Transcript Fjellsprenger`n - Orica Mining Services

Kundemagasin fra
Orica Norway AS
Fjellsprenger’n
Nr. 1 - mai 2013 - 24. årgang
Sprengning under vann
på Træna ... side 23
uni tronic™ 600 på
Embretsfoss ... side 36
Profilen ... side 46
Rekordleveranse ...side 62
Unikt skiferbrudd
i Valdres ... side 8
Fjellsprenger’n 1/2013
1
Verdens ledende
sprengstoffleverandør
Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at kundene får det de skal ha til
avtalt tid. Vi har bulkstasjoner og tyngdepunktslagre
fordelt over hele Norge.
Det gjør at vi alltid er tilgjengelige, vi er aldri langt
unna, og kan forsyne kundene i løpet av kort tid.
Hver eneste dag er vår flåte av lade-, produksjonsog servicebiler ute på veiene. Vi distribuerer raskt og
effektivt til alle hjørner av Norge.
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tlf. 32 22 91 00
Fax 32 22 91 01
[email protected]
www.oricaminingservices.com
Innhold
Arvesølvet skal fram
s. 4
Unikt skiferbrudd i Valdres
s. 8
Nye ADR-regler trer snart i kraft s. 18
Felles Europeisk
Skytebassertifikat?
s. 22
Gode på bunnen
Undervannssprengning på Træna s. 24
uni tronic™ 600
Ilddåp på Embretsfoss
s. 36
Nye Embretsfoss kraftverk s. 42
Profilen: Jarle Bøckmann
s. 46
Erverv av eksplosiver
s. 56
Sprengning av gassbeholder, DK s. 49
Nord-Norge
Regionsjef Knut Ivar Hesjedal ,
mobil: 995 38 514, [email protected]
Vest Norge
Regionsjef Arve Marigård,
mobil: 911 90 228, [email protected]
Kurs i betongsprengning, DK
s. 60
Rekordleveranse fra Engene
s. 61
Track & Trace-direktivet
s. 68
Syd-Norge
Regionsjef Ståle F. Nilsen,
mobil 484 07 008, [email protected]
Øst-Norge
Regionsjef Kjetil Morstad,
mobil: 936 68 833, [email protected]
Under jord / tunneler
Olaf Rømcke,
mobil: 918 70 456, [email protected]
Forhandlere
Hans Peter Moe,
mobil: 905 41 289, [email protected]
Teknisk Service
Vegard Olsen,
mobil: 988 56 373, [email protected]
Nitro Consult / Teknisk service
Espen Hugaas,
Mobil: 905 89 3 21, [email protected]
Fjellsprenger’n 1/2013
2
Har du kommentarer eller forslag
til innhold for Fjellsprenger’n,
vennligst ta kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Kjære lesere.
I skrivende stund ser jeg ut gjennom vinduet at bjørka begynner å
få et grønnskjær. Etter en lang og kald vinter er dette et etterlengtet syn. Det gjør noe med oss. Man føler at energien som er tappet
i løpet av de siste månedene plutselig er tilbake. Nå er det bare
å hente fram sykkelen og komme seg ut i naturen, se på farger,
kjenne på lukter og lyder som er tilbake etter vinterdvalen. En ren
vitamininnsprøytning.
Man merker det på pallen eller andre sprengningssteder også.
Alt går så mye lettere. Til og med praten går lettere når man får av
seg den tunge termodressen. Det er bare å trå til fra morgenen av
uten å tenke på brøyting, snømåking, fremkommelighet og stresset med korte dager.
Til tross for harde og mørke vintre er jo dette landet i en særstilling i Europa. Vi ser hvordan bygge- og anleggsvirksomheten
nærmest har stoppet totalt opp i enkelte land. Dette har resultert
i at utenlandske entreprenørselskaper finner Norge mer og mer
interessant. Ved enkelte anleggs- og byggeplasser kan man høre
en mengde forskjellige språk. Det skal bli interessant å følge denne
utviklingen fremover.
Selv med mange store og mindre prosjekter på gang, ser det
ut som om utbygging og oppgradering av veier og jernbane er et
nærmest endeløst prosjekt. Det er bare å håpe at de bevilgende
Svein Hegna
Markedsansvarlig,
Norge
myndigheter ser det på samme måte og åpner opp for et høyere
tempo i utbyggingen.
Mineralleting er ett område hvor det etter all sannsynlighet blir en betydelig virksomhet i årene fremover. Mange mener at
det vil bli de de rike mineralforekomstene som skal sikre nasjonaløkonomien når oljevirksomheten en gang tar slutt. I dette
nummeret av Fjellsprenger’n kan du lese en omtale av mineralmeldingen. Vi vil følge opp med innlegg om leteaktivitet i senere
nummer av bladet.
Eksplosiver kan benyttes til så mangt. Ikke var jeg klar over at våre produkter er med på å sette farge på tak over hele Europa.
I artikkelen om Icopals skifergruve på Rogne i Øystre Slidre kan du lese om den helt spesielle skiferforekomsten i området. Ser
du ut gjennom vinduet er jeg ganske sikker på at du ser minst ett tak som er tekket med shingel eller takpapp der de små
skiferbitene kommer nettopp fra Øystre Slidre.
Man leser daglig om utvikling av elektroniske hjelpemidler i hverdagen. Også i vår bransje foregår det en kontinuerlig
utvikling på dette området. Vi er stolte over å lede utviklingen innen elektroniske tennsystemer. Vi introduserer nå ”Next Generation” tennsystemer i markedet. Vårt overjordssystem uni tronic™ 600 ble benyttet under tøffe sprengningsforhold ved
Embretsfoss. Dette er skildret lenger inne i bladet.
For øvrig håper jeg du finner innholdet i dette nummeret interessant. Det er artikler fra sprenging under jord, under vann og
i dagen. Det er også en del stoff om direktiver og transport- og ervervsbetemmelser som er verdt å få med seg.
Vi tar mer enn gjerne imot forslag til innhold, ris eller ros. Har du noe på hjertet kan du kan du gjerne kontakte redaktøren:
Thor Andersen, Telefon 32 22 91 47, Mobil 900 48 215, epost: [email protected]
God lesning og god sommer!
Svein Hegna, Markedsansvarlig, Norge
Fjellsprenger’n 1/2013
3
”ARVESØLVET” SKAL FRAM
Regjeringen lover økt satsing på mineralnæringen
Kobberkis
Foto: Faculté de pharmacie de Paris N°3998/Wikipedia
Interessen for metaller og mineraler har ikke vært større på mange år. Enkelte spår at
mineraler kan bli ”den nye oljen” i Norge. Nylig presenterte regjeringen sin framtidige
strategi for norsk mineralbransje.
Mineralnæringen ute i verden seiler
i medvind. Befolkningsveksten og
den teknologiske og økonomiske
utviklingen fører til at etterspørselen
etter mineraler og metaller stadig
øker, og dermed også prisene. Bare i
Norge ble det i 2011 brukt mineralske råstoffer tilsvarende 13 tonn per
person!
Særlig har utbredelsen av forbrukerelektronikk fått metallbehovet til
Fjellsprenger’n 1/2013
4
å fyke i været. Elektroniske kretskort
i datamaskiner, mobiltelefoner og
annet elektronisk utstyr kan inneholde flere titalls ulike metaller.
En stabil tilgang på metaller og
mineraler er en forutsetning for fortsatt økonomisk vekst. Men tilgangen på dem er usikker. Mange metaller blir produsert av få land og få
selskaper, og en stor del av verdens
mineralutvinning foregår i politisk
ustabile områder. Å skape en sikker
forsyning er derfor en av de største
utfordringene vesten har å håndtere
i våre dager.
Europa tar tak
Den ustabile råvaretilgangen førte
til at EU satte forsyningssikkerheten
på dagsorden i 2008. Det ga igjen
støtet til at en rekke land begynte
å legge strategier for hvordan de
kunne styrke sin hjemlige mineralindustri for framtida. I Norden lanserte
Finland sin mineralstrategi allerede i
2010, mens svenskene fulgte etter i
februar 2013. 13. mars i år var det
Norges tur, da nærings- og handelsminister Trond Giske presenterte regjeringens mineralmelding, Strategi
for mineralnæringen.
Ikke på mange tiår har mineralnæringen stått høyere på den politiske
dagsorden enn i dag. Meldingen fra
Nærings- og handelsdepartementet
er klar i sin ambisjon: Heretter skal
det bli fart på mineralproduksjonen i
Norge!
– Nå skal ”arvesølvet” kartlegges, lover statsråd Giske i en pressemelding fra departementet. Han
varsler ”tidenes skattejakt” i Norge,
og tror at nye mineralprosjekter vil gi
utkant-Norge et kraftig løft og staten store skatteinntekter i årene som
kommer.
Mineraler må til for å vokse
For Norge er rikt på mineralressurser. Ifølge Norges geologiske undersøkelse (NGU) finnes det drivverdige
metallressurser til en verdi av om lag
i
Norsk mineralnæring i størrelse.
Omsetning i norsk mineralnæring
for i 2011:
• Byggeråstoffer (pukk og grus): 4,7 milliarder kroner.
• Industrimineraler: 2,9 milliarder
kroner.
• Metaller (primært jern):
2,5 milliarder kroner.
• Kull: 1,4 milliarder kroner.
• Naturstein: 900 millioner kroner.
Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.
1400 milliarder kroner i den norske
fjellheimen. I tillegg kommer verdien
av pukk- og grusressurser, naturstein, kull og industrimineraler. Til
sammen vil dette være et vesentlig
bidrag til Europas ressurstilgang.
Allerede i dag eksporterer Norge
store mengder mineraler til Europa
og andre markeder, i første rekke
titanmineraler, jernmalm, kull, kalk,
kvarts, nefelinsyenitt, olivin, pukk
og naturstein. Dessuten er Norge
Europas største produsent av aluminium, ferrolegeringer, kunstgjødsel,
manganlegeringer, nikkelmetall og
silisiummetall – produkter som er
basert på import av mineralråstoff
for videre bearbeiding
I 2011 hadde norsk mineralnæring 6000 ansatte fordelt på 833 bedrifter og 1104 uttakssteder. Samme år omsatte næringen for 12,4
milliarder kroner. 60 prosent av all
produksjon gikk til eksport. Faktisk
har næringen hatt en positiv utvikling siden 2005, med unntak av en
kortvarig nedgang under finanskrisen i 2008. De fleste mineralbedriftene er små, men de bidrar vesentlig
til sysselsetting for en rekke underleverandører, transporttjenester og
andre virksomheter i distriktene.
Mangelfull kartlegging
Sannsynligvis finnes det i Norge metaller og industrimineraler som bare
et fåtall land driver produksjon av
i dag. Om disse forekomstene har
noe kommersielt potensial, er ennå
usikkert. En intensivert leting etter
ressursene, og en god forvaltning av
dem, forutsetter i alle fall at man har
god kunnskap om den norske berggrunnen. Men mens Sverige og Finland for lengst har gjennomført en
geofysisk kartlegging av nesten hele
landarealet sitt, har Norge bare kartlagt rundt 30 prosent. Mye av det
eksisterende kartverket er dessuten
av så dårlig kvalitet at bransjen har
skrøpelig grunnlag for å vurdere
drivverdigheten i de ulike forekomstene.
I 2011 fikk NGU penger av staten
til et fireårig program for en mineralkartlegging av Nord-Norge. Arbeidet vil gi myndighetene oversikt
over ressursene i omtrent tre fjerde-
i
Mineraler over alt
Mineraler er en viktig bestanddel i de
fleste gjenstander som mennesker
omgir seg med. Kaffekoppen du drikker av er framstilt av feltspat og leire.
Datamaskinen, pc-skjermen, mobiltelefonen og flisene på badet er framstilt av mineraler. Utvikling av nye
miljøvennlige produkter, mer energieffektive produkter og bedre klima
kan ikke realiseres uten tilgang på et
mangfold av mineraler og metaller.
Elektronikkindustrien, og ikke minst
utviklingen av ”grønn” teknologi, er
avhengig av mineraler. Edelmetall slik
som platina, blir brukt i bilkatalysatorer, og sjeldne jordarter som f.eks.
neodym blir brukt i supermagneter i
vindmøller og hybridbiler.
Norsk mineralindustri bidrar med en
rekke mineraler som er nødvendige
for samfunnet. Kalsiumkarbonat og
kalkstein brukes i blant annet sement
og papir. Ren kvarts benyttes i glass,
keramikk og komponenter til optiske
og elektroniske instrumenter og grafitt i litium-ion-batterier. Jernmalm
går til stålindustrien og titan benyttes
til hvitmaling (titandioksid), medisinske implantater og romfart.
Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.
Fjellsprenger’n 1/2013
5
deler av landsdelen. I 2013 starter en
tilsvarende kartlegging av Sør-Norge.
I tillegg skal mineralforekomstene på
havbunnen langs kysten undersøkes.
– Målet er at 75 prosent av landet
skal kartlegges med avansert utstyr,
erklærer Trond Giske i pressemeldingen til mineralmeldingen. Det målet
vil kunne nås i 2018. Kartleggingen
blir et godt verktøy for bedriftene til
å finne nye drivverdige forekomster.
Kapitalkrevende
Mineralmeldingen bruker mesteparten av de 74 sidene på å oppsummere status for norsk mineralnæring. Den konkluderer med at landet
har alle de forutsetninger som skal
til for å bli en viktig leverandør av
metaller og mineraler på verdensbasis. Og ikke bare kan vi regne med
å finne nye, spennende forekomster. Takket være prisutviklingen og
ny teknologi vil mineralindustrien i
framtida kunne få til lønnsom drift
av forekomster som tidligere ville
blitt ansett for å ha et for fattig innhold av mineraler. Samtidig vil gamle
forekomster få ny verdi, fordi de kan
utnyttes mer effektivt med nye metoder.
i
Norsk mineraleksport
De fire store eksportmineralene i
2011 var jern, kull, kalkstein og pukk.
Andre viktige eksportmineraler er
blokkstein (hovedsakelig larvikitt,
ilmenitt (titan), olivin, nefelinsyenitt
og kvarts/kvartsitt.
Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.
Fjellsprenger’n 1/2013
6
– Norge skal være et attraktivt
land å drive mineralvirksomhet i,
fastslår statsråd Giske. Mineralnæringen her hjemme skal også bli verdens mest miljøvennlige.
Å etablere ny mineralvirksomhet krever langvarig planlegging og
store investeringer. Ifølge meldingen
kan det ta 7–10 år fra en leteprosess
blir startet til mineraldriften begynner å høste inntekter. Manglende
egenkapital er ofte en utfordring for
aktørene for å kunne etablere seg
på markedet.
Mineralmeldingen
gjennomgår
hvilke kapitalvirkemidler staten kan
tilby via Innovasjon Norge og andre ordninger. Innovasjon Norge vil
i 2013 få en ”Invest in Norway”funksjon, der formålet er å gjøre det
lettere for utenlandske firma å etablere seg i Norge. I tillegg anbefales det statlige investeringsselskapet
Investinor AS og forvaltningsselskapet Argentum Fondsinvesteringer
AS som aktuelle finansieringskilder,
mens SIVA (Selskapet for industrivekst) i årene framover skal satse
mer på større industriprosjekter av
lokal, regional og nasjonal betydning.
For å gjøre det lettere å etablere
ny virksomhet og kunne tiltrekke
seg utenlandsk kapital og mineralkompetanse, ønsker regjeringen å
forenkle og effektivisere regelverk
og rammebetingelser for næringen.
Et første skritt i retning en raskere
saksbehandling, har bransjen allerede fått gjennom innføringen av
den nye Mineralloven i 2010. Hvilke
andre tiltak det er som kan forenkle etableringen, er meldingen mer
uklar på. Den understreker imidlertid at det er mineralbedriftene selv
som må utnytte mulighetene.
Én av mulighetene består av de
ca. 25 millioner kronene som staten
hvert år bevilger til forskning og ut-
i
Mineralbransjene
Det er vanlig å dele mineralnæringen inn i fem hovedgrupper av
råstoffer:
• Byggeråstoffer
(pukk, sand og grus)
• Industrimineraler
(kalkstein, dolomitt, olivin,
kvarts og grafitt m.fl.)
• Metallmalmer
(jern, nikkel og ilmenitt m.fl.)
• Naturstein
(larvikitt, granitt, skifer m.fl.)
• Energimineraler
(steinkull og torv)
Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.
vikling innen mineralnæringen. Midlene forvaltes av Forskningsrådet.
Ifølge mineralmeldingen har mange
aktører ikke utnyttet mulighetene
som ligger i ordningene som Forskningsrådet tilbyr.
Trenger mineralkompetanse
De siste årene har mineralnæringen meldt om stadig større rekrutteringsproblemer. Ikke minst er det
stor mangel på bergingeniører. Meldingen setter sin lit til regjeringens
realfagstrategi for perioden 2010–
2014, som ble lagt fram for tre år siden. Strategien har som hovedmål å
øke rekrutteringen til matematiske,
naturvitenskapelige og tekniske fag.
Dessuten varsler regjeringen at den
vil vurdere å opprette flere studieplasser innen realfag og teknologi i
forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Ut over dette ønsker regjeringen
at næringslivet og utdanningsinstitusjonene skal samarbeide tettere
i framtida. Fra 2011 er alle universiteter og høyskoler pålagt å etablere egne råd for samarbeid med
arbeidslivet. Rådene skal fungere
som en arena der mineralnæringen
kan ta opp kompetansebehovene
sine med lærestedene og samtidig
utveksle kunnskap med andre ”geologtunge” næringer, som oljeindustrien.
På et lavere plan peker meldingen på at fagskolene er viktige for
mineralnæringen. Fagskolene drives
av fylkeskommunene, som prioriterer fagtilbudet etter de behovene
næringslivet har til kompetanse og
arbeidskraft i regionen. En dialog
mellom fylke, fagskoler og mineralnæringen er avgjørende for at det
utdannes nok arbeidskraft til næringen.
Mineralmeldingen poengterer at
det finnes relevante realfagmiljøer
ved NTNU i Trondheim, Universitetet i Tromsø, og Høgskolen i Narvik. I 2013 har regjeringen bidratt
med pengestøtte til et professorat i
mineralteknikk ved NTNU, og også
bevilget støtte til et nytt professorat
i malm- og ressursgeologi ved Universitetet i Tromsø.
Byråkratiske tiltak
Regjeringens mineralmelding signaliserer mye vilje til å satse på norsk
mineralbransje. Det er imidlertid
langt mellom de konkrete og forpliktende tiltakene.
Meldingen slår fast at den vil
”styrke dialogen med næringen
om de langsiktige behovene for ut-
i
danning og rekruttering, og den vil
vurdere en styrking av kompetanseutviklingen i mineralnæringen for å
møte kompetansekravene i den nye
mineralloven”. Hvordan dette skal
skje, blir ikke utdypet.
Regjeringen lover ellers å ”legge
til rette for sameksistens mellom mineralvirksomhet, andre næringer og
samiske interesser”, men unnlater å
konkretisere. Derimot understrekes
det at næringen må finne de beste
miljøløsningene slik at belastningen
på miljøet blir så liten som mulig.
Kjemiske utslipp skal unngås, og
restmasser minimaliseres.
Meldingen forventer at den kommunale og regionale arealplanleggingen tar hensyn til mineralressursene, at planprosesser som
omhandler mineraluttak gjøres forutsigbare, effektive og kunnskapsbaserte, og at fylkeskommunene
bør vurdere å tilknytte seg geologisk
ekspertise.
