Transcript Til odel og eie - Hanne Marie Maugesten

Til odel og eie
Hun var odelsjenta som bodde i byen,
mens lillebroren hennes drømte om å
drive gården. 22 år gammel måtte Eli
Nannestad bestemme seg.
12
72
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
13
72
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
14
72
LIVET I BYEN: Odelsjenta Eli Nannestad bor i Oslo og begynte i august å studere landskapsarkitektur på Ås. – Siden jeg var fire år gammel,
har naboer og eldre mennesker spurt om det er jeg som skal ta over gården. Hvordan skal en fireåring svare fornuftig på det?
G
ården har alltid ligget der.
For Eli har den vært det
faste punktet, det som er
hjemme. Det som handler
om å løpe barbent over gårdstunet,
om ropingen og begeistringen under
kuslippene. Om den lille kalven man
blir så glad i, men som en dag skal
slaktes. Friheten og tryggheten. Åkrene. Langt der fremme: Et lite punkt
på fremtidslinjen, en mulighet, et valg
som en gang skal tas.
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
NY ODELSLOV
Fra nyttår av
har ikke lenger
nevøer og nieser
odelsrett. Målet
er å begrense
familiefeider og
øke rekrutteringen til landbruket.
Det regner da telefonen ringer. Eli
er på vei hjem fra en tur i Frognerparken. Det er moren. De skal bygge nytt
fjøs. Det er på tide å bestemme seg for
om hun vil ta over gården eller ikke.
Gården hun er førstefødt på, heter
Refling gård. Det eldste bygget stammer fra 1600-tallet. 700 dekar dyrket
mark, rundt 100 limousin-fe og skog i
tillegg. En heltidsjobb, forsiktig sagt.
Eli er helt uforberedt. Livet hennes
er fullt av konserter, studentfester og
lesesalen på Bjørknes privatgymnas.
Likevel er det en tanke hun sliter med
å riste av seg:
– Hele livet har jeg vært odelsjenta
på Refling. Hva er jeg nå da, hvis jeg
sier fra meg odelsretten?
FORNUFT OG FØLELSER. Odelsrett er,
sagt litt enkelt, retten til å velge først.
Denne retten går automatisk til det
første barnet som blir født, uavhengig av kjønn. Alle barna har odels- og
ODELS- OG ÅSETESRETT
Odelsrett = retten til å overta en gård, det vil si å løse
den ut (kjøpe den); primært når den er solgt ut av slekten
eller til en med dårligere odelsrett.
Åsetesrett = retten til å overta en gård på dødsboskiftet
etter eieren.
I Norge skjer de fleste generasjonsskifter mens eieren
fortsatt lever. Virkningene av åsetesrettens fortrinnsrett
og odelslovens løsningsrett gjør dermed at eldste barn får
velge først.
Den som overtar en eiendom ved odelsløsning eller på
dødsboskiftet, må kjøpe gården til odelstakst (markedsverdi) eller åsetestakst (75-100 prosent av odelstakst).
Ved salg på det åpne marked selges gården for konsesjonsverdi. Den ligger ofte lavere enn odelstaksten.
Ved salg etter nyttår kan bare barn av tidligere eiere
i odelsslekten samt barn og barnebarn av selger løse
eiendommen på odel.
I 1974 ble kvinner og menn (født etter 1. januar 1965)
likestilt i odelsloven.
Odel betyr «den beste av jorden», det vil si den
dyrkede jorden, i motsetning til utmark.
For mer detaljert informasjon om odelsloven,
se «Lov om odels- og åsetesrett» på lovdata.no.
Kilde: Norges Bondelag,
Norsk senter for bygdeforskning
15
72
åsetesrett, men den som er eldst, har
best odelsrett. En vanlig misforståelse
er at eldstemann «får alt».
– Det er sjelden tilfellet. Foreldre
selger som oftest gården til ett av
barna for 75 prosent av full verdi, forklarer Erlend Stabell Daling i Norges
Bondelag. Det gir kjøper sikrere mulighet til å leve av driften, og det gavner de andre søsknene fordi selgeren
da unngår å bli beskattet på en måte
som går ut over søsknenes andeler.
