Transcript Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
3/2011 9. årgang
Mai-Juni
51
5
Form følger funksjon:
Gallo • Usher • Magnepan • Elac • AudioPro
Rør eller transistor?
Rouge vs Classé
Nettverksdac’er:
Electrocompaniet,
Olive og M2Tech
Hjemme hos JackX
Hi-fi messer:
Stockholm, Lørenskog og Oslo
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
returuke: 26
Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått
Blanda akustiske drops • Kurt Lassen favoritter
Musikk:
En messe verd?
Ha en deilig vår!
Mvh
Knut V
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Arne Christian Damhaug
Kurt Lassen
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
Annonsemateriell
[email protected]
www.audiofidelity.no
Det er liten tvil om at hi-fi bransjen har
vært gjennom tøffe tak, og det er ikke
uvanlig at hesten biter når krybben er tom.
Også vi i Fidelity opplever en noe tøffere
tone enn ønsket, og blir en smule oppgitt
over all skittkastingen. Gjensidig respekt
og bedre samarbeide ville skape et mye
triveligere miljø for alle oss som er levende
opptatt av god lyd.
Men noen ser litt lysere på det enn
andre! Jørgen fra Moss, forøvrig en av
initiativtakerne til Hi-Fi messen i Horten,
er innom redaksjonen for å hente et par
høyttalere som har vært til test. Han
nevner så i forbifarten at han har fått
Skandinavias største hi-fi kjede som nærmeste nabo. Av ren refleks
prøver jeg å trøste litt og antyder vel at salget vel vil ta seg opp
igjen når nyhetens interesse rundt den andre butikken har fortatt
seg en smule…
Da gliser Jørgen bredt og antyder at jeg har misforstått. Faktum
er at han har økt omsetningen betydelig etter at ”konkurrenten” har
etablert seg rett over gata! Og også denne gjør det bra. Et større
tilbud har skapt fornyet interesse for god lyd i hele byen. Dette
har skapt et liv og en hi-fi entusiasme som alle er tjent med; begge
butikkene pluss fornøyde kunder som opplever de større gleder og
økt engasjement bedre lyd tilfører favorittmusikken.
På bladmarkedet har lille Norge hele 3 ”hi-fi” blader. Samtidig har
Norge en av verdens ”beste” hi-fi miljøer med betydelig entusiasme
på begge sider av disken. Arv eller miljø? Årsak eller virkning?
Uttallige ganger har jeg fått høre fra en av våre mest omtalte
forsterkerprodusenter at hans popularitet utelukkende skyldes
glimrende produkter. En enstemmig positiv norsk presse har knapt
nok hatt noen betydning for populariteten her hjemme. Nei vel, ja…
I Danmark har man ingen fagblader igjen etter at bransjen hadde
gått på markedsføringskurs og lært seg at ”kontaktpris” er selve
grunnlaget for valg av annonseorgan. Og siden de store aviser og
ukeblader trykkes i store opplag, vil prisen pr. leser litt overfladisk
oppleves som gunstig selv om annonsene egentlig er grisedyre.
Men da annonsekronene forsvant fra fagpressen med sine mer
beskjedne opplag, måtte altså de gode danske hi-fi bladene gi opp,
senest High Fidelity for knapt et år siden. Dermed stupte også hi-fi
interessen i hele landet. Markedssjefene hadde ”glemt” at entusiastene ikke bare handlet utstyr til seg selv. De er også viktige trendsettere i lokalmiljøet. Og kunnskapene om utstyret kommer i
betydelig grad fra fagbladene…
Vel, nok om min ”syke mor”. I dette bladet bringer vi både en stor
reportasje fra high-end messen i Stockholm, og en liten reportasje
fra en velmenende, men altfor beskjeden messe på Lørenskog utenfor Oslo. Og allerede på de neste sidene finner du en aldeles fersk
reportasje fra en butikkmesse i Skandinavias største hi-fi butikk, Oslo
Hi-Fi Center. Sammen med sine leverandører var butikken med på
å skape betydelig interesse for vår lidenskap sammen med de første
krokusene en weekend i April.
Men tenk om alle gode krefter kunne gå sammen om en skikkelig publikumsmesse i Oslo? Jeg avslutter derfor med et ønske om at
både importører, produsenter, butikker, publikum og ikke minst vi
norske hi-fi blader, må strekke ut hånden til hverandre og snarest få
til en skikkelig norsk hi-fi messe i et av verdens ”beste” hi-fi land.
Slik som svenskene og danskene tydeligvis klarer det.
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
51
nr 3/2011
14
Rør eller transistor?
6
Brev
8
34
Rør eller transistor: Classé Audio
CA-M600 mono effektforsterker
Hjemme hos JackX
22
40
Rør eller transistor: Rogue
Apollo mono rørforsterker
Gruppetest: Magnepan 1.7
26
44
Gruppetest 5 høyttalere
Rør eller transistor: Sec. op.
Butikkmesse i Oslo
10
28
46
Gruppetest:
Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5
4
18
Gruppetest: Usher Dancer MiniTwo Diamond DMD gulvstående
Olive 06HD CD-spiller, ripper,
Dac, server og pre
50
62
86
Musikkomtaler:
Glimmer og gråstein
Budsjettreferansen: Rotel
RCX-1500 Stereo CD Receiver
Bilde- og lydmesse Triaden
52
66
88
Musikkomtaler:
Skeive skiver
Gruppetest: Elac 310 Crystal
Edition stativhøyttaler
M2Tech: USB-Dac
56
Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops
70
Burson Audio HA-160
Headphone Amplifier
90
58
72
94
Electrocompaniet
Prelude PD 1 USB-DAC
Musikkomtaler:
Blått & rått
Gruppetest: Audio Pro Image
Blue Diamond V3
Audio Desk platevasker
60
76
96
Musikkomtaler:
Kurt Lassen favoritter
Stockholm High End messe 2011
Neste nummer
5
Brev til
Hjemme hos…
Jeg invitere der på hjemmebesøk hvis det passer:-)
Jeg sitter med Audio Research Ref 5 og Ref 110 , Dac 8 og
riaa Ph5, Så har jeg Tannoy Glenair 15 som ht, Platespiller
er en Jr Transrotor med en zyx pu rb 100. Strømforskyning
er en konstant jr. Og kabling er Black Magic, Cd spiller er
Electrocompaniet Emc1. jeg har stående et Stello drivverk og
Stello cdt 100.
Annlegget står i en helt vanligt møblert leilighet. Jeg lurer
på om jeg skulle ha oppgradert platespiller eller høyttalere,
men synes jeg har brukt langt over det jeg har tenkt på hifi.
Lommeboka sier jo stopp før eller siden men man lever jo en
gang. Så hvorfor ikke gjøre noe man har lyst til og ikke bare
sitte der og drømme seg vekk ?
Jeg gjorde drømmen virkelig! Men har litt lyst å teste ut
noen andre ht også.
Bjørn Endrestad
Hei!
Du bor såpass langt unna at det ikke blir helt enkelt å besøke deg, men kan ikke du eller noen venner prøve å tegne
og fortelle litt mer om anlegget, tankene bak og drømmer
om oppgraderinger? Anlegget virker på meg ganske så
fornuftig balansert, men det er selvsagt mulig å få enda mer
oppløsning med enkelte andre høyttalere, men kanskje på
bekostning av morofaktor og trøkk. Vi får holde kontakten
og se hva vi kan finne på. Og takk for inspirasjon til å gjøre
drømmen til virkelighet!
Knut V
Er ivrig leser av Fidelity og har komplett samling!
Leser med stor interesse deres lytteinntrykk av integrerte
forsterkere om dagen.
Håper dere får mulighet for en test av Ayon Triton sin
glimrende forsterker som jeg nyter hjemme i eget anlegg.
Dere hadde jo et par fine anmeldelser av Ayon sine mindre
modeller tidligere.
Ellers helt i orden med færre blader. Kvalitet først!
Mvh
Kristian Mikalsen
Er ikke dette en klasse A sak? Vi planlegger I tilfelle en
gruppetest på nettopp klasse A forsterkere da vi er mange i
redaksjonen som har fått øynene opp for generelt glimrende
lyd på disse. Så takk for tipset, også om jeg husker feil med
hensyn til klasse…
Knut
CD-spiller
Hvilken CD-spiller ville du anbefale av følgende:
Esoteric X-03SE og Eximus CD10 (brukt)? Er i stor tvil
og ville være kjempe takknemmelig for et godt råd.
Mvh Bjørge
Gratulerer med 50xFdelity!
Takk for tilliten, men jeg har faktisk ikke hørt siste Eximus,
men de rimeligere modellene er utrolig mye for engene.
Jeg husker heller ikke helt hvilke av Esoteric’ene jeg har hørt
bortsette fra 0-modellen som er det beste jeg noensinne har
opplevd. Men de kan bli en anelse sterile, men fantastisk
konstruksjon. Men Esoteric’en er vel enda mye dyrere? Flott
at du velger CD.
mvh
Knut V
Har også testen av den fortsatt kurante nettkabelen QED
Qonduit MC her, og sender med den oppdaterte artikkelen
når testen av det lille Aego M fra Acoustic Energy er ferdig!
Hvor bliver Adyton?
Gratulerer med de 50 første! Fint å ha vært med så langt!
Ser det ønskes flere artikler, og siden jeg har 3 publiseringer
så langt lurer jeg på hvorvidt det ønskes mer fra min hånd
i 2011..Har nemlig løst problemet med levelig filmlyd for
knøttsmå 2000 kroner, med et høyst overraskende sett, som
attpåtil er noen år gammelt. Likevel holder det fint følge
med dagens nyere systemer, Faktisk såpass spennende at
jeg velger å skrive om det!
Bjørn Tore Arstein
Hei Bjørn Tore
Vi vil gjerne benytte deg som “Gjesteskribent” med visse
mellomrom i Fidelity, og vi hadde klar din morsomme artikkel om PM-musa til dette bladet, men måtte av ulike grunner legge denne over til neste blad,. Vi håper og tror at også
noen av dine andre artikler vil komme på trykk etterhvert,
men det er en kompleks greie å fylle de 100 sidene I Fidelity
med det vi mener er en optimal miks av godt stoff. Jeg må
tilstå at jeg blir hyppigere refusert eller flyttet til neste blad
enn deg!.
Mvh
Knut
6
Ayon Triton
Ett kjapt spørmål - har dere testet Adyton Cordis 1.8 i noen
av bladene deres?
Mvh
Vegard Novak
Vi har aldri testet noen Adyton i Fidelity da produsent/hovedforhandler ikke har ønsket en test i bladet av for oss uforståelige grunner. Men vi har akkurat hørt de siste modellene
ved en presentasjon i OHC, og det må sies å låte særdeles
lovende med akkurat den nesten umulige miksen av samtidig myk og krisp lyd i lydbildet. Det virker som vi endelig skal
kunne slå kloa i en eller flere modeller i nærmeste framtid.
Mvh
Knut V
Nærmere konserthuset
kommer du ikke!
Flac-pioneer
Hei Knut, jeg heter Rune og kommer fra ei øy 2 mil utenfor
Molde som heter Gossen. Jeg har drevet med hifi og multikanal siden 1993. Kjøpte da min første integrerte Denon
surround forsterker. Kjøpte så en separat Denon surround
preamp i 1996 (Avp-A1).
Måtte vente i 12 år før neste fra Denon kom ut (Avp-a1 hd).
Jeg brukte tidligere en løs harddisk som jeg koblet via usb
inngangen bak for å få spilt av musikk i flac. Kjøpte så en
D-link 323 NAS som jeg putta 2 harddisker inni.
Adyton
AUDIOVECTOR
Jeg putter inn en cdplate, kjører freerip og legger wav filene
inn på Nas’en fra datamaskina. Kjører TP kabel fra soverommet (hvor nas’en er) inn i stua for å slippe støy fra Nas’en. Så
bruker jeg Denon’s rc-7000ci 2 veis fjernkontroll som styrer
Pre-ampen når jeg velger hvilket album som jeg vil høre på.
Albumene kommer frem i displayet, så er det bare å velge
sang.
Slipper dermed unna cd spilleren, så jeg synes at brukervennligheten er mye bedre enn før. Lyden har jeg ikke testet
så mye att og fram kontra cd spilleren, den er iallefall bra
nok for meg :-)
Så ungdommen som vokser opp, slipper i allefall å springe
att og fram for å skifte cd plate!
Elsker Fidelity:-)) Keep up the good work!!!
Vennliguten
hilsen
opptegnet
det helt store inntrykket av individuelle instrumenter.
Rune Solem
Sett på mer løssluppen elektronisk musikk derimot, og denne receiveren kan svinge som få vi har hørt i denne prisklassen.
Ps: her er link til anlegget hvis du/dere vil se litt, beklager
Prisleiet rundt
5.000 kroner domineres ellers av integrerte forsteruskarpe
bilder.....
kere fra Rotel, Marantz og NAD, og det er mulig å oppnå litt mer finslepen
lyd med en av disse. Men de har ikke helt det samme «bunnhttp://avforum.no/minhjemmekino/show.php/Gt3000
draget» og kraftressursene til å drive større høyttalere. De som setter
trøkk og moro høyere enn absolutt presisjon vil i mange tilfeller
kunne foretrekke H/K receiveren.
Konklusjon
Med
Harman/Kardon
3490 slipper du å velge mellom funksjonaRoysen
og HK
Fidelity
liteten
til surroundreceiverne
til stereoforsterkerne.
En er beMelder
meg med detteogpåytelsen
i ”Hjemme
hos”. Anlegget
surroundreceiver
medpå
likeHFS
godunder
stereolyd
koster fort
mer penger,
og
hørig beskrevet
”Roysens
Rede”
under ”Mitt
anlegg og billedtråder”
forumet
i tillegg
til underå”OMF
en stereoforsterker
med tilsvarende
utstyrsliste
er vanskelig
finne i på
reisefot”
tråden
underblir
”På
besøk
hos” forumet
og under
denne
prisklassen.
HK3490
derfor
er fornuftig
kompromiss
for
klubber”
forumet,
underforumet
”Skedsdeg”Hifi
som foreninger
vet hva du vil/ ha,
og vet hva
du klarer
deg uten. BelønninAudio”
tråden
hos liv
Roysen”.
genmo
er en
kraftig og
receiver
som”Møte
kan sparke
i selv de største og mest
tungdrevne høyttalerne der ute. Audun Hage
Jeg kan videre rede gjøre for mine erfaringer med hva man
kan få ut av små eller utfordrende utformede rom med dyre
komponenter og videre planer for egen del med eget lyttestudio i hagen.
Mvh
Roy Ove ”Roysen” Hagen
Lydkvalitet
Hallo Roysen!
★★★★
Fyldig og kraftfull
lydgjengivelse
Det er fint at du vil stille dinFleksible
lange
erfaring og ekspertise for
Brukervennlighet
tilkoå hjelpe oss i Fidelity og våre
lesere med erfaringer fra ditt
blingsmuligheter
★★★★
eget anlegg. Vi vil også være glade for å kunne benytte deg
Funksjonalitet
og andre like erfarne hi-fi entusiaster
Ikke superraffinert som “gjesteskribent”
★★★★★
i lyden
I Fidelity. I første omgang vil
vi gjerne ha en artikkel om ditt
Kvalitetsinntrykk
eget oppsett, og vi bidrar gjerne med å ta bilder, om det
★★★★
skulle være nødvendig.
Mvh
Samlet
★★★★
Knut Vvurdering
Pris: 4995 kr
■
Velkommen til demo
Importør: Harman-Neby
(Etter denne
første kontakten endte det med at Roysen i
www: harman-neby.no
første omgang skulle skrive for Fidelity som “Gjesteskribent”
om en annen kjent hi-fi entusiast , JackX, som vi omtaler
lenger bak bladet. Fint med respons fra lesere. KV)
LYD & BILDE AUGUST 2008
Oslo Hi-Fi Center
Dronning Mauds gt. 1-3
33
0250 Oslo
333 Gruppetest 5 høyttalere:
8
følger funksjon!
I dette bladet tester vi IKKE den tradisjonelle hundretusenkroners drømmehøyttaleren som
gjerne er en treveis gulvstående dynamisk konstruksjon med stort bassrefleks kabinett.
Derimot lytter vi på 5 utradisjonelle konstruksjoner som er rimeligere og som vi alle
mener er grenseprengende i forholdet pris/kvalitet.
Tekst og foto: Knut Vadseth
P
risforskjellen fra den rimeligste til den dyreste høyttaleren
i dette bladet er betydelig med
den futuristiske Gallo Ref 3.5
som den dyreste (kr.59.900) og
den nesten like spesielle Elac Crystal
310 og den aktive AudioPro Diamond
som de rimeligste (kr.7990). I motsetning til mange high-end høyttalere i
hundretusen kroners som gjerne har
mindre kompromisser i forhold til romstørrelse, lyttenivå og musikksmak, blir
kompromissene større desto
rimeligere høyttaleren er. Så
disponerer du ikke hundretusen kroner eller mer, er det
viktig å vite nøyaktig hvilke
kompromisser du er villig til å
inngå; kvantitet eller kvalitet?
For de fleste er det rett og slett
mulighetene for å spille på et
”realistisk” høyt lydnivå i en
stor stue, som de fleste velger
bort. Og dette ikke bare på
grunn av høyere pris, kanskje,
men også av hensyn til familie og gode
naboer.
masser av nytenkninger for å oppnå
best mulig lyd, form følger funksjon.
Den er også størrelsemessig beskjeden
og uvanlig plasseringsvennlig. Lydkvaliteten på moderate nivåer er ikke
dramatisk bedre enn på Elac, men kan
likevel sammenliknes med å gå opp et
par klasser på rødvinen. Resultatet er
en litt fyldigere og rundere kvalitet.
Det er først på høyt volum at lyden
på en helt annen måte suger deg inn
i en ganske så virkeligshetstro kon-
gir den deg mye godlyd for pengene.
Her er bare en anelse svekket dypbass i dette to-veis systemet med stort
kabinett og doble 7 tommere, i forhold
til større og dyrere treveis-systemer.
Og toppen er akkurat så tilbakelent
og lite skingrende som vi forventer av
de beste diskantene, også denne med
kunstig diamant slik som de dyreste
B&W, Avalon og Mårten.
Noen diamant er det dessverre bare
i navnet på Audio Pro Diamond 3! Så
koster den også brøkdelen. Her
er en ganske rimelig softdome
som likevel gjør en mer enn
grei jobb sammen med 2 x5
tommers mellomtonelementer.
Det mer spesielle med denne
gulvståenede 3-veiseren, er at
basselementet drives av en
innebygget forsterker med
elektronisk delefilter og korreksjonskrets.
Bassen på Audio Pro går derfor faktisk dypere enn på den
mange ganger så dyre Usher, og krever
heller ikke like kraftig forsterker for å
spille optimalt. Men trærne vokser ikke
inn i himlen, så her mangler nok endel
x’er og b’er i forhold til oppløsningen
på Usher Dancer. Men i forhold til pris
er Audio Pro et fantastisk tilbud til lite
penger.
«Gallo er bedre enn
de fleste når det gjelder
mikrodynamikk og
holografisk presisjon.»
Metallkabinetter: Elac og Gallo
Vår minste og rimeligste høyttaler
denne gangen klarer da heller ikke å
gjengi de aller dypeste tonene, men
dette kan til en viss grad avhjelpes av
en liten dypbasshøyttaler med egen forsterker, om man vil. Men i et forholdvis
lite rom med tilstrekkelig god signalkilde og elektronikk, er denne høyttaleren
forbløffende tett på det aller beste, om
vi skal tro den begeistrede budsjettspesialisten Anders Rosness. Han undres
på om Elac 301 må bli den nye prisreferansen. Dette er da også et lite teknisk
under med en noe uvant design, solid
metallkabinett, oppbrytningsreduserende bass/mnellomtone diamantmembran og ekte Heil-type bånddiskant
som alene burde være verd totalprisen
for hele systemet. Enda et eksempel på
at den såkalte finanskrisen har gitt oss
en rekke fantastiske hi-fi produkter til
eventyrlig gunstige priser!
Det mange ganger så dyre designikonet Gallo Ref 3.5, oppleves fremdeles
som en litt ”rar” høyttaler. Dette skyldes
sertsal, enten du foretrekker klassisk
orkestermusikk eller rock. Gallo er tett
på det aller beste på flere områder, og
enda bedre enn de fleste når det gjelder
mikrodynamikk og holografisk presisjon. Og selv om bassen ikke er på nivå
med en B&W 800 eller Wilson Sasha,
er det lite å trekke også her. Men dette
kan du lese mer om på neste side…
Usher og AudioPro
Disse to høyttalerne er de mer tradisjonelle i denne gruppetesten, begge
med vanlig trekabinett og dynamiske
elementer. Og begge med en såkalt
d’Appolito fasekorrekt montering av
domediskanten mellom 2 mellomtone/
basselementer. Når kreves det litt mer,
også av delefilteret, om det skal være
en ”ekte” d’Appolito konstruksjon med
sin sedvanlig gode tredimensjonalitet
og nøyaktig fokus på artistene. Men
vi forutsetter faktisk at den kostbare
Usher høyttaleren er korrekt konstruert da nettop mr. d’Appolito er teknisk
konsulent for firmaet. Men enda viktigere; lydbildet er spesielt bredt, dypt og
godt fokusert på denne ganske kostbare
pålehøyttaleren. Og etter vår mening
Magnepan
Men om Audio Pro Diamond er et veldig godt tilbud i luksus budsjettklasse,
så er neste flatpakke fra amerikanske
Magnepan et virkelig røverkjøp med
pris litt over budsjettnivå, men med
kvaliteter langt der oppe i high-end
klassen. Dette om du er litt tolerant
med en stram og presis, men litt slank
bass som ikke går veldig dypt. Men
like tynn som utseendet, er lyden så
langt fra. Her er både dybde, bredde
og høyde i lydbildet som er særdeles
homogent og med en krisphet og mikrodetaljering i store deler av mellomtonen som er absolutt i superklassen…
Men mer om disse aparte konstruksjonen lenger bak i bladet. Den første
allerede på neste side…
9
333 Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5:
Audiofil designhøyttaler
Gallos’s siste er en forventet forbedring av de mange epokegjørenede designdetaljer
som tilsammen skaper en av verdens mest særpregede audiofile høyttaler. Den er
langt mindre enn hva man skulle tro fra bildene, men låter likevel minst så stort som
forventet. Og enda mye bedre!
Tekst og foto: Knut Vadseth
E
tter nærmere et halvt hundreårs ganske intens erfaring med
hi-fi, mener jeg å ane hvordan
de fleste høyttalere låter bare
ved å kaste et blikk på kabinett
og elementer. Og det er vel størrelsen
som antyder noen av de viktigste egenskapene, på godt og vondt. Og testbjektet Gallo Ref 3,5 er betydelig mindre
enn hva man kunne tro fra bildene.
Men låter likevel akkurat så stort som
forventet av en stor høyttaler! Og det
skulle også vise seg at lyden heller ikke
på andre måter låt slik som jeg trodde
etter utseendet å dømme…
Gallo Ref 3.5
Anthony Gallo med sine etterhvert så
velkjente høyttalere med kulekabinetter, en glimrende løsning som både
hindrer innvendige resonnanser og
utvendige tidligrefleksjoner, har vært
på markedet siden en strålende debut
med en kostbar high-end høyttaler i
1994 (Nucleus Reference) Men det er
vel som produsent av små kulehøyttalere, mer kjent som ”Bose-killers”, at
folk flest kjenner merkenavnet.
Fidelity har i lang tid ønsket den
”gamle” high-end høyttaleren Ref 3.1
til test. Det har dessverre aldri passet
slik, men vi ble lovet å få den første av
den betydelig oppgraderte- og betydelig
dyrere- modell 3.5 da denne kom. Dette
bare for å oppleve at Lyd&Bilde hadde
en omtale av denne høyttaleren uten
av vi hadde hørt et pip fra importøren.
Shit! Så viste det seg at en av journalistene der simpelthen hadde forhåndsbetalt og kjøpt høyttaleren til eget bruk
basert på erfaringer med den gamle!
Grei nok test det der, når også private
kronasjer står på spill! Og når Fidelity
endelig får et testeksemplar til dette
vårnummeret, skjønner vi også ganske
fort hvorfor Lyd&Bilde var så begeistret
for disse høyttalerne, selv om vi ofte
har litt ulik oppfatning av både god lyd
og god musikk….
10
Form og funksjon
Og vi må altså innrømme at vi selv
tippet fullstendig galt om den generelle
lyden på denne særegne høyttaleren.
For Gallo Ref 3.5 er som sagt liten, mye
mindre enn hva de fleste forestiller seg
ved å se på bildet; snaue 90 cm høy
og med en vekt på omtrent 20 kilo.
Dette er lettere enn både CD-spiller
og forsterker i eget oppsett. Den mildt
sagt futuristiske ”form-følger-funksjon”
prinsippet med helt annerledes ideer
rundt problemstilling med å konvertere
strøm til gjenkjennbare akustiske pulser, gav meg rett med bare ett vesentlig
parameter; evnen til å gjengi lyden
faseriktig og løpetidskorrekt. Og med
minmalt med baffelrefleksjoner og
tilsvarende lite kabinettressonnanser.
Dette simpelthen MÅTTE være en
av de aller beste dynamiske høyttalere på markedet som kunne gi deg
et tilnærmet optimalt lydbilde. Her
er en fantastisk god, men kontrollert
spredning som gir et presist fokusert
lydbilde med storslagen bredde, glimrende dybdeperspektiv. Og med mer
enn en anelse opplevelse av takhøyde
fra konsertsalen…
Jeg var likevel forberedt på at lyden
var OK i mellomtonen; to 4 tommere
med karbonfiber membraner i et solid
metallisk sfærisk kabinett, burde være
grei skuring. Også den særpregede
diskanten med sin usedvanlige spredning av et membran som er spent opp
på en halvsylinder, det hele basert på
et slags piezoelektrisk prinsipp som
vi også kjenner fra gammelt av, kan
sikkert låte greit. Og plasseringen av
diskanten godt bak membranene på
mellomtonen, kunne man lett tenke seg
var veldig smart og riktig i forhold til
fase og løpetidsnøyaktighet.
Ikke sant?
Men hvordan kunne alt dette fungere
uten noe egentlig delefilter? Konstruktøren skryter av at her kun finnes
avskjæringer i frekvensgangen fra de
enkelte elementer som er rent mekaniske. OK, ingen delefilter er mindre
guffe å pløye seg igjennom for musikken. Men hva med frekvensgang og homogenitet? Og ærlig talt; hva kan man
forvente seg av dypbass med en 10
tommer montert i et knøttlite trykkammer på bare 5-10 liter og likevel med en
oppgitt driftseffekt på hele 88 db?
Likevel påstår brosjyren kjekt at
Gallo Ref 3.5 har sitt sedvanlige minus
3db punkt ved solide 34 hz. Heller
frekt, spør du meg. Dette betyr i tilfelle
at alle andre konsruktører har hodet
under armen og armen i fatle. Eller at
man har funnet en måte å omgå fysikkens lover…
Og så kan denne dypbassen tilsynelatende strekkes helt ned til 22Hz ved
hjelp av egen bassforsterker, forøvrig
en supertung og solid greie som er
inkludert i prisen! Men det hele minner
meg ærlig talt litt for mye om surroundreceivere med en tynn lampettledning bak til ikkeno penger, men
som ifølge spesifikasjonen kan levere
7 kanaler, hver på et par hundre watt.
Ved realistiske målinger viser det seg
at vi snakker om 20-30 av de samme
wattene…
En tryllekunst?
Jeg tror aldri det lydmessige førsteinntrykket av et testobjekt har skilt seg
så dramatisk fra det forventede som
denne teknisk utseende, men størrelsemessig ganske beskjedne gulvstående treveiseren. Jo takk, jeg forventet
utmerket retningsbestemmelse til
artistene; til og med god dybde og tredimenjonalitet. Men også med en kraftig
uthevet mellomtone med tydelig
farving fra resonnansen i elementmaterialet. Overgangene til bass og diskant
måtte nødvendigvis bli temmelig røff,
og temmelig sikkert med en skrikete
topp slik vi før har hørt med Piezoelektriske diskanter. Og bassen må da bli
Ikke så stor
som du tror...
11
333 Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5:
Bassforsterker fra Gallo.
«Forbløffende nok opplever
vi en helt utmerket klangbalanse
og homogenitet over et bredt
frekvensområde»
altfor slank, i hvert fall uten aktiv drift?
Resultatet; hard, tynn lyd som låter
akkurat like ”teknisk” som utseendet?
Dette var altså min antagelse basert
på rimelig lang erfaring. Jeg husker
bare en eneste opplevd unntagelse av
noe som kan likne ; den ”dynamiske”
elektrostatkloningen Dahlquist DQ10.
Også den med Piezoelektrisk og elementer uten den sedvanlige kassa som
kunne minne meg om en slags primitiv
Gallo Ref 3.5. Og nettopp Dahlquist
regnes som en av verdens mest epokegjørende high-end høyttalere på
80-tallet. Akkurat som Gallo pr 2011!
Og DQ 10 låt både homogent og musikalsk. Akkurat som Gallo Ref 3.5!
Lyden av Ref 3.5
Det første som slår en med lyden fra
disse småtassene, er størrelsen av
lydbildet. Gallo Ref 3.5 låter simpelthen
minst så stort som den kan virke på
bilder! Likevel er de lite dominerende
i rommet der de er plassert kraftig
vinklet mot lytteren fra posisjon tett
på sidevegg, men 1/3 romlengde fra
bakveggen. Høyttalerene er lette å
plassere uten risiko for ødelagt gulv
da konstruktøren har valgt å benytte
en spesiell myk gummiliknende såle
under høyttalerne. Det er flere en Gallo
som mener at akustisk isolasjon fra
gulv er minst like effektivt for å hindre
resonnanser som kobling med pigger.
Også retningsbestemelse og holografi
er absolutt i toppskiktet i forhold til alt
vi har hørt i samme rom, også det greit
i forhold til forventningene. Men en
bonus av dette er at lydbildet oppleves
tredimensjonalt og fokusert selv langt
12
utenfor ”sweet-spot” midt i sofaen. Dette er faktisk en usedvanlig tilgivende
høyttaler i så måte, absolutt på høyde
med mange dipoler og ”rundstrålende”
utenom godstolen, men med et enda
bedre fokusert lydbilde i ”sweet-spot”.
Men alt dette er forgjeves om ikke
klangbalanse og frekvensgang er i tilnærmet high-end klasse, om ikke dette
bare skal bli en festlig ”designhøyttaler”
i livsstilskategorien. Og forbløffenede
nok opplever vi en helt utmerket
klangbalanse og homogenitet over
et bredt frekvensområde, bare ørlite
slank i forhold til mye større systemer.
Samtidig er den forbløffenede raus og
frodig i forhold til de mest optimistiske
forventninger i forhold til størrelse,
ikke minst i forhold til det ytterst beskjedne trykkammeret til 10-tommeren
nederst. Ikke minst er vi imponert over
hvor bra bassen låter UTEN aktiv drift
fra egen forsterker i bassen, selv om det
lille ”ekstra” man opplevde med den
medfølgende bassforsterkeren er med
på å gjøre dette til en seriøs konkurrent
i high-end klassen. Riktignok ikke PÅ
GRUNN av bassen, men absolutt ikke
PÅ TROSS av…
Diskant
Om man fryktet en skrikende og pistrete diskant i forhold til tidlige erfaringer
med Piezoelektriske diskanter (men
disse kostet da også bare en tier eller
to), så er nærmest det motsatte tilfelle
med denne unike konstruksjonen med
180 graders spredning. For frekvensområdet oppleves å være særdeles
jevnt uten hørbare topper, men også en
smule tilbakelent i forhold til det meste
av det vi har hørt. Så lite dominerenede er denne diskanten, at vi lurer på
om det mangler litt i nederste del av
frekvensomårdet ved drøye 3 hz. Eller
er det simpelthen bare mindre klirr og
annen forvrengning enn vanlig?
Her er uansett en meget god diskant
som er tett på det aller beste, og med en
utvilsomt bedre spredningskarakteristikk
enn vanlige domer, enten disse er laget
av diamant elle berryllium. At det også
mangler en anelse ”luft” helt i toppen i
forhold til dyrere konstruksjoner, kan
derfor også skyldes den karakteristiske
spredningen. Vårt lytterom spiser erfaringsmessig høye frekvenser til frokost.
Men om vi har knøttsmå motforestillinger til bass og diskant i forhold til
store og stort sett dyrere high-endere,
er vi heller forbløffet over både oppløsning, frekvensgang og mangel på hørbar fovrengning fra de to 4 tommers
karbonfiber elementer i sine solide og
akustisk optimale aluminiumskabinetter. Og heldigvis kan vi heller ikke
detektere noen tydelige resonnanser.
Og alt dette uten innblanding av spoler,
kondiser og annet for å trikse til lineær
frekvensgang og avrunding oppe og
nede. Virkelig imponerende. Og ikke
lite overraskende.
Konklusjon
Jeg er ofte “redd for” at man gjerne
hører det man forventer å høre, og jeg
antar at min opplevelse av at lyden renner lettere gjennom disse elementene
grunnet mangel på delefilter, kan være
psykologi. Men at denne mellomtonen
er av generelt høy klasse, er neppe
overdrevet. Og at denne mellomtonen
sydd sammen med bass og diskant gir
en generell lydkvalitet som minst er på
høyde med prisforlangende- og samtidig betydelig over hva den beskjedne
størrelsen kunne indikere- er heller
ingen overdrivelse. Det tøffe designet
får du på kjøpet!
For lydbildet er både blant de mest
storslagne og samtidig kanskje det
mest presise vi har hørt av romgjengivelse. Og det absolutt uten sløring av
transienter med samtidig glimrende
homogenitet fra bunn til topp. Og med
tilstrekkelig dypbass for de fleste av oss
tross mangelen av et stort rumlende
kabinett med baffelrefleksjoner som
ødelegger holografien. Og bassport som
ødelegger fasen…
Kombinasjonen liten størrelse og
frekk design hvor form følger funksjon gir simpelthen fenomenal tredimensjonalitet, glitrende transienter og
utmerket homogenitet i et storslagent
og fullfrekvens lydbilde med imponerenede bass i forhold til størrelse
og pris. Et råspennede høyttalervalg i
prisklassen! 3
Pris: kr.59.800,Importør: Norsk Audio Teknikk
333 Rør eller transistor:
Drama
eller presisjon?
14
Amerikanske Rogue og kanadiske Classé
lager to av de beste forsterkere vi vet om i prisklassen rundt kr. 100.000. I begge tilfeller er det
snakk om monoblokker med noenlunde lik størrelse,
tyngde og opplevde krefter, selv om rørforsterkeren
”bare” opgis til 250 watt mens transistorforsterkeren
oppgir hele 600 watt i 8 ohm.
Tekst og foto: Knut Vadseth
15
333 Rør eller transistor:
”Rørwatt” og ”transistorwatt” har vært et kontroversielt tema
også blant oss skribenter i Fidelity, selv om de fleste av oss
er enige om at rørwatt oppleves å gi litt mer krefter enn tilsvarende transistorkonstruksjoner. Vi mener også at såkalte
D-klasse forsterkere er en egen gruppe som ofte låter mer
fislete enn dataarkene indikerer. Så selv om målingene er
gjennomført etter samme standard ved 8 ohm i det hørbare
frekvensområdet og innenfor spesifiserte forvrengningstoleranser, så mener de fleste av oss i Fidelity at de ulike
konstruksjonsprinsipper tenderer mot at ”opplevd” effekt
er sånn cirka dobbelt av oppgitte med bruk av vakuumrør,
mens mange klasse D forsterkere, tross imponerende tekniske data, ofte låter noe mer puslete enn tilsvarende tyngre
transistorkonstruksjoner. I tilfelle Rogue i såkalt triodekobling, den langt foretrukne avspillingsmåte for denne, er faktisk effekten normalt mindre enn halvdelen av de oppgitte
250 watt. Men det er langt fra slik det høres og oppleves!
Blodige øreganger?
Mye av årsaken til til dette fenomenet – om man er enig
om at det stemmer med virkeligheten – er rørenes forvrengningskarakteristikk som riktignok er høyere ved moderat
drift, men som også øker langsommere enn transistorer når
man nærmer seg såkalt ”klipping”. Da også forvrengningen
er mer annenharmonisk og dermed mindre aggressiv med
rør, tåles langt høyere forvrengning før ørene blør.
En helt annen ting er at solid strømforsyning er avgjørenede viktig for hvordan forsterkeren responderer med høyttaleren. Det første jeg lærte om forsterkere på 70-80 tallet, var
å velge den tyngste man hadde råd til uten å bry meg et døyt
om tekniske data som også dengang hadde en masse nuller
etter kommaet og med snorrette frekvenskurver fra DC til
lys. Men forskjellig låt de like forbasket.
Og dette med faktiske og spesifiserte krefter stemte også
dengang ganske godt; en liten og lett ”solid state” lekkerbisken låt akkurat så liten og lett som den faktisk var, uansett
hva de tekniske spesifikasjoner prøvde å innbille deg.
Det må likevel innrømmes at de nye ICE-power og liknende konstruksjoner med switch-mode strømforsyninger tross
alt låter både bedre og kraftigere enn vekten og størrelsen
indikerer med denne tommelfingerregelen fra det forrige
århundre. Det er likevel artig å registrere at det nettopp er
større og tyngre strømforsyninger som nå gjør at også denne
typen D-klasse forsterkere begynner å låte større og fyldigere
enn de første modellene i forhold til oppgitte spesifikasjoner.
Og den beste vi hittil har hørt (Rowland) er minst like stor
og tung- og dyr(!)- som en tilsvarende transistor- eller rør-
16
konstruksjon i superklassen. Skal man ha det beste, finnes
det knapt noen snarveier!
Rør eller transistor?
De to eksponentene for hver sin teknologi i dette bladet gjør
valget mellom rør og transistor enda vanskeligere ved å være
omtrent like store, like tunge, like dyre og altså med like
”stor” lyd, selv om den ene oppgis til optimistiske 250 watt
mens transistorvarianten kan skilte med mer enn det dobbelte. Men man opplever lydbildet i begge tilfeller like stort,
stramt og med omtrent samme følelse av å kunne spille høyt.
Og begge er absolutt blant det aller beste vi har hørt når det
gjelder å få våre relativt små Coltrane referansehøyttalere til
å bli ”høye og mørke”, altså mer som forventet av ”storhet”
fra enda betydelig større høyttalere.
