Transcript Klikk her for nr 2 - Norsk Militært Tidskrift

SVERRE DIESEN
RAGNVALD H. SOLSTRAND
I. O. BUSTERUD OG T. HAAVERSTAD
side 4
side 16
side 34
Er mekaniserte
styrkers
storhetstid forbi?
Fortsatt store
utfordringer
Forsvarsrettet
sikkerhetssektorreform
Norsk Militært Tidsskrift
INTERPRESS NORGE
0 2
9
770029 202907
Årgang 182 nr. 2 2012 Kr. 63,-
Forsvarets mediesenter/Ole Gunnar Henriksen Nordli
RETURUKE 35
Utgitt av Oslo Militære Samfund
NORSK MILITÆRT
TIDSSKRIFT
www.nor-miltids.com
Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold
fremme militære, militærvitenskaplige
og totalforsvarsmessige interesser og
studier.
Redaktør:
Oberstløytnant Harald Høiback
Redaksjonsmedarbeidere:
Kommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Fax: 22 42 87 87
Tlf: 23 09 57 83
Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Bergen AS
Trykk: Scanner Grafisk AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Bankgiro: 7874 05 96410
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Forskningssjef Vidar S. Andersen
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen
Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Kommandørkaptein Ingeborg
Mongstad-Kvammen
Oberstløytnant Ingvar Seland
Forskningssjef John-Mikal Størdal
Oberstløytnant Vidar Vik
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
INNHOLD
GRUNNLAGT 1830
Utgitt fra 1831
• Redaktørens spalte
s. 3
• Sverre Diesen
Manøverkrigføring i det 21. århundre:
Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?
s. 4
• Ragnvald H. Solstrand
Fortsatt store utfordringer
– tid for de tunge grepene
s.16
• Informasjon til medlemmene i OMS
s. 25
• Ingrid O. Busterud og Terje Haaverstad Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform
s.34
• NMT Kadettspalte
s.37
• Øystein E.M. Nåvik og Odd W. Ellevseth
Et tilbakeblikk på Luftforsvarets
barne- og ungdomsår
s.38
• NMT bøker
s. 44
• NMT notiser
s. 50
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode
artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være
mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400
ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/
jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.
Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter
på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på
manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere
anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten
til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff
i tidsskriftet i elektronisk form.
2
R E DA K TØ R E N S S PA LT E
I det foreliggende nummeret av NMT tar general (p) Sverre Diesen til ordet for at Forsvaret,
og da spesielt Hæren, må være langt dristigere i sitt omstillingsarbeid. Nye teknologiske
muligheter må ikke brukes kun til å gjøre gamle
ting på en mer effektiv måte, men å gjøre helt
andre ting. Dette er den første av to artikler.
I Ragnvald Solstrands artikkel “Fortsatt store
utfordringer” følger han opp artikkelen som
sto på trykk i nr. 4 2011, og som han vant prisen
årets artikkel for.
Som de fleste av NMTs lesere vet markerer man
i år stort at det er 100 år siden militær flygning
fant sted i Norge for første gang. NMTs bidrag i
saken er å trykke en artikkel om litt andre sider
ved Luftforsvarets virksomhet enn de som vanligvis trekkes frem ved slike jubileer.
Forsidebildet viser en nylakkert F-16 som
markerer 100 år med luftmakt i Norge.
(Foto: Ole Gunnar Henriksen Nordli/
Forsvarets mediesenter)
NMTs beste
artikkel 2011
Ved Oslo Militære Samfunds
stiftelsesmiddag i mars ble tidligere avdelingssjef og plansjef
ved FFI Ragnvald H Solstrand,
overrakt prisen for årets artikkel i NMT i 2011. Solstrand
fikk prisen for artikkelen “Om
handlingslammelse og forfall
Årets vinner: Ragnvald
i Forsvaret” (NMT 2011 nr 4). Solstrand (Foto: NMT).
Tilsynskomiteens begrunnelse
var som følger: “Dette er en
velskrevet og godt strukturert artikkel om et for tiden
høyst relevant tema; planlegging og styring av en stor
kompleks offentlig sektor som Forsvaret. Artikkelen
trekker store historiske linjer og kaster lys over forhold
i 15-årsperioden mellom de to forsvarskomisjonene av
1974 og 1990. Den er skrevet av en primærkilde som
har stått sentralt i langtidsarbeidet i nærmere 30 år og
blir på denne måten et historisk viktig dokument som
forventes å bli mye referert til i framtiden.”
Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT?
For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler:
1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk
militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige
bøker og artikler.
1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og
anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.
1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.
Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .
1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra
NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.
Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke
Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.
Kontakt:
Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning
Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47
E-post: [email protected]
Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
3
Manøverkrigføring i det 21. århundre:
Er mekaniserte styrkers storh
General (p) Sverre Diesen
er tidligere forsvarssjef og
nå knyttet til Forsvarets
forskningsinstitutt. Han er
forfatter av boken Fornyelse
eller forvitring – Forsvaret
mot 2020 som kom i 2011,
og har redigert boken
Strategi, mellom vitenskap,
intuisjon og etikk¸ som kom
i 2012, og som anmeldes i
det foreliggende nummer
av NMT.
Foto: Forsvaret/
Torbjørn Kjosvold
4
Militærhistorien kjenner flere eksempler på at ny teknologi har
kastet rundt på tradisjonelle måter å føre krig på. Sverre Diesen
tar i denne første av to artikler til ordet for at fremgangsrike
omveltninger ikke følger automatisk av ny teknologi, men fordrer
fremsynthet og dristighet. Man må se fremtidens muligheter, og
man må tørre å gripe dem.
AV SVERRE DIESEN
Første artikkel:
Nettverksteknologiens
konsekvenser
militære erfaringslover. Denne renessansen for militær teori var ikke noe
eget norsk fenomen, men oppsto
ute hos de store militærnasjonene
og kom til Norge gjennom offiserer
«Nettverksbasert organisering åpner som fikk utenlandsk stabsutdannelnye muligheter, og utfordrer samtidig se i disse årene. Ikke minst gjaldt
tradisjonelle konsepter, kommando- det dem som ble utdannet i USA, og
forhold, ledelsesformer og organisa- stiftet bekjentskap med dokumenter
sjon. Det nettverksbaserte Forsvaret som den amerikanske hærens reglekrever derfor både konseptuell og ment Field Manual 100-5 Operations
og Marinekorpsets tilsvarende Fleet
organisatorisk fornying.»
Marine Force Manual - 1 Warfighting.
Stortingsproposisjon 73 S (2011-2012)
Felles for disse var understrekingen
På slutten av 80- og begynnelsen av av at de tidløse erfaringslovene ikke
90-tallet skjedde det en utvikling i kan brukes som en kokebok, men må
de norske militære fagmiljøene der tolkes eller forstås ut fra sin tids forutforståelsen for taktiske konsepters setninger. Kunsten består i å se hvilke
teoretiske grunnlag ble sterkt forbe- muligheter teknologi og andre betindret. Mens taktikk tidligere ble sett gelser i tiden gir for å realisere erfapå nærmest som et håndverk og ringslovene mest mulig effektivt med
nedfelt som skjematiske handlings- hensyn til organisering, utrustning og
mønstre i direktiver og reglementer, taktisk anvendelse av militære styrker.
kom det inn en klarere erkjennelse Dette ble illustrert gjennom en rekke
av at taktikk og troppeføring også må historiske eksempler fra ulike epoker,
bygge på teoretisk innsikt. Taktiske med særlig forkjærlighet for tyskernes
retningslinjer må tilpasses sin tids Blitzkrieg fra Annen verdenskrig. Det
teknologiske og andre forutsetnin- tyske lynkrigskonseptet ble fremholdt
ger, men samtidig reflektere tidløse som en nær ideell realisering av det
hetstid forbi?
Gjennom å kombinere moderne sambandsteknologi og uortodoks bruk av
panserdivisjoner oppnådde tyskerne
i Den andre verdenskrigs innledende
fase en militær effekt uten sidestykke.
Foto: General der Panzertruppe Heinz
Guderian (Deutsches Bundesarchive).
tidløse, teoretiske idealet, basert på
riktig utnyttelse av sin tids militære
spissteknologi.
Hele denne omfattende teorien ble
samlet i begrepet manoeuvre warfare
eller manøverkrigføring, som skaper
assosiasjoner til hurtige gjennombrudd eller forflytninger rundt motpartens flanker, inn på dypet av hans
område. Dette vil, som i det historiske
tyske eksempel, fremkalle et sammenbrudd i motpartens organisasjon når forsyningslinjer rives opp og
kommandoplasser kjøres overende.
Idealet er med andre ord ikke å vinne
en rent materiell styrkeprøve ved å ha
større evne enn motparten til å tåle
tap. Idealet er å beseire motpartens
vilje og tro på at hans egen operasjon
kan lykkes ved å frata ham initiativet
og berøve ham evnen til å påvirke
situasjonen. En rekke billedlige fremstillinger understreket poenget – som
”krig mot motpartens nervesystem i
stedet for hans muskler” eller analogier med en judobryter som bruker
motpartens tyngde som et våpen mot
ham selv ved å bringe ham ut av
balanse. Som det praktiske instrument for å realisere denne tankegangen i vår tid fremsto naturlig nok
en modernisert utgave av Guderians
og Rommels Panzerdivision – et
mekanisert forband der alle troppearter samvirker tett, oppsatt på pansrede beltekjøretøyer som sikrer alle
samme bevegelighet og beskyttelse.
Dette forbandet vil kunne oppnå et
operativt tempo som er høyere enn
motstanderens, og fører dermed til
at han etter hvert akkumulerer et
etterslep i forhold til situasjonsforståelse og handling som leder til et
sammenbrudd. I manøverteoriens
terminologi kalles dette å ha en raskere beslutningssløyfe enn fienden,
eller ”turning inside his OODA-loop”.1
Essensen av manøverteorien er således å eksekvere raskere enn motparten den sykliske prosessen som
løpende operasjoner består av og som
begge parter gjennomfører parallelt:
Observere situasjonen, orientere seg i
forhold til den, beslutte neste trekk og
iverksette det – før prosessen starter
på nytt med å observere den situasjonen som da er oppstått osv.
I utgangspunktet var det på høy
tid med en oppvåkning i både norske og andre lands fagmiljøer når det
gjelder historisk basert forståelse av
militære operasjoners rasjonelle hen-
sikt: Å destabilisere fienden moralsk
fremfor å slite ham ned materielt.2
Også i Norge fikk vi etter hvert et
dokument som hadde denne pedagogiske funksjonen, nemlig Forsvarets
fellesoperative doktrine (FFOD). I den
foreløpig siste utgave av FFOD (2007)
blir det presisert i forordet at doktrinens hensikt ikke er å få offiserer som
står overfor taktiske avveininger til å
reprodusere de samme svarene – men
til å stille de samme spørsmålene:
Hvordan kan jeg i denne situasjonen realisere taktikkens grunntanke:
Å utmanøvrere motstanderen både
fysisk og psykologisk? Dette har kanskje vært vellykket dit hen at vi nå
har offiserer som i større grad evner
å se hvordan middelet – den militære enheten – skal anvendes for å nå
målet – den definerte sluttilstand for
oppdraget. Men dette er egentlig bare
det interessante spørsmål så lenge
utviklingen ikke endrer betingelsene
for hva som er riktig middel – for hva
som representerer den mest mulig
ideelle kombinasjon av organisasjon, materiell og taktisk konsept for
sin tid. Spørsmålet som skal reises i
denne artikkelen er derfor om vi nå er
i ferd med å forveksle vår tids middel
– det mekaniserte all arms hærfor-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
5
”Fordi det ofte er vanskeligere å gjennomskue at de nye
systemene egentlig har potensial for å revolusjonere
hele krigføringen, blir de innledningsvis bare brukt til å
forbedre den eksisterende måten å operere på.”
bandet, støttet av egne fly – med det
tidløse målet, som er destabiliseringen av motpartens vilje til å fortsette
operasjonen. I dagens diskusjon om
norsk hærstruktur er det fortsatt sterk
tro på en mekanisert brigade som
svaret på morgendagens utfordringer.
Da bør vi spørre oss om ikke både
brigadenivå og mekanisering utgjør
nettopp en avgrenset tidsepokes realisering av de tidløse erfaringslovene–
men ikke er tidløst riktige svar i seg
selv. Manøverteoriens vektlegging av
samvirke mellom alle troppearter og
forsvarsgrener er åpenbart en tidløs
norm, demonstrert i slag og felttog
fra antikken og frem til i dag. Men å
binde dette prinsippet til et bestemt
organisatorisk nivå – hos oss Hærens
brigade – og forutsette at den skal
være mekanisert kan være å generalisere utover denne løsningens historiske gyldighet.
Vi vet allerede at informasjonsteknologien kommer til å endre Forsvaret
i årene fremover, når vi gradvis etablerer et nettverksbasert forsvar
(NbF) – jfr. LTP-sitatet over disse linjer. Spørsmålet som stilles i denne
artikkelen er om ikke nettverksteknologien innvarsler en enda større
endring enn den vi til nå har sett for
oss, i både Norges og andre lands
forsvar. Hypotesen er med andre ord
at overgangen til et nettverksbasert
forsvar innebærer at realiseringen av
manøverteoriens kjerne – utmanøvrering og destabilisering av fienden
gjennom en raskere beslutningssløyfe
– må baseres på helt andre organisatoriske og taktiske løsninger enn
dagens, for å være riktig tolket inn
i vår tids forutsetninger. Den snart
hundreårige storhetstid for det pans-
6
rede, all arms hærforband med stridsvognen som kjerne kan være ute, når
det teknologiske gjennombrudd som
i sin tid skapte det – bensinmotoren
– etterfølges av en minst like revolusjonerende teknologisk nyvinning,
nemlig mikroprosessoren og med den
hele informasjonsteknologien.
Artikkelen vil derfor ta opp diskusjonen om hva slags kombinasjon
av stridsmidler og operasjonskonsepter som i lys av vår tids teknologiske utvikling representerer den
logiske tilpasning til de tidløse taktiske eller operative erfaringslovene,
avgrenset til høyintensitets strid.
Denne avgrensningen er en naturlig konsekvens av at det fortsatt er
høyintensive operasjoner, eller high
end warfare, som dimensjonerer alle
vestlige lands forsvar, inklusive vårt
eget. Herunder vil det bli lagt særlig
vekt på landstridsdimensjonen, som
i vår tid dreier seg om å finne den
optimale kombinasjonen av landog luftstridsmidler som til sammen
påvirker situasjonen på stridsfeltet.
Dette spørsmålet vil i den første av to
artikler bli drøftet generelt, og i den
andre med spesiell vekt på hva som
vil være en rasjonell norsk forsvarsstruktur i fremtiden.
Sammenhengen mellom
teknologiutvikling og
manøverkonsept
En riktig anvendelse av manøverteorien innebærer altså at kombinasjonen av organisasjon, materiell og
taktikk representerer den for sin tid
best mulige realisering av det teoretiske idealet. Men hva innebærer det
i praksis å skulle finne en slik kombi-
nasjon? Finnes det en oppskrift eller
en formel som kan benyttes når teknologiske nyvinninger skal analyseres
i forhold til sitt potensial for konseptuell militær nytenkning? Noe skjema
som kan benyttes slavisk finnes åpenbart ikke, men det er likevel mulig å
identifisere noen holdepunkter ved
å betrakte historiske eksempler. Et
interessant fellestrekk synes å være
at ny teknologi ofte får en umiddelbar og ganske opplagt militær anvendelse i form av nye våpensystemer og
annet materiell. Men fordi det ofte
er vanskeligere å gjennomskue at de
nye systemene egentlig har potensial
for å revolusjonere hele krigføringen,
blir de innledningsvis bare brukt til
å forbedre den eksisterende måten
å operere på. Det er først etter noen
tid man har sett at den nye teknologien rommer en mulighet for et
konseptuelt kvantesprang. Et klassisk
eksempel i så måte er nettopp stridsvognen, som innledningsvis ble sett
på som et slags mobilt blokkhus som
kunne bevege seg fremover i sneglefart foran det ledsagende infanteri, og
støtte infanteriet ved innbruddet i det
fiendtlige skyttergravssystem. Altså
en forestilling om at det nye kjøretøyet kunne tilpasses den organisasjonen og det taktiske konseptet man
hadde – et konsept som forutsatte en
statisk fiende, og som dessuten hadde
ført til nedslaktingen på Vestfronten
under Første verdenskrig. Det var i
første omgang bare noen få fremsynte
personer som så at de virkelige mulighetene lå i det omvendte prinsipp:
Ikke tilpasse stridsvognene til resten
av organisasjonen, men resten av
organisasjonen til stridsvognene, slik
tyskerne etter hvert kom til å gjøre.
De lange spydene, piker, hadde vært svært sentrale i Alexander den Store falankser, og dukket på nytt opp igjen i renessansen. Etter
at effektive kruttvåpen kom i tilstrekkelig antall mistet de sin operative funksjon, og ble redusert til mer seremonielle sammenhenger.
Foto: Pikenerer i en re-enactment i Geneve i 2009 (Foto: Rama).
Det interessante historiske poeng
er altså at det først har vært når en
ny kapasitet skapt av et teknologisk
gjennombrudd gjøres til kjerne i en ny
organisasjon og et nytt taktisk konsept
at det fulle potensial har vært frigjort.
I det minste gjelder dette der det teknologiske gjennombrudd kan utnyttes på en måte som påvirker kampkraften direkte, for eksempel i form
av nye våpensystemer.3 Dette forutsetter at organisasjonen bygges opp
rundt det materiellet som er bærer av
den nye kapasiteten, og at resten av
strukturen konfigureres for å understøtte den nye organisasjonskjernen.
Da teknologiutviklingen gjorde det
mulig å lage håndholdte ildvåpen på
1600-tallet var det åpenbart et voldsomt fremskritt sammenlignet med
de lansene – såkalte piker – som tidligere hadde vært fotsoldatenes hovedbevæpning. Det førte til at avdelinger
med muskettbevæpnede soldater –
musketerer – fortrengte pikenerene
som kjernetroppene i datidens hærer.
Pikenerene forsvant imidlertid ikke
over natten, men ble gitt rollen som
støtte- og beskyttelsestropper for
musketerene i den fasen hvor de ladet
om sine primitive skytevåpen og der-
for var sårbare for angrep fra rytteri
eller andre fotsoldater.
De mekaniserte manøver- eller
kampavdelingene som i dag er kjernen i et landstridsforband reflekterer
det teknologiske gjennombrudd som
skapte dem – det vil si bensinmotoren.
Det er altså en direkte sammenheng
mellom selve teknologiutviklingen
og hva slags materiell, organisasjon
og taktikk den utløser for å realisere
manøverteoriens tidløse prinsipper.
Det var ingen tilfeldighet at konsekvensen av denne oppfinnelsen ble
et operasjonskonsept og et forband
bygget opp rundt et kjøretøy – stridsvognen – der den konseptuelle ide
var basert på utnyttelse av den fysiske
mobilitet kjøretøyene ga. Den utgjorde selvsagt et kvantesprang i forhold
til fotmarsjerende eller hestetrukne
avdelinger. Dette kan vi fremstille i en
tabell slik:
Teknologisk
gjennombrudd
Muliggjort
materielltype
Bensinmotor
Stridskjøretøyer
Informasjonsteknologiens
betydning for manøverteorien
Store teknologiske gjennombrudd,
som oppfinnelsen av kruttet, dampmaskinen, telegrafen og sist bensinmotoren, har altså det til felles
at de har utløst radikale endringer i
måten å organisere, utruste og bruke
militære styrker på. Endringene har
imidlertid vært av forskjellig type, og
har påvirket militære strukturer på
ulike måter. Et fellestrekk er likevel at
de har endret dem på en måte som
reflekterer det opprinnelige teknologi
gjennombruddets karakter. Kruttets
oppfinnelse påvirket våpnenes effektivitet, og revolusjonerte både befestningskunst og operative konsepter
gjennom økt ildkraft. Dampmaskinen
muliggjorde både industriell masseproduksjon og jernbaner, og endret
dermed styrkeproduksjon og logistikk
dramatisk. Telegrafen muliggjorde
Avledet
konseptuell ide
Utmanøvrering og
destabilisering basert
på overlegen fysisk
mobilitet
Resulterende
organisasjon
Mekanisert «all
arms» forband
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
7
“Poenget er ikke at informasjonsteknologien
kan avskaffe krigens tåke.”
kvantesprang med hensyn til kommando og kontroll ved å overvinne en
flere tusen år gammel begrensning,
nemlig den at det ikke fantes noen
annen måte å formidle ordrer og meldinger på enn med en ordonnans til
hest. Bensinmotoren frembrakte kjøretøyer og etter hvert fly, og påvirket
dermed operative forhold både praktisk og psykologisk gjennom mangedobling av den fysiske mobilitet.
Samtidig er det verd å minne om at
disse teknologiske gjennombruddene
ikke var drevet av militære hensyn i
utgangspunktet, eller hadde virkninger som var avgrenset til militærsektoren. De hadde sin opprinnelse i sivil
utvikling, og hadde like store og større
konsekvenser for de sivile samfunn.
De militære implikasjonene var med
andre ord bare et speilbilde av like
store omveltninger på andre samfunnsområder, som industriproduksjon, transport, kommunikasjoner,
sosiale fremskritt, etc. Det er altså
grunnlag for å snu perspektivet og
hevde at teknologiske gjennombrudd
som er store nok til å endre andre
samfunnsforhold
fundamentalt,
også vil endre militære organisasjoner tilsvarende. Hvis vi med det som
utgangspunkt betrakter informasjonsteknologiens effekt på nær sagt
alle sider av samfunnsutviklingen
det siste tiåret – fra underholdningsindustri til medisinsk forskning, fra
betalingstjenester til romfart – er det
da sannsynlig at denne teknologien
ikke bare vil påvirke, men fundamentalt endre militære organisasjoner og
deres måte å operere på?
Hypotesens svar på dette retoriske
spørsmålet er som man skjønner Ja –
det er ikke bare sannsynlig, det er nær-
8
mest uunngåelig. Det er faktisk slik at
vi basert på en historisk betraktning
må kunne hevde at bevisbyrden ligger hos dem som påstår det motsatte
– at informasjonsteknologien ikke
vil endre militære organisasjoner og
deres anvendelse grunnleggende. Når
teknologien ikke allerede har utløst
slike endringer, er det av samme årsak
som vi har sett ved tidligere historiske
gjennombrudd – nemlig at vi innledningsvis ikke ser potensialet, og i
stedet bruker teknologien til å foreta
forbedringer i eksisterende strukturer
og konsepter. Men dersom vi summerer forbedrings- eller endringspotensialet i alle de prosesser som
påvirkes av informasjonsteknologien
– sensorer og billeddannelse, informasjonsbehandling og -distribusjon,
presisjonsstyring av våpen, etc. – hva
er den akkumulerte effekten av alt
dette? Det er i realiteten en radikal
forbedring av det vi kan kalle organisasjonens lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet – av
evnen til å finne mål, ta beslutning
om å bekjempe dem og allokere best
egnede effektor eller våpensystem til
bekjempelsen – med dødelig presisjon. Vår egen og tidligere tiders hierarkiske oppbygging av strukturer der
hver enkelt enhet bare har ansvar for
en begrenset del av operasjonsområdet er jo i realiteten en konsekvens
av deres begrensede evne til situasjonsforståelse og -påvirkning utover
relativt snevre grenser. Dette har ført
til at koordinering og prioritering av
styrkeinnsatsen innenfor hele organisasjonen blir en tids- og arbeidskrevende prosess i staber på flere nivåer.
Informasjonsteknologiens konsekvens er at disse prosessene i langt
større grad kan foregå i tilnærmet
sann tid på tvers av teiggrenser, troppearter og forsvarsgrener. Det er
denne effekten som muliggjør langt
flatere organisasjoner enn før, og som
opphever forestillingen om en binding mellom organisasjonsnivå og
operativ effekt – i vårt tilfelle mellom brigadenivå og evne til integrerte
landoperasjoner med alle troppearter. Denne forbedringen av lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet står ikke tilbake for den forbedring av den fysiske mobiliteten
som fulgte av det forrige teknologiske
paradigmeskiftet. I begge tilfeller
dreier det seg om en størrelsesorden
– om tigangen. Muligheten for en
forsering av OODA-loopen og dermed en forbedring av det operative
tempoet er derfor tilsvarende, forutsatt at vi evner å ta den konseptuelt
riktige konsekvens av potensialet. Vi
må med andre ord finne det operative konseptet og den strukturen som
kan forløse mulighetene ved den nye
mobilitetsdimensjonen, slik de tyske
panserdivisjonene i sin tid var nøkkelen til et konsept basert på utnyttelse
av forbedret fysisk mobilitet.
Innvendingene på dette stadium
av resonnementet vil normalt være
at «fullkommen situasjonsforståelse
er en illusjon, ingen informasjonsteknologi kan avskaffe krigens tåke,
dette er ukritisk teknologioptimisme,
det er en undervurdering av krigens
menneskelige dimensjon» etc. Men
poenget her er ikke at informasjonsteknologien kan avskaffe krigens tåke
og erstatte den med fullkommen,
sann tids situasjonsforståelse. Noe
slikt forblir ganske riktig en illusjon.
