Transcript Kjønn etter skjønn - Argument

Nummer fire - 2011
Av studenter i Oslo
TEMA: FAMILIE
22/7 - DE UMULIGE UTØYA-SPØRSMÅLENE/
FARLIG DEBATTSJENANSE/ ARV OG MILJØ: ET ENDELIG
OPPGJØR/ FANGET AV FREUD/ TÅKE-JUSS PÅ TOMGANG/
SPRÅK I KRIG/
Leder
Leder
En perfekt storm
Av Ståle Wig
22. juli ga oss muligheten til å stokke om spillets regler. Brukte vi den riktig?
Stormen som blåste opp etter 22. juli, har
avtatt til stiv kuling. En måned etter tragedien,
virker det brått som om alle ord har blitt brukt
opp. Det er på tide å rekapitulere – og stille nye
spørsmål.
Først fant vi ikke ord. Da tv-bildene fra
regjeringskvartalet fortsatt flimret på skjermen, famlet noen etter dem, og bommet.
«Fotavtrykk av internasjonal terrorisme,» lød
dommen i Dagsnytt 18. Andre fant ordene, og
spyttet. «Nå ligger dere jævla tynt an. Jeg hater
dere jævla negre,» sa en gjeng til en nordmann
med somalisk bakgrunn på Grønland. Atter
For første gang ble vår generasjon
innhentet av noe virkelig virkelig –
av en tragedie som fikk oss alle til
føle igjen.
andre fant ord på de mørkeste steder, plukket
dem opp som om de var juveler skylt i land
på Utvika Camping, og satte dem sammen til
eventyrlige setninger: «Hvis en mann kan vise
så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise
sammen,» sa Helle Gannestad og Stine Renate
Håheim til verdens historiebøker, som stod på
vidt gap.
Og for hver direktesendte tale, hver nyhetssending og hvert vitneutsagn, sank vi dypere i
sorgen. Tårene regnet over rosene som var lagt
ned på torg og trapper over hele landet. Og
blomsterhavene, de vokste.
Når vi nå ser tilbake, kan vi fastslå at bestialiteten var så gigantisk at alt som fulgte etterpå
fikk et nesten uvirkelig skjær. Samtidig var
det aldri tvil: For første gang ble vår generasjon innhentet av noe virkelig virkelig. Av en
tragedie som fikk oss alle til å føle igjen. Av en
hendelse som knuste alle inngrodde forestillinger om at massiv menneskelig lidelse alltid slår
2
argument nr. 4 - 2011
følge med avstand i tid og rom.
23. juli våknet Norge til sjokkmeldingen om
80 drepte. Den morgenen, i lobbyen på Sundvollen hotell, traff jeg en familie som plutselig
innså at de måtte definere alt på nytt. «Vi flyktet fra krig. Vi flyktet fra vold. Og så dette? Hva
skal vi gjøre nå? Hva?» gjentok moren gråtkvalt. «Alt jeg ønsket for ham var fred.» Hun
klamret seg til armene på en ung mann som
nettopp var ankommet. Bak pressesperringene
noen hundre meter utenfor var han kjent som
Kronprinsen av Norge. Men ikke her. I boblen
på Sundvollen var han en herre med vennlige
øyne, og en myk genser som var full av tårer.
Ifølge filosofen John Searle kan vi på et vis
ikke snakke om at noe «er» noe før vi «erklærer» det inn i eksistensen. På Sundvollen
var alle våre erklærte statuser visket ut, og de
symbolske lovene var lagt i grus. Kongen ble
en myksinnet herre med en stor, dryppende
nese. Slik gikk dagene her i landet, en kort
stund. Tragedien gjorde det mulig å tenke og
gjøre ting som var frikoplet fra alle våre vante
koordinater. Men har vi brukt muligheten som
22. juli ga oss på en god måte?
I en situasjon hvor volden fra ytre høyre har
drept 77 mennesker, er et tankekors at så store
deler av debatten igjen har fått dreie seg om
Ved pressesperringene noen hundre
meter utenfor, var han kjent som
Kronprinsen av Norge. Men ikke her.
hvordan vi skal omtale islam. Trenger vi enda
en islamdebatt?
En annen del av 22. juli-debatten har omhandlet den terrortiltalte. Som utallige nå har
påpekt: Det ikke til å stikke under en stol at
gjerningsmannens meninger er til forveksling
lik innvandringsdebatten på høyresiden i både
Europa og USA. Men å påvise slike likhetstrekk
gir ingen god forklaring på ugjerningene. Som
psykolog Jim Aage Nøttesstad påpeker (se egen
sak side 8-9), er det sannsynligvis en spektakulær katastrofecocktail av sammenhenger som
ligger bak. Og kanskje får vi aldri gode svar
som forklarer drapsmannen. Det er i så fall noe
av det vanskeligste vi må finne oss i etter 22.
juli.
Aldri i nyere norsk pressehistorie har en
hendelse blitt viet så mange spaltekilometer.
I de fire første ukene etter angrepene har 63
av 81 førstesider i riksavisene hatt terroren
som hovedoppslag. Dagbladet troner høyest,
med 27 forsider av 27 mulige dager – de aller
fleste av dem med om den tiltalte, og deretter
om andre sentrale aktører. «Morderens ord til
sine ofre.» «Slik var mitt terrordøgn.» «Slik
var homohaterens mystiske dobbeltliv.» Det
ville være synd om det vi sitter igjen med i det
offentlige ordskiftet etter 22. juli er mer islamdebatt, samt en ekstrem mengde detaljer og
like mye spekulasjon om en barnedrapsmann.
Eller kanskje går det ikke riktig så galt? I et
vell av studentarrangementer og debatter som
er planlagt før kommunevalget 12. september,
ser vi omrisset av et ordskifte om virkelige politiske problemstillinger. Arne Strand, ringreven
i Dagsavisen, spår noe så sjeldent i et kommunevalg som en ideologisk debatt om kjerneverdiene i demokratiet, rettsstat, ytringsfrihet,
menneskerettigheter, likeverd og framtida for
det flerkulturelle samfunnet.
Det ville vært riktig bruk av mulighetene som
ble skylt i land av den perfekte stormen som
inntraff denne sommeren.
Ståle Wig (f. 1988) studerer sosialantropologi
ved Universitet i Oslo (UiO),
og er påtroppende redaktør i Argument.
Innhold
04. UTSAGN OG FORMULERINGER FRA HENDELSENE 22. JULI
07. SAMFUNN
30. KULTUR
08. HVEM ER HAN?
Julie Kalveland og Ståle Wig
10. TA DEBATTEN
Lars Gaupset
12. PSYKOLOGER FOR
FRIGJØRING
Reidar Jessen
14. BEGAVEDE BARN
Julie Kalveland
16. KONVENSJONEN SOM
FORSVANT
Anniken Sørlie
32. ARISTILLUS OG
NORSK HARDCORE
Johannes Hellstrand
Frønshaug
34. HIGH ON CRIME
Irene Stokke
36. INTERVJU: STRØM-OLSEN OM UNIVERSITETSPIONERENE
Christine Skogen Nyhagen
38. FILMBYEN CANNES
Sandra Mileo
40. TAMPERE ALL-STARS
Annike Mortensen
41. NATURVITENSKAP
19. TEMA: FAMILIE
20. ARVBARHET FOR
DUMMIES
Julie Kalveland
22. TVILLINGBRØDRE I
FORKLEDNING
Margrethe Løøv og
Johans Skog Jensen
24.KUNSTSTUDENTEN
Ståle Wig
27. DIKT: MATRIARKAT
Mille Linde
28. FAMILIÆR GALSKAP
Lise Marie Lunaas Holt
42.
44.
KJØNN ETTER SKJØNN
Anna W. Blix
DEN LILLE ROVEREN SOM ALDRI GA OPP
Kristin Charlotte Carlsson
45. BAKSIDEKRONIKKEN
48. DELTAGELSE ER Å HEDRE
Emil Aas Stoltenberg
REDAKTØRER:
Ståle Wig og Christine Skogen Nyhagen
BILDEREDAKSJON:
Sarah Yasin (redaktør), Marion Priebe, Angelica Tatalas
REDAKSJONSLEDER:
Sandra Mileo
NYNORSK OVERSETTING:
Eirik Wixøe Svela, Sara Niday, Ulrikke Sægrov
SAMFUNN:
Lars Gaupset (avtroppende redaktør), Julie Kalveland
(påtroppende redaktør), Reidar Jessen, Emil Stoltenberg og
Isabella Ambrosios
UTFORMING:
Ørjan Laxaa
TEMA:
Ståle Wig (redaktør), Lise Marie Lunaas Holt, Margrethe
Løøv, Raffaele Angius, Johan Skog Jensen, Flemming
Trondsen, Caroline Syverstad
KULTUR:
Marit Rasmussen (redaktør), Ellen Støkken Dahl,
Annika Mortensen, Isabella Ambrosius, Johannes Hellstrand Frøshaug
NATURVITENSKAP:
Marit Simonsen (redaktør), Anders Krabberød, Mari
Løseth, Pål Magnusson, Christiane Brandvoll, Kjetil Lysne
Voje, Lalah Rukh, Tore Magnussen, Betol Hansen,
Erlend Pedersen, Line Karlsøen.
OMSLAGSILLUSTRASJON:
Trond Ivar Hansen
SEKSJONSSIDEFOTO:
Samfunn: Sarah Yasin , Tema: Hilde Mesics Kleven,
Kultur: Sara Berntsen, Natur: Wikimedia Commons
ABONNERE:
Et år: 200 kroner.
Støtteabonnement: 500 kroner.
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom
SKRIVE FOR OSS?
Dødlinje: 10. september
Tema: 2010-tallet (for bidrag til temaseksjonen) Vi tar imot
bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra
alle felt. Enhver som skriver til oss er garantert grundig
tilbakemelding.
Redaksjonen ble avsluttet 22. august
Send ditt utkast på maks 8000 tegn til
[email protected]
ANNONSESALG:
Space Media AS Telefon: 982 86 993
Mail: [email protected]
KONTAKT:
argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo
Telefon: 994 40 767
Mail: [email protected]
Hjemmeside: argument.uio.no
OM ARGUMENT:
Argument er finansiert av Velferdstinget (SiO), UiO, Fritt
ord, annonsesalg og løssalg. Takk til TA Budsentralen for
assistanse ved distribusjon av Argument.
argument nr. 4 - 2011
3
Klisjeene som døde
Da nasjonen lå i grus, grep kommentariatet til pennen. Noen lykkes, andre bommet grovt.
«Dypt nede i oss er det nå fortøyd et alvor som generasjonen fra
Utøya skal bygge morgendagens Norge på.»
- Anders Heger, skribent og forlegger i Cappelen Damm
«Gizem var deres datter til i dag, men nå er
hun alle nordmenns datter.»
- Ahmet Dabutoglu, Tyrkias utenriksminister,
om drepte Gizem Dogan, sitert i Adresseavisen 2. august
«Ondskap er ikke
sykt. Sykdom er ikke
ondt. (...) Om vi prøver å gjøre ondskap
til noe sykt, svekker
vi kampen for det
gode.»
- Psykiater Anders Gåsland,
Morgenbladet 29. juli
«Jeg vet at det er fristende å plassere
ham et sted hvor det er betydelig
varmere enn det vi liker å tenke»
- Fengselsprest Odd-Cato Kristiansen
ved Ila fengsel til Adresseavisen
«Sorgen og savnet etter de vi har mistet er så stor at det er vanskelig å finne
ord. Da er det godt å kunne låne andres isteden. ’For våre falne kamerater,
ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.’ Det løftet er det mange som har
gitt disse forferdelige dagene. De neste årene skal vi bruke på å holde det.»
- Mimir Kristiansson,
Klassekampen, 27. juli
«Det er sannsynlig at
Al-Qaida står bak»
- Magnus Ranstorp, terrorforsker, til NTB
«Forskere må kunne presentere hva de mener er den mest sannsynlige forklaringen.»
- Kristian Berg Harpviken, direktør ved PRIO, som 22. juli uttalte konkret mistanke om Al-Qaida
«Terrorismeeksperter viser en
bemerkelsesverdig vilje til å
kommentere selv i fraværet av
faktisk informasjon»
- Professor i statsvitenskap, Univeristy of Essex,
Kristian Skrede Gleditsch, er ikke enig, i The Guardian
4
argument nr. 4 - 2011
«Terroren kan få grobunn i et bestemt klima.
Muslimer må tåle å høre at dette er deres store
prøvelsestime. Det er i navnet til deres religion
at disse massakrene begås. Krever ikke det et
svar og en selvransaking?»
- Som så mye annet, får rådene fra document.noredaktør Hans Rustad i 2004, en ny,
og omvendt klang etter 22. juli
«At eg ein gong overhøyrde landets statsminister presentere
seg slik på ein fest: ’Hei, jeg heter Jens, jeg er broren til
Camilla.’»
«At då nokon demonstrerte under homoparaden med plakatar om å hamne i helvete, så smilte paradedeltakarane til
demonstrantane, vinka til dei og tok bilde av dei»
«At alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva
som helst for å hjelpe når noko alvorlig skjer, er heilt vanlege
menneske.»
«Hver gang jeg flyr inn over en by, særlig på nattetid, begynner jeg å tenke på byen som en levende
organisme og på innfartsveiene under meg som
blodårer. Jeg har alltid hånflirt av ideen om Oslo
som ’Byen med det store hjertet’, men plutselig ser
jeg en dyp sannhet i det billige språklige bildet, i
det jeg ser hjertet fylle seg med livgivende blod fra
årene. Nå våkner det opp og begynner å banke
igjen.»
- Martin Bjørnersen lot seg røre av rosemarkeringen i Oslo, Morgenbladet 29. juli
- Are Kalvø om noen av tingene han og vennene hans
liker med Norge, Aftenposten 1. august
«Al-Qaida-massakre: Norges 9/11»
- Forsiden av Storbritannias mestselgende avis, The Sun, 23. juli
«There are plenty of Breiviks among
the Shabiha murderers in Syria – but
no Western leaders to mourn their
handiwork.»
- Robert Fisk, midtøstenkorrespondent, The Independent
«Hvis det ikke er en vei tilbake til Norge før
22. juli, tilbake til den totale, ubevisste og
naive fryktløsheten, så er det en vei framover. Å være modig. Å fortsette som før. Å
snu det andre kinnet til og spørre: «Er det alt
du har?» Å nekte å la frykten sette grensene
for måten vi bygger samfunnet vårt på.»
«There is a specific jihadist
connection here …This is a sobering reminder for those who
think it’s too expensive to wage
a war against jihadists.»
- Kommentator Jenifer Ruben i Washington Post
- Jo Nesbø i New York Times
«Alt oppdemmet hat mot det etablerte Norge, alle fantasier om skjulte sammenhenger i geopolitikken, all den
hets mot navngitte personer du sitter inne med får et
naturlig utløp her. Og du får støtte. Kameratskap. Virtuelle klapp på skulderen.»
«Norway made being fag legal in 1972,
and passed laws for fags to marry and
adopt children in 2008. Did you think
God would wink at that in-your-face
sin forever? No!»
- Kristenfundamentalistiske, Westboro Baptist
Church i en pressemelding 1. august
- Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen om
internett-gettoer, 26. juli, Dagsavisen
«Ikke alle tidligere medlemmer av Fremskrittspartiet har sprengt Oslo sentrum i lufta,
men alle som har sprengt Oslo sentrum i lufta er tidligere medlemmer av Fremskrittspartiet.»
- Sitat observert i sosiale medier etter at Carl I. Hagen uttalte at «ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer»
argument nr. 4 - 2011
5
Et forbund for deg som student!
Vær smart – tenk sikkerhet
Undersøkelser viser at kun en av ni er forsikret. Er du?
Tenk på at humankapitalen er verdien av all din fremtidige inntekt. Bli
medlem nå, så spanderer vi kontingenten ut 2011!
Som studentmedlem i Akademikerforbundet, får du ulykkesforsikring
inkludert i den årlige kontingenten på kun kr 300,-
Som studentmedlem får du:







Rimelige forsikringer
Juridisk bistand
Gjennomlesing av
arbeidskontrakt før du signerer
Råd og veiledning ved
arbeidsrettslige og privatrettslige
spørsmål
Kurs
Temakvelder
Kunnskapsrikt nettverk
akademikerforbundet.no
SAMFUNN
VIL VI FORSTÅ MORDEREN?/ DEBATT-BENSIN PÅ BÅLET/ HEKTA PÅ INDIVIDET/ DET ER TØFT Å VÆRE SMART/ JURIDISK TÅKESPRÅK/
argument nr. 4 - 2011
7
Samfunn
Et nasjonalt ikon: Utøya er for alltid tatovert inn i den nasjonale bevisstheten. Hva som utløste voldshandlingene i Oslo og på øya, får vi kanskje aldri fullstendig svar på.
Intelligens på avveie
«Hermende», «usammenhengende» og «selvopptatt» – karakteristikken av terrortiltalte Anders Behring
Breivik er nedslående. Hva om 32-åringen også er intelligent?
22/7
Av Julie Kalveland og Ståle Wig
De tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya har
rystet Norge, og spredt frysninger
langt utover landegrensene. Vi
spør oss: Hvordan var det mulig?
Hvordan kan vi forstå gjerningsmannens kalde, systematiske
utførelse av og redegjørelse for
handlingene?
- Det ser ut til at dette er et
typisk eksempel på det vi populært kunne kalle «intelligens på
avveie». Det kan se ut som om
dette dreier seg om en meget
evnerik person som på grunn av
8
argument nr. 4 - 2011
en feilutvikling har kommet helt
galt ut, skriver professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i
Oslo, Kjell Skogen, i en e-post til
Argument.
Han understreker at det er de
sakkyndiges oppgave å finne årsaken til denne feilutviklingen, og
at det ikke er mulig å foreta noen
tilstrekkelig analyse av gjerningsmannen på grunnlag av medieomtale.
Manglende utviklingsoppgaver
Det kan se ut som at den tiltalte
ikke har fått relevante og konstruktive utviklingsoppgaver som
barn og ungdom, hevder Skogen.
- Det bør være et tankekors for
oss nordmenn og for vår skole
at vi nå ikke bare har utviklet en
evnerik ungdom til en av verdens
beste bankranere [ved David
Toska, red. anm,], men også
har utviklet en annen evnerik
ungdom til en av verdens beste
terrorister. Det kan se ut som om
vi nordmenn bare er flinke med
idrettstalenter, men at vi ikke
makter å hjelpe dem som har et
generelt meget høyt evnenivå.
Ingen hjemme
I søken etter hvem 32-åringen er
og hva han står for, var det mange
som vendte seg til hans såkalte
manifest «2083: A Declaration of
European Independence.». Filosofiprofessor Lars Fredrik Svendsen ved Universitetet i Bergen var
«Det er et tankekors for
utdanningssystemet at
vi har utviklet en evnerik
ungdom til en av verdens
beste terrorister.»
- Kjell Skogen,
professor i spesialpedagogikk.
blant de første til å fordype seg i
teksten etter 22. juli.
I dag sitter professoren igjen
med overraskende få svar. I Sven-
Samfunn
ska Dagbladet skriver Svendsen at
«det er ingen hjemme i teksten»,
at den er preget av selvmotsigelser og «en slående tomhet».
- Han betegner seg selv kun
gjennom hva han er imot. Det
er ingen helstøpt personlighet
som fremgår av teksten. Teksten
består bare av «poseringer, innfall
og utfall».
Svendsen mener likevel at medienes bilde av en kald og beregnende gjerningsmann, utvilsomt
stemmer overens med inntrykket
teksten gir.
Dugelig IQ,
men ingen tenker
- Den møysommelige planleggingen og all bomberesearchen,
tyder på at han har en brukbar
IQ. Men han vil framstå som en
ideolog, og han er absolutt ingen
tenker av format, konstaterer
Svendsen.
Kjell Skogen, professor i spesialpedagogikk, understreker på sin
side at han ikke kjenner barndomsutviklingen til den tiltalte,
men viser til at nyere forskning
indikerer at det kan være en positiv sammenheng mellom kognitive evner på den ene siden og
moralske og sosiale evner på den
andre. Med andre ord: Det ser ut
til at evnerike, intelligente barn,
under gode utviklingsbetingelser,
har lettere for å utvikle høy moral
og gode sosiale ferdigheter. Men
om forholdene ikke tilrettelegges,
får barna en negativ, og potensielt
katastrofal utvikling.
«galskap», konstaterer Skogen.
