Transcript Nå slipper jeg å strikke for bare å rekke opp igjen

FRIVILLIG AFRIKA
Med hjerte for
AFRIKA
De har lagt hjertet og engasjementet i Afrika. Ildsjelene har
ulike historier og metoder, men gjør alle en forskjell for enkeltmennesker. Og de erfarer at den som gir, den får.
TEKST: MARTE VEIMO FOTO: ZULUFADDER, BUDDIES FOR AFRICA, HAYDOMS VENNER OG MARTE VEIMO
S
kuespiller Mari Maurstad, karriereguttene bak Buddies for Africa
og sykepleierne som startet Strikk
for Livet-aksjonen har helt ulik
bakgrunn, og de driver forskjellige prosjekter for Afrika.
Fellesnevneren er at de bruker av sin tid,
får med seg flere, og skaper en forskjell. Om
ikke for hele Afrika, så for ganske mange.
STRIKKER FOR LIVET. Høstens mest
profilerte Afrika-hjelpere har faktisk aldri
vært i det sørlige Afrika. Hadde de bare for
et par måneder siden fått vite at de skulle
grunnlegge en hjelpeorganisasjon, ville de
ikke trodd det selv. Du har godt mulig hørt
om dem, enten via venner og venners venner på Facebook, eller lest om dem i aviser.
Men du visste kanskje ikke at jentene bak
høstens Strikk For Livet-aksjon faktisk ikke
kan strikke!
Sykepleierne og venninnene Rebekka
Sørfjord (29) fra Drammen og Karianne
Ulseth (33) fra Ski jobber til daglig på hver
sin intensivavdeling på Ullevål sykehus.
Eventyrlyst og ønske om å gjøre noe bra for
ŻILDSJELEN: Mari Maurstad kan mer enn å gjøgle
og spille teater. Privat bruker hun mye av tiden sin på
prosjektet Zulufadder.
64 REISELYST AFRIKA 03|2012
andre gjorde at de meldte seg som frivillige
medarbeidere i en tremåneders periode på
et sykehus i Tanzania.
I midten av januar reiser de til Haydom
Lutheral Hospital, som opprinnelig var et
norsk misjonssykehus, og båndene til Norge
er fremdeles sterke. Blant annet er direktøren norsk, og sykehuset blir godt backet opp
av stiftelsen Haydoms Venner.
Som et ledd i forberedelsene spurte de om
det er noe de kan ta med hjemmefra. Strikkede kuvøser og klær til premature og andre
nyfødte, var oppfordringen. Sykehuset ligger
nemlig på 1700 meters høyde, så det kan bli
kaldt. Særlig for de i utgangspunktet aller
mest sårbare, de premature barna, kan det
være prekært siden det ikke finnes kuvøser.
ENORM RESPONS. Men siden verken
Karianne eller Rebekka strikker, måtte de
be andre om hjelp. Først en tante og en
mormor, deretter noen venner.
– Og så la jeg ut en forespørsel på min
egen Facebook-profil, sammen med et bilde
av nyfødte i Haydom, godt pakket inn i
strikketøy, forteller Rebekka.
Dermed begynte garnnøstet å rulle, helt
av seg selv. Jentene har bare hengt på.
I løpet av den første helgen ble Rebekkas
statusmelding delt over 2000 ganger. Responsen var umiddelbar - og enorm.
– Det tikket inn meldinger og e-poster fra
Indre Troms til Mysen og til og med fra utlandet, forteller de. Unge og eldre, bestemødre, strikkeklubber, barneskoler og arbeidsplasser landet rundt strikker og strikker. I
løpet av de første fire ukene mottok jentene
35 kilo kuvøser og klær i størrelse mini.
– Vi har spurt oss selv hva i all verden har
vi gjort. Og hva gjør vi nå? Vi så for oss å
betale for én ekstra koffert, ler jentene som
snart skjønte at de måtte tenke på nytt.
