Transcript Merkehåndboka - Den Norske Turistforening

merkehåndboka
Håndbok for
tilrettelegging og merking
av turruter i fjellet,
skogen og langs kysten.
merkehåndboka
Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter
i fjellet, skogen og langs kysten.
den norske turistforening
Utgitt av Den Norske Turistforening › Forbundet KYSTEN › Friluftsrådenes Landsforbund
merkehåndboka
Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter
i fjellet, skogen og langs kysten.
Utgitt av
Den Norske Turistforening,
Forbundet KYSTEN og
Friluftsrådenes Landsforbund
2009
FOTO: julie maske
Forord
Denne boka erstatter «Merkehåndboka – Håndbok for tilrettelegging og m­erking
av turruter i fjellet, skogen og langs kysten», utgitt av Den Norske
Turistforening (DNT), Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund
(FL) i 2002. Bakgrunnen for samarbeidet mellom disse tre organisa­sjonene er det
felles arbeidet med å utvikle kystleder.
Boka er først og fremst en oppdatering fra 2002-utgaven. I tillegg har den blant
annet omtalt følgende temaer; verneområder, universell utforming og bruk av GPS i
planleggingen av turruter.
Viktige bidrag er gitt fra en redaksjonsgruppe bestående av:
Lise Havik og Frode Sandvik, Den Norske Turistforening (DNT)
Ivar Otto Myhre, Forbundet KYSTEN (FK)
Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund (FL)
Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning (DN)
Frode Sandvik har også stått for illustrasjonene i boka.
Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund
oppfordrer alle som tilrettelegger turstier og kystleder til å bruke retningslinjene
i sitt arbeid. På den måten oppnår vi enhetlig og miljøvennlig tilrettelegging og
merking som gjør det lett for publikum å bruke tilbudene uavhengig av kommune
og hvilken organisasjon som er ansvarlig.
Hele Norges tursjokolade
I over 70 år har Freia Kvikk Lunsj vært forbundet med turer i skog og mark. Hele
Norges tursjokolade har alltid vært opptatt av at også fremtidige generasjoner
skal ha gleden av turtradisjoner og positive naturopplevelser, og har derfor inngått
et langsiktig samarbeid med Den Norske Turistforening. Det står stor respekt av
det arbeidet som legges ned på frivillig basis for å legge tilrette for turgåerne.
Kvikk Lunsj har nå valgt å sette fokus på dugnadsarbeidet både internt, eksternt og
i samarbeid med DNT for å kunne fortelle om det arbeidet dere legger ned.
Oslo februar 2009
Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT
redaktør
Til alle som gjøre det mulig,
takk for turen!
Merkehåndbok
5
Innhold
FORORD
s. 8
INNLEDNING
› Ulike faser
› Hvordan oppsto stiene?
› Dagens tilrettelegging og merking
› Bedre tilgjengelighet
DEL 1.
s. 8
s. 8
s. 9
s.10
LOVGRUNNLAG OG ANDRE FORUTSETNINGER
Kulturminner
Verneområder
Allemannsretten
› Innmark og utmark
› Ferdsel med båt
› Hevd
Rett til rasting, opphold og bading
Krav til ferdselskultur
Tilrettelegging og merking
Samarbeid med kommunen etter plan-og bygningsloven og friluftsloven
Gjerder og gjerdehold
Sikkerhet og erstatningsansvar
Avtaler - tinglysing
s.11
s.11
s.13
s.13
s.15
s.15
s.16
s.16
s.16
s.17
s.18
s.18
s.19
DEL 2. PLANLEGGING AV TURRUTER
Grovplanlegging av traseen
Detaljplanlegging
› Sommerruter og kyststier
› Vinterruter
› Kystleder
Godkjenning og tillatelser
Oversikt over aktuelle instanser
Oppdatering av kart- og rutebase
s.20
s.22
s.22
s.23
s.24
s.25
s.26
s.27
DEL 3. PRAKTISK ARBEID; TILRETTELEGGING OG MERKING
Sommerruter og kyststier
› Rydding
› Tilrettelegging
› Passering av myrer og andre våte områder
› Passering av bekker og elver
6
7
Merkehåndbok
s.29
s.29
s.30
s.30
s.32
› Erosjonsvern
› Passering av gjerder
› Merking
› Merking i skog, lavland og langs kysten
› Merking i fjellet
› Varding
› Staker
› Skilting
› Informasjonstavler
Vinterruter i fjellet
› Kvisting
› Fastmerking
› Informasjon Vinterruter i skog
› Merking
› Informasjon
Overnattingssteder
Rasteplasser
Nærmere om kystleder
› Båter
› Brygger og fortøyningsplasser
› Informasjon
s.36
s.37
s.38
s.38
s.41
s.43
s.45
s.46
s.51
s.52
s.52
s.52
s.52
s.53
s.53
s.54
s.55
s.55
s.56
s.56
s.56
s.57
DEL 4. VEDLIKEHOLD OG NEDLEGGING AV RUTER
Vedlikehold
› Vedlikehold av turstier
› Vedlikehold av kvistede løyper
Nedlegging av ruter
s.58
s.58
s.58
s.59
VEDLEGG
1. Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet
s.60
2. Lovgivning som har betydning for turruter
s.61
3. Retningslinjer for opplegg og gjennomføring av dugnader
s.64
4. Rapport fra dugnader
s.66
5. Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter i fjellet
s.67
6. Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av turstier og skiløyper s.69
LITTERATUR
s.77
INTERNETTSIDER
s.77
ADRESSER
s.80
Merkehåndbok
6
7
Innledning
vi også diktere, billedkunstnere, naturforskere, industrigründere og kraftutbyggere.
I denne håndboka forutsetter vi at turrutene skal tilrettelegges med standard som
en sti, dvs. at vegetasjon fjernes, samt at det bygges nødvendige klopper, bruer, gjerdeklyvere og lignende. Boka gir felles retningslinjer og praktiske råd for arbeidet.
Bruken av disse må imidlertid tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle. For den som
ønsker mer informasjon og bakgrunnskunnskap, viser vi til litteraturlisten bak i boka.
Ferdselen gikk over fjellvidder og gjennom skogstrekninger, mellom bygder, grender, byer og gårder. Slepene over fjellet ble brukt gjennom hundrer av år, og skapte
spor. I skogene ser en minner av de gamle ledene og transportveiene, slik som
ridesteiner, enkle murer eller hulveier slitt ned i terrenget. De viktigste rutene i fjellet
var merket med steiner, staker og varder, og det var bygd bruer og vadesteder.
I en del tilfeller ønsker en å tilrettelegge turrute med standard som turvei. Det
innebærer at grunnen opparbeides i minst 1,5 m bredde og som regel at traseen
gruses. Opparbeiding av turveier er langt mer omfattende tiltak enn tilrettelegging
av stier. Det setter dermed andre krav til planlegging, grunneieravtaler og gjennomføring av arbeidet. Arbeidet med turveier omtales ikke nærmere i denne håndboka.
For informasjon, kontakt kommunen.
Mange av de gamle ferdselsveiene er for lengst forsvunnet. Likevel er det mange
igjen, som i dag ligger som ferdselsminner. En stor del av dem er i bruk som ledd
i rutenettet, og bevares gjennom turgåernes ferdsel og skjøtsel som skjer i regi av
organisasjoner og kommuner over hele landet. Noen sleper og anlegg er fredet
som kulturminner, og her er merking og andre inngrep ikke tillatt.
Ulike faser
Enten en skal tilrettelegge nye kystleder, vinterruter eller turstier langs kysten, i
skogen eller på fjellet, er fremgangsmåten i prinsippet den samme.
Fasene i arbeidet kan deles inn i:
› Grovplanlegging av traseen – se del 2
› Detaljplanlegging – se del 2
› Godkjenning og tillatelser – se del 2
› Praktisk arbeid; tilrettelegging og merking – se del 3
› Vedlikehold og nedlegging av ruter – se del 4
Tilrettelegging og merking av stier og andre ferdselsårer er en viktig del av friluftslivsarbeidet. Enkelt og med små kostnader stimulerer en gjennom dette til tradisjonelt friluftsliv med stor verdi for trivsel og helse. Turer i skog og mark gir natur- og
kulturopplevelser som gir grunnlag for forståelse av menneskets avhengighet av
naturen, og dermed utvikles et miljøpolitisk engasjement. Turer på ski, til fots eller
med båt gir overskudd, livsglede og kreativitet. Den Norske Turistforening (DNT),
Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) ønsker at enda flere
skal oppdage dette.
Hvordan oppsto stiene?
Fra uminnelige tider, helt fra vi fikk bosettinger i Norge, har det vært ferdsel til vanns
og til lands. Veidefolk og fiskere, falkefangere, bønder med varebytte på vei til markedsplasser, pilegrimer, handelsmenn som førte sine varer, fedrifter, hestehandlere,
konger, embedsmenn, biskoper, prester og futer fraktet av bønder med skyssplikt,
malm- og kullkjørere på vei til smelteverk, tømmerkjørere på vei til sagbruk og plankekjørere, lensmenn, militære, postførere, folk og fe på buferd, skogsarbeidere, tømmerfløtere, bureisere, omstreifere, og mange, mange flere. Fra 17-hundretallet ser
8
9
Merkehåndbok
Dagens tilrettelegging og merking
Den Norske Turistforening har lange tradisjoner med å varde og merke turruter
i fjellet. En rekke turistforeninger, idrettslag og andre organisasjoner, friluftsråd,
destinasjoner og kommuner har merket turstier og turveier i skogsområder og
nærområder. DNT, FK og FL samarbeider om utvikling av kystleder. Merkingen
har til nå hatt som hovedformål å vise vei gjennom et turområde. Enkelte reiselivsdestinasjoner merker spesielt interessante turruter med ulike farger i forhold til
vanskelighetsgrad.
Tradisjonelt har det meste av arbeidet med tilrettelegging og merking for friluftsliv
foregått som dugnadsarbeid. Dugnaden har en egenverdi. Verdifullt arbeid blir
utført med små kostnader, og dugnad bidrar også til at folk får et ”eierforhold” til tiltaket. Det kan minske faren for hærverk. Vi vil imidlertid presisere at en i dugnadsiveren ikke må glemme nødvendige tillatelser, kravene til naturvennlig tilrettelegging
og plassering av ansvar for fremtidig vedlikehold.
Tilrettelegging og merking skal foregå slik at folk flest kan ferdes trygt. Enhetlig
merking på tvers av kommunegrenser og uavhengig av organisasjon er viktig for å
unngå misforståelser og usikkerhet hos brukerne.
Områdene som tilrettelegges og merkes, er naturområder der vår aktivitet skal
påvirke naturgrunnlaget minst mulig. Alle tiltak skal i størst mulig grad tilpasses
naturforholdene og inngrep må gjøres så små som mulig. Det er viktig at merking
og skilting ikke skjemmer kultur- og naturlandskapet. I denne merkehåndboka har
disse hensynene vært lagt til grunn.
Turområdene skal også kunne brukes av grunneier og andre rettighetshavere
i næringsmessig sammenheng. Gjensidig respekt for de rettigheter og plikter
Merkehåndbok
8
9
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
begge parter har, er nødvendig grunnlag for et godt samarbeid. Tidlig kontakt med
grunneier gir som regel et godt og fruktbart samarbeid til beste for alle parter.
Ved kanalisering av ferdselen gjennom tilrettelegging og merking kan man unngå
sårbare områder og redusere interessekonflikter.
Valg av traseer er en avgjørende fase i arbeidet. Det er her de fleste hensyn og
­interesseavveininger gjøres. Samarbeid, kunnskap, erfaring og sunn fornuft er
viktige stikkord for dette arbeidet. Det er viktig å utvikle en samlet plan for lengre
strekninger eller større områder. Gamle ferdselsårer byr ofte på fine kultur- og
naturopplevelser, og mye taler for at våre forfedre var vel så flinke som oss til å finne
frem til de mest hensiktsmessige traseene.
Alle disse momentene og interesseavveininger er nærmere omtalt og konkretisert
i håndboka. Vi gjentar oppfordringen til alle om å legge denne håndboka til grunn
for arbeid med tilrettelegging og merking av turstier, turveier og kystleder.
del 1.
Kulturminner
Kulturminner og kulturmiljøer og det disse kan fortelle er viktig for forståelsen og
opplevelsen av landskapet, historien og stedene langs turrutene.
Arbeid med turruter kan berøre kulturminner. Alle arkeologiske kulturminner fra
før 1537, byggverk fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100
år, er automatisk fredet, dvs. at de er fredet ved lov (kulturminneloven). Også nyere
kulturminner kan være fredet eller verneverdige.
Bare en del av de arkeologiske kulturminnene er registrert hittil. Uten et øvet øye er
det samtidig svært lett å skade slike kulturminner.
Bedre tilgjengelighet
Å skade eller å fjerne kulturminner vurderes som miljøkriminalitet og er straffbart.
Dette gjelder både kjente og ukjente kulturminner.
På alle samfunnsområder kommer det nå retningslinjer om universell utforming.
Dette gjelder også i friluftsområder og langs ferdselsårer i skog og mark og på fjellet. Naturens topografi gjør at universell utforming ofte er umulig uten å redusere
naturkvalitetene, men der det er naturlig og mulig bør stier og løyper, på en enkel
og naturvennlig måte tilrettelegges for så mange som mulig. I den sammenhengen
er det blant annet viktig å tenke på trasévalg, ryddebredde- og høyde, behovet for
enkle stubber eller steiner til å hvile seg på i bratt terreng og bruk av merkefarge.
Det finnes to store nasjonale databaser over kulturminner:
› ASKELADDEN omfatter alle registrerte kulturminner fredet etter kulturminneloven, og listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850.
