Transcript Pilgrimen 2012-1 - Menigheten Pilgrimsfolket

Nr. 1 Årgang 20
Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse
Det økonomiske
sammenbruddet
i profetisk lys
Artikkel av Jan Egil Hafsahl, s. 2-6
En åpen
dør for
evangelium!
Historisk tilbakeblikk og rapport fra
misjonsarbeidet i Romania. (s. 8-13)
Det økonomiske
sammenbruddet
i profetisk lys
OVERFORBRUK
Tekst: Jan Egil Hafsahl
D
en økonomiske krisen ver­
den gjennomgikk i 1987,
ble liten mot den som brøt
ut på våren/forsommeren 2008.
Hovedindeksen på verdens børser
var i nærmest fritt fall, med kursras
på over 50 %.
Den økonomiske tsunamien had­
de sin begynnelse i USA – skyllet
inn over Europa, med bankkolap­
ser og statlige redningspakker – og
nådde etter hvert Asia og verdens­
økonomiens lokomotiv Kina/Japan.
Alle hadde nytt godt av 90-tallets
oppgangstider. Billige varer fra
Kina opphevet tilsynelatende tyng­
dekraften – og veksten så ut til å
vare for evig.
Toppsjefene, kloden over, ble søkk­
rike – vi andre ble ganske rike – og
de som ikke merket noen framgang
hadde generelt så svake offentlige
stemmer at de aldri utgjorde noen
reell trussel mot makten.
USAs overforbruk var dopet som
drev festen – nachspielet endte i
katastrofe for millioner av amerika­
nere som tapte boliger og arbeids­
plasser.
Årsakene til overforbruket var
flere: aksjonær-eide investerings­
banker som stadig tok større risi­
koer, anonyme finansielle akrobater
som ble jaget fram av mulighetene
til bonuser i mega-klassen, kongres­
sen som ivrig oppfordret folk til å
eie sine egne hjem, sentralbanken
som holdt rentene unaturlig lave,
kredittselskaper som til stadighet
feilvurderte markedet – og shortsel­
gere, hegdefond, som gamblet med
dommedag.
Krisetoget var med andre ord
fullbooket.
Hovedrubrikken viste seg å være
den samme for Europa: grådighet.
Også på denne siden av Atlan­
teren skyltes lykken kjøp av varer
med andres penger – oppblåste
eiendomsverdier som ga inntrykk
av vestlig rikdom – og som skjulte
gjeldsbomben som ble stadig større.
Det hele lignet et pyramidespill som
bare kunne fortsette så lenge noen
var villige til å låne ut til stadig flere
som ikke hadde forutsetninger til å
betjene gjelden.
Så sprakk boblen.
Den kinesiske superveksten var,
sammenlignet med import og eget
forbruk, i sin helhet basert på ek­
sport. Resultatet ble enorme over­
skudd i utenlandshandelen, med
tilsvarende vekst i de økonomiske
fordringene fra andre land. Fortsatt
kinesisk vekst forutsatte altså et vil­
lig lånemarked i kjøperlandet. Den
asiatiske festen fikk en brå slutt tak­
ket være vestens kredittstopp. Land
etter land ble berørt av den samme
finanssyklusen.
Fra finanskrisen 2008, der det i
hovedsak handlet om å redde våre
bank- og kredittinstitusjoner – ga­
rantistene for fortsatt lykke og vel­
ferd – handlet det nå om hele land
og politiske systemer. 2012 er av
mange analytikere spådd å bli kapi­
talismens annus horribilis, etter at
krisespiralen fra 2010 har fått enda
et par omdreininger, i takt med ti­
den.
Albert Edwards, finansguru fra England, analyserer framtiden: «Kaos!»
EUROKRISEN
Opptøyer og protester mot økonomiske innstramninger i Hellas.
2
Takket være statlige redningspak­
ker så uroen ut til å legge seg noe i
det følgende året, men våren 2010
tok finanskrisen en ny og mer spek­
takulær vending: eurokrisen.
Kristoffer Stensrud, finansanalytiker:
«Det eneste positive er vel at verden
ikke har gått under. Ennå.»
Eurokrisen oppstod som en stats­
gjeldskrise i Hellas, som ikke var i
stand til å betjene sine økonomis­
ke forpliktelser. Enorme kriselån
fra EU og Det internasjonale pen­
gefondet (IMF) var ikke nok til å
hindre at private kreditorer i stor
skala, måtte ut å sanere gresk gjeld,
februar 2012. Sammen med gjelden
ble også mye av landets nasjonale
selvstyre sanert: Hellas ble i reali­
teten satt under formynderskap da
EU-kommisjonen, Den europeiske
sentralbanken og Det internasjona­
le pengefondet rykket inn i Athen
for å overvåke Hellas’ økonomiske
styring.
Under tiden spredte krisen seg som
et finansielt virus til så vel Irland
som Portugal – og nye økonomiske
krisepakker måtte legges på bordet.
Også Italia, Europas gjeldsversting,
ble innhentet av eurokrisen. Med
sine ufattelige 1,9 billioner euro i
statsgjeld, dobbelt så mye som Hel­
3
ikke har gått under,» før han la til:
«ennå.»
Den engelske finansguruen Albert
Edwards hadde bare ett ord, da han
i et intervju med «Dagens Nærings­
liv» ble bedt om en analyse av fram­
tiden: «Kaos.»
Herbert Hoover: «Vi her i Amerika har kommet med en endelig seier over fattigdommen.»
las, Portugal og Irland til sammen,
sto også Italia uten mulighet til å be­
tjene lån til forfallsfrist. Spania ble
den neste smittebæreren.
Med seksten toppmøter på to år
har EU vedtatt en serie reformer
og krisevedtak som har overgått det
meste de fleste trodde var mulig
før eurokrisen begynte: å holde en
tilnærmet balanse i statsbudsjettet.
Allerede én måned etter at vedtaket
ble fattet, februar 2012, har derimot
flere land allerede varslet at målene
om å redusere budsjettunderskud­
det ikke kan nås. Sviktende skatte­
inntekter pga. nedgang i produk­
sjon og sysselsetning umuliggjør
løftet som er gitt til de andre EUlandene.
Den økonomiske krisen på 1930-tallet resulterte i fattigdom,
massearbeidsledighet og et rop om en sterk leder...
SAMMENBRUDD – PÅ VENT
Den europeiske sentralbanken,
ESB, har igjen sett seg nødt til å
åpne hvelvet for europeiske ban­
ker, som har fått låne ubegrensede
mengder euro, nesten gratis – og i
bakgrunnen høres lyden av raskt­
gående pengepresser. Med nytrykte
”monopol-penger” i omløp er risi­
koen for at ”hus og hotell brenner”
overhengende: ESB har satt en frist
på maks tre år – 2015 – for de ny­
gitte lånenes tilbakebetaling. Det
finnes knapt en analytiker som tror
fristen er mulig å overholde, men
det totale sammenbruddet er utsatt
– inntil videre.
Flere av verdens ledende økonomis­
ke eksperter har kastet inn hånd­
kleet – og gjør ikke lenger krav på
å forstå hvordan verden er skrudd
sammen og hvordan økonomien
virker. Symptomatisk for verdensø­
konomien er kanskje Norges sjefsa­
nalytiker nr. 1, Kristoffer Stensruds
svar på spørsmålet om han så noe
lys i den økonomiske tunnelen: «Ja,
det eneste positive er vel at verden
Parallelt med at den internasjonale
økonomien synker dypere og dy­
pere ned i sitt alvorligste tilbake­
slag etter krigen, trekkes det også
til stadighet sammenligninger med
den store krisen 1929-32, de ”harde
tredveårene”, da skjøre demokra­
tier raste overende som korthus,
ideologier brøt sammen, og verden
beveget seg mot den største krigen
noensinne – i Europa og Asia. Per­
spektivet er alt annet enn beroli­
gende.
I HISTORIENS BAKSPEIL
I «de glade 20-årene» så en rekke
nye oppdagelser verdens lys – og
amerikansk næringsliv blomstret
som aldri før. Oppsvinget på børs­
handelen – og da spesielt den i Wall
Street som den førende – var inne i
en eksplosjonsartet vekst. Flere mil­
lioner amerikanere kastet seg inn i
børseventyret. Alle skulle bli rike i
en fart. «Vi her i Amerika har kom­
met med en endelig seier over fat­
tigdommen nærmere enn noe annet
land har klart,» forkynte president
Michael Moore, en av USAs fremste opinionsskapere: «Gi oss en mann av folket, som
kan gi oss troen tilbake og skape orden i vår
verden av kaos.»
Herbert Hoover som lovet det ame­
rikanske folk å surfe på tidens høy­
konjunkturer inn i en ny og bedre
verden. Det var før «den svarte tors­
dagen», 24. oktober 1929 – og den
påfølgende «svarte mandagen».
Børskrakket utviklet seg til alle de­
ler av det amerikanske samfunnet.
Hele 20-årenes framgang gikk tapt
på noen måneder – og utviklings­
kurven pekte stadig nedover.
Det som hendte i USA fikk ringvirk­
ninger over hele verden. Virknin­
ARBEIDSLEDIGHET
Paradoksalt nok – til tross for kri­
sefond og gjentatte erklæringer om
samlet plan – blir tallet på arbeids­
løse i Europa stadig større. Ledige
hender er dårlig samfunnsøkonomi
– og gjelden i eurosonen øker.
Gjeldskrisen har ført til at arbeids­
ledigheten i Europa i dag er på ca.
11%. Drøyt 24 millioner i EU man­
gler jobb. I Spania er 24% uten ar­
beid. I aldersgruppen under 25 år
er tallet hele 50%. Det betyr at av de
unge voksne i Spania mangler an­
nenhver jobb.
4
gene av børskrakket skulle vise seg å
bli enda lengre og mer dyptgående
enn de virkningene verdenskrigen
elleve år tidligere hadde etterlatt
seg. Tyskland, som fremdeles slet
med etterdønningene av Versaillesfreden, ble spesielt hardt rammet.
Da USA, i et forsøk på å berge sitt
eget skinn, trakk alle sine lån til­
bake, ble verdenshandelen nesten
halvert.
Tysklands eksport ble redusert
med nesten 70 %. Den ene banken
etter den andre gikk fallitt – og ar­
beidsledigheten steg til ufattelige
dimensjoner. Man regner med at
17 millioner mennesker i Tyskland,
i større eller mindre grad, levde på
fattigkassen disse årene. Weimarrepublikkens menn sto maktesløse.
Det tyske folket ropte etter et sterkt
lederskap som kunne løfte folket ut
av det rådende kaos – og fikk sitt
svar i Adolf Hitler.
Da Hindenburg dør i 1934 treder
Hitler inn i gjerningen som Tysk­
lands president under ærestittelen
«Der Führer».
Makthierarkiet i det tredje riket
fungerte med total underkastelse
nedover – og absolutt lydighet opp­
over. Propagandaministeriet ble Jo­
sef Göbbels departement – med to­
tal dominans over radio, presse og
litteratur.