– Det er jo fantastisk! Vi har måttet hive
oss rundt, og nå går mye av tiden vår til å
administrere dette. Rebekka, som i løpet av
høsten skriver hovedoppgave i intensivsykepleie, måtte få med seg samarbeidspartneren
til å bytte tema i siste liten, slik at hjelpeaksjonen er blitt tema der også.
– Men det er bare inspirerende og lett å
Nå slipper jeg å strikke for bare å
rekke opp igjen
REISELYST AFRIKA 03|2012 65
FRIVILLIG AFRIKA
ŸNUSSELIG STRIKK TIL AFRIKA: – Heldigvis kan vi ikke strikke selv, smiler Rebekka Sørfjord (t.v.) og Karianne
Ulseth. For da hadde neppe Strikk For Livet-aksjonen blitt født.
Strikkeglad?
Mer informasjon og oppskrifter til bl.a.
kuvøser finner du på www.facebook.
com/StrikkForLivet
Ferdigstrikket?
Send til Rebekka Sørfjord, Pb 2004, Grünerløkka 0505 Oslo
stå på når vi ser hvor mye gode krefter det
er der ute, sier jentene og forteller at de
får mange tilbakemeldinger fra folk som
uttrykker takknemlighet for at de får bidra.
Eller som en dame skrev:
– Nå slipper jeg å strikke for bare å rekke
opp igjen.
66 REISELYST AFRIKA 03|2012
TA DET VIDERE. Jentene er helt overveldet over hvor lett så mange lar seg engasjere.
Og hvor forseggjort det som leveres er.
– Bildet av babyene i Haydom, som har
blitt delt på Facebook, går rett i hjertet på
folk. Det, i tillegg til at vi har truffet en strikkebølge, er en viktig årsak til entusiasmen,
mener jentene.
– Dessuten er prosjektet veldig konkret.
Her er det ingen penger som kan forsvinne.
Dette er raggsokker og luer som vi bringer
til brukeren, sier sykepleierne.
Nå jakter de sponsorer til å kunne frakte
en container med strikketøy. Sykepleierne oppfordrer alle strikkeglade til bare å
fortsette.
– Det har vært fokus på de premature barna, men sykehuset trenger varme klær også
til andre nyfødte og større foreldreløse barn
som bor der. Det vi skal ta med oss i januar
må vi ha hos oss innen nyttår. Men det er
flere sykehus og flere barn der ute i verden
som trenger gode strikkeplagg. For Strikk
For Livet skal leve videre.
FØDT TIL LYKKE. Mens sykepleierne
plutselig og helt uplanlagt sto med en stor
aksjon og mange gode bidrag mellom
hendene, brukte guttene bak bistandsorganisasjonen Buddies for Africa mye tid på
å planlegge og tenke hvordan de skulle gå
frem med sitt prosjekt. Men utgangspunktet
var enkelt: En samtale om hvilken lykke det
er å være født i Norge.
– Det er jo det landet i verden hvor vi jobber minst i forhold til hva vi tjener og hva
vi har. Med så store ressurser mener vi at vi
har et ansvar for å bidra med et eller annet
utenfor vår egen sfære, forteller Eirik Monsen. Sammen med tre andre kompiser, som
alle er økonomer, skapte juristen konseptet
Buddies for Africa (BFA).
– Alle hadde vært i Afrika før, og det høres klisjéaktig ut, men det var der vi hadde
Vi har et ansvar for å bidra utenfor vår egen sfære
ŸVELKOMST: Kameratgjengen fra Bergen har blant annet sørget for store bidrag til skolebygging i Kongo, og ble møtt med sang og
dans da de var nedover. F.v. Conrad Myntevik, Kristian David Elgen, Tor Magne Kommedal fra samarbeidspartner PYM, Eirik Monsen og
Hans Olav Hellerud.
hjertet vårt, sier Eirik, som er styreleder og
prosjekt- og eventansvarlig for BFA.
