Transcript Importerte åkrer - Natur og Ungdom

IMPORTERTE
ÅKRER
ARTIKLER FOR EN NY LANDBRUKSPOLITIKK
Redaktører:
Silje Wiik Nielsen og Øyvind Aukrust
Opplag:
3000
Redaksjonsgruppe:
Malin Jacob, Mailiss Solheim, Irja Frydenlund, Svein Joar Husjord
Trykk:
Merkur Trykk
Utgitt av Natur og Ungdom i 2012
Bidragsytere:
Camilla Sæbjørnsen, Siv Maren
Sandnes, Thomas Cottis, Aksel Nærstad,
Ole Jacob Christensen, Svenn Arne Lie,
Bente Lorentzen, Erik Reinert, Øyvind
Aukrust, Silje Wiik Nielsen
Fotografi:
Øystein Wangen, Øyvind Aukrust, Carl
Fredrik Salicath, Flickr, Wikipedia
Utgitt med støtte fra:
Artikkelsamlinga er lagd med økonomisk
støtte fra Aktiv Ungdom, Utviklingsfondet, Norsk Landbrukssamvirke og Nettverk
for GMO-fri mat og fôr.
Innhold
Soya – industrilandbrukets motor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 06
Ole Jacob Christensen
På naturens premisser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10
Reportasje om bøndene Ole Jacob Chistensen og Yvonne Tonnaer, på
småbruket Vikabråten i Valdres.
Matsuverenitet – lokal makt over maten
Camilla Sæbjørnsen
.................................................................................................................
14
Matsikkerhet i Malawi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18
Reportasje fra modellbondeprosjektet i Malawi, hvor man arbeider for å
gjøre landbruket mer produktivt.
Rasjonelle strukturer?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24
Svenn Arne Lie
Hva er et solidarisk landbruk?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28
Diskusjon mellom Helene Bank, med bakgrunn fra blant annet
Utviklingsfondet, og Kaare Bilden i Kirkens Nødhjelp.
Matkrise og norsk landbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36
Aksel Nærstad
Kast og bruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38
Vi møter Børge Roum, som lever godt på mat og ting andre har kasta.
Drømmen om et småbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42
Bente Lorentzen
Mangfoldig mel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48
Reportasje om bonden Johan Swärd, i Gran på Hadeland.
Landbruk og klima . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52
Thomas Cottis
Ingen teori uten praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56
Silje Wiik Nielsen
Genmodifisert mat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60
Bell Batta Torheim
Hvorfor blir ikke fattige land rike av å eksportere mat? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64
Erik Reinert
0 5
Norsk jordbruk
– internasjonal
solidaritet
Matjorda og utmarksbeitene kan ikke flyttes. Jordbruket vil
alltid måtte være basert på stedfaste naturressurser.
EFFEKTIVISERINGEN KAN SKJE ved økt forbruk av fossil energi, og rovdrift på naturen, eller gjennom nye, bedre metoder
som er basert på hvordan økosystemene fungerer. Arealbehovet kan
vi enten fylle ved å hugge regnskog, eller ved å ta i bruk norske naturressurser, for eksempel i utmarka.
Natur og Ungdom mener at et spredt, mangfoldig jordbruk er en
viktig del av løsninga på vår tids største utfordringer – sult, klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Å dyrke mat i Norge, basert på
lokale ressurser, er solidarisk og miljøvennlig.
Jordbrukspolitikken gjør imidlertid at vi blir stadig mer avhengige
av kraftfôr som for en stor del består av korn og soya produsert i
andre land. For verdens matforsyning og miljøet er det samme om
vi importerer kylling eller kyllingfôr. Derfor har vi kalt artikkelsamlinga vår importerte åkrer. Vi har møtt bønder som prøver å drive
et mest mulig miljøvennlig og lokalbasert landbruk. Årsaker og alternativer blir belyst i flere gode artikler, blant annet av statsviteren
Svenn Arne Lie og bonden Ole Jacob Christensen.
SELV OM DET vil måtte produseres mer mat i framtida, er dagens
store problem hvordan den fordeles. De som sulter mangler stort sett
penger til å kjøpe mat. Camilla Sæbjørnsen i Spire og Aksel Nærstad
i Utviklingsfondet er blant de som har skrevet om hva som skal til for
at maten blir fordelt bedre. Helene Bank og Kaare Bilden har diskutert internasjonal handelspolitikk.
Vi blir flere mennesker, og de som nå er fattige vil etter hvert som
velstanden vokser, ønske mer kjøtt på menyen. Derfor må jordbruket
i verden produsere mer mat de neste tiårene. Men like viktig er det
å se på hvordan maten blir utnytta. Enorme mengder mat blir kasta.
Derfor har vi møtt Børge Roum, som lever godt på andres søppel.
JORDBRUKET STÅR GLOBALT for
omkring 13 prosent av klimagassutslippene. I Norge er andelen åtte prosent.
Da sier det seg selv at jordbruket må ta
sin del av ansvaret. Jordbruket er også en
av verdens største trusler mot naturen.
Enorme regnskogarealer hugges for å
gjøre plass til plantasjer. Thomas Cottis – bonde og høgskolelektor, har skrevet om hvordan jordbruket kan bli mer
miljøvennlig.
DET TRENGS EN ny jordbrukspolitikk. Vi har ingen ferdigspikra løsning,
her har vi samla noen gode innspill til
debatten som trengs. Både landbruket,
akademia, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen er representert.
Artikkelsamlinga har blitt til ved hjelp
av frivillig innsats. Takk til alle som har
skrevet eller stilt opp i reportasjene. Takk
til Malin Jacob, Mailiss Solheim, Irja
Frydnelund og Svein Joar Husjord, som
har vært i redaksjonsgruppa. Takk til
Natur og Ungdoms jordbruksutvalg, og
alle andre som har bidratt med gode innspill. Takk til Utviklingsfondet, Nettverk
for GMO-fri mat og fôr, Norsk Landbrukssamvirke og Aktiv Ungdom, for
penger til trykking og lanseringsseminar.
Øyvind Aukrust og Silje Wiik
Nielsen, Redaktører
0 6
Soya – industrilandbr
I 1950 produserte en norsk gjennomsnitts-ku 3000
liter melk i året. 20 år senere var ytelsen steget til
5000 liter. Fra 1980 til 2000 lå ytelsen på rundt 6000
liter, og i dag er den på rundt 7000 liter. En lignende
utvikling har vi sett i hele Europa. Hvordan har dette
vært mulig?
OLE JACOB CHRISTENSEN
Ole Jacob Christensen er småbruker og
driver gården Vikabråten i Valdres. Han er også
medlem av internasjonalt utvalg hos Norsk
Bonde- og Småbrukarlag.
Avlsarbeid er naturligvis en forutsetning
for denne utviklingen, men like viktig er
det at dagens melkeku får helt andre typer
fôr enn det man brukte for eksempel i 1950.
50-tallskua, som kyr til alle tider, åt i hovedsak gress den fant på beite, eller i form av
høy eller silofôr. Dagens ku kan ikke klare
seg med slik fôring.
40% av det kua eter er kraftfôr som består
av korn og oljevekster. I utgangspunktet er
ikke drøvtyggere skapt for å fordøye slikt fôr.
Den viktigste grunnen til at menneskene
gjennom årtusener har holdt kyr, sauer og
geiter, er at de kunne omsette gress og løv
til menneskemat. De skulle ikke konkurrere
med mennesket om matfatet.
0 7
rukets motor
@
Ensidige monokulturer er
en trussel mot miljøet. Soyadyrkingen i Brasil og Argentina foregår i stor grad på nyvunnet land der det tidligere var
regnskog eller savanne.
ealet. Det er arealet, slik det ligger spredt, ofte bratt og i dårlig klima,
som gjør at det koster mer å produsere mat i Norge enn i mange andre
land. Men driver vi da landbruk? Produserer vi fortsatt mat i Norge
hvis dyra våre eter mer og mer importert fôr? Er det noen vits i å produsere egg, kjøtt og melk i Norge hvis dyra våre eter fôr fra Brasil?
Problemstillingen er det samme for jordbruket i hele Europa, og i
økende grad i Kina: Vi eksternaliserer - flytter ut, selve grunnlaget for
matproduksjonen, samtidig som vi intensiverer produksjonen. Tilgangen på billig proteinråstoff er selve motoren i denne utviklingen,
og den viktigste råvaren som gir billig og protein er soya. Uten soya
hadde vi ikke kunnet tredoble kyllingproduksjonen i Norge på få tiår,
og uten soya kunne ikke melkekyrne gitt 7000 liter melk.
Soyabønner og soyaolje.
FOTO: Flickr/Anthony Pang
Mer mat til dyr
Drøvtyggere som storfe og småfe har fire
mager, mens gris og fjærfe bare har én. Gris
og fjørfe har vært nyttige husdyr siden de
kunne utnytte matavfallet fra husholdningene, og korn av dårlig kvalitet. I dag er også
disse husdyra blitt direkte konkurrenter med
menneskene om maten.
Totalt går 40% av verdens kornproduksjon og 75% av soyaproduksjonen til husdyrfôr. Kornet skaffer konsentrerte kalorier,
mens soyaen skaffer protein. Økt bruk av
slikt fôr holdes fram som en mulighet til å
gjøre norsk landbruk billigere og mer effektivt. Ved å basere husdyrholdet på innkjøpt
kraftfôr, løsriver man produksjonen fra ar-
Økt importavhengighet
Hva er så galt med soyaplanten? Naturligvis ingen ting – det er den
bruken vi gjør av den som er problematisk:
Hverken Norge eller de fleste land i Europa kan dyrke soya. Den
soyaen vi bruker i husdyrfôret må derfor importeres. I praksis betyr
dette at vi svekker vår egen selvforsyning. Totalt er selvforsyningsgraden korrigert for importert fôr, senket til under 40% (36% i 2011),
og for kjøtt ligger den på 70%, for egg på 55%, og for melkeprodukter
på ca. 80%. Årlig økte kraftfôrforbruket med 5% fra 1999 til 2009, og
økningen har nesten utelukkende blitt dekket ved import. Det norske
kornarealet går ned mens avlingene pr. dekar stagnerer, og produksjonen av norsk planteprotein synker.
Alle partene på Stortinget forsikret i vår, både i forbindelse med behandlingen av Landbruksmeldingen og jordbruksoppgjøret, at de ønsket å øke norsk matproduksjon. Det er viktig å merke seg at hverken
regjeringspartiene eller opposisjonspartiene forpliktet seg til at dette
skulle skje basert på norske ressurser. Tvert imot: Fortsatt nedlegging
av bruk og brakklegging av areal vil måtte føre til lavere norsk matforts.
0 8
@
produksjon og økt import av mat og fôr.
Grunnen til at soya er blitt en nøkkelfaktor i industrialiseringen av verdens husdyrhold, er naturligvis at soyaprotein er
billig, og det er billig fordi produksjonen
er industriell. De store soyaplantasjene i
Argentina, Brasil og USA er endeløse monokulturer, og verdens soyaproduksjon har
eksplodert fra 50 millioner tonn i 1970 til
over 200 millioner tonn i dag. Problemene
knyttet til slike monokulturer er mange.
– «Vi sluttet alle å produsere mais, solsikker og grønnsaker. Vi sluttet å drive vekselbruk. I realiteten gikk vi produsenter inn
i en felle, og vi ser at jorda vår blir ødelagt»,
forteller den argentinske bonden Hector
Barcheta til jornalisten Marie-Monique
Robin i filmen Le soja de la faim (http://
www.mariemoniquerobin.com/crbst_24.
html ). Barcheta setter her fingeren på flere
av de negative sidene ved soyadyrkingen:
Soya for eksport utkonkurrerer produksjon for lokale behov. 60% av jorda i Argentina brukes i dag til dyrking av soya! I Brasil er andelen 35%. Ensidig dyrking, altså
uten vekstskifte, utarmer jorda.
Et sårbart landbruk
Derfor trengs det store mengder sprøytemidler. Fordi dyrkingsfeltene er store
(stordriftsfordeler skal presse kostnadene ned), sprøytes det gjerne fra fly, noe
som i mange tilfeller også forurenser omkringliggende bebyggelse. Mye av sprøytemidlene forsvinner i vassdrag, og dosene
må være høye på grunn av det lave presisjonsnivået.
For å tilpasse produksjonen til industriell drift, er det utviklet en rekke genmodifiserte soyasorter. Ca. 70% av verdens soyaavlinger er genmodifiserte!
Lite nyttig lokalt
Soyadyrking for eksport gir få lokale ringvirkninger. Stordriftsmodellen med massiv bruk av sprøytemidler, genmodefiserte
planter og maskiner, gjør at lite av fortjenesten blir igjen til lokale bønder. Stort sett
dyrkes soya på store gods der arbeidskraften lønnes lavt og bare hyres inn i såings- og
Men driver vi da fortsatt landbruk? Produserer vi fortsatt
mat i Norge hvis dyra våre eter
mer og mer importert fôr? Er
det noen vits i å produsere egg,
kjøtt og melk i Norge hvis dyra
våre eter fôr fra Brasil?
innhøstingssesongen. I Brasil regner man med at 1000 dekar soyaland bare gir to arbeidsplasser. I delstaten Mato Grosso der Norge
henter sin soya, trengs det 2000 dekar soya for å gi en arbeidsplass,
mens 150 dekar er nok til å fø en småbruker med familie ved allsidig drift. Soyaproduksjonen går inn i en jordbruksstruktur der 1%
av bøndene eier 47% av jorda!
Miljøproblemer
Ensidige monokulturer er en trussel mot miljøet. Soyadyrkingen
i Brasil og Argentina foregår i stor grad på nyvunnet land der
det tidligere var regnskog eller savanne (cerrado). Nydyrking er
naturligvis ikke negativt i seg selv, men måten dette har foregått
på – og som er er en forutsetning for industriell stordrift – har ført
til utarming av det biologiske mangfoldet både i jordbruket og i
naturen rundt), og til store utslipp av klimagasser.
I motsetning til hva man har trodd er både reduksjonen i biologisk mangfold og utslippet av klimagasser like stort ved ryddig av
savanne som av regnskog. Totalt sett kommer nærmere 20% av de
menneskeskapte klimagassene fra slik nydyrking. På lengre sikt vil
store dyrkingsfelt ofte vise sterk nedgang i organisk materiale i jord
og synkende fruktbarhet. Jorda vil tåle mindre tørke samtidig som
avskogingen vil føre til mindre nedbør. Det er et paradoks at Norge
på den ene siden bevilger milliarder til bevaring av regnskog, mens
vi øker importen av soya til husdyrfôr.
70% av verdens soyaåkre er genmodifisert. Lokalt er dette et
problem fordi genmodifiserte planter ofte er genmodifisert for å
tåle mer sprøytemidler – hvis de ikke er modifisert for å lage giftstoffer selv! Bøndene kan miste retten til å bruke eget såfrø siden
gm-frø er patentert. I USA og Canada kan derfor soyadyrkere ikke
bruke såfrø av egen genmodifisert avling, mens både argentinsk og
brasiliansk rett har gitt bøndene medhold i rettsaker som det gigantiske genmodifiseringsselskapet Monsanto.
For land som importerer soya, blir det vanskeligere og vanskeligere å sikre seg ren vare. Norge og EU har derfor bestemt at mat og
fôr som inneholder opp til 0,9 % genmodifisert materiale skal regnes som GMO-fritt – selv om det kan spores ved under 0,1%. Dette
gjelder også økologisk landbruk. Verken EU eller Norge pålegger
matindustrien å merke husdyrprodukter fra dyr som har spist genmodifisert fôr, men Frankrike har nylig åpnet for en frivillig merk-
0 9
ing av husdyrprodukter fra dyr som ikke
har fått slikt fôr.
Skal Norge også i framtida ha et GMOfritt landbruk, tyder alt på at vi må fase
ut bruken av soyaprotein i husdyrfôret. I
praksis er dette bare mulig hvis vi stopper/
reverserer arealnedgangen i norsk landbruk samt at vi tar mer av utmarka i bruk
til beite. Ubenyttet utmarksbeite utgjør
ca 2/3 av importert kraftfôr regnet som
næringsverdi (fôrenheter). Totalt sett må
vi derfor redusere kjøttforbruket vårt noe.
Helsemessig vil dette være en fordel, ikke
minst fordi husdyrprodukter produsert på
beite har en bedre balanse mellom omega-3 og omega-6-fettsyrer enn kjøtt og
melk produsert med mye kraftfôr.
Lokalt forbruk
Soyaplanten er så anvendelig at den er blitt
for populær! Presset for å dyrke mer soya
vil antagelig fortsette. Årlig øker Brasil sin
soyaproduksjon med ni prosent. Ved siden
av fôr til husdyr, kan soya brukes til energiproduksjon, og hvis man lykkes med
genmodifisering; til fiskefôr. De fire første
punktene er gode grunner for å motstå
dette presset. I tillegg kommer at eksport
av mat og fòrmidler innebærer en forflytning av næringsstoffer, altså et brudd i
lokale økologiske kretsløp. I hovedsak bør
derfor fôr og mat forbrukes i nærheten av
der de produseres, slik at avfallstoffene
i møkk og kompost, kan føres tilbake til
jorda.
Verden vil dyrke soya i framtida – i store
mengder. Og det trengs! Akkurat som vi
vil dyrke, ris, hvete, bygg og poteter. Problemene oppstår på grunn av måten vi produserer på, måten vi bruker råvarene på
(det går i gjennomsnitt 7 kalorier i form
av planter til å produsere 1 kalori i form av
kjøtt), reduksjonen i antall arter vi dyrker
og måten vi fordeler mat og fôr på.
Ole-Jacob Christensen,
småbruker
Soyaplante.
FOTO: Wikipedia Commons
1 0
OLE JACOB CHRISTENSEN,
driver småbruket Vikabråten i Valdres
På naturens
premisser
– Det er ikke noe poeng for oss å drive mest mulig
gammeldags. Man må ha en mekanisering som passer
til arbeidet. Hadde vi hatt flere kyr ville vi også skaffa
oss melkemaskin, men med bare fire kyr fungerer det
helt fint å melke for hånd, sier Ole Jacob Christensen.
TEKST: Øyvind Aukrust
Ole Jacob og Kona Yvonne Tonnaer
driver småbruket Vikabråten i Valdres,
med fem kyr, en arbeidshest og en katt.
I tillegg er de i ferd med å bygge opp
en solbærproduksjon, og de har frukt,
bær og ved til eget forbruk. Melka blir
til ost, og kjøttet blir til spekepølser.
Alt selges direkte til forbruker. De
driver økologisk, uten kunstgjødsel
og sprøytemidler. Behovet for fôr blir
nesten dekka med gresset på småbruket og setra.
Hesten gjør det meste av tungarbeidet, som å pløye og kjøre høy.
Dermed klarer de seg også uten traktor. Til det lille av arbeidet hvor en
traktor er påkrevd, leier de inn naboen.
– Vi trenger nesten ikke kjøpe fôr
til dyra. Problemet på mange andre
gårder, er at de har flere dyr i forhold
til hva naturen rundt gården kan gi av
for, sier han.
Han mener det er et grunnleggende
problem for landbruket at man har
gjort seg stadig mer avhengig av investeringer. Produksjonen blir mer og
1 1
mer industriell. Dermed blir det dyrere å drive landbruk, og man
må produsere mer for å dekke kostnadene. For å øke produksjonen
brukes store mengder kunstgjødsel, sprøytemidler og importert
kraftfôr. Norsk kjøttproduksjon blir stadig mer basert på landbruket i Brasil.
Variert produksjon
På Vikabråten prøver de så godt som mulig av det naturen lokalt
kan tilby. Ole Jacob og Yvonne tok over gården i 1992. De hadde
begge akademisk utdanning, men ønska å gjøre noe praktisk.
Yvonne har utdannelse i pedagogikk, og Ole Jacob har studert
Idéhistorie, sosiologi og fransk.
– Vi trives veldig godt med denne måten å leve på. Gården binder oss jo opp, men samtidig har vi en enorm frihet til å utforme
vår egen arbeidshverdag. Vi slipper å måtte skufle oss ut med en
bil hver morgen. Vi har nye utfordringer hver dag, og det er tilfredsstillende å skape noe håndfast. Det er interessant å drive jord-
@
Vi foredler alt selv. Det gir
mye bedre inntekter enn om vi
skulle levert til meieri og slakteri. Men det er mye arbeid,
og gjør at vi vanskelig kan ha
noen fast jobb ved siden av.
bruk, forteller Yvonne.
Utenom gårdsarbeidet arrangerer
de blant annet franskkurs, og de har
begge frivillige verv i Norsk Bondeog Småbrukarlag. Gjennom Bondeog Småbrukarlaget er Yvonne for
tida med og lager en bok om kvinner
i landbruket. Yvonne er leder for det
internasjonale utvalget deres.
Ved å lage egen ost og egne spekepølser får de en inntekt som gjør
det mulig å ikke ha noen fast jobb ved
siden av gården.
– Vi foredler alt selv. Det gir mye
bedre inntekter enn om vi skulle levere til meieri og slakteri. Men det er
mye arbeid, som gjør at vi vanskelig
kan ha noen fast jobb ved siden av.
Inntektene er lave i forhold til hva
man tjener i en nesten hvilken som
helst annen jobb. Dermed blir dette
for de spesielt interesserte, sier Ole
Jacob.
Stordriftsideologi
Når Ole Jacob og Yvonne driver et
slikt landbruk som de gjør, er det på
tross av landbrukspolitikken. Små
gårder blir lagt ned, og de gårdene
som er igjen blir stadig mer industrielle.
– Hadde vi fulgt politikken, ville vi
jo lagt ned for lenge siden. Produksjonstilskuddene har blitt dreid bort
fra små bruk til de største. For å få
støtte til å investere må man gjerne
satse veldig stort, sier Ole Jacob.
Som eksempel nevner han at Innovasjon Norge har nedre grenser for
forts.
1 2
hvor mye investeringer de støtter kan
koste. Grensene varierer fra fylke til
fylke, men ligger ofte på flere hundre
tusen. Dermed vil man for eksempel
gjerne kunne få støtte til å bygge nytt
fjøs for flere millioner, men ikke til å
vedlikeholde det eksisterende.
– Det er vanskelig å få støtte fra Innovasjon Norge til mindre prosjekter.
Bøndene tar jo signalene, og planlegger
med tanke på hva støtteordningene legger opp til. Dermed bygger man heller
nytt enn å pusse opp en slitt bygning.
– Kanskje kunne bøndene i stedet fått
en bestemt sum til å investere når de
overtar et bruk, som står i forhold til
arealet, etter å ha lagt fram en driftsplan? Da hadde det vært større rom for
at man kunne drive på en måte som er
fornuftig ut fra forholdene. Det handler
ikke om å være imot effektivisering og
modernisering, men at landbruket må
stå i forhold til naturressursene. Innovasjon Norge har støtta kjempefjøs der
det er meninga at kyrne skal gå inne
hele året. Når det nå kommer et krav
om at alle kyr skal luftes på sommeren,
skaper det store problemer. Å få kyrne
ut på beite er umulig, siden det ikke er
store nok arealer rundt gårdene, sier
Ole-Jacob.
Når en bonde har tatt opp et millionlån trengs helt andre inntekter enn
hva som er nødvendig på Vikabråten,
for at det skal kunne nedbetales.
– De som bygger store fjøs må få
mest mulig ut av hver ku, sier Ole Jacob. - Siden korn og soya inneholder
mer konsentrert energi enn gras, bruker de det i stedet. Dessuten bygges fjøs
ofte for mange flere dyr enn det kan
produseres fôr til lokalt. Dermed må
man bruke større mengder kraftfôr.
@
De som bygger
store fjøs må få
mest mulig ut av
hver ku.
Trenger flere bønder
Store deler av norsk landbruk består av små gårder, som har begrensa potensial for å effektiviseres, med mindre man øker forbruket av importert fôr. Ole Jacob mener at det ikke hadde fungert
godt å drive Vikabråten mye større.
– Det hjelper ikke oss om vi har ubegrensa melkekvoter. Det
er uansett naturgrunnlaget som begrenser hvor mye vi kan produsere. Regjeringa har sagt at matproduksjonen skal økes i takt
med befolkningsveksten. Skal det være mulig trengs det flere
bønder.
Han forklarer at når det gjelder å få mest mulig mat ut av naturressursene, kan landbruket like gjerne ha stordriftsulemper som
stordriftsfordeler. Når han og Yvonne flytta til Vikabråten var det
ingen som bodde på gården. Jordene var utleid til en nabo. Fordi
en bonde vanskelig kan rekke over og vedlikeholde veldig store arealer, som er spredt på små lapper forskjellige steder, var produks-
1 3
jonen per areal lav.
– Det var jo nesten ingen produksjon.
Jorda ble hverken gjødsla eller kalka.
Det gikk bare noen dyr på beite der en
stund om sommeren.
Han mener også det er et problem at
forskjellige typer produksjon blir sentralisert til forskjellige deler av landet.
– Mange husdyrbønder blir ikke kvitt
møkka si, siden arelene er for små. Samtidig pøser bøndene i kornregionene på
med kunstgjødsel. Hvis samme bonde
hadde produsert korn og hatt husdyr,
ville det vært mye lettere å utnytte ressursene, sier Ole-Jacob.
Når noen slutter kan det dessuten fort
dra andre med seg.
– Bøndene vil være i et fagmiljø og ha folk rundt seg. Når gårder
legges ned og slås sammen, og det blir færre bønder, blir det også
mindre interessant å bo på bygda.
Krever pågangsmot
I sesongene med mest arbeid, har de folk på besøk, som er med og
jobber mot å få kost og losji.
– Skal man drive slik som her er det nødvendig med stor pågangsmot, sier Yvonne. - Man må skaffe seg kunnskaper selv,
gjennom for eksempel å møte gamle folk, jobbe på andre gårder
og å gå på ystekurs.
Man kan ikke ha penger som motivasjon.
– Vi trives med dette, men man skal nok være litt spesielt interessert. Landbrukspolitikken kan ikke baseres på bøndenes idealisme, sier Ole Jacob.
1 4
Matsuverenitet – lokal
Matsuverenitet betyr at hvert land skal ha rett til å
produsere mat for egen befolkning, basert på sosialt og
økologisk bærekraftig bruk av lokale ressurser.