Forfattere som Albert Einstein,
Thomas Mann og Orson Wells ble
bannlyst – og deres litteratur brent
på bål som unasjonale, perverse og
jødiske. Nasjonalismen grep inn
i alle livets faser, og ble noe langt
mer enn et politisk program. Den
ble en religion, den religionen som
skulle løfte det tyske folket ut av den
økonomiske krisen – og sikre deres
lykke og velferd.
DET FJERDE RIKET
Hvorfor dette historiske tilbake­
blikk? Faktum er at det ikke finnes
noen person eller noe rike som i
samme grad som Hitler og hans vel­
de utgjør et slikt historisk forbilde
for den antikrist og det antikriste­
lige riket Bibelen taler om skal opp­
stå i endens tid – det fjerde riket.
Adolf Hitler ble hilst som en økonomisk og sosial befrier.
Hitler taler foran den tyske Reichstag.
Daniel 7,23 taler om «et fjerde
dyr,» et fjerde rike, som skal sluke
5
Det ringer unektelig en profetisk
bjelle, når filmskaperen Michael
Moore, mannen bak Oscarbelønne­
de filmer som «Bowling for Colum­
bine» og «Farenheit 9/11» kaster seg
inn i debatten om den finansielle si­
tuasjonen med følgende kraftsalve:
«Gi oss en mann av folket som kan
gi oss troen tilbake og skape orden i
vår verden av kaos.» Michael Moore
er, for ordens skyld, rangert som en
av USAs fremste opinionsdannere,
med en enorm påvirkningsflate.
At en viss stabilitet vil gjenopprettes
gjennom nye krisepakker og statlige
innskudd er hevet over enhver tvil.
Smellen vil derfor bli mangedoblet
når også redningspersonalets egne
brønner viser seg å gå tomme. Det
er i det finansielle kaos at en men­
neskelighet i utforbakke vil gjøre
Michael Moores rop til sitt – og ver­
den vil få sin antikrist.
Med matematisk presisjon tikker
den profetiske klokken fram mot
tidsaldrenes mest dramatiske og
skjebnesvangre hendelser. Ingen
krise- eller redningspakke vil kunne
hindre profetordet fra å få sin opp­
fyllelse.
Det er også her – i tidens kompak­
te mørke – at Himmelen vil gi sitt
svar til det folk som venter Jesus til­
bake: «Men midt på natten lød der
et rop: Se, brudgommen kommer!
gå han i møte.» (Matt. 25,6)
Menigheten – det ventende folket
– ser utviklingen, og vet å tyde ti­
dens tegn: Det som skal reddes for
evigheten, må reddes nå – i dag er
frelsens dag. n
6
Nr. 1 Årgang 20
hele jorden. Da Johannes Åpenba­
ring beskriver den totalitære sta­
tens oppkomst, taler den om et dyr
som stiger opp av havet. Havet er
et bilde på folkehavet. Slik som Hit­
ler ble løftet fram av massene som
redningsmann og frelser for sin tid,
vil antikristen bæres fram som svar
på folkets ønske og krav om en red­
ningsmann ut av tidens kaos.
Nazismens framvekst og Hitlers
maktovertakelse hadde sin grobunn
i en tid av lavkonjunkturer, depre­
sjon, økonomisk kaos og uro. Jeg vil
gå så langt som å si at uten «black
Thursday» og «black Monday» ville
det tredje riket vært en umulighet.
Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse
Du holder nå i din hånd det første nummeret av bladet Pil­
grimen på 18 år. Pilgrimen var under 19 år (1975-1994) et
organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse, med tidsaktu­
elle og frelsesveiledende artikler.
De to siste tiårene i Menigheten Pilgrimsfolket har i hovedsak
bestått av en oppbyggingsfase av misjonsarbeidet i Romania –
og store økonomiske såvel som arbeidsmessige ressurser har
blitt lagt ned i det arbeidet. Derfor har det stadige ønsket om
å få gi ut Pilgrimen blitt lagt på is. Det er med stor glede som
vi, etter mange forespørsler, igjen begynner å gi ut bladet.
Vi ønsker å være en stemme for bibeltro, evangelisk forkyn­
nelse, og at Jesus Kristus gjennom bladet skal bli kjent, trodd
og elsket.
Forlaget Pilgrimen
«Kirke- og vekkelseshistorie» av Jan Egil Hafsahl
En rikt illustrert bok, som på en lettlest måte tar for seg de statlig
støttede kirkenes historie parallelt med de forskjellige vekkelsesbevegelsene, fra den første menigheten og til idag.
165 sider, mykbind. Pris: 129,- + porto
«Statsmakten og Guds rike» av Jan Egil Hafsahl
Pilgrimen er også et skritt i tro. Vi sender og deler ut bladet
gratis, og velger å basere hele den økonomiske delen på fri­
villige gaver. Dersom du ønsker å være med og bidra, er du
velkommen til å sende en gave på bankgironummeret som
er angitt nedenfor.
Bli med og spre Pilgrimen! Du kan bestille noen ekstra ek­
semplarer, for å dele ut – eller sende oss adressene til de du
ønsker skal få del av budskapet.
Boka går på dypet av statsmaktens historie og analyserer de lover
som i dag er virksomme i vårt samfunn – f.eks. ekteskapsloven,
abortloven, bioteknologiloven og mange andre.
91 sider, mykbind. Pris: 79,- + porto
Bestillingadresse: Forlaget Pilgrimen, Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal
Tlf: 63 96 12 20 E-post: [email protected]
Gud velsigne deg!
Redaksjonen
Noen blader av Pilgrimen, fra perioden
1975-1994.
Ansvarlig utgiver: Jan Egil Hafsahl
Utgis 4 ganger per år.
Sendes gratis. Send navn og adresse til redaksjonen for å
få ditt abonnement.
Bankgiro: 7251 20 17429
Adresse: Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal
Telefon: 63 96 12 20
E-post: [email protected]
Hjemmeside: www.pilgrimsfolket.no
P
I M
L U
G S
R I
I C
M
Navnet Jesus blekner aldri
Menigheten Pilgrimsfolket synger sanger med
et evig budskap.
16 sanger, Pris: 129,- + porto
Pilgrimssanger
Camilla Eliasson synger sanger om frelsen,
evigheten og Guds menighet.
13 sanger, Pris: 129,- + porto
I Herrens hender
Liveinnspilte vekkelsessanger fra teltmøter på
Youngstorget i Oslo.
22 sanger, Pris: 99,- + porto
Bestillingsadresse: Pilgrim Music,
Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal
Tlf: 63 96 12 20 E-post: [email protected]
7
Sântoma, til venstre som
det så ut ved menighetens
første besøk i år 2000 – og
nedenfor et aktuellt bilde,
etter ombygging, bygging av
fortau, parkering, sanitæranlegg, uteplasser og mye
annet.
Misjonen i Romania:
En åpen dør for
evangelium
Camilla Eliasson forteller fra Pilgrimsfolkets arbeid i Romania
Et innblikk i
en arbeidsdag
R
omania, somme­
ren 2001. En ut­
slitt lastebil stop­
per i den lille landsbyen
Sântoma, ca. to mil uten­
for Arad, helt vest i lan­
det. Ned fra lasteplanet
hopper en liten gjeng fra
Norge utstyrt med spader,
svarte sekker og solide
sko. Det er første arbeids­
dag i vår lille landsby, og
det første som står på pro­
grammet er å renske hele
tomten for søppel. Etter
år av vanskjøtting er hele
området forfalt, søppel
flyter absolutt overalt og
stanken av den er kvelen­
de i varmen.
Vi begynner så smått å
plukke brask mellom hu­
sene, og landbyens inn­
byggere titter nysgjerrige
ut gjennom sprukne vin­
dusruter og dører som
har falt av hengslene. De
er nokså skeptiske til at
noen nordmenn har kjøpt
området de bor på. De har
vanskelig for å tro at folk
overhodet kan ha gode
hensikter. Men barna sy­
nes det er artig at lands­
byens monotoni er brutt
av dette underlige påfun­
net. Ingen har jo brydd
seg med å bære søpla si
lenger enn rett utenfor
inngangsdørene de siste
ti årene. Barna kommer
bort til oss og spør om de
skal hjelpe til. Snart er
hele Sântomas barneflokk
ivrig opptatt med å renske
opp i landsbyen sin. De
forsøker å prate med oss
på et språk vi ikke forstår,
men kroppsspråket er jo
internasjonalt, og vi nik­
ker igjenkjennende når
en liten gutt graver i søpla
og viser hva han mener
om den, med store fakter,
mens han holder seg for
nesa.
Den første lastebilen blir
full av søppel etter et par
timer. Det viser seg snart
at vi graver i et regelrett
søppelberg, og det ser
ikke ut til at vi når bun­
nen med det første. Fami­
lien som bor næmest dette
området kommer til slutt
motstrebende ut av leilig­
heten sin. De blir stående
og se litt skeptisk på oss
først, men etter hvert tar
én tak i en spade og en
annen en sekk. Arbeidet
går fortere ettersom flere
av landsbybeboerne slut­
ter seg til, og da kvelden
kommer har vi kjørt bort
ti lastebiler fulle til randen
av stinkende søppel.
Jeg unner meg en pause
under et tre, og noen av
barna setter seg sammen
med meg. En av dem fis­
ker fram en sigarett som
blir tent og sendt rundt.
Alle barna suger etter­
tenksomt på den etter
tur. Den yngste er ikke
mer en seks år. «Kan du
ikke rumensk?» spør en
av dem, og det er omtrent
alt jeg forstår av språket.
«Bare en sang,» svarer en
rumensk venninne for
meg, og så begynner vi å
synge en sang vi har lært
utenat: «Îţi mulţumesc
pentru speranţa, ce-o am
în aceasta viaţa...» – «Takk
for håpet jeg har i dette
livet...» Ungene smiler litt
og røyker videre. Håp. De
har visst ikke hørt om det
før.
Den ringe
begynnelsens dag
Første «aksjonen» i Sântoma. Nordmenn sammen med rumenere rydder søppel i landsbyen Sântoma. Alle er med!
8
16. mai 1999 falt Ånden
over vår lille menighet. Vi
hadde nettopp avsluttet et
vanlig arbeidsmøte og blitt
enige om å sende en liten
gruppe til Romania den
påfølgende sommeren for
å lete etter et hus vi kunne
kjøpe. Året før hadde vi
vært på en ferietur til Ro­
mania og kjørt på kryss
og tvers i det vakre lan­
det. Men midt i den store
naturopplevelsen hadde
vi sjokkert blitt vitne til
all den nød og elendig­
het som preget landet.
«Vi hadde to
valg. Enten å
glemme alt
vi hadde
sett, eller
gjøre noe
med det...»
Ved hvert lyskryss i byene
hadde forkrøplede tig­
gere og gatebarn kommet
bort til bilen vår og bedt
om hjelp, og i alle lands­
byene hadde vi kjørt forbi
ghettolignende områder
med fattige, lidende men­
nesker. Den åndelige nø­
den var like stor. Vi hadde
møtt mennesker bundet
på hender og føtter i orto­
doksiens lenker, og kjørt
forbi hundrevis av vold­
somt store, utsmykkede
menighetshus som sto i
grusom kontrast til fattig­
dommen like ved.