Noen har muligens registrert at vi overveier å selge disse
ekstremt gode høyttalere som bare har den absolutte
dypbassen som et ørlite kompromiss i større rom. Men med
begge disse forsterkerne var dette ”problemet” betydelig
redusert.
Også klangbalansen er ganske sammenfallende mellom
disse monoblokkene; i det minste mer like enn vanlig om
man tenker på ”typisk” rør- og transistorlyd. Også holografien er ganske likeverdig selv om de gjenskaper rommet på
noe ulike måter. Og begge oppleves som uvanlig mye godlyd
for pengene, ikke minst med tanke på at her er to svære
bokser som er langt dyrere å produsere enn en stereovariant
i et kabinett, om det hadde vært mulig. (Rogue Apollo selges
også som Zeus i stereoversjon med bare mindre forskjeller,
mens Classé har nedskalert vårt testobjekt til en 2x300 watts
stereoversjon til nøyaktig halve prisen i den ene boksen.)
Men så det avgjørende spørsmålet; hva er best av rør eller
transistor?
Trafo eller switch-mode?
Begge forsterkerne er glimrende representanter for sin teknologi, Rogue med håndviklede utgangstrafoer og sine KT90
rør som er en videreutviklet variant av den mer kjente KT88,
mens Classé leverer det aller siste av switch mode strømforsyning pluss særdeles avansert viftekjøling som skal holde
optimal temperatur på elektronikken, både for lydens skyld
og for økt livslengde.
Jeg har i hele mitt liv vært veldig begeistret for rørforsterkere, men har veket litt tilbake for å eie dem på grunn av
større vedlikhold og sårbarhet. Vår gamle DP A-1 har vært
i systemet i 10 år uten så mye som skifte av sikring, på
tross av uttallige forglemmelser med å slå av strømmen ved
kabel og/eller høyttalerskifte ved hektisk
testing. Av pragmatiske grunner har jeg
derfor valgt transistor, men valgte nå igjen
rør forforsterker til referanseanlegget selv
om også Mark Levinson No. 326S fristet
enormt med sin beskjedne størrelse, enda
lavere støynivå enn på ARC Ref 5 og et
minst like bra holografisk gjengivelse av
stereo opptaket.
Likevel ble jeg så overveldet av den
massive kraften fra rør generelt og Rogue
Apollo spesielt, at jeg trodde slaget antagelig var tapt for Classé. Men som vanlig
skulle det vise seg at her knapt nok fantes
noe egentlig fasitsvar.
Du kan uansett ikke ta feil; begge er noe
av det beste vi har hørt og begge kan drive
hva det skal være av høyttalere, store som
små. Begge vi utvilsomt få det aller meste
ut av favorittmusikken din…
333 Rør eller transistor: Classé Audio CA-M600 mono effektforsterker:
Raffinert
kraftbombe
Denne forsterkeren kan tvinge de mest gjenstridige høyttalere til å gjengi musikken over evne, ikke minst i dypbassen.
Skarpslepne transienter i full plutselighet sammen med en
glatthet, finkornethet og presis holografi -inkludert formidabel oppløsning- er også på menyen.
J
eg må med det samme innrømme at jeg har vært skeptisk til
Classé-forsterkere i flere år, selv
om jeg husker dem som veldig
gode på slutten av forrige århundre.
Men tross utsøkt eleganse både i utseende og lydkvalitet, har det etter min
mening i senere tid manglet mye krutt
for å tilføre musikken det livet og den
dynamiske kontrasten som kreves for
å gjøre boksmusikk sånn noenlunde
livaktig, selv om den knapt kan bli helt
levende. Dette har vært et desto større
egentlig er dårlige. Men matchen er
dårlig! Eller var, for nå er det kommet
helt nye konstruksjoner fra den kanadiske elektronikkprodusenten. Samtidig virker også den nye Diamond-serien
å være litt tøffere i trynet. Vi hørte
uansett i forrige Fidelity at matchen
med B&W800D nå var helt utmerket.
Nei, bedre enn det; glimrende var den!
Ny designer
Vi kjenner den nyansatte designeren
hos Classé , Alan Clark, fra flere tiår hos
«Vi hørte uansett i forrige
Fidelity at matchen med
B&W800D nå var helt
utmerket.»
problem i forhold til high-end høyttalere fra B&W som har kjøpt opp denne
kanadiske elektronikkprodusenten og
derfor benytter Classé produktene i alle
sine demoer.
Gjett om vi i Fidelity har fått høre
det når vi har jublet over B&W D-serie
i bladet. For så hører våre lesere de
samme høyttalerne med Classé forsterker hos Hi-Fi Klubben eller på messer
og mener at B&W låter helt pudding!
Men det er bare kombinasjonen med
Classé som har vært litt uheldig, for
denne har i de siste år vært særdeles
oppløst og raffinert, men også en smule
udynamisk. Eller om man vil; litt grå
uten skikkelig sort og hvitt.
Da heller ikke B&W er særlig rocka,
blir det hele altså lett en noe ufordøyelig graut, for å sette det på spissen.
Dette selv om ingen av produktene
18
Linn, blant annet som konstruktør av
digitalspilleren Linn CD-12. Håpet var
betydelig fra vår side for at her nå ble
laget en mindre ”tilbakelent” sound på de
nye forsterkerne. Som vanlig fikk Fidelity
de største monoblokkene, selve flaggskipet i den nye serien, selv om vi mener at
samme konstruksjonprinsipp i mindre
og rimelige monoblokker eller en enkelt
stereoforsterker på 300 watt, kunne være
minst like interessant for våre lesere.
Men er man high-end spesialist, så må
man også venne seg til å bære tung
elektronikk med skyhøye priser.
Men uansett er drøye 100-tusen
kroner for begge monoblokkene på
600 watt hver, overraskende rimelig
i forhold til mange andre high-end
merker da også Classé er et internasjonalt varemerke med høy troverdighet
og snob appeal, utsøkt byggkvalitet
og flott design=solid bruktpris. I B&W
gruppen har man et stort, internasjonalt
forhandlernett og et potensiale som
er formidabelt om tilgjengelig kapital
utnyttes fornuftig. Men er Alan Clark
og hans oppdragsgivere enig i at mer
”bang for the bucks” kan være veien
å gå? Vil de prøve å lage et gourmetmåltid for de mest kresne? Eller er de
fornøyd med å lage restaurantmat beregnet på et stort, men noe mer ukritisk
”lifestyle” publikum som velger Classé
for utseendets skyld?
Mørkere klang
Førsteinntrykk av lyden er en noe mørk
klangbalanse, ikke helt ulik Electrocompaniets NEMO-blokker som den også
fysisk likner både i vekt, størrelse og
oppgitte watt. I begge tilfeller snakker
vi om en helt usedvanlig potent, men
også stram og dynamisk bass med en
fyldig og organisk mellomtone og en
litt mer forsiktig topp, helt uten den
”transistor” klangen som heldigvis er på
vei ut på bedre utstyr.
Men her er også forskjeller da Classé
virker enda litt strammere og mer
finkornet og oppløst, og på tross av
den litt mørke klangen også ganske
hardtslående med saftige transienter
både på makro- og mikronivå som er
ekstremt skarpslipte uten noen ”halo”
av støy. Lydbildet av Classé er også
helt usedvanlig kontrastrikt mellom
instrumentklang og romrefleksjoner,
noe som skaper et helt ekstremt presist
rom, noe forøvrig også NEMO makter
i store deler av bassområdet og nedre
mellomtone.
Likevel oppleves øvre mellomtone
litt forskjellig da NEMO ut fra et enda
litt mørkere lydbilde kompenserer med
en sprudlende øvre mellomtone med
eksepsjonell utklinging. Classé har altså
en mer tilbakelent øvre mellomtone
som gir et sug inn i det fenomenalt
store lydbildet, men som også mangler
en anelse frivolitet og moro i det viktige presensområdet.
Selvfølgelig snakker vi om nyanser
da disse tingene neppe er målbare med
noe kjente metoder, men de er med på
å karakterisere to veldig bra forsterkere
som låter mindre ”transistor” enn de
fleste, men med litt ulike triks for å gi
et helt usedvanlig storslagent lydbilde.
Mer frivolitet?
Ingen av disse har likevel den vanvittige
oppløsningen og fokuset på overtonestrukturer slik som vi opplevde med
den noe lettere og lysere Mark Levin-
son som vi testet i julenummeret, selv
om Classé oppleves noe luftigere enn
NEMO. Hva som er ”riktigst” er stort
sett et ”matche”problem, vil jeg tro, men
Classé låter uansett veldig realistisk i
vårt referanseanlegg. Det er bare en viss
usikkerhet med tolkingen av fordeler/
ulemper i forhold til den litt forsiktige
øvre mellomtonen som gjør at vi ikke allerede nå erklærer dette som den ”beste”
forsterkeren i referanseanlegget så langt,
i hvert fall om vi også vurderer pris, effekt og enkel betjening/forventet levetid
i samme åndedrag.
Den rimeligere rørforsterkeren Rogue
M180 hadde vel knapt et fundemant
som var like solid og stram som Classé,
men øvre mellomtone var uansett
langt mer viril uten at dette hadde noe
negative bivirkninger som vanskelige
sibilanter og metallåt av grisetarmene?
19
Men klarte denne 180watteren med rør
på samme måte å gjøre våre referansehøyttalere Coltrane enda noen nummer
større med dypere, fastere og kjappere
bass på grunn av ufattelig kontroll slik
som Classé M 600 makter det?
Større lydbilde
For det er et faktum at etter å ha eid
Marten Coltrane i 2 år nå, så ønsker vi
oss en større versjon med litt dypere
og fastere bass. Mye vil ha mer! Med
slammet fra en imaginær Wilson Sasha
helt nederst parret med nedre bass ,
mellomtone og diskantene fra Coltrane,
nærmer vi oss virkelig gullkrukka i
enden av regnbuen. Da Marten faktisk
har laget en større versjon av Coltrane
med doble 10 tommere nederst, averterte vi våre ”små” referansehøyttalere
for eventuelt å kjøpe de større. Men dyr
ville den operasjonen uansett bli.
Så viser det seg altså at de store
Classe 600 watts monoblokker langt på
vei drar våre gamle Coltrane til tett på
det vi har hørt fra den større og enda
mye dyrere versjonen. Høyttaleren
høres ut som den er blitt dobbelt så høy
og med både strammere, dypere og en
betydelig mer dynamisk bass.
Selvfølgelig er det ingen bombe
at effektforsterkeren har betydelig
innvirkning på høyttaleren. Og at
mange mener at store forsterkere og
20
små høyttalere er en langt mer attraktiv
kombinasjon enn store høyttalere og
små forsterkere. Likevel er vi forbløffet
over effekten av strømforsyningen i
disse kanadiske monoblokkene. Og hva
dette gjør med fokus, kontroll, stramhet, holografi og simpelthen generell
størrelse av hele lydbildet i bredde,
dybde og høyde.
Kaster du deg på telefonen for å slå
kloa i våre Coltrane, er det slett ikke
sikkert at vi nå vil selge dem da det så
opplagt finnes en rimeligere vei til det
musikalske Nirvana. Classé CA-M600
kan så opplagt være en slik vei…
Konklusjon
For å makte avkjølingen av transistorene ved full blås med 1,2 Kw i 4 ohm,
har sjefskonstruktør Alan Clark valgt
viftekjøling, men med en usedvanlig avansert konstruksjon som skaper
minimalt med støy samtidig som den
holder elektronikken på en jevn temperatur som både skal sikre bedre lyd
og lengere levetid. Viftekjøling regnes
vanligvis som en ”billig” løsning, men
godkjennes i dette tilfelle.
Også i øvre mellomtone har konstruktøren tatt et grep som kan tolkes
begge veier; et litt tilbakelent presensnivå som skaper et ekstra stort rom
og roer ned den sedvanlige støyen
fra opptak og annen teknikk i øvre
mellomtone. Men som samtidig tar
bort en anelse av den forventede livsgnisten med eksploderende transienter
som ikke minst rørforsterkere kan være
særlig gode på i dette området.
Her mangler også en viss frodighet
i forhold til en 600-wattere vi kjenner veldig godt, de vifteløse NEMO fra
Electrocompaniet. Til gjengjeld er bassen like potent som den norske, men
enda litt fastere og mer dyptpløyende.
Mellomtone og diskant er subjektivt
enda en anelse krispere og mer oppløst,
mens EC altså funkler og glitrer litt mer
i presensområdet.
Jeg er derfor høyst usikker på om
denne en smule triksingen med klangbalansen totalt sett er positiv eller negativ;
men på alle andre områder er denne
forsterkeren simpelthen noe av det beste
og mest presise jeg har hørt av ”solid
state” med et superfinkornet transparent
og holografisk lydbilde på et grunnfjell
av stram, kontrollert dypbass.
Classé CE M600 er glimrende i
forhold til pris og effekt med et
storslagent lydbilde med fenomenal
romopplevelse. Og med en diskret, men
raffinert overtonestruktur sammen
med superpotent bass som knapt er
opplevd bedre.
Pris: kr.109.800
Importør/forh.:Hi-Fi Klubben
333 Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker:
Den magiske
tidsreisen
Rør er vel teknologisk som damptog å regne, men det er mer
enn navnet som minner om et romskips reise til vår naboplanet.
Transistorforsterkere kan være bedre på enkeltparametre, men
det er Rogue Apollo som gir deg den musikalske magien i tid og
rom…
22
D
en vedvarende interessen for rørforsterkere blant
de mest ekstreme lydentusiaster, er spesielt interessant også fordi de målemessige resultater er langt
dårligere enn for noenlunde tilsvarende transistor
konstruksjoner. Dette gjelder viktige ting som
frekvensgang, støy og forvrengning, men også spørsmål om
effekt i forhold til pris. For ikke bare indikerer målingene at
rørforsterkeren må ha betydelig større ”feil” i lydgjengivelsen
enn de aller fleste alternative teknologier, men spikeren i
kista må også være at målt effekt er betydelig dårligere enn
på en liktpriset transistorforsterker. Eller om man vil: For
samme målbare effekt sparer man masse penger ved å velge
transistorforsterker!
Mer for mindre?
Så hvorfor i all verden er det noen som gidder å kjøpe en rådyr energisløser et halvt århundre etter at ”solid state” transistorforsterkere og ende nyere teknologier har tatt store deler
av markedet og BEVISELIG er et langt bedre kjøp? Og som
også er langt mer driftssikre og tilnærmet uten behov for service og stell. Dette så absolutt i motsetning til rørforsterkeren
med sine behov for jevnlig rørbytte, stadige biasjusteringer
pluss altså de høye temperaturene i elektronikken som også
fører til langt større vedlikeholdsproblemer.
Men så var det lyden da, ikke bare ifølge målingene, men
det man faktisk opplever mellom ørene…
Så dermed fyrer vi opp de kjempsvære Rogue Apollo, hver
med sin vekt på nærmere 50 kilo (!) med sine 6 ildsprutende
KT 90 rør pluss 3 smårør i triode modus.
Og får en aldeles uventet nedtur
etter å ha hørt på
de fenomenalt
rene og lydmessige
så aldeles presise
transistorforsterkere
fra Classé. For ikke
bare MÅLER disse
moderne konstruksjonene så uendelig
mye bedre. Men
man kan også veldig
tydelig HØRE at
rørforsterkeren Rogue Apollo er noe
mindre presis og
nøyaktige, inkludert
hørbart mer støy og
grums mellom transienter som slett ikke virker like kjappe
og sylskarpe. Og med en overtonestruktur og ikke minst en
basskontroll som er både strammere og mer presis på transistorforsterkeren.
Etter å ha vent meg til såpass gode transistorforsterkere
som Classé, helt uten antydning til gnell i toppen og annen
typisk ”transistor” lyd, så oppleves i første omgang lyden fra
Apollo som litt sløret, nesten grumsete, men heldigvis uten
harde forvrengningsformer som sliter på ørene, mer som en
slags plysj koselyd som bare låter deilig. Men altså langt fra
like presis og ufarvet, slik hjernen nå forventer å bli servert
favorittmusikken via en førsteklasses transistor forsterker
med nærmest ubegrenset av krefter og kontroll av de mest
gjenstridige høyttalere.
MEN; vi begynner nå å nærme oss smak og behag: for
holografien med Rogue er muligens litt vagere, men samtidig
storslagen – her oppleves ofte enda større romfølelse enn
med transistor- men først og fremst med større forskjeller
i forhold til ulike opptak. Og med større forskjeller når det
gjelder lydbildets generelle plassering i dybden. På Rogue
varierer dybdeperspektivet mye mer og ligger ikke som på
Classé nesten konsekvent et par meter bak høyttalerne. Og
selv om optaksrommets avgrensning er mindre presist definert, opplever man rommet minst like tydelig og minst like
naturlig som man gjør det i virkeligheten. På Classé blir det
litt som å oppleve perspektivet som på en ”ViewMaster”, om
noen husker disse 3D-lekekikkertene med betydelig overdrevet perspektiv. Flott og imponerende, men ikke nødvendigvs
helt realistisk.
Og når det gjelder den bedre opplyste scenen med musikere og artister; er du sikker på at du virkelig foretrekker fullt
neonlyd når du lytter til musikk, eller gir den varmere og en
smule dunklere belysningen deg en minst like realistisk opplevelse av en ”live” konsert? Vil du høre alle detaljer fra hvert
eneste instrument som om ørene dine var tett på, eller vil du
ha mer opplevelse av rommet og med en smule distanse til
det som fremføres på podiet?
Stemmeprakt
Selv om Classé klangmessig låter mer ”rør” enn mange
andre transistorforsterkere og balansen mellom rommet og
artistene oppleves ganske realistisk, så senkes skuldrene ytterligere når Rogue forsterker musikksignalene. Samtdig er
her betydelig mer
drama når musikken tråkker til. Rogue simpelthen gir
deg et langt større
følelsemsessig rom
for engasjement
med sin røraktige
spillestil som går
fra det salongaktig
”koscjelige”, med
plysj og stearinlys, til det intenst
dramatiske med
tenners gnissel,
kritt mot tavle og
Mahlerske stålstrenger i stryken.
Og når det gjelder
stemmeprakt fra Ole Paus via Anne-Lise Berntsen til Leontyne Price, så gir rørforsterkere generelt, og Rogue spesielt,
en opplevelse av naturlighet og nærvær som er gåsehudfremkallende.
Men hvorfor låter stemmer- og mangefoldet av stemmer
i kor- hvorfor låter dette så overlegent mye bedre på Rogue
og rør fremfor selv de beste transistorkonstruksjoner som
Classé? Svaret er selvsagt ”kropp”. De fleste rørforsterkere,
inkludert Apollo, har en fyldigere klangbalanse med mer
trøkk og spenst i nedre mellomtone der de fleste transistorforsterkere er strammere og låter slankere.
Også ”snill” annenharmonisk forvrengning i forhold til
den mer aggressive tredjeharmonisk som typisk transistor
har mye mer av, lurer oss til å oppleve rør som mer ”naturlig”; en av mange feil som måler dårlig, men låter ”riktig”.
Denne annenharmoniske kan riktignok låte litt ”pudding”, og
ikke minst gi en antydning av ”halo” rundt transientene (som
et såkalt Doris Day softfilter), men kompenseres-som i dette
tilfelle- med en typisk røraktig utklinging litt lenger opp
i frekvensområdet. Også dette karakteristisk for rør, også
dette delvis en forvrengningsform som likner MC-pickup’en
som låter så mye bedre enn MM på grunn av en målbar
”overshoot” forvrengning.
«Hvorfor kjøpe en rådyr
energisløser et halvt
århundre etter at ”solid state”
har tatt store deler av
markedet og beviselig er
et langt bedre kjøp?»
Mer malurt?
Men begeret er enda ikke tømt; også når det gjelder den (for
meg) viktige romgjengivelsen er Classé mer presis enn på
rørforsterkeren, med mer nøyaktig plassering av artister i
forhold til opptaksrommet og rommets avslutninger. Også
instrumenter og artister virker litt bedre definert og opplyst
enn med den litt mer dempede og varmere lyssettingen på
Rogue.
23
333 Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker:
(i forhold til Classé) reduseres litt helt der oppe fordi det er
litt mer grums mellom ikke fullt så slepne transienter. Noe
av dette kan kompenseres med bedre enn ”standard” smårør,
blir det hevdet av flere enn importøren, men det kommer vi
tilbake til i neste blad med en ”second opinion”.
Bassen på Rogue tenderer å være i feteste laget, men kan
selvsagt kompenseres med kabler og høyttalerplassering om
det oppleves en smule voldsomt. Men det er neimen ikke
ofte at problemet med et godt stereoanlegg er at klangbalansen blir for fyldig! Og et par Nordost Valhalla eller liknende
er vel de eneste som skal til for å nøytralisere denne tendensen til litt mye bass sammen med mine sedvanlige Jorma
kabler.
Jeg har ikke snakket mye om toppen på Apollo da jeg i
begynnelsen syntes den var noe tilbaketrukket og mindre
luftig enn på lillebroren Rogue M-180 som vi testet for et par
utgaver siden. Og med så glimrenede resultat at vi bestemte
oss for også å sjekke ut storebroren så raskt som mulig.
Men jeg ble stadig mer fortrolig med den diskrete toppen
på Apollo og opplever klangbalansen som både mørk og
storslagen, samt krisp og detaljert på samme tid. Og Apollo
har en kamelons evne til å forandre klangkarakter i forhold
til musikken hvorav store symfoniske verk, opera og Pink
Floyd er den absolutte livretten. Og med en utblåsing som
er rene tsunamien når et par hundre musikere og sangere
strømmer imot deg med en villskap du ikke ante bodde i
dine høyttalere.
På veldig mye av mine favorittplater opplever jeg simpelthen gjengivelsen via Apollo som det overlegent mest
imponerende sammenfallende med at det også er det mest
troverdige jeg har hørt! Om jeg hadde skrevet poeng for
hvert enkelt relevant parameter, selv med en vektlegging av
det jeg selv mener er det viktigste, så vil nok Classé vinne
duellen.
Men kobler jeg ut all fornuftig saklighet og bare lar meg
lede av gode følelser for musikken…
Konklusjon
Setter du opp en liste over de viktigste parametre for
god lyd, gjerne med vektlegging av de lydkvaliteter som
betyr mest for deg, ser jeg ikke bort fra at du velger en bra
transistorforsterker når du legger sammen poengene for
hvert enkelt parameter, Og Classé er blant de aller beste vi
har hørt…
Men lukker du øyene og konsentrerer deg om hva du
opplever som mest troverdig- og også mest engasjerendeså ser jeg ikke bort fra at du gir blaffen i din egen poengsum og simpelthen velger en rørforsterker. Fordi du totalt
sett opplever den som ”best”. Og igjen; Rogue Apollo er
blant de mest overbevisende rørforsterkere vi har hørt.
Selv i triode konfigurasjon hvor de oppførte 250 watt er
ren bløff (men det er i triode modus at Rogue låter aller
best), er her massevis av krefter som gjør at vår egen Marten Coltrane synes å vokse en meter i høyden og dermed
gir oss et enda større lydbilde enn vi tidligere har opplevd
med denne høyttaleren. Rogue Apollo låter minst like
”stort” og oppleves å ha minst like god kontroll over våre
Coltrane høyttalere som de målte 600 watt fra Classé.
Klangbalansen på Apollo er, som forventet med 6x KT90
rør, ganske mørk, nesten pompøs vil mange mene, men
det hele balanseres perfekt med en viril og utagerende
øvre mellomtone som gir et musikalsk krydderi som er
helt fantastisk. De fleste lydbilder med Rogue Apollo har
simpelthen mer farger og en mye frodigere instrumentklang med mer av det karakteristiske rasp fra en frodig
overtonestruktur (bisvermen), mens lydbildet fra Classé er
enda litt skarpere og mer finkornet, men farvemessig noe
gråere; simpelthen litt nærmere monokrom sort/hvitt som
når vi reduserer farvemetningen i enkle fotoprogrammer
på PC’en.
Til gjengjeld opplever jeg at dynamikken på Rogue
24
Pris. Kr.110.000
Importør: Planet Snapa
333 Rør eller transistor: Sec. op.:
Fornuft eller følelser?
Classé fremstår med full kontroll uansett hva du køler på av musikk.
Rogue spiller med stort drama og patos, forførerisk og sensuelt flørtende.
Av Jan Myrvold
F
or ordens skyld skal det være
nevnt at denne relativt uhøytydelige lytteseansen med de splitter nye versting-monoblokkene fra
henholdsvis Classé og Rogue også var
mitt første møte med den nye digitalreferansen fra Soulution, som kjent
behørig akklamert i forrige utgave. Jeg
kan derfor ikke trekke noen bastante
konklusjoner om disse forsterkernes
klanglige oppførsel kontra de jeg har
hørt gjennom ellers samme oppsett
med annen programkilde.
26
Jeg drister meg likevel til kort å
fastslå at nå snaut tredve år etter etter lanseringen av formatet ’compact
disc’, kan det nå takket være Soulution
konkureres med de aller råeste vinylriggene på absolutt alle lydmessige
parametre. Og vel så det, faktisk. Jeg
er også fullstendig overbevist om at
dette sveitsiske presisjoninstrumentet
får frem absolutt alt av kvaliteter og
egenskaper disse forsterkerne rommer.
Ferdig snakket - cd har kommet for å
bli. Kan det bli det neste Internett?
Classé M CA-600
Classé har utseende med seg, derom ingen diskusjon. Bare synet av disse nye,
massive monoblokkene vil garantert
kunne utløse en tusenårsflom av dopamin gjennom «vil ha-senteret» hos
enhver hifibulimiker. De «ser ut som en
million» men overrasker positivt med å
koste rundt tiendeparten, som bevares – fortsatt er veldig mange penger.
Da skal det sannelig leveres, og jeg har
aldri fått det definitive hakesleppet av
Classé tidligere.
Men nå – nå sitter det som en kule
fra første anslag! Miles Davis’ udødelige
«Kind of Blue» (på SACD) åpenbares
med en helt eksepsjonell oppløsning
og presisjon, og messingen har aldri i
mine ører fremstått like blankpusset!
Cymbaler er jo noe av det vanskeligste
av instrumenter å gjengi noenlunde
korrekt og troverdig, men jeg kan ikke
huske å ha hørt det tettere på virkeligheten enn dette. Dette er definitivt en
forsterker med lave forvrengningsverdier!
Ok, jeg lurer selvsagt på dette
tidspunkt hvor mye av dette Soulutionriggen skal krediteres for, men det er
uansett en helt ny opplevelse av luft
og tydelige kontraster i dette mer enn
femti år gamle opptaket. Er det litt lite
trøkk i mellombassen, og mangler det
litt kropp? SACD kan jo virke litt snilt
noen ganger. Njaa..., det er uansett
nydelige kontraster og en dynamisk
snert over det hele. Og John Chambers’
kontrabass virker større enn blokkene
på Enerhaugen!
Definitivt mer trøkk i John Campbell
og hans kanonversjon på gammeldags
«red book» av «Down in the Hole».
Gedigent rom og dybde, og bakgrunnen
er svart som Bengalakk. Nærheten i
trommeanslagene blir nesten skremmende realistiske. Og jeg er totalt
uforberedt på dynamikkutladningene
i Hugh Masekelas «Coal Train». Det er
en stillhet mellom transientene som
bare er med på å bygge opp drama
hele veien til det endelige crescendo av
intergalaktiske dimensjoner, der hvor
saksofonen overtar med både kropp og
luft. Neida denne forsterkeren finnes
ikke slank eller kjølig i det hele tatt.
Bare uhyre kontrollert.
Kort fortalt fremstår denne monsterforsterkeren med total kontroll uansett
hva du køler på med av musikk. Til
tross for den heftige prislappen, er
dette første gangen jeg etter egen vurdering og med hånden på hjertet vil si
om en Classé-forsterker at den er verdt
hver eneste krone.
Rogue Apollo
Designspråket alene billedliggjør kontrastene mellom disse forsterkerne på
en særdeles eklatant måte. Classé tilhører fremtiden, Rogue fortiden. Man blir
nesten nostalgisk. Og litt tørst. Det solide chassiset har jo praktiske, utskårne
bærehåndtak. Og når man skimter de
blanke glasstoppene der imellom, blir
assosiasjonene til en god gammeldags
ølkasse umulig å holde på avstand!
Og når så i tillegg rørgløden lyser
opp i en mørklagt stue er det tid for
kos. Stemningsskapende i seg selv. En
svak og dempet mekanisk summing
– som ikke formidles over høyttalerne
– ødelegger ikke nevneverdig, men
minner oss kanskje om paradigmeforskjellene mellom disse to totalt
forskjellige forsterkerløsningene. Når
musikken først strømmer fritt ut av
Coltranene, er allting forlengst glemt.
Som ventet bringer Rogue mer fylde
og kropp inn i «Kind of Blue», men
samtidig ikke helt i samme klasse på
gjengivelsen av cymbalene i den mest
definitive av alle Davis-klassikere. Men
fortsatt absolutt distinkt, med mye substans og tydelig materialstruktur i alle
typer instrumenter. Ikke like stram og
kontrollert i området rundt 40 - 50Hz
og nedover som de eksepsjonelt gode
kanadierne, men utligner dette med
å trylle frem en enda råere holografi
og dybdeinformasjon. Gitaren til John
Campell låter glattere, helt uten fnitter
eller antydning til kjølighet. Her er det
full glød på flere enn én måte, det skal
være visst!
Piano – også elektrisk – har også fått
mer fylde, og viser frem hele spekteret av nyanser i hver eneste tone, og
viser seg som en sann mester i å skape
forventninger og drama. Innsmigrende
og fristende til det økonomisk uforsvarlige, samtidig som den ikke helt klarer
å oppvise samme ro og stillhet rundt
transientene som Classé, men du verden for en generell myndighet! Dette
er en forsterker med stoooore baller!
Kontante transienter som eksploderer
foran lytteren, og spiller med enormt
trykk hele veien.
Rogue Apollo spiller kort fortalt med
stort drama og patos, forførerisk og
sensuelt flørtende. Denne forsterkeren
hadde Dagfinn Høybråthen garantert lagt ned forbud mot, dersom han
fortsatt hadde en brøkdel av Rogues
autoritet i egne rekker.
Smakssak
Det er selvsagt umulig å si hvilken av
disse forsterkerne som er «best», til
tross for klare forskjeller i lydsignaturen. Det blir i såfall en nerveslitende
duell mellom fornuft og følelser. Like
sikkert som at dette er to meget tiltalende forsterkere, som vil gi mange
produkter til både to og tre ganger
pengene kamp like til siste note er
spilt. Heldigvis er det snart onsdag og
Viking-Lotto igjen! 3
3dje mening:
Superoppløst eller
raus?
Classé:
Å høre de gamle Miles-opptakene fra
50-årene i SACD er som en tidsreise;
nærværende, tydelig, detaljert og med
forbløffende skille mellom den enkelte
artist og akustikken rundt. Nydelig rom!
Jeg er ovebevist om at de originale
teknikene ALDRI hørte dette opptaket
så gåsehudfremmende realistisk som
vi idag kan gjøre det med Soulution,
Coltrane og Classé. Her oppleves en
fantastisk oppløsning også nedover i
frekvensområdet og hele veien opplever
vi stålkontroll! Har aldri hørt maken til
denne nesten skremmende realistisk
gjengivelsen fra mer enn 50 år siden…
Rogue:
Her er nok ikke fullt så oppløst, men
til gjengjeld er her mer kropp og fylde.
Og musikken er både tøffere, kulere og
simpelten blidere og med enda større
rom!
Veldig naturtro og forførende på en
måte jeg aldri har hørt før. Skikkelig
kos! Litt fjernere lydbilde, men til gjengjeld saftigere, rausere og frodigere.
Av Anders Rossnes
27
333 Gruppetest: Usher Dancer Mini-Two Diamond DMD gulvstående høyttalere:
Spesifikasjoner:
Type:
2-veis gulvstående bassrefleks
Bestykning:
1 x 1.25’’ diskant (Usher DMD)
2 x 7’’ bass/mellomtone (Usher 8948A)
Følsomhet: 90dB 1W/1m
Impedans: 4 Ohm (nom.)
Power handling: 100W
Deling: 2.7 kHz
Vekt: 58kg (stk)
Dimensjoner: 34x50x124cm (bdh)
28
Glitrende mellomklasse
fra orienten
Beryllium? Det er bare sååå 2009. Diamanter får det være!
Av Jan Myrvold
M
ed en høyde på i denne
sammenheng anseelige
124 cm og solide 58kg,
må vel Usher Mini-Two
Diamond (DMD) sannsynligvis være de høyeste og tyngste
skapningene i hifi-verden som har
stavelsen «Mini» integrert i navnet?
Uansett, som vel alle tidligere modellutgaver av Ushers Dancer-serie har også
den nye versjonen av Mini-Two – med
tilleggsbetegnelse «Diamond» - så definitivt utseendet med seg, derom ingen
diskusjon. Ihvertfall
når man får skrellet av
de noe ufikse elementbeskytterne. Det hadde
unektelig tatt seg
langt bedre ut med en
enkelt og heldekkende
front, istedenfor de
to vi finner på hver av
dem. Få dem derfor av,
først som sist. Disse
høyreiste og slanke
konstruksjoner med
sine elegante, strømlinjede former fortjener
såpass. Lyden blir
garantert ikke dårligere av det heller.
Man kan med denne modellen velge
mellom tre ulike finishvarianter, hvor
undertegnede spesielt finner testeksemplarenes mørke valnøtt drapert i multiple lag klarlakk særdeles innbydende.
De andre er hhv «Maple» og «Violin».
Den solide frontbaffelen i svart
pianolakk er bare ett av flere hint om
meget seriøs byggekvalitet, hvor det er
gjort målrettede tiltak for å gi elementene gode arbeidsbetingelser samtidig
som det overføres så lite vibrasjoner
til selve kabinettene som mulig. Men
husk for all del hvite hansker når du
skal justere deg frem til den optimale
oppstillingsposisjon. Ikke like lekkert
med fronten full av feite fingeravtrykk,
så kanskje skal man la familietreets aller yngste skudd få gro av seg den verste utforskertrang før man investerer i
et par av disse. Nå vil vel sannsynligvis
ikke Mini-Two Diamond DMD være
noe typisk objekt for førstehjemsetable-
rere, med sin prislapp på ganske nøyaktig et halvt hundrede tusen kroner.
Men har man først kommet over
de innledende livsforløpkapitler og i
tillegg er adekvat utstyrt med fondsmidler, vil det trolig være en ’gameset-match’-lignende prosedyre å få
innhentet de nødvendige godkjenningstempler fra heimens interiørministeriat. Jeg kan ikke forstå det annerledes.
Dette er nemlig møbelhåndverk hentet
fra de øvre hyllesjikt med et formspråk
og fysisk fremtoning som neppe vil
messen i 1983. Spesielt interesserte kan
uten særlig strev og møye sikre seg en
kopi av dokumentet (eller laste det ned)
fra AES’ hjemmeside www.aes.org.
Dr D’Appolito – som tok sin Ph D
helt tilbake i 1969 – er en av de desiderte nestorer i bransjen og var så vidt
jeg husker tilknyttet Usher i en periode
rundt millenniumskiftet, hvor han selvsagt tok med seg sine mest kjente og
velprøvde ideer. Doktoren har så vidt
jeg forstår siden 2008 vært sjefingeniør
hos amerikanske Snell.
«Dr D’Appolito er en av
Diamant
Akkurat da du trodde
Beryllium var materialet som gjaldt for
diskantelementer,
kaster også Usher seg
på diamanttrenden.
Kunstig fremstilt diamant har jo vært på
markedet en stund,
og er da også å finne
i stadig flere høyttalermodeller som
aspirerer til highendsegmentet. Kunstig
fremstilt vil si etter en metode som
benevnes som «CVD-prosedyren». Eller
«Chemical Vapor Deposition», som
oversatt til eget morsmål skulle bety
noe i retning av «kjemisk dampavsetning» Ekte diamantmasse er jo i
prinsippet en samling karbonatomer
arrangert med en fast krystallinjestruktur. Den kunstige versjonen vi her har
med å gjøre, avviker ørlite grann med
å ha en såkalt amorf struktur. Altså
kunstig, men fortsatt kostbart.
Diamant har jo lenge vært et høyst
interessant materiale for mange høyttalerelementutviklere, da det har den positive egenskapen at det er et særdeles
og varmebestandig materiale, og derfor
i teorien godt rustet for å tåle varmeutviklingen de lynhurtige svingningene
et diskantelement nødvendigvis må
kunne utføre. Baksiden av medaljen
har hele tiden vært at diamantmaterialet også er særdeles stivt, slik at det
gjerne har fulgt med et mer uønsket
de desiderte nestorer i
bransjen og var tilknyttet
Usher i en periode rundt
millenniumskiftet»
dominere alt for meget i et moderne
innemiljø. Kanskje begrepet «diskret
eleganse» er dekkende? Døm selv. Og
det heter vel ikke «diamonds are a girl’s
best friend» for ingenting?
Velprøvd prinsipp
Som bildene vel mer en hinter om, er
Dancer Mini-Two Diamond en høyttaler konstruert etter et såkalt D’Appolitokonfigurasjonprinsipp. Helt presist en
to-veis konstruksjon med et 3. ordens
delefilter og hvor to like mellomtone/
bass-drivere med identisk horisontal
spredning er arrangert vertikalt på linje
over og under ett enkelt midtplassert
diskantelement. Altså det nå velkjente
og ofte benyttede prinsippet Dr Joseph
D’Appolito resonnerte seg frem til og
omtalte første gang i hans avhandling
«A Geometric Approach to Eliminating
Lobing Error in Multiway Loudspeakers». Forøvrig lansert under den 74.
AES(Audio Engineering Society)-
29
333 Gruppetest: Usher Dancer Mini-Two Diamond DMD gulvstående høyttalere:
fenomen som en litt hard egenlyd og ukontrollerte resonansemønstre. Dette problemet mener
Usher-ingeniørene å ha løst med
å redusere selve diamantmassen.
Usher-ingeniørene har faktisk
konstruert en slags domeformet «hybrid-diskant». Kjernen
i dette elementet er derfor av
en avansert metallegering, som
igjen er «laminert» med CVDdiamant. Med denne konstruksjonsmodellen mener Usher at
de ivaretar de beste egenskapene
fra begge materialer uten de
tidligere kjente problemstillinger
og dilemmaer. Og da skjønner vi
samtidig at DMD er et akronym
for «Diamond-Metal-Diamond».
En fristende sandwich, og er du
en av de som i relativt senere
tid har investert i en eller annen Dancer-modell fra Usher
med Beryllium-diskant og føler
deg en anelse 2009 , trenger
du likevel ikke gjøre drastiske
anslag mot eget legemlig velferd.
