Transcript Last ned - Fidelity

1
Skandinavisk High-End magasin
6/2009
7. årgang
41
4
aktive høyttalere
fra kr 2 500-350 000
Hjemme hos:
Gaia prosjektet
Beste high-end design høyttaler?
Jamo 907
Signalkilden:
Vinylreferransen NY Linn Sondek LP12SE
EISA vinneren Marantz SA8003
Prissensasjonen SONY XA5400
High-end snakkisen Playback Designs
Vinyl 2010: gull
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
RETURUKE
52
verd!
The Beatles i Abbey Road
Musikk:
Tidsreise med Grieg og Pure Audio Blu-ray • Orbo •
Skeive skiver • Blanda aukustiske drops • Blått & Rått
3
Selv om den såkalte finanskrisen i bare
mindre grad rammer rike Norge, vil
ettervirkningene likevel påvirke oss.
Både på godt og vondt. Spesielt i USA
sliter man hardt, og mange av de store
gloriøse merkenavnene på hi-fi fronten
som Krell, Rowland, Mark Levinson, Cary,
Audio Research og mange andre, kan
plutselig forsvinne fra markedet. Og det
er jo et moralsk dilemma at den som
har tatt ut minst fortjeneste, er den som
antagelig forsvinner først. Dette ville i
tilfelle være et smertelig tap for alle oss
high-endere som lever og ånder for god lyd.
Å sitte på gjerdet med penger i banken eller i madrassen, kan derfor
være ekstremt dumt. Det er neppe særlig klokt å indirekte sende sin
favorittleverandør til skifteretten selv om man da kan få ekstra gode
kjøp fra avviklingsboet.
Jeg skal heller ikke sutre om hi-fi bladenes vanskelige situasjon, selv
om en titt i de par siste utgavene av vårt tidligere favorittblad, Hi-Fi+,
burde skremme.
Derimot vil jeg glede leserne med at vi allerede merker mer positive
ringvirkninger av den såkalte finanskrisen. En rekke nye allerede gode
hi-fi produkter er dramatisk forbedret samtidig som prisen er lavere
enn noengang. Gode eksempler i dette bladet er den litt mindre Jamo
dipolhøyttaler som ser fantastisk ut, har glimrende byggkvalitet og
samtidig låter bedre enn det aller meste i prisklassen.
Eller den rimelige Sony SACD spiller som til bare femten tusen kroner
må defineres som ekte high-end, uansett hvor upresist dette uttrykket
er. Men Sony SA5400 er et kjempekjøp selv om årsaken til ”billigsalget”
både kan være akutt pengekrise eller en overgang til Blu-ray formatet,
noe vi også omtaler i dette bladet med fokus på signalkilden.
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Petter Dale
Arne Christian Damhaug
Rolf Inge Danielsen
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Sam Ross
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Og med både økonomi og humør for oppadgående, håper vi at dere
alle liker miksen i dette høstnummeret. Både ”proffutstyr” i form av
aktive småhøyttalere, og en bred oversikt over både de beste kjøpene
og den beste lyden fra den avgjørende viktige signalkilden, håper vi
treffer bra.
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Jeg benytter også anledningen til å ønske velkommen Arne Christian
Damhaug som er en erfaren high-ender som skiller seg fra de fleste av
oss andre med å ha bunnsolid teknisk bakgrunn for egne meninger.
Han skriver derfor også mindre ”tabloid” enn noen av oss andre, noe
som imidlertid krever litt mer av leseren.
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
[email protected]
Tlf: 22 44 38 12
Og for de som mener at tiden er ute for det bevegelige digitalmediet,
må jeg minne om at det er mer enn 30 år siden vinyl og analog
teknologi ble erklært død og begravet. Jeg har smakt mye kamelbiff i
det siste, og innrømmer at jeg ikke har hørt bedre lyd enn det jeg har
opplevd med min gamle vinylsamling de siste dagene. At dere setter
kaffen i halsen på grunn av vår nærmest uforbeholdne begeistring for
en ”gammeldags” vinyl platespiller som ser ut til å koste tiendearten av
hva den faktisk gjør, tar vi likevel sjansen på.
Og neste gang du hører fra oss er det jul! Tiden bara går…
Knut V
www.audiofidelity.no
Lykke og ulykke
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
41
nr 6/2009
6
Brev
20
Linn Sondek LP12SE
10
29
36
Signalkilde: Denon A-1
med Pure Audio Blu-ray
Sec.op: Linn Sondek LP12SE
Sony XA5400
30
40
Marantz SA8003
SACD/CD-avspiller
4
14
34
Adams Tensor Alpha
aktiv gulvstående
Mytek Stereo96 DAC
Sec.op: Sony XA5400
42
Dårlig lyd dreper god musikk
48
Jamo R 907
dynamisk dipolhøyttaler
52
Playback Designs MPS-5 SACD/
CD-spiller
68
80
Skeive skiver
Marantz PM-15S2 integrert forsterker og SA-15S2 SACD-spiller
70
84
Nytt på nytt for ORBO
72
Blanda aukustiske drops
60
Blått & Rått
86
Hi-fi messe Horten 2009
92
Musikkomtaler: Beatles i Abbey Road
66
yh-631 surroundhøyttalere
Hjemme hos: Gaiaprosjektet
74
96
Budsjett: Aktive høyttalere
Neste nummer
5
Brev til
Akustikk og Gallo
Digitale strømninger
Først vil jeg takke for et meget fint blad. Jeg synes at dere har
en glimrende blanding av emner. Dere hadde et glimrende
innlegg sist om rommet som anlegget spiller i og at man kan
like godt bruke rommet til fordel og ikke bare fokusere på
dens ulemper, det synes jeg er ellers det eneste man hører om
der ute.
Jeg vet at dere må prioritere emner og valg av utstyr samt
at kunde skaren deres er sikkert av den garvede typen, men
kunne dere skrive litt mer om nettopp rommets virkning,
oppstiling av høytalere m.m. Generelt tips og triks for å få
det beste ut av det man har i stedet for å bygge lytte rom
til formålet. Jeg synes best om to kanaler og at det skal stå i
stuen så det blir brukt, og da er det lite pent å tapetsere veggene med skum plater. Det virker som om dere har et ganske
nyansert syn på tingene så fortsett med det.
Jeg har sett i hvert fall to referanser i bladet til Anthony
Gallo Reference 3.1 høytalere, hvor dere snakker om en mulig anmeldelse. Denne har ikke kommet, så vidt jeg kan se,
men det er vist slik at disse er på vei ut av markedet og blir
erstattet med en 3.5 modell til ca. dobbel pris. Jeg har hørt
dem og planlegger et kjøp, men det kunne være morsomt
å høre hva dere synes om dem samt kanskje hvordan de er
mot deres referanse og om hva de evt. bør pares med.
Det var også et flott artikkel om nettverk spillere, men ser
dere mulighet for å anmelde også Slim Devices/Logitech
Transporter i nærmere fremtid?
Utfra hva jeg leser i Fidelity og andre blader er denne
teknologien så utviklet at det nå er på høytid å vurdere
en utskifting av min kjære CD-spiller. Deres test av Linn’s
digitale streamere virkelig satte mine tanker i sving.
Jakub
NY NORSK
SUPERFORSTERKER!
Musical Innovation
Overgår alt som er produsert
tidligere her i landet,
i forhold til pris.
Les mer på:
www.maxwelldrammen.no
Ring og avtal demo!
Vi har åpnet ny butikk i
Gamle Riksvei 333 i Krokstadelva.
Rett vest for Drammen.
Se kart og veiforklaring på vår nettside!
Maxwell HI-FI Import, Drammen
Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73
Salgssjef Hallvar Rostad:
[email protected]
I dag har jeg T+A CD 1240 R og forforsterker T+A P 1230 R.
Effektforsterkeren er en Linn Klimax Chakra 500 Twin.
Det er derfor naturlig å tenke seg en oppgradering til Linn
eller T+A (ja, så snevert er det mulig å tenke). T+A har
kommet med et spennende alternativ til Linn, T+A MP 1260
R (tidl. MP 1250 R), som gir noen ekstra fordeler i form av
digitale innganger for tilkobling av andre lydkilder.
Mitt ønske er at Fidelity tester dette produktet og sammenligner med Linn.
Eddie
Platespilleren
Jeg har i mitt eie en Harman Kardon T60 vinylspiller.
Den har nå blitt børsta støvet av, fått ny reim og ny p.u.
er på tur i Posten ( Ortofon M2 Blue ). Selv med min
gamle Ortofon om20 spiller den ikke dårlig, men ”stateof-the-art er det ikke. Jeg hadde egentlig planer om å la
denne spilleren hvile, og heller gå for en ny Pro-Ject eller
Diva ( flott test i forrige nr. av Fidelity, forresten ), men
samtidig har jeg lyst til å ”revitalisere” T60’en...iallefall
mens jeg sparer! Følgelig ble jeg gira på å finne ut meir
om denne spilleren, bl.a. hva den kan sammenlignes med
av Rega’er, Thorens’er og Linn’er. Jeg har leita på internett,
gjennom gamle hi fi blad, inkl. tidligere årganger av Audio
og flere engelske hi-fi magasin uten særlig resultat.
Jeg fant omsider denne linken:
http://forum.audiogon.com/cgi-bin/frr.pl?ranlg&
1029199417&read&3&4
men det var ikke akkurat noen test eller ”rewiev”.
Kjenner du til denne spilleren, og evt. hva jeg bør oppgraderer for å gjøre den bedre, f. eks. bytte arm, motor,
spindellager osv. ???
Jeg har nylig begynt å kjøpe Fidelity, og synes det er et
kjempebra magasin. Som nevnt i en tidligere mail, savner
jeg omtaler av Densen. Jeg fant et nr. på pdf-fil ( takk for
den muligheten - kjempeflott!) med en omtale av Densen 400sx cd- spiller og et forsterker-sett, men noen djup
test var det ikke. Jeg har en DM-10 forsterker, som jeg er
storfornøyd med. Jeg har lytta til både Hegel og Electrokompaniet, men DM-10’en står fortsatt i hylla hos meg...
mvh
Vilhelm Willassen
Hei igjen. Jeg har satt Gunnar Brekke på saken angående
oppgraderingsmuligheter, men så langt må jeg medgi at
jeg kjenner spilleren HK T60 bare av omtale, men den er
regnet blant de mer ”seriøse” i mellomprisklassen.
Jeg anbefalere absolutt at du får den på beina og trimmer
den så langt som mulig.
KV
Karakterer og terningkast
Mens jeg lar Ryan Adams transformere Alice in Chains’ ”Down
in a hole” gjennom Spotifys utmerkede musikktjeneste, leser
jeg årets mest spennende artikkel i Norges klart beste musikk
og hifi-magasin, Fidelity. Artikkelen er ikke en produktomtale,
men en redaktørs selvutleverende bekjennelser om journalistisk
integritet og ”pengenes oppmuntrende virkning” (J.S.Øverli).
La meg aller først gratulere redaktøren for å løfte denne fanen
særdeles høyt - og gjøre en god analyse av hvordan karakterene
lett kan blinde og fordumme.
For meg ble dette et dejavu, da forgangne Audios utmerkedes musikkjournalist Stein Arne Nistad spurte leserne til råds om
han burde innføre karakterer i bedømmelsen av musikk i bladets
spalter. Jeg grep min compaq med sort/hvitt-lcd skjerm og skrev
et svar til Nistad. Leserinnlegget ble tatt inn i blant leserbrevene
og ble svært respektfullt behandlet
av Nistad, som lovet å legge debatten om karaktergiving i musikkanmeldelser død i overskuelig fremtid
- og Nistad har holdt sitt ord.
Plateanmeldelsene er fortsatt svært
gode - både med tanke på bredden
i det som anmeldes og kvaliteten i
det som skrives.
Siden bokhyllen med Audio/Fidelity er nær komplett og ikke helt i
kronologisk orden, har jeg ikke tatt
meg bryet å finne mitt opprinnelige
innlegg, men den utmerkede redaksjon kan kanskje være til hjelp. Jeg
mener å huske at essensen av mitt
innlegg den gang må være noe i
retning av dette:
• Karakterer fordummer teksten.
• Karakterer skaper rangering og ikke forståelse.
Det er forskjell på å omtale musikk og utstyr til å avspille den
med, men jeg tror begge punkter er gyldige for omtale av begge
deler. Til det første punkt som berører journalistens arbeid: Karakteren er en måte å unnlate å skrive og beskrive. Journalisten kan
tillate seg å la karakteren erstatte gode beskrivelser og en nøye
gjennomgang av produktet - fordi han hele tiden vil være bevisst
at det mest essensielle utkommet av hans arbeid vil være uttrykt
i et terningkast, feks 4, eller den meningsbærende tallsum, feks
67. For den journalist som ikke har disse mentale krykkene vil
arbeidet fortone seg annerledes. Han må inngående lytte for å
kunne beskrive produktets kvaliteter med språklige nyanser og
betoninger. Han må formulere en tekst som nyanserer de ulike
aspektene ved produktet for å skape forståelse hos leseren.
Til det andre punktet: Karakterens iboende kvalitet skifter
leserens fokus mot rangering og bort fra forståelse og nyansert
kunnskap. Noen vil kunne hevde at man vitterlig må kunne ha
flere tanker i hodet på en gang og at begge deler må være mulig å håndtere for et moderne menneske. Redaktørens ettertanke, og min egen erfaring med lesing av anmeldelser, tilsier at det
dessverre ikke skjer så veldig ofte. Når karakteren dukker opp,
skifter leseren fokus: Han fokuserer på rangering. Hans interesse
for tekstens nyanser og innhold svekkes - slik at det som virkelig
skulle være det journalistiske håndverk svekkes til en parentes.
Som en parentes må jeg legge til at den mest fordummende
karakteren jeg kjenner til er den som skal vurdere produktets
verdi for penger. For en illusjon at man skal kunne karaktersette
leserens smak, preferanser og økonomi og faktisk kunne innbille
seg at man kan treffe noe som virker meningsfylt. Mangt et
testprodukt har rykket ned fra den rangerte førsteplassen, med
uomtvistelige kvaliteter til glede
for brukeren, fordi det kostet 500,mer enn opponenten. Forbrukeren
tror han har gjort det beste kjøpet
(Det er jo tross alt bevisst med
karakteren 87!), mens han må leve
i årevis med feks et kamera med
manglende kvaliteter. Alle de som
tester og som føler at de må ha
karakterer for å tilfredsstille bryske
redaktører, vanskelig annonsører
og et publikum med angst for å ta
skjebnesvangre gale beslutninger,
burde i det minste la dette aspektet
ved produktet være.
I skrivende øyeblikk er valgkampen til stortingsvalget i en avsluttende fase, og karakterer er igjen en het potet. For de av dere
som undrer om undertegnede har samme forhold til karakterer
i skolen er svaret et resolutt ja. Lærernes tilbakemelding preges
av mangelfullhet og lite respekt, og elevens reaksjon er å være
fornøyd eller misfornøyd med karakteren - uten å være egentlig
opptatt av kvaliteten av det de har levert fra seg. Å ha hatt mitt
eldste barn i ungdomskolen de siste årene har styrket denne
oppfatningen ytterligere.
For en glede og befrielse det da er å kunne få Fidelity i postkassen og lese journalistisk håndverk og ikke se fordummende
terningkast!
«Karakterens ibo-
ende kvalitet skifter
leserens fokus mot
rangering og bort fra
forståelse og nyansert kunnskap
»
PS! Fakturaen kom med sist nummer - og jo, jeg tør vel si det...
Bladet er vel verdt pengene! :-)DS!
mvh
Thor-Egil Aarvik
En spesial-forretning
for gode lydopplevelser
og gode lyd-råd!
www-procom.no • e-post: [email protected] • telefon: 32 20 83 30
Bakoversveis
Jeg fikk skikkelig bakoversveis da presentasjonen hjemme
hos Kim kom i forrige nummer, dette minner mest om en
drømmeverden for oss musikkelskere, men spiser denne
modifiserte CD spilleren hans modifisert av Raymond Celius,
altså grisedyre high-end maskiner til frokost som for eksempel min egen Meridian 808.2 ?
Det er jo også dyrere spillere der ute som er i flere kabinetter.
Jeg synes at det er en litt vel generell slenger til dette med å
spise high-end maskiner til frokost eller at kanskje selve uttrykket skulle om enn vært noe modifisert, for her sitter jeg
nemlig med mitt såkalte dyre skrot som jeg har brukt over
10 år for å låte best mulig og faktisk koser meg med Oscar
Peterson på konsert og synes faktisk det låter riktig så bra.
mvh Nils
Tja, det er vel ikke mer synd på deg enn meg?
Jeg vil tro at de fleste av oss har den nødvendge sinnsro til
å ta visse utsagn med en klype salt. Men dette får stå for
Trond’s regning. Og han hadde jo benyttet verdens beste
tweak i forkant, ifølge eget utsagn. Jeg kommer ikke til selge hverken Krell eller noe annet for å kjøpe en billig Marantz
som sendes til Valdres. Men det låt sikkert overraskende bra!
Hei Knut - gratulerer med de 40 :-)
Gleder meg som vanlig til å finne det i Narvesen.
Gå til nærmeste pub, for meg Steamen i Continentalkvartalet, hvor de verken har små 0,4L glass eller dårlig
Hansa øl.
O,6L på bordet, bla opp siste Fidelity, først bli litt skuffet,
fordi det var så mye å se på men at man allikevel forventer/
ønsker både flere produkter testet, samt ønske om enda
flere sider. Bla gjennom igjen, glasset er nå nede i 0,4L nivå,
hvor man glemmer å drikke i vanlig tempo. Fordi det pinadø
er masse å lese (Som vanlig), også innenfor områder man
ikke har interesse for. Men hvor den oppriktighet, ærlighet
og entusiasme dere lar oss få stoff på, gjør at man leser alt
som følge av dette. Og sånt sett oppdager ting & tang man
ellers ikke ville stoppe opp ved.
Lederen din, som jeg leste på nett, nei den likte jeg ikke. Jo,
jeg likte den, for all del, men har ikke noe tro på at en ny redaktør finnes. Fordi ingen vil jobbe halvgratis. Så du får bare
blåse i at du er 65 år, og heller skylla øra litt oftere.
mvh Knut V.
Stå på videre, hils hele mannskapet ditt og si vi er noen
tusen mennesker i Skandinavia som setter umåtelig stooor
pris på hva dere gjør, og enda mer imponert over at dere har
gjort dette 40 ganger, samtidig som vi insisterer på at dere
FORTSETTER!
Audio Research Ref. 7
Hyggelig hilsen
Bjørn Magnussen
Jeg husker Fidelitys begeistring for denne da den ble testet
i Fidelity. Til og med enda bedre enn CD 3 fra ARC som
dere tidligere hadde skrevet meget pent om.
Ref. 7 er jo fortsatt i produksjon, men den er jo etpar år
gammel vil jeg tro og ser at prisen nå er noe lavere enn da
dere testet den. Leser også at dere svært bevisste på at CD
avspillere er blitt mye bedre siste 2 år.
Så; Er Ref. 7 fortsatt i topp A klassen blant spillere til ca
100k eller er den forbigåt av Esoteric, Wadia, Ed Meitner,
dCS Puccini, eller er billigere spillere som dere nylig har testet blitt omtrent like bra som Ref. 7? F.eks. Cary 306 PRO.
Nevner også Integris testen deres som sier denne er bedre
enn alt annet (minus den doble Esoteric riggen).
Er en brukt Ref. 7 (nesten ny) til ca kr. 50.000.- et litt
mer enn bra kjøp, eller ville du i dag handlet noe annet i
denne klassen? (Har i dag Lector CDP 7 TL som jeg tror er
forbigått de siste 3-4 årene)
På forhånd takk for svar - om du har tid :-)
Mvh Ole
Løp og kjøp!
Knut
Hei Knut
Hva er det jeg leser i din siste leder, du ettersøker en ny
redaktør fordi du tror du snart er pensjonist!!!
Du er bare en ungdom, mann, EUBIE BLAKE, jazz og
bluespianist holdt konsert i MOLDE jazz da han var 98 ÅR
og gikk ikke over til den andre siden før han ble 102 år.
Nei, du må bare kose deg og skrive og utgi FIDELITY
lenge, lenge.
Per Abrahamsen er på din unge alder og han lodder og
skrur og konstruerer fortsatt hi-fi amper.
Til lykke og hilsen Magne Fevik.
Forbanna bra! (Fra Hi-fi sentralen)
I dag var jeg forøvrig innom Vadseth og hørte på Marten
Coltrane. Siden han ikke har sin egen tråd her på ”mitt anlegg”,
så tenkte det går an å si noen ord her i min hi-fi blogg.
Coltrane er blant de aboslutt beste høyttalerne jeg har hørt, i
alle fall av plug and play-systemer.
De høyttalerne er rett og slett skremmende gode, og kan by på
en dynamikk som ikke står tilbake for de råeste hornsystemene
jeg har hørt – bortsett fra trio/custombass-kjøret til lmc.
Coltrane har også en svært fascinerende evne til å nyansere
instrument – og stemmeklang på en måte som bare føles riktig.
Instrumenter som skal låte distinkt og hardt, f.eks. stålstrenger
og skarptrommer, gjør nettopp det.
Mens stemmer, fløyter, nylonstrenger og nedre klavertoner låter
glatt og organisk, og likevel uten den minste antydning til slør.
Skal jeg pirke, så kunne jeg av og til ønske meg et enda mer gyllent
skjær i øvre mellomtone/nedre diskant, men dette mistenker jeg coltrane glatt kunne bydd på med en annen kilde og forsterker foran.
Vadseth spiller, som de fleste vet, på krell og dynamic prescision.
Det går på smak og behag, og det faktum at ørene våre opplever lyd
på ulik måte.
Doxa
Takker for en kjempe hyggelig test av Doxa Model 73, og fint
intervju. Svære greier.
Hyggelig fordi jeg virkelig føler at Håkon Rognlien skriver det han
opplever, og at han har hatt en god opplevelse.
Jeg ble sittende igjen å undres: Hva skjer om Håkon virkelig prøver
en forforsterker ennu et hakk opp. Effektforsterkeren bremser jo ikke
så mye enda, ser det ut til.
Så til det tekniske: Model 73 er ikke pseudobalansert, Håkon. Det
er tekniske grunner som taler mot pseudokopling sammen med de
nye enkle Doxa koplingen i Model 73. Pseudobalansert er tilbakelagt
-borte. Vil forklare litt mer om denne enkelheten lenger ned.
Mange opplever et løft ved tunge laster og krevende kilde (så som
Infected Mushrom, mm) med en effekt på hver høyttaler. Det er klart
man aldri kan få nok strøm, så det er sikkert greit. Da benyttes kun
en kanal på forsterkeren til en høyttaler og den andre kanalen er ikke
i bruk, eller kanskje til en senter eller bak- høyttaler.
Doxa Model 73 er ikke dual mono heller, Håkon Rognlen. Jeg bruker en trafo for pluss og en for minus matestrøm. Rett og slett fordi
jeg gjentatte ganger opplever det som en bedre elektronikk-kopling,
rent lydmessig, bass og mellomtone står mer adskilt fra hverandre
ved gjengivelse av kompleks musikk.
Litt om enkelheten i Model 73, jeg vil prøve å si noe om elektronikk tenkingen. Hvordan går det an å få en slik lyd av transistor, med
en forsterker som trekker maks 40 watt i tomgang (grønn svane) og
stopper på rundt 30volt ut til høyttaleren.
Model 73 er en uhyre enkel og en nesten helt konventionell transistorkonstruksjon med kun en transistor som tar hele spenningsforsterkingen. Dypteknisk: Dette medfører dominant 2. harmonisk og
en smule rørvarme ved lyden på 73. Teknisk kalles det en singelended kretskopling og er helt bevisst valgt for å få den lyden som kan
”Romproblemene” hos vadseth, som ofte har dukket opp
som tema her på hfs, hørte jeg ikke en dritt til.
Ok, det er en vanlig stue og ikke et lydstudio, men stua til vadseth har langt bedre akustiske forhold enn de fleste andre stuer
jeg har dumpet innom opp gjennom årene.
Det fantes ikke antydning til problemer med bassbooming eller
for lang/kort utklingingstid.
Vadseth har valgt en plasseringsløsning med stor avstand mellom høyttalerne og relativ kort avstand til lytteposisjon, med
sterk vinkling (krysses rett foran sweetspot), noe som i mine ører
gav et hysterisk stort og besnærende lydbilde med en holografi
som fikk meg til å måpe fårete.
Aberet er imidlertid at sweetspoten opplevdes noe trangt, og
det var spesielt vanskelig å passere vokalen dersom man ikke
satt akkurat der Vadseth pleier å sitte - altså midt på sofaen.
Ikke dermed sagt att man måtte sitte i sweetspot for å kunne
nyte musikken; lydscenen var nemlig såpass romslig og luftig at
man fikk fot uansett hvor på sofaen man satt.
Konklusjon og oppsummering: forbanna bra!
LE
minne litt om de gode rør. Dette også for å tilpasse lyden i Model 73
til vidunderlig musikk som ikke alltid er helt ørevennlig innspilt.
Model 73 er uten negativ slyøyfe tilbakekopling. Spissformulering:
Tilbakekopling er fint for å få fine data på papiret. Med musikk er
det noe helt annet. Da blir tilbakekopling som å feie problemet under
teppet. Du ser det ikke mer, men du kan lukte det. Stinkende tåke
dekker detaljene. Hemmeligheten bak Doxa lyden ligger nettopp i
enkelheten. Enhver transistor som signalet går gjennom, vil påvirke
lyden i form av maskering, ulinearitet, forvrengning og støy. Noe som
er nytt med Model 73 er å rette mer fokuset intenst inn på støy. Støy
fra transistor er en ting (joda, har valgt støysvake transistorer), men
støy som kommer og blander seg med signalet fordi høyttaleren
trekker strøm, når en spiller musikk. Dette medfører blant annet, at
50 hz fra lysnettet kommer inn og blander seg med signalet, mens
strømmen raser ut til høyttaleren. 50hz modulasjonen opphører når
det blir stille igjen og høyttaleren dermed ikke trekker strøm. Da vi
fikk fjernet nesten all 50 hz fra signalet fra Model 73 ble alt så mye
bedre, selv om en viss kjent varme fra lyden av inn- modulert 50hz,
ble borte. Gumpebass er det noen som kaller det.
Vi jobber også med utvikling av helt nye modeller av effektforsterkere, der fokuset er skjerpet med hensyn på støy. Da vil også støymodulasjonen som oppstår på grunn av høyttalerprodusert strøm,
bli ytterligere redusert. I tillegg til innmodlert støy av musikksignalet
som speiler seg i strømforsyningen. Hf støy fra lysnettet vil gjerne inn
å forgifte det også. Jada, det er nok å gripe fatt i. Vi i Doxa opplever
gang på gang at efektforstekeren blir hovedkomponenten i anlegget. Høyttalerene skal jo styres, ja helst tvangsstyres av forstekeren.
Vi forundres stadig over at anstendige enkle 2-veis høyttalere, nesten
kan utrette mirakler, samt at ekstremlaster som elektrostater må ha
noe helt spesielt for å drives til fullt potensiale. Spennende utfordringer.
K. Ø. Lauvland
Signalkilde: Denon A-1 med Pure Audio Blu-ray
333
Tidsmaskinen
2010
I 1926 spilte Griegs gode venn Percy Grainger inn den verdensberømte A-moll konserten på et såkalt Duo-Art hullkortsystem,
forløperen til dagens datamaskiner. Idag lanseres en nøyaktig
reproduksjon av denne fremførelsen på verdens hittil mest
avanserte digitale lydsystem; utviklet av norske 2L og gjengitt
på verdens første high-end Blu-ray multispiller.
Tekst og foto: Knut Vadseth
10
11
Signalkilde: Denon A-1 med Pure Audio Blu-ray
333
Pris. kr 39.998,Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben
G
Griegs A-moll konsert har hatt uvurderlig betydning. Og det ikke bare som et
gjennombrudd for den unge bergenseren som ikke så seg anlediget til å
overvære den kongelige premiere i København. Her ble den øyeblikkelig en
kjempehit, for å si det slik, og etablerte
den unge musikklæreren som da bodde
i Oslo som en av verdens mest berømte
komponister.
Langt viktigere er det at denne
norskeste av alle norske musikkstykker
også ble oppstarten på en kunstnerisk
gullalder og på en av verdens mest vellykkede PR-kampanjer; selvstendighet
for lille Norge som i et halvt årtusen
først hadde vært fusjonert med Danmark, og fra 1814 med Sverige.
Det var de norske malere, forfattereog altså komponisten Edvard Grieg
(innvandrer fra Skottland, men det
sier vi ikke til noen) som sammen med
polarforskerene Fridtjof Nansen førte
an i denne ukrigerske frihetskampen.
Denne tidlige PR-kampanjen skapte
så mye internasjonal sympati for det
lille, fattige fjellandet oppe i nord, at
svenskene så det som en umulighet
å angripe da det Det Norske Storting
erklærte Norge som uavhengig i 1905,
to år før Grieg døde på Trollhaugen.
Ikke verst som bakteppe for en komposisjon som den dag i dag regnes som
verdens mest populære pianokonsert.
Og selvfølgelig med et uttall av ulike
innspillinger, også eldgamle saker tatt
opp på voksruller fra forrige århundreskifte. Kuriøst, men uspillelig om man
12
ikke er akademisk interessert i å høre
dentidens tolkninger, om man klarer å
lytte gjennom bakgrunnstøyen…
Pure Audio fra 2L
Så dukket det i høst opp en ny innspilling på verdensmarkedet fra det norske
plateselskapet 2L, som står for herrene
Lindberg og L’Orange. Her opplever vi
Griegs gode venn Percy Grainger som
solist i en New York studioinnspilling
fra 1921, jeg gjentar nittentjueett! Men
det ledsagende orkesteret er dagens
Kristiansand Symfoniorkester ledet av
tidligere KORK-sjef Rolf Gupta. Og det
hele er tatt opp i det akustisk optimale
kirkerommet i Kristansand Domkirke.
Og det i 8 kanaler surround i 24 bit
med hele 352,8 khz oppsampling! Og
med Wolfgabg Plagge som produsent
og Denis Hall som medium. Huh…
Og om ikke dette skulle være nok,
spiller Grieg selv ”Bryllup på Trollhaugen” på en såkalt Phonola pianorull
som likeledes styrer et moderne flygel
til å utføre akkurat de samme anslag
med den rytme og tyngde som Grieg
bestemte i 1906 ved opptak i Leipzig,
året før han døde og året før han og
Nina fikk besøk av Percy Grainger på
Trollhaugen…
Ung venn
Og den unge pianistens tolkning på
Griegs eget flygel, frydet den lille, store
komponisten som skrev følgende i sin
dagbok: ”Jeg måtte blive 64 år forat få
høre norsk klavermusikk så forstående
og genialt tolket. Som han spiller slåtterne og folkevisebehandlingene bryder
han nyt land både for sig, for mig og
for Norge. Og nu dette henrivende,
naturlige, dybe, alvorlige og barnlige
naturel!”
Grainger skal også ha spilt Amollkonserten med like stor heder fra
komponisten. Det er derfor desto mer
interessant å lytte til denne teknisk
fenomenale innspillingen med det aller siste av teknologi; Denon high-end
multispiller A-1 som tar både CD, SACD
og altså Pure Audio Blu-ray i opptil 7+1
kanaler. Og hakesleppet kommer, ikke
på grunn av optaket som vi hørte på
referanseanlegget i 2 kanaler. Lyden var
utmerket, men knapt epokegjørende
i forhold til SACD gjengivelsen fra
samme spiller.
Derimot er tolkningen til Percy
Grainger knapt til å fatte; dette er en
konsert jeg kjenner ut og inn og har
hørt både på plater i konsertsalen og
i opptaksstudio med verdens ledende
utøvere. Men maken til frivol løssluppenhet har jeg aldri hørt noe i
nærheten av! Morsomt og tankevekkende, så absolutt. Men med noen
totalt meningsløse tempoendringer og
fraseringer, etter min mening. Her er
det lagt til parfymert jåleri og kniplinger og blonder til en musikk som
i sin enkle genialitet gjenskaper ren
luft, høye fjell og dype fjorder med et
europeisk tonespråk som vi alle liker og
forstår nettopp fordi den er enkel, men
også storslått som den norske naturen.
Likevel, gøy er det å høre hvordan dette
ikonet ble tolket I begynnelsen av forrige århundre!
Fullt så gøy er det ikke å høre hvilken
middelmådig pianist Grieg egentlig
var; om da denne ”innspillingen” fra
Leipzig gir et rimelig sannferdig bilde
av dette. Men jeg er ikke forundret over
at P-2 har begynt å diskutere Griegs
pianoferdigheter. Men om tolkningene
fra Grainger og Grieg i beste fall er noe
underlige for vår tid, er den nitidige
restaureringen av disse aller eldste
eksempler på moderne digitalteknikk
(lyden blir oversatt til enkle symboler)
av enorm historisk betydning.
Men hvor god er det tekniske resultatet med det aller siste av digitalteknolgi? Hvordan låter og funker Pure
Audio Blu-ray på verdens første highend multispiller som spiller alle digitale
lydformater og som også serverer det
beste videobilde vi hittil har sett…
Ren lyd
Fordelen med Pure Audio Blu-ray er etter min mening først og fremst at man