CAMILLA SÆBJØRNSEN
Camilla Sæbjørnsen er med i Spires matutvalg og studerer på Universitetet for miljø og
biovitenskap i Ås
Begrepet matsuverenitet ble lansert av La Via Campesina for
snart ti år siden, som et alternativ til neoliberal politikk. La Via
Campesina er et globalt nettverk av organisasjoner for småbønder
som vil sette hensynet til matforsyning og miljø framfor snevre
økonomiske hensyn.
Dagens politikk prioriterer internasjonal handel. I stedet for å utslette sult, har
denne politikken sørget for å styrke det
industrialiserte landbruket. Ved siden av å
flytte makten over maten fra forbrukere og
bønder, til internasjonale selskaper, har det
ført til at mye av den kulturelle, genetiske
og miljømessige arven er gått tapt.
Matsikkerhet og matsuverenitet
Matsikkerhet er en situasjon der alle mennesker til enhver tid har tilgang til sikker,
næringsrik og kulturelt akseptabel mat, i
store nok kvanta til at man kan leve et sunt
og aktivt liv. Begrepet dekker imidlertid
ikke temaer som hvor maten kommer fra,
1 5
makt over maten
@
FOTO: Flickr
hvem som produserer den eller under hvilke forhold maten er blitt
dyrket. Her kommer matsuverenitet inn. Matsuverenitet konkretiserer hvordan matsikkerhet kan oppnås på en sosialt og økologisk
bærekraftig måte.
I dagens globale matregime er det i stor grad de tyngste økonomiske
og politiske aktørene som sitter med makta. Uoversiktlige og store
strukturer gjør medvirkning vanskelig for andre aktører. Matsuverenitet plasserer makta over maten der den hører hjemme – hos de som
dyrker og spiser den.
Utelukker ikke handel
Matsuverenitet står ikke i motsetning til handel, men innebærer at
folk og land må ha rom til å drive en politikk som sikrer deres egen
befolkning mat, før de eksporterer mat. Matsuverenitet setter altså internasjonal handel i andre rekke, men gjør det ikke overflødig. En slik
politisk tilnærming sikrer folk tilgang på mat, samtidig som handel
sikrer et mangfold av varer å velge mellom. Det kan også gi inntektsmuligheter der man på en bærekraftig måte kan produsere mer enn
hva som er nødvendig til lokalt forbruk.
Begrepet innebærer ingen rett til å subsidiere eksport. Eksportsubsidier; at rike land støtter overproduksjon av matvarer, og eksporterer
dem til under den prisen andre land selv kan produsere for, fører til
store problemer, både økonomisk og miljømessig. Det er mange eksempler på at billig, subsidiert mat fra USA og EU har ødelagt lokalt
landbruk i fattige land. Dermed mister bøndene og de som jobber i
foredlingsindustrien levebrødet sitt. Dessuten fører industriland-
Matsuverenitet står
ikke i motsetning
til handel, men innebærer at folk og
land må ha rom til
å drive en politikk
som sikrer deres
egen befolkning
mat, før de eksporterer mat. Matsuverenitet setter altså
internasjonal handel i andre rekke,
men gjør det ikke
overflødig.
bruket, som gjør en slik storstilt eksport
mulig, til omfattende miljøproblemer.
Hvis matsuverenitet hadde utviklet
seg til å bli et globalt prinsipp, ville utviklingsland kunne eksportere til verdensmarkedet under rettferdige forhold,
fordi eksportsubsidiene hadde opphørt.
Et lokalt tilpassa jordbruk
En av hovedtankene bak matsuverenitet
er at jordbruket best mulig skal kunne
tilpasses lokale forhold. Den strukturelle
utviklingen i jordbruket henger sammen
med en økonomisk stordriftslogikk som
følger av at landbruket blir underordnet
den globale storkapitalen. Endringen i
maktkonsentrasjon og fokus som følger
av matsuverenitet, gjør det mulig med et
større mangfold.
forts.
1 6
FOTO: Braden Gunem / Flickr
Overdreven industrialisering i landbruket har gått på bekostning
av miljø og matsikkerhet. Enorme monokulturer er sårbare overfor skadedyr og insekter, og krever dermed omfattende bruk av
sprøytemidler. De stiller krav om kjøring over store områder med
tunge maskiner, og er mer avhengig av kunstgjødsel enn mindre
gårder, der man dyrker flere arter og sorter.
I tusenvis av år har landbruket produsert mat ved bruk av lokale,
fornybare ressurser. Dagens industrilandbruk er fullstendig avhengig
av maskiner, kunstgjødsel, drivstoff og sprøytemidler, som består av,
eller produseres ved hjelp av, fossil energi.
Avskoging står for en betydelig andel av verdens klimagassutslipp.
Det skyldes at jordbruksområder blir utvida for at man skal kunne
produsere mer kjøtt og biodrivstoff. Landbruk er i dag den viktigste
årsaken til avskoging globalt.
Skal det kunne produseres nok mat, på en måte som er miljøvennlig og basert på lokale ressurser, er matsuverenitet en forutsetning.
Land, lokalsamfunn og bønder må få ta i bruk de virkemidlene de
trenger for å kunne nyttiggjøre seg metoder som fungerer lokalt, og
drive i en skala tilpasset lokale forhold. Disse metodene kan ikke
nødvendigvis konkurrere mot en global økonomi med frihandel.
Matsuverenitet på lokalt og globalt nivå
I dagens mediebilde er det ofte diskusjoner rundt norsk landbruk.
Hvilken retning vi burde fokusere på; store versus mindre bruk, konvensjonelt versus økologisk landbruk. Hvilken plass har matsuverenitet i denne diskusjonen?
På starten av 1990-tallet, etter kommunismens fall og Sovjets tilbakegang, kom Cuba i en politisk situasjon der de mistet over 70
% av all importen av kunstgjødsel og sprøytemidler. Cuba ble nødt
til å tenke nytt innen landbruk. De samlet
sammen bønder med landbruksbakgrunn
og mobiliserte enorm landbrukskunnskap for å finne ut hvordan de skulle fø sitt
eget folk. Fordi fremtiden var uviss, var de
helt avhengige av å bruke naturressursene
sine på en bærekraftig måte. Omfattende
kunnskap ble overført mellom bøndene,
og matproduksjonen økte. Dette har gjort
Cuba til et godt eksempel på matsuverenitet
i praksis.
Kompensert for kraftfôret som importeres, er Norge 40 prosent selvforsynt med
mat. I dag har vi kjøpekraften til å importere
mat hvis vi ikke klarer å produsere nok selv,
og har dermed ingen problemer med å oppfylle kravet til matsikkerhet for egen befolkning. Hvordan vi driver vårt eget jordbruk påvirker imidlertid andre lands evne
til å gjøre det samme. Hvis Norge etterspør
soyaolje fra Brasil, vil monokulturene forbli
slik de er i dag. Vi kan kontrollere egen matforsyning ved å produsere mer av maten i
Norge basert på egne ressurser.
Hvert år importerer vi 800 000 tonn
kraftfôr som legger beslag på 2,5 millioner
dekar jord i utlandet. Tall fra Norsk Institutt
for landbruksøkonomisk forskning viser at
Norge historisk sett aldri har hatt så lave
1 7
@
tall som 1,75 dekar fulldyrka areal per innbygger. Er det forsvarlig av Norge å øke
importen samtidig som det norske jordbruksarealet går ned? Food and Agriculture
Organization (FAO) i FN sier vi må øke
produksjonen av mat for å fø fremtidens
befolkning.
I Norge kan vi utnytte utmarksbeitene
bedre og skape en mer bærekraftig produksjon. I utviklingsland vil en økt satsning og
tilrettelegging for bærekraftig, småskala
jordbruksdrift kunne øke produksjonen av
mat, og løfte flere millioner ut av fattigdom
og sult. Tall fra Utviklingsfondet viser at 70
% av verdens matvareproduksjon kommer
fra bønder med under 2 hektar med land
og disse gårdene produserer mer mat per
hektar enn industrialisert jordbruk.
I matsuverenitetsprinsippet erkjenner
man verdien som ligger i lokalkunnskapen
bønder besitter. Den tradisjonelle kunnskapen gir viktig innsikt hvordan man kan
drive et fremtidsrettet jordbruk. Gjennom
generasjoner har småbønder utviklet ulike
arter som er tilpasset det lokale klimaet
og de bruker frøene de selv produserer.
I industrielt landbruk mister man denne
lokalkunnskapen fordi målet er en stor
produksjon med effektive frø, som nettopp
på grunn av effektivisering utvikles i laboratorier. Internasjonale avtaler må sikre et
marked for matvarer som er rettferdige og
fremmer miljøansvar.
I matsuverenitetsprinsippet
erkjenner man verdien som
ligger i lokalkunnskapen
bønder besitter.
Den tradisjonelle kunnskapen
gir viktig innsikt hvordan
man kan drive et fremtidsrettet
jordbruk.
Retten til mat
Retten til mat er en rett til å få realisert matsikkerhet, og befestes
gjennom menneskerettigheter. Mens Retten til Mat (RtF) er underlagt internasjonale lover, har matsuverenitet oppstått grunnet politisk
vilje til forandring i den politiske organisasjonen La Via Campesina.
FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, har
sagt at ”matsuverenitet bør betraktes som en alternativ modell for
landbruk og handel med landbruksprodukter, for å oppfylle statens
forpliktelser til å respektere, beskytte og oppfylle retten til mat”.
Selv om retten til mat er en menneskerett, sulter 800 millioner
mennesker, og hver dag dør 24 000 av sult eller sykdommer. 75
prosent av menneskene som sulter lever i land med matoverskudd.
Mer enn en milliard mennesker har ikke tilgang på rent vann.
Det er mulig å overvinne verdens sultproblemer. I dag har verden
nok mat – problemet er at den ikke blir fordelt til alle. I fremtiden
kan problemet bli mer uhåndterlig: Økt befolkning og synkende
matproduksjon kan føre til at sultproblemene ikke skyldes skjev
fordeling, men også mangel på mat. Dette gjør det bare viktigere å
ha et spredt, mangfoldig landbruk over hele verden, basert på lokale
ressurser.
1 8
MODELLBØNDER i MALAWI,
arbeider for å gjøre landbruket mer produktivt.
Matsikkerhet
i Malawi
Malawi er et av verdens fattigste land og av de tettest
befolkede i Afrika. Landskapet er grønt og tilsynelatende
frodig, men under jordskorpa er jorda utpint og Malawi
sliter med matsikkerheten.
TEKST: Siv Helen Strømland
Malika holder fram eksempelet på en
mais som ikke har fått nok vann og
næring. Dette er hva mange bønder
opplever.
Matsikkerhet har man når all mennesker til enhver tid har tilgang til nok,
trygg og sosialt akseptabel mat. Når
dette oppnås uten å skade miljøet har
man sikret bærekraftig matsikkerhet.
Matproduksjonen i Malawi må økes,
men like viktig er det at alle sikres tilgang på det som produseres. Med riktige løsninger kan matsikkerheten ivaretas, med et miljøvennlig landbruk,
basert på lokale naturressurser.
Gjennom modellbondeprosjektene
til Utviklingsfondet, sprer småbønder
kunnskap til andre småbønder om hvordan man kan skape et robust, miljøvennlig landbruk basert på lokale ressurser.
Prosjektet står i motsetning til andre prosjekter, hvor man har satsa
på industrialisering med innkjøpte
innsatsfaktorer, som kunstgjødsel og
sprøytemidler. Ved siden av å være
miljøvennlig, bidrar de lokalbaserte
driftsmåtene til å gjøre bøndene økonomisk uavhengige.
Dyrker mat, men sulter likevel
Som i mange andre utviklingsland
1 9
Fatima Chumayenda og modellbondekollega Margerita Niccolas viser frem
Afrikansk potet i demonstrasjonsåkeren.
er det ikke mangel på matprodusenter i Malawi. Over 80% av
landets befolkning er tilknyttet jordbruket. Av dem er de fleste, ca
85%, såkalte småbønder som driver selvforsyningsjordbruk. Men
selv om de har åkeren rett utenfor døra, mangler de likevel mat.
– Enkelt forklart har det ikke regnet når det skulle i år, forteller
Milika om hvorfor matsituasjonen igjen ser ut til å bli kritisk for
mange småbønder.
Hun og mannen, Walter, har gjort
bønder av seg etter at de gikk av med
pensjon. Nå sitter de i skyggen av store
trær på gården sin i Nkatha bay noen
steinkast fra malawisjøen. Selv om de
forts.
2 0
har det komfortabelt nok, møter Milika
daglig mange bønder i lokalmiljøet som
sliter med å få endene til å møtes.
– Folk her er fattige. De har for eksempel ikke råd til å kjøpe frø av god
kvalitet. Med det lille regnet vi har hatt i
år er det mange som ikke får noe fart på
avlingene sine hvis de ikke har kunnskap
og kontakter. Da ender de opp sultne.
Sånn er det bare, forteller Walter.
De aller fleste bøndene i Malawi er
prisgitt at regnet kommer til rett tid, skal
de få mat. Regntiden varer normalt fra
november til april, men endringer i klima
har gjort det vanskeligere å planlegge.
Bøndene har få alternative inntekstkilder
så når avlingene svikter, har de færreste
råd til å kjøpe den maten de trenger.
Mange familier har ikke nok mat fra de-
sember til mars.
Deler ut frø og kunstgjødsel
Malawis landbrukspolitikk fokuserer på å øke maisproduksjonen, med mål om å bli helt selvforsynt med mais. Myndighetene har satt i gang flere prosjekter for å effektivisere landbruket og
bedre matsikkerheten. Et felles virkemiddel i disse programmene
er subsidiering av såkalte innsatsvarer til landbruket, spesielt
maisfrø og kunstgjødsel. Subsidiene har ført til bedre nasjonal
matsikkerhet på på kort sikt, men distribusjon ut til den enkelte
familie er vanskelig og matusikkerheten er fremdeles stor.
Det meste av den dyrkbare jorda i Malawi har blitt mindre
fruktbar på grunn av feil dyrkningsmetoder og overforbruk av
kunstgjødsel. I tilegg er prisen på kunstgjødsel, som kreves i
store mengder for å dyrke maisen, nesten fordoblet på få år.
– Det kan bli et stort økonomisk problem for bøndene å være
avhengig av kunstgjødsel. Selv om noen får gratis gjennom statens program, får de ofte ikke nok, og kanskje ikke i det hele tatt
neste år. Da må de kjøpe selv, noe de i utgangspunktet ikke har
2 1
@
Matproduksjonen
i Malawi må økes,
men like viktig er
det at alle sikres
tilgang på det som
produseres.
tatt opp av landbruksdepartementet i
Malawi som en nasjonal strategi. Det
er Mahara Nyirenda, Utviklingsfondets
landbruksekspert ved Malawikontoret,
glad for.
– Med klimaendringer som påvirker
landbruket på alle måter, er innføring
av moderne landbruksteknikker den eneste løsningen. Denne typen kunnskap
må spres, sier Mahara Nyirenda.
– Det er her modellbøndene kommer
inn i bildet. Det er de som er nøkkelen
til å nå ut til bøndene som skal bidra til
faktisk endring.
råd til, forteller Milika.
Slik blir bøndene fanget i en ond sirkel hvor de må bruke
kunstgjødsel de egentlig ikke har råd til for å få mat på kort sikt,
og forblir fullstendig avhengige av lite bærekraftige subsidier på
lengre sikt.
Forbilledlige bønder
Milika er en av mange modellbønder i programmet som Utviklingsfondets støtter i Malawi. Konseptet er ganske enkelt:
Bruke lokale ressurser for å skape lokal utvikling.
Bønder er ofte mer reserverte mot å lære fra såkalte tekniske
eksperter som kommer utenfra. Modellbondeprosjektene bruker spesielt endringsvillige og engasjerte bønder som har fått opplæring i, og selv bruker, bærekraftige landbruksmetoder for å
spre budskapet til andre bønder. De nye metodene som spres,
bygger i stor grad på tradisjonell kunnskap som nyttes mer effektivt ved å settes i system og kombineres med nyere teknikker.
Det overordnede målet for modellbondekonseptet er å bedre
matsikkerhet og levekår på landsbygda. Konseptet har blitt
Gamle planter gjenoppstår
I landsbyen Kayandole, en times kjøretur fra hovedstaden Lilongwe, står en
gruppe modellbønder ved en åker som
ser ut som et stort lappeteppe. Det er her
bønder fra området kommer for å se og
lære nye teknikker. Og ikke minst for å
få inspirasjon og kunnskap til å dyrke
andre ting enn bare mais. Mange planter
som ble dyrket tidligere, har gjennom
årene blitt fortrengt til fordel for mais.
Men stadig flere bønder ser fordelen
med å dyrke en kombinasjon av ulike
matplanter. Både for å være mindre
avhengige av èn plante om den slår feil
og for å variere kosten.
– Bøndene vil gjerne lære å dyrke flere
typer planter i åkeren sin. De er ikke motvillige i det hele tatt, forteller Chrisse Kayola mens hun viser fram planten Bambara.
Denne planten, en type nøtt, er det mange
bønder som vil begynne å dyrke fordi den
viser seg å stå godt i mot råte.
forts.
2 2
–Bøndene blir spesielt mottagelige
for nye teknikker og planter når de får
se med egne øyne at det gror bra, og
merker på kroppen at de får mer energi
av å spise mer variert. Mange ser seg om
etter andre ting de kan dyrke i stedet for
tobakk, legger hun til.
Tobakk er en viktig salgsvare for malawiske bønder og Malawis viktigste
eksportvare. Når det internasjonale tobakksmarkedet svinger, slik det har gjort
de senere år, kjenner mange bønder det
i magen. Får man ikke solgt tobakken,
kan man ikke spise den. Derfor er det en
fordel å finne andre potensielle salgsvarer,
som frukt, nøtter, bønner og krydder.
Grupper av mais
Mais er fremdeles den viktigste matplanten, men det finnes flere ulike måter
å dyrke den på. Å plante mais i grupper
på 4-5 planter i små groper med litt mellomrom i stedet for på rekke og rad som er
mest vanlig, er noe som fungerer godt særlig i kombinasjon med husdyrgjødsel. Å
dyrke mais i slike små grupper gir høyere
avling på små arealer. Det er et viktig salgsargument for bøndene som gjerne kun har
en liten flekk å dyrke mat på.
Piano Guideon har plantet bønner i
Chrisse Kayaloa forteller om Bambara
som mange bønder nå vil dyrke for å
spide selg eller selge videre.
gropene mellom maisplantene i demonstrasjonsåkeren sin. Han
er modellbonde på fjerde året og jobber aktivt med å spre denne
metoden for maisplanting og samplanting (plante flere ulike vekster sammen). Han forklarer at det særlig er det uforutsigbare
regnmønsteret som følge av klimaendringene, som gjør denne
2 3
@
Det meste av den dyrkbare
jorda i Malawi har blitt mindre fruktbar på grunn av feil
dyrkningsmetoder og overforbruk av kunstgjødsel. I tilegg
er prisen på kunstgjødsel,
som kreves i store mengder
for å dyrke maisen, nesten
fordoblet på få år.
metoden å foretrekke. I kombinasjon
med husdyrgjødsel holdes fuktigheten
lenger i jorda og avlingene blir gode uten
bruk av kunstgjødsel. Ved tilførsel av
kompost eller husdyrgjødsel vil en bygge
opp humus i jorda - et lag av organisk
materiale, som vil ha evnen til å holde på
vann og næringsstoffer.
– Jeg brukte kunstgjødsel i min egen
åker før, men nå bruker jeg bare naturlig
gjødsel, sier Piano.
– Og det har faktisk gitt meg bedre
avling!
Magisk møkk
Fatima er mor til tre og har vært modellbonde siden 2006. Sammen med
mannen sin dyrker hun 1,5 hektar. Hun
har som deltaker i prosjektet begynt å
dyrke andre ting enn bare mais, blant
annet erter og peanøtter. Det har gitt
familien variasjon i kosten og en liten
ekstrainntekt. Hun trekker spesielt fram
bruken av husdyrgjødsel som en av de
viktigste tingene hun selv har lært og
lærer videre til andre bønder.
– Før var jeg veldig avhengig av kunstgjødsel, sier Fatima.
– Men det er vanskelig å få tak i når man ikke har penger. Det
er ikke sikkert man får kunstgjødsel fra statens program ett år
bare fordi man har fått det året før. Nå har jeg bedre avling uten
å måtte bruke penger på gjødsel.
Fatima har lyst til å investere det hun klarer å tjene i noe som
er mer utviklende. Sammen med andre kvinner fra landsbyen
har hun planer om å starte et bakeri.
– Vi er ikke der helt enda. Vi må spare opp penger først. Men
om et år eller to er vi kanskje klare.
Ingen liker å bli lurt
Alt er ikke løst med husdyrgjødsel og høyere avlinger. En stor
utfordring for bønder i Malawi er mangel på lokale markeder
og å få varene transportert til et salgssted. Mangel på transportmuligheter gjør at grossister må komme til bøndene, noe som
i utgangspunktet kan høres høres smart og tidsbesparende ut.
Problemet er pengene som forsvinner til de som transporterer
varene fra åker til marked. Problemet er at mellommennene som
skal ta varene til markedet som regel tilbyr lavere enn markedspris for varene. Siden bøndene ikke kan ta varene til markedet
selv, ender de ofte med å selge det de dyrker til en lavere pris,
når kjøperen først er kommet. Når de så drar til markedet for å
kjøpe tilbake varer de selv trenger, merker de hvor lite penger de
sitter igjen med.
– Det at bøndene ikke samarbeider seg i mellom, for eksempel om priser lokalt, er et stort problem, sier Edvard Thole,
prosjektkoordinator i Circle for Integrated Community Development (CICOD) som jobber med modellbønder for å bedre
bønders levekår i 6 distrikter i Malawi.
– Vi vil fokusere på å gi råd om viktigheten av at bønder organiserer seg framover. Slik det er nå vet jo bøndene at de blir
lurt, men det er lite de kan gjøre med det.
2 4
Rasjonelle strukturer?
Norsk landbruks evne til å produsere mat basert på
norske ressurser er betydelig svekket. Strukturrasjonalisering har vist seg mislykka som hovedstrategi i
landbrukspolitikken.
SVENN ARNE LIE
Statsviter og tidligere landbruksforsker ved Norsk
institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF).
Medforfatter av boka «En nasjon av kjøtthuer – ni
myter og en løgn i norsk landbrukspolitikk».
De siste tiårene er den politiske
medisinen for jordbruket vært strukturrasjonalisering. Man har lagt opp
til en politikk og en utvikling i retning
av færre og større gårdsbruk. Den omfattende strukturrasjonaliseringa har
vist seg lite rasjonell, og lite egnet til å
oppnå de landbrukspolitiske målene.
Landbruket blir mindre lønnsomt,
bruker stadig mindre areal i Norge og
stadig mer i utlandet, og krever større
overføringer fra staten. Det må tenkes
nytt i landbrukspolitikken.
2 5
Fallende realinntekt
Antallet årsverk i jordbruket ble halvert mellom 1990 og 2010, det er om
lag 47 000 årsverk igjen. Samtidig øker
volumene som produseres. Hvert årsverk i jordbruket produserer i dag et
volum som er dobbelt så mye verdt
som i 1990. I samme periode har
realinntekta per årsverk falt med sju
prosent. Arbeidsinntektene per årsverk
ligger på ca 150 000, mens en gjennomsnittslønn per årsverk i Norge i 2010
var om lag 450 000 kroner. Justert for
inflasjon, altså generell prisvekst, har
bøndene hatt den samme inntekta, om
lag 150 000 kroner, som i 1978. Sagt på
en annen måte: Bøndene er færre, har
større gardsbruk og produserer mer,
men tjener mindre.
Økt arbeidsproduktivitet (det vil si
færre bønder som produserer mer mat)
kan oppnås ved bruk av ny teknologi
som skal realisere stordriftsfordeler:
Traktoren og fjøset blir større, slåmaskina blir bredere, kua mjølker mer
og raskere. Mindre arbeidsforbruk kan
også oppnås ved at man kutter ned på
grøfting, kalking og steinplukking. Arbeidspress, kjøreskader på jord og redusert avlingsproduktivitet synes ikke
på kort sikt. Vekst i arbeidsproduktivitet er en kombinasjon av at arbeidsinnsats erstattes med økt kapitalinnsats, og at svinger kuttes gjennom at
bonden går på akkord med egen helse
og ikke vedlikeholder driftsapparatet
tilstrekkelig.
Økende tilskuddsavhengighet
Til tross for, eller på grunn av, den
strukturelle utviklinga, øker jordbrukets behov for tilskudd. Mens tilskuddene på 1970-tallet i snitt utgjorde 35
prosent av de totale inntektene i jord-
@
Landbruket blir mindre
lønnsomt, bruker stadig mindre areal i Norge og stadig
mer i utlandet, og krever
større overføringer fra staten.
bruket, utgjør de i dag mer enn hundre prosent av inntekta
i sektoren. Bøndene produserer i dag nesten fem ganger så
mye kjøtt per årsverk og har ikke hatt realinntektsvekst siden
1978. Gjennomsnittsbonden mottar i dag mer tilskudd enn
han/hun har i inntekt.
Tilskuddsavhengigheten henger sammen med et sterkt råvareprisfall. Bøndene fikk om lag dobbelt så mye for produktene sine på midten av 1980-tallet, som i dag. Bøndenes
inntektsgrunnlag er i all hovedsak i form av tilskudd. Dette
avhengighetsforholdet til landbruksmyndighetene og tilskuddene setter betydelige begrensninger for hvor sjølstendig
bøndene i realiteten kan opptre. Tilskuddstilpasningen fremmer i mange tilfeller produksjonsstrukturer i jordbruket som
ikke er driftsøkonomisk rasjonelle, som svekker ivaretakelsen
av verdifullt jordbruksareal og gir ei næring i sosial ubalanse.
Dette er ikke den enkelte bondes feil eller ansvar.
De «store, framtidsretta og robuste» gardsbrukene er
i mange sammenhenger tilskuddsavhengige gjeldsslaver.
Unaturlig store driftsenheter i jordbruket, som ikke står i
forhold til det lokale ressursgrunnlaget, har generelt vist seg
å være svært avhengig av tilskudd, importert fôr, ender totalt
sett opp med lav bondeinntekt.
