Transcript 29519 Talens makt

«Politikk det er å ville noe»
Han var alltid i bevegelse, aldri i stillstand;
derfor var møter med ham aldri likegyldige,
alltid givende.
KÅRE WILLOCH
Olof Palme
Olof Palme
Olof Palmes (1927–1986) inntreden i svensk politikk ved riksdagsvalget i
1958 revolusjonerte det politiske ordskiftet i Sverige.
Med sine sterke litterære interesser og sin store kjærlighet til det svenske
språket forsøkte han alltid å uttrykke seg presist, og han elsket å krydre
talene med litterære referanser og metaforer. Men mest av alt grep han sine
tilhørere med sterke ord og meninger, og ikke minst et sterkt følelsesmessig
engasjement. Man kunne ikke være likeglad og uengasjert etter å ha hørt
taleren Olof Palme.
I sin biografi om Olof Palme beskriver forfatteren Henrik Berggren ham
slik:
«Palme beveget seg uanstrengt mellom det høye og det lave, fra klassiske sitater og idéhistoriske perspektiver til hverdagsuttrykk og tilsynelatende ukunstlet enkelhet. Han hadde en poets sans for – eller kjærlighet
til – språket, og var meget omhyggelig med ordvalg og rytme. Som ung
hadde han en tendens til å overlesse billedspråket sitt, men etter hvert
lærte han seg at metaforene fikk skinne klarere når de slapp å slåss med
hverandre om plassen. Han grep lesere og tilhørere ved å føre inn moralske og eksistensielle spørsmål som den eldre generasjon av politikere
hadde vært fremmed for. Han mante frem bildet av en verden i bevegelse,
og tvang sitt publikum til å ta stilling til fremtiden. I likhet med USAs
nåværende president Barack Obama, og mange andre karismatiske talere
for den del, var det «forandring» som var hans dominerende tema.»1
261
eksempelets makt: det store utland
Olof Palmes stil og følelsesmessige engasjement virket både uvant og fremmed på den gamle garde av svenske politikere. Lederen for Moderaterna,
Gösta Bohman, skal ha følt et sterkt ubehag ved at Palme benyttet seg av
«følelser» og «stemninger» – fenomener som høyrelederen ikke anså som
hjemmehørende i svensk politikk.2 Og han kunne virke både arrogant og
provoserende, noe hans politiske motstandere og deler av media så det som
sin fremste oppgave å synliggjøre. Blant annet ble han beskrevet som den
«unge selvsikre jyplingen og overklassegutten» fra Östermalm i Stockholm,
som burde jekkes ned noen hakk.
Palmes sans for ord var nært knyttet til hans personlighet. I tenårene gikk
interessen for litteratur forut for hans politiske engasjement. «Skjønnlitteraturen var min vei til politikken», uttalte Palme senere i livet. Ved Kenyon
College i Ohio, USA, hadde han studert taleskriving, og sommeren 1948 ble
han mektig imponert over hvordan president Harry Truman snudde en tilsynelatende håpløst underlegen situasjon takket være en serie oppildnende
taler.3 Det er uten tvil i USA at han henter de avgjørende impulsene til sin
tøffe debattstil. Sammenlignet med svensk politikk var amerikansk valgkamp polemisk, aggressiv og retorisk. Senere i livet skal Palme referere til
en amerikansk senator (trolig Stephen M. Young) som besøker Kenyon College, og som gjør et meget sterkt inntrykk på ham ved å forklare hvordan
retorikk kan brukes som et effektivt politisk verktøy.4
En av hans mest kjente og viktigste taler holder han i industri- og havnebyen Gävle, 30. juli 1965. Den kristne grupperingen Broderskapet i
Socialdemokraterna har bedt Palme om å holde en ideologisk tale, men
Vietnamkrigen skal komme til å fange alle avisoverskrifter dagen etter.
På en besnærende og indirekte måte drøfter Palme de pågående konfliktene i Den tredje verden og hvordan disse er å forstå som en videreføring
av den franske revolusjonens frihetsidealer – frihet, likhet og brorskap. Han
fremhever at «den demokratiske sosialismens grunnleggende moralske vurderinger forplikter oss til uansett å stå på de undertryktes side mot undertrykkerne, på de elendige og fattiges side mot deres utsugere og herrer».