For å få til en fornuftig og effektiv
forvaltning av mineralressursene skal
NGU innen 2014 utvikle et klassifikasjonssystem for mineralressurser
basert på verdiskapingspotensial
og regionale ressursbehov, samtidig
som Direktoratet for mineralforvaltning skal få midler til å styrke sin
bemanning. Direktoratet skal også
utarbeide en kompetanseplan ”som
gjør etaten godt rustet til å utføre
sine oppgaver”, og det skal satse på
digitale løsninger for å få til en mer
effektiv saksbehandling, veiledning
og kommunikasjon med brukerne.
Mineralnæringen har ventet lenge
på denne meldingen. Optimistene
tror at den kan være starten på et
nytt industrieventyr, andre syns tiltakene er for lite ambisiøse og avventer regjeringens videre arbeid med
strategien.
Kilder Fjellsprenger’n har snakket
med, sier at det er positivt at meldingen åpner for mer samhandling
på tvers av næringene, men at meldingen er svak på tiltak. Til sammenlikning er Sveriges mineralmelding
langt mer konkret på hva de skal
jobbe med.
Om meldingen får noen forløsende effekt på mineralbransjen,
gjenstår å se.
Lading av salve for utvinning av hvit anortositt ved Gudvangen Stein
Har du meninger om den nye mineralmeldingen?
Fjellsprenger’n ønsker å følge opp meldingen og mineralletingen i norske fjell utover året, og vil gjerne høre fra
deg.
Fjellsprenger’n 1/2013
7
UNIKT SKIFERBR
Icopal Rogne setter farge på Europa
Fjellsprenger’n 1/2013
8
RUDD I VALDRES
Ny salve lades og kobles på en av stuffene i fjerde etasje i skiferbruddet på Rogne. Kutten i midten består
av fire grovhull på 95 mm. Til venstre i bildet sees prillsdunken som mater borhullene med Exan™.
F.v: Gunnar Skogen, Oddbjørn Nereng og Odd Ingar Rognstad.
Fjellsprenger’n 1/2013
9
Vi har ikke mange gruver igjen her i landet. Norges eneste
skifergruve ligger på Rogne og er et av våre mest spesielle
bergverk. Selv internasjonalt er det noe for seg selv.
Utsikt over Kolstadbygda en grå vinterdag. Nederst i dalen renner elva Begna.
Det er vakkert i Kolstadbygda i Øystre Slidre. Et vintereventyr av et skoglandskap kranser den krokete riksvei
51 oppover bakkene fra Fagernes til
Rogne-grendene, og øverst i lia har
vi flott utsikt over dalføret. Hvis du
svinger til høyre her oppe og følger
den bratte Bergavegen enda to-tre
kilometer til værs, kommer du til Icopal Rogne. Herfra, 805 meter over
havet, er utsikten om mulig enda
flottere. Fra steintippen kan du se
hele Jotunheimen.
Dessverre ha værguden stått opp
med feil fot først i dag. Skydekket
Fjellsprenger’n 1/2013
10
er lavt og snøfillene fyker, så vi ser
ingenting av de ruvende toppene.
Gamle skifertradisjoner
Icopal Rogne er Norges største skiferbrudd. I motsetning av hva man
kanskje skulle tro, er det ikke et dag-
brudd, men ei underjordisk gruve –
den eneste skifergruva i landet. Anlegget ligger i et område som
er pepret med gamle skiferbrudd.
– Her i distriktet har det vært drevet skiferuttak helt siden 1600-tallet
og kanskje enda tidligere, forteller
produksjonssjef Bjørn Ketil Mork
(40).
50–60 gamle brudd ligger tett
i tett bortetter åsen Skarvemellin.
Hver gård i lia eier en teig som strekker seg fra dalbunnen til åskammen.
I gamle dager slo gjerne tre–fire
grunneiere seg sammen om et ski-
ferbrudd for å spe på inntektene fra
gården. Skiferen står nemlig helt ut i
dagen, så det var lett å komme til.
I 1899 ble AS Valdres Skiferbrud
stiftet. Selskapet samlet flere av de
små gruvelagene og systematiserte
driften. Den gang var det steinplater
som gjaldt, og den blå og grønne
fargen gjorde Valdresskiferen attraktiv. Skiferen ble kløyvd og polert, og
brukt til benkeplater og bordplater,
og etter hvert til bakbunner i sikringsskap. Mesteparten ble likevel
klippet til takstein, og store mengder ble eksportert.
– Den rike skiferforekomsten skal
ha vært en viktig grunn til at Valdresbanen ble lagt hit, sier den his-
hver dag bringer lass på lass opp fra
gruva, og den skrå bunnen er sleip
av steinstøv. Sjakta skrår nedover
i fjellet med 17 graders vinkel, og
vaggen gjør unna lengden på 320
meter i løpet av fire minutter. Når vi
stanser, befinner vi oss på kote 725
m.o.h. Dermed skulle vi være om lag
80 meter under bakken.
– Nå om vinteren er det relativt
tørre forhold her inne, kommenterer
gruvebasen, Oddbjørn Nereng (40).
Det er han som styrer ”skuta” og
sørger for at vi stanser på trygg avstand fra lasteluka under steinsiloen.
– Men i sesongen kan det være vått.
Leirskiferen inneholder en del slepper med vann, og de gamle gruve-
med å bore på en ny stuff.
De fire er de eneste som jobber
nede i selve gruva. Her gjør de det
meste selv: Borer, lader, laster og
skrur. De eneste fagfolkene de trenger hjelp av utenfra, er elektrikere
og de som utfører servicer og årskontroller på utstyret.
Med ”sesongen” mener Nereng
høysesongen i barmarkshalvåret.
Virksomheten på Icopal Rogne svinger med etterspørselen, og den er
størst fra april til oktober. Da er det
full drift hele døgnet, og det gås
tre skift i fabrikken. Om vinteren
går mye tid med til å gjøre vedlikeholdsoppgaver, samtidig som det
blir produsert skifer til lager. Når
torieinteresserte gruvesjefen.
hullene over oss bidrar til innsiget.
Fjellsprenger’n besøker Rogne midt
i februar, er produksjonen så smått
i ferd med å ta seg opp igjen etter
vinteren.
Produksjonssjef/Skifer Bjørn Ketil Mork er stolt av mannskapet sitt hos
Icopal Rogne.
Hektisk høysesong
Vaggen starter nesten umerkelig. Så
glir vi overraskende mykt ned i sjakta og lar mørket sluke oss. Snart er
den lysegrå vinterhimmelen bare en
prikk langt der oppe.
Det er den samme stålvogna som
Nereng er leder for et fast team
på fire mann. Nå venter han til kollegene Gunnar Skogen og Odd Ingar
Rognstad har klatret ut av vaggen,
så følger han etter selv. Fjerdemann
på laget har allerede begynt på ettermiddagsøkta og er i full gang
Sveitserost
Gruvegangene skyter av gårde i alle
retninger inne i åsen. Vi får følelsen
av å skulle finne fram i en sveitserost. Skifergruva består av seks etasjer med ganger som løper på kryss
og tvers. Mellom hver etasje er det ti
meter fjell.
I dag er Icopal på Rogne et av
Norges aller største skiferbrudd, og
det eneste der driften foregår under jord. Skiferåren strekker seg fra
Dale i Østre Slidre til Etnedal i SørAurdal, en strekning på bortimot tre
mil. Den enorme forekomsten er om
lag 100 meter bred i bunnen, men
smalner av til rundt 75 meter i toppen – omtrent som en langstrakt
underjordisk terrasseblokk.
Kvaliteten er nesten uendret hele
veien, men lagdelingen endrer seg
dramatisk fra bunn til topp; fra en
åpen vifteform øverst til en lukket
vifteform nederst.
– Forekomsten begynner rimelig bratt ute i dagen, forklarer pro-
Fjellsprenger’n 1/2013
11
Gruveskiftet går om bord. Vaggen og sjakta er eneste atkomst til gruva.
Alt som skal inn i eller ut av den, blir transportert med den lille vogna.
Fra venstre: Gunnar Skogen, Odd Ingar Rognstad og Oddbjørn Nereng.
duksjonssjef Mork. – Der står den
nesten ”oppreist” i 45–60 graders
vinkel. Så flater den mer og mer ut
jo nærmere den kommer bånn.
Skiferåren gjennom Valdres består
av to separate skiferlag. I det øvre laget er skiferen blå, i det nederste er
den grønn.
– Hva har den grønne og blå skiferen å si for produksjonen?
– I gamle dager var man nøye på
å skille mellom den blå og grønne
kvaliteten under selve uttaket. Nå
har fargene i mange år blitt blandet
i siloen, og så blander vi dem igjen i
fabrikken. Det er viktig at de blandes
mest mulig likt, spesielt av hensyn til
naturfargene vi leverer, men også
for det vi skal farge inn.
Skifer i mange farger
For det er nettopp innfarget skifer
Icopal produserer. Valdresskiferen er
den eneste skifertypen i Norge som
er fargbar, takket være en unik mineralogisk sammensetning. Kvaliteten er også svært sjelden i utlandet.
– Vi har 25–30 ulike fargevarianter i
sortimentet, sier Mork. – Akkurat nå
er det kullsvart som er mest populært.
Steinmassene som blir sprengt ut
inne i fjellet, blir kjørt med dumper
Fjellsprenger’n 1/2013
12
til ei tippsjakt ovenfor knuseriet. Etter hvert som fabrikken trenger ny
forsyning, sendes skiferen gjennom
knuseriet, som også befinner seg i
gruva, og lagres i to 17 meter dype
siloer. Derfra frakter vaggen den
grovknuste steinen opp til tipptårnet
og videre på transportbånd til mølla,
som maler materialet til ”korn” i ulike størrelser. Til slutt ender skiferen
i fargeriet der den tilføres et fargestoff og brennes.
Icopal Rogne selger skifer i fem
ulike fraksjoner: A (2 mm), miniA (1,7 mm), D (1 mm), U og F. De
siste har konsistens som ”filler” eller
”mel”, med en korngradering på ca
250 µm (mikrometer).
Fraksjoner på mellom 1 og 2 millimeter brukes til shingel og takpapp.
Finstoffet, fraksjonene U og F, blir
nyttet til underlagspapp og til stamme i papp og shingel.
– Før brukte man ofte kalk til
stamme, og det gjøres fortsatt mange steder. Men kalk kan føre til at
det oppstår groing, eller algevekst,
i produktet. Det skjer ofte i MellomEuropa, der klimaet er varmere og
fuktigere. Brukes skifer i stedet, kan
groingen minskes betydelig.
Produksjonsvolumet hos Icopal
Rogne ligger på rundt 23 000 tonn
i året. Alt blir brukt til overflate på
takpapp og shingel, og alt blir solgt
innen Icopal-systemet, der Isola er
den største kunden: I fjor kjøpte de
godt og vel 55 prosent av produksjonen.
I tillegg leverer Icopal Rogne skifer til Icopal-avdelingene i Norge,
Finland, Sverige, Danmark, Tyskland
og Frankrike. Icopal Norges fabrikk
på Fjellhamar utenfor Oslo nyttiggjør seg bare en liten del av massen;
først og fremst D-strø, som de lager
underlagspapp av.
Alt blir transportert ut fra Rogne i
tankbiler eller i storsekk på lastebiler
og vogntog. Bortimot 30 vogntog i
uka kommer hit når det nærmer seg
fellesferien.
Gruvebas Oddbjørn Nereng lader med Exan™
fra liften. Vernebriller og ansiktsmaske er et
must. Støv er en del av atmosfæren i gruva.
Den er ikke giftig, men kan være sjenerende.
Nye tennere fordoblet inndriften
Inne på stuffen er det trangt. Gruvegangen er ti meter bred og seks
meter høy. Hver salve består av 100
ladehull, hver med en diameter på
41 mm og en lengde på fire meter.
– Skiferen er vâr for slepper og
kan lett gi nedfall, forklarer Oddbjørn Nereng. – Derfor skyter vi med
redusert ladning i de ca. 15 hullene
nærmest henget for ikke å rive det
i stykker. Til det har vi valgt 17 mm
rørladninger av typen Eurodyn™
Magnasplit 1. Den skåner taket,
men er samtidig kraftig nok til at det
går lett å renske.
– I de andre borhullene bruker vi
25 mm Eurodyn™ til bunnladning,
fortsetter gruvebasen. – Deretter
fyller vi på med Exan™ til en halvmeter innenfor åpningen, og bruker
Exel™ LP-tennere.
Salven tennes opp med énmeters
kruttlunte. Den brenner i 100 sekunder, mer enn nok tid til å komme
seg unna, forsikrer gruvebasen. Resultatet av salven er 240 faste kubikk, eller 420 kubikk, hvis en regner
med løsmasser.
Gunnar Skogen starter opp kompressoren på gravemaskina og tømmer sekker med Exan™ opp i ladeapparatet. Kompressoren skaffer
trykkluft til dunken og ladeslangen,
som Nereng tar med seg opp i liftkurven og blåser sprengstoffet inn i
borhullene med.
Det går radig unna.
Men skiferen er tungsprengt. For
å oppnå et godt sprengningsresultat, stilles det bestemte krav til de
ikke-elektriske tennerne.
– Vi slet med inndriften vår en
stund, vedgår Bjørn Ketil Mork. – Vi
fikk lite ut av ladningene og var nede
i en inndrift på bare 2 - 2,5 meter pr
salve. Grunnen var nok at vi hadde
for lite kjennskap til hva som finnes
av tennmidler på markedet. Vi brukte
Skifersluskene på Rogne, her representert ved fire av dem. F.v. Gunnar Skogen, Odd
Ingar Rognstad, produksjonssjef Bjørn Ketil Mork og gruvebas Oddbjørn Nereng.
tennere som vi ”alltid” hadde brukt,
og de hadde altfor korte intervallti-
ningsjobben ble straksmye mer effektiv. Nå bruker vi lengre intervaller
der.
Da skiferfolket på Rogne sjekket
nærmere, oppdaget de at det finnes tennere med mye lengre sprang
mellom intervallene.
– For ett år siden testet vi de tennerne vi bruker i dag, og spreng-
og har en inndrift på 3,5 - 4 meter
hver gang! Der vi før skjøt to salver,
klar vi oss nå med én. Det betyr at vi
reduserer kostnadene våre med 50
prosent.
Nå gjelder det å opprettholde den
gode framdriften. Fortsatt ”vandrer”
Enhørningen i dypet er en énboms Atlas Boomer, ført av Harald Geir Hovi.
Boreriggen og alle andre maskiner må demonteres og gjenoppbygges totalt for
å tas inn i eller ut av gruva. Beltesporet øverst i stuffveggen er en kvartsittåre som
blander seg med skiferforekomsten. Kvartsen blir brukt til veigrus i gruvegangene.
Fjellsprenger’n 1/2013
13
konsesjonsbetingelsene og bidrar til
planleggingen slik at gruva klarer å
hente ut det maksimale av skiferforekomsten. En god samarbeidspartner, skryter Mork.
Oddbjørn Nereng bedriver makramé-arbeid på høyt plan. Skiferberget i
Rogne er seigt og stiller spesielle krav til tennernes intervalltider.
den litt, men produksjonssjefen mener
det kan skyldes ørsmå avvik under boringen - især av kutten.
– Vi tror at vi har funnet fram til
en optimal kutt-type, men den tungsprengte skiferen krever stor nøyaktighet i kutten. Riggoperatøren vår
er ekstremt presis, men vi kan visst
aldri bli nøyaktige nok. Blir avstanden mellom borhullene for stor, vil
ikke sprengladningen klare å ”frakte
ut” den omliggende fjellmassen godt
nok, og det reduserer inndriften.
ker inntrykket av en labyrint.
– Det er Direktoratet for mineralforvaltning som har beregnet hvor
store stabbene i bæresystemet bør
være, skyter Bjørn Ketil Mork inn. – Dimensjonene bestemmes av hvor
mye strekk og trykk det er i fjellet.
Da gir bredden og høyden på gangene seg selv. Direktoratet er for
øvrig et statlig kontrollorgan som
kontrollerer at gruva overholder
Alle kan alt
Selv om arbeidsstokken er liten, er
Icopal Rogne en hjørnesteinsbedrift
i Øystre Slidre, og den eneste industrien kommunen har. Alle bor på stedet eller like ved. Flere har arbeidet
hele livet her, noen har endatil fulgt
i fedrenes fotspor. Slik oppstår solid
erfaring og spisskompetanse.
Bedriften består av selve gruva,
mølla, verkstedet, tørkeriet og fargeriet. Mange har vært innom alle
avdelingene en eller annen gang i
løpet av karrieren.
Gruvebasen sjøl er en av dem.
– Jeg begynte her i 1990. Da var
jeg 18 år og jobbet i mølla i ”sesongen” og på verkstedet om vinteren.
Etterpå var jeg i fargeriet en stund,
før jeg begynte i gruva, sier han.
– Det at folk har erfaring fra alle
ledd i produksjonen, gjør oss til en
Andre utfordringer
– I sesongen skyter vi to salver i uka,
sier Nereng. – Om vinteren kanskje
det halve.
Det er ikke til å unngå at det blir
en del støv og skyterøyk etter salvene når en sprenger med Exan™ dypt
under bakken.
– Vi har ei kraftig vifte som hjelper
til med å dra ut skyterøyken, men vi
sprenger alltid på slutten av dagen,
slik at røyken kan trekke seg ut i løpet av natta, fortsetter han.
Tverrsnittet på gruvegangene er 60
kvadratmeter. Det betyr at gangene
er ti meter brede og seks meter høye.
Overalt står det igjen grove fjellstabber som holder taket oppe. De forster-
Fjellsprenger’n 1/2013
14
Arve Myrvang er operatør i fargeriet. Slik ser skiferen ut før den blir farget og brent.
Icopal Rogne leverer skiferpulver i opptil 30 fargevarianter. Her er et lite utvalg.
veldig fleksibel gjeng, sier Mork. – Vi
har veldig lite sykefravær, men når
noen først er syke, er det lett å få andre til å steppe inn og overta deres
funksjoner og holde driften oppe.
Det er typisk for arbeidsstokken at
Nereng og Mork kjenner hverandre
fra barnsbein av. Men mens Nereng
gikk rett ut i jobb etter videregående, tok Mork teknikerutdannelse på
Gjøvik og arbeidet for entreprenører
i Oslo og på Fagernes før han tok
over som produksjonssjef i skiferbruddet i 2008.
– Jeg må få skryte litt av gjengen
her oppe, fortsetter han. – Disse
gutta er ikke bare fleksible. De er
utrolig positive og har løsninger på
det meste. For meg er det viktig å ta
dem med på råd og bruke kunnskapene og idéene deres i den videre
utviklingen av fabrikken.
– Hvordan gjør du det?
– Jeg inviterer operatørene til mø-
ter og oppfordrer dem til å komme
med innspill. For her er det ingen fasit på hvordan du skal løse ting.
– Det er kort vei fra ledelsen til
dem som jobber på gulvet?
– Ja, det er det. Og slik er det her
at i stille perioder er også jeg og
driftsingeniøren med ute og deltar
i bygningsarbeid og ryddearbeid og
hva det måtte være. Det mener jeg
er positivt for hele miljøet.
Konkurranseevnen skjerpes
De siste tre årene har Icopal Rogne
iverksatt flere løft for å modernisere
og effektivisere driften. Mye av filterutstyret i fargeriet er skiftet ut, og
nylig bygde de om hele produksjonslinja i mølla og fikk blant annet inn
ny steintørke. I begge tilfeller klarte
man å senke forbruket av drivstoff
med bortimot dete halve.
Nå er neste skritt å få til en solid
forsterkning av ventilasjonsanlegget
i gruva. I løpet av neste år skal de
dieseldrevne brennerne i fargeriet
og mølla drives av gass. Bare tanker
og røropplegg mangler. Legg så til
en rekke HMS-tiltak i gruva, så har
du et godt bilde av mange forbedringer på kort tid.