Sprikende holdepunkter
Selv om den terrortiltalte 22. juli
framviste en grufull handlekraft,
forblir det ifølge de to forskerne
et åpent spørsmål hvorvidt han
kan betegnes som intelligent eller
evnerik. Lars Fredrik Svendsen er
overrasket over hvor lite sammenheng han finner i Breiviks tekst.
- De første dagene ble han betegnet som en slags «supermann»
med et enormt intellekt. Det som
er skummelt med dette bildet er
at det lettere kan føre til mytedannelse og kultstatus.
Men ifølge Svendsen er «manifestet» preget av kilder og synspunkter som ikke henger på greip.
Han trekker spesielt fram John
Stuart Mills Om friheten, som er
Behring Breiviks favorittbok.
- Det er vanskelig å finne en
bok som står i større kontrast til
hans syn. Forfatteren lykkes ikke
med å sy sammen tekster fra ulike
kilder, og den samlede teksten
preges av tildels sprikende holdepunkter.
- Han mener at kvinners naturlige underdanighet gjør at de
ønsker sharia-lovgivning, samtidig som han mener at kvinnefrigjøringen har gått for langt når
kvinner ikke lengre er økonomisk
avhengige av menn. Behring
Breivik behersker ikke sine kilder
og har ikke en god forståelse for
filosofi. Svendsen legger også
til at nevnte John Stuart Mill jo
faktisk er kjent for sin rolle som
kvinnesaksforkjemper.
«Så og si» perfekt
Foto: Norsk Psykologiforening
«Den tiltaltes tankeforstyrrelser har ingenting å
gjøre med intelligens.»
- Jim Aage Nøttestad,
seniorforsker og psykolog.
- Dersom samfunnet – med
skolen som en av hovedaktørene
– mislykkes, kan de spesielt evnerike selvsagt utvikle seg til å bli
spesielt dyktige kriminelle eller
bli enda mer utsatt for å utvikle
det som mannen i gata kaller
Om materialet i «manifestet» er
usammenhengende, hva står det
så igjen av boka som gjerningsmannen på en så grufull måte
mener å ha markedsført?
Gjerningsmannen selv.
- Det kuriøse er at teksten mest
av alt handler om et kompromissløst selvopptatt menneske. Hans
ettermæle, hans offer, og heltestatusen han kommer til å få.
Og til tross for dette finner vi ikke
ut hvem han er!
I tillegg til tekstene som er
klippet og limt fra oppgitte og
plagierte kilder, har Breivik også
inkludert kommentarer blant annet om sin egen kropp, som han
betegner som «så og si perfekt».
- Han har til og med funnet
plass til å formidle at han liker
After Shave og trance-musikk,
poengterer Svendsen.
Til tross for at dette er en 1500
sider lang tekst, mener professoren altså at man likevel ikke
finner ut hvem Breivik egentlig er
ved å lese den.
- Han skriver side opp og side
ned om templridderutmerkelser
på en slik måte at han tilsynelatende tror at ordenen eksisterer, samtidig virker det hele for
dumt. Jeg finner det hele svært
besynderlig, sier filosofiprofessor
Svendsen.
Ekstrem storhetsfølelse
Men det finnes forklaringer på
denne type atferd. Psykolog og
seniorforsker Jim Aage Nøttestad
er tilknyttet Kompetansesenteret
Foto: Universitet i Bergen (UiB)
«Det er ingen hjemme i
denne teksten.»
- Filosofiprofessor
Lars Fredrik Svendsen
for sikkerhet, fengsels- og rettspsykiatri ved St. Olavs hospital i
Trondheim og har tidligere vært
sakkyndig i rettssaker. Han mener at den terrortiltalte kan lide
av en narssisistisk personlighetsforstyrrelse.
- Personer som har denne
lidelsen er ekstremt opptatt av
egen storhet. De opplever seg selv
som svært betydningsfulle og har
en begrenset følelse av empati.
Andre vanlige kjennetegn er det å
være spesielt opptatt av makt og
skjønnhet.
Diagnosen stemmer godt med
opplysningene som har kommet
fram i mediene, fra poserende
bilder til kravlister og den tiltaltes
forestilling om at han skal «redde
landet».
- Det gir ham en følelse av å
være spesiell. Kravlistene tyder
også på en overdreven tro på egen
makt. Men hans tankeforstyrrelser har ingenting å gjøre med
intelligens.
En katastrofal boble
Jim Aage Nøttestad understreker at mennesker som har
denne lidelsen, ikke nødvendigvis
opplever så store konsekvenser.
Heller ikke alle som har lidelsen
blir kriminelle, og vi har alle har
elementer av narssisistiske trekk,
poengterer Nøttestad.
Dermed er vi tilbake til start,
Undersøker det ubegripelige
•
•
•
•
Rettspsykiatere undersøker nå
terrortiltalte Anders Behring
Breiviks mentale tilstand.
Konklusjonen skal være klar 1. november.
Om undersøkelsene fastslår at
den tiltalte ikke var tilregnelig da
han gjennomførte terroraksjonen 22. juli, kan han bli dømt til
tvungent psykisk helsevern.
Det medfører ikke at han blir en
fri mann ved avsluttet behandling. Loven om psykisk helsevern
åpner for fengsel eller forvaring
også etter fullført behandling,
dersom det er nærliggende fare
for gjentatte straffbare handlinger eller «når særlige grunner
taler for det».
med en rekke mulige årsaker til
drapshandlingene 22. juli, men
ingen utløsende, forklarende faktor. Psykolog Nøttesstad tror det
er en katastrofal og helt spesiell
sosial sammenheng som ligger
bak.
- Han har funnet støtte for sine
ekstreme holdninger om blant
annet muslimer og islamisering,
og effektivt klart å stenge ute
andre forståelser. Han har ganske
enkelt levd i en boble.
Venter svar i høst
Nøttestad regner også med at
Behring Breivik vil få diagnosen
«dyssosial personlighetsforstyrrelse», og viser til fagkollegers
uttalelser om dette. Dyssosial
personlighetsforstyrrelse, psykopati, er en lidelse med de samme
kjennetegn som narssisisme, i tillegg til manipulative evner. Personer med denne lidelsen preges
av en lav frustrasjonsterskel og
høy grad av impulsivitet. I følge
Store medisinske leksikon finnes
det i dag ingen effektiv behandling for lidelsen.
En gruppe rettspsykiatere er
allerede i gang med å undersøke
den tiltaltes mentale tilstand. Om
undersøkelsene gir dypere innsikt
i årsakene til bestialiteten 22. juli,
eller om de bare frambringer nye
spørsmål, blir klart 1. november,
da psykiaterne presenterer sine
resultater.
Les mer: Ny forskning viser at
lyse barnehoder kan kaste lange
skygger. Les mer på side 14.
Julie Kalveland (f. 1989) studerer
sosiologi ved Universitetet
i Oslo, og er påtroppende
samfunnsredaktør i Argument.
Ståle Wig (f. 1988) studerer sosialantropologi ved Universitetet
i Oslo, er frilansjournalist
og redaktør i Argument.
argument nr. 4 - 2011
9
Samfunn
Ta debatten
Har en «politisk korrekt» debatt om islam og innvandring radikalisert høyreekstremister?
Kommentar
Av Lars Gaupset
Debatten om hvilke konsekvenser 22/7 bør få
for det offentlige ordskiftet, er i gang. Analysene har så langt delt seg i to. I den første kategorien finner vi de som hevder at høyrepopulistiske partier og grupper må ta ansvar for
å ha pisket opp stemningen og skapt grobunn
for ekstremistiske miljøer. I den andre kategorien finner vi de som mener at ordskiftet
om innvandring har vært preget av politisk
korrekte holdninger, og hvor kritikere av innvandringspolitikken har blitt stemplet som
rasister og derfor utsatt seg selv for selvsensur.
Skal vi tro den siste tesen, har de trange
kårene i den offentlige debatten skjøvet de
mest ytterliggående islamkritikerne over i diskusjonsforum på internett. Disse foraene har
hatt en radikaliserende effekt og fungert som
10
argument nr. 4 - 2011
et drivhus for ekstreme synspunkter, hvor ville
konspirasjonsteorier har blitt stående uimotsagt. Noen peker på at dersom de etablerte
politikerne og media ikke hadde lagt lokk på
slike debatter ville ikke disse stemmene ha
følt seg ekskludert.
sen. I Norge har grupper som Human Rights
Service og Document.no hatt en sentral plass
i den offentlige debatten, og gått langt i å
målbære synspunktene som finnes i manifestet til Anders Behring Breivik og bloggeren
«Fjordman».
Problemet med denne analysen er at det
ikke stemmer at vi har et «trangt» offentlig
ordskifte om disse spørsmålene. Tvert i mot,
de siste årene har vi sett en dreining mot
høyre i debatten om innvandringsspørsmål i
hele Europa, hvor retorikken har blitt stadig
I tillegg finnes det en rekke lovlige politiske
partier som har som mål å stoppe innvandringen og det de hevder er islamifisering av
samfunnet. Både Demokratene, Kristent Samlingsparti og Norgespatriotene er mer ytterliggående enn Fr.p. Likevel valgte ikke Breivik
å engasjere seg i noen av disse partiene, selv
om han hadde muligheten. Breivik ville neppe
ha latt seg stoppe dersom et parti som Sverigedemokratene hadde vært representert på
Stortinget. For slike som han vil glasset alltid
være halvtomt, og høyrepopulistiske partier
vil ikke kunne bremse innvandringen raskt
nok. Breivik meldte seg ut av demokratiet
22. juli viser at strategien med å tie
de mest ytterliggående utspillene i
hjel, er feilslått.
mer aggressiv mot muslimer og innvandrere.
Etablerte politikere som Nicholas Sarkozy og
David Cameron har kastet seg på denne dan-
Samfunn
fordi han mente vi befinner oss i en krigstid,
og ifølge han legitimerer det ekstraordinære
tiltak som går utover den parlamentariske
kanalen.
En mer polarisert debatt om innvandring vil
ikke hindre mer vold og ekstremisme, snarere tvert i mot. Det vil gjøre motsetningene
i samfunnet dypere og nøre opp under hat og
fremmedfrykt. Vi må fortsette å ha nulltoleranse overfor uttalelser som gjør en hel gruppe
ansvarlig for handlinger begått av enkeltindivider, uansett om de kommer fra høyre eller
venstre og er rettet mot muslimer, jøder eller
kristne. Skaper vi større aksept for slike holdninger, vil også legitimere dem og gjøre de stuerene i det offentlige ordskiftet, noe som igjen
kan oppmuntre noen til å ta et skritt lenger.
Det er kort vei fra ord til handling.
Det vi derimot må diskutere, er hvordan
slike holdninger skal møtes. Vi kan ikke len-
ger overse og late som slike meninger ikke eksisterer, men aktivt møte dem med motstand
og argumenter basert på fakta. Vi må fortsatt
markere at vi tar avstand fra dem, men samtidig engasjere de som ytrer sine standpunkter
i diskusjon. Dette betyr at vi hele tiden må
forsvare de verdiene og idealene som samfunnet er bygget på, og aldri vike en tomme fra
premisset om at vi skal ha et mangfoldig, tolerant og inkluderende samfunn. Starter vi først
en glideflukt vekk fra disse prinsippene, vil
vi hele tiden bli drevet fra skanse til skanse.
Venstresiden har dessverre ikke tatt dette på
alvor, og altfor ofte kviet seg for å ta debatten.
22. juli viser at strategien med å tie de mest
ytterliggående utspillene i hjel, er feilslått.
Det samme viste Sverigedemokratenes inntog
i Riksdagen i 2010.
Ville en debatt som tok til motmæle mot
Breiviks meningsfeller hindret 22/7? Kan-
skje ikke. En liten, hard kjerne mennesker
har et så innprentet verdensbilde at de aldri
vil la seg overbevise, selv ikke av rasjonelle
argumenter. Men vi må isolere disse individene slik at de ikke kan hente inspirasjon og
legitimitet fra den offentlige debatten. Ingen
mennesker lever i et vakuum, og våre handlinger må forstås i lys av samfunnets generelle
debattklima. Det er kanskje den viktigste
lærdommen å ta med seg videre når debatten
om 22/7 skal oppsummeres.
Lars Gaupset (f. 1984) er avtroppende samfunnsredaktør i Argument, og har en master i Peace and
Conflict Studies ved Universitetet i Oslo.
Pia Isaksen (f.1978) er utdannet i visuell kommunikasjon fra Høgskolen i Buskerud. Hun driver firmaet
Pia Isaksen Design, og jobber med både grafisk
design og illustrasjon. www.piaisaksendesign.no
argument nr. 4 - 2011
11
Samfunn
Fanget i psykologens
Psykologene gravde seg ned i menneskesinnet, og glemte samfunnet.
Psykologi
Av Reidar Jessen
I høst er det 22 år siden den latinamerikanske psykologen Ignacio
Martin-Baró ble skutt og drept
av militærjuntaen i El Salvador.
Martin-Baró ble drept på grunn
av sitt arbeid for å benytte psykologien som en frihetsskapende
kraft blant undertrykte latinamerikanere. Hans ideer om en
frigjørende psykologi kan fortsatt
inspirere, og skaper debatt blant
psykologer verden over. Kanskje
er det redningen for et fag som
har etablert et tunnelsyn, hvor
individer er alt som står i fokus.
«Den late latino»
Hvordan tenker mennesker, og
hva bestemmer hva og hvordan
vi tolker omgivelsene rundt oss?
I Latin-Amerika er det samfunnets elite som i stor grad legger
grunnlaget for hva og hvordan
hvert enkelt individ skal tenke,
mente Martin-Baró. Eliten legger begrensninger på hva som
er akseptabelt, og hvilke tanker
som regnes som unormale. Det
fremste eksempelet på dette er
den kollektive ideen om den «late
latinamerikaner» (el latino indolente). Ideen innebærer at fattige
latinamerikanere selv tror på at sin
egen skjebne er uforanderlig, og at
sosial forandring er umulig. Den
fattige latinamerikaner er født lat
og uten evner, og dette kan man
ikke gjøre noe med, annet enn
å akseptere sin sosiale posisjon.
Sentral er også troen på Gud, og
den katolske lære om menneskets
plass i verden.
Martin-Baró mener ikke at dette
er en bevisst strategi fra eliten,
men at det ubevisst fungerer som
et ledd i arbeidet med å opprettholde sosial kontroll og elitens
kontroll over massene. Status quo
kan opprettholdes uten protester.
Var han inne på noe?
Overdreven individualisering
Til tross for sin nordamerikanske utdannelse innen psykologi,
mente Martin-Baró at tradisjonell vestlig psykologi ikke bare
hadde glemt å hjelpe dem som
trenger det mest, men at den også
på mange måter har bidratt til
å legitimere politiske regimers
overgrep mot egen sivilbefolkning.
12
argument nr. 4 - 2011
Individ og samfunn: Med den freudianske psykoanalysen ble «hysteri» en fremtredende diagnose av følelsesmessige voldsomheter, som oftest hos
argumenterer Reidar Jessen. Foto: Wikimedia Commons/D.M. Bourneville, P. Régnard
Dette har skjedd ved at psykologer
og psykiatere tradisjonelt sett har
vært mest opptatt av å «individualisere» menneskers problemer i
stedet for å se problemet i lys av
samfunnsutviklingen.
Et tydelig eksempel er psykiatriens utstrakte bruk av diagnosen
posttraumatisk stressyndrom
(PTSD). Når psykologer først og
fremst fokuserer på at pasientenes
problemer skyldes PTSD, kan man
gi inntrykk av at de selv er skyld i
egne problemer.
Terapi for renholdsarbeidere
En lignende kritikk av norsk psykologi er formulert av den norske
psykologen og filosofen Ole Jacob
Madsen i hans bok Den terapeutiske kultur, som ble gitt ut i vin-
Psykologien har bidratt til
å legitimere de siste tiårs
nyliberalistiske utvikling,
som innebærer økt privatisering og sterkere markedskrefter
ter. Madsen argumenterer for at
psykologien i stor grad har bidratt
til å legitimere de siste tiårs nyliberalistiske utvikling i samfunnet,
som innebærer økt privatisering
og sterkere markedskrefter. Han
bruker renholdsarbeideren Tove
som eksempel.
Tove har de siste årene, i tråd
med en nyliberalistisk samfunnsutvikling, opplevd å få stadig flere
kvadratmeter å vaske på kortere
tid. Resultatet blir til slutt at Tove
opplever en psykisk knekk, og ser
seg nødt til å søke hjelp hos en
psykolog. Psykologen konkluderer
med at Tove trenger terapi for å
kunne mestre de stadig vanskeligere forholdene på jobb. Resultatet er at psykologen risikerer å
legitimere og dekke over stadig
tøffere krav fra samfunnet ved å
fokusere på hvordan individet skal
tilpasse seg. Løsningen på Toves
problemer er ikke at hun trenger
mer terapi, men at hennes arbeidsgiver senker kravene til hvor
mye areal hun som renholdsarbeider skal vaske. Kan psykologen
hjelpe Tove med å finne ut hva
hun selv mener er til det beste for
henne?
I likhet med Martin-Barós
kritikk av psykologer som individualiserer problemer som egentlig
skyldes samfunnsforhold, legitimerer norske psykologer stadig
tøffere arbeidsvilkår ved først
og fremst å fokusere på hvordan
arbeidstagere kan tilpasse seg nye
og skadelige arbeidsforhold.
Til det beste for Tove
Ved å individualisere problematiske fenomener, og deretter
behandle dem, blir psykologien
som smøreoljen i et haltende maskineri, som sørger for at det hele
kan fortsette uten at problemet
forsvinner. Psykologien legitimerer dermed et system som først og
fremst tjener politiske regimer.
Kan psykologer gjøre det annerledes? Kan de hjelpe renholdsar-
Kritiker: Ignacio Martin-Baró ville bruke
psykologien som frigjørende kraft, og måtte
selv bøte med livet for sine ideer.
Foto: Wikimedia Commons
beideren Tove på annet vis?
Ignacio Martin-Baró mente at
psykologene må vende blikket
Samfunn
lenker
kvinner. Fortsatt lider psykologifaget av et individfokus som tilslører samfunnsmessige årsaker,
utover, se helheten, og erkjenne
at psykologisk behandling bare
er et av mange ben å stå på for
faget. Selv bodde den spanskfødte
psykologen i El Salvador under
den mangeårige borgerkrigen
mellom militærregimet og opprørsbevegelsen, og brukte tid på
terapeutisk arbeid med kvinner
og barn og andre ofre for krigen.
Men Martin-Baró brukte også mye
tid på å sette psykologien inn i det
store bildet.
Bryte ned og bygge opp
Mange salvadoranske barn endte
opp med alvorlige traumer som en
følge av borgerkrigen. Amerikanske psykologer diagnostiserte dette som PTSD. Dette er ikke nødvendigvis feil, men løser ikke de
egentlige problemene, poengterte
Martin-Baró. Utfordringen finnes
i relasjonene mellom gruppene.
Psykologens oppgave blir å hjelpe
samfunnets forskjellige fraksjoner
til å konstruere en ny virkelighet
og en ny identitet, som er mer human og bedre å leve med. Denne
prosessen kaller han for deideologisering (desideologización). Den
tar utgangspunkt i at menneskets
mentale helse bygger på relasjoner
med andre. Terapien blir dermed
å tilby alternative modeller og
metoder for sosiale inngrep som
kan bryte ned destruktive menneskelige relasjoner, og tilby nye
forståelsesmodeller.
Meningsmålinger
som verktøy
Martin-Baró hadde som psykolog
et mål om å løfte frem befolkningens egne ønsker, og bevisstgjøre
folk på kontrasten mellom deres
egne aspirasjoner og måten de
tenker og handler på. Dette gjorde
han gjennom å grunnlegge et
meningsmålingsinstitutt. Men i
Psykologi blir som smøreoljen i et haltende maskineri, og sørger for at det
hele kan fortsette uten at
problemet forsvinner.
militærregimets øyne ble det raskt
ansett som så farlig at de stengte
instituttet.
Kritikken illustreres ved fortellingen om den positivistiske
psykologens tilnærming til latinamerikaneren. Hvis man kun
fokuserer på menneskets individuelle og observerbare trekk, vil
man bare beskrive den stereotype
latinamerikaner som kvinnefiendtlig og mangelfullt utviklet.
Hedres: «Frigjøringspsykologen» Ignacio Martin-Baró ble drept av militærjuntaen i
El Salvador 16. november 1989, men idéene hans lever videre.
