Transcript Les omtale av Digni frå vårt arbeid i Senegal!

Bulletin
Nyhetsbulletin fra Digni 2014 - 5
Te m a : U t d a n n i n g
Analfabeten som ble landsbysjef
”Alfabetiseringen har
virkelig forvandlet mitt liv,
og det er min oppgave å
støtte alle kvinner
som lengter etter utvikling.
Jeg oppfordrer alle kvinnene
til å skrive seg inn i
alfabetiseringsklasser,
slik at vi kan seire over
analfabetismen,
som er den faktoren som
blokkerer utviklingen!”
Analfabetens problemer
32 år gammel dro Méta BA til byen
Ndiba Ndiayènne, som er kjent for sitt
ukentlige marked, hvor hun ville forsøke å drive en matbutikk. Men å være
analfabet bød på problemer:
Méta skjønte at hennes overlevelsesmuligheter som handelskvinne var
avhengig av at hun lærte seg lesing,
skriving og regning.
I denne landsbyen hadde innflytelsesrike personer aldri akseptert
etablering av fransk skole, da de i følge
Alt måtte huskes:
sin tradisjon mente at barn som går i
• Prisen på varene,
fransk skole, risikerer å få “en usynlig
• hvor mye som ble kjøp på
sinnssykdom”. Méta forteller: “Jeg var
kreditt,
• navnene på de som kjøpte på pågående og fikk etablert en liten kvinneorganisasjon i byen på tross av sterk
kreditt
opposisjon fra landsbysjefen. Vi fikk
Mangelfull kunnskap om handel:
da en alfabetiseringsklasse i landsbyen,
• Utgifter til transport og annet drevet av KY. Vi var 35 kvinner som
ble ikke tatt med i utsalgsprifikk opplæring på vårt lokale språk,
sen.
Wolof, i lesing, skriving og regning. Vi
• Alle utregninger ble gjort i ho- fikk også hjelp til å starte med inntektsdet, og summen ble ofte for lav. bringende arbeid.”
• For å tilfredsstille kundenes vareønsker, tok hun opp lån som
hun ikke klarte å betjene.
Alfabetisering
KY, eller Keur Yaakaar (Håpets hus)
er en Senegalesisk NGO som driver et
Norad-støttet alfabetiseringsprosjekt.
Etter tre år med undervisning på Wolof kunne Méta lese, skrive og regne.
I tillegg hadde hun fått kunnskap om
økonomi, bedriftsledelse og helsefag.
Butikken har fra da av gått strålende:
Kalkulatoren brukes flittig, og dato,
navn og adresser samt kredittbeløp
registreres nøye.
Skolert lokalpolitiker
Takket være ny kunnskap kunne Méta
engasjere seg i lokalpolitikken, og i
2001 ble hun valgt inn i kommunestyret. Sammen med alfabetiseringsklassen, KY og et tysk selskap har Méta
skaffet en mølle til Ndiba Ndiayénne.
Dette gav kvinnene mer tid til utdanning.
Utrettelig påvirkningsarbeid førte
etter hvert til holdningsendring hos
de lokale inflytelsesrike, og det ble
opprettet både fransk-klasser og flere
alfabetiseringsklasser med Wolof som
undervisningsspråk.
den landsbyen hun kom fra. Der satte
hun i gang med systematiske sosial
tiltak:
Méta studerte sosiale rettigheter og
jobbet iherdig for å forbedre kvinnenes situasjon. Den åpenheten hun
viste og de resultatene hun oppnådde,
vakte oppsikt også andre steder. I 2010
ble Méta valgt til landsbysjef i Sakala,
forbindelse med graviditet
Registrering av
• alle gravide kvinner,
• dato på konsultasjoner i
• alle barn som fødes.
Opplysningene formidles til myndighetene, og alle barn i skolepliktig alder
blir innskrevet på skolen.
Alfabetiseringsklasse bestående av kvinner i alderen 15 - 49 år.
Foto: Herdis Heimdal, 2014.
Engasjementet for utvikling av
landsbyen og kommunen, særlig for
kvinnene, har ført til at Méta er blitt
president for en kvinneorganisasjon
som jobber for at kvinner skal få eie
sine egne dyr og drive med hushold.