Før finanskrisen i 2008 produserte
Icopal Rogne så mye som 24 000
tonn ferdigvare årlig. Toppåret var
2007, med over 27 000 tonn. Senere har produksjonen vaket rundt
19 000 tonn. Det er bra, men gruva
har potensiale til mer, og Bjørn Ketil
Mork skulle gjerne kunnet levere til
Sør-Europa.
– Transportkostnadene bremser
oss. Icopal har 35 fabrikker i Europa, og vi leverer 10 prosent av det
de forbruker. Resten blir levert av
én enkelt fransk produsent. Hvis vi
klarer å effektivisere fabrikken, redusere produksjonsutgiftene og få
bedre transportavtaler, vil vi kunne
Fjellsprenger’n 1/2013
15
Icopal Rogne er en moderne bedrift med rike tradisjoner. De digre skifersiloene forsyner opptil 30 tankbiler
eller vogntog ukentlig i høysesongen.
konkurrere med franskmennene.
Det skal veldig lite til.
Noen vyer om å sende nye produkter ut på markedet, har produksjonssjefen ikke.
– Vi skal fortsette med det vi driver
med. Kanskje kan vi få levert mer av
D-produktet vårt (1 mm), fordi det
har meldt seg et ønske om lettere
pappruller. Ut over det skal vi fortsette med å tune ned kostnadene så
vi kan levere lenger ut i Europa.
Ny plateproduksjon?
– Forfedrene deres produserte skiferplater. Kan det bli aktuelt å ta opp
igjen?
– For tjue år siden prøvde et firma
å ta ut skifer i plateform litt lenger
ned i lia her. De solgte en del til Tyskland, men det var ikke særlig lønnsomt. Imidlertid er det veldig mye
bra blå og grønn skiferstein her, og
hvis jeg får muligheten en gang i
Fjellsprenger’n 1/2013
16
framtida vil jeg gjerne starte en prøvedrift. Det hadde vært veldig morsomt å få til.
Foreløpig har Icopal Rogne driftsrettigheter på 1,5 kilometer av den
store skiferåren, som bedriften leier
av Øystre Slidre kommune.
Det skulle holde til mange mange
år framover.
– Ja, jeg blir helt sikkert pensjonist
før det blir snakk om å gi seg her.
Så sant vi greier å drive økonomisk!
avslutter Bjørn Ketil Mork.
Vurderer nye løsninger
med Orica
Produksjonssjefen og gruvebasen
ved Icopal Rogne ønsker å lære mer
om teknikker de kan bruke for å
forbedre resultatene ytterligere. Det
er et ønske som Oricas regionsjef
for Østlandet, Kjetil Morstad, straks
har tatt tak i.
– Nå skal vi ha et møte like over
påske der vi håper å kunne bidra til
å optimalisere prosessene, sier han.
– Det kan være snakk om å forbedre teknikker som allerede er i bruk,
anvende nye typer ikke-elektriske
tennere, en annen type sprengstoff, eller generelt gi brukeren en
oppdatering på hvilke produkter
som er tilgjengelige i dag og hva
som kommer. Vi skal i alle fall bistå
så godt vi kan med å gi Icopal et
maksimalt godt resultat!
i
Hva er skifer?
Skifer er en finkornet, laminert bergart som er dannet av sand, leire og grus som har blitt avsatt (sedimentert)
på bunnen av en innsjø eller et hav gjennom millioner av år. Etter hvert som tjukkelsen på sedimentlaget økte,
økte også trykk og temperatur nede i massene. Det løse materialet smeltet smeltet sammen i forskjellige lag og
ble etter hvert forsteinet. Graden av sementeringen og innholdet av fyllitter og glimmerskifere avgjør hvor god
lagdelingen er. Er sementeringen svak, kan skiferen lett deles der en måtte ønske det.
Kilde: Wikipedia
i
Skiferbrudd i Norge
Det finnes 24 skiferbrudd i Norge. Det største drives av Oppdal Sten. På nesten hvert sted har skiferen sitt eget
særpreg.
Oppdalsskifer – kvartsittskifer i mange varianter, Ottaskifer – glimmerskifer i mange varianter,
Selskifer – glimmerskifer, Fåvangskifer – fylittskifer, Kvænangenskifer – glimmerskifer og kvartsittskifer,
Altaskifer – kvartsittskifer, Snåsaskifer – kvartsittskifer, Valdresskifer – fylittskifer, Vosskifer – kvartsittskifer
Kilde: Direktoratet for mineralforvaltning. Wikipedia
Icopal Rogne AS
Etablert:1961 (som Fjellhamar Bruk)
Sted:Rogne, Øystre Slidre
Eierskap:Icopal Norge / InvestCorp.
Bergart:Leirskifer (Valdresskifer)
Produksjon:
19 000 tonn pr. år
Kunder: Isola, Icopal
Ansatte: 16 personer
Omsetning:
22 millioner kroner (2012 )
Icopal Rogne leier gruveforekomsten av Valdres Skiferbrudd, som igjen eies av Øystre Slidre kommune. Bedriften
startet virksomheten i Rogne i 1961. De kjøpte opp steintippene etter de gamle gruveanleggene på stedet, bygde
møllebygg og fargeri, og produserte skiferpulver av det gamle avfallet. I 1971 begynte gruvedriften vi kjenner i
dag.
Den danske byggevareprodusenten Icopal ble grunnlagt i 1876. Firmaet er i dag et internasjonalt konsern med
hovedkontor i København og selskaper i en lang rekke land. Selskapet produserer og omsetter produkter til taktekking og andre byggevarer som takrenner, elementpiper, vindsperrer, undertak, grunnplater og radionsperrer.
Icopal Norge ble etablert som Fjeldhammer Brug i 1895 og omsetter for ca. 1,3 milliarder kroner i året.
Fjellsprenger’n 1/2013
17
NYE ADR-REGLER TR
Overgangsordningen går mot slutten
En klassisk ekvipasje for frakt av mindre mengder
sprengstoff og tennere; Toyota HiAce med tilhenger.
Bilen har en lastevekt på 950 kilo, hengeren 1500 kilo.
– Nå må du begrense lasten til 1000 kilo totalt på hver tur,
sier transportsjef i Orica, Kyrre Vesterheim.
Fjellsprenger’n 1/2013
18
RER SNART I KRAFT
Fjellsprenger’n 1/2013
19
Er du klar for de nye ADR-reglene?
Fra og med 1. januar 2014 har ikke kjøretøy i klasse EX/II lenger lov
til å transportere mer enn 1000 kilo sprengstoff og tennere.
– Ikke glem de nye reglene for
transport av eksplosiver! Hittil har
alle med kjøretøy som er sertifisert
for klasse EX/II kunnet transportere
opptil 16 000 kilo med farlig gods.
Fra nyttår 2014 er det satt en grense
på 1000 kilo for denne klassen. Alle
som ønsker å frakte mer, må ha utstyr som er godkjent for klasse EX/III.
Kyrre Vesterheim er transportan-
ADR/RID-forskriften fra 2009 snart trer
i kraft.
– Forskriften gjelder bare den som
har behov for å transportere større
mengder enn 1000 kilo, presiserer
han. – Hvis du aldri frakter større
kvanta, kan du fortsette som før.
Tilpasning til EUs regelverk
Forskriften om landbasert transport
kerhet og beredskap) i 2009 og var
en revisjon av det eksisterende regelverket for landtransport av farlig
gods. På grunn av uhell, ulykker og
andre hendelser ønsket myndighetene en strengere regulering av visse
typer transporter, særlig eksplosivtransporter.
Forskriften er en tilpasning til EUs
regelverk på området, og medførte
svarlig og sikkerhetsrådgiver i Orica
Norway. Han tror at folk flest er godt
forberedt, men vil likevel minne om at
av farlig gods, den såkalte ”Landtransportforskriften”, ble innført av
DSB (Direktoratet for samfunnssik-
at det ble forbudt å laste sprengstoff
i fareklasse D sammen med tennere
i fareklasse B på et og samme kjøre-
Bring er den største transportøren i Orica Norway-systemet. På dette vogntoget er skapet foran godkjent for EX/III,
men ikke tilhengeren, som bare har kapell (presenning).
Fjellsprenger’n 1/2013
20
tøy. Imidlertid ble det tillatt å laste
sprengstoff og tennere på samme
transportenhet (motorvogn med eller uten tilhenger), hvis en av produktgruppene (vanligvis tennerne)
ble plassert på egen tilhenger. I tillegg nedla forskriften et forbud mot å transportere like store
mengder eksplosiver på en transportenhet i EX/II-klassen som en i EX/
III-klassen. Men siden det både ville
ta tid å gjennomføre endringen og
fordi det ville medføre kostnader for
bransjen, fikk alle transportører en
frist på fire år til å oppgradere transportenhetene sine til klasse EX/III. Nå
er overgangsperioden i ferd med å
løpe ut.
Gjelder alle land
– Regelen om mengdebegrensning
for EX/II er en del av det internasjonale regelverket ADR/RID, fortsetter
Kyrre Vesterheim. – Alle land som er
tilknyttet ADR har hatt dette kravet
hele tida. Nå kommer Norge etter.
Transportsjefen henviser til ADRhåndboka, som alle sjåfører med
ADR-bevis har. Der finnes begrensningene definert i tabell 7.5.5.2.1.
Boka inneholder også detaljerte
tekniske spesifikasjoner for hvordan
ombygging av biler og tilhengere
må skje.
Den som vil ha muligheten til å
transportere mer enn 1000 kilo eksplosiver pål asset, må altså bygge
om lastebilene eller tilhengerne sine,
eller gå til anskaffelse av nye kjøretøy. Vesterheim tror at endringene i
forskriften vil ramme relativt få.
– De fleste entreprenørene som
frakter sprengstoff og tennere med
pickup og varehenger i dag, transporterer bare mindre kvanta. Men
de som skal kjøre tyngre kvanta
enn 1000 kg, må ha godkjent EX/
III-kjøretøy. Alternativt må de fordele
transporten på flere kjøretøyer, eller
kjøre flere turer med lavere vekt.
Økonomiske konsekvenser
Det er ikke til å unngå at restriksjonene får økonomiske konsekvenser
for enkelte brukere.
– Man får en noe dyrere transport, enten man velger å oppgradere kjøretøy og tilhengere, eller man
fortsetter med det utstyret man har
og heller kjøre flere turer.
Også for Orica og transportørene
som kjører for selskapet, betyr forskriften en stor investering i nytt utstyr.
– Bring står for en stor del av transporten vår, sier Kyrre Vesterheim.
– Flesteparten av deres biler har
chassis som allerede er klassifisert
som EX/III, men de vil måtte skaffe
seg godkjente containere eller skap
innen 1. januar. Også tyngdepunktlagrene våre har biler som må oppgraderes til EX/III. Dette arbeides det
med nå, både hos Bring og hos oss.
I Orica har vi valgt å bestille inn helt
nye transportenheter som oppfyller
kravene.
Si fra om transportbehov!
Noen kunder vil trolig velge å ikke
investere i nytt utstyr, og heller leie
transporttjenester når det trengs.
Det kan være gode penger å spare
på en slik løsning. Og Orica stiller
gjerne opp.
– Vi vil selvsagt kunne tilby transport for den som ønsker det. Men
da er det viktig at kundene tar kontakt med oss allerede nå, slik at vi
får kartlagt behovet og kan forberede oss. Det tar tid å få på plass
mannskap og en kjøretøyflåte med
tilstrekkelig kapasitet. Men vi skal i
alle fall gjøre vårt for å være klare
i god tid før årsskiftet! lover transportsjefen.
i
ADR:
Accord européen relatif au transport international des marchandises dangereuses par route (Den
europeiske avtale om internasjonal vegtransport av farlig gods)
RID:
Règlement concernant le transport ferroviaire des marchandises
dangereuses (Det internasjonale
reglement for transport av farlig
gods på jernbane)
i
Nye ADR-kompetansebevis
Statens vegvesen har innført et
nytt system for registrering og
produksjon av ADR-bevis for sjåfører som skal transportere farlig
gods. Kompetansebevisene har
også fått et nytt design, og likner
nå på vanlige førerkort; inkludert
foto av innehaver og diverse sikkerhetselementer. Kravene til
beviset er fortsatt de samme, og
man må fornye det hvert femte
år. Alle som skal transportere mer
enn 50 kilo sprengstoff, må ha
ADR-kompetansebevis.
Fjellsprenger’n 1/2013
21
Felles Europeisk Skytebassertifikat?
Foto: Einar Gjærevold
Flyt av arbeidskraft og internasjonale entreprenører som opererer i flere land innen Europa, er
en utfordring med tanke på kvalifikasjoner og utdanningsnivå for alle typer arbeidere.
Vegard Olsen, Orica Norway AS
For skytebaser i Europa er forskjellen
i kultur, ansvarsforhold og utdanningsnivå stor. For å kunne ha et fritt
arbeidsmarked over landegrensene
for skytebaser, har det i lang tid vært
interesse for å utarbeide et opplæringsprogram som er forent mellom
alle de europeiske landene.
EFEE (European Federation of Explosives Engineers) har i snart 15 år jobbet
med denne kongstanken. Denne foreningen er i hovedsak en sammenslutning av de ulike europeiske lande-
Fjellsprenger’n 1/2013
22
nes nationale sprengningsforeninger,
og Norge er representert gjennom
NFF (Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk). Arbeidet har vært en
lang og omfattende prosess hvor et
viktig mål har vært å involvere flere
land og områder i Europa i arbeidsprosessen, for å skape et eierskap til
arbeidet som er geografisk spredt fra
nord til sør, og øst til vest.
I 2010 ble det ferdigstilt et prosjekt
kalt ESSEEM (European Shotfirer
Standard Education for Enhanced Mo-
bility – Felles Europeisk Skytebasutdanning for Fremmet Mobilitet). Prosjektet
endte med et forent pensum, samt et
presentasjonsmateriale, som var basert
på felles erfaringer og velkjent sprengningsteknikk. Pensum består av 6 arbeidspakker:
• Geologi
• Boreutstyr og boreteknikk
• Sprengstoffer
• Tennsystem
• Sprengningsteori og brytningsteknikk
• Sprengning med restriksjoner
Spriket innen lover og regler var for
eksempel for stort til å inkluderes i
et slikt materiale. Dette må tilpasses
vært enkelt land etter hvert.
Presentasjonsmaterialet var svært
omfattende, og i stor grad for teoretisk og på et for høyt nivå for en
vanlig skytebas. En arbeidsgruppe
bestående av personer fra Norge og
Sverige har det siste halvannet året
jobbet med å forenkle materialet.
Arbeidsgruppen har bestått av et
knippe velrenomerte personer fra
sprengningsmiljøet: Karl Kure (prosjektleder), Bjørn Petterson , Aslak
Ravlo, John Eriksen, Jan Kristiansen,
Thor Andersen, Vegard Olsen, Olav
Fjeldheim, Jan Johansson og Hans
Christen Evensen (sekretær).
I april 2013 kummulerte dette arbeidet i en Workshop, hvor alle tidligere
bidragsytere og øvrige medlemsland
i EFEE ble invitert for å komme med
tilbakemeldinger på det arbeidet
som var gjort. Workshopen ble gjennomført i Zandvoort, en halv times
kjøring fra Amsterdam. Det var totalt 31 personer til stede, fra i alt 14
forskjellige land (Belgia, Danmark,
Estland, Finland, Frankrike, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Sverige, Storbrittania, Tsjekkia, Tyskland,
Østerrike).
Arbeidsgruppen fikk mange gode
tilbakemeldinger, både innholds-og
presentasjonsmessige. De viktigste
tilbakemeldingene var:
• Tydeligere fokus på sikkerhet
• Noe mer praktisk relatert
• Inkludere en arbeidspakke om
tunneldrift
Arbeidsgruppen vil ferdigstille et endelig presentasjonsmateriale ila August 2013. Selv om presentasjonsmaterialet er ferdig, gjenstår en god
del arbeid med å sy sammen dette
til et fullt kursopplegg. Oppgaver og
eksamener må lages. Foredragshol-
dere må finnes og opplæres, Organisering av kurs, samt oversetting
av materialet til nasjonenes lokale
språk, gjenstår også. Det fremtidige arbeidet vil støttes av EFEE.
Viive Tuuna fra Estland er ansatt
for å gjøre dette i første omgang, i
tett samarbeid med Karl Kure som
har vært den fremste pådriveren for
dette i 15 år. Jobben vil først bestå
i å skaffe sammarbeidspartnere fra
de ulike landene, og videre søke om
Leonardo da Vinci midler.
Målet er å ha opprettet et EFEE –
kurs for skytebaser innen 2016-17.
Gjennom et slikt kurs vil skytebaser
kunne dokumentere et visst kunnskapsnivå, og forhåpentligvis vil
dette forenkle prosessen med søknad om skytepapirer i de forskjellige
europeiske landene. I fremtiden kan
man kansskje se for seg et felles EUsertifikat, men det vil være nok et
langt lerret å bleke...
Representanter fra Arbeidsgruppen, f.v. Karl Kure, Vegard Olsen, Aslak Ravlo, Bjørn Petterson, Viive Tuuna (ny prosjektleder)
og Jan Johanson (BEF Sverige).
Fjellsprenger’n 1/2013
23
GODE PÅ
Ístak med spennende sprengning
under vann på Træna
Det er tivolistemning på Træna havn når borelekteren Ymir jobber overtid.
Fjellsprenger’n 1/2013
24
BUNNEN
Trange havneforhold og dårlig
vær fører til økonomiske tap for
Norges eldste fiskevær. Hvem
fikser det bedre enn fjellsprengere med fiskeblod i årene?
Midt på Polarsirkelen og ytterst i havgapet ”der ingen skulle tru
at nokon kunne bu”, ligger Træna.
Seiler du videre rett vest, får du ikke landkjenning før Grønlands østkyst.
En hurtigbåt fra Sandnessjøen betjener øygruppa to ganger
daglig, det samme gjør en bilferge fra Stokkvågen. Det er øyenes
eneste forbindelse med fastlandet, med mindre du har båt selv.
Det er med andre ord langt til land, og det skaper utfordringer
for den som skal drive anleggsvirksomhet på øyene.
Fjellsprenger’n 1/2013
25
To spesialbygde lektere utfører undervannsboringen på Husøya. Bak sees gravelekteren som henter løsmassene opp.
Pælene i hvert hjørne er lekterens bein. De ulike høydene angir hvordan terrenget er på bunnen.
Havneutbygging
Et steinkast fra kaiene på Husøya er
det islandske entreprenørselskapet
Ístak i full gang med å gjøre havna
dypere. To spesialbygde lektere med
hver sin borerigg har i hele vinter
vært opptatt med arbeidet. En øy
midt i havnebassenget, Bursholmen,
skal sprenges vekk for å gi bedre
plass til de store trålerne og lasteskipene som går i tett trafikk til og fra
Modolv Sjøset Pelagics fiskefabrikk,
samt til en ny, stor bilferge som skal
settes i drift neste år.
Manglende dybde og dårlige manøvreringsforhold har i mange år
vært et problem for frakten til og fra
næringsaktørene i Træna kommune.
I dag lodder havna -9,3 meter på
det dypeste. Problemet er Bursholmen, som foruten holmen som stikker opp av sjøen, brer seg ut over et
Fjellsprenger’n 1/2013
26
stort areal under vann.
– Jobben vår er å utdype hele
havna slik at den får en dybde på
9,3 meter over alt, forteller arbeidsformann Jón Gils Ólason (54) i Ístak.
Til sammen må 160 000 kubikkmeter fast fjell fjernes fra sjøbunnen
for å gi gode seilingsforhold. I tillegg skal Ístak mudre et tilstøtende
og like stort areal med sand ned til
-9,3 meter. Alt i alt skal 61 000 kvadratmeter av havneområdet utdypes
Overskuddsmassen blir flyttet med
splittlekter til en fylling på Galtneset,
like til side for havna.
