Transcript Kvinnekraft 4

Medlemsblad for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser
Nr. 4 - November 2012 - 26. årgang
Jubileumsnummer IKS 25 år
TEMA: UNDER OVERFLATEN
TEMA - Under overflaten
4
ARTIKLER
8 Hemmeligheten
29 Nyt, Elsk, Lev - Over for denne gang
30 Ord fra hjertet
32 Kunst kan fortelle mer enn du noen gang har
trodd
37 Referat fra IKS landsmøte
41 RASP søker deltagere til forskningsprosjekt
INTERVJU
12 Nei, det er ikke bare å spise. Et møte med
Tori Flaatten Halvorsen
16 Melankolske Maria
KREATIV KONKURRANSE
IKS har følgende typer medlemskap:
Hovedmedlem: for kvinner som har eller har
hatt spiseforstyrrelser. Kr 100 pr. år.
Støttemedlem: familie, venner, menn med spiseforstyrrelser, alle andre interesserte. Kr 300 pr. år.
Institusjonsmedlem: for helsepersonell, skoler,
sykehus osv. Kr 350 pr. år.
Bibliotek: egen abonnementsordning.
Kr 200 pr. år.
Medlemskap tegnes ved innbetaling til konto:
7874.06.45934, eller du kan lese mer om det
på våre internettsider: www.iks.no/iks/bli_
medlem/meld_deg_inn/
All post fra IKS kommer i anonym forsendelse.
Layout: Solfrid Hartberg
Trykk: Aktiv Trykk AS
20 Foto- og kreativ konkurranse - et utvalg
KORTTEKSTER OG DIKT
7 Valg - ikke bare enten/eller!
15 Under overflaten
16
FAGPRAT
4 Når det offentlige svikter
10 Inspirerende fagdag
IKS ARBEIDER FOR:
Å støtte og hjelpe kvinner med spiseforstyrrelser.
Å spre informasjon om spiseforstyrrelser slik
at problemene blir tatt alvorlig. Å få opprettet
et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud i
offentlig regi, hvor alle som ønsker det kan få
fullverdig behandling.
KJÆRE LESER
Kjære leser!
Temaet «Under overflaten» som har vært og er det gjennomgående tema for IKS sitt 25.
år, er også tema i jubileumsnummeret av Kvinnekraft. Denne utgaven er en fryd å publisere, da svært mange har bidratt med både illustrasjonsbilder, innlegg og andre artikler.
Det har vært et stort engasjement rundt utgivelsen og det er motiverende.
«Under overflaten» sammenligner jeg med et isfjell. Det er kun toppen man ser over
vann og ofte flere hundre meter ligger skjult under vannflaten. Dette bildet synes jeg
er en fin illustrasjon på hvordan mennesker ofte fremstiller seg selv, uavhengig av å
ha eller å ha hatt en SF (spiseforstyrrelse). Men kontrastene er kanskje sterkere hos
personer som sliter med en SF, da det ofte skjuler seg mye skam og hemmelighold som
er knyttet opp mot selvfølelsen. Følelsen av å ikke være god nok som den personen man
er. Dette er noe foredragsserien «Nyt, Elsk, Lev - Et seminar om kropp og selvfølelse»
handler om. Les mer på side 29.
Mye har skjedd i IKS sitt 25. år. IKS har gjennomført Foto- og kreativ konkurranse
hvor vi fikk inn mange flotte bidrag. Disse kan dere se på http://www.flickr.com/photos/
iksfotogruppa. Flere av bidragene ble stilt ut på fagdagen som ble holdt på Månefisken
20. september. Fagdagen var svært vellykket og det var fullt hus med over 200 personer.
Det var også mange innen helsevesenet som hadde tatt turen til Månefisken, som viser
at tema og foredragsholdere appellerer til en bred målgruppe, noe vi også ønsket å
oppnå. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger og det frister til gjentagelse av et slikt
arrangement.
Vi vil takke alle bidragsytere og sponsorer for støtte og gjennomføring av denne dagen.
Dere kan lese mer om fagdagen på side 10.
19 Etterord
Jeg vil benytte muligheten til å takke alle bidragsytere, lesere og andre for godt samarbeid og følge i jubileumsåret, og samtidig ønske alle en fredfull jul og et Godt Nytt år!
22 Under overflaten
Beste hilsen Solfrid
ILLUSTRATØR: FLU
Etterlyser....
Har noen følgende utgivelser av Kvinnekraft:
Nr 1. mars 2010 – 24. årgang. Tema «Livskvalitet»
Nr 1. mars 2011- 25. årgang. Tema: « Når følelser blir mat»
Har dere lyst å sende dem tilbake til IKS? Det hadde vært fint da vi trenger
noen eksemplarer til vårt arkiv. Vi betaler porto.
Fint om dere sender disse til:
IKS Postboks 8877 Youngstorget
0028 Oslo
23 Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?
24 I Speilet med Øyne som Lider
26 Fem sekunder
27 Sanne løgner
27 Den skjulte smertes språk
28 Kunstløp
28 My emotions are drowned
Forsidefoto: Maren Eline Aune
FAST INNHOLD
Kvinnekraft Nr 1. mars 2010
24. årgang.
Kvinnekraft Nr 1. mars 2011
25. årgang.
34 Nytt fra lokallagene
Tema: «Livskvalitet»
Tema: «Når følelser blir mat»
40 Nytt fra styret
42 Kontorets hjørne og de frivilliges møteplass
43 Kurs- og aktivitetskalender
2
Kvinnekraft nr. 4 2012
TEMA - Under overflaten
Når det offentlige svikter
Da «Linda» (22) ble alvorlig syk av spiseforstyrrelser
fikk hun rask og øyeblikkelig hjelp. Likevel klarte hun
ikke å senke kravene til seg selv. Skolen forventet så
mye at hun ble deprimert og enda sykere.
Tekst: Katrine Leira
Foto: Linn Andersen
«Linda» er i 20-åra og er bosatt i Ålesund. Selv om
hun fremdeles sliter med ettervirkninger, har hun i
dag et anstrengt forhold til mat.
– Jeg går ikke bevisst inn for å slanke meg, men
ofte når jeg er deprimert mister jeg matlysten. Når
jeg etter en stund begynner å ete igjen, kan jeg ofte
føle at magen blir stor. Heldigvis har jeg lært meg
ulike mekanismer for å takle dette, forteller hun.
På det tynneste veide «Linda» 34 kilo, og en av
ettervirkningene er at hun ikke blir høyere enn
sine knappe 154 centimeter. Hovedgrunnene til
at «Linda» er så åpen om sykdommen, er for å
advare folk om hvor mye en spiseforstyrrelse fører
med seg.
– Det er så lett å miste grepet! Mange tror at man
er syk av en spiseforstyrrelse i et år, og så blir man
frisk igjen. Hadde jeg visst det jeg vet i dag om
konsekvensene hadde jeg aldri begynt å slanke
meg, forteller hun.
«Linda» forteller videre at målet med slankingen
hennes var å få det bedre med seg selv.
– Jeg hadde ingen idealvekt, ambisjonen var å få
bedre selvtillit. Jeg ville bli perfekt ved å slanke
meg.
KOMPLEKST SYMPTOMBILDE. «Linda»
tror det er flere faktorer som har gjort det slik at
hun utviklet en spiseforstyrrelse. Gjennom hele
barneskolen var klassen hun gikk i preget av tre
4
Kvinnekraft nr. 4 2012
jenter som laget intriger. Det toppet seg da «Linda»
begynte i fjerdeklasse.
– Disse jentene hadde størsteparten av kontrollen
i klassen, og det var de som bestemte hvem som
var kule eller ikke kule. Jeg var mye sammen med
denne gjengen, men etter noen år begynte jeg å
si ifra til dem, noe de ikke taklet, forteller hun, og
legger til:
– Årene på barneskolen er en tid preget av mye
usikkerhet. Jeg var i utgangspunktet usikker på
hvem jeg var, og mobbingen gjorde meg enda mer
usikker.
Jentegjengen kom med flere kommentarer, de
fleste rettet mot utseendet hennes.
– Da jeg var ti var jeg veldig flau over lårene mine.
Det føltes som om de var gedigne!
På barneskolen kunne disse jente komme med
kommentarer som «jeg ser du har spist mye nå i
helga» eller «det ser ut som du har spist mye sukker i det siste».
«Linda» hadde hele livet hatt komplekser for kroppen sin, og dette var noe jentene brukte bevisst for
å psyke henne ned.
– Jeg hadde lenge vært usikker på kroppen min,
og man kan på mange måter si at dette var den
siste dråpen.
«Linda» fikk etter hvert et mer og mer anstrengt
forhold til mat.
– Jeg var alltid glad i kaker, men sluttet å spise
søtsaker i denne perioden. Jeg spiste veldig lite i
TEMA - Under overflaten
løpet av en dag, kanskje bare en skive og et eple. Dersom jeg følte at jeg hadde spist for mye så kastet jeg
opp, forteller hun.
Venninnene fikk henne til å snakke med rektor, og hun
understreker at de to jentene betydde veldig mye for
henne i den vanskelige tiden.
«Linda» mener det er veldig viktig å fange opp et slikt
problem fort.
– Foreldrene mine oppdaget heldigvis problemet raskt.
De lot meg aldri komme helt ned på bunnen, noe jeg er
veldig glad for. Foreldrene fikk «Linda» til å begynne
med samtaler hos helsesøster ved skolen, og etter hvert
begynte hun å gå til psykolog på BUP. Jeg fikk diagnosen uspesifisert spiseforstyrrelse. Det begynte med anoreksi, og gikk over i
bulimi. Psykologen mente jeg led av «snill pike-syndromet». Jeg
var hele tiden redd for å skuffe psykologen, og følte press på å
være en perfekt pasient. Da jeg utviklet bulimi følte jeg at jeg
brøt med det idealbildet siden de med bulimi i faglitteraturen blir
beskrevet som middelmådige og ikke like perfekte som anorektikeren. I dag forstår jeg at dette er helt feil, men det forundrer meg
at etablert faglitteratur har et så stereotypisk og ensidig fokus.
BLE IKKE SETT. Etter ungdomsskolen begynte «Linda» rett på
videregående. Selv om hun var på bedringens vei, slet hun fremdeles med ettervirkninger fra sykdommen. Dette resulterte i mye
fravær, og «Linda» måtte ta flere fag som privatist.
– Den videregående skolen er veldig firkantet når det kommer til
fravær. Mattelæreren fortalte for eksempel at jeg vippet mellom 5
og 6 faglig, men på grunn av at jeg hadde så mye fravær i faget
så kunne hun ikke gi meg toppkarakter. Regjeringen klager over
at så mange dropper ut av videregående. Det er ikke rart når
man ikke får godkjent et år pga. for mye fravær, forteller hun
provosert.
Selv mener «Linda» det er flaks at hun i det hele tatt fullførte
videregående skole. Hun reagerer kraftig på hvordan skolen
behandler elever som sliter psykisk. Hun mener skolen har altfor
lite kunnskap om psykiske lidelser, og skolesystemet på mange
måter straffer de elevene som er syke.
– Psykiske lidelser blant unge er så vanlig, at skolen burde
tilrettelegge bedre for elever. Elever kan være flinke selv om de er
syke, og de positive ressursene bør utnyttes så langt som mulig.
Selv orket jeg ikke å gå på skolen i perioder fordi jeg følte meg så
stygg, men jeg leverte likevel oppgaver som var godt over snittet.
Men skolen valgte å trekke meg i karakter fordi jeg ikke møtte
opp ofte nok.
Etter siste skoleår tok slutt klaget hun på fem av karakterene sine,
og hun ble satt opp en hel karakter i samtlige fag. «Linda» følte at
karakterene hun fikk var urettferdige.
– Mange av de som sliter med spiseforstyrrelser, og da spesielt
anoreksi, er veldig prestasjonsavhengige. De gir opp dersom de
får en dårlig karakter. Lærerne sammenlignet meg med de andre
elevene, men forskjellen er at utgangspunktet mitt ikke var som
de andre i klassen min.
I dag har «Linda» fullført høyere utdannelse som journalist. Hun
jobber i en prestisjefylt avis, og over jul begynner hun å studere
juss. Ambisjonen er etter hvert å få mulighet til å hjelpe andre
unge som føler seg dårlig behandlet av et behandlingssystem som
ikke fungerer.
– Det hjelper ikke å bli sett av behandlere hvis ikke etatene rundt
følger en opp. Psykologen snakket hele tiden om at jeg skulle
senke kravene til meg selv, men for meg var det umulig. For meg
virket skolens krav helt urealistiske, og jeg ble deppa av dem.
6
Kvinnekraft nr. 4 2012
Valg - ikke bare enten/eller!
Forleden dag publiserte jeg innlegget «Mer enn kun et blaff i mørket?», der jeg skrev
at noe har skjedd (inne i meg). Egentlig ganske mye.
Tekst: Tora Ryan
Dette innlegget handler om en ganske viktig del av det,
nemlig å omformulere en del av tankene jeg tenker og
oppfatningene jeg har. Det må til for at alt skal bli mer
overkommelig. Stikkordet er nemlig «overkommelig»!
For eksempel det med valg. Hva man selv egentlig kan
velge, og hva et valg egentlig er. Det er faktisk ikke
bare-bare.
Jeg må jobbe med å tenke at ikke alt er sort/hvitt eller
enten/eller. Det finnes veldig mange nyanser, noe som
føles uoversiktlig og skremmende, men jeg må tvinge
meg ut av min komfortsone.
«Keep your coins, I want change.”
På den ene siden så ligger det noe i det med valg.
Det er ikke sånn at livet bare drar meg med rundt i
hverdagen som en filledukke, uten at jeg har noe jeg
skulle ha sagt. På den andre side, så skal for faen ingen
komme å insinuere at jeg har det så vondt som jeg har
det. Bare fordi jeg sitter på hendene uten å gjøre noe
med det, fordi jeg ikke velger å ha det annerledes. Det
handler ikke om valg. Bare at det på en måte gjør det
likevel. Det er vanskelig å forklare. Man kan ikke bare
velge å bli frisk og vips, så blir man det (AKA «ta
seg sammen»). Hadde det vært så lett, så hadde jeg jo
gjort det for mange år siden. Hadde det vært så lett, så
hadde det vel ikke vært noen som hadde noen psykiske
problemer.