Etter at ideen var sådd, brukte guttene
nærmere to år på planlegging, før prosjektet
begynte å spire.
– Vi brukte mye tid på å tenke igjennom
hva er det vi vil, hva er målet vårt og hvordan skal vi fremstå, forteller Eirik.
De første hundre tusenlappene ble samlet
fra egne lommer, og fra familie og venner
som bare måtte tro på at guttene visste hva
de drev med. Resultatet er blitt en ren funding-organisasjon, som samler inn penger
til prosjekter som ulike samarbeidspartnere
i Afrika gjennomfører. Pengene går i sin helhet til prosjektene, som er pålagt å jevnlig
sende kvitteringer og rapporteringer.
– I motsetning til store hjelpeorganisasjoner kan vi gi giverne ganske konkrete tilbakemeldinger om hva pengene de har gitt går
til. På dette viset får de et visst eierskap til
prosjektene de støtter, og de får tilbakemeldinger på at det de gir faktisk betyr noe.
NEDERST PÅ STIGEN. De har også brukt
mye tid på å finne partnerne som kunne
bruke pengene på best mulig måte. Pinse-
Nysgjerrig på «Buddies
for Africa?» Se www.buddiesforafrica.no
vennenes ytremisjon (PYM) ble den første
samarbeidspartneren, og bygging av et sykehus i Kaziba i Den Demokratiske Republikken Kongo, ble første oppgave.
– Buddies for Africa bidrar med åtte
prosent av driftskostnadene, som lønn til
ansatte, insulin og medisiner her, forteller
Eirik.
Senere har kameratene fra Bergen sørget
for penger til å bygge to skoler i Kongo, som
favner 800 barn til sammen. Nå satser de på
å hjelpe barn av tidligere jentesoldater.
– Enten de har blitt rekruttert relativt
frivillig eller kidnappet og tatt med makt,
opplever de aller fleste jenter involvert i
væpnede grupper å bli voldtatt. Og barn
som er født av tidligere jentesoldater er de
aller nederste på rangstigen i Kongo. Vi har
forpliktet oss til å gi seksårig skolegang til
200 av disse barna, forteller Eirik.
Bygging av brønner og skoler i Sør-Sudan
er det nyeste prosjektet.
–Vi har krav til at prosjektene vi støtter
gjennomføres, og at vi får kvitteringer på
hva pengene brukes til. Men vi ønsker at det
skal skje på deres premisser. De har bedre
forutsetninger for å vurdere tidsestimat,
byggematerialer og lignende.
FASTE GIVERE. – Organisasjonen baserer
seg først og fremst på bidrag fra fastgivere.
– Vi sier ikke nei takk til enkeltbeløp
heller, men det er nødvendig å vite hvor mye
penger vi til en hver tid har å bidra med, sier
Eirik.
Per i dag har BFA om lag 150 fastgivere,
og organisasjonen har så langt sendt 1
million kroner til Afrika.
– Vår første målsetting er 1 million kroner
i året. Vi må vokse i riktig tempo, det må
ikke bli så stort at vi ikke kan håndtere det.
– Tre økonomer og en jurist – dere fremstår ikke som typiske idealister?
– Vi er i alle fall systematiske, strukturerte
REISELYST AFRIKA 03|2012 67
ŸSATSER PÅ UTDANNING: Mari Maurstad og Zulufadder fokuserer nå på å gi barna i Zululand barnehage- og
skolegang. Skuespilleren reiser selv ned så ofte hun kan for å hilse på barna hun er blitt så glad i.
og dobbeltsjekker at vi ikke har glemt noe.
Samtidig som man bør ha guts og være litt
gründertype for å gjennomføre dette, mener
Eirik. De fire kompisene har fått med seg
flere på laget som på frivillig basis driver
organisasjonen. Jobben utgjør til sammen
utgjør omtrent et årsverk.
– Hvor er Buddies for Africa om 5-10 år?