TEKST: HANNE
MARIE
MAUGESTEN
FOTO: FARTEIN
RUDJORD
Gårdovertagelser handler ikke bare
om pluss og minus på en bankkonto.
Odelsrett handler om mye følelser
blant familiemedlemmer som føler
tilknytning til den samme gården. Det
betyr også et nokså høyt konfliktnivå. Fra 1975 til 2001 er 130 konflikter
knyttet til odelsrett blitt behandlet av
Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I Orderud-saken ble gårdsstriden
mellom far og sønn sett på som et
sentralt motiv for trippeldrapet.
Olje- og energiminister Ola Borten
Moe havnet i en opphetet odelstvist
da han med loven på sin side søkte
om såkalt odelsfrigjøring ved gården
Busklein i Trondheim.
– Dessverre ser vi noen familiefeider, og de aller styggeste er ofte mellom søsken. Jeg har selv bistått i slike
saker. Det kan ta lang tid for partene å
forsones. Odelen på en gård kan være
et ganske betent og sårt tema i noen
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
16
72
VANSKELIG VALG: Hans Nannestad (21) tar en bachelor i landbruksteknikk og er snart ferdig med årets tresking da storesøster Eli (23) kommer hjem på gårdsbesøk. – Det har bestandig vært en drøm å ta over gården. Samtidig har jeg alltid visst at jeg ikke er førstemann i køen,
at det er Eli som har odelen, sier Hans.
familier, sier Daling.
Et annet typisk eksempel på en
konflikt er følgende: Ingen av barna
på gården er interessert i å ta over, og
gårdbrukeren har solgt gården på det
åpne marked til et par som ønsker å
drive med landbruk. Men så dukker
det opp en fjern slektning, for eksempel en fetter av tidligere eier, som føler tilknytning til gården. Han vil ikke
nødvendigvis drive den, men kanskje
bruke den som feriested, og velger å
bruke odelsretten. Slike konflikter håper myndighetene det blir mindre av
når en ny regel trer i kraft over nyttår.
Da har bare barn og barnebarn av siste eier odelsrett. Endringene gjøres
blant annet for å øke rekrutteringen
til landbruket ved å legge til rette for
at landbrukseiendom som ikke overtas av eierens nærmeste, legges ut for
salg på det åpne marked.
ELI TAR ET VALG. Helt siden hun
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
Det er bare
jeg som kan
og skal ta
valget
Eli Nannestad,
odelsjente
lærte å snakke, har folk spurt om det
er hun som skal ta over.
– Særlig eldre mennesker er opptatt
av det. Jeg synes det er en merkelig
ting å spørre et lite barn om.
Eli skjønner at det ikke bare er
Blindern-studenten i begynnelsen
av 20-årene som skal ta valget. Den
lille odelsjenta, som har ligget der et
sted i bevisstheten hennes fra hun var
ganske liten, vil også ha et ord med i
laget. Eli sliter med å skille logiske og
følelsesmessige argumentasjonsrekker. På den ene siden, tenker hun,
er jeg ikke rustet til å drive en såpass
stor gård. Jeg vet ikke hvor interessert
jeg er, ikke hvem jeg skal gifte meg
med, hva jeg skal studere eller hvordan fremtiden min vil bli. Men hun
blir usikker når hun tenker på hvor
avgjørende beslutningen er. Skal jeg
virkelig ikke bli gammel på gården? I
tillegg har Eli alltid sett for seg at hun
skal gi sine egne barn den gårdsopp-
veksten hun selv har hatt.
Og så er det alle disse menneskene
da, som hun er så glad i. Gården er
livsverket til faren. En viktig brikke i
lillebrorens fremtidsplaner.
– Far vil det beste for gården, og så
vil han naturligvis det beste for alle
barna sine.
Broren Hans er utdannet innen
landbruk og har jobbet utallige sene
kvelder og tidlige timer på gården.
