Ottar Brox:

Arbeidsinnvandring og sosial dumping

Innlegg, Res Publica, 28.mars 2012.

Jeg vil gjerne ta utgangspunkt i den rollen som

arbeidsmarkedet

spiller for lønnsnivået, og dermed for velferd og sosial ulikhet i vårt land. Vi er alle klar over hva fagbevegelsen betyr når det gjelder å sikre at framgang i teknologi og produktivitet

også

slår ut i reallønnsvekst, og ikke bare i økt kapitalavkasting. Men vi har lett for å glømme at

markedsmakt

har spilt og fortsatt spiller en stor rolle for den som skal leve av lønnsarbeid. Dersom det er en lang kø av folk som vil ha en arbeidsplass som blir ledig, er det også vanskelig for fagbevegelsen å gjøre sin jobb – og det er mange eksempler på at oppslutningen minker når arbeidsmarkedet skaper låglønnsyrker – som for eksempel i restaurantfaget i mange land. Den norske arbeiderklassens historie kan vise hvor viktig et stramt arbeidsmarked har vært i industrialderen. Når byfattigdommen i Oslo forsvant straks etter 2. verdenskrig, var det ikke fordi det ble større offentlige overføringer til de trengende – skjønt det ble det også – men først og fremst fordi

arbeidskraftmangelen

var stor og konstant i alle norske byer. Altså at den som ville ha folk i arbeid måtte betale lønn som det gikk an å leve av. I dette tilfelle skyldtes mangelen på arbeidskraft at det ikke kom så mange jobbsøkere fra bygdene som forventa. Det skyldtes først og fremst at det ble lettere å klare seg på de hundretusener av småbruk som var etablert fra 1800 tallet – som når tallet på motorbåter under 30 fot i mine heimtrakter – Berg og Torsken – steg fra omkring 60 på 1930-tallet til nærmere 370 omkring 1965. At velstanden steg i bygdesamfunnet skapte arbeidskraftmangel i bynæringene. Men arbeidskraftmangel er bare er et annet og negativt ord for full sysselsetting, som vi alle er enige om er en god ting, eller som det heter: ”Jobb nr. 1”. 1

Jeg vil si det såpass sterkt som at lokal og nasjonal knapphet på arbeidskraft er en forutsetning for en velfungerende velferdsstat – eller skal vi ta sjansen på å bruke den omstridte betegnelsen ”den norske modellen”. Mens vi burde ha lært av erfaringene at knapphet på arbeidskraft er en umistelig fordel for alle som skal leve av sitt arbeid, domineres nå

alle

de norske partiene – fra Rødt til Frp. – som konkurrerer om å få styre fedrelandet, av den ideen at

vi

, altså samfunnet, mangler arbeidskraft. Framskrittspartiet er ikke noe unntak, om noen skulle tro det. Partiet er i følge sitt liberalistiske prinsipp program for fri flyt av arbeidskraft over nasjonsgrensene, men bare dersom de importerte kan nektes de lovbestemte rettigheter som norske arbeidstakere har. Det innebærer bare at de klart uheldige konsekvenser av slik import ville bli enda mye sterkere om dette partiet kom i maktposisjon. Det er nærmest blitt konvensjonell, allment akseptert visdom i hele den industrialiserte verden – at import av arbeidskraft er blitt nødvendig fordi visse jobber ikke lenger er gode nok for rike lands arbeidere. Fordi dette visdomsordet kommer så vel fra politikkens høyre som fra venstre side, får det en troverdighet som mange andre markedsliberalistiske budskap ikke får. Det er gode grunner til å se det slik at våre myndigheters arbeidskraftimport kan være

årsak

til at nødvendige arbeidsoppgaver i samfunnet degenererer til dårlig betalte og lite attraktive jobber, og ikke bare er en ”virkning” av at norske arbeidere ikke vil ha disse jobbene. Vi trenger ikke særlig gode logiske ferdigheter for å se at når noe må gjøres i vårt land, så må vi betale det som er nødvendig for å få det gjort, altså for at noen skal velge dette arbeidet heller enn de aktuelle alternativene. Men ”vi”, altså norske bedrifter og etater, slipper billigst fra det om de aktuelle rekruttene har dårlige alternativer. Det er nettopp det som er det attraktive med folk fra fattige land. Og når vi har klart å gjøre jobbene så

relativt

dårlige at ”norske arbeidere ikke vil ha dem”, kan dette brukes til å begrunne ytterligere arbeidskraftimport, som det norske arbeidslivet dermed blir stadig mer avhengig av. 2

