Transcript ReMida - Lek med søppel Gjenbruk – verdt en - KIM

NR.6 2012 Årgang 15
Gjenbruk – verdt en festdag på Torget
Frem fra glemselen?
ReMida - Lek med søppel
INNHOLD
Side 3
Det meste vi gjør er gjenbruk
Side 4-5
Gjenbruk – verdt en festdag på Torget
Side 6-7
Frem fra glemselen?
Side 8
Restepai
Side 9-10 ReMida - Lek med søppel
Side 11
Mitt A4-liv!
I redaksjonen:
Lars Solheim
Jostein K. Eriksen
Kurt-Børre Sveinsen
Ingunn Mulders
Elisabeth Paulsen
Arne Hauge
Helge Brønmo
Bjørn Gjervan
Ansvarlig redaktør:
Kurt-Børre Sveinsen
Layout medvirkende:
Kurt-Børre Sveinsen
Kontakt oss:
[email protected]
Fjordgata 40
73842350
www.kimsenteret.no og
facebook
Hei alle lesere!
I dette nummeret av
KIM-Magasinet, har vi
tatt for oss temaet om
gjenbruk. Håper dere får
glede og nytte av dette
nummeret.
Hilsen red.
Side 2
Det meste vi gjør er gjenbruk
V
ed Reisverket satses det mye på å drive miljøvennlig. -Det meste av det vi gjør er egentlig gjenbruk,
sier arbeidsleder Lasse Rekdal. Han viser oss rundt og forklarer hvordan dette skjer. På snekkerverkstedet bruker de mye brukt trevirke, og lager bl.a. gyngehester og fuglekasser. –Disse selger vi mye av
gjennom bruktbutikken Sirkulus, sier han og viser fram et fuglehus. -De er laget av gammelt materiale fra
grytekluter og håndvesker.
Det meste av avfallet blir kildesortert, i mange forskjellige
kategorier, som metaller elektrisk avfall, planker osv. –Det
som er kildesortert leverer vi gratis på Heggstadmoen, sier
Lasse, mens restavfallet betaler vi for. Det er dyrere for en
En koselig form for gjenbruk er å lese gamle bøker, og på
lageret på Reisverket har de mange tusen titler som er registrert og lagret. Disse selges rimelig, et tilbud som benyttes
av mange.
Reisverket er også med på å sørge for at mindre mat kastes
fra dagligvarekjedene. De samarbeider med Bjørn Eklo, og
får mat som er i ferd med å gå ut på dato, eller som det er
små ”skjønnhetsfeil” på. Dette har alle som jobber igjennom KIM-senteret og medlemmer i Mental Helse.
Foto: Arne Hauge
Tekst: Helge Brønmo
Dette er Reisverket
et
-Reisverket gir arbeidstrening til mennesker med psykiske plager
-De har et seks måneders opplegg som inneholder kursing og gradvis økende arbeidstrening
Side 3
Gjenbruk – verdt en festdag på Torget
Lørdag 25. august gikk Gjenbruksdagen
av stabelen for tredje år på rad. Det er
Renholdsverket som arrangerer denne
dagen i samarbeid med Fretex.
P
rogrammet for dagen var kunngjort i kundebladet ”RÅSTOFF”, som for anledningen var distribuert til
”alle” i Trondheim. Både Mona Grudt, (ekspert på klær), Klaus Sonstad (ekspert på morsom møteledelse) og Tre Små Kinesere (ekspert på koselige Trondhjems-sanger) skulle underholde oss publikum
fra den store senen på Torvet.
Som ihuga gjenbruksekspert måtte jeg jo delta
som publikum denne dagen. Vi i KIM-senteret
Vi mener jo selv at vi har den beste bruktbutikken i Trondheim – Brukthandleriet Sirkulus i
Kjøpmannsgata 33. Litt spøkefullt bruker vi også
av og til si at vi også driver med gjenbruk av
arbeidsfolk og vi ønsker også å sørge for at vi er
sender fra seg.
