Skolens strategi mot spiseforstyrrelse

N å er vi der vi vil være, sier Helle Borchgrevink og Ingvild Aas Føinum fra Interessegruppa for kvin ner med spiseforstyrrelse (IKS). de står midt i audito riet på Høgskolen i Oslo og Akershus, og skal snart undervise lærerstudenter om spiseforstyrrelse. TEKST OG FOTO: MArIE LALANd EKELI – Da jeg gikk i andre klasse på videregående, hadde jeg det ordentlig dårlig. Jeg hadde flyttet hjemmefra, jeg hadde buli mi, alt var ræva. En dag samlet jeg opp mot, og fortalte det til læreren min. ”Jeg er sjuk. Jeg klarer ikke dette lenger.” Vet du hva han svarte? ”Helle, jeg synes du skal slutte på skolen, jeg.” Sånn innleder Helle Borchgrevink, leder for IKS, dagens forelesning. Det er sterk kost klokka halv ni en regntung og mørk novembermorgen, men det funker. Vel 100 oppmøtte lærerstudentene er stumt oppmerksomme på det de to kvinne ne forteller, og det skal bli trangt på workshopen senere samme dag. Både Helle og Ingvild har slitt med spiseforstyrrelse selv, og den personlige inngangen gir forelesningen puls, nerve. Å bli så katastrofalt avvist av klasseforstanderen sin, førte til at 17 år gamle skoleflinke Helle sluttet på skolen. Det skulle ta henne 6 år å fullføre videregående senere, 10 år å bli kvitt bu limien og enda lenger å overvinne angsten hun utviklet i kjøl vannet av sykdommen. – Hadde læreren min tatt bedre imot meg, er jeg sikker på at jeg hadde blitt frisk på langt kortere tid, sier Helle. – Nå er det riktignok 34 år siden dette skjedde, og jeg har mang engang ønsket jeg kunne konfrontert ham med dette, men den gamle læreren min er dessverre død. Poenget med å fortelle den historien i dag, er å si noe om hvilken fantastisk si tuasjon dere er i. Dere går på et studie som skal gjøre dere til gode lærere! Hun lar utropstegnet henge i lufta et øyeblikk, og så sier hun: – Dere er de viktigste personene i barnas liv. Dere vet det, ikke sant?

Heia dere!

I forrige nummer av Voksne for Barn skrev vi at norske lærere ønsker mer kunnskap om psykisk helse. Det viser NIFU rap porten som kom tidligere i år; 8 av 10 lærere har støtt på elever som sliter psykisk. Av disse har halvparten følt at de mangler

– Ja, jeg tør påstå at det er mange likheter med alkohol- og narkotikaavhengighet. du blir like hekta. Og det er grusomt, for du har en note-pad festet inni hodet som sier:

”Ikke spis, ikke spis, ikke spis”, eller ”spy, spy, spy”.

du er stuck i et spor det er uendelig vanskelig å komme ut av.

20

Magasinet Voksne for Barn

Skolens strategi mot spiseforstyrrelse

– Ja, jeg tør påstå at det er mange likheter med alkohol- og narkotikaavhengighet. du blir like hekta. Og det er grusomt, for du har en note-pad festet inni hodet som sier:

”Ikke spis, ikke spis, ikke spis”, eller ”spy, spy, spy”.

du er stuck i et spor det er uendelig vanskelig å komme ut av.

Foreleser.

Helle og Ingvild foreleser om spiseforstyrrelser.

kompetanse til å ivareta, og hjelpe de unge. En samlet konklu sjon fra forskeren, helsesøster og rektoren vi snakket med, var at psykisk helse må sterkere inn i pensum på lærerutdannin gen. I dette nummeret skal vi se at ting blir gjort. Uke 43 hadde andre trinn ved lærerskolen i Oslo fokus på helse. IKS fikk en av dagene til å informere om noe av det de unge trø bler aller mest med, skal vi tro årets nasjonale Ungdata-tall: Mat, kropp og selvfølelse. – Målet med denne dagen, sier Helle til studentene, – er å gi dere noen verktøy som kan bidra til å forebygge spisefor styrrelse, veilede dere i å avdekke situasjoner, samt styrke dere i forhold til å hjelpe elever som sliter. Hun trekker fram noen tall: – 70 000 barn er i behandling innen psykisk helse i dag. Det vil si 8 prosent av alle unge mellom 3 og 18 år. I hver enes te klasse kommer dere til å møte barn og ungdom med et psy kisk problem, så heia dere!

