Transcript Barna kan ikke velge, det kan vi! Seksuelle

Bente holmedal
Faglig veileder
Senter mot incest og
seksuelle overgrep
Mail
[email protected]
Barna kan ikke velge, det kan vi!
Hjemmeside:
www.smih.no
Seksuelle overgrep mot barn begått av omsorgspersoner
Når det farligste stedet barnet kan
oppholde seg er i sitt eget hjem,
blir det viktig at andre voksne våger å se, høre, spørre, forstå og handle.
Alvdal-saken har fått stor media dekning og
har rystet mange. Flere kvinner og menn er
tiltalt for overgrep mot egne og andres barn.
Pressen beskriver saken som en pedofil ring
der også kvinner og mødre er aktive
deltakere. Overgrepene er filmet og har
foregått over lang tid.
Årlig utsettes et stort antall barn for seksuelle
overgrep. Barn er særlig sårbare når de
utsettes for overgrep i familien fordi tidlige
erfaringer danner grunnlag for hvordan barnet
senere oppfatter seg selv, forholder seg til
andre mennesker og forstår omverden.
Seksuelle overgrep er svært ofte skjult og
tabubelagt både i og utenfor familien, noe
som kan gjøre det vanskelig å oppdage.
Norske studier viser at barn ønsker å fortelle,
men når temaet er skam- og skyldbelagt er det
viktig at en voksen tar initiativ til samtalen.
Mange barn kan fortelle at de ikke har fortalt
fordi de aldri har blitt spurt. Andre kan
fortelle at de ikke visste hva de skulle si,
erfaringene deres var ordløse. Barn prøver
ofte gjennom sin adferd å fortelle, men våger
vi å se, forstå og handle?
I følge media har 15 personer med
fagkompetanse vært involvert i familien i
Alvdal, likevel ble ikke overgrepene avdekket
før en av overgriperne selv meldte fra til
barnevernet. Barn som kommer til
spesialisthelsetjenesten får som oftest
diagnose basert på egen adferd og på
opplysninger fra foreldrene. Hva da når det er
foreldrenes adferd som er årsak til barnets
skjev utvikling? Inge Nordhaug ved Regionale
ressurssentre om vold, traumatisk stress og
selvmordsforebygging (RVTS), uttaler til BT 2.
november at fagmiljøer mangler mot og
kompetanse til å se bak diagnosene.
Diagnosene kan da stå i veien for å avdekke
det egentlige problemet. Dette kan få store
konsekvenser for barna ved at de fortsatt må
stå i overgrep og i tillegg blir feilbehandlet av
hjelpeapparatet. De siste 10 årene har
kompetanseheving av temaet seksuelle
overgrep vært på den politiske agenda. Mye
er blitt gjort. Det er blant annet blitt opprettet
tverrfaglige konsultasjonsteam der de
forskjellige yrkesgrupper kan drøfte
mistankesaker anonymt, regionale
ressurssentre om vold ,traumatisk stress og
selvmord er opprettet og en ny master i vold
og traumatisk stress er i gang satt.
Undersøkelser viser at faggrupper som
arbeider daglig med barn har kunnskap men
mangler handlingskompetanse. Det fører til at
mistankesaker ikke blir meldt fra om før
barnet selv sier fra. Kan vi være bekjent av at
barnet selv må ta ansvaret?
Hva er årsaken til at denne
kunnskapshevingen tar så lang tid?
Kanskje må vi se nærmere på hvilke kunnskap
det er behov for. Faggrupper kan fortelle at
de mener å ha en del kunnskap om omfang,
tegn og skadevirkninger men savner kunnskap
om hvordan stille de rette spørsmål til barn.
Det etterspørres også kunnskap om hvordan
en skal forholde seg til foreldre der man
mistenker dem for selv å utsette barnet for
seksuelle overgrep.
Finnes det en ubevisst motstand i oss? Har vi
behov for mer kunnskap om hva temaet gjør
med oss hjelpere? Vi har i dag kunnskap om at
overgrep mot små barn forekommer i stort
omfang. Det er en bred kulturell forståelse av
at barn har krav på beskyttelse. Til tross for
dette så er seksuelle overgrep mot barn
fortsatt tabubelagt i samfunnet vårt.
Overgrepstabuet er betydelig redusert i vår
kultur sett i forhold til tidligere. Nå skrives og
snakkes det om seksuelle overgrep daglig.