› Nasjonalt Bygningsregister (GAB/SEFRAK). Her er det registrert mange
byggverk som er verneverdige uten å være fredet. Dette gjelder verneverdige
byggverk fra før 1900 (fra før 1945 i Finnmark og Nord-Troms).
Rød-grønn fargeblind er den mest vanlige formen for fargeblindhet, og gjør det
vanskelig å skille rødt og grønt fra brun-grått, spesielt i gråvær. Om lag 10% av
mennene og 1% av kvinnene er fargeblinde. Egenskapen er arvelig, slik at for familiemedlemmer på tur, kan dette utgjøre et reelt problem å finne rødmerker.
Universell utforming defineres i temarapport fra Miljøverndepartementet november 2007 slik:
«Universell utforming – Begrepsavklaring» Universell utforming er utforming av produkter og
omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten
behov for tilpasning og en spesiell utforming.
I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslås det en plikt til å sikre universell utforming så
langt det ikke medfører uforholdsmessig byrde. Dette gjelder blant annet kostnader, virksomhetens
økonomi, tilretteleggingens effekt, offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn – og
listen er ikke en uttømmende angivelse. Loven er gjeldende fra 1. januar 2009.
10
Merkehåndbok
Kulturminneetater er Fylkeskommunene og Sametinget med sine distriktskontorer.
Disse gir hjelp og nærmere opplysninger om kjente kulturminner i et område, og
også om det kan finnes kulturminner som ennå ikke er registrert. Også kommunene har tilgang til databasene, og kan formidle kontakt til kulturminneetatene i
fylkeskommunene og Sametinget.
Verneområder
Ulike verneformer
Vern av natur er blant annet forankret i naturvernloven. Naturreservat er den
strengeste formen for områdevern og opprettes for å ta vare på urørt, egenartet
eller spesiell natur. De fleste naturreservater er mindre områder som er opprettet gjennom tematiske verneplaner, f.eks. verneplaner for barskog, myr, sjøfugl og
våtmark. Nasjonalparker opprettes bl.a. for å ta vare på og sikre for almenhetens
bruk av større urørte eller vakre naturområder. Jotunheimen nasjonalpark og Rago
nasjonalpark er slike områder. Nasjonalparker ligger hovedsakelig på statsgrunn.
Merkehåndbok
11
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Landskapsvernområder opprettes for å ta vare på egenartede eller vakre natur- eller
kulturlandskap. Landskapsvernområde brukes bl.a. for å ta vare på kulturlandskap
i aktiv bruk der det drives for eksempel stølsdrift og beitebruk. Ved utgangen av
2008 var det 29 nasjonalparker, 177 landskapsvernområder og 1864 naturreservater i Norge (utenom Svalbard). Totalt dekker dette ca. 14,5 % av Norges
landareal.
Verneprosess
Et verneområde vedtas i regjeringen (ved kongelig resolusjon). Fylkesmennene er
som hovedregel ansvarlig forvaltningsmyndighet for verneområdene våre, men i
dag har 70 kommuner fått delegert forvaltningsmyndighet for sine landskapsvernområder, naturreservater og naturminner. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for
f.eks. informasjon, økologisk skjøtsel og fysisk tilrettelegging der dette er nødvendig
av hensyn til verneformålet. Statens naturoppsyn er den offentlige tilsynsmyndigheten for verneområdene.
Friluftsliv i verneområder
Friluftslivets plass i verneområdene er forankret i forarbeidene til naturvernloven.
Konklusjonen var at vi gjennom etablering av nasjonalparker både skal ta vare på
natur og sikre arealer for friluftsliv. I mange store verneområder er et nett av stier og
turisthytter akseptert og ønskelig, men i en del andre verneområder er det behov for
og ønskelig med en mindre grad av fysisk tilrettelegging (eks. Rago, Børgefjell).
For å hindre interessekonflikter mellom friluftsliv og naturverdiene er «sporløs ferdsel» et mål i våre nasjonalparker. Samtidig er tilrettelegging i form av blant annet
stier, klopper, merking og skilting viktig for friluftslivet og den tradisjonelle bruken
i mange verneområder. Verneforskriftene har egne regler om bl.a. tilretteleggingstiltak for friluftsliv. Generelt er det tillatt å merke og vedlikeholde eksisterende stier,
løyper, bruer og skilt. For etablering av nye klopper, bruer, skilt eller stier må det
søkes om tillatelse. Videre må det også søkes om tillatelse for eventuelt nødvendig
motorferdsel i forbindelse med tilretteleggingsarbeidet.
Etablering av nye stier kan være med på å fremme verneformålet f.eks. dersom den
kanaliserer ferdselen bort fra et sårbart område til et område med større tåleevne. I
tillegg kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av løyper
og stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. Flere av de større verneområdene har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler,
forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området.
12
13
Merkehåndbok
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Allemannsretten
Allemannsretten er den rett alle og enhver har til ferdsel, høsting, opphold og
aktivitet i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen.
Stikkordmessig har en rett til:
› Ferdsel i utmark, på sjøen og i vassdrag
› Ferdsel på åker og eng når marka er frossen eller snødekt i tiden
14.10 - 30.04
› Ridning og sykling på stier og veier i utmark
› Å slå opp telt i utmark i to døgn, dog ikke nærmere enn 150 m fra
bebodd hytte eller hus
› Å plukke ville blomster i utmark
› Å plukke ville bær og sopp i utmark, unntatt på moltebærland i Nord-Norge
Bruk av utmark må skje hensynsfullt og varsomt. Motorferdsel i utmark er ingen
allemannsrett, og krever samtykke fra grunneier og dispensasjon fra loven.
De viktigste allemannsrettene er lovfestet i friluftsloven av 28. juni 1957, sist endret i
1996. Loven er en nedskriving av svært gamle sedvanerettsregler på dette området.
Disse er utviklet i et typisk jordbruks- og fangstsamfunn gjennom uminnelige tider
og tilpasset den bruk av rettighetene som moderne turisme og friluftsliv krever. Loven
av 1957 innførte ingen nye rettigheter i forhold til det som var gjeldende tidligere.
Allemannsrettene er grunnlaget for turistforeningens, andre organisasjoners og
myndighetenes arbeid med å fremme og utvikle friluftslivet i Norge. Her er retten til
fri ferdsel den viktigste.
HVALER-DOMMEN
I denne dommen fra 21.06.05 tar høyesterett standpunkt til blant annet spørsmålet om privat
sone rundt et anneks og kom til at denne ikke kunne være så stor som for hytte/hus og kom til at
ferdsel på en sti ca. 7 m fra et anneks ikke kunne anses som brudd på forbudet mot ferdsel i innmark. Retten kom også med en prinsipiell uttalelse om at grunneiere som bygger i strandsonen,
må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre.
Innmark og utmark
Retten til fri ferdsel avhenger av om det aktuelle arealet er utmark eller innmark.
På høyfjellet og i skogsområdene er det sjelden tvil om et område er utmark eller
innmark. Men i de tett utbygde kystområdene, særlig på Øst- og Sørlandet, kan det
Merkehåndbok
12
13
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
være tvil om et areal er utmark eller innmark og det kan være konflikter knyttet til
tolkningen. Her har det over mange år foregått en betydelig utbygging, ikke bare av
hytter, men også med brygger, plattinger, gjerder, tørkestativ, plener m.v. Dette har
medført en betydelig innskrenkning i de faktiske mulighetene til å utøve friluftsliv.
«FURUMOA-DOMMEN»
I en dom fra 1 juli 1998 har høyesterett tatt standpunkt til skillet mellom utmark og innmark på
en 13 da stor inngjerdet boligeiendom ved sjøen. Retten kom her til at ikke hele tomten kunne
være innmark, men bare omfatte den mer private sonen rundt huset. Det er antatt med henvisning
til andre kilder (sivilombudsmannen) at den private sonen rundt huset kan omfatte omtrent 1 da.
Retten kom også til at plen ikke var innmark og at gjerdene som var opptil 70 år gamle, kunne
fjernes. I dommen uttaler retten seg også til en rekke prinsipielle forhold rundt allemannsretten.
Hovedregelen i friluftsloven er at det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året. Retten til ferdsel i innmark er mer begrenset både med hensyn til tid og sted. Sommerstid må man her holde seg til veier eller stier i innmark. På dyrket mark er ferdsel kun
tillatt i tiden mellom 4. oktober og 30. april, og bare dersom marken er frosset eller
snølagt.
Innmark er, etter friluftsloven § 1a, gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått,
kulturbeite og skogplantefelt, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil
være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Hustomt omfatter ikke hele tomten/eiendommen, men begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset/hytta.
At eieren har en rekke installasjoner i strandsonen som moloer, båtslipp, utespiseplass, flaggstang m.m., fører ikke uten videre til at arealene rundt og mellom disse
blir innmark. At allmennheten i 60 – 70 år hadde vært stengt ute av gjerder rundt
eiendommen fører ikke til at retten til lovlig ferdsel faller bort.
Begrepet dyrket mark er som regel uproblematisk i forhold til gårdsbruk, men
anvendt på boliger og hytter er det vanskeligere. Regelen er at begrepet dyrket mark
i friluftsloven tar sikte på markens produktive evne. Derfor vil ikke enhver opparbeidelse av plen og andre kultiveringstiltak uten videre gjøre arealet til innmark.
Engslått er natureng som er gjenstand for regelmessig bruk i forbindelse med
gårdsdrift, mens kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å
tjene som beitemark.
Skogplantefelt er bare å anse som innmark så lenge trærne er små, men når de når
knehøyde, vil arealet regnes som utmark. I stortingsmelding nr. 39 (2000 – 2001)
14
15
Merkehåndbok
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
om friluftsliv tas det til orde for å oppheve forbudet mot ferdsel i skogplantefelt fordi
skadene er ubetydelige og fordi forbudet i liten grad praktiseres.
Ferdsel med båt
På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver, også innenfor det området som vanligvis
regnes som underlagt privat eiendomsrett (2 m dyp.) Under slik ferdsel har en
også rett til å dra i land båt på strand i utmark for kortere tid. Det er ikke tillatt å
benytte kai eller brygge uten samtykke fra eieren eller den som har bruksretten.
Andre fortøyningsinnretninger som ringer, bolter o.l. i utmark kan benyttes dersom
de ikke benyttes av eieren, eller det ikke uttrykkelig er forbudt å benytte disse. For
oppankring av båter for overnatting gjelder de samme normer som i friluftslovens §
9, at det ikke må skje til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre». Ellers vil ikke
teltreglen i § 9 om 150 m og 2 døgn gjelde her ifølge høyesteretts avgjørelse av 1.
feb. 2007 (Yxney).
YXNEY-DOMMEN
I denne dommen fra 01.02.07 tar høyesterett standpunkt til vilkårene for å raste, trekke opp
båt, opphold og bading på en holme i forhold til en hytte beliggende under 150 m fra holmen
og på andre siden av sundet som dannes av land og holmen. Retten kom til at dette var lovlig og
at avstandskriteriet i § 8 ikke kunne anses som et selvstendig kriterium, men være en del av utilbørlighetsvurderingen.
Retten avviste også at teltregelen om 150 m avstand og 2 døgn kunne benyttes analogisk ved
overnatting i båt.
Retten kom i dommen med en rekke prinsipielle uttalelser om allemannsretten og at uttalelsen
i Hvaler-dommen (se nedenfor) om det spesielle med strandsonen ikke bare gjelder for ferdsel,
men også de andre allemannsrettighetene.
I vann og vassdrag er det fri ferdsel med båt, men det kan kreves betaling der det er
gjort tiltak for å lette ferdselen. Her kan det også være begrensninger med hensyn
til bruk av motor i henhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.
Hevd
Den frie ferdselen kan også være basert på hevd fra allmennhetens side i henhold
til hevdslovens § 8 annet ledd. Dette er mest aktuelt for stier og gamle ferdselsveier
over innmark. Forutsetningen for å hevde retten er blant annet at folk i en bygd,
grend eller by har benyttet retten som en bruksrettshaver i 50 år. Disse gamle ferdselsveiene kan ikke stenges av grunneier, selv om stengningen ville være lovlig etter
andre regler. Dersom det skjer stengning eller oppstår tvist, har kommunen, etter
friluftslovens § 22, ansvaret for å ta opp slike saker på vegne av allmennheten.
Merkehåndbok
14
15
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Rett til rasting, opphold og bading
Retten til rasting og bading er ikke like vid som adgangen til ferdsel selv om det er
utmark. Hovedregelen er at bading og rasting ikke kan skje når det skjer til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre», jf. friluftslovens §§ 8 og 9.
Retten til bading i vassdrag er regulert i vannressurslovens § 16 som har samme
regel som friluftsloven. Enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø i utmark når det ikke
er til utilbørlig fortrengsel for andre eller til annen skade (for eksempel for drikkevannsforsyning).
Krav til ferdselskultur
Selv om det er en rett til fri ferdsel og opphold i norsk natur, innebærer ikke dette en
frihet uten grenser. Friluftslovens § 11 gir en generell bestemmelse om ferdselskultur,
som gjelder for all type ferdsel og opphold i naturen. Det stilles krav om at man ved ferdsel eller opphold på «annen manns grunn eller sjøen utenfor» skal opptre hensynsfullt
og varsomt, slik at det ikke voldes skade eller ulempe for grunneieren, bruker eller andre. Hensynet til miljøet i vid forstand ble tatt inn i Friluftsloven ved revisjonen i 1996.
Tilrettelegging og merking
Alle typer tilrettelegging av turstier som fjerning av vegetasjon og steiner, bygging
av klopper og gjerdeklyvere, merking og skilting krever grunneiers og rettighetshavers tillatelse. Det gjelder også der det offentlige er grunneier. I statsallmenninger
er det Statskog og fjellstyrene som gir tillatelser. Det er kun midlertidig merking
for orienteringsløp, skirenn o.l. som ikke krever slik tillatelse. Det er derfor viktig at
det tas kontakt med grunneiere og rettighetshavere eller utpekte representanter
for disse i området i god tid før arbeid med tilrettelegging og merking av turstier
settes i gang. Der det skal iverksettes andre tiltak, slik som bygging av bruer, foretas
naturinngrep etc., må også særskilt tillatelse innhentes til dette. Dette gjelder også
fremtidig vedlikehold av slike installasjoner.
