Transcript Kapittel 3: Det indre vitnet utdannes

Det indre vitnet utdannes
Allerede i et av Bruheims første dikt, som han skrev
i sykesengen på Helseheimen i Lom som femtenåring, ser vi et tydelig innslag av at det er en klassisk,
platonistisk dannelse i emning, i det han observerer
seg selv og er i ferd med å etablere en bevissthet om
at han er innspent to verdener, en jordisk preget,
hvor det er sykdom og lidelse, og en himmelsk solfylt, hvor det er visdom og helbredelse:
Sol, strøym inn i hjarta mitt!/Gjer det ljost der inne./
Merk du meg av lynnet ditt:/ Gjer meg ljos i sinnet./
Lys og leid meg på min veg/fram til livsens meining./
Lat meg sjølv trå upp åt deg/etter høgre meining.”
En alvorlig livskrise i ung alder kom til å aktivere dette
dannelsespotensialet. I dette diktet skildrer Bruheim
39
allerede som femtenåring det spenningsfeltet som han
for resten av sitt liv skulle komme til å stå markant og
kjempende inne i. En uavklart og dualistisk posisjon
hvor han ved hjelp av poesien kom til å øve seg som
brobygger mellom disse verdenene, slik at de langsom
kunne vokse sammen, slik at han i livet langsomt kunne vinne tilfredsstillelse, ved at det tiltok en opplevelse
av enhet.
I avsnittet ”Aktør i det offentlige rom” har jeg foregrepet litt, men tilbake til begynnelsen og Stengd dør,
hvor anslaget til de tyve diktsamlingene og de syv
kortprosasamlingene foreligger. Bruheim gjenfinner
som nevnt de skapende kreftene i naturen som et oppkomme i kjernen av egen psyke. I diktet Elvi nedenfor,
later han til å være inspirert av en noe eldre dikter fra
en av Gudbrandsdalens tilliggende dalfører, Østerdalen, hvor den utadvendte og karismatiske Ivar Mortensson-Egnund holdt hus9 for familie og skarer av
Det siktes her til den tidlige dikt- eller kortprosasamlingen Or
duldo, med undertittelen Draumkvæe, en svært avantgardistisk
og utpreget modernistisk tekstsamling fra 1895, som riktignok
nådde liten anerkjennelse og utbredelse, men i ettertid blant
9 40
venner og gjester, men dette er allikevel et sterkt og
selvstendig uttrykk for hvordan Bruheim opplevde
psyke, skjebne og natur nærmest som ett. Vi hører hvordan han er på vei mot å gjenoppleve disse
separerte kategoriene som ett, når vi her lytter oss
inn i anvendelsen av metaforer.
Bleike stjernor på blåslørd kvelv/blekar så døygt i
myrkdæmd elv.
Stjernon søkkjer seg ende ned./Elvi djupnar og renn
i fred.
Det svartnar elv inni mannahug./Det renn ei elv
gjennom djupstill skog.
annet huskes som en kjær bok dikteren Sigbjørn Obstfelder
(1866 -1900) bar med seg på innerlommen de siste årene av sitt
liv. Tekstene i Or duldo er preget av metaforer hvor grensene
mellom liv, psyke og natur nærmest hviskes ut og kategoriene
blir ett. – Ivar Mortensson-Egnund (1857 – 1934) kom til å utarbeide et omfattende forfatterskap og virket med stor kraft i norsk
offentlighet gjennom mer enn femti år.
41
Og elvi glid gjennom mannaverd - -/Seigt og
blodtungt på livsens ferd.
Elvi duvar mot havdjup flod,/tung av tåror og
hjarteblod.
Liksom metaforene har en suggererende effekt, har
lydene her en tilsvarende, når man leser diktet høyt.
Natur, psyke og skjebne gjenoppstår som en enhet
i floden av lyder, lydkombinasjoner, metaforer og
rytmisk driv. –Ved hjelp av språklige virkemidler
aktualiserer Bruheim her allerede i sin første diktsamling et Utopia, idet den moderne selvbevisstheten tilføres et supplement, som den i første omgang kun øver på et teoretisk og dernest språklig
nivå10. Bruheim øver seg her i å sammensmelte de
tre kategoriene natur, psyke og skjebne, ved å beAnvendelsen av begreper som ”øvelse” og ”teori” kan man
finne en nærmere begrunnelse for i min artikkel Peter Sloterdijk – forteller og medisinmann – diagnostiker og anagnostiker,
Tidsskriftet Cogito nr 27 og 28. – Selvsagt også i Peter Sloterdijks egne tekster og da særlig dem som er skrevet de senere
årene.
