Transcript på jakt & vakt 3/12 - Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen

B-PostAbonnement
Returadresse:
B-PostAbonnement
Historielaget,
Postboks
49 Grefsen
Returadresse:
0409 Oslo
Historielaget,
Postboks 49 Grefsen
0409 Oslo
på jakt & vakt 3/12
På jakt etter røtter i lokalhistorien og vakt om kulturverdier av alle slag
Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen
.RPRJEHVºN1RUJHVɭRWWHVWH
7R\RWDDQOHJJ
˜³¨¥½d
˜³±³¶¶³»d
˜³½³¸¥
I dette Transformasjoner 3
nummeret Kjelsaas Brug og O. Mustad
ZZZWR\RWDRVORQR
š.(51
7R\RWD2VOR$6.DEHOJDWD7OI
& Søn AS 4
Folkeviser fra Maridalen 13
Tor med hammer’n 21
Opptøyer i Nydalen 27
Grefsenløpet 29
Lofthusbadstua 32
Det Herrens år 1315 38
Ekskursjon til Kjerraten i Åsa
og Bønsnes kirke 41
Historielaget på Facebook 44
Program for høsten 46
redaksjonen
Frist for
innlevering av
stoff til
nr. 4/2012 er
9. oktober.
På Jakt og Vakt
Transformasjoner
Utgiver: Historielaget Grefsen - Kjelsås - Nydalen
Adresse: Historielaget, Postboks 49 Grefsen, 0409 Oslo
Hjemmeside: http://www.historielaget-gkn.no
Facebook: https://www.facebook.com/HistorielagetGrefsenKjelsaasNydalen
I På Jakt og Vakt nr. 4 for 2011 skrev vi om de endringer som kontinuerlig foregår i samfunnet, og nevnte som eksempler nedleggelsen
av Aker Sykehus og Grefsen videregående skole. Konklusjonen var at
endringer er det eneste konstante i et samfunn i utvikling. Litt navlebeskuende kan det kanskje hevdes at nettopp dette gir Historielaget
eksistensberettigelse, uten endringer, ingen historie.
Denne gangen tar vi opp en periode der endringene var så store at
de fikk innvirkning på den sosiologiske sammensetningen av befolkningen fra en generasjon til den neste. På begynnelsen av 1960-tallet
ble de gamle industrielle hjørnestensbedriftene Brekke Bruk og Mustad Fabrikker på Kjelsås og Nydalens Compagnie i Nydalen nedlagt.
Det samme skjedde senere med Christiania Spigerverk.
Nye bedrifter var riktignok klare til å ta over den frigjorte arbeidsstokken. I nærmiljøet kan nevnes Tefas og Tandbergs Radiofabrikk,
som nøt godt av den generelle industrikompetansen som fantes i området, altså evnen til å forstå produksjonsprosesser og utføre presise
arbeidsoperasjoner uavhengig av hva som ble som produsert. Men
nå er også det historie, og mange av arbeidsplassene gikk over fra
tung industriproduksjon til å være tjenesteytende. Dette preget befolkningen. Hardt fysisk arbeid og lange arbeidsdager ble borte etter
hvert. Mer fritid og bedre lønn ga nye muligheter for livsutfoldelse.
Dette er en utvikling, som har skjedd over hele landet.
En av oppgavene til en lokalhistorisk forening, er å minne om
denne utviklingen, og hva vi skylder generasjonene før oss. I dette
nummeret av På Jakt og Vakt har vi en omtale både av Mustad
Fabrikker på Kjelsås, som var en del av det verdensomspennende
industrikonsernet O. Mustad & Søn AS, og av en streik i Nydalen for
mer enn 100 år siden. At det også var rom for kunstnerisk livsutfoldelse, framgår av artikkelen Folkeviser i Maridalen. Vi forteller
også om en av de tillitsmennene som kanskje har betydd mest i den
transformasjons­fasen vi har vært inne i, nemlig den mektige lederen
av LO på 1970-tallet, nydølingen Tor Aspengren.
Finn Geiran
Finn Geiran, redaktør
22 15 26 96
[email protected]
Tor Langset, redaksjonssekretær
22 22 73 15
[email protected]
Asbjørg Hammer
995 14 393
[email protected]
Gudveig Henryette Aaby
936 74 092
[email protected]
Kjell A. Johannessen
414 56 337
[email protected]
Øyvin Rannem, layout
930 47 087
[email protected]
Liv Kari Enerly, bilder
922 76 963
[email protected]
Folkeviser fra Maridalen
Forsidebildet:
Mustadområdet
ved Sagadammen.
For 50 år siden var
det produksjon av
spiker der det nå er
verksteder og ateli­
erer for kunstnere.
Foto: Tor Langset.
Musikeren Jørn Simen Øverli har i mange
år samlet sanger og viser fra Nordmarka og
Krokskogen. 70 av de beste har han tatt med
i sin nye samling Markaviser, som kommer
ut i år, både i bokform og på CD. En del av disse
visene er nedskrevet av Ludvig Mathias Lindeman i dette
området i 1860-årene.
Se forøvrig Øverlis artikkel om Lindeman på side 13 og Historie­
lagets høstprogram på side 46.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
3
Av Finn Geiran
Kjelsaas Brug og
O. Mustad & Søn AS
S tarten på G jøvik
I det området som i dag er byen Gjøvik, startet bonden og lensmannen Hans Stikkelstad bedriften Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik i 1832. Dette var før den industrielle revolusjon var
kommet til Norge. All tekstilproduksjon på den tiden var basert
på ull, og var en hjemmebasert håndverksvirksomhet. Ullen ble
kardet og deretter spunnet for hånd. Redskapet til kardingen
var to trebrett, tett besatt med jernstift. Det var et lokalt marked for denne stiften, fordi små håndverksbedrifter i områdene
4
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Harry Lager t/Historielage t
Kjelsaas Brug er det eldste navnet på den industrivirksomheten
som lå på Kjelsås-siden av den øvre delen av Akerselva. Den ble
startet i 1855 av jernvarehandler J.H. Schmelck, som samtidig var
importør av engelske industrimaskiner, da patentene ble frigitt
fra 1842. Da han skjønte at det var mer lønnsomt selv å ta i bruk
de maskinene han til da hadde videreformidlet til andre industrigründere langs Akerselva, kjøpte han det siste ledige vannfallet like nedenfor oset fra Maridalsvannet. Her etablerte han
et valseverk og et trådtrekkeri som grunnlag for produksjon av
spiker og stift. Det ti fot høye vannfallet, nå Grønvollsterskelen,
ga tilstrekkelig energi til de maskinene som var nødvendige i
produksjonen. Virksomheten ble overtatt av O. Mustad & Søn
AS i 1884.
Foto: Uk jent/Historielage t
vest for Mjøsa forsynte resten av landet med karder.
Når fabrikken startet akkurat her, kan det skyldes at
det var et av de få stedene i Norge som alt hadde et
visst industrielt miljø. Gjøvik Glassverk var anlagt
på begynnelsen av 1800-tallet, og det fantes også en
kunnskap om trekking av metalltråder til bruk i produksjon av klokker, såkalte Totenklokker, i området.
Forståelse for industriell virksomhet og teknologisk
kunnskap, kombinert med den initiativrike bonden
Hans Stikkelstads kapital, ga støtet til noe som skulle
bli et verdensomspennende industrielt konsern et par
generasjoner senere.
Det ble også produsert håndsmidd spiker til de omkringliggende bygdene, men etter hvert dro kremmere landet
rundt med spiker fra Stikkelstads fabrikk på Brusveen. I de første årene bar produksjonen nærmest preg av å ha foregått i en
tradisjonell smie, men reisevirksomheten ga kunnskaper om
mulighet for en mer maskinelt basert produksjon. En av dem
som mottok spiker for salg, var kjøpmann J. H. Schmelck i Kristiania.
Den som sto bak dette, var svigersønnen til Hans Stikkelstad,
Ole Mustad. Han overtok ledelsen av spikerfabrikken i 1836
For 50 år siden var det spikerproduksjon ved den øverste delen av Akerselva, i de lokalene som kunstnere og kunsthåndverkerne nå benytter. Den
gang var virksomheten en del av firmaet O. Mustad & Søn AS. Et lite dykk
i historien til dette verdensomspennende konsernet kan kanskje interessere, så vidt oppsiktsvekkende som den er. Historien om hva som opprinnelig foregikk i lokalene, kan være i ferd med å gå i glemmeboken, og bør
derfor også gjenfortelles.
Hans Stikkelstad.
Mustad fabrikker
på Kjelsås fotogra­
fert omkring 1950.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
5
Foto: Uk jent/Historielage t
og ble eneeier da svigerfaren døde i 1843. Det var Ole som la
grunnlaget for industrieventyret Mustad. Han anla en kardefabrikk, senere også et mekanisk verksted, og en hekte- og hårnålfabrikk. Den første virksomheten utenfor Gjøvikområdet, var
en øksefabrikk i Åmot i Østerdalen. I begynnelsen av 1870-årene kjøpte Mustad et tomteareal på Sollerud ved Lysakerelva, der mye av
den videre ekspansjon i Norge skulle foregå.
Det var industriproduksjon der i ca. 90 år. De
nyeste delene av lokalene rommer i dag kjøpesenteret CC Vest.
På denne tiden ble varespekteret utvidet for hele konsernet.
Det dreide seg i den første tiden om spiker, skruer og nagler,
hestesko og hesteskosøm, støpejernsovner, andre jernvarer og
redskaper, som blant annet økser. Senere ble spekteret utvidet
til å gjelde margarin, sildolje og pappemballasje, samt glidelåser. Det viktigste produktet ble likevel fiskekroker, der O. Mustad & Søn AS fremdeles er verdensledende.
Etter hvert som nye generasjoner overtok, ble virksomheten
omorganisert, blant annet ved oppdelinger. Mange av bedriftene er nå solgt eller nasjonalisert. Enkelte er nedlagt fordi det
ikke er marked for produktene lenger. Andre er fusjonert inn i
andre selskaper. Dette gjelder for eksempel margarin- og økseproduksjonen, men kjernevirksomheten, fiskekroker og lineutstyr til fiskebåter ble beholdt, og foregikk lenge på Gjøvik. Fabrikken på Gjøvik var en hjørnestensbedrift i området, men på
grunn av høye kostnader ble også mer og mer av den produksjonen flyttet til Kina. Rundt år 2000 sysselsatte bedriften på
Gjøvik mer enn 400 personer. I 2006 var dette redusert til godt
under halvparten. Nå, i 2012, er det kun administrasjon og salg
som foregår fra Norge.
Ole Mustad.
6
Da Ole Mustads sønn, Hans, trådde inn i firmaet i 1874, fikk firmaet navnet O. Mustad &
Søn, og ble senere et aksjeselskap. Sønnen viste
seg å være en meget ekspansiv industribygger,
og drev i sin levetid firmaet fram til et verdensomspennende
konsern. Men at virksomheten på Gjøvik fortsatt hadde stor
betydning, forteller det faktum at en viktig grunn for å opprette Gjøvikbanen omkring forrige århundreskifte nettopp var
å skaffe Mustads fabrikker en god transportforbindelse til hovedstaden.