Gras eller kraftfôr?
En viktig årsak til at produktiviteten i jordbruket øker, er det
økende forbruket av kraftfôr. Det har de siste årene vært en
sterk vekst i produksjonen av kylling og svin i Norge. Disse
dyreslagene fôres med kraftfôr (korn, soya). I tillegg til at
de store brukene med mjølkeku, storfe og sau som har blitt
etablert de siste årene, er avhengig av at disse beitedyrene
også fôres med mer kraftfôr. Det gir rask vekst og høy slaktevekt per dyr. I mjølkeproduksjonen er det i dag ikke uvanlig
at kraftfôret utgjør 45 prosent av fôrgrunnlaget. Det betyr at
forts.
2 6
bak hver liter mjølk, er det om lag 300 gram kraftfôr. Beiteandelen
for mjølkeku er i gjennomsnitt bare 12 prosent. Beitedyrene fôres
med mindre gras, som vi har mye av, og mer kraftfôr, som vi har
lite av. Derfor må vi importere store mengder kraftfôrråvarer.
Store norske jordbruksarealer med gras, korn og grønnsaker
går ut av produksjon hvert år. Bare de siste ti årene har om lag
5 000 fotballbaner med korn gått ut av produksjon årlig, samtidig med at matproduksjonen totalt sett øker, ved at Norge legger
beslag på stadig større arealer i utlandet. I 2011 importerte vi om
lag 900 000 tonn korn og kraftfôrråvarer, dette er en dobling siden
år 2000. Vi produserer altså mer mat med færre bønder, der mer
av denne produksjonen forutsetter at vi importerer fôr og dermed
altså indirekte jordbruksarealer fra andre land.
Villedende beregningsmåter
Landbruksmyndighetene støtter seg på beregninger som konkluderer med at sjølforsyningsgraden i norsk landbruk er stabil, eller
sågar stigende. Budskapet er at det går riktig vei med dagens landbrukspolitikk. Ifølge offisielle tall fra landbruksmyndighetene ligger den norske selvforsyningsgraden på 50 prosent, men dette tallet inkluderer ikke importen av kraftfôrråvarer. Dette er relevant
fordi tallene fra landbruksmyndighetene skjuler at vi i realiteten
blir stadig mer avhengig av å importere jordbruksjord fra andre
land, samtidig som våre egne jordbruksarealer reduseres.
At vi legger ned egne jordbruksarealer og baserer matproduksjonen på andre lands ressursgrunnlag, ser ut som økt sjølforsyning i statistikken fra Landbruksdepartementet. Dette til tross for
at den årlige kraftfôrimporten til Norge tilsvarer et areal på cirka
2,5 millioner dekar dyrket mark i utlandet. Dette er omtrent 350
000 fotballbaner med landbruksjord som tilhører andre land og
andre folk. Justert for importen av kraftfôrråvarer er selvforsyningsgraden i Norge bare 39 prosent.
Politikken for strukturrasjonalisering berører derfor selve
kjernen i forvaltningen av landbruket: Hvilket ressursgrunnlag
skal vi basere matproduksjonen vår på? Med volumfokuset og den
snevre produktivitetsforståelsen som har rådet både i forvaltningen av og forskningen på norsk landbruk, er denne problemstillingen tonet ned eller unngått.
@
Det må diskuteres hvilken type
produktivitet det skal være et
mål å fremme. Med dagens
landbrukspolitikk er det ikke
lønnsomt å lage mat på det norske ressursgrunnlaget. Stadig
mer av produksjonen baseres
på importerte ressurser.
Gavepakke til milliardærene
Jordbrukspolitikken oppstår ikke i et
vakuum. Den er et resultat av interesser,
maktforhold og forestillinger om hva
slags jordbruk aktørene ønsker seg. Hvem
tjener på en politikk som gir få store bruk
med høy produktivitetsvekst, fallende realinntekter, og at produksjonen foregår på
billige arealer i utlandet? Den gjeldende
jordbrukspolitikken, med finansiering av
få, store sentraliserte produksjonssystemer med høye volum, omtales av dagligvarebransjens egne folk som ei «gavepakke»
til dagligvarekjedene. Bøndene tar alle
kostnadene og stordriftsulempene, mens
dagligvarekjeden tar gevinstene og stordriftsfordelene.
Stø kurs
Ifølge Stortingsmelding 9 (2011-2012) –
Velkommen til Bords, oftest omtalt som
Landbruksmeldinga, skal myndighetene
fortsette å basere forvaltningen av norsk
matproduksjon på en snever produktivitetsforståelse og ikke minst en svært
sterk tro på stordriftsfordeler eller «fortsatt produktivitetsvekst» som det heter
i meldinga. Den sterke nedbyggingen av
jordbruksarealer i Norge møtes ikke med
tiltak. Det selges en feilaktig forestilling
om at landbrukspolitikken er motstrøms.
At strukturrasjonaliseringen og de uønska konsekvensene av denne, skjer på tross
av, og ikke på grunn av, politikken.
Jordbrukspolitikken er helt sentral for
å forstå utviklingstrekkene i sektoren.
Hvordan produksjonssystemet utformes
har betydning for inntektsutvikling,
fordeling av verdiskapningen og hvor
godt man klarer å utnytte ressursene.
Politikerne avgjør
Politikerne ser fullstendig bort fra at uten
gjeldende innretning på landbrukspolitikken, der lave råvare og kraftfôrpriser, lave
bondeinntekter og statlige investeringer i
driftsøkonomisk ulønnsomme produksjonsstrukturer utgjør grunnmuren, hadde
det ikke vært mulig å gjennomføre nedbyggingen av norsk matproduksjon i det
2 7
@
I mjølkeproduksjonen er det i dag
ikke uvanlig at
kraftfôret utgjør
45 prosent av fôrgrunnlaget. Det betyr at bak hver liter
mjølk, er det om lag
300 gram kraftfôr.
tempoet som det i dag foregår.
Jordbruket har forgreininger til samfunnsområder med stor nasjonal betydning, som matvaresikkerhet, helse og
ernæring, næringsutvikling i og utenfor
jordbruket og nasjonal ressursforvaltning.
Det er nødvendig at informasjon om næringa er troverdig, reell og relevant slik at
vi får en kunnskapsbasert debatt om jordbrukspolitikken.
Mens matindustrien og en mektigere
og rikere dagligvarebransje sikres billige
råvarer, blir den norske bonden stadig mer
avhengig av å produsere høye volum basert
på tilskudd, lave inntekter og importert
kraftfôr. Produktivitetsveksten, i konvensjonell forstand, har vært større i landbruket
enn i de fleste andre næringer. Likevel har
realarbeidsinntekt per årsverk stått stille på
ca. 150.000 kroner siden 1978. Dette har
betydd arealnedgang, enorm gjeldsvekst og
fallende inntekter i sektoren.
Det må diskuteres hvilken type produktivitet det skal være et mål å fremme.
Med dagens landbrukspolitikk er det ikke
lønnsomt å lage mat på det norske ressursgrunnlaget. Stadig mer av produksjonen
baseres på importerte ressurser.
Handlingsrommet i landbrukspolitikken er stort. Verden rammes nå av en sammenvevd finans, klima, mat og fattigdomskrise. Fokuset på matkvalitet, ernæring
og helse og ikke minst de siste års pågående
og opplysende debatt omkring landbrukspolitikken, gjør at mye ligger til rette for
en nødvendig kursendring.
Kornsiloer.
FOTO: www.flickr.com/photos/seriousfunk/3843486861
2 8
HELENE BANK OG KÅRE BILDEN,
to motpoler i debatten om hva som er
solidarisk jordbrukspolitikk.
Hva er en
miljøvennlig,
solidarisk
landbrukspolitikk?
Hva er en miljøvennlig og solidarisk landbrukspolitikk? - Skal Afrika bli Verdens matfat, eller bør hvert
land stå for mest mulig av sin egen matforsyning?
Og hva er det som står i veien for at handel med mat
hjelper fattige land ut av fattigdom?
TEKST: Øyvind Aukrust og Silje Wika Nielsen
Dette er kontroversielle spørsmål, selv i miljøvebevegelsen
og solidaritetsbevegelsen. Her har vi møtt Helene Bank og
Kaare Bilden, som representerer hver sin fløy i denne debatten.
Den siste tida har en rekke organisasjoner kjørt kampanjen
Nyt Afrika. Hovedkravet deres er at rike land skal kutte ned på
støtteordninger som er kobla direkte til produksjon. Slik skal
Afrikanske land få større mulighet til mateksport. Kaare Bilden
jobber i Kirkens Nødhjelp, og har vært sentral i å utvikle kampanjen. I 2011 skrev han boka Mat er makt, som handler om
hvordan handel med mat kan være en
av veiene til velstand for fattige land.
Helene Bank jobber i For Velferdsstaten, og har tidligere blant annet
sittet i styret til Utviklingsfondet og deltatt i forhandlingsdelegasjonen til fattige land under WTO-forhandlingene,
samt skrevet flere fagrapporter om
handel. Hun mener Nyt Afrika mangler
maktanalyse, og at mer handel med mat
ikke vil gjøre fattige land rike.
Natur og Ungdom står for en posisjon som likner mest på Bank sin.
Skal opplyst debatt være mulig er det
imidlertid helt nødvendig å kjenne
hverandres posisjoner. Her diskuterer
de hva som bør være målene med jordbruks- og handelpolitikken, og hvordan politikken bør være.
2 9
Helene Bank
Skal mer handel med mat være et mål? Og hva er i så fall forutsetningene for at handelen skal kunne skje på en måte som er miljøvennlig, og bringer inntektene til de som trenger dem?
Helene Bank: Du vil vel hevde det, så da bør vi kanskje starte med deg.
Kaare: Nei, handel er ikke noe mål i seg selv. Det vi, Framtiden
i våre hender og de andre organisasjonene i Nyt Afrika ønsker er
en politikk som gir verdens fattige mulighet til å jobbe seg ut av
fattigdom. 70 prosent av verdens fattige er bønder. Det er dermed
helt avgjørende hvordan man kan tjene penger på å produsere mat.
FN sier det er mulig å produsere mye mer mat, på bærekraftig vis,
i fattige land. Ofte er produksjonsutslippene lavere enn transportutslippene. For eksempel medfører tomatdyrking i oppvarmede, norske drivhus tre ganger så høye utslipp som å dyrke dem i Afrika.
Helene: Jeg mener heller ikke handel bør være et mål. Handel
er et virkemiddel. Matpolitikk er grunnleggende sett sikkerhetspolitikk. I den arabiske våren var de ikke ute med røde flagg,
men med loff. Derfor er det viktig å ha en politikk som gir anledning til å produsere mat. Det har vi hindra fattige land i å gjøre
gjennom WTO, og også bilaterale handelsavtaler (handelsavtaler
mellom to land, red. anm.)
Når man trenger import er det viktig hvordan importen skjer:
Produsentene må ha makt over egne ressurser. Det er slik vi har
organisert det i Norge. Første bud er å bistå innbyggerne i andre
Kaare Bilden
land i å ta makt over egne produksjonsressurser.
Kaare: Det er viktig å bygge opp en
mer robust og avansert jordbrukssektor
i fattige land. Det har vært vanskelig de
siste 20 årene, når overproduksjon har
overflomma verdensmarkedene. Hvis
alle rike land, også Norge, bygger ned
de subsidiene som i vesentlig grad påvirker hande og produksjon, vil fattige
land kunne øke produksjonen på en
miljøvennlig måte, og tjene penger på
eksport, dersom de ønsker å eksportere. Sikkerhetsdimensjonen tilsier også
at handel er viktig, særlig når vi tar med
i betraktningen at det blir mer ekstremvær. Vi må ha en viss handelsstrøm som
kan kompensere for lokal avlingssvikt.
Helene: Subsidiert overproduksjon er
noe av det mest ødeleggende både for
eksport og lokal produksjon, men det er
forts.
3 0
viktig at alle land produserer så mye av
sin egen mat som naturgrunnlaget tillater.
Eksportproduksjon blir fort det første som
får vann, selv under tørke. Derfor er det
viktig å kunne beskytte markeder og produsere for egne markeder, samtidig som
man møter like konkurransevilkår ute.
Der er det jeg skiller ikke bare litt, men
veldig mye lag med Nyt Afrika og Kaare.
Det dere angriper er eksportsubsidiene, eller produksjonsdrivende subsidier.
Jeg mener det er en avsporing, og at vi
vanskelig å vurdere hvilke subsidier som
er produksjonsdrivende. Alle er det. Det
å produsere mat i Norge krever subsidier,
men ingen bør kunne bruke subsidier
for å overflomme andres markeder, og
ødelegge for andre. Kardemommeloven
er en regel jeg ofte bruker, selv om det kan
høres naivt ut. Man må ikke plage andre,
men hjelp gjerne til med organisering og
å styrke lokale markeder. Hjemme kan vi
gjøre det vi vil.
Kaare: Hvis vi gir USA og EU rett til å
støtte landbruket sitt slik de vil og hvor
mye de vil, sier FN og også de afrikanske landene at det vil innebære at man
fratar fattige land muligheten til å velge
eksport hvis de ønsker det. Der er der vi
er uenige.
Vi mener at hvis fattige land vil ha mulighet til å eksportere, bør de få mulighet
til det. Stephen Mbhiti fra Kenya, som
var på konferansen vår forrige uke, forteller at de kan tjene åtte ganger så mye
hvis de får mulighet til å eksportere. Det
vil virkelig monne for deres mulighet til
å bygge opp et velfungerende matsystem
med nødvendig infrastruktur, og fattige bønder kan investere i kjøling og
lagring.
Helene: Dere lager en skinndebatt,
basert på flere myter! Det er kjempeproblematisk med subsidiert oveproduksjon i EU og USA, men det gjelder ikke
Norge. Selv om dere ikke akkurat går løs
på norsk jordbruk, er effekten av retorikken deres er at den går utover norske
bønder. Både rike og fattige land må bruke sine egne naturressurser til å produsere mat. Nasjonal fordeling mellom industri,
tjenester og jordbruk krever dessverre subsidier. Det riktige vil
være en eksporttoll eller avgift som tilsvarer vridningen støtten
utgjør, for alle matvarer som eksporteres. En eksporttoll vil gi afrikanske bønder mulighet til å konkurrere på like vilkår.
Det er dessuten ikke slik at afrikanske bønder bare kan lage infrastruktur, og få åtte ganger så mye betalt for det de produserer. Det
er mellommenn og dagligvarekjeder som stikker av med gevinsten.
Vi må kjempe for at norsk landbrukspolitikk skal hjelpe bøndene til
å organisere seg, og å bygge opp lokale markeder og infrastruktur
som kjølelagre og bearbeidingsindustri.
Løsningen ligger i infrastruktur, bearbeiding og lokale markeder;
ikke i å eksportere mer. Virkemidlene fungerer ikke slik dere sier.
Dere løper liberalistenes ærend, selv om det ikke er intensjonen.
@
Fattige land skal ha full mulighet til å beskytte seg og
bruke næringspolitikk, mens
rike land må legge om til støtteformer som ikke er vesentlig produksjonsdrivende.
– Kaare Bilden
Kaare: Det er ingen ting i veien for å nyte både Afrika og Norge.
Vi sier også at landbruksstøtta i Norge gjerne kan økes gitt at vi
legges om til mer miljøvennlig støtte. Det er et selvstendig argument at vi trenger et mer bærekraftig landbruk, som er mindre
basert på kraftfôr, kunstgjødsel, sprøytemidler og drivstoff. Det er
lettere å produsere miljøvennlig i varmere, fattige land.
Hvis vi ikke legger noen reguleringer og begrensninger på rike
land stenger det døra for fattige land. Vi er helt enige i at fattige
land skal ha full mulighet til å beskytte seg og bruke næringspolitikk, mens rike land må legge om til støtteformer som ikke er vesentlig produksjonsdrivende. Vi mener at alle liberaliseringskrav
mot fattige land skal trekkes, og støtter dermed i praksis matsuverenitet for fattige land. Men politikken må være asymmetrisk, til
fordel for fattige land.
Dessuten må vi se handelspolitikken som kun en del av en bredere handelspolitikk, der også bistand og investeringer må trekke i
samme retning. Småbønder, kvinner og kooperativer må få støtte.
Både direkte, og indirekte, ved å støtte organisasjoner som jobber for
demokrati, omfordeling, likestilling og en fri presse, slik vi har gjort
i Skandinavia. Det er en positiv demokraiseringstrend på gang i Afrika, og denne må vi støtte videre!
Helene: Norge har ingen mulighet til å konkurrere mot
3 1
landbruket i EU, som har langt større
stordriftsfordeler enn vi har, selv om
landbruket jo generelt har få stordriftsfordeler. Norsk tollpolitikk tilsvarer tariffavtaler for arbeidere. Dersom Norge
gjør det dere anbefaler, og kutter støtte
og toll, er det EU-varer som fyller norske
butikkhyller. Dere kjemper på feil banehalvdel.
Kaare: Vi sier jo ikke at subsidiene skal
reduseres, men at de legges om. Når de er
lagt om kan de gjerne økes. Vi vil heller
ikke kutte tollen, men tvert imot utvide
tollpolitikken vi har, med gunstige tollpreferanser for for fattige land. Nå kan
regjeringa stenge døra når eksporten til
et land kommer opp på et visst nivå. Når
Namibias eksport av sau kom opp på 1,6
prosent av den norske produksjonen, i
2010, stengte Norge igjen døra for import
fra Namibia. Det gir en uforutsigbarhet
for fattige land.
Dagens problem er at vi trenger et
sterkere regelverk internasjonalt, med
sterkere reguleringer. Rike land har
ødelagt så mye for afrikanske land de siste
tiårene. Derfor må vi holde EU og USA i
øra, og da må vi også holde Norge i øra.
Reglene må gjelde alle rike land.
Helene: Alle subsidier er produksjonsdrivende: En trygg bonde kan lettere øke sin produksjon enn en utrygg
bonde. Derfor bommer Nyt Afrika. Man
må heller legge på en eksportavgift, som
kompenserer for subsidiene, slik at uland
kan konkurrere på mest mulig like vilkår
som rike land. Den kan delegeres enten
til EU, FN eller Utviklingsland som kan
bruke inntektene til matproduksjon.
Spørsmålet er om vi skal være med og
sikre nasjonal sikkerhet. Du må gjerne
bruke Namibia mot Norge, men realiteten
er at beiteområdene våre ikke kan brukes
til noe annet enn beiting. Store områder
i Namibia kan også best brukes til beite,
men da trenger ikke Namibia å utkonkurrere norske bønder og norsk gras. Derfor
blir sammenlikningen feil. Gras er solen-
ergi. Vi må sette kjøttproduksjon basert på gras opp mot kjøttproduksjon basert på kraftfôr, som det kan lages mat av. Tilfellene
må vurderes spesifikt, slik at vi får brukt ressursene mest mulig
effektivt. Siden Norge har lite kraftfôr må vi kutte ned på svin og
fjørfe, for å ikke legge beslag på matjord i fattige land. Men vi har
grådig mye vann, som kan brukes til grønnsakproduksjon.
Kaare: Jeg er enig i nesten alt dette. Vi må absolutt bruke ressursene
Norge har forutsetninger for, med gras heller enn importert kraftfôr.
Jeg ser også at man kan stille spørsmålstegn ved de ulike subsidiekategoriene. Men FN sier at det er mulig å kategorisere subsidier på
ulike måter. Norsk støtte som betales ut for å ivareta miljøvennlig og
økologisk drift, distriktsbosetting og kulturlandskap er for eksempel
vesentlig mindre produksjonsdrivende.
Er det en uenighet om hvor mye Norge skal produsere?
Kaare: Den norske produksjonen, isolert sett, er ikke et problem. En viktig årsak til at Norge bør legge om er klima og miljø.
Produksjonen i Norge er lav, men FN og fattige land ber om at
ingen rike land, verken EU, USA, eller Norge skal bruke denne
typen støtte. Når det gjelder sjølforsyning er det også viktig å ta
med fisk. Hvert år produseres det 20 ganger norsk konsum av fisk
i Norge.
Helene: Vi må regne med fôret til oppdrettsfisken. Handelsbalansen for fiskeporotein – importert fôr som fylles i laksemager og
eksporteres, medfører at Norge er netto importører. Mye av disse
ressursene kunne vært mat til mennesker.
Kaare: Totalt har vi en stor fiskerproduksjon som også kunne vært
annerledes. Vi bør heller spise mer fisk, som også ville vært sunt, enn
å pushe den på fattige land. Det er noe totalt høl i huet med norsk
politikk når vi krever at fattige land åpner markedene for våre offensive interesser, også når det gjelder teleselskaper for eksempel.
Helene: Norsk landbrukspolitikk er slettes ikke bærekraftig. Den
er kraftfôrdrivende, sentraliserende, ikke-økologisk og gjeldsdrivende. Det gjør at bøndene mister troen på egen produksjon og
evnen til å leve av eget arbeid. Men jeg får problemer når man
kobler dette med afrikanske bønders problemer. Det er bare tull.
Dere har lagd en kampanje i Norge med mål om å ramme USA og
EU, som ikke hjelper fattige land, og som undergraver muligheten
for et spredt jordbruk i Norge. Man kan gjerne si at vi må kutte
litt eksportsubsidier, men jeg tror ikke løsningen ligger her. Dere
overser virkemidlene som virkelig kan styrke afrikanske bønder.
Det som trengs er bedre organisering, eiendomsrett til produksjonsressurser, og at nasjonale og regionale markeder styrkes. Og
forts.
3 2
så er jeg helt enig i at vi skal importere mat fra Afrika. Hvis vi kan
gjøre som for eksempel med Swaziland, hvor norske bistandsmidler
har vært med å gjøre høystandard kjøttproduksjon mulig, og la dem
eksportere til Norge når de har behov for utenlandsk valuta. Men
hovedpoenget er å styrke nasjonale og regionale markeder.
Dessuten: Hvem er det som blir lykkelige over kampanjen deres og hvordan den forstås? Det er er Kristin Clemmet, Trygve
Hegnar, kjøttimportørene og dagligvarebransjen som jubler. De tar
gjerne fra Afrika i dag og fra Brasil i morgen, og vil undergrave
samvirkenes makt. Dere er for dårlige på maktanalysen.
Kaare: Jeg er ikke enig i det bildet du tegner. Vi fremmer synspunktene til afrikanske småbønder, alle de afrikanske statslederne
og FN, og vi har ros fra deres representanter. At noen andre også
finner ett og annet argument de kan si seg enige med innebærer jo
ikke at de har sett helheten i kampanjen. Debatten i Norge har vært
utrolig polarisert: På den ene sida står Trygve Hegnar og frihandelsliberalistene, og på den andre sida står SP, landbruksorganisasjonene og Handelskampanjen, med blant andre Utviklingsfondet.
De har vært i en skyttergravskrig.
Den ene sida sier at vi skal ha fullstendig frihandel – det er jeg
fullstendig uenig i. Den andre sida sier at vi skal ha like vilkår for
alle land, og at rike land skal ha samme mulighet til å beskytte seg
som fattige land. Det er jeg også uenig i. Fattige land må ha større
mulighet til å beskytte seg enn rike.
Helene: Men argumentasjonen til Utviklingsfondet og en
rekke andre organisasjoner handler om fordeling. Fordeling er et
spørsmål om makt. Det dere sier at står i media er ikke det jeg leser
i media. Den norske bonden undergraver ikke makta til den afrikanske bonden. Det handler ikke om at en eller annen jubler, men
dere tas til inntekt for den liberalistiske siden, og presser alle som
vil nyansere det synet over i Senterparti-grøfta.
Vi må diskutere hva som holder norsk jord i hevd, og hva som
bidrar til at vi kan importere for eksempel fra Afrika i stedet for EU.
Både Fellesrådet for Afrika og Kirkens Nødhjelp sammenlikner
alltid med Namibia, og ikke med alle de landene som produserer
mat vi ikke produserer. Det er meningsløst å starte der.
Kaare: Vi mener det er behov for nok en posisjon i denne debatten, som handler om asymmetri; at rike land ikke skal ha helt
og fullt de samme rettighetene som fattige. Hvis store deler av
norske befolkningen tror det er for lite mat og at kortreist alltid
er miljøvennlig, kan man jo bare sende bistandspenger nedover
til disse stakkars afrikanerne. Da får man ikke fram en diskusjon
om urettferdige økonomiske strukturer som må endres. Her trengs
mer maktanalyse. Bistand er viktig men ikke tilstrekkelig.
Helene: Jeg er enig i at Norge har doble standarder når det gjelder
fisk, i motsetning til landbruk. Hovedproblemet er ikke torsk og
slikt men fiskeoppdrett. Norge tar ressurser over alt, og ødelegger ikke bare for
andre lands fiskeforvaltning og fiskeressurser, men også andre lands mulighet
til å skape arbeidsplasser innenfor industriproduksjon og merverdiproduksjon,
fordi Norge har klart å få klassifisert fisk
på samme måte som andre industriprodukter.
Vi har også helt klart en stor jobb å gjøre
i den nasjonale matpolitikken. Den må
vi være mange flere om, og ikke godta at
bøndene utformer den alene sammen med
landbruksdepartementet i lukka rom. Og
så er det å styrke afrikanske bønder. Jeg
mangler å se hvordan Kirkens Nødhjelp og
Nyt Afrika jobber med å styrke kooperativer i fattige land, men gleder meg til å se
hvordan den debatten blir.
Jeg er enig i at EU og USA har vært og
er grunnleggende ødeleggende for landbruket i utviklingslandene. De har også
ødelagt for vår mulighet til å legge om,
fordi de blir så konserverende at vi ikke
får utnytta virkemidlene som finnes til
miljøvennlig produksjon. Vi må ha det
som heter blå støtte, som går på dyr og areal, for å sikre grasproduksjon på små teiger
og i vanskelig terreng, men det er slikt som
etter hvert skal fases ut i WTO-avtalene.
Dette er ting det er vanskelig å bytte ut.
Problemet er at Norge gjemmer seg bak
virkemidlene som er, fordi de skaper mer
handlingsrom enn det makta vil ha inn i den
nye WTO-avtalen. Det er der problemet
ligger, mener jeg. Det angripes ikke med
virkemidlene dere har. Og så er jeg uenig i
at toll- og subsidiespøkelset skal brukes. Det
er noe annet enn toll som hindrer eksport.
