Transcript Brukere og pårørendes opplevelser av tverrfaglig samarbeid rundt afasipasienter

Brukere og pårørendes
opplevelser av tverrfaglig
samarbeid rundt afasipasienter
Gabriele Kitzmüller
Erfaringer på bakgrunn av min
masterstudie v/HiBO juni 2006:
”Jeg snakker ikke selv, men jeg vil
gjerne at du snakker til meg”
En studie om hvordan det er å leve med afasi
og hvordan møtene med helsepersonell
oppleves
Hva er afasi ?
Afasi defineres som språkdefekt etter en
hjerneskade hos et individ som har
gjennomgått normal språklig utvikling
inntil tidspunktet for skaden.
(Reinvang 1978)
Brocas afasi
Denne afasitypen preges av nølende, og oppstykket
tale hvor artikulasjon av ordene er svekket.
Setningene er stikkordpreget og mangler
funksjonsord, lesning og skrift er ofte rammet,
Språkforståelsen er god, forutsatt at
informasjonsmengden ikke er for stor. Afasien
kalles også motorisk eller ekspressiv afasi.
Kilder: Huber et al 2000, Reinvang 1978 og 1995, Lind 2002
Wernickes afasi
Her har pasienten flytende taleproduksjon
med få innholdsord som attpåtil er endret
med hensyn til lyd eller meningsinnhold.
Pasienten forveksler ofte ord innenfor
samme ordkategori (ung/gammel).
Språkforståelse er nedsatt og pasientene har
ikke innsikt i at deres tale er uforståelig for
andre. Denne form for afasi kalles også
sensorisk afasi eller impressiv afasi. Kilder:
Huber et al 2000, Reinvang 1978 og 1995, Lind 2002
Noen tall:
 I Norge får ca 15000 personer hjerneslag hvert år,
og man regner med at 60 000 har hatt et
slagtilfelle, hvorav 2/3 deler får en funksjonssvikt
 Man antar at 25% av dem har afasi
 Det finnes ca 25000 mennesker med afasi etter
hjerneslag og ytre skader
 I tillegg kommer de som får afasi som en følge av
demens (ca 65000 i Norge)
Kilder: Krogstad 1998, Indredavik 2004, Engedal og Haugen
2004, Afasiforbundet 2006
Bakgrunn for studien:
 Avsluttende oppgave i Videreutdanning i
aldring og eldreomsorg v/HiTø: ”Bedre og
bedre dag for dag” Samtaler med to eldre
mennesker som har afasi (intervju) (se Bibsys)
 Deltakende observasjon v/et
universitetssykehus og et lokalsykehus i
forhold til pas. med slag og afasi, intervju med
to pleiere som jobber med afasipasienter på
lokalsykehus
 Medlemskap i Afasiforbundet
Studiens problemstilling
Hvordan er det å leve med afasi etter
ervervet hjerneskade?
Hvordan opplever mennesker som
har afasi og deres pårørende å bli
ivaretatt av helsepersonell i sykehus
og rehabiliteringsinstitusjoner?
Den gode hjelper
Negative opplevelser i møte med
hjelperne
Studiens metode:
Intervju med 13 mennesker som har afasi
etter hjerneskade tatt opp på bånd med
utskrift etterpå
4 intervju og en brevveksling med
pårørende til afasipasienter som deltok i
studien
Utvalgskriterier:
Samtykkekompetanse og alder >18 år
 Språkforståelse og formidlingsevne (med
eller uten hjelpemidler) som tillot
intervjusituasjon
Hjemmeboende
 Minimum ett år og helst ikke mer enn 5 år
etter sykdomsutbrudd/ skaden
Informanter:
 12 hadde Brocas afasi
 1 hadde Wernickes afasi
 Alder: 30 – 68 år da sykdommen/skaden inntraff,
gjennomsnittsalder 48 år
 Sykdommer: 3 med hjernehinneblødning, 7 med
blodpropp i hjernearterie, 1 med hjerneskade etter
langvarig hjertestans, 2 med hjerneblødning
 Fire ektefeller (tre kvinner, en mann) og en sønn
Funn: Å leve livet med afasi
Afasirammede:
De vurderer afasien til å være det utfallet som setter
de dypeste spor hos dem.( Selv om noen på
intervjutidspunktet snakket så godt at det var
umulig å høre at de hadde afasi).