Fordi Europa før og etter forrige århundreskifte ble mer og
mer proteksjonistisk med høye tollbarrierer, måtte Mustad &
Søn AS opprette fabrikker i andre land for å få solgt varene sine.
Fram til Hans Mustad døde i 1918 ble det opprettet fabrikker i
elleve europeiske land,og senere i ytterligere fire, foruten i USA,
Malaysia og Kina.
I Dalsland i Sverige ble det skapt en mindre industriby som
fikk navnet Mustadfors. Både bebyggelsen og miljøet for øvrig
minnet svært mye om det man kunne finne på Lysaker og Kjelsås. På 1930-tallet ble en del norske spesial­arbeidere «eksportert»
til den svenske fabrikken. Fordi oppholdet skulle være kortvarig, ble det opprettet en norsk skole der, men den ble senere lagt
ned fordi det viste seg at nordmennene ønsket å bli i Sverige.
Det som ble igjen av norsk kultur, var en stor interesse for skihopping, noe som ellers ikke var så vanlig i Sverige.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Uk jent/Historielage t
O . M ustad & S øn A S
K jelsaas B rug
Kjøpmann J. H. Schmelck
solgte opprinnelig spiker som
var produsert på Gjøvik. Deretter solgte han produkter fra
sin egen stift- og spikerfabrikk, Kjelsaas Brug, som han
drev fram til sin død i 1884.
Da solgte enken bruket til den
gamle forretningsforbindelsen og konkurrenten O. Mustad & Søn AS. Virksomheten
på Kjelsås ble utvidet etter at
Mustad overtok. Rundt forrige århundreskifte var det rundt 120 mann i arbeid på fabrikken, fordelt på to skift. Mange av arbeiderne kom fra Sverige, og
fremdeles er det familier på Kjelsås som kan føre slektene sine
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Hans Mustad.
7
B irger H ermansen forteller
Birger Hermansen, som er sønn av den siste bestyreren på fabrikken, er en av de få som nå kan fortelle om virksomheten,
da spikerproduksjonen fremdeles pågikk for fullt. Han bodde i
bestyrerboligen som lå kloss inntil fabrikken, og hadde sin daglige ferd i området både som barn, og senere i studietiden, som
nattevakt på området.
I motsetning til på Christiania Spigerverk, der råmaterialet
i alle år var skrapjern, kom råvarene til Mustad som jernbarrer, i hvert fall på den tiden som Birger husker. De var fra fire
til seks meter lange, femten cm brede og en cm tykke. Råvarene ble antagelig importert, men de siste årene muligens levert
fra Christiania Spigerverk. I hvert fall kom de med jernbane
til Kjelsås stasjon. Herifra ble vognene kjørt på et sidespor ned
til det flate området mellom fabrikkbygningene og skråningen
8
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Magnetkrana el­
ler skrapjernskra­
na på Mustad
fabrikker. Høybyg­
get til Tandbergs
Radiofabrikk i
bakgrunnen.
Foto: Harry Lager t/Historielage t
tilbake til svenske bygder. Sammen med Brekke bruk utgjorde
fabrikken til Mustad & Søn AS et livskraftig industrisamfunn,
her nord for byen, til langt inn på 1960-tallet.
Mustadkonsernet hadde i mange år tre omfattende og til dels
overlappende virksomheter i Kristiania/Oslo. Dette kan synes
lite rasjonelt, men hadde også fordeler ved lengre driftsstanser
i forbindelse med ombygginger, branner osv. Det var spiker-,
trådstift- og hesteskosømfabrikk både på Kjelsås, Kampen og
Lysaker. Kjelsås og Kampen tok etter hvert over produksjonen
av spiker, trådstift og hesteskosøm, mens Lysaker tok seg av
margarinproduksjonen, som ble svært stor. Produksjonen av
hesteskosøm måtte legges ned fordi markedet ble borte, men
det har fortsatt helt fram til i dag ved Mustadfors i Sverige.
En tid ble det produsert «skobespar» i lokalene på Kjelsås.
Dette var korte, firbente stifter, som ble slått inn i lærsålene på
støvler og sko, for å spare sålene mot slitasje. Spesielt under og
like etter annen verdenskrig var det marked for dette. Jeg kan
fremdeles huske den klaprende lyden når vi beveget oss over
gulvet i klasserommet. Hovedproduksjonen var imidlertid spiker. Denne ble nedlagt i 1961. Deretter fortsatte produksjonen
av trådstift med maskiner som ble overført fra bedriften på
Kampen, men i 1965 ble også denne nedlagt.
opp mot stasjonen. Jernbanesporet, som gikk over det området
der Norsk Teknisk Museum nå ligger, førte inn under en stor
skinnegående magnetkran som løftet barrene over til klipperiet.
Fordi krana gikk langs skråningen, hadde den to korte og to
lange bein. Det finnes fremdeles spor etter skinnetraseen.
Krana ble for øvrig kalt skrapjernskrana. Det kan tyde på at
man også benyttet skrapjern, i hvert fall i perioder. Jernet måtte
i så fall varmes opp og bearbeides til plater i et valseverk før de
kunne gå inn i produksjonsbanen. Sannsynligvis lå valseverket
i de yngste bygningene helt nord på området.
I klipperiet ble platene stanset ut i passende lengder, avhengig
av hvilke spikerdimensjoner de skulle ende opp som. Jernstykkene ble fraktet inn i produksjonshallen, hvor de ble lagt inn i
koksfyrte ovner for oppvarming. Hver mann hadde sin koksovn
og sin spikermaskin. Birger husker at de hadde utviklet en imponerende teknikk i å ta ut de glødende «lappene» med lange
tenger og svinge dem elegant inn i spikermaskinen. Der ble de
klippet opp til spikeremner, som deretter fikk hode og spiss. Arbeidet var skittent og støyende, og det foregikk i røyk og damp. I
dag ville Arbeidstilsynet sannsynligvis steilet dersom de hadde
sett de farefulle og helseskadelige arbeidsforholdene. Alle maskiner ble da drevet elektrisk. Den direkte vannkraften fra elva,
overført med remmer fra en turbin, var ikke lenger i bruk.
De rødglødende spikrene rant ut av maskinen gjennom en
renne og ned i en samlekasse der de sakte ble avkjølt og forPÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
9
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Tor Langse t/Historielage t
andret farge til den svarte «kløppspikeren», eller bare «kløpp»,
som ble benyttet på alle byggeplasser til midt på 1960-tallet. Fordelen med denne spikeren var at den «beit» mye bedre enn den
glattere trådstiften som Mustad også produserte. «Kløppen» ble
derfor benyttet i alle typer reisverk. Produksjonen startet lengst
nord i området og produksjonslinjen endte i det lange bygget,
det såkalte kontorbygget, som har et stort heisetårn i sørenden.
Via denne heisen ble spikrene, som da var pakket i kasser, fraktet opp i et ferdigvarelager som nå for lengst er revet, men som
lå omtrent der hvor den store turbinen ved inngangen til parkeringsplassen til Teknisk Museum står i dag.
Produksjonen foregikk på dagskift, men koksovnene måtte
fyres hele døgnet, ellers ville oppstarten ta for lang tid. Dette
viktige arbeidet ble, på 1950-tallet, ivaretatt av Conrad og «Krølle», av og til assistert av Birger, som satte sin ære i å ha ovnene
klare når «Mustadsirenen» ulte klokken 7 om morgenen.
I tilknytning til fabrikken var det egen smie der de aller fleste
reparasjoner ble foretatt, og egen sag og kassefabrikk. Den lå på
tangen ut mot Sagadammen der Historielagets minnestein over
P. Chr. Asbjørnsen ligger nå. Stallen står der fremdeles.
På hele det flate området var det et omfattende skinnesystem
for manuelt drevne traller som fraktet råemner og ferdigvarer
10
mellom de enkelte deler av anlegget. Den spaserveien som går
rundt den søndre vika i Sagadammen, mellom tangen og fabrikkbygningene i dag, er nettopp traseen til en slik trallebane
som fraktet kassene fram til pakkeriet. Hit kom også naturligvis
spikrene fra produksjonshallen, også de på en trallebane som
gikk langs dammen på utsiden av den lange kontorbygningen
med heisetårnet. I pakkeriet ble spikrene lagt opp på et stålbord,
revet fra hverandre med kraftige jernkroker og sortert manuelt
opp i kassene. Dette var kvinnfolkarbeid. Ellers var denne en
svært mannsdominert arbeidsplass.
Det ble også produsert trådstift. Det er det som oftest kalles
spiker i dag. Råemnet her var ståltråd som ble klippet opp, rettet
ut og smidd på hode og spiss. Deretter ble stiften galvanisert for
ikke å ruste. Birger mener å huske at det var et stort parti langs
elva der det var umulig å få fisk. Her ville nok Forurensningstilsynet hatt sine merknader i dag.
Det var mange boliger tilknyttet virksomheten. Et par av dem,
Bedehuset, som da ikke lenger var bedehus, og Jenssvegården,
ble flyttet da Teknisk Museum skulle bygges. Det er de to røde
husene som ligger langs parkeringsplassen foran museet, men
som tidligere lå lenger nord. Den store «Boli’n» som lå enda lenger inne på området, ble revet på samme tid. Man bodde trangt,
ett rom og kjøkken var det vanlige. Det krydde av unger. Mange
Foto: Tor Langse t/Historielage t
Spikersmia med
pakkeriet nær­
mest, er en av de
eldste bygningene
på området, og
rommer i dag
verksteder og
atelierer for kunst­
nere.
Det gamle smie­
verkstedet.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
11
Foto: Edgar Hegerstr øm/Historielage t
Badeliv i Brekke­
dammen om­
kring 1955. Barna
i mustadområdet
hadde den gang
dammen for seg
selv.
familier holdt egen gris. Det lå grisehus øverst i skråningen ned
mot elva nord for fabrikken. Birger forteller om et bryllup som
han var til stede i. I den forbindelse ble grisen slaktet. Da familien ikke lenger hadde noen gris, hadde de heller ikke bruk for
grisehus, og etter en viss klargjøring flyttet de nygifte inn i det
fordums grisehuset som en midlertidig løsning.
Birger hadde mange venner blant barna til dem som arbeidet
på fabrikken. Han kunne ikke unngå å registrere fattigdommen,
men også den store klassebevisstheten i området.
Selve fabrikkområdet var inngjerdet, og det var forbundet
med stor fare å bevege seg inne i og rundt bygningene. Det forhindret ikke at barna til dem som arbeidet i, eller bodde rundt
fabrikken, benyttet området og elva som leke-, bade- og fiskeplass. Fordi det også ble sluppet tømmer i elva fra Maridalsvannet og ned til Sagadammen, var det heller ikke ufarlig å bade, og
en og annen ulykke skjedde nok, forteller Birger Hermansen.
