Transcript Klikk her for nr 3 - Norsk Militært Tidskrift

STEIN HELGE KINGSRØD
SVERRE DIESEN
TERJE BRUØYGARD
side 4
side 12
side 20
Kampen om
Forsvarets
fortid
Manøverkrigføring
i det 21. århundre
Suksess i krig krever
klare og oppnåelige
politiske målsetninger
Norsk Militært Tidsskrift
RETURUKE 48
Utgitt av Oslo Militære Samfund
INTERPRESS NORGE
0 3
9
770029 202907
Årgang 182 nr. 3 2012 Kr. 63,-
NORSK MILITÆRT
TIDSSKRIFT
www.nor-miltids.com
Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold
fremme militære, militærvitenskaplige
og totalforsvarsmessige interesser og
studier.
Redaktør:
Oberstløytnant Harald Høiback
Redaksjonsmedarbeidere:
Kommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Fax: 22 42 87 87
Tlf: 23 09 57 83
Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Bergen AS
Trykk: Scanner Grafisk AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Bankgiro: 7874 05 96410
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Forskningssjef Vidar S. Andersen
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen
Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Oberstløytnant Tor Arne Berntsen
Oberstløytnant Ingvar Seland
Forskningssjef John-Mikal Størdal
Oberstløytnant Vidar Vik
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
INNHOLD
GRUNNLAGT 1830
Utgitt fra 1831
• Redaktørens spalte
s. 3
• Stein Helge Kingsrød
Kampen om Forsvarets fortid
s. 4
• Sverre Diesen
Manøverkrigføring i det 21. århundre
Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?
s.12
• Terje Bruøygard
Suksess i krig krever klare og oppnåelige
politiske målsetninger
s.20
• Informasjon til medlemmene i OMS
s. 25
• Thorvald Rud La de tre hundre kanoner dundre:
Fredrik den store av Preussen 1712 - 1786
s.30
• Terje Nilsen
Kosteffektiv logistikk og datakvalitet
s.36
• Debatt
Espen Barth Eide
Forsvarsomstilling med svært gode resultater
s.38
• NMT bøker
s. 42
• NMT notiser
• NMT notiser
s. 34
s. 45
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode
artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være
mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400
ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/
jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv.
Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter
på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på
manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere
anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten
til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff
i tidsskriftet i elektronisk form.
2
R E DA K TØ R E N S S PA LT E
Historien gjentar seg heter det, først som tragedie, deretter som farse. I det minste om vi skal tro
Marx. Nå er det neppe slik at historien stadig kommer igjen i gjenkjennelige former, men at vi kan la
oss inspirere og kanskje endog lære litt av fortiden
er jeg ganske sikker på. Dette nummeret av NMT
har derfor to artikler om historiske forhold. Den
ene trekker paralleller fra norsk forsvarspolitikk
på midten av 1800-tallet og frem til i dag. Vi kjenner oss igjen, på flere måter. Den andre markerer
300-årsjubileet for Fredrik den store.
I tillegg til de historiske artiklene finner vi Sverre
Diesens andre artikkel om manøverkrigføring i
det 21. århundre, en artikkel om suksesskriterier i
krig, og en om datakvalitetens betydning for kosteffektiv logistikk.
Forsidebildet viser infanterister anno 1855.
Kilde: Forsvarsmuseet, Oslo.
Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT?
For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler:
1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk
militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige
bøker og artikler.
1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og
anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”.
1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter.
Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT .
1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra
NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne.
Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke
Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.
Kontakt:
Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning
Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47
E-post: [email protected]
Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
3
Kampen om Forsvarets fortid
Stein Helge Kingsrød er
for tiden kompanisjef
i CBRN-kompaniet i
Ingeniørbataljonen/Brig N.
Han leverte mastergraden i
historie ved UiO i 2011.
Det hevdes at generaler, politikere og andre myndighetspersoner
er “skaphistorikere”. De har alle en oppfatning om hvordan ting
har vært. Det er utgangspunktet for hvordan de mener forholdene
bør bli i fremtiden. Også forsvarspolitikken blir til i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Hvordan var det før, tror vi, og
hvordan vil vi ha det i fremtiden? I denne artikkelen går historiker
og offiser Stein Helge Kingsrød bakover i historien for å kaste lys
over vår egen tid. Kan vi lære, eller la oss inspirere av, en sikkerhetspolitisk korsvei som er 150 år gammel?
AV STEIN HELGE KINGSRØD
Norges forsvarspolitiske og militære
ledelse har i en del år brukt mye
energi på å forklare og begrunne overgangen fra den kalde krigens invasjonsforsvar til dagens innsatsforsvar.
Å forklare en slik omfattende endring
av forsvarets innretning har nok også
vært en krevende øvelse. Til tider har
også det prinsipielle grunnlaget for
det gamle folkeforsvaret blitt forklart
som et utslag av ideologisk svermeri
fremfor strategiske vurderinger, og
dermed som irrelevant for dagens
konflikter.
I følge tidligere forsvarssjef Sverre
Diesen slo ideen om gårsdagens
folkeforsvar virkelig rot i Norge på
midten av attenhundretallet, og at
det var da like mye et produkt av
datidens nasjonalistiske strømninger, som militærstrategiske behov.
”Folkeforsvarsideen er med andre
ord sprunget ut av 1800- tallets forestillinger om nasjonalstaten og det
4
idealiserte bildet av forholdet mellom
folk og militærvesen, så vel som av
datidens økonomiske og teknologiske
randbetingelser.” i Dette har i følge
Diesen medført at en kritikk av forsvarets omstilling dermed har blitt basert
på ideologi slik den blant annet kommer til utrykk i vår nasjonalsang med
strofen ”også vi når det blir krevet, før
dets fred slår leir”, og nostalgi for tidligere tiders forsvarsmodeller, fremfor
åpenbare realistiske kjensgjerninger.
Slike påstander har bidratt til å heve
temperaturen i debatten, og det kan
derfor være på sin plass å studere
det historiske grunnlaget for Diesens
analyse nærmere.
Ved min masteroppgave i historie
ved UIO studerte jeg den fagmilitære
debatten rundt Forsvarets utforming
nettopp i den perioden Diesen refererer til.ii Jeg vil imidlertid hevde at det
først og fremst var en bevisst norsk
politikk som var begrunnelsen for
det forsvaret vi fikk i andre halvdel
av 1800- tallet, og ikke følelsesladet
ideologisk tankegods.
Norge sto den gang ovenfor noen
viktige veivalg med tanke på hvordan
landet skulle innrette sine væpnede
styrker. Mange høyere offiserer hadde
uttrykt et savn etter en helhetlig norsk
forsvarsplan i de første tiårene etter
1814. Et viktig spørsmål som for så
vidt hadde blitt fastsatt allerede på
Eidsvoll var prinsippet om allmenn
verneplikt, men regler for hvordan
dette prinsippet i praksis skulle ivaretas hadde vært fraværende. Hvilken
vernepliktslovgivning Norge skulle ha
ville nemlig i første rekke være et produkt av hvilken type forsvar denne
ordningen skulle bemanne. Og siden
den helhetlige forsvarsplanen altså
var fraværende, gav vernepliktsspørsmålet dermed støtet til en bredere
debatt om hvordan Forsvaret prinsipielt skulle utformes.
Unionsforholdet til Sverige gav to
valgmuligheter for forsvarsutformingen. Norge kunne enten satse på et
fullstendig nasjonalt forsvar på egen
hånd, eller se Forsvaret som en del
av et fellesforsvar for den skandinaviske halvøy. Disse spørsmålene ble
brakt på banen i løpet av 1850- tallet
både i forbindelse med vernepliktsloven, og ved en rekke svenske initiativ
som tok sikte på å samordne deler av
unionens forsvarskrefter til et felles
unionsforsvar.
I retorikken sto skandinavismen sterkt på 1800-tallet, men hvor langt strakk godviljen
seg egentlig? Og var det noe man kunne basere landets forsvar på?
Det tør være kjent for de fleste at
Norge til slutt valgte et eget nasjonalt invasjonsforsvar, og dermed
avviste tanken om et fellesforsvar
med Sverige. I denne artikkelen vil
jeg derfor kaste lys over det andre
alternativet som ble diskutert, men
forkastet. Ideen om et relativt lite
innsatsforsvar dimensjonert for mer
aktiv bruk enn et tradisjonelt invasjonsforsvar er nemlig ikke av ny dato.
Ei heller tanken om et forsvarssam-
arbeid mellom flere stater, der ikke
alle statene trenger å holde seg med
de samme kostbare kapasitetene. Et
slikt forsvarskonsept, med elementer
både av et innsatsforsvar, og såkalt
”smart defence”, ble altså lansert på
1850- tallet, men forkastet i tiårene
som fulgte. I denne artikkelen vil jeg
belyse dette alternativet, hvorfor det
oppsto, hva det inneholdt, og deretter
drøfte årsakene til at dette alternativet ikke ble valgt.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
5
Dette er neppe en helt naturtro fremstilling av soldatenes hjemkomst, men
ser man godt etter finner man også det
norske flagget som en del av festens bakgrunn. Bildet Soldaternes hjemkomst til
København 1849, ble malt av Otto Bache
(1839–1927) i 1894.
for et oppgjør med arvefienden glapp
i den omgangen.
Innsatsforsvar og
”smart defence”
Norges sikkerhetspolitiske
stilling ved midten av
attenhundretallet.
Perioden 1848 til 1871 var en turbulent periode i Europa. Folkenes
selvbestemmelsesrett var hovedstridsspørsmålet, og det urolige året
1848 blir ofte omtalt som nasjonenes
fødsel. Denne strømningen hadde
også en nordisk variant i den såkalte
skandinavismen. Her het det at ved
en forbrødring mellom både nordmenn, svensker og dansker kunne
man oppnå en større styrke, enn landene hver for seg var i stand til ikke
minst gjennom en samordning av
Skandinavias militære makt.
Det var den tyske nasjonalismen,
og kravet om samling av alle tysktalende folk i en nasjonalstat, som
først og fremst involverte de skandinaviske landene i periodens uroligheter. I 1848 ble det reist et krav
fra de tysktalende innbyggerne i hertugdømmene Schleswig og Holstein
om å bli løsrevet fra deres underleggelsesforhold til den danske kongen. Da de tyske separatistene gikk
til krig mot Danmark med støtte fra
preussiske tropper, henvendte danskekongen seg da til den norsk- svenske kong Oscar I for støtte. Kongen
var i utgangspunktet avvisende, men
6
ved den senere våpenhvilen i 1849
var en del av avtalepunktene at den
norsk- svenske kontingenten skulle
stille som fredsbevarende styrker for å
overvåke våpenhvilen. Imidlertid var
det fra fagmilitært hold lite entusiasme å spore fra disse operasjonene, og
de høyere offiserene var sterkt tvilende til om de skandinaviske styrkene
kunne måle seg med de tilsvarende
styrkene hvis det skulle komme til
aktiv strid. Denne typen ekspedisjoner var de norsk/svenske styrkene
verken trent eller utrustet for.iii
Det var likevel Sveriges gamle
arvefiende Russland, med dens autokratiske og etter forholdene barbariske styresett, som sto i første rekke
som hovedfienden. Mange svensker,
ikke minst kongen, næret revansjistiske tanker om å gjenerobre det
tapte Finland, og med utbruddet av
Krimkrigen i 1853 bød det seg kanskje
en mulighet for å ta et oppgjør med
arvefienden. Novembertraktaten som
ble undertegnet i 1854, og som var
en de facto allianse mellom Norge/
Sverige og Storbritannia og Frankrike,
og et brudd med Carl Johans nøytralitetspolitikk fra 1812, skulle bare
være første skritt på veien mot full
norsk- svensk deltagelse i Krimkrigen.
Imidlertid kom fredsslutningen mellom Russland og vestmaktene kong
Oscar i forkjøpet slik at muligheten
De negative erfaringene fra deployeringen til Schleswig kunne man
forholde seg til på prinsipielt to
måter. En måte var å betrakte denne
operasjonen som et unntakstilfelle
hovedsakelig initiert av en overivrig
monark med litt for vide fullmakter,
men som ikke skulle gjenta seg, og
at en angrepskrig mot Russland var
noe man absolutt ikke burde innlate
seg på, selv som en del av en allianse. Kongen fikk for øvrig mye kritikk
for sin egenrådige utenrikspolitikk i
denne perioden. Forsvarskreftenes
manglende evne til slik innsats var
dermed ikke noe som var så bekymringsfullt, da unionens norske og
svenske regjeringer i fremtiden skulle
sørge for at tilsvarende kongelig aktivisme ikke fikk gjenta seg. Den andre
måten innebar å gå inn for en endret
utenrikspolitikk i tråd med den kongen hadde skissert, og dermed ta konsekvensen av manglene, og iverksette
en endring av militærmakten fra et
invasjonsforsvar til et innsatsforsvar.
En av eksponentene for et norsk
innsatsforsvar var den unge ingeniørkaptein og senere generalløytnant
Johan Georg Ræder. Ræder hadde ved
flere artikler utmerket seg som en
aktiv militær skribent, der han ivret
for reformer og modernisering av
Forsvaret. I 1853 tok han opp spørsmålet om forsvarskonseptet i sin helhet, og i grensesnittet til det politiske
nivået.iv Bakgrunnen for den artikkelen var den pågående debatten om
“Motsatsen til denne “profesjonelle” soldaten var den
tradisjonelle militssoldaten, hvis dyder og egenskaper
ikke lenger holdt mål i fremtidens konflikter.”
vernepliktslovgivningen. Spørsmålet
var om forsvaret skulle baseres på et
folkeoppbud der kjernen ville være
en relativ tallrik landmilits, eller
en mindre tallrik, men dog bedre
utdannet og utstyrt linjehær. Et viktig premiss som Ræder la til grunn
for sin argumentasjon vil nok mange
av dagens lesere kjenne seg igjen i.
Dette premisset la nemlig til grunn
”At Landmilitairetatens Budget ikke
paaregnes væsentlig overskredet i
et Forslag, som gjør noget Krav paa
Udsigt til at fremskynde en endelig
Ordning af vort Forsvarsvæsen, er en
absolut Nødvendighed.” Eller som vi
kanskje ville sagt i dag: Skal det være
noe håp om å få en foreslått struktur
vedtatt, må den la seg finansiere innefor gjeldende budsjettrammer.
Dermed måtte det prioriteres, og
Ræders prioritet var klar; utformingen av hæren burde være ”gjennomtrængt af den Sandhed, at en mindre,
men vel organiseret og vaabenøvet
Hær udretter mer, end en større, der
mangler Vaabendygtighed…” Han
mente bestemt at det ikke kunne
reduseres på kvaliteten til de væpnede styrkene. Her kom erfaringene fra
operasjonen i Schleswig inn med full
tyngde. Ledelsen i den norsk- svenske
kontingenten hadde uttrykt bekymring for den stridsmessige kvaliteten
på styrkene i forhold til de presussiske
troppene, og så ikke lyst på en eventuell direkte involvering i konflikten.
Kontingentledelsen og svært mange
av den militære elitens svar på denne
problemstillingen var ikke å involvere
seg i slike ekspedisjoner i fremtiden.
Men for Ræder var det nettopp slike
operasjoner hæren måtte dimensjoneres for.
Som begrunnelse for den kvalitetshevningen av de norske soldatene
finner vi en argumentasjon som virker kjent også fra våre dager:
thi Maalet (for bruken av militærmakt) var blevet et andet, det at
lide, kjæmpe og døe, fjernt fra egne
Dale, Slægt og Venner for en Sag,
som den simpleste Soldat i de fleste Tilfælde vil betragte for sig uvedkommende. Den Kraft Soldaten og
Armeen hidtil havde øst af, nemlig
den der ligger i at kjæmpe paa egen
Grund, oplivet af Landsmænds
og alle Kjæres Opmuntringer, for
at drive en indtrængende fiende
som man fra barnsben av hatet
av hjertet, ut av landet, svikter nå
og måtte erstattes ved en mektigere og mer stadig påregnelig,
nemlig ved tilvant Pligtfølelse
og opammet Æresfølelse, ved at
Liniearmeen gjordes til en militair
Familie, hvor de ridderlige Dyder,
Vaabenferdighed, Lydighed mod
Loven og Overordnede, Troskab,
Hengivenhed og Orden opelskes
og fremfor alt holdes i Ære.
Motsatsen til denne ”profesjonelle” soldaten var den tradisjonelle
militssoldaten, hvis dyder og egenskaper ikke lenger holdt mål i fremtidens konflikter. Ja, spørsmålet var om
de noen gang hadde holdt tilstrekkelig
mål. Ræder stiller seg tvilende, og
brukte den litt tafatte norske innsatsen i 1814 da den norske hær gikk i
oppløsning, som eksempel:
Hva der hendte er charakteristisk
for Militssoldaten. Naar denne
ikke finder Krigen ført efter sit
Hoved eller, naar hans egne pri-
vate Affairer lide for meget ved
hans præsterende Militairtjeneste,
bliver han misfornøiet og benytter snart den første og den bedste
Leilighed til at gaae hjem; han
erkjender ikke som Liniesoldaten
Fahnen som sit egentlige Hjem.
Bruken av innsatsforsvaret –
out of area, or out of business
Ræder vektla nødvendigheten av et
felles unionelt forsvarssamarbeid for
å kunne få etablert et sterkt nok forsvar. En slik påstand var ikke veldig kontroversiell. Det var en utbredt
holdning blant Norges embetsmenn,
også de militære, at et forsvarssamarbeid med Sverige ville gi mer vernekraft pr. investert spesidaler, og gi
både Sverige og Norge større sikkerhet. Ræder hadde imidlertid videre
ambisjoner med et slikt samarbeid.
Et utbredt forsvarssamarbeid kunne
nemlig gi unionene større påvirkningsmulighet i den internasjonale
stormaktspolitikken.
Ved en artikkel i NMT i 1859 redegjorde han for denne sikkerhetspolitiske målsetningen.v Inngåelsen av
Novembertraktaten representerte for
Ræder et vendepunkt i unionens sikkerhetspolitikk: ”Traktaten af 21de
November 1855 antyder fuldstændig de forende Rigers politiske
Stilling. De ere kaldede til at udgjøre
Civilisationens og den europæiske
Selvstændigheds Forpost i Norden.”
De skandinaviske riker burde gjøre
seg i stand til å føre krigen utenfor
egne grenser og ikke kun innrette
seg defensivt, for dermed kun å gå i
strid på det stedet og det tidspunktet
fienden valgte, og som nødvendigvis
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
7
“I likhet med dagens retorikk henviste også Ræder til
de ufravikelige kvalitetskravene til styrker som skulle
delta i samtidens konflikter.”
Ethvert organisasjonsforslag måtte
derfor kunne gjennomføres innenfor
eksisterende budsjettrammer om det
skulle være noe håp om å få det realisert. Oppbygging av slike kapasiteter
var derfor betinget av et overnasjonalt
forsvarssamarbeid. Skulle de skandinaviske landene holde mariner av en
relevant styrke:
forekommer (det) mig, at være en
tvingende materiell Nødvendighed
for de 3 skandinaviske Riger at
søge i Forening at opnaa, hva de
hvert for sig ikke længere ere i
stand til…. Den norske Sømands
plads er utvilsomt, der, hvor
Brødre og Allierede er Side om
Side med dem, paa det aabne Hav
at bekjæmpe Fienden; men derfor fordres Søfartøier af Nutidens
Størrelse og Kraft, Skibe, der have
lige, om ikke større Effekt end de,
Fienden møder med.
Johan Georg Ræder (1814-1898) var ikke
bare offiser, men ingeniør og politiker.
Han var vararepresentant til Stortinget og
hadde sete i Christiania bystyre.
kunne bli ugunstig for de skandinaviske rikene. Midlene for å få til dette
var et innsatsforsvar, det vil si en havgående orlogsflåte og en linjearmé.
Ræder var på det rene med at bruk
av militærmakt utenfor Norges grenser ikke nødvendigvis førte til den
samme entusiasme som et invasjonsforsvar ville gjøre, og dermed ikke
anspore til økte forsvarsbevilgninger.
8
Dermed burde vi satse på samme
type materiell som Sverige og våre
allierte, dvs linjeskip, da vi ”ved at
ikke antage samme Princip, udsætte
os for at komme til at intage en aldeles upassende og underordnet Stilling
i Forbundsflaaden.”
Det passet seg ikke for en stolt sjøfartsnasjon og bli henvist til konvoitjeneste og underordnede oppdrag,
når Sverige og allierte ”overlodes
Kampens Hæder og Farer paa det
aabne Hav.” Ved å sette opp en havgående marine sammen med Sverige,
og kanskje også Danmark, kunne
man regne med fortsatt å dominere
i Østersjøen, i alle fall ved en allianse med Storbritannia og Frankrike.
Inngangsbilletten til de forente riker
for å kunne regnes som en av de
vestlig allierte i en fremtidig konflikt
mellom Russland og vestmaktene, var
evnen til å delta med bidrag i konflikten, men ”[h]vis de derimod henfalde
til smaalig Tvist, feig Frygt og utilgivelig Likegyldighed, skulle de i sin
Svaghed forgjeves anraabe fremmed
Beskyttelse”. Og dermed heller ikke
tilstrekkelig innflytelse til å fremme
unionens interesser.
