Transcript Etter seksten års samliv mistet Marianne (44) sin Mette (38).

Magasinet
Foto: Agnete Brun
Dagbladet lørdag 22. mai 2010
Etter seksten års samliv mistet
Marianne (44) sin Mette (38).
Kona ble mann
Innhold
Uke 20
20
62
Utgir MILF-bok: Alexia Bohwim (40), mor.
«Alle er i dag inneforstått
med tenåringsslang»
Facebook var et ungdomsfenomen. Så ble det
omfavnet av de eldre. Litt på samme måte er
det med begrepet «MILF». Det startet som en
chatteromsforkortelse for en eldre, attraktiv
kvinne; i år er det navn på en bokklubbroman.
Det er mulig Alexia Bohwim (40), som har
skrevet den romanen, ikke vil få med seg alle
landets jevnaldrende kvinner på at «det er
det som er vår generasjon». Men hun slipper
å måtte forklare dem hva forkortelsen står for.
Det slapp i alle fall jeg, da jeg fikk i oppdrag
å risse opp den norske «MILF»historien. Parterapeuter,
medievitere, riks-MILFer –
alle er i dag inneforstått
med tenåringsslang.
Ei av dem ba bare om å
få lukke kontordøra først.
Simen V. Gonsholt,
journalist i Magasinet
Tungt: Marianne Knudsen må forsone seg med at kona Mette Vold skal bli Marcus, og at hun har fjernet brystene.
– Nå er de tatt fra meg. Jeg synes det er tungt, sier Marianne til Magasinet.
Foto: Agnete Brun
12
70
Solliklart
Småkongedømme
Didrik Solli-Tangen (23) blir ikke overrasket
hvis han vinner finalen i Melodi Grand Prix.
Det er ikke bare mor og far som lider når barnet
får styre familien.
6
MAGASINET
22. mai 2010
8
11
34
40
46
52
59
75
76
80
83
84
87
89
90
Respons
Fritt ord: Thomas Hylland Eriksen
Profil: Jimmy Wales
Aktuelt: D-dag for dykkerne
Portrettet: Terje Riis-Johansen
Kulturen: The Cavern Club
Øyeblikket: Bård Ek
Ærlig talt: Kjartan Brügger Bjånesøy
Det beste jeg vet: Dielam
Robinson&Fredag: Soria Moria bar & bistro
Hiav: Molekylær gastronomi
Magaquiz
Hjernetrim
Nemi
Kryssord
RESPONS
Magasinet
Besøksadresse: Havnelageret, Langkaia 1, Oslo
Postadresse: Pb 1184 Sentrum, 0107 Oslo
Telefon: 24 00 10 00
E-post: [email protected]
ANSVARLIG
REDAKTØR
Lars Helle
[email protected]
Trude Lorentzen
[email protected]
Susanne
Sollid Kaluza (perm.)
[email protected]
MAGASINREDAKTØR
Jane Throndsen
[email protected]
Bente Frøytlog (perm.)
[email protected]
LEDER
MAGASINET
Asbjørn Halvorsen
[email protected]
Eirik Alver
[email protected]
UTGAVESJEF
Rannveig
Korneliussen
[email protected]
AD
Sigmund Nordal
[email protected]
JOURNALISTER
Hallgeir Opedal
[email protected]
Heidi Molstad
Andresen
[email protected]
Rønnaug
Jarlsbo (perm.)
[email protected]
Bernt Jakob Oksnes
[email protected]
FOTOGRAFER
Agnete Brun
[email protected]
Jørn H. Moen
[email protected]
REDIGERERE
Kjersti Skotheim
[email protected]
Trond Erling
Pettersen
[email protected]
TYPOGRAFER
Gunn Kristin
Magerholm
[email protected]
Steffen Olsen
[email protected]
Bjørg Aftret
[email protected]
Kjartan Brügger
Bjånesøy (perm.)
[email protected]
Vigdis Eline Lønborg
Jensen (perm.)
[email protected]
RESEARCHER
Anne Schjølberg
[email protected]
Utmerkelsen er et kvalitetsstempel
fra Norsk Designråd, en anerkjennelse
for vellykket bruk av design.
241
393
trykksak
Magasinet er trykt etter
strenge miljømessige krav
og kan bruke det offisielle
miljømerket Svanen.
Trykk: Aktietrykkeriet AS
Annonseinfo
www.dagbladet.no/annonseinfo
PRODUKTANSVARLIG/ANNONSE
Jacob Svenningsen [email protected]
Magasinet har ikke ansvar for ubestilt materiale. Magasinet betinger
seg retten til å lagre og utgi innkjøpt materiale også i elektronisk
form, herunder å legge stoffet inn i et elektronisk arkiv, og å gjøre
dette tilgjengelig i tilknytning til Dagbladets nettutgave eller i
andre publikasjoner. Unntak fra dette må avtales skriftlig.
8
MAGASINET
22. mai 2010
Inspirert? Provosert? Engasjert?
Send ros, ris og tips til [email protected]
Magasinet
Dagbladet lørdag 8. mai 2010
«Først nå,
20 år etter,
tør jeg lete etter
forklaringer.»
Trude Lorentzen (35),
journalist i Magasinet
«Jeg var 15 år da moren min tok livet sitt.»
Mysteriet mamma
Magasinet 8. mai 2010.
Kjære Trude Lorentzen!
Ville berre seie at artikkelen din om mor di sitt sjølmord
er noko av det beste og finaste eg har lese i ei avis på aldri
den tid. Tusen takk.
mvh Bård Vegar Solhjell
Hei!
Jeg leste nettopp artikkelen om Trude Lorentzen, og jeg
vil veldig gjerne takke henne for en så flott og sterk
historie. Jeg er en gutt på 16 år, og opplever nå det minst
maskuline øyeblikket i mitt liv, ved at jeg sitter og gråter
foran datamaskinen. Rørende fortelling! Takk.
Mathias, 16 år
Tusen takk!
Det er ikke ofte tårene kommer av magasinreportasjer,
men din artikkel i Magasinet i dag kommer til å sitte i
magen lenge. Utrolig vond, men viktig lesning!
Tone
Hei Trude.
