Transcript Last ned pdf

Kriminal- og rettsjournalistikk
1
Innholdsfortegnelse:
Forord
Side 4
Grunnleggende om etikk
Side 5
Ute der det skjer
Side 5
Hva kan offentliggjøres?
Side 6
Slik etterforsker politiet de alvorligste sakene
Side 7
Hva gjør de taktiske etterforskerne?
Side 11
Når ber politiet om hjelp fra publikum
Side 12
Politiet etterforsker, og journalistene etterforsker
Side 14
De daglige betegnelser
Side 15
Påtalemyndigheten
Side 15
Tiltaler og offentliggjøring
Side 16
Om rettsapparatet, domstolene og aktørene
Side 17
Grunnleggende om bevisvurdering
Side 18
Fra sak til dom
Side 18
Anke
Side 19
Juryen
Side 20
Rettsbelæring
Side 21
Ja eller nei til juryen
Side 21
Høyesterett
Side 21
Gjenopptakelseskommisjonen
Side 22
EMK – EMD
Side 23
Arbeidsforholdene og mulighetene i rettslokalene
Side 23
Bilder og bevis fra retten
Side 24
Psykiatriske utredninger
Side 26
Forvaring
Side 27
Straffereaksjonene
Side 27
2
Straff fra domstolene
Side 28
Oppreisningserstatning
Side 28
Referat fra retten
Side 29
Varetektsfengslinger
Side 29
Omtalerett, men referatforbud
Side 30
Bevisforspillelse
Side 31
Innsynsrett kontra offentlig gjengivelse
Side 32
Varetektsfengslinger med referatadgang («smutthullet»)
Side 33
Sedelighetssaker
Side 33
Sladding av navn
Side 34
Service
Side 35
Sivile saker
Side 35
Mal for innlegg i retten
Side 36
Kopiering eller publisering av dette dokumentet er bare tillatt etter avtale
med Fædrelandsvennens redaksjonelle ledelse.
3
Kriminal- og rettsjournalistikk er en del av vårt håndverk som krever tålmodighet, innsikt, gode
forbindelser, gode kilder, en god porsjon elementær juridisk lærdom og evne til å være systematisk,
og effektivt bruke åpne kilder gjennom berammingslister og rettsavgjørelser fra www.domstol.no.
En vesentlig del av jobben er å skape kontinuitet fordi det åpner for kunnskap om persongalleriet og
gjenkjennelsesevnen hos personer som opererer i det kriminelle miljø.
Etter drapet på Stoa i Arendal i mars 2003 kartla Fædrelandsvennens redaksjon «hele» det
kriminelle miljø i Arendal. Det ga oss stor journalistisk gevinst og innsikt i hvilke personer som
opererte i miljøet, og hvilke relasjoner de hadde til hverandre.
Et viktig redskap for å jobbe godt og effektivt mot rettsapparatet er å kjenne mulighetene og
begrensningene, og samspillet mellom domstolene og de forskjellige aktører.
Håndboken «Dommerne og mediene» gir mange gode råd. De viktigste rådene er tatt med her.
Den løpende politi- og kriminaljournalistikk er avhengig av kilder. Gode kilder. Tålmodighet er
stikkordet. Det er bare over tid det skapes gode kilder og relasjoner.
Kristiansand august 2014
Hallgeir Oftedal
4
Grunnleggende
Det er grunnleggende å forholde seg til Vær varsomplakatens bestemmelser. Plakaten er supplert
med «Etiske husregler for Fædrelandsvennen». Bakerst i dette dokumentet finnes Vær
varsomplakaten.
Arbeider du med kriminal- og rettsjournalistikk er det viktig å kunne skille noen av formalitetene fra
hverandre.
1.
2.
3.
4.
Straffeloven forteller hva som er straffbart, og anviser straff for kriminelle handlinger.
Straffeprosessloven regulerer og anviser hvordan straffesaker skal behandles.
Domstolloven regulerer hvordan domstolene skal håndtere saker og prosesser på.
Forskrift om offentlighet i rettspleien forteller hvordan domstolene skal offentliggjøre sine
avgjørelser
5. Forskrift om pressemappe forteller om hvordan domstolene i praksis skal legge til rette for
pressens tilgang, og eventuelle avgrensning, til avgjørelsene
Det er viktig at vi skiller mellom rettsbok, dom, slutninger og kjennelser. At retten til tider bruker
mange betegnelser, blir hos oss omgjort til en felles språklig plattform: Avgjørelser. Men en dom er
en dom, ikke en tilfeldig avgjørelse.
Når vi skriver at en kriminell, ved å begå en alvorlig forbrytelse «risikerer 21 års fengsel», så er det
en straff som er så sjelden og maksimal, at den ikke er relevant å bruke i journalistisk sammenheng.
Langt mer aktuell er beskrivelse av minstestraffen, eller bruke normalstraffen, som ved et «ordinært,
forsettlig drap» av Høyesterett er fastsatt til pluss/minus 12 år.
Ute der det skjer
Vi er ofte ute der det skjer, og når det skjer noe, for å ta bilder eller gjøre videoopptak. Spørsmålet
om vår rett til å gjøre dette er omtalt i en artikkel i årsrapporten fra Spesialenheten for politisaker
for 2013. Juridisk rådgiver Camilla Lie oppsummerer der at vi på et offentlig sted har rett til å ta
bilder, fordi fotograferingen er aktuell og har allmenn interesse.
I artikkelen vises det at til filming og fotografering kan være straffbart dersom den representerer en
ordensforstyrrelse, er skremmende eller representerer en plagsom opptreden eller annen
hensynsløs adferd som krenker en annens fred, eller som hindrer politiets utførelse av tjenesten.
5
Politiet kan i verste fall nedlegge forbud mot fotografering, men da må det svært mye til, og
hjemmelen må være godt forankret i politiloven. Å kreve beslag i bilder, eller kreve sletting, skal
journalisten/fotografen ikke etterkomme. Politiet kan bare ta beslag i opptak og bilder dersom det
har betydning som bevis for et straffbart forhold (straffeprosesslovens § 203).
Politiet vil nok skille mellom private opptak og fotografering, og de oppdrag som vi som
profesjonelle journalister og fotografer gjennomfører for eksempel på et ulykkessted eller annet
sted vi er på jobb.
Hva kan offentliggjøres?
I den digitale tid reiser bruk av bilder og video fra en hendelse en rekke etiske problemstillinger,
fordi publisering kan skje relativt kort tid etter en ulykke eller hendelse. Identifiseringsmulighet
gjennom stedet for hendelsen, bilmerke eller andre referansepunkter, kan gi pårørende informasjon
om at noen av deres nærmeste er innblandet i en ulykke før de selv er varslet. Beskrivelser fra et
ulykkessted kan også virke støtende og uetisk.
Ingen ulykker og hendelser er like. Det må alltid gjøres etiske vurderinger i forhold til den konkrete
sak det arbeides med. Her gjelder Vær varsomplakaten, interne retningslinjer og etablert praksis.
6
Slik etterforsker politiet de alvorligste
sakene
For en journalist er det viktig i den innledende fase, initialfasen som politiet pleier å bruke som
betegnelse, å stille seg spørsmål og samle inn informasjon om:







Hva?
Når?
Hvor?
Hvordan?
Hvem?
Hvorfor?
Hva nå?
Det kan gis svar på noe, men ikke alt. Noen svar vil ikke være fullstendige. I startfasen av en sak løper
journalistene og politietterforskerne side om side i et forsøk på å få tak i de viktigste vitner. Som
regel vinner politiet denne konkurransen, men for journalistene er det viktig å få tak i de som har
sett noe eller noen, hørt noe, eller kan fortelle mer om folkene bak.
Hva?
Hva skjedde? Det er det viktigste utgangspunkt. Som regel vil en alvorlig kriminell handling, som for
eksempel et drap, bli kjent ved at politiet varsler om at det er funnet en død person, der funnet av
den døde personen blir etterforsket fordi det er mistanke om at det har skjedd noe kriminelt.
Journalistens utgangspunkt er at politiet har funnet en død person. Omstendighetene rundt skal
etterforskes videre.
Hvor?
Åstedet er viktig, ikke minst fordi det kan fortelle noe mer om personen som er funnet død. Hva
knytter for eksempel den døde personen til funnstedet? Var det i boligen, på hytta eller bare et
tilfeldig sted?
Hvordan?
Noen ganger er det helt åpenbart at det har skjedd en alvorlig kriminell handling når en person for
eksempel blir funnet død. Det forteller ytre tegn på kroppen. I tvilstilfeller er det er bare den erfarne
politietterforsker eller kriminaltekniker som kan danne seg et bilde som gir grunnlag for å si at funn
av en død person utløser en etterforskning, fordi det kan ha skjedd noe kriminelt. Det er altså
funnstedet, og skader på den døde personen, som gir de første indikasjoner.
7
Hvorfor?
Når en person blir funnet død, er årsaken til døden alltid et relevant spørsmål. Hvis det er åpenbart
at vedkommende er drept, vil motivet alltid være interessant. Journalister bør alltid lete etter motiv,
men det må gjøres med forsiktighet.
Viktig er det også å stille spørsmål knyttet til når, hvem og hva nå?
Vi må vite mest mulig om offer, geringsperson, åsted, motiv og drapsvåpen.
Hva skjer på åstedet?
Hvis vi tar utgangspunkt i funn av en død person blir åstedet straks «lukket». Det vil si at åstedet blir
holdt så jomfruelig som mulig for kriminalteknikerne. Åstedet sperres av, ofte i en relativt stor
omkrets i startfasen. Kriminalteknikerne tar på seg utstyr som ikke setter spor (den klassiske, hvite
kjeledressen og plastovertrekk på skoene), bruker plasthansker og munnbind for ikke å smitte
åstedet med fremmed dna .
