Transcript sluttrapport kommunal oppreisningsordning

SLUTTRAPPORT
KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING
ROGALAND
28.12.2010
1
Stavanger bystyre vedtok i sak 44/06 den 12.6.2006 å opprette en kommunal
erstatningsordning, kalt Kommunal oppreisningsordning, for personer som har vært utsatt for
overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold i institusjon under barnevernets omsorg eller
mens de var i fosterhjem oppnevnt av barnevernet i perioden før 1980. Ordningen ble av
formannskapet den 7.12.2006, sak 3292/06, utvidet til også å omfatte perioden 1.1.1980 til
1.1.1993.
Følgende kommuner vedtok å tiltre ordningen: Eigersund, Finnøy, Gjesdal, Haugesund,
Hjelmeland, Hå, Karmøy, Klepp, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Sauda, Sokndal, Sola,
Strand, Suldal, Time, Tysvær og Vindafjord. Rogaland fylkeskommune vedtok å ta et
delansvar for institusjonsplasseringene for perioden 1980 – 1993.
Oppreisningsutvalget har behandlet 775 søknader. I alt har 637 fått innvilget oppreisning.
Totalt har kommunene utbetalt i kr 379.400000,- i oppreisning.
Oppreisningsutvalget legger, i samsvar med bystyrets vedtak av 1.6.2006, med dette frem sin
sluttrapport for arbeidet med Kommunal oppreisning.
Stavanger 28.12.2010
Helge Bjørnestad
Utvalgsleder
Marianne Haas
Hanne Løvereide Årstad
sekretariatsleder
2
Aage Aasland
INNHOLD
1.
Innledning........................................................................................................................... 4
2.
Bakgrunn for ordningen ..................................................................................................... 4
3.
Utvalg og sekretariat .......................................................................................................... 4
4.
Antall saker ........................................................................................................................ 5
5.
Resultat i sakene ................................................................................................................. 6
5.1 Overgrep ........................................................................................................................... 6
5.2 Omsorgssvikt .................................................................................................................... 6
5.3 Avslag............................................................................................................................... 7
5.4 Avvisning ......................................................................................................................... 7
5.5 Avkorting ......................................................................................................................... 7
6.
Oversikt over utgifter ......................................................................................................... 8
6.1 Oppreisningsbeløp ............................................................................................................ 8
6.2 Driftsutgifter. .................................................................................................................... 8
7.
Klager ................................................................................................................................. 9
8.
Opplysninger om søker .................................................................................................... 10
8.1 Fordeling på kjønn ......................................................................................................... 10
8.2 Fordeling i alder ............................................................................................................. 10
9.
Behandling av søknadene ................................................................................................. 11
9.1 Personsensitive opplysninger ......................................................................................... 11
9.2 Råd og veiledning........................................................................................................... 11
9.3 Innhenting av dokumentasjon ........................................................................................ 11
9.4 Saksgangen .................................................................................................................... 11
9.6 Saksbehandlingstiden ..................................................................................................... 12
9.5 Utbetaling ....................................................................................................................... 12
9.7 Økonomisk råd og veiledning ........................................................................................ 12
9.8 Advokatbistand............................................................................................................... 12
10.
Informasjonstiltak.......................................................................................................... 13
11.
Kontakt /samarbeid med andre ...................................................................................... 13
12.
Forholdet til fylkesmannens granskingsrapport ............................................................ 13
13. Tolking av vedtektene / erfaringer ................................................................................ 14
13.1 Plasseringsvilkåret ........................................................................................................ 14
13.2 Fosterhjemsplasseringene ............................................................................................. 15
13.3. Beviskravene ............................................................................................................... 15
14.
3
Avslutning ..................................................................................................................... 16
1. Innledning
Oppreisningsutvalget legger, i samsvar med bystyrets vedtak av 1.6.2006, med dette frem sin
sluttrapport for arbeidet med Kommunal oppreisning. Utvalget har tidligere lagt frem
årsrapporter for årene 2007, 2008, 2009. Sluttrapporten gir en oppsummering av hele perioden
2007-2010.
2. Bakgrunn for ordningen
Stavanger bystyre vedtok i sak 44/06 den 12.6.2006 å opprette en kommunal
erstatningsordning, kalt Kommunal oppreisningsordning, for personer som har vært utsatt for
overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold i institusjon under barnevernets omsorg eller
mens de var i fosterhjem oppnevnt av barnevernet i perioden før 1980. Ordningen ble av
formannskapet den 7.12.2006, sak 3292/06, utvidet til også å omfatte perioden 1.1.1980 til
1.1.1993.
Alle kommuner i Rogaland ble invitert til å delt i ordningen. Forutsetningen for deltakelse i
den Kommunale Oppreisningsordning var at alle deltakerkommuner ga sin tilslutting til og
tiltrådte vedtekter og føringer som ble lagt til grunn i sak 44/06.
Følgende kommuner vedtok å tiltre ordningen: Eigersund, Finnøy, Gjesdal, Haugesund,
Hjelmeland, Hå, Karmøy, Klepp, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Sauda, Sokndal, Sola,
Strand, Suldal og Time. Rogaland fylkeskommune vedtok å ta et delansvar for
institusjonsplasseringene for perioden 1980 – 1993.
