Transcript Preken Vestre Frikirke, 17.søn i treenighetstiden

Preken Vestre Frikirke 17.søndag i Treeninghetstiden
«Høstens påskedag»
L1: 1 Kong 17,17-24 L2: 1 Kor 15, 35-45 P: Luk 7: 11-17
Døden som snudde i Nain
Jeg husker dagen som en fin sommerdag. Med sol over fjorden, store grønne tær som beveget seg i
vinden og turister som spiste is i gågata. En merkelig kontrast til det alvoret som preget meg, der jeg
ned kirketrappa, bort til bilen som ventet. Bak meg gikk et lagt tog. De gikk sakte og med bøyde
hoder, for de hadde en tung bør å bære. Gutten som de bar i kista var 19 år gammel, og livet hans
var ikke mer. Vi hadde vært sammen i kirka og forsøkt å skape en verdig avskjed. Nå var vi på vei
mot grava for å følge han til det siste hvilestedet.
Vi tenkte nok mye forskjellig der vi gikk. Jeg tror mange hadde nok med å gjennomføre. Ta et skritt
av gangen, forsøke å være tapper. Andre tenkte kanskje på mennesker de selv hadde mistet, eller ble
minnet på sin egen død. De nærmeste opplevde sitt livs sorg, over å ha mistet en som var uendelig
verdifull for dem. Vi tenkte nok mye forskjellig der vi gikk. Men jeg tror ikke det falt noen av oss at
vi kunne bli stoppet. At noen skulle komme oss i møte, og be oss avlyse begravelsen. Jeg har aldri
opplevde en reversert død.
Folkemengden som beveget seg ut byporten i Nain, gikk også langsomt, men ikke stille. Jeg har
ikke vært i begravelse i Midtøsten, men i følge en kommentar jeg leste uttrykte man vist sorgen mye
mer heftigere i den delen av verden.
Dette var ikke et helt vanlig gravfølge. På den tiden var det en spesiell tragedie når en enke mistet
sin eneste sønn. Det var en dobbelsorg. Som mor sørget hun over å ha mistet barnet sitt. Som enke
sørget hun over å ha mistet livsgrunnlaget sitt. Siden hun var enke, var det sønnen ansvar å skaffe
moren noe å leve av. Nå måtte enken klare seg med tigging og milde gaver.
Men utenfor byporten blir sørgetoget oppmerksom på et annet tog. Toget kom fra en annen retning,
og hadde kurs mot byporten. Folkemengden som kom var begeistra. De hadde sett at en gutt hadde
blitt helbreda, og nå gikk de sammen med han som hadde helbreda gutten. Klart de hadde mye å
snakke om! Kanskje sørgetoget snudde seg litt brydd? Hva var dette for spetakkel? Hadde de ingen
respekt for de sørgende?
De to togene møttes. Hva ville skje nå? Ville det bli krangel og diskusjon, eller ville de glade dempe
seg og slutte seg til sørgetoget? Det ble et møte ingen hadde sett komme. Jesus, som ledet
1
folkemengden, stoppet opp da så enken. Det står at han fikk «inderlig medfølelse» med henne. Han
gikk bort, la hånden på båren, og gav gutten livet tilbake.
Jesus fikk døden til å snu utenfor byporten i Nain den dagen, og det ble en forsmak på det som
skjedde senere i påsken i Jerusalem, da Jesus fikk døden til å snu på påskedag, da han stod opp fra
grava.
Søndagen i dag kalles høstens påskedag. Både tekstene fra GT og NT som vi hørte lest handler om
oppstandelse fra de døde. Og egentlig har det handlet om det hele uka. I en bibelleseplan vil du et at
hver dag har en bibeltekst. På onsdag og torsdag var det teksten om Jesus som vekker opp Lasarus
fra de døde, og på fredag var teksten om Jesus som vekket opp datteren til Jairus, en tolv år gammel
jente. Nå skal det sies at døde-oppvekkelser heller ikke var hverdagskost på Jesu tid, men
evangeliene forteller faktisk om at det skjedde tre ganger. Hvordan skal vi forholde oss til disse
tekstene? Tekster om når Jesus vekker opp mennesker fra døden?
Det første jeg vil si, er at når Jesus gjorde under så var det tegn på at Guds rike var nær. Tegn på at
ny tid hadde brutt inn i historien når Gud ble menneske. Jesu tegn og under var unike
kraftgjerninger, som viser hvem Gud er.
Samtidig berører fortellingene noe veldig eksistensielt. Når døden kommer nær livene våre og vi
mister noen vi er glade i, hvem av oss kunne ikke ønske en slik kraftgjerning, å få de vi har mistet
tilbake, om en for en liten stund?
