Transcript Se her! - Eva Steinkjers Puslespill

 ”Æ e itj rar lell”
GJENKJENNELSE i mangfoldet
workshop for særlig sensitive Eva Steinkjer Praksisrapport
Norsk Institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (NIKUT) Estetisk veiledning/coaching Kull 5 2012-­‐2014 1 Jeg ønsker å være kreativ, finne ting,
leke meg,
skape noe meningsfullt sammen med andre.
Lyse opp i mørket.
Få frem smilene, latteren, gleden.
Men ikke ut fra narrens rolle;
et klovneperspektiv,
som standup komiker eller
underholder på børsen.
Jeg kan bruke meg selv,
som eksempel,
med erfaringer på godt og vondt,
vise til et levd liv
meningsfullt
med stort læringspotensial fortsatt.
Det viktigste for meg er å bidra til
ekte møter, skape rammer, rom,
form og strukturer
slik at det levde livet
deles naturlig, i gjensidighet,
og med en merverdi
for alle som deltar1.
1 Eget manifest 20.10.2013 2 Forord Denne rapporten er en kort gjennomgang av 30 t praksis i kunstpedagogikk ved Norsk
Institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (Nikut) 2012-2014. Jeg har valgt å benytte
muligheten til å skape noe helt nytt: Et lokalt åpent lavterskeltilbud for mennesker som
gjenkjenner seg i karaktertrekket særlig sensitiv/høysensitiv. Jeg kan også se meg selv i denne
beskrivelsen. Mitt ønske er å bidra til å bygge en lokal kompetansebank om fenomenet, med
fokus på kunnskap og mestring. Jeg ønsker etter hvert at mennesker som arbeider og møter
barn skal få del i denne kunnskapen, men foreløpig er tiltakene direkte rettet mot voksne.
Rapporten følger ikke en enkelt person eller gruppes utvikling, men undersøker
muligheter for bruk av estetisk veiledning/coaching ut fra forskning (Aron 2013) om hva som
kan være meningsfullt og nyttig i møte med denne målgruppa. Jeg vil takke mine gode
samarbeidspartnere i første del av praksis, Solfrid og Cecilie, alle på Kuped 5, både lærere og
medstudenter. Dere har alle støttet og utfordret meg i veiledningstimene denne høsten, slik at
jeg som prosessleder har beveget meg et bittelite skritt videre2.
Trondheim
Januar 2014
Eva Steinkjer
2 Forsidefoto: Utsyn fra Munch museet ved Tøyen, Oslo høsten 2013. Eva Steinkjer 3 Innholdsfortegnelse INTRODUKSJON Valg av målgruppe, sted, formål, målsettinger 5 5 F ILOSOFI, TEORI, M ETODEGRUNNLAG Fra forberedelse til gjennomføring Estetisk gruppeveiledning/coaching for høysensitive 7 8 10 GLEDEN V ED Å V ÆRE S ÆRLIG S ENSITIV 12 13 13 14 16 Dere er så rolige Det viktigste for meg var å møte andre Æ kainn itj å tegn Hjemme – kontakt med egen daimon? GJØR DET DU EGENTLIG IKKE TØR Arbeidslivet kun for idealmennesker? Æ e itj rar lell Finnes essensen? 17 17 18 19 D ISKUSJON 19 K ONKLUSJON 21 Referanseliste Vedlegg 1 Vedlegg 2 Vedlegg 3 Vedlegg 4 Vedlegg 5 Vedlegg 6 23 25 26 28 29 30 31 4 Stille
Stille,
så stille
at pusten og pulsen
knapt kan sansast
og alt kan vera nært
om ein vil 3
INTRODUKSJON Denne rapporten er en gjennomgang av noen av de tiltak som jeg har skapt som følge av min
nye visjon: være en talsperson for ”the Silent Languages”. De stille språkene er ikke
nødvendigvis stille, men de inneholder stille kvaliteter, uttrykksformer som ikke alltid ses,
høres, oppdages lett i vår travle vestlige verden. De stille språkene uttrykkes ofte av
mennesker som innehar andre kvaliteter enn de verbalt sterkeste: små barn, introverte,
tenkende, lyttende mennesker, kunstnere osv… Disse kvalitetene er så lett å angripe, trampe
på eller ødelegge. Med estetisk veiledning/coaching som utgangspunkt, er det derfor naturlig
for meg å fremtre som en ambassadør for bildene, gestene, blikkene, blomstene, dansen,
bevegelsene, sangen osv.
Valg av målgruppe, sted, formål, målsettinger ”Jeg er medlem av flere bokklubber og syns at tilbudet av bøker kommer oftere enn jeg er i stand til å
håndtere. Avbestilling er derfor et tema for meg når en ny bok med en vakker forside presenteres i
månedens blad. Jeg er tiltrukket av de hvite blomstene. Hva minner dette meg om? Fruktblomstring?
Epleblomster. Kirsebærtre med løfter om en frodig høst? Jeg fornemmer den gode atmosfæren og den
gode stemningen og lar derfor bladet ligge på arbeidspulten min. En dag har jeg et samarbeidsmøte
med en kollega. Bladet ligger der. Jeg tar det frem og begynner å lese høyt for kollegaen min. Ja men.
Dette er vel ei bok jeg skal ha. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen og tenker: Kanskje jeg kan ha nytte
av å lese om dette fenomenet, særlig sensitivitet? Forfatteren heter Elaine Aron, er amerikansk
psykolog, forsker, terapeut og forfatter. Hun kommer til Oslo i mai. Mon ikke jeg kan møte henne da?”
Snøballen begynner å rulle. Jeg mottar boka i posten i april. Reiser til Oslo på forfattermøte i
mai. Befinner meg umiddelbart ei uke på Samos og forfatter innhold og struktur til en
workshop for særlig sensitive mennesker og andre interesserte. 17.mai er brosjyren delvis
trykkeklar.
Hvem skal inviteres? Hvor skal jeg arrangere kurset? Skal jeg lede dette alene?
Jeg har drevet kurs og veiledningspraksis (på deltid) i mange år. Men nå var det som å
starte på nytt. En restart. Jeg søker nye mennesker, nye steder, prater om tiltaket, og får
3 Dikt av Jarle Tufta, trykt Adresseavisen 29.11.13 5 mange gode tips på veien. Finner Foreningen for Høysensitive i Norge4 og melder meg inn
der. Dette gir tilgang til nye nettverk og ny informasjon. Jeg skaper flere parallelle tiltak
(blant annet markering av Verdensdagen for psykisk helse 10.10.2013) som innebærer
samarbeid med andre, både profesjonelle og frivillige, med tanke på å utnytte en mulig
synergieffekt. Jeg vet at jeg løper en økonomisk risiko, men velger å ”la det stå til”.
Etter å ha undersøkt flere alternative lokaler for et helgekurs, lander jeg i et ”kjent og
kjært hus med god energi”: Trondheim Psykodrama Institutt (TPI) på Nardo i Trondheim.
Tidspunkt for den planlagte workshopen blir styrt av når lokalet er ledig. Første helg i
september er ganske snart etter den norske sommerferien. Rekruttering må derfor
gjennomføres fortløpende. Kursbrosjyren blir spredd via så mange nettverk som mulig. Jeg
får god støtte fra Foreningen for Høysensitive, som er et landsdekkende forum som arbeider
for å gjøre fenomenet mer kjent i samfunnet. Det viser seg at dette blir en god
rekrutteringsarena. I tillegg sprer jeg brosjyren på kafeer, bibliotek, i det lokale
psykodramamiljøet, samt blant tidligere kursdeltakere og veisøkere.
Jeg ønsker ikke lede denne helga alene. To medstudenter ”viste seg fram” som
interesserte i temaet, og etter litt fram og tilbake ble ledertrioen en realitet. Se vedlegg 1. Ett
av mine faglige mål var rettet mot meg selv som teamleder og samarbeidspartner, både i
planlegging og gjennomføring. Jeg ønsket å kjenne på og stå i min egen autoritet. Det andre
målet er direkte rettet mot kursdeltakerne ”Høysensitiv? La sårbarheten bli din styrke” er
tittelen på pilotkurset, med to undertitler: 1. Gleden ved å være særlig sensitiv. 2. Gjør det du
egentlig ikke tør. Dette blir en viktig del av ”kontrakten” mellom kursdeltakerne og oss som
kursledelse, og som derfor er førende for både praksis og vurdering av denne.