Et annet hovedbudskap i talen er faren for at Vietnamkrigen skal kunne
utvikle seg til en atomkrig mellom stormaktene. Palme tar denne problemstillingen opp ved gjentatte anledninger, og i Gävle-talen sier han følgende:
«Overalt i verden støter stormaktenes interesser mot hverandre, og utløses i konflikter og motsetninger, i bestrebelsene på å vinne venner og innflytelse, og i å utnytte lokale motsetninger til egen fordel. Men det finnes
en kunnskap som holder dem tilbake, nemlig erkjennelsen av ens egen og
262
olof palme
dermed også motstanderens styrke. Lederne i stormaktene vet, og vi vet
alle, at en storkrig i atomvåpnenes tid betyr ødeleggelse og utslettelse. Det
er en kunnskap som skaper frykt og som maner til forsiktighet.
Vi vil gjerne tro at deres handlinger er veloverveide. Men vi frykter at
de kan vise seg overilte. Fordi ingen vet med sikkerhet hvor grensen går,
der forsiktighet byttes ut med desperat handling, der følelsene tar over
for fornuften, eller der tilfeldige misforståelser eller presset på nervesystemet utløser handlinger der det er ingen vei tilbake. Vår holdning til terrorbalansens verden er klar og entydig: freden må bevares. Ingen forsøk
må være uprøvde på forhandlingenes vei for å nå fram til fredelige overenskomster.»
Man gjenkjenner også Palmes sterke og klare synspunkter på grunnleggende
stridsspørsmål i internasjonal politikk:
«Det er en illusjon å tro at man kan møte krav om sosial rettferdighet
med vold og militære maktmidler. Det er ytterst vanskelig å vinne menneskers engasjement med løfter om å forsvare en frihet som de i virkeligheten aldri har opplevd.
Det er ikke lett å be mennesker gi avkall på hva de opplever som rettmessige krav, fordi deres problemer tilfeldigvis kommer i det strategiske
krysningspunktet i en stormaktskonflikt.
Å kunne forene fred og frigjøring er et stort dilemma i dagens verden.»
Og det er her han så fletter inn en tilsynelatende relativt uskyldig formulering om Vietnam, som gjør at tilhørerne straks oppfatter hele talen og dens
formuleringer i dette perspektiv: «Jeg vet ikke om bøndene i Vietnams byer
– for det er jo Vietnam jeg har snakket mest om – har noen utopier og drømmer om fremtiden. De inntrykk man får formidler en følelse av håpløshet
og resignasjon, av forvirring og fortvilelse over en maktpolitisk kamp som
går ut over deres livsbetingelser.»
Talen vekker sterke reaksjoner i Sverige, og han anklages av sine politiske motstandere for å gå Beijings ærend og å flørte med kommunistene. De
amerikanske reaksjonene er også sterke, og i en offentlig kommentar til Palmes tale understrekes det: «Vi håper at Sveriges regjering ikke tror at USAs
engasjement i Vietnam innebærer en militær undertrykkelse og at Vietcong
representerer sosial rettferdighet.»
For president Lyndon B. Johnson blir tross alt den unge svenske stats263
eksempelets makt: det store utland
rådens uttalelser for «peanuts» å regne; de får langt kraftigere motbør fra
annet hold i Europa. Den franske presidenten, Charles de Gaulle, erklærer
at USA er den største trusselen mot verdensfreden, og den tidligere tyske forbundskansleren, Konrad Adenauer, erklærer at Vietnam er en katastrofe.
Talen var godkjent på forhånd av den svenske utenriksministeren, men
uten den direkte henvisningen til at talen handlet om Vietnam. Dette er trolig noe Palme selv skriver inn for hånd i timene før talen skal holdes. I etterkant skal imidlertid både statsminister Erlander og utenriksminister Nilsson
bekrefte at Palme har redegjort for den svenske regjeringens syn.
Men Palmes tale skal innebære et linjeskifte i svensk utenrikspolitikk. Og
det skal vise seg at han har bred støtte i det svenske folket, da meningsmålinger viser at hele 42 prosent av svenskene er imot Vietnamkrigen, mens
kun 12 prosent støtter den. Dette er oppsiktsvekkende tall, særlig sammenlignet med situasjonen i andre europeiske land. Mange svensker – og langt
ut over venstresiden i svensk politikk – har tydeligvis sympati med Palmes
uttalelser, og de føler at Sveriges moralske ære er gjenopprettet.5
Men i takt med opptrappingen av Vietnamkrigen på slutten av 1960-tallet og inn på 1970-tallet, ser man stadig sterkere reaksjoner i Sverige, og en
lang rekke protestaksjoner og demonstrasjoner holdes over hele Europa.
