Transcript Nr. 2 - November 2011 - Orica Mining Services

Kundemagasin fra Orica Norway AS
Fjellsprenger’n
Nr. 2 - November 2011 - 22. årgang
Profilen
... side 12
Krafttak i Rendalen
.....side 20
Sprengningsmodellering
... side 38
... side 46
Vi utvikler morgendagens
teknikk...
...og løser dagens
utfordringer
I dine anstrengelser for å øke produktiviteten, effektiviteten
og sikkerheten trenger du en samarbeidspartner.
En samarbeidspartner som forstår dine utfordringer og som
kan hjelpe deg å løse dem.
www.oricaminingservices.com
Kjære lesere,
Tradisjonen tro foreligger det et
nytt nummer av Fjellsprenger’n til
årets store begivenhet, Fjellsprengningsdagen. Dette arrangementet
er av stor betydning for vår spesielle bransje. Her får vi muligheten
til å lytte til interessante foredrag,
møte gode kolleger og utveksle erfaringer under helt andre og mer
avslappende former enn hva vi
vanligvis opplever i en stressende
hverdag. De siste dagene har jeg
flere ganger fått spørsmålet: ”Du
kommer vel på konferansen, kan
Svein Hegna
vi ikke ta en liten prat da, over en
Commercial Manager Norway
kopp kaffe eller noe?”
Når året nå nærmer seg slutten blir det jo gjerne til at man ser seg
litt tilbake og spør; Hvor ble dette året egentlig av? Dette betyr vel at
aktiviteten har vært så høy at man egentlig ikke har tatt notis av at
tiden bare flyr avsted. Samtidig som man gjør seg noen refleksjoner
rundt dette, ser man neste år komme rett rundt svingen. Slik det ser
ut nå, tyder mye på at man på samme tid neste år vil stille seg det
samme spørsmålet: Hvor ble dette året egentlig av?
Det er mange spennende prosjekter på gang, noen allerede oppstartet, noen i ”startgropa” og mange i planleggingsfasen. Vi får nå
håpe at situasjonen i Eurosonen kommer under kontroll, og at planleggings- og investeringsviljen her oppe i Norden ikke blir for sterkt
påvirket av forholdene lenger syd. I skrivende stund ser det ut som om
fornuften seirer i de mest utsatte landene og at fremtidsutsiktene er
mer positive enn de har vært de siste ukene.
I dette nummeret av Fjellsprenger’n kan du lese om noen helt spesielle
prosjekter som virkelig viser noe av de norske fjellsprengeres løsningsorienterte tankegang på sitt beste. Du vil også se at Orica Mining Services
fra neste år vil bytte navn på sine ikke-elektriske tennmidler. Dette
betyr at NONEL for fremtiden vil ha varemerket Exel™. Våre ikkeelektriske tennere vil fortsatt bli produsert ved vår fabrikk i Sverige,
og det vil ikke bli gjort noen forandringer på produktene, bortsett
fra slangefargen på våre SL-blokker. Produkter med nytt og gammelt
navn kan derfor trygt brukes om hverandre ved samme sprengningsoppdrag. Vi vil orientere nærmere om denne forandringen i ukene
som kommer. Dette vil også bli et tema ved våre sprengningskvelder
rundt i landet. En oversikt over disse kveldene vil du finne lenger ut i
bladet.
Siden dette er årets siste utgave av bladet vil jeg benytte anledningen
til å ønske alle lesere en god jul og et fremgangsrikt nytt år!
Svein Hegna
Commercial Manager Norway
Innhold
Gudvangens hvite gull
s. 4
Siste jobb med gjengen
s. 12
Krafttak i Rendalen s. 20
På tå hev i Trondheim
s. 30
Oversikt, kundekvelder
s. 37
Sprengningsmodellering E6
Løsmassetunnel, Møllenberg s. 38
Produktendringer,
fra NONEL® til Exel™
s. 46
Nytt om navn
s. 48
Fjellsprenger’n trenger
din hjelp
s. 49
Har du kommentarer eller forslag til innhold for
Fjellsprenger’n,
vennligst ta kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Fjellsprenger’n 2 - 2011
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
GUDVANGEN
NS HVITE GULL
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Gudvangen Stein går nye veier.
Med Orica på laget tester de ut
Civec™Control i anortosittgruva
midt i verdensarvstedet
Nærøydalen.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Gudvangen Stein ligger i Nærøydalen, midt inne blant høye fjell og dype daler i det vernede, piktoreske
landskapet i Sogn. Jordalsnuten til venstre. Herfra utvinnes det mer enn 210 000 tonn anortositt hvert år.
Hvis du syns det er noe kjent med
landskapet når du kommer kjørende opp Nærøydalen fra sør og
nærmer deg Gudvangen, kan det
være fordi du har vært i Nasjonalgalleriet. Der kan du ha sett I.C.
Dahls maleri “Fra Stalheim” (1842).
Midt i dette hovedverket fra
nasjonalromantikken løfter Jordalsnuten seg som en 937 meter høy
kamelpukkel til værs. Og akkurat
her, øverst i dalen og et stykke
ovenfor roten av pukkelen, har
Gudvangen Stein slått hull på
nasjonalhelligdommen.
For det er her den gjemmer seg,
en av verdens sjeldneste og mest
verdifulle bergarter; den kritthvite
anortositten.
– Hvit anortositt er den uomvandlete typen av bergarten,
forklarer Morten Samskott (57).
– Den inneholder 30 prosent aluminiumoksyd, og finnes bare på
to steder i hele universet. Her i
Gudvangen. Og på månen.
Unik bergart
Anortositt var en ukjent bergart
før sveitseren Victor Moritz Goldschmidt (1888–1947) oppdaget
den i Sogn i 1917. Goldschmidt
var professor i geologi, mineralogi
og geokjemi, og kartla mineralforekomster og bergarter over hele
Norge tidlig i forrige århundre.
Riktignok finnes det forekomster av anortositt enkelte andre
steder også, som i Canada, Rogaland, Nord-Hordaland, Lofoten,
og på Kola og Grønland, men
ikke av det fine, hvite slaget som
i Gudvangen. Anortosittmassivet i Sogn og Fjordane dekker et
areal på 700 kvadratkilometer og
stikker 300 meter dypt. Det tok
mange år før en begynte å skjønne
hvilken ressurs dette var, derfor er
gruvedrift i forekomsten av relativt
ny dato; det vil si at den har foregått siden slutten av 1950-tallet.
– Det er aluminiuminnholdet
som gjør anortositten så unik,
fortsetter Samskott. Den daglige
lederen for Gudvangen Stein er
tydelig stolt av fjellet sitt.
– Aluminiumoksydet gjør bergarten veldig attraktiv for steinullindustrien. Foreløpig har vi ikke
klart å finne en god metode til å
framstille ren aluminium av den,
men vi jobber med saken.
Når det skjer, vil anortosittgruva
i Sogn bli en svært verdifull ressurs.
Særegen gruve
Vi har ikke mange gruver igjen i
Norge. Faktisk bare tolv stykker,
med smått og stort. Alle har sitt
eget særpreg, men kanskje er
Gudvangen Stein likevel den mest
spesielle.
Vi kjører innover i den mørke
gruvegangen, som strekker seg
som en svakt synkende veitunnel
500 meter innover i Jordalsnuten.
Utenfor plasker vestlandsregnet
ned, men her inne er det forunderlig tørt – og romslig. Gangene
er 16 meter brede og 10 meter
høye, hvilket gir et tverrsnitt på
160 kvadratmeter. Likevel er det
verken tørrheten eller romsligheten som gjør mest inntrykk
der vi humper mot den opplyste
stuffen i enden av tunnelen. Det
er lyset som kastes tilbake fra fjellveggene. Det utrolig hvite berget.
Et stykke inn i fjellet deler
gangen seg i fire utløpere. Det
gir gruva fire stuffer og litt “palleland”. Her går driften året rundt,
men bare på dagtid. Inne i gruva
jobber det vanligvis bare tre operatører; to på stuffen og én på bakstuff. I tillegg kommer en sjåfør på
hjullasteren og én på tiptrucken.
Tre salver avfyres i uka. Det gir en
inndrift på fem meter eller cirka
800 kubikk sprengtstein hver gang.
– Det er et stabilt fjell, sier
Samskott mens han parkerer bilen.
– Det inneholder enkelte slepper
med vann, men stort sett har vi
tørre og fine forhold. Som du ser,
bruker vi lite bolting. Sett med
en skytebas’ øyne er nok anortositten litt seig og tungsprengt, og
det finnes ikke “klyv” i den. Det
vil si at det ikke er noe system på
strukturen i fjellet. Noen ganger
blir det nærmest bare “sukker”
igjen av ei salve, andre ganger blir
det bare storstein.
Daglig leder i Gudvangen Stein, Morten Samskott (t.v.) diskuterer
kvalitetsprøver av anortositt med regionsjef i Orica, Arve Marigård.
Prøveprosjekt med
bulkemulsjon
Framme på stuffen er Arne Hagenson og Bjørn Kalhagen i full gang
med ladingen. Assosiasjonene går
straks i retning av tunneldrift, for
ikke bare bruker operatørene en
vanlig tunnelrigg til boringen, de
strekker også slanger og pumper
bulkemulsjon, Civec™Control, i
ladehullene. Det er en uvanlig
teknikk i norske underjordsgruver, og som bare Rana Gruver har
innført tidligere.
I alle de ti årene Gudvangen
Stein har eksistert, har gruvearbeiderne ladet med ANFOsprengstoff – den siste tida fra en
annen leverandør enn Orica. Når
de nå tar bulkemulsjon i bruk for
første gang, er det snakk om en
prøveperiode på seks måneder.
I denne tida leier gruva en HandiLoader™ av Orica.
– Vi bestemte oss i vinter for å se
om det var mulig å kutte i de største
utgiftspostene, og ba om et tilbud
fra Orica, forteller Samskott. I Orica
Skytebas og arbeidsformann Arne Hagenson har begynt ladearbeidet
på dagens salve. Hver salve produserer om lag 800 kubikk stein.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
7
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
sprenge på slutten av dagen, slik
at røyken er borte til dagen etter.
Nå kan vi sprenge når det passer
best.
Noen kvalitetsforskjell på
sprengningsresultatet har ikke
Samskott merket.
– Er det mer lønnsomt å bruke
Civec™Control framfor ANFOsprengstoff, tror du?
– Min utfordring nå blir å sette opp det regnestykket. I første
omgang har vi en avtale om å
teste emulsjon fram til nyttår.
Arve Marigård (t.v.) og Morten Samskott diskuterer emulsjonssprengstoffets fordeler foran matrisetanken, som har en sjelden
ideell plassering i anortosittgruva. Her står den både tørt og er
godt beskyttet
hadde Arve Marigård nettopp tatt
over som regionsjef for Vestlandet.
Han dro til Gudvangen på befaring
og kom opp med et utradisjonelt
forslag.
– Jeg så at de hadde en del
slepper med vann som forsinket
dem i ladingen, sier Marigård
(56). Han er tredjemann i bilen og
følger karene med blikket der de
flytter ladeslangen fra hull til hull.
– Vann og ANFO-sprengstoff går
dårlig sammen, så vi begynte å
diskutere muligheten for å bruke
Civec™Control i stedet. Morten
var positiv, og ble med til Øystese,
der Veidekke drev en veitunnel for
Statens vegvesen, slik at han fikk
se emulsjonssprengstoff brukt i
praksis.
Morten Samskott ble imponert
av det han så og hvor kjapt det
gikk å lade med flytende sprengstoff. Han øynet en sjanse til å
spare penger.
– Ladingen går minst dobbelt så
fort med Civec™Control som det
gjorde før, sier han. – Emulsjonssprengstoff er mye mer lettvint å
jobbe med, dessuten er det en
sikrere løsning. Emulsjonen er jo
pr. definisjon ikke sprengstoff
før du pumper den inn i hullet.
En annen fordel er at vi blir mer
fleksible med hensyn til når vi kan
sprenge. Sprengning med ANFOsprengstoff avgir mye røyk og
nitrøse gasser, som må ventileres
ut før vi kan gå inn i gruva igjen.
Det har vi hittil løst ved bare å
Sentral i steinullindustrien
Gudvangen Stein er en liten bedrift,
med bare ni ansatte eller innleide,
men det er ikke småtterier de tar ut
av fjellet hvert år. Gruva har også
sitt eget pukkverk og knuser steinen selv. I fjor føyk produksjonen
opp i 210 000 tonn.