Siste del av praksis var ikke klarlagt da jeg startet. Jeg fikk fort et inntrykk av et behov
for flere møteplasser, og kjente også på en ansvarsfølelse etter å ha ”åpnet opp” et møtetilbud
for mennesker innen dette feltet. En fortsettelse av ulike tilbud for særlig sensitive var derfor
aktuelt for meg, og formen ble skapt underveis (se vedlegg 3). Pilotkurset ble gjennomført i
”samme drakt” ei helg i november. Her hadde jeg en deltakende medleder, som er utdannet
musikkterapeut med videre treårig psykodrama gruppelederutdanning. Hun deltok som
”vanlig påmeldt” på pilotkurset. Jeg velger å ha hovedvekten på de to kurshelgene, vel
vitende om at alle tiltakene bidro med både kompetanse, nettverksbygging og inspirasjon. For
å fange noe av essensen i dette har jeg valgt følgende problemstilling for undersøkelsen som
følger praksis:
4 www.hsperson.no 6 Hvordan kan estetisk gruppeveiledning/coaching5 bidra til at mennesker med
karaktertrekket høysensitivitet lettere kan leve i tråd med sin egen begavelse og kall?
FILOSOFI, TEORI, METODEGRUNNLAG I lys av problemstillingen over, har jeg i denne rapporten valgt noen få viktige støttebegrep, ut
fra det faglige grunnlaget som arbeidet bygger på. Dette er fenomenologi, sjel, imaginasjon og
det høysensitive karaktertrekket. Rammen disse begrepene anvendes i, er estetisk
gruppeveiledning/ coaching.
I tillegg anvender jeg skriftlig datamateriale som følger kurs og veiledning:
kursbrosjyre, pedagogisk plan, deltakende observasjonsnotat, video-observasjon og
transkribering av tegne/maleøkterøkter, bilder/foto, egne refleksjonsskriv, spørsmål på mail til
kursdeltakerne ( 6 uker etterpå), direkte skriftlige svar, også spontane på sms og mail i
etterkant av kurset og avisreportasje der en av kursdeltakerne deltok som informant.
Vi fortalte kursdeltakerne at vi kom til å fotografere/filme underveis. De sa det var i
orden. Samtidig ønsket vi å bevare anonymiteten til kursdeltakerne. Bildene viser ikke
ansikter, men mange føtter og kropper i bevegelse. Kursdeltakeren som ble intervjuet i
Byavisa er også anonym. Video-opptak er kun benyttet til denne rapporten og blir slettet etter
bearbeiding. Bearbeiding av dette datamaterialet er utført av meg, med et ønske om å lete
etter ”det som kommer til syne”, slik Skårderud benevner en fenomenologisk innstilling som
terapeut/veileder/forsker.
Fenomen (gr, fainomai) betyr ”jeg viser meg” (Skårderund 1998 s. 445)
Jeg forsøker så langt råd er å sette mine egne fordommer til side, skjønt det ikke alltid er like
enkelt. Noen ganger trenger jeg å synliggjøre hva jeg bygger min forståelse på. Da er teori og
filosofi førende, og jeg ønsker å synliggjøre dette. Jeg anvender derfor både teori,
datamateriale og min egen forståelse mens jeg søker etter noe nytt, en mulig ”essens”, altså
tingen, hendelsen eller samspillet, i seg selv. Hva er det som vil vise seg frem? Jeg søker å
innta en undrende holdning, med åpenhet i forhold til det ordløse, det som ennå ikke er uttalt
eller det som er tabulagt. Hva er det som egentlig tre frem?
5 Jeg har reflektert en del over hvilket fagbegrep jeg skal anvende på dette opplegget. Er det veiledning eller kurs? Siden hovedboka som følger studiet heter ”Estetisk veiledning, dialog gjennom kunstuttrykk”, og at vi gjennom utdanningen trenes i å utøve estetisk coaching, samt at praksis skal være i gruppe, har jeg landet på estetisk gruppeveiledning/coaching. En annen beskrivelse: et opplegg med en knippe øvelser i en ledet gruppeprosess. 7 ”Å leve i takt med sin egen sensitivitet er muligens en måte å praktisere fenomenologien på?
Undringen. Oppmerksomheten. Åpenheten for sansemessig stimulering. Behovet for langsom
bearbeiding og fordypelse av sanseinntrykkene. En snusende, avventende væremåte med
oppmerksomhet mot alle detaljene i tilværelsen. I kontakt med hele spekteret av følelser.”6
Fra forberedelse til gjennomføring Vi må først legitimere og skape et faglig grunnlag for kurset. Hvorfor skal kursdeltakerne ha
tillit til oss som kursledere? Vi støtter oss på nyere forskning om det høysensitive
karaktertrekket, utviklet av pioneren, den amerikanske psykolog, forsker, psykoterapeut og
forfatter Elaine N. Aron. Hvorfor er så estetisk veiledning/coaching anvendelig for denne
målgruppern? Jeg har selv mange års erfaring og kjent nytte- og gledeverdien av estetiske
gruppearbeidsformer, både for meg selv men også, for andre, i rollen som gruppeleder. Jeg
kan allikevel ikke være sikker på at det ønskede resultat oppnås i møte med nye
gruppedeltakere. Det er derfor viktig for meg (oss kursledere) å være åpne for deres egne
kommentarer og tilbakemeldinger, både underveis og i ettertid.
Høysensitivitet (særlig sensitivitet)
Kunnskapen om, og engasjementet for høysensitivitet7 i Skandinavia kommer i hovedsak fra
selvhjelpsfeltet. Foreningen for høysensitivitet i Norge ble stiftet i 2010 for å danne nettverk
og spre kunnskap om fenomenet. Formidlingen skjer via selvhjelpsbøker, minikurs,
treffsteder og personlig coaching. Felles for alle er at de støtter seg til pioneren Elaine N.
Arons forskning og forfatterskap. Sensitivitet, forstått som følsomhet og innlevelsesevne, er
en innstilling og væremåte som de fleste mennesker kan anvende i større eller mindre grad.
”Særlig sensitiv” eller ”høysensitiv” er i følge Aron (2013) et medfødt karaktertrekk, som
berører 15-20 % av befolkningen, uavhengig av kjønn og kulturell tilhørighet. Det samme kan
gjenfinnes i dyreriket. Fenomenet er like gammelt som menneskeheten, men Arons forskning
har bidratt til at det har skiftet navn og fokus. Fra patologi til friskhet. Tidligere forskning
anvender begrep som ”hemmet”, ”sjenert”, ”introvert”, gjerne med en nevrotisk klangbunn.
Aron støtter seg til nyere hjerneforskning og nevrobiologi. Hun peker på at
nervesystemet er mer finstemt og reagerer raskere på ytre og undre stimuli enn majoriteten.
Det er ingen forskjell på om inntrykkene er positive eller negative. Dette fører til at
mennesker med dette karaktertrekket trenger å bearbeide inntrykkene mer og oftere. En form
6 (Eget notat 9.9.2013)
7 Jeg anvender begrepene høysensitive og særlig sensitive om hverandre, siden dette ikke er faglige definerte begrep i Norge, men begge oversettes fra engelsk/amerikansk 8 for dybderefleksjon er nødvendig for å unngå overstimulering, som er den største ulempen
ved høysensitivitet. Hun presenter en ”huskeliste”, områder det kan være nyttig å være
oppmerksom på, for høysensitive og deres nærmeste (Aron 2013 s 266 ff). D for
dybderefleksjon. O for overstimulering. E for emosjonelle reaksjoner og S for sansevarhet for
det subtile, altså detaljer. I forlengelsen av dette foreslår Aron fem områder som kan være
nyttige for mennesker som gjenkjenner seg i dette karaktertrekket.
1. Forståelse for hva høysensitivitet handler om.
2. Tilpasse livet til karaktertrekket.
3. Hele sårene fra barndommen.
4. Møte andre høysensitive.
5. Nyskrive sin egen historie (ut fra et friskhetsperspektiv).
I pilotkurset får deltakerne et miniforedrag om karaktertrekket ut fra Arons forskning, ispedd
egne erfaringer og med rom til å dele egne erfaringer og refleksjoner. Mitt arbeid og min
praksis har ikke fokus kun på enkeltmennesket, men jeg søker en forståelse av fenomenet i
samfunnet i dag; verdier, væremåter og kvaliteter som krever litt mer tid og omtanke enn den
travle hverdagen rommer. Jeg støtter meg her til en kronikk (Aftenposten 22.mars 2009) av
profilerte medisinere/sosialpsykologer som peker på at i følge ny vitenskapelig kunnskap kan
ikke vår sjel kan reduseres til biologi, men at den også skaper biologi. Arons budskap til
særlig sensitive er: ”Du er god nok som du er”. Hennes forskningsarbeid viser at det å være en
minoritet ofte kan føre til en opplevelse av annerledeshet, eller til og med en ”feilvare”
opplevelse. ”Det å føle seg feil, mangelfull, skitten eller utstøtt berører det dypeste og mest
smertefulle i skammens vesen,” mener Marie Farstad (2011). Stigmatisering er en sosial måte
å forholde seg til fordommer om for eksempel følsomhet som svakhet på.
