Transcript HISTORIEN OM - Lunde Forlag

P e t e r Wa l k e r
Historien om
Det hellige
land
En beretning i bilder
Til norsk ved Asbjørn Bjornes og Dagfinn Stærk
Lunde Forlag
FORESTILL DEG hvordan det må ha vært for Abraham
å vandre inn i Kanaans land for rundt 4000 år siden.
Ut fra geografien kan han ha fått en anelse om
at dette kuperte landskapet kunne bli strategisk i fremtiden.
Vi finner det massive Hermon-fjellet i nord
og den store Negev-ørkenen i sør …
Dette området så ut til å være rikt på muligheter,
for i øst lå elven Jordan med sitt friske vann,
og i vest lå Middelhavet.
Men Abraham trodde også at den Gud han hadde satt sin lit til,
kalte ham til å vandre inn i dette landet.
Slik ville Herren vise ham den viktige rollen landet
skulle spille på verdensscenen i fremtiden.
Gud sa til Abraham: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
Det skulle skje gjennom Abrahams etterkommere.
Herren ville på en eller annen måte bruke dette landet
til sitt formål for å fortelle sin historie.
I så fall er ikke dette bare et land med store muligheter, men det er også
et løftets land. Vi snakker ikke bare om et bestemt område,
men om et land det er knyttet en guddommelig plan til.
Det er ikke bare et håpets sted, men underlig nok også
Guds eget land. Dermed kan det gjøre krav på sannhet
og selvstendighet i både ord og gjerning.
I så fall: For en spennende historie det kan bli!
HISTORIEN OM DET HELLIGE LAND …
HISTORIEN OM DET HELLIGE LAND
EN BERETNING I BILDER
– fortalt i syv kapitler og med hovedvekt på syv sentrale århundrer …
1. Kanaanitter og israelitter (1950–1050 f.Kr.)
Patriarkenes tidsalder 14
Erobringenes århundre (1260–1180 f.Kr.) 22
Nybyggere 28
2. Stammer og konger (1050–587 f.Kr.)
Samuel og Saul 36
Kroningens århundre (1020–930 f.Kr.) 40
Vekst og fall 46
3. Flyktninger og grekere (587–40 f.Kr.)
Eksiltiden 54
Tilbakevendingens århundre (530–430 f.Kr.) 58
Grekere og romere 62
4. Det avgjørende århundret (40 f.Kr.–70 e.Kr.)
Herodes den store 72
Jesus fra Nasaret 78
Urkirken og Jerusalems fall 86
2000 f.Kr.
1900
0
1800
1700
1600
1500
1400
1300
1200
1100
1000
900
800
700
600
1050
1950
500
400
300
200
100
40
1050
587
587
40
5. Romere og bysantinere (70–630 e.Kr.)
Etterspillet 96
Det konstantinske århundret (310–410 e.Kr.) 100
Det bysantinske styret 108
6. Muslimer og korsfarere (630–1291)
Islam gjør inntog 118
Korstogenes århundre (1099–1184) 126
Saladin og slutten på korstogene 132
7. Osmanere og folk fra vest (1291–1948)
Mamelukkene og osmanerne 142
Tilbakevending (1820–1917) 146
Det britiske mandatet 154
Og deretter … 164
For videre lesning og takk...172
Kart over Det hellige land...174
0
2000 e.Kr.
100
200
300
400
500
600
700
800
900
1000
1100
1200
1300
1400
1500
1600
1700
1800
1900
70
70
630
630
1291
1291
1948
KAPITTEL 1
KANAANITTER OG ISRAELITTER
(1950–1050 f.Kr.)
En mann vandrer sørover inn i et ukjent land. Han er ikke alene.
Med seg har han kona og hele følget sitt. Og hva mer er, han har troen sin
– troen på en Gud som har lovet å lede ham på reisen, og som vil
la etterkommerne hans slå seg ned i det landet i fremtiden.
