Transcript Stammeproblematikk

Stammeproblematikk
Av Are Albrigtsen
Filmen Kongens tale som ”alle” har sett, kom på norske kinoer for ett år siden, og man
behøver ikke være en vel etablert og erfaren stammer for å bli revet med av dette dramaet.
Colin Firth som Kong Georg VI gjør et formidabelt inntrykk av den stammende kongen med
sine lidelser. Denne filmen har i tillegg til sine mange Oscar-kvaliteter også en viktig
tilleggsdimensjon, nemlig en uvurderlig informasjonseffekt og en sterk holdningsskapende
tyngde! Følgende utsagn fra en venn er illustrerende: - Nå forstår jeg mye bedre hvordan du
har hatt det! Et bedre virkemiddel for å vise stammeproblematikken finnes knapt!
En kraftig kikhoste som fireåring var i mange år et tilbakevendende tema for å prøve å finne
årsak til min stamming som begynte i samme alder. Den gang, få år etter krigen, var det
vanlig å lete etter årsaker, som igjen kanskje kunne gi grunnlag for et behandlingsopplegg
som kunne gi effekt. I dag har vi imidlertid mer kunnskap om mulige årsaker til stamming, så
vel som behandlingsmetoder. En rekke komponenter virker inn og ”tar tak” i barnet som
utvikler stamming, og det finnes ikke en universalløsning som kan hjelpe alle personer som
stammer. Behandlingsmetodene må tilpasses det individuelle behov. Hvordan har så livet
mitt vært med denne lidelsen, som jeg ikke ble kvitt:
Barne- og ungdomstiden med skolesituasjonen var vanskelig. Forholdet til medelevene var
hele tiden slitsomt, idet jeg hadde en ganske kraftig stamming. ”…. Han spente voldsomt
under blokkeringene – han tok fatt i bordet, rynket panna, presset i tunga og en kunne høre
en svak klapring i tennene…..” (En logopeds observasjon av meg som 12-åring). Å måtte lese
høyt i timen var et mareritt. Jeg kunne ikke forberede meg med å øve på teksten, men det
hadde nok ikke hjulpet, fordi jeg etter hvert erfarte at selv om jeg hadde gjennomlest
teksten mange ganger, kunne jeg likevel stamme ”verre enn noen gang!”
Stamming var aldri noe tema på skolen. Det var uheldig, og jeg er glad at det i dag er
åpenhet om stamming og hva det kan bety for den enkelte. Det er lett å bli hele tiden «på
vakt» og observere andres reaksjon på ens stamming. Men en må passe på at denne
”sansen” ikke blir et for framtredende trekk ved ens personlighet! To faktorer hjalp meg
spesielt i barne- og ungdomsåra: En sterk mental styrke (her kan faglig bistand i tidlig alder
være en stor fordel!) og opparbeiding av status blant medelever og naboer gjennom å være
dyktig i en idrettsgren. Dette hjalp meg mot mye mobbing i disse vanskelige årene.
Jeg valgte i tyveårene å ta lærerutdanning. Jeg hadde nå mindre besvær med min
stammevanske. Dette valget måtte bety mye bruk av stemmen, men jeg tok sjansen. Jeg var
lærer noen få år, og da jeg hadde min første time med en ny femte-klasse, sa jeg: - og noen
ganger kan det hende at jeg kommer til å stamme litt! Det ble stille en kort stund, så kom
det fra en blid gutt: - ja, men det gjør ikke noe, lærer! Aldri hadde jeg ventet en slik god
hjelp. Mine talevansker var deretter ikke tema eller noe problem blant elevene. Etter noen
tiår med stamming, er det naturlig å ta med seg seire og nederlag. Dette var en virkelig seier!
Senere ble det utadvendte jobber i diverse organisasjoner med møtevirksomhet, foredrag,
kurs m.v. som innebar mye bruk av stemmen. Stamminga var moderat og jeg klarte meg bra.
Jeg hadde meningsfylte jobber i mange år, med anledning til å bety noe for andre og jobbe
for å bedre vilkårene for funksjonshemmede i samfunnet. Det er kanskje riktig som flere har
påpekt, at jeg klarte å skape meg en yrkeskarrière på tross av en slitsom talevanske. Andre
jeg kjenner til har ikke vært like heldig! I søknadene til jobber, oppga jeg aldri at jeg
stammet! Jeg ville komme til intervju! I disse årene benyttet jeg meg av forskjellige teknikker
og metoder, også bl.a. unngåelser og omskrivninger. I midten av femtiårene begynte jeg å
stamme betydelig mer, noe som overrasket og hadde en negativ virkning på meg. Jeg visste
fra litteraturen at eldre personer vanligvis beholdt sin stamming og at noen ble bedre. Derfor
prøvde jeg diverse alternative metoder, uten at dette ga noen gunstig effekt. En dag
gjennomgikk jeg noen dokumenter fra min barndom som hadde blitt arkivert og ikke hadde
vært tilgjengelig på mange år. Der framgikk det noe jeg hadde fortrengt i alle år, nemlig at
mors søster og fars onkel hadde stammet i mange år! En arvelig faktor fra begge sider av min
familie har nok gjort meg mer disponert enn jeg hadde trodd!
Vi som stammer er svært forskjellige: – Jeg tenker på stamminga mi hele dagen. – Jeg er
redd for å begynne å stamme . – Min kollega unngår meg, tror du han synes det er plagsomt
og vanskelig å snakke med meg? Felles for mange av oss er at vi ofte har vanskelig for å
presentere oss ved eget navn. Telefonsamtaler kan være et mareritt.
Svært viktig er det å snakke om sitt stammeproblem så tidlig som mulig. Selv ventet jeg til
jeg var i midten av femtiårene med å ta dette opp med mine nærmeste. De belastningene,
følelsene og frustrasjonene som hadde vært en del av min hverdag i mange år var mange, og
det var godt å kunne snakke om det, kunne åpne seg for kjente. Mange hadde trodd at min
stamming var av noe jeg taklet og at det ikke var så stort problem for meg. – Hvorfor har du
ikke tatt opp dette før, vi har ikke skjønt hvor vanskelig dette har vært, kunne noen spørre
om.
På ”logopediens dag” er det viktig å markere betydningen av logopedenes arbeid. I dag
erfarer vi stadig oftere at stammere får avslag om behandling. Tidligere fikk ingen avslag,
men det kunne være en viss ventetid – spesielt ved de tidligere internatskolene for
talehemmede. Undersøkelser viser at det er mangel på logopeder i kommunene, som helst
ikke ansetter denne faggruppen og 30% av logopedene er over 60 år. Dette er
bekymringsfullt! Et godt behandlingstilbud kan bety en bedre livskvalitet, og ikke bare et
strevsomt liv!