Transcript anna lena eriksson - kulturminner og uu.pdf

Bilde 1: Universell utforming er et overordnet begrep som vi i kulturminneforvaltningen
ikke bestandig har synts det har vært så enkelt å arbeide med. Universell utforming betyr
jo, enkelt sagt, at hva det måtte være skal utformes slik at det kan tilgodese alle og enhver.
Et så bredt dekkende begrep kan tåkelegge hva det i realiteten dreier seg om og det blir i
praksis lite operasjonelt. I starten ble dette begrepet for oss i kulturminneforvaltningen
dessverre til en barriere i forhold til samhandling og forståelse. Mange innen vårt
ansvarsområde har til tider hatt vanskelig for å se sammenhengen mellom det overordna
begrepet og det relativt kurante praktiske arbeidet med rullestolramper, teleslynger og
informasjon i blindeskrift. I dag har de fleste i kulturminneforvaltningen arbeidet inn
begrepet "universell utforming" i ordforrådet men vi bruker det ennå ikke med noen større
fortrolighet, det er fortsatt en fremmed etikett på et arbeid vi kjenner og som vi vet er
nødvendig.
Bilde 2 (Foto Siri Wolland, Riksantikvaren): Riksantikvaren ønsker at kulturminner landet rundt skal besøkes og oppleves av flest mulig.
Dermed blir tilgjengelighetsaspektene viktige også for oss. Samtidig er det maktpåliggende at vi som vernemyndighet har fokus på
kulturminnenes egenverdi, deres sårbarhet og tålegrenser, både teknisk og estetisk.
Arbeidet med universell utforming krever god kunnskap på mange områder, ikke minst i forhold til flere lovtekster. Med to sterke
særlover, kulturminneloven og likestillings- og diskrimineringsloven, samt en generell lov som plan- og bygningsloven, så er det mange
muligheter at tråkke feil. Vi får heller ikke glemme at vi også har en arbeidsmiljølov. Mang en tilpasning til behovene til
funksjonshemmede arbeidstagere har kommet i stand på grunn av den. De tilpasningene kommer også andre funksjonshemmede til
gode.
Det er kulturminneforvaltningens lovpålagte oppgave å beskytte kulturminner mot ”skader, ødeleggelse, forandringer eller skjemming”.
Dette skjer i henhold til både kulturminneloven og plan- og bygningsloven. RAs juridiske seksjon har en medarbeider som arbeider
spesielt med kulturminneloven og tilgjengelighetsspørsmålene og som kan hjelpe saksbehandlerne i de ulike avdelingene med
lovforståelsen.
Kravene til universell utforming i forhold til kulturminner er kort følgende: – Virksomheter som holder til i fredete og verneverdige
bygninger har plikt til å finne utforminger av tilgjengeligheten som er tilpasset funksjonshemmede. Virksomheten må søke om
dispensasjon for sitt forslag i forhold til kulturminneloven. Der optimale krav på tilrettelegging ikke kan gjennomføres på grunn av
vernehensyn, sikkerhetshensyn og økonomiske hensyn åpner loven for særløsninger. Vernemyndighetene skal vurdere søknader ut fra
de ulike lovene, men dekking av kostnader og gjennomføring av tilrettelegging legges på virksomhetene som bruker/eier
bygningen/området. Konklusjonen er at virksomhetene kan komme i skvis hvis de ikke får dispensasjon fra kulturminnevernet på sine
forslag til løsninger.
Tematikken illustreres her med et bilde fra et sted der konflikten mellom viktige nasjonale kulturminneinteresser og
tilgjengelighetsinteresser er åpenbar, Eidsvollbygningen. I 2014 skal Grunnlovens 200-årsjubileum feires og konflikten dreier seg om
tilgjengeligheten til Rikssalen i annen etasje. Selvfølgelig bør alle ha mulighet å besøke det moderne Norges fødested. Men - det er kun
en spinkel tretrapp opp til salen og, som en opprinnelig og ekte gammel bygning har ikke Eidsvoll innlagt elektrisitet. De inngrep som må
gjøres for å få installert en trappeheis eller en heis for rullestol opp til Rikssalen er så omfattende at håret reiser seg på
bygningsantikvarenes hoder. Begge parter har meget gode argumenter ut fra sine ståsteder. Det skal bli interessant å se hva den
endelige løsning blir. Sannsynligvis blir det et kompromiss der begge parter må gi og ta – en særløsning.
