Transcript Her finner du nr. 4 2012 - Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen

B-PostAbonnement
Returadresse:
Historielaget,
Postboks 49 Grefsen
0409 Oslo
på jakt & vakt 4/12
På jakt etter røtter i lokalhistorien og vakt om kulturverdier av alle slag
Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen
I dette Leder: To jubileer 3
nummeret Lokale glimt fra Peter Chr.
Asbjørnsens liv 4
Brøllopsmaten 15
Et hus i en hage på et stort
jorde 22
Fagertun gartneri 30
Kolonihavene 34
Kort-men-godt 36
Bokanmeldelse: Kjelsås
Idrettslags historie 37
Brev: Med røtter i Nydalen 39
Referater 41
Program for våren 46
redaksjonen
Frist for
innlevering av
stoff til
nr. 1/2013 er
3. januar
På Jakt og Vakt
To jubileer
Utgiver: Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen
Adresse: Historielaget, Postboks 49 Grefsen, 0409 Oslo
E-post: [email protected]
Historielagets hjemmeside: http://www.historielaget-gkn.no
Året 2012 er i ferd med å ebbe ut. Også i år har det vært jubileer for
mennesker som har satt spor etter seg i historien. Både folkemusikksamleren Ludvig Mathias Lindeman og eventyrfortelleren Peter
Christen Asbjørnsen ville ha vært 200 år, om det hadde vært mulig.
Begge var tydelige samfunnsbyggere og humanister med vide interessefelt. Til tross for dette, har den offentlige markeringen vært meget
beskjeden.
Lokalt ble riktig nok Ludvig Mathias Lindeman feiret med en godt
besøkt konsert i september. Visesangeren Jørn Simen Øverli hadde
samlet noen fremragende musikere på Midtodden en lun sensommerkveld, og i samarbeid med Maridalens Venner og Historielaget
ble det en strålende opplevelse. Lindeman hentet folkemusikk fra
både Maridalen og Nordmarka. Når konserten ble lagt til Midtodden, var det fordi en av de viktigste kildene, Margrete Pedersdatter,
bodde her for omtrent 150 år siden. Referat fra arrangementet finnes
lenger bak i dette nummeret av På Jakt og Vakt.
Historielaget har ved flere anledninger knyttet Asbjørnsen til nærområdet vårt, men når laget valgte Hans Gudes tegning av Asbjørnsen som illustrasjon på forsiden av det første nummeret av På Jakt og
Vakt i 1979, og senere som Historielagets bumerke, er det ikke bare
fordi Kvernsagn foregår ved Brekkedammen. Om Asbjørnsen er det
sagt at han kartla den norske folkesjela og bevisstgjorde oss som folk.
Asbjørnsen viste oss røttene, noe det er grunn til å ha i mente i vår
oljesmurte tid. Når vi i dag går til dekket bord, er det på sin plass å
huske at noen har dekket bordet for oss.
Noen sier at det kan bli for mye feiring og tilbakeblikk. Det er mulig, men bare dersom tilbakeblikkene hindrer oss i å se framover. For
å vite hvor du skal, må du vite hvor du er, og for å vite hvor du er, må
du vite hvor du har vært. Både Lindeman og Asbjørnsen forteller oss
hvor vi har vært, og dermed hjelper de oss til å skjønne hvor vi er –
forhåpentligvis. Deretter er det opp til oss.
Finn Geiran
Finn Geiran, redaktør
22 15 26 96
[email protected]
Tor Langset, redaksjonssekretær
22 22 73 15
[email protected]
Asbjørg Hammer
995 14 393
[email protected]
Gudveig Henryette Aaby
936 74 092
[email protected]
Kjell A. Johannessen
414 56 337
[email protected]
Øyvin Rannem, layout
930 47 087
[email protected]
Liv Kari Enerly, bilder
922 76 963
[email protected]
Hjemmesidene
Historielagets hjemmesider har i løpet av høsten fått ny struktur og
er lettere å bruke. Men framfor alt er innholdet oppgradert, og gjort
langt fyldigere. Intensjonen er også å holde sidene kontinuerlig ved
like, slik at nyheter, meldinger om, og referater fra arrangementer
legges inn fortløpende. Også en del tidligere artikler fra På Jakt og
Vakt er nå lagt inn, og flere vil følge. Som før er tanken at hjemmesidene skal supplere, men ikke erstatte tidsskriftet. Gå inn på www.
historielaget-gkn.no, og du er der.
Sammen med Facebook-sidene, som ble omtalt i forrige nummer
av bladet, gjør hjemmesidene at Historielaget nå er i i god digital
kontakt med medlemmene, noe som blant annet gjør det lettere å gi
tilbakemeldinger til styret på virksomheten.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
3
Peter Chr. Asbjørnsen ble født i 1812 og døde i 1885. I offentlig sammenheng
er 200-årsjubileet for fødselsåret blitt markert svært forsiktig. Asbjørnsenselskapet har riktignok gitt ut Minner om Peter Christen Asbjørnsen, en
vakker bok som er omtalt i På Jakt og Vakt i nr 4/2011. Samme selskap har
også sørget for en liten, men svært interessant utstilling om Asbjørnsen i
Ibsenmuseet. Historielaget har, i all beskjedenhet, bidratt med et opplysende og morsomt kåseri av historiefortelleren Kjersti Moland på årsmøtet
i år. Denne artikkelen gir noen glimt av Asbjørnsens mangfoldige liv, med
vekt på hans tilknytning til våre nærområder.
Lokale glimt fra Peter Chr.
Asbjørnsens liv
Av Finn Geiran
Deler av innledningen til Truls Gjefsens store biografi Peter
Christen Asbjørnsen – diger og folkesæl, som kom ut i 2001, gir
et bilde av hvor viktig han var både i sin samtid, og for senere
generasjoner:
Det er ett litterært verk som man med sikkerhet kan si at alle
nordmenn har et forhold til. Det er ett verk som varig har preget
vårt syn på hva som er norsk, og på hva det vil si å være norsk.
Det er ett verk som har gitt nordmenn et språk som er deres eget
på alle måter, et språk for nobelprisvinnere og for mannen i gata.
Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger er så innarbeidet i vår norske bevissthet at vi knapt kan si det første navnet uten å føye det
andre til.
I de to eventyrsamlernes samtid var det imidlertid Asbjørnsen
som var eventyrkongen. Han fortalte eventyr til sin død og fullførte verket de to hadde begynt på. Han sto bak de illustrerte utgavene, med tegninger som ble en like selvsagt del av kulturarven
vår som eventyrene er. Dessuten ga han ut to samlinger med huldreeventyr, folkelige sagn i en litterær ramme, og en tid var de vel
så populære som eventyrene selv.
Men det stoppet ikke der. Asbjørnsens hele liv var eventyrlig,
fullt av brå kast, fikse ideer og gode hjelpere. Han lærte nordmenn
å elske fjellet, skapte uforglemmelige festkvelder i Christiania
Theater, klatret til topps på pyramidene, fant merkelige sjøstjer-
4
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Asbjørnsen var født i kvadraturen i Christiania, men måtte på grunn av familiens
økonomiske problemer flytte til forstaden Grønland i sin ungdom. Deretter var han
huslærer i noen år og stadig på innsamlingsreiser i forbindelse med folkeeventyrene.
Han giftet seg aldri, selv om etterlatte brev forteller om flere kjærlighetsforhold. Noen
fast bopæl i Christiania fikk han ikke før han i 1853 flyttet inn i Madam Froms løkke
på Hegdehaugen, i Rosenborggaten 2. Der innredet han seg i 2. etasje med et større
kombinert arbeidsrom og bibliotek, en forstue og en sovealkove. Her bodde han inntil
han døde i 1885, avbrutt av et par lengre utenlandsopphold.
Bildet er malt av Jacob Gløersen omkring 1880.
ner i fjordene, reddet vanskjøttede skoger, organiserte det norske
torvvesen. Og stadig skrev han i aviser og blader, artikler om slikt
som folk knapt visste fantes, ny kunnskap om det de trodde de
kjente, og nye ideer og teknikker fra utlandet som kunne omforme
Norge til en moderne, rik stat.
Hele hans vesen var i ett med eventyret – djervt, likefram og
humoristisk. Det var ikke mer enn naturlig at Werenskiold brukte
Asbjørnsen som modell for kongen i eventyret.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
5
Jørgen Moe og Andreas Grøtting
Jørgen Moe,
maleri av Chr.
Skredsvig. (Truls
Gjefsen: Peter
Christen Asbjørnsen. Andresen &
Butenshøn.)
6
På grunn av dårlige skoleresultater ble Asbjørnsen som 14-åring
sendt på artiumskurs til presten Støren i Norderhov. Der møtte
han Jørgen Moe (1813–1882) fra storgården Mo på Ringerike,
men der møtte han også en prestesønn fra Hallingdal, Andreas
Wulfsberg Grøtting (1813–1870). De tre knyttet vennskap for livet. Moe ble med tiden prest og senere biskop, etter at han først
i noen år hadde samlet eventyr og andre folkeminner. Asbjørnsen ble en ledende åndsarbeider på flere felter, selv om han aldri
fikk noen akademisk tittel. Cand. theol. Grøtting derimot, gikk
det ikke så bra med.
Jørgen Moe ble Asbjørnsens samarbeidspartner i innsamlingen av eventyr og folkesagn fra de begynte dette arbeidet i 1837
til Moe avbrøt arbeidet i 1855, da han ble vekket religiøst. Moe
avla teologisk embetseksamen i 1839, men viet seg i mange år
til folkeminner og eget forfatterskap, inntil han ble prest i 1853.
Han endte som biskop i Kristiansand i 1876, der han døde. I
mellomtiden hadde han blant annet vært sokneprest i Vestre
Aker fra 1871 til 1875. Der ble han anerkjent for sine gode prekener, og han deltok i den vekkelsen som gikk over Nydalen i
disse årene. Han satte ellers sitt preg på menighetslivet i vårt
område, som på den tiden var
en del av Vestre Aker menighet. Blant annet skal den lille
gården Prestegrefsen under
Østre Grefsen ha vært benyttet som tjenestebolig når han
var på reiser på disse kanter av
preste­gjeldet.
Andreas Grøtting var en begavet person på mange områder, men det glade studentliv
ble for krevende. Han hadde
et skuespillertalent som ble
utnyttet av vennekretsen, der
han ga til beste de festligste
parodier over tidens kjente
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
menn. Men det ble han jo ikke
fet av, og måtte derfor stadig
ut på bygdene som huslærer,
der han gjerne deltok i livet på
drengestuene i fritiden. Her
plukket han opp en mengde
historier av ymse innhold,
som han skrev ned og sendte
til Asbjørnsen. Moe var ikke
så begeistret for dette, men
Asbjørnsen bearbeidet en del
av historiene, spesielt sagnene, og brukte dem i sine rammefortellinger. Senere forsk­­ning har vist at Grøtting var
en svært viktig og rik kilde for
Asbjørnsen. Bak Grøttings muntre maske skjulte det seg psykiske problemer. Det gikk galt, og Asbjørnsen sørget for at han ble
innlagt på Grefsen Bad i sine siste år, der han døde 57 år gammel. Asbjørnsen besøkte Grøtting av og til, men han skal ofte ha
vært å se, ruslende alene på stiene i Grefsenåsen.
Tegning av
Andreas Grøtting.
Ukjent kunstner.
(Truls Gjefsen:
Peter Christen
Asbjørnsen.)
Hans Gudes tegning
av Asbjørnsen på fisketur
Da Historielaget ble stiftet i 1979, vedtok man å bruke Hans Gudes (1825–1902) tegning av Asbjørnsen med fiskestanga som bumerke. En årsak var nok at dette er en illustrasjon til Kvernsagn,
der handlingen er lagt langs Akerselva og i Brekkesaga. Men
man må tro at Historielagets styre, anført av Harry Lagert og
Marius Sandvei, har hatt et perspektiv ut over dette, slik Truls
Gjefsen beskriver.
