Transcript Riktig bruk av legemidler

Kapittel 4
Riktig bruk av
legemidler
Kompetansemål:
Eleven skal kunne veilede om riktig legemiddelbruk og gi eksempler på årsaker til og konsekvenser av feil legemiddelbruk.
Når du har lest dette kapitlet skal du kunne forklare:
• sammenhengen mellom dose og effekt
• hvordan dosering av et legemiddel henger sammen med egenskapene til
hvert enkelt legemiddel
• hva vi mener med terapeutisk og toksisk område
• hva en legemiddelinteraksjon er, ha kunnskap om konsekvensen av legemiddelinteraksjon, og ha kunnskap om hvorvidt andre stoffer enn legemidler kan gi interaksjon med legemidler
• hva vi mener med compliance og kunne redegjøre for årsaker til dårlig
compliance
• hva vi mener med begrepet legemiddelform og hvordan de forskjellige
legemiddelformene brukes, og ha kunnskap om legemiddelformene og
hvilke egenskaper de har
• ha kunnskap om bruk av legemiddel til gravide og ammende, og om hvordan legemidler virker på barn og eldre
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Dosering av legemidler
Når vi håndterer legemidler til daglig er det ikke naturlig å tenke
over bakgrunnen for fastsettelsen av dosestørrelsen. Hvis vi har behov for det, slår vi opp i Felleskatalogen og finner de opplysningene vi er ute etter.
For legemidler som selges i håndkjøp er det også opplysninger om
dosering på pakken eller i vedlegget som ligger inni pakken.
Hvordan et legemiddel doseres avhenger av virkestoffets egenskaper. Halveringstiden påvirker doseringshyppigheten slik at en lang T
½ tilsier at dosen tas sjelden, mens kort T ½ tilsier at dosen tas ofte.
For legemidler med kort T ½ som skal tas ofte kan det være
lett å glemme å ta medisinen, og det er litt upraktisk også fordi du
må ha med deg legemidlet på jobb, i barnehagen eller på skolen.
Av og til er det mulig å få disse legemidlene som depotpreparater.
Det vil si at legemidlet er «pakket» inn på en måte som gjør at det
gradvis frigir virksomt stoff, og dermed kan doseringshyppigheten
reduseres.
Vi kommer tilbake til depotpreparater senere i kapitlet under
temaet «Legemiddelformer».
36
Husker du hva
absorpsjon og
eliminasjon er?
Se eventuelt tilbake på kapittel 2.
Når et legemiddel skal tas kontinuerlig, som for eksempel ved behandling av høyt blodtrykk, bør dosen tas til samme tid hver dag.
Da vil konsentrasjonen i blodet være tilnærmet stabil og vi får det vi
kaller en likevektskonsentrasjon. Det er en situasjon hvor mengde
legemiddel som absorberes er lik den mengden legemiddel som
elimineres. Det er best med en mest mulig jevn mengde legemiddel
i blodet både med tanke på virkning og bivirkninger.
En situasjon der likevektskonsentrasjonen er nådd kalles steady
state. Det kreves gjentatte doseringer før et gitt legemiddel oppnår
steady state, og i praksis skjer dette etter ca. fem halveringstider.
De doseringsforslagene vi finner i Felleskatalogen tar ikke hensyn til individuelle forskjeller. Men av og til er det spesielle hensyn
å ta, f.eks. når nyre- eller leverfunksjonen er redusert. Vekt kan
også være viktig når riktig dose skal fastsettes. Det er ikke nødvendigvis korrekt å gi samme dose til en mann på 100 kilo og en
spedbygd kvinne selv om de er like gamle.
Selv om de fleste leger forholder seg til doseringsforslagene i
Felleskatalogen, ser vi også at en del individualiserer dosene og
beveger seg utenfor disse rammene. Dette forekommer oftest på
resepter fra spesialister og sykehusleger.
Alt etter type legemiddel og mål med behandlingen doseres legemidler etter:
• Standarddosering som f.eks. ved lungebetennelse. Da rekvirerer legen et legemiddel som normalt følger en bestemt dosering
• Ønske om en bestemt klinisk virkning. En pasient med høyt
blodtrykk må prøve seg fram til den dosen som gir ønsket
effekt.
• Målinger av legemiddel i blodet. Dette er tilfellet med det
blodfortynnende legemidlet Marevan.
Terapeutisk og toksisk område
37
Vi vet at et legemiddel må være til stede i tilstrekkelig mengde for at
det skal kunne gi effekt på målorganet. Da vet vi også at for lite gir
ingen effekt. Men dette må ikke forstås slik at det ikke finnes noen
øvre grense, for det gjør det!
Vi sier at et legemiddel har et spesifikt terapeutisk område. Hvis
dosen gir en konsentrasjon som ligger innenfor det terapeutiske
området vil legemidlet kunne utøve effekt og eventuelle bivirkninger vil kunne oppstå. Hvis dosen er for høy, vil konsentrasjonen av
legemidlet havne over det terapeutiske området (toksisk område)
og i beste fall kunne gi en uønsket eller for kraftig virkning, og i
verste fall en forgiftning.
Størrelsen på det terapeutiske området varierer og har betydning for hvor nøyaktig doseringen må være. Et legemiddel med
et lite terapeutisk område må doseres svært nøyaktig fordi det er
store muligheter for å gi enten for lite eller for mye. Hvis legemidlet
derimot har et stort terapeutisk område er det mindre fare for å
havne utenfor.
Oppgave
Legemidler som selges uten resept har et relativt stort terapeutisk område.
Hva tror du kan være årsaken til det?
Sammenheng mellom (innatt) dose og effekt
Forslag til dosering av et legemiddel kan lyde slik:
1–3 tabletter 2 ganger daglig
Dette gir en mulighet for å variere mellom en og tre tabletter hver
gang dosen tas. I en slik situasjon vil det være naturlig å begynne
med den laveste dosen og øke dersom effekten ikke blir slik vi
ønsker.
Terapeutisk
område
9
8
7
6
5
4
3
2
1
Tenkt deg et pilespill, der ni
poeng og blink tilsvarer et
legemiddel med lite terapeutisk område
og 4.2
legemidlet
HFA
med stort terapeutisk område
tilvarer hele poengområdet.
Hva er lettest å treffe?
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Med utgangspunkt i dette eksemplet vil det være slik at hver inntatt
enhet opptil tre tabletter gi en økning i effekten. Et naturlig spørsmål er da: Gir alle dosene like stor effekt?
Svaret er nei. Nedenfor ser du en illustrasjon som viser variasjonen
i utbytte fra første dose til tredje dose. En tilsvarende kurve gjelder
også om maksimal dosering for et legemiddel er to tabletter, eller
om den er ti tabletter.
Vi konsentrer oss nå om størrelsen på hver inntatte dose og ikke
om hvor ofte doseringen skal gjentas. Det har med andre egenskaper hos legemidlet å gjøre som T ½ og er beskrevet tidligere i kapittelet.
Denne kurven kalles en dose/respons
kurve, og viser hvor stor nytte hver
dose gir regnet i %. Vi ser at den første dosen gir omtrent 60 % av mulig
virkning. Det er viktig å merke seg
at en dobling av dosen ikke gir den
samme økningen målt i effekt. Kurven viser at en økning av dosen gir
økt virkning, men at økningen blir
forholdsvis mindre og mindre for
hver ny dose som legges til (kurven
flater ut).
38
Ønske� effekt i %
100
90
60
1 tablett
2 tabletter
Hva tror du skjer om
dosen økes til fire
tabletter?
Dose
3 tabletter
Interaksjoner
En legemiddelinteraksjon er når effekten av et legemiddel endres
som følge av at vi har tatt et annet legemiddel før, samtidig eller etter. Vanligvis knytter vi legemiddelinteraksjoner opp mot samtidig
bruk, men på grunn av halveringstiden vil også bruk før og etter
kunne gi endret effekt.
Den endrede effekten en legemiddelinteraksjon gir, kan være at
virkningen reduseres, økes eller faktisk endres.
+
=?
Det kan være flere
enn to legemidler
involvert i en legemiddelinteraksjon.
Interaksjoner kan også forekomme mellom legemidler om mat og
legemidler og alkohol.
Vi4.5
må også være oppmerksom på at droger
HFA
og natur(lege)midler har et interaksjonspotesiale.
Plasmakonsentrasjon
HFA 4.3
Ved å ta tre tabletter utnyttes det potensialet legemidlet har for å
utøve virkning, og en økning av dosen utover dette vil ikke gi bedre
effekt. Derimot vil risikoen for sterkere bivirkninger og en eventuell forgiftning absolutt være til stede.
Toksisk område
> 3 tabletter
Interaksjon med andre legemidler
Det kan være ulike årsaker til interaksjoner mellom legemidler. Et
legemiddel kan endre effekten av et annet legemiddel ved å påvirke
absorpsjonen, distribusjonen eller eliminasjonen. Da kaller vi det
farmakokinetiske interaksjoner.
Terapeutiskt område
1–3 tabletter
Ingen effekt
< 1 tablett
1
2
3
Dose (antall tabletter)
4
5
Tegningen viser at om dosen økes utover tre tabletter (maksimal
dose i vårt eksempel), er det fare for at konsentrasjonen av legemiddel overstiger terapeutisk område og kommer over i det vi kaller
HFA 4.4
toksisk område som kan gi forgiftning.
Om påvirkningen skjer på virkestedet, for eksempel ved binding
til samme reseptor, er interaksjonen farmakodynamisk. De fleste
veldokumenterte legemiddelinteraksjoner er farmakokinetiske.
39
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Naturmidlet johannesurt kan gi raskere nedbryting (metabolisme) av
p-piller enn normalt, og den preventive effekten kan bli redusert.
Årsak: Johannesurt stimulerer til økt aktivitet av det enzymet som er
aktivt i nedbrytingen av p-pille.
En type antibiotika som heter tetracyklin kan i kombinasjon med syrenøytraliserende preparat få redusert opptak (absorpsjon).
40
Årsak: Tetracyklin og aluminium i det syrenøytraliserende midlet
binder seg til hverandre og gir en kobling som er for stor til å kunne
absorberes.
De fleste alvorlige interaksjoner skjer med legemidler som har typiske egenskaper som:
• liten terapeutisk bredde
• lang T ½
• kontinuerlig bruk over lang tid
Det er viktig at legen kjenner til alle medikamenter pasienten bruker slik at eventuelle uheldige kombinasjoner unngås. En av farmasøytenes oppgaver i forbindelse med reseptekspedisjon er også å
vurdere eventuelle tiltak dersom det kan være fare for interaksjon.
Heldigvis har det i de senere årene blitt utviklet programvare som
gjør arbeidet med interaksjoner mer effektivt både for legene og
farmasøytene. Imidlertid må den legen som har rekvirert legemidlet kontaktes og foreta eventuelle endringer i forskrivningen.
Ikke alle kombinasjoner er like farlige, og alt etter alvorlighetsgrad
kan det være en god løsning å ta legemidlene til forskjellig tid. Andre ganger kan samtidig bruk av to legemidler få så alvorlige følger
for pasienten at det absolutt må unngås.
Men det kan faktisk også være slik at en interaksjon er tilsiktet
og at hensikten er å få en forsterket virkning (synergieffekt).
Stoffende forsterker hverandres effekt: 1+1 = 3.
Interaksjon med næringsmidler
Et legemiddel som tas peroralt og sammen med mat får vanligvis en
forsinket absorpsjon. Den mengde legemiddelstoff som tas opp er
imidlertid omtrent lik enten legemidlet tas sammen med mat eller
uten mat.
Hvis en ønsker hurtig effekt, f.eks. ved hodepine, bør legemidlet
bare tas sammen med rikelig med drikke. Når en behandling strekker seg over lang til vil ikke samtidig inntak av mat ha betydning.
Legemidlet vil i en slik situasjon ha en konstant konsentrasjon (likevektskonsentrasjon, se foran i kapitlet) i blodet, og effekten påvirkes ikke av om absorpsjonen forsinkes.
Grapefruktjuice/grapefrukt kan påvirke effekten av mange legemidler og omtales hyppig som næringsmiddel i samband med
interaksjoner. Kolesterolsenkende midler og legemiddel mot høyt
blodtrykk er medisiner som gir interaksjoner med grapefrukt. Resultatet er vanligvis økt effekt av legemidlene fordi grapefrukt hemmer enzymene som bryter ned (metaboliserer) stoffene i midlet.
Melk og melkeprodukter kan også gi interaksjon. F.eks. hemmes
opptaket av tetracyklin hvis pasienten samtidig drikker melk (utvikler en sammenbinding som er for stor til å kunne absorberes).
På apoteket selger vi kalsiumtilskudd som er tilsatt vitamin D. Dvitamin forbedrer opptak av kalsium fra tarmen. Dette er også en
(tilsiktet) interaksjon.
Synergieffekt
41
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Når vi omtaler de ulike legemidlene vil vi gå gjennom de interaksjonene som er relevante for en apotektekniker å vite om.
Mange som tar legemidler regelmessig, velger å ta dosen samtidig med et av dagens måltider (oftest kveld og/eller morgen) av den
enkle grunn at det da er lettere å huske. Dette er uproblematisk så
lenge maten ikke påvirker opptaket av legemidlene.
Interaksjon med alkohol
Alkohol kan forsterke eller nedsette virkningen av legemidler. Imidlertid er det slik at de fleste legemidler ikke påvirkes av alkohol,
men det finnes også legemidler som absolutt ikke bør tas sammen
med alkoholholdig drikke.
Interaksjoner med alkohol ses ofte når det gjelder legemidler
som i likhet med alkohol har en sløvende effekt på sentralnervesystemet, blant annet sterke smertestillende midler, reisesykemidler,
en del sovemedisiner og beroligende midler (legemidler som ofte
er merket med en rød trekant).
42
Avhengig av hvor stort inntaket er, vil en kombinasjon av alkohol
og disse legemidlene forsterke den sløvende effekten.
Hvis alkohol misbrukes, kan nedbrytingen av en del legemidler
endres fordi alkoholen og legemidlene konkurrerer om de samme
nedbrytingsmekanismene i leveren. Resultatet kan bli at mengden
legemiddel i blodet øker, og dette er av betydning for doseringen.
Det er også en mulighet for at legemidler påvirker nedbrytingen
av alkohol i leveren. Dette gir en situasjon vi kaller alkoholintoleranse.
Det bør neves at røyking kan øke nedbrytingen av enkelte legemiddel. Derfor bør apoteket oppfordre kunder som bruker legemiddel
fast og planlegger å slutte å røyke, om å kontakte legen sin. Det kan
være nødvendig å endre doseringen.
Det finnes ingen generelle retningslinjer for om legemidler bør tas
sammen med mat eller uten mat. For enkelte legemidler vil opptaket reduseres betydelig om de tas samtidig med mat mens andre vil
det være hensiktsmessig å ta sammen med mat, enten fordi slimhinnen i magesekken skånes, eller fordi opptaket av legemidlet vil
bedres. I Felleskatalogens preparatomtaler finner du opplysninger
om samtidig matinntak er hensiktsmessig, eller om det påvirker
opptaket negativt.
n
disi
Me
in
dis
Me
Hva tenker du om bilkjøring og inntak av legemidler merket med rød
trekant?
43
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Tidligere ble et stoff som utløste en slik intoleranse mye brukt i
behandlingen av alkoholmisbruk. Prinsippet var enkelt: Ubehaget
ved å kombinere alkohol med dette stoffet (disulfiram) ble så stort
at de rusavhengige lot være å drikke alkohol.
Av de legemidlene som selges på apotek i dag er det et medikament mot visse typer infeksjon, metrondiazol, som er kjent for å gi
alkoholintoleranse. Selv om det er snakk om en mildere form for
ubehag, er det likevel viktig at apoteket informerer om dette.
Compliance
44
Begrepet compliance oversettes best med etterlevelse, føyelighet.
Compliance handler om å følge de råd og retningslinjer som er
gitt i forbindelse med legemiddelbruk. Det hjelper ikke hvor godt
vi informerer pasientene hvis de ikke er villige til eller har evne
til å følge de rådene de får. For å beskrive hva som skjer om pasienten følger rådene i større eller mindre grad, brukes begrepet
non-compliance. Non-compliance defineres som manglende vilje
eller evne til å ta legemidler i overensstemmelse med legens ordinasjon. Det finnes studier som viser at non-compliance kan ligge
mellom 20–80 %, avhengig av type behandling. Selv ved en enkel
dosering som en tablett daglig, er det 1/3 av pasientene som ikke
følger den anvisningen. Som apotekansatt er det viktig at vi har
dette i tankene når vi veileder kundene – at compliance skal bli
best mulig.
Å bruke et legemiddel korrekt er avgjørende for å oppnå ønsket effekt. Når et legemiddel blir tatt på feil måte, kan ett av to skje:
• pasienten får for lite legemiddel (underforbruk)
• pasienten får for mye legemiddel (overforbruk)
En antibiotikakur som avsluttes for tidlig kan lett føre til at infeksjonen blusser opp igjen, og om lusemidlet ikke får sitte lenge nok
i håret, er det ikke sikkert lusene dør.
En situasjon der pasienten tar mer enn det legen har forordnet
fordi han ikke opplever effekt umiddelbart, vil fort kunne gi en
opphopning av legemiddel i kroppen og føre til forgiftning.
Årsaker til at pasienten ikke følger legens ordre
Det kan være mange grunner til at pasienten bruker legemidlene
feil. Det kan være relatert til sykdommen, legemiddelet, pasienten eller legen. Kulturell eller religiøs tilhørighet kan også påvirke
motivasjonen for riktig legemiddelbruk. Nedenfor finner du noen
årsaker som kan knyttes opp mot feil bruk av legemidler
45
• pasienten glemmer og/eller har dårlig syn
• nedsatt motorikk i fingrene
• praktiske problemer
• medisinen smaker vondt
• frykt for avhengighet
• redsel for bivirkninger
• høy alder
• liten motivasjon fordi sykdommen er uten symptom
• opplever ingen umiddelbar effekt
• dosering mange ganger daglig
• mistillit til lege, apotek eller selve behandlingen
• økonomisk evne
• behandlingen er i strid med religiøse / kulturelle prinsipper
Feilbruk er vanligst blant eldre. Økt glemsomhet kan være en del
av forklaringen, men det faktum at eldre i gjennomsnitt bruker flere legemidler enn resten av befolkningen har like stor betydning.
Et godt tillitsforhold mellom lege og pasient er viktig for å oppnå
god compliance. Det er også viktig at legen informerer om sykdommen og virkning og bivirkning av legemidlet slik at kunden er mest
mulig forberedt det som skjer med kroppen. Det er også viktig at
apoteket spiller på «lag» med legen og understøtter og eventuelt
utfyller den informasjonen som er gitt.
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
En situasjon der pasienten opplever at hun ikke stoler på legen sin
gir liten forståelse for behandlingen, og da er det økt mulighet for
at medisinene ikke blir brukt riktig.
46
Hva kan gjøres for at brukeren tar legemidlene riktig:
• Legen og/eller apoteket kan gi god veiledning før behandlingen starter.
• Begrense antall legemidler så mye som mulig.
• Bruke legemidler som gir kort behandlingstid.
• Bruke legemidler som er enkle å dosere og håndtere.
• Bruke doseringshjelpemidler.
• Understøtte muntlig veiledning med skriftlig informasjonsmateriell.
Ti regler for medisinvett
• Bruk medisinen slik som legen har bestemt. Dette betyr at du skal
ta medisinen i riktige mengder.
• Tabletter skal svelges med rikelig drikke!
• Medisin skal inntas på de tidspunktene du har fått beskjed om og i
den perioden som er bestemt.
• Følg bruksanvisningen nøye!
• Ta kontakt med legen hvis du føler deg uvel på grunn av den medisinen du bruker.
• Skriv opp navnet hvis det er en medisin du ikke tåler. Da vil du
kunne gi sikker beskjed når du senere søker lege, eller hvis du
skulle bli innlagt på sykehus.
• Informer alltid legen din om alle medisiner du bruker. Ta med de
medisinene du bruker hvis du oppsøker en ny lege eller blir innlagt
på sykehus.
• Bruk ikke medisiner som er blitt til overs etter en kur, uten at du
har snakket med legen om det. På apoteket kan du få vite hvordan
du blir kvitt gamle medisiner.
• Oppbevar medisiner slik at barn ikke kan få tak i dem.
• Lån aldri bort medisiner som er kjøpt på resept. Lån heller ikke selv
slike medisiner av andre.
• Vær særlig forsiktig med
- medisiner når du gir dem til barn
- når du er gravid eller ammer
- når du bruker andre medisiner fra før
• Du bør ikke bruke alkohol og søvndyssende eller beroligende midler samtidig.
• Medisiner merket med rød varseltrekant betyr at du skal være
varsom i trafikken/ved risikofylt arbeid. Andre medisiner kan også
påvirke evnen bl.a. til å kjøre bil. Er du i tvil, spør legen.
• Spør hos legen eller på apoteket hvis du er i tvil om hvordan du
skal bruke en medisin.
