Transcript Fransk forfatter med millionsalg

lørdag
16. mars
2013
Musikk
Sanger og
en drøm
«Vi hadde disse sangene
og en drøm». Slik beskriver Foo Fighters’ frontmann, Dave Grohl, foranledningen til Sound
City Studios. Aftenposten hørte ham fortelle
om dokumentarfilmen
under bransjefestivalen
South by Southwest i går.
Side 10–11
SOSIALE MEDIER
– Dristige
etater
Offentlige etater, som
politiet og Nav, er overraskende dristige med
hvordan de forvalter sine
Facebook-sider, sier advokat Jon Wessel-Aas. Han
tror det vil bli flere rettssaker om bruk av sitater
eller bilder på sosiale
medier. Side 9
s
Hvem skal se
de usynlige?
«Alt jeg ber om er at de
voksne, de som skal passe
på oss, også klarer å se de
usynlige», skriver Resq
(16). Side 22
Kultur&
Meninger
Kommentarer
og debatt side 2-5
Les Harald
Stanghelle
SV og Frp har bruk for
hverandre i sin streben
etter å tydeliggjøre forskjellene i norsk politikk.
Side 3
Fransk
forfatter
med
millionsalg
På norsk. – Det er den
frodige fantasien som
har reddet meg, mener
den franske forfatteren
Katherine Pancol. – Og at
karakterene snakker til
meg. Mandag kommer
hennes ferskeste bok på
norsk. Side 6–7
robin hood
22. mars–27. april
Hovedscenen forvandles til Sherwoodskogen – For barn fra 6 år, men like gøy
for voksne! Familieforestilling:
priser kr 100–395,–
OPERAEN.NO / 21 42 21 21
Foto: LOIC VENANCE/afp/ntb scanpix
Pagliacci inntar
Prøvesalen
15.–17. mars
Gratis visning, billetter deles ut samme dag.
over hodet under huden
22. mars–15. april
Ung dans med rå bevegelser, høyt tempo
og sterke dansere.
6
| Kultur |
lørdag 16. mars 2013
Kultur
Sett noe? Hørt noe? Tips oss! [email protected]
Franske Katherine Pancol bokdebuterte med et brak. Romanen Meg først ble revet
bort i 300 000 eksemplarer. Mandag kommer hennes ferskeste bok på norsk.
Millionsalg for
lett fransk litteratur
BESTSELGERE
Vibeke
Knoop
Rachline
Journalist
Aftenposten i Paris
Det er ingen snobbete diva
som møter Aftenposten på
kafeen Le Fumoir i Paris. Katherine Pancol (58) blir neppe
gjenkjent. Hun tar metro som
parisere flest og er helt vanlig kledd. Eneste primadonnanykke: ingen bilder, takk.
Alt Pancol skriver, selger som hakka møkk. Trilogien om søstrene
Joséphine og Iris har foreløpig
kulminert i mer enn 4 millioner
eksemplarer tilsammen, bare i
Frankrike. I 2011 var hun mest lest
– uten ny utgivelse. Siste bind ble
trykket i 250 000 eksemplarer – alt
forsvant på fire dager.
– Jeg lever akkurat som før. Jeg
har ikke endret meg og heller ikke
måten jeg skriver på, forteller Katherine Pancol. Til gjengjeld takler
hun suksessen bedre nå enn etter
sin første roman, da hun var 25 år
gammel.
– Det ble for mye. Jeg følte at leserne tok det for gitt at de eide
meg. Det var derfor jeg rømte til
New York, sier hun.
Alle bøkene hennes har solgt
godt, men trilogien Krokodillens
gule øyne, Skilpaddens langsomme
vals og Ekornene i Central Park er
triste på mandager stiller i en egen
kategori – superstorselgerne. Det
Profil
Fakta
Katherine Pancol
Lite norsk
på salgstoppen
XX
Født i Casablanca, Marokko. Kom
til Frankrike fem år gammel.
XX
Journalist.
XX
Frankrikes mestselgende kvin-
nelige forfatter.
XX
Krokodillens gule øyne og
Skilpaddens langsomme vals
har solgt i mer enn 1,5 millioner
eksemplarer bare i Frankrike.
XX
Den tredje
boken i
serien,
Ekornene i
Central Park
er triste på
mandager,
kommer
i norsk
utgave
mandag.
vil si svimlende 1,5 millioner eksemplarer hver.
– Hvordan forklarer du denne
suksessen?
– Jeg har alltid likt historier. Som
barn var jeg en lesehest, og jeg elsker å fortelle historier. Jeg har alltid hatt en frodig fantasi. Det er
det som redder meg, forteller Katherine Pancol.
Hun vedgår også en viss inspirasjon fra gode TV-serier. På universitetet i New York lærte hun å
introdusere et nytt høydepunkt
hvert tiende minutt.
