Nr 106 – 2013

MED INGER RAAGHOLT TIL FÆRØYENE

Onsdag 6. mars ble 6 flyfiller med Inger Raagholt og 89 andre menn og kvinner til øyriket Færøyene. Inger hadde chartret et fly fra Fagernes Lufthavn Leirin, og vi landet onsdag ettermiddag på et solfylt øyrike. Allerede på vei til hotellet ble vi guidet på øya Vágar og det lille tettstedet Gásadalur (bildet til venstre) med sin fantastiske natur og utsikt til øya Mykines. Siden vi var så mange, ble vi fordelt på to hoteller i Torshavn. Med sine 18.000 innbyggere er det gåavstand til det meste, så avstanden var ikke noe problem. Alle måltider ble inntatt på Hotel Hafnia, og middagen første kvelden hadde spennende innslag av færøysk kunst og kultur, ull og klær samt kåseri og informasjon og turen. ”Alle” på Færøyene snakker norsk (dansk med norsk uttale), så det var ikke vanskelig å kommunisere  Fredag 8. mars fylte vi to busser og dro på utflukt fra Tórshavn nordøstover helt til den nest største byen på Færøyene, Klaksvik beliggende på Borðoy. Byen ligger i en dal mellom to fjorder, den lille Vágur og den større Borðoyarvík. Omkring byen ligger fjellene Myrkjanoyrarfjall (689 moh.), Háfjall (647 moh.), Hálgafelli (503 moh.) og Klakkur (414 moh.). Byen er oppkalt etter fjellet Klakkur, som igjen kommer fra substantivet

klakk

, «bergnabb». Klaksvík har et relativt temperert og stabilt atlanterhavsklima, i all hovedsak med jevn temperatur hele året. Klaksvík er Færøyenes fiskerihovedstad, og regnes som hovedbyen på Norðoyar. Byen har imidlertid ikke noen lang historie som by, men vokste derimot frem i rekordfart etter etableringen av det kongelige danske handelsmonopols filial på stedet. 1

For å komme til Borðoy måtte vi dra over øya Eysturoy. Her dro vi gjennom Gøta, bestående av tre bygder Sydrugøta, Gøtugjogv og Nordragøtu. Gøta har samme betydning som gate, og har fra gammel tid vært hovedveien til bygdene lenger mot nord og øst. Sydrugøta ligger ut mot Gøtuvik, som er åpen mot øst. Når det stormer fra øst blir brenningen sterk der, og derfor har man anlagt havnen for stedet i det smulere farvann i Nordragøtu. Litt lenger nord ligger Fuglafjørdur, som merkelig nok ikke har noe fuglefjell selv. Men før i tiden var det mye fugl som ruget i utmarken og i fjellsidene omkring, så derav navnet på bygden (og fjorden). Ved arkeologiske utgravninger for 50 år siden fant man ustufter og gjenstander som stammer fra vikingtiden ca. 950-1050 her. I strandkanten på sydsiden av fjorden finnes en varm kilde som heter Varmekelda, der vannet er 10 grader varmere enn i andre kilder. Fuglafjørdur har god havn, som har gitt stedet stor aktivitet og et godt utgangspunkt for havfiskerier. Sildefabrikken er største arbeidsplass i byen, som har ca. 1500 innbyggere. Så videre til Leirvik, fortsatt på Eysturoy, en gammel bygd med opprinnelig tre boplasser kalt "uttan Å", "å Toftanesi" og "vid Gard"! I forbindelse med utbygging av havnen og veien til fergeleiet var det nødvendig med en arkeologisk undersøkelse av området på Toftanesi, og da fant man (igjen selvfølgelig) hustufter og bruksgjenstander fra vikingtiden. I 1725 kom et smuglerskip til Leirvik, og leirvikingene rodde dit ut for å handle. Da ble de dessverre smittet med kopper, kort tid etter var det bryllup i bygden og da ble selvfølgelig enda flere av bygdens få folk smittet, og en stor del av dem døde så av kopper. Men senere har folk flyttet til stedet og innbyggertallet tok seg opp igjen, nå ca. 851 (i 2004). Leirvik er fra gammelt av en god fiskerbygd, fordi det er kort vei ut til fiskeplassene både mot nord og syd. Leirvik er fergested for trafikken fra de sydligere øyene til Nordoyar. Veinettet er nå utbygget med tunnel også her, slik at man kjører direkte til Klaksvik på Bordoy, og eventuelt videre til Nordoyane. Lørdag 9. mars dro vi fra Torshavn til Saksun helt vest på Streymoy og videre til Gjógv helt nordvest på Eysturoy. Den lille landsbyen Saksun består av gamle "bondehus" som er bevart gjennom mange hundre år, og er særlig kjent på Føroyar for sin natur og sine imponerende omgivelser. Landsbyens Duvugardur Museet holder til på en gammel gard, i et gammelt bondehus, og fremstiller levende livet på Føroyar i middelalderen. Turen gikk fra Saksun videre til Gjógv. Øygruppens høyeste fjelltopper, Slættaratindur og Gráfelli ligger mellom Gjógv og Eiði. Nordvest for Gjógv ligger dalen Ambadalur. Ute ved kysten står Færøyenes største, frittstående klippesøyle, Búgvin (188 moh .

