Transcript Vår immaterielle skattekiste

Nr. 5/2012 - Årgang 60
Vår immaterielle
skattekiste
7-14
Vest-Agder-museet
gir full gass for plastbåten
4-6
Fra null til gull på åtte uker
– Nobelprisutstillingen
28-31
Leder
Museumsnytt
Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god
presseskikk, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktør-plakaten.
Utgiver: ABM-media AS
Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd
Fungerende redaktør: Anne Eriksdatter Bye
Tlf.: 907 93 036
[email protected]
Museumsnytt • 5/2012
Hold liv i kulturarven, hele året!
2
På forsiden av bladet du holder i hånden sitter ei lita jente og
spiller på en langeleik. Hun er deltaker på Ministrunken. Ministrunken er en del av Strunkeveko, et årlig folkemusikk-kurs
i Valdres. Strunkeveko arrangeres i nært samarbeid med Jørn
Hilme-stemnet; den årvisse folkemusikkfestivalen tilknyttet Valdres Folkemuseum. Valdres Folkemuseum er en del av Valdresmusea
AS. Jørn Hilme-stemnet samler hvert år nærmere 8000 deltakere til
spill og dans. På festivalen overleveres kunnskap som man ikke kan
lese seg til, heller ikke på Google. Den må læres gjennom å gjøre det
sammen med noen som kan. Noen som har lært av andre som kan.
Da Norge for seks år siden ratifiserte UNESCOs konvensjon av
17. oktober 2003 forpliktet vi oss til å verne om vår immaterielle
kulturarv. Til å holde tradisjonene levende, for eksempel gjennom
dans, musikk, fortellinger eller håndverk. Dette er de spesielt gode
til ved Valdresmusea. Museene våre er ellers veldig gode til å ta vare
på vår materielle kulturarv.
Uavhengig av UNESCO-konvensjonen har blant andre Valdresmusea og Norsk handverksutvikling på Maihaugen i alle år arbeidet
nettopp med levende tradisjoner. Det gjør de ved å skape arenaer for
vern av den immaterielle kulturarven gjennom utøvelse.
I desember – i forbindelse med arrangementer knyttet til jul – er
en rekke museer over hele landet arenaer for det samme: utøvelse
av levende tradisjoner. Og publikum strømmer til for å få en smakebit av vår immaterielle kulturarv. Voksne
tar med barna sine til museene fordi det er
moro å gjøre noe sammen. Å høre de gamle
fortellingene, musikken, kanskje støpe lys,
bake lefse og lage julenek. Det blir nok jul
på museet i år også, men denne gangen
handler temasidene om vår felles forpliktelse: å verne og videreføre det vi finner i
den immaterielle skattekista vår. Det kan vi
heldigvis holde på med hele året!
God jul!
Redaksjonsråd:
Eyvind Bagle
Lena Aarekol (ny)
Sigurd Sandmo
Tone Cecilie Simensen Karlgård
Annonser:
John Larssen
[email protected]
Mob: 93 49 93 04 / Dir: 22 09 69 19
Redaksjon, abonnement:
Hegdehaugsveien 36A, 0352 Oslo
Tlf. 970 80 466 / Tlf.: 907 93 036
[email protected]
Design og layout: Jentestreker AS
www.jentestreker.no
Trykk: Pro X, Pål Nilssen
Pris abonnement: 200 kroner i året
Opplag: 2097
Annonsepriser og størrelser:
1/1 side (4 farger) kr. 7900
1/2 side (4 farger) kr. 4900
1/4 side (4 farger) kr. 3900
Bankgiro 60260523506
Museumsnytt kommer ut fem ganger i året, hvorav
siste nummer er et dobbeltnummer. Museumsnytt
tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale.
Ettertrykk bare etter avtale.
EN LEVENDE
KULTURBÆRER
Foto: Knut Utler
7-14
FORTELLINGER OM GAMLE VANER OG SKIKKER er vel også immateriell
kulturarv? Da er det moro med passende antrekk fra loftet til bestefar.
Foto: Anne Marit Noraker
Innhold
2 Leder
4
Aktuelt: Ikke bare plast
7
Tema: Vår immaterielle skattekiste
7
Tema: Vern i all verden
9
Tema: En konvensjon for grasrota
12
Tema: Levende vern i Valdres
15
Anmeldelse: Signalbygg i vannkanten
19MuseumsNYTT
20
Aktuelt: Museum på boks
24Museumsquizen
25MuseumsNYTT
27Museumskryssord
28
Fra null til gull på åtte uker
32Bokanmeldelse
34
Jorvik – når det lukter penger
37
Lukten av viking
38
På tampen av året med TRON
39 MuseumsNYTT
Aktuelt: Standardisering:
42
Aktuelt: Norsk involvering i CEN/TC 346
42
Aktuelt: Nyttig kunnskap for museene
44
Leserinnlegg
46
Museumsfolk
50
52
Aktuell utstilling: Husk meg til livet
4-6
LEVENDE PLASTBÅTHISTORIE ved Vest-Agder-museet.
Foto: Arve Lindvig
28-31
FREDSPRISVINNERUTSTILLINGEN, en årviss utfordring.
Foto: Sara Johannessen / Nobels Fredssenter
3
Aktuelt
MUSEUMSREGATTA: En populær formidlingsmetode. Her får man virkelig vist fram plastbåtklenodiet sitt. Foto: Arve Lindvig
IKKE BARE PLAST
Vest-Agder-museet gir full gass for plastbåthistorien.
Museumsnytt • 5/2012
Tekst: Anne Eriksdatter Bye / Foto: Vest-Agder-museet og Anne Eriksdatter Bye
4
– Plastbåthistorien er viktig for Sørlandet. Den representerte en moderne klyngeindustri fra slutten av 1950-tallet,
sier Per Grimsgaard, prosjektleder og designer ved VestAgder-museet. – Det maritime med plastbåthistorien er et
av museets satsningsområder. Dette er en del av vår nære
historie.
“Ikke bare plast” startet opp som et fellesprosjekt for
Vest-Agder-museet i 2009. Med norske klassiske plastbåter som visuell inngang tar museet for seg ulike tema, som
for eksempel arbeid, industri, innovasjon, design og fritid.
Museet har sju avdelinger.
– En tanke er at alle avdelinger skal føle at de har en andel i
prosjektet, sier Gunhild Aaby, formidlingsansvarlig ved museet.
Etter konsolideringen har Vest-Agder-museet jobbet mot
en organisering av faggruppene formidling, forvaltning og
forskning. Alle tre faggruppeledere sitter i prosjektgruppa.
– Det er viktig å samle arkivmateriale og intervjue personer som var sentrale i pionerdagene, sier Grimsgaard. – Og
det er på høy tid. Mange stemmer er det dessverre allerede
for sent å dokumentere.
Ny interesse
– Folk har begynt å pusse opp og restaurere de gamle båtene, sier Per Grimsgaard. – Det er ikke lenge siden man
så på dem som gammelt skrot som det gjaldt å bli kvitt.
Gamle båter, det har liksom vært trebåter, det. Plastbå-
Tema: XX
Aktuelt
PLASTBÅTENS FAR: Engasjementet fra entusiastiske pionerer er av stor
betydning for Vest-Agder-museets prosjekt ”Ikke bare plast”. Herbert
Waarum, grunnleggeren av HERWA, viser her sine modeller til Torunn Lunde,
konservator ved museet.
Foto: Arve Lindvig
EN ULLEN DELTAKER: “Ulla”, en strikketagget båt fra Sjølingstad Uldvarefabrik var et festlig innslag i årets museumsregatta “Plastikk 2012”
Foto: Arve Lindvig
tene som ble allemannseie for femti år siden var en del av
velstandsboomen etter krigen. Nå vokser interessen for å ta
vare på de gamle klenodiene.
Museet har ikke akkurat ligget på latsiden siden prosjektstart. I 2010 stilte de ut tre båter på Tall Ship Races i Kristiansand, sammen med verdens største og vakreste seilskuter.
– Det var artig. De tre små plastbåtene fra Vest-Agdermuseet fikk mye oppmerksomhet, selv i så celebert selskap,
minnes Grimsgaard.
Året etter arrangerte vi for første gang en museumsregatta, “Plastikk 2011”. Det ble en stor suksess som vi gjentok
i august i år. Det var 20 båter på vannet og 6-7 båter var
stilt ut på land.
Sjølingstad Uldvarefabrik er en avdeling ved museet som
virkelig har kastet seg med på laget. I fjor startet de prosjektet: “Strikk en båt”.
– De brukte en sliten Tri-foil-båt som basis, og fikk skoleelever og andre til å kle den med strikkelapper, forteller
Grimsgaard. – Båten fikk navnet “Ulla”. I år stilte den jammen i regattaen.
– Hvordan gikk det med den?
– Den holdt vann, men jeg sto ved siden av en hardcoreplastbåt-entusiast som synes at det var litt ullent, ler Gunhild
Aaby. – Moro var det i alle fall, og den vakte oppsikt og glede.
– I 2011 inviterte vi private båteiere til å “stille ut” sin klassiske båt i Nodeviga, Kristiansand, sammen med museets båter. Det ble en ubetjent, flytende “utstilling” med båter i sjøen
gjennom sommeren. Dette har vi gjentatt i år og nå ligger det
sju båter der. Det er tydelig at vi har vekket interessen.
Populære tiltak
Museumsnytt • 5/2012
“Plastic” var tittelen på Vest-Agder-museets årbok i fjor.
Årboka var viet plastbåt-tematikken og ble en kjempesuksess. Boka ble raskt utsolgt og trykket opp i nytt opplag.
– Det er litt morsomt, sier prosjektlederen. For det tikker fremdeles jevnlig inn bestillinger, fra hele Norge og fra
Sverige. Museet planlegger en oppfølger i 2015.
I vår deltok museet på den store messa “Sjøen for alle” i
Lillestrøm.
– Vi fikk nesten 400m2 å boltre oss på, så vi fikk god
plass til åtte klassiske, norskproduserte båter, forteller
Grimsgaard. – Vi var så heldige å få med oss noen av nesto-
5
Aktuelt
SJØEN FOR ALLE: Museumsformidler Birgitte Gautschi i
samtale med messepublikum på ”Sjøen for alle 2012”.
Foto: Anne Eriksdatter Bye
PÅ BØLJAN BLÅ med Vest-Agder-museet.
Foto: Arve Lindvig
Museumsnytt • 5/2012
rene innen norsk plastbåtproduksjon, blant andre Herbert
Waarum (88). Han er grunnlegger av plastbåtfabrikken
HERWA og mange betegner ham som den norske plastbåtens far. Waarum deltok på arrangementet med sin samling Herwa-modeller. Roald Skibsrud, som 19 år gammel startet opp Skibsplast, deltok og stilte ut sin klassiske
Skibsplast, en Seamaster 15` fra 1964. Eivind Amble, den
kjente båtkonstruktøren fra blant annet Fjord Plast, var
også med og bidro med sin kunnskap. Standen ble flittig
besøkt. Det er verdifullt for oss å ha dem med på laget. Alle
tre var dessuten tilstede på regattaen – både fjorårets og
årets – og kastet glans over arrangementet. Mange kommer
for å snakke med dem. De hjelper oss å fortelle historien.
6
Hva nå?
– Vi fortsetter arbeidet med dokumentasjon og innsamling, sier Gunhild Aaby. – Vi videreutvikler den flytende
utstillingen i Nodeviga og arrangerer regatta også i 2013.
Museet arbeider aktivt med å få til en museumshavn i Nodeviga og viser med dette noe av hva slags aktiviteter som
kan foregå der. Det var dobbelt så mange deltakere i år, så
vi er veldig fornøyd.
Vest-Agder-museet har plassert seg på kartet som en referanseinstitusjon på plastbåt. Gjennom satsningen “Ikke
bare plast” har de skapt et miljø og en arena for dem som
er interessert i å ta vare på de gamle båtene. Privateide båter
og eiernes initiativ er viktig for prosjektet. Fordi museet
ikke kan eie for mange båter samarbeider de tett med private entusiaster. På “Sjøen for alle” var for eksempel tre av
åtte båter museets. De andre var private perler.
– Etterhvert håper vi å få til en “kinderegg-løsning”, et
bygg hvor vi kan vise frem, oppbevare, reparere båter og
formidle plastbåthistorien sammen med private båteiere,
sier prosjektleder Grimsgaard.
En viktig kontakt for prosjektet er Roald Skibsrud, mannen bak det solide firmaet Skibsplast. Nå tar Vest-Agdermuseet over bedriftens historiske arkiv samt en rekke av
Roald Skibsruds gjenstander, for eksempel kajakken som han
bygde som 11-åring og trebåten han bygget da han var 17.
– Det er et fantastisk materiale å forske i, sier Grimsgaard.
Den 17. januar 2007 ratifiserte Norge UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern
av den immaterielle kulturarven. En setning til å miste pusten av, javel. Men hold an!
Konvensjonen er et juridisk dokument som pålegger det norske samfunnet store forpliktelser knyttet til den immaterielle kulturarven. Hva betyr dette for norske museer?
Tekst: Anne Eriksdatter Bye / Foto: Unn Bjørge og Anne Eriksdatter Bye
Tema: Vår immaterielle skattekiste
Vern i all verden
INSPIRERENDE EKSEMPLER på immateriell kulturarv. Museumsformidlere på seminar besøker gryteklututstillingen på Selbu bygdemuseum.
Foto: Anne Eriksdatter Bye
– Hvordan verner vi folkemusikk?
– Musikken vernes gjennom at den aktualiseres, læres
opp til andre og går i arv, sier Stavheim. - Det er dette som
er det ideelle vernet av immateriell kulturarv. Kulturen skal
være levende!
Når et musikkstykke eller et eventyr eller sagn er skrevet
ned og lagt i et arkiv er det et "frossent" kulturelement.
Konvensjonen framhever at det er viktig å verne levende
kultur gjennom å holde tradisjoner, skikker, kunsttuttrykk
og håndverk i hevd.
Globaliseringen er en trussel
Alle land som har ratifisert konvensjonen slutter seg til at
de vil arbeide for å verne den immaterielle kulturarven. Arbeidet skal øke respekten for disse sidene av kulturen og
øke bevisstheten om og betydningen av immateriell kulturarv.
– UNESCO har definert globaliseringen som en underliggende trussel som kan gjøre verdens kulturuttrykk stadig
mer homogenisert. Konvensjonen må derfor også forstås i
Museumsnytt • 5/2012
Ikke så rent lite, skjønner vi ut fra utredningen Immateriell
kultur i Norge som ABM-utvikling har laget etter oppdrag
fra Kulturdepartementet og som var ferdig 2010.
– På Kulturrådets konferanse i Trondheim i oktober, var utredningen og det videre arbeidet hovedtema. Men, hva er nå
engang immateriell kulturarv? Og hvordan skal vi verne den?
– Det er en måte å se kultur på der menneskenes kunnskap, tradering og rituelle prosesser er viktige aspekter ved
kulturarven, sier Synne Stavheim, seniorrådgiver i Norsk
kulturråd. – Immateriell kulturarv er menneskets kunnskap om skikker tradisjoner, håndverk, musikk, andre
former for utøvende kunst, kunnskap om naturen og mye
mer. For eksempel er håndverksfag en viktig del av immateriell kultur. For å forstå hva immateriell kulturarv er,
må man ta utgangspunkt i utøveren. Det er håndverkerens
kunnskap som skal traderes videre. Det er det som er den
immaterielle kulturarven. Folkemusikk er også immateriell
kulturarv. Den har gått i arv fra generasjon til generasjon
og er ofte ikke skrevet ned. Den blir tradert fra utøver til
utøver som hver og en preger musikken på sin måte.
7
Tema: Vår immaterielle skattekiste
denne sammenhengen, sier
Synne Stavheim. – Det
er en måte å anerkjenne
lokale kulturuttrykk på,
og en måte å jobbe på for
å opprettholde et levende
mangfold av kulturuttrykk,
lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Norge har tatt på seg
forpliktelser ved å ratifisere
konvensjonen. En av Norges begrunnelser for ratifiSynne Stavheim, seniorrådgiver i
Norsk kulturråd
seringen var at man ønsket
Foto: Unn Bjørge, Norsk kulturråd
å rette oppmerksomheten
mot vern av immateriell kultur
og dermed bidra til å utjevne et ganske ensidig fokus på
vern av materiell kulturarv. Da UNESCOs konvensjon om
vern av verdens kultur- og naturarv trådte i kraft i 1972,
fantes det ikke noe juridisk regelverk som ivaretok de immaterielle sidene ved kulturarven. Det er særlig det materielle – stedene og de fysiske minnene – som ble beskyttet
gjennom 1972-konvensjonen.
– Gjennom å likestille immateriell kulturarv og sette det
i sammenheng med materiell kultur, vil Norge bidra til å
verne om en langt bredere del av verdens kultur – og på
denne måten sikre verdens kulturarv, både materielt og immaterielt for ettertida, sier Synne Stavheim.
Museumsnytt • 5/2012
Kunnskap I og kunnskap OM
8
– Hvilke forpliktelser har museene i dette verneoppdraget?
– Museene jobber både med materiell og immateriell kulturarv – gjennom å dokumentere, aktualisere og formidle
personhistorier, fortellinger, høytider, hverdagsliv, håndverkstradisjoner, dans og musikk, sier Stavheim. Omtrent
samtidig med at Norge ratifiserte UNESCOs konvensjon
om immateriell kulturarv, reviderte ICOM definisjonen av
hva et museum er, og sidestilte da materiell og immateriell
kulturarv.
Når vi snakker om immateriell kulturarv, snakker vi
ofte om "kunnskap i" og "kunnskap om". Museene er et
eksempel på "kunnskap om". I følge konvensjonens definisjon av vern, er ikke dette arbeidet vern nok alene. Det
må kombineres med "kunnskap i". Kunnskap om en håndverksprosess eller hvordan et instrument ble brukt er etter
konvensjonen "frossen kunnskap". Dette er likevel ofte en
forutsetning for at noe skal kunne føres videre.
– Museene har en viktig rolle når det gjelder å informere
om konvensjonen og bruke levende immateriell kulturarv
i sin formidling, sier Stavheim. – Gjennom for eksempel
å videreføre gamle bygningstradisjoner kan museene kan
være gode arenaer både for kunnskap i og kunnskap om
immateriell kulturarv.
Frivilligheten er en kulturbærer i seg selv
– Det blir vel ikke gratis dette her? Satser dere på frivillige?
– De frivilliges innsats er spesielt viktig for videreførin-
gen av immateriell kulturarv! Fordi frivilligheten består
av kulturbærende- og skapende personer som til sammen
utgjør både små og store ressursmiljøer, kan man si at frivilligheten er en kulturbærer i seg selv. UNESCO har akkreditert to norske frivillige organisasjoner som skal være
en ressurs for arbeidet med vern av immateriell kulturarv
både i Norge og internasjonalt. Det er Stiftinga rådet for
folkemusikk og folkedans i Trondheim og Senter for immateriell kulturarv (SIKA) på Lillehammer. Det er plass til
flere norske NGOer (Non-Governmental Organizations) i
UNESCOs arbeid med immateriell kulturarv.
Hva har skjedd?
– Det begynner å bli en del år siden ratifiseringen. Utredningen ”Immateriell kulturarv” ble laget som en del av implementeringen av konvensjonen og finnes tilgjengelig på Kulturdepartementets hjemmesider. Utover det; hva har egentlig
skjedd, så langt ?
– Norsk kulturråd skal følge opp arbeidet med implementering av konvensjonen om vern av immateriell kulturarv og være Kulturdepartementets fagorgan på konvensjonen, sier Stavheim. – I høst har Kulturrådet levert
prosedyrer for nominasjon av immaterielle kulturuttrykk i
Norge og vil snart utlyse første mulighet til å nominere til
UNESCOs internasjonale lister.
– Hva med våre nasjonale minoriteter og urfolk, de har jo
fått en spesiell plass i utredningen?
– Ja, i Norge har man valgt å ha et spesielt fokus på dette
i de første årene i implementeringen.