benytter et format og en teknologi som
via det betydelige hjemmekinofolket
kan lages i et betydelig antall eksemplarer. Dette fordeler forsknings- og
produksjonsutgifter på et langt større
antall kjøpere enn hva to-kanals audio
kan påregne . Selv om all ny teknologi
som er lansert i min levetid har vært
dårligere enn det beste av gammel
teknologi i forfinet utførelse, men da
til høyere pris. Det er alltid grunn til å
håpe på bedre kvalitet/pris med mer avansert teknologi. På særlig billedsiden
er dette et uomtvistelig faktum i forhold til DVD i forhold til VHS og til og
med Laserdisc, og nå Blu-ray i forhold
til DVD. Og dette gjelder spillere ned til
noen hundrelapper. På Elkjøp finner vi
nå Philips Blu-ray spillere med akseptabel lyd til mindre enn femten slike.
Men når det gjelder mer krevende
lyd, gjerne i skjæringspunktet mot
high-end, er problemet atskillig
større. SACD er neppe entydig bedre i
prisklassen rundt 10-20 tusen kroner
i forhold til dedikerte CD-spillere. Nå
som dette formatet virker å gå på sparebluss, kan man heller ikke regne med
noen særlig videreutvikling og noe
særlig antall nysinnspillinger. Derfor at
det teoretisk enda bedre lydpotensialet
på Blu-ray særdeles spennende, ikke
minst med Pure Audio som muliggjør
høyoppløselig lyd i både multikanal og
stereo uten bruk av video, bare med
3 fargekoder på fjernkontrollen for å
velge format.
Denon A-1 korttest
Nå koster Denon multispiller mer
enn 10-20 tusen. Denne første ”highend” versjonen som etter eget sigende
er vanvittig kompromissløs, er vel i
virkeligheten en 15-20 tusen kroners
CD-spiller med mange tilleggsfunksjoner som glitrende bra bilde, det kanskje
beste vi har sett både fra DVD og Bluray, multikanal i opptil 8 kanaler pluss
altså Pure Audio Blu-ray lyd. Vi hadde
den i få dager og valgte derfor å sjekke
den ut i referanseanlegget i kun 2 kanaler, altså som en stereo lydgjengiver
som spiller alt fra sølvplata.
Vi hørte en viss forskjell mellom DTS
og PCM-sporet med Pure Audio, sistnevnte betydelig ”ærligere” og direkte,
men de ulike formater som 16 bits
redbook, SACD, Dolby Digital, PCM
og DTS i ulike konfigurasjoner, låt
likevel forbløffende likt med typiske
karakteristikka som opplagt skyldes
drivverket og elektronikken.
Og det låter både ”dyrt” og
elegant uten den råhetene særlig 16 bits redbook-opptak som
enkelte ganger kan oppleves som
harde ”kanter” pluss en vis kornethet
i lydbildet, særlig rundt øvre mellomtone. Med Denon låt det silkeglatt og
forfinet, og med en deilig fyldig bass
som kanskje ikke gikk superdypt eller
var spesielt stram og slagkraftig, mens
som var bare ”deilig”. Mellomtonen var
en anelse tilbakelent og med antydning
av ”halo”, denne effekten av et Doris
Day bløtfilter som forskjønner lydbildet. Men som også gjør det hele en
smule glatt og snilt, men slett ikke ute
av fokus.
Diskanten er imidlertid krisp om ikke
helt nøytral, men er med på å skape et
inntrykk av oppløsning og detaljering
i et ellers litt sonort lydbilde. Stemmer
låter fint og fyldig med bra kropp, men
tenderer til å være litt langt bak i det
ganske dype og noe dempede lydbildet.
Det hele minner veldig om akkurat
den luksusvarianten av Denonlyd som
dette vitterlig er, og lyden er utvilsomt
tilnærmet ”high-end” for mange som
har forfrosset seg på lyden av pistrede
transistorer med rimelig surround av
tidligere generasjon. Lyden er likevel
ikke på høyde med for eksempel multispilleren til Electrocompaniet som tross
sin mørke klangbalansen er mer lineær,
oppløst og enda mer storslagent holografisk også i 2 kanaler, men denne har
som andre ekte high-endere fremdeles
ikke noe Blu-ray hverken på bilde eller
lydsiden. Og vil du virkelig oppleve det
beste bildet på 50 tommer HD skjerm
eller med en god projektor, er Blu-ray
en nødvendighet tross alskens oppskaleringsystemer.
fleste av disse
attraksjonene, men som 2
kanals lydgjengiver kan den mest sammenliknes med en typisk 15-25 tusen
kroners SACD-spiller. Noen vanvittig
avansert lydmaskin, finner vi ikke her,
men likevel er dette noe av det beste
som kan skaffes for musikkelskeren
med egen kino som kan glede seg over
både et råbra bilde og alskens muligheter med sølvplata i full surround.
Det viktigste er likevel at Denon trekker opp et løp for norske 2L og deres
glimrende Pure Audio system som kan
ha mye for seg; et meget avansert digitalformat som utvilsomt kan tilferdsstille de mest kresne musikkelskere,
men som samtidig kan henge seg på en
produktutvikling som den fattige fetter
kvalitetshi-fi’en aldri ville kunne makte
på egen hånd. Om dette knapt vil medføre dramatisk mye bedre lyd, så kan vi
regne med at det kan bli bedre lyd for
mindre penger. Og det er det viktigste
for svært mange, selvfølgelig. Akkurat
som det også gjelder I-pod’er og annen
bærbar digitalteknologi av betydelig
kompleksitet som likevel er både lite og
billig og som også kan videreutvikles i
hi-fi sammenheng.
Men fremdeles blir jeg tussete i
hodet av å vente på at disse Blu-ray
greiene skal få ræva nesten bokstavelig
talt i gear. Starten er treig, ja. 3
Konklusjon
Denon A-1 er en utrolig sofistikert og
lekker sak med betydelig tyngde og
masser av muligheter. Foreløpig har
vi såvidt skummet muligheten og kun
hørt på 2 kanal i referanseanlegget,
men vil utvilsomt komme med en full
test litt senere. Denon A-1 er utvilsomt
verd pengene om du kan utnytte de
13
Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående:
333
14
Over-
veldende!
Kan det bli for mye tran med doble 13 tommere, D’Appolita konfigurasjon
med triple Heil bånddiskanter flankert av ytterligere 2 x 8 tommere? Og
med 2 kw forsterkning fordelt på 6 effekttrinn i 2 sandfylte kabinetter på
155 kg! Pr. kanal, selvfølgelig…
Tekst og foto: Knut Vadseth
J
eg hadde visse mistanker
om at dette var svære
greier, så jeg tok visse forbehold. Blant annet hadde
jeg utsatt leveringen til
etter det store middagsselskapet med datterens italienske
svigerfamilie, og jeg hadde ringt kona
på jobben etter å ha fått høyttalerne i
hus. Jeg mer enn ante at et forvarsel var
på sin plass. Og fikk rett! Også redaktøren i skandinavias eneste high-end
hi-fi blad må ta visse hensyn til familien når finstua, det største fellesrommet,
utnyttes til testing av ”tung” hi-fi.
For aldri før har hi-fi’en vært så
tung som nå; Tensor Alpa fra proffleverandøren Adams i Berlin, er det
største og tyngste produktet Fidelity
noensinne har hatt til utprøving…
Tensor Alpha
Men ikke bare er vekten på mer
enn 150 kilo, fordelt på to sandfylte
kabinetter, det hittil tyngste produktet
jeg hadde fått i hus. Men også dybden
(60cm), bredden(43cm) og høyden
(170cm) gav tilsammmen større volum
med større dominans i stua enn noen
annen høyttaler vi har testet. Det hjelper
heller ikke at det ikke blir levert noe
fronttrekk for å skjule de 6 høyttalerelementene på forsiden og den ene 13
tommeren på baksiden. Her hvor det
avanserte insrumentpanelet trimmer de
6 forsterkerne som er på mellom 250 og
500 watt pr. stk.
For dette er ikke bare en stor og
tung høyttaler, den er også ”aktiv” med
egne forsterkere med delefiltre på
linjetrinnsnivå med alle de praktiske
og faktisk lydmessige fordeler dette
innebærer. Petter Dale mener at det er
galskap ikke å benytte såkalte elektroniske delefitre på alle høyttalere over
ca kr. 30.000,-, og i proffverdenen, som
Adams leverer en betydelig del av sine
høyttalere til, er elektroniske delefiltre
og aktiv drift med innebygde forsterkere helt vanlig. Dermed har konruktøren bedre kontroll med hele prosessen
fra XLR linjeinngangen til akustiske
særegenehter , inkludert muligheter
til å øke bassnivået i mindre høyttalersystemer. Det siste er det ingen grunn
til på Tensor Alpha!
Men her er ikke bare aktiv deling,
innebygde forsterkere og ekstreme
egenskaper i den virkelige dypbassen.
Her er også et såkalt D’Appolita konfigrert bass/ mellomtonesystem i øvre
kabinett, dette forankret til bassystemet
med sandssekker og med to 8-tommere
med ”skuddsikre” kullfiber membraner.
Pluss et diskantsystem av to store
Heiltype trekkspillfoldede båndelementer som omgir en tilsvarende mindre
superdiskant. Disse lages innomhus på
fabrikken og kalles i brosjyren A.R.T.
elementer med oppgitt frekvensgang
innenfor minus 3 db til 50 kHz.
Tidligere erfaringer med disse Heiltype bånddiskantene er særdeles positive. Sammen med generelt glimrende
finish, superb knakkfaktor og langt fra
urealistske forventninger om et vanvit-
tig ”slam” i dypbassen; pluss raffinert
topp med ekstremt potensiale til å
spille høyt og samtidig rent, virker den
”aktive” Tensor Alpha veldig lovende…
Raffinert kjempe
Jeg var ikke det minste i tvil om at
dette ville være en fantastisk underholdende høyttaler i en avansert hjemmekino eller til et gedigent disco/pop/rock
anlegg i større lokaler. Problemet var
i tilfelle det motsatte; var her også en
smule raffinement og sjel i tillegg til de
svulmende kreftene?
Den første platen jeg derfor satte
på etter at høyttalerene ble plassert i
finstua , akkurat der det var tilgjengelig gulvplass like ved ”normal” høyttalerplass, var derfor et Tchaikowsky
cellostykke med amerikanske Zuill
Bailey og strykeorkester på Telarc. En
sart og ekstremt raffinert innspilling
med kritiske overtonestruktur som låt
himmelsk på Coltrane referansehøyttalere. Men som neppe vil låte bra på
en røff og tøff rockehøyttaler…
Stadig oftere opplever jeg at de bedre
høyttalere begynner å likne mer og mer
på hverandre; det er ikke lenger de helt
store sprik i klangbalanse, frekvensgang, spredning og dynamisk kontrast.
Og en liten stativhøyttaler låter ikke
lenger tynt og pjuskete mens den gulvståede er feit og romlete. Selv de svære
Alpha med sitt enorme bassystem, låt
forbløffende likt de Coltrane vi hadde
spilt på halvtimen tidligere i samme
posisjon!. Bassen var slett ikke feit,
15
Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående:
333
den var helt tyst! Det kom ikke en tone
som ikke skulle være der, og diskanten
var akkurat av den rene, oppløste og
hurtige varianten som slett ikke låt som
diskant, bare som luft og detaljering til
mellomtonen.
Selvsagt var det mulg å høre at
mellomtoneelementene ikke var helt
så kjappe og presise som Thiel-elementene på Coltrane. Det er heller ikke de
fleste andre dynamiske elementer. Men
forskjellen var uansett veldig subtil
selv om også de beste mellomtonelementene fra bl.a. B&W. Kef og Respons
oppleves en anelse mer raffinerte enn
de to større åttetommerne på Tensor
Alpha. Hvis da ikke vår kostbare referanseforsterker DP A-1 simpelthen er
enda bedre enn hva Adams har råd til å
benytte i Tensor Alpha? Dette selv om
den innebygde har en noe lettere jobb
via elektroniske delefiltre.
Jordskjelv
Uansett; Tensor Alpha låt uventet korrekt
og generelt utmerket også på den typen
musikk man kunne tro var langt fra
favorittretten. Men hvor bra var den
da på filmmusikk, disco og annet som
måtte være midt i blinken utfra en
overfladisk vurdering av denne aktive
kjempen?
Vi har allerede merket oss at dypbassen er helt tyst når det ikke skal
være noe lyd her nede. Det er derfor et
desto større sjokk når basstrommer og
bassgitarer drar til ved de aller dypeste
hørbare toner. Hvordan dette ”slam’et”
helt der nede får luften til å riste hele
kroppen, ikke bare ørene, samtidig som
vi hører trommestikka treffe skinnet
en oktav eller to lenger opp i frekvensgangen. Vanligvis hører vi først treffet,
så lenge etter en seig, ullen rumling
lenger der nede. Tensor Alpha gikk som
forventet ekstremt dypt, og som mer
enn forventet; med en glimrende kontroll og linearitet i hele området. Dette
skiller Alpha fra mange subbasser som
ikke er like presise og nøkterne oppover.
Noen vil synes at her gjerne kunne
være litt mer festbass siden så mye av
pengene går til dette bassystemet, men
denne biten er en av de positive overraskelse med denne høyttaleren: Den
er like god på mindre ensembler som
på store kor og orkestre uten at bassen
forlanger å være med i tide og utide.
Bassen går som forventet ekstremt
dypt, men er også uventet kjapp og
dynamisk og altså med lite resonnanser
og frekvensmessige ujevnheter oppover.
Her er klart mer muskler av stål enn
dissende walker av fett.
Selv om dypbassen slett ikke er
så ofte på platene som mange synes
å tro, er det utrolig vikningsfullt og
absolutt en storslagen opplevelse når
basstromme, orgel eller bassgitaren
masserer kroppen like mye som ørene
uten resonnanser eller bilyder- utenom
eventuelt vinduene som klirrer…
Superb diskant
Diskantsystemet med en superdiskant
angitt å gå opp til 50kHz med bare 3
db fall, sitter mellom 2 mellomtone/
diskanter som tar seg av område fra
ca.1000-3000Hz. Dette siste er antagelser da det ikke er oppgitt hverken
delefrekvens eller bratthet i forhold
til dette mellomtone/diskantsystemet.
Som med denne delingen av jobben
får betydelig større effekttålighet og
jevnere spredning i bredden, men med
mindre tak- og gulvrefleksjoner.
Adams kaller dette trekkspillbrettede
bånddiskantsystemet som A.R.T, men
det er vel liten tvil om at dette er basert
på Dr. Heil’s konstruksjoner som ikke
lenger er patenbeskyttet. Vi kjenner
prinsippet fra blant annet diskanten
på de dyrere høyttalerne til tyske Elac
og Burmester, danske Audiovector og
norske Patos, og gleder oss over den
ultrakjappe diskanten som er ekstremt
ren og nesten usynlig i lydbildet; den
tilfører for det meste naturlig luftighet
og detaljering til grunntonene.
Problemet er å få den til henge
sammen med en like kjapp dynamisk
mellomtone. Ved også å benytte en
større mellomtoneversjon av dette
16
17
Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående:
333
trekkspillbåndet med usedvanlig stor
faktisk membranflate, flytter man problemet lenger ned i mellomtonemrådet.
HexaCone mellomtone
Jeg kan være en smule skeptisk til å
vite litt for mye om konstruksjonsdetaljer og komponenter i produkter
man skal evaluere med øret; jeg er
stygt redd for at de fleste av oss lar
oss påvirke av forventninger i forhold
til tidligere erfaringer. Jeg slet derfor
litt med det store mellomtoneområdet
på Tensor Alpha; selv med kullfiber
membaner må da to åttetommere bli
en smule ”alminnelig” i forhold til
den sexy dypbassen og det flotte øvre
mellomtone/diskantsystemet? Her
blir det mye masse som skal puffes og
draes; selv om kabinettet er førsteklasses med god avstivning, lite
resonanser og med brukbar plass for
å utfolde seg nedover. Selv om de to
D’Appolita monterte elementene gir
god spredning sideveis, men lite reflekser fra tak og gulv, ja så er vel to åttetommere som skal dele med en bånddiskant ikke akkurat nukleærteknologi?
Her er det vel en heller traust løsning
som har prioritert å spille høyt og rent
fremfor å fremelske den maksimale
oppløsning av mikrodetaljer? Ville de
ekstremt kjappe og transientpresise
bånddiskantene i toppen lure øret til å
tro at oppløsning og detaljering er like
18
«Tensor
Alpha gikk som
forventet
ekstremt dypt,
og som mer
enn forventet;
med en glimrende kontroll
og linearitet i
hele området»
god nedover (det har vi ofte opplevd),
eller ville det bli en brutalt hørbar
overgang fra det røffe og tøffe til det
mer forfinet raffinerte? Dessverre ble
resultet omtrent som forventet; greit nok
men ikke på langt nær så imponerende
som dypbassen og diskanten.
Helheten
Likevel ;Tenor Alpha henger meget
brukbart sammen fra topp til bunn,
men øvre bass, nedre mellomtone
oppleves bare helt greit som en ærlig
og solid lydgjengiver som forventet
i toppklassen, men uten den magien
vi kunne oppleve helt i topp og i det
brede øvre mellomtone/diskantområde.
Helt utmerket og så absolutt ryddig,
men knapt noen forbedring av det
man kunne håpe på i forhold til en stor
hundretusenkroners høyttaler med
tilsvarende kostbar forsterker. Det er i
hvert fall definitivt ikke Coltrane klasse
i mellomtonen. Det ville også ha vært
urealistisk i forhold til pris.
Stemmekvaliteten er heller ikke like
”magisk” som på B&W og Respons,
men kanskje like ærlig da disse muligens gir vel mye kropp og varme; en
viss solbrun pudring av virkeligheten.
Stemmen på Alpha er mer nøktern og
en smule vinterbleik i forhold, og transientene på piano klinger bare nesten
like bra som på våre gamle referanser. I
vårt mindre rom skygget selve kabinettstørrelsen litt for det ultimate rommet,
tredimensjonalitet og holografi er
enklere å få til med mindre høyttalere.
Men også den biten var helt utmerket
selv om ikke det var noen ny milepæl i
holografiens tjeneste. Men vi misunner
altså dypbassen på Alpha og synes også
at diskanten er tett på det beste vi har
hørt uten at noe av det andre er dårligere enn det man med en viss realisme
kan forvente.
Vi hadde da også forventet både visse
opp- og nedturer med denne konstruksjonen i forhold til det aller beste vi
kan sammenlikne den med. I etterkant
er det lett å se at alle fordommer og
forventninger blir ganske marginale;
avstanden til konkurrerende forsterker/
høyttalerløsninger er heller beskjedne.
Og den smule mangel på oppløsning og
raffinement i mellomtonen i forhold til
det aller beste i noenlunde tilsvarende
prisklasse, kompenseres opplagt ved
at man kan spille betydelig høyere
og i betydelig større lokaler enn vårt
testrom. Dersom den eventuelle kjøper
utnytter potensialet også for behovet
for å spille høyt i store saler, må man
jo opp i Wilson Alexandria og liknede
store høyttalerkonstruksjoner for å
oppnå noe av det samme som Alpha
fikser uten videre. Og da blir i forhold
den ”aktive” løsningen til Adam ganske
så rimelig.
Konklusjon
Selv i moderat store lokaler som gjengiver
av kassegitar og rusten strupesang,
låter denne ”aktive” kjempehøyttaleren
naturtro og ærlig, men har da konkurranse av mange andre løsninger. Men
desto større lokaler og desto mer kompleks og storslagen musikk, desto mer
interessant kan det være å se på denne
aktive løsningen med plenty justeringsmuligheter og innebygde forsterkere.
Og dette gjelder ikke bare kirkemusikk
og opera med krav til holografi og
oppløsning, men også rock og hardtslående disco med store krav til dynamikk
og dypbass.
Det eneste som skal til for å rigge
opp et topp kvalitets musikkanlegg, er
en førsteklasses CD-spiller eller annen
signalkilde med innebygd volumkontroll. Selv brukte vi både Muse Erato
II og Krell KPS 25sc med flott resultat
og kunne lett identifisere særegenheter
fra begge via disse store systemene
med den ærlige lyden, enten denne skal
være imporenede storslagen eller intim
og minimalistisk.
Vi klarte ikke å trekke noen entydig
konklusjon av fordelene med innebygde
forsterkere og elektronisk delefiltre
tross visse forventninger om fordelene
med dette, men ble derimot overbevist
om at dypbassen er viktigere enn
antatt. Dette for å skape en realistisk
konsertopplevese da den knapt
hørbare romsignaturen i subområdet
utvilsomt er viktig for opplevelsen
av nærvær. Jeg har tidligere registrert
denne effekten med store subhøyttalere (Holfi demonstrasjon på Plaza),
men dette er første gang jeg har hørt
det såpass tydelig i egen stue med
”vanlige” høyttalere. Og Tensor Alpha
har altså fabelaktig bra dypbass!
Forøvrig vil jeg tro at en mindre versjon av Adam’s aktive høyttalere for
mindre penger skal kunne spille nesten
like godt i Fidelity sitt testrom. Og det
til halve prisen eller mindre. Jeg vil
ikke dermed påstå at Tensor Alpha er
en unødvendig stor høyttaler og en
overkill . Men et par av de viktigste
egenskapene ved en stor høyttaler
– å spille høyt og samtidig rent – fikk
knapt rettferdig uttelling i vårt mid-
dels store rom. Jeg vil altså ikke klage
på høyttaleren, kritikken går mer til
rommet som blir noe for lite til å yte
denne sværingen full rettferdighet.
Himmel som Tensor Alpha kunne
låte om jeg bare hadde slått ut alle veggene i førsteetasje slik at jeg hadde fått
et rom på drøye 100 kvadratmeter! 3
Pris: ca. kr.350.000
inkl. forsterkere
Importør: Midgard Audio AS
19
Linn Sondek LP12SE:
333
gull verd!
Vinyl er
Trollmannen Ivor har forfinet verdens mest berømte high-end produkt til
det ekstreme. Så har han tilsatt en dæsj superavansert digtalteknologi
for å gjenskape dynamikk og rytmisk fremdrift så livsbejaende og
levende at det blåses nytt liv i gammel og ny vinylsamling.
Tekst og foto: Knut Vadseth
20
21
Linn Sondek LP12SE:
333
«Den presisjonslagde remmen og
tilsvarende tunge og supernøyaktige
platetallerken er laget på eget
mekanisk verksted, selve utgangspunktet for den første Linn Sondek»
S
ide 2 på den berømte
svenske vinylplaten
”Levande” med Therese Juel åpner med
visen ”Tiden bara går”:
Denne er opptatt i et
kirkelokale av Jan-Eric
Peerson med en eneste stereomikrofon
og uten nivåbegrensning, kompressorer
eller andre musikkfiendtlige remedier
av noe slag. Helt gåsehudfremkallende
nærværende og levende blir det når man
gjenhører dette velkjente sporet som
også var en demofavoritt i kjellerbutikken ”Nimbus” på Østkanten i Oslo på
begynnelsen av 80-tallet. Også dengang
med favorittspilleren LP 12 fra Linn, tilsynelatende helt identisk med den siste
versjonene som nå 30 år senere troner i
referanseanlegget til Fidelity.
Også dengang var de innledende
transienteksplosjoner fra triangler,
bongotrommer og annet slagverk som
et fyrverkeri som freste mot himmelen
og eksploderte i et lyshav langt der
22
oppe. Og så kom den varme og naturlige stemmen, så kvinnelig, så øm, så
omsorgsfull. Og så nakent alene i det
store opptaksrommet…
I mellomtiden har resten av stereoanlegget blitt uendelig mye mer avansert
og raffinert. Og platespilleren ble etterhvert byttet ut med de beste CD og
SACD rigger på markedet. Og Jan-Eric
fulgte med de mer moderne tider og
samlet sine beste innspillinger, også
denne med Juel, på populære demoplater
både i vanlig 16 bits CD og i SACD.
Forskjellen mellom disse var ikke
dramatisk, igjen fikk vi demonstrert
at originalopptaket er det avgjørende
viktige for et godt sluttresultat. Og jeg
syntes faktisk det låt fenomenalt fint
også digitalt. Jeg savnet ingenting.
Basis
For et års tid siden ble jeg spurt av en
importør om jeg kunne tenke meg å
høre på en av verdens mest avanserte
platespillere, den rålekre Basis Audio
2800 i egen stue og med eget oppsett.
Dette var ikke så selvfølgelig som man
skulle tro, for jeg hadde av ulike grunner
kuttet ut vinyl simpelthen fordi jeg ikke
lenger maktet å holde min mellomdyre
vinylrigg i orden. Og trengte både plassen
og pengene til bedre digitalutstyr. Og
jeg uttrykte nok en viss tro på at de
ivrigste vinylfreakerne hadde tendenser
til å sammenlikne det beste fra vinyl
med det mer gjennomsnittelige fra digitalsiden. Slik som det nok kan gjelde
også andre menighetsreaksjoner innen
hi-fi’en.
Ingen kunne derfor stole helt sikkert
på at jeg skulle være ”lojal” mot platespilleren, selv om jeg hadde noen tusen
plater som støvet ned i kjelleren…
Og selv om Basis’en er utrolig flott
å se på, så tok den en masse plass og
okkuperte alene samtlige hyller i mitt
relativt voksne rack. Noe slikt hadde
jeg simpelthen ikke plass til, og med en
prislapp på et par hundre tusen, hadde
bladet slett ikke råd til en slik an-
skaffelse i tillegg til alt det andre.
Men bra låt det, så sjokkerende bra
at jeg i konklusjonen måtte innrømme
at i forhold til viktige parametre som
oppløsning, holografi, kjapp bass, og
deilig overtonestruktur; selve livet i
musikken, låt Basis Audio 2800 mer
overbevisende enn noe kommersielt
digialsystem jeg til da hadde hørt! Og
dette mer enn hundre år etter at platespilleren ble oppfunnet.
Og ”Tiden bara går” med Therese
Juel, var også dengang for et år siden
en av de viktigste testplatene. Og den
knuste altså CD-versjonen på akkurat
det kriteriet hvor vinyl virkelig måler
dårligst i forhold til digitalteknologi og
samtidig på det kritereiet som skiller de
levende fra de døde; på dynamisk kontrast! Hva i huleste har platebransjen
brukt tiden til?
Linn Sondek
I forhold til Basis 2800 er selv de aller
siste versjon av Linn Sondek ganske
kjedelig; den ser akkurat ut som før og
akurat som vi er vant til at platespillere
skal se ut når de ikke skal være lydleker
for store gutter og koste en formue.
Det er bare det at selv den kjedelig utseende LP12, som fullt utbygget, faktisk
koster det samme som en avgiftsbelagt
norsk småbil, !
Riktignok starter prisen på ”rimelige” tjue tusen pluss, pluss for en basis
versjon (liten b) inkludert Project arm
og en relativt rimelig MM-pickup.
Nærmere kr.160.000 blir prislappen på
den versjonen vi fikk til test, inkludert
strømforsyning og avansert motorstyringen i egen elegant ”Majik” boks.
Denne kan plasseres ute av syne inntil
et par meter fra spilleren, om man vil.
I tillegg til den avanserte motorstyringen, som vi skal komme tilbake
til, er det den innebygd RIAA’en som
må være noe av det smarteste på
denne nye Sondek’en. Ingen steder i
signalkjeden er oveføringen av lyd så
kritisk som fra pickup til RIAA med
en signalstyrke ofte bare et par prosent
av linjesignalet. Her har Linn-gutta
plassert RIAA-trinnet så nær pickupen
som fysisk mulig og dermed redusert
muligheter for støy og fovrengning
dramatisk! Kjempebra for folk flest, en
smule problematisk for oss testere som
også skal prøve ut andre RIAA’er.
Min første tanke i begeistringens rus,
var spontant å ville kjøpe denne nye
Sondek’en, men spare litt penger ved å
bruke egen Mørch arm, Ortofon 7500
pickup og den balanserte DP-RIAA’en
med sin utrolige strømforsyning.
Dermed kunne langt over halvparten
av totalprisen spares. Det tok imidertid
ikke mange dagene før jeg innså at
spilleren var så perfekt balansert med
totalpakken, at jeg antagelig ville bruke
år av mitt liv for å nå et tilsvarende
resultat på andre måter.
Og å kutte ut motorstyringen som forbedret hastighetsstabiliteten på et drivverk
som allerede er kjent for ekstremt lav wow
and flutter, var heller ingen løsning.
23
Linn Sondek LP12SE:
333
Den presisjonslagde remmen og
tilsvarende tunge og supernøyaktige
platetallerken er laget på eget mekanisk
verksted, selve utgangspunktet for den
første Linn Sondek!
Jeg har nemlig med egne ører hørt
to identiske Linn Sondek med og uten
denne elektroniske hastighetskontrollen
hentet fra digitalverdenen. Ikke bare er
det klart hørbare forskjeller; vi snakker
om entydige forbedringer som er minst
like store som de 2-3 avgjørende forbedringer som Linn gjennom tidene har
kommet med i tillegg til de mange små;
i alt omtrent 800 forbedringer siden
den første modellen vi lot oss
begeistre av hos hi-fi butikken
Nimbus i Deichmannsgate for 30 år
siden. Tiden bara går…
Hastighet og dynamikk?
For hva skjer når man ytterligere
forbedrer nøyaktigheten på omdreiningshastigheten ved å la en fotocelle
måle platetallekenens omdreining,
superenkelt gjort med et synlig merke i
tallerkenen. Men så styrer man denne
med et ganske avansert dataprogram
opprinnelig utviklet for digitalamediet.
For eksempel korrigeres ikke unøyaktigheter umiddelbart, det vil kunne føre
til ”flutter” og en hørbar uro i lydbildet,
men korrigers først etter en beregnet
tendens etter minst 4 passeringer.
Sluttresultatet er uansett et lydbilde
som har noen helt usedvanlige karakteristikker som jeg ikke opplever på noen
av de andre bevegelige digitalformatene som jeg har hørt; det første er en
flyt i musikken som jeg til en viss grad
24
kan forstå -og kanskje også forklare.
Analogmediet blir ikke ”hakket” opp
av pulser slik som digitalmediet. Men
man kan ikke se bort fra selv små
variasjoner i hastigheten grunnet f.eks.
slike ”bagatellmessige” variasjoner som
ekstra friksjon ved sterk moduleringer
i platerillene. At hjernen oppfatter mer
enn de fleste tror, vet av erfaring vi
som blir skjelt ut som drømmere og
fantaster av målemafiaen.
Men også den dynamiske kontrasten,
holografien og ikke minst rommet og
luften mellom de fysiske tilstedeværende artister; avstanden til vegger
og tak rundt disse, blir gjengitt med
større presisjon og mer nøyaktig hastighet. Det er ikke til å fatte, og det kan
selvsagt skyldes at den ”gamle” LP 12
ikke var like godt trimmet. Men det er
faktisk akkurat på disse parametre den
siste modellen briljerer uten å måtte
sammenliknes med noe annet enn det
virkelige liv.
Og akkurat på dsse parametre er den
også bedre enn den fantastiske Basis
Audio 2800, som imidlertid låt noe
varmere, fyldigere og med like flott og
detaljert lydpallett. Men Linn har overhodet ingentings å skamme seg over på
disse kriterier heller. Og når det gjelder
dynamikk uansett signalkilde, er den
nye Linn Sondek LP12 SE så absolutt
konge!
Konklusjon
Linn Sondek LP 12 er kjent for å være
veldig god men ekstremt nervøs med
sitt vaklende oppheng som måtte
rejusteres om noen nøs i rommet. Linn
var for spesialistene med skrutrekker,
umbraconøkkel og waterpass på baklomma. Og jeg synes også siste modell
virker lite tillitvekkende med hensyn til
visuelt stress. Pickup-heisen er også så
upresis at selv en gammel mann velger
å stole på egen håndholdt stødighet når
pickup’en skal finne sine spor.
At spilleren ser langt rimeligere ut
enn den er, kan vel også falle mange
tungt for brystet. Dette er ikke noe
prestisjeobjekt og noen snakkis for
misunnelige naboer. Men den tar liten
plass, og har du egne penger som du vil
bruke på denne spilleren , vil kone og
barn utvilsomt tro deg når du sier at du
fikk den på Bruktbørsen for åtte tusen
kroner. Og den tar ikke store plassen!
Og etter at Simen hos Kontrapunkt har
kommet innom med spilleren under
den ene armen og tallerkenen i den
andre, så tar det bare en kaffekopp før
han like stille rusler ut og ønsker deg
lykke til.
Og du har nå en problemfri signalkilde som ved inngangen til 2010 som
låter bedre enn noe digitalkilde jeg vet
om, bare du har eller har tilgang til
et tilstrekkelig bredt reportoir av din
favorittmusikk på vinyl. Som nå er gull
verdt!
Og Linn Sondek LP 12 SE bare går
og går…
Pris:
Spiller i basisversjon kr.18.760,Med Ekos SE arm, pickup, RIAA,
