Transcript PD DDe fleste av alle dem som ferdes i Uræddløypa, tar det for gitt

ENDELIG LØRDAG
14 Lørdag 4. august 2012
PD
Uræddløypa – fra rab
D
De fleste av alle
dem som ferdes i
Uræddløypa, tar det for
gitt at de har denne eksklusive muligheten til å
ferdes fritt i vakre naturomgivelser. Men akkurat det var ikke så sikkert for litt mer enn 25
år siden.
Den gang var nemlig området
omkring det tidligere marmorbruddet på Hovet truet av en
massiv utbygging. Tett opp til
100 eneboliger var planlagt
bygd i terrenget som siden langt
tilbake i tid, har vært sett på som
et unikt turområde for Porsgrunns befolkning.
Det var likevel skisporten som
var utgangspunktet for selve
betegnelsen, Uræddløypa. IF
Urædd hadde siden årene like
etter krigen et variert tilbud av
aktiviteter for byens innbyggere.
Således ble det gått opp ei løype
fra Bjørntvet, gjennom skogsterreng mot Gata, Flåtten og videre
til området omkring Stridsklev,
som på den tida ikke hadde noen
privat bosetning.
Videre førte skisporet opp i
høyden mot der vi i dag passerer
vanntårnet, for senere å bevege
seg rundt på flåttene ut mot
Skjelsvikdalen, Mule og rundt
Øvaldhaugen. Vinterløypa fortsetter i dag som den gang, over
jordene ved Grenland folkehøgskole og ender for de fleste på
Flåttenjordet, hvor kommunen
har laget til en flott, avgiftsfri
parkeringsplass.
Utbyggingsplaner
Tore Ruud var en av dem som
klatret opp på barrikadene høsten 1986; ropte høyt, fikk kontakt med likesinnede og slo
alarm.
– Det var egentlig kona som
reagerte først. Hun var ute på en
av sine mange turer i Uræddløypa, som vi jo kaller denne traseen i skogområdet over høyden
ved vanntårnet her på Stridsklev
og nedover mot Hovet og videre
rundt. Da så hun at det var hengt
opp røde og gule merker på flere
av de trærne hun passerte, forteller han.
Ingen av dem de tok kontakt
med, visste hva dette betydde,
for noe varsel var ikke sendt ut.
Nysgjerrigheten gjorde at de
bare måtte få greie på hva som
var i gjære. Telefoner til kommunen fortalte at det var planer
om storstilt utbygging i dette
vakre turterrenget.
– Vi selv og alle de vi pratet
med, reagerte med sinne! For
hvorfor hadde ikke brukerne av
området fått noen informasjon
og muligheter for å uttale seg?
– Hvor involvert var du i dette
motstandsarbeidet?
Tore Ruud smiler, ler beskjedent.
– Nei, jo, jeg var vel mye
involvert akkurat da, og det ble
en del arbeid i tida som fulgte.
Han kremter lett og retter ivrig
på brillene før han fortsetter.
GLADE BRUKERE: Stein Bredesen er sammen med Rambo ofte å se ute i løypa.
SYKKEL: Lars Hamsdokka
synes terrenget egner seg godt
for sykling.
– Vi var en gruppe engasjerte
mennesker i strøket som følte at
kommunen var i ferd med å ta
fra oss det viktigste rekreasjonsområdet vårt. Derfor ble vi fort
enige om at noe måtte gjøres for
å stoppe disse planene.
I tiden som fulgte ble det dannet et interimsstyre (utviklet seg
senere til velforening for området). Naboer snakket med hverandre, og folk som en traff ute i
løypa, fikk vite hva som var på
gang. Generalplanen for Porsgrunn kommune viste ingen
utbygging i området og mulige
høringsinstanser var ikke forelagt de ekstraordinære planene.
Heller ikke fylkets miljøvernavdeling kjente til saken.
– Men som vi etter hvert ble
gjort kjent med, var det representantskapet i Arbeiderpartiet
som hadde bestemt seg for
utbygging. Og slik som den
politiske situasjonen var på den
tida, var dette nok til å få
gjennomført eventuelle planer,
forteller Ruud.