Men det er til gjengjeld heller ikke
“Det avgjørende er muligheten for å ha en situasjonsforståelse som ikke er fullkommen – men som er
radikalt bedre enn motstanderens.”
avgjørende. Det avgjørende er muligheten for å ha en situasjonsforståelse
som ikke er fullkommen – men som
er radikalt bedre enn motstanderens,
og derfor en beslutningssløyfe og en
evne til å ta initiativet som i tråd med
manøverteorien gir et akselererende
operativt forsprang.
Organisatoriske konsekvenser – morgendagens
manøverforband
Vi er derfor tilbake til spørsmålet stilt
over om hva slags kombinasjon av
sensorer, effektorer og beslutningstagere som utgjør det mest mulig ideelle
instrument for å realisere et konsept
som utnytter overlegen lokaliserings-,
beslutnings- og engasjementsmobilitet. Hva er morgendagens forband for
optimal utnyttelse av informasjonsteknologien, analogt med panserdivisjonen som løsningen på 1930-tallet?
Ut fra samme logikk som demonstrert
ved tidligere omveltninger innebærer riktig utnyttelse av teknologien
at organisasjonen må konfigureres
rundt de enhetene som er bærere
av den nye kapasiteten – den som
den nye teknologien gjør mulig. Det
betyr i så fall at kjernen i morgendagens operative struktur må være
de enhetene som genererer den nye
typen mobilitet. Det vil i klartekst
si de avdelingene som har ISTAR4
-kapasitet, uavhengig av hvilken forsvarsgren de i dag befinner seg i. Det
er med andre ord ISTAR-enhetene som
blir organisasjonens manøverenheter
og egentlige kampavdelinger, fordi det
er dem som er i nærkontakt med fienden og engasjerer ham. Forskjellen
er at engasjementet skjer med indirekte, avstandslevert ild i stedet for
med direkte ild fra våpen montert
på manøverenhetenes egne plattformer eller indirekte ild fra våpen med
relativt kort rekkevidde, som bombekastere eller artilleri. Den øvrige
organisasjon vil foruten å avgi den
avstandsleverte ilden støtte ISTARenhetene med andre tjenester, slik
støtte- og forsyningsenhetene også
gjør i dag.
De ISTAR-kapable manøverenhetene vil for å redusere sårbarheten
måtte operere spredt og i små grupper oppsatt på lette land-, sjø- eller
luftmobile plattformer, og har som
funksjon å finne og designere mål.
Disse målene avstandsbekjempes
med presisjonsstyrt ild fra systemer
som også kan være land-, sjø- eller
luftbasert. Bekjempelsen skjer ut fra
de prioriteringer som den operative
sjef til enhver tid fastlegger. Dette
muliggjøres av et felles informasjonsog kommunikasjonsnettverk, som
omfatter hele organisasjonen – sensorer, effektorer og beslutningstagere.
Hele den organisasjonen som i dag er
nødvendig for å understøtte et tungt,
mekanisert hærforband, med feltartilleri, sambandsavdelinger, oppklaringsavdelinger, ingeniørtropper osv
vil bortfalle eller bli radikalt forenklet,
fordi morgendagens manøverenheter
ikke trenger dem. ISTAR-enhetene er
sine egne oppklarings- og sambandsavdelinger, ildstøtten kommer fra helt
andre ledd i organisasjonen, behovet
for ingeniørstøtte er nærmest borte
osv. Bare behovet for et lett kampluftvern består nokså uendret fra
dagens organisasjon, for å beskytte
de små ISTAR-teamene mot spesielt helikoptertrusselen. I tillegg vil
logistikkfunksjonene måtte tilpasses
et distribuert manøverkonsept, der
manøverenhetene opererer i alle de
tre fysiske domener – land, luft og sjø.
De systemene som avstandsleverer
den tunge ilden vil være tradisjonelle
eller forbedrete systemer og plattformer, også de fra alle fysiske domener – multi-rolle kampfly, landbaserte
missil launchere eller fregatter og
andre kampfartøyer. Forsvarsgrenene
vil med andre ord bestå som styrkeprodusenter, men den operative innsatsen blir enda mer felles enn i dag,
fordi oppdragene i enda større grad
gis på tvers av domenene.
Dette betyr ikke at en nettverkssentrisk organisasjon bygget opp med
ISTAR-enheter som manøver- eller
kampavdelinger er uten svakheter.
Manøverenheter som isolert sett ikke
har hverken den direkte ildkraft eller
den fysiske beskyttelse som de mekaniserte avdelingene de står overfor
er sårbare. Beskyttelsen – og dermed
overlevelsesevnen og den operative
seigheten – må baseres på at ISTARenhetene er mange, at de opererer
spredt, at de har taktisk mobile plattformer og at de er små og derfor har
lav signatur sammenlignet med de
avdelingene de jakter på. Den taktiske mobiliteten kan være basert både
på lett- eller upansrede kjøretøyer,
små fartøyer eller flygende plattformer som også kan være ubemannet.
I tillegg behøver de ikke opptre slik
at de har kontinuerlig direkte innsyn
til målområdene, men benytte små
ubemannede droner for overvåking
og kun søke visuell kontakt for f eks
sluttfasestyring av våpen. Logistisk
understøttelse er dermed enklere hva
angår volum, men til gjengjeld mer
krevende nå det gjelder fremføring
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
9
Kjernen i den fremtidige landmakt kan
ikke utgjøres av heavy metal, men må
utgjøres av lette og mobile styrker med
stor kapasitet innenfor ISTAR (intelligence, surveillance, target acquisition and
reconnaissance). Landstrid avgjøres ikke
lenger av forsvarsgrenens egen ildkraft og
pansring, men av dens evne til å håndtere
store mengder informasjon. Bildet er fra
vinterøvelsen Joint Winter i 2004.
(Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold)
av forsyninger eller tilbakeføring av
sårede. I tillegg kommer at det fortsatt
er tekniske utfordringer som må overvinnes for å gi konseptet nødvendig
effekt og robusthet i en situasjon og
et stridsmiljø der fiendens mottiltak
selvsagt må tas i betraktning. Men
ingen av dem er av en karakter som
tilsier at de ikke vil bli løst, og det
innenfor en begrenset tidshorisont.
Hypotesen er derfor ikke at et
ISTAR-basert konsept er problemfritt,
men at det uansett vil vise seg overlegent det eksisterende. Tradisjonelle,
mekaniserte manøveravdelinger blir
både for langsomme og for sårbare til
å overleve og danne kjernen i fremtidens operative forband. Deres overlevelsesevne overfor direktevirkende
våpen er basert på en blanding av
bevegelighet for å begrense våpnenes treffsannsynlighet (phit), kombinert med pansring for å begrense
killsannsynligheten (pkill), gitt at de
likevel blir truffet. Overfor operasjonell eller avstandslevert ild er i tillegg beskyttelsen basert på at disse
avdelingene kan flytte seg raskere enn
targeting og allokering av slike våpen
kunne gjøres i det gamle paradigmet.
Målinformasjonen hadde med andre
ord en tilbøyelighet til å bli foreldet raskere enn motstanderen kunne
reagere på den. Men hvordan påvirker den nye teknologien disse faktorene? Realitetene er jo at forbedrete
10
sensorer og systemer for målfølging
har økt phit dramatisk, samtidig som
effekten av moderne ammunisjon gir
en pkill som nærmest garanterer at
et stridskjøretøy ødelegges hvis det
først treffes. Alt som beveger seg kan
ses, alt som kan ses kan treffes og
alt som kan treffes kan ødelegges.
Når responstiden for avstandslevert
operasjonell ild i tillegg går ned fra
timer til minutter eller sekunder, vil
et mekanisert forband gruppert slik
deres tradisjonelle stridsteknikk tilsier i dag kunne nedkjempes i løpet
av like mange minutter som man før
måtte bruke timer eller døgn.
Dette betyr likevel ikke at dagens
stridskjøretøyer umiddelbart bør
smeltes om til spiker, eventuelt smis
om til plogjern for dem som liker
bibelske analogier. I likhet med den
alternative bruken av 1600-tallets
pikenerer kan det tenkes en rekke
funksjoner hvor tradisjonell pansring
og direkte virkende ildkraft fortsatt
vil være viktig i en annen rolle. Dette
kan for eksempel være i asymmetriske konflikter, hvor det ofte kreves
robuste kapasiteter av denne typen.
Ikke for å utkjempe de panserslagene
som plattformene opprinnelig ble
designet for, men for å gi beskyttelse
mot veibomber og IED-er, kombinert
med våpen som sikrer egne styrker
effektiv ildoverlegenhet overfor lettere bevæpnede opprørsstyrker. Det
er en type kapasitet som har reddet
mange soldaters liv – også norske
– under operasjoner i Afghanistan.
Sånn sett kan sirkelen kanskje sies å
være sluttet, dersom den siste oppgave stridsvognen kommer til å løse
på slagfeltet er den samme som den
ble brukt til da den først dukket opp –
som mobilt støttepunkt for lett infanteri. Det ville i så fall være en type
skjebnens ironi som heller ikke er
uten historiske paralleller.
Dette er selvsagt ikke et resonnement som umiddelbart tiltaler fagmiljøene rundt dagens mekaniserte
hæravdelinger. Men uansett tilhørighet til våpen og troppeart vil mange
hevde at dersom det hadde vært dekning for en så dramatisk slutning med
hensyn til mekaniserte avdelingers
fremtid ville det blitt oppdaget andre
steder enn i Norge, og på et langt tidligere tidspunkt. Det er likevel ingen
automatikk i dette, av flere grunner.
For det første er det som vist solid
historisk presedens for at selv store
og ressurssterke militærnasjoner ikke
alltid ser det fulle potensialet ved ny
teknologi innledningsvis. Dette har
ikke bare å gjøre med vanetenkning
eller mangel på kreativitet. Det har
også en side knyttet til militære organisasjoners iboende konservatisme
og uvilje mot å akseptere at premissene for hva som er tidsmessige og
relevante kapasiteter endrer seg. Den
naturlige reaksjon i et etablert fagmiljø når det dukker opp ny militærteknologi er jo «hvordan kan dette gjøre
oss bedre» – ikke «hvordan kan dette
gjøre oss overflødige».
Dernest har de siste tyve års høyintensitetskonflikter utkjempet med
tradisjonelle mekaniserte styrker
“Det er altså et historisk faktum at stater som har
sett potensialet for konseptuell endring i teknologiske
gjennombrudd har skaffet seg et operativt overtak som
har avgjort kriger og felttog.”
ikke representert noen påminnelse
om det gamle konseptets begrensning, og derfor heller ikke vært noe
incentiv til fornyelse. I to Gulfkriger
har vestlige styrker stått overfor den
irakiske hæren, som har vært både
stor og relativt velutstyrt, men basert
på samme mekaniserte konsept og
tankegang som de vestlige lands. I tillegg har den vært langt dårligere trent
og ledet, og derfor også hatt lavere
stridsmoral. Resultatet er derfor blitt
slik det nokså forutsigbart måtte bli
– en rask seier for vestlige styrker
etter bare noen dagers konvensjonell
krig. Men konsekvensen av dette er
at utfallet bare har vært egnet til å
bekrefte det eksisterende konseptets
antatte overlegenhet. Et møte med et
neste generasjons forsvar bygget opp
som en nettverksorganisasjon rundt
ISTAR manøverenheter, like godt trent
og ledet innenfor et slikt konsept som
de vestlige lands styrker innenfor sitt,
kunne derimot ført til helt andre konklusjoner. Også på den måten gjentar
historien etter Første verdenskrig seg
– incentivet til selvransakelse og forbedring ligger ikke i seier, men i nederlag. Vesten har ikke gått på noe slikt
nederlag i konvensjonelle eller symmetriske, høyintensitetsoperasjoner.
Vestens tilbakeslag har kommet i de
asymmetriske konflikter og counterinsurgency (COIN) operasjoner som
ofte har fulgt etter at de konvensjonelle felttogene var vunnet. Derfor
har også mesteparten av ressursene,
oppmerksomheten og tankekraften
vært viet lavintensitetskonfliktene, og
hva som er relevant taktikk og strategi
i den forbindelse. Det er gode grunner
til fortsatt å bruke tid på det problemet, men en utilsiktet effekt av denne
skjeve fordeling av oppmerksomhe-
ten er at fokuset på videreutvikling
av konvensjonelle kapasiteter er blitt
tilsvarende mindre. I sum fører altså
iboende konservatisme og mangelen
på konvensjonelle tilbakeslag kombinert med de asymmetriske utfordringene til forsinkelse av det som
ellers hadde vært en raskere utvikling
av nye strukturer for høyintensitetskrig. Det er en utvikling som antagelig
hadde gått lenger i retning av «ekte»
nettverkssentriske organisasjoner og
konsepter. På dette grunnlaget kan
vi nå utvide tabellen i forrige avsnitt
med en linje som analogt med det
gamle paradigmet illustrerer sammenhengene i det nye.
Det er altså et historisk faktum at
stater som har sett potensialet for
konseptuell endring i teknologiske
kopiert oppskriften. Tyskland hadde
stor fremgang med sin lynkrig i første
del av Annen verdenskrig, men etter
hvert som de allierte tok poenget og
kom etter fikk tyskerne hendene fulle.
Og når de langsiktige, strategiske forutsetningene i det lange løp også var
på de alliertes side, kunne ikke all
verdens operativ briljans forhindre
et tysk nederlag. Det er derfor nødvendig å stille det samme spørsmål til
denne analysen: Gitt at et slikt ISTARkonsept vil vise seg effektivt overfor
en tradisjonell mekanisert motstander – hva vil skje den dagen konseptet
eventuelt kopieres og begge parter er
organisert og opererer ut fra det? Det
er unektelig vanskelig å tenke seg et
stridsfelt der begge parters manøverstyrker består av små ISTAR-enheter
som jakter på hverandres stridsvog-
Teknologisk
gjennombrudd
Muliggjort
materielltype
Bensinmotor
Stridskjøretøyer
Utmanøvrering og
destabilisering basert
på overlegen fysisk
mobilitet
Mekanisert «all
arms» forband
Mikroprosessor
Sensorer
Kommunikasjonssystemer
Styringssystemer
for våpen
Utmanøvrering og
destabilisering basert
på overlegen lokaliserings-, beslutningsog engasjementsmobilitet
ISTAR-forband som
kontrollerer avstandslevert presisjonsild
gjennombrudd har skaffet seg et operativt overtak som har avgjort kriger
og felttog. Men naturlig nok har ofte
de samme statene eller aktørene i
neste omgang blitt «the victims of
their own success», fordi andre – ikke
minst dem det gikk ut over i første
omgang – er kommet etter og har
Avledet
konseptuell ide
Resulterende
organisasjon
ner og andre «high value targets» når
ingen av dem lenger har den type
forband.
Svaret på dette paradokset får vi
først når vi løfter analysen opp et
nivå, fra det taktiske eller operasjonelle til det strategiske. For rene sjøog luftmilitære scenarier får ikke et
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
11
“Når de langsiktige, strategiske forutsetningene i det
lange løp også var på de alliertes side, kunne ikke all
verdens operativ briljans forhindre et tysk nederlag.”
annet analyseperspektiv noen umiddelbar konsekvens, fordi bekjempelse
av slike systemer og plattformer ikke i
samme grad avhenger av den strategiske kontekst. Men bruk av landmakt
som politisk instrument er prinsipielt
annerledes, fordi det forutsetter konsentrasjon av styrker på et avgrenset
landområde, enten permanent eller
forbigående. Om et landterritorium
er konfliktens mål og rasjonale i seg
selv, eller det bare er en arena der
maktbruk for andre politisk formål
utspiller seg, er i denne sammenheng
av mindre betydning. Hensikten kan
være å annektere deler av en fremmed stats territorium permanent,
fremtvinge politiske konsesjoner ved
en forbigående besettelse av et område eller fjerne et regime og bistå ved
opprettelsen av et annet. Men dersom landstridskrefter først må brukes
for å realisere maktbrukens politiske
hensikt, forutsetter dette en konsentrasjon av slike styrker på et nærmere
avgrenset område, i det minste for en
begrenset tid. Selv i de tilfeller hvor
det ikke ytes motstand i det hele tatt
avhenger den politiske og psykologiske effekt av at den strategisk offensive
part demonstrerer evne til å etablere
1
en form for kontroll over et landområde inntil effekten eller hensikten er
oppnådd. Det betyr for alle praktiske
formål at han vil måtte foreta den
type konsentrasjon av styrker i tid og
rom som uansett deres organisasjon
og utrustning gjør at de danner mål
for ISTAR-basert avstandsbekjempelse.
Strategisk defensiv, derimot, forutsetter ikke en slik evne til konsentrasjon og fysisk kontroll. Dette følger
direkte av de to hovedstridsformers
grunnleggende forskjellige formål.
Strategisk offensive operasjoner må
ta hensyn til at deres hensikt er å
oppnå noe, og at dette legger føringer på maktbrukens art og omfang.
Strategisk defensive operasjoner,
derimot, har bare som formål å forhindre noe. Det vil si at de ikke behøver tilfredsstille andre kriterier enn
evnen til å ødelegge eller hindre den
strategisk offensive parts operasjoner,
så lenge de ellers kan holdes innenfor rammen av folkerett og andre
politiske begrensinger. Det betyr at
den defensive part kan oppfylle sitt
effektivitetskriterium ved en distribuert evne til å ødelegge fra avstand de
styrkene som den offensive part ut
fra sine kriterier er nødt til å konsentrere fysisk. Sagt på en annen måte vil
den strategisk offensive part måtte
tilstrebe ambisjonsnivået kontroll
(control), i det minste for en avgrenset tid, mens det for den strategisk
defensive part er tilstrekkelig å oppnå
effektiv nektelse (denial) for å ødelegge angriperens kontrollambisjon.
ISTAR-konseptet utnytter med andre
ord det forhold at de to strategiske
hovedformer for bruk av makt ikke
er symmetriske i forhold til hvilket
ambisjonsnivå de krever, og derfor
heller ikke er underlagt de samme
operasjonelle og taktiske begrensninger. ISTAR-konseptet har således den
egenskap at det favoriserer strategisk
defensiv foran strategisk offensiv. At
militærteknologiske nyvinninger har
en asymmetrisk effekt i forhold til
stridsformene er heller ikke historisk enestående på noen måte. Det
samme var tilfellet med både landminen og mitraljøsen, som begge bidro
til å styrke defensiven i forhold til
offensiven.
OODA = observe, orient, decide, act
”Moralsk” er i denne og senere sammenhenger ikke brukt synonymt med etisk, men betyr det som angår viljen, i motsetning til
det materielle – altså det som angår den fysiske evnen.
3 Det må i denne forbindelse skilles mellom teknologiske fremskritt og teknologiske gjennombrudd. Et fremskritt innebærer en
begrenset forbedring av eksisterende teknologi som bare har potensial til å rasjonalisere eller effektivisere eksisterende måter å
operere på. Et gjennombrudd innebærer imidlertid at det oppstår ny teknologi med potensial til å endre eksisterende strukturer
og konsepter grunnleggende.
4 Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance
2
12
MINE AVOIDANCE AND
NAVIGATION SONAR
FOR SUBMARINES
SA9510S
•
•
•
•
•
•
•
System overview
Wide coverage and high resolution
Digital antennas
Display bottom ahead of submarine
Simultaneous mine seeking and navigation
Alarms if object or bottom is too close
Bearing and range to any point in view
Automatic or manual start of tracks
www.km.kongsberg.com
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
13
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
Storbyens elektriker
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
* Tele-Data-Fiber
* Elektro
* Internkontroll
elsjekk-termografering
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no | [email protected] | 22 90 92 50
14
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
LEVERANDØRER
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
BYG
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
ENT
Mangeårig
WWW
bedriftssystemer.no
ww
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 -
Vinghøg AS, P.O
3106 Tønsberg
marketing@vin
NORSK FLYTTEFORBUND
CCD Cameras
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
Mounts
Rang
www.janus.no
www.janus.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
Tillit i
15
Fortsatt store utfordringer
– tid for de tunge grepene
Ragnvald H. Solstrand er
tidligere avdelingssjef og
plansjef ved Forsvarets
forskningsinstitutt (FFI).
Forsvaret går vanskelige tider i møte. Til tross for den politiske
retorikken; en varig balanse mellom mål og midler i forsvarsplanleggingen er ennå ikke nådd. Tiden er inne for de tunge grepene,
skriver Solstrand i sin andre av to artikler om ”Langsiktig planlegging”. Første artikkel sto i NMT 4/2011.
AV RAGNVALD H. SOLSTRAND
Forsvaret kom ut av den kalde krigen med en struktur i total ubalanse
og et trusselbilde som hadde lite å
gjøre med de utfordringer som skulle
komme. Forsvarskommisjonen av
1990 (FK 90) gjorde et tappert forsøk
på å redde stumpene og stake ut en
ny kurs. Budsjettene ble stabilisert på
tilnærmet nullvekst, men den reelle
kjøpekraften fortsatte å synke år for
år. Det ble vanskelig å ta steget inn
i en tid med et spekter av nye utfordringer som aldri ble styrende scenarioer for langtidsplanleggingen. Vi
fant ikke svar på det grunnleggende
spørsmålet om hvordan balansen på
lang sikt skal være mellom hjemmeforsvaret vårt og våre internasjonale
engasjementer. Gradvis kom noen av
Forsvarets avdelinger med i flernasjonale operasjoner. Men dette ble
gjennomført mye på ad hoc basis, og
utfordringene ble etter hvert store.
Denne artikkelen går inn på tre
av de overordnede utfordringene
Forsvaret må løse i årene som kom-
16
mer for å kunne stoppe den nedadgående utviklingen og etablere en
stabil plattform for et forsvar som
kan ivareta norsk sikkerhet. For det
første må vi endre prosessene for å
etablere strukturmål og bevilge midler, slik at vi kan skape grunnlag for
en varig mål-middel-balanse i utviklingen av Forsvaret. For det andre må
vi etablere en god og stabil balanse
mellom hovedaktørene i Forsvarets
planleggings- og styringssystem. Og
sist, men ikke minst, må vi finne et
velegnet og varig fundament for forsvarsviljen i vårt land med utgangspunkt i de overordnede verdier som
vi vil verne om, og ikke i trusselscenarioer. Dette må også reflekteres i
hvordan vi setter oss konkrete, langsiktige mål for forsvarsplanleggingen.
For at denne drøftingen skal stå på
et realistisk grunnlag og kunne bli til
praktisk nytte, må jeg først streke opp
hovedtrekkene i de tre mer eller mindre akutte utfordringene jeg mener
Forsvaret i dag står overfor.
All makt i denne sal! Stortingspolitikere står ikke ansvarlig ovenfor noen andre enn sine velgere. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig
i svært kompliserte spørsmål. (Foto: Stortinget).
Ferdig omstilt
til innsatsforsvar?
De siste 20 årene har Forsvaret vært
inne i en kontinuerlig endring, eller
omstilling som det offisielt heter.
Denne prosessen har ikke vært styrt
ut fra etablerte, langsiktige mål.
Styrkemålene har konsistent vært for
høye i forhold til det Forsvaret faktisk
kunne kjøpe for med de årlige budsjettene. Målene har derfor fortsatt å
skli nedover som en forsinket respons
på reduksjonen i budsjettenes reelle
kjøpekraft. Sammenliknet med de 20
siste årene under den kalde krigen
har vi kanskje unngått å samle opp de
dramatisk store sprikene mellom mål
og bevilginger. Men vi har helt fram til
i dag slitt med at midlene må fordeles
mellom flere viktige og velbegrunnede mål enn de faktisk kunne dekke.
Og konsekvensene har blitt akkumulert på en farlig snikende måte. Skulle
forsvarsbudsjettet i år ha hatt samme
kjøpekraft som budsjettene tidlig på
90-tallet, måtte det ha vært ca. 80
prosent høyere enn det faktisk er.
Konsekvensene av dette forsterkes av
at Forsvarets utgiftstruktur innebærer
svært mange langsiktige bindinger,
slik at den reelle kampkraften vil være
sterkt avhengig av om de siste få prosentene av budsjettenes kjøpekraft
realiseres eller ikke.
Mislykket stabilisering
Da St. prp. nr. 48 (2007-2008) for
perioden 2009-2012 skulle utarbeides, var Sverre Diesen forsvarssjef.
Han gjorde et helhjertet forsøk på
å få de politiske myndigheter til å
forstå at deres manglende prioriteringer ville føre til kollaps, og at dette
måtte stoppes. Budsjettenes reelle
kjøpekraft måtte, som et minimum,
stabiliseres. I sin bok “Fornyelse eller
forvitring? Forsvaret mot 2020”, skriver Diesen at den politiske ledelsen
i Forsvarsdepartementet langt på vei
var enig i hans økonomiske vurderinger. Men heller ikke denne gangen var
de innstilt på å satse på forslag som
kunne ha endret Forsvarets karakter.
I stedet ble det enda en unyttig for-
svarspolitisk utredning som munnet
ut i en “ja takk, begge deler”-løsning.