div. kr.157.030,Importør: Kontrapunkt A/S
Sec. op. Linn Sondek LP12SE:
33
S
ammenligner
med dagens esoteriske
vidunderdrivverk ser den
vanlig, unnselig og tradisjonell ut – her er det ikke mye
som sier deg at prisen på denne
utgaven med ”all options” er i ferd
med å tangere prisen på en splitter ny
Fiat 600!
So what? Det tar bare et mikrosekund
fra nåla treffer vinylrilla før sansenes
konge – hørselen – helt på egen hånd transporterer deg til et dampende studio fullt av
svarte jazz musikanter med full øs. St James
Infirmary Blues blir framført med en spilleglede
og et trøkk du aldri har hørt maken til. Louis
Armstrong er i live – og på topp i virilitet - du befinner deg blant mennesker med intense følelser de
tar ut gjennom sine instrumenter. Hør på trommene
– hør på stikkenes anslag mot hi-hat og symbaler!
Det er så livnært at det er skremmende! Men faktum er at alle musikerne du traller sammen med
for lengst er døde.
Hvilket media kan egentlig måle seg mot
dette? Når nakkehårene reiser seg og rytmefoten går til innspillinger ingen har hørt
gjengitt bedre noen gang, ikke engang
opphavsmennene (eller datidens teknikere) – hva skal man da med moderne
teknologi? Hvor god kan egentlig en
platespiller bli? For meg blir det
akademisk. LP12 har nådd et nivå
der alle programkilder man kan
sammenlikne med står for mekanisk spilledåselyd i forhold. Og
prisen framstår ved nærmere
ettertanke som særdeles rimelig – en platespiller som
kan vekke opp de døde!
Jeg tror Ivor og gutta
hans utmerket godt er
klar over hva de slipper løs på high end
markedet også
denne gangen!
e
d
r
Nå
døde
…
r
e
n
våk
rer
konstate
g
o
,
k
ik
t
japp k
r du god
e
are en k
n
b
n
r
a
je
t
k
u
D
leren
platespil
n
e
d
,
jo
at
.
les godt
– særde
oss
R
Av Sam
25
Linn Sondek LP12SE:
333
Gentleman´s reference
Å skulle gi seg i kast med et ultimat ikon av et hifikomponent er slett ingen spøk.
Det er ikke kamelspising heller. Jeg skal prøve å beskrive begge deler her. Det er
som kjent lett å gå på trynet i begge disipliner...
Av Trond Torgnesskar
M
itt første møte med det
overnevnte ikonet, Linn
Sondek LP 12, fant sted
i en støvete hifibutikk i
Worthing, Sussex, Året var 1977, jeg var
en måpende imponert fjortenåring på
språkreise. Den lavmælte, funksjonelle
elegansen apellerte den gang som nå.
På den tiden satt de tøffeste anmeldergutta i britisk hifi-presse hjemme
med Linn LP 12, Naim-elektronikk og
Linns digre Isobarik-høyttalere. Å kunne beskue en platespiller som allerede
da hadde legendestatus, husker jeg som
en ganske svimlende opplevelse. Seks
år senere kjøpte jeg min egen.
Jeg fikk den vel aldri helt til, tror jeg.
Selv med kyndig hjelp fra en kapasitet
som holdt til i en hvitmalt kjeller på
Grunerløkka. Kanske var det underlaget. Mulig det var justeringen av opphenget. Eller noe helt annet. Hakesleppet uteble den gangen, og mine senere
erfaringer med «Ikonet» bekreftet vel
intrykket av en kompetent og lekker
spiller med nervøse tilbøyeligheter
og en sekterisk, nærmest religiøst
orientert tilhengerskare. «When Ivor
26
speaketh, we all go forth to uprade our
Sondek....»
Nå, tjueseks år senere, har denne
tilsynelatende enkle konstruksjonen
gjennomgått en uhorvelig rekke dyptgripende og ofte grisedyre oppgraderinger. Det skulle jo bare mangle. Om ikke
mange årene fyller den førti!
Den visjonære snålingen Ivor Tiefenbrun, som lærte verden at Platespillere
med stor P skulle være remdrevet og
laget i Skottland, og ikke minst at god
lyd startet med kilden, virker mer vital
enn noen gang. Det samme kan sies
om platespilleren hans. Til forveksling
lik den jeg så i England sommeren for
fortrettito år siden. Den ser ikke ut som
om den gjør så stort nummer av seg,
men den mener definitivt alvor. Om et
hifikomponent har utstråling, må det
være Sondek LP 12.
Den har flere ganger blitt kåret til
verdens mest revolusjonerende og viktigste
hifi-komponent
gjennom tidene,
tar mål av seg til
å kunne
definere hva som er mulig å oppnå fra
vinylmediet i 2009, og koster i seneste
versjon en så respektabel slump med
penger at det går et støkk i selv den
mest velbeslåtte audiofile.
Ikke akkurat småtteri, med andre
ord.
Jeg hadde i sin tid et lengre forhold
til et annet Linn-produkt som også bar
mellomnavnet «Sondek», nemlig en CD
12. Det er en av de få komponenter jeg
virkelig savner, selv om det er nesten
ti år siden vi hørtes sist. Den kostet
forøvrig ti tusen kroner mer dengang
enn LP 12 SE gjør i dag, så kanskje er
den ikke så dyr likevel?
Den nye Sondek LP 12 SE er, i tillegg
til Keel-oppgraderingen fra etpar år
tilbake,(subchassis i ett stykke aluminium) levert med den nye DC-motoren
pluss motorstyringen Radikal. Et
interessant punkt er det jo at Linn
melder overgang til DC-motorer, etter
å ha hevdet siden LP 12s fødsel at AC
er det eneste saliggjørende. Selv en
stabukk som Tiefenbrun kan
tydeligvis forandre mening.
Et nytt riaatrinn har
også sett dagens lys. Urika.
Hvor får disse skottene navnene
fra? Et riaatrinn med et navn som en
svensk reiseleder med talefeil ?!
Vel, jeg skal la det bli med det ene
billige poenget. Urika er en MC-riaa,
leveres montert i spilleren for kortest
mulige signalvei,og den kan brukes balansert. Den henter også strøm fra den
nye Radikal-boksen. Ikke så værst...eh..
radikalt. På vårt testeksemplar fikk den
signalene sine fra Linns egne Akivapickup, som jeg og mange med meg
mistenker er laget av Lyra på oppdrag
fra Linn. Den var selvfølgelig montert
i en Ekos SE arm. Komplett Linn, med
andre ord.
Alle lyttintrykkene mine skriver seg
fra timeslange lytteseanser på referanseanlegget hos redaktøren. En LP 12
som er riktig og godt satt opp, står godt
der den står, selv om Keel-modifikasjonen nok har gjort den langt mindre nervøs i opphenget enn tidligere
modeller var kjent for å være. Og godt
er jo det! Dessuten kjenner jeg referanseanlegget til Knut godt nok til å kunne
mene noe. En hel del, faktisk.
Sist jeg vurderte lyden fra en platespiller i dette anlegget var i vinter, da vi
hadde besøk av den enda dyrere riggen
fra Basis. LP 12 er på mange måter dennes klare motstykke. Visuelt «understated» der Basis nesten er litt brautende,
tilsynelatende enklere i sin måte å løse
mediets utfordringer på der Basis tydeliggjør sin mer uvanlige tilnærming.
Dyre som pokker er de begge to.
Lytting
Først ut denne fantastiske høstdagen
var Talk Talks «The colour of spring».
Den åpner med en ganske monoton
trommesekvens som lett låter litt fargeløst og sterilt, og
som gir en veldig
god pekepinn
mht dynamikk,
oppløsning og
basskvalitet.
Det tok ikke
mange sekundene
før jeg forsto
at det lå an til
kamelspising. Jeg
har alltid hevdet
at en fjærende
opphengt platespiller ligger minst en hestelengde bak
en basert på masse mht bassfundament og driv, men det argumentet er
ettertrykkelig parkert når det kommer
til dagens testobjekt. LP 12 SE la for dagen en enorm oppløsning nedover, og
greidde å avtegne de sarte variasjonene
som ligger i dette sporet bedre enn jeg
kan huske å ha hørt før. Det låt stramt,
rytmisk som rakker´n og potent ut av
det villeste Niagara.
Basis’en gikk nok enda dypere, og var
således litt mer «imponerende», men
tolver´n var kvassere på oppløsning og
rytmisk fremdrift. Det siste er vel ingen
bombe, gitt Linns stadige trettifemårige
gnål om «pace, rythm and timing»,
men likevel utrolig mye bedre enn jeg
hadde antatt, rett og slett. Spilleren fanget vokalistens dopbefengte desperasjon med enorm presisjon. Mark Hollis
var ingen nykter mann sommeren
1986, og det er det virkelig ingen tvil
om her.
Samtidig ble det overveldende klart
hvor samspilte og lekne bandet var.
Klangfarger, rytme og atmosfære til å
dø for. Å kunne hente opp enda mer
informasjon fra en av mine nesten
tjuefem år gamle favorittplater er ingen
liten ting. Stjerne i boka!
Så var det gamle Brendels tur.
Mozarts pianokonsert nr.23. Det aller
første som slo meg, var at Linns Akiva
nok vektlegger rillestøy mer enn både
min egen Dynavector og Benz LP som
lydhøre kontroll, rommet, plasseringen:
Alt var et sømløst, pulserende hele.
Det er noen grammofoner som
klarer et sånt kunststykke, men LP 12
SE befinner seg i den ypperste klassen som gjør det med en så grenseløs
selvfølgelighet, helt uten å trekke noen
av elementene fram på bekostning av
andre. Det var en sann fryd å følge de
forskjellige instrumentene, og jeg kan
ikke huske å ha hørt denne platen sånn
før. Det er en hittil uhørt sammenheng
her, som om LP 12 SE gav meg mer
innsikt i de forskjellige instrumentenes
bidrag til helheten, fordi den overveldende, men likevel «myke» oppløsningen var så naturlig. En følelse av å høre
litt mer av alt, men på en nøktern og alt
annet enn brautende måte. Jeg tror de
som har hørt et godt orkester i en god
konsertsal lett kan forholde seg til hva
jeg mener. Utvunget, klangrikt, luftig,
naturlig og.....musikalsk. En opplevelse
for den audiofile minneboka.
Denne plata fikk
redaktøren til å
komme løpende
fra kjøkkenet.
Med stor iver og
en frydefull mine
lekte han luftdirigent midt på
stuegulvet. Skulle
tro det er et godt
tegn!
«Basis’en gikk nok enda dypere,
og var således litt mer «imponerende», men tolver´n var kvassere på
oppløsning og rytmisk fremdrift
»
jeg lyttet til her sist. Vel er denne skiva
gammel, men her hørtes den nesten
slitt ut. Denne tendensen er verdt å
merke seg om vinylen i hylla er «less
than perfect» som det heter. Jeg hørte
rillestøy jeg ikke visste var der, men jeg
skulle komme til å glemme det.
Bortsett fra den, altså rillestøyen, var
det en letthet og en luftighet over lyden
som nesten er til å gape av. Brendels
anslag, flygelets klang, alle fargene i orkesterlyden, de mangefasetterte strykerne i St. Martin-in the-fields, Marriners
on my way to be a Linnie?
Så var det Peter Gabriels tur i lytterommet: Classic Records-versjonen av
«US». Ikke akkurat noen høydare rent
lydmessig, og sånn sett er det jo en
tankestrek at mannen som eier et av
verdens beste opptaksstudioer og er hovedaksjonær hos miksebordprodusenten Neeve, ikke får til bedre. Men plata
er musikalsk fantastisk og har en tett
kompleksitet som bare de aller beste
komponenter klarer å trenge igjennom
og gjøre et hele ut av..
27
Linn Sondek LP12SE:
333
På «Blood of eden» åpner rommet
og musikken seg helt. Tolver´n har en
presisjon som greier å trekke ut alt
som ligger i rillene, helt uten å lage
et masete hifi-fyrverkeri av det. Det
som presenteres er igjen rytme, klang,
timing, sammenheng, helhet.
Dette gir en innsikt i musikkens
vesen, dens oppbygning og stoffelighet
som ikke mange, om noen, signalkilder
greier. Kanskje er det ikke «imponerende» ved første lytt. Kanskje finnes
det konkurrenter der ute som er mer
umiddelbare, men måten denne spilleren presenterer musikken på har en
dypt meningsfyllt selvfølgelighet ved
seg. Det gjør noe med intensiteten i
musikken, dog helt uten å påkalle oppmerksomhet til seg selv. A gentleman´s
reference:
Kapabel til å banke de fleste, dannelse nok til ikke å skryte om det.
Hifi-poesi, sier du? Mulig det. Takk,
forresten! En poetisk opplevelse var det
i alle fall.
Tidsreise
Tony Levins avgrunnsdype stick-bass
er vanligvis romlete og lukket, men
her er den mer kommuniserende, åpen
og stram. Mer naturlig. Gabriels ofte
anstrengte og såre vokal hadde et større
uttrykksregister. Flere nyanser i stemmen jeg ikke har vært oppmerksom på
før. Det må store avspillere til for å få
til noe sånt.
Kanskje er det akkurat disse små,
men viktige nyansene vi betaler for. Så
får det være opp til hver enkelt å finne
ut om det kan forsvares.
Så var det tid for en musikalsk
tidsreise. Louis Armstrongs rampete
fulltrøkk- versjon av Louie Primas «I
ain´t got nobody» fra tidlig femtitall.
28
Lydbildet var enormt, om enn ikke så
altomsluttende og supertredimensjonalt som jeg opplevde det med nevnte
Basis. Her er tolvern igjen litt mer
nøktern.
Det svingte voldsomt, Satchmo sto
som en påle til høyre i lydbildet, og vi
snakker et nærvær som de aller fleste
ikke vet er mulig via et stereoanlegg.
Alt snakk om hifi-parametere blir
uinteressant. Det er som å åpne en
musikalsk historiebok og være en del
av en session som ble festet til tape for
over femti år siden. Da blir prislapper
smått uvesentlige for en stund.
Tortur
Jeg leter lettere febrilsk i den medbrakte
platebunken. Miles´»A kind of blue».
Modalt som aldri før. Stort, stoffelig, og
igjen med denne mondene presisjonen.
Aldri har jeg hørt Bill Evans stå tydeligere, men likevel så vart avtegnet som her.
Rickie Lee Jones fra det bittelitte (det
er en sjutommer!) mesterverket «Girl
at her volcano» fra åttitre. Klassikeren
«Under the boardwalk» har et frydefullt driv, en dynamikk som nesten får
Knut til å miste kaffekoppen, og en
oppløsning i bassen som er formidabel.
Dette sporet er så hardt gravert at de
fleste pickup-elementer får åndenød og
låter flisete. Akivaen er ikke i nærheten
av å miste grepet om rillene, og kvitterer med den beste gjengivelsen av dette
tortursporet jeg noen gang har hørt.
Linn har vektlagt spilleglede som parameter i årevis. Jeg vet hva de mener!
Konklusjon
Jeg skal innrømme det. Jeg kom til
denne lytteseansen med etpar fordommer. Vi snakker om en hyperklassisk
grammofon som har vært i salg siden
tidenes morgen, og som ser akkurat
likedan ut nå som da jeg var i England
som fjortenåring. Den koster en ufattelig mengde penger og har en «on the
face of it», ganske enkel oppbygning.
Dessuten har den fjærende oppheng!
Den har fått kritikk for mye i årenes
løp. Bassen, mellombassen, prisen, det
nervøse opphenget..
Jeg har ikke hatt en LP 12 i hus siden
åttitallet, så det eneste jeg kan forholde
meg til, er hvordan en topprigget versjon låter i 2009. Jeg har spist noen
kameler underveis. Dette er nemlig
en grenseløst god platespiller. Jeg sier
«grenseløst» av flere grunner. Den er
akkurat så god, samtidig som jeg tror
Ivor har flere triks i ermet. Du kan
vedde på at det kommer flere oppgraderinger med tiden! Grensen er nok ikke
nådd enda, kjenner jeg ham rett.
Det finnes spillere som er bedre på
enkeltdisipliner. Som kan varte opp
med enda mer holografi, dypere bass,
mere trøkk i mellombassen eller hva
det nå er alt sammen . Men jeg tror
ikke det finnes mange som kan gi et så
fargerikt, ekte, troverdig, gloriøst bilde
av musikken og alt den innebærer som
Linns irriterende kostbare, men befriende musikalske LP 12 SE.
Jeg er dypt imponert. 3
Marantz SA8003 SACD/CD-avspiller:
333
Borgerskapets
favoritt
EISA 2009 har talt. Marantz SA8003 er best i klassen.
M
arantz SA8003 ser i
utgangspunktet ut
til å være en foredlet
utgave av forløperen
8001 (og den billigere
utgaven SA7003),
som ble lansert for rundt tre år siden.
Grunntrekkene – rent utseendemessig har den arvet fra den dyrere Referenceserien. Relativt diskret fremtoning,
hvor de buede hjørnene understreker et
mykt og organisk formspråk. Midtstilt
30
Av Jan Myrvold
display med hvit grafikk mot svart
bakgrunn betyr sober diskresjon hva
design angår. Selvsagt kan displayet
slukkes, noe som også bidrar til å redusere faren for digital støypåvirkning
ytterligere. Spilleren kan leveres i
«silver champagne» eller god gammeldags svart.
SA8003 ser i skinnet ut som en
klassisk CD-spiller, men en USB-port
plassert lett tilgjengelig på spillerens
front forteller oss at også Marantz har
innsett at majoriteten av dagens horder
av yngre fremadstormende i stadig
større grad kjøper og lagrer sin musikk
digitalt på iPod, mobiltelefon eller PC.
Selvsagt en kjærkommen option for
mange, kanskje spesielt til partybruk
eller dagligdags bakgrunnsmusikkspilling, men også for musikere og andre
bransjefolk som av og til har behov for
å høre resultatene av dagens ferske studioarbeide. Her i huset er dog fortsatt
de eneste remedier med en eplelogo
EI
SA
r
ne
vin
!
09
20
fortsatt begrenser seg til Beatles-samlingen. Og kanskje en aldri så ørliten
slant calva. Dermed ligger det i kortene
at denne inngangen aldri ble aktivisert
under herværende test.
Marantz SA8003 vil i tillegg til
vanlig PCM CD og SACD, også kunne
avspille formater som CD-R, CD-RW
i tillegg til filer som WMA og MP3,
enten de er lagret på foran nevnte
discalternativer eller direkte fra en PC
eller USB minnepinne. Disse mulighe-
tene skulle dekke de fleste behov for
den gjengse bruker. En annen hyggelig
gest fra konstruktøren er at det også er
funnet plass til en hodetelefoninngang
med egen volumkontroll. Alt i alt fortjener dermed SA8003 kreditt for å være
en temmelig versatil og brukervennlig
inretning.
Vel bygget
Uansett hvordan man ønsker å utnytte
sin Marantz SA8003, er det et temmelig
påkostet produkt. Hvor ofte finner man
spillere i denne prisklassen som har
dobbelt chassis, hvor de indre bunn,
bak- og sideplater er av pur kobber,
mon tro? Ikke altfor ofte, og tiltaket er
selvsagt først og fremst iverksatt for
å skjerme de ulike komponenter for
ekstern elektromagnetisk påvirkning.
I tillegg er det er også med på å gjøre
hele kabinettkonstruksjonen stivere og
dermed mer resistent mot vibrasjoner.
Et sjikt av isolerende gummimateriale
mellom metalllagene holder det hele
tett og kompakt. Doble chassis og
kobber er forøvrig noe vi husker fra
de såkalte KI (Ken Ishiwata) Signatureversjonene på nittitallet.
Tar man en titt på undersiden av
spilleren, ser man uvanlig mange
skruer. Dette skulle vel tyde på at alle
viktige deler er behørig festet. Apparatet er også utstyrt med solide aluminumsføtter med vibrasjonsdempende
materialer, noe som bare understreker
at konstruktøren har tenkt kvalitet i
alle ledd.
Transportdelen er også litt ut over
det vanlige. Laserpickupen kommer fra
Pioneer, men Marantz har gjort flere
modifikasjoner med selve drivverket.
For eksempel er den bærekonstruksjonen og plateskuffen bygget av et
materiale hentet fra bilsportens Formel
1 , nærmere bestemt zyrkon, som i
følge lærebøkene skal være lettere enn
aluminium samtidig som det er stivere
og sterkere en stål.
Strømforsyningen er hovedsaklig
bygget opp av en absolutt veldimensjonert (og ekstra isolert) ringkjernetrafo
som påstås å avgi minimalt av vibrasjoner, og en høykvalitets 3300 mikrofarad kondensator med høy kapasitans.
Kretsen er lagt på eget kort, behørig
separert fra det analoge utgangstrinnet,
hvor det på sin side er benyttet nøyaktig samme moduler bygget av identiske
kvalitetskomponenter som er benyttet i
Marantz’ toppmodell SA11-S2.
D/a konverteren er siste skrik fra
Cirrus Logic, og har modellbetegnelse
CS4398. Som vanlig hos Marantz hersker det en direkte upåklagelig ryddighet og orden med alle konstruksjonsmessige aspekter ved apparatet. Dette
gjelder selvsagt også baksiden, hvor vi
finner alt vi forventer av anslutningsmuligheter. SA8003 har ett sett analoge
utganger via single ended RCA-sokler,
selvsagt gullforgylte sådan. Ellers er det
selvsagt også digitale utganger, både
optisk og coaxial. I tillegg finner vi her
også en inn/utgang for fjernstyring via
annet Marantzapparats fjernkontrolløsning. I tilknytning til denne igjen er det
montert en omkobler som da kan sette
apparatet i riktig modus. SA8003 blir
selvsagt levert med egen fjernkontroll,
som like selvfølgelig kan styre all annen elektronikk fra samme produsent.
31
Marantz SA8003 SACD/CD-avspiller:
333
Utdøende format ?
Et drøyt tiår etter fødselen sliter
fortsatt SACD-formatet med å nå ut til
det brede lag av publikum, og flere og
flere spår at formatet avgår ved døden
før konfirmasjonsalder. Utvalget av
SACD-innspillinger er fortsatt temmelig begrenset sammenlignet med PCM
, spesielt for de som er mest opptatt av
rock og annen populærmusikk. Utvalget er betydelig bedre innen klassisk,
jazz og samtidsmusikk.
Et produkt som SA8003 har til tross
for Marantz’ solide navn og rykte i
utgangspunktet kanskje ikke den aller
største appell hos den hardere eminensen blant verdens selverklærte audiofile. Til det oppfattes den nok alt for
«mainstream». Utvalget av dedikerte
CD-spillere er jo ikke all verdens lenger
i de aller laveste prisklasser.
Men Marantz SA8003 henvender seg
åpenbart til et mer dedikert kjøpersegment, som definitivt er langt over gjennomsnittlig interessert i musikk og/eller lydgjengivelse. Også til alle som rett
og slett krever pålitelig kvalitet hva det
mekanisk-tekniske angår. På sistnevnte
område bør denne spilleren ha alle
muligheter til å innfri, også kravene fra
de over gjennomsnittlig kresne. Under
hele testperioden har Marantz SA8003
operert bokstavelig talt knirkefritt. Det
mekaniske later i det hele å være uten
lyter, hvor plateskuffen åpnes og lukkes
med myk og glatt eleganse. Den jevne
summingen fra drivverket er kun av
det tillitsvekkende slaget, og apparatet
lystret alle kommandoer uten særlig latenstid enten man brukte fjernkontroll
eller direkte fra betjeningspanelet. Ok,
den bruker litt tid på å lese seg frem
til formatet den blir foret med, men
det er i prinsippet ingen ting ved dette
produktets operative adferd som skulle
påvirke nattesøvnen eller manøvrere
din lokale farmasøyt ut i konflikt med
arbeidsmiljøloven.
Forventninger
Under denne testperioden har den
fått vikariere for den ca et dusin
ganger dyrere spilleren fra EmmLabs,
sammen med utstyr hvor hvert enkelt
komponent kommer fra en helt annen
prisdivisjon. Noen finner dette kanskje
totalt useriøst, da neppe noen med
noenlunde tilsvarende utstyr vil ofre et
i denne sammenhengen såpass moderat priset komponent en eneste tanke,
EISA-vinner aldri så meget. Men noen
vil forhåpentligvis være interessert i å
finne mer ut av hvor stor den lydmes-
Marantz SA8003 har i denne omtalen hovedsaklig spilt sammen med forsterkeroppsettet CT6/ET250S fra Conrad-Johnson og Tannoy Glenair høyttalere. Alle
nettkablene var av typen Kimber PK5 Gold, signalkablene Black Magic Revelation
m/Furtech Rhodium RCA og Audience Au24 høyttalerkabler. Spilleren har stått i et
rack fra Finite Elements, og det er brukt CeraBalls dempeføtter under all elektronikk. Lytterommet er ca 6 x 4 meter, med takhøyde 285 cm. Det er ikke benyttet
noen form for nettstøyfiltre eller lignende remedier, men rommet er dempet med
akustikkplater på utsatte plasser.
sige avstanden opp til de virkelige
tungvekterne er i praksis. En bortimot
komplett og samstemt Fidelity-redaksjon lot seg da også vilt begeistre av
denne spillerens største «storebror» til
fire ganger prisen i en gruppetest ikke
alt for langt tilbake i tid. Jeg tillater
meg derfor i utgangspunktet å ha visse
forventninger.
Spilleren ble levert i forseglet utgave
rett fra importøren, og jeg lot den få
spille sammenhengende i nærmere fire
døgn før den ble koblet opp i referanseanlegget.
Oppløftende
I utgangspunktet vil det være normalt
å forvente totalhavari når man skifter
ut et komponent og erstatter det med
et til rundt en tolvtedel av prisen. Og
ja, også denne gangen kunne jeg høre
forskjeller helt fra start av. Men slettes
ikke i en slik grad at man vrir seg i
lyttestolen, langt ifra. Fordi Marantz
SA8003 viser seg å være en svært så
kompetent musikkspiller når den får
gått seg skikkelig varm, og noen av de
positive forventningene blir relativt
raskt imøtekommet. Jeg tenker spesielt
på hva den generelle lydsignaturen
angår, og sikter da til den litt «kremete»
eller «fløyelsaktige» mellomtonepresentasjonen jeg mener å ha hørt i mange
tidligere Marantzprodukter. Kanskje
er dette tydeligst ved avspilling av red
«Det er fortsatt noe sofistikert,
mykt og deilig over Marantz’
spillestil, uansett format»
32
book-innspillinger, men slettes ikke fraværende under SACD-avspilling heller.
Helt i tråd med forventningene spiller
SACD-delen med finere definisjon gjennom hele frekvensskalaen, men også
under avspilling av PCM-laget finner
jeg SA8003 mer åpen og luftig i lydbildet enn hva jeg mener å erindre fra
firmaets tidligere produkter i de lavere
prisklassene.
Det er fortsatt noe sofistikert, mykt
og deilig over Marantz’ spillestil, uansett format. Og selv om den helt nederst og helt øverst kan virke en anelse
myk, er det definitivt ikke noe pinglete
eller direkte defensivt over hvordan
den kaster seg over tildels krevende og
komplekse verker. For ved avspilling
av Rachmaninovs «Symphonic Dance
#3» tolket av Eiji Oue og Minnesota
Orchestra og hentet fra en (HDCD)
innspilling på Reference Recordings
viser SA8003 at også de relativt sett
billige digitalspillere er i stand til å
hente frem uforfalsket makrodynamikk
og velproporsjonerte lydtablåer hvor
musikken omfavner lytteren i et tydelig
og godt definert stereoperspektiv med
en flott dybdefølelse innover «scenen»
mot bakveggen mellom høyttalerne.
Egentlig en smule overraskende – og
da i positiv retning, selvsagt – at også
virkelighetsnærprisede produkter kan
hente frem en slik grad av nerve og
dramatikk, selv om den i så måte selvsagt ikke er like djerv og kontant som
EMMLabs.
Denne spilleren kan også gjøre
seg lekker og regelrett forføre mang
en følsom lytter med mer dempede
musikkstykker også, for eksempel med
Stockholm Guitar Quartet og deres versjon av Maurice Ravels «Pavanne pour
un infant defunte» fra en SACD-innspilling for entusiastselskapet Opus3.
Med SA8003 som medium kommer
lytteren meget tett på utøverne, og
alle de bittesmå mikrodetaljene fra
strengeplukkingen gjengis krystallklart,
samtidig som kasseresonnansene og
sceneakustikken hele tiden er til stede
med imponerende realistisk romfølelse.
Øvre mellomtone generelt og kvinnestemmer spesielt blir ofte trukket
frem som CD-spillerens evige Achilleshæl. Etter min oppfatning har langt
de fleste av dagens generasjon spillere
blitt mye bedre på dette området. Også
Marantz SA8003 behersker de fleste
utfordringer fra de ulike sirener på en
fullt ut akseptabel måte, men farer nok
noe mer uvørent med Cecilia Bartoli enn hva for eksempel en (dyrere)
spiller som Sonys imponerende gode
SCD-XA5400ES gjør. Men da snakker vi
til gjengjeld om en av de virkelig gode
spillerne på dette området.
Forskjeller
Skal jeg dvele ytterligere over forskjeller
mellom SA8003 og verstingene er det
først og fremst total størrelse i lydbildet
og evnen til å holde ro og orden selv
når musikken er på sitt mest komplekse
som indikerer at en spiller som Ma-
rantz SA8003 tilhører et annet prissjikt
enn de dedikerte highend-spillerne.
Bakgrunnen blir også det lille viktige
hakket svartere, og transientene derfor
tilsvarende renere og kontante når vi
beveger oss i de dyrereste sfærene. En
spiller som for eksempel EMMLabs
er selvsagt et hestehode eller to foran
SA8003 på absolutt alle parametre hva
det rent lydmessige angår. I tillegg låter
min dyrbare EMMLabs mer organisk,
med enda høyere grad av troverdighet
og akutt instrumentklangidentifisering.
Det skulle da også bare mangle!
Like forbannet er Marantz SA8003
et produkt jeg tillater meg selv å la
meg begeistre av, fordi den presenterer
musikken på en meget homogen og
sammenhengende måte. Her er ingen
påfallende tendenser til å fremheve
bestemte frekvensområder, men bare
en søken etter å få frem selve essensen i et hvert musikkstykke. Jeg liker
spesielt godt «stoffligheten», eller det
som gir assosiasjoner av kjøtt og blod,
selv om det muligens gjøres en smule
på bekostning av superdetaljering og
luftighet. Men bevares – selv om overtonestrukturen også er en smule røffere
og lydbildet totalt sett en anelse mer
sløret, finner jeg SA8003 som en tvers
igjennom ærlig musikkgjengiver.
Oppsummering
I bunn og grunn er jeg ved testens slutt
omtrent like klok (eller dum) som ved
oppstarten. Marantz SA8003 er definitivt
en meget god digital frontende, men den
sprenger vel egentlig ingen grenser på
noen spesifikke områder, og er dermed
neppe produktet som vil gi CD-mediet
noen snarlig rennesanse. Men den kan
definitivt skape en musikalsk rennesanse
for mange som sitter på brukbare CDsamlinger og en lettere tilårskommen
CD-spiller. Den bekrefter ettertrykkelig
at det har skjedd veldig mye med dette
mediet på denne siden av tusenårskiftet,
helt uavhengig av SACD.
Den bekrefter også på godt og vondt
at det fortsatt er en viss sammenheng
mellom prisklasser og ytelser, samtidig
som det skal poengteres at den totalt
sett gir god valuta for de pengene man
må ut med for den. Først og fremst spiller den jo SACD/CD-plater med meget
oppløftende resultat. I tillegg har den
en formidabel byggekvalitet, spesielt
med tanke på prisen. Her går den alle
femten rundene med mange renrasete
tungvektere, og er trolig kapabel til å
overleve CD-platen. 3
Pris: Nkr 8 995.Importør: Neby Hifi Concept a/s
NY
SME
HI-F
I-BU
TIK
K
En av godbitene du kan
se og høre i vår nyåpnede
butikk i Trondheim
THE BEST PICK-UP ARM IN THE WORLD
Foruten merker vi importerer selv, forhandler vi
utvalgte produkter fra Onkyo, Tannoy, Monster
Cables, Ortofon, Rega, Zyx og Wavac. Vi har også godt
utvalg av vinyl fra Big Dipper (se bigdipper.no).
Man kommer ikke utenom SME når man ser på produksjon og utvikling av tonearmer og platespillere. I mer enn 60 år har SME utviklet og produsert det som mange omtaler som det ypperste innen
analoge musikkilder. Det er derfor en stor glede for oss, som ny SMEdistributør i Norge, å presentere dette merket.
Kontakt oss på telefon 926 79 630 eller
e-post [email protected] for gode
åpningstilbud!
Ta kontakt for priser og informasjon.
Forhandlere søkes.
Følg med på våre hjemmesider,
audioroyal.no, for spennende
nyheter og tilbud utover høsten
og vinteren.
Besøk våre nye butikklokaler i Innherredsveien 113,
mellom Rosendal og KBS-senteret.
[email protected]
Annonse_audioroyal_fidelity_nr6_2009_v2.indd 1
•
www.audioroyal.no
•
telefon 926
Åpningstider
Torsdager: kl. 14–19
Fredager: kl. 11–18
kl. 11–16
7 9 Lørdager:
630
33
02-10-09 11:14:54
Mytek Stereo96 DAC:
333
PROFF DAC
Mytek Stereo96 DAC (Stereo96) er en såkalt profesjonell DAC
utviklet og markedsført av Mytek Digital.USA.
av Arne Christian Damhaug
D
en er bestykket med
standard Toslink, RCA
(to stykker) og AES/
EBU digitale innganger.