Mye tyder på at utredning og behandling av afasi
blir lite vektlagt på små og mellomstore sykehus
Funn: Å leve livet med afasi
Afasirammede:
Kun 6 av de 13 informantene fikk logopedisk
utredning og behandling mens de lå på sykehuset
På bakgrunn av dette ble det gjort en kartlegging av
logopedtjenester i helseregion Nord Norge: Kun
5 av 11 sykehus hadde ansatt logoped, de fleste i
deltidsstilling. (4 på nåværende tidspunkt). Flere
av sykehusene som manglet logoped hadde heller
ingen tilfredsstillende avtaler med kommunale
logopeder. Deres pasienter fikk overhodet ingen
hjelp med sine språkutfall mens de lå på
sykehusene ofte i uker og måneder.
Petter (rammet av Wernickes
afasi) sier:
”Jeg oppfattet det slik at jeg kunne snakke. For meg
var det klar tale det jeg sa. Det var ingen som sa
at de ikke forstod. Når man ikke blir forstått og
ikke greier å nå frem, da sitter bannskapen veldig
lett. For meg virket det slik som om jeg ble
oppfattet som en vanskelig pasient som var helt
ubrukelig, det var bare å vente til
begravelsesbyrået kom og hentet meg.”
Petters kone om hans språk:
”Jeg oppfattet det som ”babbel”. Petter pratet hele
tiden, og han konstruerte nye ord. Jeg forstod
veldig lite av det han sa, men han trodde hans
språk var forståelig for oss.”
 Når jeg spør begge informantene om når språket
bedret seg slik at kommunikasjon var mulig,
svarer kona at det skjedde etter et halvt år, mens
Petter svarer: ”Det vet jeg ikke, jeg vet fremdeles
ikke at jeg har det.”
Funn: Å leve livet med afasi
 Ingen hadde fått utarbeidet en individuell plan
selv om flere av informantene fortsatt hadde
sammensatte hjelpebehov
 Feilbehandling med medikamenter ble rapportert
av to informanter
 Feil eller forsinkelser med tanke på
diagnostisering ble rapportert av 3 informanter
 Stor innvirkning på sosiale relasjoner, 8 hadde
mistet venner og nettverk
Funn: Å leve livet med afasi
 Nedsatt selvfølelse og endret identitet pga afasien
 To ble skilt kort tid etter sykdomsutbrudd
 Kun 3 av 12 som var yrkesaktive da
sykdommen/skaden rammet dem, var tilbake i
inntektsgivende arbeid, kun 1 i full stilling
 Alle savnet sitt arbeide, menn mer enn kvinner
(kvinner fant andre gjøremål: hobby, husarbeid,
barn, barnebarn)
 Verv i Afasiforbundet, venner, husdyr, trening og
opphold på dagsenter var viktig for menn
Hans (afasirammet):
”Jeg sa til dem, hvis dere ikke klarer å
blokke ut den blodåra, da kan dere bare
finne frem strikken, for da kommer jeg ikke
tilbake i jobb, og jobb det er målet. I
motsatt fall ble det jo uførhet resten av
livet.”
Funn: Å leve livet med afasi
 manglende kunnskaper om afasi i helsevesen og
trygde- og attføringsetat
 Uforstand og feilinformasjon førte ofte til nedsatt
selvfølelse, identitetskriser og depresjon både hos
den afasirammede og pårørende
 8 av 12 understreket at de ikke ville ha klart seg
uten partner når afasien rammet dem
 For 12 av de tretten var afasien fortsatt et
problem selv om den hos flere av dem ikke var
”hørbar”
Sju av de afasirammede så
annerledes på sitt liv etter skaden:
”Før slaget jobbet jeg for penger og rikdom, nå
har jeg andre verdier, jeg jobber for
mennesker og bryr meg om det sosiale. Jeg
har også en dypere tro, jeg er nærmere gud,
en åndelig gud.”
”Jeg setter pris på mange ting som jeg tok som
selvfølge før. Det er viktig å gi og motta
kjærlighet, du vet ikke hvor lenge du lever!”
Sju av de afasirammede så annerledes
på sitt liv etter skaden:
 ”Før var det uvesentligheter man irriterte seg
over. Man skulle ha penger og ting. Nå ser jeg
det fra en annen vinkel. Nå er jeg frisk, nå skal
jeg ta vare på det videre. Når jeg har det sosiale
og familien min, da har jeg det bra!”