Budsjettenes kjøpekraft skulle opprettholdes, men all erfaring tilsier at
kjøpekraft er et komplisert og tøyelig
begrep. I dag vet vi at forutsetningen om å opprettholde budsjettenes
kjøpekraft heller ikke vil bli oppfylt i
den fireårs perioden vi snart har bak
oss. Dette skyldes først og fremst at
det ikke gis full kompensasjon for
den teknologiske prisstigningen for
avansert militært materiell og for økte
kostnader til kvalifisert arbeidskraft.
I min tid ved FFI ble det gjort kjøpekraftberegninger som, dersom vi bruker samme resonnement som da ble
lagt til grunn, ville vise at omfanget
av tapt kjøpekraft de siste fire årene
er betydelig, kanskje så mye som 5-6
milliarder kroner.
En forsvarsstruktur
på kanten av stupet
Vi skal ikke glemme at mye er bra i
det forsvaret vi har i dag. Men det
er, mildt sagt, svært marginalt i stør-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
17
“All erfaring tilsier at selv meget velbegrunnede
behov ikke har gitt Forsvaret tilleggsbevilgninger
av tellende omfang.”
relse. Mange komponenter er på, eller
kanskje under, grensen for det som
er operativt og økonomisk forsvarlig.
Sjøforsvaret har moderne fartøyer i et
meningsfylt antall, men driftsmidlene
har vært for små. Fregattanskaffelsen
var svært krevende. Investeringene
gikk på bekostning av flere andre viktige behov, spesielt i Hæren. I tillegg
var det en stor belastning på anskaffelsesorganisasjonen. For å få noe
igjen for disse innsatsfaktorene, må
vi sørge for å finne gode oppgaver for
de nye fregattene, og for at vi har råd
til utdanning, øving og operativ bruk.
Det samme gjelder de nye kystkorvettene. Men her er det kanskje lettere å
se for seg et tilstrekkelig bredt spekter
av viktige oppgaver.
Luftforsvaret er midt inne i sitt
“fregattprosjekt”. F-35-anskaffelsen
blir i enda større grad et “være
eller ikke være” enn fregattene var
for Sjøforsvaret. Et luftforsvar uten
kampfly av høy kvalitet er nærmest
utenkelig. Det økonomiske omfanget er vesentlig større, med tilsvarende større konsekvenser for andre
styrkekomponenter. Da vi anskaffet
F-16 for 30 år siden, tok programmet 60-80 prosent av Forsvarets
investeringer over en periode på 7-8
år. Det gikk først og fremst ut over
moderniseringen av Hæren. For F-35
er det ingen mulighet for å dekke
investeringene innenfor de budsjettrammer Forsvaret i dag ser for seg.
I Forsvarssjefens militærfaglige råd,
som ble offentliggjort i november
2011, foreslås det en anskaffelse på
totalt 52 fly til en kostnad på 60 milliarder kroner. I tillegg kommer nettokostnader til ny kampflybase på 5
milliarder kroner. Hovedtyngden av
18
kostnadene vil komme over 8 år, fra
2014 til 2021. Om inndekningen av
disse kostnadene kan vi lese følgende:
«For å dekke inn merbehovet anbefales det en styrking av forsvarsrammen
i perioden 2013-2021 på totalt 37,5
milliarder kroner». Ordet «merbehov»
viser til følgende utsagn i St. prp.
nr. 48, som ble vedtatt i 2008: «Det
legges foreløpig til grunn at det kan
avsettes ca. 24 mrd. kroner innenfor
forsvarsrammen til anskaffelse av nye
kampfly – gitt at øvrige forutsetninger
i planleggingen holder» All erfaring
tilsier at en god del av forutsetningene i planen fra 2008 ikke vil holde,
og at det faktiske merbehov vil kunne
ligge i området 45-50 milliarder kroner. Dette innebærer i gjennomsnitt
en økning i de årlige tildelingene til
Forsvaret på omkring 6 milliarder
kroner, eller ca. 15 prosent, gjennom
en periode på 8 år. Med de økonomiske utfordringer vi i dag står overfor,
og den harde kampen vi må forvente
om veksten i budsjettene i offentlig
sektor, er det absolutt grunn til å stille
spørsmålstegn ved realismen i denne
forutsetningen.
Dette er nok Regjeringen fullt klar
over. I Prop. 73 S (2011-2012), som
nylig er lagt fram for Stortinget, foreslås det derfor en del grep som er
ment å skulle gjøre de økonomiske
forutsetningene for gjennomføringen
av kampflyprosjektet mer realistiske.
Først kan vi lese at Regjeringen fortsatt legger ambisjonen på det nivå
som ble beskrevet i St. prp. nr 48,
men antall fly er justert ned til 52, i
samsvar med Forsvarssjefens råd. Til
tross for denne klare presiseringen,
skrives det at Regjeringen samtidig
legger opp til en løpende vurdering
av omfang og realiseringstempo, og
at det endelige antall kan ligge i intervallet 42 til 48 fly. I tillegg vurderes
det å forlenge anskaffelsesperioden
med 3 år, fra 2021 til 2024. Dersom
Stortinget vedtar å gå til den ytterlighet å anskaffe bare 42 fly og forlenge
investeringsperioden med 3 år, vil
det årlige merbehovet være ca. 3.6
milliarder kroner, altså en budsjettøkning på ca. 9 % som da vil måtte vare
i 11 år.
Uansett hvordan vi manipulerer
disse tallene, kommer vi ikke forbi at
behovet for å styrke forsvarsbudsjettet blir formidabelt, og ganske sikkert
langt ut over det vi med noen rimelighet kan forvente. All erfaring tilsier at
selv meget velbegrunnede behov ikke
har gitt Forsvaret tilleggsbevilgninger
av tellende omfang. Jeg er dessuten
redd for at Regjeringens nye opplegg
med årlige stortingsvedtak om enda
en «klatt» av tilleggsbevilgninger til
kampfly ikke kan kamuflere det faktum at kampflyprosjektet vil kreve en
ressursprioritering til Forsvaret langt
ut over det vi noen gang tidligere har
sett. Det kan kanskje gå bra de første
årene. Men når denne sterke prioriteringen av Forsvaret skal gjentas for
femte og sjette gang, er det betydelig risiko for at det stopper opp og
kampflyprosjektet beskjæres dramatiske. Da sitter vi igjen med et nesten
meningsløst lite luftforsvar, som har
brukt store ressurser på bekostning
av andre sektorer i Forsvaret. Dette vil
atter en gang gå ut over Hærens absolutt nødvendige moderniseringsplaner.
Hæren har tatt hovedtyngden av
Forsvarets krevende oppgaver i utlan-
“Det er lite som tyder på at tiden med problemforskyvning og uthuling av forsvarsstrukturens
kampkraft nå er over.”
det det siste tiåret. Dette er løst på
en god måte, og det har gitt soldater
og befal svært verdifull kamptrening.
Men det har vært meget krevende.
De avdelingsoppsetningene som
trengs i internasjonale operasjoner,
er vesensforskjellig fra den vedtatte
operative struktur her hjemme. Det
har derfor vært en stor utfordring
å sette sammen og trene opp våre
styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Dette har vært hovedprioritet
gjennom en årrekke, på bekostning av
oppbygging av avdelingene i Hærens
styrkestruktur her hjemme. I tillegg
har styrkene i utlandet hatt behov for
en god del våpen og materiell som
ikke hører med i våre konvensjonelle
nasjonale oppsetninger. Kort sagt:
Forestillingen mange hadde for ti år
siden om fleksible “dual use”-styrkeoppsetninger, som etter behov raskt
skulle kunne være tilgjengelige for
oppdrag ute så vel som her hjemme,
var en illusjon. Denne tunge erfaringen må Forsvaret ta konsekvensene
av i de kommende tiårene dersom
Hæren skal kunne overleve og ivareta sine mest grunnleggende sikkerhetsoppgaver. I sitt militærfaglige
råd til Forsvarsdepartementet peker
Forsvarssjefen på en rekke krevende
og helt sentrale investeringer som må
foretas de neste 10-12 årene. Dette
gjelder nytt artillerisystem, lette,
pansrede hjulkjøretøyer, middelstung
enhetsplattform, bedre stridsoppklaringssystem, kampluftvern og nye
stridsvogner. I Prop. 73 S er det svært
lite å lese om hva dette vil kreve av
investeringer gjennom den samme
perioden som kampflyprosjektet skal
gjennomføres, og hvordan en eventuell svikt i tilleggsbevilgningene vil
påvirke stridsevnen til den «omstilte
Hæren».
Innsatsforsvar ikke på plass
Det er bare en forestilling at vi nå
har lagt bak oss 20 år med vellykket
omstilling til det som skal være vårt
framtidige innsatsforsvar. For meg
stemmer forestillingen dessverre ikke
med virkeligheten. Dagens forsvarsstruktur har ikke oppstått som resultat av en målrettet, langsiktig omstillingsprosess. Mange av de grunnleggende problemene er fortsatt uløste.
Det er lite som tyder på at tiden med
problemforskyvning og uthuling av
forsvarsstrukturens kampkraft nå er
over. Og sist, men ikke minst, er det
ingen ting som får meg til å tro at
dette er den strukturen som best kan
ivareta framtidens norske forsvarsbehov, både her hjemme og ute. Denne
helt avgjørende avveiningen er ikke
avklart.
Forsvaret sliter også med flere
andre uavklarte og vanskelige problemer som jeg ikke skal gå inn på her.
Mest kritisk er kanskje spørsmålet
om profesjonalisering av Forsvaret og
vernepliktens stilling. Politisk er dette
en vanskelig sak, men det kan neppe
være saklig tvil om at den måten vi
i dag praktiserer verneplikten på, er
langt fra optimal ut fra et bedriftsøkonomisk ståsted. Enkelte har gjort seg
tanker om hvilke nye konsepter vi kan
ty til dersom vi må innse at vår nasjonale forsvarsstruktur blir meningsløst liten. Noen tror løsningen kan
ligge i mer omfattende samarbeid og
arbeidsdeling med andre land. Andre
har tatt fram den velkjente modellen
med å beholde bare en kadrestruktur
som rammeverk for senere regenerering. Det er vel verdt å tenke gjennom
slike løsninger. Men jeg har dessverre
vanskelig for å tro at de vil ha mulighet for å få politisk støtte og faktisk bli
satt ut i livet på en slik måte at løsningene kan få tellende innvirkning på
Forsvarets utvikling de neste ti årene.
De tre store grepene
Noen vil kanskje hevde at denne ganske så dystre beskrivelsen av hvor
Forsvaret står i dag, ikke er egnet til å
skape optimisme og tro på framtiden.
Men jeg er overbevist om at vi trenger
et slikt realistisk og problemorientert
utgangspunkt for å snu utviklingen og
unngå et raserende forfall. Og jeg tror
at dette fortsatt er mulig, men da må
det være vilje til raskt å ta tunge grep.
Det er noen av disse grepene resten
av denne artikkelen skal handle om.
Politisk styring
gjennom bevilgninger
Å sette mål og rammer for vårt forsvar er et politisk ansvar. Dette er et
grunnleggende prinsipp, like udiskutabelt selvfølgelig som det er vanskelig å praktisere. Dessverre er det ikke
like klart forstått at det også er et
politisk ansvar å sørge for at det er
samsvar mellom målene og de midler
som bevilges. Den mest utslagsgivende og varige systemfeilen i styringen
av Forsvarts strukturutvikling skyldes
de mekanismene som gjennom lang
tid har opprettholdt et fatalt sprik
mellom mål og midler. Vi kan velge
å se på dette som svikt på politisk
nivå, men det er ikke et hensiktsmessig utgangspunkt for forbedringer.
Jeg mener det er viktigere å slå fast
at vi fortsatt har bred politisk støtte
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
19
“Den vanligste kritikken mot våre politikere
i forsvarssammenheng de siste 40 årene har
vært at de opptrer irrasjonelt.”
for Forsvaret i Norge. Med det som
utgangspunkt må vi legge til rette for
at våre politikere kan omsette sin forsvarsvilje i riktige beslutninger.
Den vanligste kritikken mot våre
politikere i forsvarssammenheng de
siste 40 årene har vært at de opptrer
irrasjonelt. Først beslutter de en forsvarsstruktur, men så bevilger de ikke
de nødvendige midlene. Slik har det
altså vært, og det kommer neppe til
å endre seg av seg selv. Med denne
erkjennelsen i ryggen er det på tide
å ta fakta til etterretning, slutte å
klage og heller tilpasse det praktiske
styringssystemet til virkeligheten.
Dersom de mange som etter hvert
har innsett at endring er påtrengende
nødvendig, går pragmatisk til verks
og legger fram saken på riktig måte,
tror jeg de skal ha gode muligheter
for å lykkes.
Mål er tolkbare,
penger er absolutte
Vi må sikre oss at våre politikere står
bak de overordnede og langsiktige
målsettingene for Forsvaret. Hvilke
oppgaver skal det kunne løse, hvordan skal disse oppgavene prioriteres
i forhold til hverandre og hvordan
Forsvaret skal samarbeide med andre
organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt? Men disse overordnede
målene er generelle i sin natur og må
tolkes og konkretiseres for å kunne
tjene som grunnlag for strukturplanlegging. De færreste av våre politikere
har spesielle forutsetninger for å bidra
til denne konkretiseringen. I mange
sammenhenger har de neppe heller
noe ønske om det. Derfor vil politisk
styring med denne innfallsvinkelen
20
lett kunne bli uklar og inkonsistent.
Jeg mener derfor at det vil være formålstjenlig å la de politiske beslutningene få et mer håndgripelig og
forståelig utgangspunkt.
Mens de overordnede målene må
tolkes, er de årlige forsvarsbudsjettene absolutte. I alle fall så lenge vi ikke
går inn på hvilken kjøpekraft kronene
gir Forsvaret. Men selv da er budsjetter en langt enklere sak enn de begrepene vi opererer med på målsiden.
Og vedtak om statsbudsjettet er udiskutabelt en sentral politisk oppgave.
Gjennom disse årlige beslutningene
får også Forsvaret sine midler. Vi kan
mene så mangt om hensiktsmessigheten av denne ordningen, men slik
er det og slik vil det bli. I Norge har
utviklingen av forsvarsbudsjettene
vært svært stabil og forutsigbar, med
unntak av den usikkerheten som oppstod da vi måtte innordne oss i et nytt
sikkerhetsparadigme etter den kalde
krigen. Denne forutsigbarheten må vi
benytte oss av. Den gjør det mulig å
etablere et ganske sikkert økonomisk
utgangspunkt for forsvarsplanleggingen, uavhengig av politiske svingninger. Med det erfaringsgrunnlaget vi
har, kan vi utarbeide en ganske sikker
prognose for forventet ressurstilgang
de neste fire årene. Når vi skal se 12 år
framover, vil usikkerheten selvsagt bli
noe større. Men da har vi også langt
bedre muligheter til å justere under
veis.
Pragmatisk praktisering av
politikkens beslutningsmakt
Hvor vil jeg så med disse erkjennelsene? Jo, jeg vil at vi skal utnytte
dem til å finne en politisk akseptabel
og pragmatisk framgangsmåte for å
sette tæring etter næring i forsvarsplanleggingen. Politikkens prerogativ
skal først og fremst komme til uttrykk
gjennom de midlene Stortinget bevilger til Forsvaret gjennom den årlige budsjettprosessen, og Forsvarets
strukturutvikling skal tilpasses de
faktiske bevilgningenes reelle kjøpekraft. Jeg ser for meg en beslutningsprosess i to trinn. Først utarbeider
Forsvarsdepartementet (FD) et nøkternt estimat av minimum forventede
bevilgninger for den aktuelle planperioden. I mangel av en bedre betegnelse vil jeg kalle dette for sikker minimumsbevilgning. Retningslinjene for
hvordan dette skal gjøres må være
klare og vedtas av Stortinget. Men
Stortinget skal ikke inviteres til å
beslutte hva sikker minimumsbevilgning for en planperiode skal være.
Med utgangspunkt i anslaget for sikker minimumsbevilgning utarbeides
det jeg vil kalle en basisplan for utviklingen av Forsvarts styrkestruktur og
virksomhet. Basisplanen legges fram
for Stortinget i en egen proposisjon
og vedtas for en planperiode på fire
år. Dermed legges det også klare politiske føringer for at de årlige bevilgningene ikke blir lavere enn basisplanen forutsetter. Men dette er selvsagt
ikke noe politisk bindende forlik.
Trinn to blir så å supplere denne
basisplanen med en prioritert liste
over tilleggstiltak som skal iverksettes dersom de årlige bevilgningene
blir større enn den sikre minimumsbevilgningen. Denne listen legges
fram for Stortinget i forbindelse med
behandling av basisplanen og oppdateres i tilknytning til den årlige
behandling av forsvarsbudsjettet.
Artikkelforfatteren reiser spørsmål ved hvorvidt Forsvarsjefens
mulighet til å gi selvstendige og
helhetlige innspill til forsvarsplanleggingen har blitt begrenset på en uakseptabel måte.
(Foto: Torgeir Haugaard/
Forsvarets mediesenter)
Den prioriterte listen over tilleggstiltak blir en sentral del av grunnlaget
for den årlige budsjettprosessen. Når
budsjettet er vedtatt, vil det være klart
hvilke tilleggstiltak som kan innarbeides i den gjeldende strukturutviklingsplanen.
Selvsagt kan også en slik totrinnstilnærming misbrukes og føre oss
galt av sted. Men jeg tror den vil gi
viktig støtte til de kreftene som ønsker
en økonomisk realiserbar forsvarsplan, og mindre spillerom for ønsketenkning og problemforskyvning. For
at den skal virke etter hensikten, er
det helt avgjørende at anslaget for
den sikre minimumsbevilgningen blir
nøkternt og ikke påvirkes av de løpende politiske prosessene. Nøkternhet
og realisme må også prege den årlige
justeringen av strukturplanen gjennom tilleggstiltak.
Hvor blir det
av målstyringen?
Så vil noen spørre hvor det blir av
politikernes rett og plikt til også å
vedta målsettingene for Forsvaret ved
en slik framgangsmåte. Og hvordan
skal forsvarssjefen slippe til med sine
meninger om hvordan Forsvaret bør
være? La oss ta forsvarssjefens rolle
først. Han må kunne gjøre sine egne
studier av Forsvarets utvikling og på
det grunnlaget gi sine innspill til FD,
spesielt i forbindelse med utarbeiding av stortingsproposisjoner om
utviklingen i et fireårsperspektiv.
Det vil være naturlig at han også tar
utgangspunkt i den anslåtte basisbevilgningen, og legger fram sine syn
på hvordan vi bør prioritere innenfor
denne rammen. Han bør også på fritt
grunnlag legge fram sine vurderinger av aktuelle tilleggstiltak. Og han
gjør klokt i å skalere disse slik at de
vil passe innenfor det som kan være
realistiske bevilgninger ut over basisrammen.
Så står han selvfølgelig fritt til å
mene noe om basis-strukturens ytelser og utilstrekkelighet, og om hvor
mye som skal til for at landet etter
hans mening skal få et forsvar som er
godt nok. Hvor hensiktsmessig dette
er for Forsvarets videre utvikling,
må forsvarssjefen bedømme ut fra
den aktuelle situasjon. Det som ikke
under noen omstendighet må skje,
er at en «forsvarssjefens ønskestruktur» blir tatt inn som målstruktur i
stortingsproposisjonen. Da er vi tilbake til tankegangen om at målene
må settes urealistisk høyt for å holde
“bevilgningsstrikken stram”. Dette var
en fastlåst situasjonen gjennom flere
tiår, som kjent med katastrofale følger.
Den tilnærmingen jeg her gjør meg
til talsmann for, vil også ivareta politikernes rett og plikt til å beslutte
målsettingene for Forsvarets utvikling på en mer realistisk måte enn i
dagens system. Det grunnleggende
er at basisstrukturen, som vedtas av
Stortinget hvert fjerde år, skal representere en realistisk og gjennomarbeidet plattform for den langsiktige
planleggingen. Stortinget skal også
vedta den prioriterte listen over tilleggstiltak og hvert år beslutte hvilke
eventuelle nye tiltak som skal iverksettes. Dette skal selvsagt først gjøres
etter at de årlige budsjettbehandlingene faktisk har resultert i en bevilg-
ning som er større enn den anslåtte
basisbevilgningen.
Så må vi også innse at ethvert politisk styringssystem kan misbrukes
av politikerne selv. Dersom et flertall
politikere ønsker å opptre irrasjonelt
og operere utenfor de opptrukne normene, kan det ikke uten videre stoppes av byråkrater eller utredere. Det
er bare vårt demokratiske styringssystem som kan motvirke dette ved
at dumhetene avdekkes, politikerne
ikke gjenvelges og politikken endres.
Dersom et system av den typen jeg
her har skissert, blir utformet fornuftig og funnet å være hensiktsmessig,
er jeg sikker på at det store flertall av
våre politikere vil forholde seg konstruktivt til det. Etter hvert som det
blir innarbeidet, tror jeg til og med
mange vil finne seg bedre til rette i sin
funksjon som forsvarspolitiker enn de
gjør i dagens system.
Et styringssystem i balanse
Den andre store utfordringen vi snarest mulig må ta fatt i, er å finne en
god og stabil balanse mellom hovedaktørene i Forsvarets planleggings- og
styringssystem. I Norge har vi et ganske unikt erfaringsgrunnlag for dette.
Gjennom snart 40 år har vi prøvd ut
ulike modeller for samhandling mellom politiske aktører, departementet,
etatssjefen og utrednings- og forskningsmiljøene. Til tross for dette har
vi, slik jeg ser det, dessverre ikke klart
å finne og fastholde den riktige balansen mellom disse hovedaktørene.
Fram til 1990 var FFI den klart dominerende aktøren. Instituttet hadde
for alle praktiske formål monopol på
å gjennomføre stridssimuleringer og
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
21
Hvilken rolle bør Forsvarets forskningsinstitutt
spille i det moderne kunnskapssamfunnet?
(Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvarets mediesenter)
kostnadsberegninger som grunnlag
for beslutninger om langsiktige strukturplaner. Dette illustreres godt ved at
analysene ved FFI utgjorde mer enn
90 prosent av all innsats som ble lagt
ned for å gi Forsvarskommisjonen
av 1990 det best mulige grunnlag.
Alt dette arbeidet ble finansiert av
FFIs egne basismidler. FFIs dominans
– som noen kanskje vil kalle egenrådig – hadde fordeler og ulemper.
Den klare fordelen var at instituttet
hadde et godt grunnlag for å legge
fram helhetlige analyser og gjennomarbeidede, langsiktige strukturplaner.
Ulempene lå i at FD og den gang
Forsvarets overkommando (FO) ikke
hadde tilstrekkelig kompetanse og
kontinuitet i sitt arbeid til å utgjøre
en nødvendig motvekt til FFI.
Store strukturelle endringer
De siste 15-20 årene er det gjort
omfattende strukturelle endringer i
organiseringen og gjennomføringen
av den langsiktige planleggingen i
Forsvaret. Gjennom 1990-årene kom
den militære organisasjonen gradvis
sterkere inn i prosessene. FO insisterte på å finansiere ca. halvparten av
alle FFIs strukturanalyser, samtidig
som de selv prøvde å bygge opp og
vedlikeholde kritisk viktig kompetanse. Fra FDs ståsted ble denne situasjonen gradvis uholdbar, og det utviklet
seg en markant maktkamp mellom
departementet og FO. Dette gjorde
at FFIs sterke posisjon også gradvis
22
ble svekket. I 2003 besluttet
så FD å opprette en integrert strategisk ledelse, hvor
Forsvarssjefen ble plassert
i en problematisk tohattet
posisjon og fratatt sitt eget
stabsapparat for selvstendige strukturutredninger. Dette ble et
definitivt vendepunkt i utviklingen.
Den litt haltende maktbalansen mellom de tre hovedaktørene, som hadde
eksistert de siste 10 årene, ble gradvis
erstattet av et system hvor alle tråder
– og tilhørende ansvar og myndighet
– ble samlet i FD.
Diskusjonen om den integrerte
strategiske ledelsen har til tider gått
høyt. Mange har gitt uttrykk for at forsvarssjefens mulighet til å gi selvstendige og helhetlige innspill til forsvarsplanleggingen har blitt begrenset på
en uakseptabel måte. Ikke bare er han
henvist til å bruke FDs kapasitet og
kompetanse for sine utredninger. Det
har også vært usikkerhet om hvorvidt han skal kunne legge fram selvstendige, helhetlige vurderinger av
Forsvarets strukturutvikling. Slik jeg
leser Forsvarssjefens siste militærfaglige råd, ser det ut til at han fortsatt
er gitt klare begrensninger i denne
sammenhengen. Risikoen for en lammende lojalitetskonflikt er likevel det
vanskeligste aspektet ved forsvarssjefens plass i organisasjonen. Denne
konflikten kommer av hans nærhet
til politikken, som medlem i FDs strategiske ledelse, og hans selvstendige
ansvar som etatssjef og sterk talsmann for Forsvaret.
FFIs rolle i langtidsplanleggingen
de siste 10 årene har vært for svak
til fullt ut å utnytte den kompetanse
instituttet har. Det har vært gitt føringer som har begrenset instituttets
mulighet til å gi selvstendige og helhetlige analysebidrag. Analysene på
struktursiden har konsentrert seg om
viktige, men nokså avgrensede delproblemstillinger, basert på føringer
fra departementet. Mer helhet har det
vært i strukturkostnadsberegningene.