– Steinen fra Bursholmen bruker
vi til å bygge opp et stort rammeverk
av stein som vi etter hvert skal fylle
med sand. Til slutt dekker vi med ny
stein på toppen, sier Ólason.
Fyllingen på neset vil få en høyde
på tre meter over vannflaten. Bort-
sett fra en del store blokksteiner, blir
alt transportert på sjøen.
Vekst i havgapet
For selv om Træna kommune bare
har 500 innbyggere og ligger langt
til havs, blomstrer fiskerinæringen
på stedet – i første rekke hos Modolv Sjøset. Den viktigste fiskeforedlingsbedriften i kommunen produserer om lag 500 tonn ferdigvarer pr.
døgn i høysesongen oktober–april,
og har en årsomsetning på cirka 400
millioner kroner.
– Havneforholdene har vært en
flaskehals i mange år, sier økonomisjef Helge Mortensen ved Modolv
Sjøset. – Vi mottar opptil 90 000
tonn fisk i året og har hvert år måttet utvide produksjonen for å møte
etterspørselen fra utlandet. Men
havna er i dag for trang til at de stør-
Polarsirkelen går tvers gjennom Træna kommune. Øygruppa er Norges eldste fiskevær. Her er vi på Husøya.
ste fryseskipene kan gå inn hit.
Været har også ofte ført til tap
for fiskeprodusenten. Mye og grov
sjø på indre havn gjør at lasteskipene ikke kommer seg til kai. Det
fører til stopp i produksjonen og
tap på opptil åtte millioner kroner
dagen. Derfor skal Ístak også bygge
en skjermingsmolo i forlengelsen av
Galtnes-fyllingen.
Spesialbygde lektere
Bergarten i havnebassenget består
stort sett av granitt, som er et godt
fjell å sprenge i. Sjøbunnen ble grundig kartlagt før anleggsstart, og hele
den undersjøiske fjellryggen er delt
inn i et nummerert rutenett der hver
rute tilsvarer en pall på størrelse med
en borelekter. Lekteren blir seilt inn i
”rutenettet” og plassert dønn nøyaktig ved hjelp av GPS.
Selve lekteren er grovt fortalt ei
flytende ramme med åpning i midten. I hvert hjørne er den utstyrt med
lange pæler, som lekteren står på
under boringen. Fra denne plattformen kan boreriggen operere både
utenfor og innenfor ramma. En
svært fleksibel og robust løsning.
– Vi bygde disse lekterne for oppdrag i Norge, røper Ólason. – Vi
hadde hørt at Kystverket skulle utlyse mange utdypingsjobber i tida
framover, så vi tok en sjanse. Den
første jobben de ble brukt på, var
utdypingen av Stamsund havn i Lofoten i 2009–2011. Siden har de
vært i full drift hvert år. Det fungerer
veldig, veldig bra.
Ístak har stasjonert to slike lektere
på Træna, men vanligvis er bare den
ene i bruk.
– Den andre er ikke bemannet til
daglig. Vi bruker den som reserve
når vi får et teknisk avbrudd på den
andre, eller hvis vi blir stående fast
på lavvann etter å ha boret en pall.
For ikke å kaste bort tid, starter vi da
opp den andre og fortsetter et annet
sted til høyvannet kommer.
– Dere kan også kjøre parallelt
med begge?
– Det kan vi, men hittil har det
ikke vært nødvendig. Det er mer
lønnsomt å ha den ene som reserve,
slik at vi slipper ventetid.
Boreriggene på lekterne er ellers
”hyllevare”; en eldre Atlas Copco og
en nyere og kraftigere Furukawa. Et
fôringsrør blir satt mot sjøbunnen,
og det bores gjennom dette. Selve
boret kommer aldri i kontakt med
vannet.
Kunsten å sprenge under vann
Det valgte bormønsteret måler 2,5 x
2,6 meter. Innenfor dette bores det
22–24 ladehull, hver med en diame-
Fjellsprenger’n 1/2013
27
Trykkluft fra boret pisker vann og skitt opp fra sjøbunnen. Borhullenes lengde
varierer etter hvor høy fjellryggen er. På det meste borer riggen ned til 15
meter fra overflaten.
ter på 89 mm. Antallet varierer noe
dypeste hullene her.
etter hvor dypt lekteren står. I noen
tilfeller er det dypt nok til at ett eller
flere av ladehullene kan sløyfes.
– Men dere skal bare ned til -9,3
meter?
– Ja, men sprengning under vann
er mindre effektiv enn sprengning
på land. På land kan vi fordemme
de øverste 2,5 - 3 metrene av ladehullet, og da får vi en mer effektiv
sprengning. Hvis vi for eksempel skal
sprenge i et steinbrudd, trenger vi
ikke bruke mer enn ca. 0,6 kg Eurodyn™ pr kubikkmeter. I pukkverket
– Lengden på ladehullene varierer etter hvor vi står, forteller Jón
Gils Ólason. – Øya skråner jo ned
mot bunnen. Der vi står i dag er det
for eksempel ikke mer enn fire-fem
meter dypt. Men så er det ”pluss”
der borte på holmen. Der må vi bore
ned til til 14-15 meter. Det blir de
borer vi også gjerne en meter dypere enn nivået salven egentlig skal
ha, da knuser den akkurat der hvor
bunnen skal være.
Under vann må vi bruke vannet
selv som fordemming, og må overdimensjonere ladningen. I stedet for
0,6 kg sprengstoff, bruker vi ca.1,2
kg for å oppnå samme effekt. Da
borer vi også tre meter dypere enn
hullet egentlig skal være, og så fyller
vi ladesøylen helt opp.
– Kunne dere ikke ha fordemmet
på toppen også under vann?
– Når vi sprenger på land, kan fordemmingen hindre at salven knuser
helt til topps. Derfor får vi av og til
et ”skall” øverst. Det gjør ikke noe,
for gravemaskina som skal fjerne
steinen senere, kan angripe den fra
flere vinkler. Under vann ønsker vi at
berggrunnen skal knuse helt opp,
fordi graveren bare kan komme til
ovenfra.
Når salven er ladet og koblet, løfter lekteren opp støttebeina og seiler
et stykke unna før salven går. Deretter fortsetter den å bore på neste
”lekter”, eller gravelekteren seiler
inn etter de samme GPS-koordinatene og henter opp sprengsteinen.
En ”full” salve på Træna river løs
360 - 400 kubikk fast fjell. Til det går
det med drøyt et halvt tonn sprengstoff.
– Vi sprenger alltid den samme
”rammen”, men resultatet i kubikk
varierer med nivået på fjellet akkurat
der vi står, forklarer arbeidsformannen.
En ny Eurodyn™-slange gjøres klar på arbeidsbenken om bord på lekteren. Om
lag ni Eurodyn™-pølser skal stappes inn i plastslangen som ligger klar på kanten.
Fjellsprenger’n 1/2013
28
Spesialbestilte lengder
Som sprengstoff til undervannsjobben har Ístak-teamet valgt 75 mm
Eurodyn™ fra Orica. Eurodyn™patronene blir puttet ned i lange
plastslanger, og kollektivt sluppet
ned i ladehullene gjennom riggens
borerør etter hvert som hullene
Riggen er snart ferdig med å bore det siste ladehullet i bormønsteret, og mannskapet bærer ut plastslangen med
Eurodyn™-pølser. Og nei, det er ikke fiskesnører, men Exel™ U-det-slanger som henger ned i sjøen fra borelekteren.
Slangene er 21 - 24 meter lange.
er klare. Tennmidlene er standard
Exel™ U-det, og hele registeret brukes; U-400, U-425, U-450, U-475 og
U-500. Ledningene er opptil 27 meter lange og spesialbestilt fra Oricas
tennfabrikk i Gyttorp i Sverige.
Dagens salve skal skytes ytterst
på den undersjøiske fjellryggen, der
den er lavest og vanndypet desto
stort. Borehullene er derfor bare om
lag fire meter dype, og det er ikke
behov for å lade med mer enn ett
dekk. Er borhullet dypere, splittes
sprengstoffet opp i to eller tre dekk,
og det brukes to eller tre tennere i
hullet. Disse avfyres i rekkefølge fra
toppen for å gi lavest mulige rystelser for omgivelsene.
For selv om det sprenges under
vann og salvene er relativt små, er
det mange hensyn å ta. Det er satt
Skytebas Gunnar Benediktsson (t.h.) samler slangene mens arbeidsformann
Jón Gils Ólason kvalitetssikrer arbeidet.
Fjellsprenger’n 1/2013
29
En ny Eurodyn™-slange fires ned i ladehullet på sjøbunnen
en nedre grense for rystelser på 22
mm/sek. Ístak har plassert seks målere rundt om i det lille tettstedet
ved havna.
– Vi bestemte bormønsteret tidlig,
og det har vist seg å gå rimelig bra.
Vi har hatt litt problemer med én
måler her, som slår ut over det tillatte en gang i mellom, men nå holder
vi på å eksperimentere oss fram til
en løsning der, sier Jón Gils Olason.
Vær, vind og logistikk
Å sprenge under vann er en utfordring i seg selv, men vel så krevende
er det å sørge for at man har alt man
trenger til enhver tid.
– Nei, her kan du ikke bare kjøre
til butikken og kjøpe det du trenger.
En av våre største utfordringer er å
få bestilt deler i tide slik at vi ikke blir
stående og vente. For alt må sendes
med fergene. Her har vi alltid hatt
Fjellsprenger’n 1/2013
30
gode erfaringer med Orica. De strekker seg langt selv når vi bestiller sent.
På et prosjekt utenfor Brønnøysund
nylig slapp vi opp for tennere. I løpet
av fire timer var de på plass. Det var
fantastisk.
Sikkerheten har vært en annen
stor utfordring for prosjektet.
– Å stå ute på dekk om vinteren
når det blåser og er kaldt og mørkt
og glatt er ingen spøk, sier Ólason
og smiler i skjeggstubbene. – I tillegg har vi en del båttrafikk å ta hensyn til. Det er mye som kan gå galt
i dette prosjektet som normalt ikke
ville ha vært noe problem på land.
Så vi har mye fokus på sikkerheten.
Foruten det vanlige sikkerhetsutstyret passer vi på at folk bruker redningsvester eller flytedrakter når de
jobber. På lekterne har vi blandet
sand i malingen på dekk, slik at vi
får en ru flate å gå på, og vi terper
på at det alltid skal finnes sikringstau
rundt om.
Været har ikke forsinket prosjektet, bortsett fra en liten storm i desember. Ellers har vinteren vært snill
på Helgelandskysten i år.
– Hva syns du om å jobbe her?
– Det har sin sjarm. Vi som kommer fra Island har vokst opp med
havet. Vi har smakt salt i kjeften
nesten hele livet! Og det er godt
å være her, få masse frisk luft og
være i nær kontakt med naturen.
Om sommeren blir det trivelig, spesielt når det kommer varme i lufta
og sjøen skinner i sola. Dessuten er
det spennende å skulle takle mange
flere utfordringer i det daglige. Men
å gå i gang med en slik sjøjobb sent
på høsten er ikke optimalt.
Big in Norway Ístak ble grunnlagt i 1970 som et
datterselskap av det danske entreprenørselskapet E. Pihl & Søn. Firmaet kan vise til en lang rekke imponerende ingeniørmeritter i hjemlandet,
men etter kollapsen i islandsk økonomi i 2008, har Norge blitt et stadig viktigere marked. Faktisk står bedriftens norske prosjekter i dag for
60–70 prosent av omsetningen.
Jón Gils Ólason er glad for mottakelsen islendingene har fått i Norge.
– Den har vært helt eksepsjonell.
Vi har blitt tatt i mot med åpne armer. Vi møter aldri problemer og blir
aldri snakket ”ned” til.
Ístak satser i hovedsak på anleggsprosjekter i Nord-Norge. Blant annet
er de hovedentreprenør for noen av
de største veiprosjektene nord i landet for tida.
På Træna har Ístak i alt 22 mann
i arbeid. Ti av dem har til enhver tid
fri. De som er på jobb, arbeider 14
dager i strekk fra klokka 07 til 19.
Deretter har de 14 dager fri.
Havna er ikke det første havnebassenget islendingene har utdypet
i Norge. Mellom 2009 og 2011 utdypet de Stamsund havn i Lofoten
(200 000 kubikk fast fjell), og havna
i Andenes (24 200 kubikk). Det er
en spesiell jobb, men undervannssprengning er ikke noe Jón Gils Ólason og mannskapet har spesialisert
seg på.
– Nei, dette er en jobb som alle
andre. Mange av oss kommer rett
fra en to-års tunneljobb i Brønnøysund. Det neste kan bli noe helt annet.
Avansert skuldermolo
Når selve havna er ferdig utdypet, står
byggingen av en skjermingsmolo og
en skuldermolo for tur. Moloene skal
verne havna mot grov sjø fra nord
og øst. Skjermingsmoloen kommer i
forlengelsen av Galtneset, mens skuldermoloen skal bygges ut fra Stong-
Ístaks gravemaskin på Galtneset bygger opp en fylling ut i sjøen med løsmassene
fra havnebassenget. Herfra skal det bygges en skjermingsmolo for havna.
holmen og stenge av et sund øst for
havna. Sistnevnte blir 280 meter lang,
Gryllefjord. Prinsippet med slike moloer
er at de har en ”skulder” bygd opp av
8,5 meter høy og 40 meter bred på
sjøbunnen. Noen vei finnes ikke, så alt
arbeid må skje på sjøen her også.
Ístak har lang erfaring fra bygging
av skuldermoloer. I 2000–2001 bygde
de en av Nord-Europas lengste skuldermoloer på havna i Sirevåg på Jæren,
og i 2011 fullførte de en gigantmolo i
store, kantete steiner på yttersida. Mellom steinene er det hulrom, slik at bølgene trenger inn i moloen og blir knust
i stedet for å slå over en jevn flate, som
tradisjonelle moloer har.
Noen hevder at molotypen er et
islandsk patent, men det er usikkert,
mener Ólason.
Med fem mil til fastlandet, gjelder det å ha nok tennmidler og sprengstoff på
lager til enhver tid. Oricas regionsjef Nord, Knut-Ivar Hesjedal (t.v.), sjekker at
arbeidsformann Jón Gils Ólason har det han trenger.
Fjellsprenger’n 1/2013
31
Lav vintersol over Træna. De særpregede Trænfjellan i bakgrunnen står på øya Sanna. Fra høyre Trænstaven, Breidtinden
og Mjåtinden.
– Det er i alle fall en smart konstruksjon. Yttersteinene kan være på opptil åtte tonn. Innover i moloen blir de
mindre, og innerst legger vi en kjernemasse av grus og småstein.
pågått siden oktober i fjor. Etter planen skal det være ferdig sommeren
2014, men Jón Gils Ólason har ambisjoner om å forsere arbeidet.
– Vi prøver å bli ferdige til jul. Det er
Utbyggingsprosjektet på Træna har
alltid litt dyrere å jobbe om vinteren,
og vi vil helst ikke ha en vinter til i prosjektet. Men det er bare en plan. Vi får
se om vi klarer å holde den.
Prislappen på jobben lyder på 100
millioner kroner.
Det er ingen stor dramatikk på overflaten når salva går av på fem meters dyp.
Fjellsprenger’n 1/2013
32
i
Utdypingen et samarbeidsprosjekt
Kystverket er oppdragsgiver og byggherre for utdypingen av Træna havn. Samtidig er prosjektet et samarbeid
med Træna kommune og Statens vegvesen. Kostnadene knyttet til grunnerverv blir delt mellom Kystverket
og kommunen, mens Vegvesenet betaler for den delen av utdypingen som blir gjort for at ny ferge kan settes
i drift fra 1. januar 2014.
Kilde: Prosjektleder Eivind Edvardsen, Kystverket.
i
Ístak
Etablert:1970
Hovedkontor:Reykjavik, Island
Eid av:E. Pihl & Søn AS, Danmark
Omsetning: 120 millioner Euro (2011)
På Island er Ístak spesialist på vannkraftverk og hatt hovedansvar for mange store veiprosjekter, bl.a. Hringvegur – ringveien som går rundt hele øya. Andre prosjekter omfatter havneutbygging i Thorlákshöfn, byggingen av Islands største kjøpesenter Smáralind i Kópavogur, ny flyplassterminal på Keflavik, veitunnel i Faskrudsfjördur, samt grunnskole, barnehage og flere vannkraftverk på Grønland.
I Norge er Ístak utførende entreprenør for danske E. Pihl & Søn. Deres første oppdrag var byggingen av en
av Nord-Europas lengste moloer i Sirevåg i Rogaland i 2000–2001. Senere har de bygd et moloanlegg for
gassterminalen på Melkøya i Finnmark, og et i Gryllefjord i Troms. Firmaet har deltatt i flere vei-, tunnel- og
brubyggingsprosjekter i Nordland og Finnmark de siste årene. Vei- og tunnelprosjektet Langstrømsnes – Aslakheimen i Alta er det største prosjektet Ístak noen gang har påtatt seg. Nylig vant morselskapet anbudet for
vei- og tunnelarbeider på E6 mellom Ornes og Stormyra ved Narvik.
Vokste opp i Ístak
Arbeidsformann Jón Gils Ólason kommer selv fra Reykjavik, og tråkket nærmest
sine barnesko i Ístak.
– Jeg fikk min første lønnsslipp i 1973. Da var jeg bare 13 år og hadde en måneds sommerjobb der. Faren min var formann hos Ístak. Året etter begynte jeg i
firmaet på heltid, som hjelpemann for en av stikkerne. Det er sånn man skal starte!
Nå er det snart 40 år siden Ólason begynte i firmaet. I løpet av denne tida har
han rukket å gjøre mye. Var i Arabia, Afrika, India, Grønland, Danmark og Færøyene. Reiste ut i 1979 og kom hjem igjen til sagaøya i 1997. Planen var å roe ned der
sammen med kone og datter, og hvile litt på laurbærene. Så kom den store krisen
i 2008. Pengene forsvant. Det var bare å starte på nytt.
Jón Gils Ólason
Fjellsprenger’n 1/2013
33
Regionsjef Knut-Ivar Hesjedal:
Logistikken viktig
mandag morgen. Så avtalen med Ístak er at de bestiller det de trenger
senest fredag. Da står varene på kaia
på Træna i 06-tida onsdag morgen.
De internasjonale ADR-reglene for
transport av eksplosiver tillater imidlertid ikke at sprengstoff og tennmidler sendes med samme båt.
– Derfor bruker vi fraktebåten til
sprengstoffet, og så sender vi tennmidlene med bilferga.
– Hva om de glemmer å bestille
sprengstoff i tide?
– Alternativet er å sende spreng-
stoffet med bilferga og tennerne
med neste avgang. Men da kan det
maksimalt være 12 passasjerer om
bord. For så snart vi overstiger en
mengde på 50 kilo, slår ADR-reglene inn for fullt og antall passasjerer
avgjør om sendingen kommer med.
Samtidig må skipperen godkjenne at
ferga tar sprengstoffet om bord.
Så langt har imidlertid leveranseVi kan ta feil, men vi tror at sprengstoff- og tennerlageret til Ístak på Husøya har ne til Træna gått smertefritt.
Norges mest pittoreske beliggenhet.
– Ístak har forstått at det ikke finnes noen quick fix-løsninger når du
Orica har ikke vært med på å planog kan ta kjøretøyer og større last
mangler noe der ute. Så lenge de
legge sprengningsoperasjonen, men
om bord. Dermed får entreprenøren
bestiller før de går tomme, greier
allerede før E. Pihl & Søn/Ístak vant
en logistisk nøtt å knekke.
vi å levere. Ellers har vi et tyngdeanbudet, hadde sprengstoffleveran – Det er viktig å tenke på levepunktlager i Storforshei ved Mo i
døren lokalisert et lagringssted for
ringstida og bestille forsyninger i
Rana, og er vi heldige, kan vi suplere
eksplosiver og tennmidler.
god tid, fortsetter Hesjedal. – Ístak
med varer derfra.