Det kan på mange måter sammenlignes med f.eks. en
utdanning. Det er ikke sånn at man bare bestemmer seg
for å bli lege og vips, så blir man det. Det tar mange år
med ekstremt mye læring og svært hard jobbing. Man
er avhengig av veiledning, hjelp og støtte både fra noen
som kjenner til veien du skal gå og noen som går veien
sammen med deg. Det er bare at med f.eks. en spiseforstyrrelse, så aner du ikke hvordan veien ser ut, eller
hvor lang den er. Fremgang er varierende og vanskelig
å måle. Du får ikke fridager, har ikke mulighet til å ta
helg eller ferie, for det er en 24-timers «jobb». Ikke alle
du møter på veien vil forstå det du driver med, enkelte
vil ikke engang respektere det. Men selv om du ikke
ender opp med et diplom i hånda, en medalje rundt
halsen eller tittel du kan sette foran navnet ditt, så får
du det viktigste man kan ha. Livet. Du får muligheten
til å leve, i stedet for bare å overleve.
Jeg har snakket (les: mailet) med Kristine Getz om
dette med valg. I boka si («Hvis jeg forsvinner, ser
du meg da?») skriver hun om valg. F.eks. at man ikke
velger å bli syk, men man kan velge å jobbe for å bli
frisk. Det er vanskelig å si det uten å få det til å høres
lett ut. Men så påpeker hun at det ikke er ett valg, men
en million minivalg som over tid til sammen blir et
større valg. Man kan velge å gjøre ting annerledes, om
så «kun» små forandringer, og man vil til slutt enda
opp på et bedre sted. Og når jeg tenker på det sånn, så
virker det plutselig mye mer overkommelig.
Dag for dag. Øyeblikk for øyeblikk. (Små) Valg for
(små) valg.
“Jeg må jobbe med å tenke at ikke
alt er sort/hvitt eller enten/eller!”
TEMA - Under overflaten
trygg både på meg og på andre mennesker rundt
henne. Varmen slår i mot meg da jeg åpner døra.
Synet som møter meg er alt annet enn morsomt.
Jeg ser en likblek jente i sjuårsalderen som har ligget i senga i 14 dager, den siste uken har hun ikke
klart å stå på bena. Det er så vidt liv i henne, da hun
bæres inn på sykehuset. Hun er lett som en fjær og
pulsen er løvtynn. Det er ingen som vet at «helten»
som bærer henne inn er den samme som utfører
meget grove overgrep på henne.
Hemmeligheten
For ikke så lenge siden tok jeg et valg! Jeg åpnet jeg en dør som ikke hadde vært
åpnet på mange år. Bak den døra befant det seg en godt bevart hemmelighet om
ei lita jente, og da jeg åpnet døra hadde jeg ingen anelse om hva som ville møte
meg...
Tekst: Adèle Marie Guttormsen Moe
Foto: Sofie
Atmosfæren i rommet var trykket og jeg kunne
kjenne angsten og redselen til denne jenta som
om den var min egen... Det var stille i rommet,
men jeg kunne høre lyden av sinte stemmer
som stadig kom med nedsettende kommentarer
rettet mot jenta. Hun lå sammenkrøpet i fosterstilling og jeg merket at hun skalv.
Alt dette gjorde meg redd, så jeg smelte igjen
døra og det tok lang
en dør som ikke tid før jeg turde å åpne
den igjen...
“Jeg åpnet jeg
hadde vært åpnet på mange år”
Etter en stund åpnet
jeg døra litt etter litt... og synet som møtte meg
gjorde meg vettskremt. Innerst inne hadde jeg
bare lyst til å skyve alt vekk. Samtidig var det
noe dypt inne i meg som sa at denne lille jenta
hadde behov for noen som kunne kjempe sammen med henne og fortelle henne at alt kom
8
Kvinnekraft nr. 4 2012
til å gå bra. Hun trengte omsorg, trygghet og
kjærlighet.
Sakte men sikkert begynte jeg å føle omsorg
for denne lilla jenta. Det var som om hun og jeg
etterhvert smeltet litt sammen og hun begynte
å bli tydeligere for meg. Da jeg spurte henne
hvorfor hun var så redd kom det svakt: «jeg har
en hemmelighet, og den kan jeg ikke fortelle til
noen», før hun igjen krøp sammen i en beskyttende stilling.
Jeg tenkte for meg selv, at dette måtte være
litt av en hemmelighet som gjorde henne så
redd. I tillegg virket det som om hun hadde
en slags «skam og skyldfølelse» skrevet over
hele seg. Den dagen hun fortalte meg om hemmeligheten sin føltes det som om verden gikk
i tusen knas, og hjertet mitt føltes som et åpent
sår hvor noen hadde stukket inn spisse glass-
biter.
Stille rekker hun ut hånden, og som ved et lite
vindpust er jeg midt oppe i det hun opplever.
I korte glimt, som føles lange som år, får jeg
kjenne på hennes smerte når hun utsettes for
overgrep etter overgrep, svik etter svik. Så
stygge og vonde at de ikke tåler dagens lys
(ennå...). Jeg kjenner smerten i mellomgulvet
og jeg kjenner meg kvalm. Jeg forstår at den
lille jenta tror hun fortjener dette og at det er
hennes skyld at de behandler henne sånn.
Skammen ligger som et tykt teppe i luften og
jeg kjenner at her klarer jeg ikke å befinne meg
lenger. Jeg stamper begge beina hardt i gulvet
slik at jeg igjen er tilbake til her og nå...
Det er sommer i lufta og jeg har nå besøkt den
lille jenta flere ganger. Jeg skjønner at dette
kommer til å ta tid, hun er nødt til å føle seg
Det går heldigvis «bra» denne gangen, men hun
blir utskrevet med diagnosen Diabetes type 1 og
det er den som får fokuset. Det er ikke lett for ei
lita jente å forklare at diabetesen bare er en liten
«fille-ting» og at den virkeligheten hun lever i er
hundre ganger verre. Jeg hører likevel at sykehuspersonalet snakker seg i mellom om at her er det
noe som ikke stemmer, det noterer de også ned
i journalen hennes. «Døra» blir lukket og hemmeligheten forblir hos henne for denne gang. Så
lukker jeg også døra, med et løfte om at jeg snart
kommer tilbake.
Det er vinteren 2012 og jeg sitter og forteller
historien om den lille jenta. Det er trygt og godt
å kunne dele det jeg vet med noen jeg stoler på.
Jeg forteller om alle sykehusinnleggelsene hun
har vært igjenom, hvor hun gang på gang var nær
ved å miste livet. Jeg forteller at hun på sin måte
prøvde å si ifra, men at de som skulle tatt seg av
henne var mer opptatt av å beskytte seg selv. I flere
journalutskrifter står det at «jenta vil ikke hjem»
og at hun av nære personer ble kalt en «løgner» og
at hun «spilte skuespill». Jeg forteller om de årene
hun ikke så noen annen løsning enn å skade seg
selv fordi hun på den tiden ikke skjønte at hun ble
misbrukt og utsatt for overgrep.
Kaoset råder for fullt i hodet mitt og kroppen min
spiller ikke på lag. Og av «gammel vane» finner
jeg min egen vei ut av «kaoset». Jeg overser alle
signaler på at noe er galt og har «stålkontroll» både
på mat og trim. Hmmm..., minner ikke dette meg
om noen? Tankene går tilbake til jenta og jeg ser
glimt av livet hennes. Hun bruker også mat, trim
og diabetesen sin til å få «kontroll». De mange
sykehusbesøkene er hennes måte å be om hjelp
på. Hun kjenner seg nesten «nummen» i kroppen, det gjør ikke lenger like vondt fysisk,men den
psykiske smerten får henne til å finne veier som der
og da letter litt på trykket. Denne smerten kommer
også til utrykk gjennom hennes stiler på skolen
som hun får masse skryt for, men det er ingen som
skjønner at stilene egentlig handler om henne selv
og er et ubevisst rop om hjelp.
fått vil med tiden blekne, men de vil alltid være en
del av henne. Dette må jeg anerkjenne.
Hvorfor er det ingen som forstår? Hvorfor er det
ingen som kan hjelpe henne? Ser de ikke hvordan
hun kjemper? Hadde de bare tatt seg tid til å se
«bak» alle symptomene og ikke bare notert ned
i journalene hennes kunne hun kanskje fått hjelp
tidligere. Hadde de bare snakket litt mer med
henne hadde hun kanskje på en eller annen måte
klart å gi utrykk for noe?
Jeg har valgt å leve fremfor å bare «overleve».
Mennesker som vil meg vondt og bruker meg
trenger jeg ikke i livet mitt. Jeg har lært meg å
sette grenser for å beskytte meg. Dette kan kanskje
høres hardt og brutalt ut, men det er absolutt nødvendig. For jeg har et valg! Det har alle voksne
mennesker, og vi må stå til ansvar for de valgene
vi tar. Vi kan muligens finne «forklaringer» på
hvorfor noen mennesker gjør onde handlinger,
men det er ALDRI en UNNSKYLDNING for å
skade et barn eller andre mennesker.
Samtidig ser jeg at det kanskje ikke er så lett
for på «overflaten» så alt så bra ut og hennes
standardsvar var alltid «jeg har det bra» i en lys
smilende stemme etterfulgt av en trillende latter.
Jeg tror ikke at hun visste det selv engang, for jeg
skjønner at hun måtte ta i bruk en mestringsstrategi
som heter dissosiasjon.
Det er hun nødt til å gjøre, for de samme mennskene
som utfører alle disse overgrepene har all makt.
Den «virkeligheten» de innprenter henne med blir
til slutt også hennes. Det er sårt å se hvor forandret
hun blir, sakte men sikkert mister hun mer og mer
av seg selv. Det er som om noen skulle brukt et
viskelær for å viske bort noe som var tegnet «feil».
Denne «virkeligheten» lever hun også i da jeg
møter henne første gang, og den fortsetter hun å
leve i frem til den dagen da jeg selv forteller noen
om hennes hemmelighet. På denne måten kan jeg
også hjelpe henne, men det er tøft... Beintøft. Hun
er ikke lenger noen liten jente, men en dame på 40
år, like gammel som meg. Ei lita jente som så sårt
trenger den omsorgen og kjærligheten hun ikke
fikk, og en voksen dame med akkurat de samme
behovene.
Jeg tar hånden hennes og lover at jeg skal aldri
slippe den igjen. Hun er trygg nå, de tyngste skrittene er allerede tatt. Jeg lærer henne at hun kan si
«NEI», «STOPP», «JEG VIL IKKE», og at hun er
et selvstendig menneske med rett til å velge. Jeg
forteller henne at det ikke er hennes skyld, men
noen ganger hender det at mennesker tar fryktelig
gale valg. De har valgt ondskap og hat istedenfor
kjærlighet og omsorg. De har sveket henne gang på
gang og gjør det fortsatt.
Nå er sommeren over for denne gang og jeg og den
lille jenta har blitt ett. Hennes tanker og følelser har
blitt mine, det har også hennes opplevelser og erfaringer som har satt sine spor. «Sårene» hun har
Jeg er stolt og glad for de valgene jeg har tatt og
ikke minst er jeg stolt av meg selv over alt det
arbeidet jeg har lagt ned i denne prosessen. Litt
etter litt blir hjertet mitt helere og smilet bredere.
Den virkelige meg trer mer og mer frem. Nå
kommer også tårene, ikke bare stille, men endelig
kan jeg gråte ordentlig. Sinne har jeg så smått begynt å kjenne på, men dette er ting jeg fremdeles
jobber med.
Jeg har ikke hat i hjertet mitt og jeg er takknemlig
og glad for at jeg også har mennesker rundt meg
som har vært der og støttet meg hele tiden. Min
fantastiske mann og vidunderlige flotte datter, og
min bror. Mine svigerforeldre og svigerfamilie
som jeg er så utrolig glade i og gode nære venner.
Jeg er også meget takknemlig og rørt over mine
flotte behandlere som har sett «under overflaten»
og som hjelper meg gjennom dette.
Nå er det endelig plass for sorgen - en sorg det ikke
snakkes så mye om. Den er likevel like viktig som
all annen sorg og jeg skjønner at det kommer til å
ta tid. Derfor er det viktig for meg at folk gir meg
tid og rom til å bearbeide og jobbe med alle disse
følelsene. Jeg har «endelig» skjønt at de må føles
og kjennes på, selv om det er litt skummelt. Latter
og humor har alltid vært og er fortsatt en stor del
av meg. Den
“. Jeg er stolt og glad for
dype
kjærligheten også.
de valgene jeg har tatt”
Gråten
og
sinne derimot,
er følelser som fortsatt er litt fremmede, men det
nytter ikke å skyve dem vekk. Å virkelig kjenne
at jeg lever er godt og jeg er svært takknemlig for
alt jeg har.
TEMA - Under overflaten
Inspirerende fagdag
Fakta om fagdag
Fagdag: Under overflaten – «Det det egentlig handler om»
Månefisken: 20. september 2012
Deltakere: Vel 200
20. september gikk IKS´ fagdag av stabelen med en rekke anerkjente foredragsholdere.
Tekst: Katrine H. Leira
Foto: Maren Eline Aune
I
forbindelse med IKS´ 25-årsjubileum ble det
besluttet å arrangere en fagdag for å sette temaet
spiseforstyrrelser på timeplanen. Alle ordinære, institusjons- og støttemedlemmer, samt øvrige interesserte ble invitert. Temaet for årets fagdag var “Det
det egentlig handler om”. Det var med andre ord
duket for en agenda som gikk i dybden på essensielle
spørsmål. Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser, Finn Skårderud holdt sammen med psykolog
Bente Sommerfeldt et foredrag om tilnærminger og
holdninger til spiseforstyrrelser. På planen stod også
foredrag om alt fra kunstterapi til terapeutiske relasjoner, kroppsbehandling, selvhjelp og emosjonelle
utfordringer. Runi Børresen som er førstelektor ved
Høgskolen i Buskerud var aktiv og sprudlende kon-
feransier.
I
DYBDEN. Fagdagen har som formål å gi flere perspektiver på spiseforstyrrelser sett fra både personlige, terapeutiske og forskningsrelaterte standpunkter.
Fagkunnskapen som ble presentert ga et godt bilde av
hvilke problemstillinger IKS har jobbet med daglig
i 25 år.
I
-
følge daglig leder Solfrid Hartberg ble Fagdagen en
suksess, og hun håper at det er mulig å arrangere et
lignende arrangement neste år.
Jeg er veldig fornøyd med både oppmøte, foredragsholdere og faglig innhold. Det er positivt for IKS
å sette fokus på spiseforstyrrelser på denne måten,
forteller Hartberg.
Konferansier Runi Børresen
Kroppsfølelsen
Ved Bente Sommerfeldt og Finn Skårderud
Eksistens og følelser – hvordan bevisstgjøre
emosjonelt stoff og emosjonelle konflikter og Det
godes problem
Ved Gry Stålsett
25 år med spiseforstyrrelser og selvhjelp – hva
har vi lært?