Men hvis personen sees i lys av
sine omgivelser og i relasjon og
samspill med andre, kan psykologen få et bedre inntrykk og forståelse av utfordringen.
Mellom behandling
og forandring
Hvordan bør så norske psykologer
arbeide, sett i lys av Martin-Barós
teorier?
Psykologien bør stå i opposisjon
til makthavernes politikk, og kontrollere at politikken ikke fratar
enkeltmennesket sin frihet, enten
det skjer gjennom direkte maktutøvelse eller ubevisst påvirkning på
individets tenkning. Nordmenn
bør oppmuntres og hjelpes til å
bryte fastlagte tankemønstre, og
slik konstruere en ny virkelighetsoppfatning og et mer konstruktivt
syn på egen situasjon. Den nyliberalistiske utviklingen i Norge er et
eksempel på et system som i siste
instans skader den jevne arbeidstager – de ressurssterkes kamp om
økt profitt overkjører hensynet
til individets trivsel. Likevel er
det lite bevissthet om dette blant
de som rammes verst. Istedenfor
å tilby terapi for å mestre stadig
økende press fra sin arbeidsgiver
bør terapeuten undersøke hvordan
Tove kan bli bevisst sin egen situa-
sjon og utnyttelsen av henne som
arbeidskraft.
Det er et stadig tøffere arbeidsliv som er Toves problem, og ikke
Psykologisk behandling er
bare et av mange ben å stå
på for psykologien.
hennes manglende evne til å tilpasse seg sin nye arbeidssituasjon.
Psykologien kan frigjøre
Det er her vi finner lærdommen
fra Martin-Baró: Psykologen må se
diagnosene de stiller som symptomer på en skadelig samfunnsutvikling, fremfor å jakte på indre
diagnoser som gir enkeltindividet
ansvaret for stadig å tilpasse seg.
Slik kan de bli en frigjørende kraft
for befolkningen.
Reidar Jessen (f. 1991) studerer
profesjonsstudiet i psykologi ved
Universitet i Oslo (UiO). Han har
tidligere bodd i Venezuela, og har
siden hatt en forkjærlighet for det
latinamerikanske kontinent. Han er
med i Arguments samfunnsredaksjon.
argument nr. 4 - 2011
13
Samfunn
Lyse hoder kaster lange skygger
Noen barn er smartere enn andre. For enkelte blir det en forbannelse.
Serie: Hva vil vi med
utdanningen i Norge?
Av Julie Kalveland
Høsten er her og håpefulle
seksåringer står på skoletrappa
for første gang. Men for noen av
dem kommer skolehverdagen til
å bli tøffere enn for de andre. Ikke
fordi de faller ut, men rett og slett
14
argument nr. 4 - 2011
fordi de er for flinke.
- Et evnerikt barn har generelt
flere iboende ressurser enn vanlige barn, forklarer Jørgen Smedsrud, student i spesialpedagogikk
ved Universitetet i Oslo. Han har
tidligere skrevet bacheloroppgave
om de spesielle elevene og er nå i
gang med en masteroppgave om
samme tema.
- Det finnes flere definisjoner.
Det vanligste er å definere et barn
som har 130 eller mer i IQ som
evnerikt, eller «begavet». Denne
definisjonen er hentet fra USA
og gjør det lett å kartlegge hvilke
barn som har spesielle evner.
Anslag over hvor mange begavede barn det finnes varierer med
definisjonen man bruker, forteller
Smedsrud. Et vanlig anslag er at
en prosent av hvert kull er veldig
evnerike. Til sammenligning vil
dette være omlag like mange som
antall barn med Down syndrom.
Ikke Rainman
For Jørgen Smedsrud ble interessen for elevgruppen vekket da han
for noen år siden leste en artikkel
om en bilmekaniker med veldig
høy IQ. Mannen fortalte om hvor
lei han var etter ungdomsskolen.
Samfunn
Han orket rett og slett ikke mer
skole. Dette fikk pedagogikkstudenten til å stille seg noen
spørsmål. Hvorfor syntes denne
mannen at det var så kjedelig på
skolen? En elev som skulle ha de
beste forutsetninger for å gjøre
Mange er redde for å virke
elitistiske ved å framheve
de beste.
det bra? Et annet overraskende
moment var at dette var en tilsynelatende alminnelig mann.
- Å være spesielt intelligent er
ikke det samme som å være «Rainman», sier Smedsrud, og henviser
til Dustin Hoffmans karakter i
den populære 80-tallsfilmen med
samme navn.
- Dette er å blande sammen høy
intelligens og autisme. Begavede
barn yter dårligere både faglig og
sosialt på grunn av miljøet.
Lovfestet rett
Debatten baserer seg på hvorvidt
disse barna bør få hjelp. Loven på
dette feltet er imidlertid klar.
- Det er åpenbart at man har
krav på ekstra hjelp, sier professor
i spesialpedagogikk ved Universi-
kologi ved Universitetet i Stavanger. Han beskriver boka som en
sammenfatning av det forfatterne
mener det er viktigst å vite om
spesielt intelligente barn. I boka
belyses blant annet en casestudie
med fem informanter. De fleste av
disse har ikke fått det Skogen kaller en «faglig forsvarlig opplæring
i skolen», til tross for å ha krav på
det. Professoren påpeker at det er
i hver enkelt kommune at kampen
står.
- Det er en konstant kamp mellom de økonomiske vurderingene
og de faglige; rådmennene mot
foreldre, lærere og elever.
Ironi på barnehagenivå
Det er med andre ord forholdene
rundt elevene, Kjell Skogen og
Jørgen Smedsrud er mest opptatt
av å snakke om. Smedsrud mener
at det sosiale er den vanskeligste
utfordringen.
- Det er flere misforståelser
rundt det å være begavet. Den
vanligste er nok at dette er barn
som ikke trenger oppfølging fordi
de er så flinke at de klarer seg selv,
sier Smedsrud. Men en raskere
utvikling intellektuelt kan gi utfordringer på det sosiale planet. Et
konsekvens kunne bli utredet for
ADHD.
Hvor lenge varer et talent?
Men hva gjør at et veldig intelligent barn blir antatt å ha ADHD?
I Norge har vi hatt lite fokus på
de som gjør det best på skolen.
Jørgen Smedsrud mener at dette
har sammenheng med det han
kaller forkjærligheten for det gylne
gjennomsnitt.
- «Alle skal med»-tanken er god
og fungerer inkluderende, men
har også negative følger. Man
forsøker å dra flest mulig opp mot
gjennomsnittet, dessverre drar
man samtidig noen ned.
Smedsrud mener det er et vanskelig tema å ta opp, fordi mange
går ut fra at man ved å gi flere ressurser til de flinkeste, vil ha færre
ressurser til de svakeste. Mange er
redde for å virke elitistiske ved å
framheve de beste. Det er imidlertid fokuset på den enkelte han
mener bør stå sentralt.
- Jeg vil ikke dyrke «akademiske
underverk», men snarere ta vare
på barna på et faglig og sosialt
plan.
Når det gjelder å ta vare på
talent, synes studenten det er
store forskjeller på normer innen
ulike felt. Han spør seg hvor Petter
Northug ville være uten støttespillere og lurer på hvorfor det er ok å
dyrke talenter blant sportsutøvere,
men ikke innen skolen.
- Man kan holde talent i skolen
opp mot talent innen fotball. Man
har talent når man er 16, men man
snakker ikke om talent hos en
30-åring. Man må opprettholde og
styrke ferdigheter for å holde på
talentet.
Sterk foreldregenerasjon
Ensidet: Spesialpedagogikk-studenten Jørgen Smedsrud lærer lite om hvordan man følger
opp de mest intelligente barna. Han mener at man må begynne å ta vare på talent i skolen på
samme måte som innen idretten. Foto: Julie Kalveland
tetet i Oslo, Kjell Skogen.
Han henviser til paragrafene 1-3
og 5 i opplæringslova. Læring skal
tilpasses elevens evner og forutsetninger, og videre har elever som
«ikkje får tilfredsstillande utbytte
av det ordinære opplæringstilbodet» rett til spesialundervisning.
Professoren legger til at en interesseorganisasjon for begavede
barn, kalt Lykkelige barn, har fått
understreket av utdanningsdepartementet at dette også gjelder de
flinkeste barna.
Skogen ga i juni ut boka «Våre
evnerike barn –En utfordring for
skolen» sammen med Ella Cosmovici Idsøe, førsteamanuensis i psy-
eksempel han selv har vært borti
er ei jente som lærte seg å mestre
ironi i barnehagen.
- De ansatte i barnehagen hadde
ikke erfaring med tidlig utviklede barn, og jenta ble verken
forstått av de andre barna eller av
de voksne. Utsagnene hennes ble
tolket som slemme og hun ble sett
på som en raring.
De evnerike barna skiller seg ut
fordi de tenker på en annen måte
enn de andre barna og annerledes enn det lærerne forventer.
For mange vil skolehverdagen
være kjedelig fordi stoffet som
gjennomgås er altfor lett. Den
ukonsentrerte eleven vil i ytterste
De begavede barna er ikke en del
av pedagogikkstudenten Smedsruds pensum, men sånn er det
ikke overalt. Internasjonalt er
evnerike barn et eget tema innen
spesialpedagogikken. Og de siste
årene har det blitt mer oppmerksomhet rundt de evnerike barna
også i Norge. Professor Kjell Skogen mener foreldrene har begynt
I Norge forsøker vi å dra
flest mulig opp mot gjennomsnittet. Dessverre
drar vi samtidig noen ned.
å våkne.
- Man har fått en sterkere foreldregenerasjon som stiller krav.
Det er ikke belegg for å si at man
ved å gi hjelp vil gjøre noen dårligere sosialt skikket, tvert imot.
Kunnskap gir grunnlag for bedre
sosiale ferdigheter.
I de fleste land i Europa, USA,
Asia og Australia har man vært
De skarpeste knivene i skuffen
•
•
•
Et evnerikt barn har 130 eller
mer i IQ
Evnerike barn har lovfestet rett
til tilpasset opplæring etter
paragrafene 1-3 og 5 i opplæringslova.
Professor i spesialpedagogikk
Kjell Skogen og førsteamanuensis i psykologi Ella Cosmovici
Idsøe ga i sommer ut boka «Våre
evnerike barn – en utfordring for
skolen». De spør: «Hvorfor bør vi
satse mer på opplæringen av de
evnerike?»
Magnus Løvvold sparket i gang Arguments serie om utdanning i #5 2010.
Julie Kalveland om forskningsmisjon, Argument # 2 2011.
opptatt av å fange opp de begavede
barna. I USA har man egne studier
som tar for seg «giftedness». Et
mer lokalt eksempel er et privat
initiativ i Danmark fått i gang en
egen skole for å samle disse barna.
Men den blivende pedagogen
Jørgen Smedsrud mener ikke at å
skille ut barna i private skoler er
veien å gå.
- Læring øker med sosial tilfredshet, men det ville ikke passe
mangfold-tanken i norsk skole
å løse problemet privat. Det bør
være sånn at systemet tilpasser seg
mangfoldet, og ikke motsatt, råder
han.
Teksten er femte del av en serie av
artikler om hva vi vil med utdanning i Norge. Har du noe på hjertet
som berører temaet? Små eller store
tekstbidrag sendes til [email protected].
Julie Kalveland (f. 1989) studerer
sosiologi ved Universitetet
i Oslo, og er påtroppende
samfunnsredaktør i Argument.
argument nr. 4 - 2011
15
Samfunn
Juss på tomgang:
Konvensjonen som forsvant
Taus debatt, lite informasjon og manglende rettshjelp gjør kvinnekonvensjonen til symbolpolitikk og et
svakt diskrimineringsvern.
Av Anniken Sørlie
Etter massiv debatt ble kvinnekonvensjonen i 2009 inkorporert
i menneskerettsloven. Endringen
innebar at konvensjonen fikk
forrang foran alminnelig nasjonal
lovgivning på lik linje med blant
annet Europarådets menneskerettighetskonvensjon og barnekonvensjonen. Selv om konvensjonen
dermed fikk en høy status, har de
store praktiske følgene uteblitt.
Mens den massive debatten forut
for inkorporeringen var lett tilgjengelig for folk, er det vanskelig
å få tak i informasjon om konvensjonens endrede status og det
rettsvernet den åpner for. Ingen
av de institusjonene som har til
oppgave å sikre menneskerettighetene, som Norsk senter for
menneskerettigheter og Likestillings- og diskrimineringsombudet har lett tilgjengelig informasjonsmateriale om endringene og
dens konsekvenser.
En usynlig konvensjon
Heller ikke sentrale aktører i debatten forut for inkorporeringen,
som jusprofessorene Anne Hellum
og Hans Petter Graver, har fulgt
opp med artikler om endringene.
Resultatet er at kvinnekonvensjonen etter inkorporeringen paradoksalt nok er blitt mindre synlig.
Det gir grunn til å spørre seg om
Regjeringens vektlegging av konvensjonen i Soria Moria-erklæringen og Stortingets vedtak om å
inkorporere kvinnekonvensjonen
i menneskerettsloven ikke var
tuftet i et ønske om reelle politiske
endringer, men heller i symbolske
og prinsipielle vurderinger.
Alvorlige konsekvenser
At domstolene bare har vist til
kvinnekonvensjonen ved tre
anledninger viser tydelig hvilke
konsekvenser informasjonsarbeidet rundt konvensjonen har fått.
Det lave antallet rettssaker om
diskriminering kan indikere at
den manglende informasjonen om
konvensjonen og de rettigheter
16
argument nr. 4 - 2011
Nedprioritert: Bekjempelse av vold mot kvinner gis lite prioritet av norske myndigheter. Bildet er en tegning av Martin van Maele fra 1925.
Kilde: Wikimedia Commons
Samfunn
den gir, gir et svakere diskrimineringsvern. Som Anne Hellum,
professor ved juridisk fakultet uttaler, «svært få saker på diskrimineringsfeltet går for domstolene.
Mange er ikke klar over at de må
gå til domstolene for å få erstatning i saker som gjelder diskriminering.»
Mye tyder på at kvinnekonvensjonen ble inkorporert fordi en motsatt løsning ville ha en lite heldig
signalvirkning
Diskriminering er et sensitivt
felt. Ofrene for diskriminering
er en mangfoldig gruppe, og en
gruppe med behov for et særskilt
vern. Det tilsier behov for en særlig oppfølgning og lett tilgjengelig
informasjon. Til tross for dette er
diskriminering unntatt ordnin-
gen for fri rettshjelp. Konsekvensene er at det oppstår et skille i
befolkningen, der ressurssterke
mennesker får et bedre diskrimineringsvern enn de ressurssvake.
En rettssak kan være både en
økonomisk og psykisk belastning,
som også krever at en på forhånd
kjenner sine rettigheter.
Signaleffekt, ikke
praktisk politikk
De manglende praktiske resultatene av inkorporeringen gir grunn
til å stille spørsmål ved hvorfor
det var så viktig å få konvensjonen
inkorporert i menneskerettsloven. Svært mange, både politikere
og professorer ved Det juridiske
fakultet, hev seg på debatten
omkring inkorporeringen og skrev
diverse opprop for dette. Etterpå
ble det taust. Ingen informasjon
ble gitt. Konvensjonen hadde fått
forrang, og det virket som at de
engasjerte så seg tilfredse med
det. Hensikten bak engasjementet
virker noe uklart. Det fremstår
som symbolpolitikk å inkorporere
konvensjonen når man ikke informerer om endringen eller hvilken
betydning det har at dette er gjort.
Kvinners vern i andre rekke
Mer enn at kvinnekonvensjonens
egen betydning stod sentralt, kan
det virke som at konvensjonen ble
inkorporert for at norske myndigheter skulle unngå å bli beskyldt
for ikke å ivareta kvinners rettigheter. Barnekonvensjonen ble
inkorporert i menneskerettsloven
allerede i 2003. Dersom kvinnekonvensjonen hadde blitt holdt
utenfor menneskerettsloven ville
det gitt et tydelig signal om at
kvinnekonvensjonen var mindre
viktig.
Ved å gi konvensjoner inkorporert i menneskerettsloven for-
Dette er kvinnekonvensjonen
Vedtatt av FNs Generalforsamling
i 1979. Ratifisert av Norge i 1981.
Til sammen har 185 stater ratifisert
konvensjonen. Blant de sentrale
menneskerettighetskonvensjonene
er kun barnekonvensjonen ratifisert
av flere stater. Gjennom kvinnekonvensjonen ble diskriminering for
første gang definert som diskriminering av det kvinnelige kjønn, og ikke
som diskriminering av kjønn som en
fellesbetegnelse.
rang hadde Stortinget begynt en
utvikling det var vanskelig å snu
uten å gi signal om at de konvensjoner som ikke ble inkorporert,
var mindre viktige. Mye tyder på at
kvinnekonvensjonen ble inkorporert fordi en motsatt løsning ville
ha en lite heldig signalvirkning,
ikke fordi kvinners rettigheter ble
ansett for å trenge et særlig vern
og løft.
Europarådets konvensjon mot
kvinnevold: Juridisk tåkeland
Er arbeidet mot kvinnevold virkelig et «satsingsområde»?
11. mai 2011 ble Europarådets konvensjon mot kvinnevold undertegnet i Istanbul. Deltakende var
i alt 47 stater, deriblant Norge. Av
disse statene ble konvensjonen
ratifisert av 13 land, blant annet
Sverige, Frankrike og Tyskland,
derimot ikke av Norge. Det gjorde
meg nysgjerrig, kvinnevold skulle
jo akkurat nå være et satsningsområde. Hvorfor drøyde behandlingen av konvensjonen?
Internett kunne fortelle meg om
konvensjonens eksistens og at
instanser som Mira-senteret og
Likestillings- og diskrimineringsombudet hadde skrevet opprop
for undertegning av konvensjonen. Men det var i grunnen det
hele. Hvorfor fantes det ingen
tilgjengelig informasjon om konvensjonen? Utgangspunktet mitt
ble derfor Anne Hellum, professor i kvinnerett, som etter konferering med viserektor Ragnhild
Hennum, kunne bekrefte mistanken om at det ikke forelå tilgjengelig informasjon om behandlingen av konvensjonen.
En juridisk labyrint
Videre kunne fakultetet anbefale
meg å ta kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombu-
Ingen informasjon
Forvirrende: Et juridisk «satningsområde» bør bety tydelig informasjon. Det er ikke tilfellet
for Europarådets konvensjon mot kvinnevold. Foto: Wikimedia Commons.
Det såkalte «satsingsområdet» vold mot kvinner
blir ikke tatt på alvor.
dets rådgiver Anne Jorun Ballangrud. Hun sendte meg derimot
videre til Utenriksdepartementet
(UD). UDs presseansvarlig, Frode
Overland Andersen, sendte så
min henvendelse til fagseksjonen,
for så dagen etter å henvise meg
til Justisdepartementet. Her fikk
jeg raskt tilbakemelding, men
spørsmålet mitt måtte ligge noen
dager. Det varte og rakk, men til
slutt fikk jeg svar fra en annen, og
tidspunktet passet perfekt. Trond
Øvstedal kunne opplyse om at
Kongen i statsråd få dager i forveien, 24. juni besluttet å undertegne
konvensjonen. Gjenstående var nå
samtykke fra Stortinget.
Endelig litt informasjon å få, men
to uker viste det seg å ta. At konvensjonen nå vil bli ratifisert gir
om ikke annet håp om tilgjengelig
informasjon om konvensjonen og
dens eksistens. Frem til beslutningen om å undertegne konvensjonen kan det på ingen måte hevdes
at det såkalte «satsningsområdet»
vold mot kvinner er blitt tatt på alvor. Ingen hadde informasjon om
behandlingen av konvensjonen.
Det er derfor bare å håpe at vi nå
vil se en endring og at det nødvendige ansvaret endelig blir tatt.
Forhåpentligvis vil konvensjonen
etter ratifisering få en reell betydning, men uten tilgjengelighet og
informasjonsarbeid vil tiltredelsen
dessverre få svært liten virkning. Det er derfor bare å håpe at
konvensjonen ikke vil lide samme
skjebne som kvinnekonvensjonen.
Anniken Sørlie (f. 1984) går på masterstudiet i rettsvitenskap ved Universitet i Oslo (UiO). Hun tilbrakte
høsten ved Freie Universität i Berlin
og har en bachelor i tysk kultur- og
samfunnskunnskap fra UiO.
argument nr. 4 - 2011
17
Argument søker ny temaredaktør
Tidsskriftet Argument kommer ut fem ganger i året. Som temaredaktør har du ansvar for din egen seksjon av tidsskriftet. Du leder en redaksjon, skaffer tekster fra eksterne skribenter og skriver egne tekster.