Kommunene Tysvær og Vindafjord vedtok i desember 2009 å slutte seg til
oppreisningsordningen. Forutsetningen for deltakelse var at gjeldene vedtekter ble lagt til
grunn og at søknader om kommunal oppreisning innkommet før søknadsfristens utløp, ble
behandlet i tråd med vedtektene. Nye søknader ble ikke tatt imot.
3. Utvalg og sekretariat
I henhold til vedtektene skulle det oppnevnes et Oppreisningsutvalg for deltakerkommunene,
samt et sekretariat for oppreisningsutvalget. Oppreisningsutvalgets mandat var å behandle
søknadene på vegne av deltakerkommunene.
Utvalget bestod av følgende medlemmer:
Helge Bjørnestad, utvalgsleder
Aage Aasland
Marianne Haas
(sorenskriver)
( tidligere fylkestrygdedirektør)
(psykolog)
Utvalget har hatt møter hver 14. dag. Til sammen har utvalget hatt 92 møter.
Utvalgets sekretariat har holdt til i St. Olavs gt 13. Lokalene har vært hensiktsmessige med
tanke på sentral beliggenhet i Stavanger og nøytralt plassert i forhold til kommunal
4
virksomhet. Sekretariatet har også nytt godt av nærhet til Stavanger kommunes
administrasjon. Stavanger kommune har fungert som vertskommune for ordningen.
Personellsituasjonen i sekretariatet har vært noe ustabil. Sekretariatet har i det vesentlige
bestått av 4 stillinger. I perioder har det vært engasjert to ekstra saksbehandlere og i perioder
har vi vært færre. Et godt arbeidsmarked har gjort det vanskelig å rekruttere kvalifisert
personell til et tidsavgrenset prosjekt.
4. Antall saker
Oppreisningsutvalget mottok 775 søknader. Av disse er 5 søknader trukket før saken ble
behandlet av Utvalget
Antall saker fordelt på deltakerkommunene
Deltakerkommunene
Eigersund kommune
Finnøy kommune
Gjesdal kommune
Haugesund kommune
Hjelmeland kommune
Hå kommune
Karmøy kommune
Klepp kommune
Randaberg kommune
Rennesøy kommune
Rogaland Fylkeskommune
Sandnes kommune
Sauda kommune
Sokndal kommune
Sola kommune
Stavanger kommune
Strand kommune
Suldal kommune
Time kommune
Tysvær kommune
Vindafjord kommune
2007
2008
2
1
2009
2
2010
5
17
2
1
7
14
1
1
2
1
8
13
2
1
15
20
2
2
3
155
2
1
1
19
6
1
1
5
119
1
1
3
37
15
2
1
0
139
1
0
2
228
177
210
32
5
1
2
59
1
6
2
1
127
I noen saker har Oppreisningsutvalget fordelt ansvaret for oppreisningen mellom to
kommuner. I tabellen her vil saken dermed bli tatt med to ganger. Bakgrunnen for en
ansvarsdeling er at Utvalget har funnet at to kommuner har vært ansvarlige for plasseringer i
samme sak. Flere av søkerne har vært plassert flere ganger i oppveksten av ulike kommuner.
5
Rogaland fylkeskommune har, for institusjonsplasseringene, påtatt seg et delansvar for
oppreisningsbeløpet perioden 1980 – 1993. Rogaland Fylkeskommune har måttet dele
ansvaret i til sammen 87 saker.
22 saker er avvist som ikke rettidig innkommet. I 106 saker er det gitt avslag. I tillegg har
Oppreisningsutvalget behandlet 5 saker for Kristiansand Oppreisningsordning grunnet
inhabilitet der.
5. Resultat i sakene
Vedtektenes § 5 inneholder kriterier for vurdering og utmåling av oppreisningen:
”Ved vurderingen av om oppreisning skal gis og størrelsen på oppreisningen skilles det
mellom aktive overgrepshandlinger, dvs. konkrete ulovlige og straffbare handlinger og det
som kan kalles passive handlinger, dvs. omsorgssvikt.
5.1 Overgrep
Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har
vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov vold ytes en oppreisning på 725 000 kroner. Det
samme gjelder for de som har vært utsatt for gjentatte overgrep.
Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har
vært utsatt for andre overgrep ytes en oppreisning på 500 000 kroner.
Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva overgrepet besto i,
ytes en standardoppreisning på 300 000 kroner.
Av de 775 saker Oppreisningsutvalget behandlet, ble det fattet 518 vedtak om at søker var
utsatt for overgrep. Dette utgjør 66,8 % av de behandlede saker. I de fleste saker hvor det var
klargjort at søker var utsatt for overgrep var søker i tillegg utsatt for omsorgssvikt.
Resultat etter behandling:
2007
§ 5, 2. ledd, kr 725.000,165
§ 5, 3. ledd, kr 500.000,28
§ 5, 4. ledd, kr 300.000,2
2008
93
38
1
2009
83
40
2
2010
35
30
1
Total
376
136
6
5.2 Omsorgssvikt
Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har
vært utsatt for omsorgssvikt ytes en oppreisning på 300 000 kroner.
Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva omsorgssvikten besto
i, ytes en standardoppreisning på 200 000 kroner.”
6
Av de 775 saker Oppreisningsutvalget behandlet, ble det fattet 119 vedtak om at søker var
utsatt for omsorgssvikt. Dette utgjør 15,4 % av de behandlede saker.
Resultat etter behandling:
2007
§ 5, 5. ledd, kr 300.000,11
§ 5, 6. ledd, kr 200.000,-
2008
20
2009
46
1
2010
38
3
Total
115
4
5.3 Avslag
Avslag er gitt i de saker hvor at søker ikke fyller vilkårene om å være plassert i institusjon
eller fosterhjem av deltakerkommunenes barneverntjenester i perioden før 1.1.1993, jf
vedtektenes § 4. I tillegg ble det gitt avslag dersom søker ikke har klargjort å ha vært utsatt for
omsorgssvikt eller overgrep, jf §§ 4 og 5.
Oppreisningsutvalget har fattet 106 (13,7%) vedtak om avsalg.
Avlagene fordeler seg på følgende år:
2007
2008
Avsalg
12
24
2009
2010
41
29
Totalt
106
5.4 Avvisning
Oppreisningsutvalget skal avvise søknader som faller utenfor ordningen, jf vedtektenes § 6, 9.
ledd. Til sammen er det avvist 22 saker. Dette er saker som kom inn for sent det vil si etter at
søknadsfristen var gått ut. I tillegg er saker fra pårørende til tidligere barnevernsbarn avvist.
Det vises i denne sammenheng til vedtektenes § 6 hvor det står at bare den som selv var
plassert i institusjoner eller fosterhjem kunne søke.
5.5 Avkorting
Avkorting ble drøftet i bystyresak 44/06 i forhold til Stortingets billighetserstatning (nå
rettferdsvederlag fra staten). Det ble da vedtatt at oppreisningen ikke skulle avkortes i forhold
til denne erstatningen.
Når det gjelder erstatning fra annen kommune, dukket denne problemstillingen opp etter at
ordningen hadde virket en tid. Dette i forhold til Bergen kommunes erstatningsordning.
Spørsmålet ble behandlet i sak 3292/06 i Stavanger formannskap 07.12.2007. Bergen
kommune la i første omgang tilsynsansvaret til grunn for erstatning. Det vil si at også barn
som andre kommuner hadde plassert i barnhjem i Bergen kommune, kom inn under
ordningen.
Formannskapet anbefalte da at spørsmålet om dobbel erstatning ble overlatt til
Oppreisningsutvalgets skjønn ved den konkrete søknaden. Søknaden skulle realitetsbehandles
og Oppreisningsutvalget vurderte i hver enkelt sak alvorlighetsgraden samt erstatningsbeløp
gitt fra Bergen kommune. Dette innbar at Oppreisningsutvalget skjønnsmessig kunne innvilge
lavere oppreisningsbeløp enn beløpet i hver enkelt kategori i Stavanger kommunes vedtekter.
7
I forhold til erstatning i Bergen kommune er dette gjort i tre saker. I tillegg har
Oppreisningsutvalget, ut fra reelle hensyn, lagt samme prinsipp til grunn i andre saker hvor
det har vært snakk om oppreisning for samme forhold fra flere kommuner.
6. Oversikt over utgifter
6.1 Oppreisningsbeløp
Den kommunen som plasserte søkerne i institusjon/ fosterhjem er ansvarlig for oppreisningen
i den enkelte sak.
Oppreisningsutbetalinger fordelt på kommunene/fylkeskommune
Kommune
Eigersund
Finnøy
Haugesund
Hjelmeland
Hå
Karmøy
Klepp
Randaberg
Rogaland fylkeskommune
Sandnes
Sauda
Sokndal
Sola
Stavanger
Strand
Suldal
Time
Tysvær
Vindafjord
totalt
2007
0
0
11375000
1450000
725000
3837500
0
0
4762500
12100000
1225000
1225000
1362500
97337500
1450000
725000
725000
0
0
138300000
2008
662500
725000
7187500
362500
500000
966667
362500
0
5679166
3200000
725000
500000
2075000
66529167
725000
725000
2175000
0
0
93100000
2009
975000
0
4562500
0
0
512500
0
250000
9325000
7612500
1025000
725000
0
68462500
725000
0
600000
0
0
94775000
2010
totalt
1350000
2987500
0
725000
6300000 29425000
0
1812500
0
1225000
0
5316667
0
362500
0
250000
6550000 26316666
2000000 24912500
300000
3275000
0
2450000
875000
4312500
31887500 264216667
0
2900000
300000
1750000
2362500
5862500
1000000
1000000
300000
300000
53225000 379400000
6.2 Driftsutgifter.
Utgifter til drift av sekretariatet, samt lønn til Oppreisningsutvalget er fordelt mellom
kommunene. Driftsutgiftene fordeles etter antall saker som utløser oppreisning.