Kvernsagn ble utgitt første gang i 1845 i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, men denne utgivelsen hadde ikke illustrasjoner. Hans Gudes tegning er av senere dato. Fra 1845 studerte
Gude i Düsseldorf. Han kom tilbake til Christiania som følge
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
7
Tegning av Hans
Gude. Denne
forsiden fra det
første nummeret
av På Jakt og Vakt
ble beholdt på de
54 første numrene,
fram til nr 2 for
1993. Da ble
tegningen flyttet
opp i øvre venstre
hjørne, og der har
den vært siden.
Det skarpe øye vil
se at det nederst
på siden står:
Organ for historielaget i Bydel 33
(Grefsen – Kjelsås
– Nydalen).
av februarrevolusjonen i Paris og de urolighetene som oppsto
i Europa i slutten av 1840-årene, for øvrig sammen med mange andre norske kunstnere. Han oppholdt seg i hjemlandet et
par års tid, og deltok også i de nasjonalromantiske festlighetene
som fant sted i Christiania Theater i 1849, som Asbjørnsen for
en stor del sto bak. Det er ukjent om Gude hadde kjent Asbjørnsen tidligere, men både Gude og Asbjørnsen ble en del av den
kretsen av kunstnere og frie åndsarbeidere som preget byen i
disse årene. Da Asbjørnsen og Moes eventyr skulle komme ut
på nytt, var det naturlig å spørre Gude om han ville illustrere
samlingen. Han hadde da reist ut i Europa igjen for lengst, men
var stadig på sommerbesøk for å ta skisser til sine landskapsmalerier. Gude vegret seg fordi han ikke syntes han var god nok
til personskildringer. Først i 1870-årene, da Asbjørnsen syslet
med planene om en større illustrert utgave av eventyrsamlingen, lot han seg overtale til å bidra med noen illustrasjoner. Han
benyttet xylografen Hans Hansen til å risse inn tegningene på
de treklossene som ble benyttet til trykkingen, og man kan se
signaturen til Hansen på tegningen til Kvernsagn.
Tidspunktet for den fisketuren som ga foranledningen til
Kvernsagn, er ikke kjent. Den eneste indikasjonen er starten,
der det heter: «Når verden går meg i mot, og det lar den sjelden
8
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
være når den har noen leilighet», kan indikere omkring 1840.
Da hadde han både store pengeproblemer og led av kjærlighetssorg. Tegningen viser imidlertid Asbjørnsen i sin manndoms
kraft, litt fyldig som han må ha vært alt da Gude lærte ham å
kjenne, og slik de fleste husket ham. Han skal ellers ha vært
sprek nok i sin ungdom. Det vitner de mange og lange samleferdene i forbindelse med innsamlingen av eventyrene om. De
foregikk til fots.
Tegning av Hans
Gude. (Asbjørnsen
og Moe: Folke- og
huldreeventyr.
Gyldendal)
Kvernsagn og Asbjørnsens rute
I motsetning til eventyrene, er Kvernsagn en fortelling der
Asbjørnsen selv deltar, og der historiene og sagnene, er rammet inn av en hendelse som fortelleren, Asbjørnsen, selv har
opplevd. At alle sagnene i Kvernsagn ikke nødvendigvis er blitt
fortalt i Brekkesaga, er ikke det viktigste i vår sammenheng. Asbjørnsen «pakket» ofte inn sagn over samme tema i en felles
ramme, selv om han kunne ha hørt sagnene til forskjellige tider
og på forskjellige steder.
Det som er interessant for oss, er hvor Asbjørnsen gikk og
oppholdt seg denne sommernatten. Han tok altså fiskestanPÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
9
gen fatt, og ruslet oppover langs østsiden av Akerselva en godværsettermiddag, forbi Torshov og Sandaker, gjennom Lillohagen (den senere Nydalen), til oset ved Maridalsvannet.
«Den klare luft, høilukten, gangen, fuglekvitret og det friske drag ved elven, virket oplivende på mitt sinn. Da jeg kom
over broen ved oset, helte solen mot åsranden, snart tente den
aftenskyene i brand, så de et øyeblikk speilet sig i den blanke
elv, snart brøt den gjennom skydekket og sendte ut en lysstrime
som dannet gylne stier i den mørke barskogen bak vannet».
Deretter går han over brua og fisker nedover på Brekkesiden
av elva. Asbjørnsen lander en stor ørret, det mørkner og han
går over lensen i Brekkedammen til den saga som lå på Kjelsåssiden. Nordmarksgodset hadde nemlig to sager på den tiden, en
på hver side av elva. Det er den på Kjelsås-siden som Asbjørnsen feilaktig omtaler som Brekkesaga. Det er blitt kjøligere, det
er ild på den åpne grua i saga og Asbjørnsen går inn der han
treffer to sagarbeidere som han kommer i prat med. Saga stoppes fordi sagbladene skal files, og det blir mulig å prate.
Så følger fiskehistorier og sagn etter sagn, men saga blir satt
i gang igjen og det er ikke lenger ørens lyd. Månen var kommet opp, Asbjørnsen hadde fått en hvil og tok farvel. Han følger
ganske sikkert veien gjennom tunet på Kjelsås gård og går deretter stien under Grefsenåsen, det som senere ble Kjelsåsveien,
ned over høydene mot Grefsen.
«Hvitlige tåker svevde over elvedraget og myrene nede i dalen. Opp over byens røkslør reiste Akershus sig med sine tårn,
og henimot dem kastet Nesodden sin lange slagskygge fremover
fjordspeilet. Over fjorden lå måneskinnet skinnende blankt og
strålende, mens Asker- og Bærumsåsene hevet sig over hverandre i sortblå skygninger og dannet landskapets fjerne ramme.»
Dette må være sett omtrent fra Østre Grefsen, og er jo en utsikt vi kjenner den dag i dag.
Da Brantelars møtte huldra
En tiurleik i Holleia er en av de mest kjente rammefortellingene
til Asbjørnsen, med mange historier om huldre og annet skrømt.
Rammen er denne gang en jakttur. Asbjørnsen besøker sin gam10
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Tegning av Hans
Gude. (Asbjørnsen
og Moe: Folke- og
huldreeventyr.
Gyldendal.)
le venn kapteinen på Hole, og sammen med en lokal storjeger,
Per Sandaker, drar de en vårnatt opp i Holleia for å ta stortiuren.
I ventetiden fram mot grålysningen blir det fortalt mange jakthistorier. Per hadde en gang møtt en annen storjeger, Brantelars,
som bodde i «ei hytte neante Grefsen» og som jaktet sammen
med Rappen, en dugandes jakthund, i markene deromkring.
Lars hadde en gang møtt huldra i traktene rundt Linderudsetra, og hun var ikke blid da Brantelars etter mange forsøk hadde
skutt trollharen hennes. På hjemvei gikk han seg vill.
«Dette var da artig det, tenkte je, for her skulle je mest være
like kjent som heme på stuegolvet mitt. Men når det er gæli, er
det gjerne rent gæli. Nå ja, je får la bikkjene finne veien da, og
det gjorde je, men da je kom nerover fram om noen bergkauser
der, så var hu gamlemor ute. Hu sto rekti framfor noe småbjørk,
oppmed en liten bergknatt, med skaut på hue og skinntrøye og
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
11
svart stakk, og stødde seg på en krykjestokk og såg ut som ei
kone oppe fra landet.»
«Du Lars, sa a, du har fått mang en hara av meg i marka her,
og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan
min gå for det han var. Og hadde du itte hatt den raue Rappen
din, hadde du itte fått den heller». «Je svara itte ordet, je,» sa
han Lars, «men strauk nedover til Merramyra og oppover til
Bamsebråtan».
Merramyra finnes den dag i dag, riktignok drenert ut etter
siste krig for å kunne plantes igjen, men er et navn på eldre
kart. Bamsebråtan er en feilskrift for Badstubråten, en finneboplass og senere husmannsplass under Disen, som i mange år
ble benyttet som husvære for tømmerhuggere. Disen, som var
en ganske stor Akergård, hadde mye skog i det som i dag heter
Lillomarka. Badstubråten er grodd helt igjen i dag, men var så
sent som for femti år siden en liten gresslette innunder Storhaug, et yndet turmål med utsikt ned mot Alnsjøen.
Bildet er tatt i slutten av 1940-årene,
før det tidligere vertshuset
ble revet. Navnet
Borrebekken er
en omskrivning
av Brobekk, og
skyldes den gamle,
steinhvelvede
broen over Hovinbekken. Broen er
også revet, men
en tilsvarende bro
finnes fremdeles
ved Kalbakken der
den opprinnelige
Trondheimsveien
krysset Alna. (Norske huldreeventyr
og folkesagn.
Tanum.)
Plankekjørerne
I tillegg til å samle eventyr og sagn, samt å drive en omfattende naturfaglig forskning, var Asbjørnsen også en tydelig
samfunnsdebattant. Den mest kjente feiden er den med Eilert
Sundt, den såkalte Grautstriden, om ernæring. Sundt forsvarte
bondekonene mot Asbjørnsens anklage om dårlig utnyttelse av
ressursene ved koking av graut, som jo var en viktig del av det
vanlige kostholdet på den tiden. I ettertid har det vist seg at det
var Asbjørnsen som hadde rett.
Men også et annet samfunnsspørsmål, den utstrakte hjemmebrenningen med derav følgende skader, var en sak som opptok Asbjørnsen. Dels ved generelle observasjoner, og dels ved å
se sin gamle venn Grøtting forfalle, tok han et oppgjør med den
frie fremstillingen av brennevin. Han var selv måteholdsmann.
Plankekjørerne er verken eventyr eller sagn, men en realistisk
samtidsreportasje av journalisten Asbjørnsen, paradoksalt nok
med god hjelp av Grøtting, som bidro med flere av historiene.
Fortellingen vakte forferdelse da den kom, rå som den var. Den
var høyst uventet fra den godslige eventyrfortelleren, men den
12
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
var ment å si noe om brennevinets skadevirkninger. Fortellingen er da heller ikke med i de vanligste samlingene til Asbjørnsen og Moe, men den finnes i den store bildeutgaven fra 1936.
Handlingen finner sted på et av de mange hvilestedene, kneipene, langs Trondheimsveien, en av veiene som plankekjørerne benyttet inn til Christiania. Kneipa lå der den daværende
Trondheimsveien krysset Hovinbekken like før bakkene opp til
Linderud. Huset finnes ikke lenger, men et like gammelt nabohus, våningshuset på Borrebekken gård, eksisterer. Hovinbekken har sitt utspring i Trollvann, og renner fremdeles åpen
gjennom Årvoll-området. Den går nå under jorden omtrent der
huset en gang sto.
Asbjørnsen beskriver miljøet med døddrukne plankekjørere
på hjemvei etter å ha levert lassene. Det er ingen historie for
barn, det spilles kort, bannes intenst og praten går om Fanden
og hester og hestebytter. Stedet lå strategisk til der kjørere fra
Hadeland og Romerike møttes, og når folk fra forskjellige nabolag drakk sammen, ble det gjerne slåsskamp. Det ender med
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
13
k u lt u r v e r n P r i s e n
at en diger hadelending kaster de fleste andre på dør, hvorav en
På årsmøtet 2008 ble kulturvernprisen for 2007 tildelt Olle Ceartillerist. Den lange fortellingen avsluttes slik:
derbrand for arbeidet med bildebasen og mye annet arbeid for «Du rydder stua, du», sa kona [som drev stedet]. «Je nødes til
Historielaget. Kulturvernprisen Nydalens det», svarte hadelendingen.