– Vi kontaktet Træna kommune
bruker for eksempel lengre lednintidlig for å finne et egnet sted til lager på tennerne sine enn det vi har i
gercontainerne, hvis vi ble valgt som
hovedsortimentet. Slike lengder må
leverandør, sier Oricas regionsjef
spesialbestilles, og det har vi normalt
Nord, Knut-Ivar Hesjedal. – Træna
tre-fire ukers leveringstid på.
svarte positivt og kom med et for Langsiktighet gjelder også når
slag med en gang. Faktisk har vi ikke
man trenger påfyll av sprengstoff.
opplevd at en kommune har reagert
Dette blir vanligvis fraktet med bil
så kjapt før, så det er tydelig at profra Oricas hovedbase i Bjønndalen
sjektet betyr mye for dem. Da Pihl/
ved Drammen til Stokkvågen i NordÍstak fikk oppdraget, var det for dem
land, og derfra med en fraktebåt
bare å søke om godkjenning for
som går i rute sørover fra Bodø én
oppbevaring, og få containerne på
gang i uka.
plass.
– Fraktebåten laster natt til ons Træna ligger avsides, drøyt fem
dag i Stokkvågen. Men for å være
Oricas regionsjef Nord,
mil fra fastlandet. Bare én ferge går
der i tide, må vi kjøre fra Bjønndalen
Knut-Ivar Hesjedal
Fjellsprenger’n 1/2013
34
Norges ledende
sprengstoffleverandør
Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at
kundene får det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner, tyngdepunktslagre
og forhandlere fordelt over hele Norge. Det gjør at vi kan forsyne kundene i løpet
av kort tid. Hver eneste dag er vår flåte av lade-, produksjons- og servicebiler ute
på veiene. Vi distribuerer raskt og effektivt til alle hjørner av Norge.
Orica Norway AS
Røykenveien 18
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tel. 32 22 91 00
Fax. 32 22 91 01
[email protected]
www.orica.com
Fjellsprenger’n 1/2013
35
på plass i Norge
Ilddåp for de nye elektroniske tennerne på Embretsfoss
Den gamle demningen på Embretsfoss er klar til sprengning. Hundre liggende hull er ladet med Eurodyn™ og forsynt med
Uni tronic™ 600-tennere. F.v.: Anders Fossum (skjult), Jarle Bøckman, Espen Hugaas og Jan Egil Blix dobbeltsjekker at alt er OK.
Fjell, vann og betong skapte utfordringer for AF Anlegg og
AF Decom i Modum. Oricas nye tennsystem fikk en flying
start ved Buskeruds nye vannkraftverk.
Den nye generasjonen av Oricas elektroniske tennsystem Uni tronic™ ble
innført i Norge i januar. Pionérsalven
føyk av i et fjellparti og en nedstrøms
Fjellsprenger’n 1/2013
36
terskel ved nye Embretsfoss kraftverk
i Åmot i Buskerud.
Salven besto av 350 ladehull som
befant seg delvis under vann, og av-
stedkom fem tonn fjellmasse med
ypperlig fragmentering. Massen var
nærmest som ”snus” å grave ut etterpå, blir det sagt.
– Det kunne vel ikke gått bedre,
sier prosjektleder Kjetil Skogheim i
AF Anlegg, som står for utbyggingen av det enorme kraftverket.
Mange forbedringer
Uni tronic™ 600 etterfølger Uni tronic™ 500, som bare i liten grad har
vært brukt i Norge. Atskillig flere vil
nok fatte interesse for arvtakeren,
for Uni tronic™ 600 erstatter også
i-kon™ VS. Den ”enklere” utgaven
av i-kon™ har vunnet stadig flere
tilhengere blant skytebaser her til
lands, og har blitt et kjent og kjært
tennsystem for mange.
Uni tronic™ 600 kombinerer fordelene med 500- og VS-serien, og
byr i tillegg på flere forbedringer
sammenliknet med forgjengerne.
– For det første er Uni tronic™
600 betydelig billigere enn standard
I-kon™, sier Espen Hugaas, sjef for
Oricas Nitro Consult AS. – Men i tillegg kan vi med det nye systemet
Sprengningsingeniørene Espen Hugaas (t.v.) og Jan Egil Blix fra Orica drøfter
terskelsprengningen med AF Decoms Jarle Bøckman.
Et flatt bergparti på østsida av Drammenselva skal sprenges sammen med de siste betongstrukturene. Tre karer fra
AF Anlegg lader med Eurodyn™ gjennom fôringsrør på grunn av løsmasse over fjellet
Fjellsprenger’n 1/2013
37
Det har vært en kald vinter i Åmot. Natttemperaturen har flere ganger sunket under -20 grader. De elektroniske
tennerne tåler godt å stå ute noen vinternetter, selv innkapslet i is.
operere et mye større antall tennere
enn før. i-kon VS hadde for eksempel en begrensing på 400 tennere,
mens Uni tronic™ 600 har kapasitet
til 800. Denne kapasiteten kan lett
utvides til det dobbelte ved å koble
to tennapparater sammen. Dessuten
kan vi nå avfyre salvene med trådløs fjernkontroll, en mulighet vi ikke
hadde med VS.
Sprengningsteknikeren er begeistret over fordelene med de nye
Uni tronic™-tennerne. Foruten økt
kapasitet, går også oppkobling på
pallen og tildeling av intervalltider
mye raskere med Uni tronic™ 600
enn med både i-kon™ og e-Dev™.
Og som vanlig med elektroniske tennere, finnes det knapt noen grense
for hvor mye en skytebas kan finstille de ulike intervalltidene. Samlet gir
disse fordelene Uni tronic™ 600 en
enorm fleksibilitet.
Fjellsprenger’n 1/2013
38
– Ikke minst er det viktig å kunne
måle lekkasjer i tennerkretsen, fortsetter Hugaas. – Med dette systemet
er det lett å sjekke om alle tennerne
i kretsen er på plass og om vi har
kontakt med hver enkelt. Hvis det
oppstår feil et sted, kan vi enkelt
identifisere ”synderen” og reparere
enheten, eventuelt bytte den ut.
Komplisert i Modum
Sammen med kollega Jan Egil Blix i
Orica Teknisk service, har Espen Hugaas vært aktivt med på sprengningene ved Embretsfoss i vinter. Dette
var første gang de nye tennerne ble
anvendt i Norge, og Teknisk service
var opptatt av å forsikre seg om at
systemet fungerte som det skulle.
Derfor har de tilbrakt flere dager
på anlegget for å gi opplæring og
hjelpe til med tennplaner og oppkobling.
Det er AF Anlegg som har entreprisen på det enorme prosjektet,
som ikke bare går ut på å bygge ny
kraftstasjon og ny demning, men
også å rive de gamle betongkonstruksjonene. (Se Profilen og egen
omtale av kraftverket annet sted i
bladet.)
I hovedsak har sprengningsarbeidene ved Embretsfoss foregått med
hjelp av Eurodyn™ som sprengstoff
og standard Exel™ som tennsystem.
Etter nyttår i 2013 har Exel™ blitt
helt byttet ut med Uni tronic™ 600.
Deler av sprengningsoperasjonen
har vært spesielt krevende. Det dreier seg først og fremst om de kolossale byggverkene av armert betong
som delvis har foregått under vann.
Det ble altså en ilddåp for de nye
elektroniske tennerne fra Orica.
– Her kom denne type tennere
helt til sin rett, sier Jan Egil Blix.
Koblingsblokkene klipses på Uni tronic™-tennerkretsen. Hver blokk inneholder silikon som beskytter mot vann.
Skanneren leser av ”taggen” med strekkoden som identifiserer hver enkelt tenner.
Fjellsprenger’n 1/2013
39
Skytebas Anders Fossum i AF Decom har lang erfaring med spesialsprengninger, og er svært fornøyd med det han har
sett Uni tronic™ 600 utrette så langt. Her river han kjeft med Oricas Jan Egil Blix (t.v.) og Espen Hugaas.
– Mange ble liggende under vann,
og det var helt avgjørende at vi kunne måle at vi faktisk hadde kontakt
med alle enhetene i tennkretsen før
vi sprengte. Det hadde ikke vært
mulig med for eksempel Exel™.
AF godt fornøyd
Siden oppstarten i 2010 og fram til
midten av mars i år har AF Anlegg
sprengt ut omkring 200 000 faste
kubikk i Embretsfoss-anlegget. Til
den krevende rivingsfasen har de
fått støtte av søsterselskapet AF Decom, som har spesialkompetanse på
konstruksjonssprengning.
Skytebas Anders Fossum i AF Decom har lang erfaring med å bruke ikon™ til slike spesialoppdrag. Nå har
han forsøkt Uni Tronic™ 600. Hva syns
han så langt?
– Det er litt nytt ennå, men jeg syns
Fjellsprenger’n 1/2013
40
det virker veldig bra. Systemet likner på
i-kon™, men er veldig enkelt å bruke.
– Hvorfor valgte dere Uni tronic™
her?
– I starten brukte vi Exel™, men
det oppsto mange ledningsbrudd
når vi skulle dekke med matter. Det
hindret oss en del i arbeidet. For
å unngå at det ble stående igjen
sprengstoff og tennere i røysa, valgte vi å bruke elektroniske tennere
i stedet. Jeg syns det virker veldig
oversiktlig og fint. Vi driver med
konstruksjonssprengning, og da er
vi nødt til å vite på forhånd nøyaktig
hvordan en salve vil gå.
Fossum regner med at AF Decom
vil benytte Uni tronic™ 600 mye i
framtida.
– Det kommer selvsagt an på hva
slags jobber vi får, men om vi skal
skyte ned ei pipe eller en silo eller
noe slikt, er det nok Uni tronic™ vi
vil velge, ja.
Betongsprengning Å sprenge betongkonstruksjoner er
noe av en kunstform. Hvilke hensyn
må man ta?
– Du må lade litt ”hardt” og dekke
godt, svarer Fossum. Han presiserer at
utførelsen beror på hvor godt armert
betongen er. ”Hard lading” betyr at
man må benytte en høyere spesifikk
ladning pr kubikkmeter. – I fjell regner vi i utgangspunktet med 0,5 kilo
sprengstoff pr kubikk. I betong må du
lade med 1–2 kilo, eller 1,5–2,0 kilo
hvis den er godt armert.
Jan Egil Blix tilføyer:
– Sammenliknet med fjell, er
betong et ”dødt” materiale. I tillegg har du jernet som binder det
sammen. Betong krever at man set-
Sprengningsteknikerne Tim Hunt (t.v.) og Espen Hugaas fra Orica sjekker blast-boksen og konstaterer at elva har kappet forbindelsen med en del av tennerne i demningen.
ter ladehullene tett for at det skal bli
nok ”fart” i sprengladningen.
Også prosjektleder Kjetil Skogheim i
AF Anlegg er godt fornøyd med resultatene.
– Vi valgte Uni tronic™ på grunn av
den måletryggheten som systemet gir.
Det koster noen kroner ekstra, men
hensynet til sikkerheten veier opp for
merkostnadene.
Jan Egil Blix mener at entreprenøren
bør se hele ”pakka” under ett når han
velger tennsystem.
– Hvordan blir fragmenteringen?
Går antall piggetimer ned? Øker utlastingskapasiteten? Bruker jeg mindre
energi og får mindre slitasje på utstyret,
hvis jeg velger elektroniske tennere?
Alle disse faktorene spiller inn. Noen
ganger ville jeg trolig vært kjempefornøyd med Exel™-salvene, andre steder
ville jeg ha gått for elektronikk.
Kjetil Skogheim sier seg enig og
tilføyer: – Jeg tror det vil gå med de
elektroniske tennerne som med Nonel
(senere Exel™) i sin tid. Systemet var
rådyrt i starten, men bare tennerne
ble produsert i et stort nok antall,
ble de billigere. Det vil nok skje med
de elektroniske også. Akkurat som
flatskjermer og borstål.
– Hvorfor valgte dere Orica som leverandør?
– Jeg liker det jeg kjenner, og ikke
det jeg ikke kjenner. Vi har brukt Orica
på alt opp gjennom årene. Vi fikk inn
tilbud fra andre også, men prisforskjellene var små. Den tekniske bistanden
har vært veldig bra her, og det er klart
at det teller i en helhetsvurdering når
man velger leverandør. Orica har ekspertisen som skal til, og de er flinke
til å komme når vi ringer og spør dem.
Det setter vi pris på!
i
Uni tronic™ 600
• Økt
• Økt effektivitet
effektivitet
• Kortere
• Kortere programmeringstid
programmeringstid
• Enklere
• Enklere betjening
betjening
• Større
• Større kapasitet
kapasitet
(inntil
(inntil 800
800 tennere
tennere pr
pr
tennapparat)
tennapparat)
• Trådløs
• Trådløs fjernkontroll
fjernkontroll
• Tenntråd
• Tenntråd på
på spole
spole
• Forsterket
• Forsterket emballasje
emballasje
• 16
• 16 millioner
millioner unike
unike tennernumre
tennernumre
• Tre
ganger
høyere
• Tre ganger høyere presisjon
presisjon enn
enn Uni
Uni Tronic™
Tronic™ 500
500
Fjellsprenger’n 1/2013
41
NYE EMBRETSFOSS KRAFTVERK
SNART KLART TIL OPPSTART
Det fjerde byggetrinnet på Embretsfoss innbefatter en splitter ny dam og en ny kraftstasjon. Til høyre i av bildet ses
den gamle demningen, som her blir klargjort for sprengning. En spuntvegg leder elvevannet forbi på vestsida av den
nye demningen.
Spesialsprengning i store betongkonstruksjoner måtte til da
AF Anlegg skulle rive det gamle vannkraftverket i Embretsfoss i Modum. Byggingen av Norges nyeste vannkraftverk
ble en kamp om vannet, mot vannet og med vannet.
Det største utbyggingsprosjektet for
vannkraft i Norge for tida, nærmer
seg fullførelse. Etter en anleggsperiode på tre år og fire måneder, blir
det nye vannkraftverket Embretsfoss
4 satt i drift i mai 2013. Det nye
kraftverket sikrer en årsproduksjon
på 330 GWh, som er strøm nok til
16000 husstander.
Prosjektet er et samarbeid mellom
Energiselskapet Buskerud (EB) og E-Co
Vannkraft i Oslo. Sammen har de investert 730 millioner kroner i anlegget.
Fjellsprenger’n 1/2013
42
Det nye kraftverket, med ny dam,
terskeldemning og kraftstasjon, er
fjerde byggetrinn i Embretsfossen
kraftverk i Modum kommune. Anlegget ligger ved det høyeste fallet i
Drammenselva, der også det gamle
anlegget, et kraftverk fra 1921 og
et fra 1954, befinner seg. Det aller
første kraftverket ble bygd på stedet
i 1916, men er revet for lenge siden.
De andre to, kalt E2 og E3, har produsert elektriktrisk strøm helt fram
til i dag.
E2 er nå i dårlig stand og utnytter
kraftpotensialet i elva lite effektivt.
Da EB vedtok å bygge et nytt kraftverk i 2009, besluttet de seg også
for å rive dette, men samtidig å opprettholde og oppgradere kraftverket
fra 1954.
Lavtrykkskraftverk
Elvekraftverket i Modum er et lavtrykkskraftverk. Det vil si at det utnytter en stor vannmengde med relativt liten fallhøyde. Det er vanskelig
å regulere vanntilførselen ved hjelp
av et magasin, derfor blir vannet
vanligvis utnyttet når det kommer.
Det betyr igjen at kraftproduksjonen
svinger mye i løpet av året, og at den
øker kraftig i flomperioder og ved
store nedbørsmengder.
Fordi Embretsfoss kraftverk ikke
har noe reguleringsmagasin, ville det
ha medført et stort driftstap, hvis anlegget skulle ha stanset anleggstida.
Det ble derfor tidlig bestemt at den
nye kraftstasjonen skulle bygges på
motsatt side av elva i forhold til den
gamle, slik at produksjonen i eksisterende stasjon kunne holdes i gang
i hele perioden. På byggeplassen lå
det tidligere en gammel papirfabrikk
og et gammelt tresliperi. Bygningene ble revet og grunnen miljøsanert
allerede i planleggingsfasen.
Med et anbud på cirka 230 millioner kroner gikk AF-Gruppen seirende ut av konkurransen om den
byggtekniske entreprisen på Embretsfoss. Entreprenørselskapet har
stått for sprengning, masseflytting,
betongarbeid og riving av gamle betongkonstruksjoner i elva.
Langvarig vårflom forsinket
Anleggsarbeidene på Embretsfoss
4 begynte i januar 2010 med fjellsprengningsarbeid og bygging av ny
dam nedstrøms den gamle. Det nye
kraftverket skulle bygges delvis nedsprengt i fjellet, med inntak i form
av et støpt ”sugerør”, som fører
elva inn i en 50 meter lang tunnel
inn til turbinen. Også avløpet er delvis sprengt ned i fjell. For å ta unna
vårflommene, ble det bygd to ledevegger som har ført elvevannet forbi
selve byggeplassen. I alt har det blitt
sprengt ut om lag 220 000 kubikkmeter med stein i området, det samme som 15 000 lastebillass.
– De største utfordringene for
sprengningsarbeidene har vært
knyttet til vannføringen, sier prosjektleder Kjetil Skogheim i AF Anlegg. – Til tider har den gjort det
vanskelig å sprenge.
Sommeren 2010 ble sprengningsarbeidene kraftig forsinket på grunn
av en vårflom som ikke ville gi seg.
I hele perioden fra juni til oktober
var vannføringen i elva 700–1000
kubikkmeter i sekundet. Sprengnin-
Betongarbeidene tok til høsten
2011. Hele 2000 tonn med armeringsjern og 40 000 kubikk betong,
det siste svarer til 5000 lastebillass,
har gått med til støpearbeidene. Og
byggeleder Tore K. Jordet i EB Kraftproduksjon er godt fornøyd med
innsatsen til de involverte.
– Prosjektet har gått meget bra.
Det har vært mange utfordringer
Området mellom den nye og gamle terskeldemningen ryddes. Det er bare noen
få dager til den gamle terskelen blir sprengt og alt havner under vann. Den nye
dammen blir 30 meter dyp.
gen av den gamle dammen måtte
utsettes til høsten, og mye arbeid
måtte flyttes til vinteren. Det førte
igjen til at arbeidsstyrken måtte utvides for å ta inn igjen tapt tid. På
det meste har AF Anlegg hatt 100
mann i aksjon på Embretsfoss.
Foruten en uforutsigbar elv, har
sprengningsarbeidene måttet ta
hensyn til Bergensbanen, som passerer kloss inntil anlegget, og utnytte ”vinduene” i togtrafikken.
Komplisert, men i rute
– For øvrig har støpearbeidet vært
omfattende, fortsetter Skogheim. – Ikke minst har vi store høydeforskjeller som vi har måttet takle.
underveis, men vi har hatt et tett
og godt samarbeid og klart å løse
dem på en meget tilfredsstillende
måte. De geologiske forholdene var
for eksempel vesentlig vanskeligere
enn beskrevet, og betongkonstruksjonene har store dimensjoner og
en svært komplisert geometri – med
store krav til presisjon.