 ”Etter hvert tror man selv at man er mindre verdt
fordi man har mistet språket, at man ikke er så
”mye” mer. Jeg er kommet over det, jeg higer
ikke etter noe lenger, det må være å leve nå - jeg
tenker mer på menneskene rundt meg.”
Noen opplever ensomhet og mislykkethet
”Hvis jeg ikke hatt TV og PC, hadde jeg vært ferdig.
Det er ille, men sånn er det bare…
”Jeg må jo bare si at helsevesenet har vært dyktig og
berget livet mitt, men tilbake i verden er jeg
fremdeles ikke!”
”Enkelte dager sliter jeg med afasien, det er for
slitsomt å konsentrere meg, da holder jeg meg
hjemme.”
Mange blir utsatt for stigmatisering
”På grunn av afasien blir du sett ned på, du blir
tilbakesatt… jeg er ganske sikker på at de
(omtaler helsepersonell) mener at man blir
dummere…du går inn i en fase der du etter hvert
selv tror at du blir mindre verdt fordi du har
mistet språket, du kan ikke så mye lenger…”
”De så på meg i butikkene, de trodde jeg var dum”
Mange opplever depresjoner og
noen får selvmordstanker
”Jeg hadde en nedtur… og jeg sa til vennen
min som var i samme situasjon: hvorfor
ikke ta livet av oss, bli ferdig med det, det
er ikke noe poeng lenger. Jeg spurte
vennen min: har du opplevd noe sånt, ja
sier han, det har jeg. Han var jo mye yngre
enn meg og hadde enda flere grunner….
Det er jo ikke lov å gjøre sånn, det er jo
tull, men når du har depresjon, og du spør
deg selv: hvorfor rammer det meg, hvorfor
er de andre heldigere enn meg?…
De fleste går gjennom en sorgprosess,
og noen opplever et åndelig tomrom
”Jeg følte at jeg falt dypere og dypere ned
og jeg hadde en åndelig lengsel. Jeg ble
ensom og full av sorg, tørket ut, legemlig
og åndelig. Etter tre måneder begynte
Gud å kalle på meg igjen, og da svarte
jeg…”
Funn hos pårørende-informanter
(ektefeller)
Alle ektefeller ga uttrykk for at de var
sliten fysisk eller psykisk, mange hadde
vært sykemeldt i lengre perioder
Tap av venner og nettverk, kan ikke være
med på de samme aktivitetene som før
Slitasjesykdommer, tretthet, utmattelse,
perioder med depressive tanker
Funn hos pårørende-informanter
(ektefeller)
Urealistisk selvbilde hos den afasirammede
gjør livet vanskelig for ektefelle og barn
Manglende aksept hos den afasirammede
fører til bitterhet som forgifter livet
Afasi er en trussel mot parforholdet (dette
ble også bekreftet av de afasirammede
Økonomiske problemer, bytte av bopel
Ingen hjelp til kriseintervensjon
Funn hos pårørende-informanter
(ektefeller)
 Ytelser og hjelp i helse- trygde- og attføringsetat
står ikke i forhold til behovet
 Mindreårige barn får ikke hjelp til å bearbeide
krisen, dette fører til tilpasningsproblemer under
oppveksten
 Tre av ektefellene oppga at de i perioder fortsatt
levde et tungt og vanskelig liv mange år etter
skaden selv om to av deres afasirammede
ektefeller hadde det bra og var fornøyd med livet
Positive og negative erfaringer med
helsepersonell, beretningene inneholdt
erfaringer i forhold til:
Pleiere
Leger
Fysioterapeuter
Ergoterapeuter
Logopeder
Psykologer
Ansatte på trygde- og attføringskontorer
Uttalelser:
 ”Vi som er pårørende får ingenting gratis, vi må
kjempe oss frem…”
 ”Jeg hadde forventet at de skulle ta meg på alvor,
men det gjorde de ikke!”
 Mitt spørsmål: ”Følte du at du fikk støtte, at det var noen som brydde
seg om hvordan du hadde det som pårørende? Svar:
”Nei
ikke i det hele tatt, ingenting, verken her eller
der… ( snakker om sykehusene og rehabiliteringssenteret)
Funn: Den gode hjelper
 Kyndighet
 Den gode lytteren som bryr seg
 Et medmenneske som man kan ha tillit til
 Moderlig omsorg
 Tar seg tid
 Gir anerkjennelse og ros
 Viser medlidenhet og viser at de bryr seg
 Medbestemmelse
 Kroppskontakt
Funn: Den gode hjelper
 Non-verbal kommunikasjon
 Å føle seg velkommen
 Oppmuntring
 Å kunne prate om annet en sykdommen
 Informasjon
 Entusiasme og pågangsmot
 Tålmodighet
 Pleieren som har et smil rundt munnen
 Fagfolk som holder avtaler
Den gode hjelper
”Den fysioterapeuten mannen min hadde på
rehabiliteringssentret, var det beste mennesket av alle.
