Transcript Kommunale boliger i Norge

Kommunale boliger i Norge: En
forsømt sektor i boligeierlandet?
Jardar Sørvoll
Stipendiat ved NOVA (Norwegian Social Research) &
Reassess (Nordic Centre in Welfare Research)
Bostadsmötet: ”Den nya allmännyttan”, IBF Gävle
26.04.2012.
Kommunale boliger i Norge: Et
spor som ble (delvis) forlatt
• Bygging av kommunale boliger i
•
•
•
mellomkrigstiden
Et spor som ble forlatt etter 2. verdenskrig,
sist i Bergen fra midten av 1950-tallet
Boligbyggelagene (Norges svar på
HSB/Riksbyggen) spilte noe av den samme
rollen som allmännyttan 1945-1980
Likevel: 4-5 prosent kommunale boliger i hele
perioden 1945-2012
En glemt sektor 1945-2012?
Intet norsk motstykke til allmännyttan (eller danskenes ”almene
boligsektor), men de siste årtiene i stadig større grad blitt en
residual ”social housing”-sektor rettet mot de mest vanskeligstilte.
• Liten oppmerksomhet på nasjonalt nivå: ”flest mullig skal eie sin
egen bolig i fellesskap eller alene”.
• Lite forskning og utredning om norske kommunale boliger
• Stor betydning på kommunalt nivå
Kommunale boliger i Norge: Oversikt
• 4-5 prosent av boligmassen, stabilt etter ca. 1950
• Organisert i ulike juridiske konstruksjoner: stiftelser, KF – kommunale
•
•
•
foretak, aksjeselskaper, etater eller borettslag/sameier (10-prosents
regelen).
Statlig subsidiering: indirekte ved bostötte, direkte gjennom
Husbankens tilskudd til kommunale utleieboliger og
investeringstilskudd til omsorgsboliger.
Kommunale subsidier: gjennom ”utgiftsdekkende”-husleie, kommunal
bostötte og sosialhjelp.
Store regionale forskjeller (mange tjenesteboliger i distriktene,
varierende praksis mht tildeling, men streng behovsprøving er normen).
Kommunale boliger: oversikt 2
• Politisk Ideal: tidsbegrenset boligtilbud for
•
•
”vanskeligstilte”. Tidligere vanlig med leiekontrakt
uten tidsbegrensning.
Ulike regler for leiefastsettelse: politisk anbefaling av
markedsleie og statlig bostadsbidrag/bostøtte.
Markedsleie mer uvanlig enn mange tror, mindre enn
halvparten av kommunene brukte markedsleie for
nye leieforhold i 2005 (Jf. Langsether & Medby
2007).
Kommunale boliger: oversikt 3
• Viktig virkemiddel i den ” kommunale
•
•
boligsosiale politikken rettet mot de mest
vanskeligstilte”.
”vanskeligstilte” en samlekategori. I praksis
eks. flyktninger, funksjonshemmede,
rusmisbrukere, psykiatriske pasienter,
økonomisk svakstilte etc.
Viktigere etter at institusjonsomsorgen ble
bygget ned fra 1990-tallet.
Dagsaktuelle politiske
problemstillinger
• Kommunene rapporterer om for få kommunale
•
•
•
•
•
boliger. Lange ventelister
Segregasjon (barns oppvekstvilkår): målsetting om
geografisk spredning av den kommunale
boligmassen.
Mål om økt sirkulasjon: Tidsbegrensede kontrakter til
alle? Hva med stabiliteten i bomiljøene?
Fra leie til eie? (Jf. NOU 20011: Rom for alle).
Dålig integrert i den kommunale boligpolitikken (Jf.
Riksrevisjonen, Dokument 3:8 2007-08)?
Hva skal driftsoverskuddet brukes til?
Fremtidsperspektiver
• Muligheter for en norsk allmännytte?
• Lite trolig, til tross for den rødgrønne
•
regjeringens (AP, SV og SP) løfter om
”omfattende satsing på ikke-kommersielle”
leieboliger i 2005.
Politikerne, spesielt de borgerlige, har avvist
”det svenske systemet”.
Kritikk av allmännyttan
• ”Den norske boligpolitikken med fokus på eierskap
har vært langt mer vellykket, enn for eksempel den
svenske modellen med langt flere ikke-kommersielle
utleieboliger. […] fastlåsning av personer i en ikkekommersiell utleiebolig kan være en fattigdomsfelle. I
Sverige må staten ut med milliardsummer i
vedlikehold av de såkalte allmennyttige boligene,
samt at man må offentlig subsidiere regulerte leier,
noe Norge slipper” (Innst. S. Nr. 229 2003-2004:16).
NOU 2011:15 Rom for alle
Rapport fra regjeringsoppnevnt boligpolitisk
utvalg.
God kilde til norsk boligpolitikk per i dag,
inkludert kommunale boliger (kapittel 9).
Mest kjent for forslag om å øke antallet
eierboliger i Norge ytterligere (i tråd med
politiske anbefalinger fra ministeren).
Sentrale konklusjoner: NOU
2011:15
• Parallell satsing på eierlinja og kommunale boliger:
• ”Innsats for å øke eieretableringen blant søkere og
leiere i kommunale boliger, kan på sikt bety at den
kommunale utleiesektoren kan reduseres. Utvalget
mener imidlertid at dette er en tidkrevende prosess,
og at et tilstrekkelig kommunalt utleietilbud ikke kan
avvente resultatene av en styrket eierskapspolitikk.
Det må jobbes parallelt med økt eierskap og flere
kommunale utleieboliger (s. 86).
Sentrale konklusjoner: NOU
2011:15
• Stor tro på overgang fra leie til eie
• ”Utvalget legger til grunn at flere kommunale beboere og søkere
kan eie sin egen bolig. Det betyr både at det er en ineffektiv
bruk av de kommunale boligene, og at personer blir værende i
en bosituasjon som kanskje er dårligere enn i en eid bolig” (s.
86).
• ”Selv i områder med høye boligpriser ser det ut til at mange
kommunale leiere har god nok økonomi til å kunne kjøpe seg
bolig” (s. 86, jf. Aarland, K 2011. En modell for vurdering av
eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte
på boligmarkedet, NOVA).