Kriminalteknikerne arbeider på et åsted på Evje.
Åstedet fotograferes og filmes, og det gjøres omfattende registreringer og oppmålinger for
eksempel rundt den person som er funnet død. Arbeidet består i å danne seg et bilde av
hendelsesforløp. Det søkes etter innbruddsspor på dører og vinduer. Er det en inntrenger med lovlig
adgang til stedet? Er det tegn på kamp? Har offeret blitt flyttet på?
8
Det søkes etter blodflekker, eventuelle slagvåpen eller andre våpen. Det søkes etter fingeravtrykk.
Gjenstander blir sikret og lagt i beslagsposer. Vattpinner strykes for eksempel over gjenstander med
sikte på dna-analyser. Som oftest bruker kriminalteknikerne, alt etter hvor mange som er på åstedet
og åstedets omfang, flere dager på sine undersøkelser. Noe av det som tar tid er hvis det er mange
blodflekker som skal registreres.
Blodspor på åsted som politiet skal undersøke. (Foto: Kriminalteknisk avsnitt, Agder Politidistrikt)
Ofte settes en politihund inn i søk rundt åstedet for å søke etter for eksempel gjenstander.
På et tidspunkt fraktes liket vekk etter av et begravelsesbyrå som er tilkalt. Mange fotografer er
utstyrt med stor tålmodighet, og kan sitte i timevis for å ta bilder av når liket fraktes vekk. Ofte er
det mulig få svar fra åstedsgranskerne når dette skjer.
9
Liket fraktes til rettsmedisinsk undersøkelse ved patologisk avdeling på Folkehelseinstituttet
(tidligere Rettsmedisinsk Institutt, RMI). Tidlig om morgenen neste dag gjennomføres
likundersøkelsen av to patologer assistert av en person fra Kripos, som dokumenterer undersøkelsen
gjennom fotografering. Om ettermiddagen er en foreløpig obduksjonsrapport klar for oversendelse
til politiet. Den kan gi indikasjoner om dødsårsaken, og er en rettesnor, og en pekepinn for politiet i
den videre etterforskning. Endelig obduksjonsrapport foreligger 8 til 12 uker etter obduksjonen.
Etter at åstedet er ferdig gransket, fortsetter kriminalteknikerne sine undersøkelser av beslagene,
systematisering av beslagene, oversendelse av gjenstander for undersøkelse på Kripos, og
oversendelse av dna-funn til analyse på Folkehelseinstituttet.
Det gjelder å være tålmodig som journalist. Vente og se mens politiet jobber på et åsted.
Da dykkere søkte etter en drapskniv i elva Otra i Kristiansand i 2010, var Fædrelandsvennens
fotograf i nærheten da kniven ble hentet opp fra vannet.
10
Hva gjør de taktiske etterforskerne?
Initialfasen for politiet er svært rutinepreget, men krever normalt relativt store ressurser fordi
arbeidet er omfangsrikt og arbeidskrevende.
Noe av det politiet gjør er følgende:









Kartlegging av offeret, den nære familie og bekjentskapskrets/vennekrets som straks
avhøres. I noen saker gjennomføres det dør-til-dør i nabolaget.
Trafikkdata på den dødes mobiltelefon/fasttelefon sikres. Dette gir som oftest en god
innfallsvinkel for etterforskningen.
Avhør av naboer hvor det er aktuelt.
Kontakt på sosiale medier blir kartlagt. Det samme gjelder elektronisk kommunikasjon.
Datamaskiner blir beslaglagt og sikret.
I de tilfeller hvor det er overvåkningskamera i nærheten blir bilder fra disse sikret og
innhentet.
I faser av etterforskningen kan det være aktuelt å hente inn informasjon om passering av
bomstasjoner.
Bruk av elektroniske bankkort kan gi spor.
Avdødes bevegelser i forkant av hendelsen kartlegges.
Det vurderes bruk av politifaglige dataressurser med sikte på systematisering av
informasjonsmengden.
11
Når politiet ber om hjelp fra publikum?
Tidvis ber politiet om hjelp fra publikum for å få inn opplysninger og tips. Det kan gi grunnlag for god
journalistikk.
På forsommeren 2011 stod politiet i Kristiansand foran en omfattende etterforskningsoppgave etter
overfallsvoldtekt i byens mest kjente og benyttede turområde. Gjerningsmannen var ukjent. Etter
hvert dannet politiet seg et bilde av hvordan overgrepsofferet hadde beveget seg gjennom byen mot
stedet hvor forbrytelsen fant sted. Politiet antok at en gjerningsmann enten fulgte etter, eller ventet
på offeret. Ved hjelp av bilder av kjente steder i sentrum, i kombinasjon med grafiske elementer
som kart, omtalte Fædrelandsvennen ruta offeret hadde gått. Det ga politiet tips om observasjoner,
både av fornærmede og mulige gjerningspersoner.
Her kombinerte Fædrelandsvennen politiets opplysninger med aktiv journalistikk.
12
13
Sikring av teledata ga senere i etterforskningen politiet oversikt over hvem som hadde vært i
området, og hvem som hadde brukt mobiltelefon knyttet opp mot basestasjoner i området.
Ikke minst teledata bidro til slutt til pågripelse og senere domfellelse. Dna-funn på åstedet knyttet
også domfelte til overfallsvoldtekten.
Politiet etterforsker, og journalistene etterforsker
Politiet og journalistene løper om kapp for å sikre seg informasjon. Som journalister må vi være
kreative og løpe fort, men må samtidig ivareta de elementære etiske og grunnleggende prinsipper i
journalistikken. Å tilnærme seg offerets familie og vennekrets krever stor omtanke, fordi de kan
være i mental ubalanse.
Vi må sjekke Facebook, Instagram, Twitter, Snapchat, LikedIn. De sosiale medier kan gi svar på hvem
som er omgangskretsen. Har offeret en Facebookprofil er det viktig å sikre seg innholdet, ikke minst
vennekretsen, i søk etter kilder.
Dersom det er mistenkte i saken gjelder de samme journalistiske prinsipper om å sjekke alle sosiale
medier.
14
De daglige betegnelser
I vår daglige journalistiske virksomhet, basert på for eksempel politilogg via Twitter, eller andre
kanaler, støter vi bort i omtale av personer som får variable karakteristikker.
Det må skilles mellom betegnelsene mistenkt, siktet, tiltalt og domfelt.
En etterforskning i en straffesak starter ofte med at en person får status som mistenkt. Denne
statusen gir en person noen flere rettigheter enn et vitne (kfr. straffeprosessloven).
En person, mistenkt for å ha begått lovbrudd, kan få en juridisk status som siktet på forskjellige
tidspunkt under etterforskningen av en straffesak (for eksempel får alle som varetektsfengsles status
som siktet). Det følger av straffeprosessloven § 82 at en mistenkt får status som siktet når
"påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølgning mot ham er innledet ved retten,
eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet
mot ham”.
For å si det enkelt. Når det anvendes tvangsmidler må politiet endre status til siktet for den aktuelle
person.
Siktelser kan imidlertid frafalles under etterforskningen, slik at personen ikke regnes som siktet ved
avsluttet etterforskning. En mistenkt får ikke status som siktet ved at det gjennomføres hemmelige
etterforskningskritt, som for eksempel kommunikasjonskontroll mot vedkommende.
Når etterforskningen av en sak er ferdig, tar påtalemyndigheten ut tiltale i de tilfeller der de mener
den siktede skal dømmes for den handling han er siktet for. Personen får da status som tiltalt i
saken.
Status som siktet og tiltalt gir i mange tilfeller rett til forsvarer som betales av staten. I tillegg har
siktede og tiltalte rett til innsyn i sakens dokumenter.
Påtalemyndigheten
I de aller fleste tilfeller avgjør påtalemyndigheten i politiet om det skal utferdiges forelegg eller
reises tiltale, men for de alvorligste forbrytelsene er tiltalekompetansen lagt til statsadvokaten eller
riksadvokaten. De nærmere reglene om dette finnes i straffeprosessloven kapittel 7.
Selv om påtalemyndigheten opptrer som part i straffesaken, har den en objektiv rolle. Grunnlaget
for påtalemyndighetens avgjørelser er politiets etterforskning, som skal være objektiv. Både det som
er til gunst og ugunst for den som er under etterforskning skal etterforskes. Det viktigste i
etterforskningsfasen er å få belyst saken best mulig, ikke å få noen straffet eller dømt.
For at påtalemyndigheten skal ta ut tiltale, må den føle seg overbevist om gjerningspersonens
straffskyld, og mene at det kan føres tilstrekkelige bevis for straffeskylden i retten. Dersom
vurderingen av bevisene munner ut i at vilkårene for straff ikke er oppfylt, er det
påtalemyndighetens plikt å stanse forfølgningen. Forsvarere har ikke noen lignende
objektivitetsplikt. Om lag 95 prosent av alle straffesaker som behandles i rettsapparatet, ender med
domfellelse.
I Norge er første nivå i påtalemyndigheten integrert i politidistriktene, som ledes av politimestrene.
Ansvarsforholdene i politiet er dermed todelt: Mens ansvaret for straffesaksbehandlingen ligger til
15
riksadvokaten, har Politidirektoratet og Justisdepartementet ansvaret for administrative,
økonomiske og vanlige, politimessige oppgaver (som for eksempel forebyggende virksomhet og
ordenstjeneste).