Lister
Internasjonalt har UNESCO tre lister for vern av immateriell kulturuttrykk. Den første er Representativ liste over
menneskehetens kulturarv. Her er representativiteten hovedpoenget og et kulturuttrykk trenger ikke være ansett som
truet for å kunne bli nominert til denne listen. Den andre
er Listen over immateriell kulturarv med umiddelbart behov
for vern, som verner marginaliserte og truede kulturuttrykk. Den tredje og siste er Listen for synliggjøring av beste
praksis og internasjonalt samarbeid.
– Kulturrådet skal oppnevne ulike fagkomiteer som så
skal vurdere nominasjonsforslagene som kommer inn, forklarer Stavheim. – Fagkomiteene vil bli satt sammen med
fagkompetanse som stemmer med de ulike temadomenene
i konvensjonen. De nominasjonsforslagene som fagkomiteene går inn for fremmes av Kulturdepartementet til
UNESCO i Paris.
– Det høres tidkrevende ut!
– Prosessen internt i UNESCO for å avgjøre om et kulturuttrykk skal komme gjennom nåløyet til de internasjonale listene tar omkring ett og ett halvt år.
Tema: Vår immaterielle skattekiste
SENTRALT I ARBEIDET: Håndverkerne, deres kunnskap og utøvelse. Foto: Anne Eriksdatter Bye
En konvensjon for grasrota
Anerkjennelsen av den immaterielle kulturarven gjennom ratifiseringen av
konvensjonen er svært viktig for å heve statusen til det tradisjonelle håndverket,
sier Eivind Falk, direktør ved SIKA, Senter for immateriell kulturarv.
Tekst Anne Eriksdatter Bye / Foto: Inger Smedsrud, Øivin Gryteland, Anne Eriksdatter Bye
det feltet konvensjonen dekker. Her diskuteres ulike erfaringer og metodikk for videreføring av den levende kulturarven.
– Det er jo praksisen som er interessant,
sier Eivind Falk. – Hvordan jobber vi for å
føre kulturarven videre på ulike felt? Her
tror jeg vi har mye å lære av hverandre.
Hva er arv?
– Hva skal til for at noe blir regnet som arv?
– Her er det ulike oppfatninger. Jeg har
veldig sans for japanernes retningslinjer for
hva som er tradisjonelt håndverk, der et av
kriteriene er at det skal være en minst 100
år gammel ubrutt tradisjon. På den annen
side er det jo slik at vi gjerne vil være inkluderende. Vi bør kanskje tenke ulikt i forhold til ulike nivåer for listeføring. Norge
kan muligens – med et edruelig anslag –
regne med å få med 3-4 elementer inn på
de internasjonale listene den neste tiårspe-
EIVIND FALK, direktør ved SIKA,
Senter for immateriell kulturarv.
Foto: Anne Eriksdatter Bye
Museumsnytt • 5/2012
– For Norsk handverksutvikling (NHU)
var konvensjonen veldig spesiell, sier Eivind
Falk. – Den beskrev og formaliserte et syn
på kulturarv vi har arbeidet etter i mange
år, ved at den har fokus på den levende
kunnskapen. For vår organisasjon var dette
et løft og en inspirasjon, fordi den likestiller den immaterielle kulturarven med det vi
tradisjonelt oppfatter som kulturarv, nemlig bygninger og gjenstander. Slik sett kan
nok konvensjonen utfordre de tradisjonelle
kulturinstitusjonenes syn på hva som er kulturarv, og hva som er vern. Og det er jo bra.
Konvensjonen førte også til at Senter for
immateriell kulturarv (SIKA) ble opprettet i 2010. NHU var da blitt akkreditert
som NGO av UNESCO, og tok dermed
et spesielt ansvar for implementeringen av
konvensjonen nasjonalt. Derfor arrangerer
SIKA et årlig seminar hvor de samler det
fargerike fagmiljøet som arbeider innenfor
9
Tema: Vår immaterielle skattekiste
SEILMAKER og tradisjonsbærer Detlef Ruhland lærer villig bort kunsten til Gunvor Stovaas. Seilmakerfaget er et godt eksempel på at håndverkskunnskapen
ikke kjenner noen grenser. Foto. Inger Smedsrud, NHU
rioden. Jeg vil derfor hilse velkommen en diskusjon om hva
som det skal arbeides med regionalt og lokalt i forhold til
hva som skal løftes opp internasjonalt. Den synes jeg ikke
vi har hatt enda.
Det er UNESCO som avgjør hva som er arv, etter at
Kulturdepartementet har nominert elementer. Departementet får innspillene sine fra enkeltpersoner og miljøer,
gjerne ved hjelp av NGOene. Fra UNESCOs side er det
lagt opp til at NGOene skal være bindeleddet mellom det
sivile samfunn og departementet.
– For vår del kan jeg si at vi gjerne kan bistå initiativtagere som vil løftes opp på listene, sier Eivind Falk. Han tror
det vil være viktig å dra noen veksler på det arbeidet som
har vært gjort i andre land:
– Norge ratifiserte jo denne konvensjonen relativt sent i
forhold til andre land, som har gjort seg betydelige erfaringer
som vi kan lære av. For eksempel Belgia og Sør-Korea.
Museumsnytt • 5/2012
Initiativ "nedenfra"
10
– Hvor mye skal vi egentlig verne?
– Konvensjonen er tydelig på at initiativet skal komme
nedenfra, sier Falk. – Det må altså være noen som "brenner" for noe. For eksempel et miljø, en gruppe eller enkeltpersoner som er opptatt av å videreføre en dans eller en
håndverksteknikk. Det er svært viktig at det ikke er byråkrater eller politikere som skal "finne" på ting de synes
er viktige fordi det er politisk korrekt eller hipt der og da.
Dette er grasrotas konvensjon. Det kan for eksempel være
praktiseringen av St. Hanstradisjon i Vestfold eller tradi-
sjonen rundt å bygge Oselvarbåten i Os i Hordaland. Hvis
ingen brenner for det, eller synes denne kulturarven skal
føres videre, så er det ikke noe å mase med.
Hva nå?
– Konvensjonen er jo lagt opp slik at det skal lages lister.
Jeg tror det vil være klokt, og i tråd med konvensjonen, å
begynne med å ta tak i dette lokalt. For eksempel i en kommune eller bydel. Hva er det som er viktig her hos oss? Hva
er immateriell kulturarv for oss? Hvilke tradisjonsbærere
har vi? Hva er truet? Hvor skal vi sette inn et støt? Hvilke
samarbeidspartnere har vi?
– Hva er vern?
– Det er et viktig spørsmål. Å verne immateriell kulturarv er ikke som å frede et hus eller putte noe i fryseren.
Dette er levende kunnskap, og den er alltid i mennesker.
Når en utøver eller en tradisjonsbærer dør, forsvinner
kunnskapen, og tradisjonen er brutt. Et eksempel på vern
er derfor å sørge for at skimaker Åsmund Kleiv i Morgedal
kan lære opp de to fagpersonene Terje og Tarjei i tradisjonen med å lage ski i stolt Morgedal-tradisjon. Over tid
overføres kunnskapen fra en generasjon til den neste.
Ellers er det jo svært interessant med den japanske modellen der en utnevner spesielt dyktige tradisjonsbærere til
japansk nasjonalskatt. Jeg tror vi kan ha mye å lære her.
Kanskje burde vi utvikle dagens kunstnerstipend til også
å omfatte dyktige utøvere av immateriell kulturarv? Paradoksalt nok har Kunnskapsdepartementet nettopp sagt nei
til å videreføre den treårige stipendiatordningen for hånd-
Menneskene er bærerne
– I 20 år har NHU videreført kunnskap som ellers hadde forsvunnet etter at tradisjonsbæreren hadde gått bort.
Fremdeles er flere av prosjektene våre slik at vi arbeider med
tradisjonsbærere som er godt oppe i åra. Et eksempel er issagingsprosjektet vi har hatt med tradisjonsbæreren Karl
Garder i Frogn. Han er godt over 90 år og en av de aller
siste utøverne i kunsten å sage is som står i en tradisjon.
Gjennom flere vintre har vi laget et opplegg der han har
saget is sammen med den yngre fagpersonen Thomas Orderud. På den måten har kunnskapen blitt ført videre fra
Karl til Thomas. Samtidig har vi dokumentert med video
og stillbilder. Vi er så heldige at Karl fremdeles er sprek,
selv om han nærmer seg 100 år. Vi planlegger faktisk et
prosjekt med han og Thomas i vinter.
Hva med museene?
– Hvordan har museene gått løs på oppgaven? Er de fremdeles
mest opptatt av gjenstandene? Og i det siste: Av digitale løsninger og spill?
– Man kan digitalisere og lage fancy formidling så mye
man vil. Men i forhold til den immaterielle kulturarven
er det faktisk praksis som teller. Den lille jenta kan gjerne
klikke rundt på allverdens DVDer om strikking. Men skal
hun skjønne noe av det – og faktisk tilegne seg kunnska-
pen – må det tilegnes gjennom praksis, gjennom herming.
Sammen med en som kan. Som når min datter Åsne har
lært å strikke av min mor. Så kan man få ha alle de dyre
trykkskjermene sine for meg, men strikke lærer de ikke av
det. For ikke å snakke om å smi eller spikke!
Den levende kunnskapen
– Hva er de største utfordringene?
– Det er fort gjort å bli litt navlebeskuende, advarer Falk.
– Vi skal huske at den immaterielle kulturarven ofte er internasjonal. UNESCO etterlyser flere overnasjonale nomineringer. Her kunne Norge vært en viktig pådriver med
vårt kulturelle feste i nord-områdene. Et nordisk perspektiv
på kulturarv hadde vært spennende. For eksempel nordatlantiske klinkbygde trebåttradisjoner. ”Best practice”-listen
er underkommunisert. Ikke av UNESCO. De etterlyser
flere aktive nominasjoner, men fokus har i alt for stor grad
vært på ”Representative list”. Forholdene burde ligge godt
til rette for å stable mange ”Best practice”'r på bena, og nominere dem. Oselvarverkstaden i Os, Rffs "Bygda danser",
"Gjør et Spikk" i regi av Norges husflidslag, og i all beskjedenhet: NHUs stipendiatordning for håndverkere.
– De internasjonale listene er nok fin reklame, sier Falk.
Han mener likevel at de fort vil bli litt stereotype og Disney-aktige. – Vi må ikke glemme at utøvere og tradisjonsbærerne er enkeltmennesker og virker i sitt nærområde og i
sitt miljø. Det er dette konvensjonen egentlig handler om.
En skattekiste!
Tema: Vår immaterielle skattekiste
verkere. En videreføring av ordningen ville vært et glimrende eksempel på vern. Leder for UNESCOs seksjon for
immateriell kulturarv, Cecile Duvelle, har jo selv foreslått
stipendiatordningen som et godt eksempel på "Best practice".
TRADISJONSBÆRER Karl Garder og ny fagperson Thomas Orderud skjærer is. Foto: Øivin Gryteland, NHU
Museumsnytt • 5/2012
11
Tema: Vår immaterielle skattekiste
"MJØLK", en forestilling av og med FRIKAR. Fra Jørn Hilme-stemnet 2010. Foto: Knut Utler
Levende vern i Valdres
– Ved Valdres Folkemuseum har arbeidet med den immaterielle kulturarven stått i
høysetet bestandig, året rundt, sier Anne Marit Noraker, direktør for Valdresmusea AS.
Museumsnytt • 5/2012
Tekst Anne Eriksdatter Bye / Foto: Anne Marit Noraker, Knut Utler, Ingvil Skeie Ljones og Anne Eriksdatter Bye
12
Valdresmusea AS består av Bagn Bygdesamling, Bautahaugen Samlinger, Gardbergfeltet, Norsk institutt for
bunad og folkedrakt og Valdres Folkemuseum. Folkemuseet ligger på Fagernes og huser både folkemusikkarkiv,
bygningsvernrådgiver og instrumentverksted. Årvisse
arrangement som for eksempel folkemusikkarrangementene Jørn Hilme-stemnet og Strunkeveko er tilknyttet
museet. I sommer anbefalte VG sine lesere Valdres Folkemuseum som det stedet man bør stoppe på veien mellom
Oslo og Bergen.
– Mange museer har lange tradisjoner med dokumentasjon og gransking av ny og gammel kultur, sier Anne
Marit Noraker. – Dette har vært en viktig faglig innfallsvinkel også ved Valdres Folkemuseum, som er det største museumsanlegget i Valdres. Folkemusikk, folkedans,
mat- og stølstradisjoner har vært hovedtema i museet sitt
arbeide, helt fra etableringen i 1901. Der andre dalføre
har vist til storslått byggeskikk og rikholdig folkekunst,
har Valdresbygdenes bidrag på den nasjonale kulturarvhimmelen vært folkeminne og immateriell kulturarv.
Forsker, utøver og deltaker
Siden 1970-tallet har Valdres Folkemuseum – og senere
også Valdresmusea – ikke bare jobbet som forsker av ulike
kulturfenomen i Valdres. Etter hvert har museet også tatt
aktiv del i Valdreskulturen, som utøver og som deltaker
i en levende folkekultur. Rekruttering gjennom spill og
dans, produksjon av instrumenter og mat, bunadsøm, festivalarbeid og samarbeid med lag og foreninger har vært
viktige innsatser for museet.
Gjennom øremerkede tilskudd fra Kulturdepartementet
fra og med 2013, skal Valdresmusea blant annet legge til
rette for vern og videreutvikling av de skjøre instrumentbyggertradisjonene i Norge.
– Hvordan påvirker UNESCO-konvensjonen – og Norges
ratifisering av den – arbeidet ved Valdresmusea?
– Egentlig merker vi ikke så mye til den, sier Ole Aastad
Bråten, seksjonleder ved kulturhistorisk avdeling, Valdresmusea AS. – Valdresmusea jobber som sagt i en tradisjon
som var veldig utbredt blant museene allerede på 1970-tallet. Her handlet det ikke om å se materiell kultur isolert
Tema: Vår immaterielle skattekiste
SMI DEG EN DINGS! Glødende formidling fra kunstsmed Knut Olav Dokken til neste generasjon. Foto: Anne Marit Noraker
for seg. Derimot så man den materielle kulturen i sammenheng med prosessene omkring, og begrep som immateriell kulturarv
ble viktig fagbegrep og kulturpolitisk virkemiddel for mange.
Det har kommet en del nye aktører på
banen siden 60- og 70-tallet, SIKA og
Norsk handverksutvikling, for eksempel.
I disse dager legger også Norsk kulturråd
planer for ulike innsatser i arbeidet med
immateriell kulturarv.
– Det er spennende at flere kommer til, sier
Bråten. – Det krever god manøvreringsevne,
i et landskap med mange aktører, sterke særinteresser og en mengde kompliserte fagbegreper. Snakker vi for eksempel om kulturelle
ytringer i bred forstand, eller gjelder konvensjonen bare truete kulturelle ytringer? Hva er
egentlig en truet kulturell ytring?
Ser resultater
Anne Marit Noraker,
direktør ved Valdresmusea AS
Foto: Anne Eriksdatter Bye
Fornyet interesse
– Hva med de ansatte? Merker dere noe på dem?
– Det har vært et fornyet interesse internt
den siste tiden, på kompetansen vår om immateriell kulturarv. Det er bra, for av og til
Ole Aastad Bråten,
seksjonsleder, kulturhistorisk avdeling ved Valdresmusea AS
Foto: Ingvil Skeie Ljones
Museumsnytt • 5/2012
– Hvordan påvirker arbeidet med den immaterielle kulturarven forholdet til publikum?
– Turistene kommer mye for å se de
flotte folkemusikk- og danseforestillingene
i sommertiden, sier Anne Marit Noraker. –
Da møter de ungdom som spiller, synger og
danser i en levende valdrestradisjon. Langeleik, hardingfele og danser som springar og
halling står da på programmet. Og det er
ikke koreografert folklore publikum møter.
Tvert imot, dette er hverdagen for de fleste
av ungdommene. De tilreisende i sommertiden kommer også for å se håndverkere i
arbeid eller aktiviteter på stølen.
– Hva med folk i Valdres?
– Lokale skolebarn kommer for å være
med i slåtten, prøve å smi eller bake lefse,
forteller museumsdirektøren. – Den immaterielle kulturarven er kjernen i alle skolesekkprosjektene våre. Lokalbefolkningen
søker råd hos bygningsvernrådgiveren vår
og deltar på håndsverkskursene våre. Vi har
også ulike arrangementer – for eksempel
på Skarke – der vi markerer tida før jul med
ulike gamle håndverksaktiviteter både for
demonstrasjon og deltakelse.
– Merker dere noe på omsetningen?
– En konkret følge av vår innsats på immateriell kulturarv er salg av langeleiker og
hardingfeler, reperasjon og bygging av nye.
Det har også vært jevnt sig av folk som trenger hjelp i arkivene, i folkemusikkarkivet,
for eksempel. Og ungdom og voksne deltar
jevnlig på kurs, konserter og arrangementer
på dag- og kveldstid.
13
Tema: Vår immaterielle skattekiste
DETTE KAN DU IKKE GOOGLE DEG TIL. Slåttearbeid må læres. Her ser du ljåslått ved Valdres Folkemuseum. Foto: Anne Marit Noraker
trenger vi repetisjon om hva som er vår faghistoriske ballast. Det er fort å glemme hva som skiller våre museum fra
andre museum. Ofte kommer nettopp den påminningen
fra andre, gjerne museumsfolk eller kulturpersoner utenfra. Det er hyggelig. Da har de jo skjønt hva vi holder på
med. Mye av fokuset den siste tiden har selvsagt kommet
på grunn av ekstratilskuddet fra departementet til instrumentverkstedet.
– Ser dere noen resultater i forhold til rekruttering?
– Rekrutteringen til folkemusikk og folkedans er god, sier
Ole Aastad Bråten. – Vi jobber tett med de andre miljøene i
Norge for å få fart på rekrutteringen til instrumentverkstedet. Vi ser en økende interesse for byggeskikk etter gamle
teknikker og når det gjelder tekstilhåndverk har vi satt i gang
prosjektet "Ung husflid" sammen med lokale husflidslag.
– Har dere frivillige kulturbærere med på laget?
– Valdresmusea har flere gode, solide vennelag. Her er
det medlemsvekst, og det lover godt. Ellers er det stor dugnadsinnsats ved Jørn Hilme-stemnet og under ulike arrangementer ved museene ellers i året. Dette gjelder ikke minst
frivillige som stiller opp med kunnskap i immateriell kultur.
Museumsnytt • 5/2012
Vil utforske og fortelle
14
– Vi opplever at både staten, kommunene og fylket har god
innsikt i hva museene i Valdres jobber med, og hva som er
vår spisskompetanse. For oss er det viktig å være en levende
møteplass der vi både har kunnskap i og om kulturarven;
der vi er særlig gode både som forskere og som deltakere i
den levende valdreskulturen. Det er nettopp ved å ta tak i
det ekte, det som kommer innenfra, at Valdres kan presentere egenart i både nasjonal og internasjonal sammenheng.
– Hvilke nye planer og ideer har dere?
– Vi ønsker å utforske nye metoder for å samle inn og
formidle fortellinger til de som lever nå. Vi setter snart
i gang et stølsprosjekt for demente. Og vi ønsker å skape
bedre vilkår for arbeidet med eldre håndverk og kunnskap
knyttet til restaurering av eldre hus. Det er en lang vei å
gå, men drømmen er et antikvarisk verksted, full av både
håndverkere (egne ansatte og selvstendig næringsdrivende),
kursdeltakere, eldre utøvere og eiere av eldre hus og anlegg.
Inviter oss!
Seksjonssjefen ved Valdresmuseenes kulturhistoriske avdeling mener at mange er for opptatt av listene i UNESCOkonvensjonen. Det viktigste er likevel hva museene klarer
å gjøre i praksis.
– Klarer vi å øke selvtilliten på vegne av de små, truete ytringene?, spør Ole Aastad Bråten. – Hva slags støtte kan vi regne
med å få i lokalsamfunnet, i kommunene, i Kulturrådet, i
departementet?
Utredningen i 2010 ga ikke museumssektoren særlig stor
rolle, mener Bråten. Han har likevel forventninger til at
museene blir inviterte med i det videre arbeidet.
– Museene er riktignok store og tunge, og har tradisjonelt vært opptatt av den materielle kulturarven. Men, museene er da også i dialog med brukerne, med grasrota. Det
er dessuten lenge siden ”forsker-tradisjonen” ble utfordret
ved trauste norske museum.