Et forsvarspolitisk deja vu.
I likhet med dagens retorikk henviste
også Ræder til de ufravikelige kvalitetskravene til styrker som skulle delta
i samtidens konflikter. Forholdet mellom kvalitet og kvantitet kunne ikke
være gjenstand for politiske vurderinger, men var et rent fagmilitært
spørsmål. Bevilgningene til Forsvaret
derimot, lot han helt og holdent være
opptil politikerne å avgjøre. Størrelsen
på Forsvaret kunne derfor ikke bli et
resultat av den foreliggende trusselen
mot landets utenrikspolitiske interesser slik den ble vurdert gjennom dialog mellom landets øverste militære
og politiske ledelse. Størrelsen kunne
derimot bare bestemmes av hvor
mange soldater som kunne utdannes (og fartøy som kunne anskaffes)
med den kvaliteten som var påkrevet
fra et fagmilitært synspunkt, for den
sum penger politikerne var villige til
å bevilge.
Det er her tydelige paralleller mellom argumentasjonen fra 1850- tallet
og til i dag. Forsvarspolitikken var
i Norge under den kalde krigen et
avveiningsspørsmål mellom kvalitet
og kvantitet, men i argumentasjonen
for et innsatsforsvar blir disse to stør-
“De kongelige drømmer om å spille i den øverste
maktpolitiske ligaen ble vurdert å bryte med vedtatt og
hevdvunnen utenrikspolitikk for småstatene Norge og
Sverige.”
relsene vurdert isolert fra hverandre.
Det blir her et militærfaglig spørsmål
å definere kvalitetskravet på avdelingene/kapasitetene for at de skal være
relevante i moderne operasjoner. Den
politiske oppgaven blir å sørge for tilstrekkelige antall med slike relevante
avdelinger/kapasiteter. Jo flere relevante kapasiteter, jo mer deltagelse,
jo mer innflytelse og påvirkningskraft,
jo mer sikkerhet for Norge. Politikerne
har dermed liten innflytelse på hvor
god kvalitet det skal være på styrkene,
mens de militære på sin side ikke
har noe de skulle ha sagt i forhold til
hvor stort forsvaret skal være. For en
småstat som Norge er det ikke sikkert en slik tankegang gir det beste og
mest helhetlige forsvaret pr. bevilgede
krone.
Innsatsforsvaret
skrinlegges – foreløpig.
Hvorfor fikk tanken om innsatsforsvar og overnasjonalt forsvarssamarbeid gjennomslag på 1850 og 60- tallet? Blant den ledende norske embetseliten var det en utbredt enighet om
at unionen var strategisk fordelaktig,
og det virket fornuftig med et mer
utbredt samarbeid både for materiellanskaffelser, felles kapasitetsbygging
og operativt planverk. Likevel la ikke
forsvarskommisjonene frem innstili
ii
iit
iv
v
linger som tok til orde for virkelig
omfattende samordningstiltak. De
forsiktige forslagene på tilnærming
ble sågar torpedert i Stortinget.
Svaret er kanskje å finne på politisk
nivå. Den norske embetseliten var
lite innstilt på å bevilge mer penger
til forsvar enn strengt nødvendig. Et
unionelt fellesforsvar fremsto i denne
sammenhengen som mer kosteffektivt, og dermed var det å foretrekke.
Likevel var de skeptiske til en utenrikspolitikk der et innsatsforsvar var
en nødvendighet. Forebyggende krigføring i fremmed land hadde liten
appell. For Stortinget var imidlertid
frykten for en sammensmelting med
Sverige større en den potensielle trusselen fra Russland, og alle unionelle
samordningstiltak ble ofte blokkert
på prinsipielt grunnlag. Etter hvert
som Stortinget fikk kontrollen med
forsvarspolitikken ble sågar en unionell militærstrategisk samordning
direkte kontraproduktivt i forhold
til Venstres politikk ovenfor Sverige,
selv om den var strategisk fordelaktig
ovenfor Russland og Preussen. Partiet
Venstre sitt politiske program med en
nasjonaliseringsprosess som til slutt
førte fremt til unionsoppløsningen i
1905, startet med nasjonal forankring
av de militære styrkene.
På 1800- tallet hadde ikke Norge
en utenrikspolitikk som skulle tilsi
et innsatsforsvar. Norge skulle ikke
delta i stormaktens maktpolitikk med
innsatsklare kapasiteter. Norges forsvar skulle derimot markere norsk
suverenitet på norsk territorium, og
dermed var det nødvendig med en
viss kvantitet. Så fikk det heller ikke
hjelpe at kvaliteten på styrkene ikke
var god nok til raskt å kunne settes
inn i strid på fremmed jord. De norsksvenske operasjonene i Schleswig og
de kongelige drømmer om å spille i
den øverste maktpolitiske ligaen ble
vurdert å bryte med vedtatt og hevdvunnen utenrikspolitikk for småstatene Norge og Sverige. Derfor førte
ikke de operative manglene til omfattende transformasjoner av de militære styrker.
Et norsk- svensk samarbeid om å
bygge ut kostbare kapasiteter i felleskap var derimot god bedriftsøkonomisk politikk. Denne tanken hadde
flere tilhengere, spesielt fra begge
lands embetseliter. Problemet var
bare at det mot slutten av århundret ikke lenger var noen felleskap
å forsvare. Det spørs i hvilken grad
et fellesforsvar ville vært til nytte for
Norges politikk i konsulatsaken og
ved den senere unionsoppløsningen.
Sverre Diesen, ”Debatten om forsvarets fortid – og fremtid”. NMT nr. 4 2011.
Stein Helge Kingsrød, ”Mænd af Faget”, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2011. urn.nb.no/URN:NBN:no-30150
Mats Hellstenius, Kriget som inte blev av, Doktoravhandling, Universitetet i Lund.
Ræder, Georg. ”Om Norges væbnede Landmagt.” NMT 16.bind (2. Rekke, 7. Bind), 1853.
Ræder, Georg. ”Bidrag til at fremskynde en tidsmæssig Ordning af Norges Forsvarsværker.” NMT bind 22, 1859.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
9
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
Storbyens elektriker
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
* Tele-Data-Fiber
* Elektro
* Internkontroll
elsjekk-termografering
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no | [email protected] | 22 90 92 50
10
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
LEVERANDØRER
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
BYG
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
ENT
Mangeårig
WWW
bedriftssystemer.no
ww
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 -
Vinghøg AS, P.O
3106 Tønsberg
marketing@vin
NORSK FLYTTEFORBUND
CCD Cameras
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
Mounts
Rang
www.janus.no
www.janus.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
Tillit i
11
Manøverkrigføring
i det 21. århundre
Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?
General (p) Sverre Diesen
er tidligere forsvarssjef og
nå knyttet til Forsvarets
forskningsinstitutt.
Denne artikkelen følger
opp artikkelen som sto i
NMT nr. 2 2012.
Foto: Forsvaret/
Torbjørn Kjosvold
I foregående artikkel, som sto i NMT nr. 2, 2012, pekte Sverre
Diesen på hvordan ny teknologi, i kombinasjon med fremsynthet
og dristighet, kan kaste rundt på tradisjonelle operasjonsmåter. I
denne artikkelen ser Diesen nærmere på hvordan dette kan foregå
i vårt eget land. Den største utfordringen synes å være, som vanlig, ikke å få de nye tankene inn, men å få de gamle ut.
AV SVERRE DIESEN
Andre artikkel: Nettverks- og ISTAR-konseptets
spesielle relevans for norsk forsvar
I første artikkel ble det gjort rede
for hvorfor og hvordan informasjonsteknologien og det nettverksbaserte
forsvaret ikke bare vil føre til en effektivisering av dagens operative konsepter og forsvarsstrukturer. På linje
med tilsvarende teknologiske gjennombrudd tidligere i historien har
informasjonsteknologien potensial til
å endre militære organisasjoner og
operasjonskonsepter grunnleggende,
slik bensinmotoren i forrige århundre
utløste motorisering og mekanisering. Det betyr at dersom manøverteoriens tidløse erfaringslover skal realiseres ut fra vår tids forutsetninger,
innebærer det slutten på mekaniserte
styrkers dominans på landstridsfeltet.
I stedet vil morgendagens manøveravdelinger være enheter med ISTARkapasitet av alle forsvarsgrener, der
bekjempelsesevnen ikke sitter i enhetens egne plattformer og våpen, men
12
i dens evne til å lede avstandslevert,
presisjonsstyrt ild.
I denne andre artikkelen skal et
slikt konsepts spesielle relevans for
dagens norske forsvar drøftes. I den
forbindelse er det nødvendig å begynne med et tilbakeblikk på hvordan
vi på 1990-tallet tolket manøverteorien og omsatte den i forsvaret av
Nord-Norge. Hensikten med det er
å anskueliggjøre at en realisering av
teoriens ideal ikke bare avhenger av
en riktig utnyttelse av teknologiens
muligheter generelt. Det kan også
forutsette tilpasning til spesifikke
sikkerhetspolitiske forhold, eller til
geografiske og andre randbetingelser
i operasjonsområdet. Da sikter jeg
til Divisjon 2000-konseptet, som helt
inn på 2000-tallet ble det konkrete og
synlige uttrykk for manøverteoriens
innflytelse på tankegangen i Hæren.
Alt forsvarsmateriell havner på et eller annet tidspunkt på museum, i beste fall. Spørsmålet er om det skjer tidsnok.
(Foto: Heidi Martin).
Sammenhengen mellom
manøverkonsept og andre
faktorer
Utgangspunktet for dette konseptet
var den kalde krigens trusselvurdering, der Nord-Norge ble utsatt for et
angrep med ambisjon om å besette
norsk område ned til Vestfjorden. I et
slikt scenario ble Finnmark ansett som
uegnet for avgjørende forsvarsstrid,
og derfor planlagt oppgitt for andre
formål enn forsinkende og forstyrrende operasjoner av begrenset omfang.
Det egentlige hovedforsvarsområde
var det sterke lende i Troms, mellom Lyngenfjorden og Ofotfjorden.
Fortifikasjonene i FRØY-linjen skulle
tvinge angriperen til utgruppering fra
marsjformasjon og påføre ham tap av
så vel tid som personell og materiell,
før han trengte inn i selve kjerneområdet fra Balsfjordeidet og sydover. Her
skulle divisjonens ene mekaniserte
brigade, Brigade 6, sinke ham langs
de få hurtige fremrykningsaksene,
mens de to beltevognoppsatte brigadene, Brigade Nord og 5, manøvrerte
mot hans rygg og flanker gjennom de
vidstrakte fjellområdene til side for
veiaksene. Brig 6 skulle således forme
operasjonsområdet ved kontrollert å
oppgi lende langs de hurtige aksene,
og dermed skape et manøverrom for
beltevognbrigadene i de fjellområdene som utgjorde angriperens flanker
og rygg etter hvert som han rykket
frem. Fra disse områdene, utilgjengelige for tyngre, mekaniserte avdelinger, skulle beltevognavdelingene rette
angrep mot angriperens forsyningsog støtteavdelinger, kommandoplasser etc.
Det interessante poeng ved dette
konseptet er med andre ord at divisjonens egentlige knyttneve ikke
som man intuitivt skulle tro var den
mekaniserte brigaden, men derimot
de to beltevognoppsatte brigadene.
Det ble mulig ved en original utnyttelse av teoriens grunntanke – nemlig at tilgangen til dypet av fiendens
gruppering ikke skjer ved gjennombrudd og inntrengning, men ved
å oppgi eget terreng og la fienden
trenge frem langs noen få hurtige
akser. Svakheten ved konseptet var
imidlertid at beltevognbrigadene
aldri ble utstyrt med den type tung
ildkraft som ville gitt dem tellende
effekt på dypet. Da måtte infanteribataljonenes geværkompanier med sine
håndvåpen vært erstattet av mindre,
men tyngre oppsatte kompanier med
bombekastere og langtrekkende panservern, som kunne bekjempet mål
langs aksene uten selv å måtte ta
seg ned fra det høytliggende terrenget i flankene. Dertil kom selvsagt at
da Hæren på 90-tallet – etter 40 års
virksomhet i Troms – kom frem til
et gjennomtenkt taktisk konsept, var
det for sent både sikkerhetspolitisk og
økonomisk. Sikkerhetspolitisk fordi
Sovjetunionen allerede var borte, og
dermed hele konseptets forutsetning
om en invasjon ned til Vestfjorden.
Økonomisk fordi materiell til en divisjon med tre brigader ikke lenger lot
seg gjenanskaffe innenfor rammen av
noe tenkelig budsjett.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
13
“Sammenlignet med situasjonen under den kalde
krigen har med andre ord problemet skiftet ikke
bare skala, men karakter.”
Dette eksemplet fra vårt eget land
og vår egen tid er ment å illustrere
en fundamental side ved konseptuell
utvikling av militære organisasjoner,
nemlig den nødvendige koblingen
til andre faktorer enn bare teknologi. Historisk har revolusjonerende
nytenkning ikke vært en ren teoretisk
øvelse der teknologiens potensial for
endring av organisasjon og doktrine
er blitt utviklet i isolasjon. Det har
skjedd i en politisk og strategisk kontekst, der katalysatoren for å få det
til har vært behovet for å løse et reelt
problem – å overvinne en identifisert
fiende under bestemte geografiske og
andre ytre betingelser.1 Det eksemplet
vi omtalte i forrige artikkel, det tyske
Blitzkrieg-konseptet fra 1930-tallet,
var således tenkt ut som et svar på
hvordan Tyskland hurtig kunne beseire vestmaktene i en ny krig, før deres
materielle og ressursmessige overlegenhet ble avgjørende slik den ble
under Første verdenskrig. Tilsvarende
ble den amerikanske hærens AirLand
Battle doktrine på 1980-tallet ikke
utviklet ensidig som en konsekvens
av det teknologisk mulige – men som
svar på hvordan tallmessig overlegne
sovjetiske styrker kunne stanses i en
eventuell ny krig i Europa. Og, som
vist, Divisjon 2000 hadde neppe sett
dagens lys om det ikke hadde vært for
den invasjonstrusselen vi sto overfor i
Nord-Norge under den kalde krigen.
På samme måte skal nå det generelle
argument for hvordan informasjonsteknologien muliggjør radikalt andre
konseptuelle løsninger underbygges ved et tilsvarende resonnement.
Nemlig hvordan et ISTAR-basert
operativt konsept kan løse de utfordringene Norge i dagens situasjon
står overfor i nordområdene bedre
14
enn restene av et delvis mekanisert
invasjonsforsvar vil kunne gjøre. Vi
snakker med andre ord om å innfri
ikke bare den teknologiske betingelse
for et annet operasjonskonsept, men
også den kontekstuelle.
Forsvarets utfordringer i dag
Tar vi utgangspunkt i de scenariene
som ligger til grunn for dagens forsvarsplanlegning, baserer de seg på
at en annen stat kan komme til å
bruke militærmakt overfor Norge og
norske interesser, men da i langt mer
begrenset omfang enn under den
kalde krigen. Formålet vil ikke være
å erobre store deler av Nord-Norge
som del av en større europeisk krig,
men å tvinge den norske regjering
til å endre sin politikk på bestemte
områder eller bøye seg for konkrete
krav. Det dreier seg med andre ord
om militærmakt som instrument for
tvangsdiplomati i en regional konflikt, og ikke om nasjonens eksistens
eller permanent avståelse av store
landområder. Spesielt vil det i en slik
situasjon være viktig for angriperen å
gjennomføre operasjonen før NATO
– eller i det minste noen av våre viktigste allierte – kan beslutte å intervenere, fordi det ikke lenger vil være
balanse mellom gevinst og risiko hvis
alliansen blir trukket inn. I dag er det
neppe noe bilateralt stridsspørsmål
mellom Norge og andre stater i regionen som er så viktig at vedkommende
stat er innstilt på å risikere krig med
NATO og USA for å få det som den vil.
Prøver vi å operasjonalisere et slikt
strategisk overfallsscenario ender vi
derfor opp med en trussel som ligger innenfor relativt snevre grenser
med hensyn til både maktbrukens
varighet, geografiske omfang og styrkenivå. Til gjengjeld kan intensiteten
være høy så lenge aksjonen pågår,
nettopp fordi de militære mål og dermed den politiske hensikt må oppnås
raskt. Av samme årsak vil det være
avgjørende for angriperen å redusere den strategiske varslingstiden
til timer eller høyst døgn. Det norske forsvarets strategiske utfordring
er følgelig å stille opp den høyest
mulige nasjonale terskel mot et slikt
scenario, og kunne holde konflikten
«varm» lenge nok til at våre allierte
rekker å fatte de nødvendige vedtak.
Merk at en meget vesentlig forskjell
på dagens scenarier og det gamle
invasjonsscenariet ligger nettopp her:
Forskjellen på et invasjonsscenario
– hvor angriperen må ta alliansens
inngripen for gitt allerede i utgangspunktet – og et strategisk overfall, er
at overfallet hviler på forutsetningen
om at slik inngripen ikke er selvsagt
og må unngås. Det betyr at mens det
kritiske tidsvindu i invasjonsscenariet
er tiden fra D-dag til forsterkninger
kan ankomme, er det for det strategiske overfall tiden fra D-dag (eller
H-timen) til NATO kan fatte politisk
beslutning om å intervenere. Her har
ikke angriperen råd til å regne feil,
etter som konsekvensen av NATOinngripen er at han får valget mellom
tre muligheter, hvor alle representerer
enten et avgjørende politisk tilbakeslag eller et direkte nederlag. Da må
han velge om han vil trappe opp og
risikere en storkrig, trekke seg ut uten
å ha oppnådd noe eller opprettholde
nærværet med eksisterende styrke og
bli forutsigbart slått eller kastet ut av
en overlegen motstander.
Hvor skal vi bruke en bataljon innenfor dette området?
Og hva tyder på at den i det hele tatt kommer frem i tide?
(Kilde: Finnmark fylkeskommune).
Når vi skal sette sammen den forsvarsstrukturen som i forhold til en
slik trussel representerer den mest
kost-effektive bruk av ressursene, ser
vi likevel at dette ikke er noen triviell utfordring. Selv med et betydelig større forsvarsbudsjett vil vi ikke
kunne endre det faktum at det er
et fullstendig umulig forhold mellom
den varslingstid vi kan basere oss
på, utstrekningen på de geografiske
områder som skal dekkes og størrelsen på den styrkestrukturen vi har til
rådighet. Tar vi i betraktning at bare
Finnmark fylke er et areal på størrelse
med Danmark, og at også områder
utenfor fastlands-Norge kan tenkes
som mål i en slik operasjon, blir det
tilnærmet umulig å heve terskelen
og redusere angriperens handlefrihet
ved å gruppere de fåtallige hærstyrkene vi råder over til forhåndsplanlagte
steder. Det finnes heller ingen sentral
posisjon hvorfra en samlet, mekanisert styrke tilstrekkelig raskt vil kunne
settes inn mot et hvilket som helst
punkt innenfor hele dette området,
med dets meget begrensede veinett.
Gitt at et stort antall mål og operasjonstyper – flyangrep, missilangrep,
spesialstyrkeoperasjoner, raid med
sjø- eller luftlandsatte styrker etc – vil
kunne tjene angriperens politiske formål, er problemet i realiteten snudd
på hodet siden Divisjon 2000-konseptets dager. Da hadde vi relativt god
tid for å utgruppere en langt større
styrke i et vesentlig mindre, forhåndsbestemt nøkkelområde – et område
som også var sammenfallende med
divisjonens øvings- og oppsettingsområde. Nå er problemet å skulle
reagere på en brøkdel av tiden med
en brøkdel av styrken for å forflytte
seg en mange ganger så lang avstand
til et punkt innenfor et mange ganger
så stort område. Sammenlignet med
situasjonen under den kalde krigen
har med andre ord problemet skiftet
ikke bare skala, men karakter. På operasjonelt nivå er kjernen i dagens norske forsvarsproblem et annet og langt
mer ugunstig forhold mellom tid, rom
og styrker til rådighet. Legger vi denne
radikalt forskjellige forutsetningen for
det spesifikt norske forsvarsproblem
oppå den universelle endring som
følger av teknologiutviklingen, må
det derfor være grunnlag for følgende
påstand: Sannsynligheten for at svaret
på den sikkerhetspolitiske utfordring
i dag er en nedskalert versjon av det
gamle invasjonsforsvaret, basert på
et tradisjonelt mekanisert operasjonskonsept, er tilnærmet lik null. Skal
man tenke seg en løsning tilpasset vår
tids trussel må den rimeligvis bygge
på en annerledes tankegang, og dermed betjene seg av en annerledes
organisasjon.
ISTAR-konseptet
Et godt utgangspunkt for å analysere seg frem til et slikt annerledes
konsept vil være å gå tilbake til det
operasjonelle problemets kjerne, som
var det ugunstige forhold mellom tid,
rom og styrker til rådighet. Formulert
på en annen måte er det norske forsvarsproblem at vi skal kunne håndtere en sikkerhetspolitisk krise eller
konflikt med meget beskjedne styrker
til rådighet – vi skal skape strategisk
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
15
“Vi er med andre ord kritisk avhengige av å kunne
kraftsamle ilden på kort varsel til det punkt innenfor
et enormt område som angriperen velger.”