Jeg tror Jesus hadde en lignende reaksjon. Jesus så smerten til enken. Han ble berørt, og på den
måten får vi får se mennesket Jesus. Han som gråter når vennen Lasarus har gått bort. Han som
reagerte når mennesker ble behandlet urettferdig. Han som selv kjempet med dødsangst. Men vi får
ikke bare se mennesket Jesus. Jesus viser at han er Gud. Evnen til å reise opp mennesker fra døden
er et særpreg med Gud. Jesus setter ikke en stopper for den fysiske, naturlige død som vi alle skal
møte. Også de han vekk opp, måtte dø en gang. Men han pekte frem mot sin egen død og
oppstandelse. Da Jesus seiret over ondskapen og dødsmaktene en gang for alle, for alle.
Hvis Jesus ikke stod opp fra døden er vår tro tom, sier Paulus (1 Kor 15, 14). Jesu oppstandelse var
bekreftelsen på at Jesus var Guds sønn. Det var derfor fiendene ønsket å ta livet til Jesus. De ville
bevise at ikke var den han hadde sagt. Men i oppstandelsen viste han at han er Gud, og det han
hadde sagt om seg selv var sant.
2
Javel, sier kanskje du? Det hørtes jo fint og flott og teologisk ut det. Hva har det å si for mitt liv?
Det spørsmålet lurer i alle fall jeg en del ganger. Skjer det under i dag? At Jesus vekket opp noen
mennesker for 2000 år siden, hva har det å si for meg når jeg opplever å miste mennesker jeg er
glad i eller mitt eget liv er truet av sykdom? At Jesus har stått opp fra døden, hva hjelper det meg?
Jeg har ikke muligheten til å si så mye, men jeg skal si litt:
For det første: Skjer det under i dag?
Jeg tror det skjer under. Men jeg tror ikke vi skal snakke lettvint om det. For det er også veldig
mange under som ikke skjer. Skal vi snakke sant om de undrene som skjer, må vi også snakke sant
om de som ikke skjer.
Jeg skal innrømme at jeg synes dette tema er litt vanskelig. På samme måte som jeg synes det er
vanskelig å forholde meg til at Gud som har seiret over ondskap og død, ennå lar verden være som
den er.
Selv har jeg aldri opplevd noe helbredelse eller et «overnaturlig under». Og jeg kjenner motstand
mot det jeg noen ganger opplever som et overdrevet skille mellom naturlig og overnaturlig under.
Der det overnaturlige, hva nå enn det er, på en eller annen måte er nærmere Gud, eller har som
funksjon å bevise Gud. Hvis Gud har skapt verden og alt som lever, og han selv ble menneske –
hvorfor skal han ikke virke gjennom det naturlige? Hvorfor er ikke hverdagsunder like sterke tegn
på Guds kraft? Hverdagsunder som en fødsel? Fotosyntesen? Når mennesker med angst får oppleve
en stund med fred? Forsoning mellom uvenner? En dement som får et klart øyeblikk? Frøet i jorden
som blir til korn som vi kan leve av? En fantastisk gospelkonsert? Dåpen og nattverden?
Jeg mener ikke at vi skal avvise at det skjer spesielle under og helbredelser. For Gud er kjærlighet
og liv og helbredelse. Ingen ting er umulig for Ham. Men hvis det skjer, så må det tåle sannhetens
lys, at vi sjekker ut hva som skjedde, og oppsøker en lege for å se om beinet faktisk har vokst ut.
Jeg synes det er lettere å forholde meg til hverdagsunder, men jeg må samtidig holde muligheten
åpen for at jeg tenker for lite om hva Gud kan gjøre gjennom oss. En sunn og sterkt gudstro er ikke
avhengig av ekstraordinære under, men den kan bli styrket av det. Snakk varsomt om dem, for de er
sjeldne, men ikke gjem dem bort – for de gir oss håp, glede og trøst mens vi venter på at denne
ufullkomne verden, skal en gang skal bli fullkommen.
3
Det som skjedde i Nain skjer ikke der jeg bor. Jeg har aldri opplevd det. Heller ikke den
sommerdagen da vi stod ved den nyåpna grava og senket ned kisten til en som ble som ble så altfor
ung. Det som skjedde i Nain skjer ikke der jeg bor. Likevel skjer det! Når vi har senket kisten og
kastet tre skuffer med jord på kistelokket, høres Jesu ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som
tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evigheten
dø.» (Joh. 11:25-26) Da går ikke toget lenger. Døden som skaper sorg og savn, overvinnes av Jesu.
Oppstandelsesunderet skjer også i dag, ikke bare i Nain!
Frelsen som vi får i dåpen og i troen gir oss del i Jesu oppstandelse. Hvordan den oppstandelsen vil
se ut, vet vi lite om. Men Jesus har lovet at løfte om det evige liv, står fast uansett hva vi måtte
møte gjennom livet og i døden. Og han har lovet å være med oss i alt, gjennom små og store
hverdagsunder, til vi en gang er hjemme hos Gud.
Amen.
4