Transcript Fjellsprenger`n - Orica Mining Services

Kundemagasin fra
Orica Norway AS
Fjellsprenger’n
Nr. 1 - Juni 2012 - 23. årgang
Forhandleren i
Førde
side 15
Tennmiddelfabrikken
nord i skogene side 24
Fra Bergslagen til
Folgefonna side 42
Orica innfører Senatel™
i Norge
side 14
Fjellsprenger’n 1/2012
1
Verdens ledende
sprengstoffleverandør
Orica har et unikt logistikksystem og en
distribusjonskjede som sikrer at kundene får
det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner
og tyngdepunktslagre fordelt over hele Norge.
Det gjør at vi alltid er tilgjengelige, vi er aldri
langt unna, og kan forsyne kundene i løpet av
kort tid.
Hver eneste dag er vår flåte av lade-, produksjonsog servicebiler ute på veiene. Vi distribuerer raskt
og effektivt til alle hjørner av Norge.
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tlf. 32 22 91 00
Fax 32 22 91 01
[email protected]
www.oricaminingservices.com
Midt-og Nord-Norge
Regionsjef Knut Ivar Hesjedal , mobil: 995 38 514, [email protected]
Vest Norge
Regionsjef Arve Marigård, mobil: 911 90 228, [email protected]
Syd-Norge
Regionsjef Ståle F. Nilsen, mobil 484 07 008, [email protected]
Øst-Norge
Regionsjef Kjetil Morstad, mobil: 936 68 833, [email protected]
Under jord / tunneler
Olaf Rømcke, mobil: 918 70 456, [email protected]
Forhandlere
Hans Peter Moe, mobil: 905 41 289, [email protected]
Nitro Consult / Teknisk service
Knut Tanbergmoen, Mobil: 905 31 931, [email protected]
Fjellsprenger’n 1/2012
2
Kjære lesere,
Jeg håper dette nummeret av
Fjellsprenger’n har havnet i din postkasse før du starter på sommerferien.
Med den aktiviteten vi ser i markedet er det helt sikkert mange som ser
frem mot noen avslappende dager,
langt bort fra dokumenter, planlegging, boring, lasting og sprengning.
Det er interessant å observere
hvordan flere utenlandske entreprenørselskaper posisjonerer seg for de
skandinaviske markedene. Norge er
utvilsomt mest attraktivt for etableSvein Hegna
ring, men vi har jo lenge sett utenCommercial Manager Norway
landske entreprenører også i Sverige.
Etableringskostnadene i Norge er relativt høye, noe som betyr at man helst
må ha langsiktige kontrakter for å kunne få et skikkelig fotfeste i markedet.
Men interessen er absolutt tilstede, vi ser at flere og flere store europeiske
entreprenørselskaper legger inn anbud ved større entrepriser. Denne flyten av
varer og tjenester innen sprengningsbransjen gjør EU-direktivene 2008/43/EC
og 2012/04/EU, omhandlende merking og sporbarhet av eksplosiver, stadig
mer aktuelle. Du finner informasjon om dette et annet sted i bladet.
Hvis du mot formodning skulle få ”jobb-abstinenser” i ferien kan du jo
bare sette deg i solen og lese gjennom dette nummeret av Fjellsprenger’n.
Her kan du lese et portrett av en trofast tjener som er en av de som sørger
for at emulsjonsmatrisen kommer trygt fra produksjon til anleggsplass. I dette
tilfelle til Matre oppunder Folgefonna. Vi har også en presentasjon av vår nye
forhandler i Førde.
I Bergslagen, Sverige ligger vår store og moderne tennmiddelfabrikk. Det
var her Exel™ (Nonel) ble utviklet, noe som på en måte revolusjonerte hele
sprengningsteknikken. Vi har et stort intervju med sjefen for fabrikken og et
med produktsjefen for alle tennmidler. Du finner også en artikkel om oppfinneren av ikke-elektriske tennsystemer. Emulsjonsmatrise- og tennmiddelfabrikken ligger vakkert til midt i det tradisjonsrike gruveområdet Bergslagen. I
dette området er det en rekke interresante severdigheter som er knyttet opp
til gruvevirksomheten. Vi nærmest laget en liten reiseguide inne i bladet for
de som måtte være interessert i en tur i området.
Du vil også finne en rekke andre artikler i bladet. Jeg vil spesielt nevne
artikkelen om Senatel™. Her kan du lese om Sprengningsteknikk AS som tester ut dette sprengstoffet som skal erstatte Kemix A. Så langt ser resultatene
lovende ut.
Jeg håper du finner bladet interessant og at du kan nyte lesingen gjennom noen rolige solrike sommerdager. God sommer.
Svein Hegna
Commercial Manager Norway
Innhold
Lykkelig som allsidig
s. 4
Kundekveld i Førde
s. 10
Ny forhandler i Førde s. 13
Senatel i Norge
s. 14
Gudvangen Stein velger Civec™ s. 18
Stort underjordsløft i Stockholm s. 20
Tennmiddelfabrikken...
s. 24
Geniet bak Nonel
s. 34
Track & Trace info
s. 37
Ikke bare produktene som teller s. 38
Fra Bergslagen til Folgefonna
s. 42
Eikemo kraftverk
s. 52
Bergslagen...
... I hjertet av svensk industri
s. 56
... Et stykke levende historie
s. 58
Har du kommentarer eller forslag til innhold for
Fjellsprenger’n,
vennligst ta kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Fjellsprenger’n 1/2012
3
LYKKELIG SO
ALLSIDIG
For Entreprenørservice AS
finnes det viktigere verdier i
livet enn stadig større overskudd. Førdefirmaet ønsker
ikke å vokse. Kan de ha
funnet formelen for suksess?
Fjellsprenger’n 1/2012
4
André Grov (t.v.) og Thomas Østerbø kan notere seg for enda
nerte på sprengning i boligområder. Entreprenørservice er så
slåss om jobbene. Folk har alltid noe de skal ha gjort.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
OM
en vellykket salve. De to er ekstremt rutipopulære i Førde-området at de slipper å
– En lever ikke for å jobbe, men en
må jobbe for å leve.
Thomas Østerbø (30) flyr rundt på
knausene i Hafstadvegen i Førde sentrum. Regnskurene har gjort stein og
jord sleip, men det er noe med skytebaser; de sklir ikke så lett, og Østerbø er stø på foten som ei geit når
han legger innpå 40 mm Eurodyn™patroner og røde DynoRex-rørladninger i dagens andre salve.
– Det er lett å bli smittet av gigantsyken og føle at en stadig må utvide
litt, fortsetter han. – Og det kan være
vanskelig å ikke vokse.
Østerbø er skytebas og prosjektleder i Entreprenørservice AS, et Førdebasert firma som har spesialisert seg på
små og mellomstore oppdrag i Sogn
og Fjordane. Bedriften kan vise til litt
av en suksesshistorie. Siden starten
i 1998 har resultatkurven pekt bratt
oppover. Firmaet har vokst fra to til
26 ansatte, og i fjor tippet omsetningen 45 millioner kroner, mens overskuddet landet på åtte millioner.
– Vi har god økonomi, fornøyde
kunder og mange oppdrag, oppsummerer Østerbø. Han tror framgangen skyldes det gunstige markedet
i regionen. I Førde bor det mye folk og
svært mange flytter til byen fra hele
fylket. Og med sentralisering kommer
utbyggingene.
Men et hett marked er ikke hele
grunnen til at folk er fornøyde.
Et nisjeliv
Ei uke midt i mars har Førde kommune
hyret Entreprenørservice til å utvide
parkeringsplassen bak rådhuset. Det
er ingen stor jobb, men noen knauser
midt i sentrum krever sprengning av
det nennsomme slaget. Små salver,
med 15 kilo sprengstoff og åtte ladehull i hver, gjør det av med snaut 30
kubikk fjell i slengen. En typisk jobb for
Entreprenørservice.
– Vi skyter veldig mye i tettbygde
strøk, bekrefter Østerbø. – Det går i
grøfter og hus- og garasjetomter der
fjellet står helt inntil veggene.
Basen vil ikke være med på at det
er noen kunst å sprenge midt i bebyggelsen.
– Neida, men det er så klart en
annen måte å sprenge på enn å drive
med storsalver i tunnel og i pukkverk.
Jeg har dratt matriseslanger i årevis
og jobbet på mange store anlegg, og
for meg ble det for monotont. Det
fine med å jobbe med små dimensjoner, er at arbeidet blir så variert.
Det poenget kan nok dagens
hjelpemann skrive under på. André
Grov (38) stiftet firmaet for 14 år siden
sammen med kameraten, Freddy
Ulltang. I dag flyr gründeren fram og
tilbake med singelbøtta. Helt i pakt
med firmaets ånd, skal det vise seg.
Allsidighet som idé
Entreprenørservice ble grunnlagt
som Sunnfjord Betongsaging AS i
1998. Bedriften vokste raskt. Alt i
2000 utvidet eierne virksomheten,
satset på maskinentreprenørskap og
ga seg selv nytt navn. Framgangen
var synlig. I 2007 sto et stort, nytt
forretningsbygg ferdig på Hornes i
utkanten av Førde, og fem år senere
pågår grunnarbeidet til et like stort
tilbygg med garasjer.
Firmaet opererer primært i Førderegionen, men dekker også andre
deler av Vestlandet. Allsidighet og
fleksibilitet har vært et særmerke hele
veien. Entreprenørservice er både totalog underentreprenør, og tar på seg alt
fra tomtesprengning til tunneloppdrag
med boring, bolteboring og tunnelgrøfting når anledningen byr seg. Det
vil si når de ikke murer, sager betong,
legger rør, graver grøfter, transporterer
masse eller brøyter snø.
– Vi har mange bein å stå på, sier
Thomas Østerbø. – Siden prosjektene
våre gjerne varer bare noen få uker,
Fjellsprenger’n 1/2012
5
Oricas regionsjef for Vestlandet, Arve Marigård, besøker kunder og prosjekter så ofte han kan. Her forstyrrer
han Thomas Østerbø (t.v.) og André Grov midt i arbeidstida.
unngår vi å binde opp mannskap og
utstyr over lang tid. Dermed kan vi ta
småjobbene på nokså strak arm. Men
som regel lar vi et par større prosjekter
danne ”ryggrad” i firmaet, for å spre
risikoen litt.
I disse dager er det viktigste prosjektet et stort byggefelt ved Jølster, der Førde-firmaet opparbeider all infrastruktur.
To byggetrinn er fullført og det siste
påbegynt.
Fjellsprenger’n 1/2012
6
Deler på jobbene
Eierne av Entreprenørservice har utformet et prinsipp for bedriften: De
skal ikke påta seg mer arbeid enn de
har kapasitet og administrasjon til.
Trekløveret i ledelsen – Grov, Ulltang
og Østerbø, fordeler prosjektene seg
i mellom og tar ansvar for hver sin
portefølje. Ansvaret omfatter både
administrasjon og praktisk utførelse.
Slik unngår de at én mann blir sittende
med alt kontorarbeidet mens de andre
er ute i felten.
– En del av jobben min er å reise
rundt, vurdere oppdrag og regne
på pris. Hvis vi får jobben, henter jeg
inn fagfolkene jeg trenger fra bruket.
Akkurat nå har jeg ti–tolv mindre prosjekter gående samtidig.
– Det er litt originalt, er det ikke?
– Jo, men det er en veldig bra
løsning, skal jeg si deg. Vi skal ikke
vokse oss så stor at administrasjonsbehovet gjør oss i ledelsen til rene
kontorfolk. Det er boring og sprengning vi ønsker å holde på med, svarer Østerbø, som selv har vært ansatt i ett år. – Jeg ble hentet inn fordi
Grov og Ulltang trengte flere til å
lede prosjektene. De var i ferd med
å grave seg ned i administrasjon og
miste fokus på hva de egentlig ville
holde på med.
Seriøs linje
Thomas Østerbø kobler i hop de
åtte enhetsladningene. Det tar bare
et par minutter. Så sjekker han på
ohm-meteret at det ikke finnes
brudd i kontakten med noen av de
elektriske tennerne i hullene.
Sprengningsarbeid i tettbygde strøk
krever at en tar mye hensyn til rystelser
og støy og andre miljøforhold. Hvordan løser Entreprenørservice det?
– Strategien vår er å gjøre alt
skikkelig. Vi bruker rystelsesmålere
og BlastManagers dokumentasjonssystem på absolutt alt vi gjør. Det er
noe en bare må ta på alvor. Selv kan
jeg bruke fem–seks timer på å ta bilder
og gjøre meg kjent i strøket før vi begynner å jobbe. Det er viktig å ha gjort
hjemmeleksa. Seriøsitet lønner seg,
mener skytebasen. Han tror ikke kundene kommer bare fordi Entreprenørservice er den største aktøren i byen.
– Vi har lagt oss på ei seriøs linje
og firer ikke på kvaliteten. Og skal
en drive med sprengning, får en
ta konsekvensen av at det koster å
gjøre jobben skikkelig. Hvis ikke, får
det heller være. Av og til legges det
store prosjekter ut på anbud som involverer riksentreprenører, men dem
responderer vi sjelden på. Kubikkprisen
er da gjerne altfor lav, og det blir et jag
å få ut noe overskudd: Vi må bruke det
billigste sprengstoffet og spare på ditt
og datt. Prisnivået står ikke i stil med
hva det faktisk koster å gjøre jobben.
Parkeringsplassen til rådhuset midt i Førde sentrum skal utvides. Sprengning i
tettbygd strøk er rutine for Entreprenørservice, som har iverksatt alle sikkerhetstiltakene etter boka.
Thomas Østerbø har en stø hånd
med patronene. 30-åringen gjør
det meste selv: borer, sprenger og
styrer prosjektene.
– Vil du drive med fjellsprengning, må du ha jobben i fingerspissene hele tida. Det nytter ikke å
ta et hvileår på kontor, sier han.
Fjellsprenger’n 1/2012
7
Viktig å prise riktig
Østerbø syns det er trist at enkelte
rennonserer på sikkerheten for å
tjene penger.
– Folk tenker at de må ta noen
sjanser for å få til et overskudd. For vår
del er det ikke aktuelt. Jeg har vært
med på den balletten selv og opplevd å mangle to–tre skytematter
– Orica har en
ufattelig vilje
til å hjelpe.
Thomas Østerbø
fordi jobben har vært priset for lavt.
Stort sett går det bra, du kan skyte
10 000 salver helt perfekt, men det
er den ene som går dritt som du blir
husket for.
Basen gir tegn til gravemaskinføreren om at han kan begynne å dekke
til salven med gummimatter. Grabben
huker tak i sprengningsmattene og
løfter dem på plass, en etter en, mens
bilene suser forbi på kloss hold. Og
Østerbø har fått vann på mølla.
– Når jeg vurderer en jobb, vet jeg
at det vil koste så og så mye å gjøre
den på en trygg måte. Dette er kunden
klar over, og når vi gir ham vår pris, vet
både han og vi at vi har tatt høyde for
alle de forholdsreglene som er nødvendig.
– Det holder ikke å stikke en våt finger i lufta?
– Nei. Hos oss er vi enige om at hvis
vi skal drive med dette, skal vi ha betalt
for det det koster. Lagerhold, dokumentasjonsstyring, skytematter ... Alt
må bakes inn i tilbudet.
Mange bryter reglene
Østerbø er klar over at firmaet hans
er heldig som har en solid økonomi,
men tror at dét nettopp skyldes den
seriøse linja de følger.
– Boreriggene våre kan stå i flere
uker uten at det gjør noe, men mange
har ikke den muligheten. De sitter på
nytt boreutstyr og har store kostnader
og bare må produsere. Da er det soleklart at prisen går ned.
Det nye regelverket for fjellsprengningsfaget er ment å skape
ryddigere og tryggere forhold i bransjen. Men mange operatører tar lett
på dem for å tjene penger.
– Regelverket må håndheves bedre. Nå krever myndighetene bare at
I Entreprenørservice tar også alle i et tak når det trengs.
Gründer André Grov (t.h.) hjelper til med singlingen.
Fjellsprenger’n 1/2012
8
fjellsprengeren møter opp på et kurs,
så er alt i orden. Men mange har fortsatt sprengstoff stående på låven, og
tar en jobb her og en der. Disse er villige til å drite i alt som heter salveplaner
og forsikring. Vi kan prise ei garasjetomt til 100 000 kr, men så oppleve at
en annen vil gjøre jobben for ”maks 30
000”. Da driver han ulovlig, og det er
umulig å konkurrere med ham.
Ulovlig oppbevaring av sprengstoff
og tennmidler er også et problem,
ifølge Østerbø, som ikke er imponert
over myndighetenes tilsyn med lagerforholdene.
– For å få ervervstillatelse, må du
bekrefte at du har et lager. Men det
blir jo ikke ført noen kontroll med
lagringen. DSB sjekker helst oss som
bruker mye sprengstoff og har alle
tillatelser i orden, men ikke dem som
bare tar ut litt nå og da.
Fornøyd med Orica
Entreprenørservice har valgt å leie kundelager av Oricas forhandler i Almenningen, S. Dybedal AS.
Thomas Østerbø har kjent Arne
Håvik i en årrekke før han begynte i firmaet.
– Helt ærlig, hvordan er forholdet til
Orica?
– Vi har et veldig bra forhold til Orica. Der møter vi en ufattelig stor vilje til
å hjelpe til med alt mulig. Arne Håvik
er enestående, særlig på dette med
fleksibilitet. Når vi trenger noe spesielt
på kort varsel, for eksempel blå rør eller noe annet som ikke er lagervare, er
Håviken på hogget med en gang og
sørger for at vi har det på plass dagen
etter.
Jeg har utallige eksempler på at jeg
har ringt Arne i 21-tida om kvelden og
ytret min nød: ”Jeg skulle faen meg
hatt fem tonn med pulver i morgen.”
Og Arne svarer at: ”Det er ikke noe
problem, jeg tar første ferje i morgen
tidlig.”
15 kilo Eurodyn og DynoRex løfter de tunge
dekningsmattene så vidt det er. Ikke ei
steinflis slipper forbi.