«Nårfor en 2008 itte fårble lovtildelt til å vara
i fred
Sangforening for å spre glede gjennom 150 år. for kleggen, så lyt en knipse den.»
«Ja, je skal knipse deg, enten du er Fanden sjøl eller mor hass»,
regnskaPet for 2008
sa en av de utkastede kjørere, i det han fulgt av artilleristen kom
Regnskapet bli gjennomgått som egen han
post på enårsmøtet. inn gjennomvil døren,
blodig i ansiktet
mens
med
avbrukOgså i 2008 har Kirsten Hox gjort en glimrende jobb som anket bendestang slo etter hadelendingen. Denne bøyde seg besvarlig for annonsene i På
og Vakt, noe som har gitt laget en hendig til side for slaget, Jakt
slo døren
til og vristet hans angriper
inntekt på vel 40 000 kroner.
hans våpen av hånden. «Du er nok en hardhaus, men nå skal
jeg prøve skallen din», sa han, og med det samme tok han ham
i skulderen og styret ham med sådan velde mot den tillukkede
foreninger soM historiel aget er tilslu t tet
dør at plankekjøreren med et brøl for ut gjennom dørspeilet,
Fellesrådet
for Historielagene
i Oslo. Kjell A. Johannessen og Finn som splintredes
i mange stykker.
Geiran har representert vårt historielag på Fellesrådets møter. «Jaggu trur jeg det er sjølve Fanden, for da je braut på’n, var
forpålokalhistorie. Vårt medlem av detLandslaget
som å bryte
en bastuvegg»,
sa historielag artilleristener i det
han flyklandslaget. Vi har ikke vært representert ved Landslagets arrantet ut gjennom kjøkkenet.
gementer i 2008.
Kjelsås Bilverksted As
Vår kompetanse – din trygghet!
Vi utfører reparasjon og service på alle bilmerker
• Periodisk kjøretøykontroll
• Kontroll, skifte og reparasjon:
– støtdempere
– eksos
– startere
– clutch
– dynamoer
– bremser
– startbatterier
– forstilling
• Kilometerservice, oljeskift
Tlf. 22 15 06 88
Åpent man–tor: 08–17, fre: 08–16
Kjelsåsveien 140, 0491 Oslo
e-post: [email protected]
www.sjekkpunkt.no/kjelsasbilverksted
14
PÅ J A K T O G VA K T 1 / 2 0 0 9 – 3 0 . Å r G . PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
I Magasinet for alle,* 12. oktober 1966, finner vi nedenstående fortelling
av Gunnar T. Jensen. Han var sønn av den som egentlig forårsaket denne
fornøyelige historien fra miljøet rundt Mustads fabrikker og Brekke bruk, i
en tid som var så helt annerledes enn i dag. Den sto første gang i På Jakt
og Vakt nr. 4 for 1992, der den var trykket i faksimile i svært liten skrift, og
derfor vanskelig å lese. Det er dessuten gått noen år siden den gang, så de
som har lest historien tidligere, tåler vel et gjensyn.
årsmøtet
Brøllopsmaten
Inga hadde et godt øye til Thorvald Saga – og mer enn godt var. Av Gunnar T. Jensen
Hun var bare 17 år da de dro til presten for at brøllopsklokkene
skulle ringe før hun begynte å gå på hæla.
De brukte beina som skyss fra Kjelsås til Vestre Aker kirke.
Far til Inga, han Krestjan, og svogeren til Thorvald, han Einar,
var òg med. Lysningen ble behørig tatt ut, og de brukte samme
skyssen hjem igjen.
Brøllop er en omstendelig affære. Det er mangt som må stelles i stand på forhånd. Når en giftes, skal det giftes så det kjennes – til salig ihukommelse. Ikke bare for brudgommen og
brura, men også for slekt og venner. Til et brøllop hører blant
annet god mat og godt drekke. Med god mat menes god mat
og mye mat. Å få det til kan by på problemer for en daglønnet arbeidsmann, som har nok vanskeligheter fra før med å få * Magasinet for
lønna til å strekke til. Krestjan arbeidet som de andre på søm- alle ble startet
i 1927 som et
fabrikken til Mustad, og lønna var skral. Høsten var en god tid, «upolitisk underfor da var det småjobber å få hos bøndene rundt omkring. Det holdningsorgan
kunne bli lange dager da, for disse jobbene kom på toppen av for arbeidsfolk»,
hadde et opparbeidstida på fabrikken, som var fra seks om morran til seks og
lagstall like etter
om kvelden.
andre verdenskrig
Sommeren var gavmild med bær i skauen, og høsten var bra på 140 000. Bladet
med arbeid på potitåkrene. Men ettervintrene kunne òg være var i mange år
redigert av Nils
bra – når det var skaraføre. Snøen lå ennå djup i skauen da Inga Johan Rud, og
og Thorvald tok ut lysning. Noen timer etter at det ærendet var gikk inn i 1970.
P Å
JAKT OG VAKT 4/2012 – 33. årg.
15
16
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Brudgommen (og
elgjegeren) Thorvald Saga er nr. to
fra venstre i første
rekke. Thorvald
var født i 1875 og
20 år da han giftet
seg med Inga.
Bildet er oppgitt å
være fra 1909 eller
tidligere. Thorvald
døde i 1918.
Foto: Uk jent/Historielage t
besørget, dro Krestjan og Thorvald og Einar til skogs. De hadde
rette utstyret med seg, og to bikkjer.
Det sies at det finnes flere flekkede bikkjer enn prestens. En av
dem var den bikkja Krestjan hadde med seg. Det var en elghund
han hadde i pensjon for grosserer Gjør i Kristiania. Det var en
hund som var lært opp av en som visste hvordan elgen skulle
tas. Grosserer Gjør jaktet vidt og bredt og hadde vel knapt tall
på alle de elgene han hadde tatt. Storkarer liker å felle vilt, men
det er ikke alt de liker å flå, og ikke alt de liker å ta med på ryggen. Krestjan var Gjør sin følgesvenn i skauen. Han slepte ofte
tungt under børene, men når det regner på presten, så drypper
det på klokkeren. Gjør var raus. Det vanket ofte kjøtt i grytene
hjemme hos Krestjan. Gjør lærte opp flere enn bikkja si uten å
være oppmerksom på det sjøl.
Nå var bikkja til Gjør i skauen uten Gjør, men i godt følge likevel. Den andre bikkja hørte Thorvald til. Det var en harahund
av blandingsrase. Ung var den, rene valpen, og Munter het den.
Den hadde vist fine anlegg på småviltjakt. På elg var den ikke
prøvd før.
Karene strøk innover skauen i nordøstlig retning, øst for Maridalsvannet. De gikk over Monsetangen og krysset lia opp til
Gryta. Fra den ulendte Grytedalen tok de over til Revlitjern. De
krysset over i den enda mer ulendte brattskakka der. På Revlikollen reiste Munter en elg. Da elghunden hørte målet til kameraten sin, ble den helt fra seg. Det skal være usagt om det var i
raseri over valpen som hadde tatt luven fra den – eller om det
skyldtes en jaktglede så intens at den grenset til villskap. Det
skaut grønne gnister ut av øynene på dyret – øynene holdt på å
springe ut av skallen. Ut satte bikkja som et uvær etter Munter
og elgen.
Det ble en lang og hesblesende tur før jegerne hørte bikkjemålet igjen. Glade var de over at det lød i duett. Det hørtes ut
som om begge hundene fulgte elgen hakk i hæl, og begge var
like skarpe når de lyktes med å få elgen til å stanse. Det var ingen liten elg dette, etter sporene å dømme. Ikke kviet den seg
for å ta et nappetak med hundene heller. Den visste hva de varslet. Akkurat i rette øyeblikket – hver gang jegerne var nesten på
skuddhold – brøt elgen av kampen og jaget videre med de halsende hundene etter seg. På hver standplass var det et virvar av
hundespor i sirkler på respektfull avstand fra farene etter elgens
tunge kast og spark i midten. Sirkelen ble etter hvert mindre, og
Thorvald ble etter hvert engstelig for hunden sin. Han ventet å
finne Munter som en skinnsekk med småbein i. Det var tydelig
at elgen gjorde sitt beste for å ta knekken på de to som valset
rundt den. Bikkja til Gjør hadde trådt den dansen før. Munter
fikk ikke lange fristen til å lære den, men han lærte den.
Elgen holdt omtrent uanfektet sin kurs. Det var som selve
styggen rei den. Hvert dalføre de kom til tok den på tvers – og
den visste vel å velge de mest kronglete veiene. Målet til bikkjene klang i neste li hver gang jegerne sto på toppen av en ny
kolle. Morgenen kom og dagen kom – og gikk. Losen bar mot
øst og mot vest, men aldri krysset elgen samme sporet. Hundene sparte på røsten og var likevel rustne i målet. Jegerne lyttet
utkjørte og spente. Ennå var det ingen motløs tone i bjeffene.
Elgen syntes uttrøttelig. Sakte og sikkert trakk den dem sørover.
Alltid var den godt foran jegerne, men det begynte å bli kortere
mellom standplassene.
På Årvollåsen bykset den over en tømmerløype med hundene
hakk i hæl. Det var ferske spor etter en gjeitedoning der jegerne
krysset løypa. Hvor ferske, hadde de ikke stunder til å fundere
på. Elgen hadde et forsprang som var større enn de likte. De
likte heller ikke den retningen den hadde. Det bar til bygds.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
17
18
Foto: Uk jent/Historielage t
Sagmesteren på
Brekke bruk, Jens
Hansen Saga,
kona Anne Marie,
også kaldt «Mor
Saga», og en av
døtrene, Jørgine.
Jørgine var gift
med Krestjan og
altså mor til bruden Inga og Ingas
eldre bror Einar,
som var en av de
tre jegerne. Bildet
skal være tatt i
1895, samme år
som bryllupet sto
hjemme hos Jørgine og Krestjan.
Det er all grunn til
å tro at besteforeldrene til Inga, Jens
og Anne Marie i
Saga var gjester
sammen med sine
10 øvrige barn
med familier. Ikke
rart at det gikk
med en hel elg.
De fant den nederst i Årvollskauen, i retning av Linderudsletta. Elgen hadde nådd veis ende. Lenger ville den ikke fare.
Den valset rundt i vill fart med en hund dansende på hver side.
De hadde holdt på lenge slik. Elgen hadde trampet ned snøen så
den sto som i en binge. De tok den der. Det var den største elgen
de hadde sett. Jegerne likte dårlig det stedet der elgen stupte.
Trondhjemsveien lå bare et steinkast borte. Bebyggelsen var farlig nær. Farlig nær var òg Linderud gård. Men ingen syntes å ha
gitt akt på losen eller det enslige skuddet. Det var dryppende
stilt i skauen. Det var og ble stilt. Mørket senket seg.
Krestjan stakk elgen og sa: «Nå kan dere to ordne med kjøttet,
så ordner jeg i mens med skyss. Jeg tar en tur ned til Grünerløkka. Hos murermester Holm får jeg sikkert låne hest». Dermed ble han borte. Thorvald og Einar flådde og parterte, mens
bikkjene slafset i seg innvoller og godbiter til kjevene trøtnet
og øynene falt igjen. Så tunge var skankene at de måtte slå bikkjereimene rundt og slepe dem til veikanten. De gikk mange
vendinger før alt kjøttet lå der. Det var langt lidt ut i de små
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
nattetimer før Krestjan sto der igjen. Han kom seint, men godt.
Hest og slede hadde han med seg.
Det tok tid å lesse på, og det tok tid å kjøre. Snøen hadde tint
så mye på veien at det var lange strekninger med bare grus. Lasset var tungt. Hestene trengte ofte hvile. Minuttene rant unna,
og timene med. Kostbar tid.