Norge har et såkalt tosporet system hvor politi og påtalemyndigheten jobber sammen i
politidistriktene. Juristene har ansvar for jussen, etterforskerne har ansvar for å forberede og
etterforske sakene frem til det tas en påtalemessig avgjørelse. Danmark har også det tosporede
system, mens de fleste andre vestlige land i utgangspunktet har et skille mellom politi og
påtalemyndighet.
Politiadvokatene er direkte underlagt statsadvokatene i enkeltsaker. I rollen som påtalemyndighet er
juristene overordnet de politiutdannede tjenestemenn. Av den grunn fremstår ofte politiadvokatene
offentlig som «ledere» av etterforskningen.
Andre påtaleledd er Spesialenheten for politisaker og Generaladvokaten.
Riksadvokaten og statsadvokatene er overordnet påtalemyndighet også i saker som gjelder
overtredelse av den militære straffelov.
Økokrim er både et statsadvokatembete med nasjonal myndighet og en sentral politienhet.
Riksadvokaten har fagansvaret for straffesaksbehandlingen ved Økokrim.
Riksadvokaten
Statsadvokatene
Påtalejuristene i politiet
Tiltaler og offentliggjøring
Påtalemyndigheten holder strengt på at en tiltale ikke skal offentliggjøres før den er forkynt for den
tiltalte (påtaleinstruksen § 22-7). Det kan sjekkes via forsvareren eller politiet/påtalemyndigheten.
Det finnes også andre bestemmelser som regulerer når en tiltale kan offentliggjøres. Domstolenes
regelverk er slik at en tiltale er offentlig når saken er berammet, uavhengig om tiltalen er forkynt
eller ikke. Dersom påtalemyndigheten har lagt ned forbud mot offentliggjøring (gjelder stort sett
bare overgrepssaker og grov familievold og saker som forventes blir avviklet for lukkede dører) har vi
likevel innsynsmulighet (Forskrift om offentlighet i rettspleien § 7). I praksis betyr
innsynsmuligheten at mediene får en kopi av tiltalen med forbud om offentliggjøring.
16
Om rettsapparatet, domstolene og aktørene
I retten er det viktig å betegne aktørene korrekt. En tiltalt i en straffesak har ingen
«prosessfullmektig». Den tiltalte har en advokat som forsvarer. Aktor er en jurist som enten er
politifullmektig, politiadvokat, eller i saker hvor strafferammen er over seks år, normalt en
statsadvokat.
I mange saker knyttet til vold og overgrep oppnevnes det en bistandsadvokat som det offentlige
betaler. Bistandsadvokaten er den juridiske rådgiveren for fornærmede (offeret).
I straffesaker, hvor den anklagede har krav på forsvarer, oppnevner som regel retten en advokat
som forsvarer. Mange, som tidligere har vært innom kriminelle handlinger, har allerede en advokat
de bruker fast. I hver domstol er det faste forsvarere. Disse oppnevnes for seks år om gangen. De
faste forsvarerne er normalt flinke advokater med strafferett som spesialitet. De faste forsvarerne
får dekket sitt honorarkrav av tingretten.
Det er likevel fritt forsvarervalg. Velger en tiltalt i Kristiansand en forsvarer fra Oslo, må retten
oppheve det som kalles for bostedsforbehold. Dersom retten avslår dette, dekkes ikke reise og
opphold for forsvareren.
I en sivilrettslig tvist opptrer partene med «prosessfullmektig». Det ligger i ordet. En advokat eller
advokatfullmektig gjennomfører prosessen som fullmektig for den parten som har brakt saken inn
for domstolen.
Vi har tre rettsinstanser:
1. Tingretten
2. Lagmannsretten
3. Høyesterett
I domstolene opptrer det tingrettsdommere, som internt betegnes som «embetsdommere». De
fleste domstolene har også dommerfullmektigstillinger. Dette er tidsavgrensede jobber, som ofte tas
som et ledd i kompetansebygging. En dommerfullmektig kan sitte i stillingen i inntil tre år.
I meddomsrett sitter det to legdommere, valgt av kommunestyret. Det stilles krav om at
legdommere ikke må ha vesentlige anmerkninger på sitt rulleblad.
17
Fra en straffesak i Lister tingrett. Sorenskriver Robert Versland i midten.
Grunnleggende om bevisvurdering
Det er elementært at den tiltalte ikke kan kjennes skyldig uten at dommerne er tilnærmet hundre
prosent sikker på tiltaltes skyld. Er det en rimelig og fornuftig tvil knyttet til bevisvurderingen, skal
tiltalte frifinnes. En slik tvil er ikke en teoretisk og oppkonstruert tvil, men en fornuftig, avveid tvil
basert på det som kommer frem i retten. Domstolen kan bare dømme ut fra det som blir lagt fram
av bevis og opplysninger i retten. Har dommerne lest om saken i avisene, eller på andre måter blitt
kjent med saken på forhånd, skal denne informasjonen ikke tillegges vekt.
Domstolene kan ha mange beviser til vurdering knyttet til et straffbart forhold. Noen bevis har større
verdi enn andre. Til slutt blir det den samlede bevisverdien som er avgjørende.
En tiltalt og hans forsvarer vil ofte forsøke å svekke bevisverdien, så tvil om bevisverdien, eller legge
frem andre bevis som kan ha betydning for avgjørelsen om skyld.
Til slutt er det retten som ut fra et samlet bevisbilde tar standpunkt.
Fra sak til dom
I de saker hvor bot/forelegg ikke er tilstrekkelig straff ut fra loven, blir sakene oversendt domstolen.
Her skilles det mellom tilståelsessaker og meddomsrettssaker.
En person, som har tilstått et kriminelt forhold, kan gi en uforbeholden tilståelse. Det åpner for en
strafferabatt når saken kommer til retten som såkalt tilståelsesdom. I den aktuelle sak blir personen
betraktet som «siktet», og innkalt til rettsmøte. Dommeren har alle politidokumentene i saken, og
det normale er at den siktede forklarer seg. Det er full referatadgang for pressen fra tilståelsessaker.
18
Det er ingen bevisførsel utover dokumentene og siktedes forklaring. Behandlingen er forenklet.
I de saker hvor en person er ilagt et forelegg, som nektes vedtatt, blir saken oversendt retten for
pådømmelse. I utgangspunktet mistet en person strafferabatten også ved å nekte forelegg. Selv om
en slik pådømmelse kalles «meddomssak» er det likevel bare en dommer som er til stede, fordi
saken i utgangspunktet er enkel, og dreier seg om et forelegg.
Det «normale» er at vedkommende blir dømt i samsvar med forelegges størrelse (uten strafferabatt
for tilståelse). I tillegg pleier normalt retten å ilegge saksomkostninger som «tilleggstraff».
Straffeprosessloven (§276) anviser når retten settes som meddomsrett med en fagdommer
(administrator som er jurist) og to meddommere.
De tre dommerne har en stemme hver i forbindelse med skyldspørsmålet og straffeutmålingen.
Flertallet bestemmer.
Normalt er det ikke knyttet noen begrensninger til offentliggjøring av dommer. Dersom det er slike
begrensninger, må journalisten merke seg det. Mest alminnelig er kravet om anonymisering, og det
betyr at retten pålegger pressen å omtale avgjørelsen slik at de involverte ikke kan bli identifisert.
Anke
Alle som er dømt kan anke dommen videre i rettssystemet. Den som er ilagt forelegg av politiet kan
nekte å vedta. Dermed ender saken i retten. Den som er dømt har en ankefrist på to uker etter at
dommen er forkynt for vedkommende.
Lagmannsretten – avstemmingsregler og avgjørelsesregler
Alle som er dømt i tingretten, enten som tilståelsesdom eller i meddomsrett, kan anke avgjørelsen til
lagmannsretten. En som er dømt i en sak med strafferamme på seks år eller mer, har automatisk
ankerett til lagmannsretten. Andre avgjørelser i tingretten må passere ankeutvalget. Dersom
ankeutvalget sier nei, er avgjørelsen fra tingretten endelig og rettskraftig, dersom det ikke ankes til
Høyesterett over saksbehandlingen eller feil lovanvendelse. Slike anker fører relativt sjelden fram.
En anke over straffeutmålingen i lagmannsretten avgjøres av tre juridiske dommere. En anke over
både bevisbedømmelsen og straffeutmålingen avgjøres av meddomsrett med tre juridiske dommere
og fire meddommere.
Fra Agder lagmannsrett. Førstelagmann Dag Bugge Nordèn i midten.
19
For å kjenne en person skyldig må fem av de syv dommerne stemme ja, det vil si at flertallet må
være fem av syv. Dersom fire stemmer «ja» og tre stemmer «nei», er det likevel flertall for skyld,
men negativt flertall, som betyr frifinnelse.
Juryen
I saken med strafferamme på seks år eller mer, avgjøres skyldspørsmålet av en lagrette. I
journalistisk betegnelse jury. Den består alltid av fem kvinner og fem menn.
Ved oppstart av saken møter det inntil 16 personer som kan sitte i juryen. Den tiltalte gjennom
forsvareren har anledning til å «skyte ut» (som det heter på fagspråket) et visst antall som
vedkommende ikke ønsker skal sitte i juryen. Aktor har også tilsvarende rett, men benytter seg svært
sjelden av utskytningsretten.
Retten kan stå tilbake med et antall lagrettemedlemmer som er flere enn ti, hvis ikke
utskytningsretten benyttes fullt ut. Dermed blir det loddtrekning. Etter at de ti er valgt ut, pleier
lagretten å trekke seg tilbake for å velge ordfører. Det skjer skriftlig, og som oftest er lagretten enig
om en person når avstemmingen skjer.