Nå følte vi at vi hadde to
valg. Enten å glemme alt
vi hadde sett, eller gjøre
noe med det. På dette ar­
beidsmøtet tok vi beslut­
ningen om å skaffe oss en
liten base et eller annet
sted i Romania for kan­
skje å bli til hjelp for noen.
«Da takker vi Jesus før vi
avslutter i kveld», sa me­
nighetens forstander, JanEgil Hafsahl. Vi bøyde
hodene for å be, og så falt
Ånden slik at ingen forble
urørt. Vi fikk prise Jesus i
tungetale og lovsang, og
ingen kunne ha bedt om
et større tegn på at beslut­
ningen var riktig.
Det tok imidlertid et
helt år før vi fant et hus
som var egnet til vårt for­
mål. Huset lå i et koselig
strøk i Arad. Vi begynte
så smått å gjøre oss kjent
i byen, og ansatte en lærer
for å lære oss språket. Det
var en katolsk kvinne som
het Monique Muntean,
og hun lærte oss mye om
både språket og kulturen
i Romania. Monique var
den første som ble frelst
gjennom misjonsarbeidet
i Arad, og hun var og er
til en stor støtte.
Det tok ikke lang tid før
den første tiggeren kom
til døren vår. Han tigget
ikke om penger, men om
arbeid. Det var en gam­
mel, trett mann og vi gav
ham litt lett hagearbeid.
Etter endt arbeidsøkt
satte vi oss ned for å spi­
se sammen. Mannen var
unseelig og virket litt be­
klemt over å sitte sammen
med oss. Underlig, syntes
vi, og visste ikke da at vi
hadde vårt første møte
med dette klasseskillet
mellom mennesker som
er så tydelig i Romania.
Noen folkegrupper, som
f.eks. sigøynere, omgås
9
veldig lite med rumenere.
Men mannen tødde opp
litt etter hvert, takket for
mat og penger og forsvant
ut av livene våre. Der og
da forstod vi hvor viktig
jobb og muligheten til å
klare seg selv er for fattige
mennesker. Respekt og
dig­nitet er noe de lengter
etter.
Samtlige tiggere som
kom til vår dør var dårlig
kledd. Vi tenkte at dette
var et område vi kunne
hjelpe til med og startet
med innsamling av klær
i Norge. Givergleden i
menighetens nærmiljø på
Hadeland var stor, og i
løpet av år 2000 kom den
første klestransporten til
Arad. Da hadde vi gått i
anskaffelse av et lagerlo­
kale, og gleden var stor da
hyllene for første gang ble
fylt til randen av brukte,
men fullt brukbare klær
fra Norge. Vi utforsket
områdene rundt lager­
bygningen vår i Arad, og
fant ut at den lå veldig
nær det største sigøyner­
kvarteret i byen.
Som tidligere nevnt er
sigøynerfolket i Romania
en veldig utskjelt og mis­
likt folkegruppe slik som
i mange andre land. Her
levde de i et område som
«Desperasjon er en
sterk drivkraft. Kanskje
hadde vi aldri
møtt slik desperasjon før.»
best kan beskrives som
ghetto. Mange familier
bodde trangt i dårlige hus
med et elendig utemiljø
preget av søppel og løs­
hunder. Arbeidsløsheten
var stor, analfabetismen
likeså og sykdom florerte.
I disse strøkene foretok vi
vår første besøksrunde,
utstyrt med penn og pa­
pir, for å forsøke å skrive
opp hver enkelt families
behov for hjelp. I begyn­
Flere ganger om året pakkes trailere med klær og ting til Romania.
10
nelsen var mottagelsen vi
fikk en sjokkerende opp­
levelse for oss.
I verste fall endte besø­
kene våre i regelrett slåss­
kamp mellom innbygger­
ne og i beste fall med sterk
mistroiskhet mot oss. De
virket på sin side sjok­
kerte da vi faktisk kom
tilbake med klær noen da­
ger senere og fortsatte på
rundene for å skrive opp
navn og størrelser.
Ingen takket for det de
fikk, men spurte bare et­
ter mer. Først reagerte vi
negativt på dette, men et­
terhvert forstod vi bedre:
desperasjon er en sterk
drivkraft. Kanskje hadde
vi aldri møtt slik despera­
sjon før.
På våre mange turer inn
og ut av byen ble vi opp­
merksomme på noen fal­
leferdige bygninger straks
innenfor bygrensa. Det
var landsbyen Ceala; og vi
stoppet en dag for å spør­
re om de trengte hjelp
med klær og sko. Der traff
vi Maria, en varm kristen
kvinne som ble vår kon­
I Romania sorteres og pakkes alt.
taktperson og viste oss
rundt i landsbyen sin. Da
vi kom med kleslasset vårt
sa Maria: «Vi er takknem­
lige for det dere gjør for
oss, men det finnes noen
som har større behov for
hjelp.» Og så fortalte hun
oss om lansbyen Sânto­
ma.
Sântoma
Sântoma var en ruin. Boog sanitærforholdene var
elendige. Drikkevannet
var ubrukelig og innbyg­
gerne syke. Fattige forel­
dre hadde ikke råd til å
sende barna sine på skole
i byen, og resultatet var en
stor barneflokk i fare for å
ende opp som analfabeter.
Mange var arbeidsløse.
Mange var sterkt alkoho­
liserte. Og på toppen av
det hele var de truet med
utkastelse. Et multinasjo­
nalt firma ville kjøpe hus
og tomt og jevne alt med
jorden, bygge en fabrikk
og utnytte alt fra gunstig
beliggenhet til billig ar­
beidskraft.
Sântomas skjebne ble
lagt sterkt på menighetens
hjerte, og Gud åpnet dø­
rer slik at vi fikk mulighe­
ten til å kjøpe landsbyen.
Slik ble grunnlaget lagt
for vår felles «søppelpluk­
kingsdag» sammen med
landsbybeboerne.
Så fulgte noen krevende
år. Det første vi måtte ta
tak i var problemet med
vannet. Sântoma hadde
en brønn som skulle forsé
ca. 250 mennesker og sto­
re mengder husdyr med
vann. Var ikke kvaliteten
god før, ble den ikke be­
dre av at en hund falt ned
i brønnen, druknet og ble
liggende på dypet. Mange
av barna som drakk av
vannet ble lagt inn på sy­
kehuset med illrøde øyne
etter forgiftning.
Vi gravde dypt, og fant
rent vann. Et hus ble satt
opp over brønnen, en hy­
drofoil ble innkjøpt som
pumpet vannet i rør og
endelig ut i små vannsta­
sjoner som vi satte opp
rundt omkring i lands­
byen.
Så var det hustakene. De
var flate og hullete, og en
innbygger med galgenhu­
mor fortalte oss: «Når det
regner en dag ute, regner
det tre dager inne!» Vin­
teren 2002 ble samtlige
«Sakte men
sikkert ble
Sântoma et
sted der menneskene kunne trives...»
tak tettet og bygget skrå.
Vi rev gamle utedoer og
skur og bygget nye sani­
tæranlegg og lagringsplas­
ser. Husdyrene ble flyt­
tet til jordene bortenfor
bolighusene, og mellom
leilighetene ble det dre­
nert og støpt fortau slik at
man kunne gå tørrskodd
gjennom landsbyen, selv
på en regnværsdag. Noen
av de eldre rumenerne i
landsbyen bidro med sin
kunnskap om hagestell og
Alle signerer på hva de har fått – og at de har ikke betalt noe.
plantet frodige trær som
var med på å forandre
inntrykket av landsbyen
fra håpløshet til spirende
håp. Beboerne tok opp
igjen dyrkingen av kjøk­
kenhagene rundt om­
kring på jordene, og sakte
men sikkert ble Sântoma
et sted der menneskene
kunne trives og kanskje se
framover igjen.
Vi bygget også en liten
matbutikk, noe som var
veldig kjærkomment, si­
den landsbyen ligger vel­
dig avsides, og nærmeste
matbutikk var to mil
unna. All restaureringen,
matbutikken og driften
av landsbyen har også
gitt noen arbeidsplasser
til landsbyens egne folk.
En periode hadde vi også
skole og barnehage i Sân­
toma.
«Det er ikke lett å preke
for folk som er sultne.» Vi
har alltid sett evangeli­
sasjons- og misjonsarbei­
det slik. Eller om du vil
– «en tro uten gjerninger
er en død tro.» (Jakobs
brev 2:17) Vi kunne ikke
komme med de gode ny­
hetene om en kjærlighets­
full Gud uten samtidig å
yte hva vi kunne for å for­
andre disse menneskenes
håpløse materielle situa­
sjon. Men nå var magene
mettet og vi hadde vunnet
mer tillit enn vi hadde vå­
get å håpe på. En høstdag
i 2003 hadde vi vårt første
barnemøte i Sântoma.
Responsen var en stor
velsignelse. Salen vi had­
de bygget i den ene en­
den av skolebygget ble fylt
til randen, ikke bare med
barn, men også nysgjer­
rige voksne. Så enkelt vi
kunne, begynte vi å for­
telle om Gud som skapte
himmel og jord, om Bi­
belens helter og historier,
om Jesus, vår Frelser –
død på korset og oppstått
igjen for at vi skulle bli
frelst, helt uten å måtte
kjempe for det! Vi fortalte
om Bibelens uendelige
løfter om kjærlighet og
trofasthet – langt fra den
teologi de var innprentet
med i den rumensk-orto­
dokse kirken. Barna var
Mange tusen familier er blitt hjulpet under de siste årene.
11
I Adea kommer veldig mange på møtene, og de får høre budskapet om en Frelser som elsker dem.
ivrig deltagende i møtene
fra første stund, mens de
voksne som forventet hør­
te budskapet og tenkte sitt.
Men jeg har sjelden blitt
så rørt som da barna den
påfølgende våren kunne
synge «Îţi multumesc pen­
tru speranţa» («Jeg takker
deg for håpet») og legge
sin egen erfaring bak or­
dene og stråle mot Gud
som hadde gitt dem håpet
for framtiden, materielt
og åndelig, tilbake.
Innblikk i hverdag
Det er tidlig vinter 2008 i
landsbyen Adea. En fami­
lie står utenfor hjemmet
sitt og gråter. Huset står i
brann. Brannfolkene gjør
noen tafatte forsøk på å
slukke flammene, men det
er tydelig at det meste av
huset ikke står til å redde.
Litt lenger borte i gaten,
blant nysgjerrige naboer
står lensmannen og bor­
germesteren og ler så de
rister.
At et hus brenner på
landsbygda i Romania er
en hverdagslig sak. Det
sørger de dårlige elektris­
ke anleggene og de farlige
gassbeholderne i hvert
eneste hjem for. Et øde­
lagt hjem betyr enda en
familie som står uten tak
over hodet, og som derfor
antagelig må flytte. Men­
neskene som gråter er un­
12
garske sigøynere, og det
passer øvrigheten utmer­
ket at de må dra fra lands­
byen. Ungarske sigøynere,
uansett om de er rumen­
ske statsborgere eller ikke,
står lavest på rangstigen i
Romania. De er som regel
analfabeter,
arbeidsløse
og snakker ikke rumensk
så godt. Barna deres blir
holdt borte fra rumenske
barn i barnehager og sko­
ler. De er uønsket.