For noen år siden tok arbeidsdirektøren opp personalproblemene i helsesektoren, og mente at hjelpepleiere i tusenvis måtte rekrutteres fra fjerne land, om vi skulle kunne sikre våre gamle forsvarlig pleie. Men i prinsippet må jo en eventuell mangel på pleiepersonell skyldes at de potensielle rekruttene har sammenliknet dette yrket med aktuelle alternativer, og funnet det for lite attraktivt med hensyn til lønn, arbeidsmiljø, skiftplan osv., slik at de har valgt noe annet. De ansvarlige myndighetene står derfor overfor to alternative muligheter. De kan enten oppgradere jobbene, eller gå til fattige land for å finne folk som er villige til å godta de vilkårene som er for dårlige for norske arbeidstakere. Men vi skal merke oss at import innebærer

vedlikehold

av en lite attraktiv situasjon i dette yrket, noe som igjen må gjøre

mer

import nødvendig. Det er med andre ord minst like riktig å si at import kunne

skape

personellproblemer på sykehjemmene som det motsatte, altså at import er løsningen. For sannsynligvis forsterker arbeidskraftimport innfødte hjelpepleieres motiver til å forlate det, ikke nødvendigvis fordi de har noe imot folk fra andre land, men fordi yrket sakker akterut i forhold til alternativene. Det er all grunn til å ha respekt for det viktige arbeidet som gjøres for å redusere innslaget av sosial dumping i norsk arbeidsliv – av fagbevegelsen, politiske myndigheter og tilsynsetater. Men det er en praktisk talt umulg oppgave. ”Fri flyt” av arbeidskraft må innebære det som på utenlandsk kalles ”race to the bottom”, altså at vi importerer låglønnsproblemer. Vi kan jo tenke oss en demning mellom to vannmasser med sterkt forskjellig overflatenivå. Finnes det et aldri så lite hull i demningen, vil vannstanden tendere mot utjevning. Samtidig er jeg svært misfornøyd med mine egne fagfeller i samfunnsvitenskapene, som stort sett går utenom de reelle problemene. De kan nok gjøre nyttige jobber på visse avgrensete sosialpolitiske felter. Men jeg skulle ønske at yngre, dyktige folk for alvor stilte spørsmål om hva slags

samfunn

våre 3

myndigheter skaper gjennom EØS-systemet – for eksempel om de sosiale forskjellene blir større, eller om den gjensidige

tilliten

mellom oss som bor i dette landet blir redusert. Skulle jeg være uærbødig, kunne jeg ha sammenlikna mine fagfeller med de tre apene, som verken ville se, høre eller si noe stygt. Da oppdager en heller ingenting av interesse. Særlig i Oslo burde det være lett å se virkningene av at en ikke lenger behøver å tilby arbeidsfolk en ”norsk” levestandard for å få noen til å utføre nødvendige oppgaver i Norge. Det er tydeligvis nok å tilby folk

noe

bedre vilkår enn det de kan få der de kommer fra, for fattigdommen er et voksende problem i innvandrermiljøene, hører vi fra de aktuelle etatene. Oslo er tydeligvis ikke i stand til å skaffe seg servicepersonell innenlands. Oslos folketall ville ha sunket gjennom flere år uten innvandrere. Det kan naturligvis tolkes slik at de som vil ha kontorene sine vasket, hvitvinen servert og drosjene kjørt, ellers måtte ha betalt nok for å få servicepersonell fra Bygde-Norge – eller fra Oslos egen tilvekst? Eller flere bedrifter måtte ha lokalisert nye jobber der det var arbeidskraft å få, slik at flere familier med vanlige inntekter kunne ha skaffet seg gode boliger uten å stille med flere millioner. Etter min mening er det egentlig ganske sjokkerende at verken myndighetene eller organisasjonene ser ut til å ta den problematiske situasjonen i mange

håndverksfag

alvorlig. Det er stor mangel på lærlingplasser, og så dårlig rekruttering at det om ikke lenge kanskje ikke finnes norske håndverkere nok. Malermestere har stått fram i mediene og sagt at de gjerne skulle ha tatt inn lærlinger, men av hensyn til konkurransen mener de at det ikke er mulig. For de kan importere utlærte fagfolk billigere enn innfødte lærlinger. Det samme ser ut til å foregå i kollektivtrafikken: Heller enn å lære opp Osloområdets egen ungdom – mange av dem såkalte ”andre generasjons innvandrere”, finner selskapet utlærte og billigere sjåfører i Mellom-Europa, slik at det slipper å betale den lønna som kreves for at folk skal kunne tilpasse seg 4

