Transcript 2008-02 - Museumsnytt

Museumsnytt
• nr. 2 • 2008 • årgang 56 •
Museumsreformen
• Flytende russisk på Perspektivet
• Arne Ekeland
aktuelt
Museumsnytt 2 2008 56. årgang
Museumsnytt arbeider i henhold til reglene
for god presseskikk, slik de er nedfelt i Vær
varsom-plakaten og Redaktør-plakaten.
Leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 3
Tunge tak i Trøndelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 4
Utgiver: ABM-media AS
Utgitt med støtte fra ABM-utvikling
Statens senter for arkiv, bibliotek og museum
Ingen kjære mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 7
Redaktør: Inger Anne Hovland, tlf. 48113255
e-post: [email protected]
Intervjuet: Faglighetens forkjemper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 8
Redaksjonsråd:
Kristina E. Bjureke
Sigrid Skarstein
Leif Anker
En oppgave av nasjonal betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 12
Annonser: John Larssen
[email protected]
Mob: 93 49 93 04
Dir: 22 09 69 19
Museumsanmeldelse: Flytende formidling, faste grep . . . . . . . side 14
Bokanmeldelse: Museal samtid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 18
Der tiden står stille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 20
Redaksjon, abonnement:
Ullevålsveien 11, 0165 Oslo
Tlf: 22201402
Fax: 22112337
Pomormuseet i Vardø tar form . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 23
Grafisk produksjon: Fleks Media
Trykk: Lobo Media
Husleia øker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 25
Pris abonnement: 200 kroner i året
Annonsepriser og størrelser:
1/1 side (4 farger) kr. 7900
1/2 side (4 farger) kr. 4900
1/4 side (4 farger) kr. 3900
Husene på prærien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 26
Innlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 29
Bankgiro 60260523506
Opplag: 2400 eks
Museumsnytt kommer ut fem ganger i året,
hvorav siste nummer er et dobbeltnummer.
Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt
innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale.
Museumsnytt
• nr. 2 • 2008 • årgang 56 •
Museumsreformen
• Flytende russisk på Perspektivet
• Arne Ekeland
2 •
MUSEUMSNYTT
Forsiden viser Arne Ekelands «I revolusjonens
forgård». Bildet er en del av utstillingen
«Broen til Melkeveien» som vises på Henie
Onstad Kunstsenter fram til 18. mai.
Foto: Øystein Thorvaldsen
leder
Utrivelig i Trøndelag
De siste framstøtene på sammenslåingsfronten har skapt misnøye og
uro, blant annet i Sør-Trøndelag.
Museene har fått ultimatum med
krav om å godta en større sammenslåing som institusjonene ikke ønsker,
og særlig Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har
flagget motstand mot kravet. Mens konflikten raste
som verst, ville Kulturdepartementet ha endringer i
styresammensetningen ved museet, noe som gjør det
naturlig å drøfte statsrådens bruk av styrerepresentanter som kulturpolitisk strategi.
Trond Giske har gjentatte ganger understreket at
innsetting av styremedlemmer er et kulturpolitisk
virkemiddel for denne regjeringen, uten å ta hensyn
til at dette står i motsetning til for eksempel
Kulturmeldinga som er opptatt av at kulturen skal ha
en egenverdi. Museene er oftest organisert som stifttelser, og styrene er museets høyeste organ. Museene
bør ha et styre, blant annet for å sikre armlengdes
Redaktøren slutter
Redaktøren i Museumsnytt har sagt opp stillingen sin, og slutter 1. august. Siste arbeidsdag er 30. juni.
Da Museumsnytt gikk i trykken, var det
ennå ikke klart hvem som tar over stillingen.
Det er ABM-media som foretar ansettelse av
ny redaktør, ettersom Museumsnytt nå eies av
dette aksjeselskapet.
Det ligger ingen dramatikk bak oppsigelsen, bare et generelt behov for å gjøre noe
annet. Den nåværende redaktøren har vært tilknyttet bladet mer eller mindre siden 2002.
avstand mellom museene og forvaltninga, står det i
Kulturmeldinga.
Når innsetting av styrerepresentanter blir et kulturpolitisk, instrumentelt virkemiddel, er vi på ville
veier, og det er bra at Nordenfjeldske bidrar til å gi
dette problemet oppmerksomhet.
Statsråden har sagt at en må regne med tunge tak
nå i museumsreformens sluttfase. De siste kravene
til sammenslåinger går imidlertid lenger enn føringene som ligger i ABM-meldinga. Her dreier det seg
faktisk om å få til 60 enheter på landsbasis, og ingen
museer har vært forberedt på at museumsreformen
skulle munne ut i så få enheter. Når denne overraskende nyreformeringen også skjer uten perspektiver
på medbestemmelse og reell samhandling, blir prosessen enda tyngre for museene det gjelder. Det er
sleivete av statsråden å si til Dagsavisen at problemene skyldes forfengelige museumsdirektører som ikke
vil gi fra seg makt. Så enkelt er det ikke.
Inger Anne Hovland
KOM OG SE
VÅRE SPENNENDE
UTSTILLINGER
Bjarne Thinn Syvertsen og
den moderne arkitekturen
4. april til 14. september 2008
Det Faste Galleriet
Betydelig samling billedkunst,
kunsthåndverk og design
Gjenstander for livet
Museets utsøkte
samling folkekunst og
dekormalte bykunst
Nøstetangenrommet
Høydepunkter fra
samlingen av Nøstetangenglass, Drammensfajanse
og barokksølv
Inger Johanne Rasmussen
i Nøstetangenrommet
Moderne tekstilkunst
8. februar til 15. juni 2008
Åpningstider:Tirs-fre 11-15,
tors 11-20, lør-søn 11-17.
Konnerudgata 7, Drammen.
5 min. fra Drammen stasjon.
www.drammens.museum.no
Red.
Bjarne Thinn Syvertsen,
Villa Wessel, 1933-1934
MUSEUMSNYTT
• 3
Museumssammenslåingene:
Tunge tak i Trøndelag
Museer i Sør-Trøndelag er i konflikt med sentrale myndigheter på grunn av kravet til
sammenslåinger. Prosessen er blitt enda tyngre ved at stat og fylke nå går inn for en
stor-sammenslåing som overgår de opprinnelige føringene i museumsreformen.
Av: Inger Anne Hovland
Flere av museumsdirektørene som har vært
involvert i Trøndelagprosessen opplyser om manglende involvering og åpenhet. Petter Søholt ved
Sverresborg Folkemuseum mener at prosessen hittil på langt nær har tilfredsstilt kravene til hvordan
en så komplisert prosess bør drives.
– Visjon, formål og de gode hensikter og fellesprosjekter har manglet. Fokuset har i for stor grad
vært knyttet til pisk og gulrot. I tillegg har det vært
underskudd på åpenhet og involvering, mener han.
– Det optimale for oss hadde vært en åpen og
involverende prosess der museene sammen kunne
arbeidet fram visjon, formål og ikke minst en god
organisasjon tuftet både på forståelse, forankring
og forpliktelse.
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har sagt nei
til storsammenslåing. Dette utløste en reaksjon fra
statens side, der Kulturdepartementet kastet styremedlemmer midt i styreperioden, i følge museet.
– Hvorfor har Nordenfjeldske valgt å stå utenfor
museumssammenslåingene slik de var tenkt på bakgrunn av museumsreformen?
– Det er ikke riktig at vi har valgt å stå utenfor
konsolidering i henhold til museumsreformen,
svarer Jan-Lauritz Opstad, direktør ved museet.
Når det gjelder forsøket på stor-sammenslåing av
museer i fylket, kommenterer han denne ved å vise
til styrevedtak i saken: Konsolideringen som
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum nå er invitert
4 •
MUSEUMSNYTT
til å delta i, er så vidt museet vet svært omfattende
på mange plan i forhold til tidligere konsolideringer. Dette gjelder spesielt den geografiske
avstand det er mellom de enkelte enheter og den
forskjell det er i identitet, organisasjons- og fagkultur. Videre er det stor forskjell i det at stiftelsene
som her foreslås konsolidert er selvstendige eiere
av både samlinger og museumsbygninger.
– I strid med vedtektene
Videre forklarer Opstad at det er vanskelig for
museet å kunne si ja til å overdra arbeidsgiveransvaret til en virksomhet som i dag har et ukjent
innhold. Selv om de foreliggende anbefalingene fra
fylkeskommunen tilsier at det skal bestå eierstiftelser, er forholdet mellom de nye styringsorganene og de bestående stiftelsene ukjente.
– Museet merket seg at ABM-utvikling ved
Espen Hernes har uttalt at målet er et nytt sammenslått museum hvor eiendomsretten til samlingene og eiendommene inngår. Et slikt nytt museum
er i dag i strid med vedtektene for Nordenfjeldske
Kunstindustrimuseum. Det faktum at det nye
museets innhold er ukjent og at prosessen med å
etablere dette skal foregå i ettertid, etter et
eventuelt ja, vil etter vårt syn uvergerlig føre til at
det blir en uryddig og vanskelig prosess for å nå det
ønskede mål, sier han.
– Vi deltar gjerne i en videre prosess der representanter fra de enkelte museer kan utvikle en struktur
som både oppfyller museumsreformens intensjoner og samtidig forankrer den hos de som skal leve
med den nye strukturen. Men vi forutsetter at det
I Trondheim er flere museer oppgitte over mangel
på åpenhet og medbestemmelse i prosessen.
Foto: hakonlo/flickr.com
blir ført åpne og inkluderende prosesser, sier han
videre.
– Museets styre ble bedt om å si ja eller nei til et
helt konkret spørsmål; om det var villig til å overgi
arbeidsgiveransvar og økonomiansvar til en ny
museumsenhet. Det er umulig å gi et uforbeholdent ja til dette spørsmålet, så lenge enheten ikke er
definert. Det foreligger ikke forslag til statutter,
ikke til hvor stort styret skal være eller hvem som
skal velge det. Det foreligger heller ikke svar på
hvor eiendomsretten til samlinger og eiendommer
skal ligge. I det siste spørsmålet ligger det klare
føringer i museets statutter. Da er det ikke museets
styre som avgjør, men Venneforeningens styre,
som kan nekte avhending av museumsstiftelsens
eiendeler. Jeg understreker at vedtaket fra styret
åpner sterkt for en videre prosess om en konsolidering av kunstmuseene i Trondheim. Men det må
skje utenom den prosess som Sør-Trøndelag
fylkekommune legger opp til, sier Opstad.
– Styrende og lite inkluderende
– Hvordan opplever museet staten og fylket sin rolle i
denne prosessen?
– Den nye konsolideringsprosessen i fylket, der
målet er å fusjonere åtte svært ulike museer og med
stor geografisk spredning, ble initiert av statsråd
Giske i et møte mellom de åtte museene i
Trondheim november i fjor. En undertegnet avtale
skulle være klar 31. mars 2008. Det var klare
føringer fra KKD og fra fylkekommunen som fikk
i oppdrag å lede prosessen. Fra fylkeskommunens
side skjedde så og si intet før styringsgruppen ble
etablert den 14. februar. Da var det bare seks uker
igjen til at en felles budsjettsøknad skulle sendes,
basert på en samlet holdning fra de åtte museene.
De andre komiteene som var bestemt nedsatt er
fremdeles ikke etablert. Museene tok imidlertid
opp ballen umiddelbart, og har kjørt sitt eget løp der
ulike modeller har vært vurdert. Museenes forslag til
modeller er ikke blitt akseptert av fylkeskommunen
eller ABM-utvikling, sier Opstad.
