Transcript Johan O. Smith - Johan Oscar Smith

Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Stykker og referater
av
Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter
1912 – 1982
1 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Forord
Det er vanskelig for oss alle å verdsette en slik Guds mann som Johan Oscar Smith høyt nok. Betydningen
av hans troskap mot Gud, og de åpenbaringer han fikk nettopp på grunn av denne sin store troskap, lar
seg vanskelig beskrive. Det er heller ikke min oppgave å utmåle et slikt liv.
Når vi leser hans stykker til Skjulte Skatter, er det tydelig at Jesu ord i Joh. 14, 21-23 gikk i oppfyllelse i
hans liv: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg; men den som elsker meg,
skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. Judas — ikke Iskariot — sier til
ham: Herre! Hva kommer det av at du vil åpenbare deg for oss og ikke for verden? Jesus svarte og sa til
ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til
ham og ta bolig hos ham.»
Den fylde av åpenbarings Ånd og Guds visdom som blant annet fremkommer i disse stykker, vil være en
uvurderlig hjelp til åndelig vekst og utvikling. Ikke minst vil stykkene som så klart ut fra Skriftene
åpenbarer Kristus, han som ble åpenbart i kjød, være en sann trøst for oss som i dag kan trede fram for
nådens trone for å få nåde til hjelp i rette tid. Ved troskap mot sin Herre og Mester fikk han fram både
høyden, bredden, lengden og dybden i det Kristi liv hver enkelt kan få del i, et seirende liv i helliggjørelse
og gudsfrykt.
Johan O. Smiths forfatterskap er også en veldig hjelp til å få forståelse av Kristi legeme. Dette er også en
gudsfryktens hemmelighet som må åpenbares hver enkelt for å få nåde til å være med å bygge
menigheten slik at den kan få det innhold og den fylde som Gud har satt som mål for sin menighet.
Denne hjelp vil være av avgjørende betydning for å bygge broderskap og et inderlig samfunn og
menighetsliv i de ulike lokalmenigheter.
Det stadig tiltagende lys han fikk fra Gud meddelte han flittig både skriftlig og muntlig. Ordet om troens
lydighet (Rom. 1, 5), at vi skulle fornekte oss selv, hver dag ta vårt kors opp, gjøre Guds vilje og følge ham
på den nye og levende vei, ble møtt med stor motstand fra ulike religiøse ledere. Til tross for all denne
motsigelse holdt han trolig fast ved det lys Gud hadde gitt ham. Hans urokkelige tro på Skriftens løfter
om å leve et oppreist og seirende liv ble til sann hjelp og utfrielse for mange mennesker. Han er blant de
få som ved sitt liv og sin forkynnelse har ført mange mennesker til rettferdighet, og derfor vil han også
etter Skriftens ord skinne som en stjerne, evindelig og alltid hjemme hos Gud. Dan. 12, 3.
På sin 70 års dag sa Smith at det viktigste ved hans tjeneste hadde vært å samle de forskjellige lemmene
til hodet, Kristus. Intet av det han skriver bærer det minste preg av at han ville tekkes mennesker eller
ville ha ære av dem. Jesu ord i Joh. 12, 26 var nok for ham: «Om noen er min tjener, han følge meg, og
hvor jeg er, der skal også min tjener være; om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Denne ære
var ham evig nok. Han var et hvetekorn som falt i jorden for å gi næring og liv til de mange.
Lovet være Gud i all evighet for slike trofaste fedre i Kristus. Ved troskap inntil enden skal vi snart samles
sammen med ham og alle de hellige på Guds Sion!
Deres bror,
Kåre J. Smith
2 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Johan O. Smith
Natt til 1. mai hensov denne vår elskelige og høyt elskede bror i Herren, han som har vært vår årvåkne,
ypperlige og trofaste leder og tilsynsmann gjen-nom så mange år.
Dermed har den største Guds mann vi kjenner i vår samtid, avsluttet sitt løp i denne verden.
Han døde i sitt hjem. Det siste som ble hørt av ham, var at han litt før på natten ba til Gud og
lovpriste ham. «Ja, takk og lov!» var de siste ord som ble hørt. Det passet også svært godt som avslutning
på et slikt liv og et slikt løp.
Hans troskap mot Gud, og det lys som Gud ga ham, overstiger i høy grad det alminnelige, ja i så
stor en grad at han må regnes som en reformator. —
Da Gud åpenbarte ham sin vei, den nye og levende, som gjennom Jesu kjød går inn i
helligdommen, Hebr. 10, 19 og 20, var han tro mot dette lys og meddelte det både muntlig og skriftlig til
andre troende, og der iblant til de ledere som han tenkte hadde størst betingelser for å kunne motta det.
Men de ble hans motstandere. Det er meget betegnende hva en av dem sa:
«Det er nok sant, men på den måten blir det ikke mange.»
Man fant det altså bedre å fortie sannheten, å stå den imot, ja å advare mot den og fordømme
den, enn å ta imot den og forkynne den, når det virket slik at det ikke ble så mange tilhengere og
medlemmer! For en uhyggelig troløshet!
Desto mere må vi høylove og prise Gud for br. Smith’s troskap! Til tross for at han møtte motstand
hvor han enn vendte seg, holdt han trolig fast ved det lys Gud så tydelig og klart hadde gitt ham. Han
valgte — om så skulle være — å stå alene resten av sitt liv, utenfor leiren, i troskap mot sin Herre og
Mester, fremfor å være utro for derved å bli anerkjent av mengden.
Hva var det da som var så sant, men som virket slik at man ikke vant mengden, men at man heller
fikk omtrent alle religiøse mennesker og ledere imot seg?
Jo, at vi skulle fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge i Jesu Kristi fotspor, at vi virkelig skulle
gjøre Guds vilje med vårt legeme, at det både kunne gå an og at det skulle gjennomføres, at det var dertil
vi var kalt og at det var til dette Gud vil gi nåde og hjelp, at det var meningen vi skulle beseire oss selv og
all synd i denne verden, tale sannhet, gjøre rettferdighet, fornedre oss selv, og i det hele tatt holde Guds
bud, alle livets ånds lover i Kristus Jesus, slik som skriftene så tydelig lærer og formaner til alle vegne!
Og dette var man altså motstandere av, og er fortsettende motstandere av?! Ja, dette står i en
rund sum hele den religiøse verden hardt imot. Det må sies til skam for dem alle, fremfor alt til skam for
deres ledere, som jo bærer hovedansvaret for denne skjebnesvangre tåpelighet!
Men desto mere ærefullt lyser og funkler broder Smith’s urokkelige troskap, den som er blitt så
rikelig belønnet, både hva hans eget innvortes livs herlighet angår, og hva fruktene utad — virkningene i
andres hjerter og liv angår! Ære være Gud!
Br. Smith har i sannhet gjort noe annet enn å leve forgjeves, noe annet enn å fare vill, noe annet
enn å fare med stridsspørsmål!
Han selv:
Istedenfor å diskutere om, og forfekte, noen teorier, og selv i praksis være som andre mennesker,
og ende som så mange andre ledere, tomme og tørre på sine gamle dager, slik at man nærmest ønsket å
slippe å høre dem — så var det selve livets vei, helliggjørelsens vei, forvandlingens vei, som br. Smith
både fant og vandret, så han både var, og fortsatte å være, en Åndens mann, en brennende nidkjær og
sterk mann, alltid overgytt med frisk olje, med nytt lys og nye åpenbaringer i Guds kunnskap angående
livet og tjenesten i menigheten like inntil enden!!! Det er nok ikke lett å finne maken i denne verden!
3 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Han fikk på denne livets vei i sannhet del i guddommelig natur, overensstemmende med Skriftens
lære. En usedvanlig rettferdig, nøyaktig og sanndru mann, sterk og djerv til å synge ut hva sant og rett
var både overfor høy og lav, samtidig som han også var en utpreget saktmodig, langmodig og
overbærende mann, ydmyk og ringe i sine egne øyne, en fullstendig motsetning til religiøse ledere og
«størrelser» i sin alminnelighet!
Ak, hvor meget alle disse kunne ha lært og mottatt gjennom denne dyrebare broder og leder! Men
i stedet sto de ham imot! Og nå er det for sent!
Med våkent øye og hjerte, og med en ånd uten svik, skjøttet han sitt kall og sine nådegaver, sin
tjeneste mot alle menighetene rundt om i landet og i utlandet like til det siste. Vårt siste samvær med
ham var på stevnet i Hokksund like før påske. Det var ånd og liv, velsignelse og herlighet, som vanlig. Og
dette samfunn og denne herlighet har jeg for min del ved Guds usigelige nåde fått dele sammen med
ham uavbrutt i ca. 35 år, uten brist. Hva dette vil si, er det jo en del som har anelse om. —
Han er, uten sidestykke, den mest innholdsrike, trofaste, elskelige og velsignede mann jeg
noensinne har sett og hørt. Hans minne er en evigvarende velsignelse. Høylovet være Herren! Snart skal
vi atter samles med ham, iført uforgjengelige legemer, så sant som også vi er tro inntil enden. —
Frukten av hans virksomhet:
Fra å bli motsagt, motstått og forkastet av alle, alle vegne, er det nærmest gått som det står i
Esaias 60, 22: «Den minste skal bli til tusen og den ringeste til et veldig folk; jeg Herren vil la det skje
hastig i sin tid.»
Det gikk nok ikke hastig til å begynne med, nei — men først i sin tid. Da kom den ene vekkelse
etter den annen, og det ene gjennombrudd etter det annet, og by etter by og bygd etter bygd åpnet seg
for disse herlige frigjørende sannheter. Mangfoldige sjeler er blitt frelst i fra verden, og mangfoldige
sjeler fra de forskjellige leirer har fått opplatte øyne for et dypere liv i Gud. Usigelig megen frelse har
funnet sted. —
Til å begynne med var det ikke lett å vinne noen. Det er vanskelig å ta imot noe av en mann som
blir motsagt og forkastet av alle som gjelder for å ha rede på sakene, selv om det han sier er både sant og
edelt og godt! Men Gud ledet de rette menn i br. Smith’s vei, én for én, og sannheten ble etter hvert
mottatt av flere og flere som elsket den, etterfulgte den og forkynte den.
Men det var allerede gått flere år innen resultatet ble så stort som en liten flokk i en liten stue på
Horten. Dog, som skrevet står, skal den ringe begynnelse ikke foraktes. Og om flokken var liten, og det
var vanskelig å bli med i den, så var den til gjengjeld — ifølge sakens natur — så meget mere levedyktig
og full av livssæd, og kunne derfor ikke annet enn å vokse og utvikle seg. Det var jo selve livet i Gud vi
hadde funnet, og ikke bare noen læresetninger.
Således er den ene ved sin urokkelige troskap blitt til tusen og vel så det, fordelt rundt omkring i
Norges land og rundt om i Danmark og andre steder.
Allikevel er det ikke antallet som veier så tungt i vektskålen, for om så var er det nok andre som er
større, men det er vidden og bredden og dybden av det gudsliv som den enkelte er blitt ført frem til, og
det derav følgende innerlige, guddommelige samfunn som disse har fått med Gud og hverandre, eller
den seier over synd og den helliggjørelse som ved Guds rike nåde er oppnådd, og som alt sammen kan
føres tilbake til denne velsignede, trofaste Herrens tjeners liv og virksomhet.
Hvilken usigelig herlig frukt av en enkelt manns liv! For en herlig krans og krone han har i vente!
Det er gått ham som anført i Esaias 49. kap. —
Han fikk også nyte disse dyrebare frukter: å se alle sine barn med på den samme vei og at den ene
av hans sønner endog er en dyrebar, betrodd medarbeider på Guds vei. —
4 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Uten noe som helst slags anledning til motsigelse står disse Jesu ord fast: «Således bærer hvert
godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og
et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.» Matt. 7. kap.
Vi står i en evig takknemlighetsgjeld til vår høyt elskede bror J. O. Smith. Ære være hans
uutslettelige minne!
Eders, Elias Aslaksen.
1912
Bruden
Jesus holdt det ikke for et rov å være Gud lik. Før han betrådte vår jord, lekte han alltid for Guds
åsyn og hadde sin lyst til menneskenes barn. Visstnok var der hinsides i evigheten myriader av engler og
mangt og meget skjønt, som vi ikke her kan ha noen anelse om; men intet av dette kunne tilfredsstille
Jesu hjerte. Hans lyst sto til menneskenes barn.
Da Gud hadde skapt alle ting og funnet det såre godt, dannet han det første menneske, Adam,
som han satte inn i Edens have for å vokte den. Man skulle tro, at Adam måtte føle seg vel tilfreds her,
men det gjorde han ikke, og det forsto Gud bedre enn Adam. Derfor sa Gud Herren: Det er ikke godt, at
mennesket er ene; jeg vil gjøre ham en medhjelp, som er hans like. 1. Moseb. 2, 18. Og Gud lot en dyp
søvn falle på mennesket, tok ut ett av hans ribben og dannet derav en kvinne og ledet henne til Adam, v.
22. Da sa mennesket: Denne er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.
Adam hadde følt dette savn lenge, derfor utbryter han: denne er endelig ben av mine ben o. s. v.
Nettopp slik forholder det seg også med den annen Adam, Kristus, han lengter etter sin dyrekjøpte
brud. Og denne må tas blant menneskenes barn. For å vinne henne forlot han sin himmelske herlighet og
gikk der ned, hvor denne hans elskede oppholdt seg. Det var imidlertid ikke nok at han kom herned; han
måtte endog iføre seg kjød og blod og bli oss lik i alle ting for igjennom forhenget, det er hans kjød, å
legge den vei, hvorpå hans brud skulle vandre for å kunne komme til ham fra forgjengeligheten inn i det
uforgjengelige og evige. Kristus utviste troskap, da han vandret her nede, og nå vil han, at bruden skal
være likeså tro i sitt kjøds dager. På denne måte blir man ett kjød med Kristus. Denne hemmelighet er
stor, men jeg tenker hermed på Kristus og menigheten, Ef. 5, 32. Mannen skal forlate far og mor og
holde seg til sin hustru og disse to skal være ett kjød. Ikke bare få av Kristi Ånd, men drives av Ånden der
hen, at legemet blir for Gud som et levende og Gud velbehagelig offer. Enhet i kjødet.
Vi er født ovenfra med uforgjengelig sed ved Guds ord, som lever og blir evindelig; vi næres og
vokser ved det samme ord. Først er vi barn, deretter vokser vi frem til en ren jomfru for Kristus. Denne
rene jomfru er for Kristus, hva Eva var for Adam. Kun er forholdet himmelsk, mens våre første foreldre
var jordiske. Det finnes unge piker uten tall, d. v. s. sådanne som ikke har vokst opp til den modne alder;
men til ingen av disse kan Kristus beile. Kristi brud er den modne kvinne ut fra hvis natur den
guddommelige elskov bryter frem. Hun er syk av kjærlighet. Styrk meg med druekaker og kveg meg med
epler, utbryter hun.
I brudetilstanden tenker man hverken på gaver eller på mange fete retter. Tanken og omsorgen
for seg selv er borte. Bare brudgommen! Min egen vingård har jeg ikke voktet; men fortell meg dog, du,
som min sjel elsker: Hvor vokter du hjorden? Hvor lar du den hvile om middagen? Hun åpner seg ikke for
hvemsomhelst, hun er en forseglet kilde, et tillukket vell. Hun foretrekker heller å lide i kjødet enn å
5 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
åpenbare andre enn brudgommen sine hemmeligheter. Hun er hva hun er: Idealet av alt som kan oppnås
av et menneskebarn, som ved Guds nåde blir delaktig i guddommelig natur.
Frigjørelse
Der det er tale om frigjørelse må det også nødvendigvis være noe som binder. Syndens bånd er
grusomme; de binder synderen og tvinger ham til å gjøre sin gjerning om igjen og om igjen. Så lenge man
er bundet på denne måte, virker lovens forbannelse på hjerte og sinn; for forbannet er hver den, som
ikke blir ved i alle lovens bud så han gjør dem. Intet kan trykke og kue sinnet mer enn denne forbannelse,
og kunne jordisk gods befri og rense samvittigheten, ville nok mange med glede ofre alt sitt gods for å bli
fri. Men her skal det nok noe mer til.
Gud skjenket oss i sin store visdom en befrier, Kristus, som kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, da
han ble en forbannelse for oss, Gal. 3, 13. Jesus måtte komme herned for å komme oss tilhjelp; for,
ettersom barna har del i kjød og blod, fikk han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre den
til intet, som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14.
Jesus måtte bli oss lik, han måtte gå ned til vårt stade, fødes av en kvinne og i alle dele friste et
menneskes kår. Og som sådan ble han plaget, skjønt han var elendig, han truet ikke der han led. Han
talte sannhet og fryktet ikke for dem, som kunne slå legemet i hjel; for hans legeme var alltid fremstilt,
som et levende og Gud velbehagelig offer, og hans ord var som brodder, hvorfor også hin tids religiøse
verden ropte: bort med ham og gi oss Barabbas løs. Jesus ble hånet, spottet og spyttet på; deretter
hengte man ham opp på et tre, og han ble sammen med en røver på hver side regnet blant overtredere.
Han i hvis munn det ikke fantes svik må nå lide; men nettopp heri ligger også vår forløsning. Guds
rene lam blir regnet som overtreder for å kunne komme overtredere tilhjelp. Djevelen drev sine tjenere
til å forgripe seg på den Guds hellige. Men derved gikk han selv i fellen og ble knust i den rettferdiges
død. Dersom Jesus hadde vært en lovovertreder, hadde djevelen vært i sin gode rett, men nå var Kristus
rettferdig, og den som forårsaket den rettferdiges død (c: djevelen) måtte selv gjøre seg skyldig til døden,
og det er nettopp hva han har gjort.
Ved sin død gjorde han den maktesløs som hadde dødens velde, det er djevelen. Fordi han led
som overtreder skjønt han var rettferdig, kan han nå tilgi overtredere og rettferdiggjøre ugudelige. For
kun den som er forurettet har makt til å tilgi. Og fordi Kristus er forurettet helt inn i døden, kan han nå
tilgi og frelse helt inn i døden, og på denne måte gjør han den som har dødens velde maktesløs, det er
djevelen.
Når nå derfor den bundne synder forener seg med Kristus i hans død, så må djevelen gi slipp på
ham. Her makter djevelen med alle sine krefter og sine bånd intet. På korset seiret Kristus over
fyrstedømmer og makter og viste dem åpenlyst til skue. Derfor, når vi trenger helt inn til Kristus på
korset, vil vi komme til den rette seierherre og til det sted, hvor alle fiender er overvunnet.
Hemmeligheten til kraft ligger altså i og med Kristus på korset. Når begjærlighetene er korsfestet
makter djevelen intet; og nettopp dette er kraft. Derfor kan kors og kraft ikke skilles. Mange er de, som
har forsøkt å kaste fra seg korset for kun å nyte kraften; men de har før eller senere falt i djevelens snare.
På korset blir det skjenket oss den rette frihet, der må lovens forbannelse slippe sitt bytte og
samvittigheten er ren. Men nettopp fra det øyeblikk lovens forbannelse slipper oss, har vi å rette oss
etter Kristi lov, som fører oss til kors og selvkontroll. For friheten i Kristus gjør oss ikke lovløse.
Det føles godt å bli frigjort fra lovens forbannelse, man føler seg fri som fuglen fra alt og alle. I
denne frihet vil Gud at vi skal utøve all vår gudsfrykt; han elsker sjeler, som tjener ham frivillig og av et
villig hjerte. I denne frihet er det, at vi skal bære vårt kors vitende, at alle ting tjener dem til gode, som
frykter og elsker Gud. Skjønt vi er fri fra alle, kan vi i denne frihet gjøre oss til trell for alle. Friheten gjør
6 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
oss lettbevegelig og behendig, den gir oss forstand og kraft til selvkontroll og fornektelse. Er friheten
paret med visdom og forstand vil dens innehaver ved gudsfrykt være uovervinnelig. Og hva mer behøver
et menneske Ikledd Adams dødelige kjød?
Kampen mot ondskapens åndelige hær under himmelrommet og mot verdens herrer, som regjerer
i denne tids mørke, vil under sådanne omstendigheter ha god utsikt til å falle ut til vår fordel.
I all vår frihet har vi noe å lære av Paulus i hans frihet. Hva som var ham en vinning, aktet han for
tap, fordi kunnskapen om Jesus Kristus, Herren var ham så meget mere verd, Fil. 3, 7 og 8. Og i all denne
frihet vraket han alt for at han kunne få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med
hans lidelser, da han skulle bli gjort lik med ham i hans død.
Det er ikke rett mange som midt i sin frihet velger å dele samfunn med Kristus i hans lidelser, som
velger å følge Jesus, da han drevet av den Hellige Ånd vendte sitt åsyn mot Jerusalem og som velger å
korsfestes og dø med ham.
Det er syn for saken, at de fleste vil gjerne være sammen med Jesus i bryllupet i Kana og delta i
herligheten på Tabor. Dog, han vil så gjerne, at du skulle våke med ham i Getsemane, og at du skulle i
kjærlighet til ham også dele lidelsene med ham. Og gjør vi det, skal vi en gang også herliggjøres med
ham.
Fred med Gud og Guds fred
Fred med en person forutsetter to personer, nemlig meg selv og den med hvem jeg har fred. Den
rike mann kunne til en viss grad ha fred med Lasarus; for han fikk jo av de smuler, som falt fra hans bord.
Men Lasarus’s fred hadde han ikke.
En herre har fred med sin tjener og tjeneren fred med sin herre, så lenge hver av dem holder seg
på den plass som det sømmer seg. Sådan fred gir verden; enhver holder seg til sitt og ingen treder sin
nestes rettigheter for nær. Skulle det hende, da avbrytes straks freden.
En lignende fred har også mennesket med Gud. Snart hører vi vitnesbyrd om fred, alt er så vel;
men om ikke rett lenge høres, at nå er freden borte, det er kommet en sky mellom ham og Gud, man har
ikke vandret som man skulle o. s. v.
Vi trenger derfor noe mer, noe som stikker dypere, noe som kan vare. Dette savn har Jesus legt,
når han sier: Min fred gir jeg eder, ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes
ikke! Joh. 14, 27.