De danske pionerene (Møberg 2013; August 2010) peker på at lavt selvverd ofte er en
del av de særlige sensitives selvforståelse, selvoppfatning. De mener at å øke selv-verdet,
selvaktelsen og bli mer i takt med sin egen sjels natur kan være nødvendig for særlig sensitive
mennesker. Rigmor Strømmen skriver i en artikkel i Naturterapeuten (mars 2013) at det er
viktig å fremme følsomheten og se denne som en styrke. Hun har ledet kurs om sensitiviteten
som en ressurs i flere år. Aron skriver en hilsen i min bok: ”enjoy your sensitivity”. I løpet av
kursrekka endrer jeg derfor begrepet sårbarhet i kursbrosjyren til sensitivitet (følsomhet).
Det var en gang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa. ”Kjære vene, skyt ikke mine
barn!” sa mysnipa. ”Hva er det for noen som er dine barn da?” spurte skytteren. ”De vakreste barna i
skogen går, er mine! svarte myrsnipa. ”Jeg får vel ikke skyte dem da, ”sa skytteren. Men da han kom
9 tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt. ”Au, au! Hvorfor skjøt du
barna mine likevel da!” sa myrsnipa. ”Var det dine barn dette?” spurte skytteren- ”Jeg skjøt de
styggeste jeg fant, jeg.” ”Å ja!” svarte myrsnipa, ”vet du ikke at hver synes best om sine barn?”8
Estetisk gruppeveiledning/coaching for høysensitive Alle tiltakene som jeg viser til er skapt innen rammen av estetisk veiledning/coaching.
Eventyret over illustrerer en side av estetikkbegrepet: Læren om det vakre, det skjønne i
tilværelsen, de skjønne kunster. Det vakre og det stygge er subjektivt, men vi forholder oss
ofte til fenomenet som om det er fakta. Det er da noen som bestemmer kodene og normene for
hva som er stygt eller fint. Men smak og behag skal diskuteres (Steinkjer i Haugen, Løkken
og Röthle 2013). Når vi trekker estetikk inn i veiledning er vi mer opptatt av en annen side av
estetikkbegrepet: Det som kan sanses, altså verden opplevd gjennom alle sansene: Syn,
hørsel, smak, lukt og berøring. Det sier seg selv at dette må bli subjektivt, om vi våger å
kjenner etter og uttrykke det hver enkelt opplever. Estetikk som en holdning og et uttrykk for
det å oppleve verden ut fra sansene, åpner opp for hele spekteret av kvaliteter. Estetisk arbeid
kan bidra til å bli klar over egne preferanser gjennom sansene. Hva opplever jeg som godt?
Hva opplever jeg som skremmende, skummelt, frydefullt osv? Fasiten ligger hos hver enkelt.
Estetisk veiledning- dialog gjennom kunstuttrykk, henter sin inspirasjon fra alle
kunstformene, støttet av pioneren Shaun Mc Niffs arbeid med kreativitet i grupper (2009).
Han argumenter for merverdien i å skape sammen. ”Noe” skjer i dette mellomrommet. Den
kreative handlingen er ikke uttrykk for det ubevisste, men for en dialog, både med materialet,
rommet, en selv og andre mennesker i rommet. Allen (1995) sier at kunst er en måte å skaffe
seg innsikt på, en læringsmåte. De ulike kunstartene har ulike kvaliteter som korresponderer
med de ulike sansene. Uttrykksformene kalles modaliteter: bevegelse, dans, drama, bilde,
poesi, og fri skriving, å lytte til musikk gjennom stemmen og enkle instrumenter. De
stimulerer sansene og forestillingsevnen hos menneskene (Ødegaard og Meyer De Mott
2008). Ett tema kan fordypes enkelt ved å fortsette arbeidet i en ny modalitet.
Estetisk veiledning tilstreber en fenomenologisk holdning, der oppmerksomheten,
som før nevnt, rettes mot ”det som kommer til syne”. Franskmannen Maurice Merleau-Ponty
utviklet kroppens fenomenologi, som en motvekt til det dualistiske menneskesynet, med skille
mellom hode og kropp, med hodet som høyverdig (Merleau-Ponty 1993). Han forstår og
beskriver mennesket som en helhet av sanser, tanker og følelser. Kroppen er vårt anker i
verden, den har en intensjon, kroppen husker, talen er et resultat av en kroppslig gest og vi har
8 Fra Asbjørnsen og Moe: ”Hver synes best om sine barn”. 10 kontakt med egenkroppen gjennom alle sansene. Kroppen er både fenomenal (individuell) og
relasjonell (rettet mot ”noe”). Ved å lytte, se og undre oss, kan vi komme nærmere det
opprinnelige, som igjen kan lede oss til å finne en mulig essens i erfaringen. I
veilederposisjonen er det ut fra denne holdningen viktig å se etter det nye, være en nyskaper,
for så å bringe dette inn i samspillet med individ og grupper (Ødegaard og Meyer De Mott
2008). Dette kalles den kunstanaloge holdningen, og innebærer at vi bidrar til at lekende
øyeblikk får en mulighet. Dette kan blant annet dyrkes fram gjennom bevisst arbeid med
spontanitet og kreativitet gjennom oppvarming av leder (e) og gruppedeltakere/klienter.
For å legge til rette for gruppeveiledning henter jeg min inspirasjon fra
gruppepsykoterapiens ”far” (founder) Jacob Levy Moreno. Han startet både selvhjelpsgrupper
(blant prostituerte i Wien tidlig på 1900 tallet) og møteplasser for flyktninger (House of
Encounter) for å danne nettverk, tilfredsstille grunnleggende behov og ivareta deres verdighet
(Rasmussen og Kristoffersen 2011). Uten sammenligning med datidens vilkår, kan tiltakene
som er dukket opp for høysensitive, ses som lavterskeltilbud med ”snev” av dette.
Moreno (1993) utviklet sosiometri som metodisk kartlegging av dynamikken
tiltrekning og frastøting i grupper, først i militære forlegninger under første verdenskrig,
senere blant annet på jenteskole i USA. I estetisk gruppeveiledning anvender vi forenklede
modeller fra denne filosofien til bruk i bygging av grupper, etablering av et trygt gruppeklima,
fjerne avstand mellom leder og gruppedeltakere, ved å ta i bruk hele rommet og bevege oss
bort fra den tradisjonelle formidlingsformen inspirert av tydelig scene- sal. Hele rommet blir
en scene, der alle elementene prinsipielt kan anvendes under gruppearbeidet (Rasmussen og
Kristoffersen 2011). Elementer fra psykodrama kan anvendes, der psyko betyr sjel og drama
betyr handling. Det sceniske rommet inviterer altså til sjel i handling. Sentralt i denne
filosofien er det eksistensielle møtet, basert på gjensidighet, et syn på hverandre som subjekt,
til forskjell fra objekt, som blir en tingliggjøring av hverandre. Dette blir ideelt sett en erfaring
der begge parter går beriket videre.
Jeg ser at slike møter forutsetter at vi har en indre kontakt med vår egen ”eikenøtt”,
vår sjels kode, vår daimon, for å si det med Hilmann (1992). Inspirert av Platon mener han at
vår utvikling ikke skyldes arv og/eller miljø, men noe annet. Kimen til vår daimon, vårt bilde,
opptrer ofte tidlig i vår barndom. Når vi ikke etterlever dette bildet, blir vi syke, lite tilfredse,
stresset eller for eksempel underytere. Vår livshistorie kan leves baklengs for å gjenetablere
denne kontakten. Vi kan se på livet som en mulighet for søken og vekst, og en vellykket
prosess kjennetegnes av at vi, i følge Hilmann ”vokser ned”. Dette innebærer et element av å
11 gi noe tilbake til samfunnet, altså bidra ved å dele noe av sin egen sjel (daimon) med
fellesskapet. Samtidig kan vi beskrive dette som å leve i takt med egen begavelse og kall, som
kursbrosjyren åpner opp for.
Estetisk veiledning har mange verktøy for en slik ”vokseprosess”. Å åpne opp for
imaginasjonen, forestillingene, de indre bildene, kan aktivere det barnslige, det som Stoknes
(1996/2000) kaller angsten for barnets litenhet, ubevissthet, sårbarhet og amoralitet. Hans
forslag er å frigjøre imaginasjonen fra det barnslige, ved å se på imaginasjonen som en mytisk
bevissthet. I sitt forslag til en sjelelig økologi peker han på at naturen også har sjel. Gjennom
imaginasjonen får trær personlighet og kunstverk/estetiske uttrykk blir levende.