La dine pulsårer i fred, og la
heller lommeboka blø. For du får
selvsagt kjøpt en oppgraderingspakke. For sånn «tio tusen bagis,
ungefær», som Cornelis ville uttrykt det. Diamonds are forever,
vet du. Det visste Shirley Bassey
allerede for førti år siden.
Konvensjonelle
Og det er kanskje liten grunn
til å knusle når man først har
handlet i denne prisklassen.
Eller skal vi heller si kvalitetklassen? Det håndverksmessige er
som allerede antydet ivaretatt på
et bortimot uangripelig nivå, og
høyttalerens komponentbestykning er definitivt ikke noe tilfeldig sammenrasket ræl. Usher
produserer jo som kjent sine elementer selv, og er en relativt stor
OEM-leverandør, og elementene
deres meget populær blandt selvbyggere. Enkelte vil dog kanskje hevde at
Usher her i større eller mindre grad fra
starten av regelrett har kopiert vestlige produsenter, og derfor gjenstand
for enkelte sleivete bemerkninger. Et
fenomen vel også andre av de mange
hifiprodusenter med base i det sørøstlige Asia har vært eksponert for.
Åkke som, de to elementene med
papirmassemembraner i storlek 7’’,
som her har fått i oppgave å formidle
bass/mellomtonespekteret er langt mer
konvensjonelle enn superdiskanten, og
har av Usher fått modellbetegnelsen
8948A. Disse er bygget opp rundt et
motorsystem med kraftige magneter
og som selvsagt hevdes å ha veldig lav
grad av forvrengning. Selve membranen er av en avansert blanding av karbonfiber og papirmasse. Dette er etter
30
denne høyttaleren.
Mini-Two Diamond har en
oppgitt frekvensrekkevidde som
strekker seg fra respektabelt lave
28dB til 40kHz. Delefrekvensen
er satt til 2.7kHz, altså behørig
utenfor det aller mest kritiske
området. Den nominelle impedansen oppgis til 4 Ohm. Med
følsomhet på 90dB/1W/1m så må
vel dette sies å være på papiret
en middels lettdrevet høyttaler.
Definitiv syretest
«Diamonds are
forever, vet du.
Det visste
Shirley Bassey
allerede for førti
år siden.»
hva jeg forstår nøyaktig de samme som
satt i forrige modell av Mini-Two. Disse
oppgis å ha en maks powerhandling på
100W.
Annet som fanger øyets oppmerksomhet fra utsiden er den rektangulært
utformede bassporten plassert helt
nederst på fronten. Under der igjen
kan man ikke unngå å legge merke til
den solide fotsokkelen med justerbare
cones det hele hviler på. Disse soklene
veier faktisk nesten tyve kilo stykket!
På baksiden finner vi fortsatt doble
sett inngangsokler i forgylt kvalitet, arrangert med nok avstand mellom hver
enkelt slik at også store kabelspader får
rikelig med plass. Det hele virker gjennomtenkt og meget elegant anpasset i
en utskåret flate på den ellers baugformede baksiden av kabinettet. I det store
og hele fine finishdetaljer hele veien på
Usher’ne har i hele denne testen
stått oppstilt i redaktørens lune
og nennsomt møblerte vestkanthjem, følgelig koblet opp med
det aller gjeveste redaksjonen på
det tidspunkt hadde tilgjengelig. Ikke noe hva som helst. Eller
hvordan skal man ellers beskrive
full kabelpakke fra Jorma’s aller
øverste hylle, Leif Ernstsens
monstereffekttrinn DP A5, Audio
Research Ref 5 forforsterker og
det sveitsiske presisjonverktøyet
Soulution 745 CD/SACD-spiller?
Et oppsett som kan ta pusten
fra de aller fleste – ikke minst
høyttalere! - og Mini-Two skulle
altså steppe inn for et par Mårten
Coltrane. Ingen liten utfordring,
og enkelte hadde vel vætet
benklærne bare av tanken. Noen
finner det kanskje mindre adekvat og integrere disse mellomprisklassehøyttalerne i enden av
et system som ellers koster langt
på vei millionen, men det får stå
sin prøve.
Oppstilt med rundt en meter
fra sidevegger og toe-in pekende
retning sweetspot og god avstand
fra bakvegg er den aller første
av flere oppskattbare egenskaper jeg noterer meg ved Dancer
Mini-Two Diamond en ytterst organisk og kroppslig mellomtone
hvor det pustes godt ut. Absolutt
positivt, jeg vet ikke hvorfor, men jeg
hadde forberedt meg mentalt på en noe
lysere klangsignatur. John Campbell
blir ganske så høy og mørk med sin
karakteristiske baryton der han med
like deler dødsforakt og ærefrykt kaster
seg ut i sin kaldgrøssfremtvingende
versjon av Tom Waits’ klassiker «Down
In The Hole». Brystklangen er fortreffelig, samtidig som det enorme rommet
i dette opptaket blir meget presist og
levende definert av Mini-Two. Forskjellene fra Mårten Coltrane blir – ikke helt
uventet – en noe kortere utstrekning
på frekvensfløyene, spesielt den nedre.
Men Usher går egentlig dypt nok, og
jeg tviler på at man egentlig vil savne
særlig mye grunntone i en stue på 30
kvm eller mindre. Men artikulasjonen
der nederst er selvsagt noe rundere enn
supersvenskens.
Diamantelementet bidrar til at
den fortsatt kan skilte med en elegant
utpensling av mikrodetaljene helt i toppen. Ok, Coltrane har en enda tydeligere diksjon og defineringsegenskaper,
som effektivt demonstreres i det nevnte Campbell-kuttet, hvor man gjennom
Coltrane mer eller mindre kan telle
skjellbladene i tamburinen. Så svensken – som også har diamantdiskant
- er det ørlille hakket luftigere og den
nesten overnaturlige klarheten med
de ultrakrispe detaljene og superglatte
overtonestruktur som referansehøyttaleren fremviser krever uansett bortimot
overnaturlige evner for å tangere. Coltrane er et slikt produkt som kan trylle
frem detaljene du egentlig ikke kunne
forestille deg er der, før du faktisk opplever dem. Detaljene enkelte er villig til
å betale noen ekstra hundre tusen for,
og som ikke med snev av rimelighet
skal forlanges av en høyttaler til kun en
åttendedel av prisen. Så Usher har så
langt alt på det tørre, og det med god
margin. Vi snakker egentlig om de små
marginene og prosentene.
Særdeles gledelig er også den
kontante transientresponsen, med underholdende og distinkte skarp- og stortrommeanslag i det samme nummeret.
Det skyves godt unna i det typiske
nedre mellomtoneområde 200 – 400Hz
som er viktig for opplevelsen av rytmisk fremdrift og generell underholdningsverdi, uten at jeg umiddelbart kan
avdekke noen billige partytriks som
milde aksentueringer dette området.
Gamle kjente
Vår gamle venn Hans Theessink følger
opp med nøyaktig de samme tendensene med et vidunderlig «smekk» i
trommene. Er det faktisk bare 2 x 7’’
(x2) vi hører på? Meget autentisk, den
myndige stemmen gjenkjennes umiddelbart som identisk med skikkelsen
som for mindre enn to år siden satt på
nøyaktig samme plass i den samme
sofaen i den samme stuen. Usher’ne får
helt uten anstrengelse også frem det
endeløst holografiske aspektet av dette
opptaket, og er faktisk tett på å tangere
de omtalte Coltrane på akkurat dette
parametret.
En bekreftelse av de ovennevnte
antydninger får jeg umiddelbart
etterpå med en begynnelse-til-sluttgjennomspilling av Tools komplekse
og elegant produserte album «10 000
Days». Musikken har nå fullstendig
frigjort seg fra de slanke kabinettene,
også på utsiden slik at panoramaet blir
enormt. Effektene sniker seg langs veggen nesten helt opp 180 grader sideveis
for sweetspotposisjon. Rett og slett
besnærende tredimensjonalt. Denne
innspillingen er trolig også en av de
mest komplekse og krevende innen
sjangeren, og ingen liten oppgave man
kan utsette en høyttaler for. Men Mini32
Two Diamond holder imponerende
god orden uten å la seg stresse før man
drar volumet opp til direkte ukristelig volumnivå, og det er først i en
sådan stund jeg savner det formidable
grunntoneskyvet jeg har hjemme i egen
stue med hjelp av Tannoy Glenair. Det
skal tross alt litt masse til for å flytte
masse, og en høyttaler med Mini-Two’s
bestykning må nødvendigvis da overgå
naturlovene for å holde følge med et
par 15’’.
Homogen og naturlig
Kompleks og krevende er vel også en
ganske adekvat ordbruk for å beskrive
Tchaikovskys «1812 Overture», her
med Chicago Symphony Orchestra
under Daniel Barenboims ledelse i et
opptak fra 1982 på DG Masters. Jeg forventer på ingen måte at Mini-Two skal
kunne gjengi de trommehinneprovoserende kanonskuddene noe i nærheten
av hvordan det foregår med Coltrane
eller Glenair, noe de selvsagt heller ikke
helt makter. Men Usher’ne er definitivt
ingen pingler, og imponerer igjen med
sitt engasjement og pågangsmot. Samtidig holder de igjen meget god regi over
det totale lydbilde, med et stort og gjennomsiktig tablå. La gå, denne innspillingen bærer noe preg av å stamme fra
CD-formatets yngste barndom, og kan
tippe litt over i det harde i presensområde, med litt fnitter og sløring, spesielt
på fioliner. Ut fra det kan vi vel bare
fastslå at Usher Mini-Two Diamond
ikke gjør noen ting for å feie «knust
glass» under teppet. Har innspillingen
svakheter, vil de garantert avsløre dette.
Og slik skal det være, og jeg ser ingen
grunn til å legge noe av skylden på
Mini-Two disse forholdene, diamant
aldri så mye.
Forøvrig en diamant som virkelig
briljerer med mye luft og rom, som
er med på å rydde plass til de mange
stemmene litt lenger ned i mellomtonen på korverk som «Crux Fidelis»
med Consortium Vocale, en 2L-innspilling av direkte audiofil kvalitet. Her er
det lett å gå i baret, men Usher-elementene holder disse stemmene myke uten
påfallende eller nevneverdig grad av
«halo-effekt». Delefrekvensen er satt til
2.64kHz, og dermed litt over det aller
mest kritiske og følsomme området.
Kanskje nettopp derfor løser Mini-Two
oppgaven med å skille stemmene fra
hverandre på en fremragende måte,
samtidig som dimensjonene over
koret blir tydelig skissert, og det hele
til overmål med en ganske så glatt og
forførende overflatestruktur.
Direkte eterisk er det også når vi hopper tilbake til den minimalistiske men
samtidig storslagne jazzinstrumentalversjonen av The Police’s «Walking on
the Moon» fra en lett tilårskommen
testsampler fra Dali. Redaktøren har
selvsagt ingen anelse om hvor coveret
befinner seg, så jeg vet faktisk ikke
hvem som spiller. Håper jeg kan tilgis,
og tilbake til saken; her blir saksofonen et regelrett epitom for substantivet
«luft». Enormt rom, med kullsvart
bakgrunn. Alle nyanser av luftens vei
gjennom hele instrumentet blir streket
opp midt mellom og en anelse foran
høyttalerne. Mini-two overbeviser også
med å få frem alle instrumentenes
egenklang – eller «timbre», som en
engelskmann ville ordlagt seg. Joda,
det låter kort sagt «naturlig», og alle
de ulike materialene blir umiddelbart
gjenkjent og identifisert.
I det hele tatt spiller disse høyttalerne veldig rent og sivilisert, som
nevnt uten å aksentuere noen bestemte
detaljer eller frekvensområder. Alt i alt
en meget homogen musikkpresentasjon, som får alle overganger til å henge
sammen på en utpreget dynamisk
måte. Og da er vel det meste som behøver å sies sagt?
Oppsummering
Som det forhåpentligvis går frem av
ovenstående opplever jeg Usher Dancer
Mini-Two Diamond som et svært så
vellydende tilskudd i en prisklasse med
meget tøff konkurranse om kjøperne.
Mini-Two Diamond utmerker seg
spesielt med meget gode allroundegenskaper, og takler de aller fleste
musikksjangre med bravur. Fremfor alt
kan den varte opp med en homogen og
sømløs totalpresentasjon, med imponerende stort panorama og dybdefullt
perspektiv. Denne høyttaleren er absolutt i stand til å åpne døren inn til det
definitive highend-riket. Som vanlig fra
Usher Dancer-serie følger det uangripelig byggekvalitet, komponentbruk og
totalfinish med på kjøpet. 3
Pris: NOK 49 995.Importør/forhandler: DaCapo
Hifi, Moss (www.dacapohifi.no)
333 Hjemme hos JackX:
JackX lever ut drømmen i det kombinerte hjemmekino
og hi-fi rommet med akustiske absorbenter fra Svanå.
34
Tar drømmen
helt ut
Denne formiddagen var vi en gjeng audiofile, journalister og bransjeaktører
invitert hjem til JackX for å ta del i introduksjonen av hans nye Thales platespiller og tonearm fra det sveitsiske selskapet HiFiction AG og Misha Huber.
Av den grunn ble det kun spilt tokanals lyd på vertens nye platespiller.
Av gjesteskribent: Roy Ove (”Roysen”) Hagen / [email protected] / roysens-rede.blogspot.com
J
ackX kan selv fortelle at
nåværende anlegg er en direkte oppgradering av forrige
anlegg. Sønnen hadde fått det
for seg at han ønsket en filmkveld hjemme i kjellerstuen, så JackX
og fruen begynte å tråle lokalmiljøets
hifibutikker. Budsjettet ved oppstart var
pÅ NOK 25.000,-. Temmelig hurtig kom
ekteparet frem til at budsjettet måtte
økes, og det ganske betraktelig, dersom
man skulle få til interessante opplevelser i det dedikerte kjellerrommet.
JackX begynte også å søke internett og dets forumer for kunnskap
og fant fort ut at Krell var et merke
han virkelig kunne identifisere seg
med filosofien bak. Så det hele endte
med et fullt Krell oppsett med Resolution høyttalere, DVD-standard CD/
DVD spiller, Showcase forforsterker/
hjemmekinoprosessor, FPB forsterkere
(750MCX, 300CX og TAS) og Nordost
SPM Reference kabler. JackX knyttet
derfor raskt bånd til den norske Krell
forhandleren Acoustic Tuning. Denne
forhandleren går igjen som en rød tråd
i investeringene JackX har gjort.
Som de fleste andre audiofile klarte
ei heller JackX å holde seg borte fra
oppgraderingsspøkelset når det kom og
banket på døren med nye produkter fra
Krell. Dette førte verten frem til dagens
utvalgte utstyr beskrevet ovenfor. Ytterligere oppgradering er også på veg
i form av en Krell Evolution 555 CD/
DVD/Blue-Ray spiller som skal erstatte
Marantz UD9004 og oppgradering på
bildesiden i form av 3D bildefremvisning når JackX finner teknologien
moden for investering.
Dette er som man sikkert forstår en
installasjon som er satt sammen for å
kunne spille alle mulige formater av
bÅde lyd og bilde i fra 5.1 til 2 kanaler.
JackX sverger til vinyl som det fore-
trukne mediet fremdeles og finner det
ennå ikke verdt bryet å kaste seg på
PC-avspillingsbølgen selv om han sier
at det nok er vanskelig å unngå på sikt.
Jeg velger å kalle dette for en installasjon og ikke et anlegg fordi JackX i sitt
dedikerte kjellerrom ikke bare har satt
sammen et anlegg, men han har tatt
drømmen helt ut ved å ha både plass,
økonomi og kunnskap til å kjæle ved
alle detaljer ved en slik dedikert lyd og
bilde installasjon.
Rom
I dette hjemmet har familien hatt
mulighet til å prioritere å benytte et
dedikert rom til en slik installasjon som
dette. Det er selvsagt det ideelle dersom
man skal få maksimalt ut installasjonen samtidig som man da har mulighet
til å la andre familiemedlemmer få
utfolde seg med andre ting i andre rom
uten at de nødvendigvis blir forstyr-
ret av hva som foregår i dette rommet.
JackX rom er også stort nok til å få
komponenter i denne kvalitetsklassen
til å utfolde seg i all sin prakt. Et av de
små forbedringspotensialene i dette
rommet er at det kanskje er en smule
smalt i bredderetningen. For å kunne
oppnå en realistisk bredde i lydbildet
er høyttalerne plassert temmelig nære
med 30 centimeters avstand til sidevegger. Dette ville normalt sett skapt et
problem i forhold til refleksjoner fra
sideveggene. Dette har imidlertid JackX
løst på en elegant måte ved den omtale
kjælingen av alle detaljer. Jeg kommer
tilbake til løsningen på dette senere.
Lengden i rommet er stor nok til at det
er mulig å finne en ideell avstand mellom lytter og høyttalere uansett hvilken
smak man måtte ha i med tanke på
å skape perspektivet man ønsker til
gjengivelen. Samtidig er det god plass
til to rader med lyttere/seere. Høyden i
Micha Huber med verdensremiere
på ny platespiller med Thales arm
35
333 Hjemme hos JackX:
• CD/SACD spiller Krell Evolution 505
• DVD/Blu-Ray spiller - Marantz
UD9004 - Vil bli erstattet av
Krell Evolution 555 så snart den
er pÅ markedet
• Platespiller - Thales Turn Table
(TTT) - Ny denne formiddagen
• Tonearm 1 - Thales Simplicity Ny denne formiddagen
• Pickup pÅ arm 1 - EMT JSD 6 jubileumsutgave til jazz, rock og pop
avspilling - Ny denne formiddagen
• Tonearm 2 - Thales AV
• Pickup pÅ arm 2 - Lyra Titan i til
klassisk avspilling
• Stepup Transformer - Ypsilon
Electronics MC-Series Moving
Coil Step Up Transformer
• RIAA - Ypsilon Electronics VPS100
• Forforsterker/Hjemmekinoprosessor - Krell Evolution 707
• Strømrenser - Nordost Thor
• Mono Effektforsterkere til front
høytalere - Krell Evolution 600
• Fronthøytalere - Krell LAT-1
Tre-kanals effektforsterker til senter
og surround høytalere - Krell
Evolution 403
• Senter høytaler - Krell LAT-C
• Surround høytalere - Krell LAT-2
• Subwoofer - Krell Master Reference Subwoofer
• Prosjektor - Projection Design
• Kabler - Zensati
• Rack - Finite Elemente Pagode
Master Reference
• Akustikkremedier - Svanå
Miljøteknik og Acoustic Tuning
rommet er uten at jeg kjenner detaljene
omtrent normal takhøyde og det skaper
stort sett ingen ekstra utfordringer. For
å sammenfatte kan man si at det er
valgt den ultimate løsningen ved å kunne benytte et dedikert rom og at selve
rommet er stort nok til å kunne utnytte
potensialet i komponentene JackX har
valgt. Siden rommet ikke er laget for
formålet har det hatt sin utfordring i
bredden, men det er altså ikke noe som
ikke kan løses noe man har gjort på en
elegant måte her.
Komponenter
JackX har tatt utgangspunktet i at han
ønsker å gjennomføre en ren Krell-linje
i sin installasjon. Dette er smart og
medfører som regel at komponentene
matcher godt til hverandre og skaper
en homogen lyd uten at man nødvendigvis må prøve seg så mye frem og
«JackX har utført det mange
mener er den ideelle fremgangsmåten for å oppnå optimal lyd
uten at man da nødvendigvis
behøver å kjøpe de dyreste
komponentene.»
tilbake med mye prøving og feiling
med mange ulike komponenter. Dette
gjelder selvsagt spesielt når man velger
å satse på et så kompromissløst merke
som Krell. Det spesielle med Krell er
også at de benytter en signaloverføringsteknologi mellom sine produkter
som kalles CAST og som gir spesielt
gode resultater. Ved å benytte Krell
komponenter gjennomgående i sitt
oppsett vil man kunne benytte CAST
overføring allerede fra signalkilde og
helt ut til effektforsterkere. Videre har
han satset på vinylavspillingsprodukter
fra Thales og Ypsilon Electronics som
også har tette bånd og blant annet viser
produkter på messer sammen. Disse
produktene har også en lydsignatur
som passer godt sammen.
Høyttaler- og
lytteposisjons-plassering
I dette lange rommet har JackX hatt
store muligheter til å utfolde seg med
hensyn på hvordan han kan plassere
høyttalerne i forhold til lytteposisjonen.
JackX har valgt å plassere høyttalerne
omlag 70 centimeter fra veggen bak
med omlag 3,5 meter mellom front36
høyttalerne og med senterhøyttaleren
plassert midt mellom fronthøyttalerne.
For de som sitter på første rad gir dette
en likesidet lyttetrekant på omlag 3
meter. Dette gir et stort lydbilde med
god plass til luft rundt hver enkelt artist i tillegg til at dette gir stor presisjon
i plasseringen av de enkelte artistene.
Presisjon er forøvrig et ord som fort
havner på leppene når man skal beskrive både selve installasjonen og med
hensyn på lyden. Bak bakerste sofa er
surroundhøyttalerne plassert på hver
side og JackX har plassert sin musikksamling i hyller langs veggen bak. Det
er også nok avstand mellom bakerste
rad og veggen bak til at man ikke sitter
midt i sonen hvor veggen automatisk
gir en nivåøkning i bassen.
Sammenfallende kan man si at JackX
har valgt å plassere høyttalerne slik de
nok må stå i dette rommet for å få de
til å spille best samtidig som han har
plassert lytteposisjonen der han synes
perspektivet passer hans smak best.
Dette er smart og kompromissløst.
Akustikk
I denne installasjonen ble ikke akustikken installert først for så å sette
anlegget inn. Det mener jeg er den
mest kosteffektive løsningen man kan
velge i forhold til akustisk forbedring
av et lytterom. Mange høyttalere i det
audiofile markedet er laget for å spille
i livlige rom og har innebyggede mekanismer for å lyde godt i slike rom. Av
den grunn vil det selvsagt koste mindre
om man først prøver ut anlegget sitt
en periode i det rommet man ønsker å
benytte før man går løs på de akustiske
utfordringene man måtte ha. Det er
nettopp dette JackX har gjort.
Her er det installert absorbentpanéler i refleksjonspunktene langs
veggene, her er det montert diffusere i
hele taket for å diffusere refleksjoner.
Alt dette gir grunnlag for en forbedret
faserespons samt bedre gjengivelse
av informasjonen i frekvensområdet
fra mellomtone til diskant. I tillegg er
det installert 4 bassfeller på bakveggens hjørner for å skape en jevnere
bassrespons i rommet. Dette har JackX
ikke gjort selv, men er foretatt i regi av
Acoustic Tuning. I tillegg vil hyllene
med CD’er og og LP’er langs veggen
bak bakerste sofa diffusere refleksjoner
fra denne veggen også.
Verten kan også avsløre at han planlegger å erstatte det fastmonterte lerretet med et motorisert lerrett. Da vil det
også gi anleding til å installere diffusere
på veggen mellom og bak fronthøyttalerne. Det bør tillegges at den akustiske
grovjobben utføres av de dedikerte
akustiske remediene mens de mer DIY
pregede tiltakene som gardiner og tepper mest er kjæling med detaljer. Dette
er JackX er ekspert på og som når antallet detaljer til sammen blir stort også
utgjør betydelige forbedringer. Nok en
gang kan man si at JackX har valgt en
smart og kompromissløs tilnærming til
utfordringene.
Andre detaljer
Strøm er et nødvendig og viktig fundament for god lyd. JackX har installert tre dedikerte 16A kurser til sitt
anlegg. Effektforsterkerne er koblet
rett i vegguttakene på to av kursene
for å unngå dynamikktap, mens resten
av komponentene er koblet inn på en
strømrenser som igjen er koblet på
den siste kursen. Vibrasjoner er også
et onde de fleste audiofile vektlegger
å få orden på. I selve rommet her er
både fundamentet i gulv og vegger av
betong som gir svært vibrasjonsfrie
omgivelser. I tillegg har JackX investert
i et rack med spesialteknologi for å
unngå at vibrasjoner når komponentene samtidig som racket er isolert fra
rommets vibrasjoner gjennom vibrasjonsdempenede føtter. Kablene som er
benyttet (Zenzati) er gjennomført fra
samme produsent for å skape homogenitet. Disse små men viktige detaljene
er sammen med alle de andre tiltakene
avgjørende for den lydkvaliteten man
har oppnådd i denne installasjonen.
Kunst og kultur!
Lyden
JackX har utført det mange mener er
den ideelle fremgangsmåten for å oppnå optimal lyd uten at man da nødvendigvis behøver å kjøpe de dyreste komponentene. Det ligger nok mye sannhet
i det. Når man i tillegg, som JackX har
gjort, tildeler store ressurser til komponentene, blir resultatet som i dette
tilfellet; enestående! Siden seansen var
en presentasjon av Thales TTT og Simplicity ble det naturlig nok kun spilt
på vinyl. Så beskrivelsen av lyden er
kun basert på vinylavspilling. Betydelig
homogenitet er det første som slår meg.
Det er ikke noe som stikker seg ut av
hverken imponatoreffekter eller negative attributter. Lyden flyter sømløst og
sammenhengende med stor presisjon,
Krell hele veien…
37
333 Hjemme hos JackX:
Det er plass til
mange hos JackX
enten signalkilden er
vinyl eller Blu-ray.
Thales platespiller er
mindre enn forventet.
Men langt fra gratis.
oppløsning og dynamikk. Holografien
er også presis med fjellstø plassering og
luft mellom artistene. Klangbalansen er
nøytral og behagelig. Det finnes ingen
påtagende sødme å spore og manges
oppfattning av nøytral lyd som tynt og/
eller hard passer overhode ikke inn i
beskrivelsen her.
Lydbildet har en stor ro over seg.
Transientene er hurtige og fundamentale der de slår mot deg fra en totalt
sort bakgrunn uten noen for form hørbar støy. Ingen anlegg er helt perfekte
og også her aner jeg noen småting
som kan bli bedre. Jeg vil dog understreke av vi her snakker om ytterst små
detaljer.
En litt større tredimensjonalitet av
enkeltinidivider på den imaginære
scenen i tillegg til variasjon i dybden
i lydbildet samt en anelse mer gjennomsiktighet er alt som skiller lyden
fra min oppfattning av perfeksjon. Den
siste detaljen er dog ikke vinylmediets
største styrke og den første detaljen er
en uhyre småpirkete observasjon.
Totalt sett har nok JackX gjennom sin
dedikasjon, valg av smarte løsninger og
kjæling med detaljer fått frem et anlegg
som gjengir lyd og bilde på et nivå som
få andre i Skandinavia kan måle seg
med. Det skal også legges til at den nye
platespilleren, armen og pickupen var
helt uinnspilt ved besøket.
Når disse får noen hundre timers
spilletid på seg og nye diffusorer er på
plass bak fronthøyttalerne, kan man
bare drømme om hvordan dette vil
spille. Det vil si, det er vel bare å sette
seg ned, vente og håpe på å få komme
tilbake... 3
Det er kjælet for alle detaljer
hos JacX, inklusiv ekstra solid
rack med akustisk avisolering
fra omgivelsene.
38
333 Gruppetest: Magnepan 1.7:
40
Frigjør musikken
Den høye og flate 1.7- modellen til Magnepan slipper fra seg store
deler av musikken på en så storslagen, lett og ubesudlet måte at
selv de beste kassehøyttalere blir henvist til skammekroken.
Av Tore Dag Nilsen
D
et begynner å bli en stund siden panelhøyttalerne
til Magnepan var skikkelig i vinden. Desto større
var gjensynsgleden da den relativt nye og rimelige
1.7-modellen hadde gjesteopptreden i redaktørens
stue forleden. Jeg hadde nesten glemt, eller skal
vi si fortrengt, hvor suverent homogent, åpent og ufarget
panelene gjengir blåserinstrumenter, stemmer og strykere.
Det var en alvorlig vekker.
Musikken
Selv de mest påkostede konstruksjoner er det vanskelig å
befri kabinetthøyttalere fra tendenser til kasselyd eller andre
tendenser til innestengthet i lyden. Med det sistnevnte sikter
jeg også til tradisjonelle runde svingspolehøttalernes frekvensmessige begrensninger og
tilhørende delefilterproblematikk.
De store Magnepan
1.7 er en treveiskonstruksjon med
tradisjonelle delefiltre,
men dens store og
svært bredbåndede og
effekttålelige elementer er alle av samme
”kvasibånd” type
konstruksjon, noe som
sikrer nesten uhørt
homogenitet og frihet for farging i det viktige mellomtoneområdet samt en bit til i begge ender utover det. Det var
med største glede jeg gjenoppdaget at det faktisk er mulig å
gjengi akustiske instrumenter helhetlig og med praktisk talt
naturlig størrelse og vekt i heimen. Saksofoner, trompeter,
treblåsere, cymbaler, fioliner, celloer og stemmer gjengis uten
innskrenkninger eller lyter overhodet. Å, hvor deilig det er å
slippe å gå ut for å høre musikk!
Jeg kommer til å streife innom flere av de mange utfordringene man støter på med disse ”gladpackhøyttalerene”,
men la oss ta lydresultatene først. Her trenger vi nemlig ikke
å konsentrere oss for å høre forskjeller. Både klang, spillestil
og måten den uanstrengt fyller lytterommet og andre rom i
nærheten, avviker sterkt. Og det stort sett i en klart positiv
retning.
Med kjempestore membraner som strekker seg fra under
knehøyde til om lag halvannen meters høyde, og som spiller
like herlig forover som bakover, får man selvfølgelig et stort
lydbilde med fin høyde. Det tar man for gitt. Jeg opplever
ikke lydbildet som dypere enn hva vi opplever med dagens
bedre kassehøyttalere. Heller ikke bredere, men Magnepan gjengir det som befinner seg mellom høyttalerne med
overraskende fin presisjon, korrekt størrelse og uanstrengt
dynamikk.
– og kun musikken
Magnepan 1.7 gjengir kun det som skal være på platene. Dette høres ut som en selvfølge, men nettopp på dette området
har du en opplevelse i vente hvis du aldri har lyttet grundig
på gode panelhøyttalere tidligere. Man hører instrumenter
og stemmer på en selvfølgelig og avkledd måte. Her er ingen
pålagt klang eller fortetting av lydbildet. Magnepan har lav
forvrengning, og må opplagt ha mindre faseproblemer enn
vanlige høyttalere, for aldri før har jeg så presist og selvfølgelig hørt hvor mikrofonene er plassert.
Det musikerne har på hjertet, kommer tydeligere frem her.
Det er ikke farlig at blemmer og mangler i opptaksteknikken eksponeres når alt fortelles så uanstrengt, uforvrengt og
uten frekvensmessige
betoninger som her.
Kan høyttalere både
være avslappede og
dramatiske på samme
tid? Eller både delikate
og storslagne? Eller
detaljerte uten at man
får følelsen av å sitte i
fanget på musikerne?
– Uhyre sjeldent, men
her er altså en kandidat.
«De kan som få andre gjengi
en rekke instrumenter og
stemmer med realistisk størrelse, korrekt og fyldig klang
og fravær av farging.»
Dipolare linjekilder
Åpne panelhøyttalere
er ikke noe nytt. De har
hengt med fra starten av. Man kan velge blant modeller som
benytter vanlige runde svingspoleelementer, elektrostatiske
elementer, aluminiumsbånd eller ”magnetostatelementer”.
For omlag tretti år siden hadde materialer og metoder blitt
voksne nok til at det hadde dukket opp gode og problemfrie
panelhøyttalere av alle disse prinsippene.
Amerikanske Magnepan har holdt på i 40 år. Så lenge og
så trofaste har de vært med teknologien sin at det ”isodynamiske” prinsipp, eller mer brukte uttrykket ”magnetostatiske”
prinsipp, blant mange simpelthen kalles magnepanprinsippet. Prinsippet er bygd opp med en stor, helt rett oppspent
plastmembran hvor talespolen er limt opp i lange sløyfer
som går opp ned over hele membranen. På hver side av
membranen sitter det lange stavmagneter.
”Magnepanprinsippet” kom litt i bakleksa for drøyt 20
år siden, på den tiden da Apogee eide high-end markedet.
Apogee benyttet bånd i alle elementene. Bånd skiller seg fra
magnetostat ved at det ikke anvendes plastmembran, men
ledende aluminiumsbånd. Apogee-høyttalerne var meget
tungdrevne, noe som ble deres bane på markedet. (Apogeum
betyr for øvrig bane, eller rettere sagt det punktet i banen
hvor satellitten eller månen er lengst borte fra jorden..)
Etter denne tid har også Magnepan benyttet seg av bånd,
men kun i diskantelementet. 1.7 er interessant ved at den
41
333 Gruppetest: Magnepan 1.7:
betegnes som ”kvasibånd”, noe som innebærer at lange
metallbånd er limt fast på plastmembranen. Hvis jeg har
forstått det rett innebærer dette at aluminiumsbåndet blir
erstattet av Magnepans pålimte talespole, nå i form av flat
kobberkabel. Resultatet er et enkelt og driftsikkert system
og lette elementer som gir meget stort frekvensområde og
høy belastbarhet, hvilket garantert bidrar svært mye til den
homogene og upressede lyden jeg opplever fra disse høyttalerne.
Dipol
I prinsippet kunne man stoppe lydutstrålingen bakover fra elektrostatiske eller magnetostatiske elementer
ved å montere dem inn i kabinetter,
men det gjøres praktisk talt aldri. Siden disse prinsippene kan realiseres
med svært store membraner går heller produsentene for åpne dipolløsninger for å slippe kabinettenes negative innflytelse på lydgjengivelsen.
Dipol betyr at elementene spiller like
herlig bakover som forover.
Høyttalerkabinetters primære
funksjon er å hindre kansellering av
lave frekvenser når lydbølgene som
stråler forover fra vanlige små og rundstrålende basselemener møter de som stråler bakover.
Dette bøter dipolprodusentene på med å anvende meget
store basspaneler som i seg selv er mer retningsstrålende
enn de små overnevnte punktlydkilder, løfte signalet i takt
med fallende frekvens og å ha store rammer rundt elementene for å øke avstanden mellom front- og bakoverstrålt lyd.
Ved for eksempel 80 Hz er bølgelengden 4,25 meter. Dette
må også være avstand mellom membranen på forside og
bakside hvis man skal stoppe kanselleringen fullstendig ved
denne frekvens. Da forstår man hvorfor disse høyttalerne
aldri er små, men likevel er kjent for å ha moderate evner i
bassområdet.
Store membraner gir som nevnt lite spredning, hvilket
imøtegås ved hjelp av forskjellige triks som buede paneler,
elektriske forsinkelser eller som her, i et treveisystem, hvor
diskantelementet er svært smalt. Magnepanelementene er
svært høye og temmelig smale, hvilket gir et i praksis uinnskrenket vertikalt lydbilde og ganske akseptabel horisontal
spredning. Lyden stråler som nevnt også bakover, hvilket gir
oss en ”dipolar” linjekilde.
Sammenfattet kan man si at den dipolare linjekilden
stråler lyden ut i en langstrakt åttetallsfasong med krysset i
høyttalerpunktet, slik man ville forestille seg at man kunne
se ned på lydbølgene hvis man befant seg over høyttalerne.
Punktlydkilden sprer lyden mer som ringer på vannet når
man kaster en stein ut i det.
Fordeler
Når man tenker på hvilke mirakler gode dipolare linjekildehøyttalere som Magnepan utretter med musikken er det
uforståelig at vanlige kassehøyttaleres, som er punktlydkilder, nesten uinnskrenket har fått lov å herske over markedet.
En godt konstruert panelhøyttaler har ingen kabinett, og vil
derfor gjennomgående farge lyden merkbart mindre enn
kassehøyttalere selv om både rammen, den store membranen og materialene som dekker den har sine egne resonansproblemer.
Magnepan 1.7 er riktignok treveis, og har delefilter, men
den har samme type elementer for hele frekvensområdet.
Dette er nok en sterk bidragsyter til disse høyttalernes flotte
homogenitet. Jeg vet ikke hvor ”kvasibåndelementene” deles
av, men det virker opplagt at deres store frekvensområde har
gitt Magnepan-konstruktørene muligheter til å flytte delefrekvensene over i områder hvor de gir lite hørbar ugang.
42
Disse store flakene formidler musikken med uinnskrenket
åpenhet og størrelse. De kaster aldri lyden i fleisen på lytteren, rolig og verdig som de er. Lyden avtar bare halvparten så
hurtig over avstand som punktlydkilden. Resultatet er at den
høres større og mer levende ut selv i andre enden av huset.
Nesten som om man har musikere på besøk.
I det daglige liv kan man prise seg lykkelig over at panelhøyttalerne ikke kobler bassen til husets struktur så effektivt
som kassehøyttalerne gjør. Både du
og naboene kommer til å elske den
egenskapen. Det store arealet på panelet og den spesielle utstrålingen gir
velplasserte panelhøyttalere nesten
ingen problemer med stående bølger,
altså berg- og dalbanefrekvensgang
i bassen. Åttetallsfasongen de sprer
lyden med gir også mindre klangavvik i forskjellige rom.
Uvante plasseringskrav og nye
muligheter
Er alt bare fryd og gammen med
panelhøyttalere? Nei, selvfølgelig
ikke. Når de er godt konstruerte som
denne testens 1.7-modell, er det mangler og særheter, men ikke feil, som
fyller opp minuskontoen.
Det første problemet er størrelsen. Her er krigen tapt før
slaget ukjempes for manges del. Det andre er at man må ta
hensyn til at høyttalerne sprer bakover. Dipoler fordrer litt
avstand til bakvegg, men ikke nødvendigvis mer enn vanlige høyttalere. Ved å vinkle dipolene slik at lydbølgen som
reflekteres fra bakveggen ikke slår rett tilbake inn i membranen igjen, kan man ofte slippe unna med forbausende liten
avstand. Kanskje ned mot en halv meter.
En mislykket plassering tett inntil bakvegg vil gi diffus lyd
og faktisk mindre utstrekning nedover med dipoler. Bakveggens tekstur påvirker i større grad klangen med dipolare
høyttalere. Harde flater som glass rett bak membranene er
mer krevende, men på ingen måte umulig, og hanskes med.
Dipoler er takknemlige å plassere i avlange rom. Mange
rapporterer om glimrende resultater ved plassering tett
inntil sidevegg, dørkarm eller lignende. En slik plassering
av punktlydstrålende høyttalere roter lett til lydbildet og
minsker åpenheten, men med dipoler får man ofte bedre og
dypere bass.