Hun er også medlem av en komite
som arbeider mot ørkenspredning, og
sammen med kvinner i sin landsby
har hun plantet trær på et 10 hektar
stort område. Siden 2013 har hun vært
medlem av administrasjonsråder til
KY, den organisasjonen som hun føler
stor takknemlighet overfor fordi det
var den som ledet henne på veien mot
utdannelse og kunnskap .
I dag er det fortsatt mennene som har
rettighetene til å eie jorda i Senegal.
Men kvinnene har et stadig sterkere
ønske om å få ta del i samfunnet, eie
jord og drive med jordbruk. Det Méta
nå drømmer om og jobber for, er at
kvinnene skal få den plassen de fortjener i samfunnsutviklingen.
Alfabetiseringsklassene i Senegal gir relevant utdanning.
organisasjon, handel, miljø, entreprenørskap
Langsiktighet, relasjonsbygging,
kulturkunnskap.
Det hele startet i 1983 da tre norske
misjonærer, Bjarne, Jorun og Herdis
fra KMM (Kristen Muslimmisjon)
gjorde seg kjent i området Nioro i
Senegal. De lærte seg Wolof, det mest
brukte lokale språket, og de kartla
behovene for bistand:
Med spade er det gravet brønner som
gir grunnvann av god kvalitet 30 – 60
meter nede i bakken. Man graver 10
meter ned, støper en sirkel, graver videre 10 meter, støper en sirkel til. etc. I
perioden 1987 - 2013 har 213 landsbyer
med over 63 000 personer fått tilgang til
rent vann. Rolf Moi, tidligere ansvarlig
for brønngravingsprosjektet, (47 nye
brønner + reparasjoner av eksisterende)
inspiserer her i januar 2014 med tilfredshet en 27 år gammel brønn.
• Skaffe rent vann
• Alfabetisering av voksne på wolof
• Bedring av livssituasjonen til
handikappede.
Et senter, Keur Yaakaar, (Håpets hus),
ble opprettet. Senteret består nå av
et 9 mål stort område med administrasjonsbygg, 2 boliger, klasserom,
verkstedhall, treningsrom for handikappede og vakthus. Herfra driftes et
utviklingsprosjekt med flere komponenter.
Fra 1985 fikk organisasjonen støtte,
først til investering og senere til drift
av et alfabetiserings- og handikaparbeid i tillegg til brønnboring.
Desentralisert undervisning
Det mest kostnadseffektive var et desentralt opplegg. Landsbyer som ville
ta del i opplegget, måtte stille en skolebygning til disposisjon. Dette viste seg
å være krevende fordi bygningene ofte
trengte omfattende renovasjon for å bli
fuksjonelle. Elevene i alfabetiseringsklassene måtte betale en symbolsk
sum, noe som virket stimulerende. I
tillegg ble det satt i gang teoretisk og
praktisk opplæring av handikappede
7 – 30 år (Jenter: håndarbeid. Gutter:
frukt- og grønnsakdyrking).
Lokale medarbeidere i samarbeid
med eksperter oversatte lærebøker til
Wolof. Lokale lærer-emner ble plukket
ut og gitt opplæring i pedagogikk og
bruk av wolof i undervisningen.
Parallellt med alfabetiserings-komponenten og opplæring av handikappede gikk arbeidet med brønnboring,
skogplanting og hagebruk.
Lokal forankring
Helt fra starten hadde KMM et nært
samarbeid med lokale myndigheter,
landsbysjefen og ordføreren såvel som
med en lokal handikaporganisasjon og
sosial- og helsemyndigheter. Det ble
også lagt vekt på opplæring av lokale
lærere og ledere med tanke på overtagelse av driften. I årsrapport datert 15.
april 1988 leser vi:
«Programmet videre med hensyn til
organisasjon av dette arbeidet går i
korte trekk ut på at vi i samarbeid
med ordføreren i Nioro, sosialsjefen og
helsekontoret danner en styringsgruppe
for handikap-arbeidet her i distriktet.