Ved Mona Skjeklesæther Pettersen
Å leve i kroppen
Ved Cecilie Jørner
Den terapeutiske relasjonen som grunnlag for
tilfriskning i behandling av spiseforstyrrelser
Ved Svein Øverland
Kunstpsykoterapi
Ved Kari Rød
10
Kvinnekraft nr. 4 2012
Ellen M. Berg ønsket alle velkommen
Utstilling ved kunstneren Hanna Høiness:
Billedserien «deg/meg»
Utstilling av bidrag til IKS sin foto- og kreativ
konkurranse
TEMA - Under overflaten
- Det jeg synes vi fikk til, var å dekke både hva fastleger kan gjøre og disse vanlige
somatiske tingene som medisinering og ulike typer behandlingsmodeller, men
også det med hverdagen for en pasient med spiseforstyrrelser, hvordan hele
dagen preges, hver dag. Jeg tror personlig det er helt avgjørende å kjenne til
dette for å kunne klare å hjelpe. Det synes jeg vi fikk dekket, på en sånn måte
at det skapte en interesse og et engasjement blant de som var der. Det er min
oppfatning. Og det var veldig gøy.
Kurset startet med at de nevnte fem punkter som hun tenker en allmennpraktiker bør ha kjennskap til, så mye som mulig, for å kunne klare å hjelpe
pasienter med spiseforstyrrelser. Hun understreker at hun da snakker om ting
som faktisk kan hjelpe den som sliter. Altså ikke om hvor ofte man skal ta blodprøver for å kunne dekke seg juridisk hvis ting skulle gå helt galt.
Fem viktige punkt
- Man må være klar over hvordan hverdagen preges, man må kunne noe om
somatiske komplikasjoner, man må ha tålmodighet, vise engasjement, og være
interessert i den som kommer. Man må tåle usannheter, og man må faktisk
samarbeide med andre i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser, ikke
bare på papiret, med faktisk samarbeide. Både for egen del, og for at pasienten
skal få et helhetlig tilbud og i hvert fall vite hvem som har ansvar for hva.
Hun opplever at de klarte å dekke alle de fem punktene på kurset og at betydningen av disse gav gjenklang blant de som var til stede. Imidlertid kunne de,
forteller hun, kjenne at folk innimellom var litt irriterte, og det var over to av
disse punktene.
Nei, det er ikke bare å spise
- et møte med Tori Flaatten Halvorsen i etterkant av Primærmedisinsk uke
Intervju og foto: Mona Skjeklesæther Pettersen
Primærmedisinsk uke (PMU), en ledende kurskongress for leger og
medarbeidere i primærhelsetjenesten, ble arrangert i Oslo i slutten av oktober.
Som den del av denne uken holdt allmennlegene Tori Flaatten Halvorsen og
Tone Giercksky todagerskurset «Er det ikke bare å spise da?» Allmennlegens
funksjon og rolle for pasienter med spiseforstyrrelse.
det var dekket, på denne konferansen som heter Primærmedisinsk uke. Konferansen arrangeres annethvert år med mellom 1500 og 2000 leger som deltar,
så det er en kjempesvær konferanse. Det er masse parallellsesjoner, og vi fikk
en parallellsesjon på to dager og fylte opp med masse morsomme foredragsholdere.
Uken etter møter jeg Tori på IKS-kontoret i Dronningens gate, for høre å om
kurset, om hennes tanker rundt fastlegens
rolle i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser. Jeg tar meg i å håpe at det
engasjementet jeg ser i henne er noe som
smittet, noe mange av kursdeltakerne tok
med seg fra disse to dagene, som altså var
del av en større konferanse.
Vellykket kurs
Hun forteller at det meldte seg på 32 deltakere, et antall de var svært fornøyde
med.
- Det kunne vært flere, men vi hadde tenkt at det ikke var sikkert at det ble
nok påmeldte til at vi klarte å gjennomføre, og de som var der satt der fra
morgenen og hele dagen til kl. 17-18 på ettermiddagen. Det var et par som
måtte gå tidligere for å hente i barnehagen, og de kom opp og beklaget at de
måtte gå. Så det var på det nivået, og uti fra det så kan man jo ikke tenke seg
annet enn at folk var fornøyd.
“Er det ikke bare å
spise da?”
- Tone og jeg kjenner hverandre litt privat, og hun spurte om jeg kunne tenke
meg å samarbeide med henne om å lage dette kurset fordi hun tenkte at ikke
12
Kvinnekraft nr. 4 2012
Tori ser også selv veldig fornøyd ut, sier at kurset var svært vellykket.
- Det handlet om: ”Vi får ikke pasientene inn i noe behandlingsopplegg, og
spesialisert kompetanse er alt for langt fra der de bor.” Og: ”Når de først kommer inn, vet vi som allmennleger ikke hva vi skal gjøre bortsett fra kanskje å
veie pasienten.”
Begge er to veldig viktige ting, og det at man ikke får pasienter inn, det er bare
trist, trist, trist, og må heves opp på et høyere politisk nivå, tenker jeg.
Tori forteller at hun kan kjenne på irritasjon når psykiatrien sier at fastlegene
ikke gjør en god nok jobb. Hun opplever at mye av den samme vegringen som
man ofte snakker om at gjelder blant fastlegene, også finnes innad i psykiatrien.
- Vi sier ofte at fastlegene kvier seg, at de ikke vet hva de skal gjøre, at de føler
seg redde, at de blir frustrert over at ting tar så lang tid, men jeg tror også det
gjelder i psykiatrien. Da snakker jeg ikke om enhetene som er spesialisert på
spiseforstyrrelser, men generelt i psykiatrien. Og det er jo så trist, for jeg tenker
at spiseforstyrrelser ikke er så ulikt andre typer psykiatriske diagnoser. Det er
min mening. Man må bare vite noe ekstra, og ikke bli redd for det somatiske,
finne ut hvordan man skal klare å fordele ansvaret.
Blant kursdeltakerne var det, i Tori sine øyne, overraskende mange menn, i
alderen 40-50+.
- Jeg hadde sett for meg at det skulle være mange nyutdannede kvinnelige
leger, at de har oppdaget at dette er noe de ikke kan og derfor kommer for å
lære, men det var nesten ingen. Jeg håper det betyr at de har lært mer om det
på universitetene enn hva jeg gjorde, for jeg kan ikke huske at jeg hadde en
eneste forelesning der om spiseforstyrrelser. Jeg håper det ser annerledes ut i
dag, men det vet jeg ikke.
Hun tenker seg om litt, smiler.
- Det var gøy, altså. Jeg fikk et veldig kick selv av å få en sånn respons, det
blir en ny giv.
Med halv stilling som allmennpraktiker og halv stilling på spesialpoliklinikken
for spiseforstyrrelser på Gaustad, har hun fått mye erfaring på feltet de siste fem
årene, og ønsker gjerne å kunne dele denne erfaringen med andre.
- Jeg sa på kurset at jeg har lyst til å dele av min erfaring og at jeg håpet de
kan bruke noe av det. At det er forskjell på å sitte i Oslo, med ett bein innafor i
spesialisthelsetjenesten, og på å sitte i Trøndelag og kanskje være mann og 20
år eldre enn meg, men at man likevel kanskje kan dra litt veksler på ulike erfaringer . Og så sa jeg at jeg ikke har noe særlig kompetanse på menn, eller barn,
eller idrettsutøvere. Dette ble dårligere dekket enn den klassiske kvinne mellom
18 og 40 år med bulimi eller anoreksi eller en blanding av disse to. Overspising
dekket vi heller ikke godt nok, og det er beklagelig, men jeg visste det, og det
handler om at jeg ikke har erfaring og bare måtte begynne et sted.
Den viktige tydeligheten
Kurset inneholdt en rekke innlegg av ulike foredragsholdere. Blant disse var
Andreas Holund, allmennpraktiker fra Narvik, som snakket om menn, rus,
boling og spiseforstyrrelser.
- Han har gjort det samme som meg, nemlig delt seg mellom psykiatrisk poliklinikk og fastlege. Han jobber i halv stilling på en poliklinikk og har halv
stilling som fastlege. Det var veldig gøy at vi var to, en kvinnelig og en mannlig
lege, som har spesielt interessert seg for denne gruppen. Jeg merket at det er
forskjell på hvordan vi jobber. Han er mann og jobber mest med menn, som
kanskje er hakket røffere enn de kvinnene jeg møter. Det var interessant å merke
at han var mer barsk, i måten å snakke på, veldig direkte og konkret, mer enn
det jeg opplever at jeg kan være.
Jeg må smile; jeg kjenner Tori litt fra før og må bare kommentere på det.
- Du kan vel også være… tydelig, i alle fall?
- Tydelig tror jeg at jeg kan være, ja, og det tror jeg er en styrke jeg har. Men jeg
opplevde likevel at det var en forskjell mellom oss. Men jeg tror vi var tydelige,
vi hadde mange diskusjoner om for eksempel vekt, hvem som skal veies, og det
er klart at leger vegrer seg fordi de er redde selv, for at veiing kan gjøre det
verre eller for hva som skjer.
Vi kom frem til at både Andreas Holund og jeg veier alle, men samtidig har
jeg forståelse for at det er vanskelig og for at det kan ta tid før man får det til.
- Fikk dere noen negative reaksjoner på det?
Det var mange som tenkte at det kunne gjøre det verre, at det er viktig for de
tynneste, men ikke for de som ikke er de aller tynneste. Dette er noe jeg selv har
blitt mer og mer oppmerksom på, at veiing ikke skal handle bare om de aller
tynneste, for frykten for vektoppgang, for å være for stor, tjukk eller hva det
måtte være, forsvinner ikke selv om man går opp i vekt eller er normalvektig.
Så det gjorde jeg til et poeng, at det er å ta folk på alvor, uavhengig av vekt, at
vi viser at man ikke må være tynn for å bli tatt på alvor.
TEMA - Under overflaten
Tydelighet. Noe vanskelig for mange, noe trygt for mange. Viktig? Veldig
viktig, i følge Tori.
- Vi snakket mye om hvordan man
kan vise engasjement, om hva som
kan misforstås, om at man som
helsearbeider kanskje ofte må være
overtydelig. Si ifra om hvor mye tid
en har, si at nå setter vi opp timer,
at vi har et kvarter, ikke mer, men vi
har det. At vi setter opp en time om 14 dager og en ny time14 dager etter der
igjen, sånn at pasienten vet at vi har tid selv om vi ikke har all verdens tid i
dag.
mye enn til å finne de som sliter litt, så de jeg oppdager synes jeg ofte trenger
behandling. Jeg tenker at hovedtingen for meg er å holde ut og vente til den
andre ønsker seg et behandlingsopplegg, og så vente
sammen med vedkommende, for det kan jo ta månedsvis før man da kommer inn i et behandlingsopplegg.
Og så slipper jeg ikke når terapien er på plass. Da
kan jeg konsentrere meg mest om motivasjonsarbeid
og somatiske forhold. Ikke slippe er tingen!
”Tydelig tror jeg at jeg kan
være, ja, og det tror jeg er
en styrke jeg har”
Å ende opp med ”Du får ringe hvis du trenger meg”, er en dårlig løsning.
- Det kan føles som en avvisning, for hva betyr det? Når jeg er enda tynnere
eller kaster opp enda mer eller har strøket enda mer på eksamen eller sånn?
Så vi fikk tydeliggjort det, tenker jeg da, at jo tydeligere vi er, jo enklere er det
for dem som sliter, som kanskje sliter selv med å være tydelige.
Pasientens stemme
– Verken vi som kursledere eller noen av foredragsholderne valgte å ta med
seg en person som har slitt eller sliter, men de klarte likevel å få pasientens
stemme med inn i kurset.
- Bente Engh Eggen, spesialist i klinisk psykologi, snakket om spiseforstyrrelser som en mestringsstrategi, og hun brukte mange eksempler fra
pasienter. Vi hadde en forelder med, og en psykolog som snakket om proanasider og liknende. Hun viste noen nettsider, engelske, sånn at var mest mulig
anonymt, og vi ble litt slått i bakken både den ene og den andre, både de med
mye eller litt mindre erfaring, av hva som egentlig står på de sidene. Psykolog
Kjersti Gulliksen holdt foredraget ”Hva kan vi lære av anoreksipasienters
erfaringer?”. Hun holder på med en doktorgrad nå, hvor hun har intervjuet
nesten 40 pasienter med anoreksi om deres tanker rundt hva slags sider ved
hjelperen som er viktige. Det var veldig til ettertanke.
Masse spennende innhold, altså, og cluet var å bruke to dager, noe Tori i
forkant tvilte på at de skulle klare å trekke leger til; hun trodde det ville bli
vanskelig nok å få dem til å komme én dag. Det var et stunt, som hun sier,
og det gikk fint.
- Jeg har veldig lyst til å gjøre det igjen. Vi kan jo kopiere mye av det, men
jeg håper vi skal klare å trekke inn mer rundt overspising. Det er et forsømt
tema, både her og der. Og det er noe vi kommer til å gremmes over den dagen
tilbudet er på plass, at det tok så lang tid som det tok.
Som fastlege treffer Tori mange mennesker som sliter med spiseforstyrrelser,
og hun er opptatt av å følge opp, være der, ikke slippe.
- Jeg setter ofte opp timer hver 14. dag for en pasient, av og til hver uke
hvis det er spesielt ille. I hovedsak er jeg nok flinkere til å finne de som sliter
14
Kvinnekraft nr. 4 2012
Igjen er tydelighet et stikkord. Hun snakker om å være
tydelig på hvordan kroppen lider når den ikke får nok næring. Understreker
at mye ikke er mye, lite er ikke lite; man må snakke konkret om hvor mye det
er, ellers havner man ”helt ute på viddene”.
Samarbeid med andre
På spesialpoliklinikken på Gaustad er det mellom 100 og 120 pasienter. Tori
har ikke ansvar for alle pasientene, men hun kobler på fastlegene. Når en
pasient kommer inn til poliklinikken, er de først til samtaler med en terapeut
for å finne ut at de skal begynne. Når de begynner, blir alle innkalt til meg for
en kroppslig undersøkelse og en veldig konkret gjennomgang av symptomer,
ikke bare hvordan det er nå, men også hvordan det har vært.
- Jeg innkaller fastlegen sammen med pasienten til et fastlegemøte sammen
med psykoterapeuten og ernæringsfysiologen , det gjør vi med alle pasientene
ved oppstart av behandlingen, for å fordele ansvar, vise ansikter, tydeliggjøre
hva vi driver med. Det har vært bra mange fastleger innom de siste par årene.