Han vil gjerne ta over, og hennes
valg er helt avgjørende for hvordan
han legger opp fremtidsplanene sine.
Vil det ikke være egoistisk å ta over,
«bare for å ta over»?
– Valget berører så mange: foreldrene mine, brødrene, besteforeldrene,
fremtiden til gården, kjæresten min.
Likevel er det bare jeg som kan og
skal ta valget, tenker hun.
Etter hvert sniker en erkjennelse
seg frem. Hun ringer hjem og ber foreldrene bestille en advokattime. Skal
LIVET I BYEN: Eli Nannestad bor i Oslo og trives i et urbant miljø, selv om mye av identiteten hennes alltid har vært knyttet til at hun er
odelsjenta på hjemgården.
hun først si fra seg odelsretten, skal
det gjøres skikkelig og riktig.
TRENGER VI ODELSLOVEN? Reidun
Heggem ved Norsk senter for bygdeforskning understreker at odelsloven
ble til i det vi kan kalle et pliktsamfunn. Hun skriver en doktorgrad om
rekruttering til landbruket.
– Men nå er odel blitt et valg. Unge
mennesker er i stadig større grad
opptatt av å ta egne valg og av å realisere seg selv. Plikt er derfor ikke et
like gyldig grunnlag for valget. Likevel
står affeksjon, følelser for familiegården og moralsk forpliktelse sterkt hos
mange.
I Levekårsundersøkelsen for landbruksbefolkningen fra 2002 svarte
over halvparten at de mente at plikt
var viktig for å ta over gården. Slektstanken og den følelsesmessige tilknytningen til eiendom veier trolig tyngre
for å holde gården i familien enn selve
Odelsloven
har bidratt
til å få flere
kvinner inn
i landbruket
Erlend Stabell
Daling, Norges
Bondelag
odelsretten, viser en offentlig utredning om odelsretten fra 2003.
– Bøndenes tanker rundt odelsloven er et interessant møte mellom
det moderne og det tradisjonelle.
De slites mellom en holdning som
er «fornuftsbasert», som dreier seg
om at den som er best skikket til å
drive gården, bør ta over, ikke nødvendigvis den med odelsrett, og en
mer «moralsk forpliktende» holdning,
sier Heggem. Hun peker på at vårt naboland Sverige ikke har odelslov.
– Gårdene videreføres likevel i stor
grad gjennom familien. Uformelle
normer som knytter seg til tradisjon,
«blodsbånd» og moralske forpliktelser kan være viktigere enn selve loven, forklarer Heggem.
Odelsloven er en såkalt prioritetslov. Altså en lov som gir noen en forrang foran andre. Den har også et
helt eget vern i Grunnloven. I 1974 ble
kvinner og menn (født etter 1. januar
1965) likestilt i odelsloven. Prioriteten
for menn født før 1965 ble opphevet
i 2009. Daling i Norges Bondelag
mener dette fortsatt skaper en viktig
symboleffekt.
– Landbruket trenger flere jenter.
Det er ingen tvil om at odelsloven
har bidratt til å få flere kvinner inn
i landbruket.
I fjor var 86 prosent av hovedbrukerne på gårdene her til lands menn.
VURDERER ULIKT. Jenter vurderer
annerledes enn gutter når det gjelder overtagelse av gården, skriver
Marit S. Haugen i artikkelen «Odelsjenter – likestilte i loven, men hva
med i praksis?». Mens guttene setter
seg selv i sentrum og foretar valget
ut fra egne interesser, er jentene annenorienterte og velger ikke gården
på bekostning av andres interesser,
skriver Haugen.