Folkemøte
Det ble sendt et opprop til
befolkningen om hva som var
på trappene, og det ble kalt inn
til folkemøte i Stridsklevhallen
(11.11.1986) mot boligbygging
PÅ BARRIKADEN: Tore Ruud var en av dem som ropte høyest,
da Uræddløypa var truet av utbygging.
i Marmorbruddet. Rundt 350
mennesker møtte opp, og avisoverskriftene i etterkant forteller
at det ble et rabaldermøte med
hard skyts mot planleggere og
politikere. De viktigste argumentene for å få beholde skogsområdet som friareal, var ødeleggelse av turløyper og forringelse av det sosiale nærmiljøet.
Dessuten ble det pekt på biotopen «kalkfuruskog» som det var
lite igjen av i distriktet.
– Hvorfor skal snaut 100 familier få lov til å frarøve tusenvis
av mennesker gleden ved å gå i
skogen? ble det spurt fra svært
engasjerte møtedeltakere.
Politikerne skjønte forbitrelsen
og tok saken med tilbake til sine
fora, og resultatet ble altså en
redusert utbygging i området.
– De måtte bare forandre planene sine.
Ruud slår ut med armene og
peker.
– Politikerne hadde vedtatt noe
de ikke var klar over hva innebar. Det var gjort flere formelle
feil.
Han rister oppgitt på hodet.
– Men ja, de besinnet seg heldigvis. De kunne ikke stå mot
folkeopinionen, det var stuende
fullt med engasjerte mennesker i
Stridsklevhallen, og vi samlet
inn hele 1 300 underskrifter fra
folk i området.
– Men i dag er det bare glede!
smiler jeg og retter kameralinsa
mot en fornøyd frontsoldat.
– Ja, egentlig er jeg veldig
godt fornøyd. Og særlig nå som
kommunen har oppgradert den
traseen over her og rundt vanntårnet, tatt bort stein som stikker
opp og lagt på et flere centimeter tykt barkteppe. Det er vel
særlig for vinterbruken det
arbeidet er gjort, men jeg hører
fotgjengere, joggere og syklister
samstemmer i gleden.
Han snur seg og hilser blidt på
noen forbipasserende.
– Tenk så heldige vi er, som
har den frodige naturen så nære.
Jeg har følelsen av å være midt
ute i skogen når jeg er her; ingen
hus og ingen trafikklyder, men
fuglekvitter, vakre blomster,
ekorn, grevlig, rådyr…
Han blir tankefull.
– Jeg har et berettiget håp og
ønske om at dette bynære området av kommunen vår, må forbli
fredet for all evighet.
Tett på naturen
Tore Ruud forsvinner bak
noen busker før Stein Bredesen
kommer til syne med sin firbeinte venn, Rambo, en seks
MØTEPLASS: De høyeste bygningene er
måneder gammel Gordon Setter
i band.
– Jeg føler meg privilegert
som har ei slik løype i nabolaget. Fint å komme bort fra det
urbane uten å måtte reise lange
veier.
Han setter seg på huk og gir
bikkja litt mer oppmerksomhet.
– Litt utålmodig han lille her,
skjønner du, det er så utrolig
mange spennende lukter rundt
omkring.
– Opplevd noe spennende her i
skogen? spør jeg spent i iveren
etter å krydre reportasjen med
noe mer action.
– Ja, faktisk, like der nede.
Han snur seg og peker.
– Sju, åtte meter nedenfor løypa så vi på en stor, fin rådyrbukk. Vi stod og kikka på hverandre ett minutts tid, før den letta på beina og forsvant ut i periferien. Sånt noe gjør inntrykk!
Ellers må jeg si at jeg gleder
meg over alt det jeg ser, hører
og lukter. Og så alle de hygge-
ENDELIG LØRDAG
PD
Lørdag 4. august 2012
15
balder til rein idyll
r samlet i ett eget område av byen.
lige, blide menneskene som vi
bestandig møter!
Rambo logrer fornøyd med
halen.
– Ja, ikke å forglemme de firbeinte!