En periode brukte jeg en billigere
sprengstoffleverandør. Men de bringer
jo ikke varene til deg. Hvis du må hente
dem selv, går pengene du sparer fort
bort i transport. Og har du 70–75 kilo
sprengstoff igjen om kvelden, hvor blir
de av? Jo, det er fristende å la dem ligge under et ullteppe til neste dag. For
du reiser ikke tilbake på lageret med
den vesle slanten. Ikke hvis du må kjøre
i to timer.
– Bruker dere Orica som konsulenter?
– Jeg har sprengt nok til at jeg mange ganger har spurt meg selv: ”Hva
faen var det var som skjedde nå?” Da
er det godt å kunne spørre de solide
folkene på Teknisk service om råd. De
setter seg gjerne på første fly neste dag
og har ”hands on” med en gang.
Lys framtid
Sirenen uler og trafikken forbi anleggsstedet blir stoppet. Det smeller. Haugen med skytematter rugger på seg,
men ikke ei steinflis får lurt seg forbi,
bare røyk pipler ut. Thomas Østerbø er
fornøyd, det er han også med framtidsutsiktene. Aktivitetsnivået i Førdedistriktet ser ikke ut til å kjølne med det
første. Men utvide? Nei.
– Planen vår er å holde oss på det
nivået vi har i dag. Vi fornyer maskinparken med jevne mellomrom og tenker litt på rekrutteringen. Hvert år tar vi
inn lærlinger, Entreprenørservice er en
godkjent opplæringsbedrift.
Østerbø har tro på at det nye regelverket på sikt vil virke positivt for bransjen.
– Jeg håper det kan heve faget til
en standard der det går an å drive sikkert og samtidig få ordentlig betalt.
Det viktige er å kunne prise jobbene
riktig. Når du klarer det, har du også
råd til å følge regelverket.
Prosjektleder og skytebas Thomas Østerbø brenner for faget sitt.
Entreprenørservice AS
Etablert:
1998
Eierskap:
Freddy Ulltang og André Grov
Virksomhet: Fjellboring, fjellsprengning, betongsaging, muring, natursteinsarbeid, riving, rørlegging,
graving, masseflytting, sandtak, snørydding
Maskinpark: 20 gravemaskiner, 7 hjullastere, 5 traktorer, 3 borerigger, 4 tippbiler, 1 semitrailer, 2 betongsagebiler, 1 veivals, 1 dumper, 1 sorteringsverk, 1 grovknuser, 1 finknuser
Ansatte: 26 personer
Omsetning: 39 millioner kroner (2011)
Fjellsprenger’n 1/2012
9
GOD OPPSLUTNING OM
KUNDEKVELD I FØRDE
Sprengningskvelden i Førde trakk mange interesserte. Møter som dette har etter hvert blitt et vesentlig forum for de
som arbeider innen fjellsprengningsfaget.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Ny sprengstofforhandler og mye nyttig informasjon ble presentert da Orica inviterte til
Sprengningskveld i Sunnfjord.
Det var høy temperatur og stort
engasjement på kundekvelden som
Orica arrangerte på Rica Sunnfjord
Hotell og Spa i Førde den 22. mars.
Tjue personer fra lokale entreprenører hadde møtt fram for å få en
orientering om overgangsreglene
for de nye sprengningssertifikatene
og en oppfriskning av gamle skytebaskunnskaper.
Dybedal ny forhandler
Møteleder og regionsjef for Orica
på Vestlandet, Arve Marigård, åpnet
møtet med å ønske Oricas nye forhandler i Førde velkommen. TOOLS
Nord AS har i mange år representert
Orica fra lokalene i Hafstadvegen,
men velger nå å konsentrere seg om
Fjellsprenger’n 1/2012
10
andre virksomheter. I stedet overtar
S. Dybedal AS forhandleransvaret i
kommunen fra og med 10. april.
Daglig leder Arne Håvik og Eivind
Arne Melheim i S. Dybedal oppfordret alle nåværende og nye kunder
til å komme med innspill om hvordan de ønsker seg tilbudet i Førde.
Sprengstoff- og tennmiddellageret
vil foreløpig ikke være bemannet,
men organiseres som et kundelager
med jevnlig etterfylling. Hovedlageret vil ligge i Almenningen i Vågsøy.
En spontan oppfordring fra salen
om å utvide båsene i kundelageret,
vil bli fulgt opp.
Nye forskrifter
Foruten Arve Marigård besto Oricas
team av Oricas forhandleransvarlig,
Hans Peter Moe, og Jan-Egil Blix fra
Orica Teknisk Service. Mange av de
frammøtte hadde sett fram til å høre
nytt om de nye forskriftene om sertifisering og erverv som trer i kraft
fra nyttår.
Marigård orienterte om det nye
regelverket og om hvordan en skal
søke om ervervstillatelse i framtida.
Det er blant annet viktig at søknaden inneholder navn på alle som skal
rekvirere og motta eksplosiver på firmaets vegne. Kopi av tillatelsen skal
gis til forhandleren. Orica kan være
behjelpelig med søknaden, dersom
noen ønsker det.
Marigård gjennomgikk også reglene for transport og oppbevaring.
DSB har varslet at de vil intensivere
kontrollene av lagrene i framtida.
Regionsjefen minnet om at samlast
av sprengstoff og tennere på samme
kjøretøy ikke er tillatt. Forbudet gjelder også på lukket område.
En nyttig påminnelse for mange
var det nok at når sprengstoff skal
fraktes med ferge, må skipperen
alltid gi tillatelse, selv om papirene
ellers er i orden. – Ring til ferga på
forhånd, før du står på kaia, var rådet fra Arve Marigård. – Ha en god
dialog med skipperen, og ikke regn
med at du kommer med ferga uansett.
Marigård orienterte videre om de
nye reglene for sprengningssertifikater. Fristen for å fornye aktive sertifikater går ut 31. desember. Alle som
ønsker nye, må søke om dette før
sommerferien for å være sikre på at
de har gyldig sertifikat etter nyttår.
Tankevekkende om teknikk
Det ble mye humring og latter på møtet, og gode historier satt løst både
Ingeniør Jan-Egil Blix fra Orica Teknisk service ga nyttige råd om elektriske tennere.
hos Orica-teamet og i forsamlingen.
–Vi kan ikke bare ha tullprat, vi må
ha det litt moro òg, sa Jan-Egil Blix
fra Teknisk Service før han begynte
på sitt foredrag om tre evig aktuelle
tema: Sprengning nær høyspentlinjer,
kabler og radiosendere; beregning av
elektrisk motstand ved sprengning
med elektriske tennere i parallelle serier; og bruk av el-tennere under dekningsmatter. Blix kom inn på HMS ved
Fornøyd regionsjef
Regionsjef for Orica Vestlandet, Arve Marigård, er godt
fornøyd med Sprengningskvelden.
– Frammøtet var bra og folk var engasjerte. Det var tydelig at vi pratet om
ting som opptar kundene. For noen blir
det repetisjoner og påminnelser, men vi
ser at det er viktig. Nå har vi arrangert
mange slike møter i mitt distrikt, og vi
får bare positive tilbakemeldinger.
– Hvorfor det, tror du?
– Det er jo dette som er hverdagen til kundene våre, og her møter vi
dem på deres hjemmebane. Her sitter
de sammen med folk de kjenner og
som de jobber sammen med, og alle
får høre og lære det samme – de får
det samme grunnlaget.
– Hvor ofte har dere slike kvelder?
– Normalt kjører vi ett møte én
gang i året på forskjellige steder i
distriktet. Nylig hadde vi en sprengningskveld i Florø, og i neste uke
skal vi til Kristiansund.
– Hvordan velger dere tema?
– Folk kan absolutt komme med
ønsker til oss. Vi arrangerer som regel disse kveldene sammen med de
lokale forhandlerne våre, og ofte er
fjellsprengning, hvilke faktorer som
bør avgjøre valg av tennsystem, feilkilder ved elektriske tennere, og hvordan
en kan redusere faren for forsagere.
Resultatet av sprengningskveldene
er ofte avhengig av at møtedeltakerne
selv engasjerer seg, og det gjorde de
til gangs i Førde. Det var en fornøyd
møtelyd som drøyt to og en halv time
senere kunne innta middag i hotellrestauranten.
det de som tar initiativet. Det er også
de som treffer kundene og får deres
evaluering i etterkant, samtidig som
de da kan spørre om hva folk syns vi
skal ta opp neste gang. Agendaen i
år utarbeidet vi regionsjefene for ei
tid siden, og nå følger vi den over
hele landet. Neste år får vi finne på
noe annet.
– Hvorfor trengs slike Sprengningskvelder?
– Det er viktig å holde seg oppdatert. Et tema i kveld var reglene
for de nye sprengningssertifikatene,
og der er fortsatt mange uvitende
– ikke minst om hvordan DSB arbeider. Vi prøver å passe litt på at folk
får dette med seg. Jeg håper at folk
ikke tenker at vi bare ønsker å selge
dem sprengstoff, vi vil faktisk gjerne
Fjellsprenger’n 1/2012
11
bidra med noe ut over det.
– Kundene lærer mye, men det
gjør kanskje dere også?
– Jeg syns disse kveldene er veldig verdifulle. Her dukker det gjerne
opp problemstillinger som vi ikke
har tenkt på før og som vi må undersøke nærmere. Responsen fra
kundene gjør at også vi utvikler oss.
Ikke minst er det sosiale etterpå veldig hyggelig, at vi kan nyte et godt
måltid i lag og kanskje få en liten
diskusjon rundt bordet som ikke
kom opp i plenum – og som kanskje
ikke handler om fag i det hele tatt.
Regionsjef Arve Marigård var svært godt fornøyd med sprengningskvelden.
– Møtene blir ekstra utbytterike når folk er aktive selv, og det pleier de å
være her i Førde, sier han.
Hva syns du om Sprengningskvelden?
Bjørn Atle Gulbrandsen, Magne Hafstad AS
Kundekvelder er bra. Her er det mye nyttig informasjon å
hente. Jeg er under opplæring til å bli skytebas, og håper
jeg blir det i løpet av året. Jeg stilte mange spørsmål i kveld,
for jeg har satt meg fore å lære mest mulig om faget.
Arnstein Råheim (t.v.) og Bjørn Atle Gulbrandsen.
Arnstein Råheim, Magne Hafstad AS
Jeg syns det var bra å få så mye informasjon om de nye
reglene og kravene, særlig om det som vedrørte bergsprengningsledelse og sertifikater. Kundekvelder er en fin
måte å bli oppdatert på. Vi bør ha et slikt møte hvert år.
Rolf Standal, Rolf Standal
Jeg var særlig spent på å få høre mer om de nye kursene og overgangsordningene. Jeg tok A-sertifikat i 1987, siden har jeg drevet jevnlig med
sprengning. Vi har ikke så mange fora å oppdatere oss i, og det blir
ekstra interessant når du hører andre stille spørsmål som du kanskje ikke
har tenkt på selv. Det dukker alltid opp noe nytt på møter som dette.
Det kunne godt ha vært flere slike kvelder.
Hallvard Lutentun, Brødrene Lutentun ANS
Det har vært en interessant kveld med mye relevant informasjon. Jeg har
vært skytebas siden 1989. Nå er jeg her sammen med en lærling. Jeg var
spesielt spent på å høre om Dybedals overtakelse som ny sprengstofforhandler og opplegget rundt det. Jeg kjenner dem litt fra før, og tror det
blir veldig bra å ha dem på plass her i Førde.
Fjellsprenger’n 1/2012
12
Ny forhandler i Førde
Arne Håvik (t.h.) og Eivind Arne Melheim i S. Dybedal AS – er Oricas
nye representanter i Førde og omegn.
Orica har valgt firmaet S. Dybedal AS fra Almenningen i
Vågsøy som sin nye forhandler av sprengstoff og tennmidler
i Førde. 10. april 2012 overtar de lokalene som TOOLS Nord
til nå har disponert i Hafstadvegen 80.
Familiebedriften har solgt sprengstoff i Vågsøy siden 1965, den gang
firmaet var en landhandel og dynamitt
en del av sortimentet. I dag forbinder
mange i nærområdet S. Dybedal med
ildsjelen Arne Håvik, som har arbeidet
i firmaet siden tidlig på 1990-tallet og
vært eier og daglig leder i mange år.
De siste fire årene har han hatt en god
støttespiller i svigersønnen Eivind Arne
Melheim.
– Vi har nok et mye større nedslagsfelt nå enn i 1965, sier Arne
Håvik med et smil. – Vi fant tidlig ut
at salg av sprengstoff er noe vi må
holde på med på heltid. Det er ikke
noe vi kan gjøre på si’.
– Hvorfor ønsket dere å ta over i
Førde?
– Det er et interessant marked,
som vi kjenner godt til fra før. Vi har
levert varer til en del kunder i distrik-
tet tidligere, så det føltes naturlig at
vi meldte oss på i kampen om å få bli
forhandler her.
Salgsavdelingen og lageret i Førde har hittil vært betjent hver dag,
men slik blir det ikke i framtida. – I
første omgang legger vi opp til at
det blir kundelager her, som vi etterfyller på bestilling. Vi får en stor,
flott lagerbygning i Hafstadvegen,
så vi satser dessuten på å etablere et
bufferlager i lokalet.
– Vi kan også levere varer direkte
på salva, innskyter Eivind Arne Melheim. – Hvis folk bestiller litt tid i
forveien kan vi møte opp om morgenen med alt de trenger.
Det er ingen hemmelighet lokalt
at S. Dybedal har vært en populær
aktør i bransjen i ganske mange år.
Hva er hemmeligheten?
– Salg handler om to ting; service
og relasjoner, forklarer Håvik. – Filosofien vår er at vi skal være der når
kundene har behov for oss, uansett
når det måtte være. Pålitelighet er
viktig, vi er der alltid til avtalt tid!
Dessuten kan vi bidra med mer enn
bare sprengstoff og tennmidler. Vi er
behjelpelig med lagring, vi kan geleide folk når de skal søke om ulike
tillatelser, og vi kan gi råd.
Sikkerhetsrådgivning er et relativt
nytt tilbud fra Orica og S. Dybedal.
Melheim er forhandlerens sikkerhetsrådgiver. Han tror at tjenesten vil bli
svært viktig i tida framover.
– Myndighetene krever at alle bedrifter har en sikkerhetsrådgiver som
påser at alle ansatte har det som trengs
av opplæring og papirer og lager – ja,
i det hele tatt at ting er på stell. Dette
kan vi bistå med, og skrive en rapport
til DSB som dokumentasjon på status.
Og hvis noen skal transportere eksplosiver eller andre farlige stoffer, kan de
rådføre seg med meg om hva de skal
gjøre i forbindelse med transporten.
De to varsler at det vil bli arrangert
informasjonsmøter om det nye tilbudet etter hvert, kanskje også kurs i
håndtering av farlig gods og liknende.
– Hvordan skal dere få flere entreprenører til å velge Orica?
– Pålitelighet er kanskje det viktigste stikkordet, sier Arne Håvik. – Det
er en travel bransje, og du får ikke
disse karene til å vente på deg mange
ganger. Du skal være der når du skal.
Hvis du ikke klarer det, skal du i det
minste gi beskjed. Gode kundelagre
er også en viktig tjeneste. Det er steike
dyrt å bygge lager selv.
– Dere tar mye ansvar?
– Det aller viktigste for oss er at
hverdagen skal bli lettest mulig for
kundene våre, avslutter Melheim. –
Har de spørsmål om noe som har med
sprengning å gjøre, er det bare å ta
kontakt, så skal vi enten kunne svare,
eller formidle et svar til dem.
Fjellsprenger’n 1/2012
13
ORICA INNFØRER S
Bergensfirmaet Sprengningsteknikk AS
tester i disse dager ut emulsjonssprengstoffet Senatel™ Powerfrag™. Det nye
produktet vil erstatte Kemix A innen
utgangen av året.
Tekst: Einar Gjærevold Foto: Jan Egil Blix
Det patronerte emulsjonssprengstoffet Senatel™ Powerfrag™ blir
nå introdusert av Orica over hele
Norge. Det egenproduserte produktet erstatter det velkjente Kemix A,
som har vært eksternprodusert lagervare hos Orica i mange år.
Kemix og Senatel™ har identiske
egenskaper og blir vanligvis brukt
som pipeladning i salver med vannfylte hull.
– Senatel™ produserer mindre
energi enn Eurodyn™ og Exan™, og
er myntet på salver der du nettopp
ønsker deg litt mindre kraft i den
øvre delen av ladesøylen, forklarer
sprengningstekniker Jan-Egil Blix i
Orica Teknisk Service.
Senatel™ har vært testet i Sverige
og Finland i godt og vel ett år, med utelukkende gode resultater. Blix mener at
mange flere enn i dag ville hatt fordel
av å bruke Senatel™ i sprengningsarbeidet. Samtidig er han klar over at den
som skal utføre jobben gjerne velger
Eurodyn™ for enkelhets skyld, og for å
slippe å forholde seg til flere produkter
enn nødvendig.
Pionérbedrift i Bergen
På Nesttun i Bergen har Sprengningsteknikk AS benyttet Kemix som hovedsprengstoff i en årrekke. Firmaet har
siden starten i 1986 høstet erfaringer
fra alle typer sprengningsoppdrag over
Fjellsprenger’n 1/2012
14
jord, og er de første som har tatt i bruk
Senatel™ i Norge. De har testet det
nye produktet i til sammen fem salver
siden april 2012.
– Senatel™ er kjempeflott! fastslår sjefen for Sprengningsteknikk,
Dag Atle Angell. – Produktet oppfører seg svært bra. Ikke minst er det
mer stabilt og robust enn forgjengeren. Mens Kemix-pølsene har en
tendens til å svelle og kile seg fast
i ladehullene, beholder Senatel™
formen hele veien. Det gjør pølsene
enklere å arbeide med, de går lett
ned i hullene. Det betyr også at de
er tryggere, fordi vi vet at de faktisk
når helt ned og oppnår kontakt med
Eurodyn™-ladningen i bunnen.