Både Merleau-Ponty (2000) og Moreno (Rasmussen og Kristoffersen 2011) har
formulerte kunstsyn der intersubjektivitet mellom mennesker og ting, såkalte sjelelige møter,
kan oppstå. Morenos rolleteori gir et grunnlag for å forstå rollebytte-teknikken, som åpner
opp for slike eksistensielle møter. Gjennom et rollebytte kan vi oppleve verden og oss selv fra
et nytt perspektiv, ofte kan for eksempel en lampe i et rom tilføre ny innsikt og nye blikk på
en selv, andre eller situasjonen. Zuretti (2011) har videreutviklet Morenos rolleteori i sin
metodikk, sosiopsykodrama. Filosofien her er at det er kun gjennom kontakt med det
personlige (kropp, sansning, erfaringer) vi kan bidra til grunnleggende sosiale forandringer.
I pilotkurset legger vi vekt på gruppebygging (inspirert av sosiometri),
erfaringsdelinger (samtaler i par og gruppe), lytting til musikk og stemme, bevegelse,
billedskaping, tilgang til rytmeinstrumenter, rollebevisstgjøring og iscenesetting (drama).
Rollebytte som fremtidsprojeksjon gir oss en mulighet til å skape
fremtidsbilder, inspirert av scenarietenkning (Ødegaard og Meyer De Mott 2008). Dette kan
være med å forberede oss på framtida, samtidig som vår framtidstro avdekkes som optimistisk
eller pessimistisk. La oss nå se på hva som skjedde på kurset/workshopen og hvilke
tilbakemeldinger og refleksjoner denne praksisperioden ga.
GLEDEN VED Å VÆRE SÆRLIG SENSITIV Kursopplegget vekker stor interesse og positive tilbakemeldinger allerede før det er
gjennomført. ”Det virker som det er bare positivt ved å være særlig sensitiv ut fra denne
brosjyren,” sier en erfaren kollega. En annen kollega sier: ”Brosjyren virker forlokkende.”
Samtidig kommer deltakerne med sine egne livserfaringer, som kanskje ikke harmonerer med
dette forbildet/målet. En av kursdeltakeren sa til meg i telefonen da han skulle melde seg på:
”Det står i brosjyren at det skal være en glede å være sensitiv. Jeg syns bare det er vanskelig.”
12 Vi møtte derfor gruppen med et ønske om å gi nye erfaringer og større bevissthet om seg selv
som voksende mennesker.
Dere er så rolige ”Vi møtes i god tid (1,5 t) før gruppedeltakerne etter planen ankommer. Vi trenger tid til å ordne
rommet og varme oss opp som ledertroika: En musiker. En forteller og en hovedansvarlig leder
(vedlegg 2). Vi hadde delvis fordelt rollene på forhånd, men visste jo ikke hvordan dette ville utspille i
praksis. Vi har aldri ledet grupper sammen før. Det meste er klart, mens vi i ferd med å sette oss
sammen i ringen for å skape felles fokus. Da banker det på døren. Første kursdeltaker kommer.”
Dette er en klassisk start. Hva som anses som god tid er relativt. Vi var ikke helt klare. Jeg
ønsker ideelt sett at alle som kommer skal føle seg velkommen og få en god start, da jeg vet
hvor viktig dette er, spesielt for en gruppe med sensitive mennesker. Denne ankomsten varte
bortimot en halv time. Jeg burde vite at ankomsttidspunkt er uforutsigbart, men jeg ble
allikevel noe overrasket og kjente meg litt sånn ”tatt på senga”. Nå ble det viktig å bevare de
gode intensjonene som vi hadde skapt og stole på hverandre, og for meg å være tydelig på
ledelse. Tilbakemeldinger fra deltakerne viser at dette er noe vi lykkes med. ”Dere er så
rolige,” sier en av dem. I følge Aron (2013) er et av de gjenkjennende trekkene som
høysensitive beskriver nemlig: varhet for stemninger. I etterkant av kursets andre dag møtte
jeg en av deltakerne som sa:
”Jeg har deltatt på mange kurs, men jeg har aldri før kjent en slik ro gjennom hele helga.”
Hvordan har denne spesielle roen oppstått? Den har ikke kommet av seg selv. Det har foregått
et viktig forberedelsesarbeid . Vi er bevisst på at vi ønsker å bidra med å skape en rolig,
avslappet atmosfære, men samtidig med en nerve, energi som driver framover.
En kursdeltaker oppsummerer helga slik:
”…ingen tvil om at rammer, innhold og kursledelse ga stor trygghet i gruppa, med rom for å utfolde
seg.
Det viktigste for meg var å møte andre Vi startet kurshelga med oppvarming av gruppa til oss lederne ved at vi presenterte oss ut fra
de ulike rollene vi hadde. Dette har vi avklart og øvd inn på forhånd. Vi la stor vekt på
oppvarming til rommet, hverandre, tema og prosessen ut fra prinsipper og elementer som lek,
vekke sansene, arbeid i par (dyader), karlegging og foredrag. Vi valgte visuelle uttrykk
(tegne, male, collage mv) som hoved-modalitet i det substansielle arbeidet (arbeid med
gruppedeltakernes tema).
Det substansielle arbeidet tar til etter kaffepausen. Da har vi allerede jobbet med å
skape en trygg og god gruppe, i tråd med Morenos klassiske gruppebyggingsprosess, som
13 starter med samtaler i par, så mange ulike par som mulig, for å skape ”lim” mellom alle
deltakerne. Dette limet inneholder trygghet, forutsigbarhet, vågemot for å vise mer av seg
selv. De såkalte ekte møtene kan oppstå (Ødegaard og Meyer De Mott 2008; Rasmussen og
Kristoffersen 2011; Steinkjer 2010). Det er tydelig at Arons anbefalinger om å møte andre
høysensitive har stor verdi. Eksemplene under uttrykker noe av dette:
”Det var en stor opplevelse å møte M (kvinnenavn). Jeg har aldri møtt noen som tenker så likt som
meg. Det var beroligende og meget heftig.”
”Det var veldig godt å treffe andre mennesker som er særlig sensitive. Jeg opplevde fellesskap og støtte.
Stort sett følte jeg meg trygg. Jeg følte noe usikkerhet når oppmerksomheten var rettet mot meg, selv om
den var positiv. Jeg fikk mange sterke tilbakemeldinger fra andre kursdeltakere som trengte bearbeides,
nettopp fordi de var positive. Det var en ny oppdagelse.”
”Jeg følte en stolthet over å være en del av denne gruppa. Jeg tenker annerledes om det å være særlig
sensitiv. Jeg tenker at min sensitivitet er mitt instrument i møte med andre mennesker. Jeg er stolt og
glad for at jeg er ”finstemt”.”
”For min del var det ok og godt å møte andre her hjemme, som også er i den verden/tilstand…så var
det hyggelige mennesker på kurshelga, som også ville vite mer, og finne sin egen vei, mer kanskje
hvordan de ville bruke det som redskap i sin hverdag…i løpet kurshelga kom jeg i kontakt med noen
personer sånn helt naturlig, det skulle vel være sånn!”
Tenke likt, fellesskapsfølelse, stolthet over å være ”finstemt” og godt å møte andre er
formuleringer som kursdeltakerne bruker når de beskriver verdien av å treffe andre
høysensitive. En viktig del av kurset var å tilby estetisk veiledning for å komme nærmere sin
egen daimon, sin egen begavelse eller kall. Hvilket forhold til estetiske uttrykk hadde
kursdeltakerne og hva sier de at det har gitt dem i etterkant?
Æ kainn itj å tegn I kursbrosjyren lover vi bort følgende:
”Gjennom kreativt arbeid og erfaringsdelinger i en trygg og støttende atmosfære skal vi jobbe aktivt for
å endre (dette) bildet (av annerledeshet): Opplev gleden ved din egen begavelse, og kom nærmere den
du er født til å være!”
Dette ”løftet” eller hypotesen er basert på erfaringer og teori om bruk av estetisk tilnærming i
gruppeveiledning. Det har noe særegent å tilby ved fokus på det som sanses, imaginasjonen
og det ordløse (Ødegaard og Meyer De Mott 2008). Kunstuttrykk kan være en måte å
bearbeide inntrykk (dybderefleksjon) og forebygge overstimulering på (Møberg 2013). På den
annen side. Det krever en type mot å være kreativ sammen med andre (Mc Niff 1998; 2009;
May 1975/1994). Vi lever en i elitistisk moderne verden der noen ”kan”, er profesjonelle
kunstnere, mens andre er naive amatører som lett får prestasjonsangst, er redde for å dumme
seg ut i forhold til normen om å være ”flink”. Mange kursdeltakere kommer med dårlige
skoleerfaringer, med en forståelse av at de slett ikke er kreative. Det er heller ikke gitt at de er
14 innforstått med at tegning, maling, bevegelse, rytmeinstrumenter o.l er en naturlig måte å lære
mer om fenomenet på. En av deltakerne på åpen treffkveld sier det treffende mens hun holder
et godt tak i håndveska si som hviler i fanget:
”Å trudd itj at æs kuill kom hit å gjørrå nå sjøl. Æ trudd æ skuill hør på nån som fortalt om ka det herre
e for nåkkå.”