Juryen holder sine rådslagninger for lukkede dører, og må alltid holde avstemmingen hemmelig. Når
juryen er klar med sin avgjørelse, kommer de fem kvinnene og de fem mennene tilbake i rettssalen.
Ordføreren leser opp de spørsmål som lagretten ble stilt, og svarer enten «Ja, med flere enn seks
stemmer» eller «nei».
Det betyr at det alltid må være minst syv lagrettemedlemmer som må stemme ja for at en tiltalt blir
kjent skyldig». Stemmer seks ja og fire nei er tiltalte frifunnet. Det oppgis aldri stemmetall fra
juryen. Bare når det svares «ja, med flere enn seks stemmer».
I saker som går over lang tid velges det ofte et ekstra jurymedlem i tilfelle sykdom underveis. En som
blir syk kan dermed bli erstattet. Oppstår det ikke behov for reserven, fratrer vedkommende når
skyldspørsmålet skal avgjøres. En jury kan også fortsette med ni medlemmer om en person må fratre
underveis.
Juryen har ikke anledning til å snakke med andre enn de øvrige jurymedlemmene om saken mens
forhandlingene pågår. Ordføreren kan konferere med rettens administrator.
De fem kvinner og fem menn i juryen under en lagmannsrettssak i Kristiansand.
20
Ved en drapssak fra Mandal for noen få år siden foretok lagrettens ordfører en privat befaring av
åstedet på vei til rettslokalet. Da dette ble kjent ble han «fritatt» av retten for sin oppgave som
jurymedlem.
Rettsbelæring
Før juryen skal trekke seg tilbake for rådslaging og avstemming, har rettens leder (lagmannen) en
såkalt «rettsbelæring». I denne delen av saken gjennomgår administrator de bevisene som foreligger
i saken. Dommeren presiserer alltid at det som sies om bevisene kun er av veiledende karakter.
Juryen er ikke bundet av denne bevisvurderingen.
Samtidig sier administrator en del om de juridiske sidene av saken. Denne del av rettsbelæringen er
juryen forpliktet til å følge.
I noen saker forlanger partene at deler av rettsbelæringen skal protokolleres. Årsaken til dette er at
det administrator sier i rettsbelæringen kan gi grunnlag for en senere, eventuell anke.
Ja eller nei til juryen
Etter loven skal de tre juridiske dommerne ta standpunkt til om de godkjenner juryens avgjørelse
eller ikke. Sier de nei, blir juryens avgjørelse underkjent. Det betyr at saken må til ny behandling. Da
sammensettes retten som meddomsrett, selv om strafferammen er over seks år. Tre juridiske
dommere og fire legdommere tar standpunkt til skyld og straff. Avstemmingsreglene er som tidligere
omtalt. Fem må stemme for skyld for domfellelse.
Dersom juryen har svart ja, skal det de tre juridiske dommerne, lagrettens ordfører og tre uttrukne
jurymedlemmer fastsette straff.
Det er verdt å merke seg at spørsmålet om straffskyld alltid er endelig avgjort ved lagmannsrettens
behandling. Det kan ikke ankes over skyldspørsmålet til Høyesterett. Det som kan ankes er spørsmål
knyttet til lovanvendelsen og saksbehandlingen. Tidvis fører slike anker fram. Blir lagmannsrettens
avgjørelse opphevet av Høyesterett på grunn av feil lovanvendelse, eller feil saksbehandling, skal
den domfelte få prøvd sin sak på nytt i full bredde.
Feil lovanvendelse betyr for eksempel at lagmannsretten har lagt til grunn en annen og feil
bestemmelse i straffeloven for å avgjøre det straffbare forhold enn det som er rett. Det mest banale
eksempel er at dersom lagmannsretten dømmer en person for tyveri, når det objektivt er et naskeri
på grunn av verdien på det som er stjålet, kan Høyesterett oppheve dommen.
Feil saksbehandling kan for eksempel være at lagmannen i den bindende juridiske rettsbelæring til
lagretten (juryen) etter Høyesteretts oppfatning har feiltolket loven, eller at det i ettertid oppdages
at et medlem av juryen er i slekt med eller på annen måte forbundet med tiltalte, fornærmede,
aktor, forsvarer eller dommerne i saken. Dermed oppstår det inhabilitet.
Høyesterett
En sak avgjort i lagmannsretten, som ankes til Høyesterett, behandles først i et eget ankeutvalg.
Utvalget vurderer om saken, og saksforholdet er nytt, og representerer et saksområde som tidligere
ikke har vært gjenstand for juridisk vurdering «blant rikets øverste dommere».
21
Ofte blir anke over saksbehandling og lovanvendelsen avvist, men det åpnes for å vurdere
straffeutmålingen.
Sier ankeutvalget ja, henvises saken normalt til behandling blant fem dommere. Det er faste
forsvarere i Høyesterett som overtar sakene. Normalt vil den forsvarer tiltalte har hatt i tingrett og
lagmannsrett ikke få lov til å ta saken for den «høyst, ærverdige rett», med mindre vedkommende
er fast forsvarer i Høyesterett, eller at saken er av en slik karakter at Høyesterett åpner for at
advokaten kan få saken som såkalt «prøvesak».
Gjenopptakelseskommisjonen
Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt med en
rettskraftig dom, skal få ny behandling av sin sak i retten. Det er den domfelte selv som må bringe
saken inn for kommisjonen. Saken blir tatt opp igjen dersom kommisjonen mener at nye bevis, eller
andre omstendigheter, kan føre til frifinnelse eller gi en vesentlig mildere straff.
Dersom saken blir gjenåpnet, skal skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen prøves på nytt ved en
annen domstol enn der saken opprinnelig ble behandlet. Tidligere var det den domstol som avsa
endelig dom, som avgjorde om en rettskraftig straffesak skulle gjenåpnes, og som eventuelt
behandlet saken på nytt.
Gjenopptakelseskommisjonen er et bredt sammensatt, uavhengig organ. Den har som oppgave å
sikre en objektiv vurdering av om det er grunn til å tvile på om dommen i en straffesak som begjæres
gjenåpnet, er korrekt. Kommisjonen skal avgjøre om vilkårene for gjenåpning er til stede.
22
De viktigste grunnene til at en rettskraftig dom i en straffesak skal kunne få ny behandling i retten,
er:



Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse
eller gi mildere straff.
Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å anta at
en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat.
Noen som har hatt sentral befatning med saken, har gjort seg skyldig i straffbart forhold med
hensyn til saken og det ikke kan utelukkes at dette har hatt innvirkning på dommen.
EMK
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble vedtatt av Europarådet i 1950 for å
beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. En egen domstol, Den europeiske
menneskerettighetsdomstolen (EMD) overvåker hvordan de nasjonale domstolenes håndterer
konvensjonens bestemmelser om menneskerettigheter. Alle har mulighet til å bringe en sak inn for
domstolen. Saksbehandlingstiden er flere år.
Arbeidsforholdene og mulighetene i
rettslokalene
Det er vanligvis trådløst nett i de fleste rettslokaler. Passordet pleier å være tilgjengelig ved
henvendelse til ekspedisjonene, eller ved å ta kontakt på forhånd.
I mange tingretter er det eget presserom. Ekspedisjonene pleier normalt å være utstyrt med ekstra
kabler og «padder» slik at det blir strøm til bærbare datamaskiner inne i rettslokalet.
I tingretten og lagmannsretten er det adgang til å fotografere i rettslokalet når retten «ikke er satt».
Når dommerne har kommet inn og dommeren sier at «retten er satt», opphører adgangen til
fotografering. Det er ikke tillatt å gjøre lydopptak i retten uten samtykke.
Normalt fotograferer vi ikke de tiltalte eller den siktede. Som oftest er det lurt å be aktor og
forsvarere «snakke sammen» før saken begynner eller i en pause for å få bilder av aktørene.
23
Fra Aust-Agder tingrett. Advokat Pål Eide, aktor Hilde Sakariassen og advokat Sveinung Søndervik Johnsen.
I Høyesterett er det adgang til å fotografere når dommerne kommer inn, og etter at de har satt seg
og helt frem til administrator gir ordet til den ankende part. Fotografering må foregå utenfor det
fysisk avgrensede området hvor bare dommerne sitter.
Det er ikke noe i veien for å spørre aktor om tilgang til dokumentasjonsmappen. Det kan være
praktisk, særlig i forbindelse med fremlegging av dokumentasjon som for eksempel samtaledata,
gjennomgang av regnskaper og oversikter som dermed gir en bedre innsikt og forståelse. I
dokumentasjonsmappene ligger det ved behandling av straffesaker dokumenter som journalister
normalt ikke har tilgang til, som vi dermed «blar forbi».
Dommernes medieutvalg sier at «etter utvalgets mening bør bevisoppgaver, fremdriftsplaner og
dokumenter som har karakter av å være rene hjelpedokumenter (eksempelvis talloppstillinger,
sammenstillinger av data mv.) som hovedregel kunne utleveres til pressen. (Dommerne og Mediene:
side 73).
Bilder og bevis fra retten
Det legges i retten frem under alle hovedforhandlinger dokumenter og bevis. Noen av disse har vi
mulighet for å få tilgang til.
Tilgangen er veldig personavhengig, det vil si hvilken «trygghet» møtende aktor har i forhold til
domstolen, pressen og ikke minst kollegene i påtalemyndigheten og politiet.
Når et bevis er lagt fram for retten er det offentlig tilgjengelig.