Dersom en grunneier motsetter seg merking for lovlig ferdsel, er det fullt lovlig å
anvise ferdsel over eiendommen ved f.eks. skilt eller enkelt kart på naboeiendommen. Dette kan gjøres der det er små eiendommer, og hvor det er lett å ha oversikt
over hvor traseen går videre.
16
17
Merkehåndbok
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Dersom en grunneier uten saklig grunn motsetter seg merking av sti i utmark,
gir friluftslovens § 35 såkalt inngrepsløyve, det vil si hjemmel for å gi tillatelse til
tilrettelegging og merking. Tillatelsen kan gis til både kommuner og organisasjoner. Myndigheten til å gi tillatelse er delegert til Direktoratet for naturforvaltning.
Direktoratet vil også kunne gi veiledning i saksbehandlingen forut for søknaden.
Det ytes normalt ikke erstatning til grunneier for tilrettelegging og merking av
stier når bruken av disse følger friluftslovens regler. Det er bare der det kan påvises
økonomisk skade at det kan være aktuelt å vurdere erstatning. Normalt vil også
grunneier ha nytte av at stier og veier i utmark over hans eiendom merkes. Dette vil
redusere bruken og presset på de øvrige utmarksarealene på hans eiendom, idet de
fleste vil følge den merkede stien.
Samarbeid med kommunen etter planog bygningsloven og friluftsloven
Turruter bør legges opp i samarbeid med kommunen og innarbeides i kommunedelplanene for idrett og friluftsliv. Det er også viktig at kommunens planetat får
tilgang til kart over turrutene som merkes. Kommunen kan da legge traseene inn
i sitt øvrige kart- og planverk, og sørge for at stiene ikke blir ødelagt av bebyggelse
eller blir sperret på annen måte i sin arealplanlegging og byggesaksbehandling.
Dersom det er aktuelt å gjøre større tilretteleggingstiltak som bruer, klopper, større
skilt mv., vil disse kunne kreve tillatelse etter plan- og bygningslovens regler. Det er
her viktig å ta kontakt med den lokale bygningsetaten for å få veiledning om hvilke
tiltak som er meldings- eller søknadspliktige etter plan- og bygningsloven.
Kommunen kan, etter friluftslovens §§ 13 og 40, kreve at ulovlige stengsler blir
fjernet. Kommunen forplikter også å gi veiledning om hvorvidt et areal er utmark
eller innmark. Generelt skal kommunene etter friluftslovens § 22 arbeide for å
fremme allmennhetens friluftsinteresser. Direktoratet for naturforvaltning har
utarbeidet en håndbok for kommunene til bruk for behandling av ulovlige stengsler
for allmennheten. (DN-håndbok nr.14-2000)
Dersom det er svært viktig å få turstien frem, selv om det er innmark, kan kommunen regulere stien og deretter med hjemmel i plan- og bygningslovens § 35
ekspropriere grunn eller rett til å anlegge tursti over privat eiendom.
Merkehåndbok
16
17
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Gjerder og gjerdehold
Avtaler og tinglysing
I utmark i fjell- og skogområder er gjerder viktige ledd i husdyrholdet fra gammelt
av. Gjerdeholdet for slike formål er underlagt egen lovgivning for å hindre dyra
i å beite på innmark eller annen manns grunn. Det er derfor viktig at gjerder og
grinder som er i bruk for dette formålet, ikke blir ødelagt når det legges turstier i
slike områder.
Ved tilrettelegging og merking av enkle stier er det ofte tilstrekkelig å få muntlig
tillatelse av grunneier. Her må man være oppmerksom på at det kan være satt som
vilkår for offentlig tilskudd at det foreligger skriftlig avtale med grunneier eller
grunneierlag. Det kan også være krav om at avtalen er tinglyst som heftelse på
eiendommen. Skriftlig avtale anbefales der det skal gjøres større investeringer, for
eksempel bruer, og for å forhindre fremtidige konflikter. Vedlagt ligger forslag til
stiavtale og skiløypeavtale. Når avtalen tinglyses, har en sikret seg at retten også kan
gjøres gjeldende overfor nye grunneiere. Tinglysing vil ha en kostnad pr. bruksnummer. I områder hvor stiene skal gå over mange eiendommer, vil dette bli en stor
kostnad.
Bygging av nye gjerdestiger/klyv og grinder er en del av tilretteleggingen, og bør tas
med i avtalen med grunneierne og rettighetshaverne der stien går i områder med
aktivt beite.
Sikkerhet og erstatningsansvar
Etter norsk rett har den enkelte turgåer selv ansvaret for sin sikkerhet ved ferdsel på
sjøen, i fjell, skog og mark. Verken grunneier, rettighetshaver eller tilrettelegger kan
normalt gjøres ansvarlig for skader som kan oppstå på mennesker og utstyr under
utøvelse av friluftsliv. Den som bruker naturen må selv ta i betraktning at det alltid vil
være en viss risiko ved dette.
Der man velger å basere seg på muntlige avtaler, skal disse dokumenteres ved at det
sendes brev til grunneier sammen med kart over traseen og en oppsummering av
de vilkårene man er blitt enige om.
Likevel bør de som bruker merkede og tilrettelagte turruter, kunne stole på at de der
kan ferdes trygt under normale forhold.
Den som har ansvaret for turrutene, må derfor sørge for:
› At en unngår farlige partier, og for forsvarlig sikring der det er nødvendig
› Tydelig merking, skilting og informasjon
› Forsvarlig teknisk utførelse og vedlikehold av bruer og andre innretninger
› At utstyr og gjenstander som inngår i tilretteleggingen, er i forsvarlig og forskriftsmessig stand (for eksempel at båter som leies ut til bruk i kystleden, er sjødyktige
og har forskriftsmessig redningsutstyr)
18
19
Merkehåndbok
Merkehåndbok
18
19
del 2.
Planlegging av turruter
Det er et overordnet mål i miljøvernpolitikken å tilrettelegge for friluftsliv slik at
alle har gode friluftsmuligheter både i nærmiljøet og for dags- og ferieturer. Aktivt
friluftsliv skaper nærhet til naturen, øker forståelse for menneskets avhengighet av
natur og bidrar dermed til aksept for bærekraftig livsstil i befolkningen. Gjennom
tilrettelegging av turruter kan ferdsel og annen friluftsaktivitet kanaliseres til de
områdene som tåler det best.
Samtidig vil alltid tilrettelegging av turruter medføre noen inngrep i naturen. Arbeidet med nye turruter bør derfor alltid starte med en vurdering av om det er behov
for og riktig å tilrettelegge en ny turrute. For fjellområdene har DNT med støtte av
DN utarbeidet Norsk sti- og løypeplan. Gjennom denne er det tatt stilling til om
og i hvor stor grad ulike fjellområder skal tilrettelegges for friluftsliv. Tilsvarende
vurderinger er det aktuelt å gjøre også for større skogsområder og naturområder
langs kysten.
Omfanget av inngrepsfrie naturområder, dvs. naturområder uten inngrep i form
av veier, kraftlinjer, vannkraftutbygging og lignende, er dramatisk redusert i løpet
av det siste århundret. Ikke minst av hensyn til naturopplevelsene er det viktig at
en størst mulig del av de siste inngrepsfrie naturområdene skånes for nye tekniske
inngrep. I slike områder må omfanget av tilretteleggingstiltak for friluftsliv også
vurderes nøye.
Grovplanlegging av traseen
I de tilfellene hvor en skal tilrettelegge et nytt turtilbud i et gitt område uten bestemte punkter en skal innom, har en særlig gode muligheter til å ta hensyn til naturmiljø
og ønsker fra grunneiere og andre om hvor turruten bør legges.
Ofte vil det imidlertid være en hovedramme å forholde seg til når en skal planlegge nye turruter. Det kan for eksempel være å fremføre kyststi langs en bestemt
strekning, tilrettelegge sti fra et nytt turutgangspunkt til en turisthytte eller etablere
vinterrute mellom to hytter. Gjennom slike rammer vil ofte grovtraseen for en rute
være gitt med noen delalternativ eller en kan ha to – tre hovedalternativ å velge mellom. I det videre arbeidet med å bestemme hovedtraseen er det viktig å trekke inn
de mest berørte parter og vurdere ulike hensyn opp mot hverandre.
Planlegging av turruter
lemsforeninger har til nå ikke hatt som tradisjon å merke ruter som går til fjelltopper
eller inn til breer. Etter sterk oppfordring fra enkelte kommuner og fra reiselivs­
næringen ser man nå behov for å merke enkelte slike ruter som er mye brukt.
Følgende momenter vil som regel være viktige for de vurderinger som skal føre frem
til endelig fastlegging av traseen:
› Følg gamle ferdselsårer der det er mulig
› God å gå, unngå urer, våte partier, unødig harde stigninger og lignende
› Gi variasjon og mulighet for landskaps- og naturopplevelser og interessante
kulturminner og – miljøer
› Hensyn til vilt, særlig hekke- og kalvingsområder og viktige viltbiotoper
› Hensyn til grunneiers næringsvirksomhet
› Hensyn til hus og hytter, annen næringsvirksomhet og andre brukere
› I hvilken grad trasévalget kan gi økt tilgjengelighet for flere brukere
(jf. universell utforming)
› Steder for passering av bekker/elver
Under planleggingen må det avklares hvem som skal ha ansvar for tilsynet og
vedlikeholdet av turrutene, og hvem en kan henvende seg til om mangler som må
utbedres.
For de ulike typene turruter, særlig kystleder og vinterruter, er det en del spesielle
forhold en må ta hensyn til. Disse omtales nærmere under detaljplanlegging av de
ulike typene turruter. Når hovedtraseen for en ny turrute er valgt, starter arbeidet
med detaljplanlegging.
Et nyttig verktøy ved planlegging av turruter er GPS (Global Positioning System)
hvor en med stor nøyaktighet kan fastlegge hvor en er. Ved befaring av mulige
traseer kan en underveis lese av egen posisjon i forhold til terrenget og tegne
denne inn på kartet. Dette gjelder også oversikt over og plassering av veiviserskilt
og informasjonstavler. GPS kan også med fordel brukes til å legge selve rutetraseen
(sporlogg). Det bør gjøres senest når ruta er ferdig merket.
Lengden på rutene avhenger først og fremst av hvilke overnattingsmuligheter som
finnes i området. I tillegg vil det ha betydning om turområdet egner seg for barnefamilier og for andre som ønsker kortere dagsmarsjer mellom hyttene. DNTs med-
20
21
Merkehåndbok
Merkehåndbok
20
21
Planlegging av turruter
Detaljplanlegging
Sommerruter og kyststier
Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til.
Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare
omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for
tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det
ønskelig å redusere denne.
Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i
form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig
orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da
også redusere muligheten for konflikter.
Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og
friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige
tillatelser mv.
Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene
gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking, anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene,
konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete
planleggingsarbeidet.
Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med
spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning
til vann og vassdrag.
Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag.
Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å
redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og
sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite
egnet til stier.
22
23
Merkehåndbok
Planlegging av turruter
Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til:
› Farlige steder må unngås eller sikres
› Unngå rasfarlige områder
› Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende
› En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der
dette er mulig
› Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper
og vernede områder
› Unngå erosjonsutsatte områder
› Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene
kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være
vanskelig å gå når snøen er borte
For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier.
Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er
enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge
traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten
der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle.
Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder.
Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne
frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder, men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en
legge vekt på å finne trafikksikre alternativ.
En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke
oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging
og gjennomføring av dugnader, se vedlegg.
Vinterruter
Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i
skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp
av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering.
I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes.
Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler
både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter.
Merkehåndbok
22
23
Planlegging av turruter
For disse stilles det strenge krav til sikkerhet.
Ruter over regulerte vann bør unngås. Isforholdene kan endre seg ved nedtapping.
Sprekker i isen langs land kan være farlige. Det enkelte energiverk kan gi opplysninger.
Skredfarlige områder skal unngås. Der det er tvil kan Norges Geotekniske Institutt
i Oslo kontaktes. De har skredkart over hele landet med angivelse av fargegrader.
Kommunenes tekniske etater har også informasjon om skredfarlige områder.
Planlegging av turruter
tenke nøye gjennom plassering av overnattingssteder. Kystledene på sjøen skal ikke
merkes med fysiske merker utover Kystverkets, men anbefalte ruter kan angis på
kart. I størst mulig grad bør rutene legges innaskjærs i smult farvann.
For kystleder må lengdene på etappene mellom hyttene ta hensyn til at værforholdene kan skifte, og at ferdighetene kan være ulike. Etappene bør også, i likhet
med turetappene på land, tilpasses barnefamilier og ulike aldersgrupper. Dette
innebærer at det bør være tett mellom raste- og overnattingsplassene. De som vil ro
lenger kan ro forbi noen overnattingsplasser.
Det må tas hensyn til viltet, særlig villrein. Vinterbeiter og kalvingsområder bør
unngås.
Ved detaljplanlegging av traseer for skiløyper i lavlandet, må planleggingen ta
utgangspunkt i at traseen skal brukes på ski. Det gjelder blant annet ved vurdering
av vegetasjon, svinger, stigninger og utforkjøringer. Traseen bør gås opp på ski blant
annet for å vurdere disse forholdene og for å se hvordan snøen legger seg. Det
gjelder ikke minst i skrått terreng.
Det må gjøres særlige vurderinger av passering av vann, myrer og våte partier.