Jeg har aldri skrevet til en journalist etter å ha lest noe i
avisen – denne gangen måtte jeg. Jeg jobber som terapeut, og forsøker, hver dag, å behandle mennesker med
angst og depresjon. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger
ikke. Det er en givende, men slitsom jobb, av og til fylles
jeg med avmakt og mismot og tenker at jeg heller burde
ha gjort noe annet. Etter å ha lest din artikkel ser jeg nå at
dersom jeg har bidratt til at ETT eneste barn slipper å
oppleve det du har opplevd, er det verdt all innsats. Jeg
takker deg for nye krefter. Du har skrevet en rørende og
ikke minst en svært respektfull artikkel om din mor og
hennes selvmord – og den er i tillegg respektfull ovenfor
de reaksjoner du hadde den gang, og de du har nå. Jeg
takker deg av hele mitt hjerte for at du fant mot og krefter til å gjøre det. Jeg ønsker deg og familien din alt godt.
Med vennlig hilsen Geir Wigtil, Trondheim
Kjære, gode Magasinet-lesere
Hvis mørket noen gang skulle omslutte meg, har jeg nå
nesten 500 meldinger å lese for å finne igjen lyset. På
e-post, sms, Facebook, Twitter, og ute på gata: Responsen
på fortellingen min om mammas selvmord har vært overveldende. Tilbakemeldingene deres gir en fin og en trist
bekreftelse: 1) Verden er befolket av varme mennesker.
2) Men også av altfor mange som har sår i hjertet, akkurat
som meg, etter å ha opplevd psykisk sykdom og selvmord i
nær familie.
Åpenhet er min livsforsikring. Dersom «Mysteriet mamma» kan bidra til at det blir lettere å snakke om – og med –
alle mammaene, pappaene, søsknene, naboene, barna,
kollegene og vennene som sliter der ute, har jeg oppnådd
noe vesentlig som journalist. Og tro meg, dere som nylig
har mistet noen som sto dere nær på denne måten:
Dere vil kjenne lykke igjen i livet.
Beste hilsen Trude
Kryssordløsning
Kjære Trude Lorentzen!
Takk for reportasjen i Magasinet! Jeg har opplevd noe
tilsvarende som din mor opplevde, å få dyp depresjon,
komme inn i psykiatrien, bli medisinert og suicidal. Det
er psykiatrien som er feil.
Jeg fikk det inntrykket at reaksjonene mine skyldtes
«en biologisk feil». Psykiatriens grunnsyn og kjemikaliene tok livsgnisten min. Flere medpasienter tok sine liv.
Da ble jeg sint på systemet. Jeg begynte å utfordre det. I
1989 stiftet jeg «Blakstads venner» sammen med medpasienter og «erklærte piller krig». Da ble jeg skrevet ut.
De ville ikke ha meg inn igjen. I et år ravet jeg rundt og
lette etter løsningen. Jeg lengtet bare etter å dø. De følelsene som kjemikaliene ga meg var uutholdelige. Jeg var
«ukritisk» og tok kontakt med fremmede, spurte dem om
meningen med livet. Begynte å gå ut av maskespillet.
Opplevde varme medmennesker. En sann autoritet av en
kvinne sa det motsatte av psykiatrien: «Alt som har gått i
stykker vil bli satt sammen igjen på en ny måte så det
holder.» Hun brydde seg om meg, tenkte på meg, ga meg
selvtilliten tilbake. Det var kvalitet, ikke kvantitet. Ordene hennes fikk meg opp av hengemyra. Hun var kristen,
jeg er humanist. Hun trodde ikke at det var noe feil med
meg. Bare at jeg var i en forvandlingsprosess. Det viste
seg å være riktig. Jeg ville inn i et ekte liv. Jeg ville bli
kjent med meg selv. Jeg ble frisk i 1990. Siden den tiden
har jeg jobbet for et nytt grunnsyn i psykiatrien. Du kan
lese mer på www.lysfest.no Det var ikke noe feil med din
mor. Det er ikke noe feil med deg. Hun lever videre inni
deg som en levende kraft, som kjærlighet.
Vennlig hilsen Inger Emilie Nitter
Løsning av Magasinkryssordet nr 544.
Vinnere annonseres i Magasinet 29.05.10.
Vinnere av Magasinkryssordet nr 543:
Kari A. Karolius, Bakkeveien 29, 3292 Stavern
Jan Kamphaug, Kongleveien 31, 2214 Kongsvinger
Inghild Skare, 2034 Holter
www.dagbladet.no/magasinet På nettet finner du smakebiter fra papirutgaven, samt egne saker fra Magasinets
nettredaksjon. Du kan diskutere Magasinets saker, og søke i alle Magasinets vin- og restaurantanmeldelser.
HOVEDSAKEN
Tekst: Rønnaug Jarlsbo
Foto: Agnete Brun og privat
Marianne Knudsen (44) er glad hun ikke visste hva hun gikk til
da kjæresten Mette Vold (38) bestemte seg for å bli mann. qqq
Manndomsprøv
ven
En dans på hormoner:
Her ser Marianne kjærestens
nye penis for første gang.
Samlivet har ikke vært enkelt
etter at Mette i 2004 bestemte
seg for å bli Marcus.
«Marianne, forlater du meg hvis jeg
tar den operasjonen og blir mann?»
Mette Vold
q – Mette, går du med en drøm om å bli mann?
Det er en lat helgemorgen i 2005. Ekteparet Mette og
Marianne har fri, de har ligget og småpratet lenge om alt
og ingenting da Marianne stiller ektefellen og kjæresten
gjennom mer enn ti år spørsmålet.
Mette blir stum. Perpleks. Hvordan kan Marianne
spørre om noe sånt?
Hvordan kan hun ha forstått at det nettopp er det
Mette drømmer om?
Noen måneder seinere er det Mette som stiller spørsmål:
– Marianne, forlater du meg hvis jeg tar den operasjonen og blir mann?
I sitt aller første minne sitter Mette Vold på gulvet i stua
i huset på Abildsø i Oslo. I ettertid antar hun at hun kan
være omkring fire år. Familiealbumet viser ei lita jente
med åpent, nysgjerrig blikk. Hun har kjoler på alle bilde-
Skolejente: Mette med kjole og lange fletter – klar for sin
første skoledag.