De fulgte Trondhjemsveien og tok over Disen. Det gnistret
og gvein i grus. På Nyveien [tidligere navn på Kjelsåsveien. Red.
anm.] møtte de en rad med kjørere som var på vei til byen. De
holdt seg ikke i seng nattetider som skikkelige folk, de karene som kom dem i møte. Mens en viss mann fomlet med å få
støvlene på, pleide kjørerne til Mustad å være midtveis til byen
med dagens første lass med spiker. De var gamle kjenninger.
Det hjalp lite å dekke til lasset. De kunne regne. Det ble bare en
hilsen i forbifarten. Det var forskjell på folk og øvrighet. Møtet
fikk stå sin prøve.
Hundre meter fra stua til Krestjan gikk det en liten veistump
ned til Maridalsvannet, en blindvei å kalle. På nedsiden av et
lite svaberg skuffet jegerne vekk snøen og stablet kjøttet inn til
bergveggen. De spadde snø over og tråkket godt til. De spadde
mer snø over og kostet over det hele med kvister. Thorvald og
Einar kom tidsnok på arbeid den morran, som ellers. Krestjan
kom noe seint, for han måtte ned på Grünerløkka med hesten.
Det hendte ingen ting den dagen, eller rettere sagt: Det hendte
ingen ting som de tre merket. Kvelden før hadde to tømmerkjørere fra Linderud sett en elg bykse over veien rett foran seg. To
bikkjer som fulgte rett etter, var så nære at de kjente draget av
dem. Tømmerkjørerne var kvikke til å melde fra, for lensmann
Wetlesen var svigersønn på gården. Lensmannen var ikke kvikk
nok til å finne annet enn det som jegerne hadde vraket av elgen.
Han var ellers kjapp nok. Alt andre dagen kom han og folka
hans til Kjelsås og gikk fra hus til hus. Det varte ikke lenge før
han kom hjem til Krestjan. Sjøl var Krestjan på fabrikken. Det
ble kona og ungene hans som sto for mottakelsen – og bikkja til
grosserer Gjør. Bikkja reiste seg borte ved komfyren da det tok i
døra. Den reiste seg og strakte langsida mot dørstokken. Der sto
lensmannen og drengen hans. Lensmannen ble glatt i ansiktet
og mild i målet: «Det var da en særs fin hund.»
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
19
Det kunne ikke være farlig å være enig i det.
«Om det var dem som eide den?»
«Å, nei det var nå en grosserer i Kristiania. Vi har den i pensjon bare.»
«Da får den nok godt stell! Det synes forresten tydelig på
den,» sa lensmannen. Bikkja var enig. Den sleiket seg om munnen som om den mintes det siste måltidet i skauen.
«Fin bisk det», sa lensmannen. Han skalv litt på hånden, da
han strøk den kjærtegnende over pelsen.
«Ikke kan noen klage på det stellet den får», sa kona. «Den
blir passet på som en unge.»
«Det ser heller ikke ut til at den er av det slaget som får reke
fritt omkring», sa lensmannen.
«Det er ingen lausbikkje det der», sa kona. «Den er aldri ute
og reker på egenhånd.»
«Jeg tenker det greier seg, dette her», sa lensmann Wetlesen.
Vennligheten var som strøket av ham. Hendene hans hadde
holdt opp med å klappe bikkja og forbokstavene til grosserer
Gjør som var klippet inn i pelsen på den. Det var de samme
bokstavene som tømmerkjørerne hadde sett.
«Her er hunden», sa lensmannen. «Og da tenker jeg mannen
ikke er langt unna.»
Han var ikke det. De fikk tak i Krestjan og holdt på med ham
til seine kvelden før han tilsto. Han hadde vært aleine om jobben. Det trodde de mindre på, men skjønte at noe navn fikk de
aldri ut av ham. Det var stummende mørkt før han viste dem
stedet der kjøttet lå, for – som han sa – «De kunne like gjerne få
det, som rev og lausbikkjer. Det lå ikke trygt der.»
Lensmannen, som ikke hadde utstyr med seg til å frakte bort
kjøttet, sa: «Jeg tenker det ligger trygt der det ligger – til i morgen tidlig. Da henter vi kjøttet. Deg tar vi med en gang siden.»
Lensmannen kom ved daggry. Mannsterke var de og hest og
vogn hadde han med. De dro ned blindveien, men kom fort til
syne igjen på tilbaketur. En tom vogn kom skranglende etter.
Bikkja til Gjør strøk seg kjælent inn til beinet til lensmannen,
men spratt for unna igjen.
«Du, din frekke laban», brølte han og stakk ansiktet helt opp
i fjeset på Krestjan. «Rev du – lausbikkje du.» Han viftet neven
opp under nesa på Krestjan. «Du skal vite at jeg er mann for å
20
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
sette band på de lausbikkjene jeg vil ha tak i. Og jeg er særlig
glad i lausbikkjer som bruker spade.»
Ikke visste Krestjan hvor kjøttet var, sa han. Det hjalp lite
hvordan lensmannen enn bar seg. Krestjan holdt på sitt, og
kjøttet hørte ikke. Det var og ble borte, og lensmannen måtte
dra uten lass.
Krestjan hadde hatt det travelt den natta. Det
første han gjorde var å trave ned til byen, til
hjulmaker Finstad. Han hadde med både hest
og vogn da han først trakk Thorvald opp av
senga, og deretter Einar. De arbeidet som besatte i nattemørket. Einar fikk sin part av kjøttet hjem til seg. Thorvald og Krestjans part ble
vel forvart hjemme hos Thorvald i Saga. Det
ble enda en bytur for Krestjan den natta, med
takk for lånet til Finstad’en. Han fikk så vidt en
høneblund på morrakvisten før lensmannen
var der i det uheldige ærendet sitt.
Selvfølgelig kom lensmannen igjen med
både tobeinte og firbeinte hjelpere. Men alt det
lensmannen og bikkjene hans snokte og snuste, både hos Krestjan og hos Thorvald, så fant
de aldri en trevl. Hadde han kommet tre uker
seinere i det brøllopet som sto hos Krestjan og
Jørgine, ville han ha fått smake kjøttet. Det ble
et brøllop som hadde vaska seg. Det var god
mat og mye mat, og det var ingen usmak på elgkjøttet. Det var
ingen som tok anstøt av at det hadde ligget nedgravd i tælan
under søppeldynga i Saga – godt gjømt i en presenning under
et lag med en odør vel egnet til å villede den fineste lensmannsnese, enten nesa satt på tobeinte eller firbeinte kreaturer. Folk
var ikke kresne i den tida. Og dessuten: En kan ikke fortelle
gjester alt heller.
Det var den 23. april 1895 at Inga og Thorvald giftet seg. Far
min fikk sin del av brøllopsmaten. Det er kraftig kost, elgkjøtt.
Han ble født snaue fire måneder etter brøllopet.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Lensmann Wexelsen, tegnet av
Audun Hetland.
21
Foto: Einar Gornitzk a/K arin Holter
Karin Holters familie på morssiden bodde i 3. tverrvei til Skolebakken. Moren, Magda Katrine Larsen, arbeidet i regnskapsavdelingen på Christiania
Spigerverk. Faren, Einar Gornitzka, som var utdannet i Sverige, hadde blant
annet bodd i Tistedalen og i Moss, var stålverkssjef og senere overingeniør
samme sted. Karin og søsteren Nina vokste opp i Villa Heilo, en av Spigerverkets funksjonærboliger, men familien flyttet derfra da Karin var 18 år
gammel. Hun giftet seg med Øyvin Holter, som bodde i Lilloe Olsens vei. Vi
har bedt Karin, som er født i 1935, om å fortelle om oppveksten i Nydalen
og skolegangen på Grefsen.
Et hus i en hage på
et stort jorde
Av Karin Holter
22
Villa Heilo – et stort grått murhus, i to etasjer, med full kjeller
og loft, vertikalt delt, med kjøkkeninngang, hovedinngang og
inngang fra verandaen. Bygget som direktørbolig i 1910, senere
funksjonærboliger for Christiania Spigerverk; huset, hagen og
jordene der jeg vokste opp og som jeg flyttet fra høsten 1953, det
året jeg tok artium.
I dag er huset ikke lenger synlig, eller som et glimt hvis en er
heldig, vet hvor en skal se, og kjører Ringveien sakte. Ringveien
som ikke var der i min barndom, som ble bygget – strekket fra
Storo til Skolebakken – mens jeg gikk på Grefsen Gymnas, og
asfaltert våren -53; jeg ødela et par sko der i russetiden. Før det
var det bare jorder rundt huset og opp mot jernbanelinjen, som
vi krysset til fots ved å åpne en tregrind, og på den andre siden
av jernbanen, helt opp til Kapellveien.
Jordene er heller ikke lenger synlige! De tilhørte Lillo Gård i
Sandakerveien. Med sin hvite hovedbygning, røkterbolig som
luktet «rart», grisehus, hønsehus, drivhus, stall og låve ble den
min første, spennende lekeplass ettersom vi, fra jeg var to til
fem år bodde i en annen funksjonærbolig – Villa Vålborg – som
lå på den andre siden av veien, og min første venninne, Gerd,
bodde i røkterboligen. Forholdet til gården og gårdsarbeiderne
kom i det hele tatt til å prege Ninas og min tidlige barndom.
Vi fikk være med å kjøre høy og hyppe poteter og, best av alt,
vi fikk ri hestene, Pirill og Viggo, til vanning! Vanningsstedet
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
lå like neden­for jernbanelinjen, omtrent der hybelhuset til BIstudentene vender sine runde kuøyne mot Ringveien i dag. I
«potetferien» var vi ivrige plukkere sammen med våre respektive klasser.
« U nder krigen »
Vi vokste opp under krigen, som det heter, og matauk hørte med
til Ninas og mine daglige plikter. Vi hadde høns og kaniner og
gris i to uthus, og i sommerhalvåret lå vi ofte på kne og plukket
løvetann, kløver, melde og alt vi ellers trodde kunne falle i smak.
Å hente egg og mate og kose med kaninene var morsomme oppgaver, verre var det når noen av dem havnet på middagsbordet.
Hønsehuset fungerte også som lyttepost etter at familiens offisielle radioer var rekvirert og avlevert på Grefsen skole. Men
under gulvplankene i hønsehuset fantes et ekstra apparat, der
pappa og vår gode nabo, ingeniør Syversen på Naglefabrikken,
kunne høre nyheter fra London. Sammen med Syversen hadde
vi også grisene Finbeck og Fia. Grisehuset var koplet til hovedhuset med en tyverialarm, men en kveld i desember, mens Syversens var på fest, ble grisene stjålet. Stor oppstandelse! Fia ble
borte for alltid, Finbeck fant vi igjen, utmattet og slanket, på jordet borte ved Erik Ruuds Mekaniske Verksted.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Villa Heilo med
Lillo-jordene i
forgrunnen. Det
staselige huset fra
begynnelsen av
1900-tallet eksisterer fremdeles, men
har nå bebyggelse
svært tett inn på
seg. Bildet er tatt
i 1945.
23
Foto: Einar Gornitzk a/K arin Holter
Nina og Karin (til
høyre).
24
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Pappa var stålverkssjef på Spikerverket. Å besøke ham på jobben var blant min barndoms mest spennende opplevelser. Bare
det å komme frem til ham! Først måtte jeg gå forsiktig rundt
svære hauger av skrapjern utenfor inngangen til «Verket» mens
jeg hilste på blide, sotete fjes med store briller. Som regel ble
jeg fulgt gjennom selve produksjonshallen og frem til den steile
trappen opp til kontoret hans som liksom hang i lufta og dirret, med utsikt til smelteovnene og alle produksjonsprosessene.
Senere var jeg alltid stolt når jeg, sammen med klassen, besøkte
Stålverket som ledd i undervisningen. Det er få bedriftsbesøk
som kan måle seg med det vi der fikk oppleve: tappingen av
flytende stål som langsomt ble forvandlet til jernbaneskinner!