24
For eksempel: En kriminaltekniker har med seg et drapsvåpen i retten og viser dette frem for
domstolen. Når drapsvåpenet er vist frem, er det uproblematisk å be om å få ta et bilde. Det samme
gjelder våpen som er brukt, og som retten enten har fått se direkte, eller sett bilde av.
Det er en god regel å spørre aktor om adgang til å fotografere bevisene.
Samtidig er det alltid mulighet for å spørre om adgang til å få utlevert bilder fra fotomapper. Som
oftest er det interessante bilder i disse mappene. Et viktig poeng ved utlevering er å ta kontakt med
den etterforsker som har laget mappen og skaffe seg anmeldelsesnummeret på saken (ligger som
oftest nederst i tiltalebeslutningen). Det gir etterforskeren mulighet til å spore opp originalbildene,
slik at bilder med høyest mulig oppløsning blir tilgjengelig.
Politiet har også i mange saker video som bevismiddel. Spør om å få utlevert også video for bruk på
nett. Journalisten bør alltid drøfte anonymiseringsproblematikken med nærmeste overordnet og
avklare dette før publisering.
I saker hvor det er bistandsadvokat, kan det oftest være lurt å tilnærme seg bistandsadvokaten
dersom det er ønskelig med intervju (eller kanskje bilde) av en fornærmet i en sak. I saker hvor det å
stå fram offentlig ikke er belastende for en fornærmet, kan dette bli en «god case». En
bistandsadvokat bryter ikke taushetsplikten om politidokumenter utleveres til en journalist der
hensikten er at journalisten skal vurdere å omtale saken eller intervjue fornærmede.
Det er for øvrig forbudt å fotografere en siktet eller tiltalt på vei til og fra rettsbygningen, uansett om
det er hovedforhandling eller fengslingsmøte.
Gjennomføres det en rekonstruksjon på et åsted, er den siktede ikke beskyttet av fotoforbud.
Et klassisk eksempel på dette er at det var fotografer på plass da den ene av de to siktede i
Baneheiasaken var på rekonstruksjon i og ved åstedet for barnedrapene. En publisering av slike
bilder er naturligvis alltid en redaktørvurdering, og en redaktøravgjørelse.
25
Psykiatriske utredninger
I mange saker stilles det spørsmål ved den siktedes mentale tilregnelighet. Da er det i første omgang
aktuelt å be om en «prejudisiell observasjon». Den foretas normalt av en psykiater. Dersom
konklusjonen er slik at det stilles spørsmål ved den mentale tilstand, blir det aktuelt med en
fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, som gjennomføres av to leger/psykiatere med
spesialkompetanse.
Deres oppdrag er vidt, og løses gjennom samtaler med den de sakkyndige kaller for «observanden».
I tillegg støtter de sakkyndige seg til alle politidokumenter og medisinske journaler.
De sakkyndiges viktigste oppgave er å gi et råd til retten om observandens mentale status på det
tidspunkt det skal ha skjedd kriminelle handlinger. Dersom deres konklusjon er at observanden ikke
var strafferettslig tilregnelig på «tidspunktet for de anklagede handlinger» kan vedkommende for
eksempel bli dømt til tvungen psykisk helsevern. Det betyr tvang, og at helsevesenet skal ta hånd om
vedkommende for en periode på inntil tre år. Deretter må spørsmålet om tvungen psykisk helsevern
bringes fram for retten hvert tredje år. Den domfelte kan på eget initiativ be om en ny vurdering
etter ett år. Blir dommen stadfestet, kan vedkommende igjen prøve ett år senere. Det betyr i praksis
at en den som er dømt kan få saken til fornyet behandling nesten hvert år, men det skjer i praksis
sjeldent.
Aktor Hilde Sakariassen i samtale med de to psykiatrisk sakkyndige foran dommerbordet. Fra venstre Magne Thauler og
Vegard Øksedal Haaland.
26
Før de sakkyndige får adgang til å sende sin rapport til oppdragsgiveren, som er retten, må den
passere en kvalitetssikring i Den rettsmedisinske kommisjon. Det skjer ikke sjelden at kommisjonen
ber de sakkyndige om tilleggsundersøkelser eller tilleggs rapporter. Deres konklusjon er i de fleste
tilfellene at kommisjonen «ikke har vesentlige innvendinger» mot rapporten og konklusjonen.
Det er viktig å presisere at de konklusjoner de sakkyndige kommer med bare er råd til retten.
Domstolen kan på fritt grunnlag godta, delvis godta eller se vekk fra de sakkyndiges konklusjon.
Denne problemstillingen var særlig aktuell i 22. julisaken, hvor de sakkyndige var uenige om tiltaltes
psyke. To sakkyndige mente tiltalte var moden for tvungen psykisk helsevern, de to andre mente at
han var strafferettslig tilregnelig. Retten endte på en selvstendig vurdering om at Behring Breivik var
strafferettslig tilregnelig, og dømte ham til forvaring.
Det pågår en offentlig debatt om måten de psykiatriske undersøkelsene foretas på og deres
betydning i strafferettspleien. 22. julisaken reiste mange spørsmål knyttet til de sakkyndiges
utredninger, der to par sakkyndige kom til motsatt resultat knyttet til strafferettslig tilregnelighet.
Det er slik i norsk strafferettspleie at en person som er så syk at vedkommende ikke kan ta ansvar for
sine handlinger, heller ikke skal straffes. Det betyr at personer som begår en kriminell handling
under psykose, ikke kan straffes.
Forbigående psykose som skyldes rusmisbruk, kan medføre straffeansvar etter en konkret vurdering
i hvert enkelt tilfelle.
Forvaring
Når det i en tiltale tas forbehold fra påtalemyndigheten om at det kan bli lagt ned påstand om
forvaring, betyr det at påtalemyndigheten mener at ordinær fengselsstraff ikke er tilstrekkelig til å
verne samfunnet. Vanlig fengsel er med andre ord et for svakt samfunnsvern.
Når en person blir dømt til forvaring, opereres det med forvaringsstraff på et visst antall år og en
minstetid på et visst antall år.
Den domfelte kan kreve saken prøvd for retten første gang ved minstetidens utløp.
Påtalemyndigheten må i tilfelle det fortsatt anses behov for ekstra samfunnsvern, på nytt reise sak
for domstolen om forlengelse av forvaringstiden i god tid før forvaringstiden løper ut.
Forvaring er en straff som rammer de som er gjengangere innen for grov voldskriminalitet (grove
legemskrenkelser og drap) eller annen grov kriminalitet, som for eksempel gjentatte seksuelle
overgrep.
Straffereaksjonene
Politiets reaksjonsformer er flere i forhold til straffbare handlinger. Det må skilles mellom forseelser
og forbrytelser. Et naskeri er en forseelse. Et tyveri er en forbrytelse.
Forskjellen mellom en forseelse og en forbrytelse er avhengig av i hvilken del av straffeloven de
enkelte bestemmelsene er plassert. Grovt sett kan det sies at forseelser er de mindre alvorlige,
27
straffbare forhold, mens forbrytelser er de mer alvorlige sakene. Rent juridisk er forsøk på forseelse
ikke straffbart.
Påtaleunnlatelse er den mildeste reaksjon fra politiet. Bot er neste trinn. Siktelse og tiltale følger
deretter. Da ender saken i retten. Politiet kan også henlegge saker. Det skjer med to begrunnelser:
Henlagt etter bevisets stilling, eller henlagt fordi intet straffbart forhold foreligger. For mange er det
vesentlig å få en anmeldelse henlagt fordi intet straffbart forhold foreligger. Det betyr frifinnelse.
En henleggelse fra politiet kan påklages til statsadvokatene. En henleggelse fra statsadvokatene kan
påklages til riksadvokaten. Det er stort sett formell klageadgang ved de fleste avgjørelser.
Noen saker bringes også inn for konfliktrådet, der gjerningsperson og offer møtes for å snakke
sammen.
Straff fra domstolene
Domstolene kan dømme en person til å betale bot, ilegge fengselsstraff (betinget og ubetinget),
fastsette andre reaksjonsformer og idømme erstatning. Det vurderes innført ungdomsstraff for
straffedømte mellom 15 og 18 år som et nytt virkemiddel.
Samfunnsstraff er en reaksjonsform som brer mer og mer om seg, og som det åpnes større adgang
til å bruke. Det er en straff der en person blir dømt til å utføre samfunnsgagnlig innsats og tjeneste i
regi av Kriminalomsorgen. Det fastsettes et visst antall timer, og gjennomføringstid. Dette er en
reaksjonsform som gjør at en domfelt kan fungere sosialt i samfunnet samtidig som straffen sones.
Soning med fotlenke er også et alternativ, og er en soningsform den domfelte kan søke
Kriminalomsorgen om å få bruke.
Ubetinget straff betyr at den domfelte skal sitte i fengsel. Det er opp til Kriminalomsorgen å
bestemme soningssted og soningsforhold. Promillekjørere soner ofte i åpne anstalter.
Betinget straff betyr at retten gir en domfelt «en sjanse», samtidig som det fastsettes en prøvetid.
Dersom vedkommende begår nye forbrytelser i prøvetiden, blir som hovedregel gammel betinget
straff lagt til ny straff for en ny straffbar handling, igjen i en kombinasjon av ubetinget/betinget.
Denne straffevarianten opphører når det viser seg at den domfelte forblir notorisk kriminell.
Oppreisningserstatning
Oppreisningserstatning blir fastsatt og idømt personer som har påført andre en belastning. Det er
ikke nødvendig at belastningen medfører varig mén. Oppreisningserstatningen skal dekke «tort og
svie». Dersom den domfelte ikke er i stand til å betale oppreisningserstatningen, forskutteres
utbetalingen av den statlige Voldsofferstatningen, som igjen krever regress hos domfelte.