22
MAGASINET
22. mai 2010
ne, og søte sko med en liten hæl på mange av dem. En
imponerende og usedvanlig velpleid hårmanke bølger
nedover den spede ryggen. Mettes første minne består av
en stemning: Skuffelse. Skuffelsen pakker henne inn,
omslutter hele henne og er umulig å unnslippe. Hvordan
kan Gud ha vært så slem at han skapte henne som jente?
– «La Mette være som hun er,» sa pappa, og stort sett
var jeg det. Bortsett fra at jeg måtte ha langt hår og av og
til kjole. Det føltes som å gå i karnevalsutstyr. Og så gikk
jeg på dans. Jeg hatet det. Selv når vi var to jenter måtte
jeg alltid danse jente. Ellers, når jeg fikk velge selv, lekte
jeg med biler og raste rundt på sykkelen min. Selvfølgelig
ble jeg ertet fordi jeg var så gutteaktig, men jeg valgte
likevel å være den jeg var og lekte aldri med dokker eller
testet ut sminke eller sånne typiske jentegreier. Det gikk
egentlig greit, inntil jeg kom i elleveårsalderen og begynte å få litt pupper og sånn. Da ble jeg kjempeskuffet.
En stund trøstet jeg meg med at når jeg ble voksen, så
kunne jeg dra til Amerika og operere meg til mann. Det
hadde jeg lest om i et ukeblad mamma hadde. Så skjønte
jeg på et eller annet tidspunkt at det kanskje ikke var så
enkelt. Det hendte at jeg tenkte at «dette går aldri», men
jeg prøvde å leve likevel.
Mette snakker aldri med noen om hvordan hun har
det. Hun konfirmerer seg, fullfører skolen, dyrker fotointeressen sin, studerer til TV-fotograf, starter sitt eget
firma. Hun har noen få gode kamerater, men er mest
sammen med familien og liker seg aller best på hytta
med faren.
22 år gammel møter hun 28 år gamle Marianne – blonde, sprudlende, skravlete, morsomme, sosiale og utadvendte Marianne.
VINTER 2008:
Mette og Marianne sitter ved siden av hverandre i en blå
sofa i leiligheten sin på Lindeberg i Oslo. Det har gått 14
år siden de traff hverandre ved en bardisk på et av hovedstadens lesbesteder.
– Jeg kunne ikke tro det da Marianne sa at hun var
forelsket i meg. Den gangen satt jeg for det meste taus i
et hjørne og lyttet til hva andre snakket om. Marianne
var så høyt oppe, jeg var ofte langt nede, sier Mette.
Hun har aldri tenkt på seg selv som lesbisk, men som
en mann som forelsker seg i kvinner.
– Mette var helt motsatt av hva jeg trodde jeg lette
etter. Hun var harmonisk, virket sterk, usnobbete og
jordnær og hun lyttet, sier Marianne når hun blir spurt
om hva hun falt for ved den usminkede, reserverte jenta
med det korte, mørke håret.
– Selv om jeg anser meg som mest lesbisk, har jeg vært
sammen med både menn og kvinner. Fellestrekket har
vært at de var ganske like meg selv. Mette var annerledes. Med henne trengte jeg ikke å slåss om oppmerksomheten. Vi var ying og yang. Vi kompletterte hverandre,
også praktisk: Vi har aldri kranglet om hvem som skal
støvsuge. Jeg er den huslige, partyfikseren, mens Mette
har tatt seg av bilen, det tekniske, elektriske og all snekringen. Dessuten delte vi fire viktige interesser: Foto,
fjellet, skogen og naturen – og sansen for å sitte rundt et
hyggelig bord med ei bøtte rødvin og gode venner, ikke
sant?
– Marianne hadde en drøss med venner, som jeg fikk
på kjøpet, sier Mette.
Fra den ryddige stua er det panoramautsikt over Groruddalen. Marianne har tent stearinlys, fra høyttalerne
kommer lav gresk musikk. Veggene er dekorert med
kunst og familiebilder. På den mest iøynefallende plassen i stua henger bildet fra partnerskapsinngåelsen sommeren 2000. Begge har på seg drakta som ble laget til
Oslos 1000-årsjubileum samme år. Marianne forteller at
hun alltid hadde hatt en hemmelig drøm om å gifte seg i
millenniumsåret. At det føles rart at partnerskapet nå
formelt er opphørt.
Øyeblikket i dobbeltsenga i 2005 ble avgjørende. En
tanke var sådd. En mulighet var i ferd med å finne grobunn hos Mette: Skulle hun en dag få oppleve å være den
samme utenpå som inni? Kunne Marianne til og med
finne på å akseptere at Mette ble mann? Etter flere måneder i tenkeboksen, begynte Mette hos psykolog. Etter et
år hos psykologen var det ingen tvil om at Mette var en
mann i feil kropp. Den fysiske prosessen kunne begynne.
Hver kveld i et halvt år har han smurt hormongelé på
huden. I løpet av de siste fire månedene har han fått to
testosteronsprøyter. Han har kommet i stemmeskiftet og
fått skjeggvekst. Han har påbegynt den delen av prosessen som kalles «real life experience» og har skiftet
navn fra Mette til Marcus. Han går på guttedo og får ikke
lenger være med på vennegjengens jentemiddager.
– Jeg ville ha et navn på «M», sier Marcus.
– Ja, vi har liksom alltid vært M&M, derfor måtte det
være noe på «M», sier Marianne.
– Men jeg ville ikke ha noe søtt. Sammen kom vi fram
til Marcus, forteller Marcus.
Navneskiftet skjedde på dagen 35 år etter at han ble
døpt. Litt fordi det gjorde dagen lett å huske, men mest
som en gest til Marcus’ mor.
– Hun har jo ikke mistet et barn, men hun har mistet
det individet som hun bar på i ni måneder, ga navn og
oppdro som jente. Dette er helt utenfor hennes kontroll,
sier Marianne.
Det er utenfor Mariannes kontroll også. Marianne visste
ikke mer om diagnosen transseksualisme enn de fleste
da ektefellen hennes plutselig fikk denne merkelappen.
– Er det rart jeg drikker? fleiper hun. Så blir hun alvorlig, og forteller at hun også har vært hos psykolog. Riktignok bare et par ganger.