Han virkelig jobbet. Han var bestandig presis og han
kom. Fysioterapeuten hadde tro på at det gikk an å trene
opp hånda som var gitt opp av legene. Han holdt på med
et forskningsprosjekt som går på opptrening av lammelser
i hånden. Han fant ut at Mick burde prøve med sprøyter
mot den spastisiteten han har i hånden. Det har gjort
underverker. Han klarte å trene hånda si uten at den ble
så spastisk, det ble lettere for ham.”
”Det virket som at hans primærsykepleier hadde tid til å
snakke med ham. Hun virket veldig positiv, man ble glad i
henne. Hvis jeg hadde spørsmål om noe, formidlet hun
det videre til neste skift.”
Den gode hjelper
Bernt om sin primærsykepleier ”Med henne gikk alt
greit. Det vistes at hun brydde seg. Hun stod i ro
og hadde tid. Det er viktig med kroppsspråk.”
”Jeg skulle svømme for første gang etter slaget. Med
det samme jeg skulle sparke fra, gikk jeg rundt.
Jeg hadde ikke balanse. Jeg prøvde en gang til, og
det skjedde igjen. Men da var hun fenomenal
(snakker om fysioterapeuten). Hun ga seg ikke! Jeg var
alene i bassenget med henne flere ganger. Hun
stod på og det lyktes. Det tok seks uker til jeg
kunne svømme igjen. Hun var fenomenal. ”
Den gode hjelper
”Det var en pleier som var der av og til.
Hun stelte for meg og min romkamerat som
også hadde fått slag. Hun stelte neglene
våre på føttene. Hun sang og lærte oss å
synge. Hun var grei. Hun var et
medmenneske altså…
Den gode hjelper
Jeg var med på andakten, og så oppdaget jeg
at jeg ikke kunne Fadervår lenger. Jeg
trodde jeg var blitt helt sprø, men legen sa
til meg – det som er gått det er gått, men
du får så mange nye impulser – og det var
gode ord han sa…
Funn: Negative opplevelser i
møte med helsepersonell:
 Kommunikasjonen med helsepersonell
begrenses til daglige gjøremål (stell, trening,
visitt, måltider)
 Få opplever kommunikasjon med tanke på
emosjonell støtte ved sorgreaksjoner, depresjon
og selvmordstanker
 Arroganse og manglende medbestemmelse
 Falske spådommer i positiv eller negativ
retning
 Ukyndighet og manglende pleie
 Liten tilrettelegging av måltider
Funn: Negative opplevelser i
møte med helsepersonell:
Den afasirammede blir snakket om og ikke
til
Dårlig planlegging av utreise, manglende
tilrettelegging av tilbud etter hjemkomst,
stor belastning for pårørende
Manglende respekt for personlige grenser
Manglende kunnskaper om afasi hos
helsepersonell (også på spesialavdelinger)
Funn: Negative opplevelser ..
 Ingen opplever at kommunikasjons-hjelpemidler
blir tatt i bruk på sykehuset av andre enn
logopeder
 De som ikke har logopedhjelp blir ikke testet
med tanke på om de forstår symboler eller kan
lese eller skrive, de får heller ikke hjelp til å
uttrykke ja eller nei.
Funn: Negative opplevelser ..
 Deres vaner blir ikke kartlagt – de klarer ikke å
uttrykke noe selv ( f. eks. kostvaner,
hygienerutiner o. l. ) Deres ”personlighet ”
forsvinner når språket blir borte…
 Flere opplever utstrakt testing som negativt – det
tilbys ingen hjelp for de ”svakheter” testene
avslører
 Nesten ingen får hjelp av psykolog eller prest
Pårørende uttaler:
”De snakket over hodet på ham, og legen
på nevrologen var helt forferdelig. Det er
det menneskelige jeg savner i slike
situasjoner. Menneskeligheten er borte.”
