Lokalsider

BUDSKAP FRA OMRÅDETS LEDERE Takknemlighet og glede

Eldste Christian H. Fingerle, Tyskland

Områdesytti F or noen år siden besøkte jeg et land hvor Kirken nylig hadde blitt organisert. Jeg overnattet hos en familie som hadde tatt imot det gjen gitte evangelium og nå oppdro sine barn i troen. Før vi gikk til ro, samlet faren familien for å lese fra Skriftene. Det var en fryd å se barna lese etter tur fra Det gamle testamente og så utveksle sine tanker.

1 Denne familiens trofasthet fascinerte meg og fikk meg til å tenke på hvordan disse felles anstrengel sene ville påvirke dem.

Jeg fikk anledning til å følge med i den eldste sønnens utvik ling: Noen uker før han gikk ut av skolen, fullførte han Seminar. Hans mor hadde gitt ham dag lig undervisning. Han dro på misjon. Hans misjonspresident fortalte om hans evner til å gjøre inntrykk på dem han undervi ste. Ikke lenge etter at han kom hjem, fridde han til sitt livs store kjærlighet. Min hustru og jeg var tilstede da de ble beseglet i Frankfurt tempel. Jeg fikk se et fotografi av det unge ekteparet, tatt mens han var grenspre sident. Ved hans side sto en Herrens apostel.

Fra omsorgsfulle foreldres ståsted kunne det virke som oppfyllelsen av profeten Jesa jas fantastiske løfte: «Og på den dag skal du si: O Herre, jeg vil prise deg. Selv om du var vred på meg, er din vrede opphørt, og du trøster meg. Se, Gud er min frelse, jeg vil stole på ham og ikke frykte, for Herren, Jehova, er min styrke og min sang, han er også blitt min frelse. Derfor skal dere øse vann med glede av frelsens kil der. Og på den dag skal dere si: Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør hans gjerninger blant folket, forkynn at hans navn er opphøyet. Syng Herrens pris, for herlige ting har han gjort, over hele jorden er dette kjent. Rop høyt og juble, dere som bor i Sion, for stor er Israels Hellige midt iblant dere.»  2 Når vi reflekterer over disse læresetningene, kan følgende spørsmål være inspirerende: • Finnes det mer jeg kan være takknemlig til Herren for?

• Finnes det noe i mitt liv som jeg bør endre for å kunne oppfylle det håp som min kjærlige Fader i himmelen har for meg?

 3 • Kan jeg mer effektivt innby Herren til å trøste og forløse meg?

• Hvordan kan jeg få større tro på Gud, slik at mitt hjerte ikke behøver å forferdes, og heller ikke frykte?

 4 • Hvilke beslutninger ville gitt min slitne sjel ny styrke?

 5 Vi lever i en tid da mange profetier blir oppfylt.

6 Jeg er optimistisk med tanke på de muligheter som nå finnes til å gjøre betydelige bidrag.

7 Distribusjonskort  8 finnes på mange språk. Disse gjør det lettere å spre evangeliet blant våre landsmenn med en annen kulturell bakgrunn.

9 På det

Eldste Christian H. Fingerle

A u g u s t 2 0 1 1

L1

nye nettstedet Helping in the

Vineyard

 10 kan medlemmer og venner av Kirken hjelpe til med å oversette tekster, behandle multimedia og kartotekføre slektshistoriske dokumenter. Ungdomsaktiviteten EFY mennesker til det bedre.

 11 inspirerer tusenvis av unge Etter hvert som flere templer blir bygd, vil stadig flere bo nær nok til at de sammen med sine kjære aktivt kan ta del i arbeidet med å frelse sjeler. Hvem kan da unngå å være takknemlig og fylt av glede? ◼

NOTER :

1. Sammenlign med Josva 1:8.

2. 2 Nephi 22; se også Jesaja 12.

3. I tillegg til selvransakelse kombinert med bønn, kan det være nyttig å be om synspunkter fra ektefellen, foreldre, en god venn eller biskopen.

4. Se Johannes 14:27.

5. www.lds.org/si 6. 3 Nephi 1:13.