Peter Andreas Kjeldsberg er direktør ved Ringve
MUSEUMSNYTT
• 5
museum i Trondheim. Han sier at problemene
med sammenslåingene i Trondheim har vært tidkrevende og frustrerende.
– Husk at vi har diskutert mulighetene for konsolidering i Trondheim og Sør-Trøndelag siden
2001. Vi hadde første evaluering våren 2002, da vi
(Trondheim kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ringve) gjorde en analyse som
konkluderte med at tiden ikke var moden. Siden
var vi i jevnlig kontakt, og så jo at tildelingene på
budsjettene begynte å stagnere. En ny prosess i
2006 endte også med mageplask våren 2007.
Ringve har hele tiden jobbet for en positiv konsolidering, og var svært skuffet da det ikke gikk.
– Støtter Ringve ideen om en storsammenslåing i
«Hverken ABM-u eller fylket
aksepterte museenes forslag»
Trøndelag, slik den ble lansert på slutten av fjoråret?
– Nei. Vi ønsker i utgangspunktet en modell
med to museumsenheter i Sør-Trøndelag. Vi mener
at det beste er en sammenslåing basert på en enhet
for bildekunst, kunsthåndverk og musikk på den ene
siden, og kulturhistorie på den andre siden. Vi
mener at Ringve med Rockheim (Nasjonalt opplevelsessenter for norsk rock og populærmusikk), sammen med Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, kunne blitt en sterk,
tydelig og utrolig spennende konstellasjon.
Trondheim kommune har støttet oss i dette. Vi ser
at Bergen klarer å forene kunst og musikk, og
kunne tenke oss å skape en liknende modell i
Trondheim. Dessverre ser det heller ikke denne
gangen ut som om vi skal lykkes.
Peter Andreas Kjeldsberg mener at en stor
enhet nok har fordeler når det gjelder administrasjon. – Men her er det politiske ønsker som ligger
til grunn, og jeg er svært usikker på om denne
store, geografisk meget spredte og faglig meget
uensartede modellen vil styrke oss og gjøre oss til
bedre samfunnsaktører.
– Hvilke tanker gjør du deg om staten og fylket sin
rolle i prosessen rundt sammenslåingene?
– Jeg skjønner godt at de er oppgitte over at vi
6 •
MUSEUMSNYTT
Ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er det sterk motstand
mot sammenslåingene som staten legger opp til. Foto: IAH
ikke har lyktes. Det var vel kanskje ikke annet å
vente at vi nå får ordningen tredd over hodet. Helt
uten forvarsel ble ordningen med en stor enhet
levert på møte med statsråden november i fjor.
Nølende sto vi opp og svarte ja. Vel tilbake på kontoret samme dag gikk det opp for meg hva dette
egentlig innebar. Jeg tok kontakt med kolleger for
å prøve å få til et alternativ med to enheter, som
forsåvidt også ble antydet som en mulighet fra
statsrådens side. Fylkestingets vedtak gikk imidlertid primært ut på å få til en enhet, og vi føler nok
at dette har vært styrende i prosessen. Selv om
Trondheim kommune har støttet vårt alternativ,
har det ikke blitt tatt opp som et reelt alternativ fra
fylkeskommunens eller statens side. Uansett er jo
dette nå tapt i og med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums nei til konsolidering. Nå står vi
igjen med en formidabel integreringsjobb foran
oss. Seks museer med svært ulike kulturer og fagområder skal forenes, vi skal være både dyktige og
heldige for å lykkes - og det håper jeg vi er....
Ingen kjære mor
– Vi vil ikke vike på konsolideringen. Det er uaktuelt å ikke følge
opp Stortingets beslutninger på dette området. Noen tror kanskje
at museene er løsrevet fra politiske vedtak som er fattet tidligere,
men det er de ikke, sier statsråd Trond Giske.
Kulturstatsråden skal ha siste fase av museumsreformen på plass, selv om det kan koste ham noen
allierte i trøndelagsfylket. Han skisserer også et
museumslandskap med færre eneheter enn
museumsreformen opprinnelig la opp til:
– Jeg tror 60 enheter er et hensiktsmessig antall når
det gjelder synergieffekter med hensyn til administrasjon og ledelse, sier han og håper at sammenslåingene også vil bidra til å styrke den digitale formidlingen og gjøre det enklere å foreta økonomiske
satsinger.
Han tror ikke at fagligheten vil svekkes ved at en
gjennomfører såpass store sammenslåinger. – Det
blir jo ikke færre fagpersoner selv om man har
større enheter, sier han.
– Hva med sponsorarbeidet og merkevarebyggingen?
– Det har vist seg at det er mulig å bevare venneforeningene selv om museene slås sammen. Man
behøver ikke gi opp profilen sin, den kan innpasses, sier han.
Må bli ferdige
Giske sier videre at departementet nå er i ferd med
å gi ekstra gass i forhold til siste fase i reformen:
– Vi setter nå ekstra trykk på sammenslåingene. Vi
må bli ferdige med den organisatoriske prosessen i
løpet av 2008, slik at vi kan se på det faglige med
hensyn til forskning, forvaltning og formidling. Vi
støttet ABM-meldingen da denne kom i 1999, og
mye var allerede gjort da jeg kom inn i departementet. Det er naturlig at det er problemer og
konflikter til slutt: der det har gått greit, har man
jo sluppet diskusjoner. Jeg mener at det skal være
diskusjoner og lokale prosesser, men det er et kulturpolitisk og ikke et kulturfaglig spørsmål hvilke
overordna ting man skal bruke pengene på.
– Er innsetting av styremedlemmer også et kulturpolitisk
grep?
– Ja, innsetting av styrerepresentanter er kulturpolitikk. Dette kan bidra til institusjonell utvikling,
men vi skal gi styre og ledelse stor frihet innenfor
perioden. Når det gjelder styremedlemmene ved
Nordenfjeldske, så ble de oppnevnt av Haugland i
2005. Hun var da forsinket med oppnevnelsen, og
hun ga dem brev om at de var oppnevnt fram til
utgangen av 2007. Så oppnevnte vi nye i 2008. Da
valgte de gamle medlemmene å se bort fra
Hauglands brev. De blir sittende til 2009, for vi tar
ingen juridiske prosesser på dette.
– Ser du ikke problemer ved å innsette aktive politikere
i styreverv, for eksempel knyttet til armlengdes
avstand-prinsippet?
– Det er ikke styrets rolle å blande seg inn i det faglige. Styremedlemmer må holde armlengdes
avstand til enkeltutstillinger og prosjekter, også til
museumsdirektører, og styremedlemmene forstår
som oftest dette. Når du velger et samfunnsengasjert menneske i styret, må du imidlertid regne
med at personen deltar i debatter, men eventuelle
problemer må løses ved at medlemmet forstår sin
styrerolle. Når det gjelder spørsmålet om inhabiblitet, vil et politisk aktivt styremedlem være inhabil i politisk behandling av museets saker i fylkesstyre eller kommunestyre. Man har full anledning
til å ha flere hatter i det politiske liv, og det er ofte
positivt med gode venner i det politiske miljøet.
Jeg tror kulturlivet er tjent med folk som brenner
for økte bevilgninger.
– Hva vil skje med de som står utenfor de siste kravene
til museumssammenslåing?
– Mange enheter vil stå utenfor. Der vi kunne kommet lengre ved konsolidering, vil vi heller bruke realveksten i 2009 på de konsoliderte enhetene. Vi vil
ikke vike på konsolideringen. Noen tror kanskje at
museene er løsrevet fra politiske beslutninger og
vedtak som er fattet tidligere, men det er de ikke.
MUSEUMSNYTT
• 7
Faglighetens forkjemper
Direktøren ved Sørlandets Kunstmuseum
har talt kulturministeren midt imot, men
vil ikke stemples som reaksjonær.
Av: Bjørn Vidar Johansen
Erlend Høyersten sitter svartkledd mot et intenst
grønt maleri på kjølighvit kontorvegg. Tilbakelent.
Sukkulentene på bildet flyter ut på lerretet. Kunst
møter natur, liksom kulturminister Trond Giske
forutsetter at Sørlandets kunstmuseum skal slås
sammen med Agder naturmuseum og Botanisk
hage. Og Vest-Agder-museet.
– Vi har i flere år hatt et fruktbart, tverrfaglig
samarbeid med de andre museene. Det betyr derimot ikke at en organisatorisk sammenslåing er en
god løsning. Vi trenger ikke et nytt forvaltningsnivå for å samarbeide.
Museumsreform og egenart
Høyersten har markert seg som kritisk til Giskes
videre løp for å få Norges nå 100 museer ned til 60
enheter. Han trenger ingen betenkningstid for å
karakterisere målet for prosessen.
«Vi trenger ikke et nytt forvaltningsnivå
for å samarbeide»
– Fattigslig! Museumsreformen er i stor grad
preget av instrumentell tekning og mangel av forståelse for museenes egenart. Det minner for mye
om omorganiseringen av helsevesenet, hvor man
har brakt inn et nytt forvaltningsnivå. Det er trist
at man ønsker å bringe mer penger til museene, ut
fra forutsetninger som krever økt pengebruk til
nye toppstillinger. Bevilgninger, som burde vært
brukt for å gi museene økt handlingsrom, skape
8 •
MUSEUMSNYTT
Erlend Høyersten er landets yngste direktør ved et regionalt
kunstmuseum.
bedre publikumstilbud og styrke det faglige arbeidet spises opp av mer byråkrati. Jeg ser ikke hensikten.
Blikket glir ut av vinduet. Tunge, mørke skyer
henger over sørlandsbyens hustak.
– Samtidig har Giske rett i mye. Museene bør
lære av hverandre gjennom samarbeid. Tverrfaglighet kan ha stor verdi. For mange av de mindre
museene som allerede er konsolidert har det utvilsomt medført fordeler. Men samtidig må det være
rom for erkjennelse av de ulike tradisjonene, av de
forskjellige målene museene har. Det er stor forskjell på et kunstmuseum og et naturmuseum. Man
må få mulighet til å dyrke og utvikle sin faglige
egenart innenfor hver institusjon. Unødig kompliserte budsjettforhold og ledelsesstruktur vil til
syvende og sist gå ut over publikumstilbudet.
Statsråd med trusler
Trond Giske har signalisert i media at museer som
nekter å la seg konsolidere ikke vil få økt støtte i
2009-budsjettet. Høyersten karakteriserer uttalelsen som en trussel.
– Det kan ikke sies på en annen måte, selv om
statsråden i et møte selv fremstilte det slik at det å
det til en grunnleggende forståelse. I Norge blir
kulturen altfor ofte vurdert ut fra tall og budsjetter.
Den blir i politiske miljø sett på mer som et nødvendig onde, enn som et sett av fantastiske muligheter. Kulturelt sett er landet fremdeles en utkantprovins i Europa. Hvorfor satser vi ikke mer?
«Kulturelt sett er landet fremdeles en
utkantprovins i Europa»
– Forestillingen om Kristiansand som en konservativ by bør
utfordres, mener Høyersten.
stå utenfor kan gi konsekvenser. Jeg har uansett
liten sans for den måten å operere på. I tillegg legges det opp til en knipetangsmanøver. Det går
utover de øvrige museene i en konsolideringsplan,
om et siste museum ønsker å stå utenfor. Selv om
bevilgningene ikke fryses, får de heller ingen økonomisk belønning slik de ble lovet tidligere i prosessen. Det skaper lojalitetskonflikter. Om vi er
«slemme», går det utover andre.
Direktørproblemets forfengelighet
Kulturministeren har karakterisert situasjonen
som et «direktørproblem», hvor forfengelighet og
redsel for å ikke være herrer i eget hus står i veien
for fornuften. Høyersten ler.