Pårørende uttaler:
”Det er også derfor jeg er bitter, jeg trodde
at dagens sykepleiere var utdannet, jeg
trodde at det var noe som alle visste, at
hørselen er det siste som forsvinner.
Sykepleieren stod jo inne på rommet og sa:
han er så hjerneskadet, jeg tror ikke han
kommer hjem igjen. Jeg synes det var så
stygt at primærsykepleieren kunne si det
når han lå der selv.”
Pårørende uttaler
”Du måtte springe etter sykepleierne, du
måtte nesten stoppe dem fysisk…det
var vel litt mangelfullt, men det var jo
lite folk, sommer og ferieavvikling, det
så man jo og man ville jo ikke mase
heller…vi slet jo mye med å få vite hva
som hadde skjedd, kanskje vi ikke
maste nok…?”
Konklusjon
 Manglende informasjon og oppfølging av
afasirammede og pårørende, særlig barna blir
skadelidende
 Kunnskaper om afasi manglevare i helse- trygdeog attføringsetat og i befolkningen forøvrig
 De afasirammede og pårørende opplever at de får
lite hjelp til å bearbeide sorg- krisereaksjoner og
depressive tanker, kommunikasjon og
oppmerksomhet er rettet mot fysisk helse
 Mange afasirammede får ingen utredning og
hjelp med sine talevansker mens de ligger på
sykehus
Konklusjon
 De fleste sykehus mangler tilbud på psykolog- og
nevropsykolog- tjenester
 Cirka halvparten av de afasirammede omtaler
helsepersonell som snille, vennlige og greie,
mens pårørende er mindre positive i sine
uttalelser. Kun en pårørende er utelukkende
positiv i sine uttalelser
 De fleste har negative erfaringer med trygde- og
attføringsetat
 To av de pårørende sier at de har mistet mye av
tilliten til helsevesenet
Hva er årsaken?
 For lite kunnskap om afasi hos helsepersonell,
etterutdanningstilbud trengs?
 For liten samordning av helsetjenester?
 Logopeder er ikke definert som helsepersonell og
blir rasjonalisert bort i nedskjæringstider?
 Uklart lovverk?
 Organisering og finansiering av helsevesenet i
Norge
Hva er årsaken?
 Holdninger ”Et menneske uten språk er ikke et
fullverdig menneske”?
 Et overeffektivisert helsevesen har ikke tid å
snakke med de som bruker for lang tid til å
ordlegge seg?
 Ingen ”tid” for psykisk omsorg og informasjon
verken til den afasirammede, ektefelle og barna?
 Mangelfull organisering og ledelse av
avdelingene som behandler afasirammede?
 Mangelfull tverrfaglig samarbeid?
Forteller studien noe om tverrfaglig og
tverretatlig samarbeid ?
Medbestemmelse
”De hadde ikke ett møte uten meg i
rehabiliteringsprosessen, jeg var med på
alle. Samboeren min sier også at vi ikke
kan få rost sykehuset og
rehabiliteringssentret nok!”
Hvem bestemmer?
 ”De sa: vi har bestemt oss for at du skal reise til
Sunnås. Det var sårt, altså. Da følte jeg meg…da
hadde jeg ikke noe valg. Da var det de som
bestemte. Skal jeg det nå sa jeg, og så skrek jeg!
Da hadde jeg jo nettopp våknet til liv etter en uke
eller to. Jeg var skremt og usikker, kanskje ble jeg
borte der nede i Oslo, langt hjemmefra… men
heldigvis ble det jo ikke slik, dem kom tilbake og
sa: nei, du skal heller til rehabilitering her i
byen.”
Når tverrfaglig samarbeide fungerer,
ser det ut som at pas. og pårørende får
god informasjon
”De var veldig flinke og snille der, de
skulle vært forgullet! Logoped hver dag,
fysioterapeut hver dag, ergoterapeut hver
dag, og så fikk vi masse informasjon der.
Viktigheten av informasjonsflyt i
og mellom faggruppene…
Når jeg på rehabiliteringssentret forklarte
ting til min primærsykepleier så trodde jeg
at alle visste hvordan jeg ville ha det, men
det gjorde de ikke, når jeg snakket så
dårlig og måtte forklare på nytt og på nytt,
så ble man ansett for å være masete.