VI SER ETTER EN PERSON SOM:
- Har en skarp penn og er glad i å skrive
- Kan lede en redaksjon og drive rekruttering
- Tar initiativ, jobber selvstendig og håndterer tidspress
- Brenner for Argument og vil være med å utvikle tidsskriftet
SOM TEMAREDAKTØR FÅR DU:
- Ledererfaring
- Erfaring i å redigere og skrive tekster
- Fleksibel arbeidstid som fint kan kombineres med studier
- Være en del av et miljø av redaktører og skribenter
- Tilbud om kurs
- Honorar (etter avtale, og avhengig av tidsskriftets økonomi)
Har du spørsmål, kontakt gjerne temaredaktør Ståle Wig på [email protected].
Send søknad, CV og referanser elektronisk til [email protected] innen 1.september 2011.
Argument søker markedssjef
Studenttidsskriftet Argument søker en markedssjef som kan synliggjøre Argument på nett, og som kan arbeide
direkte og målrettet for å øke antall annonsører og abonnenter. Vi ser etter deg som har lyst til å arbeide med tidsskrift, markedsføring og annonsesalg.
ARBEIDSOPPGAVER ER BLANT ANNET:
-Annonsesalg
- Utarbeide markedsplan og strategi
- Arbeide med å innhente nye abonnenter
- Synliggjøring på nett/sosiale medier
- Markedsføring (dvs. deltagelse på messer som Tidsskriftdagen, foreningsdager)
VI SER ETTER DEG SOM:
- Har lyst på erfaring innen marked og kommunikasjon
- Har lyst til å arbeide med annonsesalg,
med gode mulighet for stor profittering
- Har lyst til å bygge opp Arguments profil
- Gjerne er en markedsføring og salg-student og/eller
er tilknyttet studentmiljøet i Oslo
VI TILBYR:
- Lærerikt samarbeid i et ungt tidsskrift-miljø
- En sentral rolle i oppbyggingen og videreutviklingen av et
tidsskrift i endring
- Ansvar og erfaring innen marked og kommunikasjon
- Arbeidet er i utgangspunktet et frivillig verv, men ved annonsesalget vil det være honorering etter provisjon.
Etter avtale
Arbeidet vil være svært fleksibelt, og kan utføres
på hjemmekontor
Send søknad, CV og referanser til [email protected]. Spørsmål kan rettes til samme e-post. Søknadsfrist 15. september.
TEMA: FAMILIE
HVA EIA MISFORSTO/ SPRÅKBRØDRE I KRIG/ FAMILIEGALSKAP PÅ FILM/
EN DOWNSFAMILIE GJENNOM LINSEN/
argument nr. 4 - 2011
19
Tema: Familie
Arvbarhet for dum
Det finnes ingen arv-eller-miljø-debatt.
Av Julie Kalveland
Er du et resultat av arv eller miljø?
Man må ha bodd under en stein
for ikke å ha fått med seg at
spørsmålet står tynnslitt igjen etter et nasjonalt debattmaraton på
ti tusen spaltekilometer det siste
halvannet året. Men er det egentlig et ordentlig spørsmål?
Fra «eller» til «og»
For det første finnes det ingen
arv-eller-miljø-debatt. I det minste ikke innen vitenskapen. Det er
så enkelt som dette: Du må både
være født med noen egenskaper
og få tilført noen gjennom miljøet rundt deg, for faktisk å kunne
eksistere. Det har noe å si hvem
du leker med selv om du består
av dine foreldres gener, og motsatt, har DNA-et ditt alltid noe
å si uansett hvem som blir dine
hvorfor du har blitt som du har
blitt. Det fantes et vanvittig antall
typer personer du kunne blitt.
Ethvert menneske er, på godt og
vondt, et resultat av en mengde
sammenfallende forutsetninger,
valg og tilfeldigheter. Kanskje
skal du bli lærer som begge
foreldrene dine, kanskje hører du
på PJ Harvey som alle vennene
dine, eller kanskje gjør du ingen
av delene.
Rot med prosenter
Det finnes imidlertid en måte å
forske på arv. Forskere kan ikke
spå på enkeltskjebner, men de
kan drive med statistikk. Innen
statistikken tar man for seg en hel
befolkning for å finne ut om det i
gjennomsnitt finnes en sammenheng mellom barn og foreldre når
det gjelder en bestemt egenskap
– hvor mye varierer resultatet når
man varierer miljøet eller genene?
Men bruken av prosentfordelinger blir ofte misforstått. Vi
tenker oss at jeg kjøper meg en
pose blomsterfrø, planter frøene i
en kasse på balkongen, og sørger
for at alle frøene får like mye sol,
vann og varme. Når så frøene
har blitt til blomster, måler jeg
Du har verken noen å skylde på, eller noen å takke.
Naturligvis: Mennesket kan både være et
fullstendig resultat av våre gener, samtidig
som vi er 100 prosent preget av vårt miljø.
Foto: Wikimedia Commons
beste venner. Debatten burde
hete «arv-og-miljø», selv om det
ville gi kjedeligere overskrifter og
færre tabloide poeng til avisene.
For det andre er det misvisende
å bruke lærebokmetaforen om
DNA-et som en oppskrift. Det
er ikke sånn at du må bli utrolig sterk, selv om du har anlegg
for det. Mer om det etter hvert.
For det tredje kan ingen forsker i
verden fortelle deg hvordan barnet ditt vil bli som voksen, eller
20
argument nr. 4 - 2011
lengden. Forskjellen på lengden
til de ulike blomstene må ligge
i genene, siden jeg har holdt
miljøet konstant, altså vil arvbarheten være 100 prosent. Men om
jeg hadde klonet det ene frøet, og
så plantet flere helt like frø i en
hage, hvis jeg ikke hadde kontroll
for at de ikke fikk like mye lys og
næring, hva da? Arvbarheten er
da på 0 prosent, og all variasjon
ville tilskrives miljøet. Altså: 100
prosent arv i det første eksempelet, og 100 prosent miljø i det
andre eksempelet. Forvirra?
Likestillingsparadokset
Arvbarhet gir et mål på hvorfor
egenskaper varierer, ikke hva de
skyldes. Jeg låner et herlig banalt
eksempel fra en artikkel av to psykologer. De spør: Hvor arvelig er
antall ben på et menneske? Svaret
Et dårlig spørsmål: Er du et resultat av arv eller miljø? Det er ikke nødvendigvis svarene, men spørsm
er at en studie antageligvis ville
vise at arvbarheten er veldig lav.
Det er fordi variasjonen i antall
bein stort sett skyldes miljøet.
De fleste i befolkningen vil ha
to bein, om man ikke har det,
skyldes det vanligvis ulykker eller
sykdom. Arvbarhet måler eksisterende variasjon.
Det velkjente likestillingsparadokset forklares på samme måte
(og ved å forstå dette, kan du
føle deg litt smartere enn en av
Norges morsomste menn). Politikken som har blitt ført i Norge
har vært fokusert på å minske
Arvbarhet gir et mål på
hvorfor egenskaper varierer, ikke hva de skyldes.
miljøforskjeller. Eksempelvis gjør
et politisk ideal om økonomisk
likhet at økonomiske forhold ikke
er en god forklaringsvariabel på
Tema: Familie
mmies
Videre lesning
•
•
Magnus Dehli Vigeland og Dag
Undlien: «Arvelighet til besvær»
http://www.senterforkognitivpraksis.no/artikler/arvelighet-tilbesv-r.html
Per Holth: «Arv og miljø i stadig
endring» http://www.forskning.
no/artikler/2010/mars/245649
Om alle lever blant lamaer blir
avbarheten høyere, fordi miljøet
er likt for alle. Høy arvbarhet er
ikke det samme som en genetisk
forutbestemthet og varierer med
miljøet.
Ingen er like
En av de store utfordringene med
å måle arv og miljø er metodisk:
Sannhet og sammenhenger i
vår komplekse verden kan være
vanskelige å gripe. Vi studerer
tvillinger fordi de deler arvemateriale, men det er umulig å
lage et statisk miljø for å finne
ut om de ville blitt klisslike. For
det første ville det nok ikke være
etisk forsvarlig å prøve, men det
ville heller ikke gå an. Tvillingene
kan ikke være på samme sted til
samme tid og oppleve de samme
opplevelsene på samme måte.
Selv et øyeblikks opplevelse kan
forandre en person. Alt henger
sammen, og det gjør at en måling
av arv kun kan gjelde i en befolkning, i et område, i et tidsrom.
Kort fortalt har du verken noen
å skylde på, eller noen å takke.
Mye av den du er kan tilskrives
arv, men det er nettopp fordi
du lever i det samfunnet vi har i
Norge. Vitenskapen leter alltid
etter nye svar, men vi må holde
tunga rett i munnen for å vite akkurat hva vi får svar på.
ålet det er noe galt med, argumenterer Julie Kalveland. Foto: Wikimedia Commons
hvorfor noen velger eller ikke velger å ta høyere utdanning. Derfor
vil variasjonen i yrkesvalg i dag, i
stor grad forklares ved arv.
Lama-allergi
Det er viktig å få med seg at arvbarhet er et mål som er begrenset
til en befolkning, i et bestemt
område, i et bestemt tidsrom.
Det betyr at man i andre land
sannsynligvis vil ha en lavere
arvbarhet når det gjelder yrkes-
valg, nettopp fordi faktorer som
økonomi har større betydning.
Det er likevel vanskelig å se for
seg at det ikke er noen tilstander
som bare er knyttet til genene
mine? Hva med sykdom?
La oss tenke oss at vennen din
er superallergisk mot lamaer,
faktisk er hele venneflokken din
allergisk, kanskje også en stor
del av resten av befolkningen.
Så langt har dere til gode å finne
det ut. Dere lever i Norge, midt
i tjukkeste Tigerstaden, og har
bare sett spyttende lamaer på
YouTube. Miljø forklarer 100
prosent av sykdomsutbredelsen i
befolkningen. Men om dere alle
sammen drar på backpackertur
til Sør-Amerika, vil arvbarheten
der kunne være høyere. I et annerledes miljø, vil sykdommen
tilskrives arv. Men igjen; om tilstedeværelsen av lamaer varierer
i befolkningen vil arvbarheten bli
lavere – fordi miljøet er variert.
Julie Kalveland (f. 1989) er påtroppende samfunnsredaktør i Argument.
Som blivende sosiolog er
hun opptatt av både arv og miljø.
argument nr. 4 - 2011
21
Tema: Familie
Språklige tvillingbrødre
i forkledning
Hindi og urdu var nærmest identiske tvillinger, men er blitt fremmedgjort av religiøs nasjonalisme.
Kan familietragedien få en lykkelig slutt?
Av Margrethe Løøv og Johan Skog Jensen
Den sørgelige historien om de
fremmedgjorte tvillingbrødrene
begynner med deres felles mor,
sanskrit. Dette er et av de eldste
indoariske språkene, som har
eksistert i Nord-India i flere tusen
år. Rundt år 1000 etter vår vestlige
tidsregning var etterkommere av
sanskrit spredt over hele det nordindiske slettelandet, fra Punjab
i vest til Den bengalske bukt i
øst. Språkdynastiet bestod av en
lang rekke lingvistiske kusiner
og fettere: blant annet marathi,
middelaldersk punjabi og bengali.
I Delhi-området snakket man khari-boli, som regnes som forløperen
til dagens hindi og urdu.
AFGHANISTAN
TIBET
WEST
PAKISTAN
I Delhis gater vil det være
umulig å høre om en person snakker «hindi» eller
«urdu».
pulser, sivilisasjoner og folkeslag
uten helt å miste sitt opprinnelige
særpreg. De nye muslimske dynastiene i Nord-India fortrengte
hverken de opprinnelige folk,
språk eller religioner, men blandet seg snarere inn i den eklektiske cocktailen som India til alle
tider har vært.
Inntil videre ble urdu regnet
22
argument nr. 4 - 2011
BHUTAN
NEP
AL
INDIA
Adskilt i barndommen
Utviklingen av det som i dag er
kjent som urdu, begynte under
Delhi-sultanatet (1206-1526),
men skjøt virkelig fart da de
muslimske mogulene fra Sentralasia i 1526 overtok styret i
Nord-India. Med mogulene og
deres mangslungne imperium
kom kulturimpulser fra hele
den muslimske verden til India. Mange arabiske, tyrkiske
og persiske ord, så vel som det
persiske skriftsystemet, ble brakt
til mulighetenes land i øst.
Språket reflekterte det historiske særtrekket som ennå preger
India - landets formidable evne
til å ta opp i seg nye kulturim-
CHINA
KASHMIR
BURMA
EAST
PAKISTAN
HYDERABAD
(BANGLADESH
as of 1971)
(annexed by
India in 1948)
Arabian Sea
Bay of Bengal
0
1 000 km
CEYLON
(independence in 1948)
Grense under britisk styre (1939)
Grensetrefninger
Den indiske union
Områder med opprør etter delingen
Øst/Vest Pakistan (1947)
Hinduistiske og Sikh-flyktninger
Stater ikke inkludert i oppdelingsplanen
Muslimske flyktninger
Illustrasjon: Wikimedia Commons
som en dialekt, og ikke et eget
språk. Den grunnleggende grammatikken og mesteparten av
ordforrådet ble videreført. Samtidig ble språket skrevet med det
persiske skriftsystemet – nastaliq
– og kulturspesifikke ord forbundet med mogulene og den pan-
islamske kulturen, vant innpass i
vokabularet.
Konkurranse og
differensiering
De islamske kjerneområdene var
de nordindiske byene. På landsbygda fortsatte en mer tradisjo-
nell form for hindi å å råde blant
den hinduiske befolkningen. I
motsetning til mogulene hadde
den hinduiske befolkningen
sanskrit-ord som sitt spesialiserte
vokabular. På 1800-tallet utviklet
det seg en «hindi-bevegelse»,
som søkte å opprettholde og øke
Tema: Familie
Hindi og urdu
•
•
•
Hindi og urdu er to av de 22 offisielle språkene i India.
Pakistan opererer med to forskjellige språk: urdu og engelsk.
Hindi-urdu eller «hindustani»
som helhet utgjør til sammen
verdens andre eller tredje største
språk. Rundt 500 millioner
mennesker har dette som sitt
morsmål, og over 800 millioner
kan forstå språket, ifølge nyere
kilder.
forskjellene mellom den tradisjonelle og sanskriterte formen
for hindi som hinduer på landsbygda snakket, og det reformerte,
persisk-påvirkede språket i mogulenes urbane sentra.
Ifølge Christopher R. King,
den ledende eksperten på hindibevegelsens historie, var dette
en reaksjon mot den samtidig
pågående marginaliseringen av
hinduenes kultur i forhold til
den mogulske elitekulturen. Den
hinduiske eliten følte seg ifølge
denne tolkningen truet av mogulenes politiske, økonomiske og
kulturelle makt, og søkte derfor
å skille det de oppfattet som to
«konkurrerende» tradisjoner.
Blodig søskenkjærlighet
Adskillelsen av hindi og urdu
befestet seg ytterligere under kolonitiden da britene til dels drev
splitt-og-hersk-politikk mellom
hinduer og muslimer i sitt indiske
imperium. Den språklige fremmedgjøringen fulgte i kjølvannet
av den politiske. Det som fremfor
alt kilte seg mellom språkfellesskapet hindi-urdu var imidlertid
splittelsen av India i to stater etter
uavhengigheten fra Storbritannia
i 1947: Det hovedsakelig hinduiske India og det muslimskdominerte Pakistan. Da britene trakk
seg ut, skjedde det i alt annet
enn ordnede former. Politiske
spenninger mellom muslimer og
hinduer samt sikher slo ut i fullt
opprør, og resulterte i rundt en
million omkomne. Landet ble
delt inn i en kaotisk og traumatisk prosess som i Sør-Asia ganske
enkelt kjennes som «Partition.»
I India og Pakistan gir ordet den
dag i dag assosiasjoner til vold
og krig. Ikke ulikt «Holocaust» i
Europa.
Tjener fanatikernes sak
Pakistan ble grunnlagt som
en nasjon på prinsippet om at
hinduer og muslimer utgjorde to
grunnleggende forskjellige folk,
og at disse derfor ikke ville kunne
leve sammen når kolonimakten
trakk seg ut, og folkestyre skulle
innføres. India ble på sin side
grunnlagt som en sekulær republikk som tok mål av seg å romme
Splittet: Etter krigen ble India og Pakistan delt. Siden har små forskjeller i hindi og urdu blitt slått inn som en kile mellom de to landene – til
fordel for religiøse nasjonalister på begge sider av grensen. Her fra Purana Qila, en provisorisk flyktningleir Delhi, under den blodige delingen i
1947. Foto: Wikimedia Commons/Margaret Bourke-White.
alle Sør-Asias folkeslag, religioner
og språk. Mange muslimer ble
igjen i India. Samtidig var det en
kjensgjerning at hinduene var i
flertall, og også blant dem fantes
religiøse nasjonalister med skarp
brodd mot muslimer.
Den pakistanske tonasjonsteorien og hindunasjonalistenes
anti-muslimske sjåvinisme hadde
alt å vinne på å fremheve forskjellen mellom de to språkene. Mens
Mahatma Gandhi manet til ro,
enhet og ikke-vold, heiet religiøse
fanatikere på både pakistanskmuslimsk og indisk-hinduisk side
frem skillet mellom de to landene
– og i forlengelsen, hindi og urdu.
Fortsatt forsøker religiøse nasjonalister på begge sider av grensen
å skille hindi og urdu enda mer
fra hverandre.
«Hindustani» – felles realitet, felles navn?
I dag er hinduer i Nord-India
gjerne hindi-talende, mens
mange muslimer over hele landet
har urdu som førstespråk. Men
selv om hindi og urdu vanligvis
omtales som forskjellige språk,
er mellomregisteret i språkene
til forveksling likt. I Delhis gater
vil det ofte være umulig å høre
om en person snakker «hindi»
eller «urdu». Det er først når man
beveger seg ut på områder med et
mer spesialisert vokabular, som
religion og litteratur, at de leksikalske forskjellene mellom hindi
og urdu blir merkbare. Språkene
ser unektelig forskjellige ut i
skriftlig form, men det dreier seg
altså i stor grad om samme ord i
ulik drakt. Realiteten er dermed
at de fleste hindi- og urdutalende
bruker det samme språket i sitt
daglige liv.
Det forente hindi-urdu, «hindustani», er på mange måter
blitt et symbol for de som søker
sørasiatisk enhet og samarbeid
på tvers av den omstridte grensen mellom India og Pakistan.
Hindustani blir også trukket
fram som et samlende symbol av
politiske revisjonister som ønsker
å samle Indias ulike befolkningsgrupper. Da volden mellom
hindunasjonalister og muslimer
blusset opp igjen på 1990-tallet,
var det mange som mente felles
historie, språk og kultur kunne
roe gemyttene mellom de kjempende religiøse gruppene.
Arv og miljø
For politiske entreprenører av alle
kulører, følger Indias historie à-
Hindunasjonalistene hadde
alt å vinne på å fremheve
forskjellen mellom de to
språkene.
la-carte-prinsippet.
Her finnes noe for enhver, fra
ikke-vold til beinhard imperialisme, fra ateisme til religiøs fanatisme. Alt etter hvilke forskjellige
og konkurrerende ideer om India
man ønsker å få gjennomslag
for, kan ulike aspekter ved indisk
kultur understrekes, overstrykes
eller flettes sammen.
Historien om hindi og urdu
viser at språk er et kulturelt produkt som i stor grad kan formes
av sine utøvere ut ifra deres kulturelle og politiske motiver. Språk
endres bare langsomt gjennom
endringer i grammatikk, fonetikk og vokabular. Det er først og
fremst historiske faktorer som
har skapt konseptene «hindi»,
«urdu» og «hindustani». For
Videre lesning
•
•
•
King, Christopher. One Language
– Two Scripts: The Hindi Movement in Nineteenth Century
North India. New Delhi: Oxford
University Press, 1994.
Rai, Alok. «The Persistence of
Hindustani» i The Annual of
Urdu Studies, vol. 20, 2005.
Shackle, Christopher and
Rupert Snell. Hindi and Urdu
Since 1800: A Common Reader.
