Transcript Den nye fiskehallen på Torget nærmer seg et år. Men hvor lenge har

Torghallen
Av borgermester i Gamle Bergen - Tryggve Fett
Den nye fiskehallen på Torget nærmer seg et år. Men hvor
lenge har det vært snakket om en fiskehall på Torget?
Jo, i 115 år! Prosjekt etter prosjekt er blitt fremmet - og forkastet, før vi endelig fikk fjorårets løsningen. Hvor fornøyd er
vi med den, og hva kunne vi i stedet ha hatt om noen av de
tidligere løsningene var blitt bygget?
Fjorårets nye fiskehall i vinterdrakt
Torget i Bergen har mange ganger
og med rette vært fremstilt som byens hjerte. Omsetningen av fisk
har vært livsnødvendig, ikke bare
i stort, med tørrfisk opp og tørrfisk i
mente, men også i smått, med pale
til suppen og hyse til hverdagens
fiskekaker. I hundreår etter hundreår
har slostrilene kommet i sine båter,
fra Askøy og Sotra, Øygarden og
Lindås med sine fiskekasser på slep
inn til Torget i Bergen. Fra slutten av
havneplanen som ble lagt frem i
1903, den andre var fullføringen av
Bergens-banen, som alle ventet på,
og som ble ferdig i 1909.
tiden, vi ser dem både på jernbanen,
på biblioteket og i Bergens Privatbanks bygning. Nybarokk i norsk
utgave.
Det var ikke måte på hvilken optimisme som lå i luften. Byen var blitt
en turistmetropol, med den tyske
keiser på årlig sommerbesøk, det
ene mondene hotellet skjøt i været
etter det andre, elektrisk lys, trikker og etter hvert noen biler. Byen
Hallen var plassert der den opprinnelige Zachariasbryggen da fortsatt
sto. Utstikkeren som den sto på,
måtte til og med ha blitt forlenget
med noen meter, og hopen mellom
de to husrekkene måtte ha blitt fylt
igjen for å gi plass til den store hallen.
Der var planlagt kjeller under så godt
som hele bygningen, med fryserom
for fisk og is, lagerboder, garderober
med toaletter etc. I annen etasje var
der to kontorer og et mellomliggende
“kaffehus”, formodentlig et serveringssted, samt et inn-vendig galleri
rundt hele den store hallen. Rett inn
fra gaten var der også toaletter for
almenheten.
Forslag til fiskehall fra arkitektkontoret Kiellans,
Morgenstierne og Eide
1800-tallet, nærmere bestemt fra
1889, har de ikke solgt fra båtene,
men kommet helt opp på kaien, og
hatt fisken i kummer og på flakebord.
I stekende sol og i sludd fra sørvest.
Det var sannelig på tide at vi i fjor fikk
reist en torghall, så i alle fall noen av
dem kom innendørs. Men hva skal vi
si om selve hallen? Det er tydelig at
arkitekten har forsøkt å minimalisere
den, særlig på gateplan. Egentlig er
det et hus som bare har en annen
etasje, mens gateplanet består av
noen glassvegger og spinkle søyler
som holder annen etasje oppe. Til
gjengjeld har annen etasje ikke noe
med torgfunksjonene å gjøre, og
skal her forbigåes i stillhet.
På gateplanet fortsetter derimot
torghandelen men nå under tak, og
ser ut til å trives med det. Poenget
er bare, at det kunne ha skjedd for
115 år siden. For allerede i 1898, få
år etter at salget ble flyttet fra båtene
til land, kom de første tankene om en
torghall for fisk. Tankene ble til utredning, men forløbig ikke til virkelighet.
To andre momenter kom nemlig inn
i tankene: den ene var den store
holdt på å bli fullstendig omskapt
fra en hvitmalt liten trehusidyll til en
minimetropol i stein av europeisk format. Byen hadde for lengst fått sin
kjøtthall (i 1875), nå måtte den sannelig også få sin fiskehall, slik mange
større byer på kontinentet hadde.
Første konkrete prosjekt kom i 1904,
etter at kommunen hadde kjøpt
inn ekstra grunnareal til formålet.
Selv om dette var svært ambisiøse
planer, mente noen at prosjektet var
for lite fremtids-rettet, mens andre
mente det uttrykte kommunal stormannsgalskap. Resultatet var at intet skjedde. (Hørt den før?) I 1910-11
kom det nytt liv i problemstillingen,
og kommunearkitekt Kaspar Hassel
ble satt på saken. I løpet av de neste
to år, utarbeidet han et prosjekt som
dekket en flate på over 2.000 m2,
hvorav ca. 1.500 m2 var én stor
hall med overlys, ikke helt ulikt den
nye jernbane-stasjonen som ble
bygget omtrent samtidig. Også ytterveggene lignet påfallende, med
grovhugget -såkalt tuktet ¬– granitt
i sokkelen, men med pusset tegl videre oppover. Men inngangsdører,
vinduer og andre detaljer går igjen i
I denne fasen av torghallens mangslungne krønike, kom det også
inn andre forslag, kanskje etter en
konkurranse som jeg vet var på tale.
Således hitsetter jeg (for å bruke
datidens byråkratspråk) en perspektivtegning av et annet tilsvarende
prosjekt, tenkt på samme tomt og
med noen lunde samme størrelse og
januar 1916. Den store bergensbrannen tvang byen til å sette kreftene
inn på helt andre fronter, ikke minst
i dette området som lå i grensen av
brannstrøket, og der nettopp brannen førte til andre store endringer i
bybildet.
Men også i de nærmeste årene rett
før brannen var den kommunale
oppmerksomhet dreiet i andre retninger. For det første var verdenskrigen kommet i gang der ute i Europa,
og hele den blomstrende turisttrafikken stanset opp med ett slag. For det
andre var Årstad herred blitt en del
av Bergen sommeren 1915, og planog byggevirksomheten måtte særlig
rettes sørover. Det ble i alle fall ingen
torghall i Bergen i den omgang, og
de handlende måtte fortsatt stå ute
med sine kunder i sol og blest.
Mellomkrigstiden var ingen god periode i byens utvikling, for å gjenoppta
en sak som denne, og det var først
etter siste krig, at et nytt prosjekt så
dagens lys. Denne gang ingen prangende torghall, bare en lite kiosk,
noen offentlige toaletter, og et tak i
all beskjedenhet.
Forslag til fiskehall fra
Byarkitektens kontor 1947
stil, tegnet av et av byens privatpraktiserende arkitektkontorer.
Så begynte saken sin møysommelige vandring i byråkratiets korridorer. Mange skulle uttale seg, og
mange mente mye – slik man har
for vane her i byen. Men så vidt jeg
har forstått, var saken på ingen måte
skrinlagt, da historien selv plutselig
skrinla den en lørdagskveld midt i
Slik vi kunne ha fått fiskehallen fra byarkitekt Kaspar Hassel i 1913
Hva som var grunnen til at dette ikke
ble realisert, har jeg ikke funnet ut av,
men egentlig er det jo noe lignende
vi nå har fått. Et hus som forsøker
å gjøre nytten, men som for øvrig
forsøker å gjøre så lite av seg som
over hode mulig – i motsetning til
hallen fra 1913. Spørsmålet er bare:
Hvilket prosjekt hadde byen hatt best
av?