Dessuten vil vi få oppnevnt en gruppe
på tre personer i hver landsby der vi
startet opp, som skal ha oppsyn med det
som foregår der.»
I 2003 overtok senegaleserne eiendommene og driften av Keur Yaakaar.
De opprettet en politisk og religiøst
nøytral NGO som i dag fungerer som
lokal partner for KMM. Prosjektet
“Community Development in Senegal”
mottar (2013 - 2017) støtte fra Norad
gjennom Digni. Herdis Heimdal, som
i sin tid var en av de pionerene, er
prosjektsekretær og den som nå leder
samarbeidet med KY i Senegal.
Herdis Heimdal
forteller at hun midt
på 1980-tallet gikk
rundt i landsbyene
og oppsøkte familier
med handikappede
barn som var gjemt
bort. Betegnelsen “gen
wall nit”= “et halvt menneske” ble brukt
om handikappede, noe som avspeiler
tidens holdninger. Nå er holdninger og
muligheter i disse distriktene helt annerledes. Familiene kommer selv med
sine handikappede, og mange av dem er
i dag blitt i stand til å forsørge seg selv
og ta del i til fellesskapet.
Alfabetiseringsklassene - organisering og innhold
KY-klasse:
1 lærer
35 elever
I perioden 1987 - 2013 har
totalt 11 150 personer (99%
kvinner) fullført alfabetiseringsprogrammet. (370
KY-klasser).
Noen landsbyer har også,
etter at KY-klassen er uteksaminert, opprettet sin egen
klasse som den har totalansvar for. Den flinkeste eleven
i KY-klassen blir da landsbyklassens lærer. Læreren
får månedlig oppfølging og
pedagogisk veiledning av
KY-lærer.
Landsby-klasse:
1 lærer
35 elever
Lærer: Utdannelse på gymnas-nivå, ansatt av
KY. Gis pedagogisk oppfølging.
Lønn: Landsbyen skal stille til disposisjon et
lokale og mat til læreren, som i tillegg får et
honorar fra KY.
Tilbud: Elevene i alfabetiseringsklassene gis
600 timers undervisning som foregår tre
dager i uken i en periode på 2 til 3 år. Skolen
må tilpasses kvinnenes hjemlige plikter og
tar derfor fri i regntiden siden elevene må arbeide på jorda. Elevene lærer lesing, skriving,
regning, møteorganisering og ledelse, helse
og ernæring, forretningsdrift og produksjon.
Lærer: Finkeste elev i KY-klassen.
Lønn: Anseelse +
- Elevene betaler en sum til læreren
når de selger produktene sine.
- Elevene gir noe av avlingen sin til
læreren.
- Elevene hjelper læreren på åkeren
med såing og høsting.
- Landsbyen bidrar med naturalia
eller penger.
Anseelse regnes som en
verdi i seg selv, og disse
lærerne inntar en viktig
Tilbud: Opplegget er som i KY-klasposisjon i landsbyen. Siden
sen: I tillegg til teori legges det vekt
undervisning i ernæring og
på samarbeid om næringsvirksomhet
hygiene er sentralt pensum i
og helsemessig og samfunnsmessig
alfabetiseringsklassene, står
utvikling.
disse kvinnene i bresjen for
både vaksinering av barn i
landsbyen og øket fokus på hygiene og også kommer dem til gode, og de er
sunn mat.
blitt positive til alfabetiseringsklassene
for kvinner. Ikke minst den inntektsGender
bringende siden blir satt pris på, og
I begynnelsen var klassene åpne for
kjønnsrollene har også endret seg noe.
begge kjønn. Men siden kvinnene ble
passive når det var menn til stede,
For jentene i landsbyene har det stor
valgte man å satse på rene kvinneklas- betydning at mødrene skoleres. Mange
ser. Mennene ser imidlertid at dette
av kvinnene har fått bedre forståelse
for viktigheten av at jenter får utdanning. De har også organisert seg i
grupper som jobber for å bekjempe
tidlige giftemål (barnebruder) og
omskjæring av jenter, som foregår sør
i landet.