Energien i elvevannet blir omdannet til elektrisk energi av en såkalt
Kaplanturbin. En slik turbin ser ut
som en liggende skipspropell, der
bladene har en diameter på cirka 7
meter. Kaplanturbiner er vanlige i elvekraftverk, og har størst virkningsgrad ved lave fallhøyder og stor
vannmengde. Turbin og generator
Fjellsprenger’n 1/2013
43
svarlige har høstet mye ny kunnskap
underveis:
– Jeg har 15 års erfaring fra kraftutbygging, men det er første gang
jeg er med på å bygge et lavtrykkskraftverk. Prinsippene er omtrent de
samme som for et kraftverk bygd
for høyt trykk. Forskjellen er bare at
dimensjonene på turbiner, sugeløp
og inntak er så mye større på et lavtrykkskraftverk.
Embretsfoss 2 og 3 produserte
tidligere 210 GWh i året til sammen.
Når den nye stasjonen trer i kraft,
ventes årsproduksjonen å stige til
330 GWh. Netto økning blir altså
120 millioner GWh pr år. Det er omtrent like mye som 20 småkraftverk
kan utvikle i løpet av ett år.
Etter planen skal nye Embretsfoss
kraftverk settes i drift 15. mai 2013.
i
Embretsfoss 4
De gamle betongkonstruksjonene har gjort jobben sin. I om lag 90 år har de
skaffet energi til Buskerud og Østlandet.
kom på plass sommeren 2012, og
en vellykket prøvebelastning på om
lag 50 prosent ble gjennomført før
påske i år.
Lavt trykk, store dimensjoner
Når Embretsfoss står ferdig, vil det
ha kapasitet til å sluke 340 kubikkmeter vann pr sekund. For å sette de
Fjellsprenger’n 1/2013
44
tørre tallene i perspektiv, sier Jordet:
– Det er det samme som å kjøre
11 fullastede tankbiler inn i kraftstasjonen hvert eneste sekund. Skal det
bli plass til alle, må stasjonen ha solide dimensjoner. Inntaket er 33 x 13
meter høyt og har en helling på 30
grader.
Kjetil Skogheim tilføyer at de an-
Eiere:EB Kraftproduksjon,
E-Con Vannkraft
Sted:Modum kommune
Elv:Drammenselva
Fallhøyde: 16,3 meter
Kapasitet: 340 m³ vann pr. sek.
Effekt: 52,5 MW kaplanturbin
Produksjon: 270 GWh pr. år
Totalpris: 730 millioner kroner
Knust betong og sprikende armeringsjern gir inntrykk av en ”krigssone”.
Anleggsleder Bjørn Grøterud (t.v.) (AF Anlegg), byggeleder Tore K. Jordet (EB Kraftproduksjon) og prosjektleder Kjetil
Skogheim (AF Anlegg) kan se tilbake på en tøff, men vellykket anleggsperiode på Embretsfoss. Trioen har hatt ansvaret
for et av Norges største vannkraftprosjekter de siste tiårene.
Fjellsprenger’n 1/2013
45
Mot i brystet,
Fjellsprenger’n 1/2013
46
vett i pannen
Han river ned det andre har bygd opp. Sprenger hus, master
og fabrikker, og hjelper kona med tang og skalpell. Blir lett
fascinert av folk som kan annet enn ham selv. Horisonten
er vid på Jæren, og den har soldaten og rivningseksperten
tatt med seg ut i livet.
Profilen: Jarle Bøckman
Født: 1974.
Bosted: Sem.
Jobb: Prosjektleder for spesialoppdrag, AF Decom.
Utdanning: Forsvarets befalsskole, Hærens ingeniørhøgskole.
Sivilstatus: Gift med Hildegunn (39).
Barn: Marie (10), Jakob (12).
Interesser: Kajakkpadling, fjellklatring, jakt, alpint, friluftsliv.
Verv: Leder i Tønsberg svømmeklubb.
Hører på: U2, Kaizers Orchestra.
Leser: Selvutviklingsbøker. Wilbur Smith, Jo Nesbø.
Ser på: Actionfilmer, alpint, store idrettsstevner.
Spiser: Alt utenom sild, fiken og dadler.
Drikker: Rødvin (italiensk).
Kjører: Volvo XC70 2010-modell.
Ferierer: Karibia, europeiske storbyer, Innvik, Flekkefjord.
Motto: Guts, drive og godt humør.
Fjellsprenger’n 1/2013
47
– En fantastisk arbeidsplass med veldig mange dyktige folk! Jarle Bøckman er full av godord om AF Decom. Veggene
i hovedkvarteret i Oslo minner om noen av verdiene selskapet står for.
– VI HAR MISTET KONTAKTEN
med noen av tennerne. Det har
skjedd noe under vannet. Vi kan
ikke sprenge.
forbi, gror isklossene vilt og kapsler
inn både betongen og sprengladningene i muren.
Februarkulda ligger som et jern-
Jarle Bøckman (39) titter opp på
sprengningsteknikeren fra Orica som
slår beklagende ut med hendene. Et
kaldt drev fra elva har lagt seg over
ansiktet, den eneste kroppsdelen
som ikke er dekt av den oransje tørrdrakta. Bøckman ber ikke om å få
beskjeden gjentatt. Den er mottatt.
To dagers slit er bortkastet, men han
fortrekker ikke en mine.
– Ja, ja. Da begynner vi på ny.
lokk over Åmot.
Siden november i fjor har mannskapene fra AF Decom jobbet med å
rive de store betongkonstruksjonene
i gamle Embretsfoss kraftverk. Målet
er å gi Drammenselva fri bane til den
flotte, nye kraftstasjonen litt lenger
nede. Det er dette de er spesialister på: Å dekommisjonere byggverk
som har gjort nytten sin og må gi
plass til det nye.
De siste to dagene har de balt
med en gjenstridig siste rest av den
gamle terskeldemningen. Terskelen
er perforert med hundre ladehull
fylt med patronert sprengstoff, det
DET LIKNER MEST av alt en krigssone. Et grinende ruinlandskap
av knust betong og strittende armeringsjern. Nær elva, som fosser
Fjellsprenger’n 1/2013
48
samme er mye av arealet rundt.
Snart skal damlukene åpnes slik at
det som nå er tørt land mellom den
gamle og den nye demningen blir
satt under vann og trykket utliknet
på begge sider av gammelterskelen.
Så skal de sprenge alt i én stor smell.
Det kunne vært enkelt. Men byggherren ønsker å redde det gamle nålestengselet og tverrliggeren av stål
på toppen. Metallet har stor verdi.
Men å få dem løs viser seg å være
mye vanskeligere enn beregnet. Og
samtidig stiger vannet raskt.
AF-GRUPPEN ER ET av Norges
største entreprenørselskaper, med
en årlig omsetning på 9,8 milliarder
kroner. Konsernet er delt opp i fem
store forretningsenheter; Anlegg,
Det er vått og kaldt og Drammenselva er ikke til å spøke med der den fosser forbi kloss inntil den lille nisjen i demningen.
Stålbjelken øverst på terskelen er bare millimetre fra å rive seg løs. I slike situasjoner stoler Bøckman mest på seg selv.
Bygg, Eiendom, Miljø og Energi.
Innen Miljø ligger de såkalte Decommissioning-selskapene: Divisjonene
for land og offshore, samt Decom
AB i Sverige og Miljøbase Vats ved
Haugesund, et av Europas mest avanserte opphoggingsanlegg for utrangerte oljeinstallasjoner.
Jarle Bøckman tilhører Decom
Land, som har spesialisert seg på å
sprenge, rive og gjenvinne bygninger, fabrikkpiper, kaier, bruer, skipsvrak, oljeplattformer og andre store,
menneskeskapte konstruksjoner. I
blant tar han også undervannsoppdrag offshore for offshore-divisjonen. Men det er i Land han er leder
for avdelingen for spesialoppdrag.
– Prosjektene bemanner vi fra
gang til gang. Noen er små, an-
dre store. Jeg har en kjerne på fem
mann som er hos meg fast. Ut over
det henter jeg inn folk fra andre deler av organisasjonen når det trengs.
Bøckmann og mannskapet hans
jobber mest for eksterne oppdragsgivere, men også for andre divisjoner
av AF. Til Embretsfoss er de innleid
av hovedentreprenøren, AF Anlegg.
TORSDAG 28. FEBRUAR 2013. Til
tross for flere iherdige forsøk, har
ikke Decom-karene klart å få løs den
tunge stålbjelken på terskelen. Nå
står vannet høyt på begge sider av
den gamle demningen. Isflak driver
rundt med strømmen. Vannstanden
er hevet for å få bjelken til å flyte
opp og gli ut av sporet i betongen
som den har kilt seg fast i.
Jarle Bøckman har iført seg tørrdrakt og står alene i en nisje i demningen og prøver å sparke løs bjelken. Rundt ham raser det svarte
elvevannet forbi. En vaier løper fra
bjelken bort til ei gravemaskin, som
lirker og lirker for å få den fri. Og
endelig lykkes det.
Men gleden blir kortvarig. Den
gamle demningen er stappet med
sprengstoff, hundre liggere fulle av
Eurodyn™ og Uni tronic™-tennere.
Fordi sprengningen skal skje under vann, er alle ledninger buntet
sammen og koblingsboksene stappet ned i fire tjueliters dunker med
fett som isolasjon mot vannet. I tillegg er samtlige dunker sikret med
spennbånd og dekket med skytematter. Men de har undervurdert
Fjellsprenger’n 1/2013
49
Ei teglsteinspipe i Trollhättan venter på at
AF Decom skal gjøre en brå slutt på dens eksistens
reaksjonen i vannet.
– Da vi dro ut bjelken,
oppsto det en virvel som
presset vannet ned og rensket terskelen til bunns,
sier Bøckman etterpå. – To
sprengningsmatter ble vippet over, og den ene dunken
revet over ende. Dermed
skadet vi noen av ledningene og fikk en kortslutning i
24 av ladehullene.
Det er i slike tilfeller at det
er bra å ha sjefen med på
arbeidslaget. En mann som
bokstavelig talt har vært ute
i striden før.
– Vi skulle hatt en vann-
trykker på og problemer og farer
står i kø. En bedre jobb kunne han
ikke tenkt seg.
– Du gikk alene ut på den bjelken.
Var ikke det farlig?
– Jeg følte at jeg måtte det. Fordi situasjonen var risikabel, helt på
grensa av hva vi skal utsette oss for.
– Tok du risikoen selv for å spare
andre?
– Nei, det var for å ha kontroll på
situasjonen. Jeg har et fantastisk
mannskap som i høyeste grad er
både oppegående og selvgående.
Men jeg har vært med på mye før og
vet at når det røyner på, så handler
jeg best sjøl.
– Hvordan klarer du å bevare fat-
føring på 40 kubikkmeter i
sekundet den dagen vi skulle
sprenge. I stedet fikk vi 325
kubikk. Da oppstår en fase
der marginene blir små og
tida begynner å løpe fra deg.
Og da må lederen være med
selv, ellers blir folk usikre.
Dykkere blir tilkalt. De konstaterer at korslutningen har
skjedd i den ytterste bøtta
med koblingsbokser.
ningen?
– Løsningen ble at vi koblet
fra de ytterste 24 hullene,
omprogrammerte salven og
flyttet kutten. Ladningen gikk
av som den skulle, og i løpet
av helga sank vannføringen
til bare 20 kubikkmeter i sekundet. Da var det jo nesten
pip stille. Vi dykket igjen,
fjernet mattene, byttet alle
ledninger og tennere og koblingsbokser, satte inn sperrefjærer og skjøt den resten
av salven med sprengstoffet
som sto igjen i hullene.
Pipa var oppført med dobbel teglvegg.
Fjellsprenger’n 1/2013
50
HAN LIKER SEG GODT i slike situasjoner, jærbuen. Når
pulsen slår fort, adrenalinet
– Når du legger en plan er det selvsagt for å følge den, men marginene
kan være små. Og én ting er viktig
å vite: Spesialsprengninger går sjelden helt etter planen. Det vil alltid
dukke opp ting du ikke er forberedt
på. Målet mitt er alltid tidspunktet
som er satt for når det skal smelle.
Da må du bare stå på til du er ferdig.
Om det skjer noe med omgivelsene,
er det viktig at du bevarer roen og
er fokusert. Derfor må du som leder
være til stede. Jeg kaller det ”stridsledelse og samband”. Men som regel lader vi med gode tidsmarginer.
– Gode kommunikasjonsevner er
viktig for en leder?
– Ja, for i denne bransjen skjer det
noe hele tida. Ofte endringer. Her er
det byggeledere, anleggsledere, formenn, folk som kommer og går, og
mange fag som sklir inn i hverandre.
Hvis du ikke er flink til å kommunisere, oppstår det fort ”greier”.
– Og det kan du?
– Det skal andre få vurdere, men
jeg syns bygg- og anleggsbransjen
generelt har blitt flinke på dialog.
Vi fikk i alle fall tilbakemeldinger fra
byggherre og oppdragsgiver på at
de var veldig fornøyd med hvordan
vi håndterte jobben.
DET HAR GÅTT NOEN dager og
vi sitter på AF Decoms Sør-Norgekontor i Sandefjord. Jarle Bøckman
fletter fingrene bak nakken. Han er
en mann som gir inntrykk av ro og
stor selvtillit. Han vet hva han kan
og at han gjør jobben sin godt. Slikt
skaper tillit innad på laget og, ikke
minst, hos sjefene. Det har vært
snakk om å gi ham en plass i ledelsen.
– Men jeg er ikke interessert i å gå
den veien. Vil heller ha denne kombinasjonen. Dette er jo et håndverk.
Skal du være flink til dette, må du
være mye ute og ha ”hands on” og
følge med på utviklingen i faget.
Telefonen ringer. Det er politiets
operasjonssentral som ber om hjelp
til å destruere noe gammelt, krystallisert sprengstoff de har kommet
over. Standard prosedyre er å ringe
Jarle Bøckman.
– Ja, vi gjør en del destruering av
sivile eksplosiver for politiet. Jobber
for bombegruppa i Oslo og politidistriktene på Østlandet.
– Skjer det ofte?
– I fjor hadde vi 150 oppdrag og
tok inn om lag 600 kilo. Det er ganske mye. Mest gammel dynamitt og
pikrinsyre. Slikt som ligger og slenger på gårdene rundt om. Politiet
har en ressursdatabase, og derfra
trekker de ut personell etter behov.
Firmaet vårt er med i den basen.
RIVINGSMARKEDET I NORGE utgjør oppimot 1,3 milliarder kroner
i året. Konkurransen har blitt tøff
om jobbene. AF Decom er den største entreprenøren, og tar rundt 40
prosent av markedet. I Sverige er det
tilsvarende markedet på cirka 2,3
milliarder kroner, og den største rivingsentreprenøren kontrollerer un-
Restene av ”Trollhättanpipa” landet akkurat som beregnet.
der 30 prosent.
I prinsippet tar AF Decom på seg
oppdrag hvor som helst, men konsentrerer seg om Norge, Sverige og
Danmark. I 2009–2010 arbeidet
Bøckman nesten et helt år i Sverige,
der han sprengte ned svære teglpiper og cellulosegryter på nedlagte
treforedlingsfabrikker.
– Cellulosegrytene er 40 meter
høye og henger i stag fra taket. Det
er fordi slike ovner utvider seg så
mye når de koker tremasse, at de
ikke kan stå fast. Konstruksjonen
er enkel, en firkantet boks med fire
grove betongsøyler som går opp i
60–80 meters høyde, og øverst henger altså ovnen. Når vi skal rive så
grove konstruksjoner bruker vi kran
og fjernstyrt rigg, og henger i en
spesialkasse ”i løse lufta” mens vi
borer og lader. Så sprenger vi opphenget i høyden.
På slike jobber gjelder det å ikke
ha høydeskrekk.
– Ett av kriteriene for å få jobb hos
oss, er at du ikke har fobier, verken
for høyde eller vann eller andre ting.
For vi kommer ut for alt mulig.
– Det er ikke ufarlig?
Jarle Bøckman tier litt og blir fjern
i blikket.
– Det er en kalkulert risiko. Noen
ganger gjør vi nok ting som folk vil
oppfatte som farlig. Men vi tenker
sikkerhet hele tida. Vi er like godt
sikret enten vi henger fire meter
over bakken eller går på et stillas
150 meter oppe.
DE EKSPLOSIVKREVENDE rivningsjobbene kan deles inn i tre bolker.
Grove betongkonstruksjoner (kraftverk og bunkere), som krever en
kombinasjonsdrift av sprengning,
pigging og annen maskinbruk. Master og andre høye konstruksjoner
som må felles. Og miniblasting, som
går ut på å frilegge armering i betongbygg.
Miniblasting, der sprengladningene river i stykker betong slik at armeringsjernene står igjen, blir særlig
brukt i forbindelse med bruarbeider.
Det blottlagte ”jernet” kan så skjøtes sammen med ny armering og
støpes inn i en ny konstruksjon.
Jarle Bøckman viser entusiastisk
et eksempel på miniblasting på laptopen. En lang serie med bittemå
sprengladninger detonerer i rask
rekkefølge langs den gamle kantbjelken på Sandesundbrua over
Glomma. Tilbake står armeringen
Fjellsprenger’n 1/2013
51
som tinner i ei stålbørste.
– Dette har vi gjort på flere motorveibruer, som Drammensbrua, Minnesundbrua og Julsrudbrua. På Sandesund gjorde vi det på 3042 meter
med veiskulder. Det var fryktelig
langt. Den samme metodem bruker
vi på feilstøpte fundamenter.
– Frilegger dere da all armeringen?
– Det kommer an på kunden. 20–40
cm er vanlig.
det ligge igjen betongstykker, men
der brukte vi så høy ladningsvekt at
vi fikk en total destruksjon. Det er
ikke vanligvis noe vi ønsker, for med
stor ladningsvekt får du problemer
med sprut, og på våre jobber klarer vi ikke alltid å dekke med tunge
matter. Hvis vi skal frilegge armering, ønsker vi selvsagt heller ikke å
ødelegge armeringen. Men i vann er
det ikke noe problem, så vi kunne
dra på litt på Embretsfoss.
Å SPRENGE STÅL ER
en helt annen skål.
– Stål oppfører seg
helt annerledes. Du
kan velge mellom to
hovedmetoder:
Påleggsladning, der du
fester sprengstoffet direkte på en stålflate og
påfører den et trykk
som får stålet til å slå
sprekker. Eller du kan
bygge en rettet ladning som legges utenpå flaten, men med en
kobberkon i mellom.
Når
detonasjonen
starter, blir trykket så
høyt at kobberet går
over til væskeform og
danner en plasmajet.
Jeten er rett og slett
Jarle Bøckman på IMT-jobb for politiet. (Innsamling,
en dråpe flytende kobmottak, tilintetgjøring av gamle eksplosiver).
ber som beveger seg
Tennere og sprengstoff skilles, og eksplosivet deles
opp før det blandes ut med sprit og brennes. Sprit
framover med en hasgjør sprengstoffet mindre reaktivt. Foto: AF Decom.
tighet av 10 000 meter i sekundet. Trykket
fra denne bølgen er så vanvittig stort
– Hvordan skiller betongsprengat du får erosjon i stålet.
ning seg fra vanlig fjellsprengning?
– I utgangspunktet sprenger du
ikke selve betongen. Du krakkelerer
betonglimet. Det gjør du ved å sette
et sjokk i betongen, da går den i
oppløsning av seg selv. I siste instans
blir den til sand. Det var det som
skjedde på Embretsfoss. Normalt vil
Fjellsprenger’n 1/2013
52
– Når bruker du den ene metoden
i stedet for den andre?
– Det finnes en beregningsmodell
for det. Av erfaring vet vi at grensa
for en plasmajet ligger ved en ståltjukkelse på cirka 90 mm. Tjukkere
stål må vi ta med sprengstoff. Men
det er ikke alltid vi trenger å sprenge
oss gjennom stålet, det kan holde at
vi svekker det.