Jeg tror heller på eksporttoll og avgifter. Og
så syns jeg ikke dere tar kraftfôrproblemet
tilstrekkelig: Kyllinger og griser nyter jo Afrika til tusen, og det er det minst miljøvennlige vi holder på med. Dere sier Afrika skal
bli verdens matfat, men det er ikke sikkert
de har ressurser nok med klimaendringer
og mangel på vann blant annet til å kunne
bli verdens matfat.
Kaare: Kirkens Nødhjelp jobber for å
3 3
styrke landbrukskooperativer, og for å
gjøre fattige bønder bedre rustet mot klimaendringer. Jeg besøkte et kooperativ
vi støtter langt inne i bushen i Botswana
senest i våres. Jeg synes heller ikke kritikken angående kraftfor er rimelig: En
omlegging fra vesentlig produksjonsdrivende støtte til dekoblet støtte vil nettopp
dempe behovet for importert kraftfôr og
øke bruken av våre naturgitte ressurser,
som gras og utmarksbeiter.
Du Kaare mener altså ikke at Norge produserer for mye mat, men ser det heller
ikke som noe poeng å øke produksjonen.
Hva mener du om det Helene? Bør Norge
produsere mer mat, eller er det en avsporing, siden produksjonen globalt er stor
nok?
Helene: Jeg mener at Norge skal
produsere den maten vi får til på en
bærekraftig måte. Det vil si at framtidas
generasjoner kan produsere på tilsvarende måte, uten å ødelegge eget eller
andre lands naturgrunnlag.
Kaare: La meg oppklare en misforståelse: Vi vil jo ikke at bare Afrika skal
produsere mat. Norge skal selvfølgelig
også produsere mat i framtida. Poenget er
å nyansere måten dagsrevyen framstiller
Afrika på, som et sort hull man må hive
mat og penger ned i. Det er et stort potensiale til å øke matproduksjonen i mange
fattige land på eksisterende jordbruksarealer, uten å ta i bruk nytt land. Vi bør på
ingen måte ha som målsetting å gå over til
et storskala plantasjebruk. Småbøndene
er nøkkelen.
Jeg tror ikke at modellen du skisserer
er tilstrekkelig for å holde EU og USA
i ørene, og sikre at fattige land kan få
eksportere hvis de ønsker det. Gir vi rike
land mulighet til å eksportere og subsidiere så mye de vil, lukker vi døra for fattige land. Dessuten må vi lytte mer til det
utviklingsland etterspør i forhandlingene. Noen land har fortsatt betydelige
utfordringer på demokrati, men utviklingen som har skjedd de
siste årene er svært positiv. Flertallet er demokratisk valgt og har
en betydelig støtte bak seg. I tillegg er det bønder og bondelagsledere som etterspør muligheten for å eksportere.
Helene: Dere mangler fullstendig maktanalyse! Jeg mener ikke
at alle skal få subsidiere slik de vil, men tror ikke linja dere kjører
vil sikre fattige lands markedsadgang. Vi kan ikke gjøre noe med
@
En omlegging fra vesentlig
produksjonsdrivende støtte
til dekoblet støtte vil nettopp
dempe behovet for importert kraftfôr og øke bruken
av våre naturgitte ressurser,
som gras og utmarksbeiter.
– Kaare Bilden
EU og USA sin landbrukspolitikk, men vi kan si noe om hva som
skal gjøres og ikke bør gjøres. Vi kan si noe om hvordan fattige
land kan beskytte seg selv, og bruke virkemidler for å målrette importen fra fattige land. Da har vi mulighet til å ha demokratisk
kontroll, og ikke bare markedsstyring som gjør at vi styrker de
store landgrabberne. Dere bommer fullstendig på virkemidlene.
Kaare: Jeg syns ikke du hele veien gjengir posisjonene våre riktig.
Ja, det finnes eksempler på at eksportinteresser står i motsetning
til fattiges interesser. Da må vi kjempe sammen med småbøndene
for demokrati, rettigheter og omfordeling. Men la oss se på statistikken; på helheten. FN har regna ut at vekst i landbruket har fire
ganger så god effekt for fattigdomsreduksjon som vekst i andre
sektorer. Eksempelvis kommer 70 prosent av eksporten av frukt
og grønt fra Kenya fra småskalabønder. Norge spiller en rolle i
internasjonale forhandlinger – det har vi jo for eksempel sett når
det gjelder klasebomber. Vi er ikke med i EU, og har dermed en
veldig frihet.
Helene: Det er på fisk Norge er et problem internasjonalt, og på
landbruk EU og USA er problemet. Dere retter baker for smed.
Norge har bidratt til at fisk ses på som en industrivare i WTO,
og dermed påvirker norske tollkrav andre land sin mulighet til å
bearbeide egne råvarer og sikre egne markeder. Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ITUC har beregnet at millioner
av arbeidsplasser i fattige land vil gå tapt med norske krav til
kutt i industritoll, for å sikre norsk lakseeksport. Det er en deforts.
3 4
batt som kommer alt for dårlig fram fra
Nyt Afrika-kampansjen. Hadde Kirkens
Nødhjelp valgt den kampanjen ville det
vært et samla NGO-Norge som kunne
stå bak.
Kaare: Norsk politikk på fisk og industri er en katastrofe for fattige land. Derfor har vi gått knallhardt ut mot utenriksministeren og sagt at Barth-Eide
lukter fisk, og at han må slutte å tvangsfôre fattige land med norsk fisk.
Helene: Det er forskjell på om vi
snakker om industrivarer eller matvarer, som også er en grunnleggende sikkerhet. Det betyr selvsagt ikke at EU og
USA skal få lov å dumpe produkter på
verdensmarkedet, slik de gjør.
Kaare: Men EU og USA vil jo stenge
sine hjemmemarkeder for import.
Helene: Ja, når de skal produsere for
eget forbruk må de jo få gjøre det.
Kaare: Men da fratar vi jo fattige land
muligheten til å eksportere.
Helene: Nei, vi sikrer at fattige land får
tilgang til egne matvarer, og det er naivt å tro at løsningen er internasjonale
handelsregler. WTO-forhandlingene går
jo ut på at man skal legge alt om til grønn
støtte, som ikke er knytta direkte mot
produksjon. Ved å angripe produksjonssubsidier spesifikt bekrefter dere bare det
de sier. Den politikken som blir talende
i WTO er til en hver tid den som bygger
på de store selskapenes interesser. Det er
ikke familiebøndene som sikres her.
Kaare: Det er dagens politikk som
gagner storselskapene. Det er derfor vi
vil forandre denne politikken. WTO er
er resultat av hva aktørene i forhandlingene sier, og så lenge EU, USA og Norge
står sammen om utviklingsfiendtlige
posisjoner fungerer jo WTO helt elendig
for fattige land.
@
Dere mangler fullstendig
maktanalyse! Jeg mener ikke
at alle skal få subsidiere slik
de vil, men tror ikke linja
dere kjører vil sikre fattige
lands markedsadgang.
– Helene Bank
Helene: WTO-forhandlingene står fullstendig i stampe, så det
er bare tull å drive og snakke om hvordan WTO-avtalen skal
være. Vi må lage en politikk som kan fungere uavhengig av hva
de gjør i WTO. Alle må få forvalte egne ressurser for å styrke
matsikkerheten ved å produsere mat til egen befolkning, og man
må styrke andre aktører som ikke har noe med handel å gjøre: For
eksempel bønder og småbønders mulighet til å ha kontroll med
egne produksjonsressurser.
Kaare:100 u-land kom med et opprop her rett før jul, for at
WTO-forhandlingene må komme i gang igjen. Situasjonen
vi har nå, med massevis av bilaterale avtaler, er verre enn en
forhandlingssituasjon hvor alle er med.
Helene: Der er vi enige.
Kaare: Fint.
Gjennom historien er det jo få om noen land som har tjent seg
rike på å eksportere mat. Dessuten gjør klimaendringene matproduksjon vanskeligere, spesielt i sør, der allerede mange sulter.
Er det ikke risikablet å basere matsikkerheten i Nord på at man
vil kunne produsere mye mer enn det som trengs lokalt i sør? Og
tilsier ikke de globale maktforholdene at det er rike land som kommer til å vinne på en langt mer omfattende handel?
Kaare: Her var det mange ting. La meg ta det siste først: Jeg ser
ikke helt hvordan dette er et argument mot å endre maktforholdene til fordel for fattige land. Vi ønsker ikke en langt mer omfattende handel. Men vi ønsker at Norge skal vri importen, slik at vi
heller importerer fra fattige, enn fra rike land. Dagens toll-system
har dette som mål, men fungerer ikke i praksis. Vi vil beholde
tollvernet, men sørge for å gi reelle fordeler for fattige land.
I tillegg må man bruke de andre politiske virkemidlene; langsiktige, bærekraftige investeringer og bistand. Man må særlig se til
samvirkemodellen, som har vært så suksessrik i Norge, og bygge
opp kooperativer i fattige land.
Men er det ikke en fare for at man ender med å kjøpe maten ut av
3 5
munnen på de fattige, tatt i betraktning
hva slags maktforhold vi har internasjonalt?
Kaare: Maten ut av munnenargumentet
er riktig i dagens situasjon. Vi sier jo at
eksport kan være problematisk under
dagens regelverk, derfor må dagens regelverk legges om. En slik omlegging vil
gi fattige land mye bedre vilkår for sitt
eget landbruk, og også gi dem mulighet
for å eksportere om de ønsker det. Dette
vil gi inntekter og snu maten ut av munnen-argumentet. FN slår fast at sult skyldes fattigdom, ikke matmangel.
Helene: Du sier at når verden er ideell
kan frihandel fungere?
Kaare: Jeg har ikke noen tro på frihandel uansett, jeg.
Helene: Når fattige land har handlet seg ut av fattigdom med disse nye
reglene deres, vil de jo ikke ha behov
for beskyttelse?
Kaare: Det vil nok ta mange år. Det vi
ønsker oss er et regulert handelsregime
innenfor bærerkraftige rammer. I følge
FN-rapporten ”How to feed the world
in 2050” vil sultbildet i stor grad være
det samme da som i dag. Også når vi
kommer til befolkningstoppen rundt år
2050 sier FN at den største trusselen mot
matsikkerhet kommer til å være at sult og
feilernæring kan vedvare eller til og med
fortsette å øke, på tross av at det er nok
mat på aggregert nivå. Det største problemet vil altså være at de fattige ikke har
penger til å betale for maten – som finnes.
Skulle vi komme i en annen situasjon er
det selvfølgelig ingen ting i veien for å gå
tilbake til andre typer støtteordninger i
rike land som Norge.
Helene: Det du da sier er at de neste
20-30 årene kan vi ikke regne med at det
blir noe særlig bedre fordeling. Det vil
si at det viktige for småbøndene i fattige
land, som utgjør 70 prosent av de fattige, er at de kan produsere
mat til egen befolkning og eget forbruk. Spørsmålet blir dermed
hvordan vi kan styrke dem og gi dem mulighet til å bygge lokale
markeder.
Kaare: Nei det er ikke det jeg sier. Men jeg er helt enig i at
lokale markedet og regional handel også er viktig. Et annet
problem er at Norge har høyere tollsatser på foredla produkter
enn på råvarer. Det er jo helt høl i huet. Vi vil bort fra eskalerende tollsatser.
Helene: Men gå imot de eskalerende tollsatsene da.
Kaare: Det er vi helt enige i..
Helene: Og ikke mot alle disse andre virkemidlene som regler
mot krumme agurker og bananer? Omfattende studier har jo
vist at det er disse som hindrer grensekryssende handel.
Kaare: Jo, de også. Men mye av grunnen til at de lokale
markedene ikke utvikles, og at nesten en milliard mennesker
sulter i dag, er at så mange av de fattige er selvbergingsbønder,
og at det eneste de kan gjøre er å produsere mat til seg sjøl. Da
har de ingen inntekt, ingen kjøpekraft, og derfor er ikke lokal
markeder tilstrekkelig. Betalingsevnen der er alt for liten.
Helene: Økning i produksjon er et viktig grunnlag for å redusere fattigdom hos småbønder. Men det må være robust mot
klimaendringer, og ikke utkonkurreres av matvaredumping fra
EU og USA. Det er også viktig å huske at byttemarkeder ikke
inngår i de økonomiske modellene til FAO, WTO og FN. Derfor vil tall knyttet til eksport av mat ikke fortelle om folk blir
mindre fattige.
Kaare: Men like vel er det jo nesten en milliard mennesker
som går sultne til sengs hver kveld. Jeg mener dette viser at vi
trenger vesentlige endringer av dagens system.
Helene: Men det handler jo om en helt annen politikk. Det
handler om kraftfôrpolitikken, det handler om biodrivstoffpolitikken, det går på fiskeripolitikken. Det handler om at ressursene grabbes av de som har kjøpekraft.
Kaare: Nettopp derfor må vi bedre kjøpekraften til verdens
fattige, og FN sier at det vil monne dersom vi tillater fattige
bønder å øke sin produksjon, hvilket de kan gjøre, dersom de
får tilgang på markeder der de kan få skikkelig betalt. Da kan
de tjene penger til for eksempel kjøling og lagring, å sende ungene sine på skolen og å kjøpe medisiner.
3 6
Matkrise og norsk land
Det er ikke norsk tollvern som er de fattige landenes
problem, men subsidier på landbrukseksport fra den
rike delen av verden.
AKSEL NÆRSTAD
Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet. Han har i mange
år vært en svært aktiv deltaker i debatten om
mat, og står bak flere bøker og rapporter om
global matpolitikk. I 2011 skrev han rapporten
A Viable Food Future for Utviklingsfondet.
Begrepet matsuverenitet ble lansert av La Via Campesina. Fra
tid til annen dukker det opp påstander om at norsk landbruksstøtte
ødelegger for fattige lands muligheter til å eksportere. Den siste tida
har kampanjen Nyt Afrika, fått mye oppmerksomhet. De hevder norske landbrukssubsidier er et problem, og hindrer U-land i å eksportere mat til Norge. Når Norge knapt nok importerer mat fra de fattigste landene, er det ikke på grunn av norske subsidier. Årsaken er
eksportsubsidier i EU.
Problemet er eksportsubsidier
Omtrent 36 prosent av norske tollinjer (produkter) har ingen toll til
Norge. Det gjelder de fleste tropiske produkter. I tillegg er det ingen
toll på varer fra de 50 minst utviklede landene i verden, pluss 14
land til. Likevel utgjør importen fra de fattigste landene under en
prosent av landbruksimporten til Norge. Det er altså ikke tollsatsene som er problemet.
Et stort problem for mange bønder i utviklingsland, er at sterkt
subsidierte varer fra rike land ødelegger deres lokale markeder. I tillegg ødelegger den subsidierte eksporten fra rike land mulighetene
på verdensmarkedet for fattige land. Vi kjøper for eksempel dansk
@
Alle land bør ha rett og plikt til
å utnytte sine naturgitte betingelser for å produsere mest
mulig av basismaten til egen
befolkning.
sukker for langt under hva det koster å
produsere sukkeret. Med slik subsidiering
blir det nærmest umulig for Mosambik
og andre fattige sukkerproduserende land
å konkurrere. Derfor bør alle former for
subsidier på landbruksvarer fra rike land,
forbys. Det ville betydd mye for å bedre forholdene for fattige bønder i utviklingsland.
Det er ikke tollvernet som er problemet,
men subsidiene på eksport.
Ingen eksport til U-land
Norge eksporterer ikke landbruksvarer til
utviklingsland. Eksporten av ost til USA
og små kvanta av nisjeprodukter til noen
andre markeder, utgjør ingen konkurranse
med varer fra utviklingsland. Likevel er det
3 7
dbruk
bra at bondeorganisasjonene i Norge lenge
har gått inn for å fase ut subsidiene også til
slik produksjon. Alle former for subsidier til
produksjon som går til utviklingsland, har de
i mange år gått inn for å stoppe umiddelbart.
Det viktigste for å bekjempe sult og fattigdom i utviklingsland, er å øke matproduksjonen til egen befolkning og styrke bøndenes
levekår. Gjennom strukturtilpasning presset
fram av Verdensbanken, det internasjonale
pengefondet (IMF) og andre utenlandske institusjoner og regjeringer, ble utviklingsland
på 1980- og 90-tallet presset til å åpne sine
grenser for import av subsidierte varer fra
rike land. Tidligere president Bill Clinton har
beklaget hvordan denne politikken, som han
også fremmet, ødela landbruket i Haiti og
dermed var en medvirkende årsak til at så mange døde i jordskjelvet
der. Bøndene hadde blitt fordrevet inn i storbyslummen.
Utnytte naturgrunnlaget
Det norske tollvernet, reguleringen av landbruket og bondeorganisasjonenes sterke posisjon gjennom blant annet samvirkebevegelsen, forverrer ikke matkrisa. Tvert imot er det en modell
som organisasjoner for fattige bønder i utviklingsland ser som et
forbilde. Det er behov for en rekke tiltak i utviklingsland for å øke
matproduksjonen til egen befolkning. Et sterkere tollvern er ett av
tiltakene. Skulle utviklingsland – eller Norge – la være å ta i bruk et
slikt redskap fordi andre misbruker det? Vi kaster ikke brødkniven
fordi noen bruker kniv til å begå mord.
Alle land bør ha rett og plikt til å utnytte sine naturgitte betingelser
for å produsere mest mulig av basismaten til egen befolkning. Det
er viktig av hensyn til matsikkerhet, miljø, for stabile priser og for å
bekjempe fattigdom.
FOTO: Øystein Wangen
3 8
BØRGE ROUM,
lever godt på mat og ting andre har kasta.
Kast
og bruk
Børge Roum spiser nesten bare mat som andre har kasta.
Det lever han godt på.
TEKST / FOTO: Øyvind Aukrust
Når butikkene har stengt, henter
Børge fullt brukbar mat i kontainerne
deres. Ofte har de bare hatt litt for mye
på lager, og ser at den snart går ut på
dato. Kjøleskapet hans er usedvanlig velfylt for en student. Jeg var med
Børge bak en butikk etter stengetid.
Der fant vi en halvfull søppeldunk
med utmerkede bananer. Vanligvis er
det visst mye mer å finne.
– Jeg burde egentlig ha skaffa meg
en større fryser, sier Børge.
Også det det meste av tingene og
klærne til Børge har han funnet eller
kjøpt brukt. Der det bor mange ungdommer, forteller han, er utvalget i
søppelkassene spesielt stort. Ofte seg
tingene ut til å nesten ikke ha blitt
brukt.
Børge hører til bevegelsen som
kaller seg friganere. Friganerne bruker
mat og ting som andre har kasta, ikke
fordi de må, men som en protest mot
3 9
@
Vi må gjøre det
menneskene har
gjort til alle tider:
Bruke nesa. Det
gjorde vi med stor
suksess før vi fikk
staten.
overforbruk. På freegan.info defineres friganisme som en «total
boikott av et økonomisk system hvor kravet om profitt har blitt altoverskyggende, og hvor uoversiktlige produksjonssystemer sikrer
at produkter medfører skadevirkninger vi ikke en gang kan forestille oss». Istedet for å unngå kjøp av produkter fra et uetisk selskap,
for så å bare støtte et annet, unngår vi så godt vi kan å kjøpe ting».
Bevegelsen er ikke så stor i Norge enda, men den vokser. På ulike
nettsteder legger Børge og andre ut informasjon om hvor det er
verdt å lete. Han forteller også at han vet om mange som av og til
henter mat bak butikker, fordi de bor like ved og det er lettvint.
Forbrukere kaster mest
I 2011 kasta Nordmenn 330 000 tonn mat, i følge en undersøkelse
av Østfoldforskning, hvor de har sett på hvor mye nyttbar mat som
kastes i Norge. Med nyttbar mener de all mat som kunne blitt brukt
hvis den ble behandla riktig – altså også mat som har fått lov å bli
dårlig. For eksempel fiskebein og epleskrotter regnes ikke med.
78 prosent av maten som ble kasta kom fra private husholdninger, viser undersøkelsen. I gjennomsnitt kasta hver husholdning over 50 kilo. Svinnet fra butikkene utgjør 13 prosent, eller 68
000 tonn. Selv om butikkenes andel kan se beskjeden ut, er den
tilstrekkelig for at man kunne fylt Ullevåll Stadion med et ti menter
høyt søppelberg. Hos butikkene som var med i undersøkelsen gikk
mellom tre og ti prosent av maten til
spille.
Butikkene i undersøkelsen har blitt
spurt hvorfor de kaster mat. Hovedgrunnen er at de bestiller for mye i
forhold til hva som blir solgt. Mange
sier at de helt bevisst bestiller mer enn
nødvendig, fordi det alltid skal være
fullt i hyllene. Da får kundene mer lyst
til å kjøpe. Det er også et problem at
butikker i kjeder ikke får tilpasse utvalget som de vil, ut fra hva deres kundegruppe ønsker. Det går klart igjen at
små butikker kaster mye, fordi det har
mange produkter det ikke er få som
ønsker å kjøpe. Forbrukerne kaster
mat fordi de kjøper inn for mye, eller
fordi de ikke tør å bruke mat som har
gått ut på dato.
– Bruk nesa
Christopher Sjuve er kokk og
matskribent. Han mener at mengden
mat som kastes hverken kan begrunnes helsemessig eller kvalitetsmessig.
– Vi må gjøre det menneskene har
gjort til alle tider: Bruke nesa. Det
gjorde vi med stor suksess før vi fikk
staten. Hvis melka lukter bra, er den
forts.
4 0
stort sett bra, selv om den er over datoen, sier han.
Sjuve ergrer seg over at kjøttet har
gått ut på dato når det virkelig begynner å bli godt.
– Da jeg jobba i kjøttbransjen, som
student, la vi til side kjøtt vi selv ville
ha og lot det ligge minst en måned
over holdbarhetsdatoen. Det ble mye
mørere og bedre. Marginene som blir
lagt inn er helt absurde.
Mari Ausvoll Ilseng jobber med mattrygghet i Tine. Hun bekrefter at det
blir lagt inn svært store marginer.
– Det som ligger til grunn for holdbarhetsdatoene er belastningstester. Vi
utsetter kjøttet for varme for eksempel,
og ser hvor lenge det holder. Det må tas
høyde for at kjøttet ikke alltid blir behandla optimalt. Det skal for eksempel
kunne ligge en stund i en varm bil, uten
å bli ødelagt før datoen.
Hun mener ost kan bli bedre etter å
ha gått over best før-datoen, hvis det
har blitt lagra riktig.
– Alle de vanlige hvitostene våre,
som Norvegia, Jarlsbeg og Edamer er
gode eksempler at det det trygt kan
nytes selg etter utgått «best før»-dato.
Noen vil til og med hevde at den er
«best etter». Tine tilbyr disse produktene i egne vellagra varianter, hvor vi
har kontrollert lagringa før de pakkes
og selges. Forbruker kan gjerne lagre
disse produktene selv. Vi kan trygt
anbefale å kjøpe en ekstra Edamerost
allerede nå på våren. Legg den innerst
i kjøleskapet, og du har en vellagra og
smakfull Edamer til jul.
Når holdbarheten ikke er satt til å
vare lenger enn hva som står på pakka,
er det fordi kjøperen skal vite hvordan
den vil smake. Når osten lagres blir den
sterkere, og det vil ikke alle like. Hun
påpeker at alle produkter som blir farlige å spise på et tidspunkt har to holdbarhetsdatoer; en dato som angir «best
før», og en for «siste forbruksdag». At
«best før»-datoen er passert pleier ikke
å være noe problem. De fleste matvarer
vil også holde en stund etter siste forbruksdag, hvis de blir behandla riktig.
Christopher Sjuve mener det er et problem at folk ikke vet
hvordan mat skal vurderes.
– Folk tror maten automatisk blir dårlig når den går over «best
før»-datoen. Man burde få opplæring på skolen i hvordan mat
skal vurderes, og det burde stå på pakkene hvordan man ser om
maten er bra.
Bevisst butikk
I Meny-butikken på Majorstua i Oslo kaster de ikke mye. Hver dag
legger de produkter som snart går ut på dato i en godt synlig tilbudshylle. Maten de ikke rekker å få solgt før den går over Best førdatoen, og for eksempel brød fra dagen før, blir gitt bort til Blåkors.
På grunn av disse ordningene rekker lite av maten å bli dårlig.
– Vi kaster nesten ingen ting. Jeg vil tro det er snakk om 80-90
prosent reduksjon i svinnet, sier Ronny Kvammen, som er assisterende butikksjef.
Han anslår at det hver dag blir omtrent en handlevogn med
brød til overs, og omkring ti banankasser tørrvarer. Alt dette
hadde blitt kasta i de fleste andre butikker.
Hva tror du er grunnen til at andre butikker kaster alt?
– Jeg håper det er fordi de ikke har tenkt lenger, sier Kvammen. – Hvis de ansatte kaster ting i søpla, tenker kanskje ikke
sjefene så mye på det. Jeg klarer ikke å se noen andre grunner.
4 1
@
Vi kaster nesten
ingen ting. Jeg vil
tro det er snakk
om 80-90 prosent
reduksjon i svinnet, sier Ronny
Kvammen
Prosjektet ser også på muligheten
for å opprette en matsentral i Oslo.
Det er meninga at denne skal ta imot
mat som butikkene ikke vil eller kan
selge, og distribuere maten til de som
trenger den. Planen er at matsentralen
skal samle inn mat til omkring tre tusen
mennesker hver dag
Dette er en vinn-vinn situasjon.
Han mener å ha sett at forbrukerne blir stadig mer kresne.
– Jeg har prøvd å legge ut bulkete pizzaesker, men de blir ikke
kjøpt, og folk mener det er menneskerett å spise pølser som har
en ukes holdbarhet igjen. En gang jeg stod i ferskvaredisken
spurte en kunde meg om vi ikke hadde pølser med bedre holdbarhet enn de hun fikk. Det var tre dager igjen, og hun skulle
bruke dem samme dag. Folk har blitt for kresne, men å endre
menneskelig adferd er jo ikke lett.
De frivillige organisasjonene har begrensa kapasitet til å ta
imot mat. Skal kastinga virkelig bli drastisk redusert, i alle butikker, mener Kvammen at politikerne må trå til.