Dyrehagen, som enkelte kritikere
har døpt trilogien, er høydepunk-
XX
Her er februars bestselgerliste
(skjønnlitteratur for voksne) fra
Bokhandlerforeningen.
XX
1. Jussi Adler-Olsen: Journal 64
(pocket), Aschehoug
XX
2. Camilla Läckberg: Englemakersken (pocket), Gyldendal
XX
3. Lars Kepler: Ildvitnet (pocket),
Cappelen Damm
XX
4. E.L. James, Fifty shades: Fanget, Gyldendal
XX
5. Lucinda Riley: Jenta på klippen (pocket), Cappelen Damm
XX
7. E.L. James: Fifty shades: Bundet, Gyldendal
XX
8. Jørn Lier Horst: Vinterstengt,
Gyldendal
XX
9. E.L. James: Fifty shades: Fri,
Gyldendal
XX
10. Shilpi Somaya Gowda: Indias
datter, Juritzen forlag
tet i hennes litterære karrière så
langt. Plutselig flørtet hun – i antall lesere – med storselgerne Marc
Lévy og Guillaume Musso, begge
i millionklassen. Felles for alle tre
er at de skriver nokså lett. Her er
det ikke mye vold eller tung livsfilosofi. Og selv om det tar sin tid og
antall sider før helten får heltinnen, går det som regel bra til slutt.
– Skriver du slik bevisst?
– Nei. For meg er personene viktigst. Jeg tror Joséphine i trilogien kan hjelpe andre å leve. Hun
er universell. Jeg får mailer fra lesere i Kina eller Spania som sier
hun er som dem. OK, jeg er ikke
så intellektuell som en Faulkner,
men skriver mye i siste bind om
det 12. århundre, og jeg foretar
alltid mye research, så alt skal
bli riktig. Dessuten utleverer jeg
mye av meg selv i bøkene mine.
Annenhver bok handler egentlig
om meg selv.
– Karakterene mine snakker til
meg. Det er de som dikterer handlingen. Når jeg skriver, er jeg like
spent som leseren på hvordan
det vil gå. Jeg er overbevist om at
det ikke er forfatteren som velger
emne, men omvendt.
Hardt arbeid er nøkkelord for
Katherine Pancol. Som tidligere
journalist må hun kunne dokumentere og forklare alt. Hun kan
skrive en scene om igjen 15 ganger.
Nå blir Skilpaddens langsomme
vals film, med Gérard Depardieu
og hans datter Julie i to av hovedrollene.
– Det er veldig rart. Etter at rettighetene ble solgt, har jeg ingen
ting med det å gjøre, men det klør
i fingrene, sier Katherine Pancol.
Hun ville ikke skrive manus, men
vil gjerne delta med hensyn til dialogene. Samtidig synes hun boken
ligger langt tilbake i tid. Nå gjelder
det neste bind – etter at hun bedyret at det aldri ville komme. Denne
gangen handler det blant annet
om vold mot kvinner. Da er det
ikke sikkert leserne følger med.
– Men for meg er det viktig. Jeg
var vitne til det en gang, og det
gjorde inntrykk. Akkurat som jeg
opplevde Norge under rettssaken
mot Breivik. Hele Oslo gikk på tå
hev. Det var veldig sterkt, sier Katherine Pancol.
Dette er Fixots metode
Inntil de ble danket ut av Femti nyanser av grått, har flere franske forfattere gått igjen på internasjonale bestselgerlister. Har de en egen
metode?
Da snakker vi ikke om Balzac eller Zola, men nåtidens Marc Lévy,
Guillaume Russo, Katherine Pancol eller Tatiana de Rosnay. Særlig
de to første har svimlende salgstall å sjalte med, minst én million
hver i året.
De har mer til felles. Begge tyr
regelmessig til det overnaturlige.
Men først og fremst er det skjebnen som rår i deres bøker, og den
viser at det går an å lykkes bare
man tar kontroll over sitt eget
liv. Begge skriver gjerne fra eller
om New York, om ikke gjengjeldt
kjærlighet og om et mulig liv etter døden. I en verden der folk er
rammet av kriser gjør en happy
ending godt. Stilen er flytende,
ordforrådet krever ingen ordbok. Bøkene er selvsagt rene pa-
geturners, som ikke krever større
anstrengelser enn nettopp det, å
vende sidene.
Nøkkelordet er markedsføring.
Et argument kan være at boken
forlengst er solgt til Hollywood.
Forfatterne er selv viktige, og de
stiller villig opp, smiler bredt, og
har et «personlig» forhold til leserne.
Skulle erobre verden
Enda viktigere er forleggerne, som
nå behersker metoden til fingerspissene. Den ble i sin tid definert
av legendariske Bernard Fixot,
også kalt «vikingen». Han lanserte både Lévy og Musso. Fixots fikse
idé var å se langt. Det var ikke nok
å stile mot bestselgertall i Frankrike, men i hele verden.