Kulturrådet har en stor oppgave foran seg i arbeidet med
immateriell kulturarv. Skal dette bli et kollektivt dugnadsløft, må presentasjonen av konvensjonen – og intensjonen
med den – være enkel, tydelig og klar. Likedan må framtidige støtteordninger være rettet mot det som er formålet
med konvensjonen: truete kulturelle ytringer. Kulturrådet har selv kastet fram mange forslag til listeføring av
ytringer, for eksempel russefeiring og korpsmusikk. Forslagene er interessante kulturuttrykk i seg selv, men de er
neppe truet.
Anmeldelse: Astrup Fearnley Museet
INTEGRERT I FJORDLANDSKAPET: Kanalen integrerer anlegget i Oslos fjordlandskap. Fra
museets terrasse kan publikum oppleve arkitekturen og omgivelsene.
Foto: © Nic Lehoux
Det spektakulære nybygget til Astrup Fearnley Museet er allerede blitt en
publikumsmagnet, og arkitekten Renzo Pianos markante arkitektur bidrar til
attraksjonsverdien og iscenesettes som en integrert del av kunstopplevelsen.
Anmeldt av: Frank Falch, konservator ved Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand / Foto: Vegard Kleven og Nic Lehoux
Museumsnytt • 5/2012
Signalbygg i vannkanten
15
Anmeldelse: Astrup Fearnley Museet
Museumsnytt • 5/2012
MINNER OM EN KORRIDOR: I underetasjen på Tjuvholmen-siden minner dette smale og langstrakte rommet mer om en korridor enn et konvensjonelt galleri.
Foto: Vegard Kleven
16
Oslos nye kunstmuseum – innviet 29.
september i år – har fått en særdeles
slående beliggenhet, eksponert ut mot
sjøen, ytterst i den nye og fasjonable
bydelen Tjuvholmen, og rett overfor
det historiske landemerket Akershus
slott og festning.
Bygget er den første avleggeren av
den internasjonale museumsboomen
her til lands. Den har pågått siden
1980-tallet, og kjennetegnes av spektakulær arkitektur tegnet av internasjonale stjernearkitekter. Andre aspekt
er museets betydning i en urban kontekst, som signaturbygg instrumentalisert i regenereringsprosesser og
styrking av et kulturelt image. I slike
museer iscenesettes arkitekturen som
en attraksjon på lik linje med kunsten,
og arkitekten Frank Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao fra 1997 er
kroneksemplet.
Maritime metaforer
Piano har tegnet et signalbygg med
mange kvaliteter. Det mest fremtre-
dende trekket er et dramatisk glasstak
som krummer i flere retninger. Det er
trukket nesten ned til bakkenivå i den
delen av museet som befinner seg nærmest sjøen, og ender opp i en høyde
på ca. 27 meter mot den bakenforliggende bebyggelsen på Tjuvholmen.
Visuelt og strukturelt binder taket
sammen tre frittstående bygninger.
Sett på avstand kan formen leses som
et lavtliggende seil i ferd med å fylles
av vinden.
For å forsterke det maritime aspektet har Piano latt det utkragede
glasstaket bæres av limtredragere som
igjen støttes av slanke metallsøyler
med en utforming som minner om
mastene til seilbåter. Et annet trekk
som ikke nødvendigvis inngår i et
maritimt repertoar, er valg av panel i
osp. Det kan like gjerne forstås som en
gest overfor norsk trearkitektur. Kledningen fremstår som en tynn "hud"
over en struktur i betong, og gir hele
anlegget en samlet identitet. Panelet
myker dessuten opp uttrykket, og er
en sympatisk kontrast til den øvrige,
noe fantasiløse business-arkitekturen
i bydelen.
Urban dimensjon
For et museum har arkitekten valgt
en uvanlig grep: Anlegget består av en
hovedbygning på det såkalte Skjæret,
adskilt fra selve Tjuvholmen med en
kanal, og to bygningskropper på motstående side. Her er museet anbrakt i
den minste delen. Under bakkenivå
strekket det seg over i den største
blokkens underetasje. De øvrige etasjene gir plass til advokatkontorer. Kanalen er resultat av reguleringplanens
krav om å bevare denne delen av Oslos
øylandskap uforandret, og lå allerede
som en forutsetning i vinnerforslaget
til arkitekt Nils Torp fra 2002. Konsekvensen er et museum med to innganger som ikke kan nås uten at man
må bevege seg utendørs!
En viktig kvalitet er den urbane
dimensjonen. De tre bygningskroppene tilpasser seg Tjuvholmens øvrige
Staatsgalerie, innviet i 1983. Veien ledet publikum mot hovedinngangen,
men muliggjorde også en promenade
architecturale i et paradeeksempel på
postmoderne arkitektur.
Opplevelsesarkitektur
Piano iscenesetter museet på en slik
måte at det fremstår som en attraksjon
på lik linje med kunsten, som en del
av publikums opplevelse. Gjennom
store vinduer, bro over inngangspartiets glasspassasje, terrassen ut mot
kanalen i andre etasje og en mezzanin
i det største rommet på sjøsiden, kan
de besøkende oppdage museets omgivelser og arkitektur, både eksteriør og
interiør.
Oppdelingen av anlegget i flere
komponenter er en forutsetning for
den indre strukturen. Resultatet er et
begrenset areal i alle byggene. Et annet aspekt er de kileformete grunnplanene. De reflekteres i nesten alle
utstillingsrom, noe som gir dem en
uregelmessig utforming. Piano fjerner
seg dermed fra den klassiske "muse-
umsboksen" hvor arkitekturen inntar
en tilbakeholden posisjon, som i museets tidligere lokaler i Oslo sentrum.
Et eksempel på hvordan kileformen
tas opp i interiøret er den lange, korridorlignende passasjen som formidler mellom de to bygningsdelene på
Tjuvholmen. I tillegg til at den går
fra svært smal til bredere, senkes også
himlingen gradvis, uten at det ser ut
til å være en teknisk grunn til dette.
Lysskinnene er i tillegg plassert i ulik
avstand til veggen, og aksentuerer dermed kileformen. Slik får arkitekturen
en like sterk tilstedeværelse som den
utstilte kunsten.
Et eksempel på påtrengende arkitektur ses i museets største rom på
Skjæret. En manglende vegg mellom
adkomstsone og utstillingsareal, brede
trapper, glasstak som med sin metallstruktur oppleves som visuelt aktivt,
og en dominerende mezzanin som
bryter inne i rommet, skaper en urolig
arkitektur som konkurrerer med maleriene, til tross for store format.
Anmeldelse: Astrup Fearnley Museet
bebyggelse. Anlegget integreres dessuten i en eksisterende struktur gjennom
kryssende akser. Den ene aksentueres
av kanalen som etablerer en siktlinje
langs Aker brygge inn mot rådhuset
og ut i Oslofjorden. Den andre utgjøres av en piazza mellom de to bygningene på Tjuvholmen. Den fortsetter
i et trappeanlegg og leder via en bro
over kanelen inn mot hovedinngangen. Aksen føres gjennom adkomstarealet og ut i skulpturparken. Panelet
i osp er her trukket inn, og passasjen
fremstår som et slags "uterom". Slik
deles hovedbygningen opp i to fløyer
under samme tak, noe som forsterker anleggets fragmentering. Plassdannelsen, passasjen, flere broer og
flaneringsmulighetene på alle kanter
forsterker adkomstmuligheter og integrering i byrommet.
Et urbant grep er ikke uvanlig i ny
museumsarkitektur. James Sterling
knyttet sammen to bydeler i Stuttgart
da han plasserte en gangvei gjennom
en åpen rotunde inspirert av Schinkels
Altes Museum i Berlin, i sitt Neue
TYDELIG POSISJON: Det buede taket og synlige dragere lar arkitekturen innta en tydelig posisjon i museet. Gjennom store vindusåpninger inkluderes omgivelsene i publikums opplevelse. Foto: © Nic Lehoux
Museumsnytt • 5/2012
17
Anmeldelse: Astrup Fearnley Museet
KONKURRERER OM PUBLIKUMS OPPMERKSOMHET: I museets mest monumentale rom konkurrerer det markante glasstaket, de skrå linjene i arkitekturen og
mezzaninen med kunsten om publikums oppmerksomhet.
Foto: © Nic Lehoux
Museumsnytt • 5/2012
Inneklemt
18
Rundgangen i det nye museet følger
heller ikke et klassisk mønster, med
relativt like rom som kjedes sammen i
sekvenser, og hvor publikum kan oppleve sammenhengende fortellinger av
kunst ved å bevege seg gjennom suite
av rom. I et historisk perspektiv ble
dette tenkt som en lineær struktur, bestående av en hovedstruktur og tilliggende, mindre rom som muliggjorde
en sirkulær bevegelse
I det nye Astrup Fearnley Museet er
denne muligheten begrenset. I den relativt smale, kileformede planløsningen beveger publikum seg hovedsakelig fra den ene enden til den andre,
for så å snu og gå tilbake. Den eneste
romsekvensen som har fått en "klassisk" utforming er en serie kabinetter
i andre etasje i bygningen på Skjæret,
men disse er små og trange, og viser
fortrinnsvis enkeltverk. Man savner
derfor en serie med rom hvor arkitekturen er mindre påtrengende, noe
også Frank Gehry forstod da han etablerte en serie konvensjonelle gallerier
i sitt ellers skulpturale og kontroversielle museum i Bilbao.
Generelt oppleves flere av museets
rom som trange og inneklemte, noe
som ikke skaper optimale visningsforhold. Det er derfor et paradoks, men
kanskje et talende sådant, at den største bygningsdelen i anlegget, hvor gallerier av den mer konvensjonelle typen
utvilsomt kunne ha fått plass, er avsatt
til kommersiell bruk!
Åpningsutstillingen viser samlingen med tittelen "To Be With Art
Is All We Want". Den omfatter hele
museet. Man har gitt avkall på en
konvensjonell og "luftig" montering,
og presenterer kunstverkene så tett
at det inneklemte inntrykket forsterkes. Ikke minst gjelder det areal som
fremstår som korridoraktige rom. Det
er mulig at den tette monteringen er
uttrykk for et ønske om å vise mest
mulig av samlingen, men flere steder
er resultatet uheldig. Det mest graverende eksemplet er en rekke med
videoverk vist på flatskjermer i en av
museets korridorer. Det knappe arealet yter verkene knapt rettferdighet, og
de som ønsker å oppleve dem, forstyrres stadig av publikum i bevegelse.
Kunst og kommers
I et større perspektiv er Pianos arkitektur utvilsomt en viktig del av attraksjonsverdien, på lik linje med en
samlingspresentasjon hvor kommersielle stjerner som Damien Hirst og Jeff
Koons er viet størst oppmerksomhet.
Begeistringen for museet og samlingsvisningen har ikke vært unison. Avisen The Guardian kritiserer det for å
være et "sjelløst sted" og et "ukomfortabelt produkt av kunst, arkitektur og
big business" (11.10.2012). I en artikkel i Dagbladet (14.10.2012), med tittelen "Sinte på Astrup Fearnley", foretas en oppsummering av reaksjonene
etter åpningen og det stilles spørsmål
om "Oslo har fått det ultimate symbolet på det kvalme, nyrike Norge?"
Men til tross for dette, vil museet
uten tvil fortsette å trekke til seg
skarer av skuelystne og interesserte.
Gjennom etableringen av det private
Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen har det oppstått en tydelig synergieffekt, og flere av Oslos fremste
kommersielle gallerier har etablert seg
i bydelen. Sett i et slikt perspektiv er
museet omsider "kommet hjem"!
MUSEUMS-
nytt
Kan måtte returnere
Matisse-bilde
Henie-Onstad kunstsenter kan måtte returnere maleriet "Blå kjole i okergul lenestol"
(1937) av Henry Matisse til etterkommerne
av den kjente kunstsamleren Paul Rosenberg, skriver Aftenposten. Bildet skal i sin
tid ha blitt stjålet av nazistene, da jødiske
Rosenberg etterlot en del av bildene sine
da han flyktet fra Frankrike til USA før andre
verdenskrig. Det er The Art Loss Register
(ALR) som på vegne av arvingene har krevd
Matisse-bildet tilbakelevert til dem. ALR er
en av de største private databaser for savnet og stjålet kunst og antikviteter. Museet
er overrasket over kravet, da maleriets proveniens har vært kjent siden 1960-tallet:
Man har visst at det har tilhørt Rosenbergsamlingen, og at Niels Onstad kjøpte det i
Galerie Henri Bénézit. Galleriets arkiver er
destruert, derfor vet man ikke hva som har
skjedd i mellomtiden.
Munch 150 år
Nasjonalmuseet og Munch-museet organiserer i fellesskap markeringen
av 150-årsjubileet for Munchs fødsel. En rekke utstillinger og andre kulturarrangementer vil bli arrangert flere steder i landet som ledd i markeringen, hvor vandreutstillingen "Det moderne øyet" – som nå er på Munchmuseet – er den første. Selve jubileumsutstillingen ”Munch 150” åpner
2. juni, og blir den mest omfattende presentasjonen av Edvard Munchs
kunstnerskap som noensinne er vist. Verk fra 1882 til 1903 vises på Nasjonalgalleriet, mens verk fra 1904-1944 presenteres på Munch-museet.
Andre utstillinger i jubileumsåret er:
”Fra Munch til Slettemark” på Nasjonalmuseet.
”Reverberations: Munch, Warhol and the Multiple Image” i The Scandinavian House i New York.
”Munch i Løten” på Munch-senteret i Løten.
”Munchs mødre” ved Østfoldmuseene (Fredrikstad).
”Fotoutstilling” på Kragerø bibliotek.
”Munch og malervennene” på Blaafarveværket i Modum.
”Munch og Blomqvist” på Blomqvist kunsthandel, Oslo.
Avduking av Munch-byste i Vågå prestegard.
Verdens lengste Munch-utstilling med elevarbeider på Miniøya, Tøyenparken i Oslo.
Måneskinnstien i Åsgårdstrand, ved Vestfold kunstsenter.
”Edvard Munch tilbake på Ramme – 100 år etter seieren i Berlin” på Ramme gård i Hvitsten.
”Asger Jorn og Edvard Munch” på Kunstmuseene i Bergen.
”Munch på papir” på Munch-museet.
”Kverneland og Munch” i Sarpsborg.
I tillegg arrangeres det en lang rekke omvisninger, vandringer, foredrag,
seminarer og arrangementer for barn. For uttømmende oversikt, se
www.munch150.no.
·
·
·
·
·
·
·
·
·
·
·
·
·
·
Museumstjenestens nye syrefri æsker
opfylder den
internationale
standard ISO 9706
Museumsnytt • 5/2012
STJÅLET AV NAZISTER: Henry Matisse, "Blå kjole i okergul lenestol", 1937, ble trolig stjålet av nazistene under
krigen. Foto: Øystein Thorvaldsen.
Museumstjenesten
www.museumstjenesten.com
[email protected]
+45 86667666
19
Aktuelt
Museum på boks:
Om kommunikasjon og identitet
Erfaringer fra et undervisningsopplegg om annerledeshet ved Norsk Døvemuseum.
Tekst: Mariëlle Malmo / Foto: Norsk Døvemuseum
ARTIKKELFORFATTEREN: Mariëlle Malmo (f.1977)
jobber som seksjonsleder for museumspedagogikk ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Hun er utdannet pedagog fra NTNU og
har i tillegg studiet Museumsformidling fra
HiO. Malmo har jobbet på Sverresborg siden
2002 og var med i prosjektgruppa som bygde
opp utstillingen og formidlingen ved Norsk
Døvemuseum.
Norsk Døvemuseum gjenåpnet med nye utstillinger og
nytt formidlingskonsept i mars 2009, som en underavdeling ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, nå en del av
Museene i Sør-Trøndelag.
En av museets hovedoppgaver er å formidle normalitet
vs. avvik med døvhet som eksempel. Museet er et møtested
mellom hørende og døve, hvor vi gir et innblikk i døves historie og kultur. Vi har egne tegnspråklige og døve formidlere som gjennom visuell kommunikasjon skaper møter på
tvers av språk og kulturer, som har overføringsverdi til egen
identitet og eget liv.
Hvordan når vi så de som ikke kan komme til selve museet? Dette var en problemstilling vi raskt kom opp i, som
et lite, men nasjonalt museum. Vi ville bruke ungdomsskoleelever som målgruppe, for å se om vi kunne nå ut til
flere ved selv å reise ut. Ville vi kunne klare å legge frem
problemstillingene og utfordringene på tilsvarende måte,
eller var vi avhengige av det fysiske museet? Hvordan skape
en engasjerende diskusjon om annerledeshet med barn og
unge i et faktisk møte med døvhet?
Museumsnytt • 5/2012
Museum på boks
20
NORSK DØVEMUSEUM er en
underavdeling av Sverresborg
Trøndelag Folkemuseum, nå en
del av Museene i Sør-Trøndelag.
Undervisningsopplegget ble forrige og inneværende skoleår
kjøpt av Sør-Trøndelag Fylkeskommune (STFK) for Den
Kulturelle Skolesekken (DKS). Vi ble sendt ut på turné til
totalt fire distrikter, der nesten 3300 ungdomsskoleelever
(8.-10. trinn) har fått et møte med vårt konsept om annerledeshet.
Undervisningsopplegget ble ledet av en hørende, tegnspråklig formidler, en døv formidler og en tolk. Vi startet
opplegget med å etablere en kommunikasjonsmodell som i
praksis viste elevene hvordan de kunne kommunisere med
oss. Når den hørende formidleren snakket, oversatte tolken
dette til tegn til den døve formidleren. Når tolken snak-
Tema: XX
Aktuelt
LYDLØS KOMMUNIKASJON: Vår døve formidler, Sivan Hamarashid Hamalaw kommuniserer med elevene gjennom bilder, mimikk og tegn.
ket, var hun den døve formidlerens stemme. Tolken tegnsatte også alt elevene sa. Dette var en helt annerledes måte
å kommunisere på for elevene, men de fikk se det i praksis
og ble inkluderte.
Elevene ble så delt inn i fem grupper og gjennomførte
stasjonsbaserte oppgaver. De ble ansatt som museets forskerteam, for å forske på døvhet. Vi hadde med oss tre bokser i museets farger – svart og gul – som elevene kunne
pakke ut og sette sammen til en liten miniutstilling. Boksene inneholder tekst, bilder, illustrasjoner og kildemateriell
både inni og utenpå. Boksene representerer hvert sitt tema,
og i hver boks ligger det en utfordring.
Språk, identitet og teknologi
Forskere uten tolk
I tillegg til de tre boksene hadde vi to stasjoner til. Den ene
var en forskerstasjon, der de skulle forske på noen museumsgjenstander. Vi hadde med oss ulike høreapparater fra
forskjellige årtier, noen så gamle at de kom med en egen
bærbar forsterker. Det var ingen enkel oppgave.
Den siste stasjonen var den mest populære. Her fikk de
nemlig møte vår døve formidler, uten tolken eller andre
voksne. Den døve formidleren kommuniserte med elevene
via kroppsspråk, bilder og tegn. Elevene tok denne utfordringen på strak arm og realiserte raskt hvor mye man kan
si med kroppsspråk og mimikk alene. Og mange tegn er
faktisk veldig logiske!
Dialogen
Etter den stasjonsbaserte delen, da alle elevene hadde vært
gjennom alle fem postene, samlet vi elevene i en ring for
en felles oppsummering og dialog. Her må vi gi all ære til
vår døve formidler, som stilte seg helt åpen for alle mulige
spørsmål og kommentarer. Og det fikk vi! Mange spørsmål hadde med interessene til vår døve formidler å gjøre.
Dette var litt uventet i begynnelsen, men vi skjønte snart at
dette var elevenes måte å finne ut av hva de hadde til felles.
Hadde hun samme normale interesser som dem selv?
– Men, savner du ikke det å kunne høre musikk? var det
mange som spurte.
Museumsnytt • 5/2012
Gjennom språkboksen skulle elevene finne ut mer om det
å kommunisere med døve og bruke tegnspråk. De kunne
lære seg håndalfabetet og bokstavering av eget navn og
andre enkle ord. Utfordringer de måtte diskutere: Er det
virkelig nødvendig med tegnspråk? Er tegnspråk noe alle
burde kunne?