London: School of Oriental and
African Studies, University of
London, 1990. hindi og urdu er skapt av samme
lingvistisk-genetiske kode, men
selvpresentasjonen er formet av
deres forskjellige familiemiljø.
Realiteten er at man i det store og
hele forstår hverandre utmerket
vel. Hindustani er et av de fremste eksemplene på hvor mye muslimer og hinduer på det indiske
subkontinentet faktisk har til felles. Om de lingvistiske brødrene
hindi og urdu kunne finne tilbake
til hverandre, ville det ikke være
ugunstig for forbrødringen mellom hverken India og Pakistan
eller hinduer og muslimer i India.
Margrethe Løøv (f. 1984) er religionshistoriker. Hun underviser på
Menighetsfakultetet, studerer hindi og
er med i Arguments temaredaksjon.
Johan Skog Jensen (f. 1984) er
historiker og forsker ved
Institutt for forsvarsstudier,
og sitter i Arguments temaredaksjon.
argument nr. 4 - 2011
23
Tema: Familie
Et tilsølt familieportrett
Det er med menneskene som med fotografiene, mener prisbelønnede Hilde Mesics Kleven (23):
Det er godt at de ikke er perfekte.
Kunststudenten
Av Ståle Wig
En dag i mars 2009 banket Hilde
Mesics Kleven på døra til en
småbarnsfamilie i Skien. Som en
del av prosjekt ved skolen hun går
på, ønsket hun å følge dem med
fotoapparatet i en hel dag.
I dag, 30 måneder og rundt
20.000 fotografier senere, er hun
enda ikke ferdig.
- Kanskje blir jeg det aldri, undrer Kleven, da Argument møter
henne på Youngstorget i Oslo.
Familien hun har fulgt siden
2009, betegner seg selv som en
«downsfamilie.» Den består av
Hildes to tremenninger, storesøster Marte og lillesøster Ingrid,
to foreldre og en fosterbror som
snart er i voksen alder. 13 år gamle
Marte er født med Downs syndrom.
Kleven har vært med på det
meste sammen med henne, fra ferieturer til barnebursdager. Men
det fineste er hverdagen, forteller
hun. Morgenstell, svømmetimer
og tannlegebesøk.
24
argument nr. 4 - 2011
Kunststudenten
•
•
«Kunststudenten» er en serie
hvor Argument treffer nye, spennende kunstnere og fotografer,
relatert til temaet i tidsskriftet.
Har du ideer eller tips? Send en
e-post til argument-redaksjon@
studorg.uio.no eller gå inn på
www.argument.uio.no
- Det er en helt spesiell familie,
med utrolig mye kjærlighet. Bare
å være rundt dem gir meg mye.
Jeg vil at andre skal få se hvor
godt en slik familie kan ha det.
Menneskene som lever med
Marte vokser sammen med
henne, ifølge Kleven.
- Jeg merker det spesielt på
lillesøsteren hennes, som på
et vis allerede virker voksen og
reflektert. Marte er dønn ærlig
mot dem alle, sier den 23 år gamle
fotografen.
Brennbare spørsmål
Kleven vurderer stadig hva hun
skal gjøre ut av fotomaterialet,
som bare vokser for hvert besøk,
og hvordan hun en dag skal sette
punktum. Trolig skal prosjektet,
som har fått navnet «All the same
but different», bli til en bok.
Det er ikke vanskelig å ta
et teknisk godt bilde. Men
det er kjedelig.
- Jeg tror dette er viktige bilder.
Viktige for å forstå og ufarliggjøre
hvordan det er å leve med et barn
med Down syndrom.
Kleven går likevel ikke med på
å betegne fotografiene hennes
som en politisk brannfakkel. Men
når bildene av familien en dag
blir satt i rammer, er det ikke til
å legge skjul på at de kan bli oppfattet slik. For under overflaten
hviler det store etiske spørsmål.
Tema: Familie
Om sorteringssamfunnet. Om
bioteknologi. Og om mangfold.
En etisk nøtt
Kortversjonen er denne: Flertallet
av kvinner som får vite at de bærer et foster med Down syndrom,
velger ikke å beholde barnet. I
Norge tar 85 prosent av de som
får vite om barnets tilstand abort,
ifølge Medisinsk Fødselsregister.
Gjør det at vi kan snakke om et
usunt sorteringssamfunn? Er det
en moralsk forsvarlig å kvitte seg
med barn som er annerledes?
Samtidig har levekårene for
personer med syndromet bedret
seg i de fleste land. I England ble
det født 15 prosent flere barn med
Down syndrom mellom 2000 og
2006, til tross for at alle gravide
fikk tilbud om gratis «screening»
under graviditeten.
Selv er Hilde Mesics Kleven
overbevist om at tremenningen
hennes lever et verdig og godt
liv. Fortsatt besøker hun familien
jevnlig, men ikke så ofte som hun
ønsker – til det tar studier og jobb
for mye plass.
Trenger de som er
annerledes
- Marte og jeg er veldig like –
rolige, litt sjenerte. Vi forstår
hverandre. Vi kan sitte stille lenge
og se på hverandre og så bryte ut i
latterkrampe.
Kleven er ikke i tvil om at en
verden uten personer som Marte
vil være en fattigere verden.
- Jeg tror vi trenger mennesker
som er annerledes, mennesker
som får oss til å stoppe opp. Tenk
så kjedelig det ville vært uten.
Hvordan hadde du selv reagert
hvis du fikk vite at du var gravid
med et barn med Down syndrom?
Noen stille sekunder passerer
ved kafébordet.
- Jeg tror jeg hadde beholdt
barnet, svarer Kleven. På nytt lar
hun ordene bli hengende i luften.
Dette har hun tenkt på før.
- Jeg ser hvor mye positivt det
har gjort med meg som person.
Samtidig er det umulig å si hvordan jeg ville reagert – å få et barn
med Downs er jo ikke noe man
aktivt ønsker seg. Nettopp derfor
er det så viktig å vite hvordan livet
kan være som forelder til et slikt
barn, legger hun til.
Hilde Mesics Kleven
•
•
•
Teknikk og etikk
Selv om det ikke har blitt en bokutgivelse av prosjektet enda,
har Kleven allerede kommet
•
Studerer fotojournalistikk ved
Høgskolen i Oslo og Akershus
(HiOA)
Aktuell med fotoprosjektet «All
the same but different,» som
følger en familie med barn med
Down syndrom gjennom hverdag og høytider.
I 2010 vant fotografiene tredjeplass i kategorien «dokumentar
innland» i Årets bilde-konkurransen, arrangert av Pressefotografenes klubb.
Les meir på www.hildemesics.com
og blog.hildemesics.com
argument nr. 4 - 2011
25
Tema: Familie
et stykke med fotografiene.
I 2010 vant hun tredjeplass
i kategorien «dokumentar innland» i pressefotografenes prestisjetunge konkurranse. Honnøren
hadde lite med teknisk flittighet
å gjøre.
- Folk er opphengt i teknikk,
utstyr og størrelsen på kameraet,
men jeg tenker minst mulig på
slikt. Mange glemmer at innholdet i bildene er det viktigste.
Dessuten er det ikke vanskelig å
ta et teknisk godt bilde. Men det
er kjedelig.
Derfor forsøker hun noen ganger å klusse til bildene bevisst,
enten ved å over- eller underek-
Down syndrom
•
•
•
•
•
•
Vi trenger mennesker som
er annerledes, mennesker
som får oss til å stoppe
opp. Tenk så kjedelig det
ville vært uten.
sponere dem, eller ved å skitne til
linsa før fotograferingen begynner. Slikt blir det stemningsfylte
bilder av.
Plutselig ser Kleven koplingen
i det hun forteller – mellom teknikken og etikken:
- Ja, det er akkurat som med
mennesker. At noe ikke er perfekt
er en god ting.
26
argument nr. 4 - 2011
•
En genetisk mutasjon som gir et
ekstra kromosom til det normale
kromosomparet.
Tilstanden forekommer ved
omtrent 1 av 1000 fødsler.
I Norge fødes det over 50 barn
med denne funksjonshemningen årlig, og mellom 10-15.000
personer over 18 år lever med
diagnosen.
Risikoen for å få barn med Down
syndrom stiger med økt alder hos
moren fra omkring 35 år.
Down syndrom kan oppdages
ved undersøkelser under graviditet. I dag er det kun kvinner over
38 år som får tilbud om fostervannsprøve i Norge.
Rundt 85 prosent av de som får
vite at de bærer på et foster med
Down syndrom velger abort,
ifølge statistikk fra Medisinsk
Fødselsregister.
Det er omdiskutert om kriteriene som det legges til grunn for
å kunne søke svangerskapsavbrudd, for eksempel ved påvisning av syndrom et innen 12.
uke, er etisk forsvarlige.
Kilder: Store medisinske leksikon,
Downsyndrom.no, NettDoktor.no,
Medisinsk Fødselsregister
Ståle Wig (f. 1988) studerer sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.
Han er redaktør i Argument.
Matriarkat
Av Mille Linde
Fra sofaen, under pleddet,
dirigerer hun bevegelsene
over minefelt
av gulvplanker.
Munnen hennes utgjør et hav;
bølger av lyd definerer
og omdefinerer meg.
Det øvrige inventaret
mørklegges av utbrente lyspærer.
På et sprengt budsjett,
er kjærlighet en utgiftspost.
Bursdagene mine telles opp,
hun legger til sine rier og smil:
Jeg er henne skyldig
mitt liv.
Mille Linde (f. 1989) studerer estetiske studier ved
Universitetet i Oslo (UiO), med fordypning i kunsthistorie
og litteraturvitenskap. [email protected]
argument nr. 4 - 2011
27
Tema: Familie
Familiær galskap
For ti år siden kom en film om en familie av genier. Men det er deres
gjenkjennelige galskap som gjør at du bør se den.
Film
Av Lise Marie Lunaas Holt
Det hender at vi ønsker oss en
annen familie. Skilte foreldre,
bitre arveoppgjør, slitsomme
søskenkrangler, tunge julefeiringer
– no more. I slike stunder kan vi
trøste oss med en film. «The Royal
Tenenbaums» handler om nevrotiske mennesker som er i slekt
med hverandre og som prøver å
finne tilbake til hverandre igjen.
På overflaten er historien eksotisk og utrolig, nærmest absurd.
Men paradoksalt nok vil filmens
underliggende tema gå rett hjem
hos enhver som vet hva det vil si å
tilhøre et slikt besynderlig kollektiv. Vi kaller dem familier.
Tapte begavelser
Når pater familias Royal Tenenbaum finner ut at hans kone Etheline, som han forlot da barna var små,
skal gifte seg med bokholderen
sin, blir han opprørt. Han kommer
tilbake til henne, blakk og nedbrutt,
med halen mellom beina.
Familien består nå av falnede
ruiner. Men ungene var begavede
da de var små. Margot skrev skuespill, Richie var en liten tennisproff og Chas et finansgeni.
Ingen i familien har snakket
med Royal, overbevisende spilt av
Gene Hackman, på tre år.
- Kjære, jeg skal dø. Jeg er alvorlig syk. Jeg er døende, forteller
Royal til Anjelica Huston, i rollen
som Etheline. Hun faller i gråt når
hun hører de oppdiktede prognosene hans. Royal flytter etter mye
om og men inn i huset for å bli
pleiet for magekreft.
Tenniskrasj og flykrasj
Richie Tenenbaum, gitt liv til av
Luke Wilson, hadde en strålende
tenniskarriere inntil han tapte en
avgjørende match og la opp – til
sin fars store skuffelse. Han er nå
til havs på et cruiseskip og prøver
å glemme verden og det faktum
at han er forelsket i sin adopterte
søster Margot.
Hans bror, Chas Tenenbaum,
strålende spilt av Ben Stiller, er
enkemann og far til to sønner på
ti og åtte år. Etter at hans kone
Rachel døde i et flykrasj sommeren før, har Chas blitt stadig
28
argument nr. 4 - 2011
mer bekymret for sikkerheten til
de to sønnene. Han organiserer
derfor nødevakueringer i tilfelle
det skulle oppstå brann i leiligheten deres. Når han finner ut at
den ikke er trygg, pakker han og
ungene koffertene og drar til huset
som moren nå har overtatt.
Reiser hjem
Gwyneth Paltrow spiller den
kjederøykende, magre og vakre
Margot – familiens adoptivdatter. På tross av å være genierklært
dramatiker, har hun ikke skrevet
noe på tre år. Den hemmelighetsfulle datteren har vært gift mange
ganger siden hun var 19, og er nå
32 år gammel.
Margot tilbringer dagene nedsunket i badekaret, med sigaretter og et lite fjernsyn fastbundet
til radiatoren. Når moren er på
besøk, ber hun henne komme seg
ut av badekaret. Hun forteller om
broren, sikkerhetsjunkien Chas,
som har flyttet hjem for en stund.
- Hvorfor lar du ham gjøre det?
spør Margot.
- Jeg tror han er veldig deprimert, sier hun.
- Det er jeg også, sier Margot.
Hun pakker koffertene sine og
drar hjem med moren.
- Hva, elsker du meg ikke lenger? spør den forvirrede ektemannen hennes (Bill Murray).
- Jo, på en måte. Jeg er lei og jeg
igjen bebodd. Nesten all handling
utspiller seg her. I den kaotiske
beleiringen av huset virker det
som om familien finner en slags
midlertidig ro, en stabilitet, en
gjenopprettelse. Huset går igjen
som en pilar som holder filmen,
og karakterene oppe.
Det er dessuten noe med rommene karakterene beveger seg i.
Fargene på veggene er dyp røde,
svakt gule og brune. Dette gir
varme og gjenkjennelighet. Karakterene kler seg nemlig i disse
fargene. Det er som om Margot,
Chas og Richie, bare gjennom
klesstilen, blir en del av huset
de bor i. Margot og Richie, som
er hemmelig forelsket, matcher
hverandre naturlig nok i beige.
Den temperamentsfulle Chas
går rundt i en knallrød Adidasjoggedress, i likhet med hans to
sønner. Dette gir et uniformaktig
inntrykk. Samtidig går en tone av
oransje gjennom filmen og bryter
opp det uniforme. Oransjefargen
gir kontrast, og spiller slik på mistilliten og skuffelsen de tre barna
føler overfor sine foreldre og livet
generelt. Kort sagt: Ingenting er
svart-hvitt.
Tapte begavelser
Ved å gjenforenes i huset, kommer
Chas, Margot, Richie, Royal og
Etheline hverandre nærmere – og
går hverandre på nervene. Det er
Hele spekteret av familier finnes her, mellom
ytterpunktene «lykkelig» og «ulykkelig».
trenger en pause, sier Margot og
reiser hjem.
Etter å ha hørt nyheten om farens livstruende sykdom går også
Richie, det siste av barna, i land
fra cruiseskipet for å vende hjem.
Margot, som han er hemmelig
forelsket i, henter ham på kaien,
og nå befinner plutselig alle tre
søsken seg i samme hus, med foreldrene som enda ikke har somlet
seg til å ta ut skilsmisse. Det er 17
år siden sist de var samlet.
Huset som bindingsverk
Familier lever under samme tak.
Det vi skal hjem til, når vi kommer fra et sted. Alle rommene i det
gamle huset i Archer Avenue 11 blir
tross alt familie vi snakker om.
Angst, depresjoner, mislykkethet
og tapte forventninger går igjen
som temaer.
- Du var jo et geni, sier Royal til
en desillusjonert Margot.
- Nei.
- Det var det de sa,
argumenterer han.
Du vet nok ikke engang mellomnavnet mitt, sier Margot.
- Det er et lurespørsmål, svarer
Royal. Du har ikke ett.
- Helen, svarer Margot.
Likevel er det noe rørende i Royals brukne forsøk på å gjøre opp
for gamle synder. I all hemmelighet tar han med seg barnebarna
sine ut av huset for å gamble,
The Royal Tenenbaums
•
•
•
Regissert av Wes Anderson.
Skuespillere: Gene Hackman,
Gwyneth Paltrow, Luke Wilson,
Owen Wilson, Ben Stiller, Danny
Glover, Anjelica Huston og Bill Murray.
Kom på kino for ti år siden, i 2001.
kaste vannballonger, stjele sjokolademelk og henge ulovlig bakpå
søppelbilene.
The Tenenbaums og oss
«You know, I’ve always wanted to
be a Tenenbaum, sier nabogutten
Eli til Chas. Vi kan forstå ham.
Midt i alt det dysfunksjonelle
ligger det en foretaksomhet og
en glød hos familiemedlemmene
man bare kan misunne dem. Men
The Tenenbaums viser oss noe
mer enn summen av dens genier:
Familien. Et bilde på den galskapen og den unntakstilstanden
enhver familie opplever til tider.
Vi faller for dem fordi vi kjenner oss igjen i dem. Det gjorde
også kritikerne, da filmen kom
på kino for ti år siden. Den fikk
terningkast 6 i både Dagbladet og
Aftenposten, og ble omtalt som en
moderne klassiker.
Kanskje har det like mye å gjøre
med filmens tematikk, som kvalitetsprestasjonene foran og bak
kameraet. For i de fleste tilfeller
finnes det ingen bedre familie
enn vår egen. Hele spekteret av
familier finnes nemlig mellom ytterpunktene «lykkelig» og «ulykkelig». Og The Tenenbaums gir et
representativt utsnitt. Det er nok å
rope hurra for.
Lise Marie Lunaas Holt (f. 1986)
er masterstudent i fransk ved
Universitetet i Bergen (UiB) og sitter
i Arguments temaredaksjon.
Argument søker fotografer
og illustratører
Har du et øye for foto? Kan tegne eller illustrere selvstendig eller til en tekst? Argument søker nå medarbeidere
i tidsskriftets billedredaksjon.
VI SER PERSONER SOM:
- Har lyst på redaksjonell erfaring innen foto eller illustrasjon
- Kan arbeide selvstendig, men også være med å utforme arguments estetiske uttrykk i billedredaksjonen
- Har noe erfaring fra arbeid med fotografi eller illustrasjon.
VI TILBYR:
- Redaksjonell erfaring i en bilderedaksjon
- En rolle i oppbyggingen og videreutviklingen av Arguments estetiske uttrykk
- Ansvar og muligheter til å iverksette kreative ideer knyttet til foto eller illustrasjon
- Lærerikt samarbeid i et ungt tidsskrift-miljø
Send en e-post med informasjon om deg selv til [email protected]. Eventuelle spørsmål
kan rettes til billedredaktør Sarah Yasin, ved [email protected]
Studenttidsskriftet Argument kommer ut fem ganger i året og har et opplag på 4000 pr utgave. Argument
distribueres på alle SIOs læreplasser, per abonnement, samt enkelte utsalgssteder som Narvesen og Tronsmo.
Tidsskriftet er laget av nåværende og tidligere Oslo-studenter, og er medlem av Norsk Tidsskriftforening.
Vil du til USA? Gjør noe med det!
Stipend for norske studenter og
forskere
For det akademiske året 2012–2013. Alle fagfelt
Søknadsfrist 1. oktober 2011
www.fulbright.no
U.S.-Norway Fulbright Foundation for Educational Exchange
Tlf. 22 01 40 11
[email protected]
KULTUR
HARDCORE-KIDS PÅ FREMMARS/ HEKTA PÅ Å STJELE/ OSLOS FØRSTE
STUDENTRADDISER/ CANNES FOR NYBEGYNNERE/
argument nr. 4 - 2011
31
Kultur
Fra vaskekjelleren til
Han begynte som sjauegutt i plateselskapet Fysisk Format, men tok plutselig steget
inn i landets musikkspalter. Argument har møtt Simon Bergseth fra Aristillus, tidenes
yngste norske platedebutanter i hardcore-sjangeren.
On the road: Aristillus har spilt stort sett over hele Norge, men enda ikke utenfor landets grenser. Her bassist Simen Schikulski og vokalist Simon Bergseth, fra en konsert i Bergen. Foto: Aristillus
32
argument nr. 4 - 2011
Kultur
platekontrakt
Intervju
En hardcore-scene i endring
Av Johannes Hellstrand Frøshaug
Norsk hardcore og screamo har siden 90-tallet fått en ny kultstatus
i musikkens undergrunnsmiljø.
En bandbølge bestående av alt fra
gamle JR Ewing-medlemmer til
rykende ferske Aristillus, er nå på
vei opp i rampelyset – mye takket være platebutikken Tiger og
trofaste fans.