Sprengningsteknikk er for tida
opptatt med å sprenge ut en 70 mål
stor industritomt på Flesland, der Tine
Meierier skal bygge et nytt, hypermoderne produksjonsanlegg. Totalt 220
000 kubikk fjell, hovedsakelig granittisk gneis, skal fjernes. Fortsatt gjenstår rundt 60 000 faste kubikk. Alt blir
effektuert ved hjelp av Senatel™ som
pipeladning og Eurodyn™ i bunn.
Salvehullenes lengde varierer fra fem
til 14 meter.
– Selv om det er usedvanlig tørt i
Bergensområdet for tida, har vi veldig
mye innsig av grunnvann i borehullene, fortsetter Angell. – I så måte er
det vannbestandige Senatel™ ideelt.
SENATEL™ I NORGE
Bunnladningene med Eurodyn er på plass, nå venter
salvehullet på Senatel-pølsene. F.v. lærling Cato Remme,
borer Jan Frode Angell og skytebas Halvor Romarheim.
Fjellsprenger’n 1/2012
15
Eier av Sprengningsteknikk AS, Dag Atle Angell, utfører kontorarbeid på
brakka.
”Roligere” salver
– Normalt har du ikke behov for
like mye energi i toppen av ladesøylen som i bunnen, sier Jan-Egil Blix.
– Det er i den nedre delen at ladningen skal bryte. Fordelen ved å redusere energien oppover i pipeladningen er at vi kan lade høyere og
dermed få en bedre fragmentering
i toppen. Vi får en ”roligere” salve,
med mindre risiko for steinsprut. Og
den fine fragmenteringen forenkler
naturligvis utlastingen.
Selv om sprengstoffet har blitt
grundig testet i våre naboland, har
Teknisk Service valgt å følge opp de
første Senatel™-salvene i Norge.
– Vi vet at norske kunder tenker
litt annerledes rundt dette enn svensker og finner, derfor har vi ønsket å
teste det ut sammen med den kunden i Norge som bruker Senatel™
aller mest. Det er viktig for oss å
finne ut om produktet tilsvarer det
han har vært vant med.
Tine Meieriers industritomt på Flesland utgjør hele 70 mål. Dagens salve er på 1700 kubikk.
I stedet for gummimatter, bruker Sprengningsteknikk en finmasket fiskenot til å dekke salven.
Nøtene brukes bare én gang, men koster til gjengjeld én krone pr kilo.
Fjellsprenger’n 1/2012
16
Alle tennsystemer, unntatt brennende lunte, egner seg til Senatel™,
og sprengstoffet kan brukes både
over og under jord, samt – om ønskelig – under vann. Dertil er det svært
miljøvennlig og avgir betydelig mindre
mengder med avgasser enn for eksempel Exan™.
– Senatel™ er på mange måter et
bedre sprengstoff av hensyn til helse
og miljø, sier Blix. – Sånn sett ville det
vært fint å bruke i en tunnel. Noen driver fortsatt tunneler på tradisjonelt vis
med Exan™, og da er dette et godt og
rimelig alternativ – ikke minst i vannfylte partier.
Bore-operatør Jan Frode Angell tar en pust i bakken.
Positiv etter testing
Prisen for nye Senatel™ Powerfrag™
vil ligge på nivå med det utgående
Kemix A. Foruten dette produktet,
leveres Senatel™ også i to andre varianter; Pyromex™ og Magnum™.
På Nesttun anslår Dag Atle Angell
at firmaet hans forbruker 10–15 tonn
patronert emulsjon i året, med Exel™
som tennsystem. Hovedeieren av
Sprengningsteknikk AS er ikke i tvil om
konklusjonen etter to måneders bruk
av Senatel™ til flere ulike prosjekter.
– Senatel har kommet til oss for å
bli, sier han.
Sprengningstekniker Jan-Egil Blix fra Orica ser gjerne at flere oppdager Senatel™.
Foto: Einar Gjærevold.
Sprengningsteknikk AS
Etablert:
1986
Eierskap: Dag Atle Angell og Torry Flesland
Virksomhet: Fjellboring, fjellsprengning,
graving, grøfting, transport,
natursteinmuring, rørlegging,
veibygging
Maskinpark: 7 gravemaskiner, 1 hjullaster,
1 leddumper, 3 borerigger
Ansatte: 17 personer
Omsetning: 39 millioner kroner (2011)
Fjellsprenger’n 1/2012
17
GUDVANGEN STEIN VELGER
CIVEC™ CONTROL
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Gudvangen Stein AS har bestemt seg
for å fortsette med emulsjonssprengstoffet Civec™ Control. Som vi skrev
i Fjellsprenger’n nr. 2/2011, testet
anortosittprodusenten ut bulklading
et halvt års tid i fjor. Nå er det klart at
selskapet ikke går tilbake til ANFO.
– Det er ikke råd å ta bort dette
nå som vi har blitt så godt vant,
sier daglig leder Morten Samskott.
Han legger til at det er praktiske
og sikkerhetsmessige forhold som
har bidratt mest til avgjørelsen.
– Dette er en svært praktisk
løsning, og det er viktig poeng
at emulsjon ikke omdannes til
sprengstoff før det er pumpet
inn i borhullet. Dessuten er det
raskere å lade med, og vi er ikke
avhengig av ”gummisprengstoff”
i tilfelle det er vann i hullene. Dermed ligger det til rette for noen
besparelser.
Gruveselskapet produserte i
fjor om lag 210 000 tonn pukk og
singel av den spesielle bergarten.
Mesteparten blir brukt som råstoff
i steinull-industrien. For 2012 håper
Samskott å kunne øke produksjonen
med 20 000 tonn.
– Vi leverer litt mer til singelmarkedet nå, og har innført noen nye
fraksjoner som kan være interessante. Anortositt er jo svært fargestabil, den holder seg fin og hvit i år
etter år.
Kongen av norsk anortositt, Morten Samskott i Gudvangen Stein.
Fjellsprenger’n 1/2012
18
Vi har produkter,
systemer og kunnskap
for effektiv drift ...
... tid er penger
Verdens ledende sprengstoffleverandør
Orica Norway AS
Røykenveien 18
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tel. 32 22 91 00
Fax. 32 22 91 01
[email protected]
www.oricaminingservices.com
11
Fjellsprenger’n 1/2012
19
STORT UNDERJORDS
Bedre hverdag i vente for pendlerne
Det buldrer og braker under kjellerne i Stockholm. Men de
Arbeidet med Citybanen i Stockholms
undergrunn skrider fram. Den seks
kilometer lange lokaltogtunnelen fra
Södermalm til Tomteboda blir betegnet som et av Sveriges største infrastrukturprosjekter noensinne. Offisiell
byggestart var 24. januar 2009, og når
Citybanen står ferdig en gang i 2017 vil
den fordoble togkapasiteten gjennom
hovedstaden. Det betyr en vesentlig
lettere hverdag for mange mennesker
i Stockholmsregionen.
For hovedstadsboerne har ventet
lenge på denne utbyggingen. Ifølge
byggherren Trafikverket bor hver femte
svenske i dette området, og åtte av ti
togreiser i landet begynner eller slutter
nettopp her. Hver dag gjøres det 250
000 reiser med pendeltog i Stockholm.
Den nye jernbanetunnelen skal gjø-
Fjellsprenger’n 1/2012
20
re lokaltrafikken tettere og punktligere,
den vil i snitt halvere reisetida på de ulike strekningene. I tillegg vil Citybanen
fysisk skille lokaltogene fra resten av
togtrafikken gjennom storbyen. I dag
deler lokaltog, godstog, regionaltog og
fjerntog det samme jernbanenettet.
Mange deltunneler
Citybanen får to spor og alt legges i
fjell, bortsett fra et parti under vann
mellom Söder Mälarstrand og Riddarholmen, der det bygges en 300 meter
lang senketunnel av betong.
Jernbaneanlegget består imidlertid
ikke bare av én, men flere tunneler. En
service- og redningstunnel blir drevet
parallelt med hovedtunnelen, og mellom dem kommer 21 tverrslag som
skal fungere som rømningsveier og gi
atkomst for redningstjenesten. Fire atkomsttunneler på ulike punkter langs
traséen gjør det mulig for arbeids-,
service- og redningsbiler å ta seg ned i
tunnelsystemet. Dessuten drives det ytterligere tre arbeidstunneler som bare
skal brukes til transportformål i byggetida.
Alt i alt består prosjektet av 15
kilometer med tunneler.
Samtidig med tunnelene bygges det to splitter nye, romslige
jernbanestasjoner under Stockholm
sentrum. Stasjonene skal knytte Citybanen sammen med annen kollektivtrafikk i byen. I tillegg bygges det
ei jernbanebru med 1400 meters
lengde mellom bydelene Årsta og
Älvsjö for å føre lokaltrafikken inn
på Citybanen.
SLØFT I STOCKHOLM
Tekst og foto: Einar Gjærevold
en svenske hovedstaden ryster slett ikke i sine grunnvoller.
Teknisk krevende
Citybanen er et intrikat og teknisk svært
krevende prosjekt. Det er mange hensyn å ta i en trasé som passerer under
fem kirker, flere tusen arbeidsplasser,
enda flere boliger og mye eksisterende
infrastruktur under bakken: Her finnes
T-bane, biltunneler, et ledningssystem
for elektrisitet, bredbånd og tele, og
rørledninger for gass, vann og avløp.
Banen får en maksimalsynk på tre
prosent. Overdekningen over tunnelløpene varierer fra ti til 45 meter, og
består av to milliarder år gammelt ”urfjell”, som blir betegnet som stabilt og
ideelt for tunneldrift. Likevel blir storparten av tunnelen sprengt svært forsiktig for å unngå rystelser i sentrumsbebyggelsen.
Trafikverket anslår at prosjektet
vil ha et sprengstofforbruk på 2000
tonn, fordelt på cirka 5000 salver.
Hver salve i tunnelen består av 200
ladehull. Av dette blir det om lag
4,3 millioner tonn sprengtstein, som
fraktes ut og knuses, for deretter å
bli brukt som fyllmasse i andre deler
av banen. Hele tunnelløpet kles med
sprøytebetong for å hindre at stein
løsner og faller ned på sporene. Totalt vil det gå med rundt 350 000
tonn betong til anlegget.
Byggingen av Citybanen er fordelt på fire hovedentreprenører;
NCC Construction, PEAB, Bilfinger
Berger, og JVS (et konsortium mellom Züblin og Pihl & Søn).
Prisen for det svenske underjordseventyret er beregnet til 16,8 milliarder SEK.
Femstrengs lading
Orica Sweden er hovedleverandør
av emulsjonssprengstoff, patronert
sprengstoff og tennmidler til Citybanen i Stockholm. Tre av de fire hovedentreprisene blir støttet av Orica;
Södermalmstunnelen,
Odenplan/
Vasatunnelen, og Norrströmsentreprisen med Station City. Samtidig leverer den svenske Orica-avdelingen
til alle arbeidstunnelene i alle de fire
hovedprosjektene, også den fjerde;
Norrmalmstunnelen.
Johan Håkansson er Oricas Underground Operations Manager i
prestisje-prosjektet. Han forteller at de
mest brukte verktøyene i sprengningsarbeidet er Civec™ Control matrise og
Exel™ tennmidler. I tillegg brukes store
mengder patronert sprengstoff.
Fjellsprenger’n 1/2012
21
Det er trangt om saligheten i Stockholm sentrum. Atkomsten til Citybanetunnelene er flettet inn mellom eksisterende
bygninger og infrastruktur med ”kirurgisk” presisjon. Her er inngangen til tunnelen under Stockholm sentralstasjon.
Den tyske entreprenøren Züblin har valgt eDEV som tennmiddel i de trange, tverrgående tunnelene. eDEV har svært
presise forsinkertider. Det gjør at man med sikkerhet kan unngå at to hull detonerer samtidig. eDEV er utviklet spesielt for
tunneldrift.
Fjellsprenger’n 1/2012
22
Fra stuffen til NCC Constructions tunnelparti rett under Stockholm sentralstasjon. Hovedtunnelen får et tverrsnitt på 85 m².
– Til å pumpe matrisen inn i borhullene, har tunneldriverne leid inn
i alt fem mobile HandiLoader™
2000-enheter. Disse er spesialutstyrt
for sprengning i vibrasjonsváre miljøer,
og benytter femstrengs lading. Det betyr at hver enhet kan kjøre fire forskjellige programmer med fem ladestrenger innbakt i hvert enkelt program. I
programmene kan kunden selv velge
hvor mange kilo han ønsker i bunnladningen og hvor mye matrise det skal
være totalt i hvert enkelt hull. Under
ladingen stanser utstyret automatisk
på de innstilte verdiene.
e-Dev og sikkerhetsanalyse
Til de mest følsomme partiene har
entreprenørene valgt å benytte Oricas elektroniske tennsystem eDev™,
spesielt utviklet for tunneldrift med
strenge krav til rystelser. Systemet
brukes sammen med programvaren
SHOTPlus®-T.
– Oricas deltakelse stanser imidlertid ikke her, tilføyer Håkansson.
– Datterselskapet vårt, Nitro Consult, har vært med på å planlegge
og tilrettelegge alt sprengningsarbeidet. Samtidig har vi i Orica Teknisk Service bidratt med en rekke
sprengningstekniske tjenester. Vi
har levert regresjonsanalyser og
vært konsulenter på bore-, tenn- og
ladeplanene, og vi har utdannet ladeoperatører og lært folk å bruke de
elektroniske tennerne.
Sikkerhetsregimet i Citybaneprosjektet fikk Orica til å tenke nytt.
En internasjonal ekspertgruppe fikk i
oppdrag å utvikle en helt ny simuleringsmodell for risikoanalyse som ga
prosjektledelsen mye ny kunnskap.
Johan Håkansson er svært begeistret for utfordringene Citybanen har
gitt:
– Vi opererer i utkanten av det som
er teknisk mulig akkurat nå. Men om
vi hadde brukt elektroniske tennere i
enda høyere grad, kunne vi godt ha
sprenge enda nærmere eksisterende
strukturer og bebyggelsen!
Orica Swedens prosjektleder for
Citybanen, Johan Håkansson.
Fjellsprenger’n 1/2012
23
TENNMIDDELFABRIKK
Ledestjerne med røtter
Øst for Karlstad og vest for Stockholm. Midt inne i storskogen i Bergslagen ligger Orica Mining Serv
en håndfull bygninger med god avstand til hverandre; verksteder, laboratorier, kontorer, testfasilite
foregår produksjon av emulsjonsmatrise. På Östra produseres allehånde tennmidler. Og det er tenn
Den 1. januar 2012 overtok Christer
Kanto (61) som ny fabrikksjef på TMfabrikken.
– Det var en fantastisk følelse
den første dagen, forteller han til
Fjellsprenger’n 1/2012
24
Fjellsprenger’n. – Jeg kom liksom
”hjem”. Den velkomsten jeg fikk,
kommer jeg aldri til å glemme.
Kanto blir rørt når han tenker tilbake på sin første arbeidsdag. Nesten
200 ansatte hadde møtt fram for å
applaudere nysjefen inn på fabrikken.
Mannen hadde vært savnet.
For Kanto er ingen hvem som
helst i Orica-systemet. I vinter kom
KEN NORD I SKOGENE
Tekst og foto: Einar Gjærevold
vices største fabrikkanlegg i Europa. Her er sikkerheten streng. På et 160 mål stort område finner vi
eter og to fabrikker. Fabrikkene er plassert i hver sin ende av området. På den vestlige delen (Västra)
nmidler (TM) det skal handle om her.
han fra stillingen som Europa-sjef
ved Oricas hovedkontor i Troisdorf,
Tyskland, men veteranen har arbeidet
i Orica og det tidligere Nitro Nobel/
Dyno Nobel helt siden 1984. I løpet av
disse 28 årene har Kanto hatt en rekke roller i bedriften; lisenskoordinator,
prosjektleder, eksportsjef, daglig leder
(VD), og altså Europasjef.
I bunnen av den imponerende me-
rittlista ligger en utdanning som kjemiingeniør, men det er først og fremst
innenfor den kommersielle sektoren at
Christer Kanto har hatt de fleste av sine
arbeidsdager.
Fjellsprenger’n 1/2012
25
Christer Kanto er ny leder for Oricas tennmiddelfabrikk i Gyttorp. Veteranen kjenner fabrikken og menneskene her
som få andre, og ble hilst varmt velkommen da han tok over etter nyttår.
Fabrikker over hele verden
Orica Mining Services opererer i dag
13 tennmiddelfabrikker over hele
verden – i Australia, Filippinene,
Kina, India, Chile, Brasil, Canada,
USA, Sør-Afrika, Tyskland og Sverige. Fire av dem er store. Den ene
ligger i Gyttorp. Herfra strømmer
elektriske og ikke-elektriske tennmidler ut til hele Europa, Afrika,
Amerika og Asia. Produksjonen går
døgnet rundt, sju dager i uka, hele
året igjennom.
Fabrikkanlegget har lange tradisjoner i Gyttorp, faktisk helt tilbake
til Alfred Nobels tid på 1800-tallet. Det var her det ikke-elektriske
tennsystemet Nonel ble oppfunnet
på slutten av 1960-tallet, et system
som revolusjonerte fjellsprengningsbransjen.
Fjellsprenger’n 1/2012
26
Likevel, historiens sus ga ingen
garanti for at fabrikken skulle bli
liggende i Gyttorp da Orica overtok
ærverdige Dyno Nobel i 2006. Fabrikken var én av to viktige tennmiddel-fabrikker i Europa. Den andre lå i
Troisdorf i Tyskland.
– Hvorfor valgte Orica å samle
produksjonen på et avsidesliggende
sted som Gyttorp i stedet for det
sentrale Europa?
– En vil jo alltid forsøke å konsentrere virksomheter og hente ut
synergieffekter der en kan, svarer
Christer Kanto. – Både Troisdorf og
Gyttorp drev svært kostnadseffektivt. Troisdorf lå mer sentralt plassert,
men det var flere ting som gjorde
at avgjørelsen falt i Gyttorps favør.
