Transcript Nord-Norges på kjøttproduksjon

Gårdsdrift: Kjøttproduksjon
Nord-Norges
største
på kjøttproduksjon
VEFSN: Høye grovfôrkostnader har
gjort at Ståle og Laila Granmo satser
på intensiv oppfôring av kjøttfe- og
NRF-okser. I løpet av ett år leverer de
350 okseslakt.
TEKST OG FOTO: Camilla Mellemstrand, [email protected]
HUSDYR: I femten år har Ståle og Laila Granmo jobbet
lange dager og netter for å bygge opp drifta på gården der
Ståle vokste opp. Da de overtok gården i 1995, var det melkekvote på 55 tonn på gården. Nå er kvota solgt og fokuset
flyttet fra melkeproduksjon til kjøttproduksjon på gris og
storfe. Ekteparet driver kombinertproduksjon på gris og
framfôring av kjøttfe- og NRF-okser, og leverer årlig 2 100
slaktegrisenheter og 350 okseslakt.
OKSEFJØS PÅ TO MÅL
Etter at Ståle hadde regnet fram og tilbake på melkeproduksjon, konkluderte han med at timebetalinga var for dårlig.
I Nordland lå prisen på melkekvoter på rundt 10 kroner
literen da Ståle og Laila skulle investere, en pris de ikke var
fristet til å betale.
– Nytt fjøs, robot, I-mek og kvote ville ha kostet altfor
mye til at det ville lønne seg. Vi har lite beitemuligheter, så
ammekyr la vi også fort bort. Framfôring av okser framsto
som det beste alternativet, forklarer Ståle.
I 2008 bygde ekteparet ny stålhall på to tusen kvadratmeter med plass til 224 okser.
KJØPER 250 KJØTTFEKALVER
Framfôringa baserer seg hovedsakelig på innkjøpte kjøttfekalver fra ammekubesetninger. Ståle har avtale med 10 produsenter, fra Senja i nord til Trondheim i sør. Gårdbrukeren
har egen dyrebil og henter alle kalvene selv.
– Alle produsentene vi kjøper fra, har vårkalving og selger
kalvene til oss når beitesesongen er over om høsten. Noen
selger alle kalver av begge kjønn, noen selger alle kalvene
bortsett fra dem som skal brukes til påsett, mens noen selger
bare oksekalvene, forklarer kjøttprodusenten.
Vanligvis kjøper han rundt 250 kjøttfekalver, hvorav
rundt 70 er kvigekalver.
– En del av kvigene blir solgt direkte til andre som skal
40
Norsk Landbruk 18/11
Driftige: Ståle og Laila Granmo fôrer
opp 350 okseslakt årlig.
starte med ammekyr eller som vil fôre dem opp, sier Ståle.
Det første året sendte han mange flotte kviger til slakt,
men det viste seg å være vanskelig for de slakteriansatte å
se på.
– De sto nesten med tårer i øynene og mente at så flotte
kjøttfekviger ikke kunne slaktes i et marked hvor det var
mangel på livdyr. De klarte å overbevise oss om å sette på
kvigene og selge dem som drektige i stedet, oppsummerer
kjøttprodusenten, som har gått til innkjøp av to stambokførte avlsokser.
Kviger av lette raser pares med en angus-okse, mens tunge
raser pares med en charolais-okse.
I tillegg til kjøttfeoksene fyller ekteparet opp fjøset med
NRF-okser.
– Fordelen med å ha en viss andel NRF, er at vi kan ha
to puljer. Mens kjøttfeene er født om våren, kan vi få høstfødte NRF-kalver i januar. Det gjør det lettere å utnytte fjøset
maksimalt, sier kjøttprodusenten.
Han har ingen spesiell favoritt blant rasene, men har mer-
ket at kombinasjonen hereford og angus fungerer veldig bra.
– Den krysningen er krutt og oppnår svært god tilvekst
her hos oss.
HAR EGET MOTTAK
Når man fôrer opp så mange som 224 dyr i ett fjøs samtidig,
er det svært viktig å ikke få smitte i fjøset. For å unngå dette,
har ekteparet gjort om det gamle melkefjøset til mottaksfjøs med plass til rundt 80 kalver. Alle kalvene oppholder
seg her inntil det er klart at de ikke bærer på smittsomme
sykdommer.
– En gang kjøpte vi inn kalver med diaré, slik at alle
kalvene i mottaksfjøset ble smittet. Vi satte raskt i gang behandling og var svært glade for at ikke dyra hadde blitt puttet
rett inn i det store fjøset, forteller Ståle.
Han har også strenge rutiner på at den som arbeider i
mottaksfjøset, ikke skal gå ned i oksefjøset. Er det helt nødvendig, må man skifte alle klær og sko.
– Når man lever av dyras tilvekst, har man ikke råd
Stålhall: Oksefjøset på 2 000 kvadratmeter ble bygget i 2008.