Legemiddelformer
Med legemiddelform mener vi den preparatformen et legemiddel
foreligger i. Norsk legemiddelstandarder (NLS) beskriver standardbetegnelser for alle legemiddelformer og hvilke krav som stilles til
dem.
Hvis et legemiddel skal komme dit kroppen trenger det, må det
tilberedes på en spesiell måte. Derfor er det ingen tilfeldighet hvilke
stoffer de enkelte legemidlene er sammensatt av.
Ved formuleringen av et preparat tas det hensyn til legemiddelstoffets egenskaper. Noen få legemiddelstoffer blir ødelagt når
det passerer gjennom mage-tarmkanalen og gir ingen effekt om de
tas peroralt. Da må det velges en annen administrasjonsmåte, for
eksempel rektal eller parenteral.
I tillegg til stoffets egenskaper må også ønsket effekt være med på
å avgjøre hvilken legemiddelform som er hensiktsmessig. Hvis det
er behov for en hurtig og kortvarig virkning velges en annen legemiddelform enn hvis vi ønsker en langvarig og sent innsettende
effekt. Noen ganger er en lokal effekt hensiktsmessig, og da er legemiddelformen en annen enn om legemidlet skal absorberes over
i blodbanen.
Pasientens tilstand er en viktig faktor i valg av legemiddelform.
En pasient med svelgeproblemer kan kanskje benytte en mikstur
eller en stikkpille i stedet for tabletter. Ved krampe eller bevisstløshet kan det være farlig å gi legemidler peroralt, så da må vi finne et
annet alternativ.
To hovedformer for administrasjon (bruk) av legemidler:
• Lokal administrasjon
Her bringes legemidlet direkte i kontakt med virkestedet. Salver
og øyedråper er eksempler på legemiddelformer som benyttes på
denne måten. Enkelte legemidler har lokal effekt selv om de tas
peroralt.
• Systemisk administrasjon
Ved systemisk behandling brukes det en legemiddelform som bringer legemidlet over i blodbanen, og blodet transporterer legemidlet frem til virkestedet. De mest aktuelle måtene å ta legemidlet
på er gjennom munnen og ved injeksjon.
Det finnes flere applikasjonmåter (bruksmåter) som kan brukes
både til lokal og systemisk administrasjon. For eksempel kan endetarmen benyttes til legemidler som virker lokalt eller systemisk.
Nesehulen er et annet eksempel.
Administrasjonsmåte er måten
legemidlet blir gitt
på.
47
Riktig bruk av legemidler
Applikasjonmåter
Riktig bruk av legemidler
Slår vi opp i «Norske legemiddelstandarder» vil vi finne at utvalget av
legemiddelformer er svært omfattende. I denne boka skal vi omtale et
utvalg som dekker de fleste legemidlene som er tilgjengelige i Norge.
Spesielle legemiddelformer som brukes til dyr vil ikke bli omtalt.
Legemiddelformer inndelt etter applikasjonsmåte (bruksmåte):
• perorale legemiddelformer (tas gjennom munnen)
• rektale legemiddelformer (tas gjennom endetarmen)
• legemiddelformer til inhalasjon (innånding)
• parenterale legemiddelformer (til injeksjon eller infusjon)
• transdermale legemiddelformer (transporteres gjennom huden)
• legemidler til lokal applikasjon (Legemidler til bruk i nesen
vil bli omtalt under denne gruppen)
48
Flere detaljer om den praktiske anvendelsen av legemiddelformene
finner du sammen med produktomtalen i kapittel 7.
Perorale legemiddelformer
Perorale legemidler tas gjennom munnen og virker enten lokalt i
mage/tarmkanalen eller det tas opp fra mage/tarmkanalen. De fleste
legemidler tas på denne måten. Tabletter er den vanligste legemiddelformen fordi den er lett å ta og gir nøyaktig dosering.
I apotekets vareutvalg vil du også finne preparater til oral bruk.
Dette er legemidler og andre preparater som virker lokalt i munnhulen eller det tas opp i blodbanen fra munnhulen. Sugetabletter
og resoribletter er eksempler på legemiddelformer til oral bruk. Du
får vite mer om disse litt senere i kapitlet.
Komprimering =
når virkestoff (aktiv
substans) og hjelpestoffer blandes
sammen til en
masse hvor små
mengde av massen presses hardt
sammen (komprimeres) til enheter som
kalles tabletter.
Tabletter
Tabletter er til peroral bruk og inneholder legemidler i dosert
mengde beregnet slik at de kan frigjøres raskt og absorberes fra magesekk og/eller tarm, eller for at de skal virke lokalt i magesekken
og/eller tarmen. I hovedsak skjer absorpsjon fra tynntarmen. Disse
tablettene framstilles vanligvis ved komprimering og kan være forsynt med overtrekk. Tabletter som skal løses opp i vann før de tas
og som ikke er brusetabletter, betegnes oppløselige tabletter.
Tabletten består av virkestoffet sammen med hjelpestoffer, ofte
melkesukker (laktose) og stivelse. Pulverblandingen blir forarbeidet til en kornet masse, et granulat, som komprimeres (presses
sammen) til tabletter. Hensikten med hjelpestoffene er at de skal
være fyllstoff (ved små mengder virkestoff) og binde sammen tabletten, gjøre den glattere på overflaten, og lette oppløsningen av
tabletten i magesekken/tarmen.
49
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
I magesekken vil tabletten oppløses til små korn når den kommer
i kontakt med væske. Et av hjelpestoffene, stivelsen (kalles også
sprengmiddel) gjør at tabletten oppløses raskere fordi stivelseskornene trekker til seg væske og sveller. Etter hvert vil legemidlet løsne
fra hvert enkelt korn, absorberes gjennom tarmveggen og over i
blodbanen. (Det som skjer videre har du lest om i kapittel 2.)
Frigjøringen av virkestoff skjer raskest når tabletter tas med rikelig drikke, helst vann. Om du ikke tar tabletten sammen med
væske kan den sette seg fast i spiserøret, eller i verste fall gi etseskader.
50
Tabletter den vanligste legemiddelformen, og fordelen med tabletter er at de:
• har god holdbarhet
• krever liten plass
• egner seg til masseproduksjon
• er rimelige å produsere
• er lett å ta med seg
Brusetabletter
En brusetablett skal oppløses i væske (vann eller saft) og drikkes.
Siden virkestoffet er oppløst før det kommer ned i magesekken vil
virkningen komme raskt. Dette gjør at denne tablettypen kan være
et godt valg når du ønsker rask smertelindring.
De fleste brusetablettene inneholder natriumhydrogenkarbonat
(også kalt natron) og sitronsyre. I reaksjon med vann vil natriumhydrogenkarbonat reagere med sitronsyre og utvikle karbondioksid.
Det blir en klar oppløsning som ligner mineralvann. Brusetabletter
må ikke svelges hele. Da kan de gi etseskader på slimhinnene.
Tyggetabletter
For at du skal oppnå full effekt av en tyggetablett må den tygges
før den svelges. Tyggingen gjør at virkestoffet blir raskt fordelt i
magesaften fordi det allerede er løst fra resten av tabletten i motesetning til en vanlig tablett. Om vi tar en titt i apotekets hyller, ser
vi at tyggetabletter ofte blir brukt til vitaminpreparater, spesielt til
mindre barn. Blant syrenøytraliserende preparatene finner vi også
tyggetabletter som et alternativ til miksturer. Etter tyggingen bør vi
skylle med ½ –1 glass vann.
Smeltetabletter
Dette er en forholdsvis ny legemiddelform som gir hurtig frisetting
av legemidlet. En smeltetablett skal du plassere på tungen, eller løse
opp i vann. Fordelen med denne legemiddelformen er at den kan
tas uten vann, og i noen situasjoner kan det være hensiktsmessig,
for eksempel hvis du oppholder deg på et sted hvor rent vann ikke
er tilgjengelig. Smeltetabletter kan også være en hensiktsmessig til
litt større barn og til personer som ikke liker/kan svelge tabletter.
Ved lagring av slike preparater er det viktig at vi tar hensyn til at
de tåler fuktighet dårlig. Paracetamol (smertestillende) og enkelte
migrenemidler finnes som smeltetabletter.
Medisinsk tyggegummi
Medisinsk tyggegummi er faste, ferdig doserte preparater som skal
tygges. De består av et basestoff av gummi og inneholder ett eller flere legemidler. Ved tygging frigjøres legemidlene fra gummibasen og oppløses i spyttet. Legemidlene kan utøve effekt lokalt
i munnhulen eller de kan absorberes fra munnslimhinnen eller
mage/tarmkanalen og gi en sentral virkning. Vi finner ikke mange
produkter i apotekets sortiment i tyggegummiform. De som er best
kjent er kanskje nikotinpreparater. Dette er legemidler som brukes
av personer som ønsker å slutte og røyke, eller som opplever behov
for nikotin i røykfrie perioder. Disse produktene krever vanligvis
en spesiell tyggeteknikk for at virkestoffet skal frigis på riktig måte.
Dette er det viktig at du som apotektekniker kan informere om.
Drasjerte tabletter
Mange tabletter er utstyrt med et overtrekk, drasjering. Det kan
være ulike årsaker til at tabletten får dette overtrekket:
• Virkestoffet har vond smak og lukt som ønskes kamuflert.
• Virkestoffet kan ha kraftige fargestoffer som ønskes kamuflert.
• Det kan være hensiktsmessig å beskytte virkestoffet mot lys
og luft.
• Drasjeringen gjør overflaten på tabletten glatt slik at den blir
lettere å svelge.
• Drasjeringen kan beskytte slimhinnene i munn, hals og magesekk mot lokale bivirkninger av det virksomme stoffet.
• Det virksomme stoffet kan beskyttes mot å bli ødelagt av det
sure mageinnholdet.
• Drasjeringen kan påvirke absorpsjonen slik at hastigheten
nedsettes eller absorpsjonen forsinkes.
Enterotabletter
En enterotablett er overtrukket med et magesyreresistent lag. Det
innebærer at tabletten passerer magesekken uten at det skjer noe
som helst med den, og at tabletten først løser seg opp i tarmen.
51
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Fordi enterotabletten passerer magesekken
i uendret tilstand vil virkningen kommer
noe senere enn for en vanlig tablett. Det er
viktig å være klar over at den totale virketiden ikke forlenges.
Vanlig tablett
Enterotablett
Tid
53
Enterotabletter må ikke deles eller knuses,
det vil ødelegge enteroeffekten. Enterotabletter skal derfor alltid merkes med «Svelges hele». Det er også viktig å gjøre kunden
oppmerksom på dette.
Kapsler
Kapsler inneholder legemiddel i dosert mengde beregnet for å fri4.8gjøres raskt og så absorberes fra magesekk og/eller tarm, eller for
lokal virkning i magesekk og/eller tarm.
Kapslene er vanligvis laget av gelatin. De kan være hele og elastiske, eller de kan bestå av to sylindriske halvdeler som er skjøvet
inn i hverandre. De førstnevnte kan også brukes til flytende stoff,
for eksempel trankapsler, mens de andre brukes til faste eller halvfaste stoff.
Fordelene med å bruke kapsler er at:
• Vi kan lage flytende legemidler i dosert form.
• Legemidlet er godt beskyttet mot luft og fuktighet.
• De er lette å ta dersom vi først fukter dem med vann.
• Dårlig lukt eller smak kan maskeres.
• Vi unngår ubehag av legemidler som fester seg til slimhinnene i munn og svelg.
• Det er mulig for apotek som har preparasjonsrom å lage
kapsler med innhold spesielt tilpasset kunden. Ev. kan de
bestilles fra produksjonsapoteket.
Selv om kapslene kan åpnes og innholdet fordeles, for eksempel
utover mat, bør de likevel svelges hele hvis det lar seg gjøre.
Kapsler kan være formulert som entero- eller depotkapsler.
Depotpreparater
Depotpreparater er laget slik at virkestoffet avgis over tid. Det medfører forlenget virkning av
preparatet.
Plasmakonsentrasjon
52
Plasmakonsentrasjon
Årsakene til at man benytter dette enterosoluble overtrekket er at
vi:
• unngår/reduserer irritasjon av slimhinnene i magesekken
• unngår at magesyren bryter ned og ødelegger virkestoffet
• oppnår høy konsentrasjon av et legemiddel som bare skal
virke lokalt i tarmen
• forsinker absorpsjon og utsetter virkning i situasjoner hvor
det er hensiktsmessig
Vanlig tablett
Hensikten med å lage depotpreparater kan
blant annet være å:
• Redusere antallet doser som skal tas i løpet av en dag fordi
flere doser kan være pakket inn i en depottablett. For pasienten innebærer dette at han kanskje kan ta medisinen sin en
eller to ganger i døgnet i stedet for tre til fire ganger.
• Unngå høye konsentrasjonstopper av legemidler som kan gi
irritasjon i mage/tarmkanalen.
• Oppnå en jevnere konsentrasjon av legemidlet i blodet, noe
som er spesielt viktig for preparater som har liten terapeutisk
bredde. Disse preparatene kan lett gi bivirkninger ved for
høy plasmakonsentrasjon.
For de fleste depotpreparater vil det være slik at vi får virkningen noe
senere enn om vi tar en vanlig tablett. Når vi opplever at virkningen ikke
svarer til forventingene kan det være fristende å ta en tablett til. Det kan
imidlertid være farlig, og vi kan få en forgiftning av legemidlet.
Vi finner depotformuleringer i bl.a. tabletter, kapsler og granulater. Injeksjonsvæsker kan også lages med depoteffekt, men framstilles etter andre prinsipper enn de førstnevnte.
Depottablett
Tid
Side 55
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
I tillegg til preparatnavnet har depotpreparatene et «etternavn»
som forteller oss noe om hvordan preparatet er oppbygd. Disse
betegnelsene kan være «retard», «depot», «prolongatum», «duretter», «SR» (sustained release) for å nevne noen.
Alt etter måten depotpreparatet er oppbygd på, vil virkestoffet utløses jevnt eller i porsjoner. Vi skal nå se litt nærmere på noen av
prinsippene som blir brukt når depotpreparater produseres.
Depotpreparater med jevn utløsningshastighet (matrixtabletter)
En forlenget virkning kan oppnås ved å bygge legemidlet inn i et
slags skjelett som vi kaller matrix. Matrixen fungerer som en bæresubstans for virkestoffet og absorberes ikke, men føres ut via mageog tarmkanalen når den ikke lenger har noen funksjon.
54
Matrixen virker etter ulike prinsipper alt etter hva den er laget av
og hvordan den er laget: Virkestoffet kan være innleiret i en matrix
av fett eller plast. Matrixen smelter gradvis ved kroppstempratur
eller løses etter hvert i kontakt med fordøyelsesvæsken. Virkestoffet frisettes langsomt og matrixen (med en noe endret form) føres
ut gjennom mage-/tarmkanalen etter hvert som den ikke lenger har
noen funksjon. Vi kaller dette en eroderbar matrix.
Diffunderer i denne sammenhengen
betyr at virkestoffet vandrer ut fra
skjellettet.
En annen formuleringsmåte er å legge virkestoffet inne i et skjelett,
en matrix, som tillater av virkestoffet uten at skjelettet blir ødelagt.
Hvor raskt legemidlet diffunderer ut av skjelettet avhenger av virkestoffets løsningsevne og hvordan skjelettet er bygd, for eksempel
porenes størrelse. Tomme skjelett kan komme ut med avføringen.
Tabletten ved inntak
Tabletter som er laget etter matrixprinsippet må ikke knuses
og normalt heller ikke deles da
bæresubstansen kan bli ødelagt.
Etter ca. 2 timer
Depotpreparater med ujevn
utløsningshastighet
Etter ca. 5 timer
Flerlagsprinsippet: En tablett er
bygd opp av flere lag. Det ytterste laget henfaller på vanlig måte – ganske raskt. Det indre laget
(kjernen) løses opp senere fordi det gjerne er overtrukket med et
enterosolubilt lag. Dette blir som å ta to tabletter med noen timers
mellomrom. Prinsippet er brukt i allergitablettene Polaramin prolongatum. Slike preparater må ikke deles eller knuses fordi vi da vil
frigjøre flere HFA
doser4.9
samtidig.
Mikrodrasjeer
Prinsippet for denne formuleringen er at legemidlet består av små
korn med drasjélag utenpå. Kornene kan ha ulike drasjélag med
forskjellige egenskaper, eller det kan være ulik tykkelse på drasjélagene. Det medfører at det virksomme stoffet utløses på forskjellige
tidspunkter, og vi dermed oppnår en forlenget virketid av legemidlet. Disse drasjerte legemiddelkornene kan enten samles i kapsler
eller slås til tabletter. Tablettene kan vanligvis deles og kapslene
åpnes, men innholdet må ikke knuses eller tygges, for det vil ødelegge virkningen.
Resoribletter
Resoribletter er tabletter som avgir det virksomme stoffet i munnen
slik at det tas opp i blodet gjennom munnslimhinnen. De plasseres
under tungen (sublingualt) hvor slimhinnen er godt forsynt med
blodårer og det virksomme stoffet absorberes raskt over i blodbanen. Resultatet er en effekt som inntrer mye hurtigere en den du får
ved bruk av vanlige tabletter. I tillegg til hurtig effekt unngår vi også
at legemidlet blir ødelagt av first pass effekt fordi det går direkte
til virkestedet. Resoribletter tåler ikke fuktighet, og det er viktig
tablettene blir håndtert på en måte som beskytter mot luft.
Resoribletter skal alltid være merket «legges under tungen». Det er
viktig at du som apotektekniker forsikrer deg om at vedkommende
som skal bruke medisinen har forstått det ved utelevering av denne
type preparat. Eksempler på slike legemidler er Nitroglycerin, som
brukes ved hjertekrampe og Temgesic, som er et sterkt smertestillende legemiddel. (Nitroglycerin finnes også som en sublingual
munnspray.)
Sublingval tabletter
Sublingvaltabletter har samme egenskaper som resoribletter. Nikotinerstatningsproduktet (NEP, et begrep som brukes om legemidler
med nikotin) Nicorette har
en sublingvaltablett i sitt
sortiment. Subutex, som er
et av de legemidlene som
brukes i behandlingen opiatavhengighet, personer som
er avhengig av heroin, er
også en sublingvaltablett.
Fargekodene illustrerer korn med ulikedrasjélag slik at virkestoffet frigis
på ulike tidspunkt.
HFA 4.11
2. dose 1. dose
HFA 1.10
Må ikke knuses
eller tygges.
55
Sublingvalt betyr
under tungen.
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Sugetabletter
Sugetabletter virker lokalt i munn eller svelg. Legemidlet får lengre
kontakttid med slimhinnene i munn og svelg når vi suger på tabletten. Dersom tabletten tygges vil virkningen reduseres eller utebli.
Sugetabletter er for det meste brukt til «halstabletter», soppmidler
og tannmidler. De vi kjenner best er kanskje fluortabletter i ulike
smaksvarianter og styrker. Imidlertid virker de på tannemaljen og
ikke på slimhinnen i munnen.
56
Dosepulver
Dosepulver er legemiddel i pulverform i dosert mengde. Pulveret
ligger i små papirposer kalt papirkapsler. Dosepulver kan bestå av
et enkelt stoff eller flere stoff i blanding. Pulveret kan som regel
røres ut i litt vann eller saft.
57
Fordelen med dosepulver:
• Er lette å innta for dem med svelgeproblemer fordi de kan
røres ut i vann.
• Kan lages dersom det ikke er mulig å lage tabletter eller kapsler.
Dosepulver er en legemiddelform som er lite brukt i dag, men vi
har noen avføringsmidler som har denne formuleringen. Det er
heller ikke uvanlig at det rekvireres dosepulver med natriumhydrogenkarbonat til personer med nyresvikt. Apotek som har preparasjonsrom kan lage dette selv. Hvis pulveret ikke er ferdigdosert fra
produsenten, må vi bruke en måleskje eller annet egnet måleredskap for å få målt opp riktig dose
Granulater
Betegnelsen «granulat» kommer av det latinske ordet granulum
som betyr lite korn. Ofte blir pulveret granulert slik at det blir lettere å håndtere. Dette kalles da dosegranulat. For granulat som ikke
er ferdigdosert er det nødvendig å bruke tilpasset måleredskap for å
få målt opp dosen. For at pulverblandingen skal bli et granulat må
vi tilsette fukte- og bindemidler. Den videre bearbeidingen går ut
på å presse blandingen gjennom en sil før den tørkes. Til slutt står
vi igjen med et kornete produkt som er enklere å smakskorrigere
og innta enn vanlig pulver. Dette er også en legemiddelformsom
som blir lite brukt i dag.
Miksturer
Miksturer er flytende legemidler som doseres etter volum. De framstilles som oppløsninger, emulsjoner eller . Dette får du vite mer om
i faget «Yrkesutøvelse».
Det aktive stoffet er som oftest løst i vann som er tilsatt sukker,
smaksstoffer og konserveringsmiddel. Styrken på flytende legemidler oppgis som regel som mg/ml.
Miksturer er en velegnet legemiddelform til barn fordi de ofte
smaker godt og er lette å dosere. Alle miksturer doseres med medisinmål.