Myrer kan gi fine skitraseer, men kan være problematiske tidlig på vinteren hvis de
ikke har frosset. Ved passering av vann må en særlig vurdere kravet til sikkerhet.
I en del tilfeller går skiløypene over dyrket mark. I utgangspunktet er det tillatt å gå
på ski på dyrket mark, men etablering av permanente spor kan gi is- og frostskader
slik at dette bør avklares særskilt med grunneier. En må ha tillatelse fra kommune og
grunneier for å kunne bruke snøscooter og/eller annen type prepareringsmaskin.
Omfanget av planlegging og de tillatelser som trengs, avhenger i stor grad av bredden på traseen. For de enkleste skiløypene blir arbeidet tilsvarende arbeidet med
stier. For brede traseer ment for maskinpreparering forutsettes det opparbeiding
av grunnen i flere meters bredde, og et omfattende arbeid med planlegging og
innhenting av tillatelser. Dette arbeidet omtales ikke nærmere her (Skiforeningen
og Norges Skiforbund er naturlige kontakter for nærmere informasjon).
Kystleder
Med kystleder mener vi her både kyststier og etapper for
robåt, kano/kajakk eller seilbåt mellom tilrettelagte overnattingsplasser. I områder med mange øyer og skjær vil det være
flere alternative ruter mellom overnattingsstedene, og det kan
være aktuelt å gi anbefalinger om valg av rute. Det er viktig å
24
25
Merkehåndbok
Godkjenning og tillatelser
Når hele traseen er avklart, godkjent og tegnet inn på kart etter samråd med berørte grunneiere, rettighetshavere og offentlige myndigheter, må disse gi nødvendige tillatelser. Dette er nærmere omtalt i del 1.
Grunneiers /rettighetshavers tillatelse til rydding, merking og annen tilrettelegging
må være innhentet før arbeidet starter.
Spørsmål om nye turruter i vernede områder (nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og lignende) må drøftes med forvaltningsmyndighetene og
godkjennes av disse. For de fleste verneområder er fylkesmennene forvaltningsmyndighet. Det er igangsatt forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder
der kommuner eller interkommunale organ er forvaltningsmyndighet. Fylkesmannens miljøvernavdeling har oversikt over dette i sitt fylke.
Turruter gjennom verneverdige eller vernede (fredede) kulturmiljøer må drøftes
med og godkjennes av kommunens plan- og kulturmyndigheter i samråd med
fylkeskommunens kulturminneetat. Denne må også godkjenne ruten dersom den
berører arkeologiske kulturminner. Dersom den berører samiske kulturminner, må
den godkjennes av Sametingets distriktskontor.
Dersom det til det praktiske arbeidet trengs traktor, fly, helikopter eller lignende til
transport av materiell og utstyr, må tillatelse gis av grunneier. Det må også i god tid
søkes til kommunen om tillatelse, jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder
må også vedkommende forvaltningsmyndighet gi slik tillatelse.
Merkehåndbok
24
25
Planlegging av turruter
Planlegging av turruter
Oversikt over aktuelle instanser
Type grunneier-, verne- og bruksinteresser
Instans
Privat grunn
Private grunneiere og bruksberettigede.
Kommunal grunn
Kommunen og bruksberettigede.
Statsgrunn
Statskog, lokal skogforvaltning, fjellstyret, bruksberettigede.
Kystverket; vedkommende distrikt
Forsvaret; vedkommende distrikt.
Opplysningsvesenets fond.
Oppdatering av kart- og rutebase
Det er svært viktig at kartene og kartbasen Norge 1 : 50 000-kart til enhver tid er
oppdatert i forhold til rutenett og turisthytter. Alle turistforeninger og turlag må
derfor gi melding til DNT, Youngstorget 1, 0181 Oslo om godkjente nye merkede
ruter, omlegging eller nedlegging av ruter, nye hytter etc. Straks traseen er avklart
i detalj må DNT få tilsendt 1 : 50 000 der den er inntegnet med eventuelle bruer
markert og klassifisert som helårs- eller sommerbruer og med angivelse av hvem
som har ansvaret for brua. Inntegningsmåten er vist med illustrasjon på
www.turistforeningen.no/ruteinntegning. Angi også partier som kan være krevende
og plasseringen av eventuelle sikringsmidler som kjetting, rekkverk eller tau. DNT vil
også svært gjerne motta GPS-spor av rutene, både nye og gamle. Andre etater som
merker ruter må sende informasjonen til Statens kartverk, Kartverksveien 21, 3511
Hønefoss.
Reindrift Områdestyret.
Områder vernet etter naturvernloven Fylkesmannens miljøvernavdeling,
grunneiere, bruksberettigede.
Kulturminner fredet etter kultur-
minneloven, eller områder der en kan støte på slike kulturminner
Fylkeskommunens kulturminneetat, Sametingets distriktskontorer,
grunneiere, bruksberettigede.
Avklaring vedr. flora og fauna
Fylkesmannens miljøvernavdeling,
grunneiere, bruksberettigede.
Avklaring vedr. kommunale arealplaner Kommunen, plan- og bygningsetaten.
Bruk av motorkjøretøy i utmark
Kommune, grunneiere.
Bruk av motorfartøy i vassdrag
Kommunen.
Alminnelig tilsyn, renovasjon mv.
(friluftsområder langs kysten)
Skjærgårdstjenesten,
friluftsråd, kommunen.
26
27
Merkehåndbok
Merkehåndbok
26
27
del 3.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Rydding, merking, skilting og annen tilrettelegging er miljøinngrep og skal utføres
så hensynsfullt og diskré som mulig.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Sommerruter og kyststier
Hele ruten må være klarlagt før en begynner tilretteleggingen. Den må ikke fast­
låses med merking eller andre inngrep før en har oversikt over og har fastlagt hele
ruten, og alle nødvendige tillatelser er innhentet.
De som utfører arbeidet, må på forhånd ha satt seg inn i oppgavene og hvordan
arbeidet skal utføres, og nøye følge de retningslinjene som er gitt.
Der arbeidet utføres som dugnad, har dugnadslederen ansvaret for å gi dugnadsdeltakerne opplæring slik at de utfører arbeidet riktig.
Når arbeidet er avsluttet, bør den som er ansvarlig for ruten, foreta inspeksjon og
dersom det er mangler, rette opp disse.
Rydding
Stier skal ryddes og holdes ryddet slik at det er greit å komme frem. De bør ryddes
slik at de ikke gror igjen på to – tre år. Dette avhenger imidlertid av vekstforhold.
Det ryddes i minst 1,5 meters bredde, slik at en lett kommer frem med bred ryggsekk med liggeunderlag.
Rotvelter, toppbrekk og vindfall som hindrer passasje, kappes og ryddes til side slik
at det er lett å passere. En unngår da at ferdselen sprer seg på utsiden og gir økt
slitasje.
Det ryddes så høyt at en lett kan
passere under regnvåte og snøtunge
greiner, spesielt for å ta hensyn til
synshemmede.
Det ryddes slik at merkene kan ses
på god avstand (se nedenfor om
merking).
Kratt/greiner som har vokst ut eller
henger ned og skjuler tidligere
merking, skjæres vekk slik at merkene
blir synlige.
28
29
Merkehåndbok
Merkehåndbok
28
29
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Ved kvisting skal greina kappes helt inntil stammen på løvtrær og 10-12 cm fra
stammen på bartrær.
Kvisting skal skje med greinsaks eller fintannet sag.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Gangbane
I skog der det finnes passende trær, lages gangbane av halvkløyvinger skåret med
motorsag og festet sammen med labanker. Når det ikke finnes skog, brukes plank i
bestandig tremateriale, festet sammen med labanker.
Små trær som står i eller tett inntil stier og skadde trær, kan fjernes.
Bartrær:
Dersom bare deler av greina fjernes, skal halve barmengden være igjen.
Lauvtrær:
Dersom en skjærer ned lauvtrær, dannes lett mange stubbeskudd. Dersom det er
mulig, bør slike trær kvistes.
Busker klippes ved rota.
Tilrettelegging
For at det skal være fremkommelig på stiene, kan det være behov for mange typer
tilrettelegging.
Foruten å rydde stiene vil en i en del tilfeller utføre alle aktuelle tilretteleggingstiltak, som bruer, gjerdeklyvere og lignende, før traseen merkes og markedsføres.
Slik fullføring kan være et vilkår for å få utbetalt tilskuddsmidler. I andre tilfeller vil
tilretteleggingsarbeidet nærmest være et «evighetsarbeid» der en stadig forbedrer
traseen med klopper m.m. for eksempel i forbindelse med årlig vedlikehold.
Endepunktene på en gangbane legges til terreng som
tåler ferdsel. Der det er mulig, lages en jevn overgang til
terrenget, eller en forsterkning av overgangen med
steinlegging.
Passering av myr og andre våte områder
Der det ikke er mulig å føre stien utenom myrer og våte partier bør en legge til rette
med forskjellige tiltak slik at ferdselen ikke sprer seg i bredden utover i terrenget.
Kavledekke
Legges av stokker og stranger, kappet i 1,5 m lengder
og lagt på tvers. Barkes for å
vare lenger.
30
31
Merkehåndbok
Merkehåndbok
30
31
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Passering av bekker og elver
Klopper
Lages av stokker funnet på stedet, av planker eller bjelker.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Vadestaker
Kan brukes ved bekker og elver som må vades.
Der kloppen kan tas av flom, må den tas inn om vinteren eller forankres i land med
solid kjetting eller wire, som festes i den ene enden av hver stokk.
Til støtte under vading utplasseres 1,5 – 2 m lange
vadestaker på begge sider. Settes samlet i trygg avstand
fra flom. Samles i en tauslynge eller stålbøyle festet til
en stokk.
Stokkene forankres slik at de kan legges ut igjen fra hver sin side av bekken.
Må fornyes regelmessig.
Vadetau
Kan brukes ved bekker og elver som må vades.
Til støtte/hold under vading spennes et tau over elva/
bekken, som festes forsvarlig på begge sider.
Må fornyes regelmessig.
Trekkstol
Består av en sittestol/kasse som henger i to hjul/trinser på en vaier over elva.
En drar seg over ved å dra i en trekkwire.
Krever særlig regelmessig vedlikehold for å fungere.
Hoppesteiner/vadested
Alternativ til klopp der dybde
og strøm tillater det. Utføres av
steiner lagt i passe avstand. Pass
på at steinene ikke demmer og
at de ligger støtt!
32
33
Merkehåndbok
Merkehåndbok
32
33
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Trekkbåt
Er en båt med begge ender festet til en wire som løper over to hjul/trinser som er
montert på hver sin side av elva. En drar seg over elva i wiren.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Stokkbru
Krever regelmessig tilsyn.
Bru
Bruer kan ha mange utførelser avhengig av forholdene. Det må vurderes om rekkverk er nødvendig. Der det er fare for flom, må brua legges høyt nok og forankres,
eller kunne tas inn om vinteren.
Wirebru
Eksempler:
Hengebru
Vadetau, trekkstoler, trekkbåter og bruer må være sikre og krever regelmessig
inspeksjon og vedlikehold.
Store bruer må byggesaksbehandles! Kfr. med kommunens bygningsmyndigheter.
DNT Oslo og Omegn har lang erfaring med ulike typer bruer, og råd og tegninger
kan innhentes derfra.
34
35
Merkehåndbok
Merkehåndbok
34
35
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Erosjonsvern
Passering av gjerder
Stor trafikk med tråkk,
smeltevann og regn kan
grave med seg jord og grus
og lage stien om til bekkefar.
Dette unngås først og fremst
ved å legge stien på tørrlendt
mark.
Gjerder for husdyrhold er viktige stengsler, og må ikke skades av ferdsel. Grinder
må ikke bli stående åpne.
Gjerdestige/ gjerdeklyver/ klivele
Kan ha mange utførelser. De må være sikre og krever regelmessig inspeksjon og
vedlikehold.
Der dette ikke er mulig, kan
erosjon unngås ved drenering eller steinsetting.
Drenering
Stokker eller stein legges på skrå på
tvers av stien, slik at vannet
ledes ut så raskt som mulig.
Det kreves regelmessig ettersyn da
sand og grus etter hvert kan fylle
dreneringen slik at vannet renner
over og på nytt følger stien.
Steinsetting
Stien kan steinsettes med flate steiner,
gjerne med grov grus på oversiden.
For å unngå tråkk utenom stien lages
hindringer, for eksempel av store steiner
langs stien.
36
37
Merkehåndbok
Grind
Kan ha mange
utførelser. De må
være solide og lette
å åpne og lukke.
Her er vist en vinkelgrind som alltid
vil være lukket.
Merkehåndbok
36
37
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Merking
Ved merking av turstier brukes standard merker og farger.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
det males. Der det merkes på steiner, må mose og lav fjernes. Bruk stålbørste med
skrape.
› Unngå å male i regnvær.
Av hensyn til fargeblinde skal det brukes blått langs kysten og i skogen. På
overgangen mellom skog og fjell (der fjellstier går permanent over i skogstier)
anbefales blått. På varder og staker i fjellet brukes rødt som vedlikeholdes tydelig, og så vidt mulig på lys bakgrunn. Det må legges vekt på at det er vardene
som viser vei, og med rødfargen som en signatur.
› Unngå merking på trær der det kan ventes hogst.
› Kyststier og andre gjennomgående ruter merkes i tillegg med egen logo på skilt.
› Merkene bør kunne ses på god avstand. På skogstier merkes fortrinnsvis i ytterkant
av sving.
Merking i skog, lavland og langs kysten
I områder der ikke andre tradisjoner i skogen og på kysten er nedfelt,
brukes utendørs olje/alkydmaling, blå farge, kode 10.40 B.
Når turruta er ryddet i hele sin lengde og er farbar, kan traseen merkes. Ruta merkes i hele sin lengde, fra der den starter til der den slutter. Det merkes med maling
på trær, staker eller varder.