Utgifter i tilknytning til granskingsutvalgets drift ble delt mellom Rogaland fylkeskommune
og Stavanger kommune. Fylkeskommunen dekket utgifter til kontorhold, mens Stavanger
kommune dekket de resterende utgiftene. Netto utgifter bokført i Stavanger kommunes
regnskap per 31.12.2007 utgjør kr. 3 497 674. Stavanger kommunes utlegg i forbindelse med
8
granskingsutvalget ble fordelt mellom deltakende kommuner når kommunal
oppreisningsordning avsluttes. Fordelingsnøkkel er antall saker som har utløst erstatning per
kommune.
Det ble gitt et terapeutisk tilbud på inntil 10 timer psykologhjelp i forbindelse med kommunal
oppreisningsordning. Utgiftene er fordelt mellom deltakerkommunene og Rogaland
fylkeskommune etter samme fordelingsnøkkel.
Oversikt over fordeling av driftsutgifter.
Kommuner
Rogaland fylkeskommune
Eigersund kommune
Finnøy kommune
Gjesdal kommune
Haugesund kommune
Hjelmeland kommune
Hå kommune
Karmøy kommune
Klepp kommune
Randaberg kommune
Rennesøy kommune
Sandnes kommune
Sauda kommune
Sokndal kommune
Sola kommune
Stavanger kommune
Strand kommune
Suldal kommune
Time kommune
Tysvær kommune
Vindafjord kommune
Sum deltakerkommuner og
fylket
Driftsutgifter
Oppreisningssekretariat
Psykolog/
Granskings- Totale
beløp
og utvalg
veiledning
utvalg
utgifter
26 316 666
1 098 371
75 235
0 27 490 272
2 987 500
725 000
0
29 425 000
1 812 500
1 225 000
5 316 667
362 500
250 000
0
24 912 500
3 275 000
2 450 000
4 312 500
264 216 667
2 900 000
1 750 000
5 862 500
1 000 000
300 000
212 183
24 708
0
1 210 307
69 111
46 910
256 510
24 708
27 633
0
1 067 718
141 923
96 744
233 751
11 047 514
96 744
68 036
281 579
43 615
21 126
10 416
1 931
0
118 789
10 469
6 200
35 461
1 931
917
0
113 896
13 104
11 386
24 363
1 061 522
11 386
7 121
17 596
1 900
920
49 186
3 259 285
5 465
757 104
0
0
284 186 31 038 283
16 395
1 908 476
10 930
1 289 040
60 116
5 668 755
5 465
394 604
5 465
284 015
0
0
251 395 26 345 510
32 791
3 462 818
21 860
2 579 991
54 651
4 625 266
2 579 535 278 905 238
21 860
3 029 991
16 395
1 841 552
65 581
6 227 256
10 930
1 056 446
5 465
327 512
379 400 000
16 069 194
1 524 544
3 497 674 400 491 412
7. Klager
Vedtektenes § 7 inneholdt regler om klageadgang. Oppreisningsutvalgets vedtak kan påklages
til Stavanger kommunes faste klageorgan, jf. Forvaltningsloven § 28 annet ledd.
Administrasjonen i Stavanger kommune er sekretariat for klageorganet.
Deltakerkommunene har sluttet seg til samme vedtekter, dvs at klagene ble behandlet av den
kommunes klagenemnd som var ansvarlig for oppreisning. Oppreisningsutvalget mottok 59
klager. Av disse klagene tilhørte en klage Strand kommune, en klage Sandnes kommune, to
9
klager Haugesund kommune og to klager Karmøy kommune. De resterende klager tilhørte
Stavanger kommune.
Den enkelte klagesak ble lagt frem for Utvalget for ny behandling før klagesaken ble sendt
klageorganet i den aktuelle kommune for endelig avgjørelse.
2007
8
Antall klager innkommet
2008
22
2009
23
2010
6
Totalt
59
Behandling i oppreisningsutvalget
 Vedtaket omgjort
 Klagen trukket av søker
 Vedtaket opprettholdt og sendt klagenemnda
Behandling i klagenemnda


Vedtak omgjort
Vedtak opprettholdt
1
1
6
4
1
17
4
1
19
5
10
2
47
6
17
19
5
47
8. Opplysninger om søker
8.1 Fordeling på kjønn
Søknader registrert:
Kjønnsfordling
-antall kvinner
-antall menn
2006
68
91
2007
117
132
2008/2009
152
215
totalt
337 ( 34,48%)
438 ( 56,51%)
2006
20
43
53
40
3
2007
28
46
75
59
41
2008/2009
27
34
91
110
105
totalt
75 ( 9,67%)
123 ( 15,87%)
219 ( 28,25%)
209 ( 26.96%)
149 ( 19,22%)
8.2 Fordeling i alder
Søknader registrert
Aldersfordeling
Født før 1940
Født 1940-49
Født 1950-59
Født 1960 -69
Født etter 1970
10
9. Behandling av søknadene
9.1 Personsensitive opplysninger
Sekretariatet hadde gode rutiner for saksbehandlingen og for behandling av sensitive
opplysninger. Datatilsynet gav, etter søknad, konsesjon for behandling av personopplysninger,
jf personopplysningslovens § 33, jf 34.