Å dele gjør sterk

Studentene noterer. I løpet av en knapp time får de infor masjon om ulike diagnoser, lister over tegn de skal være > Magasinet Voksne for Barn

21

> obs på, råd om hvordan man bør møte en som sliter og forslag til forebyggende tiltak i skolen. For Helle og Ingvild handler det om å spre kunnskap for å øke forstå else, i tråd med IKS sitt eget motto: Å dele gjør oss sterke re. Myter blir knust, (”Spise forstyrrelse handler ikke om mat, det handler om følelser”), og barrierer påpekt, (”Det er så fryktelig mye skam. Hadde det ikke vært så forbun det med skam, hadde vi stått ti stykker her. Det var så vidt vi klarte å få to.”) – Spiseforstyrrelse er et symptom, påpeker Helle. – Et signal om indre uro. Du sier ifra at noe er feil. Overspising, å sulte seg, oppkast, tvangstrening, overfokus på mat, brukes bevisst eller ubevisst i et forsøk på å skyve vekk problemer man ikke klarer å løse på andre måter. Det er en mestringsstrategi, og det er den beste strategien denne perso nen kommer på der og da. ”Eneste jeg kan kontrollere 100 pro sent er min egen kropp.” Når livet blir kaotisk, når følelsen av mislykkethet og fortvilelse topper seg, kan det føles befriende å ta kontroll over kroppen. Da lykkes du i alle fall med noe. Det høres absurd ut, men det blir en slags flukt. I stedet for å ta en drink eller ruse deg på annen måte, bruker du mat. Med mat og kropp som virkemiddel flykter du unna problemet. Du blir rett og slett addict. Noen ler litt usikkert fra en benkerad. Helle utdyper: – Ja, jeg tør påstå at det er mange likheter med alkohol- og narkotikaavhengighet. Du blir like hekta. Og det er grusomt, for du har en note-pad festet inni hodet som sier: ”Ikke spis, ikke spis, ikke spis”, eller ”spy, spy, spy”. Du er stuck i et spor det er uendelig vanskelig å komme ut av. Og så sier hun, med vekt på ordene: – Men det er all grunn til å tro at alle ville gitt fra seg spise forstyrrelsen, om de bare visste hvordan. Å finne metoder til å

– Sosiale utfordringer i klasserommet kan jeg takle, men jeg er nervøs for elevsam talene. Hva skal jeg gjøre om noen sliter med depresjon, eller spiseforstyrrelser? det er veldig sårt, og jeg har så lett for å bli emosjonell selv.

positivt sammenbrudd

dype spor, med positivt fortegn: å møte henne i gangen etterpå. – Ikke så lenge. Kanskje tre år? vendt mot studentene. Mange vil prate. – Etter forelesningen er det mange som vil prate. De har kanskje en venn eller bekjent som sliter med mat og kropp, og lurer på hvordan de kan hjelpe. Send dem til oss, sier Helle Borchgrevink.

HELLE BORcHGREVINK bryte ut av sirkelen, er en kjempejobb. For noen, som meg, tok det mange år. Ingvill, du klarte det på kortere tid? Ingvild nikker. For henne var det også en lærer som skulle sette – Da jeg skulle begynne å skrive bacheloroppgaven min var jeg veldig deprimert og spisesyk. Alt ble vanskelig. Inne på kontoret til en av lærerne, brøt jeg sammen. Jeg kjente henne nesten ikke, men hun så meg. Hun svarte på spørsmål, og viste forståelse for at det er vanskelig å skrive når man bare tenker på mat og slanking. Opplevelsen ble god, selv om det var flaut – Og hvor lenge siden er det? Spør Helle. – Og her står du nå. Det sier noe om hvor fort prosessen kan gå, hvis man tar tak tidlig, smiler Helle. – Det er kjempeviktig å bli sett, sier Ingvill, med blikket – Som lærer må du tørre å tre ut av rollen din. Grenser blir fort utflytende når du også blir brukt som psykolog. Da skal du ikke være redd for å si ifra, kanskje hanke inn helsesøster eller foreslå en annen fagperson.