› Merkene settes i øyehøyde, ca. 1,8 m over stien.
› Der det merkes på trær, og treet ikke passer for merking i begge retninger, tilpasses dette ved å bruke et annet tre.
Merketyper:
› D
et skal som hovedregel ikke merkes på fjell eller stor stein. Dette fordi merkingen
lett skal kunne fjernes dersom ruten blir lagt om eller ned.
På trær og varder males rektangler 5 x 15 cm, liggende, på begge sider og synlig i
begge gangretninger.
› Det må ikke males på gamle murer, steinbruer, andres grensevarder og lignende.
› E
nkelte plasser kan det være aktuelt å merke på elstolper og lignende. Det er viktig
å få tillatelse på forhånd!
› D
er sommerruta følger merket skiløype, bør det merkes på de samme trærne/
stakene som denne. Avtal dette på forhånd.
› Stien skal kunne følges i begge retninger. Det merkes i begge gangretninger.
› Ut fra stikryss, hytter og fra der hvor stier krysser veg, bør det merkes noe tettere.
› D
et bør merkes så tett at en kan se fra ett merke til et annet. Dette er ikke nødvendig der stien er tydelig og ingen andre stier krysser.
› Unngå overmerking!
› Der det merkes på trær, må en uten å skade barken, fjerne flassbark og mose før
38
39
Merkehåndbok
Merkehåndbok
38
39
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
På trær med 10 – 15 cm tykkelse
males en 5 cm bred ring rundt
stammen.
På trær med mindre enn 10 cm
tykkelse og på staker lages ringene
10 cm brede for å bli synlige nok.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Merking i fjellet
I fjellområder brukes maling blandet på c-base,( f.eks. Demidekk Optimal eller
Drygolin vindusmaling, rød farge, kode re 30 rs 50.
Merketyper:
Turistforeninger/turlag merker vanligvis ruter i fjellet med rød T.
På trær og varder, på begge sider, males T-er med 3 cm strektykkelse, 11cm lang
overligger og 9 cm høy stolpe.
For å unngå forveksling med T-ruter, bør andre aktører som merker bruke de merke­
typene som brukes i skog, se foran, men med rød farge.
På staker eller trær hvor det skal stå
skilt, males to 5 cm brede ringer
med 5 cm mellomrom.
Toppstein på varder
kan falle ned.
Merk derfor på en
annen stein.
Er trærne svært tykke, males to 5 cm brede
striper med 5 cm mellomrom rundt halvparten
av stammen, og slik at de er godt synlige i gangretningene på stiene.
40
41
Merkehåndbok
Merkehåndbok
40
41
Rød T i 100% størrelse
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Varding
Varder brukes i berglendt terreng der det ikke er trær, men også i skog der det
ligger til rette for dette.
Av hensyn til uerfarne turgåere skal det vardes også der det ikke er tvil om hvor ruta
går, for eksempel i et markert dalføre.
11 cm
3 cm
Vardingen må være så tydelig at ruta kan følges, selv uten sti, og når det er dårlig
sikt. Vardingen og merkingen må kunne følges lett i begge retninger.
Ved siden av vanlige varder bør det brukes store siktvarder lagt oppe på rygger slik
at de sees på lang avstand.
Der ruta går over snøfonner eller snøen ligger lenge, (vegetasjonen vil fortelle dette)
bygges store varder på hver side av fonna. Ofte vil det være nyttig med siktesteiner
som viser retningen over snøfonna.
I områder med mye snø sommerstid bør rutene gås over på sensommeren.
En får da vardet de delene av ruta som vanligvis er dekket av snø.
Klimaendring gjør at mange snøfonner og isbreer er i ferd med å forsvinne, og at
det utløses ras. Der dette skjer, må vardingen gås over, suppleres og merkes.
9 cm
I områder med beitedyr må en være særlig nøye med at vardene står støtt, eller
velge en vardetype som sikrer dette. Beitedyrene kan ellers lett rive dem over ende.
Der det er mulig, settes vardene oppe på større steiner der beitedyr ikke kommer til.
På svaberg langs sjø brukes varder, men unngå at de kan forveksles med sjømerker.
Ta aldri stein fra fornminner (gravrøyser, bogesteller, ledegjerder, dyregraver og
liknende). Dette også dersom en er i tvil, da ikke alle fornminner er registrert.
Skader på fornminner er miljøkriminalitet, og straffbart.
3 cm
42
43
Merkehåndbok
Ta heller ikke stein fra gamle murer, steingjerder, steinbruer, grensesteiner,
grensemerker, osv.
Merkehåndbok
42
43
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Staker
Vardetyper:
Trepunktsvarde
Tre – fire heller eller flate steiner legges
oppå hverandre. Mellom disse legges det
tre mindre steiner som hellene hviler på.
Hellene må ligge støtt. På toppen legges en
solid toppstein, ev. støttet opp med mindre
stein som kiler.
I områder uten trær eller stein for bygging av varder, over hogstfelt og myrer,
settes det opp og merkes på staker.
Stakene utføres i rundstokk, diameter 8 –10 cm, i bestandig tremateriale, gjerne
einer eller seinvokst osp. Også grovhogde spiler i seinvokst furu kan brukes.
Unngå trykkimpregnert materiale.
I skogområder kan en også bruke hogstavfall, toppbrekk eller undertrykte trær.
Kilevarde/«bauta»
En stor helle eller blokk med bautaform stilles
opp mot en støttestein gravd ned i bakken,
eller mot en jordfast stein. På den frie siden
legges en støttestein som også felles ned i bakken. Åpningen mellom bautaen fylles med en
helle, dernest en kileformet stein. Etter hvert vil
kilene sette seg bedre og låse bautaen fast.
Passer spesielt der det er beitedyr og i skråning der snøsig lett vil rive over ende en
trepunktsvarde.
Rullesteinsvarde, «røys»
Mange steder finnes ikke annet enn rund
stein, morenestein. En kan da lage en varde
ved å legge tre store steiner i bunnen, og
legge en større stein i gropa mellom disse.
Bunnsteinene må ligge støtt og ikke gli
ut. Dersom steinene er store, er dette en
brukbar vardetype.
Høyde på staker
Stakene må være så høye at de er synlige over ev. busker, vierkratt og høyt gras og
lignende.
Visningsvarde med siktestein
Brukes om nødvendig på begge sider av
snøfonner, for å angi retning på stien.
Det er samtidig viktig at stakene ikke blir dominerende og de må ikke være så høye
at de forveksles med vinterstaker (om traseen er felles).
Gjennom hogstfelt og ungskog hvor en må bruke staker, bør disse være så høye at
det kan merkes i øyehøyde, og kan ses også etter hvert som hogstfeltene gror til.
44
45
Merkehåndbok
Merkehåndbok
44
45
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Festing av staker
Stakene må settes godt fast.
I myr slås stakene ned. Der det er jord eller grus, graves eller slås stakene ned i bakken. Når en slår dem ned, bør en bruke slaghylse så de ikke sprekker i toppen.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Veiviserskilt settes opp
alle steder der en
rute/sti starter.
På berglendt og steinet grunn røyses stakene fast.
For bedre feste spikres et kryss av korte bord nederst på enden av staken. På fjell
festes stakene til bolter som bores ned i fjellet.
For å øke varigheten på staker, er det en gammel
metode å brenne dem i enden.
Der flere ruter starter og går ut fra en hytte, må skiltingen vise tydelig til de enkelte
rutene så en lett kan ta riktig sti ut fra hytta. Det kan også merkes noe tettere nærmest ut fra hytta.
Skilting
alle steder der
en rute/sti tar av
fra en vei.
Veiviserskilt
Veiviserskilt utføres i tre med tydelig innfrest tekst i kontrastfarge, med logoen
til vedkommende organisasjon eller kommune som er ansvarlig for rydding og
skilting.
Skiltene kan festes med franske skruer.
Unngå firkantete skiltstolper der vinkelen mellom de ulike rutene er liten.
46
47
Merkehåndbok
Merkehåndbok
46
47
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
der en rute/sti krysser en annen rute/sti.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Pilskilt, skiltpekere
Der stier i skogslende dreier/vink-ler skarpt, er det ofte nyttig å markere dette med
et eget retningsskilt.
I visse tilfeller kan dette brukes også der en sti kommer inn på eller tar av fra en annen sti. Settes på trær eller staker med høyde tilpasset forholdene på stedet.
mellom fortøyningssted og overnattingssted i kystleder.
Skiltstolper
Skiltene monteres på stolper av stedlig virke, på
rundstokk med 8 –10 cm diameter eller 3” x 3” stender
i bestandig tremateriale. Skiltstolper av toppbrekk,
hogstavfall eller undertrykte trær kan brukes der det
er hensiktsmessig, men bør da barkes og skråskjæres i
toppen.
I skogsområder kan en bruke hogstavfall, toppbrekk
eller tørre og undertrykte trær.
Unngå å sette opp skilt på trær dersom det kan ventes
hogst.
Sett ikke skilt på andres stolper (elverk, televerk osv.),
men hvis det er flere merkere i et område, bør man
samarbeide om skilt og stolper. Linjepersonell med
stolpesko kan måtte fjerne skiltene under linjearbeid!
48
49
Merkehåndbok
Merkehåndbok
48
49
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Festing av skiltstolper
Stolpene må stå støtt og loddrett, og settes godt fast. Der det er myr, jord eller grus,
graves stolpene minimum 0,5 m ned i bakken. På berglendt og steinet grunn
røyses de fast.
For bedre forankring og for at skiltene ikke skal kunne vris ut av stilling, skal det
spikres et kryss av korte bord nederst på stolpeenden.
Se side 46. Festing av staker.
På fjell festes stolpene til bolter som bores ned i fjellet.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Informasjonstavler
Enkelte steder trengs det informasjonstavler, for eksempel ved parkeringsplasser,
der etappevise ruter starter. I DN-håndbok nr. 2 «Uteinformasjon i naturvern-,
friluftslivs- og kulturminneområder» er det angitt en standard for slike tavler. Denne
bør brukes der ikke særskilte prosjekter, etablerte tradisjoner eller andre forhold
tilsier noe annet. Eksempelvis er det i regi av Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden (notat 1997) utviklet egne maler for informasjon i friluftsområder og langs kyststien.
Tilsvarende er det utviklet en egen standard for merking og skilting for prosjektet
«Opplev Dalane» i Rogaland.
For å øke varigheten på stolper som settes i jord, er det en gammel metode å brenne
dem i enden.
Informasjonstavlene bør festes lavt slik at barn og rullestolbrukere også kan lese
dem (maks. anbefalt høyde er 1,6 m). De bør også inneholde informasjon om hvilke
organsiasjoner som har medvirket til arbeidet.
Der det er behov for det må det utplasseres egne skiltstolper til vinterrutene som
bare står ute når disse rutene er merket.
For kystledene er det utarbeidet en felles logo, gjengitt nedenfor, som skal brukes,
eventuelt i kombinasjon med logo for ansvarlig organisasjon.
Festing av skilt
Skiltene settes 2 – 2,5 m over bakken, dette på grunn av ferdsel, snø og klåfingrede
personer.
Skiltene festes med platespiker eller franske skruer med skive.
Det er en fordel om skiltene har hull som er litt større enn dimensjonen på skrue/
spiker. Skiltene sprekker da ikke så lett dersom de er festet til et tre som vokser. For å
ikke hindre bevegelser og unngå oppsprekking, skru ikke skiltene for hardt fast,
Dersom en forborer litt i skiltstolpen, går skrue eller spiker lettere inn.
50
51
Merkehåndbok
Merkehåndbok
50
51
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Vinterruter i fjellet
Vinterruter i skog
Kvisting
Turruter/løyper for vinterbruk på ski er enten store hovedløyper, scooterpreparerte
løyper eller upreparerte løyper.
Som merking av vinterruter brukes kvisting. Den er særlig viktig før de store utfartene i vinter- og påskeferien.
Det brukes kvist av lauvtrevirke i lengde 1,5 – 2,5 m. Det må brukes lang kvist i
kupert terreng for å unngå nedføyking. Kvisten bør hogges sommeren før den skal
brukes, slik at den er tørr og lett uten å være sprø. Den skal ikke være en enkelt stokk,
men må ha noen forgreninger i toppen. Den må ikke være så myk at den legger seg
ned når snøen driver.
Selv om mange turistforeninger og turlag har store skogstrekninger innenfor sitt
område, er det bare et lite fåtall som rydder og merker slike turruter/løyper i skog.
Kvisting skjer som regel fra scooter. Når løypa legges, må den som kvister ta hensyn
til at det er skiløpere som skal bruke løypa.
I byskogene og skogområder rundt tettsteder, turist- og skisentra er det som regel
andre (kommuner, idrettslag, turistbedrifter og lignende), som rydder og merker
skiløyper, med sin egen standard for merking og skilting, for hovedløyper ofte også
med omfattende terrengarbeid sommerstid. Preparering av hovedløypene foretas
med store løypemaskiner med sporsettere, i andre løyper brukes snøscooter med
eller uten sporsettere. (Norges Skiforbund og Skiforeningen kan her gi informasjon.)
Avstanden mellom kvistene må ikke være mer enn ca. 30 m. I svinger og nær skavler
må den være mindre. Der hytter ligger over tregrensen, må kvistingen gå fra dør til dør.
Det som eventuelt er aktuelt for turistforeninger og turlag, er enklere turruter/løyper, enten scooterpreparerte løyper eller upreparerte løyper.
I tillegg til kvistingen må det skiltes der kvistingen starter og i alle stideler/ løypekryss. Skiltene bør festes på staker.
Scooterpreparerte løyper/ruter prepareres med å kjøre dem opp med scooter, ev.
med sporsetter, eller en gang imellom ved å markere og tråkke sporet med å kjøre
det opp med snøscooter. Det enkleste er å ikke preparere løypene, slik at turgåerne
selv må gå opp løypa.