Kilder:
Nord i Aker gjennom 10 000 år
Mustad gjennom 150 år
Norsk biografisk leksikon
Notater fra, og samtaler med, Birger Hermansen
12
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Folkeviser fra Maridalen
Visst finnes det folkeviser fra Maridalen! Både gamle og nye.
De aller eldste er registrert av L.M. Lindeman på 1860-tallet hos
Johannes Halvorsen på Vårnhus ved Dausjøen og hos Per Persson fra Liggeren ved Øyungen. Det er den samme balladen det
dreier seg om, middelalderballaden «Sjugurd og Trollbrura». Vi
kjenner også til to andre varianter, en fra Jor Persen på Hakkloa, og en fra Inger Marie Paalsdatter på Fyllingen i Nordmarka.
Teksten i alle fire versjoner er den samme, men det er ganske
utrolig at melodiene er helt forskjellige, og det må et godt trenet
øre til for å høre at det er den samme balladen ut fra melodiene.
Middelalderballadene kan spores helt tilbake til 1200-tallet i
Mellom- og Sør-Europa! De har vandret nordover med trubadurer og andre sangere, og har forandret seg på veien. Folk har
sunget dem for hverandre, og etterpå har folk husket melodi og
tekst på sin måte. Det var langt mellom husene i Maridalen og
Nordmarka for noen hundre år siden!
Av Jørn Simen Øverli
M argrete P edersdatter på M idtodden
Kvinnen vi kan takke for at ballader og mange andre folkeviser
fra Maridalen er bevart, het Margrete Pedersdatter. Hun sang
mange folkeviser for Lindeman som noterte dem ned. Margrete
og mannen forpaktet husmannsplassen Midtodden på østsida
av Maridalsvannet. En snau kilometer etter bommen ved Oset,
går det en veistump ned til venstre, og man kan se en gresslette
med rester etter en grunnmur. Hvis man krysser jernbanelinja
gjennom grinder, og går litt videre ned til et vakkert område
ved vannet, er det rester etter brygga og en liten havn. Dette er
Midtodden.
I dag er det tett skog på jordene. Grunnmuren som er der
i dag, er fra gården som ble bygget etter Margretes tid. Margrete var født i Biri i 1810, men bodde på Midtodden det meste
av sitt voksne liv. Denne plassen ble ferie- og selskapsstedet til
Iver Olsen som var født som husmannssønn på naboplassen til
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
13
Foto: Gudmund Flage/Historielage t
Midtodden
sett fra Brekke i
1960-årene.
14
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Iver Olsen
(1804–1869).
Foto: Uk jent/Historielage t
Margrete i Biri ved Mjøsa, men dro til Christiania som 18-åring
og gjorde etter hvert stor lykke i forretninger. «Lykken har vært
meg særdeles gunstig», skrev han i et brev. Ikke minst etter at
han giftet seg med Karen Marie Biermann, datter av en velstående kjøpmann på Sagene. Olsen ble etter hvert en av Akers
rikeste menn, og eier av Sandaker mølle og storgården Sandakerbakken, en av de best drevne gårdene i Aker. I dag har hovedhuset adresse Sandakerveien 63, og eies av Oslo Kommune. Nå
er det barnehage her under navnet «Thor Olsens Stiftelse».
Iver Olsen glemte aldri opphavet sitt, og hadde en rekke folk
fra Biri i sitt brød. Han var også omgangslærer i Nordmarka
fra 1830 til 1838, hvor han blant annet forbedret skoleordningen. Gjennom mye av den mangfoldige aktiviteten sin, skal han
ha åpnet øynene til hovedstadens befolkning for Marka, og tok
ofte gjestene sine inn der i områdene han kjente. I Iver Olsens
utstrakte selskapsliv på Sandakerbakken og Midtodden vanket venner av ham som forstmann og eventyrforteller P. Chr.
Asbjørnsen, forfatter og journalist Aasmund Olavsson Vinje,
skuespiller Johannes Brun, kunstmaler J. F. Eckersberg, Ludvig
Mathias Lindeman og mange andre av den tids fremste kulturbærere. Her har nok Lindeman blitt oppmerksom på Margrete
Pedersdatter, og han besøkte henne flere ganger mellom 1862
og 1867. Flere andre sang- og
musikkinteresserte lærte av
Margrete Pedersdatter, blant
annet en kvinnelig komponist
ved navn Fredrikke Lehmann,
hvis melodi til Det er min sjel
en frydefull trang, ble brukt av
Lindeman. Det er sannsynlig at det er Margrete som har
gjort Lindeman oppmerksom
på alle de andre kildene han
har brukt i Maridalen og i
Nordmarka ellers. Lindemans
spesielle og enestående interesse for sanger i Nordmarka
har nok oppstått i miljøet som
utfoldet seg på Midtodden.
L udvig M athias L indeman i M aridalen
og N ordmarka
Uten giganten Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) hadde
norsk folkemusikk ikke stått så sterkt som den gjør i dag. Han
var en legendarisk salmedikter, organist og uten sammenlikning vår største og viktigste folkevisesamler. Som mange andre
viktige kulturbærere på den tida, dro han rundt omkring i landet på jakt etter kulturuttrykk som kunne styrke den norske nasjonalfølelsen og identitetsbyggingen. Dette kan vi, i ettertid, se
var svært viktig, fordi overleveringen er med å danne grunnlaget for sunn patriotisme i dag. Mange av disse flotte kunstnerne
lot seg også inspirere til å skape viktig billedkunst og litteratur.
Folkets skatter skulle bevares, og være et vitnesbyrd om nasjonens spor til en gullalder, gjerne langt tilbake i tid.
Mange kulturbærere dro på ekspedisjoner til fjerntliggende
eksotiske og veiløse steder i landet vårt som indre Sogn og indre
Telemark, fordi de mente at store, sterke og ubesmittete uttrykk
best hadde blitt bevart i opprinnelig form slike steder. Men Lindeman prioriterte også å dra noen turer inn i Nordmarka i 1862
og 1864. Og her fant han mange flotte folkeviser!
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
15
Foto: Uk jent/NBL
En av sangene er kalt Jerusalems jøde. Den fikk Lindeman av
Andreas Olsen. Olsen var salmaker og bodde i Salmakerstua,
den vesle røde stua som fremdeles er i bruk som bolighus. Den
står i Maridalsveien ved avkjøringa til gården Store Brennenga, like før veien svinger til venstre mot Låkeberget. Salmakeren følte seg kanskje litt i slekt
med skomakeren? Lindeman har som vanlig,
bare skrevet ned første vers, men denne sangen
har mange vers som forteller en fantastisk historie. Flere vers har blitt diktet til i mange land
opp gjennom tidene.
spilte han fele og skapte god stemning der han kom. Den kjente
nordmarkingen Gustav Finstad mener imidlertid han var en
forlest teolog fra Kongsvinger-traktene. Jomfrukremmer’n frøs
dessverre i hjel en vinter han gikk seg vill i Djupdalen på vei ned
til Stryken. Det vandret flere slike kremmere rundt omkring i
marka på denne tida. De var populære blant nordmarkingene
og kom med varer det var vanskelig å få tak i.
Jomfrukremmer’n var nok forelsket i Valborg, men skal ikke
ha vært blant frierne hennes, som det var mange av. I visa står
det at «Petter vant henne», men det kom nok flere etter ham, og
til slutt ble hun gift med Marius Kristiansen fra Blankvannsbråten. De flyttet først til Svingen eller Sveiva, sør for Blåsås i Maridalen. Her fikk de mange barn, før de flyttet til Nesodden hvor
Marius ble drosjesjåfør og ble kalt «Marius Midtiveien» fordi
han alltid holdt seg langt fra veikantene.
Valborg ble kjent som en myndig dame. Marius kjørte ved en
anledning en av Markas store personligheter, Herman SmithJohansen, også kalt «Jack the Rabbit», i drosja si. Herman fortalte da at Valborg hadde vært hans store kjærlighet, og at de
ofte svermet langs veien mellom Bonna og Fyllingen. I stigningen opp fra der Kikutstua ligger i dag, sto det inntil nylig ei stor
Ludvig Mat­
hias Lindeman
(1812–1887) var
en svært sentral
person i norsk mu­
sikkliv i store deler
av 1800-tallet. Han
var folkemelodi­
samler, kompo­
nist, organist
og stifter av en
organistskole, den
som senere skulle
bli Musikkonserva­
toriet.
16
Av nyere sanger fra Maridalen, kan nevnes
Nordmarkssangen. Koia, som nevnes i teksten
i denne visa, er husmannsplassen Hølet eller
Holet, som lå helt innerst i Maridalen, ved foten av lia opp mot Midtkollen. Det var tre brødre Authén med familier som overtok stedet
og brukte det som familiehytte i første halvdel av 1900-tallet.
Teksten er skrevet av Otto Authén. De «stjernestrødde fjelde» i
teksten er sikkert Maridalsalpene som ligger rett bak hytta. Det
kan være forvirrende ut fra hva vi kaller fjell i dag, å se ordet
brukt om steder i marka. Men faktisk kalte man ofte høyereliggende åser for fjell for snaut hundre år siden. Derfor er det
navn i marka som Pershusfjell, Fjellsjøen, Risfjell, Fjellseter, osv.
Mange av disse åsene har vært ganske snauhogde i perioder, og
har sett ut som treløse fjellrygger og fjelltopper, dessuten var det
blankskurt fjell på flere av stedene.
Valborg var ei vakker jente fra plassen Bonna ved Bjørnsjøen,
så vakker at hun fikk tilnavnet Nordmarkas Rose, som det ble
en sang om, kalt Valborgsvisen. Hun var datter av Hans og Mari
Bonna, og hadde ti søsken. Visa er diktet rundt 1920 av en omvandrende original som ble kalt Jomfrukremmer’n. Navnet fikk
han fordi han alltid kalte kvinner for jomfru, uansett alder og
status. Noen mener han var en bymann som var «falt fra stand»,
og havnet i Nordmarka som omreisende handelsmann med to
store kofferter, som inneholdt ting folk kunne trenge. Dessuten
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Familien Authén
spiller krokett ved
Holet i Marida­
len. (Bildet er
bearbeidet av Olle
Cederbrand.)
Foto: Uk jent/Gr øndahl & Søn Forlag AS.
N y ere sanger
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
17
damvokter - og S kogsbest y rerviser
Flere av dem som hadde sin arbeidsplass i Nordmarksskogen,
har hatt en lyrisk åre, selv om den kanskje ikke har flommet like
rikt som hos Hans Børli i Eidskog.
Om Nordmarksvalsen
Tekstforfatter Bjarne Larsbråten (1920–1992) var damvokter i
marka, først på Gjerdingen og senere på Hakkloa. Da hadde
han ansvar for demningene i vannene helt opp til Ølja. Før han
ble damvokter, jobba han på et gitarverksted i Oslo, og spilte
både gitar, munnspell, og trekkspell, både torader og enrader.
Som medlem av Nordmarkstrioen, underholdt han mye rundt
omkring i marka. Kona hans, Inga, ble svært populær der hun
sto blid og glad bak disken på Kikutstua mellom 1960 og 1997. I
dag henger et bilde av henne på veggen ved disken. Vi er mange
som husker henne med glede.