Magnepan tipser om at man kan ha 1.7 kloss opp til bakvegg med minimalt kvalitetstap så lenge man spiller lavt. De
er lette å løfte frem når det skal spilles høyt. De kan plasseres
med diskantelement ytterst eller innerst. Diskantelementet
kan også dempes ved å montere medfølgende 1.2 ohm motstander, eller andre verdier man måtte kjøpe til dem.
Ulemper og fordeler
Man har altså svært mange muligheter til å justere klangen
og optimere plasseringen av disse høyttalerne. Jeg har tidligere nevnt at 1.7 fikser mesteparten av grunntoneområdet
på en svært overbevisende og sømløs måte. Legg merke til
ordet mesteparten.
Overgangen til diskanten går meget fint. 1.7 har en bløt og
upresset diskant. Den virker nesten litt kroppslig, og ”bare
er der” uten egentlig å vekke oppmerksomhet. Dette velger
jeg å se på som positivt. Det skal mye til for å provosere frem
ubehag med denne diskanten, og da kan man eksperimentere som nevnt over.
1.7 ruller nok litt av helt i toppen. Den byr ikke på samme
snert og sprudlende liv der oppe som Revelator ringradiatorelementene som sitter i Respons-høyttalerne mine. Likevel
føler jeg ikke at det egentlig mangler noe.
En god punktlydkilde-høyttaler gir et svært presist og
skarpt fokusert lydbilde når høyttaleroppstillingen er kor-
rekt utført. Altså noe av samme følelsen man får ved å
se gjennom søkeren til et speilreflekskamera påmontert
et lyssterkt teleobjektiv, hvor det som er i fokus fremtrer
virkelig skarpt, mens alt foran og bak blir svært uklart. De
høye elementene til Magnepan er litt mer avslappet i så
måte, men til gjengjeld virker lydbildet og lydformidlingen mer sjenerøs. Hva er best? Tja, begge deler, så her blir
det snakk om smak og behag og tilvenning.
Vi hadde en fallende frekvenskurve, men høyttalerne
hang likevel med ned til om lag 40 Hz. Dette er helt i tråd
med hva Magnepan lover, og jeg har hørt flere oppsett
rundt hvor forgjengerne til 1.7 har bydd på ganske
kroppslig gjengivelse helt ned i subbassområdet.
Det er altså mulig, men alt dreier seg ikke om utstrekning. 1.7 har en litt høflig måte å gjengi bass på. Man får
ikke den kompromissløse dynamikken og slagkraften.
Med klassisk musikk savnes i grunnen intet, men ved lytting på næropptak av trommer på en jazz- eller rockplate
forsvinner en del av kraften i de større trommene. Likeledes krymper den noe av størrelsen til et konsertflygel. Det
er det største perkusjonsinstrumentet vi har, med omfang
helt ned til den hørbare terskel, så det skal understrekes
at 1.7 ikke akkurat er alene om denne mangelen.
På en annen side koste jeg meg uhemmet over det
fullstendige fraværet av stående bølger da jeg lyttet på
1.7. For eksempel kom alle strengene på kontrabassen like
godt frem – over hele rommet! Hvilken kassehøyttaler
kan du si det om? - Jeg kan svare for deg, hvis du begynner å tvile: Ingen! Ikke i de vanlige rommene de aller,
aller fleste av oss lever i hvert fall.
Sjelden har jeg kost meg så mye med å lytte fra sidelinjen som med 1.7. Dipoler sies å være egoisthøyttalere,
men bortsett fra fall i diskanten synes jeg 1.7 gir en større
lyd, mye mindre farging av lyden og mer helstøpt totallyd
fra sidelinjen enn den gjengse hop av punktstrålende kassehøyttalere.
Noe annet vi har glemt å nevne? Jo, effektkrav. Man leser over alt om hvor effekttørste de er, men i bruksanvisningen står det 86 dB følsomhet ved én meters avstand og
fire ohms impedans. Videre er impedansgangen helt flat
over hele frekvensområdet. Dette gjør 1.7 til en lekende
lett last for forsterkeren så lenge den trives med å levere
fire ohm. Hvis man tar i betraktning dipolenes gode evne
til å kaste lyden og en lytteavstand på fire meter får jeg
om lag 100 dB lydtrykk med 100 watt. Og de tåler mer
så fremt man klarer å holde labbene unna sikringen til
diskantelementet.
Med andre ord drives 1.7 uten større problemer av de
fleste forsterkere bortsett fra billig ræl, rene klasse Aforsterkere og små og middels store rørforsterkere.
Konklusjon
De høye panelhøyttalerne Magnepan 1.7 er skiller seg
radikalt fra markedets gjengse kassehøyttalere.
De kan som få andre gjengi en rekke instrumenter og
stemmer med realistisk størrelse, korrekt og fyldig klang
og fravær av farging. Den rause, uanstrengte og avslappede måten de stråler ut lyden på er unik. Det samme
er fraværet av unoter i bassområdet både i egne rom og
naboens rom. På disse områdene holder 1.7 high-end nivå,
og konkurrerer effektivt mot langt dyrere kassehøyttalere.
Likevel er dette som krever langt mer grundige avveielser før innkjøp enn tradisjonelle høyttalere. Man må
vurdere om man liker 1.7s spillestil, og har muligheter for
å oppnå tilstrekkelig bass med de plasseringsmulighetene
man har i sitt rom. Innhenting av aksept og entusiasme fra
ektefelle eller samboer er vel også et tema for seg selv. 3
Sec.op.:
Perfekt mellomtone
Det som er bra med dette superkjøpet
i tilnærmet high-end klasse er helt
fantastisk, mens bass og diskant er
mer på nivå med den moderate prisen.
Av: Knut Vadseth
F
or å begynne med det ”dårligste”; selv med betydelig membranflate blir bassnivået i disse rimeligste
Magenapan-høyttalerne litt i slankeste laget, om
man da ikke er ekstra heldig med plasseringen i et
ikke altfor stort rom. For litt av det som er borte i bassen,
er simpelthen forvrengning og resonnanser fra dynamiske
bassystemer som gjerne tilbyr MER bass, men sjelden så
stram og ren bass.
I vårt vanlige testrom ble det likevel litt for puslete, selv om
litt kreativ tenkning- og en rørforsterker med litt ”feitere”
klangbalanse- gav oss litt mer kjøtt på beinet. Selv med
lydpanelene plassert så nært sidevegg at lyden i den fremdrivende bølgen nederste oktaven ikke kortsluttet med
motfasen bakover, oppnådde vi ikke mer nivå i bunnoktaven enn hva vi ville forvente fra en god stativhøyttaler i
omrent samme prisklasse.
Men det er vel egentlig ikke så galt når kjappheten, luftigheten og andre positive parametre er entydig positive med
bare nivå og ekspansjonsvillighet som en smule kompromiss i forhold til en ekte ”high-ender”?
Fantastisk dynamikk
For når det gjeder dynamikk, kjapphet og en livsbejaenede
troverdighet, så er spesielt nedre mellomtone noe av det
beste vi har hørt, uansett pris! Det er simpelthen helt
utrolig at hele grunntoneområdet til langt opp i overtonestrukturen kan gjengis så fabelaktig fra en relativt rimelig
høyttaler. Hør på den berømte trommsoloen til Marilyn
Mazur som er blitt en ”hit” på så mange hi-fi demoer
(finnes blandt annet på den ”svarte” demoplata til Dali),
og du forbløffes over hvor raskt hjernen din er stand til å
oppfatte mikroskopiske tidsintervaller, noe mange dynamiske høyttalere ikke er i nærheten av å matche. Og dette
hurtighetsaspektet og den samtidige evnen til å skille lynkarpt mellom transientene, gir en frydefull tilstedeværelse
som gir gåsehud. Og med dipolegenskapene og denne
transiente presisjonen, er vi ikke forbløffet over at også
tredimensjonaliteten er overbevisende presis og korrekt.
Konklusjon
Selv om man kunne ønske seg en litt ”feitere” og dypere
bass på disse rimelige Magnepan 1,7, så er faktisk både
bass og diskant av høy klasse, ikke minst i forhold til den
lave prisen på drøye 20 lapper. Og når det gjelder det
viktigste; grunntoneområdet og mesteparten av den biten
av øvre mellomtone som de fleste kaller diskant, er dette
helt i high-end klassen uten noen unnskyldning for den
moderate prisen.
Men når høyttaleren er så god, må man også benytte
signalkilde og annen elektronikk som ikke begrenser totallyden. Å få til dette i samme prisklasse som høyttalerne,
blir den virkelige utfordringen!
Pris: NOK 22.000,Importør:Norge: Acoustic Tuning
Sverige: Audionord
43
333 Butikkmesse i Oslo:
Det var stor aktivitet med mye
folk og lansering av spennende
produkter da nærmeste nabo til
Konserthuset, Oslo Hi-Fi Center,
avholdt sin vårlige hi-fi messe
med mye god lyd.
Tekst og foto: Knut Vadseth
Nesten Konserthuset
Det var verdenspremiere på nye Audio Physic høyttaler utviklet i samarbeid med
nettopp OHC.
44
Det nye platespilleragenturet fra Avid fungerer som hånd-i-hanske til Burmester,
også designmessig.
Burmester hadde som
vanlig en glimrenede
demonstrasjon av sin
helblanke forsterkerlinje
og særegene høyttalere
med SEAS-elementer fra
Moss.
D
et er betydelig musikkintresse blant et ekstremt stort
og kjøpevillig publikum i Norge idag. Hi-Fi interessen i Norge er da også svært høy i forhold til trendene
i andre land, men likevel mindre enn hva vår gode
økonomi og mørke vinternetter burde tilsi. Ikke minst er det
interessant å se hva folk er villig til å bruke på fritidsbåter
med tanke på den altfor korte og ofte regnfulle sommeren her
hjemme. Vi i Fidelity tror dette misforholdet simpelhen skyldes at folk flest ikke aner hva de går glipp av da de knapt har
hørt hva et godt anlegg kan gjøre med favorittmusikken deres.
Nettopp derfor var det veldig oppmuntrende å registrere
den betydelige interessen rundt minimessen til Oslo Hi-Fi
Center som med sin beliggenhet som Konserthusets nærmeste nabo midt i Oslo, makter å skape en betydelig hi-fi
interesse.Dette også utenfor den sedvanlige hi-fi menigheten.
I heile tri dager til ende var det åpent hus med stinn brakke i
en rekke demorom betjent både av butikkens egne ansatte og
representanter for noen av de mange produktene OHC fører.
Burmester
Tyske Burmester er blitt en fin miks av god lyd i lekker
design, og treffer nok blink hos mange meglere og andre finansfolk fra distriktet. Og så låter det virkelig overbevisende
fint i de fleste demonstrasjoner vi har hørt i Hi-Fi Centeret,
også nå. Også høyttalerne er av meget høy klasse, ja nesten
i en klasse for seg selv med sin spesielle konstruksjon. Og
med elementer i stor utstrekning fra norske SEAS.
Det har vel vært litt stillere enn vanlig hos innovative
Audio Physic etter at grunnleggeren gikk egne veier, men
en avdukning av en helt ny Avanti, utviklet i samarbeide
nettopp med OHC, ga gode vibber. Dette ikke minst etter
en vellykket demonstrasjon som ble avsluttet med spontan
applaus fra publikum.
Adyton
Det mest spennende var likevel lanseringen av ny Adyton
linjehøyttaler fra konstruktøren Geir Fredriksen. Denne hadde
innebygd passiv ”sub”, men låt likevel mer homogent og gikk
nesten like dypt som vi tidligere har hørt den med rådyre T+A
sub’er som ekstrautstyr. Bedre og billigere, det liker vi!
Lyden i denne høyttaleren var også betydelig mer avslappet, men likevel krisp og oppløst, i forhold til tidligere
versjoner. Om det da ikke var de nye forsterkerne til Adyton
som gjorde susen. For selv om Fidelity, tross mange forespørsler, aldri har fått noen Adyton til nærmere evaluering,
har vi hørt merket ved flere anledninger hos OHC tidligere.
Helt spontant opplevde vi nå en betydelig mer avslappet
tonalbalanse med stram og fyldig bass med en samtidig ren
og krisp overtonestruktur. Og designet er simpelthen rålekkert, enkelt og elegant! At den største forsterkeren trekker
2x16 ampere strøm, kan muligens skremme oss som nylig
har betalt vinterens strømregninger.
Men har du råd til det ene…Og Norge er fortsatt en av
verdens mest interessente produsentland av topp transistorforsterkere, kan det virke som.
Happy end
Den lykkelige slutten på denne miniartikkelen må være å
konstatere at en slik vellykket butikkmesse som den OHC
gjorde midt i Oslo, vil gi betydelige ringvirkninger ved at
mange utenfor den etablerte hifimenigheten får ørene opp
for god lyd. Og dette vil ikke bare gavne butikken selv, men
også alle andre aktører i bransjen uten negative konsekvenser for noen. Og med veldig positive ringvirkninger for alle
oss som elsker god lyd og vet at produsentene må ha et
sundt marked for å kunne utvikle enda bedre produkter til
en ”fornuftig” pris.
Geir Tømmervik, sjefen sjøl, viser fornøyd frem den aller første superforsterkeren
fra ”nye” Adyton med over 1 kW effekt pr kanal!
PS: Vi stryker det der med ”fornuften” og erstatter det
med ”tålbar”. Men de selger også Bose i butikken rett ved
Konserthuset…DS 3
45
333 Olive 06HD CD-spiller, ripper, Dac, server og pre:
Absolutt
musikk!
Denne serveren er en musikalsk totalkilde for digital lyd som kun skal tilsettes
høyttalere og effektforsterker for å utgjøre et moderat priset superanlegg som er
så enkelt å betjene at selv Fidelity-redaktøren og andre datatvegrere fikser det!
Tekst og foto: Knut Vadseth
S
elv om vi i Fidelity var tidlig ute
med å fortelle om den vidunderlige nye digitalverdenen hvor
man plukker ned musikken
nesten bokstavelig talt fra himmelen,
så er det flere av oss som har advart litt
om alle snubletrådene som skyldes en
datverden som slett ikke har vært like
klare for optimal lydkvalitet. Og i hvert
fall ikke for enkel og logisk betjening
av hele herligheten…
Mens datanerdene har vært i hun46
dre, har vi litt eldre vinylentusiaster
virkelig lurt på om gleden av å ha
syttitusen melodier på harddiscen
egentlig gir større livsappetitt enn å ha
noen hundre vinylskiver og CD-plater
i bokhylla som må behandles med
en viss omsorg og ærbødighet? Og
lydkvaliteten er da knapt blitt BEDRE
enn det vi kan oppleve fra selv det
steingamle vinylmediet, selv om de
nye høyoppløste datafilene opplagt
gir mer enn brukbar lyd? Og fordelen
med å slippe synkronisering mellom
drivvek og dac, er en teoretisk fordel
med mindre jitter.
Vi er enige om at fremtiden er
høyoppløste datastrømmer som blir
sendt oss fra himmelen, men så langt
har vi også ment at det hele har vært
noe uferdig med kompleks betjening,
rotete arkivering og av altfor mange
bokser og duppeditter. Dette inkludert
kontorPC’en med rippemuligheter for
CD. Men burde man ikke ha en Cd-
Her er det altså ingen kompromisser
med hensyn til lagringskapasitet, enten
man trenger det eller ikke. For dette
tilsvarer omtrent 6000 CD-plater avspilt
i vanlig 16 bits 44.1 kHz.
Og dette i tillegg til at maskinen Olive 06HD fungerer perfekt som en vanlig CD-spiller i realtid, til og med med
innebygd volumkontroll og balanserte
utganger. Her er altså nok kapasitet for
selv de ivrigste platesamlere, men her
er også nettverks og for ulike harddiscer som kan utnytte den 24 bits/192
kHz høyoppløste Burr-Brown DAC’en
og forforsterkeren. Også en ekstra harddisc eller to kan betjenes fra Olive. Og
i motsetning til på de fleste Cd-spillere
kommer coveret og relevant informasjon om artister og låter opp på det
store displayet. Kun et ekstra tastetrykk
lagrer plata på den innebygde harddiscen. Selvfølgelig kommer cover og
plateinformasjon også ved nedlatinger
og avspilling fra harddisc, men dette
er vel blitt ganske vanlig selv om den
store touch-screen’en er større og bedre
enn vi har sett den tidligere.
Glimrende nettradio
Her er også et bibliotek med tusenvis
av verdensomspennede radiostasjoner
som kan letes fram både etter språk,
område eller musikksjanger. Og selv
Pris/kvalitet
Fordelen med å bygge inn harddisc og
andre funskjoner som man vanligvis
har gratis fra eksisterenede datasystemer, øker selvsagt prisen på en slik
alt-i-ett boks i forhold til en USB-Dac
sammen med en eldre CD-spiller. Vesentlig bedre funksjonaliet, et enklere
oppsett og mindre kabler og bokser,
synes etter mine vurderinger å kunne
kompensere for dette. Men det hele blir
et spørsmål om hvilket nivå den totale
lydkvaliteten ligger på , inklusive kvaliteten av det balanserte linjesignalet
med volumkontroll. Pluss lydkvaliteten
på CD-spilleren som i realtid vil ha noe
mer jitter enn avspilling via harddiscen. Direkte gjengivelse av CD-plata er
da også selve syretesten for totalkvaliteten på Olive 06.
Olive fremhever i sin reklame at dette dreier seg om mer enn vanlig hi-fi;
det dreier seg om ekte ”high-end” lyd.
Hadde dette vært tilfelle hadde det hele
vært en veritabel sensasjon, og vi hi-fi
tullinger kunne bare selge våre store,
stygge svarte bokser og kjøpe en enkel
elegant Olive HD 06 til alt. Alt rippet
og nettbasert inklusive radio; pluss
altså direkte CD-avspilling av odde
plater som du ikke har brydd deg om å
overføre til den innebygde harddiscen,
en opersajon som med et tastetrykk er
«Det finnes etterhvert ulike
løsninger som kan minne om
denne Olive 06, men dette er
den smarteste greia vi har
opplevd så langt.»
spiller også for å kunne høre på alle de
odde platene man har liggende, men
ikke brydd seg om å lagre på harddisc?
Eller som venner bringer med seg…
Den datadumme
Da vi så endelig fikk kloa i en Olive
06HD som må være rene drømmemaskinen etter våre noe datafiendlige
forestillinger, vurderte redaksjonen
hvem som burde skrive artikkelen; vår
MEST datakyndige? Eller vår MINST
datakyndige? Redaktøren fikk jobben
( og jeg takker for tilliten fra de av
dere som antok at det skyldes første
årsak), bare for raskt å oppfatte at her
var tilstrekkelig lagringskapasitet i den
innebygde, nærmest lydløse harddiscen
til nettopp de syttitusen melodier vi
lurte på om vi egentlig trengte!
om systemet med ”automatisk” lagring
av Cd’ene på harddiscen neppe kan bli
helt perfekt all den stund de medfølgende data på plate ikke er laget etter
samme standard, så virker også dette
nå ganske bra, blant annet med en
smart farvekoding som følger plata og
indikerer sjanger. Og med berøringsskjermen går det raskt å bla seg gjennom platene på harddiscen, om man
da ikke velger ”random” avspilling til
bakgrunnsmusikk.
Systemet kan også styres via fjernkontroll, men da man på denne ikke
får opp cover og andre opplysninger,
finnes det også en gratis App for I-pod/
pad med toveis kontakt. Og systemet
kan lett bygges ut med rimelige ”slaver”
slik at man kan få et musikalsk nettverksystem som funger over hele huset.
gjort unna på 5-6 minutter.
Å kalle dette lydsystemet ”high-end”
er likevel å dra det litt for langt, etter
min mening, men via de balanserte
utgangene må jeg innrømme at mine
velkjente Cd-plater låt virkelig bra
på direkten, og (som vanlig) enda en
smule bedre rippet og spilt av fra harddisc. Høyoppløste filer fra arkivene til
bl.a. Linn og 2L, låt selvfølgelig enda
litt bedre enn dette, ikke minst med
større dynamisk kontrast nedover i
mellombassen.
Lyden av Olive
Årsaken til at jeg ikke vil være helt med
på at vi sakker om ”high-end” lyd på
denne elegante og lettbetjente alt-i-ett
signalkilden, er først og fremst fordi
lyden er en smule ”hengekøye” uten
47
333 Olive 06HD CD-spiller, ripper, Dac, server og pre:
benytte en datamaskin med sine ulike
snubletråder i forhold til lydbehandlingen (men ikke billigere, selvfølgelig), og
også betydelig enklere å betjene enn de
alle fleste arkiveringsprogrammer jeg
har vært borti.
Det finnes etterhvert ulike løsninger
som kan minne om denne Olive 06,
men dette er den smarteste greia vi har
opplevd så langt. Og med en pris/kvalitet som burde interessere et betydelig marked, ikke minst blant oss som
elsker musikk og god lyd, men som kan
mer om VTA enn bytes og bits… 3
Pris: kr.50.000
Importør: NCMS
Teknisk om Olive 06HD
high-enderens stramhet og dynamikk
spesielt i mellomtonen. Dette kan
skyldes noe så enkelt at her ikke er de
veldig store strømforsyninger og andre
kostbarheter som langt dyrere –og tyngre og større- utstyr kan skilte med.
Dette er imidlertid lett å leve med,
da lyden fra Olive generelt både er
storslagen med generelt fyldig klang,
og med en litt forsiktig øvre mellomtone/diskant, og som også kanskje
mangler en smule luft helt i toppen.
Men det er ingen tvil om at dette er en
behagelig balansegang som vil glede de
aller fleste. Og det aller viktigste; det
hele låter helt usedvanlig ”rent” uten
det sedvanlige ”sandpapiret” som ofte
legger seg oppå tonene ved kraftige
passasjer. Det siste er faktisk nærmest
oppsiktsvekkende mye bedre enn hva
vi er forvent med, og viser at det hele
tiden skjer mye med digitalmediet som
blir stadig bedre.
48
At man ikke helt opplever den
borttrylling av høyttalere som et ekte
”high-end” anlegg gjerne bidrar med,
er heller ikke noe egentlig problem, da
denne ”magien” nok koster enda litt til.
Men her er både dybde og utmerket
romopplevelse som oppleves som mer
enn godkjent i forhold til prisen for
hele boksen.
Konklusjon
Splitter vi opp alle funksjonen i denne
lydgiveren, dreier det seg om USBdac
med nettradio, en spesielt støydempet
server og en komplett CD-spiller av høy
kvalitet. Pluss altså balansert kontrollforsterker og et stort TV-display for
visning av cover og tekster som hentes
fra nettet.
Det lanseres stadig nye USBdac’er
som synes å bli stadig bedre og billigere, men lyden på Olive synes helt
grei i forhold til hva man kan forlange
av en ca tyve tusen kroners USB-Dac
og 15-20 tusen kroners CD-spiller. Og
i det tilfelle blir det da sånn akkurat
passe igjen til harddsisc og logistikk.
Dette er også den mest intuitive digitale
musikksystemet jeg har prøvd utenom
I-pod, hvilket fortjener minst en sang
og en dans i belønning.
Idiotsikker? Ikke helt. Automatarkiveringen er fremdeles problematisk
på klassisk musikk, men dette skyldes
mangel på CD-standarder, og ikke
hjernen i Olive. Og denne er uansett
et betydelig fremskritt i forhold til å
Denne store of elegante boksen,
håndlaget i San Francisco, er i
utgansgpunktet en musikkserver
som fullstendig står på egne,
akustisk isolerende ben uten
hjelp av eksisterende dataanlegg,
men som også kan formidle
datastrømmer fra andre digitale
signalkilder. Olive 06HD innholder en 16 bits CD-spiller,
muligheter for ripping til to
terrabytes støyisolert harddisc,
pluss både kablede og trådløs
nettverksinngang for signaler
opptil 192kHz/24-bit doble dac’er
pr kanal fra Burr-Brown.
Signal/støyforhold er oppgitt til
imponerenede 124dB og er parret
med en ultrapresis klokke for minimalt med jitter. Den har separat
strømforsyning til analog- og
digitalkretsene og både balanserte
og ubalaserte inn og utganger,
inkludert AES/EBU digital utgang
og et lagringssystem som er det
beste og mest logiske vi har sett
så langt. En stor LCD-berøringsskjerm gir deg alle opplysninger
om oppkoblinger og musikk,
og kan også videreformidles til
større videoskjerm/projektor via
HDMI utgangen.
Her er også koblinger med
USB, Eternett og 2xWi-Fi og Olive
06HD kan streame internett radio
fra hele verden pluss en rekke
lokalstasjoner i Norge, levere musikk til rimelige Olive satelitter i
alle rom. Og den kan kontrolleres
vi medfølgende fjernkontroll
(men uten display) og toveis
forbindelse via I-pod/pad/phone
med gratis Olive App.
333 Musikkomtaler: Godt norsk:
Glimmer og gråstein
Av [email protected]
ten “Robbie Robertson” og jeg kan egentlig ikke få anbefalt
den sterkt nok. Dette er en av de heftigste audiofile platene
som er utgitt på en stund. Når den i tillegg byr på fantastisk
musikk er det bare å bla opp. “A must have”!
Áigi Askkis – an introduction to
Mari Boine
How To Become Clairvoyant
Robbie Robertson (m/Eric Clapton)
Robbie Robertson er en av legendene. Han var sentral i The
Hawks som ble til The Band. The Band definerte sammen
med Bob Dylan nye standarder for folke- og rockemusikken.
“The Bands “Music form big pink” står for eksempel fortsatt
som et av de virkelig store albumene i rockehistorien. Robertson har blitt 67 og det er over ti år siden sist han ga lyd
fra seg med eget stoff. Han har imidlertid holdt det gående
som både musikker og produsent, og har blant annet vært
musikkprodusent for flere Martin Scorsese filmer som “The
Departed” og “Gangs of New York”.
Robertsons solokarriere startet med den fantastiske
“Robbie Robertson” fra 1987 som ble fulgt opp av “Storyville”. Disse utgivelsene var trygt plassert i roots og blues
tradisjonen, ispedd musikalske impulser fra Robertsons
etniske indianske opphav. De to neste “Music for the Native
Americans” og “Contact from the Underworld of Redboy “ er
langt mer etnisk preget. De var kanskje en del av Robertsons
reise tilbake til sitt opphav. Selv om begge albumene er flotte
utgivelser, har de når sant skal sies langt mindre kommersiell appell enn “Robbie Robertson” og “Storyville”. Det nye
albumet “How To Become Clairvoyant” fortsetter på mange
måter der de to første platene slapp. Igjen er det blues og
roots som gjelder. Bluespreget forsterkes av Eric Claptons
tilstedeværelse. Clapton bidrar både som musiker, vokalist og
låtskriver med en egen låt og to som er signert Clapton/Robertson. ”How To Become Clairvoyant” er en svært vellykket
utgivelse. Den består av hele tolv melodiøse, godt arrangerte
og velproduserte låter. Robertson er perfeksjonist og lydbildene er oversiktlige med massevis av musikalsk krydder i
form av kor, fikse musikalske detaljer og et drivende rytmisk
fundament. Samarbeidet med Clapton funker. Selv om hans
musikalske påvirkning hele tiden er tydelig, overdøver han
ikke Robertsons eget uttrykk. Clapton tilfører i stedet kvalitet
og detaljer som gjør dette til en fantastisk bra plate. Lyden
holder bra mål, og platen vil nok bli en gjenganger i HiFi
butikker og på messer. Albumet er faktisk så godt produsert
at det skal mye til å få den til å låte direkte dårlig … “How To
Become Clairvoyant” innfrir. Her finner vi flotte melodier,
gode arrangementer, utrolig god lyd og en suggererende og
veldefinerte bass. Robbie Robertson er i toppform. Utgivelsen matcher på de fleste områder den fantastiske solodebu50
Marie Boine er en av Norges beste
kjente internasjonale musikere. Helt
siden debuten i 1985 og gjennombruddet i 1987 med “Gula, Gula” har Mari
Boine utviklet sin karriere og sin
unike “world” musikk. Begge med
utgangspunkt i sin samiske tradisjon. Suksessen skyldes kanskje at
hun bruker den samiske tradisjonen
som et utgangspunkt og innfallsvinkel - som hun forener med andre
musikalske impulser fra andre tradisjoner. Hun
har utgitt åtte soloplater, filmusikken fra Kautokeino opprøret, et live album og noen samlinger. Boine har også bidratt
sammen med andre artister på en lang rekke utgivelser. Det
er også utgitt to offisielle “remix” album med utgangspunkt i
Boines musikk. Dobbeltalbumet “Áigi Askkis – an introduction to Mari Boine” henter stoff fra hele karrieren - også remix
albumene. Hele tretti låter har det blitt plass til og samlingen
viser til fulle hvilken formidabel artist Mari Boine er. Det finnes ikke et dødpunkt. Samlingene er dessuten sammensatt
på en måte som gjør at den faktisk fremstår helhetlig til tross
for at stoffet spenner over en periode på nesten 25 år. Det
skyldes nok at Boine er perfeksjonist som legger ekstremt
mye i alle detaljene fra melodier, arrangementer, uttrykk til
produksjon og lyd. Det gjør at musikken hennes fremstår
som tidløs, konsistent og holdbar. Den bæres dessuten frem
av Boines særegne og nesten overjordiske stemme. Selv om
jeg har alle platene hennes, fremstår denne samlingen likevel
som frisk og spennende. Det har kanskje med at låtene får
stå i en ny kontekst, som frigjør dem fra sin opprinnelige utgangspunkt slik at de oppleves på nytt. Men mest av alt har
det nok med at dette er et eneste stort overflødighetshorn.
Musikken og sangene er vakre, sårbare, rasende, tradisjonelle, nyskapende, utagerende – ja slik kunne jeg fortsette. Mari
Boines univers er så mangfoldig og kraftfullt at det bare er å
gi seg over. Dessuten er det tilgjengelig i den forstand at det
nesten er umulig ikke å bli hekta hvis en først gir henne en
sjanse. Arrangementene, produksjonen og lyden er oppsiktsvekkende! For de som ikke kjenner henne fra før, så er det
snakk om audiofiles våte drømmer. Ukomprimert dynamisk
musikk, som utnytter alle de egenskapene et godt anlegg skal
by på. Jeg mener Mari Boine er en av Norges aller største
og viktigste artister. “Áigi Askkis – an introduction to” er på
mange måter langt mer enn en introduksjon. Det er en ren
maktdemonstrasjon! Jeg elsker Mari Boines musikk – og
“Áigi Askkis” forklarer hvorfor!
Vonde Visu
Stein Torleif Bjella
Ålingen Svein Olaf Bjellas andre plate,
“Vonde visu” er både vond og god. Bjella
er både poet og musikere. Hans tekster
er vel så mye dikt som sanger og han
plasserer seg solid i tradisjonene etter
Dylan, Cohen, Waits og vår egen Ole
Paus. Og vondt er det, for 41 åringen Bjella synger vakkert
om såre og nære ting. Det slår meg hvor godt det funker å
synge på dialekt. Dialekten tilfører en egen dimensjon og når
Bjella leker med ord og byr på underfundige innfallsvinkler
til tema og problemstillinger vi alle kjenner som: Hjerte,
smerte og europaller og slikt! Det hele er pakket inn i gode
melodier fremført på høvelig vis. Arrangementene er passelig lavmælte men med musikalske detaljer og håndverk som
preger kvalitetsproduksjoner som denne. Musikerne kjenner
sin plass, og bidrar med et musikalsk fundament og bakteppe som hever platen til nye høyder. Musikerne og arrangementene underbygger Bjellas vokal og tekster. Det er svært
mye å glede seg over, og denne utgivelsen er en god kandidat
til “årets viseplate”. Med “Vonde Visu” etablerer Bjella seg
som visesanger og poet – og han er fullt på høyden med det
beste fra utlandet! Anbefales
One Drop Is Plenty
Mighty Sam McClain
og Knut Reiersrud
Knut Reiersrud er en
musikalsk nomade, og
har farta rundt i det
musikalske landskapet
i en mannsalder. Han
har utgitt en haug med
plater som dokumenterer
samarbeid på kryss og
tvers med mennesker,
kulturer, land og sjangere. De siste årene har bluesinspirasjonene blitt stadig mer fremtredende hos Reiersrud. På denne
nye utgivelsen utforsker han bluesen i retning mot soul
og gospel. Utgangspunktet er et samarbeid med sekstiåtteåringen Sam McClain. Han er en fyr som slo igjennom på
sekstitallet før det gikk bratt nedover. I en femtenårsperiode
levde han på gata før han sakte men sikkert karret seg tilbake igjen og bygde opp en ny karriere innen soul og gospel.
Etter flere møter på blant annet Notodden bluesfestival fant
han og Reiersrud hverandre. Det møtet førte til dette som er
en formidabel utgivelse. Den oser av kvalitet far A til Å. Vi
møter en musikk som både er melodiøs og lett tilgjengelig
med tydelig forankring i blues og gospel/soul. Sam McClains
vokal er uttrykksfull, mild og levd – på en måte som engasjerer og gjør det lett å bli med på reisen. Arrangementene er
avdempet, behagelig og sofistikerte. Reiersruds gitar er til de
grader til steder, men ikke så utagerende og røft som på noen
av hans råeste bluesskiver. Kabalen går opp, og vi står igjen
med en fantastisk flott utgivelse hvor alt stemmer. Lyden er
godt produsert mot det mørke, med substans og kraft. Nok
en varm anbefaling, for dette er blues, soul og gospel på
ekstremt høyt internasjonalt nivå!
Thinkerbell2
Vibeke Saugestad og Jørn Christensen
Jeg har alltid hatt et varmt hjerte for Vibeke
Saugestads stemme. Med henne har det
liksom ikke tatt helt av med bandet Thelyblast. Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor.
Og enda mindre skjønner jeg etter å hørt
igjennom Thinkerbell 2. Den forrige
Thinkerbell utgivelsen kom i 1997 og er
for mange en klassiker. Den nye fortsetter der den forrige slapp. Det er snakk
om nesten uanstendig vakre melodier,
fremført i lavmælte arrangementer og med Vibeke
Saugestads vokal i sin mest nære og behagelige form.
Saugestad synger rett og slett nydelig og hennes uttrykk
understøttes opp av Jørn Christensen på gitarer, keyboard
og vokal. Og det stopper ikke der. Med seg har de ringrever
som Anders Engen på perkusjon og Jørun Bøgeberg på bass.
Thinkerbell er et slags sideprosjekt både for Christensen og
Saugestad. Det er vanskelig å forstå hvorfor, siden duoen leverer utgivelser på dette nivået. Konseptet i all sin lavmælte
og lett melankolske form er så helstøpt og har en slik kvalitet
at det fortjener et stort publikum på plate og på scene. En
nydelig utgivelse med god lyd og flotte sanger!
Fire kjappe:
Early Piano Music
Kjetil Bjørnstad
Ketil Bjørnstad er og var en produktiv
herremann. Denne gangen handler det
imidlertid ikke om et nytt album, men
en reutgivelse av tre tidligere plater
“Preludes” 1&2 fra 1984 og 1985 samt
“Pianology” fra 1994. De to førstnevnte
består av i alt 19 preludier mens
“Pianology” består av åtte musikkstykker. Hele platen dreier seg om Ketil
Bjørnstad og et stort flygel. Musikken er vakker og poetisk og til tider
sakral. Lyden holder ganske bra nivå.
Dette handler imidlertid mest av alt
om vakker musikk.
Bàlggis
Bárut Inga Juuso
Som navnet sier snakker vi om samisk
musikk. Bandet har turnert med Rikskonsertene siden 2007 og har utviklet og
perfeksjonert sin musikk gjennom det. De
byr på moderne “world music”, med joiken
som det sentrale og bærende elementet.
Slektskapet til Mari Boine er der, men
“Bàrut” fremstår nok som litt mer hard-
core samisk. Jeg har betydelig sans for prosjektet,
og urkreftene i denne musikken kombinert med de
moderne virkemidlene funker bra for meg. Absolutt
verdt å sjekke ut.
The architect
Jens Carelius
The architect er et album som skal fylle et hus som ikke
er bygd med musikalsk innhold. Dette er Carelius tredje
album og vi snakker om et mangfoldig og ambisiøst
prosjekt. Albumet er en slags plantegning over 11 rom
som skal fylles. Til tider god, noen ganger litt forvirrende konsepter og popmusikk. Albumet er en spennende
reise, men jeg opplever at det er noen byggefeil – slik
byggverk gjerne har. Men arkitekturen duger den.
So beautiful or So What
Paul Simon
Paul Simon er som Dylan snart sytti år og en
gammel ringrev. Paul Simon leverer som alltid
varene og denne gangen handler det om god
lyd, en smule afrikansk inspirert musik - og
om tro og håp. Albumet kan kanskje oppleves
som litt kjedelig, men det vokser frem etter noen
gjennomspillinger. Som fòr til husguden duger
dette virkelig, for her er lyden og produksjonen
upåklagelig.
51
333 Musikkomtaler:
r
e
v
i
k
s
e
Skeiv
AV Jan Myrvold
Jenny Hval
Viscera (RCD 2108)
Jeg vet lite om Oslo-fødte Jenny Hvals – aka Rockettothesky forhold til Torbjørn Egner og hans fortellinger om Karius og
Baktus. Men med samme geografiske utgangspunkt – altså
helt konkret Torbjørn Egners plass – tar hun allerede i åpningstrofen av «Viscera» til orde for en betydelig lavere tannbørsteføring enn de odontologiske læresetninger den gamle
barnebokforfatter innprentet i etterkrigsgenerasjonene med
soga om Karius og Baktus. Snakk om å utfordre bastionene!
På den ovennevnte plass står altså fortsatt Kampen kirke
stødig plassert, og det er i dette ærverdige kulturbygg det
meste av «Viscera» er blitt til. I følge frøken Hval startet det
hele mer eller mindre som improvisasjoner, som til slutt viste
seg å ha en form for rød tråd gjennom hele prosjektet. I alle
fall er kropp og noen av dens ulike funksjoner inngående
beskrevet, og det med en direktehet og verbal grafikk som
ikke er helt dagligdags her på berget. Likevel aldri direkte
sjokkerende eller vulgært, da heller slik jeg tolker det avlevert
med en dose tilbakelent humor.