Fastmerking
Permanent vinterstaking over tregrensen er et naturinngrep som ikke bør brukes.
Et unntak er ruter på norsk side av riksgrensen, som går direkte over i det statlige,
svenske ledsystemet. På disse rutene kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å
stake frem til nærmeste norske turisthytte.
Traseen for fastmerking bør legges mest mulig naturvennlig. Lengden på stakene
må tilpasses snødybden. Avstanden mellom stakene bør være 30 – 40 m, og tilpasses terrengforholdene.
For å fastlegge traseen for en skiløype, må den gås opp på ski. Dette for å tilpasse
den både til terrenget, vegetasjonen og snøforholdene.
Merking
Uansett om en løype er preparert eller ikke, må den merkes.
Både ryddingen og merkingen må gås over så ofte som nødvendig, ofte blir dette
minst hvert 3. år. Dette også for å fange opp endringer etter hugst, veibygging, hyttebygging, løypeutvidelser og lignende. Merkingen må gås over og eventuelt også
suppleres innen sesongstart.
Informasjon
Det må gis nøyaktig informasjon om kvistede ruter. Den som kvister må selv sette
opp oppslag med nøyaktig kart over den kvistede ruten, eller sørge for at andre gjør
dette. Det må informeres om i hvilket tidsrom rutene er kvistet. Informasjonen skal
også gis til den organisasjonen (sentralt og lokalt) som har ansvaret for merkingen.
Det merkes på trær, på samme måte og med de samme merketypene som for
sommerrutene. Dersom ikke andre tradisjoner er nedfelt, merkes også vinterrutene
gjennom skog med blå farge. Det brukes utendørs olje/alkydmaling, kode 10.40 B.
Merkene settes 1,8 – 2 m over bakken, eller høyere der snødybden tilsier det.
Dersom merkingen ikke kan utføres til fastsatt tid, må vedkommende sekretariat og
hyttene langs ruten varsles omgående.
52
53
Merkehåndbok
Merkehåndbok
52
53
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Trær som det er satt merker på, må kvistes opp for å unngå at nedheng av greiner
skjuler merkene etter snøfall.
En bør kunne se fra merke til merke langs hele løypa uansett marsjretning. Det bør
da merkes i yttersving.
På strekninger der snødybden kan variere fra år til år, og det hender at en må justere
løypa noe, kan det merkes med blåmalte 20 – 30 cm lange biter av 9 x 145 mm
lekt med ståltrådhempe, som henges opp i trærne. Disse merkene er lette å flytte,
og er en fleksibel løsning.
I trefattig og åpent terreng brukes merkestaker, i bestandig tremateriale. Merkestakene bør være 3 m lange, med en toppdiameter på ca. 5 cm og skråskåret i toppen
så de varer lenger. De øverste 30 cm males. På steder der snødybden kan endre
seg fra år til år slik at det er behov for å justere løypetraseen, må stakene lett kunne
flyttes. En fleksibel løsning er her å bruke bambus, med blå merking i toppen, som
samles inn når vintersesongen er slutt, og settes ut igjen ved neste vintersesong.
Både lektebitene og bambusstakene kan gjerne suppleres med reflekstape som
gjør dem lettere å se i skumring og snøtykke.
Spesielt viktig er det å merke der løypa starter, gjennom åpent terreng (myr, hogstfelt og lignende) og når den krysser islagte og snødekte vann. I områder der løypa
følger markerte søkk kan det merkes mer spredt.
Skogsbilveier merkes som hovedregel ikke, men kan skiltes i kryss.
Informasjon
For ikke å forveksles med sommerutene, er informasjon og god skilting av vinterrutene særlig viktig både der slike ruter starter og underveis.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Overnattingssteder
Fjellet har siden slutten av 1800-tallet vært tilrettelagt med ulike typer hytter og overnattingssteder. I de senere år er det også kommet hytter i lavlandet og langs kysten.
DNTs turisthytter varierer stort i størrelse og har ulike former for drift. Det finnes
betjente, selvbetjente og ubetjente overnattingssteder. Lengre turruter bør ha tilrettelagt enkle overnattingstilbud. Standarden bør samsvare med DNTs hytter i fjellet.
I tillegg kan enklere overnattingsmuligheter som gapahuker, gamle naust eller
lignende være aktuelle, avhengig av behov og hva som er praktisk mulig.
Kystledhytter er hytter som inngår i kystleden. Hyttene er av svært ulik karakter, og
kan variere fra fyrstasjoner, forsvarseiendommer, enkle hytter, teltplasser og private
overnattingsbedrifter. Overnattingssteder må merkes tydelig, for å kjennes igjen av
brukerne. I en kystled skal overnattingssteder merkes med kystledlogoen. Organisasjonene står i tillegg fritt til å bruke egen logo.
Det er en ekstra kvalitet om overnattingsstedene har tilknytning til lokal historie og
tradisjon, kulturmiljøet og spesielle naturforekomster. Dette øker totalopplevelsen
for dem som ferdes.
Rasteplasser
Rasteplasser kan være tilrettelagte plasser med bord og benk for rastepauser. Vil en
legge mer arbeid i rasteplassene, kan en sette opp en gapahuk slik at en sitter
tørt. Det kan også være aktuelt å anlegge faste ildsteder, jf. nedenfor. På svært mye
brukte rasteplasser bør en ha egne toalett.
Vi anbefaler at en normalt ikke har renovasjonsordning på rasteplassene. Det
krever mye arbeid å hente søppel, og turvandrerne bør kunne ta med avfall hjem.
Rasteplassene kan også være tilrettelagt med gapahuker, og/eller slik at de er egnet
for overnatting med telt.
Midlertidig forskrift om brannvern setter forbud mot brenning av bål i nærheten av
skogsmark uten brannsjefens tillatelse i tiden 15. april til 15. september. Forbudet
gjelder ikke flyttsamer eller de som har sitt yrke i skogen og som av den grunn
trenger å gjøre opp ild. Likevel vil mange brenne bål. For å redusere risikoen ved
dette og samtidig motvirke at det brennes bål på svaberg, kan det være hensiktsmessig å anlegge faste bålplasser. Bålplasser kan lages av stein på stedet. Husk god
fundamentering med sand, grus eller lignende.
Faste bålplasser krever tillatelse fra kommunens brannvesen.
54
55
Merkehåndbok
Merkehåndbok
54
55
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Nærmere om kystleder
Her følger informasjon om spesielle forhold i forbindelse med tilrettelegging for
bruk av båter.
Båter
Båter, kajakker eller lignende som leies ut må være robuste og i skikkelig stand. De
bør så langt det er praktisk mulig merkes med kystledlogoen.
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Informasjon
Det bør informeres om åpne og andre værutsatte strekninger, og gis råd om hensyn
som må tas til vær- og vindforhold. Der det er muligheter for å dra båten over land
ved eid, bør det informeres om dette.
Informasjonen legges ut eller henges opp på overnattingsstedene og/eller på
informasjonstavler eller leveres ut ved båtutleie.
Det er påbudt med godkjent redningsvest til alle om bord. Den som leier båten har
ansvar for dette. Redningsvester bør kunne leies der en leier båten. Redningsvester
kan også leies på de fleste brannstasjoner.
Former for båtutleie er:
› Turutleie
En leier samme båt for hele tiden man er på tur, og leverer båten der en
hentet den eller på annet avtalt sted. Det bør brukes forhåndsbestilling med
avbestillingsfrist, og depositum. Utstyr som leveres sammen med båten, bør
sjekkes av begge parter i henhold til liste, både før og etter utleie.
› Punktleie
Båt inkluderes ved leie av hytte.
FOTO: per roger lauritzen
Båtene bør leveres med årer og tollepinner/hamleband, dregg og dreggtau, fortøyningstau, pøs eller øsekar og seil til seilbåtene. Annet aktuelt utstyr er kart, kompass,
lommelykt, nødbluss og vannkanne.
Brygger og fortøyningsplasser
På overnattingssteder for gjester som kommer med båt, må båten kunne fortøyes på
en forsvarlig måte.
Fortøyningsplassen bør merkes med kystledlogoen. Det bør skiltes mellom fortøyningsplass og overnattingssted.
Der det ikke er gode ankringsforhold og stedet er værutsatt, eller det er vanskelig
å komme i land, må det legges til rette for at båtene kan trekkes på land. En rydder
bort steiner og legger runde stokker som båten kan dras opp på.
Brygger bør tilpasses små, åpne robåter for ilandstigning og fortøyning. Det bør
også kunne legges til med kajakker. Der det ikke er mulig å dra båtene på land eller
fortøye i naturlige fortøyningsmuligheter bør det legges ut fortøyningsbøyer.
56
57
Merkehåndbok
Merkehåndbok
56
57
del 4.
Vedlikehold og nedlegging av ruter
Vedlikehold og nedlegging av ruter
Vedlikehold
Nedlegging av ruter
Vedlikehold av turstier
Ingen må være i tvil om hva som er riktig rute, og at de følger en rute hvor skilting,
merking, tilrettelegging og eventuelt utstyr er vedlikeholdt.
Etablerte ruter må vedlikeholdes. Arbeidene bør følge merkehåndboka, og legges
opp med bakgrunn i vedlikeholdsplaner som sikrer at alle ruter holdes i tilfredsstillende stand.
Det hender at gamle ruter må legges ned, enten fordi de er gått ut av bruk, på grunn
av krav fra miljøforvaltningen eller som følge av utbyggings- eller andre tiltak.
Vedlikeholdsarbeidet består i rydding av oppgrodd vegetasjon, oppfriskning og
erstatning av gammel eller forsvunnet merking, utskifting og erstatning av slitte eller
bortkomne skilt, reparasjon og opprusting av klopper og gangbaner, vedlikehold
av bruer, ettersyn av informasjonstavler med utskifting av informasjonsplakater og
oppslag, og inn- og utlegging av bruer/klopper som må tas inn på vinteren. Slitasje
og skader ved ferdsel og virkninger av vind og vær kan variere sterkt. Det kan være
store variasjoner i hvor ofte rutene må gås over.
Rutene må derfor inspiseres regelmessig. Også vedlikehold av overnattingssteder,
utstyr og gjenstander bør skje etter regelmessige inspeksjoner.
Turfolk kan gi viktig informasjon, og inviteres til å varsle om mangler som bør utbedres.
Av sikkerhetsmessige hensyn skal alle skilt, merking, klopper og bruer mv.
fjernes når gamle ruter legges ned!
Når ruter skal legges ned, må det bare fjernes varder og merker som en er sikker
på er turistvarder. Det kan være grensemerking, gamle varder eller lignende som
tilhører andre.
Fjerning av skilting, varding, merking og installasjoner påhviler den som har ansvaret for ruten. Denne bør også sørge for informasjon ved oppslag på hytter og på
annen måte om endring i ruter eller nedlegging.
Dersom noen ønsker å beholde klopper og bruer, må disse også overta ansvaret for
vedlikeholdet. Slike forhold bør avtales skriftlig
Mangler som registreres, må følges opp gjennom arbeidslister og prioritert handlingsplan, dette også som grunnlag for søknad om og tildeling av midler.
Det bør vurderes hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke som
krever bygningskyndig og annet fagpersonell. For arbeid som skal gjennomføres
som dugnad, vil arbeidslistene være grunnlag for ”dugnadsmenyer”.
Ikke bare vind og vær gjør at skilt må skiftes. Ofte må de skiftes og tekstene endres
fordi det har skjedd endringer i rutenettet. Det er derfor viktig å ha god oversikt
over skilt, hvor de står, og hva som står på dem. Plassering av alle skilt bør markeres
på kart, og det bør følge oppdatert liste over teksten på skiltene.
Av hensyn til vilt, andre miljøhensyn, skogsdrift og lignende, må en av og til legge
om deler av en rute. Dette arbeidet legges opp på samme måte som for nye ruter.
Vedlikehold av kvistede løyper
Den som har påtatt seg vintermerkingen, har ansvaret for å holde den ved like i det
tidsrommet som er oppgitt, eller forsikre seg om at hytteverter eller andre overtar
ansvaret for vedlikeholdet.
58
59
Merkehåndbok
Merkehåndbok
58
59
vedlegg
vedlegg
Vedlegg 1
Vedlegg 2
Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet
Lovgiving som har betydning for turruter
› Greinsaks, sag og øks for rydding i skoglende.
Friluftsloven av 28. juni 1957.
Legger hovedgrunnlaget for alt friluftsliv i Norge.
› For grovere trær, vindfall og toppbrekk:
› Motorsag, drivstoff, kjedeolje, verktøy.
Omhandler allemannsrettene og definerer disse og hva som er utmark og innmark.
Gir regler for adferd i skog og mark, saksbehandling og håndhevning av loven,
herunder fjerning av sjikanøse stengsler.
›S
ikkerhetsutstyr: hjelm, visir, hørselsvern, vernebukse, vernehansker og vernestøvler.
› Brekkjern for å vippe opp stein, til bruk som hakke osv. Et lett spett kan ofte være
nyttig.
› Spade for å grave stake-/ stolpehull og anlegg for klopper og bruer.
› S
pann til å sette boks med merkemaling oppi, med krok på hanken til å henge
pensel på. (Her er det mange spennende løsninger!)
› Stålbørste med skrape for fjerning av flassbark og mose før maling.
› S
krutrekker, fastnøkkel, hammer, spikerbor, knipetang og nebbtang, skruer, bolter
og spiker til festing av skilt og reparasjon av gjerder, grinder og klopper mv.
› Slaghylse til bruk når en slår ned staker.
› Arbeidshansker
Har også regler om tiltak for å lette ferdselen, herunder at kommuner og friluftsorganisasjoner kan gis tillatelse til merking og tilrettelegging der grunneier ikke
tillater dette.