Gud har døpt oss med sin Helligånd til å være ett legeme med Kristus. Hans fred er vår fred, hans
rettferdighet vår rettferdighet, hans liv vårt liv. Vi er ikke lenger to, men en. For han er vår fred, han som
gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. Ef. 2, 14. Vi har nå ikke bare fred med Gud
men Guds fred. Hvor uendelig større er ikke den. Fred med Gud bevarer oss; men når Kristi fred råder i
våre hjerter, Kol. 3, 15, gjør den oss seirende. Gud har gitt oss en aktiv fred, Guds fred.
Profeten
Profeten er en Guds utsending. Hans gjerning er å stå i Guds hemmelige råd og tolke for folket
Guds vilje. Det er en person, som ikke lar seg rive med av folkemeningen. Jesus var en profet. Han var
blant folket som den, som sto dem på avstand. Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle,
og fordi han ikke trengte til, at noen skulle vitne om et menneske; for han visste selv hva som bodde i
mennesket. Joh. 2, 24 og 25.
Du kan se profeten i fariseerens hus. Han var innbudt til å ete middag. Men da fariseeren så, at
han ikke vasket seg før måltidet, undret han seg. Denne stilltiende undren var mer enn nok for profeten.
7 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Da sa Herren til ham: I fariseere renser nå beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og
ondskap.
Ser du profeten i virksomhet? Han lot seg ikke dåre, da han var fariseerens middagsgjest. Hans
oppmerksomhet var hele tiden rettet mot fariseeren selv og ikke på hans retter. Kjærligheten til verten
drev ham til å si rent ut, hva som tjente til hans fred.
Er nå Kristus blitt ditt liv, da sørg for, at profeten kan bli virksom hos deg.
Indre kamp
Indre liv og indre fiender å bekjempe, beseire og tilintetgjøre. Vårt indre livs fiender er de krefter,
som vil adsprede sinnet ved å lede oppmerksomheten utad. Disse fiender er derfor begjærligheter av alle
slags, som søker å splitte det konsentrerte sinn for å få det til å henge fast ved ting utad, ting som skal
forgå. Og nettopp heri ligger fortapelsen, da det, som hjertet forlot seg på, går til grunne, mens det selv
som evig vesen blir tilbake med tomheten, som burde vært fylt av Gud selv. Derfor er det nå meget om å
gjøre for Gud å få sinnet bort fra alt utad, det som skal forgå, og vendt innad mot livets opphav, det som
skal vedbli likesom sjelen vedblir, så glede og usigelig fryd kan fylle oss utover forgjengelighetens
tidsperiode og inn i de ukjente evigheter. Må Herren dyktiggjøre oss dertil.
Åndens drift
Gud driver ikke før øyeblikket kommer, da det er virkelig påkrevet, at han åpenbarer sin vilje. Alt
hva man gjør før Gud virker, er ikke fra ham, selv om meningen med det kan synes god. Herrens Ånd gjør
intet før tiden. Den åpenbarer seg på den tid, man behøver den og hverken før eller senere. Det er
forgjeves at man søker ham, når det ennå ikke er nødvendig å finne ham. Hans troskap er uendelig stor,
den gir seg til kjenne nettopp i rette øyeblikk, men aldri før.
Gud åpenbarte seg i den gamle pakt på mange måter ved å kaste lys over ting og forhold. I den nye
pakt — i Kristus Jesus — fører Gud oss ved tro. De første fikk sitt lys fra det fjerne og kunne på forhånd
tenke over, hvorledes de burde handle; de siste er i sin førelse alltid avhengig av det guddommelige
øyeblikk, som til enhver stund fordrer en absolutt tillit og overgivelse. Den barnlige tillit spør ikke:
hvorfor? Den venter tålmodig til det ytterste, fordi den vet, at Guds omsorg skal komme til hjelp nettopp
i rette øyeblikk. Jo større tilliten er, desto større vil denne overlathet være, og desto trofastere vil man
følge ham etter. På denne måte vil man komme til Guds åpenbarelser og bli delaktig i, hva Paulus
omtaler i Efes. 1, 17.
Den troløse demper Åndens stemme og vil om kort tid ikke mer spore dens virkninger. Ingen er så
var som Guds Ånd, og ingen trekker seg så hurtig tilbake som den.
Guds Ånd virker på to måter, enten dragende og sart lokkende eller også overbevisende og
tuktende. Ved å gi akt på dens stemme vil den åpenbare oss sine skjulte skatter, den vil lede oss inn i sine
skattkamre, la oss komme til Guds kunnskap. Den som overlater seg til dens omsorg vil bli forvandlet
etter Kristi billede og får del og lodd i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.
Guds Ånd er en veileder i sannheten. Dens gjerning er å føre oss fra mulm og mørke inn i lys og
herlighet. Den taler ikke av seg selv; men hva den hører, taler den. De beste gjerninger og de beste
forsetter skal være spilt møye om ikke den Helligånd har virket dem. Ta vare på denne røst og gjør
deretter, og du vil ta vare på “Mine gjerninger”, som det heter i Åp. 2, 26.
Et liv levd etter Åndens drift er et liv skjult i Gud; for ingen uten du og Gud vil forstå det. Den ytre
glans falmer for den kyndige leders åpenbarelser, sjelen blir innadvendt, øret opplatt. Når man så
8 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
sammenligner det ytre med det indre, får man en forståelse av forskjellen mellom det menneskelige og
det guddommelige.
Guds førelse leder ikke alltid til gode følelser; dens mål er herligheten bakenfor kjødet, og dens vei
fører gjennom kjødet til målet. Der er banet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans
kjød. Den Helligånd er veiviseren på denne vei, og vi er selv de vandrende.
Hvem skal frembære Guds mat?
Herren underviser Moses i 3. Mosebok 21. kapittel om hvem som skal trede frem for å frembære
sin Guds mat. Det skulle være en mann på hvem der ikke var noe lyte. For ingen mann på hvem det er et
lyte skal trede frem, ikke en mann som er blind eller halt eller lemlestet i ansiktet eller har et lem for
stort, eller en mann som har brekk på fot eller brekk på hånd, eller som er pukkelrygget eller dverg eller
har en hvit plett på sitt øye eller har skabb eller utslett, eller hvis steiner er knust.
Ingen mann av Arons, prestens, avkom på hvem det er et lyte skal trede frem for å frembære
Herrens ildoffer; det er lyte på ham, han skal ikke trede frem for å frembære sin Guds mat.
Vi vet, at alt i den gamle pakt er skrevet oss til undervisning, ettersom det er skyggene av de
tilkommende goder. Skyggene er imidlertid nå borte, og vi er satt inn i den person, som kastet skyggen
— i Kristus selv. Måtte derfor den gamle pakts prester (dvs. skyggens prester) være uten lyte for å kunne
frembære sin Guds mat, slutter vi, at den nye pakts tjenere (åndens tjenere) enn mere må være fri for
lyte, om de skal kunne trede frem for Herrens åsyn og motta fra hans bord åndelige retter for å bære
disse ut til folket.
Han må ikke være blind. Hans hjerte skal ha opplyste øyne. Ef. 1, 18. Han må klart kunne se å skille
rent fra urent, hellig fra vanhellig. Han må nøye kjenne sine fårs utseende. Hans øyne må alltid skue ut
etter de beste gressganger. Han skal påse, at ingen lider og har det ondt.
Han må ikke være halt. Han skal ikke halte til noen side. Han må kunne løpe i den ham foresatte
kamp, og alltid finne seg forrest i rekken. Han skal med Paulus alltid kunne si: Følg meg, som jeg
etterfølger Kristus. Fårene må til enhver tid leve under følelsen av, at de ved flukt ikke skal kunne unndra
seg sin hyrde for å nyte utillatelig frihet. Han skal være rask på foten, ombundet med den ferdighet til
kamp, som fredens evangelium gir. Han må kunne innhente og fordrive enhver fiende, som vil bryte inn i
fårefolden.
Han må ikke være lemlestet i ansiktet. Hans åndelige åsyn skal være fritt for lyte. Et lemlestet
ansikt ville frarøve ham frimodigheten. Han må ikke ved seg selv føle en viss hang til å skjule sitt åsyn.
Han må ikke være lemlestet i ansiktet, om han skal kunne frembære sin Guds mat.
Han må ikke ha et lem for stort. Han må ikke øve ensidighet i sin gudsdyrkelse, så et lem vokser
seg stort og sterkt og de øvrige forkrøples. Han skal være noe for alle, om han skal kunne gi alle av sin
Guds mat. Han må ikke ha et lem for stort.
Han må ikke ha brekk på fot eller brekk på hånd. Brekk på fot eller brekk på hånd vil sinke
tjenesten. Han kan ikke få frem maten i rett tid. Skulle brekket være legt, vil han allikevel selv ha følelse
av svakhet. I et knipetak — om det skulle gjelde — kan han ikke ta så hardt i, som han kunne ønske det.
Han har brekk på hånd eller brekk på fot og må ikke frembære sin Guds mat.
Han må ikke være pukkelrygget eller dverg. Er noen ved sitt fall blitt pukkelrygget, skal han ikke
frembære Guds mat. Han har fått et knekk i sitt fall. En dverg skal ikke nærme seg Herrens bord for å
frembære Guds mat, han har stanset i sin åndelige vekst og er ikke dyktig til å undervise andre.
Han må ikke ha hvit plett på sitt øye. Hans øye skal være uplettet. En plett på øyet vil gjøre, at han
ser skjevt på tingen. Han vil feile i synet og vakle i dommen. Troskapen og tilliten skal kunne leses i hans
9 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
øyne. Noen plett må ikke få skjule dette kostelige klenodie. Han må åpent kunne skue inn i Guds åsyn, og
må ikke ha noen plett, bak hvilken han kan skjule sin sjels tilstand for den Herre Sebaoths øyne.
Han må ikke ha skabb eller utslett. Det må ikke henge ved ham et ondt rykte, ei heller må kjødet
være virksom, så syndens utslett kommer tilsyne på hans legeme. Han skal til enhver tid være avtvettet
på legemet med rent vann og hans kjød være friskt som en ung gutts kjød. Skabb og utslett vil virke
vanærende, han må ikke frembære sin Guds mat.
Han skal ikke ha knuste steiner. Han må ikke være gildet av mennesker. Han skal være i besittelse
av livsmot, ikke være treg og åndelig motfallen. Han skal være en person, for hvem man kan ha respekt,
om han skal kunne frembære sin Guds mat.
Ingen mann av Arons, prestens, avkom hos hvem det er et lyte, skal trede frem for å frembære
Herrens ildoffer. V. 21.
Når Gud vil ha brakt en sjel frem på ildofferalteret, kan han som medarbeider ikke bruke noen,
som selv har lyte. Han vil alltid bruke en sjel, som selv er fortrolig med ilden.
Dog må han ete sin Guds mat, både av de høyhellige ting og av de hellige ting. V. 22.
Gud, i sin uendelige kjærlighet, vil ikke formene noen sin åndelige mat. Han vil at alle skal ete,
både av det hellige og det høyhellige. Blinde, halte, lemlestede, pukkelryggede, de som har plett på øye,
brekk på hånd eller fot, skabb og utslett, alle kan få lov til å ete av sin Guds mat, både av de høyhellige
ting og av det hellige.
Kun skal han ikke komme til forhenget og ikke trede frem for alteret, fordi der er lyte på ham; og
han skal ikke vanhellige mine helligdommer; for jeg er Herren, som helliger den. V. 23.
Vi lærer herav, at Gud kan ikke bruke noen som har lyte til å frembære den åndelige mat. De kan
få lov til å ete seg mette både av det høyhellige og hellige; men de måtte ikke vanhellige helligdommen
ved å nærme seg forhenget.
Forhenget revner ved doms- og fortærelses ånd. Noen med lyte vil ikke kunne bestå her og må
ikke nærme seg. På innsiden av forhenget åpenbares Guds herlighet, og derfra skal Guds mat bæres
frem. Men vil noen der inn for å hente frem åndelig føde, må han først ha ofret seg selv på
ildofferalteret, hvor alle lyter brennes opp.
Be høstens Herre, at han utdriver mange slike tjenere i sin høst.
Forrige gang ble det talt om, hvem som skal gå frem til Herrens bord for å frembære Guds mat. La
oss nå betrakte noen prester, som har en annen tjeneste å utføre, — en tjeneste, som ikke krever den
absolutte åndelige lytefrihet, som nevnt i 3. Moseb. 21. Vi skal i denne forbindelse lese Ez. 44, 10 og flg.
“Ja, endog de levitter, som fjernet seg langt bort fra meg, da Israel for vill, da de forvillet seg bort
fra meg etter sine vemmelige avguder, de skal bære sin misgjerning.
De skal være tjenere i min helligdom, oppsynsmenn ved husets porter og tjenere i huset; de skal
slakte brennofferet og slaktofferet for folket, og de skal stå for deres åsyn for å tjene dem.
Fordi de tjente dem for deres vemmelige avguders åsyn og var Israels hus et anstøt til misgjerning,
derfor har jeg oppløftet min hånd imot dem, sier den Herre Herre, og de skal bære sin misgjerning.
Og de skal ikke nærme seg til meg for å tjene meg som prester og for å nærme seg til alle mine
hellige ting, til de høyhellige ting; men de skal bære sin skam og sine vederstyggeligheter, som de har
gjort seg skyldig i.»
Vi har her for oss en del prester, som er prester for folket, men ikke for Gud. Tjente folket Herren,
da gjorde prestene tjeneste for ham; men når folket avvek og begynte å tjene avgudene, fulgte prestene
med for å gjøre prestetjeneste for Baal.
Folket hadde kornet, mosten og pengene, og av dette skulle prestene ha sitt utkomme. Det lå
derfor nær for hånden å følge med folket. Visstnok skulle de trofast ha holdt ut i Herrens helligdom, selv
om forrådskamrene ble tomme, for derfra å bevege folket til å holde fast ved Herren. Men det gjorde de
10 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ikke. De risikerte heller å komme på kant med Herren enn med folket. Tenk om folket skulle få noe å si
på dem? Tenk om de skulle knappe av på tienden? Ja, de var i sannhet i en vanskelig situasjon, og så fikk
det da gå som det kunne både med Herrens tempel og med gudstjenesten, bare de fikk hva de skulle ha:
folkets tiende og anseelse.
Slike prester er i skriften kalt: prester for folket. Men lytefrie prester er de ikke. Dog skal de få lov
til å gjøre en ytre tjeneste, være oppsynsmenn ved husets porter og tjenere i huset. Når folket atter er
vendt om til Herren, vil Gud ikke ha slike prester i sin hellige nærhet. De kan stå i porten og innbyde
folket til syndenes forlatelse, likeså kan de få lov til å påtale overtredelser, hvilket motsvarer å gjøre rent
og tørre støv, som er en tjeners gjerning i et hus.
Men de skal ikke nærme seg Herren for å tjene ham som prester. Det skal ikke tillates dem å gjøre
en indre tjeneste. De må ikke nærme seg de hellige og høyhellige ting. Det tillates dem ikke å veilede
noen sjel inn i et dypere åndsliv.
Dog kan de slakte brennofferet og slaktofferet for folket. De kan tillates å predike Kristus som
slaktoffer, som det lam som bar verdens synd; men de skal ikke nærme seg til forhenget for å komme i
berøring med de høyhellige ting og Herrens bord. De skal ikke frembære åndelig føde, som kan gi næring
til helliggjørelse.
Mon verden har forandret seg siden den tid. Eller er det ikke så, at de som er prester for folket har
overflod av alt hva de behøver; mens den gudfryktige sjel, fattig i ånden, prediker for intet, og må som
oftest lide mangel på det mest nødvendige. Må Gud få opplatt våre øyne, at vi kan se.
Folkets prester får sin lønn og anseelse av folket, — selv de mest ryggesløse tilhører deres
menighet. Det er en rommelig menighet, som slutter i sin favn både teatre og vertshus, fengsler og
bedehus, kirker og tvangsanstalter. Den som dreper og den som blir drept tilhører begge prestens
menighet.
Prester og predikanter som oven nevnt har visstnok en tjeneste å utføre; men det er en ytre
tjeneste. Vil derfor noen trenge inn i et dypere åndsliv, så spør aldri slike prester til råds, for til de
høyhellige ting og Guds bord har de aldri hatt noen adgang. Av samme grunn tror de også at alle farer
vill, som ikke holder seg innenfor deres rekkevidde.
Dog var det noen prester som holdt prøve. V. 15.
“Men prestene, levittene, Sadoks sønner, som tok vare på, hva det var å ivareta i min helligdom,
da Israels barn forvillet seg bort fra meg, de skal gå nær til meg for å ofre meg fett og blod, sier den
Herre Herre.
De skal gå inn i min helligdom, og de skal gå nær til mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare
på, hva jeg vil ha ivaretatt.”
Vi ser her noen prester etter Herrens hjerte. De sto trolig fast på Guds side, da folket for vill.
Visstnok formante de folket i det lengste fra sin villfarelse; men når alt deres arbeide var fruktesløst, så
lot de folket fare og holdt selv fast ved Herren.
Det er disse prester, som også i våre dager skal ta vare på, hva Herren vil ha ivaretatt. De skal
trede frem til Herrens bord for å frembære sin Guds mat; for de er i Herrens øyne fri for lyte.
Av alt dette lærer vi, at Gud er nøye, såre nøye. Der blir prediket meget i våre dager; men ikke må
noen tro, at alle disse predikanter har vært inne for Herrens åsyn og hentet frem åndelige retter fra sin
Guds bord. Det mest alminnelige er å stå for folkets åsyn og innrette sin tale til dets behag. Dette gjelder
ikke bare muntlig tale, men også i skrift.
Må Gud gi oss nåde til ikke å tekkes mennesker; men som Kristi tjenere alltid — både i skrift og
tale søke å tekkes ham, som har kalt oss fra mørket til sitt underfulle lys, og som har gjort oss til konger
og prester for vår Gud. Åp. 5, 10.
11 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Bileams villfarelse
For vinnings skyld har de kastet seg inn i Bileams villfarelse. Judas 11.
Bileam var en Herrens profet, og Gud kunne visselig ha brukt ham til store ting i sin tjeneste, om
han hadde vært tro. Men dessverre hang hans hjerte ved jordisk gods og ære.
Moabs barn og Midian fryktet såre for Israel. De visste om, at Gud med sterk arm hadde ført dem
ut av Egyptens land, og nå lå de der — like overfor Moab. 4. Mosb. 22, 5. Gode råd var nå dyre. Balak,
Moabs konge, ville gi hva det skulle være, om han bare kunne få forbannet og tilintetgjort Israel.
I sin store nød sendte han så bud etter Bileam. Sendemennene var av de eldste og fornemste, og
spåmannslønn hadde de med seg.
Bileam, som ved siden av sin profetiske gjerning, elsket både penger og ære, ble her riktig satt på
prøve. Visstnok ville han gjerne være tro mot Gud; men de høye sendemenn og spåmannslønnen —! Hva
skulle Bileam gjøre? Han vaklet frem og tilbake. Gud på den ene side, rikdom og ære på den annen.
Hadde Bileams hjerte vært rett for Gud, hadde han straks avvist sendemennene. Nå derimot sier
Bileam: Bli her i natt, så vil jeg gi eder svar, ettersom Herren vil tale til meg. Og Moabs høvdinger ble hos
Bileam. V. 8.
Moabs høvdinger var ansette folk og hadde rike gaver med. Bileams hjerte var i opprør. Tenk om
han skulle miste denne prektige anledning til å vinne rikdom og ære! Men så var det Gud? Han kunne vel
ikke slik uten videre gi slipp på ham heller.
Bileam skulle ha vært en åndelig autoritet, men nå var han solgt. Skritt for skritt gir han etter for
Balak. Sendemennene ble flere og mere ansete, gavene større, Bileam mer dåret. Tilslutt gikk det så vidt
at Balak ble herre og Bileam hans lydige slave, som trolig fulgte med fra en høyde til en annen for å
forbanne Israel.
Gud forhindret imidlertid Bileam. Han kunne ikke forbanne folket. Balaks vrede opptentes, og han
ga endog profeten irettesettelser. I sannhet gikk disse ord i oppfyllelse: Den man fremstiller seg til
tjeneste for, dens tjener er man blitt. Bileam hadde vært en Guds tjener. Nå tjente han Balak. Hvilken
sørgelig villfarelse. Gull og ære dåret profeten og gjorde ham kraftesløs.
Når nå Bileam ikke kunne få forbanne folket, måtte han gi Balak noe til gjengjeld for den ære og de
gaver han mottok. Han lærte derfor Moab, at de skulle forføre Israel til hor og avgudsdyrkelse, og så ville
Herrens for-bannelse komme over dem. Dette lykkes også. For da Israels stridsmenn vendte tilbake etter
å ha slått Midian, sa Moses til dem: Har I latt alle kvinner leve? Se, disse var de, som på Bileams råd
forførte Israels barn til troløshet mot Herren i saken med Peor, så plagen kom iblant Herrens menighet.
4. Mosb. 31, 16.
Pengegjerrighet drev Judas til å selge sin Herre og Mester for 30 sølvpenger. For penger og ære
lærte Bileam Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avgudsoffer og drive hor. Åp. 2, 14.
Moses valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk, enn å ha en kortvarig nytelse av synden.
Hans endelikt ble også derfor velsignet. Gud førte ham opp på berget og lot ham skue inn i det forjettede
land; og så døde Moses, og Gud selv begravde ham.
Bileam gjorde motsatt av Moses. Han gikk bort fra Guds folk for å vinne syndens kortvarige nytelse
sammen med verdens fyrster; og med disse skulle han også ende sitt liv.
Gud ga Moses befaling, at han skulle hevne Israels barn på midianittene. Da lot Moses et tusen
mann av hver av Israels stammer ruste seg til strid. Disse stred mot Midian, likesom Herren hadde befalt
Moses, og de ihjelslo alt mannkjønn. Og foruten de øvrige ihjelslagne ihjelslo de også Midians konger,
nemlig Evi og Rekem og Zur og Hur og Reba, Midians fem konger; også Bileam, Beors sønn, ihjelslo de
med sverdet. 4. Moseb. 31, 8.
12 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Bileam nådde hva han traktet etter. Han ble æret sammen med fyr-ster, men han måtte også dø
sammen med dem.
For vinnings skyld kastet Bileam seg inn i denne forvillelse. Nå sier apostelen Judas, at slike
mennesker finnes innenfor menigheten. De var skamflekker ved kjærlighetsmåltidene, da de uten blygsel
holder gilde med og forer seg selv.