Identitetboksen inneholdt bilder av diverse personer med
noen faktaopplysninger som navn, alder, interesser, utdanning o.l. Så var det opp til elevene å finne ut av om disse
personene var døve eller hørende og diskutere hvorvidt det
finnes en døv eller en hørende identitet.
Utfordringen i den teknologiske boksen gikk ut på at
elevene måtte finne ut av hva slags teknologi døve bruker i
sin hverdag. Boksen inneholdt også bildet av en CI, Cochlea Implantat, som viste hvordan dette implantatet blir operert inn i hodeskallen og øret og kan omsette lydbølger til
lyd. Får man en hørende identitet om man opererer inn CI?
Hvorfor hadde ikke – og ønsket ikke – vår døve formidler
en CI? Her var det mange gode spørsmål og diskusjoner.
21
Aktuelt
Museumsnytt • 5/2012
PRAKTISK ØVELSE: Elev som øver seg på håndalfabetet
22
NORMALITET: Elever diskuterer begrepet.
Her kunne hun svare at hun hadde vært på konserter og
hvordan hun opplevde det gjennom hennes andre sanser.
En elev spurte vår hørende formidler om hun som var
døv følte seg normal. Eleven ble bedt om å stille spørsmålet
direkte til vår døve formidler, da man ikke kan svare for en
annen persons følelser.
– Kan jeg det da? svarte eleven med et nytt spørsmål.
Grensene for hva som var greit å spørre om ble nok utfordret hos en del elever, mens andre ikke filtrerte sine tanker
og holdninger i det hele tatt. Vi fikk også noen kommentarer som:
– Hvis jeg hadde blitt døv nå, så hadde jeg tatt livet mitt.
Eller:
– Å snakke med den døve formidleren, er som å snakke
til et dyr.
Vi var forberedt på slike kommentarer og tok derfor heller ikke frem pekefingeren. Vi respekterte forskjellige syn,
men forklarte ut fra vår døve formidlers ståsted eller lot
elevene diskutere seg i mellom. Hvis det var et spørsmål vår
døve formidler ikke ville svare på, eller en kommentar hun
ikke ville kommentere, så lot hun være. På denne måten
fikk hun også fram sine holdninger.
måte hadde en (hørsels)hemming eller som var døv. En elev
tilstod til og med for hele klassen at han hadde vært døv på
det ene øret i hele sitt liv. Verken hans medelever eller lærer
visste dette. Han hadde nå fått en mulighet til å snakke
om det i en trygg setting, der han så at vår døve formidler ble anerkjent av hans medelever. Denne episoden, som
var en av mange, viser hvor tabubelagt det kan være å stå
frem som annerledes, eller unormal. Noe som gjør det enda
viktigere for oss å stille de riktige spørsmålene i vårt samfunnsoppdrag:
– Er du normal?
– Er jeg normal?
– Er jeg unormal dersom jeg mister hørselen, synet eller
en fot?
– Hvem bestemmer normaliteten, og når er man så unormal at man må repareres?
Vi la det i elevenes hender å gjøre opp sine egne meninger,
basert på våre erfaringer om at kunnskap gir refleksjon, gir
empati, gir læring.
Fra tabu til trygghet
Digitalt Museum
Vi opplevde alle møtene med de forskjellige klassene som
positive og aktuelle. Flere begynte nemlig å fortelle sine
egne historier og det viste seg at mange kjente en person
– eller var i slekt med en person – som på en eller annen
Elevene fikk til slutt i oppgave å legge ut noen resultater fra
deres forskning – eller noen refleksjoner over sine funn – i
Digitalt Museum. Vi hadde laget en undermappe på Norsk
Døvemuseum på forhånd, som heter Museum på boks. Re-
Norsk Døvemuseum er en avdeling under Sverresborg Trøndelag
Folkemuseum, Museene i Sør-Trøndelag. Det er et nasjonalt museum
for hørselshemmedes kultur og
historie. Museet ligger i det tradisjonsrike Rødbygget i Bispegata 9b
i Trondheim, tidligere Døveskolen i
Trondheim. Her åpnet en ny utstilling i mars 2009.
Norsk Døvemuseums hovedoppgave er å ivareta og formidle hørselshemmedes historie fra hele Norge,
og gjennom dette synliggjøre en minoritetsgruppe i det norske samfunnet. Museet er et kulturelt møtested
mellom hørende og døve, med fokus
på kommunikasjon og forståelse.
Tema: XX
Aktuelt
Norsk Døvemuseum
Visste du at...? Fra våre hjemmesider:
http://www.norsk-dovemuseum.
no/fakta_og_fagstoff-visste_du_at
ELEV FORSKER på gammelt høreapparat.
sultatene var svært varierte. En av gruppene skrev dette:
Vi synes besøket på skolen var superbra. Det var kjempegode
poster, og lokket med "visste du at" var noe av det beste. Det aller
beste var tegnspråkaktiviteten. Vi likte den spesielt godt siden det
var lærerikt og annerledes. Vi fikk vite mer om hvordan det var å
være døv, og vi tror ikke alle er klar over hvordan det er å være døv.
At døve er akkurat som alle andre, bare med en "hemning" som
for dem ikke er en hemning. Døve lever akkurat som alle andre.
Poteter på skolen. (Gruppenavn)
Veien videre
Museumsnytt • 5/2012
Vi er godt fornøyde med gjennomføringen av de første to rundene med Museum på boks: Om kommunikasjon og identitet,
men vi ser at det stadig er rom for forbedring. I tillegg har
vi et ønske om å utvide til andre fylker og landsdeler.
Boksene kan bli enda bedre og vi kan utvikle flere. I forhold til målgruppen kan man aldri være for konkret. Vi vil
legge opp til flere konkrete arbeidsoppgaver, slik at de har
mer å basere sine refleksjoner på i selve utfordringsspørsmålene. Digitalt Museum er også en arena vi må vurdere
i forhold til andre digitale plattformer, både på grunn av
teknologiske utfordringer og i forhold til relevans. Det er
ikke alltid like lett å koble bilder og gjenstander med det
elevene vil formidle.
Vi må også tenke tydeligere gjennom hvem som kan være
potensielle mottakere av deres produkt og hvordan det kan
fungere på en annen måte enn en fordekt evaluering av vårt
besøk. Uansett har skolen blitt kjent med Digitalt Museum
som en arena for informasjon og materiale til bruk i skolehverdagen.
Mange lærere forberedte oss på svake og utfordrende elever på forhånd, noe som i etterkant ga lærerne overraskende
moment, da disse var svært aktive og fulgte godt med.
Neste skoleår kommer vi
også til å prøve ut det å ikke
ha med en hørende formidler,
men i stedet to døve formidlere, for å se hvordan dette
påvirker dialogen og om det
forsterker vår troverdighet.
Det vi ikke skal forandre på,
er selve limet i konseptet, det å
ha med oss en døv formidler.
Hun kroppsliggjorde museets overordna målsetting: Å
flytte grenser og holdninger
omkring hva som er normalt
og hva som er unormalt, som
utgangspunkt for dialog og
refleksjon. Uten hennes historie og uten hennes åpenhet, deltakelse og vilje til å
inngå en dialog, hadde vi
aldri på samme måte kunnet
TEGNSPRÅKBOKSEN
nå ut til ungdommene.
23
Museumsquizen
24
1. Hvor i Norge ble det i år vist en utstilling med kostbare
antikviteter og kulturhistoriske gjenstander av høy verdi
fra Afghanistan?
2. Hvilket museum åpnet opp dørene til sitt nye bygg på
Tjuvholmen høsten 2012?
3. ”Det er en skalle! En enorm hodeskalle!” var Dagbladets
overskrift 19. august. Hva var saken?
4. Hvilket norsk museum har laget en tidsmaskin for å ta
sine besøkende med til 23. januar 1904?
5. Hvem er direktør for Haugalandsmuseene med hovedsete i Haugesund?
6. Hvor ble Hannah Ryggens tepper fra mellomkrigstiden
stilt ut i år (fram til 16. september)?
7. Hvilket prisbelønt norsk museumsbygg er tegnet av arkitekten Steven Holl og ligger ved havstrømmen Glimma?
8. Hvilken kjent borg finner vi i Ørland kommune i SørTrøndelag?
9. Telemark Museum og Museum Nord omfatter hvert sitt
undermuseum som har samme navn. Hva heter disse?
10. Når ble Sámi museasearvi – Samisk museumslag stiftet?
11. Når ble Sámi museasearvi – Samisk museumslag en egen
seksjon under Norsk Museumsforbund?
12. Hvilke fem nasjonale minoriteter har vi i Norge?
13.
14.
15.
16.
Når ble kvensk anerkjent som et eget språk i Norge?
Hva heter den eneste kvenskspråklige avisen i Norge?
Når feires den internasjonale rom-dagen?
Er det tatt noen beslutning om plassering av Munch
museet?
17. Hvilket jubileum feires i mai 2014?
18. Hvor ligger de Jødiske museene i Norge?
19. Hvem er konstituert direktør ved Norsk maritimt
museum?
20. Hvem leder Museumsseksjonen i Norsk kulturråd?
21. Oljemuseet i Stavanger får statlig driftsstøtte. Hvilket departement er ansvarlig for tilskuddet?
22. Norsk Medisinsk Museum (ved Norsk Teknisk Museum
i Oslo) får statlig driftstøtte. Hvilket departement har ansvaret for tilskuddet?
23. Hvilket museum mener de har verdens eldste museumsrestaurant?
24. Ca. hvor mange objekter er søkbare på digitaltmuseum.no?
25. Det mye omtalte forslaget til nytt Munchmuseum i
Oslo, Lambda, er tegnet av utenlandske arkitekter. Fra
hvilket land kommer de?
1: NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, 2: Astrup Fearnley Museet, 3: Norske paleontologer fra Naturhistorisk museum fant fossil fiskeøgle på Svalbard, 4: Jugendstilsenteret i Ålesund, 5: Mads Ramstad, 6: dOCUMENTA 13, kunstmønstring i Kassel, Tyskland, 7: Hamsunsenteret, 8: Austrått, 9: Bø Museum, 10: 1988, 11: 2007,
12: Kvener, skogfinner, jøder, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere, 13: 2005, 14: Ruijan Kaiku (Ishavets ekko), 15: 8. April, 16: nei, 17: Grunnlovsjubileet, 18: Oslo og
Trondheim, 19: Espen Wæhle, 20: Espen Hernes, 21: Olje- og energidepartementet, 22: Helse- og omsorgsdepartementet, 23: Victoria & Albert, London (http://www.
vam.ac.uk/content/visit-us/eating-and-drinking-at-the-vanda/), 24: (pr. 14.11.2012) 1 127 84, 25: Spania (Herreros Arquitectos)
Museumsnytt • 5/2012
DETALJ fra Hanna Ryggens "Vi lever på en stjerne". Foto: Anne Eriksdatter Bye
MUSEUMS-
nytt
Gjøa endelig under tak
Bergensk flytteblogg
Polarskipet ”Gjøa”, som Roald Amundsen brukte til å oppdage Nordvestpassasjen med i 1903-06, kom i høst under
tak for første gang, skriver Aftenposten. Bygget er reist av
Fram-museet og er finansiert gjennom innsamlede private
midler, og museets oppsparte midler, totalt 57,5 millioner
kroner. Fortsatt mangler 30 millioner kroner til utstilling og
annen formidling, istandsetting av uteområdet og restaurering av "Gjøa". Museet har søkt Kulturdepartementet om
25 millioner, men har i årets budsjettforslag fått avslag for
tredje gang. I en e-post fra statssekretær Kjersti Stenseng til
Aftenposten kommer det klart fram at departementet ikke
har planer om å støtte bygget med det første.
Til Museumsnytt sier direktør Geir Kløver at museet fortsetter å jobbe mot det private markedet, men at dette er ekstra
tungt når staten så tydelig ikke prioriterer saken. Fram-museet er en privat stiftelse som ikke mottar støtte fra staten.
– Men når det gjelder en skute som ble gitt av byen San
Fransisco til det norske folk i 1972, mener vi staten burde
bidra til vedlikeholdet av den. I 1935 fikk museet 19 000
kroner av staten. Det var siste gang museet mottok statlige
midler, sier Kløver til Museumsnytt.
Universitetsmuseet i Bergen har lansert en flytteblogg.
I høst startet flyttingen av museets samlinger til nytt
sentralt magasin, i en underjordisk fjellhall med nytt klimaanlegg, vannsikring og brannsikring i form av inert
luft. Til nå har museets magasiner vært spredt over hele
byen. Museets ansatte bruker bloggen "The great collection migration - The moving project at the university
museum of Bergen" som en slags dagbok, og skriver
om utfordringer og oppdagelser underveis i flytteprosjektet. Flyttingen er ventet å ta to-tre år, og vil sysselsette åtte-ni konservatorer. Bloggen finner du på www.
thegreatcollectionmigration.b.uib.no.
INNEKLIMA OVERVÅKING
Sikre uerstattelige verdier!
Motta alarmer og rapporter via e-post.
Enkelt og rimelig. Ingen installering.
Fra middelaldersalen
i Kulturhistorisk Museum.
Hauketovn. 11, 1266 Oslo • Tlf. 22 61 14 80 • Fax 22 75 47 81 • E-post: [email protected]
www.finisterra.no
Museumsnytt • 5/2012
Overvåk med trådløse sensorer:
• Relativ luftfuktighet
• Duggpunkt
• Temperatur
Mer info på
TORE HAGEN AS
INGEN STØTTE TIL GJØA Foto: Marcus Thomassen, Frammuseet
VI FANT, VI FANT: Å matche en nøkkel med en kiste er ikke bare
bare i arbeidet med en stor samling som den til Universitetsmuseet i Bergen.
25
MUSEUMS-
nytt
Undersøkelse avliver
kulturmyter i Oslo
Danskenes
kulturvaner er kartlagt
I en undersøkelse Nobels Fredssenter har fått
utført om publikum i Oslo og Akershus, blir
inngrodde myter om hvem det er som egentlig bruker kulturtilbudet avlivet. Funnene viser
at det ikke er innbyggerne i Oslo vest, men i
Oslo indre øst som er mest tilbøyelig til å bruke
kunst- og kulturtilbudene i byen. Videre er innbyggerne i Akershus syd de minst aktive kulturbrukerne. De mytene som blir bekreftet er
at kvinner er mer interessert i kultur og kulturrelatert stoff enn menn, og at kulturinteresse
og -konsum øker i takt med alder og utdanning. Videre viser undersøkelsen at museum,
utstillinger, teater og musikaler er det som
oppsøkes mest av alle kulturtilbud.
For sjuende gang siden 1964 er danskenes kulturvaner, medieforbruk
og fritidsaktiviteter kartlagt for det danske kulturministeriet. Den forrige undersøkelsen var i 2004. For første gang er også ”nydanskenes”
vaner med i undersøkelsen. Et hovedfunn er at bruken av tradisjonelle
kulturområder holder seg på samme nivå som før, mens utvikling av
nye medier og teknologi skaper ytterligere forbruk. Det er også funnet at nydanskene arbeider mer frivillig og bruker oftere bibliotek enn
resten av befolkningen, men benytter i mindre omfang tilbud som
museer, teater og konserter. Videre har barn et generelt høyere aktivitetsnivå enn voksne. Den største økningen blant barn er innen musikk,
dataspill, scenekunst, skjønnlitteratur og internettbruk. For mer informasjon, se www.kulturstyrelsen.dk.
Kulturrådet
flytter i 2013
Etter at ABM-utvikling ble slått sammen med
Kulturrådet i 2011 har etaten vært på utkikk
etter nye lokaler. I november ble det klart at
de 100 ansatte skal flytte til Mølleparken 2, et
bygningskompleks ved Akerselva som består
av fem gamle fabrikkbygninger. Lokalene Kulturrådet skal overta er på 4000 kvadratmeter
og er et tidligere spinneri fra 1913.
Museumsnytt • 5/2012
Flytoget feirer
Munch 150 år
26
Reisende som går på flytoget på Gardermoen
vil gjennom hele 2013 få hilsenen ”Velkommen
til Oslo og Edvard Munchs 150-årsjubileum” på
togets skjermer. I tillegg vil skjermene informere om de ulike aktivitetene og jubileumsutstillingene som skal foregå i løpet av året, skriver
Nasjonalmuseet i en pressemelding.
Illustrasjonsfoto
Pølseprotest på Kunstnernes Hus
Et 30-talls personer fra kulturlivet uteble fra mottakelsen til Kulturrådets
årskonferanse på nye Astrup Fearnley Museet 14. november, i protest
mot museets sponsoravtale med Lundin Petroleum. I stedet møttes de
på Kunstnernes hus til pølser og øl. Det var redaktør av kunstkritikk.no
Jonas Ekeberg som inviterte til boikotten i en kronikk i Dagbladet samme
dag. Astrup Fearnley Museet for moderne kunst har fått mye kritikk etter
at sponsoravtalen med det omstridte
oljeselskapet ble kjent. Selv forholder
museet seg til at det ennå ikke er tatt
ut noen tiltale mot selskapet, og at de
Illustrasjonsfoto
heller ikke er dømt for noe.
HOVEDSTAD
KUN
ENGELSK
KONSTABEL
SPILLOPHELIUM
PER
SKRIK
STAMGODS
OG
HAST
AVIS
HAVØRN
LØFTE
SOBER
SLETTE
VEKTENHET
KONGE
5. TONE
FYR
UTROP
MADRASSMATERIALE
MATROS
KLYSTER
MONOLOG
THULIUM
JOD
FILLE
ANGELEN
SMILE
SJØFENGSEL MANN
KALIUM
VENTE
RABATT
STRØM
ENGELSK
SELSKAP
AVL
KOMMUNE
FUGLEN
HORNPLATENE
SLEPE
MENTE
YTRE
STOFF
HANNKATT
TITTE
STRØM
(PREFIKS)
1/1000 A
HVILTE
SYK
UNION
LUFT
(PREFIKS)
GAMMELT
LENGDEMÅL
TRE
MINERAL
FISK
1000 G
FØR
KL.12
KALK
FERSK
TUKLE
SØLV
SVÆRT
REP
GÅRDSPLASS
LUMEN
FREDSPRISVINNER
FRED
SLEIP
ALDRI
DUO
SLEDE
500
FUGL
KASTESKIVE
ELV
VIA
REDSKAP
VEKK
ARGON
HUSGERÅD
UNNE
IRIDIUM
SPEDBARN
WC
FOTTØY
ASTAT
6. TONE
ENEROM
HODEPARTI
PLANTE
DENGANG
HODESMYKKE
FUGL
YTE
INDIANER
NÆRINGS
FATTIG
JORDSMONN
JUPITERMÅNE
PÅ VESTSIDA AV
MJØSA
VISESANGER
STJELE AMØBELIGNENDE
REPARERE
FLOKK
ESKE
BJELKE
TØYSTYKKE
APPARAT
PÅ NORSKE FLY
SVIMMEL
HOLDE
MUNN
HOVDYR
TONEART
CIRKA
LEILIGHETSTYPE
ELV
GRUNNSTOFF 92
NORSK
LEDELSE
BY
LEKER
INNI
BLODTYPE
VARMEDIS
MILD
VAGGE
FISK
FOLKEGRUPPE
(KINA)
KOMMUNE
FUGLER
PULVER
ORGAN
SMELTE
HUSGERÅD ALLITTERASJON
HOS
MULKT
PLATE
MYNTER
BANNING
LUKTE
FINT
LÆRREM
MOTSATT
AV VINDSIDE
Foto: Norsk Døvemuseum / Kryssordoppgaven er laget av Aksel-Johan Hegrem.
MØLLE
LIGGER I
HORTEN
FLATEMÅL
FISK
GJØING
BALL- KVISER
SPILL
SKØY
SOLGUD
ODDE
LIGGER I
ØRSTA
PER STK.
BYGDEMUSEUM
GNAGER
FRA
METALL
UNITEDSPILLER
MORO
STELL
STRUTS
DRIKK
NORDMANN
KNEIPE
BRA
METALL
SMIEAVL
Bilde settes inn
av redaktør/redaksjonen.