– Det var skremmende, jeg grein nesten hele tida mens
q
jeg var der. Da jeg skjønte at Mette kanskje kunne bli
Vil bryte tabuer: Bryllupsbildet, da Marcus fortsatt
var Mette. – Vi står fram for
å vise andre vår måte å
takle denne transformasjonen på. Vi vil gi kjønnsopererte et ansikt, både som
individ og i relasjon til en
partner, sier Marianne
(t.h.), som kontaktet Magasinet i 2007 og spurte om vi
ville følge dem gjennom
prosessen. Foto: Yvonne Holth
22. mai 2010 MAGASINET
23
Mailykke: Marianne og Mette feirer 17. mai i 2000.
«Mette er borte. Jeg går gjennom en stor sorg
selv om personen fortsatt lever.»
Marianne Knudsen
q mann, tenkte jeg at det ville ta tid. Kanskje 10-12 år. I
hvert fall at vi først skulle feire jul og så påske, og så
kanskje dra på sommerferie. Så oppdaget jeg at avgjørelsen ikke hang på meg lenger. Plutselig skulle Mette omtales som «han», og jeg, som har strevd hele livet for ikke
å leve A4, befinner meg i et heterofilt forhold! Jeg la meg
med en kvinne og våknet ved siden av en mann. Eller:
Jeg våknet med en pubertal tenåring med alt det innebærer av kviser og hårvekst og gåduhjem! Det er faktisk
ikke bare lett å takle når du er 42 år og bifil.
Det er mindre enn ei uke siden brystene ble operert
vekk. Marcus har ingenting imot å ta av seg T-skjorta og
vise hvor flatbrystet han er blitt. Der hvor Mettes bryster
en gang satt, dekker en bred bandasje over to ferske
operasjonssår. Han synes allerede det er flaut å se på
bilder av seg selv med bryster.
– Det er jo ikke meg, ikke min kropp!
For Marianne er det annerledes:
– Brystene er en stor del av det kvinnelige med en
kvinne. Nå er de tatt fra meg. Jeg synes det er tungt.
Marianne spretter opp, og returnerer med et forseggjort etui med påskriften «En siste hilsen fra Mette». Hun
åpner lokket, og en gipsavstøpning av Mettes bryster
strutter mot oss.
– Jeg synes allerede de virker større enn de var i virkeligheten jeg, sier Marianne.
– Jeg er glad jeg er kvitt dem, sier Marcus.
Marcus påstår at han ikke har forandret seg inni, men
jeg kan love at hestedosene med testosteron har sørget
for at den Mette jeg kjente har forsvunnet. Mette var for
eksempel veldig tålmodig.
– For tålmodig! Sier Marcus.
– Jeg skjønner det, men du må skjønne meg også: De
tingene som gjorde Mette stille og innesluttet, får Marcus
til å brøle og slå i bordet. Hele reaksjonsmønsteret er
forandret, sier Marianne, og fortsetter:
– Dessuten skal jeg plutselig leve med en annen legning enn det som er naturlig for meg, mens Marcus alltid
24
MAGASINET
22. mai 2010
har likt jenter og dermed bestandig har vært heterofil.
– Angrer du på spørsmålet du stilte til Mette?
– Nei, jeg angrer ikke, men må innrømme at jeg ble litt
overrasket over at jeg traff blink. Jeg vet at Marcus aldri
hadde gått fra meg hvis jeg hadde havnet i en liknende
situasjon, eller i en ulykke eller ved sjukdom. Da skal
ikke jeg svikte ham heller. I hvert fall skal ingen få si at
jeg ikke prøvde å stå i dette sammen med ham.
Marianne smiler litt.
– Men etter at Mette begynte på prosessen med å bli
mann og skiftet navn, er jeg bare gift med et kvinnelig
personnummer. Jeg er ikke enke og ikke skilt, men Mette
er borte. Jeg går gjennom en stor sorg selv om personen
fortsatt lever.
Når operasjon nummer to er gjennomført og eggstokkene er borte vil Mette også være borte fra Folkeregisterets
arkiver. Hun vil være erstattet av Marcus og hans mannlige personnummer. Kanskje stopper prosessen der.
Men det finnes ett trinn til. En operasjon som kan gjøre
det mulig for Marcus å skifte i herregarderoben i svømmehallen eller stå ved renna i et pissoar.
– Mange stopper etter de to første operasjonene, rett
og slett fordi legene ennå ikke har klart å lage en penis
som fungerer godt nok eller ser spesielt bra ut. I hvert fall
ikke her i Norge, og hvis vi velger å dra til utlandet, så må
vi betale operasjonen selv. Den koster over tre hundre
tusen kroner, sier Marcus.
– Men det er snakk om prioritering, Marcus, sier Marianne.
– Noen prioriterer ferie med Hurtigruta. Vi kan velge
penis.
Nok en gang spretter hun opp av sofaen. Denne gangen
kommer hun tilbake med en bunke utskrifter fra Internett: Legevitenskapens tilbud til FTM’s – «female to
male». Noen bilder viser mikropeniser, som er konstruert
ut fra det kvinnelige kjønnsorganet. Hun plukker fram
flere bilder. Viser fram resultatet av phalloplasty, et
kjønnsorgan bygget av hud fra innsida av låret eller
underarmen. Resultatet ser utvilsomt mer troverdig ut
enn mikropenisene. Marianne lener seg fram og legger
hodet på skakke:
– Er dette virkelig vanlig? Ja, jeg bare spør: Det er jo så
digert at … hjælp!
– Heldigvis er det mange måter å ha sex på, og et forhold er mye mer enn sex. Jeg har jo kjent dette mennesket i mange år, og forhåpentligvis er ikke kjærligheten
mellom oss avhengig av størrelsen på de greiene der.
VÅR 2009:
Sola skinner ubarmhjertig på de møkkete brøytekantene nedenfor Lindeberg senter. Det er et drøyt år siden
Magasinet sist møtte Marianne og Marcus. I tida som er
gått har Marcus fjernet eggstokkene. Han har også bestemt seg for å gå gjennom en penisoperasjon.
Bydelskafeen ved parkeringsplassen er så godt som
tom. Marianne og Marcus har valgt et bord innerst i
lokalet, rett under Vålerenga-banneret. Kaffen er så sur at
innehaveren ikke vil ha betalt. Marcus sitter med en
halvliter foran seg. Marianne har kjøpt et glass rødvin.