Komponist Klaus Ellingsrud er pensjonert damvokter på
Oset i Maridalsvannet. Han er framifrå på trekkspillet, og har
gitt ut egen CD.
18
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Helge Haakenstad/Imprintforlage t
gran rett nord for veien, 120 meter fra toppen. Den fikk navnet Kjærlighetsgrana etter stevnemøtene her mellom Herman
og Valborg. Herman reiste seinere fra sin store kjærlighet og
ble en kjent skiløper og trener i utlandet, blant annet i Canada.
Han skal ha vært Nordens eldste mann da han døde i 1987, 111
år gammel. Kanskje Valborgsvisen handler om Herman og Valborg?
Mange eldre nordmarkinger har fortalt meg at de har hørt
denne visa sunget.
Olav Granum, sønn av Valborg, deltok til og med i et Husker
du-program ledet av Odd Grythe i NRK TV, hvor Valborgsvisen
ble sunget!
En ellers pålitelig kilde sier at den går på melodien til Alperosen, men den passer ikke til denne teksten. Det gjør imidlertid en melodi av komponisten Marius Moaritz Ulfrstad (1890–
1968), opprinnelig laget til Fanitullen av Jørgen Moe (I hine
hårde dage). Valborgsvisen kan godt ha blitt sunget til denne.
Det passer med tid, og med anslaget i teksten.
Helge Haakenstad
(1945–).
Om Øyungsvisa
Helge Haakenstad, tidligere skogforvalter i Friluftsetaten i Oslo
kommune, har skrevet teksten til denne visa. Han er født og
oppvokst på Nordbråten gård innerst i Maridalen, og har slekta
si fra plassene Mago og Østbråtan. Han har skrevet mye om
Marka og flere fine sanger. Vannet Øyungen er i dag et populært utfartssted opp fra Skar i Maridalen. Før i tida bodde det
flere folk her oppe. I visa nevner Haakenstad «Halofvillaen»,
også kalt Helgheim. Den lå et stykke vest for Øyungsdemningen, i dag er bare ruinene igjen. Her var det våningshus, uthus
med stall og fjøs, vedskjul og hønsehus før i tida. Stedet hørte
til Skar gård. Oslo kommune overtok eiendommen på slutten
av 1940-tallet, og bygningene ble revet sist på 1950-tallet. Den
siste familien som bodde der fast, var Even Myrheim med kone
og barn.
Vinteren 1951–52 var det skole på Helgheim, der også barna
fra Liggeren var med. Året etter ble skolen flyttet til Liggeren.
Ute ved sletta, rett vest for demningen, lå det ei hytte som ble
kalt Kvandehytta, og noen hundre meter syd for demningen lå
Øyungshytta og båthuset til fløterkarene.
Ved den lille vollen på østsiden av vannet, 200–300 meter
nord for demningen, lå den lille plassen Damstokk før i tiden.
Dette var en husmannsplass under Nordbråten, og i 1865 bodde
det en husmann og skogsarbeider der. Han var nok også en slags
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
19
Foto: Sverre Grimstad/Dreyers forlag Oslo
Ole Svendsen
(1924–2007).
damvokter på den gamle Øyungsdammen som lå ved skjæret
litt lenger syd. På veien mellom Øyungen og Tømte, oppe i Golenna ved Godtølbekken, lå det tidligere en liten plass som ble
kalt Brenna. Torstein het han som bodde der.
Tor Aspengren (1917-2004) var Landsorganisasjonens mektige leder i tidsrommet fra 1969 til 1977. Han var født i Nydalen og tilhørte fagforeningsmiljøet på Christiania Spigerverk hele livet. Her følger en beretning om hans
mangfoldige virksomhet.
Om Nordmarka – skogen og folket
Tor med hammer’n
Ole Svendsen (1924–2007) var en av Nordmarkas og Maridalens fremtredende personligheter. Et 60 år langt arbeidsforhold
hos Løvenskiold-Vækerø sier sitt. Han gikk gradene fra bygningsarbeider, skogsarbeider, tømmerhugger
og skogassistent til skogsjef i 38 år i Hammeren distrikt. Som pensjonist var han bomvokter ved Hammeren, hvor han bodde. Her fikk
jeg en god prat med ham hvor jeg fikk viser og
historier.
Han spilte trekkspill fra ungdomsåra, var en
drivkraft i livskraftige Maridalen Trekkspillklubb, og krumtapp i Markakoret som ofte er å
høre på lokale tilstelninger nå for tida. I tillegg
var han initiativtager til Maridalen bygdetun
sammen med sin datter Tori.
Visa Nordmarka – skogen og folket fikk 2. premie i en visekonkurranse på Kongsvingermarkedet i 1978, arrangert av Norsk Skog- og Landarbeiderforening. Dommere var Vidar Sandbeck og Erik Bye.
Visa På fisketur er muligens fra idyllen Smalstrømmen mellom Fortjern og Bjørnsjøen. Ole og Birger Bjørnholt, en annen
størrelse fra Nordmarka, tok 20–30 kg sik i slengen når de var
på fisketur her! Ole tok også en ørret på 6 kg i Bjørnsjøen.
K onsert på M idtodden , bok og C D
I år feirer vi 200-årsdagen for Lindemans fødsel. Hva er mer
naturlig enn å gripe fatt i noen av de sangene som er samlet fra
Maridalen og fra Marka.
I samarbeid med historielaget vil jeg arrangere en helt spesiell
konsert høsten 2012 på Midtodden. Jeg har samlet sanger, fra
Maridalen og fra Marka i mange år, og nå kommer både en bok
og CD med resultatet.
20
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Tor var åtte år da faren, den opprinnelig svenske jernarbeideren
Gothard Aspengren, omkom i en arbeidsulykke på Spigerverket, og moren Thora måtte forsørge de fem barna som vaskehjelp. Familien bodde i Bruugården ved Gullhaug bru, kloss
inntil den nedre inngangsporten til Spigerverket. Dette var en
ganske stor trebygning i to etasjer med syv leiligheter, hver med
to rom. Tor var den yngste i søskenflokken, men kanskje den
mest målbevisste, forteller historielagsmedlem Rønnaug Ludvigsen, som bodde i samme hus. Deres interesser var forskjellige, og det var dessuten så stor aldersforskjell mellom dem at
Rønnaug ikke hadde så mye kontakt med ham da hun vokste
opp. Hun husker likevel at Tor allerede tidlig var en svært ivrig
friluftsmann, og stadig la ut på turer i Nordmarka. Han var også
aktiv på skøyter og i fotball i Nydalen Arbeideridrettslag, som
foruten å legge til rette for sport og idrett, også var en arena for
politiske foredrag.
Tor gikk først på Tåsen og senere på Grefsen folkeskole, og det
var hele den formelle utdannelsen han fikk. En gammel venn,
Kolbjørn Aune, forteller at Tor Aspengren kunne ha endt på en
helt annen hylle, innenfor musikken, dersom han hadde villet.
Han var en gang solist med Grefsen skoles barnekor i kringkastingens barndom. Han skulle synge duett med en jente. Hun
ble syk, og en gutt som ennå ikke var kommet i stemmeskiftet,
måtte redde situasjonen ved å synge jentestemmen. Gutten var
Dithmar Kahrs, sønn av distriktslegen i Aker, som bodde i Glads
vei. Historien skal ha moret dem begge, men kanskje først og
fremst den klassebevisste røveren fra Nydalen, da de mange år
senere møtte hverandre på hver sin side av forhandlingsbordet.
Aspengren beholdt sin store interesse for musikk gjennom hele
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Av Finn Geiran
21
22
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Uk jent/Tiden norsk forlag. Bearbeide t av Olle Cederbrand
livet. Han var ofte å se i Universitetets aula, datidens konsertlokale for klassisk musikk i Oslo. Sibelius var favorittkomponisten
fortalte en annen venn, Kjell Bækkelund.
Tor ble tilbudt ekstra sangundervisning, men takket nei, og
begynte 14 år gammel å arbeide på farens gamle arbeidsplass.
Han ble derfor tidlig formet av jernarbeidermiljøet i Nydalen, og arbeidet ved Spigerverket som spesialarbeider fra 1931
til 1948. Etter kort tid ble han medlem av den lokale jern- og
metallklubben. Drivkraften for å gå inn i fagforeningsarbeid
var farens dødsulykke, og han arbeidet aktivt for å finne sosiale
ordninger for å trygge familiene til folk som var utsatt for arbeidsulykker. Tor Aspengren var klubbformann ved Christiania
Spigerverk i fem år, og oppnådde så gode sosiale betingelser for
arbeiderne på verket i disse årene, at han ble valgt til formann i
Oslo Jern- og Metallarbeiderforening i 1947. Disse betingelsene,
spiren til det bedriftsdemokratiet som han senere var med på å
utvikle, skjedde i forståelsesfullt samarbeid med Spigerverkets
direktør, Gunnar Schjelderup.
Aspengren deltok i motstandsarbeid under krigen, ble fengslet og satt på Grini i et snaut år. Han slapp ut fordi Gunnar
Schjelderup forklarte tyskerne at han ikke kunne levere de varene som ble forlangt, når de fengslet spesialarbeiderne hans. Et
sjakktrekk fra direktøren, i følge Aspengren. En annen sak var
at heller ikke da de slapp ut ble varene levert, og Schjelderup
måtte selv gå i fengsel.
Tor Aspengren giftet seg med Palma Myklebust i 1944. De
flyttet inn i en leilighet i Snippen, et annet av de eldre trehusene som inneholdt boliger for dem som arbeidet på Spigerverket. Senere flyttet de til et hus høyere opp i Nydalen, nærmere Dampen og i hjertet av det sosiale miljøet i området. Men
det ble ikke mye tid til sosialt liv, for da var den fagligpolitiske
løpe­banen lagt. Han ble knyttet til den sentrale virksomheten til
Norges Jern- og Metallforbund, i noen år som sekretær, og som
formann etter den gamle høvdingen Josef Larsson i 1957.
Aspengren ble valgt til formann i Landsorganisasjonen i 1969
etter fire års læretid som nestformann. Da han ble formann, var
LO inne i en periode med svikt i medlemsmassen. Han ble fort
kjent som en dyktig og kraftfull taler og en sterk forhandler.
Tanken, ordet og gjerningen måtte oppfattes som en enhet, var
hans rettesnor. For dette nøt han stor respekt både i egne rekker og hos motparten. Han fikk utarbeidet et nytt handlingsprogram som gjorde at organisasjonen forandret seg, fra å være en
ren lønnstakerorganisasjon, til å bli en moderne folkeorganisasjon med medlemmenes totale livssituasjon som arbeidsomPÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
23
Foto:Uk jent/Historielage t
omtales den såkalte firerbanden som preget norsk politikk i mer
enn 20 år, fra midten av 1960-tallet. Den besto foruten av Haakon Lie, Finn Lid, Jens Chr. Hauge og Tor Aspengren. Tidligere, under regjeringen Gerhardsen, var de en del av det formelle
maktapparatet, men senere var deres innflytelse for en stor del
av uformell karakter. Ingen norsk statsminister etter Gerhardsen kom unna deres samstemte meninger. Dette gjaldt i bare
Bratteli, Nordli og Harlem Brundtland, men også de borgerlige
statsministrene Borten og Korvald. Selv Willoch måtte lytte til
deres synspunkter.