Det er tidkrevende, men vi tror at vi får noe igjen for det. Det er noe med å
jobbe litt langsiktig for å få fastlegen med som en del av teamet. Og jeg tror vi
får dem mer engasjert når de blir tatt på alvor og invitert, og de fleste kommer
og synes det er fint.
På Gaustad har de også fått til et samarbeid med tannlegehøgskolen.
- Tannhelsen er også viktig å passe på, det kan gi store utgifter og konsekvenser
ellers. Vi opplever at samarbeidet med tannlegehøgskolen fungerer godt, og
det viser at det ikke er så vanskelig å få til noe, det handler om at man må ta
kontakt, tenke litt rundt.
Må ikke glemme at det er en grunn
- Å være lege for pasienter med spiseforstyrrelser innebærer å gjøre en
somatisk vurdering samtidig som man kan undervise om mulige plager
som skyldes sykdommen og finne motivasjonsfaktorer. Det handler jo
oftest om samme sak! Men man må jo ikke glemme at det er en grunn for
spiseforstyrrelsessymptomene. Noe av det jeg tenkte var viktig å si til
allmennpraktikerne på kurset, var at selv om man som lege selv ikke tenker
det hjelper, så kan det ha en effekt, kanskje først av alt en betryggende effekt,
for den som kommer, og det skal vi ikke kimse av.
Under overflaten
Da jeg først leste at dette var temaet for neste nummer av Kvinnekraft, så jeg for meg det
berømmelige «isfjellet», der vi kun kan se en liten del.
Tekst: Karoline
Foto: Helene/Fjær
Det meste av fjellet er skjult under overflaten.
Det fikk meg til å tenke på oss mennesker
og det livet vi lever. Vi viser bare omgivelsene en liten del av det som virkelig er
oss. Det som er vanskelig i livet vårt velger
vi ofte
“det tryggere å ta på en å holde
«det går bra-maske» og s k j u l t .
Sånn har
late som at jeg har det
jeg det i
bra”
forhold
til spiseforstyrrelsen min. På den ene siden ønsker jeg å
fortelle de rundt meg at jeg sliter med forholdet til mat. At mat henger sammen med
straff og at jeg ikke fortjener det som er godt
for meg. At når jeg har det vanskelig lar jeg
være å spise i perioder for så å overspise
etterpå. Jeg klarer ikke å tenke at «spist
er spist» bokstavelig talt og så gå videre.
Da fortsetter jeg med selvstraffingen og
dette har blitt en ond sirkel jeg ikke klarer
å komme ut av på egen hånd. Men på den
andre siden tør jeg ikke å innrømme dette,
for tenk om det blir for vanskelig for mine
omgivelser å takle. Tenk om de kommer til
å avvise meg. Tenk om de ikke skjønner
problemene mine. Nei, da er det tryggere å
ta på en «det går bra-maske» og late som at
jeg har det bra. Jeg har heldigvis skjønt at det
ligger mer bak spiseforstyrrelsen min enn at
jeg ikke klarer å «ta meg sammen» i forhold
til mat. Men jeg trenger tid, forståelse, hjelp
og støtte slik at jeg kan lære nye «verktøy»
for å håndtere problemene mine. Dette har
jeg heldigvis funnet gjennom IKS.
Jeg vil rette en STOR TAKK til alle som
jobber der, både ansatte og frivillige. Den
jobben dere gjør er utrolig viktig! Til lykke
med 25-årsjubileet og årene som kommer.
TEMA - Under overflaten
Melankolske Maria
Etter å ha vunnet kampen mot spiseforstyrrelsen kan Maria Mena endelig tillate
seg å være kreativ igjen.
Tekst: Katrine Hofseth Leira
I
grå buksedress ser Maria Mena ut
som en mørk svane idet hun seiler inn
på Theatercafeen. Blikket søker rundt i
rommet; sveiper over bord etter bord
med perfektbrettede servietter, rødvinsglass og sølvblankt bestikk.
- Er det greit at vi bestiller før vi
begynner å prate? Jeg er så sulten.
- Selvfølgelig.
Fem minutter senere kommer servitøren
bort til bordet.
er hele artistkarrieren et lite vidunder.
- Artistkarrieren oppsto på bakgrunn av
flere tilfeldigheter. Jeg fikk prøve meg
i studio og spilte inn “Lullaby” da jeg
var 15, og var i utgangs-punktet fornøyd
med det.
Skjebnen ønsket det imidlertid annerledes. “Lullaby” toppet VG-Lista og
solgte til gull. Neste singel ut, ”Free”,
nådde også høye listeplasseringer og
debutalbumet “Another Phase” ble
nominert
til
tre
Spellemannspriser.
- Jeg gikk
siste
år
på
ungdomsskolen,
øvde
til
naturfageksamen og brukte mesteparten
av fritida sammen med venner. Samtidig
opplevde jeg at journalister hentet meg
etter skolen for å snakke om karrieren
min. Det var surrealistisk.
- Det ble mye oppmerksomhet på kort
tid?
- I begynnelsen opplevde jeg at jeg var
for naiv. En gang ringte for eksempel en
journalist og spurte hva jeg mente om
homofili. Vedkommende presenterte seg
med fornavn, derfor trodde jeg det var en
vanlig spørreundersøkelse og svarte at
“Artistkarrieren oppsto på bakgrunn
av flere tilfeldigheter”
- Jeg vil gjerne ha en Cæsar-salat uten
paprika og asparges. Er det forresten
mulig å droppe dressingen?
- Det kan bli tørt, advarer servitøren.
- Jeg vet, men det er slik jeg liker den.
- Jeg kan ikke fordra å være sær, men
jeg går på en spesiell diett. Ja, jeg har
faktisk begynt å trene også, det er helt
sykt!, forklarer hun etter servitøren har
gått.
Tilfeldig suksess. Treningsøktene er
ikke den eneste ”syke” tilfeldigheten
som har preget Marias liv. I følge henne
16
Kvinnekraft nr. 4 2012
det er kult, det. Neste dag sto uttalelsene
på trykk i VG.
Graver i gammel dritt. VG-tabben
i seg selv er god grunn til å slutte å
dele telefonnummer med journalister.
Likevel var det ikke før hun møtte Dagbladets journalist Eivind Sæter hun for
alvor forstod konsekvensene av å kommunisere elektronisk med media. De
møttes i forbindelse med et intervju i
Magasinet i 2006, men det tok ikke lang
tid før han inviterte Maria på date. De
gikk ut et par-tre ganger, dro på fester
sammen og kysset litt. Resten er historie. Nå plager han livet av henne med
fotballkarrieren i tredjedivisjon, mens
hun murer seg inne på soverommet og
skriver egne låter.
- I likhet med de fleste gutter er han litt
for glad i fotball, men ellers er han grei å
leve sammen med. Jeg vet at jeg er vanskelig å omgås. For å beherske jobben
må jeg tenke depressivt, så da kan du jo
deg hvordan det er å leve under samme
tak som meg.
- Dette må du utdype?
- Jeg er ikke kreativ når jeg har det bra.
Det siste året har jeg koset meg på turné
og gjort det meste jeg har lyst til, da er
det liksom ikke så lett å være deppa.
TEMA - Under overflaten
- Men du har klart å lage nytt album selv
om du har det bra?
- Det er fordi jeg har gravd meg ned i
gammel dritt.
Tittelen på den nye plata er “Cause and
Effect”. Etter tre plater og seks år som
artist synes Maria det er på tide å stoppe
opp og se tilbake på årene som har gått.
- Inspirasjonen til å lage denne plata
kom som lyn fra klar himmel. Jeg har
sett tilbake på ungdoms-årene, men har
også funnet bakgrunnsmateriale ved å
spørre pappa og andre i familien om
barndommen.
- Har du lært mye om deg selv i denne
prosessen?
- Jeg har definitivt oppdaget nye sider
ved meg selv. Når en går så tett inn på
sitt eget liv, er en dømt til å få dypere
forståelse for hvordan personligheten
fungerer og hvorfor livet har utviklet
seg slik det har gjort.
Vanskelig å lage plate. “Another
Phase” ble til over en så lang periode
at hun ikke merket arbeidspresset første
gangen. Det var da andre plata “Mellow”
begynte å ta form Maria Mena skjønte at
artistlivet ikke bare er en dans på roser.
- Jeg var sliten, rett og slett tappet for
energi. Alt var svart, jeg visste ikke hva
jeg skulle skrive om, og mistet meg selv
helt.
På samme tid blomstret spiseforstyrrelsene opp for fullt. Selv om
hun er frisk i dag, er Maria åpen om at
de tunge tankene preger henne fortsatt.
- Som sagt, jeg klarer ikke å skrive
om lykke. Du kan bare tenke deg hvor
depressiv jeg kan være til tider. Jeg har
det helt supert når jeg kan sitte i sofaen,
drikke rødvin og snakke med meg selv.
- Trives du best i eget selskap?
- Jeg elsker å sitte hjemme og ikke gjøre
noe som helst. I en hektisk hverdag
er det nødvendig å søke stillheten og
fokusere på seg selv.
Mer personlig. “Another Phase”
er på mange måter en musikalsk
dagbok fra barne- og ungdomsårene.
“Mellow” tar for seg tiden etter plateslippet. “Apparently Unaffected” er
vanskeligere å plassere, men Maria fortsatte stort sett i samme gata med låter
om ulykkelig kjærlighet og depressive
tenåringstanker. “Cause and effect”
representerer en ny begynnelse på flere
måter.
- Sangene er dystrere enn tidligere. For
første gang tillater jeg meg selv å la de
mørke tankene prege tekstene for fullt.
Det gjør plata mer personlig.
For de fleste er popstjernelivet en fjern
drøm. Derfor er Maria opptatt av å
presisere at artistlivet består av mer
enn romantisk gitarklimpring, glitrende
ballkjoler og kjendisfester.
- Mange av vennene mine ser for seg at
dette er en vanvittig avslappet jobb. Her
forleden spurte en kamerat om jeg satt i
leiligheten og hengte hele dagen.
- Du gjør ikke det?
- I alle fall ikke hele tida. Som sagt har
jeg begynt å trene, og så snakker jeg
med meg selv. Innimellom ser jeg på TV.
Klokka er tretten minutter på to.
Maria kikker diskret på klokka mens
assistenten Tess begynner å romstere
i veska. Vi skjønner at våre tildelte
minutter snart er omme.
- Hva inspirerer deg i låtskrivinga?
- Det meste. Det kan være alt fra en
situasjon, til en farge, en person eller
en drøm. For meg fungerer det ikke å
sette av to uker til skriving. Sangene må
komme fra hjertet.
- Vil det si at de kommer til alle døgnets
tider?
- Jeg kan skrive sanger klokka ett om
natta når kjæresten maser etter kos.
Som sagt, jeg er ikke verdens enkleste
person å leve sammen med.
“I en hektisk hverdag er det nødvendig å søke stillheten og fokusere på
seg selv”
18
Kvinnekraft nr. 4 2012
Etterord
Bak i bøkene, er det ikke så ofte etterord, selv om det hender. Det står oftest om selve boka, på
baksiden, sånn at du skal få lyst til å lese.
Tekst: Helene/Fjær
K
anskje derfor står ikke disse etterordene der.
De ordene som beskriver det jeg, Sylvia
Plath, Emily Dickinson og Amalie Skram har til
felles: Det syke sinnets rammer.
Vi er bildet på veggene av netthinner, etterlatte
bilder du har fått for deg gjennom ordene våre.
Som mursteiner av små biblioteker av alfabeter
avtrykt i en bok, der helt inni oss selv, satt på hylle
og høyt hevet, der
“Jeg går på skinner. Glir har du oss i ramme
bortover. Kjører opp og og bind. Bokbinderi
ned de norske dalene. Ser er en kunst, du vet
det? Men nå sporer
de syv fjellene”
jeg av, for jeg er mer
kreativ enn NSB.
Men NSB kan skifte
spor, og jeg blir med dem tilbake.
Innenfor disse tykke murene som du bare tenker
på som en bok, er menneskene bak boka. Og foran
menneskene, sitter nøkler. Nøkler og holder inne
og ute og i live. En stund. Jeg spisser blyanten
og skriver noen ord. Jeg skriver noen ord til deg
om å leve. Om å være sterk. Om å våge å elske
en annen. Slik får du lyst til å leve, mens jeg bare
fantaserer. Og når jeg skriver om det vonde, tror
du jeg har god fantasi og er fantastisk kreativ.
Men det er der, innbakt i poesi, sannheten, kommer frem, tilbake, frem.
Jeg kjører med toget. Jeg liker å reise i hodet
mitt når jeg har det vanskelig. Under disse tykke
bøkene, og togene, er det skinner. Jeg går på skinner. Glir bortover. Kjører opp og ned de norske
dalene. Ser de syv fjellene. Og på toppen, der er
månen og jeg. Vi lyser. Og så blunker månen og
vi kaller det stjerner. Små stjerner milevis unna.
Og likevel nær. De satt sånn, i et rom, kanskje
med en reol bøker som lente seg mot hverandre,
med blyant eller penn i hånden, Skram, Plath og
Dickinson. De skrev om kvinneliv og sinn, om
lyden av klokker som tikket, og Emily, hun skrev
i isolasjon – i full isolasjon – om naturen der ute.
Hvordan kan et menneske dikte så vakkert, uten
selv å se?
Jeg lukker ofte øynene. Jeg kan ligge på systua
med øynene lukket. Jeg kan godt se sårene mine,
men jeg kan ikke se de gode menneskene. De
som prøver å hjelpe meg. Så jeg lukker øynene så
verken du eller jeg ser. Og du lukker igjen boka
mens jeg går ut døra. På gløtt, ser jeg meg tilbake.
Og husker stemmen din. Jeg skriver stemmen din
ned på papiret. I morgen er den et dikt. Om et år,
en bok. Om femti år, en legende. Om tre hundre
år, bare et eventyr. Eller en tragedie på Det norske
teater. Det var en gang.
TEMA - Under overflaten
Foto- og kreativ konkurranse
-et utvalg
Minst
Monica Ilni Strandbakke
For første gang har IKS prøvd seg på en fotokonkurranse- og vi er kjempefornøyd med resultatene.
Her er en presentasjon av noen av bidragene. Hilsen Fotogruppa
Sprekker i glansen
Elin Moen
Skattekista
Monica Ilni Strandbakke
Happy
Isabel Sandstrøm
Under overflaten
Sandra Schulze
Fugleflaks
Helene/Fjær
Veien til mitt sanne jeg- der rustningen faller
Camilla Gjelsten
The Unloved Child, 2011
Medium: akryl/kull på papir
Ingunn Heggheim-Bulteau
Lygekors
Isabel Sandstrøm
Sorte hav
Laila Krakeli
Under overflaten
Ingvild A Føynum
Grønt og grått og hardt og mykt...