– Det er jo sjarmerende at beskrivelsen kommer
fra den mest forfengelige ministeren i regjeringen!
Samtidig skulle jeg ønske det var mer forfengelighet i politikken, om den var på kulturens vegne.
Når den mest forfengelige av franske presidenter,
Mitterand, kalte kulturen for samfunnets lim, viste
Blikket glir igjen utover mot den grå himmelen
over hustakene. Han bøyer seg framover på stolen.
– Til en viss grad stemmer nok dette med forfengeligheten når det gjelder direktørene også,
men i betydning at vi ønsker gode resultater. Alle
kreative yrker har et mål om å oppnå noe ut fra
faglige kriterier. Det bør være drivkraften bak det
å være leder ved et kunstmuseum. Både lederne og
de ansatte skal være ambisiøse på fagets vegne. Det
handler ikke om å smykke seg med titler, men om
å ha mulighet til å både utøve og utfordre faget
vårt. Min jobb er å være visjonær og gi publikum et
best mulig tilbud. Det oppnår jeg best fra den posisjonen jeg har i organisasjonen i dag.
Fag og budsjettkamp
Høyersten kommer stadig tilbake til faget sitt.
Engasjementet er stort. Han snakker om fagenes
egenart, om faglig ansvar, om faglige kriterier. Det
gjelder ikke bare hans eget fag; kunsten. Men han
fremhever at de regionale kunstmuseene også er
internasjonale og nasjonale, noe som krever tett
samarbeid med andre kunstfaglige institusjoner.
Han er redd mulighetene for slike samarbeidsstrukturer blir svekket ved en sammenslåing med
andre museumstyper, både når det gjelder risiko
for sprikende kunnskap hos en ny ledelse, formell
bestemmelsesrett og interne budsjettmessige prioriteringer.
– Enhver ansvarlig ny ledelse må prioritere å
styrke de delene av det konsoliderte stormuseet
som trenger det mest, eller står overfor spesielle
utfordringer. For Sørlandets kunstmuseum vil en
slik kamp om budsjettmidlene kunne slå uheldig
ut. Det finnes gode eksempler på at veldrevne, tid-
MUSEUMSNYTT
• 9
ligere selvstendige museer ikke stimuleres nok
etter en sammenslåing. Samtidig skjer mye av den
personlige kontakten med internasjonale kunstmuseer i ulike faglige sammenhenger. Da er det viktig
at gode ideer og planer kan diskuteres direkte med
de faglige beslutningstakerne ved museene, uten å
måtte gå veier om unødig byråkrati.
«Et museum er ikke et arkiv.
Mange flyter på gammel vane»
Sørlandets kunstmuseum har satset mot den
unge, ennå ikke fullt etablerte samtidskunsten.
Håpet har vært at museet innen få år skal være blant
de ledende på norsk samtidskunst. Forestillingen
om Kristiansand som en konservativ by bør utfordres og de unge kunstnerne i landsdelen stimuleres. Museet har ambisjoner om økt samarbeid med
tunge nordiske og internasjonale kunstmuseer.
– I alle fall inntil for en måned siden, hehe.
Målene blir vanskeligere å nå innenfor et konsolidert stormuseum. Det er ingen garanti for de samme
budsjettene, og det personlige spillerommet blir
redusert.
Nasjonalmuseets uutholdelige usikkerhet
Erlend Høyersten har vært blant de få kunstfaglige
lederne i Norge som har gått ut og vært skeptisk til
kunstverdenens og medias kritikk av Nasjonalmuseets ledelse. Han er spørrende til ideen om et
nasjonalt ledende stormuseum.
– Om det var en god idé? I utgangspunktet både
og. Det er litt trist at ikke Norge ser seg råd til å ha
et eget museum for samtidskunst eller etablert
kunst. Kanskje et partnerskap kun mellom
Arkitekturmuseet og Kunstindustrimuseet i Oslo
ville vært mer naturlig. Men nå som beslutningen
er tatt, må man enten sette inn et solid stykke politisk arbeid eller revurdere prosessen.
Han fingrer med tre ICOM-kort på bordet.
Utlånskort for ansatte. Utenfor vinduet, bak hustakene, legger danskebåten til kai. Solen skinner
blekt på fjorden gjennom skylaget.
– Jeg tror det største problemet ved
Nasjonalmuseet har vært usikkerheten. For lite
10 •
MUSEUMSNYTT
informasjon, sviktende begrunnelser og utydelige
målsetninger. Det skaper uro. Enhver prosess av
dette slaget handler om kommunikasjon. Problemet
er stadig nye diskusjoner, mangel på en definert og
klar retning. Sune Nordgren og Allis Helleland
har i alle fall hatt en tydelig profil som ledere, på
godt og vondt.
Høyerstens resept for å komme videre i prosessen rundt Nasjonalmuseet er flerdelt.
– Første bud er å fjerne usikkerheten. Man må
også sikre dyktige ledere på mellomnivå. De ansatte må tro på det de gjør, på det felles målet. De
økonomiske tildelingene må øke, men det er også
tydelig et behov for mye sterkere støtte innenfor
det politiske liv.
Museenes utfordringer
Nøkkelutfordringene for norske museer i dag er
økt dynamikk, fleksibilitet og aktualitet, mener
direktøren. Han hevder en holdningsendring er
nødvendig for museene.
– Museene skal ikke være seg selv nok. Klart vi
skal måtte forsvare det vi gjør! Vi skal både bekrefte og utfordre, være kritiske overfor vår egen virksomhet og delta i samfunnsdebatten. Samtidig skal
vi komme publikum i møte, ta dem seriøst og gi
bedre tilbud, ikke beholde de samme utstillingene
i år etter år. Et museum er ikke et arkiv. Alt for
mange museer flyter på gammel vane. Om ingenting av det vi gjør skaper følelser, er vi et kjedelig
museum.
«Om ingenting av det vi gjør skaper
følelser, er vi et kjedelig museum»
Flere av formidlingstiltakene ved kunstmuseet
har vært kontroversielle i landsdelen. «Mange er
ikke så… enige i det de gjør der inne», sa en dame
ute på gaten da hun ble spurt om veien til museet.
Lokalpolitikere har truet med å sørge for at budsjettene trekkes tilbake. Religiøse grupper har fordømt utstillinger. I Fædrelandsvennens spalter har
leserinnleggene og debattene vært usedvanlig friske
til sindige sørlendinger å være.
– Da vi hadde muslimske bønnerop fra taket ble
det reaksjoner. I dag har jeg hemmelig telefonnummer, for å si det sånn!
Samfunnsrelevans og debatt
Erlend Høyersten står nede i resepsjonen. Han
blar lett åndsfraværende i avisene på resepsjonsskranken. Den grønne bakgrunnen er byttet ut
med gedigen «I» malt rett på veggen i rødt og gult.
I for Informasjon. Avisene legges til side.
– Publikumsbesøket ved Sørlandets kunstmuseum går opp for hvert år, fra 9000 til 30 000 på
fire år. Det vil si at halve byens befolkning var
innom museet. Jeg håper det betyr at vi lykkes i å
bygge ned dørterskelen, at vi skaper nysgjerrighet
og engasjement.
Museet er ennå ikke åpnet, men fra kafeen
kommer lyden av radio og koppeklirring.
Barnestøvler på rekke og rad inntil den oransjemalte veggen. En skoleklasse har undervisning i
nærmeste sal. Museet begynner å våkne for dagen.
– Hvor lenge enkeltmotstanderne av konsolideringen kan leve med drakampen? Sannsynligvis
ikke lenge. Jeg håper det ikke vil vare lenge.
Debatten i det offentlige rom har vært opphetet,
nettopp fordi det er nå vi kan diskutere. Det store
spørsmålet er om vi i det hele tatt vil ha noe valg.
Men når beslutningen tas, må den også respekteres
«Men når beslutningen tas, må den også
respekteres slik at vi kommer oss videre.»
slik at vi kommer oss videre. Og kanskje jeg vil
skifte mening? Det må være lov!
Ikke reaksjonær
Ansiktet over de sorte klærne blir alvorlig.
– Jeg er landets yngste direktør ved et regionalt
kunstmuseum, men kan lett stemples som reaksjonær og fremtidsfiendtlig. Det er et paradoks, det er
jo akkurat det motsatte av hva jeg ønsker.
Kunstmuseet bør hele tiden være i utvikling. Få
være en aktør i det levende kulturlivet. Utfordre.
Blikket vandrer igjen mot vinduet. Byen ligger
rolig i prøvende formiddagssol.
– Det er i grunnen nok idyll på Sørlandet.
MUSEUMSNYTT
• 11
Ekeland-galleriet
En oppgave av nasjonal betydning
Fylkestinget i Akershus vedtok nylig å
sette fart i arbeidet med å etablere et
permanent visningssted for Arne Ekelands
kunst i kommunen. Målet, som dessverre
ikke er nådd, har lenge vært å få ferdig
et Ekeland-galleri i 2008, i forbindelse med
hundreårs-jubileet for kunstnerens fødsel.
Tekst: Liv H. Andreassen
Foto: Øystein Thorvaldsen
Fra Triptykon
Et favorittalternativ har vært å plassere Ekelandgalleriet i den tidligere kraftstasjonen Mago B på
Eidsvoll Verk, i umiddelbar nærhet av Rikspolitisk
senter og Eidsvollsbygningen.
For å få galleriet på plass er det nødvendig med et
finansielt samarbeid mellom staten, fylkeskommunen, kommunen og eventuelle sponsorer. Mens
fylkeskommunen allerede har avsatt 12,8 millioner
kroner til prosjektet og kommunen to millioner,
har staten foreløpig ikke bidratt med noe.
Ifølge Kulturdepartementet var søknaden om
midler til prosjektet for dårlig.
Den manglet en driftsmodell. Følgelig har departementet nå oppført Ekeland-galleriet i gruppe tre,
hvilket betyr at det vil være vanskelig å få galleriet
inn som et nytt prosjekt på statsbudsjettet i løpet av
de neste fem-seks årene.
– Når vil dere ha en tilfredsstillende modell for driften klar til en ny søknad, fylkesordfører Nils Aage Jegstad?
– En politisk styringsgruppe er i gang for å få til
12 •
MUSEUMSNYTT
en søknad som er god nok til å legges fram for budsjettbehandlingen i vårskiftet. Vi kjørte oss litt fast
forrige gang. Et prosjekt med 40 millioner kroner i
investeringer og 3,5 millioner i driftsmidler var
urealistisk, så vi tar nye grep.
Fylkets stortingsrepresentant Sonja Sjøli vil imidlertid kjempe for et Ekeland-galleri når Stortinget
får anledning til å behandle saken, som ventelig
skjer i forbindelse med spørsmål om økonomiske
tildelinger.
Fortsatt uviss plassering
– Men er planen fortsatt at Ekeland-galleriet plasseres i
den gamle kraftstasjonen på Eidsvoll Verk?
– Nei, det er ikke sikkert. Jeg tror på samarbeid
med et annet museum i fylket som også kan stå for
den daglige driften av galleriet.
– Men har ikke den gamle kraftstasjonen en ideell
beliggenhet inne på Eidsvoll Verk?
– Jo visst, det er viktig å få Ekeland-galleriet
Broen til Melkeveien
Fra Triptykon
Det hvite taket faller
oppført et sted hvor publikum vanker. Dessuten
passer det svært godt i nærheten av et Rikspolitisk
senter, siden Arne Ekelands kunst jo hovedsakelig
er politisk.
– Har dere fått noen løfter om sponsormidler ennå?
– Nei, her er det nok heller snakk om en nasjonal dugnad for å få det til. Mye må gjøres med den
gamle kraftstasjonen før den kan tas i bruk som
museum. Det kan også bli behov for et tilbygg for
å få plass til alle bildene.