Dersom en tiltalt blir frifunnet for voldtekt, kan vedkommende likevel bli dømt til å betale
oppreisningserstatning fordi beviskravene for å idømme erstatning er lavere enn for å konstatere
straffskyld. Å bli dømt til å betale oppreisningserstatning følger andre bevisregler enn i straffesaker.
Det er i vurderingen av bevis i oppreisningserstatningen tilstrekkelig at det anses overveiende
sannsynlig at vedkommende har begått den straffbare handlingen, det vil si mer enn 50 prosent
sannsynlig.
28
I lagmannsretten er det utelukkende de tre juridiske dommerne som fastsetter
oppreisningserstatning, selv om avgjørelsen om skyld og straff ligger i en meddomsrett.
I saken hvor det er aktuelt med oppreisningserstatning er det som regel en bistandsadvokat som
prosederer erstatningsspørsmålet.
Referat fra retten
I utgangspunktet er det adgang til å referere alt som blir sagt i retten. Denne muligheten har likevel
noen begrensninger knyttet opp mot helt konkrete avgjørelser i den enkelte sak, eller at det etter
domstolloven ikke er adgang til å referere fra rettsforhandlingene. Det gjelder for eksempel alle
rettsmøter om varetektsfengsling, bortsett fra et «smutthull» som omtales nærmere senere.
Når barn under 16 år skal avhøres i overgrepssaker, eller saker knyttet til familievold, foregår
avhørene normalt sett i Barnehusene. En spesialutdannet etterforsker fra politiet gjennomfører
avhørene. Det gjøres opptak med lyd og bilde. I et tilstøtende lokale sitter en dommer som har
ansvaret for avhøret. I tillegg en påtalejurist, forsvarer og bistandsadvokat, og en setteverge for
barnet/barna, i tilfelle mor eller far er mistenkt for å ha utøvet vold mot dem.
Varetektsfengslinger
Når politiet i forbindelse med en varetektsfengsling ber om lukkede dører, vil det normalt stå i
«påtegningen» som sendes til retten. Det kan også komme krav om at kjennelsen skal unntas
offentliggjøring. Dette er bestemmelser som lager noen begrensninger, men også muligheter.
29
Hovedregelen er at det ved varetektsfengslinger er åpent rettsmøte, men et lovpålagt referatforbud.
I større og mer omfattende kriminalsaker, som for eksempel drap, vil påtalemyndigheten stort sett
alltid kreve at fengslingsmøtet skal gå for lukkede dører.
Dersom pressen blir kjent med et slikt krav, er det viktig å forberede seg på at dommeren gir en
representant for mediene adgang til å uttale seg om lukkede dører. I domstolen er det slik at
drøftingene om lukkede dører alltid skal skje for lukkede dører. Det varierer når
medierepresentanten får adgang til å uttale seg, før eller etter partene.
Et alternativ til lukkede dører er at retten anvender domstollovens § 127 som åpner for at pressen
kan være tilstede. Slik anmodning bør retten gjøres kjent med som et alternativ når det
argumenteres mot lukkede.
Etter at retten er klar med sin avgjørelse, skal medierepresentantene kalles inn i retten igjen for å
gjøres kjent med avgjørelsen.
Som vedlegg følger en mal for argumentasjon i forbindelse med å få åpne dører i fengslingssaker
hvor det er krevd lukkede dører. Malen inneholder også en argumentsamling i
hovedforhandlingssaker hvor det er aktuelt å holde rettsmøtene for lukkede dører (sedelighetssaker
og overgrepssaker).
Det er viktig at medierepresentanten som får ordet er opptatt av at det må «særlige grunner» til for
å ha lukkede dører, og det skal gis en konkret anvisning på hvilke beviser, og hvilket bevisbilde som
ikke er oppklart og avklart, dersom det kreves lukkede dører av hensyn til etterforskningen.
Standardformuleringen om bevisforspillelse har mediene all grunn til å angripe innholdet av.
Ut fra rettspraksis må det foreligge en reell, praktisk og nærliggende mulighet for å forspille bevis.
Pressens oppgave, når det kommer til fengslingsmøter med restriksjoner, er først og fremst å be om
åpne dører. Dernest å argumentere for at selve fengslingskjennelsen ikke blir unntatt offentlighet.
I spørsmålet om åpne eller lukkede dører er vi prisgitt dommerens avgjørelse. Men, når det gjelder
om en kjennelse skal unntas offentlighet eller ikke, har pressen partsrettighet. Det betyr at vi har en
ankeadgang slik at lagmannsretten kan overprøve tingrettens avgjørelse. All argumentasjon knyttet
både til åpne/lukkede dører og offentliggjøring av kjennelsen må tas før retten drøfter lukkede dører
bak lukkede dører. Pressens representant må gjerne understreke kunnskap og kjennskap til det
alminnelige referatforbud fra fengslingsmøter.
Det er viktig å presisere overfor retten, i spørsmålet om åpne eller lukkede dører i et fengslingsmøte,
at påtalemyndigheten må påvise hvilke særlige forhold som representerer bevisforspillelsesfare for
at retten på den måten kan få et innblikk i bevisbildet. Mediene må presisere overfor retten at det er
retten som må vurdere om det foreligger en bevisforspillelsesfare ved at pressen er tilstede med
referatforbud.
Omtalerett, men referatforbud
Når det er referatforbud fra fengslingsmøter, er det fordi etterforskningen ikke skal bli skadelidende.
All annen informasjon fra retten skal kunne refereres og omtales.
30
På mange måter er referatforbudet er paradoks, fordi det ofte i fengslingskjennelsen, som kommer
en tid etter fengslingsmøtet, refereres til innholdet i politidokumenter og til siktedes forklaring i
retten. Dette er opplysninger det var forbudt å referere, men som likevel blir offentlig tilgjengelig når
kjennelsen kommer, hvis kjennelsen ikke er unntatt offentlighet.
Referatforbudet gjelder både i åpne og lukkede fengslingsmøter. Det er uansett ikke forbudt å
omtale det som skjer i et fengslingsmøte. Navn på partene som er til stede er en selvfølge, og vi kan
gjerne skrive hvordan den siktede fremstår. Vi kan skrive om han forklarte seg eller om han viste til
sin politiforklaring. Det som helt åpenbart ikke kan skade etterforskningen kan omtales og refereres.
Om den siktede i sin forklaring forteller at han motsetter seg varetekt av hensyn til jobb og familie og
andre forhold, kan det omtales. Referatforbudet er satt for å skjerme etterforskningen, ikke
konsekvensene for den som skal fengsles. Om den siktede erkjenner straffskyld eller ikke kan
omtales.
Selv om det er referatforbud bør aktor og forsvarer etter rettsmøtet bes om kommentarer.
Forsvareren kan spørres om hvordan hans klient forholder seg til spørsmålet om straffskyld for å få
utfyllende informasjon. Aktor kan spørres om bevissituasjonen.
Bevisforspillelse
Som regel vil påtalemyndigheten argumentere med fare for bevisforspillelse for kravet om lukkede
dører.
I Kristiansand tingrett ble det i forbindelse med en drapssak i Grimstad høsten 2012 (stedatter som
knivdrepte sin stefar) avgjort at kjennelsen skulle unntas offentlighet, og at rettsmøtet skulle gå for
lukkede dører.
Fædrelandsvennen anket tingrettens avgjørelse om å unnta kjennelsen for offentlighet, og
tingrettens avgjørelse ble opphevet.
I tingrettens fengslingskjennelse viste det seg at det var mange opplysninger som inviterte til
journalistikk.
«Retten har ved denne vurderingen lagt særlig vekt på at siktede har erkjent de faktiske forhold.
Hennes erkjennelse styrkes av de øvrige bevis i saken, herunder funn av det antatte drapsvåpenet og
vitneforklaringer i saken».
Retten (dommerfullmektig Ingulf Nordahl) gikk deretter inn på det som er en sjelden og
mønstergyldig argumentasjon knyttet til bevisforspillelsesfaren, særlig ut fra kravet om at det må
særlige grunner til, og at det må være en reell, praktisk og nærliggende bevisforspillelse.
«Retten bemerker at selv om det foreligger en faktisk erkjennelse fra siktede sin side om hendelsesforløpet, gjenstår det fortsatt
avhør/oppfølgingsavhør av vitner og siktede. Retten påpeker at en av de siktedes døtre enda ikke er avhørt. Avhørene som gjenstår vil
etter rettens syn kunne ha stor innvirkning på spørsmålet om straffeskyld og straffeutmåling. Det foreligger derfor slik retten ser det bevis
å forspille i saken. Spørsmålet blir så om det foreligger en reell, praktisk og nærliggende mulighet for at bevis vil bli forspilt. I denne saken
er det nære familiære bånd både mellom sentrale vitner og siktede. Retten er enig med aktor i at med slike nære familiære relasjoner som
foreligger i denne saken, vil kontakt mellom siktede og disse vitnene i seg selv kunne være nok til at bevis vil bli forspilt. Rette er etter en
samling vurdering kommet frem til at det foreligger en slik reell, praktisk og nærliggende mulighet for at bevis vil bli forspilt».