Som voksen, når jeg selv har fått besøk på kontoret på Universitetet av barn eller barnebarn, har jeg tenkt at sett med nysgjerrige, unge øyne må det være kjedelige greier: bokhyller med
«uleselige» bøker, papir, skrivemaskin/PC, kanskje en printer,
stille …
G refsen folkeskole
Jeg opplevde to brudd i skolegangen min, det første dramatisk,
men kortvarig, det andre naturlig, en forflytning fra en folkeskole til realskole/gymnas, geografisk sett bare en kilometer
unna, men med vidtrekkende
konsekvenser.
Sommeren 1944 måtte vi
flykte til Sverige. Takket være
direktør Gunnar Schjelderup,
som kjente sjefen der, fikk pappa jobb på Åker Stückebruk, et
lite, landlig sted noen mil fra
Stockholm. Der begynte jeg i 4.
klasse, med språklig bagasje =
flicka, pojke, ble mobbet, flink
i svensk, sloss for Norges ære
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Hestene Pirill og
Viggo. Jernbanelinjen og husene
i Bjerkealleen i
bakgrunnen.
Foto: Einar Gornitzk a/K arin Holter
Å bo omgitt av jorder var en stor fordel under krigen. Mens
mange andre villahager i området måtte graves opp for dyrking
av nyttevekster, kunne vi bare – slik jeg husker det iallfall – gå
utenfor gjerdet og disponere den jorda vi trengte. Vi hadde
blant annet et stort potetfelt, og mamma ble kjempegod til lage
potetmel – jeg husker knitringen i den hvite substansen som vi
knadde på et stort bord i annen etasje, Pappa dyrket tobakksblader som hang til tørk på loftet og fylte det med en særegen
duft. Og vi plukket bringebær! To uendelig lange rader på utsiden av bjerkene i oppkjørselen. Lukten av åkerø i eplekjelleren,
som fungerte som tilfluktsrom under flyangrep, er også et barndomsminne som fortsatt sitter i nesen; innhyllet i dynene våre
og sammen med mamma og pappa følte vi oss litt redde, men
mest trygge …
Jeg vokste opp før barnehagenes tid, og siden det var langt
til nærmeste hus med barn på vår alder, var Nina og jeg for
det meste alene sammen. Vi tilbrakte timevis i huskene eller i
trærne eller sammen med hundene. Sorgen da vi mistet to etter
hverandre i valpesyke ble lindret ved at vi pyntet gravene under bjerketrærne med det vakreste vi kunne finne. Om vinteren
hendte det de voksne sprøytet gårdsplassen så vi fikk egen skøytebane. Og vi leste! Bind på bind av GGP og GGG (Gyldendals
Gode Pike/Guttebøker).
S tålverket
25
Foto: Uk jent/K arin Holter
26
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
G refsen g y mnas
Jeg har ikke sjekket statistikken, men jeg tror ca. 5 % av årskullet tok artium i begynnelsen av 1950-årene. Det betyr at ikke så
mange fra min 7. klasse begynte på Grefsen realskole og gymnas, nesten ingen – ingen? – fra Nydalen. Til gjengjeld rekrutterte skolen fra et stort oppland; i tillegg til Grefsen og Lofthus,
kom folk fra Kjelsås, Brekke, Solemskogen og Maridalen. Og så
selvfølgelig, skoletoget, fra Hakadal, Åneby og Nittedal.
For meg, som for de fleste av oss, tror jeg, ble det fem skjellsettende år der livet, iallfall mitt, fant sin «retning». Faglig, selvfølgelig, og ikke bare i forhold til pensum, men gjennom foredrag og diskusjoner i gymnassamfunnet, Akropolis, og besøk av
FN-sambandet der Ingrid Eide og Berthold Grünfeldt åpnet oss
for en verden utenfor Grefsen, Norge og Europa. Etter dagens
målestokk var kanskje ikke de sosiale tilbudene så varierte, men
de var vesentlige: De sportslige hadde som mål deltakelse på
Foto: E velyn Sy versen/K arin Holter
Glade jenter fra
Nydalens Skiklub
på vei til skirenn
på Sinober i 1947.
Karin er nr 2 fra
høyre i bakre
rekke. Tverrveiene i
bakgrunnen.
i alle sammenhenger, så på
nært hold et klassesamfunn.
Ellers ble jeg undervist per
korrespondanse fra den norske legasjonen i Stockholm.
Nina, som så vidt begynte på
skolen høsten 1944, ble undervist av mamma og begynte
rett i 2. klasse høsten 1945 uten
problemer. Mamma var stolt
av det!
Folkeskoletiden ble altså
delt i to: 1.–3. klasse med frøken Trøen, 5.–7. klasse med
lærer Eide, og «sang» hele tiden med lærer Fennefoss. Fra de
første årene husker jeg skoleveien og stemningen i skolegården
og klassen bedre enn innholdet i undervisningen; det var oppoverbakke hele veien frem, over jordet, jernbanen, så kjerreveien
gjennom Bråtangårdene og Veslebråtan opp til Kapellveien – og
nedoverbakke hjem. En episode står likevel klart frem, som jeg
er stolt av å ha vært med på og som viser at barn kan vise stor
forstand. Vi gikk i 3. klasse, ikke på Grefsen akkurat da, men i et
rom i kjelleren på Grefsen kirke. Vi hadde klasseråd – uten lærer. Spørsmålet var hvorledes vi skulle forholde oss til en medelev hvis far var høyt på strå i NS og hvis storebror gikk rundt i
hirduniform. Etter noe diskusjon bestemte vi at Vår venninne
var Vår venninne og at hva faren og broren hennes mente og
gjorde ikke «var hennes skyld».
5.–7. klasse var oppvåkningens tid, med nye venner, nye fag,
nye drømmer, knyttet til ting – strekkbukser og sykkel –, det var
etterkrigs- og knapphetstid, men også til gutter og til hva man
skulle bli! Det var livlige diskusjoner i klassen, konfrontasjoner
i skolegården, verden utvidet seg. Klasseturen i 7. klasse gikk til
Rjukan. Og så var en epoke over, tiden da vi alle tilhørte samme
system, hadde de samme lærerne. Det var i min tid riktignok
to klasseforstandere, Eide og Thomassen; de lærte de samme
tingene, og sang de samme sangene. Siden ble vi spredt i forskjellige retninger; det skulle gå 30 år før jeg møtte enkelte av
klassekameratene igjen.
Karin (til venstre)
og Nina Gornitzka
i blomsterengen
på Lillo-jordene
en gang tidlig på
1950-tallet.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
27
Foto: Gud veig Aaby/Gud veig Aaby
Landsidrettsstevnet, der Grefsen hevdet seg bra; de kunstneriske, som kom til uttrykk i skoleband og revyer; de mer selskapelige, i tilknytning til arrangement av soiréer og som kulminerte
i Borgballet; de journalistiske som kom til uttrykk i skoleavisen Acme, «The highest point
of perfection» – fint skulle det
være! Fem år som la grunnen
for vennskap og kjærlighet
som varer livet ut.
N y dalen / G refsen
Karin Holter.
28
Heilo lå omtrent midtveis mellom Skolebakken og Storo.
Men så lenge jeg gikk på folkeskolen, var livet mitt utenfor
huset og hagen nesten utelukkende knyttet til Nydalen. Det
skyldtes i første rekke min egen
familietilknytning. Mine besteforeldre på morssiden, Ferdinand og Emma Larsen hadde bodd
i Granli, i 3. tverrvei til Skolebakken, der mamma og hennes fire
søsken vokste opp. Mens Ferdinand hadde arbeidet på Nydalens
Compagnie, hadde to av mammas brødre, Øivind og Knut, hele
sin yrkeskarriere knyttet til Spikerverket, der hun også selv jobbet på Regnskapsavdelingen til jeg ble født. Pappa, Einar Gornitzka, derimot, var innflytter og hadde bodd bl.a. i Tistedalen
og på Moss før han begynte som ingeniør på Spikerverket.
Bedehuset og Dampen, søndagsskolen – med juletrefestene
som det store høydepunktet – og Nydalens Skiklubb, var pilarene i min barndoms sosiale liv. Det var treningsturer og skirenn og mye moro i tilknytning til Sinober og Nydalshytta, og
stas å være på håndballaget, først som pike, deretter – så vidt,
som 16-åring – innom damelaget, i tøft møte med blant andre
Grefsens Grethe Werner!
All lek, all utforsking av området utenfor Heilo foregikk i Nydalen, langs Stilla, på Utsikten, mot Sandaker, aldri mot Grefsen. Ikke før jeg skiftet skole. På en måte flyttet jeg fra Nydalen
da, lenge før jeg flyttet fra Heilo.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
N y dalen , et klassesamfunn ?
Det var først som voksen, da jeg leste en analyse av samfunnsstrukturen rundt Jernverket i Mo i Rana, at jeg klart så de sosiale strukturene også i Nydalen slik de avtegner seg i bygningsmassen. Direktørboliger, funksjonærboliger, arbeiderboliger.
De første frittliggende, gjerne på en høyde, arbeiderboligene
tettliggende, fra 1. til 4. tverrvei, i skrenten bak Nydalens Compagnie eller flatt, som Bråtan og Snippen. Kontorbygningen lå
skjermet, i god avstand fra fabrikkbygningene.
Som barn så eller oppfattet jeg ikke forskjellene, bortsett fra
én gang, kanskje, knyttet til mitt vondeste, mest skambelagte
barndomsminne. Jeg må ha vært 8, hadde fått rattkjelke til jul
og skulle prøve den ned Skolebakken, med Nina bakpå. Folk var
på vei hjem fra fabrikken og ved 2. tverrvei mistet jeg kontrollen
og kjørte ned en mann. Det er få ting jeg husker så tydelig; mannen som lå der, truende menn rundt meg, en arm som slenger
kjelken i grøfta, en rasende stemme som sier «Det er dattera til
Korniskan!».
For noen dager siden var Nina og jeg på kirkegården på Grefsen. Vi stoppet bilen ved toppen av Skolebakken og gikk litt
nedover. Den var like bratt. På vei hjemover prøvde vi å få et
glimt av Heilo, men klarte det ikke.
Selge bolig?
Ungt par søker
leilighet på
Grefsen
Halvparten av våre budgivere er personer
som finnes i vårt BoligsøkerRegister.
Dette kan bety flere budgivere og bedre pris
for din bolig!
Krogsveen avd. Grefsen
Tlf. 22 22 91 00
www.krogsveen.no
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
29
Fagertun gartneri
Av Asbjørg Hammer
Foto: Uk jent/Tordis Mar thinsen
Gartneriet ca 1951.
Øverst til venstre
skimtes de nederste bygningene på
Grefsen sanatorium.
30
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Uk jent/Tordis Mar thinsen
I boka Gartnernæringen i Norge står det nevnt flere gartnerier
fra vårt distrikt, blant annet Fagertun gartneri i Damveien, som
ble overtatt av Olav Hartvedt etter gartner Blomkvist i 1927.
Olav Johan Hartvedt var lærersønn fra Osterøy ved Bergen.
Nitten år gammel ble han stygt skadet av en hest, og hadde fem
vonde år før han ble arbeidsfør. Han utdannet seg til gartner på
blomsterlinjen ved Stend landbruksskule, og flyttet til Grefsen
i Oslo, hvor hans bror Mons, gift med Mary Andersson, hadde bosatt seg. Olav Johan Hartvedt kjøpte eiendommen med
gartneriet på Østre Grefsen i 1926. Damstua, som lå på eiendommen, var vokterbolig for to damvoktere da det var sag- og
møllebruk på området på 1800-tallet. Den lå der det store, gule
huset i Kjelsåsveien 33 ligger nå. Olav og hans kone Karin bodde
innerst i Damveien.