Toslink inngangen aksepterer både S/PDIF og
AES formater, mens RCA og AES/EBU
inngangene aksepterer henholdsvis S/
PDIF og AES. Den kan synkroniseres
til ekstern klokke. I dette tilfelle betyr
synkronisering til ekstern klokke at Stereo96 må ekstrahere klokken fra datastrømmen over de tre inngangene – i.e.
Stereo96 slaves til den digitale kilden.
Brukes ekstern klokke på denne måten
håndterer Stereo96 opp til 24bit/96kS/s
datakvalitet, mens den ved bruk av den
interne «SuperLock» håndterer opp til
24/192 over en kabel. Stereo96 arbeider
altså ikke i dual-AES/EBU konfigurasjon for datakvaliteter over 24/96.
Produsenten anbefaler «SuperLock».
Stereo96 har balanserte AES/EBU
analoge utganger med volumkontroll
og kan derfor drive effektforsterkere
direkte. På frontpanelet er det hodetelefonutgang som aksepterer en standard
TRS 1/4″ jack. Resten av frontpanelet
består fra venstre av volumkontroll,
to trykk-knapper for henholdsvis valg
av digital inngang og synkronisering,
og til slutt på/av bryter. Dens dimensjoner er beskjedne (b=14 cm, h=4 cm,
d=20 cm) og designet er funksjonelt og
praktisk, men ikke noe å skrive hjem
om. Stereo96 leveres uten USB og
firewire PC-tilkoblinger. Mytek Digital.
34
USA produserer en AD-DA konverterer
(8X192ADDA) som kan leveres med
firewire kort. Jeg liker ikke betegnelsen
«profesjonell DAC» og vil vurdere den
som et hvilket som helst elektronikkprodukt til hjemmebruk. Leserene
bør merke seg at denne omtalen ikke
pretenderer annet enn å gi et subjektivt
inntrykk av hvordan Stereo96 fungerte
og oppførte seg i mitt anlegg i perioden
jeg hadde den hjemme.
Igangsetting
Da jeg fikk Stereo96 hjem koblet jeg
den til en CD-spiller og lyttet til musikk
via hodetelefoner noen dager og syntes
den fungerte bra. Det ble naturlig å forsøke den som en forbedring til DACen
i en standard CD-spiller. Jeg plukket
derfor frem en Pioneer PD-D6-J som
kan lese og dekode både CD og SACD.
Stereo96 må kobles til digitalutgangen
(RCA, S/PDIF) på Pioneer-spilleren. Jeg
brukte en standard koaksialkabel med
RCA plugger. Deretter forsøkte jeg den
i mitt stereoanlegg med PC-basert drift.
Jeg koblet den til via S/PDIF og AES
utgangene på en USB-konverterer (dCS
Scarlatti Upsampler) med henholdsvis
koaksial- og XLR-kabel. Slik fikk jeg tilgang til flac (free lossless audio codec)
data fra PCen for avspilling. Samtidig
fikk jeg mulighet til å sammenligne
den direkte med en standard DAC (dCS
Paganini) til hjemmebruk. Jeg brukte
kun Stereo96 sin interne «SuperLock»
i disse oppsettene da produsenten
skriver at den fungerer bedre enn
ekstern synkronisering, ja sågar at den
gjør Stereo96 immun mot forvrengning
grunnet tidsfeil i inngangsdataene.
Noen forsøk med og uten den nevnte
«SuperLock» synkroniseringen ga ikke
klare svar, men jeg valgte å stole på
produsenten. I tillegg så konverterer
ikke Stereo96 opp signalet når den er
slavet til kilden – en designavgjørelse
jeg ikke stiller meg bak. Men, ved bruk
av «SuperLock» konverterer den opp til
24/192, noe jeg normalt finner tilfredsstillende selv om forskjellene i dette
tilfellet var små.
Justering av volumet ga litt støy og
ulyder i høyttalerne og utgangstrinnene
overfører lavnivå brum når volumkontrollen er i bruk. Jeg kunne ikke høre
noen form for brum i hodetelefonene,
men det var hørbart med en gang jeg
koblet direkte til effektforsterkeren i
anlegget mitt. Derfor satte jeg snart inn
forforsterker og skrudde opp volumkontrollen til maksimalt nivå. Det
ble bedre, men siden det er beskrevet
hvordan volumkontrollen kan kobles
ut gjorde jeg det – noe som eliminerte problemet helt. Kondensatorer i
signalveien er ikke min favorittrett og
jeg koblet også disse ut etter en runde
foran høyttalerne og trivdes best med
det. Alle lytteinntrykk i de to neste
avsnittene er basert på hvordan Stereo96 oppførte seg med volumkontroll
og kondensatorer koblet ut. Manualen
beskriver i detalj hvordan det skal
gjøres. DAC-chipen i Mytek Stereo36
er en AK4395vf som konverterer opp
data 128x i DA prosessen. Pioneer
PD-D6-J benytter DAC-chip av typen
24/192 Twin Burr Brown (i.e. 1 stk.
PCM1738EG3 per kanal).
Koblet til et standard CD drivverk
Det har blitt spilt mye musikk fra
CD-spilleren i perioden jeg har hatt
Stereo96 hjemme og den gir en liten,
men likevel klar forbedring sammenlignet med DACen som sitter i Pioneer
PD-D6-J. De etterfølgende eksemplene
er et representativt utsnitt. Generelt er
det ikke store forskjeller mellom DACer
av denne typen og for å få dem frem
krydrer jeg språket slik at de kommer
godt frem – husk det!
Det finnes antagelig ingen som har
orkestrert bedre gjennom tidene enn
Gustav Mahler og hans 7. symfoni er et
godt eksempel. I dag regner jeg Gielens
innspilling som den beste (CD hänssler
Classic CD 93.030). Den nye innspillingen til Zinman er slett ikke verst den
heller (CD/SACD RCA 88697 50650 2)
og Stereo96 blåser liv i musikken på
en mer engasjerende måte enn den
integrerte DACen i Pioneer-spilleren.
Spesielt liker jeg godt den andre satsen
– Nachtmusik I – og Stereo96 gjør det
meste bra. I sammenligning med det
beste jeg har hørt så er den litt mer tilbakelent, kanskje litt lukket og musikken blir marginalt mindre engasjerende
enn hva den kan være.
Fado er en portugisisk spesialitet og
med portugisere i familien er jeg programforpliktet til å like fado. I Lisboa
kan man høre fado overalt og sangen
karakteriseres ved lengsel og lidelse. En
av de bedre og mer anerkjente fadosangerinner er Mariza. Hennes Concerto
em Lisboa (CD EMI 0946 377994 2 0)
er et godt album med mange klassiske perler som for eksempel Barco
Negro. Begge DACene gir en betoning
av bassen i området nær 100Hz – et
problem jeg ikke opplever til daglig.
For øvrig mestrer Stereo96 stemmen til
Mariza bedre enn den interne DACen
som maskerer den marginalt slik at
den mister intensitet – og intensitet i
stemmen er absolutt nødvendig for å få
frem fadosangens budskap.
En av de fineste CDene jeg har kobler
Elgars cellokonsert og Sea Pictures.
Det er snakk om du Prés legendariske
innspilling og Janet Bakers versjon av
Sea Pictures. Begge under Barbirollis
stødige ledelse av London Symphony
Orchestra (CD EMI Classics 7243 5
56219 2 4). For meg er Where Corals
Lie høydepunktet og mezzosopranen
gløder. Som formidler av denne melodien blir Pioneer-spilleren litt for forsiktig og jeg synes at stemmen blir litt
anonym. Via Stereo96 bedrer bildet seg
og stemmen er naturligere. For øvrig er
det vanskelig å høre forskjell, men her
er det stemmen som teller.
Waliseren Bryn Terfel har sammen
med Malcolm Martineau (piano) gitt ut
flere særdeles fine CD-album. Et av de
bedre er Vagabond (DG 445 946-2) med
sanger av Vaughan Williams, Butterworth, Finzi og Ireland. Terfel får god
konkurranse fra eksempelvis Thomas
Allen i Vaughan Williams’ Songs of Travel (CD EMI Classics 0777 7 64731 2 3).
Robert Louis Stevenson har for øvrig
skrevet teksten til disse sangene.
Jeg synes Bryn Terfel klarer seg bra.
Stereo96 klarer seg også bra. Den håndterer vislelydene bedre enn den interne
DACen – som fokuserer litt for mye på
vislelydene, samtidig som stemmen
til Terfel virker litt tynnere enn hva
Stereo96 evner å formidle. Stemmen
til Terfel mangler ikke kropp i virkeligheten og her er Stereo96 nærmere
sannheten. Et annet og artig fenomen
er at via den integrerte DACen så høres
Terfel litt stresset ut. Jeg la ikke merke
til det med en gang via Stereo96, men
etter at stresset fanget min oppmerksomhet hørte jeg det også fra den – dog
i langt mindre grad.
Barb Jungr er en av frontfigurene
til Linn Records og i 2000 ga hun ut
Chanson – The Space in Between (Linn
Records AKD 129) – viet til hennes
tolkninger av noen Jacques Brel sanger.
Albumet inneholder flere perler og blant
dem er Sunday Morning St Denis. Både
Stereo96 og den interne DACen betoner
enkeltinstrumenter litt på bekostning
av helheten. Omtrent halvveis bruker
perkusjonisten en tamburin og denne
er bedre definert via Stereo96. For øvrig
så strammer Stereo96 opp pizzicatospillet til bassisten sammenlignet med
opponenten og sist, men ikke minst den
formidler Jungrs stemme bedre. Den
interne DACen mangler den presisjonen
som er nødvendig for å gjengi Jungrs
stemme – den blir for skarp.
Koblet til PC
Som en siste sjekk av Stereo96 satte
jeg den inn i min egen digitale kilde
for å høre hvordan den passet inn og
oppførte seg sammenlignet med den
mye dyrere dCS Paganini DAC. Den
ble koblet til dCS konvertereren som
øker bitdybden til 24 bit og Stereo96
fikk dermed 24/44,1 data å arbeide
med. Dataene ble alltid konvertert
til 24/176,4 før de ble videresendt til
Paganini DACen. Det er ingen grunn til
å tro at dette er en ulempe for Stereo96
som med «SuperLock» selv konverterer
dataene opp til 24/192.
Mahler 7. symfoni er som før nevnt
en godt orkestrert symfoni og det
var på sin plass å sjekke ut hvordan
Stereo96 takler formatet sammenlignet
med en annen god DAC. Det er fortsatt
ikke tvil om at Stereo96 har kontroll
over begivenhetenes gang, men det
mangler litt åpenhet – det lyder litt
klemt eller lukket og kanskje oppfatter
jeg litt mindre rominformasjon enn via
Paganini.
Time Out er et velkjent The Dave
Brubeck Quartet album (COLUMBIA
CK 65122) og Stereo96 blir litt aggressiv og pågående, og med saksofonen litt
for dårlig oppløst. I tillegg er gjengivelsen litt tørr pga manglende korrekthet
i gjengivelsen av rominformasjonen.
Patricia Barbers Nightclub (Premonition Records 66917 90763 2 4) er betydelig bedre rent teknisk enn Brubecks
Time Out og forskjellene mellom de to
DACene øker. Hvordan instrumentenes
klang blir gjengitt er et stikkord og
pianoet får en komprimert og er ikke så
godt definert via Stereo96. Det blir også
litt aggressivt oppover. I tillegg høres
det ut til å være mer musikk, mer lyd,
mer atmosfære med Paganini.
The Trinity Session er nok Cowboy Junkies mest kjente innspilling.
Albumet inneholder et live-opptak fra
«Church of the Holy Trinity» i Toronto
(RCA 74321 18365 2). Kirkerommets
tilstedeværelse er meget godt og tydelig
gjengitt på innspillingen. Og at musikerne liker denne atmosfæren kommer
tydelig frem. Margo Timmins’ stemme
blir litt skarpere og kirkens akustikk er
ikke så godt definert via Stereo96 sammenlignet med Paganini. The Katona
Twins’ innspilling av Piazzollas musikk
er fantastisk god (Channel Classics
CCS SA 19804). Her er stikkordene i
Paganinis favør dynamikk og gjennomsiktighet. Stereo96 blir litt for lukket.
Til slutt, dCS oppleves som litt støyfattigere enn Stereo96 i mitt anlegg.
Oppsummering
Alt i alt synes jeg Mytek Stereo96
gjorde en god jobb i mitt anlegg. I
de fleste musikkeksemplene jeg har
beskrevet ovenfor er den litt bedre enn
den interne DACen i Pioneer PD-D6-J
som er en meget god CD/SACD spiller
til prisen. Den er ikke like god som min
egen DAC, men allikevel god og det
kunne vært interessant å sjekke den
ut mot andre DACer som ligger i dens
prisleie.
I 2009 er det kanskje ikke så mange
som vurderer en ekstern DAC uten
direkte tilkobling til PC – det være seg
USB eller Firewire. De som gjør det bør
sjekke ut denne lille karen fra Mytek. Den er liten, diskret og etter mitt
skjønn et godt produkt. 3
Pris: Kr 9.990,Importør: Procom music
35
Sony SCD-XA 5400ES CD/SACD:
333
Kjempebra!
Den relativt nye Sony SCD-XA5400ES CD/SACD Player er blitt godt
mottatt, byggekvaliteten er god og den veier etter mine opplysinger
10,2 kg, noe som gjør at den på alle måter står virkelig støtt.
Av: Arne Christian Damhaug
D
esignet er også typisk
Sony med SACD-logoen
sentralt plassert på porten. Denne enheten var
svart og ganske diskret
der den tronet på øverste hylle i benken min. Spilleren har et
velutstyrt frontpanel som domineres
av displayet. Den har standard digitale
PCM-utganger samt DSD-utgang over
HDMI plugg. Baksiden huser både
balanserte- og ubalanserte utganger.
Det er sparsomt med tekniske opplysninger om Sony 5400 og manualen er
36
kjemisk rensket for tekniske spesifikasjoner som kunne fortalt noe om
spillerens tekniske oppbygning. For eksempel vet jeg ikke om den konverterer
opp PCM-data. Det vil imidlertid være
overraskende om den ikke gjør det da
lydkarakteristikken tyder på en digitaldigital konvertering fra 16bit/44,1kS/s
til 24/192 – om ikke høyere. Det skal
også nevnes at den måler meget bra, ref
HiFi-News.
Igangsetting
Sony 5400 skal bare plugges i anlegget og til nettuttaket før den er klar
til bruk. Det er ingen snarer og lyden
strømmet ut så snart jeg la en disk
i skuffen. CD/SACD porten ga bud
om god mekanikk og under drift var
den nærmest støyfri, også ved SACD
avspilling. Jeg fant intet å sette fingeren
på utover en litt spinkel topplaten.
Kanskje irriterte jeg meg litt over at
fjernkontrollen ikke har lys a la den
kontrollen som følger med Slimdevices Transporter – dog ikke noe stort
problem. Jeg koblet den til forforsterker
via de balanserte utgangene og benyttet
denne koblingen i hele perioden jeg
og kan enkelt tilpasse inngangene
innenfor 0,1dB. Inngangen jeg koblet
min CD-spiller til måtte heves med 7,7
dB for at spenningen på effektforsterkerens høyttalerutgang skulle ligge
innenfor 1%. Dette sikret at nivåforskjellen lå innenfor 0,1dB. Testtonen
var en -20dBFS 997Hz sinus generert
ved hjelp av Matlab. Fra sammenhengen er det klart at denne omtalen
kun er basert på hvordan Sony 5400
oppførte seg i mitt system i mitt rom i
beste subjektive tradisjon.
Sony 5400 som CD spiller
Den første kvelden jeg hadde Sony
5400 på besøk kom sønnen min (fem
år) ned med Splitter Pine og jeg hadde
ikke noe annet valg enn å sette den
på (Columbia 463450 9. CD). Junior
ble ikke skuffet – ”du pappa det der
var kjempebra” – og pappa var enig.
DumDum Boys fikk virkelig slengt
ut av seg det de ønsket og mere til.
Patricia Barbers Nightclub er et godt
spilt og teknisk bra album (Premonition Records 66917 90763 2 4. CD). Jeg
konsentrerte meg om de to første kuttene og det første som skal anmerkes er
at Sony 5400 har et litt høyere støynivå
enn det jeg er vant til. I tillegg så syntes
jeg at Barbers pianospill og stemme lød
litt lukket, eller kanskje mindre oppløst
enn jeg liker – det vil si at klangen ikke
var helt naturlig i mine ører. Den tonale
balansen var nært perfekt – kanskje var
det en betoning i bassen. Gary Burton
og Chick Coreas Duet (ECM 1140 829
941-2. CD) og Jan Garbareks Belonging.
(ECM 1050 829 115-2. CD) er to klassiske jazzalbum. Burtons vibrafon lød
en anelse skarpt mens Belonging var
perfekt og jeg koste meg CDen ut.
Mahlers 3. symfoni er stort anlagt og
er vel av de lengste i standardrepertoa-
lang i denne innspillingen og Sony
5400 holdt meg fanget tiden ut.
Av Mari Boines utgivelser liker jeg
Gula Gula best (Universal Norway
0044001778124. CD). Mens jeg lyttet
til Gula Gula fikk jeg den spekulative
idéen at Sony 5400 kanskje bare jobbet
i 16 bit under CD-avspilling. Akkurat
dette albumet syntes jeg ikke fungerte
så bra med spilleren som kilde og
det var Maris stemme som led mest.
Kanskje er det min CD som er problemet? Radka Toneff og Steve Dobrogosz’
Fairytales lød derimot meget bra, men
igjen med et lite minus til stemmegjengivelsen (Odin Records NJ 4003-2. CD).
Siden jeg syntes det var små problemer
med stemmer hentet jeg ut Barbara
Bonney og Janet Baker fra CD-hyllen.
Barbara Bonney sang Schuberts Ave
Maria og Die Forelle som aldri før og
jeg kunne ikke høre spesielle problemer (Teldec 4509-90873-2. CD). Elgars
Sea Pictures fulgte og Janet Bakers
stemme var nok heller ikke helt på
høyden (EMI Classics 7243 5 56219 2
4. CD). Dermed kan det synes som et
inntrykk av litt mindre god gjengivelse
av stemmer fester seg, men det er ikke
snakk om problemer – bare det som
skiller de aller beste fra ”the runners
up”.
Det skal nevnes at jeg forsøkte
digital-ut for å sjekke om den marginalt
økte hvite støyen var et digitalt eller
analogt problem ved Sony 5400. Forskjellen ble borte i sammenligningen
med min PC-løsning så det er sannsynligvis den interne digital-analog kretsen
som genererer litt støy – jeg antar
imidlertid at de aller fleste kan leve
godt med et slikt støynivå.
Sony 5400 som SACD spiller
Piazzolla er en komponist fra tango-
«Junior ble ikke skuffet – ”du pappa det
der var kjempebra” – og pappa var enig»
hadde spilleren hjemme.
Mitt eget system består av en standard stasjonær PC med Vista Home
Premium. Jeg bruker Foobar2000 og
ASIO4ALL til avspilling. En av PCens
USB-utganger er koblet til en dCS
Scarlatti digital-digital konverterer som
forsyner en dCS Paganini DAC med et
konvertert signal. Det hele synkroniseres av en dCS Paganini-klokke. Ved CD
og SACD sammenligning konverterte
jeg data til henholdsvis 24/176,4 og
DSD. For tiden har jeg tilgang til en
Mark Levinson 380s (takk for lånet)
ret. Jeg har mange versjoner av symfonien og den beste av dem er Rögners
innspilling fra 1983 (Berlin Classics
00221212BC. 2 CD). Den er spilt inn i
Berlin Christuskirche i oktober 1983 og
lyden er god. Jeg lyttet spesielt nøye til
4. & 5. sats. Et noe høyere støynivå enn
vanlig fanget først oppmerksomheten
min. I tillegg manglet Rappés stemme
litt av intensiteten. I 5. sats vislet kvinnekoret og guttekoret mer enn vanlig
og bassfundamentet var marginalt
svakere. Men totalresultatet var meget
bra. Symfonien er drøyt 95 minutter
ens hjemland med svært interessant
bakgrunn og musikalsk skolering.
Artistene på albumet Le Grand Tango
er også fra Argentina. Dette albumet
må huse noe av det beste gitarspill som
er gitt ut de senere år parret med god
teknisk produksjon (Channel Classics
CCS SA 19804. CD/SACD). Det er snakk
om The Katona Twins. De to gitaristene
varter opp med spill i toppklasse og
Sony 5400 formidler det mer enn godt
nok for meg. Ola Gjeilos Stone Rose
fortsetter å imponere meg (2L48. CD/
SACD), så også med Sony 5400 som
37
Sony SCD-XA 5400ES CD/SACD:
333
kilde. Ikke et sekund av albumet lød
kjedelig og pianoets klang var bra gjengitt hele veien. Khachaturians fiolinkonsert er med årene blitt en av mine
favoritter og Julia Fischers debutalbum
inneholder en svært god tolkning
(PentaTone 5186 004. CD/SACD). Igjen
ble jeg overbevist av Sony 5400, men
la merke til at fiolinen i noen partier
ble litt tynn – ref f eks begynnelsen av
2. sats.
Mahler
Mahlers 9. symfoni er den jeg kjenner
best av de 9-10-11 symfoniene han har
helt og delvis fullført. Denne innspillingen – hvor Riccardo Chailly dirigerer Royal Concertgebouw Orchestra
(Decca 475 6191. CD/SACD) – er av de
beste jeg har, spesielt er den 2. satsen
stor. Det er mange gode innspillinger
tilgjengelig og både Gielen og Haitink
lurer i CD-hyllen. For eksempel mente
Deryck Cooke at Haitinks fra 1969 er
perfekt. Deryck Cooke var mannen bak
den mest kjente versjonen av Mahlers uferdige 10. symfoni. Etter mitt
skjønn er Haitink en anelse svakere
enn Gielens som nok totalt er den beste
av de jeg har. Så hvorfor spilte jeg ikke
den da? SACD er svaret. Chaillys er en
hybrid – det er for øvrig gitt ut en film
fra denne innspillingen ”I have lost the
touch with the world” (JuxtaPositions
DVD9DS11. DVD) hvor vi mer enn
aner den spente stemningen mellom dirigent og orkester. Innspillingen ble jo
også Chaillys svanesang med RCO. En
annet interessant moment fra filmen
er for øvrig Henry-Louis de La Granges
imøtegåelse av det de fleste Mahlerkjennere og biografer mener - nemlig at
den 9. symfonien var Mahlers forberedelse til døden. Som legmann tenderer
jeg enighet med La Grange – for meg
har den 9. symfonien alltid vært litt
mørk og burlesk, men den inneholder
også mye humor og ironi. Så – hvordan
lyder så Mahlers 9. i CD og SACD drakt
Pris: Ca kr 15000,Importør: Sony Norge.
38
med Sony 5400 som kilde da tro? Det
er ikke mye å sette fingeren på etter
mange runder gjennom den 2. satsen.
CD-laget høres litt klarere ut enn SACDlaget, men på den annen side så høres
SACD-laget litt luftigere ut. Kontrabassene kan være litt tynnere enn jeg
liker og er vant til. Min egen spiller er
kanskje litt mer autoritativ noe som er
ganske tydelig ved 8. min og litt videre
utover i satsen, men det er vanskelig å
skille de to.
Grandios
Den siste satsen i Mahlers 2. symfoni
er grandios og fantastisk for oss som
liker Mahler. Den aktuelle innspillingen
er den ganske nye perlen fra Fischer og
Budapest Festival Orchestra (Channel
Classics CCS SA 23506. CD/SACD).
Channel Classics leverer også varene
så her er det bare å lene seg tilbake å
nyte musikken som strømmer ut av
høyttalerne. Ved ca 1,40 min toner
musikken sakte ut og trompeter bak
scenen kommer inn i tre puljer, ved
henholdsvis 1min 50sek, 2min 1sek
og 2min 9sek. Pulje to er særdeles lavt
innspilt og drukner nesten i støygulvet.
Dette er den beste testen jeg har for å
finne ut hvordan spillere håndterer lave
signaler. Sony 5400 og SACD klarer det
bra. Ved avspilling av CD-laget er trompeten muligens marginalt nærmere å
drukne, men det er nesten ikke mulig
å høre forskjell. Uansett er resultatet at
Sony 5400 passerer denne testen glatt.
Det er mye bass, også ganske dyp bass
– i denne innspillingen og spilleren er
ikke helt på høyden i alle disse partiene
– det beste eksemplet er begynnelsen
av den 3. satsen.
For å høre om musikk i mindre
formater kunne gjøre det litt enklere
å detektere forskjeller mellom CD- og
SACD-laget plukket jeg frem en gammel kjenning. Jean-Guihen Queyras
trakterer cello i Dvořáks Dumky Trio
(harmonia mundi HMC 801867. CD/
SACD). For øvrig spiller Isabelle Faust
(fiolin) og Alexander Melnikov (piano).
I nettopp dette tilfellet høres det
faktisk ut til at pianoklangen har bedre
definisjon fra SACD enn CD. Sony 5400
gjorde igjen jobben og befestet det
gode inntrykket jeg har fått.
Oppsummering
Sony SCD-XA5400ES CD/SACD Player
er kort og godt en meget god CD/
SACD spiller. Som CD-spiller fungerer
den godt og definisjon, presisjon og
dynamisk evne er mer enn bra nok. Jeg
har gitt noen forbehold om klangen
sammenlignet med det beste. Som
SACD-spiller er den også helt på høyden og jeg kan ikke peke på essensielle
problemer av noe slag. Et ønske ville
vært litt mer definisjon i bassområdet,
men man kan ikke få alt man ønsker
seg heller. Til slutt – finn frem en god
bok (jeg fant frem Alex Ross’ The Rest
is Noise, Harper Perennial, ISBN 978-184115-476-3) og en bunke CD/SACDer,
og sett deg godt til rette og nyt musikken denne spilleren tryller frem.
Utstyr
• Digitale kilder
• CD/SACD Spiller
• Pioneer PD-D6-J – Integrert CD/
SACD spiller.
• PC/dCS Basert
• Fujitsu Siemens Amilo Desktop Si
3535-001, Windows Vista Home Premium SP 1, ekstern Seagate FreeAgent Xtreme hard-disk med 1 TByte
kapasitet, USB2.0&1394 og 7200
rpm. Alle data er lagret på flac format.
•. Avspillingsprogrammer: Foobar2000 0.9.6.1 og ASIO4ALL 2.9 v2.
• dCS Scarlatti DD-konverterer med
asynkron USB kobling til PC.
• dCS Paganini klokke og DAC.
• Forsterkere
• Burmester 035 og 036.
• Høyttalere
• Adyton Imagic 1.6 og Audio Physic
Luna II.
• Kabler
• Digitalkabler
• Stereovox XV2 og Audioquest Pro.
• van den Hul AES-EBU 110 Professional.
• Firewire og USB som levert med
utstyret.
• Signalkabler
• Nordost Heimdall.
• Høyttalerkabler
• Stereovox LSP600c.
• T+A Twin2 (til Audio Physic Luna II).
• Nettkabler som levert med utstyret
Second opinion – Sony SCD-XA 5400ES CD/SACD:
333
Solid comeback
Det har blitt sådd adskillig mengder tvil rundt den gamle og ærverdige elektronikkgiganten Sonys videre eksistens. Sony er jo selve «oppfinneren» av
SACD-formatet, og har også høstet mange godord for sine særdeles velbygde
ES-spillere, som har ligget i prisleiet rundt tretti tusen kroner her på berget.
Av Jan Myrvold
S
om vi nå alle vet har aldri dette formatet tatt av, og
Sony så ut til selv å ha mistet interessen. Derfor var
det for de fleste temmelig overraskende da selskapet
plutselig lanserte sin XA5400ES. Og velkommen skal den
være!
Solid
Sony SCD-XA5400ES ligger tilsynelatende ikke tilbake for
sine stamfedre hva byggekvalitet angår. En tettbygd plugg
på drøyt 10 kg. Denne modellen er ikke toppmatet som sine
urfedre, og kanskje det eneste lett bedrøvelige i så måte er at
mateskuffen er av plastikk. Helt ekte plastikk, vel å merke.
Desto mer gledelig er det da at også denne modellen – som
faktisk koster under det halve av gamlingene – også har både
single ended og balanserte analoge utganger, dog kun for
2-kanal stereo. Men besitter du noen av de sjeldne multikanalinnspillingene på SACD(for eksempel fra Opus3), kan
disse signalene overføres til en surroundprossessor via spillerens HDMI-utgang, noe som foreløpig langt fra er for standard å regne hos konkurrerende merker, uansett prisklasse.
lig punch i mellombassen. Og det gjelder ikke bare for SACDinnspillinger. Også når den får leke seg med en sylfersk
utgivelse på vanlig PCM som Porcupine Tree og deres meget
forseggjorte progmetallopus «The Incident» viser Sony at
de faktisk mener alvor med denne spilleren. For det låter
ikke bare knalltøft. Det er også en imponerende ro og orden
over alt som foregår, hvor selv de mest komplekse partiene
blir definert med tydelig artikulasjon over hele frekvensrekkevidden. Selv om den har fått litt mer tyngde og rytmisk
fremdrift, har det på ingen måte gått på bekostning av sine
tidligere glansnumre som i mine ører var nettopp den lytefrie definisjonen. Cecilia Bartoli blir hele tiden gjengitt med
en imponerende detaljert og glattpolert diksjon hele veien ut
til de øverste «s»-lyder. Eksemplarisk.
Denne spilleren har totalt sett en meget nøytral klangkarakter, ikke blottet for en smule organisk varme, og definitivt
hverken kjølig eller hard. Og jeg tror jeg er noenlunde på tørr
grunn hvis jeg hevder at spillestilen ligger et sted mellom
dCS og Teac Esoteric.
Konklusjon
Vellydende
Undertegnede har aldri vært overbegeistret for Sonys tidligere spillere, hverken de fra billigere prisklasser eller de
tungvekterne i ES-serien. Disse spillerne var for all del av
høy klasse, men har en etter undertegnedes preferanser en
litt for snill og forsiktig spillestil. Veldig «siviliserte» i måten
å presentere musikk, men uten den høyeste morofaktor tilstede. Derfor blir jeg tatt litt på senga når denne spilleren tar
utfordringen og kvitterer med kontant dynamikk og skikke-
40
Sony SCD-XA5400ES representerer et både overraskende og
definitivt et solid comeback på SACD-fronten fra formatets
opprinnelige pådrivere. Om det er nok til å holde det bålet
flammende er jeg selvsagt usikker på, men Sony har med
denne spilleren klart å tette store arealer av gapet mellom
de billigere og de mer dedikerte highend-spillerne, men har
fortsatt et lite stykke igjen før de helt tangerer de aller beste
på samtlige parametre.
It’s an ES!
XA5400ES er enkelt og stilrent designet,
veldig lett å kjenne igjen både på fronten
av spilleren og på fjernkontrollen.
Av: Rolf-Inge Danielsen • [email protected]
S
pilleren kjennes tung og solid ut, og gjennomføringen
er som det seg hør og bør fra en storprodusent. Ikke
mye hjemmesløyd her.
Fjernkontrollen er uvant treg, det tar en lite sekund fra du
trykker på knappene til spilleren reagerer. Men lesingen av
platene er derimot hyggelig rask, omtrent åtte sekunder fra
du lukker skuffen til spilleren er ferdig med å bestemme seg
for format og forteller deg innholdet på plata i displayet.
Elegant Sound?
Sonyen tok i mitt anlegg plassen til Marantz SA-11S1, en
tidligere toppmodell fra Marantz. FAT LMC strømkabel og
Whistler Audio Coanda signalkabel, og videre inn i mitt vante
referanseoppsett. Dette er også for meg et viktig poeng, at
man kun bytter ut en komponent for kritisk lyttevurdering.
Flere ingrediensen i suppen og det blir søl.
Første cdplate og samtidig første inntrykk får meg til å
tenke Sony, umiskjennelig Sony, hvordan får de det til? Vel,
helt likt hus-lyden er det ikke i mine ører, det låter noe mykere enn jeg har hørt fra Sony før. En litt varmere presentasjon av stemmer og uten like mye fremoverlent lydkarakter.
Det generelle inntrykket er likevel at det låter lett og luftig,
varmere fra Sony er ikke det samme som varmtlydende, for å
si det sånn.
Litt av bakgrunnen til inntrykket er informasjonsmengden
i toppen fra denne spilleren, et annet aspekt er at den låter
presist, nøkternt og er litt enkel i spillestilen. Det flommer
ikke over av klangfarger. Høres Sony XA5400ES litt enkel ut
i presentasjonen grunnet mangel på klangfarger? Eller er
det en naturlig konsekvens av dens presisjon og kontroll på
lyden? Jeg heller mot det førstnevnte, men måten spilleren
krøp under huden på meg jo mer jeg hørte på den gjør at jeg
ikke er helt sikker på dette…
Kan ES SACD?
Til tross for at jeg selv har en SACD-spiller, er hovedføden
vanlige CD-plater. Derfor ble det den første tiden med
Sonyen ikke prøvd SACD-er. Min favoritt evalueringsplate
for SACD er Patricia Barbers Nightclub på Mobile Fidelity, en
plate hvor det høres ut som man har strukket begge format
langt og det derfor ikke er en forstørret forskjell på cd- og
sacd-laget. Men spilt av på XA5400ES er det virkelig forskjell
på formatene! SACD låter som fløte, mykt og åpent. Platens
tittel er beskrivende for inntrykket, jeg er på nattklubb! Tilstedeværelsen og følelsen av artisten i rommet er utmerket. Det
er både herlig med SACD-enes fortrinn på denne spilleren og
samtidig litt synd at forskjellen er såpass stor, lett å bla forbi
cd-platene i samlinga når lyttingens plater skal velges.
Konklusjon
Sony har med XA5400ES laget en vellydende maskin som
ikke koster mye penger i forhold til ytelse. Jeg mener spilleren
fungerer godt på cd-er og meget godt på sacd, uten at den
i mine ører er grensesprengende og en spiller som danker ut
mye dyrere spillere. Til det låter den for lite raust og den er
ikke like god på klang som dyrere spillere. Men Sony’ens klare
lyd, dens presisjon og måten hver enkelt tone får klinge ut på
uten at det blir analyerende, gjør dette til en spiller du bør ha
med på din short-liste .
   