– Hvis vi hadde hatt et organisert distribusjonsapparat for mat
butikkene ikke blir kvitt, ville det hatt mye å si, sier han.
Kutte 25 prosent
Østfoldforsking sin rapport om kasting av mat er skrevet på oppdrag fra ForMat-prosjektet, som blir drevet av en rekke næringslivsorganisasjoner. Prosjektets mål er å redusere mengden
nyttbar mat som kastes med 25 prosent innen 2015, i forhold
til nivået i 2011. De viktigste tiltakene rapporten framhever er
informasjon til forbrukerne, og at butikkene blir flinkere til å
bestille riktig mengde mat. For å spre informasjon har ForMat
lagd nettsida matvett.no, med informasjon om hvordan private
husholdninger kan kaste mindre.
Kjemp politisk
Børge oppfordrer først og fremst folk til å
kjempe politisk for en rettferdig bruk av
ressurser, og å tenke over hva de gjør selv.
– Jeg prøver ikke å få alle til å gjøre
det samme som meg. Det viktigste ar
man får et mer bevisst forhold til forbruket sitt. Og skal du gå en kveldstur
går det jo an å legge den om et sted hvor
de pleier å kaste bra mat, sier han.
Børge mener politikerne sitter på
mye av nøkkelen til å få ned mengden
mat og andre ting som kastes.
– Butikkene kaster ikke mat fordi det
er så gøy, men fordi det er lettvint og
sparer dem for tid og ressurser. Staten
kunne lagt en større avgift på levering
av søppel. Alle skoleelver kunne lært
om hvordan man vurder mat.
For å stille dem til ansvar mener han
noe av det viktigste vi kan gjøre er å bli
med i organisasjoner.
– Å være med i NU er flott, og man
kan jo også gjerne være medlem i et
parti og i flere organisasjoner. Det bidrar til å gi dem tyngde selv om man
ikke har tid til å arbeide aktivt for dem.
Man kan skrive leserinnlegg elle delta
i nettdebatter. Alle får finne sin måte å
engasjere seg på, sier han.
4 2
Drømmen om et sm
I Norge står over tretti tusen gårder ubebodde1. Samtidig viser undersøkelser at 800.000 nordmenn gjerne
kunne tenke seg å bo på et småbruk. Hvorfor er det så
mange gårder som står ubebodde samtidig som «alle»
drømmer om å bo på et småbruk?
BENTE LORENTZEN
Jobber i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med
prosjektet Slipp oss til – ungdom inn i landbruket. Prosjektet er et samarbeid mellom Natur
og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
FOTO: Nat Mead, Sogn Jord- og Hagebruksskole
Gjennom prosjektet Slipp oss til –
ungdom inn i landbruket jobber Norsk
Bonde- og Småbrukarlag (NBS), Natur og Ungdom (NU) og Norges Bygdeungdomslag (NBU) for at flere unge
skal bli bønder og at flere skal flytte til
bygdene. I denne artikkelen skal vi se
nærmere på hvorfor gårder står ubebodde, hvorfor ungdom velger bort
bondeyrket og hva som skal til for
at flere flytter til bygda og flere blir
bønder.
De siste årene har det skjedd store
endringer i det norske landbruket. På
20 år er antall aktive gårdsbruk i Norge
4 3
måbruk
halvert. Ved inngangen til 1990-tallet var det rundt 100.000 aktive
gårdsbruk i Norge. I dag er antallet under 45.000. Det er først og
fremst de små gårdene som blir lagt ned.
Selv om mange gårdsbruk er borte, har matproduksjonen i Norge
økt. Dette har vært mulig blant annet ved at gårdene som la ned,
leide ut eller solgte jorda til nabobonden. Dette har gitt oss større
og færre gårder. Dessverre har utviklingen mot større gårder også
ført til at mye matjord er gått ut av drift. På 35 % av de ubebodde
gårdene i Norge ligger hele eller deler av jorda brakk.
Ingen vil bo på Gjøvik, men alle vil ha et småbruk?
«Alle har et søskenbarn på Gjøvik», sang Alf Prøysen i sin tid, men
ser vi nærmere på flyttetrendene i Norge, vil vi i fremtiden måtte si
at «alle har et søskenbarn i Oslo og Akershus». Selv om befolkningen i landet øker - vi passerte 5 millioner innbyggere i 2025, hjelper
det lite for rekrutteringen til landbruket og til bygdene.
Bygdene og utkantene i Norge blir
sakte men sikkert fraflyttet. Likevel
viser avisoppslag og undersøkelser
at mange nordmenn drømmer om et
småbruk på bygda. I følge en undersøkelse, gjennomført for avisa Nationen i januar i år, drømmer én av seks
nordmenn om å bo på et småbruk. Tall
og avisoppslag som dette må likevel tas
med en klype salt, da undersøkelsene
ofte har uforpliktende spørsmål som
sier lite om hvor mange som faktisk
planlegger å flytte til et småbruk. For
@
I noen kommuner
er det ventelister med folk som
ønsker å flytte til
bygda, men som
ikke slipper til,
fordi eierne av de
ubebodde gårdene
ikke er interessert
i å selge.
eksempel var spørsmålet Nationen
stilte, i undersøkelsen nevnt over, noe
så uforpliktende som dette:
«Om du kunne velge fritt, uten økonomiske eller andre hensyn, hvor ville
du helst bodd? I storby, småby, i tettbygd strøk, på et småbruk eller i et øde
område?».
forts.
4 4
Siden Norge er et langstrakt
og humpete land krever det
mye av bøndene å utnytte ressursene der de er.
villig til å selge, i hvilken tilstand gårdene var
i og hvilken fremtid de så for seg for gårdene.
Hovedkonklusjonen i rapporten var at eierne til de ubebodde gårdene hadde så sterke
følelsesmessige tilknytninger til gården de
eide, at de ikke var interessert i å selge.
Likevel er det viktig å ta på alvor at veldig mange nordmenn svarer
at de gjerne kunne tenkt seg å bo på, eller drive et småbruk. I noen
kommuner er det ventelister med folk som ønsker å flytte til bygda,
men som ikke slipper til, fordi eierne av de ubebodde gårdene ikke
er interessert i å selge.
«Slektstilknytningen til eiendommen
er den langt viktigste grunnen til at ubebodde eiendommer ikke legges ut for salg.
Det er altså følelsesmessige grunner til at
eiendommene forblir i eiers eie.» (Bygdeforskning)
Hvorfor står gårdene ubebodde?
Sommeren 2011 kom Norsk Senter for Bygdeforskning med en stor
rapport om de ubebodde gårdene i Norge. I rapporten ble det gjennomført en grundig spørreundersøkelse, hvor eiere av de ubebodde
gårdene ble intervjuet om deres forhold til eiendommen: Om de var
I tillegg til at eierne av gårdene gjerne
har sterk personlig tilknytning til gårdene,
ønsker 45% av eierne av ubebodde gårder
å beholde gården som fritidsbolig. Dette er
et evig dilemma for mange kommuner som
4 5
gjerne ønsker tilflytning til bygda, men som
ikke ønsker å påvirke eiere av fritidseiendommer til å selge.
Kommunene har myndighet til å innføre
boplikt, slik at de som flytter til området må
være helårs-bosatt i kommunen. Boplikt er
omstridt og mange kommuner vegrer seg
for å bruke myndigheten de har til å påvirke
eierne, selv om det finnes andre interesserte
som ønsker å bo i kommunen året rundt.
Stort potensial for kommunene
Prosjektet «Slipp oss til – ungdom inn
i landbruket» har fylkesvise prosjekter
som jobber for å få kommuner til å sette
i gang kartlegging av ubebodde gårder.
Mange kommuner er ikke klar over at det
står veldig mange ubebodde gårder i sin
kommune. Et eksempel fra Hordaland er
Kvinnherad kommune, som satte i gang en kartlegging av ubebodde
gårder i 2010. I Kvinnherad kartla de rundt 250 ubebodde gårder.
Disse gårdene representerer en stor ressurs for kommuner som sliter med fraflytting eller som ønsker næringsutvikling og tilflytting.
«De mange ubebodde landbrukseiendommene representerer en
ressurs for mange lokalsamfunn. For det første. På grunn av størrelsen og karakteren på disse eiendommene, har de stor betydning
for kulturlandskapet. Dersom husene er ubebodd, og vedlikeholdet
av arealet på eiendommen er dårlig, vil dette ha en negativ innvirkning på landskapet og dermed opplevelsen av både å bo i og
reise igjennom slike lokalsamfunn. Disse virkningene kommer så
snart eiendommen ikke har fast bosetning.» (Bygdeforskning)
Det viktigste for kommunene er muligheten for å få nye familier tilflyttende, hvis de ubebodde gårdene legges ut for salg. Ved å
starte et Slipp oss til – prosjekt, hvor en påvirker og bistår eiere av
forts.
Sauer på beite.
FOTO: Ole Magnus Drægni
4 6
ubebodde gårder til å selge, kan kommunene vekst, fremtidstro og
økt tilflytning.
«Like fullt, en familie fra eller til kan ha svært stor betydning for
et lite lokalsamfunn. En eller to familier kan bety være eller ikke
være for skolen, for den lokale butikken og for idrettslaget. Hvor
lang køen av interessenter er, spiller derfor ikke så stor rolle, men at
den ene familien som er seriøst interessert faktisk får anledning til
å kjøpe en av de mange ledige eiendommene, kan ha stor betydning
for det enkelte lokalsamfunn.» (Bygdeforskning)
Todelt rekrutteringsproblem
Som vi har sett står det i dag mange ubebodde gårder rundt om i
landet, til tross for at det finnes interesserte kjøpere. Gårdene i Norge
eies av mennesker som gjerne har hatt gården i slekta i generasjoner.
Det er lange tradisjoner for at gårdene skal videreføres fra én generasjon til en neste.
Når den nye generasjonen ikke ønsker eller har muligheten til å
ta over gården, blir den ofte værende i slekta uten at noen bor på
Mange i landbruket har etterlyst en mer positiv omtale av
bondeyrket slik at ungdom får
lyst til å utdanne seg til å bli
bonde eller ta over gården i
familien.
gården eller driver den. Dette er problematisk så lenge det finnes andre interesserte som ønsker å ta over gården, men ikke finner noen
gård til salgs. Den andre siden av problemet er manglende interesse
fra de som har muligheten til å ta over. I landbruket snakkes det om
en «kjøkkenbordsvaksine» som kanskje er årsaken til at mange ikke
ønsker å overta gården og starte som bonde.
Kjøkkenbordsvaksinen
Å være bonde er utfordrende, og inntektene i landbruket er lave.
Mange bønder må derfor jobbe utenom gården for å tjene til livets
opphold. Høye priser på utstyret som trengs for å produsere mat, gjør
at mange sliter med å få tilstrekkelig med inntekter fra landbruket. I
tillegg er bondeyrket veldig arbeidskrevende i perioder. Særlig dyrehold setter krav til hvordan bonden disponerer hverdagen sin.
Hvis barna som vokser opp kun opplever den negative omtalen av
bondeyrket, og foreldrene klager over ulempene, kan det føre til at
den oppvoksende generasjonen ikke ønsker å ta over gården. Mange
snakker derfor om at man kan bli «kjøkkenbordvaksinert» mot å ta
over gården etter foreldrene. I tillegg er det viktig å understreke at det
å være datter eller sønn av en bonde ikke nødvendigvis betyr at du
har lyst eller mulighet til å bli bonde selv.
Mange i landbruket har etterlyst en
mer positiv omtale av bondeyrket, slik at
ungdom får lyst til å utdanne seg til å bli
bonde eller ta over gården i familien. Avisoppslagene om det å være bonde er ofte
negative og tabloide. På samme måte som
andre fagforeninger er bondeorganisasjonene avhengige av å få frem den vanskelige
situasjonen i landbruket, med lav inntekt
og lange dager, slik at de kan forhandle om
bedre vilkår. Når bondeorganisasjonene
hvert år forhandler med staten i jordbruksforhandlingene, må de vise frem for staten
den vanskelige situasjonen mange bønder
er i.
Å skape positiv omtale samtidig er utfordrende. Det oppstår et dilemma når
organisasjonene på den ene siden må
beskrive de faktiske utfordringene for bøndene, samtidig som de ønsker å vise frem
de positive sidene til unge folk som kanskje
kan tenke seg å bli bonde.
Hvordan ser morgendagens landbruk ut?
Samtidig som folk velger bort livet på
landet til fordel for livet i tettbygde strøk og
store byer, er det få som velger å utdanne
seg til å bli bonde. Landbruket opplevde i
år likevel en rekordsøkning i antall søkere
til landbruksutdanninger, men dette må
sees i sammenheng med at antall søkere til
all høyere utdanning øker.
Bondeyrket har tradisjonelt gått i arv fra
generasjon til generasjon og ideen om å
rekruttere flere til næringen er kanskje en
relativ ny utfordring for organisasjonene
som arbeider for en sterk landbruksnæring
i Norge. Å være bonde er på ingen måte et
ensidig yrke og landbruksnæringen er i
stadig endring.
«Det betyr at rekruttering ikke bare blir
et spørsmål om å stimulere mennesker
til å gå inn i et landbruk med et bestemt
innhold, men også hva landbruket er, hva
det kan bli, og hvordan det påvirkes av de
menneskene som rekrutteres, og av de politiske og forvaltningsmessige virkemidlene.»
(Bygdeforskning)
4 7
Fadderordninga «Bli bonde»
Slipp oss til – ungdom inn i landbruket jobber, gjennom fadderordninga «Bli Bonde», for at flere skal
bli norske bønder. Hvis Norge også i
fremtiden skal produsere mat til egen
befolkning, basert på de ressursene
og råvarene vi har tilgjengelig, er vi
avhengige av å stoppe nedgangen i
aktive gårdsbruk og øke rekrutteringa til landbruket.
Gjennom fadderordninga «Bli
bonde» ønsker Slipp oss til– ungdom
inn i landbruket å rekruttere nye
mennesker inn i bondeyrket ved å la
etablerte bønder være faddere og bidra med sin kunnskap til nye bønder.
Vi har allerede passert 5 millioner
innbyggere i Norge. Innvandring og
lengre levetid blant befolkningen gjør
at Statistisk Sentralbyrå forventer at
befolkningen i Norge skal fortsette
å øke i årene i fremover. Vi har store
beiteressurser i Norge, hvor kyr, sau
og geit kan pleie kulturlandskapet og
spise seg mette slik at vi mennesker
får tilgang til kjøtt og melk.
Siden Norge er et langstrakt og
humpete land krever det mye av
bøndene å utnytte ressursene der de
er. Derfor er det viktig å jobbe for
at bønder får gode vilkår, og at det
skal bo folk i bygdene. Bygdene og
bøndene er gjensidig avhengige av
hverandre og mange har en drøm om
å flytte til et småbruk.
Drømmen om et småbruk vil for
mange fortsatt bare være en drøm,
men for de som ønsker å flytte til
bygda for å bo og/eller drive med
landbruk er det dessverre fremdeles
mange hindringer i veien. Hvis du
vil lese mer kan du gå inn på www.
gardsbruk.no. Her finner du blant
annet «handboka – bruk for deg»
som beskriver hva som skal til hvis
du vil kjøpe gård eller bli bonde.
Ungdommer på «Grønt Spa`tak».
FOTO: Carl-Frederic Salicath
4 8
JOHAN SWÄRD,
driver gården Avskhim Vestre , i Hadeland
Mangfoldig
Mel
– Her på gården har vi 40-50 kornsorter, og dyrker
hvert år omkring 15, forteller Johan Swärd.
TEKST: Øyvind Aukrust og Silje Wiik Nielsen / FOTO: Øyvind Aukrust
Johan og kona Kristin driver gården Aschim Vestre, i Gran
på Hadeland. Der dyrker de gamle kornsorter økologisk, som
finnes svært få andre steder. Han mener et viktig problem i
dagens landbrukspolitikk, og i systemene for produksjon og
salg av mat, er tankegang om at det meste skal standardiseres.
Det mener han både er et onde for forbrukeren, og ødelegger
for miljøet.
Det er ikke bare naturens biologiske mangfold som er trua. I
Følge FN har 75 prosent av det globale sortsmangfoldet i jordbruket forsvunnet. Årsaken er at man har gått over til nesten
kun å bruke et fåtall sorter som er tilpassa et moderne jordbruk.
En vanlig moderne bonde kjøper frø fra frøforretninger
hvert år, og dyrker normalt kun en sort av hver art. Tidligere
tok hver bonde vare på deler av avlingen fra året før, og sådde
den neste år.
I 1997 fikk Johan litt frø fra en venn.
Siden har han skaffa prøver av en
mengde andre sorter fra Nordisk genbank i Sverige, der man tar vare på og
lagrer dem sikkert.
Standardiserings-ideologi
– De store matselskapene tar ikke imot
mel fra oss. Vi selger alt direkte. Både
landbrukspolitikken, foredlingsbedriftene og produsentene legger opp til at alle
skal drive veldig likt, sier Johan.
Ved å tenke utradisjonelt har Johan og
Kristin truffet på mange utfordringer.
Johan forteller at når han begynte, gikk
Helios – en kjede for økologisk mat, litt
motvillig med på å ta inn melet hans.
– De var redd brødet deres skulle
4 9
smake annerledes. Men når de blanda det ut med tonnevis av annet
mel, kunne det jo neppe ha så mye å si, mente de.
Dette mener han er illustrerende for tankegangen som har lagt
premissene for både landbrukspolitikken, distribudsjonsapparatet
for mat og dagligvarehandelen.
– Jeg tror det er en tankegang fra 70-tallet som henger igjen,
om at det folk ønsker er standardisering. I stedet bør man spille
på produktenes forskjellige kvaliteter, når det gjelder smak, miljø
og ernæring. Økologisk mat er ikke bare økologisk mat. Jeg leverer
dill til en fiskeforedlingsbedrift i nærheten. De kjøper alltid herfra,
@
De var redd brødet deres
skulle smake annerledes.
Men når de blanda det ut med
tonnevis av annet mel, kunne
det jo neppe ha så mye å si.
fordi dillen min er av god kvalitet, og
setter mer smak enn den de ellers får
kjøpt.
– For noen år siden hadde Aftenposten en artikkel der de fikk analysert
innholdet av enkelte næringsstoffer i et
billig kneipbrød og et økologisk brød fra
en håndtverksbaker. Konklusjonen var
at de inneholdt omtrent like mye karbohydrat, protein og fett - som om det
forklarer alt viktig ved et brød. Dette er
jo fullstendig meningsløst; ingen hadde
funnet på å gjøre det samme med vin,
sier Johan.
Han forteller at på Hadeland var det
vanlig for bønder å dyrke noe poteter,
ved siden av andre ting. Men de siste
forts.
5 0
tiårene har antallet potetbønder minka
drastisk. Bama, som tar imot poteter, må
kunne hente flere trailerlass i året fra hver
enkelt produsent. Stordriftstankegangen
rammer altså ikke bare de som dyrker
rare kornsorter.
Viktig med mangfold
At Johan gjør en viktig jobb ved å ta vare
på det biologiske mangfoldet, bekreftes
fra forskerhold.
– Når landbruket skal tilpasse seg klimaendringene er det særlig viktig å ha et
stort mangfold av forskjellige slags sorter,
tilpassa forskjellige naturforhold. Når
man utvikler nye sorter er utgangspunktet sorter som har blitt brukt før. Jo større
mangfoldet er, desto større er muligheten
for å oppnå egenskapene man ønsker, sier
Regine Andersen.
Regine Andersen er statsviter og forsker ved Fridtjof Nansens institutt. Hun
jobber med internasjonale avtaler knytta
til biologisk mangfold, med spesielt fokus
på plantemangfoldet i landbruket. De
siste tiårene har det blitt satt igang flere
store prosjekter for å ta vare på frø i lagre – såkalte genbanker. Men skal sortene
bli tatt vare på, og være nyttige også for
framtida, mener hun det er helt nødvendig å dyrke og bruke dem.
– Når sortene blir liggende i genbanker
tilpasser de seg ikke miljøet. Dermed blir
de mindre anvendelige. Planteforedlerne
er avhengige av å kunne ta utgangspunkt
i sorter som har egenskaper de kan bruke til å dekke dagens behov.
Dessuten er kunnskapen om sortene knyttet til aktiv bruk, enda en
viktig grunn til å støtte opp om bøndenes arbeid her.
Hun mener også det skaper en viktig sikkerhet at sortene ikke
bare bevares i genbanker.
– I NordGen for eksempel, har man problemer med å ta vare på
alle sortene. Frø mister nromalt spireevnen etter å ha ligget i fryseren en viss tid. For å bli bevart må de dyrkes opp jevnlig. Frøbankene har for lite ressurser til å gjøre det ofte nok med alle sorter. At
sortene brukes er en ekstra sikkerhet.
Tidligere ble det dyrka et utall sorter, tilpassa lokale forhold. Nå
har selskaper utvikla sorter som gir høyere avling. I 2010 fantes 23
hvetesorter som var godkjent for salg i Norge. Bare ni av disse var
norske. EU-regler forbyr kommersielt salg av alle sorter som ikke er
med på lista over godkjente sorter.
Mektig industri
Internasjonalt gjør strenge lovverk, lagd for å ivareta interessene
til frøindustrien, at det er vanskelig å ta vare på sortsmangfoldet. I
2004 innførte Norge et direktiv fra EU, som innebar forbud mot å
gi bort, bytte eller selge sorter som ikke var godkjent for omsetning,
både kommersielt og ikke-kommersielt. Det betydde i prinsippet
at hvis en bonde, som dyrka lokale kornsorter slutta med det, ville
ikke andre kunne ta over. Eneste mulighet til å ta vare på dem var at
de ble lagt inn i en frøbank.
– Norge gikk faktisk lenger enn EU påla oss. I direktivet sto det
at kommersiell omsetning av frø skal forbys. I den norske oversettelsen, som ble gjeldende i Norge, hadde de strøket kommersiell,
slik at det gjaldt all omsetning, sier Regine Andersen.
I 2010 ble lovverket myka opp noe. Fra da har det vært lov å
omsette frø ikke-kommersielt i små mengder. Men for å starte med
salg må man være en godkjent frøforretning, og sortene må stå på
de offisielle sortslistene.
I utgangspunktet er det omfattende prosedyrer som kreves for at
man skal få godkjent en sort. Man må kunne dokumentere sortens
egenskaper, og at den er genetisk ensarta, og dermed kan skilles tydelig fra andre sorter. Dersom en godkjent sort endrer seg genetisk,
kan den ikke lenger selges; da blir den per definisjon en ny sort,
som også må godkjennes.
Dagens lovverk gjør det mulig å få godkjent dyrking av gamle
sorter til bevaring. Det vil si at man kan dyrke gamle sorter for at
de skal bli tatt vare på. Prosedyren som trengs da er enklere, men
loven sier at man har ansvar for at de ikke endrer seg, og at de ikke
kan utgjøre mer enn to prosent av produksjonsvolumet av arten.
Det finnes for eksempel ikke lenger gamle hvetesorter som er egna
for dyrking på Hadeland, der Johan bor. Frøene man brukte er det
ikke noen som har tatt vare på. Heldigvis er det sorter like over
grensa til Sverige som man mener likner. Men lovverket gjør det
vanskelig å bruke dem.
– Prosessene er alt for byråkratiske og krevende, også når det
5 1
gjelder bevaringssorter. Man burde stimulere til bruk av gamle sorter. Dagens lovverk er begrensende og ikke stimulerende.
Men sammenlikna med hva som er vanlig
i EU har vi et liberalt regelverk. Norge må
forholde seg til EU-direktivene, og har
valgt å tolke dem liberalt
Spiller med naturen
Det er ikke bare kornet som er spesielt på
Aschim. Johan bruker nesten ikke gjødsel.
I stedet for å gjødsle er han opptatt av å
bygge opp jordas fruktbarhet, gjennom et
mangfold av organismer som lever der.
– I jordsmonnet finnes det millioner av
organismer som er med å skape et godt
miljø for planterøtter og derav for planters
vekstmuligheter. Vi har anaerobe og aerobe organismer i jorda.
De anaerobe kan leve uten oksygen, de
aerobe vokser og formerer seg ved oksygentilgang.
Jord inneholder biologisk materiale,
som er viktig for at plantene skal vokse.
Johan forteller at for hver gang han kjører
over åkeren med traktoren sin, vil jorda
stadig bli mer sammenpakka. Jorda blir
hard slik at planterøttene har vanskeligere
for å trenge ned for å finne næring til vekst. Når jordpartiklene klistres sammen,
vil oksygentilgangen synke. Mikroorganismene som behøver et oksygenrikt miljø,
vil fortrenges til fordel for dem som trives
i oksygenfattig jord. De aerobe organismene, som liker oksygen, er gunstige for
miljøet i jorda.
Bønder kan løse konsekvensene av
jordpakking ved konstant tilførsel av lettoppløselig nitrogen ved planterøttene.
Grovt sett baserer konvensjonelle bønder
seg på kunstgjødsel. Økologiske bønder
bruker heller av kumøkk eller hønsemøkk.
Johan gjør ingen av delene, men unngår
jordpakking så godt som mulig, og gjør
det han kan for å lage systemer som likner
på økosystemene i naturen.
Et par uker etter at kornet er sådd, sår
Johan grønngjødsel i samme åker, som
kan være kløver og belgvekster. Når kor-
@
Når landbruket skal tilpasse
seg klimaendringene er det
særlig viktig å ha et stort
mangfold av forskjellige
slags sorter, tilpassa forskjellige naturforhold.
net høstes, er åkeren full av næringsrike engvekster som han slår
og lar ligge for å tilbakeføre næring. Dermed trengs ikke vanlig
husdyrgjødsel.
Mange fordeler
Johan mener sortene han dyrker har store fordeler, både økologisk, smaksmessig og ernæringsmessig. De vanlige sortene er utvikla for et konvensjonelt landbruk, der man bruker kunstgjødsel
og sprøytemidler. I et økologisk landbruk er andre egenskaper
viktige, forteller han. Dette gjelder særlig i den spesielle typen
økologisk landbruk de driver på Asschim.
Han opplever at mange som ikke tåler vanlig gluten tåler melet
hans. Eldre sorter inneholder en annen type gluten enn moderne
sorter, som skal være lettere å tåle.
– Moderne kornsorter er avla fram for å gi størst mulig avlinger
i et maskinelt landbruk, basert på kunstgjødsel og sprøytemidler.