Fixot utga ikke mange bøker
i året, men krevde en rekke omskrivninger av forfatteren og var
uhyre kresen med hensyn til valg
av cover og tittel. Det funket til tu-
Mandag kommer tredje del
av historien om de to umake
søstrene Joséphine og Iris på
norsk, Ekornene i Central Park
er triste på mandager. Franske
Katherine Pancols bøker har
solgt mer enn 4 millioner eksemplarer bare i Frankrike.
| lørdag 16. mars 2013
 På
nettet
Kultur |
7
Prisdryss. I kveld kåres vinneren av
SKUP-prisen - norsk presses pris for
fremragende undersøkende journalistikk. Les mer på ap.no
Tov Sletta som Knut i Over open avgrunn på Det Norske Teatret.
Foto: Dag Jenssen1
Vesaas sett gjennom linsen til Fosse
i en sarkastisk og lekende oppsetning.
Lekende Vesaas
Teater
Over open avgrunn
Av Tarjei Vesaas
Det Norske Teatret, Scene 3
Premiere 14. mars. Spilletid ikke
avgjort.
Regi: Uwe Cramer
Sceneansvarleg: Tryggve Ildahl
Kostymekoordinator: Anette
Hellenes
Vesaas er stadig like hemmelighetsfull
Til jubileumsåret har Det Norske Teatret engasjert tyske Uwe
Cramer til å sette opp to stykker
av Tarjei Vesaas, som er Vesaas
egne bearbeidelser av novellene Laurdagskveld (1952) og Mors
tre (1936). Med innskutte tekster
fra romanene Båten om kvelden
og Bruene bærer forestillingen
den «vesaaske» tittelen Over open
avgrunn.
Når teatret har gitt oppdraget
til en tysk regissør, er det nærliggende å tro at det skyldes tyskernes fortrolighet med Jon Fosse. Et møte med Vesaas’ diktning
kan være øyeåpnende med tanke på det litterære jordsmonnet
Fosse er vokst opp av. Men oppsetningen på Det Norske Teatret
gir også inntrykk av at Fosse har
vært en linse for å nærme seg Vesaas’ stykker gjennom et nåtidig
scenespråk.
En trussel
Den gamle kvinnen (Unn Vibeke
Hol) i Mors tre kan være moren i
Laurdagskveld (spilt av Ane Dahl
Torp) i eldre utgave, hvis man
tenker på det som et «Fosse-stykke», hvor ulike tids- eller virkelighetsplan utspiller seg simultant.
Laurdagskveld har handlingen
lagt til en fattig bondefamilie.
Kvelden er ødelagt før den begynner. Far (Tov Sletta) og mor
er totalt utslitte. Barnas spontanitet er en trussel. I den sentrale scenen skremmer de moren,
som driver med fjøsstellet.
Men de to barna blir vettskremte selv, da hun ser på dem
med et ansiktsuttrykk de aldri
har sett før. Laurdagskveld er et
eklatant eksempel på hvordan
Vesaas med få ord vrir uhyggen
frem fra en tilforlatelig og hverdagslig situasjon.
Eller som det heter i en annen
novelle: «Det kom, det som var
kvelden. Ein så det endå ein ikkje
så det.»
Regiklisjeer
I Uwe Cramers oppsetning
ser familien til Fosse, unnskyld: Vesaas, ut som et stykke
«sosialklient»-Norge, og mobiltelefonen på bordet kan forstås
som en inside-joke: Nokon kjem
til å ringe.
Scenespråket fremstår som
noe av en klisjékatalog fra de
siste tiårenes tyske regiteater:
Skuespillerne snakker i mikrofoner, går kledd i trashy nylonkostymer og bærer dyremasker for
ansiktene. Lillesøster Berit blir
spilt av en mann (Emil Johnsen),
og når den andre søsteren (Marie
Blokhus) river av ham parykken,
begynner de å kjekle om hvorvidt det er i orden ifølge «fiksjonskontrakten».
Ublid velkomst
På slutten synger familien Bee
Gees «Night fever» (fra Saturday
night fever) enda en gang, og det
er én gang for mye. Men «stivheten» ved regigrepene blir balansert ved at forestillingen er
rytmisk, velspilt og musikalsk.
Hvis man oppfatter innfallsvinkelen som uttrykk for at Vesaas‘
dramatikk ikke står på egne ben,
vil man irritere seg. Stykkene fikk
en ublid velkomst da de ble uroppført.
Men jeg vil heller se forestillingen som bevis på at Vesaas tåler
motstanden fra et så sterkt, og,
ja, nesten sarkastisk, nåtidig
scenespråk. Når regissøren ikke
klarer å bestemme seg for om
sluttnoten skal være dyster eller ironisk, kan det sees som en
innrømmelse av at Vesaas stadig
er like hemmelighetsfull.
Therese Bjørneboe