Hun stryker hånda over svimerkene i det brune bordet.
Hun er ikke i det fleipete hjørnet og har heller ikke vært
det på en stund. Det er ingen selvfølge at de sitter her
ved siden av hverandre nå. De bor fortsatt sammen, men
har hatt en turbulent periode. Marianne har vært inne på
tanken om å bryte ut av ekteskapet.
– Egentlig begynte det allerede i fjor høst. Marcus var i
full jobb samtidig som han begynte med videreutdanning i multimedia-design, i tillegg til at jeg synes han var
utrolig selvopptatt – oppå alt annet som handlet om
ham. Til slutt spurte han meg ikke engang om hvordan
jeg hadde hatt det på jobben. Jeg følte meg ensom og
veldig trist og prøvde flere ganger å si til ham at sånn
kunne vi ikke ha det. Men han hørte ikke på meg, sa bare
at han var nødt til å studere. Til slutt ble det sånn at jeg la
meg halv elleve, mens han først kom til sengs ved fem
tida om morgenen. Det var aldri anledning til sånne
kjærestegreier som å ligge på armen og snakke om hvor- q
Nytt speilbilde: Det er februar 2008, brystene er fjernet og Mette er blitt Marcus. Han er glad for forandringen. Marianne er usikker:– Brystene er en stor del av det kvinnelige. Nå
er de tatt fra meg, sier hun.
22. mai 2010 MAGASINET
25
Milepæl: Mamma Laila og pappa Vidar hilser på Marcus på Rikshospitalet i mai 2008.
Eggstokker og livmor er fjernet.
Familiekjær: Marcus feirer farens 70-årsdag 19. mai 2008. Han har alltid hatt et åpent
forhold til familien sin.
q dan dagen hadde vært.
– Jeg hadde jo tidsfrister i forbindelse med skolearbeidet, begynner Marcus.
– I tillegg til full jobb og krevende kone, sier Marianne
ironisk.
– Marianne sier at jeg er totalt forandret, men jeg er
ikke helt enig. Utenpå, ja, men den indre kjernen i meg
som alltid har vært der, den er der fortsatt, sier Marcus.
– Du har forandret deg, og jeg var rett og slett ikke
forberedt på hvor store endringer hormoner kan gjøre
med personligheten. Jeg var vant til en voksen kvinne,
men plutselig bodde jeg sammen med en pubertal guttunge som bare var opptatt av sex, øl, coca cola, film og
seg selv. Det var bare meg-meg-meg, og når jeg prøvde å
snakke med deg, spurte du bare om jeg var sikker på at
det ikke var jeg som hadde forandret meg!
Ved juletider sto det så dårlig til med forholdet at
Marianne sa at hun var usikker på om de kom til å fortsette å være sammen.
– Vi hadde det ikke bra. Noe måtte gjøres. Hvis ikke
kunne jeg ikke være med på dette lenger.
– Da hun sa det tenkte jeg at «dette fikser jeg ikke, jeg
kan ikke leve uten Marianne». Plutselig skjønte jeg at
forandringene som har skjedd i meg er veldig store, sier
Marcus.
– Heldigvis satte vi oss ned og snakket. Den samtalen
ble ganske dramatisk, sier Marianne.
– Men at vi kom til det punktet at jeg faktisk ønsket å
26
MAGASINET
22. mai 2010
Fryktet brudd: – Vi hadde det ikke bra. Noe måtte gjøres, forteller Marianne om perioden da kjæresten gikk fra å være tålmodige Mette til testosteronbomba Marcus.
«Plutselig bodde
jeg sammen med
en pubertal guttunge som bare
var opptatt av
sex, øl, coca cola,
film og seg selv.»
Marianne Knudsen
forlate Marcus, var avgjørende for at vi fikk hjelp til å se
forholdet vårt i et annet perspektiv.
Marcus foreslo at de skulle søke hjelp. At de skulle ta
kontakt med en familieterapeut som tidligere har vært
tilknyttet GID-klinikken (Gender Identity Disorder) på
Rikshospitalet og kjenner til hva som skjer hormonelt og
mentalt med en som går gjennom kjønnsbekreftende
behandling. Han vet dessuten hvilke konsekvenser det
kan ha når et forhold går fra å være homofilt til heterofilt,
eller omvendt. Terapeuten har rådet dem til å ha fokus på
rollefordelingen i forholdet.
– Det er tøft, men virker veldig riktig. På sikt er dette
positivt, tror jeg. Det viktigste nå er at viljen vår til å
fortsette sammen er til stede. Og det er den jo, ellers
hadde vi ikke søkt hjelp, sier Marianne.
– Når det er sagt fortjener Marcus ros. Han har virkelig
tatt seg sammen, og vi er blitt enige om kompromisser. Et
forhold handler jo mye om å gi og ta og om å finne en vei
som passer for begge.
– Jeg må huske å spørre hvordan Marianne har det, og
så skal jeg legge meg halv elleve om kvelden. Det blir ikke
noe forhold hvis den ene legger seg ved fire-fem tida om
morgenen. Du får ikke ligget på armen og småpratet da,
sier Marcus.
DESEMBER 2009:
– Marcus! jeg har aldri sett deg med slips før – så fin du er!
Marcus står i inngangsdøra hjemme hos venninnen,
Verdifull arm: Nest siste omgang med hårfjerning på laserklinikken i Oslo. Marcus håper det holder, og at underarmen dermed vil være glatt nok til å bli en troverdig penis. Legen
har sagt at hvis det blir nødvendig, så får de ta en runde når huden er flyttet ned til underlivet.
Åshild. For 15. gang arrangerer Marcus og Mariannes
vennegjeng førjulsfest. Det er også snart fem år siden
prosessen med å bli mann startet i Mette Volds hode. Det
er fyr på peisen, og leiligheten til vertinnen er dekorert
med julenisser og stearinlys. Fra kjøkkenet lukter det
Janssons fristelse og gløgg.
– Jeg hadde slips på 17. mai også, smiler Marcus og
legger til at denne jula kiler det skikkelig i magen.
– Det kjennes ut akkurat som da jeg var liten. Jeg teller
dager!