Kampfly flyr åpenbart i luften, men er det en “luftkapasitet”?
effekt med taktiske ressurser. Intuitivt
vil det da være slik at den eneste
måten vi kan kompensere for dette
misforholdet på er å prioritere systemer karakterisert ved høy hastighet,
lang rekkevidde og evne til avstandslevert presisjonsild. Vi er med andre
ord kritisk avhengige av å kunne
kraftsamle ilden på kort varsel til det
punkt innenfor et enormt område
som angriperen velger. For alle praktiske formål snakker vi da om multirolle kampfly og sjø- eller landbaserte
taktiske missiler, der våpenvirkningen raskt kan forlegges over store
avstander basert på informasjon fra
et system av distribuerte sensorer. I
tillegg bør balanseringen av kapabiliteter på tvers av forsvarsgrenene også
16
ta høyde for en viss evne til krigføring
i de ikke-fysiske domener, dvs i det
elektromagnetiske spektrum og det
computergenererte eller digitale rom.
Hvilket ikke er noe annet enn det vi
allerede har presentert som konsekvensen av den universelle teknologiutvikling: Et operasjonskonsept
der ISTAR-enhetene er de egentlige
manøveravdelinger, og der den øvrige
struktur er bygget opp for å komplettere og understøtte dem.
Det faktum at ISTAR-enhetene
er lette og har sin taktiske mobilitet
basert på lette kjøretøyer eller andre
plattformer bidrar i tillegg til at de
er langt mer strategisk mobile enn
mekaniserte enheter. Det betyr at de
i en krise med kort varslingstid langt
raskere kan flyttes fra garnisoner i
Troms til aktuelle innsettingspunkter
andre steder i nordområdene, uavhengig av en mange hundre kilometer
lang og meget sårbar veiakse. At vi
allerede har konstatert at dette konseptet generelt favoriserer den strategisk defensive part på bekostning
av den offensive bidrar ytterligere i
samme retning, etter som vår strategiske posisjon i en slik sammenheng
er og alltid vil være den defensive.
Som påpekt i den første artikkelen,
innebærer dette at Forsvarets strategiske ambisjonsnivå bør være nektelse (‘denial’) fordi en målsetting om
å slå angriperen ikke lenger forutsetter ambisjonsnivået kontroll. For
den strategisk defensive part er det
tilstrekkelig å kunne ødelegge fra
avstand de styrkene som den offensive part ut fra sin operasjons hensikt
er nødt til å konsentrere fysisk for
kortere eller lengre tid. Lykkes vi med
det, vil gjenetablering av egen kontroll i områder som innledningsvis
blir besatt nærmest være en automatisk konsekvens av at motstanderen
mislykkes. Da vil gjenopprettelsen
av norsk suverenitet kunne markeres
med langt enklere enheter enn dem
vi måtte brukt for en tradisjonell eller
symmetrisk gjenerobring av et slikt
område med mekaniserte styrker.
Kampfly
Et kjernepunkt i dagens strukturdiskusjon er om ikke kampflyanskaffelsen blir så kostbar at den fører til
en ubalansert struktur, der spesielt
Hæren allerede er for liten. Nå er
det beviselig slik at Hærens største
svakhet frem til i dag ikke har vært
“Gitt størrelsen på de områdene det er tale om, kan vi
antagelig tredoble dagens hær uten at det reduserer
nevneverdig angriperens handlefrihet til å velge både
operasjonstype og mål tilpasset hans politiske hensikt.”
at den er liten, men at vi på grunn av
vernepliktsmodellen har fått så liten
operativ evne ut av den lille hæren
vi har. Men hva som er en balansert
norsk forsvarsstruktur kan uansett
ikke bedømmes ut fra sammenligning
med det tidligere invasjonsforsvaret,
eller med hva som er normen i andre
lands forsvar. Det bestemmes av de
utfordringene vårt forsvar har i dag,
og de geografiske og andre betingelser det skal løse sine oppgaver under.
Gitt størrelsen på de områdene det
er tale om, kan vi antagelig tredoble
dagens hær uten at det reduserer
nevneverdig angriperens handlefrihet til å velge både operasjonstype og
mål tilpasset hans politiske hensikt.
En slik situasjon tilsier som påpekt
en prioritering av nettopp den kapasiteten som et høyverdig multirolle
kampfly representerer. Dertil kommer at den gjensidige avhengighet
mellom bakke- og luftstyrker heller
ikke er symmetrisk. For hver ny hæravdeling vi etablerer skaper vi også et
behov for flere kampfly til å kontrollere luftrommet over den, mens flere
kampfly ikke genererer et tilsvarende
behov for flere hæravdelinger. Og for
det tredje er hele den slags diskusjon
om balanse mellom forsvarsgrenene i
ferd med å bli lite relevant. En sentral
side ved utviklingen er jo nettopp
at det ikke lenger vil være noen nær
sammenheng mellom hvilket domene et mål befinner seg i, hvilket domene sensoren som ser det befinner
seg i og hvilket domene vi velger å
bekjempe det fra. En ISTAR-patrulje
på landjorden kan identifisere et mål
på sjøen og anmode om kampfly til
å bekjempe det, eller sensorene til et
kampfly kan overføre data for et mål
på landjorden til en fregatt som så
bekjemper målet med sine våpensystemer. Av samme årsak blir forsvarsgrenenes taktiske ledelseselementer
mindre og mindre interessante som
kommandoledd eksklusivt for styrker
fra egen forsvarsgren. Operasjonene
ledes i utgangspunktet fra fellesoperativt nivå. Forsvarsgrenenes taktiske kommandoledd skal først og
fremst skape redundans i kommandostrukturen ved å supplere eller i
noen grad dublere det fellesoperative hovedkvarteret. Alt dette bidrar
til at tradisjonelle forestillinger om
forsvarsgrenenes innbyrdes styrke og
størrelse blir nokså uinteressante, så
lenge det er besluttet at dimensjoneringskriteriet for forsvarsstrukturen
er maksimal evne til å motstå væpnet aggresjon eller press her hjemme.
Styrkebidrag til internasjonale operasjoner, som tradisjonelt har vært
brukt som argument for en større
hær, skal tilpasses kapabiliteter og
utholdenhet i en struktur dimensjonert for hjemmeoppgavene. Det er et
prinsipp vi lenge har bekjent oss til, og
som vi nå må begynne å respektere.
Men etter som det er en misforståelse
å tro at verdien av slike styrkebidrag
måles i antall hoder, eller avhenger av
at vi står ute med samme type bidrag
i mange år av gangen, behøver ikke
det å redusere hverken deres politiske
eller militære verdi.
ISTAR-konseptets største utfordring er antagelig den logistikkmessige understøttelsen av distribuerte
manøverenheter. Men for våre formål
og med dagens trusselscenarier må vi
likevel huske at det ikke lenger dreier
seg om en fiende som rykker hundrevis av kilometer frem i divisjons- og
større forband, og som dermed skaper
et stort taktisk og operasjonelt dyp.
Hele angrepets strategiske hensikt, og
dermed begrensningene i så vel styrkeinnsats som geografisk utbredelse
av operasjonen, tilsier at han etter
det initielle angrep vil være i ro i operasjonell og strategisk forstand, men
med taktisk mobilitet innenfor det
besatte område. Det dreier seg derfor
ikke om en tradisjonell «bak fiendens
linjer»-problemstilling, men om evne
til å manøvrere i periferien av målet
for et begrenset angrep.
What’s in a name?
Innledningsvis i den første av disse
to artiklene reiste jeg spørsmålet om
ikke både brigadenivå og mekanisering utgjør en avgrenset tidsepokes
realisering av de tidløse militære erfaringslovene, men ikke er tidløst riktige svar i seg selv. Den nylig fremlagte
langtidsproposisjon for Forsvaret i
perioden 2013-2016, Prop. 73 S, viderefører riktignok det mekaniserte
brigadekonseptet, men er samtidig
et godt utgangspunkt for eksperimentering og en gradvis overgang til
noe annet. Det skyldes ikke minst at
den ene av de to bataljonsgruppene
i Troms profesjonaliseres. Dermed vil
ikke store deler av året måtte kastes bort på elementær grunnopplæring av stadig nye rekrutter. Tiden vil
i stedet kunne brukes til forsøk og
troppeprøver med et nytt konsept,
parallelt med vedlikehold av treningsstandard på eksisterende materiell og
konsept. Samtidig blir det interessant å vurdere om ikke bataljonsgruppen på Rena uansett bør beholde
sin nåværende mekaniserte struktur,
for blant annet å kunne ivareta de
internasjonale operasjonene hvor det
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
17
“Med en slik løsning må riktignok den siste rest av
forestillingen om brigadenivået i Hæren forlates”
fortsatt kan bli bruk for denne type
materiell. Bataljonsgruppen i nord vil
i så fall alltid ivareta det nasjonale
beredskapsoppdraget basert på et
ISTAR-konsept, mens den tilsvarende
avdeling i sør vil kunne benyttes i
internasjonale operasjoner med mer
tradisjonell organisasjon og utrustning. Behovet for å gi vervede mannskaper og avdelinger den nødvendige
avveksling i oppdrag og utfordringer
kan da ivaretas ved å rotere avdelingene mellom nord og sør ved å la
materiell og oppdrag ligge fast, men
rotere personellet. Det er for øvrig
også det samme prinsipp som de aller
fleste andre land med profesjonelle
styrker benytter.
Med en slik løsning må riktignok
den siste rest av forestillingen om brigadenivået i Hæren forlates, men det
er allerede en meget diskutabel realitet, om ikke en illusjon. Av tre bataljoner vil den ene være vernepliktsbasert, og derfor bare operativt tilgjengelig noen måneder hvert år, på slutten av sin tjenestetid. Dertil kommer
at den uansett vil være utstyrsmessig
helt forskjellig fra de to profesjonelle
bataljonene, og derfor vanskelig kan
brukes innenfor rammen av samme
taktiske konsept. En gjenoppliving av
et nedskalert Divisjon 2000-konsept
er som påpekt ikke noe alternativ i
dagens sikkerhetspolitiske situasjon.
De to profesjonelle bataljonene vil
dessuten befinne seg i hver sin landsdel, med en overføringstid fra syd
til nord som er minst like lang eller
lengre enn sannsynlig varslingstid i
mange av de scenarier forsvarsplanlegningen bygger på. Antagelig er det
derfor ikke bare hensiktsmessig, men
også realistisk å ta inn over seg at
18
Hærens reelle operative enhet i fremtiden vil være bataljonsstridsgruppen.
Noe av utfordringen med dette er
selvsagt å bryte ned historiske forestillinger hos mange om hva en bataljon er, og hvilken slagkraft en bataljon
representerer. Mange vil nok fortsatt
konkludere med at «en bataljon er
for lite», fordi de setter et ubevisst likhetstegn mellom en moderne ISTARbataljon og en tradisjonell mekanisert bataljon. Men det vesentlige er
jo ikke hva man kaller en enhet av
mer eller mindre historiske årsaker,
basert på hvor mange mennesker
den består av. Spørsmålet er hvilken
faktisk kampkraft den representerer
eller kontrollerer. Bruker man ildkraft som kriterium for hva en enhet
skal kalles i stedet for antall hoder,
kan det altså være like riktig å kalle
den nye bataljonen for en brigade.
Det meningsløse i å være opptatt av
avdelingsbetegnelser og nivåer i den
forbindelse blir for øvrig enda mer
åpenbart hvis man anlegger et litt
lengre historisk perspektiv. Dersom
hertugen av Wellington hadde fått
utlevert et moderne geværkompani
og latt det grave seg ned i gode stillinger på høydedraget ved Waterloo
hadde det gjort kort prosess med en
av datidens divisjoner i løpet av noen
minutter. Ikke minst når vi skifter
paradigme blir det viktig å se at den
type sammenligning av enheter før og
nå som vi intuitivt gjør hvis de heter
det samme, er nokså irrelevant.
Oppsummering - konklusjon
Gitt tidligere tiders militære paradigmeskifter og deres sammenheng med
store teknologiske gjennombrudd
fremstår det som svært lite sannsyn-
lig at informasjonsteknologien ikke
skal utløse et tilsvarende skifte i dag.
Dette skiftet vil sannsynligvis endre
militære organisasjoner like fundamentalt som motorisering og mekanisering gjorde det for snart hundre
år siden. En slik endring vil være den
nødvendige konsekvens av en radikalt forbedret lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet, slik
mekaniserte forband i sin tid var den
naturlige konsekvens av forbedret
fysisk mobilitet. At vi så langt bare
har utnyttet informasjonsteknologien til å forbedre den eksisterende
måten å operere på, er også konsistent med erfaringene fra tidligere
tiders omveltninger. Det faller utenfor
rammen for denne artikkelen å lansere mer detaljerte forslag til morgendagens forsvarsstrukturer som følge
av så vel informasjonsteknologiens
påvirkning som det norske forsvarsproblemets karakter. Intensjonen i
denne omgang er å sannsynliggjøre
ved hjelp av en induktiv metode at
et militært konseptuelt vannskille
må være nært forestående, drevet av
generell teknologisk utvikling og forsterket hos oss av spesifikt norske
forhold. Det har således vært hensikten å påvise at utviklingen av det nettverksbaserte forsvaret mot et ISTARbasert manøverkonsept innfrir både
den teknologiske og den kontekstuelle historiske betingelse for operativ
fornyelse.
Ikke desto mindre vil det være
meget krevende å skulle gjennomføre
en slik transformasjon av eksisterende styrkestrukturer, i Norge så vel som
i de fleste andre land. Utfordringen
består først og fremst i å sannsynliggjøre at et nettverksbasert ISTAR-
“Store endringer har alltid utløst motkrefter og
friksjon fra etablerte interesser som føler sin
stilling truet”
konsept faktisk har potensial for å bli
morgendagens operative paradigme
og overta de mekaniserte hærforbandenes hegemoni. Her hjemme vil det
kreve inngående teoretiske studier og
analyser, etter hvert støttet av krigsspill og regnemaskinsimuleringer ved
FFI. Med erfaringer herfra som bakgrunn kan det så kjøres nye eksperimenter i MULTINETT-serien og etter
hvert full skala troppeprøver. Dersom
det viser seg å være grunnlag for
denne artikkelens sentrale hypotese,
vil dette også være med på å gi konseptuell retning til de mange tekniske
NbF-prosjekter som pågår i ulike miljøer i Forsvaret. Et ISTAR-basert konsept er med andre ord ikke noe som
skal innføres fra og med neste rekruttinntak. Tempoet i utviklingen gjør på
den annen side at det heller ikke er så
langt unna at det ikke for eksempel
bør diskuteres om Hæren de neste
årene skal bruke 10 milliarder kroner
på pansrede kjøretøyer.
Det store spørsmålet er likevel om
vi i det norske forsvaret har det som
skal til for å gjøre en så radikal og
kritisk etterprøving av det konseptuelle tankegods, og – dersom det blir
konklusjonen – gjennomføre de nød-
vendige endringer. Da sikter jeg ikke
først og fremst til mulig politisk uvilje,
men til holdningene innad i Forsvaret
selv. Store endringer har alltid utløst
motkrefter og friksjon fra etablerte
interesser som føler sin stilling truet,
og vi bør ikke ha noen illusjoner om
at så ikke kommer til å være tilfelle
også denne gangen. Jeg har tidligere
beskrevet to forutsetninger som må
være til stede for at revolusjonerende
konseptuell nytenkning skal komme
i gang og lykkes, hhv et teknologisk
gjennombrudd og en strategisk kontekst som skaper behov for en radikal
endring av det bestående. Historisk er
det i realiteten også en tredje betingelse, nemlig en kultur og et klima for
innovasjon og endring i organisasjonen selv. Til dette hører også en fordomsfri vilje til å lære av sine feil og
ta konsekvensen av de erfaringer som
gjøres under prøver, forsøk og øvelser
– uansett hvor dårlig de harmonerer
med konvensjonell og bekvem tenkning. Vi har riktignok i Forsvaret en
mengde høyttravende visjoner om å
være både en lyttende og lærende
organisasjon, men tidens tendens til
å smykke seg med visjoner er vel ofte
mer organisasjonskulturell mote enn
noe vi etterlever i hverdagen.
Til syvende og sist har vi likevel
ikke råd til å la slike svakheter blokkere en fordomsfri diskusjon om informasjonsteknologiens og det nettverksbaserte forsvarets konsekvenser
for fremtidig norsk struktur og operasjonskonsept. Det er verd å minne om
at siden tidenes morgen er det ingen
militære strukturer eller konsepter
som har overlevd eller vært et tidsmessig svar på utfordringene i mer
enn en begrenset periode. På et eller
annet tidspunkt er alle blitt avløst av
andre måter å tenke og operere på –
måter som bedre har utnyttet nye teknologiske, økonomiske, sosiale eller
andre forutsetninger. Uansett kommer dagens konsept bygget opp rundt
mekaniserte hæravdelinger selvsagt
ikke til å være her om nye hundre
år. På et eller annet tidspunkt vil det
måtte følge alle sine forgjengere inn
i militærmuseenes glasskasser. Det
spørsmålet vi må ta stilling til er derfor om det er informasjonsteknologien som denne gang er den utløsende faktor, om et fellesoperativt og
nettverksorganisert ISTAR-konsept er
avløseren – og om tidspunktet for å
diskutere dette er nå.
1 Se bl a MacGregor Knox og Williamson Murray; The Dynamics of Military Revolution 1300 – 2050;
Cambridge University Press; New York 2001
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
19
Suksess i krig krever klare og op
Strategi og krigskunst inneholder mange utfordringer. De største er kanskje å vite når man skal stoppe, og ikke minst hvordan.
I denne artikkelen peker forfatteren på et vedvarende problem,
nemlig å sikte på en blink som aldri står i ro.
Major Terje Bruøygard
er kavalerist og for tiden
elev ved US Marine Corps
Command and Staff
College i Quantico, USA.
Han har hatt to deployeringer til Afghanistan, senest
2010 som sjef for Task Unit
PRT 15.
AV TERJE BRUØYGARD
Innledning
For å lykkes som skytter trenger man
et klart definert og synlig mål innenfor rekkevidde. Hvis målet er kamuflert, ikke til stede eller utenfor rekkevidde er det meningsløst å skyte.
Skytteren kan være i verdensklasse,
ha topp utstyr og en sterk motivasjon. Han vil likevel kaste bort alle
sine kuler. Skytteren trenger en skive,
et mål, for å lykkes. Denne analogien
kan brukes for å forstå anvendelsen
av militærmakt, herunder hvordan
man skal omsette den til politisk
gevinst. Enhver krig trenger et mål
som er klart og oppnåelig. Akkurat
som skytteren.
Vi står ved starten av en utrekning fra Afghanistan. Strateger jobber
på spreng i disse dager for å klare å
definere parametere for suksess, slik
at NATO og det internasjonale samfunn kan klare å komme seg ut med
et snev av heder i behold. Oppgaven
er ikke lett. Mer enn 10 år er gått
siden krigen startet. ISAF sitt mandat
og oppdrag er endret mange ganger, nasjoner er kommet og gått og
ikke minst har flere land skiftet regje-
20
ringer. Ordskiftet på hjemmebane i
flere land har gradvis beveget seg bort
fra det opprinnelige målet med krigen. Deltakerlisten teller i skrivende
stund 48 nasjonaliteter. Hver nasjon
med sine målsetninger og særegne
rasjonale for deltagelse. Selv om alle
står bak oppdraget har alle land sin
egen motivasjon med sine bidrag. De
endrede målsetninger og den store
koalisjonen har gjort det nærmest
umulig å lykkes i Afghanistan. Denne
artikkel argumenterer for at den viktigste forutsetning for suksess i krig er
et klart, stabilt og oppnåelig politisk
målsetning.
I klassisk militærteori finnes tre
forutsetninger for seier i krig. En må
ha et klart og oppnåelig mål (hvorfor
krigen føres), en god strategi (hvordan krigen føres) og de nødvendige
midler til krigføring (med hva krigen føres). Målet, det vil si hva man
ønsker å oppnå, dikterer de to andre.
Den viktigste forutsetningen for suksess blir derfor at man setter klare og
oppnåelige mål, fordi den viser hva
strategien er laget for å oppnå og fordi
den er målbar.
pnåelige politiske målsetninger
Norske styrker har lagt ned en betydelig
innsats i Afghanistan gjennom 10 år, men
har de lykkes? (Foto: Tom Snedal).
Krig
Krig er en kamp mellom viljer, utført
på jakt etter en politisk målsetning.
Dens sentrale kjennetegn er anvendelsen eller trusselen om anvendelse
av vold. Dens natur er konstant og
består av vold, usikkerhet, uorden
og friksjon. Dens karakter er derimot
i stadig endring. Hver krig er unik.
Utfallet av to liknende hendelser kan
være vidt forskjellige uten at man
klarer å forutsi det eller forklare det
i etterkant. Denne forståelsen har vi
arvet av Clausewitz. Ingen har gitt
noe bedre forståelse av krig.
Avgjørelsen om å gå til krig er en
av de mest alvorlige en stat, eller
politisk enhet, kan ta. Den kan føre
til kollaps, eller den kan føre til stor
suksess. Det finnes realpolitisk sett
kun to størrelser av strategiske mål.