Må vi ta imot formaningen i Åp. 3, 18: Salv dine øyne med øyensalve, for at du kan se.
Prøv åndene
Herren skal en gang føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket og åpenbare hjertenes
råd. 1. Kor. 4, 5.
Han dømmer ikke etter hva det menneskelige øye ser og øre hører; han dømmer en rettferdig
dom. Han ser inn i hjertedypet og ransaker moti-vene. Finnes de å være rene, så er alt rent for Gud, selv
om mennesket kan finne meget som de ikke synes om. Søte ord og smigrende tale kan bedra den
enfoldige; men gir du deg tid til å prøve ånden, skal du som oftest bakom disse ord finne et falskt hjerte.
Når det heter, at vi skal prøve åndene, om de er av Gud, så menes her ikke ondskapens åndehær i
himmelrommet; men den ånd som er virksom i mennesket. Prøv hensikten med mannens tale — om det
er svik i hans ånd. Legemet kan ikke prøves; for det er dødt uten ånd.
Det ytre øre kan nok høre; men det duger ikke til å prøve ånder med. Vi får da benytte oss av det
indre øre — hjertets øre. Det kan kanskje høres merkelig ut, at man skal høre med hjertet; men det er
dog så. Hjertet skal imidlertid ikke bare ha ører, men også øyne. Gi eders hjerte opplyste øyne, så I kan
forstå hvilket håp det er han har kaldt eder til. Ef. 1, 18. Hvem som har øre, han høre, hva Ånden sier til
menighetene. Alle hadde vel ører; men ikke alle hadde hjertets ører, som her er tale om.
Den som lar seg dåre av verdslig dannelse, av rikdom eller av menneskelig skjønnhet, makter ikke
å prøve ånden hos det menneske, han således lar seg dåre av; men — han blir selv bedømt for å være en
dåre. Det gjelder derfor om til enhver tid å bevare sinnets likevekt; for det samme sinn være i eder som
og var i den Herre Jesus Kristus. Er det sinnelag i oss, så bringes vi ikke så hastig ut av fatning, og om slike
sjeler kan det i sannhet sies, at de er “Kristi ære.”
Ånden og ilden
Johannes sier: Jeg døper eder med vann til omvendelse, men han som kommer etter meg er
sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære, han skal døpe eder med den Hellige Ånd og
ild. Matt. 3, 11.
Den Hellige Ånd og ilden kan ikke skilles. Den ene kan ikke være tilstede når den annen utelukkes.
Den Hellige Ånd bringer fred og glede, ilden tærer på selvlivet og virker smerte. Likesom ilden har sin
bolig i ånden, så har også ånden sin bolig i ilden; for Gud er en ånd, men han er også en fortærende ild.
Hebr. 12, 29.
Hvor et menneske er døpt med den Hellige Ånd, vil ilden straks gjøre seg gjeldende. Har man kjent
ham og hans oppstandelses kraft, vil Kristi lidelses samfunn komme umiddelbart etter. Guds vilje er vår
helliggjørelse, men den som vil gjøre Guds vilje vil snart få føle smerten og delaktigheten i Kristi lidelser.
Gud har ikke behag i det menneske som unndrar seg, som sparer seg selv. Kristi billede kommer frem i
oss ved åndens lydighet. Kristus selv ofret seg i kraft av en evig ånd, og i kraft av den evige pakts blod
førte Gud fårenes store hyrde, vår Herre Jesus — opp fra de døde. Hebr. 13, 20.
Kristi korses fiender forsøker å beholde oppstandelseskraften, mens de forkaster Kristi lidelses
samfunn. Men nettopp heri farer man vill. Ånd og ild, kraft og smerte hører nøye sammen. Gud tillater
13 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
aldri noe skille her. Kun uvitenhet og lyst etter velvære i kjødet gjør forsøk i den retning. Og det har i alle
dager vist seg, at slike mennesker farer vill.
Skal man skille ånden og ilden, så la oss si at ånden er nåden og ilden sannhet. Nåden dekker og
holder fast, inntil ilden får gjort sin gjerning. Rettferdigheten kommer først til syne på de felter, hvor
ilden har herjet. Der fremkommer den nye jordbunn, hvor rettferdighet bor. Nådens hensikt er ikke å
dekke og skjule, men å oppbevare til ilden. Guds vrede legger seg ikke i nåden, hans brennende vrede
krever at ilden får gjøre sitt. Forbryteren kan benådes, men den som utsoner sin straff har betalt for sin
overtredelse, og han er rettferdig i den sak etter de menneskelige lover. Nettopp slik i åndens verden.
Gud krever av oss åndelige ofre i Kristus Jesus. Man kan slippe, da man sier at Kristus er ofret, og
så slipper jeg. Ja det er sant, men ikke sannhet til helliggjørelse. Helliggjørelsen krever vårt bifall og
lydighet mot Guds vilje. Dersom vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham. Dersom vi ikke lider
med ham, skal vi ikke herliggjøres med ham. Korset er et våpen i vår hånd. Det vil holde selvliv og
behageligheter i kjødet nede, og uten «spar deg selv» kan satan ikke trives. Verden oppbygger kjødet på
alle måter, og derfor trives alle mulige slags onde ånder så inderlig vel i og hos sådanne mennesker.
Korset driver satan ut. På korset seiret Jesus, og vi seirer der med ham. Det er kraft i korsets ord,
det forener og samler. Menigheten blir ett, hvor ordet om korset får virke, men der hvor man hengir seg
til søte følelser, trives de onde ånder.
For det er nå tiden, da dommen skal begynne med Guds hus — med oss. 1. Pet. 4, 17. Gud bryter
ut av sin helligdom til dom og begynner da med de hellige, med oss. Dommen er fullbyrdet i Kristus og
fullbyrdes etter hvert hos den enkelte, som er døpt med Kristi Ånd. Derved åpenbares veien, sannheten
og livet. Gud har i Kristi Ånd fått alle sine brennende krav til mennesket tilfredsstillet, derfor krever
denne ånd hos hvert menneske at Gud skal tilfredstilles.
Korahs gjenstridighet
Og Korah, en sønn av Jizhar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og
On, en sønn av Pelet, Rubens barn, tok en hop med seg.
Og de sto frem for Moses tillikemed to hundre og femti menn av Israels barn, menighetens
høvdinger, utkårne til menighetens møter, ansette menn.
Og de samlet seg imot Moses og imot Aron og sa til dem: Det får nå være nok; for hele
menigheten er alle sammen hellige, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer I eder over Herrens
forsamling?
Da Moses hørte dette falt han på sitt ansikt. 4. Mosb. 16.
Korahs barn driver enn i dag sitt spill innen forsamlingene. Har Gud utvalgt seg ett eller flere
redskaper til å ta vare på, hva han vil ha varetatt, står der gjerne opp en del Korahs barn og spør: Hvorfor
opphøyer I eder over Guds forsamling? Er ikke alt bra som det er, mon vi ikke alle er hellige Guds barn og
nettopp i den tilstand Gud vil ha oss?
Enhver Guds mann, som har hatt noe å bestille i Guds rikes arbeide vet om og har vært utsatt for
disse folk. Paulus kjente godt til dem. Han prediket evangeliet for intet blant korintierne, da han mottok
lønn fra andre menigheter for å tjene dem. Og det gjorde han blott for å beseire disse Korahs yngler, som
sa seg selv å være Kristi apostler, skjønt de var falske apostler og svikefulle arbeidere. 2. Kor. 11. For å få
blottet disse menn i korintiernes øyne prediket Paulus for intet; for, sa han, hva jeg gjør, vil jeg og
heretter gjøre for å avskjære dem leiligheten, som søker en leilighet, for at de skal finnes like med oss i
det som de roser seg av.
14 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Judas skrev ikke meget, men i det lille han skrev måtte han utøse sin hellige vrede over Korahs
menn, som han nok hadde hatt atskillig bry med. V. 11. De deltok uten blygsel i kjærlighetsmåltidene og
foret seg selv; men de var skamflekkene ved sådanne måltider, sier Judas.
Intet under, at Paulus heller ville unnvære alt for å få satt disse mennesker utenfor. Skulle de
finnes å være Paulus like i det stykke, så ville de heller gå, ettersom deres mål egentlig var å fore seg selv
og søke ære. Det var her Paulus brukte sin visdom, han sultet selv for samtidig å få sultet ut og få brakt
utenfor disse Korahs menn, som tilsynelatende hadde slik svær omsorg for menigheten. Og kuren hjalp,
og det hjelper den dag i dag. La Korahs barn få seg en sultekur, og de gir menigheten og det hele en god
dag og tar benene fatt til neste marked. Har nå Paulus sagt: Etterfølg meg, som jeg etterfølger Kristus, så
la oss også etterfølge ham i dette stykke.
Det ligger så nær for hånden å ville være hellig og likesom ansett som de redskaper Herren bruker.
Man er blant de fornemste menn på møtene, har gode talegaver og stor anseelse — især blant den hop,
der likesom Loths hustru alltid har sitt hjerte og sine øyne festet mot det Sodoma, man har flydd bort fra.
Derfor blir disse Korahs barn denne flokks anførere. Og så galt det enn kan være, så er det dog en Guds
styrelse, at mennesker med slike forvente hjerter blir åpenbare og dernest utstøtt av Guds forsamling for
å gå til grunne i sin gjenstridighet.
Likeså sikker som ugress i haven er Korah til stede når en Guds menighet begynner å utfolde seg.
Men som oftest står selve menigheten på et så lavt åndelig nivå, at man ikke tør driste seg til å oppta
kampen med ham. Lyset er for svakt; og så tror man det er kjærlighet og fordragsomhet å la satan
husere og forstyrre det hele. En merkelig forståelse av kjærlighet! Moses og Paulus var frelst fra denne
feighetens og motløshetens ånd. De var fylt med Guds Ånd — krafts og sindighets ånd samt Guds
kunnskap, hvorfor de også uten å tvile opptok kampen og beseiret disse Guds fiender.
Korah ville ha ryddet av veien Moses for selv å få Mose førerstilling, men hva skjedde:
Jorden opplot sin munn og oppslukte dem og deres boliger og alle de folk, som hørte Korah til, og
alt godset, V. 32. Og en ild for ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn (som var de
fornemste, utkårne til menighetens møter).
Når Korah sinnelaget ville styrte en så kraftig Herrens anfører — som Moses — hvor meget mere
ville ikke det samme sinnelag søke å styrte menn med mindre styrke.
Vi lever i en tid, da så godt som enhver sier seg å være rik og å ha i overflod og fattes intet. Mon
ikke Korah fråtser i all denne rikdom; for Ånden sier: Du vet ikke, at du er ussel og ynkelig og fattig og
blind og naken.
Troskap i lyset
Der er intet lys, som med troskap kan benyttes som lys alene uten paret med nåde (kjærlighet og
barmhjertighet). Guds lys er gitt oss for at vi klart skal kunne se og bedømme de forskjellige forhold og
for at vi i dette lys skal kunne gripe enhver ting rett an. Hvordan vi handler i lyset spør Gud etter; — etter
det bedømmer han vår troskap, som alltid — uten unntakelse — har nestens vel for øye.
Dersom man i lyset stevner frem uten å ivareta omsorgen, er lysets mål forspilt: Det er ikke for
lysets skyld, at Gud gir oss lys; men for det som skal utrettes i lyset. Det var noen som frydet seg i
Johannes`s lys. Det er en fryd, når lyset oppgår; men de arbeider som foreligger innenfor de lyslakte
felter — utøvelsen av dem, skal vise, hvorvidt vi er tro eller ikke. Her kommer vi inn på den praktiske
arbeidsmark, hvor man ikke lenger gleder seg over lys som lys uten i det tilfelle, at det medvirker til at jeg
ved det kan få utført mitt arbeide så meget desto bedre. Lyset skal være vår medarbeider. Vi er dagens
barn, la oss arbeide så lenge det heter i dag.
15 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Åndelig autoritet
Vedholdende trofasthet i kampen mot ondskapens makter og myndigheter skaper autoritet.
Åndelig autoritet kan enhver troende forverve seg. Litt svakhet er brudd på myndigheten. Pilarene i Guds
tempel får autoritet ved sin urokkelige fasthet. Gud og menigheten har bruk for redskaper med autoritet.
Samson var en autoritet, før han lot seg dåre av en kvinne. Ingen forsto, hvorfra han hadde sin
kraft. Den hemmelighet beholdt han for seg selv. Da han blottet kraftens kilde, mistet han sin autoritet.
Han lot urenhet slippe inn i sitt allerhelligste. Det skjules kraft i å gå hen og si det til ingen, som Jesus
formante til. Autoritet og kraft er uatskillige. De holdes begge skjult i Kristi hemmelighet, som ikke skal
åpenbares for andre enn de, som er dyktig til å undervise.
Et Guds redskap med autoritet har to hovedting å ivareta. Først skal han holde ytre fiender borte
fra fåreflokken, dernest være en støtte og hjelper for de troende.
Gud må ha lutret ham så meget, at hverken smiger eller baktalelse formår å bringe ham ut av
likevekt.
Redskaper med autoritet fra Gud blir som oftest ansett som dårer av sin samtid; men allikevel
lyser de lenge etter at deres samtidiges minneord er forstummet. De danner ryggraden i det legeme,
hvor Kristus selv er hode.
Verden har sine herrer, som regjerer i denne tids mørke. Til motvekt har Kristus pilarer i sin
menighet på jorden.
Kristus viste sin autoritet like til det siste. Visstnok slo de hans legeme i hjel, men hans ånd kunne
de ikke motstå. De hadde nok alle som en, følelsen av at de hadde for seg en fyrste, hvis rike ikke var av
denne verden. Vi formanes også til ikke å frykte for dem som kan slå legemet i hjel. Autoritet og frykt kan
ikke forenes.
Djevelen forstår godt at guddommelig autoritet er ham en fryktelig motstander; derfor gjør han
nu, som i Mose dager, 4. Moseb. 16, 2, sender sine redskaper inn i Guds menighet utrustet med
autoritet. 1. Kor. 4, 15. Disse vil imidlertid, da de mangler kjærlighet, kun herske over hjorden. Fårene vil
snart hos dem savne det rette fedresinnelag, og de blir omsider åpenbare.
Hvorledes man bør ferdes i Guds hus?
De første troende som var lært av apostlene selv, holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved
samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Ap. gj. 2, 42.
Apostlenes lære. Hvor mange holder i våre dager trolig fast ved den? Innen de såkalte frie
forsamlinger er man blitt så fri, at det vel nærmest måtte bli en tvang og trelldom, om man nå skulle
begynne å grunne på Herrens lov natt og dag. Den hele forkynnelse går ut på frigjørelse fra lovens
forbannelse. Til dette øyemed har man i tidpns løp hobet sammen en hel masse morsomme
småhistorier, som tjener til å løsne forsamlingens smilebånd og kaste en selvtilfreds glans over det hele.
De som da har mottatt “frigjørelse”, er så henvist til år etter annet å høre de samme løyerlige
historier om “lovtrellens” forfengelige strev om og om igjen. Det er nå flere som har en ganske stor
ferdighet i å frakte folket fra ørkenen over Jordan. Men så lar man det også sitte der på Gilgalhøyden
uten å bekymre seg mer om den sak.
Paulus, der noksom kjent var en mester, når det gjaldt å lede folket videre innover i landet,
formante Timoteus på det mest inntrengende til å gi akt på seg selv og på læren. “Hold ved dermed,” sier
han, “for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” 1. Tim. 4, 16.
Nå er det moderne ikke å holde fast ved læren. Derimot kappes man om å få tale — og det i en så
uhyggelig grad, at det går vel så anstendig for seg i verden, hvor man har lært noenlunde å legge bånd på
16 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
seg. Når det er tale om å ferdes rett i Guds hus, så tror jeg man innen “de frie forsamlinger”, hvor man
roser seg av Åndens dåp og Åndens veiledning, som begynnelsesgrunn bør legge seg på hjertet Ordspr.
12, 23, hvor det heter:
“Et klokt menneske skjuler sin kunnskap, men dårens hjerte utroper sin dårskap.”
Når man så har lært den store kunst å tie, kunne det være håp om, at man senere kunne lære å
høre.
Der finnes en hel del av såkalte “predikende brødre”, og man må ha atskillig øvelse, om man skal
komme til orde foran noen av dem. De stakkarer som danner de predikende brødres tilhørerskare, er så
godt som utelukkende henvist til å tie, høre og legge i kollekten — en merkelig frihet.
Jeg tror det ville gå langt mer åndelig for seg, om de predikende brødre av og til ble hjemme, så de
ringe i forsamlingen kunne få tid på seg til å tenke og tale.
Dersom man ga litt mer akt på apostlenes lære, ville man få kunnskap om, at av mange ord
kommer dårlig tale. Pred. 5, 2.
Men når sannheten ikke får rom i dem, som selv kaller seg “ledende brødre”, hvordan skal så den
flokk nå frem, som lar seg lede av slike.
Rettelig sier Esaias:
“Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten er snublet
på tingstedet, og hva rett er kan ikke finne inngang.”
Mange steder opptrer lederen som hyrde, evangelist og lærer — han er alt for flokken. i stedet for
å opplære menigheten, så det av dens midte kunne spire frem apostler, profeter og lærere, 1. Kor. 12,
28, så våker man med nidkjærhet over at ingen gjør dem rangen stridig. Selv om det er selve sannhetens
våpen man blir bearbeidet med, så vrir man seg unna for atter å opptre på plattformen som den i seg
selv alt oppfyllende representant for alt som heter menighetsliv.
Det kan være på høy tid, at den menige mann innen ledernes forsamlinger får salvet sine øyne
med øyensalve, så de selv kan begynne å se, tenke og handle, og ikke bare sitte der som stumme
tilhørere, der kun nå og da bryter ut i et “halleluja”, når lederen kommer med en eller annen vittig
bemerkning. Eller som kun av og til avlegger et vitnesbyrd innenfor lederens horisont og tilsynsembete.
Derfor, om noen vil lære hvorledes man bør ferdes i Guds hus, så ransak selv Guds ord, og legg
selv øret til sannhetens ånd.
Salt i forråtnelsen
Blant de mange populære uttrykk som sirkulerer innen de religiøse forsamlinger er også dette: Vi
må være salt i forråtnelsen. David sier i den 1. Salme:
Salig er den mann, som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i
spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.
Dersom man grunnet på Herrens lov dag og natt ville man forlengst ha bemerket, at uttrykket “salt
i forråtnelsen” var noe meningsløst og over-fladisk, som man helst burde rødme ved å ha vært så
tankeløs å uttale.
Jeg har alltid forstått det slik, at saltet bevarer fra forråtnelsen. Ingen er så uforstandig å salte
råtten fisk eller råttent kjøtt. Men når det gjelder Gud, så har man så uhyre liten forståelse av at man nok
kan tro, at han vil slippe salt opp i det råtne for å få noe ut av det.
Der står i Matteus 5. kapittel: I er jordens salt. Det vil si, Gud lar jorden bli stående for de
rettferdiges skyld, for at de på den kan få sin åndelige utdannelse. Altså er det de rettferdige, der som
salt, oppholder verden, som Gud ellers — uten disse rettferdige — uten dette salt — ville tilintetgjøre.
17 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hadde der vært 10 rettferdige i Sodoma ville Gud ha spart staden, men det var for lite salt, og den ble
tilintetgjort.
Enhet
Himlenes rike er likt en surdeig, som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt
sammen. Mat. 13, 33.
Hun sa ikke: Kom la oss holde alliansemøter for at vi kan bli ett. Hun la kun surdeigen i melet, og så
ble det syret alt sammen. Med dette kan himmerikes rike lignes og ad denne vei blir man ett i Guds rike.
Surdeigen er Guds ord. Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord tror
på meg, at de alle må være ett, likesom du Fader i meg og jeg i deg, at også de må være ett i oss for at
verden skal tro, at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at
de skal være ett, likesom vi er ett. Joh. 17, 20—22.
Guds ord gjør oss til ett, og herligheten gjør oss til ett. Og når denne slags enhet er nådd, da tror
verden, at Faderen har sendt sin sønn.
Ved allianser kan man oppnå en ytre enhet, der som lim holder sam-men til en tid; men når
Herren lar et plaskregn komme, så oppløses limet og det hele faller fra hverandre, fordi det var
menneskeverk.
La oss heretter holde surdeigsmøter i stedet for alliansemøter og det hele skal lykkes.
For Herrens åsyn
Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, dersom I væpner eder for Herrens åsyn til krigen, og alle
eders væpnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, inntil han har fordrevet sine fiender fra sitt
åsyn, og landet blir undertvunget for Herrens åsyn, og I deretter vender tilbake, så skulle I være uten
skyld for Herren og for Israel, og I skulle ha dette land til eiendom for Herrens åsyn. 4. Mos. 32.
Dersom I væpner eder for Herrens åsyn til krigen. Hvorledes skal det skje? Jo, det skjer på den
måte, at man renser seg og tvetter seg hvit og lutrer seg, som nevnt i Dan. 12, og dernest i denne lutrede
tilstand rykker imot sine fiender, da man alltid bevarer sin renhet for Herrens åsyn. For sådanne
kjernetropper vil intet urent kunne bestå. De vil rykke over Jordan; men ikke det alene, de vil trenge inn i
landet for Herrens åsyn, som igjen vil fordrive sine fiender fra sitt åsyn.
Hadde Israels barn bevart sin renhet og alltid vært væpnet til å stå for Herrens åsyn, ville aldri
noen fiende ha maktet å ta landet fra dem. Men ved sin avgudsdyrkelse og ugudelighet lot Gud fiender
komme og fordrev endog Israel til fremmede land.
Vi har å innta landet væpnet for Herrens åsyn, og vi har dernest å leve for Herrens åsyn, om vi vil
beholde det erobrede land for Herrens åsyn.
Korset
Intet har vært mer til forargelse og til velsignelse her i verden enn korset. Kristus bar tålmodig sitt
kors, og det gjorde ham til seierherre over makter og myndigheter og ga ham selv en fyrstelig
utdannelse.
Det hadde lenge fra jødenes side rådet et stort hat til hedningene, men ved korset — i sitt kjød —
opphevet Kristus fiendskapet og gjorde ved seg selv de to til ett nytt menneske, da han gjorde fred. Han
forlikte dem begge i ett legeme med Gud ved korset, da han på dette drepte fiendskapet. Ef. 2, 15.