Til industribaksten kreves det framavling av hardt gluten, som er
vanskelig fordøyelig. Smak og næringsinnhold har ikke fått stå
i førersetet. Ved å foredle ensidig på noen egenskaper har man
mista andre, sier Johan.
Johan har i løpet av årene avla opp 40-50 sorter til mengder på
minst et par kilo, i det han kaller en bruksgenbank. De som vil
kan få litt korn for å dyrke på sin egen gård.
Markedet finnes
Selv har Johan og Kristin vist at det finnes marked for spesielle produkter med god kvalitet. Johan maler det meste av melet sitt selv, og selger størsteparten til faste kunder. Noe leveres
til småbutikker og til et firma som har spesialisert seg på gamle
sorter. Men en slik måte å drive på er ikke for hvem som helst.
Man må være interessert i og ha anlegg både for markedsføring
og produktutvikling, og det krever masse jobb. Johan mener noe
av det viktigste som skal til for å gjøre flere interessert er et distribusjonsapparat for maten.
– Så lenge man må selge alt som er litt utenom det normale
selv, blir det bare for spesielt interesserte. Vi ser jo at folk liker
det vi lager, men så lenge kjedene, landbruksorganisasjonene og
staten har liten interesse for mangfold, blir slikt som det vi driver
med, for spesielt interesserte, sier Johan.
5 2
Landbruk og klima
Mat må vi ha. I denne artikkelen vil jeg forsøke å
forklare hvordan vi kan innrette vår matproduksjon
slik at vi så langt det lar seg gjøre, tar hensyn til både
klima, ressurser og befolkningens behov for mat.
THOMAS COTTIS
Thomas Cottis er bonde og høgskolelektor
ved Høgskolen i Hedmark.
FOTO: Øyvind Aukrust
Mat må vi ha. I denne artikkelen vil jeg forsøke å forklare
hvordan vi kan innrette vår matproduksjon slik at vi så
langt det lar seg gjøre, tar hensyn til både klima, ressurser og befolkningens behov for mat.
Først klima:
Klimaendringene er her. Hvis vi ikke gjør kraftige kutt, vil konsekvensene
bli mer og mer katastrofale. Norsk landbruk gir utslipp av både CO2,
metan og lystgass. Omregnet til CO2-ekvivalenter (CO2-enheter) står
landbruket for ca 4,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Dette er 7
CO2-EKVIVALENTER 1000 TONN
Utslippskilde
Husdyr og husdyrgjødsel
Handelsgjødsel
Biologisk nitrogenfiksering
Restavlinger
Dyrking av myr
Nedfall av ammoniakk
Avrenning
Avløpsslam
Halmbrenning
Drivstoff maskiner og varme
Sum offisielle utslipp
CO2
0
0
0
0
0
0
0
0
0
407
407
Metan
2206
0
0
0
0
0
0
0
6
0,8
2212
Lystgass
573
634
49
95
331
77
333
7,1
1,6
38
2137
Sum
2779
634
49
95
331
77
333
7,1
7
445
4757
%
58,4
13,3
1,0
2,0
7,0
1,6
7,0
0,1
0,1
9,4
100
Tabell 1: Offisielle tall for utslipp av klimagasser fra planteproduksjon og husdyrhold i
Norge. Kilde Statistisk sentralbyrå.
prosent av Norges samlede utslipp.
Den enkleste metoden for å redusere landbrukets utslipp er å legge det ned. Men da
må vi også slutte å spise. Utslippene fra matproduksjon går ikke ned om vi importerer
maten fra andre land. I tillegg setter vi vår
egen matforsyning i fare.
Tabell 1 viser de offisielle tallene for utslipp
av klimagasser som jordbruket bidrar med.
Den klart største kilden til klimagasser
fra jordbruket er metan og lystgass fra husdyr og husdyrgjødsel. Omregnet til CO2ekvivalenter gir produksjon av mjølk og
kjøtt 2,78 millioner tonn CO2 per år. Det
er nesten 60 prosent av jordbrukets samlede utslipp. Drøvtyggerne (i hovedsak kyr,
geiter og sauer) står for 85 prosent av dette.
Bruken av kunstgjødsel gir 2044 tonn
lystgass per år, og dette er den nest største
utslippsposten. Dette skjer i hovedsak gjennom denitrifikasjon i jorda. Lystgass gir
296 ganger så sterk drivhuseffekt som karbondioksid. Kunstgjødsel i jorda gir 13,3
prosent av jordbrukets offisielle utslipp.
Mange kan tenke at drivstoff til traktor,
maskiner og oppvarming står for størsteparten av klimagassutslippene i landbruket.
Det står imidlertid for bare snaue 10 prosent.
5 3
Utslipp fra transport av jordbrukets produkter, videreforedling, butikkdrift og matlaging
i husholdningene er ikke regnet med her,
men er trolig betydelig mer energikrevende
enn landbrukets matproduksjon.
Egentlig er utslippene fra landbruket
noe større enn dette, men i internasjonale
forhandlinger har man blitt enige om at
bare det som er i tabellen skal telles med.
Utslipp av lystgass i produksjon av kunstgjødsel telles med i industriens utslipp, og
utslipp av CO2 fra jord telles ikke med i det
nasjonale klimaregnskapet.
Reduser kjøttforbruket
Den virkelig store utslippsposten fra
landbruket er metan fra husdyr. Dette er
dessverre utslipp våre grasetende sauer,
kuer og geiter gir. En enkel ide er å redusere
forbruket av kjøtt fra disse dyrene.
Vi bør spise mer korn, poteter og grønnsaker. Vi kan også gjerne øke bruken av
melk og melkeprodukter. Melk er klimavennlig og har samme verdifulle ernæringskvalitetene som kjøtt. Årsaken til at melk
er klimavennlig er at ei mjølkeku produserer 8000 liter mjølk i løpet av et år og i tillegg
får hun en kalv hvert år. Dermed blir det lite
@
Med det store kjøttforbruket vi
har i Norge blir det ikke nok
kalver fra mjølkekyrne. Derfor
må vi ha ammekuer som ikke
gjør annet enn å ete gras og få
en kalv per år.
metanutslipp per liter mjølk.
Med det store kjøttforbruket vi har i Norge blir det ikke nok kalver
fra mjølkekyrne. Derfor må vi ha ammekuer som ikke gjør annet
enn å ete gras og få en kalv per år. Utslippene fra ammekua er nesten
like store som mjølkekua, men de produserer altså bare kalver, og
ikke melk. Dermed blir utslippene på over 30 kg CO2-ekvivalenter
per kilo kjøtt fra en kalv med ammeku som mor.
Med mjølkekuer er det riktig å belaste kuas utslipp på mjølka og
la kalven starte på null. Mjølka som kan produseres basert på norsk
gras og förkorn har like små utslipp som kyllingkjøtt, selv når vi regner per kalori menneskemat. Kyllingproduksjonen er problematisk,
fordi den i større grad enn melkeproduksjonen baseres på importerte kraftforråvarer.
Hvis vi kutter ut ammekuene i Norge og reduserer kjøttforbruket
tilsvarende, har vi redusert landbrukets utslipp med 7-8 prosent.
Hvis vi er villige til å spise noe mindre sauekjøtt kan vi halvere antall
forts.
5 4
@
sau. Vi vil kunne leve godt for det. En halvering av antall sau vil redusere utslippene fra landbruket med ca 10 prosent.
Men graset er en fornybar ressurs som vi må vi utnytte. Med slike
reduksjoner i forbruk og produksjon av kjøtt fra storfe og sau kan vi
få til utslippskutt som monner. Å redusere mer enn dette vil jeg allikevel ikke anbefale fordi vi lever tross alt i et grasland: Mer enn 60
prosent av all dyrka jord i Norge kan ikke brukes til annet enn gras. I
tillegg har vi store beiteressurser i skog og fjell som bare sauer, kyr og
geiter kan gjøre nytte av. Skal vi få mat til mennesker ut av norsk jord
og utmark – ja da må vi ha ku, sau og geit, og vi bør spise det flotte
kjøttet disse produserer.
Gris og kylling spiser bare korn, og det kornet bør heller vi mennesker spise mer av direkte. Når vi gir korn til griser får vi igjen bare
10 prosent av kornets kalori-innhold i kjøttet.
Med slike reduksjoner i forbruk og produksjon av kjøtt fra storfe
og sau kan vi få til utslippskutt som monner. Å redusere mer enn
dette vil jeg allikevel ikke anbefale fordi vi lever tross alt i et grasland:
NB - mer enn 60 prosent av all dyrkajord i Norge kan ikke brukes til
annet enn gras. I tillegg har vi store beiteressurser i skog og fjell som
bare sau, ku og geit kan gjøre nytte av. Skal vi få mat til mennesker
ut av norsk jord og utmark – ja da må vi ha ku, sau og geit, og vi bør
spise det flotte kjøttet som disse produserer. Gris og kylling spiser
bare korn, og det kornet bør heller vi mennesker spise mer av direkte. Når vi gir korn til griser får vi igjen bare 10 prosent av kornets
kalori-innhold i kjøttet.
Rense metan fra fjøset
En annen mulighet som kan hjelpe oss nordmenn til å kunne nytte
alt vårt gras og utmark er å rense lufta fra våre fjøs. Metanutslippet
fra drøvtyggere kommer fra fordøyelsen. Ku, sau og geit raper metan
hele dagen lang. På grunn av vår lange og relativt kalde vinter er vi
avhengig av å ha dyra inne i fjøs i minst 8 av 12 måneder.
Svenske forskere har allerede utviklet prototyper av renseanlegg
som fjerner metan fra fjøslufta. Det som mangler nå er å få denne
Den andre store
kilden til utslipp
er nitrogengjødsel,
og da særlig kunstgjødsel.
teknologien effektiv nok. Når det er i boks
kan utslippene fra norske kuer, sauer og
geiter halveres. Her bør vi virkelig bruke det
som trengs av penger på teknologiutvikling.
Redusere nitrogengjødsel
Den andre store kilden til utslipp er nitrogengjødsel, og da særlig kunstgjødsel. Jo
mindre nitrogen vi tilfører jorda gjennom
kunstgjødsel eller husdyrgjødsel – jo mindre blir utslippene av lystgass. Produksjonen
av nitrogen i kunstgjødsel gir også utslipp
av lystgass og krever store mengder energi.
Kan vi kutte ut all kunstgjødsel? Nei.
Da blir avlingene veldig små. Det vi kan
gjøre er å redusere mengdene. Ved å ta inn
mer kløver i grasdyrking kan avlingene
opprettholdes selv om mengden nitrogen
reduseres med inntil 30 prosent. I dyrking av korn, poteter og grønnsaker er det
mulig å redusere kunstgjødselmengdene
med 10-20 prosent uten at avlingene blir
vesentlig mindre.
Hva da med økologisk landbruk?
Her brukes jo ikke kunstgjødsel i det hele
5 5
FOTO: Øyvind Aukrust
tatt. Jeg driver sjøl en økologisk gård med
mjølkeproduksjon i Hedmark, og jeg har
arbeidet med økologisk landbruk innen
både veiledning og undervisning i 25 år.
Allikevel sier jeg at nei, økologisk landbruk
kan ikke erstatte konvensjonell produksjon
dersom vi tar inn over oss at vi er avhengig
av å produsere omtrent like mye mat i årene
som kommer som i dag. Økologisk produksjon av gras, mjølk og kjøtt går bra, men
korn, poteter og grønnsaker har vi for lite
organisk gjødsel til, for å gi tilfredsstillende
totalproduksjon.
Dersom man i økologisk drift hadde tillatt bruk av kloakkslam og kildesortert urin
fra mennesker som gjødsel kunne vi ha økt
økologisk produksjon til 20-30 prosent av
norsk landbruk uten å tape mye på avlinger,
men gjødsel fra mennesker er dessverre forbudt i økologisk drift, og det brukes bare i
liten grad i konvensjonelt
Ikke fornybare ressurser
Økologisk landbruk har en fordel framfor
konvensjonell drift og det er at man gjennom forbudet mot kunstgjødsel bruker lite
av det svært viktige plantenæringsstoffet
fosfor. Fosfor er det ene av tre grunnstoffer
som all plantevekst er avhengig av i relativt
store mengder. De to andre stoffene er nitrogen og kalium.
Til kunstgjødsel hentes nitrogen fra lufta,
i kunstgjødselfabrikker. Nitrogen er det
ubegrensede mengder av. Kalium hentes fra
gruver, og med dagens forbruk kan vi fortsette som nå i noen tusen
år. Fosfor har vi imidlertid svært lite av i utnyttbare kilder. Med dagens forbruk vil reservene vare i mindre enn 100 år. Derfor er det
all mulig grunn til å redusere forbruket av fosfor. Punkt en er da
sjølsagt å slutte å bruke fosfor i vaskemidler. Punkt to er å redusere
forbruket i matproduksjon. Den eneste måten å gjøre det på er å få i
gang resirkuleringen av fosfor.
Alt fosfor som er i den maten landbruket har produsert ender før
eller siden i dass. Det vi mangler er et kloakksystem som er innrettet
for å resirkulere plantenæringsstoffer tilbake til jordbruket. Og vi
mangler forståelse av at dette er avgjørende viktig for at framtidige
generasjoner også skal få nok fosfor til sin matproduksjon.
Jordvern
Verdens befolkning vil øke fra 7 til 9 milliarder mennesker fram
mot 2050. Vi har allerede mer enn 390 ppm. karbondioksid i atmosfæren. Det vil gi minst 1,5 graders global oppvarming, selv om
det ble slutt på alle utslipp nå i 2012. FNs klimapanel definerer en
økning på to grader som farlige klimaendringer. Foreløpig er vi
på0,9 grader, og konsekvensene begynner å bli merkbare – særlig
for matproduksjonen.
Varmen og tørken i USA, Australia og Øst-Europa i år vil gi
kraftig stigning i de internasjonale matvareprisene. Med 1,5 graders
global oppvarming, som vi kan vente oss rundt 2030, blir det enda
vanskeligere å få gode avlinger – og det blir flere munner å mette.
Maten blir kostbar. Det kan gi opprør og destabilisering i mange fattige land, med enorme flyktningproblemer som resultat.
Med stigende matvarepriser og stadig større problemer for
matproduksjonen blir det avgjørende viktig at vi har mest mulig
matjord sjøl i Norge. Å bygge ned matjord er en stor forbrytelse vi
gjør mot våre barn. Og den største forbrytelsen er alle klimagassene – særlig alt karbondioksidet vi sender ut i atmosfæren. Den
gir allerede problemer og vil gi menneskeheten stadig vanskeligere
livsbetingelser i hundrevis av år.
5 6
Ingen teori uten pr
Jeg var søtten år og ville bli bonde. Jordbruk føltes
meningsfylt, og jeg ville gjøre noe praktisk. Et par år
seinere hadde jeg lagt prosjektet på is. Det virka for
tøft. Likevel gikk det ikke mange årene før jeg havna på
landbruksskole!
SILJE WIIK NIELSEN
Silje Wiik Nielsen er medlem av NUs jordbruks-utvalg og kanskje framtidig bonde.
FOTO: Øystein Wangen
5 7
raksis
Vinteren 2011 var jeg kommet hjem
fra et lengre opphold i Bolivia. På reisen
hadde jeg truffet Campesinos – bønder
og landarbeidere – bosatt i Andesfjellenes golde landskap. Barna jeg arbeida
med snakka nedsettende om folket på
landsbygda. Når jeg nevnte at jeg kunne
tenke meg å bli bonde selv, sperra de
øynene opp og så vantro på meg. - Blir
du bonde, blir du fattig, sa ungene. - De
fleste er bønder her, vi trenger ikke flere,
sa ei jente.
Hos oss er det mangel på bønder, sa
jeg. En sulter ikke på bygda, men det
trengs flere i jordbruket om vi skal kunne
produsere mer mat på en miljøvennlig
måte. Jeg la planer for kommende høst,
og vurderte å søke Sogn jord- og hagebrukskule. Det inspirerte meg å se kvinner stå med krummet rygg å spa i fjellskråninger, menn med slitne hatter som
dro med seg kyr over fjellpass, små barn
med lommene fulle av frø og poteter.
Familier som dro inn til markedsplassen
og solgte det de hadde dyrka.
Tilbake i Norge traff jeg en norsk
geitebondesønn og havna i Lofoten med
intensivt gårdsarbeid en måneds tid.
Der var det fjell som reiste seg strakt
opp fra sjøen, snø, bitende vind og små
fiskebåter som la til kai med kilovis av
fisk, og plastikkposer med torsketunger.
Det var bare å ta opp bestilling. Gamle
fiskere med helskjegg, regnfrakker og
glødende engasjement for det de holdt
på med. Bøndene som klamra seg fast,
som dreiv stort eller lite. Vi ysta geitost i
store, svarte kjeler.
Det høres idyllisk ut, men fjøset var ingen kosekrok. Her
fantes rundt 250 geiter. Det var midt under kjeiinga mens titalls
av geiter var ramma av byllesjuke, som er svært smittsomt. Vi
hadde lange vakter i fjøset, og var ofte ikke i seng før langt over
midnatt. Klokka sju var vi oppe igjen. Vi snekra geitegarder av
gamle materialer fra låven, blanda melkeerstatninger i drikkeflasker og klippa klover, frakta nybakte mødre inn og ut av
melkestallen.
Den ene dagen kom livmora ut av ei fødende geit. Vi måtte være
tre for å holde henne fast, mens vi forsøkte å dytte livmora tilbake. Arbeidet var ikke til å tøyse med. Mellom fødslene løp
geitebondesønnen og jeg ned for å snekre innhegninger, som
etterhvert blei fylt opp av små killinger. Jeg var bitt av basillen
og ville bli bonde.
Sogn Jord og Hagebrukskule i Aurland blei neste stopp.
Sogn Jord- og Hagebruksskule er en videregående skole som
underviser i økologisk landbruk. Gardsbruket ved skolen er det
viktigeste klasserommet, og hele gården er økologisk drevet.
@
I noen kommuner er det ventelister med folk som ønsker å
flytte til bygda, men som ikke
slipper til, fordi eierne av de
ubebodde gårdene ikke er interessert i å selge.
Økologisk landbruk, uten bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, var elementært ved valget av skole. Jeg pakka kofferten og dro av avsted til Vestlandet. Vi var alle nysgjerrige,
slukte inntrykk og ny lærdom. Året blei en oppvekker. Teori
og praksis var snedig sammenvevd slik at vi fikk en forståelse
for hva vi dreiv med. Enten det gjaldt forebygging av sjukdom
i husdyrhold, rett teknikk på motorsag eller prinsipper bak
dyrking og lagring av planteprodukt. Kjennskap til mikrolivet
i jorda eller teori og praksis bak kompostering. Året har vært
det mest opplevelsesrike jeg har hatt i seinere tid, beriket med
forts.
5 8
@
nye bekjentskaper, erfaring og nyttig
kunnskap, såvell praktisk som teoretisk. Her var vi samla, en liten sammensveisa gjeng med både drevne,
unge mennesker og nybegynnere.
Likevel slutta jeg etter ett år. Selv
om bondeyrket er fristende, virker det
vanskelig å kaste seg ut i noe jeg ikke
har vokst opp med eller fått inn med
morsmjølka. Kanskje gjelder dette flere
enn meg. Slik jordbruket er blitt i dag,
maskinelt og ensarta, er min og manges
interesse fallende. Kyrne står gjerne inne
nesten hele året, melkes av en robot, og
spiser fôr fra Brasil. Det er ikke i et slikt
landbruk en får utløp for sin idealisme.
Det finnes bønder som greier å drive på
en anerledes måte, men dette blir ofte
lite anerkjent, og arbeidspresset har rykte på seg for å være stort.
Samfunnet måler produktivitet i
kvantitet framfor kvalitet. Når det er
volum som er rådende måleenhet, vil
det måtte kreve automatisering og industrialisering av matproduksjonen.
Ikke all bondeinteressert ungdom syntes dette fenger! Ved siden av å ikke
være miljøvennlig, gir det store krav
til investeringer, og dermed må man ta
opp lån som det er vanskelig å betjene
med inntektene en har i landbruket.
Dermed blir det ofte nødvendig å ha en
annen jobb ved siden av.
Vi trenger et mer variert landbruk.
Når en dyrker flere forskjellige vekster
sammen gir det bedre næringsopptak,
økt motstand mot sjukdom og skadedyr innad i åkeren/beddene. Ta for
eksempel gulrot og løk. Setter en løk
innimellom gulrøttene, vil en lettere holde gulrotflua vekk fordi løken
utskiller sterke luktstoffer flua ikke
liker. Belgvekster som kløver, lupiner,
erter og bønner lever i symbiose med
nitrogenfikserende bakterier. Slike bakterier lever i knoller på planterøttene
og bidrar med nitrogen fra lufta, mens
I noen kommuner er det ventelister med folk som ønsker å
flytte til bygda, men som ikke
slipper til, fordi eierne av de
ubebodde gårdene ikke er interessert i å selge.
planta forsyner bakteriene med energi. Bakterier og plante lever i
symbiose med hverandre. Behovet for gjødsel minker.
Skal jordbruket bli miljøvennlig er det helt nødvendig å
basere det på hvordan naturen fungerer, og på de lokale naturressursene. Da funker ikke den industrielle tankegangen. Bønder
vi har intervjua i denne artikkelsamlinga, er lysende eksempler
på personer med visjoner og masser av mot. Det er slike folk vi
trenger i tida framover!
5 9
Selv har jeg har skaffa meg et lite hus
i skogen, er godt i gang med å slå gras
og spa opp bedd til neste års grønnsaker
og urter. Etter et år på landbruksskole,
vil en sette i gang i praksis. Men hvorfor går ikke jeg og flere med meg inn i
landbruket?
Årsakene er selvfølgelig mange, og
ulike fra person til person. Det å begynne
fra bunnen, tilegne seg alle kunnskapene,
ta opp store lån og håpe på at driften gir
de inntektene en forventer - er en risiko.
Statens støtteordninger favoriserer et
storskala, industrielt landbruk, som
krever millioninvesteringer ved siden av
å ikke være bærekraftig. Dette tror jeg
hever terskelen fra å sette i gang.
Det må satses i landbruksutdanninga, og i utdanningssystemet ellers. Vi proppes fulle av boklig lærdom. Det er i og for
seg ålreit, men når den tilegnende kunnskapen ikke får utløp i
noe konkret, kan det lett bli høytsvevende og lite nyttig. I landbruksutdanninga blir en kyndig til å utføre oppgaver innafor en
primærnæring som sårt trenger flere dyktige og engasjerte ungdommer.
Skal flere velge landbruksutdanning trengs en annen politikk. Sogn Jord- og Hagebruksskole er nedleggingstrua. Bønder
tjener dårlig, og tvinges til å ta opp store lån slik at de må ha en
jobb ved siden av. Det må være mulig å leve av naturressursene
på gården, det må være mulig å la brasilianere få ha åkrene sine
i fred. Alt i alt krever dette at norske bønder får mulighet til å
drive mindre, og at vi tar i bruk ubrukte beiteområder.
Mange ungdommer reiser på
«Grønt Spa`tak» om sommeren.
FOTO: Øystein Wangen
6 0
Genmodifisert mat
Har forskere i molekylærbiologi funnet opp kruttet som
skal til for endelig å gi nok mat til oss alle?
BELL BATTA TORHEIM
Bell Batta Torheim jobber i Utviklingsfondet,
som politisk rådgiver for biologisk mangfold i
landbruket.
I 1996 ble genmodifiserte planter for første gang dyrket kommersielt i USA. Genteknologi hadde gjort det mulig å sette inn gen
fra andre arter inn i planter og dyr som ellers ikke kunne krysses
eller pares med hverandre. Artsgrensene kunne overskrides og
gener med ønskede egenskaper kunne flyttes fritt: ved bruk av
genteknologi kan en gris få et gen fra en bakterie, en tomat kan få
et gen fra en flyndre. Forventningene var store til nye plantesorter
som skulle kunne redde verden fra sult og sykdom.
16 år senere dominerer fire genmodifiserte planter verdensmarkedet: Soya, mais, oljeraps og bomull. Åtte land står for over
80 % av dyrkinga av GMO, fem store selskaper sitter med makten.
To egenskaper
Det er primært to egenskaper som er spesielle for genmodifiserte
planter: Enten er plantene genmodifisert til å tåle sprøytemiddel
eller til å produsere insektsgift, eller en kombinasjon. Industrien
har ikke innfridd løfter om hverken høyere avlinger eller bedre
ernæring. Hvorfor har da bønder særlig i Nord- og Sør-Amerika
tatt i bruk genmodifiserte planter?
Bruk av sprøytemidler er utbredt i konvensjonelt jordbruk. De
dreper ikke bare ugraset, men skader også plantene man dyrker.
Derfor må de anvendes med forsiktighet og brukes tidlig i vekstsesongen. Når planten derimot er genmodifisert til å tåle sprøytemidler, kan det pøses på med sprøytemidler, gjerne fra småfly.
Dette er mye enklere enn å bruke et mangfold av teknikker for
ugrasbekjemping.
Bønder i tjueårene i USA kalles nå gjerne ”Round up babies”. De
kjenner ikke til andre måter å bekjempe ugras på enn å ty til Monsantos populære sprøytemiddel. I tillegg er det arbeidsbesparende
siden bonden ikke lenger trenger å pløye, store gårder kan vokse
seg enda større.
Våpenkappløp med sprøytemidler
Over 80 % av dagens GMOer er genmodifisert til å tåle sprøytemidler. Kjapt oppsummert er erfaringen at det har ført til bruk av
mer og farligere sprøytemidler. I en rapport
fra 2009, anslår Charles Benbrook at sprøytemiddelresistente planter var årsaken til en
økning i sprøytemiddelbruken med 173 millioner kilo i årene fra 1996 til 2008. Genmodifiserte planter som tåler glyfosat (den aktive
ingrediensen i sprøytemiddelet Round up)
ser ut til å bli innhentet av sin egen suksess:
på grunn av økt bruk av glyfosat er nå stadig
6 1
@
mer ugras resistent. Teknologien som skulle
forenkle produksjonen, fører nå ironisk nok
til at man blir anbefalt å luke for hånd.