Setning:
NORSK DØVEMUSEUM ER ET
KULTURELT MØTESTED MED FOKUS PÅ
KOMMUNIKASJON OG FORSTÅELSE
MELLOM HØRENDE OG DØVE
DER SEILTE
AMUNDSEN
GJØA 1903-06
FORME
Kryssord
Museumskryssordet
Løsningen presenteres i neste utgave av Museumsnytt. Send riktig løsningsord til [email protected] innen 16. januar. Fire
heldige vinnere får to flax-lodd! Løsningssetningen i nr 4 var: Skann deg til mer informasjon med qr-koder på Norsk Folkemuseum. Flax-lodd er sendt til: Inger Engan, Jan Tore Sørsdal og Nina Haraldsen. Løsningen på forrige kryssord finner du på s. 50.
Museumsnytt • 5/2012
Museumsnytt 5-2011
deadline 15.11.12
27
Aktuelt
Museumsnytt • 5/2012
28
TIDENES yngste fredsprisvinner Tawakkol Karman,
sammen med barna i Qatar.
Foto: Espen Rasmussen/
Nobels Fredssenter
Tema: XX
Aktuelt
Fra null til gull
på åtte uker
Hvert år lager Nobels Fredssenter en utstilling om årets fredspris. Fra prisvinneren blir annonsert i oktober, til prisen deles
ut og utstillingen åpnes i desember er det bare åtte hektiske
uker. Utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup deler sine erfaringer.
Tekst: Liv Astrid Sverdrup
Foto: Knut Falch / Nobels Fredssenter, Espen Rasmussen, Pete Souza/ Det hvite hus, Scott London
Det er den andre fredagen i oktober, og klokken nærmer seg 11.
På Nobels Fredssenter
samler en spent gjeng
seg foran skjermen.
NRK sender direkte fra
Nobelinstituttet,
der
LIV ASTRID SVERDRUP, verdenspressen står klar.
er statsviter og utstilI løpet av et par seklingssjef ved Nobels
under får vi vite hva vi
Fredssenter siden
2005. Foto: Knut Falch skal jobbe med de neste
/ Nobels Fredssenter
åtte ukene. I år lager vi
vår åttende fredsprisvinnerutstilling, og hvert år byr på nye utfordringer.
Qatar, USA, Østerrike, Finland, Frankrike
og mange andre land.
Vi setter opp avtalen mellom fredsprisvinneren og fotografen. Før avreise og
gjerne også underveis diskuterer vi mulige konsept og vinklinger med fotografen.
Sammen er vi på jakt etter bilder som viser
fredsprisvinneren i arbeid, og gjerne også
nye sider ved vinneren. Det siste fikk vi
med Anton Corbijns bilder av en leken Al
Gore i 2008 som tegnet CO2 utslippskurven med kvister i sin egen barndoms skog
i Nashville. Som en av Gores medarbeidere
utbrøt spontant: “Hadde vi hatt disse bildene hadde Gore vunnet president-valget!”
Et ess i ermet: Fotografen
Å bygge utstillingen rundt et møte mellom
fotografen og fredsprisvinneren gir mange
muligheter, men hva skjer hvis fotografen ikke kan møte fredsprisvinneren? Da
den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk
fredsprisen i 2010 satt han fengslet og isolert, dømt til 11 års fengsel. Vi ble nødt til
å finne andre vinklinger for å fortelle historien om Liu Xiaobo. De siste bildene tatt
av ham før han ble fengslet ble viktige å få
med. Fotografen som egentlig skulle fotografere Liu Xiaobo reiste likevel til Kina,
og kom tilbake med et dagsaktuelt portrett
av landet. Og som en “himmel” over utstillingen ble det montert tusen kinesiske aviser som et symbol på at kinesisk presse ikke
skrev om han som hadde fått fredsprisen.
Siden Liu Xiaobo hadde blitt dømt for
det han hadde skrevet og publisert, spurte
vi den amerikanske forfatteren Don DeLillo om å skrive en tekst til utstillingen. Gle-
Museumsnytt • 5/2012
Nobelkomiteen er flink til å holde på hemmeligheter. Det betyr at det er lite vi kan
gjøre for å forberede oss på vinneren og tema
før selve annonseringen. Men vi tar et viktig grep i forkant: Vi har allerede spurt en
anerkjent fotograf som får i oppdrag å fotografere og portrettere fredsprisvinneren. I et
møte mellom fotografen og fredsprisvinneren skapes en helt ny billedserie, og utstillingens visuelle uttrykk.
Vi har siden 2005 samarbeidet med internasjonale og norske dokumentarfotografer som Anton Corbijn, Marcus Bleasdale,
Jonas Bendiksen, Linda Næsfeldt og Espen
Rasmussen. For oss er det viktig å velge en
fotograf som kan gi nye perspektiv på fredsprisvinneren, som trives med å jobbe under
tidspress, og som kan reise på kort varsel til
hvor det måtte være. Så langt har reisene
gått til Egypt, Kina, Liberia, Bangladesh,
Fredsprisvinner i fengsel
29
Aktuelt
PORTRETT av Liu Xiaobo fra fredsprisvinnerutstillingen «I have no enemies» i
2010. Foto: © Scott London
SOLDATER på den Himmelske freds plass.
Foto: Nobels Fredssenter
den var stor da vi fikk en vakker og sterk tekst signert Don
DeLillo oversendt fra New York for fri bruk i utstillingen.
Form og utstillingsdesign
Museumsnytt • 5/2012
Storyline og sterke faglige samarbeidspartnere
30
Den korte kunngjøringsteksten fra Nobelkomiteen er et
viktig utgangspunkt for å utvikle utstillingens storyline.
Dagen etter annonseringen holder Nobelkomiteens leder
også et lite foredrag om den nye vinneren på Fredssenteret.
Vi stiller med penn og papir for å fange opp flere nyanser.
Resten av helga tilbringes gjerne med en stor stabel norske og internasjonale aviser. De første dagene kartlegger vi
hvem som sitter med den beste kunnskapen om årets fredsprisvinner. Så inviterer vi en håndfull eksperter til et eget møte
for å drøfte faglige vinklinger på utstillingen.
Ekspertene varierer avhengig av fredsprisen: Professorer
fra norske og utenlandske universiteter, forskere fra NUPI,
PRIO eller andre forskningsinstitutter samt journalister
og korrespondenter fra norske og internasjonale medier,
som for eksempel Lyce Doucet fra BBC, er viktige samarbeidspartnere. I noen produksjoner inviterer vi også inn
personer som sitter på en særegen kunnskap om fredsprisvinneren fra for eksempel NGO-miljøer. De første ukene
bygger vi en kunnskapsbase, og basert på innspillene utvikler vi en storyline for utstillingen. Vi fortsetter gjerne
også samarbeidet med en eller flere av ekspertene om utstillingstekster. Da tidenes yngste fredsprisvinner, aktivisten
Tawakkol Karman fra Jemen fikk prisen i 2011, var det en
ukjent fredsprisvinner for de fleste. Men ved Universitetet
i New York fant vi en ekspert på Jemen og Karman. Med
årets fredsprisvinner EU har vi valgt å knytte til oss professor i europarett ved Universitetet i Oslo, Fredrik Sejersted.
Utstillingens uttrykk er viktig. Til sammen skal mer enn
250 m2 fylles. Hvert år forsterker vi derfor vår interne prosjektgruppe med en scenograf og en grafisk designer som
formgir utstillingen i samarbeid med oss. Målet er å skape
et uttrykk som forsterker budskapet om fredsprisvinneren.
De første ukene drøftes skisser og scenografi, og så snart
modellen er godkjent settes elementene i produksjon. Parallelt trykkes og monteres fotografiene. Vårt publikum liker også å legge igjen et “spor” i utstillingen, og vi forsøker
derfor å gi publikum muligheter til å delta i utstillingen på
ulike måter. Slik fortsetter også utviklingen av utstillingen
også etter selve åpningen.
Fredsprisen kan være kontroversiell. Da Barack Obama
fikk fredsprisen i 2009 var reaksjonene mange og sterke,
og det ble stilt spørsmål ved tolkningen av Nobels testamente. Vi bestemte oss for å skape et utstillingsdesign hvor
publikum nettopp kunne utforske Nobels testamente om
folkenes forbrødring, fredskongresser og nedrustning, side
om side med Obamas taler og politikk. Utstillingsdesignet
var inspirert av Obamas og Nobels kontor, med en egen
telefonlinje fra Alfred Nobels gamle telefon til Obamas
Blackberry.
Lys levende utstillingsobjekter
Siden fredsprisen aldri deles ut posthumt, handler hver utstilling om et menneske eller en organisasjon som er “still
alive and kicking”. Å lage en utstilling om noen som faktisk selv kommer for å se, og åpne den, gir ekstra nerve til
produksjonen. Da den finske fredsmegleren Martti Ahtissari vant prisen i 2008 lagde vi i tillegg til en fotoserie 30
Tema: XX
Aktuelt
OBAMA på kontoret. Fra fredsprisvinnerutstillingen 2009 «A Call to Action». Foto: Pete Souza / Det hvite hus
små Ahtissari-dukker som vandret rundt i utstillingen som
et symbol på den aldri hvilende fredsmegleren. Ahtissari
likte konseptet og ba om å få med en figur hjem til kona.
Storpolitikk på utstilling
Storpolitikk står ofte på dagsorden når fredsprisen deles ut.
I de åtte årene vi har laget fredsprisvinnerutstillingen har
vi belyst aktuelle og internasjonale tema som kjernefysisk
nedrustning, klimapolitikk, fredsmegling, ytringsfrihet i
Kina, og den arabiske våren.
I år mottar Den Europeiske Union (EU) fredsprisen.
Årets tildeling til en organisasjon har gjort det nødvendig
å tenke nytt. Fortsatt skal fotografiet være det bærende
elementet i utstillingen, men denne gangen er vi på leting
etter historiske fotografier som viser det Nobelkomiteen
beskriver som en utvikling “fra et krigens til et fredens
kontinent”. Gjennom fotografier og historier vil vi vise
hvilken stabiliserende rolle EU har spilt de siste seksti år.
Mange er nysgjerrige på hvordan årets utstilling blir, og
i vår egen blogg om fredsprisvinnerutstillingen letter vi på
sløret: http://nobelpeacecenter.wordpress.com/
Oslo som hot spot
Nobels Fredssenter
Nobels Fredssenter viser utstillinger om Alfred Nobel,
fredsprisvinnerne og deres arbeid og krig, fred og
konfliktløsning.
Fredsprisvinnerutstillingen er en årlig tradisjon, og
åpner 11. desember 2012.
Utstillingen produseres i år for åttende gang.
Nobels Fredssenter har en egen blogg om veien fram
mot den ferdige Fredsprisvinnerutstillingen. Følg
bloggen: http://nobelpeacecenter.wordpress.com/
Utstillingsperiode: 12. desember 2012 til 28. november 2013.
Sammen med fredsprisvinnerutstillingen viser Nobels
Fredssenter nå utstillingen Blikk på Gandhi og Cartoons
in Conflict.
I perioden fra 12-31. desember 2012 tilbyr Fredssenteret
gratis adgang for å feire den nye fredsprisvinneren. For
nærmere informasjon se: www.nobelpeacecenter.org
Museumsnytt • 5/2012
Den 10. desember blir Oslo igjen en hot spot for verdenspressen når fredsprisen deles ut. Det er spennende å sitte i
Rådhuset og lytte til Nobelforedraget med innholdet i utstillingen i bakhodet. Selv om vi har full redaksjonell frihet
i arbeidet med utstillingen oppleves det likevel som viktig
at utstillingen “treffer” i forhold til fredsprisvinnernes egne
ord. Den 10. desember gjør vi også de aller siste forberedelsene til utstillingen. Da legger vi inn det rykende ferske
Nobelforedraget og bilder fra prisutdelingen i Rådhuset.
Dagen etter er det celebert besøk og åpning hos oss. I år
kommer de tre lederne av EU, Herman Van Rompuy, José
Manuel Barroso, og Martin Schulz. Åpningen er avslutningen på en hektisk produksjon som går i hundre fra dag
en. Men åpningen er også begynnelsen på publikums møte
med den nye fredsprisvinneren: EU. Og fra 12. desember
og ut året inviterer vi til åpent hus og gratis adgang for å
feire den nye vinneren, den 124. i rekken.
31
Anmeldelse: Bok
Hva gjør du?
Anmeldt av: Sigurd Sandmo
Anita Maurstad og Marit Anne Hauan (red.)
ANMELDEREN Sigurd
Sandmo er utstillingsleder
ved Bymuseet i Bergen og
medlem i redaksjonsrådet for
Museumsnytt.
Foto: Privat
Museumsnytt • 5/2012
Prosjektet ”Museers viten, museumsviten – Museologisk forskning ved
universitetsmuseene” har vært et prosjekt for å styrke både kompetanseoppbygging og forskningssamarbeid
ved universitetsmuseene i Stavanger,
Bergen, Trondheim, Tromsø og Oslo.
Nå foreligger en antologi fra dette miljøet, Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren, med 10 artikler fra et
bredt spekter av museumsansatte og
forskere, foruten redaktørenes klargjørende innledningsartikkel og museologiprofessor Brita Brennas oppsummerende avslutning.
32
Det ville være en overdrivelse å si at
museologi har stått sterkt som fagtradisjon ved universitetsmuseene. Situasjonen har snarere vært som ved museene under de andre departementene, at
andre fagmiljøer – både de historiske,
arkeologiske, naturvitenskapelige etc.
– har fått prege både direktørstolen,
den faglige profilen og ikke minst den
institusjonelle selvforståelsen. De møtene som skjer mellom profesjonene på
et stort museum, og de motstridende
forventningene forskere, formidlere,
konservatorer, designere, markedsførere og sommervikarer kan ha til sitt
eget arbeid og institusjonens virksomhet, blir nok oftere sett på som et sære-
Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren
Akademika forlag, 2012
237 sider, kr 350,-
gent organisatorisk problem, enn som
en direkte speiling av institusjonens
faglige egenart. Når det er sagt, er det
neppe tilfeldig at en bok som dette
kommer fra universitetsmuseumsmiljøet: veien til museumsforskningen på
universitetene er kortere herfra enn fra
andre museer. Det viser også bokens
forfatteroversikt. Kanskje nettopp
derfor er dette en utgivelse nettopp vi
andre bør kaste et blikk på.
En fellesnevner for dette bokprosjektet er premisset om at museets egenart ikke ligger i den kunnskapsproduksjonen som skapes av den enkelte
forsker, men at kunnskapen skapes
gjennom praksis – gjennom museenes
”gjøren”. Man kan like eller mislike et
begrep som gjøren, men i denne sammenheng virker det både åpnende og
frigjørende. I redaktørenes innledningsartikkel presenteres felles teoretiske perspektiver, godt forankret i
moderne arbeider om materialitet og
kunnskapsproduksjon, praksisbegreper og kritisk museumsforskning. Ved
å skape en felles teoretisk inngang til
museologien gjennom den enkeltes
gjøren og erfaringer fra eget arbeid,
er resultatet blitt et knippe lesverdige
fagartikler om norsk museumsarbeid:
om innsamling, konservering, doku-
mentasjon, didaktikk, formidling, om
flere sider av utstillingsproduksjonen,
og om samhandling med publikum og
offentligheten forøvrig.
Flere artikler kan trekkes frem: Det
gjelder eksempelvis Arnfinn Stendahl
Roknes "Skrifta på veggen. Skriveprosess og museumsutstilling", som gjennom konkrete erfaringer fra arbeidet
med Vitenskapsmuseets jubileumsutstilling åpner for gode refleksjoner
om utstillingstekster. Rokne følger
én konkret tekst – nemlig den korte
teksten om ”Hva er en art?” – gjennom diskusjoner mellom formidlingspersonell og forskere fra dens første
opptreden i en prosjektskisse i 2006,
til den var ferdig bearbeidet, designet
og montert i den ferdige utstillingen
i 2010. Rokne gjengir teksten på flere
stadier, forsøker å kartlegge de involvertes ulike ambisjoner og intensjoner,
og rører ved profesjonsmotsetninger,
faglige hierarkier, tekstens egen status
og behovet for nye praksisfellesskap.
Eli Kristine Hausken (Universitetsmuseet i Bergen), Anne Kari Skår
(AM) og Morten Steffensen (NTNU
Vitenskapsmuseet) er forfatterne av
”Den didaktiske gjøkunge”, et annet
eksempel på hvor fruktbar den prak-
Mer gjenstandsorientert er Hanne
Hammer Stien og Kristine Orestad
Sørgaards ”Kultiverte gjenstander
og nærværende ting”, som med utgangspunkt i utstoppete dyr tar for
seg museumsgjenstandenes nærvær
og hva dette nærværet gjør med oss.
Motsetningen mellom gjenstanden
enten som representant for noe bakenforliggende – et kunnskapssyn, en
Stiftelsen UNI
Stiftelsen UNI
Bogstadveien 30, 0355 OSLO
Telefon: 23 36 60 60
Stiftelsen UNI
www.stiftelsen-uni.no
fortelling, en historisk epoke eller en
kultur – eller som en selvstendig bærer
av mening og kildeverdi, er velkjent
for de fleste som har lest utstillingslitteratur. Mye er også skrevet om utstoppete dyr de senere år, ikke minst
i det norske museologimiljøet. Men
Stien og Sørgaard bruker de utstoppete dyrene på en måte som går rett inn
i denne antologiens kjerneproblematikk: Dyrene blir eksempler på hvordan gjenstander både er mediert og regissert: de formes av preparantens eller
taksidermistens gjøren. Videre inngår
de i en utstillingspraksis, i utstillerens
gjøren, sammen med andre gjenstander som gir deres utstoppete liv mening og kontekst, og til slutt virker de
også selv. Kanskje har de også sin egen
gjøren, der de møter betrakteren med
levende-døde glassøyne og avstivet
kroppsspråk. De er uansett resultater
av museale praksiser, og det er summen av slike praksiser som til syvende
og sist skaper mening og meningsfullt
nærvær i museet.
utstillingsbygg og formidlingsarena.
I tillegg til gode refleksjoner om meningsmylderet rundt Tromsø Museums største enkeltgjenstand, klarer
Mathisen å lage artig museologi av
kystkulturbevegelsens
framvekst,
billettpriser, konkurrerende historiefortellinger og sesongguidenes usikkerhet på hva den store fortellingen
egentlig var eller ble.
Anmeldelse: Bok
sisorienterte tilnærmingen til museet
som kunnskapsinstitusjon kan være.
Forfatterne har alle konkrete erfaringer med en pedagogisk formidling
som fort kommer i klem under institusjonelle kunnskapsregimer og mer
prestisjetung vitenskapelig virksomhet. Med et produktivt tilbakeblikk på
museumspedagogikkens historie ved
universitetsmuseene og konkrete erfaringer fra formidlingens plass mellom
forskning og publikum på tre institusjoner, skaper de viktige refleksjoner
om hvilke kunnskapssyn som står på
spill i diskusjoner om formidling. De
peker også på at museene i større grad
bør inngå som premissleverandører
for sin rolle i undervisningssektoren.
Dette fortjener lesere utenfor formidlings- og undervisningsseksjonene.
Flere forfattere kunne vært nevnt,
men poenget burde være tydelig nok.
Stadig hører vi at museene forvalter materiell kultur, at de formidler
kunnskap, at de inngår i reiselivsøkonomien og at de skaper ny kunnskap
om verden gjennom gjenstander som
de samler inn, konserverer og forsker
på. Men hvordan gjør de dette? Denne
antologien viser at museologien kan
stille gode hvordan-spørsmål, og få interessante, frigjørende og innsiktsfulle
artikler om dagens norske museumsgjøren tilbake. Det er godt gjort.
Mariann Mathisen skriver om museumsbygget for fiskeskøyten og fangstbåten MS Polstjerna, og om overgangen fra monument og mausoleum til
Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og
historiske
bygninger
Stiftelsen UNI
Stiftelsen UNI
Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret
imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.
StiftelsenStiftelsen
UNI
Stiftelsen
UNI
UNI behandler
søknader løpende gjennom hele året.
Museumsnytt • 5/2012
Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern,
for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være
økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.
33
Jorvik
– når det lukter penger
Markedssjefen for Jorvik Viking Centre, David Scott, arbeider med forminner, men
har begge beina plantet i fremtiden. Med rette kan han benytte parfymen Boss.