   
      
     
    
     
    
     
    
        
    
   
    
   
   
   
      
    
    
      
     
   
     
   
  
   
      
     
     
    
       
            
        
          
  
         
           
     
       
        
       
 
    
    
   
     
   
  
    
     
      

  
   
   
     
      
   
           
        
      
41
Skandinavisk seminar for bedre lyd:
333
I regi av Hi-Fi Klubben samlet skandinaviske
hifi journalister seg i København for blant
annet å konstatere at potensialet for god
lyd aldri har vært bedre, men at reprodusert
musikk for folk flest er dårligere enn på flere
årtier…
Tekst og foto: Knut Vadseth
Dårlig lyd
dreper god musikk!
42
D
et er lett å skylde på MP-3
formatet, DAB radioen og
andre varianter av digitalmediet. I virkeligheten er
det plateselskapene som
selv kaldkveler musikken
ved å komprimere den dynamiske kontrasten ved opptak og matriseringen for
at musikken enkelt skal fungere for alle
lydformater uten tekniske problemer,
mener Lars Worre fra Dali høyttalerfabrikk i Danmark, en av merkevarene
til Hi-Fi Klubben som er vertskap for
møtet. Sjefen i Hi-Fi Klubben, Svend
Erik Kristensen, var derimot mer pragmatisk da for eksempel lytting i bilen
er avhengig av sterk dynamikkbegrensning for å overdøve bakgrunnstøyen på
svake partier.
Begge var likevel enige om at denne
dynamikkbegrensningen med dagens
teknologi enkelt kunne foretaes i avspillingskjeden og bare i mindre grad i
opptak og ved matrisering. Og forskjellen mellom de mange signalkildeformater på markedet er uansett lett hørbare,
om ikke nødvendigvs like enkle å kategorisere som ”bedre” eller ”dårligere”.
Like klart er det at det er kvaliteten på
selve optaket som er det viktigste!
Det er derfor et gedigent paradoks
at mange kjente opptakstsudioer med
toppkvalifisert lydingeniører støver ned
over hele verden, mens sekretærene
hos plateprodusenten lettvint sender
lydfiler rundt omkring på en vanlig PC,
uten å skjønne at en vanlig kontorPC i
dramatisk grad ødelegger lydkaliteten.
God lyd er simpelthen uviktig for store
deler av platebransjen, da dette ofte
koster ekstra penger og i liten grad
øker fortjenesten. I hvert fall så lenge vi
konsumenter ikke hever så mye som et
øyebryn ved det vi blir servert…
Hi-Fi Klubben som i mange år har
brukt slagordet ” I kamp for god lyd”,
undret seg på hva fagpressen kunne
bidra med for å få gjennomslag for
ønsket om bedre lydkvalitet hos et
bredere publikum? Vi kan knapt gjøre
stort annet enn fortsatt å skrive om det
gode liv med god lyd…
kostbar CD-spiller, og møteledelsen fra
Hi-Fi klubben kunne også fortelle at det
nye DAB+ radioformatet er på full fart
inn i Sverige og Danmark, mens DABfiaskoen i Norge nok har bremset litt på
utviklingen der.
Så selv om ungdommen protesterer
på MP3 og digitalteknologi ved å kjøpe
vinyl, så er både signalkilde, forsterkeri
og høyttalere bedre enn noensinne. Og
selv om dyr high-end også er dyrere
enn noensinne, så er rimelige produkter heldigvis billigere enn noengangogså når det gjelder vinylspilleresamtidig som lydkvaliteten kan være
fremragende i et fornuftig oppsett.
Vinyl eller BluRay?
Men om MP 3 og andre ikkebevegelige digitalformater er på full fart inn
i markedet også for kvalitetslyd, så
blir super CDformatet SACD lansert
på stadig rimeligere maskiner med
entydig bedre oppløsning, større romopplevelse og mindre støy i særlig øvre
mellomtone. Hovedproblemet med
SACD formatet er uansett at grådige
rettighetsinnehavere nekter sine beste
kunder å forbedre lyden fra rimelige
spillere med tyntlydende DAC’er ved
at her ikke finnes noe lyd i digitalut-
gangen, slik man har på standard 16
bits redbok. Nå begynner flere av de
større aktørene å levere muligheter for
viderekobling og forbedringer med
HDMI, men her er foreøpig like mange
problemer som løsninger om man ikke
kjøper digitalreceiver fra samme firma
og er omtrent like langt. Bortsett fra at
man har betalt 2 ganger for omtrent
den samme DAC’en…
Her er uansett ikke så store forskjeller melom 16 bits og SACD som man
opplever på billedsiden med BluRay
spillere, også dette et format fra den
for tiden økonomisk sterkt kvestede
elektronikkgiganten Sony. Men som
vanlig har Sony klart å skyte seg selv
i foten ved å lage lisensavtaler som
prioriterer de store billigprodusentene, mens Krell, Electrocompaniet og
mange andre high-end leverandører er
blitt holdt med snakk i mange år, uten
mulighet for BluRay på sine high-end
multimaskiner med ekte high-end
lydkvalitet. EC har riktignok tipset oss
at de nå utvikler en high-end Blu-ray
spiller med god lyd også high-end CD
og SACD-kvalitet, men det ble japanske
Denon som er verdens første med den
ultimate high-end sølvdiskspinner.
Svend Erik Kristensen er som sjef for Hi-Fi Klubben vertskap for lydseminaret i de flotte konsertloalene til
Mogens Dahl.
High-end MP3?
Samtidig viste flere leverandører nye
dockingstasjoner og oppkoblinger til
I-pod og andre MP-3 spillere som i betydelig grad forbedrer lydgjengivelsen,
først og fremt ved å ta fatt i digitalsignalet og ikke den altfor billige analogutgangen på disse maskinene. Vi aner
en utvikling av MP3 formatet som kan
minne om kasettspilleren; den begynte
som en diktafon, men blant annet ved
hjelp av Ray Dolby og hans avanserte
støybegrensningsteknologi, endte den
som et høykvalitets hi-fi formatet.
Vi har tidligere opplevd high-end
produsenter som Wadia og Krell med
elegante løsninger som gjør at MP-3
spilleren får en lydkvalitet som en
Dagens hi-fi diskusjoner ble avsluttetet med levende lyd fra et av verdens mest berømte strykekvartetter.
43
Skandinavisk seminar for bedre lyd:
333
gjort en slik sammenlikning litt for
tilfeldig.
Men den umiddelbare fordelen
med Blu-ray er i tillegg til enda bedre
lagringskapasitet og dermed muligheter for oppløsning, like mye at Blu-ray
uansett er et format for de mange, og
dermed med muligheter for produksjon i store serier og plenty kroner
til fortløpende utvikling, mens SACD
allerede er droppet av Sony sine egne
plateselskaper. Det er nå næmest er
et nisjeprodukt fra de smale produsentene spesielt for high-end nerdene.
SACD kan næmest sammenliknes med
”direktgravert” vinyl fra 80-årene.
HDMI-krøll
De fleste hi-fi skribenter fra Skandinavia var samlet på lydseminar i København
Denon BluRay og 2L
Achim Shultz heter produktsjefen for
Europa som hevdet at Denon slett ikke
er blant de store elektronikkgigantene.
Nettop derfor er de derfor fremdeles
optatt av det lille high-end nisjemarkedet som de største forlengst har droppet
på grunn av begrenset volum, men
samtidig er Denon store nok til å ha en
betydelig utviklingsavdeling. Samt at
de har økonomiske muskler til å hale i
land fornuftige lisensavtaler med de helt
store. Shultz mente derfor at det ikke
var særlig merkelig at Denon ble først i
verden med en Blu-ray multispiller med
SACD i skikkelig high-end klasse, inkludert det nye lydformatet Pure Audio
som blant annet norske Lindberg lyd
står bak (se rammeartikkel).
Blu-ray formatet Pure Audio er et helt
åpent format for både høyoppløselig
stereo og multikanal i både dts-hd og
lossless LPCM, og det helt uavhengig av
bruk av videosignalet for navigering.
Lindberg lyd har lenge oppfordret oss
til å teste ut fordelene med BluRay lyd i
forhold til SACD, men mangel på highend Blu-ray spiller har etter vår mening
Pure Audio Blu-ray:
Lindberg lyd i
verdenstoppen
Lanseringen av verdens mest eksklusive BluRay multimaskin fra Denon faller
sammen med betydelig interesse for det nye audioformatet Pure Audio som
utnytter alle mulighetene ved den betydelige lagringskapasiteten i Blu-ray. Dette
sammen med muligheter for navigering uten bruk av videoskjerm. De ulike formater kan kontrolleres direkte via 3 fargekoder på fjernkontrollen.
Formatet har teknisk potensiale utover SACD samtidig som BluRay plattformen kan nå ut til et enormt stort kinopublikum som muliggjør forskning og
utvikling på et betydelig høyere nivå enn det en nisjebransje som hi-fi industrien
kan makte. Nå er det bare å henge seg på og utnytte potensialet til bedre lyd!
Det nærmest sesasjonelle med det nye formatet, er at det lille norske plateselskapet 2L er den kanskje viktigste aktøren for å utnytte denne teknologien. Det
er da også utelukkende de fenomenale og prisbelønte opptakene til Lindberg lyd
som benyttes i demoplata med 18 spor i stereo og multikanal som følger med
denne eksklusive multimaskinen. Her finner man en rekke norske toppartister
som Trondheimssolistene, Wolfgang Plagge, Det Norske Solistkor, Marianne
Thorsen og Kåre Nordstoga i valgfri stereo eller surround mix. Her finner man
også 12 minutter av Griegs A-mollkonsert med Percy Grainger og Kristiansand
symfoniorkester som vi omtaler et annet sted i bladet…
44
Den nye Denon DVD-A1UD Blu-ray
multispiller blir av produsenten lansert
som et fullstendig kompromissløst AVprodukt, ja faktisk som helt sinnsykt
bra med en lydkvalitet i den absolutte
elitekategorien; bedre eller i det minste
helt på høyde med Denons egen SACD
spiller DCD-2010 AE, ifølge produktsjefen. Det er bare det at når jeg slår opp
i den siste katalogen til Hi-Fi Klubben
finner jeg denne for meg ukjente spiller
til en pris av kr.14.998; utvilsomt et
godt kjøp til prisen med vår erfaring av
dyrere Denonprodukter, og altså i omtrent samme klasse som de glimrende
Marantz og Sony SACD-spillere som vi
tester i dette bladet.
Men noen kompromissløs SACD spiller i lydklasse med f.eks. dCS,Wadia,
EMMLabs og Playback Design er den
neppe. Selv om design og byggkvalitet
er noe av det lekreste jeg har sett. (Vi
ble lovet et eksemplar flysendt for å nå
dette bladet. Om vi klarte deadline er
det bare du som vet, da jeg i skrivende
stund enda ikke har sett noe til spilleren…)
Likevel er denne nye spilleren det
beste hittil på Blu-ray siden, og med
potensialet til å vise 2L-opptak med
enda bedre lyd. Demonstrasjonen med
de største Dalihøyttalerne var da også
lovende med både audio og videoprogrammer (bildet var utrolig bra), men
samtidig litt urovekkende da produktsjef Shultz mente at analogutgangene
var lydforringende i forhold til digital
HDMI eller firmaets egen Link 4th. Og
vi hørte tydelig kornetheten i særlig
mellomtonen fra jitterstøy på vanlige
HDMI utgang, mens den klart bedre
lyden ved bruk av Denon Link4th bare
er mulig ved bruk av Denon processor.
Denne låt greit nok den, men igjen
er det snakk om klare kompromisser i
forhold til ekte high-end, selv om det
hele låter veldig fint i multikanal.
Det siste fra filmgutta er forresten ytterligere kanaler, nå også i høyden, for å
oppleve enda bedre romvirkning. Opptil
12 kanaler inklusive sub’er, er målet
for Dolby og DTS. Her kan det bli mye
kabler -og kansje noen skilsmisser?
Bowers & Wilkins
Samtidig som Denon fabulerte rundt
12 kanalers lydanlegg, lanserte den
seriøse engelske høyttalerprodusenten
et komplett multikanal hjemmekinoanlegg i en enkelt komponent; en lang
tarm av en høyttaler til å montere på
undersiden av flatskjermen. Vi har
tidligere opplevd forbløffende romvirkning med den ene høyttalerbksen
til sveitsiske Geneva. Nå imponerte
en av verdens mest ærlige high-end
høyttalerprodusenter med radikale
løsninger som ved bruk av fase og flere
seperate kanaler, inklusive en subwoofer i denne ene boksen, klarte å gi en
mer enn brukbar illusjon av et lite, men
godt surroundanlegg. Flott til TV’en,
men knapt like imponerende til musikken din. Da ville jeg vel brukt pengene
på et vanlig stereosett med gode stativhøyttalere og en brukbar forsterker for
de samme pengene. Og det begynner å
gå opp for enkelte at mange damer ikke
vil ha en haug store stygge høyttalere
pluss uttallige snubletråder i form av
høyttalerkabler slengende i finstua.
Selv om B&W neppe kutter ut highend biten med det første, er det påfallende hvor mye energi firmaet legger
bak markedsføringen av sin MP3 Zeppelin som nå ble lansert i en mindre
og flottere utgave med veldig god lyd; i
forhold til størrelse og pris. Men hi-fi?
Derimot lot vi oss begeistre over
både utseende, finish og ikke minst
lyden fra årets EISA-vinner CM-9 som
Klubbendirektør Kristensen ba meg
tippe prisen på. Jeg vurderte bestykningen med komponenter i tilnærmet Diamond-klasse selv om her var
aluminium dome). Jeg noterte meg at
det dreide seg om en ekte treveiser og
at kabinettet var enkelt, men solid. Og
med en fenomenalt flott piano superblank finish. Også lyden var tilnærmet
high-end med meget brukbar dypbass,
flott mellomtone og krisp diskant;
hele veien med flott dynamikk både
på makro og mikro nivå. Og det spilte
kjempeflott sammen med Classé-elektronikk, en kombinasjon jeg tidligere
syntes har tendert mot litt puddinglyd.
–Tredvetusen, tippet jeg om prisen
og var en smule redd for at direktøren
skulle bli litt brysk. Det var tross alt en
usedvanlig lekker sak i high-end light
kategorien…
– Tjue, humret direktøren fornøyd.Kabinettet er Made in China, la han
oppklarende til , liksom for å unnskylde min feilvurdering.
B&W CM-9 ble prompte bestilt for
test i neste Fidelity.
Dali Menuett
Den gledeligste nyheten på dette pressemøtet i København, var likevel at seriøs
tokanal lyd så absolutt er tilbake i alle
priskategorier og fra samtlige produsenter. At kinogutta tror at enda flere kana-
ler enn de opprinnelige 6 eller åtte skal
demme opp for flukten tlbake til god,
gammeldags og superenkel stereo i god
kvalitet – også for filmlyd – virker litt
søkt på meg. Og etter den imponerende,
men for de aller fleste alt for komplekse
oppsettet med Denon Blu-ray multikanal, var det et sjokk å høre nye 2 kanals
Denonprodukter i mellomprisklassen
som spilte helt fantasisk sammen med
den aller minste høyttaleren i Dali’s
høyttalersortiment.
Riktignok var rommet lite, mye
mindre enn det som ble brukt til
multikanal demoen. Det var likevel
uventet å oppleve den beste lyden på
dette miniseminaret kom fra 2 elegante
småhøyttalere, mindre enn en LP-plate
alle veier og med en vekt på bare 4 kilo.
Og med den sedvanlige diskantdomen
(2,8 cm) og et bass/mellomtonelement
på bare 4,5 tommer.
Og ikke bare låt det overraskende
godt med eksemplarisk homogenitet
fra utmerket bass som gikk tilstrekkelig
dypt til å gi instrumentene det nødvendige fundament; den lille høyttaleren
kunne også spille overraskende høyt.
Og den ble, ifølge sjefskonstruktøren
Lars Worre, ikke så lett sprengt uten
forvarsel, slik som den gamle Royal
Menuet 2 hadde ubehagelige tendenser
til. (Jeg vet, jeg benyttet anledningen til
å bestille to nye basser til mine gamle
Menuett’er som vi omtalte i Fidelity nr.
37, dessverre på et tidspunkt da det kun
var restlagre igjen av den gamle modellen. Og de siste forsvant umiddelbart
etter den strålende omtalen.)
De nye Dali Mentor Menuett leveres i
kirsebær, og en sort eller hvit satinfinish og skal koste snaue kr.4000 pr stk.
Den gamle Menuett ble av en rekke fagblader omtalt som den beste minimonitoren etter LS35A. Jeg garanterer at den
nye er bedre på alle punkter, inkludert
et strålende bra holografisk rom . Og
vil du så absolutt ha 5 kanaler eller
mer pluss sub, kan jeg vanskelig tenke
meg noe særlig bedre løsning enn 5 av
disse høyttalerne, da særlig i forhold til
pris. Men det skal vi så absolutt komme
tilbake til i julenummeret hvor en grundigere evaluering av disse godbitene
blir litt av julepresangen til leserne…
Elektronikken som ble benyttet
under demonstrasjonen, var Denon
SACD-spiller DCD-2010 og den 80 watts
integrerte forsterkeren PMA-2010. Prisen på kr.30.000 for begge, kan virke en
smule høy forhold til høyttalerne, men
den ekstremt lettflytende og finkornede
gjengivelsen fra Denon-elektronikken,
viste i alle fall hva høyttalerne er gode
for. Om det da slutter der…
Eisavinner fra B&W blir kritisk evaluert
Skandinaviapremiere på ny digitalforsterker fra NAD
Cambridge vil redde verden med mindre tomgangsstrøm
Stereo er for fullt tilbake hos Denon
Blu-ray er lovende, men fremdeles begrenset av
HDMI-teknologi
NAD digitalforsterker
Den kanskje største nyheten på dette
presseseminaret, var at trauste NAD
hadde konstruert en heldigital forserker som IKKE var basert på ICE-power
NAD med proffesjonell moduloppbygging
45
Skandinavisk seminar for bedre lyd:
333
Dalisjef Lars Worre med de nye Mentor Menuett minimonitorer som erstatter de gamle Royal Menuett II som
Fidelity med begeistring testet for kort tid siden. Vi har
selvfølgelig bestilt et par til test.
teknologien. Prisen var høy til å være
fra den kanten , NOK 44.998, men
tyngden på 20 kilo vise at de mener
alvor. Utseende er som vi kjenner fra
Masters serien. Og vi kan avsløre med
det samme at her slett ikke var noen
anorektisk pinglelyd slik som tidlige
ICE-power forsterkere kunne låte, men
nå med et utrolig flott og dyptpløyende
grunntoneområde.
Derimot savnet vi detaljer i toppen
da gjengivelsen generelt ble ekstremt
tørr og ren, men i denne demonstrasjonen syntes det å mangle litt X’er og b’er
helt der oppe. Eller er det simpelthen
våre ører som lar seg lure av null støy
og forvrengning?
Den korte demonstrasjonen i ukjent
rom og med ukjente kabler, men
med velkjente høyttalere fra B&W, er
selvsagt tynt grunnlag for noen endelig
dom. Men siden vi roser det som høres
bra ut på et like spinkelt grunnlag, våger vi også å antyde en viss forsiktighet
med den nye digitalteknologien til man
har hørt det selv i eget rom og med
eget utstyr. Eller å vente til at vi i Fidelity kan beskrive det litt nærmere etter
noen uker i for oss kjente omgivelser.
Derimot kom vi over en rimeligere
integrert forsterker fra NAD basert på
sedvanlig teknologi og kunnskaper fra
huskonstruktøren Bjørn Erik Edvardsen, og med solide 150 watt i 8 ohm.
NAD C375BEE som den heter, spilte
eventyrlig bra. Til prisen av kr.9.998
må da dette være et superfunn for vår
budsjettanmelder? Tipper du snart
også finner omtale av dette produktet i
Fidelity!
46
Mindre tomgangsstrøm
Verden har begynt å oppfatte at kloden
er iferd med å spore av metereologisk,
og utslipp av CO2 gasser kan være et
av de store problemene. EU har i disse
dager innført forbud mot den vanlige
glødelampe, en noe tvilsom greie i Norge da denne pæren også skaper varme
som vi har nytte av minst 2/3 deler av
året. Men også hi-fi bransjen vil få søkelyset rettet mot seg, og det er allerede
antydet krav til maks tomgangsstrøm
på vanlige forsterkere. Dette vil selvsagt
gjøre at rørforsterkere blir totalforbudt
(!), om da ikke kommisjonen regner rør
som så sært at det ikke har noen betydning i den store sammenheng. Bruken
av rør gikk da av moten i 50-60 åra?
Men det engelske merket Cambridge
som er laget ”for folk flest”, tar denne
problemstillingen alvorlig, og har utviklet nye kretsløp i sin strømforsyning
for å holde tomgangspenningen på et
absolutt minimum. Demonstrasjon av
nye produkter med denne fidusen låt
typisk Cambridge med sin typiske tøffe
og kontrastrike”MC-lyd”, i motsetning til
for eksempel den mer pastelle ”MMlyden” til f.eks. Marantz. Hva er ”best”?
Fra Classé kom det en ny kostbar processor som takler også Blu-ray og andre
HD-formater (SP800 kr.71.900). De som
allerede har kjøpt SP800 uten denne
muligheten, får gratis oppgradering…
Best lyd
Men den overlegent beste lyden,
uten behov for å sette superlativet i
anførselstegn, fikk vi i det eksklusive
konsertlokalet til Mogens Dahl. Han
personlig inviterte oss til å overvære
en konsert med den kjente engelske
strykekvartetten Belcea som hadde
Mozart, Beethoven og Szymanowski på
programmet. Det låt åpent og flott i det
intime lokalet med stor takhøyde, en
tidligere stall for ridehester. Og vi nærværende som representerte 90% av alt
det som skrives om Hi-Fi i Skandinavia,
kunne ikke annet enn å fleipe litt om
at ”bassen var en smule for slank, og
øvre mellomtone litt for intens”, mens
alle var enige om at ”tilstedeværelsen”
var utmerket, selv om lydbildet ikke var
helt ”realistisk”, med blant annet for lite
fokus på artistene…
Selvironi er en viktig egenskap for
oss alle-både skribenter og lesere- som
holder på med noe som det ikke finnes
fasitsvar på. Og hvor resultatene logisk
sett slett ikke alltid henger på greip.
Som Hi-Fi Klubben sier i et av sine
mange gode slagord: Musikk med god
lyd er snarveien til følelsene… 3
Jamo R 907 dynamisk dipolhøyttaler:
333
Dipol fra
Jambo
Dynamisk!
Den nye dynamiske dipolhøyttaleren
til Jamo er mindre og rimeligere enn
den forrige. Og enda bedre!
Tekst og foto: Knut Vadseth
48
J
eg hadde bare planlagt en
kort sak på den nye R 907
fra Jamo. Ikke fordi den var
uinteressant, tvertimot, men
fordi vi allerede har skrevet
en fyldig test på storebror
909 for bare noen måneder siden. Det
skulle holde med et nytt oppslagsbilde
og omtrent 1 side tekst, antok jeg under
planleggingen.
For her var da lite nytt med samme
elegante form på den buede baffelen;
de samme data på den lukkede diskantdomen med sitt korte horn for økt
virkningsgrad, og den velkjente SEAS 5
tommer mellomtone i metall som også
var åpen bakover, samt det jeg mener
å huske var doble Peerless lettdrevne
basselementer til bassområdet. Riktignok var disse bare 12 tommer på den
nye høyttaleren i forhold til 15 tommer
på de testede. Men et marginalt mindre
rom og en anelse lavere virkningsgrad
ville opplagt fikse denne biten slik
at resultatet skulle bli temmelig likt,
trodde jeg.
Så opplever jeg på dataarket at virkningsgraden er den samme, og derfor
er oppgitt grensefrekvens hevet fra
25 Hz til 37Hz. Det skulle tyde på litt
mindre trøkk helt der nede, og samtidig
gi deg opplevelsen av en litt mindre
høyttaler. Men også prisen er mindre,
så dette er vel greit nok?
Visuelt elegant
Selv om her ikke finnes noen boks, hele
prinsippet er å lage en baffel som elegant og praktisk nok er forsiktig buet,
og såpass kaftig at her neppe oppstår
sjenerende resonnanser selv om det
blåser kraftig fra bass og mellomtone.
Støttestagene som holder baffelen
(frontplaten) i en forsiktig tilbakelent
vinkel, er både designmessig elegant
formet, samtidig som også denne er
usedvanlig solid. Høyttaleren veier også
nesten 60 kilo, altså 500 kroner kiloet!
Også høyttalerelementene er piffet opp
med nikkel og annen stas for å ta seg ut
i finstua. Dette selv uten medfølgende
sort stofftrekk i solid ramme som er
festet til baffelen med magneter.
Selv om høyttaleren tar seg flott ut
uten dette, leveres den altså med et
solid sort trekk i solid ramme. Selv
om jeg vanligvis lytter på høyttalere
uten fronttrekk, var dette påmontert
ved levering. Ved den første prøvelytt,
brydde jeg meg ikke om å ta disse
av, og plasserte også høyttalerne litt
nærmere hverandre – godt ut fra både
bak og sidevegg – og vinklet direkte
mot lytteposisjon. Dette er en alternativ
høyttalerplassering jeg vanligvis bruker
ved lytting av stativhøyttalere da jeg
får god hjelp av rommet rundt ca.50
Hz samtidig som jeg får bedre senterfokus og dybde, men likevel glimrende
bredde langt utover høyttalerenes synlige begrensning.
Det elegante utseendet og den moderate størrelsen, gjorde en slik plassering
nærmest midt på gulvet helt grei, selv
om jeg undrer meg på hvorfor 907 bare
finnes i fargene sort og knallrød og
med sort stoff. Hele sulamitten kunne
enkelt vært mindre dominerende med
en pastell eller offwhite kolør og i lyst
stoff. Men fett nok, kjøper man først et
slikt designikon, må den gjerne synes!
Himmelsk
Storebror 909 husket jeg som en veldig
interessant høyttaler med glimrende
bass og mellomtone, men med en litt
for dempet diskant i mitt rom som ikke
helt åpnet seg oppover mot en luftig,
blå himmel. Jeg var derfor forberedt på
at det mistenkelig tykke stofftrekket
ville dempe toppen ytterligere…
«Og mistet
nesten munn
og mæle da jeg
opplevde en
nesten
perfekt klangbalanse på
aller første
forsøk. Dette
inkludert
gnistrende
dynamikk og et
kjempesvært
rom»
Og mistet nesten munn og mæle da
jeg opplevde en nesten perfekt klangbalanse på aller første forsøk. Dette
inkludert gnistrende dynamikk og et
kjempesvært rom som likevel var ganske ryddig og godt fokusert. Artistenes
plassering i det holografiske lydbldet
var betydelig over gjennomsnittet selv
i super high-end klassen, og bassen
gikk så absolutt dypt nok på all vanlig
musikk, inkludert disco.
Og så kunne man spille høyt uten å
benytte forsterkning i kilowattklassen!
Dette var ikke bare en råspennende
designhøyttaler som kunne forsvares
på grunn av det uvanlige ytre, dette
var også lydmessig en av de aller beste
høyttalere vi har hatt i stua, og en klar
kandidat som klassevinner med bare
de mellomstore Usher og Respons
som mulige konkurrenter, ifølge egen
erfaring.
Og Jamo 907 gjorde alt det som disse
glimrende konkurrentene kunne få til
like bra eller i det minste særdeles tett
på når det gjelder avgjørende viktige
kriterier som frekvensgang, homogenitet, dypbass og lite hørbar forvrengning. Men den hadde i tillegg noen
triks oppe i ermet som skyldes den
spesielle dipolkonfigurasjonen. Og så
den absolutte mangel på kasse og annet
som magasinerer lyden!
Akkurat som på en elektrostat ”slipper” lyden ekstremt raskt på Jamo 907,
noe som skaper en kjapphet og en
mikrodynamkk som oppleves helt på
høyde med de beste elektrostater. De
dynamiske elementene med sine bare
moderate begrensninger i forhold til
opplevd hastighet og transientegenskaper, har i tillegg en dynamisk kontrast
også i makroområdet, som eiere av
elektrostater bare kan drømme om.
Dette uansett hva som sies om siste
generasjon. Her er det simpelthen
betydelig mer trøkk hele veien. Og
særlig dypbassen er suverent bedre på
Jamo enn på noe annet jeg har opplevd
fra dipoler. Og det med en frigjorthet
og transientpresisjon som er fabelaktig, helt uten rumling og opplevelsen
av boks eller kasselyd! Og så kjapt og
presist og med fullt nivå langt under 40
Hz i min stue…
Dynamisk bass
Dipolen med sin enkle baffelkonstruksjon var jo det første forsøket på akustiske forbedringer. Og dette for snart
100 år sden. Det dynamiske elementet
simpelthen ”kortslutter” lydbølgene i
bassområdet ved at bevegelsen forover
kanselleres av bakoverbevegelsen når
lengden på lydbølgen blir lengere enn
bredden på elementet. I bassen må
derfor denne såkalte baffelen være
upraktisk stor. Det var derfor temmelig glupt da man fant på å folde denne
frontplaten sammen til en etterhvert
lukket kasse av moderat størrelse, noe
som effektivt hindret at lydbølgene
nuller hverandre ut.
I diskant- og mellomtoneområdet
er ikke dette noe problem uansett, og
enkelte høyttalerprodusenter velger å
ha en lukket basskasse sammen med en
åpen baffel for mellomtone og diskant.
Dette er også ideen til for eksempel
danske Petter Lyngdorf som også
plasserer den ”aktive” basskassa
optimalt i rommet.
At Jamo med sin lansering av store49
Jamo R 907 dynamisk dipolhøyttaler:
333
broren til dette testbjektet fikk til glimrende bass som også gikk usedvanlig
dypt, forundret mange med kunnskaper om baffelens kanselleringer i
bassen, gjerne ved ca. 300 HZ eller noe
slikt ved en noenlunde praktisk baffelstørrelse. Hadde konstruktøren gjort
et teknisk gjennombrudd ved å ”lure”
basselementene elektronisk?
Genialt
Det hele viser seg å være såre enkelt.
Og derfor ikke så lite genialt. Når
bassbølgene blir lengere enn størrelsen
på frontplata, faller frekvensen under
dette på ganske nøyaktig 6 db pr. oktav.
Altså er bassen minus omtrent 18 db
3 oktaver under dette ved ca. 70hz.
(Under dette nivået får bassen litt hjelp
av resonnanser som i et vanlig rom
øker nivået i forhold til frifeltsmålinger
på omtrent de samme 6 db ved ca. 50
hz, avhengig av størrelsen på rommet.
Rommet er altså ikke bare en fiende,
det er også på parti med deg og musikken din!)
Moderne mellomtone og diskantelementer har gjerne et nivå for
høytspilling ved ca. 90 db ved standard
måleprosedyre. Jamo 907 oppgir også
dette nivået som systemfølsomheten
både for den store og mindre dipolen.
Men selv om den mindre 907 ”bare”
har doble 12 tommere til bassområdet,
så har disse større elementene vanligvis
en betydelig større virkningsgrad enn
dette. Ved å velge lette membraner, kan
effekten økes ytterligere uten at ”fleksing” av membranene blir noe særlig
problem på grunn av den store flaten
som beveger seg relativt beskjedent
selv med mye trøkk.
Jamo har tydeligvs greid å lage
basselemener som i utgangspunktet er
ca 18 db mer effektive enn resten av
systemet. Og da er det jo bare å sette
et 6 db filter over omtrent 70 Hz og
med skarp avrulling ved delefrevens
mot mellomtonen og; Voila! En perfekt
lineær høyttaler i de fleste stuer fra
30-40 Hz, litt avhengig av rommet.
Og det funker helt strålende bra!
Konklusjon
Det er to særdeles gode grunner til å
velge Jamo 907 som din neste høyttaler, om du er i markedet for en ekte
high-end høyttaler i prisklassen under
100 store lapper. Det første er et utrolig
lekkert design, inkludert en fenomenal byggkvalitet som vil forsvare din
interesse for design og interiør, i tillegg
til musikkinteressen. Dette er virkelig
en lydskulptur som nok vekker atskillig
oppmerksomhet, men på en positiv
måte. Likevel er størrelsen moderat slik
at den i hvert fall ikke stjeler mer plass
og oppmerksomhet enn den fortjener.
Derimot er den helt usynlig i den
fenomenalt store lydbildet som nettopp
på grunn av dipolkonstruksjonen strek50
ker seg langt bakover og langt ut på
sidene av høyttalerne på en måte som
forbløffer alle. Og det såkalte ”sweetspot” er ikke på langt nær så kritisk
som på mer vanlige høyttalere. Forøvrig
lød stemmer både frigjort og naturlig.
Og med atskillig fokus innenfor lydbildet. En bitte, liten pris for alt dette,
er at solisten enkelte ganger tenderte
å dempes en anelse i lydmiksen; ikke
alvorlig og ikke særlig forskjellig hva
vi opplever på ”live” akustisk musikk.
Og ”live” bli det også med den totale
mangel på kasselyd og resonnanser
som gjør at dynamikken er glitrende
og transientene kjappe og krispe. Så
man trenger ingen annen unnskylding
for å kjøpe denne høyttaleren enn at
lydbildet er usedvanlig levende og har
storslagen holografi med en flott bass
som går overraskende dypt. Og med
en homogen og luftig mellomtone som
forsvinner inn i det himmelblå med
myriader av naturlige overtoner uten
noen særlig opplevelse av ”diskant”.
Det siste er et udelt kompliment…
Til prisen vet jeg ikke om noen
lydmessig ”bedre” høyttaler, selv om
et par liktprisede kan oppnå noe av
det samme på andre måter. Men ingen
andre ser ut som den utrolig elegante
Jamo 907 som ikke bare er rimeligere
enn den oppskrytte storebroren, den
oppleves entydig bedre i de fleste vanlige rom. 3
Pris: kr.60.000,Importør: Interconnect
Playback Designs MPS-5 SACD/CD-spiller:
333
Sølvplatene dine inneholder mye mer livsbejaeende musikk med
langt bedre dynamikk, detaljer og rom enn du trodde var mulig på
annet enn rådyr vinyl. Men det er også langt på vei mulig på en
kostbar digitalavspiller; om denne kommer fra Playback Design!
Tekst og foto: Knut Vadseth
Spillevillig
J
eg er forbasket stolt over at
jeg klarte å unngå ”verdens beste” i overskrift og
ingress på dette førsteinnrykke av den flunk nye
amerikanske SACD/CD
spilleren fra konstruktøren Andreas
Koch. Han har også jobbet med signalkildeløsninger hos Revox, Sony og nå
sist EMMLabs. Og alle dere som vet
hva jeg mener om EmmLabs kostbare,
men fremragende digitalavspillere, kan
tenke seg hva jeg synes om en videreutvikling av digitalteknologien fra disse,
og med entydig bedre drivverk fra
Teac/Esoteric. Sistnevnte er til og med
produsenten av den aller beste spil52
leren vi hittil har testet i Fidelity, men
denne Esoteric X-01 i hele 5 elegante
bokser kostet den nette sum av en halv
millon kroner!
Og uansett hvem som har hvit eller
sort hatt i den pågående rettsaken
mellom de tidligere kolleger Kock og
Meitner, så låter testobjektet Playback
Design MPS-5 akkurat så bra som vi
hadde håpet at den lenge forespeilte
EMMLabs enboks modellen med Esoteric drivverk skulle gjøre! Og det til en
lavere pris enn forventet fra EMMLabs,
og med en slags 80-talls hypermoderne
design som er er klart fremskritt fra
proff-looken (=null tanke for utseende)
fra EMMlabs tidligere modeller.
Men MPS-5 er fremdeles et halvt lysår
fra det rålekre utseende til den engelske
konkurrenten dCS Puccini som også tilbyr volumkontroll på utgangen. Til gjengjeld gir Kock og Playback Design oss
USB interface, hvilket betyr at DAC’en
kan benyttes som lydkort til PC’en. Den
finnes også en modell uten drivverk
for kun dette bruk. Denne stereoDac’en
kan også benyttes som ekstra DAC til
surroundkanalene i 4 eller 6 kanaler
fra SACD. Men dette blir kostbart da
denne Dac’en koster nesten det samme
som den komplette spilleren. I ”quadro”
konfigurasjon sendes senterkanalen til
hovedkanalene slik at du kan få utmerket ”surround” i bare 4 kanaler.
vinyl, tross data som peker motsatt
vei, og med veldig mye mer energi og
trøkk i transientene. Digitalmediet har
en generelt litt fyldigere klang for å
gjemme bort typisk jitterproblemer
som faktisk låter som slitte vinylriller
i øvre mellomtone. Men det opprinnelige problemet med dårlig definert
romklang, er blitt stadig bedre.
Testobjektet fra Playback Design er likevel den første CD-spilleren jeg har hørt
som har et nesten like holografisk rom
som de bedre vinylrigger. Enda viktigere;
det er den første CD-spilleren jeg har hørt
som har en virilitet og dynamisk kontrast
som Basis’en og andre topp vinylspiller
ikke gjør særlig mye bedre. (Well, jeg må
spise noen kameler etter vinyltest annet
sted i bladet) Og det med lite ”sporingsproblemer” i øvre mellomtone.
Og siden jeg ikke har noen alvorlige
innvendinger på noe annet enn et litt
blandet utseende, byggkvaliteten er
derimot superb, så kan jeg vel mer enn
antyde allerede nå at dette etter min
mening kanskje er den ”beste” digitalspilleren jeg har hatt i hus!
Lydbildet er ikke fullt så imponerende
stort og fyldig som på den fantastiske
Esoteric X-01, men uansett smak og
behag vil jeg påstå at transientene er
såpass mye bedre at det blir litt som
å sammenlikne Rolls Royce og Jaguar
type E sportsmodell. Og den kjappere
og mer virile Playback Design MPS-5
er selvfølgelig det flotte kattedyret!
Men la oss ta det hele fra begynnelsen…
Mer om MPS-5
Signalkilden
Undertegnede har brukt mye spalteplass
i Fidelity for å påpeke signalkildens
betydning da det som ikke kommer
ut av riller eller databits aldri kan rekonstrueres senere i lydkjeden. Selv var
jeg langtfra fornøyd med de første par
generasjoner med CD-spillere, men da
svenske Forsell og senere amerikanske
Krell og engelske Linn kom med sine
super high-end rigger, peilet jeg meg inn
på en fremtid med CD-mediet. Dette selv
om inngangsbilletten var skremmende
høy. Og nettopp på grunn av den formidable prisen på de beste CD-spillere, tok
jeg et veivalg og måtte nedpriortere en
like dyr vinylrigg. Min relativt rimelige
Michell Gyrodec med Mørch arm og
Ortofon 7500 pickup, har alene forsvart
vinylmediet mens CD og SACD spillere
har blitt stadig bedre.
Det var derfor et sjokk da jeg testet en
komplett Basis Audio 2800 (nr.35) med
vakuum og rør MC-RIAA, og med haken
langt ned på magen innse at vinyl 10
år etter denne beslutningen fremdeles
var ”best” på en rekke punkter, selv med
helråtne tekniske data. Samtidig må jeg
påpeke tendenser på at vi har lett for å
sammenlikne det beste på vinyl med det
måtelig bra på CD-mediet…
Uansett preferanser så er det uansett
lett å høre visse karakteristika som er
typiske for dsse to lydformatene med
Til å være et produkt i grenselandet
for det teknologisk mulige, er det
forbløffende lite tekniske data å finne i
vedlagte papirer eller på nettet. Jeg ser
ikke bor fra at den pågående rettsaken
mellom Ed Meitner og folkene bak
Playback Designs kan være årsaken til
dette. Konstruktøren bak denne maskinen,
Andreas Kock, har jobbet for Meitner
i flere år. Så er det store spøsrmålet;
hvem har de eksklusive rettigheter til
det som foregår oppe i hodet til en mer
eller mindre gammel gubbe. Men det
triste faktum er at EMMLabs er sterkt
forsinket med sin enboksspiller med
Teac/Esoteric drivverk, mens den tidligere prosjektlederen sammen med den
kjente hifi kremmeren Jonathan Tinn,
allerede har lansert sin versjon.
Et av de vesentlige fidusene med
både Playback Design og Meitnerriggen, er hvordan de har løst klokkestyring og jitterproblematikk. Begge
påberoper seg unike løsninger som skal
sikre minimalt med jitter uten ekstra
klokke, men ingen avslører hvordan
dette er gjort. Men Playback Design har
uansett en opsjon på ekstra klokkestyring som fremtidig oppgradering,
hva nå det kan indikere. Firmaet har
også datatilgang for oppgradering av
software og både analoge og digitale
53
Playback Designs MPS-5 SACD/CD-spiller:
333
utganger, førstnevnte både balansert og
ubalansert, inklusive 50 ohm BNC. Datautgangen er selvsagt ikke fungerende
ved avspilling av SACD, men både med
PCM og ved eksternt høyoppløselig
signal.
Fjernkontrollen er i solid aluminium
og rimelig fornuftig i layout’en. Designet forøvrig ser ganske ”billig” ut til
man kjenner den solide vekten og ser
byggkvaliteten på nært hold. Den røde
logoen i de to smale vinduene, virker
temmelig gammelmodig på meg, men
smak og behag. Håkon hater blå bokstaver og tall på hi-fi produkter, så han
blir kanskje mer fornøyd med røde tall?
Lyden
Lyden på MPS-5 var ved testens begynnelse stram og svært dynamisk, men
med en smule reservert nedre mellomtone, noe som imidlertid fremhevet
en veldig ivrig øvre mellomtone og
diskant. Lyden var langt fra tynn og
pinglete, men altså stram og kontant
og med beinhard muskler som absolutt ikke må forveksles med dissefett.
Opplevelsen av ekstrem muskelkraft
gav et særdeles stort lydbilde med aktører i nærmest full størrelse når man
skrudde opp på lydnivået.
Det oppsiktsvekkende var likevel
det dynamiske kruttet oppover som er
mye nærmere vinylspinnerens gode
egenskaper enn den litt daffere utklingingen som de fleste digitalmaskiner
formår å prestere. Jeg opplevde rett
og slett at noe av denne fokuseringen
rundt øvre mellomtone slett ikke hadde
med nivå å gjøre, mens simpelthen