Om du syns luking er kjedelig, blir du
tilbudt en genmodifisert løsning: Planter
som er genmodifiserte til å tåle andre sprøytemidler enn Round up. Dow AgroScience
forklarer det fortreffelige med sin genmodifiserte mais: Fordi stadig mer ugras blir resistent mot glyfosat er denne GMO-maisen
viktig fordi den legger opp til bruk av andre
sprøytemidler. Men hvilke andre sprøytemidler er det snakk om? Du nikker kanskje
Teknologien som skulle forenkle produksjonen, fører nå ironisk nok til at man blir anbefalt
å luke for hånd.
ikke så gjenkjennende når du hører isoxaflutole, glufosinat ammonium, 2,4-D og AOPP-gruppa?
Fellesnevneren for disse er at de er så skadelig at de er forbudt å
bruke i Norge. 2,4 D var en ingrediens i agent orange, del av amerikanerens beryktede kjemiske våpen under Vietnamkrigen. Isoxafluforts.
Genmodifisert ris.
FOTO: Wikipedia Commons
6 2
tole tar lang tid å bryte ned, kan lekke og akkumuleres i grunnvann
og gjennom overflatevann, og er sannsynligvis kreftfremkallende
hos mennesker. Glufosinat-ammonium har en helseklassifisering
for både akutte og kroniske skadevirkninger og kan skade forplantingsevnen og er en mulig risikofaktor for fosterskade.
Mer og farligere sprøytemidler er skadelig for bonden og skadelig for miljøet. Mens kjemikalieprodusentene Monsanto, Bayer
Crop Science, BASF, Syngenta og Dow sikrer seg stadig sterkere
posisjon innfor salget av såfrø og sprøytemidler.
@
Dow AgroScience forklarer
det fortreffelige med sin
genmodifiserte mais: Fordi
stadig mer ugras blir resistent mot glyfosat er denne
GMO-maisen viktig fordi den
legger opp til bruk av andre
sprøytemidler.
Flaggermus eller insektgift?
Fugler trives dårlig der det bare dyrkes en art over kilometerstore
arealer. – Tar du bort fuglene, må jo alle og enhver skjønne at problemet med insekter øker, fortalte David Runyon, som er bonde fra
Indiana, USA. Han var på Norgesbesøk i september i år.
Insektgift er ikke bra, og genteknologiindustriens løsning med
kulturplanter som selv produserer insektgift har bidratt til mindre
bruk av slik gift. – Men hvorfor kjøpe dyre såfrø, når flaggermus
kan gjøre jobben, under Runyon seg. Han har bygd små flaggermus-hus langs sine jorder. De kostet kun en brøkdel av insektresistente såfrøene til Monsanto, og spiser insekt flere ganger sin egen
vekt i døgnet.
Insektresistent mais er den eneste GMOen som dyrkes i en
viss skala i Europa, spesielt i Spania. Flere land, som Tyskland,
Frankrike, Østerrike og Ungarn har innført nasjonale forbud. Polen gjorde det samme i april i år etter store protester mot GMO
fra birøktere, som dumpet tusenvis av døde bier utenfor landbruksministerens kontor.
I motsetning til bruk av insektgift som påføres en gang eller to i
løpet av sesongen, produserer GMO-plantene insektgift hele tiden.
Rundt 80 % av våre kulturvekster er avhengig av å bli bestøvet av
insekter. Hvordan kan vi være trygge på at disse GMOene bare
rammer skadeinsektene og ikke nytteinsekt som marihøner og pollinatorer? Om GMOer for eksempel skulle forvirre insekter slik at
bestøvningen ikke foregår som den skal, vil det kunne få store konsekvenser for matproduksjonen.
Mat for de sultne?
Gir GMO mer mat? Først må vi se på hva
GMOene blir brukt til: Det meste av dagens
GMO-produksjon går til dyrefôr. Europas
bønder har høyere kjøpekraft enn fattige
familier i utviklingsland. India er hjem for
brorparten av verdens sultne, over 200 millioner mennesker. Det er fristende å la seg
lokke av industriens lovnader om kjappe og
enkle teknologiske løsninger.
Da miljøministeren i India ble konfrontert med den vanskelige beslutningen om å
første gang godkjenne genmodifisert mat,
dro han ut på en landsomfattende konsultasjonsrunde for å innhente synspunkt og råd.
I februar i 2010 innførte han et moratorium
(midlertidig forbud) mot genmodifisert aubergine som produserer insektsgift.
En hovedårsak til moratoriet er at aubergine utgjør en viktig del de fleste inderes vegetariske diett. Hva vil helsekonsekvensene
være om vi slipper til GMO?, spurte ministeren. Hvordan blir situasjonen for fattige
småbønder om storselskap får sterkere kontroll over matkjeden? Det kreves ryggrad
å føre en slik føre var-politikk som den indiske miljøministeren gjør. Slike avgjørelser
blir massivt utfordret av industriens folk.
Hans Herren, en av lederne for IAASTD, verdens største gjennomgang av situasjonen
for verdens jordbruk, mener vi trenger en
systemtilnærming. Det kan illustreres med
push-pull-systemet som er utviklet på forskningssenteret ICIPE (International Centre
for Insect Physiology and Ecology) i Kenya.
De lærer bøndene som planter mais å dyrke
en type gras i tillegg, som skadeinsektene
foretrekker. Dette er «pull»-delen av systemet, og graset er i tillegg nyttig som dyrefôr.
«Push»-delen er en plante i ertefamilien som
heter desmodium.
Skadeinsektene unngår denne planten,
og holder seg dermed borte fra maisavlingene. I tillegg beskytter desmodium mot det
parasittiske ugraset striga, som er et stort
problem i Afrika. Desmodium har dessuten
evnen til å fiksere nitrogen, og gjødsler
dermed maisåkrene. Alt i alt gir dette systemet mellom to og ti ganger større avling
sammenlignet med vanlige maisåkre. Når
6 3
det er tørke, er push-pull-åkrene de eneste
som står grønne. Metoden øker innholdet
av organisk materiale (humus) i jorda, slik at
mer vann og næring lagres i jordsmonnet, i
stedet for å renne vekk.
Helserisiko
Helserisiko knyttet til å spise GMO er lite
undersøkt. Det er dyrt og vanskelig å drive
forsøk på mennesker. Men som professor
Per Brantzæg ved Rikshospitalet sa til magasinet Ren Mat nr.1 2009: ”Vi vet at de siste ti
årene har forekomsten av allergi økt kraftig i
USA og Australia, samtidig som befolkningen spiser stadig mer gemodifisert mais- og
soyaprodukter. Jeg ser det som sannsynlig at
det er en sammenheng, men det må selvsagt
bevises vitenskapelig.”
Fôringsforsøk ved Nasjonalt institutt for
ernærings- og sjømatforskning viste at genmodifisert mais kan ha en negativ virkning
på vekst og immunforsvar hos fisken. Men
Gro Ingunn Hemre og de andre forskerne
mener at det må forskes mer før de kan
konkludere sikkert.
Det er lettere sagt enn gjort. Bioteknologiselskapene ønsker ikke uavhengig
forskning på sine genmodifiserte plantematerialer. Selskapene har som regel fått
patentbeskyttelse på sine GMOer. Dermed
er det forbudt for andre å forske på dem. Det
går an å søke om tillatelse, men prosessen
er lang og omstendelig, og GMO-selskapet
Monsanto vil gjerne lese igjennom forskningsresultatene før de kan publiseres.
Makt over maten
En av de mest drastiske følgene ved økt bruk
av GMO er storselskapenes stadig større
kontroll over matkjeden. Monsanto lager
GMO-planter som tåler Monsantos sprøytemidler og Bayer lager GMO-planter som
tåler Bayers sprøytemidler. Begge selskapene
er også beryktet for sin aggressive oppfølging
av patenter på såfrø. Den canadiske bonden
Terry Boehm forklarer sin motstand mot
GMO slik: Kjøper du såfrø fra Monsanto, må
du godta at selskapet inspiserer avlingen og
siloen din når de har lyst. Du får heller ikke
lov til å sende såkorn videre til noen andre
Genmodifiserte plommer.
FOTO: Wikipedia Commons
for å sjekke kvaliteten, dermed får ikke uavhengige forskere studert
GMO- rapsen.
Våren 2010 var rundt 12 milloner hektar jord i Vest-Canada ikke
mulig å så på grunn av regn. Selv om bøndene måtte droppe våronna,
spirte rester fra fjorårets avling likevel. Monsanto fikk nyss om dette
og sa at bønder kunne høste disse avlingene kun så lenge de betalte
teknologiavgift til dem.
Verdens beste genteknologilov
I Norge har vi trolig en av verdens beste genteknologilover. Det er ikke
forbudt å lage GMO eller dyrke dem i Norge, men det er strenge krav
til GMOer som skal ut av laboratorier og lukkede anlegg. For å bli godkjent for dyrking må GMOene oppfylle kravene i genteknologiloven:
Utsetting av genmodifiserte organismer kan bare godkjennes når det
ikke foreligger fare for miljø- og helsemessige skadevirkninger. Ved
avgjørelsen skal det dessuten legges vesentlig vekt på om utsettingen
har samfunnsmessig nytteverdi og er egnet til å fremme en bærekraftig
utvikling.
At Norge forblir GMO-fritt er imidlertid ikke noe man kan ta for
gitt. Storselskapene Monsanto og BayerCropScience har fått godkjent
genmodifisert mais og raps i EU. På grunn av EØS-avtalen må Norge
ta stilling til om de skal bli godkjente også her. Alle disse vekstene er
genmodifisert til å tåle store doser sprøytemidler, henholdsvis glyfosat
og glufosinat-ammonium.
SV og Sp er tydelige i sin motstand, mens Arbeiderpartiet som
regler referer til at de fremdeles ønsker en restriktiv holdning til GMO,
slik de har forpliktet seg til i Soria Moria-erklæringen. Spør du meg,
så er restriktiv holdning er irrelevant så lenge den ikke gjenspeiles i
restriktiv praksis.
6 4
Hvorfor blir ikke fattige
Hvorfor blir ikke fattige land rike av å eksportere
mat og andre primærprodukter til oss? Det finnes få
eksempler på at land har tjent seg rike ved å eksportere mat. Når handel proklameres som en viktig vei til
velstand for u-land, bygger det på en rekke feiltakelser.
ERIK S. REINERT
Professor i økonomi ved universitetet i Tallin,
Estland, og rådgiver i tankesmia Res Publica.
Tidligere tilknyttet Senter for utvikling og
miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Reinert
grunnla i 2000 The Other Canon, et nettverk som definerer seg selv som et alternativ til det tradisjonelle økonomimiljøet.
Landene som har blitt velstående er de hvor man har bygget
opp en sterk industri. Land som spesialiserer seg i jordbruk vil før
eller siden oppleve avtagende avkastning - det motsatte av stordriftsfordeler. Dermed spesialiserer de seg i praksis i fattigdom.
Landbrukets paradokser.
Verdens landbruk presenterer oss for flere paradokser. Tre av de viktigste er:
1. Matmangel og hungersnød er mest akutt i land som har
spesialisert seg på å produsere matvarer. Jo mindre landbrukets andel er av et lands bruttonasjonalprodukt, desto
mindre er sjansene for sult og hungersnød. I de landene
som nesten ikke har landbruk, dør folk isteden av at de får i
seg for meget mat. Hvordan kan vi forklare denne merkelige
omvendte proporsjonaliteten?
Kaffebønner.
FOTO: Wikipedia Commons
2. I hundrevis av år var produktivitetseksplosjonene begrenset til industrien, men spesielt i de siste 50 år har landbruket hatt større produktivitetsvekst enn de fleste industrier. Produktiviteten pr. mål i hveteåkrene i USA er nesten
seksdoblet siden 1940. Store deler av landbruket er blitt
6 5
land rike av eksport?
bygges ned. Ser man ikke forskjellen på disse, forstår man heller
ikke hvorfor den globale økonomien utvikler seg så ujevnt.
Kaffebær.
FOTO: Wikipedia Commons
høyteknologisk. Amerikanske bønder
pløyer med automatiserte traktorer som
styrer etter GPS, og i dag kan en bonde
produsere det 10 bønder produserte
for 75 år siden. Paradokset er at dette
verdens mest effektive landbruk, i USA
og Europa, ikke overlever økonomisk
uten subsidier, beskyttelse og eksportsubsidier. Hvorfor?
3. I 1970 fikk Norman Borlaug Nobels
Fredspris for den ”grønne revolusjonen”
i landbruket – for å ha brakt frem nye
arter som økte avlinger og produktivitet voldsomt. Den enorme produktivitetsøkningen, har ikke minsket antall
fattige og sultne i verden. Hvorfor?
Min påstand er at alle disse tre tilsynelatende paradoksene er nær knyttet sammen.
Når man forstår sammenhengen mellom
disse, forstår man også hvorfor intet land
har klart å bli velstående uten en industriog avansert tjenestesektor. Man vil også
forstå hvorfor Den tredje verden ikke vil bli
rike av å eksportere mat til rike land.
De ulike økonomiske sektorene i en nasjonalstat – grovt sett kategorisert som landbruk, industri og tjenestesektoren – spiller
ulike roller i en nasjons økonomi, og disse
næringene følger til en viss grad også ulike
økonomiske lover når de bygges opp eller
Stordriftsfordeler, avtagende avkastning og økonomisk
vekst.
Stordriftsfordeler er viktige for økonomisk vekst. Kopi nr. 1 av
Windows 2003 koster kanskje Microsoft 100 millioner dollar, kopi
nr. 2. koster kanskje bare 10 cent å produsere. Høye faste kostnader
fører til betydelige stordriftsfordeler. Slike stordriftsfordeler gjør at
det også er svært vanskelig å konkurrere mot firmaer som Microsoft. Det dannes høye ”barrierer” for nye konkurrenter.
En som lever av å male hus har det ikke på samme måten. Når
han først har lært sitt yrke, klarer han ikke å male hus nr. 2 fortere
enn hus nr. 1. De faste kostnader han kan fordele når han øker
produksjonen, koster og stige, gir lite utslag. De lave faste utgiftene
bidrar til at barrierene er lave for nye konkurrenter. Husmaleren
får konkurranse fra billig importert arbeidskraft, noe Bill Gates
slipper. Stordriftsfordeler på den ene siden og mangelen på stordriftsfordeler på den annen side er en viktig forklaring på at ingen
husmalere nærmer seg Bill Gates sitt inntektsnivå.
Land som spesialiserer seg på å levere naturressurser til resten av
verden vil før eller siden oppleve det motsatte av stordriftsfordeler,
nemlig avtagende avkastning. Med en slik avtagende avkastning vil
produktiviteten synke istedenfor å stige ettersom landet øker sin
produksjon. Naturressurser – enten det er landbruksproduksjon,
gruvedrift eller fiske – er tilgjengelige i ulike kvaliteter: fruktbart
og mindre fruktbart land, gode og mindre gode beitemarker, rike
og mindre rike mineralforekomster, gode og mindre gode fiskefelter. Naturlig nok vil et land alltid forsøke å bruke det beste landet,
de beste beitemarkene og de rikeste gruvene først. Når produksjonen øker vil man imidlertid måtte ta i bruk stadig dårligere land
og stadig dårligere gruver. På forskjellig vis er naturressurser også
ikke-fornybare; gruver kan tømmes for malm, fiskebestander kan
utryddes, og beiteland overbeites.
Dersom det ikke finnes et alternativt arbeidsmarked i et land,
ingen industri, vil befolkningen ofte være tvunget til å leve kun av
sine naturressurser. Etter et visst punkt vil det kreves stadig mer
arbeid å få ut den samme mengden råstoff. Det vil da danne seg et
press på lønningene i næringen.
La oss tenke oss at Norge var verdens beste land å produsere
forts.
6 6
Sukker i brunt og hvit (raffinert) form.
Sukkerplantasje i Sao Paolo.
FOTO: Wikipedia
FOTO: Wikipedia
gulrøtter i, og vi derfor ikke hadde annen
økonomisk aktivitet. Etter at de beste jordbruksområdene etter hvert ble utnyttet,
måtte vi ha søkt til stadig dårligere jordbruksområder med gulrøttene. Hvert nytt
tonn med gulrøtter ville bli dyrere å produsere, men verdensmarkedets priser ville
ikke tatt hensyn til dette. Jo mer vi spesialiserte oss i verdensøkonomien, desto fattigere ville vi bli.
For ressursrike land som Australia var
denne mekanismen et vesentlig argument
for å skaffe seg en industrisektor, selv
om denne ikke kunne konkurrere med
England og USA i effektivitet. Et alternativt arbeidsmarked i industrien skaper
en minimumslønn som gjør at man ikke
produserer seg fattigere og/eller tømmer
havet for fisk eller gruvene for mineraler.
Et land som spesialiserer seg i naturressurser – uten et alternativt arbeidsmarked
i industri og tjenester – vil altså oppleve
den motsatte effekten av den Bill Gates
opplever: Jo mer man øker produksjonen,
desto dyrere blir hver enhet å produsere.
Husmaleren har i så måte et nøytralt yrke,
han eller hun opplever hverken stordriftsfordeler eller ”stordriftsulemper” (avtagende avkastning). Den formen for globalisering verden har opplevd i de siste 20
årene har forårsaket industridød i mange fattige land, og landene
er satt tilbake til et stadium der avtagende avkastning dominerer.
Spesialisering i fattigdom
Et spesielt grelt eksempel på denne utviklingen er Mongolia. Her
forsvant nesten all industri etter et frihandelssjokk i begynnelsen
av 1990-årenene. En slik brå og asymmetrisk globalisering – der
noen land spesialiserer seg i aktiviteter med stordriftsfordeler og
@
Land som spesialiserer seg
på å levere naturressurser til
resten av verden vil før eller
siden oppleve det motsatte
av stordriftsfordeler, nemlig
avtagende avkastning. Med en
slik avtagende avkastning vil
produktiviteten synke istedenfor å stige ettersom landet øker
sin produksjon.
andre i aktiviteter med avtagende avkastning – vil ressursproduserende land uten alternativ sysselsetting lett spesialisere seg på å være
fattige. I Mongolia ble reallønningene halvert, jobbene i industrien
og i staten forsvant, og mongolerne vendte tilbake til landbruk og
husdyrhold. En økning i bestanden på 8 millioner beitedyr – til 32
6 7
Sukkerkrystaller.
FOTO: Wikipedia
millioner totalt – på den sub-arktiske steppen var mer enn naturen
kunne bære, og vinteren 2000-2001 døde mellom to og tre millioner beitedyr, tilveksten på de siste 2-3 årene. Den kombinerte
økologiske og økonomiske katastrofen – skapt av for brå frihandel
– var et faktum.1
Rike land vil basere sin økonomi på ny kunnskap og innovasjoner under økende avkastning, på et menneskeskapt komparativt fortrinn i verdenshandelen.2 De fattige vil spesialisere seg på
naturskapte komparative fortrinn, som før eller siden vil gi avtagende avkastning fordi en av produksjonsfaktorene er naturgitt og
produsert av Vårherre, i begrensede mengder og i ulike kvaliteter
(land, mineralforekomster, forekomster av fisk). I slike fattige land
vil mange barn ofte være den eneste form for alderstrygd og syketrygd man kan skaffe seg, men den økende befolkningen som dette
skaper vil støte mot en fleksibel ”vegg” av avtagende avkastning
slik som eksemplet i Mongolia. En global bærekraftig utvikling vil
derfor være avhengig av at fattige land skaffer seg sysselsetting i industri, utenfor de ressursbaserte næringene der Malthus’ onde fattigdomssirkler og rovdrift på naturen vil være naturlige resultater
av mangel på alternativ sysselsetting.3
Figur 1 nedenfor viser to ”ideelle typer” av økonomiske aktiviteter. Den første kategorien kaller vi Schumpeterianske aktiviteter.
1. Nyere teorier omkring globalisering og ujevn vekst, og eksemplene Mongolia og
Peru, omtales utførlig i Reinert, Erik S. (redaktør), Globalization, Economic Development and Inequality: An Alternative Perspective, Cheltenham, Edward Elgar, i serien
”New Horizons in Institutional and Evolutionary Economics”, 2004.
2. Den økonomiske politikken som førte frem til dette beskrives i tre artikler i Reinert,
Erik, How Rich Nations got Rich. Essays in the History of Economic Policy. Working
paper Nr. 1, 2004, SUM – Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo. Kan
nedlastes på http://www.sum.uio.no/publications
Gjennom kontinuerlig innovasjon som
forplanter seg til høyere lønninger skaper
disse aktivitetene velstand og vekst. Den
andre typen aktiviteter har fått navnet Malthusianske aktiviteter. Her vil lønnsnivået
holde seg nær sultegrensen, slik Malthus
spådde om menneskeheten som helhet.
Marshall-hjelpen etter 2. verdenskrig var
ikke – som de fleste tror i dag – et program
som ga masse penger til fattige land, men
et program som reindustrialiserte Europa,
som gjenskapte de økonomiske aktivitetene som skapte de ”gode sirklene”, slik
Antonio Serra hadde beskrevet dem mer
enn 300 år tidligere.
Min påstand er at dagens fattige lands
produksjonsstruktur, gjennom Washington-institusjonenes strukturendringsprogram, er blitt utsatt for et program med
stikk motsatt effekt, nemlig en Morgenthau-plan slik den ble innført i Tyskland i
forts.
3.Dette er diskutert i Reinert, Erik ‘Diminishing
Returns and Economic Sustainability: The dilemma of
resource-based economies under a free trade regime.’
Published in Hansen, Stein, Jan Hesselberg and
Helge Hveem (Eds.), International Trade Regulation,
National Development Strategies and the Environment: Towards Sustainable Development?, Oslo,
SUM – Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i
Oslo, 1996.
6 8
Bomull.
FOTO: Wikipedia Commons
1945. Da det ble klart at de allierte kom til å vinne 2. verdenskrig,
dukket spørsmålet opp om hva man skulle gjøre med Tyskland,
som i løpet 30 år hadde startet to verdenskriger. Henry Morgenthau jr. – USAs finansminister fra 1934 til 1945 – hadde en plan
for å forhindre at Tyskland nok en gang skulle kunne true verdensfreden.4 Tyskland måtte avindustrialiseres og gjøres om til en jordbruksstat. Alle industrimaskiner måtte fjernes og gruvene måtte
fylles med vann eller sement. Denne planen – som fikk navnet
Morgenthau-planen – ble vedtatt av de allierte i et møte i Canada
i slutten av 1943, og ble umiddelbart satt i verk da Tyskland kapitulerte i mai 1945.
Utover i 1946 og 1947 ble det klart at Morgenthau-planen skapte
store økonomiske problemer i Tyskland. Blant annet sank produktiviteten i jordbruket dramatisk. Dette skyldtes delvis at mange av
dem som var blitt arbeidsløse i industrien vendte tilbake til landbruket. Den tidligere presidenten Herbert Hoover – som den gang
spilte samme type vismannsrolle som Jimmy Carter spiller i dag
– ble sendt til Tyskland for å rapportere tilbake til Washington om
hva som var i veien i Tyskland. Ettersom undersøkelsene skred
frem tidlig på året 1947, skrev Hoover tre rapporter. I sin siste rapport, datert 18. mars 1947, kommer han med sin konklusjon om
hva som er galt: ”det er en illusjon at det Nye Tyskland som er igjen
etter anneksjonene kan reduseres til en ”landbruksstat”. Dette kan
ikke gjøres uten at vi utsletter (exterminate) 25 millioner men-
@
En global bærekraftig utvikling
vil derfor være avhengig av at
fattige land skaffer seg sysselsetting i industri, utenfor de
ressursbaserte næringene.
nesker eller flytter dem et annet sted.”
Herbert Hoover hadde gjenoppdaget
kjernen i de gamle merkantilisters befolkningsteori: en industrinasjon kan
opprettholde og brødfø en langt større
befolkning enn en landbruksstat kan på
det samme geografiske område. Med andre ord, industrialisering øker et lands
bærekraft. Det faktum at sultkatastrofer
bare forekommer i land som nesten utelukkende er spesialisert i landbruk, understreker industriens, arbeidsdelingens
og synergieffektenes betydning for å skape
velstand.
Mindre enn tre måneder etter at Hoover
hadde sendt sin rapport, var ikke bare
Morgenthau-planen stille blitt gravlagt.
Man hadde også stablet på bena Marshallplanen som hadde den helt stikk motsatte
hensikt, nemlig å reindustrialisere Tyskland og resten av Europa. For Tysklands
vedkommende skulle industriproduksjonen i første omgang bringes tilbake til
nivået i 1938, som ble ansett som det siste
”normale” året før krigen.
Problemet er at dagens byttefokuserte
økonomiske teori ikke fanger opp forskjellene mellom en Marshall-plan og en Morgenthau-plan. Det konseptuelle verktøy
som skiller mellom en Marshall-plan og en
Morgenthau-plan finnes ikke i standardteoriens verktøykasse.
6 9
Figur 1. Hvorledes økonomiske aktiviteter
skiller seg fra hverandre.
Bare der Schumpeterianske aktiviteter har vært til stede har nasjoner
kommet seg ut av fattigdommens onde sirkler.
Marshall-planer:
Skapes ved å fremme Schumpeterianske Aktiviteter
(= ”gode” eksportaktiviteter)
– Økende avkastning/stordriftsfordeler skapes under spesialisering
– Dynamisk imperfekt konkurranse
– Næringer med høyt vekstpotensial
– Stabile priser
– Generelt velutdannet arbeidskraft
– Skaper en middelklasse
– Irreversible lønninger (”stickiness” of wages)
– Teknologisk endring leder til høyere lønninger til
produsentene (”Fordistisk lønnsregime”)
– Skaper store synergieffekter (klyngeeffekter,
”linkages”)
En nasjon som er spesialisert i Malthusianske aktiviteter vil forbli fattig, mens
nasjoner som spesialiserer seg i Schumpeterianske aktiviteter sakte men sikkert
vil kunne bygge opp sitt lønnsnivå og sitt
produksjonsapparat til stadig høyere levestandard. Vi skal raskt gå igjennom
hvorledes disse to typene aktiviteter skiller
seg fra hverandre.
Industri og produksjon av råvarer
Som Antonio Serra påpekte i 1613 adlyder råvareproduksjon og industri ulike
lover. Helt frem til etter 2. verdenskrig var
dette et argument for at råvareproduserende land også behøvde en industrisektor. Dagens økonomifag erkjenner ikke
lenger dette, og globaliseringen får derfor
ødeleggende effekter i små fattige land.