Museumsnytt • 5/2012
Tekst: Marte Østmoe / Foto: Jorvik Viking Centre
34
ET FUNN: DIG er et senter for de
unge, få kvartaler vekk fra vikingsenteret i Yorkshire. Området
ligger på et autentisk utgravingssted og barna får her sjansen til å
leke arkeologer.
IKKE BARE BEIN: DIG er helt digg for barn og unge. Her kommer de i kontakt med forminnene selv og kanskje ønsker de å gå videre i retning forskning, historie
og arkeologi?
Vikingtwitter
Med dette tilbudet kan David Scott
forsvare billettprisene på 9,25 pund
(88kr) for voksne og 6,25 pund (60kr)
for barn. Ikke alle har sjansen til å
komme tilbake, men gesten speiler
senterets raushet og gir intuitivt en
følelse av å være velkommen. Med en
positiv innstilling til museet, åpnes
publikums sanseapparat ytterligere og
øker sjansen for et vellykket opphold.
Gode opplevelser gjør igjen sitt til at
gjestene anbefaler museet til andre.
Siden senteret åpnet i 1984, har Jorvik
solgt 16 millioner billetter.
– 90 % av markedsføringen skjer via
jungeltelegrafen, mener Scott.
Denne markedsføringen kan han
ikke selv styre, men han er snar med
å kontakte tidligere gjester. Nyheter,
informasjon og invitasjoner spres for
alle vinder ved hjelp av twitter. Helt
siden 2009 er det sendt ut flere meldinger daglig. Også andre sosiale medier, som facebook og skype, blir flittig benyttet,.
– 60.000 skoleelever besøker senteret hvert år, informerer Scott.
NY TEKNOLOGI MED HISTORISK INNHOLD: David
Scott er markedssjef ved Yorkshire mest sukssessrike turistattraksjon: Jorvik Viking Centre. Her
er det 65 ansatte i sesongen, 12 på kontorene.
Bygget er lite og forholdene trange, men museet
løser dette ved å endre utstillingene ofte. For å nå
flere sender de dessuten en og annen viking ut av
senteret på klassebesøk - via skype!
Foto: Marte Østmoe
Museumsnytt • 5/2012
Lukteeffekten på Jorvik vikingsenter
er bare et av flere effektive publikumtiltak. Satsningen kan virke enkel,
men mye tyder på at publikum fanges
allerede her. Lukt er den sansen som
appellerer sterkest til vårt følelsesapparat. Dufter finner veien til våre
emosjonelle kamre, vekker minner og
rører ved vårt innerste. Under ferden
med tidsmaskinen bygget i 2011, møtes dine personlige lukteopplevelser
med reelle dufter hentet fra vikingtiden. Ved luktesansens hjelp er det stor
sjanse for at besøket og kunnskapen
du har innhentet vil feste seg til minnet ditt. Gode erindringer gjør at du
ønsker å komme tilbake. Du er velkommen! Billetten din varer et helt år.
35
Museumsnytt • 5/2012
JEG FANT! JEG FANT! I tillegg til vikingfestivaler, arkeologifestivaler og stadig nye utstillinger ved Jorvik Viking Centre, øker DIG engasjementet og interessen
for historiefaget.
36
Tallet er likevel ikke stort nok.
– Alle barn burde få denne opplevelsen, mener markedssjefen. Men
mange skoler ligger for langt unna
geografisk. De har verken råd eller tid
til å komme. For disse skolene er det
laget en egen pakke der senteret virtuelt sender en viking på klassebesøk,
via skype.
Pakken mangler selvsagt luktedimensjonen, men David Scott har
klokkertro på formidlingseffekten:
– Det er gjennom underholdning
barna husker!
Helt dig
Spesielt heldige er likevel de barna
som får anledning til å besøke viking-
museet fysisk og dessuten søstersenteret DIG. Dig betyr på norsk å grave og
her går barna inn i rollen som arkeologer. I tillegg arrangeres det treningsleirer i arkeologi.
– Arkeologi er vårt hovedbudskap,
understreker David Scott, og opplyser at Jorvik vikingsenter eies av
York Archaeological Trust, som er et
ikke-kommersielt selskap. Kun 1% av
selskapets inntekter er statlig støtte.
Likevel er Jorvik en de største suksessbedriftene i York. David Scotts
markedsføringsprofil strekker seg
langt inn i fremtiden. I 2001 ble det
investert for fem millioner pund (Nkr
46000500). I 2010 ble det investert
for en ny million, tilsvarende 9200100
norske kroner. Produktet lukter gammelt, men har fremtiden for seg.
Kilder:
http://www.digyork.com
http://www.jorvik-viking-centre.
co.uk/
http://www.norron-mytologi.info/
diverse/eol.htm
http://www.daleair.com
http://viking.no/s/england/york/neboracum.html
Jorvik – med lukten av viking
Lukt åpner portene inn til følelsene
våre. Med lukteopplevelser fester opplevelsene seg sterkere til hukommelsen.
Jorvik Viking Centre i York, England, tar
lukten på alvor og sender oss rett inn i
fortidens stank.
Tekst: Marte Østmoe / Foto: Jorvik Viking Centre
– Please take a seat!, sier guiden på Jorvik vikingsenter
i Yorkshire i England. Den buskete mannen har skjegg,
brun kjortel og tau rundt livet. Er han nettopp gravet opp
fra Oseberghaugen? Vikingens jobb er å menge seg med
publikum, impulsivt gå inn i rollen som smed eller en som
må hjelpe gjestene over i en tidsmaskin. Kontrasten mellom hans striesekk av en kjortel og det multiteknologiske
framkomstmiddelet får det til å gå rundt for oss. Verre skal
det bli. Kjerra ligner vognene som er festet til tivolikaruseller for voksne, men går ikke opp og ned samtidig som
den sirkulerer. Denne kjerra går framover på skinner, men
bakover i tid.
Spenn sikkerhetsbeltene
DUFTEN AV EN VIKING: Lukt er en viktig effekt på Jorvik Viking Centre.
Denne modellen er i autentisk størrelse, snakker norrønt og lukter som en
ekte viking. Her ber han kikkeren i oss å skamme seg. Vikinger må nemlig
også på do!
Med sans for vikinger
En kvinne har en fisk i kurven sin og ser ut til å ville bytte,
eller selge den til naboen. Ivrig hysser hun kurven med
fangsten sin opp i ansiktet til den vordende kunden. Ut
fra lukten er fisken ikke av den ferskeste. Vi kommer kjørende forbi fra 2012, men sanseapparatet vårt er innstilt på
800-tallet. Vi tar ikke direkte del i en vikinghverdag, men
er vitne til livet i gata. Vi er der sammen med dem, vi hører
dem snakke på et språk med norrøne innslag og engelsk
tonefall, og ikke minst, vi lukter dem! Fra landsbyen lukter
det bål, matlaging, kompost og dertil en utedo. Bak en levegg bygget opp med kvister, forsøker en viking å skjule seg
slik at han får utrettet sitt fornødne. På relativt forståelig
norrønt, får vi beskjed om å se en annen vei. Titteren i oss
er forsynt og tidsmaskinen tar oss tilbake til vikingsenteret
og dufter fra 2012.
Museumsnytt • 5/2012
Før sikkerhetsbeltene festes, må headsettet på og det velges
språk. I hver vogn er det plass til 12. Det er ikke nødvendig
at alle passasjerer tilhører samme nasjon. Med hvert sitt
headset blir informasjonen tilpasset den enkeltes morsmål.
Når dette er gjort, humper vi fram, eller rettere sagt: tilbake og rett inn i vikingtiden. Året er 866, og vikinger fra
Danmark, Sverige og Norge har slått seg ned i England.
Noen nettopp her i Coppergata. Kelterne styrte i distriktet
før vikingene og byens navn var Eoforwik. Nå oversatte
vikingene ordet til Jorvik. Jor er et norrønt ord for hest.
Stedet ligger ikke i en vik i ordets rette forstand, men i en
bukt. Her skifter elva Ouse (som i det norske: os) leie, elva
gjør en sving og lager en vik. Vikingene regjerte her i kun
100 år, men fortsatt benyttes det norske navn i bydelen. Vikingsenteret er plassert nettopp her hvor vikingene bodde
og stedet heter det samme: Coppergata. I distriktet indikerer alle gatenavn hvilke håndverkere som holdt til her, samt
ordet: gate, og ikke det engelske ”street”.
Det er disse gatene vi – ved tidsmaskinens hjelp – trekkes
inn i. Til fulle får vi tilfredsstilt vårt kikkerbehov og møter
våre forfedre i sitt rette element og i hverdagslige situasjoner. Den informative fortellerstemmen vi har på øret blir
stadig avbrutt. Vikingene har mye på hjertet. De diskuterer, flørter og pruter. Menneskene vi møter er i voks, men
i autentisk størrelse og utsondrer menneskelige, eller også
umenneskelige, dufter.
37
På tampen av året
En prat med generalsekretæren i Norges museumsforbund, Tron Wigeland Nilsen
Tekst: Anne Eriksdatter Bye
Museumsnytt • 5/2012
Foto: Signy Norendal
38
–Hvordan var 2012 for museene?
– I det store og hele tror jeg 2012
har vært et godt år for de aller fleste
av museene. De fleste jobber fortsatt med etterslep når det gjelder
samlingsforvaltning/-digitalisering
og vedlikehold. Men mange har også
dratt nytte av den dårlige sommeren,
og har rapporter om gode besøkstall,
selv om det her er regionale forskjeller.
Sommer og ferie er viktig for mange
museer, og vi er godt fornøyd med Regjeringas nye Reiselivsstrategi, hvor
kulturbasert reiseliv – herunder museer – har forholdsvis bred oppmerksomhet. Her har Museumsforbundet
dratt stor nytte av samarbeidet med
Hovedorganisasjonen Virke. Mer underlig er det at vi får tilbakemeldinger
om lokale destinasjonsselskaper som
ikke skjønner betydningen av å kunne tilby opplevelser. Her er det også
viktig at museene selv er "på hugget".
Våre søsterorganisasjoner i Danmark
og Sverige jobber også med reiseliv
og opplevelsesøkonomi, og temaet
vil være et av hovedtemaene på Riksförbundets Vårmøte neste år i Stockholm. Om Stockholm ikke er Skandinavias hovedstad, så er det i hvert fall
Sveriges!
– Hva synes du var det mest gledelige?
– Høsten er ei travel tid for Forbundet, med Nasjonalt museumsmøte og
statsbudsjettet. Sistnevnte er selvsagt
også viktig for de fleste av museene
og vitensentrene. På kulturbudsjet-
tet vil jeg framheve tilskuddene til
museumsbygg ved Norsk Bergverksmuseum, Inspiria science senter,
Aust-Agder kulturhistoriske senter,
Vestfoldmuseene, Romsdalsmuseet,
Østfoldmuseene, Jærmuseet, Mjøsmuseet og Norsk Folkemuseum. Samtidig er det kanskje så mange som 40
byggeprosjekter på vent, og mange har
holdt på i mange år, og brukt store ressurser til planlegging og arkitektkonkurranser.
Over Kunnskapsdepartementet var
det en økning på 8,8 millioner kr
til de 8 regionale vitensentrene. Besøkstallet deres hittil i år nærmer seg
800.000. Samtidig registrerer vi nå
mange nye vitensenterprosjekter der
ute, så her kan det bli et betydelig
press framover.
Jeg har også lyst til å nevne budsjettøkningen til Riksantikvaren. I
tillegg til at dette var et av hovedtemaene på museumsmøtet i Larvik,
vil jeg også framheve at vi har nå har
en god dialog med Riksantikvaren på
forskjellige nivåer.
– Hva er museene opptatt av akkurat nå?
– Her er det nok store forskjeller.
Noen er opptatt av organisasjonsutvikling, og dra nytte av sammenslåingene, andre kan være opptatt av byggeprosjekter og nye utstillinger. Ved
flere museer har det vært evalueringer
og gjennomgang av driften. Det er jo
ellers forventet at museumsdirektører
er i stand til å ha flere tanker i hodet
samtidig; både Forskning, Forvaltning, Formidling og Fornying. Her
kan det faktisk være at også andre
sektorer kan ha noe å lære av museene? Jeg registrerer at flere museumsstyrer er opptatt av å profesjonalisere
arbeidet og er opptatt av museumspolitikk. Således har jeg vært rundt flere
steder og holdt innledning om offentlig museumspolitikk, og har også hatt
kontakt med kulturpolitikere som har
vært ute i samme ærend. Føringene i
kulturbudsjettet gjenspeiles jo seinere
i museenes tilskuddsbrev.
– Hva ser du mest fram til i 2013?
– Tja, jeg synes jo det er interessant
å dra rundt å besøke museer, både i
Norge og ellers. Ikke minst synes jeg
det er spennende å besøke danske og
svenske museer.
– Hva er de største utfordringene?
– Museumsforbundet har jo holdt
på i mange år med å få implementert
en nasjonal plan for samlingsforvaltning. KUD rapporterer til Stortinget
at arbeidet er i gang, men Stortinget
har jo bedt om å bli orientert nærmere
om arbeidet. Ting tar tid...
– Hva er du mest fornøyd med i år?
– Sett fra Museumsforbundets side
er det nok statsbudsjettet, Regjeringas
nye reiselivsstrategi og at deltakerne
ga museumsmøtet i Larvik 4,1 av 5 i
score i helhetsvurdering.
MUSEUMS-
nytt
MÅ RESTAURERES: Johan Henrik Nebelongs bygning fra 1865, på Muséplass på Nygårdshøyden i Bergen rommer i dag Universitetsmuseet i
Bergens naturhistoriske samlinger. Hele bygningen må restaureres.
Foto: Marianne Røsvik, Universitetet i Bergen.
SLIK ER DET NÅ: Hele sørfløyen består i dag kun av kontorer og laboratorier. Slik har det vært siden 1960-tallet. Arkitekt Helge Schjeldrup midt i
bildet. Foto: Walter Wehus, Universitetet i Bergen.
Ingen midler til ny aula
Universitetet i Bergen må vente på å få realisert planene om ny aula i sørfløyen av
arkitekt Johan Henrik Nebelongs staselige museumsbygning på Nygårdshøyden.
Tekst: Signy Norendal
lokalene i sørfløyen brukt til forelesningssaler, auditorium,
lesesaler og samlinger. I dag kan man kun se rester av disse
flotte gamle rommene. På 60-tallet ble nemlig hele fløyen
bygget om til kontorer, og slik har det stått frem til i dag, i god
gammel 60- og 70-talls stil. Videre er deler av fløyens interiør
revet, da Statsbygg har tatt prøver av vegger for å undersøke
konstruksjoner og lignende. Ved en restaurering vil fløyen
romme en stor kafe og publikumsarealer i tillegg til en aula
som skal romme 500 personer.
SLIK KAN DET BLI: Store planer for sørfløyen. Den nye universitetsaulaen
skal romme 500 personer og vil bli universitetets nye storstue.
Illustrasjon: b+b arkitekter.
SLIK HAR DET VÆRT: Da sørfløyen ble bygd i 1898 inneholdt den forelesningssaler, auditorium, lesesaler og magasiner. Forelesningssalen rommet 230 mennesker og ble flittig brukt av Bergen forelæsningsforening.
Bildet er hentet fra boken Universitetet i Bergens historie, bind 1.
Museumsnytt • 5/2012
Bygningen rommer i dag museets naturhistoriske samlinger. I
flere år har museet drevet et restaureringsprosjekt, hvor aulaen i sørfløyen er hovedprosjektet. Universitetet hadde håpet
på midler over statsbudsjettet for neste år, men Kunnskapsdepartementet innfridde ikke forventningene. Håpet var at
aulaen skulle stå ferdig til grunnlovsjubileet i 2014, men arbeidet må nå utsettes på ubestemt tid. Arbeidet med forprosjektet for midtbygget og nordfløyen vil imidlertid fortsette, det
samme vil opprusting av Muséhagen omkring bygningen.
Fra fløyene ble bygget i 1898 og frem til 1960-tallet var
39
MUSEUMS-
nytt
Nytt Prøysenhus på
halvannet år
Finansmann Arthur Buchardt har lovet å finansiere et
nytt Prøysenhus i Brumunddal. Huset skal stå klart innen
Prøysens 100-årsdag 23. juli 2014, og Snøhetta skal tegne
bygget. Ringsaker kommune vedtok i november å ta det
økonomiske ansvaret for innholdet i bygget og tilretteleggingen for øvrig. Buchardts bidrag til bygget vil være på
20-30 millioner, mens forsiktige anslag for øvrig er hittil
satt til 25 millioner kroner, i følge ringsakerblad.no. Kommunen ser foreløpig på salg av det eksisterende Prøysenhuset som eneste mulige finansieringskilde.
Foto: Prøysenhuset
Museumsnytt • 5/2012
Kirchner og Heckel i Norge for første gong
40
For første gong blir eit måleri av Ernst Ludwig Kirchner og Erich Heckel å sjå i ei offentleg
samling i Noreg. Den permanente utstillinga i
Nasjonalgalleriet er utvida med to nye måleri:
Erich Heckels "Geigerin / Jente som spelar fiolin" 1912, og E. L. Kirchners “Der Krankenwärter
/ Sjukepleiar”, 1917-18. Dette er dei første måleria av desse to sentrale ekspresjonistane i ei offentleg norsk samling, skriver Nasjonalmuseet i
ei pressemelding. Måleriet til Heckel framstiller
to musiserande jenter i sterkt abstrahert form,
medan måleriet til Kirchner viser ein sjukepleiar
på klinikken der han vart behandla etter eit fysisk og psykisk samanbrot som artillerisoldat i
første verdskrig. Kirchner og Heckel var to sentrale medlemmar i kunstnargruppa “Die Brücke”,
som vart danna i 1905 og markerte startskotet
for den tyske ekspresjonismen. Dei to verka er
dei hittil siste av i alt seks eksklusive innkjøp som
Sparebankstiftinga har gitt i langtidsdepositum
til Nasjonalmuseet. Sparebankstiftinga DnB
NOR har sidan 2010 samarbeidd med avdelinga
for eldre og moderne kunst om å byggje opp ei
samling av tyske ekspresjonistar og i snitt gjeve
to bilete kvart år.
JENTE SOM SPELAR FIOLIN: Geigerin,
Erich Heckel, 1912, olje på lerret.
Foto: Nasjonalmuseet.
SJUKEPLEIAR: Der Krankenwärter, E. L. Kirchner,
1917–18, olje på lerret. Foto: Nasjonalmuseet.
AVDUKING: To kunstverk, deponert av Sparebankstiftelsen DNB NOR, vart avduka på
Nasjonalgalleriet onsdag 31. oktober 2012: Erick Heckels verk Geigerin og Ernst Ludwig
Kirchners verk Krankewärte. Anders Bjørnsen (t.v.) fra Sparebankstiftelsen DNB NOR og
Audun Eckhoff, direktør ved Nasjonalmuseet. Foto: Sparebankstiftelsen DNB NOR.
MUSEUMS-
nytt
Nedprioriterer
universitetsmuseer
80 millioner
til byutstilling
Veksthusplanene til Naturhistorisk museum i Oslo fikk
heller ikke i år midler over
statsbudsjettet. I år var forventningene spesielt store,
da alle planene er klare,
byggetillatelsen gitt og
gjennomføringsplanen er
klar. Direktør Arne Bjørlykke
mener at Kunnskapsminister Kristin Halvorsen konsekvent nedprioriterer alt som
har med universitetsmuseer
å gjøre, i følge nettstedet
uniforum.uio.no.
Endelig blir det byutstilling på Norsk Folkemuseum
igjen. Bysamlingen har vært stengt siden 1994 og
museet har i årevis planlagt renovering av bygningen og
gjenåpning av utstillingen. Og neste år kommer endelig pengene fra staten. Kulturdepartementet bevilget 4
millioner over neste års budsjett, og har gitt tilsagn om
totalt 80 millioner, fordelt over flere år.