Sin hittil største stålsprengning utførte han på Aker Kværner Stord for
ti år siden. Det dreide seg om understellet til oljeplattformen Maureen
A som var 67 meter høy og veide
2300 tonn. Rørbeina målte 2,5 meter i diameter. 99,5 prosent av den
plattformen ble gjenbrukt.
MASTERIVING ER EN STADIG aktuell oppgave. De enorme tv- og radiomastenes tid er over, mange står
og forfaller og er en fare for omgivelsene. Kostnadene ved å holde
kjempene ved like ryker fort opp i
100 000 kroner pr år. Derfor har det
blitt mange rivninger de siste årene,
og de stiller ofte helt spesielle krav.
I 2009 skulle Jarle Bøckman rive
tre 150 meter høye kommunikasjonsmaster for NATO i Verdal og
måtte klatre nesten helt til topps i
dem.
– Hvorfor det, når målet var å
rive?
– Det ble ganske komplisert,
skjønner du. Vi skulle rive tre master, og mellom dem var det spent
et nett. Det enkleste ville ha vært å
sprenge alle, så hadde nettet sørget
for at de falt innover mot hverandre.
Men under nettet lå et våtmarksområde, og der levde det en liten larve,
som var fredet. Dermed fikk vi ikke
lov til å velte mastene slik. I stedet
måtte vi legge dem langs veien som
går forbi, og da måtte vi først frigjøre dem fra hverandre slik at vi kunne
felle dem fritt og styre fallet. Vi turte
ikke å skyte vaieren som holdt nettet sammen, for hvis vaieren hadde
hektet seg fast i noe, kunne den ha
knekt masta og vi ville fått en ukontrollert kollaps. Dermed måtte vi
feste en sprengladning i toppene og
sprengt dem først, deretter kunne vi
felle mastene fritt. Vi måtte skyte på
frihånd, for det var ikke mulig å kalkulere hvor fort de ville falle i forhold
til luftmotstanden. Metoden virket
perfekt og vi skånet terrenget, men
det var en kostbar larve.
I mai 2012 sprengte han ned tre
radiomaster på Kvitsøy, for Telenor.
Landemerkene sto på rekke, men
den midterste kunne ikke felles ut
av anlegget, igjen av hensyn til et
vernet område. Fellingsområdet var
begrenset til 90 meter den ene veien
og 60 meter den andre, mens den
midterste masta var 125 meter høy.
– Da måtte vi ”ledde” den, det
vil si at vi sprengte ut et ledd 60–70
meter over bakken før vi sprengte
trenger vi tilrettelagte eksplosiver,
tennere og systemer for å få de resultatene vi ønsker. Løsningene varierer, men det er alltid snakk om små
mengder eksplosiver med høy detonasjonshastighet og lav gassutvikling. Miniblasting defineres jo som å
skyte ”smådimensjons-hull i et tett
mønster med lav ladningsmengde”.
Der betyr intervaller mye. Jeg gjorde
en egen studie på intervaller i betongsprengning da jeg utdannet
meg til ingeniør.
– Dere samarbeider litt med Orica?
– Vi har et veldig godt samarbeid.
Akkurat nå er det den nye sjefen i
Nitroconsult, Espen Hugaas, som
alltid det produktet som passer best
til prosjektet mitt. Jeg går ikke på
akkord med kvalitet eller sikkerhet
bare for å handle hos én bestemt leverandør.
DET VAR INGENTING som tilsa at
det skulle bli spesialsprenger av gutten som vokste opp blant vipene på
Jæren på 1970- og 80-tallet. Etter
gymnaset søkte han seg til Forsvaret. Skulle være der ett år, men så
ble det befalsskole på Hvalsmoen og
en tur til Bosnia som ingeniørbefal.
Han ble på Balkan i nesten halvannet år. Etterpå fortsatte han på befalsskolen som instruktør. Senere
lokket Hærens ingeniørhøgskole på
underdelen. Toppen knakk den ene
veien og underdelen den andre.
får kjørt seg. Orica er flinke på det
tekniske, og har en stor organisasjon som de kan hente spisskompetanse fra. Denne våren er jeg invitert
av dem til å være med og teste ut
et nytt, fleksibelt eksplosiv, og det
skal bli spennende. Men jeg velger
Lillehammer.
– Interessen for sprengning ble
vakt mens jeg var sersjant og deltok i et prosjekt for Forsvarsbygg,
der vi prøvesprengte flyttbare bunkere. Det dundret og smalt på alle
kanter og var grævla interessant, så
NESTEN HVER JOBB stiller unike
krav til metodene.
– Ladningsvekten er forholdsvis lik
fra jobb til jobb. Men til miniblasting
Datteren Marie er på besøk på kontoret og følger interessert med når pappa forklarer hvordan en rivningssprengning
utføres.
Fjellsprenger’n 1/2013
53
Fordemming av ladehull i en av pælene til et gammelt kaianlegg i Larvik. Pælene gikk ned til 16 meters dyp og ble
sprengt med det formbare, militære sprengstoffet C4.
Foto: AF Decom.
jeg bestemte meg for at det var konstruksjonssprengning jeg skulle drive
med.
Likevel skulle det gå noen år før
han satset på ordentlig. Først ble han
fagoffiser for sprengning på Forsvarets kompetansesenter på Hvalsmoen.
– Der utvikler vi nye sprengstofftyper, lager utdanningsplaner og mye
annet. Og så ble jeg spurt om å dra
til Irak som maskintroppsjef.
Det var i 2004, året etter de alliertes invasjon. Jarle Bøckman beskriver oppdraget som ”en stor opplevelse”.
– På en slik tur får du brukt alt du
kan og litt til. Det første du må legge
til rette for i kriseområder er å dekke
folks primære behov. Har du ikke
strøm og vann, blir det krig. Derfor
jobbet min avdeling mye sivilt. Det
var vi som åpnet mye av vannflowen
som i dag går fra elvene og ut i ørkenen i sør, slik at folk kan dyrke jorda.
Vi bygde kanaler, bruer, sluser og alt
mulig.
Fjellsprenger’n 1/2013
54
Å reparere høyspentnettet var
også blant oppgavene. Bøckman &
co rattet rundt med digre generatorer og opprettet lokale strømforråd i
byene. Andre ganger måtte de ta militære oppdrag, som sikring av egne
og allierte styrker, og opprydding etter attentater. Det var et enormt kjør.
Likevel var de den eneste avdelingen
som ikke led noen tap i perioden.
– Når du kommer så nær lokalbefolkningen, får du advarsler. Vi ble
fortalt hvor landminene lå. Dessuten
opererte vi utradisjonelt i de mest utsatte områdene. Jobbet om natta og
lå i ro om dagen. For mens vi hadde
lysforsterkingsutstyr, så ikke fienden
noen ting.
– Hvordan ble dere tatt imot av
folket?
– Vi fikk vi mye goodwill. Men reaksjonen fra dem kommer mye an
på hvordan du kommuniserer selv,
hvordan du opptrer i landsbyen,
hvordan du kjører, hvor jordnær du
er ... Kort sagt, at du viser folkeskikk.
Er du ei bølle, får du folk imot deg.
DU SKAL IKKE HA pratet lenge med
Jarle Bøckman før du forstår at han er
formet av militærlivet. Mannen får et
eget lys i øynene når han snakker om
Forsvaret, og omtaler fortsatt hæren
med ”vi” og ”oss”. Ute på jobb for AF
Decom er han fokusert og tydelig. I en
samtale over et kontorbord er han like
tydelig.
– Hvar betyr forsvarserfaringen for
deg?
– Veldig mye. Det er klart at jeg er
preget av den. Det er i forsvaret jeg har
”vokst opp”. Jeg har dratt med meg
noe av det militære inn i måten jeg
tenker og planlegger på, hvordan jeg
agerer når ting ikke går som planlagt.
Det er det jeg kaller ”stridsledelse”.
Eller ”endringskompetanse”. Vi jobber mye med det i forsvaret: Selv om
vi har en plan, vet vi at når vi går inn i
en konflikt, må vi før eller siden endre
den planen. Og da må vi signalisere at
vi ønsker innspill og få folk med.
– Har du alltid vært like løsningsorientert?
– Ja. Litt for mye. Hø-hø. Er du
løsningsorientert uten å være forretningsorientert samtidig, tjener du ikke
penger. I forsvaret spiller det ikke noen
rolle, for der betyr målet alt. I næringslivet må du ha et annet fokus.
DET STORE FORBILDET var Winston
Churchill. Krigens Churchill.
– Jeg kaller ham for ”Klippen”. Han
hadde en klar forståelse av at demokratiet var truet og fokuserte all sin
energi mot ett eneste mål. Som leder
fungerte han ikke så godt i fredstid, det
var i krisen han hørte til.
Mens han var i Irak, flyttet Hæren
kompetansesenteret til Rena i Østerdalen. Jarle Bøckman og familien flyttet
etter. Men nå var tida kommet for å
gjøre noe nytt. En kamerat hadde stiftet Demex, et selskap som drev med
strukturell sprengning offshore. I 2005
tok Bøckman permisjon fra forsvaret
og begynte å jobbe fulltid i Demex. Da
selskapet ble nedlagt i 2007, gikk han
og flere andre over til AF-Gruppen. Og
der har han blitt.
Jobben tar mye av tida hans. Han
lever og ånder for faget sitt.
– Jeg har brent veldig for dette i
mange år. Det er litt farlig, så klart, for
du blander ofte ”pleasure” med ”business”.
Ikke desto mindre har han og kona
Hildegunn klart å produsere to barn
sammen, og tilbringer så mye fritid de
kan ute i friluft eller på hytta i Flekkefjord. Nå som ungene begynner å bli
store, vurderer han å gå aktivt inn i politikken. Politikk er viktig.
Det er mye annet også. Kultur, for
eksempel.
– Jeg liker kultur generelt. Jeg kan
gjerne reise til Operaen for å se på
ballett. Og jeg liker arkitektur, som vi
klager for mye på her i landet. Måten
vi behandler Edvard Munch på er en
tragedie. Han er kjent over hele verden, men i Norge vet ikke folk engang
hva han har malt! Jeg syns at vi bør ha
litt perspektiv også når det gjelder det
kulturelle, og bli mer bevisst på hvor vi
kommer fra og hvem vi er.
DATTEREN MARIE er på besøk på
kontoret. Nå avbryter hun for å si at
mor ikke trenger hjelp på jobben likevel. Kona Hildegunn er tannlege.
– Jeg skulle ha vært assistent for
henne i dag, kniser Jarle Bøckman og
røper at han har bistått kona under
kirurgiske operasjoner flere ganger.
– Mange reagerer på lukta av blod
og betennelse. Men den gjør ikke
meg noe. Så der står jeg med munnbind og forkle, holder sug og rekker
henne tang og skalpell og sånt. Høhø.
– Kan du sånt?
– Ja, vi har vært sammen siden hun
begynte på tannlegestudiet, og jeg
har lest sammen med henne og hørt
henne i alle prøver. Hø-hø. Da hun
var ferdig, hadde jeg halve pensum i
skallen.
– Kunne du ha blitt tannlege?
– Nei! Jeg syns det hun gjør er veldig spennende, men det ligger langt
utenfor meg. Jeg er altfor grov i nevene. De som holder på med dette
har en finmotorikk som er helt rå.
SELV OM ØSTLANDET har vært
”hjemme” de siste tjue årene, har
ikke Jarle Bøckman riktig blitt noe
innlandsmenneske. Men jærdialekten har han beholdt.
– Tja, noen påstår at jeg flytter
én by nærmere Østlandet for hvert
år, smiler han. – I den første tida på
Østlandet måtte jeg til Jæren rett
som det var bare for å få puste. Og i
2007 var jeg veldig lei av innlandet.
Nå går det bedre, for i Sem har vi
hus ved sjøen.
Om ti år er han fortsatt i AF Decom. Det er han helt sikker på.
– Jeg trives utrolig godt. AF er
en fantastisk arbeidsplass, et stort
og motiverende arbeidsmiljø. Og vi
nyter stor trygghet i arbeidet. Hos
oss ligger ikke det formelle ansvaret for en sprengningsoperasjon hos
den enkelte skytebas, men hos den
øverste ansvarlige i selskapet. Det er
godt å ha en stor organisasjon med
pondus i ryggen når vi skal utføre en
jobb som kan utrette mye skade.
– Du er en action-mann. Kunne
du like gjerne ha blitt brannmann eller politi?
– Ja. Jeg søkte jo på Politihøgskolen, men kom inn på Krigsskolen
først. Og vi sier gjerne at de som går
på politiskolen, er de som ikke kom
inn på KS. Hø-hø. Jo, jeg må ha litt
spenning. Det må være litt tut og
kjør.
i
Etablert:1985
Sted:Oslo
(hovedkontor)
Virksomheter: Eiendom, Bygg,
Anlegg, Miljø, Energi
Ansatte: 2600 (Norge, Sverige, Kina)
Omsetning: 9,8 milliarder kroner (2012)
Ansatte i
Decom Land: 130 (Norge)
Fjellsprenger’n 1/2013
55
Hva man bør vite om
erverv av eksplosiver
– hvem kan bestille og motta slike varer?
Alle i bergsprengningsbransjen har i
løpet av de siste par årene fått fornyet sine sertifikater og mange har
også vært igjennom en kunnskapsoppdatering både innen sprengningsteknikk og om regelverk for å
få sertifikat som bergsprengningsleder. Alt dette som følge av endringer ”Forskrift om håndtering av
eksplosjonsfarlig stoff”.
I den nye forskriften kom det også
en presisering av kravene som regulerer kjøp av eksplosiver. Tidligere
var det formelle kravet knyttet til
den som rekvirerte eksplosiver. Vedkommende måtte være godkjent av
politiet og være oppført på ervervstillatelsen. I den nye forskriftens
kapittel 8, § 8.2 er det presisert at
både de som bestiller og de som
mottar eksplosiver på vegne av
firmaet, skal navngis og føres opp
på ervervstillatelsen.
Hva innebærer dette?
Det betyr at når sprengstoffet skal
leveres på anleggsplassen eller det
skal hentes hos en sprengstoffleverandør, må den som mottar eller
henter sprengstoffet være oppført
på tillatelsen som leverandøren
har en kopi av. Dersom personen
ikke er ført på tillatelsen, har
leverandøren ikke lov til å utlevere sprengstoffet. Det har blitt
mer fokus på dette spesielt etter
22.7.2011, og som leverandør er vi
pålagt å følge opp dette og sikre at
Fjellsprenger’n 1/2013
56
Søknad om erverv av eksplosiv vare gjøres via Altinn/DSB
vi ikke leverer eksplosiver til personer som ikke er godkjente av DSB til
å motta sprengstoff.
Hvordan unngå at sprengstoffet
ikke blir levert?
Det er viktig at alle sprengningsfirmaer går igjennom sine rutiner
og vurdere hvem i firmaet som må
være godkjente for å bestille og
motta eksplosiver. Det er kanskje
ikke tilstrekkelig at det bare er bergsprenger og bergsprengningsleder
som er godkjent. Borvognførere eller gravemaskinkjørere som ofte er
til stede på sprengningsstedet vel så
mye som bergsprengerne, kan være
aktuelle personer.
For at disse personene skal bli
godkjent, må det søkes DSB om
godkjenning av personene. Dette
gjøres via nettportalen Altinn. I tillegg må det fremlegges politiattest
som ikke er eldre enn tre måneder
for de aktuelle personene.
Vi oppfordrer derfor alle til å
tenke igjennom hvordan bestilling
og mottak av eksplosiver fungere.
Har firmaet tilstrekkelig antall
personer ført opp på ervervstillatelsen til å sikre at det alltid vil
være en godkjent person tilstede
for å motta sprengstoffet, eller
kan det være behov for å få flere
personer som er godkjent til å bestille og motta sprengstoff?
Så håper vi at vi som leverandør
slipper å komme i en situasjon der
vi enten blir stående og vente på en
godkjent person, eller enda verre,
må reise tilbake til lagret med det
sprengstoffet som bergsprengeren
skulle brukt for å få jobben sin gjort
den dagen!
Spør gjerne våre lokale representanter om råd i vurdering av hvem
som bør være godkjente til å motta
eksplosiver.
Fra vår kollega Jørgen Schneider, Orica Denmark AS, har
vi mottatt en interessant artikkel om sprengning av en
105 meter høy gassbeholder i København. På de etterfølgende sidene finnes også kursprogram for ” Kursus i
betonsprængning 2013”.
Kurset avholdes 18.- 19. november.
Sprængning af 105 m høj gasbeholder
i Valby i København
Jørgen Schneider, Orica Denmark AS
Valby Gasbeholder, ejet af Københavns Energi, lå i udkanten af Valby
Parken og blev opført i årene 1965
– 1967 og var i drift frem til 2007.
Efter flere forgæves forsøg på at
finde alternativ anvendelse for beholderen, blev det til slut besluttet at
nedrive beholderen.
Gasbeholderen bestod af en
24-kantet cylinder med tværmål på
ca. 54 m og en cylinderhøjde på 98
m. Den totale højde af beholderen
var 105 m. I hvert af de 24 hjørner
fandtes en søjle af INP 240-profiler,
hvis nederste partier var forstærket
med lameller på profilkroppen. Taget er udført som en gitterkonstruktion med dæk af stålplader. Beholderen var dimensioneret til 200.000
m3 tørgas og var dermed en af de få
og meget store gasbeholdere i verden. Den samlede vægt af beholderen var beregnet til i alt ca. 1350 t.
Efter grundige overvejelser og
analyse af metoder til nedrivning af
denne store beholder, blev det be-
stemt at den sikreste nedrivningsmetode ville være væltning ved
sprængning.
Opgaven med nedrivning af beholderen blev vundet af nedrivningsfirmaet G. Tscherning A/S. Firmaet
entrerede med Precision Demolition
Company Ltd. ved John M. Faulkner
som dermed fik sin 16 opgave med
væltning af gasbeholdere. Arbejdet
med kvalitetssikring af beregninger,
simulering af kollapsmekanisme og
væltning, risikovurdering, udarbej-
Fjellsprenger’n 1/2013
57
vende. Selve udførelsen af arbejdet
med tildannelse af ladninger, prøvesprængning af et af stålprofilerne
for verificering af korrekt dosering af
sprængstof, svækkelse af konstruktionen ved at bortskære dele af stålet
nederst i beholderen, anbringelse af
ladninger, etablering af tændsystem,
afdækning, etablering af afspærring
m.v. tog ca. 1 uge.
Effektiv afdækning af sprængsnit for opfangning af fragmenter fra sprængladningen og fra det sprængte profil, samt dæmpning af trykket fra sprængstoffet.
delse af beredskabsplaner, undersøgelse af mulig jordforurening samt
måling af støj, lufttryk og vibrationer
m.v. blev overdraget til NIRAS A/S.
G. Tscherning A/S havde endvidere allieret sig med Dansk Sprængnings Service som forestod alt vedr.
håndtering af eksplosivstoffer og
var assisterende ved opladningsar-
bejdet, afdækning m.v.
Orica Denmark A/S blev leverandør
af sprængstoffer, retningsbestemte
lineære skæreladning samt tændmidler til projektet.
Forberedelserne til væltning af beholderen var omfattende og specielt
alt vedr. dokumentation var tidskræ-
Søjler er frilagt og klar til at blive sprængt. Søjlerne nedest ved gulvet sprænges
væk og profilerne sprænges over oppe ved snittet som er skåret.
Fjellsprenger’n 1/2013
58
Tændsystemet fik en meget stor
opmærksomhed af flere årsager.
