Transcript Innlegg til regionalt stormøte

Hei!
Jeg heter Sara Werenskiold, er 19 år og går på videregående skole. Til vanlig opptrer jeg i
rollen som lederen for Kongsvinger ungdomsråd, men i dag snakker jeg ikke på vegne av
dem. I dag snakker jeg, forhåpentligvis, på vegne av ungdommen i hele regionen. Jeg vil på
ingen måte påstå at jeg i dag kommer med en løsning. Heller ikke at jeg har en bachelor i
sammfunnsvitenskap, men jeg har lyst til å peke på noen faktorer som jeg og ungdommen i
regionen mener er et problem. Jeg har også tenkt til å rette fokuset mot positivitet i Glåmdal
og alle de fantastiske menneskene, framdriften og gleden vi har i regionen. Jeg vil også gjenta
det jeg sa i Glåmdalen her om dage. At vi ungdom, vi har et enormt behov for at noen tror på
oss og roser oss hemingsløst. Og nå er det på tide at vi gjør det!
Etter å ha levd hele livet mitt i Kongsvinger har jeg fått mange venner i alle kommunene i
regionen. Og med bekjentskaper og besøk i hver krik og krok har gjort meg opp noen
personlige meninger om hva som karakteriserer hver kommune. Men for å forstå glåmdal var
dette absolutt ikke nok, jeg måtte få med flere meninger. Derfor tok jeg kontakt med andre
ungdomsråd, venner og bekjente og spurte hva de mente. Alt fra hvilke krav de satte til
hjemkommunen, til hvorvidt de mente at ungdommene hadde klatremotivasjon. For å få en
oversikt over hvilke ønsker ungdommen hadde spurte jeg om de kunne rangere forskjellige
faktorer som de mente var viktig i en kommune. Hva som skulle til hvis de skulle flytte
tilbake.
Det som igjen og igjen kom på topp var, som dere kanskje gjetter, jobbmuligheter. Har de
mulighet til å få jobb her med en utdanningen de har tatt? Har de kanskje muligheten til å
utdanne seg til ønsket yrke i kommunen de allerede bor i? Små kommuner i dag har kanskje nettopp
det problemet at de blir for små og for langt unna "de store mulighetene" for mange ungdommer,
mente ei
Åsnesjente. Hun sa også at hun personlig hadde mange jobbmuligheter innenfor kommunen
med utdanningen hun planlegger å ta, men kampen om jobbene er større da man ikke trenger
fult så mange ansatte et lite sted, som store i byer.
Andre ting som er viktig i hverdagen til en Glåmdøling er god kollektivt transport, uten det
har ungdom uten billappen mye dårligere muligheter til å besøke nabokommunene. Det er en
langstrakt region vi bor i, og det er umulig å se hvilken uvurderlig verdi kollektiv transport
har. Så vi tenker; hvorfor ikke åpne Solørbanen, hvorfor ikke gi oss muligheten til å si
«selvfølgelig skal vi på den konserten på Flisa, transporten fra kommunen min er jo så enkel
og billig.»
Da jeg spurte og gravde litt videre var svarene fra ungdommene ganske så ulike. Og pipa låt
helt annerledes fra en Sør-Odøling enn fra en Nord-Odøling. Men en tendens jeg så i svarene
var at de var veldig enten eller. Enten ønsket de å se Kongsvinger som en stor by eller så
synes de at ei lita bygd var himmel på jord. Jeg tok utgangspunkt i spørsmålet om de ønsket at
Kongsvinger skulle bli en større og bedre by og om nærhet til et sentrum var viktig. En part
var veldig for vekst av byen, mens den andre parten hadde andre prioriteringer enn akkurat
denne. De samme som følte at Kongsvinger er grei som den byen den er, ønsket også å bo nær
familien. De ønsket tryggheten fra ei bygd, å beholde tradisjoner og å finne tilbake til gode
gamle venner. De elsker kommunen sin og som ei Gruejente sa: «Jeg havna jo tilbake her i Grue,
og her blir jeg nok til jeg dauer» På den
andre siden fant vi ungdom som ønsket vekst i
Kongsvinger og å bo sentralt. De var mer åpne for å gå utenfor komfortsonen sin og følte ikke
samme trang til å bo nær familien. De hadde heller ikke det samme behovet for gamle vaner
og venner. Oppfattelsen av hva som er det gode liv er ganske så ulik.