Legemidler som kan benyttes for å behandle infeksjoner hos
barn finnes som oftest som miksturer. Paracetamol, som er det
smertestillende legemidlet som anbefales til de minste barna, finnes
også som mikstur. Miksturer som er uklare skal være merket «ristes
før bruk« eller «omrystes».
Dråper
Dråper er flytende legemidler som doseres etter volum. De fleste
dråper er beregnet til barn. Fordelen med dråper er at de er mer
konsentrert enn miksturer og da trenger vi et mindre volum. Vitamin D og noen typer antibiotika til de minste barna finnes i dråpeform. Dråper doseres ved hjelp av en målepipette eller annen
hensiktsmessig dryppeanordning.
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Parenterale legemidler
Kanyle er en hel
nål som brukes
sammen med en
sprøyte til å tilsette
eller fjerne væske
fra menneske- eller
dyrekroppen.
58
Ved parenteral bruk føres legemidlet inn i kroppen ved hjelp av en
kanyle som stikkes gjennom huden. Gjennom kanylen føres det
væske som inneholder legemiddel. Når vi gir små mengder væske
heter det injeksjon, større mengder gitt over et lengre tidsrom kaller vi infusjon. En spesiell type tabletter, implantat, som plasseres
i underhuden ved hjelp av et lite kirurgisk inngrep, hører også til
de parenterale legemiddelformene. Implantat blir ikke omtalt nærmere.
Parenteral betyr «ved siden av tarmen». Når et legemiddel blir gitt
på denne måten unngår vi at det tas opp gjennom tamen. Da vet vi
fra det vi leste om i kapittel 2 at legemidlet unngår firstpass metabolisme.
Depotplastre som avgir legemiddel til blodet via huden er i prinsippet også en parenteral legemiddelform. Men det er vanlig å bare
ta med de midlene som injiseres eller implanteres når vi snakker om
parenterale legemidler. Parenterale legemidler skal være sterile.
Parenterale legemidler brukes når:
• Vi ønsker rask virkning.
• Pasienten ikke er i stand til å svelge legemidlet, for eksempel
ved bevisstløshet.
• Det virksomme stoffet blir ødelagt gjennom høy first pass effekt.
Injeksjonsvæsker
Om vi slår opp i NLS finner vi følgende definisjon på injeksjonsvæsker:
Injeksjonsvæsker er flytende preparater beregnet til innføring i organismen ved innsprøyting gjennom hud, slimhinner eller serøse hinner. (Slimhinne som danner tyntflytende væske.)
Injeksjonsvæsker er som regel oppløsninger i vann, men det
kan også være suspensjoner eller emulsjoner. (Dette får du vite mer
om i faget «Yrkesutøvelse».) Noen få injeksjonsvæsker er formulert
som depotpreparater.
Styrken på injeksjonsvæsker oppgis som regel i mg/ml, men i
noen tilfeller (insulin) ser vi at styrken oppgis i Internasjonale Enheter (IE).
Injeksjonsvæsker finnes i flerdosebeholdere (hetteglass) eller
endosebeholdere (ampuller). Injeksjonsvæsker i flerdosebeholdere er tilsatt konserveringsmiddel for å hindre bakterievekst etter
at beholderen er tatt i bruk. Injeksjonsvæsker i ampuller inneholder vanligvis ikke konserveringsmidler og er beregnet til engangsbruk.
Når vi skal injisere et legemiddel kan det skje på forskjellige måter
alt etter hva som er hensiktsmessig. Vi skal se på de måtene som
brukes mest og som det er viktig at du som apotektekniker har
kunnskap om.
Intravenøs injeksjon (i.v.)
Legemidlet sprøytes direkte inn i en
vene. Siden det virksomme stoffet
kommer direkte over i blodbanen
får vi en nesten umiddelbar effekt.
Det vil si at legemidlet når de fleste
av kroppens organer i løpet av ett
minutt. Intravenøs injeksjon brukes når vi ønsker rask effekt.
Intramuskulær injeksjon (i.m.)
Legemidlets sprøytes inn i en muskel og suges opp i blodet derfra. Effekten setter inn etter fra ca. 3–10
minutter og varer lengre enn ved
intravenøs injeksjon. Vanligvis settes i.m.-injeksjoner i overarmen
eller baken (setemuskelen).
Intramuskulært
Intravenøst
Subkutant
Intrakutant
Epidermis
Dermis
Hypodermis
(bindvæv, fedtvæv)
Muskel og vene
Subcutan injeksjon (s.c.)
Ved subcutan injeksjon (s.c.) føres legemidlet til bindeog fettvevet
HFA 5
under huden. Injeksjonen settes på steder som ytterside av overarm
og lår hvor det er liten risiko for å ramme blodkar eller nerver. Subcutan injeksjon brukes for å administrere insulin.
Infusjonsvæsker
Ifølge(NLS) er infusjonsvæsker flytende preparater beregnet til innføring i organismen i relativt store mengder ved innsprøyting.
Infusjonsvæsker brukes bl.a. for å erstatte væske og elektrolyttap (salter) for eksempel etter ulykker. Infusjonsvæsken kan også
inneholde glukose for å tilføre energi. Ved behov for legemidler kan
de også tilsettes infusjonsvæsken. Da er det lett å styre doseringen av legemiddel og pasienten unngår nok et stikk
i huden.
Personer som ligger i koma eller av andre årsaker ikke
kan spise på vanlig måte, må få næring tilført gjennom
infusjon. Infusjonsvæsker gis ofte intravenøst og leveres i
pakninger (poser) på ½ og 1 liter.
Blod som tilføres (blodoverføring) på denne måten kalles transfusjon.
HFA 4.14
59
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Rektale legemiddelformer
Rektale legemidler brukes i endetarmen (rektum). De brukes både
til lokalbehandling og til systemisk behandling.
I situasjoner hvor det ikke er hensiktsmessig eller mulig å medisinere peroralt, kan rektal administrasjon være et godt alternativ.
Vi skal imidlertid være klar over at absorpsjonen fra endetarmen
ofte er ufullstendig og varierer fra person til person. Absorpsjonen
fra rektale preparater som er lagd som vandige oppløsninger er ofte
bedre enn fra stikkpiller.
Stikkpiller (suppositorier)
Stikkpiller inneholder legemidler i dosert mengde og er beregnet til
innføring i endetarmen, hvor de smelter. Hjelpestoffet i stikkpillene
er vanligvis voks eller fett med egenskaper som gjør at de smelter
raskt ved kroppstemperatur. Etter smelting frigjøres det virksomme
stoffet og kan virke lokalt eller absorberes over i blodbanen å gi
systemisk effekt.
Stikkpiller er nyttig i behandling av barn som ikke kan eller vil ta
tabletter, og til voksne som har svelgeproblemer, eller er kvalme.
Stikkpillene har som regel avlang fasong som gjør at det er enkelt å føre dem inn i endetarmen. Et tips er å sitte på huk, sitte
framoverbøyd på toalettet eller ligger på siden når stikkpillen skal
plasseres.
For å unngå feilbruk skal stikkpiller merkes med «Innføres i
endetarmen«.
60
HFA 4.15
Rektalsalve
Rektalsalve brukes til innsprøyting i endetarmen eller påsmøring
i og rundt endetarmsåpningen. Den brukes i forbindelse med lokalbehandling, som regel av hemoroider. I pakningen ligger det en
plastspiss som kan festes på tubeåpningen. Denne spissen benyttes
når salven skal brukes innvendig. Salven bør innføres mens man
sitter på huk eller ligger.
Klyster
Klyster er flytende preparater vanligvis i dosert form beregnet til
å helle eller sprøyte inn i endetarmen. De vanligste klysterene er
de som brukes mot forstoppelse eller for å tømme nederste del av
tarmen i forbindelse med undersøkelse. I apoteket finner vi disse
preparatene i små plasttuber på ca. 5 ml (miniklyster) eller større
plastflasker som rommer opptil 240 ml. Dette er preparater som
virker lokalt.
Noen legemidler som gis som klyster har systemisk effekt, f.eks.
midler til behandling av kramper. Virkningen kommer raskt – etter
ca. 10 minutter.
Ved bruk av klyster bør pasienten ligge på siden med lett bøyde
ben. Klysterspissen kan med fordel fuktes med litt vann eller vaselin. Til barn under tre år bør bare halve klysterspissen føres inn i
endetarmen.
Transdermale legemiddelformer
Depotplaster
Depotplaster er preparater som er beregnet til applikasjon på intakt
hud. De inneholder legemidler i dosert mengde, beregnet til å frigis
langsomt og absorberes gjennom huden.
Depotplaster har etter hvert blitt mer vanlig, men ikke alle legemidler kan lages på denne måten fordi det forutsettes at virkestoffet kan absorberes gjennom huden. Blant legemidler på markedet
i dag finner vi depotplaster med kvinnelige kjønnshormoner som
prevensjonsmiddel og for plager i overgangsalder. Mange kjenner
til nikotinplaster, og for pasienter med store, vedvarende smerter
finnes morfinplastre. Fordelen med depotplastre er at legemiddelkonsentrasjonen i blodet kan holdes på et jevnt nivå over et lengre
tidsrom.
Depotplaster skal festes på et tørt, hårfritt område hvor det avgir
virkestoff i opptil en uke før det byttes. Hvor lang effekt vi får av
ett enkelt plaster varier fra legemiddel til legemiddel. Det bør imidlertid gå minst en uke før et nytt plaster festes på nøyaktig samme
hudområde og huden må ikke vise tegn til irritasjon. Plasteret tar
ikke skade av vann, fuktighet eller fysisk aktivitet, forutsatt at det er
festet på riktig måte. Her er det viktig at vi som jobber på apoteket
oppfordrer brukeren til å lese bruksveiledningen nøye.
Legemidler til inhalasjon
Inhalasjonspreparater er faste eller flytende legemidler som inhaleres for å gi lokal effekt i luftveiene, eller for å gi systemisk effekt.
Problemstillinger knyttet til astmabehandling er det vi normalt vil
møte i vår hverdag på apoteket. Som apotektekniker er det viktig
at du har gode kunnskaper om legemiddelformene slik at du kan
veilede kundene i praktisk bruk. Systemisk bruk er som regel i
forbindelse med narkose og er lite relevant for en apotektekniker å
ha kunnskaper om.
Partikkelstørrelsen av legemiddelstoffet er av stor betydning for
effekten av inhalasjonspreparater. De må ikke være for store, da når
de bare fram til de øvre luftveiene, og er de for små vil de lett kunne
forsvinne med utåndingsluften.
Legemidler til inhalasjon kan gis i pulverform eller blandet med
drivgass som spray.
61
Intakt hud er hel
hud.
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Inhalasjonspreparater som brukes forebyggende inneholder glukokortikoider (streoider) som kan gi soppinfeksjon. Derfor er det viktig skylle munnen etter bruk for å fjerne rester av legemidlet.
I tillegg til forebyggende glukokortikoider finnes også hurtigvirkende astmamedisin. Mer om astma kommer senere i boka (kapittel 8).
Inhalasjonsaerosoler
Inhalasjonsaerosoler er legemidler i overtrykksbeholdere med doseringsanordning. Legemidlet kan i utgangspunktet være fast stoff
eller væske som er finfordelt (dispergert) i en drivgass. Drivgassen
er flytende på grunn av det høye trykket som er inne i beholderen.
Når vi trykker på doseringsanordningen (ventilen) fordamper
litt av drivgassen ut og tar med seg noe legemiddel ut. Hvert trykk
utløser en bestemt mengde legemiddel. Det er viktig å inhalere samtidig som du trykker slik at du får i deg hele dosen. Dette kan imidlertid være vanskelig å koordinere, spesielt for barn. Men det finnes
hjelpemidler for de som har problemer med inhalasjonsteknikken
som kalles inhalasjonskamre. Det finnes ulike typer på markedet.
Inhalasjonsaerosol må holdes borte fra direkte sollys, og stiger
temperaturen til over 40 °C er det en viss risiko for at beholderen
kan eksplodere.
62
HFA 4.19
Inhalasjonsvæsker
Inhalasjonsvæsker er flytende legemidler som inhaleres ved hjelp
av et motordrevet forstøverapparat, et pariapparat. Dosen med legemiddel inhaleres ved vanlig pusting gjennom en maske som er
HFAfestet
4.19
til forstøverapparatet. Masken settes over både nese og munn.
Dette egner seg godt til barn fordi den ikke setter krav til spesiell
inhalasjonsteknikk. Inhalasjonen tar vanligvis 5–15 minutter.
Inhalasjonsvæsker er vanligvis astmamidler eller slimløsende
midler. De finnes i endosebeholder som er klare til bruk, eller i hetteglass som må fortynnes med saltvann før bruk. Det går også an å
blande flere legemidler i samme dose.
HFA 4.18
Inhalasjonspulver
Inhalasjonspulver inneholder doserte legemidler beregnet til applikasjon på de nedre luftveiers slimhinner. De består av pulver som
er beregnet til forstøving ved hjelp av egnet aggregat.
De to typene pulverinhalatorer som brukes mest er turbuhaler
og diskus. I turbuhaleren er det kun virksomt stoff, ingen hjelpestoffer. Diskusen er tilsatt laktose.
Når du bruker pulverinhalator suger du dosen i deg og behøver ikke fokusere på å koordinere slik som for aerosolene. Men på
grunn av partikkelstørrelsen kan det likevel være en utfordring å
få virkestoffet helt ned i de ytterste forgreiningene i lungene (lungealveolene). Inhalasjonspulvere har derfor høyere styrke enn inhalasjonsaerosoler/-væsker. En annen ulempe er at brukeren ikke
kjenner at han har fått i seg dosen. Derfor er det viktig å forklare
kunden at ved riktig bruk vil man få i seg dosen, selv om man ikke
kjenner noe.
Av og til kan det kjennes en søtsmak på grunn av hjelpestoffet
som er tilsatt, men slett ikke alltid. På turbuhaleren vil du se et rødtHFA 4.20
merke når det nærmer seg slutten på de 200 dosene. Diskusen har
telleverk som til enhver tid viser hvor mange av de 60 dosene som
er igjen
Både turbuhaler og diskus er lukkede systemer til engangsbruk.
Munnstykke
Doseindikator
Dreieskive
63
Andre pulverinhalatorer
Inhalatoren Ingelheim: Legemidlet ligger i gelatinkapsler. Inhalatoren må lades med en gelatinkapsel for hver ny dose.
HFA 4.20
Legemidler til bruk i nesen
Legemidler til nesen brukes som oftest for å oppnå en lokal virkning i nesehulen, men de kan også brukes for å oppnå systemisk
effekt. Nesepreparater til lokal behandling brukes for å få hovene
slimhinner til å trekke seg sammen (tett nese). Noen av disse legemidlene skal brukes i en kort periode, ikke mer enn ti dager.
Dette er for å unngå såkalt «rebound»-effekt som nesetetthet, og
kan skape avhengighet.
Nesepreparater til systemisk behandling har foreløpig begrenset
utbredelse, men som nevnt tidligere er slimhinnen i nesen godt
egnet for denne administrasjonsformen.
Syntocinon er et preparat som brukes for å lette amming. Virkestoffet i dette midlet brytes ned i mage-/tarmkanalen når det gis peroralt. Det finnes også migrenemidler som gis som nesespray.
Nesedråper er flytende preparater beregnet til å dryppe i nesen eller
etter forstøving, å appliseres på nesens slimhinne. Nesedråper i beholdere med mekanisk forstøvningsanordning betegnes nesespray.
Tradisjonelt tenker man gjerne på nesedråper og nesespray som to
forskjellige legemiddelformer. I følge NLS sin beskrivelse hører de
til samme form. Nesespray er bare en annen måte å gi nesedråper
på; ved hjelp av en mekanisk pumpe med doseringsventil.
HFA 4.22
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Nesedråper
Nesedråper dryppes inn i en godt pusset nese mens man ligger,
sitter eller står med hodet godt bakoverbøyd. Noe av legemidlet vil
forsvinne ned i munnhulen og svelget og kan føles litt ubehagelig,
men er helt normalt også ved korrekt bruk.
Nesedråper i flerdosebeholdere finnes ikke lenger. Endosebeholdere eller dosepipetter brukes også relativt sjelden, men vi finner
saltvann og preparater mot tett nese. Dette er preparater som fås
kjøpt uten resept. Ut fra et hygienisk perspektiv er endosebeholdere å foretrekke og flere familiemedlemmer kan bruke av samme
pakning. Endosebeholder er uten konserveringsmiddel.
Nesespray
Ved bruk av nesespray fordeler legemidlet seg bedre i nesehulen
enn ved bruk av dråper, og risikoen for at deler av virkestoffet forsvinner ned i munnhulen og svelget er redusert. Nesespray bør tas
mens man står eller sitter og har hodet litt foroverbøyd. I dag er
nesespray den vanligste formen å gi nesedråper på. Det finnes nesesprayer på markedet i dag som er uten konserveringsmiddel og
for de av oss som opplever irritasjon i neseslimhinnen av konserveringsmiddel, er det et framskritt. Av hygieniske årsaker bør en
flaske brukes av bare en person.
64
Nesepulver
Dette er en legemiddelform som brukes lite. Pulveret er i en turbuhaler og brukes på samme måte som tidligere omtalte turbuhaler
bare at pulveret «sniffes» inn i nesen. Det er viktig å holde for det
neseboret som ikke medisineres.
Fysiologisk saltvann har samme
saltkonsentrasjon
som vevsvæske,
dvs. tilsvarende
0,9 % oppløsning
av natriumklorid
(vanlig koksalt).
Med konjunktivalsekken menes nedre øyelokksrand.
Legemidler til øynene
Øyendråper kan finnes som vandige oppløsninger, emulsjoner,
suspensjoner (du kan lese mer om dette i faget «Yrkesutøvelse»)
eller viskøse dråper. Med suspensjoner og viskøse dråper oppnår
man økt kontakttid med øyet. Disse må ristes før bruk.
Øyendråper finnes i endose- og flerdosebeholdere. Endosebeholderne er uten konserveringsmiddel og et godt alternativ til kontaktlinsebrukere fordi konserveringsmidlet kan misfarge kontaktlinsene. Ved bruk av «vanlige» konserverte øyendråper må du vente i
ca. 15 minutter med å sette inn kontaktlinser.
Øyendråper er tilpasset forholdene til tårevæsken for ikke å irritere eller skade øyet. Ved drypping av øyendråper er det ikke alltid like lett å kontrollere antall dråper som kommer ut av flasken.
Imidlertid rommer konjunktivalsekken kun en dråpe og overskytende renner ut.
Øyensalver
Øyensalver er preparater av halvfast konsistens, beregnet til å legges i konjunktivalsekken eller smøres på øyelokkranden. De framstilles som salve, kremer eller geler.
Øyensalver finnes i tuber og mer sjelden i endosebeholdere. Når
du bruker øyensalve i øyet og blunker, legger det seg en hinne over
øyet som gir et «tåkete» syn. Av den grunn egner øyensalve seg best
til natten. Øyensalver som skal brukes på øyelokkranden smøres på
i et tynt lag og masseres inn.
Legemidler til ørene
Barn
Voksen
Legemidler til øynene brukes for å oppnå lokal effekt. Det finnes
to legemiddelformer til bruk på øynene, øyendråper og øyensalver.
I tillegg finnes øyenbadevann som er fysiologisk saltvann til skylling.
Alle legemidler til øynene skal være sterile for å unngå infeksjoner
og eventuelle skader på øyet. Av samme grunn bør ikke legemidler
brukes i mer fire uker etter at flasken/tuben er åpnet.
Legemidler til øynene dryppes eller legges ofte i konjunktivalsekken, det vil si at vi drar i nedre øyelokk og legger eller drypper
oppi.
Øyendråper
Øyendråper er flytende preparater som skal dryppes i konjunktivalsekken.
Legemidler til ørene virker på det ytre øret, enten i øregangen eller
på trommehinnen. Det er to legemiddelformer som brukes i øret;
HFA 4.24
øredråper og øresalve. I tillegg finner vi midler som løser opp ørevoks i apotekets vareutvalg. Dette er ikke legemidler.
Øredråper
Øredråper er flytende preparater beregnet til inndrypping i ytre
øregang.
Konjunkativalsekken
HFA 4.23
Med viskøse
øyedråper menes
øyedråper som er
noe mer tyktflytende enn vann.
65
Riktig bruk av legemidler
66
Riktig bruk av legemidler
Øredråper kan være klare oppløsninger, emulsjoner eller suspensjoner. De skal være sterile dersom de skal brukes i skadet øre.
Dette er spesielt viktig dersom trommehinnen er perforert, for
infeksjoner i det indre øret i kan i verste fall føre til redusert
hørsel.
Øredråper dryppes inn i øret mens man ligger på siden. En vattdott kan brukes for å hindre at øredråpene renner ut igjen. Et tips
for å unngå ubehag er å varme øredråpene til kroppstemperatur før
de dryppes inn i øret.