31
Fædrelandsvennen anket tingrettens avgjørelse til lagmannsretten. I sin begrunnelse for å oppheve
tingrettens avgjørelse om å sette forbud mot offentlig gjengivelse skriver lagmannsretten blant
annet:
«Lagmannsretten kan i denne saka ikkje sjå at det vil vere til skade eller fare for etterforskinga at fengslingsorskurden blir
gjord offentleg tilgjengeleg. Orskurden inneheld ingen konkrete opplysningar om dei næraste omstenda i tilknyting til
drapshandlinga, eller kva den sikta eller vitne har forklara om det. Den sikta er fengsla på grunn av faren for
bevisøydelegging, jf. Straffeprosesslova § 171 fyrste ledd nr. 2, og er av omsyn til etterforskinga med heimel i
straffeprosesslova § 186 underlagd restriksjonar på sambandet med utanverda. Spørsmålet er om omsynet til å hindre at
vitne av eige tiltak eventuelt tilpassar forklaringane sine, kan heimle et forbod mot offentlig attgjeving av
fengslingsavgjerda. Men lagmannsretten kan som nemnt ikkje sjå at det er konkrete opplysningar i avgjerda som kan gje
grunnlag for slik tilpassing».
(PS: Fengslingsordskurd er en nynorsk betegnelse på fengslingskjennelse)
I Aust-Agder tingrett ble det i januar 2014 fremstilt en person siktet for forsøk på drap. Også her ble
det krevd forbud mot offentlig gjengivelse av tingrettens avgjørelse. Retten (tingrettsdommer
Øyvind Strand) kom til følgende konklusjon:
«Retten kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å nedlegge forbud mot gjengivelse av innholdet i kjennelsen, jf
domstolsloven § 130 første ledd b), idet kjennelsen ikke inneholder beskrivelser av vitneforklaringer, de siktedes
forklaringer eller andre opplysninger som vil skade politiets etterforskning. Det vises i denne forbindelse til Agder
lagmannsretts kjennelse av 18. september 2012 (sak 12-147123), som nettopp gjaldt forsettlig drap og hvor tingrettens
kjennelse ble opphevet på dette punktet».
Den avgjørelse Aust-Agder tingrett henviser til er nettopp den ankesak Fædrelandsvennen
brakte inn for lagmannsretten, og hvor tingrettens avgjørelse ble opphevet.
Innsynsretten kontra offentlig gjengivelse
Mediene har innsynsrett i avgjørelser hvor det er satt forbud mot offentlig gjengivelse. Men
det er en vesentlig forskjell på innsynsrett, som i realiteten setter forbud mot å bruke
informasjonen som blir tilegnet, og en opphevelse av forbudet som åpner for offentliggjøring.
I spørsmålet om forbud mot offentlig gjengivelse har mediene partsinteresse. Det vil si at vi
har ankerett. Det første vi bør spørre om er om retten vil vurdere en omgjøring av sin
avgjørelse. Opprettholder retten sin avgjørelse, må det vurderes om saken skal ankes til
lagmannsretten. Siden vi nå har tilgang til en slik avgjørelse som fastsetter forbud mot offentlig
gjengivelse via innsynsretten, bør innholdet i fengslingskjennelsen være en indikasjon på om
det er bryet verd å anke til lagmannsretten.
Men det er viktig å puste domstolene og påtalemyndigheten i nakken, og minne om at åpne
rettsmøter er hovedregelen. Lukkede rettsmøter er unntaket, og unntaket skal alltid
begrunnes med de særlige forhold som krever lukkede dører, eventuelt forbud mot offentlig
gjengivelse.
Det er viktig å merke seg at om retten har lagt ned forbud mot offentlig gjengivelse, er rettens
32
slutning alltid offentlig.
Varetektsfengslinger med referatadgang(«smutthullet»)
Selv om lovens hovedprinsipp er at det er referatforbud i alle saker knyttet til varetektsfengsling,
åpner det seg likevel mulighet for full referatadgang. Det er i de saker hvor etterforskningen er
ferdig, og det foretas fengslinger etter det som betegnes som «rettshåndhevelsesarrest».
Den er hjemlet i straffeprosesslovens § 172:
§ 172. Når noen mistenkes for
a) en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, eller
b) en forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232,
eller § 229 tredje straffalternativ,
kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om
vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte
allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot. Forhøyelse av
maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.
En person, siktet for drap, blir for eksempel fremstilt for forlenget varetektsfengsling frem mot
hovedforhandling i saken, fordi politiet/påtalemyndigheten mener det vil være «egnet til å støte
allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot».
Når mediene blir kjent med at en slik fengslingsbegjæring kommer til behandling, vil det være
praktisk å ta kontakt med dommeren på forhånd og eventuelt skriftlig be om at referatforbudet
etter domstollovens § 129 blir opphevet. Dersom slik anmodning ikke er kommet før rettsmøtet
starter, må medierepresentanten be om ordet og fremføre sitt ønske for administrator ved
rettsmøtets begynnelse.
Sedelighetssaker
Under hovedforhandling i sedelighetssaker vil det som regel bli krevd lukkede dører. Dersom
dette spørsmålet reises, vil også en tilstedeværende representant for mediene få anledning til
å uttale seg før partenes drøfting foregår bak lukkede dører. Dommene skal i utgangspunkt
være tilgjengelig for pressen, men vil i de fleste tilfellene blir merket med krav om
anonymisering.
Det er rikelig med rettspraksis på området knyttet til spørsmålet om åpne/lukkede dører og
hvordan slike dommer skal offentliggjøres.
Aust-Agder tingrett avsa 1. desember 2010 en dom der en far født i 1970 ble dømt til syv års
ubetinget fengsel for en lang rekke seksuelle overgrep, inkludert samleie, mot to av sine døtre.
Retten la ned forbud mot offentlig gjengivelse av hele dommen, også slutningen.
33
3. desember 2010 anket Fædrelandsvennen denne avgjørelsen til lagmannsretten.
Førstestatsadvokaten som aktor, bistandsadvokaten og forsvareren motsatte seg offentlig
gjengivelse av dommen. Retten ville ikke omgjøre sin avgjørelse.
Lagmannsretten opphevet tingrettens avgjørelse.
«Hensett til de svært strenge vilkår Høyesterett har satt for å gi helt forbud mot offentlig gjengivelse av
dommer, kan lagmannsretten ikke se at det er adgang til å fastsette totalforbud slik tingretten har bestemt i
saken her. Hensynet til domfelte kan åpenbart ikke begrunne dette. At dommen omhandler incest, og
inneholder detaljer om intime forhold og de seksuelle overgrep, er av hensyn til de fornærmede heller ikke
tilstrekkelig for å begrunne et totalforbud, jf. Rt-2007-518. Domspremissene i nærværende sak skildrer som
nevnt alvorlige seksuelle overgrep, men atskiller seg ikke på avgjørende måte fra innholdet i tilsvarende saker,
for eksempel saksforholdet det var i Rt-2007.518».
Lagmannsretten var opptatt av at dommen inneholdt forhold som de fornærmede av hensyn
til sin rehabilitering hadde behov for ble skjermet for offentligheten. Derfor fant retten at
innholdet i dommen bare kunne gjengis i anonymisert form.
Anonymiseringsproblematikken blir som regel fokusert av domstolens leder i sedelighetssaker
der forhandlingene foregår for lukkede dører, men med pressen til stede. Administrator pleier
å formane journalistene om kravet til anonymitet, og en gjengivelse som ikke identifiserer
personene i saken, først og fremst de fornærmede.
Sladding av navn
Tidvis kommer det dommer hvor det er foretatt sladding av navn på fornærmede. Det siste
kjente eksempel er en dom fra Lister tingrett fra 2. desember 2013. En mann født i 1945 ble
domfelt for besittelse av barneporno og seksuelle krenkelser overfor fem mindreårige jenter
ved bruk av webkamera i et chatteprogram på nett.
I dommen var navnene på de fornærmede sladdet.
I en anke til lagmannsretten 9. desember anførte Fædrelandsvennen:
Ved e-post 5. desember 2013 til tingretten ba Fædrelandsvennen opplyst hjemmelsgrunnlaget for sladdingen. Det ble også
gjort klart at Fædrelandsvennen var kjent med at tingretten hadde besluttet at dommen bare kan gjengis i anonymisert
form, dl. § 130 første ledd.
Ved e-post 8. desember 2013 fra tingrettsdommer Tor Tønnessen, som administrerte saken, ble hjemmelsgrunnlaget for
sladdingen og sladdingens begrunnelse angitt slik:
Hjemmel for å anonymisere de fornærmedes identitet er domstollovens § 130 første ledd pkt a.
Det dreier seg om unge fornærmede som har vært utsatt for seksuelle handlinger av krenkende karakter.
De har uttrykt frykt for å bli å bli identifisert.
34
Fædrelandsvennen angriper prinsipalt lovtolkningen, subsidiært den konkrete rettsanvendelsen. Anken omfatter ikke at
dommen bare kan gjengis i anonymisert form.
I anken ble det videre vist til at det utelukkende er straffeprosesslovens § 28 som hjemler
muligheten for sladding av deler av en avgjørelse, og at vilkårene ikke var oppfylt i denne
saken.
Agder lagmannsrett oversendte anken til tingretten for en vurdering av omgjørelse, men
retten sto fast på sitt standpunkt.
Lagmannsretten opphevet deretter tingrettens avgjørelse.
«Det følger også av Høyesteretts praksis at pressen normalt har krav på usladdede
domsutskrifter selv om det er gitt anonymiseringspåbud. Kravet gjelder ikke ubetinget,
men unntaksbestemmelsene i straffeprosesslovens § 28 praktiseres strengt, jf Rt-200251, og Rt-570, avsnitt 23.
I saken her foreligger ikke opplysninger om at det er fare for misbruk eller uheldig
spredning av avgjørelsen ved at den ankende part mottar usladdet utskrift av
avgjørelsen. Lagmannsretten peker også på at saken for de aktuelle fornærmede nok er
ubehagelig, men ikke av de mest belastende.