7. Matteus 24:14.

8. Se filmklippet Use the pass-along cards på det nasjonale nettstedet www.kirche–jesu-christi.org

9. Matteus 25:35 10. http://vineyard.lds.org

11. www.efy-europe.org

LOKALNYTT Ut av asken

J. Glade og Lola Webb Peterson

T ampere, Finland: Flammene lyste kraftig opp den iskalde nattehimmelen lørdag 5. januar 2008. Ilden begynte i en søppelbøtte og spredde seg raskt gjennom hele bygningen. Neste morgen var den kjære kirkebyg ningen bare en askehaug. Det var to tankeløse unggutter som hadde satt fyr på stavssenteret i Tampere i Finland. Lite ble reddet – et maleri av Jesus utenfor hjemmet til Maria og Marta, et teppe knyttet av flere søstre i 1970, noen mikrofilmruller, samt litt utstyr fra slektsar kivet i underetasjen. Det var alt.

Det var litt av et mirakel at maleriet og teppet ble reddet. Maleriet har en spesiell betydning for medlemmene i Tammerfors, som byen heter på svensk. Det ble nemlig forært menigheten av den første kvinnen som ble døpt her, ca. 20 mil nordvest for den finske hovedstaden. Det skjedde i 1947.

Maarit Andersson var med på å lage teppet.

L2

L i a h o n a

Det gjenreiste stavssentret i Tampere, Finland

Da var hun 19 år. Hun husker godt at det ble sendt fra den ene søsteren til den andre som tok sin tørn med å få teppet ferdig. Teppet er et kjært minne og en arv etter de søstre som i årenes løp har gått over på den andre siden.

Etter brannen sto medlemmene uten et sted å samles. Adventistkirken tilbød dem midlertidige lokaler. Grenen fikk dessuten disponere noen klasserom på en skole inntil menigheten fant mer passende lokaler i Pyynikki.

I november 2009 begynte gjenoppbyggingen. 13 måneder senere var nytt stavsenter fullført. Begivenheten fikk en overveldende mediedek ning. Publikumsinteressen var stor, ikke minst fordi kirkebrannen var forårsaket av to unggutter. Bokstavelig talt vendte publikums hjerter seg til Kirkens medlemmer. Det ble utgitt brosjyrer om Kirkens historie i Tampere med en kort innføring i Kirkens lære, samt invitasjon til «Åpent hus». 43 000 eksemplarer ble delt ut personlig til innbyg gerne i området av 400 medlemmer.

En stor oppmuntring var det for de aktive at så mange besøkende kom til omvisningen. Ben og Jonna Christensen var blant disse besøkende. «Jonna», som er hennes kunstnernavn, er en velkjent artist i Finland. Hun har utgitt tre album – et av dem nådde nesten opp til gull – og et nytt album er på gang. Jonna, eller søster Christensen, er nå Unge kvinners president i sin menighet. For syv år siden hadde Jonna en «spesiell» hårfri syre og utfordrende klær. Hun omvendte seg og endret både livsstil og musikksjanger. Hun pre senterte nylig sin nye single, «Puppets», i EuroVi sion Song Contest 2011.

Søndag 16. januar 2011 ble Tampere stavs senter innviet av president Erich Kopischke. «Det som først ble oppfattet som en ulykke, ble til velsignelse. Våre hjerter har vendt seg til disse viltre guttene som satte fyr på en søppelbøtte. De hadde neppe tenkt at hele huset skulle brenne ned. Trass i den fare og den ulempe deres hand ling forårsaket, har guttene blitt behandlet på en slik måte at de kan se positivt på fremtiden. Det er det vi lærer av dette. Frelseren fordømmer oss aldri. Han oppfordrer oss til å endre vårt liv og gå inn for å bli bedre. Herren ønsker at vi skal vende tilbake til vår himmelske Fader,» sa områdepresi denten for Europa. Han kalte den nye bygningen «et sannhetsbanner, en troens varde og et fyrtårn». «Mitt håp er at vi skal øke vår tro på at Gud vil velsigne oss og vårt land.» Ja, ut av asken ble et nytt Herrens hus oppført. ◼

DERFOR VET JEG En akademikers vitnesbyrd

Karl Erik Ellefsen, Trondheim gren

J eg har tilbragt mesteparten av mitt voksne liv på skolebenken, blant akademikere og foran kateteret. Etter syv år på universitetet og 43 år i skolen vil nok noen betegne meg som halvveis intellektuell. Tanken melder seg når jeg ser tilbake: Kan man bli så «intellektualisert» at vitnesbyrdet falmer og taper sin glød?