), hvor det yngler mange havfugler. Øst for Gjógv ligger fjellene Tyril og Middagsfjall, begge med flott utskilt over 2

Funningsfjørður. Selve Gjógv ligger ved en naturlig kløft, eller juv (som er nettopp

gjógv

på færøysk). Denne fungerer som en liten naturhavn beskyttet mot vær og vind. En av turens høydepunkter var et kveldsete i bygda Kirkjubøur. Her ble det inntatt en av turens beste måltider, og vi hørte historier fra Færøyene. En magisk stemning! Kirkjubøurs historie anses for å gå tilbake til vikingtiden på Færøyene. Etter at Færøyene ble kristnet av Sigmundur Brestisson i år 999, fantes det to kirker på øyene. Disse lå på Skúvoy og ved Sandur. Den katolske kirke etablerte seg på Færøyene, og fra år 1111 var Færøyene et eget bispedømme med sete i Kirkjubøur, Kirkjubøur bispedømme. Den tilhørende presteskolen hadde stor betydning, og var Færøyenes første og eneste skole frem til reformasjonen på Færøyene i 1538. Den blivende kong Sverre av Norge vokste opp i Kirkjubøur, og gikk ved presteskolen der. På 1200-tallet ble Ólavskirkjan bygd. Den er i dag øyenes eldste kirke som fortsatt er i bruk. Færøyenes mest kjente biskop var Erlendur, fra 1269 til 1308. Han er sannsynligvis den som skrev Fårebrevet (

Seyðabrævið

) i 1298, og han satte i gang byggingen av Magnuskatedralen, ment som en ny domkirke, i nettopp Kirkjubøur. Kirkjubøur skal en gang ha bestått av rundt 50 hus, men de fleste av disse ble ødelagte i en storm som raset en gang på 1400- eller 1500-tallet. Med reformasjonen ble stiftet og presteskolen nedlagt. Den katolske kirkens tid var forbi, og all dens eiendom (omtrent 40 prosent av øyenes areal) ble lagt under kronen. Kongsgården i Kirkjubøur kalles Kirkjubøargarður («Kirkjubøurgården») på færøysk. Navnet kommer av at innehaveren av gården regnes som en kongsbonde. De eldste delene av våningshuset stammer fra 1000-tallet, og kalles

roykstovan

(«røykrommet»). I dag er

roykstovan

og

stokkastovan

et museum, men familien Patursson, som tidligere nevnt, bor også i huset. Familien Patursson har bodd på gården siden 1557, og gården drives i dag av 17. generasjon Patursson. Kongsgården regnes som et av verdens eldste fortsatt bebodde trehus. Kongsgården er Færøyenes største gård. Landbruket er en viktig økonomisk faktor i Kirkjubøur, men naturligvis kommer det mange turister fra inn- og utland dit hvert år.

Garðskaffi

er en kafé på stedet, men også

roykstovan

kan leies til fester og andre begivenheter. Kjøtt fra sau og okse kan alltid kjøpes fra gården. 3

søndag morgen tok vi nok en gang turen til Kirkjubøur – denne gangen for å se stedet i dagslys. Søndag ettermiddag fløy vi tilbake til Leirin! Vi takker Inger Raagholt for den enorme jobben med å arrangere turen og alle utfluktene. Turen går igjen neste år i mars, så synes du dette hørtes spennende ut er det bare å henge seg på! 4