FFI er i praksis fortsatt den eneste
aktør som kan gjøre slike beregninger.
De siste par årene har det vært en
endring i retning av sterkere og mer
helhetlige bidrag fra instituttet. Dette
er en utvikling i riktig retning, som jeg
håper vil fortsette.
Nødvendige grep
Status for den indre balansen i
Forsvarets system for langsiktig styring, må dessverre bli at den ikke
er god nok. En god og varig balanse
mellom de tre hovedaktørene FD, forsvarssjefen og Forsvarets forskningsinstitutt må bygge på en erkjennelse
av at de er likeverdige og hver for seg
uunnværlige i et balansert og helhetlig plansystem. Målet må være en riktig balanse mellom hovedaktørenes
påvirkningsmulighet. Det må være
en form for målrettet maktbalanse
som bare kan oppnås gjennom en
rolleavklaring som speiler aktørenes
ansvar og kompetanse. En organisasjon som skal kunne møte utfordringer og finne gode løsninger, må gi tilstrekkelig rom for ulike meninger og
konstruktiv meningsbrytning. Uten
det vil kreativiteten lett bli borte, med
ensretting og stagnasjon som konsekvens. Meninger må kunne dannes i
flere deler av planorganisasjonen og
brytes i en konstruktiv og åpen dialog.
Derfor må vi ikke bare tolerere, men
“For å sikre at Forsvarssjefen kan ivareta sin selvstendige rådgivningsfunksjon på en best mulig måte, er det på
høy tid at hans plass i Forsvarets integrerte strategiske
ledelse blir tatt opp til ny vurdering.”
bevisst legge opp til en del dobbeltarbeid og overlappende kompetanse
i de ulike delene. Samtidig må vi sikre
en klar rolle- og ansvarsfordeling.
seg på å praktisere sin «tohattethet»
på riktig måte, vil det bli stilt spørsmål om hvor de faktisk har sin primære lojalitet. Over tid vil dette skape
tvil om Forsvarssjefen kan ivareta sin
rolle som etatssjef på en tilfredsstillende måte. De praktiske problemene
har sammenheng med at utredningsressursene i FD er knappe i forhold til
det brede spekter av oppgaver de har
i dag. Dette vil sette klare grenser for
hvor grundige og dekkende utredningene kan bli.
Den balanserte likeverdigheten jeg
er ute etter, må komme til uttrykk ved
at alle de tre hovedaktørene bidrar
med sin analyse og sine vurderinger av helheten i en langtidsplan.
Når planen som skal legges fram for
Stortinget utformes, må alle innspillene tas med i de sammenfattende
vurderingene, selvsagt under hensyn
til aktørenes rolle og spesielle kompetanse.
For å sikre at forsvarssjefen kan
ivareta sin selvstendige rådgivningsfunksjon på en best mulig måte, er det
på høy tid at hans plass i Forsvarets
integrerte strategiske ledelse – og
hvilke utredningsressurser han selv
skal rå over – blir tatt opp til ny vurdering. Siden det er Stortinget som
har vedtatt den ordningen som nå
gjelder, må saken legges fram for
ny behandling der. Det er dessverre
ingen ting som tyder på at den nåværende flertallsregjeringen er innstilt
på å foreslå grunnleggende endringer.
Derfor blir resultatet av det kommende stortingsvalget svært viktig for om
Forsvarssjefen
Spesielt viktig er det at forsvarssjefen
har et godt grunnlag og fritt spillerom
for å utforme sitt bidrag. Jeg mener
derfor at han må få sitt eget utredningsapparat i Forsvarsstaben og ikke
være avhengig av å bruke utredningsressursene i FD. Dette har både en
prinsipiell og en praktisk begrunnelse. På den prinsipielle siden vil
det være slik at uansett hvor sterkt
utrederne i Departementet bestreber
Forsvaret skal få et mer hensiktsmessig system for langtidsplanlegging. Jeg
er sikker på at alle er tjent med at de
nødvendige politiske initiativer blir
tatt så raskt som mulig, slik at denne
sentrale problematikken kan få en
velfundert og grundig behandling.
Med de store utfordringene Forsvaret
står overfor, er det avgjørende å ha et
velfungerende og balansert planleggings- og styringssystem.
Forsvarets
forskningsinstitutt
Ser vi så på Forsvarets forskningsinstitutt, må vi ta som utgangspunkt at
instituttets rolle som strategisk rådgiver for Forsvarets øverste ledelse
er nedfelt i politisk vedtatte statutter
og innebærer både en rett og en plikt
til å gi råd i strategisk viktige saker.
Arbeidet med Forsvarets langtidsplan
står i en særstilling i denne sammenheng. Dette betyr at instituttet må
være den sentrale kompetansebærer
både innen planleggingsmetodikk og
analyse. Kontinuitet i bemanning og
kompetanse er en avgjørende faktor,
og her har instituttet vist seg å ha klart
INGE STEENSLAND AS
SHIPBROKERS
Fridtjof Nansens plass 7
P.O.Box 1254, Vika
0111 OSLO
NORWAY
Telephone:
Telefax:
E-mail gas:
E-mail tank:
23 13 55 00
22 41 48 29
[email protected]
[email protected]
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
23
“Å finne et velegnet og varig fundament for forsvarsviljen i vårt land blir nok likevel den viktigste og tyngste
utfordringen vi vil møte i årene som kommer.”
bedre forutsetninger enn de to andre
hovedaktørene. For å kunne ivareta
sine oppgaver innen dette området,
må FFIs bidrag være selvstendige,
helhetlige og langsiktig innrettet. Når
en ny langtidsproposisjon skal legges
fram, må instituttet fremme sitt eget
forslag til langtidsplan – gjerne supplert med alternativer som vurderes
opp mot dette forslaget.
I de siste årene har det vært en
klar tendens til at stortingsproposisjonene om Forsvarets utvikling blir
mer kortsiktig innrettet. Det første av
de fire årene i planperioden er i fokus,
mens de siste tre beskrives mer skissemessig. Utviklingen etter den aktuelle fireårs-perioden omtales mest i
generelle vendinger. Dette fremmer
ikke god langsiktig planlegging, siden
de aller fleste av de beslutninger som
tas om forsvarsstrukturen, har konsekvenser langt ut over de nærmeste
få årene. Og det tar lang tid å endre
Forsvarets innretting og struktur.
Med sin bakgrunn og erfaring må
FFI legge spesiell vekt på langsiktige
konsekvenser og realistiske løsninger, og på behovet for fleksibilitet og
årvåkenhet for nødvendige endringer.
I tillegg til sine selvstendige og helhetlige bidrag, må FFI selvsagt også etter
behov støtte de andre aktørene i planarbeidet med data, metodikk og mer
avgrensede analyser. Arbeidet med
FFIs egne forslag til langtidsplan bør i
sin helhet være finansiert av instituttets egne basismidler.
Forsvarsdepartementet
For å opprettholde en god indre
balanse i den langsiktige planleggingen, må departementet fortsatt ha
solid kompetanse innen alle viktige
problemområder. Men kapasiteten
må tilpasses de endringene som bør
skje i forsvarssjefens organisasjon og
ved FFI. Den primære funksjon må
være å lage en syntese av planinnspillene fra de andre hovedaktørene som
reflekterer den sittende regjerings
politiske mål og retningslinjer. Dette
må skje i en åpen og konstruktiv dialog hvor den politiske ledelse og alle
hovedbidragsyterne deltar, slik at FD
får det best mulige grunnlag for å
utarbeide langtidsproposisjonen.
For dem som arbeider med langtidsplanlegging i FD, representerer
denne prosessen flere utfordringer.
De må ha tilstrekkelig fagkunnskap
og erfaring til å være en likeverdig
part med de to andre bidragsyterne
i planarbeidet. De må altså kunne
ta sin «faghatt» på, i den forstand at
det er faktagrunnlag og saklige, etterprøvbare analyseresultater som skal
være i fokus. Så må de også kunne
ta sin «dialoghatt» i bruk når de skal
være samtalepartnere og rådgivere
i samspillet med dem som har det
politiske ansvar. Det er avgjørende,
men også svært krevende, å kunne
skille disse to funksjonene klart nok
fra hverandre. På grunn av nærheten til politikken kan tolkning av diffuse politiske føringer gå for langt,
på bekostning av fakta og nøkterne
analyser. Gjennom et nært samarbeid
med likeverdige partnere i den faglige
delen av planprosessen, vil det være
lettere å unngå dette, og finne en god
balanse mellom faglighet og politisk
dialog i departementets arbeid med
langtidsplanleggingen.
Fra «forsvar mot»
til «forsvar av»
De problemstillingene jeg har diskutert ovenfor, er komplekse og krevende. Å finne et velegnet og varig fundament for forsvarsviljen i vårt land blir
nok likevel den viktigste og tyngste
utfordringen vi vil møte i årene som
kommer. Gjennom mange tiår har vi
hatt en relativt god og stabil oppslutning om Forsvaret i folket og blant
flertallet av våre politikere. Men jeg er
redd at dette kan komme til å endre
seg nokså dramatisk i det tiåret vi nå
er inne i dersom vi ikke tar de rette
grepene i tide.
Vilje til forsvar i fredstid
Vi må tenke forsvarsvilje i to dimensjoner. Den ene gjelder viljen til å
stille opp og kjempe for vårt land når
det måtte trengs. Den andre dreier
seg om viljen til å opprettholde en
forsvarsevne i tider hvor den ikke settes på prøve. Den siste er på mange
måter en forutsetning for at den første skal gi mening, og det er den jeg
her vil konsentrere meg om.
Vårt hovedproblem i årene som
kommer, vil være å sikre de nødvendige bevilgninger til Forsvaret, slik at vi
kan opprettholde en forsvarsstruktur
som vil gi et tilstrekkelig godt bidrag
til vår nasjonale sikkerhet. Dette må
vi klare gjennom lange perioder med
fred og opplevd trygghet. Kampen om
de offentlige bevilgningene vil bli hardere. Ressursbehovene i andre offentlige sektorer, så som transport, helse
og eldreomsorg, er påtrengende og
svært tydelige. Her settes problemene
på dagsorden hver eneste dag på en
måte som gjør at våre politikere tvinForts. side 29
24
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Oslo Militære Samfund
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i Oslo Militære Samfund
Formann: Generalmajor Gunnar Rolland
Tlf: 98 84 66 34
e-mail: [email protected]
Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
MEDLEMSKAP
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres
over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å
kontakte intendanten.
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.
• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.
• Kadetter kr. 60,- pr. år.
Adresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
Formannen har ordet
Det er mai og lysere dager! Men
mai betyr også at ”vårsemesteret”
er over i Oslo Militære Samfund
(OMS). Personlig er jeg fornøyd
med oppslutningen om våre
mandagsforedrag. Jeg vil derfor
takke de av dere som har stilt opp
og bidratt til å gjøre foredragsaftene til et både faglig og sosialt
godt møtested. En spesiell takk til
Kurt Johannessen som raust har
vist oss og fortalt mye interessant
om sin rikholdige våpensamling!
Flaggkommandør Petter Ask har
gått av etter 14 år som Ordfører
i Representantskapet. OMS
er Petter Ask stor takk skyldig
for lang og trofast tjeneste for
Samfundet. Jeg takker ham for
et meget godt samarbeid og er
imponert over den positive og
effektive måten han har skjøttet
sitt verv. Kontreadmiral Jo Gade
har nå overtatt “ordførerklubben”
etter Ask. Jeg ønsker ham hjertelig
velkommen og lykke til i stolen.
Den 16. juni er det Sommertur!
Håper mange lar seg friste til å
bli med til ærverdige Oscarsborg.
Påmelding til intendanten eller
på vår web side. Her gjelder “first
come - first serve”.
Juli er vanligvis en stille måned
i OMS og benyttes derfor til
vedlikehold som er vanskelig å
utføre så lenge huset er i bruk.
Denne sommeren er planen at
inngangspartiet skal pusses opp.
Direksjonen har bestilt en bygningsteknisk tilstandsanalyse av
Myntgata 3. Dette vil gi oss en
mulighet til å planlegge vedlikeholdet over tid.
Vi starter opp igjen med foredragsaftene den 1. oktober. På
våre web sider vil dere finne programoversikten. Nytt av året er at
dere nå i tillegg til overskriften/
temaet for foredragene finner en
ingress. Dette vil forhåpentligvis
”skjerpe appetitten” og interessen for foredraget. Vi vil videre
trykke opp programmene i papirversjon. Vi beklager at dette til
tider ikke har fungert i vår.
Det gleder meg å kunne opplyse
at vi har fått 20-30 nye medlem-
mer siste halvår! Jeg håper å se
alle de nye til høsten!
Jeg ønsker alle en strålende sommer!
Varme hilsener
Gunnar Rolland
Generalmajor/Formann OMS
Etterord:
Det er med stort vemod
Direksjonen i Oslo Militære
Samfund har mottatt budskapet
om at Gunnar “Kjakan” Sønsteby
er gått bort 94 år gammel.
Sønsteby var vår høyest dekorerte
motstandsmann og han ivret til
det siste for Forsvarets sak. Han
var innbudt medlem av OMS. Vi
minnes han i ærbødighet.
Gunnar Rolland
For Direksjonen
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
25
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling
mandag 26. mars 2012
Generalforsamlingen ble satt kl 19.20. Ordfører i representantskapet, flaggkommandør Petter A. Ask
ønsket velkommen og konstaterte at generalforsamlingen iht loven var beslutningsdyktig, da antall
fremmøtte medlemmer var 52.
Det var ingen innkomne forslag. Det var heller ingen merknader til innkalling eller agenda.
Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt.
Ole-Gerhard Røn og Jon Døhl ble valgt til å underskrive protokollen.
Sak 0 – Referat fra generalforsamling 28 mars 2011
Det var ingen merknader til referatet.
Sak 1 – Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2011
Ordfører gikk gjennom den på forhånd fremlagte årsberetningen. Det var ingen merknader til denne.
Sak 2 – reviderte regnskaper for 2011 for OMS og NMT
Ordfører gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for
både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember 2011.
Det var ingen merknader til regnskapet. Revisor Bloms beretning ble referert (vedlegges). Videre refererte
ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet :
”Desisorene mener at direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og
anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at direksjonen blir meddelt
ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar til 31. desember 2011.
Desisorene finner at de omtalte økonomiske forhold tas fatt i og gis oppmerksomhet i 2012.
For øvrig har driften også i år vært vel ivaretatt slik at representantskapet bør gi direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til dette.”
Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelse og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved
akklamasjon.
Sak 3 – Valg av tillitsmenn
a. Formann. Generalmajor (L) Gunnar Rolland er ikke på valg.
b. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer
Direksjonens medlemmer Oberstløytnant (H)
Ingvill Eidsvåg
-13
Oberstløytnant (H)
Knut Bremerthun
gjenvalg
Kommandørkaptein(S)
Tor Egil Walter gjenvalg
General
(H)Sverre Diesengjenvalg
26
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Direksjonens varamedlemmer Oberstløytnant
(H)
Egil Vindorum-13
Advokat Trond Vegard Sagen Eriksen
-13
Kommandør
(S)
Jon Meyer-13
Kommandørkaptein
(S)
Iren Isfeldtgjenvalg
Generalmajor (L)
Tom Henry Knutsen
-13
De som sto på valg ble valgt ved akklamasjon
c. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer
Representantskapet
Medlemmer Kontreadmiral (S)
Jo Georg Gade
-13
Oberstløytnant (L)
Herleif Sandbakken
-13
Oberstløytnant (H)
Nils Birger Olsen
-13
Kontreadmiral
(S)
Jørgen Berggrav-13
Orlogskaptein
(S)
Conrad Mohr-13
Oberstløytnant
(H)
Ola Stubdal-13
Oberstløytnant (H)
Torbjørn Pettersen
-13
Oberstløytnant
(L)
Bente Sleppen-13
Major(H)
Eigil Jespersen-13
Oberst(L)
Kjell Huslidgjenvalg
Oberstløytnant
(H)
Vidar Vikgjenvalg
Kommandør
(S)
Nils HelleNy
Kommandør
(S)
Svein-Erik BakkeNy
Direktør
(-)Rasmus Falckgjenvalg
Oberstløytnant (m)(L)
Marianne Strømsborg Klever
gjenvalg
Representantskapet
Varamedlemmer
Oberstløytnant
(L)
Elin Rørvikny
Oberst(L)
John Hukkelås-13
Kommandør
(S)
Knut Holth-Larsen
ny
Brigader(H)
Arild Dregelidgjenvalg
Oberst(H)
Frank Stenslandgjenvalg
Flaggkommandør(S)
Jacob Børresenny
Kommandørkaptein(S)
Anders Barman Stenberg
gjenvalg
De som sto på valg ble valgt ved akklamasjon
d.Revisor
Revisor Revisorblom.com AS
Valgt ved akklamasjon
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
27
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
e.Valgkomité
Valgkomitéen består av (2012-2013):
Medlemmer:Varamedlemmer:
KK Trygve PedersenKK Terje Refsnes
Oblt Bjørn Eidsvåg
Oberst Tore Kvalvik
Brigader Øyvind Kirsebom Strandmann
Oblt Marianne Døhl
Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon
4. Fastsettelse av medlemskontingent for 2012
Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2012:
Stabsoffiserer og sivile bosatt i Oslo-området
kr 660,- pr år
Offiserer av kapteins grad (tilsvarende) og lavere,
samt pensjonister bosatt i Oslo-området
kr 540,- pr år
Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området
kr 360,- pr år
Kadetterkr 60,- pr år
Det er ingen endring i kontingenten fra 2011.
Forslaget ble vedtatt ved akklamasjon.
Sak 5 – forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund
Det var ingen forslag til lovendring.
Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats.
Han gratulerte videre de nyvalgte med den tillit som ble vist dem og ønsket
dem til lykke med sine tillitsverv.
Møtet ble hevet kl 19.50.
Etter det formelle møtet takket formannen, Gunnar Rolland alle for innsatsen.
Han sa seg tilfreds med driftsåret 2011. Spesiell takk rettet han til fratredende ordfører
i Representantskapet, flaggkommandør Petter A. Ask for 12 års virke som ordfører.
Formannen overrakte Ask en blomsterbukett.
Fratredende ordfører kvitterte ved å takke for inspirerende samvær både faglig og sosialt.
______________________________
Ole-Gerhard RønJon Døhl
28
“Problemstillingene «trusselvakuum»
og «fjernkrig» henger nært sammen.”
Forts fra side 24
ges til å respondere. Jeg er redd for at
dette kan føre til en gradvis reduksjon
i forsvarsbudsjettene, som over noen
år vil gjøre at bunnen faller ut av flere
helt avgjørende komponenter i forsvarsstrukturen.
Forsvarsstrukturen er allerede blitt
så marginal i forhold til de oppgaver den må kunne løse, at det ikke
lenger er tilstrekkelig å opprettholde
budsjettenes kjøpekraft. Vi trenger en
betydelig økning, kanskje opp mot
10 prosent per år, de kommende ti
årene for å unngå kollaps. Behovet
for bevilgninger ut over dagens budsjettnivå kommer blant annet klart til
uttrykk i Forsvarssjefens militærfaglige råd for den kommende langtidsplanperioden. Denne nokså dystre
situasjonen gjør det tvingende nødvendig å finne nye og bedre metoder
for å opprettholde forsvarsviljen og
dermed sikre de nødvendige bevilgninger til Forsvaret.
Den utfordringen vi står overfor,
har tre underliggende årsaker som vi
må ta utgangspunkt i. For det første
er vi inne i en periode hvor vi ikke ser
noen tydelige trusler mot vårt land og
vår sikkerhet. Derfor er bevisstheten
om krig som en realitet som angår
oss, blitt borte blant nordmenn flest.
Jeg vil bruke betegnelsen trusselvakuum om denne tilstanden. For det
andre har vårt forsvar de siste 15-20
årene i stor grad vært brukt til krigføring i andre deler av verden. Formålet
med disse operasjonene har kanskje
blitt oppfattet av folk flest som godt,
eller i alle fall greit nok. Men ser vi
på hvilke bidrag vår innsats har gitt
til fred og stabilitet, og dermed til vår
egen sikkerhet, blir bildet langt mer
uklart. Jeg tror ikke flertallet av nordmenn mener at denne formen for
«fjernkrig» har gitt oss økt sikkerhet
som står i forhold til ressursbruken.
For det tredje er tidligere kriger i vår
del av verden i ferd med å komme
så mye på avstand at store deler av
befolkningen ikke har noen klar forestilling om hvilke dramatiske konsekvenser en eventuell krig faktisk
vil føre med seg for landet vårt og
for dem som bor her. La meg bruke
den litt spissformulerte betegnelsen
konsekvensfornektelse om denne tilstanden. I det følgende skal jeg gå litt
dypere inn på hvordan vi kan forstå
disse utfordringene og påvirke utviklingen.
Konsekvensfornektelse
La meg først komme kort inn på konsekvensfornektelsen. Den har dypest
sett sin rot i menneskenes overlevelsesinstinkt. For å utvikle oss videre
må vi lære av våre feil. Men samtidig
må vi unngå å bli hengende fast i, og
lammes av, fortidens ulykker og elendighet. Her må vi finne en god balanse mellom å huske det viktigste og
legge bort det som vil tynge oss unødig. I vår «vellykkede» del av verden
er denne balansen blitt ganske skjev i
langtidshukommelsens disfavør.
Det er derfor en viktig samfunnsoppgave å sørge for at de oppvoksende generasjoner får en grunnleggende forståelse av hvilke tap og lidelser
en krig vil påføre oss, hvilke verdier og
goder vi kan miste og hva vi risikerer
å få i stedet. Dette må inn i skoleverkets undervisningsplaner basert
på et solid pedagogisk fundament.
I tillegg til egne lærekrefter, må sko-
lene kunne trekke på ekstern kompetanse hos dyktige fagfolk i Forsvaret
og andre relevante organisasjoner.
Bøygen for å få dette til vil trolig være
de psykologiske sperrene mot å ta
denne type undervisning inn i læreplanene og «dytte» informasjon om
krigens grusomheter og ødeleggelser
på unge mennesker i vårt fredelige
hjørne av verden. Men det trengs! Og
i passe doser og velgjennomtenkte
former vil det bidra til å øke forståelsen av hva som står på spill. Jeg tror
vi kan lykkes med dette dersom vi får
på plass et langsiktig samarbeid mellom skolemyndighetene og Forsvaret,
med støtte fra relevante forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. Dette forutsetter imidlertid at
det tas et initiativ fra politisk nivå. Jeg
tror Forsvaret selv, med politisk forankring i Forsvarsdepartementet, må
fronte denne prosessen i den avgjørende oppstartsfasen.
Trusselvakum
Problemstillingene «trusselvakuum»
og «fjernkrig» henger nært sammen,
og jeg vil i det følgende drøfte dem
under ett. Mye av den metodikk og
det tankegods vi i dag bygger vår
forsvarsplanlegging på, er arv fra den
kalde krigen. Da var Sovjetunionen
en helt dominerende sikkerhetsutfordrer, og all vår forsvarsplanlegging
dreide seg om å kunne gi et best
mulig bidrag til Natos avskrekking av
et sovjetisk angrep på Europa. Dette
var plattformen for den folkelige oppslutning om Forsvaret og det politiske
rasjonale for stabile mål og rammer.
Derfor var det også helt naturlig bare
å bruke sovjetiske invasjonsscenario-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
29
“Da Warszawapakten ble avviklet og Sovjetunionen
gikk i oppløsning, falt bunnen ut av vår metodiske
tilnærming til forsvarsplanleggingen.”
er som formelt grunnlag for forsvarsplanleggingen.
Da Warszawapakten ble avviklet og
Sovjetunionen gikk i oppløsning, falt
bunnen ut av vår metodiske tilnærming til forsvarsplanleggingen. Etter
hvert forstod vi at det også rokket
ved selve rasjonale for vårt forsvar.
Forsvarskommisjonen av 1990 fikk i
oppdrag å legge et nytt grunnlag for
utviklingen av Forsvaret, men maktet
ikke å komme opp med noe annet
enn litt krympede invasjonsscenarioer med Russland som den nye trusselaktøren. Gjennom de neste 10-15
årene ble disse invasjonsscenarioene
skalert ned i mål og omfang, i takt
med forfallet i Russlands militære
styrker, og supplert med scenarioer
for internasjonale operasjoner hvor
Norge kunne tenkes å delta. Gradvis
ble våre internasjonale engasjementer den dominerende aktiviteten, uten
at dette var tuftet på en avklart politisk prioritering mellom Forsvarets
oppgaver ute og her hjemme. I offisielle dokumenter ble disse oppgavene
generelt omtalt som likeverdige, og
konsekvensen ble en «ja takk, begge
deler»-politikk som det ikke var økonomisk grunnlag for å gjennomføre.
Resultatet ble at forsvar her hjemme
og i våre nærområder ble sterkt nedprioritert.