Fylkestinget har også vedtatt at det skal inngås
en avtale med stiftelsen til fremme av Arne
Ekelands kunst, som omfatter oppbevaring av bildene, kjøp og eventuell leie av bildene og samarbeid om visningsprosjekter. Fylkeskommunen skal
også inngå en avtale med Akershus fylkesmuseum
om etablering av magasinplass for Ekelands bilder,
tilknyttet til Akershus-museenes fellesmagasin i
fjellhallen i Fet. Mens Henie-Onstad Kunstsenter
skal ta seg av en faglig gjennomgang av bildene.
En kontemplativ kommunist
På Henie-Onstad Kunstsenter er markeringen av
Arne Ekelands 100-års jubileum allerede i gang
med utstillingen «Broen til Melkeveien». Foruten
en rekke større malerier fra 1940-tallet har familien utlånt et hundretalls tegninger. Det er nå fjorten år siden den kontemplative kommunisten Arne
Ekeland, døde. Bildene hans vinkler ofte menneskelivet fra et kosmisk perspektiv, lysår vekk fra den
sosialrealismen som ofte forbindes med kommunistisk livssyn og kunst.
Henie-Onstad Kunstsenter har også tatt et initiativ til publiseringen av landets første bok om Arne
Ekelands kunst i samarbeid med Labyrinth Press.
Boken er forfattet av professor Øivind Storm
Bjerke som også har vært utstillingsansvarlig i samarbeid med Kunstsenteret på Høvikodden.
MUSEUMSNYTT
• 13
Flytende formidling, faste grep
Rustne trålere, tjuvfiske og vodka? Perspektivet Museum gir et annet og alternativt bilde av russiske sjømenn i Tromsø.
Tekst: Bjørn Vidar Johansen
Etter kommunismens fall er russerne igjen en del
av bybildet. Trålere ligger til kai for å laste fangst,
utføre reparasjoner, ta imot forsyninger og vente
på kvoter. De russiske gjestene har for lengst
skapt nasjonale overskrifter. «Russerne uønsket»,
«Russiske miljøbomber», «Russertråler i arrest»,
«Tyvegods funnet ombord på russisk tråler» skriker fett imot oss. At trålerne gir store inntekter og
sikrer norske arbeidsplasser blir gjerne glemt.
Positive ringvirkninger og mulighet for kulturelle
impulser trekkes ikke fram. Det negative bildet gir
små nyanser.
også «Flytende russisk». Fire hovedtema skildres;
pomorhandelen, «Et lite Russland i Tromsø»,
«Sjømannsliv» og «Hjemme i Murmansk».
Linjene trekkes mellom de russiske pomorene fra
17- til tidlig 1900-tallet og dagens sjømenn, men
sammenhengene er ikke poengtert fra museets side.
Det overlates til publikum å reflektere over innholdet og finne forbindelseslinjer.
Perspektivets perspektiv
«Flytende russisk» åpnet i september 2007.
Enkelte tilleggselementer introduseres nå i utstillingen. Ett av disse er en projisert mediavegg som
møter publikum når de kommer opp trappen til
Drømmer og dokumentasjon
Perspektivet Museum i Tromsø ønsket å finne ut
mer om de russiske sjøfolkene. Hvem er de egentlig? Hvor kommer de fra? Hva slags fremtidsdrømmer har de? For å bli kjent med russerne og
deres hverdag ble det satt i gang et betydelig dokumentasjonsprosjekt. Gjennom et år besøkte museets medarbeidere trålerne, intervjuet sjømennene
og dokumenterte livet ombord. Også sjømannsfamilier i Murmansk fikk besøk. Arbeidet ble utført
på russisk.
Utstilling i samtid og fortid
Dokumentasjonsprosjektet er grunnlaget for utstillingen «Flytende russisk. Sjømenn fra øst møter
Tromsø». Perspektivets siste satsning vises i andre
etasje i museets lokaler. I kjøpmann Macks patrisierresidens, senere Folkets hus, er forskjellige samfunnsaktuelle spørsmål utgangspunktet for stadige
skiftende utstillinger. Historieformidling trekkes
ofte inn i prosjektene. Denne innfallsvinkelen preger
14 •
MUSEUMSNYTT
Tråleren «Koyda» på Tromsø Skipsverft.
(Foto: Helge A. Wold)
andre etasje. Gjennom klipp fra norsk presse konfronteres de besøkende med den overveiende
negative fremstillingen av de russiske sjøfolkene.
Kontrasten er stor til det nyanserte bildet som presenteres i utstillingssalen ved siden av. Mens de
fete krigstypene ofte omtaler russerne som gruppe,
setter Perspektivet enkeltmenneskene i fokus.
Innfallsvinkelen er til dels motsatt av pressens; her
handler det også om hvordan de russiske sjøfolkene
Linjene trekkes mellom de russiske pomorene fra 17 til tidlig 1900-tall og dagens sjømenn.
oppfatter menneskene i Tromsø. Perspektivets perspektiv snur den vante problemstillingen og utfordrer
våre ofte overfladisk fundamenterte forestillinger.
år, fyller de skiftende portrettene en hel vegg i
sobert svart-hvitt. En mannsstemme leser sitatene på russisk og gir bonus som overbyggende
lydkulisse.
Enkelhetens utstilling
«Flytende russisk» fremstår ved første øyekast som
en tradisjonelt oppbygd museumsutstilling. Et
stort kart viser de historiske handelsrutene mellom
Russland og Nord-Norge. Fotografier på gråmalte utstillingsvegger. Noen gjenstander i montre.
Åpent gulvareal. Nakent? Ikke egentlig. Det rolige, rene uttrykket med tomme flater er innbydende, nøytralt, delikat. Innslag av oransje og fotografienes fargesterkhet gir liv og varme. Som
blikkfang projiseres portretter av russiske sjømenn
fra pomortiden og i dag. Sammen med korte skriftlige sitater om nordmenn og tromsøværinger, sagt
og skrevet av russerne gjennom nesten to hundre
Tekstfattige tema
Utstillingen viser seg snart å skille seg fra normert
museumsformidling. Fraværet av tekst er slående.
Innledningen til utstillingen og hvert av hovedtemaene er barbert ned til mellom to og tre korte
avsnitt. Det er tydelig at tekstarbeidet har hatt høy
prioritet. Å skrive korte, gode tekster er krevende.
Her er ingenting overflødig. Og tekstene er gode.
Med et så omfattende dokumentasjonsmateriale i
bunnen er det en imponerende oppvisning i selvdisiplin. Resultatet er tydelig i tråd med Perspektivets
ønske om å la de besøkende selv tolke og reflektere. Samtidig har nok også kravet om knappe
MUSEUMSNYTT
• 15
tekster en praktisk funksjon. For her gis all informasjon parallelt på norsk, engelsk og russisk.
fokusere på historien til en russisk-norsk familie.
Slekten endte opp på hver sin side av jernteppet
etter revolusjonen. Etter kommunismens fall
Skjermbasert formidling
kunne etterkommerne etter pomorkapteinen Ivan
Introduksjonen til de forskjellige temadelene skjer
Ivanovitsj Burkow sammen nøste opp sin historie,
også gjennom skjermbasert informasjon, lekkert
godt hjulpet av et familiealbum og en dugelig
laget av islandske GAGARIN i samarbeid med
dame i Murmansk. Den dramatiske historien dekkmuseet. Også her er det visuelle uttrykket enkelt
er hundre år frem mot vår egen tid, og illustrerer
og rent. Bruksterskelen er lav, teknoogså den politiske og kulturelle baklogibruken behersket. I stedet for å
grunnen til sjømennene som legger
«Det er mulig å velge til kai i dagens Tromsø.
servere publikum skriftlige fakta, tekopplesning på norsk,
nologiske krumspring eller ferdige
tolkninger av problemstillingene er
engelsk eller russisk» Også her er fotografi et bærende
det sjømennenes egne stemmer som
element, denne gangen hentet fra
settes i fokus. Korte sitater flettes
Burkow-familiens eget album. Visuelt
sammen med foto fra dokumentasjonsprosjektet
sett er det tatt et enkelt og effektfullt grep ved å
og eldre fotografier. Det er mulig å velge opplesbygge utstillingsveggen ut og etablere en langsgåning på norsk, engelsk eller russisk. Med flere slike
ende horisontal spalte som bildene kan betraktes
audiovisuelle skjermer og projiseringer i et avgrenigjennom. Det skapes en visuell kontrast til den
set lokale kunne resultatet lett blitt en lapskaus av
øvrige utstillingen. Dybde skapes av at svartstemmer. Slik er det ikke. Lydbildet og styrken er
/hvitt-bildene er hengt opp en halvmeter bak lettnøye avpasset for å ikke virke forstyrrende.
veggen. Mellom veggen og bildene er det også
plassert montre med gjenstander, som for eksemI grenseland mot fotoutstilling
pel familiens kamera. At det er langt opp til den
Men det er hovedsakelig de nye dokumentarfotoåpne veggspalten er kompensert ved å lage et par
grafiene som preger utstillingen. Skjønt dokumenmindre trappepodier til å stå på. For en del besøtar? Mari Hildung og Pål A. Wolds bilder har
kende kan det nok allikevel være vanskelig å
kunstneriske kvaliteter man vanligvis ikke ville forkomme nær nok både fotografier og gjenstandsvente av tradisjonell fotodokumentasjon. I enkle
montre. Dette er et av utstillingens få svake punkrader, montert uten rammer på de grå veggene,
ter. En skjermbasert installasjon formidler historien
fremstår de som fargesterke øyeblikksbilder fra en
om familien. Den er mer direkte fortellende enn
nær, men samtidig ukjent verden. Livet om bord
de øvrige formidlingsgrepene i utstillingen, og
på tråleren og familiene i Murmansk skildres med
nydelig laget ved hjelp av stillbilder og fortellervekt på menneskene og et skarpt blikk for fortelstemme. Å kunne digitalt «bla» i familiens fotoallende miljø. Fotografiene er sammen med sitatene
bum er et høydepunkt.
utstillingens bærende formidlingsgrep. BildetekstUtstillingsgjenstander
ene er like nøkterne som de er korte, aldri mer enn
Det er i denne delen av «Flytende russisk» vi
én linje. Den knappe informasjonen, fotografienes
finner det begrensede gjenstandsutvalget. Ivan
høye kvalitet og deres sentrale plassering i utstillIvanovitsj Burkows kapteinsjakke, en skrivemaskin
ingsrommet gjør at «Flytende russisk» nærmer seg
med både norske og russiske tegn, en svært sjelden
fotoutstillingens uttrykk. Grepet utfordrer de vante
melmatte av russisk lindebast og forskjellige prydutstillingssjangrene og etterlater en flytende tvetygjenstander. Alt knyttes til pomortiden gjennom
dighet som kler utstillingens tema og grunnidé.
ulike bruksformål. Men det er også i forhold til
En forunderlig familiehistorie
gjenstandene at mangelen på kontekst og fakta om
I stedet for å bruke en tradisjonell tilnærming for å
pomortiden blir merkbar. Burkowsagaen er en
formidle den rike pomortiden, har museet valgt å
illustrerende og spennende historie, men en bit av
16 •
MUSEUMSNYTT
den store sammenhengen. For å kunne forstå gjenstandene kreves det mer grunnkunnskap. Problemet vil etter alt å dømme løses ved at et interaktivt skjermprogram med fakta om pomortiden er
under installering.