KIM-magasinet hadde bestemt seg for å dekke
denne hendelsen både skriftlig og med bilder, og
i tillegg ønsket vi å drive litt reklame for oss selv
Kafé No 19. Takk til Kristine Tøndel og Cecilie Olafsrud som brukte lørdag formiddag til å dele ut disse
på Torvet denne dagen.
Dagen opprant med strålende sol og snart hadde en stor og spendt forsamling skuelystende samlet
seg på Torvet. Fretex deltok med et stort bruktmarked med utvalgte varer i retro-stil. Her sto kundene
i kø, og det lignet ikke lite på en bisverm som slo seg ned da publikum slapp til etter nedtelling til åpning klokka 12.00
Selv ventet jeg på gjenbruksversjonen av Tre Små Kinesere som tok til instrumentene og mikrofonene
Tenke seg til, det er 24 år siden vi så de første ”taggene” med ”Kinesere kommer” rundt om på utsatte
at det var disse karene som sto for mange av de koselige sangene som det var så lett å nynne til.
På Wikipedia står det: ”Låtene deres er preget av fengende, humørfylte popmelodier, bruk av akustiske
Side 4
For meg betyr mange av disse sangene sommerferie med varme og sol,
så de passet meget godt på den solrike Gjenbruksdagen. Sannelig bra
at Ulf Risnes resirkulerte bandet etter 5 års pause i 2010 – det var et
meget hyggelig gjenhør med alle sangene som etter hvert er blitt ekte
”Trondhjæmsvisa”.
Kl. 14.00 var det dags for den store moteoppvisningen, den overlater jeg til vår eminente fotograf Arne Hauge å kommentere med sine
bilder. Ett er sikkert – Fretex sitt nye ordspill på ”Hvis du absolutt
trenger noe nytt – ikke kjøp noe nytt” passer i svært mange sammenhenger, spesielt når det gjelder de klærne som ble vist på catwalken på
Torvet den 25. august.
En hyggelig sommerdag på Torvet med fokus på gjenbruk er bra – vi
trenger å bli minnet om at alt ikke kan være bruk og kast hos oss i
Norge og Trondheim. Det ligger store verdier i gjenbruk, alt fra gjenvinning av råvarer i stor skala innen industri og byggevirksomhet til
resirkulering av våre melkekartonger.
Kvalitetsmøbler eller designerklær, brukskunst og antikviteter – noen ønsker ikke å bruke spesielle ting
lengre – hva er da bedre enn at andre kan få muligheten til å kjøpe kvalitetsting til en rimelig penge?
Foto: Arne Hauge
Gjenbruk er bra – fortsett med det!
Kirsti
Side 5
Frem fra glemselen?
KIM-senteret kan ikke skilte med en lang historie,
- vi er bare fattige 14 år om noen få måneder. Men
det betyr ikke at vi er historieløse, så langt derifra.
G
meg til å huske det vi alltid kaller ”gode gamle
dager” – denne gangen nærmere bestemt torsdag 10. oktober 2002. 10. oktober er som mange
vet Verdensdagen for psykisk helse. Den markeres hvert år i mange land, så også i Norge, og i
i samarbeid med Mental Helse skulle markere dagen med et Second Hand Show i Frimurerlogen.
Vårt utmerkede Magasin som den gang hadde
navnet KIM-intern fulgte dagene før og etter den
store moteoppvisningen med referat fra planlegging og oppsummering. Her kan jeg heldigvis
lese om alt som jeg ikke husker foregikk. Onsdag 9. står det at vi hadde Informasjonsstand
på Trondheim Torg, skulle ikke tro at vi hadde
tid til det, men den ble godt gjennomført. Videre
hadde vi generalprøve i Frimurerlogen kl. 19.00
– dagen etter skriver de i KIM-intern at: Generalprøven gikk forkriftsmessig veldig dårlig… Modellene hadde en tendens til å løpe av gårde og en
rundetid på 13 minutter, godt å ha prøvd det slik
at det kunne bli riktig gjort på den store dagen.