Det ene er overlevelse, det andre er
seier. Det første handler om en evne til
å bevare en tilstand slik den er, og den
andre om å nå en politisk målsetning.
For NATOs krig i Afghanistan er det
utvilsom det siste. Det handler ikke
om overlevelse. Det handler om seier.
Hva som er ansett som seier er ikke
klart postulert. I utgangspunktet er
det en defensiv krig der man søker å
hindre oppblomstring av terror, men
den kan nok også inneha elementer
av andre målsetninger.
Skiftende målsetninger
Demokratiske stater velger sin regjering som igjen fører landets politikk.
Noen tilfeller tvinger en regjering til
å engasjere seg i en krig. Med en
defensiv målsetning vil dette sjelden
ha store motforestillinger i befolkningen, mens i offensive kriger spriker oppfatningene meget. Støtten
endrer seg fort i takt med uforutsigbare og endrede situasjoner. På
syttitallet førte en stadig økende motstand til at USA måtte trekke seg ut
av Vietnam. Folk forstod ikke lenger
det politiske motivet, og offeret var
for høyt, det var ikke akseptabelt. Noe
av det samme, om enn i noe mindre
skala, opplevde Clinton-regjeringen
under fadesen i Somalia på nittitallet.
Oppmuntret av en ny “verdensorden”
lærte FN styrkene og verdenssamfunnet en smertefull lekse.
sivilbefolkning. FN bestemte seg for å
intervenere med den hensikt å overvåke en fredsavtale, og for å sikre det
humanitære arbeidet. Mandatet og
målsetningene endret seg flere ganger underveis. Fra å sikre humanitært arbeid, skiftet fokus til å rydde
Mogadishu for våpen og væpnede
gjenger, deretter til å anholde opprørslederen Mohammad Farrah
Aideed, før en til slutt skulle bygge
opp igjen staten Somalia.1
Disse skiftende målsetningene ble
en kjempeutfordring for styrkene. De
var ikke utrustet, trent eller dimensjonert for slike operasjoner. Verken
det amerikanske folk eller dets politikere var forberedt på harde kamper
eller skadde og døde soldater. I følge
den tidligere amerikanske ambassadør til FN, Jeane J. Kirkpatrick, var
ikke operasjonen godkjent av kongressen og bidro heller ikke til den
da uttalte nasjonalstrategiske målsetning.2 Følgelig måtte styrken etter
hvert trekke seg ut, med det resultat
det medførte.3
I 1992 var Somalia et land på sammenbruddets rand med en lidende
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
21
“Opportunistiske ledere ser nye muligheter i enhver
situasjon, og faren er stor for at man glemmer hele
rasjonale for krigen.”
Krigen i seg selv skaper nye
muligheter
Krigen i Afghanistan er en opprørskrig. ISAF støtter Karzai-regjeringens
antiopprørskrig, med hovedmålsetning å hindre Taliban og andre rivaliserende grupperinger i å etablere
seg med makt og våpen i hånd. Det
vi vet om opprørskriger er at de er
komplekse og svært ofte dratt ut i
tid.4 Mange argumenterer derfor for
at målsetningen for antiopprørskriger
må endre seg mange ganger. Nettopp
fordi spesielle handlinger og situasjoner fører til muligheter man ikke
så når konflikten startet. Krig utvikler
seg og lever sitt eget liv, og er fundamentalt uforutsigbart og pakket inn
i det Clausewitz kalte “krigens tåke”.
Konflikten er ofte sammenkveilet av
religion, politikk, kultur og historie.
FM 3-24 Counterinsurgency sier det
slik:
In an ideal world, the commander
of military forces engaged in COIN
operations would enjoy clear and
welldefined goals for the campaign
from the very beginning.
However, the reality is that many
goals emerge only as the campaign develops […] Often, the best
choice is to create iterative solutions to better understand the
problem. 5
Fristende og opportunistiske
målsetninger er farlig.
Det er uomtvistelig at enkelte muligheter må utnyttes. Tenk om Hitler
hadde blitt stoppet før galskapen
startet. Verden hadde muligheten. En
opportunist som General Patton så sin
daværende allierte, Sovjetunionen,
22
som en fiende da tyskerne kapitulerte
i 1945. Patton ønsket å fortsette med
sin 3.arme mot øst og skape seg et
rom mot en fremtidig kommunistisk
fiende. Dette fikk han avslag på og ble
beordret til å vente på den røde armes
fremrykning.6 Man kan si at ønsket
om mer er en fare for måloppnåelsen.
Opportunistiske ledere ser nye muligheter i enhver situasjon, og faren er
stor for at man glemmer hele rasjonale for krigen. Clausewitz beskriver
dette fenomenet med krig som et
objekt som befinner seg i midten av
tre magneter; følelse, sjanse og politikk, representert ved befolkningen,
militæret og regjeringen.7 Alle bringer sine særinteresser inn i krigen og
påvirker således utfallet.
For ledere som Aleksander den
Store, Napoleon og Hitler var litt
aldri bra nok. For hvert nytt okkupert land kom et nytt i siktemålet.
Dagens demokrati demper denne lysten betraktelig, men lysten på mer
kan også ses i mer moderne eksempler. Gulfkrigen i 1991 er svært interessant i så måte. I løpet av uker og
dager nådde den USA-ledede koalisjonen den uttalte målsetningen om
å frigjøre Kuwait, hindre Irak i å invadere Saudi Arabia og holde Golfen
åpen.8 Her vek man ikke en tomme
fra den uttalte målsetning. En målsetning som bandt sammen en historisk
koalisjon. Mange kritiserte daværende president Bush. Til og med hans
militære sjef, Norman Schwarzkopf,
anbefalte å fortsette inn i Irak for
å slå Saddam Hussein en gang for
alle.9 Det var et klassisk “window of
opportunity”. Presidenten var derimot standhaftig og holdt seg til den
uttalte målsetningen. Ved å gjøre det
holdt han koalisjonen samlet og etter
min oppfatning oppnådde en av historiens mest suksessrike seiere og klareste eksempel på hva krig kan gjøre
for politikken.
Pynte på målsetninger
En ekte målsetning må være oppnåelig og målbar. I krig er de sjeldent det.10
Årsaken finnes ofte i krigens natur, og
befolkningens forhold til den. Den vil
nøle med å støtte en krig med uklare
og skiftende målsetninger, men den
vil også nøle med å støtte en målsetning som er klar og tydelig, dersom
den er for voldelig og brutal. Derfor
kan man oppleve at politikere modifiserer målsetningene. Målsetningene
kan kamufleres med humane moralsk
forsvarlige hensikter, og således skape
støtte og aksept for de offer som kreves. Problemet med det er at i dagens
informasjonssamfunn kommer stort
sett alltid den ekte målsetningen til
overflaten. Hvorvidt målsetningene
i Afghanistan er forsøkt pyntet på vil
jeg ikke ta stilling til, men det er i alle
fall klart at inntil for ganske få år tilbake ble krigen humanisert med fokus
på menneskerettigheter, brønnboring
og likestilling.11
Fremtidens akademikere vil granske og analysere Afghanistaninnsatsen. Et land som virkelig har blitt
analysert og forsøkt forstått er Israel.
Israels historie viser hvor kraftfull en
moralsk og redelig politisk målsetning
kan være – og ikke minst hva som skjer
hvis den viser seg ikke å være det. Helt
siden opprettelsen av staten Israel har
landet kjørt en offensiv og aggressiv
politikk. Uavhengighetskrigen i 1948,
Sinai-kampanjen i 1956, 6-dagers kri-
For å lykkes som skytter trenger man et klart definert og synlig mål innenfor rekkevidde. (Foto: US Navy Seals)
gen i 1967 og Yom Kippur krigen i
1973 viste alle hvor kraftfull en nasjon
som kjemper en eksistensiell kamp er.
Som et rovdyr stengt inne i et hjørne
vil den gjøre alt den kan – ikke for å
drepe motstanderen – men først og
fremst for å overleve.
På midten av syttitallet endret den
Israelske politikken seg. Nye ledere,
nye organisasjoner og nye visjoner
dukket opp.12 Den offensive holdningen kulminerte i forhold til hva
slags midler Israel kunne ta i bruk og
fortsatt ha nasjonal og internasjonal
støtte. Etter en periode med økt terroraktivitet, iverksatte Israel operasjonen “Peace for Galillei” 6.juni 1982.
Den offisielle politiske målsetningen
var å overkjøre PLO støttepunkt, og
presse dem minst 40 km fra grensa, ut
av rekkevidde for rakettene.13 Det ble
tidlig klart at målet var et helt annet.
IDF sendte 6 ½ divisjon rett til Beirut
og veien til Damaskus.14 Dette var
over dobbelt så langt som den uttalte
målsetning og den første gangen en
muslimsk hovedstad var okkupert av
Israel.
Krigen skapte det største rabalderet i Israels politiske historie. I motsetning til tidligere kriger, ble “Peace
for Galilei” iverksatt uten konsensus. Mange mente at denne krigen
ikke var like nødvendig for overlevelse som de foregående.15 Det mest
sannsynlige politiske motivet var å
tvinge syrerne inn i en krig, slik at
Israel kunne rydde Beqaadalen og
derved redusere syrernes påvirkning
i Libanon. Statsminister Begin og forsvarsminister Sharon visste begge at
de ikke ville få støtte til dette, så antagelig kamuflerte de målsetningen for
å skaffe den støtten de trengte.
Dette eksempelet belyser utfordringen med støtte til krigføring. Krig
er en møkkete business og folk har
ofte litt problemer med dens konsekvenser. Det kan derfor være fristende å ilegge moralske hjemler, med
en ideologisk god hensikt.Men det
er ikke det samme som å garantere
suksess.
Irak et ambivalent eksempel
Invasjonen i Irak i 2003 er et eksempel på en imponerende suksess med
en klar målsetning, men reflekterer
også problemet rundt et uoppnåelig sådan. I boken Making War to
Keep Peace, beskriver Kirkpatrick den
amerikanske tvillingmålsetningen
med Irak-krigen. Den ene å sørge
for å fjerne en umiddelbar trussel
mot Amerika og det amerikanske folk.
Den andre å spre demokrati og frihandel. Det første målet var klart,
oppnåelig og målbart. I løpet av kort
tid ble en potensiell trussel fjernet,
oppnådd gjennom et historisk felttog
som militært sett verden ikke har sett
maken til siden den tyske blitzkrieg
under 2.verdenskrig. Det andre målet
var vagt, uhåndgripelig og presenterer betydelige problemer. Først og
fremst fordi begrepet demokrati ikke
har et entydig og universelt innhold,
men også fordi det er umulig å målfeste når “nok” demokrati er oppnådd
til at krigen er vunnet.
Konklusjon:
En utfordrende fremtid?
Krig er en alvorlig affære for enhver
involvert part. Politiske målsetninger i kriger varierer stort fra situasjon til situasjon. Selv med en iboende overordnet intensjon er det med
andre ord behov for klare og oppnåelige politiske målsetninger. Først
for å kunne utarbeide en strategi og
komme opp med de nødvendige midler, dernest for å kunne avgjøre når
seier er oppnådd og krigen de facto
slutt. Til slutt må den fungere som
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
23
Napoleon var en mester på stridsfeltet
og vant de aller fleste slag han deltok i,
men å omsette seirene i varige politiske
løsninger slet han langt mer med.
(Bilde: Jacques-Louis David 1801)
men sikkert bevege seg bort fra den
originale casus belli.
Avslutningsvis kan jeg som offiser
i et demokratisk land som faktisk har
slåss på bakken i Afghanistan lojalt
og intenst, påpeke viktigheten av rolledelingen i et demokratisk samfunn
med en militærmakt under fullstendig politisk kontroll. Det er ingen i det
norske forsvar som skal stille spørsmål ved hvorfor vi går til krig. Når
oppdraget gis og hensikten klargjøres
skal vi på best mulig måte utarbeide
en strategi for hvordan vi skal nå
dette målet og med hvilke midler vi
skal kjempe. Vi skal utføre våre plikter
på bakken. Vi skal sørge for at vi vin-
en ledestjerne for fremtidige handlinger og en brannmur mot fristelser
som skulle dukke opp underveis i
krigføringen. Hvis den politiske målsetningen ikke er klar og oppnåelig,
vil en krig leve sitt eget liv, oppleve
flere endringer i hensikten, og sakte
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
ner kamper og trefninger. Kamper og
trefninger som igjen bidrar til politisk
suksess. Omsetningen av suksess på
slagmarken er et anliggende for øverste militære og ikke minst politiske
ledelse og ikke soldatene på bakken.
Hvilke analyser som blir trukket ut av Afghanistan er for tidlig å
konkludere med. Jeg er redd for at
Afghanistan blir nok et eksempel på
hvordan man ikke lykkes med bruk av
militærmakt. Simpelthen fordi man
ikke har hatt en klar, stabil og oppnåelig politisk målsetning som igjen
har ført til en retningsløs strategi med
styrker som ikke er godt nok tilpasset.
Jeane J. Kirkpatrick, Making War to Keep Peace (New York, USA: Harper Collins, 2007), s.100
Kirkpatrick, Making War to Keep Peace, s.106
Kirkpatrick, Making War to Keep Peace, ss. 83-100
Svært ofte er opprørere den svake part og må bruke tid som et virkemiddel for å skaffe støtte og styrke til å gå over til regulære
kamper. Se Galula, Counterinsurgency Warfare, p. 6 og Bard O’Neill, Insurgency & Terrorism: From Revolution to Apocalypse
(Washington D.C.: Potomac Books, Inc. 2005), s. 49-55
Field Manual (FM) 3-24/Marine Corps Warfighting Publication (MCWP) 3-33.5, Counterinsurgency (Washington, DC:
Headquarters, Department of the Army and Headquarters, United States Marine Corps, December 2006).l, s. 147
General George S.Patton Jr., War as I knew it (Boston/New York, USA: Houghton Mifflin Company, 1995)
Clausewitz, On War, edited and translated by Michael Howard and Peter Paret (Princeton University Press, Princeton, New Jersey,
1989), s. 101
Michael I. Handel, Masters of War: Classical Strategic Thought (London, UK: Frank Cass Publishers, 2006), s. 12
Kirkpatrick, s.41
Thibauld (ed.), The Art and Practice of Military Strategy, (Washington, USA: National Defense University, 1984)p. 3
Se Elin Ørjaseters kommentar:http://e24.no/kommentarer/e24-kommentarer/krigskorset-kom-for-sent/4002591
Martin Van Creveld, The Sword and the Olive: A Critical History of the Israeli Defense Force (New York, NY: Public Affairs, 2002), s.
250
Van Creveld, The Sword and the Olive, s. 289
Denne styrken var over dobbelt så stor som den som slåss i YomKippur krigen.
http://countrystudies.us/israel/33.htm
Kirkpatrick, Making War to Keep Peace, s.279
INGE STEENSLAND AS
SHIPBROKERS
Fridtjof Nansens plass 7
P.O.Box 1254, Vika
0111 OSLO
NORWAY
24
Telephone:
Telefax:
E-mail gas:
E-mail tank:
23 13 55 00
22 41 48 29
[email protected]
[email protected]
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
MEDLEMSKAP
Oslo Militære Samfund
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres
over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å
kontakte intendanten.
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i Oslo Militære Samfund
Formann: Generalmajor Gunnar Rolland
Tlf: 98 84 66 34
e-mail: [email protected]
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år.
• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år.
• Kadetter kr. 60,- pr. år.
Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Adresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
Formannen har ordet
Kjære medlemmer!
Som mange av dere alt er kjent
med, overtok jeg den 30. mars
som Kommandant på Bergenhus
Festning. Et ærefult og spennende oppdrag som jeg ikke kunne
takke nei til. Det ble mye Bergen
i mai og juni og vervet som kommandant krever sitt. Men jeg vil
presisere at dette ikke betyr at
jeg gir fra meg roret i OMS. Jeg
trives med flere baller i luften,
men ser likevel at det kan bli vanskelig å møte på alle mandagsforedragene i sesongen. Det er
godt jeg har en nestkommanderende, generalmajor Tom Henry
Knutsen, som vil ta over «klubba»
i mitt fravær.
Sesongens program er nesten
klart (i skrivende stund) – og
jeg lover dere mange spennende foredrag. Programkomiteen
håper og tror dere alle vil finne
noe av interesse. Programmet vil
dere finne på vår hjemmeside i
slutten av august etter at jeg har
lagt det frem for HM Kongen.
Opprustingen av inngangspartiet
i Myntgaten ble ikke gjennomført i sommer. Direksjonen venter på en omfattende utredning
om status på vår bygningsmasse,
og vi vil prioritere arbeidene/
ut-bedringene etter tilstandsrapporten og tilgjengelig økonomi.
Jeg gleder meg til å se dere på vårt
første høstmøte 1. oktober.
Vel møtt!
Gunnar Rolland
Formann OMS
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
25
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Program Oslo Militære Samfund 2012 – 2013
Foredrag starter kl 1800. Medlemmene anmodes om å komme 15 minutter tidligere.
Se Samfundets hjemmeside, http://www.oslomilsamfund.no,
for en fyldigere beskrivelse av de ulike foredragene. Det tas forbehold om endringer.
Mandag 1. oktober:
Brigader Morten Klever, NK F35-programmet
«F35-programmet – status og utfordringer» Mandag 8. oktober:
General Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef og forsker FFI:
«Evner Vesten å bruke makt rasjonelt»
Mandag 15. oktober: Generalmajor Per Sverre Opedal, GIH:
«En tidløs landmakt»
Mandag 22. oktober: Stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide:
«Stortingsproposisjon nr 73 S (2011-2012) etter avsluttet stortingsbehandling»
Fredag 26.oktober:Høstsoirée
Mandag 29. oktober:
Advokat Alexandra Bech Gjørv:
«Samfunnssikkerhet etter 22.juli»
Mandag 5. november: Oberstløytnant Håvard Klevberg, FDII:
«333 skvadronen på ubåtjakt - maritime luftoperasjoner i
norsk sikkerhetspolitikk»
Mandag 12. november: Marcus Wallenberg:
”Industrielle muligheter ved nordisk forsvarssamarbeid”
Mandag 19. november: Aktuelt tema
Kalkunaften
Mandag 26. november: Generalsekretær i Europarådet Torbjørn Jagland:
«Et dypere og bredere sikkerhetsbegrep»
Mandag 3. desember: Oberst Ingar Moe, Luftoperativt inspektorat:
«Luftromskontroll»
Mandag 10. desember: Kommandørkaptein Bjørn Terjesen, Sjøkrigsskolen:
«Kampen på Lyngør 1812 – et 200-års minne»
Julegilde 2013:
Torsdag 3. januar:Juletrefest
Lørdag 5. januar Nyttårsball
26
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
Mandag 7. januar: Forsvarsminister Espen Barth Eide:
«Nyttårsforedrag»
Mandag 14. januar: Gen Harald Sunde, Forsvarssjef
«Status Forsvaret»
Mandag 21. januar: Debattmøte:
«Exit Afghanistan – politiske og militære ”lessons learned”»
Mandag 28. januar: Avdelingsdirektør Frede Hermansen FD:
«Kompetansereformen»
Mandag 4. februar: Direktør Petter Jansen, sjef Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO):
«Status FLO»
Mandag 11. februar: Sjef Allied Command Transformation,
«Smart Defence»
Mandag 18. februar: Aktuelt tema
Mandag 25. februar: «Utviklingen av de norske spesialstyrkene»
Fredag 1. mars:Stiftelsesmiddag
Mandag 4. mars: Generalløytnant Kjell Grandhagen, Sj E
«Status E-tjenesten»
Mandag 11. mars: Kontreadmiral Jørgen Bergrav:
«Reserven, - relevant eller retorisk?»
Mandag 18. mars: Thorvald Stoltenberg, tidl utenriksminister og forsvarsminister
«Nordisk forsvarssamarbeid»
Mandag 8. april:
Olje- og energiminister Ola Borten Moe
«Energiforsyning og energisikkerhet – fremtidige utfordringer »
Mandag 15. april: Administrerende direktør Frode Sjursen, Forsvarsbygg:
«Forsvarsbygg – fornuftig forvaltning eller kunstig markedstenkning?»
Mandag 22. april:
LtGen(R) Frances Wilson, USMC «The US approach to Professional Military Education»
Mandag 29. april: Hans-Wilhelm Steinfeld, NRK
Familieaften
Gunnar Rolland
Generalmajor
Formann OMS
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
27
INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS
GAVE TIL OMS
Som våre medlemmer vil vite har Oslo Militære Samfund et ganske stramt årlig driftsbudsjett.
Over en årrekke har Direksjonen stabilisert våre kontingentsatser for å sikre at medlemsmassen
opprettholdes. De senere årene har våre årlige driftsbudsjetter i hovedsak gått i balanse. Dette
innebærer at OMS i liten grad har kunnet bygge opp kapital for å møte større vedlikeholdsarbeider på vår flotte eiendom i Myntgaten 3. Direksjonen anmoder våre medlemmer om å støtte opp
litt ekstra til driften av foreningen, og da særlig mht forestående vedlikeholdsog oppussingsarbeid på bygningen vår. Husk: alle monner drar.