Adea
«Legg merke til deres kall,
brødre,» skriver Paulus i 1.
Korinterbrevet, kapittel 1.
«Ikke mange vise i kjødet
ble kalt, ikke mange mek­
tige, ikke mange høybår­
ne, men det som er dårlig
i verden det utvalgte Gud
seg for å gjøre de vise til
skamme, og det som er
svakt i verden, det utvalg­
te Gud seg for å gjøre det
sterke til skamme, og det
som er lavt i verden og
det som er ringaktet, det
uvalgte Gud seg, det som
ingenting er, for å gjøre til
intet det som er noe.»
I Adea fantes det tusen­
vis av slike som var ansett
som dårlige i verden. Gud
begynte å kalle pă dem,
og kort tid før huset deres
brant ned, grep Gud inn i
familien Patkani og forel­
dreparet, Şany og Elvira,
ble frelst. Derfor visste
de hvem de kunne vende
seg til da ulykken rammet
dem. Vi hadde arbeidet
en stund med klesutde­
ling i Adea, og ble raskt
kjent med familien Pat­
kani. Med felles innsat­
ser kunne vi bygge opp
huset igjen, og familien
ble værende i landsbyen.
Şany, som før sin frelses­
opplevelse hadde vært en
beryktet, notorisk druk­
kenbolt, ble et levende
vitnesbyrd for sine ven­
ner og naboer. Interessen
for Guds ord vokste. Gud
kalte og utvalgte.
Etter en kort tid fikk
menigheten mulighet til å
kjøpe en tomt i Adea, og
vi søkte om byggetillatelse
for å reise et møteslokale
der. Det ble mange run­
der i et tungrodd byro­
krati, og mens vi ventet på
de nødvendige papirene,
gikk arbeidet med klesut­
delingen framover i hele
området. Den nye borger­
mesteren merket seg det,
og langsomt ble hans inn­
stilling forandret. Da mø­
teslokalet endelig kunne
åpnes satt han på første
benk, side om side med
Patkanis og halvparten av
de øvrige landsbybebo­
erne. Det ble en stor åp­
ning for evangeliet i Adea.
Menneskene sto i kø en
halvtime før møtet for å
sikre seg plass. Sangen lød
sterkt fra det lille huset og
Guds ord traff hjertene.
Det første året ble over
femti mennesker døpt, og
det ble snart klart at mø­
teslokalet var for lite for
å romme den voksende
Jan Egil døper Regina i floden i Adea.
menigheten. Men tomten
var stor og medhjelperne
mange, og vi kunne snart
reise et større lokale ved
siden av det første.
Arbeidet i
skrivende stund
Misjonsarbeidet i Roma­
nia er en velsignelse og
en utfordring. Det har i
løpet av de siste tretten
årene vært mange ned­
erlag og store seire. I dag
arbeider vi hovedsakelig
i en utstrekning på tyve
mil fra Oradea i nord til
Timisoara i sør. Vi møter
stadig nye fattige som le­
ver i prekær nød, men
som vi får nåden til å hjel­
pe med klær, sko, husge­
råd, møbler og annet som
blir sendt i tonnevis fra
Norge. Vi har nå plassert
lageret vårt i Sântoma,
og der jobber vi hver dag
med sortering og pakking.
En stor glede er at vi får
hjelp til dette arbeidet fra
vennene våre som bor på
plassen. De som selv fikk
hjelp er nå ivrige etter å
hjelpe andre. Slik ser vi
bokstavelig talt at det nyt­
ter – at desperasjon over
egen situasjon faktisk kan
bli byttet ut med ønske om
å hjelpe andre.
I Sântoma samles vi til
møter hver uke. Den før­
ste generasjonen barn har
vokst opp, og vi gleder oss
over å se at de nå sender
sine barn til møtene. Fort­
satt fylles landsbyen av
glad barnesang hver fre­
dag ettermiddag, lovsang
og bibelundervisning søn­
dag formiddag og bibel­
lesing og bønn onsdag
kveld. Evangeliet sås uke
etter uke.
Vi ventet lenge på at
Gud skulle gi vekst i Sân­
toma. En kvinne der, Do­
rina Pop, gikk fra å være
fiendtlig innstilt til oss til å
Glade barn fra Adea hjelper til med å hente vann som skal brukes i en dåp.
bli den mest trofaste mø­
tesbesøkeren. Du kan lese
et intervju med henne og
hennes mann Ionel her
i Pilgrimen. Dorina for­
stod til slutt Guds kjærlig­
het mot henne og lot seg
døpe. Hele hennes familie
er blitt til et levende vit­
«I Adea opplever vi en
sterk vekkelse. Stadig flere lar
seg døpe og
menigheten
vokser kontinuerlig..»
nesbyrd på Guds godhet,
og flere av de faste mø­
tesbesøkende har nå be­
stemt seg for å gå dåpens
vei denne sommeren. En
liten menighet har slått
rot i Sântoma. Vi har sådd
og vannet i mange år, og
nå har Gud begynt å gi
vekst.
I Adea opplever vi en
sterk vekkelse. Stadig
flere blir frelst og lar seg
døpe, og menigheten vok­
ser kontinuerlig. Vi har
fått oppleve at også det
nye lokalet er helt fylt opp
av mennesker som søker
Gud. Mange mennes­
kers liv har blitt radikalt
forvandlet, og vi har fått
se helbredelser på nært
hold.
Allikevel er utfordrin­
gene store. Mange av våre
venner lever langt under
fattigdomsgrensen, og si­
den de fleste er analfabe­
ter har de få eller ingen
sjanser til å få seg jobb.
Med sine økonomiske be­
grensninger klarer mange
av dem ikke å løse hver­
dagslige utfordringer slik
som mat- og ved-innkjøp,
legebesøk og betaling av
regninger. Små hverdags­
ligheter vokser raskt til
uløselige problem. Hver­
dagen blir en ond spiral
som stadig trekker dem
nedover i elendigheten.
En av våre hovedoppga­
ver i Adea er derfor å for­
søke å trekke denne spira­
len opp gjennom å hjelpe
dem økonomisk, kjøre
til lege og ordne papirer
som sikrer dem en liten
pensjon.
Mange bor også i dår­
lig isolerte skur, og vi ar­
beider mye med å bygge
bedre boliger og sørger
for ved til vinteren. Til
høsten håper vi å starte
alfabetiseringsundervis­
ning for voksne i Adea, for
å lære dem å lese og skrive
og gi dem muligheten til å
finne arbeid.
De vidåpne dørene
En gammel misjonær
skrev en gang: «Misjo­
nens byrde er ikke alle de
stengte dørene. Det er å
se de vidåpne dørene og
vite at det ikke er noen
som kan gå inn gjennom
dem.» Slik er vår opple­
velse av misjonen i Ro­
mania. Herren har satt
dørene vidåpne for oss,
men arbeiderne er få. Vi
vil derfor oppmuntre til å
be den bønnen Jesus lærte
sine disipler:
«Høsten er stor, men
arbeiderne få. Be derfor
høstens Herre at han vil
drive arbeidere ut til sin
høst!» (Matt. 9:37-38) n
Les mer om arbeidet og se bilder på www.pilgrimsfolket.no
13
esker
15 000 000 menn
år.
t
er
dør av sult hv
Tekst: Michael Hafsahl
I
forbindelse med en stadig øken­
de økonomisk uro i Europa og
resten av verden er Norge unn­
taket. Vi bor i et land der proble­
mene ikke merkes i særlig grad.
Jeg leste med fortvilelse Aften­
posten Økonomis forside den 21.
september i fjor. Nå har vi 3 000
milliarder kroner på bok. Ja, du
leste riktig, med fortvilelse, for det
er milliarder til dom, ikke til velsig­
nelse!
De sto der på rekke og rad i køen
til minibanken, bak Jens Stolten­
berg: Barack Obama, Silvio Berlus­
coni, Nicolas Sarkozy og bakerst i
køen en lutfattig gresk statsminister
Papandreou.
Siden september i fjor har Frank­
rike byttet ut Nicolas Sarkozy med
François Hollande og Hellas har
byttet ut Papandreou med Lucas
Papademos. Samtidig har oljefon­
det økt med 500 milliarder til, til
svimlende 3 500 milliarder (3,5 bil­
lioner norske kroner)
Pensjonsfondet, oljefondet, kall
det hva du vil, kjært barn har som
kjent mange navn, det er pengene
som skal sikre vår egen fremtid. Det
som i realiteten vil gjøre alle som er
så heldige å være født i kongeriket
Norge til oljemillionærer innen vi
skriver 2020, om vi noen gang kom­
mer dit.
Artikkelen påpeker det faktum at
vi har verdens nest største statlige
fond. Bare slått av en annen olje­
nasjon, det arabiske emiratet Abu
Dhabi.
14
3500 milliarder kroner – og raskt
voksende. 3500 milliarder grunner
til fortvilelse. 3500 milliarder som
skaper en frykt for hvilken dom
forvaltningen av denne formuen
kommer til å idømme den norske
nasjonen.
«Sjel, du har
mye godt
liggende
for mange
år. Slå deg
til ro – et,
drikk og
vær glad!»
Hvert eneste år dør millioner av
barn av sult. Tallene er så enorme
at man ikke engang kan gi et eksakt
antall. Det blir cirka-tall og estimat.
Anslagene som kommer opp ved et
raskt søk på Google varierer mel­
lom 5 og 15 millioner barn som dør
av sult på vår jord – hvert eneste år.
15 millioner menneskeskjebner. 15
millioner familier som sørger over
tapet av en av sine kjære. Tallet er
for barn, voksne er holdt utenfor
l
i
m
0
0
5
3
r
e
t
De
liarder grunner
til bekymring.
r
e
d
r
a
i
l
l
i
m
0
0
5
3
e
p
o
r
å
l
i
t
r
e
n
n
gru
et varsko!
regnestykket. Men la oss for enkel­
hets skyld si at det er 15 millioner
inklusive voksne. Mens vi i vår vel­
stand har 3500 milliarder kroner på
bok.
Hvordan kommer ettertiden til å
dømme oss? Grådige griske, egosentrerte nordmenn?
Vi kommer med våre motargumen­
ter og motforestillinger. Vi er fak­
tisk blant de land i verden som gir
mest i bistand til fattige mennesker,
som gir mest til den tredje verden.
Vi er faktisk best – ikke bare på le­
vestandard, livskvalitet og lykke,
men også på medmenneskelighet
og nødhjelp.
Spørsmålet blir jo hvilken måle­
stokk vi måler etter.
15 millioner som dør av sult årlig
– 3500 milliarder på bok. Hvor er
medmenneskeligheten i det?
«Det kunne jo vært verre», sier vi.
Om ikke vi og resten av den vestlige
verden hadde gitt «så mye» hadde
tallene vært verre. Realiteten er at
fattigdommen skyldes årtiender og
århundrer av utnyttelse, undertryk­
kelse, urettferdig handel og krig.
Og når vi selv har fått så dårlig
samvittighet av vår egen og våre
forfedres fremferd mot andre folk
at vi føler vi vil lette på samvittighe­
ten, gir vi tilbake nødhjelp; smuler
fra den rikes bord.