Kari Jerijærvi
20
Kvinnekraft nr. 4 2012
Romskipet
Monica Ilni Strandbakke
TEMA - Under overflaten
Under overflaten
«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?»
Tekst, illustrasjon og foto: Amor Fati
«Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?» spør mange seg. «Hvem er jeg uten og hva skjuler seg
bak? Er jeg en annen bak der, langt der inne?» Jeg vet ikke helt om jeg ser sånn på det selv.
Tekst: Laila Krakeli
Illustrasjon av en vinterskog som speiler seg i et vann
Inne i meg ser jeg et speilbilde av et vann.
De nakne trærne langs bredden er som en haug med lik.
Fordreide, nakne, ensomme speiler de mange liv og skjebner.
Jeg har mange deler i meg; et nyfødt barn, en voksen kvinne.
Formet av skjebnen til den form jeg har i dag.
Med et liv av økende erfaringer, bevissthet og indre styrke.
Greinene ser ut som om de strekker seg mot meg; Armod er deres kall.
Trærne er døde og kan ikke bevege seg; kan ikke nå meg lenger.
Jeg er redd og føler meg hjelpesløs; Redd Meg!
Jeg løfter opp det nakne, sårbare og trengende nyfødte barnet.
Jeg tar henne opp i mine beskyttende, sterke og kjærlige armer.
Og jeg hvisker ømt; «Nå har jeg deg. Nå er du trygg. Nå gir jeg aldri slipp
på deg mer.»
Jeg løfter blikket mot den grå, endeløse himmelen.
Der er ingen Gud, ingen engler, ingen som våker over meg.
Bare en himmel som er en illusjon av lys og refleksjoner.
Om natten ser jeg tusenvis av soler som lyser opp i vannets mørke overflate.
Ingen illusjoner om falsk kjærlighet; bare det som faktisk er.
Uendelighetens langsomme rytme av bevegelse.
Verden er et samspill av energier.
Jeg er et utrykk for at de møtes på midten inne i meg.
Jeg er ikke lenger en overflate; en illusjon, en strategi, en reaksjon.
Fotografi av en mor som beskytter sitt nyfødte barn/hjerte:
«Mitt barn, mitt hjerte; nå slipper jeg deg aldri.»
Statue av Gustav Vigeland
22
Kvinnekraft nr. 4 2012
For spiseforstyrrelsen min er jo ikke hele meg.
Den definerer meg, den er bare en del av livet. Jeg
er jo meg selv, med bulimien i ryggsekken. Den
er der hele tiden,
selv om den ikke
“Jeg er jo meg selv, med
har kontrollen til
bulimien i ryggsekken”
enhver tid. Men
den er der, ligger
der og puster meg
i nakken. Hvisker
ufinheter som bare
den mener er riktig, og lurt. Men jeg lar den ikke
ta den fulle og hele makten. Er det noe jeg har lyst
til å gjøre, så gjør jeg det. Jeg liker å gjøre ting som
er hyggelig, som gir meg noe. Som får meg ut av
stolen, ut av rommet, der det føles som jeg skal
kveles – bli klemt mellom veggene, som presser
seg mer og mer sammen. Jeg kan unne meg noe
godt, jeg elsker f.eks. varm sjokolade, laget på min
måte. Og jeg nyter hver eneste sup.
Jeg tror ikke at jeg vil være en annen om spiseforstyrrelsen skulle forsvinne. For selv om den
kommer med hvite løgner innimellom, eller prøver
å lure noen rundt lillefingeren, så er jeg meg selv
99 prosent av tiden. Jeg spiller ikke et skuespill,
for folk rundt meg kjenner til mine problemer, i
hvert fall store deler av dem. Så hvorfor skulle jeg
spille? Jeg vil ikke bli en annen uten spiseforstyrrelsen, men jeg vil få andre mestringsstrategier å
lene meg på. Jeg kan bruke andre metoder, men det
igjen betyr ikke at jeg er en annen når jeg nå bruker
de destruktive mestringsstrategier.
Jeg har aldri helt skjønt de som sier at de har funnet
seg «sjæl». Da lurer jeg på, var du borte du da? Du
må jaggu ha vært langt borte, om du har brukt så
mange år av livet på å finne deg selv. Så vidt jeg vet,
så har jeg vært her hele livet mitt. Akkurat her, bare
med ulike vinduer å se ut av, ulik utsikt, og innsikt.
Men jeg lærte mens jeg gikk veien, og ble bare byg-
get ut, som når man bygger ut et hus. Lager større
plass til alt det nye som dukker opp. Det er klart,
i ethvert hus med store rom og god plass, så vil
det bli rotete når alt ligger og slenger, og ikke blir
sortert, men huset er det samme. Kaos kan bli til
orden, men huset forblir det samme, sånn sett. Sånn
ser jeg på meg selv og livet mitt også. Jeg har ikke
behov for å lete etter meg selv, jeg er jo akkurat her.
Og jeg lurer ikke på hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, for jeg er jo meg, på godt og vondt. Men jeg
lurer heller på hvilke mestringsstrategier jeg vil få i
erstatning. Uten spiseforstyrrelsen.
“Jeg kan unne meg noe godt,
jeg elsker f.eks. varm sjokolade,
laget på min måte. Og jeg nyter
hver eneste sup”
TEMA - Under overflaten
I Speilet med Øyne som Lider
Av: Linn-Karin 2009
Ser jeg lykkelig ut?
Nei, jeg er ikke det
Jeg er ensom og trist. Jeg er uten håp, uten glede
Jeg er uten livet
Jeg er Død - Levende Død
For jeg spiser ikke. Drikker ikke. Skjønner ikke.
Og jeg forstår ikke...
Ser du meg smile?
Ser jeg sunn og vakker ut- Lykkelig?
Jeg ser ingen glede i livet.
Ingen lek, Ingen Latter
Livet er tomt og meningsløst
Blikket er tomt og stirrende
Jeg ser alt uten å se noe
Kjære Anoreksi - La Meg Dø!
Gjør meg vakker - Gjør meg glad!
Gjør meg Lykkelig!
Nei, du vil ikke??
Jeg føler meg svakere hver morgen
Blir svakere for hver dag og ingen kan fortelle meg det jeg trenger å høre for å overleve
Ingen kan få meg til å snu
Endre Retning...
Jeg har kjørt meg fast i en Blindvei
Det er ingen plass til å snu
Jeg kommer ikke ut før jeg selv ser muligheten til å rygge
Jeg ser et verdiløst menneske i speilet
Et verdiløst Ingenting som tar all plassen jeg ikke trenger
DU ser ikke det!
DU ser ikke min smerte og mine tårer
Min redsel og min frykt
DU ser ikke Meg...
Jeg er jo skjult bak min Maske
Redselen, Nummenheten, Frykten og Ensomheten
Alt DU trenger å vite for å redde meg, men alt det er låst ned i en kiste
Min nedgravde kiste jeg ikke kan grave opp for jeg har glemt hvor den er
Håpløshet
Jeg spiller sterk for å møte en verden som ikke forstår
Jeg spiller sterk for å møte et Menneske, og det Mennesket er Deg
Et menneske jeg slår ned fordi Du ikke forstår
Hva ser Du egentlig?
24
Kvinnekraft nr. 4 2012
Jeg har det vondt - Lider, og vil fortelle Deg det
Men jeg lyver - Er blitt god til det
Lyver for at Du skal holde deg unna
Lyver for at Du skal slutte å bry deg
Men mest av alt vil jeg Du skal se Jeg vil åpne meg for Deg
Få Deg til å forstå at også jeg trenger å føle meg verdifull
Ikke verdiLøs...
Ser Du meg med mine øyne som ser?
Hva ser Vi egentlig?
Du vet ikke hvor sterk smerten min er
Hvor stor plass den tar
FORLAT MEG
Noen ganger ønsker jeg å...
Jeg sulter meg som straff
Jeg kaster opp som straff
Jeg kveler meg som straff
Jeg kutter meg som straff
Alt jeg vet er at JEG Fortjener Straff!
Tårer
Tårer Du ikke kan se for Ingen må se de
Ingen må se at jeg gråter
Jeg skjuler og gjemmer de, prøver å glemme de
Tårene blir beviset på at jeg trenger Deg
Den dagen de slipper Fri
Jeg kan ikke rømme for er fanget i meg selv
For Alltid!
Målbånd Vekt Tall Komma
Kalorier Vann Luft
og Kjærlighet
Forbud Redsel Hat Skam
Frykt Savn Tvil
og Døden
Anoreksia er ikke min levemåte!
Anoreksia gjør meg til mitt Ingenting
Snart Død - Så lenge jeg Lever
Er jeg klar til å bli Fri?
Fri fra meg selv
Hvis jeg ber Deg - Vil du hjelpe Meg?
Hvis Du får se Tårene Mine
Min Frykt- og Min Redsel...
Hvis Jeg stoler på Deg - Redder Du meg?
Jeg har ikke noe annet valg
Jeg må tilbake til Livet og se det med nye Øyne
Med Øyne Som Ikke Lider...
TEMA - Under overflaten
Fem sekunder
Noen sekunder er nok til å forandre en tanke, en avgjørelse.
En hel dag. Toget har kjørt. Rett foran ansiktet mitt.
Tekst: Lille My
Hadde jeg bare startet å løpe litt før. Eller
løpt enda fortere.
Hadde jeg ikke tatt meg fem sekunders
pustepause etter et kvarters rennefart
gjennom Oslo, ville jeg kommet hjem
på riktig tidspunkt. Da hadde jeg ikke
endt opp på do gulvet på Oslo S med en
yoghurt, tre boller, en bøtte is og tre liter
vann.
Hvor er dolokket? Hvor skal jeg sitte?
Jeg prøver å overse at jeg sitter og spiser
på gulvet på en offentlig do, og starter på
dagens første måltid.
Jeg føler meg skitten, patetisk og alene,
men jeg gleder meg til å spise.
Tiden går, og mannen som passer på at alle
tissa trengte betaler, har registret at jeg har
vært inne en stund. Lenge nok til at han
banker på døra og gir meg beskjed om at
det ikke er lov til å sove på toalettet. “Jeg
sover ikke”, sier jeg før jeg stapper i meg
resten av den siste bolla.
Det føles som jeg har ti kniver i ryggen og
at magen er i ferd med å eksplodere. Det
gjør så fryktelig vondt, men jeg fortsetter
å spise. Det smaker ikke godt lenger, men
jeg stopper ikke.
Sanne løgner
Dikt, illustrasjon og foto: Nina Thuv
“Alle mine speil er brukt opp,
jeg forblir i min smerte.
Det gjør vondt i øynene,
som stirrer på min endeløse kropp –
i speilet, knuser.
Jeg plukker opp bitene –
av meg selv”
Alt er endelig over, og jeg setter meg på
doen for å tisse. Jeg titter på avfallsdunken
på veggen og ser et klistremerke hvor det
står:
IKS - Interessegruppa for Kvinner med
Spiseforstyrrelser
Jeg er ikke alene.
Jeg går ut fra do båsen. Der står domannen
med vaskebøtta og stirrer meg dømmende
inn i øynene. Jeg skammer meg.
Jeg føler meg skitten og patetisk, men..
..jeg er ikke alene.
“Jeg titter på avfallsdunken på veggen og
ser et klistremerke hvor det står
IKS - Interessegruppa for Kvinner med
Spiseforstyrrelser”
“Den skjulte smertes språk”
Jeg har kalt bildet “Den skjulte smertens språk”
og det henspeiler på
hvordan en spiseforstyrrelse kan være et språk,
for en smerte som ingen vet om eller klarer å
forstå.
26
Kvinnekraft nr. 4 2012
TEMA - Under overflaten
Kunstløp
Av: Helene/Fjær
Speilblank
ser meg, stryker meg mot deg
fra meg, til meg,
kroppen og sjelen, vi ser ikke det samme
vi er ikke samme, den, ulikt sted i samme drakt
jeg på feriekoloni eller reise i Antarktis
uten rett utstyr, uten kompass
jeg kjenner ikke tid, kjenner ikke rom
det er ingen begrensninger, bare grenseland
fare, fare krigsmann,
døden
hvisker på operasjonsstua
og bare anoreksien frykter, redd for ikke styre
skuta, skipsklokkens klang
vekker meg tilbake
er her nå, ber på knærne
dead white snow, walking on
som Jesus på vannet eller Santa Claus eller;
vi kaller det bare vinter og
spør om jeg vil gifte meg med frostroser på ruta
Nyt, Elsk, Lev Over for denne gang
My emotions are drowned
in a deep, cold sea
If you dive you might discover them
…right next to me
I do not dare to search alone
not knowing what I`ll find
So I just lie there at the bottom
…acting like I`m blind
The truth about the real me
would slice me open like a knife
Not that I fear blood or dying
…what scares me most is life
Kristin, oktober 2012
28
Kvinnekraft nr. 4 2012
Rekken med gratisseminaret Nyt, Elsk, Lev er nå avsluttet, etter å ha vært på besøk i Bergen,
Tromsø, Stavanger, Oslo og Trondheim. Seminaret handlet om kropp og selvfølelse, og var et
samarbeidsprosjekt med Dove.
Tekst: Camilla
Med god administrativ hjelp fra Oslo-kontoret, var jeg, Camilla Persson
Hager, og Kaja Flatøy ansvarlige for å holde seminaret. Fra å ha 15 deltakere i
Bergen i mai, til nærmere 200 i Trondheim
i oktober, er det trygt å si at det tok seg
opp.
“ Og du, husk å nyte,
elske og leve:-)”
Tilbakemeldingene har vært veldige gode,
både fra de som har erfaring med spise-
forstyrrelser, men også fra andre som kjente seg igjen. Takk til alle som møtte
opp, og takk for all den gode responsen, vi tar det med oss videre. Mange har
oppmuntret oss til å fortsette, og hvem vet, kanskje blir det flere seminarer i
fremtiden?
Og du, husk å nyte, elske og å leve :)
Hilsen Camilla
TEMA - Under overflaten
Det er mange som har en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg skulle så gjerne
ha nevnt dem alle. Jeg har så lyst til å vise dere som leser hva man kan få hvis
man tør å åpne hjertet sitt til noen som vil deg vel. For meg har det å være åpen
om mine utfordringer vært meget positivt og jeg angrer ikke et sekund. Det
har tatt brodden av mye «skam» og følelsen av å være «annerledes». Jeg har
opplevd at noen har fortalt meg sine «hemmeligheter» som de før ikke har tort
å fortelle andre.