Norsk Landbruk 18/11
41
Gårdsdrift: Kjøttproduksjon
Forhindrer smitte: Det gamle melkeproduksjonsfjøset
brukes som mottaksfjøs for alle nyinnkjøpte dyr. Først
når det er helt klart at dyra ikke har smittsomme sykdommer, blir de flyttet ned i det store oksefjøset.
Mange raser: Ståle vil
helst fylle opp fjøset med
kjøttfeokser, men sper
også på med NRF-okser.
I og med at alle kjøttfekalvene han kjøper er født
om våren, kan han utnytte
kapasiteten i fjøset maksimalt ved å ta inn høstfødte
NRF-kalver.
til å få diaré i besetningen. Det er helt avgjørende å ha et
mottak, konkluderer kjøttprodusenten.
I oksefjøset har han to sykebinger, men der er det sjeldent
eller aldri dyr.
– Vi er i bingene annenhver dag for å sjekke beina til alle
dyra. Er det tendenser til halthet, slaktes eller behandles
dyret tvert, men i år har vi bare hatt ett nødslakt.
TJUE DYR I HVER BINGE
I det store oksefjøset er det seks binger på hver side av fôrbrettet. Hver binge har plass til tjue dyr. Bingene for de minste dyra er 9,5 meter brede, mens bingene for dyra som snart
skal slaktes, er 13 meter brede. Alle bingene har to-rekkers
liggebåser med gummimatter og nakkebom mot fôrbrettet. Ståle Granmo reiste mye rundt til andre bønder for å
finne den optimale bingestørrelsen og er strålende fornøyd
med valget om å ha så mange som tjue dyr i hver binge.
Tidligere har han jobbet i oksefjøs med seks-åtte dyr i hver
binge, og da erfarte han mye mer mobbing og hierarki enn
det han gjør nå.
– Det kan godt hende at det er en sjef i hver binge, men
jeg vet ikke hvem det er. Når det er så mange dyr i hver
binge, har jeg inntrykk av at ingen orker å ta opp kampen
om å være øverst på rangstigen, fordi de har så mange de
må sjefe over, sier produsenten.
Han mener også bingestørrelsen kan være med på å forklare at han får lite fettrekk.
Drifta på gården
Kombinert produksjon på gris opp til konsesjonsgrensa
Framfôring av cirka 350 okseslakt i året
Noe salg av livdyr og drektige kviger
Fôrproduksjon på 1 600 dekar, hvorav 1 350 dekar er leid areal
1,5 heltidsansatte, pluss helge- og ferievikarer
42
Norsk Landbruk 18/11
– Store binger gjør at dyra må bevege seg mer, sier produsenten.
FÔRER INTENSIVT
I bingene sorteres dyra etter rase og kjønn, slik at dyra i de
ulike bingene kan fôres ulikt. Kjøttprodusenten har som
mål at både kjøttfeokser og NRF-okser skal ha en daglig
tilvekst på 1 200 gram. De tunge rasene, som slaktes ved
400 kilo slaktevekt, får ganske fort fem kilo kraftfôr av typen
Formel Biff per dag, og beholder denne mengden fram til
slakt. De lette rasene, som slaktes når de har oppnådd en
slaktevekt på 300 kilo, får fem kilo kraftfôr ved 500 kilo
levendevekt, men trappes ned til tre kilo kraftfôr per dag
etter hvert. NRF-oksene får to kilo kraftfôr fra de veier 100
til 200 kilo, fire kilo når de har passert 200 kilo og fem kilo
per dag når de har passert 300 kilo. NRF-oksene slaktes når
de er 14 måneder.
– De kommer hit i januar/februar og er nødt til å være
ute når de siste kjøttfekalvene kommer på seinhøsten, forklarer Ståle.
– Min generelle strategi er å gi dyra så mange fôrenheter
kraftfôr de tåler uten å få diaré. Jeg tror oksen må spise en
viss mengde kraftfôr for å oppnå den slaktevekta jeg vil ha. Jo
raskere jeg får i ham den kraftfôrmengden, jo raskere kan jeg
få inn nye dyr, og jo mer lønnsomt er det, sier produsenten.
Han deler ut kraftfôret ved hjelp av en multifeed-robot ni
ganger i døgnet, mens grovfôret deles ut åtte ganger.
– Kyrne får bedre vomfunksjon når de får kraftfôr ni
ganger i døgnet. At de må reise seg og bevege seg for å ete,
er også positivt, sier produsenten.
KREVENDE ARRONDERING
Ståle understreker at selv om kraftfôr er en svært viktig del
av fôringsregimet, er det også essensielt å ha godt grovfôr
i tilstrekkelige mengder. Grovfôrproduksjon er imidlertid
en utfordring for Ståle. Han har ingen problemer med å få
tilgang til jord, folk lurer stadig på om han kan slå jordene
deres, men arbeidet er tidkrevende. For å få nok fôr til oksene, høster han 1 600 dekar, men bare 250 av dekarene
tilhører gården. Gjennomsnittsjordet er 15 kvadratmeter
stort, men det minste jordet som slås, er fem dekar og det
største 120 dekar. Jordene ligger opptil femten kilometer
fra gården i den ene retningen og tolv kilometer fra gården
i den andre retningen.