Innbetaling kan skje til konto 1600.40.57574 merket ”Gave 2012”
Vennlig hilsen
Gunnar Rolland
Generalmajor
Formann
Instant Shelter
Bruksområder
Forlegning
Messer
Verksted
Lager
Selskap
Ring 64 83 55 00
www.obwiik.no
28
SECURING
THE
FUTURE
With reliability and
accuracy in our
technology, processes
and business
Ammunition
Rocket Motors
Shoulder Launched Weapons
Demilitarization
Hand Grenades
Fuzes
Warheads
Pyrotechnics
Gas Generators and Catapults
Ballistic Devices
www.nammo.com
Civilian Products
Testing and Services
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
29
LA DE TRE HUNDRE KANONER DUNDRE:
Fredrik den store av Preussen
1712 - 1786
Thorvald Rud er
advokat og vernepliktig kaptein i
Hæren.
Det er i år 300 år siden kong Fredrik den 2. av Preussen, senere
kjent som den store, ble født. Han var konge i Preussen 1740 –
1786. Det var under hans styre at Preussen steg opp fra å være
en annenrangs makt i Europa til å bli en av de førende europeiske
stater, likestilt med Frankrike, Russland, Østerrike og England. Få
stater har som Preussen preget utviklingen i Europa fra Fredrik
den stores tid og fram til våre dager, og det er derfor all mulig
grunn til å markere hans fødsel. Markeringen vil først og fremst
finne sted i Tyskland, i form av utstillinger, bokutgivelser og foredrag.
AV THORVALD RUD
Grunnlaget for Preussens maktposisjon ble lagt under Fredriks far,
Fredrik Wilhelm den 1, soldatkongen,
som bygde den prøyssiske hæren opp
til en formidabel styrke. Han er også
kjent for sin forkjærlighet for høye
soldater, og hadde en hel bataljon av
dem.
Forholdet til sønnen var traumatisk. Den unge Fredrik var mer opptatt av fløytespill, litteratur og poesi
enn av militær eksersis, til faren store
fortvilelse. Den tyranniske Fredrik
Wilhelm gikk hardt fram mot sønnen
for å få hans opplæring inn i former
han mente var passende for en vordende konge. Fløytespill og poesi ble
forbudt til fordel for militære disipliner. Det hele tilspisset seg da den
fortvilte kronprins forsøkte å rømme
fra det hele, ble knepet og stilt for
krigsrett sammen med sin medsammensvorne, den unge løytnant von
Katte. Å rømme fra tjeneste var deser-
30
tering, og for dette var det ingen nåde.
Løytnant von Katte ble idømt dødsstraff og halshugget foran øynene til
den sjokkerte Fredrik. Kronprinsen
unngikk samme skjebne fordi militærdomstolen avslo å idømme dette
til tross for kongens krav om dødsstraff, og fordi flere av Europas fyrster
blandet seg inn for å redde kronprinsen. Fredrik ble sendt til festningen i
Küstrin hvor han gjorde garnisonstjeneste som vanlig offiser. En romanse
oppsto mellom Fredrik og festningskommandantens unge datter. En datter ble resultatet, og Fredrik fryktet
det verste. Men nei, kongen var strålende fornøyd med at kronprinsen
kunne sikre arvefølgen.
Etter hvert ble forsoning oppnådd mellom far, og sønn og Fredrik
gjenopptok sine plikter og posisjon som kronprins, fikk sitt eget
regiment og rettet seg etter sin fars
ønsker. I 1736 giftet han seg med
fyrstinnen Elisabeth Christine av
Braunschweig-Bevern, og flyttet til
slottet Rheinsberg utenfor Berlin. Der
levde han og Elisabeth Christine et
rolig liv og Fredrik dyrket sine interesser for fløytespill, litteratur og poesi.
Disse årene på Rheinsberg kalte han
senere de lykkeligste i sitt liv.
I 1740 døde Fredrik Wilhelm den 1.
og Fredrik overtok tronen som Fredrik
den 2. Han overtok en stor, velutrustet og veldisiplinert hær og en velfylt
statskasse. Fredrik var, som mange av
samtidens fyrster, opptatt av to ting:
Makt og ære. Dette kunne best oppnås ved seierrike kriger. Hans blikk
falt på den produktive og velstående Habsburgerprovinsen Schlesien,
som grenset til Preussen. Han rykket umiddelbart inn i Schlesien med
hæren, og satte fram krav om avståelse. I Østerrike-Ungarn hadde den
24-årige Maria Theresia nettopp
besteget tronen. Enkelte av hennes
ministre antydet muligheten av forhandlinger med Fredrik, men Maria
Theresia avslo blankt enhver form for
forhandlinger og sendte hæren under
ledelse av feltmarskalk Daun i felt
med klar ordre om «der verdammte
Preusse zu niederlegen» - å ta knekken på den fordømte prøysseren.
Det første slaget sto ved Mollwitz.
Det hadde nær gått galt for Fredrik.
Det østerrikske kavaleriet feide det
prøyssiske kavaleriet av slagfeltet
og Fredrik måtte forlate slaget for å
unngå å bli tatt til fange. Seieren ble
reddet for Preussen da feltmarskalk
von Schwerin grep gardefanen og
Fredrik som kronprins, malt av Antoine Pesne i 1739.
ledet det prøyssiske infanteriet mot
fienden som på en prøyssisk ekserserplass, med 90 skritt i minuttet.
Krigen varte til 1742, da ble det
sluttet fred og Fredrik fikk beholde Schlesien. Men den ærgjerrige
og besluttsomme Maria Theresia
hadde ikke tenkt å oppgi Schlesien,
og i 1744 braket det løs igjen.
Kamphandlingene varte i to år,
igjen ble det sluttet fred og igjen fikk
Fredrik beholde Schlesien. Mange
slag var blitt utkjempet, og Fredrik
hadde vunnet en rekke spektakulære
seiere, men også møtt flere betydelige
nederlag. Resten av Europa begynte
å få øynene opp for den unge prøyssiske monarken som hadde utfordret en av Europas mektigste stater
og vist seg som mer enn jevnbyrdig.
Preussen var på vei inn blant Europas
ledende stater. Da Fredrik vente tilbake til Berlin etter den andre schlesiske
krigen, ble han hyllet av befolkningen
og fikk tilnavnet «Den store».
Men det hele var ikke over. En
ubøyelig Maria Theresia moderniserte hæren, særlig artilleriet, og sluttet mektige allianser, med Russland,
Frankrike og Sachsen.
I 1756 begynte det som skulle bli
den 3. schlesiske krig, en del av den
i ettertid mer kjente sjuårskrigen, da
Fredrik gikk inn i Sachsen. Han følte
seg truet av Maria Theresias mektige allianse og forsto at det var et
spørsmål om tid før alliansen ville
slå til mot ham. For å kunne oppnå
initiativet valgte han å slå til først.
Sachsen var et lett bytte for Fredriks
velforberedte hær, men han sto snart
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
31
Fredrik hadde mange andre kvaliteter enn de rent militære.
(Bilde: Flötenkonzert Friedrichs des Großen in Sanssouci av Adolph Menzel).
overfor formidable motstandere.
Gjentatte ganger beseiret Fredrik
tallmessig overlegne russiske, franske og østerrikske styrker. Slagsteder
som Rossbach og Leuthen skulle være
med på å skape myten om Preussens
slagkraft. Men hans nederlag var også
mange og like spektakulære som hans
seiere. På sikt hadde ikke Preussen
ressurser til å stå imot den samlede overmakt. Krigskassen ble etter
hvert tom. Tapet av soldater førte til
at 15-åringer måtte utskrives til krigstjeneste, og Fredrik begynte å se i
øynene at nederlaget sto for døren.
Så ble han reddet av gongongen. I
Russland døde tsarina Elisabeth og
ble etterfulgt av Peter den 3. Han var
en stor beundrer av Fredrik og trakk
Russland ut av krigen. Den krigstrette
alliansen falt nå sammen, og fred ble
sluttet i 1763. Fredrik fikk beholde
Schlesien for godt, og Preussen ble
anerkjent som en av Europas stormakter.
Fredrik satte nå i gang omfattende
tiltak for å bedre forholdene i det
utslitte og krigsskadde Preussen. Han
stimulerte til en storstilt innvandring,
der det ble lagt vekt på trosfrihet,
og mange forfulgte mennesker fulgte oppfordringen. Resultatet ble en
tilstrømning av ressurssterke mennesker som bidro mye til å bringe
Preussen på fote etter krigens herjinger. Byråkratiet ble forbedret, lov-
32
verket, modernisert, blant annet ble
tortur avskaffet, og betydelige ressurser brukt på å stimulere samferdsel, handel og alle typer håndverk
og produksjonsbedrifter. Langsomt
kom landet på fote igjen, og over
det hele våket den pliktoppfyllende
og allesteds nærværende kongen. I
opplysningstidens ånd så han seg selv
som rikets første tjener. Det betyr
ikke at han var demokratisk innstilt.
Han var en enevoldskonge, all makt
lå i kongens hånd, og han styrte stort
sett ved dekreter til administrasjonen.
Noen form for innvendinger ble ikke
tolerert.
I 1743 sto hans vakre rokokkoslott
Sans Soucis, Sorgenfri, i Potsdam
ferdig. Her tilbrakte han sine ledige
stunder sammen med gode venner,
spilte fløyte og komponerte. Over 100
store og små fløytestykker skulle det
bli. Hit inviterte han også sin gode
venn Voltaire. Forholdet mellom disse
to var bygd på gjensidig beundring og
respekt. Ved middagsbordet på Sans
Soucis ble opplysningstidens problemstillinger diskutert, man lyttet
til musikk, spilte fløyte og leste poesi.
Men to primadonnaer som Voltaire og
Fredrik kunne også bli rykende uvenner. Iblant gikk det så langt at Fredrik
tok fra Voltaire hans pengestøtte, og
Voltaire svarte da med å ta med seg
sølvtøy fra slottet og selge dette i
Berlin. En rasende Fredrik måtte så
kjøpe sølvtøyet tilbake. Men vennskapet overvant alle vanskeligheter og
varte livet ut.
Fredriks suksess på slagmarken
skyldes flere forhold. Den prøyssiske
hæren var meget veldisiplinert. Alle
håndgrep og manøvre ble drillet til
avdelingene behersket dette under
alle forhold. Håndgrep var så godt
innøvd at en prøyssisk soldat enkelte
ganger kunne lade og avfyre dobbelt
så mange skudd som sine motstandere i det samme tidsrom.
Rekruttering og opplæring av offiserer ble tillagt stor vekt. Bare adelige
kunne bli offiserer, og det ble ventet
at alle adelige familier sendte minst
en av sine sønner til militær opplæring. Nye kadetter ble mottatt med
en standard hilsen: «Dere har kommet hit av en grunn, for å lære å dø
for Preussen». Ellers i Europa kunne
adelige kjøpe seg offisersstillinger og
overta disse uten at nødvendig kompetanse alltid var til stede. Dette kom
ikke på tale i Preussen. Der måtte alle
først lære grunnleggende ferdigheter
før de fikk føre kommando.
Fredrik hadde også en heldig hånd
med valget av sine generaler. Han
så ofte bort fra ansiennitet dersom
noen utmerket seg. Da von Seydlitz
ble utnevnt til sjef for kavaleriet bare
34 år gammel, ble det murret blant
mange generaler som følte seg forbi-
Fredriks prøyssiske hær var kjent for sin presisjon og kadaverdisiplin. Men fullt så
ryddig som kunstneren Carl Röchling (1855-1920) forestilte seg det, var det nok ikke.
(Bilde: Angriff der preussischen Infanterie, Hohenfriedeberg 4. Juni 1748).
gått. Fredrik bemerket lakonisk: «Von
Seydlitz adlyder meg, dere adlyder
von Seydlitz». Von Seydlitz var et heldig valg og ble en av Preussens fremste generaler.
Kongen hadde betydelig militær
kompetanse, og som regel førte han
selv sine avdelinger i felt. Han har
skrevet en rekke artikler og bøker
om taktikk og militære forhold, blant
annet om sjuårskrigen. Hans viktigste
taktiske prinsipp var alltid å søke å
beholde initiativet overfor motstanderen. Dette ble oppnådd ved en
offensiv holdning, raske forflytninger
og å slå til mot motstanderen raskt
og uventet. I selve angrepet var en
størst mulig kraftsamling alltid høgt
prioritert. I den 3. schlesiske krig
ble det viktig å hindre at motstanderne forente sine styrker, og dette
lykkes han også med i stor utstrekning. Fredriks syn på krigføring er for
eksempel tatt inn i den tyske hærens
feltmanual av 1933 (TA NR. 3000/33 T
4 Heeresdienstvorschrift):
• Krig er en kunst, en fri og kreativ
aktivitet basert på logiske prinsipper.
• Kvaliteten på offiserer og soldater
bestemmer en hærs slagkraft. Stor
slagkraft gir øket mobilitet og vekt
i krig. En overlegen slagkraft kan
kompensere for en hærs underlegenhet i størrelse.
Fredrik hadde den store fordel å
være «roi connetable» - konge og hærfører. Det vil si at han var i stand til å
ta raske beslutninger, som var viktig
for å følge opp seire eller når uventede problemer oppstod. Ved nederlag var han ikke ansvarlig overfor
noen, og kunne selv utskrive nye soldater for å erstatte tap. Motstanderne
derimot var avhengig av direktiver
fra St Petersburg, Paris eller Wien, og
ved nederlag sto ledelsen overfor en
ubarmhjertig fyrste som forlangte en
forklaring. Slikt maner til forsiktighet,
og mange gyllne muligheter til å slå
Fredrik gikk nok tapt.
Preussen hadde den største stå
ende hær i Europa i forhold til folke-
Det mest kjente, og kanskje mest naturtro bilde av Fredrik, som 68-åring.
Malt av Anton Graff.
tallet. Ved enkelte fyrstehoff ble det
snakket om at «Preussen var en hær
med et land og ikke et land med en
hær». Pensjonerte soldater og offiserer hadde fortrinnsrett til ansettelse
i statlig tjeneste, og mange ble blant
annet ansatt som lærere. Resultatet av
dette var at den strenge disiplin som
eksisterte i hæren etter hvert bredte
seg ut i det sivile samfunn. Virkningen
ble forsterket ved den store prestisje som offiserer og soldater fikk ved
Fredriks mange seiere.
Fredrik døde i 1786, 74 år gammel. Det gikk et lettelsens sukk over
Preussen da han var borte. Hans kriger hadde vært en hard påkjenning
og hans styre autoritært og med små
muligheter for borgerne til å påvirke
samfunnsutviklingen. Han var ikke
elsket av befolkningen, men respektert av alle og også beundret av mange.
Han ble etter eget ønske begravd ved
slottet Sans Soucis i Potsdam. Under
2. verdenskrig ble hans levninger flyttet, men er nå tilbakeført til Sans
Soucis.
Kilder:
Bendikowski, T, “Der ewige König“, Die Zeit 2011.
Clark, C, Preussen. Aufstieg und Niedergang. 1600-1947 (München: Pantheon Verlag, 2008).
Condell, B og D. Zabecki, On the German art of war: Truppenführung (Boulder: Lynne Rienner Pub, 2001).
Koch, H.W., A History of Prussia (Lancaster: Gazelle Book, New edition 1994).
Molitor, A. “Unter dem Getöse von dreihundert Kanonen”, Die Zeit 2011 .
TA NR 3000/33 T4. Heeresdienstvorschrift.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
33
N M T N OT I S E R
Ny klasse russiske
landgangsfartøy
Ivan Gren (P-11711) er navnet på det første fartøyet i en
ny klasse middelstore russiske landgangsfartøyer. Det ble
sjøsatt i mai i år, etter en forholdsvis lang byggeperiode.
Spesifikasjonene ble fullført i 1998 og kjølen strukket først
i 2004. Samtidig ble designet endret flere ganger i løpet av
byggingen. Noe av det tekniske utstyret om bord er allerede umoderne. Det er derfor usikkert om det blir bygget
mange fartøyer av denne klassen, men kildene opplyser at
det vil bli bygget ett skrog til før en avgjørelse om seriebygging som erstatning for de eldre fartøyene av Ropucha- og
Alligatorklassen blir tatt.
Ivan Gren er et typisk landgangsfartøy med både baugrampe og hekkport. Det kan bære opp til 13 stridsvogner
eller 300 marinesoldater. Det er kun plass til to helikoptre. Det er derfor sannsynlig at fartøyet har en rolle som
transportfartøy og vil operere sammen med de nye helikopter- og kommandofartøyene av den franskkonstruerte
Mistralklassen. Uansett vil den russiske marinen ha behov
for en seriebygget klasse landgangsfartøy etter hvert som
de eldre enhetene fra sovjetmarinen blir utslitt.
(Kilde: navyrecognition.com, rianovosti.ru)
NATO Air Ground Surveillance
Flere av NATOs samarbeidsprogrammer kan vise til gode
resultater. NATO AWACS har eksistert siden 1982 og har
deltatt i alle NATOs operasjoner siden den gang. Også
på transportsiden har man heldige erfaringer med de tre
felles C-17 transportflyene, der ni NATO nasjoner, pluss
Sverige og Finland, deltar. Ingen av disse nasjonene hadde
hatt tilgang til denne kapasiteten uten dette samarbeidet.
Det var derfor et naturlig skritt at NATO vedtok anskaffelsen av et eget program for Air Ground Surveillance (AGS)
på toppmøtet i Chicago i mai. 13 nasjoner vil dele på
anskaffelsen og driften av fem førerløse fly.
AGS har vært en tornefull, men fremfor alt lang vei å
gå for NATO. Programmet ble igangsatt for om lag 20 (!) år
siden men har stadig blitt utsatt av forskjellige årsaker. Nå
har imidlertid Northrop Grumman i USA fått en kontrakt
på kjøp av fem RQ-4 Global Hawk til en pris av 1,7 milliarder dollar. Flyene skal stasjoneres på Sigonella på Sicilia.
Igjen vil en rekke små nasjoner (deriblant Norge) få tilgang
til en kapasitet de neppe hadde kunnet båret kostnadene
av på egen hånd.
(Kilde: JDW, NMT)
34
Sjørøveri på hell
Fra å ha nådd en topp i virksomheten utenfor Somalia i
2010 og første del av 2011, har nå sjørøverne i Det indiske
hav og Adenbukten magre resultater å vise til. Mens det for
en tid tilbake var normalt med tjue kaprete fartøyer eller
mer, har antallet nå lenge ligget på syv eller færre. Noen
av disse er relativt små fiskebåter eller fartøy som tilsynelatende er oppgitt av eierne. Årsakene til denne positive
utviklingen er mange.
FN-organet IMO (International Maritime Organization)
nølte lenge med å anbefale rederne å ha væpnet vakt om
bord, og under ingen omstendigheter å gi mannskapene,
uten trening eller utdannelse, våpen. Noen rederier leide
i stedet inn profesjonelle og autoriserte sikkerhetsvakter
som i samtlige rapporterte tilfeller av angrep kunne avvise
disse. Som regel var varselskudd tilstrekkelig. Disse erfaringene førte til et skifte i holdningene og væpnete vakter
er i dag vanlig gjennom de utsatte farvannene.
Samtidig har NATO, EU og koalisjonen ledet av USA fått
sterkere engasjementsregler. Et kapret skip eller moderfartøy kan nå bordes dersom man anser dette forsvarlig
av hensyn til gislene. I omtrent alle tilfellene der man har
tatt skipene tilbake med makt, har kaprerne overgitt seg
uten å skade mannskapene eller sette seg til motverge. I
denne rollen har spesielt danske og nederlandske militære fartøyer og spesialstyrker fremhevet seg. Det er også
viktig at piratenes baser på land nå kan nøytraliseres. EU
NAVFOR benyttet i mai helikoptre og maritime patruljefly
til å ødelegge piratenes fartøyer, selv om disse var dratt
opp på land. Dette har også medført at lokale bandeledere
har nølt med å investere pengene sine i nye pirattokt.
Sist, men ikke minst, har situasjonen på land ført til
at sjørøverne har blitt satt under ytterligere press. De har
lenge benyttet mangelen på lov og orden til å utøve virksomheten sin, men spesielt i Puntland har de regionale
myndighetene maktet å ta kontroll over et stadig større
område. Piratenes baser blir også utsatt gjennom operasjonene til den afrikanske styrken AMISOM, som har som
mandat å stabilisere situasjonen i Somalia. En varig løsning vil imidlertid kreve en stabil og handlekraftig regjering, noe Somalia ikke har hatt siden 1991.
(Kilde: IMO, NATO, NMT)
KVALITET TIL
GUNSTIGE
PRISER
Crester
Også små antall
%IKINDOMRÌDEs$RAMMEN
SALG LASERWOODNOs4LF
HTTPWWWLASERWOODNO
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
35
Kosteffektiv logistikk
og datakvalitet
Terje Nilsen er
utdannet Cand.
Scient. (MSc) i
matematikk fra
Universitetet i
Bergen og har vært
ansatt ved Forsvarets
Forskningsinstitutt.
Han er for tiden rådgiver i Inventura AS.