– Vær klar over at Marcus er den mest normale av oss,
opplyser en gjest. De er en mangefasettert gjeng: Heterofile og homofile, barndomsvenner og gamle kolleger,
unge og eldre. Alle vet at Marcus ikke snakker om antall
dager igjen til julaften. Han snakker om reisen til Belgia
12. januar.
– Det må jo være skjebnen som gjør at han får reise dit –
og så på Statens regning! Sier Marianne.
Da kjønnsskifteprosessen var i gang fikk alle i vennegjengen en sms med beskjed om at fra nå av het Mette
Marcus. Da venninnen Ninozka Markussen mottok tekstmeldingen, måtte hun lese flere ganger. Deretter måtte
hun spørre seg selv hvorfor hun ikke hadde vært i nærheten av å forutse dette. Hun, som i ti år har vært sykepleier ved en avdeling på et sykehus i Belgia hvor
personer med diagnosen transseksualisme fra hele verden kommer for å foreta kjønnskorrigerende operasjo-
ner. Deretter spurte hun Marcus og Marianne om de ikke
ville komme til Gent og snakke med sjefen hennes. Møtet med professor Stan Monstrey førte til at Marcus ble
satt på venteliste for peniskonstruksjon, såkalt «radial
forearm flap phalloplasty». Siden denne typen operasjoner ikke gjøres i Norge, tenkte Marcus at det kunne være
forsøket verdt å søke utenlandskontoret på Rikshospitalet om å få operasjonen dekket. At han kunne få et ja var
noe han knapt våget å håpe på.
– Men det fikk han! I tillegg til at klinikken her hjemme
sender en kirurg som skal følge hele operasjonen. Marcus
gleder seg sånn! Jeg gruer meg. Eller … jeg gleder meg
selvfølgelig på hans vegne. Men jeg er veldig usikker på
hva utfallet vil innebære for meg. Jeg vil ikke ta sorgene
på forskudd, men tenker jo på om jeg til syvende og sist
vil tenne på den saken der. Når alt kommer til alt er jeg
mer lesbisk enn hetero, sier Marianne.
Om bare noen uker vil Marcus være utstyrt med et helt
nytt organ. Han vil være en mann som kan stå å tisse. Når
han etter hvert får installert en protese i penisen, vil han
også kunne gjennomføre et heterofilt samleie.
Det er halvannet år siden Marcus fjernet eggstokkene
sine som en del av prosessen med å bli mann.
Tilfeldighetene ville ha det til at også Marianne i november ble nødt til å fjerne eggstokkene – etter at legene
fant flere muskelknuter i underlivet hennes. Operasjonssåret har ikke grodd som det skulle. Hun har store smer-
ter, og hevelsene får henne til å føle seg gravid. Ironisk
nok, etter som hun for lengst har tatt en avgjørelse om
aldri å bli det.
– Likevel har det vært tøft å innse at det nå ikke er
fysisk mulig for meg å få barn. Men Marcus har vært en
kjempeflink sykepleier! Han har kjørt meg overalt og
vartet meg opp mens jeg har ligget på sofaen, sier Marianne, og legger til: – Han er faktisk blitt en skikkelig
gentleman.
JANUAR 2010:
– Vent, jeg må inn her!
Marianne befinner seg i en tolv etasjer høy sykehusblokk i Gent i Belgia. Klokka er halv tre om ettermiddagen. Marianne har vært våken siden klokka fire om morgenen. Hun har kjørt buss, fly og tog. Marcus ligger i
femte etasje, men Marianne bråstopper foran gavebutikken i første. Inngangen er nesten usynlig mellom stativene med oppmuntrende kort og ballonger. Marianne har
dårlig tid, men finner straks det hun vil ha:
– Denne, det må bli denne, roper hun og vifter med en
plastpinne med en lyseblå ballong. Den er formet som en
fot og dekorert med stjerner og hjerter og påskriften «It’s
a boy!»
– Synd at de ikke har «It’s a man», men det får gå. Som
Marcus sier: «Vil dere se bilde av vår lille prins? Han er 18
cm lang, veier 250 gram og kan godt pakkes inn i et lyq
seblått teppe», ler hun og vifter med mobiltelefonen.
22. mai 2010 MAGASINET
27
Fra Mette
til Marcus
Slik har prosessen
vært etter at Mette
Vold i 2004 bestemte
seg for å skifte kjønn.
VÅREN 2004: Går til
obligatorisk utredning
hos psykolog.
Kjærlighetsmøte: Marianne møter Marcus for første gang etter penisoperasjonen på Universitetssykehuset i Gent.
Det er mye nytt å forholde seg til, for begge.
«Nå er jeg spent på å se hva
som skjuler seg under teltet.»
Marianne Knudsen
q Den er full av bilder og meldinger fra Marcus om hva
Endelig mann: Marcus har gledet seg voldsomt til å se
Marianne. – Men jeg skulle ønske du ikke kom akkurat
når jeg hadde så vondt, sier han til kjæresten.
han har gjennomgått de siste to ukene. Det første
Marianne har gjort hver eneste morgen i fjorten dager,
er å ringe Marcus.
Hun vet at legene mener at operasjonen har vært
vellykket, og hun vet at Marcus dagen før var oppe og
gikk for første gang på ti dager. Hun vet også at han
nesten ikke har sovet om natta, både fordi groprosessen til det nye organet mellom bena hans fordrer at
han ligger urørlig, fordi såret på armen som organet er
konstruert av, er så smertefull – og fordi han gleder seg
sånn til besøk. Er det rart det nå virker som en brutal
tålmodighetsprøve for Marianne å måtte stå stille i
heisen helt til plastisk kirurgisk avdeling i femte etasje?
Marcus ligger innerst ved vinduet på det lille tomannsrommet. Marianne slenger fra seg Kiwi-posen
med norske aviser, vossafår og reinsdyrkjøtt på et bord
og skal til å kaste seg over det bleke ansiktet øverst på
puta. Hun bråstopper. Over midten av senga er det
slått opp et hvitt telt.
– Du, nå er jeg spent på å se hva som skjuler seg
under teltet! Er det «den» som holder det oppe?
– Nei! Stønner Marcus og presser fram et matt smil:
– Har du pyntet deg for meg?