18 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Når to så store kontraster som en jøde og en hedning blir gjort til ett i dette ene legeme, hvor
meget mere må da ikke to hedninger kunne smelte sammen til ett i det samme legeme, som er
menigheten. Men det er ved korset, og intet annet.
Gud elsker korset, derfor lot han sin enbårne Sønn bære det hele sitt liv. Korset er en bedre
oppdrager enn de beste høyskoler; for disse oppdrar kun for dette liv, men korset opplærer oss både for
dette liv og for det tilkommende. Djevelen kan forsone seg med alt uten korset, og det er også det verste
man kan by hans barn, som gjerne vil gjøre godt, bare de kan slippe korset. Skal derfor de forskjellige
foreninger og selskaper samle inn penger til et eller annet øyemed, arrangerer man baller, fester,
loddtrekninger, basarer med forestillinger o.m.a., for at kjødet kan få fullt vederlag for de penger man
gir. Enkens eneste skjerv var forbundet med kors, derfor ga hun mer enn alle de, som ga av sin overflod.
Guds Ånds dragelse skjer mot korset, først ble Kristus dratt den vei, deretter drages vi samme vei.
Kristus ofret seg selv i kraft av en evig Ånd, og vi kan hengis alltid i døden i kraft av Kristi Ånd. På denne
måte dannes vi til å bli lik Kristus i hans død.
Paulus forkynte første gang evangeliet for galaterne i sitt kjøds skrøpelighet, og de tok imot ham
som en Guds engel og hadde gjerne revet sine øyne ut og gitt ham. Gal. 4, 13. Men da korset hadde gjort
sin virkning på apostelen og han kom tilbake til galaterne, talte han sådan, at de ikke mer kunne fordra
ham, hvorfor han også nødes til å si: Så er jeg da blitt eders fiende ved å si eder sannheten.
Den samme lekse får også vi lære. Det første man blir omvendt får vi venner overalt; men tar vi
opp det kors Gud legger i vår vei, blir vennene våre fiender.
Tar man korset bort fra kristendommen kan selv verden benytte den til selskapelige religiøse
aftenunderholdninger, til vinning og til hygge etter kjødet på alle mulige måter.
Paulus fikk imidlertid føle noe annet. Korset drev ham der hen, at han følte seg fremvist som den
ringeste, som dødsdømt; for han var blitt et skuespill for verden, for engler og for mennesker. 1. Kor. 4.
Han var en dåre for Kristi skyld, men korintierne var meget kloke, som også deres etterkommere er den
dag i dag. Ingen vet mer enn dåren, han har kunnskap om alt, og haster med å uttømme sitt hjerte.
Derfor er han også på ferde over alt, hvor det er anledning for ham til å få uttømme sin dårskap, som han
selv naturligvis tror er visdom. De tror seg selv å være meget kloke i Kristus, hvorfor de også føler seg
sterke og mektige. Paulus derimot var skrøpelig. Korset hadde vist ham, at all hans viten, selv den han
fikk ved Gamaliels føtter, kun var forkastelig skarn, mot den Guds kunnskap han senere mottok, i og ved
den Helligånd. Korintierne var hedrede, men apostelen æreløs. Korset gjør oss æreløse. Dersom noen
ikke har beregnet omkostningene, så beregn dem nu. Er du ved korset villig til å bli æreløs? Er du villig til
å forenes med din Herre og Mester i vanæren?
Er du villig til å rense ut de gamle lærdommer, gamle fordommer og alt som heter gammel
surdeig, så skal Gud gjøre deg til en ny deig.
Se på den kristendom, som forakter korset, og du skal finne, at den ikke er levedyktig. Hva hjelper
tale med tunger, profeti og tydning av tunger, eller hva nådegave man ellers vil nevne, når korset er
borte? Se på de frie forsamlinger rundt om i vårt land, og du skal finne, at de holder på å dø ut, fordi
lederne ikke har prediket korset. Utskeielser av alle slag hvisker man om i krokene, og grunnen? Jo, man
hater korset og utskeielsene kommer. Det er nå på tide å våkne opp som rett er og ta seg grundig
sammen; for tiden er der, at dommen skal begynne med Guds hus — med oss. 1. Pet. 4, 17. Den skal
begynne fra helligdommen, og sier noen seg å være “innenfor”, så får han også finne seg i å bli dømt som
den der er “innenfor.” 1. Kor. 5, 12. Herren gjør et verk i våre dager; men han begynner innenfra og går
utover, for at det skal være av ham selv og ikke av mennesker. Gud har lenge nok tålt den hule
kristendom — uten kors; han lar nå korsets evangelium — det gode gamle — atter komme til sin rett, for
at de “løsslupne frihets prekere” skal se det, gremmes og bli beskjemmet, når det bryter frem, som de
ikke har preket, og tilintetgjør det verk, som uten kors er sammensatt av høy, halm og strå. Lenge nok
19 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
har der vært prediket “frihet,” “frihet.” Forsamlingene har moret seg over all denne frihet, og massene
har også benyttet den grundig, d. v. s. i kjødet. Det kan derfor nå være på høy tid at man begynner med å
predike “kors,” “kors;” for tiden er der, og Gud arbeider med for at det skal ha fremgang.
Man må stille seg rett for å se rett
Vi ser håndverkeren, hvorledes han går snart til en side, snart til en annen for riktig å få et
overblikk over det han arbeider med. Således er det også i det åndelige. Man må finne den rette plass,
om man vil se klart. Det står om Jesus, at han satte seg rett imot tempelkisten og så på, hvorledes folket
la penger i kisten. Mark. 12, 41.
Skal vi komme tilbunns i en sak, får vi sette oss rett imot saken, og skue den rett inn i øynene. Vi
skal da som oftest finne ut, at enkens 2 skjerver, som er en øre, er mer verdifull for Gud enn de rikes
store gaver.
Det fremgår av hele Jesu liv, at han alltid hadde for skikk å sette seg rett imot enhver person og
enhver sak, og det gjorde, at han til enhver tid kunne se og dømme klart. Men det brakte ham også hat
og forfølgelse. Dog, han ble på denne måte så skarp, at de skriftlærde og fariseerne av avind overga ham
til Pilatus for å korsfestes. Matt. 27, 18. For de kunne ikke motstå ham, hverken i ånd eller visdom.
Vi ser Moses, hvorledes han trøstig satte seg rett imot Farao, og vi vet utfallet.
Josva satte seg rett imot landets innbyggere, og Gud ga ham seier.
Vi har også, om vi skal bringe noe resultat ut av vårt liv, å sette oss rett imot enhver person og
enhver sak som er uren, og som vi møter i vår vei. For jern skjerpes ved jern, og en mann skjerpes ved å
stå for sin nestes åsyn. Ord. 27, 17.
De andre prøve det
1. Kor. 14, 29
Veien til Faderen (fullkommenheten) gjennom Kristus (veien) er meget enkel; men mennesket
søker mange kunster. Guds Ånd gir oss kraft og undervisning på veien, da den ikke taler av seg selv, men
hva den hører. Dens røst høres natt som dag, snart tuktende, snart veiledende og formanende. Dog er
det mest alminnelig å tro seg fullt ut ferdig ved mottakelsen av den Hellige Ånd. i stedet for da å høre
etter, hva Ånden taler, jubler man over å ha fått Ånden. En stor villfarelse. Derfor holder nå også en hel
del mennesker, som for noen år tilbake mottok Guds Ånd, på å dø ut av mangel på næring. Den åndelige
føde, der meddeles ved Ånden, går man glipp av, fordi man stadig kun jubler over å ha fått Ånden, og
ikke mottar hva Ånden gir.
Følgen blir da den, at man omsider blir meget tørr, og tungemålsgaven og tydningen, som ellers
skulle tjene til oppbyggelse, bruker man som våpen til å beseire hverandre innbyrdes.
Åndens dåp har i tidens løp båret forskjellige navn. Før denne siste “bevegelse” kalte man Åndens
dåp for “frigjørelse.” En hel del ble frigjort og jublet over å være frigjort fra loven; men mesteparten for
vill i sin frihet og gled uten å vite om det over i “falsk frihet,” fordi de hatet korset. De elsket gode
følelser og delte gjerne alt godt med Kristus, men hatet Kristi lidelser og samfunnet med ham deri.
Kristus har enn i dag kasteskovlen i sin hånd, og han renser sin låve. Enhver vekkelse har sin
prøvetid. Nå er det, at den siste “bevegelse” skal prøves, og vi kan være forvisset om, at det vil skje en
masse frafall. Allerede på mange steder raser man mot korsets ord, da man taler i tunger, tyder og taler
profetiske ord mot de personer, som våger å legge korset over deres søte følelser og velvære. Men
likesom Kristus på korset seiret over alle fyrstedømmer og makter og førte dem i triumf ved ham, så skal
20 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
også vi ved det samme kors seire over og få bukt med alle Kristi korses fiender, selv om de endog så tar
alle sine gaver i bruk for å kjempe i mot de evige korsets ord.
Helt fra første stund har denne bevegelse manglet ledere, som i Kristi kjærlighet kunne ta seg av
fårene. Lederne har fartet om på konferanser, og fra disse møter har de så skrevet og talt, om hva de har
sett og hørt. Især har man da beundret størrelser i verden, der har beæret konferansen med sin
nærværelse. Man har talt om og drøftet hva man skulle gjøre for å få verden til å tro, at tungetalen er av
Gud o. s. v. Og mens lederne har vært på konferanser har ulven herjet i fåreflokken. Omsorgen for — hva
verden sier — har vært stor, men ledelse innad har manglet totalt.
Følgene har da heller ikke uteblitt. Kjødelige elementer ute i by og bygd har utnyttet sine gaver
best mulig til selvopphøyelse og vinning. Det har dukket opp hyrder av alle slags, der alle har kunnet
bruke saksen til egen fordel, og det er vel også grunnen til, at fårene er blitt så snauklippet for virkelig
åndelig forståelse og omdømme.
Dog, Gud være takk, det tar en ende med all galskap, så også med denne. Og så står man der igjen
med de innvunne erfaringer. Korset skal — som i gamle dager — nok en gang skille det edle fra det
uedle. Men det vil ikke gå godt for den, som setter sitt liv i sine gaver.
Gud har ikke gitt oss nådegaver, for at vi med dem skal bearbeide og hamre våre medmennesker,
så vi ved dem skal vinne respekt og føre herskerstaven. Vi har fått dem for dermed å tjene hverandre til
oppbyggelse. Og gjør man det, vil gavene bli til velsignelse og komme til sin rett.
Verden får tro hva den tro vil. Det er idel dårskap å ofre tid og krefter på å få den til å tro, at
tungetalen er av Gud. Det viser i så tilfelle i hvor høy grad man er uvitende om Guds ords vitnesbyrd om
tungetalen. I 1. Kor. 14, 2 heter det, at den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud; for
ingen skjønner det; men han taler hemmeligheter i ånden.
Når nå talen med tunger ikke er for mennesker, men for Gud, hvor forfengelig er det da ikke å
gjøre seg all umake for å få verden til å tro på en tale som kun er for Gud og ikke engang gjelder
mennesker. Dernest er det hemmeligheter i Ånden. Hva har verden å gjøre med hemmeligheter i Ånden?
Mennesker, som knapt forstår seg på ting, man kan ta i med hendene. Nei, slutt med den slags møye, det
tjener kun til kjødets tilfredsstillelse; men vi er ikke kjødets skyldnere. Vår tid er kostbarere enn som så.
Ingen skjønner det, og dermed får det bli. Kun kan tungetalen tydes i tro ved Ånden for at de troende
kan oppbygges.
Det har i alle dager vært lederne (hyrdene), som har måttet bære ansvaret for fårenes villfarelse.
Men når hyrdene har voktet seg selv og kun har hatt fårene for ullens skyld, har deres dager som hyrder
tatt en brå ende.
Hva som nå først og fremst trenges er ordet om korset — Guds kraft. Det har vist seg og viser seg
om igjen, at intet binder så kraftig sammen som korsets nagler. Satan flyr for korset; fiendskapet
forsvinner på korset og Guds krefter åpenbares ved korset. Gud har velsignet ordet om korset, og mange
har i de siste dager fått sine øyne opplatt for, at intet annet duger. Man har lært å se hulheten i all denne
frihet som forkynnes — uten kors. Det loves frihet av sådanne, som selv er forgjengelighetens treller.
Men korset driver slike frihetspredikanter på flukt, og derved blir de åpenbare, likesom alt annet fra
mørkets fyrste.
Ved korset trives broderkjærligheten, idet man blir delaktig i de samme lidelser — Kristi lidelser —,
og ved den samme Ånd mener man ett så langt man er kommet. Det man søker å lime sammen ved ytre
bånd er ved korset gjort til ett på Golgata. Herlige kors! På dette tilintetgjøres fornærmelser og alt som
vil skille. For dette flyr de feige, manndraperne, og alle som øver og taler løgn. For korset flyr de
personer, som henger ved forføriske ånder og falske lærdommer, tillike med de, som kun søker å
tilfredsstille seg selv og sine følelser, men som skyr lidelser av enhver art.
21 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Loven er vår tuktemester til Kristus; men når vi er kommet til ham, gripes vi av korset, som i sin art
avløser loven og fullbringer hva loven ikke maktet, for at vi ikke lenger skal tjene synden. Man kan bli
frigjort fra loven; men aldri fra korset, så lenge vi er til huse i legemet. Dette bør de betenke, som jubler
over frigjørelsen fra loven. Vi er ikke uten loven for Gud, det vitner korset om; men vi er i loven for
Kristus ved det samme kors.
Så tror det forfengelige menneske, som hater Kristi kors, at han har mer kraft enn den, som
tålmodig bærer korset. Dette er idel falske innbilninger og kun frukter av blind uvitenhet; for kraften
består ikke i å tale med tunger, som man tror, men deri, at man seirer over seg selv og synden ved Kristi
kors. Av frykt for gavene lar man kjødelige mennesker husere og forstyrre møtene. Man bryter av med
tungetale og følelser folk som ber eller taler, og tar deretter selv ordet. Det er på høy tid man begynner å
gå disse mennesker litt etter i sømmene, og intet kan prøve dem bedre enn korset; for, for det flyr alt og
alle som ikke er av Gud og derfor ikke elsker sannheten.
Det ruller inn over oss en ny tid — en tid — da man trenger kraft til å motstå og beseire den
antikristelige ånd, som for hver dag rykker oss nærmere inn på livet, og som søker å rive alle med seg. Vi
vet, at den ugudelige ikke kan stå seg for denne ånd; men ved korset skal vi i Guds kraft bli stående etter
å ha overvunnet alt. Må vi derfor lære å våke og be og bli sunne i troen og i Kristi undervisning, så vi med
glede forventer vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.
Menigheten
Nest etter Kristus er intet skjønnere navn gitt oss enn “menigheten”, den han kjøpte seg ved sitt
blod. Der er mange slags forståelse av ordet “menighet”; men Gud har kun en forståelse, den han har
åpenbart oss i Ef. 5, 31 og 32.
Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.
Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.
Det heter “ett kjød” til forskjell fra en ånd. Mannen, — Kristus, forlot sin himmelske far, og han
forlot sin jordiske mor, da han døde på korset. Han overlot sin mor til sin disippel Johannes, og han sa til
sin far: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Han led døden etter kjødet for i sitt kjød ved
døden å kunne oppta i seg selv sin menighet. Men er Kristus etter kjødet korsfestet, så er hans menighet
det i like måte. Og den, som ikke er korsfestet etter kjødet, kan umulig være “ett kjød” med ham, og
tilhører som sådan ikke menigheten, selv om han ansees for en av de høvdinger i en eller annen av de
tallrike menigheter her nede.
Det er velsignet å praktisere menighetslivet, ettersom det er det dy-reste eie vi har. Vi er jo alle
døpt med en ånd til å være ett legeme — d.v.s. “en menighet”, enten vi er jøder eller greker, enten vi er
treller eller frie; og vi har alle fått en ånd å drikke. 1. Kor. 12, 13.
Gud trekker bestemte linjer. Men menneskene leker menighet, og danner masser av menigheter
på dåp, brødsbrytelse, forsamlingsmåter, om en eller annen person o.s.v. Gud dannet og danner
fremdeles sin menighet på korset; idet han der har slått og fremdeles slår alt fiendskap i hjel. Korset er
altså det sted, hvor Gud holder alliansemøter med mennesket, og det lykkes det ham å få i stand enhet
og få drept fiendskapet. Noen annen menighet og en annen måte å få i stand enhet på finnes ikke. Skjønt
nå dette er så liketil, så er det allikevel en stor hemmelighet, at Kristus og me-nigheten er “ett kjød.”
22 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Troens lydighet
Han, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige sønn ved oppstandelsen fra de
døde, Jesus Kristus vår Herre, ved hvem vi fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant
alle hedningefolkene til hans navns ære. Rom. 1, 4 og 5.
Før troen kom hadde vi en tro — en lovisk tro, som var så sterk, at den maktet å holde oss i
varetekt under loven til den tro kom, som skulle åpenbares. Gal. 3, 23 Den loviske tro kan ikke kalles
Kristi tro; men en menneskelig tro på Kristus. Derfor er den heller ikke den endelige tro, men kun en
foreløpig, som sammen med samvittigheten og åndens overbevisning virker som en lovisk tuktemester
til Kristus. Komne til ham og gjort til ett med ham vil Kristi tro bli virksom ved gjerninger, hvilke
fremkommer som en frukt av troens lydighet, til hvis drift kraft utgår fra åndenes Fader. I Guds rike
kommer alt an på lydighet. Fallet kom ved ulydighet; men oppreisningen skjer ved lydighet. Kristi tro er
legemets — menighetens — lov, uten hvilken ingen helliggjørelse kan finne sted; for ved denne tro
venter vi i ånden på det som rettferdigheten gir oss håp om. Gal. 5, 5. Vi ser her, at det er rettferdigheten som gir håp; men umulig kan man være rettferdig uten ved troens lydighet. For den rettferdige:
Ved tro skal han leve.
Under loven finnes ingen nåde, ettersom det utenfor legemet ikke finnes noe offer. I er skilt fra
Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden. Gal. 5, 4. I legemet derimot gis det oss
både nåde og sannhet. Og det kan Gud gi nettopp der, fordi legemet er ofret. Alt som hører til liv og
gudsfrykt er gitt oss i Kristus Jesus. Vi får der nåde ved ham, for at Guds langmodighet skal bli virksom,
inntil vår delaktighet i Kristi offer inntrer og åpenbarer for oss Guds rikdom på langmodighet og nåde.
Ved troen forenes vi både med Kristi person og med nåden, og fra den tid av gjelder hverken
omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet.
Det er som oftest at man selv gjør seg forestillinger om, hva man skal tro og ikke tro. Denne tro har
intet med Kristi tro å bestille. Kristi tro blir oss åpenbar i vår menneskelige ånd og bevissthet og vil alltid
peke i retning av større gudsfrykt, mer hengivelse, større omsorg og større ofre etter kjødet. Kristi tro har
sine røtter i Gud selv og kan ikke fattes av vår forstand, skjønt den er i full harmoni med Guds forstand
og hans hellighetsplaner med oss. Kun i tillit til, at Gud vil vårt beste kan vi ved Guds nåde handle etter
den tro, der åpenbares oss — uten å se utgangen og resultatene, som kun Gud har forbeholdt seg selv til
vår herlighets åpenbarelse med Kristus på hin dag, da vi alle skal fremstilles for Kristi domstol og få lønn
etter hva der er skjedd ved legemet, enten godt eller ondt.
Over alt herlig ligger der et dekke, og det er ikke behagelig for det ytre menneske blindt å følge
troens vei; men ved praksis overraskes vi gang på gang ved å finne Guds herligheter forsvarlig gjemt
under de dekker, som av mennesker ingen anseelse har. Ved øvelse i å grave etter Guds skjulte skatter
under disse dekker, kommer man med tiden så langt bort fra det religiøst store og anseede, at man kun
blir betraktet som en sådan skrøpelig tingest, der visstnok har noen særmeninger for seg selv, men som
aldri vil kunne nå opp til å glimre fra de meget ettertraktede religiøse høyder. Ved Guds nåde er det
fremdeles vår akt å holde oss til det lave, til det som ingen anseelse har, og i tro vet vi, at vi der skal i
Guds kraft undergrave de grunnvoller hvorpå de religiøse høyder hviler, og fryde oss med en uendelig
glede, når vi ser det ramle, hvortil det forfengelige religiøse menneske satte sin lit og sin ære.
Etter Guds lover og vilje går veien nedad — oppad. Kristi tro er vår leder gjennom livet, og den
som har Kristi tro må nødvendigvis også ha Kristi gjerninger, og har man Kristi gjerninger og tro, må man
nødvendigvis også ha Kristi liv.
Vi kan umulig tro noe, uten der blir talt noe, ettersom troen kommer ved hørelsen. Vår talsmann,
den Helligånd, er alltid virksom — inne og ute, under arbeide og i hvile, hva den overbeviser om og taler i
sjelens indre og i samvittigheten har vi å tro og lyde. Dette kalles i bibelen: Troens lydighet, for hvis skyld
23 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Paulus var kalt til hedningenes apostel. Uten troens lydighet skjer ingen vekst — ingen fremgang og
ingen frukter. Visstnok kan man være trofast vanegjenger på et eller annet lokale og tilsynelatende glede
seg nå og da; men noen rettlinjet, målbevisst mann og kvinne blir man ikke, før man har lært å vandre i
den dype hemmelighet: Troens lydighet.
Ånden, vannet og blodet
Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror, at Jesus er Guds Sønn?
Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus; ikke bare med vannet, men med vannet og
blodet, og ånden er den som vitner, fordi ånden er sannheten.
For de er tre som vitner:
Ånden, vannet og blodet, og disse tre går ut på ett. 1. Joh. 1, 5—8.
Seier over verden, hvem ønsker ikke det? og dog er det lovt oss ved troen på Guds Sønn. Det skjer
ved Ånden, vannet og blodet; for disse tre vitner om Guds Sønn. Skal Guds Sønn — Seierherren
åpenbares i oss — må vi la hans vitnesbyrd komme til sin rett; for uten det kan det ikke være tale om
seier.