Dette har ført til at det finnes ord for det som
før var ordløst, i hvert fall når man snakker om
det på generell basis. Men hva skjer når vi står
ovenfor mistanken om at et barn vi kjenner
utsettes for overgrep fra mor eller far? Eller
når vi møter denne moren eller faren som er
genuint interessert i hvordan barnet deres har
det i barnehagen og som stiller opp på alt
frivillig arbeid? Det er i disse nære
situasjonene at de tabuiserende prosessene
blir tydelige. Det kan se ut som tabuiserende
krefter da settes i gang. Krefter som vil
bagatellisere, bortforklare, fortie og
ugyldiggjøre overgrep mot barn. Overgrep
mot barn er kanskje noe av det verste vi
voksne kan ta inn over oss. Det er
følelsesmessig smertefullt, vi kjenner kroppslig
ubehag. Dette er en helt naturlig og
menneskelig reaksjon i møte med
problematikken. Kanskje har vi behov for mer
kunnskap om hvordan og hvorfor dette
temaet kan gjøre oss handlingslammet. Vi må
gjøre oss kjent med metoder som gjør det
mulig for oss for å forsere våre indre barrierer
og gjør oss i stand til å tåle å forholde oss til
tematikken.
Det er naturlig å være redd for å ta feil og
dermed kaste mistanke på uskyldige personer.
Men burde vi ikke være like redd for ikke å
reagere på tegn fra barnet?
I overgrepssaken i Alvdal er flere menn og
kvinner tiltalt. At voksne menn forgriper seg
på små barn er vanskelig for mange å begripe
og at det finnes kvinnelige overgripere går
langt utover manges fatteevne. Hvem ser vel
en kvinnelig misbruker for sitt indre blikk når
ord som pedofili eller voldtekt kommer opp?
Det betyr ikke at det ikke skjer. Omfanget av
overgrep fra kvinner er ukjent og tabubelagt.
Det er imidlertid rimelig å anslå at hver 5. –
10. overgriper er en kvinne. (Nasjonalt
ressurssenter for seksuelt misbrukte barn).
Det er grunn til å tro at mørketallene er store.
Hver tredje mann som meldte seg til
støttesenteret i Oslo i 2010 sa at overgriper
hadde vært en kvinne. Kvinner forgriper seg
både på gutter og jenter. Ifølge forsker Geir
Borgen kan det være vanskeligere å fortelle
om kvinnelige overgripere nettopp fordi de
færreste forbinder incest med såkalte
kvinnelige egenskaper. Mor som arketype er
viktig i de fleste kulturer, hun skal beskytte og
ta vare på barnet, hun skal på alle måter sette
barnets behov foran sine egne behov. Tabuet
er derfor meget dypt forankret og det kan
tenkes at et så sterkt tabu gjør oss ut av stand
til å se, forstå og handle.
Overgrepssaken i Alvdal der flere kvinner og
menn står tiltalt for gjentatte grove seksuelle
overgrep mot barn, er enda et eksempel på
det vi dessverre ser alt for ofte i andre saker
også: Mange voksne rundt aner og er
bekymret, men tabuet er sterkere enn
handlingsrommet. Dette gir grunnlag for at
overgrep kan fortsette i det skjulte.
For barna som opplever seksuelle overgrep er
det viktig at samfunnet har kompetanse og
mot til å avdekke dette. Samfunnet kan
defineres som de systemer vi oppretter for å
ivareta fellesskapets interesser men
samfunnet er også deg og meg. Det er viktig at
vi voksne ikke blir rammet av samme
Studier viser at barn synes det er
lettere å fortelle om overgrep
dersom barna oppfatter at de:



har en anledning til å fortelle
at det har en hensikt å
fortelle
at det i samtalen skapes en
forbindelse til temaet
overgrep.
( Jensen et al.2005)
ordløsheten som barna blir. Om vi våger å bry
oss kan vi gjøre en forskjell!
Så godt som alle overgrep skjer i det skjulte og
pedofile ringer isolerer seg gjerne fra miljøet
rundt seg. Vi har gjennom media fått høre at
familiene i Alvdal holdt seg mest for seg selv
og at ingen av naboene kjente dem særlig
godt. Men barn må ut i samfunnet, på skole, i
barnehage, på helsestasjon osv. Barna treffer
andre voksne, på butikken, på fotballbane, på
vei til postkassen osv.
Som enkeltpersoner har vi et ansvar, vi må
søke kunnskap, våge å se, spørre, forstå og
handle.
Få barn forteller når overgrep pågår
og mange forblir tause mange år
etter at overgrepene er avsluttet.
Senter mot incest og seksuelle
overgrep tenker at det er viktig å
intervenere tidlig både for å sette en
slutt for overgrep men også for at
den utsatte kan begynne å
bearbeide de potensielle traumene
så tidlig som mulig.
Bearbeiding nytter og den utsatte
kan skape seg et godt liv til tross for
hendelsene!
Blant mange av senteres tilbud har
vi tilbud om barnegrupper.