Gode prognoseberegninger i forbindelse med Forsvarets reservedelsbehov kan være komplisert, og spesielt komplisert blir det
om man har dårlig datakvalitet. Denne artikkelen ser på konsekvensene dårlig datakvalitet kan ha for Forsvaret, og konkluderer
med at potensialet for kosteffektivisering, ved å legge til rette for
bedre datakvalitet, er betydelig.
AV TERJE NILSEN
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO)
har ansvar for følgende oppgaver i
For-svaret: Lede investeringsprosjektene, gi operativ støtte, gjennomføre
tyngre vedlikehold og sørge for forsvarlig avhending av materiell. Det
er FLO Forsyning som har ansvaret
for Forsvarets forsyningslagre, driftsanskaffelser, distribusjon, avhending
og transportkontroll. Dette innebærer blant annet å sikre en lagerbeholdning som tilfredsstiller Forsvarets
behov. I kroner og øre forvalter FLO
ca. 45 % av Forsvarsbudsjettet, dvs.
ca. 14 milliarder kroner, hvorav ca. 40
% er årlige driftsutgifter, de øvrige 60
% blir brukt til investeringer i materiell.1
Datakvalitet og reservedeler
Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI)
har gjennom årene gjort en rekke
studier for å skaffe Forsvaret et bedre
grunnlag med tanke på å ha et så
riktig lagernivå av reservedeler som
mulig. En forutsetning for å kunne
lage gode prognoser for reservedelsbehovet er å ha gode historiske data
36
å støtte seg til, men flere studier gir et
entydig bilde, hvor konklusjonen er;
«dårlig datakvalitet».2
Konsekvenser av
dårlig datakvalitet
I den daglige driften kan dårlig
datakvalitet gi seg utslag i at det oppstår situasjoner hvor det enten er for
lite eller for mye reservedeler på lager.
I det tilfellet hvor det er for lite reservedeler tilgjengelig kan det hende at
Forsvaret i all hast må henvende seg
til leverandøren(e) for å gjøre et hastekjøp. En mulig utfordring ved hastekjøp er at det kan ta lang tid før leveransen finner sted av minst tre mulige
grunner, det ene er at bestillingen
må tilpasses leverandørens produksjonslinje, det andre er i hvilken grad
Forsvaret er en prioritert kunde, for
hvis andre større nasjoner har det
samme behovet er det mulig de prioriteres først, og det tredje er at delen
kan være militærspesifikk, noe som
gir begrensede muligheter for å skaffe
delen via andre kilder. Hvis delen er
militærspesifikk og har et begrenset
Mike Tyson er ikke
spesielt kjent for sin
logistiske innsikt, inntil nå.
leverandørmarked, så kan det i det tilfellet hvor det ikke foreligger en rammeavtale med mulighet for å gjøre
avrop for å dekke dette behovet, gi en
ekstra utfordring i en forhandlingsposisjon. For mye reservedeler på lager
vil medføre følgekostnader i form av
kapitalbinding og et potensielt behov
for større lagerkapasitet, og i tillegg
kan det være at deler må kasseres på
grunn av begrenset holdbarhet i tid.
Datakvalitet har også betydning
på et mer strategisk nivå i forbindelse med planlegging. I en NATO
sammenheng kreves det at en avdeling har tilgjengelig 30 «standard
days of supply» (SDOS) for å være
operativt klar for deployering innen
avdelingens klartid.3 Hvorvidt Norge
har så gode beregninger som mulig
for 30 SDOS av reservedeler, avhenger av kvaliteten på grunnlagsdataene. Dårlig datakvalitet vil her kunne
resultere i at det er for mye eller for
lite reservedeler i 30 SDOS pakken.
De mulige konsekvensene er mye av
det samme som for den daglige driften, men i tillegg kommer selvfølgelig at mangel på reservedeler i en
stridssituasjon kan være fatalt, og at
avdelingens operabilitet (stridsevne)
kan falle under NATO kravet på 70 %.4
Fra «lessons identified»
til «lessons learned»?
Forsvaret innfører i disse dager Felles
Integrert Forvaltningssystem versjon
3.0 (FIF 3.0), hvor det er helt nødvendig å ha tilgjengelig gode data
for å ta ut systemets potensial. Men,
så lenge det fremdeles er manuelle
rutiner som må til for å få dataene
inn i systemet, så gjelder fremdeles
uttrykket: «Garbage in, garbage out»,
dvs. resultatene du får ut avhenger av
kvaliteten på de dataene som legges
inn i systemet.
Lærdommen eller «lessons identified» er at datakvaliteten som grunnlag for å lage prognoser for reservedelsbehovet i Forsvaret har vært for
dårlig. For å bevege oss fra «lessons
identified» til «lessons learned» er det
ikke nok med gode intensjoner og
planer uten å ta med de praktiske realitetene, eller som den tidligere tungvektsmesteren i boksing Mike Tyson
sa det: «Everybody has got a plan,
until they get punched in the face».
Hvis ønsket er å bedre kvaliteten på
vedlikeholdsdata, så må det legges
vekt på rutinene og arbeidsprosessene rundt det å legge inn disse dataene. I tillegg må insentivstrukturen
støtte opp under dette, for hvis det
kun er antall utførte skrutimer en
mekaniker blir målt på, så er det ikke
sikkert at fokuset på datakvalitet blir
så mye bedre.
Ved å heve kvaliteten på vedlikeholdsdata vil Forsvaret på sikt kunne
bli mer kosteffektive, og dette vil igjen
frigjøre midler til bruk i investeringer
av nye plattformer, noe som er i tråd
med visjonen til FLO: «Økt operativ
evne gjennom effektiv logistikk».
1 Kontreadmiral Morten Jacobsen. Norsk Militært Logistikkforum, logistikkonferanse 16 nov. 2011: Status og utfordringer i FLO.
2 Analyse av vedlikeholdsdata for Sea King ved Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller, FFI/RAPPORT-2009/00798, Feilhyppigheter
og vedlikeholdsbehov for materielltyper i Luftforsvaret – analyse av IMAS-data, FFI/NOTAT-2007/02262, Feilhyppigheter og
vedlikeholdsbehov for noen marine fartøyer – analyse av VEPOST99-data, /FFI/NOTAT-2005/02234 , Feilhyppigheter og vedlikeholdsbehov for noen elektroniske systemer – analyse av IMAS-data for F-16, FFI/NOTAT-2004/02666, og Feilhyppigheter og
vedlikeholdsbehov for noen militære kjøretøytyper – analyse av EDBVT-data, FFI/RAPPORT-2003/01339.
3 NATO logistics handbook:http://www.nato.int/docu/logi-en/logistics_hndbk_2007-en.pdf
4 Stridsevne: Evnen en bestemt avdeling har til å drive strid med det personell og materiell som avdelingen til enhver tid disponerer. Logistikkinspektøren. 1. des. 2003. Lesehefte tiltak for å øke og opprettholde stridsevnen.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
37
N M T D E B AT T
Forsvarsomstilling med
svært gode resultater
Forsvarsminister
Espen Barth Eide
(Foto: Forsvarets
mediesenter
v/Torgeir Haugaard)
Betydelige endringer i Forsvaret de siste 10-12 år har gitt oss et
innsatsforsvar i økonomisk balanse, med kvalitet i verdensklasse
og operativ evne som er relevant for dagens og morgendagens
utfordringer. Den stortingsvedtatte langtidsplanen for årene etter
2012 viderefører satsningen på norsk sikkerhet og forsvar, og legger opp til en vekst i forsvarsbudsjettet som er uten sidestykke
etter den kalde krigen.
AV ESPEN BARTH EIDE
Ragnvald H. Solstrand er ikke enig
i denne situasjonsbeskrivelsen.
Solstrands artikkel i NMT nr. 2 – 2012
tegner et bilde av “en forsvarsstruktur
på kanten av stupet”. Hvis artikkelen
var skrevet på slutten av 1990-tallet,
kunne man langt på vei sagt seg enig i
en slik beskrivelse. Tilsvarende kunne
man i dag trolig nikket gjenkjennende
hvis det ikke var blitt tatt fundamentale omstillingsgrep i den norske forsvarsstrukturen i årene etter årtusenskiftet.
Solstrand bringer til torgs en rekke
interessante betraktninger som alle
synes å bygge på to grunnleggende
premisser: 1) at Forsvaret også i 2012
er katastrofalt underfinansiert og 2) at
de senere års omstilling ikke har vært
styrt ut fra helhetlige og langsiktige
målsettinger. Begge premisser er etter
mitt syn helt uten hold i virkeligheten
og det som lar seg dokumentere.
Økonomisk balanse
Når det gjelder økonomien, hevder
Solstrand: “Skulle forsvarsbudsjettet
38
i år ha hatt samme kjøpekraft som
budsjettene tidlig på 90-tallet, måtte
det ha vært ca. 80 prosent høyere
enn det faktisk er”. Han kan dermed
forstås til å mene at vi burde hatt et
forsvarsbudsjett på rundt 75 milliarder kroner i 2012. Et slikt budsjett
ville imidlertid vært over dobbelt så
stort som Sveriges, rundt tre ganger så stort som Danmarks, på nivå
med Spanias samlede forsvarsbudsjett (før budsjettkrisen!) og nesten
på nivå med Israel. Norge ville vært
en formidabel militær stormakt. Det
hører her med at Norge allerede med
dagens budsjett er dét land i Europa
som bruker mest penger på forsvar
per innbygger.
Nå tror jeg naturligvis ikke
Solstrand nærer fult så store ambisjoner på Norges vegne. Følgelig kan
det være noe feil med selve grunnpremisset i hans resonnement; hans
særegne definisjon av “kjøpekraft”.
Solstrand anfører at det finnes en
helt særegen prisutvikling for forsvaret, men at denne ikke kompenseres
“Det stemmer nok et stykke på vei at man på
1990-tallet tok de første forsiktige omstillingsgrep
uten at de fulgte en helhetlig og samlet plan.”
fordi budsjettet kun følger «vanlig»
prisstigning. Det siste er imidlertid
helt galt.
Forsvarets rent pris- og lønnsdrevne kostnadsutvikling kompenseres i de årlige budsjetter, etter nøye
analyser og beregninger utført av
landets beste fagfolk på området.
Kompensasjonene har i mange år ligget over hva en rent KPI-basert kompensasjon ville gitt. Dette tar høyde
for den faktiske prisveksten på de
varene Forsvaret anskaffer, som jo
både er spesielle (militært utstyr) og
mer ordinære (drivstoff, mat, kontormateriell osv). Kostnadsøkninger
utover dette – fordi man vedtar kraftige forbedringer i Forsvarets kapasiteter – kompenseres selvfølgelig ikke
ved slike årlige tekniske justeringer.
Vedtar man å skifte ut 5 gamle fregatter med 5 nye – med vesentlig
økt militær ytelse – må ekstra penger
bevilges. Våre nye fregatter er da også
betalt gjennom slik særskilt bevilgningsøkning fra Stortinget, som anså
dette som et særlig stort løft. Samtidig
er ikke dette en ren videreføring av
samme evne, men en kraftig utvidelse; nye fregatter kan gjøre mye mer,
og levere betydelig mer kampkraft,
enn forrige generasjon, og slik er det
også på andre områder i Forsvaret.
I noen sammenhenger gir teknologiske gjennombrudd muligheter for
å oppnå det samme eller mer med
færre enheter. Dette må også tas
høyde for i regnestykket. Derfor kan
man ikke regne 1:1 fra gammelt til
nytt materiell, noe Solstrand synes å
gjøre.
naturlig nok betydelige konsekvenser
for innholdet.
Solstrand hevder videre at “all erfaring tilsier at selv meget velbegrunnede behov ikke har gitt Forsvaret tilleggbevilgninger av tellende omfang”.
Dette er beviselig feil. Ett eksempel er
den nevnte finansieringen av de nye
fregattene, der Forsvaret jo faktisk fikk
særskilt finansiering fra Stortinget. Et
annet er den kommende finansieringen av F-35 som Stortinget sluttet
seg til i juni i år, der budsjettet styrkes med inntil 28 mrd. øremerket
kampflyene i anskaffelses-perioden.
Dessuten er det feil fordi hver langtidsplan siden årtusenskiftet har tatt
opp i seg så å si alle de velbegrunnede
behov som ulike forsvarssjefer har
identifisert og anbefalt, og fullfinansiert disse – bl.a. med betydelig økte
forsvarsbudsjetter gjennom den siste
langtidsperioden (2009-12). På toppen av dette er det bare i siste langtidsperiode bevilget over 3 milliarder
kroner ekstra for å dekke merutgifter knyttet til våre militære bidrag til
internasjonale operasjoner.
Det stemmer nok et stykke på vei
at man på 1990-tallet tok de første
forsiktige omstillingsgrep uten at de
fulgte en helhetlig og samlet plan.
Men fra og med Bjørn Tore Godals
tid som forsvarsminister i Stoltenberg
I-regjeringen, har omstillingen hatt
en klar og tydelig retning, vi skulle gå
fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til
et moderne, spisset innsatsforsvar.
Den målsettingen har blitt fulgt opp
av skiftende regjeringer og hatt meget
bred støtte i Stortinget. De mål som
da ble satt, er faktisk i svært stor grad
oppfylt. Og det man på 1990-tallet
fundamentalt manglet når det gjaldt
samlet strategisk planlegging og styringsevne, fikk man etablert og sikret
gjennom integrert strategisk ledelse
fra 2003. Der man på 1990-tallet fortsatt hadde store gap mellom fagmilitære råd, budsjetter og gjennomføringsevne, har man siden årtusenskiftet fått et stadig økende sammenfall. Forsvarssjefen har i årene etter
2001 aldri fått mindre enn 96 prosent
av sine budsjettønsker oppfylt, og i
2009-12 er mer enn 100 prosent oppfylt. I bunnen av dette ligger bred
politisk enighet om forsvarsomstillingen. I et demokrati vil naturlig nok
enkelte vedtak være preget av skiftende politiske flertall – det sentrale
er at de store linjer i omstillingen har
hatt sammenhengende og bred politisk tilslutning.
Målrettet planlegging
og styring
Det andre grunnpremisset for
Solstrands artikkel synes å være at
de senere års forsvarsomstilling ikke
har vært styrt ut fra helhetlige og
langsiktige målsettinger. Også dette
er feil, og når en gal påstand står som
bærebjelke for en lang artikkel, får det
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
39
“Vi har oppnådd en balanse som vi
har arbeidet for de siste 12 år”
Samtidig har også Forsvarets evne
til å styre egen organisasjon og gjennomføre politiske vedtak økt formidabelt. I 2009-12 vil Forsvaret ha
gjennomført så å si alle strategiske
pålegg i iverksettingsbrevet for langtidsplanen. Noen lignende har vi aldri
sett i nyere norsk forsvarshistorie.
Forsvaret er i dag en foregangssektor i
fornyelsen av offentlig sektor i Norge,
og har vist stor evne til å prioritere og
styre i henhold til budsjett og plan.
Omstillingen har vært krevende for
mange, men slik det fremgår bl.a. av
Forsvarssjefens årsrapport for 2011,
blir det stadig tydeligere at omstillingsgrepene gir positive resultater
målt som evne til å levere økt operativ
evne.
Ytterligere og
sterk budsjettøkning
Solstrand frykter at kostnadene til
F-35 vil kvele svært mye annen forsvarsaktivitet i årene som kommer.
I denne forbindelse viser han til at
F-16-programmet tok “60-80 prosent
av Forsvarets investeringer over en
periode på 7-8 år”, underforstått at
det samme vil skje nå. Men dette
stemmer altså ikke. Stortingets nylige
vedtak om finansieringsmodell for
F-35-programmet innebærer at dette
vil legge beslag på i underkant av 30
prosent av Forsvarets ordinære inves-
40
teringsbudsjett over de inntil 12 år
programmet skal vare fra nå av. M.a.o.
vil det selv i denne perioden være
mulig å bruke 70 prosent av investeringsmidlene til andre formål enn
kampfly. Kampflykjøpet vil utvilsomt
bli krevende nok, men vi er like klart
langt bedre stilt i dag enn da vi kjøpte
F-16.
i dag til kampflyinvesteringens slutt
om tolv år skal det brukes godt over
en halv billion kroner på Forsvaret.
Rundt 12 prosent av dette skal gå til
kampfly, hvorav nærmere halvparten
vil være tilleggsfinansiert ved midlertidig økning av forsvarsbudsjettet.
Jeg synes ikke dette er noen urimelig
sum.
I tillegg kommer en kraftig vekst i
forsvarsbudsjettet i årene som kommer. Langtidsplanen legger opp til
over 7 prosent reell vekst bare frem
til 2016. Dette gjør vi ikke minst for å
skape rom for kampflykjøpet uten at
det går ut over andre investeringer i
utilbørlig grad. I tillegg til dette kommer en faktisk budsjettøkning ved
at alt som spares ved avviklingen av
våre bidrag i Afghanistan, blir beholdt
til prioriterte formål i Forsvaret og
ikke rutet tilbake til statskassen, slik
regelen normalt er når behovet for en
tilleggsbevilgning opphører. På toppen av alt dette kommer en faktisk
økning ved vedtatte forenklinger i
blant annet Luftforsvarets basestruktur og andre effektiviseringstiltak.
Vi har de aller
beste forutsetninger
I sum utgjør alle disse økningene
en faktisk budsjettvekst på rundt 10
prosent fra i dag til 2016, altså – uansett hvordan man måler – en formidabel økning i forsvarsbudsjettet. Fra
Solstrand viser avslutningsvis til at
han ikke tror på “at vi nå endelig
har funnet en varig balanse mellom
målene og midlene i forsvarsplanleggingen”. Dette er et retorisk knep,
for ingen har vel utstedt garantier
for fremtiden i en verden som er så
omskiftelig som vår. Selvsagt vil vi
fortsatt møte store utfordringer, og vi
vil måtte gjøre valg og prioriteringer
som vi alltid har måttet. Samtidig er
det like klart at vi i dag er bedre stilt
enn vi har vært på svært lenge og at
vi er bedre stilt enn så å si alle andre
land i vår krets. Vi har oppnådd en
balanse som vi har arbeidet for de
siste 12 år, vi vil arbeide hardt for å
opprettholde denne balansen, og vi
har alle muligheter for å lykkes – gjennom en sunn forsvarsøkonomi og god
evne til helhetlig og langsiktig planlegging, styring og gjennomføring.
Magasin
RÅDgiVning
Design
web
foto: Jan Lillehamre
Cox er en av Norges sterkeste aktører innen redaksjonell
kommunikasjon og design. Vi har kontorer i Bergen, Oslo,
København og Stockholm og jobber med flere av Skandinavias
største merkenavn.
www.cox.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
41
NMT BØKER
Ola Boe, Ola Kjørstad og Knut Werner-Hagen:
Løytnanten og krigen. Operativt lederskap i strid
Fagbokforlaget, 2012
ANMELDT AV OBERST ELDAR BERLI
Endelig har det kommet en bok om
lederskap i strid hvor fokus er på
de mentale påkjenninger og utfordringer. Det er ikke mange bøker i
Norge med dette som tema eller som
omhandler ledelse på troppsnivå. Når
vi nå får en bok på norsk, av norske forfattere, så er det i seg selv
meget prisverdig og gledelig. Og ikke
bare er det en norsk bok, men den
omhandler krigserfaringer fra yngre
norske offiserer. Boka synliggjør at
Forsvaret de senere år har ervervet seg
en betydelig mengde erfaringer fra
krig. Løytnanten og krigen er en bok
med militærteori og historie sentrert
rundt lederskapsutfordringer for våre
fremste ledere – de som leder fremst.
Ambisjonen med boka, i følge forordet til brigader Odin Johannesen,
er å gi begrepene ”militær ledelse” og
”militære operasjoner” et ansikt. Det
har forfatterne klart, og slik sett skrevet en bok med god nytteverdi først
og fremst for den enkelte yngre offiser
som skal forberede seg på å lede soldater i strid. Boka bør imidlertid leses
av flere. I tillegg til mer konkrete problemstillinger om operativt lederskap
gir den en påminnelse om hva vi som
offiserer er til for, hvordan vi i dag er
en del av en større norsk militærtradisjon, og hvilke krevende oppdrag som
blir lagt til yngre (og ferske) offiserer.
Boka er slik sett nyttig for oss alle som
ikke må glemme hva profesjonen vil
kunne kreve i skarpe situasjoner –
med referanse til et sitat fra Michael
Howard i boka om utfordringer knyttet til offisersyrkets paradoks (hvor
det blir lite med praktisk erfaring fra
det vi trener for): These unfortunate
men may either take too long to adjust
themselves to reality, through a lack
of hard preliminary thinking about
42
what war would really be like, or they
may have had their minds so far shaped by a lifetime of pure administration that they have ceased for all
practical purposes to be soldiers.
Boka er skrevet i miljøet på
Krigsskolen og har et fokus i tråd
med dette. Det er den unge offiserens
utfordringer som leder i operasjoner,
illustrert ved historiske eksempler,
som er temaet. Slike relevante historiske eksempler med norske offiserer
er etter min mening noe av det mest
verdifulle vi kan gi i offisersutdanningen. Her kommer dette ut til et
større publikum gjennom Løytnanten
og krigen, og gir mange flere muligheten til styrke sin innsikt og forståelse
for lederskap og operasjoner. Boka er
tilegnet Sverre Bratland og innholdet
er forankret i hans nedskrevne erfaringer om troppssjefens problemer
i kamp – erfaringer som er gyldige i
dag. Jeg innrømmer at Bratland var
ukjent for meg, men hans erfaringer fra andre verdenskrig, nedskrevet i 1954 er meget interessante og
relevante for diskusjon omkring
lederskap og lederskapsutdanning.