Organisering og business
Når en ny klasse starter, går alle elevene gjennom en innføring i demokrati
og organisasjon: Alle lærer hvilke oppgaver som hviler på en leder (president), en sekretær og en kasserer. Når
dette er grundig avklart, velger klassen
sine representanter som går aktivt inn
i rollene.
Lederen har ansvar for klasseråd, leder
debatter, ser til at alle får med seg alt
og organiserer hjelp fra de flinkeste til
de som sliter (fadderordning).
Sekretæren skriver ned det klassen
bestemmer i sine regelmessige klasseråd og fører i pennen søknader o. a. på
vegne av klassen.
Ved oppstart får klassen utbetalt et
beløp som kassereren setter inn i
banken på en nyoppretter klassekonto.
Hver elev bidrar også med et lite beløp
som en startkapital. Kassereren fører
nøye regnskap med alle inn- og utbetalinger i løpet av skoleårene. Etter
at utdanningen er avsluttet, beholder
klassen sin bankkonto, og den felles
forretningsdriften fortsetter etter endt
skolegang.
Startkapitalen brukes til å kjøpe inn
materiell til produksjon av varer og til
innskuddskapital i handelsvirksomhet. Kvinnene deles inn i tre grupper
som arbeider innen hvert sitt felt: to
grupper produserer varer for salg, en
gruppe driver ren handel. Disse reiser
til en større by en gang i uka, kjøper
inn i stort og selger varene med fortjeneste i landsbyen. Overskuddet fra all
forretningsaktiviteten i klassen settes
inn på kontoen, og kassereren noterer
nøye hvor mye hver av kvinnene har
bidratt med. I regntiden kan kvinnene
ta ut de beløpene hver og en trenger til
å kjøpe mat for.
”Spesial-komfyr”
Kvinnene i alfabetiseringsklassene bygger selv
spesialtilpassede ovner i
hverandres hytter. Ovnene
lages på stedet av leire,
vann og kumøkk.Tidligere
kokte de over åpne bål, noe
som medførte stort forbruk av ved,
mye røyk i hyttene og mange brannskader på barna. Den nye komfyren
er en lukket løsning med flere sideåp-
Produksjon og salg av såpe
ninger hvor veden legges
inn. Åpningen oppe er
tilpasset grytene i hvert
hjem. Disse ovnene trenger
mye mindre ved (sparer tid
og begrenser avskoging).
Den lukkede løsningen gir
mindre røyk i hytta, færre
brannskader og mye bedre utnyttelse
av varmen. I tillegg til de miljø- og
helsemessige fordelene gir disse ovnene kvinnene mer tid til skolegangen.
Produksjon og salg av malariasalve
Olje (fra KY / Verdens matvareprogram), soda (kjøper selv) og vann
blandes. Blandingen stivner i former.
Såpen dekker familiens behov, og resten selges på markedene i nærheten.
Akasietreets blader kokes med vann og olje
til det blir til en velluktende salve som beskytter mot malaria. Både såpen og malariasalven er forbruksvare som det er lett å finne
et marked for etter at eget behov er dekket.
Utdanning – et langsomtgående lokomotiv i riktig retning.
Utgangspunkt 1: Det som er likt: Et menneske er et menneske.
• Vi fødes nakne ett eller annet sted på kloden.
• Vi lever her, sammen med andre, i et ukjent antall dager.
• Vi dør like nakne som vi kom.
Utgangspunkt 2: Det som er forskjellig: Begrensninger og muligheter.
• Vi er fra naturens side ulikt utrustet genetisk og helsemessig.
• Vi fødes inn i en familie og i en kulturell og politisk sammenheng
som utgjør våre rammer.
Utgangspunkt 3: Det vi ønsker: Best mulig livskvalitet for flest mulig.
• Det som er likt, danner fundamentet for alt vårt arbeid: Alle men-
nesker har samme verdi. Alle har samme rett til utdanning. (Jfr.
FNs erklæring om menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon )
• Men siden vi må forholde oss til det som er forskjellig, på indivi-
duelt nivå og på samfunnsnivå, kan vi ikke ha som realistisk mål
at alle skal få et likt eller like godt liv. Vi må akseptere de reelle
begrensningene som i all sin urettferdighet utgjør den virkeligheten
vi opererer i. Vi vil aldri komme i mål, vi vil alltid være underveis.