Det grunnleggende arbeidet foran moteoppvisningen startet imidlertid lenge, lenge før oktober. Vi
har en videosnutt fra våren som viser at det fortsatt lå snø da vi første gang var i Frimurerlogen
for å se på lokalene. Samtidig startet innsamlingen av klær som vi ønsket å vise fram. Sølvi Line,
sekretær og systuedirektør, tok på seg ansvaret
for utvelging og istandsetting av klærne som
skulle vises på moteoppvisningen sammen med
medarbeidere som jobbet på Sirkulus Til slutt
hadde de 120 antrekk å velge i. Så mange kunne
Side 6
vi selvsagt ikke vise, og en streng utvelgelse i de
siste dagene før arrangementet reduserte antallet
til 83. I tillegg skulle jo antrekkene ha tilbehør så
som sko, vesker, smykker/skjerf og hatter, så det
ble en anselig mengde saker og ting å holde styr
på i tillegg til klærne. Alle moteoppvisninger med
respekt for seg selv avlutter visningen med modell
i brudekjole eller aller helst et brudepar i full stas.
Det måtte vi selvfølgelig også, og heldig vis var
det kommet inn både brudekjole og sjakett (kyss
mæ i rævva-frakk) som kunne brukes.
I alt var det 17 voksne og tre barn som deltok
hadde også sykepleiestudenter på praksis den
måneden og de deltok med liv og lyst.
Men et så stort arrangement lar seg ikke gjennomføre med bare klær og modeller. Det var
lettører, sjåfører, serveringspersonale, folk som
pyntet sal og sene, riggemannskap og ikke minst
konferansier. Konferansieren var innleid – vi hadde
fått Tore Johansen til den jobben og han hadde
med seg en sangerinne så de sto også for underholdning. Folk fra Senteret hadde bakt kaker og
kokt kaffe så det ble også servering i pausen. Alt
i alt nærmet vi oss 40 mennesker som tok sin del
av det store arbeidet det var å få dette prosjektet
i havn.
Jeg vil slutte av denne lille historien som denne
måneden feirer 10-årsjubileum med å sitere Sølvi
– Hele
Line: ”prosessen har vært en stor opplevelse. Det var
utrolig mye arbeid bak de to og en halv timene
som ble resultatet. Vi har fått mange nyttige
erfaringer å ta med oss videre. Jeg synes godt
vi kan fortsette å hvile på laurbærene ei stund
til. Men det største, det beste, det som gjør meg
mest lykkelig nå er: Ka mainn kainn få tel når
mainn jobbe i lag!”
Tekst: Kirsti
Side 7
Deilig, enkel og smakfull pai laget på gårdagens søndagsmiddag i en reste pai, så er
det selvfølgelig fritt frem med hvilke rester og favoritter du måtte ha. Gode ingredienser i pai kan være både bacon, skinke, kylling og kalkun eller hvilke som helst annen
type kjøttrester du måtte ha.
Ingredienser:
1 pakke maizena paideig
Revet ost
Cherrytomater
Frisk hakket timian
3 egg
Salt og pepper
Tilberedning:
Lag deigen som anvist på pakken.
Legg på ønsket mengde med kjøttrester.
Strø over revet ost.
Del cherrytomater i skiver og legg på toppen sammen frisk timian eller andre urter dersom du har.
Stekes i ovn på 200 grader i ca 35 – 40 minutter (til eggemassen er stivnet og paien er stekt).
-Serveres med en frisk bladsalat
-Litt lettrømme til paien gi en ekstra piff
Oppskrift: Andreas Schønau
Middagservering hver dag.
-Pannekaker med syltetøy & bacon på fredager!
