Transcript Dom fra Høyesterett - Skjellumfjellet.net

Merking av kyststi på Nesodden
Høyesterett avsa 6. juni 2012 dom HR-2012-1183-A som gjaldt gyldigheten av
Miljøverndepartementets stadfestelse av vedtak om merking av kyststi i medhold av friluftsloven §
35 over to fritidseiendommer på vestsiden av Nesodden. Spørsmålet var om stien kunne
etableres på grunnlag av allmennhetens ferdselsrett i utmark, eller om den går gjennom et
område som måtte regnes som innmark fordi allmennhetens bruk vil være til «utilbørlig
fortrengsel» for grunneieren, jf. friluftsloven § 1a.
Sammendrag hentet fra Høyesteretts nettside:
Det lyktes ikke kommunen å komme frem til minnelige ordninger med alle grunneierne om en ca.
10 km lang kyststi på vestsiden av Nesodden, fra Fjellstrand til Fagerstrand. Etter søknad fra
kommunen ga Direktoratet for naturforvaltning tillatelse til merking i medhold av friluftsloven § 35
slik at det klargjøres at stien er åpen for allmennheten. En av grunneierne påklaget vedtaket til
Miljøverndepartementet, som stadfestet direktoratets vedtak. Grunneieren reiste søksmål med
påstand om at vedtaket er ugyldig.
Høyesterett kom, i likhet med tingretten og lagmannsretten, til at vedtaket er gyldig.
Merking av kyststi er godt i tråd med friluftslovens formål om ikke bare å sikre ferdselsretten, men
også å fremme slik fritidsaktivitet som stien innbyr til. Ferdselsretten i utmark generelt, og i
strandsonen spesielt, er gitt en sterk rettslig beskyttelse. Ruter og turstier kan imidlertid bare
merkes i utmark, og spørsmålet i saken var om stien gikk i innmark fordi ferdselen ville være til
"utilbørlig fortrengsel" for grunneieren, jf. friluftsloven § 1a.
Høyesterett viste til tidligere rettspraksis hvor det fremgår at utilbørlighetsnormen er streng, at
grunneierne i strandområdene må finne seg i å få allmennheten tett inn på seg, og at den
skjønnsmessige bedømmelsen må finne sted etter de lokale forhold. For en kyststi – hvor
ferdselen i seg selv er det sentrale – bør muligheten for alternative traséer tillegges mindre vekt. I
alle fall når det er tale om tilretteleggende tiltak som i denne saken, er det nærliggende å trekke
sannsynligheten for økt fremtidig ferdsel inn i utilbørlighetsvurderingen.
Ved vurderingen av de konkrete forholdene, tok Høyesterett utgangspunkt i at hovedhusene og
uteområdene rundt disse naturlig er plassert på et platå 4-5 meter over stien hvor eieren har
etablert romslige uteplasser med lite innsyn. Under slike forhold har det mindre betydning at
allmennhetens ferdsel på enkelte dager kan bli følbar på området ved badehus og brygge. Selv
om merkingen som kyststi kan føre til noe mer ferdsel, var det ikke grunnlag for å anta at den
kunne bli til "utilbørlig fortrengsel” av grunneieren. Den mulige alternative trasé er – som kyststi –
klart mindre attraktiv.
Grunneieren hadde – med kunnskap om kommunens planer for å sikre allmennhetens
turmuligheter – gjennom omfattende arbeider vesentlig endret karakteren av området slik at
strandsonen fremsto som klart mer privat enn før arbeidene ble utført. Disse tiltakene var uten
betydning ved vurderingen av om allmennhetens ferdsel er til utilbørlig fortrengsel for eieren, men
de økte behovet for merking.