En fyldig katalog
Museet har publisert en fyldig katalog basert på
dokumentasjonsprosjektet. I praksis fungerer den
som en frittstående bok, uavhengig av den fysiske
utstillingen. Allikevel er de to delene tett bundet
opp mot hverandre. I katalogen går dokumentasjonsansvarlig Caroline Serck-Hanssen i dybden
innenfor utstillingstemaene. Her er det også utfyllende stoff om «Trålfiskets russiske revolusjon» og
«Framtidsdrømmer». En påfølgende artikkel tar
opp forestillingene tromsøværingene og de russiske
handelsbesøkende har hatt om hverandre gjennom
nesten to hundre år. Meningene er påfallende
utforandrede gjennom tidene. I den siste delen av
katalogen forteller Marianne A. Olsen historien
om pomortiden og Burkow-familien. Katalogen er
sjenerøst illustrert med en stor mengde fotografier.
Designen har fellestrekk med utstillingens visuelle
uttrykk. Perspektivet har klart tre ting på én gang
- og dobbelt opp; velskrevne, engasjerende tekster,
fortellende og kunstnerisk interessante illustrasjoner, røff og stilig design. At tekstene hele tiden er
trespråklige er imponerende. Mange store norske
museer makter ikke en gang to!
Engasjerende fortid og samtid
Utstillingen er et godt eksempel på at det er mulig
å la andre formidlingsmedia enn tekst få bære innholdet. Den supplerende katalogen sikrer behovet
for å kunne gå i dybden. Det rene og nøkterne
designet gir rom for museets ønske om å la publikum få ha sine egne tolkninger. Det ville vært lett
å skape en utstilling visuelt preget av russiske klisjeer, men her blir vi aldri pådyttet kalkulerte
stemninger. Beherskelse og bevisst selvdisiplin
råder. Balansen mellom innhold og form blir samtidig aldri kjedelig eller sprikende. Med «Flytende
russisk» har Perspektivet Museum skapt en flytende overgang mellom fortid og samtid som engasjerer, utfordrer og imponerer.
MUSEUMSNYTT
• 17
Museal samtid
Dokument 2000 var norske kulturhistoriske museers satsning på samtidsdokumentasjon ved årtusenskiftet.
Nå foreligger resultatene i bokform.
Tekst: Bjørn V. Johansen
Selv om ikke alle ambisjonene for Dokument 2000
lot seg realisere, sier redaktører og prosjektledere
Bjørn Fjellheim og Anne-Sofie Hjemdahl seg fornøyd med resultatet.
Det har de grunn til å gjøre. Artikkelsamlingen
«Inn i et nytt årtusen – museene og samtiden» er
en del av det overordnede formidlingsaspektet ved
prosjektet. Boken har blitt et interessant dokument
over norsk samtid. Den gjenspeiler prosjektets mål
om å blant annet styrke samtidsdokumentasjonen
ved museene, dokumentere viktige sider ved vår
tids norske samfunnsliv, skape nytt kildemateriale,
og øke samarbeidet med lokalmiljøene. I innledningen redegjør Fjellheim og Hjemdahl grundig
for prosjektets utgangspunkt og prosess.
Mange tema
Inger Jensen og Grete Swensen starter med en
klargjørende artikkel om fremveksten av samtidsdokumentasjon ved norske museer. Videre dekker
boken et mangfold av tema gjennom prosjektets 16
forskjellige delprosjekter, i tillegg til flere innledende og kommenterende artikler. Delprosjektene
fant sted over hele landet. De opprinnelige seks
overordnede temaene i Dokumentasjon 2000 ble
til slutt redusert til tre. De utgjør også bokens
hoveddeler.
«Barndom, ungdom, voksen»
Anne-Sofie Hjemdahl innleder med betraktninger
rundt temaet. Hun ser på hvordan aldersbegrepet
og de ulike livsfasene endrer seg over tid, ut fra
biologiske, kulturelle og økonomiske forhold.
18 •
MUSEUMSNYTT
Bjørn Fjellheim og Anne-Sofie Hjemdahl (red.):
«Inn i et nytt årtusen – museene og samtiden»
Novus forlag. Oslo 2007
Hjemdahl trekker inn omtale av artiklene som tar
for seg forskjellige sider ved livsløpet.
Ungdomskultur er et tema for flere av delprosjektene. Mens flere museer fokuserer på ungdommens opplevelse av omgivelsene, sin plass og ikke
minst fritid, tar Beate Strøm opp sertifikatet som
fenomen. «Lappen» er samtidsdokumentasjon,
men skildrer følelser kjent for de fleste som har
gjennomgått den magiske førerprøven. En mer
ukjent verden for flere er tatoveringskulturen.
Hjemdahls artikkel om temaet er ikke for pysete
lesere. Tryggere for oss sarte akademikere, men
desto mer gjenkjennende, er Johanne Yttri Dahls
artikkel «Hvorfor far griller mens mor lager salat».
Gjennom voksnes syn på egen grilling avdekkes
det kjøttfulle og til dels blodig alvorlige kjønnsrollemønstre på norske terrasser.
«Det flerkulturelle Norge»
Leif Pareli innleder denne temabolken, som konsentrerer seg om etniske og kulturelle minoriteter
i Norge. Pareli har selv intervjuet åtte ikke-vestlige innvandrere om møtet med Norge. Å skildre
norsk samfunnskultur gjennom innvandrernes
synspunkter og opplevelser er også hovedinnfallsvinklen i Roy Høibos artikkel om innvandrere i
Suldal kommune. De resterende to artiklene tar
for seg henholdsvis samisk klesbruk i Karasjok
gjennom hundre år og en fotoutstilling om sjøsamer i år 2000 ved Várjjat Sámi Musea/Varanger
Samiske Museum. Her skildres identitetsproblematikk og forskjellige sider ved moderne samisk
kultur i tekst og bilder.
Skandinavisk Museumsforbund,
stiftet 1915, er en forening med
personlig medlemskap for
ansatte i fagstillinger ved
museer i Norge, Sverige, Åland,
Finland, Danmark, Island,
Færøyene og Grønland.
Forbundet arrangerer en tverrfaglig konferanse hvert tredje
år med skiftende temaer presentert gjennom foredrag og ekskursjoner på omgang mellom
medlemslandene.
«Offentlige og private rom»
I følge Tove Wefald Pedersens innledningsartikkel
handler offentlige og private rom om mentale
strukturer, hvordan vi velger å ordne verden rundt
oss. Innenfor dette temaet representeres de forskjellige typer av rom gjennom blant annet hjemmet,
kafeen, bussen, ferjen og flyplassen. Nyetablerte ferdighushjem er temaet for Wefald Pedersens påfølgende artikkel, mens kunsthistoriker Espen Johnsen
beskriver og tolker den norske minimalismen i
innredning og design. Helt andre miljø møter vi i
de siste artiklene i boken, som handler om arbeid
og sosiale relasjoner i samferdselsmiljø.
Mangfoldets styrke og svakhet
«Inn i et nytt årtusen» viser et mangfold det er lett
å bli begeistret for. Her beskrives samtiden på
kjente og fremmede felt. Forskjellige lesere vil ha
ulik tilnærming til innholdet etter grad av identifikasjon og kulturell tilhørighet. Artikkelsamlingen
representerer glimt inn i mange miljøer, bringer
frem ny kunnskap og gir et bredt bilde av norske
museers samfunnskontakt. Som bok er derimot svakheten at artiklene preges av å ha et forskjellig ambisjonsnivå. Her er alt fra beskrivende artikler uten
tydelig poengterte problemstillinger til grundig og
engasjerende forskningsformidling. Med så mange
bidragsytere og så knappe tilgjengelige ressurser
kunne nok resultatet vanskelig blitt annerledes. En
oppsummerende artikkel til slutt ville muligens ha
bidratt til å samle trådene. Innvendingen er derimot
en parentes i forhold til hva «Inn i et nytt årtusen»
klarer å oppnå; å gi et interessant bilde av museenes samvirke med dagens mangfoldige samfunn.
Er
DU
interessert i tverr-
faglighet og nordisk samarbeid og
erfaringsutveksling – meld deg inn
som medlem, Henv til Arnfinn
Malme, Larvik museum:
[email protected]
…dermed får du muligheten til å
delta på årets konferanse på
Svalbard. En unik opplevelse !
Konferansetema
«Det store samspillet»
– Natur, kultur, klima, kunst.
Tirsdag 19.august – fredag 22.august
Se program
www.reiseogkonferanseservice.com/
SkandinaviskMuseumsforbund/Svalbard
MUSEUMSNYTT
• 19
Foto: Bård Kvam
Der tiden står stille
Ingen vet opprinnelsen til Djema el Fna, men i mange hundre år har denne markedsplassen
ligget der som et hjerteklapp i gamlebyen i Marrakesh – befolket med sine slangetemmere, ulykkelige aper i bånd – og selgerne som tilbyr alt fra tanntrekking til teppekunst og metallarbeid.
Av: Inger Anne Hovland
På arabisk kan Djema el Fna bety «de dødes plass»,
men djemaa betyr også moske, og navnet kan derfor bety «den forsvunnede moskes plass».
Fram til 1800-tallet ble folk henrettet her, og
hodene deres ble satt på stake til offentlig beskuelse. I dag er denne markedsplassen en mellomting mellom tivoli, uteservering og teater – en stor
åpen plass som skifter utseende i takt med døgnet:
Om morgenen dekket av nummererte boder som
selger ferskpresset appelsinjuice, småvarer og
krydder. På formiddagen entrer slangetemmerne
scenen med giftslanger som bukter seg opp fra tepper som mennene har bredt ut over bakken.
Munnen på slangene er sydd igjen, og de lever ikke
20 •
MUSEUMSNYTT
lenge. De slappeste får et spark av eierne for at de
skal bevege seg i takt med fløytespillet.
Djema el Fna ligger i medinaen, i gamlebyen til
Marrakesh. I 1985 fikk denne medinaen status som
verdensarvsted, og er dermed en av fire marokkanske medinaer som har oppnådd verdensarvstatus.
Hensikten med Unescos verdensarvliste er å oppmuntre landene til å undertegne verdensarvkonvensjonen som skal gi disse stedene særskilt beskyttelse. I dag er det 851 steder som befinner seg på
denne lista, og 185 land har undertegnet verdensarvkonvensjonen av 1972. Marokko har 8 verdensarvsteder til sammen, og medinaen i Marrakesh var
en av de første marokkanske stedene som fikk verdensarvstatus.
Byen ble grunnlagt av almoravidene på
1000-tallet, og var lenge et politisk, økonomisk og
kulturelt sentrum. Gamlebyen er omgitt av moskeer og monumenter fra denne perioden, fem moskeer er synlige fra Djema el Fna, med Kotobia-moskeen som ruver over dem alle. Det er sunni-islam
som dominerer i Marokko. Dette innebærer at
mange markokkanere, spesielt ute på landsbygda
og i gamlebyen, er skeptiske til å bli fotografert og
anser det for å være i strid med religiøs overbevisning. Utenfor souken, det innendørs handelsområdet nær Djema el Fna, henger det et skilt som opplyser om dette forbudet. Men på selve markedsplassen lar slangetemmerne og apeeierne seg fotografere for penger. Den som ikke vil betale, risikerer å få en levende slange kveilet over skulderen.
De aller fleste betaler..
Religion i medinaen
Det er historiefortellerne på Djema el Fna som er
en av de viktigste årsakene til at medinaen i
Marrakesh fikk verdensarvstatus. Disse er eksponenter for en viktig nord-afrikansk fortellertradisjon, og er svært populære i et land der mange ikke
kan lese eller skrive.Tidlig på kvelden flokker arabere og berbere seg omkring fortelleren som stiller
seg i midten av folkemengden. Han jobber historien opp mot et dramatisk høydepunkt. Her stopper
han, og spør om tilhørerne ikke vil betale litt for å
høre mer. Den tause folkemengden donerer noen
mynter, og fortellingen fortsetter. Rundt historiefortellerne samler det seg gjerne omkring femti
personer. Disse menneskesirklene ligger der som
tause øyer, befolket av kun en stemme, på en plass
som ellers er fylt av skrammel, rop, fløytespill, og
hestevrinskene fra hestedrosjene omkring.