Arkivet i sekretariatet bestod av både et manuelt papirarkiv og et elektronisk arkiv.
Papirarkivet ble lagret i godkjente, låsbare skap og ble avlevert byarkivet i Stavanger ved
avslutning av prosjektet. Det elektroniske arkivet var en del av det lukkede
saksbehandlingssystemet.
9.2 Råd og veiledning
I henhold til vedtektene § 6, samt god forvaltningsskikk skulle sekretariatet gi nødvendig råd
og veiledning til søkerne om utforming av søknaden.
Sekretariatet hadde stor pågang fra publikum. Mange av søkerne ønsket hjelp til utforming av
søknaden. Det blir satt av tid til samtale og utfylling av søknad for dem som ville ha hjelp. Til
tider var det så stor pågang at sekretariatet hadde en ventetid på ca en måned for samtaler og
eventuell utdypning av innsendte søknader. Sekretariatet så det som svært viktig at det ble satt
av nok tid for den enkelte søker og at alle ble tatt godt imot. For mange av søkerne var det en
barriere å snakke om sin fortid.
Flere hadde større behov for oppfølging enn sekretariatet var i stand til å gi. Det var derfor
godt å ha mulighet for å henvise søkere til psykolog. I alle årene Kommunal oppreisning
behandlet søknader hadde sekretariatet mulighet for å formidle kontakt med psykolog. I
henhold til inngått avtale med PsykologNett hadde søkerene ett terapeutisk tilbud med rett på
inntil 10 timer samtale med psykolog. Flere søkere har benyttet seg av dette tilbudet.
9.3 Innhenting av dokumentasjon
Det var i mange saker ressurskrevende å få inn dokumentasjon. Sekretariatet fikk god hjelp
fra både Statsarkivet, Interkommunalt arkiv, Stavanger byarkiv og Haugesund byarkiv. Det
viste seg også at deltakerkommunene hadde ulike arkiveringsrutiner. I enkelte saker var
oppholdene dårlig dokumentert. Mangelfull dokumentasjon gikk likevel ikke ut over søkerne.
Alle saker ble tilstrekkelig belyst slik at utvalget hadde nok dokumentasjon for å fatte vedtak i
saken.
9.4 Saksgangen
Sekretariatet utarbeidet en innstilling til Utvalget på bakgrunn av søkers egenerklæring og
øvrige dokumenter i saken. Innstillingen inneholdt forslag til vedtak med begrunnelse, samt
en oversikt over dokumentene i saken. Utvalget hadde14 dager på å gjennomgå nye saker før
hvert møte. Sakens fakta ble sendt søker før møtet i Utvalget. Eventuelle kommentarer fra
søker ble lagt frem for Utvalget i møtet, men før behandling av saken.
11
Oppreisningsutvalgets vedtak ble begrunnet i samsvar med kravene i forvaltningslovens §§
24-25. Sekretariatsleder var til stede i møtene og vedtakene ble nedtegnet i egen
saksprotokoll. Saksprotokollene ble underskrevet av utvalgsleder og sendt søker sammen med
melding om vedtak og skjema for utfylling av kontoopplysninger m.m.
9.5 Saksbehandlingstiden
I vedtektene står det at behandlingstiden ”normalt” ikke skal overstige 6 måneder. Sekretariat
og Utvalg klarte ikke å overholde saksbehandlingstiden på 6 måneder. Det kom inn langt flere
saker enn først antatt. I tillegg tok det lang tid før sakene var tilstrekkelig opplyst til at vedtak
forsvarlig kunne fattes. Den enkelte søker fikk informasjon om behandlingstiden og
eventuelle forsinkelser. De fleste av søkerne hadde forståelse for dette.
9.6. Utbetaling
Utbetaling av oppreisningsbeløp har skjedd ved at Stavanger kommune har forskuttert
utbetalingene og sendt faktura til de ansvarlige kommuner etter hvert. Utbetalingene skjedde
over Stavanger kommunes lønnssystem den 12. i hver måned. Sekretariatet hadde en person i
Stavanger kommune å forholde seg til når det gjaldt utbetalingene. Hensikten var et ønske om
ikke unødig spre opplysninger om hvem som mottar oppreisning og gjøre arbeidet mest mulig
effektivt.
Denne ordningen har fungert utmerket og lettet sekretariatets arbeid betydelig.
9.7 Økonomisk råd og veiledning
I henhold til bystyrets vedtak hadde den som fikk innvilget oppreising rett på økonomisk råd
og veiledning. Denne tjenesten var gratis.
Alle fikk, i melding om vedtak, tilbud om økonomiske råd og veiledning. De kunne selv ta
kontakt med kommunens administrasjon, men de fikk også tilbud om at sekretariatet kunne
formidle kontakt. Sekretariatet formidlet denne tjenesten til 64 av de som fikk innvilget
oppreisning.