Et det kun et spørsmål om juss? – Ja - men langt fra bare det. Det er mange forskjellige faktorer å regne med, og på flere nivåer.
Holdninger, tradisjon, kunnskap og ikke minst økonomiske rammevilkår er viktige for arbeidet med å gjøre kulturminner tilgjengelige.
Det er ikke bare vi kulturminnebyråkrater hos RA og i fylkeskommunene som er de involverte her. Alle kulturminner ligger i en kommune
og det er på det nivået som det konkrete arbeidet med tilgjengeliggjøring vil finne sted – i samarbeid med brukergrupper.
Bilde 3: Økonomi
Tilgang på økonomiske midler er selvfølgelig særs viktig for at tilgjengeligheten til kulturminner skal
kunne utformes universelt. Hvis "virksomhetene" eller "eierne" skal ordne adkomsten til et hus eller
et anlegg slik at det blir tilrettelagt for funksjonshemmede, så kreves det penger. Men i likhet med
andre arbeider ved fredete hus og anlegg må man regne med merkostnader for antikvarisk korrekt
arbeid. Dessuten pleier estetisk gode, varige løsninger å koste mer enn de mindre pene – og
tilfeldige løsningene. Har Riksantikvaren noen midler å bidra med hvis et kulturminne skal
tilgjengeliggjøres? Svaret er både ja og nei.
Nei - fordi RA i dag ikke har spesielle budsjettmidler som det går an å søke for å finansiere tiltak i
forhold til universell utforming. I 2007 og 2008 hadde RA øremerkede midler for universell
utforming. Det ble da satset på intern opplæring og i tillegg ble noen utrednings- og
utviklingsprosjekter gjennomført. Fra 2009 var disse midlene slutt. Nå skal arbeidet med universell
utforming hos RA gå inn i det vanlige budsjett for saksbehandling og i RAs ulike prosjekter og
programmer. Det innebærer en bred aksept men det betyr også intern konkurranse om midler og
menneskelig kapasitet.
Ja – fordi det kan ligge krav om universell utforming i tilknytning til RAs tilskudd til fredete
bygninger og for skjøtsel av arkeologiske kulturminner. En svært stor del av RAs budsjettmidler er
øremerket disse eksterne tilskudd, fremfor alt til fredede bygninger, fartøy og tekniske
kulturminner. Disse midlene fordeles etter søknad fra FK.
Det finnes særtilfeller når det plutselig dukker opp en god del penger som må brukes raskt. Dette
hendte i 2009 når Regjeringens store tiltakspakke for sysselsetning kom. Flere mill. ble da sluset ut
til universell utforming i forhold til tilgjengelighet til middelalderruiner.
Bilde 4 ( Oversiktskart: Løvetanna Landskap) - Her kart fra Steinvikholm borgruin der det er
åpenbart at det ikke bare er ruinen i seg som krever tilrettelegging men også store deler av
området rundt.
Bilde 5 (Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren)
Omfang
Riksantikvaren ønsker å gjøre kulturminner mest mulig tilgjengelig for flest mulig, men det
finnes mange lovbeskyttede kulturminner, antallet verneverdige kulturminner ute i
lokalsamfunnene har vi ikke oversikt over ennå. For kulturminnevernet på alle nivåer er det
nødvendig å få oversikt over hvor stort arbeid universell utforming kan komme til å
innebære. Vi må kunne planlegge langsiktig fordi kapasiteten er begrenset på alle nivåer.
Størrelsesorden på arbeidet beror selvfølgelig på hvor høyt lista blir lagt. Bare i
kulturminnebasen Askeladden er det registrert 976 fredete og listeførte kirker, ca 2700
fredete bygninger med funksjoner som innebær at tilpassning til funksjonshemmedes
behov må vurderes, 3 freda fartøy, 8 verdensarvsteder, ca. 90 teknisk-industrielle
kulturminner, 40 grøntanlegg og ikke mindre enn ca 182 000 arkeologiske kulturminner. Når
det dreier seg om de arkeologiske minnene ligger en overveiende majoritet i skog, fjell og
utmark, uten vei og skilting. Kun en liten del av disse vil kunne bli tilgjengeliggjort for
besøkende på samme måte som dette eksemplet fra Ausevik på Florø.
I tillegg må jeg presisere at universell utforming ikke bare dreier seg om fysisk
tilgjengelighet til bygninger og områder. Informasjon og veiledning i tilknytning til
kulturminner og i ulike typer media må bli tilpasset flere grupper av funksjonshemmede.