Derfor lukker man seg inne og tenker:
dette har jeg jo sagt før, men det var jo
selvfølgelig til en annen person…
Viktigheten av informasjonsflyt
”Det var bare logopedene som brukte
hjelpemidler…”
Viktigheten av informasjonsflyt i
og mellom faggruppene…
..Jeg savnet min primærsykepleier når hun
var borte, dessverre jobbet hun bare i 75
% stilling. Henne har jeg bare positive
ting å si om, men når hun ikke var der,
var jeg på stadiet til en psykisk
utviklingshemmet…
Når ledd i behandlingskjeden mangler,
lærer man ikke av hverandre…
”Nei afasipasienten kan vi altfor lite om,
og når vi ikke har logoped, får vi ikke
oppdatert oss. Det kan ikke forventes at vi
pleiere kan fylle en slik
spesialistfunksjon…
Når det er lite samarbeid på tvers av
fagene blir kunnskapen ikke spredt…
”En fysioterapeut på sykehuset sang en
barnesang for meg, jeg klarte å synge litt
med, da sa hun: etter to, tre måneder er du
som før igjen! Hun visste ikke bedre. Jeg
visste jo i hvert fall ikke, men hun som
fysioterapeut visste ikke dette!”
Informanten hadde etter 5 år fortsatt betydelig afasi.
Når det ikke er samarbeide mellom 1. og 2.
linjetjenesten og informasjon blir
mangelvare
”De 14 dagene hun var på det første sykehuset hadde hun ikke en
time fysioterapi. Så var hun fjorten dager på det andre
sykehuset, og så sa legen: hun kan reise hjem, hun er frisk! Men
jeg mener jo det, når du er slagpasient og ikke kan snakke og
ikke har kontroll over høyre hånda, og heller ikke har følelse i
den…? Hun kom hjem og fikk ikke noe tilbud om fysioterapi
eller annen aktivitet bortsett fra logoped… Jeg fikk sjokk det må
jeg innrømme, for jeg tenkte hvordan i all verden skal livet mitt
bli med ansvaret for to som var syke, når man da skulle jobbe i
tillegg og være sykepleier for to stykker… (Paret hadde en sterk
funksjonshemmet voksen sønn som bodde hjemme og trengte
oppfølging døgnet rundt). Sønnen vår krevde utrolig mye og jeg
hadde vært nødt å stå på og sloss mot systemet i mange år. Det
gjorde at jeg ikke tenkte på alt Lise hadde krav på, og jeg visste
det ikke heller….”
Når samarbeide mangler på tvers
av avdelingene:
”Kona mi er også bitter fordi de feilmedisinerte
meg. De var litt arrogante når det gjaldt
medisiner. De på hjerteavdelingen hadde jo ikke
peiling på slike ting. Afasi er jo en følgeskade, (av
oksygen-mangel til hjernen på grunn av langvarig hjertestans) det
burde de ha skjønt ganske tidlig. Men i og med at
jeg ikke pratet, det var bare grynting og roping,
og i og med at jeg var dopet ned med store doser
Nozinan hele døgnet, gjorde de ikke det.
Heldigvis er jeg så stor og sterk, ellers hadde de
vel tatt livet av meg.”
Tverrfaglig behandling på
samlebånd?
En pårørende-informant sier:
”Vi følte at pasientene på
rehabiliteringssentret var ”ting” som ble
hentet til logopedtime, fysioterapitime og
ergoterapitime…
Organisering av helsetjenester – en
utfordring for tverrfaglig samarbeid
Petter ble behandlet på tre forskjellige
sykehus og to rehabiliteringssentre. I løpet
av noen få måneder måtte han som var blitt
blind, hadde fått alvorlig afasi og andre
plager etter hjerneblødningen, forflytte seg
mellom 5 forskjellige institusjoner som
representerte en avstand på ca 1000 km.
Afasipasienten er avhengig av at
alle faggrupper samarbeider godt
 Afasipasientens og pårørendes behov for
tverrfaglig og tverretatlig samarbeid er veldig
stort fordi de har mange sammensatte og
langvarige utfall
 Deres behov for informasjon og veiledning er
stort og mange har behov for individuelle planer
 Det krever sammensatt kunnskap å kunne hjelpe
mennesker med afasi som ikke kan meddele seg
selv
 Som helsepersonell trenger vi hverandres
kunnskaper og erfaring!
Hans (afasirammet)
”Det skal ikke være slik, når du har fått
en slik skade som meg, da har du nok
å tenke på, om du ikke skal kjempe
mot helsevesenet også. Det er jo de
som burde være de første som stilte
opp!”