Krem
Kremer er salver med særlig bløt konsistens, står det i NLS. De
framstilles vanligvis som emulsjonssalver. Det vil si de består av en
fettfase og en vannfase som bandes sammen ved hjelp av en emulgator. Dette får du lære mer om i faget «Yrkesutøvelse».
Siden kremer inneholder mer vann enn salver gjør, er de lettere
å smøre utover. De etterlater heller ikke huden glinsende i samme
grad som salver og brukes derfor mye i ansiktspleiemidler. På en
væskende hud anbefales også krem framfor salve.
Øresalver
Øresalver brukes til behandling av lidelser i det ytre øret eller øregangen. Salven kan påføres med vattpinne eller lignende, men det
må gjøres svært forsiktig på grunn av faren for å perforere trommehinnen.
Pastaer
Pastaer er salver med særlig fast konsistens. De framstilles vanligvis
med et stort innhold av faste stoffer. Pastaer inneholder mye tørrstoff som gjør at de kan være vanskelige å smøre utover.
Salvegrunnlaget er som regel vaselin eller oljer. De vanligste pastaene består bl.a. av sink, og brukes for å tørke ut sår og beskytte
mot sol. Når vi smører pastaen på huden, ser vi at huden blir dekket av et hvitt lag.
Legemidler til bruk på huden
Legemidler som brukes på huden er først og fremst ment til lokal behandling i forbindelse med hudlidelser. Når vi tar et legemiddel på huden, er målet at virkestoffet skal trenge gjennom
hornlaget uten at det skal absorberes videre. Hornlaget varierer i
tykkelse avhengig av alder og sted på kroppen. Det betyr at gjennomtrengeligheten og eventuell absorpsjon avhenger av hornlagets beskaffenhet. Som regel vil noe legemiddel absorberes gjennom huden, men det er sjelden nok til at vi får systemisk effekt.
Vi må være spesielt forsiktige overfor barn og dersom huden ikke
er intakt (hel).
Vi har forskjellige legemiddelformer til bruk på huden. Preparatene er flytende, halvfaste eller faste og det er konsistensen som
avgjør legemiddelformen – selve legemidlet. For å dekke ulike behov finnes mange legemidler både som salve, krem og liniment, og
som nesten alltid skal påføres huden i et tynt lag. Virkestoffet må
komme i berøring med huden for å gi effekt og derfor vil ikke et
tykt lag kunne gi noen «plusseffekt».
Husk å vaske hendene etter påsmøring av et legemiddel til huden.
Salve
NLS beskriver salver som preparater vanligvis beregnet til utvortes
bruk. De har ved romtemperatur.
Salver består som oftest av fettstoffer som er blandinger av oljer,
fettarter og vaselin og som tilfører huden fett på en effektiv måte.
Fettstoffene danner salvegrunnlaget og i dette kan selve legemidlet
blandes. På tørr hud er salver et hensiktsmessig valg
Linimenter
Linimenter er flytende preparater til utvortes bruk. De framstilles
som oppløsninger, emulsjoner eller suspensjoner.
Ved bruk i hodebunnen og andre behårete deler av kroppen er
linimenter å foretrekke. Eksemmidler til hodebunnen er linimenter,
og mange solbeskyttende midler finnes som liniment. Den flytende
konsistensen gjør at linimenter er lett å fordele utover.
Gel
Geler inneholder mye vann og brukes til ulike formål i hodebunnen, i ansiktet og på hendene. Produkter til behandling av uren og
kvisete hud er ofte geler. Mange after sun-produkter tilbys også som
gel fordi de har en kjølende effekt på huden. I tillegg brukes gel på
huden i forbindelse med enkelte undersøkelser med elektroniske
apparater på sykehus (elektrodegel), for eksempel ved ultralyd.
Legemidler til vaginal bruk
Legemidler til vaginal bruk er beregnet til innføring i, eller utskylling av skjeden (vagina). Vaginale legemidler finnes som vagitorier,
vaginalkrem, vaginalkapsel og vaginaltablett. Vaginalkapsel og vaginaltablett omtaler vi ikke nærmere her, men du finner det under
det som blir skrevet under vagitorier.
Vaginale legemiddelformer er beregnet til å utøve lokal effekt i
skjeden. Absorpsjonsforholdene er imidlertid gode og en sentral
påvirkning vil være til stede.
67
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Blære
B
A
Livmor
Skjede
Tarm
Vagitorier
Vagitorier inneholder legemidler i dosert mengde og er beregnet til
innføring i skjeden (vagina). De framstilles ved pressing, støping
eller komprimering, eller som kapsler. Noen vagitorier kan minne
HFA 4.17
om stikkpiller fordi hjelpestoffet
er fett, mens andre i ligner tabletter. Når disse «tablettene» har størrelse som en vanlig tablett, blir
de kalt vaginaltablett.
Vagitorier brukes kun til lokalbehandling og finnes som østrogentilskudd og til behandling av skjedesopp. Vagitoriene tas ved
leggetid og føres inn med fingrene eller ved hjelp av en applikator
(innføringshylse). Dette er enklest hvis en ligger på ryggen med
bøyde knær. Gravide bør unngå å bruke applikator ved innføring
av vagitorier.
Vagitorier skal merkes med «Til innføring i skjeden». Denne
opplysningen er viktig fordi vagitorier ofte omtales som stikkpiller
og det kan virke forvirrende.
68
Vaginalkrem
Vaginalkrem er beregnet til innføring i skjeden, som oftest ved hjelp
av en doseringssprøyte. Dette er en legemiddelform som ikke er
ferdig dosert, så derfor er det viktig å følge bruksanvisningen nøye
slik at avmålt dose blir korrekt.
Mange legemidler tilbys i både vagitorier og vaginalkrem.
Spesielle brukergrupper
Legemidler og svangerskap
(Tetratogen effekt
betyr fosterskadelig effekt.
Selv om bare et fåtall legemidler framkaller misdannelser hos menneskefostre skal legemidler alltid brukes med forsiktighet under
graviditet. I praksis betyr dette at det er to forhold som må veies
opp mot hverandre:
• risikoen for, eller mistanken om teratogen effekt
• nødvendigheten av å behandle morens sykdom eller plage
69
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
De aller fleste legemidler som brukes av gravide passerer over placentamembranen (morkaken) fra morens blod til fosterets blod.
Hvor stor denne passasjen er varierer fra legemiddel til legemiddel. Fosteret blir med andre ord påvirket i større eller mindre grad.
Heldigvis vil denne påvikningen i de fleste tilfeller være ufarlig for
fosteret. Det finnes imidlertid en del legemidler som vi sikkert vet
kan gi teratogene effekter: kjønnshormoner, midler mot epilepsi,
blodfortynnende midler, enkelte antibiotika, retinoider (A-vitamin
og lignende stoffer) og midler til behandling av kreft (cytostatika).
Alle disse legemidlene er reseptpliktige.
Når det gjelder legemidler som selges uten resept, vil det være
mange som kan benyttes i mindre mengder gjennom hele svangerskapet, mens andre bare bør brukes i siste del av svangerskapet.
Når vi kommer til gjennomgangen av de ulike reseptfrie legemidlene, skal dere finne opplysninger om bruk i svangerskapet for hvert
enkelt legemiddel.
Risikoen for å framkalle misdannelser hos fosteret er størst i første trimester (de tre første månedene). I løpet av denne perioden
dannes alle indre organer og ekstremitetene.
70
Ekstremitetene er
lemmene på kroppen som armer og
bein.
Skader i de aller første ukene av fosterlivet kan føre til spontanabort eller misdannelser i hjerne, hjerte, nyrer eller andre viktige
organer. Legemiddelbruk senere i 1. trimester kan føre til skader
på tannemalje, til medfødt brokk, leppe- og ganespalte, grå stær,
hjertefeil, nedsatt hørsel eller ryggmargsbrokk. Dersom legemidler brukes mot slutten av svangerskapet kan det også få alvorlige
konsekvenser, men disse er som oftest forbigående. Barnet kan få
funksjonsskader som pustevansker, døsighet, slapphet og gulsott
etter fødselen. Vi kan også oppleve at barnet får redusert vekst.
Noen kvinner står på fast medisin og dette behovet endrer seg
ikke selv om hun blir gravid. I disse tilfellene kan det være lurt, iden
grad det er mulig, å planlegge graviditeten. Da kan kvinnen i samråd
med legen, diskutere om det er nødvendig med endringer i medisineringen eller om hyppige kontroller kan være en god løsning.
Som en generell regel er prinsippet om lavest mulig legemiddelforbruk i svangerskapet det beste. Det innebærer at terskelen for
å behandle små «vondter» og plager bør være særlig høy i denne
perioden.
Amming og legemidler
De fleste legemidler passerer over i morsmelken i mindre mengder. Hvor mye legemiddel som finnes igjen i melken avhenger av
legemidlets egenskaper og melkens sammensetning. Det er viktig
å forstå at konsentrasjonen av legemiddel i morsmelken er mye
mindre enn i morens blod.
71
Nyfødte barn har begrenset evne til å bryte ned og kvitte seg med
avfallsstoffer i forhold til andre barn og voksne. Derfor skal vi utvise spesiell aktsomhet i forhold til legemiddelbruk i de første ukene
etter fødselen. I de tilfellene hvor det er nødvendig at mor bruker
medisiner, er en god regel å innta legemidlet så lenge før amming
som mulig.
På samme måte som gravide bør også ammende bruke legemidler kun når det er høyst nødvendig. Selv om mor retter seg etter det
overnevnte budskapet, finnes ett legemiddel som er vanlig å bruke
i ammeperioden. Det heter Syntocinon, og letter utdrivningen av
melken fra brystet slik at barnet suger mindre anstrengt.
Barn og legemidler
Når det gjelder bruk av legemidler til barn er det viktig å tenke over
at barn ikke betraktes som små voksne. Det tar tid før et barns organer og farmakokinetikk er ferdig utviklet. Med andre ord er det viktig
å ta hensyn til barnets alder og utviklingstrinn når det er aktuelt å gi
legemidler fordi absorpsjon, distribusjon og eliminasjon er annerledes enn hos voksne. I noen tilfeller absorberes legemidler i større
grad enn hos voksne og i andre tilfeller i mindre grad. Barn har forholdsvis stor kroppsoverflate i forhold til kroppsvolumet. Dette gjør
at opptaket av legemidler som smøres på huden kan bli forholdsvis
større enn hos voksne. Mengden fett er liten i en barnekropp og det
påvirker distribusjonen, og på grunn av mangelfullt utviklede enzymsystemer i leveren er eliminasjonskapasiteten også mindre enn hos
voksne. Dette kan føre til opphopning av legemiddel og forgiftning.
Barn må ikke
regnes som små
voksne.
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
Dersom det ikke finnes noe alternativ til tablett, må vi forsikre oss
om at deling eller knusing av tablettene ikke ødelegger virkningen.
Når vi skal lage til en dose fra en flaske med flytende legemiddel,
er det viktig å bruke et medisinmål som gir korrekt oppmåling. På
apoteket har vi måleskjeer og målebeger som gir en nøyaktig dose,
og skjeer fra kjøkkenskuffen anbefales ikke. Til en del legemidler
følger det også med doseringsutstyr. Du som jobber på apotek skal
påse at kunden har nødvendig utstyr for måle opp doser.
Noen ganger smaker legemidlet så vondt at barnet nekter å ta legemidlet eller brekker seg. For å kamuflere den vonde smaken kan
de fleste legemidler blandes i litt saft eller mat. Da er det viktig at
vi forsikrer oss om at alt blir oppspist. Mange barn får en eller flere
ganger en infeksjon som gjør at de må bruke antibiotikamikstur.
Som apotekansatt bør du da huske å gi beskjed om at barnet må
skylle munnen etter medisineringen
Legemidler kan ha fine farger og form som sukkertøy slik at de
kan virke fristende for barna og forsyne seg av. Husk derfor alltid å
oppbevare medisiner på et sted hvor barna ikke har tilgang. Dette
gjelder også besteforeldre som har hyppige besøk av barnebarn.
Alle legemidler skal være merket med «Oppbevares utilgjengelig
for barn».
72
73
Legemidler og eldre
Geriatri handler om sykdom hos eldre. Med økende alder øker
hyppigheten av sykdommer og plager og dermed behov for behandling. Eldre utgjør en stadig større andel av befolkningen og de
er klart den gruppen med høyest forbruk av legemidler. Når vi her
snakker om eldre tenker vi oss aldersgruppen fra 65 år.
Legemidler til barn doseres vanligvis etter kroppsvekt. De overnevnte forskjeller innebærer at det, med få unntak, må gis relativt
mindre legemiddel per kg kroppsvekt til barn sammenlignet med
voksne.
Legemiddel til
barn doseres vanligvis etter kroppsvekt.
Noen ganger kan barn faktisk få motsatt reaksjon av legemidler
sammenlignet med voksne. For eksempel kan det oppkvikkende
stoffet amfetamin benyttes i behandlingen av hyperaktive barn.
I den grad det er mulig bør vi bruke legemiddelformer som er egnet
til barn. Miksturer, stikkpiller og smeltetabletter er legemiddelformer som er gode alternativer til barn. De litt større barna har gjerne
litt motforestillinger mot å bruke stikkpiller. Det behøver de da heller ikke hvis legemidlet også finnes som mikstur eller smeltetablett.
Kroniske lidelser opptrer ofte blant de eldste i befolkningen og
medfører kontinuerlig bruk av legemiddel og gjerne flere typer
samtidig. Denne polyfarmasien øker faren for bivirkninger og feilbruk. Det foregår både overforbruk og underforbruk av legemidler
blant eldre, men overforbruk er mest vanlig.
Med aldringsprosessen utløses fysiologiske endringer(for eksempel
redusert nyrekapasitet) i kroppen vår - noen er naturlige, andre
er sykelige. Dette gjør at kroppen håndterer legemidlene annerledes, og effekten av mange legemidler påvirkes. Noen legemidler
som beroligende midler og blodfortynnende midler, kan få sterkere effekt enn før, mens andre legemidler får svakere effekt. Eldre
er også mer utsatt for bivirkninger som forvirring, svimmelhet og
blodtrykksfall. Spesielt kan kombinasjon av sterke smertestillende,
sovemidler og psykofarmaka føre til forvirringstilstander.
Polyfarmasi betyr
bruk av mange legemidler samtidig.
Riktig bruk av legemidler
Riktig bruk av legemidler
«Bruk liten pille til liten dame» er det et geriatrisk slagord som
sier. Og når den lille damen i tillegg er gammel blir dette enda
viktigere.
De fysiologiske endringene som følger med det å bli eldre gjør
at en tynn, liten dame på 50 kilo ikke bør få samme dose legemiddel som en stor kraftig mann. Under preparatomtalene i FK hører
begge disse til under doseringforslag til voksne.
74
Geriatri handler
om sykdom hos
eldre.
Årsaker til endrede legemiddeleffekter:
• Redusert kroppsvekt som gjør at eldre lettere får opphopning av
legemidler, som igjen kan før til forgiftning.
• Redusert nyrefunksjon som medfører nedsatt evne til å skille ut
legemidler gjennom nyrene. Dette er av størst betydning for legemidler som skilles ut uomdannet gjennom nyrene, fordi det kan
skje opphopning og i verste fall forgiftning av legemidlet.
• Redusert leverfunksjon kan føre til endret eller redusert evne til å
metabolisere legemidler. I verste fall kan det medføre opphopning
og forgiftning.
• Bruk av flere legemidler samtidig kan fører til økt sannsynlighet
for feilbruk.
• Svekket hukommelse medfører at viktig informasjon blir glemt.
• Dårligere fingerførlighet medfører vansker med å håndtere og
åpne pakninger
Hovedbudskapet blir etter det vi nå har lært:
Legemidler må ofte doseres lavere hos gamle enn hos unge og middelaldrende.
Oppgaver
1. På hvilken måte er halveringstiden avgjørende for hvor ofte et legemiddel må doseres?
2. Hva er «Steady state»?
3. Hva er et terapeutisk område?
4. Tror du legemidler som selges uten resept har stort eller lite terapeutisk
område? Begrunn svaret.
5. Forklar sammenhengen mellom inntatt dose og den virkningen vi oppnår.
6. Forklar hva en legemiddelinteraksjon er.
7. Kan interaksjoner forekomme bare mellom legemidler? Forklar.
8. Hvilke egenskaper finner vi ofte hos legemidler som gir de alvorligste
interaksjonene?
9. Fortell litt om hvordan apoteket arbeider med interaksjoner.
10. Forklar begrepet compliance.
11. I teksten er det nevnt noen forhold som kan påvirke compliance. Drøft
hvordan vi på apoteket kan være med på å fremme riktig legemiddelbruk gjennom å påvirke disse forholdene.
12. Hva menes med en legemiddelform?
13. I teksten er det nevnt noen av de fordelene tabletter har. Diskuter hva
de ulike punktene innebærer.
14. Diskuter hva som kan være årsaken til at legemiddel i Norge inneholder
lite fargestoff sammenlignet med andre land.
15. Hvorfor kan ikke en tablett bare inneholde virksomt stoff?
16. Når kan det være hensiktsmessig å bruke en smertetablett?
17. Hva er spesielt med en enterotablett?
18. Hvordan er en depottablett bygd opp, og hva er fordelen med en denne
type tabletter?
19. Hva skal en resoritablett merkes med, og hvorfor?
20. Hva mener vi med ikke-doserte legemiddelformer?
21. Hvilken aldersgruppe bruker mye mikstur? Begrunn svaret.
22. Hva menes med legemidler til parenteral bruk? Gi noen eksempler.
23. Når kan det være aktuelt å gi et legemiddel rektalt?
24. Hva er en suppositorie?
25. Har et depotplaster systemisk eller lokal virking? Forklar.
26. Hva er et inhalasjonspreparat og hvilken sykdom forbinder du helst med
disse legemiddelformene?
27. Lag en kortfattet beskrivelse av hvordan henholdsvis turbuhaler og
diskus skal brukes. (For å løse oppgaven må du ha tilgang på demonstrasjonsmateriell.)
28. Hva menes med legemiddelformer som gir lokal effekt? Gi noen eksempler.
29. Kjenner du noen legemiddelformer som kan utnyttes til både lokal og
systemisk effekt?
30. Hva er teratogen effekt?
31. Hvilke skadevirkninger kan legemidler ha på et foster i:
a. Begynnelsen av svangerskapet?
b. De siste månedene av svangerskapet?
32. Hvorfor er det nødvendig å ta hensyn til bruk av legemidler i ammeperioden?
33. Hva er bakgrunnen for at barn ikke skal betraktes som «små voksne»
når det gjelder bruk av legemidler?
34. Hva er årsaken til at eldre bruker betydelig mer legemidler enn resten
av befolkningen?
35. Hva er bakgrunnen for at eldre ofte bør ha lavere legemiddeldoser enn
unge og middelealdrende?
75
Kapittel 5
Folkemedisin
Kompetansemål:
Eleven skal kunne redegjøre for folkemedisinsk tradisjon.
Når du har lest dette kapitlet skal du kunne forklare hva vi mener med begrepet folkemedisin, og redegjøre for legemiddelkulturen og den folkemedisinske tradisjonen i Europa og andre deler av verden gjennom tidene og
fram til nå.
Folkemedisin
Folkemedisin
Legemidler og remedier i oldtiden
78
En farmekopé er en
samling skrifter som
fastsetter hvilke
kvalitetskrav som
gjelder for droger,
kjemikalier o.l., og
for framstilling av
legemiddel.
Papyrus Ebers’
Behandling av astma:
En beskrivelse av
hvordan vi skal varme
en blanding av urter
på en steinhelle, og
den som lider skal
inhalere røyken.
Legemidler og remedier har vært en viktig del av ulike kulturer
helt tilbake til oldtiden. Historier og funn fra Kina, India og arabiske områder viser at ganske avanserte medisinske tradisjoner var
utviklet for tusener av år siden. Folk levde ofte i nær kontakt med
naturen og hadde gode kunnskaper om hvilke planter som var giftige, hvilke som kunne brukes som medisiner, kosmetikk, fargestoffer og mat. Denne kunnskapen bygde på mange generasjoners
samlede erfaring og visdom. I tillegg til å bruke den kunnskapen de
hadde, var behandling av syke ofte forbundet med magi og overtro.
Det var ikke nok at man kjente til riktig plante, man måtte også
tilbrede «medisinen» i henhold til/følge de riktige ritualer og beskrivelser, og medisinen måtte kanskje inntas på spesielle måter, for
eksempel i forbindelse med fullmåne.
Fra oldtiden og fram til midten av forrige århundre utgjorde
medisiner laget av planter en viktig del av det legene hadde å tilby
pasientene sine. Bruken av urtene (uklart) konsentrerte seg etter
hvert om de symptomene pasientene hadde, hva som kunne være
årsaken og de forskjellige plantenes virkning. Fra ca. 2700 år f.Kr.
har det blitt funnet leirtavler i biblioteket i Ninive (i Irak, i dag
heter byen Mosul) som inneholder resepter og opptegnelser over
mange legemidler. Blant annet omtales «brun droge» (opium) og
kardemomme, som ble brukt mot tannverk. De kjente også til forskjellige legemiddelformer, og på disse steintavlene finner vi beskrivelser av hvordan legemidlene lages og brukes.