Nå har det seg slik at mitt hovedfag som jeg gløder for, er religionsvitenskap. Det vil si at jeg har tilegnet meg en del kunnskap om andre reli gioner og kirkesamfunn. Jeg har dessuten vært så heldig å kunne undervise kritiske og kunn skapssøkende 18-åringer i nettopp yndlingsfaget mitt. Gjennom dialogen med elevene har jeg lært mye, ikke minst å skille mellom hovedsak og periferi, samt stadige sammenlikninger med andres tro, hvor det har blitt enklere for meg å oppdage og verdsette det genuine og særpre gede i vår egen kirkes lære.

Men hva med vitnesbyrdet? Har det tapt seg underveis? Et vitnesbyrd kan inneholde mange elementer. For mitt vedkommende var vissheten om Guds kjærlighet det grunnleggende. Den har satt sine spor i skaperverket, i naturen rundt oss, i menneskene som omgir oss. Jeg minnes en sang i Kirken: «Alt vi ser og alt vi vet, minner om Guds kjærlighet». Når katten vår, Knurre, står mjauende utenfor altandøra, skrubbsulten, og vi slipper den inn, går den ikke bort til matfatet før den har fått litt kos og klem. Naturens vesener har fått innpodet gjennom skapelsen et kjærlighets behov. De som fortsatt tviler på Guds kjærlighet, bør betrakte barna. Jeg minnes Jesu ord «uten at noen blir som barn». Jeg soler meg i stråleglansen fra våre barnebarn. Det er så naturlig for dem å A u g u s t 2 0 1 1

L3

ta imot kjærlighet. Forleden sa de nærmest i kor: «Du er den beste morfaren i hele verden!» Det var selvfølgelig helt ufortjent, men samtidig ord som varmet en selvkritisk grubler med ikke altfor høye tanker om seg selv.

Men mitt sterkeste møte med Guds kjærlighet fant sted på høysommeren 1959, da eldstene Sheen og Weber bragte evangeliet til vårt hjem. Fem år tidligere hadde min 16-årige bror, Arne, forulykket til sjøs i en gasseksplosjon — på tross av min mors stadige bønner: «Fader hold din hånd over Arne!» — tilsynelatende til ingen nytte. Vi hadde lenge følt oss som i en skyggedal. Vi bar på et ubesvart spørsmål: Hvorfor? Men disse to eldstene bragte lyset tilbake til vårt hjem. De bar vitnesbyrd om Guds kjærlighet allerede med sitt nærvær. Da vi ble forelagt Frelsesplanen, syntes selv Arnes død mindre meningsløs. I november samme år ble min mor og jeg medlemmer av Kirken.

For noen år siden planla jeg et prosjekt der målsettingen var å kartlegge ulike reaksjoner og svar nettopp på spørsmålet hvorfor. En av grup pene fikk i oppdrag å stille forbipasserende på et kjøpesenter følgende spørsmål (under kame raopptak): «Hva er egentlig meningen med livet?» Gruppen hadde klart å hente ut mange ulike tilbakesvar av typen «Ja, den som visste det!» eller «Handle på kjøpesenteret». Likheten mellom sva rene var slående. De var nærmest innholdsløse, rett og slett. I de påfølgende timene fylte vi på med mer moderne religionsvitenskapstilnærming. Vi trakk inn det som på fagspråket kalles «teodi keproblemet» om hvorfor det er så mye lidelse og ondskap i verden dersom Gud er god. Det mest anerkjente svaret er den såkalte «viljesfrihetsteo dikeen» at Gud tillater det onde for at mennesket skal ha reell frihet til å velge mellom alternativer, noe som profetene i Mormons bok var klar over allerede for 2500 år siden: «For det må nødvendig vis være en motsetning i alle ting» (2 Nephi 2:11).

Forfatterens foreldre Wanda og Erling Ellefsen med sønnen Arne. (Se også side L5 i vår utgave for mars 2011)

L4

L i a h o n a Men dermed er ikke alt sagt. Da jeg i etter kant av jordskjelvet og tsunamien i Japan på nytt presenterte for en av mine religionsklasser den såkalte «viljesfrihetsteodikeen», var det en av ele vene som innvendte: «Men hva med de som utset tes for store lidelser eller som omkommer under naturkatastrofer? Kan også det forklares gjennom motsetningenes lov? Jeg måtte gi eleven rett. Jeg mintes et øyeblikk vår egen fortryllende datter, Anette, som døde bare seks måneder gammel. Hva med hennes «viljesfrihet»?