10 42
skrive på poetisk form, ja, kun ved å iaktta og dernest øve seg i poetisk beskrivelse. Han øver frem
et supplement til den moderne posisjonen, til den
isolertes posisjon, hvor den selvbevisste står foran
muligheten til nettopp å beskrive og dermed utøve
en idèell handling – en begivenhet som i praksis er
oppøvelse i empati, solidaritet og interaksjon, men
foreløpig øver han kun med eller på sin egen isolerte posisjon, slik at det isolerte jeget tilføres muligheten til samhørighet, til sammensmeltning og en ny
vordende enhet kan tilta, uten at det kastes vrak på
den relativt nyvunnede individualitetens selvstendighet. Bruheim utvikler på denne måten sitt skjulte og utopiske potensiale i kraft av at han fremtrer
som et vitne til egen situasjon, og dermed aktiverer
han sin egen prosess. – Foreløpig handler det bare
om Bruheims personlige liv i Skjåk og bygdene der
omkring, men nedslagsfeltet for hans blikkdannelse
kom med årene til å utvide seg betraktelig.
I den andre samlingen, Nordmed Bångråt-tjønn,
fortsetter han utdypelsen av det han påbegynte med
Stengd dør. Han forsterker vitneposisjonen vis à vis
43
sitt personlige liv og sin egen situasjon. I «Maska»
gjør han det i lett gjenkjennelige skildringer:
- - - Så kastar eg maska,/og blir meg sjøl -./Men står
der lenge/ og ser på ho./
I rasande sjølhat/tek eg ho att,/og riv ho sund - - -/
Eg er to menneske - - -/
Nei./
Eg er ei menneske,/og ei maske./
Når eg er millom folk,/må eg vole att maska/og ha
ho på meg - -.
Han mangler begreper for å kunne håndtere situasjonen med sikkerhet, men det er åpenbart to i
en – altså en personlighet med ett indre vitne, en
selviakttager. Og det er dette indre, usynlige mennesket han opplever at han ikke kan ta fram, vise
og drøfte med naboer og bekjente. Derfor blir han
44
ensom. Han tyr til kunsten og poesien, og blir dermed ikke bare et vitne til egen person og egen prosess, men også et vitnesbyrd om vitneposisjonen i
kultur- og sivilisasjonsprosessen.
Idet den tredje samlingen, Yta og djupe, kommer
ut, er året blitt 1945, Bruheim er 31 år og 2. verdenskrig er nettopp slutt. Om det er hans egen alder,
krigslidelsene, en trend i tiden i form av et behov
for oppgjør og ansporing av en ny kurs, behovet for
en ny etikk og ny sosialitet, eller om det er en kombinasjon av flere faktorer som har modnet ham, får
stå som uvisst, men sikkert er det at Bruheim med
denne samlingen har løftet blikket og nå ser betydelig mer enn bare egen person og egen situasjon.
Perspektivet er utvidet. Han deltar på en langt større arena. I diktet «Når kjem ljoset at»? heter det:
Igjennom storm og uvèr,/og rullande havsens
marm,/høyrest det häse hèrskrik/-vårop og
våpenlarm./
45
Skuggar av ville hestar/over dalòp og elv./Dyr og
men’ske kryp saman/i redsle, og røs og skjelv./
Slik står det til i verdi!/Natti er skum og stor./Med
skinande redde augo/borni tyr saman kring mor./
Det bryt laus eit skakande jordskjelv,/som heile verdi
skrall sund./Dei står med utsprengde augo/og lyder
med open munn./
Fumlar –med augo blinde/små magre hender på
leit/mot ljos.I gråtande hjelpeløyse/står mori rådvill,
og veit:
Syne er sløkt og utsprengt./Stirande vanvets-tomt/
skrik det:Kvar vart det av ljose?/Mor, mor! Her er så
skumt.
Tøygjande hendan: Kvar er du?/Dei fumlar i
blindskaps natt/og ropar i angst og vilske:/Mor:Når
kjem ljose att?
46
De romantiske og folkloristiske referansene som
var til stede i de to første samlingene, er borte. Men
den idèelle og romantiske grunnholdningen spiller
fremdeles med i bakgrunnen. Den lever der som
en kontekst det smertefulle krigsgnyet som nå har
boret seg inn i Bruheim og som har aktualisert en
psykologisk-dramatisk realisme, erfares opp mot.