KUNNSKAPSMINISTEREN nedprioriterer museene, mener skuffet
direktør. Foto: Rune Kongsro /
Statsministerens kontor
Riksantikvaren får utstilling
Utstillingen "Oppmåling av fortiden" er Nasjonalmuseets jubileumsgave til riksantikvarieembetet, som fyller 100 år i år. Utstillingen viser tegninger fra Riksantikvarens samling. Den fokuserer på den tidlige oppmålingstegningens formidlende funksjon
og gir publikum et glimt av tradisjonen det nye embetet utviklet seg fra. Tegningene gjenspeiler sin samtids forståelse av
kulturminner, og viser hvordan ulike tider ser fornminner med
ulikt blikk. Verkene er datert mellom 1810 og 1903. Utstillingen
åpnet torsdag 1. november, og står til 3. februar 2013.
– Pengene fra departementet er hovedsakelig tenkt til rehabilitering av bygningen hvor utstillingene skal stå, men
arbeidet med og planleggingen av utstillingen foregår
parallelt, sier førstekonservator Erika Ravne Scott. Vi snakker om to etasjer utstilling samt studiemagasin på loftet,
totalt omtrent 1800 kvadratmeter. I følge Scott skal utstillingen bli en bredt anlagt by- og embetsmannsutstilling.
Den har arbeidstittel ”TidsRom – Impulser fra den store
verden 1600-1900”, og vil fokusere nettopp på norsk kultur i et europeisk og globalt perspektiv.
Scott framhever at dette ikke vil bli en Oslo-utstilling, men
en utstilling som skal formidle norsk kultur fra ulike by- og
embetsmannsmiljøer i en større europeisk sammenheng.
Hun kan ikke si konkret når utstillingene vil åpne. Det er
heller ikke avgjort om alt vil åpne samtidig eller om de for
eksempel åpner én og én etasje. 2017 antydes nå som et
realistisk årstall.
Grunnlovsjubileet
får 11 millioner
Morten Leuchs visittstue, Christiania ca 1760.
Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum.
Museumsnytt • 5/2012
11 millioner kroner settes av på neste års kulturbudsjett til
forberedelser til grunnlovsjubileet. 4,7 av disse går til museer.
I tillegg styrkes tilskuddet til inventarprosjektet i rehabiliteringen av Eidsvollsbygningen med 2,5 millioner kroner.
41
Aktuelt
Norsk involvering i CEN/TC 346
- Europeiske standarder for bevaring av kulturminner
Standarder innenfor bevaring av kulturarv setter krav
til hvordan bevaringen skal utføres, og letter arbeidet
med avtaler og kontrakter i forvaltningen og mellom
private oppdragsgivere og oppdragstakere.
Tekst: Barbara de Haan
ARTIKKELFORFATTEREN: Barbara de Haan er
seksjonsleder for magasin og logistikk ved
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Foto: Privat
Bevaring, behandling, håndtering og transport av materielle
kulturminner i Europa utføres av et stort antall virksomheter som museer, restaureringsfirmaer, installasjonsfirmaer,
flyttebyråer, små og mellomstore virksomheter som produserer instrumenter for kontroll og analyse, og analyse- og
prøvingslaboratorier. Dette kan være både offentlige og
halvoffentlige institusjoner, og det er forventet at private aktører vil spille en stadig større rolle i arbeid med konservering
og bevaring. Og med så mange aktører som jobber på tvers
av landegrensene er det viktig å kunne forholde seg til felles
standarder som kan oversettes til eget morsmål.
I 2001 tok konservatorer fra Italia initiativ til å starte
opp Europeisk standardiseringsarbeid gjennom opprettelse av CEN/TC 346 Conservation of cultural heritage.
Etter flere års arbeid – hvor norske konservatorer og andre
yrkesgrupper innen museene har bidratt med sin kompetanse – sees de første resultatene. Nå ønsker vi å gjøre videre
kjent de standarder som i dag er til salgs og som vi mener vil
kunne bidra til videre profesjonalisering av museene i Norge.
Vedtatte standarder fås kjøpt gjennom Standard Norge. Alle
standarder er på engelsk og en del av dem vil bli oversatt til
norsk av Standard Norge dersom det er nok interesse.
Museumsnytt • 5/2012
Forenkler og effektiviserer
42
Standarder finnes innenfor svært mange områder og brukes i mange ulike situasjoner i et moderne samfunn. De
omgir oss i hverdagen uten at vi tenker over det eller behøver å tenke over det. Standarder er kollektive goder som
bidrar til systematisering både innenfor næringslivet og i
samfunnet som helhet. De effektiviserer og forenkler.
Uten standarder ville samfunnet gått i stå. Det er vanskelig å se for seg et samfunn der skruer og mutre ikke
lenger skulle passe sammen. Eller hva hvis det hadde vært
100 måter å skru i en lyspære på?
Visse karakteristikker ved en standard:
• Den utarbeides etter initiativ fra interessegrupper og
alle berørte interesseparter som bedrifter, myndigheter,
forbrukere, forskningsinstitusjoner og arbeidstakere
kan delta i standardiseringsarbeidet.
• Den gir retningslinjer for hvilke krav som skal settes til
varer og tjenester.
•Den regulerer for hvordan prøving, sertifisering og akkreditering skal gjennomføres.
•Den er et forslag til valg av løsning.
• Den bidrar til utvikling av formålstjenlige og sikre varer, produksjonsprosesser og tjenester.
•Den er basert på frivillig deltakelse fra de berørte parter
og er frivillig å bruke unntatt når den er vist til i lovverket eller er en del av en kontrakt.
• Den gir mer detaljerte beskrivelser til EU-direktiver,
nasjonale lover og forskrifter.
• Den skal utarbeides med det som mål å komme fram
til størst mulig grad av enighet, men ikke nødvendigvis
enstemmig oppslutning om det endelige resultatet.
Den formelle definisjonen ordet "standard" er:
” dokument til felles og gjentatt bruk, fremkommet ved konsensus og vedtatt av et anerkjent organ som gir regler, retningslinjer eller kjennetegn for aktiviteter eller resultatene av dem for
å oppnå optimal orden i en gitt sammenheng 1.”
Standardiseringsprosessen
Forslaget til å opprette standardiseringskomiteen CEN/TC
Stadiene i standardiseringsprosjekt
Godkjenning av prosjekt
(10)
Definisjon av nytt prosjekt
(00)
Utarbeidelse av standard
(20)
Implementering
(65)
Komitékontroll
(30)
Fastsettelse
(60)
Høringsrunde
(40)
Avstemming
(50)
Standardiseringsprosjekter styres av tekniske komiteer
(Tecnical Committees – TC) på europeisk og globalt nivå.
En TC er organisert i arbeidsgrupper (working group,
WG) hvor standardene utarbeides. CEN/TC 346 har nå
11 arbeidsgrupper. De tekniske komiteene og arbeidsgruppene består av deltakere fra for eksempel bedrifter, myndigheter, forskning, frivillige organisasjoner, forbrukere og
arbeidstakerorganisasjoner.
Tekniske komiteer og arbeidsgrupper
Deltakerne i en teknisk komité kommer fra de landene som
har vist interesse for å delta i arbeidet. Deltakerne i TCene
er nasjonale delegater, mens de som deltar i WGene er fageksperter innenfor det aktuelle området.
De norske TC-deltagere er Iver Schonhowd og Terje
Nypan fra Riksantikvaren, Ingrid Louise Flatval, Norsk
kulturråd og Rolf Duus, Standard Norge.
Tema: XX
Aktuelt
346 Conservation of Cultural heritage ble fremmet på europeisk nivå av den italienske standardiseringsorganisasjonen
(UNI) i 2001. Helt siden 1978 hadde kulturdepartementet
i Italia “National Research Council” utarbeidet standardiserte
test- og analysemetoder for konservering av stein.
UNI har i dag sekretariatet for CEN/TC 346 og lederen
er Vasco Fassini.
Å lage en standard foregår etter en bestemt prosedyre, fra
en idé eller et forslag og fram til en ferdig standard. Dette
arbeidet er delt inn i ulike stadier. En idé eller et forslag kan
i prinsippet komme fra hvem som helst.
Standardiseringsarbeidet foregår i prosjekter. Et standardiseringsprosjekt kan være å utarbeide en ny standard basert på behov i markedet. Andre ganger dreier det seg om å
revidere en eksisterende standard. Et eksempel på det siste
er når ny teknologi gjør at en standard må endres.
Her følger en oversikt av alle WGene i CEN/TC 346
Conservation of Cultural heritage, deres arbeidsgrupper og våre norske eksperter.
CEN/TC 346 Cultural heritage:
Iver Schonhowd, Riksantikvaren
Terje Nypan, Riksantikvaren
Rolf Duus, Standard Norge
WG 1 General guidelines and terminology:
Barbara de Haan, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design
WG 2 Materials constituting the artifacts:
Ikke norsk deltakelse
WG 3 "Evaluation of methods and products for conservation works":
Elizabeth Peacock, Vitenskapsmuseet, NTNU
WG 4 Environment:
Annika Haugen, NIKU
Tone Olstad, Niku
WG 5 Transportation and packaging methods:
Eivind S. Johansen, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design
WG 6 Exhibition lighting of cultural property:
Ingen norsk deltakelse
WG 7 Specifying and measuring indoor/outdoor climate:
Susana Lopez-Aparicio, Nilu
Terje Grontoft, Nilu
WG 8 Energy efficiency of historic buildings:
Marte Boro, Riksantikvaren
Annika Haugen, Niku
Tone Olstad, Niku
Rolf Duus, Standard Norge
WG 9 Waterlogged wood:
Ingen norsk deltakelse
WG 10 Historic timber structure:
Sjur Mehlum, Riksantikvaren
WG 11 Conservation process:
Jeremy Hutchings, Universitetet i Oslo, IAKK, Konserveringsstudiet
Nasjonale komiteer
Teknisk komité
(TC)
Arbeidsgruppe
(WG)
Arbeidsgruppe
(WG)
Arbeidsgruppe
(WG)
1
Definisjonen er hentet fra NS-EN 45020:2006, pkt. 3.2 og ISO/IEC Guide
2:2004.
Museumsnytt • 5/2012
Den nasjonale standardiseringskomiteen utarbeider nasjonale standarder og følger arbeidet som foregår internasjonalt. Komiteen omtales som "speilkomité". Leder for speilkomiteen i Norge er Iver Schonhowd fra Riksantikvaren.
43
Aktuelt
Nyttig kunnskap for museene
- Blir du en gang spurt om å bidra til standardiseringsarbeid så vurder det!
Oppfordringen kommer fra Barbara de Haan, seksjonssjef for magasin og logistikk
ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Tekst og foto: Barbara de Haan
EN FIN MÅTE Å SKAPE NETTVERK PÅ: Møte om en ny standard, ved The Museum of Art Institute i Berlin i november.
Standardiseringsarbeid er avgjørende for en strukturert og
god kommunikasjon og en effektiv handel i Europa. Det
gjør at produkter og tjenester kan tilbys og kjøpes på det
europeiske markedet. Produktene og tjenester oppfyller
kvalitets- og sikkerhetskravene i landene det skal selges.
For å unngå fordyrende tilpasninger fra land til land, vil
bruk av omforente internasjonale standarder innebære at
produktet eller systemet anerkjennes av ulike lands myndigheter.
Museumsnytt • 5/2012
Globalt nettverk
44
Som medlem av en normkomité inngår du i et større globalt nettverk av fageksperter som "setter standarden" for
hvordan produkter og systemer skal konstrueres. Dette
gjør du sammen med tunge fageksperter fra relevante fagmyndigheter og eventuelt industrien, offentlige etater og
næringslivet.
Deltakelse innebærer at du og din organisasjon vil ligge
i forkant av den tekniske utviklingen og plukke opp nye
trender. Med andre ord kan standardiseringsarbeid være
et viktig element i den faglige utviklingen i din organisa-
– STANDARDER ER VIKTIGE, også for museene, sier Barbara de Haan.
sjon. Dere vil videre kunne påvirke innholdet i standarder
som får betydning for ditt fagfelt og din organisasjon. Du
vil inngå i et sterkt faglig nettverk, kan utveksle erfaringer
og knytte kontakter det kan trekkes veksler på i din egen
arbeidshverdag. Komitéarbeid er en fin måte å skape nett-
Tema: XX
Aktuelt
verk med fageksperter i andre organisasjoner, og til å skape
forståelse i forhold til de ulike rollene som produsent, myndighet eller bestiller/utfører.
Møteplass for ulike interesser
Standardiseringsarbeid baseres på følgende hovedprinsipper: Åpenhet, frivillighet og konsensus. Standard Norge
sender etter en anbefaling av speilkomiteen en henvendelse
til en person og/eller organisasjon med forespørsel om å
bidra som – eller med – en ekspert i en arbeidsgruppe.
Arbeidet baseres på frivillig deltakelse fra organisasjonen
som ser nytten i å bringe frem internasjonal konsensus om
produkter eller systemer de arbeider med. Videre er arbeidsgruppen og speilkomiteen en arena for dem som skal
anskaffe de samme produktene og systemene. Standardiseringsarbeid er dermed en møteplass for ulike interesser som
forsøker å forene avvikende synspunkter. Som deltaker i
arbeidet må du være innstilt på konstruktive faglige diskusjoner med øvrige medlemmer i komiteen, samt å være
villig til å inngå kompromisser.
Hva standardene brukes til
Standarder utgjør en viktig del spesifikasjon av nær sagt
alle produkter. Det vil også utgjøre det kontraktmessige
underlag mellom profesjonell bestiller/utfører eller bestiller/leverandør. Det innebærer en forutsigbarhet for begge
parter, da de vet at produkter eller systemer levert i henhold
til slike gir et godt resultat. Leverandørene på sin side får
kjente spesifikasjoner å forholde seg til og har større forutsigbarhet ved prising av sine produkter.
Er deltakelse riktig for deg eller din
organisasjon?
Deltakelse er spesielt nyttig med sikte på faglig samspill
med andre eksperter, men kan også være viktig om du representerer viktige interesser. Din oppgave kan da være å
balansere faglige interesser i komiteen med andre tungtveiende interesser du forsvarer.
Leserne korrigerer:
Feil i nr 4
Jeg er veldig glad i å lese Museumsnytt, men må komme
med en rettelse:
I Museumsnytt 4/2012 står det at Lofotr Vikingmuseum
på Borg er eneste museet i Norge som er videre i konkuransen om å vinne "The European Museum of the Year
Award 2013". Vi gleder oss veldig når de får denne prisen.
Videre står det at Alta museum til nå er eneste norske
museum som har fått denne prisen, i 1993. Det stemmer
ikke. I 1991 fikk nemlig Gratangen Båtsamling i SørTroms
denne prisen. Gratangen Båtsamling, som idag heter
Nordnorsk Båtmuseum, er med i stiftelsen Nordnorsk
Fartøyvernsenter og Båtmuseum.
Gratangen Båtsamling ble åpnet i 1989 og eier idag verdens største samling av nordlandsbåter.
For mer informasjon gå inn på
http://www.nnfa.no/
GRATANGEN BÅTSAMLING fikk pris i 1991. Foto: Nordnorsk Båtmuseum
Museumsnytt • 5/2012
Thea Bösch Mikkelsen,
driftsansvarlig for Nordnorsk
Båtmuseum
45
Leserinnlegg
Leserinnlegg
«
Museale betraktninger
Av Ingvar Aabrek Klingenberg
Turismens sannhetsgehalt
En omviser i Undredal stavkirke opplevde at en reiseleder omtalte byggverket som kirke brukt av vikinger. Og
turistene mukket ikke.
Historien er så langt fra enestående,
det er mye morsomt å høre om turister
og reiseledere. Dette har ikke bare underholdningsverdi, det påkaller også
ettertanke. Formidling av usanne påstander er et onde som må stoppes.
Museumsnytt • 5/2012
En busslast italienere
46
I min tid på Nordfjord Folkemuseum
tok jeg meg av en buss med italienere
og en italiensktalende norsk reiseleder.
Det var nok ikke nødvendig med en
god latinartium for å skjønne at hun
ikke oversatte hva jeg sa. Reiselederen
strøk bort informasjon, la til uriktige
påstander og fortalte sin egen historie.
Botemiddelet ble å bare si halve setninger med påfølgende pauser. Slik
tvang jeg henne til å simultanoversette
underveis og fratok henne muligheten
til å dikte om.
Selv om reiseleder ble surere og surere, holdt vi masken begge to. Hun
kunne ikke miste ansikt, og jeg ville
selvsagt ikke ødelegge den hyggelige
opplevelsen for turistene. Ingen av
dem oppfattet situasjonen, bortsett
fra en, ”smilemannen”, som stod litt i
bakgrunnen og storkoste seg.
Siste post i omvisningen var utenfor
Holestabburet. Her fikk jeg innertier.
Reiseleder visste ikke hva det gylne
snitt kalles på italiensk, og jeg hjalp
henne forsiktig med ordene på engelsk, tysk og fransk. Da trådte ”smilemannen” til og gav henne det italienske uttrykket.
Vikinger på salg
Det eneste som manglet i episoden
med italienerne var ordet viking, for
det selger særdeles godt. Enkelte turister tror virkelig at vikingene var
så upraktiske at de hadde hjelm med
horn. Jeg ser for meg at reiseleders
drikkepenger (det som i dag kalles
tips) står i forhold til hvor mange ganger ordet viking fremsies.
Ved Dolmsundet på Hitra er et rekonstruert gårdsanlegg fra 400-tallet
og folkevandringstid, og jeg har korrigert en påstand om at anlegget var en
vikinggård. Vikingtiden begynte ikke
bare uvanlig tidlig, den varte også ekstremt lenge. En gang spurte noen turister på Nordfjord Folkemuseum om
veien til vikingskipet. Jeg undret meg
over at de ikke visste at det var tre av
dem og at Bygdøy er i Oslo. Så ble det
oppklart: Utenfor museumsområdet
står den landsatte Holvikejekta som
bærer årstallet 1881…
Disse eksemplene er bare toppen av
isfjellet. Jeg er blitt fortalt – uten at
jeg kan vurdere sannhetsgehalten i påstanden – at noen turister spurte om
man her til lands fortsatt var plaget av
vikinger. Jeg er tilbøyelig til å tro at
det er sant.
Konsekvenser for museene
Man kan aldri gardere seg 100 % mot
feil, men jeg har den tro at det museene formidler selv, er så godt som
feilfritt. Det er fra historien historiske
fakta kommer, og historien formidles
i stor grad av museene. Ved overdreven bruk av viking må derfor museene
oppfattes å ligge der et sted i bakgrunnen som et sannhetsvitne. Museene
blir altså en underforstått garantist for
usanne påstander.
En annen sak er museene som kilde
til annet enn vikinger. Overdrevet
vikingfokus tar oppmerksomheten
bort fra annen kultur og natur som
kan formidles. Norge har en rikholdig
og variert museumsverden som i det
kunst- og kulturhistoriske viser alt fra
arkeologi til bygdesamfunn og elitekultur. Dette mangfoldet kommer i
bakgrunnen for den som er lokket hit
kun for å lete etter det mest eksotiske i
Anderledeslandet.
Konsekvenser utenfor
museene
Usannheter og annen overdrevet eksotisering holder ikke i det lange løp, for
da er det kvalitet som gjelder. Mangel
på, eller bare en oppfatning om mangel på dannelse, kulturbakgrunn og
kulturell kompetanse er ikke et gode,
det er tvert imot et stort minus i margen.
Vi kan spisse det slik: Bør man ikke
heller kjøpe skotsk oppdrettslaks, for
vikingenes holdning til hygiene gjelder vel fortsatt ved norske samlebånd?
Eller: Får en part i en konflikt mistro
til en norsk fredsmegler hvis man ser
for seg at hans oldefar hadde hjelm
med horn, gikk berserk og bedrev
blodhevn?
Åtgjersler
Museene har mye å gi, og det beste
ville være om samfunnet rundt gjorde
større bruk av den kompetansen som
alt finnes på museene. Reiseledere og
andre formidlere i turistnæringen bør
sendes på museer for spesialutdannelse. De må ikke bare få et edruelig
forhold til begrepet viking, men bl.a.
lære at Norge er et land med store
forskjeller, også geografiske. Noen
reiseledere blir forundret når de på
omvisning hører om teigblanding og
jordskifte. Da mangler kunnskap om
hvordan ulike norske landskap ble til.
Og landskap er tross alt det turistene
ser mest av.
Leserinnlegg til neste utgave av Museumsnytt sendes til [email protected] og må være redaksjonen i hende innen 16.01.2013
Leserinnlegg
«
Møteplass for historikarar
og museumsforskarar!