I 1958 flyttet familien til en villa, som kona hadde arvet i Fagerliveien på Disen, men Aspengren var ikke så ofte å se i nabolaget, selv om han bodde der i mer enn 40 år. Det hadde vel
med tid å gjøre, og datteren Anne Lise har fortalt om en person
som gikk helt og fullt inn for arbeidet, så mye at det ikke var
tid for annet ut over den nærmeste familien. Naboene forteller at det eneste som kunne fange interessen hans var dersom
han oppdaget at noen av barna i nabolaget spilte et instrument.
Skolekoret på Grefsen ble i mange år ledet av den dyktige læreren Jørgen Fennefoss,
«Fenner’n». Tor Aspengren er identifisert som stående ytterst til venstre i bakerste rekke.
Dithmar Kahrs i matrosdress står som nr. 2 fra venstre i nest bakerste rekke. For øvrig
finner vi Laila Schou Nilsen sittende rett foran Fennefoss. Bildet er tatt i 1930.
24
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto:Uk jent/Historielage t
råde, for så vidt i tråd med de ideer han hadde utviklet i tiden
ved Spigerverket. I Aspengrens formannstid økte medlemstallet
med drøye 100 000.
I sitt engasjement så han også behovet for et faglig-politisk
samarbeid, og han satt i mer enn 20 år i sentralstyret til Det
norske Arbeiderparti. Bratteli-regjeringen la fram sitt første
lovforslag om industrielt demokrati i 1972, etter innstilling fra
den såkalte Aspengren-komiteen. Han er av den grunn blitt kalt
bedriftsdemokratiets far i Norge, også det etter inspirasjon fra
tiden på Spigerverket.
Aspengren var aktiv avholdsmann av ideologiske årsaker, og
med sin store interesse for friluftsliv var han formann i Statens
Friluftsråd i fire år. «Som en elg i skogen», sier vennene. Han
var også formann i Statens Industrifond og satt i flere styrer for
statlige bedrifter. Dette var verv han stort sett påtok seg som
pensjonist etter sin aktive fagforeningsperiode.
Hvor stor innflytelse han hadde på det norske samfunnet,
framgår i en biografi om Haakon Lie av Hans Olav Lahlum. Her
Gullhaug bru i forgrunnen med Bikkjetorget, Vakta med klokketårnet, og porten inn til
Christiania Spigerverk. Stålverket i bakgrunnen til venstre. Bruugården, der Tor Aspen­
gren vokste opp, til høyre. Bildet er tatt i slutten av 1940-årene, altså på den tiden da
Aspengren fremdeles arbeidet på Spigerverket. Bikkjetorget heter i dag Gullhaug torg
og broen er fornyet, men begge eksisterer på sine opprinnelige plasser.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
25
«Firerbanden»,
ved tre av dem, på
sine eldre dager.
Fra venstre Tor As­
pengren, Haakon
Lie og Jens Chr.
Hauge. Finn Lid
var ikke til stede
da bildet ble tatt.
Gjennom hans egen musikkinteresse ble det da kontakt. Forfatteren Roy Jacobsen har fortalt i romanen Seierherrene at da han
gikk med avisene i disenområdet i guttedagene, var det alltid én
person, Tor Aspengren, som var tidlig oppe, ventet på avisen og
slo av en vennlig prat med avisbudet, ofte om
musikk.
Han utstrålte en autoritet som gjorde at vi,
noe yngre, som bodde i området, ikke uten videre tok kontakt når han en sjelden gang var
å se. Men en gang opplevde jeg ham i full utfoldelse. Jeg hadde arbeidet sent, og var på vei
hjem med siste trikk. På Torshov var det ikke
mange passasjerer igjen, men det kom på et par
ganske bråkjekke gutter som nok hadde tatt seg
en øl eller to for mye. Da snudde en eldre mann
seg foran i trikken og ba dem være stille. Det
var Tor Aspengren. Jeg ble heit om ørene fordi
det så ut til å brygge opp til bråk. Min engstelse var ugrunnet.
På en meget bestemt måte forklarte han dem om anstendig oppførsel. Da de lusket av på Storo, tenkte jeg at det ikke var uten
grunn at han ble omtalt som «Tor med hammer’n» på folkemunne. På vei over Gransjordet, i ærbødig avstand, prøvde jeg
å analysere hendelsen. Han hadde verken brukt skjellsord eller truende utsagn, kun saklige argumenter, men det med kraft!
Det var stilen hans, og det var vel derfor han oppnådde det han
gjorde.
Kilder
Hans Olav Lahlum: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket. Cappelen
Damm 2010.
Norsk biografisk leksikon, artikkel av Yngve Hågensen.
Sleggene synger og hamrene slår. Festskrift til Tor Aspengren. Tiden Norsk
Forlag 1984.
Samtaler med Rønnaug Ludvigsen, Anne Lise Aspengren, Randi og Kjell
Reum (naboer).
Opptøyer i Nydalen
Christiania Spigerverk ble grunnlagt i 1853 av et konsortium med
Oluf Onsum som initiativtaker, medeier og enerådende leder fram til
1899. Han fungerte som en streng, men rettferdig pater familias for de
ansatte, selv om han også hadde mange andre jern i ilden. Blant be­
undrerne ble han omtalt som «Jernkansleren», men på Spigerverket
like ofte som «Slegga». På Kværner Brug, som Onsum eide i sin helhet,
kom det til opptøyer en gang på 1880-tallet fordi denne bedriften da
var nær konkurs og arbeiderne ikke fikk lønn. På Spigerverket skjedde
ikke dette, selv om det nok også der ulmet av og til.
Av Finn Geiran
Da Oluf Onsum døde i 1899, ble Spigerverket overtatt av en ny
ledelse, som hadde mindre forståelse for arbeidernes behov.
Samtidig var det generelle klima mellom arbeidsgivere og arbeidstakere blitt betraktelig hardere på slutten av århundret. Etter at Marcus Thrane, på omtrent samme tid som Spigerverket
ble grunnlagt, forgjeves hadde forsøkt å organisere arbeiderklassen, hadde det vært rolig i mange år. Men da Carl Jeppesen stiftet Den sosialdemokratiske forening sammen med Chr.
Holtermann Knudsen, i 1886, ble det igjen krevd bedre arbeidsforhold og høyere lønn. Blant arbeiderne på Spigerverket slo
ikke disse tankene igjennom før etter Onsums død, men i 1902
oppsto den første konflikten som skulle følges av flere gjennom
mange år, og under skiftende ledelser.
Bruugården var en arbeiderbolig som lå ved Bikkjetorget, nåværende Gullhaug torg. Den var ført opp i Onsums tid, og da
den ble revet omkring 1970, ble det funnet en avisartikkel bak
på et avrevet stykke tapet. Artikkelen, som er gjengitt i Vort Vel
28. september 1972, er opprinnelig fra Aftenposten 24. januar
1903 og har tittelen:
O ptøierne i N y dalen
De Optøier, som den siste Tid har funnet Sted ved Christiania
Spigerverk i Nydalen, vedvarer fremdeles, men de strikende Ar26
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
27
beidere indfinder sig dog i stedse mindre Antal. Hidtil maa det
siges at være forløpet forholdsvis rolig. De i Optøierne deltagende
Personer har nøiet sig med i et Antal af flere Hundrede at møde op
udenfor Verket og med Hujen og Skrig give sit Mishag til kjende,
særlig hver Gang de ikke-strikende Arbeidere under Eskorte af
Politi er gaaet til og fra sit Arbeide. Det har visstnok hændt, at
Sten eller Jernsplinter har blevet kastet efter «Strikebryderne»,
liksom der Nat til i gaar blev kastet Sten ind gjennem Vinduet i
Kontorbygningen, men dette tilskrives nærmest de i Spetaklerne
deltagende Unggutter, ikke de egentlige Strikere, hvis Opførsel har
været upaaklagelig.
Akers Politi har været, og er fremdeles mandsterke til stede. Det
har havt sine Vanskeligheter at skaffe Mad til det stationerede Politi, i det flere Forretninger i Byen af frykt for Strikere har underslaat sig for Leverance.
Som man ser, har referatet en relativt mild tone, men man kan
jo merke seg at Aftenposten satte «Strikebryderne» i anførselstegn. Hvordan streiken endte, sier artikkelen ikke noe om, men
det var ikke den siste streiken ved Christiania Spigerverk. Tvert
i mot, konfliktene ble hyppigere, stadig hardere, og toppet seg
utover på 1920-tallet, som jo er konfliktenes tiår i Norge. Det
endret seg først da en ny leder, Gunnar Schjelderup, tok tak da
han tiltrådte på slutten av dette tiåret. Dyktige fagforeningsledere tok opp hansken, og det ble senere ført en klok personalpolitikk, som gjorde at Christiania Spigerverk ble en foregangsbedrift også på det området.
Selge bolig?
I 2011 var halvparten av våre budgivere personer som
stod i vårt BoligsøkerRegister. Dette kan bety flere
budgivere og bedre pris for din bolig!
Krogsveen avd. Grefsen
Tlf. 22 22 91 00
www.krogsveen.no
28
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Grefsenløpet
I mellomkrigstiden og årene etter krigen, var terrengløp svære
saker. Dette var lenge før alskens «finne-på-idretter» engang
var påtenkt. Om sommeren var det løping, andre friidretts­
øvelser og fotball som gjaldt, om vinteren skirenn og skøyteløp.
Disse var relativt enkle å arrangere, og den bare fem år gamle
Grefsen Idrætsforening fikk, i 1923, arrangere kretsmesterskapet i terrengløp for Akershus krets. Starten gikk fra det som
inntil nylig var Grefsen videregående skole, da under navnet
«Middelskolen», opp Kapellveien forbi Utsikten, forbi Grefsen
Stadion, kommunale leiegårder på Kjelsås, langs foten av Grefsenåsen, Akebakken, Årvoll, langs Lofthusgjerdet, Lofthusveien, Lettvintveien, ned Grefsenveien og Kapellveien tilbake til
Middelskolen. Lengden er oppgitt til ca. 9,1 km. På de siste 500
m gikk Jens Gulliksen opp i teten og ble kretsmester på 26.33
minutter, en imponerende tid. Kilometertid på 3.08 i bakkete
terreng og antagelig mye tvilsomt underlag, er det ikke mange
som gjør ham etter i dag. Men så var også datidens unge gutter
sterke. De var vant med fysisk arbeid, mye uteliv i bevegelse, og
hadde et kosthold som ikke ga mye overflødig fett på kroppen.