I dag er den politiske pendelen
i ferd med å svinge tilbake mot en
vesentlig større vekt på hjemmeforsvaret. Men jeg er svært usikker på
hva som er fundamentet for denne
mulige snuoperasjonen og om den
i praksis vil kunne gjennomføres.
Nøkkelspørsmålet blir hvordan vi kan
konkretisere og prioritere hjemmeforsvaret på en måte som kan sikre
en varig oppslutning blant nordmenn
flest og skape et fornyet grunnlag for
vår forsvarspolitikk. Jeg har hittil ikke
sett mange tegn til at det vil komme
et praktisk anvendbart svar på dette
spørsmålet.
Trenger norsk ungdom å bli påminnet om
krigens redsler, eller er krig på norsk jord
et fullstendig tilbakelagt kapittel? Nylig
avdøde Gunnar Sønsteby, her avbildet i
Oslo Militære Samfund, la stor vekt på at
frihet og demokrati aldri må bli tatt for
gitt. (Foto: Torgeir Haugaard/
Forsvarets mediesenter)
30
Terrortrusselen er reell nok, men
den vil bare representere en sekundær støtteoppgave for Forsvaret, selv
om 22. juli 2011 nok vil føre til at
problemstillingene kommer mer i
fokus. Russland vil bli en sentral sikkerhetsaktør i nordområdet i årene
som kommer, etter hvert som landet
gjenvinner noe av sin militære styrke.
Dette gjør at vi greit kan se for oss
utfordringer knyttet til russiske forsøk på gradvis å etablere en militær
dominans som gjør det vanskelig for
Norge å hevde sine interesser i dette
strategisk og ressursmessig svært viktige området. Derfor kan vi nok lage
noen troverdige planscenarioer for
mulige konflikt- og krisesituasjoner
hvor Forsvaret vil kunne spille en viktig rolle.
Men jeg tror ikke at dette alene
vil være et tilstrekkelig fundament å
bygge vårt nasjonale forsvar på. Det
vil fortsatt være sikkerheten for vårt
landterritorium som står øverst på
listen over hva vi nordmenn oppfatter
som viktig. Har vi ikke trygghet for å
kunne bo og leve i vårt land, slik vi selv
ønsker, vil vi heller ikke kunne ivareta
våre øvrige nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er nok denne erkjennelsen
som har gjort at vi i hele perioden
etter den kalde krigen har insistert på
å ha et scenario med et russisk angrep
i den nordligste delen av vårt land
som ett av de dimensjonerende scenarioene for vår langtidsplanlegging.
Det dreier seg om et såkalt strategisk
overfall, en overraskende besettelse
av deler av Finnmark, som vil måtte
være begrenset både i tid og rom.
Hensikten skulle være å presse norske
myndigheter til å gi etter for russiske
krav. En slik adferd fra russisk side
fremstår i dag heldigvis som svært lite
sannsynlig, kanskje også irrasjonell.
Jeg tror heller ikke det er mulig å finne
andre invasjonsscenarioer som i dag
virker mer sannsynlige og relevante,
slik at vi kan begrunne og dimensjonere vårt forsvar ut fra dem.
“Den gamle tenkemåten, med utgangspunkt i en
kjent, potensiell fiende og konkrete angrepsscenarioer,
er ikke lenger brukbar.”
Hittil har vi altså forsøkt å konkretisere sikkerhetsutfordringen mot
vårt landområde gjennom konkrete
angrepsscenarioer. Jeg mener at det
scenarioet som i de siste ti årene
har beskrevet trusselen fra Russland
mot vårt landområde i nord, i dag
har svært liten troverdighet. Derfor er
den gamle tenkemåten, med utgangspunkt i en kjent, potensiell fiende
og konkrete angrepsscenarioer, ikke
lenger brukbar. Den krever at vi på
en troverdig måte sannsynliggjør scenarioene slik at de med tyngde kan
brukes som grunnlag for folkelig oppslutning om Forsvaret og politiske
beslutninger om økte forsvarsbevilgninger. Det ser jeg ingen mulighet for
at vi kan gjøre. Spekulative angrepsscenarioer med tvilsom relevans er
dømt til å tape for svært så konkrete
og påtrengende behov i andre deler
av vårt samfunn. Derfor må vi snarest
mulig over på en annen strategi for
å forankre vårt forsvar i befolkningen, og gi våre politikere en solid og
varig plattform for beslutninger om
Forsvarets framtid. Tiden er overmoden for å ta fatt på denne utfordringen.
Konkrete forsvarsbehov
I stedet for å ta utgangspunkt i hvem
vi skal beskytte oss mot, må den nye
strategien ta utgangspunkt i en klar
og mer tidløs beskrivelse av hva vi
må beskytte. Et slikt utgangspunkt er
de grunnleggende verdier som vårt
samfunn bygger på, og som vi må
verne om. Eksempler på slike verdier
på aller øverste nivå i hierarkiet er et
land å bo i, ressurser å leve av, sjølråderett og muligheter til å fremme våre
interesser og verdier i en globalisert
verden. Ved å bryte dette videre ned
i et hierarki av verdier, kan vi komme
fram til et sett av grunnleggende militære oppgaver som må ivaretas. Slike
oppgaver finner vi i de aller fleste
stortingsproposisjoner om Forsvarets
utvikling. Men de er beskrevet i så
generelle vendinger at de verken kan
brukes til dimensjonering eller prioritering. For at dette skal bli mer enn
en generell overbygning som gir fullt
spillerom for ønsketenkning, må vi
for hver enkelt basisoppgave ta konkret stilling til hvilke utfordringer vi
må være forberedt på å møte og hvilken evne vi skal ha til å løse dem.
Utfordringene må vi beskrive i en
konkret, men generisk og aktøruavhengig form. Til sammen gir dette
oss mulighet til å komme fram til
en liste over våre konkrete forsvarsbehov. Bare på denne måten kan vi
unngå å bli tvunget til å begrunne
vårt forsvarsbehov i scenarioer som
ingen i dag tror på.
En slik tilnærming vil innebære en
krevende omlegging. Den forutsetter
et brudd med mange tiårs praksis
og en planleggingsmetodikk som sitter dypt i organisasjonens «gener».
Arbeidet bør starte så snart som
mulig med sikte på å kunne bruke
det nye systemet i arbeidet med den
langtidsplanen som skal legges fram
i 2016. Her må departementet ha en
førende rolle, for å sikre politisk forankring og god koordinering mellom
aktørene i planprosessen. FFI bør få
hovedansvaret for å utvikle den nye
metodikken. Stridssimuleringer på
basisoppgavenivå vil være et viktig
hjelpemiddel når strukturkomponenter skal utformes. De aller fleste
av disse modellene tror jeg allere-
de finnes ved FFI. Det må gjøres en
del arbeid med å tilpasse dem til en
generisk beskrivelse av de militære
utfordringene vi skal ta hensyn til.
Med det nære samarbeidet som i dag
eksisterer mellom Forsvaret og FFI, vil
dette være en overkommelig oppgave
i løpet av de neste par årene.
Ellers vil den nye planleggingsmetodikken ha mye til felles med
den vi kjenner fra før. Den må ta
utgangspunkt i realistiske anslag av
ressurstildelingen til Forsvaret, og
forsvarsstrukturen må tilpasses ressursgrunnlaget med basis i mest
mulig velfunderte kostnadsdata. Og
det må være mulig å arbeide med
forskjellige, alternative prioriteringer
mellom Forsvarets funksjoner. Mange
av de analyseverktøy vi i dag har, kan
derfor greit tilpasses og gjenbrukes.
De største utfordringene vil vi nok
møte når stridssimuleringer på nivået
basisoppgaver skal integreres til en
samlet vurdering av våre forsvarsbehov og hvilken forsvarsstruktur som
trengs. Metodikken må gi mulighet
for å «eksperimentere» med forskjellig krav til hvor godt de enkelte basisoppgavene må løses. Og den må ta
hensyn til de stridsmessige sammenhengene mellom basisfunksjonene.
Dette betyr i praksis at vi må kunne
gjøre integrerte stridssimuleringer
med utgangspunkt i konkrete stridsscenarioer. Vi vil altså fortsatt være
avhengige av scenarioer i planprosessen, men de skal være generiske
og i prinsipp aktøruavhengige. Og
det aller viktigste er at de bare skal
brukes som et verktøy i analysearbeidet, ikke som den grunnleggende,
politiske begrunnelse for at vi trenger
et forsvar.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
31
“Jeg har en sterk og nagende følelse av at
Forsvaret går vanskelige tider i møte.”
Politikerne med hele veien
Det vil også bli viktig å utvikle en
ny modell for interaksjonen mellom
politikere og analytikere. Vi kan ikke
lenger starte med ett eller flere politisk godkjent dimensjonerende scenarioer som med analysemodellenes
hjelp gir en foretrukken forsvarsstruktur som svar. Vi vil trenge en mer
kontinuerlig dialog under prosessen.
Politikerne må inn i arbeidet på flere
trinn, fra etablering av de grunnleggende verdier Forsvaret skal sikre,
via prioritering av basisfunksjoner
til den sammenfattende vurderingen
av anbefalte strukturforslag. Dette vil
være krevende for alle involverte. Men
tilrettelagt på en god måte, vil det
kunne gi det politiske engasjementet i
forsvarsplanleggingen et sårt tiltrengt
løft. Den metodiske tilnærmingen jeg
her har skissert, vil derfor kunne gi
en todelt og selvforsterkende effekt
på den politiske oppslutningen om
Forsvaret. Forsvaret unngår å bli parkert på sidelinjen på grunn av irrelevante scenarioer som ingen tror på.
Og minst like viktig, våre politikere vil
bli trukket inn i prosessene på en slik
måte at de føler et mer ekte eierskap
til resultatet. Det er kanskje det som
skal til for å bryte den vonde sirkelen av overbud på struktursiden og
underdekning på budsjettsiden som
har vært forsvarsplanleggingens akilleshæl helt fram til i dag.
Ikke baklengs inn i framtiden
Jeg ville ikke bli forundret om noen
av mine lesere nå skulle sitte med en
følelse av at dette var en nokså tung
samling av elendighetsbeskrivelse og
urealistiske tanker om hvordan problemer, som kanskje ikke eksisterer,
skal løses. Står det virkelig så dårlig
til med Forsvaret? Har vi ikke alltid
hatt politisk styring gjennom bevilgninger? Er det egentlig noe galt med
balansen i styringssystemet, eller er
det bare forfatteren som har bestemt
seg for å mislike den integrerte strategiske ledelsen i FD?
Jeg har en sterk og nagende følelse
av at Forsvaret går vanskelige tider i
møte. Til tross for den politiske retorikken, tror jeg ikke på at vi nå endelig
har funnet en varig balanse mellom
målene og midlene i forsvarsplanleggingen. Forsvaret vårt er dessuten
blitt så lite at det ikke er noe mer i
strukturen å kutte – verken flesk, muskler eller bein – uten at det oppstår
fatal ubalanse. Situasjonen er fundamentalt forskjellig fra 1970-årene,
da vi fant plass for F-16 anskaffelsen
ved å skjære i en overvektig og lite
operativ hær. Jeg er for internasjonalt
samarbeid, men ser ikke at dette kan
gi avgjørende bidrag til å løse de problemene vi står overfor. Mot denne
bakgrunnen har jeg forsøkt å se framover og identifisere noen viktige grep
som vi bør ta for å stå best mulig rustet til å møte utfordringene. Tidligere
har vi dessverre hatt en hang til å gå
baklengs inn i framtiden. Det kan vi
ikke gjøre ved den korsveien vi nå
har foran oss. Så vet jeg godt at mine
tanker om hva som bør gjøres, langt
fra er noe fasitsvar. Men jeg håper de
kan stimulere til konstruktiv debatt,
og være til inspirasjon for dem som
skal gjøre den viktige jobben med å gi
vårt land et godt forsvar i den epoken
vi nå går inn i.
Prisoppgaver NMT og FHS
Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver:
Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.
Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene,
gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.
32
SECURING
THE
FUTURE
With reliability and
accuracy in our
technology, processes
and business
Ammunition
Rocket Motors
Shoulder Launched Weapons
Demilitarization
Hand Grenades
Fuzes
Warheads
Pyrotechnics
Gas Generators and Catapults
Ballistic Devices
www.nammo.com
Civilian Products
Testing and Services
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
33
Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform
Ingrid O. Busterud er
forsker ved Institutt for
Forsvarsstudier.
Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform (FSSR) har i løpet av det
siste tiåret utviklet seg til å bli et viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk verktøy. I en tid hvor det norske Forsvaret har begrenset
kapasitet til å bidra i internasjonale operasjoner, anses FSSR som
et effektivt verktøy for å bistå i fredsbygging og demokratiseringsprosesser. Norske myndigheter har gjort det klart at sikkerhetssektorreform, herunder FSSR, er et område de ønsker å prioritere
i framtiden.1 Men hva ligger egentlig i begrepet forsvarsrettet
sikkerhetssektorreform? Og hvordan har Norge engasjert seg på
dette feltet?
AV INGRID O. BUSTERUD OG TERJE HAAVERSTAD
Oberst (m) Terje Haaverstad
tjenestegjør for tiden ved
Sikkerhetspolitisk avdeling i
Forsvarsdepartementet.
Sikkerhetssektorreform (SSR) og
FSSR utviklet seg i kjølvannet av den
kalde krigen. I dag regnes virksomheten som en viktig forutsetning for
å fremme stabilitet og demokratisk
utvikling i tidligere konfliktområder
og nye demokratier. Konseptet er blitt
fremmet gjennom OECD og FN, og
videreutviklet av foregangsland som
Storbritannia og Nederland.2 SSR retter seg mot støtte og reform av sikkerhetssektoren, og OECD slår fast at
dette ikke bare gjelder tradisjonelle
sikkerhetsaktører som forsvar, politi,
justis og etterretning, men også relevante departementer, fengselsvesen
og immigrasjonsmyndigheter, i tillegg til private sikkerhetsaktører.3 Det
overordnede målet med sikkerhetssektorreform er å skape trygge omgivelser som bidrar til utvikling, fattigdomsbekjempelse, godt styresett og
demokratiske rettsstater.4
Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform
tar sikte på å bidra til oppbygging
34
av et lands forsvarsevne. I Norge er
benevnelsen FSSR blitt tatt i bruk
relativt nylig. I Forsvarets strategiske
konsepter av 2005 og 2009 slås det fast
at Forsvaret skal bidra til å bygge opp
samarbeidspartneres selvforsvarsevne og evne til å bidra til internasjonal
sikkerhet. Videre skal Forsvaret bidra
til reform av, og demokratisk kontroll
over, samarbeidspartneres væpnede
styrker.
Norges FSSR-engasjement har i løpet
av 2000-tallet hatt et todelt fokus. For
det første å sette mottakerne i konfliktområder, postkonfliktområder og
skjøre stater i stand til å øve demokratisk kontroll over sine militære styrker. Denne reformstøtten kan finansieres over bistandsbudsjettet. For det
andre å drive kapasitetsutvikling med
vekt på interoperabilitet, hvor det
langsiktige målet er deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Denne
type reformstøtte må finansieres
over enten FDs eller UDs budsjetter.
Tradisjonelt har den altoverveiende delen av militære tanker om krig gått til å finne ut hvordan man kan føre striden mest effektivt.
Når krig slutter dukker det opp utfordringer som tradisjonelt har fått langt mindre oppmerksomhet. Hvordan skal en varig og rettferdig fred bygges? Freden kan ikke overlates til seg selv.
Grunnen til det er at Norge har forpliktet seg til å følge OECDs regelverk
for bruk av bistandsmidler, som stiller
meget strenge krav til at bistand ikke
må benyttes til militære formål.
Afghanistan har vært et eksempel
på at det kan være vanskelig å skille
mellom sivil og militær støtte. For
norske myndigheter har det imidlertid vært en viktig balansegang, og
gjennom gjentatte innskjerpinger har
Norge holdt fast på et klart skille mellom disse to. Paradoksalt nok er den
FSSR-modellen Norge praktiserer i
dag, ikke et resultat av erfaringene
fra Afghanistan, men snarere et resultat av lignende innsats andre steder.
Afghanistan har fram til nå framstått
som for komplekst til å kunne danne
modell. Derimot har Norges engasjement på Vest-Balkan dannet et viktig erfaringsgrunnlag for det som har
utviklet seg til å bli den «norske FSSRmodellen».
I studien Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform på Balkan. Norsk sikkerhetspolitisk bistand til Serbia og
Montenegro tar vi for oss hvordan
Norge har bidratt til forsvarsreform
i regionen, hvordan prosjektene har
vært organisert, og hva som har vært
de viktigste motivene bak dette engasjementet.5 Landene på Vest-Balkan
har lenge vært et viktig nedslagsfelt
for norsk bistand, og støtte til sik-
kerhets- og forsvarsreform har vært
en sentral del av porteføljen. I stortingsmelding nr. 17 (2010–2011) blir
støtten til SSR-prosjekter i Serbia
trukket fram som et eksempel på at
norsk bistand har vært både relevant
og effektiv. Regjeringen slår fast at
det tette samarbeidet mellom UD og
FD har vært en viktig suksessfaktor
for å sikre en helhetlig tilnærming
til denne innsatsen, sammen med
Norges fleksible organisasjonsstruktur og evne til å ta raske politiske
beslutninger.
Men hva har egentlig den norske
støtten gått ut på? Hoveddelen av
den norske støtten til FSSR i Serbia
har gått til reformering av forsvarssektoren, inkludert støtte til planlegging, omskolering, reform av den
militære utdannelsen samt trening
og utdanning for internasjonale
operasjoner. Det største prosjektet
Norge har bidratt til er NATO/Pfp
Trust Fund, rettet mot ansatte i forsvarssektoren som ble rammet av den
omfattende nedbemanningsprosessen.
Norge spilte en aktiv rolle i arbeidet
med å etablere og deretter lede prosjektet, som pågikk i perioden 2006–
2011. Organisasjonen International
Organization for Migration (IOM) sto
for den praktiske gjennomføringen,
og gjennom rådgivning, økonomisk
støtte og oppfølging fikk overtallige i
forsvarssektoren hjelp til å integreres
i det sivile liv. På denne måten bidro
fondet til at flere kom ut i arbeid, noe
som skapte gode ringvirkninger for
den serbiske økonomien. Samtidig
reduserte det risikoen for at overtallige skulle utgjøre en destabiliserende
faktor i det skjøre demokratiet som
oppstod etter Milosevics fall.
I Montenegro har Norge ledet et
omfattende FSSR-prosjekt med en
kostnadsramme på 8,5 millioner
kroner. Prosjektet ble satt i gang
straks etter Montenegros løsrivelse
fra Serbia i 2006 og ble avsluttet i
2011. Montenegrinske myndigheter
uttrykte tidlig et ønske om å søke
medlemskap i både EU og Nato, og et
velfungerende forsvarsdepartement
var et viktig ledd i den euroatlantiske
integrasjonsprosessen. Norsk FD har
derfor de siste årene vært engasjert
i arbeidet med å bygge et demokratisk kontrollert og bedre organisert
forsvarsdepartement. Etter fem år
med omfattende reformarbeid har
Montenegro i dag tatt et viktig steg
i retning Nato-medlemskap, blant
annet gjennom å sende flere kontingenter med militære bidrag til ISAFstyrken i Afghanistan og ved å ferdigstille et strategisk forsvarsplandokument. Samtidig har FSSR-prosjektet
rettet seg mot utformingen av en tjenestemannslov, noe som vil være et
viktig bidrag til Montenegros vei mot
EU-medlemskap.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
35
“Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform
tar sikte på å bidra til oppbygging av et
lands forsvarsevne.”
De ferske erfaringene fra Serbia og
Montenegro vil være nyttige for videre norsk FSSR-innsats. Erfaringene
har allerede blitt brukt i lignende prosjekter i Georgia og Ukraina, og fra
sommeren 2012 står Sør-Sudan for
tur. Etter selvstendighetserklæringen
i juli 2011 har landet et stort behov for
institusjonsbygging, og et forsvarsdepartement under full sivil og demokratisk kontroll er særlig presserende.
Landet, som har vært herjet av kon-
flikt i 30 år, preges av en politisk elite
som i stor grad har sitt utspring fra
frigjøringsbevegelsen Sudan People’s
Liberation Army (SPLA). Arbeidet
med forsvarsreform her er derfor
ingen enkel oppgave: Det langsiktige
målet er at et sørsudanesisk FD skal
bygges på sivile demokratiske prinsipper, og at SPLA skal omformes til
en kontrollert forsvarsstyrke.
Til tross for at kontrastene mellom
Vest-Balkan og det afrikanske kontinentet er store, vil erfaringene fra den
tidligere FSSR-innsatsen komme til
god nytte. Samtidig vil det være behov
for å samle de erfaringene som er blitt
gjort, foreta grundige evalueringer av
prosjektene og utvikle retningslinjer
for framtidig norsk FSSR-arbeid. Bare
slik kan vi sikre at kvaliteten på det
arbeidet som gjøres er høy, og at kompetansen og effektiviteten heves.
1
St.prp.nr. 1 (2008–2009); Meld. St. 17 (2010–2011) Norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa. Utenriksdepartementet
2011.
2 OECD= Organisation for Economic Co-operation and Development
3 OECD DAC Handbook on Security Sector Reform (SSR): Supporting Security and Justice.OECD 2007.
http://www.oecd.org/dataoecd/43/25/38406485.pdf (12.04 2012).
4 A Beginner’s Guide to Security Sector Reform (SSR).The Global Facilitation Network for Security Sector Reform. Birmingham,
2007:5. http://www.ssrnetwork.net/documents/GFN-SSR_A_Beginners_Guide_to_SSR_v2.pdf (12.04 2012).
5 Terje Haaverstad og Ingrid O. Busterud: Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform på Balkan. Norsk sikkerhetspolitisk bistand til
Serbia og Montenegro, Oslo Files on Defence and Security, 1/2012. Studien kan lastes ned gratis på
http://ifs.forsvaret.no/publikasjoner/oslo_files/OF_2012/Sider/OF_1_2012.aspx.
Data interface solutions from Electronicon AS
Problem
- Interfacing between old and new systems
- Small series
- Integration to existing systems
Electronicon AS can offer:
- Small to large solutions
- Modular design
- A cost effective solution for small series
Main task
- Data distribution
- Data collection, translation and merging
- Conversion between Analog and digital
- Simulation and Algorithms
Applications
- Distribution Systems
- Sensor Simulation
- Data collection Systems
ELECTRONICON AS
Holbergskaien
5004 BERGEN, NORWAY
Tlf:+47) 55 30 76 60
web: www.electronicon.no
36
N M T K A D E T T S PA LT E
Oppdragsbasert ledelse
Tiden ved Luftkrigsskolen
- jeg ville ikke vært foruten
Av kadett Erlend Andresen, 3. avd. Luftkrigsskolen
Tiden ved LKSK nærmer seg slutten og lyset i enden av tunellen
er nærmest blendende. Tiden har,
som vi sier i Luftforsvaret, flydd, og
jeg ser tilbake på 3 fantastiske år.
Som kadett på Luftkrigsskolen er en
student i Norges beste studentby,
med full lønn, og er en del av en
institusjon som har et kompromissløst fokus på kompetanseutvikling. Og det er bare
toppen av isfjellet.
Kulturen ved skolen bærer et tydelig preg av det
uhøytidelige kollegiale samholdet en finner ute på
avdeling. Lærekreftene og resten av systemet ved
skolen er med på å tilrettelegge for både sosial utvikling så vel som akademisk. Miljøet innenfor skolens
gjerder legger med andre ord til rette for alle som vil
lære, både om seg selv som menneske, leder, og det
rent fagspesifikke. Alders- og erfaringsspennet blant
kadettene er variabelt, noe som gjør læringsmulighetene unike.
Jeg ønsker ikke å presentere Luftkrigsskolen som
en ferdig slipt diamant, men skolen er en arena som
er godt tilrettelagt for en personlig utvikling. En
utvikling både en selv, Forsvaret og andre fremtidige
arbeidsplasser vil dra nytte av. Og skolen er i konstant
endring parallelt med at omgivelser, trusselnivå, og
andre faktorer på både nasjonalt og internasjonalt
nivå er i endring.
Om du leser dette og sitter og vegrer deg for å søke
er min appell klar: Ikke nøl – du vil ikke angre. Som
kadett er man meget privilegert, noe jeg i avsnittene
over har beskrevet.
Jeg gleder meg til å komme i jobb, bruke det
jeg har lært, men jeg kommer til å savne tiden på
Luftkrigsskolen. En tid jeg aldri kommer til å glemme,
en tid jeg aldri ville vært foruten.
Jeg gir Luftkrigsskolen mine varmeste anbefalinger.
Manav Kumar - President Valkyrien
Etter å ha gått på Sjøkrigsskolen i snart
to år, har jeg gjennom utallige seanser
blitt fortalt og forstått at oppdragsbasert ledelse er fremtidens ledelsesverktøy. Oppdragsbasert ledelse (OBL)
baserer seg på å skape en dialog mellom oppdragsgiver og oppdragsmottaker for å oppnå best mulig løsning.