80 prosent av all anortositt
som tas ut i Gudvangen blir eksportert ut av landet, og like mye
av dette igjen blir brukt i steinullindustrien – i Danmark, Nederland, Tyskland, Sverige, Polen og
Bjørn Kalhagen trives med lading av Civec™ Control i høyden
Lyse og relativt tørre forhold gjør gruva i Jordalsnuten spesiell. Om en kan si at det er ”trivelig” i ei
gruve, så passer det her.
Litauen. De viktigste kundene er
Rockwool, Knauf og Paroc. De
resterende 20 prosentene blir levert
som hvit singel til det utenlandske
markedet.
Singel av den hvite anortositten blir brukt i toppdekke på veier
i Tyskland og Nederland. Hvitfargen gjør at temperaturen blir
senket med åtte–ti grader på solrike sommerdager. Tysk og nederlandsk vegvesen har også funnet
ut at toppdekket gjør det mulig
å senke effekten på armaturer til
veibelysning og øke avstanden
mellom lysstolpene.
Bare 20 prosent av produksjonen
i Gudvangen Stein blir brukt i Norge,
hovedsakelig i Rockwools fabrikker i
Trondheim og Moss. Ut over det går
en del stein til vanlig singel og veigrus lokalt.
– Vi prøver å øke produksjonen
litt hvert år, opplyser Samskott. – I
år håper vi å komme opp i 230 000
tonn. Vi har fått to nye steinull-fabrikker å levere til, men er usikre på
om det vil øke omsetningen. Steinullmarkedet er nokså konstant. Hvis
vi selger mer til én produsent, vil
salget til en annen kanskje minke.
Målet er at Gudvangen
skal tjene på å bruke
Civec™ Control.
Arve Marigård, Orica
Anortositt er en verdifull bergart, men geografien kludrer til
mulighetene for høy profitt.
Nærøyfjorden er ei sidearm til
Aurlandsfjorden, som igjen er
en utløper av Sognefjorden –
Norges lengste fjord. Et lasteskip
bruker opptil ti timer på å ta seg
ut av disse fjordene, og det gir
økte transportkostnader.
Magefølelsen bestemmer
Inne i gruva er ladejobben snart
gjort. Dagens salve består som
vanlig av 180 hull, der hvert hull
er fem meter dypt. “Bare” 170
av dem blir fylt med sprengstoff,
resten er boret for at steinmassene
skal ha en åpning å falle inn mot.
Samskott gir Orica terningkast seks for måten sprengstoffprodusenten har forberedt overgangen til emulsjonssprengstoff
på. Dessuten setter han stor pris
på hvordan leverandøren følger
opp kontakten. – Arve er mye på farten, og jeg
syns det er veldig hyggelig at han
stikker innom når han kjører forbi.
Selv om det ikke er for annet enn
å drikke en kopp kaffe og sette
Fjellsprenger’n 2 - 2011
9
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
igjen et Orica-krus, så holder vi i
alle fall kontakten og dialogen!
I tillegg kommer det en supervisor
hit en gang i måneden for å sjekke
HandiLoader™-utstyret.
Gruveselskapet har ikke opplevd en liknende kontakt med en
sprengstoffleverandør før. – De vi
handlet med tidligere, så vi ikke
snurten av. Heller ikke når de leverte
varer til oss, for de brukte eksterne
transportører.
– Kommer dere til å fortsette
å bruke emulsjonssprengstoff?
Morten Samskott titter bort
på Arve Marigård.
– Det er ikke så lett å sette tall
på det, men magefølelsen tilsier
at emulsjonssprengstoff er minst
like bra som ANFO. Og økonomisk sett var målet at den skulle
være enten like bra, eller bedre.
– At ladetida halveres er en vesentlig faktor, innskyter Marigård.
– Det at man slipper å benytte
patronert sprengstoff der man har
mye vann i hullene innebærer jo
også en økonomisk fordel. Prisen
på patronert sprengstoff er vesentlig
høyere enn på Civec™Control.
Arve Marigård er godt fornøyd
med at Gudvangen Stein har valgt
Orica som leverandør. – Målet
vårt er at Gudvangen skal oppleve
at de tjener på å bruke emulsjonssprengstoff. Men uansett valg, er
vi glade for å igjen være foretrukket
som leverandør.
Framtida for Gudvangen Stein
ser i alle fall svært lys ut, ifølge
gruvesjef Morten Samskott:
– Vi har regnet ut at hvis vi tar
ut åtte millioner tonn hvert år,
har vi anortositt nok til 400 år.
Og lenger trenger vi strengt tatt
ikke å planlegge. Da begynner
selv jeg å bli så gammel at jeg får
kjøpe meg stav!
Gudvangen Stein AS
Eier: Nordic Mining Group AS
Etablert: 2001
Bergart: Anortositt
Produksjon: 210 000 tonn pr år
Kunder: Rockwool, Knauf, Paroc
og lokale kunder
Omsetning:20 millioner kroner (2010)
Anortositt
Anortositt (kvitstein, gabriolitt) er en dypbergart som ble dannet
under høyt trykk i magmakamre på grensa mellom jordmantelen
og jordskorpa for cirka én milliard år siden. Den finnes i ulike
kvaliteter. En variant utvinnes fra et stort anortosittmassiv i
Rogaland og Hordaland, og inneholder en spesiell feltspat
(plagioklas) med et vakkert fargespill.
Anortositt blir brukt i matvareindustrien, til lyse asfaltdekker,
som filler i maling, plast, gummi og tannpasta, og som fasadestein.
Bergarten er sjelden, men forekommer i enkelte store massiver i de
prekambriske skjoldområdene.
Bergarten er fylkesstein i Rogaland.
Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, geoportalen.no.
Vi har produkter,
systemer og kunnskap
for effektiv drift ...
... tid er penger
Verdens ledende sprengstoffleverandør
Orica Norway AS
Røykenveien 18
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tel. 32 22 91 00
Fax. 32 22 91 01
[email protected]
www.oricaminingservices.com
Fjellsprenger’n 2 - 2011
11
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Profilen
Sten
Magne
Brenden
SISTE JOBB
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Han har alunskifer i nesa og
lurte døden to ganger.
På hans første anlegg regnet
de med at 15 mann ville
omkomme. Om et par år
går han av med pensjon.
Da vil han ha tilbrakt
nesten hele yrkeslivet
under jorda.
Navn:
Født:
Bosted:
Jobb:
Utdanning:
Sivilstatus:
Barn:
Interesser:
Verv:
Hører på:
Leser:
Ser på:
Spiser:
Drikker:
Kjører:
Ferierer:
Sten Magne Brenden
1947
Brandbu
Driftsleder, Skanska
Framhaldskole og ett år på teknisk fagskole
Gift med Solveig (58)
Datter (35) og sønn (34)
Ski og sykkel. Stelle hus og heim
Nei
Altetende. Danseband. Abba, Beach Boys.
Heller Beatles enn Stones
Fagtidsskrifter og aviser
Underholdningsprogrammer, nyheter og vintersport
Mye fisk, minst én fiskerett hver helg
Vin, både rød og hvit
Mercedes 290, 1997-mod.
Jobber hjemme eller kjører bobil nedover Europa
B MED GJENGEN
– DET TOK TO UKER før jeg ble
sluppet ut av sykehuset. Den ene
halvdelen av ansiktet var brent,
så de måtte skrape det dagen
etter. Du kan se at jeg har færre
rynker på den ene sida av fjeset
enn på den andre. Det var en
brutal måte å bli kvitt dem på.
Drammen, 29. juni 1999:
Klokka er 15:45 om ettermiddagen. Noen sveisere holder på
å montere en port i tunnelåpningen til det som skal bli Bragernestunnelen. Plutselig tar det
fyr i PS-isolasjonen rundt ventilasjonsanlegget.
Brannen sprer seg med rasende fart innover i tunnelen.
En gjeng med røykdykkere fra
brannvesenet kommer til og haster inn i tunnelen med vannslangene etter seg. Driftsleder Sten
Magne Brenden fra Skanska blir
med. Han er lommekjent og kan
kanskje hjelpe.
Imens slikker flammene seg
fram til en container 30–40 meter innenfor åpningen. Der har
en eller annen satt igjen 82 kilo
med sprengstoff. Mest rørladninger.
Eksplosjonen er voldsom.
Sten Magne Brenden trekker
pusten.
– Tre mann ble drept. To av
røykdykkerne og en maskinkjører
fra en underentreprenør. I tillegg
ble tre Skanska-folk hardt skadd.
En elektriker, en borer og jeg.
Brenden tier og blar i albumet
med avisklipp om tragedien. Ser
forsidebildet av seg selv liggende
utslått på bakken, omringet av
brannfolk og med et krater bak
seg. Det er kona som har samlet
klippene. Selv har han knapt orket å se i albumet på 12 år.
– Etter dette ble reglene for
lagring og bruk av sprengstoff
mye strengere. Det var strengt
fra før, men kravene ble ikke
overholdt. Sprengstoffet skulle
innleveres hver dag, men denne
gangen ble noe mellomlagret i
tunnelen. Det ble en dyr lærepenge.
DET VAR ANDRE gangen Sten
Magne Brenden lurte døden.
Den første skal vi snart komme
til.
Egentlig lå det ikke i kortene
at Brenden skulle bli anleggsarbeider. Han trådte sine barnesko
i den lille bygda Saksumdal, vis à
vis Lillehammer, der bestefaren
var småbruker og slakter, og faren sveiser – men ikke på verksted. I 1940- og 50-årene var det
fortsatt vanlig med sveisere, faste
hjelpesmenn, på de store Opplandsgårdene.
Da Sten Magne var sju år, flyttet familien til Brandbu på Hadeland. Der vokste han opp, og der
bor han fortsatt. Faren fikk etter
hvert jobb på Christiania Spigerverket i Oslo, mens sønnen fullførte sine sju år i folkeskolen, tok
ett år i framhaldsskolen og så ett
år til.
En kjenning, Gunnar Friskop,
var den eneste anleggsslusken i
bygda. Han var formann hos en
maskinentreprenør i Oslo, Ing.
Thor Furuholmen, og tilbød den
unge mannen jobb. Siden har
Brenden vært i anleggsbransjen.
Det hender rett som det er at Brenden går
lei av kontorstolen. Han må være der det
skjer. På stuffen føler han seg hjemme.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
13
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
et støyende
anlegg?
– I grunnen
ikke.
Det
var mange
fra dalene
som tok seg
anleggsarbeid på den
tida. Det var
den skolen
vi måtte gå.
Og vi var
ydmyke for
dem som allerede jobbet på anlegget.
Aurlandanlegget var en
grei arbeidsplass, men
Faksimile fra avisa Fremtiden 30. juni 1999
forholdene
var tøffe.
Hele tida hos samme arbeidsgiMye av jobben foregikk med
ver. Til våren blir det 42 år.
håndmakt, og sikkerhetsutstyr
– Furuholmen hadde begynt
var det så som så med. Hørselspå et digert kraftverk for Oslo lysvern fantes ikke, arbeiderne tygde
verker i Aurland. De trengte folk,
papir og dyttet det i ørene.
så to stykker av oss reiste over
– Vi var mange, over 800
dit og fikk jobb. Det var 20. mai
mann på det meste. Og det var
1970.
utrygt arbeid. Da vi startet i Aur Jobben var å hjelpe til på bakland i 1970, regnet byggherren
stuff. Brenden hengte opp ventimed å miste 15 mann der i løpet
lasjon, la vannrør og slikt. Jobbet
av byggeperioden. Fasiten ble at
med tilførselstunneler og sjakter.
ni eller ti mann mistet livet. Så vi
Alt var svært. Etter tre måneder
var ikke like sikre på å komme
kom han med på et stufflag og
helskinnet fra et anlegg den ganfikk bore og lade og sprenge.
gen som vi er i dag. I dag har vi et
Han var der i ett år, og så ble han
helt annet fokus på sikkerheten.
bas på neste jobb, på Aurland
Det er ikke uvanlig at sønner
Øst.
følger i sporene til fedrene sine,
– Hvordan var det å jobbe i
men det gjaldt ikke Brenden.
Aurland?