Frelsesplanen er svaret. Et svar der følelser og fornuft utfyller hverandre. Den bekrefter følelsen av Guds kjærlighet og nærhet i det som omgir oss av «alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt» (trosartikkel 13), samtidig som den inn frir forstandens behov for å forstå hvorfor. Som akademiker er det kanskje dette siste som opptar meg aller mest. Frelsesplanen er for meg logikk på sitt beste, en filosofi i særklasse. Her er alle brikkene i livets puslespill på plass. Den gir nem lig svar på alle grunnleggende «hvis»: Hvis Gud er kjærlighet, må han ønske å gi oss de best mulige forutsetninger, med andre ord en frelsesplan.

FAVORITTSKRIFTSTED

Denne planen må være basert på orden (for kjærligheten trives ikke i kaos). Derfor må vi ha en kirke, et prestedømme og en gjenopprettelse av den samme orden som urkirken. Hvis Gud er kjærlighet, måtte Frelsesplanen baseres på handlefrihet, for kjærligheten kan ikke opptre tvingende. Nettopp derfor er det nødvendig også med en foruttilværelse.

Jeg husker noe min far fortalte meg for noen år siden, en episode fra sin egen ungdomstid. Han var på besøk hos en kamerat. Det oppsto krangel mellom mor og sønn, hvorpå sønnen utbrøt i ren frustrasjon: «Jeg kan ikke rå for at du har født meg til verden.» Min far kjente ikke Frel sesplanen, men likevel følte han at kameratens anklage mot moren var uberettiget. Han oppfor dret kameraten til å be moren om unnskyldning. Kameraten hadde likevel et poeng: Hadde det ikke vært for foruttilværelsen og Det store råd i himmelen, der vi valgte å få et legeme, ville alle ha vært født med en form for «tvang».

Når det gjelder de som dør før ansvarsalde ren, er også de som Jesus omtaler som «disse mine minste små» tatt tilbørlig inn i planen. Jeg husker for mange år tilbake, da jeg fremdeles strevde med å forsone meg med Anettes død, at en venn i Kirken sa til meg: Husk, bror Ellef sen, at i henhold til planen er det mennesker som fødes til verden bare av en grunn: Å få et legeme. Jeg minnes et skriftsted i tilknytning til Frelsesplanen: «Ånd og legeme, uadskillelig forenet, gir en fylde av glede.» Jeg er takknemlig for evangeliet og frelsespla nen og for Kirken som også har rom for en aka demiker som bruker mye tid på utenomkirkelige aktiviteter. Jeg setter pris på venner i Kirken, på det jeg har lært gjennom taler og undervisning, på det jeg har følt gjennom salmer og vitnes byrd. Ja, det er sant som det er sagt: «Kirken er et sted der man kan lade opp sine batterier.» ◼

Kjærlighet er livets krone

Rannveig Eek, Romerike menighet

K

jærligheten

oppbygger, skriver Paulus til korinterne (1. Kor. 8:1). Jeg er glad, ja kjempeglad for at jeg har funnet evange liet. Skriftene bygger meg virkelig opp. Kjærligheten jeg opplever fra med lemmene og føler jeg får fra Jesus, gjør meg ydmyk. Ofte synes jeg at jeg kom mer til kort, men jeg prøver så godt jeg kan å vandre på den rette og smale sti.

I julen hadde jeg min mor hos meg i en hel uke. Hun er 88 år og har langtidsplass på Lørenskog sykehjem. Hun er helt blind og synes nok livet ofte er mørkt. Likevel har hun en urokkelig vilje. Jeg følte at hun satte pris på den kjærlig het jeg prøver å gi henne.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en ukes opphold i Stockholm tempel. Der hadde jeg en god tid sammen med gode venner. Det var godt for meg å komme bort fra hverda gen noen dager. Der fikk jeg utføre et kjærlighetsarbeid.

Rannveig Eek, Romerike menighet

De som lar seg døpe for de døde, hvorfor gjør de det? Der som døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem?