Jeg møter Simon Bergseth (17),
vokalist og gitarist i nettopp Aristillus, et høyst aktuelt hardcore/
screamo-band fra Fysisk Format,
på Jernbanetorget. Himmelen er
blå, solen sterk og det er utrolig
varmt. Vi ser på hverandre gjennom hver våre solbrilleglass og
klemmer.
Simon og jeg spiller i Even the
Sun Was Afraid sammen, og har
kjent hverandre i flere år. Men det
er fra det kompakte hardcore-bandet Aristillus, at den unge vokalisten har tatt steget opp i landets
musikkspalter. Bergseth, som skriver de fleste låtene i bandet, sier
selv at bandets inspirasjonskilder i
hovedsak er norsk hardcore av nyere dato, pionerer som JR Ewing,
Vi spiller energisk, melodisk indie/screamo med et
snev av hardcore.
Snöras og Kaospilot, og internasjonale navn som Mew og Nine
Inch Nails. Som tidenes yngste
debutanter slapp de plata i vinter
på labelet Fysisk Format, et anerkjent undergrunnsselskap med
tilknytning til platebutikken Tiger.
I sommer har de spilt på festivaler
med store band som Bring Me The
Horizon, Biffy Clyro, Mastodon,
Enslaved og Gojira, og er utropt
til et av de mest lovende norske
bandene for 2011 av Lydverket.
Satser internasjonalt
- Skal dere slippe debutplata internasjonalt?
- Ironisk nok slipper vi skiva vår
i USA, England, Tyskland, Hviterussland, Italia og Østerrike nettopp i dag, så vi håper selvfølgelig
på utenlandskonserter om ikke så
lenge, sier den unge vokalisten.
Det mangler med andre ord ikke
på ambisjoner. Og kanskje er det
god grunn til det. I Lydverkets
anmeldelse av debutplata kan
man lese at «kameratgjengen fra
•
•
•
•
•
Skulker ikke: Aristillus spiller konserter så ofte som mulig, og får ifølge dem selv gyldig fravær fra skolen for å gjøre nettopp det. Foto: Sara Berntsen
Høybråten tar utfordringen i å
ivareta og videreutvikle arven etter lokale helter som JR Ewing og
Snöras, samt internasjonale størrelser som Drive Like Jehu og At
the Drive-In, på strak arm, og gjør
det med en selvtillit, entusiasme
og ureddhet som vel bare er sytten
år gamle gutter forunt … Sammen
med en velutviklet meloditeft og
bråmoden musikalitet blir dette
en vinnende kombinasjon som
langt på vei rettferdiggjør viraken
rundt bandet»
Norge i dag?
- Jeg må si meg ganske fornøyd
med musikk-Norge. Det kommer
selvfølgelig litt an på hvilket miljø
man forholder seg til, men når
det gjelder norsk black metal, og
da selvfølgelig så og si all norsk
musikk som selges på platebutikken Tiger – som også har fått ut
skivene sine på steder som Platekompaniet og Cdon.com – så er
jeg veldig fornøyd. Det er veldig
mye bra musikk fra Norge, og jeg
hører nesten ikke på annet.
Var coverbretter
Beina på jorda
- Hvordan definerer du sjangertilhørigheten deres?
- Vi spiller energisk, melodisk
indie/screamo med et snev av
hardcore.
- Hvordan kom du egentlig i
kontakt med plateselskapet Fysisk
Format?
- Jeg var, og er fortsatt, veldig
into hardcore og annen undergrunnsmusikk, og spurte om jeg
kunne få jobb som cover-bretter i
selskapet. Fysisk Format gir nemlig ut papp-plater, ikke plastikk,
og jobben var selvfølgelig uten
lønn. Jeg vasket også i kjelleren.
Jeg jobbet hver fredag etter skolen
og det var ikke kjedelig i det hele
tatt, jeg møtte heltene mine i Dominic og Snöras og så videre. Det
var verdt det!
- Hva tenker du om musikk-
- Dere er veldig unge. Hvordan
takler dere suksessen?
- Vi prøver å holde beina på
jorda. Vi har spilt sammen i sekssyv år og har gått skrittene fra den
nå nedlagte ungdomsklubben
Høybråten 10-13 hvor vi startet,
via innspillinger i mors klesskap,
Det er veldig mye bra musikk fra Norge, og jeg hører nesten ikke på annet.
Aristillus er et kompakt hardcore-band bestående av gitarist
Håkon Ross (18), bassist Simen
Schikulski (20), trommis Magnus
Steffensen (17) og vokalist og
gitarist Simon Bergseth (17).
I vinter 2011 ga de ut platen Devoured Trees and Crystal Skies.
Musikken kan enklest defineres
som norsk hardcore/screamo,
men man finner enkelte spor av
helt andre sjangre.
Gruppa er utropt til et av de
mest lovende norske bandene
for 2011 av Lydverket, og har
vært Ukas Urørt.
Gruppa er et av flere undergrunns- og hardcoreband det
er verdt å sjekke ut, som Cold
Mailman, Kollwitz, Kaospilot,
Snöras, Wolves Like Us, Årabrot,
Serena-Maneesh, Altaar, Rumble
In Rhodos, Gabriel, The Chariot,
Deathcrush.
- Jeg har enda ikke klart å legge
fra meg den beste skiva fra 2010;
Kollwitz - Like Iron I Rust. Det
albumet er perfekt. Siste skiva til
Cold Mailman, som er halvparten
av medlemmene i Kollwitz, er
også en skive som jeg hører mye
på om dagen. Det er ikke hardt,
da. Jeg anbefaler Kollwitz for de
som liker noe som er av det tyngre
og hardere slaget, og Cold Mailman for de som vil ha deilig og
smådepressiv musikk
- Hvor langt kommer dere
til å nå?
- Hehe, det svarer jeg sjeldent
på – men vi får se! Vi håper selvfølgelig å komme «så langt som
mulig,» som de sier, og slå skikkelig gjennom i utlandet. Vi får
se. Et morsomt minne kommer
det uansett til å være. Drømmen
vår er å bli undergrunnskjente og
turnere mye i inn- og utland. Musikk kommer jeg uansett til å drive
med resten av livet.
Johannes Hellstrand Frøshaug
(f. 1991) tar emner i nordisk litteratur
ved Universitetet i Oslo (UiO)
og spiller gitar i bandet
Even the Sun Was Afraid.
oppvarmingsjobb for Bullet for My
Valentine, til der vi er i dag. Alle
disse årene og periodene vi har
gått gjennom kan høres i Devoured Trees & Crystal Skies. Det er
en langsom prosess.
- Hvilken plate spilles på anlegget for øyeblikket, og hvilken
anbefaler du?
argument nr. 4 - 2011
33
Kultur
High on the Crime
I gjerningsøyeblikket er jeg genial.
34
argument nr. 4 - 2011
Kultur
Essay
Av Irene Stokke
Jeg begynte å stjele da jeg var
seks år, sånn mer eller mindre.
Det er mye barn ikke vet, og derfor
kan et barn som stjeler for første
gang forstås, og til tider til og med
unnskyldes. De vet ikke hva de
gjør, sier man. De vet ikke forskjellen på mitt og ditt, rett og galt, og
de vet ikke at de ikke kan få alt.
Barn er ikke så flinke til å skjule
at de stjeler, og blir som regel tatt.
Dermed lærer de, og de stjeler
ikke igjen. Hvis barnet fortsetter å
stjele er noe i veien, og en barnepsykolog blir satt til å finne feilen
og rette den opp.
Kort sagt: Barn skal lære seg å
være skikkelige borgere, de skal
ikke stjele, og de skal i alle fall ikke
stjele mer enn én gang. Barn som
stjeler er vanskelige, umulige, en
belastning for sine familier. Problembarn, som man likeså godt kan
gi opp, for et liv på Plata venter
dem uansett.
Jeg stjal mer enn en gang. Jeg
stjal mange, mange ganger. Jeg har
ikke tall på hvor mange ganger jeg
Jeg gjorde det igjen. Og
igjen. Fem glass fant jeg i
veska.
stjal, jeg gjorde det hele tiden, og
det var like bra hver eneste gang.
Forskjellen på meg og andre problembarn var for det første at jeg
ikke regner med selv som et. For
det andre ble jeg aldri ble tatt.
Jeg stjal ikke fordi jeg ikke visste
forskjellen på mitt og ditt, heller
ikke fordi jeg ville ha noe jeg ikke
kunne få. Hvis jeg skal forklare
hvorfor jeg stjal kan jeg si det så
enkelt: Jeg stjal for å stjele. Jeg
elsket å stjele. Jeg elsket den varme
følelsen jeg fikk hver gang jeg
smuglet en liten ting forbi dører
den ikke skulle forbi med mindre
du hadde kvittering. Jeg gjorde
det fordi jeg visste at det ikke var
lov. Når jeg stjal følte jeg at jeg
lurte alle. Det fikk meg til å føle
meg flink på et helt nytt og ulovlig
plan.
Og det var så latterlig enkelt. I
gjerningsøyeblikket var jeg genial.
Det var bare små ting. Blyantspissere, fargestifter, terninger,
sprettballer, plastfigurer, viskelær.
Billige ting som ingen ville savne.
Jeg stjal aldri fra folk jeg kjente.
Jeg stjal ikke fra folk i det hele tatt.
Selv om jeg gjorde noe ulovlig og
nøt det, ville jeg ikke at det skulle
gå ut over noen, ikke enkeltpersoner. Så jeg stjal fra butikker,
fra skolen og fra SFO. Jeg visste
at følelsen var verdt mer for meg
enn tingen jeg stjal var verdt for
offeret.
Hva skal skolen med 26 blyanter
i skapet? Ingen ville savne én. Selv
om det bare var verdiløse småtterier gjorde det meg glad. Det
var den første rusen jeg kjente
til. Jeg gjemte sakene i en skuff,
og jeg fikk rester av kicket fra
gjerningsøyeblikket hver gang jeg
åpnet den. Så viste jeg skuffen til
min beste venninne og fortalte
henne hvordan jeg hadde skaffet
tingene som lå i den. Jeg gjorde
det fordi hun sa at vi måtte fortelle
alt til hverandre hvis vi skulle være
bestevenner. Hun forsto meg ikke.
Vi hadde lært på skolen at man
ikke skulle stjele. Øynene hennes
ble store: Er du tyv? Hun gikk ut
soveromsdøra og løp ned trappa.
Dagen etter visste alle det. De fikk
det til å høres så sjofelt ut. De fortalte meg at jeg var slem og at jeg
skulle bli satt i fengsel.
Men bortsett fra stjeling hadde
jeg ikke gjort uvanlig mye galt. Jeg
var egentlig en snill jente. Jeg var
flink på skolen og var aldri slem
mot noen. Likevel var jeg nå en
slemming. Det gikk inn på meg.
Jeg stjal, og det gjorde meg slem.
Jeg ble ikke lenger glad av å se
på innholdet i skuffen min, jeg ble
kvalm. Jeg fikk min første bakrus,
den verste jeg noensinne har hatt.
Aldri har jeg hatt større samvittighetsnag, men jeg visste aldri
helt hvorfor det føltes så tungt. Jeg
hadde ikke stjålet fra noen som
kunne bli direkte såret av det. Det
satt ingen og gråt et sted på grunn
av det jeg hadde gjort. Ingen
hadde merket det en gang, og
ingen ville noensinne merke det
heller. Likevel skar det. Jeg sluttet
å stjele.
Det vil si, jeg sluttet helt til for
et par år siden, da jeg våknet med
en bøtte ved siden av senga og en
seriøs blackout. Hva faen skjedde
i går? Noe med en sykkel. Og…
nei. Jeg åpnet veska mi for å sjekke
om jeg fortsatt hadde alt i behold.
Veska lå slengt på gulvet, under
gårsdagens antrekk. Ut av veska
trillet … et glass? Et stort Fryden-
lundglass med skumrester på. Hva
faen? Men så husket jeg. Følelsen
av adrenalin da jeg tok et fullt
ølglass fra disken. Ingen hadde
betalt for det glasset. Varmen jeg
hadde glemt hadde fylt hele meg.
Jeg hadde tatt glasset, holdt rundt
toppen, og senket det ned i veska
mi. Så hadde jeg vagget meg ut
med glasset i hånda og hånda i
veska mens jeg forsøkte å søle
minst mulig øl. Jeg kan love at noe
av det vanskeligste man gjør er å
stjele flytende ting i åpne beholdere. Jeg nærmet meg. Ut døra. Så
noen meg? Nei. Jeg satte meg på
brosteinen og drakk. Hele glasset.
Øl hadde aldri smakt bedre. Jeg
gjorde det igjen. Og igjen. Fem
glass fant jeg i veska.
Fem!
Jeg så over fangsten; tre Frydenlund, et Ringnes og et blankt. Jeg
bestemte meg for at blanke glass
ikke gjelder, og har siden fylt et
skap med ulike typer glass. Jeg
begynte å stjele dem også uten øl,
jeg kjøpte ølen og stjal med meg
glasset når jeg hadde drukket den.
Kjedelig men nødvendig: Det er
kaldt å drikke pils ute om vinteren
i Oslo.
Det var greit å stjele glass. Ingen
ville savne dem, litt som med
blyantene fra skolen. Det knuses
glass på utesteder hele tiden. At
det nesten var lov, begynte etter en stund å kjede meg. Men
jeg fortsatte, for all del. Hva skal
man ellers gjøre når man er ute på
byen?
Men det var ikke nok. Jeg
begynte å stjele fra butikker
Det fikk meg til å føle meg
flink på et helt nytt og
ulovlig plan. Og det var så
latterlig enkelt.
igjen og bestemte meg for at jeg
skulle holde det hemmelig denne
gangen. Det første jeg tok var en
boks med lilla hårfarge. Jeg hadde
ingen planer om å farge håret lilla,
men jeg var så oppskaket at jeg
ikke orket å tenke på å stjele noe
fornuftig, det var jo heller ikke
meningen. Jeg tok pakken med
hårfarge, noen vilkårlige plagg og
et par sko og gikk mot prøverommet. Jeg begynte å skifte, og passet
på at armene mine stakk over døra
da jeg tok av meg genseren slik
at partysvensken med navneskilt
ikke skulle tro at jeg sto helt i
ro der inne. Som om hun hadde
brydd seg. Jeg tok frem pakken
og studerte den. Ingen alarm. Jeg
la den i veska, så meg rundt. Det
var en hvit dings som blinket rødt
i hjørnet over speilet. Et kamera?
Selvsagt har de ikke kameraer i
prøverom. Jeg forsøkte å roe meg
ned. Men faen. Kan det være en
alarm oppi boksen? Jeg svettet.
Jeg skiftet til mine vanlige klær,
tok med meg boksen ut igjen og
begynte å vandre hvileløst rundt
i butikken. Tomheten og nederlaget var overveldende. Jeg hadde
nesten stjålet noe. Så hadde jeg
trukket meg.
Faenfaenfaen.
Jeg måtte jo gjøre det. Jeg ville
det så sterkt. Jeg plukket med
meg noen flere plagg, gikk tilbake
til prøverommet og satte meg på
krakken. Jeg bestemte meg. Jeg
åpnet esken, ingen vei tilbake, og
tok ut innholdet. Ingen alarm.
Jeg spredde det i veska, sammen
med esken, som jeg brettet. Jeg
tok med en singlet til kassa. Dama
som fjernet alarmen la ikke merke
til at jeg var varm, hun hørte heller
ikke at jeg stammet, men jeg følte
det som om hun så rett gjennom
meg. Hva hvis man må registrere
strekkoden? Hva hvis det er alarm
i strekkoden? Hva hvis det piper
når jeg går ut? Ned rulletrappen
og varmen, varmen. Jeg kokte. Det
kriblet som faen. Så var jeg ute
og rusen slo inn for alvor. Seier.
Jeg orket ikke le, orket ikke smile,
orket ikke tenke. Jeg måtte kjøpe
røyk selv om jeg ikke røyker og jeg
gikk hele veien hjem, fordi luften
kjentes så god og frisk, selv om jeg
aldri går helt hjem. Det er mange,
mange kilometer. Jeg gikk en time.
Jeg satte på «High on the Crime»
av Turboneger og hørte den på
repeat mens jeg gikk. Bakrusen
har fremdeles ikke tatt meg.
Irene Stokke er et forfatterpseudonym
for en student i Oslo.
Pia Isaksen (f.1978) er utdannet i
visuell kommunikasjon fra Høgskolen
i Buskerud. Hun driver firmaet Pia
Isaksen Design, og jobber med både
grafisk design og illustrasjon.
www.piaisaksendesign.no
argument nr. 4 - 2011
35
Kultur
Universitetets tidlige opprørere
Radikal: Georg Sverdrup, professor i gresk filologi og filosofi (1843), stiftet Universitetsbiblioteket i 1811. Olje på lerret - Adolph Tidemand (1817-1876) -Universitetet i Oslo.
Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven
tilhørte Norges første hippiegenerasjon, sier
Nicolai Strøm-Olsen, kurator for utstillingen
«Universitetspionerene».
Utstilling
Av Christine Skogen Nyhagen
- Intelligenskretsen, med Johan
Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang
36
argument nr. 4 - 2011
og P.A. Munch i spissen, ville
fokusere mer på matematikk og
naturvitenskap og fjerne de humanistiske fagene fra anneneksamen,
tilsvarende dagens ex.phil, ved
Universitetet i Christiania. Deres
motpol Patriotene, med Henrik
Wergeland og Ludvig Christensen
Daae i spissen, var mer opptatt av
å løsrive Norge fra den kulturelle
impulsen fra Danmark. Midt på
1830-tallet begynte universitetet å
bevege seg mer i retning av en realistisk utdanningsinstitusjon, sier
Nicolai Strøm-Olsen, kurator for
den nyåpnede utstillingen «Universitetspionerene: Universitetet i
Kvadraturen 1811-1852».
Strøm-Olsen betegner intelligenskretsens kamp for et mer
naturvitenskapelig orientert universitet som et vellykket studentopprør.
- Alle studentene som utgjorde
Intelligenskretsen og Patriotene
var født mellom 1806 og 1811. Jeg
kaller dem Norges første hippiegenerasjon. Sammenligningen kan
kanskje virke mest åpenbar når
det gjelder Wergelands hyppige
Kultur
drikking og kamp for studentenes
rett til å markere grunnlovsdagen
og gå i 17. mai-tog. Men Intelligenskretsen var like mye i opprør.
Og deres opprør mot universitetets fortid var vellykket, sier han.
Oppblomstring av tidsskrift
Utstillingen «Universitetspionerene» åpnet 18. august i Gamle
Rådhus, som en markering av
begynnelsen på høstens feiring av
Universitetet i Oslos 200-årsjubileum. Blant gjenstandene som
vises er et maleri av Norges første
Intelligenskretsen var like
mye i opprør. Og deres
opprør mot universitetets
fortid var vellykket.
dampskip, Constitutionen, som
ble hilst velkommen til Christiania
17. mai 1829.
Samme dag trosset Studentersamfundets leder Christensen
Daae myndighetene, og markerte
17. mai. Dette førte til det berømte
torvslaget, kvelden da en stor
mengde mennesker samlet seg på
Stortorvet. Karl Johan betraktet
demonstrasjonen som svenskfiendtlig, og soldater ble sendt for
å gå løs på innbyggere som nektet
å gå hjem. Etter 1829 ble kampen
om å markere 17. mai som nasjonaldag, forsterket.
Studentersamfundets engasjement på første halvdel av
1800-tallet fremgikk også gjennom
oppstarten av flere tidsskrift. Intelligenskretsen dannet tidsskriftet Vidar som et ledd i sitt opprør
mot vektleggingen av humanistiske fag.
- Dette var begynnelsen på
fremveksten av en tidsskriftkultur
i Norge. Tekstene i Samfundsbladet ble til å begynne med skrevet
ned i en bok, som ble lest høyt
fra, og som studenter kunne gå og
lese i når de ønsket det. Sophus
Bugge og en rekke andre studenter opprettet Filologisk Forening
som et bolverk mot Anton Martin
Schweigaard, og her ble etter hvert
tidsskriftet Filologen etablert, sier
Strøm-Olsen.
Pionerutstilling
•
Fire fakulteter
I 1811 godkjente Kong Fredrik 6.
at det skulle bygges et universitet
i Kongsberg, med åtte fakulteter. Universitetet skulle utdanne
embetsmenn og vitenskapsmenn,
og være til støtte for næringslivet. Kongsberg sto sentralt fordi
Bergverkseminaret, som gjerne
omtales som den første sivile ingeniørutdanningen, lå der.