Kan det egentlig bli verre? 15 mil­
lioner årlig. Jeg kan vanskelig tenke
meg noe verre.
Operabygget i Bjør
vika.
Prislapp: 4 200 00
0 000 kroner
Wikipedia oppgir at under den 2.
verdenskrig, noe som fortsatt frem­
står som en av de største katastrofe­
ne som har overgått verden, så døde
mellom 50 og 70 millioner mennes­
ker på de i overkant fem årene kri­
gen pågikk. Legger vi et snitt på 60
millioner til grunn, gir det et snitt
på 12 millioner døde pr år; godt
under det antall barn, voksne ikke
medregnet, som dør årlig på grunn
av sult.
Jeg spør igjen, kan det egentlig bli
verre?
Men her på berget bekymrer jo ikke
dette nevneverdig. Vi har jo tross
alt 3500 milliarder på bok. Vi har
så vi klarer oss. Fremtiden ser så lys
og sikker ut.
Mon tro om det ikke er mørke
skyer i horisonten? Om det ikke er
en katastrofe under oppseiling?
denne natt kreves din sjel av deg. Hvem
skal så ha det du har samlet?»
Du dåre! Kanskje et noe gammel­
modig uttrykk, men det er vanske­
lig å finne noe annet uttrykk som er
mer dekkende. Du dåre!
Parallellen til Jesu lignelse i Lukas
12 er nemlig slående. Den handler
om den rike mannen, han som vil
rive ned sine låvebygninger og byg­
ge større, for der å samle all sin rik­
dom. Så kan han si til sin sjel: «Sjel!
Du har mye godt liggende for mange år.
Slå deg til ro – et, drikk og vær glad!»
Men Gud selv feller også dommen
over mannen i lignelsen: «Du dåre, i
For her på berget tror vi at vi bare
lever her og nu. Som gode borgere
av kongeriket Norge, har vi blitt
indoktrinert fra barnsben av om
sosialismens fortreffelighet hva an­
går frihet, likhet og brorskap. Men
i løpet av utviklingen til en rik og
moderne nasjon, har vi mistet noe
viktig. Vi har alle de riktige menin­
gene og holdningene et moderne
15
menneske skal ha. Vi er tolerante
og inkluderende. Vi er opplyste og
velutdannede mennesker. Men i
vår opplyste velutdannethet har vi
mistet det viktigste. Kunnskapen og
forståelsen av at det finnes en Gud;
kunnskapen om at mennesket fak­
tisk ikke bare lever her og nå, men
at tiden på jorden ikke er annet enn
en forberedelse for evigheten!
Den kunnskapen har forsvunnet.
Og det er en katastrofe! For uten
den innsikten og kunnskapen blir
mennesket en selvsentrert egotrip­
per. Og da blir 3500 milliarder på
bok mye viktigere enn 15 millioner
barn årlig!
Men selv om det norske folk har
glemt Gud, så har ikke Gud glemt.
Han vet! Han ser! Det kommer en
dag da han setter seg på sitt dom­
mersete for å holde dom, og derfor
er det 3500 milliarder til fortvilelse.
For hvordan kommer en rettferdig
Gud til å dømme en slik himmelro­
pende urettferdighet?
Vi kaller oss for en kristen nasjon.
Men de verdiene som sann kristen­
dom står for har for lenge siden for­
svunnet fra vårt land, fra våre vur­
deringer og vårt styresett.
Apostelen Jakob skriver i sitt brevs
1. kapittel om en ren gudsdyrkelse.
Han beskriver det slik: «Å se til en­
ker og farløse i deres nød.» Mon om
ikke det også gjelder små barn som
er døden nær av sult?
Det er 3500 milliarder grunner til
bekymring, 3500 milliarder grun­
ner til å rope et varsko. Vi er i ferd
med å dra en dom over oss som vi
ikke ser eller forstår rekkevidden
av. Men det finnes en som vet. Det
finnes en som skal dømme. Han er
rettferdig. Det er Gud selv som skal
dømme.
Det gjelder for oss som tror, at vi
ikke stilletiende samtykker i denne
urettferdigheten, at vi står frem og
sier klart ifra.
«Den som tier samtykker,» heter
det i et gammelt ordspråk. La oss
rope et varsko, si klart i fra at dette
ikke er akseptabelt; så ikke dommen
over urettferdigheten også rammer
oss som tror. At vi ikke stilletiende
lukker øynene og lar ting skure og
gå men sier klart ifra! n
16
En fast
over­
bevisning!
E
n fast overbevisning. Hva
er det? Kan man ha det?
Kan man virkelig vite hva
som er sant?
Det får man så ofte høre når
man snakker med folk på gata.
«Hvordan kan du komme og si at
du vet hva som er sant? Nei, det
som er sant for deg, er kanskje
ikke sant for meg. Enhver blir sa­
lig i sin tro.» Men hva skal man
da tro? Det kan vel umulig finnes
flere svar på hvem som er Gud,
hvordan vi er blitt til, og hvorfor.
Noen må jo ha rett, eller ingen.
Jeg kan ikke si noe annet enn at
jeg tror på Gud og at det finnes et
svar, det finnes noe som kan gi oss
ro og fred i sjelen! Jeg kan ikke si
annet enn at jeg tror på Bibelen,
som er Guds Ord. Det er min fas­
te grunn, en klippe jeg kan stå på.
Jeg kan ikke gjøre noe annet enn
å si det, at det er en overbevisning
som jeg har fått av Gud, gjennom
troen.
Det finnes en sannhet som ikke
er en relativ sannhet eller en usik­
ker teori. Det finnes en Gud som
har skapt verden og det finnes en
vei til ham. Det er kun én vei og
den er gjennom hans sønn – Jesus
Kristus. Han døde på et kors for
å sone verdens synd, for å frelse
deg og meg. Han sto opp igjen og
han lever!
Alt dette kan vi lese om i Guds
Ord som er Bibelen. Der har vi
en fast grunn å stå på. Vi trenger
ikke å lage egne tanker og teorier
For alle barn
Abonnér på
Midnattsropet
Barnebladet Høst gis ut fire
ganger i året, og sendes fritt til
alle barn.
Bladet inneholder artikler, fortellinger, oppgaver og mye annet
moro.
På hjemmesiden finner du også
hørespill, sanger, spill, spørrekonkurranser og andre ting.
Adresse:
Barnebladet Høst, Trondheimsvn.
71b, 2072 Dal
Tlf: 63 96 12 20
E-post: [email protected]
www.barnebladet.no
Vitnesbyrd av
Karin Lindroos
om hvordan alt henger sammen.
Vi leser Bibelen og Gud taler til
oss gjennom sitt Ord. Han vet at
vi ikke forstår alt, men vi er tryg­
ge hos ham.
Han er vår faste klippe!
Ta imot Jesus og du vil aldri an­
gre på det! Du trenger ikke å
gjøre noe foruten å tro at Jesus
er Guds sønn som døde på korset
for din synd. Da får du et nytt liv
som bygger på en tro, en grunn­
voll som ikke kan rokkes.
Det står i Bibelen at «tro er full
visshet om det som håpes, over­
bevisning om ting som ikke sees.»
Jeg har selv en fast overbevisning
og tro på at Bibelen er sann, og
jeg ville ikke ha valgt bort den
troen for et sekund! Det finnes
bare én sannhet – og den er i Je­
sus Kristus. Tro på ham og du får
en fred som overgår all forstand!
Du vil få en fast overbevisning
som vil følge deg hele livet – helt
inn i evigheten. n
Evangeliske møter
i Oslo og Akershus
Du er hjertelig velkommen til Menigheten Pilgrimsfolkets møter. Vi har
lokale på Ensjø i Oslo og på Råholt i Akershus (Eidsvoll kommune).
Pilgrimsfolkets «søstermenighet» i Sverige, Maranataförsamlingen i Stockholm, gir
seks ganger per år ut bladet
Midnattsropet.
Bladet spredes fritt, og innholder bibelundervisning, vitnesbyrd, reportasjer fra misjonsfeltet m.m.
På hjemmesiden www.
midnattsropet.se kan du
lese bladet online, men du kan
også få den fritt tilsendt om du
kontakter bladet på adressen:
Midnattsropet
Box 201 34, 161 02 Bromma
SVERIGE
Tlf: (+46)-98 56 83
E-post: [email protected]
Oslo:
Onsdag 19.00
Bibelstudium
Søndag 18.00
Vekkelsesmøte
Adresse: Stålverksvn. 2,
T-banestasjon Ensjø (linjene 1-4)
Råholt:
Søndag 11.00
Evangelisk møte
Adresse: Kroken 2, vis-a-vis Råholt
kirke.
(5,5 mil nord for Oslo, E6, avkjørsel
Råholt. Følg gamle Trondheimsvegen
ca. 2 km fra avkjørselen fra motorveien)
NYHETSBREV
På hjemmesiden
www.pilgrimsfolket.no
kan du abbonere på
vårt nyhetsbrev. Da får
du informasjon om teltmøter, konferanser, misjonsarbeidet og andre
aktuelle ting.
17
Om Pilgrimsskolen:
Menighetsliv
- i protest mot tidsånden!
REPORTASJE FRA MENIGHETEN PILGRIMSFOLKET
-Kristen, det er man 100 prosent.
Hele tiden. Kristen i hjemmet, på
skolen, arbeidsplassen, på fritiden, i
misjonen og i familien. Der er kristenlivet! Det dreier seg om døgnets
24 timer. Kristendom er ikke noe
man tar på seg. Det finnes en toprosentig kristendom hvor man tar
på seg den kristne kappen på søndag
formiddag; det er i beste fall et foreningsliv.
Lill Hafsahl selger spekepølser.
Storfamilien på Maridalsveien i Oslo, 1981.
18
TEKST: PAULUS ELIASSON
M
ed stor entusiasme forteller
Jan Egil Hafsahl, forstander
for Menigheten Pilgrimsfol­
ket, hva som ligger til grunn for det fel­
lesskap som idag finnes på Dal leir – en
tidligere militærleir fem mil nord for
Oslo. Der bor over 30 «søsken» som spi­
ser, arbeider, misjonerer og evangelise­
rer sammen. Storfamilien har et firma
sammen – Pilgrimstjeneste – som driver
med renhold, maling, snekring og mye
annet. Dette finansierer både det daglige
liv og et omfattende evangelisasjons- og
misjonsarbeid.
En formiddag satte jeg meg ned med Jan
Egil for å samtale litt om menighetens og
storfamiliens historie og visjon.
I 1972 flyttet Jan Egil sammen med sin
kone til Västerås i Sverige, etter en tids
engasjement i Maranataförsamlingen i
Stockholm. De skulle ha møter sammen
med den gruppen av venner som fantes
i byen. Jan Egil fikk en ansettelse i Asea,
nåværende ABB, som oppfinner. Men en
Et vekkelsesmøte hos Pilgrimsfolket, på 80-tallet.
Om Pilgrimsfolket:
P Konstituert på Biri i
Oppland, høsten 1975.
P Fri, uregistrert menighet, uten statlig støtte.
P Antimilitarister (utfører ikke sesjon eller
verneplikt).
P Har faste møter på
Ensjø i Oslo og på
Råholt i Akershus (se
adresser på side 17)
P Har ofte teltmøter og
torgmøter rundt om i
Norge.