• Like reelle som begrensningene, er de mulighetene som finnes i det
enkelte individ og i de ulike samfunn. Rettferdige muligheter til å
utnytte sitt potensial er også en rettighet. Det er her, ved å skape
muligheter, vårt bidrag til endring kan skje, for individ og samfunn.
Rett og plikt
Ansvaret for utdanning ligger flere
steder. Både individet og samfunnet har retter og plikter: Staten har et
ansvar for å sørge for at innbyggerne
får utdanning. Lokale myndigheter
har rett på en viss statlig tilrettelegging
og samtidig en plikt til å følge dette
opp. Den enkelte person har en rett
til utdanning, men også en plikt til,
under de gitte forutsetninger, å gjøre
sitt beste for at utdanningen skal bære
frukt. Foreldre har rett til at deres
barn skal gis utdanning, men de har
også plikt til å sende dem på skolen,
selv om de egentlig hadde trengt hjelp
hjemme.
En del av arbeidet med utdanning blir
Av Karen Rossebø
Karen Rossebø er
utdannet lektor
med hovedfag i
Musikkvitenskap.
Hun har praksis fra
norsk grunnskole; 8
år på barnetrinnet
og 10 år på ungdomstrinnet. De siste 7 årene har hun
arbeidet som seniorkonsulent administrasjon i Dignis sekretariat.
derfor å bevisstgjøre de forskjellige
aktørene på hvilke rettigheter de har
og hvilket ansvar som hviler på dem.
Hindringer for utdanning kan være
mange. Her er noen:
• Myndighetene gir ikke et tilbud
om utdanning.
• Opplæringen skjer på et språk
som barna ikke mestrer fordi det
ikke er morsmålet deres.
• Barn hindres i å møte på skolen
fordi de må arbeide eller tigge til
livets opphold.
• Jenter får ikke gå på skolen fordi
kulturen krever at de bare skal
være i hjemmet eller fordi skolen
mangler latriner eller kvinnelige
lærere.
• Barn med fysisk funksjonshem-
ming kan ikke komme seg til
skolen fordi de mangler proteser
eller rullestol, og ingen kan bære
dem.
• Barn med psykisk funksjonshemming får ikke utdanning fordi de
blir gjemt bort.
• Kvaliteten i undervisningen bærer
preg av lærere med for liten kompetanse.
• Læreren uteblir fra undervisnin-
gen fordi han må arbeide på jorda,
siden lønningen ikke er til å leve
av eller ikke blir utbetalt.
• Skoledriften avbrytes grunnet
ufred eller naturkatastrofer.
Listen kan bli nærmest uendelig, og
årsakene til hindringene er så forskjellige at tiltakene for å imøtekomme
dem hele tiden må tilpasses den
konkrete situasjonen. Arbeid med å
sikre utdanning kan derfor også være
av mer indirekte art.
Muligheter – realistiske mål må være
komparative.
Alle har et utviklingspotensial. Dette
er like fundamentalt som at alle er
like verdifulle og har samme rett til
utdanning. Det som gjør situasjonen
komplisert, er at de gitte forutsetningene er så ulike.
En frisk og velutrustet person med
foreldre som støtter opp om utdanning, har et helt annet utgangspunkt
og handlingsrom i livet sitt enn en
person som er middels begavet, feilernært, ikke helt frisk og har foreldre
som helst hadde sett at han / hun var
hjemme og hjalp dem.
Alle vil ikke nå like langt innen teoretisk utdanning, og det er heller ikke
nødvendig eller ønskelig. Det som er
viktig, er at alle gis et teoretisk fundament som gjør dem skikket til å ta
del i samfunnet og utvikle seg videre
ut fra evner og omstendigheter. Det
komparative blir et mål: Den enkelte
skal gis større handlingsrom i eget
liv og derved mulighet for å bedre
sin livssituasjon. Også i et samfunnsperspektiv vil dette sannsynligvis gi
positive ringvirkninger over tid, og
utdanning vil vise seg som et felles
gode.