I Egypt som ofte kalles farmasiens vogge, ble det for 3500 år
siden laget en beskrivelse av sykdommer og legemidler mot dem.
Dette er sannsynligvis «verdens første farmakopé».
Dette dokumentet ble oppdaget i Luxor i Egypt i 1873–74
og er oppkalt etter en tyske vitenskapsmann Georg Ebers, og kalles
derfor Papyrus Ebers. Papyrus Ebers inneholder 811 resepter og
mer enn 700 droger fra plante-, dyre- og mineralriket. Den beskriver også tilberedning av legemidlene og hvordan og hvorfor de skal
brukes. Den er på mange måter moderne, men i tillegg til fornuftig
legekunst trylleformularer finnes det også oppskrifter på magiske
behandlingsmåter. Det finnes blant annet beskrivelser av hvordan
bønner skal leses under tilberedning av legemidler.
Gamle tradisjoner i Hellas, India, Kina, og Romerriket
Den kjente greske legen og filosofen Hippokrates (ca. 300 f.Kr.)
blir omtalt som «legekunstens far» fordi han var den som la fundamentet for medisin som en vitenskapelig gren. Hippokrates mente
at sykdom ikke var av guddommelig opprinnelse, men hadde en
naturlig forklaring. Han overførte tankegangen fra læren om de
79
Hippokrates’ fire
elementer overført til
kroppsvæskene.
fire elementer til menneskekroppen, med
sin lære om kroppsvæskene. Han mente at
sykdom var et uttrykk for ubalanse mellom
kroppsvæskene, og at man ved hjelp av legemidler skulle gjenopprette balansen, og han
la stor vekt på balansert kosthold, gymnaskikk, luft, sol, vann og god hygiene. Han
beskrev også omkring 400 medisiner laget
av planter.
I det første hundreåret av vår tidsregning
skrev den greske legen Diskorides et fembinds verk om medisinplanter og bruken av
Lever
ILD
varm
Gul galle
tørr
Blod
Milt
LUFT
JORD
Hjerte
Svart
galle
fuktig
kald
Hjerne VANN Slim
HFA 5.2
Folkemedisin
80
Folkemedisin
dem – De materica medica. Bøkene inneholder også tegninger av
plantene og en detaljert beskrivelse. De omtaler i alt ca 500 arter.
Disse bøkene kom til å ligge til grunn for praktisk talt alle europeiske bøker om dette emnet de neste 1600 år.
I Roma ble farmasien videreutviklet. Mange av legene der ble
hentet fra Hellas, og en av dem het Galenos (131–201 e.Kr). Galenos holdt seg til Hippokrates sine teorier og satte spor etter seg i legevitenskap og farmasi i flere hundre år gjennom sin beskrivelse og
systematisering av sykdommer og legemidler. I dag har vi uttrykket
galenisk farmasi – læren om legemiddelformene som er oppkalt
etter Galenos. Romerriket vokste seg sterkt på begynnelsen av 100tallet og dette førte til at en lang rekke urter og medisinplanter ble
spredd utover store deler av Europa. Urter som for eksempel dill,
sar, rosmarin, persille, hvitløk, sennep, mynte, isop, timian, salvie
og basilikum som vi også bruker i dag. Klostrene tok vare på disse
urtene, og på kunnskapen om bruken av dem også etter romerrikets fall. I de gamle klosterhagene ble de tradisjonelle urtene, som
munkene var blitt avhengige av i sin legepraksis, tatt godt vare på.
Klostrene kunne ha både sykehus og apotek. Det ble også undervist
i medisinske emner. I en opptegnelse fra et kloster i St. Gallen finnes 16 bed med medisinske planter. Klosterskolene anses som en
forløper til middelalderens mest berømte medisinske skole Salerno,
skolen som ble et mønster for vitenskap og forskning i Europa.
81
Gamle tradisjoner i Norge
I Norge var det få leger og lite utbygd helsestell. Derfor var det ofte
katolske prester som praktiserte medisinske kunnskaper. Ellers var
det kvakksalvere og såkalte kloke koner som ga folk flest hjelp ved
sykdom.
Disse kloke konene hadde kunnskap om urters virkning og bruk
ved forskjellige lidelser, og ble ofte oppfattet som overnaturlige på
grunn av sine evner og sin kunnskap om trolldommens innviklede
system. Det var ofte en oppfatning at den syke kunne være invadert
av onde makter og at en del av det å helbrede gikk ut på å drive ut
disse onde maktene. Det var derfor viktig at de ulike urtene ble innsamlet og tilberedt på spesielle måter for at de skulle ha virkning.
Kjerringråd
I dag har vi en lang rekke av det vil kaller kjerringråd for ulike
plager som kan trekkes tilbake til disse kloke konene selv om
kanskje ikke alle er like gode, kan flere av disse kjerringrådene ha
noe for seg. Det har blitt utgitt flere bøker, og er stadig programmer både på TV og i radio hvor vi tar for seg ulike kjerringråd, og
ikke minst i dersom vi leser i ulike ukeblader vil vi finne denne
typen tips og råd.
Det finnes kjerringråd for nesten alt, og en del av disse har ofte
utspring i bruk av urter og planter som vi også i dag kjenner til har
effekt mot disse plagene. Bruk av karve mot luft i magen, ingefær
mot kvalme og bruk av hvitløk i ulike varianter, etc. kan vi finne
i mange kjerringråd. Dette er droger som vi senere skal se har en
erfaringsmessig effekt på disse problemene.
Det er også en del kjerringråd som kan virke litt «snåle» eller
kanskje spesielle.
I boka Kjerringråd for små og store plager finner en bl.a. et kjerringråd mot forkjølelse og tette bihuler. Rådet er å bruke fiskepudding: «Usaltet, hjemmelaget fiskepudding brukt som varmt omslag
over panna ved tette bihuler. Man skal dampkoke fiskepuddingen
(den skal ikke vær våt), pakke den inn i et klede og legge den på
panna ned mot nesa. Der skal den ligge til den begynner å bli kald.
Den samme fiskepuddingen kan varmes opp igjen og behandlingen
Folkemedisin
Folkemedisin
kan gjentas etter behov. Fiskepuddingen kan også brukes som lindrende varmepakning om du skulle være plaget med stiv nakke og
vond rygg.»
At et varmt omslag skal kunne hjelpe er forståelig, men hvorfor
det absolutt må være usaltet, hjemmelaget fiskepudding, kan virke
litt merkelig.
Legemidler i moderne tid
82
Fra 1600–1700-tallet ble det stadig større skille mellom folkemedisin og skolemedisinen. Det ble gjort store oppdagelser innen realfag som kjemi og dette ga grunnlag farmakologien. Farmakologi
er læren om hvordan legemidler framstilles, lagres, virker, doseres
og omdannes i kroppen (legemiddelvitenskap). Man konsentrerte
seg om å skille ut ulike virkestoffer fra plantene, og studerte videre
virkningen disse stoffene hadde på menneskekroppen.
Flere av de legemidlene vi bruker i dag er utviklet på grunnlag
av gamle urtemedisiner, et av de mest kjente er digitoxin som brukes i behandling av hjertesvikt. Digitotalisglykoksidene kommer
fra planten revebjelle (digitalis purpurea). En annen plante som har
gitt og fortsatt gir råstoff til forskjellige legemidler er opiumsvalmuen (papaver somniferum). Vi har morfin og kodein som brukes
som smertestillende, kodein som brukes som hostedempende, noskapin som hostedempende, loperamid som har peristaltikkhemmende virkning og er virkestoffet i f.eks. Imodium som brukes ved
akutt diaré. I tillegg blir den produsert i stor målestokk illegalt til
bl.a. heroinproduksjon.
I de senere årene har flere land godkjent røyking av cannabis for å
dempe kvalme og stimulere matlyst hos kreftpasienter i siste fase.
Cannabis blir også forsøkt brukt til å dempe spasmer hos de med
multippel sklerose (MS) og andre nervelidelser. I Norge ble cannabis brukt som legemiddel mot søvnløshet, nervøsitet, astma og
andre lidelser fram til 1965.
I dag er cannabis ikke en lovlig plante å dyrke i Norge, men
det har blitt oppdaget flere illegale «cannabisfarmer». I tillegg kan
nevnes kinin som brukes til behandling av malaria og kommer fra
kinabark.
På 1800-tallet begynte den organiske kjemien å skyte fart, dette
førte til at ble i stand til å lage syntetiske legemidler. Omkring 1845
kom anestesimidler som eter, kloroform og lystgass. Rundt 1900
kom acetylsalisylsyre som har en forløper i naturen, salisylsyre,
som finnes i barken på piletrær og som ble bruk som smertestillende middel i mer enn 1000 år. Vi kan også nevne penicillinet som
ble oppdaget i 1929 av Alexander Flemming, dette var en svært
viktig oppdagelse som førte til at mange liv ble reddet. Videre ut-
83
over kom stadig nye og mer spesifikt virkende legemidler og i tiden
etter 1945 kom en masse nye legemidler på markedet.
I 1971 ble fant en sveitsisk legemiddelfirma en sopp i jorda på
hardangervidda i Norge. Fra denne ble det isolert et stoff som heter
ciclosporin som er et stoff som hemmer immunforsvaret. Denne
oppdagelsen førte bl.a. til at transplantasjoner av fremmede organer til mennesker ble mer vellykket. Den som fikk det nye organet
ville ikke så lett støte dette fra seg. Ciclosporin blir i dag som de
fleste andre legemidler produsert syntetisk
I dag blir nesten alle de skolemedisinske legemidlene produsert
syntetisk. Det brukes i dag mye penger på legemiddelforskning og
det er bare en brøkdel av de legemiddelstoffene som det forskes på
som gir resultater.
Begrepet folkemedisin kan vi si er summen av kunnskaper, erfaringer og tanker folk gjennom tidene har gjort seg om sykdommer
og helbredelsesmåter
Interessen for bruk av urter og andre folkemedisinske tradisjoner har økt kraftig rundt om i verden. Man ser ofte at en del av
disse midlene har virkning, de er ikke så sterktvirkende og risikoen
for bl.a. bivirkninger blir ofte heller ikke så stor.
Oppgaver
1. Hvorfor tror du det kalles kjerringråd?
2. Finn ulike kjerringråd, for eksempel for forkjølelse, tannpine, luft i magen og andre mageplager.
Kapittel 6
Naturlegemidler,
naturmidler og droger
Kompetansemål:
Eleven skal kunne informere om bruk av droger, naturlegemidler og naturmidler og andre alternative midler som selges i apotek.
Når du har lest dette kapitlet skal du:
• kunne forklare forskjellen på et naturmiddel og et naturlegemiddel, og ha
kunnskap om hvilke krav som stilles til et naturlegemiddel
• kunne forklare hva en droge er, og kunne redegjøre for innsamling, foredling og lagring av droger
• kunne enkelte latinske navn inklusive navn på plantedeler
• kunne redegjøre for hvordan de ulike plantedelene tillages for å trekke ut
de virksomme stoffene
• kunne redegjøre for hva vi mener med finhetsgrad, og når de ulike finhetsgradene skal brukes
• ha kunnskap om de vanligste urtene
• hva noe kunnskap om alternative behandlingsformer
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Forskjellen mellom naturlegemidler og naturmidler
Hva er et naturlegemiddel?
Et naturlegemiddel inneholder stoffer fra naturen som har vært
brukt i folkemedisin. Som oftest inngår planter, men det kan også
vær stoffer fra dyreriket, i visse tilfeller også mikroorganismer, salter
og mineraler i sin opprinnelige form eller i bearbeidet form. Naturlegemidler er godkjent og merket med «Naturlegemiddel godkjent
av Statens legemiddelverk».
I dag er alle naturlegemidlene som er godkjent, basert på planter.
86
Hva er naturmidler?
Det selges også i apotek, helsekostforretninger og andre steder en
del produkter som er merket naturmidler. Disse har ikke godkjenning fra Statens legemiddelverk, men er også produkter som er basert på folkemedisinske tradisjoner.
Hvilke krav stilles, og hvem skal godkjenne naturlegemidlene?
• Det må kunne dokumenteres at naturlegemidlets innholdsstoffer
har vært tradisjonelt brukt i Europa eller Nord-Amerika i minst 30
år, har anerkjent effekt og er tilstrekkelig sikre. Det kan gjøres unntak fra regelen om 30 år hvis forskning støtter den tradisjonelle
bruken.
• Krav til godkjenning av naturlegemiddels kvalitet er like strenge
som for vanlige legemidler.
• Naturlegemiddel må være egnet til egen behandling. Det betyr at
legemidlet skal brukes til «lettere» sykdomstilstander som ikke
krever legekontakt.
• Naturlegemidler som brukes for plager som er vanskelig å vurdere
på egen hånd eller som kan skyldes alvorlig bakenforliggende
sykdom, skal være merket med en anbefaling om å ta kontakt med
lege før preparatet benyttes.
• Det er kun stoffer som kan tas gjennom munnen, påføres hud eller
som brukes lokalt på slimhinner som kan være naturlegemidler.
• Naturlegemidlene skal ikke være tilsatt rene kjemisk definerte,
virksomme stoffer eller blandinger av slike stoffer, og det omfatter
også isolerte kjemiske definerte bestanddeler fra planter eller dyr.
• Naturlegemidler skal ikke inneholde reseptfrie stoffer/droger.
Tillatelse til salg av naturlegemidler
Helsekost og dagligvarebutikker, og andre steder som har tillatelse
til å selge matvarer har lov til å selge naturlegemidler. Naturlegemidler kan også selges på postordre.
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Det er imidlertid ett unntak for salg av godkjente naturlegemidler
og det gjelder produkter som inneholder johannesurt (prikkperikum, hyperikum perforatum). Johannesurt kan påvirke effekten av
en god del andre legemidler (har interaksjoner med andre legemidler), ofte slik at de brytes raskere ned og dermed får kortere
virketid, og naturmidler med innhold av johannesurt kan derfor
bare selges gjennom apotek.
Bivirkninger av naturlegemidler
Selv om dette er produkter som kommer fra naturen kan de ha
uheldige effekter. Som oftest er bivirkningene av naturlegemidlene
milde. Lett magebesvær eller allergiske reaksjoner kan forekomme
for de fleste matvarer, og det gjelder også naturlegemidler. Enkelte
naturlegemidler har flere bivirkninger enn andre, og visse grupper
mennesker er mer utsatt for bivirkninger enn andre. Naturlegemidlene har vær brukt i lengre tid i folkemedisin før de godkjennes,
men innrapportering av bivirkninger fra midler som har vært brukt
uten legetilsyn er ofte mer mangelfull enn for legemidler som har
vært foreskrevet av lege slik at vi vet mindre om bivirkninger av naturlegemidler enn fra andre legemidler. I dag skal også farmasøyter
rapportere inn bivirkninger til Bivirkningsnemnda og det kan nok
føre til at det også kommer mer innrapportering av bivirkninger fra
naturlegemidler.
Folk med spesielle helseproblemer vil ofte være mer utsatt for alvorlige bivirkninger ved bruk av naturlegemidler og liknende produkter (naturmidler, helsekostpreparater etc.). Følgende grupper
bør derfor være litt mer forsiktig med ukritisk bruk av naturlegemidler. Det gjelder personer med:
• allergier
• alvorlige sykdommer
• nedsatt nyrefunksjon
• nedsatt leverfunksjon
• transplantasjoner
• høy alder (eldre)
Personer som bruker andre legemidler eller har spesielle helsetilstander bør rådføre seg med lege før bruk av naturlegemidler og
liknende produkter.
På grunn av manglende dokumentasjon for sikkerheten av
mange naturlegemidler og liknende midler til gravide, ammende
og barn, bør ikke naturlegemidler anbefales brukt til disse. Vi ser at
det på pakningene står at de ikke skal brukes av barn under 12 år,
gravide eller ammende uten etter råd fra lege.
87
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Interaksjoner mellom naturlegemidler og andre legemidler
Som sagt tidligere bør en som bruker andre legemidler rådføre seg
med legen før man begynner med et naturlegemiddel. Naturlegemidler, matvarer, helsekostprodukter og stoffer fra naturen kan
også påvirke effekten av enkelte typer legemidler. F.eks. kan inntak
av grønne grønnsaker (brokkoli, spinat etc.), mye hvitløk, gingko
biloba (kinesisk tempeltre), tranebær etc påvirke effekten av det
blodfortynnende legemidlet Marevan. Grapefruktjuice kan også
påvirke effekten av visse typer legemidler f.eks. immunosuppressive midler (ciclosporin, tacrolimus) som ofte brukes i forbindelse
med transplantasjoner.
88
Immunsuppresive
legemidler virker
dempende på immunforsvaret. De
brukes ofte for å
forhindre at organ
støtes bort etter
en transplantasjon.
Det naturlegemidlet som vi imidlertid vet kan virke inn på en rekke
andre legemidler, er som tidligere nevnt johannesurt, og mange typer legemidler vil kunne få en redusert virkning, som for eksempel:
• immunosuppressive midler
• blodfortynnende midler (warfarin)
• HIV-midler
• digitoxin
• teofyllin
• litium
• epilepsimedisiner
• prevensjonsmidler (hormonelle)
Visse antidepressive midler og midler mot migrene kan sammen
med johannesurt få en forsterket effekt og dermed økt risiko for
alvorlige bivirkninger eller forgiftninger.
Godkjente naturlegemidler i Norge
Det er i dag (2009) 28 ulike preparater som er godkjent av Statens
legemiddelverk og har markedsføringstillatelse, men det er ikke
sikkert at alle er i handelen, det bestemmes av den enkelte produsent/importør.
Disse inneholder til sammen 15 ulike planter som vi skal nevne
kort her, en mer utfyllende beskrivelse av de forskjellige naturlegemidlene finner du på www.legemiddelverket.no. I kapittel 7 finner du mer om naturlegemiddel.
89
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Felles for alle naturlegemidler er at de bare kan gis til voksne og barn over 12 år,
og de skal heller ikke brukes av gravide og ammende. Det er fordi vi ikke kjenner
til virkningene hos barn, og vi har heller ingen garanti for at de ved bruk ikke kan
skade foster eller spedbarn.
90
91
Eføy, timian og lakris finnes i samme naturlegemiddel og brukes ved forbigående hoste og
katarr i øvre luftveger.
Ginko-Biloba: Kinesisk tem-
Hestekastanje finnes i
Johannesurt: Prikkperikum
peltre bedrer blodsirkulasjonen og finnes i naturlegemidler som hjelper for kalde
hender og føtter.
naturlegemiddel som brukes
ved hevelse og uro i beina.
er det eneste naturlegemidlet som bare er tillatt solgt
i apotek. Johannesurt blir
brukt ved lett uro forbigående innsovningsbesvær og
nedstemthet.
Løvetann finnes i to ulike
Peppermynteolje finnes i et
Purpursolhatt finnes i ulike
naturlegemidler for urinveiene. I det ene som brukes
ved mildt urinvegsbesvær
finnes løvetann sammen
med melbærblad, og i det
andre som har en mild
vanndrivende effekt finnes
løvetann sammen med kjerringrokk.
naturlegemiddel som brukes
ved milde forkjølelsessymptomer som nysing,
hoste, tett nese og sår hals
(irritasjon i luftveiene), samt
ved oppblåst mage og som
slimløsende middel.
naturlegemidler som flytende dråper og tabletter.
Purpursolhatt virker forebyggende og lindrende ved
forkjølelse og irritasjon i
øver luftveier.
Salvie finnes i et naturle-
Valerianarot finnes enten
gemiddel som brukes ved
forbigående overdreven
svetting, både nattsvette og
om dagen.
alene eller sammen med
melisse og humle i ulike naturlegemidler som har søvnframkallende, beroligende,
avstressende og avslappende
virkning
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Endringer i legemiddellovgivningen
92
Det har kommet nye forenklede søknadsprosedyrer for plantelegemidler i EU, og samme regelverk vil komme til å gjelde for EØSområdet.
Norge og de andre nordiske landene har lenge hatt naturlegemidler som en kategori legemidler, og denne nye ordningen med
tradisjonelle plantelegemidler har mange fellestrekk med den nåværende ordningen for naturlegemidler. Hensikten med dette EUregelverket er å gjøre markedet for tradisjonelle plantelegemidler i
Europa relativt likt. Det har vært store forskjeller mellom lovgivningen i de ulike EU- og EØS landene. Regelverket vil gi forbrukerne økt sikkerhet fordi det på sikt vil øke tilgangen til tradisjonelle
plantelegemidler med forhåndsgodkjent kvalitet.
Det vil da komme litt nye krav i forhold til godkjenningen enn
det er i dag. Det vil kreves at et produkt har vært medisinsk brukt i
30 år når søknaden leveres, hvorav 15 år skal være innen EU. Ellers
er det mye likt dagens ordning.
Bestemmelsene innebærer at naturlegemidlene som er godkjent i
dag vil miste sin godkjenning som naturlegemiddel 31. mars 2011,
og dersom det ønskes ny markedsføringstillatelse må det søkes på
ny etter det nye regelverket om plantelegemidler.