Det er derfor ekstra viktig å sikre en god støttende atmosfære med gjensidig trygghet og
normer for alt ”rart og annerledes”. Illustrasjonen under viser øyeblikk av atmosfæren som
kjennetegnet male/tegneprosessene begge helgene, ro, konsentrasjon, føtter i bevegelse,
egenfokus:
”Alle har funnet sin plass på golvet. Ingen snakker med hverandre. Alle er opptatt av sine egne
individuelle tegninger. Jeg hører bakgrunnsmusikk, ser føtter som beveger seg, kjenner en form for
konsentrasjon, som om en knappenål kan høres, om den skulle falle i golvet. En form for ro. Noe som
kan kalles en skapende stillhet, kanskje. Vi befinner oss i starten av tegneøkta.” (sitat fra mitt
transkriberte videoklipp).
I tillegg er det nødvendig å legitimere og forklare hvorfor og hvordan estetisk tilnærming,
deling av erfaringer og egenaktivitet kan bidra til å utvikle denne kunnskapen. En av
kursdeltakerne sier det slik etter at hun deltok på pilotkurset:
”Jeg er alltid glad for å få kreative oppgaver og lot bare arbeidet gjøre seg selv uten å reflektere så
mye over at jeg bearbeidet inntrykk. Jeg ser tydelig at mine skapende evner er et uttrykk for et åpent og
sensitivt sanseapparat.”
Dette viser at det kan være store variasjoner i ei gruppe, fra den som gleder seg stort over å få
uttrykke seg kreativt til de som er avvisende, redde eller ikke skjønner vitsen. Dette er noe vi
alltid må ta høyde for. Den andre kurshelga jeg gjennomførte ble dette ekstra tydelig. Gruppa
besto av fire deltakere, og hver enkelt ble derfor godt synlig. Etter en ”bli kjent runde” og
presentasjoner gjennomførte vi en kartlegging om forholdet til de to modalitetene
bilde/visuelle uttrykk og stemme/sang/musikk.
Vi lagde ei tenkt linje i rommet, med et nullpunkt som representerte dårlig/ikke
fortrolig med og 100 % som uttrykk for ”fantastisk”, godt forhold til å male, tegne eller
uttrykke seg med hender, farger og lignende Her plasserte alle seg mellom 0 og 50, altså i
nederste del av skalaen. Dette øker min spenning som leder. Her fikk jeg kjenne på målet
mitt, å stå i min egen autoritet og være tydelig som leder.
Jeg hadde på forhånd valgt å tilby maling på lerret som en viktig hovedaktivitet, arbeid
med egne tema. Hvordan ville dette gå? Jeg spurte deltakerne hvilken spontan reaksjon de
hadde etter at jeg delte min plan: ”Æ kainn itj å tegn,” kom det fra flertallet. Jeg valgte derfor
15 å lede prosessen varsomt. Her ble mine mangeårige erfaringer som formingslærer i
barneskolen, kulturskolelærer og egen deltakelse på kunstskole en nyttig kilde. Inspirasjon til
dette hentet jeg dessuten fra eget arbeid med ”målbilde”, som ble igangsatt på vår første
samling på utdanningen ved Nikut for snart to år siden. Deltakerne tegnet først formen med
ikke-dominant hånd i blinde, ut fra kroppsbevegelser og musikk i bakgrunnen. Etterpå fikk de
kort undervisning om maling med alle typer redskap (pensler, tannkoster, spatel,
plastikkhansker osv).
De ble oppfordret til å leke med utgangspunkt i kroppens bevegelser, gjerne inspirert
av musikken i bakgrunnen og ideen om at kreativitet handler om å slippe, ødelegge og skape
nytt. ”Stol på prosessen”, sier Shaun McNiff (1998). Jeg valgte å lede prosessen med flere
”stopper” med erfaringsdeling og små oppgaver som tilskudd i prosessen. Vi gjennomførte
for eksempel en lydimprovisasjon med rytmeinstrumenter, der hver kursdeltaker fant sin lyd,
rytme som ressurs for å møte ”noe” de opplevde vanskelig i det å være høysensitiv. Ei av
deltakerne valgte en liten pinneklovn med bjeller. Denne brakte humoren inni hennes bilde,
både som lyd, objekt og kvalitet.
Ett er nødvendig
Ett er nødvendig – her
i denne vår verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.
-Hans Børli-
Hjemme – kontakt med egen daimon? Imaginasjonen, tegne/maleprosessene satte tydelige spor hos deltakerne. I forkant, underveis
og etterpå lurer jeg på hva denne ordløse arbeidsformen kan tilby for høysensitive i deres
bearbeiding av indre og ytre sanseinntrykk (Aron 2013). Jeg observerer underveis og spør
direkte i etterkant. Svarene gir meg en fornemmelse av at de kommer i kontakt med dypere
lag i selvet, en forståelse av at de er verd noe som den de er, de får håp og kommer i harmoni
med seg selv. Dette illustrerer poenget som Hilmann viser til i sin ”eikenøtt-teori”. Kanskje de
gjennom disse prosessene får kontakt med sin ”sjels kode”, sin daimon? Gjennom å skape ut
fra tema som ”hvem er jeg?” eller ”følg kroppens bevegelser” uttrykker de seg fra et annet
sted, enn for eksempel ytre kopiering eller forventede billeduttrykk. En kvinne oppdager at
16 det å male/tegne gir energi og dermed kan fungere som påfyll. Hun forteller at hun etterpå har
valgt maling istedenfor sofaen når hun kommer sliten hjem fra jobb.
” Jeg har aldri spandert så mye tid med maling før, og etter kurset har jeg gjort det ganske mye. Det får
meg til å ”finne hjem” og jeg får mye utbytte av det. Muligens det er gjennom at inntrykk blir
bearbeidet. Det er en form av hvile som gir energi. Ellers har jeg brukt mye tid på å ligge i senga eller
på sofaen for å komme meg igjen, men det gir ikke energi på samme måten.”
Uttrykket å ”finne hjem” forstår jeg som betydningsfullt for henne, og et uttrykk for det som
Baron-Reid (2013) kaller det arketypiske hjemmet, altså et indre rom, et indre hus. Hun
mener at vi ikke er så gode på å skille mellom ”velkjent” og ”hjemme”. Når aktiviteten gir
hvile, som denne kursdeltakeren forteller om, vil jeg anta at det er ”hjemme” og ikke
”velkjent”, som kanskje tida på senga eller sofaen illustrerer? En kursdeltaker fortalte at hun
fikk kontakt med sitt ”trosrom”, når hun uttrykte seg fra sitt hjerte uten kontakt med ytre
forventninger eller indre sabotør/kritiker. Å uttrykke seg på denne måten berører selve
livsnerven.
GJØR DET DU EGENTLIG IKKE TØR I kursbrosjyren lover vi ut et ”treningsopplegg:”
”Å leve som en minoritet, med et nervesystem som reagerer annerledes på indre og ytre stimuli enn
majoriteten, og med behov for mer refleksjon og kanskje tilbaketrekking, kan by på utfordringer i et
moderne samfunn, der det å være robust, røff, opptre stoisk og utadvendt er idealet. Å fortelle om egne
behov, sette grenser og uttrykke seg med respekt for seg selv, kan derfor oppleves utfordrende. Men.
Det finns måter å øver seg på. Det skal vi gjøre! ”
Det viste seg at dette var relevante tema. Kursdeltakeren som stilte til intervju med Byavisa
(8.10.2013) forteller om sin største utfordring: å sette grenser. En annen uttrykte seg slik:
”Jeg tør ganske mye i utgangspunktet, tror jeg, men denne helga sa jeg fra flere ganger at jeg var
sliten. Det er noe jeg aldri pleier å si, for jeg føler skam over det. Jeg følte at jeg var med mennesker
som skjønte dette og kanskje var det derfor jeg hadde mot til å si det. Jeg får se hvis jeg kan gjøre det i
hverdagen, på jobb for eksempel, fremover.”
Her forteller hun om skam over å uttrykke seg sliten, og om motet hun fikk gjennom å være
sammen med mennesker som forsto.
Arbeidslivet kun for idealmennesker? Andre dag av kurset tar vi utgangspunkt i aktuelle samfunnstema og samfunnsroller som
berører de ulike deltakerne. Dette er tenkt som en øvelse, en trening i å komme tilbake til
hverdagslivet. Etter oppvarming med spontanitetstrening og rolleutvikling dukker noen roller
fram: Jobbsøker, arbeidstaker i åpent kontorlandskap, samtalepartner, veileder og
17 informasjonsspreder. Temaene viser seg å være høyaktuelle. Kirksæther og Abrahamsson
formulerer i Sunnmørsposten 26.11.2013 at ”Arbeidslivet satser på idealmennesker”:
”Finnes det noen som søker etter en ekstremt sensitiv person, som ofte ikke tar ordet i møter, bruker
lang tid på å formulere et godt svar, kan være nærtakende, bli ukonsentrert og uvel av å jobbe i
kontorlandskap?”