Disse to spørsmålene som Paulus stiller i 1. Kor. 15:29, har jeg fått svar på i Jesu Kristi Kirke. Ved å arbeide i Herrens templer kan jeg yte hjelp til noen som har gått over til den andre siden av sløret uten å ha fått kunnskap om Jesu Kristi sanne evangelium. Dette arbeidet er noe av hensikten med mitt liv. ◼ A u g u s t 2 0 1 1

L5

PRØVER Å LIGNE JESUS Fra Fredrikstad til Salt Lake City

Asm. H. Hernes

T hor Pedersen hadde sett frem til å bli pensjonist. Da ønsket han å reise på misjon til «Gamlelandet» sammen med sin hustru. Deres planer ble imidlertid kullkastet. Søster Pedersen fikk plutselig kreft. I tre år kjempet hun en forgjeves kamp mot den lum ske sykdommen.

Thor kom som fjortenå ring til Utah. Hans morfar ble medlem av Jesu Kristi Kirke i 1908 og ble grenspresident i Fredrikstad. Thors mormor var født i Finland og havnet i Norge etter å ha bodd noen år i Sverige. Hun var ikke lite stolt over at eldste David O. McKay, som ble Kirkens pre sident, var den som bekreftet hennes dåp. Senere ble både Thors mor og hennes søster døpt. Sistnevnte – altså Thors tante – fikk hyre på et norsk skip i 1939. Et knapt år senere ble Norge okkupert av Hitlers styrker. Den 19-årige messe piken fra Fredrikstad ble satt i land i USA og kom seg ikke hjem til Norge.

Da kom hennes medlem skap i Jesu Kristi Kirke til stor nytte. Hun kontaktet noen misjonærer som hun hadde blitt kjent med i hjembyen, og ble ønsket velkommen til Utah. Selv om hun stadig tenkte på sine kjære i Norge, fant hun seg vel til rette i Salt Lake City. Hun var aktiv i Kirken. Snart forlovet hun seg og ble viet i Salt Lake tempel.

Først etter at 2. ver denskrig var over, fikk hun forbindelse med sine foreldre i Norge. Hun oppfordret dem til å emigrere til Amerika. Ikke bare de, men også hennes søster med mann og sønnen Thor forlot sitt fødeland og slo seg ned i «den nye verden». Den var ikke krigsherjet som Europa. Men det gikk ikke mer enn tre år før Thor igjen var midt oppe i krigshandlinger. Nå som amerikansk marinesoldat i det fjerntliggende Korea. Et totalt ukjent land for den nittenårige Fredrikstadgutten.

«Jeg holdt en oppriktig bønn hver eneste kveld,» forteller han alvorlig. Han kom helskinnet hjem til Utah. Han var trofast medlem i Kirken og ble kalt til den ene oppgaven etter den andre. I seks og et halvt år var han biskop i en menighet i Salt Lake City. Den hadde hele

L6

L i a h o n a

Norskamerika neren biskop Thor Pedersen, Salt Lake City, opprinnelig fra Fredrikstad

1320 medlemmer, men etter noen år ble «wardet» delt og 584 ble igjen i den opprinne lige menigheten. Med tårer i øynene erklærer han at han vet at Kirken er sann, og nevner som et eksempel at han en dag ble kalt til en 85 år gammel dame som var svært syk. Da han og hans ledsager kom til henne og så henne ligge helt hvit i ansik tet, var hans første tanke: «Hun har ikke lenge igjen å leve!» De salvet henne, og fulle av tro tok de avskjed med henne. Neste dag gikk de for å se til henne. Da fant de henne smilende og opp tatt ute i hagen med å plukke blomster som hun overrakte dem som takk for den tjenes ten de hadde gjort henne. Hun levde flere år etter dette.

Bror Pedersen har kunst neriske talenter. For noen tiår siden kunne dette tidsskriftet presentere en gruppe norsk amerikanere som tilhørte «Fis kerklubben» i Salt Lake City. De sto bak en stor tegning av en fisk. Det var ingen rin gere enn Thor Pedersen som var mester for kunstverket. I en årrekke har han drevet et skiltmalerfirma. Selv om hoved vekten av hans arbeid besto i å tegne bokstaver i alle mulige

En rådyrfamilie utenfor Stockholm tempel

varianter, kan skiltene også inneholde illustrasjoner. Flere av hans arbeider er å finne på Kirkens museum.