1. Ånden. Uten den er vi farløse — uten innsikt og uten kraft og kan som sådan aldeles ikke seire.
Men døpt med Guds den Hellige Ånd vil vi være i besittelse av den Ånd, som skal veilede oss til hele
sannheten, den Ånd, som ransaker selv dybdene i Gud, den Ånd, som treder frem for oss med uutsigelige
sukk, når vi ikke engang vet hva vi skal be om.
Han er den person i guddommen som ikke taler av seg selv, men kun meddeler hva den hører; for
den tar av, hva som tilhører Kristus og forkynner oss, og de fremtidige ting forkynner den oss. Joh. 16,
13.
Den taler ikke av seg selv, men den tar av, hva som tilhører Kristus og forkynner oss. Men hva kom
Jesus med? Jo, med vannet og blodet.
2. Vannet. Ikke bare med vannet. Vannet brukes til ytre rensning, til å vaske, til syndenes
forlatelse. For all synd mennesket begår er utenfor legemet, 1. Kor. 6, 18, men den som driver hor synder
mot sitt legeme. Vannet renser synderne. Så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet,
renset på hjertene fra en ond samvittighet og vasket på legemet med rent vann. Hebr. 10, 22. De fleste
mennesker lar seg nøye bare med vannet; men Kristus kom ikke med bare vannet, men med vannet og
blodet.
3. Blodet. Visstnok blir man ved å motta Kristus delaktig i både Ånden, vannet og blodet til frelse.
Men ikke alle lar disse vitner bli atskilt i sitt eget liv.
Vi vet, at blodet kom frem hos Kristus, og at han ofret seg i kraft av en evig Ånd; men spørsmålet
er, om den samme evige Ånd har fått drevet oss til å ofre inntil blodet. Det er godt og vel, at Gud var
streng mot sin egen elskelige Sønn; men ikke var han det, for at vi skal slippe, som man falskelig lærer.
Guds Ånd forener seg ikke med menneskets gamle surdeig, gamle læresetninger, fantasier om Kristi
komme, det tusenårige rike, og meget annet som kun kan tilfredsstille de kjødelige sanser og
vitebegjærligheten. Den forener seg kun med vannet (syndenes forlatelse, eller legemets renhet) og
blodet (gamle Adams død.) Guds Ånd forener seg aldri med gamle Adams “lære” om dette og hint. Den
har sett mer enn nok av ham. Derfor taler også slike mennesker sin gamle surdeig i sin egen ånd.
Guds Ånd forener seg kun med vannet og blodet, d. v. s: Kristi død. Alt annet skyr den. Nå kan vi
vel ikke på en gang benytte oss tilfulle av Kristi blod; men vi gjør bruk av det ved alltid å hengis i døden.
På denne måte kommer blodet frem hos oss, og det er nødvendig; for det er kun i kraft av dette blod at
Gud kan reise oss opp fra de døde. Jfr. Hebr. 13, 20 og 21, Men fredens Gud som i kraft av en evig pakts
blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, han gjøre eder fullt dyktige i all god
24 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
gjerning, så I kan gjøre hans vilje, da han virker i eder det som er tekkelig for ham, ved Jesus Kristus; ham
være æren i all evighet! Amen.
Vi ser her, at det var i kraft av en evig pakts blod, at Gud kunne oppreise Kristus fra de døde. Nå er
det, at han i kraft av det samme blod — så meget vi er hengitt i døden — skal også oppreise oss.
Oppstandelseskraften får vi allerede her. Fil. 3, 10. Men oppstandelsen, legemets oppstandelse — skjer
først på oppstandelsens morgen. Da vil en komme til å skinne som solen, en annen som månen, og en
stjerne overgår den annen i klarhet. Guds rettferdighet skal da åpenbares på oss, og vi skal se, hva som
nå er skjult, nemlig forskjellen mellom en rettferdig og urettferdig. Det er derfor nødvendig, om vi skal få
en rik inngang i de evige boliger, at vi allerede her øver oss i å motta Jesu vitnesbyrd: Ånden, vannet og
blodet. Visstnok blir det lidelse etter kjødet, når Guds vilje driver oss ved Ånden i retning av vannet og
blodet; men det tjener alt sammen til å åpenbare en guddommelig natur i oss, og til å gi oss en vektigere
og herligere oppstandelse fra de døde.
Der er mennesker, som i de senere år er døpt med den Hellige Ånd; men som har tatt med seg alle
sine gamle teorier, sin gamle surdeig og sin falske kjærlighet over i sin nye tilstand, og som anstrenger
seg til det ytterste for at Ånden skal forene seg med all denne galskap. Stikk mot Guds ord arbeider man
utrettelig både med billeder og andre illustrasjoner for å få sine medmennesker med på alt dette, som
kun venter på sin undergang; for Ånden forener seg kun med vannet og blodet.
Hvor hurtig skulle man ikke vokse i vår Herres Jesu Kristi erkjennelse, om man bare ville gi slipp på
dette. Gud elsker sjelen og vil gjerne gi ham visdoms og åpenbarings Ånd i sin kunnskap; men han kan
ikke, fordi den drar med seg sin store byrde av teorier, som skal hjelpe ham til å finne næring og anseelse
etter kjødet. Men Gud slår ikke av på sitt. Hans Ånd forener seg kun med vannet og blodet, og kun den
skal seire over verden, som lar dette vitnesbyrd være nok både i liv og død.
Lysets brytninger i legemet
Det åpne vesen, den rettskafne vei, den bramfrie vandel — full av dyder er skjønt åpenbar,
allikevel skjult for de som går fortapt.
Paulus fremstilte seg for alle menneskers samvittighet som den som hadde sagt seg løs fra alle
skammelige snikveier, som den som ikke for frem med list eller forfalsket Guds ord; men allikevel var
hans evangelium skjult. 2. Kor. 4, 2 og 3.
Verdens Gud har forblinnet de vantros sinn, så havesyke, forfengelighet, ærgjerrighet,
drukkenskap, hor, avind, sorg for næring o.s.v. stenger evangeliets lys ute. Alle disse synder har sitt sete i
menneskeånden, og får de råde, driver de mennesket ut i det dypeste mørke og fordømmelse. Den
ugudelige fremstiller sitt legeme som et syndens redskap, inntil død og fordervelse bryter ham ned.
Vi derimot, som ved Guds nåde har mottatt evangeliets lys og den Hellige Ånd, skal ikke la synden
herske i vårt dødelige kjød, så vi lyder dets lyster, men i Guds kraft undertvinge og beseire det.
Det var loven umulig å få beseiret lystene i kjødet, hvorfor Gud måtte sende sin Sønn i syndig kjøds
lignelse og for syndens skyld og fordømme synden i kjødet. Han banet derved en ny og levende vei
igjennom forhenget, d. v. s: hans kjød.
Lyset sto før utenfor legemet og dømte syndige gjerninger; nå derimot er lyset trengt inn i legemet
for å dømme syndens rot og opphav. Lysets vei gjennom legemet forårsaker dom, som ikke må
forveksles med fordømmelse. Det gir oss derfor anledning til å beskue vår egen dårlighet og til å dømme
oss selv. Derfor sier også Peter i sitt 1. brev 4. kapittel: For det er nå tiden, da dommen skal begynne med
Guds hus — med oss. Jo høyere lys, desto større dom. Når det kommer inn i hjertet dømmer det over
hjertets skjulte tanker og råd. Gir vi dommen medhold, blir det lys, det forårsaket dommen, vår eiendom
og vårt liv.
25 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vi prøves på denne måte om vi virkelig elsker lyset og sannheten, og etter hvert som Guds lys
erkjennes taper vi lysten til å gjøre Gud imot. Vi beseirer lystene i kjødet og syndelegemet går etter hvert
til grunne for å gi plass for den guddommelige natur. Hvilken salig vei full av lidelser, kors og dom etter
kjødet, men full av fryd og sann glede etter det innvortes menneske i samfunnet med Gud og hans barn i
lyset.
Når Gud har gitt oss sin Hellige Ånd og kraft, er det hans mening, at vi skal benytte Ånden som
veileder og kraften til å seire på de indre veier, så Guds dom ene kan bli virksom i oss og bibringe oss
kunnskap på felter, hvor vi før var bare mørke. For også på hans dommers vei forventer vi ham.
Visstnok blir det lidelser etter kjødet, når Guds lys bryter seg vei inn i det; men veien er lagt
nettopp her, for å døde og tilintetgjøre syndelegemet, som forårsaker all synd og ondskap. Og tåler vi
denne lidelse med ham, skal vi og herliggjøres med ham. Lys og visdom blir vårt eie på denne vei, og ved
disse skal vi — om vi holder ut — herske med ham i evigheten. Ja de hersker enda i tiden, og ville
mennesket bare la seg beherske av lyset, skulle den før så formørkete forstand bli opplyst til i visdom å
samarbeide med Gud til sjelenes frelse og helliggjørelse.
Tro på lyset den stund I har lyset, for at I kan bli lysets barn. Dette talte Jesus, og han gikk bort og
skjulte seg for dem. Joh. 12, 36. Dersom vi tror lyset, når det skinner inn i vårt hjerte, selv om det blotter
meget som må dømmes hos oss, da blir vi barn av lyset. Tenk barn av lyset, hvilke herlige barn! Men tror
vi ikke, vil Jesus snart skjule seg for oss, og vi er atter i mørke.
Guds lysstråler skal fordrive ut mitt mørke, og Guds Ånd skal levendegjøre min menneskelige ånd;
for det heter om den siste Adam, at han er blitt til en levendegjørende Ånd. På denne måte skal vi få
guddommelig natur; den syndige natur tilintetgjøres og den nye vokser frem.
Vi kan si at Åndens dåp er en nådens dåp, men nåden varer ikke evindelig; for Kristus er ikke
oppreist til vår nåde, men til vår rettferdiggjørelse. Der hvor døden inntrer opphører nåden, og
rettferdighetens krav full-kommes; for det er i kraft av blodet, at Gud kan reise oss opp fra de døde.
Nåden er den bærende kraft inntil døden; men i dødsøyeblikket må vi som Jesus utrope: Min Gud, min
Gud, hvorfor har du forlatt meg! Gud forlater oss da som nådens ledsager og overgir oss til døden for at
nåden skal bli avløst av rettferdighet og oppstandelseskraft.
Det gis en dåp, hvortil Åndens dåp er den bærende kraft. Denne dåp finnes omtalt i Markus 10, 37
og 38. To av disiplene begjærte å sitte en ved hans høyre side og den annen ved hans venstre side i hans
herlighet. Men Jesus sa til dem: I vet ikke hva det er I ber om. Kan I drikke den kalk jeg drikker, eller
døpes med den dåp jeg døpes med? Dersom noen har mottatt Åndens dåp og ikke lar seg ved denne
føres inn i lidelsenes og dødens dåp, så vil han miste sin del av herligheten — tross det, at han er døpt
med Åndens dåp.
Råd og vink til nyfrelste
Har du sagt synden og verden farvel og fått fred med Gud i en god samvittighet så fortsett å
vandre med din Gud, som du mottok ham. Kast deg ikke blindt i armene på en eller annen sekt, hold deg
for god til det. Bli ikke et rov for mennesker som kun prediker vanndåp, men som selv forlengst har brutt
sin gode samvittighets pakt, eller for den, der prediker Åndens dåp, men som aldri har hørt hva Ånden
taler i sjelen og til menigheten. Vi lever i en tid, da den kristne sier seg å være rik, å ha overflod og fattes
intet; en tid da man velger seg lærere i hopetall ettersom ørene klør. Den nyfrelste kan tro seg vel bevart
i hendene på en eller annen av alle disse ledere uten å vite om, at lederne selv innbyrdes lever i krig og
splittelse. Han vil derved i stedet for den uforfalskede melk innsuge partiånden og får allerede i
begynnelsen av sin åndelige løpebane et knekk, som fravrister ham den barnlige tro han hadde på
Kristus, før han kom under de beskyttende lederes vinger.
26 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Jesus betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle, og fordi han visste selv hva som bodde i
mennesket. Joh. 2, 24. 25. Det er kanskje en hard kur for den nyfrelste å følge Jesus i dette; men når man
som han får kunnskap om hva som bor i mennesket, så står man det over, og vil ved stadig å vandre i
Åndens samfunn snart lære selv å finne næring og kraft. Man vil på denne måte bli bevart fra meget,
man ellers er utsatt for å måtte gjennomgå, og som endog så kan føre helt bort fra Gud.
Den nyfrelste trenger støtte, og denne støtte skal være menigheten. Derfor heter det i Ap. gj. 2,
47: Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten. Hvor velsignet skulle det ikke være å ha
en sådan menighet å by de nyfrelste? Men hva Gud gjør foran, søker Satan å gjøre etter, han søker også
å legge til menigheten de nyfrelste, fordi han vet trangen til støtte er for hånden. Etter enhver vekkelse
vrimler det derfor av “åndelige haier,” der alle søker å trekke de nyfrelste til sitt eget eneste rette
trossamfunn. Og har det lykkes dem å fange en sjel, så gjør de en åndelig dødning av ham på høyst
forbausende kort tid.
Er du nyfrelst så vit, at mennesker fylt med partiånden inntil nid-kjærhet etterstreber deg på alle
dine veier, de benytter seg av din uvitenhet, og du skal være meget gudfryktig og høre vel etter Åndens
røst, om du skal kunne bevare deg ren og fri i din ånd — uten å bli fanget.
Gå inn i vårt samfunn, her har du anledning til å arbeide, her blir du bevart, her har vi det riktig
etter Guds ord o. s. v. summer det for den nyfrelstes ører. Lar han seg så lokke, kommer han til å sitte
der som en rekrutt, en nykommer, der har å lyde formannen, viseformannen, bestyrelsen og en hel del
andre eldre, som med rette gjør krav på, at den nykomne viser dem alle tegn på respekt og æresfølelse.
Den nyfrelste, som før hadde Gud nær hos, får ham nå så langt borte, at han neppe kan øyne ham. Han
ser Gud og fullkommenheten gjennom hele denne stab av mennesker, som han anser og blir opplært til å
anse, for å være langt mer åndelig enn seg selv. På denne måte blir Gud så langt borte. Sin sjelstilstand
betror han da også til disse veiledende krefter, og dermed er han solgt. Han er blitt en slave; han har latt
seg fange. Han har mistet den enfoldige og umiddelbare tillit til Gud og spør nå mennesker til råds.
Hvem er nå disse formenn og viseformenn og denne bestyrelse, han har gitt sin sjel i vold?
Dersom du har fått litt av den øyensalve, hvormed Gud salver sine vitners øyne, Åp. 3, 18, så vil du
se, at det er de mest ansete etter kjødet, som innehar æresstillingene. Den mindre ansete har all utsikt
til å forbli menigmann i samfunnet alle sine dager. Det er altså de ansete etter kjødet den nyfrelste nå
betror sin sjel. Jesus hadde ingen anseelse så man kunne ha lyst til ham. Den nyfrelste har heller ikke mer
lyst til ham. Han er fanget av Satan til å anse personer etter kjødet og lever ikke mer sådan, at han ikke
kjenner noen etter kjødet, men er tvert i mot blitt kjødets skyldner; for han har fått mange å tekkes.
Den nyfrelste får nå hygge etter kjødet i sine nye omgivelser, men er blitt en fanget slave etter
ånden. Menighetens eldste og lemmene, som før hans inntreden i “deres samfunn” ikke anså ham som
deres “innvidde”, skjenker ham nå samfunnets høyre hånd, og den nyfrelste føler seg løftet og drømmer
om, at denne lykke skal vare ved. Han har, når en tid er gått, endog utsikt til å bli stemt på, når ny
bestyrelse skal velges; for flere har alt lagt merke til, at der hos ham er talenter, der ikke bør graves ned i
jorden. Hvilken ære, — få være med i bestyrelsen! Men det fortrolige samfunn med Gud er og blir borte;
for han har latt seg overvinne og ta til fange av mennesker, som selv er bedratt av Satan.
Vil han nå fra denne stilling kjempe seg ut igjen til full frihet, blir han holdt for å være
revolusjonær, et uregjerlig medlem som ikke er så ydmyk som han skulle være og som derfor må
tilrettevises av de eldste. Faller han så etter tilrettevisningen atter hen i avmakt, sies han å være blitt
“snill;” men skulle trangen til sannhet ennå være så sterk hos ham, at han fremdeles opponerer, kan han
ikke lenger styres innen deres samfunn, og de samme spisser, der for noen tid siden rakte ham
samfunnets høyre hånd, griper nå til det middel Frelseren i sitt profetsyn så og forutsa: De utelukker ham
av synagogen. Joh. 16, 2. Han har trådt på deres høyder og felt dom i deres aller helligste.
27 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vil du, nyfrelste sjel, bli bevart, så lær deg å tenke selv. Lar du andre tenke for deg, vil du komme
til å betale det dyrt. La oss gå ut til ham utenfor leiren, bærende hans vanære, Hebr. 13, 13; for i leiren
kjeler de bundne for sine bånd og ser en fiende i hver og en som vil løse dem. Men det menneske, som
forviller seg fra klokskaps vei, skal hvile i dødningers forsamling. Ord. 21, 16. Hvile i dødningers
forsamling, en farlig hvile! Sky denne hvile, du nyfrelste sjel, og beflitt deg på å komme inn til Guds hvile,
der mottas ved tro. Hebr. 4, 11.
Det er ett legeme (d. v. s: menighet) og en Ånd, likesom I er kalt med ett håp i eders kall; en Herre,
en tro, en dåp, en Gud alles Fader. Ef. 4, 4, 5 og 6. La oss legge vinn på i disse ting å bevare Åndens
enhet. V. 3. Vi er døpt med en Ånd til å være ett legeme — en menighet. Noen annen menighet er ikke
innstiftet av Gud. Der er kun en dåp, en begravelse med Kristus; men dette er den gode samvittighets
pakt det ansvarlige menneske gjør med sin Gud, at han vil vandre et nytt liv og bevare en god
samvittighet. Når vi det gjør, så vandrer vi i lyset og da har vi samfunn med hverandre, og Kristi blod
renser oss fra all synd. Noe annet samfunn i det ene legeme, den ene menighet, trengs ikke.
Må Gud i sin nåde få lede de nyfrelste i full frihet inn i en dypere hvile og en fullere forståelse; for
til frihet er I kalt, brødre, misbruk bare ikke friheten til en anledning for kjødet.
Kampprisen og engledyrkelsen
La ingen frarøve eder kampprisen om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han
gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn og ikke holder fast ved hodet, hvorfra
hele legemet hjulpet og sammenføyet ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst. Kol. 2, 18 og 19.
Der er en kamppris å miste, ikke fordi man kjemper, men fordi man lar være å kjempe. Man
frarøves kampprisen fordi man lar seg dåre av falsk ydmykhet og engledyrkelse, en av satans
kampmetoder mest benyttet blant Guds folk.
Når noen kommer, fremstiller seg som ydmyk, beundrer og smigrer ens person, da skal det en
særskilt Guds nåde, lys og årvåkenhet til, om man skal kunne gripe til sverdet mot samme person. Det
mest alminnelige og letteste er å høre på smigeren og la seg dåre. Man lar seg dyrke som en Her-rens
engel, som den, der har fått noe av Gud å forvalte, og finner behag i at noen opptrer ydmykt; det smigrer
og tiltaler menneskets naturlige følelser.
Er vi tro mot Gud og gir ham æren, vil vi avvise all engledyrkelse og all ydmykhet, som er beregnet
på å tekkes oss selv. Vi vil oppta kampen mot vedkommende person og si ham rent ut hva vi mener. På
denne måte beholder man kampprisen og Gud får æren.
Engledyrkelsen trives utmerket i våre dager, da man har valgt seg lærere (engler) i hopetall
ettersom ørene klør, uten å spørre om vedkommende er ansatt av Gud. Man beundrer personer for
fordelers skyld. Kvinnene beundrer den unge predikant og slutter seg i tette skarer om hans predikestol
for å høre ham, se ham og få gode råd for mangler og trøst av ham. Religionen er midlet, men målet er
— som oftest ubevisst — å vinne predikanten. Derfor ser man også, at når predikanten er vekk er også
hans beundrere borte fra møtene. Det hele var kun engledyrkelse. Den naturlige attrå kvinnen har til
mannen, 1. Mos. 3, 16, og som man før la bånd på, lar man, så snart man kommer under religiøs
innflytelse få råde fritt, da man der tror seg vel bevart fra satans makt. Denne slapphet og uårvåkenhet
benytter djevelen, som er mer trenet i krigsførsel enn de unge, der har mange lyster å pleie og mange
interesser å ivareta.
Lar den unge predikant seg beseire blir han udugelig som ordets forkynner; men griper han
sverdet og hugger ubarmhjertig løs på alt dette religiøse kjød, vil den oppriktige glede seg og Gud gi ham
seier.
28 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Satan — mørkets fyrste — vet å benytte sin makt og sine midler hvor mennesket mangler Guds
kunnskap. Han følger mennesket i mørket og angriper, hvor man ikke har lys. Kun kan vi ved sterk
årvåkenhet og bønn beseire engledyrkelsen og beholde kampprisen.
Sant lys og falsk lys
Mørket viker bort og det sanne lys skinner allerede. Joh. 2, 8.
Likeså visst som det finnes et sant lys, finnes det også et falsk lys. Hovedforskjellen mellom disse to
lys består deri, at for det sanne lys viker mørket bort, mens det falske lys tillater mørket. Det falske lys
tilegner seg alle herlighetene uten å fordrive mørket. For når mørket skal fordrives, får man kjenne
samfunnet med Kristus i hans lidelser, og det vil det falske lys ikke vite noe av.
Det falske lys lærer at mennesket kun er skapt for å nyte. Det hensetter mennesket med legeme,
sjel og ånd fra jorden til himmelen, og dermed er man fri fra trengsler og lidelser, ettersom
oppstandelsen allerede er skjedd. Gud i evigheten og Kristus i herligheten lider ikke, de fristes ikke,
derfor lærer det falske lys, at man skal være dem lik.
Det sanne lys derimot hensetter legemet til jorden, idet det lærer, at vi er i utlendighet borte fra
Herren, så lenge vi er til huse i legemet. 2. Kor. 5, 6. At mennesket skal fornekte seg selv og ta sitt kors
opp og fremstille sitt legeme — ikke til nytelse — men som et levende Gud velbehagelig offer.