I 1813 skrev imidlertid Niels
Treschow et brev til kongen, om
at det var naturlig at Universitetet
skulle bygges i Christiania. I begynnelsen var det bare 18 studenter i Christiania, og disse stiftet
Det norske studentersamfund.
- Istedenfor åtte fakulteter ble
det fire, for medisin, teologi,
jus og filologi, og dette kunne
man takke Georg Sverdrup for.
Sverdrup stiftet også Universitetsbiblioteket i 1811, hvor Henrik
•
•
Utstillingen «Universitetspionerene» varer fra 18. august til 18.
desember.
Den holdes i Gamle Rådhus,
Nedre Slottsgate 1.
Åpningstider er tirsdag til torsdag kl. 11-16, og søndag kl. 12-16.
Wergeland senere ble førsteamanuensis. Da Sverdrup gikk av som
universitetsbibliotekar i 1845, huset Universitetsbiblioteket 130 000
bind. På den tiden representerte
dette et oppsiktsvekkende innkjøp
av bøker, forteller Strøm-Olsen.
Fra vinduet i utstillingslokalet
kan man se bygningen hvor Universitetsbiblioteket i Christiania
holdt til.
Christine Skogen Nyhagen (f.1982) er
utdannet litteraturviter ved UiO.
Hun er avtroppende redaktør i
Argument, frilansjournalist
og skriver for Det stille forlaget.
Matte-pioner: Christopher Hansteen, professor i anvendt matematikk og astronomi (1852), var også en av frontfigurene i universitetets tidlige dager.
argument nr. 4 - 2011
37
Kultur
Trafikkstøy, hotellskilt og Marilyn Monroe som ser på deg er det første du møter i Cannes.
38
argument nr. 4 - 2011
Kultur
Cannes – forbi de røde løperne
Filmbyen Cannes er kjent for glitter og glamour,
men selv den mest ordinære av oss får plass.
Filmreise
Av Sandra Mileo(tekst og foto)
Med Atlanterhavet mellom oss, er
filmbyen Hollywood langt borte.
Det er derfor fint å vite at det bare
er tre timers flytur som skiller den
store filminteresserte fra å besøke en annen av verdens viktigste filmbyer, nemlig Cannes på
den franske rivieraen. Du tenker
kanskje at du må være utstyrt med
designersko, kongelige hatter og
en bunke med hundredollarsedler
i jakkelommen for å ta turen?
Du tar feil.
Etterlengtet kultur-fix
Selv om glamour er et daglig syn
i Cannes, er det flere som kan
ferdes på den franske rivieraen.
Den lille byen ligger i Sør-Frankrike, ved siden av Monaco og St.
Tropez – byer som ofte trekker til
seg rike amerikanere, skal vi tro
stereotypene fra utallige TV-serier.
Selv om dette også er tilfellet med
Cannes, skiller byen seg ut fordi
den tiltrekker seg en spesiell type
gjest: filmelskeren. Reiser du på
riktig tid og med riktig innstilling, kan lille Cannes være den
kulturelle innsprøytningen du har
lengtet etter.
Mer enn glamor
Det er lett å glemme at småbyen
Cannes har virkelige mennesker
som innbyggere, i tillegg til alle
nysgjerrige besøkende som strømmer til hvert år. Med supermarkeder, skoler og barnehager plassert
rett ved siden av de røde løperne,
er dette en bekreftelse på at dette
er en helt ordinær by, foruten
stjernestatusen og filmryktet den
har fått helt siden Hollywoods
gullalder. Riktignok er gjennomsnittspersonen i byen vakker og
hyggelig, og kan selv minne om en
filmstjerne – enten vedkommende
pryder den røde løperen, eller
betjener deg når du skal betale for
din pariserloff. Det er en god tone
i hele byen, og alle virker å være
avslappet, til tross for at byen blir
satt på hodet hver mai måned, når
verdens viktigste filmfestival, Cannes International Film Festival,
går av stabelen.
Her samles hele verdens filmbransje til et stort filmmarked,
samt at festivalfilmer vises i det
offisielle programmet. Filmene gir
en indikasjon på hvordan filmåret
blir og kan påvirke filmnasjoner
både i positiv og negativ retning.
Om du trodde at de ikke laget film
i Uzbekistan, kan du i Cannes
komme på å møte på en regissør fra nettopp dette landet, som
antagelig har med sin nye film
som hun eller han ønsker å vise til
potensielle kjøpere. Her strømmer
alle til – både store og små.
Høytrykk
Cannes er en liten, trygg og sentral
småby med sine 73.000 fastboende innbyggere. I midten av
mai, når filmfestivalen er i gang,
får byen enda flere besøkende,
og det anslås at mange titusener
besøker Cannes i anledning den ti
dager lange filmfestivalen. Alt fra
filmstjerner, kjendiser, og filmindustriprofesjonelle til ordinære
filmelskere.
Mai måned er med andre ord
høysesong, og prisene og aktivitetene justeres opp for anledningen.
Har du lyst til å besøke Cannes i
litt roligere omgivelser kan tidene
etter filmfestivalen, for eksempel
august, være perioder der både
priser, værforhold og tilgjengeligheten er overkommelig. Men er
det film og glitter du er ute etter,
bør du ha bestilt flybilletter og
hotell et år i forveien.
Men fortvil ikke, du vil få en
opplevelse for livet. Særlig om du
er førstegangsbesøkende, en såkalt
«Cannes virgin.» Den ellers rolige
franke småbyen blir en berg-ogdal-bane-opplevelse for den som
Cannes mest berømte gate, og er
samlepunkt for byen. Gaten kan
brukes til både rolige og romantiske gåturer, samt til intensiv shopping av luksuriøse håndvesker
med champagneservering i butikkene (en aktivitet noe de færreste
av oss har råd til å bedrive, men
som vi gjerne diskré bevitner gjennom butikkvinduene). La Croisette er en gate velkjent for å forene
stranden med de store berømte
hotellene som har flott arkitektonisk utbygging og utsmykking
som vi bare ser i byer som Paris,
Wien eller i en James Bond-film.
På den andre siden av gaten lig-
Har du vært i Cannes et
par dager føles det som
om du har vært der i evigheter. Har du vært der i
over en uke føles det som
hjemme.
ger havet og stranden. Til venstre
for La Croisette ligger også det
berømte filmpalasset som huser
filmfestivalens aktiviteter og setter
prikken over i’en i gaten. Her blir
også musikkbransjetreffet Midem
avholdt hvert år, foruten mindre
filmfestivaler og kulturmesser. Det
med andre ord ikke bare filmfiffen
som bruker byen til å samles. Å ha
stranden rett i sentrum er heller
ikke å forakte.
Filmstjernene gjemmer seg
For filmnerden og -elskeren er
byen og filmfestivalen et must å
besøke, selv om det hovedsaklig er
Du tenker kanskje at du må være utstyrt med designersko, kongelige hatter og en bunke med hundredollarsedler i jakkelommen for å ta turen? Du tar feil.
ikke er vant til å være i Cannes. For
mange kan filmfestivalen komme
som et kultursjokk og mange merker et veldig stort trykk av aktiviteter, folk og celebre. Man kan da
skylde på at det føles som å være i
en faktisk film.
Noe for enhver
Har du lyst på severdigheter er det
ikke bare de mange hotellskiltene
og kafeene som er fremtredende.
Den sentrumsbaserte strandgaten
Promenade de la Croisette, eller
bare kjent som La Croisette, er
reservert filmbransjen og filmpresse. Filmikonene gjemmer seg bak
hvert gatehjørne, og filmeffektene
finnes i hver eneste butikk. For
eksempel er Marilyn Monroe den
første du møter når du ankommer
byen. Ganske bokstavelig pryder
filmikonet et stort veggmaleri
på et hotell, og setter stort preg i
Cannes. Buster Keaton og Charlie
Chaplin gjemmer seg også i byen,
her er det om å gjøre å finne dem.
Det er ikke vanskelig å finne
frem i byen eller kommunisere
med lokalbefolkningen, som ikke
Om Cannes
•
•
•
•
•
•
Ligger på den franske rivieraen,
med storbyen Nice en halvtime
unna.
Vertsby for verdens viktigste
filmfestival: Cannes internasjonale filmfestival, men også
det store musikkbransjetreffet
Midem.
Har et innbyggertall på ca
73.000, men får opp til 50.000
ekstra besøkende under filmfestivalen i mai.
Filmikonet Grace Kelly møtte
Fyrst Rainer III av Monaco, i
Cannes. De giftet seg og er
foreldrene til Prins Albert II av
Monaco. Grace Kelly var bare en
av flere filmikoner som sverget
til Cannes som sin favorittby.
Har flere veggmalerier av kjente
filmikoner malt på bygninger,
og Cannes har ellers en filmatisk
«rød tråd» gjennom hele byen.
Et stort veggmaleri av Marilyn
Monroe på en hotellvegg er det
første som møter deg på vei inn
til byen.
Cannes er kjent for de mange
restaurantene og hotellene,
samt de luksuriøse motebutikkene langs strandpromenaden,
La Croisette.
synes å ha noe imot turister eller
filmfolk på besøk.
Farvel
Har du vært i Cannes et par dager
føles det som om du ha vært der i
evigheter. Har du vært der i over
en uke føles det som hjemme.
Franskmennene i Cannes er flinke
til å ta vare på sine besøkende og
er du interessert i film er det vanskelig å ta farvel med byen. Det er
trist å forlate en by som Cannes
og vende nesen hjem til Oslo. Å ta
farvel med alle filmstjernene, den
sterke solen med stranden og de
vennlige franskmennene er vemodig. Trekkspillmusikantens toner
fra bryggen forsvinner forsiktig i
det man setter seg på en buss til
flyplassen som skal ta oss tilbake
til Oslo – og til virkeligheten.
Men Cannes forblir. Og neste år
er det nye runder med filmfestival
og attraksjoner for den som måtte
begjære det. Meg inkludert.
Sandra Mileo er filmjournalist og
redaksjonsleder i Argument.
Hun er evig student og har
Cannes som sin yndlingsby.
argument nr. 4 - 2011
39
Tampere All Stars:
Et finsk musikk-mysterium
Hvordan ble en middels kjedelig finsk by en av
Europas mest spennende pønk- og hardcorescener?
Av Annika Mortensen
Hvis du googler «Tampere» vil et
av de første resultatene være en
Wikipedia-artikkel som forteller deg at Tampere er en litt over
middels stor by sør i Finland.
Videre kan du lese om byens gjennomsnittstemperatur (som ikke er
særlig ulik de fleste norske byer),
at byen er kjent som Finlands svar
på industribyen Manchester, og at
byen kan skilte med egen filmfestival og kunstmuseum. Med andre
ord en helt middels kjedelig by
med en middels kjedelig artikkel
på Wikipedia. Men det finnes mer.
Rock på finsk
I et beskjedent, lite avsnitt kan
vi lese om Manserocken. Ordet
«manse» kommer av Manchester,
og spiller på sammenligningen av
Tampere og Manchester. Manserocken fikk stor oppmerksomhet
i Finland på 70-tallet fordi artister som Juice Leskinen skilte seg
ut ved å spille rock med tekster
på finsk. Kanskje Manserocken
viste byens ungdom at man ikke
trengte å komme fra Storbritannia og ha tekster på engelsk for å
kunne spille i band, for Tampere
skulle litt senere vise seg å ha mer
musikk å by på. En overvekt av
Finlands kuleste pønk- og hardcorebandene blomstret på begynnelsen av 80-tallet opp i nettopp
industribyen Tampere.
Cadgers satte standarden
En gruppe som var med å starte
det hele var Cadgers, som ved
dannelsen i 1981 var et av de første
hardcorebanda i Tampere. Cadgers ga kun ut én split med sambygdingene i Kaaos (vi kommer
snart til dem), men skulle senere
bli bedre kjent under navnet Riistetyt. Bandet begynte snart å spille
gigs rundt om i Finland, og i 1984
dro bandet på USA-turné. Kun
et lite år senere bestemte de seg
likevel for å ta en pause; en pause
som viste seg å vare helt til slutten
av nittitallet. Så, nesten femten
40
argument nr. 4 - 2011
Et mysterium: Den finske byen Tampere har blitt yngleplass for en fremadstormende generasjon pønk- og hardcoremusikere.
Foto: Wikimedia Commons
år etter, entret Riistetyt scena
igjen. En av Helsinkis okkuperte
bygårder skulle rives, og dette var
naturlig nok ikke særlig populært
blant brukerne av huset. Det ble
arrangert en protestkonsert, hvor
blant annet Riistetyt opptrådte for
første gang siden 80-tallet. Dette
ga tydeligvis mersmak, for bandet
bestemte seg for å gi musikken en
ny sjanse - og er aktive den dag i
dag.
Kaos – pionerer
Et annet band som skulle markere
seg i Tamperes gryende pønkscene
var kvartetten Kaaos. Etter nevnte
utgivelse med Cadgers, rakk Kaaos
både å dra på Europaturné og å gi
ut flere 7-tommere og LPer før de
spilte sin siste konsert i slutten av
1985. Da de ga seg var vokalist og
tidligere gitarist Jakke det eneste
originalmedlemmet igjen. På
begynnelsen av 90-tallet ble en del
gammelt materiale gitt ut, men
ellers var det liten aktivitet rundt
bandet. I 2007 døde vokalisten,
Jakke, bare 42 år gammel. Dermed
var det helt slutt for pionerbandet.
Kort liv ga legendestatus
Det eneste Tampere-baserte
bandet som valgte å bruke hjembyen sin i selve bandnavnet, var
Tampere SS, som en forkortelse for
«Super Stars», og ikke til forveksling med den nazistiske elitestyrken fra krigen. Tampere SS var i
likhet med de fleste andre pønkog hardcoreband på den tida et
antirasistisk band. Gruppa hadde
en kort levetid, og ga ikke ut stort
mer enn én 7-tommer, men rakk
likevel å få ubestridt legendestatus
blant dem som likte (og fremdeles liker) finsk hardcore og pønk.
Tampere SS er visstnok oppe og
går igjen i dag, men nå med en
mer Hatebreed-inspirert stil.
Et mysterium
Lista med vanvittig gode band fra
Finland og Tampere kunne fort-
satt i flere spaltekilometer. Men
side opp og side ned om obskure
pønkband fra Finland blir lesning
for de helt spesielt interesserte.
Hvorfor det var akkurat Tampere
som skulle være stedet hvor ting
skjedde, forblir et åpent spørsmål.
Men én ting er sikkert: banda
beviste at det var mulig å lage kul
musikk, selv om de ikke bodde i
verdens navle og ikke hadde all
verdens av midler og muligheter.
PS: Om du tilfeldigvis skulle være
en av de helt spesielt interesserte,
sjekk ut: Bastards, Väkivaltaa,
Rattus, Terveet Kädet, Kohu-63,
eller Rakkaus.
Annika Mortensen (f. 1991)
studerer demokrati og rettigheter i
informasjonssamfunnet ved
Universitetet i Oslo (UiO).
Naturvitenskap
NATURVITENSKAP
KJØNNSBLANDING OG TRANSSEKSUELLE FISKER/
UNIVERSETS TAPRESTE ROBOT
argument nr. 4 - 2011
41
Naturvitenskap
Kjønn etter skjønn
Av Anna W. Blix
Illustrasjon: Marit Simonsen
Fra hjemlige farvann kjenner du
kanskje til blåstål og rødnebb,
som er hanner og hunner av
samme art i leppefiskfamilien.
Siden kjønnene ser så forskjellige
ut, trodde man tidligere at det var
to ulike arter. Så fikk man på det
rene at det var samme art, men
ikke nok med det: det viste seg
også at en av hunnene i løpet av
kort tid blir til en hann når den
gamle hannen dør. De er sekvensielle hermafroditter. I løpet av
livet kan de ha to kjønn.
En annen fisk som er sekvensiell hermafroditt er klovnefisken,
eller Nemo om du vil. Den lever i
grupper med streng sosial orden:
den største fisken er en hunn, og
det er bare hun og hennes make
som får reprodusere. Når hunnen dør blir den største og mest
dominante hannen til en hunn,
og de andre hannene hopper et
hakk opp på rangstigen mot det
ultimate målet: bli den dominante hannen og seinere hunnen,
slik at de også kan spre sine gener.
Stjeler mennenes sperm
Fiskene har løst spørsmålet om
kjønn på utrolig mange ulike
måter. Vi finner sekvensielle hermafroditter, som avhengig av art
er hunner eller hanner først og så
på et visst tidspunkt bytter til det
andre kjønnet, simultane hermafroditter som er begge kjønn
samtidig, de «helt vanlige» som
har ett kjønn hele livet og kalles
diøsiske, og de som så er enda mer
merkelige.
I nordøstlige Mexico og sørlige
deler av Texas lever det en ferskvannsfisk som har fått navnet
«Amazon Molly». De av oss som
har lest Wonder Woman, vet
at amazonene hadde et samfunn som utelukkende bestod
av kvinner. Slik er det også med
amazonefisken Poecilia formosa.
Jomfrufødsel finnes, selv
om det vel ikke er sannsynlig at Maria hadde
denne genetiske disposisjonen for 2000 år siden.
Hunnene produserer diploide
egg, som altså består av to kromosomsett. Hos diøsiske arter produseres haploide egg og sperm,
som smelter sammen og blir til
et diøsisk embryo. Det er derfor
42
argument nr. 4 - 2011
Kjønnsforskere snakker om biologisk og sosialt kjønn.
Fiskeforskere har det ikke helt så enkelt.
halvdelen av genene dine kommer
fra mor, og den andre halvdelen
fra far. Amazonefiskhunnene
vil ikke dele avkommet med en
far, og lager derfor egg som ikke
trenger gener fra et annet individ. Men for å begynne å vokse
og bli til et foster, trenger eggene
å stimuleres av sperm. Og siden
hunnene ikke har en hann av sin
egen art, parasitterer de på andre
arters sperm.
Kler seg opp som kvinnefisk
Hannene fra andre arter er sannsynligvis veldig fornøyde med å få
parre, men de stakkars spermcellene deres lever ikke lenge, og i
alle fall ikke videre i et embryo.
Spermen gjør bare at eggene
begynner å utvikle seg, men på en
måte, som fortsatt er ukjent for
fiskekjønnsforskerne, sørger hunnen for at det bare er hennes gener
som videreføres. Denne måten å
reprodusere på kalles gynogenese,
og er en form for partenogenese,
aseksuell reproduksjon hos hunner. Partenogenese betyr forresten
jomfrufødsel, så dette fenomenet
finnes altså, selv om det vel ikke
er sannsynlig at stakkars Maria
hadde denne genetiske disposisjonen for 2000 år siden.
Men med så mange rare kjønnssystemer, og mange sosiale ordninger der målet er at bare de som
dominerer skal få reprodusere
seg, finnes det selvfølgelig noen
som prøver å lure seg unna, og få
spredt genene sine på andre måter.
Hvis en hann må være stor og ha
en bestemt farge for å få parre,
hvorfor ikke da være liten og se ut
som en hunn, snike seg inn i en
flokk og spre sperm? Det finnes
mange eksempler på slike «sneaky
fucks» som på ulike måter sniker
seg unna sin klassiske kjønnsrolle,
og får reprodusert seg uten å være
den mest dominante eller største.
Fordelen for mange fisk er at de
har utvendig befruktning – de
kan spre spermen sin i vannet og
håpe på at den treffer et egg, de
må ikke nødvendigvis ha tillatelse
fra hunnen eller den dominerende
hannen til å komme tett inntil eller inni for å gjennomføre befruktningen.
Naturvitenskap
Noen måter å organisere kjønn på
•
•
•
•
Diøsiske organismer: har et
kjønn hele livet
Hermafroditter: kan ha to kjønn
samtidig, eller bytte fra det ene
til det andre i løpet av livet
Partenogenetisk: hunner som
reproduserer aseksuelt
Gynogenetisk: en form for partenogenese der hunner parasitterer nære arters sperm
nes kjønnsorganer er, som mange
andre deler av fiskekroppen, bygd
opp annerledes enn våre. Fiskekjønnsorganene oppstår fra bare
én vevstype, mens våre kjønnsorganer oppstår fra to. Derfor mener
Siden hunnene ikke har en
hann av sin egen art, stjeler de andre arters sperm.
forskerne at deres organer lettere
kan endres i løpet av livet. De har
dessuten ofte utvendig befruktning, og trenger derfor ikke like
spesialiserte kjønnsorganer som
vi. De skal bare slippe sperm og
egg i vannet, og trenger ikke å føre
spermen inn i hunnen, eller oppbevare de befruktede eggene inni
kroppen. For å modellere hvilken
strategi det vil være best å ha, må
man se på alle kostnadene og fordelene ved å skifte kjønn. Hvis et
pattedyr plutselig skal bruke lang
tid på å utvikle ett nytt sett med
kjønnsorganer som det er energikrevende å lage har man kanskje
ikke tid eller krefter til å lage like
mange barn.