Her er det sjefens intensjon og rammer
som er avgjørende for oppdragsmottakerens måte å løse
oppdraget på, i motsetning til den tradisjonelle ”jeg vil du
skal…”
Det å skape en dialog høres enkelt ut i teorien, men
erfaring viser at det krever mye mer. På Sjøkrigsskolen
lever vi i en hektisk hverdag med innleveringer, prøver,
øvelser, i tillegg til ansvar for frivillige verv mange av
kadettene har påtatt seg. For å løse mange av oppgavene
vi får benytter vi oss av modellen for OBL. Av og til fungerer det godt, andre ganger med mindre hell. Sjefens
intensjon kan bli misforstått, eller så kan fort løsningene
gå utenfor rammene. Utfordringene oppstår når vi bruker
modellen uten å ha dannet grunnlag for den.
Mange av oss har erfart at OBL handler om å skape
en kultur som åpner for dialog, ikke at modellen benyttes uansett. Gruppen må bli kjent med hverandre, erfare
sammen, diskutere sammen, prøve og feile sammen, og
ikke minst planlegge sammen. Med andre ord må det en
tillitsskapning til. Det er først når gruppen har etablert
tillit og kjenner hverandre godt at sjefens intensjon er
krystallklar, og ikke tillater rom for misforståelser. OBL i
kombinasjon med minimal tid for kulturskaping bidrar
altså til misforståelser og dårligere måloppnåelse.
For oss kadetter er denne erfaringen avgjørende å ta
med videre ut i avdeling, men det er også en tankevekker. Det å tilpasse seg OBL på Sjøkrigsskolen har vært en
utfordrende affære, noe som gjør at vi kan stille spørsmål
ved hvor godt oppdragsbasert ledelse fungerer ute på
avdeling.
Vi vet at profesjonelle avdelinger har stort hell med
OBL, men hva med avdelingene med større gjennomtrekk? Hva med avdelingene med et stort antall offiserer
og befal? Hva med avdelinger som er sammensatt av fragmenterte arbeidsoppgaver?
Bakgrunnen for at vi stiller disse spørsmålene er fordi
oppdragsbasert ledelse har for oss vist seg å være mye
mer krevende enn det vi ofte antar. Når den derimot lykkes, fungerer den utmerket. Det er lett å peke ut en felles
modell for måten å lede på, men det er viktig at alle tar seg
tid til å bygge kulturen og rammene rundt modellen for at
den skal lykkes.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
37
Et tilbakeblikk på Luftforsvarets barne- og ungdomsår
Oberstløytnant Øystein
E.M. Nåvik tjenestegjør
som sjef avdeling for luftmakt og teknologi ved
Luftkrigsskolen. Han har
i likhet med Ellevseth i
hovedsak tjenestegjort
i Luftforsvarets vedlikeholdstjeneste, men har
også tjenesteerfaring
fra SHAPE, FOHK og
Afghanistan.
Oberstløytnant Odd W.
Ellevseth begynte sin karriere som rekrutt på Fornebu
i 1949 og fikk sambandsoffisersutdanning i U.S. Air
Force i 1953. Han hadde
tjenesteerfaring fra K&V
systemet, flystasjon og
stab (FKN). Karrieren ble
avsluttet i 1989 som sjef
for Forsyningsgruppen ved
Værnes flystasjon.
Ellevseth gikk bort
12. februar 2012.
Starten på den militære flygningens historie i Norge vil i inneværende år bli markert på mange ulike måter. Denne artikkelen gir
oss et lite innblikk i forsvarsgrenens mikrohistorie. Denne gangen
skal vi besøke deler av virksomheten som aldri avstedkommer de
store overskrifter.
AV ØYSTEIN E.M. NÅVIK OG ODD W. ELLEVSETH
Takket være ”Undervannsbaaten
Kobbens Flyvekomité” sitt initiativ
lettet premierløitnant Hans Fleischer
Dons fra Gannestadjordet i Borre
med aeroplanet Start den 1. juni 1912.
Derfor feirer vi i år militærflyvingens
hundreårsjubileum. Etter denne første norske militære flyvning tok det
likevel noen få år før militærflygingen ble organisert i egne flyvåpen.
Hærens flyvevæsen ble opprettet i
1914 med Kjeller som hovedbase,
mens Marinens flyvevæsen ble opprettet i 1916 med Horten som hovedbase. Begge hovedbaser hadde for
øvrig sin egen flyfabrikk. Imidlertid
ble spørsmålet om ett eller to flyvåpen tatt opp allerede i stortingsproposisjon nr 147/1913 hvor det første
hovedemnet var ”Fælles eller særskilt
flyvevæsen for hæren og flaaten”.1
Diskusjonen om ett eller to flyvåpen
pågikk faktisk helt fram til krigen.
Enkelt sagt var Hæren for en sammenslåing, mens Marinen var mot!
Etter at Norge kom med i andre
verdenskrig ble det opprettet
38
en felles treningsleir for Hærens
og Marinens flyvåpen i Canada.
Åpningsseremonien fant sted den 10.
november i 1940, nøyaktig fire år før
Luftforsvaret ble opprettet som egen
forsvarsgren.2
Den 28. mars 1941 ble det ved
kongelig resolusjon besluttet å etablere en felles ledelse for Hærens og
Marinens flyvåpen som fikk navnet
Flygevåpnenes
Felleskommando
(FFK). Dette skulle være en midlertidig ordning, men i juli 1944 leverte FFK en utredning til Forsvarets
Overkommando som konkluderte
med at: ”Der tas en prinsippavgjørelse
nå, som går ut på at luftstridskreftene
i Norge skal organiseres som et luftforsvar, og som innbefatter de ressurser vi
har skapt oss her ute på dette område.”3 Utredningen gikk på høring
til både Hæren og Marinen, og som
tidligere var Marinen skeptisk. På
tross av motstanden fra Marinen, gikk
både FFK, Forsvarets overkommando
og Forsvarsdepartementet inn for en
sammenslåing og etablering av en
Staben ved Luftkommando Trøndelag og SOC/T i 1951 foran hvitbrakka på Kuhaugen.
(Foto: via Ellevseth)
tredje forsvarsgren, og Luftforsvaret
ble besluttet opprettet ved kongelig
resolusjon den 10. november 1944.
Hvis fødselen skjedde i 1944
må man kunne si at svangerskapet var uvanlig langt og komplisert. Barndommen var turbulent,
Luftforsvaret var født i England under
krigen og naturlig nok preget av det,
mens de første barneårene hjemme i Norge var preget av en søken
etter en egen identitet. Med NATOmedlemskapet i 1949 kan man kanskje
si at barnet var kommet i skolepliktig
alder og fram mot myndighetsalderen, som tidligere var 21 år, fulgte det
med mye skolegang og utstyr. Øistein
Espenes og Nils Naastad skrev i første
utgave av Luftkrigsskolens skriftserie
at: ”Luftforsvaret ble omorganisert og
restrukturert, og i 1954 stod det nye
Luftforsvaret opp av asken som en
amerikanisert fugl Føniks med Britisk
opphav”4 .
I et menneskes liv må man ta
ansvar for seg selv når man blir myndig. På 50-tallet og tidlig 60-tall hadde
forsvarsgrenen nytt godt av amerikansk våpenhjelp og flytyper som
F-84G Thunderjet (planene sa 150
fly fordelt på 6 skvadroner5, totalt
ble det levert 200 fly 6!) og F-86 Sabre
(både K og F utgavene) ble mottatt i
stort antall. I tillegg fikk Luftforsvaret
18 HU-16B Albatross maritime overvåkingsfly med anti-ubåt kapasitet.7
Selv om flyene og mye av materiellet
og systemene i Luftforsvaret var amerikansk fra midten av 50-tallet, skulle
dette flys, vedlikeholdes og opereres
av nordmenn.
Denne korte innledningen bringer oss over på artikkelens hoveddel.
Her presenteres et glimt av hvordan
tjenesten artet seg for en vernepliktig
i 1949 til 50, dvs. før våpenhjelpen.
Oberstløytnant Odd Ellevseth gikk
rekruttskolen på Fornebu i 1949 og
ble etter endt radiotelefonistkurs på
Lutvann beordret til Luftkommando
Trøndelag (LKT).
Odd Ellevseth er markert på bildet,
og det er hans historie som nå følger. 8
LKT /Fixerstasjon Selbu
Etter endt telefonistkurs ble vi fordelt
til de enkelte luftkommandoer og jeg
kom til LKT. Dette var i august 1949,
sambandssjefen Løytnant Kruse var
på ferie og ingen hadde myndighet
til å beordre oss til den enkelte stasjon så vi fikk noen flotte lazy days
på Kuhaugen og i Trondheim før Lt.
Kruse kom tilbake og sendte oss rett
på jobb.
Det var tre fixerstasjoner i
Trøndelag: Agdenes som lå ca en million trappetrinn opp fra Hambåra
fort ytterst i Trondheimsfjorden,
Offenåsen ved Steinkjer og Selbu
som lå på Vennafjellet mellom
Mostadmark og Selbustrand. Jeg ble
beordret til Selbu og ble veldig skuffet, for den stasjonen hadde instruktørene på Luttvann tutet oss ørene
fulle av hvor fæl var.9 Det viste seg
senere at ingen av dem hadde vært
der selv, og det tok jeg opp med skolen da jeg kom tilbake året etter og
fikk fortalt om hvordan det egentlig
var å være der. TOPP!
Dette var før det kom vei over
Selbustrand til Hommelvik, første etappe var tog TrondheimHommelvik,
deretter
buss
Hommelvik- Mostadmarka, fotmarsj
fem kilometer til innerste gården i
Mostadmarka, Rødmyrdal. Her residerte gårdbruker Venn med kone og
sønnen Jørgen. Fra gården bar det
over veiløst terreng opp til stasjonen
som lå på Vennafjellet.
Vi var tre vernepliktige som bemannet stasjonen, hvorav en var forfrem-
Stasjonen med aggregathuset til høyre.
Aggregathuset er den opprinnelige
Hutted Station som peileinstallasjonen
ble flyttet fra når huset ble tatt i bruk.
(Foto: Ellevseth)
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
39
“Hadde det vært en skøyer der for å skremme meg, ville
vedkommende ha fått en akutt 32-skudds blyforgiftning.”
met til korporal og var ansvarshavende. Da jeg kom opp sto de to andre
klar til avgang, de hadde fått innvilget
permisjon, og etter en rask innføring i
lokale saker sa de farvel, forsvant nedover og der sto jeg mutters alene oppe
på fjellet. Nice! Vel, jeg puslet med
mitt, kontaktet Sector, kjørte utstyret
og fant alt såre vel. Det vil si, - helt
til det ble mørkt! Fant ingen grunn til
å kjøre en svær tungstartet engelsk
diesel for et par lyspærer så jeg rigget meg opp med stearinlys, på med
batteriradioen, tysk Tornister, og fant
Light Programme på BBC. Den eneste
boken jeg fant var Åndemasken av
Bernhard Borge, tittet i den og fant at
det ikke akkurat var min lektyre der
og da. Den fine musikken på Light
Programme tok slutt og jeg fikk tak
i NRK. På nyhetene fortalte de at
det hadde rømt en farlig sinnssyk fra
Reitgjerdet ved Trondheim, og at han
hadde blitt observert på vei til Selbu!
For meg som da var ukjent med geografien i Trøndelag var jo Selbu akkurat der jeg oppholdt meg. Ute var det
nå mørkt med måneskinn og forrevne
skyer som fikk det til å se ut som om
noen gikk der nede på myra rett nede
for stasjonen. For sikkerhets skyld tok
jeg nå inn Schmeisseren, satte inn
fullt magasin, halvsikret og la den
på bordet ved siden av meg. På BBC
kom så ”The Dick Barton Show”, en
action serie som alltid startet med
et skudd, et hyl, deretter lyden av
en bil som raste av gårde. - Plutselig
smalt det i veggen rett bak meg, så et
hyl (egenprodusert!) men ingen billyd! Jeg feide ned stearinlyset, rasket
med meg Schmeisseren og hev meg
ned på gulvet. En rask orientering ga
forklaring, det hadde blåst opp og en
av vinduslemmene hadde løsnet fra
40
veggfestet og metallbeslaget hadde
slått inn i vindusglasset. Lemmen sto
og slo hele tiden så jeg måtte gå ut og
feste den. Flott! I beste kommandostil hoppet jeg rundt hjørnene med
usikret våpen, fikk festet lemmen og
same procedure tilbake til tryggheten
inne i stasjonen. Men, – ytterdøra sto
da VIDÅPEN! Var det meg, eller? På´n
igjen, hoppet inn i huset og finkjemmet hvert eneste rom etter fi. La meg
si det slik, hadde det vært en skøyer
der for å skremme meg, ville vedkommende ha fått en akutt 32-skudds blyforgiftning. Jeg var ekte bygutt, hadde
aldri vært skikkelig alene før og aldri
oppe på fjellet med en rømt tulling
luskende omkring i nattemørket! Nu
vel, denne innføringsfasen tok et partre kvelder og deretter satte jeg slik
pris på stillheten og ensomheten der
oppe at jeg nærmest mislikte at de
to andre kom tilbake og brøt idyllen. De var to flotte fyrer, vi gikk godt
sammen, bemannet peileren, laget
mat etter tur (og tvang de andre to
til å spise den, noen ganger ved sånn
rent tilfeldigvis å legge Schmeisseren
på bordet, halvsikre den, og beordre SPIS!!), vasket hus, vedlikeholdt
radioutstyr og aggregater.
Da snøen kom og det blåste tok
vi ambulansekjelken, gikk på ski mot
vinden så langt vi kunne og satte oss
så i kjelken, spente ut en pakkefallskjerm som seil og raste tilbake. En
har ikke mer moro enn en lager selv.
Peileren var bemannet fra 0800 til ca
1600 synes jeg å huske, og vi opererte
den etter fast schedule. 331 skvadron
på Værnes hilste rett som det var på
oss med low pass med Spit´n om
morgenen. En Spitfire i hustakhøyde
kan vekke noen og enhver! Jeg sto
utenfor peilestasjonen en morgen og
så ned mot Mostadmarka og syntes
plutselig at det glimtet i noe nede i
dalen og før jeg visste ordet av det
kom en Spit´ på høyde med meg!
Det var så godt som umulig å holde
huset varmt i blåsten der oppe på
fjellet, vedovnen sto i stuen mens
peilerommet var ved siden av. Svært
ofte satt vi fullt påkledd inne i en
sovepose (kanadisk) med bare nesetipp og hender utenfor og betjente
utstyret. Flygeren sendte for fix, ved
å komme inn på kanalen, identifisere seg og sendte så en langtrukken
aaaaaaaa for at vi skulle få et jevnt
signal å bestemme retningen (finne
dipet) på. Peileantennen sto i tårnet
som var den vertikale forlengelsen av
peilerommet med gulv mellom. Dit
kom vi inn via gangen i andreetasjen.
Vinterstid om natten
frøs antennelagrene fast
så dagen startet med at
en av oss pumpet opp
blåselampen og begav
seg opp i antennetårnet
og varmet antennerøret
forsiktig opp til operatøren i peilerommet
greide å dreie systemet.
Antennesystemet måtte
”Paragliding” vinteren 1949/50 (Foto: Ellevseth)
så dreies med faste mel-
“Det har blitt meg fortalt at folk i Selbustrandområdet
måtte løpe for livet for å unngå flygende brød og annet
snaskens.”
lomrom hele tiden under vakten for å
hindre at systemet sto i sju steiner når
været var imot oss.
Maten fikk vi med fly fra Værnes
en gang for uken. Det ble brukt to-
dropperen lempingen og tømte flyet,
og det har blitt meg fortalt at folk i
Selbustrandområdet måtte løpe for
livet for å unngå flygende brød og
annet snaskens ved den anledningen.
den. Jeg ble i stedet utrustet med
sykkel, og hver morgen fikk jeg med
meg en skoeske full av nøkler som var
samlet inn i håp om at en eller annen
av dem skulle passe i låset.
Samme høsten skulle Bernt Balchen
fly fra USA over Nordpolen til Oslo, og
Jeg hadde en praktfull uke der nede
på Værnes! Etter avgang Russeleiren
og en bra frokost syklet jeg så innom
Opsen og fikk med meg forrige dags
fangst av nøkler som sammen med
påsmurt niste ble plassert i skoesken
hvorpå jeg begav meg i retning heimeren. Der prøvde jeg pliktskyldigst
alle nøklene (som selvfølgelig ikke
passet i en ny Yale-lås) før jeg hengav meg til noen timers avslapning i
heimerveggen i det nydelige været.
Next day, same procedure! Det nydelige været fortsatte hele uken, Bernt
Balchen fikk ikke behov for navhjelp,
og med et lettelsens sukk slapp opsoff
å påføre Flyvåpenet utgifter til ytterligere en ny hengelås. Jeg hadde hatt
noen gode dager der nede, og avsluttet med proviantdropp på Vennafjell
med Fairchilden.
I følge Ellevseth er dette korrekt høyde for
proviantdropp. ”Dropperen” kan skimtes
der han henger ut av flyet.
(Foto: Ellevseth)
Proviantforsyning pr. fly. Cornellen ligger
her for høyt slik at pakken blir ødelagt!
(Fotos: Ellevseth)
seters Fairchild Cornell skolefly hvor
de tok ut stikka i baksetet. Passasjeren
(det var rift om de turene!) satte seg
så inn, og så ble han nærmest kledd
inn med de spesielle papirsekkene
som ble brukt til dropp. Sekkene var
meget sterke, åpne i den ene enden,
for å skape ”drag” ble vi fortalt.
Maskinen kom fra Mostadmarksiden
mot Vennafjellet, krøp så vidt over en
kolle før den myra jeg skrev om foran,
og slapp seg ned mot myra i en skikkelig lowpass og slapp en sekk. Denne
nærmest ”touch and go” var så kjapp
at det ble bare tid til et drop pr. run.
En gang hadde ”dropperen” ikke
fått med seg at han kun skulle slippe
en sekk for hver gang, så da flygeren
senket hånden for drop no 1 startet
det ble arrangert for fixer-/ heimerhjelp ”en route”. Heimerpersonellet
på Værnes var beordret til Lista for
å delta i en øvelse der nede, og jeg
ble derfor sendt ned til Værnes for å
bemanne heimeren der i tilfelle det
ble nødvendig. Jeg kom dit, innklarerte og ble innkvartert i ”Russeleiren”.
Ba så om å få nøkkelen til heimeren
for å gjøre meg kjent med lokale forhold, og - Hvor er nøkkelen? Den,
viste det seg, var på Lista sammen
med de fraværende heimergutta. - Da
må vi bryte opp låsen og skaffe ny
lås mente jeg, for jeg må ha noe trening på utstyret før Balchen kommer.
Operasjonsoffiseren, jeg tror det var
en kaptein Aanestad, var ikke villig til
det for det var en splitter ny hengelås
til kroner 42,50 (førtitofemti!) hvis jeg
ikke husker helt feil, og det var så dyrt
at det ikke kom på tale å ødelegge
Som anført foran var det proviantdropp en gang pr uke i snitt.
Proviantforvalteren, fenrik Aasabø fra
et eller annet sted vestpå, ringte alltid
opp og varslet om droppene samtidig
som han ba oss si fra om det var noe
som ble ødelagt i fallet. Det var jo
fritt fall, bortsett fra de få gangene vi
fikk bensin til vår ”V-Engine” som ble
nyttet til å lade nødbatteriene til peileutstyret. Da brukte de Fi-156 Fiesler
Storch som var en STOL-maskin og
nærmest heiste jerrykannene ned på
myra mens maskinen hadde tilnærmet zero groundspeed. Jeg har senere
sett at Storch´en har vært beskrevet
som ” A Fixed Wing Helicopter”. - Nu
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
41
“Praised be The Air Force!”
vel, fenrik Aasabø hadde bedt om tilstandsrapport for droppene, og uten
unntak ringte vi tilbake og rapporterte at sukkeret var ødelagt i fallet,
hvorpå vi fikk fløyet opp erstatningssukker. Det, og det andre sukkeret vi
alt hadde fått levert, brakte vi så ned
til bygda til vennligsinnede åndsfeller
som kjente en som kjente en som…!
Ferdigvarene delte vi broderlig! Det
var mitt første møte med trøndersk
håndverk. Dette var jo mens det ennå
var matrasjonering i landet og sukker
var ettertraktet til så mangt. Men det
hadde nok ryktes at våre ”sukkerproblemer” var av en annen art enn det
vi rapporterte, så en dag ringte proviantforvalteren opp og meddelte oss
at nå fikk vi doblet våre sukkersendinger, og så ville han ikke høre mer om
ødelagt sukkerforsendelse! Flott fyr!
Melken hentet vi på Rødmyrdal gård,
i et femtenliters melkespann på en
ombygget ryggsekkmeis. Skvulpende
væske kombinert med skigåing kunne
resultere i så mangt og det hendte at
melkekurereren måtte gjøre vendereis for refill på Rødmyrdal.
Ut på høsten 1949 fikk vi beskjed
om at salong- og spisestuemøbler var
levert nede på Rødmyrdal, og kunne
hentes!!! Jeg elsker adminfolk! De har
det jaggu enkelt! Ok. På´n igjen. De
som har problemer med å få utstyr
opp i andre etasje eller ned i kjelleren
skulle ha prøvd å bære på ryggen et
salongbord eller sarg med ben til spisebord eller lenestol-løsputer ørten
kilometer opp i fjellet senhøstes. Vel,
ville vi ha møbler, og det ville vi jo etter
felttilværelsen med engelske usittbare
stoler etc. fra ”Hutted Station” som
originalinstallasjonen het, var det
bare å sette i gang. Transporten måtte
42
foregå etter at stasjonen var stengt
for dagen og vi kunne forlate den
noen timer. Vi improviserte med tilpassing av ryggsekkmeis til hhv. lenestol/spisestuestol /demonterte bord/
puter/ bordplater (just name it) og
startet ”Operation Mule” som foregikk
så lenge det var lyst. Mangt et ”four
letter word” ble avsunget under transporten. Vi prøvde å få med oss så mye
som praktisk mulig på hver tur og det
betød at vi tre gikk på rekke, hver med
møbeloppakning og bærende utstyr
mellom oss. Jeg gled med spisebordunderstellet stallet opp på meisen i
det jeg gikk over en bekk med høye
kanter på hver side, spisebordbena
fant fast grunn på hver side av bekken
og der hang jeg i løse lufta fastspent
til meisen. Et seksbent monsterinsekt
med fire ben i stoisk ro og to vilt sprellende, mens mine to kompiser holdt
på å forgå av latter. Hvorfor har ingen
fotoapparat med seg i slike stunder?
Og så fine møbler dere har her oppe på
fjellet sa de vakre unge menneskene
fra Overkommandoen som inspiserte
oss noe senere. Jeg vet ikke om de
merket den lave knurringen.
hjemmefest, og - en halv flaske konjakk!!! Praised be The Air Force!
Da det stundet til jul sendte vi
Oslogutten hjem på jule-og nyttårsperm mens vi to nordmøringene slo
mynt og krone om hvem som fikk
julefri. Jeg fikk julepermen og det passet bra da min far hadde gått bort tre
år før, og det ville ha vært første gang
min mor hadde måttet feire jul alene.
Jeg kom tilbake den 28. desember og
hadde vaktskifte nede på Rødmyrdal.
Nyttårsaften kom det en Fairchild
med nyttårsmat, ferdiglaget skinkestek, surkål, kokte poteter, kaker; alt
som skulle til for en vellykket alene-
Etterord
Droppet var meget nær stasjonen
nå når det var snø, og han kom en
gang til og vinket med vingene der
jeg var på vei inn med fangsten. Så
hørte jeg han throttlet et par ganger
og kom så inn for tredje gang og slapp
noe jeg ikke så hva var for noe før jeg
fikk lokalisert det i snøen. En åpnet
tjuepakning! Blessed! Jeg vinket, og
han vinket tilbake. Det er da du føler
at du hører til! Litt senere ringte det
på telefonen, det var flygeren som jeg
ikke husker navnet på nå. (Lien?) Han
sa: Jeg fikk så dårlig samvittighet da
jeg så deg stå alene der oppe på fjellet
at jeg måtte gi deg noe ekstra og hadde
bare den åpnete pakken med røyk. Har
du det bra? Og det hadde jeg jo, og så
skiltes vi med å ønske hverandre Godt
Nyttår. Gode minner!
Flyvåpenet tiltalte meg, jeg hadde
søkt på videre utdanning innen radio
og forlot stasjonen i februar 1950 med
kurs for Luttvann hvor jeg startet på
radioteknikerkurs nr. 1/50.
Hundreårsjubileet for militær flyving
i Norge er en viktig milepæl og vi
har i denne perioden sett en rivende
teknologisk og økonomisk utvikling
både i Forsvaret og samfunnet for
øvrig. Denne utviklingen fortsetter
med omstrukturering og materiellinvesteringer som vil bidra til at forsvarsgrenen fortsatt vil være en relevant og dynamisk organisasjon for
fremtiden. Selv om Luftforsvaret i år
feirer sin 68-års dag som selvstendig
forsvarsgren, er den derfor på ingen
“Luftforsvaret som vi kjenner det i dag
har ikke blitt til av seg selv.”
måte som pensjonist å betrakte. En
slik alder gir likevel grunn til å stoppe
opp og ta et tilbakeblikk. Hoveddelen
av denne artikkelen er Odd Ellevseth
sin historie, og grunnen til at akkurat
den ble valgt er at historien gir et
godt bilde av forholdene man opererte under i Luftforsvarets ungdom.