skyldtes langt bedre dynamisk kontrast som gjorde at transientene fikk
et betydelig høyere toppnivå. Og dette
var altså ikke slitsomt eller ”feil” på
noen måte da det var null opplevelse
av ”knust glass” og andre velkjente
forvrengnigsfenomener. Det låt bare
riktig, og musikken ble så utvilsomt
54
Playback Designs 2. opinion:
Music Playback System 5
Playback Designs Music Playback System 5 (MPS-5)
”proudly made in the U.S.A.” er en CD/SACD spiller
i retrostil - ikke et banebrytende design altså.
Men lydkvaliteten går det frasagn om!
Av Arne Christian Damhaug
MPS-5 har en utstrakt diskant som til tider kan varte opp med litt mye energi
– gode eksempler er Steely Dans Gaucho (MCA Records MCD 01814. CD) og
Jan Garbareks Belonging (ECM 1050 829 115-2. 1 CD). Definisjonen i bassområdet kan også diskuteres i noen tilfeller – eksempler er Barbers
Modern Cool (MFSL UDSACD 2003. CD/SACD), Duruflés Requiem fra The
Gents album Lux Æterna (Channel Classics CCS SA 22405. CD/SACD) og
Siri’s Svale Band Blackbird (SONOR SONCD2001. CD).
For øvrig spilte jeg blant annet gjennom Sibelius 3. & 4. symfoni fra BISsamlingen og Vänskäs presise ledelse og orkestrets respons ble gjengitt med
fynd – akkurat slik jeg liker den (BIS-CD-1286/1288. CD). Elgars Sea Pictures
lød også svært godt og Janet Bakers stemme var god (EMI Classics 7243 5
56219 2 4. CD). Madredeus’ album O Paraíso med sang og akustiske instrumenter lød fint og den særegne stemningen ble fint gjengitt – lytt for eksempel
til 4. kutt (EMI 7 243 8 23102 2 8. CD). Per i dag er syretesten Mahlers 2.
symfoni med Budapest Festival Orchestra under ledelse av Fischer (Channel
Classics CCS SA 23506. CD/SACD).
Symfonien inneholder alt av interesse og er etter min mening så nært et
referansealbum en kan komme med hensyn til kunstnerisk og teknisk kvalitet.
MPS-5 klarer symfonien nesten helt etter boken. I den 3. satsen manglet litt
pondus i åpningen etter paukene – ikke bass. Den gjengir primalskriket i begynnelsen av den 5. satsen med god dynamisk evne og det sitter som det skal
- bra. Trompetene bak scenen – spesielt pulje to – er dog ikke helt som forventet og det er litt høyere støynivå utover i satsen enn ventet. Satsens avslutning
er god. Det er i mine ører ingen essensielle forskjeller mellom de to lagene på
denne CD/SACD med MPS-5 som kilde. Jeg forsøkte blant annet å lytte etter
forskjeller i støynivået i partiet med trompeter bak scenen i 5. sats, men er
ikke i stand til å høre noen bedring med SACD. Kanskje var instrumentenes klang noe mer naturlig oppover sammenlignet med CD, men det er
uansett små forskjeller.
Hovedinntrykket er at MPS-5 gjengir instrumentenes klang godt.
Spillerens presisjon og dynamiske egenskaper er gode.
Playback Designs MPS-5 SACD/CD-spiller:
333
mye morsommere å følge. Frydefullt
mye gøyere, var det faktisk..
Jeg fikk imidlertid mail fra Portland,
USA, om at utlånsmaskinen ”kun” var
innspilt i ca.150 timer, og at ytterligere
hundre timer ville bety enda bedre
lyd med mer kropp. Jeg var allerede
begeistret for det jeg hørte, og var
heller litt nervøs for at den enestående
magien skulle bli borte. Men jeg satte
MPS-5 på repetisjonspilling ytterligere
en snau uke, og med klart fyldigere lyd
som resultat. Dette selv om den deilige
utklingingen i øvre mellomtone ikke
var fullt så utpreget. Til gjengjeld var
rommet enda større.
Men fremdeles låt det hele stramt
og nøktern, men med særdeles dyp og
fyldig , men tørr, bass. Lydbildet var nå
enda høyere, dypere og bredere og med
glimrende holografi med musikere og
artister presist tegnet med sylskarpe
konturer og klart skille mellom direktlyd, og romklang og grunntonestøy fra
opptakslokalet.
Musikken fløt usedvanlig lett og
lekende med langt mindre fnidder,
mellomtonejitter og annen støy enn
på de fleste sammenlignbare high-end
spillere. Dette selv om den fremdeles
stramme og nøkterne klangbalansen ikke
gjorde det minste forsøk på å gjemme
noe av skitten under et forsonende teppe.
Playback og Sony
Jeg har hatt den nye Sony XA5400
tilgjengelig i redaksjonen samtidig som
jeg har jobbet med Playback Designs.
En sammenlikning er derfor uunngålig,
og ordet ”nesten” må igjen taes i bruk
tross sin mangel på presisjon. For den
relativt rimelige Sony spilleren er ”nesten” like god som den 8 ganger så kost-
56
bare MPS-5. Og for de aller fleste av oss
er den også det overlegent beste kjøpet.
Likevel er Playback Design etter min
mening minst en klasse bedre først og
fremst på grunn av en fyldigere, men
samtidig en veldig viril og dynamisk
nedre mellomtone, fastere dypbass,
bedre utklinging i øvre mellomtone
som jeg IKKE oppfatter som juks med
frekvensgangen, pluss en noe mer nøktern og ren diskant som jeg opplever
mindre ”parfymert” enn på Sony’en.
Det viktigste er likevel størrelsen av
lydbildet og muligheten til å fokusere
presist inn på artistene. Playback Design
har etter min menng et betydelig større
nærvær som nærmest suger deg inn
i opptaksrommet. Problemet med alt
dette, er at også Sony gjør dette langt
på vei, glimrende som den er. Men
altså ikke helt i samme grad, etter min
ening. Av disse to er det likevel Sony
som skiller seg ut som en liten sensasjon til prisen, mens den kostbare
Playback Design MPS-5, som antydet,
kan ha flere konkurrenter, selv om jeg
selv mener at den i mitt oppsett er det
det mest realistiske jeg har opplevd i
stua både med 16 bits og SACD.
Konklusjon
Selv om Playback Designs MPS-5 er
en ny favoritt, mangler her fremdeles
litt kropplig a-lyd i øvre bassområdet
i forhold til egne preferanser. Dette
gjelder forøvrig alle CD/SACD spillere
jeg har hørt med det ellers fenomenale
og kostbare drivverket VSOP (!) fra
Esoteric. Men her er masser av solide
muskler, null fett og en nøktern og
stram klangbalanse som lik virkeligheten domineres av en bred mellomtone uten ”hengekøye”. Det skilles klart
mellom storslagen og imponerende
akustikk og direktlyden fra artistene, og
det med generelt mindre rufs og støy
enn jeg mener å ha opplevd tidligere,
både fra CD og SACD-mediet. Silkeglett
stålkontroll, med andre ord.
Som vi også opplevde det på EMMLabs- spillerene, så er oppsamplingen
til 192/24 så elegant utført, at forskjellen mellom CD og SACD ikke er spesielt dramatisk da selv CD-opptak fra de
”harde” 80 årene låter naturlig og greit
spillbart uten den sedvanlige pakken av
”knust glass”.
Om her er glimrende oppløsning,
fenomenal holografi og en lettflytende
og nesten analog glatthet i tonene, så er
det mest oppsiktvekkende likevel den
ekstreme impulsvilligheten vi opplever
i transientene som gir både en rytmisk
fremdrift og en livsbejaende gøyfaktor
jeg tidligere ikke helt har opplevd maken til på digital-mediet. Og så er her
et nærvær som gjør at man fornemmer
å se artistene med ørene, en presisjon
i fokuseringen som oppleves som om
man skrur objektivet en halv gang
rundt, og det hele plutselig er sylskarpt.
Utseendet er greit, men er knapt
noen konkurrent til f.eks. dCS Puccini
som også har volumkontroll på utgangen. Men på alle endre områder, inkludert inngang for nett og hardisc (som
imidlertid ikke er prøvet), så er dette
for meg en ny favoritt i high-end klassen og med en pris, dessverre, omtrent
der man kunne forvente med denne
lyden og denne byggkvaliteten. 3
Pris: Kr 125.000 (avhengig av
dollarkurs)
Importør i Skandinavia:High End
Sound, Danmark
De aller beste!
D
et var først da den svenske kirurgen Petter Forsell
konstruerte sin todelte deck i sort akryl og gull at jeg
satset fullt og helt på digitalemediet som fremtidens
signalkilde. Omtrent samtidig kom Per Abrahamsen og
Electrocompaniet ut med sin tungvekter med toppmatning,
og en mekanisk avkobling fra den akustiske omgivelsen, noe
som skapte en imponerende bass med usedvanlig dynamisk
kontrast.
Litt mindre tyngde, men enda mer luft og detaljer var det
på diverse SACD-spllere fra Sony til omkring samme prisen,
(f.eks. XA777) men valgfritt i opptil 6 kanaler på SACD.
Direkte pinglete var imidletd den mekaniske biten på
Linn Sondek CD12 og multispilleren Unidisc 1,1 som begge
låt ganske så nøytralt klangmessig, men med imponerende
dybass og full kontroll oppover både i 16 bits og SACD. Og
med e sjokkerende stort lydbilde. Men billige var de ikke,
selv om Unidisc’en også hadde utrolig bra bilde og leverte
samtlige digitalformater i stereo, med muligheter for 6 kanal
med utvendig dekoder.
Audio Research kom så med en tungvekter som spilte
usedvanlig godt med sin transistor analogutgang som faktisk
låt litt ”rør”; tung og fyldig. I brosjyren ble det raljert litt med
at rør var et fremmedelement i en moderne CD-spiller. Et år
senere kom omtrent samme spiller med analog rørutgang!
Den kostet enda litt mer, rundt 100 gærninger, og hadde ikke
muligheter for SACD. Klangbalansen var ganske lik. Men
som vanlig med rør, ble det en friskere utklinging og mer
liv og moro tross en generelt mørk signatur. Et glimrende
produkt!
EMMLabs kom først i 2 store bokser koblet sammen med
3 digitale glasskabler i proffstandard. Og satte hele Fidelity
redaksjonen på hodet. Vi sparte det vi kunne, og fikk kjøpt
en eldre demomodell som ny referanse. Senere kom enboksmodellen som var enda bedre enn denne første utgaven. Men
senere utgaver i 2 bokser, enten man velger den eldre modellen
med innebygd kontrollforsterker (uten kompromisser) eller
senere modell med USB-inngang, er entydig bedre. Men bare
om man sammenlikner direkte! Vi venter med spenning på
siste versjon med Esoteric drivverk. Men dyrt blir det!
dCS Puccini er den mest elegante spilleren vi ha hatt i hus,
og med innebygd volumkontroll av meget god kvalitet er
den ekstremt oppløst med et kjempesvært holografisk rom.
Et råbra kjøp om du kan leve med et noe nøkternt mellomtonemråde uten den pondusen som vi er litt opphengt i. Men
en langt mer vellykket volumkontroll enn hva de fleste får
til. Det samme kan sies om Wadia i samme prisklasse som
ikke ser så lekker ut, men som enda mer solid bygget og
muligvis enda litt mer ”kropp” uten at dette reduseer
glitrende god oppløsning.
Vi har også lyttet til det aller beste fra McIntosh både i en
og to bokser, de svært gode kjøpene fra SACD-modellene fra
Marantz, og ikke minst den forunderlige Muse Erato II med
Pioneer drivverk og innebygd volumkontroll. Fra å være en
”grei” spiller til prisen, har denne vokst med oppgaven- og
med et par hundre timers innspillingstid- slik at den så
absolutt hører med til de bedre og mangler bare litt imponatorfaktor i topp og bunn for å være i superklassen- tross
mangel på SACD. DVD audio er knapt noen særlig hjelp,
mens vanlig filamavspillinger (dessverre uten Blu-ray) med
utmerket bilde og balansert utgang i 2 kanaler, gir en gunstig
multipakke for mange. Likeledes mulighet for en AD-konverter for bruk sammen med en platespiller etc.
Videre må nevnes Cary sine senere CD/SACD toppmodeller med usedvanlig dynamisk kontrast og et musikalsk
fundament av superklasse. Og selvfølgelig vår egen Krell
KPS 25sc som er 10 år gammel i vanlig 16 bits, men med en
”kropp” og musikalsk tyngde som er oppsiktsvekkende bra,
selv i forhold til det aller siste. Mye skyldes en fenomenal
innebygd forforsterker som Krell selv mener er noe av det
beste de har laget, og noe av årsaken til spillerens nye ”vår”
i vårt referanseanegg kan opplagt være utskifting av 10 år
gamle slitne kondiser etc. med nyere varianter. Rådyr var
den i sin tid, men et utmerket eksempel på at kvalitet kan
lønne seg i lengden!
Når Fidelity antyder at Playback Design kanskje er den
totalt ”beste” digitalspilleren vi hittil har hørt til dato, er dette
altså på bakgrunn av en ganske omfattende oversikt. Men vi
har ikke hørt de aller dyreste Wadia,Burmester og ikke minst
dCS riggene, så dette er ikke noen garantert ”verdens beste”.
Men prisen mener vi uansett er ganske konkurransedyktig,
ikke minst fordi MPS5 også har USB-inngang for data og
nettverk.
57
Musikkomtaler: Glimmer og gråstein: Beatles Special
333
Beatles
i Abbey Road
The
60
Dette slitne pianoet og et par eldgamle hodetelefoner
står i det berømte Beatles-studioet i Abbey Road
henslengt i en krok, akkurat som det også gjorde det
på 60-tallet da Paul og John og de andre tryllet
frem melodier som satte verden på hodet.
Utenfor passerte fotgjengere og biler den uunnselige
inngangen uten å ane hvilken kulturrevolusjon som
skjedde i det gamle murhuset.
Eller at fotgjengerfeltet utenfor skulle bli verdens
mest berømte…
61
Musikkomtaler: Glimmer og gråstein: Beatles Special
333
The Beatles
Remasters
The Beatles Remasters er en gave til musikkhistorien. Det arbeidet
som er gjort har til de grader revitalisert musikken til verdens aller
viktigste popgruppe. Resultatet er som en slags gjenfødelse.
Av Stein Arne Nistad ([email protected])
M
usikk som jeg trodde
jeg kunne ut og inn
har fått helt nytt liv.
Årsaken er litt
sammensatt.
Musikken lyder på mystisk vis forbausende likt de kjente versjonene. Men
det er renset bort massevis med grums
og støy. Lydbildene er åpne og langt
mer gjennomsiktige enn før. Det er som
om en lukket dør nå er vidåpen slik at
en nesten både kan se og høre hva som
foregår inn i studioet.
leves for eksempel på en helt ny måte,
og byr på et utall av detaljer du neppe
har lagt merke til før. Låtene som før
hadde en spiss og til tider anstrengende
diskant er tilført en helt ny dimensjon
gjennom økt oppløsning og nyanser.
Resultatet er et langt mer naturlig
lydbilde hvor vokal og instrumenter
fremstår mer behagelig og naturlig. Det
dynamiske forløpet har også endret
seg. Trommer, perkusjon og andre
rytmeinstrumenter gjengis riktigere i
tidsdomenet. Resultatet er at musikken
gir fot og svinger.
Et nytt fundament
Det slår meg at det er gjort relativt
mye med den klangmessige balansen.
Musikken som før kunne oppleves som
komprimert og uten fundament, fremstår nå som homogen med veldefinerte
instrumenter i hele frekvensområdet.
McCartneys fremragende basspill opp62
Forbausende bra kvalitet
Selvsagt varierer lydkvaliteten på de
fjorten innspillingene. Likevel er den
forbausende jevn tatt i betraktning at
platene er innspilt over en tiårsperiode.
Personlig synes jeg at Beatles siste
innspilling ”Abbey Road”, som riktig-
nok ble utgitt før ”Let it Be”, kanskje er
den aller beste. I restaurert utgave er
albumet en helstøpt oppvisning i hva
musikk er, og hvordan den kan lyde.
Jeg trodde virkelig ikke at disse gamle
platene kunne bli til audiofile favoritter – men de er faktisk det. På high-end
utstyr låter alle disse innspillingene
intet mindre enn fantastisk!
Valgets kval
The Beatles remasters kan kjøpes
enkeltvis eller samlet i en boks. Som
om ikke dette er nok, finnes boksen i
to utgaver. En i stereo og en med de
elleve første platene i monoutgaver.
Den siste er dyrest og kommer i begrenset opplag. For meg er valget enkelt.
Kjøp stereoboksen. Denne musikken
er så viktig og i en slik kvalitet er dette
ren historisk- og musikalsk nytelse. Jeg
garanterer. Du vil ikke angre!
2
3
1. Nesten alt er ved det gamle i det gamle Beatlesstudioet med den spesielle ”sounden” som også
moderne artister betaler en formue for å få en flik
av. På bildet den berømte trappen mellom studio
og kontrollrom som 4 langhårete fra Newcastle
brukte som sklie etter et vellykket opptak.
2. JBL Century 100 monitorene som ble brukt for
playback.
3. Porten til studioinngangen med grafitti og alltid
friske blomster fra fans fra hele verden,
4. Bilde av John med nye kjæreste som alltid var
med i studioet etter at de ble sammen.
5. Fra matriseavdelingen på Abbey Road Studio;
når kommer de remastrerte Beatlesplatene
på vinyl?
1
4
The Rolling Stone (2003):
The 500 Greatest Albums of All Time
1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band,
The Beatles
2. Pet Sounds, The Beach Boys
3. Revolver, The Beatles
4. Highway 61 Revisited, Bob Dylan
5. Rubber Soul, The Beatles
6. What’s Going On, Marvin Gaye
7.Exile on Main Street, The Rolling Stones
8. London Calling, The Clash
9. Blonde on Blonde, Bob Dylan
10. The Beatles (”The White Album”),
The Beatles
……
14.Abbey Road, The Beatles
5
63
Musikkomtaler: Glimmer og gråstein: Beatles Special
333
Denne mixepulten fra Beatles-studioet
til Abbey Road var ”state of the art” for
30-40 år siden, og all lyd fra en rekke
Beatlesplater og andre srtister som Pink
Floyd passerte her på sin vei mot
verdensberømmelse.
Hvordan ble
The Beatles Remasters
skapt?
Abbey Roads Prosjektleder Allan Rouse har beskrevet
pro-sessen med å gi nytt liv til Beatles katalogen. Han
beskriver tilnærmingen som mye mer subtil enn remiksing.
R
emastering gir et begrenset spillerom i forhold til hva
som faktisk kan gjøres. I remiksing kan en manipulere
separate spor på originaltapen for å endre balansen
mellom vokal og instrumentering. I remastering innebærer
fornyelsen kun å ta en original kilde og ryddet opp noe lydfeil, ikke legge til nye elementer. I tillegg oppnår en gevinster
ved at teknologien for å digitalisere analoge signaler har blitt
vesentlig forbedret siden Beatleskatalogen ble lansert i 1987
på CD.
Allan Rouse forteller at i prosessen ble hvert spor behandlet individuelt for å finne ut hvilke feil som eventuelt
måtte rettes opp. Utgangspunktet var mastertapene med de
opprinnelige mono- og stereomiksene.
Restaurering i tre faser
I et intervju lagt ut på Amazon forklarer Rouse og sjefsingeniør Paul Hicks hele prosessen. Den ble gjennomført i
tre faser over en fireårsperiode. Den første fasen besto i
kritisk lytting til de originale mastertapene, LP-plater og
CDene fra 1987. Alle åpenbare feil og mangler ble notert
uavhengig av om årsaken skyltes mikrofonplassering, opptaksteknikk, støy osv. Ingeniørteamet inkluderte ingeniørene
Guy Massey, Sean McGee, Sam Okell, Mike Heatley, og Steve
Rooke samt lydgjenopprettings-ingeniøren Simon Gibson.
I den andre fasen ble de noterte feilene korrigert. I tillegg
ble det utført en ny tonal balansering uten å skade den
originale innspillingen. Noen feil ble beholdt som for
eksempel stolknirkingen på slutten av ”A Day in the Life».
Etter at endringene ble gjort, ble de nye versjonene sam64
menlignet med mastertaper, LPer og CDene fra 1987.
Gjennom revisjoner ble de restaurerte versjonene
bearbeidet til ingeniørteamet var fornøyd.
Deretter ble den siste fasen gjennomført. De restaurerte
versjonene ble presentert for prosjektleder Allan Rouse, som
skulle vurdere resultatet og eventuelt foreslå ytterligere endringer. De restaurerte versjonene ble spilt av i Abbey Road
studio tre, hvor ytterligere tonale justering kunne gjøres.
Teamet sjekket så de reviderte versjoner i et annet studio.
De endelige utgavene ble til slutt presentert og godkjent
av Apple. Rouse og Hicks understreker at det aller viktigste i
prosessen var å sørge for at de nye utgavene helt og holdent
var basert på det originale materialet. De fremholder at absolutt ingen remiksing fant sted.
Det moderne mixestudioet hvor
gamle opptak blir restaurert
med nennsom hånd.
Faren min var skolestyrer og
klokker. Hver søndag tok han
på seg findressen, slips og
stivet skjorte og kjørte til den
gamle bygdekirka på Veme.
Det er et lite sted mellom
Hønefoss og Sokna på veien
mot Hallingdal.
Av Stein Arne Nistad
Da The Beatles
kom til bygda
J
eg var ofte med. På veien kjørte vi forbi lokalet i
bygda som faren min omtalte i ganske negative
vendinger. I kirka fikk jeg sitte sammen med
han i klokkerstolen. Han var et lett skremmende
syn for meg som var en gutt på fem, seks år. Det
var tidlig sekstitall og kirke og alvor. Det var et
konservativt og ganske fordomsfullt bygdemiljø. Lite ante vi
om hva som var på vei.
Allerede i ’63 var Beatles et tema. ”She loves You” herjet
hitlistene og faren min ble opprørt. Støy og langt hår. Det var
rett og slett for mye for han. Musikken ble stemplet som
djevelens verk. Bedre ble det ikke da søsteren min vant en
Beatles samle-LP på lokalet. Vi hadde riktignok ikke platespiller, men synden hadde kommet i hus og det nye fjernsynet viste bilder av hylende tenåringsjenter. Verden gikk
likevel videre. Jeg var blitt åtte. 1965 kom og gikk. Aksepten
av The Beatles kom i familien en søndagskveld. Jeg husker
jeg lå på gulvet og radioen sto på. Ønskekonserten var det
eneste avbruddet av det som for meg fortonte seg som en
strøm av folkemusikkhalvtimer og andakter. Den bød på to,
tre poplåter helt på slutten. Mamma stoppet brått opp da
”Yesterday” tonet ut av den heller slitne radioen. Da sangen
var ferdig sukket hun, og mumlet noe om at så veldig ille var
nå vel egentlig ikke The Beatles.
Det var omtrent samtidig vi kjøpte en platespiller. En
Philips monospiller hvor det meste var av plastikk. Vi hadde
tre plater. Det var bare Beatles-platen til søsteren min som
ble spilt. ”Love me do”, ”She loves you” og ”Please, please me”
satte dype og varige spor. Jeg begynte for alvor å oppdage
hva musikk var og at lyden av verden var langt mer enn
traktorlyder, rauting og breking.
I 1968 lå jeg under dyna og hørte på Radio Lux på svaiende
og ustabil mellombølge. Det var verdenspremiere på den
nye plata til The Beatles, ”The White Album”. Det var som å
oppdage et helt nytt landskap og den natten endret meg for
alltid. Musikken var som en eksplosjon av inntrykk og kraft.
Fortsatt er ”The White Album” kanskje den Beatles plata
jeg setter aller høyest. Den gjenspeiler et band i fullstendig
konflikt med seg selv. Massevis av inntrykk, opprør og søken.
Den er som et speilbilde av sekstitallet på godt og vondt.
En smeltedigel av endring hvor ungdomskultur og rock ble
skapt. Jeg var tolv og musikalsk oppvåknede. Lite ante jeg
at Beatles var i ferd med å sette sluttstrek for seg selv og ett
tiår hvor de var med å definere populærmusikken en gang
for alle. Bygda var blitt liten. Den var heller ikke lenger den
samme. Ikke faren min sine skjorter heller. Han var blitt litt
løsere i snippen. Jeg tror han egentlig var ganske fornøyd
med det – og The Beatles! 3
65
Musikkomtaler:
333
AV håkon rognlien
Blått
& Rått
Bar room buddies: Songs about death, trucks and love
Denne skivas tilblivelse er, hvor underlig det enn høres, uløselig
knyttet til en drukningsulykke utenfor kysten av New Orleans
tilbake i 1959. Da falt nemlig den unge Erling Lorentzen fra
Berlevåg overbord fra M/S Fermalley og forsvant. På mange
måter kan man vel si at denne plata burde ha en bakomfilm,
verden er i sannhet full av skjebner. Da kofferten med den
unge mannens gjenværende eiendeler ble åpnet etter hans
mors bortgang i 1996, dukket altså denne historien opp
igjen, og hans nevø, og bandets vokalist V. Fuglehaug (a.k.a.
tatoeringskunsteren «Birdie») har gjenfortalt historien på
coveret, samt benyttet flere av Lorentzens fotos i den medfølgende lektyre.
Nok av det og mer av noe annet: Tittelen gjør vel mer
enn kun å antyde skivas innhold. Selvsagt er det feit, truckdriving country vi her serveres. Autensiteten i prosjektet
sikres ikke bare ved hjelp av instrumentering og countryartefakter i en endeløs rekke, men også av det faktum at skiva er
mikset i Blackbird studio i Nashville. Viktig å nevne er også
Tim Scott McDonnell’s ikke ubetydelige bidrag på miksesiden, blant annet. Selve innspillingen er for det meste foretatt
i Freetransform studio her i landet.
Birdie og bandet fremfører med rølpete eleganse, man kan
vel uten å fornærme noen si at Birdie’s stemme har vært ute
ei og annen vinternatt i fortiden. Sett dette sammen med
rimelig sløye countrylåter fra eget bibliotek, og vi kan konkludere med at de her har samlet seg ei ekte og kvalitativt
bra skive. Inspirasjonskildene er å finne hos folk som Dave
Duddley, Hank Williams og
Johnny Cash, selv om disse kara vi her får høre virker en
del mindre velsmurte, kan en vel si. Uten at det er negativt
på noen måte, vel å merke. Låtene varierer fra uforfalsket
truck driving songs (ikke overraskende, spesielt ettersom to
av medlemmene i bandet er trailersjåfører) til mer romantisk
stoff, og selvsagt hedres minnet etter den forsvunne sjømann
med låta «Lost suitcase». Jo da, Bar room buddies har taklet
lastebilene, skilsmissene, ungene og all festinga i livets gang
på ærlig vis. Og resultatet finner vi på denne skiva. Slett ikke
galt, karer!
66
Rick Estrin and the Nightcats: Twisted
Ved siden av Bjørn Berge, er Kid Andersen vår klart største
internasjonale stjerne på blueshimmelen. Han har nå flyttet
seg fra Charlie Musselwhite’s band over til The Nightcats,
som dermed har byttet ut sin tidligere sjef. Bandet het nemlig
Little Charlie and the Nightcats, ettersom hovedattraksjonen
i gruppa var Little Charlie Baty, som nå altså har gått hen
og pensjonert seg. Dermed var scenen ryddet for mannen
som mange mente var den egentlige hovedmannen, vokalisten og munnspilleren Rick Estrin. Tilgi meg for mitt noe
skuldertrekkende forhold til dette; jeg synes ikke Estrin er
stor nok til å fylle scenen alene. Dessuten mener jeg at rollene
nå er byttet om, det er nemlig en svært så frisk scenepersonlighet som trakterer gitaren i disse dager, og Estrin
bør ikke føle seg for trygg på at han får beholde sin plass så
alt for lenge. «Vår mann» Kid Andersen er nemlig overalt
rundt ham, og i min virkelighetsoppfatning skriver han vel
så bra låter, har vel så stor utstråling, synger like bra (eller
bedre!), og er sulten som faen. Kid er på vei opp!
Twisted er en grei skive, den har grei lyd, men få høydepunkter. Jevnt bra håndverk er vel min dom over dette produktet. Liker du munnspillblues er det så absolutt en skive
å lytte til, for Estrin er nemlig drivende god på sine ymse
bluesorgler. Det swinger og slenter avgårde, uten nedturer,
men dessverre også uten klare oppturer. Denne skiva blir
mest en i mengden, er jeg redd, selv om det er en litt småfrekk konklusjon på et såpass bra produkt. Så for å være litt
mer hyggelig innstilt, er det faktisk helt og holdent verdt å
lytte til Andersens stadig mer gjennomarbeidede gitarspill,
og dessuten er låta «Cool breeze» en herlig slentrende blå
stemningsvind, rent instrumental, skrevet av hele gruppa
i fellesskap. Dessuten er den rent akustiske «Someone,
somewhere» en saftig, nokså mørk og suggererende låt som
passer Estrin’s vokal pokker så bra. Faktum er i hvert fall at
du kan ha en herlig, leken time i lag med disse nattkattene.
Og etter min mening er Andersen vår mann fortsatt!
Heaven and Hell: The Devil you know (Roadrunner)
Så er de her igjen. Black
Sabbath anno 80-tallet, med
Dio på vokal. Etter Ozzyperioden er dette så definitivt den varianten over
temaet Black Sabbath som
har flest fans, og det er det
gode grunner for. Men fordi den oppblåste kjærringa
til Ozzy mener hun eier
både verden og Sabbath,
er altså navnet heretter
hellig forbundet med hennes lett forvirrede ektemann. Nå har hun også
maktet å sette i sving et
rettslig oppgjør der hun
forlanger at Ozzy skal ha royalties også for de
skivene han ikke bidro på, fordi det hellige navn ble benyttet
på disse skivene. Nå vel, noen får visst aldri nok.
Så hva kommer de lett aldrende herrer opp med denne
gangen, og hvor mye har de i grunn å velge på? Deres debutskive «Heaven and hell» fra 1982 var et energisk fyrverkeri,
borte var depresjoner og tunge, lange riff som hadde ført
Sabbath inn i den endelige kjedsommelighet, frem kom
drivende og heftige rytmer med stor energi og livsglede. Og
en strålende vokalist satte sitt preg på produktet med stor
troverdighet. Denne gangen er jeg vel nødt til å si at dette
låter klart mer av 70-tallets Sabbath enn av 80-tallets. La
meg bare si allerede her og nå at jeg ikke kan forestille meg
en straks 67 år gammel herre fremføre heavy noe i nærheten
av det Ronnie James Dio faktisk gjør. Han er kort sagt
100% unik, han er stødig som en søyle, kraftfull som en
kp_halv_hjemmekino:Layout 1
ungstut, men med erfaring som
en alfahann. Dette kan allikevel
ikke forhindre en viss opplevelse
av statisk fremførsel og ståsted.
Det skal vel sies at undertegnede, i det minste, har stor sans
for denne tunge, dystre men allikevel melodiøse heavyrocken
Heaven and Hell er mestere
for. Låttitlene sier vel i grunn en
god del om produktet; «Atom and evil», «Fear», «Bible
black», «Eating the cannibals», vi er vel farlig nær Spinal
Tap til tider, vel? Nå er ikke det noe nytt for Sabbath, så
dette tåler de glatt. I korte trekk er dette en fullblods og
velprodusert skive fra et Black Sabbath som er fratatt
sitt navn. Men alt annet har de beholdt, og ikke bare det,
de tar hånd om det med respekt og vitalitet. Jeg liker
dette. Og spesielt liker jeg at en vokalist som har passert
middagshøyden og vel så det kan synge så til de grader
bra. Dette er steintøft!
22-01-09
14:53
Side 1
KONTRAPUNKT HI-FI
- the one and only
Mikael Wiehe: Sånger från en inställd skilsmässa
Dette er kanskje den vanskeligste skiva undertegnede
har anmeldt noensinne. Visst har Wiehe alltid levert
sosialrealisme og historier fra livet selv, men akkurat
denne gangen er han vel mer naken enn noen gang før.
Etter denne skiva kan vi vel med sikkerhet si at salig’
Afzhelius’ påstand om at Wiehe alltid skriver sanger om
fugler, nå er kun en god historie. Mange vil vel med en
viss rett hevde at Wiehe ikke er en bluesartist, til tross
for sterke låter som «Basin street blues», men til dette vil
jeg replisere at det finnes få temaer som er mer forknippet med blues enn nettopp skilsmisser. Og som nevnt
tar artisten oss her med inn i livet på en faen så smertefull reise, helt uten sikkerhetsnett. Skiva begynner der
sjokket har slått ned i det Wiehe’ske hjem; «Bara som jag
trodde» begynner med tekstlinjene «Jag trodde det va du
och jag, jag trodde på et vi....» og reisen har begynt. Vi
blir med på mannens forskjellige faser av lamslått forvirring, fortvilelse, raseri, bitterhet, håp og håpløshet, en
emosjonell tour de force av anseelige dimensjoner. Dette
er grusomt gjenkjennbart for oss som har vært der, det
er opprivende, forferdelig og smertefullt å lytte til, her
gis ingen garantier mot tårer, kan jeg love. Hør «Bödelen», opplev smerten, føl fortvilelsen. Gå videre med den
skruppelløst selvbiografiske «Om jag ska klara det här»,
en nær 8 minutter lang, suggererende fortelling i ord
og toner, ensomhet og fornektelse.. Opplev bitterheten
i «Och nu vill du komma tillbaka», bli med å ane et håp
om en fremtid i «Kom nära».
Låtene er selvsagt delvis Wiehes visestil, men også
sterkt bluesinspirert, og visselig gjenkjennes J.J. Cale’s
teilbakelente eleganse her og der. Så vel musikalsk som
lydmessig svært så godt gjennomført, selv om bassfrekvensene så gjerne kunne hatt en tanke mer presisjon. På den annen side er det ikke akkurat den gode
lyden som er ment å være budskapet her.
Det er på mange måter som å være med inn i noe så
privat at det er ubehagelig, samtidig som det er fantastisk
som et dokument over mannens følelsesliv og smertebehandling når noen har stumpet sin glødende sigarett
i senteret av hans sjel. «...hoppet är segt, hoppet vill som
sagt inte dö, hoppet kämpar
emot, som en flådd sprattlande kanin mellan fingrarna.
Men jag måste forsöka ta kål
på det, bita huvudet av det,
banka det i väggen, stampa i
hjäl det....»
En helt jævelig skive.
Smertefullt vakker.
Linn Sneaky DS, neste generasjon CD-spiller
Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02,
[email protected], www.kontrapunkt.no
67
Plateanmeldelser
333
AV Jan Myrvold
r
e
v
i
k
s
e
v
i
e
k
S
Porcupine Tree
The Incident (RR7857-2)
Man kan saktens spørge
seg om hva Steven Wilson
går på, men uansett
hva det måtte være
av substanser tror jeg
bestemt det er forbudt
her til lands. Når den
mannen sover er
vanskelig å se, da han
tilsynelatende er konstant opptatt med
plateprosjekter og
heftig turnering. I
utgangspunktet er
vel Porcupine Tree
hans hovedengasjement, som han
startet opp så
langt tilbake som
1987, og har i mange av årene
vært en godt bevart hemmelighet for de store
masser. Men nå har pinnsvintreet vokst seg ut av anonymiteten, og har de siste årene opparbeidet seg en imponerende
stor følgesskare rundt om i verden, også her til lands. De har
da også spilt her en rekke ganger de siste årene, og legger
ut på en ny turne i disse dager. Dette albumet er faktisk
bandets sekstende i alt siden debuten «On The Sunday Life»
fra 1991.
Ellers i lineup’en finner vi en gammel kjenning som
tangentfantomet Richard Barbieri, ikke minst kjent fra sin
storhetstid i Japan på åttitallet. Bassist Colin Edwin er vel
ikke så aktiv utenom Porcupine Tree, mens trommis – eller
«rytmepsykolog», som den offisielle yrkestittel faktisk er!
- Gavin Harrison har hatt sine oppdrag for folk som Lisa
Stansfield, Iggy Pop og Kevin Ayers.
Porcupine Tree er ikke minst kjent for sine store (og gode)
produksjoner, og «The Incident» vil neppe skuffe mange i
så måte. Uttrykket har hele tiden befunnet seg godt innenfor det som går under «prog», og hva «The Incident» angår
snakker vi fortsatt om en relativt tung og kompleks variant
av arten, og fremstår i sin sammenhengende helhet nærmest som et symfonisk verk hvor man oppdager nye detaljer
for hver eneste gang man hører det på nytt. Det tar også tid
å sette seg inn i såpass kryptiske og krevende tekster som
Wilsons, men vi oppfatter umiddelbart at han heller ikke
denne gangen bare lirer av seg nødrimspekket, likegyldig
pludder. Det ville da også om så var vært både overraskende
og umåtelig progpolitisk ukorrekt.
Innspillingen av «The Incident» er langt fra noen tilfeldig
affære, og har foregått over en periode som strekker seg
over rundt tre kvart år. Derfor ingen overraskelse at vi snakker om et dobbeltalbum, og hele disc 1 består av tittellåten,
som fordelt på hele femten avsnitt (eller kapitler, om du vil)
med samlet spilletid på nærmere 42 minutter. Disc 2 er noe
mer beskjeden med sine fire enkeltlåter og totallengde på
omtrent halvparten.
Albumet ser allerede i skrivende stund ut til å bli en av høstens
storselgere internasjonalt, og kanskje være det definitive kommersielle gjennombruddet for Porcupine Tree. Fortjent nok,
og konserten 23 oktober på Sentrum Scene i hovedstaden utsolgt måneder i forveien. Interessen rundt bandet
bør uansett ikke avta etter en utgivelse som «The Incident»,
som er særdeles godt gjennomført i absolutt alle ledd.
68
Jackie Leven
The Haunted Year – Summer (COOKCD485)
Vi har dermed kommet til tredje utgave av serien «The
Haunted Year» i serien av fire Leven-utgivelser på Cooking
Vinyl, som alle tidligere har vært utgitt som offisielle bootlegs på Haunted Valley. Alle fire er doble, og «Summer»
består av enkeltalbumene «Barefoot Days» (2002) og
«Deep In The Heart of Nowhere» (2001).
Førstnevnte åpner med en fantastisk åtte og en halv
minutter lang versjon av «Barefoot Days», som ellers finnes
i en nesten kvarter lang sådan på den senere utgivelsen
«Only The Ocean Can Forgive». Uansett versjon – dette er
Leven opp mot sitt aller ypperste og en ren andakt og regelrett must for alle fans. De som fortsatt tviler på hvorvidt de
er det bør definitivt låne øre til dette!
Resten av albumet er et konsertopptak gjort i etterkant
av de meget gode albumene «Defending Ancient Springs»
og «Creatures of Light And Darkness», og hoveddelen av
låtutvalget stammer naturlig nok fra disse to, med personlige favoritter som Exit Wounds» og den langt mer humoristiske «Billy Ate My Pocket» blandt dem.
Den andre delen av albumet er spilt inn i samme
tidsperiode, og inneholder selvsagt også noen innslag fra
denne svært så kreative epoken i Levens karriere. Som den
magiske «Paris Blues», til alt overmål i duett med Pere Ubusjef David Thomas, akkurat som på studioversjonen. Denne
versjonen er forøvrig en medley med Thomas’ egen Pere
Ubu-klassiker «Down By The River»,
Begge opptakene er holdt i en temmelig dempet og
blåtonet stemningsleie hvor Leven viser til fulle at han også
er en fantastisk god gitarist, hvor han briljerer med små
innslag av noe mer udefinert keltisk som utmerket vel kan
stå som et av hans varemerker.
Levens stemme og sangferdigheter har det aldri vært
noen diskusjon rundt, den er fra aller øverste hylle. Det
er også hans fortellerstemme, og på vanlig vis syr han de
ulike sangene sammen med hysterisk morsomme historier,
som gjerne går på bekostning på noen av hans langt mer
berømte kolleger fra populærmusikkscenen. Men oftest på
sin egen, da han heller aldri har vært kjent for å heve seg
over andre. Tvert imot er han en særdeles ydmyk herre,
som heller tilbragte skoledagene i biblioteket enn i gymeller sløydsalen. Så er han også et vandrende oppslagsverk
hva poesi angår.
Alt i alt er nok dette den aller beste av «Hauntedutgivelsene» (så langt), både innholdsmessig og rent
teknisk. Leven spiller fortsatt mange av disse låtene live,
av undertegnede sist opplevd under IMRAM-festivalen i
Dublin i slutten av September. Når dette kan leses kan jeg
trolig tilføye Glasgow i Oktober. Med dagens priser hos
Ryan Air er det nesten like billig å fly til Levens hjemmebane som det er å kjøpe CD’en. Skikkelige fans gjør selvsagt
begge deler!
Pissed Jeans
Soulsavers
Den totalt kompromissløse og Pennsylvaniabaserte kvartetten Pissed Jeans er ute
med sin tredje fullengder, som har fått
tittelen «King of Jeans». Kompromissløse
i den forstand at det som vanlig fra denne
gjengen tilsynelatende ikke tenkes overvettes
kommersielt på noen områder, noe som
vel indikeres bare av bandnavnet. Selv en i
amerikansk sammenheng kulturliberal avis
som New York Times sensurerer bort første
stavelse når de omtaler bandet. Kanskje like
greit de skiftet navnet fra sitt opprinnelige
Unrequited Hard-On?
Lineup’en er av det klassiske formatet
trommer, bass og gitar. Vokalist Matt
Korvette synger – i den grad det kan kalles
sang – med lungene utenpå skjorta. Fortsatt
bare i den grad han har noen, for bar overkropp er bare ett av flere fellestrekk denne
upolerte gjengen har med forløpere som
Iggy & the Stooges og MC5 fra rårockens
gullalder. I det hele tatt er det meste ved
«King of Jeans» temmelig nedstrippet.
Bortsett fra lydvolumet, selvsagt.
I den grad bandet har hatt noen hørbar
progresjon i uttrykket, må det være på
tekstsiden. Debutalbumet «Shallow» fra
2005 handlet i hovedsak om de ulike