Historiefortellerne på Djema el Fna bekrefter
dette stedet som en scene der tiden har stått stille.
Fortellingene foregår på arabisk, og tilhørerne er
folk som er ute på en liten kveldstur, samt handelsreisende fra landsbyene omkring. Vi som betrakter
sammenstimlingen blir vitne til en type underholdning som fjernsynet for lengst har fortrengt i vår
del av verden. I et land der omtrent 40 prosent av
befolkningen ikke kan lese eller skrive, blir historiefortelleren mer enn en underholdningsartist. Han
viderefører også ideer, verdier, kultur og filosofi. I
dag er Unesco i ferd med å samle inn historiene til
disse fortellingskunstnerne og gjøre dem tilgjenge-
Guider som Driss lever av å frakte turister den lange veien fra
Djema el Fna til ørkenstillheten 16 timer unna. Foto: IAH
lige på internett.
Også det religiøses tilstedeværelse er merkbart i
medinaen. Det kan være miljøet omkring de
mange moskeene rundt plassen som bidrar til det,
og at medinaen generelt er mer preget av konservative islamske verdier sammenliknet med den nye
byen utenfor. I hovedgatene bærer mange kvinner
slør som dekker alt utenom øynene. Hijab er svært
vanlig, og det er sjelden å se kvinner som viser mer
enn håndleddet og hodet. Er man kvinne og turist
på reise uten mann i reisefølget, blir dette lagt
merke til.
Det kan være stressende å bli utsatt for tilrop fra
alle kanter, selv om man dekker seg til så godt man
kan. - Det hjelper ikke, forklarer en marokkansk
student som vi møter gjennom bekjente. - Det er
mange myter ute og går om europeiske kvinner.
Svært ofte har lokalbefolkningen få referanserammer som kan hjelpe dem med å fatte hvordan
kvinner kan reise omkring på egen hånd uten mennene eller familiene sine. Mange regner det som
uislamsk og tolker det som mangel på moral, sier
han.
Etter noen dager i Marrakesh med kontinuerlige tilrop og frekkheter fra menn, føler vi oss slitne
MUSEUMSNYTT
• 21
Slangetemmerne lar seg fotografere på Djema el Fna mot
betaling. Foto: Oda Nedregård
og sviktet av reisehåndbøkene som vi har tatt med
fra Europa. De har ikke understreket nok hvor viktig det er å være forberedt på kvinnesynet i det tradisjonsbundne Marokko. Den tredje dagen har vi
imidlertid knekt koden; Nå har vi sluttet å smile og
sluttet å svare på henvendelser som vi ikke selv har
tatt initiativ til. Vi beundrer arkitekturen og omgivelsene i taushet, og i det offentlige rom henvender
vi oss bare til kvinner, dersom det finnes noen. De
krenkende tilropene stilner og blir færre ettersom
vi forstår mer. Når en selger den sjuende dagen
griper etter armen til datteren min, blir han stoppet av et hardt rop fra en eldre mann. Den nye
væremåten vår gjør oss mindre utsatt og lokalbefolkningen mer solidarisk innstilt mot oss.
Fattigdommen
Når kvelden og mørket senker seg over Djema el
Fna, blir hele plassen lyst opp av hundrevis med
lanterner som dingler fra side til side over de
mange titalls matbodene som mennene har stilt
opp i løpet av ettermiddagen. Grillrøyken legger
22 •
MUSEUMSNYTT
plassen i tåke, og bodene likner små båter i det
duvende tåkelyset. Her kan man kjøpe seg en grillrett eller en myntete. Det er billig å spise her, og
maten er god. Det er også lettere å kontrollere
standarden på hygienen her, enn på et restaurantkjøkken. Maten tilberedes på stedet, og serveres på
et bord rett foran kokken. Utebodene på Djema el
Fna gir også variasjon til den vanlige restaurantmaten i Marokko som er tajine og couscous. Ofte er
dette de eneste matrettene som restauranten kan
tilby, et fullverdig måltid med vitaminer fra grønnsaker og proteiner fra lammekjøtt eller kanskje
sauehjerne. Under et besøk på andre siden av
Atlasfjellene møter vi faren til vår bekjente. Han er
94 år og fremdeles ved god helse. - Det er fordi han
har spist tajine hele sitt liv og fordi han har holdt
seg i bevegelse, forklarer sønnen hans.
Mange av dem vi ser på Djema el Fna kommer
ikke til å leve like lenge. Tigging er svært utbredt,
og flere er like ved å falle i avgrunnen. Svært tynne,
unge kvinner står i den februarkalde skumringen
med de tynnkledte barna sine på ryggen og selger
småting som koster nesten ingenting. De er sannsynligvis verre stilt enn de etablerte tiggerne, og
befinner seg få dirham fra katastrofen.
Guiden vår kommer fra en mellomstor by noen
timer unna. Han lever av å frakte turister ut til stillheten i ørkenen langs grensen til Algerie. Han ser
turistene fra fortauskafeene som ligger langs
Djema el Fna. Noen av dem blir med ham den
lange veien over fjellene, en reise som tar mer enn
et døgn. Den ene veien. – Jeg pleier å henvende
meg til dem den tredje dagen, sier han. - Djema el
Fna er kaos, man blir sliten og kan ikke oppholde
seg lenge der. Den tredje dagen er de lei, og klar
for å dra videre.
Pomormuseet i Vardø tar form
Erfaringer fra et norsk-russisk samarbeid
Brodtkorbanlegget i Vardø.
Pomormuseet er i den største bygningen i midten
Etter at pomorhandelen ble lovlig i 1789 var det ikke uvanlig at mellom to og tre hundre
pomorskuter anløp havnene i Finnmark og Troms i juni og juli.
Av: Ole Lindhartsen
Foto: Svenn E. Olufsen.Varanger Museum.
Pomorhandelen var i utgangspunktet tusk-handel,
der russere og nordmenn byttet russisk korn og
tømmer mot norsk fisk. I 1789 ble virksomheten
lovlig som følge av mer liberalistisk handelsideologi.
Etter hvert ble produkter som vin, te og tobakk
vanlige handelsvarer. Pomorhandelen ble et vesentlig tilskudd til økonomien i Nord-Norge. I dette
handelssamkvemet spilte Arkhangelsk og Vardø en
vesentlig rolle, og det var denne historien Museet
for Trearkitektur i Arkhangelsk (MTA) og Vardømuseene satte seg fore å dokumentere i 1989.
avtale ble inngått mellom MTA og Vardøhus
museum. Denne avtalen var på sett og vis kimen til
alle de andre avtalene som skulle komme i årene
framover. Avtalene skulle gjelde utstillinger, faglig
samarbeid, fartøyvern, bygningsvern, gjenstander,
foto og film, arkivalia og kulturminner, med andre
ord et bredt anlagt samarbeid.
I juni 1990 skrev Finnmarken om en «HISTORISK MUSEUMSAVTALE» som egentlig er
ganske lik den forrige, men som i sterkere grad
peker fram mot samarbeid innen utstillingsarbeid.
I 1992 møttes representanter for museene, og man
regnet med at dette kunne ferdigstilles til
Vardøhus Museums 100 års jubileum i 1994, men
arbeidet skulle komme til å ta tretten år, ikke to.
Museet for Trearkitektur og
Vardøhus Museum
Kultursjokk
I 1972 skrev Aftenposten: «Arbeid i gang for fiskeri og pomormuseum i Vardø». Museet skulle
lokaliseres i Brodtkorbanlegget, men skulle forbli
en drøm helt til 1989, da den første samarbeids-
I 1994 utkom forprosjektet til Pomormuseet.
Heftet var på 125 sider, og ga en detaljert framstilling av det kommende museum. I Arkhangelsk var
man begynt å samle inn gjenstander og lage kopi-
MUSEUMSNYTT
• 23
Malygins stue under konstruksjon i Arkhangelsk.
Malygins ovn ferdig montert i museet i Vardø.
er av gjenstander. Det var på dette tidspunktet
avtalt å samle inn og kopiere 149 gjenstander,
bygge én kirkemodell og produsere en kopi av ei
stue i full størrelse fra et hus i landsbyen Koida ved
Kvitsjøen. I en ny tilleggskontrakt oppregnet man
at våre samlede økonomiske forpliktelser i forhold
til MTA var på 39.192$. Undertegnede reiste til
Arkhangelsk for å gå gjennom disse gjenstandene
og for å bli kjent med arbeidsgruppen der. Dette
var veldig hyggelig, men samtidig også et kultursjokk både sosialt og faglig. På dette tidspunkt
snakket russerne veldig dårlig engelsk.
I 1996 begynte styret i Vardø å få kalde føtter.
Til nå hadde vi betalt kr.115.000, men det var
ingen som ante når og hvordan vi skulle få gjenstandene, og finansieringen av museet beveget seg
også på tynn is. Forholdet til MTA var begynt å bli
anstrengt. I 1998 anføres det i styreprotokollen:
«ettersom vi mangler midlene til hele restfinansieringen, har det ingen hensikt at gjenstandene kommer til Vardø før vi har denne. Dermed utsetter vi
heller ikke oss selv for å skaffe 20.000$, som vi ikke
har. Vi forslår at den økonomiske delen av kontrakten ikke underskrives, men returneres med dette
forbeholdet…vi mener ytterligere at vi er kommet
til det punktet hvor vi må velge. I løpet av årene fra
1991 til i dag er det jevnlig blitt sendt søknader til
Kulturrådet, Utenriksdepartementet og Barentsregionrådet uten at disse har ført til noe som helst.»
24 •
MUSEUMSNYTT
Gjennombruddet
I 2001 reiste Ole Lindhartsen og Svenn E.
Olufsen til Arkhangelsk for å ta en ny gjennomgang av gjenstandene og besiktelse av «pomorstuen». Stor var vår overraskelse da vi fant ut at antallet gjenstander var steget fra 149 til 286, uten at vi
på forhånd visste om denne forøkelsen. Dette visste vi ville virke sterk fordyrende.
Året 2002 ble et gjennombrudd for Pomormuseet. Finnmark Fylkeskommune hadde i år 2000
oppnevnt Vardø som sitt tusenårssted. Det kommende Pomormuseet inngikk som en sentral del av
dette og medvirket sterkt til å realisere våre planer. I
august ansatte vi en ny konservator for å lede arbeidet med Pomormuseet og pomorhandelens historie.
Rederiene Gard og Meyer Ship sørget for at pomorstuen og alle gjenstandene ble fraktet omkostningsfritt til Vardø. Våre søknader til Interreg/Colaartic,
Norsk Kulturråd, Barentsregionrådet, Finnmark
Fylkeskommune og Stiftelsen UNI ble alle innvilget.
En ny norsk/russisk arbeidsgruppe gruppen var samlet i Vardø, dels for å sette opp Malygins stue, som
den egentlig heter, og dels for å kontrollere om gjenstandene var kommet ubeskadiget fram. Dette var en
av betingelsene for endelig avregning med Museet
for Trearkitektur.
Russisk samfunn i utvikling
Museet sto ferdig til åpningen av tusenårsstedet i
2005. Det var, med noen modifikasjoner blitt overraskende likt intensjonene i forprosjektet fra 1994.
Fra russisk side var holdningen at utstillingen var
Økende husleie ved museene
Husleia ved norske museer stiger, og det er gjerne staten,
ved sin eiendomsforvalter Statsbygg, som tjener på det.