Det er gitt et utfyllende rundskriv til loven av Miljøverndepartementet datert
28.06.08.
Lov om grannegjerde av 5. mai 1960
Berører turruter indirekte ved regler om gjerdehold som ledd i husdyrhold og
husdyrbeiting mv., og som pålegger grunneierne gjensidige plikter og ansvar.
Understreker betydningen av de hensyn som må tas ved ferdsel og tilrettelegging
av turruter.
Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965
Omhandler skogbruk, skogskjøtsel, regler om avvirkning og skogreising. Gir
adgang til å fastsette nærmere forskrifter om skogsdrift og avvirkning i områder av
særlig verdi for friluftsliv og naturvern. Loven er særlig viktig for turrutene i by- og
tettstedsnære skogsområder.
› Arbeidsklær; må tåle væte, skitt og maling.
› Førstehjelpsutstyr
Lov om hevd av 9. desember 1966
Loven omhandler blant annet spørsmålet om hevd av rett til for folk i en bygd eller
grend til å ferdes på innmark. Se loven §8.
Naturvernloven av 19. juni 1970
Omhandler verneområder. Restriksjoner på inngrep og aktivitet og ferdselsregler
er gitt som forskrifter for hvert enkelt område.
60
61
Merkehåndbok
Merkehåndbok
60
61
vedlegg
Konsesjonsloven av 31. mai 1974
Har bl.a. som formål å ivareta allmenne naturvern- og friluftsinteresser. Det kan som
vilkår for konsesjon blant annet gis rett til å opparbeide og merke turstier.
Vassressursloven (tidligere vassdragsloven) av 24. november 2000
Gir regler om bading og ferdsel uten bruk av motor og i vassdrag.
Har også regler om avgift for ferdsel med motorfartøy i kanaler og vassdrag som er
tilrettelagt for dette. Omfatter også bortleding av vann.
Fjellova, lov av 6. juni 1975 (om utnytting av rettar og lunnende m.m. i
statsallmenningane)
Gir regler om forvaltning og utnytting av statsallmenninger, og rettigheter knyttet til
disse.
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977
Gir regler om bruk av motorkjøretøyer og fly/helikopter i utmarksområder og
vassdrag.
Kulturminneloven av 9. juni 1978
Omhandler fredede og fredning av kulturminner, og gir adgang til å regulere eller
forby ferdsel i eller rundt fredede kulturminner eller kulturmiljø.
Opplysninger om kulturminner kan fås i hver kommune, og finnes på egne databaser
SEFRAK og ASKELADDEN.
Reindriftsloven av 9. juni 1978
(Aktuell i Hedmark,Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark)
Har adferdsregler for ferdsel i reindriftsområder, herunder om hvilke hensyn som
skal tas i perioder med brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting.
Viltloven av 29. mai 1981
Har regler om bruk av hund.
Havne- og farvannsloven av 8. juni 1984
Har bl.a. regler om at kommunen skal påse at farleder er åpne og at fyrlys og sjømerker er i orden innen havnedistriktet.
62
63
Merkehåndbok
vedlegg
Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985
Gjelder for hele landet, også kystsonen ut til grunnlinjen. Foreskriver kommunal
arealplanlegging med disponering og regulering av områder for friluftsliv, og gir
kommunen hjemmel til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av reguleringsplaner for friluftsformål. Har regler om bygge- og anleggstiltak, herunder bruer,
gjerder og innhegninger, og for fjerning av ulovlige bygg og anlegg.
Loven er for tiden under revisjon.
Naturskadeloven av 15. mars 1994
Har regler om sikring av rasfarlige områder og områder som trues av naturskade.
Brann- og eksplosjonsvernloven av 14. juni 2002
Forskrift til loven har forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skogsmark uten
brannsjefens tillatelse i tiden 15. april – 15. september.
Allmenningslovene (bygdeallmenning og statsallmenning) av 19. juni 1992
Har regler om at det skal tas hensyn til friluftslivet ved bruk av allmenningene.
Lov om statlig naturoppsyn av 21. juni 1996
Lovfester et eget oppsyn for tilsyn og kontroll med at lovgivning vedrørende friluftsliv, naturforvaltning, kulturminneforvaltning, motorferdsel i utmark og vassdrag,
vilt- og fiskeforvaltning og delvis forurensing, blir overholdt. Oppsynet har også
informasjons-, skjøtsels-og registreringsoppgaver, og delvis politimyndighet.
Lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998
Har regler om registrering av småbåter, krav til utrustning og krav til eiere og førere.
Finnmarksloven av 17. juni 2005
Har regler om bruk og forvaltning av utmarka i Finnmark.
Lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne
(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008.
Loven, iverksatt 01.01.2009, inneholder krav til offentlig og privat virksomhet som
retter seg mot allmennheten om å sikre tilrettelegging så langt det ikke medfører en
uforholdsmessig byrde for personer med nedsatt funksjonsevne. Loven har også en
bestemmelse om aktivitetsplikt for å arbeide for å fremme universell utforming av
anlegg.
Merkehåndbok
62
63
vedlegg
Vedlegg 3
Retningslinjer for opplegg og gjennomføring
av dugnader
(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)
PLANLEGGING AV VARDE-/MERKEDUGNADER
Frist 1. desember
Dugnadene for neste år må være ferdig planlagt fra medlemsforeningenes side.
Søknad om spillemidler sendes til DNT innen 1. desember. Søknadsskjemaet er
elektronisk og ligger på www.idrettsanlegg.no
Søknaden skal ha følgende vedlegg:
› Oversikt over hvilke ruter det skal være dugnad på, kilometer i terrenget og
hvilken klasse terrenget har i forhold til inndelingen i DNT. Det fremgår av
DNTs spillemiddelhåndbok hvordan ruter klassifiseres.
› Kart i målestokk 50 : 000 eller 100 : 000 hvor alle dugnadene er merket av
og nummerert i henhold til listen over innmeldte dugnader.
› Kostnadsoverslag over hver dugnad. Regnenøkkel for dugnader på rutenettet
finnes i DNTs spillemiddelhåndbok.
› Finansieringsplan – med redegjørelse og dokumentasjon for de enkelte
poster.
› Skriftlig tillatelse fra grunneiere. Dette gjelder ruter som er etablert i løpet
av de siste 50 år. Ved remerking av eldre ruter skal varsel til grunneier
vedlegges.
vedlegg
Vinter/vår
Dugnadsoversikten sendes ut til foreningens dugnadsfolk for påmelding.
Dugnadslagene settes sammen.
Sommer
Dugnadene pågår.
Rapporter fra hver dugnad sendes inn til DNT Oslo og Omegn etter hvert som
dugnadene avsluttes.
Rapporter fra foreningens områdekontakter (10 personer som har særlig ansvar
for rutenettet i hvert sitt område) sendes inn.
Høst
Evaluering av sommerens dugnadsarbeid på rutenettet og planlegging av neste
års arbeid.
Spillemiddelregnskapet som er godkjent av revisor, sendes til idrettsavdelingen i
kultur- og kirkedepartementet.
DNT sentralt behandler spillemiddelsøknadene som gjelder anlegg for friluftsliv
i fjellet. Dette omfatter ruter, bruer og hytter. Samtidig som spillemiddelsøknad
sendes til DNT skal en orientering om planlagte arbeider sendes til de aktuelle
fylkesmennene.
Denne orienteringen skal inneholde:
› En oversikt over dugnadene og hva som skal gjøres av arbeid.
› Kart som viser hvilke ruter det er planlagt arbeid på.
Fylkesmennene blir bedt om å gi rask tilbakemelding dersom noen av prosjektene
er i strid med verneforskrifter etc.
64
65
Merkehåndbok
Merkehåndbok
64
65
vedlegg
vedlegg
Vedlegg 4
Vedlegg 5
Rapport fra dugnader
Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter
i fjellet
(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)
Rapporten fylles ut så fullstendig som mulig og returneres til DNT Oslo og Omegn,
v/driftsavd., Pb 7 Sentrum, 0101 Oslo senest 1 md. etter utført oppdrag.
Trenger du mer plass, legg ved eget ark.
Rute (se Til Fots i Fjellet):
Fra
Dugnad nr.:
Dugnadsleder:
Til
Utført i tiden fra:
Til
Adresse:
Postnr./sted:
Tlf.:
Navn på deltagere:
Utført arbeid:
(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)
For å kunne få tildelt midler til nymerking eller remerking av ruter i fjellet skal
følgende krav være oppfylt:
1) Ved etablering av en ny rute skal det søkes om tillatelse fra grunneier. Kart med
inntegnet trasé skal følge søknaden. Kopi av søknad skal også sendes til kommunen og fylkesmannen. Tillatelsen fra grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden.
2) Ved remerking av en rute som har eksistert i 50 år eller mer, skal grunneier varsles skriftlig. Kopi av brev til grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden.
3) Ved remerking av en rute som er nyere enn 50 år, skal det søkes på nytt til grunneier. Tillatelsen skal legges ved spillemiddelsøknaden.
Eksempel på søknad ved nyetablering av rute, pkt. 1:
Gjenstående arbeid:
Til grunneier
Mangler skilt og/eller stolper?: Hvis ja, noter kartreferanse, eller legg ved kartkopi med sted avmerket.
Spesifiser om det er behov for ny stolpe.
Søknad om tillatelse til å merke fotturrute fra … til….
I forbindelse med bygging av ny selvbetjeningshytte ved …, er det behov for å knytte
hytta til rutenettet i området. DNT Oslo og Omegn søker derfor om tillatelse til å
varde og merke sti fra hytta til …. Kart med inntegnet trasé følger vedlagt.
Skiltene skal ha følgende tekst (spesifiser hvor de enkelte skiltene skal settes opp hvis det dreier seg om flere steder):
Dersom grunneier gir sin tillatelse til merking, ber vi om at det bekreftes på vedlagte
brevkopi som returneres innen …(dato).
Ruta vil bli merket på dugnad sommeren 2xxx. Arbeidet vil omfatte bygging av
varder, signering med rød T, oppsetting av stolper og skilt og eveventuelt klipping av
kratt. Merkingen vil følge retningslinjer gitt i DNTs merkehåndbok.
Forslag til dugnadsleder:
Andre opplysninger:
Vennlig hilsen
Sted, dato
66
67
Merkehåndbok
Signatur
Merkehåndbok
66
67
vedlegg
vedlegg
Eksempel på melding om remerking, pkt. 2:
Vedlegg 6
Til grunneier
Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av
turstier og skiløyper
Melding om revarding av fotturrute.
DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse
vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa merker ca 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet
av turisthyttene.
DNT Oslo og Omegn planlegger å remerke ruta fra … til … sommeren…. Arbeidet vil
omfatte revarding, merking, klipping av kratt og eventuelt utskifting av stolper og skilt.
Dersom det er kommentarer eller innvendinger til det planlagte arbeidet ber vi om
tilbakemelding innen …(dato). Hvis det er spørsmål knyttet til remerkingen, kan
undertegnede treffes på tlf.….
Med vennlig hilsen
Eksempel på søknad, pkt. 3:
Til grunneier
Søknad om tillatelse til å remerke rute.
DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse
vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa merker ca. 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet
av turisthyttene.
DNT Oslo og Omegn ønsker å remerke ruta fra …til … sommeren… og ber om tillatelse fra grunneier til å utføre arbeidet. Arbeidet vil omfatte restaurering av varder,
merking med rød T og utskifting av gamle skilt.
Dersom tillatelse blir gitt, ber vi om at det bekreftes på vedlagte brevkopi som returneres innen …(dato).
Retten til fri ferdsel i utmark har lang tradisjon i Norge og er også nedfelt i Friluftsloven. Denne retten har avgjørende betydning for friluftslivet.
Tilretteleggingen av et godt tursti- og skiløypetilbud er et viktig virkemiddel for et
aktivt friluftsliv.
For merking og opparbeidelse av turstier og skiløyper, er man avhengig av vedkommende grunneiers samtykke. Grunneier- og friluftsorganisasjoner har felles
interesse i at tilretteleggingen av slike tilbud skjer på en måte som imøtekommer
allmennhetens behov samtidig som grunneiers rettigheter og naturvernhensyn
ivaretas.
For å bidra til dette, er det utarbeidet en egen eksempelavtale for tilrettelegging
og merking av turstier og en egen eksempelavtale for tilrettelegging og merking av
skiløyper. Disse avtalene regulerer forholdet mellom tilrettelegger og grunneier/
rettighetshaver.
Partene anbefaler disse avtalene og at avtalene praktiseres med smidighet, i samarbeidets ånd og med gjensidig respekt for og forståelse for hverandres interesser.
Dersom foreninger ønsker tilskudd fra spillemidlene for å få finansiert nye tiltak,
er det et krav at en avtale om bruk av trasé foreligger. Formuleringene i disse
eksemplene er godkjent av Kulturdepartementet for bruk i en slik forbindelse, og
Direktoratet for naturforvaltning har godkjent avtalen for bruk i forbindelse med
statlige friluftslivsmidler.
Avtalene er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens
Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, NORSKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund.
Eventuelle spørsmål kan rettes til undertegnede på tlf.… .
Med vennlig hilsen
68
69
Merkehåndbok
Merkehåndbok
68
69
vedlegg
vedlegg
Avtale om tilrettelegging og merking av turstier
Mellom
(grunneieren) som grunneier av eiendommen
gnr.
bnr.
i
kommune
8. Omlegging av stien
I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging
av stien når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik
omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes
uten saklig grunn.
Avtalens omfang
1. Avtalen er beregnet for bruk ved tilrettelegging og merking av turstier i utmark.
Dersom stien berører innmark, avtales dette i punkt 13.