Eiendommen var på ni mål, og gartneriet hadde to store helårs drivhus, og i tillegg to drivhus som bare sto oppe om sommeren. De hadde ikke hest, og jorda ble pløyd med enkel plog. Det
var ingen bruk av ugressmidler, så luking var en stor og stadig
jobb. Vanning ble gjort med spredere og vannkanner. De dyrket
blomster, gulrøtter, kålrot, hodekål og neper ute om sommeren.
I tillegg dyrket de blomster, tomater og agurker i drivhus hele
året. Drivhusene ble oppvarmet med kullfyring, og om vinteren
måtte Olav stå opp to ganger
hver natt for å se til ovnene, så
de ikke sloknet.
De hadde alltid høner på
gartneriet. Under krigen hadde de dessuten kaniner og en
gris som de fikk lov å ha av
tyskerne, men i tillegg hadde
de en ekstra gris i skjul øverst
på tomta. Olav dyrket også litt
tobakk i største hemmelighet
under krigen. Dette var en veldig ettertraktet gartnerivare!
Tordis var parets eneste
barn, født i 1941. Hun husker
at noen av tyskerne pleide å gi
henne sjokolade. Olavs radio
var blitt inndratt, og foreldrene var stadig redde for at lille
Tordis skulle forsnakke seg til
tyskerne om at naboen kom med nyheter.
Gartneriet var en familiebedrift som krevde full innsats fra
morgen til kveld. I tillegg hadde de alltid en eller to ansatte. Disse bodde i en leilighet mot drivhusene. Lønnen for å luke uendelig lange render med krysantemum var 10 øre pr rand. Det
var en skrekkelig kjedelig jobb for en unge, men i godt vær ble
en skikkelig brun på ryggen.
Til gartneriet hørte en T-Ford med lasteplan. Olav hadde en
glasskasse som blomstene ble plassert i, mens grønnsaker lå rett
på planet. Det var stas å kjøre rundt med denne bilen.
Om vinteren var førjulstiden den travleste, alle skulle ha blomster til jul, både til pynt og til presang. Den store slageren var, i
noen år, julegleder pyntet med grønt kreppapir på krukkene, og
tvunnet rosa kreppapir snurret rundt blomstene og festet med
nåler. Så var det å pakke dem godt inn og bringe ut alle blom-
Bildet er fra den
tiden da Grefsen
Vandcuranstalt
var i drift. Det
viser et badehus
og to badekummer i forgrunnen.
Dammene lå der
skolegården til
Disen skole ligger
i dag. I mellomtiden har Fagertun
gartneri ligget
der.
31
Foto: Sigfried Kohlhaas / Tor Langse t
stene før kirkeklokkene ringte julen inn klokken fem. Først da
kunne de ta julefri selv. Far pyntet juletreet mens mor og Tordis
satte ribba i ovnen, ryddet og dekket bordet. Etter at julepakkene
var åpnet, sovnet foreldrene slitne i hver sin stol, mens Tordis
leste bøker hun hadde fått i gave resten av julekvelden.
Selv om Tordis var enebarn, var det ikke ensomt, forteller
hun:
På vinteren ble gartneriets uteområde brukt av de mange barna
i nabolaget. Da ble det laget en liten hoppbakke øverst, og vi sto
på ski ned bakken, over veien, gjennom et hull i rosehekken – og
langt ut på jordet nedenfor. Om å gjøre å komme lengst! Det var
fint å vokse opp med så mange kusiner og fettere like i nærheten.
Min tante Mary og onkel Mons var veldig flinke til å samle familien hos seg på Østre Grefsen gård både jul og sommer. Det var
mye sang og musikk, og på fine sommerdager i slutten av mai, ved
Marys fødselsdag, var alle samlet med familie på begge sider. Alle
«gutta» kappedes om å vinne i bocchia. Som enebarn og yngste
kusine, var det en opplevelse hver gang. Og det ble ganske fullt hos
oss når vi hadde sammenkomster. Vi hadde også masse besøk fra
Osterøy, de havnet hos oss utstyrt med nøkkel. På Kastanjebakken
var det jo så mange fra før. Jeg satte stor pris på disse besøkene og
har hatt god kontakt med Osterøy hele tiden – og har det fortsatt,
selv om mange av de gamle er borte nå.
Gartneriets nyttige varebil, en
T-Ford modell 1923
(pedalford), var et
staselig innslag
i russetoget på
Drammensveien
1956. Lasteplanet
var fjernet, og det
originale baksetet
var montert
tilbake på plass.
Foto: Uk jent/Tordis Mar thinsen
Olav og Karin drev gartneriet for fullt til 1963, og hadde mange
planer om hyggelige ting de skulle gjøre når de hadde lagt ned
driften og fikk god tid. Dessverre døde Karin brått av hjertestans i 1964. Olav levde til 1978.
Tordis ble boende i det store, gule huset foreldrene bygde
på eiendommen i 1951/52, men flyttet inn i eget, nybygd hus
sammen med sin mann Torbjørn Martinsen i 1976, like før deres førstefødte datter Torill kom til verden. Så fulgte tvillingene
Tina og Tove, som mange grefsenboere vil huske som de minste
sjarmtrollene i drilltroppen foran Grefsen skolekorps på 80-tallet. Torill med mann og to barn bor i huset etter bestefar i dag,
så det lever altså tre generasjoner etter Olav og Karin Hartvedt
på eiendommen til Fagertun gartneri.
Det er ikke mange grønne flekker igjen på det store gartneri­
området der det før var grønnsakbed, blomsterfelt og drivhus,
for med årene har det stadig blitt bygget nye boliger.
Og T-Forden? Den endte sine dager som russebil for Grefsenrussen i 1956. Torbjørn har gjemt jekken som minne.
Kilder
Under åsen Langs elva. Historielaget Grefsen– Kjelsås – Nydalen.
Muntlig kilde: Tordis Hartvedt Marthinsen.
Olav og Tordis
mater duer foran
gartneriet.
32
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
33
Kolonihavene
I lokalavisen Vort Vel for torsdag 22. mai 1924 finner vi et leserinnlegg som man kan dra på smilebåndet av i dag. Ideen om kolonihager, små parseller der folk fra trange byleiligheter kunne
dyrke frukt, bær, grønnsaker og blomster, og hvor det også var
plass til et lite krypinn der man kunne hygge seg i lyse sommerkvelder, kom like etter første verdenskrig. Et aktuelt sted skal ha
vært det området der banene til Grefsen tennisklubb nå ligger.
Nærmeste nabo i Iver Olsens vei var den mektige lederen av
Grefsen og Disen Vel, kontorsjef Olav Børke, som hadde sørget
for at vellet hadde protestert mot ideen. På Lofthus bodde grosserer Oscar Jahnsen. Han må ha kommentert denne protesten
i det foregående nummeret av Vort Vel, som vi dessverre ikke
har. Olav Børke svarer:
Hr. grosserer Jahnsen skriver i forrige nr. av «Vort Vel» en
næsten rørende artikkel om kolonihavene, som han ønsker vi må
få på Grefsen.
Hr. Jahnsen sitter lunt og godt dekket av skogens trær, langt
borte fra allfarvei og endnu lenger borte fra det sted hvor kolonihavene vil få sin plass. Han liker å høre smektende «Amandamusikk» på «bæljespel» en lun sommerkveld, og han synes vi grefsenberboere er nogen formastelige, nærsagt snobbete, småborgere
som vil slå døren igjen for våre medmennesker. Hr. Jahnsen vil
fra sin veranda høyt oppe i skogen være ganske sikker på ikke å
få høre denne vakre musikk fra kanskje hundrede «bæljespel» og
grammofoner hele sommeren igjennom, men det vil vi få som blir
nærmeste naboer. Han vil heller ikke kunne få nyte det idylliske
syn av et par hundrede hytter stablet opp vegg i vegg på jordlapper
på 16–17 meters firkant, men også det får vi, kloss oppunder våre
vinduer. Han vil også være vel forskånet fra all annen herlighet og
glede som vi ganske sikkert vil få. Og den trikk han vil at vi grefsenbeboere skal hjelpe ham med å få opp i høyden, vil føre ham så
hurtig forbi det hele, at han knapt vil få se det.
Det er jo ikke så underlig at hr. Jahnsen ser saken bare fra den
34
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
ideelle side, for han vil jo ikke på noen måte bli berørt av ulempene. Og disse kan verken hr. Jahnsen eller noen anden garantere
for at vi ikke får. Enn om Kristiania kommune i stedet kunne sikre
seg de vakre skogtomtene ved hr. Jahnsens eiendom til kolonihave
og feriehjem der oppe i den herlige skogluft? Det kunne være en
tanke til overveielse.
Hr. Jansen har for øvrig ganske misoppfattet saken. Ikke én har
hatt noe å innvende mot sakens ideelle side. Tvert i mot, alle vi
andre har likeså stor sympati for denne sak som hr. Jahnsen. Det
er kun plasspørsmålet det her gjelder og som man har protestert
mot.
Grefsen 21/5 -24
Olav Børke
Det ble som kjent ingen kolonihage til tross for den velvilje som
det avslutningsvis gis uttrykk for. Man sparte altså ikke på kruttet den gang heller, når det var noe man hadde på hjertet. Jeg
husker at min onkel Ragnar på sine eldre dager refererte til, og
hadde stor moro av, denne og tilsvarende temperamentsfulle
meningsutvekslinger mellom kontorsjef Børke og grosserer
Jahnsen.
Det var nemlig omtrent på samme opphetete tid at «hr. Jahnsen» lanserte ideen om en alternativ trikketrasé som skulle gå
fra byen via Aker sykehus og videre langs Kolderups vei, i bro
over Kjelsåsveien, gjennom Børkes hage (!) og langs Iver Olsens
vei, før den traff det som senere skulle bli den valgte trasé fra
Storo til Kjelsås. Ideen er dokumentert i et kart som Historielaget for noen år siden fikk av Truls Jahnsen, barnebarnet til
Oscar. (Jeg kan, for egen regning, føye til at det var bra at Olav
Børke vant den kampen. Kartet viser et brofundament nøyaktig
der jeg sitter og skriver dette.)
Min onkel var venn av både Børke-barna og Jahnsen-barna.
Hvor gode venner de to familieoverhodene var, skal være usagt,
men til daglig skal de ha omtalt hverandre som Olav og Oscar.
Finn Geiran
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
35
Kirsten Hox 90 år
i oktober
kort-men-godt
Foto: Tor Langse t / Historielage t
Nu hvil Dig Borger.
Det er fortjent.
36
Man skal, etter besteborgerlig
tradisjon, ikke oppgi en kvinnes
alder, men for Kirsten kan ikke
det gjelde, så aktiv og tydelig
forkjemper for likestilling som
hun har vært i alle år. Ikke er
hun besteborgerlig heller. Hun
ble tilbørlig omtalt i en portrettartikkel her i bladet for noen år
siden, men la oss gjenta: Hun tok
artium på Grefsen gymnas, har
arbeidet i SAS i pionertiden etter
annen verdenskrig og siden i administrasjonen til Universitetet i
Oslo. Hun har bodd i Platåveien
siden ungdommen, stelt sin hage
og vært leder av Grefsen hagelag
i svært mange år. Hun har hatt
politisk verv på lokalplanet, og
hun har hatt oppgaver på eldresenteret. Ikke minst har hun hatt
mange tillitsverv i Historielaget;
som styremedlem, nestleder
og leder av valgkomiteen, samt
annonseakvisitør for På Jakt og
Vakt helt fram til 2010. Det er
altså en svært aktiv dame som
nettopp har fylt 90 år.