Naturlegemidler som ikke er plantebaserte vil sannsynligvis
fortsatt følge dagens krav til naturlegemidler.
Droger
Fra frisk urt til tørket droge
Når vi snakker om en droge, mener vi at vi bruker en lite bearbeidet råvare fra planteriket, mineralriket eller dyreriket. Det aller
mest brukte er fra planteriket der vi bruker forskjellige planter og
urter.
Drogene kan i mange tilfeller brukes direkte slik som vi finner
de på vokseplassen, eller etter enkel bearbeiding som f.eks. tørking.
Kvaliteten på de ulike drogene er avhengig av vokseplass, jordsmonn og klimatiske forhold sol, regn og temperatur. Det er i tillegg
viktig for kvaliteten hvordan plantene er høstet, samlet og senere
behandlet. De fleste urter vil gradvis tape sitt innhold av virksomme
og aromatiske stoffer ved lengre tids lagring f.eks. ved fordampning
og kjemisk nedbrytning. Dette vil gi drogen et lavere eller dårligere
innhold av de stoffene vi ønsker å bruke når vi anvender denne
urten. Har vi f.eks. kjøpt en stor pakke med krydder vil den tape
seg over tid, og vi vil gjerne automatisk bruke litt mer av krydderet.
Kjøper vi så en ny pakke og bruker den mengden vi brukte av den
gamle, kan vi fort merke at det blir sterkt krydret mat.
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Det er derfor viktig for at det skal bli et best mulig produkt at urtene behandles skånsomt på de ulike trinn i framstillingsprosessen.
De bør f.eks. oppbevares på lufttett emballasje beskyttet mot lys og
fuktighet.
Innsamling
For at urtene skal få best mulig kvalitet, og for at tørkeprosessen
skal bli enklere, bør de høstes når det er tørt i været. Blir de høstet
når de er fuktige eller i regnvær vil tørkeprosessen bli mer omfattende og det kan lett dannes mugg på urtene under tørking. En
annen faktor som påvirker innhøstningen er når planten er rikest
på de stoffene vi ønsker. Høstetidspunktet er avhengig av hva slags
plante det er og hvilken del av planten som skal brukes. Skal vi
bruke roten, bør denne høstes om høsten eller om våren før planten har begynt å vokse. Skal vi bruke blomstene bør disse høstes
når de akkurat har sprunget ut, og bladene bør høstes når de er
friske og nye og rett før planten skal blomstre, frø høstes når de er
modne, men før de har begynt å drysse.
Bearbeiding
Etter at en plante er høstet vil den langsomt visne og dø siden den
ikke lenger har tilgang på vann og næringsstoffer. For at ikke plantene skal bli ødelagt er det viktig at de blir omdannet til en mer
holdbar form så raskt som mulig. Etter at de er høstet må de renses
og bearbeides videre. Den mest vanlige formen for bearbeiding er
tørking. Under tørking vil vanninnholdet i planten eller plantedelen reduseres forholdsvis raskt. Tørking ned til 5 % vanninnhold
vil gi en holdbar droge. Plantene tørkes under ulike forhold etter
hva slags plante det er og hvilken del av planten det gjelder. Planter og urter som inneholder aromatiske stoffer, som f.eks. krydderurter, tørkes ved 20–40 °C, mens plantedeler som bark, ved og
røtter ofte tåler høyere temperaturer. For kvaliteten av de tørkede
drogene er det viktig at de har samme utseende, smak og lukt som
friske planter, men vekten skal bare være en åttedel av vekten planten hadde i frisk tilstand. Det finnes også andre måter å bearbeide
plantematerialet på f.eks. ved en slags gjæring eller fermentering
som det gjerne kalles. Da legges plantematerialet i tykke lag og det
tilføres fuktighet og varme. Denne gjæringsprosessen vil få fram
aromatiske stoffer med god smak og lukt, eller omdanne stoffer
med vond smak.
Eksempler på stoffer som har blitt fermentert er kakao, tobakk
og vaniljestang.
93
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Lagring og holdbarhet
Generelt bør de fleste drogene oppbevart i godt lukkede beholdere,
beskyttet mot lys og høy temperatur.
En droge med innhold av eteriske oljer vil ha kortere holdbarhet
da disse lett vil fordampe.
En droge som er hel vil gjerne ha bedre holdbarhet enn en droge i pulverform. En oppmalt droge i pulverform vil ha mye større
overflate som kan suge til seg fuktighet, og de eteriske oljene vil
også fordampe raskere. Derfor bør findelingen av en droge gjøres
så nær bruken som mulig.
94
Nomenklatur
Med nomenklatur mener vi hvordan navnet på den enkelte droge
er satt sammen på latin. Drogenavnet forteller ofte noe om selve
drogen. Det gir alltid en opplysning om plantens opprinnelse i forhold til artsnavn, og hvilke del av planten drogen er hentet fra. I tillegg kan navnet på drogen gi opplysninger om f.eks. form og farge
En oversikt over norsk /latin som sier noe om der forskjellige delen av
drogen som brukes:
Norsk
Løk
Rot
Rotstokk
Bark
Ved, tre
Blomst
Blad
Frukt
Frø
Hele urten
Fet olje
Aromatisk olje
Latin
Bulbus
Radix
Rhizoma
Cortex
Lignum
Flos
Folium
Fructus
Semen
Herba
Oleum
Aetherolum
Tilberedning av droger
En teblanding av urter består ofte av en eller flere hoveddroger med
virksomme stoffet og gjerne noen mindre støttedroger som skal forsterke effekten av hoveddrogene. Ofte er det også tilsatt tilleggsdroger for å bedre smaken, lukten eller utseendet.
Når vi skal bruke en droge som oftest finnes i form av en tørket
plante eller plantedel lager vi ofte et uttrekk med vann. Da trekkes den som te eller kokes, avhengig av hvilke del av planten vi
bruker.
Uttrekk
Skal vi lage te av myke plantedeler som blomst eller blad, lager vi
gjerne et uttrekk. Da kan vi lage en kopp te av 1 teskje tørket urt
som overhelles kokende vann. Dette lar vi trekke i ca. 10 minutter
før vi siler av drogen.
Har vi urter med høyt sliminnhold, de mest vanlig brukt her er
loppefrø og linfrø, tilbredes disse som kaldtvannsutrekk, ellers kan
virkestoffene bli ødelagt. Da heller vi kaldt vann over urten og lar
den stå å trekke i 10–12 timer.
Slike vandige uttrekk har begrenset holdbarhet pga vekst av mikroorganismer, men de kan holde seg i kjøleskap i ca. en uke.
95
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Avkok
Bruker vi harde, vedete plantedeler som bark, frø, rotstengler og
nøtter kreves mer varme for at det skal avgis virkestoffer til vannet.
Dette gjelder også for urter som inneholder tungt løselige forbindelser f.eks. kiselsyre og garvestoffer. Kjerrinrokk er eksempler på
en urt som må småkoke under lokk i 15 minutter for å få med de
ønskede virkestoffene bl.a. kiselsyren. De harde plantedelen hakkes eller knuses i biter, overhelles kaldt vann og kokes opp, deretter skal de småkoke i 10–15 minutter med lokk, før vi siler av
drogen.
Det er viktig at vi ikke bruker kokekar av aluminium ved tilberedning av urteavkok.
96
Det finnes også flere andre metoder for å trekke ut virkestoff fra
drogene. Vi nevner noen:
• Tinkturer som er spritholdige uttrekk av droger, det kanskje
mest kjente her er solhatt-tinktur.
• Vi kan lage ekstrakter som er vandige eller spriholdige uttrekk som er dampet inn gjerne til en bestemt konsentrasjon,
f.eks. lakrisekstrakt som brukes mye i hostesafter.
• Eteriske oljer er utvunnet av planter som gjerne har en aromatisk duft, og mange av de samme plantene brukes i tørket
form som krydder. De kan bli utvunnet på ulike måter ved
f.eks. destillasjon, kaldpressing, enfleruance (dette er en spesiell måte å trekke ut eteriske oljer med en fet olje som siden
skilles fra) eller til teknisk bruk ekstraksjon med organiske
løsemidler.
• Aromatiske vann er en eterisk olje der vi løser opp en eterisk
olje i vann, f.eks. rosenvann.
• Fete oljer som ofte blir utvunnet av nøtter eller frø, f.eks.
jordnøttolje og soyaolje.
• Sirup. Da har vi et tyktflytende sukkerholdig uttrekk, f.eks.
polygala sirup som vi kan finne i en del hostesafter.
Finhetsgrader
De ulike drogene som har blitt innsamlet, tørket og bearbeidet skal
ofte brukes til forskjellige ting. Skal vi trekke en te av en droge bruker vi helst drogen lett oppkappet, den kvaliteten som ofte brukes
sier vi er 4 mm, det vil si at drogen passerer en sikt hvor hullene i
sikten er 4 x 4 mm.
Bruker vi drogen som krydder vil vi gjerne ha den mer pulverisert, og de fleste drogene vi bruker som krydder, er drogen malt
slik at den passerer en sikt hvor hullene er 0,2–0,7 mm i størrelse.
Vi bruker også en del droger hele, eller vi kjøper de hele og
maler de selv før bruk. Gjør vi det, vil vi gjerne bevare aromaen og
Naturlegemidler, naturmidler og droger
smaken i drogen (krydderet) bedre. De eteriske oljene vil fordampe
raskere fra en allerede malt droge enn en som er hel slik at krydderet taper seg i smak.
Legemiddelklassifisering
Om en urt (droge) skal regnes som legemiddel eller ikke bestemmes av Statens legemiddelverk.
I Forskrift om legemiddelklassifisering fra 01|.01.2000 er det
listet opp hva som regnes som legemiddel(legemiddellisen), hva
som regnes som urter (urtelisten), og en del spesifiserte unntak fra
legemiddellisten (unntakslisten).
Om et stoff regnes som legemiddel avhenger av hva det utgir seg for
å være. Tenker vi på definisjonen av et legemiddel: Med legemidler
forstås stoffer, droger og preparater som er bestemt for eller utgis for
å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker
eller dyr, eller ved innvortes eller utvortes bruk påvise sykdom.
§ 1 Legemiddellisten er en eksempelliste og med det menes at stoffer som i kjemisk sammensetning, ved egenskaper eller ved medisinsk virkning kan sies å være svært like på stoffer på listen, regnes
også disse som legemidler.
§2 Unntakslisten tar for seg en del stoffer, droger eller preparater
som omfattes av den alminnelige legemiddeldefinisjonen, men som
likevel ikke regnes som legemidler. F.eks. kan nevnes preparater til
tilberedning av medisinske bad som gytjebad, svovelbad, og dessuten tran.
§3 Urtelisten er en fullstendig liste over alle urter som er vurdert.
Her kan vi finne ut om en urt er vurdert og om den er klassifisert
som legemiddel, og i så fall om den er reseptpliktig, eller om den er
klassifisert som handelsvare. Her kan vi bl.a. finne at en del urter
er klassifisert som legemiddel, men det er gjort unntak for bruk til
krydder. Denne listen finnes både i en latinsk/norsk og en norsk/
latinsk versjon. Dersom en urt ikke står på denne listen må den
vurderes av Legemiddelverket før den kan tillates omsatt.
97
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Noen av de mest brukte og omtalte drogene
i Norge i dag
Bruken av droger og naturbaserte produkter blir stadig mer populær, mange vil helst unngå syntetisk framstilte stoffer og sverger til
naturmidler, naturlegemidler og andre droger. Hvilke droger som
er mest «populære» i bruk kan variere, ofte kan det komme omtale
i ulike aviser og ukeblader samt på ulike TV-programmer som påvirker bruken av disse.
98
Her er det listet opp noen av de i dag kanskje mest kjente og brukte
drogene, men det finnes mange flere. Er du interessert i bruk av
planter og urter til medisinsk bruk finnes mange ulike nettsteder
og bøker om dette temaet.
Aloearter
Aloe vera kommer fra en plantetype som kalles sukkulenter, det er
planter der stengler og blad er tykke og rike på plantesaft, aloe vera
gel. Vi kan bruke denne gelen direkte fra planten og mange har en
aloeplante til medisinsk bruk som de kapper av og tapper for plantesaft f.eks. til å smøre på ved sår, brannskader o.l. I apoteket får du
kjøpt aloe vera som gel til bruk på huden til bruk ved ulike hudlidelser som solbrenthet, eksem, sår, irritert hud, insektbitt etc. Aloe
vera er også tilsatt en forskjellige etter sol produkter og også i en del
Naturlegemidler, naturmidler og droger
solkremer. Det finnes i dag utrolig mange forskjellige produsenter
av ulike Aloe vera produkter (her finnes mange forskjellige og alle
er kanskje ikke like seriøse) og det er et svært populært naturmiddel. Aloe er ikke reseptpliktig brukt kosmetisk og i f.eks. juice der
den brukes utblandet med vann, men brukes drogen som legemiddel etter at den er inndampet er den å regne som et legemiddel.
Den har en avførende virkning og effekten øker med dosen.
Anis
(Anisi fructus)
Her brukes tørre modne frukter (frø) fra anisplanten. Disse har en
aromatisk duft og en behagelig, søt smak og brukes gjerne som
krydder eller smaktilsetning i drops (Kongen av Danmark), bakverk, likører og konfekt. Anis har en slimløsende virkning og brukes i en del hostesafter, den stimulerer fordøyelsen, har en krampeløsende virkning og øker sekresjonen i kjertlene og er derfor en av
ingrediensene i ammete.
Stjerneanis
(Anisi stellati) brukes som hele belger ofte for det fine utseende og
er populære brukt i krydderbinding og dekorasjoner fordi de lukter godt og har et fint utseende.
Belladonna
(Atropa belladonna folium)
Her bruker vi bladene fra planten. Navnet belladonna betyr vakker dame og planten har fått dette navnet fordi den har en pupilleutvidende virkning som damene i eldre tider brukte for å få
store vakre og skjelfulle øyne. Dessverre
førte denne bruken til at de vakre damene mistet synet, men hva gjorde man
ikke for skjønnheten. Innholdsstoffene i
belladonnabladene er atropin, hyoscyamin og skopolamin som alle virker avslappende på glatt muskulatur. Atropin
brukes i dag i øyendråper for å utvide
pupillene ved undersøkelser etc. Det er
en sterktvirkende droge og selv i små
doser kan den gi munntørrhet pga nedsatt kjertelfunksjon, tar en større doser
kan en få hallusinasjoner og det er fare
for lammelse av pusteorganene. Skopolamin blir brukt i plaster mot reisesyke
og en av bivirkningene der er nettopp
hallusinasjoner.
99
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Dvergpalme
100
Blåbær
(Myrtilli fructus)
Blåbær er en av våre kraftigste antioksidanter. (Se kapittel 7 for mer
om antioksidanter.) Blåbær har i tillegg en rekke andre anvendelser
til medisinsk bruk. Tørket blåbær blir på grunn av høyt innhold av
garvestoff brukt mot diaré, vi kan enten tygge 15–20 tørkede bær,
eller vi kan bruke et avkok av de tørkede bærene. Blåbær inneholder vitamin A, B-kompleks og C i tillegg til en rekke andre stoffer.
Ønsker vi å spise blåbær for vitaminene og mineralene skyld anbefales friske bær eller blåbærsaft. Friske blåbær har ikke samme
stoppende effekten på diaré som tørkede bær, de kan heller være
lett avførende. Blåbær inneholder også det vi kaller flavoner som
har en gunstig effekt på forskjellige øyenlidelser da disse styrker
blodsirkulasjonen og dermed oksygentilførselen til øynene. På
grunn av de antioksidative virkningene i blåbær har de også god effekt på øyenlidelser som grå stær og netthinneforkalkning. Bladene
på blåbærplanten (Myrtilli folia) har også blitt brukt i medisinsk
øyemed, bl.a. som avkok til behandling av diabetes.
Brekkrot
(Ipecacuana radix)
Her brukes som navnet sier roten av planten som er en liten urt
som voksen i regnskogene. Roten blir samlet inn når planten er
ca. 3 år, da har den høyest innhold av virksomme stoffer. I små
doser blir drogen brukt som slimløsende middel i hostesafter f.eks.
Frølich hostemikstur til barn som på latin heter Mixtura ipecacuana. I større doser brukes brekkrot i det som heter Brekkmiddel til
barn som brukes til å framkalle brekninger f.eks. ved forgiftninger.
Brekkmiddel til barn er reseptpliktig og brekninger i forbindelse
med forgiftninger skal kun framkalles med helsepersonell tilstede.
(Sabal fructus)
Fruktene av dvergpalmen høstes når de er modne og tørkes for
bruk i flytende uttrekk og tabletter. Friske frukter benyttes til framstilling av et homøopatisk preparat som heter Sabal som i homøopatien brukes ved blære og urinvegsproblemer.
Virkestoffene i dvergpalme antas å hemme omdannelsen av testosteron til dihydrotestosteron, og siden man mener at godartet
prostatakjertelforstørrelse (Beningn prostatahyperplasi, BHP) er
knyttet til dannelsen av dihydrotestosteron som fører til at prostata vokser brukes dvergpalme som middel mot fortstørrelse av
prostata. Dvergpalme har også en antiøstrogen virkning, noe som
ytterligere bidrar til å gjøre urten effektiv i behandling av forstørret
prostata. Den er med andre ord en hormonundertrykker.
Dvergpalme blir også brukt ved andre underlivsplager som betennelser i prostata eller bitestiklene, smerter i eggstokkene, urinvegsinfeksjoner, nyrelidelser og impotens.
Einebær
(Juniperi fructus)
Bærene fra einerbusken er søte med en besk ettersmak. De brukes
enten til utvinning av eterisk olje (Juniperi aeterolum) som har en
bakteriehemmende, fordøyelsesfremmende, nyrestimulerende og
hudstimulerende effekt. Den eteriske olje brukes gjerne i midler
til utvortes bruk ved revmatiske plager. En må være forsiktig med
overdosering av einebær for store doser kan være skadelige for nyrene og bærene skal ikke spises av gravide.
Einebær brukes også som krydder, ofte i viltsauser ol, og i brennevin som gin og genever.
Fennikel
(Foeniculi fructus)
Her brukes også hovedsaklig frøene. Fennikel hører til samme
plantefamilie som anis, karve og koriander. Fennikel har siden
middelalderen vært brukt mot kolikk og nyrestein, utrekk av frøene har vært brukt som øyenvann. Virkningen av fennikel er lik
anis og fennikel er også en av ingrediensene i ammete. Fennikel har
også en slimløsende og beroligende effekt på ved hoste og har vært
brukt i mildt hostestillende miksturer.
101
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
i kortere perioder, helst ikke mer enn 2–3 måneder, og anbefales i
primært til personer som er 45–50 år eller eldre. Ginseng bør ikke
brukes av barn, gravide og ammende.
Gul voks
(Cera flava)
Bivoks utvinnes når vokstavler som er produsert av honningbien
blir smeltet. Etter smelting blir massen renset og «støpt» igjen i
plater. Den gule voksen lukter og smaker honning, og blir brukt til
støping og rulling av honninglys og andre naturprodukter.
Hvit voks
(Cera alba)
Gul voks blir blekt, og denne prosessen fører til at smak og lukt
av honning blir borte. Hvit voks brukes i enkelte kremer og leppepomader.
102
Humle
Ginseng
Et adaptogen er
en substanse som
øker kroppens
motstand mot
stress, og fremmer
en balanserende
effekt på kroppens
ulike systemer.
(Ginseng radix)
Ginseng betyr mannsrot på kinesisk og har vært regnet som kongen
over alle styrkende legeplanter. Ginseng er en av de eldste drogene
i kinesisk medisin, og den har vært brukt i over 500 år. Ginseng
vokste opprinnelig vilt i Asia (Nord-Kina, Nord-Korea, Japan og
Russland), men blir i dag dyrket både i disse landene og andre
land bl.a. Danmark. Her brukes også roten av planten og den bør
tidligst høstes etter fire år for at den skal ha tilstrekkelig innhold av
virksomme stoffer.
Ginseng har en adaptogen virkning og kan derfor gjenopprette
kroppslig balanse og øke motstandskraften mot stress og sykdommer. Den har i østasiatiske land blitt brukt i tusener av år til å dempe stress, styrke konsentrasjonen og øke den fysiske og mentale
yteevnen. Ginseng kan også virke som et afrodisiakum (middel til
å vekke eller øke kjønndriften).
Ginseng i dag brukes hovedsaklig som et sterkende middel når
man føler seg trett eller fysisk og mentalt svekket, som stressdemper og generelt når det er behov for mer energi. Ginseng finnes i
mange ulike produkter, også i sammensetning med f.eks. vitaminer. Man bør gjerne unngå koffein og andre sentralstimulerende
midler samtidig som man tar ginseng, og ginseng bør bare brukes
(Lupuli fructus)
Humle er en flerårig klatrende plante som vi kan se vokse på trær,
store busker og hus. Det finnes både hann- og hunnplanter på samme plante, og det er hunnplantens kongleliknende blomster som
er frukten som brukes. Humle brukes som krydder ved ølbrygging
pga. innhold av bitterstoffer. Humle har en svakt beroligende og
søvnfremmende virkning og inngår i naturlegemidler mot uro og
søvnvansker.