Vi hadde investert mye i ny teknologi, ikke minst gjennom utviklingen
av NPED-er (Non-Primary Explosive
Detonators). Og mens Troisdorf
fokuserte mest på elektriske tennkapsler, produserte vi hovedsakelig
ikke-elektriske tennmidler, Nonel
(Exel). Dessuten hadde vi stor produksjonskapasitet: Vi hadde bygd
opp to produksjonslinjer for slange
og har fortsatt plass til en tredje, om
det skulle bli behov.
Ekvator rundt åtte ganger i året
En gang, i ”gullalderen” på 1950og 60-tallet, sysselsatte sprengstoffindustrien i Gyttorp rundt 1300
mennesker. I dag er arbeidsstokken
mer beskjeden. 80 personer arbeider i sprengstoffabrikken, 260 i TMfabrikken. Men produksjonen har
økt mangfoldig. Hvert år lager en
av verdens mest avanserte fabrikker
flere hundre millioner meter Exelslange. Det tilsvarer omtrent jorda
rundt åtte ganger ved ekvator.
I dag er ikke Orica lenger alene
om å tilby ikke-elektriske tennere,
men de fleste produsenter leverer
bare slanger med to-lags isolasjon.
Orica er en av svært få som tilvirker
tre-lags slange. Trelags isolasjon gjør
slangen mer robust, slik at den tåler
ekstreme belastninger. Exel-slangen
skal tåle høye og lave temperaturer,
den skal kunne stå i vann i flere måneder, og den skal tåle å bli halt og
dratt i.
Oricas slanger er godt kjent for
den høye kvaliteten. Så gjennomgår
da også produktet nitid testing før
det sendes ut på markedet, og produksjonsprosessen blir stadig forbedret, ifølge Christer Kanto.
– Vi har en hel del ”forbedringsprosjekter” på gang, både store og
små. Men først og fremst handler
det om mange stadige forbedringer.
Vi trenger ikke alltid investere i store
maskiner for at jobben skal gjøres
bedre, det holder gjerne at vi finner
de små grepene som gjør oss stadig
bedre.
Den joviale svensken har satt
telefonen på lydløs, men fra PCen plinger det inn epost i en ujevn
strøm, enda det er godt etter kontortid. Slik er det å jobbe i et globalt
selskap med avdelinger i alle tidssoner.
Ferdigvarer og halvfabrikata til
hele verden
Tennmiddelfabrikken i Gyttorp produserer det meste selv, fra hylser til
detonatorer og lunter. Sprengemnene til tennerne hentes riktignok
fra en fabrikk i Karlskoga. Også granulatet til plastslangene kommer fra
en ekstern leverandør, men ellers er
fabrikken selvforsynt. Elektriske og
ikke-elektriske systemer produseres
- Hvis vi surret alle
Exel™-slangene som
Oricas svenske
tennmiddelfabrikk
har laget rundt jorda,
ville kloden ha sett ut som et garnnøste.
Christer Kanto
i ulike maskiner, men under samme
tak. Alle standardprodukter går i de
helautomatiske produksjonsmaskinene, mens de som avviker fra normalen – for eksempel ekstra lange
slanger, kjøres i de manuelle.
Den største kundegruppa for
Orica Mining Services er utvilsomt
entreprenørene som jobber under-
jords og i de store dagbruddene,
især i Australia, Asia og Canada. I
Europa utgjør Norden hoveddelen
av markedet, og også her er underjordsprosjektene de største kundene, med Boliden, NCC og Skanska i
spissen.
Noe av tennmiddelproduksjonen
selges direkte til kunden fra fabrik-
Christer Kanto står på god fot med arbeiderne ”på gølvet” i tennmiddelfabrikken. Her med (f.v.) Michaela Wallin og Monica Andersson
Fjellsprenger’n 1/2012
27
Er det lønnsspørsmål eller et teknisk tema som diskuteres her, mon tro?
F.v.: Christer Kanto, Peter Gräsberg og Jannick Schwenke.
ken, men det aller meste går ut via
hovedlageret i Åkernäs.
– Hva går det mest i, ferdigprodukter eller halvfabrikata?
– De fordeler seg omtrent 50/50.
Vi eksporterer ferdige produkter til
alle de selskapene vi selv har i Europa, det vil si Norge, Danmark, Finland, Island, Estland, Polen, Tsjekkia,
Slovakia, Bulgaria, Tyskland, Belgia,
England, Irland, Spania, og Portugal,
foruten til Ghana og Japan. Dessuten eksporterer vi ferdigvarer til selskaper som vi ikke eier selv i Frankrike, Italia og Irland. Halvfabrikata går
til Orica-fabrikker i USA, Canada,
Chile, Zambia, Korea, Russland og
Kasakhstan.
– Det må være en logistisk utfordring?
– Det er en ganske kompleks logistikk, for det er ikke bare å sende
disse produktene av gårde. Vi snakker faktisk om ørsmå sprenglegemer, og da kreves diverse tillatelser
og godkjennelser. Derfor har vi et
ganske stort apparat til dette. Egentlig handler sprengstoff og tennmidler mye om å finne en god måte å
spre energi på. Uten et godt distribusjonsapparat, hjelper det ikke om
produktet er aldri så godt. En god
supply chain er helt avgjørende.
Fjellsprenger’n 1/2012
28
Alltid backup
Oricas produksjonsapparat følger et
ufravikelig reserveprinsipp: Hvis en
fabrikk stopper opp, skal det alltid
finnes reserveløsninger. Målet er at
kunden alltid skal få den varen som
er bestilt, til avtalt tid.
I Gyttorp går produksjonsapparatet døgnet rundt. Det gjør fabrikken sensitiv for uhell. Skulle det for
eksempel bli tordenvær, må driften
stanse. Men det finnes alltid en beredskap: Den består i første rekke av
et stort lager med reserve-sprengkapsler. Alternativt kan produkter
flys inn fra Oricas fabrikker i utlandet. Den nærmeste ligger i Brownsburg i Canada, men varene kan like
gjerne hentes fra fabrikkene i Chile,
Canada eller Australia.
– Vi har et stort nettverk av magasiner, sier Kanto. – Exel-slanger er
dessuten lette å frakte rundt, for de
er klassifisert som plast og kan tas
med i hvilke fly som helst.
Med 13 tennmiddelfabrikker
spredt over hele kloden, skulle leveringsevnen være på topp. I tillegg
kommer en rekke monteringsfabrikker som tar imot halvfabrikata. Men
hvorfor eksportere halvferdige varer?
– I stedet for å sende ferdigprodukter, har vi valgt å utplassere sam-
mensettingsmaskiner i enkelte land,
forklarer Kanto. – Det er fordelaktig
av flere grunner. For det første gjør
det transporten lettere. For det andre
blir leveringstida kortere for kunden,
hvis noen bestiller feil og befinner seg
langt fra nærmeste hovedfabrikk. Hvis
en Exel-kapsel skulle hatt ei brenntid
på 500 millisekunder i stedet for ett
sekund, eller lunta skulle ha vært 7,2
meter lang i stedet for seks, kan man
bruke halvfabrikatene til å lage nye og
riktige produkter lokalt. For det tredje
representerer
monteringsfabrikker
kjærkomne arbeidsplasser mange steder. Spesielt er det mange kvinner som
får jobb på slike stasjoner.
Skreddersydde produkter
Selv om sortementet er stort i Orica,
både innen sprengstoffer og tennmidler, hender det at kundene trenger skreddersydde løsninger.
– Vi har et godt eksempel her
hjemme, forteller Christer Kanto. –
Tennkapsler kan som kjent bli stående ganske lenge i et borehull, og
i Aitik gruver er vannet i borehullene
litt surt, slik at kapslene blir ødelagt.
Tennerne som skal sendes dit må
derfor være av kobber. Det betyr at
vi legger på en hinne av kobber som
står imot det sure miljøet.
Andre kunder har ønsket spesielle farger på Exel-slangene, og Orica
har prøvd å imøtekomme også dette. Men med et produksjonstempo
på 400 meter slange i minuttet, blir
slike ønsker fort dyre og tungvinne å
innfri.
Økende eksport
Konkurransen i sprengstoffmarkedet
har økt betydelig de siste årene, og
man skal stå tidlig opp for å henge
med. Samtidig har aktiviteten innen
gruve- og anleggssektoren kanskje
aldri vært så stor som nå. Ikke minst
har gruveindustrien skutt fart igjen,
takket være høye metallpriser som
følge av at Kina tar i mot mer metall
enn tidligere.
Afrika er et marked som vokser
hurtig. Der blir det stadig åpnet nye
gruver, og TM-fabrikken i Gyttorp
har sin fulle hyre med å forsyne dem
med detonatorer. I tillegg vokser
markedene i Kasakhstan og Russ-
land. Til og med i Sverige åpner det
nye gruver for tida.
– Sverige opplever nesten et el
dorado for tida, sier Christer Kanto. –
Det blir satset stort i gruvene i NordSverige og i Nord-Finland. Også her
i Bergslagen blir mange små gruver
gjenåpnet.
Det gjør godt for tennmiddelpro-
dusenten, som med over 300 ansatte er den klart største arbeidsgiveren i Nora kommune. 90 prosent
av medarbeiderne bor innenfor en
radius av 15 kilometer fra hjørnesteinsbedriften.
Snudde negativ trend
Christer Kanto vokste opp i Stripa, et
Christer Kanto fikk utrettet mye på sine seks år i Tyskland. Han har fine minner derfra, ikke minst fra vinterkarnevalet i Köln og i Bonn. Neste år skal han være med igjen! Inntil videre er karnevalkoppen er en hyggelig påminnelse.
Fjellsprenger’n 1/2012
29
lite gruvesamfunn nord for Gyttorp.
Faren var gruvearbeider og fjellsprenger, så Christer Kanto har
kunnet følge utviklingen i bransjen
i to–tre generasjoner. Etter opphold
i Norge og Tyskland, og etter å ha
besøkt de fleste land der Orica er
etablert, er han nå tilbake der han
startet. Han kjenner fabrikkanlegget
ut og inn, og ikke minst, han kjenner folket som jobber der. Hvilke mål
har Kanto satt seg for virksomheten
i Gyttorp?
– Det var en del ting som ikke
fungerte godt nok internt da jeg
kom, svarer han. – Vi måtte få til en
forandring. Blant annet kommuniserte forskjellige grupper dårlig seg
i mellom. Når dialogen er dårlig får
du gjerne også et dårlig driftsresultat.
Ifølge Kanto skulle det ikke så
mye til for å snu situasjonen. Gamle
idéer fra både ledelse og ansatte
kom på bordet, og den nye lederen
var villig til å lytte til inputs fra begge
sider. I løpet av én måned var organisasjonsstrukturen endret.
– Jeg er flink til å få kontakt med
folk relativt kjapt, og kunne raskt
danne meg et bilde av de enkeltes
kompetanse. Det er ingen tvil om at
det finnes folk med mye kunnskap
her, men ikke alle var plassert på rett
sted. Nå har vi stokket litt om, og
det ser ut til å gå bra. Det finnes en
vilje her nå til å være fleksibel og til
å stå på for fabrikken. Folk får lov til
å gjøre det de er best på. Ikke minst
har vi fått opp humøret.
Et av de små grepene som har
hatt stor betydning, er utgivelsen av
et enkelt, ukentlig nyhetsskriv der
medarbeiderne kan lese om hvordan
det går på fabrikken. ”Ukebrevet”
har blitt veldig populært.
– Ser du resultater av omstillingen?
– Å ja. Vi får ut større volumer
nå. Det tror jeg henger sammen
med den positive spiriten.
Savner karneval
Pling! pling! synger PC-en. Kveldsmørket pakker seg rundt det gamle Bergslagen, men på den andre sida av jorda har
noen kommet på jobb.
Fabrikksjefen låser seg ut og trasker
til parkeringsplassen. Sier at han gjerne
skulle ha vært i Tyskland. For der er det
karneval akkurat nå, i slutten av februar.
– Vi kommer til å savne karnevalet,
erklærer han. – Vi stortrivdes i Tyskland,
og karnevalet i Köln eller i Bonn var riktigt skoj! Tyskerne tar karnevalet svært
alvorlig, og sist mandag var det RosenMontag. Da har alle fri og det er full
fest. Det tyske karnevalet har ikke noe
latinsk ved seg, det likner mer på en stor
ølfest, som tyskerne er så flinke på.
Christer Kanto har gitt seg selv ett
år i Gyttorp. I første omgang. Så får han
se.
– Tennmiddelindustrien er ikke en
like sexy business som IT-industrien,
men uten sprengstoff og tennmidler
blir det ingen tunneler og ingen gruver.
Mange tenker ikke over hvor viktig vi er
for byggingen av samfunnet, men all
utbygging har én kritisk vare, og den er
vår. Ellers er det stopp!
Fjellsprenger’n 1/2012
30
Christer Kanto
1950–
1984
1989
1995
2000
2004 2006
2011
2012
Vokser opp i Stripa.
Lisenskoordinator i Nitro Nobel, Gyttorp
Eksportsjef i Nitro Nobel, Gyttorp
Internasjonal sjef for Dyno Nobel EMEA
Daglig leder for Dyno Nobel, Gyttorp
Internasjonal koordinator for Dyno Nobel, Oslo.
Europasjef for Orica Mining Services, Tyskland
Integrasjonssjef for Orica i Belgia og Portugal
Fabrikksjef Orica, Gyttorp
Bor sammen med Annika i Lindesberg, 30 minutters kjøretur fra Gyttorp.
Har to voksne barn. Er musikkinteressert og en ivrig skigåer. Har deltatt i
Vasaloppet fem ganger.
Litt sprengstoffhistorie
1300– Gruver og jernverk etableres i Bergslagen og på stedet som får navnet
Göttorpet (göt = jernstøping).
1858 Kruttverket Gyttorps Krutbruk etableres.
1862 Gyttorps Krutbruk begynner å produsere lunter.
1864 Alfred Nobel grunnlegger Nitroglycerin Aktiebolaget i Heleneborg,
Stockholm, som verdens første kommersielle nitroglyserinprodusent.
1865 Alfred Nobel er med på å danne Nitroglycerin Compagniet i Norge.
Selskapet starter sprengstoffabrikk i Bærum.
Nitroglycerin AB bygger ny fabrikk i Vinterviken, Stockholm.
1867 Krutbruket utvider produksjonen og begynner å lage nitroglyserin etter
samme patent som konkurrenten Nitroglycerin Aktiebolaget.
Alfred Nobel tar ut patent på dynamitt og produksjon starter straks.
1874 Krutbruket innfører ammoniumnitrat som et nytt produkt.
1881 Sprengstoffprodusenten Jones, Scott and Co. blir etablert i Australia.
Senere slår bedriften seg sammen med britiske kjemikalieprodusenter
og danner Imperial Chemical Industries (ICI).
1888 Kruttverket skifter navn til Gyttorps Sprängämnes Aktiebolag.
1890 Gyttorps Sprängämnes kjøper opp tilsvarende fabrikker i Ramsberg og
Nora utover i 1890-årene.
1896 Alfred Nobel dør.
1902 Gyttorps Sprängämnes innleder prissamarbeid med Vinterviken.
1915 Nitroglycerin AB kjøper Gyttorps Sprängämnes AB, sin argeste
konkurrent. Deler av produksjonen i Stockholm flyttes til Gyttorp
p.g.a. plassmangel.
1917 Norsk Sprængstoffindustri AS blir stiftet. Sammenslåing av flere
sprengstoffprodusenter, bl.a. Nitroglycerin Compagniet.
1921 All gjenværende produksjon av dynamitt flyttes fra Stockholm til Gyttorp.
1935 Nitroglycerin AB flytter hovedkontoret fra Stockholm til Gyttorp.
1947 Nitroglycerin AB bygger nye laboratorier og arbeiderboliger i Gyttorp.
1954 Nitroglycerin AB tar i bruk ny fabrikk.
1965 Nitroglycerin AB skifter navn til Nitro Nobel AB.
1968 Per-Anders Persson oppfinner et ikke-elektrisk tennsystem, Nonel.
1971 Dyno Industrier ASA stiftes som en sammenslutning av
Norsk Sprængstoffindustri AS og Grubernes Sprængstoffabriker AS.
1986 Nitro Nobel AB blir kjøpt opp av Dyno Industrier ASA.
1998 ICI Australia selger ut deler av virksomheten og omdøpes til Orica.
2000 Dyno Industrier blir kjøpt opp av det svenske investeringsselskapet
Industri Kapital og omstrukturert til Dyno Nobel, med hovedkvarter i
Oslo.
2006 Australske Orica Mining Services kjøper opp Dyno Nobel.
Kilder: Frövi Maskin- & Bruksbanemuseum, Nobelprize.org, Industrimuseum.no, Wikipedia
Fjellsprenger’n 1/2012
31
Fjellsprenger’n 1/2012
32
Fjellsprenger’n 1/2012
33
Per-Anders Persson:
GENIET BAK NONEL
Vitenskapsmannen Per-Anders Persson viet sitt liv til fjellsprengningsteknologien. Hans
innsats kvalifiserer til en plass på linje med Alfred Nobel.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
ver. Det elektriske prinsippet var et stort
framskritt i sin tid, men el-tennere var,
og er, ømfindtlige for ytre elektriske
påkjenninger som i verste fall kan antenne en salve spontant. Nå kom det
endelig et tennsystem som ikke lot seg
affisere av elektriske felter rundt høyspentlinjer, elektriske borerigger og
tordenvær, men som fungerte farefritt
under alle forhold, også sammen med
vann og strømførende fjell.
Patentet ble kalt Nonel. I dag kjen-
Arkivfoto, Orica Sweden AB
Per-Anders Persson (1930 - 2001)
Da Nitro Nobel lanserte sitt patent for
ikke-elektriske tennere i 1968, skapte
det furore i fjellsprengermiljøet, ikke
bare i Norden, men over hele verden.
Hjernen bak idéen tilhørte Per-Anders Persson (1930–2001), sivilingeniør
Fjellsprenger’n 1/2012
34
og forskningssjef ved Nitro Nobels Detoniklaboratorium i Gyttorp, det lille
industristedet midt inne i granskogen
i dypeste Sverige.
