Transcript Preken fastelavenssøndag 19 02x

Preken fastelavenssøndag 19.02.2012 Joh 12,20-33
20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden.
21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se
Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til
Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli
herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i
jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik
frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i
denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge
meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far
gi ære.
27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne
timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli
herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal
herliggjøre det igjen.»
29 Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre
sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke
for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal
denne verdens fyrste kastes ut. 32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg
dra alle til meg.» 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle
lide.
1 Kor 1,18-25
Det er snart påske. Og i Jesus sitt liv skjer det mye og det skjer raskt. Det er ikke
lenge siden Jesus vekket opp Lasarus fra de døde. Og det blir begynnelsen på
slutten. Rett etter besøker Jesus Lasarus, Maria og Martha igjen og han blir
salvet av Maria, Lasarus søster. Jesu kropp blir forberedt på døden som
kommer. Så rir Jesus inn i Jerusalem på et esel og blitt hyllet av folkemengden.
Det var mange der, for folkemengden som så ham vekke opp Lasarus fra de
døde har fortalt videre hva de var vitne til. Fariseerne blir opprørt fordi alle
folkene samler seg rundt ham. Fra kapittel 12 i Johannes evangeliet er Jesus på
vei til lidelse og død. Timen er kommet. Mange ganger tidligere har Jesus sagt
at timen ennå ikke har kommet. Kan vi kjenne spenningen som bygger seg opp?
Når kommer timen?
Nå er den kommet og er. Det greske verbet står i presens. Timen er Jesu død.
Jesu død er også åpenbaringen av hans herlighet. Han skal bli løftet opp,
herliggjort.
Før det skjer må hvetekornet legges i jorden og dø. Hvetekornet som blir alene
om det ikke legges i jorden og dør. Men når det legges i jorden og dør, skal det
bare rik frukt. Jesus vet hva han er kommet til jorden for å gjøre. Og han vet at
timen er kommet. Han vet at han må dø for å redde menneskene. For slik
hvetekornet må dø for så å vokse opp som fullmodent korn, vil også Jesu offer
få innvirkning slik at mange blir fullmodne korn, klare til å samles og høstes inn.
Det er en bevegelse. Fall til jorden og dø. Bli løftet opp til liv. Hvetekornet har
bevegelsen. Jesus har den. Etter hans død skal han løftes opp og bli herliggjort.
Vi går også gjennom den bevegelsen. Vi fødes, lever, så faller vi til jorden og
løftes opp til Gud. Vi går gjennom akkurat den samme forvandlingen i dåpen. Vi
dør fra vårt gamle liv og fødes på nytt til det evige liv. Det er det Jesus frelser
oss til. Død for å få liv. Døden trekker oss nedover, mot jorden. Livet trekker oss
oppover mot himmelen.
Det er en naturlig bevegelse. Som vi kan kjenne igjen rundt oss. Gresset dør om
høsten og spirer om våren. Her i nord gjemmer solen seg om vinteren og det
blir mørkt. Så kommer vår og sommer, og solen og lyset bryter gjennom. Også i
gudstjenesten finnes bevegelsen. Vi kommer med våre liv. Dør fra våre synder i
syndsbekjennelsen og blir løftet opp til nytt liv i lovsangen. Bevegelsen finnes
hver gang vi forandrer på noe. Hver gang vi gir avkall på noe. Vi dør fra noe,
med håpet om at på andre siden finnes noe bedre. Liv.
Hvem er det som gir liv?
Hvem er det som skaper?
Gud gir liv. I begynnelsen pustet Gud liv i mennesket. Gud puster liv i oss. Det
er derfor vi lever. Det er i ham vi lever, beveger oss og er til.
Mitt liv er ikke mitt. Det er en gave fra Gud. Det betyr ikke at jeg kun skal gå og
glede meg til å komme bort fra denne grusomme verden. Det handler ikke om
å gå med nedbøyd hode fordi jeg ikke lever rett. Fordi jeg ikke alltid lever i
lyset. For også denne verden er skapt av Gud. Denne verden er ikke ond. Også
dette livet har jeg fått av Gud. Jesu ord om å hate sitt liv handler ikke om dette.
De handler om å være åpen for sannheten om at mitt liv ikke er mitt. Det
handler om å gi slipp. Jeg har ikke skapt meg selv. Mitt liv er i Guds hender. Det
handler om å ikke klamre seg til det vi har her. Det handler om å åpne opp for
en himmel over livet. Det handler om å ta imot gaven livet er med åpen hender
og ikke med lukkede knyttenever.
For å få, så må vi miste. For å leve, må vi dø. Guds logikk er ikke som
menneskers logikk. Det er motsatt. Bakvendtland. Det er egentlig dumt.
Dårskap.
Og det er ikke lett å skjønne med menneskelig forstand. Jesus forklarer. Folket
misforstår. Jesus forklarer videre. Folket misforstår igjen. Jesus forklarer ennå
en gang. Jesus bruker Guds logikk. Folket prøver å forstå med menneskers
logikk. Det går ikke. Mysteriet med Jesus kan kun forstås av dem som kan
akseptere at han er fra Gud og at hans historie er bestemt av hans opphav og
pågående enhet med Gud.
Stemmen som kommer fra himmelen, er for folkets skyld. Jesus trenger ikke
bekreftelsen. Men folket gjør. Allikevel misforstår de.
Det å dø er ikke smertefritt. Det er skummelt. Det kan gjøre vondt. Jesus er fylt
av angst. Han vet at timen er her. Han vet hva som står foran ham. Han skal dø,
og han skal løftes opp. Forandring er smertefullt. Det er vanskelig å legge fra
seg noe. Det er vondt å dø fra noe. Det koster. Det kan være mørkt og stille.
Det kan være kaos og bråkete.
I forandringen, i det mørke, i døden. Jesus vet hvordan det er. Fordi han har
vært der. Kjent på angsten. Kjent på redselen for det ukjente. Kjent på følelsen
av å være forlatt. Kjent på hvordan det er å miste. Kjent på håpet om livet på
andre siden. Kjent på håpet om lys etter mørke.
Jeg skjønner dette. Jeg vet at det er godt for meg å gi slipp. Jeg vet at det
kommer lys etter mørke. At bak skyene er alltid himmelen blå. Men jeg synes
allikevel det er fryktelig vanskelig. For når noe er mitt, så har jeg kontroll. Om
det er mørkt, så er det da i alle fall mitt mørke. Som jeg kan. Som jeg hvordan
jeg kan håndtere. Det er mitt liv. Det er mine valg. Det er min Gud. Det er
vanskelig å tenke omvendt. At jeg er Guds. Gud er ikke min. Livet mitt er ikke
mitt. Gud har skapt meg, mitt liv er Guds.
I dåpen har jeg gått gjennom forandringen. Jeg har gått fra død til liv. Jeg har
allerede sagt at jeg er Guds. Jeg prøver bare så altfor ofte å ta livet mitt tilbake.
Jeg prøver faktisk av og til å gå fra lyset til mørket. Fra livet til døden. Jeg prøver
å bruke min logikk i Guds rike. Det er godt at Gud har god tålmodighet. Og
stadig drar meg til seg. Og gjorde det en gang for alle med Jesus. Slik at det ikke
betyr noe at jeg har en dragning mot mørket. For gjennom Jesu død ble mørket
lyst. Døden ble liv. Det kan vi leve og dø på.
1 Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
2 Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.
3 Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
4 Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.
5 Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.
I Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Amen.