Folk med hund i band, er i flertall denne sommerlige torsdagskvelden. Berit Nygård med sine
to rasehunder går turer nesten
hver dag i skogen, forteller hun
og ser bort på dattera, Karoline,
som også har med seg to små
rasehunder.
– Jeg bor på Sundjordet og blir
med mamma når det passer
sånn.
– Det er så idyllisk her, samstemmer de begge og lar bikkjene bestemme noe av tempoet
videre.
– Bare moro med ulike brukergrupper, og vi har ingenting mot
verken syklister eller ryttere til
hest, dersom det skulle komme
noen.
Lars Hamsdokka er ivrig
syklist og innimellom tar han
seg turer i Uræddløypa.
– Det er blitt utrolig fint her
etter at kommunen kjørte på
bark.
– Hvordan egner rundløypa
seg for terrengsykling?
– Variert og utfordrende, svarer han og nikker bestemt, noen skikkelig fine utforkjøringer og et par virkelig utfordrende stigninger der en er
avhengig av tørt og stabilt
underlag for å komme opp.
– Har det kommet til noen episoder på grunn av høyt tempo og
mange folk i løypa? undrer jeg.
– Nei, tar det bestandig med ro
i uoversiktlig terreng. Ikke noe
problem! svarer han før han tar
seg videre på sin 29 tommers
Trek.
Mange brukere
Wenche Ellefsen fra Bjørntvedt har fått med seg venninna
si, Hege Løvåsen fra Tollnes, på
skogstur.
– Vi parkerte på Stridsklev,
forteller de smilende.
– Det var egentlig meg som
først hørte om dette terrenget,
fortsetter Wenche og ler mot
den andre.
– Noen kjente anbefalte meg å
dra opp hit på grunn av dekket.
Det er bare vanvittig deilig å gå
på dette bløte, avdempede
underlaget ute i naturen.
– Første gang jeg er her, sier
Hege.
– Visste ikke at det var så fint!
Passe kupert, ingen spesielt
bratte partier og egentlig veldig
varierende terreng.
– Vi går fort, samstemmer
begge.
– Ingen jogging på oss, det er
vi ferdige med! Men vi går oss
skikkelig varme.
– Vi er som to humler, ler
Wenche, - virrer fram og tilbake, men holder oss stort sett i
løypa.
– Ja, det er vi nødt til, supplerer Hege, for ellers er det ikke
sikkert at vi hadde funnet tilba-
ke til bilen.
Mange ulike aktører, de fleste
gående og altså mange i følge
med hund i band. Syklistene var
i absolutt mindretall denne ettermiddagen, og ryttere til hest,
totalt fraværende. Et ikke altfor
svermende dyreliv lagsmed løypa, men større muligheter for
dem som tok seg avstikkere ut i
naturen. Det gjorde ikke de to
damene som kom mot oss i fint
driv, lett joggende i den mest
trafikkerte Uræddløypa.
– Vi trives best her, forteller
Tone Christiansen Hardli og
Kirsten Mæhlum, lærere på
Stridsklev barneskole og bosatt
på Rødsåsen.
– Er nok ute i løypa et par
ganger i uka, sier den ene og ser
på den andre som nikker.
– Og nå har de gjort det så fint,
med grus og bark!
De smiler fornøyd og hopper
raskt til side for å slippe forbi en
annen jogger i høyt tempo.
– Hva med skolen? spør jeg.
– Bruker dere terrenget rundt
omkring her i skolesammenheng?
– Om vi gjør! Både faglig og
sosialt. Du aner ikke hvor heldige vi er som har dette fantastiske
terrenget i så umiddelbar nærhet.
De utfyller hverandre med
supplerende kommentarer.
– Naturstier. Teori og praksis,
ser du! Vi prater om biotoper,
geologi, mineraler, botanikk,
dyreliv, fugler, historie… og så
drar vi ut i naturen for å finne
eksempler.
– Men nå er det ferie, og da
gjør vi bare det vi har lyst til!
roper Tone og er allerede noen
meter lenger nede i løypa.
– Stort sett da, kommer det
muntert fra Kirsten.
Men før jeg rekker å si noe
mer, er de allerede langt nede i
bakken.
TEKST OG FOTO:
Per Chr. Nagell Svendsen