Denne nye tendensen kobler ham fort til verden
med minst like stor intensitet som han tidligere
var koblet til seg selv, til sin egen lokale skjebne og
den naturen som omga ham i Skjåk. Men nettopp
ved at han anskuer som han gjør, ved at han så å si
etablerer seg selv som en poetisk gransker og viter
langsmed krigens slagmark, som et lidelsenes vitne,
så går han ikke til grunne. Snarere tvert om! Hans
vilje til poetisk objektivering av begivenhetene aktiverer den allerede kjente kilden i ham, og nå lodder denne kilden dypere enn før, og vi skal snart
se at Jan-Magnus Bruheim fra Skjåk i Ottadalen
ikke lenger bare er Jan-Magnus Bruheim fra Skjåk
i Ottadalen. Han er i ferd med å bli noe mer! Han
blir noe mer i kraft av sin deltagelse. Hans vilje til å
delta i verdens store sorg og lidelse ”har revet ned
47
veggene i hans ensomhets borg”, sier Skjønsberg11.
Og muligheten til å overskride begrensningene og
bli noe mer enn han var, ligger i bestrebelsen på å
utdanne et indre blikk, et tenkende blikk som både
kan anvendes til indre iakttagelser og tolkninger av
disse, men også til begrepsmessige tydninger av ytre
eller ordinære sanseiakttagelser. Han går ikke inn
med hoderystninger, gru, vèklager og melankoli.
Han opperettholder en søkende holdning, selv der
hvor lidelsene er uutholdelige. Til tross for smertene som deltagelsen i den store verdenstragedien
har ført med seg, viser han seg i stand til å søke det
interessante og det verdifulle. På slutten av diktet
«Jordskrida går» sier han:
I
……
Alt rasar ut som vakkert/blømde og vaks i vår./Men
mennesket berre smiler/udrepeleg der ho står.
11 Se Tidsskriftet Vinduet nr 3, 1949
48
II
Nei! Viljen kann ikkje tynast./Der jordraset gjekk i
fjor,/ser du dei grøne spiror/ålar seg upp, og gror.
I millom stein og nedlæg,/i krigsherja, urudt land,/
ja, midt inn i skride-såre/det skin etter såtung hand.
For live kann ikkje øydast!/D’er evig som sol bak
sky./Han som var att da rase gjekk,/byggjer og bryt
på ny.
Han taler nok ikke her om en allmenn oppfatning,
men om sin egen anskuelse og opplevelse. Den eller det han ser, er det indre mennesket i mennesket,
dèt aspektet ved menneskets indre som representerer et uutslokkelig selvovervinnelsespotensiale – en
slumrende entusiastisk viljeskraft som er forankret
hinsides arv og miljø – han ser det nevnte oppkommet, slik dette også gjør seg gjeldende i de andre!Krigen fikk med andre ord en paradoksal effekt på
Jan-Magnus Bruheim. Det smertefulle, det dystre
og tragiske virket som en homeopatisk medisin i
49
hans sorgfylte og melankolske lynne. Prinsippet for
den homeopatiske medisinen går som kjent ut på
at likt opphever likt. Krigens redsler og armod aktiverte positivitet, fremtidstro og indre fred.
Ja, han sier det selv, eksplisitt, på slutten av diktet
«Mogningstimar»:
…..
Du mèt dei tunge bombedøn i mannalive,/dei
gjennomskakar deg, men gjer deg sterk/te tole. Sterk
te bera grøde./For midt i dette ras og øydingsverk/
det mognar noko i deg du skal føde.
Og så, i neste vers gir han også en nøkkel til oppklaring av hans mangetydige kvinnemetafor, som han
har brukt så mange ganger allerede og som anmelderne umiddelbart grep tak i. Metaforen fremkommer riktignok ikke i så mange av de sitatene som
er brukt ovenfor, men det er en sentral metafor for
forståelsen av Bruheim og den kommer ennå til å
vare ved og følge med forfatterskapet i lang tid, ja,
50
følge Bruheim livet ut. Han sier:
Og som i denne gjem av mogi mold/gror noko evig i
di kvinne, i din tanke./
Det som på trass av alle øydingsmakter vaks/
kviskrar igjennom jord og sjel, og bårar/sin livsens
song i fulle, mogne aks.
51