Hennes to tidligere norske utgivelser ble begge hyggelig
mottatt av pressen, der de uttrykksmessig befinner seg i et
slags lettere avantgardistisk uttrykklandskap behørig til venstre for sentrum av det rent kommersielle. Tilsynelatende en
frihetsøkende artist, på jakt etter et eget uttrykk løsrevet fra
forventninger og. Dette har hun tatt enda et solid stykke videre med «Viscera», hvor hun forøvrig har skrevet alle låtene
selv. Hun har fått hjelp av Håvard Volden og Kyrre Laastad til
å utforme de vekselvis minimalistiske og storslagne arrangementene, hovedsaklig akustiske, hvor den innledningsvis
omtalte batteridrevne tannbørsten er et av heller få elektrisk
drevne apparater. Ganske så stor dynamisk spennvidde her,
hvor Hval også innimellom utfordrer stemmebåndene til det
ytterste. Det veksles fra det nesten søtladne melodiske til det
mer eksperimentelle og improviserte støyaktige.
Jenny Hval bidrar foruten med sin egen stemme med kirkeorgel, gitar og zither. Nevnte volden spiller et utall gitarer, og
Laastad har spilt trommer, programmering og kirkeorgel.
Helge «Deathprod» Steen er ansvarlig for selve produksjonen og det opptaktekniske. Med andre ord er alt på stell rent
lydmessig, forsåvidt ingen bombe når vi snakker om Rune
Grammofon. Mastringen er ivaretatt av selveste Bob Katz i
hans renommerte Digital Domain Mastering. En mann som
har tre Grammy-priser i beltet og er en meget anerkjent herre
i audiofile kretser. Ikke minst for boken «Mastering Audio:
The Art and the Science» og sitt lange virke hos Chesky
Records.
Med «Viscera» har Jenny Hval levert et relativt ukonvesjonelt album, tidvis ikke spesielt tilgjengelig og som utfordrer
både tradisjonelle normer så vel som lytterne. Og da er man
vel nær det essensielle hva kunst angår. Det skal uansett bli
spennende å høre hva Jenny Hval finner på neste gang.
The Dirty Blues Band
Pot Bellies & Bum Notes
The Dirty Blues Band
må ikke forveksles
med The Dirty Blues
Band fra California,
som i hine hårde dager hadde
selveste Rod Piazza i front. Ei heller med
Dirty Blues Band fra Tyskland. For The
Dirty Blues Band – som det her er snakk
om – er fra Irland. Enkelte briter, såkalte
loyalists, vil vel hardnakket hevde NordIrland. Dem om det. Gjengen som frontes av søskenparet Kevin og Fionnuala
Sweeny har uansett sin base i Omagh,
County Tyrone.
Bandet teller tilsammen seks faste
medlemmer, og har en hovedsaklig
akustisk line-up. Eneste unntak er enkelte innslag av elektrisk gitar. Alle disse
musikerne har behørig utdannelse og
52
ballast fra tradisjonell irsk folkemusikk,
som jo stadig står meget sterkt i den
irske folkesjelen. Dette er bandets første
album, og kan inntil videre enklest
kjøpes direkte fra deres internetthjemmeside www.thedirtybluesband.com.
Folkemusikken skinner også tvers
igjennom alle de elleve låtene på denne
heidundrende festen av et debutalbum.
Vi blir servert et knippe kjente country,
blues og rock and roll klassikere som
«CC Rider», «Midnight Special» «Worried man» og en hypnotisk sår versjon
av «Wayfaring Stranger», hvor Shane
McAleer maner frem blåtonene med fela
si med mye forpint lengsel i buedragene. Men det er samtidig hele tiden
umulig å holde dansefoten i ro. Denne
musikken er ikke ment for kun å bevege
sjela. Det er går helt utmerket an å la
den bevege kroppen også. Og om du
noensinne har lurt på hvorvidt den irske
folkemusikken har hatt noen innflytelse
på country og beslektede uttrykk får
du svaret her. Selv om disse låtene har
amerikanske opphavsmenn, kan det
virke som de har «kommet hjem» her de
serveres i keltisk innpakning. Vi er rett
og slett ved den amerikanske musikkarvens røtter.
The Dirty Blues Band viser med «Pot
Bellies & Bum Notes» at det går an å ha
glimt i øyet, samtidig som det musikalske håndverk er ivaretatt med stort
alvor. Akkurat slik det er å gå på konsert
i Belfast by, Så veldig mye mer ekte
enn dette blir det ikke. En sann svir fra
begynnelse til slutt.
Gil Scott-Heron & Jamie xx
We’re New Here (XLYTCD517)
I platebransjens eksklusive rehabiliteringsprogram for
hedersmenn - trolig inspirert av Rick Rubins suksess
med revitaliseringen av Johnny Cash - den i årevis har
fullstendig har ignorert, hadde i fjor turen fortjent nok
kommet til den gamle (nu vel, han er fortsatt bare 62
år) lyriker, forfatter, rap-, jazz-, funk, dub-, soul og
spoken word-helt Gil Scott-Heron. En mann med høy
stjerne hos mange musikere, kanskje spesielt av den
yngre rap-generasjonen. Fjorårets comeback på plate
– etter tretten lange års fravær – fikk navnet «I’m New
Here, og ble godt mottatt av presse og publikum. Produsert av Richard Russell, for hans selskap XL Records.
Mindre enn et år senere er heron tilbake, riktignok
med nesten identisk skive. I praksis en noe forkortet
utgave, remikset av Jamie xx (som egentlig har Smith
som etternavn) fra XL-kollegene The xx som forøvrig
gjorde stor suksess på Øya-festivalen sist høst. Den
unge Putney-fødte artisten kommer er annonsert til
samme festival som soloartist i år.
Uansett, med bakgrunn i at unge Smith svært så
delaktig musikalsk på dette prosjektet, den nesten
umerkelige tittelforskjellen fra «I’m» til «We’re». Tittellåta forøvrig skrevet av kulthelten Bill Calahan, som
frem til 2005 opererte under artistnavnet Smog, og er i
visse kretser en respektert multiinstrumentalist, låtskriver og produsent.
Jamie xx har vel med sin produksjon tatt en omvendt Rick Rubin, og istedenfor strippe lydbildet for
all overflødig staffasje lagt et fyldig helelektronisk
lydteppe bak Herons tekstresiteringer, som bare tidvis
kan beskrives som «sang». Steinharde beats og loops
over seige og dype basslinjer, innimellom krydret med
bittesmå innslag av perkusjon og samplinger, for
eksempel av en gammel soulklassiker so. Innimellom
brytes monotonien opp en smule med samplede snutter som tar det hele ned et par hakk. Blandt annet får
vi høre korte sekvenser av både Gloria Gaynors stemme
i «Casanova Brown» og Sassafrass’ «Boxcar Hobo».
Jamie xx mestrer kunsten å variere uttrykket, samtidig
som han holder den røde tråden fra begynnelse til
slutt, og som helt sikkert fungerer optimalt for de unge
klubbgjengere. Dog ikke nødvendigvis det mest opplagte stedet å starte for de som vil løse inngangsbillett
til Scott-Herons musikalske univers. Men la oss for all
det håpe det ikke blir tretten år til neste gang vi hører
nytt materiale fra ham igjen.
333 Musikkomtaler:
AV Jan Myrvold
Skeive skiver
Susanna Wallumrød
Jeg vil hjem til menneskene (GRCD4337)
Vi kjenner selvsagt Susanna Karolina Wallumrød fra hennes
etterhvert veletablerte Susanna And The Magical Oorchestra,
og vi er vel mange som har latt oss forføre av hennes vakre og
forførende stemmebruk. Nå gir hun som soloartist ut et norskspråklig album, hvor hun rett og slett har tonesatt lyrikk av
Gunvor Hofmo. På Rune Grammofon selvsagt, for hvem andre
tør vel ta sjansen på et slikt prosjekt, som i utgangspunktet kan
virke som et kommersielt suicid. Nå har jo nordmenn blitt kåret
til verdens mest lykkelige befolkning, men Gunvor Hofmo –
som døde i ’95 – fikk nok aldri den telefonen fra etaten for
samfunnsforskning.
Det må nødvendigvis kreves en del mot for å kaste seg ut i
et prosjekt som dette. Man kan for eksempel ikke ta seg noen
friheter hva tekstene angår, og man kan spørre seg hvor sangbar Hofmos modernistiske uttrykk er. Tidvis syns jeg kanskje
også det halter litt på selve rytmen, og spesielt i passasjene der
Wallumrød legger seg i sitt lysere toneleie kan det virke som
hun strever litt med å avslutte strofene slik at det føles homogent med den melodiske strukturen. Timingen sitter liksom
ikke like godt hele veien, og jeg undres om ikke enkelte av
disse låtene/diktene hadde gjort seg bedre i et såkalt «spoken
word» format. Men som alltid synger hun teknisk sett utpreget
rent, hele veien med uangripelig diksjon.
Albumet er innspilt i det gamle ABBA-studioet Atlantis,
og det er igjen Helge «Deathprod» Steen som har styrt de
tekniske begivenhetenes gang. Musikerne er heller ingen hvem
som helst i norsk musikk, og teller navn som Ståle Storløkken,
Jo Berger Myhre, Erland Dahlen og Hans Magnus Ryan. Sistnevnte kanskje bedre kjent som Snah, gitarist i Motorpsycho.
Sammen har de skapt en heller dunkel musikalsk ramme
som matcher Hofmos tunge tematikk, som hovedsaklig kretser
rundt ensomhet, lengsel og mørke.
Lydbildet holdes også gjennomgående i relativt dystre
klangfarger, hvor Ryans gitarspill innimellom legger ut på noen
seige, progressive løp som bryter opp den bevisst depressive monotonien en smule, dog adekvat nok mer i retning av
desperasjon enn optimisme.
I det store og hele er da også «Jeg vil hjem til menneskene»
et album stemmen til en som desperat leter etter en vei ut
av det ytterste mørke, hvor fellesnevnerne til Wallumrøds
tidligere utgivelser er det dempede og lavmælte fremført med
fremragende musikalsk håndverk, hvor det her likevel selvsagt
er Hofmos tekster det hele graviterer rundt. Kanskje er dette
albumet mest for spesielt interesserte, men slettes ingen ueffen introduksjon til Hofmos stilsikkert formulerte observasjoner fra eget trøblete sjeleliv.
54
Josh T Pearson
Last Of The Country Gentlemen
En av vårens mest gledelige overraskelser så
langt er i undertegnedes ører at texaneren Josh
T Pearson – den tidligere frontmann i Lift To
Experience (som rakk å gi ut sitt eneste og kritikerroste album «The Texas-Jerusalem Crossroads»
før de sprakk bare måneder etter utgivelsen)
- endelig er på banen med sin «ordentlige»
soloalbumdebut. Pearson har i etterkant stort sett
ført en heller anonym og tilbaketrukket tilværelse,
hovedsaklig i storbyer som Paris og Berlin – hvor
«Last of the Country Gentlemen» er innspilt.
Navnet hans har ved noen ytterst få anledninger
ellers vært å finne på prosjekter sammen med andre indieyndlinger, som eksempelvis My Bloody
Valentine og Bat For Lashes.
Josh T Pearson leverer med dette albumet
et knippe ytterst dempede låter i et alternativt
countrylandskap, hovedsaklig helakustisk med
sin egen hypnotiske og klokkerene stemme og
en akustisk gitar som hovedelementer i et sårt og
nakent lydlandskap hvor tablået tidvis kompletteres med Warren Ellis’ (jada, han fra The Bad
Seeds) alltid like smakfullt klagende fiolintoner.
Her finnes ingen jålete effekter av noe slag, kun
rå essens, og en rendyrking av populærbegrepet
K.I.S.S-prinsippet. Det hele innspilt i løpet av
fattige to dager i studio. Denne intensiteten har
da også Pearson lykkes særdeles godt med å få
overført til mastertapen, og vi kommer veldig tett
på utøverne samtidig som vi får et levendegjort
bilde av opptaksfasilitetene. Produksjonen har en
renhet, som står i en slags kontrast til Pearsons
noe rufsete personlige fremtoning.
I det store og hele et album uten datostempel.
Pearsons tekster og hans magnetiske fremføring
gir meg et bilde av en selvransakende, plaget og
ensom herre helt på randen til å tippe over i den
dypeste sjelelige avgrunn. Desperasjon og fortvilelse fra en mann, som med selvfølgelig eleganse
styrer behørig unna alle antydninger til sentimaliteter eller selvmedlidenhet.
Definitivt ikke et album til å komme i festhumør av, men en definitivt killer og et hyperaktuelt
førstevalg og følgesvenn når vargtimmen setter
inn.
Mathias Eick
Skala (ECM 2187 2743228)
Med sitt nye album«Skala» utvider den tilsynelatende allestedsværende trompetist par excellence Mathias Eick sitt
uttrykk og format fra sitt forrige soloutspill «The Door»,
som kom ut i 2007, altså samme år han ble tildelt den prestisjetunge prisen «International Jazz Award For New Talent».
Han har helt bevisst hatt en mer «rockandroll-tilnærming»
denne gangen, blandt annet ved å bruke «hele» fem uker
bare på de innledende studioopptakene i Cabin Recorder
Studios. En ganske klar kontrast til hva som er typisk for
ECM-folket, som gjerne gjør det meste unna i løpet av et par
tre dager i Kongshaugs Rainbow. Slik man kan tillate seg
all den tid man er musiker av stratosfærisk klasse. Før Eick
(Kongshaug og Mannfred Eicher) kunne legge aller siste
touch på verket i nettopp Rainbow, hadde han på veien også
vært innom Bugge Wesseltofts og Pooka Studio.
En annen fravikelse fra standardnormen er det vel også
at han gjennom mange sekvenser av «Skala» låter benytter
seg av to trommeslagere – Gard Nilssen og Torstein Lofthus.
Altså samtidig. Dette medfører selvsagt et ganske så heftig
grunnkomp og dermed et engasjerende momentum som
underlag for Eicks utpregede lyriske melodiføringer.
Og der stopper også alle assosiasjoner til rock and roll. For
selvsagt befinner «Skala» seg i et uttrykklandskap som ligger
godt innenfor grensene av det som gjerne betegnes som kontemporær instrumental jazz, dog med enkelte klare popeferanser. Eick står selvsagt helt i sentrum med sin kontante og
glatt strukturerte tone, hvor han i sine mest innsmigrende
stunder viser at han også kan sin Het Baker og andre kanoner fra gullalderen på sekstitallet. I tillegg til hornet trakterer
han også vibrafon, elektrisk gitar og dobbelbass. Han har
ellers med seg et veritabelt stjernelag av den fortsatt relativt
Exotic
Audio
distributør
www.ExoticAudio.dk
[email protected]
tlf. +45 2562 5440
unge bølgen av norske musikere som Morten Qvenild på tangenter, pianisten Andreas Ulvo, saksofonisten Tore Brunborg,
Audun Erlien på bass, i tillegg til harpisten Sidsel Walstad.
Som inspirasjonskilder til de i alt åtte kuttene oppgir
Eick alt fra komponister og artister som Edvard Grieg, Sting,
Radiohead og Joni Mitchell (som er beæret med odet «Joni»),
til byer og steder som i låtene «Oslo», «Biermann» og «Edinburgh».
Produksjonen generelt er det selvsagt veldig vanskelig å
angripe, men jeg ergrer meg litt over det i mine ører «snille»
og tidvis noe duse preget. Mykt svevende og eterisk, ja vel,
men jeg skulle gjerne følt meg litt tettere på selve nerven.
Likefullt tvers igjennom et smakfullt stykke musikalsk håndverk, som kan nytes på mange måter. Vel blåst har sjelden
vært mer passende.
333 Musikkomtaler: Blanda akustiske drops:
Fiin gammel tysk jazz
Det er mulig det har rablet for meg, men i mine ører byr gode gamle
Johann Sebastian Bach på noen av de beste jazzopplevelsene.
Av Tore Dag Nilsen
T
yskere kreative? Vel, hva får man hvis man kombinerer tysk disiplin og gudfryktig arbeidsomhet med
et nesten grenseløst musikalsk og åpent sinn? Jo,
hundrevis av komposisjoner som fremdeles spilles
over alt, tre hundre år etter de ble komponert.
Noe av det som imponerer mest med Bach er hvor rytmisk
og frigjort musikken hans er. Nesten som jazz. Bach var en
dyktig organist, og fremførte komposisjonene sine selv. Eller
skreddersydde dem for andre dyktige musikere.
Bach var ikke alene om dette. Musikken har til nesten alle
tider blitt improvisert frem, og rigide komposisjoner kom
vel først med Beethovens monumentale symfonier. Etter
Beethovens gikk den klassiske musikken inn den romantiske
epoken, med store solister og komponister som Liszt. Improvisasjoner, eller i alle fall svært personlige tolkninger, var i
skuddet helt frem til radioen og platemediet ble så utbredt
at alle selv kunne høre ”den eneste riktige måten å spille på”,
uansett hvor de befant seg i verden.
Glenn Gould i DSD-format!?
Undertegnede mener at troen på at det kun fins én riktig
måte å fremføre på er mye av årsaken til at platebransjen
sliter og interessen for klassisk musikk har stagnert. Det er
grenser for hvor mange ganger du gidder å gå på konsert og
høre på akkurat det samme hver gang. Enten så er det ikke
godt nok fremført eller så
spiller de eksakt slik du
har hørt før og forventer,
liksom.
Nei, bør ikke musikk
provosere og overraske?
Tenk på hvilket rabalder den unge kanadiske
pianisten Glenn Gould
skapte i 1955 da han
fremførte Bachs Gouldbergvariasjoner. Vilter,
jazzete og på piano, ikke
cembalo!
Så stor furore lagde
Glenn Gould at disse
verkene alltid har vært i
katalogene i en eller flere
former. De har alltid solgt godt også, utdatert og dårlig mono
til tross. I 2006, femti år etter innspillingen kom på markedet, dukker det plutselig opp en helt ny utgave av verket.
Spilt inn digitalt med god lydkvalitet og fullstendig frihet fra
båndsus og støy. Velg mellom CD, SACD stereo eller SACD
multikanal.
Her får vi den herlige miksen av uhemmet fart, høyst personlige tolkninger ispedd partier som er så delikate og sarte
at man nesten må felle en tåre eller tre. Musikk kan ikke
gjøre mer med mennesker enn Gould klarer her.
Hvordan er dette mulig? Gould har vært død i en mannsalder, ikke sant? Selskapet Zenph har ved hjelp av et spesielt
EDB-program kunnet analysere helt nøyaktig dette opptaket
av ett perkusjonsinstrument, og deretter kunnet gjengi det
via mekaniske hjelpemidler på et Yamaha flygel. Kort og
godt hva vi kan betegne som elektroniske pianoruller. Vi har
jo nylig omtalt Griegs arbeider gjenskapt på ekte, mekaniske
pianoruller.
Virker det? Jo, jeg vil si det. Jeg har som sagt stort utbytte
av å lytte til denne gjeninnspillingen. Jeg skal innrømme at
jeg ikke tør kjøpe originalen for å sammenlikne, og under
lytting er det litt forstyrrende hvis man begynner å tenke på
at det er et dataprogram og en maskin som spiller.
Men legg det til side. Hvor mye risikerer du? Amazon i
England selger denne skiven for mindre enn tre pund. Har
du ikke SACD-spiller, sier du? Nei vel, til tross for at den er
tatt opp i DSD-formatet som SACD er basert på, får jeg bedre
lyd i vanlig CD-format via min nye Stello 500 CD-spiller enn
jeg får fra Sony 9100 DVD-spilleren. SACD er artig og har
sine utvilsomt sterke sider selv i rimeligere spillere. Sony´en
er en eldre og noe rimeligere multimaskin, og den blir en
pusekatt i forhold den spesialiserte hi-fi maskinen.
Jeg savner litt mer liv i overtoneområdet, men ellers er
dette en støyfri og meget behagelig skive å lytte på. (Gould
1955 Goldberg Variations, Zenph Re-performance 88697
033502 Sony Classical)
Det lysner for Mørk
Truls Mørk er heldigvis tilbake etter lang tids sykefravær. Det
så lenge mørkt ut, men nå har han øvd seg opp og begynt
å spille offentlig igjen.
Det kommer sikkert nye
innspillinger. I mellomtiden får vi nøye oss med
gamle.
Den fem, seks år gamle
innspillingen av Bachs
Cellosuiter (Virgin Classics 2CD 724354565021)
er en fin måte å feire
”comebacket” på. Bachs
cellosuiter er obligatorisk
for alle samlere og nytere
av klassisk musikk. De er
innadvendte, stemningsskapende, melodiøse,
dype, lekne og frie. Stressdempende og mentalt
oppbyggende medisin uten bivirkninger.
Her kan vi snakke om gammel tysk jazz på et nesten guddommelig nivå. Virtuositeten og ledigheten man trenger for
å fremføre disse, krever mye av utøverne. Samlerne har sikkert sine egne favoritter, slitesterke legender som Casals og
Fournier. Eller kanskje litt yngre ditto som Rostropovich og
Tortelier. Eller en samtidig eksentriker som Maisky.
Vi skal selvfølgelig hylle ”vår egen” cellist. Han er en
etterspurt solist verden over, og har spilt med alle de store
dirigentene og orkestrene. Jeg har ikke spesielt kjennskap til
eller sterke meninger om Bachs cellosuiter, men denne innspillingen fra 2005 gir meg mye. Kurante saker fra et stort
selskap (EMI), som er lett å få tak i.
Lyden er absolutt grei, men faktisk ikke veldig mye mer
heller. Litt overraskende med tanke på dette er nokså nye
«I 2006, femti år etter
innspillingen kom på markedet,
dukker det plutselig opp en helt
ny utgave av verket. Spilt inn
digitalt med god lydkvalitet og
fullstendig frihet fra båndsus
og støy.»
56
saker. Vi kunne godt fått litt mer klarhet og liv, særlig oppover i overtoneområdet. På den annen side er det også greit å
slippe følelsen av å sitte i fanget til Mørk. Opptak med svært
mye detaljering er ofte svært tett fanget.
Ufriserte Brandenburg-konserter
Det tok sin tid, men endelig har vi en innspilling av Brandenburg-konsertene med English Baroque Solists under ledelse
av John Eliot Gardiner. Han skriver selv at han kviet seg for
å gjøre dette fordi kun de to første av disse seks konsertene
er store nok til at de trenger dirigent overhodet. Gardiner
fungerer derfor mer som rådgiver og inspirator her.
Dette er moderne og rå Bach. Den blir spilt ganske hurtig
og med utrolig intensitet og driv. Vi er milevis unna for
eksempel gamle Philips-innspillinger hvor man spilte sobert
med moderne, varmt klingende instrumenter og en romantisk vri.
Gardiners tropper spiller svært fritt. Likevel får man inntrykk av at dette orkesteret er demokratisk. Her får alle slippe til. Jeg synes spillemåten gir meg assosiasjoner i retning
av jazzens improvisasjoner og rockens utemmede energi.
Tørre og nært fangede opptak bidrar til usminket autentisitet. De er foretatt under og etter konserter, hvilket nok også
bidrar til det litt røffe preget. Audiofilen i oss kunne nok
tenke seg mer klang fra hallene og mer dybde og albuerom
mellom instrumentene, men trøkk savnes ikke.
Altså er English Baroque Solists versjoner av Bachs Brandenburg-konserter helt fortreffelig å lytte på når man ønsker å
bli oppglødd av musikken. Er du ute etter smektende Bach av
nervemedisintypen bør du styre utenom. Soli Deo Gloria 707.
Månedens tilbud
Man sparer seg for irritasjoner og får ro i kroppen hvis man
allerede fra starten av planlegger helhetlig når det kommer
til både utstyrskjøp og musikksamling. Det er noe vi allerede
vet, men det nye er at det i dag faktisk er mye, mye billigere
å gå for komplettering av verk. Situasjonen på platemarkedet
er så absurd at komplettering selv av produktive komponis-
ter ikke behøver å bli dyrt.
Nå kan man via mudistore.no kjøpe en kurant spilt og godt
innspilt utgave av Bachs samlede orgelverk for drøyt 300
kroner. På SACD til og med. Det dreier seg om den ca. fem
år gamle utgivelsen fra plateselskapet BIS, med organisten
Hans Fagius. BIS-SACD 1527/28, som er en boks med fem
SACD-skiver og et hefte med en 25 sider tekst skrevet av
organisten selv.
Men vent litt. Samlede verker og fem skiver? – Bach skrev
jo flere hundre verk for orgel! Joda, her får vi faktisk 273
orgelverk pluss det fantastiske verket Die Kunst der Fuge. 20
timer! Hvordan er det mulig? Vel, SACD-skivenes kapasitet
er fem kanaler med full båndbredde og høy oppløsning. Ved
å lagre informasjonen litt annerledes har BIS oppnådd over
fire timer lange spilletider med to kanaler.
For å få til dette måtte BIS overføre de originale 16 bits
PCM-opptakene fra andre halvdel av åttitallet (Die Kunst ble
tatt opp 1999) til DSD-format. Siden disse opptakene er mer
enn 20 år gamle, dreier det seg antagelig om mastere med
16 bit 48 kHz format. Jeg kan derfor ikke se noen lydmessig gevinst ved å foreta dette grepet, men nå som ellers blir
selvfølgelig kvaliteten på SACD-spilleren din avgjørende. For
SACD-spiller må du ha. Dette er ikke hybridskiver, og de kan
IKKE spilles av med vanlig CD-spillere.
Ellers er det å si at tolkningene er streite og sikre. Fagenius
gjør jobben sin godt, han. Lyden er gjennomgående god,
men et pent stykke unna det skyhøye nivået 2L når med sine
orgelopptak (se for eksempel forrige Fidelity). Likevel er også
dette moderne innspillinger som er frie for opplagte feil og
blundere. Ingen irriterende komprimering, spesielt skarp eller noe i nærheten av ullen lyd, tullete mikrofonplasseringer,
sus eller annen støy.
SACD-spilleren trenger ikke å være av multikanaltypen.
Jeg får spilt dem av med en tokanals førstegenerasjons Sony
555 SACD-spiller, men verken den eller mine andre SACDspillere kan måle seg med det beste jeg har av vanlig 16 bit
CD-utstyr. Dere som er så heldig å ha toppklasses SACD bør i
hvert fall ikke nøle. 3
57
333 Musikkomtaler:
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Litt nye bekjentskaper denne gangen, og
som sedvanlig står Notodden sentralt når
bluesen skal spres til folket. Resultatene
av siste års festival manifesterer seg nå på
plate, Juke Joint er selvsagt studioet, og lytteren er vinner igjen!
Elly Marvellous: Heal my heart
Med dette navnet kunne man vel fort vært fra utlandet eller
der omkring, men Elly er rotekte norsk. Egentlig er det en
duo, bestående av Ellen Marie Løkslid på vokal og Hallvard
Høiberg på diverse gitarer og beslektede instrumenter. Nå er
denne skiva ellers fylt etter med en rad gode musikere med
Knut Reiersrud i spissen, og når dette kombineres med den
rent ut sagt magiske lyden fra gode gamle Juke Joint, er vi
sikret et kvalitativt sterkt resultat.
Musikken er blå visepop med mer enn bare en lett skjeling
mot gospel. På et par låter nær, er alt stoffet suget av eget
bryst, det er stemningsfullt og avslappet hele veien. Ellen
Marie Løkslid har en særegen relativt dyp kvinnestemme
med mysterier og spennende klanger. Jeg skal dog innrømme
at låtmaterialet ikke er like spennende, men det flyter på
kvaliteten i alt det omkringliggende. De ville sklidd rett inn i
Stockfisch-stallen hvilken dag som helst, dette minner tidvis
svært mye om SaraK, og jeg mener dessuten at Elly Marvellous er bedre enn nevnte Sara. Men når dette er sagt, er jeg
usikker på om det er å anse som et kvalitetsstempel eller
58
ei. Derimot er det nok en noe større utmerkelse at den
legendariske Jeremy Spencer ble så bergtatt av dette paret
at han ikke bare inviterte dem med seg på scenen, men at
han også har lagt ved sin helhjertede anbefaling av denne
skiva. Undertegnede, som er klart mindre legendarisk enn
nevnte Spencer, er nok noe mer lunken, jeg tror ikke det
er nok rom i denne stilarten til at de legger verden for
sine føtter. Det er, og vil antakelig alltid være, behagelig
visepop med blå røtter, blottet for overraskelser. Som tilfellet er med Eric Bibb, for eksempel. Visst er det vakkert,
tidvis til og med direkte elegant, men det tar ikke helt av.
Selv om jeg innrømmer at jeg elsker den slentrende jazzete «Purity of soul», og selv om jeg også innrømmer at
lyden fra Juke Joint alltid har vært blant mine favoritter.
Så jeg må jo konkludere, da, med at dette er et helnorsk
produkt med internasjonale kvaliteter, så vel på musikksom lydsiden. Og mer kan vi ikke med noen rimelighet
forlange, faktisk.
SARA K!
Favvis: Purity of soul
Remme Brothers:
Tomorrow’s coming
Vi oppholder oss fortsatt
i Norge, men tar et nokså
langt skritt i rocka retning,
her er det åpenbart amerikanske røtter, jeg hører
så vel americana som
sydstatsrock i generøse
porsjoner her. Remme
brothers består, som navnet antyder, blant annet
av brødrene Henning
og Øystein Remme, men ingen av
disse bærer bandet alene, på noen måte. De har
en røff vokalist foran seg, Hans Cato Kristiansen synger
sånn passe rufsete og avslappet, tidvis minner han meg
også om Elg i hans yngre dager, og det er et kvalitetsstempel, i hvert fall. Artig også å se at Lasse Hafreager fortsatt
er i sirkulasjon, med sedvanlig sikker eleganse trakterer
han tangentene i bandet.
Tilfører så Remme Brothers musikkverdenen noe nytt og
spennende? I grunn ikke. Det forhindrer dog ikke at de leverer med stort engasjement, og med tidvis særdeles stor
teknisk brillians, dette er musikere på høyt plan. Energinivået er det slett ikke noe å utsette på, heller. På tekstsiden
har de hatt hjelp, ellers har de gjort alt sjøl. Og resultatet
holder etter undertegnedes ydmyke oppfatning så til de
grader høyt nivå at det kan anbefales uhemmet både til
øst og vest. Hadde jeg hørt dette helt uforvarende, hadde
jeg definitivt gjettet amerikansk opphav, såpass er sikkert.
Det er meget stilsikkert og godt timet, disse gutta spiller
som om de skulle være brødre hele gjengen, så tight og
kontant låter det hele veien. Skal jeg få kritisere noe må
det være en viss stereotypi, jeg savner noe av det uendelige fulltrefferinstinktet Lynyrd Skynyrd var mestere for
tilbake på 70-tallet, men hvem er vel det i dag?
Remme Brothers har med denne skiva levert et strålende
kvalitetsprodukt med god, moderne lyd, jeg koser meg
med denne skiva, og håper flere får opp øynene for dette
bandet.
Ronnie Wood: I feel like playing
Gamle helter er ofte fantastiske, av og til er de bare gamle.
I hvert fall nesten. Jeg kjenner godt en nå lett aldrende
hobbygitarist, han har et helt liv i sine gitarstrenger når
han spiller, og det er noe trygt og solid over det. Sånn er
det også med Stones-stjerna Ronnie Wood. Trygt, stilsikkert og avslappet så det holder, og med et levet liv i
bagasjen. Men mer er det heller ikke. Jeg hører i grunn
untrymusikkens hjemland. Gregg
Allman synger med en vidunderlig autentisitet og intensitet,
og det bara å la seg drive med
videre inn i hans verden. «Blind
man» er en vidunderlig swingende og intens låt om tapt
kjærlighet (selvsagt!), nytelse i
hver tone. «Just another rider»
er Allman’s egen, den minner
meg tidvis om Beatles «Revolver», en kraftfull låt med mye
nerve. «Tears, tears, tears», en klassisk blå låt
med hammondorgel og bar-room-stemning, joda, dette kan
vi sentimentale oldiser like. I det store og det hele er dette
en fullstendig sløy, og tilbakelent skive, der blåsere og piano
er med på å sette den deilige stemningen. Lydmessig er dette
brukbart også, til tross for at man har hørt mer dynamikk
enkelte andre steder. Denne skiva er sterkt anbefalt, men gi
den tid, for den er ikke uten videre en treffer ved første lytt.
Lazy Lester: You’d better listen
intet i denne skiva som min kompis ikke kunne gjort ca like
bra, verken på låtmateriale eller teknisk innhold scorer han
særskilt mye mer enn en enkel gitaristsjel fra landet. Men
Ronnie Wood har en historie få andre kan vise maken til,
han har tross alt spilt så vel med Jeff Beck Group som Faces
(med Rod Stewart), før han ble med i Stones i 75. Wood er
født i 47 og har dermed lengre fartstid enn de fleste. Men
det bidrar dessverre ikke nevneverdig til å gjøre denne skiva
til noe unikt i mine ører. Ei heller det faktum at han har
med seg et stjernelag av sjeldne dimensjoner som backingband. Her spiller Slash gitar på de fleste sporene, mens Jim
Keltner trakterer trommene, og selvsagt blir det kvalitet av
sånt. Men er kvalitet nok? Jeg synes det mangler spenst og
sjel, mye tilligger selvsagt det faktum at Ronnie Wood selv
insisterer på å synge lead på nesten alle låtene, og ærlig talt
er han ikke mye til vokalist. Han får litt hjelp av Bernard
Fowler her og der, en mye bedre vokalist, men ei heller han
får dette til å swinge som det bør.
Visst er jeg streng og surmaget nå, og selvsagt finnes lyspunkter og vakker musikk her også. Wood har skrevet så å
si alt sjøl, og har truffet bra nær blink ved et par anledninger. «I don’t think so» er en låt som sikkert kunne glidd rett
inn på et Stones-album, og banna bein skulle Mick Jagger
gjort mye moro ut av den. Dette er klassisk rock på høyt
plan. Likeledes åpningssporet «Why you wanna go and do
a thing like that for», der han forøvrig har fått klart hørbare
inputs fra Kris Kristofferson på musikksiden; dette er en
sånn elegant, tilbakelent låt som de gamle helter bare er sjefer på. Det er nydelig musikk, ærlig og sløy så det holder. Og
i det hele tatt er det mye typisk sløye toner her, og akkurat
det er vel et alderstegn. Ungdommer er ikke på noen måte
like sløye som sine eldre musikerkolleger. Og med det kan vi
vel konkludere. En tidvis deilig sløy skive, men dog med noe
mangler på spenst og spreke påfunn.
Gregg Allman: Low country blues
Og mens vi er inne på det med sløye låter... Har har gode,
gamle Gregg Allman klint til med et herlig «low country
blues»-album av strålende kvalitet. Rett nok stusser jeg etter
mange gjennomspillinger fortsatt over valg av åpningssporet, «Floating bridge», (en gammel trad, her kreditert John
Adams Estes, og kanskje er det rett mann), som faktisk er
skivas kanskje svakeste punkt. Selv Clapton gjorde denne
klart bedre allerede tilbake på 80-tallet! Det tar faktisk litt
tid før dette tar av, men tredje låt på skiva bærer bud om
hva som er på gang. «Devil got my woman» er en deilig
autentisk og god gammeldags blues, med klare røtter i co-
Enda en fjør i den etter hvert svært så innholdsrike fjærpryden som flyter i kjølvannet fra Notodden Bluesfestival,
legenden Lazy Lester har tatt turen innom Juke Joint studio,
og det er selvsagt lydmessig en total treffer for denne typen
musikk. Og stilen vi snakker om er ren, munnspillbasert
blues med røtter i Chicago og Louisiana. Lazy Lester har
hengt med oss i mer enn 60 år nå (han er født i 1933), og
ettersom den enda mer legendariske Pinetop Perkins nå har
forlatt oss, klatrer han enda et hakk på legendestatistikken.
Og det er hørbart; på et eller annet tidspunkt må tross alt
alderen vise seg, og ofr Lester sin del er det tydelig på det
vokale nå. Han slurver og er litt bakpå, men skitt au, dette
er blues i sin reneste form. En side ved dette er at dette oppnåes med noen jævla hvite nordmenn ved alle instrumenter, miksebord og selv i produsentstolen! Notoddens svært så
oppegående bluesmiljø bidrar så det holder, vi har Morten
Omlid, Espen Fjelle, Trond Ytterbø og flere til på musikerlisten, Morten Omlid har dessuten også produsert dette verket.
Jo, dette er trivelige saker. Det swinger og leker seg fram
over en rekke mer og mindre standard blå låter, og det
swinger like avslappet hele veien. Lester har jo spilt med
en masse andre legender, mest markant er muligens Slim
Harpo, og her gjør Lester en versjon av hans signaturlåt
«Scratch my back», og selv om den ikke skiller seg veldig fra
originalen arrangementsmessig, så har den allikevel et klart
preg av Lazy Lester selv. Den fyldige og innsiktsfulle lyden
fra Juke Joint bidrar også sterkt til understreke skjønnheten
i låta.
Ellers er det en variert kost vi serveres her, helt fra blå svisker med litt farlig «svensktoppfaktor» over til deep south
akustiske låter, men heldigvis klarer Lester
balansegangen uten å plumpe uti. Dette er
en vidunderlig
og autentisk
skive fra en av
de siste legender,
i et av verdens
beste studioer. Og
jeg aner ikke hvor
mye mer man kan
forlange i grunn.
Så får vi heller bære
over med at det har
vært utgitt skiver med
større kreativitet og
nybrottsarbeid. Denne
skiva anbefales alle
bluespurister.
59
333 Musikkomtaler: Kurt Lassen favoritter:
Isobel Campbell and Mark Lanegan:
Hawk
Dette er det musikalske makkerpars Isobel Campbell
and Mark Lanegans tredje udspil. Og sikken et udspil.
Der er enrome modsætninger i den mørke, men samtidig smukke musik, der er hårdt og blødt sat sammen,
vi lytter til hæse stemmer og bløde strygere (Come
Undone), og de to stemmer komplimenter hinanden
på bedste vis. Fragilt og stærkt, skønheden og udyret,
Englen møder Djævlen.
Med rødder i bl.a. grunge bandet Screaming Trees
og Queens of the Stone Age, har Mark Lanegan cementeret sig som én af de helt store stemmer i amerikansk
rock. Og når han ikke turnerer med Isobel Campbell,
er han konstant on the road med hans 3-4 andre
orkestre.
Skotske Cambell er oprindelig cellist, men har banet
sig vej helt frem til scenekanten - noget hun iflg. en del
koncertanmeldelser pga hendes generthed nok skulle
droppe. Men her er hun så, og udstråler en dejlig
sprødhed. Og det er Campbell som styrer hele produktionen, lige fra sangskrivning til indspilning og mix.
Mark Lanegan er såmænd kun toppen af kransekagen.