Lagmannsretten konkluderer med at de fornærmedes frykt for identifisering, under
hensyn til anonymiseringspåbudet og saken art, ikke gir tilstrekkelig grunn til å fravike
hovedregelen om at pressen har krav på usladdet kopi av dommen».
Konklusjonen er at vi ikke skal akseptere tiltalebeslutninger eller dommer hvor navn på tiltalt
eller fornærmet er strøket eller sladdet, og vi har gode rettskilder på at en slik praksis ikke er
akseptabel.
Service
De fleste tingrettene har rutiner for hvordan henvendelser fra mediene skal håndteres.
Servicegraden varierer fra Oslo tingrett, med egen informasjonsavdeling, til de mindre
tingrettene hvor saksbehandlerne tar i mot henvendelser og forespørsler. Ikke alle er like
rutinerte og serviceinnstilt som de ansatte i Kristiansand tingrett. Der har navnet på
ekspedisjonen blitt endret til «servicesenter».
Sivile saker
Det går mange sivile saker også i retten som kan ha medienes interesse. Her gjelder en
generell innsynsrett for allmennheten om at alle dokumenter som retten skal bygge sin
avgjørelse på er offentlig tilgjengelig.
35
Mal for innlegg i retten
Husk å henvende deg til retten med «ærede rett», eller «administrator».
Fengslingsmøter hvor det kreves lukkede dører av hensyn til bevisforspillelse
og etterforskning:
Domstollovens § 124 forutsetter at alle rettsmøter skal være åpne. De fleste unntakene er «kanregler». Retten bør vurdere meroffentlighet.
Når retten skal vurdere spørsmålet om åpne eller lukkede dører etter domstollovens § 125 krever
dette en særskilt vurdering av det som er begrunnelsen for kravet, og retten skal ha en presis
henvisning til bestemmelsene som benyttes for å lukke rettsmøtet. Dette er også anbefalingen i
håndboken «Dommerne og mediene», side 29. Dersom kravet om lukkede dører knytter seg til faren
for bevisforspillelse og etterforskningshensyn, er det viktig for retten å få vite hvilke bevis som kan
forspilles, og i hvilken utstrekning en omtale kan påvirke bevisbildet negativt. §125 stiller som krav
det må foreligge særlige forhold for å avvikle rettsmøtet for lukkede dører. Disse særlige forhold er
det påtalemyndigheten som må legge frem.
Skulle retten komme til at grunnlaget er tilstede for lukkede dører, bes retten om å vurdere
anvendelsen av domstollovens § 127 som åpner for pressens tilstedeværelse, selv med lukkede
dører.
Pressen er naturligvis kjent med referatforbudet fra rettsmøtet.
(Konkrete opplysninger om den aktuelle sak kan legges til i argumentasjonen. Har saken vakt
betydelig oppmerksomhet er det er argument).
Fengslingsmøter hvor det kreves lukkede dører av hensyn til bevisforspillelse
og etterforskning, - og at avgjørelsen blir forbudt offentlig gjengitt :
(Konkrete opplysninger om den aktuelle sak bør legges til i argumentasjonen).
Domstollovens § 124 forutsetter at alle rettsmøter skal være åpne. De fleste unntakene er «kanregler». Retten bør vurdere meroffentlighet.
Når retten skal vurdere spørsmålet om åpne eller lukkede dører etter domstollovens § 125 krever
dette en særskilt vurdering av det som er begrunnelsen for kravet, og retten skal ha en presis
henvisning til bestemmelsene som benyttes for å lukke rettsmøtet. Dette er også anbefalingen i
håndboken «Dommerne og mediene», side 29. Dersom kravet om lukkede dører knytter seg til faren
for bevisforspillelse og etterforskningshensyn, er det viktig for retten å få vite hvilke bevis som kan
forspilles, og i hvilken utstrekning en omtale kan påvirke bevisbildet negativt. §125 stiller som krav
det må foreligge særlige forhold for å avvikle rettsmøtet for lukkede dører. Disse særlige forhold er
det påtalemyndigheten som må legge frem.
36
Skulle retten komme til at grunnlaget er tilstede for lukkede dører, bes retten om å vurdere
anvendelsen av domstollovens § 127 som åpner for pressens tilstedeværelse, selv med lukkede
dører.
Det er også krevd at kjennelsen skal unntas offentlighet i medhold av domstollovens § 130, bokstav
B. Terskelen for å unnta fengslingskjennelser fra offentlighet er høy og bør være høy, fordi det fratar
mediene den samfunnsoppgave vi er satt til å ivareta. Det er rikelig med rettspraksis som. Agder
lagmannsrett har for eksempel i sin avgjørelse Sak 12-147123 av 18. september 2012 anvist at
forbud kan fastsettes når etterforskningshensyn krever det. Lagmannsretten uttaler: «Det må i tilfelle
gjevast konkrete grunnar for at forbodet vil ha uynskte verknader for etterforskinga i ei sak». Retten
antydet at selv om et rettsmøtet går for lukkede dører, vil innholdet i rettens kjennelse være
avgjørende for spørsmålet om forbud mot offentlig gjengivelse.
Lagmannsretten opphevet i denne avgjørelsen forbudet mot offentlig gjengivelse av en
førstegangsfengsling i en drapssak.
Pressen har partsrettigheter knyttet til spørsmålet om offentliggjøring. Retten minnes også om at
mediene vil ha innsynsrett i avgjørelsen.
Fengslingsmøter hvor fengslingsgrunnlaget er straffeprosesslovens § 172
I saker som er ferdig etterforsket, og hvor den siktede fortsatt ønskes holdt i varetekt frem mot
hovedforhandling, pleier påtalemyndigheten benytte straffeprosesslovens § 172 som omtales som
«rettshåndhevelsesarrest». I mange tilfeller vil forsvareren ha den siktede løslatt fordi det hevdes at
det ikke er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet om siktede løslates.
Utkast til brev til retten i forkant
Vi (navn på for eks. avisen) er kjent med at retten (tid, sted og dato, saksnummer) i rettsmøte skal
behandle spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling. Vi er også kjent med at påtalemyndighetens
fengslingsgrunnlag er straffeprosesslovens § 172.
Det er som kjent referatforbud fra fengslingsmøter, jf. Domstollovens § 129, første ledd.
I forbindelse med dette rettsmøtet anmodes det om at referatforbudet blir opphevet.
Dersom det ikke rettes forespørsel til retten i forkant av møtet kan følgende innlegg brukes:
Det er som kjent referatforbud fra fengslingsmøter, kfr. Domstollovens § 129.
Fengslingsgrunnlaget i dag er ganske annerledes enn det som er vanlig ved varetektsfengslinger.
Saken er ferdig etterforsket og venter på hovedforhandling. Siden straffeprosesslovens § 172
benyttes som grunnlag for fortsatt varetektsfengsling, anmodes retten om å oppheve
referatforbudet.
Lukkede dører ved hovedforhandling
Utkast til innlegg i retten i saker hvor det ved hovedforhandling blir aktuelt å holde forhandlingene
for lukkede dører (gjelde stort sett bare sedelighetssaker og familievoldssaker)
37
Lovens hovedregel er åpne dører, og alle andre restriksjoner er «kan-avgjørelser» som må vurderes i
hver enkelt sak.
Det er rikelig med rettspraksis på området, og en meget omfattende gjennomgang ble foretatt av
Agder lagmannsrett i sin avgjørelse av 5. april 2011 i sak 10-200869. Her var konklusjonen i en grov
overgrepssak at saken gikk for lukkede dører, med pressen til stede, og at offentlig gjengivelse bare
kunne skje i anonymisert form.
Anonymisering er viktig, og pressens Vær Varsomplakat gir de nødvendige anvisninger for den form
publisering skal skje fra denne type saker.
I den avgjørelse fra lagmannsretten, som det er henvist til, var rettens oppfatning at pressens viktige
samfunnsfunksjon ivaretas ved at det gis adgang til å være tilstede i denne type saker.
Vi henleder rettens oppmerksomhet på håndboken «Dommerne og mediene» side 31, hvor det blant
annet henvises til Bøhns kommentarutgave til Domstolloven side 373.
Dommerforeningens utvalg som har gitt råd til kollegene gjennom håndboken konkluderer med at
«det sjelden er behov for å utelukke pressen med unntak av de sakene hvor det i loven er uttrykkelig
er bestemt at rettsmøtet skal gå for lukkede dører.
Vår anmodning er derfor at retten praktiserer lovens hovedregel om åpne dører slik at pressens
samfunnsansvar på den måten blir tilstrekkelig ivaretatt.
38
Viktige nettsider
www.politi.no
http://www.pst.no/
http://www.spesialenheten.no/
http://www.okokrim.no/
http://www.phs.no/ (Politihøgskolen)
https://www.pf.no/ (Politiets Fellesforbund)
http://www.politiforum.no/
http://www.politilederen.no/omnpl (Norges politilederlag)
http://www.norsk-politihundelag.no/
http://www.riksadvokaten.no/
http://www.kriminalomsorgen.no/
www.domstol.no
http://www.domstol.no/hoyesterett (direktelink til Høyesterett)
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd.html?id=463 (Justis- og beredskapsdepartementet)
http://www.gjenopptakelse.no/ (Gjenopptakelseskommisjonen)
http://www.advokatforeningen.no/
http://politijuristene.no/
http://sivilrett.no/nb/ (Statens sivilrettsforvaltning)
http://presse.no/ (Norsk Presseforbund bl.a. offentlighetsutvalget)
http://lovdata.no/register/lover?ministry=JD (bl.a. straffeloven, straffeprosessloven mv)
http://www.toll.no/
39
40