Et par år gikk løpet som et utvidet klubbmesterskap, men 3.
mai 1926 ble navnet Grefsenløpet. Grefsen og Disen Idrettslag
hadde nå slått seg sammen, og deres første prøvesten var arrangementet av et «nationalt tærrenløb». Med 175 deltagere var
dette en stor oppgave som ble gjennomført kvikt og presist. Løpet startet ved Middelskolen og gikk omtrent samme trasé som
årene før. Vant gjorde Johan Badendyck som senere ble norgesmester, både i terrengløp og på bane.
Det var underlig nok en egen klasse for fotballspillere. Disse
løp en kortere løype der vinneren ble Gunvald Fjeldstad med
23.30. Beste lokale mann var Harold Olsen med 24.14. I denne
klassen hadde Kjelsås Idrettslag beste femmannslag. Året etter
vant Thorvald Minde, som senere vant tre NM i terrenget og tre
på bane. Det var altså toppløpere som feide gjennom utkanten
av jordene i vårt område. Den kjente skiløper Hagbart HaaPÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Av Øystein Madsen
29
Aker Opmaalingsvæsen/Deichmanske Bibliotek
konsen (han med klisteret Ha-Gli) ble nummer fem, mens beste
lokale løper var Th. Christensen, Grefsen.
Minde vant også året etter, mens det eneste vi finner fra året
1929 er at «været var slett», og at «40 velblåsende gutter fra Grefsen Guttemusikkorps spilte ved starten». En anekdote forteller
at en gang ble feil mann utropt som vinner, men han ble avslørt
kort etter. Han hadde ligget bakerst, gått ut av løpet og gjemt seg
i et grisehus inntil løperne kom tilbake igjen. Deretter hadde
han gått inn i løpet og vunnet spurten. På grunn av griselukta
fattet man mistanke, og løperen ble disket. I noen år hadde løpet en «lederbil» som kunne overvinne de mest kronglete stier
og veier. Opptil tre–fire tusen tilskuere kunne være ute og heie
på løperne.
I de første harde tredveåra skriver Aftenposten hvert år om
«Glimrende Grefsenløp» og «Vel landets mest berømte løp».
Det var på det meste over 200 deltagere, blant disse femmilsslukeren Oscar Aas-Haugen, og den senere EM-deltager i Oslo
i 1946, Øivind Gundhus. I 1934 står det at «den økende bebyggelse begynner å ødelegge traseen, starten bør nok legges til
Grefsen stadion».
En gang i tredveårene må løypa ha blitt endret, og atskillig
tøffere. Den følger samme utgang mot Oset, men går så opp
Åsveien til Trollvannet, ned Grefsenkollveien og Kjelsåsveien,
opp Kolderups vei, Lofthusveien, langs Lofthusgjerdet til Aker
sykehus før den går via Svetter’n tilbake til Middelskolen.
Referatene fra løpene inneholdt alltid mye ros til Grefsenmedlemmene. Å få til premieutdeling «kun en drøy time etter
at siste løper er i mål» kunne være et mål for flere arrangører i
vår dataalder. Det blir vanskelig å gjenopplive Grefsenløpet i
vår tids villa- og blokkbebyggelse. Men Nydalen Skiklub med
sitt Grefsenkollen opp gjør at ivrige løpere igjen kan konkurrere
i noen av de samme traktene som for 70–80 år siden.
Kilder
Løypa er tegnet inn på et kart fra 1922, altså på et kart fra den tiden da det første
Grefsen­løpet fant sted. Som man ser, var det dengang et rent terrengløp. Etter hvert
som bebyggelsen vokste og veiene kom, ble løpet et tilnærmet gateløp i de siste årene
før det ble nedlagt rett før annen verdenskrig.
30
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
På Jakt og Vakt, nr. 2. 1991
Vort Vel
Aftenposten
Protokoller og referater fra Grefsen IL
Opplysninger fra Finn Geiran
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
31
Lofthusbadstua
Av Kjell Widerøe
Lofthusbadstua AS (senere kalt Badstua) er organisert som et
aksjeselskap, med Lofthus Hagebys Vel som den største aksjeeier. I Badstua arrangeres juletrefest, julemesse, årsmøte og
flaggheising på 17. mai. Badstua er også møtested for Lofthus
Dameklubb, Lofthus Herreklubb og diverse trim- og dansegrupper. Lofthus Herrekor, stiftet 1981 og nedlagt 2012, hadde
også sine ukentlige øvelser i Badstua. De fleste fredager og lørdager er det hyggelige lokalet utleid til brylluper, jubileer og andre fester. En spesiell fest arrangeres første fredag i februar hvert
år. Det er lofthusguttas mimrekveld. Da kommer vi sammen,
25–30 «gutter» som vokste opp i årene under og etter krigen,
født 1933–1949.
L ofthus H ageb y
I 1880-årene kjøpte fabrikkeier Christian Schou et areal under
Grefsenåsen på ca. 240 mål fra gårdene Øvre Grefsen og Disen.
På eiendommen fikk Schou bygget et vakkert landsted i 1882,
en herskapelig villa, som i dag er under Byantikvarens overvåkning. Han kalte landstedet Lofthus etter den vakre fruktbygden
i Hardanger.
I 1930 ble Schous eiendom solgt for utparsellering. Selve villaen ble kjøpt av Den Norske Kinamisjon, mens resten av eiendommen ble delt opp i 184 villatomter. Tomtene ble avertert til
salgs og solgt for 6 000–7 000 kroner per stykk. De fleste tomtene ble bebygget før krigen, men noen villaer ble først bygget
like etter krigen.
Foreningen Lofthus Hagebys Vel ble stiftet i 1934. Stiftelsesmøtet og de etterfølgende årsmøter ble holdt i Grefsen og Disen
32
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: K jell Frantzen/Historielage t
I mer enn 60 år har det, i Friggs vei 2 på Lofthus, ligget et forsamlingslokale,
en vakker bygning i tømmer, hvor det blir arrangert møter og fester. Her er
historien, fortalt av Kjell Widerøe.
Velhus i Kjelsåsveien, «Svetter’n». I årene før krigen ble det hamret, saget, støpt og planert alle steder på Lofthus, slik det skjer i
alle nybyggerstrøk. Velforeningens oppgaver var å få orden på
postombæring, veibelysning, snerydding og buss til Lofthus. På
årsmøtet i 1939 etterlyste noen av medlemmene et velhus eller
et grendehus, men årsmøtet mente at Lofthus «for tiden» ikke
hadde behov for velhus og avviste tanken om tomtekjøp.
L ofthusbadstua
Behov og ønske om et forsamlingshus på Lofthus var likevel
fortsatt til stede, og 1943 og 1944 diskuterte man hvordan man
skulle komme i gang. Velforeningen som institusjon, ble en for
snever ramme i denne sammenhengen, og det ble besluttet å
etablere et aksjeselskap. Vellet holdt stor basar hvor de fikk inn
7 000 1944-kroner, og disse pengene ble startkapital for Badstua. Konstituerende generalforsamling i Lofthusbadstua A/S
ble avholdt 8. juni 1944, og selskapet ble registrert 9. november
1944. Aksjekapitalen var kr 26 000, og aksjenes på­lydende var
kr 50. Styrets formann var lærer Arnt Skahjem-Eriksen, som
senere er blitt kalt Badstuas far. I styre og bygge­komité fikk
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
33
34
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Ly kkeb y
I årene etter at Badstua ble tatt i bruk, ble det hvert år holdt basarer som varte en uke. Vi som vokste opp etter krigen, husker
best tombolaen og skyting med luftgevær, og det var morsomt
å høre lærer Jon Skolmen, far til skuespilleren, fortelle historier.
Basarene på Badstua ble kalt Lykkeby, og vi sang:
Kom til Lykkeby/kom med lomma full av gryn/kom og ta et
tak/kom og støtt den gode sak/ Et piano står først på ønskelisten
vår … osv.
De første foreningene som etablerte seg i Badstua, var Lofthus
Husmorlag i 1950, Lofisamo (Lofthus Fiske, Sang og Mosjon) i
1951 og Lofthus Herreklubb i 1957. En filial av Deichmanske bibliotek var også noen år i Badstua. Lofthus Dameklubb, som
driver aktivt i dag, er en fortsettelse av Lofthus Husmorlag.
Lofisamo var rekruttert av 14 glade karer fra Heimevernet.
Om sommeren gikk de hver onsdag på fisketur i Nordmarka,
mens de om vinteren trimmet i Badstua. Foreningen ble nedlagt i åttiårene. Lofthus Herreklubb driver aktivt den dag i dag.
Vaskeriet ble avviklet i begynnelsen av 60-årene. Badebassenget ble også fylt igjen i 60-årene. I noen år ble det drevet
fryseboksutleie i underetasjen.
Foto: Per Faldmoe/Historielage t
Foto: Uk jent/Historielage t
Lofthusbad­
stuas «far» Arnt
Skahjem-Eriksen.
han med seg mange i bygg- og anleggsbransjen.
Tomten i Friggs vei, som egentlig var 2 tomter, ble kjøpt for kr 13 000. Bekken som går
over tomten, Lofthusbekken, var soknegrense
mellom Østre og Vestre Aker. Bekken var også
grense mellom Sinsen og Grefsen valg- og skolekretser. Det første dugnadsarbeidet som ble
utført for Badstua, var å legge bekken i rør.
Skahjem-Eriksen fikk engasjert arkitekt
som tegnet den bygningen som står der i dag.
I årene etter krigen var det ikke lett å få byggetillatelse, og materialer var det vanskelig å
få tak i. Med tillatelse fra Det Kongelig Landbruksdepartement, datert 4. januar 1947, fikk
Badstua kjøpt 60 kubikkmeter tømmer på rot
fra tømmerleverandør og lafter Karsten Pedersen fra Disenå i
Sør-Odal. I følge kontrakten skulle tømmeret være frisk, rettvokset, malmet furu vel egnet til laftetømmer, og prisen var kr
40,– per kubikkmeter. Et hønsehus som ble fraktet fra Tryms
vei 2, ble brukt som arbeidsbrakke. Grunnarbeidet på Badstua
ble utført av en gjeng unge karer «fra landet», og selve tømmerhuset ble satt opp av firmaet fra Sør-Odal. Det omfattende
varme- og sanitæranlegget ble levert av Alf Meinert Anderssen
(AMA) til en hyggelig pris. En god del arbeid ble også utført på
dugnad.
Den ferdige bygningen inneholdt svømmebasseng, badstue,
dusjanlegg, garderober, fellesvaskeri, massasje- og lysbodrom
i underetasjen, og peisestue, et lite kjøkken og en vaktmesterleilighet i første etasje. Svømmebassenget var ikke stort, kun 6
meter, og vi gutta kunne svømme der en gang i uka. Vaktmester
Egil Wang var badevakt.
Bygget ble tatt i bruk våren 1949, og hadde kostet noe over
kr 200 000. Badstua hadde pantelån på tilsammen kr 188 000
hvorav kr 155 000 i Aker Sparebank. Disse pantelånene ble senere overtatt av forsikringsselskapene Brage og Norske Alliance.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Lofisamo (Lofthus
Fiske, Sang og
Mosjon) på tur i
marka en gang
på 1960-tallet. Fra
venstre: Gunnar
Skrøvset, Alf
Meinert Andersen,
Gunnar Berg,
Oscar Moberg,
Sigurd Widerøe,
Helge Jordan, Tor­
jus Gard, Thorolf
Aas, Rolf Olstad,
Ragnar Falck
Anderssen. Mange
av dem var svært
aktive både under
byggingen og ved
driften av Lofthus­
badstua.
