Transcript Les her

En salongjentes opplevelse av sjølivet
Som liten jente satt jeg og hørte min far fortalte fra fremmede steder ute i verden fra hans tid
som sjømann sist på 1920 og først på 1930 tallet. Han fortalte fra Sør-Amerika og fra Statene
og om opplevelser som virket spennende.
At jeg en gang skulle få oppleve mange av de samme stedene som han hadde vært visste jeg
ikke da. Jeg ble født og vokste opp på en gård på Søvik i Alstahaug, og ikke langt unna i
samme bygda vokste han opp som siden har fulgt meg gjennom livet.
Magnus som er 3 år eldre enn jeg reiste for første gang hjemmefra som 15-åring Da hadde
han allerede vært innom Helgelandske Dampskibsselskab som tjener hos Petra Leines
ombord i d/s Haarek . Han reiste til Bergen sammen med sitt søskenbarn Halvor Ludvigsen
som hadde vært sjømann i mange år og Magnus, som fylte 16 år i oktober 1950, fikk hyre på
en Haugesundsbåt ”Noreg”, en tankbåt tilhørende rederiet H.M.Wrangell. Der var han i to
perioder og kom siden heim i 1953.
Han fikk så hyre fra Narvik med en Wilhelmsenbåt ”Toledo” og fikk en dramatisk opplevelse
i Atlanteren. De hadde vært i Sverige og lastet tremasse for USA da de begynte å ta inn vann.
Det gikk heldigvis bra med assistanse fra den amerikanske kystvakten.
Vi var allerede da begynte å skrive til hverandre. Jeg gikk handelsskolen i Mosjøen i 1954-55
Og Magnus kom hjem og tok militærtjenesten i marinen på Madla ved Stavanger og i Horten.
Jeg fikk kontorjobb i Alstahaug kommune, og Magnus dro ut til sjøss igjen etter
militærtjenesten. Denne gang som matros på en stykkgods-båt som tilhørte Sig.Herlofsen,
men var chartret av Øivind Lorentzens rederi. Det var ”Black Osprey”. Der var han året 1956,
og søkte seg deretter inn på styrmannsskolen i Tromsø. Enda en dramatisk opplevelse hadde
han etter juleferien 1957 da han skulle tilbake til skolen i Tromsø. Været med stive
austavindskulinger gjorde at hurtigruten ikke kunne gå inn til Sandnessjøen to netter, og den
tredje natten var det hurtigruta ”Erling Jarl” som endelig la til i Sandnessjøen. Magnus
sammen med en annen sjøgutt som skulle på maskinistskolen i Tromsø reiste nordover med
”Erling Jarl”, og hvordan det gikk med hurtigruta like før ankomst Bodø da det oppsto brann
om bord, er skrevet mye om.
Etter endt eksamen i 1958 fikk han jobb som styrmann i Øivind Lorentzens rederi på den
første ”Nopal Branco”. Det ble fra høsten 1958 til våren 1960 i fart på Sør-Amerika-Statene
og Vest-Afrika.
Magnus kom hjem våren 1960 og ble hjemme over sommeren. I august 1960 giftet vi oss og
så begynte vi å planlegge å reise ut sammen. Vi kontaktet Øiv.Lorentsens rederi som lovte oss
båt sammen ved første anledning, og Magnus tok i mellomtiden hyre på ”Sirenes” tilhørende
Langfeldts rederi i Kristiansand. Det var en malmbåt som gikk fra Narvik til Antwerpen,
og i januar 1961 reiste jeg til Narvik for å møte min mann. Det ble min første tur sammen
med han utenriks. Jeg fikk ved kaptein Karl Hjellestads elskverdighet være med til Belgia og
fikk en smak av sjølivet.
Seinere fikk vi brev fra Lorentzens rederi at ”Nopal Progress” kom til Europa og skulle på
verksted i Kiel, og det ble da ledige jobber for styrmann og salongpike. Vi takket ja og så
begynte jeg å ordne med pass og legeattest, med ny koppevaksine og div. andre sprøyter.
I mai 1961 kom vi om bord i båten som skulle bli vårt hjem i 1961-1963 og 1964-1965.