Storfamilien samlet på Dal leir, februar 2012.
dag skjedde noe som kom til å forandre
fremtiden. Jan Egil forteller:
«En natt var jeg ute og talte med men­
nesker. Jeg traff en mann i 75-årsalde­
ren som jeg inviterte med meg hjem.
Lill lagde mat midt på natten, og vi satte
oss ved bordet og spiste. Plutselig begyn­
ner denne mannen å gråte ustanselig.
Han sier: 'Dette er første gangen jeg har
opplevd noe slikt i mitt liv. Jeg er født
og oppvokst på institusjon. Jeg har gått
inn og ut av anstalter i hele mitt liv. Det
har alltid vært mennesker 'der oppe' og
jeg 'der nede'. For første gang i mitt liv
opplever jeg å være på samme nivå. Vi
sitter ved det samme bord...' Og så gråt
han – og siden forsvant den mannen ut
av mitt liv.
Dette forandret veldig mye... Vi be­
sluttet oss for den natten, at skal det
være noen mening, så må menigheten
bli et familiefellesskap i en større for­
stand – med en åpen favn for alle søs­
ken, slik at man kan oppleve at dette er
vårt hjem.»
En tid senere kalte Maranatas forstan­
der, Arne Imsen, paret til Stockholm,
og der sattes også punktum for Jan
Egils arbeid i Asea. Han ble tatt ut som
et eksempel i et bibelstudium:
«Arne spurte meg hvor mye jeg tjente
i timen. Så skrev han det opp på tavlen.
Så spurte han meg: 'Hvor mye tjener
verden på deg?'
Jeg hadde aldri resonert i disse ba­
nene før. Hva da? Tjener verden på
meg? Og jeg forstod at for hver krone
jeg tjener, tjener verden det mangedob­
belte. Jeg fikk et nytt syn på arbeidslivet
og besluttet at vi må ha vårt arbeid i me­
nigheten.»
Pilgrimsfolket fødes
I Gjøvik i Norge fantes en menighet som
hadde forklart sin kjærlighet til svenske
Maranatas storfamiliearbeid. Jan Egil ble
kalt dit som evangelist, og der begynte
han å ta opp spørsmål om engasjemen­
tet for de sosialt utslåtte, felles økonomi
og lignende. Det ble etter hvert en altfor
ubehagelig forkynnelse, og situasjonen
ble uholdbar.
Under tiden var det kommet mange
utslåtte til menighetens bibelstudier og
vekkelsesmøter, og mange var blitt frelst.
Under bare noen måned, var over 25
personer blitt døpt. Men så kom spørs­
målet om hva man skulle gjøre med de
nyfrelste. Det norske arbeidsmarkedet er
tilnærmet stengt for tidligere kriminelle.
Så ble tanken på felles firmaer i menighe­
tens regi født; men mange syntes at tan­
kene var alt for fanatiske.
«Forkynnelsen var under denne tiden
meget sentrert rundt helbredelse. Vi
skulle omtrent oppvekke mennesker fra
de døde. Jeg sa i et møte at kanskje vi må
begynne med oppvekking av de åndelig
døde – først forkynne evangeliet.
Summen av det møtet var at jeg ble an­
klaget for å ikke tro på helbredelse... Jeg
sendte min bibel rundt på eldstemøtet,
På slutten av 70-tallet
ble foreldrene i Pilgrimsfolket de første i Norge
som begynte med hjemmeundervisning. Det
betyr at barnas undervisning blir tatt hånd om av
foreldrene.
Jan Egil Hafsahl er flere
ganger blitt invitert til
«Pedagogisk institutt» på
universitetet i Oslo for
å tale til studenter om
alternativ pedagogikk.
«Selvsagt ønsker vi våre
barns beste» sier Jan
Egil, «Vi har funnet noe
som vi mener er det
mest meningsfulle som
vi har opplevd – og som
en normal pappa vil jeg
gjerne videreformidle
disse verdiene. Vi ønsker
å gi det beste vi har – vi
har funnet Jesus!»
Hjemmeundervisningen
blir til tider kontrollert,
og sist gang fikk foreldrene en e-post, hvor
lærerne som hadde vært
på besøk konkluderte
med: «Vi skulle ønske
at flere barn fikk mulighet til å ha det like fint i
skolen...»
Da skoleloven i 2003
skulle forandres, hadde
det – bevisst eller ubevisst – kommet med en
forandring, som gjorde
at loven nå talte om
«skoleplikt» i steden for
«undervisningsplikt».
Dette protesterte menigheten imot, og etter
en intens informasjonskampanje, sto stortingsrepresentanter og siterte
menighetens skrifter
fra stortingets talerstol.
Dette resulterte i at
hjemmeundervisning i
dag har en enda sterkere
hjemmel i loven.
19
og sa: Jeg er rede til å forandre mening,
bare vis meg hvor jeg har tatt feil. Bibe­
len kom uåpnet tilbake...»
Etter dette ble den unge familien kastet
ut på gaten, fra den leiligheten som de
hadde fått disponere av menigheten. Det
kom en familie, som lot dem bo hjemme
hos dem i noen uker.
Sammen med noen eldre søsken star­
tet man så en bønnegruppe, og i sep­
tember 1975 ble «Menigheten Pilgrimen
Maranata» konstituert. Med tiden ble
det dog for tungvint å alltid måtte for­
klare hvilken av alle Maranata-menighe­
ter man tilhørte, siden det fantes både
Maran-ata og Vekkeropet Maran-ata.
Derfor byttet man navn til Menigheten
Pilgrimsfolket.
Den lille menigheten begynte med for­
skjellige arbeid for sitt opphold. Det var
malerier, kalendere og dukker som ble
solgt fra dør til dør.
«Det var vanskelig... Å komme med en
håndfull dukker på kvelden, ringe på
døren til folk og si: Hei, jeg er forstan­
der for Pilgrimsfolket, vil du kjøpe en
dukke?» sier Jan Egil, ler – og legger til:
«Men det var nok nyttig...»
En rettferdig løsning
Menigheten fikk, gjennom offer, kjøpt et
eget hus, og med en gang kom spørsmå­
let om økonomi på dagsordenen. Man
diskuterte en hel dag om hva som var
rettferdig. Om du får noe – må da jeg få
akkurat det samme?
«Jeg husker at vi satt hele dagen og
natten. Tidlig på morgenen sa vi til slutt:
Vi vil aldri få en løsning på felles øko­
nomi på denne måten – for vi har feil
utgangspunkt. Vi tenker hele tiden på
hvordan jeg skal beskytte mitt liv innen
den felles økonomien. Hvordan jeg skal
få rettferdighet mot deg. Vi mener at vi
ønsker felles økonomi, men trekker inn
en egoistisk tankegang.
Så gikk vi alle opp på våre rom, og tok
våre bankbøker – det var ikke mye – og
alle kontanter vi hadde. Alt la vi i en
haug på bordet, og sa: Dette er vårt!
Vi var veldig opptatt av at det skulle
være 100 prosent rettferdig. Men hva er
rettferdig innen en familie? Jo, om du
trenger et par bukser, så trenger ikke jeg
nødvendigvis et par samtidig. Man må
tenke på familiens beste.
Når så mitt behov kommer, så dekker
vi det. Vi tenker felles nå. Kollektivt.
Menigheten er tross alt et kollektiv,
hvor manges trang skal dekkes. Der
20
Dal leir, 5 mil nord for Oslo, hvor Menigheten Pilgrimsfolket har sin storfamilie.
Bibelen om
eiendomsfellesskap:
Storfamilien er et sted for mennesker i alle aldre.
lærer man seg bibelordet: ...og ikke ser
hver på sitt eget, men enhver også på
andres beste.»
Jeg spør om ikke dette er noe som
men­nesker har prøvd å skape politisk,
f.eks. innen kommunismen. Han svarer:
«Ja, og det er helt klart at i utgangs­
punktet for kommunismen, både for
Marx og siden for Engels, fantes en bi­
belkunnskap. Men så strandet man på
spørsmålet om rettferdighet. Man kan
kalle det for frihet og likhet – men om
mennesket ikke er forandret, så kan du
prøve med hvilken modell du ønsker –
det vil aldri lykkes.
«Gudelighetskassen»
Når vi så fortsetter å snakke om økono­
mi, forteller Jan Egil om Hans Nielsen
Hauge, den store gudsmannen på midt­
en av 1800-tallet. Hauge døde fattig,
men hadde levd et liv i tjeneste for an­
dre mennesker. Han hadde mange fir­
maer, fra Finnmark til Sørlandet. Hans
idé var: «Mitt mål med mine firmaer, er
å tjene penger og gi folk arbeid. Men
hva jeg siden gjør med disse pengene,
det er det store spørsmålet – og mitt mål
er å skape et bedre liv for de mange.»
Alle Hauges firmaer ble drevet med en
felles kasse, som ble kalt «gudelighets­
kassen».
Og Guds verk trenger penger også i
dag – og her ønsker menigheten å fri­
gjøre så mye midler som mulig for det
store oppdraget.
Pilgrimsfolkets tro:
P Én Gud, evig og
treenig, åpenbar i Fader,
Sønn og Hellig Ånd.
P Guds kjærlighet, synliggjort i Jesu forsoningsdød på Golgata.
P Guds allmakt, gjennom Jesu oppstandelse
fra de døde.
«Og alle de troende holdt
sig sammen og hadde alt
felles, og sine eiendeler
og sitt gods solgte de og
delte det ut til alle, efter
som nogen hadde trang
til, og idet de samdrektig
hver dag stadig søkte
templet og brøt brødet
hjemme, nøt de sin mat
med fryd og hjertets
enfold» (Apgj. 2,44-46)
«Men hele flokken av
dem som var kommet
til troen, hadde ett
hjerte og en sjel, og
ikke en sa om noget
av sitt gods at det var
hans eget de hadde alt
felles.» (Apgj. 4,32)
Spekepølser, vandrerhjem
og renholdsfirma
Vi går tilbake til historien. Den unge
menigheten flyttet til Raufoss, hvor man
startet en bruktbutikk. På den tiden
prøvde man også å markere og provo­
sere i forskjellige sammenhenger; noe
som Jan Egil i dag ser på med blandede
følelser:
«Noen av våre markeringer var nok
relativt barnslige. Protester og oppstyr...
Det var mer ungdommelig entusiasme
og vilje til å provosere, enn gjennom­
tenkt ideologi på mange måter...
Etter en tid ble det viktigere med evan­
gelisasjonsengasjement i Oslo, og menig­
heten flyttet til et hus i Maridalsveien, og
startet vandrerhjemmet Pilgrimshjem.
Da dukket også nye muligheter til inn­
tekt opp: Spekepølser. Man reiste rundt
på markeder og torg og solgte pølser.
Så ble barna i menigheten fler og fler,
og i 1982 flyttet man så til Nyhus på
Brandbu, noe som ble et menighetshjem
i ca. 20 år.
Under 90-tallet fikk menigheten også
et lokale i Oslo, i Hausmannsgaten 21,
som ble restaurert for «dyre penger».