9. E
rstatning
Det ytes ikke erstatning til grunneieren for de tiltak avtalen omfatter. (Der merking og tilrettelegging medfører dokumentert økonomisk tap for grunneieren,
kan det imidlertid ytes erstatning etter særskilt overenskomst, som skal fremgå
av punkt 13.)
2. M
ed turstier menes her traseer for ferdsel til fots som er ryddet for vegetasjon,
men uten, eller med liten, grad av opparbeidelse av grunnen. De er vanligvis
merket, og bredden er minimum 0,5 m.
10. V
arighet
Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen
dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp.
3. T
ilretteleggeren gis rett til å tilrettelegge og merke turstier som fremgår av
vedlagte kart.
11. Opphør
Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre
innretninger, med mindre annet avtales.
og
(tilretteleggeren)
4. T
ilretteleggeren har rett til å legge gangbaner, klopper og bruer der dette er
nødvendig, og til å rydde stien ved å hogge greiner og fjerne kratt. Stien kan
ryddes i inntil 2 m bredde mellom trestammene alt etter forholdene på stedet.
Felling av trær krever særskilt samtykke fra grunneieren.
5. T
ilretteleggeren gis rett til å merke langs stien. Merkene kan bestå av maling på
trær, på staker/ påler som er satt ned i bakken, eller steinvarder som merkes.
Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike.
Samtidig forplikter tilretteleggeren seg til å avlyse eventuell tinglysing.
12. T
vister
Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht
Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005 (ajourført mars 2005).
13. Spesielle forhold
Der stien krysser gjerder som er nødvendige for dyrehold, skal tilretteleggeren
sørge for at det etableres grind eller gjerdeklyver.
6. T
ilretteleggeren gis rett til og har ansvar for å vedlikeholde merkingen, stien og
de innretninger som er anlagt som ledd i denne. Tilretteleggeren skal da følge
samme regler som i pkt. 4 og 5. Tilrettelegger har ansvar for rydding av søppel.
,
/
20
7. G
runneierens næringsutøvelse begrenses ikke av avtalen. Før igangsetting av
arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av stien, skal grunneier varsle tilrettelegger,
som om nødvendig sørger for informasjon til brukerne. Om nødvendig blir
partene enige om midlertidig omlegging av stien.
70
71
Merkehåndbok
Grunneier
For tilretteleggeren
Merkehåndbok
70
71
vedlegg
vedlegg
Avtale om tilrettelegging og merking av skiløyper
Tinglysing
Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen
gnr.
, bnr.
Mellom
(grunneieren) som grunneier av eiendommen
på tilretteleggerens bekostning.
gnr.
,
/
20
og
bnr.
i
kommune
(tilretteleggeren)
(Alternativt mellom grunneierlag/utmarkslag eller tilsvarende og tilrettelegger.)
Grunneier
For tilretteleggeren
Tilrettelegging og merking skal utføres i henhold til anbefalingene i Merkehåndboka, utgitt av Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes
Landsforbund.
Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund,
Friluftslivets fellesorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag,
Norges Skogeierforbund, Norskog, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og
Norsk Allmenningsforbund, mai 2003.
Direktoratet for naturforvaltning og Kulturdepartementet har godkjent avtalen til
bruk i forbindelse med søknad om statlige friluftslivsmidler og spillemidler.
1. A
vtalens omfang
Avtalen er primært beregnet brukt mellom grunneiere og frivillige organisasjoner, friluftsråd og kommuner ved tilrettelegging og merking av skiløyper til
friluftsbruk i utmark. Dersom løypa går over innmark, kan det settes begrensninger for tyngre løypepreparering pga. fare for isbrann. Dette avtales eventuelt i
pkt. 13.
2. Definering av skiløyper.
Med skiløyper etter denne avtalen menes:
Løyper klasse A:
Disse løypene er ikke beregnet for maskinell preparering, men kan kjøres igjennom
med snøskuter. De kan ha en største ryddebredde mellom trestammene på 2 meter.
Slik løype bør i minst mulig grad ha preg av å være bearbeidet trasé.
Disse løypene er merket med tynn, stiplet rød strek på kartet.
Løyper klasse B:
Disse løypene er beregnet for snøskuterpreparering, men kan leilighetsvis kjøres
gjennom med prepareringsmaskin. De kan ha en største bredde mellom trestammene på 3 meter. Disse løypene er merket med tynn, rød strek på kartet.
Løyper klasse C:
Dette er hovedløyper, beregnet for prepareringsmaskin. De kan ha en største ryddebredde mellom trestammene på 4 meter. Etter avtale med grunneier kan det
utføres maskinell planering på mindre strekninger. Disse løypene er merket med
tykk, rød strek på kartet.
For alle løypeklasser gjelder at man etter avtale med grunneier kan sikre løypene
tilstrekkelig snødekke gjennom oppkvisting eller fjerning av nærstående trær. Tilsvarende gjelder for nødvendig utvidelse i skarpe svinger eller svinger i bratt terreng.
72
73
Merkehåndbok
Merkehåndbok
72
73
vedlegg
Andre løyper:
For lysløyper, turrennløyper og andre bredere hovedløyper forutsettes inngått
særskilt avtale.
Avtalen er ikke beregnet for sesongmessig kvisting av skiløyper i fjellet.
3. Rydding, merking og skilting.
Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for rydding, merking og skilting av
løyper, samt vedlikehold av disse (jfr. pkt. 5). Dette skal skje på en slik måte at det
ikke medfører skade på skog og omfatter normalt:
› M
erkene kan bestå av maling på trær, eller på stolpe som er satt ned i bakken.
› N
ødvendig skilting utføres i overensstemmelse med Norsk Standard (NS
4020 av desember 1973), eventuelt også i henhold til tilretteleggers egen
instruks som er godkjent av grunneier.
› Rydding av vegetasjon i traseen og mindre tiltak i grunnen (fjerning av stein
og stubber, enkle tiltak for å lede vannsig), samt utlegging av bru/klopp eller
kavlelegging.
› P
reparering som definert i løypeklasseinndelingen (pkt. 2).
Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike. Plassering
av tavler skal godkjennes av grunneier og mulig fellesbruk vurderes.
4. P
reparering
Maskinell preparering kan skje på grunnlag av avtalt/foreliggende løypekart.
Eventuelle avvik må klareres med grunneier før iverksettelse. Det skal utvises
særlig hensyn til plantefelt og ungskog.
5. V
edlikehold, nyanlegg og omlegginger.
Alt slikt arbeid utføres og bekostes normalt av tilrettelegger. Der det ligger til
rette for det skal en tilstrebe løsninger som begge parter kan ha nytte av. I slike
tilfeller avtales nærmere om deling av arbeid og kostnader.
Arbeidet skal utføres på en måte som gir minst mulig skade på trær eller
redusert skogproduksjon. Nyttbart virke felles, kvistes, kappes og behandles
etter grunneiers anvisning. Nødvendig virke til klopper søkes utvist vederlagsfritt
av grunneier. Drenering og planering i løypetraseen kan foretas etter særskilt
avtale. Grinder, klopper og gjerder som må fjernes skal settes opp igjen etter
endt skisesong.
vedlegg
godkjennes av den enkelte grunneier. I slike tilfeller skal en tilstrebe løsninger
som både kan gagne friluftslivet og skogbruket. Det anbefales at andre friluftsog naturvernorganisasjoner gis anledning til å uttale seg til nyanlegg og omlegginger. Disse bør inviteres til befaring dersom prosjektene kan være kontroversielle. Kommunen skal kontaktes hvis terrengarbeidene er av et omfang som kan
utløse søknadskrav etter Plan- og bygningsloven.
6. S
kogsdrift og annen næringsutøvelse.
Grunneiers næringsutøvelse og andre rettigheter begrenses ikke av avtalen. Før
igangsetting av arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av skiløypa, skal gru22nneier
varsle tilrettelegger, og i samarbeid med denne sørge for informasjon til brukerne. Om nødvendig blir partene enige om midlertidig omlegging av løypa.
Det vises for øvrig til Levende Skog-standardene.
7. Oppsyn, rasteplasser mv.
Tilrettelegger påtar seg ansvaret for et visst oppsyn med mer besøkte rasteplasser, særlig med hensyn til trefellinger, kvistbryting, bålbrenning, forsøpling o.l.
som kan skade grunneiers interesser eller naturgrunnlaget. Eventuelt grovt
skadeverk skal meddeles grunneier umiddelbart for videre oppfølging.
8. Omlegging av skiløype i avtaleperioden.
I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging
av løypa når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik
omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes
uten saklig grunn.
9. E
rstatning
Bruk av skiløype i henhold til Friluftslovens bestemmelser og/eller merking av
løyper gir ikke grunnlag for vederlag.
Der anlegging av skiløype ikke medfører nevneverdig tap i skogproduksjon, skal
det normalt ikke betales vederlag. Dersom det for løyper i klasse B og C er påviselig et vesentlig tap i skogproduksjon, kan dette erstattes. Dersom erstatning
avtales, må partene bli enige om dette skal være som et engangsbeløp eller som
årlige beløp fra tilrettelegger.
10. Varighet
Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen
dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp.
Forslag til nyanlegg og omlegginger av eldre løypetraseer skal forelegges og
74
75
Merkehåndbok
Merkehåndbok
74
75
vedlegg
litteratur / Internettsider
11. Opphør
Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre
innretninger innen ett år, med mindre annet avtales. Samtidig forplikter tilretteleggeren seg til å avlyse eventuell tinglysing.
12. T
vister
Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht.
Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005.
13. Spesielle forhold
,
/
20
Grunneier
For tilretteleggeren
Tinglysing
Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen
gnr._____, bnr._____ på tilretteleggerens bekostning.
,
/
20
Grunneier
For tilretteleggeren
Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens
Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund,
NORSKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund, april 2005.
76
77
Merkehåndbok
Litteratur
› Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen. DN-håndbok nr. 14–2000
› Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og
friluftsliv. Årlig rundskriv fra Kulturdepartementet
› Friluftsliv for funksjonshemmede. DN-utredning 2003 – 4
› Gamle veger og vegfar. Bruk – vern – vedlikehold. DN-håndbok nr. 5–1994
› Håndbok for dugnadsledere. Den Norske Turistforening, 1995
› Håndbok i friluftsliv, DN 2000
› Juss i strandsonen. DN-håndbok nr. 20 – 2002
› Kartlegging av ferdselshindre i strandsonen. DN-håndbok nr. 26 – 2005
› Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. DN-håndbok nr. 25 - 2004
› Kystleder. En rapport om samarbeidsprosjekter i kystsonen. 1997.
Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund
› Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet. DN-notat, 1994-10
› Naturforvaltning i kommunene – en oppslagsbok. DN-håndbok nr.
12–1997/2008
› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv. DN-håndbok nr. 27 - 2006
› Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957, nr. 16. Rundskriv T-6/97 fra
Miljøverndepartementet
› Planlegging av grønnstruktur. DN-håndbok nr. 6 – 1994
› Prosjekt pilegrimsleden 1994 – 97. Resultater og erfaringer. DN-notat 1998-2
› Skiforeningens instruks. Rydding, merking, skilting og planering. 2008
www.skiforeningen.no
› Stortingsmelding nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv. En veg til høgare livskvalitet
› Tilrettelegging av turveier, løyper og stier. Veileder V-0939B. Kultur- og
­kirke­departementet. 2008
› Tilskotsordningar. Årlig rundskriv fra Miljøverndepartementet
› Turistforeningenes rute- og hyttenett. DN-notat, 1996–3
› Uteinformasjon i naturvern-, friluftslivs- og kulturminneområder. DN-håndbok
2 - 1991
› Uteinformasjon og skilting i friluftsområder på kysten. Skjærgårdstjenesten i
Oslofjorden. Notat 1997
Internettsider
› Tilretteleggingsideer, Friluftsrådenes Landsforbund: www.friluftsrad.no og klikk på
«Tilrettelegging – ideer»
› Brosjyre: Fra hav til himmel. Allemannsretten. DN 2005
› Brosjyre: Motorferdsel i utmark. DN 2005
› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv, DN: www.dirnat.no og klikk på
«Friluftsliv» – «Naturvennlig tilrettelegging»
› Veileder: Merka turstier, Polarsirkelen Friluftsråd 2007
Merkehåndbok
76
77
notater
78
79
Merkehåndbok
notater
Merkehåndbok
78
79
notater
80
81
Merkehåndbok
notater
Merkehåndbok
80
81
Den Norske Turistforening
Youngstorget 1
0181 OSLO
Tlf.: 40 00 18 68
Faks: 22 42 64 27
E-post: [email protected]
Forbundet KYSTEN
Skur 28,
Nordre Akershus kai
0150 OSLO
Tlf.: 22 42 42 82
Faks: 22 41 53 15
E-post: [email protected]
Friluftsrådenes Landsforbund
Gamle Drammensv 203
1337 SANDVIKA
Tlf. : 67 81 51 80
Faks: 67 80 47 92
E-post: [email protected]
Kartene er gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.
Tillatelsesnummer: MAS11001-194
ISBN 978 - 82 - 90339 - 73 -4
Redaksjonen har bestått av:
Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT
Lise Havik, DNT
Frode Sandvik, DNT (illustratør)
Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund
Ivar-Otto Myhre, Forbundet Kysten
Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning
Forsidebilder: Kvisting, Per Roger Lauritzen. T merke, Sverre A. Larssen.
Støvelbilde, Mari Kolbjørnsrud.
Baksidebilde: Kyststi, Per Roger Lauritzen
Opplag: 1500
Design: Charlotte Platteng/Designerkontoret
Trykk : Panzerprint AS
82
Merkehåndbok
merkehåndboka
Håndbok for
tilrettelegging og merking
av turruter i fjellet,
skogen og langs kysten.
merkehåndboka
Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter
i fjellet, skogen og langs kysten.
den norske turistforening
Utgitt av Den Norske Turistforening › Forbundet KYSTEN › Friluftsrådenes Landsforbund