Der er således også (af Campbell) valgt en anden
mandlig vokalist på sangen Cool Water, nemlig ameri-
kanske
Willy Mason.
Lyt fx til førnævnte Come Undone, eller
sangen Lately, som er lidt country med lidt
gospel-agtigt kor, hvis du vil lytte før du køber.
Titelnummeret Hawk er beskidt rock´n´roll, med de
vildeste forvrængede guitarer siden Neil Young!
Sunrise er - igen - det total modsatte, blød og stemningfyldt og med en næsten hviskende og messende
vokal fra Mrs. Cambell. Og sådan kan vi blive ved og
ved. Nogle vil måske kalde det stilforvirring, andre
dejligt afvekslende. Skønt!
© Kurt Lassen 2010
Mary Gauthier
The Foundling
Hendes historie er
ikke som de fleste
andre kunstneres, som
begyndte deres karriere
allerede fra barnsben
ved klaveret, og glade
sang med hårbørsten
foran spejlet.
Nej Mary Gauthiers historie begyndte med at hun blev bortadopteret som spæd, stak af fra hjemmet i en stjålen bil som 15
årig, og blev alkoholiker i en tidlig alder. Som 30 årig opsøgte hun
sin biologiske mor, som intet ville vide af Mary! Det var således
først i en sen alder (34 år) at hun fandt ud af hun ville fortælle sin
historie ved hjælp af musikken.
I mellemtiden havde hun studeret filosofi og haft egen fod
under sin restaurant Dixie Kitchen (som også er navnet på hendes
første udgivelse) i 11 år. For at finansiere hendes anden CD “Drag
Queens in Limousines” solgte hun sin del af restauranten og
satsede alt på musikken.
The Foundling (på dansk: hittebarn) hentyder til hendes rejse
efter endelig at have fundet sin rigtige, biologiske mor, og så den
smertefulde følelse at blive afvist af hende.
Hendes tekster er hudløst ærlige, og man får nemt billeder på
den indre nethinde når man hører pladen. Og har man let til tårer
kan dette meget vel være en trigger, fx når man hører sangen
“Blood Is Blood”, med ordene:
“I got a heart that ripped , I got a sound that’s torn
I got a hole in me like I was never born”
60
En anden smagsprøve er fra sangen “March 11, 1962”, fra
hendes ordveksling fra telefonsamtalen med hendes rigtige mor
som nægter at se hende:
“You say that I’m a secret, nobody knows/ And you can’t talk
about it now, and you really gotta go,” co-skrevet med Liz Rose)
Da Mary Gauthier (udtales “Go-Shay”) tørlagde sig selv, kom
sangene til hende. Og nu hvor hun ikke har rørt en dråbe i
mange år, har hun for alvor gang i karrieren, og er kommet ud på
den anden side, og er både sin biologiske mor og sine adoptivforældre taknemmelige for deres ofre og for at hun har et godt
liv. “Det har været en lang rejse, og det har taget mig længere tid
end hvad jeg er stolt af, men disse dage finder jeg ro, og er taknemmelig for enhver lånt dag”, som der står på hendes biografi
på hendes hjemmeside. Og tilføjer “There’s freedom in knowing
that you don’t have to know it all”
Michael Timmins (ja, ham fra Cowboy Junkies) har produceret,
og hans søster Margo har indsunget nogle vokal harmonier.
Man kan klassificere Gauthier med sangere som Lucinda Williams, som også synger og skriver mørke og bevægende sange.
Stilen er mørk americana, med akustiske instrumenter spillet af
lokale musikere, og lyden er blød (og ligeledes mørk) men samtidig velopløst. Et flot, personligt og rørende mesterværk.
Kan også downloades fra http://www.marygauthier.com
eller iTunes
Mary Gauthier: The Foundling
Proper Records
© Kurt Lassen 2010
Downloads
Jane Sibbery har lagt al sin musik ud på nettet - gratis
Den kontroversielle kunstner Jane Sibbery,
som i fire år kaldte sig Issa, har lagt hele
sit bagkatalog ud til gratis download. Der
er hele albums tilbage fra 1981 i hhv. MP3
eller endnu bedre 16 bit 44.1kHz AIFF filer,
som du ganske nemt kan konvertere til
fx WAV eller Flac, med små selvstændige
gratis programmer (prøv at google “free
audio converter”).
Som mange af sine Singer/Songwriter
kolleger, kommer også hun fra Canada.
Og selvom hun bl.a. studerede mikrobiologi, vandt kærligheden til musikken, og
i 1981 udgav hun sit første album under
eget navn, og arbejdede derefter med
bl.a. Brian Eno og k.d.lang.
Sheeba Records er hendes eget label,
som sørger for alt det som et større pla-
deselskab også ville gøre, men nu bare på
hendes egen måde. Således er der sikkert
ikke mange af de “større” af slagsen, som
ville vove at udgive udelukkende temaalbums (fx sange om kommunikation eller
traditionelle spirituel musik), eller begive
sig på tour hvor spillestederne var bestemt
af hendes fans - ofte med kun 20-30
publikummer, ofte i lejligheder og med en
overnatning som belønning!
I begyndelsen af 2006 forærede Sibbery
alt hvad hun ejede bort; inklusive sit hjem
og instrumenter. Hun beholdt således kun få
personlige ejendele plus en Miles Davis CD!
Og det var samme år at hun skiftede
navn til Issa, og udgav to albums hhv. Dragon Dreams (2008) og With What Shall I
Keep Warm fra 2009. De to sidsnævnte
har vi dowloaded fra Issa/Sibbery´s hjemmeside, og er ganske glædelig overrasket.
Det er dejlig musik, med lidt touch fra Joni
Mitchell, Kate Bush eller Laurie Anderson!
Lydkvaliteten er ganske fornuftig, men
dog ikke High End. Men til gengæld er
det gratis (gad vide hvor længe, for måske
skifter hun mening ang. dette også?!) og
fornøjelig musik. Så skynd jer at trykke på
“Download” knappen i jeres browser.
http://www.janesiberry.com
Kurt Lassen 2010
Et mesterværk
Dette er Eric Bibb´s hyldest til bluesguitaristen Bukka White (1906 – 1977).
Navnet “Bukka” er en stavefejl (han
hedder rigtig Booker White), som hans
andet pladeselskab Vocalion kan tage
“æren” for.
Æren kan Booker, som han dog helst
ville kaldes, også tage for at B.B. King
begyndte at spille guitar, fordi han fik
sin første seks strengede af sin fætter
Booker, som ofte og sidenhen spillede
med en åben tunet guitar, og fortolkede
både blues og country og gospel musikken i det sydlige Missisippi, USA.
Blandt hans kendteste numre er
måske nok ”Parchman Farm Blues”, og
selveste his Bob´ness Mr. Dylan har indspillet hans sang ”Fixin’ to Die Blues”
på sin debutplade.
omkom hans kone kun tre år senere
af en sprængt blindtarm, og den store
depression begyndte at trække sine
mørke skyer henover landet. White klarede sig igennem ved at spille i togene,
ved at bokse og ved at lave brændevin,
og fandt lykken igen og giftede sig.
Men livet som bar musiker i Mississippi var hårdt, og Booker White blev
sendt i fængsel i to år, for drab. Han ud-
Lidt historie:
Det var et mangfoldigt og spændende
liv som Booker T. Washington White
levede på denne jord. Han voksede op
hos sin bedstefar, og når hans biologiske far var i byen, underviste han
Booker i guitarspil og tog ham sammen
med de andre 6 søskende til den lokale
Baptist kirke i Houston, Mississippi.
Som ganske ung tog han ud at arbejde
i bomuldsmarkerne, og jobbede om
natten i diverse honky tonk bars og
på gaderne i Memphis og St. Louis. ”I
played for a rabbit sandwich, piece of
egg pie or tater pie and all the water I
could drink.” I 1925 giftede han sig og
fik en ny Stella guitar af sin far. Tragisk
nyttede dog straks tiden med at danne
et prison-band, og skrive endnu flere
blues sange. Han indspillede igen nye
plader, men salget var ikke til det store
bredde publikum. Han hjalp sin fætter Riley King i gang med musikken;
senere blev denne kendt som ”Blues
Boy”, eller bare B.B. King. Indtil 1961
var White stort set ukendt, men Dylans
version af ”Fixin´To Die Blues” åbnede
endelig op for interessen, og White
kunne, indtil sin død i 1977, fastholde
sin position som én af verdens største
blues personligheder.
På: http://www.wirz.de/music/whitbfrm.htm kan man se hvor skabende
en kunstner Bukka/Booker har været,
listen af hans udgivelser er enorm.
Nu giver Eric Bibb tilbage, hvad han
bl.a. har hentet af inspiration tidligere,
og han spiller selve titelsangen på
Booker´s egen guitar, som han uventet
fik overrakt efter et job af en fan - og
som derefter blev en nær ven.
Og selv om man (dvs. jeg) normalt
kan kede sig en anelse når ordvalget
falder på “blues”, og man kun tænker
på de tre små guitarakkorder man lærte
sig på sin guitar, er det måske tid til at
tænke nyt og anderledes. Der er absolut
intet prangende “her kommer jeg-blues”
med hornorkester, eller en masse overdrevne slide soli´er. Næh, her er bare en
mand, en guitar og en sjælden gang en
mundharpe (fornemt spillet af Grant
Dermody). Og så den dejlige stemme,
og de smukke, rørende sange som Bibb
bare sprøjter ud. Lydkvaliteten er helt i
top, det er som at have kunstneren i sin
stue. Gennemsigtigheden er suveræn.
Køb den, køb den! Reference kvalitet,
både lydmæssigt men så sandelig også
musikalsk.
Eric Bibb: Booker´s Guitar
Telarc TEL-31756-02
© Kurt Lassen 2010
61
333 Budsjettreferansen: Rotel RCX-1500 Stereo CD Receiver:
– uten en
Framtiden består definitivt av trådløse produkter
som kopler seg automatisk på nettverket ditt. Rotel gir
begrepet receiver et nytt innhold med sin RCX-1500!
Av Anders Rosness
D
et er bare å kaste inn håndkleet i det man pakker ut den
innholdsrike pakka RCX-1500
kommer med. USB innganger
både foran og bak, to forskjellige
antenner som følger med og en masse
merkelige påskrifter på fronten gjør
selv en garvet hi-fi anmelder lettere bekymret. Det er bare å ta frem
bruksanvisningen. Faktum er at den
ikke vil skru seg på hvis du ikke har
62
plassert Wi-Fi dongelen (evt LAN
ledningen) riktig på baksiden. Men
riktig koplet er det piece of cake –
dette bare kjører!
Beskrivelse
I ”gamle dager” kom det produkter
med benevning ”underholdningssenter” – det er slikt som rinner en i
hu i nærkontakt med dette produktet. Riktignok mangler surround og
DVD-muligheten, isteden prioriteres
innhold fra internett via en digital
gateway. Smart.
Her ligger alt til rette for underholdning – med tilgang til nettverk
via Wi-Fi samt USB på fronten, er det
nærmest ingen begrensninger på musikalsk innhold. Integreringen mellom data og hi-fi går raskt – og vi setter stor pris på at ikke databransjen
er enerådende på løsninger. RCX-1500
tråd
63
kommer jo fra en dreven lydspesialist
som også har sørget for at lydkvaliteten
er utover det vanlige.
Klasse D
Selve forsterkeren er en klasse D – løsning som yter hele 100W kontinuerlig
i hele frekvensområdet i 8 ohms last.
Den blir knapt lunken ved vanlig bruk,
og må vel karakteriseres som ytterst
miljøvennlig. CD-spillerdelen er utstyrt
med Wolfson 24bit/192kHz DA-konverter som vi kjenner fra flere bestselger
CD spillere – ikke minst Rotels egne.
Og er det radio du foretrekker – så er
menyen helt komplett: FM-radio – DAB
radio – internettradio – bare å velge. Etter installasjonen, som går av seg selv,
er det bare å velge radiostasjon – du
har hele verden å velge fra!
På inngangssiden finnes altså to USB
og en Computer inngang. Sistnevnte
gir tilgang til intern software som altså
kan oppgraderes. USB (2.0) på front er
så nyttig at det nok vil bli en standard
for elektronikk i fremtiden. Avspilling
fra Mac eller PC er optimalisert for Windows media
Player versjon 11 eller 12
og den støtter formater som
Flac, MP3, WAV, OGG og
AIFF samt AAC og RealAudio.
Dessuten er RCX 1500
merket ”made for iPod/
iPhone” – godkjent for
samarbeid med Apple produkter - fler enn undertegnede vil sette pris på det!
Desto mer overraskende er
mangelen på support for iTunes Apple
Losless filer- de må konverteres for å
spilles direkte.
bruksanvisningen fikk vi tilsluttet USBdongelen på baksiden, og dermed kom
det lyd. Vi har en mistanke om at flere
nybakte eiere kan komme opp i samme
situasjon– så herved er du advart. Til
Rotel – displayet burde kanskje si noe
som ”insert dongle” i steden for å bare
melde ”starting…”
Som vanlig har vi konsentrert oss om
de musikalske egenskapene med CD
som programmateriale, og vi har dessuten sammenlignet gjengivelsen med
vår Music Hall spiller som vel og merke
er nesten like dyr som hele denne
komplette pakka til sammen. Forsterkeren er sammenlignet med Hegel
H70 forsterkeren, Fidelitys referanse i
budsjettklassen. Høyttalerne har vært
Dali Mentor Menuett, Patos B-410, Snell
J/III og Elac 310CE.
Og vi kan slå fast med en gang: RCK1500 er en potent lydgiver med gode
rytmiske egenskaper. Vår erfaring med
digitale forsterkere blir bekreftet – Rotel RCX-1500 har minimale problemer
med lave laster eller mer tungdrevne
«Rotels smittende
øvre bass boost. Tonalt sett er dette
en svært vellykket lydgiver med en
tiltalende åpen mellomtone og med
muskler nok til å unngå å bli slitsom
eller masete selv ved temmelig kraftige
nivåer. Selv krevende musikkmateriale
som storband, progrock og større symfonier fungerer utmerket med Rotel
RCX-1500 – imponerende!
James Taylors eldre utgivelser (Sony
Music har utgitt fem tidlige album på
nytt – anbefales) låter åpent og fint, og
forskjellene mellom studioene kan greit
identifiseres. Skal man være pirkete
kan litt manglende oppløsning i toppen
også spores, men igjen – det tar ikke
bort musikkgleden i opptakene.
Ved å anvende en ekstern CD-spiller
via AUX 2 er det bare å fastslå at
kvaliteten på CD-spilleren er bra – røft
anslått til å konkurrere med spillere
i klassen 3-5000 kr (Cambridge Azur
650C er vår referanse her – se Fidelity
nr 50). Både i bass og diskantområdet
har den litt å gå på, men mellomtonen
kompenserer utmerket for dette. Levende og organisk er ord som
kan hentes fra lyttenotatene.
Den kontante impulsgjengivelsen gir sitt klare bidrag til
dette. Alt i alt viser det seg at
klasse D forsterkeren er hakket mer nøytral, og faktisk
låter mest imponerende i
denne pakken.
Radiogjengivelsen er grei,
uansett hvilken du foretrekker, men full format digitale
signaler og CD plater vil uansett være lydmessig overlegne. Ellers gir komprimerte digitalfiler
av ymse slag stort sett overraskende
god lyd. iPoden fungerte utmerket
som lydkilde til fest og moro - noe som
bekrefter at den innebygde DA-konverteringen er av bra kvalitet.
spilleglede vil få deg
til å nyte musikk
i lange baner»
Analog
En konvensjonell analog inngang finnes på baksiden, foruten digital inn
optisk eller koaksialt. Av utganger finnes hodetelefon på front, konvensjonell
høyttalerutgang og en pre out for bruk
av andre sluttrinn. Fjernkontrollen er
grei og oversiktlig – og til tross for alle
mulighetene dette apparatet gir, må
man bare konkludere med at det meste
fungerer utmerket etter et par dagers
tilvenning og innspilling.
Dette produktet leveres komplett
– ja selv en optisk demper i form av
en film for nettindikatorens blå lys er
inkludert. Displayet er i minste laget
på avstand – i hvert fall for oss over 50
som begynner å se litt dårligere. Det
er ikke lett å lese informasjonen på
de fire linjene på mer enn en meters
avstand for undertegnede. Til gjengjeld
kan displayet selvfølgelig dimmes fra
fjernkontrollen.
Lyden
Som sagt sleit vi litt med å få startet
musikkavspillingen, men etter en kikk i
64
høyttalere, og den låter konsistent uansett hvilke av testhøyttalerne vi bruker.
Best trives den kanskje med de mer
”rocka” Patos, men også stativhøyttaleren fra Dali var en god match.
Med en mer krevende (og mer
analytisk) lydgiver som Elac ble Rotels
antydning til klinisk karakter avslørt.
Det stammer først og fremst fra CDspilleren, men kan også gjenkjennes
når Hegelforsterkeren koples opp.
Derimot mangler det ikke på detaljer
– dette er kanskje Rotels mest imponerende egenskap.
Selv i direkte sammenligning med
den dobbelt så dyre comboen Hegel/
Music Hall er alt på plass, men lyden
er bare en nyanse mindre naturlig
og overbevisende formidlet enn med
disse. Det vil vi påstå er direkte imponerende til prisen! Rom og perspektiv
er fint definert sideveis, men har ikke
helt samme dybde.
Oscar
På Oscar Petersons ”We get requests”
formidles spillegleden og rommet
flott, og transientene i pianoanslagene
er overbevisende. Dette bekreftes av
Rotels gode slagkraft og fine driv – som
får det hele til å svinge med en liten
Konklusjon
Dette er en imponerende CD Receiver
fra Rotel. Med sitt beskjedne omfang
og vekt på små 8 kg er RCX -1500 en
potent kraftpakke – eller en ulv i fåreklær om du vil. Den overrasker med
slagkraft og kjappe transienter, og er
tonalt ørevennlig og musikalsk.
Mulighetene for framtidens løsninger via PC/Mac er i seg selv et stort
pluss, men lyden fra CD er det vi har
blitt mest imponert over. Den detaljerte
mellomtonen og det fine lydbildet vil
utklasse samtlige CD-spillere og de
fleste integrerte forsterkere fra 90 tallet
og langt ut i vårt årtusen.
Rotels smittende spilleglede vil få
deg til å nyte musikk i lange baner – og
prisen virker fornuftig. Kanskje på tide
å pensjonere det gamle, gode (store og
stygge) anlegget? 3
Pris kr. 11 995.Importør Neby Hi-Fi Concept
333 Budsjettreferansen - Elac 310 Crystal Edition stativhøyttaler:
høyttaler
forbløffer stort
Liten
Elac høyttalere har vi testet med jevne mellomrom her i Fidelity. Og vi
har blitt positivt overrasket hver gang. Men først med 310CE har vi en
fått alvorlig mistanke om at de har skapt en skikkelig vinner – også for
det norske markedet! Og med skyhøy Wife Acceptance Factor
Av Anders Rosness
I
budsjettklassen er det stativhøyttalerne som har imponert oss i
Fidelity mest gjennom årene. Små
to-veis løsninger med bass basert
på bassrefleks avstemming. Både
Tannoy, PSB, XTZ, B&W samt Dali har
modeller vi har hatt/har som favoritter
i denne kategorien. Fordelene er åpenbare, de er lettplasserte, skaper sjelden
akustiske problemer uansett rom eller
elektronikk og har høy WAF – faktor
(Wife Acceptance Factor).
Begrensningene går selvfølgelig på
bassgjengivelse og evne til å levere
realistiske lydtrykk i vanlige norske
oppholdsrom. Vi har dessuten erfart at
rimelig elektronikk legger begrensninger på oppnådd lydkvalitet. Slik sett er
Elac 310CE en typisk representant for
arten – men med sin utforming setter
den rekord. Maken til komplett og solid
pakke er det bare kinesere som kan
levere – meg bekjent. Her er stål, aluminium og en gjennomført pakke man
vanligvis ser kun i high end segmentet.
Vi var i sin tid imponert over XTZ, men
tyske ELAC er enda mer gjennomført.
Heil bånddisant
Den svært eksklusive og håndbygde
Heil diskanten JET (her i mk III versjon) blir matchet av det imponerende
nye Crystal Edition bass/mellomtone
enheten med aluminiumsmembran og
solid dobbelt magnet. Krystall trikset
består i å brekke opp denne membranen i små vinklede trekanter – i
et tilfeldig mønster for å bryte opp
resonanser. Dette er nytt på denne
høyttalerserien. JET-diskanten bygger
på Oscar Heils teorier hvor en relativt
stor, men uhyre lett membran styres av
en rekke små neodynium magneter.
Disse elementene har vi sett i flere ut66
gaver i det siste – og deres usedvanlige
vektløse og raske respons i diskanten er
påpekt – for eksempel i testen av Mark
& Daniel for et drøyt år siden. Slike
elementer kan gjengi flatt til bortimot
50 kHz uten problem!
Driverne er montert på hver sin minimale baffel av dempet plast – skrudd
solid fast i sitt solide aluminiumskabinett. Kabinettet ser ut til å være en
ekstrudert og forsterket aluprofil kappet i passe lengde. Smart - tysk know
how møter effektiv kinesisk produksjon. Med sin høyglans sorte finish og
sin utradisjonelle form utgjør dette en
tøff liten rakker av en høyttaler. Siden
vi også hadde de originale føttene (av
god kvalitet for øvrig) så de ut som en
million i stua!
Høyttaleren er oppgitt til 4 ohms
nominell last (3,4 ohm minimum), men
med kun 86dB med 1 W inn trenger
den robuste forsterkere. Vekten er 6,5
kg stykket, og de framstår stivt og dødt.
Terminalene er av type biwiring – og
av usedvanlig solid kvalitet. Høyttalere
og sokler kommer fullstendig komplette med alt fra verktøy og hansker til
dempering for diskantspredningen i resonante (funkis) omgivelser. Ordnung
muss sein!
Vanedannende lydgjengivelse
Vi kan like gjerne avsløre med en
gang - denne høyttaleren fortjener en
skikkelig god forsterker og signalkilde.
Feil i kjeden avsløres nådeløst – og her
kan du ikke skylde på høyttaleren. Med
en Hegel H70 (vår budsjettreferanse),
Abrahamsen v2.0 eller Twinsound CST
80 mkII rørforsterker eventuelt enda
bedre (dyrere) kan du skru forventningene i været. Resultatet er forbløffende!
Umiddelbart er det diskantgjengivel-
sen som gjør størst inntrykk. Ikke helt
uventet – men JET mk III versjonen
lyder usedvanlig lineært og oppløst- og
med en transientgjengivelse i toppklasse. Ingen domer i budsjettklassen
kan være med her – knapt nok de mest
eksklusive av denne typen i det hele
tatt. Det er kun magnestater og elektrostater som holder følge et stykke av
veien – men da snakker vi helt andre
prisklasser.
Både undertegnede og lyttepaneler i
mange varianter – (unge som gamle –
familie og venner – kvinner og menn)
kunne forbløffet fastslå at triangler,
symbaler og high-hats åpenbarte seg
i løse luften rett foran dem. Luft og
atmosfære følger også med – her er en
realisme i diskantområdet som du bør
unne deg å høre. Du vil neppe glemme
den du heller.
Men det var for så vidt ingen stor
overraskelse – slikt har vi opplevd før
med disse Heil baserte løsningene.
Overraskelsen består derimot i den
vellykkede integrasjonen mellom de to
elementene i 310CE. Fra tidenes morgen er det matching til grunntoneområdet som er problemet med et såpass
eksepsjonelt diskantelement. Konvensjonelle dynamiske elementer framstår
som regel som både treige og resonant
i forhold. Denne diskontinuiteten gjennom frekvensområdet har alltid vært
en frustrerende turn off helt fra ESS
egne Air Motion Transformer løsninger
til dagens tyske og kinesiske ditto.
Lite resonanser
Og det er her 310 står fram. For denne
høyttaleren har en usedvanlig vellykket
avstemming – hvor to-veis lyden er så
godt kamuflert at man bare i liten grad
distraheres av den. I tillegg har den en
«Her er en realisme i
diskantområdet som du
bør unne deg å høre.»
67
333 Budsjettreferansen - Elac 310 Crystal Edition stativhøyttaler
usedvanlig god tonal balanse som kun
dårlig elektronikk kan ødelegge. Forklaringen ligger i eliminering av resonanser. Kabinettet er stivt og dødt – siden
det består av en aluminiumsprofil –
baffelen er liten, stiv og lett – og meget
solid montert.
Membranen har fått et antiresonant
mønster og er stivt som, bokstavelig
talt, aluminium. Det fungerer utmerket
som et svært lett stempel uten oppbrytning – idealet for en dynamisk høyttaler. Evnen til lange bevegelser og en
bassrefleksavsteming rundt 40 Hz gir
til og med akseptable bassegenskaper
og evne til gjengivelse på godt stuenivå.
Det er få høyttalere i denne klassen
som til de samme grader formidler
følelsen av luft og vektløshet i programmaterialet. Denne egenskapen er såpass
unik og framtredende at det kan være
direkte vanedannende – ved AB testing
er den rett og slett overlegen våre tidligere referenser fra B&W - og også den
nåværende – Dali Mentor Menuet som
riktignok også er adskillig billigere.
Et av glansnumrene er solo klaver
– her blir anslag, streng og klangbunn
tegnet så troverdig at det fullender
illusjonen av å ha en Steinway plassert
rett foran seg. Jeg ble sittende å høre
gjennom både Mozart og Bach CDer fra
start til mål – Glenn Gould , Leif Ove
Andsnes og Wilhelm Kempf materialiserte seg i stua! Særdeles vakkert og rørende ting. Faktum er at 310 mestrer de
fleste oppgaver på en overlegen måte.
Null dypbass
Bortsett fra dypbass og diskoteksnivåer
selvfølgelig. Til slike oppgaver vil en
subwoofer være obligatorisk rimeligvis – uten at vi har fått testet dette
foreløpig – og uten at vi kan gi noen
garantier. Vi har vel egentlig aldri fått
til matching mellom klasse stativhøyttalere og subwoofer enda. Regn med
en del strul! Det gir seg dog av seg selv
at heavy metal fans kanskje bør kikke
andre steder. Til hjemmekino derimot
– burde 310CE med subwoofer fungere
utmerket.
Vanlig popmusikk, jazz og klassisk
er stort sett en fryd å høre. Selv lyse
innspillinger fungerer gitt at elektronikken er god nok. Større symfoniske
verk, storband og live innspillinger blir
nok en del redusert rent skalamessig –
rimeligvis. Men dens unike formidling
av innsikt i opptaket reduserer effekten
av dette.
Den formidler også fint den vokale
energien som er så viktig i mange innspillinger. James Taylors gamle plater,
Shawn Colwin, Prefab Sprout, Rickie
Lee Jones og Finn Brothers kommer
gjennom med crisp og distinkt vokal,
herlig rytmisk driv og singlende gitarer
som åpenbart gjengis som tenkt av
produsenten.
Bassinstrumentene er der, de forekommer å være rytmiske som ventet,
men drar til seg mindre oppmerksomhet enn de pleier. Ikke har de den
utpregede mellombasspukkelen heller
– nok et punkt hvor de faktisk fungerer en anelse bedre enn Dali Mentor
Menuet, som dog spiller litt dypere og
høyere enn tyskeren.
Musikken fanger deg inn- og oppmerksomheten holdes over tid – og
ingen utpregede lydmessige uhumskheter distraherer. Med bind for øynene
vil man lete forgjeves etter høyttalerne
– musikken er frigjort og står løsrevet
i rommet. Også med referansekombinasjonen Hegel H70 og Cambridge
Azur 650C var denne effekten påtagelig – selv om rommet krympet noe,
og instrumentene fløt litt mer utover.
Du må selv bedømme hvor mye disse
parametrene er verdt å betale for.
Konklusjon
Sammen med Music Hall cd 35.2 og
Twinsound CST 80 mk II leverer Elac
310CE en gjengivelse av meget høy
troverdighet. Hvis dine preferanser går
på musikalske og stuevennlige nivåer
med maksimal innsikt i det akustiske
univers i dine innspillinger er dette et
perfekt anlegg å kose seg med. Prisen
er over budsjett, men de gir god valuta
for hver krone. Du slipper dessuten
problemer med plassering og forhåpentligvis eventuelle samboere – for
mindre i størrelse enn dette kan det
vanskelig gjøres.
Resultatet blir en lyd som illuderer
dimensjoner og formidler musikk og
følelser uten andre begrensninger enn
bass og nivå. Det spiller dessuten med
en oppløsning som er klart vanedannende – mye halvbra låter grøtete i
forhold. ELAC 310CE er rett og slett en
feinsmecker høyttaler for feinsmecker
ører – en liten høyttaler som vil forbløffe deg stort! 3
Import: Neby Hi-Fi Concept
Pris: kr. 13 995.- + stativ kr 2495.68
333 Burson Audio HA-160 Headphone Amplifier:
Musikk på hodet
Det skal innrømmes at jeg hadde ganske store forventninger til Burson
hodetelefonforsterker av flere grunner. Og jeg ble ikke skuffet! HA-160
er rett og slett et meget godt produkt.
Arne Christian Damhaug / [email protected]
P
å frontpanelet er det øverst til
venstre gravert inn Burson logo,
nedenfor er det en liten led som
lyser blått når enheten er slått
på. Videre mot høyre følger to
hodetelefonutganger (A til venstre og
B til høyre) over standard TRS ¼” plugg
(ikke mini-jack som ofte er brukt på
Mac/PC). Utgang A er tilpasset 150 –
600 Ohms hodetelefoner og utgang B er
tilpasset 15 – 150 Ohms ditto. Helt til
høyre er det en stor volumkontroll med
24 skritt – nivåforskjellen mellom skrittene kan synes litt stor, men var i praksis
70
ikke noe problem. På baksiden er det til
høyre nettinngang og på/av knapp og til
venstre et par RCA-analoginnganger.
HA-160 er solid bygget opp med
diskrete komponenter i et klasse A
design og har en godt dimensjonert
strømforskyning. Kabinettet består
av 6mm tykke aluminiumsplater og
fungerer som kjøleribber – åpenbart
med god virkning – det blir kun lunkent
selv ved lang tids bruk. For øvrig viser
jeg til Bursons hjemmeside hvor filosofi
og produkter er beskrevet i detalj (www.
bursonaudio.com).
Bruk og erfaringer
Jeg koblet HA-160 til de ubalanserte
analogutgangene på min egen DAC
(dCS Scarlatti) og forforsterker (ML
380s) samt til ditto på en Soulution
745, Wadia 381i, Electrocompaniet PD
1 og dCS Debussy som alle har vært
på besøk mens jeg hadde HA-160 til
evaluering. Å koble den til anlegget via
forforsterkeren syntes jeg fungerte dårligere enn å koble den direkte til den
aktuelle kilden. For øvrig brukte jeg
tidvis HA-160 sammen med en Arcam
rDAC koblet til Mac/PC via USB.
ytelse, noe en bør merke seg ved daglig
bruk om en slår enheten av etter bruk –
som produsenten anbefaler.
Burson og AKG
Hodetelefonene jeg benyttet var
hovedsakelig AKG K701 (60Ω inngangsimpedans), men også Sennheiser
HD500 (32Ω), Shure SRH 440 E (44Ω)
og Beyerdynamic DT 770 M (80Ω) ble
prøvd ved flere anledninger.
Videre så sammenlignet jeg HA160&AKG K701 kombinasjonen nøye
med Stax SRS4040II & SRM-006tII, og
med AKG K701 koblet til en Musical
Fidelity X-CANV2.
De første par dagene med HA-160
virket den kanskje litt tam og jeg antok
den behøvde noen timer innspillingstid
og lot den derfor spinne et par dager
uten å ta særlig notis av ytelsen. Litt
innspillingstid er altså nødvendig med
en helt ny HA-160 enhet. I tillegg tar
det en halvtimes tid før den oppnår
driftstemperatur og derved optimal
Det ble raskt klart at HA-160 sammen
med AKG K701 var en meget god
musikkformidler og i mine ører nært
nøytral og uten ganske så vanlige
signaturer og betoninger – jeg tenker
spesielt på kunstige bassnivåer. For
eksempel har Staxene (Stax SRS4040II
& SRM-006tII) en betoning i det øvre
bassområdet som kan være enerverende til tider. HA-160&K701 kombinasjonen vartet altså etter min mening opp
med god gjengivelse fra A til Å slik at
det å lytte til musikk gjennom hodetelefoner fikk ny mening for meg. Det kan
tidvis være noe tynn klang og bassen er
noe lettere enn forventet. Spesielt ved
rock og jazz – ved klassisk musikk er
det lite å innvende og hvordan HA-160
tryllet frem god bass i AKG K701 må
oppleves. Jeg oppfattet bassen som dyp
og stram. F eks i begynnelsen av tredje
sats av Mahlers 2. symfoni med Iván
Fischer på podiet (Channel Classics
CCS SA 23506) var den så realistisk
og godt gjengitt at jeg der og da ikke
syntes det manglet noe som helst. Et
annet og godt eksempel er Sigmund
Groven og Iver Kleives utgivelse ”harmOrgan” på 2L (2L77SABD) hvor orgelet
får utfolde seg og hvor HA-160&K701
kombinasjonen følger godt opp.
Ser man på HA-160 i kombinasjon
med for eksempel Beyerdynamic DT
770 M er det ikke lenger noe å innvende på bassen – litt for mye om man
spør meg, men sikkert mer passende
ved pop og rock. HA-160 fungerte
generelt sett utmerket sammen med
hodetelefonene jeg hadde tilgjengelig – imidlertid er det synergien med
AKG K701 som var prikken over i-en
for meg.
Sammenlignet med HA-160 var Musical Fidelity X-CANV2 svak i frekvensfløyene. I tillegg syntes jeg stemmer
ofte var litt for nasale og klangen for
øvrig fremsto ikke så naturlig som jeg
oppfattet den via HA-160.
Oppsummering
Burson HA-160 er etter mitt skjønn en
meget god hodetelefonforsterker. Det
finnes riktig nok mange gode utfordrere der ute, men har du for eksempel
AKG K701 og mener den er litt kjedelig
bør du forsøke Burson HA-160 – dette
er nemlig to produkter som passer
svært så godt sammen. Burson HA-160
fikk også det beste ut av de tre andre
hodetelefonene jeg prøvde og synes å
være et godt og gjennomtenkt produkt
som jeg herved anbefaler. 3
Pris 5250,- NOK.
Importør – Moiz Audio. (www.
moiz.no).
• Digitale kilder:
Fujitsu Siemens Amilo Desktop Si
3535-001/Vista Home Premium SP
2/Foobar2000 v1.0.3 og ASIO4ALL
2.9 v2, dCS Verdi drivverk. dCS Scarlatti Upsampler, DAC & klokke.
• Forsterkere:
NHT PVC Pro. Mark Levinson 380s.
Burmester 036. XTZ Subamp 1.
• Høyttalere:
Adyton Imagic 1.6. Gradient Revolution 05.
• Kabler:
van den Hul, Blue Jeans Cable,
Stereovox, T+A.
• Ekstra:
dCS Debussy, Soulution S745, Wadia
381i, E-MU 0404, Arcam rDAC,
NAD C316BEE. HagUsb. Sennheiser
HD500, Shure SRH 440 E, Beyerdynamic DT 770 M, AKG K701, Musical
Fidelity X-CANV2, Stax SRS4040II,
SRM-006tII, ACER ASPIRE 5520/
Vista Home Premium SP 2/Foobar2000 v1.1.1 og ASIO4ALL 2.9 v2,
MacBook Pro/OSX 10.6.2/iTunes
9.1.1(12).
Tekniske data
• Inngangsimpedans:
47 kOhms
• Frekvensrespons:
5Hz (-0.3dB) til 35 kHz (-1dB)
• Signal-støy forhold:
>98dB ved 0dB gain
• THD:
<0.001% at 6mW/300 Ohms
• Kanalseparasjon:
>70dB/10kHz
• Utgangseffekt:
650 mW/300 Ohm,
800mW/60 Ohm
• Utgangsimpedans: 5 Ohm
• Dimensjoner og vekt:
180mm x 250mm x 80mm
ca 4.5 kg
• Tilkoblinger:
2 x phone jacks 6.35mm
2 x gold plated RCA connectors
with Teflon isolation
• Farge:
Sølvfarget (anodisert aluminium)
71
333 Gruppetest: Audio Pro Image Blue Diamond V3
Uslepen
diamant
Audio Pro har alltid vært i toppen på gode budsjettprodukter, og de
bli stadig bedre. Fidelity står med høyttalerkabelen klar når de blå
diamanter entrer lytterommet. Her får vi mye for pengene!
Av Håkon Rognlien
S
venskene er drivende gode
på høyttalere, det må vi i
Fidelity erkjenne etter å
ha priset flere strålende
produkter fra våre gode
naboer i høytidelige ordelag gjentatte
ganger. I toppsjiktet finner vi Marten,
noen aldeles avsindig gode og ditto
prisede høyttalere, som aldri slutter
å forbause Fidelityredaksjonen med
sine nær grenseløse egenskaper. Tett
på finner vi finner vi Reidar Perssons
Response, kreasjoner som også låter
himmelsk, men er i det minste noe mer
moderat priset enn Marten. Og i dag
tester vi altså Sveriges budsjettmestere
Audio Pro, og jeg må innledningsvis
bare få lov til å uttrykke min beundring
for hvor utrolig mye man kan få ut av
8 tusenlapper i 2011. Dette er kort sagt
helt rått!
Ei med alt
Er du i en god gammal pølsebu i
Stavangerområdet (finnes det sånne
fortsatt i oljebyen?), og ber om «ei
med alt», får du servert ei pølse med
brød, lompe, rekesalat, løk, sennep og
ketchup, om ikke hukommelsen min
svikter totalt. Det virker på meg som
om inspirasjonskilden da Audio Pro’s
72
driftige konstruktører la opp planene
for Blue Diamond V3, er å finne i
nettopp ei sånn bu med full-pakke-idé.
For dette er så absolutt en høyttaler
med alt. Boksen er i utgangspunktet
konvensjonell med plane flater over
det hele, men en liten fiffig detalj med
den magnetisk festede frontstoffet,
gir den et mer sofistikert preg med en
tilsynelatende buet topplate. Pianolakken understreker elegansen i designet,
og gir dermed Marilyn Monroe rett i
at «diamonds are a girls best friend».
Dette er nemlig høyttalere med god
WAF.