Derimot inspirerte han faren til å
– Det var greit. Vi gikk trefølge i hans spor.
skiftordning, så jeg fikk dra
– Ha-ha, ja, far min gikk lei
hjem hver tredje helg.
av Spigerverket. Han så vel at
– Var det vanskelig å omjeg tjente godt og fikk lyst til å
stille seg fra et landlig miljø til
prøve. Han kom etter til Aurland
i 1972, 49 år gammel. Det er den
eneste gangen vi jobbet på samme anlegg. Han ble uføretrygdet
på grunn av belastningsskader i
en alder av 62 år.
Det var gode tider i anleggssektoren den gangen.
– I 1972–74 tjente jeg tre–fire
ganger så mye som en industriarbeider. Da lå vi på 110–120 000
kroner i året. Det var like mye
som svigerfaren min tok opp i lån
da han bygde seg husbankhus i
1971. Industriarbeiderlønna var
vel 25–30 000 kroner det året.
Samtidig var inflasjonen høy, et
banklån var borte i løpet av ti år.
Det var ei riktig tid å etablere seg.
UTENFOR BRAKKERIGGEN på
Holm i Vestfold buldrer lastebilene forbi. De kjører sprengtstein
fra den nye ”lyntogtunnelen”
som Skanska driver for Jernbaneverket mellom Holm og Nykirke
på Vestfoldbanen. Den nordlige
parsellen de holder på med nå
blir på 1,8 kilometer i fjell. Sten
Magne Brenden er driftsleder,
som han har vært i en årrekke
for Skanska.
Brandbuingen forsvinner inn
på møterommet og kommer tilbake med to kopper med besk
kaffe. Vrir seg i stolen. Vi aner at
det er ting han skulle ha gjort.
Brenden ble på Aurlandsanlegget i tre år. I 1973 kom han til
Drammen, drev en kloakktunnel
fra Kobbervikdalen opp til Konnerud og ei 45-graders skråsjakt
opp til Fjell. Så, i 1974, bar det til
Oslo, og det var her det nesten
gikk galt for første gang. Furuholmen drev tunnel for T-banen
mellom Nationaltheatret og Stortinget stasjon, og Brenden var
skytebas. Berggrunnen her består for en stor del av alunskifer.
Sten Magne Brenden pleier ikke å inspisere boreriggen for å sjekke at riggpiloten følger boreplanen hans.
Her gjør han et unntak for fotografens skyld. Ved spakene: Boroperatør Jon Sanden.
En dag befant de seg rett under
Grand Hotell på Karl Johan.
– Vi delte opp den store stuffen i sju sprengninger. Skiftet før
oss hadde sprengt de første 30
hullene, og vi var inne og koblet
den neste salven, som var ferdig
ladd. Idet jeg gikk med skyteledningen utover langs veggen, traff
den første steinen meg i ryggen,
og da jeg kikket opp, så jeg at
hele veggen var på tur ut. Jeg
fikk to meter med stein over beina og en halv meter over huet.
Jeg måtte graves fram. Etter de
massene jeg fikk over meg, burde
jeg vel ha strøket med, men alunskiferen er veldig porøs, den blir
som pukk når den detter i bakken.
Men det blir jo tyngde av det.
Brenden var ved bevissthet hele
tida og hørte at kameratene lette
etter ham.
– Jeg klarte å rope, for jeg
rakk å ta meg for og ble liggende
sånn ... med hender og armer
foran ansiktet. Dermed fikk jeg
en liten luftlomme. Det gikk bare
ti minutter før jeg kunne se opp,
men det tok tre kvarter før de
fikk gravd meg helt fram.
Ulykken påførte ham fem
brudd i bekkenbeinet og tre i
ryggen, og satte ham ut av spill
i tre måneder.
– Jeg tenkte masse da jeg
kjente den første steinen i ryggen. At det var slutt. Det neste
jeg reagerte på, var noen svake
dunk av steiner som falt ned på
steinhaugen etter at raset hadde
gått. Jeg følte alt tvers gjennom
massen.
Opplevelsen satt i kroppen
lenge etterpå.
– Slikt blir ikke helt borte, vet
du. Men det er ikke noe som
dukker opp til stadighet. Jeg tenker ikke på det når jeg går inn i
tunneler i dag. Men det var en
stund at jeg kikket meg ekstra
godt omkring. Og så fikk jeg et
merke for livet ... Brenden peker
på nesa. På høyre side har den
noe som likner en tatovering. –
Her ser du fjell fra T-banetunnelen. Alunskifer. Det var egentlig
bare et lite kjøttsår, men så har
skitten i såret grodd seg fast under huden.
– Fikk du andre varige mén?
– Jeg har litt plager med ryggen. Det er grunnen til at jeg
trener litt. Jeg kan ikke sitte på
en kald stein, da får jeg smerter i
ryggen med en gang. Det er noe
Fjellsprenger’n 2 - 2011
15
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
med lumbagovirvlene. Og bruddene i bekkenbeinet gjør at jeg
ikke tåler frost.
TRE MÅNEDER SENERE var
Brenden i gang igjen, nå som formann på kraftverkutbyggingen i
Glomma ved Sarpefossen. Siden
fulgte anleggene på rekke og
rad. I åtte år bodde han i Rana,
der han bygde ut en malmsilo og
en jernbanetunnel i Ørtfjell for
Rana Gruber. Han bygde vei fra
Mo til Melfjordbotn, restaurerte
en fyllingsdam inne ved svenskegrensa, og dro videre til Ålesund for å være med på de undersjøiske tunnelene fra 1986 til
1988. Senere gikk turen igjen til
Oslo og krevende sprengninger
for nye Nationaltheatret jernbanestasjon. En trikketunnel under
Chalmers tekniska högskole i
Göteborg var også en stor utfordring.
– Tunnelen skulle gå rett under høyskolen og sykehuset.
Overdeknigen var bare ti–tolv
meter, og på sykehuset utførte
de hjerteoperasjoner. Iblant, på
kvelden, ringte de og ga beskjed
om at vi ikke måtte skyte, for det
var en operasjon på gang. Da var
det bare å vente.
I løpet av snart 42 år har det
blitt mange anlegg, og Brenden
har oversikt over alle.
– Jeg tror det har blitt 34 til
sammen.
– Hva har vært de mest interessante prosjektene?
– Jeg tror Gjøvikhallen var det
mest spesielle. Hallen er 61 meter bred, den desidert bredeste
fjellhallen som finnes i Norge.
Jeg tror det er et av de største
bergrommene i verden, iallfall
som er beregnet på folk.
– Hvordan sprengte dere ut
Holm-tunnelens ledelse personlig. Fra venstre Sten Magne Brenden,
anleggsleder Geir Kildemo, tunnelformann Arve Seljevold, og
prosjektleder Bjørn Kielland. Alle fra Skanska.
den bredden?
– Vi delte opp takskiva i fem
biter, og tok dem ut en etter en.
Takhøyden er 12 meter på det
meste, så det ble en veldig stor
pilbue. Det som gjør at hallen
står så godt, er at det er store
spenninger på sidene, slik at fjellet bærer takkonstruksjonen alene.
Målinger som ble gjort underveis, viste at hengen (taket)
”satte seg” med 3,6 millimeter
etter at takskiva var tatt ut. Da
veggene også ble frigjort etter
hvert, var trykket på dem så stort
at taket løftet seg igjen med 0,9
millimeter.
– Men fjellet er veldig stabilt, og det visste de naturligvis
på forhånd. En hall med slike
dimensjoner krever et fjell med
store spenninger. Vi brukte ni
måneder på den. Det er ikke så
verst, når fjellet ligger midt i bebyggelsen og vi ikke fikk lov til å
jobbe etter klokka 23.
Det har i det hele tatt blitt
mange anlegg i tettbygde strøk.
Et av de siste var den nye tospors
jernbanetunnelen mellom Sandvika og Lysaker. Bærumtunnelen
skulle i tillegg drives mens togtrafikken passerte tett forbi på
de eksisterende sporene. Igjen
var det strenge krav om forsiktig
sprengning.
– Der var jeg med helt til pukken skulle legges på skinnegangen. Ellers er det ikke mange jobber jeg har fått lov til å følge hele
veien. Som regel er vi med ett år
eller to, til grovarbeidet er ferdig,
så kommer andre og tar seg av
finishen.
Fra Bærumtunnelen gikk han
rett over på neste jernbaneprosjekt, det han står midt oppe i nå;
den nye tunnelen på Vestfoldbanen. Han tror det blir det siste.
– Jeg fyller 64 i høst og kunne
ha gått av med pensjon, hvis jeg
ville. Men kona er seks år yngre,
så jeg får holde ut litt til. Jeg har
blitt oppfordret om å fortsette.
Men om et par år blir vi nok pensjonister samtidig.
– Hva har jobben betydd for
deg alle disse årene?
– Det har jo vært en livsstil å
være så mye borte. Det har ikke
alltid vært like bra for familien,
særlig ikke de tidlige årene. Men
jeg har hatt ei snill kjerring, og
barna har besøkt meg på nesten alle anleggene og bodd på
brakka med meg i feriene. Da jeg
var i Nordland i åtte år, var hele
familien med. Så jeg tror ungene
føler at jeg har vært til stede for
dem. I nyere tid har vi fått fine fritidsordninger. Nå er jeg stort sett
hjemme hver helg.
I ALLE ÅR HAR Sten Magne
Brenden vært lojal mot Skanska,
eller Furuholmen, som det het i
gamle dager. Selskapet fusjonerte med Selmer i 1984 og kalte
seg Selmer Furuholmen i fjorten
år. Så ble det bare Selmer, og like
etter kom svenskene i Skanska
og kjøpte opp det hele. Bedriften
fikk navnet Selmer Skanska, til
slutt bare Skanska.
– Skanska har vel 50–60 000
ansatte over hele verden. Du får
ikke det samme forholdet til noe
som er så stort, vet du. I Skanska
Norge er vi cirka 1500, og her er
kulturen mye lik den vi hadde i
gamle Selmer. Vi er de samme
personene.
– Du har fulgt Skanska i tykt og
tynt?
– Jeg har vel hatt like mye
glede av å jobbe i Furuholmen/
Skanska som de har hatt av meg.
Jeg har ingenting å klage på, jeg
har blitt tatt godt vare på. Skanska kostet på meg et helt studieår på teknisk fagskole i Oslo
i 1989–90. Det er ikke alle som
har fått det. Jo, jeg føler lojalitet
til Skanska. Brenden har vært driftsleder
og formann hos Skanska Anlegg siden 1975. Selv om han
har bakgrunn som skytebas, er
han sjelden i fysisk kontakt med
sprengstoff i dag. Men det er stadig han som lager bor- og ladeplanene, nummererer tverrsnittet
og beregner forbruk. I 2001 fikk
han tilbud om å bli personalleder
for fjell- og massefolket i stedet.
– Jeg pendlet til og fra Oslo
hver dag og satt på hovedkontoret. Meningen var god, jeg skulle
få en lettere jobb. Det holdt i tre
år, så måtte jeg ut igjen. Jeg savnet anlegget.
– Du har jobbet under jorda
nesten hele livet. Hva gjør det så
interessant?
– Det var tilfeldig at jeg begynte
i bransjen. Men den har sine fordeler, denne jobben. Tida går fort.
Om vinteren er det varmt og
Våren 1991. Arbeidet med Gjøvikhallen er i gang, og mannskapene har kommet halvveis inn i fjellet. Sten Magne Brenden
er arbeidsformann (t.h. i bildet). Prosjektet ble utført av VS-Gruppen, et samarbeid mellom Veidekke og Skanska.
Foto: Sten M. Brenden
Fjellsprenger’n 2 - 2011
17
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
godt, selv om arbeidsforholdene
kan være litt usunne. Mørkt er
det. Lys må du ha. Og møkkete
blir du. Men du ser at det skjer
noe. Det er en god følelse når vi
har gjennomslag. En tilfredsstillelse. Da vanker det en liten påskjønnelse til alle, en god middag
og festivitas. Yes!
I gamle dager var
gjennomslagsfestene
beryktet. For anleggsfolkene var de hellige.
– Vi har markeringer i dag også, men
det var mer vilt før.
Enkelte gikk på fylla i
både to og tre dager
før de kom til seg selv igjen. Det
var i det hele tatt mye fest og
drikking før.
– Hvor lenge siden er det?