Jenter er i større grad utsatt for konA-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
17
72
18
72
SøSkENSAMARbEId: Søsknene Jens (23), Elin (26) og Ida (28) startet familiebedrift. Barndomshjemmet i Mysen blir fra nå av felles
arbeidsplass. – Vi er forberedt på lange jobbdager. Vi begynner når vi må og slutter når vi er ferdig.
kurranse fra yngre søsken, kommer
det frem i en rapport fra Landbrukets
utredningskontor. Det spiller også en
stor rolle i hvilken grad moren har
vært aktiv i gårdsarbeidet. Rapporten
peker på at jenter i større grad flytter
hjemmefra og tar høyere utdannelse,
de er også mer bekymret for arbeidsmarkedet på stedet. Jenter ser i større
grad ut til å velge å ta over småbruk
som kan drives i kombinasjon med
arbeid utenfor gården.
ETTERPÅ. Den dagen Eli formelt sier
fra seg odelsretten, gjør hun og faren
noe de to aldri har gjort før. De drar
på kafé sammen, bestiller kake. Eli
tror de er litt lettet, begge to.
– Jeg følte aldri noe press fra familien. Men det er jo nettopp det som
er det rare med odelsrett. Ingen presser deg, men man føler likevel et visst
press. For meg var det vel så skummelt å gå inn i tankene om hvem er
jeg og hvem blir jeg nå. Jeg har alltid
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
Jeg ga ham
det fineste
jeg kunne gi
ham
Eli Nannestad
vært litt stolt av å være odelsjente
og å komme fra en gård. Det var en
lettelse da jeg skjønte at det ikke var
oppveksten og minnene mine jeg sa
fra meg. Jeg er jo fortsatt Eli, selv om
jeg ikke tar over gården.
– Hva tenker du om valget nå?
– Jeg føler meg friere med tanke på
fremtiden. Det er litt godt endelig å ha
tatt det valget som jeg alltid har visst
at jeg en gang må ta.
Den samme kvelden satt Eli i stuen
hjemme på gården, da Hans kom inn.
De to hadde ikke snakket seg imellom
om Elis odelsrett.
– Nå er forresten du odelsgutt, sa
Eli.
Hun husker fremdeles hvordan han
lyste opp.
– Jeg ga ham det fineste jeg kunne gi
ham. Og det føltes godt for meg å vite
at gården blir ivaretatt av den som er
best i stand til det.
TAR OVER SAMMEN. Han er 23 år og
produserer nok egg til å forsyne Eidsberg kommune. P3morgen står lavt
på i bakgrunnen når Jens Klufterud
sorterer eggene. De 7500 hønsene er
toppidrettsutøvere. Og han – han er
bare treneren, tenker han da. Og så
ser han for seg hvordan denne høsten skal bli. Når de to eldre søstrene
hans begynner å produsere iskrem på
låven. Han tror det blir fint.
Valget som skulle tas rundt kjøkkenbordet i Mysen den ettermiddagen for fem år siden, var svart-hvitt.
Skulle de trappe ned og etter hvert
avvikle, eller skulle de trappe opp?
Store investeringer og langsiktige
planer. Å selge livsverket til oldeforeldrene, Bamsrud-gården, som kom
inn i slekten i 1871, var uaktuelt. Men
ingen kunne leve av den 100 mål store
gården. Søsknene Elin, Ida og Jens bestemte seg for å ta over gårdsdriften
sammen.
Elin liker bylivet. Men hun savner
lukten av nyklipt gress. Masteren i
NORSKE BØNDER
I fjor var det 43 954 gårdbrukere i
Norge (jordbruksforetak som mottar
produksjonstilskudd).
Hver gårdbruker hadde i 2011 en
gjennomsnittlig næringsinntekt fra
jordbruket på 154 000 kroner.
To av tre føler det som en plikt
å drive gården videre.
48 prosent mener det har stor betydning at gårdsdrift gir en god ramme
for egne barns oppvekstmiljø.
24 prosent sier at det ikke har noen
betydning at gårdsdriften gir gode
inntekter.
22 prosent av bøndene med barn
antar at ett av dem kommer til å ta
over.
18 prosent tror deres eldste barn,
en sønn, vil ta over gården.
9 prosent tror deres eldste barn,
en datter, vil ta over gården.
Kilder: «Trender i norsk landbruk
2012», utført av Norsk senter for
bygdeforskning.