Hverdager: 10.00 - 18.00 Lørdag: 11.00 - 15.30
Besøk oss i Fjordgata. 19 - Tlf. 73842370
Side 8
ReMida - Lek med søppel
En persons søppel kan være en annen persons skatt, og det er nok
ikke mange som vet det bedre en Pål Bøyesen, kunstnerisk leder i
ReMida - senter for kreativ gjenbruk. Jeg har vært så heldig å få et
intervju med ham for KIM-Magasinet.
K
ort fortalt er hensikten
med ReMida å samle inn
avfall og overskuddsmaterialer fra bedrifter slik at
barnehagebarn og andre kan
komme til senteret og bruke
delene til å bygge egne kunstverk og leker. ReMidasenteret
på Svartlamon åpnet februar
2009, men prosjektet ble
påbegynt av Trondheim kommune fem år tidligere. Bøyesen, som har bakgrunn som
kunstner, ble involvert det
siste året av denne planleggingsfasen. ReMidasenteret
i Trondheim er det eneste i
Norge, og som resultat har
Bøyesen fått besøk av representanter fra både norske
og svenske byer som viser
interesse for å starte opp sitt eget ReMidasenter.
Konseptet ReMida startet opprinnelig i Italia, noe
man kan se på navnet; det er oppkalt etter mytenes
kong Midas, men har det moderne italienske navnet
Re Mida i stedet for det gamle, latinske Midas Rex.
Bøyesen påpeker at om det er italienske Re eller latinske Rex er totalt irrelevant, for “re”- kan også stå
for “resirkulering”. Grunnen til at senteret er oppkalt
etter kong Midas at akkurat som kong Midas kan
man forvandle søppel til skatter, men også en henvisning til den opprinnelige historiens advarsel mot
grådighet og materialisme. Jeg synes det siste punktet kan virke litt vel vagt, men på direkte spørsmål
om det utdyper Bøyesen at det er ikke noe som er
knyttet direkte til driften av ReMidasenteret, men til
hensikten bak prosjektet. Selv om han ikke ønsker å
være altfor belærende, er formålet med ReMidasenteret å skape bevissthet om hvordan det moderne
samfunnets materialistiske jag skaper så mye søppel
som kunne blitt resirkulert, men av forskjellige grunner ikke blir det. Han fortsetter med å bekrefte mitt
spørsmål om at det også kan handle om at ting får
den verdi man gir det, avhengig av øynene som ser
og hva slags nytte man har av det der og da, akkurat slik gullet til kong Midas ikke hjalp stort når han
var sulten og hadde lyst på mat. Bøyesen forteller at
til ting voksne kanskje bare avfeier som søppel, og
de synes det er gøy å utforske mulige måter å sette
sammen deler på.
På spørsmål om hva slags avfall er det som egentlig samles inn, henter Bøyesen frem tre små gjenstander som han legger på bordet i mellom oss: noe
elektronikk limt fast i en plastramme, en stiletthæl
av plast med noe metall inni, og en spenne av et
eller annet slag av plast. Han forklarer at han selvsagt tar han ikke i mot søppel som er tilgriset, farlig
eller giftig, men han må også tenke på om det han
tar i mot vil bli brukt. Det er noe man aldri kan vite,
for det har hendt at Bøyesen har tatt i mot ting som
han som voksen var redd bare kom til å bli liggende,
men barna har kastet seg over for å leke med. Han
innrømmer at ReMida-prosjektet ikke gir materialene “evig liv” og at ordentlig resirkulering hadde
vært det beste når spørsmålet kommer opp, men
senterets formål er først og fremst å skape bevissthet om den kyniske kapitalismen som skaper store
mengder avfall som er umulig eller “for mye styr”
å resirkulere. Jeg ser på de tre gjenstandene foran
meg, og ser poenget hans. Elektronikk er en delikat
prosess å resirkulere, og stiletthælen må deles og
sorteres opp før plasten og metallet kan gjenbrukes.