Det var mye nytt, og mye jeg ikke hadde kjennskap til. Jobben som salongpike var opptatt da
vi kom ombord så jeg fikk jobb i offisersmessa.. Vi gikk ut fra Kiel, gjennom Kanalen og
over Atlanteren til Tampa i Florida. Været var fint men de tunge dønningene ble for mye for
meg. Så jeg var stort sett sjøsjuk hver eneste dag. Jeg var altså ikke noe unntak i vår familie
hvor alle som hadde vært til sjøss hadde vært sjøsjuke. Jeg sprang og spydde, og tilbake i
pantry og vasket kopper. Dette tok på, og en dag kom stuerten (en gammel krigsseiler som
var alt for glad i sprit) og spurte sånn passe spydig: ”Hadde det ikke vært bedre frue, og gått
hjemme og trillet barnevogn?” Jeg ble rasende og svarte at jeg hadde ikke noen å trille. Men
etter det ble jeg faktisk bedre av sjøsjuka.
Vi fikk også oppleve å ha skipsreder Øivind Lorentzen, hans frue Ragna og deres datter og
svigersønn med fra USA til Rio hvor Erling Lorentzen kom og hentet dem med sin båt ”Troll
II”, da vi lå på reden.
Magnus sin bror Edgar var ombord i Nopal Trader og vi møttes to ganger i denne tiden. En
gang da vi lå i Rio og en gang i Montevideo.
Etter et år fikk jeg tilbud om å mønstre i salongen. Der var det 2 jenter fra før, så da ble vi
3 jenter. Vi hadde opp til 12 passasjerer, for det meste eldre pensjonister på rundreise fra
USA. I tillegg til passasjerlugarene hadde vi lugarrengjøring for kaptein, maskinsjef og
overstyrmann, samt ”gnisten” sin lugar. Så var det servering og oppvask. Alt ble vasket for
hånd,og mye sølvtøy som skulle pusses. Der var en gammel oppvaskmaskin i salongpantry
men den fungerte ikke.
Om morgenen skulle styrmannen ha kaffebrett på broen kl 0700. Første servering i
spisesalongen for passasjerer, kaptein, chief og overstyrmann var frokost kl 0800, deretter var
det lunch kl 1200, og kaffebrett skulle bringes i røkesalongen kl 1430. Så var det 3-retters
middag kl 1800. Til frokost og lunch var det å stille i hvite jakker og sorte skjørt, eller hvite
nylonforklær. Til middag var det sorte nylonforklær og hvite serveringsforklær med
Lorentzen-flagget på. Det kom beskjed om at jentene skulle bruke strømper ved serveringen,
men da nektet vi. Det var varmt nok å gå i tette høyhælte sko, men strømper – kom ikke på
tale i den varmen!!! Og vi hørte ikke mer om den saken.
Min første jul hjemmefra fikk jeg oppleve i Karibien på tur sørover fra New Orleans. Julaften
om ettermiddagen ble det en tur i bassenget på dekk i stekende sol og ingen ting som minnet
om jul.
Vi var fra mai 1961 til mars 1963 om bord i Nopal Progress til vi mønstret av og var hjemme i
ca et år. Så ble det ledig igjen i 1964 på samme båten, men Magnus hadde i mellomtiden jobb
om bord i Høvdings ”Balsfjord”.
I mars 1964 reiste han til Brazil for å avløse styrmann Peder Sydnes på ”Nopal Progress”, og
jeg reiste etter i mai samme år, og så var vi tilbake på samme båt og i samme fart.
Denne gang ble vi om bord til juni 1965, og på denne tiden fikk vi en rundtur gjennom
Magellanstredet og opp vestkysten av Sør-Amerika. Jeg husker vi gikk gjennom
Panamakanalen da det kom melding om at Winston Churchill var død. Ellers har vi mange
gode minner fra disse årene, med fotballkamper i land mot andre norske båter. Turer fra
Santos til Sao Paulo i Brazil med sjømannsprest Arne Stensager som leder. En takk til
familien Stensager i Santos for mange hyggelige minner fra ”kjerka”. Og jeg husker alle
turene i land hvor jentene handlet klær. Det var nye kjoler og sko hver eneste tur i New
Orleans. Og jeg må også ta med den gode biffen og asadokvelder i Argentina.
Uforglemmelige minner.
Etter hjemkomsten i juni 1965 begynte Magnus i Helgeland Trafikkselskap og ble der til han
gikk av som pensjonist i 1994.
Nå er vi 77 og 74 år gamle, men mimrer over kaffekoppen om tidene da vi var unge.
En hilsen til alle som husker oss.
Lovise (Lillegull) og Magnus Gårdvik