Norsk Landbruksrådgiving tar utgangspunkt i at grovfôrkostnadene i Vefsn ligger rundt 2,60 kroner per fôrenhet,
men Ståle tror hans arrondering og transportavstander gjør
kostnadene enda høyere. Han slår i utgangspunktet alle jordene en gang, noen av dem to ganger. Han bruker frøblanding nr. 8 fra Felleskjøpet og legger om enga hvert sjette år.
– Vi har mye stein, så det er arbeidskrevende å legge om
enga. Jeg vurderer direktesåmaskin, slik at jeg kan legge
om sjeldnere.
EKSTERNE GJØDSELLAGER OG SLEPESLANGE
Å få spredd all møkka fra både grisehuset og oksefjøset, er
også en krevende øvelse når jordene ligger så spredt. Løsningen er blitt slepeslangeutstyr og eksterne gjødsellager.
– I tillegg til at vi har 4 500 kubikkmeter lagerkapasitet
på gården, har vi bygget to separate kummer på 600 kubikk
i tilknytning til noen av åkrene som ligger langt unna. Vi
lagrer også en del gjødsel i gjødselkjelleren på et tomt fjøs
på en av gårdene hvor vi leier jord, forklarer Ståle.
Han benytter rolige perioder om vinteren til å kjøre møkka til de eksterne gjødsellagrene, slik at den er lett tilgjengelig
når våronna er i gang. Møkka transporteres ved hjelp av en
16 kubikkmeters gjødseltank montert på en krokramme.
– Ved å bruke lastebil til gjødseltransport, blir vi mer
effektive og bruker mindre diesel, sier produsenten.
Han er svært fornøyd med slepeslangeutstyret.
– Fordi vi kan bruke lett traktor, kan vi komme ut på
jordene en uke tidligere enn vi kunne tidligere. Vi får aldri
begynt våronna før siste uka i mai og må være ferdige til St.
Hans, så en uke fra eller til har mye å si i den perioden, sier
Ståle, som mener han kan få ut 1 000 kubikkmeter på en dag.
– Vi har vært oppi 170 kubikk i timen på de flateste jordene,
men gjennomsnittet ligger nok rundt 120 kubikkmeter i timen.
ENSILERINGSMIDDEL ER VIKTIG
I år har Ståle skaffet seg en ny rundballepresse fra Krone,
som heter CV 150 XC. Den har to belter og presser helt fra
kjernen på rundballen. Mer kompakte rundballer gjør at
Ståle sparer både transport og plast, noe som kommer godt
med når man vanligvis presser 3 500 baller.
– Vi pressa 1 000 rundballer mindre i år, noe som sparte
oss for både folie og transportkostnader. Kan jeg dekke fôrbehovet med 1 000 baller mindre, er det rein netto, sier den
fornøyde gårdbrukeren.
Han mener også det er viktig å bruke ensileringsmiddel.
Tidligere brukte han Ensil-1, men nå er han gått over til
melkesyreproduktet Sil-All.
– Vi merker at dyra spiser mer grovfôr etter at vi begynte
med Sil-All, og at det er stor forskjell på baller med og uten
ensileringsmiddel. Hvis det går tomt for Sil-All midt på et
jorde klokka tre om natta, orker jeg ikke å kjøre og hente
nytt pulver, så noen baller er uten ensileringsmiddel nå også.
Da ser vi at dyra eter mindre. De kjenner det på lukta og har
bedre appetitt når de får grovfôr tilsatt melkesyrebakterier,
sier Ståle, som verdsetter at Sil-All kommer i pulverform.
God tilvekst: I motsetning til mange andre
som driver med kjøttfe,
vil ikke Ståle trekke fram
en bestemt rase. Han har
imidlertid merket seg at
krysninger mellom hereford og angus, får svært
god tilvekst.
LOJALE MOT NORTURA
At Ståle og Laila brenner for gårdsdrifta, er det ingen tvil
om, men de brenner også for det norske distriktslandbruket generelt. Med jevne mellomrom får Ståle telefon fra et
uavhengig slakteri i nærheten som ønsker dem som kunde.
– De mener vi kan få mellom 350 000 og 400 000 kroner
mer ved å levere til dem, men det er ikke aktuelt. Skal vi
ha landbruk i hele landet, er vi avhengige av Nortura. Vi
kan ikke svikte samvirket selv om vi er blitt et attraktivt
bytte for konkurrentene nå som vi driver så stort, avslutter
gårdbrukerne.
Norsk Landbruk 18/11
43