– Før 1980. Den kulturen tok
slutt da vi fikk 2 pluss 1-ordning. Når vi jobbet tre skift var
det bestandig to skift som lå på
brakka i helgene, og da ble det
mye bråk. Men i 1978 ble det
slutt på nattskiftene i helgene,
og dermed var det bare ett skift
på brakka i helgene. Da ble det
sjelden gnisninger.
Å VÆRE HJEMMEFRA to tredeler
av året og ta barneoppdragelsen
over telefon, er neppe å anbefale,
men Brenden-familien har klart seg
fint. I 1975 kjøpte Sten Magne et
småbruk på Brandbu, restaurerte
det og bygde nytt hus. Her bodde
begge foreldrene, i dag er bare mo-
sykkel som venner og familie også
får bruke. Han anslår at han trener
opptil halvannen time tre–fire ganger i uka, helst utendørs, på ski i
traktene omkring Lygnaseter – eller
aller helst på sykkel. Sten Magne
Brenden har sykkeldilla.
– Jeg har syklet Trondheim–Oslo
én gang, og Birken fem–
seks ganger. De siste årene syns jeg det har blitt
mye hysteri rundt dem.
Men jeg sykler fortsatt
200–600 mil hver sommer, og har hatt mange
fine naturopplevelser på
sykkelen over Øståsen
og Veståsen hjemme.
Annenhver sommer laster han
og kona, Solveig, syklene på bobilen og setter kursen for Frankrike
og Tour de France.
– Vi velger ut noen fjelletapper
der det ikke går så fryktelig fort
når de kommer. Men det er først
og fremst folkelivet som er sjarmerende, vet du. Det er jo et sirkus.
Brenden vet at han kommer til
å savne anleggslivet når han går
av. Kanskje vil han påta seg enkelte
konsulentoppdrag, men tidene har
forandret seg. Det har blitt mye papirarbeid og strenge krav om dokumentasjon på alt.
– Tror du folk flest vet skjønner
hva du holder på med?
– He-he, nei, jeg må nok forklare litt. De skulle bare visst hvor
mange flinke folk det er som
jobber i tunnel, fra planleggere
til stuffarbeidere! Av og til ser vi
på tv at noen klipper av ei snor,
men vi får sjelden se bilder fra
driften av en tunnel i media. Hva
som har skjedd inni der på den
tida det tar å lage den, det vet de
færreste.
Mørkt er det, og
møkkete blir du.
Men du ser at det
skjer noe.
ren igjen. Datteren har bygd eget
hus like ved, mens sønnen bor et
annet sted på Brandbu. Ingen av
dem valgte å følge i farens fotspor.
Datteren er løytnant i Sjøforsvaret,
sønnen er bilmekaniker.
Det meste av fritida tilbringes
hjemme. Her er det nok å gjøre.
Brenden prøver å holde seg i form,
delvis på grunn av de gamle ryggskadene, delvis fordi det rett og
slett er moro. Et tilbygg til garasjen
er innredet som trimrom med multiapparat, løpemølle og spinning-
Størstedelen av livet har Sten Magne Brenden tilbragt under jorda.
Det har han trivdes godt med.
Minova
Your Global Ground Support Partner in Mining
Your technical problems in consolidation, water proofing, gas sealing and cavity
filling can be solved by our high performance resins, grouts, capsules, and bolting
systems - applied by your own crews and assisted by our experienced engineers.
High performance injection resins and resin capsules (Polyurethane, Silicate,
Phenolic)
Bolting systems (One/Two Step Bolt, Split Set, Forged Head Bolt, SDA, GRP)
Professional assistance by experienced engineers
Newly developed product systems
Quickbolt Bolting System
Thin Sprayed Liner (Tekflex, Capcem)
Specialised GRP solutions
The Ground Support Company
Minova EMEA | Fon +49 201 172 1049 | Fax +49 201 172 1317
[email protected] | www.minovainternational.com
Fjellsprenger’n 2 - 2011
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
KRAFTTAK I
Veidekke bygger nytt kraftverk i Rendalen. Prosjektet er i
seg selv et krafttak av de sjeldne, der entreprenøren har
gjort store tekniske nyvinninger for å løse kompliserte krav,
i stadig kamp mot råttent fjell.
I RENDALEN
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Vi er nesten 150 meter nede og
like langt inne i fjellet. Det er
mørkt, trangt og det høljregner.
Ståltaket tar av for det meste av
vannet, men her gjelder det å ha
godt regntøy på kroppen.
Personkurven glir sakte, jevnt
durende, nedover i berget. Det
føles som å være med på en
måneferd. Langt der nede ser vi
et opplyst punkt som langsomt
vokser mot oss.
De tre karene i sprengningslaget til Veidekke følger den
jevne, håndsprøytede betongveggen med øynene. Det er fire og
en halv meter fra den ene sida
til den andre. Ikke mye til handlingsrom, men Børge Hofsøy
(55), Jens Tore Homme (23) og
Kjell Ivar Øyberg (43) lider ikke
av klaustrofobi. Denne turen har
de tatt mange ganger de siste tre
månedene.
Vi befinner oss i trykksjakta til
Rendalen II, det nye kraftverket
til Eidsiva Energi i Rendalen. Vi
skriver 12. mai og det loddrette
hullet er nesten ferdig drevet.
Bare noen få salver gjenstår før
mannskapet har sprengt seg ned
til 150 meter. Der vil de møte
lastetunnelen, som allerede er
sprengt horisontalt inn under
bunnen.
– Vi er godt vant til trange forhold, så dette gjør oss ikkeno’,
sier lagbas Børge Hofsøy. Han
smiler i det blå skinnet fra hjelmlykta. Veteranen begynte som
gruvearbeider i Fosdalen berg-
verk i Malm 18 år gammel og har
tilbrakt mesteparten av voksenlivet under jorda.
Likevel. Det krever tæl å være
her.
Plutselig går det et rykk gjennom heisen og vi står stille. Men
vi er ikke nede?
– Sjakta er så stinn av fuktighet at avstandsmålerne tror vi er
på bånn, forklarer Hofsøy. – Vi
har to lasere under oss som måler
avstanden til stuffen. Når det legger seg dråper eller dugg på dem,
tror de at vi er nede, og stopper
kurven automatisk.
Heisoperatøren griper fjernkontrollen og styrer oss manuelt
ned de siste metrene.
Etter ti minutter er vi nede. Det
skumper i kurven idet hydraulikken
spenner oss fast mot sjaktveggen.
”Ørnen” har landet.
Et skjult praktbygg
I 40 år har Rendalen I produsert
strøm til Østlandsområdet. Det
gamle kraftverket stiller i en egen
klasse når det gjelder dimensjoner.
Vannet hentes fra Glomma ved
Høyegga dam i Alvdal i Østerdalen
og blir ført via en tilløpstunnel på
29 kilometer under selveste Jutulhogget og fram til turbinen i fjellet
ved Otnes i nabodalføret. Vannet
fra avløpstunnelen renner ut i Nordre Rena elv.
Nå har det gamle utstyret blitt så
slitt at en fornyelse måtte til. I stedet for å flikke på det gamle, fant
eierselskapet Opplandskraft ut at
Skytebas Børge Hofsøy lader med Eurodyn™ på bunnen av trykksjakta.
Arbeidsmiljøet er trangt, vått og hett.
det ville lønne seg å bygge et helt
nytt kraftverk.
Årsproduksjonen i Rendalen
I har i snitt ligget på 640 millioner kilowatt-timer (640 GWh).
Når Rendalen II settes i drift, vil
det øke resultatet med om lag
10 prosent, til 750 GWh. Det tilsvarer energiforbruket til 50 000
boliger, og gjør kraft-verket til et
av Østlandets aller største.
Oppdraget med å bygge det
nye kraftverket gikk til Veidekke
Entreprenør. Siden høsten 2009
har opptil 60 mann sprengt ut
1500 meter med nye tunneler
og sjakter, nytt klarekammer, og
nye transformator- og kraftstasjonshaller i Rendalen. I tillegg
omfatter entreprisen fjellsikring i
stor skala, et digert betongarbeid,
samt montering av alle mekaniske
og elektrotekniske installasjoner.
Rendalen II blir bygd 200 meter
innenfor den eksisterende kraftstasjonen. De to stasjonene deler
overføringstunnelen og den 800
meter lange avløpstunnelen, ellers
blir alt nytt i Rendalen II. Driften
av anlegget har resultert i drøyt
90 000 kubikk med sprengtstein,
som nennsomt har blitt plassert i
terrenget.
I dag er Rendalen II trekvart
ferdig, og fjellet ved Otnes har
blitt som en sveitserost; et sinnrikt
system av gamle og nye tunneler,
sjakter og haller skjærer gjennom
berget på kryss og tvers. Og alt
har røslige dimensjoner. Bare
den nye kraftstasjonshallen er
Fjellsprenger’n 2 - 2011
21
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Skytelaget på vei ned i trykksjakta med personheisen. F.v.: Kjell Ivar Øyberg, Jens Tore Homme og Børge Hofsøy.
enorm; 16 meter bred, 38 meter
lang og 40 meter høy. Et imponerende ingeniørarbeid, som ville
blitt beundret av alle, hvis ”alle”
bare hadde sett det.
Store utfordringer
– Vi har ikke manglet utfordringer!
Anleggsleder Jørn Iversen (50) i
Veidekke strekker seg etter kaffekoppen. Sammen med driftsleder Arne Sandseter (52) er han
i ferd med å piske det ambisiøse
prosjektet fram til mål. – Det
eksisterende kraftverket var en
kjempejobb da det ble bygd på
1960-tallet, og det nye har ikke
blitt noe mindre.
Iversen forklarer at kraftverket
har blitt drevet inn fra to steder,
med hver sin produksjonslinje.
Selve kraftstasjonen ligger cirka
600 meter inn i fjellet og rundt
50 meter under bakkenivå. På
det meste har tre tunnelrigger
vært i aksjon. All lading med
emulsjonssprengstoff har foregått
med en innleid HandiLoaderTM fra
Orica Norway som har gått i skytteltrafikk mellom de to linjene.
Det har vært et krevende prosjekt, ikke minst på grunn av pillråttent fjell. Den lokale bergarten
er sparagmitt, en grovkornet,
porøs sandstein. Dessuten inneholder fjellet dugelig med leire
og vann, hvilket tilsa tung sikring
av alt bergarbeid.
– Vi har hatt strenge krav til
rystelser å forholde oss til, forteller
Arne Sandseter. – Toleransegrensa
har vært bare 10 mm/sek. Det er
halvparten av det som gjelder i
tettbygde strøk. Årsaken er hensynet til det eksisterende anlegget,
som ligger tett inntil.
– Der har vi hatt et veldig godt
samarbeid med Orica, skyter
Iversen inn. – Olaf Rømcke har
vært vår mann hos dem. I tillegg
har vi brukt Nitro Consult AS til
all rådgivning som har med det
sprengningstekniske å gjøre.
Mange nyvinninger
Trykksjakta var den aller største
utfordringen i prosjektet. Iversen
forteller:
– Det første vi gjorde, var å
bore en pilot, et lite hull hele veien
ned. På forhånd hadde vi sprengt
ut en tunnel ned til 150-meterspunktet for å kunne frakte ut
steinmasser. Til å bore pilothullet
benyttet vi et gyrokompasstyrt
bor, og det gikk vanvittig presist.
På disse 150 meterne fikk vi et
avvik på bare ni centimeter! Altså
under 0,1 prosent. Slik boring har
Anleggsleder Jørn Iversen (t.h.) og driftsleder Arne Sandseter har grunn til å smile. Med Rendalen II har de
brutt grenser på flere måter inne i fjellet.
aldri vært gjort i Norge før!
Anleggslederen nipper til kaffen før han fortsetter: – Da boret
var igjennom, satte vi på ei fullprofil-krone med en diameter på
1,6 meter og dro det opp igjen.
På den måten rømmet vi opp
hullet (utvidet) tilsvarende. Til
slutt strosset vi det ut til den bredden sjakta skulle ha, nemlig 4,50
meter.
Både pilot og opprømming
ble utført av firmaet Entreprenørservice. Hele prosessen ble nøye
kontrollert med videokamera
underveis.
– Hvorfor valgte dere denne
løsningen?
– Om vi hadde rømmet opp
trykksjakta til 4,50 meter med
en gang, kunne vi ha risikert at
hullet kollapset før vi rakk å sikret
det.