ORD FRA HJERTET
Det er som i de store fortellingene, de virkelig viktige.
Tekst: Adèle Marie Guttormsen Moe
De som er fulle av mørke og farer. Stundom vil en ikke vite slutten for hvordan
kan den bli lykkelig?
Hvordan kan verden bli som før når så mye grusomt har hendt?
Men til syvende og sist er skyggene forgjengelige, selv mørket må fare.
En ny dag vil komme og når solen atter skinner, vil den skinne enda klarere.
Det er dé fortellingene én husker, det er de som betyr noe.
Selv om en var for liten til å forstå hvorfor.
Folk i de fortellingene kunne stadig snu, men de gjorde det ikke. De fortsatte
videre, for de trodde på noe.
De trodde at det finnes noe godt i verden og det er verd å kjempe for.»
(Sitat fra Ringenes Herre)
Å kjempe med en spiseforstyrrelse, og alt det andre som ligger under over-
30
Kvinnekraft nr. 4 2012
flaten kan til tider føles som en ensom reise. Det er du selv som må gjøre alt
arbeidet, for det er «bare du» som virkelig vet hvordan det er. Noen ganger
kjennes det håpløst, man har lyst til å gi opp… Likevel er det noe som holder
oss oppe... Et håp om at en dag så vil ting bli mye bedre. Hold fast i det håpet
og prøv å finne mennesker og andre ting som kan hjelpe deg på veien. Det kan
være lett å tulle seg inn «mørket» og la mennesker og annet som tar energi og
krefter fra deg styre livet ditt. Slik trenger det ikke å være. Du har et valg!!!
Jeg har dette året tatt en skikkelig opprydning i livet mitt. Det har vært forferdelig tøft og vanskelig til tider - spesielt når det kommer til mennesker som
jeg føler ikke vil meg vel.
Nå når dette året nærmer seg slutten, ser jeg at de valgene jeg har tatt har vært
de rette for meg.
Punktene under forteller noe om noen av de menneskene som står meg nær:
•
Vi skulle ha møttes for 40 år siden, men slik gikk det ikke. Andre tok valg
vi ikke kunne gjøre noe med. Da jeg tok kontakt ble jeg uten spørsmål tatt
direkte inn i varmen og litt etter litt lærte vi hverandre å kjenne. Det er
godt å vite at jeg har en storebror som bryr seg, ringer, viser meg omsorg
og tillit. Vi har sterke bånd du og jeg....
•
Du tar hånden min og den rolige stemmen din får meg ut av «det utrygge»
og tilbake til her og nå. Øynene dine forteller meg at du «ser» det jeg
opplever og du forteller meg gang på gang at jeg er trygg og at du støtter
meg hele veien. Den kjærligheten du viser meg hver eneste dag i form av
ord eller handlinger betyr all verden for meg. Du gir meg troen på at mine
meninger og tanker er like viktige som alle andres. Det vi har sammen er
dypt og ekte. Du er unik og jeg elsker deg!
•
Ordene «så lenge vi er sammen skal vi klare dette» og «jeg er stolt av
deg mamma» gikk rett til mitt hjerte. Det er slik du er jenta mi, full av
kjærlighet og omtanke for andre. Dine kloke ord kommer som sol på en
regntung dag. Du fyller mitt hjerte med kjærlighet og det at vi hele tiden
har hatt en åpenhet og samtaler rundt alt mellom himmel og jord er noe
jeg gjemmer dypt i mitt hjerte - der min kjærlighet til deg også bor.
•
Vi har vært venner lenge du og jeg... - hele 40 år! Da vi var små, var du
min trygghet og beste venninne. Da jeg selv ikke klarte å sette ord på
hvordan jeg hadde det så var du der og «så» meg. Hadde det ikke vært
for at du var der (selv om vi var barn) hadde jeg kanskje ikke klart meg
så bra! Vennskapet vårt er meget sterkt og i alle disse årene har du stått
støtt sammen med meg. Vi har hatt mange fine stunder med mye moro og
latter, men vennskapet vårt tåler også de tunge dagene og sorgen. Du er
et menneske som lytter, gir av deg selv og du lar meg fortelle.. Jeg er så
takknemlig for vårt vennskap!
•
To flotte mennesker som har gitt meg så mye mer en de menneskene jeg
har hatt rundt meg i oppveksten. Det er vanskelig å sette ord på de følelsene
som kommer frem når jeg tenker på dere. Omsorg, trygghet, kjærlighet og
oppmuntring. Med utrolig mye kjærlighet, trygghet, omtanke, omsorg og
humor har dere stilt opp for meg slik dere stiller opp for hele familien.
Dere har vist meg gjennom deres handlinger at dere mener og står for
det dere sier. Mange gode samtaler og opplevelser har vi hatt sammen og
deres tillit og støtte er verdt mer en 1000 ord. Jeg er så ufattelig glad i dere!
•
Dagen vi møtes igjen var ikke spesielt lystig, men den markerte en ny tid
for oss begge. Din styrke og utstråling gikk rett i mitt hjerte. Lange gode
samtaler på mail og fine gode møter som betyr så uendelig mye. Et lys
i mørke min «sjelesøster». Det at du viser i praksis at du støtter meg og
mine valg selv når bølgene slår stort står det stor respekt av!
•
To herlige hunder er jeg så heldig å ha i livet mitt. Indy og Jack med hver
sin egen unike væremåte. Det er ikke få ganger vi har hatt spennende
«samtaler» og fine turer ut i naturen og noen ganger da ting føles tungt så
er det som om de skjønner dette og legger seg trygt og godt inntil meg.
Som dere sikkert skjønner har jeg mange rundt meg som støtter meg, viser
meg omsorg og kjærlighet og som vil meg vel. Det er mennesker som har «sett
under overflaten», selv om det sikkert av og til kan kjennes litt skummelt. Det
er mennesker som jeg kan være meg selv sammen med og som også viser meg
deres tillit.
I dag kjenner jeg at mitt hjerte er fylt med kjærlighet og takknemlighet over
de mennesker (og dyr...) som finnes i livet mitt. Samtidig ligger det en liten
«vemodig» tone over tapet og svikene som andre mennesker har påført meg.
Dette året har jeg som sagt jobbet mye med det som ligger «under overflaten»
og føler at jeg har kommet mange skritt fremover.
Nå går dette året snart mot slutten og det er tid for å ta et lite tilbakeblikk. Ikke
glem å ta med alt det gode som skjer i livet ditt også. Leter du litt så finner du
helt sikkert mange små og store ting som har gjort deg godt.
Kjære IKS, gratulerer så mye med 25-årsjubileum! Det er snart 1,5 år siden
jeg satte mine ben innenfor døra på IKS. Varmen som møtte meg og fortsetter
å være der er ubeskrivelig. IKS er ikke bare en organisasjon... IKS består av
unike og flotte mennesker som jeg er stolt over å kalle venner. Det er et sted
hvor man kan komme om man har en god dag eller om man har en dårlig dag.
Man kan gråte og man kan le. Følelser er det ingen skam å vise - tvert i mot.
Gjennom mitt arbeid som frivillig, blant annet her i Kvinnekraftgruppa og
som skribent, føler jeg at mulighetene til å prøve nye ting, vokse, å få nye
utfordringer har vært mange. Dette setter jeg ufattelig stor pris på. Takk for at
jeg får skrive, komme med ideer og utvikle meg i mitt eget tempo, og takk for
at jeg får lov å være stolt av meg selv!
Med ønske om en fredelig juletid og et Godt Nytt År!!!
Stor klem til dere alle hilsen Adèle Marie Guttormsen Moe
“I dag kjenner jeg at mitt hjerte er fylt
med kjærlighet og takknemlighet over
de mennesker (og dyr...) som finnes i
livet mitt”
TEMA - Under overflaten
Kunst kan fortelle mer enn du noen gang har
trodd
Ikke lenger enn for to uker siden deltok jeg på et utrolig spennende foredrag
som handlet om psykisk helse. Foredragsholdere fortalte oss, et ganske stort
publikum, om hvordan psykisk uro kan påvirke livet vårt, og hvor det fører
til hvis vi ikke får den riktige hjelpen i tide.
Tekst: Anna Gruszczynska
Illustrasjon: Ingunn Heggheim-Bulteau
“The Unloved Child”
I
“I
kke lenger enn for to uker siden deltok jeg
på et utrolig spennende foredrag som handlet om psykisk helse. Foredragsholdere fortalte oss, et ganske stort publikum, om hvordan
psykisk uro kan påvirke livet vårt, og hvor det
fører til hvis vi ikke får den riktige hjelpen i
tide. Det var en fotograf med også, Jacqueline
Hellmann, som holdt en kort tale i forhold til
hennes siste fotoutstilling. Utstillingen handler
om en jente, Cizzi. Cizzi sliter med psykisk
uro, lengsel, selvskading og spiseforstyrrelser.
Kunstneren tok mange bilder av henne i helt
vanlige daglige situasjoner. Eller, kanskje de
egentlig ikke var helt vanlige... Cizzi oppholdt
seg nemlig i et mentalsykehus hvor hun fikk
behandling for sine
hvor stor grad kan kunst egentlig lidelser, men hvor
hun samtidig hadde
påvirke vår lyst til å bli frisk?” det så vanskelig at
problemene ikke ble
løst på lang tid. Kunstneren fortalte oss at hun
selv var veldig engasjert i saken, og at hun ikke
fikk hjulpet Cizzi. Men hun fikk noe annet,
kanskje mye mer verdifullt, som var Cizzis
vennskap. Studentene i Trondheim kunne se
fotoutstillingen i løpet av oktober.
32
Kvinnekraft nr. 4 2012
I hvor stor grad kan kunst egentlig påvirke vår
lyst til å bli frisk? I hvor stor grad kan vi få vite
mer om oss selv? Det finnes mange forskjellige
behandlingsmetoder, og kunstterapi er en
av dem. Cizzis historie er noe annet. Det var
egentlig ikke kunstterapi, men hun og hennes
kropp, ble likevel fremstilt på kunstnerens
bilder. Hun kunne få analysere dem og drøfte
dem med terapeuten sin. Om hun gjorde det?
Det vet vi ikke. Etter foredraget stilte jeg masse
spørsmål til meg selv. Jeg begynte å tenke
over den terapimetoden som jeg selv ikke har
opplevd, og som kanskje kunne hjulpet meg
mer enn alle andre metoder jeg ble behandlet
med.
La oss nevne Judi Shaws historie. Hun var en
voksen kvinne, da hun forsto at anoreksi hadde
rammet henne også. Ingen ville tro på det,
hun var jo over 50 år, hadde to store sønner
og en utviklende karriere. Det var noe uvanlig,
rart og først og fremst helt uventet. Bare
hennes yogalærer hadde vidåpne øyne, og
turte medfølende å si i fra til Judi at hun måtte
forandre livet sitt, at hun måtte ta helsen sin
på alvor. Hun ble nettopp separert fra mannen
sin etter 33 år. På den tiden var hun besatt av
trening og sykelig opptatt av å spise sunt. Hun
merket ikke at kroppen hennes hadde blitt
svakere, tynnere og sykere dag etter dag. Ingen
nevnte at det kunne ha vært anoreksi, til og
med legen hennes identifiserte ikke det som
spiseforstyrrelse.
Judi ble lagt inn på sykehuset i St. Louis
sammen med tenåringer som også led av
forskjellige spiseforstyrrelser. Hun bestemte
seg for å gjennomgå behandling, for å gjøre
det for seg selv, for å gjøre det ordentlig. En
gang ble hun spurt av terapeuten om å liste de
store og viktige hendelsene som førte henne til
anoreksi. Judi turte ikke å skrive, hun klippet
i stedet. Den papirsilhuetten hun laget var en
modell av hennes kropp. Under modellen skrev
hun tydelig – «Running on empty». Den dagen
begynte Judi sitt store eventyr mot utvinning.
Kunsten hun laget snakket for henne. Den
forklarte hennes tenkemåte i forhold til mat,
om anoreksiens påvirkning på forandringer
i familieforholdene hennes, og endelig om
hvor usynlig følte hun seg. Etter en kort tid ble
Judi invitert til å vise fram sine kunstverk til
andre pasienter og deres familier. Utstillingen fikk
en enorm oppmerksomhet, og Judi fant ut at kunst
sannsynligvis hadde blitt den eneste måten hun
kan utrykke seg på og komme ut av sykdommen.
Gjennom kunsten kunne hun reflektere rundt alt
dette som hadde skjedd i livet hennes, legge merke
til de viktige følelsene, handlingene og avgjørelsene,
og prøve å finne deres betydning.
maling, tegning, skulpturering og kollasj slik at
pasienter får mulighet til å finne sine egne og beste
måter å uttrykke seg på. Etter hvert begynner kunst å
bli et felt hvor de får formulere og synnliggjøre dypt
skjulte følelser, ønsker og behov.
Etter to og halv måned forlot Judi sykehuset og
begynte livet på nytt, på egen hånd. Kunstterapien
som hun hadde gjennomført betydde mye i hennes
videre liv. Judi fikk sitt eget studio i St. Louis Central
West End hvor hun fortsatte å jobbe som kunstner.
Hun lærte seg også yoga, og etter hvert begynte hun
å lære andre i yoga.
Anoreksi er dessverre blant de mest utfordrende
sykdommene både for pasienter og terapeuter. Det
finnes verken behandlingsfasit eller medisiner som
hjelper i hvert enkelt tilfelle. Kunstterapi kan hjelpe
til å ta ut det som ligger dypt under overflaten og
til å konfrontere det. Den kan bidra til å tilkjennegi
emosjoner gjennom kunstverk i stedet for å gjøre
det gjennom anorektisk og bulimisk atferd eller
overspising. Den kan rett og slett hjelpe til å øke
behandlings-, og ikke minst, livskvalitet.
Kunstterapi er en supplerende behandling basert
både på verbale og ikke-verbale uttrykksmåter, hvor
målet er å legge til rette for en positiv forandring
i pasientens indre verden, og i den interaktive
kapasitet ift. den ytre verden. Anoreksien vokses og
mates ofte av følelser som den syke er uvitende om.
Kunstterapiens hovedoppgave er å gjøre alle disse
følelsene synlige og forståelige. Terapeuten bruker
mange forskjellige slags kunstutrykk, blant annet
Referanser/inspirasjon
Anonym. 2012. En dokumentarisk fotoutstilling:
Tilværelsens uutholdelige letthet. Online [nedlastet
10. november 2012]: http://www.samfundet.no/
arrangement/vis/3194.