Olof Palme vekker betydelig oppsikt i internasjonale medier ved å delta
i en demonstrasjon i regi av Den svenske komiteen for Vietnam i februar
1968. Denne gangen er det ikke Palmes ord som vekker oppmerksomhet,
men at han går i et fakkeltog ved siden av Nord-Vietnams ambassadør til
Moskva. Talen han holder denne dagen på Sergels torg i Stockholm, sender han for øvrig til lederen for Det amerikanske senatets utenrikskomité,
legendariske J.W. Fulbright. Senator Fulbright, som er en venn av Palme,
uttrykker full støtte til Palmes synspunkter.
I januar 1969 blir Sverige det første landet i Vest-Europa som anerkjenner Den demokratiske republikken Vietnam.
Men talen som virkelig gir Palme et navn internasjonalt, og som vekker
sterke reaksjoner ikke bare i Europa, men verden rundt, holder Olof Palme
i Sveriges Radio lille julaften 1972.
USA har i løpet av våren samme år trappet opp krigføringen i Vietnam,
blant annet ved å minelegge Nord-Vietnams havner og bombe alle viktige
transportårer. På slutten av 1972 er det samtidig klart at USA og dets allierte ikke vil kunne vinne denne krigen, og en midlertidig fredsavtale inngås
i Paris i oktober samme år.
Den amerikanske bombingen trappes imidlertid vesentlig opp natten til
264
olof palme
18. desember 1972. Et hundretalls amerikanske B-52 bombefly «teppebomber» Nord-Vietnams største byer. Bombingen skal pågå nærmest uavbrutt
i 12 døgn. Grufulle nyhetsreportasjer om den massive bombingen av NordVietnam vekker avsky hos mange. Men det som Palme reagerer aller sterkest på, er at bombingen ikke synes å ha noen militær betydning, men bare
er en maktdemonstrasjon som medfører enorme lidelser for sivilbefolkningen. På toppen av det hele sender det amerikanske forsvarsdepartementet
ut en pressemelding, der de bedyrer at de utelukkende har rammet militære mål i Nord-Vietnam. Palme tar umiddelbart kontakt med den svenske diplomaten Eskil Lundberg, som da befinner seg i hovedstaden Hanoi.
Lundberg gir Palme en helt annen skildring enn det amerikanske forsvarsdepartementet av hvilke mål som rammes av bombetoktene, og han bekrefter at han selv har sett de store skadene som er påført Bac-Mai-sykehuset i
Hanoi.
Det som videre finner sted, er skildret i flere memoarbøker av svenske
utenrikstjenestemenn og politikere, men i korttekst ber Palme sin taleskriver
Anders Ferm om å utarbeide et utkast til en kort radiotale. Ferm skriver et
utkast der han sammenligner bombingen med «tortur». Talen avsluttes med
et inderlig ønske om at bombingen og krigen snart må avsluttes.
Palme tar med seg utkastet hjem til rekkehuset i Vällingby, sent på kvelden 22. desember. Når han avslutter arbeidet, har han utarbeidet en meget
kort og konsis tale, som enkelte senere endog har sammenlignet med et
dikt.
Han beholder Ferms hovedformuleringer, men forsterker budskapet ved
å bruke ord som «udåd» og «å plage en nasjon». Palme omskriver også
Ferms avslutning, og velger å sammenligne hva USA gjør i Vietnam med
andre grusomme illgjerninger i vår nyere historie. Han sammenligner den
amerikanske «teppebombingen» med sju tidligere massakrer – Guernica,
Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville og Treblinka.6
Olof Palme ringer selv til Sveriges Radio og ber om å få kringkaste et viktig budskap til det svenske folk på lille julaften i 1972:
«Man bør kalle saker og ting ved deres rette navn.
Det som pågår i dag i Vietnam, er en form for tortur.
Det kan ikke eksistere militære motiv for bombinger i en slik skala.
Militære talsmenn i Saigon har sagt at det ikke foregår opptrapping på
nordvietnamesisk side.
Det kan heller ikke i rimelighetens navn skyldes vietnamesernes vrangvilje ved forhandlingsbordet. Alle kommentatorer er enige om at mot265
eksempelets makt: det store utland
standen mot Oktober-avtalen i Paris skyldes framfor alt President Thieu
i Saigon.
Det man nå gjør, er å plage mennesker, å plage en nasjon for å ydmyke
den, og å tvinge den til underkastelse overfor maktspråk.
Derfor er bombingene en udåd.
Og det har vi mange eksempler på i den moderne historien.