Forfatterne har også vært flinke til å
bruke Bratland nettopp slik, og relaterer de andre historiske eksemplene
i boka til hans erfaringer. De stiller for
øvrig betimelig et spørsmål om hvorfor Bratland, som antagelig er en av
de norske soldater som har mest erfaring fra krig og som var en god soldat,
ikke er mer kjent. Forfatterne nevner
som mulige årsaker at Bratland var
beskjeden og ikke skrev bøker. Det
de ikke nevner, men som kanskje er
vel så viktig, er at han hovedsakelig
ledet utenlandske soldater – ikke norske. Dette til forskjell fra alle de andre
eksemplene i boka hvor yngre norske
offiserer leder kun norske soldater.
Boka er delt i to deler, hvor den
første har fire kapitler som omhandler tanker omkring militærteori, offisersrollen, lederskap i krig, herunder
erfaringer fra Sverre Bratland, og taktikk. Disse fire kapitlene er utgangspunktet for observasjonene som er
knyttet til eksemplene som følger i
bokas del to. Her er det 11 historiske
eksempler som hver er beskrevet i
et kapittel. Hendelsene tar utgangspunkt i situasjoner hvor norske avdelinger har deltatt. De spenner over
hele konfliktspekteret, og hvert kapittel antyder hvor i konfliktspekteret
det aktuelle eksempelet finner sted
– ”stabil fred”, ”ustabil fred”, ”opprør”
eller ”full krig”. Eksemplene spenner
i tid fra 1940 til 2007 og fokuserer
mye på det enkelte mennesket som
har posisjonen som leder på fenrik/
løytnants-nivå. Slik sett gir den ansikt
til lederskapsutfordringene som føl-
ger av krigens natur. Og det er spennende og interessante eksempler/
operasjoner vi får lese om; det starter
med håndtering av voldelige massedemonsrasjoner i Kosovo i 2004 hvor
vi får innblikk i det psykiske presset
som ligger hos befalingsmannen og
behovet for klare og tydelige ledere.
Forfatternes observasjoner trekker
fint frem behovet for krav og trening
for å kunne håndtere slike situasjoner. I neste eksempel leser vi om Max
Manus og Roy Nilsens sabotasjeaksjon mot Donau i 1945. Og igjen fokuseres det på psykisk press og sterke
påkjenninger, i tillegg til spørsmål om
personlig motivasjon. Kapitelet følger
fint opp det foregående og peker på
at mentale utfordringer er mye det
samme i skarpe operasjoner selv om
rammene rundt endrer seg. I påfølgende kapittel 7 beskriver forfatterne
livsfarlige situasjoner i Sør-Libanon i
1978, hvor troppsbefal i NORBATT I
ble involvert i kamper under uoversiktlige situasjoner til tross for at det
var en fredsbevarende operasjon.
Ledernes opplevelser i operasjonen
som beskrives er ikke forskjellig fra
fullskala krigsoperasjoner med hensyn til utfordringene knyttet til situasjonsforståelse. Etter disse tre meget
interessante kapitlene tar forfatterne
frem en relativt ukjent historie fra
1944 og bruker Jens Anton Poulsson,
daværende løytnant, i operasjon
Moonlight som eksempel. Kapitlet
beskriver oppbyggingen av en motstandsbevegelse, eller opprørsstyrke
i moderne terminologi, i Rjukanområdet. Dette eksemplet er heller
tynn hva angår lederskap, men gir en
del momenter i forhold til tematikken opprør og opprørsstyrker som er
gjenkjennbart i mange nyere opera-
sjoner. I neste kapittel leser vi om nok
et eksempel knyttet til opprør, denne
gang opprørsbekjempelse. Operasjon
Harakate Yolo II i Faryab, Afghanistan
beskrives med fokus på troppsbefalets utfordringer vedrørende situasjonsforståelse og kommunikasjon i
skarpe, farlige situasjoner. Dette er
nok et godt eksempel som utgangspunkt for diskusjon og refleksjon
omkring trening og lederskap.
Påfølgende kapittel 10 handler om
kampen om tungtvannet 1942-1944.
Vi leser om kjente personer i denne
berømte historien, og forfatterne
trekker frem sentrale elementer som
samhold, vilje, trening, viktigheten av
gode forberedelser og god bakgrunn
(selektering) av personell for krevende oppdrag.
I kapittel 11 leser vi om en 21
år gammel sanitetstroppssjef som
blir kastet inn i dramatiske hendelser i borgerkrigen i Bosnia i 1994.
Historien bør være en øyeåpner for
alle som ikke har fått opp disse om
hvor raskt man kan havne i situasjoner som man ikke kan forutse,
og hvilke dilemmaer, utfordringer og
påkjenninger slikt kan medføre.
Bokas fire siste kapitler beskriver alle operasjoner i 1940: først om
Trønderbataljonen i Gratangen, så
troppsbefal i IR 16 under angrep på
tyske stillinger i fjellene ved Narvikfronten. Dernest følger vi norsk forsvarsstrid under kampene i Bagn,
før det siste kapitlet går tilbake til
Narvik og ser på kampene for gjenerobring av byen med Bn 2/IR 15. I
disse fire siste kapitlene leser vi mer
om betydningen av oppdragstaktikk,
situasjonsforståelse og usikkerhet,
mentale påkjenninger, tilpasningsdyktighet under press, dristighet, vilje
til å løse oppdrag, initiativ, og trening/drill. I tillegg får vi noen gode
innblikk i vurderinger og handlinger
gjort på tysk side.
Hvert av de elleve kapitlene i bokas
andre del inneholder først en kort
innledning om hendelsen, hva den
setter fokus på, og en oppgave til
leseren. Deretter følger en beskrivelse
av hva som hendte, med personlige
beretninger, kommentarer og refleksjoner. Til slutt i hvert kapittel fremmer forfatterne sine observasjoner
av hva eksempelet kan fortelle oss
om lederskap og gjerne knyttet til
teoridelen i bokas del 1. Sentralt i
tematikken er at krigen for den unge
offiseren «mer enn noe annet dreier
seg om menneskelig sameksistens på
sitt verste». Forfatterne trekker frem
sine observasjoner uten å virke skråsikre og bombastiske, og stiller også
gode spørsmål til leseren for egne
vurderinger. Forfatterne kommer ikke
med oppskrifter på hvordan handle
eller lede, men gir gjennom eksemplene flere referanser til å bedre den
yngre offiserens handlingsberedskap
i møte med virkeligheten, og bedre
hans/hennes vurderingsevne i kritiske situasjoner.
Forfatterne skriver i sitt forord
at boka knytter sammen fagfeltene
militærteori, lederskap, taktikk og
krigshistorie. Jeg er i tvil om hensiktsmessigheten av kapitelet om
krig og taktikk her, men heldigvis
blir ikke taktikken en særlig dominerende del totalt sett, og det gir dermed lederskap og historie mer plass.
Militærteoriens bidrag i boka synes
for øvrig noe usammenhengende og
delvis for løst knyttet til historien og
lederskapet, selv om det gir en rimelig grei innføring i noen viktige ele-
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
43
NMT BØKER
menter av taktikk, lederskap og krig.
Kvaliteten i boka ligger etter denne
anmelderens syn først og fremst i
valget av de historiske eksemplene og
den nøkterne beskrivelsen av disse.
I tillegg synes jeg observasjonene er
gode og målrettede mot yngre offiserer. Bokas historiske eksempler
illustrerer godt personlige problemer
knyttet til lederskap i operasjoner. De
viser krigens natur, i form av friksjon,
usikkerhet, vold, tilfeldigheter – og
hvordan dette setter lederskapet på
prøve på måter som er vanskelige å
forberede seg på.
I følge forfatterne har arbeidet med
boka pågått i nesten seks år. Det bærer
den også litt preg av. Den gir inntrykk
av å være litt lappet sammen av tidligere brukte manuser eller artikler.
Det refereres i boka også til «nyere
strategiske dokumenter» som i realiteten er eldre utdaterte dokument
(Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 og Styrke og Relevans
– strategisk konsept for Forsvaret fra
2004). Språklig sett er boka stort sett
grei, men skjemmes noe av noen
småfeil. Også noen unødvendige
gjentakelser og manglende referanser
er litt forstyrrende. Men hovedinn-
trykket er likevel at den glatt forsvarer
en utgivelse som denne. På den positive siden må det videre nevnes en
meget god bruk av bilder og illustrasjoner. Litteraturlisten er også solid,
selv om den viser at vi ikke har utgitt
mye litteratur om norske offiserers
erfaringer i strid.
Boka peker indirekte på kjente
“Lessons learned” som at vi vil bli
overrasket i operasjoner, og vi derfor
må sørge for å være forberedt til å
takle vanskeligere situasjoner enn det
man rent umiddelbart ser for seg. Det
viser også at vi må være forberedte på
det ekstreme selv i misjoner som tilsynelatende kommer til å fortone seg
rolig. Samtidig må man være fleksible
og kunne tilpasse taktikk og lederskap etter situasjonen. I tillegg til slike
elementære, men essensielle læremomenter, gir boka også noe annet
meget viktig: den bidrar til å styrke
profesjonsidentitet og -fellesskap ved
å gi navn og ansikt til kolleger som har
håndtert kritiske og vanskelige lederskapssituasjoner i skarpe operasjoner. Slik sett bidrar den forhåpentligvis også til en følelse av stolthet over å
være norsk offiser. Synd at forfatterne
ikke følger opp dette ved også å bidra
til styrket avdelingsidentitet i samme
grad. Ved å bruke begreper om avdelinger som ikke gjør dem gjenkjennbare i dagens struktur, bruker ikke
forfatterne muligheten til å bidra til
dette. Historieskriving fyller en viktig
funksjon i å bygge tradisjoner, kultur,
stolthet og avdelingsånd, og det er å
håpe at fremtidige utgivelser av tilsvarende slag som Løytnanten og krigen
er mer bevisst dette.
Hovedhensikten med boka er
imidlertid uten tvil oppnådd. Som
den sier “Den utvikler forståelsen av
hva det betyr å være offiser, og hva
profesjonen kan kreve av den enkelte.
Den retter søkelyset på hvilke utfordringer en ung offiser kan stå overfor
når yrket skal praktiseres.” Boka sier
med andre ord til krigsskolekadetten:
DETTE ER HVA SOM KAN VENTE
DEG ETTER UTEKSAMINERING….
Det er bare å gratulere forfatterne
og Krigsskolen med en meget kjærkommen bok som Hæren og Forsvaret
bør nytte i diskusjonen om trening og
utdanning. Den anbefales også til alle
som har interesse av militær historie,
militært lederskap og vår profesjon.
Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no
Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg.
Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin
ramme til ethvert arrangement.
Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal
karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige
størrelser gir mange valgmuligheter.
Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen.
Henvendelse om leie av lokaler
og valg av menyer rettes til daglig
leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80.
Mailadresser: [email protected]
44
N M T N OT I S E R
Kinas våpensalg
til Nord-Korea avslørt
Det vakte internasjonal oppsikt da Nord-Korea på militærparaden for 100-årsdagen til tidligere leder Kim Il-sung
kunne fremvise tunge spesialkjøretøy for mobile missiler.
Disse kjøretøyene vil medføre at det vil bli langt vanskeligere å oppdage og følge (og hypotetisk å ødelegge) taktiske
atomvåpen. Det viktigste var imidlertid at lastevognene
bar alle kjennetegn av å være av kinesisk konstruksjon.
Dette ville i så fall være et åpent brudd på FNs resolusjoner i sikkerhetsrådet som forbyr våpensalg til Nord-Korea
og som Kina selv har stemt for. Det ville også være et klart
brudd på Kinas egne forsikringer om at teknologioverføring og våpensalg i støtte til atomprogrammet ikke finner
sted. Det har imidlertid kommet frem overbevisende rapporter som viser at dette har vært tilfellet.
Mobile utskytningsenheter, Transporter, Erector,
Launcher, eller TEL, er avanserte kjøretøyer som skal
håndtere missiler på 20 – 50 tonn, og samtidig kunne
motstå kraften fra selve utskytingen. Bildene fra paraden
viser at kjøretøyene er identiske med kinesiske utgaver,
helt ned til hvordan detaljer som dørhåndtak og vindusviskere er montert. Firmaet Wuhan Sanjiang Import
Export Company eies av den kinesiske stat, men offisielle
talsmenn benekter at et salg har funnet sted.
I følge japansk media ble imidlertid fire slike kjøretøy
fraktet til Nord-Korea med et kambodsjansk handelsfartøy, MV Harmony Wish, i august i fjor. En ransaking,
gjennomført av den japanske kystvakten da det transitterte gjennom japansk farvann, avslørte at fartøyet hadde
anløpt Nord-Korea med kjøretøyene i lasten. Det gjenstår
å se i hvilken grad dette bruddet på Sikkerhetsrådets resolusjoner får konsekvenser for Kina. Uansett er det en pinlig
avsløring som setter statsmaktens troverdighet på prøve.
(Kilde: AP, CNN, JDW, Defense News)
Afghansk ansvar
for egen sikkerhet
På NATOs toppmøte i Lisboa i november 2010 ble statslederne enige om en plan for en gradvis overføring av ansvaret for sikkerheten til afghanske myndigheter. Denne prosessen begynte forsiktig våren 2011 med trygge provinser
og større byer, som Panshir og Bamyan, Kabul og Masar-e
Sharif, på listen. I den neste runden, på engelsk Tranche,
kunne man i november bygge på erfaringene fra den første
og de afghanske styresmaktene fikk da ansvaret for store
deler av landet og om lag halvparten av befolkningen.
Prosessen og avgjørelsene ble og blir tatt i nær dialog mellom ISAF og regjeringen i Kabul. I tranche 3, offentliggjort
av president Karzai i midten av mai, ble tidligere urolige
områder, som Helmandprovinsen og Kandahar by, overført etter at Taleban i stor grad har blitt nedkjempet der.
Ytterligere to runder er planlagt og den siste vil finne sted
innen sommeren 2013, Ansvaret for sikkerheten for hele
Afghanistan skal overføres innen slutten av 2014.
Erfaringene fra Tranche 1 og 2 viser så langt at de
afghanske myndighetene og sikkerhetsstyrkene makter
oppgaven, mange steder med glans. Det er intet som tyder
på at Taleban og andre motkrefter har maktet å influere de
berørte områdene i særlig grad. Visse spektakulære angrep
har riktig nok funnet sted, blant annet i hovedstaden i
april, men disse ble raskt og effektivt tatt hånd om av afghanske styrker. De mange demonstrasjonene i kjølvannet
av den uheldige brenningen av Koranen i februar, ble møtt
med fasthet, men også med et minimum av maktbruk.
I takt med overføringen av sikkerhetsansvaret (”transition”), har de femti nasjonene som utgjør ISAF begynt å
forberede seg for tiden etter 2014. På toppmøtet i Chicago
i mai ble det enighet om at NATO ville lede en ny misjon
som skulle trene og gi råd og støtte til den afghanske
hæren, flyvåpenet og politiet. Flere land utenfor NATO,
som Sverige og Australia, har allerede gitt til kjenne at de
ønsker å bidra til å løse dette oppdraget. I mellomtiden
fortsetter de afghanske myndighetene å ta ansvaret for
egen fremtid. På mange områder har de kanskje større
sivile problemer å stri med enn de sikkerhetsmessige.
(Kilde: NATO, NMT)
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
45
NMT BØKER
Gjert Lage Dyndal
Land Based Air Power or Aircraft Carriers?:
A Case Study of the British Debate
About Maritime Air Power in the 1960s
Ashgate, 2012
ANMELDT AV FLAGGKOMMANDØR HÅKON TRONSTAD
Tittelen på denne boka kan muligens
få enkelte til å tro at innholdet er av
mindre interesse for norske lesere.
Til tross for at vårt Sjøforsvar de siste
årene har gjennomgått en imponerende modernisering har selv ikke de
mørkeste mørkeblå foreslått at KNM
bør satse på hangarskip. Vår hjemlige
mangel på diskusjon knyttet til kostnytte verdien av hangarskip kontra
landbasert luftmakt forhindrer ikke
at denne boka kan gi leseren verdifull
innsikt.
Forfatter
er
oberstløytnant
Gjert Lage Dyndal, dekan ved
Luftkrigsskolen. Dyndal har mastergrad i krigsstudier og doktorgrad i
historie fra Centre for War studies,
University of Glasgow. Dyndal som
har utgitt en rekke artikler og flere
bøker, er nok kjent for mange av
Norsk Militært Tidskrifts lesere.
Dyndal skriver at hans fokus og
hensikt med boka har vært todelt;
gjennomføre en grundig studie av
den konseptuelle debatten om landbasert luftmakt kontra hangarskipsbasert luftmakt samt studere rivaliseringen mellom “the Admirality”
og “Air Ministry” og den tilhørende
debatten i det politiske miljø og opinion. Forfatteren underslår ikke at
mye er allerede skrevet om kampen
om ressursene mellom Royal Air
Force og Royal Navy på 1960 tallet,
men hans tilgang til tidligere graderte dokumenter legger grunnlaget
for en seriøs analyse av både den
konseptuelle debatten om luftmakt
samt konflikten mellom forsvarsgre-
46
nene. Forfatteren hevder videre at
de tidligere analysene av maktkampen mellom Royal Navy og Royal Air
Force på sekstitallet tar utgangspunkt
i situasjonen sett fra en av de to forsvarsgrenene. Denne nye analysen
legger stor vekt på å presentere begge
siders argumenter og ulike initiativ i
den lange kampen og ressursene.
Boka starter med en “Preface” eller
innledning skrevet av historieprofessor Geoffrey Till ved Kings College
i London. Her tar professoren oss
med tilbake i tid til den spede begynnelsen av Royal Naval Air Service i
1918. Han gir oss en kortfattet oversikt over utviklingen av luftmakt i
Storbritannia frem til i dag, før han
avslutter med noen tanker om mulige utfordringer i den nære fremtid.
Professoren mener åpenbart at diskusjonen om kostnytte av hangarskipsbasert luftmakt på ingen måte
er over i Storbritannia, og at det er
derfor denne boka kan vise seg å bli
av stor verdi.
I sin egen innledning gir også forfatteren oss et historisk tilbakeblikk,
men viktigere er det at han beskriver
hva han vil med boka, og hvor vi vil
finne de ulike analysene. Etter å ha
lest forfatterens egen innledning var
jeg svært spent på innholdet. Dyndal
skriver lett, og han fremstiller de ulike
synspunktene på en objektiv og troverdig måte. Hans analyse er inndelt
i tre tidsepoker. Den første dekker
perioden 1960- 63 med en konseptuel diskusjon om hvorvidt landbasert luftmakt eller hangarsskipsbasert
luftmakt var mest hensiktsmessig for
å kunne ivareta nasjonens ulike sikkerhetspolitiske interesser. Denne
fasen blir avsluttet i 1963 med en
politisk beslutning i favør av nye
“fleet carriers”. Denne første fasen
er beskrevet og analysert i bokas to
første kapitler.
Den neste tidsperioden strekker
seg fra 1964 til politisk ledelse i 1966
besluttet å kansellere det planlagte
nybygget samt fase ut de eksisterende
hangarskipene. Prosessen som førte
frem til og konsekvensene av dette
politiske taktskiftet, er omtalt og analysert i kapittel 3 og 4.
Den siste fasen som utgjør den
planlagte utfasingen av hangarskipskapasiteten, dekker perioden 1966 til
og med 1972. Denne er beskrevet og
analysert i kapittel 5 og 6, og leseren
vil erfare at også sekstitallets britiske
militære og politiske lederskap måtte
ta inn over seg at de levde i en verden i rask endring. I siste kapittel
“The Grand Story and the Lessons
Learned” gir forfatteren en kortfattet
fremstilling av de foregående kapitlene. Den meget travle leseren kan
studere disse få sidene, og få med seg
hovedpunktene i Dyndals funn. Jeg vil
ikke anbefale denne fremgangsmåten
da en alt for travel leser ikke vil kunne
dra nytte av den svært strukturerte
og meget vel oppbygde analysen som
boka samlet sett utgjør. Det jeg derimot vil anbefale fremtidige lesere er
å studere Appendix B “Background of
the Main Governmental Departments
and Leaders Involved” før selve boka
blir lest. Uten en klar forståelse av
hvem som hadde hvilken myndighet
i det britiske samfunnet på den tiden,
vil en leser ikke få godt nok utbytte av
analysen.