9.8 Advokatbistand
Det følger av vedtektene for Kommunal oppreisningsordning § 6, 6. ledd at
Oppreisningsutvalgets sekretariatet i særlige tilfeller kan innvilge dekning av utgifter til
advokatbistand. Sekretariatet forholdt seg til en restriktiv tolking av ”særlige grunner”. I
utgangspunktet skulle sekretariatet gi nødvendig veiledning og hjelp til søkerne om utforming
av søknadene, jf. vedtektenes § 6, 3. ledd. Oppreisningsutvalgets sekretariat var også
behjelpelige med å innhente nødvendig dokumentasjon.
12
Sekretariatet mottok svært få henvendelser om dekning av advokatutgifter. Det ble innvilget
dekning av advokatutgifter til søkere som av bestemte årsaker ikke kunne nyttiggjøre seg
sekretariatets hjelp og veiledning.
10. Informasjonstiltak
I forkant av ordningen var det laget en egen internettside under Stavanger kommunes nettside.
Denne ble koblet opp til alle kommunene som deltar i ordningen. Søknadsskjema og en
informasjonsfolder om ordningen ble lagt ut på internettsiden. Ordningen ble kunngjort i
Stavanger Aftenblad, Haugesunds Avis, Rogalands Avis, Aftenposten og Dagbladet.
Da det ble vedtatt å utvide ordningen frem til 1993, ble det på ny annonsert i de samme aviser.
I tillegg ble det annonsert på NRK- tekst tv.
Før fristen gikk ut i 1.10.2008 ble også dette annonsert. Ordningen ble også omtalt flere
ganger i de lokale avisene og på radio. Dette var både før og underveis mens ordningen var
åpen for å ta imot søknader.
I tillegg har Prosjekt Oppreisning aktivt informert om ordningen.
11. Kontakt /samarbeid med andre
Sekretariat og Utvalg hadde før oppstart møte med sekretariatsleder i Bergen kommune. Dette
var nyttig erfaring å dra med seg. I tillegg har sekretariatet hatt god hjelp og støtte i
sekretariatet for vederlagsordningen i Oslo. Vi har hatt to felles samlinger hvor ulike tema har
vært diskutert og erfaringsutveksling har forgått. Sekretariatet har også tatt imot og informert
om ordningen til andre som var i oppstartsfasen. Det gjelder Oppreisningsordningene i
Kristiansand, Trondheim, Vestfold og Østfold.
Utvalg og sekretariatet har også hatt møter og samarbeid med Prosjekt Oppreisning gjennom
hele perioden.
12. Forholdet til fylkesmannens granskingsrapport
Forklaring avgitt til Fylkesmannens granskingsutvalg kunne benyttes som dokumentasjon for
søknaden.
Det er kun et fåtall saker hvor søker har forklart seg for Granskingsutvalget. Av
Granskingsutvalget var det 111 tidligere barnehjemsbarn som var intervjuet. Sekretariatet
mottok 775 søknader. I Granskingsutvalgets rapport er det flere institusjoner i fylket som ikke
er tatt med eller at granskingsutvalget hadde for lite materiell til å kunne uttale seg om
forholdene ved institusjonen.. Oppreisningsutvalg og sekretariat hadde imidlertid meget god
nytte av rapporten. Dette gjaldt særlig de institusjoner som var grundig behandlet, men også
de generelle vurderinger av overgrep og omsorgssvikt som granskingsutvalget gikk inn på,
var nyttig for vurderingen av søknadene.
13
Materiellet fra oppreisningsordningen innholder derfor betydelig dokumentasjon om
forholdene ved barneverninstitusjonene i fylket ut over det som fremkommer av
granskingsutvalgets rapport.
13. Tolking av vedtektene / erfaringer
Vedtektene, slik de ble vedtatt av bystyret i sak 44/ 06 og av formannskapet i sak 3292/06,
samt de føringer som her ble lagt, har dannet det rettslige utgangspunkt for behandlingen av
søknadene. Oppreisningsutvalget har imidlertid stått overfor flere utfordringer. Disse har stort
sett vært knyttet til plasseringsvilkåret, fosterhjemsplasseringene og beviskravene.
13.1 Plasseringsvilkåret
Retten til oppreisning var knyttet opp mot vilkåret plassert i institusjon / fosterhjem av
deltakerkommunenes barneverntjeneste. I mange saker var det uklart hvem som plasserte
barnet. Både med tanke på hvilken kommune som plasserte vedkommende og hvilken etat
internt i kommunen. Det har vært flere endringer av kommunegrensene i de årene ordningen
strekker seg over og kommunene har hatt ulik organisering av tjenestene opp igjennom årene.