Anonym. Uten år. Inne formy terapii w leczeniu
anoreksji [Andre former for terapi i behandlingen av
anoreksi]. Online [nedlastet 10. November 2012]:
http://anoreksja.mam-efke.pl/index.php?go=inne.
Dokter, Ditty (ed.). 1994. Arts Therapies and Clients
with Eating Disorders. Fragile board. Philadelpia:
Jessica Kingsley Publishers. 320 s.
Liu, Aimee. 2011. Translating the Pain of Eating
Disorders into Art. Online [nedlastet 10. november
2012]:
http://www.secondact.com/2011/02/
translating-the-pain-of-eating-disorders-into-art/.
Rehavia-Hanauer,
Dafna.
2003.
“ Gjennom kunsten kunne
Identyfying conflicts
hun reflektere rundt alt
of anorexia nerdette som hadde skjedd i
vosa as manifested
livet hennes”
in the art therapy
process. The Arts
in Psychotherapy 30: 137-149. Online [nedlastet
10. november 2012]: http://www.edreferral.com/
articles/anorexia.pdf.
Weintraub, Karen. 2012. The Art of surviving
Anorexia. Online [nedlastet 10. november 2012]:
http://commonhealth.wbur.org/2012/02/the-art-ofsurviving-anorexia.
TEMA - Under overflaten
Nytt fra lokallagene
IKS Trondheim
Her i Trondheim har vi fra høsten av hatt flere jenter som tar i mot personlige samtaler.
Det er både spennende og veldig lærerikt. Vi har også tenkt å få i gang temakvelder, så
det er bare å følge med på hva som skjer! De åpne kveldene finner sted til samme tid
som ellers, onsdag i oddetallsuker fra klokken 19.00 – 21.00, i våre lokaler i Fjordgata
19.
IKS Volda
Vi er fire aktive medlemmer som ser for oss at vi skal ha åpne kvelder hver
torsdag i partallsukene, vi vil starte med støttetelefon, personlige samtaler,
temakvelder og kurs. Siden vi er helt i startfasen har vi ikke alle praktiske
opplysninger som sted og tid enda, men dette vil vi kontinuerlig informere om
på facebook-siden vår. Vi er veldig stolte av å ha startet et lokallag i Volda.
Har du lyst til å vite mer om hvordan det er å være frivillig i Trondheim, Ta kontakt
på [email protected]
Hilsen Maren Eline
Ønsker du å engasjere deg som frivillig og være med på å forme lokallaget fra
starten? IKS Volda trenger deg! Ta kontakt og send e-post til [email protected]
Romskipet
Foto: Monica Ilni Strandbakke
Følg IKS Volda på Facebook, og eller scann QR-kode. Dette er en kode man
kan skanne om man har en smarttelefon. Når du gjør det vil du komme inn på
facebook siden til lokallaget automatisk. http://www.facebook.com/IKSLokallagVolda
I motbakke
Foto: Maren Eline Aune
IKS Tromsø
IKS Tromsø startet offisielt opp på nyåret 2012, med 5 frivillige IKS’ere i spissen.
Etter noen planleggingsmøter, begynte vi å jobbe med å få ut informasjon om at vi
var i gang. Vi delte ut informasjonsmateriell, hang opp plakater og visittkort, og tok
kontakt med flere personer i behandlingssystemet i Tromsø. Dette er noe vi jobber
kontinuerlig med. I mars fikk vi også et intervju i en av Tromsø-avisene, hvor vi fikk
anledning til å fortelle om IKS, samt sette litt fokus på manglende behandlingstilbud i
Tromsø og Nord-Norge.
IKS Molde
Torsdag 15. November arrangerte IKS Molde en temakveld som var åpen for
alle. Der ble det blant annet informert om hva IKS står for, og hva spiseforstyrrelser dreier seg om.
Lokallaget i Molde er fortsatt under oppstart. Ønsker du å engasjere deg som
frivillig? IKS Molde trenger deg! Vær med på å forme lokallaget fra starten!
Send epost til [email protected]
Sorte Hav
Foto: Laila Krakeli
I Tromsø, 29.03.2012.
Journalist: Martine Haugland
Foto: Tor Farstad
IKS Oppland
Vi arrangerer foredraget På jakt etter en indre ro: Perfeksjonisme
Et foredrag i regi av Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS)
Sted: Frivillighetssentralen Gjøvik
Dato: 10.desember
Tid: 19-21
Foredragsholder: Psykolog Zemir Popovac
Kvelden er gratis. Velkommen til en hyggelig kveld! Lurer du på noe send e-post til
[email protected]
Hilsen IKS Oppland
Livets mønster
Foto: Marthe Alfredsen
34
Kvinnekraft nr. 4 2012
Vårt første tilbud var støtte- og informasjonstelefon, som vi har åpen hver mandag
kveld, og mulighet for personlige samtaler. Vi hadde mange drømmer og planer, men
savnet et lokale. Vi fikk etter hvert kontakt med Lærings- og mestringssenteret på
Universitetssykehuset i Nord-Norge, og får nå låne lokalene der etter avtale.
IKS Tromsø har egen facebook-side med informasjon og tilbud, samt en egen lukket
facebook-gruppe for medlemmene i lokallaget. På høsten kom vi ordentlig i gang med
flere tilbud. Annenhver mandag ettermiddag har vi ”Open Office” hvor det er mulighet
for å stikke innom for en prat, og første tirsdag i mnd arrangerer vi temakveld/åpen
kveld. Vi prøver å finne interessante temaer, og jobber med å få inn flinke mennesker
som kan hjelpe oss. Og det er flere som vil bidra!
Vi har blitt invitert til å ha foredrag og informasjon til flere støttegrupper og behandlingsinstitusjoner, og vi prøver så godt vi kan å stille opp der. Blant annet har vi vært
på Regional enhet for spiseforstyrrelser i Bodø, og Regionalt senter for spiseforstyrrelser i Tromsø, som er Nord-Norges eneste behandlingssenter for henholdsvis voksne
og barn/ungdom. Vi jobber også med å få til samarbeid med andre interessegrupper og
frivillige organisasjoner i Tromsø.
Gruppa i Tromsø vokser sakte men sikkert, og vi har også fått flere flotte frivillige. Det
er vi kjempe glade for! Vi skal nå sette i gang med å planlegge neste år, og håper på å
få til flere tilbud og aktiviteter for 2013. Vi gleder oss!
Hilsen Gabrielle
TEMA - Under overflaten
IKS Vestfold
Vi er en liten gruppe med frivillige som jobber mot et langsiktig mål om å starte et
lokallag her i Vestfold. Vi holder til i lokalene til Frivillighetssentralen i Tønsberg,
hvor vi er så heldige å få låne lokaler en kveld i uken. Så langt har vi hatt tilbud
om selvhjelpsgruppe, og vi har en gruppe som er godt i gang. Fra høsten ønsker vi
å kunne tilby temakvelder, åpen kveld, personlige samtaler og støttetelefon. I den
forbindelse ønsker vi flere frivillige som kan bidra med både små og store oppgaver.
Så om du har/har hatt en spiseforstyrrelse og ønsker å bidra – eller undres over hva
du kan bidra med – kontakt oss gjerne på [email protected]
Hilsen Tine
Grønt og grått og hardt og mykt...
Foto: Kari Jerijærvi
IKS Oslo/Akershus
Åpen kveld:
Det er som vanlig en del som skjer i Oslo og Akerhus lokallag. Blant annet har de åpne kveldene
har hatt en økning i antall deltakere denne høsten, og dette synes vi er veldig gøy. Åpne kvelder
hadde oppstart 15. august og vil bli arrangert annenhver onsdag til og med 19. desember.
Den siste kvelden vil bli en slags avslutning på de åpne kveldene for dette året og vi vil da ha
juleverksted. Håper vi sees!
Temakvelder
Temakveldene for høsten startet opp 23. august med Ellen som snakket om
mentalisering i hverdagen. Deretter hadde vi en avslappende yoga-temakveld før Mona snakket
om opprettholdende faktorer for spiseforstyrrelsen. Dette var en populær kveld med mange gode
tilbakemeldinger. Andre temaer som har blitt tatt opp denne høsten er empatisk kommunikasjon
og fysisk aktivitet i kombinasjon med spiseforstyrrelser. Neste temakveld 29. november er
temaet incest og seksuelle overgrep. Merk at denne kvelden begynner en time tidligere enn
vanlig og varer dermed fra 18-20. Sjekk våre nettsider, blogg eller brosjyren som følger med
dette bladet for mer informasjon. Velkommen skal du være!
Arbeidsutvalget og nyttårsfest for frivillige
Arbeidsutvalget (AU) har hatt sitt første møte etter det ble valgt nye representanter på lokallaget
Oslo/Akershus sitt årsmøte, så da er vi skikkelig i gang. På møtet ble det bestemt at årets julefest
for de frivillige heller skal bli en nyttårsfest den 25. januar. Så vi håper alle frivillige i Oslo og
Akerhus setter av denne datoen. Mer informasjon om kvelden kommer senere.
Har du innspill eller tanker om lokallaget generelt eller aktiviteter du skulle ønske OAL hadde,
ta gjerne kontakt på: [email protected].
Annet
Kurs, selvhjelpsgrupper og telefonen på kveldstid har gått som vanlig denne høsten, men vi
trenger flere frivillige for å opprettholde disse tilbudene. Har du lyst til å være frivillig eller lurer
på noe rundt det å være frivillig er det bare å ta kontakt. Du kan ringe 22 94 00 10 eller sende
mail til Kari på: [email protected]. Alle bidrag er hjertelige velkomne. All hjelp er god hjelp!
Hilsen Anette
Fugleflaks
Foto: Helene/Fjær
36
Kvinnekraft nr. 4 2012
IKS landsmøte 4. november 2012
IKS landsmøte ble avholdt i Dronningens gate 25, Oslo. Det var 18
stemmeberettigede deltakere til stede.
1.)
Valg av ordstyrer
Forslag til vedtak: Ellen M. Berg velges som ordstyrer.
Vedtak: Forslaget godkjennes.
2.)
Valg av referent
Forslag til vedtak: Mona Skjeklesæther Pettersen velges som referent.
Vedtak: Forslaget godkjennes.
3.)
Godkjenning av innkalling
Forslag til vedtak: Innkallingen godkjennes.
Vedtak: Innkallingen godkjennes.
4.)
Årsmelding og regnskap
Forslag til vedtak: Årsmeldingen for 2011 godkjennes.
Vedtak: Årsmelding for 2011 godkjennes med kommentarer.
Forslag til vedtak: Regnskapet for 2011 godkjennes.
Vedtak: Regnskap for 2011 godkjennes.
Innspill til punkt 4, regnskap:
Tilskudd lokallag: Det påpekes at praksisen per nå er at det er forskjell mellom lokallag når det gjelder hvilke som får
støtte til lokaler; at dette er en urettferdig praksis som ikke bør fortsette, at det bør være en lik fordeling.
5.)
Handlingsplaner 2013
Forslag til vedtak: Handlingsplaner for 2013-2016 godkjennes som fremlagt. Styret får mandat til å revidere handlingsplanen i henhold til ny strategi 2013-2017 som ferdigstilles rundt årsskiftet.
Vedtak: Forslaget godkjennes, med endret ordlyd: Handlingsplaner for 2013-2016 godkjennes som fremlagt. Styret får
mandat til å revidere handlingsplanen, i samarbeid med kontoret og med lokallagene/lokale kontaktpersoner som referansegrupper, i henhold til ny strategi 2013-2017 som ferdigstilles rundt årsskiftet.
6.)
Medlemskontingentens størrelse
Det foreligger ingen forslag om endring.
Forslag til vedtak: Medlemskontingenten beholdes som den er.
Vedtak: Medlemskontingenten beholdes som den er.
7.)
Innkomne saker:
a)Vedtektsendringer:
7.1 Styresammensetning
Følgende tekst står om styresammensetning i gjeldende vedtekter:
Styret:
Styret har overordnet nasjonalt ansvar for drift og utvikling av organisasjonen. Styret har fem representanter og to
vararepresentanter. Daglig leder har møteplikt og talerett, men ikke stemmerett. Ingen av styremedlemmene kan ha et
ansettelsesforhold. Landsmøtet velger styreleder på bakgrunn av valgkomiteens innstilling.
TEMA - Under overflaten
Forslag til endring i regler for styresammensetning:
Styret har overordnet nasjonalt ansvar for drift og utvikling av organisasjonen. Styret har fem representanter og to vararepresentanter. Daglig leder har møteplikt og talerett, men ikke stemmerett. En av representantene i styret kan ha en
deltidsstilling på kontoret (maks 40%), men denne må forlate styremøtet ved behandling av personalsaker. Landsmøtet
velger styreleder på bakgrunn av valgkomiteens innstilling.
Forslag til vedtak: Styret ser fordelen av å åpne opp for flere kandidater å velge mellom. Denne saken har vært
oppe tidligere – og resulterte i vedtektsendring på landsmøtet i 2011. På grunn av utfordringer med rolleblanding og
interessekonflikter, støtter ikke styret dette forslaget.
Vedtak: Forslag til endring i regler for styresammensetning vedtas ikke. 15 stemmer mot endring, 3 for.
7.2 Fullmakter på landsmøtet
I vedtektene står det følgende:
”Det kan være maksimalt tre fullmakter, én fra OU og to fra lokallagene.”
Forslag til vedtak: Teksten i vedtektene endres til ”Det kan være maksimalt tre fullmakter, én fra styret og to fra lokallagene.”
Vedtak: Forslaget godkjennes.
7.3 Forslag til ny saksgang på landsmøtet:
Forslaget er at godkjenning av budsjett fjernes fra landsmøtet. Dette arbeidets er styrets ansvar, og settes opp i henhold
til godkjente handlingsplaner og aktiviteter som planlegges kommende år.
Forslag til vedtak: Ansvar for godkjenning av budsjett delegeres til styret.
Vedtak: Forslaget vedtas ikke. Elleve stemmer imot forslaget, fem stemmer for forslaget, to blanke stemmer.
på valg for to år, som styreleder
på valg for to år på valg for ett år på valg for ett år Vara:
Ann-Kristin Bjerge
på valg for ett år
Forslag til vedtak: Valgkomiteens innstilling vedtas.
Vedtak: Valgkomiteens innstilling vedtas.
Anette Wessel Eftedal stod som vararepresentant i styrets innstilling til nytt styre. Da hun trakk seg kort tid i forkant
av landsmøtet, åpnes det for benkeforslag på vararepresentant.