Men det hele resulterte, etter noen år,
i en økonomisk smell, siden en klausul
i kontrakten sa at byen kunne rive hu­
set når som helst. Så ble da menigheten
slengt ut, med milliongjeld på kontoen.
Da hadde også spekepølsene spilt ut sin
rolle, og inntekts-muligheten minket.
Men på en forunderlig måte kom man
igang med et renholdsfirma – og under
et års tid arbeidet alle arbeidsføre i storfa­
milien natt og dag for å betale all gjeld.
Jan Egil uttrykker gang på gang stor
takknemlighet til menighetens ungdom­
mer for deres innsats, og han taler om
hvor viktig det er for menighetens ar­
beid, å ikke stå i gjeld til noen: «Vi betalte
gjeldene med renter og renters rente.»
Menigheten flyttet så til nye lokaler i
Fredensborgveien i Oslo, men etter en
tid ble storfamilien større og lokalene for
trangbodde. Etter en tids søken fant man
en nedlagt militærleir på Dal i Eidsvoll
kommune. Det har ca. 3000 kvm boflate,
og tegninger på åtte nye leiligheter. Me­
nigheten står nå med store muligheter.
Husene rommer rom for boende, felles
kjøkken og matsal, kontor, stue, skolelo­
kaler, bibliotek, lekerom – og et stort la­
ger der det samles inn og sorteres klær
og ting som skal sendes til Romania. Her
er søsknene sammen så mye man har
P Guds vilje, synliggjort
i tiden gjennom menigheten.
P Jesu gjenkomst.
Vi vet ikke den nøyaktige tiden for Herrens gjenkomst (Mark.
13,32), men Bibelen taler
alikevel klart om «tidens
tegn». Som troende vet vi
at «han er nær for døren»
(Matt. 24,32-36). Skriften
maner oss til et liv i forventning og årvåkenhet
(Fil. 3,20 / Matt. 25,13)
og til, gjennom aktiv misjon og evangelisasjon «å
fremskynde Guds dags
komme» (2. Pet. 3,12).
Det praktiske arbeidet går hånd i hånd med evangelisasjon og misjon.
T.v. Nathalie Lindroos jobber for menighetens renholdsfirma. Oven: Torgmøte i Oslo.
21
mulighet til, i andakter og person­
lige samtaler. Et daglig fellesskap.
Ofte reiser også hele storfamilien
ut på torgmøter og evangelisasjon
– og på Oslos gater er mange nye
kontakter blitt knyttet.
Når vi taler om det daglige felles­
skapet, sier Jan Egil slik:
«Vi har gjerne en kristendomsmo­
dell. Jeg kaller den for toprosentsmodellen. For om du teller etter
hvor mye tid en kristen bruker på
det vi vanligvis kaller for Guds verk
– å gå på et eller annet møte... kan­
skje på onsdag – men for fromhe­
tens skyld i hvert fall på søndag – så
er det kanskje to til tre prosent av
livet. Det er den kristne modellen.
Da har man oppfylt all rettferdig­
het. Og så har man 98 prosent hvor
man lever sitt eget liv.
Da må man jo si: Dette er ikke dis­
ippelskap! Dette er ikke å være kris­
ten! I beste fall er det møtesliv.
Kristen, der er man 100 prosent!
Hele tiden! Kristen i hjemmet, på
skolen, arbeidsplassen, på fritiden,
i misjonen og i familien. Der er kris­
tenlivet! Det dreier seg om døgnets
24 timer. Kristendom er ikke noe
man tar på seg. Det finnes en toprosentisk kristendom hvor man tar
på seg den kristne kappen på søn­
dag formiddag; det er i beste fall et
foreningsliv. Det har ingenting med
menighetsliv å gjøre. Menighetsliv,
det er liv som handler om 24 timer i
døgnet med søskenene.
Egentlig liker jeg ikke å tale om
«storfamilieliv». Det er menighets­
liv!
Å dø i spranget
Når man går gjennom husene på
Dal leir, møter man lekende barn
hvor enn man går. I et av husene er
det hjemmeundervisning på gang.
På oppvaskrommet møter jeg AnneMarie Pettersen, 80 år, som tar seg
av oppvasken til over 30 personer.
På kjøkkenet er det en av mødrene
som lager mat. I kjelleren jobber
Elisabeth med å sende ut bøker fra
menighetens antikvariat, for øvrig
Norges største antikvariat for kris­
telig litteratur. På ettermiddagen
kommer arbeiderne hjem fra da­
gens jobb, og etter noen timer med
felles arbeidsoppgaver, er det tid
for en bønnesamling for å avslutte
dagen – akkurat som den ble startet
på morgenen med bønn og bibel­
lesing.
Det er unge og gamle som alle er
engasjert på sin måte for misjon,
evangelisasjon – menighetsliv.
Dette om noe viser at menigheten
virker som den er ment til å gjøre.
De eldre føler at de har en oppgave
– og at de er elsket; unge får utvi­
kles i et utbytte mellom entusiasme
og erfaring.
Jan Egil forklarer:
«Det finnes eldre venner her, til
hvilke vi har sagt at ingen skal mot
sin vilje behøve å oppleve alder­
dommen på et aldershjem. Dere
er velkomne hit. Dere skal få leve
sammen med søsken, og føle at
dere er verdifulle for fellesskapet.
Om dere så bare er her – så er dere
betydningsfulle!
Det finnes en ideologi i samfun­
net hvor det går i en stigende kurve
opp til 40-årsalderen. Så sleter den
ut til 50-årsalderen, og siden går det
bare nedover, i vente på ingenting.
Og så glemmer man at det finnes
en kurve som bestandig går oppo­
ver – og det er den som handler om
livserfaring.
En svensk dyrepsykolog fortalte at
han hadde en hund som var svært
gammel. Det beste hunden visste,
var å være ute på isen og løpe et­
ter en ball som mannen kastet til
ham. Hver gang han kastet bal­
len, var hunden som en liten valp.
Men så ble hunden så gammel og
støl at den nesten ikke kunne røre
seg. Mannen tok ham med seg ned
til isen – og kastet ballen; og midt
i spranget så døde hunden. Han
opplevde glede inn i det siste!
Tenk å få være et gammelt men­
neske, og få dø midt i spranget. Vi
er ikke pensjonerte, og ingen skal
si: Du er for gammel, ubrukbar. Nå
skal du plasseres på et aldershjem,
og der skal du sitte og vente på dø­
den.
Jeg håper for vennene i menig­
heten, at selv i alderen med de
gråe hårene, skal de få skyte friske
skudd!» n
Undervisning på CD
Hver måned gir Pilgrimsfolket ut en CD
med undervisning. Det er framfor alt Jan
Egil Hafsahl som underviser, og det er
også mange vekkelsesmøter med sang
og vitnesbyrd.
De bibelstudier som er i flere deler sendes i samlingsbokser.
Du kan bestille de CD-er som allerede er
utgitt – fullstendig register finner du på
hjemmesiden: www.pilgrimsfolket.no.
Du kan også abonnere på Månedens CD,
så får du den tilsendt 12 ganger per år
Et utvalg fra arkivet:
Jan Egil Hafsahl taler:
Med evangelium i en postmodernistisk tid
1 del, Foredrag om det postmoderne menneske
Øvrige:
Guddomens fylde
17 deler, Studier i treenigheten
Josva - Herrens stridsmann
9 deler, Michael Hafsahl underviser om Josva
Kirke- og vekkelseshistorie
12 deler, Historisk analyse
Be, så skal dere få
1 del, Stig Andreasson underviser om bønnen
Paulus liv og virke
12 deler, Studier i apostelen Paulus’ liv
«Jeg har ingen likesinnet»
1 del, Paulus Eliasson underviser om Timoteus
Creatio ex nihilo
1 del, Skapelse kontra evolusjon
Nåden der var stor...
2 CD-er, Vekkelsesmøte, påsken 2009
Israels historie
2 CD-er, Foredrag i anledning Israel 60 år
Jesus forvandlet mitt liv
1 del, Sang og vitnesbyrd fra teltmøter
Statsmakten og Guds rike
5 deler, Foredrag om statsmakten
Et øyeblikk av nåde
1 del, Sang og vitnesbyrd fra teltmøter
Pris:
Bestillingsadresse:
1 cd: 35,2-10 cd-er: 30,-/st
Over 10 cd-er: 25,-/st
Porto kommer i tillegg – betaling
skjer gjennom vedlagt faktura
Månedens CD: 250,- (12 CD-er/år)
Månedens CD
Trondheimsvn. 71b
2072 Dal
[email protected]
www.pilgrimsfolket.no
Pilgrimsfolket har et stand på Dyrsku’n i Seljord, der det blir solgt kristen litteratur og musikk.
22
23
!
t
e
r
e
d
n
u
e
d
r
o
j
g
Gud
setninger. Vi hadde ikke vann. Det
regnet inn i leilighetene. Det var ka­
tastrofe! Ingen brydde seg om oss.»
Ionel skyter inn: «Byens ordfører
visste ikke hvor Sântoma lå! Da en
fra landsbyen møtte ham for å klage
på forholdene så måtte han plukke
fram et kart og få hjelp til å finne
fram.»
Dorina fortsetter: «Nå finner jeg
ikke ord for å fortelle hvor fint det
er i Sântoma.»
Tekst: Paulus Eliasson
D
orina Pop (40) og hennes
mann Ionel (49) bor i Sân­
toma, Menigheten Pilgrims­
folkets landsby i Romania. Nå er de
på besøk i Norge, og Dorina har ak­
kurat gledet hele storfamilien med å
gjøre den ungarsk-rumenske spesi­
aliteten «langoş» til lunsj, og jeg får
noen minutter av hennes tid for å
spørre om Guds verk i hennes liv.
Dorina ble født i Maramures, noen
mil fra der hun bor nå. Hun kom­
mer fra en familie med fem søsken,
og hun hadde mange slektinger
rett rundt hushjørnet. Hun beskri­
ver sin oppvekst hvor foreldrene
var hardt arbeidende, og de hørte
hverken til de aller fattigste eller de
rike. I 1989, straks før revolusjonen
da diktatoren Ceausescu ble styrtet,
giftet Dorina seg med Ionel, og på
grunn av vanskeligheter med å fin­
ne jobb flyttet de til Sântoma, straks
utenfor byen Arad.
Dorina ble oppdratt i den ru­
mensk-ortodokse troen, og var en
ivrig kirkegjenger; hver søndag,
hver høytid (og de er mange) og
hver gang det var en spesiell helgen
som skulle feires. Når jeg spør om
hva hun i dag synes om kirken i Ro­
mania begynner både hun og Ionel
å riste på hodet:
«Jeg skal si deg helt ærlig – at jeg
liker den ikke. Det er mye egoisme...
Prestene bare later som om de er
kristne. Når du betaler for tjenester
er alt greit, men når du har et pro­
blem, snur man ryggen til.»
24
Da menigheten begynte med bar­
nemøter i Sântoma, kom Dorina
sammen med sine to døtre på mø­
tene.
«Selv når det var barnemøter, så
kom jeg – for jeg følte at jeg er jo
også et Guds barn. Jeg har lært meg
veldig mange ting, også fra barne­
møtene. Det var så forskjellig fra
den ortodokse kirken; måten man
ba, måten man underviste... Det var
fantastisk.»