Plasseringsvilkåret ble vurdert ut fra den lovgivning som var gjeldene på det tidspunkt da
søker ble plassert. Før 1953 kunne barn plasseres i institusjoner både etter vergerådsloven og
forsorgslovene. Med barnevernloven av 1953 som trådte i kraft 1954 ble dette endret. Barn
som hadde behov for særlig behandling, opplæring eller pleie kunne anbringes i skole for
spesialundervisning, jf Lov om barnevern av 1953 § 24, 4 ledd. Opptak skjedde gjennom
søknad til Kirke- og Undervisningsdepartementet. Søknad kunne fremsettes av
barnevernsnemnda, skolene eller foreldrene gjennom skoledirektøren. I enkelte saker har det
vært vanskelig å få klarhet i hvem/ hvilken instans som plasserte søker i skole/ spesialskole. I
de sakene hvor barnevernet har vært involvert i saken, har oppreisningsutvalget funnet det
riktig å si at plasseringsvilkåret var oppfylt. Dette selv uten formelt vedtak i saken. Dette er
også i tråd med bystyresak 44/ 06.
Opphold i institusjoner innenfor spesialisthelsetjenesten falt utenfor oppreisningsordningen.
Dette gjaldt barn som var plassert i helsevernet for psykisk utviklingshemmede, barne- og
ungdomspsykiatrien og somatiske behandlingsinstitusjoner.
Før barnevernloven av 1953 trådte i kraft, har sekretariatet funnet eksempler på at barn ble
plassert i helseheimer av ulike årsaker både av helserådet, forsorgsvesenet/fattigstyret og
vergerådet. I enkelte saker gikk det frem at det var hjemmeforholdene og ikke barnets egen
sykdom eller helse som var årsaken til plasseringen. Oppreisningsutvalget fant det da riktig å
innlemme disse sakene i ordningen. Den vanlige anbringelsesgrunnen i helseheim var
imidlertid barnas helsetilstand og da anså oppreisningsutvalget disse sakene å falle utenfor
ordningen.
Rent private plasseringer falt utenfor ordningen. Dette var stort sett barn som var plassert av
foreldrene hos besteforeldre/ andre slektninger og hvor oppreisningsutvalget ikke fant at
barnevernet var delaktig i plasseringen. I de fleste saker hvor barnet ble plassert av familie på
institusjon, fant Utvalget det klargjort at hjemkommunen var involvert og dermed ansvarlig
for plasseringen.
14
I henhold til vedtektene er det den kommunen som plasserte i institusjon/ fosterhjem som
ilegges ansvar for oppreisningen. Kommunegrensene har endret seg flere ganger i løpet av
den perioden ordningen gjelder for. Det har derfor i mange saker vært tidkrevende å fastslå
hvilken kommune som var ansvarlig plasseringskommune. Oppreisningsutvalget har tatt
utgangspunkt i hvor barnet bodde på plasseringstidspunktet og latt det være avgjørende for
oppreisningsansvaret. Sekretariatet har hatt god hjelp fra Interkommunalt arkiv til dette
arbeidet.
13.2 Fosterhjemsplasseringene
Utvalget har behandlet flere søknader fra søkere som har vært fosterhjemsplassert.
Innvilgelse av oppreisning til et tidligere fosterhjemsbarn identifiserte fosterforeldre som
overgripere. Med tanke på uskyldspresumsjonen i EMK art. 6(2) og hensynet til
kontradiksjon, tok Utvalget initiativ til at dette ble tatt opp politisk med anbefaling om at
fosterforeldre ble gjort til part i saken. Dette ble tatt opp i sak 3292/06 med det resultat at det
ble gjort en endring vedtektene. I vedtektene § 6 siste ledd, ble det tatt inn at fosterforeldrene
skal gjøres til part i saken. Dette innebar at sekretariatet alltid gav fosterforeldrene, med
mindre de er gått bort, anledning til komme med en uttalelse til det søker fortalte i sin
egenerklæring.
I svært mange saker har søkerne i tillegg til å være plassert i fosterhjem også vært plassert på
institusjon. Med mindre søker insisterte på at fosterforeldrene skulle trekkes inn i saken, dro
man ikke fosterforeldrene unødig inn i saken dersom søker allerede hadde opplevd
erstatningsbetingende overgrep i institusjon.
Det er registrert 216 saker hvor søker har opplyst å ha bodd i fosterhjem. Av disse er det i 99
saker fattet vedtak hvor også fosterhjemmet er vurdert. Fosterhjemmet er da gjort til part og
fosterforeldrene fikk anledning til å komme med en uttalelse til søkers egenerklæring.
Reaksjonen til fosterforeldre har forståelig nok vært ulik når de er blitt kontaktet. For flere av
dem er dette langt tilbake i tid og de fleste stilte seg helt uforstående til anklagene.
Sekretariatet forsøkte etter beste evne å gå skånsomt frem ved å ta kontakt pr telefon og
forklare hva dette dreide seg om, før uttalelsene fra søkerne ble sendt ut.
To fosterforeldre har benyttet seg av klageretten som partsstatusen gav dem. Begge vedtak er
imidlertid stadfestet i den kommunale klagenemnda.
13.3. Beviskravene
Kommunal oppreisningsordning bygger på et moralsk ansvar og ikke på et juridisk. Retten til
oppreisning ble utløst ved at søker klargjør å ha vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, jf
vedtektenes § 5. I tråd med selve intensjonen bak ordningen med Kommunal oppreisning,
innebar klargjøringsbegrepet at beviskravene var senket i forhold til hva som ellers gjelder for
straffesaker.