Fram til denne tid var det bare elektriske tennere som gjaldt for store sal-
ner vi det som Exel, men prinsippet er
det samme, enkelt og komplisert på
samme gang: En tynn, hul plastslange
fører en sjokkbølge fra tennapparatet
fram til sprengladningen i enden. Inne
i slangen befinner det seg en plastisk
masse krydret med høyeksplosive partikler. Når disse blir antent starter en
serie mikroskopiske detonasjoner som
lyner gjennom slangen med cirka 2000
meter i sekundet og trigger tennperlen
i salvens knutepunkt. Tennperlen starter i sin tur et forsinkerelement, som
bestemmer når hovedtenneren skal
gå av. Hovedtenneren gjentar deretter prosessen ut til alle koblingsblokkene og hvert enkelt salvehull i løpet av
brøkdelen av et sekund.
Fordi slangesystemet verken benytter elektrisk strøm eller inneholder
metall, reagerer det ikke på statisk
elektrisitet og radiobølge-energi, og er
dermed langt tryggere å håndtere og
lagre enn detonerende lunter.
Nonel kom på markedet i 1973 og
ble en umiddelbar suksess. Siden har
systemet gått sin seiersgang over hele
kloden, og blitt kopiert av mange andre
produsenter. I dag brukes oppfinnelsen
til både sivile og militære sprengningsformål, til spesialeffekter og fyrverkeri,
til kollisjonsputer i biler og til katapultseter i jagerfly.
Men oppfinneren het altså PerAnders Persson. Hvem var han?
Banebrytende forskningsinnsats
Per-Anders Persson ble født i Helsingborg i 1930, men vokste opp i Malmö. Han utdannet seg til sivilingeniør
ved Chalmers tekniska högskole i
Göteborg i 1953, og hadde sin første jobb i STAL-Laval Turbin, der han
var med på å konstruere stasjonære
gassturbinmotorer.
Et par år senere ble Persson ansatt
hos våpenprodusenten Bofors AB i
Karlskoga, der han arbeidet med ballistiske eksperimenter. Fra gammelt av
var Bofors et av Sveriges viktigste stålverk, men gikk i 1880-årene over til å
produsere kanoner. På 1890-tallet ble
fabrikken ironisk nok overtatt av Alfred
Nobel, dynamittens far og grunnlegger
av Nitroglycerin Aktiebolaget.
Men unge Persson ville videre. I
1959–1961 studerte han ved University of Cambridge i England, hvor han
tok doktorgraden på å utvikle teorier
for friksjonsmekanismer ved høye hastigheter, samt nye målemetoder for å
avlese friksjon i høye hastigheter.
I 1965 ble Persson ansatt dels
som forskningssjef ved Nitro Nobels
Detonik-laboratorium, dels som daglig leder for stiftelsen Svensk Detonikforskning (SveDeFo), et forskningsinstitutt som han selv var med på å
etablere. Begge hadde hovedkontor
i Vinterviken i Stockholm, der Alfred
Nobel grunnla sin første sprengstoffabrikk.
I Vinterviken ble det gjort et banebrytende forskningsarbeid i å forstå sprengstoffers virkemåte i fjell, et
arbeid som mange fjellsprengere har
kunnet nyte fruktene av senere. Blant
problemstillingene var bergfragmentering, skadebegrensning i fjell, tennmekanismer, sikkerhet, bergmekanikk,
datamodeller som kan forutse sprengstoffers effekt på fjellet, luftsjokkbølger, vibrasjoner og mye mer.
Mennesker som kjente Per-Anders
Persson har beskrevet ham som en
varm, sosial og omtenksom type, en
person som lett skaffet seg venner
innen fagområdet han elsket. Han nøt
stor tillit og respekt, og var en periode
generalsekretær i EXTEST, en internasjonal arbeidsgruppe som på 1970-tallet arbeidet med å standardisere testmetoder for sprengstoffer, og han var
styrerepresentant i Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien.
Prisdryss
Tennsystemet Nonel befestet Nitro
Nobels stilling som verdens ledende
selskap innen sivil fjellsprengningsteknikk.
Oppfinnelsen innbrakte Per-Anders Persson flere priser: Polhemsmedaljen av Svenska Teknologföreningen
(1973), Distinguished Service Award
av Society of Explosives Engineeers i
USA (1980), Svenska Uppfinnares pris
av STU (Styrelsen for Tekniks Utveckling, 1985) og Nitro Nobel-medaljen
(1989).
Fra 1979 til 1984 var Persson
forsknings- og utviklingsdirektør ved
Nitro Nobel AB i Gyttorp. Her gjorde
han en stor innsats i å få bygd nye fabrikker og nytt ladeustyr beregnet på
bulkemulsjoner, da de nye emulsjonssprengstoffene kom på markedet.
Ikke minst betydde han mye for Dyno
Nobels etableringer ved Sveriges største gruve, Aitik kobbergruve utenfor
Gällivare i Nord-Sverige.
Persson spilte også en nøkkelrolle
da Nitro Nobel noen år senere videreutviklet den kinesiske teknologien
bak primærsprengstoffrie tennkapsler
(NPED).
Utvandret til USA
I 1984 flyttet Per-Anders Persson til
Socorro i New Mexico, USA, der han
både ble professor i gruveteknikk ved
New Mexico Tech (New Mexico Institute of Mining and Technology), og
forskningsdirektør for et nyetablert
forskningssenter, Center for Explosives
Technology Research (CETR).
I New Mexico bygde Persson opp
et nytt livskraftig forskningssenter,
Research Center for Energetic Materials (RCEM). Noen år senere, i 1992,
slo dette seg sammen med Energetic
Materials Research and Testing Center (EMRTC), med Persson som Chief
Scientist.
Per-Anders Persson ble professor emeritus i gruveteknikk (Mining
Engineering) ved New Mexico Tech I
1999. Samme år ble han pensjonist,
men fortsatte likevel å arbeide som
konsulent for sprengningsindustrien
og de amerikanske myndighetene i
en årrekke.
Persson nøt høy anseelse internasjonalt, og var gjesteforeleser
flere steder, blant annet ved forsvarsakademiet i Yokusuka i Japan, ved
University of Queensland, Australia,
og ved University of California, USA.
Han var med på å skrive to viktige
fagbøker, Detonics of High Explosives (1970) og Rock Blasting and Explosives Engineering (1994). Begge
brukes ved universiteter og tekniske
høyskoler over hele verden den dag
i dag.
Akademikeren, Malmö-killen og
en av de mest ruvende skikkelsene i
Dyno Nobels og Orica Mining Services
historie, flyttet aldri hjem igjen til Sverige. Han elsket naturen og livet i New
Mexico, men nøt også å seile omkring
i Stockholms skjærgård sammen med
sin kone, May, i sommerferiene. Seilbåten hadde han naturligvis bygd selv.
Per-Anders Persson døde i Socorro
i 2001, 71 år gammel.
Fjellsprenger’n 1/2012
35
Fjellsprenger’n 1/2012
36
TRACK&
TRACE
Informasjon om
Oricas Track & Trace prosjekt
Orica Mining Services er verdensledende innen
sivile sprengstoffer, tennmidler, sprengningstekniske
løsninger og service. Vi gjør alt som står i vår makt
for å gi våre kunder smarte løsninger og selvfølgelig
følge alle juridiske forpliktelser i de landene vi opererer.
Innen EU er en del av disse forpliktelsene i ferd med å
endres.
2013 & 2015: nye juridiske krav i EU
Nye juridiske krav til produksjon og distribusjon av
kommersielle sprengstoffer i EU vil gjennomføres i to trinn.
Fra og med april 2013, må alle produkter som omfattes
av EU-direktivene 2008/43/EC og 2012/04/EU merkes med
en unik identifikasjon.
Fra og med April 2015 må alle produsenter kunne vise
til en detaljert dokumentasjon som viser sporbarhet av
kommersielle sprengstoffprodukter ned til enhetsnivå
(f.eks patron eller tenner).
I tillegg vil også forbrukerne måtte kunne dokumentere
sitt forbruk av eksplosivprodukter ned til samme nivå.
og sprengstoffer. Hver enhet blir merket med en unik
ID (barcode) slik at produktet kan spores hele veien fra
produksjon til forbruk.
Vi vil ha en kontinuerlig utvikling av systemet frem til
kravene gjøres gjeldende.
I en overgangsperiode vil du kunne motta produkter med
varierende merking.
Orica Track and Trace prosjekt
Siden 2010 har vi jobbet intensivt for å komme frem til
vår Track and Trace- løsning. Prosjektet er i rute og vi
gjennomfører nå tester i flere land. Den første merkingen
er tatt i bruk ved flere av våre fabrikker.
Vi ønsker å være tidlig ute med en løsning, slik at vi kan
fortsette å levere våre produkter og service med samme
gode kvalitet.
Ny merking av produkter fra Gyttorp
Den første produksjonsenheten i Orica som testet ut
merking i henhold til EU kravene, som gjøres gjeldende i
2013, er vår sprengstoffabrikk i Würgendorf.
Nå har vår fabrikk i Gyttorp innført ny merking på tennere
Eksempler på nye etiketter (tenner, pose og eske).
Fjellsprenger’n 1/2012
37
IKKE BARE
PRODUKTENE
SOM TELLER
Oricas IS/EBS Produktsjef/Marketing Manager, Dr. Peter Reinders, har nyheter i ermet, men er først og fremst opptatt
av tilfredse kunder.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Orica Mining Services dominerer markedet med størst utvalg av sprengstoffer og tennmidler. Sikkerheten står alltid i høysetet, og snart kommer en helt ny serie tennsystemer.
Fra sitt kontor i Oricas regionhovedkvarter i Troisdorf, 13 kilometer nordøst
for den tyske storbyen Bonn, har Peter
Reinders (46) god utsikt. Ikke minst har
han god oversikt over alt Orica Mining
Services kan by på av produkter og tjenester i det virksomhetsområdet som
internt kalles EMET, og som består av
Europa, Midt-Østen og Tyrkia.
Reinders har vært produktsjef for
sprengstoffer og sprengningstjenester i
Fjellsprenger’n 1/2012
38
Orica EMET siden 2010. Nylig tok han
også over ansvaret for alle tennmidlene.
– Hvorfor ble nettopp du valgt til ny
produktsjef for tennmidler?
– Jeg håper det har noe med mine
ferdigheter og erfaringer å gjøre.
Utviklet i-kon™
Som man spør, får man svar. Her kommer derfor en raskt oppsummering av
bakgrunnen til den høye, bebrillete
tyskeren i sjefsstolen. Peter Reinders
utdannet seg til gruveingeniør ved
Aachen tekniske høyskole, i delstaten
Nordrhein-Westfalen. Etter eksamen
ble han ansatt på Geoteknisk institutt
ved høyskolen, der han forsket på
bergmekanikk og beregning av tunnelstabilitet, et tema som han senere tok
doktorgraden på.
Reinders fortsatte som sjefsinge-
niør ved Geoteknisk institutt inntil han i
2000 ble bedt om å være med i Precision Blasting Systems, et samarbeidsprosjekt mellom Dynomit Nobel og Orica.
Prosjektet resulterte etter hvert i det
avanserte, elektroniske tennsystemet vi
i dag kjenner som i-kon™.
I 2001 ble Dynomit Nobel overtatt
av Orica, og Peter Reinders fulgte med.
– Jeg skulle ha en support-funksjon i forbindelse med lanseringen av
i-kon™ internasjonalt. Jobben førte
meg verden over, og jeg kom i kontakt
med alle de forskjellige markedssegmentene, fra små anleggsprosjekter til
tunneldrift, fra pukkverk til de største
dagbruddene. Smått om senn ble jeg
utnevnt til forsknings- og utviklingssjef
for i-kon™, og begynte å arbeide med
markedsføring.
Selv om mye av produktsjefens arbeid lar seg utføre via epost og pc fra
kontoret, krever den også at Reinders
ofte er på farten. Nylig besøkte han ei
kobbergruve i Polen, og den siste jobbreisen brakte ham til tennmiddelfabrikken i Gyttorp i Sverige.
– Tennmimddelfabrikken i Gyttorp
er den viktigste i sitt slag i EMET, sier
han. – Og tennmidler er den største
produktgruppa vi har i Orica. Den
omfatter elektriske og ikke-elektriske
sprengkapsler, elektroniske tennere,
detonerende lunte, kruttlunte, primere
og en mengde tilbehør som tennapparater og måleinstrumenter.
Hele ”pakka” viktig
Ifølge Peter Reinders har Orica det bredeste tilbud på markedet når det gjelder tennmidler og sprengstoffer. – Det
gjør at vi uten tvil kan imøtekomme de
aller fleste brukerkravene med optimale produkter og sprengningstekniske
løsninger.
– Hva kan Orica tilby kundene som
de ikke kan få fra andre?
– De kan helt sikkert få billigere produkter fra noen av våre konkurrenter.
Men ingen har et sortiment som er så
sammensatt og har så høy kvalitet som
vi. I tillegg må vi huske på at det ikke
bare er produktene som teller. Orica
tilbyr ei stor pakke av produkter og tjenester. Vi har et stort distribusjonsnettverk og et støtteapparat som har bransjens mest avanserte digitale verktøy til
rådighet, foruten et globalt nettverk av
teknisk ekspertise i ryggen.
Dessuten setter kundene pris på
pålitelighet og sikkerhet. Samfunnet
stiller strenge krav til alt som har med
sprengstoff å gjøre. Oricas sikkerhetsvisjon er ”ingen skader på noen noen
gang”. Det vil si at skader og uhell alltid kan unngås, hvis vi har gode nok rutiner og produkter. For å utvikle trygge
systemer samarbeider vi tett med kundene, og vi ser høy produktkvalitet som
selve nøkkelen til kundenes sikkerhet.
Den kvaliteten oppnår vi gjennom utstrakt testing og stadige forbedringer. Orica har mer enn 250 forskere og
teknikere verden over som arbeider
med å utvikle nye produkter og teknologier som skal hjelpe kundene til å
forbedre produktivitet sin. I fjor brukte
vi mer enn 40 millioner dollar på dette
arbeidet.
vedlikeholdes kontinuerlig, og leveringsfrister skal overholdes. Logistikken
er en viktig del av det totale tilbudet.
Peter Reinders er stolt av hvordan Orica
har løst problemet med flyfrakt.
– Vi er faktisk den eneste produsenten i verden som har lov til å sende
nesten alle tennerne våre som 1,4 STransport med passasjerfly.
– Hva betyr det?
– Innen transportsektoren er STransport et klassifikasjonssystem der
varene blir delt inn i ulike sikkerhets- og
kompatibilitetsklasser. Sprengstoffprodukter blir oftest klassifisert som 1,1 B.
Det betyr at de er eksplosjonsfarlige og
må fraktes som spesiallast. Transportmidlene som skal frakte dem må ha
spesialutrustning og oppfylle bestemte
tekniske krav, for eksempel til bremsesystemet eller egenskaper ved containerne.
– Jeg gleder meg
veldig til de nye
tennsystemene.
Det syns jeg alle
bør gjøre!
Dr. Peter Reinders
Trygg flyfrakt
Logistikken er et kapittel for seg innen
Orica. Det digre nettverket av fabrikker,
lagre og salgspunkter skal forsynes og
Når en vare blir klassifisert som
1,4 S, er det ingen fare for masseeksplosjon og ingen prosjektilfare.
Fjellsprenger’n 1/2012
39
Om en kapsel i pakken skulle detonere, vil ikke eksplosjonen kunne spre seg
til de andre. Det vil heller ikke komme
prosjektiler som kan skade passasjerene. Og da kan man sende varen med
passasjerfly.
– Hvordan er det mulig?
– Først og fremst ved at NPED-kapslene våre (Non-Primary Detonator) ikke
inneholder noe primærsprengemne.
Den teknologien innførte vi i 1994, og
vi er fortsatt de eneste som lager slike
kapsler. Dermed kan vi ha nesten ti
ganger mindre sikkerhetsavstand mellom kapslene våre enn konkurrentene
kan, og dermed kan vi pakke tettere
og frakte flere kapsler innen samme
volum.
Nye produkter på vei
– Har du et enkeltprodukt du er mer
fornøyd med enn et annet?
Fjellsprenger’n 1/2012
40
– Her er jeg nok ikke objektiv, men
jeg vil framheve det elektroniske tennsystemet vi har utviklet for tunneldrift,
eDev™. Det er det første elektroniske
systemet som er laget spesifikt for å
være lett å bruke på en tunnelstuff, og
det har noen smarte trekk, for eksempel sikring av enkelthullsopptenning.
– Har dere noen nye produkter på
vei?
– Vi har i noen år arbeidet med en
ny generasjon elektroniske tennsystemer. Der har vi lånt erfaringene med
dagens systemer, spleiset dem med
ny teknologi og utviklet en serie med
sikrere, mer effektive og mer brukervennlige tennsystemer. Vi regner med
å kunne lansere disse nye systemene i
løpet av sommeren i år. Arbeidet med å
få dem CE-godkjent pågår akkurat nå.
Dette gleder jeg meg veldig til, og det
syns jeg alle alle i bransjen bør gjøre!
– Hvilke områder vurderer du som
spesielt interessante for framtida?
– Først og fremst automatiserte
ladesystemer for underjordsdrift, systemer som kan gjøre sprengningsoperasjoner enda tryggere.
Track & Trace fra 2013
De nye europeiske bestemmelsene om
sporing av sprengstoffprodukter er en
av Peter Reinders største utfordringer
om dagen.
– EUs direktiv nr. 2008/43/EC, som
vi vanligvis kaller ”Track and Trace”,
skal settes ut i livet i 2013. Direktivet
krever at alle sivile sprengstoffer og
tennmidler skal kunne spores, fra opp-
rinnelsessted til brukersted. Fra og med
april neste år vil alle produkter få hvert
sitt unike ID-merke, og to år senere må
sluttbrukeren kunne dokumentere forbruket sitt. Direktivet gir hele industrien
en stor utfordring og krever betydelige
investeringer.
Produktsjefen er opptatt av at kundene skal kunne melde fra til selskapet
om hva de liker, hva de ikke liker og
hva de ønsker seg av forandringer.
– I Orica har vi innført en prosess
som vi kaller Voice of the Customer.