Hvetekimolje
(Tritici germinis oleum raffin)
Hvetekimolje er en fet olje som utvinnes av kimen (den delen av
kornet som danner nytt korn) på hvetekornet, og denne oljen har
et høyt innhold av vitamin E, som er en antioksidant og har en
gunstig virkning på kroppen. E-vitamin er et fettløslig vitamin og
bør ikke overdoseres.
Hvitløk
(Allium bulbus)
Hvitløk kan brukes enten i fersk tilstand, som vandig uttrekk, som
uttrekk i sprit (tinktur), i oljeuttrekk, tørket i tabletter og som olje i
myke kapsler. I hvitløk finner vi alliin som har en bakteriedrepende
virkning, og som hemmer gjæringsprosessen i mage- og tarmkanalen, er galledrivende, krampeløsende, bedrer blodfettbalansen
(kolesterolet) og virker blodtrykksregulerende.
Hvitløk brukes for å bedre kroppens immunforsvar og finnes i
et utall forskjellige kjerringråd.
103
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Ingefær
104
(Zinziberis rhizoma)
Ingefær har vært og blir fortsatt brukt
mye som krydder. Som droge bruker
vi roten – eller rotstokken av planten
enten som tørket droge eller som fersk
ingefær. Ingefær har en intens og sterk
smak, den har en stimulerende virkning på kretsløpet, virker luftdrivende,
styrker fordøyelsen og kan øke svettesekresjonen. Ingefær kan i tillegg virke
avførende, slimløsende og kan brukes i gurglevann til å motvirke
sår hals. Ingefær har også effekt mot kvalme og oppkast og dette
kan brukes ved reisesyke.
I folkemedisin ble prikkperikum brukt som uttrekk i te eller brennevin som nærmest et universalmiddel bl.a. mot fordøyelsesbesvær, kolikk, sykdommer i lever, galle og urinveger, ved kvinnesykdommer og mot snuer. I dag er det som antidepressivt middel
prikkperikum har størst anvendelse. Prikkperikum er registrert
som naturlegemiddel i Norge, og er det eneste naturlegemiddelet
som kun kan selges i apotek. Dette fordi en vet at prikkperikum
kan påvirke en del andre legemidler dersom de brukes samtidig (se
under naturlegemidler).
105
Jordnøttolje
(Arachidis oleum)
Jordnøttolje er en fet olje som framstilles ved kaldpressing av skrelte frø til peanøttplanten. Jordnøttolje har mild smak og er uten lukt
og den vil ved kjølig lagring stivne og bli litt salveaktig, men settes
den i varmt vann vil den raskt smelte igjen. Jordnøttolje bruke en
del utvortes i ulike kremer og salver samtidig som den brukes som
matolje. En del allergikere kan reagere på peanøtter og vil da også
reagere på jordnøttolje, noe en bør ta hensyn til i matlagingen.
Johannesurt/prikkperikum
(Hyperici herba)
Johannesurt eller prikkperikum som den ofte kalles vokser vilt i
store deler av Norge. Det har vært knyttet mye magi og trolldom
til bruk av denne urten. Man kan bl.annet finne at hvis man bar
prikkperikum på seg, beskyttet det mot feber og forkjølelse, gjorde
soldater usynlige og tiltrakk seg kjærlighet. Planter som ble samles på midtsommeraften eller på en fredag og båret på kroppen
holdt mentale sykdommer på avstand og kurerte melankoli. Når
prikkperikum ble plassert i et vindu beskyttet den mot lynnedslag,
brann og onde ånder. Både blomstene og bladene kan brukes til
dette formålet. Urten kunne også tørkes over midtsommerbålet og
henges nær et vindu for å holde spøkelser, trollmenn og andre som
vil en vondt borte fra huset, og den kunne brennes for å forvise
ånder og demoner.
Hvis planten ble lagt under hodeputen til en ugift kvinne, ville
hun drømme om sin tilkommende mann. Urten kunne brukes i
ritualer, eller bæres for å oppdage andre magikere, og en gang i
tiden ble den holdt mot munnen på anklagde hekser i et forsøk på
å tvinge dem til tilståelse.
Johannesbrød
(Ceratonia siliqua fructus)
Johannesbrød kommer fra i området rundt Middelhavet og på den
Arabiske halvøy. Den er en belgfrukt og er beslektet med bønner og
erter. I følge kristendommen skal døperen Johannes i løpet av sitt
opphold i ørkenen, kun ha spist denne frukten, derfor har den fått
navnet Johannesbrød.
Johannesbrød er rik på karbohydrater og kalorier, har lite proteiner og fett, men mye kalsium, i tillegg til å inneholde litt fosfor,
kalium og jern. Den har en søt smak. Blir mye brukt i desserter og
kaker, og kan spises som snacks. Johannesbrød har bevist seg å
være effektiv for å lette diaré hos småbarn. Johannesbrødmel som
er mel fra den tørkede frukten finner vi i Arobon som brukes ved
diaré hos barn.
Naturlegemidler, naturmidler og droger
106
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Kamille
Kardemomme
(Matricria flos)
Brukes enten som tørket plante eller som eterisk olje. Den viktigste
bruken av kamille i våre dager er som middel mot magesår og sår
på tolvfingertarmen, ved mage- og tarmkatarr, til å lindre kolikk, til
heling av utvortes sår og andre hudplager, som et avslappende middel, og til å lette symptomene ved forkjølelse og influensa. Giktsmerter kan dempes ved å gni inn eterisk olje av kamille utblandet
i en vegetabilsk olje på det gjeldende stedet. Slik olje, eller salver
som inneholder oljen, er rensende og lindrer kløende hudlidelser
som for eksempel eksem. Et kompress av kamilleblomster har vært
brukt til behandling av isjias, og kan også hele sprukne og ømme
brystvorter. Avkok av kamille blir også brukt som gurglevann mot
betennelse i munn og svelg.
(Cardiamomi fructus)
Kardemomme tilhører samme plantefamilie som ingefær, men her
bruker vi frøene som ligger inne en frøkapsel. Disse frøene inneholder en eterisk olje som gir kardemomme en karakteristisk lukt og
smak. Kardemomme skal ha en fordøyelsesfremmende effekt, og
vi kjenner den mest brukt som krydder i bakverk og drikker f.eks.
sammen med ingefær, nellik og kanel i gløggkrydder.
Kanel
(Cinnamomi cortex)
Ekte kanel er det vil kaller ceylonkanel. Drogen kommer fra innerbarken på greinene til kanelbusken. Barken er hvit når den høstes,
men rulles sammen og blir brune under tørking og blir slik vi kjenner de som kanelstenger. Kanelbark ble i antikkens Hellas brukt til
te og drukket for å dempe en urolig mage, dempe kvalme og klarne
synet. I dag kjenner vi kanel mest brukt som krydder i bakverk og
i annen mat og drikke. Hvem spiser vel grøt uten å strø på kanel og
sukker. Kanel har også blitt brukt som smaktilsetning i hostesafter
og i munn og gurglevann samt utrørt i vann mot diaré.
Karve
(Carvi fructus)
Karveplanten er i samme familie som anis og fennikel, og også her
er det frøene vi bruker. Karve er en gammel medisin og krydderplante som har vært brukt gjennom tidene for ulike lidelser i fordøyelsessystemet. Karve hindrer gassansamlinger i tarmen og motvirker oppblåsthet. Karve er en av drogene som inngår i ammete
sammen med fennikel og anis. De som har stomi(pose på magen)
får ofte tips om å tygge litt karve for å unngå luft i tarmen siden de
ikke har kontroll over luften som kommer i posen. Karve brukes
også som krydder i ost- og kålretter.
Kjerringrokk
(Equeseti herba)
Kjerringrokk, eller åkersnelle som vi ofte kaller den, vokser som
ugras i veikanter, åkrer og hager, er en av de mest solgte og brukte
drogene vi har i apoteket i dag. Kjerringrokk inneholder kiselsyre
og i dag benyttes drogen hovedsaklig som et middel ved ulike plager i urinvegene på grunn av den vanndrivende effekten. Skal en
lage te av kjerringrokk må planten kokes i ca. 15 minutter for at en
skal få trukket ut de virksomme stoffene (kiselsyren).
Kjerringrokk har også en adstringerende effekt, og den kan
brukes til sårbehandling, å stanse neseblod og andre blødninger.
På grunn den gunstige virkningen på hud, hår og negler tilsettes
gjerne kjerringrokk i urtebaserte kosmetiske produkter og sjampo.
Den har også blitt brukt til ulike omslag og bad til behandling av
utslett og andre hudproblemer.
Av friske planter lages det et homøopatisk preparat som heter
Equesetum. Dette brukes mest til behandling av blærekatarr og
plager knyttet til urinvegssystemet, samt at det gis til barn som har
problemer med sengevæting.
107
Naturlegemidler, naturmidler og droger
108
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Kryddernellik
Loppefrø
(Cariophylli flos)
Drogen er brune, tørkede blomsterknopper fra planten, og de må
derfor samles inn før planten blomstrer. Kryddernellik har en sterk
aromatisk duft, og vi kjenner den kanskje best som nellikspiker
som vi setter i appelsin til jul. Den inneholder en eterisk olje, Cariophylli aetherolum, som inneholder et stoff som heter eugenol som
brukes av tannleger som desinfeksjonsmiddel ved bl.a. rotfylling,
og som et lokalt smertestillende middel ved infiserte, overfølsomme
tannhalser. Et kjerringråd for tannpine er å tygge på en nellikspiker
eller ta litt nellikolje på en bomullsdott å legge på tannen.
Kryddernellik brukes mest som krydder, og sammen med kanel, kardemomme og ingefær brukes den bl.a. i gløggkrydder, samt
i bakverk, syltetøy, desserter mm.
Den eteriske oljen brukes en del innen aromaterapi, hvor den
har en varmende og stimulerende effekt. Den kan være irriterende
på huden, og må derfor fortynnes mye i en baseolje før den brukes
(Psylli semen)
På samme måte på som linfrøene sitter det slimstoffer i skallet til
loppefrøene. Sliminnholdet her er på 18–20 %. Loppefrø blir i likhet med linfrø brukt som et volumøkende avføringsmiddel. Det
finnes også volumøkende avføringsmidler basert på loppefrøskall,
Vi-siblin og Lunelax.
Lakrisrot
(Liquirita radix)
Her brukes drogen for det meste i form at et oppløselig ekstrakt.
Vi ekstraherer lakrisrot med vann og damper inn dette uttrekket,
da får vi et sort stoff med en søt og karakteristisk smak (extractum
glycyrriza). Lakrisekstrakt blir igjen løst opp og brukes i ulike hostesafter som slimløsende middel og som smakstilsetning, samt i en
rekke halspastiller og drops for å lindre ved forkjølelse, hoste og
sår hals.
Linfrø
(Lini semen)
I frøskallet på linfrøene finnes 3–6 % slim, og dette fører til at linfrø
har en volumøkende effekt på tarminnholdet fordi vannet blir tatt
opp. Linfrø blir derfor regnet som et volumøkende avføringsmiddel
siden det økte volumet på tarminnholdet fører til at peristaltikken
(tarmbevegelsene) øker. Slimet vil også virke smørende på tarmen
slik at det blir lettere for avføringen og passere. Det er viktig at man
drikker rikelig med væske for at den avførende virkningen av linfrø
skal bli optimal.
Oljen i linfrøende inneholder omega-3 og er en plantekilde til
denne fettsyren. Linolje ble tidligere tilsatt fargestoffer og brukt som
bindemiddel i maling. Linfrø bør ikke brukes i for store mengder
da de også inneholder cyanid glukosider som omdannes til blåsyre
og i større mengder kan gi forgiftning.
Løvetann
(Taraxaci herba: løvetannurt, Taraxaci radix: løvetannrot, Taraxaci radix cum herba:
løvetannrot med skudd).
Løvetann er ikke bare et utidig ugress, det er
også en medisinplante som har blitt brukt i
hundrevis av år. De unge løvetannbladene
kan brukes som salat, blomstene kan brukes til å legge vin og løvetannrøttene har
blitt brukt til bl.a. kaffeerstatning. Planten
er rik på mineraler, særlig kalium og jern,
og på vitaminene B, C og betakaroten. Løvetann har blitt brukt for sin vanndrivende
virkning, den har også en stimulerende effekt på fordøyelsen og stoffskiftet og virker
rensende for kroppen. Et kjerringråd mot vorter har vært å bruke
den hvit saften i stengelen, men den kan også virke irriterende på
huden.
Løvetann er også en av ingrediensen som inngår i ammete.
Av løvetann lages et homøopatisk preparat som kalles Taraxacum. Midlet benyttes bl.a. ved fordøyelsesbesvær, betennelse i galleblæren og ved gallestein.
Mandelolje
(Amygdalae oleum)
Mandelolje er kaldpresset olje fra fruktene på mandeltreet, disse
inneholder ca. 50 % fet olje. Mandelolje blir ofte brukt som en baseolje i aromaterapi og ellers som massasjeolje.
Misteltein
(Viscum album)
Hippokrates omtalt misteltein som et godt middel mot epipepsi.
Misteltein har også en blodtrykksendende effekt og har som droge
blitt brukt til behandling av høyt blodtrykk
Misteltein er innholdstoffet i Iscador, et antropsofisk legemiddel
som har blitt brukt som tilleggsbehandling behandling av kreftpasienter for å forlenge levetiden.
109
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Nype
(Cynpspati fructus sine seminibus)
Det finnes både dyrket og ville nyperoser og frukten inneholder
askorbinsyre – C-vitamin og den gir derfor et C-vitamintilskudd. Vi
bruker gjerne tørket nype uten frø til nypete, eller nypeekstrakt som
under 2. verdenskrig var med å danne grunnlaget for legemiddlefabrikken Weifa. Weifa produserer fortsatt nypeekstrakt, men er i dag
mer kjent for Paracet, Ibux og andre legemidler.
Opiumsvalmue
110
(Papaver somniferum)
Den smertestillende effekten av opiumsvalmuen har vært kjent
siden antikkens tid. Til å begynne med brukte man hele planten som smertestillende middel, men etter hvert fant man ut at
man kunne framstille råopium av melkesafta i frøkapslene. Etter
at planten er avblomstret snittes frøkapslene og plantesafta siver
ut som en brunlig seig masse, denne blir så skrapet av og hver
kapsel kan gi 0,02–0,05 g opium. Opium er grunnlaget for flere
viktige legemiddelstoffer som f.eks. morfin, kodein, papaverin og
noskapin.
Morfin brukes som smertestillende, kodein som smertestillende
og hostedempende, og begge disse vil kunne gi rus og tilvenning.
Noskapin som bruke som hostetillende har ikke rusfremmende effekt og vil heller ikke føre til tilvenning.
Det dyrkes også en stor del opiumsvalmue som går til produksjon av heroin og i enkelte land som Burma, Afghanistan, Laos og
Pakistan foregår en stor illegal produksjon av opium som brukes til
å produsere heroin som smugles inn i Europa og USA.
Pepper svart/hvit
(Piperis nigri/albi fructus)
Svart pepper får vi når de umodne fruktene av pepperbuksen
høstes og tørkes raskt. Hvit pepper fås ved at de modne fruktene
legges i vann noen dager, deretter fjernes det ytterste skallet og
de tørkes. Hvit pepper får derfor en finere smak og aroma enn
sort pepper. Pepper er en av de mest brukte krydder vi har i
dag.
Revebjelle
(Digitalis purpurea folium)
Bladene fra Revebjelle inneholder digitalisglykosidene digitoksin
og digoksin som i dag finnes i hjertemedisinen Digitoxin. Drogen
stimulerer hjertet til roligere og mer økonomisk hjerterytme, samtidig som hjertemusklene trekker seg bedre sammen og blodgjennomstrømningen øker. Digitalis i større mengder kan være svært
111
Naturlegemidler, naturmidler og droger
giftig, 2–3 gram tørket digitalisblad, eller 12–18 gram friske blad er
tilstrekkelig dose til å ta livet av et voksent menneske, og revebjelle
regnes som en svært giftig plante.
(Ricini oleum)
Ricinusolje er en fet olje fra frøene til planten Ricinus communis. Ricinusolje er også kjent under navn som amerikansk olje og lakserolje og bruken av oljen har vært som et effektivt tarmstimulerende
avføringsmiddel. Før i tiden tok gravide kvinner ricinusolje for å
påskynde fødselen, men slik brum hører historien til.
annet krydder, og det setter derfor karakteristisk smak og farge
til kjente retter som den franske fiskesuppen bouilabaisse, spanske paella, risotto og lussekatter. På grunn av den høye prisen
på safran brukes ofte gurkemeie som en erstatning, men den
har ikke den samme aromaen og smaken. Brukt i urtemedisin
har safran en varmende og hjertestyrkende effekt, den bedrer
fordøyelsen og er svettedrivende og beroligende. Safran er giftig
i større doser og var tidligere brukt som et abortframkallende
middel, derfor bør gravide være forsiktig med bruken av safran.
(Dødelig dose angis til 20 g daglig, mens 10 g kan vær abortframkallende.)
Rosmarin
Salvie
(Rosmarini folium/aetherolum)
Rosmarin brukes enten frisk eller tørket som krydder. Den eteriske oljen i rosmarin har stimulerende virkning på nervesystemet og virker hudstimulerende ved ulike typer smerte. Den har
også en oppkvikkende virkning og virker fordøyelsesfremmende,
krampeløsende og bakteriehemmende derfor blir den mye brukt
i aromaterapi.
(Salvie folium)
Salvie er en av de aller eldste legeplantene vi kjenner til. Den omtales visstnok for første gang på 6000 år gamle leirtavler, og har
vært benyttet og omtalt opp gjennom århundrene helt til vår egen
tid. Planten ble spredt rundt i Europa, først av romerne og siden
av munkene. Salviens vitenskapelige navn kommer av det latinske ordet salvare, som betyr «å helbrede». Det finnes flere klassiske utsagn som forteller at salvien var høyt verdsatt og kunne
brukes til det meste. Medisinsk brukes salvie i dag blant annet
mot halsonde, treg mage, uregelmessig menstruasjon, nattesvetting, og som mildt varmende tonikum. Urten har en litt varm,
bitter og astringerende smak. Den eteriske olje i salvie kan gi en
lettere forgiftning dersom den blir brukt over lengre tid. Et naturlegemiddel som finnes på markedet inneholder salvie og brukes
for å forhindre svette.
Ricinusolje
112
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Safran
(Stigma croci)
Drogen kommer fra plantens arr og griffelspisser som tørkes ved
svak varme og det trenges 80 000 blomster for å få samlet 100 g
av drogen. Dette gjør at safran har en svært høye kilopris og er
verdens dyreste krydder. Som krydder har safran en mild, men
meget aromatisk og spesiell aroma som ikke minner om noe
Senegarot
(Polygalee radix)
Senegarot har en karakteristisk lukt og en skarp smak. Den inneholder ca. 10 % av det vi kaller saponiner som er et «såpeliknende»
stoff og som har god effekt til gjøre slim mer tyntflytende og lettere
å hoste opp. Senegaroten finner vi i apoteket i polygalae syrupus
som brukes som slimløsende i en del hostesafter.
Sennep svart/hvit
(Sinapis semen/sinapis albae semen)
I dag selger apotekene sennep til jul, og de fleste bruker kanskje
sennep sammen med ketsjup på maten.
Sennep har en hudirriterende virkning og øker blodgjennomstrømningen i vevet. Den har derfor blitt brukt i plaster og i smørelser til reumatiske plager og muskelsmerter.
113
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Senna
(Senna folium/senna fructus angustifoliae (sennesbelg))
Senna regnes som en av våre mest avførende legeplanter, og brukes både innen skolemedisinen og naturmedisinen. Bladene brukes som te og er et kraftig tarmstimulerende avføringsmiddel. Det
finnes i dag flere avførende preparater som inneholder de aktive
sennaglykosidene, bl.a. kan vi nevne Pursennid og Sennokot som
vi kjenner som tarmstimulerende avføringsmidler. Sennaglykosidene inneholder en gruppe glykosider som kalles antrakinonglykosider.
Naturlegemidler, naturmidler og droger
opp til 0,5 % uten at det blir regnet som legemiddel og i hudpleiemidler er det tillatt med konsentrasjoner opp til 2 %. Denne
klassifiseringen kom fra SLV i 2000 pga innrapporterte bivirkninger som svie, kløe og allergiske reaksjoner som følge av bruk av
tetreolje.
Tetreolje virker antiseptisk på sopp, virus og bakterier og har
vært brukt som antiseptikum ved sårbehandling, mot akne og andre hudproblemer, den har også blitt brukt som insektmiddel og i
massasjeoljer for ømme og stive muskler.