Men jeg tar opp spennen av ren plast og spør om
ikke dette skulle være en smal sak å male opp og
Side 9
plast resirkuleres ikke.
Det er også viktig at det ikke skal være så lett å se
hva avfallet en gang har vært, slik at man står helt
fritt til å bruke delene til hva man vil. Det medfører
at Bøyesen må bruke mye tid til å demontere og
plukke ifra hverandre søppel han har tatt i mot.
Jeg gjenforteller en historie som har kommet meg
-
lignende av Toys’R’Us han måtte skru opp i småbiter.
Bøyesen forklarer at på grunn av materialismen som
råder vil bedrifter som Toys’R’Us anse hver minste
feilvare som ødelagt og dermed søppel. Selv om den
ikke var helt som reklamert på pakken var det sikdugde hverken å selge på tilbud eller donere til en
barnehage eller barneavdeling på sykehus. Hadde
ikke Bøyesen tatt i mot den hadde den havnet på
dynga. At han så måtte bruke tid på “ødelegge” den
ytterligere er fordi det hadde vært i mot ReMidasenHan påpeker at han ikke har noe i mot konseptet
seg inspirere av kommersiell kultur når de leker
seg. Jeg sier at jeg la merke til at det var ganske
mange roboter blant de ferdige prosjektene som sto
til utstilling. Bøyesen trekker frem Pokémonkort og
hvor populært (takket være reklamens makt) det er
blant barn tross spillets avanserte regler, men barna
kortene til. Bøyesen forteller at spesielt gutter lar
seg inspirere av dataspill eller drømmer frem egne
spillscenarioer.
Selv om det har vært mye snakk om barn og barnehager må det påpekes at de er ikke ReMidasenterets
eneste brukere. Bøyesen har for eksempel levert
materialer til et verksted på Latinfestivalen hvor
Side 10
Foto:
Arne Hauge
man skulle lage og dekorere sine egne marraccas.
Designstudenter fra NTNU kommer på besøk hvert
år, og det har hendt at bedrifter har tatt med sine
ansatte til ReMidasenteret for teambuilding.
I tillegg til å være kunstnerisk leder er også Bøyesen
ReMidasenterets eneste faste ansatte, men han får
hjelp av noen deltidsansatte i tillegg til prosjektmedarbeidere når det er noe stort som er på gang.
Et slikt stort prosjekt kan være ReMidafestivalen
som avholdes annen hvert år. Sist ReMidafestival
var nå i juni, hvor det ble avholdt utstilling på Dora.
Festivalen er til for å reklamere for selve senteret,
men også å skape oppmerksomhet rundt senterets
formål.
lar seg inspirere selv av gjennomført kommersielle
franchiser som Transformers og Pokémon, er det
ofte barnehagepersonell, lærere, prosjektledere og
andre voksne som bestemmer et tema som barna
skal forholde seg til og utforske i gjennom fri lek.
Et slikt tema kan selvsagt være ReMidasenterets
formål og forsøk på holdningsendring , men også
skolefag har vært tema, som for eksempel en gang
hvite blodlegemer. En annen gang var i 2011 da den
indiske kunstneren Pulak Dutta kom til Trondheim
for å lære bort Rangoli, en form for gateutsmykking
hvor man starter i midten og jobber seg utover for å
skape vakre mønstre som er brukt ved hinduistiske
feiring. Selv om det er ved et slikt prosjekt tydelig
hva man har blitt inspirert av og - unnskyld uttrykket
- “hermer” etter, er det noe virkelig kreativt ved det;
at skattene man lager var det en gang noen som
mente bare var søppel.
trondheim.kommune.no/remida/
Tekst: Bjørn Gjervan
Mitt A4-liv!
Det har kommet til meg i tanker at skal man bygge et rom må
man ha vegger. Men et rom kan være så mangt. Fra et lite, rotete
barnerom, med leker tilsynelatende forlatt i et kaos som kun et
lite hode kan gjenkjenne systemet i, til en vidde der bare reinslavet former struktur som viser nyanser i et hele. Rommet kan
bort unyttige ting som kun har verdi av å fylle kottet.