Av: Inger Anne Hovland
Fra 2004 til 2006 steg husleieutgiftene fra 208 millioner kroner til 233 millioner kroner ved norske
museer. Dette går fram av statistikk for bibliotek
og museum for 2004 og 2005.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
hadde i 2006 husleie på 53 millioner kroner. Kulturhistorisk museum hadde husleie på 20 millioner
kroner, mens Naturhistorisk museum i Oslo hadde
husleie på 27 millioner kroner (tallene er avrundet
til nærmeste million). Husleieutgiftene har vært
sterkt økende de siste åra, og dette gjelder også utgiftene til vedlikehold.
Statsbygg er husleiemottaker i tilfeller der husleia
har økt. Nasjonalmuseet står for eksempel i Statsbyggs kundeportefølje.
Også i Sverige har en merket konsekvensene av
de økte husleiekostnadene. Statens museer for ver-
blitt veldig bra, men «noe populærvitenskapelig».
Dette ser undertegnede som et karakteristisk
uttrykk for forskjellen mellom russisk og norsk
museumstenkning.
Samarbeidet mellom MTA og Vardømuseene
gjennom 16 år har vært preget av flere opp- og
nedturer. På et tidspunkt i midten av nittiårene var
vi tett på å gi opp. Utgiftene hopet seg opp, og vi
følte at vi ikke fikk noe igjen for pengene.
Samarbeidet var også påvirket av utviklingen i det
russiske samfunnet generelt. I begynnelsen kommuniserte vi med brev, faks, dårlig telefonforbindelse og elendig kommunikasjon på engelsk. Dette
endret seg fra omkring år 2000, da ble datamaskiner vanlige i Russland og russernes engelsk ble
også betraktelig bedre. Videre er det langt fra
Nasjonalmuseet er en av leietagerne til Statsbygg. Foto: IAH
denskultur i Sverige fikk i fjor tre millioner kroner
ekstra i støtte fra staten, men måtte likevel si opp ti
ansatte. Årsaken var kravet om markedsstyrt husleie som rammet museene hardt økonomisk. Dette
går fram av en artikkel i Svenska Dagbladet.
Vardø til Arkhangelsk, dette påvirket også samarbeidet. Vi hadde ikke råd til å reise så mye som vi
burde, og måtte også betale for russernes reiser.
Det hadde likevel ikke vært mulig for oss å få et så
fint museum uten russernes hjelp, men det kostet
mye frustrasjoner underveis. Samarbeidet må alt i
alt vurderes som positivt og vi håper derfor på ett
nytt samarbeidsprosjekt som ikke involverer så
store materielle verdier som Pomormuseet representerte. Det må nevnes, at det i 2007 ble skrevet
en ny intensjonsavtale med MTA, denne har dog
foreløpig ikke gitt noe synlig resultat.
Ole Lindhartsen er konservator og avdelingsleder
ved Varanger Museum avdeling Vardø.
MUSEUMSNYTT
• 25
museumsrunden
Husene på prærien
Hvor mye skal jeg tilpasse meg? Og hvor
mye vil mitt nye samfunn tilpasse seg nærværet mitt? De store migrasjonsspørsmålene er de samme, overalt og til alle tider.
liten, men en utstilling om den Norske Amerikalinje
er underveis. Museet har imidlertid et omfangsrikt
bibliotek og arkiv, og utendørs har museet fire hus
og en kirke stående, alle bygningene forteller sin
del av historien om livet til innflytterne som reiste
fra Norge og over Atlanterhavet.
Av: Inger Anne Hovland
De store spørsmålene
Norsk Utvandrermuseum er i dag en del av
Stiftelsen Domkirkeodden, og ligger på Åkershagan, nær Hamar. Museet ligger stille til, i nærheten
av Mjøsa, med rikt fugleliv og omkranset av ganske
uberørt natur.
Det er utvandring som er museets hovedfokus,
særlig den massive folkeforflyttingen som skjedde
på 18- og 1900-tallet fra Norge til USA. I løpet av
omtrent 200 år flyttet en million nordmenn fra
Norge til USA.
Den innendørs museumsutstillingen er ganske
Direktør Knut Djupedal mener at museet har en
rolle å spille når det gjelder å forstå migrasjonsprosessene som skjer i dagens samfunn. De store
spørsmålene er de samme, til alle tider, mener han:
– Det første spørsmålet dreier seg gjerne årsaken
til at man reiser; Hvorfor reiser du? Nordmennene
dro fordi de økonomiske utsiktene var bedre i landet de dro til, og av eventyrlyst. Det neste spørsmålet en emigrant stiller seg, dreier seg om reisemålet; hvor skal jeg dra, og hvordan skal jeg
komme meg dit? Når du har kommet til landet,
dukker det opp nye spørsmål: hvordan kommer jeg
meg inn - lovlig eller ulovlig? Det er en myte at det
Bilde over: Tømmerhuset ved inngangen til Norsk Utvandrermuseum kommer fra Norman, en av de første bosetningene i det som i
dag er Nord-Dakota. Huset ble bygd av eller for presten Johannes Hellestvedt i 1874. I flere år var huset kirke, skolehus, møtehus,
prestebolig, postkontor og kommunehus.
26 •
MUSEUMSNYTT
bare er innvandrere fra den tredje verden som innvandrer illegalt.På 1920-tallet var norske immigranter villige til å henge under biler for å komme
seg fra Canada til USA, sier han.
De neste store spørsmålene dreier seg om hvordan man skal skaffe seg jobb, hvordan lære språket
og sist, men ikke minst: hvordan vil landsmennene
forholde seg til deg og ditt nærvær? – Du lærer
etter hvert å hanskes med den strukturen du kommer til, fortsetter han. – Hvis den dreier seg om å
jage indianere og å bygge hus på prærien, er det
dette du gjør. Hvis det er å tilpasse seg et godt
utbygd system for sosial trygghet, er det dette du
lærer. Men graden av tilpasning er også avhengig
av hvor langt omgivelsene vil tilpasse seg ditt nærvær. Dersom viljen til gjensidig tilpasning er svak,
kan det bli gnisninger, sier han.
En del av inventaret i «Old Ridge Lutheran Church» kommer
fra en eldre kirke bygd ved Highland Prairie, Minnesota, i 1865.
Giftet seg med sine egne
I USA opprettet de norske innvandrerne lokallag
med egne bygdelag for eksempelvis nordlendinger,
sogninger og trøndere. Den første kolonien i
Chicago besto av 60 prosent vossinger. De hadde
et eget selskap som hentet folk fra Voss til USA. –
Vi ser at identiteten lenge er knyttet til klan, bygdesamfunn eller byen du reiste fra, selv om folk på
utsiden først og fremst ser din norske avstamning,
eller kaller deg svensk (fordi Norge lenge var
under svensk styre). Denne identitetstilknytningen
følger de norske innvandrerne i valgene de gjør
med hensyn til sine barn, giftemål og hvilket trossamfunn de deltar i:
– Når du får barn, dukker det opp nye spørsmål:
Hvordan takler du at barna finner seg bedre til
rette enn du? Hvem synes du de skal gifte seg med?
Blant nordmenn hadde presten stor makt. Mange
prester utøvde en kirketukt som tilsa at norske protestanter bare fikk gifte seg med lutheranere.
Presten forlangte at en skulle holde seg til sitt eget
folk, sier Djupedal.
Han mener at Utvandrermuseet er godt egnet
til å kaste lys over disse tingene, med sitt utgangspunkt i den historiske biten knyttet til migrasjonsspørsmålene. – Jeg har møtt folk i USA som sier de
er norske fordi de har åtte oldeforeldre som innvandret fra Norge. I USA regner en i gjennomsnitt
tre generasjoner, altså 100 år, på en tilfredsstillende
integrering.
Overrepresentert på krim-statistikk
25 prosent av de som flyttet ut kom tilbake, og direktør Knut
Djupedal er en av dem. På femtitallet dro moren og faren hans
til USA av eventyrlyst. De tok med seg de fire barna sine.
Knut Djupedal flyttet tilbake til Norge da han ble voksen.
Utflyttingen var ingen enveis prosess. 25 prosent
av de som flyttet ut kom tilbake etter en stund.
Dette gjaldt også forfatteren Knut Hamsun. Han
jobbet som trikkefører i Chicago, på gård og som
grøftegraver. Noen av de som reiste opplevde even-
MUSEUMSNYTT
• 27
Gundersenstua til høyre var bebodd av Knut Gundersen fra
Krødsherad som kom til USA i 1882. I seks år bodde han her
sammen med sin kone Maria Ramstad og deres felles barn.
tyrlige og annerledes ting i sitt nye liv. Enkelte av
dem har fått omtale på veggene i Utvandrermuseet. Bernt Howe ble for eksempel sersjant i
USA på ei tid da landet utviklet seg til stormakt.
Han giftet seg i Norge før han dro ut. Hans kone
ble igjen, og hun hørte ikke fra ham før mange tiår
senere.
En undersøkelse viste at innvandrerne var overrepresentert blant de som ble mentalt syke.
Stresset ved å lære seg alle skrevne og uskrevne
regler kunne bli tungt for mange av de som kom,
de var også overrepresentert på kriminalstatistikken og ved annen asosial atferd. Djupedal sier det
var etniske forskjeller på hvilke avvik innvandrergruppene utviklet i denne stressende situasjonen.
Slitne irer drakk seg fra sans og samling, mens de
nordiske tenderte til å havne på psykiatriske
sykehus.
28 •
MUSEUMSNYTT
«Oak Ridge Lutheran Church» ble bygd i 1896 av
nordmannen Ole Haraldsen i Minnesota. Kirken var i
bruk fram til 1967, og ble grunnlagt av 8 familier. Den
kom til Norge takket være amerikanske givere.
Fram til 2005 var Utvandrermuseet en uavhengig
institusjon, og ideen til museet ble unnfanget i
1914. Nordmanns-Forbundet hadde laget en
utstilling kalt «Det utflyttede Norge» som ville
gjøre ære på de utvandrede nordmennene. Denne
utstillingen ble vist på Frogner, og fram til 1954
prøvde en å få til en egen utstilling med denne
tematikken. Norsk Utvandrermuseum ble en realitet da Normanns-Forbundet dro til USA og hentet en utvandrerbolig som de satte opp på Norsk
Folkemuseum i 1955. Etter hvert var det ikke plass
på Bygdøy, og museet flyttet til Hamar. I 1991 ble
Norsk Utvandrermuseum egen stiftelse, museet
var tidlig ut med å velge stiftelse som organisasjonsform.
Museet tilbyr gratis leilighet i et hospitantprogram som gjør at folk kan komme dit og bo der
gratis mot å arbeide i halv stilling uten lønn.
Trøndelag Folkemuseums Venneforenings presenterer her sitt syn på gjennomføringen
av museumsreformen i Sør-Trøndelag. – Vi kan ikke med vår beste vilje se at fusjonen
vil gjøre Sverresborg til et bedre museum for publikum, skriver venneforeningen.
Trøndelag Folkemuseums Venneforening har i dag
ca. 750 medlemmer. Den ble dannet i 1975 som
følge av «Tilskuddsordningen for halvoffentlige
museum». Museets eierforening ble da omgjort til
en venneforening. Foreningen er en viktig ressurs
for museet, både økonomisk og gjennom frivillig
dugnadsinnsats, og har to representanter i museets
styre.