Den er en rutinemessig lyttepost mot
markedet og hjelper oss med å fange
opp kundenes synspunkter og erfaringer, hvilke forventninger de har og
hvordan de syns vi oppfyller forventningene. Gjennom Voice of the Customer
gjør vi markedsundersøkelser, analyserer kundetilfredshet og arrangerer utviklingsmøter. I tillegg holder jeg meg
løpende oppdatert på utviklingen i
bransjen gjennom ordinære møter, telefonkonferanser og bedriftsbesøk.
Vi har også en ”feedback-database” hvor operasjons- og salgspersonalet fra hele EMET-regionen registrerer
alle tilbakemeldinger på produktene
og tjenestene våre. Her vil vi at kundene skal komme med kritikk, kommentarer, spørsmål og forslag. Dialog
er viktig, det hjelper oss med å forbedre produktet eller med å finne en annen løsning på et problem. Ofte kommer vi langt med å råde kunden til å
bruke et annet produkt enn han først
hadde tenkt seg. Resultatet kan bli det
samme, eller bedre.
Feedback-databasen er ikke tilgjengelig for alle.
– Den er et internt verktøy som
krever en del forkunnskap av brukeren. Dersom du har noe du ønsker å ta
opp med oss, ta kontakt med din nærmeste kontaktperson i Orica, så sørger
vedkommende for å melde det videre i
systemet.
– Noen siste ord til kundene?
– Takk for at dere bruker oss!
Fjellsprenger’n 1/2012
41
Profilen
FRA BERGSLAGEN
Bjørn Skryseth bruker døgnet på begge sider
Fjellsprenger’n 1/2012
42
Tekst og foto: Einar Gjærevold
N TIL FOLGEFONNA
Han har kjørt tur–retur
månen mange ganger og er
en hjørnestein i Orica.
Samme hvor sofistikert Oricas
produkter er, vil de ikke ha
noen verdi uteninnsatsen til ham
og hans kolleger. Fjellsprenger’n har
fulgt en av Oricas transportører på langtur.
Fjellsprenger’n 1/2012
43
– JEG ER PÅ VEI til bilen nå. Jeg kjører
i natt.
Det er en torsdag kveld midt i
februar. Klokka har passert ni og
Bjørn Skryseth (67) har fått melding
fra bulkstasjonen på Hurum: Han
må hente matrise på emulsjonsfabrikken i Gyttorp så fort som mulig
og frakte den til Bergen. Ringveg
Vest er i ferd med å gå tom.
– Det er fint. Jeg liker at det skjer
noe, sier han på telefonen idet han setter seg bak rattet. Han har allerede en
lang arbeidsdag bak seg, men har rukket å få seg en liten lur før han starter
opp. Vi avtaler å møtes på fabrikken
tidlig dagen etter.
Månen triller opp over de svarte
åsene i Bergslagen. Det tegner til å bli
en fin nattlig kjøretur de 42 milene fra
Drammen til Gyttorp.
VINTERSOLA STANGER i snødekket
på Vikern og får det til å glitre i billiarder av snøkrystaller. Bjørn Skryseth kniper sammen øynene og nikker utover
innsjøen.
– Dæven, nå skulle en vært ute og
isfiska, vettu! De får så fin abbor her.
Transportøren, maskinentreprenøren og trailerkusken har gnidd søvnen
ut av øynene og rygget tankbilen, en
lett aldrende Scania 580, bort til pumpene ved emulsjonsfabrikken. Han
kom fram fem på to i natt og har sovet
noen timer i førerhuset. Nå har han koblet påfyllingsslangen til bilen og venter på at tanken skal fylle seg.
Emulsjonsfabrikken, ”Emma” blant
venner, er en del av Orica Mining Services’ store produksjonsanlegg i MidtSverige. Emma forsyner hele Norden
med emulsjon, og har kapasitet nok
til å fôre deler av kontinental-Europa
også, om det kniper.
Vi forsyner oss med kaffe på oppholdsrommet.
– Jeg dro til sjøs da jeg var 20 dager
over 15 år, sier Bjørn. – Fem år senere
kom jeg hjem, og da hadde jeg vært
kloden rundt.
A.O. Andersen het det lille rederiet
som sendte unge Skryseth ut på jomfruturen. De hadde noen små tankskip
som gikk på Nord-Atlanteren.
– Der blei ikke maten gammel nedi
magan, skal jeg si deg! Jeg mønstra på
i Stavanger, og tankbåten på 13500
tonn skulle til New York. Den turen
skulle ha tatt 12 dager, men vi brukte
21, for det blåste full storm hele veien.
Da lengta jeg litt hjem til mamma, gitt.
Utsikten fra ”kontoret” i Scaniaen. Mange kontorrotter hadde betalt godt for
å bytte plass med en langtransportsjåfør noen dager.
Fjellsprenger’n 1/2012
44
He he.
– Men du valgte å bli på sjøen?
– Jada. Jeg er rastløs av natur, og da
passet sjølivet godt. Det skjedde noe
hele tida, og jeg opplevde mye fint.
Siden fikk han hyre både hos Fred.
Olsen og Fearnley & Eger, men etter
fem år ventet sjøforsvaret. Der tjenestegjorde Bjørn i 18 måneder som kvartermester, marinens svar på sersjant. Etterpå ble det Norsk sprengstoffindustri.
– Jeg jobbet to – tre år i ekspedisjonen til dynamittfabrikken på Gullaug
ved Drammen. Vi hadde 14 lagre og
nesten alt ble håndtert manuelt. Og
det var ikke bare biler vi lastet. Bedriften eide fire – fem båter som gikk med
patronert sprengstoff på kysten, så vi
sjauet en del på havna også.
TANK- OG CONTAINERBILENE utgjør selve hovedpulsåren i Orica. De
fleste opereres av større transportbyråer, men noen sjåfører opptrer alene–
som Bjørn Skryseth. Sammen inngår
transportørene i en forsyningskjede
som i ytterste konsekvens strekker seg
over hele verden, og som ingen andre
tilsvarende produsenter har.
De fleste oppdragene får Bjørn fra
Engene bulkstasjon i Hurum, men enkelte kunder velger å bestille direkte av
ham. – Jeg er ikke ansatt i Orica, men
jeg prøver å representere dem etter
beste evne når jeg reiser omkring, sier
han.
I gamle dager kjørte Bjørn for mange oppdragsgivere, og turene kunne
gå langt, til Nord-Norge eller Sør-Europa. Nå for tida kjører han bare for
Orica: Matrise på tankbilen og mobile
kundelagre på lastebilen. De ukelange
reisene er det slutt på, der har han
gjort sitt. I stedet bruker han litt av den
enorme energien sin til andre ting; boring, sprengning, rørlegging og annet
grunnarbeid i egen regi – hovedsakelig
for Drammen kommune.
En av karene som overvåker pum-
at jeg lå og skrudde på disse maskinene om natta, var kemneren. He he.
Fra kontrollsenteret på ”Emma”-fabrikken holder operatørene øye med både
produksjonen og alle tankbilene som hver dag henter emulsjon i Gyttorp.
pene ved Emma forkynner at bilen er
ferdigtanket, og rekker den norske
sjåføren tollpapirene han skal ha med
seg. Bjørn kikker på klokka. Hviletida er
over, det er på tide å sette seg i bevegelse.
DIESELHJERTET I Bjørn Skryseths
2004-modell Scania buldrer forventningsfullt der vi ruller ut av fabrikkporten og tar fatt på den lange veien mot
Norge.
Vi er uheldige med været. Det er
for fint. Fire–fem kuldegrader og sol
som flommer over tørr asfalt og hvite
jorder skaper påskestemning. Men
Bjørn foretrekker at været gjør litt motstand.
– Det er kjedelig å kjøre om sommeren når veiene er bare. Jeg vil heller
ha hålkeføre der du sitter anspent og
får brynt deg litt. Da blir det spenning
og tida går fort.
Midt i all sjauingen på Gullaug fikk
unge Skryseth lov til å kjøre brøytebilen
om vinteren. Det ga mersmak. Vinteren 1971 kastet han seg ut i en tilværelse som selvstendig næringsdrivende
og kjøpte sin første lastebil. Han fikk
kontrakt med sprengstoff-fabrikken,
og begynte å transportere patronert
sprengstoff over hele Norge. Året etter
sveivet han inn en kontrakt til, investerte i enda en bil og fikk en kamerat fikk
kjøre.
Siden gikk det slag i slag. Firmaet
vokste. Det kom gravemaskiner og
hjullastere i tillegg, og mange flere biler. En stund opererte han 15 lastebiler
og hadde 22 ansatte. Sånt blir det lange dager av, mens nettene gikk med til
å reparere utstyr på verkstedet. Det var
ikke forenlig med et godt familieliv, og
i dag angrer han litt på det valget.
– Den eneste som tjente penger på
– HVOR MANGE kilometer kjører du i
løpet av et år?
– Nå for tida blir det bare 80 000 kilometer. Men før, på 1980-tallet, kjørte
jeg sikkert 170 000. Det var før vi fikk
alle disse restriksjonene på kjøretida.
Bjørn lirker oss ut på riksvei 243
ved Krukmakergården og begynner
å bygge fart. Det merkes at bilen har
last. 11,5 tonn matrise skvalper tungt
et sted bak senga i førerhuset. For å
sette det litt i perspektiv: Jordas omkrets måler 40 000 kilometer, og den
minste avstanden til månen er 360
000 kilometer. Han pleide altså å kjøre
jorda rundt mer enn fire ganger hvert
år i ”glansdagene” – nesten halvveis til
månen.
Så mye tid bak rattet krever at du
steller pent med kroppen din, og det
har Bjørn gjort. Han har trent siden han
var ung, løftet vekter og løpt. Han har
sprunget maraton i London og New
York, og mange ganger i Norge.
Styrken og den gode kondisen
kom godt med i februar 2011. Da gled
han på isen og falt baklengs ned i ei
Skryseth Transport tar fatt på de nesten hundre milene fra Orica-fabrikken i
Gyttorp til Ringveg Vest i Bergen.
Fjellsprenger’n 1/2012
45
fire meter dyp grøft som han sprengte
ut for Drammen Drift. Her traff han ei
steinhylle og slo beinet tvert av under
kneet.
Bjørn ble operert, men det satte
seg streptokokker i beinet som forsinket restitueringen. Det ble en smertefull sommer på krykker.
– Men jeg har jo kjørt tankbil likevel.
– Du kjørte tankbil med krykker?
– Ja, jeg hadde en del kunder som
måtte serves.
– Men hvordan kom du deg opp i
stigene?
– Jeg kravla på knea. En formann
på Leirsund sa at han aldri hadde sett
en så aktiv sykemelding før. Men det
var ikke noe alternativ: kundene skulle
ha varene sine til rett tid.
Et nytt, islagt vann dukker opp på
venstresida.
– Får de noe fisk her ’a, tru?
HVA FÅR EGENTLIG noen til å velge
et yrkesliv på veien? Dager, uker og
måneder med kummerlige overnattingsforhold, usunn kost, tunge tak og
en stillesittende kamp mot klokka og
trøttheten? Og kemneren, som er etter
deg hele tida? – Jeg har alltid vært en rastløs sjel,
og etter årene på sjøen føltes det naturlig å begynne med langtransport. Å
bli skipper på egen skute, så å si.
Selv mener Bjørn at det var stabbesteinene hjemme i Gjerdal som bestemte livsveien. Som guttunge kjørte
han slalåm på sykkel mellom dem,
med skrenten på den ene sida og veigrusen på den andre.
– Du skal ikke se bort ifra at jeg
kunne stått med skalpellen på Rikshospitalet i dag, hvis jeg ikke jevnlig hadde
slått hue og knær i de fæle steinane!
sier han. – I stedet blei det lastebil.
Vi er godt i gang nå. Kommer ut
på E18 ved Karlskoga og passerer Nobelmuseet. Kilometerne ruller unna og
blir til mil og enda flere mil. Det begynner å snø. Avkjøringene til Mariestad,
Filipstad og Kristinehamn forsvinner
bak oss. Vi møter andre nyttelastbiler;
tankbiler, tømmerbiler, skapbiler. Skryseth hilser ikke på noen, og ingen hilser
på ham. Er ikke alle trailerkusker med i
et eneste stort brorskap?
– Ikke i det hele tatt.
Denne tankbilen skaper verdier. Innholdet i tanken er med på å forbedre infrastukturen i Bergen og gi mange vestlendinger en lettere hverdag.
Fjellsprenger’n 1/2012
46
– Dere blåser i hverandre?
– Ja. Det hender at vi slipper fram
andre når trafikken er tett, men det er
fordi det kan være vår tur neste gang.
Alle er konkurrenter. Unntaket kan
være hvis du ser en landsmann med
punktert hjul i utlandet. Da stopper vi
og hjelper til. Og på veikroene er det
egne trailerbord, så da hender det vi
prater litt. Men det var mer av sånt
før. Vi hadde noen steder hvor vi møttes for å vente på Kiel-ferja. Da ble det
en runde på by’n for å skravle om alt
som hadde skjedd i uka og forbanne
speditører som ikke holdt det de lova.
Dagens regler for kjøre- og hviletider
ødelegger mye av det. Vi må planlegge
turene annerledes.
Bjørn Skryseth girer ned og blir liggende bak en Litauen-registrert varebil
som snegler seg opp bakken. Han er
ikke glad i sjåførene fra de gamle østblokklandene.
– De stjæler som ravner. En gang
ble jeg robbet for diesel mens jeg sov.
Nesten hele tanken ble tømt. Ser du,
han foran oss har dekket bakvinduene
med presenning. Dom liker ikke innsyn!
Vindusviskerne feier over frontruta.
Det slutter å snø. Sollyset spiller i møkkete ruter og møkkete speil.
KROKSVIK, LINDÅS, Hagfors. De
blå skiltene fyker forbi. ”Moter” og
bruer i blått og gult. Et tynt lag med
snø hviler på knauser, jorder, granskog. Det meste er flatt.
Mobilen ringer. Det gjør den forresten støtt, og Bjørn er alltid tilgjengelig. På hver tur får han gjort mye
kontorarbeid fra førersetet. Mottar
oppdrag, gjør avtaler, instruerer folk
han har i arbeid hjemme i Drammen,
og ber venner på middag. Nå er det
kollega Dag Mydland som er på tråden. Han kjører også tankbil for Orica
og befinner seg i nærheten. Bjørn
foreslår en felles lunsj på veikroa i
Veikroen i Grums er møtested for Oricas sjåfører på veien til og fra emulsjonsfabrikken. Fra venstre: Dag Mydland
(Mydland Transport), Bjørn Skryseth, Lars Mathisen (Bring).
Grums, for der har de så god salatbar.
En halvtime senere har vi inntatt
bordet på kroa. Ytterligere en kjenning dukker opp, Lars Mathisen fra
Bring. Det er trivelig å tullprate litt,
men så kaller veien igjen.
– Har du hatt mange uhell?
– Ikke noe særlig, men jeg husker en tur til Trøndelag i den første
tida. Jeg hadde levert sprengstoff i
nærheten av Oppdal, og skulle ned
i dalen igjen. Fra den andre sida av
dalen kom en buss. Det var ordentlig hålkeføre og ingen av oss hadde
kjettinger. Jo mer vi bremsa, dess
fortere gikk det. Jeg prøvde å kaste
bilen mot brøytekanten, men snøen
var hard som stein. Vi traff hverandre
i bånn. Bussen hadde et sykkelstativ
foran, med stenger som sto rett ut,
og med dem spidda han fronten på
Mercedes min. He he.
– Du ble spiddet av sykkelstativet
på bussen?
– He he, ja, men det traff meg
ikke. Jeg letta litt på beina.
SÄFFLE. KNÖSTAD med lav tåke over
paddeflate jorder. Byälven. Nysäter ...
Bjørn Skryseth har mange minner
fra sine utallige turer i inn- og utland,
flesteparten i selskap med seg selv.
Noen turer har vært hustrige, ikke
minst på fjellet om vinteren.
– I starten hadde jeg verken seng i
bilen eller tid til å sove. Da satt jeg ofte
og duppet et kvarter i førersetet med
hodet mot ruta, nok til at du blir frisk
og klar til å kjøre videre. En gang var
det 28 minusgrader inne i bilen, og jeg
satt i bare genser og skjorte. Jeg skulle
bare blunde litt, men det ble fire timer.
Da jeg våknet, hadde håret frosset fast
til ruta. Frostvæska hadde også frosset,
jeg måtte kjøre to og to kilometer om
gangen til Texacoen på Dovre, og låne
steameren der til å tine opp radiatoren.
Mer behagelig var det kanskje den
gangen han snødde inne på et fjellhotell mellom Selbu og Røros. Der satt
han helt alene med rikelige mengder
mat og drikke, samt seks danske servitriser. Men det er en annen historie.
Opp mot tollstasjonen er veien flekkete av asfaltlapper, minner etter kjøretøy som har gått i bakkene og sparket
med tunge hengere på glattisen.
I 15-tida ruller vi inn på tollstasjonen på Ørje. Bjørn triver mappa med
”export- och importanmällan”, og
smetter inn til tollerne. I gamle dager
måtte sjåførene fylle ut alle papirene
selv når de kom til grensa. Nå er alt forhåndsklarert av Orica-staben i Gyttorp,
og det tar bare fem minutter å få de
nødvendige stemplene.
Idet midtstripa skifter farge og Østfold bretter seg ut foran oss, går sola
ned. Vi merker snart at trafikken skifter
karakter.
– Svensker og tyskere er verdens
beste bilførere, mener Bjørn. – De har
Fjellsprenger’n 1/2012
47
Det er godvær på Haukelifjell i dag. Men Bjørn Skryseth har følt fjellets raseri på kropp og bil mange ganger, og har
stor respekt for de norske fjellovergangene.
god trafikkforståelse, er hjelpsomme
og slipper fram store kjøretøy. I Norge
er det mye aggressiv oppførsel. Og
dessverre har jentene begynt å ta etter
mannfolka.
Det har nesten blitt mørkt når Bjørn
slipper meg av på Esso-stasjonen på
Ryen i Oslo. Selv skal han fortsette
strake veien over fjellet til Bergen. Det
er 52 mil igjen, men han regner med å
være framme før midnatt.