Vi iscenesetter noen av disse sosiale samfunnsrollene, med utgangspunkt i scenariearbeid
(Ødegaard og Meyer De Mott 2008), rolleprøve for fremtiden (Rasmussen og Kristoffersen
2011; Ødegaard og Meyer De Mott 2008) og sosiopsykodrama (Zuretti 2011). Kursdeltakerne
blir ledet og har ikke nødvendigvis metodiske forkunnskaper, men de har erfaring med
temaene. En som melder sin sak, sier etterpå:
”Jeg fikk anledning til å spille ut et jobbintervju. Noe jeg ikke kunne se for meg å skulle tørre å gjøre.
Som et resultat av å bli sett støttet og styrket av kursdeltakerne er dette noe jeg tror jeg kan våge, som et
resultat av at jeg deltok på kurset.”
Vi ser her at det å vise seg fram, bli sett og støttet av gruppa der estetiske arbeidsformer har
vært førende, bidrar til at hun tør å spille ut dette jobbintervjuet. Hun har sannsynligvis
allerede økt sitt selvverd, og minsket både egen og muligens andres skam, knyttet til
annerledes-opplevelsen. Gruppeveiledning som kursform opptrer her på sitt beste. Med
trygghet og støtte får deltakerne mulighet til å vise fram sin følsomhet uten å være redd for å
bli utsatt for skam, eller være feil. Det kan virke som det viktigste var oppdagelsen av
fenomenet. En kvinne på 55 år forteller om en oppvekst der hennes evne til å ”ta inn andres
tanker og følelser” ble et tabu som ikke skulle snakkes om. Da hun fikk vite om ”dette”
(høysensitiviteten) har hun kommet mer i takt med den hun skal være. En i gruppa begynner å
kalle henne ”sensitivitetspredikanten”, så begeistret er hun for denne kunnskapen. Dette er et
eksempel på at selvforståelsen kan endre seg gjennom kunnskap og ny verdsetting. Hun
forteller at hun til og med har funnet gud gjennom denne prosessen.
Æ e itj rar lell Tidligere i teksten har jeg referert til kursdeltaker som uttrykker stolthet over å være del av
denne gruppa. Det er etter min mening mulig å si at gjennom deltakelse i dette har deltakerne
fått mulighet til å styrke sitt selvverd, vite og vise fram litt mer av seg selv. Erfaringsdeling
gir felles verdiøkning som senker tabugrensen, skamfølelsen og ensomheten. En av
kursdeltakerne på andre kurshelg oppsummerte det slik:
”Æ e itj rar lell. Det finns andre som tenke som mæ. Har det som mæ. No veit æ at æ kan skifte mellom å
stå på venstre og høyre fot. Æ kainn trekk pusten langsomt inn og langsomt ut. Og det virke!
18 Hvordan blir dette i lys av problemstilling: Hvordan kan estetisk gruppeveiledning/coaching
bidra til at mennesker med karaktertrekket høysensitivitet lettere kan leve i tråd med sin
egen begavelse og kall?
Finnes essensen? Menneskene som deltok på kursene uttrykker ubetinget glede og takknemlighet over å møte
andre. De uttrykker glede over gjenkjennelse og følelse av fellesskap med mulighet for å dele
erfaringer. Kunnskap og samtaler er viktigst, mens det kreative element for noen er sentralt og
noe de ”tar med seg” videre. Det viktigste estetisk veiledning kan bidra med for denne
målgruppen kan oppsummeres slik: en rolig atmosfære med trygg ledelse og rom til å utfolde
seg, støtte i gruppa og nye verktøy for å beholde kontakt med seg selv og bygge ny energi. I
møte med det skjønne, basert på egne sanse-erfaringer, oppnås sanne erfaringer av godt og
vondt. Dette gjør det igjen mulig å skille og velge mellom det som nærer og tærer, åpner opp
for kontakt med seg selv, sitt eget indre, den de er ment å skulle være. Dette skjer i
”mellomrommet”, derfor er gruppen viktig. Det er et søkende vekstarbeid i tråd med Hilmans
tanker om å ”vokse ned”, som innebærer å gi noe tilbake til fellesskapet. Alle har en
samfunnsrolle, enten det er som veileder for egne barn, samtalepartner for en kompis eller
yrkesutøver på en gammel eller ny arbeidsplass.
Say it straight,
simple and
with a smile.9
DISKUSJON Når jeg forteller ommitt faglige engasjement for målgruppa ”høysensitive” til andre
fagpersoner, møter jeg ulike svar: 1) ”Dette har jeg ikke hørt om.” 2) ”Å lage eget opplegg for
en gruppe mennesker ut fra forskning på temperament virker litt rart.” 3) ”Jeg er kritisk til om
dette gruppetilbudet bidrar til å selv-stigmatisere noen mennesker inn i en uønsket offerkultur,
slik at de egentlig gir seg selv en diagnose som de trenger behandling for.” Hvordan svarer
jeg så på disse motforestillingene?
1) Jeg møter uvitenheten med informasjon og opplysning, men kjenner samtidig at
dette kanskje ikke er noe de er så opptatt av å vite mer om. I følge forskning finnes
høysensitivitet i alle kulturer, det er likt fordelt mellom kjønnene, er medfødt og finnes også i
9 ”Dagens” ord fra en tilfeldig yogite-­‐pose 19 dyreriket. En av fem er særlig sensitive, mens mange er moderat sensitive og halvparten sier
at de ikke er det. Dette betyr at i Norge er høysensitivitet representert via en million
mennesker i alle aldre og begge kjønn.
Er det så en styrke eller en ulempe at kunnskapen og engasjementet blomstrer som et
selvhjelpsfenomen? Jeg møter daglig mennesker som er opptatt av hvordan vi skal møte de
høysensitive barna. ”Enn om vi hadde visst dette da barna våre var små?” ”Hvorfor kan ikke
lærerne dette? Mitt barn ville fått det annerledes på skolen om hun hadde blitt møtt som den
hun er.” For å bli tatt på alvor innen undervisning og helse, er det muligens en ulempe at ulike
fagmiljø innen helse, undervisning og barnepsykiatri ikke støtter seg til eller interesserer seg
for dette frisk-perspektivet. Foreldre begynner å ”våkne” og etterspør, men som Lise August,
dansk psykolog som har spesialisert seg på dette fenomenet, sier: ”Vi kan ikke forvente at
lærerne har denne kunnskapen så lenge den ikke er en del av lærerutdanningen.”
”Høysensitive barn er kreative”, skriver Trude Sletteland i en kronikk i Bergens
Tidende (29.07.2013). Her diskuterer hun ut fra en overbevisning om at dersom skolen
tilrettelegger for disse barna, vil alle barn tjene på dette. Pensjonert skolerådgiver Olav
Munch Jensen skriver i Bygdanytt (12.08.2013) om ”Lite verdsatt følsomhet”. Han peker på
at i en konfliktfylt verden trenger vi sårt til mennesker med kreative evner, med empatiske og
samvittighetsfulle egenskaper. Vi trenger mennesker med et rikt indre liv, med sterk intuisjon,
som er opptatt av verdier og etikk. Disse verdiene kan i vår overstimulerte verden lett
overkjøres og føre til stress og mindreverd.
Etter min erfaring og oppfatning er det nødvendig med et fornyet fokus på både
estetikk og etikk i barnehage og skole. Det estetiske har betydning som en mulighet til å skape
”hellige”, ”stille” rom, der sjelen får hente sin næring, og åpne opp for gode kvalitative
menneskemøter dersom det ikke er alt for mange forstyrrelser. Barna som vokser opp i dag er
vår framtid. Dette er ikke lenger en ”floskel”, men blitt en tydelig realitet for meg, og noe som
vi ikke har råd til å glemme.
2) Å lage et lavterskeltilbud for mennesker som gjenkjenner seg i beskrivelsen av et
temperamentstrekk kan virke rart. Det som er enda ”rarere” er responsen og suksessen som
disse tilbudene faktisk har. Deltakerne som kommer er åpne for kontakt og for å møte andre
”som tenker” eller opplever verden ”annerledes”, ”som meg” osv. Som kursleder i mer enn 15
år har jeg før aldri opplevd en slik tiltrekning som dette fenomenet har akkurat nå. Jeg har en
fornemmelse av at det viser oss noe av ”tidsånden”; der tid er mangelvare, sterk fokus på
kognitive prestasjoner både i barnehage, skole og arbeidsliv, mange år med stort fokus på
20 materielle verdier og et oppdelt samfunnsliv, der det er lett å føle seg annerledes, utenfor, ikke
hjemme. Høysensitive er ekstra var for dette presset, som vi kanskje alle er preget av og
snakker om, men ikke er i stand til å gjøre noe med. Vi fortsetter det samme karusell-livet
inntil helsa eller alderdommen setter sitt preg på oss og vi tvinges til å gjøre noe med vår
livsførsel.