Jesus sier om seg selv: Jeg er verdens lys; den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha
livsens lys. Dette sa Jesus i sine kjøds dager, da lyset brøt seg frem og fordrev mørket ut av hans legeme
med sådan doms velde, at han med sterkt skrik og tårer frembar bønner og nødrop til ham som kunne
frelse ham fra døden. På denne måte banet det sanne lys seg vei gjennom Kristi legeme for at vi også i
vårt legeme skal la lyset og dommen få rom, at mørket må vike.
Det sanne lys har et legeme å ofre; men det falske lys har et legeme som skal nyte.
Det falske lys sier seg frelst og fri fra alle lidelser, hvorav vi forstår, at det ikke fordriver mørket,
men er i harmoni med det. Derfor kan også Jesus si: Dersom det lys som er i eder er mørke, hvor stort er
da ikke mørket. Matt. 6, 23.
Vårt jordiske legeme er lem på Kristi jordiske legeme og må som sådan gå lydighetens og
fornedrelsens vei for å få del i hans oppstandelse og bli lem på hans herlighets legeme. For først det
naturlige, så det åndelige; det er et jordisk legeme og det er et himmelsk legeme.
Lyset ligger i Ånden. Kristi ånd drev Kristus i døden etter kjødet. Da den hadde utført denne misjon
med Kristus selv, ble den sent til jorden for å føre oss samme vei.
Det sanne lys krever offer — vann og blod. Det falske lys krever nytelse.
Det sanne lys underviser i retning av mer gudsfrykt; det falske lys er djevelens fyrtårn utenfor
fordervelsens stad.
Mennesker som mottar det falske lys blir lovløse, og ingen samvittighet hindrer dem mer; de kan
gjøre hva som helst. Judas treffer det rette, når han benevner dem for skamflekker, som forer seg selv,
vannløse skyer, som drives avsted av vinden; trær nakne som om høsten, ufruktbare, to ganger døde,
opprykte med rot; ville havsbølger, som utskummer sin egen skam; villfarende stjerner, for hvem
mørkets natt er rede til evig tid.
29 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Min sjel er knust,
så lenges jeg etter dine lover til enhver tid
Salme 119, 20
Hvor liflige er Guds bud, hvor yndige hans lover. De er Guds barns oppdragere til et evig liv og viser
seg sanne og trofaste fra slekt til slekt. Den som hengir seg til Guds lover og elsker hans bud får visdom
fra Gud, så han binder sine motstandere og setter frykt i sine fiender. Gudsfrykt er visdoms begynnelse
og vil også vise seg å være dens ende.
Lyst til å opplæres er de første skritt på visdommens bane, hvor Guds lover er idel lys, det kommer
mennesket i sitt mørke til hjelp, så det finner utvei av vanskeligheter, man ellers måtte bukke under for.
Guds lover er fulle av fred og har man smakt sødmen av hans bud, vil sjelen være knust av lengsel etter
fortsatt å kunne skride frem mot det fullkomnere.
Ved Guds lover fikk de gamle forstand, og de ble navnkundige, skjønt de av sin samtid var foraktet.
Ja endog deres fienders avkom etter sinnet priser dem store, endog de aldri har forstått, hvor i deres
storhet består.
Åndens lover — de evige bud — levendegjør vår menneskelige ånd og gjør oss til evighetsvesener i
klassen med åndene av de fullendte rettferdige. Heb. 12, 23.
Ved å vandre etter Guds vilje opptok Kristus i seg selv all Guds visdom, derfor kalles han også
Kristus, Guds visdom. Han er nå veien til visdommens kilder, hvortil hvert menneske, som har lyst til hans
lov har adgang. For hans lover ligger i det lave, blant de ringe, for at ikke noen skal si de var for
vanskelige å finne. Derfor finner man Guds vilje og veien til visdom ved å vende seg bort fra det som
synes å være noe, ettersom det som er stort i verden er gjort stort av Satan. Det er lagt en grunnvoll
dypere — og under verdens storhet; på den skal alt opphøyet en dag plasseres til dom for å prøves ved
Guds lys — og for ham, der har øyne som ildsluer. Alt det, som da ikke er overensstemmende med Guds
lover, skal nedbrytes og oppbrennes med ild.
Salig derfor hver den, som allerede nå har lært å elske hans lys og vilje og som ved gudsfrykt øver
seg i hans bud. En sådan sjel vil som evig vesen og identisk med Guds lov bli stående i dommen og derfra
skuer sine mot-standeres fall og tilintetgjørelse.
1913
Satan blant Guds folk
Når Satan arbeider blant Guds folk benytter han seg av naturlige midler: menneskets trang,
tilbøyeligheter og hva som smaker det naturlige menneske.
Satan har sans for det som hører mennesket til. Mat. 16, 23. Ved denne sans avpasser han
tillokkelsene ettersom det passer for hver og en. Blant Guds folk ville det ikke smake mennesket, om han
opptrådte som en brølende løve; men når han kommer som en lysets engel med fagre smigrende ord og
med smil om munnen, da skal det meget til om ikke også den troende lar seg dåre. Dog, enten han
kommer på den ene eller den annen måte, så holder han ubarmhjertig fast ved sin hensikt å føre
mennesket bort i fordervelse.
Man tjener satan ved å søke sitt eget og bryte med Guds vilje og Åndens drift.
30 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Gud lot Israel vinne seier i Josvas dager; men da Akan tok av det bannlyste gods opptentes Herrens
vrede mot Israels barn, så tre tusen mann av folket måtte ta flukten for mennene fra Ai. Josva 7, 1. Gud
stred for Israel så lenge de var Gud lydig; men når de adlød satan led de nederlag. Satan virket ved denne
anledning ved lysten.
Da Saul hadde syndet og spart kveget om hvilket han hadde Guds befaling, at det skulle drepes,
sier han til Samuel: Jeg har syndet; for jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, da jeg fryktet for folket
og lød deres røst. 1. Sam. 15, 24. Den neste synd fulgte snart etter, idet han ville at Sa-muel skulle late
som om intet var hendt og ære ham like fullt for folkets eldste og for Israel.
Satan brukte folkets begjærlighet, som var så stor, at Saul, skjønt han visste Guds vilje, av feighet
adlød folket. Saul hadde straks i forveien slått Amalek fra Havila til henimot Sur, som er østenfor Egypt.
V. 7; men da satan ga seg til kjenne blant hans egne folk, sank den ellers så tapre krigsmann i kne, og
følgen ble at Gud forkastet ham, og valgte en annen til konge i hans sted.
Samson slo med et asens kjeveben tusen mann av filisterne, Dom. 15, 16; men lot seg dåre og falt
for en svak kvinne for hvem han opplot hele sitt hjerte og sa: Det er ikke kommet rakekniv på mitt hode;
for jeg er en Guds nasireer fra min mors liv; dersom jeg blir raket, viker min styrke fra meg, og jeg blir
svak som alle andre mennesker.
Denne kvinne plaget Samson med sine mange spørsmål, så han til slutt — for å få fred —
åpenbarte henne hele hemmeligheten.
Satan virket her ved å trette ut Samson så han ønsket for enhver pris fred; men han valgte i sin
uårvåkne tilstand den fred som er av satan, og fallet kom, og kraften ble borte.
Salomo hadde fått et vist og forstandig hjerte, så hans like ikke har vært før ham, ei heller skulle
oppstå etter ham. 1. Kong. 3, 12. Men satan bedro ham; for Salomo elsket mange fremmede kvinner
foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, av de hed-ningefolk
om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gå inn til dem, og de skal ikke gå inn til eder;
sannelig de vil bøye eders hjerter etter sine guder. Ved dem hang nå Salomo, så han elsket dem. 1. Kong.
11, 1 og 2.
Allerede i dette overskred Salomo Herrens befaling, og det neste fulgte etter. For det skjedde den
tid da Salomo ble gammel, at hans hustruer bøyde hans hjerte mot andre guder, og hans hjerte var ikke
helt med Herren, hans Gud, således som Davids, hans fars hjerte. Og Salomo vandret etter Astarte,
sidoniernes gud og etter Milkom, ammonitternes vederstyggelighet. Og Salomo gjorde hva ondt var i
Herrens øyne.
Salomo gjorde brudd på visdommens lover, og den vek fra ham; for den som gjør hva ondt er i
Herrens øyne er ikke lenger vis. Han adlød sine hustruer mer enn Gud, og det ble hans fall.
Det står om de unge enker, at noen av dem hadde vendt seg bort etter satan. 1. Tim. 5, 15. De for
ørkesløse omkring i husene og ga seg av med sladder og uvedkommende ting; og når de i kjødelig lyst
svek Kristus, ville de gifte seg.
Det var ikke det å gifte seg som var å svike Kristus; for i v. 14 heter det: Derfor vil jeg, at de unge
enker skal gifte seg, føde barn, styre sitt hus og ikke gi motstanderne noen anledning til baktalelse.
Det å svike Kristus og vende seg bort etter satan er i kjødelig lyst å ville gifte seg. Men enhver skal
vite og vinne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde. 1. Tes. 4, 4 og 5.
Da Jesus ga sine disipler til kjenne, at han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og
yppersteprestene og de skriftlærde, og slås i hjel og oppstå på den 3. dag; tok Peter ham til side og sa:
Gud fri deg, Herre! Dette må ingenlunde vederfares deg! Men Jesus vendte seg og sa til Peter: Vik bak
meg, satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som
hører menneskene til.
31 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Jesus hadde nettopp forklart sine disipler, at det burde ham å lide og dø og deretter å oppstå på
den 3. dag; men satan, som har stor omsorg for kjødet, fikk på denne korte tid virket så kraftig hos Peter,
at han sier: Dette må ingenlunde vederfares deg. Satan visste godt om, at hadde Jesus spart seg selv for
lidelser og død, ville han heller ikke ha kunnet oppstå. Og hadde Jesus ikke oppstått, da var vår tro
forgjeves, og vi var de ynkverdigste av alle mennesker. 1. Kor. 15, 19. Hvilket ikke hadde vært satan imot.
Satan angriper også i dag, hvor mennesket har sin svake side. Han bruker lysten i menneskets
fordervede natur som våpen, ettersom han kjenner godt til, at det smaker mennesket å få tilfredsstilt
sine lyster. Men skriften kaller attrå i denne retning for «å vende seg bort etter satan».
Gud har til hensikt å styrke vår vilje, å rense vårt sinn, å gjøre oss karakterfaste og stålsatte på alle
måter, og hva mer kan et menneske ønske seg. Men vender vi oss til forfengeligheten, moten, æren,
rikdommen, feigheten, bløtaktigheten osv., så vender vi oss mot satan, som gjør oss karakterløs, feig,
løgnaktig og til krypende og usle vesener.
Da vi nå vet om, at Guds folk har tilbøyeligheter både til å være på moten, til forfengelighet,
feighet, ære og bløtaktighet, hvilket alt tjener til å fjerne korset og kraften, så slutter vi igjen derav, at
satan er atskillig virksom blant Guds folk, og at det gjelder om, å oppta kampen med ham, for at vi kan få
seier og kraft og bli stående etter å ha overvunnet alt.
Loven
Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig. Rom. 7, 14. Det er en alminnelig utbredt mening at loven
er noe ondt som man bør bli frigjort fra snarest mulig. Men Skriften sier at loven er hellig og budet hellig,
rettferdig og godt. Rom. 7, 12. Når man nå ønsker seg frigjort fra det som er hellig, rettferdig og godt, så
viser det at man elsker vanhellighet og urettferdighet mer enn den hellige og rettferdige lov, som virker
dom over et slikt liv og levnet. Dog den urettferdige og ugudelige blir aldri fri fra loven og dens
forbannelse, for nettopp for deres skyld er loven gitt.
Den eneste måte man kan bli frigjort fra loven som lov, skjer derved at man blir likeså hellig og
rettferdig som loven. Dens dom blir da borte. Man er blitt seg selv en lov. Men dette skjer ikke i et
øyeblikk. Vi døde fra loven (dens forbannelse) ved Kristi legeme, Rom. 7, 4, men vi døde ikke fra lovens
Ånd som er hellig, rettferdig og god. Loven er Guds vilje, som aldri kunne bli utført fullt ut på grunn av
kjødets skrøpelighet - den iboende synd. Men det som var umulig for loven, det gjorde Gud, da han
sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet. Rom 8, 3.
Gud gjorde Kristus lik med oss for at han derved skulle komme synden i kjødet til livs. Etter at vi nå
er forenet med Kristus i hans kjøds legeme, er vi frigjort fra lovens forbannelse og er blitt delaktig i
Åndens lov, hvis drift og mål er tilintetgjørelse av synden i kjødet, dvs. syndelegemets tilintetgjørelse.
Rom. 6, 6. Loven i Kristi legeme banet vei like inn i helligdommen. Delaktiggjort med Kristus i denne lov
blir synden også angrepet i vårt dødelige kjød - vi blir delaktig med Kristus i hans lidelser og hengis med
hensyn til det indre, syndige vesen stadig i døden, for at Kristi liv kan åpenbares i vårt dødelige kjød.
Under hele denne indre prosess i legemet er lovens forbannelse borte. Man er kommet inn under Kristi
lov, hvis mål er å bane en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Innen dette legeme er
et visstrakt land, og Kristus er en så rommelig person at man kan vandre i ham.
Nå har man sagt seg fri fra loven så snart man har følt fordømmelsen i samvittigheten er veket
bort. Ja, man har endog trodd seg å være kommet i en tilstand hvor ikke romerbrevets 7. kapittel lenger
kunne dekke livet. Man har sagt seg løs fra det og valgt Rom. 8 som sitt fremtidige tilholdssted. Dersom
vi ser litt nøyere på dette, skal vi finne ut at «følelsen» av å være frigjort fra «lovens forbannelse», ligger
til grunn for denne antagelse.
32 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Men er vi da fullkomne når lovens forbannelse er borte? Om vi enn kan være det i sinnelag, så er
da ikke livet fullkomment. Når det gjelder å løpe på banen, tror jeg det ikke ville være en lett sak å holde
skritt med Paulus, men endog må han si at han ikke hadde grepet det eller allerede var fullkommen. Fil.
3, 12. Enskjønt samvittigheten var ren og fri for forbannelse, så var han ikke fullkommen.
Men var han ikke fullkommen, så kunne heller ikke alle hans gjerninger være fullkomne. Men
fantes det gjerninger hos ham som måtte dømmes som ufullkomne, så måtte disse ha sin rot i noe, og
kunne de ikke ha sin rot i Ånden, så måtte de ha det i synden i kjødet. Paulus kunne etter dette ha en ren
samvittighet om enskjønt han i gjerninger og liv ikke var fullkommen. Men ikke tror jeg Paulus elsket de
gjerninger han gjorde, når de ikke var etter Guds vilje. Nei, han hatet dem. Også jeg har ved Guds nåde
fått smake den Hellige Ånds gave, men tross det så gjør jeg ganske ofte gjerninger som jeg hater. Og
hvorfor kan vi hate dem? Jo, ved Åndens lys. Men gjør jeg det jeg hater, da er jeg jo enig med Paulus i
hans 7. kapittel til romerne. Noen vil kanskje si: Jeg gjør aldri det jeg hater. En ynkelig tilstand å komme i.
Gud fri oss fra sådan villfarelse. En ydmyk sjel vil alltid finne noe å dømme hos seg selv. Endog Rom. 8, 13
uttaler: For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden,
da skal I leve.
Disse legemets gjerninger, som skal dødes ved Ånden, og som endog den er i besittelse av som
befinner seg i Rom. 8. kapittel, hva er de og hvordan virker de? Hva som utfoldes i Rom. 8 av legemets
gjerninger, forklares og utvikles i Rom. 7, 23. Men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot
loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Vi blir tatt til fange
både du og jeg av syndens lov, som er i våre lemmer og gjør ofte det vi aldeles ikke ville gjøre. Dette
kalles legemets gjerninger, som skal dødes ved Ånden. Vi maktet på grunn av kjødets skrøpelighet ikke å
stanse dem før de kom til utførelse, derfor må vi ved Ånden døde dem etter at de er fremkommet. Disse
legemets gjerninger må ikke blandes sammen med kjødets gjerninger, som er åpenbare synder. Gal. 5.
19.
Gjør jeg det jeg hater - det jeg ikke vil - da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i
meg. Jeg hater det og Gud hater det. Vi er altså enige i denne sak. Derfor er det heller ingen
fordømmelse for disse gjerninger, når vi bare døder dem ved Ånden. For livets Ånds lov har i Kristus
frigjort meg fra syndens og dødens lov. Jeg holder ikke på med legemets gjerninger, men døder dem derfor er jeg fri. All synd er i verden på grunn av lystene. Når lysten har unnfanget, føder den synd.
Denne synd er til døden og må ikke forveksles med legemets gjerninger.
Salig er det menneske, som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik. Salme
32, 2.
Jesus som fariseerens middagsgjest
Luk. 11, 37 og flg. Men da han hadde talt, ba en fariseer ham, at han ville ete hos ham; han gikk da
inn og satte seg tilbords.
Nå hadde fariseeren fått fredsfyrsten tilbords i sitt hus, og nå skulle man tro det ville bli herlighet
og jubel der inne. Men da fariseeren så, at han ikke først vasket seg før måltidet, undret han seg. Denne
«undren» var mer enn nok for Jesus, som vet å ta enhver sak ved roten og som ikke lar seg dåre, om han
enn var middagsgjest. For tvert imot alt som heter kjødelig høflighet, sier han: I fariseere renser nå beger
og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. Make til gjest hadde vel fariseeren aldri hatt
tilbords. Dersom han nå bare hadde sluttet med denne ene bemerkning, kunne det hele kanskje ennå ha
latt seg rette: men ubarmhjertig fortsetter Jesus: I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han
også gjort det innvendige? Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de høvdingseter i synagogene og
hilsninger på torvene! Man skulle tro, at dette skulle ha vært nok, og at de nå skulle fått seg noe å spise
33 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
for senere å få en fredelig avslutning som lønn for gjestmildhet. Men tvers imot all menneskelig
forståelse av tingen fortsetter Jesus: Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går
omkring på uten å vite det.
Hadde fariseeren og Jesus vært alene, kunne kanskje denne middagssene være blitt skjult; men nå
viser det seg, at også en lovkyndig sitter der; for også han synes å kjenne seg igjen ved Jesu angrep på
fariseerne.
Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss. Den
lovkyndige syntes kanskje at fariseeren kunne ha godt av det han fikk, og han satt antagelig ferdig til også
å støtte Jesus i hans tale; men når det gikk så vidt, at også han følte seg berørt, kunne han ikke lenger
være taus.
Hadde det vært en annen enn Jesus selv, ville han visstnok latt det være nok med angrepet på
fariseeren og heller søkt å få litt bifall og støtte hos de andre tilstedeværende. Men dette var mot
«Mesterens» sinnelag, hvorfor han med mektige ord vender sverdet mot den lovkyndige og sier: Ve også
eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke
byrdene med en av eders fingre! Ve eder I lovkyndige. I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er
I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.
Nå var de antagelig ferdig med middagen; for det heter videre: Og da han gikk ut derfra, begynte
de skriftlærde og fariseerne å trenge hardt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget, da de
lurte på ham for å lokke noe ut av hans munn.
Vi lærer av denne lille beretning ikke å gli avveien med våre føtter, når hyklerne søker å tekkes oss
etter kjødet.
Høre og gjøre
Men vær ordets gjørere og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv. Jak. 1, 22.
Jakob sier, at man dårer seg selv, når man bare hører ordet og ikke gjør deretter. Hvor mange er
det ikke som lever i denne dårskap hele sitt liv, som hører og hører, men aldri forsøker å gjøre deretter.
Noen går og hører hele livet igjennom; men når døden kommer, og de stilles ansikt til ansikt med
evigheten, kommer de, tross all sin hørsel i alvorlige sjelekamper, og man må ofte undres over, at folk
som gikk for å være gode kristne, når det kom til stykket, ikke engang var frelst. De hadde hørt, men aldri
gjort deretter, hvorfor de den hele tid kun hadde dåret seg selv.
Jak. 2,1. La ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med å gjøre
forskjell på folk! Hvor mange hører disse ord og gjør deretter? Mon det ikke er så, at alle verdslige
mennesker og de fleste kristne lar seg dåre av verdslig storhet? Man vil sjelden treffe noen så
fullkommen, at han behandler den fattige med likeså stor interesse og med likeså stor ærbødighet, som
den mann, som bærer det skinnende kledebon og ring på fingeren!
Men gjør man forskjell hos seg selv, så er man blitt dommer med onde tanker. V. 4. Man er blitt
lovbryter og refses av loven som sådan. V. 9.
Vil du med
Den danske premierløytnant Godfred Hansen, der var nestkomman-derende med Roald
Amundsen under «Gjøas» seilas gjennom Nordvestpassasjen, skriver fornylig omtrent følgende:
«Når Roald Amundsen nådde lykkelig frem til sydpolen og tilbake igjen, så skal man ikke bare kalle
dette et hell. Man skal vite, at Amundsen i årrekker har studert sin utrustning inntil de minste
enkeltheter. Skotøy og ski bindinger underkastet han langvarige og omhyggelige prøver. Provianten ble
34 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
undersøkt og prøvet på alle måter; og dens pakning ble utført med omtanke. Det ble så vidt gjørlig ikke
medtatt for lite, men heller ikke for meget, o.s.v.»
Roald Amundsen undervurderte ikke de krefter han skulle kjempe med; men han rustet seg
omhyggelig, og så gikk han i vei og vant frem til sitt mål og kom i god behold tilbake.
Vårt liv i Kristus er et liv i detaljer. Dersom vi omhyggelig tar vare på hvert enkelt av hans ord, så vi
gjør deretter, vil også vi nå frem til store åndelige seire; for sterk er den som utretter hans ord. Joel 2, 11.
En forkastelig teori om at Kristus har gjort alt, og så slipper vi, råder i våre dager. Roald Amundsen
nådde frem til polen for sitt eget vedkommende. Han viste oss veien, og måten hvorpå den skulle nås;
men vil vi til polen, så får vi selv gå veien. Kristus har banet veien og selv vunnet frem til herligheten. Vil
vi nå frem til hans herlighet, får vi følge ham etter. Denne lære om at Kristus har gått veien, og så slipper
vi, den er av en fader djevelen. Noe av det siste Jesus her på jord befalte sine disipler var dette: «Gå
derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds
navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder,» Matt. 28, 19 og 20.