Da bror Pedersen nådde pensjonsalderen, var han tem melig nedfor. Hans drøm om å komme til «Gamlelandet» sam men med sin kjære amerikan ske hustru var knust, men en dag støtte han på presidenten for Stockholm tempel. «Hvor for ikke påta deg et oppdrag i Herrens hus?» spurte tempelpre sidenten. Den avløste biskopen ble så overrasket at han visste ikke hva han skulle si, men han er nå å finne som tempel arbeider i Stockholm. Det gir ham anledning til å treffe sine gamle landsmenn og besøke sine slektninger i sin barn doms by ved Oslofjorden.

Hans tegneferdigheter er ikke lagt på hylla. I ledige stunder finner han frem tegneblyanter og gjør noen skisser. Denne artikkelen illustreres med en idyllisk rådyrfamilie. Den så han fra sitt vindu i Gästhemmet ved Stockholm tempel. ◼

SAGT AV LOKALE SISTE-DAGERS-HELLIGE Syn og sans for ulike livssyn

Kilde Vårt Land

S tavspatriark Espen Lynne Amundsen har overtatt lederansvaret for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Helt fra 2003 har han vært rådsrepresentant, derav to år som nestleder. Han overtar etter humanetikeren Bente Sandvik «Det gleder meg å bli religiøs brobygger,» sier han i en to-siders reportasje i Vårt Land av 28.4.11. Han opplyser at han i sin nye stilling vil ha en religiøs funksjon. De siste årene har STL stadig fått flere henvendelser fra myndighetene

Espen Lynne Amundsen, ny STL-leder.

A u g u s t 2 0 1 1

L7

PÅ NETTET

angående høringer og lignende. Dessuten er det ønskelig med dialog og felles forståelse mellom de ulike livssynsgrupperingene her i landet. «For å få til det må vi snakke sammen, og der må vi bli flinkere,» mener tekstilingeniør Amundsen, som til daglig arbeider med fagopp læring og bedriftsutvikling i Norsk Industri.

STL er en paraplyorganisasjon for 14 tros- og livssynssamfunn i Norge. De arbeider politisk for å fremme likebehandling for tros- og livs synssamfunn og dialogisk for å skape økt forstå else og respekt. Alle ønsker likebehandling og rettferdighet. De er opptatt av nærhet, omsorg, kjærlighet og familien. Frontene vi opplever, skyldes ofte religiøse og politiske tradisjoner.

Espen Lynne Amundsen vet hva det vil si å bli stigmatisert på grunn av livssyn. Derfor gle der han seg til å bli religiøs brobygger. Selv kom han første gang i kontakt med Jesu Kristi Kirke gjennom en skolevenninne. Foreldrene hans ble skeptiske da de hørte hun var mormon. «Kan skje skulle jeg se litt nærmere på dette trossam funnet?» tenkte han. Nå har han vært lykkelig gift med sin Sidsel i 42 år, og sammen har de fått en stor familie. ◼

KOMMENTARER Våre lesere oppfordres

til å sende innlegg til våre lokalsider. Redak sjonen forbeholder seg imidlertid rett til å forkorte og redigere innleggene.

Postadressen er: Asm. H. Hernes Reistadlia 36, 3425 Reistad.

Telefon 32 84 25 58 e-post: [email protected] ◼

Fikk sitte på Kongens pult

Asm. H. Hernes

Ingvild Jacqueline Vargas L., Drammen menighet

verd,» sier hun begeistret. ◼ I ngvild Jacque line Vargas L. (10) var så begeistret over at hun fikk sitte på kong Olavs pult at en journalist fotograferte henne. Et stort bilde ble trykt i BYAVISA Dram men med en tospalters omtale av begivenheten. Alle var kledd som for 200 år siden, både lærer og elever. Det var veldig fint å se.

Ingvild og de øvrige femteklassingene ved Øren skole fikk også se leseboka av Nordahl Rolfsen som kom ut på slutten av 1800-tallet og ble brukt i norsk skole i over 60 år. Men da de fikk se spanskrøret og ble fortalt at uskikkelige elever fikk smake den «på blanke messingen», lød et gisp fra elevene. De pustet lettet ut da de fikk høre at denne bambusstokken ble forbudt å bruke i norsk skole allerede i 1936.

Dette var en interessant skoletime for Ing vild, som er medlem i Drammen menighet. Hun hadde mye å fortelle sine venner i Primær. «Selv om det var gøy å sitte på den pulten kronprins Olav satt på som barneskoleelev, er det enda mer spesielt å vite at jeg hver søndag kan sitte på Kongenes konges pult og ta del i Hans nad-

L8

L i a h o n a