35
Senere overtok Frivillighetssentralen lokalene. Jan Meinert
var initiativtager, og hadde kontor i Badstua fra sentralen ble
opprettet i 1995 til 2003. Den var da ledet av Jan Meinert og Alf
Granøe. Nå er Frivillighetssentralen flyttet til Grefsen menighetssenter.
Ø konomiske problemer
I 1950-årene hadde Badstua problemer med å betale renter og
avdrag på pantelånene. Enkelte styremedlemmer forskutterte
utbetalingene, og de etterga dette ved årets slutt. Det var disse
som kalte seg Lofhusbadstuas venner.
Sommeren 1958 var det «kniven på strupen». Det måtte omgående skaffes kr 15 000. Hvis ikke, kunne det gå mot konkurs og
salg. Det ble sendt ut et opprop til samtlige lofthusbeboere om
at det måtte løftes i flokk. Det ble utstedt aksjer for til sammen
kr 6 000. Aksjesalget fortsatte i 1959 med en samlet nytegning
på kr 12 300. Aksjekapitalen utgjorde etter dette kr 44 300.
De økonomiske problemene fortsatte utover i 60-årene. Utleieinntektene sank. Badstua trengte en kraftig oppgradering,
men man hadde ikke penger til vedlikehold. Det var ikke så
hyggelig å leie peisestua med klorlukten fra badeanlegget. Annen generasjon lofthusbeboere med Jan Meinert og Rolf Melby
i spissen overtok som styreformenn. Rolf Melby fikk satt opp
planer for vedlikehold og oppgradering som han forela for boligrådmannen i Oslo kommune. Boligrådmannen reagerte positivt, og Badstua fikk rente- og avdragsfritt lån samt gode råd
fra kommunen.
Det ble montert et nytt ventilasjonsanlegg, det lille kjøkkenet ble utvidet med ny innredning og oppvaskmaskin, og den
store garderoben i underetasjen ble ombygget til en kjellerstue
og en ny garderobe. Takutspring over inngangsdøren ble bygget. Dessuten ble det skiftet takrenner og nedløp, og huset ble
beiset utvendig. Snekkerarbeidene ble utført av elever fra Oslo
Yrkesskole, og det øvrige ble utført på dugnad.
Inntektene økte etter oppgraderingen. I 1970- og 1980-årene
fikk Badstua årlig driftstøtte fra Oslo kommune. Denne bortfalt
fra 1990. Av vedlikehold kan nevnes at det i 1980-årene ble lagt
nytt gulv i peisestuen, og det utvendige parkanlegget ble opp36
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
gradert. I 1990-årene ble det i underetasjen, hvor det tidligere
hadde vært basseng og lager, bygget kontorer med kjøkken og
toalett. Det ble også lagt nytt tak med shingel.
I dag
Bjørn Pedersen, som er tidligere formann i Grefsen Idrettslag
og nåværende formann i Lofthus Hagebys Vel og styremedlem i Badstua, har satt opp et premieskap i peisestuen. I dette
skapet har han samlet premiene i hopp, fotball og håndball for
idrettslaget. Her finnes også en stor del av Laila Schou Nilsens
premiesamling, med blant annet fire kongepokaler og Egebergs
Ærespris.
Badstua drives godt med et aktivt styre og en flink vaktmester. Det er imidlertid stadig behov for vedlikehold. Det kan nevnes at huset de siste årene har fått nye vinduer, nytt kjøkken og
nytt dusjanlegg. Lofthus Hagebys Vel, som har fått inntekter ved
salg av en tomt, og Lofthus Herreklubb, som har hatt bingoinntekter, har støttet Badstua med lån og gaver. Dessuten utfører
lofthusboerne vedlikehold både ute og inne.
Vi som bor på Lofthus er glade for å ha et trivelig forsamlingslokale, og vi håper at fremtidige generasjoner også vil ha
glede av Badstua.
Kilder
Lofthus Hagebys Vel 50 år.
Lofthusbadstua AS 50 år
Samtaler med Jan Meinert, Rolf Melby, Bjørn Pedersen, Rolf Bauer
med flere.
Øystein Madsen har fortalt at navnet Lofthus hageby viste seg å skape
vanskeligheter for postmesteren i Hardanger fordi han stadig mottok
post som egentlig skulle til hagebyen. Problemet ble brakt helt til topps
i Postverket, men løsningen ble å anskaffe merkelapper som ble satt på
returposten, og som fortalte hvor posten egentlig skulle. Størst problemer fikk beboerne i hagebyen, som fikk sen post, men de slapp altså å
endre navn på stedet hvor de hadde slått seg ned.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
37
Det Herrens år 1315
Av Finn Geiran
Karl Gervin:
Reisefører for
Norge.
Det Herrens år 1315.
Pax.
38
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
tert øl koster 15 penninger. Et krus bør være nok. Da slipper
man unna med 5 penninger. På denne tiden hadde religionen
et sterkt grep på befolkningen, noe rådene bærer preg av. Men
til tross for dette og sin høye stilling, gir kanniken relativt detaljerte opplysninger om hvor man kan finne «løse kvinner» i Bergen. Dette skal ha vært en voksende yrkesgruppe på den tiden,
på grunn av den økende innvandringen av tyske ungkarer fra
hansastatene. Så informasjonene er vidtfavnende.
Boken er gjennomillustrert, og kom ut på Pax forlag i 2011.
K
TIL NAL
BU L
D!
bokomtale
I 1315 hadde Håkon 5. Magnusson samlet all makt i Norge i sin
hånd, og gjort Oslo til landets hovedstad. Norgesveldet var en
betydelig faktor i Europa, og mange besøkte dette, fra naturens
side ugjestmilde landet. Det gjaldt både geistlige og verdslige,
pilegrimer og handelsmenn. Det var behov for en reisefører i
et land der avstander ble målt i pilskudd. Det har teologen og
idéhistorikeren Karl Gervin gjort, riktignok en del hundre år
for sent til å være til direkte praktisk nytte.
Reisefører for Norge det herrens år 1315 er en liten bok på 140
sider med en mengde nyttige tips om hvordan man skulle reise
i Norge dette året og årene som fulgte, inntil Svartedauen la sin
klamme hånd over riket. Boken er lagt opp som en håndbok,
slik som du ofte har med deg, når du begir deg ut på reise til
ukjente byer og steder. Ideen til boken er både god og morsom,
og vi får da også en mengde opplysninger om dagligdagse forhold i høymiddelalderen i Norge, opplysninger som man ikke
finner i de tradisjonelle historiebøkene. Du får vite hvordan
man kommer til dette landet, hva det koster å reise, reisetidens lengde – reiser tok tid – muligheter for innkvartering,
hva du spiser, skikk og bruk, hvordan du gjør innkjøp og
mulighet for fornøyelser, samt myntenheter og pengeverdier, for å nevne noe. Det er også spesielle guider
for de viktigste byene Tønsberg, Oslo, Bergen og St.
Olavs by Nidaros, samt en oppfordring om å reise
langs den vakre kysten nord til Hålogaland. Også
Stavanger og Hamar er omtalt.
Karl Gervin har vært prest ved Oslo domkirke med
særlig ansvar for kulturaktivitetene. Han har skrevet flere
bøker, blant annet Det store bruddet, reformasjonen i Norge, og
Klostrene ved verdens ende. Den siste omfatter cistercienserklostrene i Norge, og er en svært lærd bok. Det er også denne reise­
føreren, men med en annen og ledigere form. Her omtaler han
seg selv som kannik, altså medlem av domkollegiet, og kan derfor ikke unnlate å gi noen moralske råd, som: En bolle impor-
Slik ligger landets
nye sentrum
mellom Alnaelven
og Nonnebekken.
Kongens kirke
og borg ruver i
strandkanten.
Lenger oppe
ligger katedralen
og bispeborgen.
Oslo-området
har fire klostre
og ti kirkebygg
medregnet de
lengst unna i Aker
og i Maridalen.
(Tegning: Mari­
anne Brochmann.)
Michelin – Continental – Nokian – Yokohama
Vi har også dekk/slanger til tilhenger/trillebår
K JELS ÅS DEKKS ERVICE AS
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Kjelsåsveien 140, 0491 Oslo (Bak Shell)
Tlf. 22 15 43 51 – 22 15 43 82
39
Kjerraten i Åsa
og Bønsnes kirke
Velkommen til DNB Grefsen!
Bydelens lokalbank i 100 år
Lørdag 12. mai
25 deltakere
Kjerraten i Åsa ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet og var
datidens tekniske månelanding. Peder Anker ønsket å ta del i den
økonomiske oppgangstiden i Norge, som fulgte av opphevelsen av
kvantumsbestemmelsene og behovet for trelast til opprustningen av
den engelske flåten i forbindelse med krigen mot Frankrike. Ankers
egne skoger, det som i dag heter Nordmarka, var tømt for tømmer i
riktige dimensjoner. Han kjøpte derfor store skogeiendommer nord
for Randsfjorden og Sperillen. Tømmer derifra ble fløtet ned deler
av Drammensvassdraget, tatt inn Steinsfjorden og, via den nybygde
kjerraten, slept 390 meter opp til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen. Derifra ble tømmeret fløtet ned Sørkedalsvassdraget til sagbruket ved Fossum. Det var en 14–15 mil lang og komplisert transport
som tok 3 år fra stokken forlot stubben, til den lå i saga. Slepet i
Kjerraten utgjorde viktige og svært kostbare vel fire km. Kapasiteten
var 240 stokker per døgn, og slepet foregikk døgnkontinuerlig i forholdsvis korte perioder på forsommeren og seinhøsten, da vannfø-
Ønsker du personlig rådgivning basert på nært kjennskap til lokal­
miljøet og deg som kunde?
Vi kan tilby deg personlig service og fleksible løsninger:
Kontakt oss gjerne på e-post [email protected] eller gå inn på
www.dnb.no for mer informasjon. Vi har åpent mandag til fredag
09.00–15.30. Skulle du ha behov for hjelp utenfor kontorets åpningstid
kan du ringe 04800, som har åpent alle dager, døgnet rundt.
Vi har ikke kontanter på rådgivningskontoret. Uttak og innskudd kan
gjøres i bank i butikk eller postkontorene på Storo eller Kjelsås.
Foto: Wikipedia
- Lån til bolig og bil- Eiendomsmegling
- Sparing og plassering- Forsikring
- Bankbokser- Nettbank og daglig bruk av banken
Vi er her når du trenger oss
– velkommen innom!
40
gjennomførte
arrangementer
Det restaurerte
hjulhus 5 i Kjer­
raten i Åsa.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
41
42
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
En madonnafigur fra midt på 1200-tallet knytter linjene tilbake, om
ikke så langt, så i hvert fall til middelalderen og katolsk tid.