Den troende og de vantro har til hope hentet alt hva de har behøvd gjennom evangelisten. Man
har levd så nær verden, at innbydelsen om å komme til Jesus og få sine synder avtvettet har vært næring
nok for dem som kaller seg kristne. Gud har imidlertid ansatt i menigheten også profeter, hyrder og
lærere. Disse har man ikke hatt bruk for. Og dog tjener de til de helliges fullkomne beredelse. Ef. 4,11.
Hva man for tiden trenger er en grundig undervisning om å holde alt hva Jesus har befalt. Man
trenger instruks i detaljer. Men først må man vekkes til å forstå at det er nødvendig å bli opplært.
Noen slår om seg med, at vi har Ånden, som skal lære oss alt, og vi behøver ingen læremester.
Dette skriftsted har Johannes talt om til dem som vil forføre disiplene. 1. Joh. 2, 26. Men ingenlunde har
Gud ansatt i menigheten profeter, hyrder og lærere for å forføre noen.
Man har så godt som overalt motvilje mot Guds kunnskap. Når man kommer sammen, så er det
for å more seg i ånden. Man setter seg ned for å ete og står opp for å leke. Gud tillater at man leker i
barnealderen; men ikke i lengden. Han vil man skal bli opplært. For han gir læreren til rettferdighet; og så
sender han regn. Joel 2, 23. Det er meningen man skal lære noe av denne lærer; men ikke har alle
forstand på å høre hva det blir talt. Man er for vill i sinnelag. Tankene farer både hit og dit. Derfor har
Gud ansatt i menigheten noen til å ta sådanne ville menneskers tanker til fange under Kristi lydighet.
Også dette er en stor nåde av Gud. Er man så omsider blitt brakt til å høre, kan det senere bli tale om å
gjøre. Og først da kan det bli tale om å seire og nå frem til noe virkelig resultat i Åndens verden.
Allerede har flere troende fått øynene opplatt for, at det er mangel på undervisning. De har så i all
redebonhet mottatt ordet og begynt forfra, idet de har renset ut all gammel lære og surdeig. Vi har tro til
Gud at mange skal følge etter. Du som ikke tror noe på dette, du som ingen tillit har til Guds kunnskap,
kom og prøv. Prøv dine krefter, om du med all din jubel kan stå deg for dens åsyn, som har hengitt sitt
hjerte til å forstå. Jeg tror du skal bli såre skamfull; for Gud vil vi skal motta undervisning. Og å stride mot
hans disipler — mot den som virkelig vil la seg opplære — det vil være å stride mot Gud selv. Du vil
visselig i denne kamp komme til å lide nederlag. Du er ikke skikket til å gå mot de åndelige poler, før enn
du nøye har grunnet på Herrens befalinger og lagt deg på hjertet å holde dem nøyaktig. Vil du forsøke
din kraft imot, eller vil du ydmykt bøye deg for Herrens vilje.
Guds fulle rustning
Ikle eder Guds fulle rustning, at I kan stå eder mot djevelens kunstgrep; for vi har ikke kamp mot
blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens
åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 11 og 12.
35 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Djevelen bruker kunstgrep og har til rådighet menneskets natur — kjødet, om det ikke ved Guds
kraft holdes fastnaglet til korset. Strekker man seg over evne i bruken av mat, drikke og klær, kommer
man i gjeld og blir en urettferdighetens slave både for Gud og mennesker. For å unngå denne trelldom
bør man innrette forbruket etter inntektene for ved avholdenhet og selvfornektelse å kjøpe seg fri fra
Satans og kreditorenes klør og Guds dom. Går man over streken i forbruket, følger løgn og urettferdig
vinning umiddelbart etter; og har man først smusset seg så meget til, er man heller ikke så nøye med å
kaste seg enn ytterligere ut i synden.
Dog, Gud har gitt oss et botemiddel, en rustning, en åndelig rustning, som istandsetter oss til å
seire, ja mere enn seire.
1. Ombundet med sannhet
Sannheten vil, selv om den forstås og tales stykkevis, alltid være av den beskaffenhet, at det ene
stykke griper i det annet til et sammenhengende hele. Det kan gjerne hengå år og dag mellom hvert
stykke, de alle til sammenlagt vil allikevel passe inn til hverandre. Dette er å være ombundet med
sannhet. Den som taler løgn husker om en måned neppe hva han har sagt i dag; når han så uttaler seg
annerledes enn den gang, forstår man, at han ikke er ombundet; han kan angripes og domfelles der, hvor
det ene ikke forbinder seg med det annet.
2. Ikledd rettferdighetens brynje
Praktisk rettferdighet i smått som stort vil som en brynje beskytte oss mot våre fienders piler; men
de små urettferdigheter vil være huller, hvor igjennom revene kan smutte inn og forderve vingården.
Nehemias bygget en mur, en brynje, om en hel stad, om Jerusalem. Nehm. 6, 15 og 16. Og muren
ble ferdig på den fem og tyvende dag i Elul. Og det skjedde, da alle våre fiender hørte det, og alle folkee
trindt om oss så det, da sank de såre i sine egne øyne, og de innså at dette verk var gjort av vår Gud.
Rettferdighetens brynje vil senke motet hos våre motstandere, og allerede det vil være oss en halv
seier.
3. Ombundet på føttene med ferdighet til kamp, som fredens evangelium gir
Man vil gjerne forkynne fredens evangelium; men helst unndrar man seg den kamp som følger
evangeliet. Et slikt evangelium er derfor også kun et halvt evangelium. Jesus var salvet til å forkynne
evangeliet for fattige. Luk. 4,18. Dette medførte, at han kom til å dele med de fattige, og det ville igjen
føre til kamp mot kjødet, som gjerne vil leve i velvære. I denne kamp innbyr han oss til å følge seg. Paulus
prediket evangeliet, der hvor Kristus ikke før var nevnt, og utsatte seg derved for hedningenes hån og
spott, ettersom de aktet hans ord for idel dårskap.
Landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann, kalte Barnabas og Saulus til seg og bad om å
få høre Guds ord. Ap. gj. 13, 7. De kom, men Elymas, trollmannen, sto dem imot og søkte å vende
landshøvdingen fra troen. Paulus var imidlertid ombundet med ferdighet til kamp og slo trollmannen
med blindhet, så han gikk rundt og søkte etter noen som kunne lede ham ved hånden.
Hvor som helst fredens evangelium blir prediket vil alltid en trollmann eller en trollkvinne være for
hånden for å vende den søkende sjel fra troen. Det er en landshøvding å vinne og en trollmann å
målbinde.
4. Troens skjold, hvormed I skal kunne slukke alle den ondes brennende piler
Davids hustru, Sauls datter Mikal, hånte David, fordi han danset av all makt for Herrens åsyn,
ombunnet med en linkjortel. 2. Sam. 6, 14. Da David vendte tilbake for å velsigne sitt hus, gikk Mikal,
Sauls datter, David i møte og utslynget en av Satans gloende piler, da hun sa: Hvor æret er ikke i dag
36 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Israels konge blitt, som i dag har blottet seg for sine tjeneres pikers øyne, likesom en av de løse folk
blotter seg. David setter opp imot denne bemerkning troens skjold og sier:
For Herrens åsyn, som utvalgte meg fremfor din far og fremfor hele hans hus for å sette meg til
fyrste over Herrens folk, over Israel — for Herrens åsyn har jeg danset. Og jeg vil bli ennå ringere enn så
og bli liten i mine egne øyne, og med de tjenestepiker, du talte om, med dem vil jeg æres.
David kom for å velsigne sitt hus; men Sauls datter utelukket seg selv fra velsignelsen og ble
minnet om sin fars hus, som var fastsatt til undergang; hun fikk ikke barn inntil sin dødsdag og ble
således tilfulle innlemmet i det hus, hvorfra hun utgikk.
5. Frelsens hjelm
Men vi som hører dagen til, la oss være edrue, Ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet
om frelse som hjelm. 1. Tes. 5, 8.
Håpet styrker og dyktiggjør oss til å utholde strabaser. For jeg holder for, at den nærværende tids
lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss. Rom. 8, 18. Håpet gjør uforferdet i
kampen, forakter vanæren og ser hen til belønningen.
6. Åndens sverd, som er Guds ord
Skriften er Guds Ord for de personer som har talt, og talt det fordi de har trodd det. Guds Ord må
ha gjort sitt nedbrytningsarbeide og fått plass i hjertets innerste som en iboende kraft, om det skal kunne
brukes med virkning som sverd. Satan kunne også lese opp skriftsteder; menneskene kan ramse opp en
hel del av dem utenat; men sverd blir det ikke, før Ordet er blitt forenet med troen i våre hjerter.
Gamle Simeon velsignet dem og sa til Jesu mor Maria: Se, denne (Jesus) er satt til fall og
oppreisning for mange i Israel og til et tegn som blir motsagt; men også din sjel skal et sverd
gjennomstinge, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart. Luk. 2, 35.
Åndens sverd blotter og åpenbarer menneskenes tanker, som derpå blir tatt til fange under Kristi
lydighet. Når så tanken derved er rettet inn i andre spor, makter motstanderen intet mer, ettersom det
nettopp var hans tanker som skulle hjelpe ham. Velsignede Ord, som har en sådan makt.
Ikledd denne rustning skal vi mer enn seire ved ham som oss elsker.
Når vi nå dessuten til enhver tid ber i ånden med all bønn og påkallelse og er årvåkne deri med all
vedholdenhet og bønn for alle de hellige, vil vår trosstilling enn mer styrkes og befestes til Guds navns
ære.
Hyrder!
Profeter mot Israels hyrder, profeter og si til dem, til hyrdene: Så sier den Herre, Herre: Ve Israels
hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skulle røkte?
Fettet eter I, og med ullen klær I eder, det fete slakter I; hjorden røkter I ikke. Ez. 34, 1 og 2.
Den som sover han sover om natten; men vi er dagens barn og bør som sådanne vite hvorledes en
hyrde bør være, hvorledes han i Kristi kjærlighet og langmodighet skal røkte den hjord i hvilken Herren
har satt ham som tilsynsmann. I det gamle Israels dager var hyderne atskillig å laste, de røktet seg selv og
lot fårene i stikken, de så hen til egen fordel og lot fårene lide mangel. De presset dem, de burde ha
voktet og gitt dem mat, som de var betrodd tilsynet med — inntil den siste skjerv, så fårene ble atspredt
på bergene uten hyrder.
Det er ansvar å være betrodd sjeler, sjeler som skal røktes med innsikt og forstand for at de skal bli
delaktige i guddommelig natur. Det skal stor kjærlighet i ånden til for å kunne oppamme lammene og gi
føde til fårene.
37 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vår tid har også sine hyrder; jeg mener ingenlunde hyrder ansatt av staten, hyrder hvis øyne er
vendt mot de feteste kall. Men det er hyrder, vokst opp av folket, hyrder av hvem man skulle kunne
vente noe, hyrder til hvem massene har tillit. Når disse svikter i sin gjerning blir det verre. Hyrder fylt
med Guds Ånd og som har vært til stor velsignelse, når disse vender seg bort og blir betatt av beundring
over sin egen verdighet, sin egen personlighet, da ser det i sannhet ille ut. Når hyrdene føder fårene med
hvorledes de selv lever fra dag til dag, hvorledes de reiser, hvem som følger på bryggen og hvem som
møter ved ankomsten, hvor han sover, spiser og prediker, da ser det håpløst ut. Stakkers får. Noen i
Nordland, i Amerika og annensteds i verden skal leve av hvorledes deres hyrde fra dag til dag har det på
et eller annet lokale.
Apostelen Paulus spør: Hvem er Paulus, og hvem er Kefas? Men vi kan fristes til å spørre: Hvem
tror vår tids hyrder seg å være, siden de har så meget å fortelle om sin egen person? Og hvem er disse
uvitende får, som er så henfallen i blind beundring av et menneskebarn, som har meget å fortelle om seg
selv.
Det kunne være håp, dersom hyrdene fikk sine øyne så vidt opplatt, at de kunne lære å hate sine
gjerninger og avstå fra dem; men nå forkynner noen, at de aldri gjør noe som er hat verdt. Tvert om er
både deres liv og gjerninger elskverdige og rene. Noe å hate, dømme og avstå fra eksisterer ikke. Det
ville være farlig å komme på sådanne tanker; men alt hva de gjør er vel gjort; deres planer om hva de
skulle gjøre og om hva de kanskje kommer til å gjøre er alt etter Guds råd! Aldri har de tatt feil; for de er
selv bestandig de største, og hvem tør øve kritikk? Den nyfrelste som nettopp har avlagt det meste av sin
forfengelighet kan godt løse hyrden av under forfall; når bare anseelsen er tilstede er alt sammen ære
verd. Når man er dyktig til å opptre, har dannelse, kan gestikulere, kan rive folket med, så får det ikke
hjelpe om det hele kun er og blir et skuespill.
Å hate denne galskap ville være en farlig lære; for når man har fått Guds Ånd må ingen
selverkjennelse, noen ydmykelse, noen anger lenger finne sted. Det ville jo være trelldom og frafall!
Men hvorledes går det med fårene under ledelsen av vår tids hyrder? Blir de ledet fra kraft til
kraft, fra seier til seier! Vokser de opp til manns modenhet i Kristus? Øker deres kunnskap om Gud fra
dag til dag? Beflitter de seg på en daglig renselse? Blir de undervist og lært, at de daglig skal ta opp og
bære sitt kors? Ser hyrden etter at fårene får næring? at ikke noen uleiliger de minste lam? Kjenner han
dem ved navn, og forstår han å føde lammene, vokter han fårene og lammene? Går han selv i spissen og
sier: Følg meg som jeg følger Kristus?
Eller før han seg selv, taler om seg selv, roser den som oppvarter ham, som ærer ham og som
løfter ham opp.
Man kan med rette spørre: Hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, at han så og hørte hans
ord? Hvem har gitt akt på hans ord og hørt det? Jer. 23, 18.
Samfunn
Gud har dannet samfunn, de helliges samfunn, hvor jøde og greker, fattig og rik smelter sammen
til en fortrolig enhet i Ånden. For ved ham (Kristus) har vi begge adgang i en Ånd. Ef. 2, 18. Der gis nå
hundrer av samfunn, men kun ett samfunn i Ånden og kun en adgang til Faderen i den samme ånd. La
oss gå ut til ham utenfor leiren, bærende hans vanære; for vi har ikke her en blivende stad, men søker
den tilkommende. Hebr. 13, 13. 14.
De som setter sin ære i å søke den tilkommende stad og for den saks skyld gir avkall på
rettighetene innenfor leiren vil snart finne hverandre og lære å elske hverandre i en og samme Ånd.
38 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet; da han
ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to
til ett nytt menneske, da han gjorde fred. Ef. 2, 14 og 15.
På grunn av overtredelsene ga Gud loven. Det ene menneske gjorde den andre fortred, så
fiendskapet hersket på grunn av synden i mennesket og hindret alt samfunn. Da nå Gud i Kristi kjød fikk
nedbrutt fiendskapet mellom først en jøde og en hedning og dernest mann og mann imellom, enten de
nå er av den ene eller den annen nasjonalitet, så kom forliket i stand av seg selv. For da fiendskapet
forsvant kom freden og dermed samfunnet. Han forlikte dem begge i ett legeme med Gud ved korset,
idet han på dette drepte fiendskapet.
Nå sier noen, at Kristus drepte fiendskapet på korset og så er det for evig borte.
Men tross det, så ser vi det råder i høyeste grad — endog innen de kristnes leir, idet man har delt
seg opp i en masse samfunn, som lever isolert fra hinannen, ettersom de på ingen måte kan dele
samfunn. Dette viser bedre enn ord, at alle disse ikke har søkt adgang i en og samme ånd til Faderen. Det
viser, at de ikke ved korset har drept fiendskapet i sitt kjød for å bryte en vei og åpne en adgang for oss
til å gjøre det samme.
Så mange da som ved korset dreper fiendskapet får samfunn i den Hellige Ånd. Det tales meget
om Ånden, mindre derimot om korset, som er Åndens redskap til dannelse av ånds enhet mellom
brødre.
Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved.
Fred uten kors er av kjødet, av verden, av Satan. Kristi fred byder på kors, før den holder sitt
inntog i hjertet.
Fråtseren må slutte å pleie sin egen buk, drankeren slutte å tilfredsstille sin trang til drikk, den
forfengelige legge bort sin pynt, den gjerrige åpne sitt hjerte og sin pung osv. Det som brakte fiendskap
skal brytes ned og ikke det alene, men fiendskapet selv, synden i kjødet, skal tilintetgjøres.
Korset er fredsstifteren, herlige kors. Man sier: Det er jo trelldom! Ja, det er trelldom for den som
elsker synden og verden, men for den sjel som hater synden, verden og seg selv er det et velsignet
redskap til å frembringe fred, kjærlighet, langmodighet, broderskap og alle andre guddommelige dyder,
som på grunn av synden ikke kunne bryte frem, men som nå får fritt løp, idet synden er naglet til korset.
Den guddommelige natur vokser frem ved løftene, når man flyr bort fra den fordervelse i verden, som
kommer av lysten. 2. Pet. 1, 4.
Men hvorledes kan samfunn oppnås uten kors? Utallige mennesker har i tidenes løp forsøkt å lime
i sammen noe, og det har stått til en tid; men så er en eller annen blitt fornærmet for dette eller hint, og
så er limingen gått opp og det hele har som før endt i fiendskap.
Når man er blitt kristen, tenker man, da skal vel samfunnet være skjønt og knutene borte. Nei, min
kjære venn, Satan florerer noe voldsomt nettopp innen de kristnes leir, hvor korset ikke blir opptatt.
Korset knuser fiendskapet og samfunnet kommer av seg selv.
Så liketil og enkle som disse sannheter er, så synes de å være et helt mysterium for de mennesker,
der helst vil være kristen, men som allikevel ønsker å dele med verden og nyte dens anseelse.
Kast fra deg og fornekt verdslig anseelse og nytelsessyke, og vi har samfunn i den samme ånd.
Liming skal fra den dag av være overflødig; det skal korsets nagler sørge for. Men vil man ha det godt
med Gud og godt med verden, så skal Gud sørge for, at freden med ham skal bli brutt.
Man kan sove i en dyp åndelig søvn og tro at det er fred; og når flere sover trygt i en og samme
forsamling, kan man tro seg å ha samfunn; men i skrif-ten kalles den slags forsamlinger for: Dødningers
forsamling; de har alle forvillet seg fra klokskaps vei. Ordsp. 21, 16.
39 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Menighetstjenere
Lenge nok har evangelistene foruten å forkynne evangeliet også påtatt seg å fungere som apostler,
profeter, hyrder og lærere. Men så er også menighetslivet blitt som det er. Evangelisten er på sin plass så
lenge han prediker evangeliet; men når han så senere går inn i en fremmed bestilling for som hyrde og
lærer å føre de nyfrelste videre frem på veien, da går det galt.
Gud har foruten evangelisten ansatt i menigheten apostler for å tilse menighetene, profeter for å
iaktta guddommelig årvåkenhet, lærere for å undervise i den lærdom som fører til gudsfrykt, og hyrder
for å passe og veilede, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns
modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. Ef. 4, 13.
Men nå har evangelisten, hvis gjerning det er å rekruttere menigheten, påtatt seg det svære verv å
oppdra lammene på egen hånd. Fruktene av denne dårskap er da også forlengst modne; for så godt som
i enhver større by er menighetene etter den «siste bevegelse,» splittet i 2 à 3 partier. Evangelistens
forråd har sluppet opp, og så har man begynt å bite fordi krybben var tom. Den nyfrelste sjel har ikke i
lengden funnet næring nok i det evangelium som kun gjelder syndere, og så er han tilslutt bukket under
av åndelig hunger. Visstnok er man med den siste bevegelse kommet et skritt lenger enn til den gamle
trelldom, idet man har mottatt Åndens dåp og tungemålsgaven; men ennå har man ikke — tross de
mange splittelser og frafall — fått øynene opp for de øvrige nådegaver og personer Gud har satt i
menigheten for at det hele skal kunne samvirke til en sund vekst i troen.
Ser vi hen til Israel skal vi finne profetens gjerning, hvor nødvendig den var om alt skulle holdes i
orden innen menigheten. Da Moses ventet med å komme ned fra berget, samlet folket seg om Aron og
sa: Kom, gjør oss en gud som kan gå for vårt åsyn; for denne Moses, mannen, som har ført oss opp fra
Egypt, ham vet vi ikke hva det er veder faret. Og Aron sa: riv de gullringer av som er i eders hustruers,
eders sønners og eders døtres ører og bring dem til meg! og han tok det og støpte en kalv. 2. Mos. 32.
Dette ville Moses aldri ha gjort. Han var en profet av en kraftigere type, en om hvem Herren sa: er
det en profet som I (Aron og Mirjam), så gir jeg, Herren, meg tilkjenne for ham i syner, taler med ham i
drømmer. Ikke så med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham. 4
Mos. 12, 6.
Da Moses kom ned fra berget så han at folket var tøylesløst, fordi Aron hadde sluppet det løs til
spott blant deres motstandere. 2 Mos. 32, 25.
Moses var ingen evangelist, ei heller noen taler, det var Aron; men tross sine talegaver klarte ikke
Aron å styre folket. Han var for svak, hadde ikke klare forbindelseslinjer med Gud. Kun om natten i
drømme kunne Gud tale til ham. Om dagen var han opptatt med å høre på folket og lyde deres røst,
likesom Saul gjorde det i sin tid til sin egen fordervelse. 1 Sam. 15, 24.
Aron maktet ikke å skaffe folket åndelig næring, disiplinen opphørte, folket ble tøylesløst, og det
begjærte seg støpt en gud.
Mon man ikke også i dag støper seg guder nettopp fordi man slipper opp for åndelig næring og
fordi man vil tekkes folket.