3) Kan gruppetilbud av dette slaget bidra til at mennesker som endelig opplever seg
sett, hørt og forstått utvikler en offerkultur? Jeg er ikke sikker på hvor denne kritiske
kommentaren kommer fra, men jeg har sett uttalelser på nettet som kanskje kan lede til en slik
spekulasjon. Estetisk veiledning er ressursorientert, har til hensikt å styrke allerede iboende
spontanitet og kreativitet. Det er viktig at kursleder er tydelig på at voksne har ansvar for å ta
vare på seg selv og bygger opp veiledning etter dette prinsippet.
På den annen side, det som kjennetegner det høysensitive karaktertrekket er sterk
andreorientering, intuisjon, kreativitet, empati og ønske om å være noe for andre. Egenomsorg
og det å lære seg verktøy for å ta vare på seg selv, slik at medavhengighet for eksempel kan
unngås, er derfor viktig. Det å bekymre seg er også en side ved høysensitiviteten. Dette kan
for andre virke uforståelig, men også irriterende. Så det å bli bedre kjent med seg selv og
hvordan karaktertrekket kan virke på andre, for så å jobbe bevisst for å justere seg vil også
være viktig, men med respekt og anerkjennelse for både seg selv og den andre i relasjonen,
enten den andre er høysensitiv eller ei. Mitt poeng som kursholder er alltid at vi alle i
hovedsak er mennesker og trenger hverandre for å skape et samfunn med rom for mangfold.
KONKLUSJON Ut fra høstens erfaringer tenker jeg: Dette må jeg fortsette med. Det er mange små og store
”der ute” som trenger kunnskap, det kreative rommet og møte andre som gjenkjenner seg i
beskrivelsen særlig sensitiv/høysensitiv. I lederrollen for denne målgruppen har jeg fått
kjenne på både gleder og utfordringer. Jeg fikk kjenne på forskjellen på å være leder for ei
gruppe med 13 deltakere og 3 ledere og ei gruppe med 4 deltakere, der en av dem var
medleder. Roen i møte med målgruppen har gitt meg bekreftelser jeg ikke har opplevd i like
stor grad tidligere. Jeg fikk tid til å lytte til meg selv som leder, kjenne på responsen, for så å
justere instruksene, musikaliteten i stemmen, endre og finne mer betonende ord osv. I gruppen
med flest deltakere ble lederrollen mer instruerende. Vi var flere ledere, og behovet for å
følge planen kjentes sterkere. Men også der var det mulig å lytte til stemninger underveis,
men ikke like lett å adressere og sortere ut fra.
21 Etter begge kurshelgene har jeg fått spontane kommentarer, både sms, mail og i
direkte tale. Ett eksempel er en multimediemelding med bilde av kursdeltakerens datter (1,5
år) sittende på golvet med mammas selvskapte bilde fra kurset foran og under seg. Her er
leiken og begeistringen i sentrum for både liten og stor:
”Det va ei lita ei som syntes det mamma hadde gjort va spennende. Artig å virkelig sjå hvordan barnet
leiker, noe jeg virkelig prøvde på J
22 Referanseliste Allen, P. B. (1995). Art is a A Way of Knowing. A guide to self-knowledge and spiritual
fulfillment through creativity. Boston, London: Shambala.
Aron, E. N. (2013). Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke. Oslo: Cappelen Damm.
Asbjørnsen og Moe (1989). Samlede eventyr. 1. Oslo: Gyldendal norks folag.
August, L. (2010). Særlig sensitives trivsel. DVD.
Baron-Reid, C. (2013). Ditt magiske livskart. Lær å navigere i dine indre, foranderlige
landskap. Oslo: Cappelen Damm.
Jeffers, S. (2009). Gjør det du egentlig ikke tør. Fra handlingslammelse til handlekraft,
glede og energi. Oslo: Noras ark.
Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjoner. Oslo: Conflux.
Hillman, J. (1992). Sjelens kode. Oslos: Pax folag.
May, R. (1975(1994). The courage to create. New York London: W.W Norton&Company
McNiff, S. (1998). Trust the process. An artist`s guide to letting go. Boston. London:
Shambala
McNiff, S. (2009). Creating with Others. The practice om Imagination in Life &
Workplace. Boston. London: Shambala
Merleau-Ponty M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax forlag.
Merleau-Ponty M. (2000). Øyet og ånden. Oslo: Pax forlag.
Moreno, J. L. (1993). Who shall survive? Foundation of Sociemetry, Group Psychotherapy
and Sociodrama . ASGPP.
Møberg, S. (2013). Er du også høysensitiv? Oslo: Spartacus forlag.
Møberg, S. (2013). Mindfulness for høysensitive? Oslo: Spartacus forlag.
Møberg, S. (2013). Redskaber for særlig sensitive. Århus: Møbergs forlag.
Rasmussen, B. og B. Kristoffersen (2011). Handling og forestilling- forestilling om
handling. Jacob Levy Morenos teaterekspresjonisme og sosiatri. Trondheim: Tapir
akademisk forlag.
Skårderud, F. (1998). Uro. En reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug.
Steinkjer, E. (2010). Bevegelse. Styrking av selvfølelsen gjennom tilstedeværelse, rollebytte og spontanitetstrening. Eksamensoppgave ved NPI. Psykodrama regissør.
Steinkjer, E. ”Små barn sanser med mer enn øynenene” i Haugen, S, G. Løkken og M. Röthle
(red) (2013). Småbarnspedagogikk. Oslo: Cappelen Damm. s 217-237
Stoknes, P.E. (1996/2000). Sjelens landskap. Refleksjoner over natur og myter. Oslo:
Cappelen.
Zuretti, M. (2011). ”Sosiopsycodrama – a vortex for understanding relationships” in
Sociodrama in a Changing World (red) Weiner, Adderley, Kirk s 61-70.
Ødegaard, A. Juell og M. Ashley Meyer De Mott (2008). Estetisk veiledning. Dialog
gjennom kunstuttrykk. Oslo: Universitetsforlaget.
Artikler:
”Særlig sensitiv” av Heidi Borud. Aftenposten 7. mai 2013. Innsikt. Psykologi.
”Høysensitive barn er kreative” av Trude Sletteland. Bergens Tidende. 29. juli 2013. Kronikk.
”Lite verdsatt følsomhet” av Olav Munch Jensen. Bygdanytt. 12. august 2013. Kronikk.
”Sensitivitet som ressurs- hos terapeuter, klienter og andre” av Rigmor Strømmen.
Naturterapeuten. Mars 2013.
”Se hverandre – gjør en forskjell”. Reportasje av Karina Lein i Byavisa 8. oktober 2013.
”Arbeidslivet satser på idealmennesker”. Lian Kirksæther og Ihrén Abrahamsson. 26. november 2013. Kronikk. 23 ”Helbredende nytenkning”. Av Linn Getz, Tor-­‐Johan Ekeland, Anne Luise Kirkengen, Elling Ulvestad, Arne Johan Vetlesen, Edvin Schei, Irene Hetlevik. Aftenposten 22. Mars 2009. Kronikk. 24 Vedlegg 1 Kursbrosjyre (opprinnelig liggende
bretteformat)
Høysensitiv? La sårbarheten bli din styrke!
KURS WORKSHOP i TRONDHEIM
Tid: 7. og 8. september 2013 kl 10-16
Sted: Trondheim Psykodrama Institutt, Urds vei 4
Pris: Kr 750,Påmelding og spørsmål:
48029612
[email protected]
www.evasteinkjer.com
INNHOLD:
Dag 1: «Gleden ved å være sensitiv»
Å være høysensitiv innebærer å ha noen kvaliteter som ikke alle mennesker har. Arons
forskning mener at 15-20 % av befolkningen befinner seg i denne kategorien. Kanskje har du
opplevd denne annerledesheten som om det «har vært noe galt» med deg? Gjennom kreativt
arbeid og erfaringsdelinger i en trygg og støttende atmosfære skal vi jobbe aktivt for å endre
dette bildet: Opplev gleden ved din egen begavelse, og kom nærmere den du er født til å
være!
Dag 2: «Gjør det du egentlig ikke tør»
Å leve som en minoritet, med et nervesystem som reagerer annerledes på indre og ytre stimuli
enn majoriteten, og med behov for mer refleksjon og kanskje tilbaketrekking, kan by på
utfordringer i et moderne samfunn, der det å være robust, røff, opptre stoisk og utadvendt er
idealet. Å fortelle om egen behov, sette grenser og uttrykke seg med respekt for seg selv, kan
derfor oppleves utfordrende. Men. Det finns måter å øver seg på. Det skal vi gjøre!