Uten å kunne historien vekket den
amerikanske økonomen Paul Krugman
Morgenthau-planer:
Skapes ved kun å fremme Malthusianske Aktiviteter
(= ”dårlige” eksportaktiviteter dersom ikke landet
har noen Schumpeteriansk næringssektor)
– Spesialisering stanger raskt mot avtagende
avkastning
– ”Perfekt konkurranse” (”commodity competition”)
– Næringer med lavt vekstpotensial
– Tildels ekstreme prissvingninger
– Generelt arbeidskraft med lav utdannelse
– Skaper en føydal klassestruktur
– Reversible lønninger
– Teknologisk endring leder som oftest til lavere
priser til forbrukerne
– Skaper små synergieffekter
disse århundregamle argumentene til live igjen rundt 1980, men
dette fikk ingen praktiske konsekvenser. Det var en teori som ikke
passet til den politiske dagsorden.
Uansett produktivitetsutvikling vil landbruk og annen råvareproduksjon før eller siden komme inn i et område med avtagende
avkastning. Det er grovt sett to ulike typer avtagende avkastning,
intensiv og ekstensiv. Setter man flere og flere arbeidere på samme
jordstykke vil før eller siden neste arbeider produsere mindre enn
den forrige. Dette er den intensive varianten, en variant av ”jo flere
kokker desto mer søl” dersom man ikke øker størrelsen på kjøkkenet.
Vi har tidligere beskrevet dette gjennom eksempelet med å produsere gulrøtter Små fattige land har ofte hele sin økonomi vendt
mot eksportmarkedet og spesialisert i ett produkt. Dersom det ikke
er alternativt arbeid å få vil den synkende produktiviteten måtte
forplante seg til synkende reallønninger. Jo mer landet spesialiserer
seg i råvareproduksjon, desto fattigere vil det bli.
forts.
4. Morgenthau, Henry, Germany is our problem, A Plan for Germany, New York,
Harper, 1945
7 0
De engelske klassiske økonomene forstod godt avtagende avkastning, fra Robert Malthus til John Stuart Mill og videre til Alfred
Marshall, den første nyklassiske økonomen, som skrev rundt 100
år etter Malthus. Det var nettopp på grunn av avtagende avkastning
at økonomien ble til ”den dystre vitenskapen” (the dismal science).
Før eller siden ville menneskenes aktivitet møte veggen i form av
en naturressurs som ikke var tilgjengelig i samme kvalitet som før.
Dette var riktignok en fleksibel vegg, som kunne tøyes litt og som
varierte litt fra år til år, men før eller siden ville samfunnet møte
veggen i form av overbefolkning.
I motsetning til den pessimistiske engelske økonomien, blir
økonomifaget en optimistisk vitenskap dersom man trekker inn
teknologisk endring og stordriftsfordeler. Dersom kostnadene
synker jo flere enheter som produseres er dette gode nyheter. Et
nettverk blir nyttigere jo flere som er knyttet til det, en teknologi
@
Henry Morgenthau jr. – USAs
finansminister fra 1934 til
1945 – hadde en plan for å
forhindre at Tyskland nok en
gang skulle kunne true verdensfreden.1 Tyskland måtte
avindustrialiseres og gjøres
om til en jordbruksstat. Alle
industrimaskiner måtte
fjernes og gruvene måtte
fylles med vann eller sement.
FOTO: http://www.flickr.com/photos/rinses/3602799397/sizes/o/in/photostream/
blir billigere for den enkelte jo flere som
bruker den. Med slike stordriftsfordeler
blir Malthus’ befolkningsproblematikk
snudd på hodet: jo flere innbyggere et
land har, desto billigere vil varene kunne
produseres og leveres.
Ser man så også for seg at grensen for
menneskelig kunnskap og teknologi er en
grense som vi i det uendelige vil kunne
skyve foran oss, blir økonomifaget superoptimistisk: jo flere mennesker desto
bedre, jo flere potensielle kunder vi har,
desto mer kan vi forske og desto flere ulike
produkter kan vi tilby.
Dette verdenssynet preget allerede befolkningsteorien hos merkantilistene, før
pessimismen ble født med Robert Malthus i 1798. Før Malthus gjaldt det å skaffe
landet så mange innbyggere som mulig,
og helst i byene. Merkantilistene ville skaffe industri, og da måtte de samtidig skaffe
størst mulig markeder, innenlands eller
utenlands. Stordriftsfordelene var en viktig del av analysen, noen ganger eksplisitt
(som hos Serra i 1613), men ofte implisitt.
Avtagende avkastning som politisk
kraft
Et land uten industri må imidlertid fremdeles adlyde den avtagende avkastnings
jernlover. Selv om teknologisk endring
7 1
flytter den fleksible veggen, er den
fremdeles der. Dette er en hovedforskjell på industriland og utviklingsland. Alfred Marshall hevdet at alle
historiens folkevandringer var et resultat av avtagende avkastning, og han
siterte som eksempel Bibelens Skapelsesberetning der Israels stammer
må dra fra hverandre fordi landet ikke
kan bære dem alle.
Jeg fant i min doktoravhandling
(1980) at det 20. århundres hovedeksportprodukter i Peru (bomull),
Bolivia (tinn) og Ecuador (bananer)
alle ble produsert med en stor grad av
avtagende avkastning. Når produksjonen sank, steg produktiviteten,
hvilket er det stikk motsatte av det som
skjer i en industribedrift. Dette gir oss
et innblikk i det Gunnar Myrdal, den
svenske Nobelprisvinneren, kalte perverse motstrømmer (perverse backwash effects) i utviklingslandene.
I begynnelsen av 1960 ble bananplantasjene i Mellom-Amerika angrepet av en plantesykdom (sigatoga
disease). Ecuador, som den gang var
en relativt liten produsent, var spart
for denne sykdommen, og så sin
sjanse til å vinne markedsandeler.
Mellom 1962 og 1966 økte arealet
Climbing beans, Rwanda
FOTO: CIAT International Center for Tropical Agriculture
med banandyrkning med 75 prosent. Samtidig falt imidlertid
produktiviteten pr. mål med 40 prosent, fra 19 tonn pr hektar
til under 12 tonn pr hektar. Selv om det, som alltid, er flere faktorer involvert i en slik utvikling, var hovedårsaken at de beste
områdene for å produsere bananer var oppbrukt, og produksjonen måtte flytte inn i områder med avtagende avkastning.
Det som i utgangspunktet så ut til å være en enorm sjanse
for å øke Ecuadors posisjon, førte i virkeligheten til fallende
produktivitet og fallende inntekter for banandyrkerne. Hovedpoenget her er at i industrien ville det motsatte skjedd: en
økning i produksjonen ville raskt ført til lavere kostnader. I industrien vil neste maskin man setter i sving ikke være dårligere
enn den forrige, heller bedre, økt produksjon fører til fallende
enhetskostnader.
Folkemordet i Rwanda kan også forstås bedre dersom vi
trekker inn avtagende avkastning, skapt av et økende beforts.
7 2
folkningspress på dyrkbart land, nesten uten alternative sysselsettingsmuligheter utenfor primærproduksjonen. Under slike forhold,
med totalt fravær av økende avkastning, får gamle Malthus faktisk
rett i sin pessimisme. Økende befolkning skaper kriser. I Rwanda
er befolkningstettheten 277 innbyggere pr. kvadratkilometer. Dette
er ikke en svært høy befolkningstetthet i et industriland – Japan
har 336 innbyggere og Nederland 385 pr. kvadratkilometer – men
for et fattig jordbruksland er tallet enormt høyt. Danmark har til
sammenligning 125 innbyggere, Tanzania 36, Sør-Afrika 36 og Namibia 2 innbyggere pr. kvadratkilometer.
To store studier er blitt gjort av Rwandas fattigdom, av Verdensbanken i 1997 og UNDP, FNs Utviklingsfond, i 1999. Det forbausende ved disse studiene er at de ikke tar hensyn til avtagende
avkastning, som gir fallende jordbruksproduktivitet, kombinert
med økende befolkningsvekst. Dette er noe også Rwandas regjering peker på.5 Fordi verden ikke lenger ser forskjell på økonomiske
5. http://www.rwanda1.com/government/poverty_note.htm
aktiviteter, ser vi heller ikke sammenhengen mellom folkemord og mangel på alternativ sysselsetting utenfor jordbruk.
Selvfølgelig er ikke Rwandas jordbruk
spesielt effektivt, men et forsøk på å gjøre
landbruket mer effektivt uten samtidig å
diversifisere landets økonomi går mot all
historiens lærdom. Det er industrialisering som skaper et effektivt jordbruk. Alle
verdens failed states har det til felles med
alle land som opplever sultkatastrofer at de
har en meget svak industrisektor. Tidligere
tiders økonomer så slike strukturelle sammenhenger. I dag studerer vi failed states
og sult som om de var fenomener uavhengige av den næringsstruktur der de oppstår som en naturlig, nesten naturgitt, del.
Dette leder verdenssamfunnet til nesten
7 3
@
Lass av bomull.
FOTO: Wikipedia Commons
Det som i utgangspunktet så
ut til å være en enorm sjanse
for å øke Ecuadors posisjon,
førte i virkeligheten til fallende
produktivitet og fallende inntekter for banandyrkerne. Hovedpoenget her er at i industrien ville
det motsatte skjedd: en økning i
produksjonen ville raskt ført til
lavere kostnader.
seg til områder som var dårlig egnet til slik virksomhet. Det ville
ikke finnes noe ”gulv” for lønningene, slik at landet ville produsere
seg fattigere og fattigere inn i områder med dårligere og dårligere
produktivitet i ullproduksjonen.
På grunn av dette insisterte Australia på å skaffe seg sin egen
industri, selv om denne industrien aldri ville kunne konkurrere
med engelsk eller amerikansk industri. En nasjonal industrisektor
ville skape et alternativt lønnsnivå som forhindret råvareproduksjonen fra å produsere på marginalt land. En industrisektor – som
pr. definisjon produserer under økende avkastning – ville også
spre mekanisering til saueholdet. Dette samme argumentet – industriens økende avkastning og råvareproduksjonens avtagende
avkastning – var et hovedargument for Europas og USAs industrialisering gjennom hele det 19. århundre.
konsekvent å behandle symptomer på, istedenfor årsaker til, verdens fattigdom og
elendighet. Fordi antallet fattige er så stort
i forhold til antall velstående, er dette prosjektet fullstendig håpløst. Vi kan ikke sette
verdens fattige nasjoner på trygd, vi må la
dem følge den utviklingspolitikken vi selv
fulgte.
Australias næringspolitikk har tradisjonelt vært svært oppmerksom på risikoen
ved å spesialisere seg i råvaresektoren. Dersom Australia skulle fulgt handelsteorien
og spesialisert seg helt i ullproduksjonen,
forutså landets økonomer for det første at
en overproduksjon av ull ville få prisen på
verdensmarkedet til å falle. For det andre,
dersom det ikke fantes alternativ sysselsetting, ville sauehold og ullproduksjon spre
Sårbart mot kriser
Et annet problem i landbruket er de store sykliske svingningene
i produksjonen, som er et resultat av naturens luner. Når naturen
først er i gang med å produsere, nytter det heller ikke, slik man
ville gjort i industrien, å stoppe produksjonen for å lagre halvfabrikata. Fordi forbruket ikke svinger i samme takt som produksjonen,
skapes det store prissvingninger, så store at totalverdien av produksjonen i et dårlig år kan være høyere enn verdien i et kronår.
Når de underliggende generelle økonomiske konjunkturene også
endrer seg, kan effektene bli svært store. Landbruket er tradisjonelt
den første næringen som går inn i en konjunkturkrise og den
siste som kommer ut av den. ”Når bonden er velstående, er alle
velstående” ble det sagt i Norge i gamle dager. Disse problemene
forsøkte man etter krisen i 1930-årene i hele den vestlige verden
å løse ved å prøve å få landbruket til å ligne på industrien: man
ga landbruket monopol på sine egne varer. Den dag i dag er landbruket unntatt anti-trustloven i USA, vi kjøper amerikanske rosforts.
7 4
iner og mandler fra lovlige monopoler.
I landbruket er det utenkelig for en bedriftsleder å gjøre som
Henry Ford gjorde med sine arbeidere, å doble lønningene. Det er
heller ingen grunn til å øke lønningene; i råvareproduksjon trengs
stort sett ufaglært arbeidskraft, som det vanligvis er nok av. Øker
man lønningene i gode tider, vil man også bli hardt straffet når
prisene igjen synker. Samtidig gir ikke slike næringer nødvendigvis
de rette insentiver for å øke effektiviteten gjennom investeringer i
ny teknologi. Om man tjener penger eller ikke er ofte like avhengig
av om man selger til rett tid som av hvor billig man produserer.
I sum lever råvareprodusenter i en helt annerledes verden enn
industriprodusenter. Selv prisene på blomkål i Norge i juli fluktuerer vilt. Mens Bill Gates og andre industrieiere selv setter prisen
på sine produkter, må råvareprodusentene slå opp i avisen for å lese
hva markedet vil betale. Råvareprodusentene lever nærmest den
verden standard økonomisk teori beskriver: perfekt konkurranse
og ingen inngangsbarrierer. Dersom vi går tilbake til figur 1: fattige
land er spesialisert i Malthusianske aktiviteter.
Industribygging før frihandel
Den tyske økonomen Friedrich List utarbeidet en teori om
hvorledes en slik politikk skulle føres frem mot en form for globalisering der alle land ville ha nytte av frihandelen. 1. Først måtte
nasjonen ha en periode med frihandel for at etterspørselen for industriprodukter skulle øke. 2. Så følger en periode der små stater
beskytter og bygger opp sin egen industri (dvs aktiviteter med økende avkastning, inkludert avanserte tjenester) og synergieffekter.
3. I neste periode integreres stadig større geografiske områder av
land på samme utviklingsnivå. 4. Først nå, når alle nasjoner har sin
konkurransedyktige industrisektor, kan vi åpne for global frihandel. Dett er den politikken Europas integrasjon fulgte inntil helt
nylig.6
Her kommer vi til et helt vesentlig poeng som økonomer har
forstått i hundrevis av år, men som for dagens økonomer stort
sett er totalt uforståelig: Et land med en ineffektiv industrisektor
vil være langt mer velstående enn et land uten industri. Verdensbankens og standardteoriens argument er basert på at fattige lands
industri er ”ineffektiv”. Mitt poeng er at denne ”ineffektive” industrien i land som Mongolia og Peru hadde skapt over dobbelt så
høye lønninger som dagens globalisering kan levere. Dette kommer klarere til uttrykk i lønnsstatistikken enn i statistikken for
BNP, noe som skyldes at inntekter fra finans og eiendom har steget
i takt med at lønningene sank.
I noen land, slik som i Mexico, ser vi i dag et skremmende mønster. Først mistet landet mye av den tradisjonelle industrien, som
blir erstattet av eksportindustri som krever svært billig arbeidskraft. Siden skjer det samme i landbruket. Den delen av landbruket
som kan mekaniseres, som produksjon av mais og hvete, forsvinner til sterkt subsidierte bønder i USA, mens Mexico også her konsentrerer seg om de aktivitetene som krever billig arbeidskraft, slik
Hvete i sekk.
FOTO: Wikipedia Commons
som å plukke tomater, agurker og jordbær. Landet spesialiserer seg på å levere
billig arbeidskraft i de bransjene som ikke
lar seg mekanisere, i de bransjene der all
USAs kapital ikke klarer å skape teknologiske innovasjoner. De spesialiserer seg
med andre ord på å være fattige og uutdannet. Til slutt avfolkes deler av landet,
fordi arbeidskraften flytter nordover og til
USA. Indiske økonomer spør seg hva som
vil skje når 630 millioner indiske bønder
blir utsatt for ”frihandel” under samme
betingelser.
Kolonier og fattigdom
“Alle negere skal forbys å veve både
lin og ull, å spinne eller karde ull, og
å produsere noe av jern utover det å
fremstille støpejern. De skal også forbys å produsere hatter, strømper og
lær av noe slag. Hvis de setter opp en
egen industriproduksjon, og regjeringen siden har behov for å stoppe deres
fremskritt, kan vi ikke vente at dette
skal være så lett som det er idag.
Joshua Gee, Trade and Navigation of Great Britain Considered,
London, 1729.
Ovennevnte sitat er typisk for mange hun-
7 5
mende klar. Avindustrialiserte utviklingsland fristes med å kunne
eksportere landbruksprodukter til EU og USA, og på den måten
glemmer de kravene om industrialisering. Likevel, intet land er
blitt rikt av å produsere matvarer uten også å ha en industrisektor.
Det vi risikerer er å gjøre oss selv avhengige av import av mat som
produseres av mennesker som er så fattige at de knapt har råd til
@
dre års økonomisk politikk. Sett fra dagens
synspunkt fremstår det som unikt mest på
grunn av sin ærlighet, at det innrømmes
så åpent at politikkens mål er å beholde
koloniene som rene råvareleverandører.
Kolonier har tradisjonelt alltid vært pålagt
ikke å drive industri, kun å drive produksjon av råvarer.
Datidens økonomer hadde også råd for
hva som skulle gjøres dersom koloniene
skulle begynne å forstå sammenhengen
mellom forbudet mot å drive industri og
sin egen fattigdom. Løsningen på dette
lå i å forvirre dem ved å gi dem lov til å
eksportere landbruksprodukter:
“Fordi folk i koloniene, hvis de blir
fristet med et fritt marked for alle sine
råvarer i hele Europa, vil gjøre alt de
kan for å produsere slike råvarer for
å tilfredsstille den store etterspørselen
en slik frihandel ville skape, vil deres
tanker komme helt bort fra ideen om å
industrialisere, som er det eneste punkt
der våre egne interesser er i konflikt
med kolonienes”.
Mathew Decker, An Essay on the
Causes of the Decline of the Foreign
Trade. Dublin, 1744.
Parallellen til dagens situasjon er skrem-
Når naturen først er i gang
med å produsere, nytter det
heller ikke, slik man ville gjort
i industrien, å stoppe produksjonen for å lagre halvfabrikata.
Fordi forbruket ikke svinger i
samme takt som produksjonen,
skapes det store prissvingninger.
mat selv.
På midten av 1700-tallet tok den tyske økonomen Justi det altså
for gitt at alle land som ble tvunget til bare å produsere råvarer
snart ville forstå at de ble holdt ”kunstig” fattige. Justi kunne ikke
forutse at Adam Smith og de klassiske engelske økonomene snart
skulle skape en økonomisk teori som for første gang gjorde kolonisering moralsk forsvarlig. Adam Smith konverterte både produksjon og handel til ”arbeid”, og argumenterte for at alt slikt arbeid
”naturlig” hadde samme pris. Her forsvant all problematisering av
kunnskap, oppfinnelser, innovasjoner og av selve produksjonslivet.
Ifølge Adam Smith og de engelske klassiske økonomene gjorde
resten av Europa og USA en stor feil hvis de forsøkte å følge Englands eksempel i å industrialisere. Som globaliseringsentusiastene
mener i dag, mente Smith og hans etterfølgere at det ville bli skapt
en automatisk økonomisk verdensharmoni bare frihandelen fikk
slippe til slik at England kunne importere sine råvarer fra resten av
verden og eksportere sine ferdigprodukter tilbake. Ingen europeisk
makt fulgte Adam Smiths råd, i Norge ble selv de økonomer som i
dag vanligvis betegnes som ”brennende liberalister” – som Johann
Martin Schweigaard – enige om at Norge måtte industrialiseres.
Når vi ser på hvorledes USA i dag fører an i globaliseringsretorikken – de har klart inntatt den rollen England spilte på 1900-tallet – er det spesielt interessant å få med seg hvor lenge og hvor
kraftig USA kjempet mot den økonomiske teorien og den økonomiske politikken de i dag selv er de fremste forkjempere for. USAs
forts.
6. Jeg omtaler endringen i Europa i en artikkel som finnes på http://www.praxis.ee/
data/WP_17_2004.pdf
7 6
Winston Churchill.
Franklin D. Roosevelt.
FOTO: Wikipedia Commons
FOTO: Wikipedia Commons
første finansminister – Alexander Hamilton (1755-1804) – var en
viktig teoretiker når det gjaldt industrialiseringens betydning. Når
jeg skal i møter med globaliseringsforkjempere pleier jeg å ha med
i presentasjonen kopier av amerikanske dollarsedler med portretter av amerikanske politikere som aldri ville fått sin økonomiske
politikk for USA godkjent av Verdensbanken: Benjamin Franklin,
George Washington, Alexander Hamilton, Ulysses S. Grant og
Abraham Lincoln. Alle ville industrialisere USA stikk imot de engelske økonomers råd og engelske politikeres spydigheter gjennom
150 år.
Da Winston Churchill i 1941 brukte all sin sjarm overfor President Franklin D. Roosevelt for å få USA med i krigen, benyttet
Roosevelt sjansen til å la all USAs historiske harme over engelsk
økonomisk politikk overfor koloniene få fritt spillerom. Samtalen
mellom Churchill og Roosevelt finner sted ombord på krigsskipet
Augusta utenfor kysten av Newfoundland og er referert av Roosevelts sønn Elliot, som var tilstede:
”Churchill skiftet stilling i lenestolen. ”Det britiske imperiets
handelsavtaler”, begynte han med tyngde, ”er –”
Far brøt inn.” Ja. Imperiets handelsavtaler er et godt eksempel.
Det er på grunn av disse at folk i India og Afrika, i kolonistatene
i det Nære og Fjerne Østen, fremdeles er så tilbakestående som
de er.”
Churchills nakke ble rød og han lente seg forover. ”Herr President. England har overhodet ikke til hensikt å miste sin priviligerte posisjon innen det Britiske Samveldet. Disse handelsforbindelsene som har gjort England til en stormakt skal
fortsette, og under betingelser som er satt av Englands ministere”.
”Du skjønner”, sa far sakte, ”det er her et sted at det er sann-
synlig at du og jeg kommer til å bli uenige, Winston”.
”Jeg er fullstendig overbevist om at
dersom vi skal komme til en varig fred
må utviklingen av tilbakestående land
være en del av planen. Tilbakestående
folkeslag. Hvordan skal dette kunne
gjøres? Det kan klart ikke gjøres med
metoder fra det attende århundre.
Nå….”
(Churchill:) ”Hvem snakker om
metoder fra det attende århundre?”
(Roosevelt:)Hvem som helst av dine
ministere som anbefaler en politikk
som tar rikdom i råvarer ut av et kolonisert land, men som ikke leverer tilbake noe til det samme folket. Tyvende
århundres metoder innebærer å bringe
industri til disse koloniene. Tyvende
århundres metoder inkluderer å øke
disse folkeslagenes rikdom ved å øke
deres levestandard, ved å forbedre de
sanitære forhold – ved å forsikre oss om
at de får betalt tilbake for sitt samfunns
råvarer”.7
Det er altså bare rundt 60 år siden USA
brukte all sin makt til å kjempe mot Adam
Smith og den engelske økonomiske teori
som sier at et land blir like rikt uansett
hva det produserer. Fra 1776 til slutten av
7 7
@
2. verdenskrig utgjør USAs økonomiske
teori og økonomiske praksis en lang kamp
mot de samme økonomiske teorier som
USA i dag er de fremste forkjempere for.
Det finnes en ubrutt kontinuitet i denne
type tenkning – at det bare er visse økonomiske aktiviteter som kan skape velstand – fra slutten av 1400-tallet og frem
til Roosevelts angrep på Churchill. Sett
i et lengre perspektiv danner troen på at
markedet skulle skape en automatisk harmoni bare et par ubetydelige historiske
parenteser. En av disse historiske parentesene, da Adam Smiths handelsteori ble
brukt i praksis istedenfor bare i teori, begynte i 1840-årene, men varte ikke lenge. I
1905 kunne den engelske Cambridge-økonomen W. Cunningham skrive boken om
frihandelssystemets vekst og fall, The Rise
and Decline of the Free Trade Movement
(Cunningham 1905).
I dag opplever vi igjen en slik historisk
parentes. I det 19. århundre hadde imidlertid engelsk handelsteori bestandig en
massiv motvekt fra amerikansk og kontinentaleuropeisk teori. Et stort faremo-
Dersom det ikke finnes et alternativt arbeidsmarked i et land,
ingen industri, vil befolkningen
ofte være tvunget til å leve kun
av sine naturressurser. Etter
et visst punkt vil det kreves
stadig mer arbeid å få ut den
samme mengden råstoff. Det vil
da danne seg et press på lønningene i næringen.
ment i dagens situasjon er at den alternative produksjonsfokuserte
teorien – teorier av type The Other Canon – er så godt som totalt
utryddet. Den nyklassiske standardteorien har skaffet seg et monopol. Derfor må sannsynligvis de fattiges situasjon bli ennå verre
enn den er i dag før ting kan endre seg. Vi må vente på den globale
versjonen av revolusjonene i 1848. Vi trenger både å gjenoppleve
den mer realistiske og mindre abstrakte økonomiske teorien, og vi
trenger en ny ”Bismarck” som innser denne teoriens betydning.
7. Roosevelt, Elliot, As he saw it, New York, Duell, Sloan and Pearce, 1946, side 36.
Bilde av silkekokong.
FOTO: Wikipedia Commons
REGJERINGA SIER DE vil øke norsk matproduksjon. Vi skal fortsette å produsere
halvparten av maten vår sjøl. Stadig mer av produksjonen baseres imidlertid på «importerte åkrer» – fôr fra blant annet Brasil. Hver dag legges flere gårder ned. Jorder bygges ned
med kjøpesentre og veier. Matjorda og utmarka der sauene beiter kan ikke flyttes.
NATUR OG UNGDOM mener det er viktig med et spredt, mangfoldig jordbruk, som er
mest mulig basert på lokale naturressurser. De neste tiårene må matproduksjonen økes.
Samtidig må vi slutte med å bruke fossil energi. Skal produksjonen ikke baseres på store
mengder kunstgjødsel og diesel, må den skje der de fornybare ressursene er.
DET TRENGS EN NY jordbrukspolitikk. Vi har ingen ferdigspikra løsning, men i
denne lille boka har vi samla noen gode bidrag til debatten. Både landbruket, akademia,
miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen er representert.