Da sprengningsarbeidet tok til,
måtte sjakta sikres ytterligere. Det
skulle skytes 2,40 meters salver,
og forut for hver av dem måtte
mannskapet bore 25 sikringsbolter – alle med en lengde på 3,50
meter – skrått ned i fjellet langs
sjakta.
Til sammen har Veidekkes folk
satt mer enn 1200 slike bolter
langs sjaktløpet. I tillegg kommer
om lag 1300 radielle CT-bolter.
– Dere har valgt å ikke injisere?
– Det stemmer. Årsaken er at
fjelltypen rett og slett ikke tåler
mye trykk før den raser sammen.
I etterkant av hver sprengning
har sjakta blitt sikret med stålfiberbetong, som har blitt sprøytet på
fjellveggen for hånd.
Men hvordan skulle man gå
fram for å sprenge ut den loddrette sjakta? Hvordan skulle man
ta seg ned i og, ikke minst, opp av
sjakta – med mannskap og utstyr?
Svaret er selve ”juvelen” i
Rendalen II-prosjektet. Veidekke
måtte finne opp et helt nytt konsept: En avansert heis, som ikke
bare kunne løfte mannskapet opp
og ned, men også boreutstyret,
betongutstyret og stålrørene som
sjakta til slutt skal fòres med. Undervannsjobb i fjell
Vi klatrer ned fra personkurven.
Kurven har ikke landet på selve
stuffen, men på toppen av en
arbeidsplattform som står her fra
før med en borerigg om bord.
Det avanserte heissystemet består
nemlig av flere deler, som vi skal
komme tilbake til.
Heller ikke arbeidsplattformen
står på bakken. Den henger et par
meter over stuffen, i hydraulisk
Fjellsprenger’n 2 - 2011
23
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Store bildet: Sikringsmann Stian Hovd speider ned i trykksjakta etter personheis. Over
han kneiser bukkekrana fra Munck Cranes.
Lille bildet: Personheisen med skytelaget kommer til overflaten inne i trykkammeret.
spenn mot veggene, og det er her
– på et ujevnt, skrånende underlag og med ti tonn stål hengende
over hodet, at Hofsøy, Homme og
Øyberg har arbeidsplassen sin.
Grunnvannet plasker langs
sjaktveggen, men under plattformen er det relativt tørt. Et stållokk
henger etter kraftige kjettinger over
pilothullet i bånn og skal hindre at
vi faller nedi.
Teamet til Hofsøy går straks i
gang med å lade. 50 hull fordelt
på tre raster er boret i morgentimene og skal fylles med patronert sprengstoff. To 30 x 380 mm
EurodynTM i lyserøde patroner i
bånn, 22 mm Dynopre-pølser i
konturen, og 22 x 1000 mm gule
Eurodyn MagnasplitTM 2-rørladninger til å redusere sprengvirkningen med. Til slutt skal hullene
fordemmes med noen medbrakte bøtter med pukk. Alt blir
sprengt inn mot pilothullet, slik
at steinmassene raser ned i transporttunnelen og kan kjøres vekk.
Operasjonen går raskt og rutinert, men det er tungt arbeid.
Underlaget er sleipt og karene
må gå krumbøyde under plattformen. Lufta er varm og drypper av fuktighet. Innenfor klærne
renner svetten i strie strømmer.
Vanligvis tar det 1–3 timer å
lade ei salve i trykksjakta. Da har
arbeidslaget allerede rensket
stuffen for hånd og boret lade-
hullene. Én salve per dag er normalen.
– Om vi gjør en viktig samfunnsjobb? Hofsøy flirer. – Det tenker vi
ikke på. Her gjelder det å gjøre
jobben fort og sikkert.
Spesialheis til dypet
Jørn Iversen er svært fornøyd
med heissystemet.
– Vi fant fort ut at for å drive
trykksjakta, måtte vi få bygd ei
kran som passet inn i fjellet, og
plattformer som kunne brukes
til transport opp og ned i sjakta.
Dessuten måtte systemet kunne
sertifiseres for bruk til alt.
Oppdraget med å bygge heisen
og krana gikk til velrenommerte
Tilførselsrøret kommer inn i den nye kraftstasjonshallen i Rendalen II
Fjellsprenger’n 2 - 2011
25
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Munck Cranes i Bergen. De brukte
ni måneder på jobben. Systemet
innbefatter en kraftig bukkekran
som ble oppført i kraftverkets klarekammer, en personheis med plass
til fem mann, en betongtobb, samt
to arbeidsplattformer; den ene utstyrt med en Atlas 1838 borerigg
montert på svingskive, den andre
med hydraulikkaggregat, betongpumpe og en BASF håndsprøyte.
Der trykksjakta starter på toppen, ligger klarekammeret. Det
er her elvevannet roterer inn og
legger fra seg sand og slam før
det fosser ned i dypet. Kammeret
er 90 kvadratmeter stort og har
en takhøyde på 11 meter, akkurat
nok for den spesialbygde krana.
Den nesten 11 meter høye
krana er godkjent for løft på
opptil 25 tonn. Når sprengningsog betongarbeidet er ferdig, skal
systemet brukes til å montere
trykkrørene i sjakta. Prosedyren
for et typisk arbeidsløft kan være
innviklet:
– Når vi skal sprøyte betong på
sjaktveggene, kjører vi først ned
med personkurven og arbeidsplattformen, spenner plattformen opp
hydraulisk i sida, og hekter den av.
Deretter kjører vi opp igjen, hekter
betongtobben under personkurven,
fyller tobben med betong – den tar
tre kubikk – firer den ned, lander på
plattformen, og er klar til å sprøyte.
– Egentlig er personkurven et løfteåk, fortsetter Iversen. – Når vi skal
fire ned rørene, vil de bli stroppet
fast i åkene i taket, og firt ned med
personkurven samtidig.
– Det blir mange turer opp og
ned?
– Det blir to turer på en vanlig
salve. Og alt er nøye risikovurdert.
God kjemi viktig
Nede på stuffen går skiftet mot slut-
En bør ikke ha vond rygg når en skal lade nederst i trykksjakta. ”Taket” består av
arbeidsplattform og personheis.
ten. Gutta i oransje oljehyrer strekker
skyteledninger og kobler dem i hop.
Så krabber vi opp i personkurven
igjen. Hofsøy varsler sikringsmannen
oppe i klarekammeret om at vi gjør
klar til avgang.
Arbeidslaget består nemlig
ikke bare av de tre i kurven: Ifølge
sikkerhetsreglene skal det til enhver tid skal være én vakt oppe i
klarekammeret. I dag er det Stian
Hovd (43) som har vakt. Samtidig
som han er tilgjengelig for krancrewet, utfører han service og reparasjoner på borutstyret.
Langsomt summer heisen
opp mot lyset i toppen av sjakta.
Under oss er dagens salve klar
til å avfyres. 35 faste kubikk. Til
sammen 2500 kubikk når sjakta
står ferdig.
Om ett år fosser det elvevann
her. Med en fart på 55 kubikk i
sekundet og etter et fall på i alt
210 meter, skal det dundre ned
gjennom sjakta til turbinen og bli
til strøm og penger.
Strøm nok til 50 000 eneboliger i året. Over en million kroner
i døgnet.
– Vi tar gjerne ei sjakt til! sier
Børge Hofsøy. Den tidligere gruvearbeideren trives under jorda. – Fjell
er forskjellig fra sted til sted. Det
gjør jobben spennende. Men mye
av kvaliteten på jobben vi gjør, og
trivselen på arbeidsplassen, beror
på at det er god kjemi mellom oss
som jobber på skiftet. Det sosiale
må fungere, og det gjør det absolutt her i Rendalen.
Jørn Iversen og Arne Sandseter er enig. De er også fornøyd
med at sykefraværet er helt nede
i 2,7 prosent. På sjakta er det tilnærmet lik null.
– Dette er svært motiverte folk,
sier Iversen. – De vil ikke jobbe
med annet. Og det gjelder alle,
fra bergarbeidere og betongfolk til
kokkelaget på brakkeriggen.
Ledig for oppdrag
Fram til mai neste år vil heissystemet og krana være opptatt med
å montere trykkrøret i sjakta. Etter
dette har ikke Veidekke bestemt
seg for hvordan de skal bruke den
nye teknologien i framtida.
– Vi har investert rundt 10
millioner kroner i systemet og
skaffet oss masse kompetanse
på sjaktdrift, så vi tar gjerne imot
nye oppdrag i samme gate, sier
Jørn Iversen.
– Også utenfor Norge, tilføyer
Arne Sandseter. Begge tror at
kraftbransjen vil behøve mange
ombygginger og utvidelser i årene
som kommer. Et annet bruksområde som kan ha nytte av spesialutstyret, er luftesjaktene til de
moderne veitunnelene. Selv om
disse ofte blir fullprofilboret, kan
utstyret brukes til å sikre sjaktene
etterpå.
Når Rendalen II står ferdig nes-
te høst, vil kraftverket erstatte
Rendalen I. Men det gamle verket skal fortsatt kunne produsere strøm og være backup når det
må utføres vedlikehold og reparasjoner på det nye aggregatet.
– Du kan si at det egentlig er
snakk om en bypass, en utvidelse
av det eksisterende anlegget, sier
Arne Sandseter. – Ved å beholde
det gamle kraftverket, slipper operatøren å stanse produksjonen de
20 dagene i året det må gjøres vedlikehold. 20 dager spart betyr en
gevinst på 20 millioner kroner. Over
en 40-årsperiode blir det ganske
mange penger.
Trykksjakta i Rendalen II var ferdig drevet 17. mai 2011. I slutten av august var det gjennomslag for både avløpet og tilløpet i Rendalen II. Da måtte hele det eksisterende kraftverket
stenges og tappes for vann i en operasjon som måtte gå hundre prosent knirkefritt. Hver dag
med produksjonsstans innebar et tap for eieren på 1 million kroner. To uker var satt av til
operasjonen. Veidekke klarte seg med én.
Rendalen II
Fallhøyde:210 meter Byggherre/operatør: Eidsiva Vannkraft AS
750 GWh Entreprenør:Veidekke Entreprenør AS
Årsproduksjon:
Eier:Opplandskraft DA Konsulent:Multiconsult AS
Sideentreprenører: Rainpower, VG Power,
Tunneler:1500 meterSiemens AS, Südkabel, Bergrom:17 000 m3Volht Norway, Kone Cranes,
Mannskap:60Bismo Industrier Totalkostnad: 450 millioner kr. Sprengstoff/
Kontraktsum tennmidler: Orica Norway AS
Veidekke: 175 millioner kr.
Anleggstart: 14. september 2009
Overlevering:30. august 2012
Opplandskraft DA
Eidsiva Vannkraft AS
Eier Rendalen kraftverk og fem andre
kraftverk i Hedmark og Oppland. Selskapet
er også den største eieren i kraftverkene i
Øvre Otta. Samlet produksjon i heleide og
deleide kraftverk er ca 3100 GWh pr år.
Eid av konsernet Eidsiva, som igjen eies av Hedmark og Oppland fylkeskommuner og 26 kommuner i de to fylkene. Eidsiva Vannkraft produserer årlig 3,4 milliarder kilowattimer (TWh) i 20 heleide og 24 deleide
produksjonsanlegg. I tillegg drifter selskapet 44 andre vannkraftverk for
produsenter i Hedmark og Oppland. Det eldste er 100 år gammelt, det
yngste er fra 2005.
Opplandskraft eies av Akershus Energi AS,
E-Co Vannkraft AS, Eidsiva Vannkraft AS
og Oppland Energi AS.
Om lag 190 personer drifter og vedlikeholder kraftverkene. En kraftsentral
på Lillehammer fjernstyrer alle dammene og kraftverkene. Her har Eidsiva
Vannkraft også sitt hovedkontor. I 2010 utbetalte Eidsiva ca 160 millioner
kroner i utbytte til eierne sine.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
27
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Fjellsprenger’n 2 - 2011
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
PÅ TÅ HEV I
Tverrstiverne ligger som et “tak” ov
Avstanden til bebyggelsen er ekstremt
Statens vegvesen kaller løsmassetunn
noensinne.