Timian
Solhatt
114
(Encinacea radix)
Solhatt har vært som antiseptisk og blodrensende middel mot
giftige bitt og stikk, og mot tannverk og som blodrensende middel. Et av virkestoffene er echinakosid, som er et antibiotisk glykosid, dette stoffet finnes i hele planten, ikke bare i roten. Encinaceauttrekk har i eksperimenter vist å ha en viss hemmende
virkning på ulike typer virus, spesielt på virus av influensatyper.
Solhattuttrekk vil også virke aktiverende på kroppens immunsystem slik at det blir gjerne anbefalt å bruke ved første tegne på
influensa eller forkjølelse, eller som forebyggende i influensatider. Mange hevder at en del av denne effekten er placeboeffekt,
men solhatt er bevist å være lite skadelig så det dersom man ønsker å unngå en influensa eller forkjølelse kan det være forsøket
verdt. Purpursolhatt er registrert som naturlegemiddel i Norge,
og vi finner også tilsetning av solhatt i ulike sugetabletter som
brukes ved forkjølelse.
Tempeltre – Gingko biloba
(Gingko biloba folium)
Tempeltre er det eldste levende tre i verden og det har vist seg
at det er et svært hardført tre som er motstandsdyktig mot forurensning. I de særegne bladene på tempeltreet, som egentlig er
et bartre, finnes de virksomme stoffene ginkoflavonglukosidene.
De er karutvidende, samtidig som de fremmer gjennomblødning
i vevene, og de har en gunstig virkning på gjennomblødning bl.a.
i hjernen. De blir derfor brukt ved senilitetsproblem, svimmelhet
og hodepine.
Tetreoje
(Melaleucae aetheroleum)
Den eteriske olje fra tetreplanten regnes som et legemiddel og det
er satt krav til salg av denne utenfor apotek. Brukt i kosmetiske
produkter og munnvann etc kan den brukes i konsentrasjoner
(Thymi herba, Thymi aetherolum)
Timian brukes i dag hovedsaklig som krydder. Den har medisinsk
vært brukt ved ulike plager som hoste, astma og magebesvær, og
vi kan finne timian i hostemiksturer og munnvann. Bladene på timianplanten inneholder en eterisk olje, tymol, som har en sterkt
desinfiserende virkning.
Tranebær
(Vaccinum macrocarpon)
Tranebær vokser vilt i Norge på myrer over store deler av landet,
de er relativt små og ikke så lette å finne. De ulike tranebærproduktene som vi har i Norge er imidlertid laget på en type tranebær
som kalles amerikansk tranebær, disse er større og gir mer bær
enn de viltvoksende tranebærene. De norske artene av tranebær
har samme egenskapene som den dyrkede, men de er som sagt
vanskelige å finne.
Tranebær har en bakteriehemmende, vanndrivende og blodsukkersenkende effekt, og brukes i dag i ulike produkter til behandling
og forebygging av urinvegsinfeksjoner enten som tranebærjuice eller i ulike kapsler med tørket ekstrakt.
Ullfett
(Adeps lanae)
Ullfett er et voksprodukt fra hårcellene til sauen. Ullfett kalles
også lanolin og vi finner bl.a. lanolin i kremer beregnet på såre
brystknopper. Lanolin kan ta opp (emulgere) vann og brukes derfor en god del i ulike salver. Ammeinnlegg av lanolin-ull anbefales
spesielt om vinteren, da de vil absorbere lekkasjen av morsmelk
og gjøre slik at man kjennes tørr og varm, og unngår brystbetennelser. Det har også blitt populært å bruke klær av lanolin-ull til
spedbarn.
115
Naturlegemidler, naturmidler og droger
116
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Valeriane/legevendelrot/baldrianrot
Homøopati
(Valerianae radix)
Det er de delene av planten som vokser under jorda, roten (radix)
og rotstammen (rhizoma) som brukes medisinsk og røttene samles av
planter som er to til tre år gamle. De graves vanligvis opp om høsten
etter at planten har begynt å visne, men de kan også samles om våren
før bladutviklingen. Røttene av vendelrot lukter lite når de er friske,
men får en sterk lukt når de tørker, ofte beskrevet som lukten av sure
sokker. De fleste mennesker synes det er en vond lukt, men en av ti synes roten lukter godt. Mange katter, rotter og meitemark blir tiltrukket
av denne lukten. Vendelrot virker nerveberoligende, og brukes som
beroligende middel (sedativ) ved søvnløshet og nervøse hjertelidelser.
Som sovemiddel har planten vist seg å gi både bedre søvnkvalitet og
lengre søvn, uten å gi «hangover» neste morgen, slik som mange syntetiske sovemedisiner kan gi. Planten er heller ikke vanedannende ved
lang tids bruk. Valeriane eller legevendlerot som den gjerne kalles er
registrert som naturlegemiddel i Norge og inngår i ulike legemidler
med mildt beroligende og mildt søvnframkallende effekt.
Ordet homøopati stammer fra de to greske ordene homois, som betyr liknende, og pathos, som betyr lidelse eller sykdom. Dette avspeiler homøopatiens hovedprinsipp nemlig at en sykdom kan leges
av et stoff som framkaller liknende symptomer som pasientens.
For å illustrere dette kan det gjøres et forsøk med rød løk, allium cepa.
Når man kutter og hakker rød løk i små biter vil man etter hvert
kjenne ulike symptomer fra nese og øyne. Kjenn godt etter hvilke
symptomer du kjenner. I homøopati brukes allium cepa til behandling av høysnue der man ofte har blanke, hovne rennende øyne,
tett rennende nese og konstant nysing, og dette er gjerne de samme
symptomene vi kjenner når vi kutter løk.
Ølgjær
(Faex medicinale)
Ølgjær oppstår som et biprodukt ved ølbrygging og samler seg som
et slamlag på bunnen av gjæringskaret. Medisinsk gjær er utvasket
og tørkede gjærceller fra gjærsoppen Saccharomyces cerevisae, og
det har en karakteristisk lukt og smak. Ølgjær inneholder B-vitaminer, men ikke B12, som kun finnes i animalske produkter.
Alternativ medisin og behandling
Når vi snakker om alternativ behandling, er det som alternativ til
skolemedisinsk behandling. Begrepet alternativ medisin omfatter
mange ulike ikke-skolemedisinske behandlingsformer. I dag regnes at det finnes ca. 15 000 personer som driver med alternativ
behandling i Norge, mens det finnes ca. 20 000 leger i Norge i dag.
Når det gjelder alternativ behandling kan det være vanskelig å skille mellom de som er seriøse og de som er mer spekulative, og det
finnes liten eller ingen kontroll med de som driver med alternative
behandlingsopplegg. Skal man vurdere alternativ behandling bør
man tenke på om det skal gjøres i stedet for tradisjonell skolemedisinsk behandling, eller om det kanskje heller bør gjøres som et
supplement til tradisjonell skolemedisinsk behandling.
Vi skal se litt nærmere på et par av disse alternative behandlingsformene som vi kjenner til og som vi kommer i kontakt med
på apoteket.
Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann (1755–
1843) som først satte homøopatien i system, Hippokrates hadde
allerede 400 år f.Kr. uttalt at «sykdom elimineres gjennom midler
som kan framkalle liknende symptomer» og Parcelsus hevdet at
«det samme må helbredes med det samme».
Hahnemann arbeidet som lege, men mente at en del av behandlingsformene som ble brukt den gang bl.a. årelating, tarmskylling
med avføringsmidler og store doser av legemidler som ga alvorlige
bivirkninger, ikke var å foretrekke. Hahnemann argumenterte heller for bedre allmenn hygiene, bedre kosthold, frisk luft, mosjon og
bedre boforhold. Han begynte å oversette medisinske artikler og
under dette arbeidet kom han over en beskrivelse av legemiddelet
kinin, som ble brukt til å kurere malariafeber, hvor det kom fram
at kinin også kunne framkalle malarialiknende symptomer. Han
testet ut dette og flere andre teorier om andre legende stoffer (som
arsenikk og belladonna) på seg selv og andre friske forsøkspersoner. Hovedprinsippet for homøopati er at et stoff, som i normale
eller store doser er i stand til å framkalle visse symptomer, i små
doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med tilsvarende
symptombilde.
Hahnemann fortynnet hvert middel ved å riste det kraftig eller
støte det hardt mot en fast overflate etter hver fortynning. Midlene
virket fortere og var mer effektive enn de mer konsentrerte løsningene – de hadde sterkere virkning (var mer potente) selv om de var
svakere.
Etter mange års prøving og feiling kom Hahnemann, som også
var farmasøyt, fram til en totrinns framstillingsmetode som førte
til at medisinenes skadelige virkning ble fjernet, samtidig som den
legende effekten ble bevart.
I homøopatien blir potens brukt for å beskrive et middels oppløsningsgrad eller styrke.
117
Naturlegemidler, naturmidler og droger
118
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Råstoffet (f.eks. en plante eller deler av en plante) løses i en blanding av 90 % alkohol og 10 % destillert vann. Blandingen oppbevares i 2–4 uker, ristes innimellom og blir til slutt presset sammen,
den væsken en da får kalles mortinktur. Mortinkturen fortynnes
videre med en blanding av alkohol og vann etter det vi kaller
desimalserien(D) 1 del mortinktur og 9 deler fortynningsmiddel,
eller etter centimalserien (C) hvor det brukes 1 del mortinktur og
99 deler fortynningsmiddel. Mellom hver fortynning ristes den fortynnede tinkturen kraftig. Nummeret til en homøopatisk middel
viser hvor mange ganger denne fortynningen er foretatt. Har et legemiddel betegnelsen D6, betyr det at det har blitt fortynnet 1/10,
6 ganger, og har det betegnelsen C 30 har fortynningen 1/100 blitt
foretatt 30 ganger. Disse fortynningene (potenseringene)
9/10 oppløsningsstoff
fører til at legemidlene blir mer potente når det gjelder
S
deres evne til å stimulere kroppens legende krefter, jo flere
1/10
ganger de er fortynnet. Dette fører til at mange av de homøopatiske midlene er fortynnet så kraftig at det ikke kan
påvises noe molekyl av det oppløste og fortynnede stoffet i
løsningen. En lov som heter Avogadros lov hvor det er vist
at en fortynning over 6 x 10 23 ikke vil inneholde noen
molekyler, en fortynning på D24, altså at den er fortynnet
1/10 24 ganger vil derfor ikke inneholde et eneste moleRistingsprosess
kyl av de opprinnelige stoffene.
9/10 oppløsningsstoff
D1
1/10
Ristingsprosess
D3
D6
D12
D30
D200
1M
10M
Homøopati er en holistisk form for medisin, det vil si at
det tas hensyn til hele mennesket. Man tar hensyn til den
individuelle fysiske og psykiske tilstanden til den personen
som skal behandles og alle vil få en individuell behandling. Homøopatiske midler hjelper kroppens immunsystem til å hjelpe seg selv, når en sykdom bryter ut, ses det i
homøopatien på som et tegn på at kroppen prøver å rette
opp eller fjerne en ubalanse i kroppen. Den homøopatiske
farmakopeen inneholder over 2000 stoffer, av disse benyttes 200–300 hyppig av norske homøopater.
Homøopater har ikke etter loven ikke lov til å behandle
allmennfarlige smittsomme sykdommer eller andre alvorlige sykdommer eller lidelser.
Homøopatiske midler er klassifisert som legemidler av
Statens Legemiddelverk og fås kun på apotek. De fleste er
reseptfrie, men midler til injeksjon er reseptpliktige. Homøopatiske medisiner er produsert ved farmasøytiske fabrikker bl.a. i Tyskland, England og Sverige og produsentene
tilfredstiller strenge farmasøytiske krav og retningslinjer.
Fortynningene blir som regel tilsatt melkesukker og legemidlene foreligger som som små piller eller kuler.
Homøopatisk medisin kan brukes både av mennesker og dyr. De
fleste midlene skal løses opp i munnen. Mat og drikke bør unngås i
minst en halv time før og en halv time etter inntak av homøopatisk
medisin, og man bør ofte holde seg borte fra kaffe, sort te, peppermynte og sterke krydder når man tar homøopatisk medisin, siden
dette er ting som kan svekke virkningen av de homøopatiske midlene. Det er ofte vanlig at en som bruker homøopatiske midler vil
oppleve det vi kaller en førstgangsforverring, dvs at man opplever
sykdommen enda verre før den går over til å bli bedre.
Det har også blitt utviklet en serie homøopatiske midler til bruk
i egenomsorg og enkelte apotek har, gjerne etter avtale med en homøopat, ulike homøopatiske midler på lager.
Apotekene bestiller i dag homøoatisk medisin fra Norges Naturmiddel Sentral (NNS) som er hovedgrossist for homøopatiske
midler.
På hjemmesiden til Norges Naturmiddelsentral www.nn-s.no
kan du finne mer informasjon om homøopatiske midler og andre
produkter til alternativ behandling.
Aromaterapi
Aromaterapi er en fellesbenevnelse for ulike bruksmåter av eteriske
oljer. Den første som brukte ordet «aromaterapi» var den franske
kjemikeren Rene Maurice Gattefosse da han i 1928 ga ut en bok
med samme navn. Han oppdaget de eteriske oljenes egenskaper da
han engang brant seg på hånden og ved en tilfeldighet fikk stukket
hånden i et kar med eterisk lavendelolje, og det viste seg at hånden
ble leget raskere og bedre enn forventet.
De eteriske oljene brukes først og fremst ved massasje, men også
til bad, kompresser, inhalering osv. Oljene skal virke både fysisk
og psykisk, og bidra til å gjenopprette pasientens balanse. Når vi
bruker eteriske oljer til massasje må disse blandes ut i en baseolje,
mest brukt her er mandelolje eventuelt blandet med hvetekimolje,
avokadoolje, druekjerneolje eller jojobaolje. Eteriske oljer må ikke
brukes direkte på huden da de kan virke svært hudirriterende. Til
barn bør eteriske oljer brukes med forsiktighet, og ikke mer enn
halvparten av dosering til voksen. Gravide bør også generelt være
forsiktige med bruk av eteriske oljer og en del oljer bør ikke brukes
av gravide. Det kan nevnes basilikum, einebær, fennikel, kamille
(ikke første halvdel av svangerskapet), kanel, lavendel (ikke første
halvdel av svangerskapet), merian, nellik, pelargonium, peppermynte, rose, rosmarin, timian og sjasmin.
De eteriske oljene deles gjerne inn etter hvor raskt de fordamper.
Høye toner fordamper raskest og kvikker opp hjernen, de bruke da
oppkvikkende. Mellomtoner virker avbalanserende og vil ha en avslappende virkning, men lave toner avgis langsommere og vil virke
119
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Naturlegemidler, naturmidler og droger
beroligende. Når en aromaterapeut skal velge eteriske oljer vil han
ta hensyn til hele mennesket og de samme oljene vil nødvendigvis
ikke bli valgt til forskjellige personer.
Aromaterapi er i dag en relativt anerkjent alternativ behandlingsform, men det finnes ingen krav til godkjenning eller autorisasjon for å kalle seg aromaterapeut.
Akupunktur
120
Akupunktur er en av de mest brukte alternative behandlingsformene i Norge. Nær én million nordmenn har oppgitt å ha prøvd
akupunktur. Akupunktur praktiseres i hovedsak utenfor helsetjenesten, men flere sykehus tilbyr akupunktur og behandlingsformen
praktiseres mer og mer av leger. Akupunktør er ikke en beskyttet
tittel. Det betyr at hvem som helst kan kalle seg akupunktør uavhengig om behandleren har utdanning i faget eller ikke.
Ordet akupunktur er sammensatt av de to latinske ordene acus
som betyr nål, spiss og punctura som betyr å punktere, stikke. På
kinesisk kalles akupunktur Zhen Jiu som betyr nåling og varming
(moxa). Dette er de to mest brukte teknikkene innen akupunktur.
Akupunktur brukes i dag om behandling praktisert etter tradisjonell kinesisk medisin, men også om nyere former for akupunktur.
I akupunktur forklares sykdommer/lidelser som ubalanser eller blokkering i livsenergien, Qi. Qi sirkulerer i menneskekroppen
gjennom meridianene og gir næring til kroppens livsprosesser. Når
Qi ikke lenger flyter fritt, stopper opp eller kommer i ubalanse kan
vi bli syk. Hensikten med behandlingen er å få energien (Qi) til å
flyte fritt i meridiankretsløpet slik at vitale organer får næring fra
energien.
121
Naturlegemidler, naturmidler og droger
122
Teoretisk grunnlag
Yin og Yang er helt sentrale begreper. Yin representerer mørke, kulde og passivitet mens Yang står for lys, varme og aktivitet. I følge
denne teorien vil vekselvirkningen mellom de to utfyllende kreftene gjennomsyre og styre alt i universet, også menneskekroppen.
Meridianene forklares som et kanalsystem i kroppen. Meridianene står i forbindelse med akupunkturpunkter på huden. Det er
i disse punktene det er mulig å manipulere Qi for å gjenopprette
balanse i kroppen. Meridianene regnes som bindeleddet mellom
akupunkturpunktene og kroppens indre organer. De skal forbinde
alle kroppens deler, alle vev og organer til hverandre.
Qi kan oversettes med energi eller livsenergi og anses i tradisjonell kinesisk medisin å være den energi som gir alt liv og all
bevegelse. Under påvirkning av Yin og Yang blir alt liv skapt og
opprettholdt av Qi.
Virkninger og bivirkninger
Det er registrert få komplikasjoner etter bruk av akupunktur. Akupunktur regnes som en sikker behandlingsmetode når den utøves
korrekt. Etter de første akupunkturbehandlingene kan symptomene bli forverret. Dette regnes ikke for å være bivirkninger i vanlig
forstand, men heller et uttrykk for en normal helbredelsesprosess
som settes i gang i kroppen. De fleste bivirkninger er forbigående
som ømhet rundt stikket, små blødninger eller små blodutredninger
under huden. Andre eksempler på reaksjoner etter behandlingen
er trøtthet, kvalme, svimmelhet, besvimelse eller kløe/nummenhet
rundt stikket. Du kan også oppleve å få mer energi og føle større
velvære. Når det gjelder alvorlige komplikasjoner kan de fleste tilbakeføres til utilstrekkelige medisinske kunnskaper, dårlig hygiene
og manglende akupunkturfaglig bakgrunn.
Utøvere
Akupunktur praktiseres av et stort antall alternative utøvere over
hele verden. Akupunktør er ikke en beskyttet tittel. Det betyr at
hvem som helst kan kalle seg akupunktør uavhengig av om vedkommende har utdanning i faget eller ikke. Praktisering av akupunktur reguleres av Lov om alternativ behandling av sykdom. Det
er opprettet en frivillig registreringsordning for alternative utøvere
i Brønnøysundregistrene. Registeret gir i seg selv ikke noe kvalitetsstempel til behandlerne. De som er registrert må være medlem
i en godkjent utøverorganisasjon. Disse organisasjonene har ulike
opptakskrav til sine medlemmer. Du kan kontakte organisasjonene
for å finne ut hvilken kompetanse en behandler har. Det er relativt
få behandlere som er registrert per i dag.
Naturlegemidler, naturmidler og droger
Akupunktur praktiseres i all hovedsak utenfor den norske helsetjenesten, men brukes også i deler av helsetjenesten. For eksempel
brukes akupunktur, på smerteklinikker og fødeavdelinger på norske
sykehus og av allmennpraktiserende leger. Akupunktur brukes ofte
for å lindre smerter, spesielt muskel/skjellettproblematikk og hodepine/migrene. Akupunktur brukes også mot ulike kvinneplager som
menstruasjonsplager, infertilitet, svangerskapskvalme og klimakterieplager. Andre tilstander behandlingsformen brukes mot er:
• postoperativ kvalme
• kvalme etter cellegiftbehandling
• astma og luftveislidelse
• fordøyelsessykdommer
• spedbarnskolikk
• urinveisproblemer
• problemer med blodtrykk
• lettere former for angst og depresjon
• stress/søvnproblemer
Når det gjelder valg av alternativ behandler kan man på hjemmesiden til Nifab (Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling) www.nifab.no få råd og veiledning om ulike alternative behandlingsmåter, og hvordan vi skal gå fram for å finne de seriøse
aktørene.
Oppgaver
Gå inn på hjemmesiden til Staten legemiddelverk; www.legemiddelverket.no
og finn svar på følgene spørsmål:
1. Hvilke krav stilles til naturlegemidlene som godkjennes av Statens legemiddelverk?
2. Hvor kan naturlegemidler kjøpes?
3. Har naturlegemidler bivirkninger?
4. Hvem kan i tilfelle være mest utsatt for disse bivirkningene?
5. Kan naturlegemidler virke inn på andre legemidler, og er det noen spesielle vi bør ta hensyn til?
6. Hvilke naturlegemidler finnes på markedet?
7. Finn ut om innholdsstoffer, bruk og virkning av naturlegemidler.
8. Besøk et apotek, og se hva du kan finne av naturmidler i hyllene der.
9. Lag en oversikt over de forskjellige produktene, hvilke planter de inneholder og hvordan de skal brukes.
10. Finn ut hvilke forskjellige droger som finnes i ammete. Hvilken del av
de ulike plantene brukes og hvilken virkning har de forskjellig drogene i
teen?
123