Nå ønsker jeg ikke å generalisere, men jeg tror vi kan si at vi muligens har to typer
glåmdølinger. En med forkjærlighet for det gode gamle og en med helt andre visjoner og
tanker. Speiles dette i det som en fra Nor-Odal sa: «Jeg synes det er ganske høy motivasjon og
store ambisjoner blant mange ungdommer i dag og at disse gjerne utnytter de mulighetene de
har. Men at det også er en del som har ganske lav motivasjon, og jeg vil kanskje si det er et
skille mellom de gruppene.» Dette er heller ikke noe nytt, men kanskje noe vi bør huske på da
vi bygger regionen.
Tross at det er blandet hvor store ambisjoner ungdommen har så har de fleste satt et spesielt
punkt ganske så høyt opp. Jeg ble ikke overrasket, men jeg ble glad da jeg så at de fleste
mente dette var viktig.
«Jeg ønsker å ha muligheten til å realisere drømmene og visjonene mine i yrket mitt.»
Det er ikke noe nytt for oss at mennesker ønsker selvrealisering. Men jeg synes det sier noe
om hva ungdommen sliter med. Det er ikke et problem for oss å jobbe og kjempe da vi først
har kommet i gang, men vi trenger styrken, selvtilliten og motivasjonen til å bli styrt i riktig
retning. Dette er ikke noe jeg sier kun fordi jeg selv er ved et veiskille. Jeg tror
glåmdalsungdommene generelt nøyer seg med mindre enn de har kapasitet til. Ei i Åsnes sa at
hun trodde at «mange er redd for å gripe sjansene de får, fordi de er redde for å ikke framstå
perfekt eller følge malen til hvordan ungdom skal være. Dette går kanskje ikke på mangel på
motivasjon, men kanskje mer det å utfordre seg selv.»
Vi er kanskje litt feigere i ungdommen, men i barndommen var det motsatt, vi var fryktløse. Å
vokse opp et sted der vi kunne løpe i skogen, plukke kongler og å lage bål og pinnebrød var
himmelen for et lite barn. Mange kommer til å se tilbake på barndomstiden og ønske det
samme for sine barn. De kommer til å forstå verdien i de enorme skogene, trygge sykkelveier
og få naboer. Jeg tror de også kommer til å se verdien som lå i alle tilbudene regionen har å by
på. Om de selv ikke benyttet seg av dem, så forstår de kanskje da hvor viktig det er for ei lita
bygd å arrangere et alkoholfritt arrangement for lokale artister. Da kan de ikke lenger si at det
ikke skjer noe i Eidskog, eller Grue, for de gjør faktisk det. Det er ikke en eneste helg det er
stille i denne regionen. Men. jeg tror at folk er redde for at ting skal være for teit. Janteloven
har fortsatt en plass. Vi må komme oss forbi den og trumfe med å si «vi kan gjøre hva vi vil.»
Ei gruejente sa «Klart, prating er det jo alltid, men slik trur jeg det er på alle steder.» Skal vi la
det stoppe oss? Er det det som skal definere hva vi skal bruke fritiden vår på, andres prat?
Jeg tror at kulturen i en region kan gjøre mye for innbyggerne. Ikke bare kultur i form av
konserter, teater og sjakkturneringer, men hvilken kultur vi har for å bygge hverandre.