Oversiktsfoto: Roger Sandven/NCC Construction
TRONDHEIM
Tekst og foto: Einar Gjærevold
ver byggegropa på Møllenberg.
kort, og alle hus står på kvikkleire.
nelen sitt mest krevende prosjekt
Fjellsprenger’n 2 - 2011
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Maskinentreprenør Anton Letnes AS står for bore- og sprengningsarbeidet på Møllenberg. Flere salver avfyres
hver dag. Her diskuterer Vegard Olsen (t.h.) i Nitro Consult AS en av dem med skytebas Leif Arne Jakobsen.
Det er den
mest forsiktige
sprengningen
jeg har vært
borti hittil.
Vegard Olsen, Orica
På Møllenberg i Trondheim er NCC
Construction og Anton Letnes AS
i full gang med forskjæringen til
den vestre delen av Strindheimtunnelen. Store deler av Strandveiparken er gjort om til ei stor
byggegrop, som etter hvert skal bli
til en ti meter dyp betongtunnel.
Strindheimtunnelen er en del
av ”Trondheimsparsellen” i det
store
oppgraderingsprosjektet
som Statens vegvesen har satt i
gang for E6 mellom trønderhovedstaden og Stjørdal. Tunnelen får to
løp og doble kjørefelt, og blir 2,5
kilometer lang. To kilometer går i
fjell, resten blir lagt i betongtunnel.
I tillegg får tunnelsystemet to 700
meter lange rampetunneler.
Prosjektet består av to hovedentrepriser. Skanska har ansvaret for å drive tunnelen de 2,5
kilometerne gjennom fjellet fra
Strindheim i øst, mens NCC står
for dagsonearbeidet og de første
40 meterne av fjelltunnelen fra
Nyhavna i vest. Og det er i dette
området utfordringene står i kø.
Så betegner da også Statens vegvesen Møllenbergjobben som et
av sine mest krevende prosjekter
noensinne.
Kamp mot leira
Dagsone vest omfatter en betongtunnel som skal gå gjennom store
mengder løsmasse, nærmere bestemt kvikkleire. For å bygge tunnelen måtte entreprenøren først
rive en eldre murgård og flytte
fem trehus fra grunnmurene sine
til et midlertidig oppholdssted
en halv kilometer unna. Deretter
gjaldt det å stabilisere og senere
fjerne 60 000 kubikk med tyntflytende kvikkleire.
– Leira er rett og slett som
ei suppe, forteller sivilingeniør
Vegard Olsen (37) i Orica Norways
datterselskap, Nitro Consult AS.
Olsen har fulgt utbyggingen siden
Alle beboere som ønsker det, blir varslet med tekstmelding på mobiltelefonen i god tid før sprengningssalven
avfyres.
høsten 2010.
Avstanden fra toppen av kvikkleira til grønnsteinsfjellet varierer
mellom 12 og 24 meter. For å
gjøre det trygt å ta kvikkleira ut,
brukte NCC ett år og store ressurser på å vispe store mengder kalk
og sement ned i leirmassen. Dette
omdannet den våte leira til vanlig,
fast leire, slik at den kunne graves
ut. Til sammen 5000 tonn kalk
og sement gikk med. Vispingen
ble utført av det svenske firmaet
Hercules Grundlägning.
På forhånd hadde entreprenøren støpt en helt ny type rørspunt
ti meter ned i bakken rundt byggegropa, hvorav to meter i fjell. Denne
stålveggen hindrer at kvikkleira på
sidene raser ut.
Byggegropa graves og sprenges ut i seks høyder, med en
høyde om gangen, omtrent som
når en skal spa seg ned i ei snøfonn. Hver høyde er om lag fire
meter, og for hver høyde som
ferdigstilles, settes det inn én
meter tjukke avstivere som er
like lange som gropa er bred,
det vil si cirka 24 meter. Stålrørene skal hindre at byggegropa
kollapser. Deretter begynner en
forfra igjen og sprenger ut neste
høyde under rørene.
Totalt blir gropa 20 meter
dyp. Ti meter av den vil ligge i
fjell.
Når hele gropa er ferdig,
skal NCC støpe en kulvert fram
til det faste fjellet i enden. Her
lages det et påhogg, og en ordinær tunnel sprenges cirka 40
meter videre inn til den møter
Skanskas tunnel.
Hjelp fra Nitro Consult AS
Tunnelarbeidet foregår kloss inntil bebyggelsen i Møllenbergområdet, en bebyggelse som
bokstavelig talt står på leirføtter.
I tillegg er fjelloverdekningen ved
den kommende tunnelåpningen
svært lav – bare 1,5 meter. Under
slike forhold skal det lite til før rystelser gir forandringer i grunnen,
forandringer som kan føre til setningsskader på bygningene.
For å utrede rystelsesproblematikken og planlegge sprengningsarbeidet har Nitro Consult
vært engasjert av NCC siden
høsten 2010. Selskapet overvåker også vibrasjoner i grunnen
og på bygninger i selve byggefasen. Vegard Olsen er glad for
at NCC valgte å ta kontakt så
tidlig i prosessen.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
33
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Skytebas Leif Arne Jakobsen (t.v.) og lærling Per Anton Letnes jobber
under vanskelige forhold, selv om ladejobben er relativt enkel. Akkurat
denne salven består av ni hull og vil gi en framdrift på én meter
– Vårt bidrag i denne sammenhengen har vært å gi råd om
sprengstoff, sprengstoffmengder
og intervaller, sier den innfødte
trondheimeren, som til daglig er å
treffe i Oricas lokaler på Sluppen.
Olsen har tatt doktorgrad innen
steinbruddsdrift, og er trolig en av
de best kvalifiserte konsulentene
NCC kunne ha valgt.
Entreprenøren vurderte en
stund å bruke wiresag til å sage
rundt byggegropa for å unngå
rystelser. – Vi mente imidlertid
at det var fullt mulig å sprenge,
bare en brukte små, tilpassede
ladninger og mange små salver,
fortsetter Olsen. – Det har vist
seg å være svært vellykket, både
økonomisk og praktisk. Sprengning
gjør det lettere å unngå konflikt
med de mange avstiverne som
benyttes i byggegropa.
Til å registrere rystelsene,
brukes Nitro Consults avanserte
målesystem, NCVIB. Sju rystel-
sesmålere er utplassert på bygninger i nærheten.
Grundig forarbeid
I samarbeid med Nitro Consult
skjøt NCC en første forsøkssalve
på Møllenberg i april måned. Det
var en ladning på 500 gram som
ble detonert i flere forskjellige
hull i fjellet under løsmassene.
– Ut fra målingene vi fikk, la
vi opp en sprengningsplan som
entreprenøren kunne begynne
med. Den har vist seg å stemme
meget godt med terrenget.
Første ordinære byggesalve
gikk i slutten av august.
Det er Inderøy-firmaet Anton
Letnes AS som tar seg av bore- og
sprengningsarbeidet i dagsonen.
Og det er virkelig snakk om små
salver og ekte Fingerspitzgefühl.
– Vi bruker bare 400 gram
per enhetsladning, forklarer Olsen. – I hvert hull kan vi ha to
slike ladninger. Det er den mest
forsiktige sprengningen jeg har
vært borti hittil.
Ladehullene varierer i lengde
fra 1,30 til 3 meter. Som tenner
brukes Exel med 17 millisekunders
forsinkelse mellom hvert hull. Vanligvis består hver salve av seks hull.
Det betyr et snitt på 10–12 kubikk
og en framdrift på rundt én meter.
Til sammen skal det sprenges ut
16 000 kubikkmeter
– Vi skyter 400 gram per enhetsladning per intervall, og har
vært oppe i drøyt 30 intervaller i
samme salve. Dermed er vi oppe
i maks 12 kilo sprengstoff. Det
er mindre enn en vanligvis har i
et hull, så dette er veldig, veldig
forsiktig sprengning.
Maksimumskravet for rystelser
er satt til bare 6 mm/sek. Fortsatt
eksperimenterer Nitro Consult og
sprengningsmannskapet med in-
tervallene for om mulig å gjøre
salvene enda mer effektive. Det
er mye å hente ved å forlenge
forsinkelsene med noen få millisekunder.
– Vi har muligens brukt litt for
tette intervaller, mener Olsen. – Det
kan se ut til at rystelsene blir mindre, om vi øker avstanden i tid.
Med mindre rystelser, kan
mengden sprengstoff økes og en
får sprengt mer masse for hver
salve. Dermed går framdriften
også raskere.
– Men her er det ikke sprengningsbiten som tar mest tid, fortsetter konsulenten. – Det er en
møysommelig prosess å grave ut
massene og sette inn avstivere.
Frekvensveid rystelsesmåling
Når forskjæringen er ferdig, begynner arbeidet med fjelltunnelen. Den
skal en tunnelgjeng fra NCC selv
ta seg av. En pilot med bredde på
seks meter skal drives inn mellom
løpene slik at en kan støpe en betongstabbe. I tillegg skal det støpes
en bærebjelke på tvers over hele
tunnelpåhugget, som skal forsterke
den tynne overdekningen.
– Etterpå skal resten av tunnelprofilene sprenges ut, forklarer
Olsen videre. – Da får vi en ny
utfordring, med å unngå å sprut
mot betongstabben. Her må en
inn med skjermingstiltak. Det må
fortsatt sprenges uhyre forsiktig,
for på toppen vil det være masse
leire og mange bygninger. Da vil
de erfaringene vi gjør oss nå, bli
veldig nyttige.
Faktisk vil det være flere verdifulle erfaringer å høste på Møllenberg, både for Nitro Consult,
entreprenøren og byggherren.
Rystelseskravene i prosjektet bygger på dagens Nasjonale standard
NS 8141. Denne standarden er
imidlertid til revisjon hos Standard er det ufarlig. Men hvis vi får den
Norge, som vil innføre en ny be- samme verdien og frekvensen er
stemmelse – om ”frekvensveid lav, vil vi nærme oss bygningenes
rystelsesmåling”. Det betyr en ny egenfrekvens, og det kan oppstå
måte å fastsette grenseverdier på. skade på bygget. Det betyr at hvis
– Generelt vil grenseverdiene vi har en verdi på 10 mm/sek, må vi
for rystelser bli satt litt høyere i regne den om til det dobbelte, altså
framtida, forklarer
Vårt bidrag har 20 mm/sek.
Vegard Olsen. –
Forslaget
fra
å gi råd Standard Norge
Hvis rystelsene er vært
lavfrekvente, kan om sprengstoff, er nå ute til høde i framtida få et mengder og
ring i bransjen.
tillegg til de rene
Det er imidlertid
intervaller.
måleverdiene.
så stor enighet
Lave
frekvenser
om justeringen
Vegard Olsen, Orica
oppstår ofte i leiat Statens vegre. Her på Møllenberg har enkel- vesen allerede nå vurderer å innføre
te målinger vist en dominerende den nye standarden på Møllenberg.
frekvens ned mot 10 Hz. I hen- En konsekvens kan i så fall bli at
hold til den nye standarden skal en kan lempe på rystelseskravet
man da multiplisere den verdien og at sprengstoffmengden kan
en får på rystelsesmålerne, med økes i salvene. Dermed vil også
en faktor på 2.
framdriften øke.
– Hvorfor det?
Nitro Consult AS regner med
– Fordi lavfrekvente rystelser er å være engasjert i prosjektet helt
farligere for husene enn de høyfre- til fjelltunnelen kobles på tunnekvente. Om vi måler en rystelse på len til Skanska.
10 mm/sek og frekvensen er høy,
Vegard Olsen sjekker rutinemessig de sju rystelsesmålerne som er
montert i bebyggelsen nærmest anleggsplassen. Så langt har de
fungert feilfritt.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
35
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
EE6 Løsmassetunnel Møllenberg
Kvikkleire
Lengde:300 meter
Årsdøgntrafikk: 20 000 biler
Oppstart: Januar 2010
Avslutning:September 2013
Åpning: Våren 2014
Entreprenør: NCC Construction
Sideentreprenører: Hercules Grundlägning
Kynningsrud Fundamentering
Hallingdal Bergboring
Sprengningsarbeider: Anton Letnes AS
Byggherre:Statens vegvesen
Kontraktsum:554 millioner kroner
Sprengstoff/
tennmidler:Orica Norway AS
Kvikkleire er en spesiell
type leire som forekommer
i Norge, Sverige og Canada.
Dette er siltig leire som er
avsatt i marint miljø. Da
landområdene hevet seg
etter siste istid (10 000 år
siden), ble saltinnholdet i
leiren vasket ut av ferskvann.