Opplevd verdighet og livskvalitet
Hva som menes med verdige eller
uverdige forhold å leve under, kan nok
være forskjellig alt etter hvem man er
og hvilken del av verden man lever i.
Hvis vårt mål er best mulig livskvalitet
for flest mulig, må nødvendigvis noen
definere «livskvalitet». Hvem er vel
nærmere til å foreta denne definisjonen enn hvert enkelt menneske, ut fra
sin livssituasjon?
Er man analfabet, er man en som ikke
helt skjønner hva som foregår. Man
kan lett lures, f. eks. på markedet, eller
man lures til å sette sitt fingeravtrykk
på noe man ikke kjenner innholdet av.
Ved politiske valg er man ute av stand
til å skaffe seg selvstendig informasjon. Man kan ikke bruke mobiltelefon, sende tekstmeldinger eller fylle
ut offentlige skjema. Derfor oppleves
alfabetiseringen av voksne som en så
gjennomgripende endring både i den
enkeltes selvbilde og det praktiske liv.
For ethvert menneske er det å oppleve
verdighet noe fundamentalt. I dagens
verden er det å kunne et minimum av
lesing, skriving og regning så avgjørende at alfabetisering faktisk dreier
seg om å oppleve verdighet.
God og relevant utdanning
I Stortingsmelding 25 Utdanning for
utvikling uttrykkes et ønske om at
Norge skal bidra til å gi «god og relevant utdanning til alle». Hva som er
relevant utdanning, må nødvendigvis
variere litt avhengig av kontekst. Hva
som er god utdanning, og hva
som ansees som god pedagogikk kan også være forskjellig
avhengig av tid og sted: Et dynamisk tema i stadig endring.
Vi som har noen år bak oss
i skolen, vet at den pedagogiske trend-pendelen svinger.
Pedagogikken farges av tid,
sted og folks bevissthet. Men
noe er fast:
• Jo flere av de basale behov (mat, søvn, trygghet..) som er dekket,
desto bedre er læringsevnen og effekten av undervisningen.
• Jo mer aktiv eleven er, desto mer effektiv er læringen.
• Jo mer nær og relevant undervisningen er for elevens liv,
desto bedre blir motivasjon og læringsutbytte.
• Jo bedre lærerens kompetanse og livssituasjon er,
desto større er sannsynligheten for god kvalitet i undervisningen.
• Jo mer stabilitet og forutsigbarhet i rammene,
desto bedre utdanning.
• Jo mer velutstyrt og velfungerende skolen er,
desto bedre er mulighetene for god utdanning.
Et langsomtgående lokomotiv i riktig retning
Et lokomotiv er en sterk drivkraft som bringer sin last i en retning. Et samfunn
med sin befolkning og sin samfunnsinnretning er lik vogner som lar seg dra
etter et styrende, langsomtgående lokomotiv. Over generasjoner vil det vise seg
hvorvidt retningen samfunnet er blitt fraktet i, var riktig eller feil.
Det er flere grunner til å anta at utdanning er en drivkraft i riktig retning:
Utdanning er veien ut av fattigdom, og gir dermed håp om et bedre liv.
Utdanning gir tilhørighet i samfunnet.
Utdanning gir personlig opplevelse av verdighet.
Utdanning gir større handlingsrom i livet, uansett hvilket teoretisk eller
praktisk nivå det er snakk om.
En utdannet befolkning vil i større grad kunne få samfunnet til å fungere og
bidra til innovasjon og utvikling. Siden håpløshet og mangel på tilhørighet er
faktorer som er sentrale i rekruttering til kriminalitet og ekstreme miljøer, vil
utdanning på sikt ha en stabiliserende samfunnsmessig effekt. Utdanning er
derved en trygghetsfaktor, som igjen er en forutsetning for god utdanning.
Generalsekretærens hjørne
De ytre rammer og begrensninger vil være forskjellige fra sted til sted, og det
konkrete arbeidet må derfor tilpasses lokale utfordringer. Men noe synes klart:
Generalsekretær Jørn Lemvik
• Basale behov må dekkes i størst mulig grad.