EI UKE SENERE møtes vi igjen utenfor
Orica-bygget på Gullaug. Vekkerklokka til fuglene har ikke ringt ennå, ei
smal stripe av dag ligger på horisonten.
Bjørn har tanket matrise på bulkstasjonen i Hurum kvelden før. Målet
for denne turen befinner seg 42 mil
unna; Vetrusvatnet ved Matre i Hardanger. Oppunder Folgefonna driver
Lemminkäinen Anlegg en kraftverktunnel, og veien opp er krevende: smal
og bratt, og ofte stengt av uvær. Turen
har blitt utsatt to ganger, men nå virker
værmeldingen lovende.
Fjellsprenger’n 1/2012
48
Siden vi skiltes på Ryen, har Scaniaen hatt et motorhavari og tilbrakt noen
dager på merkeverkstedet på Brunkeberg i Telemark. Nå er den så godt som
”ny” igjen. Scaniaen er en arbeidshest
av egen klasse.
Bjørn ratter oss over Drammensbrua og inn på E134 mot Kongsberg.
En metallisk knirking kommer fra et
sted nær førerplassen: En koselyd, men
sjåføren hører den ikke.
– Jeg begynner å høre litt dårlig, sier
han. – Jeg har jo boret og sprengt noen
år, og lenge brukte vi ikke hørselsvern.
Ikke brukte vi vernebriller, heller, selv
ikke når vi holdt på med smergelskiver. Og når du ligger under tilhengeren
og sveiser, er det jo for trangt å bruke
hjelm. Og så har jeg brukt vinkelsliperen til å skjære av noe og pepra øynene
med metallspon. Jeg har måttet skrape
dem på lasarettet både to og tre ganger.
En gang på 90-tallet ble han nesten
slått i hjel av en høytrykkslange som
løsnet fra ei boremaskin og begynte å
piske rundt seg. Bjørn kakker pekefingeren mot panna.
– Slangen hadde en klokobling av
stål som traff meg midt i nøtta så kraniet sprakk. Jeg trodde min siste time
var kommet. Men ser du, det finnes
nesten ikke is på dissa små innlandsvanna? Trur du det er noe fisk her?
SOLA KRYPER over åskammene i
Buskerud og kaster lange skygger
over veien. Langt der framme skinner
de kritthvite toppene på Norefjell imot
oss. Vi passerer Kongsberg og humper
videre i retning Røldal, men veien har
dårlig standard, den er full av telehiv og
sprekker, og asfaltklatter i bakkene der
trailerne har gnagd på asfalten i vinter.
Før var sjåføryrket selve Drømmen
for mange. Nå mener Bjørn Skryseth at
det holder på å dø ut i Norge.
– Det er bare østblokk-folk som kjører på utlandet nå. Fraktselskapene vil
ikke betale en nordmann 40.000 kroner i månedslønn når de kan få en fra
Øst-Europa til å kjøre for 5.000. Det er
bare innenlandstransport igjen til oss,
og da inkluderer jeg Sverige. Men hva
tror du prispresset har å si for trafikksikkerheten?
Bjørn mener myndighetene må begynne å å behandle transportnæringen
annerledes. Det har blitt for mange regler, for mange påbud, forbud og avgifter. Og altfor lite overskudd. Trenden
lover ikke godt for rekrutteringen.
– Vi har sakket akterut i både lønn
og status. Det er på høy tid å oppgradere bransjen. ”Romantikken” en kunne oppleve før, er borte. Den forsvant
med gjennomreguleringen.
Trafikkontrollører, politi, lensmenn
og fut. Bjørn har vært i tottene på dem
alle.
– Vi er den mest overvåka yrkesgruppa som finnes. Loven sier at vi skal
ha ni timer kjøretid. To ganger i uka
kan den utvides med én time. I løpet av
økta skal du ha tre kvarters pause. Du
kan ta 15 minutter etter 1,5 time og så
kan du ta den siste halvtimen senere. I
tillegg har vi døgnhvilen, som også er
på ni timer. Og nåde deg hvis du bare
tar ut 8,5 timer, da blir det bråk hvis det
blir kontroll. Nei, å være transportør er
nesten bare plunder.
Nidkjære skattemyndigheter står
heller ikke høyt i kurs hos drammenseren.
– Skatteetaten forventer ti prosents
inntektsøkning hvert år. Men inntektene våre er jo ikke slik. Noen år investerer vi, eller vi er uheldige med motorer,
girkasser eller annet utstyr, eller vi får
jobber som går dårlig. Da er det kjedelig at kemneren vil skjønnslikne deg.
PRATEN GÅR. Vi svinger innom den
forunderlig tidlige våren, parkeringsproblemer i byene, damer, miljøavgifter, portotakster, damer, dialekter, elgskilt, og damer igjen. Så krangler vi litt
om viktigheten av å bruke blinklys.
– Hva er det som driver deg?
– Det skjer jo litt, da. Jeg kommer til
forskjellige steder hele tida, får litt spenning rundt brannslokkingsoppdrag
som dette, og treffer mange hyggelige
folk på anleggene. Penger handler det
iallfall ikke om, for jeg tjener mer enn
jeg har tid til å bruke.
– Hva bruker du pengene på?
– Jeg har kjøpt noen industrieiendommer og maskiner. Tidligere hadde
jeg verksted med tre–fire ansatte, men
nå lar jeg leverandørene reparere selv.
Ei informasjonstavle på Høydalsmo
bringer det glade budskap om at veien
over Haukelifjell er åpen. Men først
er det lunsj. Plassen foran Høydalsmo
Vegkro er dekket av is med vann som
vinden lager krusninger i, og den tunge
tankbilen sladder inn.
En liten time senere er vi på veien
igjen. Vinden bruser i vindussprekken
på førersida. På et vann nede i dalen
har noen brøytet for å gå på skøyter.
Det siste stykket opp til Vetrusvatnet må kjettingene på. Sjåføryrket medfører
mange tunge tak, så god kondisjon og en sterk rygg er viktig.
Det er behagelig.
Om tre år har Bjørn Skryseth tenkt
å pensjonere seg. Men de som kjenner
ham vet at han ikke vil ligge på latsida
fordi om han fyller 70.
– Jeg har lyst til å beholde en lastebil og ei gravemaskin, og ta på meg
småjobber i ny og ne. Jeg har drevet på
slik hele livet, det blir vanskelig å slutte
helt. Men hva tror du kokka på Matre
disker opp med i kveld?
Saggrenda glir forbi. Notodden
med Hydroparken og Nordsjø. Heddal
stavkirke. Ørvella. Flatdal med Nutheim
og den praktfulle utsikten. Morgedal
med det flotte skimuseet, som var veikro i gamle dager. – Der får de sikkert fin fjellørret! utbryter Bjørn.
FJELLOVERGANGENE er vakre i Norge. Men de kan være tøffe. Bjørn Skryseth har ikke tall på alle gangene han
har kjørt kolonne over et eller annet
fjell, eller hvor ofte han har måttet vente
på at stormen skulle løye. På Haukelifjell
har han på det meste ventet i to døgn.
– Da er det ikke annet å gjøre enn å
ligge i soveposen og fryse og høre på radio.
Åmot. Vinje. Grungevatn. Skrysethekspressen holder god fart oppover
brattene og inn gjennom Vågslidtunnelen.
Fjellsprenger’n 1/2012
49
knivskarp kjølstripe over
den svartblanke Kvinnheradsfjorden.
– Her har jeg fiska
Anleggsveien mot Folgefonna er utfordrende, en ønskedrøm for sjåfører som
Bjørn Skryseth.
Så ligger Haukelifjell foran oss i all
sin velde. Mil etter mil med blendende
skareflater under sola. Ikke et snøkrystall leer på seg, men mot vest venter
skybankene. De omslutter oss med det
samme vi kommer ut av Haukelitunnelen og unnabakkene begynner.
Vi ligger i høyt fjerdegir. Motorbremsen buldrer og det hviner fra oljekamrene til retarderen. Bjørkeskog
og brøytekanter siger forbi. Vi klatrer
tungt opp svingene i Hordalia, dundrer
inn Røldalstunnelen, og – like etter, Seljestadtunnelen.
I Jøsendal svinger vi inn på stamvei 13. Landskapet er vilt og vakkert
med juv og elvestryk, pjuskegraner og
mosegrodde steinblokker. Espelandsfossen og Låtefossen kaster seg ned i
dalen etter tur så vassdrevet står.
– Denne strekningen har jeg noen
dårlige minner fra, sier Bjørn. – Før de
begynte å salte, frøs vannspruten fra
elva på veibanen om høsten så vi bare
seila av gårde!
Vi blåser gjennom Odda, en hovedkilde til den moderne norske velstanden, og suser inn i Folgefonntunnelen,
Norges tredje lengste veitunnel; 11130
meter lang og bygd mellom 1998 og
Fjellsprenger’n 1/2012
50
2001. Over oss ligger Folgefonna. Det
er som om vi kjenner gufset fra isbreen
helt ned i hårrøttene.
Selv om det bare er februar, har våren kommet til Hardanger. Langs Maurangerfjorden er det rått, grått og vått.
Men nå nærmer vi oss målet. Klarer vi å
ta oss opp til tunneldriverne på fjellet?
Anleggsleiren mangler telefondekning,
og vi har ikke blitt oppdatert om føreforholdene det siste døgnet. Bjørn tar
det med ro: Han har levert matrise og
patronert sprengstoff under langt verre
forhold.
– Under kraftutbyggingen i Lærdal
sist på 70-tallet kjørte vi med
livet som innsats mange
ganger. Der måtte vi ta oss
fram på smale veier uten
autovern, høyt oppe i stupbratte fjellsider. Vi lå helt ute
på kanten og så steinene
trille fra forhjula og ned i dalen. Det er først nå de senere
årene at vi har blitt mer forsiktige.
I ROSENDAL henger ettermiddagsskyene langt ned i
liene. Et lasteskip trekker ei
mye! sier Bjørn og peker.
Matrisekuréren
røper at han ofte prøver fiskelykken på turene sine. – Særlig når
jeg venter på ferjene
norda-for. Men jeg har
ikke noe sted å gjøre av
fangsten, så jeg pleier å
gi den bort til tyske bobilister. Da blir de glade.
Vi skulle gjerne ha
kikket innom Baroniet i Rosendal, men
det får være til en annen årstid. Nå
gjelder det å komme seg opp til Folgefonna før det blir mørkt. Anleggsveien
til basen ved Vetrusvatnet er nesten tre
mil lang og stiger jevnt opp til Matre.
Derfra begynner utfordringene. Det
lave skydekket sluker oss. Veien skråner med 17 prosents vinkel oppover,
og blir smalere og smalere. Den forvandler seg fra en bygdevei til en asfaltert traktorvei, og snor seg rundt knauser og knortebjørk og isgrønne bekker.
Brøytekantene vokser, og snart er hele
veibanen dekket av is. Det er tid for å
legge på kjettinger.
Det lille Vetrusvatnet er skjult av snø
og tåke når vi endelig finner anleggslei-
Endelig i mål. Etter ti timer på veien, kan Bjørn rygge
tankbilen inn i lagerteltet ved Vetrusvatnet. Mission
completed.
ren, 750 meter over havet. En lavbygd
Toro lastebærermaskin forsvinner som
en røyskatt inn i påhogget til Eikemotunnelen, den fem kilometer lange
overføringstunnelen som Lemminkäinen driver for Sunnhordland Kraftlag.
Bjørn Skryseth rygger Scaniaen inn i
gummiteltet og kobler den på matrisetanken der inne. Endelig kan han sette
hendene i sida og puste ut. Jobben
er gjort, lasten kom fram denne gangen også. Han har reist tvers gjennom
Skandinavia, fra svenske storskoger
og brede flatbygder til norske juv og
høyfjell – og fra vinter til vår og tilbake
igjen. Den lille tilfredsstillelsen ved å ha
levert i rute skal han nok nyte i kveld.
– Nå håper jeg kokka har maten
klar. Trur du det blir fisk?
I løpet av en dag, kan Bjørn krysse flere årstider og mange typer vær og natur. Her
passeres Furebergfossen i Kvinnherad, på veien mot Rosendal. Sjåføryrket har sine
gode sider.
Navn:
Født:
Bosted: Jobb: Utdanning:
Bjørn Skryseth 1945
Drammen
Lastebileier, maskinentreprenør, sikkerhetsrådgiver
Folkeskole, framhaldskole, diverse fagbrev,
brevkurs i handelskole
Sivilstatus: Samboer med Marit
Barn: To døtre (45 og 37)
Interesser: Friluftsliv, swingdans og politikk
Verv: Nei
Hører på: Dansebandmusikk og country & western
Leser: Litt krim i feriene
Ser på: Nyheter, debatt, krimserier
Spiser: Alt. I utlandet bare schnitzler (da vet jeg hva jeg får)
Drikker: Øl og Farris
Kjører: Toyota Corolla, Toyota Yaris og Toyota HiLux
Ferierer: Har nesten aldri ferie, men oppdaget nylig
Gran Canaria
Motto: Det er lov å være blid
Bjørn Skryseth Transport
De kjører for Orica
Etablert: 1971
Ansatte: Seks personer
Maskinpark: Seks gravemaskiner, to hjullastere,
fire lastebiler, flere harpeverk, sorteringsverk og
kompressorer, tilhengere og stykkgodshengere
Omsetning: 7-8 millioner kr. pr. år
m4-gruppa AB
Sammenslutning av fire svenske transportfirmaer med 270
aktive deleiere.
Bring Logistics
Norsk post- og godstransportør, eid av Posten Norge.
Börjes Logistik & Spedition
Svensk familiefirma med hovedkontor i Nybro og filial i Erfurt, Tyskland.
Fjellsprenger’n 1/2012
51
LEMMINKÄINEN DRIVER TUNNEL FOR
EIKEMO KRAFTVERK
Smart planlegging og tøffe tak under Folgefonna
Toro lastemaskin på vei inn til et nytt skift i tunnelen. Maskinen ble fraktet i deler med helikopter opp i fjellet i fjor sommer.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Tida for de store vannkraftprosjektene er forbi, men fortsatt drives det kraftutbygging
her i landet. Ikke minst på Vestlandet.
Lemminkäinen Anlegg AS ligger
godt foran skjema med Eikemotunnelen i Kvinnherad. Med base på
bredden av Nedre Vetrhusvatn, 750
meter over havet, driver entreprenøren en 5,5 kilometer lang overføringstunnel oppover Blåfallivassdraget til Eikemovatnet, 787 m.o.h.
Underveis skal det skytes ut seks
Fjellsprenger’n 1/2012
52
greintunneler med inntak som skal
føre bekker inn i hovedtunnelen.
Arbeidet utføres for Sunnhordland kraftlag (SKL), et delvis offentlig
eid foretak som har drevet kraftproduksjon i Hardanger i over 60 år. SKL
har fem kraftstasjoner og en rekke
dammer og tunneler i vassdraget.
Når den nye vanntunnelen står fer-
dig i mars neste år, vil den øke den
årlige kraftproduksjonen til SKL med
65 GWh.
Ett års forsprang
Etter planen skulle Eikemotunnelen
ha stått ferdig i mars 2014, men
takket være offensiv planlegging fra
Lemminkäinen, ligger anleggsarbei-
derne nesten ett år foran skjema.
Det skyldes at de ikke ventet på atkomstveien.
– Byggekompaniet AS begynte
på veien i fjor høst, men hadde vi
ventet til den sto ferdig i desember,
hadde vi ikke kommet i gang med
tunnelen før til våren, forteller anleggsleder Inge Drarvik (42) i Lemminkäinen Norge. – Derfor fløy vi inn
en liten borerigg, en Toro lastemaskin og en lettrigg med helikopter i
august slik at vi kunne drive veiløst i
første fase.
Lemminkaïnen-leiren ligger i et
kronglete og bratt fjellterreng oppunder Folgefonna, Norges tredje
største isbre. Breen strekker seg
fra 1300 til 1651 m.o.h. og kan på
godværsdager sees fra basen som ei
hvit dyne over fjelltoppene i vest. Fra
Vetrhusvatnet er det rundt tre mil ned
til Rosendal ved Hardangerfjorden. En
smal, svingete stølsvei endte fire kilometer nede i lia, og det var disse fire
kilometrene som fikk vei før jul.
Veien gjorde det mulig å bytte ut
lettriggen med to solide brakker. En
del av maskinparken ble også byttet
ut. Men det var først i februar i år
at basen fikk telefon- og dataforbindelse. Fram til da hadde man bare
en satellitt-telefon å hjelpe seg med.
Flat tunnel i vanskelig fjell
I midten av april har Lemminkäinen
drevet drøyt 1,4 kilometer av Eikemotunnelen, som får et tverrsnitt på
18 m².
– Vi driver den nokså flatt med
0,5 prosent fall de første 1800 meterne. Så går den på én prosent fall
resten av veien. Denne tunnelen får
såkalt frispeilsstrømming, det betyr
at den ikke skal fylles. Vannstanden
blir bare ca en meter.
Overdekningen i tunneltraséen
varierer fra ca 15 til 300 meter. Foreløpig har innsiget av vann vært lite,
Leif Oddvar Klungeland i kurven lader ny salve i overføringstunnelen.
slik at man har unngått injisering. Likevel har de geologiske forholdene
bremset prosjektet noe i starten.
– Vi har vært gjennom en sone
med knallhard gabbro, sier Drarvik.
– Den har gjort det tungt å bore.
Men nå er vi over i granitt, så vi
regner med å ta igjen forsinkelsen.
Det er granitt mesteparten av veien
som er igjen, bortsett fra litt gneis på
slutten.
Lemminkäinen skyter fire salver
i Eikemotunnelen hvert døgn. Hver
salve består av 60 hull med en dybde
på 4, 65 meter. Ladingen tar bare en
halvtime, og all sprengning foregår
Fjellsprenger’n 1/2012
53
med emulsjon, Civec™ Control,
fra Orica. To ganger i løpet av tre
uker mottar anlegget forsyninger av
sprengstoff og tennmidler.
Den harde bergarten forsinket
borearbeidet med en time pr salve.