Nesten to uker etter at han har fått festet på penisen
som plastikkirurgene har bygget av hud, vev og blodårer fra hans egen arm, har Marcus store smerter i
armen og underlivet, men aller mest i magen fordi han
nettopp har begynt å spise igjen. Han vet ikke om det
er derfor han besvimte i stolen ved siden av senga etter
å ha gått den to meter lange turen til toalettet to ganger tidligere på dagen.
– Jeg var nok litt eplekjekk, men jeg måtte jo pusse
tennene godt fordi jeg skulle kline med kona mi. Å, jeg
skulle ønske du ikke kom akkurat når jeg hadde så
vondt, begynner han, men blir avbrutt av Marianne,
som tar hånda hans:
q
– Klem meg i hånda og pust. Sånn ja …
1. MARS 2006: Starter
psykologbehandling på
GID-klinikken (Gender
Identity Disorder) på
Rikshospitalet i Oslo.
26. SEPTEMBER 2006:
Skifter navn til Marcus.
1. APRIL 2007: Begynner
med testosteronkrem.
Velger å gå over til
sprøyter, som tas fire
ganger i året – livet ut.
5. FEBRUAR 2008: Får
operert bort brystene på
Rikshospitalet.
13. MAI 2008: Får fjernet
eggstokkene og livmor.
2. JULI 2008: Får nytt
personnummer og blir
mann i alle offentlige
papirer og register.
23. JULI 2008: Er på
konsultasjon ved Universitetsykehuset i Gent.
Har ikke bestemt seg for
penisoperasjon, men blir
likevel satt på venteliste.
VÅREN 2009: Har bestemt seg for penisoperasjon og starter å fjerne hår
på underarmen med laser
på privatklinikk i Oslo.
18. JANUAR 2010: Får
foretatt penisoperasjon
ved sykehuset i Gent.
Penisen lages av hud fra
Marcus’ underarm. Armen
leges med bruk av underhudsfett fra en død person
og hud fra Marcus’ lår.
22. mai 2010 MAGASINET
29
Optimistiske: – Forholdet går bra. Vi prater mye om alt. Jeg kan ikke se for meg et liv uten Marianne, sier Marcus.
«Jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå med oss.»
Marianne Knudsen
q Et døgn seinere møter Marianne en helt annen mann.
Teltet over senga er borte. Det er også Marcus’ magesmerter. Fargen er tilbake i kinnene. Han har dusjet, pusset tenner og fått på seg joggebukser og ren t-skjorte –
uten antydning til å svime av. Når han ser Marianne i
døråpningen, er han raskt oppe og tar rundt kona si. Med
en halvliter cola i den ene hånda og Marianne i den andre, vagger han ut av rommet og nedover sykehuskorridoren.
– Hver eneste dag har jeg fortalt alle som har giddet å
høre på at du skal komme på besøk. Derfor ble jeg så
skuffet da jeg var så dårlig i går. Det var ikke sånn jeg ville
at du skulle se meg.
De slår seg ned i ei lys dagligstue i enden av korridoren.
Marcus på ei pute i en stol, Marianne på stollenet, så tett
inntil mannen sin som hun kan komme.
– Gidder du å stikke på rommet og hente et glass? Spør
Marcus.
– Nei. Det kan noen andre gjøre. Jeg vil være her sammen med deg, sier Marianne.
– Ja, er det ikke interessant å være gift med meg? Spør
Marcus.
Marianne venter lenge før hun svarer.
– Jo, mildt sagt. – I løpet av de siste åra føler jeg at jeg
har vært sammen med minst tre ulike personer.
– Tre? Er det noen jeg ikke vet om?
Marianne rister taust på hodet. Blikket flakker. Så
kommer det:
– Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde sagt
«nei» til dette. Det er flere enn en som betaler en pris her.
– Men jeg spurte deg jo, husker du ikke? Spør Marcus.
– Jeg spurte deg jo om du ville forlate meg hvis jeg tok
den operasjonen?
– Ja, du spurte, sier Marianne sakte.
Og må ta en pause igjen. Plutselig renner øynene over.
– Men det var et umulig spørsmål å svare på, for idet
spørsmålet ble stilt visste jeg at prosessen allerede hadde
startet og at det var for seint å snu. Men jeg hadde aldri
valgt eller sett for meg dette. Og jeg aner ikke hvordan
det kommer til å gå med oss.
MAI 2010:
Marcus har vært innlagt på Rikshospitalet for en ny
operasjon etter problemer med urinblæren. Han er fortsatt sykmeldt.
– Litt slitsomt er det vel for oss begge med denne lange
sykmeldingsperioden jeg er inne i nå. Den ble jo lengre
enn planlagt – minst tre uker til.
Om forholdet til Marianne sier Marcus:
– Det går bra. Vi prater mye om alt og lufter eventuelle
problemer.
Marianne synes forholdet har utviklet seg positivt.– Jeg føler at forholdet vårt bærer fruktene av hard
jobbing, pågangsmot og viljestyrke fra begge parter,
kjærligheten vår er blitt sterk og respekten er gjensidig.
At vi har klart å komme oss gjennom en slik total omstilling i forholdet – knapt noe kan vel bli mer utfordrende! Fra å føle meg totalt overveldet og nesten mistroisk
til denne transformasjonen, er jeg blitt mer tolerant
overfor hvordan andre mennesker kan ha det. Det har
vært en spennende reise, og jeg sitter igjen med masse
ny kunnskap, nye venner og ekte kjærlighet til Marcus.
Marianne ser på kjæresten:
q
– Jeg kunne aldri ha fått en bedre mann! h
Transseksualisme
Diagnose på personer som ønsker å skifte kjønn. Den første
kjønnskorrigerende operasjonen i Norge ble utført for 48 år
siden. I dag har 350-400 personer gjennomgått slik behandling på GID-klinikken ved Rikshospitalet i Oslo. 15-20
personer behandles i året.
Symptomer: Uoverensstemmelse mellom den psykiske
opplevelsen av kjønnsidentitet og ytre kjønn, følelse av å
være født i feil kropp, sterkt ubehag med biologisk kjønn og
dets sosiale rolle, stort lidelsestrykk med suicidale tanker.
Årsak: Ikke avklart. En teori er at komplekse hormonelle
mekanismer i hjernen gir såkalt «kryssende kjønnsidentitet».