• Sentrale og lokale myndigheter, foreldre og barn må gjøres ansvarlige.
• Lærere må gis solid kompetanse og gode arbeidsvilkår.
• Pedagogikk og pensum må være så nært og relevant som mulig,
med tanke på f.eks. primærspråk
eller realistiske jobbmuligheter etter endt utdanning.
• Voksne analfabeter må gis mulighet til å få grunnleggende opplæring.
• Diskriminerende holdninger må endres.
Evaluering og måloppnåelse
Det er viktig å evaluere bruken av bistandspenger og effekten av det arbeidet
som utføres. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å finne gode målemetoder som kan gi et godt og rettferdig bilde. Dette slås bl.a. fast i en evalueringsrapport bestilt av Norad, som ble lagt fram i 2014. (”Can We Demonstrate the
Difference that Norwegian Aid Makes?”) Det kan være mange måter å gå fram
på, og ingen metode er helt perfekt. Men graden av måloppnåelse må nødvendigvis vurderes ut fra hva som er målet.
Utviklingsarbeid har som regel mer enn ett mål, og utdanning er intet unntak.
På det individuelle planet kan resultater måles i løpet av kort tid. På det samfunnsmessige planet kreves mer tålmodighet, kanskje flere generasjoner.
Hvis vårt overordnede mål er «best mulig livskvalitet for flest mulig i den tiden de
befinner seg på jorden», er utdanning både et mål og et middel. Ved å arbeide
for at flest mulig skal få realisert sin rett til utdanning, vil vi bidra til at stadig flere får mulighet til å ta i bruk ressursene sine og skape seg et liv som de
selv synes er godt og verdig. I løpet av en generasjon eller to med god og relevant utdanning til befolkningen, vil det sannsynligvis også kunne registreres
endringer som viser at samfunnet har beveget seg i riktig retning. Beskrivelsen av arbeidet i Senegal er etter min oppfatning et eksempel på dette.
Lekser var noe vi ikke alltid var like
begeistret for. Det vi ikke så og forsto
(i alle fall ikke jeg), var at gjennom
klasseundervisning, bøker, forelesninger og ulike forsøk, fikk vi kontakt med nye tanker. Vi utviklet oss
som mennesker, vi arbeidet med
våre holdninger, vår tenkning, - og
vår oppførsel. Vi lærte om helse, om
viktigheten av rent vann, om politikk,
om demokrati, om rettferdighet og
urettferdighet. Vi lærte om livet og om
vårt samfunn og andre samfunn. Vi
kunne sammenligne, vi kunne spørre,
vi kunne undres.
Utdanning er kanskje vårt viktigste
satsingsområde - i alle land. En ting
er de tekniske ferdigheter med å sette
sammen bokstaver til ord, og lære om
timeplanen, hundrelapp og tusenlappen i et stort tall. Enda viktigere
er "bieffektene" knyttet til helse, til
arbeid, til demokrati, til rettferdighet
til rettigheter og plikter i samfunnet.
I vår skole lærte vi å stille spørsmål, å
utfordre andres tanker, å stå for noe
selv. I mange klasserom er det frykt
og viktigheten av "rette svar" som rår
grunnen enda. Men får vi barn - og
voksne - på skolebenken, så er vi med
på å åpne en verden av kunnskap og
innsikt for dem. Dermed vil det spire
fram en bevissthet om eget verd, om
retten til egne valg, - og om hvordan vi
ønsker samfunnet organisert og ledet.
Utdanning er avgjørende viktig for
helse, arbeid, likestilling, rettigheter
og demokrati! Vi er glade for at vår
Utdanning -
vårt viktigste satsingsområde?
Dette nummeret av Bulletin fokuserer på utdanning. Vi leser historier
fra Senegal som viser kraften i å gå
fra å være analfabet til å kunne lese,
skrive og regne. Men vi ser og at
utdanning er så mye, mye mer enn
disse "tekniske" ferdighetene.
regjering setter utdanning, og spesielt
utdanning for jenter, i høysetet i vårt
utviklingsarbeid.