Det vises i denne sammenheng til vedtektenes § 4, 2.ledd: Ved vurderingen av søknaden
foretas en fri sivilrettslig bevisvurdering av den dokumentasjon som foreligger i saken. Det
kreves klar sannsynlighetsovervekt for at utvalget skal legge til grunn at søker har vært utsatt
for en straffbar handling.
15
Utgangspunktet for vurderingen av sakens faktum vil være den tids gjeldene lovgivning og
barnevernpraksis i angjeldende periode. Søkers egenerklæring ble lagt til grunn sammen med
annen dokumentasjon. I henhold til vedtektenes § 6, 4. ledd kan rapporten fra Fylkesmannens
granskingsutvalg benyttes som dokumentasjon for forholdene ved en institusjon.
Støtte er funnet først og fremst i granskingsrapporten for Rogaland. Sekretariatet har også i en
del saker funnet støtte i NOU 2004:23 ”Barnehjem og spesialskoler under lupen” - Nasjonal
kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945 – 1980, samt
granskingsrapportene fra Bergen kommune, Oslo kommune, Trondheim kommune og
Kristiansand kommune. Andre kilder har også vært egnet til å klargjøre omfanget av overgrep
og omsorgssvikt i ulike institusjoner og i fosterhjem. Sekretariatet har også hatt kontakt med
oppreisningsordningene i Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand for å undersøke om de
har hatt søkere på plasser som ikke er omfattet av granskingene. Etter hvert som Utvalget har
behandlet flere saker, støttes søkers fremstillinger også av andres forklaringer.
Mange av søknadene som er kommet inn er fra tiden før mandatperioden til
granskingsutvalget, det vil si før 1953. Utvalget har behandlet saker så lagt tilbake som 1930
tallet, en periode som ikke er gransket. Utvalget har også behandlet flere søknader fra søkere
som har vært fosterhjemsplassert. Fosterforeldre er verken omfattet av Fylkesmannens
granskingsutvalg, eller Befring-utvalgets landsomfattende gransking. Forholdene i fosterhjem
er ikke kartlagt på samme måte som forholdene i barnehjemmene slik at det ikke er samme
dokumentasjon til støtte for den enkelte søknad. I de fleste sakene hvor fosterhjem var
involvert har Utvalget hatt to ulike forklaringer å forholde seg til. Dette innebar at Utvalget i
tillegg måtte finne annen støtte for at forholdene virkelig var som beskrevet i søknaden.
Støtte fant man i enkelte tilfeller i barneverndokumentene, vitneutsagn, helseerklæringer,
opplysninger fra andre offentlige myndigheter, politidokumenter, dommer m.m. Enkelte av
dem som var plassert i fosterhjem følte nok at det ble stilt strengere krav til bevis for dem enn
for dem som var plassert i institusjon. Utvalget forholdt seg til de samme beviskravene, men
forskjellen var at når det gjaldt institusjonsplasseringene, fant man god støtte i andre saker og
granskingsrapportene.
14. Avslutning
Kommunene ønsket med oppreisningsordningen å ta et moralsk ansvar og gi en uforbeholden
unnskyldning til de barn som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt mens de var
plassert av deltakerkommunenes barneverntjenester. Gjennom ordningen har kommunene tatt
et oppgjør med tidligere tiders overgrep og omsorgssvikt begått overfor barn som var under
barnevernets ansvar.
Mange har gitt uttrykk for at de, gjennom ordningen, har opplevd å få anerkjennelse for en
vanskelig barndom og senere voksenliv, og at det har vært en lettelse å få fortalt sin historie.
Flere har uttrykt at det har hatt stor betydning for deres selvfølelse å bli trodd og få aksept for
at det er begått urett mot dem. Svært mange søkere har ønsket å få frem at det å motta en
unnskyldning har vært det vesentlige for dem og at det økonomiske aspektet har vært
sekundært. For de langt fleste av barnehjemsbarna har oppveksten fått sosiale og helsemessige
konsekvenser.
16
Både Granskingsutvalget og Oppreisningsutvalgets arbeid har vist at overgrep mot barn i
institusjonene i stor utstrekning har vært utøvd av enkeltpersoner. Mange ansatte på
barnhjemmene har gjort en hederlig innsats for å gi barnehjemsbarna god omsorg. Det er lett å
glemme når alle overgrep som har skjedd rulles opp.
De erfaringer Oppreisningsutvalget nå sitter med samsvarer med den nasjonale kartlegging og
granskingsrapporter fra flere fylkesmenn. Oppreisningsutvalget har gjennom arbeidet fått
beskrevet historier om overgrep og omsorgsvikt av svært alvorlig karakter.
Offentlig omsorg har vært i endring hele perioden ordningen har strukket seg over. Man kan
aldri gi garanti for at overgrep ikke vil skje, men håpet er at historien bidrar til økt fokus på
barns oppvekstvilkår. Særlig må det fokuseres på gode systemer for kontroll og tilstrekkelig
kompetanse blant dem som settes til den viktige oppgaven det er å gi barn en god og trygg
omsorg.
17