Av: Bjørn Sverre Hol Haugen konservator NMF/phd-stipendiat Hedmark museum/UiO
Andre helga i november i år arrangerte
NTNU eit seminar med tittelen ”Local history as border crossing history.
Products, people and encounters beyond borders”. Seminaret var det tredje
og siste knytt til prosjektet “Lokalhistorie som grensekryssende historie”
som er driven av historikarane ved
Institutt for historie og klassiske fag ved
NTNU i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Dei tre seminara har
hatt litt ulik vinkling og har samla eit
godt knippe deltakarar kvar gong. Til
dette siste seminaret inviterte professor i historie Ida Bull deltakarane til
å løfte fram teoretiske og metodiske
sider ved å integrere transnasjonale aspekt i lokalhistorie.
Hovudinnleiar var dr. Stana Nenadic frå universitetet i Edinburgh. Ho
er økonomihistorikar, men forskar nå
på skotske tekstilar som vart eksportert til India på 1800-talet. Dei som
hadde meldt seg med innlegg var historikarar frå universiteta i Tromsø,
Stavanger og Oslo, i veksling med
«
forskarar frå museum og arkiv. Norsk
Folkemuseum, Nasjonalbiblioteket,
Hedmark museum og Arbeiderbevegelsens arkiv var representerte, i tillegg til at Vitskapsmuseet presenterte
Afghanistan-utstillinga dei nettopp
har avslutta.
For meg som museumsforskar med
gjenstanden som kjelde var det viktigaste med heile seminaret opplevinga
av korleis historikarar nå syner interesse for det materielle. Kanskje er det
lokalhistoriefokuset som opnar opp
historikarblikket og femner om både
arkiv og gjenstand? Velkommen som
gjenstandsforskarar, var mitt bodskap
i diskusjonen som professor emeritus i
historie Finn-Einar Eliassen innleidde
til. Og i følgje med opninga mot det
materielle opplevde eg det også som ei
interesse for teori som eg helsar med
glede. Det vart ikkje teori og metode
i seg sjølv som fekk fokus i diskusjonen, men å møte teorinyfikne lokalhistorikarar kjendes fint for meg som
kulturhistorikar.
For eg kom rett frå eit anna forum,
eit vekeslangt phd-kurs ved Universitetet i Oslo med tittelen ”Writing
nature”, der professor Bruno Latour
var celeber kursleiar siste dagen. Både
seminarrekka i Trondheim og doktorkurset i Oslo har tilknyting til den
omfattande evalueringa av historiefaget. Men med nokså ulike utgangspunkt. Mens teorikurset i Oslo hadde
teori som utgangspunkt og påfølgjande aktiv praktisk øving i korleis skrive
med teori, var seminarrekka i Trondheim prega av ei opning mot teori
som noe positivt, men litt framandt
og kanskje til og med skummelt. Det
som var felles, var likevel ei interesse
for og positiv haldning til materialitet,
og det tykkjer eg museumskollegene
mine skal merke seg.
Den samiske museumsreformen.
Hvem tar ansvar ?
Av: Vigdis Stordahl, tidligere styreleder i De samiske Samlinger (SVD) og Trygve Nilsen, tidligere direktør i SVD.
ved SVD, ønsker vi å gi noen kommentarer.
Klare krav fra Sametinget
I 1995 ble SVD reorganisert og ble
en stiftelse. Sametinget utnevnte nå
styret, deriblant styreleder. I 1999 påpeker Sametinget "at museet har et særskilt ansvar for en faglig utvikling med
økt grad av formidling og synlighet".
Dette kan ikke tolkes som annet enn
at Sametinget ønsker seg mer ut av
institusjonen. Det nye styret som trer
i funksjon fra 2000 tar da også disse
signalene på alvor og setter i gang en
rekke prosesser med bl.a fornying av
basisutstillinga som det mest sentrale.
Et viktig budskap i St. melding nr.
22 (1999-2000) var behovet for å styrke museene faglig. Sametinget fulgte
opp stortingsmeldinga og igangsatte
et utredningsarbeid om den fremtidige organiseringa av de samiske museene. Resultatet ble at museene skulle
Museumsnytt • 5/2012
De Samiske Samlinger (SVD) har
sagt opp samarbeidsavtalen med
RidduDuottarMuseat (RDM) med
begrunnelsen om at RDM ikke har
overholdt driftsavtalen som ble inngått mellom partene i 2007. Dette har
naturlig nok ført til en del medieoppslag. For oss tyder dette på at Sametingsrådet, RDM sitt styre og ansatte
skyver alt ansvar for situasjonen som
har oppstått på SVD sitt styre. Som
tidligere styremedlemmer og ansatte
47
Leserinnlegg
konsolideres i museumssiidaer. Det
overordnede mål for den nye stiftelsen
var at den skal styrke museumssektoren, blant annet gjennom "Samordnet
og generell kvalitetsheving av museumssektoren i regionen".
Sametinget gjentar sine
krav og driftsavtalen er ikke
overholdt
Museumsnytt • 5/2012
Styrene for de enkelte museer blir i
henhold til punkt 3.1 i driftsavtalen
"et rent eierstyre og dens virksomhet holdes adskilt fra driftsstyret". Sånn måtte
det bli av den enkle grunn at eierstyret (SVD-styret) i prinsippet ikke bør
blande seg i driftsstyrets arbeid. På en
annen side er det også slik at SVDstyrets aktivitet i stor grad er avhengig av hvordan driftsstyret utøver sine
verv og det er her problemet ligger.
Driftsstyret har altså, slik vi har forstått det, ikke gjort sin del av jobben
slik det er skissert i driftsavtalen.
Den samiske museumsreformen
innebærer altså at det er flere som har
et ansvar. Hvilke virkemidler har så
Sametinget? Jo, utnevning av styremedlemmer, deriblant styreleder, og
årlige driftstilskudd. Sametinget ga
i 1999 SVD klare signaler om hvilke
forventninger de hadde. I 2006 er
Sametinget igjen klar i sine forventninger: "De Samiske Samlinger er det
største samiske museet og det som mottar
mest driftsstøtte fra Sametinget. Sametinget forventer derfor at museet tar et
særlig ansvar for en faglig utvikling med
økt grad av formidling og synlighet".
48
Hvorvidt det nåværende Sametingsråd har gitt tilsvarende krav til RDM,
er vi ikke kjent med.
Valg av styremedlemmer
Når det gjelder valg av styremedlemmer, så påpekte Sametinget i innledningsfasen av museumsreformen at
" det positive med stiftelsesformen er
at styrerepresentantene er valgt inn på
grunn av sin kompetanse og ikke fordi
de representerte en kommune". Ser man
på utnevnelser av styrerepresentanter
Sametingsrådet har foretatt, ser det
ikke ut som om man har fulgt de prinsipper man selv har forfektet.
Ansvaret til RDM styret er å påse at
de museumsfaglige intensjonene med
museumsreformen iverksettes. Etter 6
års drift kan man spørre seg; Har det
i løpet av disse 6 årene skjedd en kvalitativ heving av det museale arbeidet
ved SVD? En god indikator på dette
er gjerne årsmeldinger. Planene for
fornyelsen av basisutstillingen som var
klar for å bli realisert, er tydeligvis lagt
i skuffa. Dette kan neppe bety annet
enn at kostnadene som beløpte seg til
flere hundre tusen kroner, er tapt.
Ting tyder på at flere forhold
peker i samme retning?
Denne fornyelsen er altså lagt på is, og
dette skulle åpne for at man fikk rom
for å produsere andre utstillinger. Ser
man på årsmeldingene, så må man
dessverre konstatere at så ikke er tilfelle. Ser man på antall ansatte ved RDM
totalt sett, så viser det klart at stillings-
økninga har skjedd i administrasjonen.
For oss ser det ut som om RDM står
overfor akkurat de samme problemer
som SVD sto i før konsolideringen.
Dette er noe som også fremkommer i
rapporten "Museumsstrategi for Finnmark 2011-2015" av Stein Storsul (17. februar 2011). Her påpekes bl.a følgende:
– Egeninntjeninga for RDM er på
4,3 % og er en markert lavere andel
enn det de norske museene har. Dette
kan tyde på at RDM og dermed også
SVD, fortsatt har lav attraksjonsverdi
– RDM har laveste besøkstall av
samtlige museer – til tross for at de mottar mest driftsstøtte fra Sametinget.
Hvorfor er ikke reformen
evaluert?
Etter vår oppfatning bærer utviklinga
preg av å ha gått i motsatt retning av det
som var intensjonen med museumsreformen og den er heller ikke i samsvar
med vedtektene og driftsavtalen.
I driftsavtalens punkt 11 fremgår
det at "Nordvestsamisk museumssida
skal evaluere avtalen etter ett år fra
avtalens inngåelse. I denne forbindelse
skal det fastsettes hvor hyppig evaluering
av avtalen skal foregå i fremtida". Når
også Sametinget er opptatt av at virksomheter som mottar støtte fra Sametinget skal evalueres, og dette ikke er
gjort av RDM, har vi full forståelse for
at styret i SVD har valgt å trekke seg
fra samarbeidet med RDM.
Redaksjonsrådet anbefaler
Sigrid Sandberg Meløy
Polarheltinner
Gyldendal 2012
245 sider
Anbefalt av Lena Aarekol
Polarhistorien er full av fortellinger om menn og deres
utrolige bragder. Det er kanskje “på høy tid å vise frem
historiene til de polare kvinnene” som journalist Arne O.
Holm skriver i forordet til boka. I Polarheltinner skriver
Sigrid Sandberg Meløy om sin reise i arkiv, litteratur, slektninger, barndomshjem og gjennom intervju for å finne ut
av syv historiske og nålevende polare heltinner. Hver og en
av disse kvinnene har en fantastisk biografi som virkelig er
verdt å få med seg. Imidlertid er ingen av disse utrolige damene ukjente i polarhistorien, og fortellergrepet som Meløy
har valgt gjør det innimellom vanskelig å identifisere hva
som er kjent stoff fra før og hva nytt hun finner ut av. Samtidig er reisene og fortellerstemmene i boka med på å gi en
spenning og fremdrift i fortellingene. Det kan innvendes at
helt- og heltinnebegrepet med fordel kunne vært problematisert, forklaring på hvorfor akkurat disse kvinnene er valgt
ut og at den kritiske distansen til de nålevende kvinnene er
ujevn. Likevel er det en bok jeg virkelig vil anbefale, det er
noe med historiene som gjør at jeg vil lese mer.
Mary Bouquet
Museums
A Visual Anthropology
Berg 2012
223 sider
Anbefalt av Tone Cecilie Simensen Karlgård
lesning som også tar opp nye etiske spørsmål omkring museenes status og hvorvidt museer gjenspeiler nasjonale og
globale samfunnsendringer, slik som demokratiserings- og
migrasjonsprosesser. Forsvinner museets rolle som demokratisk institusjon?
Her behandles alle aspekter ved museets virksomhet, fra
websider til hvordan samlinger har kommet til samt ulike
utstillingsteknikker. Forfatteren stiller også spørsmålet om
museer fyller rollen som en rituell arena i det moderne,
sekulariserte samfunnet.
Boka er skrevet som en lærebok i museologi og etter
hvert kapittel er det en liste med spørsmål og en liste med
anbefalt litteratur.
Museums : A Visual Anthropology er spennende for alle
som ønsker å oppdatere seg på både klassiske tekster om
museer og de sentrale tendenser som preger museumsfeltet
internasjonalt i dag.
Museumsnytt • 5/2012
Hvordan har museene etablert den høye anseelsen de generelt har i moderne samfunn? Hvilke dilemmaer står museene overfor? Hvordan ser fremtiden ut? Slike spørsmål ligger til grunn for kritiske museologiske studier, og Boquet
gir en gjennomgang av aktuelle faglige diskusjoner. Hun
presenterer mange av de siste tiårs sentrale diskusjoner
innen museologi og antropologi med stor innlevelse, og går
inn på hvordan museers virksomhet i seg selv er gjenstand
for antropologiske studier.
Her behandles eksempler på museer som oppfinner seg
selv på nytt, for eksempel at Nederlandske Reijksmuseum
har åpnet en satellitt på Schipool, og hevder å være verdens
første kulturhistoriske museum lokalisert på en flyplass.
Diskusjonen omkring Louvres etablering av en satellitt i
Abu Dhabi er et annet: Kan den franske nasjonalarven lånes ut? Er det hold i ryktene om at dette handler om store
penger og konkret kommersialisering og utsalg av verdensberømte verk i Louvres samling? Dette er tankevekkende
49
Museumsfolk
Toppfolk
NY KULTURMINISTER
Hadia Tajik ble i statsråd 21.
september utnevnt til kulturminister etter Anniken Huitfeldt.
Hun er Norgeshistoriens yngste
statsråd, 29 år gammel. Hajik
er også Norgeshistoriens første
muslimske statsråd. Den nye kulturministeren kommer fra Bjørheimsbygd i Strand i Rogaland.
Hadia Tajiks foreldre innvandret
fra Pakistan på begynnelsen av
1970-tallet. Selv er hun født i Norge. Hun er utdannet journalist og jurist og har blant annet jobbet som journalist
i VG, Aftenposten og Dagbladet før hun i 2006 gikk inn i
rikspolitikken som tidenes yngste politiske rådgiver, bare
23 år gammel. I 2012 ble hun valgt inn på Stortinget som
Leserne korrigerer:
Misvisende
besøkstall i nr 4
I kronikken til Siri Holmboe Høibo står
følgende:
"Sidan kultursatsinga i 2006 har musea i
Norge aldri fått meir støtte. Likevel peiker
Aftenposten på at publikumstala er
fallande,..."
Dette er misvisende. I 2006 hadde museene i flg. museumsstatistikken 9.649.994
besøkende, i 2011 var tallet steget til
10.573.670 besøkende – altså ei økning
på knapt 10%.
Museumsnytt • 5/2012
Tron Wigeland Nilsen
Generalsekretær
Norges museumsforbund
50
nr. 6 på APs liste i Oslo. Tajik sitter i Kirke,- utdannings- og
forskningskomitéen.
Som bakgrunn for at hun ble tatt med i regjeringen framhevet statsminister Jens Stoltenberg disse egenskapene
hos Hadia Hajik: - Hun er arbeidsom. Hun er kunnskapsrik
og hun er nytenkende og en klar og sterk stemme i den offentlige debatten.
På sin hjemmeside nevner Hajik arbeidsliv, likestilling og utjevning av sosiale forskjeller som saker hun er spesielt opptatt av. Hun gleder seg spesielt til å ta fatt på arbeidet med
Kulturløftet 3.
– En del av min kulturelle bagasje er alt fra Bollywood til
Bjørn Eidsvåg, sier Tajik i et intervju i forbindelse med utnevnelsen. I den bagasjen regner vi selvfølgelig med at landets
museer også har en solid plass! Museumsnytt ønsker Hadia
Tajik lykke til med oppgaven.
Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
Løsning på kryssordet i nr 4/2012
Fagfolk
Lena Aarekol (42 år )
Førsteamanuensis
og daglig leder
Polarmuseet, Tromsø
Museum Universitetsmuseet
Fagfolk
Per Olav
Skjervold (57)
er tilsatt som ny
direktør Norsk
Landbruksmuseum. Skjervold
kommer fra Ås
hvor han nå også
er bosatt. Han
har tidligere hatt UMB, TINE, Ewos
Innovation og Forskningsrådet som
arbeidsgivere. De to siste årene har
han drevet eget firma.
Foto: Paal Stavren
Foto: Privat
Foto: Privat
XX
Xx: xxx
Beskriv jobben din med én setning: Jeg har ansvar for den faglige ledelsen og daglige driften av Polarmuseet, hvor formidling og forskning
utgjør de viktigste oppgavene.
Hva gjorde du i går? Vi testet ut et kveldsarrangement med tittelen
Døden på Polarmuseet, hvor fem fagpersoner fra museet fortalte historier om tragiske ulykker og død i polare strøk i et mørklagt museum.
Responsen fra de inviterte gruppene var så bra at vi kommer til å gjenta
arrangementet neste oktober i forbindelse med Halloween.
Hva gjør du i dag? I dag jobber jeg med tekster til utstillingen Tangloppeliv som skal åpne 10. januar 2013 på Polarmuseet. Det er vår andre
utstilling i den nyetablerte serien Ferskvareforskning, der nylig utdannede Ph.d.-studenter får formidle resultater fra sine forskningsprosjekt
med polare tema.
Beskriv drømmeoppdraget ditt: Jobben min er mitt drømmeoppdrag. Jeg får være kreativ og brukt mange sider ved meg selv. Samtidig
har jeg mulighet til å forske, lage utstillinger og jobbe sammen med
utrolig masse dyktige folk.
Hva er det beste med jobben? I tillegg til at har jeg verdens fineste
kontor – dekorert med det meste av polare artefakta og utstoppede dyrearter – skjer det så mye her at det aldri blir kjedelig.
Hvordan havnet du i denne jobben? Siden jeg var ferdig med hovedfag i historie har jeg jobbet i flere år på Tromsø Museum som fotoarkivar
og seinere stipendiat. Da stillinga på Polarmuseet ble utlyst, tenkte jeg
at det var min drømmejobb, som jeg bare måtte ha!
Har jobben din forandret deg som person? Ja. Jeg har etter hvert
blitt en ganske bra potet og kan brukes til det aller meste.
Hvilken bok leste du sist? Jeg holder på å lese Karl Ove Knausgårds
Min kamp 6.
Hva driver du ellers med? Ellers danser jeg flamenco og nyter de fantastiske turmulighetene som området rundt Tromsø byr på. Særlig nå
når vi går inn i mørketida, i en vinter med ekstra mye Nordlysaktivitet.
Lena Aarekol er nytt medlem i redaksjonsrådet etter Sigrid Skarstein
som har sluttet. Museumsnytt takker Sigrid Skarstein for innsatsen og
ønsker Lena Aarekol velkommen.
Museumsnytt • 5/2012
Stig StarkJohansen
tiltrer som direktør for Museum
Vest frå årskiftet.
Han kommer frå
stillingen som
avdelingsdirektør i Husbanken
Vest og har hatt ansvar for arbeidet
mot kommunene i Hordaland,
Sogn og Fjordane og Rogaland.
Stig Stark-Johansen har og vært
rådmann i Eidfjord kommune. Han
har hatt mange års arbeid innen
kulturfeltet, og som kultursjef i
Lofoten var han med på prosessen
som ledet frem til den konsoliderte
enheten Museum Nord. StarkJohansen har utdanning innen
kulturfag, økonomi, ledelse og juss.
Han er bosatt i Bergen, og er aktiv
friluftsmenneske med stor interesse for kystkultur.
XX
Xx
51
Returadresse:
Museumsnytt
Hegdehaugsveien 36A,
0352 Oslo
Aktuell Utstilling
B-BLAD
HUSK OSS TIL LIVET
Jødisk Museum
26. november 2012 er det 70 år siden 532 jøder fra
Norge ble deportert med skipet Donau til Stettin
og videre til dødsleiren Auschwitz. I alt ble 772
jøder deportert fra Norge. I den forbindelse åpner Jødisk Museum i Oslo en stor, unik utstilling,
som tar utgangspunkt i livet i Norge før katastrofen rammet. Gjennom levende familiehistorier,
individuelle historier, utvalgte gjenstander og fotografier gis glimt av bakgrunnen, livene og skjebnene til de som ble myrdet. Utstillingen beretter
også om dem som klarte å flykte ut av landet, og
om noen av dem som – med egne liv på spill –
hjalp til med dekning og flukt. Prosessen i Norge
som ledet fram til deportasjonene er framstilt i en
egen del av utstillingen. Museet besitter et stort
og variert materiale knyttet til de norske jøders
skjebne under krigen som ikke tidligere er gjort
kjent for offentligheten. Mye av dette ukjente materiale og ukjente historier, vil vises.
«HUSK OSS TIL LIVET» er en enestående utstilling som vil gi ny innsikt og forståelse av historien.
Velkommen til utstillingen som vil være åpen
for publikum fra 27. november.
Utstillingen er støttet av Fritt Ord, Kulturrådet
og Venneforeningen for Jødisk Museum i Oslo.
Julius Koklin fra Tønsberg, sammen med to venninner.
Koklin ble deportert og drept i Auschwitz.
Foto: Privat