levekostnadsnivået i hovedstaden. Av slike grunner er det svært mange lærevillige ungdommer som ikke får opplæring. Jeg er sjølsagt klar over at det standpunktet som jeg har prøvd å begrunne i dette innlegget lett kan framstilles som ”nasjonalegoistisk”, i den forstand at jeg er mer opptatt av den norske arbeiderklassens interesser enn av de

virkelig

fattige i andre land. Det kan lages mange svar på en slik anklage, som for eksempel at det neppe vil være lettere å øke innsatsen for fattige land om vi fortsetter å stimulere oppslutningen om partier som er mot utviklingshjelp. Det er likevel ikke til å komme forbi at vi ikke kan redusere arbeidskraftimporten uten å skuffe noen som gjerne ville forbedre sin situasjon ved å arbeide i Norge. Men dette må sees på som et eksempel på at politikere ofte må – og enda oftere

bør

– blokkere individuelle ønsker for å oppnå kollektive mål. Et konkret eksempel: Marokkanske arbeidere vil gjerne arbeide i Spania, og spanske myndigheter snur ryggen til for å slippe å se at titusenvis av nordafrikanere arbeider ”ulovlig” i andalusiske gartnerier. Både Spania og Marokko kan produsere gode tomater for det europeiske markedet. Marokko burde kunne konkurrere godt i slik arbeidsintensiv virksomhet, fordi lønnsnivået er høyere i Spania. Men fordi andalusiske bedrifter kan importere marokkansk arbeidskraft til lønninger langt under spansk nivå, elimineres denne komparative fordelen for det fattigste landet. Om for eksempel den spanske fagbevegelsen hadde krevd at det ble slutt på denne importen, ville det umiddelbart ramme noen arbeidsmigranter, men samtidig ville Marokko få utviklingsmuligheter. Arbeidsmigrasjon vedlikeholder ikke bare lønnsnivået for de dårligst betalte arbeiderne i Spania, men også fattigdommen i Nord-Afrika. Et skikkelig gjerde mellom det marokkanske og det spanske arbeidsmarkedet ville stenge noen arbeidsmigranter ute, men til gjengjeld kunne Marokko bli i stand til å utvikle sin egen økonomi – basert på eksportmuligheter. Den katastrofale arbeidsløysa som nå rammer folk på alle utdanningsnivåer i Spania, har også noe med dette å gjøre. Bruken av 5

arbeidsmigranter har ført til at noen yrker i Spania har fått utvikle seg slik at de er blitt helt uaktuelle for spansk ungdom. Det gjelder også den enorme produksjonen av grønnsaker på Costa del Sol – en av Spanias viktigste eksportnæringer – som i mange år har vært helt uten interesse som yrkesalternativ for den innfødte spanske ungdommen. Det burde være klart at når store segmenter i arbeidsmarkedet forfaller til et nivå der lønningene ikke gir grunnlag for det som oppfattes som en anstendig spansk levestandard, reduseres ungdoms muligheter for å finne seg arbeid, med veldig uheldige langsiktige konsekvenser. Slik sett er den problemskapende ungdomsarbeidsløysa i Europa også en konsekvens av at barrierene mellom de nasjonale arbeidsmarkedene er borte.

Til slutt:

På bakgrunn av all den ugjennomtenkte entusiasmen for arbeidsmigrasjon over landegrensene kan det være nødvendig for oss alle å tenke igjennom hvordan vi sjøl ville ha reagert om vi ble nødt å forlate familien og reise til et annet land for å bo sammen med ukjente i trange og dårlige brakker for å gjøre jobber som de innfødte helst ville unngå. Kan det være noen som helst tvil om at det måtte være best for så vel polske som norske arbeidsfolk at vi slapp konkurranse fra folk som om nødvendig var villige til å jobbe billigere eller hardere enn oss – og at de slapp å forlate heimene sine? Arbeidsmigrasjon fra fattige til rike land gjør det unødvendig for investorene å investere der investeringene gjør størst nytte for seg, altså i de land som eksporterer arbeidsfolk. Fri flyt av arbeidskraft mellom stater gjør Europas nasjoner til dårligere samfunn, selv om det er noen som tjener godt på denne mobiliteten, som fører til større forskjeller mellom samfunnsklassene, og gjør det nesten umulig å arbeide – faglig og politisk – for større likhet. Og større likhet veit vi – ikke minst gjennom den boka som Res Publica ga ut i fjor,

Ulikhetens pris

av Wilkinson og Pickett, er en langt sikrere vei til et bedre samfunn enn økonomisk vekst. 6