– Jeg håper vi er en anerkjent bistandsaktør på markedet, med mange engasjerte folk
med mye ulik kompetanse, til å jobbe mot
ulike områder, flere steder i Afrika. Det er
viktig å drømme stort, men vi vet at vi er
fullstendig avhengig av våre givere.
SKJEBNEN RÅDER. Skuespiller Mari
Maurstad har de siste årene brukt det meste
av sin fritid på prosjektet Zulufadder, som
hun ganske spontant startet etter et besøk til
Sør-Afrika i 2004.
– Jeg har vært og er heldig. Alle brikkene
faller på plass. Når prosjektet trenger noen,
er det plutselig rett folk på rett plass. Jeg
vet ikke om jeg kan kalle det flaks eller si at
68 REISELYST AFRIKA 03|2012
skjebnen råder litt for oss, forteller Mari.
– Nå har jeg for eksempel en norsk dame
der nede som har giftet seg med en zulu.
Uten henne hadde det vært mye vanskeligere, forteller hun.
FORELDRELØSE. Skuespilleren reiste på
en luksusferie til Sør-Afrika i 2004. Hun ble
overtalt av en svensk fotograf til å bli med
for å se den siden av landet safariturister på
førsteklasse vanligvis ikke ser. Slik ble hun
med til en fattig zululandsby. Zululand er
en provins i Sør-Afrika hvor svært mange
er foreldreløse på grunn av aids. Maurstad
og hennes reisefølge fikk se en verden som
var så langt fra paraplydrinker og personlige
butlere man kan komme. Dusinvis av unger
bodde sammen i små hytter hos slektninger og naboer, ofte passet på av den eldre
generasjon.
– Da jeg så hvordan den ene av de eldre
kvinnene, Aurelia, brukte sin pensjon til å
lage store suppegryter til barna slik at de
skulle få litt mat, tenkte jeg at jeg var nødt til
å gjøre noe, forteller Mari.
Resultatet av den lille avstikkeren fra
safarituren i Sør-Afrika for åtte år siden ble
etter hvert hennes veldedighetsorganisasjon
Zulufadder. Først rekrutterte hun et knippe
venner til å bli faddere for utvalgte barn i
området hun selv hadde besøkt, men antallet steg raskt.
– Nå har vi omtrent 1000 fadderbarn.
Det er en håndterlig mengde, sier Mari som
synes det er viktig at fadderne får tilbakemeldinger på hva som skjer med pengene de
gir til barna. I tillegg finansierer prosjektet
noe hus- og skolebygging.
– Først fokuserte vi på å sjekke forholdene
i hjemmet til de foreldreløse barna, og sørge
for at de fikk mat. Mange er underernærte og sykdommer som tuberkulose er et
problem. Vi har også hjulpet bestemødre
med å komme seg til byen for å få id-papirer
og dermed den pensjonen de har krav på,
forteller skuespilleren.
Nå som de aller mest grunnleggende
behovet er dekket for fadderbarna er fokuset
flyttet over på utdanning.
– Vi har nå en skole med topp lærere og
to barnehager som forbereder barn på å
klare seg i første klasse, forteller Mari, som
vil være opptatt av skolegang for barna også
fremover.
– Det handler om å løfte opp menneskene. Men man må ikke gape for høyt, men ta
ting i riktig tempo slik at man ikke mister
motet, mener Mari. Det er givende å se at
en kan gjøre en stor forskjell for noen, uten
den store administrasjonen, sier Mari som i
gjennomsnitt bruker en til to timer per dag
på Afrika-prosjektet.
Nå før jul blir det tradisjonen tro ekstra
mye å gjøre med gaver til Zulufadderprosjektet, men det gleder Mari seg til selv om
hun spiller opp til to forestillinger om dagen
i Nationaltheatrets Kardemommeby-oppsetning.
– Det er fint å vise at Tante Sofie har en
myk side også, ler Mari. Ŷ
Vil du vite mer om Zulufadder?
Se www.zulufadder.no