John M. Faulkner’s erfaring var, at
procedure for antændelse var ekstremt vigtig. Der var adskillige eksempler på forsøg på væltning af
tilsvarende beholdere rundt om i
verden, som kun var lykkes delvist
på grund af forkerte antændelsestider. Et andet problem var at placering af ladningerne ville tage 3-4
arbejdsdage. Grundet beholderens
størrelse og afdækning af ladningerne var det nødvendigt at etablere tændsystemet samtidig med
ladningsanbringelsen. Med andre
ord - der skulle vælges et tændsystem som gav ekstrem nøjagtighed i
antændelse og som ikke indebar risiko for utidig antændelse på grund
af elektromagnetiske påvirkninger,
lyn og tordenvejr m.v. Anbefalingen
fra Orica var anvendelse af i-kon™
elektroniske tændsystem. Tekniker fra Orica Norway blev sendt til
Danmark og bistod med programmering af detonatorerne. John M.
Faulkner placerede alle detonatorer og samlede tændsystemet og
teknikeren fra Orica vendte tilbage
til gasbeholderen på dagen for
sprængningen og kontrollerede at
tændsystemet var korrekt samlet,
at alle programmeringerne var som
de skulle være og sikrede at i-kon™
Surface Remote Blasting System
(SURBS) fungerede.
Omfattende afspærring var etableret og søndag d. 4. november 2012 kl.
12.00 kunne John M. Faulkner trykke
på knappen og 36 m lineære skæreladninger, ca. 42 kg sprængstof og 38
stk. i-kon™ detonatorer blev antændt
og få sekunder efter faldt kæmpen til
jorden og beholderen kollapsede perfekt sammen.
Vibrationerne som blev målt var
inden for de forventede værdier og
støjniveauet var lavt som følge af en
effektiv afdækning af alle sprængladningerne.
Det var i øvrigt første gang at i-kon™
detonatorer blev anvendt i Danmark,
og ingen tvivl om at dette var en meget stor succes. Opladning og samling
af tændsystemet i flere dage forud for
sprængningen kunne udføres så sikkerheden var optimal og den nøjagtige
antændelse var absolut påkrævet for
at tilsikre den korrekte væltning og kollaps af gasbeholderen var mulig.
På Youtube kan man søge på ”Valby
Gasbeholder” og man får et meget
stort antal klip fra begivenheden.
Fjellsprenger’n 1/2013
59
Kursus i betonsprængning 2013
Sprængning i beton anvendes, fordi
det er en absolut arbejdsmiljømæssig
god teknisk løsning, og fordi det ofte
er en økonomisk særdeles attraktiv
løsning ved renoveringsarbejder, nybygninger, partielle demontering og
andre demoleringsopgaver.
Mulighederne med sprængninger i
beton er mange, og specielt teknikken ”MINIBLASTING” giver muligheder for anvendelse af sprængladninger i gramstørrelse, således at der kan
sprænges beton, hvor udkast stoppes
Fjellsprenger’n 1/2013
60
få centimeter fra det sprængte objekt
uden gener for trafik, beboere og omgivelser i øvrigt.
Kurset henvender sig til arbejdsledere, ingeniører, arkitekter bygherrer m.v. og sigter på at give deltagerne et grundigt kendskab til
betonsprængningernes muligheder
indenfor bygge- og anlægsbranchen, herunder væltning af konstruktioner, således at man sættes
i stand til at planlægge, føre tilsyn
med og gennemføre sprængninger
i beton på egen hånd.
Varighed og forelæsere
Kurset i Danmark har en varighed på
16 timer og der udstedes kursusbevis til deltagerne.
Forelæsere og instruktører er personer med lang praktisk erfaring og
specialuddannelse indenfor de respektive fagområder. Der undervises
på dansk, og der udleveres dansk
kursusmateriale.
Tilmelding
Tilmelding kan ske enten på telefon (+45) 43451538 eller skriftligt
til Orica Denmark A/S, Smedeland
7, 2600 Glostrup, Danmark eller via
e-mail [email protected]. Efter modtaget tilmelding fremsendes skriftlig
bekræftelse samt kursusprogram.
Pris
for KURSUS I BETONSPRÆNGNING
er
kr. 7.000,00 excl. moms og
kr. 8.750,00 incl. moms
I prisen indgår kursusmateriale, frokost/lunch samt kaffe.
Eksempler på sprængning af/i
betonkonstruktioner
Frilægning af armeringsjern på piloteringspæle, konsoller, bjælker, fundamenter etc.
Bortsprængning af fundamenter, bjælker, søjler, broer, sænkekasser (i vand),
beton med ekstrem høj styrke, bankbokse i beton, betonbunkers, tynde
og tykke bassinvægge, fejlstøbninger,
interimskonstruktioner i form af kranfundamenter, pressevederlag og andre
midlertidige konstruktioner etc.
Udsprængning af dør- og vinduesåbninger, skakt, varmmasse i ovne,
snit i vægge og gulve etc.
Væltning af skorstene, siloer, tårne,
huse og andre høje konstruktioner
inkl. sprængning af stålkonstruktioner
KURSUSINDHOLD
INTRODUKTION
SPRÆNGSTOFFER / TÆNDMIDLER
BETONSPRÆNGNINGER, MINIBLASTING, PLADER, VÆGGE,
FUNDAMENTER, PÆLE, VÆLTNING
AF KONSTRUKTIONER M.V.
VIBRATIONER OG MÅLETEKNIK
TIMEFORDELING
0,5
2
12
1
KURSUSAFSLUTNING
0,5
TIMER I ALT
16
Kursustidspunkt
Uge 47/2013
Dato 18–19 NOV
Kursustidspunkt mandag d. 18/11
kl. 10.00-18.00
Kursustidspunkt tirsdag d. 19/11
kl. 08.00-15.00
Videreuddannelse
Orica Denmark A/S gennemfører
også
• GRUNDKURSUS I SPRÆNGTEKNIK
• KURSUS I VEDLIGEHOLDELSE AF
SPRÆNGTEKNISKE KUND-
Kursussted
Kurset afholdes i Glostrup eller
Ballerup og stedet oplyses senest 3
uger før start.
SKABER,
ligesom der kan tilbydes kurser tilpasset den enkelte virksomheds behov.
Yderligere informationer kan rekvireres.
Kursusafgiften er eksklusiv evt. overnatning på Hotel, transport m.v.
Booking af overnatning kan f.eks.
ske på:
Hotel Lautruppark Hjemmeside: www.lautruppark.dk.
Zleep Hotel, Ballerup –
Hjemmeside: www.zleep.dk.
Herløv Kro, Herlev –
Hjemmeside: www.herlev-kro.dk
Hotel Scandic, Glostrup –
Hjemmeside:
www.scandichotels.dk/Glostrup
Bemærkning
Der udstedes ikke ADR kursusbevis
for førere af køretøjer med FARLIGT
GODS.
Vi forbeholder os ret til at aflyse kurserne, såfremt der ikke er et tilstrækkeligt antal deltagere.
Kontaktinformationer
Orica Denmark A/S
Smedeland 7
DK-2600 Glostrup
Telefon: + 45 43 45 15 38
Telefax: + 45 43 43 22 70
E-mail: [email protected]
Homepage: www.orica.com
Fjellsprenger’n 1/2013
61
REKORDLEVERANSE
TIL LILLEHAMMER
PUKKVERK
Slik ser det ut når 53 tonn emulsjonssprengstoff sender 180 000 tonn
skifer og gneis til himmels. Pallen har en bredde på 187 meter og
strekker seg opptil 50 meter bakover fra kanten.
Fjellsprenger’n 1/2013
62
Med nytt bormønster og 53 tonn emulsjon i ladehullene gjorde Erling Rolstad AS
vei i vellingen i pukkverket på Dalhøgda.
Kjempebestillingen fra Litra Grus AS satte
også en ny rekord for Orica.
I slutten av april leverte Orica Norway
den største enkeltleveransen av emulsjonssprengstoff som én kunde noen
gang har bestilt av Oricas bulkstasjon
på Engene i Hurum. Ikke mindre enn
fire ladebiler og ett bulk-vogntog var i
aksjon da Litra Grus AS skulle sprenge
en kjempepall i Lillehammer pukkverk.
Sammen pumpet de 53 tonn emulsjon ned i fjellet i løpet av fem timer.
Det er maskinentreprenøren Erling Rolstad AS som utfører bore- og
sprengningsoperasjonene i pukkverket på Dalhøgda i Ringsaker kommune, 15 kilometer ned fra Sjusjøen. Her har to mann med hver sin
borerigg jobbet i to måneder med å
forberede kjempesmellet.
Pallen hadde en bredde på 187
meter, strakte seg 16–50 meter bakover og besto av 536 ladehull. Hvert
hull hadde en gjennomsnitlig dybde
på 13,5 meter, hvilket skulle tilsi at
pallen besto av 7210 bormeter totalt.
Salven produserte 77 000 faste kubikkmeter, eller 180 000 tonn med
steinmasse.
Nytt bormønster
Det har alltid blitt skutt store salver på
Dalhøgda. Ringsaker kommune har
nemlig lagt restriksjoner på sprengningsaktivitetene i pukkverket. Mellom 1. mai og 1. august er boring og
sprengning forbudt av nabohensyn.
Derfor konsentrerer Litra Grus vanligvis produksjonen av nytt ”råstoff” i to
kraftige salver hvert halvår. Av ulike
praktiske grunner valgte man denne
gang å dekke årets sprengningsbehov
med én eneste smell.
Lillehammer pukkverk produserer
årlig om lag 150 000 tonn masse.
Storsmellen i vår har således skaffet
mer enn nok stein til knuseverket fram
til neste vår.
I forbindelse med rekordsalven
gjennomførte Litra Grus og Orica et
viktig eksperiment for steinbruddet.
Tidligere salver har gitt mer finstoff i
knuseprosessen enn det som har vært
ønskelig, og bedriften ga Orica i oppdrag å utarbeide et nytt bormønster
for om mulig å øke fragmenteringen
og skaffe større stein til knuseren.
– På bakgrunn av salveplanen fra
Orica endret vi et bormønster vi har
brukt i mange år, forklarer skytebas
Marius Rolstad. – Tidligere anvendte
vi en hullavstand på 3,5 meter og en
forsetning på 2,5 meter. Denne gangen økte vi avstanden mellom borhullene til 4 meter og avstanden mellom
hullrekkene til 2,7 meter.
Skytebasen er overrasket over resultatet.
– Det var imponerende bra. Vi fryktet at vi ville få storsteiner på størrelse
med campingvogner, men så fikk vi
”motorsykler” i stedet. Jeg har aldri
før sett ei røys med en så fin topp og
samtidig med så stor stein innvendig.
Aktiv familiebedrift
Erling Rolstad AS er en familiedrevet
bedrift på Vinstra som har drevet
med boring, sprengning og masse-
Fjellsprenger’n 1/2013
63
Avdelingsleder Hans Petter Haugsrud fra Litra Grus (t.v.) følger spent med på at skytebasene Marius Rolstad (i midten) og
Ingar Ringen regner ut salvens volum.
Som bildet viser var det tett snødrev mens ladingen pågikk.
Fjellsprenger’n 1/2013
64
Foto: Kjetil Morstad, Orica.
transport over hele Østlandet siden
1947. I tillegg er de eiere og medeiere
i ti steinbrudd og grustak i regionen.
Firmaet er et av de største i sitt slag på
Østlandet, med 60 fast ansatte og 10
mann på midlertidige kontrakter. På
ladedagen hadde Rolstad 12 mann
i sving, i tillegg stilte Orica med åtte
mann.
Eieren av Lillehammer pukkverk,
Litra Grus AS, er en av landets største
produsenter av grus og pukk. De er et
datterselskap av Veidekke, og leverer
over hele Mjøsregionen og langt oppover Gudbrandsdalen.
Bergarten i pukkverket på Dalhøgda
består av en litt uryddig blanding av
skifer og gneis, og er rikt på slepper.
Flere fluer i smekken
– Vi har nok hatt større bulkleveranser
andre steder, forteller bulkkoordinator
i Orica, Steffen Ruud. – Men da har
jobben strukket seg over flere dager. I
dette tilfellet tok vi alt på én dag, og
det har vi ikke gjort før.
Ruud er godt fornøyd med gjennomføringen av jobben. Foruten fire
ladetrucker fra Oricas bulkstasjon på
Engene i Hurum, deltok også et vogntog med emulsjonstanker direkte fra
fabrikken i Sverige i ladeoperasjonen.
Med fullastede biler fikk man endatil et
så stort overskudd på emulsjon at man
kunne levere ytterligere 50 tonn til en
jobb i nærheten neste dag. Å ekspedere om lag hundre tonn emulsjon på
stad en aha-opplevelse.
– Vi ser at det går an å gjøre ting på
andre måter enn den vi er vant til, sier
den unge skytebasen, som er tredje
generasjon skytebas i Rolstad-familien.
– Lærdommen fra Dalhøgda tar vi med
oss når vi skal planlegge liknende jobber i framtida. Selv om vi mener at vi
bruker en god teknikk i de steinbruddene vi drifter selv, er det ikke dumt å
rådføre seg med andre og få innspill til
arbeidet en gjør!
Bare to dager etter rekordsalven i Lillehammer pukkverk, skjøt Marius Rolstad og mannskapet hans en ny, stor
salve på Fåvang. Den var på 20 tonn
Centra™ Gold og produserte 30 000
kubikk. På mindre enn ei uke har fjell-
– Selv om det er mye slepper, har
vi lite avvik, sier Marius Rolstad. – Det
skyldes at vi er påpasselige med å plassere boret rett på slepperetningen.
to dager, er verdt å skrive hjem om.
sprengerne fra Vinstra altså tatt ut 107
000 faste kubikk og forbrukt i alt 73
tonn emulsjon.
Det er ikke hverdagskost.
Nyttig erfaring
Kjempesmellen i april ga Marius Rol-
Truckene måtte refylles med emulsjon. Vogntoget til høyre kom direkte fra emulsjonsfabrikken i Sverige.
Foto: Kjetil Morstad, Orica.
Fjellsprenger’n 1/2013
65
”Post smellum”. Nærmest perfekt framkast og tilsynelatende meget god fragmentering preger røysa etter rekordsalven.
Et fornøyd mannskap fra Erling Rolstad AS poserer i minne-T-skjorter etter suksessen på Dalhøgda. F.h.: Odd Arne Frydenlund,
Ingar Ringen, Ola Skurdal, Marius Rolstad og Bjørn Rognli. Lengst t.v. Orica Nitroconsults sjef, Espen Hugaas, som også hadde
en finger med i spillet.
Fjellsprenger’n 1/2013
66
Vår yngste leser?
Fra Arnfinn Olsen på Hitra har vi mottatt dette koselige bildet av Solveig (7 mnd.) som
blar ivrig i Fjellsprenger’n.
Fjellsprenger’n 1/2013
67
Marking Solution
Implementeringen av produktmerking i henhold til ”Track
& Trace- direktivet”, og hva dette betyr for deg som kunde.
sert etter 5. april 2013 er merket ifølge gjeldende direktiv, se eksempel på side 70.
Andre trinn i Track & Trace implementering skal
være gjeldende fra og med 5. april 2015
Det andre trinnet i gjennomføringen krever sporbarhet
av alle eksplosive varer gjennom hele livsløpet frem til
sluttbruker. Sporbarheten innebærer blant annet muligheten til å identifisere hvert enkelt produkts forflytning
og dets aktuelle eier til enhver tid. Orica er nå i en fase
med utvikling av brukervennlige verktøy og løsninger for denne prosessen.
Første trinn av Track & Trace innføringen med tidsfrist 5. april 2013
Med målsetting om standardisering av lovgivningen vedrørende håndtering av eksplosive varer innen EU(EØS),
har det kommet et antall direktiv som påvirker vår
virksomhet. Blant annet har EU utferdiget direktivene
2008/43/EC og 2012/04/EU for identifisering og sporbarhet av eksplosive varer, vanligvis referert til som
”Track & Trace-direktivet”.
Første trinn i ”Track & Trace-direktivet” har allerede trått
i kraft. Ifølge disse direktivene må alle produkter inneholdende eksplosive stoffer, som anvendes innen EU (EØS),
(se neste side) merkes med en unik identifikasjonsskode
fra og med 5.april 2013.
Oricas produksjonsenheter har gjennomført tiltak
for å merke alle produkter ifølge ”Track &Tracedirektivet”
Alle Oricas fabrikker som leverer produkter innen EU har
etablert utstyr for merking av eksplosive varer. Alle våre
produkter om inneholder eksplosive stoffer og er produ-
Fjellsprenger’n 1/2013
68
Overgangsfasen frem til april 2015
For at kunder og leverandører skal ha mulighet til å tømme sine lager for produkter som er produsert før før 5.april 2013, har EU satt en 2-årig tidsfrist
frem til april 2015. I denne perioden vil brukerne fortsatt
ha mulighet til å ta imot og benytte eksplosive varer som
ikke er merket i henhold til ”Track & Trace-direktivet”.
Legale krav for merking
av eksplosive varer ifølge
EU-direktiv 2008/43/EC og
2012/04/EU
Legale krav for den unike
ID-koden ifølge
EU-direktiv 2008/43/EC og
2012/04/EU
Direktivet krever at produkter som inneholder eksplosive stoffer som markedsføres for sivilt bruk innen EU
skal merkes med en unik identifikasjonskode, fra og
med den 5.arpil 2013 og fremover, såfremt den ikke
er unntatt fra direktivets oversikt over produkter.
Den unike identifikasjon av hvert enkelt produkt skal
inneholde:
1. manuelt lesbar del av identifikasjonen, hvilken skal
inneholde følgende:
a)Produsentens navn
b)En alfanumerisk kode inneholdende:
i) kombinasjon av to bokstaver som identifiserer medlemsstat (plass for produksjon eller import til medlemsstaten, f. eks. AT=Austria)
ii) Kombinasjon av tre siffer som angir produksjonssted (tildelt av lokale myndigheter)
iii) Den unike produkt- og individkoden som utformes
av produsenten.
2. En elektronisk lesbar identifikasjon som strekkode
og/eller QR-kode som direkte relaterer til den alfanumeriske koden;
ID-merking ifølge direktivets kreves for følgende
produkter:
Patronerte eksplosiver
Eksplosiver i sekk
To-komponents eksplosiver
(f.eks Buntupptennere)
Eksempel:
Fenghetter
Elektriske, ikke elektriske og elektroniske
tennere (ferdigmontert)
Primere/boostere (ladningsforsterkere)
Detonerende lunter
Kruttlunter
Beholdere som inneholder eksplosiver
Krutt
3. For varer som er for små for å merking av den unike
koden, anses informasjonen under punkt 1(b) (i), 1 (b) (ii)
og 2 for å være tilstrekkelig.
For varer som er for små til å merke informasjonen ifølge
punkt 1 (b)(i) og (ii) og punkt 2, eller at det er teknisk
umulig på grunn av form eller design å merke med unik
identifikasjon, skal den plasseres på den minste mulige
forpakningsenhet.
Den minste forpakningsenheten skal forsegles.
Hver tenner og primer/booster som faller inn under unntaket i den andre setningen ovenfor skal merkes på en
varig måte slik at informasjonen under punkt 1 (b) (i) og
(ii) er tydelig lesbar. Antall tennere og primere/boostere
skal angis på den minste forpakningen.
Detonerende lunter som faller inn under unntaket i den
andre setningen ovenfor skal merkes med en unik IDkode på spolen eller rullen, og der det er mulig, på den
minste forpakningen.
Fjellsprenger’n 1/2013
69
[email protected]
Fjellsprenger’n 1/2013
70
Ansvarlig utgiver:
Svein Hegna
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Redaktør:
Thor Andersen
Layout, Grafisk Design & Produksjon:
Orica Mining Services - EMET Marketing Communications
Reportasjer og foto:
Einar Gjærevold, Ord og fokus
Opplag:
4.500
Trykk:
UAB ”PROPRINT BALTIC”
Har du kommentarer eller forslag til innhold
for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Fjellsprenger’n 1/2013
71
Retur: Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Fjellsprenger’n 1/2013
72