– Ingen forventer at du som lærer skal klare å redde noen, der og da, fortsetter Helle. – En spiseforstyrrelse må man som oftest ha profesjonell hjelp til å komme seg ut av. Men kanskje kan du være den ene som makter å snu situasjonen? Jeg hadde én vok senperson, faktisk en lærer fra en annen skole, som virkelig så meg. Hun fikk det til å spire inni meg, og etter hvert gror det til. Men selve erkjennelsen tar tid. Enda lenger tid uten profesjonell hjelp.

22

Magasinet Voksne for Barn

avslutter med noen beroligende ord: – Jeg tenker man må stole litt på seg selv. Enten du er lærer eller fagperson kommer du langt ved å være medmenneske. Det handler mye om å se og å bli sett. IKS satser målrettet mot skoler og helsesøstre. – Skal vi komme i forkant av spiseforstyrrelse, må vi inn her, på lærerut danningene, sier leder i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse, sier Helle Borchgrevink.

den selvfølelsen

Selvfølelse burde vært et eget fag på skolen. Lederen for IKS har sagt det i andre sammenhenger før, og hun gjentar det igjen. Og igjen. ”Pass på selvfølelsen!” Bakenfor dette kom plekse (så svære og på samme tid skjøre) begrepet, ligger løs ningen på mye av det unge mennesker baler med. Det er Helle Borchgrevink overbevist om. En solid selvfølelse er beste bremsemiddel mot utvikling av psykiske lidelser, også spiseforstyrrelse. – Lærere må snakke med elevene om psykisk helse. Jeg vet det er mye om mobbing i skolen, jeg var leder for FAU for søn nen min i på ungdomsskolen hans, men det var veldig lite om selvfølelse. Dette at du er bra nok som du er. Å bygge hveran dre opp, å få klassen til å bygge hverandre opp, det er så viktig, insisterer Helle. Lærerens funksjon som rollemodell, kan heller ikke over drives. – Sunne og friske rollemodeller som våger å være tydelige, formaner hun. – En person med spiseforstyrrelse har problemer med å anerkjenne egne behov, og sette grenser. Hvis du som lærer tar hensyn til deg selv, og sier klart i fra, skaper det trygghet rundt deg. Også blant eleven. Det er mye å fordøye. De mest ivrige studentene har notert flere sider med veiledende tips og fakta. Ingvild Aas Føinum

Lærere-in-spe

På tredje rad sitter tre framtidige rollemodeller og kjenner på ansvaret. Hva tenker dere om denne siden ved lærerjobben, at dere også skal ivareta elever som sliter psykisk? – Det er det jeg gruer meg mest til, innrømmer Lise Bakkebø. – Sosiale utfordringer i klasserommet kan jeg takle, men jeg er nervøs for elevsamtalene. Hva skal jeg gjøre om noen sliter med depresjon, eller spiseforstyrrelser? Det er veldig sårt, og jeg har så lett for å bli emosjonell selv. Harriet Gundahl Sæther nikker: – Da vi hadde praksis i fjor var det noen ganger jeg tenkte: ”Hjelp, hva gjør man her?” Vi er jo ikke psykologer. Jeg har inntrykk av at den biten blir en stadig større del av læreryrket. Det er Ingrid Vonen enig i: – Da jeg søkte lærerhøgskolen, var jeg mest opptatt av det faglige. Nå har jeg skjønt at det ikke-faglige tar minst like stor plass. Igjen og igjen blir vi fortalt at vi er de viktigste rolle modellene i barnas liv, ved siden av foreldrene. – Skremmende? – Litt. Da er det bra vi har sånne forelesninger som dette, sier Ingrid. – I går hadde vi en forelesning med ei fra Politiet, forteller Lise Bakkebø. – Hun mente at det sosiale arbeidet er viktigere enn alt annet som foregår på skolen. En bok kan man alltids lese senere , sa hun, men er ikke det relasjonelle bra, stanser alt opp. FakTa Mulig utløsende faktorer n n n n n n n Puberteten Identitet – «hvem er jeg?» Familiære forhold Personlighetstrekk Slanking (kanskje 90%) Mobbing Idrett (rovdrift, press) n n Dramatiske hendelser/opplevelser/ konflikter Endringer n Opplevd press fra omgivelser og seg selv à prestasjonssamfunnet n n Sosiale medier à perfeksjonssamfunnet ”uendelige” valgmuligheter n Fremtidsangst (KILDE: INTERESSEGRuPPA FOR KVINNER MED SPISEFORSTyRRELSE) Magasinet Voksne for Barn

23