V
i beveger oss i forskjellige rom. Forskjellige
steder er til ulik verdi. Noen forakter det andre
verdsetter. Men monn tro er hver sine rom noe
man setter et særpreg ved. Om enn ikke like lite
seende mindre enn kanskje vi ser det selv, eller
hvor tydelig vår eksistens tilsynelatende virker for
andre.
I det store og hele er mennesker normale. Det
hadde vært morsomt å anslå hvor mange av dem
du møter på gaten når du går i byen som du biter
merke i. Enda færre trolig som du kommer til å
huske på. Vi vennes ved at innenfor visse rammer
er ting naturlig. Normale mennesker, vanlige mennesker, A4.
internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm ×
297 mm. Forholdet mellom langsiden og kortsiden
er kvadratroten av 2. Alle A-formatene tar utgangspunkt i A0, som har et areal på 1 m². A4 har en
Om men vi tenker på et blankt ark, lik alle andre
blanke ark, eller et som er klipt i kanten, med
tekst som er delt opp i et sett avsnitt, selv med
kruseduller eller små tegninger tilføyd, så er det
sannsynligvis et A4-ark. Vi håndterer dem hver
dag. Handler dem for smått og ingenting, uten
å tenke på hvor dyrt papir en gang i tiden var. Vi
kaster dem om et par stavelser vi har skrevet er
feil. Vi blir febrilske om printeren er gått tom for
dem, og vi ikke når butikken før neste dag. A4 er
uunnværlig.
Stort sett kan man vel si at A4 representerer
mengden. Det er 13 på dusinet avv dem. Man kan
ikke skille dem fra hverandre. Har kommentaren
’han er så A4’ kommet deg for øre noen gang? Kan
an
I mitt hode er A4-begrepet, om man skulle kalle
det, mennesker som holder seg innenfor et rektangulært rom tilsvarene rammen på et A4-ark.
Man beveger seg gjerne ikke utenfor kanten av
hva som blir oppfattet som uvanlig. Like fullt ser
Våre rom inneholder skatter, men kanskje veggene
skjuler det, og kanskje vi helst ser at de små hemmelighetene er mer verd i slør.
Selv er jeg jo selvsagt usedvanlig annerledes,
og med en klar stolthet over det. Så da jeg i en
samtale over framtidige planer ble konfrontert med
kommentaren; ’du må bli A4’, var mitt spontane
svar; ’jeg er ikke A4’. Det responderende svaret
kom kontant, og satte meg lett målløs i stolen.
Om mitt rom i livet ikke føles særlig rektangulært
eller systematisk, har tanken i den senere tid fått
meg mer til å se at rammene, hos meg selv og
andre, kanskje skal holdes til en vanlig standard.
Mennesker blir alltid mer interessante jo mer man
blir kjent med dem. Jeg har lært at livet har sine
kanter og bulker. Kanskje jeg skal gå rundt med
erkjennelsen over å leve mitt A4-liv.
Slik jeg forstår beskrivelsen betyr den en person
som er så normal at han er kjedelig. Han lever in-nenfor de rammene vi forventer at alle ’de andre’
e’
i samfunnet, de kjedelige og grå, skal leve etter.
Vi og våre
e har jo selvsagt noe mer spesielt. Det er
ikke vil bli sett på som vanlig. Det er nesten A4 å
ikke betegne seg som A4.
Jostein K. Eriksen
Side 11
Månedens Bilde
Idol?
Foto: Lars Solheim
Send inn ditt bidrag til månedens bilde til KIM-Magasinet. Send inn bildet til
[email protected] Vinnerbildet premieres med middag på Kafé No.19
Innsendte bilder må ha minimum størrelse på 1000x1500 piksler (1,5 megapiksler)
for å være stort nok til en hel bakside med bra kvalitet.