Patriarkenes tidsalder
Slik begynner Bibelen sin egen historie om «Det hellige land» – landet som vil stå
i sentrum for all den dramatikken som utspiller seg i boken. I likhet med alle gode
historier, blir den formidlet til oss slik ett menneske og familien hans opplevde
det – i dette tilfellet Abraham og hans kone Sara. Slik får vi en levende skildring
av disse gamle begivenhetene. Vi kan lett identifisere oss med disse menneskenes
håp og kamper.
De kom inn i landet fra byen Haran (rundt 45 kilometer
mot nord), men slekten deres hadde sine røtter i øst – i
byen Ur i Kaldea. Den lå på en av slettene i Mesopotamia,
ved den store elven Eufrat. Hvordan var dette nye landet i
forhold til stedet de forlot?
De første inntrykk
Svar: Det var helt annerledes – på nesten alle måter. Da
Abraham og følget hans vandret nedover åsene, ble de
sannsynligvis slått av det bølgete landskapet (som den
gangen var dekket av skog) og, fremfor alt, av det faktum
kanaanitter og israelitter (1950–1050 f.Kr.)
at dette området ikke først og fremst fikk sitt vann fra en
elv (slik det var på besteforeldrenes hjemtrakter), men fra
himmelen. I seks måneder hvert år gikk spredte regnbyger
over landskapet. Bygene kom med en mild vind fra sørvest,
fra skyer som drev inn fra Middelhavet. Dette var et grønt
og fruktbart land – som ble vannet fra himmelen!
Da Abraham senere oppholdt seg ved Dødehavet, ble
han nok fort klar over at de hyppige vindene fikk tunge
Venstre: Det karrige landskapet sørvest for
Dødehavet forbindes gjerne med historien om
Sodoma og Gomorra (1. Mosebok 19).
Høyre: Et stort tempel (innviet til guden Nanna)
bygd ca. 2100 f.Kr. i byen Ur – i det nåværende
Irak eller gamle «Mesopotamia» (det vil si landet
«mellom elvene» Eufrat og Tigris).
Under: I sin tid ble Abraham hilst velkommen av
det fruktbare og kuperte landskapet. Terrassene
ble bygd i det tredje årtusen f.Kr.
skyer til å samle seg. Der hvor bakkene forsvinner i øst, ville
skyene som oftest fordampe, og med tiden ble lavlandet
forvandlet til en karrig ørken. Abraham var både nomade
og gjeter. Han forsto nok raskt at det var best å ferdes på
åskammene, for der var det rikelig med gress for sauene
og geitene. Og ble han værende en stund, kunne han dyrke
jorden og høste inn grøden.
15
16
historien om det hellige land
Fortellinger om små steder
Det er grunnen til at nesten alle byene som nevnes i
1. Mosebok, er å finne på landets sentrale «ryggrad»:
Abraham bygger altere i Sikem og Betel; når Lot, nevøen
hans, velger å bosette seg i Jordan-dalen ved Dødehavet (i
området ved Sodoma og Gomorra), tilbringer Abraham
mye tid i Mamre og Hebron (hvor han og Sara senere blir
gravlagt). Det samme mønsteret gjentas i fortellingen om
sønnen Isak og barnebarna Jakob og Esau. De befinner
seg tidvis i Sikem, Betel og Betlehem. Både Abraham
og Isak besøker også Beer-Sjeba (som også ligger på
denne ryggraden, men lenger sør). Historien skifter fra
disse sentrale høydedragene først når Abraham og Jakob
etablerer kontakter i Haran, for å finne koner blant sitt
eget folk (Rebekka blir ført til Isak, og Jakob må arbeide i
mange år for å få Rakel til kone).
For Abraham må disse byene ha sett små ut i forhold
til byer i Mesopotamia (som allerede den gangen hadde
vært sentrum for mektige sivilisasjoner i rundt tusen år).
Hasor (se s. 44–45) var den største byen i hele området, så
langt som til Damaskus. Det var også flere handelssentre
langs kysten, med forbindelser til flere steder rundt
Venstre: Abraham (og Sara i bakgrunnen)
i Mamres eikelund. Deres gjestfrihet overfor tre
gjester (1. Mosebok 18) er av kristne blitt tolket
som et bilde på Treenigheten (fra en freske i San
Vitale i Ravenna, Italia).