Føttene er tilpasningsvennlige, her
kan enkelt velges mellom spikes og
mykere underlag. Mer spennende er de
tekniske sidene ved konstruksjonen, og
vi kan gjerne ta forsiden først. Vi ser en
d’Appolito-løsning der diskantelementet altså sitter midt i mellom to relativt
små mellomtoneelementer, med de
påståtte fordeler det sies å ha. En
soleklar fordel er i hvert fall en smal og
lite prangende front mot lytteposisjon.
Men vi må rundt hjørnet for å finne
den spennende bassløsningen. Audio
Pro har i sin generøsitet valgt å implementere en 10-toms sub her, aktivt
drevet, med deres velkjente «Ace-Bass»konstruksjon. I brukermanualen (og på
høyttalereskene) hevdes det bestemt at
elementet skal vende inn mot senter.
Men dette bør prøves i praksis. Den
minst like viktige bassporten er grovt
dimensjonert som en god gammel Carl
Gustav-kanon, munningen peker bakover, relativt høyt oppe.
Vekta er solid, 35 kilo pr høyttaler
lar seg høre. At en del av dette selvsagt er relatert til subwoofer og dens
175-Watts forsterker er vel så, men
allikevel.
at signalet kommer fra høyttalertilkoblingene, og en egen volumkontroll
besørger balanse mellom de passive og
de aktive komponenter. Litt annerledes
er det tenkt i hjemmekinosystemer, der
det finnes en spesiell LF-kanal, som for
en stor del er tenkt å skulle riste mer
enn å spille. Dermed får du et større
spillerom med receivere, ettersom det
finnes egen volumkontroll også for det
innkommende linjesignalet. Det som
derimot ikke finnes, er justering av
frekvens for skjæringspunktet, ei heller
fasedreining av sub. I utgangspunktet
er dette forståelig, tross alt er denne suben laget for å passe nettopp til denne
høyttalerens passive del, og skulle da
i utgangspunktet ikke behøve andre
tilpasninger enn fabrikkens oppsett.
Audio
Pro har valgt 100 Hz og bratt filtrering, noe som høres rimelig ut. Men
jeg opplevde faktisk en del tilfeller der
jeg kunne tenkt meg å eksperimentere
med litt flere parametere enn volumet
alene, og jeg ville nok gjerne at sub’en
av og til hadde en mykere overgang til
resten av elementene. Det får nå være
som det vil, det var uansett ikke vanskelig å oppnå et godt balansert bassforhold i denne høyttaleren. Kunsten er
som oftest å tørre å spille lavt nok i bassen, i det øyeblikket sub’en stikker seg
fram, er den i mine ører bare irriterende. Som med alle andre sub’er jeg har
spilt inn fra nye, må disse også dempes
jevnt og trutt gjennom oppmykningsperioden. De begynner som nokså
skrinne i bunnoktavene, og ender etter
hvert opp med betydelig fylde og kraft.
De spiller uansett bra rett ut av redet,
og de mest hørbare forbedringene
oppleves i løpet av de første 150 – 200
timene med relativt friskt volum.
Baksiden av medaljen
Halvsuper
Og nå som vi har kommet oss til rundt
til baksiden kan nevnes at terminalene
ikke er for biwiring, men at vi finner
interessante muligheter og umuligheter
med fasevinkling på sub-wooferen. Ved
tilkobling i to-kanals systemer, er ideen
Vi spenner de opp bak Naim Supernait,
denne er foret av Rega Apollo 35th
Anniversary og / eller Audio Note DAC
3.1x Balanced. Vi benytter Chord kabler
i hele denne signalkjeden. I korte trekk
vil jeg hevde at dette ikke er høyttalere
som passer særlig bra sammen med
Supernaitens lett sære natur, Naim vil
nok som kjent ha noe med mer fokus
på lettbent rytmikk og hurtighet i alle
ledd. Men selvsagt spiller også dette
bra, Naim-forsterkeren er hard nok i
nevene til å ha en viss polerende effekt
på disse diamantene også. Men jeg kan
allikevel ikke fri meg fra at moderne
NAD og Rotel-forsterkere ville gi en
klart bedre balanse i oppsettet. Gjerne
deres digitaliserte kreasjoner for den
del, det er mye som peker i retning av
at disse forsterkernes silkeaktige gjengivelse ville være helt genialt. Den lett
råe naturen disse høyttalerne er mestre
for, passer ikke helt inn i den klart mer
oppløsningsfokuserte og rytmikkbaserte linjen jeg har valgt i dette anlegget til
hverdags. Responsen på hurtige anslag
og lekende, florlette diskantdetaljer
er en begrensende faktor, og fratar
dermed Naim noen av dens åpenbare
fordeler. Det til side, musikk skulle det
være, og musikk ble det!
Enkelhet!
Til tross for det jeg hadde av generelle
innvendinger i foregående avsnitt, vil
jeg understreke sterkt at dette er en
sånn høyttaler du bare bli glad i fra
første strofe. Den er så deilig lettvint å
ha med å gjøre, at den er en fryd å ha
i hus. Bær den inn sett den fra deg, og
den spiller som en drøm. Det er nettopp dette som skaper gleden ved rimelige og enkle produkter, de gjør jobben
uavhengig om eieren er utdannet på et
eller annet hi-fi-fakultet med spesialisering innen høyttalerplassering. Sett
dem fra deg, og de spiller som pokker
fra første strofe! Toe in? I min verden
ja, men det er ikke kritisk. Langt fra
bakvegg? Ikke nødvendigvis. Det er
nok å justere sub-volumet, og balansen
er gjenopprettet. Sidevegg, da? Nei, det
går helt fint. Spredningskrakteristikken
på diskantelementet er åpenbart av den
ukompliserte typen. Og så er det bare å
gå i gang.
Candy Dulfer kjører i vei med sine
spennende harmonier i låta «D.J. Turnpike», og Audio Pro Diamond V3 svarer
med en deilig kontroll, det er fyldig og
kraftfullt, harmonisk og bestemt. Det er
selvsagt en enkelhet i denne gjengivelsen, klangene er begrenset, men fullt
ut hørbare. Bassen er som nevnt under
full kontroll, men den representerer
ikke siste skrik i lynrask stålkontroll.
Jeg gir også fullt ut bestått på luftigheten her, selv om det selvsagt ikke er
den endelige detaljering vi opplever. I
denne prisklassen står den seg absolutt
brukbart, selv om konkurransen også
her er overraskende heftig etter hvert.
Musikkens gleder
La oss se hva diamantene kan gjøre
med stygge innspillinger. Jeg mener bestemt å ane en jevn forbedring på dette
73
333 Gruppetest: Audio Pro Image Blue Diamond V3
punktet innen hi-fi; for 10 år siden var
ofte alt for mange komponenter avhengig av god kvalitet på innspillingene
for å være levelige å lytte til. For en
stor del er dette historie, stadig oftere
er det mulig å nyte kombinasjonen
av eksellent hi-fi og typisk ørevennlig
gjengivelse. Coverdale / Page ga i sin tid
ut ei skive som burde utløst straffeforfølgelse av produsenten, i CD-spillernes
barndom måtte jeg lete med lys og
lykte for å finne en spiller som kunne
gjengi dette griseriet uten å skape rifter
i trommehinna.
Konklusjonen den gang var for undertegnede en Mission-spiller som rullet så grundig av i toppen at det meste
annet låt som om det var spilt inn i
ei snøhule. Nå vel, det var den gang, i
dag spilles skiva av på en frisk Rega,
som til tross for svært så levende toppoktaver leverer musikken uten veldig
mange harde kanter. Allikevel opplever
jeg tidvis at også høyttalerne kan rote
dette til, og jeg tror det har noe å gjøre
med forvrengningsfenomener. Gode
CD-spillere har for en stor del begrenset
seg på dette i 2011, men fortsatt finnes
problemområder for rimelige høyttalere her.
Tilbake til selve skiva, den er tynn
og skrikete i klangbalansen, men om
du nå bare skulle spille denne, er det
null problemer med akkurat denne
høyttaleren, da det bare er å skuffe på
litt i sub’en. Dette er og blir en krykkeløsning, men dog. Det peker på at det
mangler en anelse fylde i mellombassen på denne høyttaleren, hvilket er et
dristig valg, dersom produsenten ønsker seg en høyttaler det swinger av. Og
hvem ønsker vel ikke det? Når det er
sagt, er det på sin plass å understreke at
denne vanskelige skiva faktisk fungerer
bra, behersket og rimelig åpen. Men
bare rimelig. For det kan detekteres
en viss lukkethet i stemmeleiet, og en
anelse harde kanter i skarptromme og
akustiske anslag. Lukketheten finner vi
også igjen i en viss mangel i attakkviljen, det er litt for lite plutselighet og
eksplosivitet i disse høyttalerne for å
gjøre Mr. Dynamikk euforisk.
Akustikk
Vi går over på de fyldige innspillingene
fra tyske Stockfisch, de rake motsetninger til ovenstående avsnitt. Dette nyter
Blue Diamond av, det er sikkert. Her
presenteres vi for et dypt og fyldig fundament, i en myk og varm gjengivelse.
Den interessante er allikevel at det
utvilsomt avsløres en «drop-out» der
mellombassen skulle vært, og jeg griper
meg igjen i å ønske at sub-elementet
skulle jobbet en anelse høyere enn
det rent faktisk gjør. Mange etterlyser
målinger i Fidelity, akkurat nå gjør også
jeg det, for jeg skulle like å se om dette
faktisk kunne sees på frekvensmålingene fra denne høyttaleren. Vi går vi74
dere og entrer den klassiske sfære, der
Dvorak spiller ut sine tidvis svært så
kreative påfunn. Klart dette er vanskelig for en tross alt enkel høyttaler fra
de svenske skoger. Men det vil uansett
greit plasseres under begrepet «brukbart», for det er så absolutt en rimelig
beskrivelse av gjengivelsen. Visst er
det en forenklet klangstruktur, men vis
meg gjerne den høyttaleren i dette prisleiet som ikke forenkler, og jeg skal vise
deg ei høne som legger firkantede egg.
Vi får et absolutt ålreit lydbilde, supplert av en rimelig hurtighet og altså
en enkel, men brukbar klangstruktur.
Jeg forlanger ikke mer, dette er plenty
for kundegruppa, mer enn plenty, forresten, husk at jeg er en kresen faen
på dette punktet. Det samme kan sies
om Maria Kristina Kiehr og hennes
vidunderlige og klangfulle stemme. Det
låter overraskende behagelig, det er lite
harde klanger å spore, faktum er vel at
det er lite klanger å spore i det hele tatt,
men det lever vi som sagt greit med,
for dette er så likandes at jeg uten mas
tilgir det meste!’
Kino!
La oss flytte Audio Pro Blue Diamond
V3 inn i kinomørket. Gjett om de føler
seg hjemme her! Bak Marantz’ flotte
blu-ray-spiller BD 7003 og Harman
Kardon’s tilårskommende AVR 65 føler
de seg veldig hjemme. Husk at dette er
lett last, vi har å gjøre med intelligent
konstruksjon som aksepteres av moderne, undermotoriserte hjemmekinoforsterkere. 90 dB eller
mer for 1 Watt inn,
og filtre som gjør livet
lett for undermålere,
er resepten på god lyd
her. Vi legger animasjonsfilmen «9» i skuffen, og flyter med inn
i en alternativ verden.
Dette er nydelig. Noe
skjer tydeligvis ved
benyttelse av linjeinngangene på den
175 Watt store sub-forsterkeren. Det
oppleves som større, feitere, voldsommere og mer avslepent. Eller... La meg
ta bladet fra munnen: Filmlyd har mye
å lære oss hifi-idioter. Filmlyden skal
nemlig bevege, forsterke og understreke. Og den skal ikke minst skremme
oss. Hvordan gjør man dette, tror dere?
Jepp. Dynamikk. Say no more. Mens
i mp3-idiotiet og kompressorhelvetet
sloss man I MOT den samme dynamikken. Musikken, derimot, den tilpasses
et liv i dagens hyperkomprimerte og
kastrerte FM- og (enda verre) DABkanaler. Hvem lider av dette annet enn
oss, hi-fi-nerdene? Men titt over gjerdet
til filmfolket. Rett nok måtte de velge
bort noen detaljer i DVD-perioden, men
nå har hi-rez også nådd filmbransjen,
og detaljene er også på plass. Dynamisk
sett er filmlyden brutalt mye bedre enn
99 % av musikken som utgis i disse
dager. Klart jeg er forbanna!
Men tilbake til saken. Det virker som
om sammenheng og liv finner hverandre bedre i et slikt oppsett, der enkelhet
Resultatene
Audio Pro Blue Diamond V3 er rå og
upolerte, men allikevel vakre diamanter, såpass kan vi si uten å bomme
stort. De funkler ikke i mørket som de
mest elegante og sofistikert tilslipte
slektninger, men det har heller aldri
vært tanken. Disse høyttalerne er
høvdinger i de moderne hjem, der «folk
flest» satser ei halv månedslønn eller
så på god lyd, da gjerne kombinert med
flatskjerm og en rimelig stereo- eller
mulitikanalsforsterker. I sånne hjem
finner de blå diamanter innpass. De
vet nøyaktig hvordan
de skal imponere, og de
snubler aldri. De finner
selvsagt sine overmenn
på oppløsning og delikat
finesse, men finnes det
overmenn på allroundegenskaper i denne prisklassen? Jeg har mine tvil
om akkurat det. Jeg bare
elsker disse høyttalernes
ukompliserte og tilgivende natur, for de
kan gi så vel Medelsvensson som Ola
Nordmann en smak av hva vi leter etter
vi nerder, og det til og med for en rimelig penge. Audio Pro Blue Diamond
vil aldri skuffe deg, derimot vil de gi
deg en uendelig perlerad av upolert
glede og storhet. Og det er faktisk nok
i denne prisklassen, faktisk. Er dette
årets allroundprodukt? 3
«Den er så deilig lettvint å
ha med å gjøre, at den er
en fryd å ha i hus.»
og voldsomhet går foran detaljering og
rytmikk. Fra alle filmene jeg viste (så vel
blu-ray som dvd) strømmet lyden i mot
meg med den samme storhet og kraft.
Det var noe vidunderlig uforstyrrelig og
kraftfullt over det hele tiden, og dessuten virket det enda lettere å integrere
sub’en nå som også LF-sporet ble matet
inn via linjeinngangene. Jo, dette skjønner de seg på, de blå diamanter. Og høyttalere som skjønner seg på dynamiske
utsving og skjær brutalitet vil alltid være
mine venner, bare så dere vet det!
NLE 77
NLE 88
Signal Cable
Signal Cable
Ubalanceret
Balanceret
NLE 77 / 88 Signal Cable Ren lyd med guld og sølv
Passer til både analog og digital
NLE 77 Ubalanceret. Phono stik
NLE 88 Balanceret. XLR stik
NLE 77 har adaptor til BNC stik
Signalledning af 99,99% guld
Tyk stelledning af 99,99% sølv
Isolering med PTFE og luftrum
Kan tåle fugt, varme og UV-lys
3 længder: 0,5 m, 0,7 m og 1 m
Leveres med et kabel til digital
Leveres med to kabler til analog
Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Pris: NOK 7990,Import: Neby Hifi
NLE 77 / NLE 88 Signal Cable er
perfekte til at overføre analoge og
digitale signaler. De er designet
med 99,99% rent guld og sølv.
Derfor er lyden også helt ren med
alle detaljer gengivet uforvrænget.
Priserne er ens for alle længder af
NLE 77 / 88 Signal Cable. Du kan
købe et kabel til digital. NLE 77:
DKK 2.250. NLE 88: DKK 2.500.
Eller to kabler til analog. NLE 77:
DKK 4.000. NLE 88: DKK 4.500.
Salg til Sverige og Finland
www.aboutmusic.se
Jo før du køber NLE 77 / 88 Signal Cable
- jo længere tid får du glæde af dem!
Danske NLE (Niels Larsen Elektronik) er i forvejen
kendt for at have en udpræget seriøs holdning til det
at udvikle og producere hifi-produkter. Niels Larsen,
der har såvel en bred teoretisk som praktisk elektronikuddannelse, har en kernesund videnskabelig
indfaldsvinkel til hele sit professionelle virke. Vi har
ikke kendskab til én eneste hifi-producent, der er i
stand til at dokumentere og redegøre så uddybende
og uangribeligt for sine produkters egenskaber og
filosofien bag dem, som netop Niels Larsen.
Michael Madsen
High Fidelity 3/05
Salg til Danmark
N.L. Elektronik Tlf.: +45 45 88 44 12
75
333 Stockholm High End messe 2011:
Verdens beste hi-fi utstyr ble i vinter
presentert på lukseriøse Sheraton
midt i Stockholm med mer enn 100
merkenavn forhandlet og produsert
av 60 skandinaviske utstillere.
Hi-Fi i sentrum
Tekst og foto: Knut Vadseth
76
Siste modell Oracle er
på High-end messen
solid i snetrum som
nærmeste nabo til
Rådhuset i Stockholm.
Vinylguru Michael Fremer
utnytter også moderne
teknologi med videokamera og storskjerm
ved sine populære
”stand ups” flere
ganger om dagen.
Ole Vidar Andersland fra
B&W selger stadig mer
”lifestyle”, som denne
populære Zeppelineren.
E
n rekke nye og mer brukervennlige etermedier med ulike
grader av oppløsning fra forbedret MP3 til lossless 192/24,
var som forventet de heteste
nyheter på denne 10’ende hi-fi messen
i Stockholm, spesielt i de rimeligere
prisklasser. Men det var vinylguruen
Michael Fremer og hans mini seminarer som trakk det største publikummet
på High-end 2011 med 5 fulle hus på
det største møterommet.
Så signalkilden er den store kontroversen også her, og CD-plater så vi
heller lite til på de ulike stands. Bortsett
fra det overraskende store utvalget
og rimelige priser fra de mange små
salgsboder med software hvor sølvskivene nå ble ansett for å være nesten
like eksotisk som vinyl. Men båndopptagere med store taperuller innspilt på
stor hastighet, slik vi har opplevd på
Skandnavias største importør av
high-end utstyr, Leif Haggmark
(i midten), velger å dele sine mange
agenturer med sin mangeårige
kollega Ludwig Swanberg (t.v.).
Frode Olsen er den norske importøren
av bl.a Krell og Audio Research.
Den franske integrerte forsterkeren
Levalier blir regnet som en lydmessig
sensasjon. The Sky is the limit?
77
333 Stockholm High End messe 2011:
Som vanlig fullt hus hos TAD og Andrew Jonsson.
tidligere messer, så vi ikke noe mer til.
Heller ikke nyinnspilte kassetter med
visstnok svært god kvalitet som det
selges endel av i USA, og som burde ha
et publikum i Tandberglandet Norge
hvor mange toppklasse kasettspillere
nå støver ned…
Bra med folk
Fremtidens
aktive høyttaler
med rundstråling?
Tidløs retningskontrollert
hornkonstruksjon
78
For å kompensere den tradisjonelle
ubalansen med stinn brakke på lørdag
og dårligere besøk søndag, hadde arrangøren Gignos innført ulike billettpriser, men uten at det forandret besøksmønsteret. Selv om lørdagen hadde
strålende vær som nok hadde ført til
dårligere besøk i skiglade Oslo, var det
som i fjor lange køer fra inngangen på
Sheraton, helt rundt hjørnet og langt
ned mot sentralbanestasjonen , da
dørene ble åpnet klokken 10.00.
Men bli med Fidelity på en kjapp
runde i de 3 etasjene som ble benyttet
til messen...
Med 2-dagers billett i hånden
kommer du inn i første etasje med
resepsjon, bar og restaurant pluss 2
av de større demorommene i suitene
Gripsholm 1 og 2 som i år som i fjor
var booket av Ultimate Sound og Hi-Fi
Klubben. Sistnevnte nøyde seg i år
med å demonstrere den nye B&W 805
Diamond som ifølge Skandinaviarepresentantene Kjell Nygaard og Ole Vidar
Andersland er blitt en betydelig suksess her hjemme. Men den helt store
salgsuksessen til denne kjente kvalitetsprodusenten av hi-fi+, er urovekkende
nok den slepbare alt-i-ett lydzeppelineren som spiser I-pod til frokost.
Likevel var det utsillingen av de
fantastisk skulpturelle høyttalerne til
Lawrence Dikies med det originale
”Sneglehuset” og en parafrase av saksofonen med den kantløse mellomtonen,
som nærmest tar pusten fra designbevisste musikkelskere. Høy pris og krav
til aktiv deling med egen forsterker til
hver av de 5 elementene pr. høyttaler,
hindrer ikke at sneglehuset ”The Nautilus” fremdeles leveres på bestilling
med betydelig ventetid, men likevel så
raskt man kan makte å produsere dette
designikonet.
TAD
Glimrende lyd på egne premisser og
et betydelig fremskritt fra typiske
ghettoblazere er Zeppelinen fra B&W,
men langt fra det vi opplevde i rommet
ved siden av hvor den tidligere Kefkonstruktøren Andrew Jonesson som
vanlig demonstrerte sine fremragende
TAD-høyttalere i halvmillionklassen.
Disse er utviklet i USA i samarbeide
med japanske Pioneer. Men det amerikanske firmaet har nå også kontruert
elektronikk i samme eleverte prisklasse
og presenterte for aller første gang et
komplett super high-end system egenhendig konstruert fra scratch, inkludert
kabler i hundretusenkroners klassen
fra Siltech. Mens de ifjor demonstrerte med 10 1/2 tommers tape med
15 ips hastighet, kom de i år med ny
CD-spiller (!) i greneselandet for det teknologisk mulige. Og det låt som vanlig
imponerenede stort og fint med et stort
og interessert publikum som i hvert fall
kan få en gratis lytt på herligheten.
Pioneer Norge har hittil tatt inn
produktene her hjemme, men TAD vurderer å få egen representasjon i et av de
få land i verden som har et visst diskret
marked for utstyr i denne eleverte
prisklassen. For selv om særlig firmaets
såkalte stativhøyttaler (den er fremdeles stor og trenger tilsvarende solide
stativer) er et av de bedre WAF-produktene i super high-end kategorien, så er
333 Stockholm High End messe 2011:
Ansikter bak hi-fi’en! XTZ med
Divine, ATC-dome, AudioVector,
Retro fra Skogsberg, akustiske
paneler, Classic Design, vegghøyttaler fra Petter Bremen, svensk
pyramidehøyttaler, CD-sliper fra
Danmark,Hegel med ny monoblokk og TAD med ny CD-spiller!
80
Form følger funksjon! Kef,
Gallo. Dis og Nautilus, Focal/
JMLab med masse kabler,
diverse Genelec, Esoteric/
Teac CD-drivverk,Michell
GyroDec,Goldmund, Rega
og nytt KEF element, Pathos,
nyeste Amphion gulvstående,
JMLab og Audio Note Kondo.
81
333 Stockholm High End messe 2011:
Øverst rør forforsterker,
”berre lekkert”, fra Paravicini.
Så elegant ny gulvstående
Sophia 3 fra Wilson i komposittmateriele. Kompositt også
i ny liten Amphion fra Finland.
Nederst jøgleren Gøran Chatall
med råbillig anlegg med god
lyd. Og til slutt rørlegenden
Joseph Svalander på besøk hos
Fidelity.
82
det vel den tradisjonelle gulvståenede
til ” bare” et par hundre tusen ekstra
som virkelig er det gode kjøpet for rike
musikkelskere. Om de får lov av de
designbevisste konene sine. Yep, alle
børsmeglere; den store TAD er virkelig
”a good deal” –tross prisen på omtrent
en halv million kroner. Og tross størrelsen ganske så lekker! Men om hustruen
forlanger en mer diskret stativhøyttaler, så er også denne nærmest kompromissløs – også i bassen – om stua ikke
er altfor stor?
Men det er den kanskje…
Ludwig Swanberg
fra ”Stylus” med
messens største
høyttalere fra
Wilson Audio.
Mezzanineplan
Når vi så går opp den brede trappen til
atriumet i annen etasje, havner vi i det
mest trafikerte området med en rekke
salgsboder i tillegg til en rekke demoroog suiter for alt fra kabler og kontakter
via plater, CD’er og skandinaviske hi-fi
blader, til messens største og dyreste
høyttaler fra Dave Wilson. Og Kirkelig
Kulturverksted med de interskandinaviske hi-fi kjendisene Kari Bremnes,
Mari Boine og Knut Reiersud. Også på
denne messen var det overraskende
ofte vi hørte disse norske artistene når
vi stakk hodet inn døra ved en lyddemo.
Fidelity hadde som vanlig egen stand
med Anders Rosness som vert. Han var
som førstereisgutt til Sverige overrasket og imponert over at lille Fidelity
faktisk var så populær i svenske hi-fi
miljøer, men også Jonas Brynhildsen
og Mads Meyer-Lie fra svenske
Hifi&musik var gode ambassadører for
sitt blad. Også Lyd&Bilde var representert med stor stand for sin svenske
utgave som heter Bild&Ljud Hemma.
De trakk et stort publikum ved å gi bort
sitt kavalkadenummer gratis i tillegg
til å selge svært billige DVD-filmer.
Også redaktør Sven Bilen fra nedlagte
High-Fidelity vaket i korridorene lykkelig jaktene på gode hi-fi nyheter, nå
som sjef for online magasinet www.
nomono. dk og se. (Og ny medarbeider
i Lyd&Bilde!)
Her på mezzaninplanet finner vi en
rekke kjente importører og produsenter
som PL Audio, Ljudtema, Hi-Fi Consult,
Engelholm Audio og ikke minst Audionord. Ikke bare var det hos sistnevnte
enda flere nyheter enn vanlig hos
denne kjente high-end importøren av
Krell, Wilson, Magnepan og Audio
Research i Skandinavia. Men samtidig
som firmaet annonserer at de har fått
ytterligere skandinaviske high-end
agenturer fra EMMLabs, Magico og den
revolusjonerede franske forsterkeren
Levalier, har sjef og grunnlegger Leif
Häggmark i det 40 år gamle firmaet
bestemt seg for å ta det litt roligere, og
har overlatt de fleste av agenturene til
sin mangeårige medarbeider Ludwig
Swanberg.
Rålekker og bra
fra Esoteric
Den elegante og vellydene
egghøyttaleren for veggfeste
fra Petter Bremen.
83
333 Stockholm High End messe 2011:
Godt besøk
Hos Audionord må man stå i kø blant
et tyvetalls andre, da disse demoene
alltid er godt besøkt. Og denne er
dagens første. Men så fikk vi også høre
på messens største høyttaler Maxx3 fra
Wilson Audio, som vanlig demonstrert
av den internasjonalt kjente lydteknikeren Peter McGrath. Han stilte med
høyoppløste opptak, også av egen superb produksjon. Peter er stor fan av 4
kanals lyd, men unngår centerkanalen
og sub. I den store hjørnesuiten med
utsikt til Rådhuset måtte han likevel
nøye seg med stereomixen.
Jeg har hørt bedre lyd på disse demonstrasjonene; her pleier det å være
et musikalsk festfyrverkeri. Men denne
gangen snek jeg meg fort ut så ingen
fikk spurt hva jeg syntes om lyden.
Begynner jeg å bli
blassert? Noen senere
på dagen hvisker noen
meg i øret at en litt for
heftig demo kvelden i
forveien hadde knekt
en av de to basshøyttalerne på høyre kanal.
Shit happens!
Men Ludwig
Swanberg , som under
firmanavnet Stylus har
overtatt agenturet på
Wilson, hadde senere
på dagen funnet frem
de mindre (og utrolige elegante!) Wilson
Sophia III med sedvanlig glimrende resultat.
Dette minner oss om at demoer av
high-end utstyr er en risikosport, selv
for de mest erfarne i gamet. Å få det til
å låte fint, er knapt tuftet på flaks. Men
at det kan låte dårlig, kan så absolutt
skyldes litt uflaks!
Show
Mens Audionord og Stylus stort sett
opererer i det aller øverste prissgemenet (men se også test av et av de aller
beste hi-fi kjøpene fra Magnepan i dette
bladet), opplevde vi messens beste lyd
på denne siden av kr.10.000 med et
fremragende anlegg fra Runt Ljud/Lars
Bengtsson ljud&video med en ekstremt
kompakt videoreceiver og to små høyttalere pluss en liten sub. Overrasende
bra låt det faktisk, ikke minst med
alternativ signalkilde med USB-Dac og
iStreamer fra HRT og Kevin Halverson.
Gøran Chatall har gitt oss i Fidelity
mange gode oppslag på ulike messer i
Sverige med sine morsomme skulpturer og artistiske demorom med flotte
rekvisitter. Og altså med utmerkede
produkter som de fleste kan ha råd til.
Men det viktigste: Han er bransjens
selvoppnevnte moromann som skaper
betydelig interesse for hi-fi og musikk
langt utenfor den etablerte menigheten. Vi trenger flere som han!
84
Men her var ikke bare tant og fjas,
men også de utmerkede og desigmessig
spennenede Gallo høyttalerne (se test i
dette bladet) som uansett er langt mindre enn hva de fleste har forestilt seg
via bilder i bladene. Også akustikeren
Toni Liitola demonstrerte på standen
sin DSPeaker antiresonnans elektronikk samt hodetelefon forsterker som
gav deg tilnærmet multikanalslyd via
vanlig hodetelefon.
Vinylguru
Vinylguruen Michael Fremer holdt sine
interessante foredrag på mezzaninen
med stor publikumtilslutning i den
store Drottningsholm salen. Michael er
som kjent fra det amerikanske bladet
Stereophile, men skal visstnok også
ha vært standup artist, hvilket kom-
mer gått med når man som han skal
trollbinde et hundretalls personer 3-4
ganger om dagen. Og det gjorde han
tydeligvis!
Det var forøvrig lærerikt å høre
historien om en av verdens mest kjent
armprodusenter som skulle være med
på et show, og mer enn antydet at Fremer gjorde en feil ved beregningen av
optimal vinkel ved hjelp av sin kjære
Feickert protractor. Det endte opp med
at produsenten måtte innrømme at det
var han som hadde gjort en regnefeil
i sin egen bruksanvisningen. Ifølge
Michael…
Det morsomste produktet på Mezzaninen, var en liten og billig sak fra
Furutech med det sexy navnet GT-40!
Men denne elekroniske duppeditten
som den gamle rørguru Joseph Svalander viste oss, er en USB-Dac med 24/96
oppløsning med innebygd MC-RIAA og
hodetelefonforsterker! Den vidunderlige nye hi-fi verdenen?
Men også Peter Bremen i etasjen
over, viste at de gamle er eldst. Den nye
kreasjonen fra Bremen Production er
ikke elektronikk, men en høyttaler som
både er rålekker å se på og fantastisk
spennenede lydmessig. Ideen baserer
seg på en bredtstrålende konstruksjon
som skal henges på hver sin motstå-
ende vegg for å skape et helt unikt
holografisk lydbilde. Og visst fungerte
det! Ideen kjenner vi godt fra de gamle
Bevereidge elektrostater fra 80-årene
med en stratosfærisk prisslapp. Pris
på denne mer modererte konstruksjonen aner vi ikke, men tipper rundt kr.
50.000 for paret ved en mer begrenset
produksjon?
Norske
Både Hegel, Kirkelig Kulturverksted,
DaCapo og Audioaktøren hadde tatt turen fra Norge for å stille ut i Stockholm,
og norske Petter Hølaas hos Intelligent
Sound viste sine glimrende monitorer,
spesielt utviklet for proffbransjen, men
også med et øye for hi-fi markedet. Eller om vi skal si et øre for hi-fi markedet da Petter er blind, og selv mener
at dette hjelper han
til å lage enda bedre
lydprodukter.
Også norske Grubbestad, som driver
den mest esoteriske
hi-fi butikken vi vet
om i Skandinavia,
Audio Concept, var
å se i korridorene på
Sheraton. Men da den
store butikken er like i
nærhetene av hotellet,
fungerte denne som
en del av utstillingen.
Audio Concept var
sponsor for Fremer og
overtar som messearrangør fra neste år.
Lykke til!
Forøvrig var de fleste av Sveriges
mange og velassorterte hi-fi butikker
representert på messen sammen med
de spesialiserte importørene. Vi nevner
i fleng P.L Audio, VálLjud, Hembiobutikken, Golden Age Music, Hi-Fi Børsen,
Tonkraft, Larsen Hi-Fi og XTZ. Og vi
merker oss også at det relativt nye firmaet G-Dis gjør det skarpt med stadig
nyutviklede produkter som nå utgjør
et komplett sortiment av vellydende
elektronikk og høyttaler til en fornuftig
pris.
Men også japanske Audio Note var
representert med sine grisedyre, men
glimrenede retro rørprodukter i sterk
konkurrase med EAR-produktene fra
Tim de Paravicini.
Også vår gamle venn Robert Skogberg må som vanlig nevnes ; denne
retroentusiasten med sitt firma Woodmountain Electric presenterte en ny
forsterker som må være det absolutte
motstykket til den franske Levalier som
vi tidligere har omtalt. Forsterkeren til
Robert kalles 807 etter navnet på det
spesielle røret som er noe av fidusen
med denne 9 watteren som er laget i
solid walnøtt etter mer enn 800 timers
byggetid!
Vi lydgærne har det godt! 3
333 Bilde- og lydmesse Triaden:
Gøy med
bilde og lyd
Entusiastene fra Kringlyd
arrangerte ny lyd- og billedmesse på Thon Hotel i Lørenskog. Bra forsøk, men for få
utstillere og litt for lite folk.
Tekst og foto: Knut Vadseth
”Moro med lyd”, står det gjerne på
T-skjortene til den glade gjeng med lydog hjemmekino entusiaster fra ”Kringlyd”, et friskt pust på flere messer her
hjemme. Og nå altså med en oppfølger
av forrige års første forsøk med egen
messe rett utenfor Oslo.
Dessverre ble nok både deltagelse og
besøk for svakt til at det kan forsvare
de betydelige utgifter det er for bransjen å delta på en slik messe, uansett
hvor billig utstillingslokalet måtte være.
Og med for får ustillere var det selvsagt
heller ikke penger til overs for skikkelig
markedeføring. En vond sirkel, altså…
Men for de av oss som hadde beveget
oss nord for Oslo en av de siste vinterhelgene før båtseseongen krever all
oppmerksomhet, var her mye å se og
høre på, ikke minst en imponerenede
demonstrasjon av den meget dyktige
Gorm Sørensen (Kjent fra AV-Forum og
tidligere medarbeider i bladet Hjemmekino) som viste hvor fantastisk gode
selv rimelige projektorer er blitt. Vi
så meterstore bilder hvor en BenQ til
snaue 10 lapper var så tett på de mange
gange så dyre high-end varientene
fra Sony og JVC, at man knapt trodde
sine egne øyne. Hemmeligheten er å
fintrimme kontrastforhold og farger
betydelig utover det som leveres fra
fabrikken.
Men selv om ”Kringlyd” nok er mest
opptatt av surroundlyd og hjemmekino
samtidig som de ”pusher” Swan høyttalere, var det mange gode stereooppsett å høre på messa, inklusive et par
”frekke” anlegg til omtrent 10 tusen
kroner. Virkelig oppløftende. Rimelig
utstyr blir stadig bedre!
I annonsene for bilde- og lydmessen
virket det som om både Lyd&Bilde,
Hjemmekino og Fidelity var medarrangør. Dette er helt misvisende
da de tre bladene kun var tilbudt å
ha stand på messen, noe bare Fidelity
responderte på. 3
86
En billedkavalkade fra Lørenskog:
”Gjennomsiktig lyd” fra Martin
Logan, nye Musical Fidelityprodukter, Abrahamsen, Davone,
Swan + messens rimeligste anlegg
fra AudioAktøren. Og en ny dansk
høyttalerkonstruksjon med konevennlig dekor, får vi tro. Nederst
Gorm Sørensen som med sin kalibrerering får en 10-tusen kroners
projektor til å konkurrere med 5
ganger så dyre!
87
333 M2Tech:
Forever Young
M2Tech fra Italien har sendt os deres nyeste USB digital til analog konverter. Læs
mere nederst og få vores forklaring hvorfor vi er ganske fornøjet over resultatet.
T
ilbage i Fidelity nr 46 testede vi
firmaets lille hiFace konverter.
Og det er bl.a. erfaringerne
herfra, at udviklerne i Italienske Pisa har videreført i deres
yngste (aka Young) konverter. Vi har
ført nævnt asynkron USB data overførsel som er en avanceret teknik, hvor
det er modtagerens DAC som styrer
afsenderen (computeren) af de små følsomme nuller og et-taller. Dette bruges
bl.a. også af den af os meget roste Ayre
QB-9 hvor det ser ud til/lyder til at være
rigtig, rigtig godt. Lydkvaliteten husker
vi stadig som var det i går, så imponeret var vi. Jitteren bliver via asynkron
transmission reduceret kraftigt, men
det er dyrt at udvikle, programmere og
implementere denne teknik. Og det er
netop derfor at ikke alle producenter
benytter sig af dette.
nok være fremtidssikret i et godt stykke
tid, vil jeg mene. Når alt kommer til alt,
er det jo trods alt de færreste af os, som
har filer liggende på langt over 96 kHz.
Omvendt bliver harddiskplads jo stadig
billigere, så om en enkelt sang snart
fylder det samme som en hel CD gjorde
det for bare fem år siden, er ubetydelig.
Det er mere vigtigt, om ”flaskehalsen”,
nemlig overførslen overhovedet er muligt i et velfungerende netværk.
Vores testeksemplar havde desværre
en lille hardware bug, men den flinke
En lille detalje er, at hvis man ofte
bruger Chorus i forbindelse med en
Linn DS afspiller, så SKAL man huske
at slå Chorus´ serverfunktion fra, da
den ellers kan interfere med iTunes og
dermed Young, og gøre computeren
sløv og ustabil.
Kvadratisk, praktisk… god?
Young er en lille kvadratisk enhed i
børstet aluminium, og med M2Tech´s
logo fræst ned i toppen. Dens fodaftryk
er på ca. 20 gange 20 cm, og den er ca.
5 cm høj, og designet vil fint matche
i de flestes hjem og stuer. På fronten
har Young som en lille specialitet et
sort, bøjet og gennemsigtigt gitter, og
bagved dette kan man aflæse hvilken
indgang eller sample rate der er valgt.
Vha de to små knapper vælger man
de forskellige indgange, fx USB, XLR
(AES), BNC, Optisk eller RCA (Phono).
Ganske fikst, og dejligt med nytænkning også på dette område.
Hvor andre DAC´s kan håndtere
sample rate´s på 96 eller 192 kHz, topper Young dette med hele 32 bit og hele
384 kHz opløsning (!). Så skulle man
88
Marco Manunta fra M2Tech viste sin
velvilje og fleksibilitet, og efter at UPS
havde været på min adresse to gange
for at hente og bringe, havde jeg efter
en lille uge den samme, men nu bare
firmware opdaterede Young stående.