De forbindes ofte med et navn – Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn,
Lidice, Sharpeville og Treblinka.
Der har volden triumfert, men ettertidens dom har slått hardt ned på
dem som bar ansvaret.
Nå føyes ytterligere ett navn til listen:
Hanoi – julen 1972.»7
Det er et meget kort, men svært tydelig budskap. Språkføringen og bildebruken er krystallklar. Nå kan man mene hva man vil om Palmes harde ord til
amerikanerne, og han går uten tvil meget langt når han sammenligner bombingen av Hanoi og Vietnam med Nazi-Tysklands konsentrasjonsleire, slik
som Treblinka. Men faktum er at han tilkjennegir et sinne og en frustrasjon
over en amerikansk krigføring i Vietnam som svært mange i Sverige, men
også i Norge og andre land, kan kjenne seg igjen i.
Den svenske journalisten Christina Jutterström gjør etter talen et TVintervju med Olof Palme, og spør ham direkte om dette betyr at han setter
likhetstegn mellom Hitlers og president Nixons handlemåte.
«Jeg setter et likhetstegn når volden blir meningsløs mot enkeltmennesker»,
svarer Olof Palme, før han utdyper: «Det er ikke politikerne jeg sammenligner. Det er virkningen overfor enkeltmennesker, og voldens meningsløshet
og grusomhet, som jeg sammenligner.» 8
I en felles nasjonal appell fem dager senere, «Sverige för fred i Vietnam»,
undertegnet av samtlige svenske partiledere, kreves en umiddelbar stans
i bombingene av Vietnam og at fredsavtalen fra Paris skal undertegnes.
Appellen samler hele Sverige og undertegnes av utrolige 2,7 millioner svensker.
Ingen svensk politiker ble beundret og hatet som Olof Palme. Den anerkjente svenske samfunnsviteren Olof Ruin, som også kjente Palme relativt
godt, beskriver det på følgende måte:
266
olof palme
«Det er umulig å fordele skylden rettferdig for den konfliktatmosfæren
som ofte omkranset Olof Palme, og som ble så standhaftig og ikke gikk å
fjerne. Det var åpenbart mange talsmenn på den borgerlige siden i svensk
politikk som var tankeløse i sine baktalelser av ham. De kunne ikke
akseptere at en overklasseyngling hadde bestemt seg for å bli sosialdemokrat. En slik beslutning var nærmest for forræderi å regne, og et utslag av
simpel karrierejakt.
Dessverre kan nok ikke Palme heller frikjennes ethvert ansvar for den
ladede atmosfæren som omgav ham. Han var ikke bare en bejublet agitator, som i sin politiske agitasjon kunne slå vel hardt, men det viste seg
også at han hadde en meget god hukommelse som gjorde at han kunne
huske urett begått mot ham og forble langsint på politiske motstandere.
Samtidig som han ofte var befriende enkel og ukomplisert som partileder og statsminister, ble han – særlig etter som årene gikk og mistenkeliggjøringen av ham fortsatte – overdrevent opptatt av andres bilde av ham.
Det virket ikke som det var mulig for ham å riste av seg alt det ufordelaktige som ble skrevet om ham. Det rev i ham og opptok hans tanker.»9
«Olof Palme var, om man ser på hans klassebakgrunn og hans intellektuelle
interesser, en fremmed fugl i Arbeiderpartiets grå ledd», kommenterer den
finske tidligere journalisten og legendariske diplomaten Max Jacobson.10
På talerstolen var Olof Palme ofte i en klasse for seg. Han kunne tenne en
ild i tilhørerne og i korte møter få god kontakt med enkeltmennesker, men
alt i alt forble han som person både distré og sjenert. Han var sterkt opptatt av internasjonale spørsmål, og han bidro samtidig mer enn noen annen
politiker til at de spørsmålene ble en del av debatten i Sverige. Svenske retorikkeksperter har sagt det slik: «Ingen svensk politiker har verken før eller
senere talt som Palme.»
Olof Palme blir skutt og drept i Stockholm av en ukjent gjerningsmann,
28. februar 1986. I en minnetale i Nordisk råd i København, 3. mars 1986,
beskriver statsminister Kåre Willoch hans betydning på følgende måte:
«Han gav Sverige et fremskutt navn ute i verden – spesielt i det vi kaller ‘Den
tredje verden’ – på samme tid som han også engasjerte seg i Øst–Vest-konfliktens viktige og vanskelige spørsmål. Han var en leder av internasjonalt
format.»
267