Framsnakking, å bryte grenser og å tenke utenfor boksen er noe jeg tror mange i Glåmdal har
glemt hva er. Vi må alle ta et grep i oss selv og spørre hva vi ønsker å få ut av det vi sier og
det vi gjør. Vi må se våre medmennesker og trekke dem fram, ikke dytte dem ned. Mange sier
at barn, de er så skjøre, vi må være forsiktige med hva vi sier og gjør med dem. Jeg tror ikke
det gjelder kun for barn, jeg tror det gjelder for oss alle. Vi setter oss selv i sårbare posisjoner
hver eneste dag, noe som gjør at hvis vi ikke er forsiktige, kommer vi til å knuse hverandre en
etter en. Det gjelder voksen som barn.
Vi ungdom tror vi er udødelige. Og selvfølgelig er vi sterke og vi har framdrift, men vi er
fortsatt ikke voksene som har kjent på hva livet kan by på. Vi er derfor i en konstant sårbar
situasjon. Ungdom har aldri fått så mye støtte fra mediene om hvor hardt tenårene er med
tanke på skole, sosialt press og framtid. Men allikevel skal det ikke mye til før vi føler oss
elendige. For det siste vi trenger da vi skal finne oss selv og våre drømmer er å bli fortalt for
udugelige vi er.
Vi er kanskje blitt ekstremt bortskjemte og late. Vi forventer kanskje at alt skal serveres på
sølvfat. Men det er en faktor som spiller inn som ikke fantes før, og det er sosiale medier. Det
skal jeg ikke gå inn på nå. Men det jeg prøver å si er at når vi ikke selv klarer å skape visjoner
og framtidshåp, så må vi som politikere og ildsjeler skape et lokalsamfunn som gjør det for
oss.
Jeg tror at det som avgjør for mange om de blir eller flytter tilbake er om de har vært
lykkelige her. Lykkeligere her enn andre steder. Men for et samfunn å ha dette som mål, at
alle skal være lykkelige, vil nesten bli umulig. Det er vanskelig å ha en politisk plan om å
skape lykke for befolkningen. Et enklere mål er å forhindre ulykker. Det er lettere å sette inn
tiltak mot arbeidsledighet, fattigdom, sykdom og ensomhet enn å lage en visjon om hvordan
drømmesamfunnet skal se ut. Akkurat dette gjør at vi ofte fokuserer på problemene i stedet
for hva som er bra, hva som er gjør oss lykkelige. Da spør jeg spørsmålet, hvilken ende skal vi
gripe dette i? Skal vi prøve å vende alle negative tall til positive, og på denne måten vokse.
Eller skal vi heller skape en bølge av lykke, glede og positivitet som gjør at problemene
nesten løser seg selv. Dette blir ønsketenkning og problemer løser seg ikke med sukkerspinn,
regnbuer og superpositive innstillinge, men jeg skulle gjerne ønske at Glåmdal, som har i lang
tid hatt fokus på det negative, prøvde å rette blikket, hjertet og humøret til regionen mot alt
det fantastiske som skjer rundt oss mens vi sitter og drikker morgenkaffen. Alle elevene som
endelig får de karakterene de ønsket seg, alle de som gleder seg til den nye kinoen på
rådhusteateret. Alle de som gleder seg til konserten de skal spille neste helg. Alle småbarna
som stråler i sine kjeledresser mens de danser i lyngen, og ikke minst de fantastiske
barnehagearbeiderne. Hverdagsheltene, hverdagsgledene og de små kampene vi vinner hver
dag. Vi må bygge i det små for å utrette noe stort. Det gjelder for alt, men ikke minst for barna
og ungdommen, de vi faktisk er avhengig av. Vi kan ikke bare skape hundre nye
arbeidsplasser ut av løse lufta. Vi må bygge i det små. Ikke bare løfte framtiden deres, men
også vår, om det er her vi har lyst til å ligge på pleiehjem. Vi må omfavne og dele det gode for
å skape selvtillit i bygdene. For med selvtillit kommer inspirasjon og motivasjon. Og med
motivasjon og inspirasjon til å utrette det man vil, nå sine drømmer, så kommer vekst.
Takk for meg