Hun har alltid hatt klare meninger og vært påpasselig med å gi
uttrykk for dem. Hvis det ble for
stille på styremøtene i Historielaget, var det bare å si: «Som formann mener jeg …» Da ble det
liv i stova og et lengre innlegg
om mannssjåvinisme, i tillegg
gjerne med noen innskutte bisetninger om å følge med i tiden.
Det ble ikke den samme fresen
over møtene da Kirsten trakk seg
tilbake for noen år siden.
Historielaget og redaksjonen i
På Jakt og Vakt gratulerer med
90-årsdagen!
FG
Gammelt kart
Fra Leif Hoff, Kjelsåsveien 53C
har vi mottatt et 100 år gammelt
kart, Nordmarken med tilhørende
Trakter, i målestokk 1:100 000.
Det viser hvor bebyggelsen sluttet og marka begynte den gang.
Utgiver er Olaf Norlis Forlag,
Kristiania.
Fra Hoff har vi også mottatt
en liten bok, Oslomarka, utgitt
av Oslomarkas Friluftsråd. Den
kom ut i 1937. Da startet arbeidet
med å fastlegge en markagrense.
Den ble sikret mer enn 70 år
senere, med den såkalte Markaloven. Ting tar tid!
FG
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Dobbelttak og langpasninger
Byhistorikeren og osloentusiasten Bernt Bull har sagt at idrettshistorie også er lokalhistorie, fordi idretten så tydelig speiler det
samfunnet den er en del av. Kjelsås Idrettslag fyller 100 år i 2013,
sprekere enn noen gang, og har i den forbindelse utgitt en bok
med tittel slik det framgår av overskriften. Boka er i salg fra
i høst og forteller om idretten, og følgelig også om lokalsamfunnet her nord i byen. Den burde interessere enhver som er
opptatt av området vårt. Det er så meget mer verdifullt fordi
Kjelsås Idrettslag er det eneste gjenværende breddeidrettslaget
på våre kanter.
Tittelen henspiller på to av klubbens mest suksessfulle idrettsgrener, nemlig ski og fotball. Dobbelttak kjenner vel enhver
som bruker marka, selv om man ikke har de samme ambisjonene som de ivrigste skiløperne. Begrepet Langpasninger er mer
kryptisk, men bør være kjent av alle som har hatt sin gange på
Grefsen stadion. Det var treneren Stig Mathiesen som for noen
år siden innførte langpasningen, som taktisk virkemiddel. Det
ble møtt med forakt, men med en usedvanlig dårlig gressmatte
var det umulig å slå presise pasninger langs bakken. Løsningen
ble derfor høye og lange pasninger. Det tok flere år før andre
trenere oppdaget dette, og klubben var av den grunn nær ved å
rykke opp i eliteserien en gang på 1990-tallet. Det var antagelig
mange som pustet lettet ut da dette ikke skjedde, med de økonomiske uhumskhetene som det kunne ha ført med seg.
Boka forteller om en sunn breddeidrettsklubb med mange
grener for barn og voksne i alle aldre og kategorier. Blant annet finnes trimgruppe og en egen gruppe for psykisk utviklingshemmede. Skisporten har stått, og står fortsatt, sentralt. Foruten
langrenn, alpint og fotball, drives også håndball og basketball
med stor suksess, mens orienteringsgruppa nok lever i skyggen av Nydalens Skiklub. Tidligere fantes også friidrettsgruppe,
boksegruppe og turngruppe.
For undertegnede er den tidlige historien den mest interessante. Klubben het opprinnelig Kjelsås Idrettsforening, og hadPÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
bokomtale
Av Finn Geiran
37
sh Solv
op ei
in gs
sh
op
Stein Erik
Kirkebøen:
Dobbelttak og
langpasninger.
Kjelsås Idrettslag
gjennom hundre år.
Kjelsås idrettslag
2012.
de, før annen verdenskrig en lokal konkurrent i Sportsklubben
Roald, som sto tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund. Idrettsforliket førte til sammenslåing etter krigen. Mange dyktige ledere
og gode idrettsmenn og kvinner burde framheves, men med
fare for å utelate noen, overlates vurderingen av dette til leserne. Om jeg likevel må velge én fra den eldre garde, er
min personlige favoritt Florin Olsen. Kontroversiell i hele
sitt liv, ja vel, men han har forstått idrettens store sosiale
betydning bedre enn de fleste. Stjerner er vel og bra,
men den samfunnsbyggende virksomheten avhenger
av de mange vanlige klubbmedlemmene. Idretten
har gitt mening til, og hjulpet mange i en vanskelig
hverdag, noe som kanskje ikke er så lett å skjønne
i dagens overflodssamfunn, der stjernedyrkingen
og økonomien helt har tatt overhånd. Heldigvis
har mange kloke ledere i idrettslaget gått klar av dette. La oss håpe at det fortsetter slik. Så skal vi likevel sette pris
på de stjernene som klubben også har fostret.
Boka avsluttes med statistikker og et fyldig personregister. I tillegg til å være
underholdende, er
den meget verdifull
som idrettshistorisk
oppslagsverk for lokalsamfunnet
her
nord i byen. Boka er
skrevet av journalist
Stein Erik Kirkebøen.
Hovedfotograf har
vært Anette Karlsen.
En del eldre bilder er
hentet fra Historielagets bildebase. Boka
er på 512 sider og
har 600 illustrasjoKjelsåsveien 130
Tlf. 22 15 30 50
ner. Den kan kjøpes
[email protected]
i nettbutikken www.
åpent: kl. 8-20 (9-18)
www.runes.no
kjelsaas.no og koster
kr 498.
38
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Med røtter i Nydalen
Fra Britt Nielsen som bor i Trondheimsveien 170 B, har vi fått et hyggelig brev. Hun skriver blant annet:
Min far, Finn Torgeir Waldemar Nielsen, født 11. november 1905, ga
meg for mange år siden disse opplysningene, som jeg håper kan være
av interesse. Hans far og min farfar Nils Emanuel Nielsen, født i Vestre
Aker 24. februar 1872, var spinneriarbeider på Nydalens Compagnie og
arbeidet der i mange år, men jeg vet ikke om det var på det øvre eller
det nedre spinneriet. Min farmor Hulda-Annette, født i Nannestad 26.
november samme år, arbeidet på Ellendalens Knappefabrik, hvor man
slo lerretsknapper. Eier av fabrikken var Bernhard Güetler. Gamlefolkene bodde i Dannevigsveien 7, like nedenfor Sagene kirke.
brev til
redaksjonen
Ut fra disse knappe opplysningene kan man la tankene vandre.
Hulda har sannsynligvis kommet til Christiania noen år før forrige
århundreskifte. Den kraftige befolkningsøkningen på den tiden gjorde at mange måtte reise ut av hjembygda. Valget sto mellom Amerika
og Christiania, som da var en by med i underkant av 100 000 innbyggere. Det var ikke enkelt å klare seg i storbyen for en ung pike fra
landet, men Hulda har altså klart seg.
Kan det ha vært på dansesalen i Arbeidersamfundet på Sagene at
de traff hverandre? I hvert fall var det på Sagene de slo seg ned da
de giftet seg.. Det var mange fra Sagene som arbeidet i Nydalen, så
de hadde nok kjente i nabolaget. Sammen må Hulda og Nils ha gått
til arbeidsplassene sine, opp Maridalsveien forbi Bjølsen, ned Nydalsveien og over broen ved Bikkjetorget (nå Gullhaug torg), langs
Bruksveien forbi Spigerverket med den svarte røyken og all støyen,
og opp til den lave, gule bygningen under Güetlerbakken på østsiden av elva. Den tilhørte på den tiden fremdeles Bernhard Güetler
og hans knappefabrikk, men ble senere administrasjonsbygning for
Nydalens Compagnie. Nils har så fortsatt opp bakken til sin arbeidsplass på Compagniet før fabrikkfløyta lød, enten det nå var i nedre
eller øvre spinneri.
FG
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
39
Snublesteiner for Feldmann-familien
Velkommen til DNB Grefsen!
Mandag 3. september kl 13.00.
Bydelens lokalbank i 100 år
Ønsker du personlig rådgivning basert på nært kjennskap til lokal­
miljøet og deg som kunde?
Vi kan tilby deg personlig service og fleksible løsninger:
- Lån til bolig og bil- Eiendomsmegling
- Sparing og plassering- Forsikring
- Bankbokser- Nettbank og daglig bruk av banken
Foto: Eli Hanna Husby/Historelage t
Ca. 70 mennesker, blant andre
også klasse 10 A fra Engebråten
skole, hadde møtt fram utenfor
Kapellveien 15 A da Harald Koht,
leder av Historielaget Grefsen
– Kjelsås – Nydalen, ønsket
velkommen til en seremoni i forbindelse med nedsettelse av tre
såkalte snublesteiner til minne
Vi har ikke kontanter på rådgivningskontoret. Uttak og innskudd kan
gjøres i bank i butikk eller postkontorene på Storo eller Kjelsås.
Vi er her når du trenger oss
– velkommen innom!
40
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Eli Hanna Husby/Historelage t
Kontakt oss gjerne på e-post [email protected] eller gå inn på
www.dnb.no for mer informasjon. Vi har åpent mandag til fredag
09.00–15.30. Skulle du ha behov for hjelp utenfor kontorets åpnings­
tid, kan du ringe 04800, som har åpent alle dager, døgnet rundt.
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
om den jødiske familien Feldmann, som bodde i dette huset
i femten år, og som ble utslettet
under annen verdenskrig.
Det var kunstneren Gunter
Demnig som i år 2000 fikk
ideen til disse universelle minnesmerkene, og som også har
stått for utførelsen. Det er satt
ned ca 36 000 slike snublesteiner
over hele Europa til minne om
jøder som ble drept under annen verdenskrig. Tre slike små
plater er nå nedfelt i fortauet på
den andre siden av gaten vis à vis
huset i Kapellveien, og forteller om skjebnen til de tre som
bodde der, nemlig Rakel, Jacob
og Herman Feldmann.
Finn Geiran redegjorde for familiens tilknytning til området,
deres tragiske skjebne og den
underlige rettssaken som fulgte
etter krigen.
En spesiell appell ble rettet til
unge mennesker, representert
ved elevene fra Engebråten skole,
som skal besøke Auschwitz senere i skoleåret.
Feldmann-familiens skjebne
må ikke glemmes, og nye generasjoner må få kjennskap til
historien, understreket Geiran.
Minnesteinene er et hjelpemiddel til å holde historien levende,
slik at mennesker aldri mer må
gjennomførte
arrangementer
Bildet til venstre,
øverst: Mona Levin
og Harald Korn.
41
gjennomførte
arrangementer
bli drept på grunn av etnisk
tilhørighet. Derfor er det viktig
og verdifullt at elever fra Engebråten skole fortsetter med den
gode tradisjonen og reiser til
konsentrasjonsleirene i Polen og
Tyskland. Å skape gode holdninger er viktig for å møte nye
utfordringer også i vår egen
samtid.
Deretter leste Sissel Levin
en jødisk bønn på norsk. Den
omhandlet de forfølgelsene som
jødene var utsatt for under andre
verdenskrig. Den samme bønnen ble framført som kaddish av
sangeren Harald Korn, og det ble
en høytidelig og verdig avslutning på minnemarkeringen.
Initiativet til denne markeringen kom opprinnelig fra Nina
Brambani Smith, mens Historielaget i samarbeid med Jødisk
Museum var ansvarlig for arrangementet.
Tove Marit Hasle
Lindeman-konsert på Midtodden
Søndag 9. september kl 18.00.