Når vi nå leser disse sidene om det
flotte som skjer i Senegal gjennom
Kristen Muslimmisjon sitt arbeid, er
det med glede at jeg konstaterer at
regjeringen, med press fra støttepartiene, har endret syn på landreduksjonsproblematikken. De lar derved det
sivile samfunnet få fortsette å arbeide
der relasjonene er bygd opp og der
resultater leveres.
På vegne av de av våre medlemmers
partnere som arbeider i de landene
som var på listen over land som
skulle kuttes, takker jeg for at arbeidet der kan fortsette framover!
1.- 9. desember 2014 reiste Herdis Heimdal fra KMM (Kristen Muslimmisjon) og Karen Rossebø fra Digni til Senegal
på prosjektbesøk. Her er noen av høydepunktene:
Æresborger
Generalsekretær i Kristen Muslimmisjon, Tore Arnegaard, ble i
en høytidelig seremoni utnevnt til æresborger av Nioro du Rip
kommune. Fylkesmannen og ordføreren var blant talerne som
takket for det “Mission Evangelique de Norvegienne” hadde betydd for befolkningen i fylket gjennom arbeidet til Keur Yaakaar.
Herdis Heimdal takket på vegne av Arnegaard, som dessverre var
forhindret fra å komme. Hennes takketale på wolof ble sendt på
riksdekkende TV.
Rapport om resultater av alfabetisering av voksne
kvinner i Senegal.
Utdanningsdepartementet i Senegal har opprettet CENTRE
NATIONAL DE RESSOURCES EDUCATIONNELLES. Dette senteret har i samarbeid med fire land i regionen utarbeidet en test som
avgangseksamen for praktisk rettede alfabetiseringsklasser av typen vi
har beskrevet tidligere. Undervisningsoppleggene har vært ulike, og
arbeidet har vært ledet av forskjellige NGO-er og av statene.
Lederen for senteret kom til Keur Yaakaar i Nioro for å legge fram resultatene som nylig er presentert i en rapport. Spenningen hos våre samarbeidspartnere var stor, for de hadde gjennomført testen i 20 klasser. Men gleden ble enda større da
det ble dokumentert at klassene som var drevet av Keur Yaakaar rangerte som nummer to i landet. Det ble også sagt at alle
NGO-ene oppnådde bedre resultater enn de statlige klassene. Representanten fra Utdanningsdepartementet berømmet Keur
Yaakaar for det gode arbeidet de gjør, og hun uttrykte stor tillit til organisasjonen.
Utdeling av vitnemål
Nesten 600 kvinner fra 20 landsbyer
var samlet til en seremoni i anledning
utdeling av vitnemål for bestått alfabetiseringsutdanning. Det ble også utdelt et
sertifikat til flinkeste elev i hver av de 20
klassene. Disse skal være lærere i en ny
klasse i hver sin landsby. Lærerne blir tatt
godt hånd om: KYs veileder besøker dem
hver 14. dag, og de skal møtes til månedlige samlinger med kurs og erfaringsutveksling.
Damene organiserer seg
En gruppe fra hver av de 20 avgangsklassene møtte KYs veiledere for å gjennomgå klassenes økonomi. Hver klasse måtte oppgi hvor mye de har på kontoen, hvor mye de har lånt ut til klassens elever
og hvordan de planlegger å bruke disse pengene. Alt blir grundig kontrollert. Det var tydeligvis i ferd
med å bygge seg opp litt egenkapital, og det ble diskutert eventuell mulighet for å opprette en egen
bank i nærområdet når de har nok penger. Innkjøp av egen mølle var også nevnt som potensielt
sparemål. Begge disse tiltakene ville spart damene for mye reisetid.
KY-staben ble deretter informert om at disse damene, som representerte 20 landsbyer, tidligere
samme formiddag hadde stiftet en organisasjon. De ville fortsette det gode samarbeidet seg imellom
også etter at Keur Yaakaar har sluppet taket i dem.
Landsbysjefen Meta
Ba holdt en flammende tale hvor hun
også takket Norge for
hjelpen: ”Dere ga oss
ikke en fisk, men dere
lærte oss å fiske”!