Transcript Når ble den kristne kulturarven det altoverskyggende i norsk kultur

Meninger
Mitt nabolag er nesten helt norsk,
eller hvordan man nå sier dette.
LØRDAG 15. DESEMBER 2012
Politisk redaktør: Marie Simonsen [email protected]
Nyhetsredaktør: Alexandra Beverfjord [email protected]
Kulturredaktør: Geir Ramnefjell [email protected]
Magasinredaktør: Jo Randen [email protected]
Redaktør: John Olav Egeland [email protected]
Teknologi- og utviklingsredaktør: Hildegunn Soldal [email protected]
3
Thor Gjermund Eriksen, nytilsatt NRK-sjef, på spørsmål om hans
villastrøk i Oslo øst er blitt asiatisk. (Morgenbladet)
Når ble den kristne kulturarven det altoverskyggende i norsk kultur?
spør Marie Simonsen.
Religion som våpen
SIDE 3
og går i feil retning». Det er muligens en sak for språkrøkter Per
Egil Hegge, men du må ikke være
flytende i norsk for å skjønne
at spriking i feil retning kan føre
galt av sted. Det høres fryktelig
vondt ut.
Marie Simonsen
POLITIKERE HAR VÆRT OPPTATT av den kristne kulturarv
[email protected]
HADIA TAJIK ER DEN FØRSTE
kulturministeren som er bedt om
å definere norsk kultur i et skriftlig spørsmål til Stortinget. Det er
ikke tilfeldig. Tajik er som kjent
rogalending og har nynorsk som
skriftspråk, en kombinasjon som
normalt må anses å være rotekte
norsk, men på hennes imponerende CV er det en mangel som
oppvekst i Bjørheimsbygd aldri
kan bøte på.
Hun er ikke kristen.
Det har hun riktignok til felles
med både statsministeren og flere
tidligere kulturministere, men
Tajik er ikke-kristen på en mer
iøynefallende måte.
DETTE OPPTAR IKKE MINST
Fremskrittspartiets representant
fra Oslo, Christian Tybring-Gjedde, som i likhet med flere andre
politikere de seinere åra har framhevet den kristne kulturarv som
det helt sentrale i den norske kulturen. Det er han som har stilt
spørsmålet til statsråden, og som
i Dagbladet forleden anklaget Tajik for å «fornekte norsk kultur».
Det hjalp selvfølgelig ikke at
Tajik skrev et pedagogisk og
kunnskapsrikt svar som kan gå
rett inn i skolepensum. Poenget
med det retoriske spørsmålet var
å påpeke enda en gang at Norge
har fått en kulturminister som er
muslim, og antyde at hun derfor
vil motarbeide norsk kultur.
Eller fornekte den, som han vitterlig sa.
I STORTINGET FIKK Tybring-
Gjedde støtte av partifelle Ib
Thomsen, som kritiserte NRK for
at det populære barneprogrammet «Julekongen» ikke inneholder et ord om julas budskap.
Thomsen mener det er et eksempel på at kulturarven «spriker
tidligere, særlig i skolepolitikken,
men de seinere åra har begrepet
blitt en markør for politikere i
hele Europa som frykter muslimsk innvandring. Nå har det
også forplantet seg til den norske
retorikken.
En slik bruksmåte er ny.
«Jul i Blåfjell» samlet småbarnsfamilier i årevis uten at noen klaget over at nissene tok sendetid
fra jesusbarnet.
Det er typisk norsk å være god,
sa Gro. Ikke tro. I to omganger
hadde vi en statsminister som er
utdannet prest. Han snakket mer
om fotball enn religion. Faktisk
nevnte han knapt gud.
Vi skilte stat og kirke uten store
protester. Debatten handlet om at
man ikke gikk langt nok i atskillelsen.
En fersk undersøkelse viser at
nordmenn er blant Europas minst
troende, tross høyt medlemstall
i den norske kirken. Vi er julaftenkristne og sekulære. Vi tror
like gjerne på Snåsamannen og
trepartssamarbeidet. KrF er på
sperregrensa, og ingen spør en
politiker om han er personlig
kristen. Tro er privat. Det er mer
naturlig å spørre om sexlivet.
SÅ HVORFOR ER PLUTSELIG tro
blitt en faktor i norsk politikk?
Den kristne kulturarv er i ferd
med å bli et mantra alle må bekjenne seg til for ikke å bli mistenkt for å motarbeide den. Det
er bare spørsmål om tid før Jan
Bøhler tar det i bruk, og Frp kan
ønske velkommen etter.
Politikerne har selvfølgelig sitt
på det tørre når de framhever den
kristne kulturarv som en sentral
del av vår kultur og tenkning,
men dette er ingen historisk analyse.
Det er et politisk forsvarsverk
som reises, og da er religiøs til-
hørighet uovertruffen som grensedrager.
Andre kjennetegn er vanskeligere å definere. Det avslørte
Tybring-Gjeddes eget forsøk;
landslaget, flagget, valuta og tillit,
var noen av hans stikkord, som
ikke kan sies å være unikt norske.
Et samfunn bygget på tillit må
dessuten omfatte alle innbyggere
for å ikke ende i det motsatte.
I HADIA TAJIKS SVAR trakk hun
fram flere sider ved norsk kultur
vi kan være stolte av. Ikke minst
utviklingen av et egalitært og
likestilt samfunn. I alle internasjonale oversikter er Norge stadig
på topp, også når det gjelder slike
immaterielle verdier.
Det hadde vært hjelpsomt og
mer redelig om Tybring-Gjedde
og hans parti kunne være konkret
om hvilke verdier som er truet, på
hvilken måte og hvordan kulturministeren bidrar til å underminere norsk kultur.
HADIA TAJIK ER NOK uansett en
for hard nøtt å knekke selv i julehøytida. Ap-ministeren er attpåtil kjæreste med en hvit Høyremann. Nærmere kulturarven
kommer du ikke.