Benkeforslag på vararepresentant:
Solfrid Hartberg
Heidi Gabrielle Moen
Vedtak: Heidi Gabrielle Moen velges inn som vararepresentant i styret, med ti mot seks stemmer.
10. Valg av valgkomité:
Stiller til gjenvalg:
Stine Kvivesen
Sissel Lohne
8. Budsjett
Forslag til vedtak: Forslag til budsjett for 2013 godkjennes.
Vedtak: Budsjett for 2013 godkjennes.
Kommentarer: Lokallagene må kjenne til de økonomiske rammene de har å operere innenfor. Igjen påpekes ulikheter i
fordeling.
Stiller til valg:
Kari Jerijærvi, fra sekretariatet
Maren Eline Aune, IKS Trondheim
Forslag til valgkomite:
Maren Eline Aune, representant
Kari Jerijærvi, representant
Stine Kvivesen, representant
Sissel Lohne, vara
Forslag til vedtak: Valgkomiteens innstilling til ny valgkomite godkjennes.
Vedtak: Innstillingen godkjennes.
9. Valg av styre:
Disse stiller ikke til valg:
Kristina Eraker Bøhn (innvalgt for to år i 2011, ikke på valg i 2012)
Solfrid Hartberg (daglig leder, har møteplikt men ikke stemmerett)
Landsmøte ble hevet kl. 14:32
Oslo, 4. november 2012
Mona Skjeklesæther Pettersen og Ellen M. Berg
sign.
7.4 Ekstraordinær situasjon på kontoret
Forslag til vedtak: Styret får mandat til å kunne ansette en person uten personlig erfaring med spiseforstyrrelser i en
midlertidig administrativ deltidsstilling, fra 01.02.13 til 31.08.13 dersom det blir nødvendig for å opprettholde drift.
Vedtak: Forslaget vedtas.
38
På valg 2012:
Anett Rubio
Ingunn Molden Sylte
Kaja Flatøy
Marthe Alfredsen
Kvinnekraft nr. 4 2012
TEMA - Under overflaten
Nytt fra styret
- Den 4. november var det Landsmøte og nytt styret ble valgt. Jeg fikk fornyet tillit og
fortsetter som styrelder for to nye år.
De andre som også fortsetter er: Kristina Eraker Bøhn, Ingunn Molde Sylte og Kaja Flatøy. De nye representantene er Marthe Alfredsen, Ann-Kristin Bjerge
og Heidi Gabrielle Moen. Det nye styret er godt representert fra distriktene, både fra lokallagene i Trondheim, Tromsø og Gjøvik, noe som er veldig positivt.
Regional avdeling for spiseforstyrrelser
(RASP) - søker deltakere til forskningsprosjekt
Styret har i lengre tid jobbet med å etablere en ny strategi for IKS, og sammen med kontoret har vi blitt enige om en overordnet visjon, nemlig at IKS skal
kjennetegnes som; ”en inspirerende og synlig organisasjon som tilbyr god kvalitet og bredde i tilbudene”. For å oppnå dette har vi konkretisert fem fokusområder
som vi skal jobbe med. Disse fokusområdene er som følger:
1.
2.
3.
4.
5.
Motiverte ansatte og frivillige som trives i IKS
Tydelig og formalisert ledelse
God tilgjengelighet
Variert tilbud med kvalitet
En attraktiv samarbeidspartner
De to første fokusområdene handler om å sikre stabil drift, etablere gode rammer og et godt miljø. IKS skal være et sted hvor det er godt å være, uansett om du
jobber her, bidrar som frivillig, eller om du stikker innom på en åpen kveld, for en personlig samtale eller liknende. I tillegg etterlyses det tydeligere rammer
og struktur fra distriktene, og dette tar vi på alvor. De tre siste fokusområdene har fokus på vekst og utvikling. Hovedfokuset i 2013 vil være på de to første
fokusområdene, da disse må være på plass før vi kan oppnå vekst og utvikling.
Strategiarbeidet var tema på landsmøtet, og der ble det gjennomført en gruppeoppgave knyttet til fokusområdene. Det nye styret får nå i oppgave å konkretisere
fokusområdene basert på de innspillene vi fikk fra landsmøtet. Målet er å revidere handlingsplanen for 2013 med de aktiviteter som skal til for å realisere første
del av strategien. Det videre arbeidet vil skje i tett samarbeid med de ansatte på kontoret.
Tiden flyr og straks er det jul. Jeg vil derfor benytte anledningen til å ønske dere alle sammen en riktig god jul. Og så håper jeg at 2013 blir et spennende år for
IKS med mange besøkende og mye aktivitet rundt om i hele landet!
Hilsen Anett
Utkast til strategi for 2013 til 2017
Utdrag fra styrets strategiarbeid
Medlemmenes ønsker og behov
Å bli sett, hørt og
forstått. Føle seg
normal.
Tilbud, veiledning og
håp om å bli frisk
Lavterskel (behøver
ikke ”diagnose”)
Informasjon om IKS og
SF
Selvhjelp
Langsiktig tilbud. Hva
når jeg har blitt frisk?
En inspirerende og synlig organisasjon som tilbyr god kvalitet og bredde i tilbudene
Motiverte
ansatte og
frivillige som
trives i IKS
Et navn som ikke
ekskluderer oss fra
nye medlemmer
40
Kvinnekraft nr. 4 2012
Tydelig ledelse
Være i de riktige
kanalene for å nå og
beholde
medlemmene
Bevisst bruk av
partnere/nettverk
God
tilgjengelighet
Variert tilbud
med kvalitet
En attraktiv
samarbeidspartner
Levere kvalitet i det
Tilbud som dekker
Mer tydelighet, krav
vi gjør
medlemmenes behov
og struktur
IKS sine krav og mål
IKS sine verdier
(sentreringspunkter)
skal ligge til grunn
Om prosjektet
Anoreksi er en alvorlig lidelse, som hovedsakelig rammer unge kvinner.
Vi vet ikke nok om denne sykdommen, og hvorfor noen utvikler den
mens andre ikke gjør det. Mer kunnskap om mekanismene som underligger anoreksi vil øke vår forståelse av lidelsen, hvilket kan bidra til
bedre behandling av pasienter.
Ved RASP starter vi nå opp et nytt forskningsprosjekt, som vil se på
nevrobiologiske aspekter ved anoreksi. Dette innebærer å måle hjerneaktiviteten mens deltakerne utfører enkle oppgaver, for slik å se hvordan
hjernen arbeider. Vi håper dette kan fortelle oss noe om de underliggende
mekanismene som leder til anoreksi. Prosjektet er godkjent av Regional
Etisk Komitè, samt Personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus.
Forskningsansvarlig institusjon er Oslo Universitetssykehus, og Dr.
Øyvind Rø ved RASP er prosjektleder.
Hvem kan delta, og hva innebærer deltakelse?
Vi søker etter kvinner som tidligere har hatt anoreksi, men som pr. i dag
anser seg selv som friske. Du må være fylt 18 år, og være høyrehendt. I
tillegg er det andre kriterier for deltakelse – disse vurderes på bakgrunn
av dine besvarelser på noen spørreskjema, samt et telefonintervju. I
praksis innebærer deltakelse å besvare spørreskjemaer, gjennomgå et
telefonintervju, og så en MR-undersøkelse hvor vi tar bilder av hjernen
din. På dagen hvor MR-undersøkelsen gjøres, vil du måtte sette av ca. 2
timer. Alle som deltar og gjennomfører MR-undersøkelsen blir belønnet
med et gavekort på Oslo City til 500 kr, samt et bilde av sin egen hjerne
- dersom du ønsker dette. Vi vil i tillegg kunne dekke evt. reiseutgifter til
og fra Oslo. Når resultatene fra prosjektet publiseres vil du som person
være anonym i disse – det vil si at det ikke er mulig å knytte deg og ditt
navn til resultatene.
Kontaktinformasjon
Dersom du er interessert i å delta, eller vil vite mer om prosjektet, kan
du kontakte Lasse Bang på e-mail eller telefon:
Lasse Bang, stipendiat
Regional avdeling for Spiseforstyrrelser, Oslo Universitetssykehus,
Ullevål.
E-mail: [email protected]
Telefon: 23027371 / 41429704
www.rasp.no
TEMA - Under overflaten
Kontorets hjørne og de
frivilliges møteplass
Kurs- og aktivitetskalender
Dersom ikke annet er nevnt skjer aktiviteten i IKS sine lokaler i Dronningens gate 25 i Oslo.
«Her i 3. etasje i Dronningensgate går kontorets liv sin «VANTE GANG»
SOMMERLEIR 2013
Dette stemmer ikke helt fordi vi har fått flere aktive små lokallag og dermed flere baller i lufta. Dette er kjempefint
og ikke minst viktig for de som trenger støtte og hjelp ute i distriktene. Så HURRA for alle dere som bidrar der ute!
Vi har arrangert og gjennomført IKS sin 25-årsdag helt på skinner, mange frivillige hjalp til og gjestene var
fornøyde. Vi greide å få til en fin miks av gode foredragsholdere, så en stor takk til jentene som hadde ansvaret for
programmets innhold. Et koselig sted, nydelig vær, flotte bilder, vakre blomster og spennende innhold! IKS er nå
blitt voksen.
Landsmøtet gikk av stabelen første helgen i november og her møttes jenter fra hele landet. Lørdagen hadde vi besøk
av coach Linda som gav oss noen tankevekkere i forhold til hvordan hjernen vår fungerer. Hun refererte bl.a. til Walt
Disneys inndeling av sine ansatte – hvem har hvilke kvalifikasjoner. Senere på lørdagen brukte vi denne inndelingen
i gruppearbeidet. En kreativ og artig måte å jobbe på.
Styret har (i samarbeid med ansatte) arbeidet med videre strategi for IKS. Sammen kom vi frem til denne visjonen:
«En inspirerende og synlig organisasjon som tilbyr god kvalitet og bredde i tilbudene».
Arrangeres på Namdals folkehøyskole ved Grong
fra 23. til 29. juni 2013.
For mer informasjon se våre nettsider www.iks.
no «tilbud», «sommerleir».
HELGEKURSKALENDER
NÅR FØLELSER BLIR MAT
Fredag 18. januar, kl. 18.00 til 21.00
Lørdag 19. januar kl. 10.00 til 18.00
Søndag 20. januar kl. 10.00 til 16.00
Kursholder: Mona Pettersen
For mer informasjon se www.iks.no «tilbud», «opplæringskurskurs», «påmelding».
TEMAKVELDER
Veien ut av spiseforstyrrelsen
Ved Kari, Marthe og Stine
Torsdag 10. januar, kl. 18.00-20.00
Takk til dere alle som bidrar, takk til dere som tenker å bidra og takk til dere som benytter dere av IKS tilbudene.
Ønsker dere alle en fredelig jul og et 2013 som blir bedre og bedre og bedre.
Lørdag 6. april, kl. 10.00 til 17.00
Søndag 7. april, kl. 10.00 til 16.00
Kursholder Ann Kristin Bjerge
Kvinnekraft nr. 4 2012
Mer informasjon om dette vil legges ut på
nettsiden så snart det er klart,og vil komme med i
Kvinnekraft nummer en i 2013.
Fredag 15. februar, kl. 17.00 til 21.00
Lørdag 16. februar, kl. 10.00 til 18.00
Kursholder: Lena Elin Lorentzen
NYTT: EMPATISK KOMMUNIKASJON
42
FRIVILLIGE (nye og erfarne)
MED LIVET PÅ VENT
Med «vante gang» menes at det er mye som er rutine, som må gjøres til visse tider, men likevel er aldri en dag lik
en annen her i gården.Her er virkelig som i sangen til Postgirobygget (eller var det Knudsen og Ludviksen, eller
OnklP?): «Jenter som kommer og jenter som går».Noen går og kommer aldri tilbake, noen går og kommer tilbake
mange år senere og atter igjen – noen går aldri.
Tro om jeg er i siste kategori?
Hilsen fra Kari på kontoret!
OPPLÆRINGSKURS FOR
Lørdag 2. mars, kl. 10.00 til 17.00
Søndag 3. mars, kl. 10.00 til 16.00
Kursholder: Agathe Kleppe
MINDFULLNESS 1
NYTT: MINDFULL EATING
Blodprøvene er normale - kan
det være noe galt da?
Ved Tori Halvorsen
Torsdag 24. januar, kl. 19.00-21.00
Kroppens språk – en vei til indre
kunnskap
Ved Cecilie Jørner
Torsdag 7. februar, kl. 19.00-21.00
Å være mor og samtidig ha en
Spiseforstyrrelse
Lørdag 4. mai, kl. 10.00 til 17.00
Søndag 5. mai kl. 10.00 til 16.00
Kursholder: Ann Kristin Bjerge
Ved Lena Elin Lorentzen
Torsdag 21. februar, kl. 18.00-20.00
For mer informasjon eller påmelding www.iks.no
«tilbud», «kurs», «påmelding».
Ved Ellen, Kari, Mona og Reidun på kontoret.
Torsdag 7. mars, kl. 18.00-20.00.
“How to break the news”
Om å finne sin identitet og ta
livsforvandlende valg i ønsket
retning
Ved Solgunn Øvereng Matre
Torsdag 21. mars kl. 19.00-21.00
For mer informasjon www.iks.no «tilbud»,
«temakvelder».
ÅPNE KVELDER
Arrangeres samtlige oddetallsuker ut juni både i
Trondheim og i Oslo. For mer informasjon
www.iks.no “tilbud”, “åpne kvelder”.
SELVHJELPSGRUPPER og
eSHG (Selvhjelpsgrupper
på nett)
Oppstart to ganger i året. Neste frist er 19. august
2013
For mer informasjon og påmelding www.iks.no
«tilbud», «selvhjelpsgrupper», «påmelding».
TEMA - Under overflaten
Kvinnekraft kommer ut fire ganger i året.
Du kan sende innlegg per e-post til [email protected]
Tema for neste nummer er Trening og fysisk aktivitet med innleveringsfrist 5. februar 2012
Stikkord:
• Tvang • Kontroll • Kompensering • Fysisk aktivitet, de rolige tingene • Lystbetont • Kontakt med seg selv • Samvittighet
• Treningsglede • Fellesskap • Fysiologiske virkninger • Motivet •Følelsesregulering •Flukt, demper uroen
Redaksjonen retter grammatiske og språklige feil.
Vi trykker artiklene ettersom de passer til de forskjellige temaene.
Vi mottar også gjerne bilder, tegninger eller andre former for illustrasjoner.
Medarbeidere for dette nummeret har vært Kvinnekraftgruppa.
ølg oss på facebook; www.facebook.com/InteressegruppenIKS
44
Kvinnekraft nr. 4 2012
ISSN 0802-040X