Statens landbruksforvaltning og SSB:
Levekårsundersøkelse blant landbruksbefolkningen 2002
19
72
HOLDER EIDSBERG
MED EGG: Jens Klufterud (23) gleder seg til
å starte gårdsdriften
sammen med søstrene
sine. Jens er yngst og
har ansvar for eggproduksjonen på gården.
–Jeg har lyst til å bidra til nærhet mellom
matproduksjon og forbruker. Selv ser jeg lyst
på fremtiden. Jeg tror
nordmenn vil ha ren
mat og ferske produkter fremover. Og det er
det vi skal levere.
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
20
72
EGEN GÅRDS-IS: Søstrene Elin og Ida Klufterud har blant annet reist til Italia for å få inspirasjon til den perfekte iskremoppskriften. Deler av
låven fra 1917 er nå gjort klar til iskremproduksjon med egg produsert på gården.
mikrobiologi er bestått. Elin ligner
faren sin, er glad i det usikre og ufor­
utsigbare, sulten på å satse. Nå har
hun sagt opp jobben. Hjemme i My­
sen venter et nytt hus, samboeren, to
søsken og gården.
– Vi er på vei utfor hoppkanten. Det
er utrolig spennende, og kanskje litt
skummelt. Det var vel ingen av oss
som hadde trodd at låven fra 1917
skulle gjøres om til en bitte liten is­
kremfabrikk i 2013. Det handler om
tålmodighet. Vi fant ut at vi må selge
det vi har og tro på at det holder.
Ida kom først. Odelsjenta. Hun er
ferdig utdannet veterinær. Sover dere
godt om natten? har naboene spurt
en stund, og synes søsknene er litt
gærne. Men Ida har troen på iskre­
men hun og Elin skal produsere. De
er mer søstre enn venninner. Gårds­
driften kan hun godt dele. Mattilsynet
har godkjent produksjonsrommet de
har bygget. Et reklamebyrå har desig­
net logo og innpakning, Elin og Ida
A-MAGASINET 27. SEPTEMBER 2013
har prøvd seg frem til den perfekte
oppskriften, og Mathallen i Oslo har
allerede spurt når første forsendelse
kommer.
– Det var et vanskelig valg, og det
ble ikke tatt over natten, sier Ida,
som bestemte seg for å dele gårds­
driften med de andre søsknene. – Det
handler vel så mye om fremtiden til
gården. For meg var det et enklere
valg når vi var flere som kunne dra i
samme retning.
SATSER FRISKT. – Vi bestemte oss for
å gjøre barndomshjemmet til en fel­
les arbeidsplass. Jens har ansvaret for
hønene, reparasjon og vedlikehold.
Ida og jeg produserer og selger iskre­
men. Foreldrene våre fortsetter med
utleie av lokaler og selskapsdrift her
så lenge de ønsker, forteller Elin.
– Det høres enkelt ut når du sier
det, hvordan tror dere det kommer
til å gå?
– Vi har jo jobbet sammen omtrent
Det var vel
ingen av oss
som hadde
trodd at låven fra 1917
skulle gjøres
om til en iskremfabrikk
Elin Klufterud
siden vi lærte å gå, sier Ida.
Virksomheten i låven skal gjøres
om til et aksjeselskap neste år. Da skal
det også skrives kontrakt. Gården vil
fortsatt drives som et enkeltmanns­
foretak.
– Dere er ikke litt naive, da, som
setter hele søskenforholdet på prøve?
– Å unngå samarbeidsproblemer er
et tema daglig. Vi er klar over utford­
ringen. Men vi vet også at samarbeid
er den eneste måten vi kan få dette
til på.
– Dere har bygget nytt hønsehus,
tilpasset deler av låven til iskrempro­
duksjon og brukt tre år på å planlegge
et nytt gårdsprodukt. Det må ha kos­
tet endel?
– Tja. Det er livsverket vårt. Vi kjø­
rer gamle biler og reiser ikke på ferie.
Rune drar på det.
– Vi har satset alt.
hanne.marie.maugesten@
aftenposten.no