Leiren er dermed ustabil og
kan synke sammen eller rase
ut ved belastning.
Omfatter blant annet 350 meter betongtunnel med fire kjørefelt i
to løp, ny jernbanebru og to gang- og sykkelunderganger.
E6 Strindheimtunnelen
Lengde:2,5 kilometer
Oppstart:Januar 2010
Avslutning:Januar 2014
Åpning:Våren 2014
Entreprenør:Skanska Norge
Byggherre:Statens vegvesen
Kontraktsum:730 millioner kroner
Sprengstoff/
tennmidler:Orica Norway AS
En vanlig årsak til skred er
at belastningen på en skråning økes, enten ved at det
fylles masse på toppen – eller ved at masse fjernes ved
foten. Trøndelag er den
landsdelen som har vært
hardest rammet av kvikkleirskred de siste hundre
årene.
Omfatter blant annet 2 km fjelltunnel med fire kjørefelt i to løp,
treplans veikryss i Strindheim, flere gang- og sykkelunderganger,
og Gildheimbrua.
Standard Norge
Privat og uavhengig medlemsorganisasjon stiftet i 2003, men med røtter tilbake til 1923.
Organisasjonen holder til på Lysaker utenfor Oslo, har 75 ansatte og en rekke bedrifter,
organisasjoner, myndigheter og andre som medlemmer. I samarbeid med disse interessegruppene fastsetter Standard Norge felles retningslinjer for de fleste områder innen
nærings- og samfunnsliv.
Hvert år utvikler organisasjonen om lag 1200 nye standarder (NS). De fleste er modellert
etter standarder som gjelder i EU. Standardene gjør det mulig for aktører i næringslivet å
konkurrere på samme grunnlag.
Vi har teknologi for avansert
vibrasjonskontroll.....
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Teln: 32 22 91 00
Fax: 32 22 91 01
[email protected]
… vi tar vare på
omgivelsene våre.
www.oricaminingservices.com
Orica Mining Services arrangerer kundekvelder
i samarbeid med våre forhandlere som følger:
Region Syd:
Region Vest:
Haugesund, Mandag 23.01.2012
Sandnes, Tirsdag 24.01.2012
Kristiansand, Onsdag 25.01.2012
Arendal, Torsdag 26.01.2012
Ålesund, Torsdag 01.12.2011
Bergen, Torsdag 26.01.2012
Sogndal, Torsdag 09.02.2012
Florø, Onsdag 22.02.2012
Nordfjordeid, Torsdag 23.02.2012
For ytterligere informasjon,
vennligst kontakt Ida Fjelltun.
Tel. 32 22 91 28
Fax. 32 22 91 01
[email protected]
Region Nord:
Hell, Torsdag 01.12.2011
Sortland, Tirsdag 06.03.2012
Narvik, Onsdag 07.03.2012
Bodø, Torsdag 08.03.2012
Mo i Rana, Tirsdag 13.03.2012
Sandnessjøen, Onsdag 14.03.2012
Region Øst:
Mastemyr, Onsdag 07.12.2011
Larvik, Onsdag 11.01.2012
Fredrikstad, Onsdag 18.01.2012
Dombås, Onsdag 25.01.2012
Tønsberg, Onsdag 01.02.2012
Fjellsprenger’n 2 - 2011
37
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Sprengningsmodellering E6
Løsmassetunnel, Møllenberg
Tekst og foto: Vegard Olsen, Orica Mining Services
Byggegropa på Møllenberg i Trondheim har svært løse grunnforhold (kvikkleire) og liten
avstand til bebyggelse. Dette har medført strenge krav til rystelser på bygningene rundt
byggegropa. For å være best mulig forberedt til sprengningsarbeidene i forbindelse med
forskjæring og tunnel ble det etter ønske fra hovedentreprenør NCC utført testsprengning av fire enkeltladninger for å se hvordan fjellet og løsmassene reagerte, før selve
sprengningsarbeidet tok til. Et slikt forsøk krever et pålitelig planleggingsverktøy og
robuste beregningsmodeller. Orica Mining Services AVM™-modell (Advanced Vibration
Management) oppfyller disse kravene, og ble brukt til å analysere og planlegge fremtidig
sprengningsarbeid.
AVM™-modell (Advanced Vibration Management)
AVM™ er et prosjekteringsverktøy for miljøpåvirkning fra sprengningsaktiviteter i gruve, pukkverk og anleggsindustrien. Et AVM™ program omfatter
måling, simulering, beregning og kontroll av sprengningsinduserte rystelser
og luftsjokk på sensitive bygninger eller grunnforhold. Denne tjenesten tar i
bruk state-of-the-art måleteknikk og patentbeskyttet programvare for beregning av sprengningsplaner og rystelser og luftsjokk. AVM™ brukes for å kontrollere miljøproblemer hvor det kreves en høy grad av dyktighet og
pålitelighet innen modellering og beregning av sprengningsaktiviteter.
Gjennomføring av et AVM™-program krever seismiske undersøkelser av grunnforholdene, slik at man kan
utvikle en stedegen modell for beregning av rystelser. Basert på denne modellen kan man simulere og anslå rystelser for planlagte salver. Simuleringene tar hensyn til tenningsrekkefølge, nøyaktighet av tennsystem, bormønster og ladningsmengder. Resultatene fra modellen kan brukes til å minimere miljøpåkjenningen på omliggende
bebyggelse, optimalisere sprengningsplan inne gitte rystelseskrav, eller iverksette tiltak når tillatte nivåer overgås.
Med bakgrunn i forsøksladningene ble det altså bygd opp
en AVM-modell. De registrerte
rystelsene fra de fire forsøksladningene ble benyttet til å finne
karakteristiske svingningsforhold
for sju målepunkter som var
montert på de nærmeste bygningene. Ut i fra ulik avstand og ulik
ladningsmengde for hver enkelt
forsøksladning kunne man da
danne seg et bilde av hvordan
rystelsene forplantet seg i grunnen rundt byggegropa.
Analysene ble gjort med det
mål å finne et sprengningsopplegg som overholdt rystelseskravet som var satt til 6 mm/s,
etter gjeldende norsk Standard
NS8141.
Gjennomføring
I april 2011 ble det boret fire hull,
gjennom ca. 10 meter leire og videre ned i fjellet, ned til nivå med
fremtidig underboring. I leira var
det satt ned foringsrør. Ordinær
topphammerrigg ble brukt til å
bore videre ned i berget gjennom foringsrørene. Hullene ble
boret på linje, midt i den vestre
veglinja, med 5 meters mellomrom. Ladningene ble planlagt
plassert i ulike dybder og med
forskjellig ladningsmengde i de
forskjellige hullene. Posisjonen
til de sju rystelsesmålerene rundt
byggegropa ble målt inn med
GPS, sammen med posisjon til
borehullene. Dybden til ladningene ble målt med målebånd.
Det viste seg at det var vanskelig å holde alle borehullene åpne
på grunn av innsig av leriholdig
vann i berget. Dette medførte at
det ble skutt prøveladninger i tre
av de fem hullene. Tabell 1 angir
forsøksdataene.
GPS posisjonering av borehull.
Prinsippskisse over plassering av forsøksladninger.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
39
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Forsøk Borhull Ladningsmengde
Dybde
1
4
125g
19m
2
4
250g
16m
3
1
250g
19m
4
2
500g
17m
Tabell 1 Salvedata for de enkelte forsøksladningene.
Ladningene ble senket ned til planlagt dybde, og
fordemt med grus.
Før detonasjon ble området evakuert etter forskriftene. Største fare med oppdraget var vel i realiteten å bli blaut.
Analysemetodikk
Hvert enkelt målepunkt har sitt eget kurveforløp, som følge av bl.a. fundamentering, bygningsmasse og festepunkt. Dette innebærer at det i denne
sammenhengen er sju ulike kurver for hver forsøksladning. Kurveforløpene
blir registrert i Orica’s internettbaserte rystelsesprogram, NCVIB.
Det er viktig å skyte én og én ladning for å være sikker på at man
unngår samvirke i rystelsene. Dette er svært viktig ved f.eks. Møllenbergprosjektet hvor de fleste av husene er fundamentert på kvikkleire. Man
kan se at husene gynger lenge etter at ladningen har detonert. Se Figur 2 og 3.
Figur 2 og 3 Utskrift av kurveforløp i ncvib.Merk: Målepunkt AVM7 (t.v.) er forankret til fjell, mens målepunkt AVM 6 (t.h.)
er fundamentert på løsmasser. Merk den store forskjellen i dempningen av svingningene. AVM 6 gynger betydelig lengre
enn AVM7.
Hvert enkelt kurveforløp blir eksportert til Orica’s eget dataprogram for
analyser av vibrasjoner, Cycad.
I Cycad fremstiller man så typiske basiskurver (seed waves) for
hvert enkelt målepunkt, basert på de rystelsene som er målt. Basiskurvene (seed waves) for hvert målepunkt legges inn i Orica’s
dataprogram for planlegging av salveplaner, Shotplus®-i Pro.
I Shotplus®-i Pro planlegger man den fremtidige sprengningsjobben.
Man planlegger salver med ulikt antall hull, forskjellig ladningsmengde, varierende tennplan og forskjellig plassering. Ved hjelp
av Monte Carlo simulering vil man da få en mulighet til å optimalisere salveplan. For anlegget på Møllenberg innebar dette at man
fant området som ga de laveste svingehastighetene for alle husene,
samt at man kunne bestemme høyeste enhetsladning.
Skjermbilde fra Cycad.
Måledata fra forsøksladningene
Sprengingen av de fire forsøksladningene ga som nevnt en hel rekke med data. Data fra to av målepunktene
er presentert i Tabell 2.
Målepunkt Posisjon Avstand Ladning Skalert avstand, d Svingehastighet
Q
AVM 1 Hull 4:19m 25,3 m 125 g 71,6 0,29 mm/s
AVM 1 Hull 4:16m 23,1 m 250 g 46,2 0,68 mm/s
AVM 1 Hull 1:19m 20,9 m 250 g 41,8 1,55 mm/s
AVM 1 Hull2:17m 19,8 m 500 g 28,0 1,82 mm/s
AVM 2 Hull 4:19m 26,4 m 125 g 74,7 0,34 mm/s
AVM 2 Hull 4:16m 24,3 m 250 g 48,6 1,20 mm/s
AVM 2 Hull 1:19m 28,6 m 250 g 57,2 1,73 mm/s
AVM 2 Hull2:17m 26,3 m 500 g 37,2 2,39 mm/s
K-verdi
20,4
31,2
64,8
51,0
25,4
58,3
99,0
88,9
Tabell 2.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
41
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Basiskurvene (seed waves) som lages i Cycad, gir et øyeblikksbilde av rystelsene med en gitt ladningsmengde på en
gitt avstand. For å kunne utføre simuleringen, trenger man en funksjon som angir dempningsfaktoren (K-faktor) i
grunnen for de ulike avstandene og ladningsmengdene. Funksjonen for en slik dempningsfaktor finner man ved å
plotte skalert avstand ( d ) mot målte svingehastigheter for de ulike ladningene og målepunktene (fra Tabell 2).
Q
Ved tilpasning til en ”power-funksjon” får man de parametrene som trengs i simuleringen, se Figur 4.
Simuleringsmodellen i Shotplus-i angir en viss spredning i de ulike faktorene som påvirker rystelsene. Dette for å ta
høyde for tilfeldigheter og usikkerheter vedrørende bergforhold osv.
I tillegg til de avanserte simuleringene og modellberegningene ble
det gjort vurderinger av ladningsmengder og K-verdier ved ordinære rystelsesbetraktninger. Det
ble da brukt følgende formel:
Q
v= K d
I Figur 5 og 6 er K-verdi plottet
som en funksjon av avstand, uavFigur 4. ”Power-funksjon” med god korrelasjon til plottede verdier.
hengig av ladningsmengde. Kverdien er noe avtagende på lengre
avstand, noe som er normalt pga mer dempning. Det ble gjort analyser av kurveforløpene for hvert enkelt målepunkt og for hver enkelt forsøksladning. Disse analysene viste at store deler av rystelsene har høyt frekvensnivå.Et
slikt nivå bidrar erfaringsmessig ikke til skader på bygninger. Ved å filtrere vekk frekvenser over 100 Hz i måledataene får man en mer samlet K-verdi, som også er en god del lavere enn den ukorrigerte.