Dette innlegget gjelder den politiske beslutningen om å opprette et «Museum Sør-Trøndelag»
– en museumsstiftelse opprettet på basis av seks
eksisterende museer, private stiftelser og statlige
museer. Venneforeningen er ikke negativ til organisasjonsmessige forandringer, når disse er til beste
for Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, men vi
kan ikke med vår beste vilje se at den planlagte
fusjonering av museene i Sør-Trøndelag gjør
Sverresborg til et bedre museum for PUBLIKUM.
Vi støtter St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 om «fagleg kvalitetsheving
som mål» og å utvikle «reelle og fungerande arbeidsfellesskap», og har ingen motforestillinger mot SørTrøndelag fylkestings ambisjoner, vedtatt i sak
101/2007, som gjelder formidling, faglig kompetanse, forvaltning, vedlikehold og drift ved bl.a.
bruk av ny teknologi. Vi vil imidlertid henvise til
St.meld nr. 48 hvor det heter: «Det er avgjerande å
avklåra kvifor ein samanslutning er ynskjeleg, også ut
over dei eventuelle økonomiske gevinstane, før arbeidet
med utforminga kan ta til».
Venneforeningen har ingen informasjon om at
det har vært foretatt vurderinger av hva som kan
være de beste løsningene for gjennomføringen av
Museumsreformen i Sør-Trøndelag.
Pisk og gulrot
Ambisjonene nå er å sammenslå seks eksisterende
museer, men helst 8, til en enhet. I tillegg skal det
planlagte pop- og rock- senteret med. En slik
enhet vil i størrelse bli omtrent som det sammenslåtte Nasjonalmuseet. Med all den kunnskap vi i
dag sitter inne med om problemene denne institusjonen har stridt med siden fusjonen av flere museer
med ulik faglig profil, ønsker Venneforeningen at
det gjøres et grundig og relevant forarbeid i SørTrøndelag før det her gjennomføres en tilsvarende
storfusjon. Av denne grunn stiller Venneforeningen
seg kritisk til det tidsskjema som er satt opp for
fremdriften av reformen: Hvorfor skal en så stor
og omfattende reform gjennomføres på så kort tid?
Det kan umulig bli en ryddig, god og inkluderende
prosess når alt skal være på plass innen 8 måneder
– med en sommerferie i mellom!
Politikerne har brukt «pisk og gulrøtter» for å
tvinge museene inn i en fusjonsprosess. Pisken er
brukt mot ledere og ansatte som har stilt kritiske
spørsmål til målsetting og gjennomføringen av
reformen. Gulrøtter er stilt i utsikt til alle som
lenge har ønsket mer penger til sine museer/avdelinger/prosjekter. Men summene som vil bli tildelt
det enkelte museum er ikke spesifisert. Venneforeningen ønsker derfor at det nyopprettede interimsstyret for det planlagt Museum Sør-Trøndelag
synliggjør hvilke midler det konkret er snakk om
som vil bli tildelt Sverresborg.
Hverdag kontra luftslott
Politikerne krever at de opprinnelige museene skal
oppgi sin selvråderett og inngå som avdelinger i et
nytt stormuseum. Det vises til at dette skal gi rasjonaliseringsgevinster gjennom å dele arbeidskraft,
utstyr, lokaler, kompetanse, markedsføring, innkjøp, leveranser m.m. Men når det samtidig er
klart at det skal opprettes en helt ny toppadministrasjon med direktør og administrativ stab under
seg, og denne kommer i tillegg til de eksisterende
MUSEUMSNYTT
• 29
innlegg
Hva med publikum?
innlegg
museenes ledere, administrasjon, avdelingsledere
etc., så blir resultatet en større og mer kostbar
«pyramide». Tilsvarende sammenslåinger av banker, sykehus, universiteter og museer har alle vist at
hverdagen ble ganske annerledes enn «luftslottene» som ble presentert i starten.
Den prosess som samtlige museer i Sør-Trøndelag nå er berørt av, er en prosess de er påtvunget av
politikerne. Den er ikke et resultat av ønsker fra
publikum, venneforeninger, sponsorer eller ledelsene ved musene om at museene må få større faglig
bredde, drives mer rasjonelt, økonomisk m.v. Venneforeningen for Trøndelag Folkemuseum stiller seg
derfor undrende til det som nå skjer i museumsverdenen generelt og i Sør-Trøndelag spesielt.
Av bekvemmelighetshensyn?
Hva er den bakenforliggende årsaken til at politikere på statlig og fylkeskommunalt nivå ønsker at
det skal dannes et nytt stormuseum SørTrøndelag? Hvorfor ønsker politikerne å bruke
ressurser; personer, penger og tid på å skape en
kunstig institusjon bestående av en samling større
og mindre museer med stor geografisk og faglig
spredning? De har én fellesnevner – alle er museer,
men ellers er det vanskelig å se at Kystmuseet og
Ringve, Kunstmuseet og Jernbanemuseet på Løkken
av rasjonelle grunner burde slå seg sammen. Etter
det vi har brakt i erfaring er det av politiske og
byråkratiske grunner mer bekvemt å forholde seg
til ett museum Sør-Trøndelag i stedet for åtte. Da
er det bekvemmelighetshensyn og ikke museumsfaglige grunner som ligger til grunn for den pågående prosessen. Kan forklaringen virkelig være så
banal?
Trøndelag Folkemuseums Venneforening arbeider i dag frivillig og ulønnet til beste for museet.
Alle inntekter vi skaffer til veie går til museet. Hva
skjer etter 1.1.2009? Hvis Sverresborg mister sin
selvråderett, spøker det for Venneforeningens
videre eksistens.
I 2009 fyller Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg 100 år. Da skal fusjonen være gjennomført. En
dårligere 100-års gave tror vi museet neppe kan få.
Trondheim 14. april 2008
På vegne av
Trøndelag Folkemuseums Venneforening
Hans Petter Fyhn
Styreleder
Elsa Reiersen
Styremedlem
Nytt styre for ABM-utvikling
Trakk seg i protest
ABM-u ledes av et styre på åtte medlemmer som
oppnevnes av KKD. Det nye styret har funksjonstid fram til 31. desember 2011.
Ny styreleder er direktør for Norges Bank Kari
Gjesteby. Medlemmer er ekspedisjonssjef i
Fiskeridepartementet Arne Benjaminsen, direktør for Kunstmuseene i Bergen Anniken Thue,
bibliotekdirektør ved Universitetet i Oslo Bente
Andreassen, generalsekretær i Universitets- og
høyskolerådet Ola Stave, seksjonssjef ved Kulturhistorisk museum i Oslo Karl Kallhovd, avdelingsdirektør i ABM-u Tone Moseid, seniorrådgiver i ABM-u Ranveig Gausdal. Varamedlemmer
er seniorrådgiver i ABM-u Espen Hernes og
seniorrådgiver i ABM-u Jens Vindvad.
Styret for Nasjonalmuseet sin eneste jurist, professor Viggo Hagstrøm, forlater styret med øyeblikkelig virkning. Professorens avgang skjedde
middelbart etter at Kulturstatsråden hadde grepet
inn med krav om ro i organisasjonen. Dagens
Næringsliv skriver at Hagstrøm trekker seg på
grunn av direktør Allis Hellelands lederstil og
manglende tillit til at styret tar konsekvensen av
det som er kommet fram i denne forbindelse.
Like før Museumsnytt gikk i trykken sa styreleder Christian Bjelland at Allis Helleland har
styrets tillit.
30 •
MUSEUMSNYTT
I Museumsnytt nr 1 2008 har tidligere konserveringsleder ved Norsk Folkemuseum et
tilsvar til et innlegg fra tidligere direktør ved Norsk Folkemuseum, Erik Rudeng. De to
innleggene har sitt utgangspunkt i en debatt i Aftenposten, også trukket opp av Erling
Skaug, der temaet – hvor utrolig det enn kan høres – er en 15 år gammel personalsak
ved Norsk Folkemuseum.
Av direktør Olav Aaraas, Norsk Folkemuseum
De av mine kolleger som arbeidet på Norsk
Folkemuseum i 1993 har allerede i klare ordelag
tatt avstand fra Skaugs fremstilling. Personlig var
jeg ikke ved museet da dette hendte, men reagerte
likevel sterkt på illojaliteten ved hans handling,
noe jeg ga uttrykk for. Hans fornyede skriverier
anser jeg som perfide og grunnløse personangrep,
skrevet i den hensikt å ramme Rudeng i hans nåværende arbeid. Som mine kolleger tar jeg sterkt og
utvetydig avstand fra dem og gir Erik Rudeng min
fulle støtte.
Vi setter dermed sluttstrek for artikler
omkring dette temaet.
Red.
UTSTILLINGSÅPNING Maihaugen
søndag 1. juni kl. 13
FOTO: CAMILLA DAMGÅRD/MAIHAUGEN
De hendelser det refereres til fant sted under oppkjøringen til Norsk Folkemuseums 100-årsjubileum. Under Erik Rudengs ledelse hadde museet
startet en stor snuoperasjon etter mange år med
store personalkonflikter og akselererende forfall.
Det var en aksjon som omfattet de fleste sider av
driften og hele personalet og skjedde i nært samarbeid med myndighetene. Det moderniseringsarbeidet som ble utført i disse årene vakte beundring
i en samlet museumsverden og brakte Norsk
Folkemuseum ut av en konfliktfylt og vanskelig
periode. Skaug, som ikke hadde nådd frem internt
med sine ønsker om prioritering av «sin» del av
virksomheten, nemlig konserveringstjenesten,
valgte imidlertid, midt i prosessen og uten å ta det
opp med museets ledelse, å rykke ut offentlig med
en aviskronikk med tittelen «Norsk Folkemuseum
– en kalket grav?» der han sterkt kritiserte museets
prioriteringer. For dette fikk han, meget betimelig,
påtale av direktøren. Skaug bruker nå, 15 år
senere, denne hendelsen til å så tvil om Rudengs
holdning til ytringsfrihet.
Debatten om lojalitet og ytringsfrihet i museene er
viktig og inngår i en videre kontekst som gjelder
museenes profesjonalitet og styring. Erling Skaugs
angrep forsvarer ingen plass i en slik diskusjon. De
er et iskaldt gufs fra en vond periode i Norsk
Folkemuseums historie, en tid ingen av oss på
museet vil tilbake til, da uvennskap og gjensidige
personangrep preget miljøet. De er forstemmende
lesning.
VERDENS ELDSTE REVOLVER
SKJULTE SKATTER
- fra Maihaugens samlinger
Fokus på museene som samlere:
- Hvorfor havner samlinger på museer?
- Hvilke teorier ligger bak samlingene og
hvilken betydning har gjenstandene i dag?
AULESTAD, BJERKEBÆK, MAIHAUGEN MED POSTMUSEET,
NORGES OLYMPISKE MUSEUM, NORSK HANDVERKSUTVIKLING,
SEKRETARIATET FOR SAMTIDSDOKUMENTASJON OG FORSKNING,
OPPLANDSARKIVET AVD. MAIHAUGEN
www.maihaugen.no
MUSEUMSNYTT
• 31
innlegg
ET ISKALDT GUFS
Returadresse:
Museumsforbundet
Ullevålsveien 11,
0165 Oslo
B-BLAD
Nasjonalmuseet
- arkitektur er åpnet
6. mars i år åpnet Kongen Nasjonalmuseet – arkitektur på
Bankplassen 3 i Oslo. Bygningen er tegnet av Christian Heinrich
Grosch som levde fra 1801 til 1865. Sverre Fehn har tegnet
ombyggingen og den nye utstillingspaviljongen. Åpningsutstillingen er viet Fehn og hans arbeid.
I neste nummer skal Museumsnytt ha en større anmeldelse av
det nye museet.
Gyldendalhuset, Oslo 1995–2007. Foto: [email protected]