En mellomting
Reproduksjon som mantra
Hvorfor har fiskene så mange rare
måter å organisere kjønn på, og
hvorfor er vi mennesker så kjedelige i sammenligning? Hvem ville
vel ikke hatt både innovertiss og
utovertiss, eller hva med en verden der det bare fantes hunnlige
mennesker, som parasitterer på
sjimpansehannene?
Kjønnsallokasjons-teori handler
om nettopp hvorfor og til hvilken
tid organismer tildeler ressurser
til hannlig og hunnlig kjønnsfunksjon, og når det er lurt å være
enten hunn, hann eller begge
deler. Hele poenget med å bytte
kjønn eller være et kjønn, er å få
reprodusert mest mulig. Hvis det
er lurt å være veldig stor når man
er hunn, sånn at man kan produsere store egg som har større
sjanse for å overleve, bør man
kanskje vente med å være hunn
til man er stor nok. I mellomtiden
kan man få spredt genene sine ved
å være hann. Sperm krever ikke
Fordelen for mange fisk
er at de kan spre spermen
sin i vannet og håpe på at
den treffer et egg.
like mye produksjonsenergi, men
man har i alle fall mulighet til å få
noe avkom mens man spiser seg
stor og tjukk. Og motsatt: Det kan
være best å være hann når man er
stor og kan forsvare mange hun-
ner – mens alle de små hunnene
alltid får parret seg med den ene
sjefshannen, så da kan man være
hunn helt til man får muligheten
til å bli sjefshann og kan reprodusere med alle de andre hunnene.
De gynogenetiske fiskene sørger
for at det er bare deres egne gener
som videreføres, og slipper å dele
avkommet (og dermed mengden
gener de kan spre) med noen.
Alt i alt virker kjønn etter skjønn
som en veldig god idé for å få mest
mulig avkom. Hvorfor er det da
ikke vanlig hos oss pattedyr?
Det koster å skifte kjønn
Alt i alt skal vi nok være ganske
fornøyde med vårt eget system,
og kanskje heller se på fiskenes
mange rare strategier som en inspirasjonskilde til å lage de sosiale
kjønnsrollene vi har lyst til. Det
er nemlig ikke nødvendigvis sant
at man må være en stor, sterk og
dominerende menneskemann eller en liten, søt og flittig menneskejente for å klare å reprodusere
seg. Å være en «sneaky fuck» er
kanskje heller ikke å ettertrakte,
men hva med noe midt i mellom?
Anna W. Blix (1985) tar master i
økologi ved Universitetet i Oslo (UiO).
Hun er medlem i naturvitenskapredaksjonen i Argument.
Fisk viser mange flere forskjellige
kjønnsallokasjons-strategier enn
pattedyr av flere grunner. Fiskeargument nr. 4 - 2011
43
Naturvitenskap
Den lille roveren
som aldri ga opp
Det er vanskelig å ta farvel med det kanskje
mest menneskeliggjorte robotkjøretøyet som
noensinne har forlatt jorden. Hva har hun
lært oss?
En suksess: Den sekshjulte sjarmøren Spirit gjorde at forskere på jorda kunne stå opp og gå på jobb på Mars. Slik gjorde roboten den røde planeten kjent for verden: Wikimedia Commons/NASA/JPL
Av Kristin Charlotte Carlsson
sin ankomst.
Den 24. mai i år sendte NASA ut
en pressemelding. «En signaloverføring som vil opphøre onsdag 25. mai, vil være den siste i
en serie forsøk,» stod det blant
annet. Verden sukket tungt.
Signalet det var snakk om, dette
aller siste, handlet om forsøkene
på å få kontakt med et lite fjernstyrt kjøretøy, på størrelse med en
golfbil, som befant seg godt over
tre hundre millioner kilometer
borte på en annen klode. Siste
gang Mars-roveren Spirit kommuniserte med jorden var 22.
mars 2010, mer enn seks år etter
En langvarig overraskelse
44
argument nr. 4 - 2011
Dette er spesielt: Spirit landet på
Mars den 3. januar 2004, og foran
seg hadde roveren en reise som var
forventet å vare i nitti dager. Den
var ment å tilbakelegge omtrent
en kilometer i løpet av denne perioden. Ta noen bilder, noen prøver
av det rødbrune jordsmonnet, og
gjøre noen analyser, det var alt.
Resultatet ble mildt sagt noe annerledes enn noen hadde ventet.
Til sammen kommuniserte jorden
direkte med den lille sekshjulingen i 2210 Mars-dager (en sol på
Mars er 2,7 prosent lenger enn
jordens 24 timer lange sol-døgn). I
løpet av denne tiden hadde Spirit
rullet i overkant av 7,7 kilometer
og tatt 124.000 bilder. Hun skrapte
i overflaten på 15 steiner og feiet
nesten hundre ulike mål med en
liten børste for å gjøre dem klare
for undersøkelser. Kjøretøyet er
en enestående romfartstriumf,
både innen ingeniørkunst og i
forskningsøyemed. Det er derfor
på sin plass å oppsummere hva vi
lærte av lille Spirit på Mars.
i diameter, som ble dannet for tre
til fire milliarder år siden. Krateret ble et naturlig sted for Spirit
å regelrett deise ned i. Metoden
ingeniørene brukte for å få Spirit
trygt ned på overflaten av Mars,
En deisende sprettball
var nemlig å pakke landingsmodulen inn i en masse luftputer, som
blåste seg opp like før landing og
Hovedmålet for Spirit var utforskningen av Gusev-krateret, en
enorm formasjon på 166 kilometer
Vintrene er kalde, mørke
og nådeløse, i hvert fall for
en liten robot i et krater,
som er fullstendig avhengig av solcellepaneler.
Naturvitenskap
gjorde alt om til en pyramideformet sprettball.
Det interessante med Gusev var
at det så ut til en gang å ha vært
bunnen av en stor kratersjø. Håpet
var at de mange yngre, og mindre,
kratrene som hadde oppstått i
dette området ville hjelpe til med
å avsløre sedimenter fra disse
svunne tidene, og at Spirit kunne
fastslå en gang for alle at vann
hadde fylt det som frem til nå
kun hadde vært klassifisert som
lavasletter.
Men hva Spirit oppdaget, skuffet
geologene: Der hun hadde landet,
fant roboten fint lite som kunne gi
noe tegn til spor av vann.
Vinter og vind
Spirit så ingen grunn til å gi opp,
og løftet blikket mot åser i det
fjerne: Columbia Hills, som fikk
navnet sitt til ære for romfergen
som katastrofalt gikk i oppløsning
i februar 2003. Roveren nådde
åsene i juli 2004, etter å ha tilbakelagt to og en halv kilometer i
retning sørøst.
Mars er en planet hvor vintrene
er kalde, mørke og nådeløse, i
hvert fall for en liten robot i et
krater, som er fullstendig avhengig
av at solcellepanelene bidrar med
energi til å drive alt fra hjul til
instrumenter. Det var derfor man
heller ikke forventet at oppdra-
Spirit kjørte nå videre baklengs, mens det ødelagte
hjulet gravde en grøft i
kjølvannet hennes.
get skulle vare lenger enn toppen
ett år. En måte å vinne litt tid på
var å plassere solcellepanelene,
som ikke var designet for å være
dreibare, i en vinkel som gjorde at
de mottok maksimalt med sollys
i god tid før vinteren kom. Spirit
fant en skråning og var klar for å
fortsette eventyret på Mars etter
vinterens slutt.
En annen grunn til at forventet
levetid på roveren var så kort, er
at solcellepanelene stadig ville bli
dekket av støv, og at vindene på
Mars vil tette dem til. Tvert imot
viste det seg at noen hjelpsomme
støvvirvler, eller dust devils, også
blåste sanden vekk igjen, noe som
lot panelene stadig få tid til å lade
opp kjøretøyet.
Det geologiske lovede land
Etter to jord-år, ankom Spirit
det som blir kalt «det geologiske
lovede land», og her forandret alt
seg. På et lavt platå som fikk navnet Home Plate, skjedde ironisk
nok noe som senere skulle vise seg
å bli det beste som kunne
skje: Spirit hadde litt for mye
argument nr. 4 - 2011
45
Naturvitenskap
En blå solnedgang: Bildet som Spirit tok av solnedgangen ved Gusev-krateret lærte oss at mens himmelen forandrer farge fra blå til rød når kvelden nærmer seg her på jorden, er det stikk
motsatte tilfelle på Mars. Foto: Texas A&M, Cornell, JPL, NASA
hastverk på vei til sitt neste
hvilested før Mars-vinteren
satte inn, og det høyre fronthjulet
ble ødelagt. Heretter kunne hun
ikke bevege seg like raskt som
tidligere.
Måten dette ble løst på var at
Spirit snudde seg tvert om og
begynte å kjøre baklengs på fem
hjul, mens hun dro det siste etter
seg. En av de som fjernstyrte Spirit, menneskeliggjør roboten ved
å utbryte «How can you not love
this rover?» hver gang han forteller denne historien.
Man røres nesten av den
«WALL-E»-liknende Spirit som aldri gir opp oppdraget sitt: klatrer i
fjell, noe hun ikke var designet for
å klare, overlever vinter etter vinter, kjører videre selv med ødelagt
hjul. Det er som eventyret om Det
lille lokomotivet som kunne: «Jeg
tror jeg kan, jeg tror jeg kan, jeg
tror jeg kan,» tøffer lille Spirit.
Hell i uhellet
Spirit kjørte nå videre baklengs,
mens det ødelagte hjulet gravde
en grøft i kjølvannet hennes. På
bildene som Spirit tok da hun så
seg tilbake, oppdaget forskerne
noe interessant nede i sporet:
Jordsmonnet skiftet farge fra rødt
til hvitt. Dette viste seg å være
silikatet silisiumdioksid – hovedbestanddelen i sanden vi finner i
ørkenen på jorden, og glasset man
drikker iskald cola av her hjemme
på en varm sommerdag. Fra jorden
46
argument nr. 4 - 2011
kjenner vi to ting i forbindelse
med denne kjemiske forbindelsen:
Den dannes for det første i hydrotermiske kilder når vann reagerer
med bergarter. Dessuten stortrives mikrober her hjemme i slike
miljøer.
Det ødelagte hjulet viste oss
altså at det en gang fantes varme
tiden ut, da den fjerde Mars-vinteren nærmet seg og teamet ikke
rakk å få Spirits solcellepaneler i
den ønskede skråposisjonen.
I 2010 bukket hun under.
Men oppdagelsene hun gjorde
på veien – flere enn de som er
nevnt her – viste at hun, og dermed også vi, aldri ga opp.
I kjølvannet av Spirit er
Mars nå blitt et sted i
nabolaget vårt, fremfor et
fjernt, mystisk sted.
Arven etter Spirit
kilder eller hydrotermiske ventiler
der Spirit nå befinner seg, noe
som i tillegg kanskje kunne ha gitt
grobunn for mikroskopisk liv.
Spirits oppdagelser har vist oss
en gang for alle at Mars en gang
var veldig annerledes enn det den
er nå. Gusevkrateret var et varmt,
voldsomt miljø med varme kilder
og utbrudd, og kanskje til og med
mikroorganismer som trivdes i
de ekstreme forholdene, slik vi
ser utallige eksempler på her på
jorden.
Begynnelsen på slutten
Da den vesle roveren satte seg fast
i den litt for myke sanden i mai
2009, var det begynnelsen på slutten. Spirit-teamet nede på jorden
tilbrakte måneder med å planlegge
hvordan de skulle få henne ut av
sandbanken hun hadde kjørt seg
fast i, og ytterligere måneder med
faktisk å prøve. Etter hvert rant
Etter tre og et halvt år med forberedelser og neglebiting før oppskytningen, hadde menneskene
bak Spirit laget noe som skulle gi
dem alt de ønsket seg – og mer.
Forskerne har uttalt at den røde
planeten, i kjølvannet av Spirit, er
blitt et sted i nabolaget vårt, fremfor et fjernt, mystisk sted. I over
seks år har roveren gjort at mennesker på jorda kunne stå opp og
praktisk talt gå på jobb på Mars.
Og så må vi heller ikke glemme
Opportunity, tvillingen til Spirit,
som landet få uker etterpå, og
som fremdeles ruller rundt på
en helt annen kant av den røde
planeten. Tvillingen fortsetter å
gjøre oppdagelser i noe vennligere
omgivelser, og er en minst like stor
suksess. Senere i år skal storebroren til Spirit og Opportunity, Mars
Science Laboratory, med kallenavnet Curiosity, skytes opp for å fortsette utforskningen av planeten.
Spirit døde, vi fortsetter
å gløde
Det som kanskje er den viktigste
Se mer om ferden
på den røde planet
Er du sjarmert? Søk opp filmen «Celebrating Spirit on Mars» på Youtube.
arven etter Spirit – viktigere enn
funnene som ble gjort på den
røde planeten – var at vanlige folk
fikk følge hennes eventyr fra dag
til dag. Slik har hun helt sikkert
inspirert og trigget fantasien til
mange fremtidige romforskere.
Hun lot oss drømme oss bort i en
science fiction-verden, og gjorde
det hele levende en stund. Bildet
som Spirit tok av solnedgangen
ved Gusev-krateret lærte oss at
mens himmelen forandrer farge
fra blå til rød når kvelden nærmer
seg her på jorden, er det stikk
motsatte tilfelle på Mars: På mars
er solnedgangen blå.
Sentimentale romfarts-nerder
verden over krysser fingrene for
å få oppleve den dagen da en
astronaut trasker bort til Spirit og
gir henne et velfortjent klapp på
ryggen.
Som John Callas, prosjektleder
for Mars Exploration Rovers, sa
det:
«Godt jobbet, lille rover. Hvil i
fred.»
Kristin C. Carlsson (f. 1983) har en
mastergrad i astronomi fra Universitetet i Oslo (UiO) og omtaler seg selv
som en sentimental romfarts-nerd.
Foto: Jan Lillehamre
Jobber du naken?
Som medlem i Fagforbundet Ungdom slipper du å stå naken i arbeidslivet.
Fagforbundet Ungdom jobber for å bedre forholdene til studenter og unge
arbeidstakere. Vi jobber blant annet for:
– Bedre studiefinansiering
– Bedre arbeidsmiljø på studiestedet
– Studenters fremtidige pensjonsforhold
– Bredt kollektivtilbud med studentrabatt
– Riktig lønn
– Dine rettigheter på arbeidsplassen
Dessuten er innboforsikring gjennom
LOfavør inkludert. Det koster bare 250,i halvåret.
Bli medlem i dag: Send Fagforbundet
medlem til 1980
argument nr. 4 - 2011
47
Baksidekronikken
Baksidekronikken
I hvert nummer gir argument baksida si til en studentpolitiker
eller en som er sterkt engasjert i studenters ve og vel. Her kan de
usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.
Deltagelse er å hedre
Av Emil Aas Stoltenberg
«Vi vil vise ofrene vår respekt ved å føre deres engasjement videre». Argument trykker
Blindern AUF-leder Emil Aas Stoltenbergs tale fra Fredrikkeplassen, 8. august.
I dag er det 17 dager siden terrorangrepene
rammet Norge. Studenter har mistet livet på
Utøya og i Regjeringskvartalet.
Nå er vi samlet på Fredrikkeplassen for å hedre våre medstudenter, våre studentpolitikere,
ungdomspolitikere og våre venner. Vi hedrer
dem som valgte engasjementet. De som valgte
å bruke demokratiet for en bedre studenthverdag, for frihet, for likhet, for solidaritet, for en
bedre verden.
På Utøya var ungdom samlet for å leve ut
drømmen om det samfunnet de vil skape. AUFs
sommerleir på Utøya er et politisk og sosialt
samlingssted for ungdom fra alle fylker, fra alle
bydeler i Oslo. Men også fra alle sosiale lag og
kulturer.
Utøya er en politisk skole. Møter med ungdom fra andre steder av landet gjør at man forstår at en sak kan være mer kompleks enn det
man først trodde. Man lærer at synspunktene
og interessene til en fra Oslo og en fra Salangen, Bardu eller Nord-Odal ikke nødvendigvis
er sammenfallende. Men også at fellesskap kan
finnes og oppstå på tvers av grenser vi sjelden
overskrider i hverdagen. Som på hvilken som
helst annen sommerleir knytter ungdommen
på Utøya bånd gjennom sang, dans, musikk,
fotball og flørting. Dette er like gode grunner
for å komme til øya som politikk.
Likevel, felles har denne ungdommen noen
grunnleggende idealer om solidaritet og rettferdighet, og troen på demokratiets, politikkens
og samholdets skapende kraft. Terroristen har
ikke lagt skjul på at det var Arbeiderpartiet og
AUF som var målet.
I dag er vi her også i takknemlighet for at
overveldende mange mennesker fra hele Norge,
fra alle politiske partier og institusjoner, har
svart at dette var et angrep på oss alle. I maktesløsheten er det lite man kan gjøre. Men vit
at hvert brev, hvert vegginnlegg og hver blomst
har vært til hjelp for de som har mistet sine
nærmeste, sine venner og for de som har opplevd store redsler.
De siste to ukene har vi AUF’ere vært sammen
i mange timer hver dag. Vi har pratet, grått og
ledd. Historiene til de som opplevde massakren
er forferdelige og ubegripelige. Vi som ikke var
der vil aldri kunne forstå hvordan det var.
Vår organisasjon er svekket fordi vi har mistet
noen av de beste blant oss. Fordi vi har mistet
mange som aldri fikk tid til å la sitt politiske
og organisatoriske talent blomstre. Samtidig
er vi styrket. Samholdet er sterkere. Overbevisningen om at politikk er viktig er tryggere
og får støtte hos mange som selv ikke er aktive.
Trøsten og klemmene går på tvers av alder og
Det hviler et ekstra ansvar på oss
som studenter. Vi har tid og ressurser til å delta. Og vi blir lyttet til.
fraksjoner, mellom konkurrenter og trass i uenigheter om postdirektiv, hodeplagg, gasskraft
og EU.
Det er allerede et Norge før, og et Norge etter,
den 22. juli 2011. Men, politisk må vi være varsomme med hvilken forandring vi søker. Som
Jon Elster har minnet oss på, så er det ikke slik
at viktige hendelser nødvendigvis har viktige
årsaker.
Kanskje ønsker vi et Norge der forandringen
er minst mulig? Vi vil ikke ha væpnet politi i
gatene. Vi vil ikke ha mer overvåkning. Vi vil
ikke ha sensur. Vi vil ikke ha en lukket debatt.
Det er viktig å huske at: Alle de som tyr til vold,
og dermed trer utenfor demokratiet, har mer til
felles med hverandre enn det noen av dem har
med hvilken som helst gruppering som følger
de demokratiske spilleregler.
Vi er påminnet viktigheten av demokrati
og fri meningsutveksling. Grunnpilarer i vårt
samfunn som kun kan holdes oppe av oss som
individer. Det er hver enkelt som må bestemme
seg for å engasjere seg mer, politisk og som
menneske. Derfor hviler det et ekstra ansvar
på oss som studenter. Vi har tid og ressurser til
å delta. Og vi blir lyttet til. Ingen arena er for
stor eller for liten. Vi skal skrive i aviser og på
nettfora, og i de utallige studentpublikasjonene
på Universitetet.
Vi må tørre å ytre oss, våge å motsi autoriteter, og tørre å bli motsagt. Og vi må vise større
respekt og omsorg for meningsmotstandere.
Det farlige er meninger som ikke slipper til eller
forblir uimotsagt, og derfor slipper unna.
Vi har mistet noen av de beste ungdommene
vi hadde. Vi vil vise dem vår respekt ved å føre
deres engasjement videre. Ikke noe annet sted
er det bedre å starte dette arbeidet enn her på
Frederikkeplassen, her på Universitet. På en
stand, med noen flyveblader, i samtale og diskusjon med medstudenter.
Mange av de overlevende har hatt grusomme
opplevelser. Andre er skadet. 77 mennesker er
drept.
Vi hadde ingen å miste. Vi savner hver enkelt
av dem med smerte.
Emil Aas Stoltenberg (f. 1986)
er leder i Blindern AUF.