I tillegg, fokus på oppdraget var den
gang – som nå – det viktigste, men
det var også viktig å ha det morsomt
underveis. Ikke minst er dette en historie fra et annet fagfelt enn det tradisjonelle luftoperative feltet som vi har
så lett for å fokusere på når vi lager
1
2
3
4
5
6
7
8
9
utstillinger og når vi markerer jubileer
og hendelser.
Det kan være verdt å reflektere
over nøkternheten og humoren i
historien ovenfor. De tre som hadde
ansvaret for operativ drift av anlegget
på Vennafjell etter 6 måneders utdanning var vernepliktige – og nærmeste
foresatte befant seg på Kuhaugen i
Trondheim! Optimismen og pågangsmotet som preget samfunnet etter
krigen gav resultater, selv om det var
enkle kår og lite ressurser. For meg
er dette derfor ikke bare et bilde på
hvor langt utviklingen av Forsvaret
har kommet, men også samfunnet
som Forsvaret tross alt er en del av.
Luftforsvaret som vi kjenner det i
dag har ikke blitt til av seg selv, men
på grunn av innsatsen til menneskene som har tjenestegjort i forsvarsgrenen. Et av disse menneskene var
Odd Ellevseth som dere har blitt litt
kjent med gjennom denne artikkelen.
Fremtiden, kjære lesere, er det yngre
generasjoner som får ansvaret for!
Gratulerer med hundreårsjubileet!
Vera Henriksen: ”Luftforsvarets historie bind 1 – Fra opptakt til nederlag” Aschehoug 1994, s 40
Vera Henriksen: ”Luftforsvarets historie bind 2 – Fem år i utlegd” Aschehoug 1996, s 61
Bjørn Hafsten og Tom Arheim: ”Marinens flygevåpen 1912-1944”, Tankestreken AS 2003, s 206
Øistein Espenes og Nils Naastad: ”Luftforsvaret – Et flerbruksverktøy for den kalde krigen?”, Luftkrigsskolens skriftserie vol
1, 1999, s 8
Svein Duvsete: ”Luftforsvarets historie bind 3 – Kalde krigere og barmhjertige samaritaner” Aschehoug 2004, s101
Roar Glenne: ”Oppdrag utført: Norges luftmilitære kulturarv” Forsvarsmuseet 2012, s446
Håvard Klevberg: ”Maritim luftovervåking i nord: 333 skvadron i norsk sikkerhetspolitikk” UiO 2011, s231
Odd W Ellevseth: Upublisert manuskript, 2011
Luttvann var korrekt skrivemåte for stedsnavnet når Ellevseth tok utdanning der.
Implementering av SR 1325 i Meymaneh, Afghanistan
Regjeringen Stoltenberg har ambisjoner om å realisere FNs Resolusjon
1325 om kvinner, fred og sikkerhet
(SR 1325) i større grad enn hittil
i planlegging og gjennomføring av
militære operasjoner i Afghanistan.
Anne Ellingsen har gjennomført en
oppfølgende studie av 1325-rapporten fra 2009: Operational
Effectiveness and UN Resolution
1325 – Practices and Lessons from
Afghanistan (Olsson og Tejpar [red.]
2009). Denne rapporten undersøker i hvilken grad utvalgte nasjoners ISAF Provincial Reconstruction
Teams (PRT-er) har implementert
SR 1325. Studien sammenligner
anvendelsen av genderperspektivet
i militære operasjoner som er utført
av norske og svenske PRT-er, med
sideblikk til amerikanske erfaringer. (Innsatsen til den sivile delen
av PRT-en faller utenfor analysen.)
Dette er supplert med en analyse av
interne prosesser i Forsvaret; føringer og rapporteringsrutiner, samt
undervisning. Studien er utført på
oppdrag fra Forsvarsdepartementet
som et ettårig prosjekt til sikkerhetsog forsvarpolitisk forskning, og gjennomført ved Krigsskolen. Sentrale
aktører fra norske militære styrker
utgjør kjerneintervjuobjektene i studien. Datamaterialet omfatter også
intervjuer med svenske og amerikanske militære kilder, samt kilder
med ståsted utenfor Forsvaret.
Studien viser at en positiv utvikling med relevante tiltak er igangsatt. Ennå er imidlertid satsingen
mye overlatt til hver enkelt PRT-sjef.
Dette har resultert i svært varierende
praksis og grad av gjennomføring
i de ulike PRT-ene. En strategi for
operasjonalisering er derfor påkrevet for at tiltakene skal gi den effekten som ønskes oppnådd.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
43
NMT BØKER
Gjert Lage Dyndal og Torbjørn L. Knutsen (red.):
Exit Afghanistan
Universitetsforlaget, 2012
Anmeldt av Ola Bøe-Hansen
Jeg vil først gjøre det helt klart; Exit
Afghanistan er en meget god debattbok!
Den kan sammenlignes med en
julegave, pent omsluttet av et flott
innpakningspapir representert ved
vår egen utenriksminister Jonas Gahr
Støres forord, mens de to redaktørene Torbjørn Knutsen og Gjert Lage
Dyndal er selve båndet med sløyfen
som holder det hele sammen. Ved
første øyekast kan det virke som om
gaven er blitt ristet sammen i ren
spenning, siden det ikke er noen synlig rød tråd blant de mange bidragene, men det er ingen tvil om kvaliteten i hver av dem.
Exit Afghanistan er en samling
av forskjellige, og ikke så forskjellige, syn fra kjente norske debattanter
om situasjonen i Afghanistan etter
at beslutningen ble fattet om militær tilbaketrekning innen utgangen
av 2014. Foreløpig er dette det ultimate bokverk for den som ønsker
å ha en mening i sosiale lag og i
akademiske fora om vårt eget så vel
som det internasjonale engasjementet i Afghanistan. Dessuten kan boken
også benyttes som et oppslagsverk da
den inneholder et kort faktabilag om
Afghanistan og ISAF.
Antallet bidragsytere synliggjør
bredden i perspektiver og meninger, men noen kan kanskje oppfatte
antallet som litt for mye av det gode
siden det vanskelig lar seg gjøre å
unngå noen overlappinger og gjentagelser. Redaktørene har tilsynelatende gitt opp den røde tråden og heller
tydd til alfabetisk rekkefølge basert
på fornavnene til debattantene. Et
mer stringent regime for bruk av kildehenvisninger kunne også vært å
44
foretrekke for å benytte boken videre
i forskningsøyemed.
De tjue bidragene som representerer hoveddelen av boken stiller alle
en kort diagnose av situasjonen, og
de fleste kommer opp med forslag
til medisinering. De har en mengde
forskjellige utgangspunkt, premisser
og målsetninger med det de skriver,
noe som gjør dette ekstra interessant.
Dessuten er hvert bidrag såpass kort
at det passer bra i ledige stunder. Ikke
minst som nattbordslektyre hvorpå
kanskje også underbevisstheten kan
jobbe videre med tankegodset i timene før vekkerklokken ringer til ny dag.
For å vise noe av bredden i denne
debattboken finner jeg det hensiktsmessig å trekke ut noen sentrale
punkter fra hver av bidragsyterne (i
alfabetisk rekkefølge):
Arne Opperud presenterer fakta
om fremgang og utvikling, til tross for
store utfordringer, og at landets beliggenhet og potensial for store mengder gass og mineraler vil sørge for
fortsatt internasjonalt fokus.
Arne Strand viser til et nødvendig
fokusskifte fra militær ”exit strategy”,
som må opprettholdes, til ”engagement strategy” med fokus på styresett
og utvikling.
Asle Toje gir en god og oversiktlig
redegjørelse for de narrativer norske myndigheter har benyttet for å
legitimere norsk militær innsats i
Afghanistan, og ikke minst divergensen mellom hva politikere har sagt og
opinionens oppfatning av situasjonen på bakken.
Astrid Surkhe beskriver hvordan
mer er mindre med hensyn til benyttelse av militærmakt. Jo mindre fotavtrykk jo bedre.
Dag Henriksen argumenterer
om politisk, diplomatisk og militær
inkompetanse med tanke på forhåndskunnskap, mangel på enhetlig
strategi og exit-plan, samt at militærmakten ikke var forberedt på denne
type krigføring. Generalene Petraeus
og McChrystal høster lovord, og det
er et tankekors at Irak gikk bedre enn
ventet etter uttrekningen,.
David Hansen redegjør for
Pakistans betydning - både som løsning og problem. Ikke minst ISIs rolle.
Hansen avslutter sitt debattinnlegg
med en rekke råd til Norge og verdenssamfunnet om hva som kan gjøres i Pakistan og Afghanistan post
2014. Han spør også om ISAF gjør
ANA en bjørnetjeneste ved å trene de
som en konvensjonell militærmakt
siden de skal bekjempe ukonvensjonelle motstandere.
Hans Chr. Helseth, som daglig gjennomgår alle rapporter som kommer
til NATO-hovedkvarteret, beskriver
en mer optimistisk situasjon, sett
med regionale briller. Han minner
dessuten leseren på at 80 prosent av
sivile drepte skyldes Talibans krigføring i form av selvmordsbombere og
IEDer. NATOs Enduring partnership,
som skal gjelde i ti år etter 2014, får
også omtale.
Harald
Høiback
filosoferer
omkring hva Clausewitz ville sagt. For
det første at veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner. For det
andre at av alle de feil man gjør i krig
er de som følger av snillhet de verste.
For det tredje at standhaftighet ved et
tidspunkt glir over i dumskap og må
stoppes før det er for sent. Det største
strategiske mot er når man tør si at
nok er nok. (Kanskje enda en grunn til
at president Obama fortjente Nobels
fredspris?). Den virkelig geniale tankevekkeren fra Høibacks betraktninger er hans beskrivelse av krigens
egendynamikk som dr. Frankensteins
monster.
Helge Lurås presenterer sin diagnose og mulige utfall, og at Norge
ikke bør vente for lenge med å trekke
seg ut. Vi har scoret de poengene vi
trenger i Nato, mener han.
Ida Dommersnes mener at engasjementet i realiteten har vært preget av en feilslått politikk, manglende
politisk vilje og uklare politiske målsetninger. Norge er intet unntak.
Jacob Børresens ”medisinering”
kan deles i fire hovedpunkter: 1) minimalt vestlig fotavtrykk, 2) pashtunerne må få representasjon og innflytelse
i styresett og de væpnede styrkene,
3) regional deltagelse, 4) ny grunnlov
og desentralisert føderasjons- eller
delstatsstruktur som passer deres historie og kultur.
Janne Haaland Matlary er befriende klartenkt og edruelig om det
strategiske perspektiv.
Kristian Berg Harpviken redegjør
for Afghanistans rolle som en isolator
mellom tre sterke regioner; Sør-Asia,
Sentral-Asia og Den persiske golf.
Monica K Mattsson gir en god innføring i det afghanske statssystemet,
hvordan det er underlagt religiøse
lover og konsekvenser for fremtiden.
Ole-Asbjørn Fauske hevder det er
unaturlig og uhensiktsmessig med et
skarpt skille mellom sivil og militær
innsats. Den bør være så sivil som
mulig og så militær som nødvendig.
Petter Bauck trekker de historiske
linjer, redegjør for den etniske fordelingen, og konkluderer med at Bonnavtalen i 2001 var feil oppskrift.
Paal Sigurd Hildes artikkel om en
hensiktsmessig kynisme, vurderingskriteriet ”Afghan good enough”, og
at man helst bør unngå nasjonsbyggingsprosjekter, er tankevekkende.
Han hevder at uttrekningen ikke blir
NATOs død og at mangel på exit-dato
hadde medført at hele engasjementet
ville raknet. Han siterer også Espen
Barth-Eide ”we cannot fight other
peoples’ wars”.
Steinar Skaar tar for seg opprørerne og gir innledningsvis en
kategorisering av opprørerne i tre
hovedkategorier; 1) Stormtroppene,
2)
Gjengangerkriminelle,
3)
Myndighetskritikerne. Skaar redegjør
også for dynamikken i det afghanske
samfunn, og siden fokuset for afghanerne er lokalt så bør også den internasjonale innsatsen fokuseres lokalt.
Ståle Ulriksen redegjør for det
storstrategiske
spillet
mellom
Afghanistan og stormaktene Kina og
India, med historiske linjer tilbake
til The Great Game på 1800-tallet da
Storbritannia og Russland konkurrerte om kontrollen over det vestlige
Asia. Her er det store muligheter, men
krever utstrakt statsmannskunst for å
få til noe fruktbart.
Vegard Velle argumenterer kraftig
for at USAs engasjement i Afghanistan
er basert på ren imperialisme, og presenterer flere konspirasjonsteorier for
å støtte sin argumentasjon.
Flere av artikkelforfatterne hevder
at målsetningen for landet skulle vise
seg overambisiøse og ikke tuftet på
reell kjennskap til den afghanske kulturen og deres forutsetninger for å
forstå hva for eksempel demokrati
og nasjonsbygging egentlig går ut på.
Avtalen ble inngått med en elite i
Kabul uten kontakt med brorparten
av befolkningen. Det internasjonale
samfunn satset mye på dette prosjektet, men innsatsen var for fragmentert og manglet kultur- og demografiforståelse. Det å benytte militære
styrker for å drive frem dette arbeidet
skapte dessuten unødig friksjon hos
afghanerne.
Irakkrigen var heller ikke gunstig for dette prosjektet da verdens
fokus fra 2003 ble forskjøvet til Irak.
Først i 2008 kom fokuset tilbake,
men da var forholdene annerledes.
Opprørsvirksomhet og kriminalitet
hadde for alvor oppnådd momentum
og en egen skyggestruktur var blitt
etablert.
Ambisjonsnivået ble senket fra
nasjonsbygging til opptrening av afghanere til å kunne være i stand til å
håndtere sin egen sikkerhet. Dette
er en mer realistisk ambisjon og passer økonomisk slitne og krigstrøtte
NATO-land godt. Man kan forlate
Afghanistan med en viss grad av ære.
Uttrekningen er allerede i gang og
overgangen til afghansk sikkerhet går
for fullt.
Da Osama bin Laden ble drept 2.
mai 2011 var det et svært kjærkomment insentiv til å trekke seg ut med
en ytterligere grad av ære og legitimitet. Det som var den viktigste målsetningen med å gå inn i Afghanistan i
første omgang var endelig nådd etter
ti år.
Det internasjonale samfunn er
nå i ferd med å slå seg til ro med
at Afghanistan ikke ble det fyrtårnet for demokrati som det en gang
var ambisjon om. At afghanerne ikke
var modne for og heller ikke ønsket
det styresett som Vesten foreslo for
dem. Det ekstremt kulturkonservative samfunnet består, de opprinnelige
motsetningene er i ferd med å gjeninnta sine posisjoner, og presidentvalget i 2014, hvor Karzai må avtre
etter dagens konstitusjon, vil sannsynligvis vise hvilken retning landet
tar i overskuelig fremtid. NATO og
USA har planer om fortsatt å ha styr-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
45
NMT BØKER
ker på om lag 6000 spesialsoldater
støttet av 14-16000 øvrig personell
i Afghanistan. Dette skal være riset
bak speilet med hovedfokus å drive
terrorbekjempelse. En måte å sikre de
investeringene som er gjort så langt.
Militærmakten er som kjent et
av flere verktøy i politikernes verktøykasse – et tilsynelatende hendig
og lett tilgjengelig verktøy som kan
skape dramatisk effekt. Men langt fra
alle problemer løses av noen kraftige
hammerslag. Av og til må mer fin-
mekaniske instrumenter benyttes, og
helst etter at man har satt seg nøye
inn i problemet. Dette er politikernes
utfordring.
Alle de velskrevne og velbegrunnede artiklene vitner om ti år med en
uklar internasjonal målsetning med
engasjementet og skiftende narrativer. De fleste er enige i at militærmakt
har vært nødvendig, men er uenige i
mengden og strategien. De er dessuten uenige om hva som er oppnådd,
og stemningen spenner fra optimis-
me til pessimisme, fra humanisme til
kynisme.
Spekteret av bidragsytere til
denne boken underbygger dessuten Høibacks beskrivelse av dr.
Frankensteins monster, at når kriger
trekker i langdrag så tiltrekker den seg
et utall interessenter og meningsbærere. Boken byr derfor på mange interessante spådommer for Afghanistans
fremtid, og det blir spennende å følge
utviklingen og se hvem av bidragsyterne som kommer nærmest.
Sverre Diesen (red.):
STRATEGI. Mellom vitenskap, intuisjon og etikk
Universitetsforlaget, 2012
ANMELDT AV ØISTEIN ESPENES
På under ett år har vi fått to bøker
om militærstrategi på norsk.1 Med
unntak av Sverre Diesens generelle
innføring i strategi fra 1998, må vi vel
tilbake til 1914 og offiseren og krigshistorikeren Gudmund Schnitler for å
finne den forrige.2 Hvorfor denne nye
interessen for militær strategi som
åpner for to bokutgivelser? Minst to
forhold driver fram både behovet og
interessen for norsk strategisk tenkning. Det første er relatert til det norske militære utenlandsengasjementet, og især den norske deltakelsen i
Afghanistan, der flere har påpekt en
mangel på en helhetlig og konsistent
strategi i de vel ti årene operasjonen
har pågått. Men minst like viktig
er det andre forholdet: De norske
interessene i Nordområdene og det
faktum at Norge og øvrige NATO-land
ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser i området. Her er altså
situasjonen i dag en annen enn under
den kalde krigen da alliansepolitikkens militære dimensjon dominerte
området og dermed strategien. I tillegg må nok også den såkalte akademiseringsprosessen av Forsvaret ta
46
sin del av skylden. I langt større grad
enn tidligere forventer offiserer, også
de på et moderat grads- og lønnsnivå,
å få se sine tanker på trykk.
Begge bøkene springer ut av fagmiljøer som er små, men som også
er nært knyttet til hverandre. Flere
av forfatterne i Diesens bok har
nær tilnytning til militærmaktsmiljøet ved Forsvarets høgskole, altså
det miljøet som står bak den andre
boken, Militærstrategi på norsk – en
innføring. Bøkene har til dels også
det samme siktemålet. De innretter
seg begge mot de sivile og militære
utdanningsinstitusjonen der strategi
er et sentralt tema. De har begge en
teoridel der strategibegrepet diskuteres i et teoretisk perspektiv, og en
empiridel der teoriene anvendes på
konkrete tilfeller. Ut fra dette skulle
en forvente at bøkene ble relativt like
og overlappende. Det er ikke tilfelle.
De tar til dels utgangspunkt i ulike
teoretiske tilnærminger, og konteksten teoriene diskuteres innefor er i
alle fall delvis ulike. Derfor er bøkene snarere komplementære. Jeg skal
imidlertid her fokusere på Diesens
bok, Strategi. Mellom vitenskap, intuisjon og etikk.
Bokens siktemål er å avgrense og
presisere strategibegrepet, et begrep
som er utvannet og i dag anvendes
om nærmest et hvert planlagt tiltak
innefor hvilket som helst område.3
Bokas intensjon er ikke først og fremst
for å bringe strategibegrepet tilbake
til dets opphav og reservere det for
det militære og storpolitiske domene,
men snarere å gi det et mer presist
innhold; ”læren om sammenhengen
mellom mål og midler”.4 Denne sammenhengen er kompleks og krever
resonnementer som er dynamiske,
sektorovergripende og som har et
langsiktig perspektiv i følge Diesen.
Som metode kan både spillteorier og
empiriske studier anvendes, og vitenskapelig står derfor strategi som fag
”med ett ben i naturvitenskapen og
ett i samfunnsvitenskapen.”5 Men
Diesen bringer inn både intuisjon
og kunst som viktige ingredienser i
praktisk strategisk ledelse. Selv om
boken ikke forfølger dette nærmere,
bør det likevel bemerkes at nettopp
dette forholdet (blant flere) gjør at
de humanistiske fagene også har sin
plass i strategisk teori og praksis. Ikke
minst gjelder det faget historie, som
er basisen for strategifagets empiri, og
fordi historiefaget og hermeneutikken i mange henseende representerer
motsatsen til den mer matematisk
orienterte strategiske tenkningen.
Ingen historikere er med i Diesens
utvalg av forfattere. Dermed kommer
heller ikke den spenningen fram som
har preget strategidebatten, og som
eksisterer mellom historikere og samfunnsvitere i synet på teoridannelser
og prediksjon. Dette til forskjell fra
Militærstrategi på norsk som har en
langt dypere historisk tilnærming enn
boken som anmeldes her.
Bokens tre teorikapitler omhandler geopolitikk, spillteori og forholdet
mellom strategi og etikk. De fire empirikapitlene tar for seg forutsetningene
for militær maktbruk i symmetriske
og asymmetriske konflikter i vår tid,
irregulær krigføring, strategiens plass
i norsk sikkerhetstenkning og deltakelse i internasjonale operasjoner, og
avslutningsvis anvendelsen av militærstrategiske prinsipp på kampen
om det sivile flymarkedet i Norge de
siste femten årene.
Florentina Harbos kapittel handler
om geopolitikk, eller geografiens poli-
tikk,6 og hvordan geografien legger
rammene for forholdet mellom statene og dermed internasjonal politikk.
Hun tar utgangspunkt i fagområdets
opphav og posisjon i vesten, men
drøfter i første rekke geopolitikkens
betydning i dagens Russland. Harbo
viser at selv om den moderne geopolitikkens far, Halford Mackinder var
britisk, ble geopolitikken som nasjonal strategi først og fremst tysk. Mens
Mackinder søkte å forklare betingelsene for kontroll over verden og
Øst-Europas betydning i denne sammenhengen, skapte Karl Haushofer
i Tyskland grunnlaget for den tyske
legitimeringen av ekspansjon ved
at raseideologi ble inkorporert i den
geopolitiske tenkningen. Dermed fikk
denne formen for geopolitikk status
som ideologi og ideologien grunnlaget for nazi-Tysklands ekspansjonsstrategi. Dette førte til at geopolitikken ble bannlyst i Sovjetunionen og
ekskludert fra diskursen i Tyskland
etter andre verdenskrig.
Harbos hovedanliggende er likevel russisk geopolitikk. Hun viser til
en lang førrevolusjonær geopolitisk
tradisjon i Russland, som blir brutt
ved den marxistiske altoverskyggende
dominansen i samfunnsvitenskapene. I 1990 kom geopolitikken igjen
på den russiske dagsorden og preges
i dag av den euro-asiatiske skoleretningen, mens den mer historisk kjente panslavismens siste talsmann av
betydning var Alexander Solsjenitsyn.
Innenfor den euro-asiatiske retningen finnes flere strømninger der
Harbo skiller mellom de tradisjonelle
og de kritiske geopolitikerne. Harbo
vier tradisjonalisten og den høyreorienterte Alexander Dugin mest plass,
mens den mer sentrumsorienterte
kritiske retningens representanter
kun nevnes ved navn.7 Dugin betegnes som Brzezinskys motpol i Moskva
og som den mest sentrale neo-eurasiatiske teoretiker og ideolog i dagens
Russland. Dugin trekker veksler på så
vel Mackinder og Haushofer, og betoner den klassiske motsetningen mel-
lom ”sjømakt” basert på demokrati og
liberalisme (USA/Vesten), og ”landmakt” basert på mer planøkonomi,
mindre demokrati og mer hierarki
(Russland). Sjømakt og landmakt blir
da tilhørende motsatte sivilisasjoner.
Innenfor denne tenkningen legges
grunnlaget for en mer konfronterende politikk mot vesten. Harbo viser til
at Dugin er pensum på alle militære
høgskoler i Russland. Harbos konklusjon på sitt kapittel blir derfor at
Russlands strategiske mål er å gjenvinne større kontroll av tapte områder i Øst- og Sentral-Europa.
Hvorvidt Harbo har rett i dette
skal ikke avdømmes her. Som andre
har vist peker ikke den geopolitiske
tenkningen i dagens Russland entydig i en slik retning. Likevel fremstår
det som vel dokumentert i artikkelen
at geopolitikken er et viktig mentalt
grunnlag for russisk nasjonal strategi. Skal man forstå russisk strategisk
tenkning, kommer man derfor neppe
unna geopolitikken.