Figur 5 og 6 Rystelsesmålingene viste en lav K-verdi, som gjenspeiler god dempning i leira.
De fire måleverdiene som er avmerket i Figur 6 stammer fra målepunkt AVM 6. Årsaken til at dempningen i dette
målepunktet er mindre enn de andre, skyldes trolig et dårlig innfestningspunkt for måleren (løs geofon eller løs
stein i grunnmur). Disse målingene ble fjernet fra de videre analysene.
Resultater fra Monte Carlosimuleringen
Det ble gjort flere simuleringer
med ulik plassering av første
salve (prøvesalve). Salva hadde
to dekk og ett hulls opptenning.
Øvrige salvedata var som følger:
Borhullsdiameter:64 mm
Bormønster: 1 x 1 m2
Antall hull: 18 stk (3 x 6)
Hulldybde: 3,3 m
Fordemming: 1,2 m
Sandplukk mellom dekk:0,7 m
Sprengstoff: 35 x 380 Eurodyn™
Enhetsladning:1,0 kg
Tennplan for sikker etthullstenning med Nonel Unidet tennere og Nonel MS
forsinkerblokker.
Snitt av borhull med 2 dekk og enhetsladning på 1,0 kg Hulldybde 3,3 m
Salveplasseringen som man til slutt
kom fram til er vist i Figur 7.
Avstand fra nærmeste ladning til de
mest utsatte målepunktene (AVM
4 og AVM 5) ble da ca. 16 meter.
(Horisontalavstand 12.5 meter og
vertikal avstand 10 meter).
Simuleringsdata fra den valgte
plasseringen er vist i Tabell 3. Tabellen angir de maksimale simulerte svingehastighetene (mm/s)
for hvert målepunkt for salva.
Figur 8 viser kurven for den maksimale simulerte svingehastigheten for målepunkt AVM4.
Figur 7. Geometrisk modell med optimal plassering av prøvesalve etter
simulering i Shotplus®-i Pro.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
43
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
AVM 1AVM 2AVM 3AVM 4AVM 5AVM 6AVM 7
4,3 mm/s
3,9 mm/s
6,1 mm/s
10,1 mm/s
9,6 mm/s
4,6 mm/s
2,0 mm/s
Tabell 3. Beregnet maksimal svingehastighet i hvert målepunkt i AVM-modell for prøvesalven.
Figur 8. Kurve for maksimal svingehastighet fra 300 simuleringer av angitt salve.
Resultater fra sprengningen
Forsøksladningene ble sprengt
mens det fremdeles var 10 – 15
meter med leire i byggegropa.
AVMTM modelleringen ble utført
for å få et planleggingsgrunnlag
før sprengningen kunne starte. Da
sprengningsarbeidet startet opp i
september 2011, var vilkårene for
plassering av salva endret. Man
ønsket å starte nærmere påhugget enn først antatt, for å få bedre
tid til å støpe en stabiliserende betongdrager over tunnelpåhugget.
Ny plassering medførte ikke bare
at avstanden til bygningene rundt
Utgraving av første salve. Sprengningsarbeidet utføres under ekstremt
krevende forhold. Stivere står med 4 tonns trykk, og berøring fra gravemaskin eller steinsprut må unngås for en hver pris.
byggegropa ble kortere, den medførte også at man måtte startet i
et område hvor fjelloverflaten var
flatere enn først antatt. Det måtte
gradvis etableres en fri stuff med
mindre salver. Salveplanen måtte
endres. Dette gikk først og fremst
på lavere enhetsladning, grunnere hull og mindre bormønster jfr.
planlagt salveplan over.
Revidert salveplan ble med ett
dekk og følgende data:
Borhullsdiameter: 64 mm
Bormønster:0,8 x 0,8 m2
Antall hull: 18 stk (3 raster x 6 hull)
Hulldybde: 1 m
Fordemming: 0,6 m
Sprengstoff: Eurodyn™
Enhetsladning: 0,375 kg
Total ladning i salva: 6,75 kg
Resultatene fra den første salva
stemte godt med de antagelsene
som ble gjort med bakgrunn i modelleringen. Rystelsene var godt
under grenseverdiene, se tabell 4.
Antall målepunkter ble redusert til
5 ved oppstart av sprengningen.
Målepunktene ble satt på de samme stedene som under forsøkssprengningen.
Siden første salve er det p.t.
(10.11.2011) sprengt 59 salver i
byggegropa, og ca. 1500 m3 berg.
Dette gir i snitt 25 m3 per salve.
Dette har vært strengt nødvendig
for å holde rystelsene nede. Etter
hvert som man har kommet seg
lengre ned i bergmassen har salvene blitt større, og enhetsladningen er nå (09.11.2011) oppe i hele
700 g!
Sprengningsarbeidet utføres av underentreprenør Anton Letnes AS,
som daglig er i kontakt med innleid konsulent fra Nitro Consult AS
når sprengningsarbeidene foregår.
Dokumentasjon og analyser av rystelser gjøres etter hver sprengning
for å sikre et mest mulig skånsomt
uttak av berget.
Sprengningsarbeidet går etter hvert
over i tunnelsprengning, hvor NCC
selv skal stå for sprengningen. Erfaringene fra sprengningen i forskjæringen er av avgjørende betydning
for salveplanleggingen for tunneldriften, som forventes å starte med
en pilot i løpet av november 2011.
Diskusjon
Det vil alltid være noe usikkerhet
og variasjon når det gjelder forplantning av rystelser i berggrunnen som følge av sprengning. Ved
hjelp av de forsøksladningene som
ble detonert greide man likevel å
innhentet informasjon slik at man
bedre kunne planlegge de videre
sprengningsarbeidene med tanke
på rystelser. Informasjonen som ble
fremskaffet og brukt som grunnlag
i AVM™-modelleringen var viktige
i så måte. Modellering av sprengning gir ingen fasit på hvordan
et sprengningsopplegg til slutt vil
bli, likevel var det god korrelasjon
for sprengingsarbeidene med løsmassetunnelen på Møllenberg.
MålepunktPlasseringDato/ klokkeslett Målt verdiGrenseverdiAvstand
NCC 02 Gamle Kongevei 10B 06.09.2011, 14:47:52 3,05 mm/s 6 mm/s 15 m
NCC 03 Nedre Møllenberggate 76D 06.09.2011, 14:47:53 4,45 mm/s 6 mm/s
6m
NCC 04 Nedre Møllenberggate 76C 06.09.2011, 14:47:53 2,75 mm/s 6 mm/s 17 m
Tabell 4. Svingehastighetsmålinger fra første sprengning på Møllenberg.
Situasjonsbilde
fra 20. oktober.
Arbeidet med å
støpe betongdrager for å stabilisere berget over
tunnelpåhugget er
i gang.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
45
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Tidlig neste år vil du se en gradvis overgang fra
NONEL© til Exel™. Produktene vil ikke forandres.
Forandringen du vil se er at emballasjen vil bære
varenavnet Exel™.
En annen forandring er at de slangene som nå
er rosa, vil bli grønne.
Dette gjelder koblingsblokker i SL-serien.
Grunnen til at vi fortetar dette navnskiftet er
at i hele verden, bortsett fra Norden, markedsfører Orica sine ikke-elektriske tennsystemer
med varenavnet Exel™. Dette er også årsaken
til at slangene på koblingsblokkene får grønn
farge på lik linje med resten av verden.
Vår filosofi er at det skal være enkelt å gjenkjenne
Oricas produkter hvor enn i verden sprengningsoppdragene måtte dukke opp.
I en peridode vil det finnes produkter med
begge produktnavn i markedet.
Siden det ikke er snakk om produktendringer,
kan man trygt bruke produkter med ny og
gammel emballasje ved samme sprengningsjobb,
så lenge man holder seg innenfor den oppgitte
lagringstiden.
Eksisterende navn
Nye navn
NONEL®
Exel™
Nonel® MS
Exel™ MS
Nonel® LP
Exel™ LP
Nonel® Unidet
Exel™ U Det
Nonel® Snapline
Exel™ Connectadet SL
Nonel® Bunch Connector
Exel™ B Connector
Nonel® Snapdet
Exel™ Handidet SL
Nonel® Starter
Exel™ Starter
Nonel® DynoLine
Exel™ Lead in line
Tennapparater
Eksisterende navn
Nye navn
NONEL®
Exel™
Nonel® - Dynostart - DS2
Exel™ Start DS2
Nonel® - Dynostart - HN1
Nonel® Start HN1
Fjellsprenger’n 2 - 2011
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Nytt om navn
Tim Hunt
Tim Hunt er 29 år, fra Australia, og er utdannet gruveingeniør. Før Tim flyttet til Norge hadde han skaffet
seg erfaring fra forskjellige stillinger i gruver i New
Zealand og Australia. Han var ferdig utdannet i
ingeniørfag og geologi fra universitetet i 2006.
Etter gjennomført utdanning flyttet han til
New Zealand for å jobbe hos Newmont Mining
Co-operation. Tim jobbet ett år som maskinoperatør under jord med boring, sprengning og lasting. Hans neste jobb var i Australia hvor han
jobbet i to år som ventilasjons- og sprengningsingeniør ved en stor gullgruve i Tanamiørkenen.
Tim flyttet til Norge i juni 2009 og fikk jobb
ved Sydvaranger Gruve AS i Finmark. I Sydvaran-
ger jobbet Tim som sprengningsingeniør og med
planlegging. Han synes at jobben i Finmark fremstår som den mest utfordrende så langt, men han
sier også at Finmark er det vakreste stedet han
har jobbet.
Tim begynte i Orica Mining Services, Teknisk Service, den 1. august i år, har funnet seg vel tilrette, og
ser frem til å kunne gi sine bidrag til en avdeling med
kvalifiserte ingeniører som står klare til å hjelpe med
dine sprengningstekniske utfordringer.
– Enten du trenger løsninger for bedre resultater
i dagbrudd eller gruver, i steinbrudd eller bygg- og
anleggsvirksomhet, over eller under jord, vil du få de
beste råd fra ingenørene i Teknisk Service, sier Tim.
Vi ønsker Tim velkommen til ”familien”!
Fjellsprenger’n trenger
din hjelp!
Vi som lager Fjellsprenger’n skulle gjerne
vite hva du ønsker å lese om i bladet.
Vi har fått mye ris og ros opp gjennom årene,
både med tanke på innhold og utforming.
Vår tanke bak måten vi presenterer stoffet
på er at også de som ikke jobber direkte
med sprengning eller sprengningsrelatert
arbeid, skal kunne forstå hva
oppgavene går ut på. Vi tenker da spesielt
på familie og de som står en nær.
Om dette er riktig tenkemåte eller ei,
håper vi du kan ta deg litt tid til å fortelle
oss. Vi hadde også satt pris på om du ville
fortelle oss hva du savner og hva du
kanskje synes det blir for mye av i
innholdet. Har du ideer om prosjekter
eller andre ting vi kan skrive om, er
ingenting bedre enn det.
Vi kan ikke love at det kommer en
journalist løpende med en gang, men
vi lover at alle forslag vil bli seriøst
behandlet. Har du bilder du mener fortjener å komme på trykk,
ser vi gjerne på dette også.
Redaktøren er spesielt begeistret for bilder fra ”gamle dager”, gjerne sort/hvitt.
Kunne du tenke deg å hjelpe oss med dette? Send en epost med dine kommentarer
til [email protected]. Hvis du skriver inn din postadresse vil du motta en liten hilsen fra oss som takk for
hjelpen.
Thor Andersen
Hvis du heller vil sende oss noen ord i vanlig brevpost er adressen:
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
På forhånd
takk for
hjelpen.
Fjellsprenger’n 2 - 2011
49
Fjellsprenger’n 2 - november 2011
Fjellsprenger’n ønsker alle lesere
God Jul
og
Godt Nytt År
Ansvarlig utgiver:
Svein Hegna
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Redaktør:
Thor Andersen
Layout & Produksjon:
Orica Mining Services - EMET Marketing Communications
Grafisk Design:
Orica Mining Services - EMET Marketing Communications
Reportasjer og foto:
Einar Gjærevold, Ord og fokus
Opplag:
4.500
Trykk:
UAB ”PROPRINT BALTIC”
Har du kommentarer eller forslag til innhold
for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Retur: Orica Norway AS
Postboks 614
N-3412 Lierstranda
Norway