aspektene ved å (endelig) løsrive seg fra
barndomshjemmet lune favn, og oppfølgeren «Hope for Men» dreide i retning av
elendigheten rundt det å bli en gjennomsnittsmann med lønnslipp hver måned. På
«King of Jeans» kan det tidvis virke som om
de allerede har overgitt seg, og har innsett
at det er få veier rundt de rent fysiologiske
og psykologiske lover også for dem selv.
Nå tør jeg ikke fastslå om Korvette øser
visdomsord etter egne erfaringer eller bare
er en spyttende satiriker med lett fremskreden aldringsangst, men han virker uansett
nådeløst ærlig og direkte når han viser
tegn til klassiske fenomener som apati hos
den lett middelaldrende mann når han i
åpningslinjene av førstesporet «False Jesii
pt.2» utbasunerer at han stort sett gir faen
selv om det skulle skje noe (han før syns var)
veldig interessant på byen i kveld. Likeså
hvordan han måtte ta seg ut. For ordens
skyld handler avslutningslåta «Goodbye
(Hair)» om stadig minkende dekningsgrad
på toppen, og at det er lite å gjøre med
nettopp det. Disse karene ser virkelig ut til å
hatt en bratt læringskurve på det personlige
plan!
Om gutta i tekstene ser ut til å føle alderen
tynge, er det lite som låter sidrumpa og
satt over det musikalske. Vi snakker fortsatt
om steinhard rårock/punk spilt med dødsforakt og særdeles skramlete lydproduksjon
og dermed av samme årsak neppe noe
opplagt førstevalg for den gjennomsnittlig
hårfine Fidelity-leser. Selv skrur jeg
gjerne volumet
godt opp uten å
væte benklærne
av hva jeg hører.
Det overlater jeg
til Green Day.
Bandprosjektet Soulsavers er i utgangspunktet en duo bestående av de britiske
produsent/remiksfantomene Rich
Machin og Ian Glover, men det er ingen
av dem som bør bli fornærmet dersom
jeg påstår at det først og fremst er
«gjestevokalist» Mark Lanegan og hans
særegne stemme som gir denne utgivelsen sin særegne identitet, slik han også
gjorde det forrige gang ut på «It’s Not
How Far You Fall, It’s How You Land»
fra et par år tilbake. Forøvrig en personlig favoritt fra det året, selv om selve
lydproduksjonen fra den gang tidvis
virker noe slurvete. Eller bare lurvete.
Den gang var Will Oldham den mest
profilerte av gjesteartistene, men han er
ikke kreditert denne gang. Det er dermed
celebriteter som Richard Hawley, Mike
Patton og Jason Pierce, alle for sine
smakfulle vokalbidrag.
Langt bedre produksjon på «Broken»,
må vite, og Mark Lanegan setter stemningen så til de grader fra første strofe
der han varsler undergangen allerede i
åpningskuttet med «The Sevent Proof».
Lystigere blir det ikke med neste kutt
«Death Bells», og Lanegan er allerede
etter to låter godt i gang med å begrave
den optimismen han selv skapte med
den flotte gospelen «Revival» fra forrige
Soulsavers-album. Selv om kutt fire er
King of Jeans (SPCD818)
Broken (VVR710895)
en flott pianobasert ballade
med innsmigrende strykerbidrag holdes
alle antydninger
til smilerynker
unna når vi hører hans sårhet
i «You Will Miss Me When I Burn».
Dystrere går det neppe an å synge om
kjærlighet. Samtidig finnes det ikke platt
eller påtatt.
Stilmessig befinner «Broken» seg temmelig tett til oppskriften fra forrige gang,
og det vil i praksis si en slags meget vellydende homogen blanding av country-,
soul- og gospelinfluert rock and roll holdt
i et nedstemt toneleie, med rike innslag
av electronica og hiphop. Det er vanskelig å velge seg et definitivt høydepunkt
på denne utgivelsen, men det skyldes
bare at albumet er befriende fritt for
dødpunkter.
Denne plata er perfekt både for mørke
høstkvelder med tung rødvin som eneste
selskap, såvel som forberedelser til såkalt
utagerende atferd slik jeg har et inntrykk av at prinsefamilien gjerne utøver
denslags. I sin helhet både et epitom og
eklatant eksempel på at det fortsatt er
mulig å dra rock-begrepet i nye retninger
og tilføre den et høyst personlig preg.
Gordon Gano & The Ryans
Under the Sun (YEPROCKCDYEP2210)
De fleste på noenlunde undertegnedes alder husker
vel godt Violent Femmes og deres gnistrende akustiske
countrypunk, med kult-hits som «Country Death
Song» og «Blister InThe Sun». Fortsatt gir altså Violent
Femmes’ frontmann oss små solstikk, denne gang
i form av «Under the Sun». Et mer elektrisk preget
sådan enn de tidlige utgivelsene, men fortsatt ligger
det samme gospelinfluerte smått punkede rock and roll
i bunnen. Gano er tross alt sønn av en baptistkirkeprest,
så han fikk nok gospelen inn med morsmelken.
Siden 2001 har Gano holdt sammen med brødrene
Billy og Brendan Ryan, som han traff gjennom sin gamle
produsent Jerry Harrison (ja, han fra Talking Heads). Til å piske trommeskinnene har
de tatt med seg Frank Ferrer (Guns’n’Roses). Lonnie Hiller (Maggie’s Dream) er eneste
feminine innslag med sin bassgitar.
Violent Femmes er for lengst historie, og Gano er like godt saksøkt angående opphavsrettigheter av sin egen kollega fra den gang, Brian Ritchie. Neppe noen gjenforeningskonsert i sikte med det aller første. Men det gjør absolutt ingen ting så lenge han henger
med denne gjengen, for «Under the Sun» byr på mye av det samme som i glansdagene.
Uttrykket er definitivt mer elektrisk nå, og lydproduksjonen kanskje en anelse mer polert
og finpusset. Men den samme frenetiske energien og de poengterte ofte sarkastiske,
alvorlige og samfunnskritiske tekstene er til stede i fullt monn. Men det er plass til litt humor og selvironi også, og det er uansett vrient å holde rockefoten i ro når de drar igang
kalaset med «Man in The Sand». Men det er ikke bare øs pøs hele veien, vi blir også bydd
på enkelte neddempede øyeblikk som i en mer klassisk countryballade som «Hired Gun».
Hele albumet avrundes med den uakkompagnert diktdeklamasjonen «Judge to Widow».
Med «Under the Sun» viser Gordon Gano at han fortsatt har mye å bidra med, selv
om dette albumet selvsagt ikke har samme sprengkraft hverken musikalsk eller tekstlig
som det Femmes-klassikeren «Hallowed Ground»traff oss med dengang. Men det
svinger fortsatt!
69
Plateomtale/bandpresentasjon
333
Nytt på nytt
for
ORBO
2009 har vært et begivenhetsrikt år for Ole Reinert Berg-Olsen
og hans trofaste bandkumpaner i The Longshots.
Av Jan Myrvold
N
ytt kjøkken og stueinteriør spandert av Kjersti
Bergesen og teamet i TV2-serien «Tid for
hjem». I samme anledning nytt stereoanlegg
bestående av Music Hall CD, Copland 405 og
Klipsch RF82, etter eget utsagn å ha hentet
inspirasjon i en herværende trykksak av glanset papir og
gilde farger. Nytt album og ny platekontrakt har de også fått.
Og en aldri så liten Spellemannspris på kjøpet. Sånn kan det
altså gå hvis man leser de riktige publikasjoner.
Blue Mood
Stemningen var nok alt annet enn typisk blå da platemogul
Eric Malling kunne konstantere at et band fra hans label endelig
kunne hente hjem en Spellemann. Året før hadde han jo
to finalister i Vidar Busk og Bjørn Berge, som bare måtte se
på da Rita Engerdalen stakk av med den massive bronseharpa. At han skulle innkassere den prestisjetunge prisen
med nettopp ORBO & The Longshots året etter, kom meget
overraskende både på Malling, bandet selv og hele det norske
bluesmiljøet. For ORBO-gjengen har aldri spilt klassisk blues,
heller ikke på vinneralbumet «High Roller», som var bandets
tredje fulllengder. Alle i løpet av like mange år. Da føles det
bare naturlig å følge opp med sitt fjerde – med tittelen
«Masquerade» allerede nå.
Kanskje like naturlig at de store plateselskapene fatter
interesse når et band signert til et lite og uavhengig selskap
som Blue Mood vinner en Spellemannspris. Marginalt større
Sony/BMG klarte ikke å holde fingrene av fatet, og sikret seg
i sommer signaturen til Ole og gjengen. Kanskje ikke helt
tilfeldig at det ble nettopp Sony/BMG, da albumet i hovedsak
er spilt inn i den herostratisk berømte gitarhytten til verdens
mest musikalske hobbit. Altså Idol-Kurt, som også har vært
svært delaktig i innspillingprosessen, hvor både han, Erik
Grønner og Ole Reinert selv står oppført som produsenter.
Samspilt
Ole Reinert har spilt gitar siden han var syv, og Longshotsgjengen har per dags dato holdt sammen i tykt og tynt i cirka
syv år, og har da også rukket å bli et meget kompetent og
samspilt band som alle gangene undertegnede har opplevd
dem på scenen har innfridd til fulle. Ikke minst har de både
utstråling og en smittende spilleglede som gjør det vrient for
publikum å holde seg i ro. Ekstra moro er det når de har med
seg blåsertrioen The Longhorns, tre godt skolerte Askergutter
som så vidt er ute av tenårene. Noe av hva de står for kan
også høres på «Masquerade».
ORBO & The Longshots er altså intet bluesband, selv om
de har elementer av blått i musikken sin. En mer treffende
betegnelse vil nok være «americana». Eller rett og slett tidløs
70
rock and roll basert på klassiske elementer fra moderne amerikansk musikkhistorie, hvor det melodiøse står i sentrum.
Ole Reinert er selv opphavsmann til alle de elleve låtene,
hvorav en – «Preaching To The Choir» - er oppført med
perkusjonist/vokalist Ine Tumyr som co-forfatter. Produksjonen har fått en litt glattere og mer polert struktur enn de
tre foregående utgivelsene, ikke en uvanlig utvikling hos et
band som går fra en slags indie-tilværelse til et mer mainstream orientert selskap over natten. Men det låter langt fra
suppesøtt, der det sparkes kontant igang med Stones-riff i
«High Life Companions», hvor også pianotemaet fra «Lady
Madonna» er smuglet inn på en fiffig måte. Tangentmann
Reidar Opdal fyller på med Benmont Tench-inspirert B3, og
dagsorden er satt. Nevnte Opdal har aldri lagt skjul på at han
er en stor beundrer av nettopp Tench. ORBO selv har også
tydelig fanget opp et eller annet fra tidlig Petty, også i måten
han synger på, uten at han av den grunn skal beskyldes for
plagiering. Det er fortsatt lov til å ha forbilder. Og egentlig
er det ganske lenge siden nevnte Petty låt så frisk og vital
-eller så «klassisk Petty» som ORBO & The Longshots gjør i
førstesinglen «»Rock & Roll City»!
Albumet holder jevnt høy standard både på låtmateriale
og fremføring, og spesielt i låter som «Four Strong Winds»
og «Night & Day» viser Ole Reinert også at han er en kreativ,
funky og fremfor alt dyktig gitarist som kan gjøre uventede
ting og samtidig sy det inn i lydbildet på en naturlig måte.
ORBO & The Longshots har aldri hatt som mål å finne
opp kruttet på nytt, og virker totalt upretensiøse. Tvert i mot
virker de dønn ærlige og respektfulle overfor den musikktradisjonen de tilhører. «Masquerade er at album som uten
å virke ensformig, inneholder mange potensielle radiohits.
Ikke minst avslutningen «45 R.P.M» og tittellåta «Masquerade». Begge duettballader, hvor Ine Tumyr kommer ordentlig
til sin rett. Joda, alt tyder på at også 2010 kan bli et godt år
for ORBO & The Longshots. Lykke på reisen! 3
Musikkomtaler:
333
Blanda akustiske drops:
Typisk stereofilskive
av Tore Dag Nilsen
R
enaud García-Fons er en av de flinkeste guttene i
klassen. Han er den komplette og verdensvante
musiker. Renaud omgås de rette musikerne og
behersker det meste av sjangere. Han komponerer selv og plukker og filer i et halsbrekkende
tempo på sin store femstrenges.
Du finner Renauds nye La Línea del Sur i jazzhyllene,
men intensjonen med denne utgivelsen var å feie uanstrengt innom alle musikkstilene Renaud ble eksponert for i
oppveksten. Her inngår jazz, flamenco og annen varmblodig
søreuropeisk, samt latinamerikansk.
Renaud har med seg en gitarist, en perkusjonist, en kar på
trekkspill og en kvinnelig flamencovokalist. Tempoet går fra
middels til høyt, uten at dét volder besvær. Innspillingen har
noen relativt rolige innslag også, men det går uansett ikke
lange tiden før det latinske blodet koker.
Lydproduksjonen er typisk ”hi-fi demo”, med åpent lydbilde, nært perspektiv, enkelhet og masse fasthet ispedd små
detaljer for kontrastens skyld. La Línea del Sur er god og
underholdende musikk som varmt kan anbefales. Likevel er
det viktig å ikke kun ha denne type musikk i samlingen hvis
man vil unngå å bli stemplet som overflatisk. Enja 9527-2
Rotnorsk og historisk SACD
2L (Lindberg Lyd) er utrolig aktive. De er allestedsnærværende på nettet, messer og i musikk- og hi-fi magasiner
verden rundt. Undertegnede omtaler nye utgivelser fra dem
praktisk talt i hvert
eneste nummer, men
like fullt har de alltid
noe nytt på gang.
I vår løpende 2Lføljetong har nå turen
kommet til noe av
det norskeste av det
norske; Evard Griegs
pianokonsert og
solopianostykker
som Bryllupsdag på
Troldhaugen. Når
dette illustreres
med Brudeferden
i Hardanger og
noen rosemalings72
arabesker, rykker det i våre nasjonalromantiske muskler
mens det drypper sponsorkroner over 2L fra Kultrurrådet.
Opptaket er foretatt i katedralen i Kristiansand-katedralen,
med byens symfoniorkester under ledelse av Rolf Gupta.
2Ls utgivelse nummer 60 har en frisk og energisk tolkning
av det symfoniske stykket. Kristiansand Symfoniorkester er
ikke blant de beste, og lyden av orkesteret fremstår ikke like
imponerende åpent og rent som den lydmessig sett fantastiske ”Flute Mystery” (2L nr 58, nylig anmeldt her). I hvert
fall ikke med tokanals lyd i CD- eller SACD-format, men det
kan utmerket godt tenkes at multikanals format rydder opp i
dette. Man sitter dog igjen med en fornemmelse at opptakslokalet legger noen bånd på orkesteret her.
Det oppsiktsvekkende med denne innspillingen er pianosolistene. De er i en klasse for seg. Ikke så merkelig når det
er Percy Grainger som er solist i pianokonserten, og selveste
Edvard Grieg i solostykkene. Grainger døde i 1961 og Grieg i
1907, så hvordan kan dette være mulig? Til og med i høyoppløst digital? Jo, Grieg spilte inn Troldhaugen etc. i 1906 og
Grainger spilte inn konserten i 1921, på ”pianoruller”, og når
man nå har restaurert ruller og automatpiano blir resultatet
en praktisk talt nøyaktig eller likeverdig kopi av originalen.
Legger man nysgjerrighetsmomentet til det faktum at selve
pianolyden er førsteklasses, så blir dette en ganske obligatorisk
anskaffelse for mange av oss. I likhet med mange andre 2Lutgivelser i det siste inneholder nummer 60 både en BlueRay lydskive og en hybrid CD/SACD-skive.
Svensk SACD
I serien av Bach-kantater har Bis
kommet til nummer 43. De siste
15-20 utgivelsene i denne utmerkede
serien har kommet som hybridskiver.
Lytting på nummer 43 bekrefter at
standarden holder. Selskapet er
svensk, sangerne fra andre europeiske land, men innspillingen
er foretatt i Japan, med japanske
musikere, kor og dirigent – Bach
Collegium Japan og Masaaki Suzuki.
Det er etter min oppfatning ikke mye som skiller de mange
innspillingene i denne serien. Alle Bachs kantater har innslag av overjordisk inderlig og sart musikk. Prøv en av disse,
de er lette å få tak i. BIS-kantatene er stødig og ukontroversielt skrudd sammen musikalsk, og lyden er jevnt over
god. Ikke eksepsjonelt, antagelig, men god, og selv i tokanals
CD-format opplever man fin åpenhet i lydbildet. De senere
SACD-utgivelsene gir ekstra delikatesse og renhet i tokanals
(jeg har aldri hatt sjansen å høre dem i multikanal), men vil
gi superior kvalitet også i vanlig 44 kHz/16bit CD hvis
maskineriet er godt nok. BIS SACD 1761-2
Dystre fremtidsvisjoner og en europeisk SACD
Jo da, kjære leser, atter en gang blir hovedtemaet dette
høyoppløselige formatet som i alt for høy grad blir ignorert
av de som trenger det mest. SACD er det eneste fleksible,
kurante og noenlunde utbredte høyoppløselige formatet.
Blue-Rays muligheter for å gjengi rene høykvalitets lydspor
høres i utgangspunktet fint ut. Det vil likevel overraske meg
om ikke hele Blue-Ray kalaset snart vesentlig handler om billigst mulige blikkbokser. Når rettighetshaverne i tillegg ikke
lar idealister som
2L slippe til uten å
betale blodpenger, virker
det hele dystert.
Nei, støtt SACD og
plukk opp så mange
du kan mens du ennå har
sjansen. Støtt det eneste gangbare og
rendyrkede high-end formatet vi sannsynligvis kommer
til å få oppleve. De aller fleste SACD´er er hybride og er
produsert kun med tanke på lydkvalitet. De gir god lyd
fra CD-sjiktet også. Det er kompresjon og ”brukervennlighet” som er dagens og sannsynlig blir morgendagens
melodi, ikke tungvinn høykvalitet.
Den katalanske cellisten og gambisten Jordi Savalls
eget selskap, Alia Vox, er fantastisk kvalitetsorienterte.
De er en av SACD-formatets beste støttespillere. Med
”Heritage”-serien har de begynt å remastrere og gjenutsende tidligere opptak fra Astree-selskapet, i SACD.
Det vil dreie seg om nesten 70 album med Savall selv
og andre gjengangere i hans sfære, fra perioden mellom
1977 og 1996.
Henry Purcells Fantasia for the Viols, 1680, med Savall
og seks andre strykermusikere fra ensemblet Hespèrion
XX, er en fantastisk ambassadør for SACD-mediet. Ved å
lytte til dette genuint lavmelte og stemningsfulle barokkverket over en vanlig, god CD-spiller blir man trolig godt
fornøyd med det lydtekniske nivået.
Prøv deretter å lytte til innspillingen via en SACDspiller i noenlunde samme prisleie. Det blir en sjokkerende øreåpner. SACD er helt enestående når det gjelder
å gjengi buenes bevegelser på strengene. CD blir håpløst
begrenset, tynt og kaldt i forhold i denne disiplinen.
Ved å foreta en slik ”før og etter-prøving” går det opp
for en at lydkvaliteten her er helt avgjørende for det
musikalske utbyttet. Vi har sagt det før, og gjentar det
gjerne: God lydkvalitet øker det musikalske utbyttet! Alia
Vox 959
En katalansk SACD
Eller skal vi si den er fra Jérusalem? Jeg får vanskeligheter med å definere Alia
Vox SA9863 A+B, men den
må kunne kalles et konseptalbum. Jérusalem er
altså tittelen på en over
400 siders bok med to
SACD-skiver. Ideen
er å presentere lange
innslag av tradisjonsmusikk fra alle
folkegruppene som
har hatt tilhold
til denne byen.
Derfor blir det ikke kun Savalls mange europeiske tidligmusikere og vokalister som bidrar. Det medvirker også
israelske, palestinske, armenske, greske, irakiske, syriske,
tyrkiske, marokkanske og afghanske musikere! Man får
anta at det ligger en politisk mening bak prosjektet. Et
ønske om forsoning via musikk.
Uansett er dette en fin presang for den som antas å ha
alt. Mye fin musikk for lyttere med åpent sinn. Med så
mange medvirkende får man prise seg lykkelig at ikke
alle bidrar samtidig. På den måten blir man presentert
for genuine uttrykksmåter, og får variasjon. Savall & Co
har opplagt jobbet mye med dette konseptet, for man får
ikke fornemmelse av at helheten lider.
Siden tekstene gjengis i nesten like mange språk som
medvirkende nasjoner blir tekstmengden høyst overkommelig. Papirkvaliteten er god, og boken har en del
fine illustrasjoner slik at man har noe å bla i mens man
lytter.
Lydmessig er Jérusalem ekstraordinær. Innspillingen
byr på utrolig klarhet, detaljering og akustikk. Godt
dynamikkomfang og fravær av nærfokusering gir stor
naturtrohet.
For fullt utbytte må man ha tyste omgivelser, høy oppløsning i avspiller (spesielt når man kun har 44 kHz/16bit
til rådighet) og resten av anlegget, samt skru godt opp for
lydtrykket. Denne innspillingen byr nemlig på imponerende god informasjon i de stille partiene.
Slike kvaliteter har vi ikke vært bortskjemt med, for å
si det mildt. Med LP forsvant den sarteste informasjonen
i støygulvet. Med tidlig CD fikk man dårlig lydkvalitet
ved lav utstyring. Med SACD og dagens mest raffinerte
44 kHz/16 bit CD er man mye mindre plaget av denne
klassiske catch 22-situasjonen.
Best of British!
Vi importerer:
Harbeth, Leema
Acoustics, Living
Voice, Spendor og
Sugden.
Samt Chord kabler og
Custom Design,
høyttalerstativer og
møbler.
Kom til vår nye butikk
og opplev en mer
musikalsk lydkvalitet!
Adresse:
Gamle Riksveg 333,
3055 KROKSTADELVA
Vi hjelper deg med
å finne riktige
kombinasjoner.
Spendor SA1
kr. 14.900,Les supertesten
i amerikanske
The Absolute
Sound på vår
nettside!
Les mer på:
www.maxwelldrammen.no
Maxwell HI-FI Import AS, Drammen
Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73
73
Budsjettreferansen – NHT Pro Modell M-00, PSI Audio A17-M, IMG Stage Line Sound -65
333
Det går mange veier til Rom. Og når man reflekterer
litt rundt det – aktive høyttalere er jo både logisk
fornuftig samtidig som det gir garanterte lydmessige
resultater! Nok en gang tester Fidelity utradisjonelle
løsninger på jakt etter best lyd per krone!
Av Sam Ross
Aktive
strømspisere!
74
I
forrige nummer testet vi et par Acoustic Energy 22-01
profesjonelle høyttalere, men i passiv versjon. Resultatet
var så godt at vi denne gangen går enda et skritt videre
– rimelige aktive høyttalere til proff bruk – er det hi-fi?
Hvis det er bra nok for studioet – så må det da være bra
nok for oss litt ekstra kresne konsumenter også?
Proff kontra hifi
I utgangspunktet er det nok ikke så enkelt. Parametrene som
er viktige for studiobruk er ikke alltid sammenfallende med
musikk og hi-fi entusiasters. Vi snakker om høyttalere som
verktøy – ting som driftsikkerhet og holdbarhet er viktig i en
slik sammenheng. Høyttalerne er utformet som nærfeltsmonitorer til mixing i studio – med lytteavstand på mindre
enn to meter. Slike høyttalere trenger ikke frekvensgang fra
20 Hz til 20 kHz, frekvensområdets ytterfløyer har man
andre (dvs. større) høyttalere for å sjekke. Begrenset
spredning er også mindre problematisk. Heller ikke full
dynamikk er påkrevd – mange profesjonelle brukere prioriterer konsistens i gjengivelsen uansett genre framfor størst
mulig nøytralitet. Fleksibilitet i form av multi(proff)standarder for tilkopling og tilpassning er derimot et krav som
skiller dem fra hi-fi utgavene.
Oppsummert er begrepet ”studio kvalitet” en hedersbetegnelse – brukt i markedsføringen av hi-fi utstyr som
et kvalitetsstempel. Og en høyttaler folk kan høre på 8
timer hver dag i årevis i strekk må nødvendigvis inneha
en viss kvalitet!
Proffutstyr er dyrt, men prisnivået på testkandidatene
er overraskende overkommelig. I denne testen har vi valgt
noen rimelige to-veis kandidater som kan fungere utmerket i
hjemmemiljøet.
Monacor IMG Stage Line Sound 65/5W
T
yske Monacor distribuerer en
rekke profesjonelle produkter
med opphav i Kina. I denne høyttaleren snakker vi om sjokkerende mye for pengene! IMG65/5W er
klart rimeligst i testen, men er allikevel
solid utrustet og godt sammenskrudd.
Riktignok ser den ”kjipest” ut, den har
en usedvanlig irriterende blå LED på
fronten (som jeg hater), ”fake” kevlar
membran og stygge aluminumsringer
rundt elementene. Når det er sagt; de
er fysisk store og utrustet temmelig likt
som sine tre ganger så dyre konkurrenter fra PSI! Det vil si 1 toms myk dome,
riktignok i plast, ikke tekstil – forsenket
noe, men med en skarp kant rundt
domen (som garantert farger lyden).
Mellomtone/bass har samme diameter
som PSI (13 cm innvendig), har membran i kevlar etterlignet plast et par
hakk nedover på kvalitetsstigen. Den
intense blå LED en på fronten er allerede omtalt – fysj. En annen irriterende
detalj er fastmontert nettkabel, det er
neppe populært blant proffbrukere.
På baksiden finner du også en mer
konvensjonell diskantjustering i fire
knepp -2dB - + 1dB samt følsomhetsjustering -30dB+6dB. Her er 0 dB adskillig
mer følsomt enn på PSI høyttaleren.
Som på NHT har du alle muligheter
for tilkopling – balansert XLR og jack,
samt single ended phono – flott! Den
innebygde forsterkeren er oppgitt til
20W+30W RMS, og summert til 80W
max. Denne høyttaleren har ingen
stand by som de to andre, her er det
kun av eller på.
greit, men man får fort lyst til å ”kjøre
på” litt. Green Day i spilleren – og
dermed er festen i gang! Dette er en
høyttaler med baller – og den rocker i
vei! Led Zeppelin og Emerson, Lake &
Palmer, Camel og King Crimson - det
ble gammel rock og prog resten av den
kvelden!
En nærmere granskning avslører en
antydning til loudness effekt som er
vanskelig å fjerne med tonekontrollen
på baksiden. Det blir litt mye i bunn
samt en del asymmetri rundt delefrekvensen (2,7kHz) er konklusjonen;
men det er pirk når du ser på prislappen! Lyden er nemlig lettflytende
og potent og passer utmerket til dagens
(og gårsdagens) mer rytmiske musikkutgytelser. Først med klassisk og andre
sarte toner kan den framstå som litt
”over the top”. Dens evne til å fylle selv
større rom med lyd er intet annet enn
imponerende!
Den illustrerer godt styrken til et aktivt
høyttalersystem. Med forsterkeren så
nær på, og såpass tilpasset elementene de
styrer, får man en kontroll og kontanthet som man må ha temmelig store
(og dyre) forsterkere for å matche. Og
selv om kvaliteten kunne vært bedre
på utførelse og utforming blir man
stadig overrasket over hvor potent den
lyder. Bare prøv med hvilken som helst
live-innspilling med rockeband (Live at
Leeds med The Who for eksempel) så
forstår du garantert hva jeg mener. Her
løses alle oppgaver på strak arm – hi-fi,
surround og kinolyd – du kan kople
iPoden eller datamaskinen rett inn – alt
med overraskende godt resultat. Og
så til den prisen – det er rett og slett
sensasjonelt!
Lyden
Med IMG får man virkelig ”viel spass”
for kronene! Elvis Costello låter greit,
kanskje litt ekstra nasalt, men ikke
veldig sjenerende. Mer sarte ting er
75
Budsjettreferansen – NHT Pro Modell M-00, PSI Audio A17-M, IMG Stage Line Sound -65
333
NHT Pro Modell M-00
D
en desidert minste deltakeren kommer fra amerikanske
NHT kjent for en rekke gode konstruksjoner både til
hi-fi og proff bruk. Den er også den mest robuste med et
støpt trykkammer kabinett i en jern/sink legering som
nok tåler det meste av fysisk påvirknig. Til tross for den minimale
størrelsen veier de 6 kg – skikkelige robuste saker. Her kan det da
umulig bli mye kabinettresonanser! Derimot blir denne høyttaleren
relativt varm ved bruk – litt uvant, men for så vidt uproblematisk.
Bestykningen består av 4,5 toms bass/mellomtone samt en 1
toms myk tekstildome som NHT selv har designet. Ikke særlig
fancy av utseende, men tilsynelatende bra kvalitet. Domen ligger godt tilbaketrukket og er montert i en kort hornåpning som
hjelper til ved delefrekvensen som er satt såpass lavt som 2,2kHz.
Basselementet er beskyttet av sin egen permanente grill, og høyttaleren ser dermed temmelig naken og ”rå” ut. Forsterkeren er
oppgitt til 75W kontinuerlig RMS (150 W peak) og delefilteret er
av passiv type. Som nevnt fungerer hele kabinettet som kjøling
for forsterkeren – elegant! Den oppgitte effekten skal kunne gi
et maksimalt lydtrykk på over 110 dB på 1 m avstand – særdeles
imponerende fra en såpass liten skoeske!
På baksiden finner man hele tre typer kopling for linjesignal
– phono, XLR eller jack plugg – de to sistnevnte med skjema
for pluss, minus og jord. Over disse sitter tre vippebrytere. Den
venstre tilpasser frekvensgangen til lytteavstand – NF -nærfelt opp
til 1 m, eller MF-fra 2-3 m lytteavstand. I praksis innebærer NF en
reduksjon av diskantnivået. En særdeles nyttig knapp som NHT
er alene om i denne testen. Den neste går på inngangsfølsomhet
merket +4dB/-10dB. Det siste skal være passe til typisk hi-fi utstyr
– en CD-spiller med variabel utgang, et PC lydkort og lignende.
Den tredje knappen er en Auto Power, en miljøknapp som begrenser strømforbruket ved stand by når høyttaleren ikke får signal. I
dette tilfellet skifter LED’en på forsiden fra grønn til rødt – en grei
indikator. M-00 kan seriekoples i kjeder (såkalt Daisy Chain) på
opptil 10 stykker, og er godt magnetisk avskjermet.
Lyden
Jeg plasserte M-00 på Target soklene på konvensjonelt vis.
Førsteinntrykket var forbløffende og trosset de fysiske lover når
det gjelder forholdet mellom lyd og størrelse. M-00 har en frisk
og distinkt lyd som fungerer utmerket til mindre ensembler. Og
den spiller høyt! Bassgjengivelsen faller jevnt av siden dette er en
relativ liten trykkammerløsning. Lytteavstanden og størrelsen på
lytterrommet er nok i overkant for denne høyttaleren. Når det er
sagt er dette en svært energisk og villig høyttaler som, ved hjelp
av en subwoofer, klart kan trives utmerket også i større rom. Den
spiller dessuten uanstrengt til kraftigere nivåer enn noen høyttaler i denne størrelsen som vi har testet. Bassen faller jevnt av
fra ca 100 Hz, men M-00 blir ikke påfallende aggressiv selv med
vippebryteren i stilling MF (mid field). Lyden er svært distinkt i
mellomtoneområdet, og dette fungerer utmerket når man flytter
lyttposisjonen nærmere. Aller best fungerte de direkte på Mac’en,
og der ble de permanent koplet opp i hele testperioden. I nærfeltet
kan man få fullt utbytte av den kontante og solide grunntonegjengivelsen som er mindre nasal og farget enn alternativer jeg så
langt har testet til prisen. Oppover i frekvens er de mer enn bra
nok til denne programkilden, men til hi-fi bruk kunne de gjerne
hatt litt høyere oppløsning. Selv om NHT Pro M-00 altså faller litt
på frekvensfløyene fungerer de særdeles godt i dagligdags bruk –
de får plass nærmest hvor som helst og utklasser plasthøyttalere
til PC-bruk. De er fleksible og kan tilpasses de fleste oppgaver for
lydgjengivelse. Oppsummer framstår de særdeles robuste – et
ord som betegner både fysisk utstråling og deres lydmessige
prestasjoner. Garantert et solid verktøy for proffer, og en problemløser for oss vanlige. Bytt ut dine plastikk datahøyttalere med
disse – og få hakeslepp!
76
PSI Audio A17-M
D
en dyreste høyttaleren i dette
trekløveret er av sveitsisk
herkomst. PSI har et program
som består av aktive høyttalerløsninger til hi-fi, 5.1 og profesjonelle
formål, og det finnes også sub-woofere
til disse.
Som IMG-høyttaleren er A17M en
to-veis aktiv høyttaler med en forsterker for hvert element og elektronisk
deling. Men her er forsterkerne oppgitt
til 80 W hhv 40W RMS. Kabinettet er
relativt stort med en høyde på 32 cm,
bredde 20 og dybde 23. Den er ventilert med en spalte nederst på baffelen
med høyde på ca 1 og bredde på 17 cm.
Kabinettet framstår som ekstra solid
og veier 8,4 kg. Også PSI Audio har
avtagbar nettkabel og en diskret, helt
OK grønn indikator på fronten.
Elementene ser påkostede og velutførte ut og består av en 25mm soft
dome samt en 13 cm polypropylen
bass/mellom i konvensjonell gummioppheng. A17-M har ingen grill eller
annen beskyttelse, men det avrundede
trekabinettet har en litt ru rødlig lakkert overflate (finnes også i sort metallic) som virker slitesterk og framstår
som eksklusiv. Diskantelementet er
montert fra baksiden av fronten og
er også her forsenket temmelig mye.
Baffelen er frest ut og formet som en
horntrakt rundt selve domen. Baksiden har kun balansert XLR inngang,
og er dermed ikke like fleksibel som
konkurrentene. Dette er altså et litt
mer kresent produkt – det oser mer
av det sofistikerte enn de rustikke
konkurrentene. En grønn LED på
fronten er det som skiller høyttaleren
fra en konvensjonell passiv. PSI har i
tillegg til en god forsterker også et par
innebygde kretsløp som utnytter det
faktum at høyttaler og forsterker her
er en enhet. Først det man kaller AOI
– Adaptiv Impedans system som er en
impedanstilpassning for elementenes
frekvensgang. Den andre kretsen kalles
CPR – Compensated Phase Respons,
som på det medfølgende blokk diagram
ser ut til å være et elektronisk feedback
system.
Det finnes både justering for følsomhet og frekvensgang på baksiden av
høyttaleren, Her må man dog fram
med skrutrekker for nøyaktig endring.
Under testen satte vi følsomheten på
maks, men den såkalte roll off krevde
en del eksperimentering siden den
fungerer litt ulogisk. Den er gradert fra
0 til -10dB, midtposisjonen er merket
-6dB. Ved å dreie den høres det ut som
det er bass/mellomtoneforsterkeren
som dempes – diskanten er uberørt.
Her er det små marginer siden endringen er nokså ”grov”. Under testen fant
vi at ca. -3dB lå nærmest nøytralt for
hi-fi bruk.
Lyden
Etter en del fomling med skrutrekker og justering av frekvensgang var
høyttaleren endelig klar for lyttetest.
Umiddelbart var det klart at den var
den mest nøytrale og oppløste av
trekløveret. For de ekstra pengene den
koster får man høyere kvalitet både
på elementer og elektronikk – og det
kan høres! Den er meget utradisjonell
når det gjelder justering, men når man
finner ut av det ”sitter” lyden som støpt
– og først da kan man la seg imponere.
Den er heldigvis strippet for den litt
for utpregede polypropylen fargingen
som mange passive likebestykkede
slektninger sliter med. Både AOI og
CPR samt den ekstra effekten fungerer
etter alle solemerker utmerket – og gir
solide bidrag til en lyd med hørbart
høyere oppløsning, bedre timing og
transientforløp enn de billigere konkurrentene. Her er det bare å pøse på med
alle typer musikk, og glede seg over en
generelt nøytral og fokusert gjengivelse av alt fra stykere og strenger til
utklingning i et Steinway instrument.
Og den spiller høyt! Det er liten tvil om
at denne høyttaleren er kjælet for av
mennesker med erfaring fra high end
og eksklusive hi-fi produkter. Den kan
kanskje framstå for litt vel korrekt – på
grensen til kjedelig – men det viser seg
å være diktert av programmaterialet.
Mine deilige SACD remasters av RCAs
”Living Stereo” blir avslørt av båndsus
og flutter – i langt høyere grad enn jeg
vanligvis opplever. Opus 3 derimot får
enda tydeligere definerte kirkerom,
jazzklubber og gymsaler. Og igjen – Miles ”Kind of Blue” SACD er en nytelse
man bare må få med seg – fabelaktig.
Bassen er distinkt uten å gå altfor dypt.
PSI Audio A17-M forsvarer merprisen
glimrende, og jeg vil tro du må lete
lenge for å finne en bedre match av
høyttalere og forsterker for kronene!
77
Budsjettreferansen – NHT Pro Modell M-00, PSI Audio A17-M, IMG Stage Line Sound -65
333
Problemet med aktive høyttalere har vært mangelen
på gode og rimelige forforsterkere. Parasound Zpre2
gir forbausende god lyd til lite penger.
Oppsummering
PSI Audio A17-M
Å kunne optimalisere forholdet mellom forsterker og høyttaler – slik man gjør hos disse produsentene, må da være
fornuftig? For en høyttalerkonstruktør ligger det jo en stor
gevinst i kvalitetssikring når man har kontroll på både
forsterker og høyttaler. Et annet moment er jo at antallet
programkilder stadig øker – og at de blir mindre og mindre.
Antallet plastikkløsninger øker også, men der er kvaliteten
høyst variabel. Bak disse tre produktene står folk med klare
lydmessige preferanser, og de har optimalisert sine produkter i den grad at passive utgaver hadde blitt utklasset – nær
sagt uansett ekstern elektronikk – og definitivt i denne prisklassen. Det går på parametre som lydtrykk, frekvensgang
og transientforløp. Konklusjonen må bli at aktive høyttalerløsninger klart kan være framtidens lydgivere – fordelene er
åpenbare!
Testens dyreste er den klart beste – dessverre, som vanlig.
For en gjennomsnittlig Fidelity leser er dog dette en høyttaler som gir massevis av lydkvalitet for pengene – gitt at programkilden er bra nok. Samtidig følger da at den vil avsløre
svakheter – nettopp slik en profesjonell bruker vil kunne
verdsette. Når det er sagt – dette er ikke bare et strålende
verktøy; de kan være nøyaktig hva en litt mindre bemidlet
hi-fi entusiast kan leve med – og som kan overraske selv de
mer kresne blant oss. Vi vil sterkt anbefale å benytt sjansen
til å høre dem om den melder seg! 3
NHT M-00
Med sine særdeles kompakte mål, flotte utførelse og store
tilpasningsdyktighet er NHT M-00 en problemløser for
utallige formål. Lyden er mange hakk bedre både kvalitativt
og kvantitativt enn forventet ut fra et så lite kabinett – og
den fungerer bra i nærfelt. For de med lite plass og høye
krav til lydgjengivelse treffer den spikeren på hodet. Det vil
dog være absolutt påkrevd med en subwoofer for bruk på
avstand og i større rom.
IMG Stage Line 65/5W
Er du på jakt etter partyhøyttalere – er du AC/DC fan eller
bare liker å spille høyt – og er du så godt som blakk? Da kan
IMG være svaret, for mer lyd får du neppe for pengene! Kanskje ikke det mest sofistikerte markedet kan by på, men slett
ikke blottet for kvalitet. Her kan plastløsningene og mang en
subwoofer pakke sammen – IMG gir deg en uforskammet
potent og fleksibel pakke til en pris som nesten ikke er sann.
Tro meg – dette er forbausende mye moro for penga!
78
Testen foregikk delvis med med konvensjonell
plassering på Target sokler i ca 3 m avstand fra
lytteplass. Signalkildene var Marantz SA7001 SACD
samt Apple iBook via Parasound linje forsterker
alternativt NAD118 digital pre amp. Alle produkter ble også testet med iMac hvor lytteavstanden
ble’ redusert til under 1 m.
NHT Pro Modell M-00
Importør: Procom music
Pris per par kr. 6595.- (tilbud kr. 4995.-)
IMG Stage Line Sound 65/5W
Importør: Norsk Produksjon A/S
Pris per par: 2799.- (tilbud kr. 2499.- )
PSI Audio A17-M
Importør: Procom music
Pris per par: 17 990.-
Marantz PM-15S2 integrert forsterker og SA-15S2 SACD-spiller:
333
Nyeste generasjon av Marantzs integrerte forsterker og CD-spiller
til cirka femten tusenlapper stykket er selve essensen av gjennomtenkt, holdbar og trygg kvalitetsstereo.
av Tore Dag Nilsen
Overdådig japansk
minimalisme
H
er kan man beundre
byggekvaliteten og kose
seg nesten glugg i hjel
over den lytefrie funksjonaliteten til apparatene mens man spiller
skive etter skive. Lydkvaliteten byr heller ikke på noen negative overraskelser,
her er alt balansert og irritasjonsfritt.
Støy eller slitsom lys klang får du ikke
med Marantz PM-15S2 og SA-15S2.
Made in Japan anno 2009 begynner
å bli en sjeldenhet. Den nyeste utgaven
av forsterkeren og CD-spilleren i 15-serien er nok blant de rimeligste apparatene som i dag produseres i høykostlandet Japan. Undertegnede har alltid
latt seg sjarmere av japanernes hang til
å være konservative samtidig som de
80
lykkes relativt godt med å fremstå som
oppdaterte og smarte med moderne
design og en slags ”overdådig minimalisme”. Det overdådige her sikres
med lys, vinduer, tonekontroller og noe
romerskinspirert i designet, med søyler
og buer. Designet er likevel strengt og
gjennomført på minimalistisk vis siden
disse egentlig velvoksne apparatene
fremstår som kompakte, lysene kan
slukkes og knappene er få.
Også på den teknologiske siden får vi
de artige brytningene. SACD er således