Behandling: Psykiatrisk evaluering, hormoner og kirurgi.
Bivirkninger: Biologiske kvinner som behandles med testosteron kan oppleve infertilitet, psykisk ustabilitet, økt sexlyst og økt risiko for diabetes. Biologiske menn som hormonbehandles for å bli kvinner kan få økt risiko for blodpropp,
infertilitet, vektøkning, psykisk ustabilitet, leversykdom,
gallestein, høyt blodtrykk og hjerne- og hjerteinfarkt.
Prognoser: Meget gode når pasienten henvises tidlig. Personer med tidlig debut av symptomer som ikke får behandling
utvikler ofte problemer som depresjon, angst, stoffmisbruk
og personlighetsforstyrrelser.
Kilder: Rikshospitalet, Universitetssykehuset i Gent. Harry
Benjamin Ressurssenter, hbrs.no/snl.no
22. mai 2010 MAGASINET
31
– Aldri helt komplett mann
– Vi er nær, men fortsatt ikke i stand til å
lage en komplett mann av en kvinnekropp eller omvendt. Jeg tror heller ikke
at vi noensinne blir i stand til det, sier
professor Stan Monstrey som opererte
Marcus på Universitetssykehuset i Gent.
– Samtidig forsøker vi med små skritt å
komme stadig nærmere. For pasienten
kan bitte små framskritt utgjøre en stor
forskjell i livskvalitet. For ti år siden var vi
for eksempel ikke så opptatt av pungen,
men etter å ha gjort store framskritt med
peniskonstruksjon har vi nå utviklet en
ny teknikk som gjør at våre pasienter også
kan få en normalt lokalisert pung, sier
Monstrey, som med sitt team og siden
1989 har operert nesten 1000 pasienter –
hvorav halvparten utlendinger.
– I starten hadde vi en pasient hver
tredje måned. Nå utfører vi to-tre operasjoner i uka.
Siden 1960-tallet har alle i Norge med
kjønnsidentitetsproblemer blitt henvist
til Rikshospitalet. Først i 2002 fikk enheten eget budsjett og sin nåværende
form, og i dag er den såkalte GID-klinikken (Gender Identity Disorder) en del av
et internasjonalt samarbeid bestående av
norske, tyske, nederlandske og belgiske
eksperter. Dette samarbeidsprosjektet
gjorde at Marcus Vold kunne få en såkalt
phalloplasty-penis på Statens regning, til
tross for at denne typen operasjon ikke
gjøres i Norge.
– Vi tilbyr en annen type operasjon,
men tar selvfølgelig hensyn til pasientens
ønsker ved valg av metode, sier seksjonsleder og overlege Ira Haraldsen ved GIDklinikken.
– GID eller transseksualisme er forholdsvis sjeldent, og det er lite mening i
at alle gjør det samme. Professor Monstrey holder for eksempel fortrinnsvis på
med phalloplasty som er en av tre måter å
konstruere en penis på. Vi er bare i stand
til å konstruere impotente menn, men det
er viktig å få fram at livet dreier seg om
mer enn sex – for transseksuelle dreier det
seg om identitet, sier Haraldsen.
En studie publisert sommeren 2009 viste
at 80 prosent av pasientene som gjennomgikk phalloplasty i åra 1992-2007, fikk
et bedre sexliv. Samtlige oppga at de var i
stand til å få orgasme med det nye kjønnsorganet. Samtidig meldte nær 80 prosent
om urologiske problemer. Mange av problemene oppstår når pasientene får satt inn
protesen som gjør dem i stand til å få
ereksjon og ha samleie.
Den største utfordringen ved phalloplasty er å få blodstrømmen mellom
kroppen og den nye penisen til å fungere.
Hvis blodet levrer seg og blodtilførselen
stopper opp, kan den nye penisen dø og
falle av. Risikoen for at dette skjer er
høyest hos røykere og overvektige, men
kan også skje andre pasienter.
– Heldigvis skjer ikke dette ofte. Vi har
gjort 400 slike operasjoner og hatt tre
tilfeller, sier Monstrey.
Opererte Marcus: Stan Monstrey.
I dag er vel halvparten av hans pasienter tidlig i 20-åra, den andre halvparten
har passert førti.
– De yngste får et bedre liv enn de eldste. En førtiåring er ofte gift og har familie.
De få som angrer på kjønnsbekreftende
operasjoner, gjør det fordi prisen blir for
høy. De får endelig oppfylt ønsket om å
leve som det kjønnet de føler seg som.
Samtidig opplever noen å miste familie,
barn og venner. Da er det kanskje likevel
ikke verdt det.
Kriteriene for å få behandling hos professor Monstrey er strenge.
– Ser vi for eksempel at noen har et
veldig begrenset støtteapparat rundt seg,
ber vi dem om å komme tilbake når de har
tilrettelagt livet sitt bedre.
– Hva er prognosene for par hvor den
ene gjennomgår kjønnsbekreftende behandling?
– Jeg kjenner til fem par som i utgangspunktet var heterofile, men endte som
lesbiske. De er fortsatt sammen, men det
betyr ikke at det har vært enkelt. Vi vet
ikke om mange som er i samme situasjon
som Marcus og Marianne, så alt jeg kan si
er at det neppe blir lett. Det vil nok aldri
slike forhold være.
Snittalderen hos GID-klinikkens pasienter er tjue år, men både Haraldsen og
Monstrey mener kjønnsidentitetskonflikt
er mulig å oppdage mye tidligere. – 70 til
80 prosent av de som har symptomer i
barndommen og er registrert i Barne- og
ungdomspsykiatrien, utvikler ikke transseksualisme som voksne. Hos noen forsvinner det helt, mens andre blir homofile eller lesbiske, forteller Haraldsen.
Også universitetssykehuset i Gent har
et barne- og ungdomsprosjekt.
– Hvis vi klarer å plukke ut barn med
sterke tegn på kjønnskonflikt allerede
tidlig i tenåra, kan vi følge dem opp tettere og for eksempel forsinke puberteten
deres slik at de ikke blir fulle av gale hormoner. Kanskje kan vi operere allerede
når de er 18 år, men vi er selvfølgelig
veldig, veldig forsiktige. Vi kan ikke gjøre
feil, sier Monstrey. h
[email protected]