Og software´en var også hurtigt hentet
fra deres hjemmeside, og Amarra og
iTunes startet op og så kunne festen begynde - troede jeg. Min computer kom
dog med en underlig besked: ”you must
turn off the computer now by holding
down the power button until it turns
off, then restart”. Tja, man lærer nok aldrig nok, den besked havde jeg ikke set
før. Og mere alvorlig var det heller ikke,
efter en hurtig genstart virkede alt i
hele test perioden fuldstændig normalt.
Internt i apparatet er der en 32 bits
D/A som muliggør 768 kHz interne
regneoperationer, som iflg. M2TECH
giver en synergi effekt når denne arbejder med oversampleren, og dermed
resulterer i et meget lavt støj niveau og
en lav forvrængning. Ligeledes sørger
udgangs bufferen med sine specielle
Op Amp og sin klasse-A bias udgangs
trin for et lavt støjgulv får vi oplyst.
Vi har efterhånden opbygget et anseeligt bibliotek på næsten 800 GB musik
i ukomprimerede AIFF og WAV filer.
FLAC er jo stadig ikke Mac´ens livret,
selvom Amarra (og den nye ”Decibel”,
se mere på http://sbooth.org/Decibel/ )
kan gøre livet lettere i det henseende.
Mange af filerne har vi hentet på
sider som: https://www.hdtracks.com/
, www.2L.no eller Linnrecords.com.
Bevæger man sig udenfor nogle af
disse ”autoriserede” sider, kan man iflg.
Mark Waldrep* fra download-tjenesten
iTrax, nemt løbe ind i, at de filer som
man henter og betaler for, er helt
normale Red Book (dvs. i CD formatet
16 bit 44.1 Khz) optagelser, som bare er
opregnet vha simple sample rate software til fx 24 bit 48 kHz eller lign). Og
hvor skønt er det så med disse såkaldte
højopløselige filer?
Til lyttetesten valgte vi et bredt udvalg af musik, lige fra Phil Collins, over
Dar Williams og til fx Engegårdkvartetten. Og det blev nogle lange sessions
- hvilket jo oftest er et godt tegn.
Trommesættet på Dar Williams´s
sang Road Buddy gengives knastør, og
man kan høre den lille smule ekstra
rumklang som teknikeren har tilføjet
lilletrommen. Wiiliam´s vocal er silkeblød med knaster, forstået på den måde
at jeg netop derfor ikke bliver træt af
den. Hendes egen dobbling af hendes
stemme er fornemt gengivet via Young.
Trondheimsolisternes In Folk Style
ligefrem sprudler af spilleglæde når
Young får lov at vise noget af sin
bedste side; selvfølgelig er musikken
også højopløst på hele 192 kHz, men
alligevel (eller netop derfor) virker
nummeret gengivet super flot, og med
masser af spræl. Stykket er fornemt
optaget i Selbu Kirken i Norge, og nu
gengivet lige så flot via et hifi anlæg!
Ulykkelig kærlighed er jo altid et
følsomt emne, men når det gengives så
smukt som på Jann Ardens duet med
Jackson Browne på sangen Unloved,
er det ikke kun pga teksten, at tårerne
presser sig på. Det lyder bare så smukt,
så rigtigt og så dejligt. Og selv om
CD´en som jeg har rippet det fra, er fra
1995, er lydkvaliteten, hvis gengivet fra
M2Tech´s yngste model, fremragende!
Og helt up to date.
Lucy Kaplansky er også en singer/
songwriter med noget på hjerte.
Hendes Today´s The Hill er en dejlig
country inspireret skive med bl.a sange
af June Carter (Ring Of Fire). Det er
dog hendes egne numre, såsom More
Then This eller Today’s the Day som
drager os med deres bløde, akustiske
lyd. M2Tech´s Young gengiver dem på
bedste vis, så det er en fornøjelse.
Eller hvad med en anden af mine
favoritter, nemlig Cassandra Wilsson
med Tupelo Honey. Hendes stemme
kan få kuldegysninger frem hos mig.
Og det var lige præcis hvad der skete,
da jeg satte dette nummer over til
at koge. Og den skæve violin, som
nærmest bliver pint af dens musiker
på hendes Someday My Prince Will
Come, får et stort smil på vejen herfra,
så fornøjeligt er det at lytte til. Eller
sangen Closer To You, også fra Cassandra Wilsson. Den dybe sub bass er
nærmest så dyb at det er skræmmende
realistisk. Fornemt!
Lydkvaliteten er rigtig, rigtig god, der
er et hav af detaljer som vi hører, som
ofte bliver skjult/gemt/ikke afsløret
med andre DAC`s som vi har prøvet
igennem tiderne. Og så har Young den
der dejlige kvalitet, at man bare kan
høre musik i timevis (ja, nærmest i
dagevis, hvis der ikke der var andet der
også lige skulle passes)
The Beatles Her Comes The Sun bliver præsenteret med et stort panorama
vindue, så man ikke skulle tro at denne
optagelse er tilbage fra 60´erne. Og når
vi hører den i 24 bit mastering versio-
nen, så er bassen nu meget dyb og nem
at følge, og dybdeperspektivet er rigtig
godt gengivet.
Vi nikker også genkendende til det
gamle 80´er trick med gated rumklang
(dvs. at efterklangen bliver klippet
meget abrupt, dette bruges ofte som
en effekt), og vi nikker også når Mr.
Collins velkendte stemme synger blidt
og behageligt i vores lytterum på den
gamle traver In The Air Tonight.
Young gør det godt, rigtig godt. Og til
prisen er den et hit. Det er en fornøjelse at høre musik i timevis uden den
mindste form for lyttetræthed (pga.
mangel på forvrængning?). Den er pæn
at se på, og nem at betjene i det daglige.
Og mon ikke der allerede sidder mennesker med planer om en kraftigere
strømforsyning rundt omkring, som
tænker på at få endnu mere vellyd af
denne lækre sag. De varmeste anbefalinger herfra. 3
© Kurt Lassen 2011
Se evtl. mere om højopløst musik på følgende link:
http://www.digital-highend.de/start/hiresload/ eller prøv at downloade,
ganske lovlig og gratis, høj opløselige filer fra Norske 2L på:
http://www.2l.no/hires/index.html
Eller hør klassisk radio i en god kvalitet på tyske
http://www.deutschegrammophon.com/
* På iTrax.com debatterer amerikaneren Mark Waldrep om at fx det ny releasede
Rolling Stones album overhovedet er en ny højopløst version, eller bare en opskaleret kopi. Det er underholdende læsning, se med på fx http://itrax.com/Pages/
ArticleDetails.php?aID=31&x=10&y=12
Pris ca. DKr 6900kr.
www.m2tech.biz
www.vassagohifi.com
89
333 Electrocompaniet Prelude PD 1 USB-DAC:
Fremtiden
fra fortiden
Fidelity prøver fremtidens signalkilde fra Electrocompaniet – den norske produsenten
med historie tilbake til syttitallet. PD 1 USB-DAC viste seg å være bedre enn det meste…
Arne Christian Damhaug / [email protected]
M
ens jeg pakket ut enheten
fra Electrocompaniet High
Performance Balanced DAC (PD
1) samt den tilhørende EMS
1 Music Streamer – kunne jeg ikke fri
meg fra å dvele litt ved Electrocompaniet som skapte furore på syttitallet
med introduksjonen av ”The 2 Channel
Power Amplifier” i 1976.
Electrocompaniets historie er mangslungen og i dag er merket godt etablert
med en lydfilosofi som går helt tilbake
til røttene – det vil si til utviklingen
av ”The 2 Channel Power Amplifier”
som i 1976 ble utropt til verdens beste
90
forsterker i The Audio Critic. PD 1 med
to alternative datamaskintilkoblinger
er et av Electrocompaniets utbud for å
møte en utvikling hvor distribusjon av
musikk forlater et fysisk medium (les
CD plater) og går over til nedlasting,
streaming og lagring på digitale medier
(PC, iPod, Squeezebox, etc). EC har vært
meget bevisste i produktutviklingen og
tilbyr en brukervennlig DAC med god
kvalitet. PD 1 har 5 innganger slik at
flere kilder kan benyttes samtidig og
fjernkontrollen – som følger PD 1 uten
tillegg i prisen - gjør det enkelt å skifte
kilde.
Rent teknisk baserer Electrocompaniet seg på diskret oppbyggede kretsløp
med eller uten tilbakekobling. Alle
kretsløp lages med minimal intern
forvrengning i hvert enkelt trinn ved
hjelp av et EC utviklet formelapparat.
I komponenter hvor tilbakekobling er
hensiktsmessig – som effektforsterkere
- bruker EC en topologi/kretsløsning
som gir maksimal utnyttelse av tilbakekoblingen. Dermed kan de utnytte
tilbakekoblingens positive egenskaper
og samtidig eliminere de negative. Alle
trinn kjører med høy hvilestrøm for å
holde forvrengningen lav.
Tilkobling og oppstart
«Electrocompaniet Prelude
PD 1 er en meget god DAC og
RF-linken synes jeg er genial!»
Oppbygning
PD 1 er oppbygget med en fullbalansert
diskret klasse A analog utgangsseksjon
uten tilbakekobling. Et analogt filter
med lineær fasekarakteristikk og høy
knekkfrekvens fjerner høyfrekvent støy
fra utgangen av digital-analog konvertereren uten å introdusere fasefeil i
det hørbare området. Målet til Electrocompaniet har vært å lage en analog
seksjon med lav kompleksitet, lav forvrengning og støy som ikke forringer
ytelsen til sample rate konverter (SRC)
og digital-analog konverter (DAC).
Selve DAC-chipen er Cirrus Logics
beste og SRCen er Texas Instruments
siste asynkrone sample-rate konverterer. Cirrus DACen og Texas SRCen
er synkronisert ved hjelp av en svært
stabil klokkeløsning med minimal
tidsforstyrrelse. Alle innganger på PD 1
behandles likt og dataene blir reklokket og oppskalert til 24bit/192kS/s (kilo
Samples per second) før konvertering
til analogt domene.
Inngangsdata over S/PDIF går rett til
SRC for reklokking og oppskalering til
24bit/192kS/s, mens data over USBporten først gjennomgår prosessering
for å dempe tidsfeil indusert av USBgrensesnittet. Så blir datastrømmen
konvertert til S/PDIF ved hjelp av en
PLL (Phase-Lock-Loop) før dataene sendes til SRC. SRC reklokker og oppskalerer så S/PDIF dataene til 24bit/192kS/s
som for standard S/PDIF data.
Data over RF-porten buffres og har
lite tidsfeil sammenlignet med data
over USB-porten. Derfor konverteres
de direkte til S/PDIF og sendes så til
SRC for reklokking og oppskalering til
24bit/192kS/s.
På midten av frontpanelet til PD 1
er det et betjeningspanel av ”touchtype” med firmanavnet preget inn på
oversiden og med modellbetegnelse
på undersiden. Helt til høyre er det
et USB-symbol som forteller at denne
enheten kan kobles til datamaskin.
”touch” panelet fant jeg spesielt brukervennlig med sitt enkle design hvor
på/av ble fulgt av dioder for Coax1 &
2, Tlink, USB og RF Link, dernest standard symbolet til Electrocompaniet for
inngangsvalg (høyre-venstre) og volum
(opp-ned). Det digitale volumet vises i
form av blå punkt dioder gradert fra 1
- 100. Litt sterkt lys blir det kanskje når
volumet er satt til 100, men det er langt
fra noe lysorgel og i praksis ikke noe
problem – diodenes lysstyrke kan også
dempes og slås av med fjernkontrollen
om det skulle være ønskelig. Fjernkontrollen som følger PD 1 har den
nødvendige funksjonalitet og jeg syntes
den var kurant og grei i bruk.
Tilkoblingene på baksiden er oversiktlig lagt ut. Fra venstre de balanserte- og ubalanserte analogutgangene
over henholdsvis XLR og RCA, deretter
de digitale inngangene S/PDIF over en
TOSlink og to RCA-plugger, så USB
type B plugg, kanalvelger og antenne
tilkobling for RF linken og tilslutt
nettkobling. Det er ingen strømbryter
og når PD 1 kobles til nettet går den i
stand-by.
USB
USB-koblingen er en standard adaptiv ”plug and play” versjon som jeg
lyttet nøye til siden Electrocompaniet
har gjort et godt stykke arbeide for å
minimere indusert tidsfeil. Jeg antok
derfor at det ville være vanskelig høre
forskjeller til de andre inngangene for
data opp til 16bit/48kS/s. Siden jeg ikke
har musikkdata i 16/48 kvalitet brukte
jeg standard CD-kvalitet til denne evalueringen, i.e. 16/44,1. USB-utgangen
til PD 1 koblet jeg til en ACER ASPIRE
5520 laptop med Vista Home Premium
SP 2, Foobar2000 v1.1.1 og ASIO4ALL
2.9 v2. ASIO4ALL konfigurering viste
PD 1 identifisert som EC Prelude DAC
med 32-48kS/s i 16 bit.
EMS 1 og RF link satte jeg opp på
en MacBookPro (OSX 10.6.2 & iTunes
10.1.1(4)) uten problemer av noen art.
Med EMS 1 følger det to antenner som
skrus på henholdsvis enheten selv og
til antennepluggen på bakpanelet til PD
1. RF-kanalene bak på PD 1 og EMS 1
lot jeg være satt til fabrikkinnstillingen
0. Sender og mottaker må være satt til
samme kanal. Koblet til Mac med USBkabel identifiserte kombinasjonen PD 1
& EMS 1 seg i Lyd-Midi som EC PreludeDAC PC og tilbød 32-48kS/s i 16bit.
I tillegg koblet jeg for ordens skyld
EMS 1 og PD 1 til en Fujitsu Siemens
Amilo Pro v3505 laptop med XP Profes91
333 Electrocompaniet Prelude PD 1:
sional Version 2002, SP 3, Foobar2000
v0.9.6.1 og ASIO4ALL 2.9 v2. Enhetene
identifiserte seg på samme måte som
på de to andre maskinene og fungerte
som normalt.
Jeg koblet Coax1 til en dCS Scarlatti
Upsampler (SUP) og Coax2 & TOSlink
til et dCS Verdi CD/SACD-drivverk.
Samt til Mac og PC som beskrevet
ovenfor. På denne måten hadde jeg alle
de fem inngangene til PD 1 aktivert
samtidig og det var enkelt for meg å
sammenligne dem direkte.
Sammenligningene mellom de fire
PD 1 modi var det mest interessante,
men siden jeg hadde koblet Coax1 til
SUP kunne jeg også enkelt sammenligne PD 1 med min egen dCS Scarlatti
DAC (SDC) – dog etter en nødvendig
korreksjon for å ta hensyn til PD 1s
utgangsvolum. Korreksjonen gjorde
jeg ved hjelp av ”offset”-funksjonen på
inngangene til ML380s etter målinger
på forsterkerutgangene med et multimeter. Jeg brukte et -10 dBFS 1 kHz
sinussignal til målingen under antagelsen at volumkontrollen er lineær
med frekvensen. Det viste seg at de
balanserte utgangene på PD 1 ga ganske så anselige 4,7 dB høyere lydnivå
enn tilsvarende på SDC og hele 5,5 dB
høyere enn de ubalanserte utgangene
på PD 1.
Erfaringer og musikk
Electrocompaniet spesifiserer i bruksmanualen at PD 1 trenger ca 72 timers
spilletid før den lyder optimalt og
at den bør stå på ca to timer før den
oppnår optimal driftstemperatur. Min
erfaring fra tidligere er at det skjer
lite eller ingenting med enheter etter
noen ganske så få timers bruk, men jeg
fulgte produsentens anvisninger med
hensyn til innspillingstid for å være
sikker.
For å bli kjent med PD 1 spilte jeg de
første dagene kun over Coax1 fra min
egen USB til S/PDIF konverterer – i det
hele benyttet jeg denne koblingen mye
mer enn de fire andre. Det gikk i en
god del forskjellig musikk, men jeg la
merke til at det ble litt mer rock og pop
enn vanlig. For eksempel Ry Cooders
Bop Till You Drop (Warner 7599-273982. 1 CD. 1979.). Musikken til Cooder fløt
godt og klangen var nært min preferanse, om enn med litt mindre kraft og
pondus nedover selv om bass og trommer er distinkte og deres toneganger
er enkle å følge. Introen til kutt #3 var
god med tydelig gjengivelse av akustikken i opptaket og stemmen til Cooder
ble meget godt gjengitt.
Også Pink Floyds sugende rytmer fra
The Wall engasjerte meg og i dette materialet skortet det ikke på basskontroll
– meget bra var det (EMI 7243 8 81243
2 9. 2 CD. 1994.). På noe annet rock/pop
materiale som Kari Bremnes’ Svarta
Bjørn (Kirkelig Kulturverksted FXCD
92
Utstyr
• Digitale kilder: Fujitsu Siemens
Amilo Desktop Si 3535-001/Vista
Home Premium SP 2/Foobar2000
v1.0.3 og ASIO4ALL 2.9 v2, dCS
Verdi drivverk. dCS Scarlatti
Upsampler, DAC & klokke.
• Forsterkere: NHT PVC Pro. Mark
Levinson 380s. Burmester 036.
XTZ Subamp 1.
• Høyttalere: Adyton Imagic 1.6.
Gradient Revolution 05.
• Kabler: van den Hul, Blue Jeans
Cable, Stereovox, T+A.
• Ekstra: E-MU 0404, Arcam rDAC.
HagUsb. Sennheiser HD500, Shure
SRH 440 E, Beyerdynamic DT 770
M, AKG K701, Burson HA-160,
ACER ASPIRE 5520/Vista Home
Premium SP 2/Foobar2000 v1.1.1
og ASIO4ALL 2.9 v2, MacBook Pro/
OSX 10.6.2/iTunes 10.1.1(4). Fujitsu
Siemens Amilo Pro v3505/XP
Professional Version 2002, SP 3/
Foobar2000 v0.9.6.1 og ASIO4ALL
2.9 v2.
200. 1 CD. 1998) og Patricia Barbers
Nightclub (Premonition Records 66917
90763 2 4. 1 CD. 2000) syntes jeg kanskje at basskontrollen sto litt tilbake for
det jeg ønsker og den ble litt utflytende.
I tillegg oppfattet jeg ikke pianoanslaget til Barber så godt som jeg er vant til
og muligens var det en marginal hardhet i stemmen til Kari Bremnes.
Norwegian Heartland (Simax PSC
1260. 2 CD/SACD. 2005) er et fenomenalt album. Blant annet inneholder det
en uvanlig fin versjon av Griegs a-moll
konsert og musikken til Sæverud og
Tveitt kan jeg ikke huske å ha hørt så
godt spilt noen gang. Så hvordan hang
PD 1 med i svingene? A-moll konserten
var det lite å utsette på og Kjempeviseslåtten til Sæverud ble godt gjengitt,
men manglet litt kontroll nedover og
kanskje var perspektivet litt bredere og
dypere med min egen DAC. Mater man
PD 1 med et dårlig opptak så lyder det
dårlig.
Jeg forsøkte Colin Davis’ versjon av
Sibelius 4. symfoni (Decca 446 157-2. 2
CD. 1995.) – musikken er komprimert
og opptaket er overraskende svakt.
Takke meg til Ondine og Segerstam
(ODE 1075-2Q. 4 CD. 2005) som var en
befrielse og PD 1 var med på notene,
bra var det. Et annet opptak som også
fungerte godt var Rodrigos Concierto
de Aranjuez med Paco de Lucia som
solist (Philips 438 016-2. 1 CD. 1991)
– bra fra PD 1 igjen. Kanskje var det
litt anstrengt strykerklang, men store
problemer kan ikke meldes.
Vasily Petrenko er ganske nylig blitt
utnevnt til sjefdirigent for Oslo filharmonien fra og med høstsesongen 2013
– et spennende valg var det og hva var
mer naturlig enn å høre på hva han står
for i Shostakovich. Mine valg falt på
den 8. & den 10. symfonien hvor Vasily
Petrenko leder Royal Liverpool Philharmonic Orchestra (Naxos 8.572392 &
8.572461. 2 x 1 CD. 2010).
Dette er CDer med meget god lydkvalitet og etter min mening seiler Naxos
opp som en av de viktigste aktørene
innenfor den seriøse musikksjanger.
Tolkningene til Petrenko og spillet til
Liverpool orkesteret er også av første
klasse, spesielt er den 8. symfonien
sterk. PD 1 følger også med i timen
og er dynamisk og god. Den har nok
som nevnt ovenfor litt mindre evne til
å håndtere de nedre oktaver enn min
egen DAC, men det er ikke problematisk og jeg blir mer og mer imponert av
PD 1 og dens ytelse til snaue 10k.
Koblet til et standard CD drivverk
Idéen var å sjekke om jeg kunne
detektere forskjeller mellom S/PDIF
implementasjonene PD 1 tilbyr. Det
skal tilstås at jeg ikke tror særlig på
forskjeller mellom S/PDIF implementasjoner spesielt når det fra produsenten
sies at de er av samme kvalitet – og jeg
behøvde ikke endre den oppfatningen
denne gangen heller. Enten jeg brukte
Coax2 eller Tlink så fløt musikken perfekt fra CDene og hele kjeden ut. Ingen
viktige karakteristika ble endret når jeg
skiftet mellom de to inngangene.
Koblet til EMS 1 og Mac/PC
Vel – det er bare å fastslå at Electrocompaniet har lykkes med de to alternative
koblingene til datamaskin. Jeg kjørte
over flere kvelder med Coax1 koblet til
SUP, USB til laptop og RF link koblet til
Mac og kan ikke melde om forskjeller
av noen art. Spesielt ble jeg imponert
over driftsikkerheten til EMS 1 og RF
link. Det hendte ikke en eneste gang
at forbindelsen falt ut og lyden var det
altså som nevnt ikke mulig å skille fra
USB og Coax1.
For moro skyld forsøkte jeg Roger
Waters’ Amused to Death (Columbia/
Sony 468761 2. 1 CD. 1992) da jeg leste
et eller annet sted at QSound effektene ikke kunne høres evt var dårlig
gjengitt via PD 1 og dens RF link på
grunn av ”faseproblemer”. Ja, ja tenkte
jeg og satte den på fra Mac og PC for å
sammenligne RF link og USB direkte.
Det var rett og slett ikke mulig å høre
forskjel!.
Det hadde vært ønskelig med USB
& RF link som aksepterte data opp
til 24/96 og jeg håper Electrocompaniet møter opp med tid og stunder. I
mellomtiden kan vi med mest musikk
i CD-kvalitet lytte til den direkte fra datamaskin via USB eller indirekte med
RF link i full trygghet om at dette er
godt nok. Og sist, men ikke minst med
like god kvalitet som via de tre S/PDIF
inngangene – som dog aksepterer data
opp til 24/192 over en kabel.
Oppsummering
Electrocompaniet Prelude PD 1 presenterer musikken med pondus! Klangen er
nesten like nøytral som min egen DAC
(en vesentlig dyrere dCS,red), nedover er
imidlertid bassen litt mer fremtredende
enn hva jeg er vant til. Jeg tror for øvrig
dette forholdet var nøkkelen til at mer
rock & pop fant veien til mine avspillere
enn vanlig er. Dynamisk er det ikke noe
å utsette på PD 1 i mitt anlegg og kontraster gjengis svært godt. Presisjonen er
også helt på høyden – er det romklang
i opptaket så blir det godt gjengitt, perspektiv likedan.
Som det fremgår ga PD 1 meg mang
en god opplevelse, spesielt ettersom
jeg var i det litt nostalgiske hjørnet og
hørte mer enn vanlig på rock og pop
– sjangre som passet den som hånd i
hanske. PD 1 fungerer også godt i mine
favorittsjangre som er klassisk musikk
og moderne jazz, men der er konkurransen hardere.
Electrocompaniet Prelude PD 1 er
en meget god DAC og til prisen er det
vanskelig å forestille seg særlig bedre
ytelse. Den leveres med en godt konstruert USB-inngang. RF-linken synes
jeg er genial! 3
Pris:
PD 1: NOK 9990,EMS 1: NOK 1990,Produsent:
Electrocompaniet as Norge
(www.electrocompaniet.no)
Tekniske data
• Kanaler: 2
• Utgangsimpedanse:
100 Ohm
• Utgangsnivå: 3,4 Vrms
• Støygulv (20 - 20 kHz):
< -140 dB
• Frekvensrespons:
1 – 48 kHz
• THD + N: < 0.003%
• DAC oppløsning 192 kHz, 24bit
• Digital/analog konvertering:
192 kHz, 24bit
• Støttet sampling rate:
S/PDIF: 192 kHz, 24 bit
• USB: 48 kHz, 16 bit
• RF Link: 48 kHz, 16 bit
• Utganger:
ubalanserte RCA/phono
og balanserte XLR
• Digitale innganger:
2 x S/PDIF Coax
• 1 x S/PDIF TOSLink
• 1 x USB Type B
• 1 x RF (kobling til EMS 1)
• Vekt: 4,3 kg
• Dimensjoner: bredde 420 mm,
dybde 340 mm, høyde 50 mm
Du har musikken
NLE 22 RIAA Amplifier
Ren lyd "fri af lysnettet"
Passer til alle MC / MM pick-uper NLE 22 opfylder alle RIAA behov
Pick-up output 100 V - 10 mV
og koster mindre end mange gode
Pick-up modstand 10 - 47 k
pick-uper. Ny komplet teknik med
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF nem optimal pick-up indstilling.
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin
NLE 15 Audio Power Supply er
Alt indstilles direkte på bagsiden "fri af lysnettet" . NLE 15 overfører
NLE 15 Power Supply medfølger energi fra lysnettet uden direkte
Ubalanceret / balanceret output
elektrisk forbindelse. NLE 22 har
Dual mono i hele elektronikken
derfor unik lydgengivelse, som er
Ultrakort og støjsvag signalvej
helt ren, detaljeret og dynamisk.
Ingen strømstød i pick-upen
NLE 22 RIAA Amplifier koster kun
(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Salg til Sverige og Finland
www.aboutmusic.se
Vi har teknikken
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun
er musikerne som skal bestemme musikken og at
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.
"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet om
når det gjelder high-end platespillerforsterkere."
Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47
Salg til Danmark
N.L. Elektronik Tlf.: + 45 45 88 44 12
333 Audio Desk:
94
Ultralyd,
nemlig!
Tyske Audio Desk Systeme mener den beste måten å vaske
vinylplater på, er å bruke samme metode som benyttes til
rens av medisinske instrumenter. Det burde jo holde!
Trond Torgnesskar
D
et finnes etterhvert en del platevaskemaskiner på markedet, og enhver som har en del
vinylplater, og kanskje har erfaringer med
skikkelig platerens, vet at det trengs. De
fleste maskinene på markedet baserer seg
på renseveske og vakuum, men de grundige
herrene hos Audio Desk Systeme bruker en
kombinasjon av ultralydbølger, renseveske og roterende
børster for å få ulumskhetene ut av vinylrillene.
Hele prosessen er befriende enkel. Platen settes på
høykant i åpningen på vaskeren, du trykker på start, og
etter ca 6 minutter er plata
renset og tørr.
Det første jeg la merke til,
var hvor utrolig ren platen virket. Vinylen hadde
plutselig en dypsvart, nesten
glinsende overflate, ikke den
lettere gråaktige jeg husket
fra bruktbutikken. Selv helt
nye plater virket veldig mye
renere etter en runde.
Lydmessig var faktisk
opplevelsen enda sterkere.
Ulyder jeg tidligere tilskrev slitasje på noen av de nyinnkjøpte bruktplatene var borte. Rillestøyen var rett og slett
dramatisk redusert, og lyden var mer detaljert, friere og
åpnere. Mer oppløst, rett og slett. Selv plater som var relativt nyrenset på en tradisjonell vakuumvasker, viste seg å
være tystere og litt friskere i lyden etter en runde i maskinen til Audio Desk.”one step closer to the master” som det
het i en kampanje for et hifiprodukt engang i verden.
En nyinnkjøpt Rickie Lee Jones-skive, forseglet og uspilt,
låt støyete og litt innelukket rett ut av inneposen. Vinylen
hadde et litt usunt gråskjær. Den ble avskrevet som en
slurvete feilpresing, men etter en runde i ultralydvaskeren
så den ikke bare ekstremt frisk og ren ut, den var så å si
helt tyst også! Støyen jeg hørte var åpernbart slippmiddel
og skitt. Men alt det borte, framsto Rickies mesterverk
som den plata jeg faktisk trodde jeg kjøpte…
Maskinen har forresten også vært på en gjestevisitt hos
en kamerat med stor platesamling og voldsom apetitt på
bruktfunn, og hans opplevelser viste seg å være helt sammenfallende med mine.
Audio Desk Systemes ultralydvasker er den mest tillitsvekkende platevaskemaskinen jeg har vært borti. Kombinasjonen av ultralyd og renseveske kan kanskje virke som
overkill, men at det virker, er det ingen tvil om. Enten platene er gamle bruktbutikkfunn eller audiofile nypressinger, gjør denne grå boksen en
imponerende jobb. Platene
ser nesten ekstremt rene ut
(om du forstår hva jeg mener!) uansett hvor møkkete
de var i utgangspunktet, og
alle skivene jeg har latt få
denne æresrunden, har kvittert med klart bedre lyd og
en sterkere opplevelse av det
som faktisk er i rillene, fordi
det rett og slett er mindre
der. Vel, mindre fremmedlegemer, men mer informasjon. Det er jo akkurat det en
platevaskemaskin skal gjøre.
Audio Desk Systeme Disc
Cleaner gjør en glimrende jobb, og plasserer seg helt på
toppen av min liste, i alle fall.
Konklusjon
Har du en solid, eller i alle fall voksende platesamling,
kommer du ikke utenom en platevaskemaskin. Plater skal
og må være rene for å kunne gi full uttelling, og det er
de ikke engang rett fra presseriet. Audio Desk`en er ikke
direkte rimelig, men den betaler seg likevel fort, om den
brukes som den bør. Den gjør en overlegent god jobb, rett
og slett. Tydeligere og mer konsist kan det vel ikke sies.
Anbefales! 3
Pris: NOK ca 15.000,Importør, Scandinavia: Exotic Audio
Forhandler Norge: Audioaktøren
95
Fidelity nr. 52 kommer til St.Hans og
Fidelity er noe reservert til å kaste vinyl og CD
på dynga, men innrømmer at de nye dac’ene til
rundt ti tusen kroner gir usedvanlig mye godlyd
for pengene. Vi hører på de beste i neste blad!
Hegel og Holter med
helt ny elektronikk
Odd Inge fra Neby HI-FI
Concept demonstrerer sin
sensasjonelle trådløse, rundstrålende og aktive høyttaler
Fra AudioPro som Anders
Rosness tester i neste blad.
Adyton med siste versjon Cordis 1,8.
Den franske Levalier integrerte forsterker som var snakkisen på Munchen-messa
i fjor, er forventet til vår lokaler i nærmeste fremtid!
Stor reportasje fra
HIGH END 2011 i
sommernummeret!
Magico har tatt high-end verden med storm, her modell 5
sammen med konstruktør og firmaeier. Den er lovet levert
Halvdan Svartesgate i løpet av sommeren…
96
sommerferie! – men først til abonnentene!
Gruppetest usb/dac’er:
Best for pengene?
I
dette bladet testet vi siste USB Dac fra Elecrocompaniet.
Denne imponerte vår særdeles kritiske digitalspesialist
som selv benytter mye dyrere greier. Og til neste blad får
vi også den siste fra Hegel, som har demonstrert meget
lovende lyd på flere messer i det siste. Men selvsagt er
ikke datateknologi forbeholdt norske elektronikkingeniører;
det foregår en intens posisjonering om å vinne markedsandeler blant nesten samtlige hi-fi produsenter.
Selv om vi har hørt hvor bra lyden kan bli med eget CDdriverk, så er det ikke tvil om at produsentene kan få mye
mer ut av budsjettet ved å slippe drivverket som med såkalte
USB-dac’er. Men er nå USB-inngangen god nok? Og er det
riktig at såkalt asynkron oppkobling låter best? Eller dreier
det seg –som så ofte- mer om en gedigen strømforsyning?
Testpanelet vurderer hver enkelt dac lydmessig, men
prøver også å finne om det er enkelte tekniske løsnnger som
høres ut til å fungere bedre enn andre. Og vi gir solide pluss,
eventuelt godtar en noe høyere pris om produktet har en velfungerenede kontrollforsterker, eller i det minste en brukbar
volumstyring.
Høyttalere
Selv om vi i Fidelity slett ikke er så overbevist om at høyttaleren er den viktigste komponenten i hi-fi kjeden, så er
det ikke vanskelig å forstå at denne komponenten uansett
får størst oppmerksomhet. Både på grunn av lydkvaliteten,
selvfølgelig, men like mye på grunn av en til dels betydelig størrelse og dominans i stua. Utseende vil derfor spille
en større rolle for valg av høyttalerene enn for noen annen
hi-fi komponent. At høyttaleren derfor er godt stoff i hi-fi
bladene, er derfor helt rasjonelt. Ikke minst er de nye stativhøyttalere med betydelig større effektpotensiale og dypere
bass et fornuftig kompromiss om også forholdet til resten av
familien er med i ligningen. ”Wi-Fi” burde vel egentlig vært
betegnelsen på en god stativhøyttaler med lekkert utseende!
Og nettopp en slik høyttaler tester vår danske skribent
Kenneth Pilegaard i neste blad med den nye Contour S 1,4
som er en forenklet vertsjon av den rådyre C-1 som er blant
våre absolutte favoritter.
Såkalte ”aktive” høyttalere med innebygget forsterker
og elektronisk delefiler- en vinn/vinn situasjon- blir stadig
vanligere på rimelig utstyr, men har også betydelige fordeler
for dyrere. Skotske Linn har lenge tilbudt opsjoner for dette,
og vi tester i sommernummeret selve flaggskipet i firmaets
portefølje. Også ekte high-endere fra Marten og Magico er
underveis. Begge omtales av de amerikanske bladene som de
”beste” hjemmehøyttalere på markedet
Forsterkere
Har du ikke plass til en stor høyttaler, er det desto viktigere
med en strømsterk og kraftig forsterker som tvinger basselementet til å gå dypere og med bedre kontroll enn de fleste tror
er mulig. Og har du en stor, tungdrevet gulvstående, er det galskap ikke å prioritere den beste forsterker lommeboka tåler…
I neste blad venter en rekke suprforsterkere på vår
oppmerksomhet, blant annet den siste fra Bent Holter og
Hegel,en av de kraftigste monoblokker på verdensmarkedet.
Vi må innrømme at vi er imponert over denne norske konstruktøren som makter å levere tydelig bedre produkter med
mindre forvrenngn hver eneste gang han kommer med en
ny modell. Og han er en racer på relativt rimelige greier med
veldig høy kvalitet.
Men denne gangen har han spent buen høyt; også prismessig går han høyt på banen og vil spise kirsebær med de store,
for å sitere tre velkjente klisjeer. Og den nye Hegel monoblokkene blir allerede benyttet ved demonstrasjoner for
Magico flere steder i verden. Full test i neste blad!
Men også sveitsiske ”Soulution” , firmaet som lager den overlegent beste CD-spiller vi noensinne har hørt, har levert oss en
stor og tung boks til test. Og norske Adyton har kommet med
en helt nye modelleserie i superklassen som vi håper å få lytte
på utover de få minuttene vi hørte Cordis 1,8 sammen med Geir
Fredriksens linjehøyttalere på den nylig avholdte butikkmessa
hos Oslo Hi-Fi Center. Men der låt det virkelig lovende med en
miks av mykhet og krisphet som likner veldig på det beste fra
rør, men med enda mer finkornet detaljering…
Hjemme hos/gjesteskribent
I neste blad har vi en artikkel av en ”gjesteskribent” som
omtaler effekten av de søte, små musene som Paul Mortensen i P.M. Audio importerer. Denne musa skal visstnok
forbedre lyden ved sitt blotte nærvær, noe som underbygges
av tilsynelatende logiske tekniske forklaringer. Om dette er
fleip eller fakta kan vi selvsagt ikke avgjøre uten nærmere
undersøkelser. Men vi ble tilstrekkelig overbevist av artikkelen til å be om en mus til en ”second pinion”. Det er jo mer
mellom himmel og jord…
Vi har fått flere ”gjesteskribenter” som blir presentert
etterhvert, men er foreløpig noe skuffet over mangel på
entusiaster som har meldt seg å fortelle om anlegget sitt. Og
vi prioriterer ikke nødvendigvis det dyreste anlegget, men
det hvor eieren har brukt de små grå til å få ekstra mye ut av
pengene. Vi har utlovet en premie på et halvt hundre tusen
kroner som drahjelp til en skikkelig oppgradering, så vi
skjønner ikke helt hvorfor ikke mailboksen til redaktøren er
sprengfull av gode forslag?
Komplette anlegg
Vi i Fidelity har såpass lang fartstid at vi vet at vi ikke vet så
veldig mye! Og selv om vi er veldig bevisst viktighetene av
fornuftig matching for å oppnå en ønsket type gjengivelse,
vet vi at det ikke finnes noe fasit. Det er mange veier til
Roma, for å si det slik.
Det er derfor med adskillig ydmykhet vi likevel vil prøve
å sette sammen komplette anlegg i en nye serie fra neste
nummer av. Men tross alt tror vi at vi med vår kunnskap
til markedet- og ikke minst at vi har hørt masse utstyr fra
ulike leverandører under kontrollerte forhold- slik at våre
tips kan ha en akseptabel treffprosent. Samtidig vil vi prøve
å fortelle hva man kan forvente av musikalske opplevelser i
ulike priskatagorier. Vi vet enda ikke hvor mye vi får plass til
av dette i hvert nummer, men lover i det minste et veldig bra
budsjettanlegg med uortodokse løsninger i nr.52!
Vi vil også prøve å få med tips til anlegg for båt eller hytte
med kun 12 volts likestrøm. Så her blir det mye lesestoff til
sommerferien. Bra underholdning, håper vi, men også litt
mer enn det. Og så er det selvfølgelig stor messereportasje
fra HIGH END 2011 i München... 3
97
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.
Kundeservice: [email protected] • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
UtsolgUttsolgUttsolgUttsolgt
UtsolgUttsolgUttsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
!
s
i
t
Gra
Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31, 47 og 49 er utsolgt.
Nr 47 er lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no
UtsolgUttsolgt