en selvfølgelighet, men kun i to kanaler
(for spillerens del). Se også på bildet av
forsterkerens indre. Den er pent pakket med store kvalitetskomponenter,
men likevel kjører Marantz kun med
to utgangstransistorer per kanal. Den
innkapslede ringkjernetrafoen og de nye
ladelyttene ser ut til å være raust dimensjonert, men forsterkerens strømkapasitet
(forbruk) er kun på maks 220 watt.
Fleksibelt og brukervennlig
Forsterkeren PM-15S2 kan anvendes
som integrert forsterker, kun som
forforsterker eller som rent effekttrinn. I sistnevnte modus kan man for
eksempel koble til én ekstra 15S2 i et
biampingsanlegg (separate effekttrinn
for bass- og diskantdel i høyttalerne)
eller kjøre tre apparater for drift av 5.1
multikanal. Det ville ikke bli noen billig
løsning, men det er kjekt å vite at man
har muligheten.
15S2 kan også kombineres i multiforsterkeroppsett med storebror PM11S.
I tillegg har den fått overført teknologi
derfra, så som en påkostet MM/MC-forsterker. Helt ny er også volumkontrollen
fra Micro Analog Systems, den imponerende MAS 6116 som styrer hele
skalaen i halve dB-trinn. Det komplette
inntrykket av fleksibilitet understrekes
av en fjernkontroll som styrer både forsterkeren og andre Marantz-apparater.
Forsterkerens byggekvalitet er imponerende. Den veier 18.5 kg og er en
demonstrasjon i aluminium, stål, avstivere og tykke kjøleribber. Baksiden er
fin også, med kontakter av god kvalitet,
blant annet WBT-høyttalerkontakter.
To ganger 90 watt utgangseffekt i
åtte ohm og dempingsfaktor på 100
imponerer vel ingen i dag, men det er
nok for lettdrevne og mange middels
tungdrevne høyttalere. Alle disse sær-
kun via optisk overføring.
Apparatet er med sine 13,5 kilos
matchvekt og maskinerte phono
utganger (i likhet med forsterkerens
platespiller- og CD-innganger) bare så
gedigen som man med rimelighet kan
forlange. Det eneste jeg finner å pirke
på der er en slede som ikke har like
silkemyk gange som Sonys ES-modeller
og at den ikke har multikanals SACD.
Det sistnevnte ville gjøre den kompatibel med PM-15S2 i multikanals oppsett,
men vil også øke prisen på apparatet.
Sober lyd
Det er ingen overraskelser her. Lyden
fra disse japanskbygde apparatene er
like sivilisert, trygg og komfortabel som
deres utseende antyder. Med fornuftige
høyttalere skal det mye til for provosere dem på noen som helst måte. De
fremstår nesten alltid som fyldige og
balanserte i klangen med relativt god
luftighet og en god, men ikke rekordhøy detaljering. I praksis tenderer de
mer mot en mer diplomatisk, kompe-
rantz har å by på. Man kommer liksom
ikke helt inn i konsertbegivenheten
med disse ti år gamle høyttalerne og
Marantz.
Derfor har jeg også kjørt Marantz
sammen med mine SuperExact toveis
stativhøyttalere. Plassert på Targets
legendariske R6-stativer byr disse
produsentoppgraderte (nå forsynt med
det aller beste som kan oppdrives av
kontakter, internkabler og kondensatorer)
og tungdrevne kompakthøyttalerne på
ekstremt godt signal/støy-forhold. Slike
høyttalere gir ikke anlegget kunstig
drahjelp, og fortoner seg lett som
”nakne” i lyden.
Marantz PM-15S2 har ikke den
ultimative autoritet nedover i frekvensområdet, men den greier i rimelig grad
å fylle ut lydbildet med SuperExact.
Bassen får litt ekstra klangfylde, men
ikke så mye at det hele blir alt for
dovent og fett. SuperExact får frem alt
Marantz-settet har å by på av detaljer,
oppløsning og mangel på støy og
forvrengning. Kombinasjonen spiller
«Om man foretrekker rock, pop,
jazz eller klassisk spiller liten rolle.
Marantz leverer uanfektet»
egenhetene gjør at PM-15S2 på mange
måter kan betraktes som en transistorisert ekvivalent til rørforsterkerne, men
noen forskjeller er det: 15S2 blir aldri
varmere enn lunken, og er bygd for
problem- og servicefri drift i 20-30 år!
CD-makkeren SA-15S2 er like gedigent bygd som sin forsterkermakker.
Den er forsynt med en ny aluminiumsinnkapslet transport, kalt SACDM-10,
og en påkostet hodetelefonforsterker
med egen volumkontroll. Strømforsyningen er ny i denne runden, med
godt avskjermet ringkjernetrafo, de
store ladelyttene tatt fra den kostbare
7-modellen og de beste likeretterne som
kan oppdrives. Fleksibiliteten ivaretas
av mulighet for å kjøre 15S både som
drivverk og som DAC, sistnevnte dog
tent og snill spillestil enn drama og
flinkhet på randen av det utålige. Om
man foretrekker rock, pop, jazz eller
klassisk spiller liten rolle. Marantz
leverer uanfektet.
Likevel er mitt inntrykk at disse
produktene nok bør kombineres med
velvalgte høyttalere for å få dem til å
synge. Se som antydet etter relativt
lettdrevne høyttalere med klar og
åpen lyd, uten unoter eller ”tunghet” i
bassområdet. Jeg vil anta at Elac, som
Marantz-importør Erling Neby har i
sin portefølje, er verdt å se nærmere på
som passende kandidater.
I denne sammenheng er det interessant å redegjøre litt for resultatene av
to vidt forskjellige høyttalersett jeg har
testet Marantz-settet sammen med.
Ingen av disse viste seg å være perfekte
partnere for Marantz-forsterkeren.
De første testhøyttalerne var et par
eldre Mission 753F høyttalere jeg
nylig kjøpte for en billig penge. Disse
gulvstående søylene med fire små basselementer er lettdrevne, og gir mye og
livlig lyd og relativt brukbar dynamikk
med Marantz-forsterkeren.
Selv om jeg har oppgradert kondensatorene i mellomtone og diskant på
disse høyttalerne, blir de for dårlige i
samme toneområder til å vise alt Ma-
flinkt, detaljert og gir godt lydtrykk,
men disse høyttalerne er svært tørste
på forsterkerkrefter. Det gir seg utslag i
at dynamikken blir skadelidende.
Skjult potensiale
SACD-spilleren SA-15S2 gjør lite ut
av seg når den henger foran PM-15S2.
Det gjelder enten man spiller vanlig
CD-skiver eller SACD- skiver. Dette fikk
meg innledningsvis til å bli en smule
81
Marantz PM-15S2 integrert forsterker og SA-15S2 SACD-spiller:
333
«Med mange
SACD-skiver
bringer
SA-152S
lytteren enda
lenger på vei
mot Nirvana,
med
ytterligere
oppløsning»
skuffet. Jeg husker fremdeles hvor godt
dens dobbelt så kostbare storebror 11S
gjorde det i mitt største oppsett.
Da jeg prøvde SA-15S2 i dette anlegget, med elektronikk som koster mer
enn ti ganger så mye som spilleren,
skjedde det ting. Ganske store ting, for
SA-15S2s fyldige, luftige og balanserte
lyd er diskret som sommernatten er
lang. Der hvor den tidligere gjemte seg
bak sin integrerte forsterkermakker,
åpenbarer det seg nå solid og naturlig
klang, fin og uanstrengt detaljering og
godt innsyn i musikken.
Med mange SACD-skiver bringer
SA-152S lytteren enda lenger på vei
mot Nirvana, med ytterligere oppløsning, subtilitet, renhet og radikalt bedre
dynamisk gradert gjengivelse. Jeg skriver
82
mange, for med en hybrid SACD-skive
som ”Tommy Smiths BlueSmith”
(Linn AKD 136) går det meget godt i
CD-modus også. Det er pågående jazz
med relativt få høyfrekvente utfordringer. Her er det smekk og nærhet
uansett format. SACD er kanskje litt
mer raffinert, men ved å sette spillerens
lavpassfilter i posisjon ”2” gir vanlig CD
både dynamikk og tilstrekkelig oppløsning. (Den andre posisjonen, ”1”, som
er fabrikksinnstillingen, gir ofte en mer
snill og luftig lyd.)
Helt annerledes forholder det seg
med plateselskapet Alia Voxs nylig
remastrerte ”Henry Purchells Fantasias
for the Viols” (AVSA 9859, se annet
sted i dette magasinet). Denne hybridskiven er med sine komplekse og
skarpe strykerklanger som skapt for
SACD. CD sliter her, uansett pris på
maskineriet. Ved å koble over til SACD
så forandrer lyden seg fra skarp og kald
til varm, rik og detaljert.
Konklusjon
Marantz PM-15S2 og SA-15S2 er ikke
sært hi-fi utstyr for de mest innbitte
stereonerdene. De har mer å by på for
mer vanlige kresne musikklyttere.
PM-15S2-forsterkeren er ikke noe
kraftverk, men den er et gjennomtenkt
produkt med fenomenal byggekvalitet
og varm og fyldig lyd. SACD-makkeren
SA-15S2 byr på samme egenskaper,
og har i tillegg potensialet til å vokse
ytterligere sammen med enda mer
påkostede forsterkere. 3
yh-631 surroundhøyttalere.
333
Vi i vesten har ingen som helst sjanse
til å konkurrere med kineserne på pris.
Surroundpakken yh-631 bekrefter dette
mer enn noe annet produkt jeg har testet.
Vi i vesten er sjanseløse mot det kinesiske
lokomotivet. Gassen er trykket i bunn og
ingen passer bremsene...
Av Gunnar Brekke
Masse
for pengene!
B
ergensfirmaet Hopen Lyd
og Bilde under ledelse av
lokomotivfører Yngve
Hopen selger høyttalere. Alt
salg foregår på nettet gjennom nettstedet www.lavpris.net. Yh-631
er bare en av mange forskjellige stereoog hjemmekino-pakker firmaet tilbyr.
Det er selvfølgelig et sjansespill å handle
høyttalere på nett, så firmaet tilbyr full
returrett i 14 dager. Men er det virkelig
noen som tar sjansen på å handle på
denne måten? Jeg tok sjansen og håper
med dette å kunne gi dere litt mer informasjon om surroundpakken yh-631.
Looks like å million bucks!
Kona begynner å bli riktig flink til å
bedømme pris på hifi. Etter et langt
samliv med undertegnende har hun
sett såpass mye tung hifi komme og gå
at det ikke lenger er mulig å lure henne
(noe særlig) på pris. Men i tilfellet yh-631
bommet hun stygt. Da jeg ba henne gjette
på prisen på den komplette surroundpakken, med matchvekt på 160 kg,
tippet hun 150.000 kroner. Ikke dårlig
gjettet det (hadde produsenten hett
Sonus Faber hadde nok 250.000 kroner
vært nærmere sannheten), men totalt
skivebom i denne sammenhengen.
yh-631 pakken er nemlig produsert i Kina,
solgt eksklusivt på internett og leveres
på døra di for 10 tusen kroner! Yes. Du
leste riktig. For ti Frognertiere får du
160 kilo høyttalere levert på døra.
Går vi gjennom høyttalersettet har vi
4 forskjellige modeller å forholde oss til.
84
Begynner vi med fronthøyttalerne
snakker vi om en treveis høyttaler med
4 elementer.
Det 1” diskantelementet minner til
forveksling om softdomeelementene
i Scan Speaks 9000-serie av utseende,
men ved nærmere inspeksjon er det
tydelig at dette er en kinesisk kopi (prisen burde også være et hint). Domen
består av et mykt plastmateriale som er
preget for å minne om originalenes flettede silketråder. Frontplaten er i plast
og polstykket mangler gjennomboring
og bakkammer. Denne diskanten går
igjen i senterhøyttaleren og bakhøyttaleren. Mellomtonen er en 18 cm som
også går igjen i de mindre høyttalermodellene. Membranet er laget i mørkt
grått flettet kunststoff på papir. Magneten er på solide 110 mm. Bassene har
en diameter på 21 cm og benytter det
samme membranmateriale som de mindre mellomtoneelementene men her er
membranet forsterket med ytterligere
et lag vevet stoff på baksiden. Her er
det snakk om en 120 mm magnet, men
til forskjell fra bassmellomtonen har
bassen gjennomboret polstykke. Kabinettet er utstyrt med to bassrefleksrør
med munningene på baksiden. Høyttalerne har biwireingsterminaler.
Senterhøyttaleren er en toveiskonstruksjon utstyrt med tidligere
omtalte diskantelement - flanket av
tidligere omtalte 18 cm (bass)/mellomtoneelementer. Her er mellomtonenes
magneter skjermet så høyttaleren kan
plasseres nære TV uten inteferens.
Høyttaleren er beregnet brukt liggende
– i en krybbe påmontert 4 gummiputer
som passer utmerket å plassere på toppen av subwooferen. Senterhøyttaleren
har to bassrefleksrør som flankerer
enkle (singlewire-) terminaler på kabinettets bakside.
Bakhøyttalerne er vanlige toveishøyttalere med tidligere omtalte diskant og
en 18 cm (bass)/mellomtone – denne
gangen uten magnetisk skjerming.
Høyttaleren har biwirings-terminaler
og et bassrefleksrør på baksiden.
Subwooferen yh-634 er en aktiv
subwoofer. Originalkonstruksjonen het
naturlig nok yh-631 men byttet navn
da subben fikk ny og bedre forsterkermodul. Den er bestykket med et 12”
basselement med samme type membranmateriale som bassene i de mindre
høyttalerne. På baksiden er det montert
en forsterkermodul på 250 Watt. Forsterkeren har kun en inngang via phonoplugg så bruken av subben er stort sett
begrenset til hjemmekinos LFE-kanal.
Den (eller to i par) kan selvfølgelig også
brukes i stereosammenheng - sammen
med integrerte forsterkere med pre-out
eller forforsterkere med dobble utganger. Subwooferen kan ikke kobles
inn i signalkjeden for å filtrere bort
de laveste frekvensene fra påfølgende
høyttalere. Den må mao. brukes til å
fylle opp under høyttalernes naturlige
avrunding. Subben er utstyrt med et
ratt som bestemmer LP delefrekvens
(mellom 30 Hz og 180 Hz), volumratt,
en bryter som snur fasen 180 grader
og On/Auto/Off-bryter for tenning av
forsterkeren. I tillegg finnes det en konvensjonell Av/På-bryter og nettbrønn
for løs jordet nettledning.
Alle kabinettene er lyre-formede
som vi kjenner dem fra Sonus Faber.
Kabinettveggene er 22 mm MDF mens
bafflene er laget i dobble 22 mm MDFplater. Topp og sideplater er dekket med
ekte trefiner og dopet med mørk rødlig
farge før klarlakk. Bafflene og kabinettenes avrundede bakstuss er i svart
pianolakk. Fit og finish på høyde med
det aller beste laget i vesten. Topplatene
på kabinettene (vel, sideplatene på
senterhøyttaleren) er sogar utstyrt med
speilet finer slik vi finner det på gamle
flotte kunstmøbler. Dette er topp håndarbeide uansett hvordan man ser på
det og uanstendig billig. Gå til en norsk
møbelsnekker og jeg tviler på at du får
mer enn et fronthøyttalerkabinett for de
titusen som her kjøper hele pakka.
Skulle jeg ønsket noe annerledes på
utseende måtte det være at de blanke
ringene rundt basselementene ble
lakkert matt svart og at kabinettsoverflaten var noe mattere i overflaten. En
alternativ versjon med lysere trefineer
hadde også gjort seg. Litt mindre bling.
Lyd.
Med den kvaliteten som vi her får på
kabinettene spiller det nesten ingen
rolle hvordan det låter! Visuelt gir disse
høyttalerne deg såpass mye status
blant venner at lyden er underordnet!
Ikke sant? Fidelity hadde vært et dårlig
hifimagasin om vi ga oss der. Uansett
hvor flott et produkt ser ut må det være
lydkvaliteten som er avgjørende om du
handler eller ikke.
Lydkvaliteten er slettes ikke ille i
forhold til pris. Dette er ikke highend
produkter lydmessig til tross for sin
fysiske fremtoning. Det er helt kurante
høyttalere som greit forsvarer den
prisen som forlanges for dem. Hverken
mer eller mindre.
Fronthøyttaleren er den lydmessig
mest vellykkede av høyttalerne. Den
har en stor varm lyd som mange vil
like. Diskanten stikker litt av fra resten
av frekvensområdet og bassen kommer
ikke helt ut av kassa ved høyt volum,
men dette er ikke verre enn mange
andre høyttalere til de Kr. 5.200,- pr.
par som fronthøyttalerne koster alene.
Og konkurrentene har ikke nubbesjans
til å konkurrere på utseende.
Bakhøyttalerne og senterhøyttaleren
er heller ikke dårlige. De har en noe
slankere lyd enn fronthøyttalerne uten
at de dermed blir skarpe eller lyse.
Integreringen av diskanten er kanskje
noe bedre her, men disse høyttalerne
kan allikevel ikke måle seg med storebrødrene på total lydkvalitet. Også
disse høyttalerne kan kjøpes separat;
til en parpris på Kr. 2.200,- for bakhøyttalerne og Kr. 1.300,- for senterhøyttaleren. Lydmessig bør det være mulig
å finne konkurrenter til disse prisene,
men igjen ingen som kan konkurrere
på utseende.
Subwooferen yh-634 er også helt grei
til prisen. Brukt sammen med LFEkanalen på film gjør den en grei jobb
med å komplimentere filmopplevelsen
med lavfrekvente informasjon. På
musikk er den ikke helt på linje med det
beste. Skulle bare mangle. Med en pris
på Kr. 2.500,- kjøpt separat, konkurrerer
den helt sikkert greit med likt prisede
subwoofere (her gjetter jeg siden mitt
referansegrunnlag på subber i denne
prisklassen er tilnærmet lik null) og
igjen er det ingen av konkurrentene kan
måle seg med utseende på yh-subben.
Summerer man prisene på delene i
surroundpakka ender man opp med en
samlet pris på Kr. 11.200,- Man tjener
med andre ord tolv hundre kroner på å
kjøpe pakka komplett. Anbefales!
Oppgradering av høyttalerne.
Til tross for at jeg ikke lot meg helt
blende av lydkvaliteten på disse høyttalerne, har jeg valgt å kjøpe testeksemplarene. Hvorfor? Fordi kabinettene
(og i en viss grad elementene) på alle
høyttalerne i denne surroundpakken er
av en slik kvalitet at de nærmest inviterer
til tweeking og oppgradering. Som
selvbygger kan jeg ikke dy meg.
Jeg ser for meg en Fase 1 oppgradering - der jeg beholder originalelementene
(eller erstatter noen av dem med rimelige alternativer), foretar ytterligere
avstiving og demping av kabinett, og
gjør en liten jobb med delefilteret. Med
dette er jeg overbevist om at vi kan få
lyden til å stå mer i stil med utseende
på høyttalerne. Dette skriver jeg om i et
senere nummer av Fidelity. OBS – dette
vil selfvølgelig ta litt tid.
Når det gjelder Fase 2 av oppgraderingen ser jeg for meg bytting til highend høyttalerelementer og helt nye
delefiltere. Man kan nemlig dytte inn så
dyre elementer og delefiltekomponenter
man bare vil, uten at kabinettetene gjør
skam på konstruksjonen. yh-631 er en
gavepakke til norske selvbyggere.
Konklusjon.
Surroundpakken yh-631 koster bare
ti tusen kroner. Den ser ut som den
koster hundreogfemti tusen kroner og
låter som den koster... vel – i hvert fall
– minst 10.000 kroner. Det i seg selv
burde være et utmerket argument for
å kjøpe høyttalerne, men det kommer
mere. Jeg har tro på at det går an å få
disse høyttalerne til å spille langt bedre
for en billig penge, så jeg kommer med
en DIY oppfølgerartikkel med oppgraderinger til disse høyttalerne. Så det
er bare å løpe å kjøpe, eller rettere sagt
bare å bestille og vente på at budbilen
dukker opp på døra.
Takk for oppmerksomheten. 3
85
High-End messe Horten 2009:
333
Maxwell fra Stavanger demonstrerte ny fullrange elektrostatdipol.
Prøver de å fortelle oss noe om egenskapene i bassen?
86
Mange kjente!
Her var massevis av flott high-end utstyr og mange fikk det til å spille
bra. Og det var også rimelig mange besøkende i forhold til det altfor fine
uteværet. Men det er et problem at de fleste er gamle kjenninger…
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
et er hyggelig å møte
kompiser og likesinnede
musikkelskere selv
om hotellet begynner
å bli veldig slitent og
matserveringen er langt
fra high-end. Det brenner uansett et
blått lys for den årlige Hortenmessa
om man ikke kan finne på noe som
tiltrekker nye grupper, ikke minst
ugdommen. For selv om messedeltagelsen i Horten er hyggelig priset
for utstillerne, så blir totalutgiftene
uansett fort ganske høye om man også
skal transportere og montere opp tung
hi-fi med tilstrekkelig mannskap.
Det må forresten innrømmes at
mange begynner å få virkelig dreis på
dette med mer enn brukbar lyd, tross
vanskelige rom og altfor kort prøvetid.
Nå er det mest idealister og entusiaster
blant de små og mellomstore aktørene i
hi-fi bransjen, men det blir derfor desto
viktigere å reagere i tide når de fleste
store aktørene, de med nøkterne forretningsfolk til rors, ikke var å finne på
årets hi-fi happening. Det kan skyldes
mye, men det kan også skyldes at de
ikke tror det lønner seg økonomisk. I
Horten anno 2009 finner de bare gamle
kunder som har det meste fra før?
Men den største av dem alle, Hi-Fi
Klubben, var her. De hadde til gjengjeld
valgt et produktsortiment som mer reflekterte det publikum de ønsket skulle
komme, og ikke den high-end gjengen
som pleier å treffes her i Horten på
høstparten, til stor glede for hverandre.
Noe må gjøres!
Når dette er sagt; vi bøyer oss i støvet
for de lokale arrangørene som gidder å
dra dette igang hvert eneste år. De gjør
en flott jobb, men denne rekutteringsproblematikken er også hi-fi bransjens
største bøyg. Og når vi begynner denne
epistelen i moll, så er det simpelthen
for å understreke alvoret i at ALLE
gode krefter må hjelpe arrangørene
– og dermed hverandre- med å lage et
enda bedre, og ikke minst et enda bedre besøkt hi-fi arrangement i Østlandsområdet til neste år! For det vi driver
med er da liv laga?
Men; mens det toppen kommer tusen
mennesker på hi-fi show i Horten, kommer det 10-20 ganger så mange på en
eneste av de mer sentrale konsertene
som arrangeres mange ganger i året her
hjemme. Kom ikke å fortell meg at ikke
disse musikkentusiastene gjerne ville ta
imot tips om bedre lyd som gir større
musikkglede, om de kunne få det!
Og om High End kan være dyrt, så
snakker vi her om minst et par hundretusen musikkglade mennesker som
er villig til å betale en tusenlapp eller
to for å oppleve en eneste vellykket
musikkveld på Valle Hovin, i Spectrum
eller i den Norske Opera bare her i
Østlandsområdet.
Og dermed inviterer vi leserene med
på en kjapp fototur til årets Hortenmesse, og håper at optimismen fra disse
bilde, som etter mytene hver forteller
mer enn 1000 ord, med din hjelp skal
glede, begeistre og inspirere til et enda
bedre hi-fi arrangement neste år. Og at
vi da møter masse nye mennesker som
vi tidligere bare har sett på konserter…
Det var stor aktivitet med messesalg av både sorte og sølvblanke plater pluss alskens duppeditter for både
rørfolk og digitalister. I forgrunnen Kirkelig Kultur Verksted som var meget fornøyd med omsetningen av siste
fra Kari Bremnes ”live”.
Når føttene ikke ville mer, var det godt å sette seg i baren eller på uterestauranten i det (altfor) gode været
87
High-End messe Horten 2009:
333
Kringlyd eller ”moro med lyd” gjengen har vært
faste innslag på Horten-messa, men aldri har det
vært så god lyd som med disse store Swanhøyttalerene og Doxa forsterkere.
88
Vi er begeistret for glassklar lyd så lenge de ikke
høres ut som knust glass som gnies mot hverandre.
Men disse norskimporterte glasshøyttalerne har fått
glimrende test hos kollega Lyd&Bilde.
Maxwell demonstrerte Triangle Magallan høyttalerene fra Frankrike som er like stramme og elegante
i lyden som utseendet indikerer.
Rødmende vinylskive blir avbildet helt naken mens
den får seg en elektronvask.
Danskene stilte med Cats elektronikk og glimrende
lyd fra bånddiskant og Thiel-elementer.
DAB på messetilbud hos Hi-Fi klubben.
Baby Respons spilte utrolig godt sammen med den
lille CD-receieveren til April Music. Og det låt stort!
Duet-gutta har flyttet sammen med Big Dipper i Torggata, og valgte å selge diverse duppeditter istedenfor å
demonstrere sveitsiske aluminiumshøyttalere.
Den kanskje mest spennende rommet på årets messe hadde Morten og Norsk Audio Teknikk med de store søylene til Gallo sammen med den spennende nye
digitalspilleren til Bladelius.
Været i messehelgen var i beste laget for rekordinnrykk, men det var et jevnt sig og
det ble meldt om særdeles positive vibrasjoner på mange rom.
Audiofreaks med ny og spennende Avalon-modell.
Hi-Fi Klubben stilte med smil og rimelig Dac fra
Cambridge.
Mye rør og enda mer positiv røre hos Kvanlid og
Motron
Midgard Audio og Kviserud med vanlig glimrende demonstrasjon på messa, men nå med mindre varianter av
Adams høyttalere som vi tester fran i bladet.
Gledessprederen Roald Mikkelsen er trygt
tilbake i norsk hi-fi folklore.
89
High-End messe Horten 2009:
333
Nå nettene blir lange. Rotter og husmus gjør lyden
bedre hos Paul Mortensen Audio.
Copland presenterte en råspennende ny CD-spiller med tidsbuffer som renser opp lydbildet for alskens
tradisjonelle forvrengsningsformer. Vi har bedt om et eksemplar til test snarest.
Som vanlig hadde far og sønn Peerson homogen og naturlig lyd med sine store Respons høyttalare som føres
av Audiofil og Andervik Audio. Sistnevnte fikk til og med være med på bildet!
Signaturen Audiomix er en av de mange glade entusiastene på Hortenmessa.
90
Renaissance Audio i Bergen stilte med ukjent elektronikk i små fargeglade kabinetter.
Det er ikke dumt å sjekke opp kvaliteten på nettet
også? Her fra et av rommene på messa
Den nå så herostratisk berømte ”Kim” som var stjerne i forrige ”hjemme hos”, besøker Jan Myrvold og Gunnar
brekke på Fidelity standen.
Usher demonstrerte et råskinn av en hornhøyttaler
i det store rommet til da Capo, men det var vel de
litt mindre, men eksklusive, som låt best?
Hjemme hos:
333
En norsk
referansehøyttaler
GAIA er historien om et høyttalersystem i verdensklasse, to modige menn og tre års utviklingsarbeid.
Av Petter Dale
P
rimus motor i Midgard
Audio, Jørn Rune Kviserud,
gikk svanger med planer
om en superhøyttaler. Et
betydelig talent for hi-fi
teknikk generelt og høyttalerkonstruksjon
spesielt, hadde resultert i en rekke prototyper og idéskisser. Etter at han fikk
kontakt med Erik, skjøt prosjektet fart.
Kviserud la lista høyt og ville gå nye
veier, hvor ingen andre hadde gått før
han. Erik var sporty og la den nødvendige cash på bordet for at tegnebordsprosjektet skulle bli virkelighet. En
meget modig kjøpsbeslutning!
Et drøyt år senere, høsten 2007, fikk
Gaia sin offisielle avdukning på Hi-Fi
messen i Horten. Så bar det hjem til
en neglebitende Erik, som sikkert var
spent på resultatet. Innledende forsøk
bekreftet potensialet, men det gjenstod
noe finpuss. Sommeren 2009 kunne
Gaia endelig ferdigstilles 100 %.
gir høyttalerne en klassisk fremtoning
tilpasset familiens pent møblerte stue.
Her er nerdfaktoren lav, bortsett fra at
det står 2 ”telefonkiosker” i stua, he-he.
Elektronikken er plassert i et siderack.
De seks Midgard Oberon 6.1 monoblokkene forsyner høyttalerne med strøm
via en flerleder HT-kabel med Neutric
stikk. Erik har dessuten investert i en
egen strømkurs til anlegget.
Digitalteknikk
Hjertet i Gaia er DEQX PDC-2.6P som
både fungerer som volumkontroll, DAC,
romkorreksjon, EQ og delefilter for
bassen. Erik har rippet alle sine CDer til
harddisk, som styres med den snertne
lille fjernkontrollen til Squeezebox.
Hjemme hos Erik
Erik er først og fremst en musikkelsker.
Han jobber offshore. Fritiden mellom
skiftene er perfekte for lange lytteseanser alene hjemme på dagtid. Hans
forrige anlegg var et ganske alminnelig Elkjøp rack, så man kan trygt si
at han har tatt hele stigen i ett skritt
med anskaffelsen av Gaia. Erik er også
familiemann. Selv om fruen samtykket
i den betydelige investeringen, så var
det krav om at stuens estetikk ikke
skulle ødelegges. –Og det er det første
som slår en besøkende, dette gedigne
anlegget sklir forbløffende pent inn
i stua. En typisk norsk vinkelstue på
60m2 med spisestuen i ene enden
og salongen i den andre. Høyttalerne
står i hjørnet og peker nedover mot
salongen. Edeltrefiner og sotet glass
92
Altså en utradisjonell blanding av
rimelig forbrukerelektronikk fra
Logitech og en kostbar DEQX styringsenhet som settes opp og programmeres
av en ekspert. Herunder mikrofonmålinger i lytteposisjon og PC-analyser i
medfølgende programvare. Men når alt
er ferdig satt opp og justert, så kan man
lene seg tilbake i lyttestolen og styre
hele musikksamlingen og anlegget med
en liten fjernkontroll i hver hånd.
Kviseruds triumf
Jeg hadde med et 20-talls testlåter på en
minnepinne, rippet fra egne referanseplater. Godt plassert i lyttestolen
skrudde jeg opp volumet og la øret
til et knippe velkjente låter.
Det første jeg konstaterer er en
utpreget homogen tonal klangbalanse.
Subjektivt oppfattes den som ørlite
mørk, men det er egentlig en funksjon
av usedvanlig lite forvrengning i diskanten. Cymbaler og andre lystklingende instrumenter gjengis med rikelig
mengde energi, spesielt når man spiller
høyt. Bassen går veldig dypt og er
praktisk talt fri for romresonanser. Det
var ikke lagt inn noen festkul i bassen,
så man blir ikke imponert med mindre
innspillingen tilsier det. Den subjektive
klangbalansen er det mest iørefallende
karaktertrekk ved en høyttaler. På
den andre siden så muliggjør DEQX
løsningen enhver frekvensgang. En slik
vurdering av en digitalt styrt høyttaler
blir følgelig som å skyte på et bevegelig
mål. I mine ører virket det dog som at
Erik hadde funnet en optimal innstilling,
som fungerer på de aller fleste innspillinger og når man spiller høyt.
Og høyt spilte vi. Så pass at Erik ble
litt nervøs der han satt på sidelinjen.
Men da viste anlegget sannelig sin
klasse! Lydbildet bare skalerte opp i
størrelse og presenterte en scene som
gikk fra vegg til vegg, og med betydelig
dybde. Det er nettopp her man skiller
snør fra barter innenfor Hi-Fi. De fleste
høyttalere begynner å svette når man
spiller høyt. Litt harmonisk forvrengning fra elementene, litt kasseresonanser eller pustestøy fra bassrefleksåpningen. Stående bølger blir sjenerende,
ulineær reflektert lyd begynner å sløre
til direktelyden, osv. Jeg tror de aller
93
yh-631 surroundhøyttalere:
333
fleste drar kjensel på disse symptomene. Men altså ikke i Gaia. Det er
nettopp fraværet av slike artefakter som
imponerer, nesten uansett hvor høyt
man spiller. De mange diskantdomene
integrerer sømløst uten antydning til
betoning i presensområdet. Oppløsnin-
gen og detaljeringen er tilnærmet like
god som i mine egne bånddiskanter. Du
lytter rett på opptaket, bare så det er
sagt, men alle mine testspor er håndplukket nettopp mht lydkvalitet, være
seg Leonard Cohen, Jim Reeves, Brian
Bromberg, Lillebjørn Nilsen,
Gaia er et komplett høyttalersystem bestående av 2 høyttalere og
1 DEQX kontrollerboks. Systemet koster 700,000.- og leveres på
bestilling. Signalkilde, forsterkere og kabler etter kundens ønske
kommer i tillegg.
Gaia er grovt sett et 5-veis system, fordelt på 12 elementer i hver
kanal. Det er valgt jevnt over meget kostbare elementer som får jobbe
i hver sin komfortsone, med svært lite membranvandring. Fire 15”
basser spiller fra 16 til 130Hz. De jobber i push-push, to fremover og
to bakover. Bassene drives aktivt. De to parene legger beslag på hvert
sin forsterker og DEQX kanal. Området over 130 Hz er passivt delt og
drives av den tredje forsterkeren og DEQX kanalen. Bemerk at det
ligger ingen nivåkorrigering i det passive filteret. All EQ skjer i DEQX
boksen. Her er det 1. ordens 6dB/oktav deling mellom alle elementene.
Området mellom 130 og 370Hz dekkes av 2 bass/mellomtoneelementer
som sitter skjult bak stofftrekket. Over 370Hz spiller de elementene
man ser i glassfiber-waveguiden. To elementer dekker øvre mellomtone fra 370 til 1500Hz. To elementer dekker nedre diskant fra 1500 til
6000Hz. En diskant spiller fra 6000 til 40000Hz. Sist men ikke minst har
vi en ambiencediskant på baksiden.
Gaia er et spredningskontrollert høyttalersystem. I bassen er dette
realisert med den spesielle parvise koblingen og styringen i regi av
DEQX. Øvrige elementer har spesialutviklet waveguide (hornlading).
Det er bakgrunnen for glassvingene, som er waveguiden til de to
skjulte øvre bass/nedre mellomtone elementene. Studerer man det
sorte glassfiberskallet på fronten, så ser man at hver elementtype har
individuell waveguide utforming. Prinsippet bak denne spredningskontrollen, og den kompromissløse gjennomføringen, virker på meg
som å være nokså unik i verdenssammenheng.
94
Springsteen eller A.-S. Mutter.
Gaia gjorde hver og en låt til en lydmessig opplevelse.
Spredningskontroll
Kviserud er særdeles opptatt av at en
høyttaler skal ha kontrollert spredning.
Altså at den låter likt off-axis, som onaxis. I et vanlig lytterom vil jo sluttproduktet, det du hører i lytteposisjon,
være en blanding av direktelyden og
den reflekterte lyden. Det er derfor Gaia
ser ut som den gjør.
Første innskytelse ved at en høyttaler
låter ”kontrollert”, er ikke nødvendigvis
positiv. Men det er altså spredningen
som er kontrollert, ikke lyden. Tvert
i mot så gir kontrollert spredning et
frislipp av musikken. Akustikken på
innspillingen gjengis med mindre bidrag fra rommets akustikk. Scenen og
illusjonen av å lytte på levende musikere
blir større. Hos Erik så forsvinner høyttalerne fullstendig i lydbildet. Perspek-
GAIA
Produsent: Midgard Audio.
Høyde: 204cm
Dybde: Ca 65cm
Bredde: Ca 85cm inkl glass.
Vekt: Ca 350kg pr høyttaler
Max effekt: 7200W RMS kontinuerlig
Frekvensområde: 16-40 000Hz
Max lydtrykk: ca 130dB
Finish: Kundespesifikk
tivet er litt tilbaketrukket, og veldig dypt. Her er bedre
differensiering i dybdeplan enn hva jeg er vant med.
Noen ganger er det som om stortromma står bak høyttalerne, helt upåvirket av romakustikken. Noen få ganger
fornemmet jeg også at diskanten ble lokalisert litt bakover
i lydbildet, mulig det er en funksjon av det bakstrålende
diskantelementet. Som for øvrig absolutt bidrar til et
luftig og stort lydbilde.
Presentasjon
Enhver høyttaler har en signatur i kraft av sin presentasjon. Altså hvordan den ”presenterer” lydbildet i en gitt
oppstilling. Selv om man plukker fra øverste hylle, så vil
de fleste konstruksjoner ha en forskjellig ”presentasjon”,
være seg Avantgarde, Quad eller B&W. Presentasjonen til
Gaia er altså ”stor scene”, slik som andre store høyttalere
klarer det. Er man vant til å sitte på hybelen og lytte til en
2-veis stativhøyttaler, så blir det nokså puslete i sammenligning.
Innvendinger
Jeg er bortskjemt med litt mer brutal kraft og kontroll i
bunnoktaven i sistesporet på Jøkleba Live. Jeg er ikke i
tvil om at de fire 15” bassene i Gaia har mer enn nok å
gå på, så det ligger trolig i forsterkerstyringen, eventuelt
justeringen i DEQX.
Jeg noterte meg at mikrodynamikken utglattes litt. Det
låter litt for pent, med den konsekvens at støt og anslag
ikke får den samme realismen. ”Du hører cymbalene, men
du ser de ikke”. Det kunne også ha vært litt mer overtonestruktur og liv i de aller høyeste fiolintonene i Anne-Sophie
Mutters Carmen Fantasie (spor 6 og 7). Også dette må
tilskrives elektronikken.
Ha dog i mente at Eriks forsterkere og signalkilde er
forholdsvis rimelige. Forsterkerne skal forresten ha sin
del av æren for kontrollen og det store uanstrengte lydbildet.
ICE er sånn sett en billigbillett til ”dyr” forsterkerlyd. Jeg
er uansett overbevist om at høyttalersystemet Gaia tåler
å bli brukt med det råeste som er av signalkilder og forsterkere, så her er det nok bare lommeboka til Erik som
blir begrensende faktor.
Sum summarium
Gaia er et av de beste høyttalersystem jeg har hørt, uansett
pris. Jeg har også et fullrangesystem med romkorreksjon,
og jeg vet hvor vanskelig det er å få en stor høyttaler til å
låte homogent når man spiller høyt i en vanlig stue. Gaia
klarer det med bravur og makeløs finesse. Forhåpentligvis
vil Gaia teknologien dukke opp i nedskalerte modeller
fra Midgard Audio. Takk til Erik og fruen for en hyggelig
lyttestund. 3
95
i d e l 37
i t y nkommer
u m m e r 4 2 FidelityF nr
High-End fra Danmark med store pakker til Fidelity.
96
kommer like før jul!
Billig og bra!
Selv om vi i neste blad sjekker grensene for digital
teknologi ved å teste den kanskje dyreste CD-riggen
på markedet, Ypsilon, vil vi også utvide budsjettsidene
med en rekke råbra produkter som kommer som et
resultat av økt konkurranse.
D
en allerede motatte Ypsilon
koster minst 2 komplette
Linn Sondek’er som hver
koster en Fiat 600! Vi har
såvidt hørt på den, og må
innrømme at det så opplagt må være
bedre å være ung og rik enn gammel
og fattig! Det låter, ikke uventet, veldig
bra. Men vil vinyl fortsatt beholde
forspranget på dynamikk? Selvfølgelig
vil vi også sjekke opp Linn’s rimeligste
komplette spiller med Project arm og
MM-pickup til ”bare” drøye 20 tusen.
Er dette noe man kan ønske seg under
juletreet?
Vi planla som kjent at dette bladet
som du nå har i handa skulle bli et
spesialnummer med massevis av høyttalerstoff. Men 2 måneder er en lang tid
og flere høyttalere kom ikke tidsnok og
en feilbooking til Hamburg kom i veien
for premieren på en ny spennende
høyttaler fra Dynaudio. Samtidig fikk
vi altså tak i noen av de mest interessante digitalspillerne på markedet, og
omprioriterte bladets mix som best vi
kunne.
Nesten high-end
Flere høyttalerartikler kommer derfor
i julenummeret, slik som de prisgunstige Kef XQ 40 som har mer enn
navnet til felles med den store high-end
referansen 207/2. Men også årets EISAvinner fra B&W, er ankommet for test.
Denne er 10 tusen kroner rimeligere
enn Kef’en, og vi er spente på om det
kan høres. Begge er svært gode kjøp og
helt i grenselandet for det aller beste
med teknologi som drysser ned som
gaver fra high-end bordet.
Likevel er jeg personlig mest spent
på Dali sin rimelige minimonitor
Menuett som til rundt fire tusen kroner
stykket spiller himmelsk bra i mindre
lokaler. Med en brukbar sub kan den
utvilsomt gjøre det bra i litt større rom,
blant annet i vår hjemmekino.
Klasse A forsterkere
Forsterkere var det lite av i dette
bladet, så vi tar det igjen i neste blad
med noen av verdens etter sigende
”beste” forsterkere fra amerikanske
Lamm Industries. Vi snakker om både
forforsterker og monoblokker i ren
klasse A, samtidig som vi gleder oss til
å høre på en ny kraftigere forsterker
fra April Music, de som står bak den
lille CD-receiveren som trollbant hele
redaksjonen for et års tid siden. Og da
blir prisen noen helt annet…
Men også test av en ny norsk klasse
A forsterker er planlagt i julenummeret.
Den låter helt forskjellig fra Doxa som
vi testet i forrige blad, men er veldig
godt mottatt av et par av redaksjonens
mest erfarne testere. Det er mange
veier til Rom!
Bilde til hi-fi’en
Vi fikk ikke heller ikke i dette bladet
plass til en lenge planlagt ”hjemmekino” artikkel hvor vi presenterer vårt
nye 6 kanal referanseanlegg som med
enkle metoder bare er marginalt dyrere
enn et vanlig 2 kanals anlegg med
samme lydkvalitet. Vi krysser fingrene
trassig enda en gang, og håper at vi kan
overbevise skeptiske 2-kanalister at en
rimelig Blu-ray DVD-spiller med projektor eller stor skjerm kan gi deg masser
av musikalske tilleggsopplevelser med
ditt eksisterende stereoanlegg. Men
også at det er fullt mulig å dra nytte
av surroundopplevelsen fra konsertvideoer og filmer uten at det går utover
lydkvaliteten på musikken din. I alle
våre forslag vil 2 kanals lyd alltid spille
førstefiolin!
Ha en flott høst med mye deilig musikk
for å lyse opp tilværelsen i den mørke
årstid!
Mvh
Knut V. og redaksjonen i Fdelity
97
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.
Kundeservice: [email protected] • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
Utsolgt
Utsolgt Utsolgt
Utsolgt Utsolgt Utsolgt
UtsolgtUtsolgtUtsolgt
Utsolgt
Utsolgt
!
t
e
Nyh
Nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no
Utsolgt