Jon Hovis kapittel om spillteori er
en teoretisk gjennomgang av ulike
spilltyper fra enkle statiske spill av
typen ”fangens dilemma” til mer komplekse og dynamiske. Spill av denne
typen hadde sin gullalder under den
kalde krigens ”terrorbalanse”, der
aktørenes antall og atferdsmuligheter
var begrenset, med store konsekvenser og med ufullstendig informasjon
om motpartens handlingstilbøyeligheter. Det vil være uriktig å hevde at
kapittelet er lett tilgjengelig for lesere
uten erfaring fra området, og med
begrenset matematisk begavelse, som
anmelderen. Innvendingen mot spill
som modelleres er at de forenkler
virkeligheten utilbørlig, og endog
tvinger oss til å se i bestemte retninger for å låne historikeren Jens Arup
Seips formuleringer. Mot et slikt syn
kan det hevdes, som Hovi gjør, at all
planlegging og dermed strategier vil
inneholde forenklinger. Dermed vil
modellerte spill kunne øke bevisstheten om hvilke forenklinger som er
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
47
NMT BØKER
akseptable og nyttige, og hvilke som
bærer galt av sted.8
Om Hovis kapittel er krevende,
er ikke Knut Midgaards kapittel om
forholdet mellom strategi, etikk og
kommunikasjon noe enklere. Men
definitivt ikke mindre interessant,
og er etter mitt syn et viktig kapittel. Midgaard skiller i utgangspunktet
mellom strategi i vid forstand, der
egne interesser og verdier ivaretas,
og strategi i streng forstand, der en i
tillegg tar i betraktning motpartens
reaksjoner, overveielser og beslutninger. Med utgangspunkt i denne definisjonen diskuterer Midgaard hvorvidt strategi, og spesielt spillteorien,
kommer i konflikt med Habermas’
krav til kommunikativ handling, og
etiske krav til handlinger.9 Her fører
nestoren innen faget strategi og internasjonal politikk en meget viktig diskusjon som bør studeres av både militære ledere og ikke minst politikere.
Midgaards konklusjon er at en strategi under gitte forutsetninger verken
trenger å være i strid med Habermas’
kommunikative krav eller til andre
etiske krav til handlinger. Snarere
tvert om hevder Midgaard. En etisk
bevisst aktør som kan påvirke utfallet
av et interaksjonsforhold bør ta medansvar for at beslutninger blir fattet
på grunnlag av en tilfredsstillende
strategisk analyse. Forutsetningen er
derfor et en strategi må være en strategi i streng forstand, der motpartens
interesser og reaksjoner vurderes og
tas i betraktning.
Det hadde imidlertid vært interessant om forfatterne også mer eksplisitt hadde vist spillteoriens aktualitet
i også i et post-kald krigsscenario,
eksempelvis der de nye atommaktene
hadde vært aktører, gjerne i et spill
der også de gamle inngikk.
Diesen diskuterer i sitt kapittel
om militær strategi i vår tid rammevilkårene for bruk av militærmakt i
den vestlige verden, inkludert Norge.
Diesens tese er at rammene settes
”rent objektivt” i en vurdering av proporsjonaliteten mellom gevinst og
48
risiko, og de oppfatninger om hva
samfunnet ”rent subjektivt” er villig til å akseptere av tap og omkostninger. Diesen argumenterer for
at både de objektive og subjektive
oppfatningene har utviklet seg i en
retning som har svekket de vestlige
lands tilbøyelighet til å bruke militærmakt som et storstrategisk virkemiddel, men tillegger nok den ”subjektive” oppfatningen størst vekt. I
tillegg trekker Diesen inn den teknologiske fordyrelsen som argument for
et redusert militært handlingsrom.
Dette reduserte handlingsrommet
diskuteres opp mot strategier i både
symmetriske og asymmetriske konflikter. Konklusjonene er ikke overraskende for de som kjenner til Diesens
tidligere analyser. Det er Georgiascenarioet som representerer den
fremste regionale symmetriske trusselen Vesten må kunne håndtere strategisk. I asymmetriske konflikter som
COIN og stabiliseringsoperasjoner er
det kun USA som kan ta ledelsen,
men der begrenses mulighetsrommet
av ”de subjektive” oppfatningene om
hvilke omkostninger som kan aksepteres i slike ikke-eksistensielle spørsmål. Diesens fundamentale spørsmål
er derfor om Vesten fortsatt står overfor trusler som vil kreve bruk avmilitærmakt, men samtidig har utviklet
politiske institusjoner og en kultur
som ikke tillater oss å bruke maktmidlene - sivile som militære - rasjonelt i pakt med ”de tidløse” krigsprinsippene, som for eksempel enhetlig
kommando.10 Utviklingen har ikke
bare endret forutsetningene for bruk
av militærmakt, den har også endret
militærapparatet. Utviklingen går
mot et profesjonalisert og økonomisk
(og ikke sikkerhetsmessig) drevet forsvar, og som et instrument for staten i
ikke-eksistensielle konflikter.
Dette kapittelet kan derfor leses
som Diesens strategiske begrunnelse
for det Forsvaret han mer enn noen
annen bidro til å utvikle etter årtusenskiftet. Det i seg selv gjør kapittelet
interessant og viktig. Så kan man ha
innvendinger mot en del av premissgrunnlaget. Når Diesen eksempelvis
hevder at de kulturelle og politiske
skrankene mot bruk av militærmakt
er lavere i Asia og Afrika enn i Vesten,
USA inkludert, er det grunn til å være
kritisk til påstandens generelle gyldighet, ikke mist sett opp mot de seneste
års erfaringer med intervensjonskriger.
Janne Haaland Matlarys kapittel
om strategiske krav til sikkerhetspolitikken stiller spørsmål ved hvorvidt
politikere i et moderne liberalt demokrati, med vekt på Norge, leder bruken
av militærmakten strategisk. Svaret er
at utenriks- og sikkerhetspolitikken
er reaktiv og snarere styrt av ”Events,
my dear boy, events”.11 Matlary peker
på paradokset i at Europa og Norge
anvender militærmakt mye mer enn
før uten at det har ført til større politisk
opptatthet av strategi, i betydningen
strategi ”i streng forstand”. Kapittelet
redegjør for de strategiske krav som
settes til asymmetriske operasjoner
(COIN og i noen grad anti-terroroperasjoner) og til ”tvangsdiplomati”
der både avskrekking og bruk av makt
for å tvinge frem atferdsendringer
hos motparten inngår. På denne bakgrunnen diskuteres hvorvidt Norge
og europeiske NATO-land innfrir
disse kravene. Matlarys svar er nei. Og
begrunnelsen er i hovedsak knyttet til
to forhold: Graden av operasjonens
sikkerhetspolitiske betydning for den
enkelte deltaker og innenrikspolitiske
variabler. I en USA-ledet operasjon vil
den direkte sikkerhetspolitiske betydningen av operasjonens utfall være
begrenset for de mindre aktørene,
og de strategiske vurderingene vil i
første rekke knyttes til det hun kaller
”resiprositetshensynet” der hensynet
til alliansens mulige gjenytelser er tellende. Dersom de rent innenrikspolitiske hensyn teller, vil vi ikke se strategisk tenkning.12 Denne tesen anvendes mer konkret på ISAFs operasjoner
i Afghanistan. For Norges deltakelse
har de sikkerhetspolitiske begrunnelsene i første rekke vært knyttet til resi-
prositetshensynet. Disposisjonene av
norske styrker i felten har imidlertid
vært bestemt av innenrikspolitiske
hensyn (SVs regjeringsdeltakelse)
og Norges humanitære tradisjoner,
og ikke til strategiske vurderinger av
operasjonens utfall. Mens Edström
og Ydstebøs Militærmakt på norsk
velger ikke å diskutere denne pågående operasjonen, viker ikke Matlary
unna, også med synspunkter og argument som nok også vil oppfattetes
som kontroversielle.
Tvangsdiplomati, som må innholde både en ”gulrot” og en ”pisk”,
hemmes av de liberale europeiske
demokratiers vanskeligheter med å
true noen militært på den ene siden
og problemer med å love ”gulrøtter” på den annen side, eksempelvis
til diktatorer. Her bruker Matlary FN
og NATOs strategier på Balkan som
eksempler på de lite vellykkede, mens
operasjonen i Libya brukes som et
eksempel på vellykket tvangsdiplomati. Det siste er diskutabelt ettersom
Gaddafi ikke ble fristet nevneverdig
med gulrøtter, snarer lovet en fremtid
bak lås og slå som alternativ til fortsatt kamp. Derfor endte operasjonen,
i all fall indirekte, som en regimeendringsoperasjon.
I boken siste kapittel ønsker Petter
Jansen å synliggjøre overføringsverdien av strategisk tenkning på kommersielle markedsoperasjoner. Med
utgangspunkt i Clausewitz, LiddellHart og André Beaufre anvender
Jansen den indirekte og den direkte
strategiens innhold og tilnærminger
i en analyse av de senere års maktkamp om kundene i norsk sivil luftfart. Jensen viser eksempelvis hvordan der direkte strategien ble anvendt
av Braathen som også åpnet flere
fronter samtidig, og dermed tapte
overfor SAS som hadde mye større
muskler. Norwegian derimot, klok av
Braathens skade, valgte den indirekte
strategi ved etableringen som viste
seg å være en suksess. Kapitlet er
meget velskrevet, og har stor overføringsverdi også til analyser av militære operasjoner.
Boken hadde vært tjent med en
mer omfattende korrektur. Innslaget
av kyrillisk tekst burde også ha vært
fjernet, og manglende samsvar mellom kildehenvisninger og litteraturliste rettet opp. En kort omtale av
de ulike forfatterne burde også ha
fått plass. Men for en ikke-pedant er
dette av mindre betydning. I sum fyller boken et etterlengtet behov. Dens
premissgrunnlag og konklusjoner er
ikke udiskutable, men det skal heller
ikke en bok innenfor dette temaet
være. Bokens målsetting om å presisere strategibegrepet lykkes, uten at
fasiten presenteres. Den gir innsikt i
kompleksiteten i samtidens militære
operasjoner og de strategiske kravene til anvendelsen av den militære
komponenten i norsk utenriks- og
sikkerhetspolitikk. Koplingen mellom
teoridelen og empiridelen er imidlertid ikke åpenbar. Verken spillteorier eller geopolitikk forfølges i de
øvrige kapitlene i nevneverdig grad. I
så måte realiseres ikke den velkjente
nøyaktige logiske oppbyggingen som
Diesen for øvrig er kjent for i sine
egne fremstillinger. Bokens pedagogiske siktemål realiseres derfor ikke
fullt ut etter intensjonen. De enkelte
kapitlene står likevel godt på egne
ben. Derfor bør boken vekke interesse
og leses helt eller delvis av de som
har det politisk ansvaret for norsk
sikkerhet og militærmakt, og definitivt finnes på de militære høyskolers
pensumlister.
1 Håkan Edström og Palle Ydstebø, Militærstrategi på norsk – en innføring. Abstrakt forlag A/S, 2011 (anmeldt i NMT nr. 1, 2012)
og Sverre Diesen (red.), Strategi. Mellom vitenskap, intuisjon og etikk, Universitetsforlaget, 2012. Vi kunne også meget vel ta med
en tredje bok, Jacob Børresen, Torskekrigen. Om forutsetninger og rammer for kyststatens bruk av makt. Abstrakt forlag, 2012
(anmeldt i NMT nr. 3, 2011).
2 Sverre Diesen, Militær strategi. En innføring i maktens logikk. Cappelen, 1998 og Gudmund Schnitler, Strategi. Grøndahl & Søn,
1914.
3 Se feks. Hew Strachan, “The Lost Meaning of Strategy”, Survival 47, 3. 2005.s.33-54
4 Diesen, Strategi, s. 7
5 Ibid. s. 8.
6Ibid s. 14
7 Geir Flikke har gitt en grundig redegjørelse for en av disse; Kamaludin Gadzhiev i ”Geopolitikk som livsform”, Internasjonal
politikk nr 1. 2001. Flikke viser at Gadzhiev i sin bok Geopolitika aktiviserer sin ”geopolitikk på vrangen” der opprettholdelse av
Russland som geografisk størrelse og stat er nødvendig for internasjonal sikkerhet, og der det eurasiske SUS er Russlands primære
interesseområde.
8 Diesen, op.cit. s 48
9 Se Kåre Haugens artikkel “Strategisk kommunikasjon” i NMT nr. 3 2011, for en nærmere beskrivelse av Habermas’ militærstrategiske relevans.
10Diesen, op.cit. s. 72 og s. 85.
11Ibid. s. 114. Janne Haaland Matlary refererer her til et angivelig sitat fra den britiske statsministeren Harold Macmillan.
12Ibid. s. 140
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
49
N M T N OT I S E R
Russland moderniserer
de militære styrkene
Det russiske forsvaret benytter i utstrakt grad materiell
og våpen som har sitt utspring fra Sovjettiden. Fly, fartøy, rakettsystemer og kjøretøy er i hovedsak produsert
før 1990. Selv før Vladimir Putin overtok som president,
annonserte han et storstilt moderniseringsprogram. I
følge pressemeldinger skal Russland investere 4400 milliarder kroner i nytt utstyr over de neste ti årene. Dette kommer i tillegg til visse reorganiseringer og oppdateringer av
baser og infrastruktur.
Putin ga både strategiske og økonomiske grunner for
den annonserte moderniseringen. Det er åpenbart at en
fornying av en rekke eldre systemer i seg selv er tvingende
nødvendig. Med unntak av en håndfull fartøyer stammer
hele den russiske marinen fra den kalde krigen. Selv om
luftvåpenet har blitt tilført noe moderne utstyr, herunder
luftvernmissilet S-400 og kamphelikoptre, er situasjonen
den samme her. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, tilfalt
mye av hærens mest moderne materiell de nye randstatene, mens avdelingene inne i Russland i mange tilfeller
hadde eldre versjoner. De strategiske kjernefysiske våpnene har ikke sett den samme foreldelsen, men også her
skal det satses på modernisering.
Mer spesifikt skal mer enn 600 nye jagerfly tilføres og
28 regimenter skal utrustes med S-400. Tusen helikoptre i
forskjellige roller skal også anskaffes. Alle disse systemene
er samtidig viktige eksportartikler. En ny stridsvogn skal
utvikles og over 20 tusen pansrete kjøretøy skal komme
hæren til gode, som også satser på en profesjonalisering av
avdelingene med høyest beredskap. De fire kommandoog amfibiefartøyene av den franske Mistral-klassen er det
viktigste umiddelbare tilskuddet til marinen. At man går
til det høyst uvanlige skritt å anskaffe vestlige fartøyer og
design, sier noe om viljen til fornying.
De kjernefysiske styrkene gis imidlertid høyest prioritet. Strategiske ubåter med nye langtrekkende missiler
er testet og satt i produksjon. Et nytt mobilt landbasert
system, RS-24 Yars, har også gjennomgått et suksessfullt
testprogram og skal utplasseres. De interkontinentale
missilene i siloer blir i tillegg modernisert eller erstattet.
Russerne har fremdeles stor nytte av den fremskutte
enklaven Kaliningrad. Infrastruktur, havner og flyplasser
skal oppgraderes. Samtidig holdes døren åpen for stasjonering av taktske atomvåpen av typen SS-26 (Iskander-M).
I Svartehavet skal det bygges en marinebase i utbryterrepublikken Abkhasia, og Svartehavsflåten skal tilføres seks
ubåter (mot kun en i dag) og forskjellige overflatefartøyer,
inkludert et av Mistral-klassen. Moderniseringene er tvingende nødvendige og kan rettferdiggjøres som defensive
tiltak, men vil likevel vekke bekymring i mange naboland.
(Kilde: Voice of Russia, JDW)
50
Alternative forsyningsveier
til Afghanistan
I mange år har nasjonene som deltar i den NATO-ledete
International Security Assistance Force (ISAF) benyttet
sjøveien til Karachi i Pakistan og deretter landveien til
Afghanistan som den viktigste forsyningslinjen. Selv om
en betydelig mengde gods og alt personellet har benyttet
lufttransport, har tyngre materiell, regulære forsyninger
og drivstoff i all hovedsak blitt fraktet med kjøretøyer
nordover. Dette har gitt Pakistan et sterkt kort overfor ISAF
og USA, noe som ble demonstrert da de pakistanske myndighetene i november 2011 bestemte seg for å stenge grenseovergangene for forsyninger til ISAF. Lenge før dette var
imidlertid arbeidet med å finne alternative ruter i gang.
Disse er kjent under betegnelsen Northern Distribution
Network (NDN).
NDN følger jernbanen gjennom mange land. Den primære ruten starter i Riga i Latvia, går gjennom Russland,
Kasakhstan og Usbekistan før den ender i Afghanistan.
Nylig ble byen Mazar-e Sharif knyttet til dette jernbanenettet med en strekning på vel 80 km. NATO har lenge benyttet NDN til å frakte ikke-militært gods til Afghanistan.
Dette har gjort at den pakistanske grensestengningen ikke
har fått konsekvenser for ISAF, selv om NDN koster mer
og tar lengre tid.
I NATO pågår det nå et arbeid for å inngå en avtale med
de berørte land på vegne av hele alliansen. Dette innbefatter også returtransport av militært materiell. ISAFs
mandat opphører i desember 2014 og fra sommeren 2013
skal arbeidet med å overføre ledelsen for sikkerhetsoperasjonene til de afghanske myndighetene ha startet også
i de siste gjenværende provinsene og distriktene. Dette er
i henhold til ISAFs planverk og slik det er avtalt med den
afghanske regjeringen. NATO og en rekke andre nasjoner
vil fortsatt stå i Afghanistan i en støtte og trenerrolle, men
omfanget av direkte kampoperasjoner vil reduseres sterkt.
Dermed oppstår det et behov for å sende mesteparten
av det militære materiellet tilbake til de enkelte landene.
Dette er en massiv oppgave som vil kreve tilgang til forbindelseslinjer både i Pakistan og NDN.
Et alternativ som utredes er en vestlig rute fra Svartehavet
og havnebyen Poti i Georgia, over Aserbajdsjan, Det
kaspiske hav, Turkmenistan og Usbekistan. I tillegg har
Russland vist seg meget samarbeidsvillig og tilbudt NATO
å bruke en flybase med jernbanetilknytning sør i landet,
noe som i det minste vil redusere selve flytiden i forhold
til å fly materiellet helt tilbake til Europa. NATO fokuserer
derfor på å inngå avtaler med landene langs NDN for militært materiell i retur.
For å gi en indikasjon på omfanget av materiell som skal
bringes tilbake har Storbritannia alene om lag elleve tusen
containere med utstyr og tre tusen pansrete kjøretøyer av
alle slag. Dersom dette er representativt for alle nasjonene,
kan tallene multipliseres med ca 15 for ISAF som helhet.
Et alternativ er å donere materiellet til Afghanistan, men
dette vil skape uovervinnelige logistiske problemer med
tanke på de forskjellige landenes ulike kjøretøyer og standarder. Retur av kjøretøy og materiell vil med andre ord
være en enorm logistikkutfordring i mange år fremover.
(Kilde: csis.org, bbc.co.uk, JDW, NMT)
Kinesisk interesse
for russisk teknologi
Ifølge russiske kilder har Kina kommet med forespørsler
om å kjøpe Jagerflyet Su-35 og luftvernsystemet S-400.
De samme russiske kildene er imidlertid ikke positive til å
etterkomme ønsket da man mistenker kineserne for kun å
være ute etter teknologien bak disse avanserte systemene.
Kina har tidligere anskaffet russisk materiell gjennom
tredjeland og produsert kopier av dette, uten å betale for
de nødvendige lisensene. Både Su-27 og Su-33, i det kinesiske flyvåpenet kjent under betegnelsene J-11 og J-15, er
åpenbare kopier av russiske modeller. De russiske kildene
antyder at kineserne bare er ute etter teknologien i Su-35,
fremfor alt flymotoren og den avanserte radaren med
navn Irbis E. Samtidig som Russland selvsagt er interessert
i å selge våpen utenlands, er det et element av internasjonal konkurranse her. Kineserne kan naturlig nok selge
kopier billigere enn russernes originaler, dersom de kan
unngå å investere i design og utvikling av systemene. Til
sist er det også snakk om den totale produksjonskapasiteten til Russland og om prioritet til leveranser til eget
forsvar. Kina kan måtte vente.
(Kilde: JDW, NMT, Wikipedia)
Taiwan og ubåter
Øystaten Taiwan har siden 1949 levd under skyggen av den
militære trusselen fra fastlandskina. Beijing har opp gjennom årene regelmessig krevd at Taiwan igjen blir en del av
Kina og truet med våpenmakt for å oppnå sine mål. USAs
støtte til Taiwan har vært avgjørende for at dette ikke har
skjedd. De seneste årene har sett en bedring i forholdene
mellom de to statene og Kina har også moderert retorikken overfor Taipei. Likevel vekker den raske moderniseringen av de kinesiske militære styrkene uro i flere land
enn Taiwan, og det foregår en generell opprustning i hele
regionen. Med dette som bakteppe aspirerer nå Taiwan til
å innfase et moderne ubåtvåpen.
Taiwan har to foreldete ubåter som kun kan benyttes til
trening, samt to mer moderne ubåter som tidligere var i
tjeneste i den nederlandske marinen. Disse ble levert med
forseglete torpedorør, men alt tyder på at disse forseglingene er brutt og at båtene er operative med torpedoer og
Harpoon missiler mot overflatemål. Ubåtene stammer
imidlertid fra tidlig 1980-tall og med kun to skrog tilgjengelig setter dette spørsmålstegn ved verdien av ubåtvåpenet. Marinen etterspør derfor en ny klasse på seks til åtte
diesel-elektriske ubåter.
Fra et taiwansk militært ståsted er dette meget fornuftig.
Marinens viktigste oppgave i en konflikt med Kina vil være
å forhindre en invasjon sjøveien. Videre vil en liten flåte
med ubåter sette et stort press på kinesiske forbindelseslinjer og i praksis kunne dele Kina i to på sjøsiden. Viktige
industriområder i det nordlige kina ville bli avskåret fra
energi og handel sørfra. Ubåtene ville også utgjøre en stor
trussel mot for eksempel det prestisjemessig og strategisk
viktige hangarskipet som nå settes i drift. Et kapabelt
ubåtvåpen vil dermed gi Taiwan meget sterke kort på hånden, og vil kunne virke avskrekkende på Beijing. Samtidig
representerer det en trussel som Kina kan føle seg tvunget
til å gjøre noe med.
Taiwan har imidlertid ikke så mange nasjoner de kan
henvende seg til. De som i dag bygger ubåter, eksempelvis
Tyskland, Frankrike eller Spania, kan motsette seg salg av
fartøy eller teknologi for å unngå å utfordre en viktig handelspartner. USA produserer som kjent ikke konvensjonelle ubåter. Det vil kreve svært mye og være forbundet med
stor risiko å selv utvikle og produsere båtene innenlands,
men det kan gjøres. Den eneste reelle kandidaten kan vise
seg å være Russland, som leverer ubåter til andre nasjoner
i Øst-Asia, herunder Vietnam. Det vil uansett ta lang tid før
et nytt ubåtvåpen er på plass i Taiwan.
(Kilde: JDW, NMT)
Ny kanonteknologi
Teorien om å benytte elektrisitet og magnetisme til å
drive et artilleriprosjektil fremover har lenge vært kjent.
En fransk oppfinner tok ut et slikt patent allerede i 1922.
Tyskland utviklet teorien i andre verdenskrig og britene
gjennomførte visse tester på sekstitallet. Den amerikanske
marinen (US Navy) har nå demonstrert en kanon som kan
sende prosjektiler av gårde med en hastighet på nær Mach
8 med en rekkevidde på over 100 nautiske mil (185 km).
Utviklingen har pågått over en del år, men det kan nå virke
som man står overfor et praktisk gjennombrudd.
Teknisk virker kanonen slik at en meget sterk elektrisk
puls setter opp et magnetfelt som trekker prosjektilet ut
med enorm hastighet. Utfordringen er å lade ut den elektriske energien riktig. Det er i de siste testene snakk om
32 Megajoule, derav navnet på kanonen (MJ-32 Railgun).
En Joule er definert til en Watt per sekund, så det er store
energimengder som må løses ut i riktig sekvens og på
meget kort tid.
I teorien skal prosjektilene skytes opp over jordens atmosfære og treffe målet med en fart på over Mach 5. I målområdet vil man få lite eller ingen varsel om at man er under
beskytning og i dag finnes det ingen motmidler. I tillegg
til den lange rekkevidden, effekten i målet og nøyaktigheten, er de logistiske og sikkerhetsmessige aspektene ved
å kunne redusere mengden av brannfarlig ammunisjon
ombord åpenbare.
Selv om kanonen nå er testet under laboratorieforhold
gjenstår det likevel mye før et operativt våpen er på plass.
Av hensyn til energitilførselen er det lite sannsynlig at
det vil kunne anvendes på annet enn større fartøyer. De
tekniske utfordringene er mange, inkludert det faktum
at energien ved hvert skudd setter selve kanonen under
et enormt trykk. Til tross for dagens stramme budsjetter,
fortsetter testene ved US Naval Surface Warfare Center i
Dahlgren i Virginia.
(Kilde: popularmechaniscs.com, US Navy)
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2
51
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
EXTREME
PERFORMANCE
FOR EXTREME
CONDITIONS
KONGSBERG -
A lEAdINg SUPPlIER OF
AdvANCEd dEFENCE SySTEMS
n
n
n
n
n
n
n
n
Kongsberg Defence & Aerospace AS
P.O.Box 1003
NO-3601 Kongsberg
Norway
Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20
E-mail: [email protected]
www.kongsberg.com
Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile
(NSM) for sea- and land targets
Tactical communication-, C4I- and homeland
security systems
NASAMS and HAWK XXI air defence systems
Underwater warfare technologies and systems
Integrated command, control and planning systems
for surface ships and submarines
Air and ground surveillance, ISTAR and mission
planning systems
PROTECTOR Remote Weapon Station
Simulation and training systems