Affirmasjoner, scenarie-arbeid og rollebytte for fremtiden er noe av de verktøyene vi kan
bruke.
Våren 2013 ble Elaine N. Arons bok utgitt på norsk (første utg på engelsk i 1996). Høstens
minikurs/workshop er et pilot-arbeid, som har til hensikt å tilby en møteplass for mennesker
med en selvforståelse som høysensitive. Rommet er skapt for, og inviterer til å undersøke
tema og selvforståelse gjennom bruk av ulike kunstuttrykk (modaliteter).
Kursholdere:
Eva Steinkjer er utdannet kunstpedagog, med hovedfag i førskolepedagogikk,
videreutdanning i pedagogisk veiledning og mentorutdanning med vekt på rollebytte.
Registrert psykodramaterapeut.
Cecilie Keim har utdanninng innen drama, sosialantropolig og folkehelse. Jobbet som
dramalærer, rådgiver og formidler innen miljø, helse og for flyktinger.
Solfrid Undheim Bergersen er utdannet adjunkt med hovedvekt på musikk og
mediekunnskap.
Har jobbet med musikkopplæring i kulturskolen, innen spesialundervisning og
folkehøyskole, samt interaktive sang/musikkgrupper for senil demente.
Alle er under veiledning til estetisk veileder/coach.
Dette minikurset/workshopen er veiledet praksis som del av estetisk veiledning/coachutdanning ved NIKUT. Se www.nikut.no
25 Vedlegg 2 VELKOMMEN
KARTLEGGING OG BYGGING AV GRUPPE (ca 45
min)
1. Repetisjon av navn. 2. Lekne oppvarmingsøvelser
3. Vi nærmer oss kursstedet. Levende kart.
4. Erfaring med kurs av dette slaget.
5. Sosiogram. Relasjoner i gruppa.
Hensikt: Synliggjøre hvem som kjenner hverandre fra før? Få et bilde av relasjonene. Hva
skal vi legge vekt på i videre gruppe-etablering? 6. Vi nærmer oss temaet høysensitivitet.
Instruks: Hvordan vurderer du deg selv i forhold til temaet akkurat nå-her og nå? Legge
puter i rommet.
Pute 1
Pute 2
Pute 3
Pute 4
Interessert, men
Hørt om temaet først Lest Elaine N Aron
Lest flere bøker, tatt
kanskje ikke særlig
nå, vil finne ut litt
sin bok
testen, medlem i
sensitiv
mer… om tema og
foreningen osv
meg selv
Videre fordypning:
Eva danner par, evt de skaper dyader sammen ut fra hvor de står.
Oppgave:
1. Snakk sammen om hva dere forventer dere av disse to dagene. (5min) Finne essens. Ett
tema. (Vi kan gi denne tilleggsoppgaven inn til parene mens de er i samtaler)
2. Ut fellesskapet med forventningene. Gjøre dette litt «kunstnerisk».
Dublere parene til en dobbel gruppe.
Dele. Hvordan vil dere lage et fysisk bilde av deres felles forventninger?
3. Visning/ performance til resten av gruppa.
Etter kaffepausen ca kl 12.00
FOREDRAG 12.35-12.45
Deling i par. Hva traff deg mest i dette foredraget?
Her kan de velge hverandre. Velg en du ikke kjenner så godt, og som du tror har noe å gi
deg/kan være interessant å prate med akkurat nå. Finne en «Kurskompis» (en å gå tilbake til
fra storgruppe og individuell jobbing).
12.45 OPPVARMING. Hvem er jeg?
13.00 SUBSTANSIELT ARBEID
HVEM ER JEG?
13.30 LUNSJ
14.30. Kort oppvarming.
Videre arbeid med det substansielle.
15.30.Lukking av dagen. Musikkbad (med musikkinstrumentene)
Halve gruppa gir og resten tar i mot (sittende eller liggende.
26 DAG 2
Kunstnerisk start (15-20 min)
(Dikt, fiolinmusikk, fortelling, centerpiece for dagens tema)
Åpent vindu eller puls. (20 min)
Mål: Komme i kontakt med noe de ønsker å utfordre seg selv på.
En form for krystallisering av problemstilling.
Da er vi vel kommet til kaffepausen. Cecilie tar du ansvar for
denne?
Kl 12.00 SUBSTANSIELT ARBEID.
Rollebytte og vignett. Rolleprøve for fremtiden.
LUNSJ. 13.30-14.15
14.15 SCENARIEARBEID. Egne ønsker for framtida. «Attraktive fremtidsbilder har en
trekk-kraft i seg.» Handler om å sette seg attraktive mål…
15.00 HØSTING.
15.30. LUKKING av helga.
27 Vedlegg 3 Særlig sensitive tilbud initiert av Eva Steinkjers Puslespill
høsten 2013.
Hovedpraksis: 30 t kurs/workshop. Resten: inspirasjon, fagutvikling og
rekrutteringsarena.
Verdensdagen for psykisk helse 10.10 To foredrag med Susanne Møberg ( 72 deltakere) ”Det høysensitive barn” -­‐ ”Mindfullness for høysensitive” Høysensitiv? Pilotkurs 7. og 8. sept 2013 15 t (13 delt + 3 ledere) Treffpunkt 30.10 3t (11 deltakere) Veiledning Temadag i Oslo 2.11.2013 Særlig sensitiv psykodrama-­‐
praksis-­‐ Ledet av Meg Skrive-­‐
verksted: (3 deltakere) 6 ggr a 3t =18 t Mono-­‐
drama veiledning 1 klient-­‐ 2t tt Høysensitiv? Kurs 16. og 17. nov 2013 15 t ( 4 deltakere + 1 leder) Treffpunkt 28.11 3t (10 deltakere) Høysensitivt Juleverksted 12.12.2013 28 Vedlegg 4 Jeg er nå i ferd med å skrive en rapport til mitt studiested (NIKUT) basert på blant annet
denne kurshelga/kursopplegget. Jeg lurer på om dere kan ta dere litt tid til å reflektere litt over
spørsmålene under og sende noen tanker/ord tilbake til meg i løpet av senest neste fredag. Er
det mulig?
1. Gleden ved å være særlig sensitiv.Fikk du noe kontakt med dette i løpet av helga eller
etterpå?I så fall hvordan? Tips: Kontakt med egen kroppsfornemmelse, kontakt med eget
indre liv, i møte med en annen på kurset, i fellesskapet, osv...
2. Kreativt arbeid (i vid forstand).Fikk du noe utbytte av dette i forhold til å bearbeide
inntrykk?I så fall hvordan?
3. Gjør det du egentlig ikke tør.Gjorde du noe du egentlig ikke tør i løpet av kurshelga? I så
fall hva? Hva bidro til at du gjorde det?
4. Andre tilbakemeldinger du ønsker å gi?
På forhånd takk og god høst videre til alle jeg ikke ser. Om du trenger kontakt, så vet du hvor
du finner meg.
Vennlig hilsen Eva
29 Vedlegg 5 Vedlegg dikt (fremført i samspill mellom fiolin og stemme søndagsmorgen som kunstnerisk
innslag)
Skäms inte för att du är människa,
var stolt!
Inne i dig öppnar sig
välv bakom välv, oändligt
du blir aldrig färdig
och det är som det skall.
- Thomas Tranströmer Ett er nødvendig
Ett er nødvendig – her
I denne vår verden
Av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
Og pusse sotet av lampen.
Slik at menneskene på veiene
Kan skimte lys i dine bebodde øyne.
-Hans BørliDu skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
- Kolbein FalkeidDet er derfor livet har deg på mannskapslista.
Musikk som ble brukt:
CD:
Healing (spor 1-3), Evas
Spotify:
Rites - Special Edit for the film, Jan Garbarek
Reflection, Øystein Sevag
In the beginning, Beautiful World
Healing, Beautiful World
Reflection, Secret Garden
Love secret, Makis Ablianitis
Voices, Vangelis
30 Vedlegg 6 Dag 1. Tegneøkt. Oppgave: Hvem er jeg? Basert på et eksperimentelt undersøkende, lekende fokus. Hvem deltar:13 kursdeltakere + 3 ledere. Store ark (ca 1m2 på hver) på golvet. Så vidt litt plass til å gå mellom arkene for å hente materiell. Centerpiece (blikkfang) Ulike små musikkinstrument. Første bli kjent oppgave. Velg et som taler til deg akkurat nå.
Presentasjon i par, for deretter å presentere hverandre i hele gruppa. DELING I PAR. Ulike måter: sittende, stående, liggende… mange ulike måter å ”bebo rommet på” (Jfr Merleau Pontys kropps-­‐
fenomenologi). Sittende på golvet eller på stoler.
Stående.
31 Individuell coaching som del av helheten.
Inn i egen prosess. Gleden over å “få lov til å leik mæ”.
Tegning, piperensere for å lage streken + eget instrumentvalg (raslen).
32