Tidligere hadde kirken en frittstående støpul som kirkeklokkene hang i. Denne ble erstattet
av det markante vesttårnet fra
1860-årene, der kirkeklokkene
nå henger. Det er to tidsepoker
som møtes, og i dette historiske
landskapet illustrerer derfor bygningen utviklingen av den lange
tradisjonen som kirken utgjør i
vårt land.
Kirken er ikke oppvarmet til
daglig. I dag foregår det derfor
bare kirkelige handlinger som bryllup, konfirmasjoner og enkelte
gudstjenester i sommerhalvåret. I følge kirkevergen, Paul Ulleren,
som tok i mot oss, og orienterte, er kirken ikke en sognekirke, men
eies og holdes ved like av allmuen, altså de som bor i området. Kirken er fredet, og alt som gjøres av reparasjoner er derfor under oppsyn av Riksantikvaren.
Den svært innholdsrike og hyggelige
turen ble ledet av Tove Hasle.
FG
sh Solv
op ei
in gs
sh
op
Foto: Bjørn Geirr Harsson
gjennomførte
arrangementer
ringen i Åsaelva var stor nok. Anlegget beskjeftiget i alt 120 mann.
Innen anlegget sto ferdig, hadde den danske kongen inngått forbund med Frankrike under Napoleonskrigen, og norsk trelasteksport
ble blokkert av engelskmennene i den perioden som senere er blitt
kalt nødsårene. England hentet trelast fra Canada isteden. Dette
bød på store vanskeligheter for Anker, men til tross for dette, holdt
Nordmarksgodset kjerraten gående til 1848. Den daværende eieren,
baron Harald Wedel Jarlsberg, måtte til slutt gi opp denne krevende
transporten av økonomiske grunner. Sannsynligvis har kjerraten
aldri vært lønnsom, men driften ble subsidiert av annen virksomhet i
Nordmarksgodset.
Kjerraten ble demontert i sin helhet omkring 1850. Kun fundamentene i stein sto igjen og fortalte om de tolv vannhjulene, som
riktignok ble redusert til elleve i den siste tiden. En gjeng entusiaster har i de senere årene bygget opp en av stasjonene i det storslåtte
systemet. Den sto ferdig i 2010, og utgjør sammen med en restaurert kornmølle og en nybygd oppgangssag fra 2006, de tre elementene i Kjerratmuseet i Åsa. En av initiativtakerne, Arve Frydenlund,
ga oss en grundig innføring i historien, og viste oss, via modeller,
hvordan kjerraten fungerte. Til slutt ble det sluppet vann på det
store vasshjulet i kjerrat nr 5, og vi så hvordan den sammenhengende kjerratlenken ble dratt rundt, dog uten påhengte stokker. For
enkelte av oss førte det tankene tilbake til den kjerraten som inntil
midten av 1960-tallet, dro tømmer opp fra Sagadammen til Brekkesaga.
Etter lunsj på Vik skysstasjon, bar det videre til Bønsnes kirke i
Hole. Dette er en svært enkel en-skipet stenkirke uten spesiell markering av koret. Navnet Bønsnes skal være en forenkling av det opprinnelige navnet Bønnehusnes. Sannsynligvis er kirken bygget som
en gavekirke på pilegrimsveien mot Nidaros, og vært lite i bruk etter
reformasjonen. Kirken er opprinnelig fra 1100-tallet, men brant ned
etter lynnedslag på 1600-tallet. Den ble bygget opp igjen senere, med
et tidstypisk og stemningsfullt interiør, som i alt vesentlig er preget
av renessansen. Spesielt prekestolen fra 1726 er et vakkert stykke treskjærerkunst, men også altertavlen fra samme tid, og skipet som, tradisjonen tro, henger fra taket, maner til ettertanke. Et annet klenodium, er en prestekjortel fra 1682. Som mange andre historiske minner
og sagn på Ringerike, settes også denne kirken i forbindelse med
Olav den hellige, som vokste opp i disse traktene omkring år 1000.
Kjelsåsveien 130
Tlf. 22 15 30 50
[email protected]
åpent: kl. 8-20 (9-18)
www.runes.no
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
43
Historielaget på Facebook
Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen har, som det første historielaget i Oslo-området, fått sin Facebook-side. Siden skal ikke være en
konkurrent, men et supplement, til På Jakt og Vakt og til Historielagets hjemmeside. Primært er den tenkt som en føler ut mot yngre
generasjoner og innflyttere i distriktet, men vi håper også å komme i
tettere og mer «interaktiv» kontakt med våre gamle medlemmer.
Facebook egner seg best for korte, aktuelle og litt uformelle innspill.
Men – kanskje viktigst av alt – på Facebook kan kommunikasjonen gå
begge veier. Når vi f.eks. presenterer bilder fra lagets store bildebase
med korte, ledsagende kommentarer, og kanskje spørsmål, håper vi å
få kommentarer, spørsmål eller nye opplysninger tilbake.
Vi har foreløpig lagt ut noen små bildeserier fra Disen gård og fra
den gamle industrien i Nydalen. Vi presenterer et lite kjent gjemmested for våpen ved Solemskogen, som var benyttet av «gutta på
skauen» under siste fase av krigen, og vi forteller litt om noen vikinggraver fra vårt område: en på Grefsen kirkegård, og et par i Christian
Schous vei på Lofthus. St. Hansaften la vi ut bilder fra St. Hansfeiring
på Grefsen i gamle dager, og vi legger hver måned ut et lokalhistorisk
bilde med spørsmål til leserne om hva eller hvor bildet er hentet fra.
Dette er stoff og historier som det ikke er så lett å få gjort kjent via
våre tradisjonelle kanaler.
Alle med tilgang til Internett, kan åpne siden og lese det som står
der, men det er bare de som er registrert på Facebook som kan legge
ut kommentarer, stille spørsmål, og få fullt utbytte av Historielagets
Facebook-side. Kanskje en grunn til å bli Facebook-bruker?
Du finner Historielagets Facebook-side her:
https://www.facebook.com/HistorielagetGrefsenKjelsaasNydalen
Samtidig har også Historielagets hjemmeside fått en liten ansiktsløftning. Siden er blitt innholdsmessig oppdatert, den har fått en litt
ryddigere struktur og et oversiktlig lenkeapparat i margen. En gang i
måneden blir det lagt ut et «Månedens bilde». Det blir fortsatt arbeidet med oppgradering av siden.
ØR
44
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Historielagets
Facebookside med Hans
Gudes tegning av
Asbjørnsen ved
Brekkedammen
som profilbilde.
Rettelse
Bildet av Hans Oset med noen langrennsløpere fra
Kjelsås på side 28 i På Jakt og Vakt 2/12, er ikke fra
1940, men fra 1946. Ifølge Florin Olsen var de unge
menn «bare hvalper» i 1940. Den eneste som ble
en skikkelig langrennsløper, var Harold Svendsen,
ytterst til høyre på bilde.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
45
Høsten 2012
Konsert på Midtodden ved Maridalsvannet, med Jørn Simen Øverli,
Stian Carstensen, Frode Haltli og Øyonn Groven Myhren.
Musikeren Jørn Simen Øverli har i mange år samlet sanger og viser
fra Nordmarka og Krokskogen. 70 av de beste har han tatt med i sin
nye sangsamling Markaviser som kommer ut i år, både i bokform og
på CD. En del av visene er nedskrevet av Ludvig Mathias Lindeman
under vandringer i dette området i 1860-årene.
Maridalens Venner og Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen er
støttespillere for dette arrangementet.
Fra Kjelsås endestasjon er det ca. 1 km å gå langs østsiden av
Maridals­vannet til Midtodden. Gå Midtoddveien og følg så turstien.
Pris: kr 150/100. Ta med sitteunderlag eller campingstol!
Observatoriet på Solli plass
Slik bruker du Internett-bildebasen
Markering av Lindeman-jubileet
Søndag
9. september
kl. 18.00
Onsdag
17. oktober
kl. 18.00
Vi besøker det nyrestaurerte astronomiske observatoriet på Solli
plass. Observatoriet er en arkitektonisk perle, og dets historie er
knyttet til historien om etableringen av Norge som nasjon, til norsk
vitenskapshistorie, til kulturlivet i Christiania og mye mer. Observatoriet er ikke åpent for publikum, så dette er en unik mulighet. Vår
guide er arkitekt Jens Treider. Adresse: Observatoriegaten 1.
Påmelding e-post til Hanna Geiran: [email protected].
Merk meldingen Observatoriet og oppgi telefonnummer.
Påmelding på telefon til Nina Omland, 416 52 425.
Fullmånemøte i åsen
Onsdag
28. november
kl. 19.00
46
Hanna Geiran, styremedlem
Bueveien 2, 0587 Oslo
950 40 570
[email protected]
Eli Hanna Husby, styremedlem
Grefsenkollveien 5 A,
0490 Oslo
468 19 838
[email protected]
Nina Omland, styremedlem
Bjerkealleen 25, 0487 Oslo
416 52 425
[email protected]
Harald Koht, leder
Kapellveien 43 B, 0487 Oslo
22 15 13 09
[email protected]
Haakon Larsen, nestleder
Kapellveien 8 B, 0487 Oslo
901 73 515
[email protected]
Øyvin Rannem, sekretær
Kurveien 8, 0495 Oslo
930 47 087
[email protected]
Tove Marit Hasle, kasserer
Kurveien 9, 0495 Oslo
22 22 22 09
[email protected]
Jan Egil Andresen, styremedlem
Myrerskogveien 33, 0495 Oslo
922 11 609
[email protected]
Onsdag 28. november er det fullmåne, og vi arrangerer det tradisjonelle full­månemøtet i Trollvannstua. Journalist og forfatter Dag Kullerud forteller om Hans Nielsen Hauge – mannen som vekket Norge.
Ingen påmelding. Pris kr 80,–.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
På vår hjemmeside www.
historielaget-gkn.no kommer
du til bildebasen ved å klikke på
Bildebasen under Bilder/artikler
i menyen øverst på siden. Der
finner du en lenke til Deichmanske biblioteks lokalhistoriske
bildebaser. Der velger du Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalens
bildebase. Du kan også velge
bildebasene til andre historielag
fra samme skjermbilde.
Når du har valgt historielag,
åpnes søkebildet. Fyll ut med de
søkeopplysningene du ønsker.
Du får tips for søkingen i eget
felt til høyre i søkebildet. Lagre
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
styret
Kari Walstad Dahl (ansatt),
regnskap og medlemsregister
Kjelsåsveien 138 C, 0491 Oslo
22 22 58 08
[email protected]
adressen til søkebildet som Favoritt for senere bruk.
I vår del av bildebasen finner
du alle bildene fra det store arkivet etter Harry Lagerts innsamlinger, bildene fra dugnaden i
1999, og bilder vi har mottatt i
årene 2000–2010. Det er nå nesten 3 400 bilder i basen.
Hvis du har rettelser eller kommentarer til opplysningene om
et bilde, kan du bruke knappen
Sende kommentar til bildet, som
du finner øverst i skjermbildet
når du åpner bildet i full størrelse.
47