Under: Byen Sikem forbindes med Abraham og
Jakob, og Josef ble gravlagt der (se 1. Mosebok
12,6; 33,18–20; Josva 24,32). Sikem ble en viktig
by i det 19. århundret f.Kr.; disse murene (og
byporten) ble bygd rundt 200 år senere.
Over: 1. Mosebok 32–33
beskriver to viktige hendelser
i Jakobs liv. Begge hendelsene
skjedde ved eleven Jabbok
(øst for Jordan) mens Jakob
reiser bort fra og tilbake til
Israel: Først hans møte med
Gud i Betel, og deretter hans
gjenforening med storebroren
Esau.
Middelhavet og, fremfor alt, til Egypt. Det kuperte landskapet lå imidlertid langt unna de
største handelsrutene. Dette grønne og fruktbare landet var nærmest en avkrok.
Moderne arkeologisk forskning har konkludert med at dette landet (kjent som
«Kanaan» før år 2000 f.Kr.) opplevde en betydelig reduksjon i befolkningstilveksten; det
snakkes om en tilbakegang fra kanskje 150 000 innbyggere i år 2700 f.Kr. til ca. 100 000 i
år 2000 f.Kr. Århundrene på slutten av det tredje årtusen (nå kjent som tidlig bronsealder
IV) er blitt kalt et «ikke-urbant mellomspill» og en relativt «mørk tidsalder» – spesielt i
dette kuperte landskapet.
18
historien om det hellige land
I dag er årsakene til dette usikre: Hvis landet ikke
ble invadert i denne perioden, skjedde det kanskje
en form for sosialt sammenbrudd eller en endring i
handelsvirksomheten. Uansett var det dette som møtte
Abraham og Sara. Det kan godt ha vært andre som, i likhet
med Abraham og følget hans, kom nordfra. Disse var
«amoritter» (et akkadisk ord som egentlig henspiller på
«folk vestfra»). De var tilfreds med et liv som halvnomader.
Abraham kan godt ha vært en del av en endring i
befolkningstilveksten; det kuperte landskapet hadde
nærmest blitt et tomrom som bare ventet på å bli fylt.
På grunn av det lange tidsspennet er det vanskelig
å rekonstruere landets eldre historie. Likevel står den
sterkt, den bibelske tradisjonen som hevder at israelittenes
forfedre utvandret fra Haran: Mange generasjoner senere
siterte de fremdeles uttrykket «Min far var en omflakkende
arameer» (5. Mosebok 26,5) – fordi de som Abraham lot bli
værende igjen i Haran, gradvis begynte å snakke arameisk.
Når det gjelder den nøyaktige dateringen av Abrahams
reise, er det flere trekk ved fortellingen i 1. Mosebok som
passer til bildet vi har dannet oss av bronsealderen i den
midtre perioden: patriarkenes navn (som ikke brukes
senere i Bibelen), deres levesett som halvnomader, og det
politiske tomrommet.
Over: Denne gamle brønnen i Beer-Sjeba (fotografert i november
1919) kunne godt ha vært brukt av Abraham og de andre
patriarkene (se 1. Mosebok 21,31).
Øverst til høyre: Vase av terrakotta, fra Jeriko, 1750–1500 f.Kr.
Høyre: Denne arkeologiske utgravingen i Jeriko har avdekket spor
av en mur fra rundt 6000 f.Kr.
kanaanitter og israelitter (1950–1050 f.Kr.)
Rolige århundrer
Rundt midten av det syttende århundret f.Kr. registrerer vi en liten
tilvekst: Små, men viktige byer begynner å blomstre i Hasor, Asjkalon,
Lakisj, Jeriko, Megiddo, Bet-Sjean, Geser og Sikem. Men bare den siste av
disse ligger i det kuperte landskapet, og tidligere oppholdt Abraham seg
der en stund. Sentrale trekk i utviklingen av disse byene er:
19