Når mannskapene nå har tatt fatt
på det lange partiet med granitt, har
imidlertid
sprengningsfrekvensen
økt fra fire til fem salver i døgnet.
Tunneldriften går døgnet rundt,
med seks mann på hvert skift. I alt er
30 personer sysselsatt på prosjektet,
inklusive underentreprenøren, transportøren Magnus Narum AS.
Anleggsleder Inge Drarvik fra Sauda har arbeidet med kraftverktunneler på
Vestlandet de siste ti årene.
Skytebas Ronny Bakk har begynt å koble de 60 ladehullene i salven.
Fjellsprenger’n 1/2012
54
Etterlengtet overføring
Eikemotunnelen blir liggende øverst
i Blådalsvassdraget mellom Matrefjorden og Folgefonna, i et nedbørsfeltet på ca 179 km². Nedbørsmengden er om lag 4000 millimeter i året.
Vannet fra Eikemotunnelen skal
føres ned til Nedre Vetrhusvatn. Derfra vil det renne videre via en eksisterende tunnel til Blådalsvatn, før det
fortsetter gjennom enda en tunnel
til Bjørnabølet, der kraftstasjonen
Blåfalli III ligger. Eikemotunnelen
ventes å øke den årlige produksjonen i kraftverket med 65 GWh i året.
Overføringstunnelen har vært
planlagt i mange år, men har også
vært omdiskutert på grunn av inngrepet den representerer i et landskap som ligger tett inntil Folgefonna nasjonalpark. De negative
følgene skal imidlertid være relativt
små. Foruten selve tunnelåpningen
blir det mest synlige inngrepet en
stor steintipp ved bredden av Nedre
Vetrhusvatn. Tippen skal imidlertid
arronderes og såes til, og blir gjort
så diskret som mulig.
Slam- og oljeavskillere sørger for
at vannet som kommer ut av tunnelen er rent. I tillegg går kloakk og
annet forurenset vann i et lukket
system i brakkeriggene. Ingenting
forsvinner ut i grunnen, forsikrer anleggslederen.
Vind stengte dørene
750 meter oppe i Hardangerfjellene hender det at værgudene farer
hardt fram. Vær, føre og en kronglete atkomst gjør til tider logistikken
vanskelig, især når man trenger forsyninger av sprøytebetong og emul-
sjon. Det er ikke alle dager lastebilene
klarer å ta seg opp i fjellet.
– Det kan være ufyselig her om
vinteren, bekrefter Inge Drarvik. – Det fonner fort. I vinter måtte
vi stoppe arbeidet tre ganger fordi
det blåste for mye. Vinden har vært
oppe i storm styrke. Da ser vi ingenting. Alt er hvitt. Vi finner ikke
engang brakka når vi kommer ut
av tunnelen, og det har vært et par
dager da vi nesten ikke klarte å få
opp ytterdørene på grunn av vind og
snø. Eikemotunnelen vil øke den årlige kraftproduksjonen i vassdraget
med 65 GWh. Det tilsvarer strømforbruket til rundt 3250 husstander,
ifølge Sunnhordland kraftlag.
Lemmingkäinen Anlegg AS
– er et datterselskap av Lemminkäinen Norge, etablert for å arbeide med tunneldrift og annen underjordsvirksomhet.
Kjernen i selskapet består av det tidligere Ryfylke-baserte selskapet Risa Rock AS, som ble oppkjøpt av Lemminkäinen i
2010. Lemminkäinen Anlegg omsatte i 2011 for 120 millioner kroner.
Lemminkäinen Norge er en riksdekkende entreprenør innen asfaltering og tunneldrift, og en betydelig leverandør av
pukk- og grusprodukter. Det norske søsterselskapet ble stiftet i 2001, da Lemminkäinen Group overtok Icopal AS’
asfaltvirksomhet i Danmark og Norge. I dag er selskapet inne på eiersida i fem andre selskaper
i Norge.
Lemminkäinen Group ble grunnlagt i 1910
og er en av Finlands største entreprenører
og Nordens største leverandør av asfalt.
Virksomheten omfatter også tunneldrift,
selskapet har hatt tunnelprosjekter i
Sverige siden 1994. I dag er
Lemminkäinentil stede i alle land
rundt Östersjøen , og omsatte i 2011
for ca. 17 milliarder kroner.
Konsernet har ca. 8400 ansatte.
Lemminkäinens anleggsleir og påhogget til Eikemotunnelen ved Vetrhusvatnet.
Foto: Brit Turid Klungland/Lemminkäinen Anlegg.
Eikemo
overføringstunnel
Sted:
Kvinnherad kommune, Hordaland
Årsproduksjon: 65 GWh
Anleggsstart: August 2011
Ferdigstillelse: Mars 2013
Kontraktsverdi: 150 millioner kroner
Byggherre:
Sunnhordland kraftlag
Maskinpark:
2-boms Atlas borerigg, to Atlas og Toro lastebæremaskiner
Fjellsprenger’n 1/2012
55
BERGSLAGEN
I hjertet av svensk industri
Torgbrunnen i Nora er laget av billedhoggeren Emil Näsvall i 1958. Relieffene på langsidene viser viktige
hendelser i Bergslagens historie. Her ser vi lasskjørere frakte malm til jernverket.
Helt siden middelalderen har de sentrale delene av Sverige vært internasjonalt
berømt for sine mineralforekomster og jernverk. I seks hundre år var gruvedriften
her en pillar innen svensk næringsliv.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Bergslagen er navnet på det store geografiske området midt i Sverige der de
fleste av landets gruver en gang befant seg. Området omfatter deler av
Västmanland, Örebro län, Värmland
og Dalarna – til sammen mange tusen
kvadratkilometre.
Her, inne mellom mektige skoger
og et tusentalls sjøer og vassdrag,
banket selve hjertet i Sveriges industri
i hundrevis av år.
For Bergslagen hadde det som alt
handlet om den gang industrialiseringen skjøt fart i Europa; jernmalm.
Under de susende grantrærne gikk
malmgangene på kryss og tvers, og
malmen var nesten verdt sin vekt i gull.
Verdifullt var det også at i Bergslagen
fantes alt det brenselet og all vannkraften som var nødvendig for å drive malmen ut av fjellet og å foredle den. Ikke
Fjellsprenger’n 1/2012
56
rart at det har vært drevet gruvedrift og
malmsmelting her helt siden mennesket lærte seg å framstille jern.
Et av de første jernbrukene i Sverige lå i dagens Hammarby. Der ble
det utvunnet bergjern, og ikke bare
myrjern, allerede på 1100-tallet.
På 1300-tallet skjøt jernindustrien for alvor fart i regionen. Fire hundre år senere var Sverige en ledende
nasjon innen jernproduksjonen i
Europa, takket være de rike, nesten
fosforfrie malmforekomstene midt i
landet.
Da det brant som verst i masovnene, fantes det antakelig flere tusen prøvebrudd og gruver rundt om
i Bergslagen. Og rundt de største og
mest lovende, også blant jernverkene, grodde det fram små industrisamfunn med byprivilegier, egne
rettsregler og delvis egen økonomi
– som Sala, Falun, Säter og Nora.
Blomstrende virksomhet
Livet lekte i Bergslagen. I skjerp og gruver hakket og sprengte bergbryterne
seg fram, mens lasskjørere med hest
og okse slet den dyrebare malmen
fram på sleder over frosne sjøer til
smeltehyttene. Der lyste svovelflammene konstant, og smelteknektene rakte
i fyrgangene så gnistføyka sto opp av
skorsteinspipene og bredte seg som en
ekstra Melkevei over Bergslagsåsene.
Noe av malmen ble foredlet på stedet til redskaper. Noe ble også omgjort
til smeltestykker, som i sin tur ble bearbeidet til stangjern av stangjernhammerne og rensket for slagg og urenheter i store herder.
Men det meste ble fraktet til større
jernverk andre steder – i søkklastede
båter på elver og sjøer, over Vänern til
Dalsland i sør og etter hvert med jernbane til Mälaren i øst, og derfra med
skip ut i verden.
Virksomheten ga arbeid til mange.
Hit kom det arbeidskraft fra hele landet og fra utlandet, især fra Danmark,
Tyskland, Nederland og Skottland. Lykkejegerne ble til hytteskrivere, kullfogder, kullhakkere, masmestere, masovnarbeider, bergbrytere, rostbrennere,
malmplukkere, knipsmeder, stanghammersmeder, spikersmeder, og alt mulig
annet. Ofte gikk arbeidet i arv fra far til
sønn, og både kvinner og barn deltok.
Det var et ekstremt hardt arbeid; skittent og farlig, i røyk og støv, og ofte i
bare det skrinne lyset fra karbidlamper
og oljelamper.
Fra Bergslagen kom råstoff til støpejern, stangjern, spiker, kanoner,
jernbaneskinner, fyrkjeler, lokomotiver, ovner, gryter, hestesko, verktøy,
sagblader, spyttebakker, gravstøtter,
paraplystativer, sledemeier, kubjeller,
høygafler, spett, spader og ploger, og
alt annet som dannet grunnlaget for
senere industriell utvikling og formet
vårt moderne samfunn.
Bruksdøden
”Jernalderen” i Midt-Sverige varte til
slutten av 1800-tallet. Da århundreskif-
tet nærmet seg, kom ny teknologi på
banen, prisene sank og konkurransen
fra utlandet økte og slo beina unna
den tradisjonelle måten å framstille
metaller på.
Utviklingen rammet særlig jernverkene i periferien. I mer sentrale strøk
klarte de seg ennå en stund. I 1870-årene ble Thomasprosessen innført og revolusjonerte utvinningen av jernmalm
ved å rense den for fosfor. Nå ble også
fosforholdig malm ettertraktet, og det
la grunnlaget for Grängesbolaget, som
skulle bli et av de største industrikonsernene i Sverige på 1900-tallet. Også
de enorme jernmalmgruvene i Kiruna–
Gällivare i Nord-Sverige ble satt i produksjon på denne tida.
Under den økonomiske krisen på
1920-tallet gikk enda flere gruver dukken. De fleste som overlevde måtte likevel gi opp i 1960- og 70-årene, da
jern- og stålkrisen herjet i Vest-Europa.
Den siste gruva i Bergslagen, i Grängesberg, ble stengt i 1989. Nå til dags
er den svenske produksjonen av jernmalm samlet om LKABs gruver i Kiruna
og Malmberget.
Men fortsatt ligger de største jernog stålverkene i Sverige i Bergslagen
og Värmland, for eksempel i Avesta og
Hagfors.
I dag ser vi sporene fra ”jernalderen” over hele Bergslagen. Langt inn-
Pershyttan utenfor Nora er en intakt ”bergmannsby” med røtter tilbake til
1300-tallet.
over i skogene finner vi slagg og rester
etter gruver og smeltehytter. For den
som er interessert i historie, er det mye
å oppdage og undre seg over.
Alfred Nobel gjør entré
I 1858 ble det bygd et kruttverk i
Gyttorp, et lite sted ved Vikern-sjøen
i Bergslagen. Fabrikken het Gyttorps
Sprängämner AB, og gikk snart over
til også å produsere nitroglyserin og
dynamitt, sprengstoffer som stort
sett ble brukt i gruvedriften.
I 1915 kjøpte Nitroglycerin AB opp
fabrikken. Nitroglycerin AB var Alfred Nobels egen sprengstoffabrikk,
grunnlagt i 1864. Etter kort tid flyttet bedriften hele sin produksjon fra
Vinterviken i Stockholm til Gyttorp.
Her bygde de en helt ny fabrikk, som
raskt ble en dominerende industri og
en bærebjelke i det gamle gruvesamfunnet.
Siden har den vært det. I
1950-årene sysselsatte fabrikken
over 800 arbeidere. Tretti år senere
hadde antallet økt til hele 1600 personer.
I dag er fabrikken overtatt av
australske Orica Mining Services, og
produksjonen er konsentrert om verdens mest avanserte tennmidler, som
Exel (tidligere Nonel) – et system som
ble oppfunnet av de dyktige ingeniørene nettopp i Gyttorp i 1973.
Fjellsprenger’n 1/2012
57
Bergslagen
er en
reise verdt
Et stykke
levende historie
Rallaren eller skytebasen er en kjent signatur for Bergslagen.
Inntektene fra arbeidet hans skapte velstand i Sverige.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
Dagens Bergslagen består av mye
og rik natur, men også åpne kulturlandskap, drøssevis av kulturminner
og koselige småbyer. Hver by har sitt
særpreg, men samtlige byr på et stort
mangfold av severdigheter, opplevelser og aktiviteter.
Orica Mining Services’ tennmiddelfabrikk er en hjørnesteinsbedrift i
tettstedet Gyttorp ved innsjøen Vikern,
Emil Näsvalls torgbrunn fra 1958 er en hyllest til Bergslagens gruvehistorie.
I bakgrunnen ser vi Nora kyrka, som ble innviet i 1880.
Fjellsprenger’n 1/2012
58
men fabrikken er også nært knyttet
til resten av regionen. I Gyttorp har
det vært drevet jernverk og jordbruk
siden 1500-tallet. En periode midt på
1700-tallet ble det til og med smeltet
kobbermalm her.
I dag har Gyttorp om lag 620 innbyggere og hører til Nora kommune.
Stedsnavnet har antakelig vært Göttorpet, etter det gamle svenske ordet
for jernstøping (göt). Foruten Oricas
store fabrikk, er Gyttorp i vår tid kanskje mest kjent for sin arkitektur. Når
du kommer til sentrum, kan du nemlig
få følelsen av å plutselig være hensatt
til det glade 1950-tallet!
Det var da sprengstoffabrikken,
som den gang het Nitroglycerin AB,
engasjerte en britisk arkitekt, Ralph
Erskine (1914–2005), til å tegne et
nytt sentrum i Gyttorp. Erskine var en
utpreget modernist og følte seg sterkt
hjemme i de sosialdemokratiske idea-
Store deler av Nora ser fortsatt ut som byen gjorde for over hundre år siden. Den vakre trehusbebyggelsen er fredet og prisbelønt.
lene som rådet i Sverige etter andre
verdenskrig. I Gyttorp utformet han
noe helt nytt; enkle, stilfulle boliger der
arbeiderne kunne bo i lyse leiligheter
med moderne komfort, og der skole,
butikker og offentlige kontorer fantes
like ved.
Gyttorp sentrum regnes i dag som
et levende eksempel på drømmen om
det svenske Folkhemmet!
Har du lyst til å bli bedre kjent med stedene i det gamle Bergslagen? Her har
vi samlet noen tips om hva som kan
være verdt å få med seg:
Nora
Den gamle gruvebyen fikk sine byprivilegier av kong Gustav Vasa i 1643.
Nora ligger vakkert til ved Norasjön og
har en av Sveriges best bevarte trehusbebyggelser. De fleste husene stammer fra 1700- og 1800-tallet. Det var
en velstående by takket være inntektene fra bergverkene. Å besøke Nora
er som å tre inn i et museum, bortsett
fra at alt her eksisterer på ordentlig.
Husene brukes fremdeles til butikker,
håndverksteder og boliger.
Nora har blitt tildelt Europa Nostradiplomet, en internasjonal pris for god
bevaring av bygninger og kulturminner. Kikker du inn i noen av de mange
bakgårdene, får du et glimt av miljøer
der tida har stått stille. I byen, der det
Det er mye og vakker trehusbebyggelse i Nora sentrum.
Fjellsprenger’n 1/2012
59
bor 6400 sjeler, finnes flere butikker
som selger antikiviteter og snurrepiperier, og en av Sveriges største antikkog samlermesser arrangeres her i begynnelsen av juli hvert år.
Lindesberg
Anlagt i 1643. Vakkert beliggende
kommunesenter ved Lindessjön.
Hällefors og Grythyttan
Grythyttan i Hällerfors kommune fikk
byprivilegier i 1641, da det ble funnet
sølv i området. I 1682 ble stedet fratatt
privilegiene.
Kopparberg
Opprinnelsesår er ukjent, men kobber
ble først oppdaget her i 1634. I dag
er tettstedet administrasjonssentrum i
Ljusnarsberg kommune.
Örebro
Selv om den ligger i utkanten, er Örebro ”hovedstaden” i Bergslagen. Byen
På 1950-tallet fikk briten Ralp Erskine i oppdrag å bygge et moderne
sentrum i Gyttorp. Erskines modernistiske arkitektur har i dag blitt ikonisk.
Nora Bergslags Veteran-Jernväg. Stasjonsbygningen har restaurert interiør fra 1930-tallet.
60
Fjellsprenger’n 1/2012
fikk sine byprivilegier i 1401. I dag
bor det ca. 107 000 mennesker her,
og byen er administrativt sentrum for
Örebro län og Örebro kommune. Her
ligger blant annet Örebro universitet.
Örebro ligger ved elva Svartåns utløp i innsjøen Hjälmaren. Plasseringen
gjorde at byen ble et naturlig sentrum
for handelen her I middelalderen. Bysentrum preges av det flotte Örebro
slott, påbegynt rundt år 1200, som
ligger på en liten øy ute i elva.
Les mer om stedene i Bergslagen på
www.bergslagen.se
Örebro slott ligger på en holme i elva Svartån midt i sentrum og er en perle fra middelalderen.
Slottet ble påbegynt midt på 1300-tallet og fikk etter hvert en klassisistisk stil. Slottet brukes
fortsatt som bolig, av länshøvdingen for Örebro län
Fjellsprenger’n 1/2012
61
Vi utvikler morgendagens
teknikk...
...samtidig som vi løser
dagens utfordringer
Verdens ledende sprengstoffleverandør
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tel. 32 22 91 00
Fax. 32 22 91 01
[email protected]
www.oricaminingservices.com
Fjellsprenger’n 1/2012
62
Ansvarlig utgiver:
Svein Hegna
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Redaktør:
Thor Andersen
Layout, Grafisk Design & Produksjon:
Orica Mining Services - EMET Marketing Communications
Reportasjer og foto:
Einar Gjærevold, Ord og fokus
Opplag:
4.500
Trykk:
UAB ”PROPRINT BALTIC”
Har du kommentarer eller forslag til innhold
for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Fjellsprenger’n 1/2012
63
Retur: Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Fjellsprenger’n 1/2012
64