Ionel fyller i: «Når du skal døpe
ditt barn, skal det betales. Når du
skal ha forbønn, skal det betales...»
I Sântoma ble det unge paret snart
foreldre til tre barn; en gutt og to
jenter, som idag er henholdsvis 20,
18 og 17 år.
I år 2000 kom Menigheten Pil­
grimsfolket for første gang til Sân­
toma, og de kjøpte etter hvert også
landsbyen. Jeg spør Dorina om hva
hun syntes om disse «omvendte» –
for det er det man kaller evangelisk
troende.
«Jeg skal være ærlig igjen. På den
tiden, før jeg begynte å komme på
møtene, tålte jeg ikke å høre ordet
'omvendt'. Fra jeg var liten, så var
det et skjellsord.»
Dorina var meget skeptisk, men
ting begynte å forandre seg i Sân­
toma, rent praktisk, og Dorina for­
teller:
«Det var så vanskelig før. Alle var
så fattige. Det fantes ingen forut­
Den 20. mai 2011 skjedde noe som
forandret livet til familien Pop. Det
var straks før den rumenske pås­
ken, og Ionel var blitt spurt av en
venn om å kjøre høy, ved hjelp av
hest og kjerre. De lesset kjerren full,
og Ionel satte seg på toppen, ca. tre
meter over bakken. Det viste seg at
lasset ikke var helt sikkert, og da Io­
nel prøvde å få lasset i balanse, falt
han han i bakken – med øvre delen
av ryggen og hodet først. Han følte
først ingen smerte, men hørte en pi­
ping i ørene. Noen ringte etter en
ambulanse, men Ionel ba dem om
å løfte ham opp. Da han reiste seg
opp, gikk noe i stykker i ryggen, og
smerten kom sigende.
Etter en halvtime kom ambulan­
sen, og han ble kjørt til sykehuset i
et barnemøte.
Romania. Her er det aktiviteter etter
Dorina er alltid engasjert i møtene i
ilie.
fam
ekt for en fattig
Tingene som ble gjort, ble solgt til innt
Arad. Der ble det tatt mange under­
søkelser, røntgenbilder og annet,
før man konstaterte at det ikke var
noe man kunne gjøre i Arad; Ionel
måtte kjøres til Timişoara, ca. en ti­
mes bilvei unna. Før de reiste kom
legen til Dorina og sa:
«Jeg beklager å måtte si det, men
vi er akkurat nå usikre på hva som
vil skje med mannen din. Han tren­
ger å bli operert allerede i natt.»
Hun fikk dessuten beskjed om alle
de ulike medisinene som hun måtte
kjøpe, og alle de tusenvis av kroner
som operasjonen ville koste. Dorina
forteller:
«Så jeg spurte doktoren hva som
ville skje med mannen min. Han sa:
Jeg beklager, og dette er veldig leit å
si, men din man vil mest sannsynlig
aldri kunne gå igjen. Kanskje han
gjennom fysioterapi vil kunne be­
vege hendene litt, sånn at han kan
dra seg selv mellom en seng og en
stol. Utover det blir han lam.»
Ionel ble overført til «Spitalul
Austria» i Timişoara, der det fantes
en spesialist som muligens kunne
gjøre noe, dersom det var noe å gjø­
re. Men når undersøkelsene var blitt
gjort, kom også denne spesialisten
og sa til Dorina: «Frue, jeg beklager
å måtte gi deg disse triste nyhetene,
men din mann vil aldri kunne stå på
sine bein igjen.»
Forholdene på mange rumenske sy­
kehus er forferdelige. Dorina måtte
være ved sin manns side i to uker,
men fikk ikke en seng å ligge på
under hele denne tiden. Etter en
tid fikk hun ikke engang lov å være
inne på sykehuset utenom besøksti­
den, men ble henvist til gaten. Om
hun ønsket hjelp med å skifte laken
eller lignende, gjorde ikke sykeplei­
erne noe uten at det ble lagt 20 kro­
ner i lommen deres.
«Selv legen», sier Dorina «som
hadde gitt meg de triste nyhetene
– og som visste at det var en mann
uten midler som lå der i sengen, vil­
le ha penger, penger, penger... Jeg
måtte gi veldig mye penger for at
25
han i det hele tatt skulle gi mannen
min oppmerksomhet.»
det fantes noen behandling som Io­
nel kunne få – men fikk beskjed om
at de ikke hadde noen ledige plas­
ser på fysioterapien før i januar.
Den natten, da man var kommet
hjem fra Timişoara, begynte noe å
skje. I morgentimene ropte Ionel på
sin kone: «Dorina! Er det mine føt­
ter som beveger seg, eller føles det
bare slik?» Dorina, som visste at han
ikke hadde følsomhet under belte­
stedet, så nå føttene bevege seg.
«Vi begynte da å gjøre gymnas­
tiske øvelser med ham i hjemmet,
og følsomheten begynte å komme
tilbake. Tre måneder etter ulykken
sa mannen min til meg at han ville
prøve å sette seg på en stol.» Hun
tillegger: «Vi gjorde øvelser, men
jeg vet at Gud gjorde underet!»
Det tok ikke lang tid før han be­
gynte å gå igjen. Ionel forteller at
han hadde gitt et løfte til Gud: Om
jeg får kraft til å stå på beina igjen,
skal jeg komme på møte og lytte;
tidligere hadde han aldri vært på
noe møte. Det var også det første
han gjorde da han kunne stå opp­
reist. Først med hjelp av en rullator,
siden støttet på sin kone og datter
– og idag er styrken tilbake i led­
dene.
Da Ionel kom på sitt første møte
i Oslo, fikk han spørsmålet om han
ville bruke heisen for å komme opp
til møtelokalet i tredje etasje. Han
svarte: «Er det bare tredje etasje, så
kan jeg gå selv!»
Gjennom et offer som ble tatt opp
i Norge, hadde menigheten mulig­
het til å hjelpe familien Pop i den
økonomiske situasjonen. Venner fra
Sântoma kom også med hjelp til fa­
milien. En nabo ga dem en geit, og
andre kom med annen hjelp. Fram­
for alt så ble det sendt opp bønner
til Ham som er «Doctor doctorilor»
– legenes lege. Menighetene i Nor­
ge og Sântoma ba for Ionel, og også
søskenene i Adea bestormet himme­
len med bønn om et mirakel...
Etter en tid ble Ionel utskrevet fra
sykehuset i Timişoara. Det ble sagt
at det allikevel ikke var noe som
kunne gjøres, og derfor ble han
sendt til sykehuset i Arad, hvor de
sanitære forholdene var om mulig
enda verre. Etter to uker spurte Do­
rina om hun ikke kunne få ta med
seg mannen hjem, for å pleie ham
der.
Den 12. mai kom Ionel ut av syke­
huset, og i det samme hadde Dorina
gjort et valg. Alle møtene hadde satt
sine spor, og det som skjedde med
Ionel ble en vekkerklokke. Hun
forteller selv at «Jeg skjønner ikke
at jeg ikke kom til Jesus før! Nå er
tiden, jeg kan ikke la mer tid gå for­
bi.» Dagen etter var det barnemøte
i Sântoma, og hun gikk til Jan Egil
for å gi beskjeden: «Jeg vil døpes!
Om det går an, allerede på søndag.
Herren arbeidet så fantastisk, for
det var allerede forberedt for en
dåp i Adea for seks andre personer.
Da jeg hørte det ble jeg så glad, for
dåpen skulle også være i en sjø, og
jeg hadde tenkt at jeg så gjerne ville
døpes utendørs, i sjøen.»
Så ble det dåp den 15. mai, og Do­
rina sier bare: «Minunat! Minunat!»
– Underfullt, underfullt!
Ionel måtte tilbake til Timişoara for
kontroll. Fortsatt var ikke situasjo­
nen forbedret, og han trengte am­
bulansetransport. Han fikk beskjed
om at en slik transport ville koste
dem 1600 kroner – noe som tilsva­
rer omtrent en halv månedslønn.
Dorina pratet med Jan Egil Haf­
sahl, og i menighetens minibuss ble
det lagt ut en madrass, og så løftet
man Ionel inn i bilen.
Dorina spurte på sykehuset om
26
Ionel med spaden, får hjelp av Robert og Tica til å rydde gården.
På møte i Oslo.
Jeg vil til slutt spørre Dorina om
hennes tanker og håp for framti­
den:
«Jeg ønsker at hele min familie
skal bli kristne og døpt – og at vi
skal være en familie som ved Jesu
tilkommelse skal være sammen hos
ham. Selv om det kommer mange
problemer, så ber jeg Herren at jeg
skal få komme til ham med alle prø­
velser. Og når hele min familie er
frelst, skal jeg være den lykkeligste
kvinne på jorden. Jeg håper og er
overbevist om at det skal bli slik en
dag. Gud kan gjøre alt!» n
Bønnesvar! Den 19. mai, rett
før dette nummeret av Pilgrimen
gikk i trykk, erklærte Ionel at
han også ønsket å følge Jesus;
og han ble døpt på et møte i
Adea dagen etter.
Velkommen til teltmøter
26. til 28. mai 23. og 24. juni
4. til 8. juli Kristiansand
Treungen
Oslo
Menigheten Pilgrimsfolket er også på:
14. til 16. sept.
Dyrsku’n på Seljord
Mer informasjon på: www.pilgrimsfolket.no
Konferanser i Sverige
Maranataförsamlingen i Stockholm
inviterer til teltmøter og konferanse:
27. juni til 1. juli 14. til 22. juli
Teltmøter i Stockholm city
Sommerkonferanse på
Bällstav. 100, Bromma
Mer informasjon på: www.maranata.se
27
Salme
En sang av Camilla Eliasson
Vi var borte ifra ham, vandret om på egne veier.
Det var langt til hvilens vann, det var kamp, men ingen seier.
Men fra himlen kom det bud: ”Se, din konge kommer til deg!”
Ifra himlens herlighet, til vår bitre ensomhet.
Men han kom hit for å dø, ja, han kom hit for å lide.
Han er hvetekornets frø, kom til jorden for å spire.
Ja, han kom hit som en bror for å frelse sine brødre,
Og jeg kjente ikke ham, men han kjente meg ved navn.
Og min natt ble høylys dag. Nå jeg vandrer på en ny vei.
Der er seier til hvert slag; Han har gått den veien før meg.
Å, jeg holder trygt hans hånd; jeg går aldri mer alene.
Jeg er hans i liv og død, han er vennen hvit og rød.
Til hans egen menighet fikk jeg nåden å få vandre.
Denne Kristi hemmelighet, hvor vi kjemper for hverandre.
Han har gjort oss til en hær; gitt oss kjærlighetens banner.
Og han venter oss i mål, og han slutter selv vårt tog.
Å, hvor nåderikt og stort, slik jubel og slik lykke.
Når vi når til himlens port og får gå det siste stykke.
Der jeg legger kampen ned i min Herres skjønne bolig.
Som for evig blir mitt hjem; hos min brudgom og min venn.
Denne sangen finnes på CD-en
«Pilgrimssanger», som du kan
bestille fra Pilgrim Music. Se
annonse på side 7.