Folkevisesamleren, salme­
dikteren og organisten Ludvig
Mathias Lindeman har 200-årsjubileum i år. Det har visesangeren og visesamleren Jørn Simen
Øverli ønsket å markere. Ca. 140
interesserte tilhørere hadde funnet veien til Midtodden den lune
sensommerkvelden, der Øverli
med venner hadde lagt opp til en
visekveld med Nordmarka som
ramme. Om det gode fremmøtet
skyldes artikkelen og forhåndsomtalen i forrige nummer av
På Jakt og Vakt, er ikke godt å
si, men noe kan det kanskje ha
betydd. Det var rigget en liten
scene på tuftene til det gamle
42
hovedhuset, og et glimrende
lydanlegg hamlet opp med togtrafikken. Tilhørerne benket seg
på den svakt skrånende sletta
og fikk det blinkende Maridals­
vannet og solnedgangen bak
Skjennungsåsen som bakteppe
til forestillingen. Det kunne ikke
ha vært bedre.
Det var her på Midtodden at
Ludvig Mathias Lindeman møtte
Margrete Pedersdatter for 150 år
siden, og fikk notert ned de folkevisene hun hadde hatt med seg
fra hjemstedet sitt på Biri. Men
også mange andre eldre og nyere
viser, de fleste fra Nordmarka og
Krokskogen, ble presentert i den
mer enn to timer lange forestillingen. Øverli har fortsatt der
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Lindeman slapp, og har gjennom
mange år besøkt nordmarksplassene der folkemusikken har
vært i bruk helt opp til vår tid.
I tillegg til Øverli, som både
sang og slentret verbalt gjennom
nordmarkshistorien, framførte
Øyonn Groven Myhren middel­
alderballader. Et høydepunkt
var Sjugurd og Trollbrura, som
er funnet igjen i fire forskjellige
varianter i Nordmarka. I følge
Øverli er det kanskje på Brekke
at balladen har overlevd. Det var
nemlig den eneste gården i området som var bebodd like etter
Svartedauen.
Frode Haltli og Stian Carstensen, som begge tilhører
eliten blant norske musikere,
spilte Nordmarksgaloppen av
Alf Blyverket (fra Blyverket vest
for Grua) så det bare var å gi seg
ende over, og akkompagnerte
ellers på akkordeon, som seg
hør og bør på en slik konsert.
Trekkspill er jo Nordmarkas
«nasjonalinstrument». Carstensen benyttet også andre instruFoto: Eli Hanna Husby/Historelage t
menter, bl.a. bulgarsk kaval (en
slags blokkfløyte), og bidro til
den alminnelige folkeopplysning ved å fortelle at den eneste
norske kongen med tilknytning
til Bulgaria var matematikkfenomenet Gangerolf! En oppsiktsvekkende nyhet for det historisk
interesserte publikum. Det ble
naturligvis ekstranummer, nemlig Lalla Carlsens glansnummer
Marskonkurransen, som er lagt
til Nordmarka.
Jo da, spennet var stort og
stemningen munter. Maridalens
venner serverte skaukaffe og
foreldre til elever fra Engebråten skole serverte svele. Salget
av Jørn Simen Øverlis bok og
CD Markaviser gikk upåklagelig. Som samler av litteratur om
Nordmarka har jeg flere ganger
sagt at det nå ikke er mulig å finne nye innfallsvinkler til bøker
om marka. Men der tok jeg feil.
Boka til Øverli gir ny kunnskap
om disse fascinerende skogstraktene og om mennesker som har
levd, og til dels fortsatt lever der.
Gakk hen og kjøp både boka og
CD-en, og du vil få noen hyggelige kvelder. Du får det ved å ta
direkte kontakt med Jørn Simen
Øverli, Kjelsåsveien 65, telefon
95 86 17 11, eller ved henvendelse
til www.nordforlag.no. Da kommer porto i tillegg.
gjennomførte
arrangementer
FG
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
43
meredianrommets originale
farger og dekor sees, og rommet
kunne gjenskapes slik det sto i
1833. De tekniske installasjonene
for å trekke taket til side lå der
fremdeles, nedstøvet, men intakte. Dette ble demonstrert for oss
som deltok, og vi fikk innblikk i
forskningen som bokstavelig talt
17.oktober 2012
gjennomførte
arrangementer
44
30 deltakere hadde møtt opp
til Historielagets tur til Universitetets tidligere astronomiske
observatorium. Vi ble møtt av
to meget entusiastiske guider,
arkitekt Jens Treider og Ragna
Weider fra Universitetet i Oslo.
Disse to har hatt ansvaret for å
sette Observatoriet i stand. Før
selve omvisningen fikk vi et
innblikk i husets spennende og
betydningsfulle historie.
Observatoriets arkitekt var
Christian Heinrich Grosch. Han
var Norges fremste arkitekt i første del av 1800 årene. Grosch var
byplansjef og tegnet flesteparten
av de offentlige bygningene i den
nye hovedstaden Christiania,
blant annet Universitetsbygningene på Karl Johan.
Observatoriet ble bygget for
Det kongelige Fredriks universitet, og er den eldste bygningen
som er tilknyttet Universitetet
i Oslo. Bygget ble reist i 1833
som forskningssenter for astronomi og som professorbolig for
Christopher Hansteen, som ledet
Observatoriet fram til 1861. Bygningen ble brukt til sitt opprinnelige formål fram til 1934–35, da
det nye universitetsanlegget tok
form på Blindern og bygningen
for Teoretisk astrofysikk sto ferdig. I Observatoriet på Solli plass
la man grunnlaget for institusjoner som Norges Geografiske
Oppmåling, Statens kartverk og
Meteorologisk institutt.
Observatoriet ble etter nedleggelsen brukt av Norsk Polarinstitutt fram til 1964. De siste tiårene
huset bygningen både musikksamling og Ibsensenter.
Observatoriet ble bygget for å
huse vitenskapelige instrumenter
og for å gjøre observasjoner og
målinger, men var i seg selv også
et instrument. Tak kunne skyves
til side og i kuppelen kunne taket
dreies rundt sin egen akse for å
kunne følge stjernenes vandring
over himmelen. Alt dette visste
man fra Grosch’ originaltegninger, men bygningen var blitt
glemt og utenfor alles bevissthet.
Observatoriet lå «i møllpose» i
mange år.
I 2005 fikk Jens Treider i oppdrag å gjøre enkle bygningsundersøkelser i den vitenskapelige
fløyen i Observatoriet. Lite visste
han om hva han skulle finne, og
hva den gamle bygningen kunne
avsløre fra den tidligste historien.
Treiders undersøkelser viste at
deler av Hansteens observatorium fremdeles var intakt. Gjemt
over en himling av betong kunne
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
Foto: Øy vin Rannem/Historelage t
Observatoriet på Solli plass
satte Norge på kartet. Målingene
i meridianrommet førte nemlig til at akkurat dette stedet ble
punktet for nullmeridianen for
Norge, og den nye posisjonen
ble første gang brukt på et kart
i 1884.
I rotunden, også vakkert
restaurert, gjorde Hansteen
målinger av jordmagnetisme. I
likhet med flere andre rom i bygget skulle dette være kaldt, slik at
målingene ikke ble «forurenset».
I kuppelen fortalte Jens Treider
om hvordan Hansteen og medarbeiderne hans gjennomførte
astronomiske observasjoner og
målinger. Vi fikk også demonPÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
strert hvordan hele taket kan
roteres, slik at teleskopene kan
observere himmelen. Undersøkelsene og nitid arbeid med
gamle håndverksteknikker,
prøving og feiling ga bakgrunn
for å sette dette rommet i stand
slik det engang var. De gamle
instrumentene var blitt tatt vare
på, og ble hentet fra lagringsstedet på Teknisk museum.
Den andre delen av Observatoriet, der Hansteen bodde med
familien, er også tilbakeført. I de
store rommene foregikk mye av
Christianias kunst- og kulturliv,
og stedet var hyppig besøkt av
datidens åndsmennesker.
Observatoriet er i dag realfagssenter for Oslos skoleelever i regi
av Universitetet i Oslo. Elevene
skal få forståelse for hvordan
kunnskap vi i dag tar for gitt, er
blitt etablert. Observatoriet er p.t.
ikke åpent for publikum; denne
omvisningen var eksklusiv for
Historielagets medlemmer.
«Også vi søker stjernene»
står risset inn i sølvplaten på
grunnsteinen til Observatoriet.
Vi observerte riktig nok ikke en
stjerneklar himmel, men dro
hjem med mye ny kunnskap og
beundring over det viktige arbeidet som har vært gjort i denne
bygningen. Observatoriet er en
både vakker og interessant bygning – unik i Norge.
Nina Omland
45
Våren og høsten 2013
Årsmøtet
Torsdag
14. mars
Tid og sted: Kl. 1900 i Menighetssenteret, Glads vei 47.
Innkalling med dagsorden, årsrapport og regnskap kommer i På
Jakt og Vakt 1/2013. Tema for det tradisjonelle kåseriet etter møtet vil
bli gjort kjent i samme nummer.
Forsommertur
Lørdag
25. mai
Historielaget vil arrangere en dagstur til Kongsvinger festning. Flere
opplysninger i På Jakt og Vakt nr. 1/2013.
Latvia i september
September
Historielaget vil arrangere en ukestur til Latvia i september 2013.
Hovedstaden Riga har et rikt kulturliv, og en forestilling i operaen
hører med i programmet. Utvalget av severdige museer spenner
fra historiske samlinger til det tankevekkende okkupasjonsmuseet.
Utenfor Riga vil vi kunne besøke badebyen Jurmala, riddertidens
Sigulda og hertug Johan Birons praktfulle sommerslott Rundale. Mer
i På Jakt og Vakt nr. 1/2013.
Harald Koht, leder
Kapellveien 43 B, 0487 Oslo
22 15 13 09
[email protected]
Haakon Larsen, nestleder
Kapellveien 8 B, 0487 Oslo
901 73 515
[email protected]
Øyvin Rannem, sekretær
Kurveien 8, 0495 Oslo
930 47 087
[email protected]
Tove Marit Hasle, kasserer
Kurveien 9, 0495 Oslo
22 22 22 09
[email protected]
Jan Egil Andresen, styremedlem
Myrerskogveien 33, 0495 Oslo
922 11 609
[email protected]
På vår hjemmeside www.
historielaget-gkn.no kommer
du til bildebasen ved å klikke på
Bildebasen under Bilder/artikler
i menyen øverst på siden. Der
finner du en lenke til Deichmanske biblioteks lokalhistoriske
bildebaser. Der velger du Histo-
bildebasene til andre historielag
fra samme skjermbilde.
Når du har valgt historielag,
åpnes søkebildet. Fyll ut med de
søkeopplysningene du ønsker.
Du får tips for søkingen i eget
felt til høyre i søkebildet. Lagre
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
styret
Kari Walstad Dahl (ansatt),
regnskap og medlemsregister
Kjelsåsveien 138 C, 0491 Oslo
22 22 58 08
[email protected]
Slik bruker du Internett-bildebasen
rielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalens
bildebase. Du kan også velge
46
Hanna Geiran, styremedlem
Bueveien 2, 0587 Oslo
950 40 570
[email protected]
Eli Hanna Husby, styremedlem
Grefsenkollveien 5 A,
0490 Oslo
468 19 838
[email protected]
Nina Omland, styremedlem
Bjerkealleen 25, 0487 Oslo
416 52 425
[email protected]
PÅ J A K T O G VA K T 4 / 2 0 1 2 – 3 3 . å r g .
adressen til søkebildet som Favoritt for senere bruk.
I vår del av bildebasen finner
du alle bildene fra det store arkivet etter Harry Lagerts innsamlinger, bildene fra dugnaden i
1999, og bilder vi har mottatt i
årene 2000–2010. Det er nå nesten 3 400 bilder i basen.
Hvis du har rettelser eller kommentarer til opplysningene om
et bilde, kan du bruke knappen
Sende kommentar til bildet, som
du finner øverst i skjermbildet
når du åpner bildet i full størrelse.
47