Etter å ha lest de to første kapitlene
satt jeg med en sterk mistanke om at
Dyndal helt hadde oversett den internasjonale situasjonen på begynnelsen
av sekstitallet. Jeg hadde vanskeligheter for å forstå at britene i en situasjon
med et raskt krympende imperium
og kald krig valgte å fokusere på sin
innflytelse og sine forpliktelser “East
for Suez”. Forfatteren gir først senere
i boka en forklaring på hvorfor NATO
forpliktelser, utfordringer i nærområ-
dene og forholdet til Sovjetunionen
ikke var relevante faktorer for de to
konkurrerende forsvarsgrenene på
dette tidspunktet. Dyndal gir dermed
leseren en mulighet til å sette seg
inn i den virkelighetsoppfatning som
det militære og politiske lederskapet
hadde på den tiden. At vi i dag muligens sitter med en annen oppfatning av hvilke utfordringer som trolig
burde ha fått prioritet reduserer på
ingen måte verdien av Dyndals analyser. Jeg vil faktisk gi forfatteren honnør for hans analyse av den interne
britiske prosessen uten å trekke inn
faktorer som først i ettertid har fått
stor betydning. I et senere kapittel
avslører Dyndal at han begynte sitt
forskningsarbeid med en hypotese
om at det var Sovjetunionens maritime oppbygning i nord som påvirket
britene til å skifte fokus fra global innflytelse til egne nærområder. Denne
hypotesen holdt ikke, og han gir en
meget god beskrivelse av de mange
faktorene som samlet sett ledet frem
til at en nasjon med global innflytelse
ender opp med et åpenbart regionalt
fokus.
Flere med meg vil utvilsomt ha
interesse av å studere argumentasjonen for og imot både sjøbasert og
landbasert luftmakt. Nå er det svært
lite sannsynlig at norske lesere vil
bli involvert i en tilsvarende diskusjon, men kampen om innflytelse og
forsøket på å påvirke politisk ledel-
se er derimot en virkelighet mange
nok vil kjenne seg igjen i. Dyndal har
gjennom studier av tidligere graderte
dokumenter fått meget god innsikt
i store deler av den maktkampen
som preget britisk militær og politisk
ledelse fra 1960-72. Han viser hvordan
en foreløpig seier i form av en politisk
beslutning på sikt kan gi en forsvarsgren et dårligere utgangspunkt for
fortsatt kamp om knappe ressurser.
Leseren får flere eksempler på at militære ledere som ikke klarer å bli enige
til slutt opplever at politisk ledelse
plukker argumenter og synspunkter
som samlet fratar den militære ledelsen innflytelse. Boka illustrerer også
betydningen av at ledelsen av en forsvarsgren forstår det politiske spillet
og ikke har klokkertro på at tilsynelatende gode militære argumenter vil
føre til at en beslutning blir stående
eller at alle relevante hensyn vil bli
ivaretatt. Dyndal beskriver hvordan
skifte av militære ledere som medførte at gamle vennskap ikke lenger
hadde betydning, eller at sterke personligheter forsvant ut av aktiv tjeneste til fordel for langt mer forsiktige
aktører, alt sammen påvirket utfallet.
Du behøver på ingen måte å være
spesielt opptatt av verken sjø- eller
luftmakt for å finne mange godbiter
for ettertanke i denne meget velskrevne boka.
Prisoppgaver NMT og FHS
Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver:
Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat.
Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene,
gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
47
NMT BØKER
Trond S Paulsen:
Iskald krig, Norsk etterretningsagent bak jernteppet
Aschehoug 2008
ANMELDT AV GENERALMAJOR (p) TORKEL HOVLAND
Etter en grundig studie av boken slo
det meg at dette var en unik beskrivelse av en rekke forskjellige hemmelige etterretningsoperasjoner som, på
tross av at agenten som omtales blir
holdt anonym, gjør krav på å være
sannferdig gjengitt.
Basert på et omfattende og grundig
forarbeid kommer forfatteren forbausende vel fra dette eksperiment som
stiller de største krav til både hans
egen innsikt og kildens troverdighet.
Boken ble i de fleste omtaler og brev
rost for grundighet, for spennende
innhold og den betydelige forståelse
den gir for organisering av virkelighetens hemmelige etterretningsoperasjoner.
Noen ”profesjonelle” tilbakemeldinger påpeker dog at boken inneholder så mange unøyaktigheter og
feil at den ikke burde ha vært skrevet.
Et vesentlig argument var at offisielle norske kilder hadde bedyret at
ingen norske agenter opererte i de
lite tilgjengelige nordlige grenseområdene senere enn i den kalde krigens
spede begynnelse fram til 1954. Som
sannhetsvitne ble herunder Lundkommisjonens rapport nyttet.
Som medlem av nevnte kommisjon stiller jeg meg uforstående til
denne påstand.
Henvisning til feil uten å ta opp
en debatt om disse synes å virke mot
sin hensikt i en bok som denne. Dette
demonstrerer en iver hos framstående offiserer med bakgrunn fra etterretnings- og sikkerhetstjeneste til å
stanse bokutgivelsen. Når dette så
kombineres med gjentatte anmeldelser i Fiskerbladet som i formen synes
som personangrep på forfatteren,
reflekterer dette forsøk på å skremme
denne, som i store deler av sin karri-
48
ere har ledet Fiskeridepartementets
internasjonale avdeling.
Hva er det så som motiverer denne
gruppen av fremstående offiserer
som er viktig nok til å treffe drastiske,
negative tiltak som dette? For å oppklare dette synes det nødvendig å gå
tilbake til krigens dager og den største
og etter manges mening, mest effektive etterretningsorganisasjon i Norge,
XU. XU ble pålagt å hemmeligholde
organisasjonsmønster og operative
metoder, fordi disse var anvendelige
under den nye storkonflikt som var
i emning - Den kalde krigen. Den
kyndige leser vil huske at det var
utenriksminister Johan Jørgen Holst,
som nær 60 år etter 2. Verdenskrigs
slutt, så seg beføyet til å treffe tiltak
for å lette på dette hemmelighetens
slør og dermed åpne for en rekke
bokprosjekter blant organisasjonens
få gjenlevende og skriveføre.
USA fremstår som reell oppdragsgiver for de fleste operasjoner der
Hoel, den anmeldte bokens hovedperson, spilte en rolle. William Colby
som var CIA sjef nettopp i denne
perioden, beskrev senere i sin bok
Honorable men sin tid som amerikansk agent i de skandinaviske landene 20 år tidligere: ”Et klandestint
apparat var nødvendig, og det var
min oppgave å bygge opp en slik
organisasjon.”
I mine mange år som Sjef TromsLandforsvar og 6. Divisjon hadde jeg
et betydelig samarbeid med amerikanske etterretningsorganisasjoner på øvelser og spesialtrening i
Nord-Norge. De praktiske problemer
som amerikanske spesialister med
utstyr og operasjoner som Paulsen
beskriver, er nær sammenfallende
med mine erfaringer. Som eksempel
kan nevnes at den bekledning som
våre partnere hadde utviklet under
sin grunntrening i Alaskas ekstreme
kulde, var nær ubrukelig under den
våte kulde de møtte i kyststrøkene i
Norge.
Alakurtti-operasjonen i 1972 må
ha vært en vekker for Hoel. Oppdraget
innebar å sjekke kvaliteten på noen få
av et hundretall feltmessige flystriper
bygget ut i forbindelse med veinettet på Kola de siste årene. Var dette
anlegg som var beregnet til reell bruk
for ved behov å kunne overføre store
flystyrker, eller et ledd i villedning av
vesten når det gjaldt flykapasitet på
Kola? Dette vitale spørsmål kunne
best fastslås av agenter på bakken.
Hensikten med den knallharde treningen fikk nå en mening. En rekke
kurs i inn og utland i 8-10 uker dekket ulike fagområder: Flykjenning,
ammunisjonshåndtering, sprengning, nærkamp, skyting, patruljer
og etterretningstjeneste for å nevne
noen. Når han nå ble pålagt å løse et
oppdrag som innebar å krysse den
finsk/sovjetiske grensen, støttet av en
liten gruppe skandinaviske spesialister, som i alt vesentlig holdt seg til
finsk område, fikk han bruk for sine
tekniske ferdigheter og utholdenhet.
Hoel spilte ifølge boken en ledende rolle i operasjoner også utenom
Norden, støttet av danske, tyske og
amerikanske spesialister. Våren 1974
undersøkte han havner på den polske østersjøkysten på jakt etter en ny
type sovjetisk krigsskip. Sammen med
to støttespillere spilte de rollen som
oljearbeidere, som festet seg gjennom
Polen på vei hjem. Til slutt lokaliserte
de skipet som lå skjult i en avsidesliggende elv.
På et lavere plan beskriver han i
detalj deltakelse i noe han oppfatter
som klandestin støtte til Israel under
Yom Kippur- krigen i 1973. Hans oppgave fortonet seg som en ren ”sjauerjobb” nattestid, hvor store mengder
stridsvognsammunisjon ble transportert på militære lastevogner til
Forsvarets terminal på Gardermoen,
hvor omlasting til Herkules fant sted,
hvoretter flyene angivelig lettet med
kurs for Israel.
Det var fram til denne tid et nært
samarbeid mellom Israel og Det
norske Arbeiderparti. Det ville være
underlig om Paulsen med de kontakter han åpenbart fikk ikke var blitt
tipset om prosjekter av langt større
betydning i norsk støtte til Israel,
nemelig den rolle vi angivelig hadde
i utvikling av israelske kjernefysiske
våpen samt overføring av kanonbåter
til samme land. At han ikke utnyttet
stoff som dette, viser en nøkternhet
i omgang med stoffet som ikke stemmer med påstandene om at dette er et
lettvint spionfortelling.
Hvorfor den samme grad av troverdighet ikke synes å være lagt til grunn
i gjengivelse av en norsk provokasjon
på grensen i 1966 vites ikke.
Min tjeneste ved Forsvarets
E-tjeneste begynte først året etter og
jeg har aldri hørt noe så legendepreget som dette verken før eller senere.
Forfatteren lot seg mest sannsynlig
forlede til å koble denne historien til
krisen som oppstod ved en sovjetisk
oppmarsj mot grensen i Pasvik med
vesentlige deler av en divisjon to år
senere.
Som grensekommissæren på
denne tidspunkt, Leif Arne Ljøkjell,
stiller også jeg meg ganske skeptisk til
at russerne skulle forberede full krig
mot NATO fordi noen norske soldater
var fulle og skjøt med håndvåpen.
Dessuten var jeg bedre orientert.
En lørdagskveld tidlig i juni 1968, da
nevnte krise var på sitt høydepunkt,
ble jeg innkalt til Forsvarssjefen i hans
villa i Holmenkollåsen hvor også forsvarsminister Otto Grieg Tidemann
var tilstede. På spørsmål om hvorfor
denne alvorlige situasjon var dysset
ned, svarte denne at ved et møte med
sovjetiske ledere i Moskva ett år tidligere var han blitt advart om at neste
gang amerikanske styrker ble dradd
sammen i Troms for øvelser i samtrening med norske avdelinger ville
sovjetiske styrker på Kola reagere. I
lys av at en norsk/amerikansk øvelse
nå var på gang, var reaksjonen ganske sikkert en russisk provokasjon.
Han hadde derfor besluttet ӌ tie den
i hjel”. Forsvarsministerens list lyktes
over all forventning. Før juni var ute,
ble Norge det første NATO-land som
uttalte at det ville opprettholde sitt
medlemskap utover den 20-årsperiode traktaten gjaldt for.
Den forestående fornyelsen av
NATO-samarbeidet sett i sammenheng med den sovjetiske intervensjonen i Tsjekkoslovakia, var åpenbart
et mer troverdig grunnlag for en slik
voldsom demonstrasjon fra de russiske stridskreftenes side i et område
som var under direkte innsyn fra den
norske grensevakten.
Hoels siste oppdrag kom i august
1976 i forbindelse med NATO-øvelsen
”Reforger 76”. Denne omfattet en stor
oppmarsj mot den østtyske grense.
Som et ledd i en stor etterretningsoperasjon var trolig det overordnede
mål å studere WP-styrkenes reaksjoner og kapasiteter. Hoels gruppe
ble satt inn nær den østtyske byen
Meissen. Denne gang gikk alt galt.
Han ble overrumplet av en panserbataljon, klarte herunder å ta gode
nærbilder av en nyere type stridsvogner, men mistet kontakten med støtteteamet. Dette tvang ham til å ta seg
ut av Øst-Tyskland på egen hånd. Han
fikk berget med seg det han anså som
verdifullt bildemateriale. Da han ved
hjemkomst forsøkte å avlevere dette
fikk han føle realitetene i utrykket
”Deniability”.
Ledelsen skulle ha full mulighet
til å nekte for at de visste noe. Ble
Hoel tatt, ville ingen støtte ham. Det
han åpenbart ikke var orientert om
var hvor lite det skulle til for å bli
betraktet som en sikkerhetsrisiko. Ved
hjemkomst fikk han en iskald skulder fra kapteinen, som hadde vært
hans norske føringsoffiser og ble helt
avskåret fra sine kontakter ved den
amerikanske ambassaden. Dette var
slutten på hans korte karriere som
spion. Han kom i følge boken fra sine
eskapader uten å bli tatt av russerne
og har så vidt vites heller ikke mottatt
represalier fra sine bakspillere.
Norske offiserer som har gjennomgått kurs ved CIA har fortalt at uttak
av agenter er basert på at kandidatene har ”svin på skogen” som avholder
disse fra å røpe historier som dette.
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
49
NMT BØKER
Fimreite, Langlo, Lægreid og Rykkja.
Organisering, samfunnssikkerhet
og krisehåndtering
Universitetsforlaget, 2011
ANMELDT AV PROFESSOR BENT ERIK BAKKEN
Stein Rokkan var en banebrytende
skikkelse av stort internasjonalt format, og virket i sine senere år ved
Universitetet i Bergen. Han døde
ung, i 1979, som 58 åring, men rakk
å motta fire æresdoktorgrader og var
gjesteprofessor ved 6 universiteter.
Han grunnla faget sammenliknende
politikk. Et forskningssenter nært
tilknyttet Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved
Universitet i Bergen bærer hans navn.
Her virker noen av landets tyngste
samfunnsforskere og fire av dem har
nylig redigert en bok med tittelen
Organisering, samfunnssikkerhet og
krisehåndtering.
Boken er strukturert i fire deler,
og i til sammen 14 kapitler med ulike
forfattere. De tre første delene omfatter ulike hierarkiske nivåer i samfunnet, hhv overnasjonalt og nasjonalt;
regionalt; og kommunalt. Den siste
delen omfatter myndigheter og innbyggere. Forfatterne utgjøres i tillegg
til redaktørene av tidligere mastergradsstudenter som antakeligvis har
hatt redaktørene som veiledere.
Boken er logisk bygget opp, med
et innledende strukturerende kapittel der en felles mal for mange av
de følgende kapitlene presenteres.
Her legges det særlig vekt på om et
case-forløp best kan forklares med et
instrumentelt “kost/nytte” perspektiv
eller en institusjonell “slik har vi alltid
gjort det her…” tilnærming. De etterfølgende kapitlene utgjøres i stor grad
av norske tilfellestudier som synes å
være komprimerte masteroppgaver.
Språket i de ulike kapitlene er litt
ujevnt. Redaktørenes egne kapitler er
50
gjennomgående godt skrevet, mens
flere av de komprimerte masteroppgavene preges av usikker og til dels
svak språkføring som gjør stoffet vanskelig tilgjengelig.
For en leser med utgangspunkt i
Forsvaret, er boken interessant i det
den dokumenterer at krisehåndteringen særlig utfordres der ansvarsområder enten er overlappende eller uklare
på andre måter. Slike problematiske
grensesnitt finnes både horisontalt
og vertikalt. Et annet gjennomgående
funn er at når undersøkelseskommisjoner nedsatt i etterkant av kriser,
typisk argumenterer for logiske og
rettlinjede, militær, kommando- og
kontroll organisasjon, møtes slike forslag nesten unisont med motstand
fra den etat eller enhet som må gi fra
seg makt. Boken peker på at kommisjonsforslag om endring dermed bare
unntagelsesvis blir gjennomført.
Forfatterne fremfører imidlertid
stor sympati for byråkratiets torpedering av kommisjoners innstilling.
På siste side sier de endog “Det er
en hardnakket myte at krisehåndtering og ledelse blir best organisert
gjennom en militær kommando- og
krontrollmodell. Denne modellen
fungerer imidlertid beste i mer rutinemessige kriser. Krisehåndteringen
skjer i mange tilfeller i skyggen av
hierarkiet. Ofte er det behov for fleksibilitet, improvisasjon og nettverkssamarbeid, noe økt flernivåstyring
åpner for”.
I kapittel 12 vises det for øvrig
klart at enheter som har dedikerte
krise- eller beredskapsressurser føler
seg bedre beredt på kriser enn andre,
men et annet gjennomgående funn
er at det i alle nivåer er vanskelig å
skjerme beredskapsressurser – som
pr definisjon er unyttige før det er
behov for dem – fra å bli spist opp av
den løpende og mangslungne driften.
Fra mitt ståsted som forsvarsforsker, er bokens kanskje største svakhet at den ikke belyser problemstillinger knyttet til operativ dynamikk
der minuttene teller. Casene belyser
ofte tidsfaktoren, men fordi casenes
hendelsesforløp typisk går over dager
og uker, vil en operativt orientert leser
sitter igjen med spørsmålet om en
ytterligere tidskomprimering gjør at
gråsoneproblemene mellom etater
blir verre – eller mindre.
Boken ble utgitt før den tragiske hendelsen 22. juli 2011, men har
den like fullt relevans for læringen
fra hendelsen? Den forbilledlig klare
rapporten fra 22. juli kommisjonen
gir Fimreite et al sin bok rett på svært
mange punkter. Men 22. juli-rapporten understreker i tillegg ytterligere
koordineringsbehov og operative krav
som oppstår når minuttene teller.
Boken er derfor høyst relevant med
hensyn til det pågående omstruktureringsarbeidet som må gjøres i etterkant av 22. juli. Det synes som om
horisontale gråsoner (eksempelvis
mellom Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen, mellom
Forsvaret og Politiet) igjen har skapt
uklarhet og tidstap.
Boken minner tematisk noe om
Gjert Lage Dyndals Strategisk ledelse i krise og krig (Fagbokforlaget,
2010).1 Dyndals bok er i imidlertid en bred lærebok med en rekke
ulike og svakt koordinerte innspill
hvis vitenskapelige soliditet varierer
mye. Rokkansenterets forfattere har
bedre lyktes i å skape en helhetlig tilnærming på et solid og mer enhetlig
vitenskapelig fundament. Den dokumenterer utfordringer, men er svært
forsiktig med å skissere løsninger. Det
er nettopp lite reflekterte løsninger
– og deres (manglende) suksess som
er bokens tematikk. Avslutningsvis
noterer forfatterne seg meget treffende, at: “Det vil alltid være en viss
risiko for at kriser og katastrofer vil
skje, og man står da gjerne overfor
utenkelige scenarier. Myndighetenes
organisering bør bære preg av dette.
Paradoksalt nok viser utviklingen at
når myndighetene opplever en krise,
blir ofte konsekvensene at man setter
i gang tiltak for å forberede seg på en
lignende krise.”
De av oss som har en mer preskriptiv agenda har derfor en godt og
vitenskapelig fundert empiri å bygge
videre på. Vi mangler imidlertid
fremdeles en vitenskapelig fremstilling som i større grad problematiserer
situasjoner der tidslinjalen utgjøres
av minutter og timer, snarere enn
dager og uker.
1 Anmeldt i NMT nr. 1, 2011.
Forsvaret har inngått rammeavtaler på konsulenttjenester på området merkantil støtte.
Trenger du merkantil støtte?
Inventura AS er et innkjøpsfaglig konsulentfirma som består av over 60 ansatte med teknisk,
økonomisk og juridisk kompetanse. Vi er Forsvarets A-leverandør* innenfor følgende områder:
Offentlige anskaffelser
Militærspesifikke anskaffelser
Utarbeide kontrakter
Forhandlingsbistand
Horisontal samhandel innad i Forsvaret
Salg av forsvarsmateriell
Kontaktperson:
Partner/Prosjektdirektør
HARALD ALFSEN
Mail: [email protected]
Telefon: 982 69 130
* En A-leverandør kan motta oppdrag under kr.100 000 direkte fra
Forsvaret. Ved større oppdrag skal det avholdes minikonkurranse.
Partner
FRODE RICHARDSEN
BERGEN  OSLO  MALMØ  EDINBURGH  LONDON
Inventura AS Spelhaugen 22, 5147 Fyllingsdalen - Tlf: +47 55 13 44 80
www.inventura.no
N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 3 - 2 0 1 2
51
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
EXTREME
PERFORMANCE
FOR EXTREME
CONDITIONS
KONGSBERG -
A lEAdINg SUPPlIER OF
AdvANCEd dEFENCE SySTEMS
n
n
n
n
n
n
n
n
Kongsberg Defence & Aerospace AS
P.O.Box 1003
NO-3601 Kongsberg
Norway
Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20
E-mail: [email protected]
www.kongsberg.com
Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile
(NSM) for sea- and land targets
Tactical communication-, C4I- and homeland
security systems
NASAMS and HAWK XXI air defence systems
Underwater warfare technologies and systems
Integrated command, control and planning systems
for surface ships and submarines
Air and ground surveillance, ISTAR and mission
planning systems
PROTECTOR Remote Weapon Station
Simulation and training systems