Det er et omfattende og til dels kostbart arbeid men er kanskje ikke like problemfylt fordi
det sjelden medfører direkte prinsipielle og juridiske problemer.
Bilde 6 (Foto: Eva Smådahl, Riksantikvaren)
Kunnskap og holdninger
Kunnskap og holdninger gjerne går hånd i hånd. Manglende kunnskap er vanligvis bakgrunn for
manglende forståelse. Manglende innsikt i de realiter som funksjonshemmede møter i dagens
samfunn er en av de viktigste grunnene til lunkne holdninger når det dreier seg om universell
utforming.
Vi må prøve å finne stadig bedre og mer inkluderende løsninger og da er det viktig å også bruke
erfaringskompetansen til personer med nedsatt funksjonsevne. Samarbeid er viktig! Det viste seg
tydelig i et nå avsluttet prosjekt om tilgjengelighet i kirker i Romerike. Spesielt viktig der var den
positive dialogen og den praktiske tilnærmingen. Liturgiske krav og vernekrav kunne forklares i
direkte tilknytning til bygningen. Ikke minst viktig for problemforståelsen var at deltagerne fikk
nødvendig erfaring i å med egne øyne kunne se funksjonshemmedes vansker i konkrete situasjoner.
Tilrettelegging for bruk av kulturminner er ikke noen nyhet. Handikappramper i tilknytning til kirker
har funnets i lang tid. Men likestillings- og diskrimineringsloven har gitt nye utfordringer der hensyn
til tilgjengelighet og vernehensyn må veies mot hverandre på en helt annen måte enn tidligere.
Problematikken er sammensatt fordi det finnes ulike typer funksjonshemminger – en løsning som
passer for en gruppe passer ikke for en annen, det har vi sett mange eksempler på. Den er også
sammensatt på grunn av mangfoldet av kulturminner - de færreste kulturminner er identiske og de
krever vanligvis individuell vurdering. Å arbeide med universell utforming er en krevende øvelse
fordi det er så mange størrelser å ta hensyn til.
6
Bilde 7 (Foto: Anne Midtrød, Riksantikvaren)
Tålmodig venting Vi mangler kunnskap på flere områder når det gjelder universell
utforming og kulturminner. Det dreier seg blant annet om å kartlegge kulturminnenes
sårbarhet og hvor grensene går for hva de tåler av bruk. En ofte brukt formulering er ”Bruk
eller forbruk?”- RA vil ikke akseptere en forbruksmodell for kulturminner. Det finnes
tålegrenser som ikke får overskrides. Ødelegges et kulturminne er det borte for alltid. Det
er ikke som med naturen – den kan reprodusere seg selv hvis forholdene legges til rette.
Hvor går grensen for ødelagte kulturminner? Enkelt svart – når de egenskaper som en gang
gjorde at kulturminnet ble fredet eller vernet på annen måte, er alvorlig skadet eller borte.
Når tilgjengeligheten er begrenset – og det er den ofte - må alternative løsninger finnes
eller utvikles. Utviklingsarbeid og praktisk utprøving er derfor nødvendig for å avklare
muligheter og begrensninger. Det dreier seg også om å få kjennskap til hensiktsmessige
produkter og løsninger, men også om å få del i nye tanker i forhold til ideologisk utvikling.
7
Bilde 8 (Foto: Hanna Geiran Kosonen, Riksantikvaren)
Veien fremover
Et av de viktigste utviklingsarbeidene som pågår for tiden er det som presenteres her i
Risør, et prosessverktøy for kommunene i å håndtere kulturminner og universell utforming.
Tenk over hvordan dette verktøyet vil fungere i deres lokalsamfunn. Gruppen har satt seg
godt inn i problematikken på kommunenivå og lagt vekt på prosess. Dokumentet gir svar på
det vanligste spørsmålet - Hva gjør vi nå?
Det er mulig at det fremover også kan bli utarbeidet retningslinjer for håndtering av både
grupper av kulturminner og enkeltobjekter, dette for å unngå kortsiktige ad hoc-løsninger.
Men i de fleste tilfeller vil det fortsatt bli nødvendig med vurderinger fra sak til sak.
Det er nødvendig for Riksantikvaren å finne frem eller utvikle gode løsninger for
tilgjenglighet til kulturminner med universell utforming. Men å arbeide med universell
utforming er krevende. For å finne de gode, universelle løsningene og få disse å fremstå
som vår tids positive tillegg til kulturminnene – og ikke som skjemmende elementer - må vi
legge ned mye kreativ kraft fremover.
8