Likesom Aron lot folket bringe til seg alle sine smykker for av dem å støpe en gullkalv å glede seg i,
så lar man nå utgå opprop til folket på ethvert sted, hvor Gud har smykket sine hellige med åndelige
gaver, at de snarest innsender rapporter om helbredelser, vekkelser, Åndens dåp og tungemålsgaven. Av
disse smykker støpes så en gullkalv, som man danser omkring. Moses, og hans lovtavler er man frigjort
fra, og folkets jubel høres langt borte. Se Dom. 8, 22—27, hvorledes Gideon samlet seiersfrukter for som
en kjortel å svøpe seg i dem; og med dette drev Israel avguderi og det ble Gideon og hans hus til en
snare.
40 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det hevner seg å forkaste hva Gud har innsatt i menigheten. Vil man lukke øynene opp og se,
vende øret til for å høre og bruke forstanden til å forstå, så vil det gå opp for ethvert rettenkende
menneske, at menighetene i våre dager befinner seg i en altfor lav forfatning, nettopp fordi ikke
apostler, lærere, profeter og hyrder får gjøre sin gjerning.
Og hvem bærer ansvaret? Evangelisten samler til seg selv og sitt. Selv uvitende holder han det hele
nede i uvitenhet ved å omgi seg selv med den nyfrelste skare, der av Gud skulle tillegges menigheten. Og
hvorfor gjør han det? For å ha en tilhørerskare om sin prekestol og for at kollekten ved de mange skal bli
desto rikere. Synden ligger altså i æren og sorg for næring; det hele har sin rot i vantro.
Dog, Gud være pris, det lysner nu, det gryr av dag også på disse felter. Vi har den tillit til Gud, at
hans folk snart skal få så meget kunnskap og så meget lys, at de selv kan se, høre, forstå og dømme om
de forskjellige ting.
Skilleveggen
For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet; idet han
ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to
til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlikte dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet
han på dette drepte fiendskapet. Efes. 2, 14—17.
Gjerdets skillevegg mellom Israel og hedningene var den lov, som kom med forskrifter.
Hedningene var utelukket fra Israels borgerrett og fremmede fra paktene med deres løfter, da Gud så, at
kjødets skrøpelighet hindret mennesket fra å kunne oppnå rettferdighet. Han sendte da sin sønn for å
fordømme synden i kjødet. Men når synden var fordømt måtte selvfølgelig den lov, som var gitt på grunn
av det syndige kjød, også bli avskaffet. For Stefanus sier: at de (jødene) forrådte og myrdet den
rettferdige, og at de mottok loven gitt ved engler, men holdt den ikke. Ap. gj. 7, 52 og 53.
Fiendskapet ligger altså i kjødet. De som slo i hjel herlighetens Herre syntes selv, at de sto på et
meget høyere trinn enn hedningene, ettersom de hadde fått loven og paktene.
Men nå brøt Kristus ned kjødet i sitt eget legeme. Han satte derved loven ut av betraktning, og
gjorde jødene, som roste seg av å ha fått loven, likestillet med hedningene, som ingen lov hadde. Så
sendte han sin Ånd for å vitne om nedbrytelsen av synden i kjødet, for at både jøder og hedninger i den
samme Ånd skal kunne vinne seier over det, som loven ikke makter å gi seier over. Han banet oss en ny
og levende vei gjennom forhenget, sitt kjød.
Men ikke må noen tro, at Kristus banet veien for at vi skal slippe å gå den. Nei, vi har ved Åndens
lydighet c: det er ved troens lydighet å bryte oss vei gjennom vårt eget kjød frem til Faderen,
fullkommenheten. Så vel jøde som greker har å gjøre det samme. Derfor ble også Paulus utvalgt, for at
han skulle virke troens lydighet blant hedningefolkene til hans navns ære. Rom. 1, 5. Kun ved troens
lydighet blir Gud æret. Troen er fremadskridende med livet, for vi går fra tro til tro, hvorved vi ikke bare
ærer Gud en gang; men stadig ærer ham. Men ærer vi Gud, vil han forherlige oss, så vi samtidig går frem
fra herlighet til herlighet.
Gud brøt ved Kristi legeme fiendskapet ned mellom en jøde og hedning. Men når nå to hedninger
— og det til og med så kalte kristne hedninger — lever i fiendskap, hvor tydelig viser ikke dette, at
kjødets nedbrytelse ved Ånden i Kristi legeme og i hans lidelsessamfunn ikke finner sted. Enhet i det
samme legeme og en felles lidelse i kjødet mot det samme mål, Faderen, gis kun ved korset, hvor det
innbyrdes fiendskap med dets mangfoldige skillevegger og partier nedbrytes.
i stedet for fiendskap i legemet blomstrer det ved korset frem en menighet i det samme legeme
med det tilfelles, at de mener ett så langt de er komne. En menighet fylt med Guds kunnskap, ettersom
alle visdommens og kunnskapens skatter ved lydighet er opptatt i Kristi legeme. En menighet, hvis
41 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
husholdning har vært en hemmelighet skjult i Gud fra evige tider, Ef. 3, 9; men er åpenbart, for at Guds
mangfoldige visdom ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen.
Er vi blitt så vidt delaktig i Kristi nedbrytelsesverk i kjødet, at vi har fått smake noe av dette
åndssamfunn og denne visdom?
Eller er du av den formening, at nedbrytelsesverket skjedde i Kristi legeme for at du skal gå fri?
Samme lære fører alle Kristi korsets fiender, de som er uvitende om alt sannhets ord på grunn av det
samme fiendskap. Men fra oss — så mange som er delaktig i fiendskapets nedbrytelse — vil alltid
lovsangen lyde om hans uendelige rikdom på nåde i lidelsen, trøst i sorgen og vederkvegelse i
mødigheten.
Døm «innenfor»
For hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Dømmer ikke også I bare dem som er
innenfor? Men dem som er utenfor skal Gud dømme. Støt likevel den onde ut fra eder. 1. Kor. 5, 12 og
13.
Når det sanne lys skinner virker det dom. Endog troende ber seg som oftest fritatt for denne dom
og stiller seg derfor utenfor et større lys. Dette blir verst for dem selv; men når lysets dom rammer felter
hvor man skulle vite bedre enn man handler, da har man ingen unnskyldning og en unnvikelse for denne
dom fører til frafall.
Menigheten er Guds domstol blant de troende på jorden, og man har ikke alene rett til å dømme
«innenfor menigheten», men også en plikt til å gjøre det. Til skam for eder sier jeg det. Så finnes der da
ikke noen vis mann iblant eder, ikke en eneste en, som kan skille tretten for sin bror? 1. Kor. 6, 5.
Der blir ofte sagt, at Gud skal dømme, jeg mottar ikke dom av noe menneske. Bare det at man
føler seg dømt og erkjenner å bli dømt er tydelig bevis for, at lyset har virket på felter, hvor man helst
ønsket at mulm og mørke skulle råde.
Simon (trollmannen) forsøkte å komme inn blant Guds folk og kom frem med penger for å få makt
til ved håndspåleggelse å meddele den Hellige Ånd. Men hva svarte Peter ham? Ditt sølv være forbannet
tillikemed deg selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger. Du har ikke del eller lodd i dette ord;
for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Ap. gj. 8, 20. 21.
Peter hadde aldri villet uttale disse ord over Simon, dersom han ikke hadde forsøkt å trenge
«innenfor». Han kunne gjerne «utenfor» ha drevet sine trolldomskunster. Peter hadde aldri fordømt
ham for det; men når han ville trekke sin urenhet inn i helligdommen, da var det at han uttalte de skarpe
og fordømmende ord.
I menigheten (innenfor) skal alt være rent, der tåles ikke Annanias og Saffiras løgner. Men utenfor
er hundene og trollmennene og horkarene og manndraperne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker
og taler løgn. Disse har Gud satt «utenfor», og kommer noen av dem «innenfor» har vi rett og plikt til
straks å sette dem utenfor. Dette er ikke deres dom; for de skal av Gud dømmes utenfor; men de skal
som ugudelige ikke bli stående i de rett-ferdiges forsamling.
Gjør du det du hater?
I «Korsets Seier» for 1. april dette år leses:
«1. Gjør du det du hater, da viser det seg at du er bundet til det du hater, da er du ikke frigjort.
2. Hvis vi forkynner at vi må gjøre det vi hater, da har vi sluppet tøylene løs.
3. Det er en farlig lære.
4. Hvis vi gjør det vi hater, da vil vårt hjerte fordømme oss.»
42 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Dersom vi var fullkomne som Kristus i herligheten eller som Gud i evighet, da ville det være umulig
å gjøre ting man senere måtte hate. Men er vi nå så fullkomne? Dersom vi var det, måtte også
samfunnet virke som et harmonisk hele. Men er det tilfelle? Nei, det viser seg at man kan leve i partier
endog etter at man har fått Åndens dåp og tungemålsgaven. Dette viser igjen at man hører ikke på den
Ånd, hvis gjerning det er å veilede oss til hele sannheten; men man lar lystene i lemmene være
virksomme (Jak. 4, 1), så det oppstår partier, hvilket ifølge Gal. 5, 19 og 20 regnes til «kjødets
gjerninger», det vil si «syndige gjerninger», som er oppregnet sammen med utukt, urenhet, skamløshet,
avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind osv. Ville det ikke være godt om man kunne hate og avstå
fra årsakene til at partiene oppsto? Dersom alle kappes om å tjene hverandre og å overgå hverandre i
dette, ville partier umulig kunne oppstå; men når den ene vil herske over den annen, da oppstår partier.
Derfor har vi korset for at man på det skal kunne drepe alt som vil reise seg på egenmektig måte.
Når et barn har gjort noe galt, og hele dets vesen vitner om at barnet hater hva det har gjort, kan
da foreldrene med god samvittighet tukte et slikt barn? Nei. Tukten er til for å frembringe erkjennelse;
men når barnet allerede hater sin dårlige gjerning, så viser det at tukten allerede er virksom og at barnet
allerede er overbevist. Virker hatet i dette tilfelle slik at man binder seg enda fastere til synden, eller
virker det atskillende? Gud være takk, det virker atskillende. Eller binder man seg til den man hater? Eller
er det ikke så at den som bærer hatet i sitt hjerte er en manndraper? Jo, uten at vi hater til og med vårt
eget liv i denne verden, kan vi ikke være hans disipler. Hatet til eget liv dreper selvlivet. Hatet til
selvgjorte gjerninger dreper disse. Ja, sier noen, men lovens krav skal jo oppfylles i oss, som ikke vandrer
etter kjødet, men etter Ånden (Rom. 8, 4), hvorledes kan man da gjøre det man hater. Vil ikke det bli
trelldom?
Legg merke til: «Lovens krav». Hva er lovens krav, hvor langt strekker den seg? Dersom lovens krav
kunne bringe rettferdighet, da var troen overflødig, Gal. 3, 11. Lovens krav er kun en varetekt, en
beskyttelse for overtredelsenes skyld, Gal. 3, 23.
Nå derimot — i Kristus — er vi kommet inn i et dypere renselsesforhold — et forhold hvortil lovens
krav aldri kunne nå hen.
Loven krever ikke mer enn at man ikke skulle bedrive hor; men Åndens lov, krever at vi ikke
engang skal se på en kvinne for å begjære henne.
Altså slutter vi av dette at det eksisterer hos oss ting som må hates og dømmes — endog innenfor
den horisont, hvor lovens krav blir fullkommet.
Det er overtredelse av lovens krav som bringer fordømmelse; men dersom jeg hater mitt eget liv i
denne verden på felter, hvortil «loven» ikke har adgang, så viser jo det at vi er blitt delaktig med Kristus i
det som var umulig for loven, idet den var maktesløs på grunn av kjødet, Rom. 8, 3.
Årvåkenhet og kjærlighet til sannheten vil bringe oss til selverkjennelse, og i denne vil vi i Åndens
lys — innenfor lovens kravs rekkevidde — finne atskillig, som skal dødes ved Ånden; for dersom I døder
legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. Rom. 8, 13.
Det finnes altså gjerninger å døde for den som har fått Ånden; for hvorledes kunne han døde dem
ved Ånden, dersom han ingen Ånd hadde? Men dersom man skal døde slike gjerninger ved Ånden, var
det da noe underlig om man først hatet dem ved den samme Ånd?
De som lever dette liv, får nettopp bruk for Kristi blod; for blodet (offeret) vil rense bort og befri
samvittigheten fra døde gjerninger.
Vi slutter herav at:
1. Når man hater selvlivets gjerninger, da løses man fra dem.
2. Hvis vi forkynner hat til selvliv og selviske handlinger, så virker dette at man binder mennesket
til Kristus, så tøylene ikke blir sluppet løs.
3. Dette er Kristi lære, en velsignet lære.
43 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
4. Hvis vi i årvåkenhet får øye på gjerninger som er hat verd, og man dømmer dem, da vil dette
virke frigjørende og til megen velsignelse.
Allianse
Noen danner partier på voksen dåp, noen på forsamlingsmåter, andre på fremstående åndelige
personer. Men nå tenker man å danne en allianse på den siste «bevegelse». Yndere av denne bevegelse
innen alle partier skulle alliere seg og som bevis på, at man tilhører alliansen foreslås, at man på brystet
bærer et merke med bokstavet A. Alle skal de bli stående innen sine partier, kun skal de f. eks. 1 gang om
måneden komme sammen og drøfte hva de før er enige om; det man ikke er enige om kan man beholde
for seg selv. Helst bør da møtene holdes på et nøytralt sted.
Man har altså oppgitt det samfunn skriften taler om, det samfunn som skulle være en frukt av
Åndens dåp, dette nemlig: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med
hverandre. i stedet for Ånds samfunn ved vandring i lyset vil man nå danne en kjødelig allianse basert på
åndsdåp og tungemålsgaven. Ja, bare man ynder «bevegelsen», så kan man frimodig bære sitt merke
med det store A.
Selv verden holder nå på å ville avskaffe slike ytre dekorasjoner, men her har man bruk for det.
Vi har nå hørt mer enn nok om «bevegelsen» og «verdensvekkelser» osv. Det vi nå heretter høylig
tiltrenger er visdom fra Gud til å styre det hele i sikker havn. Men ikke kommer man noen vei med
tankebygninger og høye anslag, som setter seg opp mot Guds kunnskap. Alt innen Åndens verden styres
nå engang ved åndelige lover, like så visst som alt i naturen styres av sine lover. Vil man da styre og greie
noe, så bør man først hengi sitt hjerte til å forstå og be Gud om visdom, som han gir gjerne uten å
bebreide.
Man taler om å være «helt renset», å ha fått «den fulle pinsedåp» osv. La oss da nå heretter stride
for å bli delaktig i det Paulus holdt på å be Gud, at Efeserne og Kolossenserne skulle bli fylt med, nemlig
visdoms og åpenbarings ånd i Guds kunnskap. Ef. 1, 17; Kol. 2, 1—3. For den vil frelse oss fra meget
dårskap, vi ellers nødvendigvis — tross all protest — blir nødt til å komme opp i.
Allianse kan aldri erstatte samfunn. Den som prøver på det utelukker blodet.
Treet kjennes på frukten
Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min
fars vilje som er i himmelen. (Mat. 7, 21).
Hvor ofte hører vi ikke uttalt: Herre, Herre både i bønn og vitnesbyrd; men ikke alle disse skal
komme inn i himlenes rike. Av deres gjerninger skal man kunne bedømme treet; for et godt tre kan ikke
bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.
Har du hittil kun betraktet dem som gode kristne, der mest har ropt Herre, Herre, så begynn fra i
dag av å se på menneskets gjerninger. Legg merke til motivene for enhver gjerning, om hensikten er
gudsfrykt, eller om det hele kun dreier seg om «jeg,» «meg» og «mitt». Undersøk egne gjer-ninger og
rens dem fra selviskhet, og velg å gjøre de gjerninger, som fører deg inn til dypere hvile i Gud. Og har du
først gjort din gjerning, så hvil fra den, likesom Gud hviler fra sine gjerninger. Om din gjerning synes
unyttig og ikke å lover hva du fra først av hadde tenkt, så bli ikke bekymret; for er den gjort i Gud, og har
din gjerning brakt deg hvile i ånden, så blir det Guds sak å besørge resten.
Er treet godt, da vil motivene være gode, og det som blir utført blir også godt, selv om det møter
den bitreste motstand. For hva forstand har et menneske på sin egen åndelige dannelse? eller hvordan
kan vi på forhånd kunne vite hva slags gjerninger Gud har bruk for i sin store frelsesplan, han som samler
44 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
alt det små til et sammenhengende store. Vi har kun å lyde og tro. Gå Herrens veier. Hvem av profetene
eller apostlene ble aktet og æret for sin livsgjerning? De var satt til å opprykke og til å nedrive og til å
ødelegge og til å nedbryte, til å bygge og til å plante. (Jerem. 1, 10). For slikt verk blir ingen mann æret.
Dersom man først bygget kunne det hende, at man ville høste noen ære; men når man først skal
opprykke og nedbryte, da høster man kun hat.
Dog, dette er Guds gjerning. Han lar ikke sine sanne vitner bygge på løs sandbunn, det blir dem gitt
først å rydde grunnen og deretter å bygge. Tross disse gjerninger og disse frukter kommer fra et godt tre,
tror man allikevel i dag, så vel som i gamle dager, at et slikt tre er totalt fordervet. Men saken er den, at
det der blir opprykket er fordervet, for hvorledes vil noen kunne opprykke den mann, der har bygget på
klippen og slått ned sine teltpeler i sannhet. Eller er løgnen blitt den sterkere makt, at den skulle kunne
formå noe mot sannheten? Nei, Gud være takk. De ord de skal vel late stå og utakk dertil have.
Skal treet bære riktig gode frukter, så får man våke; for det er såre nær for hånden, når man blir
sett opp til å havne i armene på de mest ansete etter kjødet; for rikdommen har forkvaklet mang en sjel.
Eller er det ikke så, at frelseren selv av Gud var salvet til å predike evangeliet for fattige. (Luk. 4, 18)?
Mon vi er salvet til å forkynne det for de rike og mektige her i verden? Har vi tilbøyeligheter til å ligge
nær opp til den rike manns bryst, så er treet ikke så ganske godt, og fruktene blir onde. Storhet ved de
store gjør ikke i sannhet stor; men den som i kjærlighet til Kristus er salvet til å forkynne evangeliet for de
fattige, han er stor i seg selv, og er han tro i sin gjerning vil han bli ennå større.
Gå ikke på to veier; for du vil falle på en av dem. Bileams villfarelse råder atskillig blant de troende.
Må Gud fri oss fra det onde og lære oss sine veier i sannhet. Treet var kanskje godt; men så ble det
fordervet ved rikdoms forførelse. Velstanden økte og dermed anseelsen. Forfengeligheten begynte å
smake, og man begynte i sitt hjerte å ringakte det små, det som ikke syntes å være noe, og fallet var
modent. Stol ikke på hva du fikk av Gud for mange år siden, men stol på Gud i dag. Mange kristne er i
satans snare og ligger under for forfengelighet, noen er besnæret av vellevnet, og det er på langt nær
ikke så «helt rent», som man utgir det for å være. Treet er bervet og bærer onde frukter. Den som tukter
urettferdighetene blir hatet; for man elsker sitt fall og pleier sine lyster. Den blindfødte ynglings foreldre
fryktet for å gi Jesus medhold; for de var redd for å bli utstøtt av synagogen. Således forstår også mange i
dag hva sant og rett er, men de er redde for folkets anseelse, redde for at man ikke skal motta dem i
deres hus, og så går man da heller på to veier for å få det største utbytte av det hele. Men ikke skal det
lykkes i lengden å hykle på denne måte. Sannhet og rett skal nå som tidligere tilslutt gå av med seieren.
Gud er mektig til å oppreise kraftigere vitner. For det gode tres frukter smaker i lengden best.
Frykt ikke, min tjener Jakob
Ve, du Herrens sverd! Hvor lenge vil du være urolig? Far i din slire, hvil og vær stille. Jer. 47, 6.
Således taler man til Herrens sverd. Far i din slire, hvil og vær stille. La oss ha fred, la oss sove ennå en
tid. La oss tale om kjærlighet. Send bud etter en kalkstryker som kan forkynne oss fred; for vi er jo alle et
hellig folk, et folk, som pryder Kristi lære i liv og vandel. Et folk, der tålmodig bærer korset og hvis hjerte
er hengitt til å ransake Herrens lover. Hvil sverd, ti og vær stille. La oss ha fred; for vi er et folk, et hørig
folk, som lettere lokkes enn trues.
Hvorledes skulle du (sverd) holde deg rolig, da Herren har gitt deg befaling? Til Askalon og til
havets strand, dit har han bestemt det. Jer. 47, 7.
Frykt ikke, du min tjener Jakob, sverdet skal ikke ramme deg, men forsvare deg. La det blinke og
gjøre sin tjeneste, til deg skal det ikke nå, men du skal hvile trygg i din vingård, innenfor din innhegning.
Men utenfor blinker Herrens sverd truende fra Askalon til havets strand. Ve deg, du som har forlatt din
faste stad, som er gått til Askalon for å gjøre folket tallrik. Det blinkende sverd skal visselig ramme sitt
45 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
mål. Kast du kun dine steiner mot det; det ler av ditt forsvar, det gjør sin tjeneste og farer ikke i sin slire
før på Herrens befaling.
Forbannet være den, som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbannet være den, som holder
sitt sverd fra blod! Jer. 48, 10.
Er du redd for krigen, kjære sjel, så hold deg hjemme; for Herren vil ikke at man skal pløye med en
okse og et asen til sammen. 5. Moseb. 22,10. Gjør intet som overstiger dine krefter; men ha full hvile i all
din gjerning.
Men deg skal det gagne, din fred skal ved sverdet utdypes, og ditt landområde utvides. Du skal få
sitte trygg i din lysthave, når Herrens sverd farer over landet fra Askalon til havets strand.
For hvilket menneske kan vel kjenne Guds råd, eller hvem kan tenke hva Gud vil? For dødeliges
tanker er fryktaktige. Visd. 9, 13 og 14.
Vår tids Efraim
Men da Paulus talte om rettferd og avhold og den tilkommende dom, da ble Feliks forferdet og sa:
Gå bort for denne gang! Ap. gj. 24, 25.
Kunne han ikke heller ha talt til ham om nåde, kjærlighet og frihet, hvorfor endelig om
motsetningene: rettferd, avhold og dom?
Vår tids Efraim har meget til felles med Feliks, de sier i sitt hjerte «Gå bort», tal ikke om rettferd,
avhold og dom; det er trelldom. Vi elsker frihet i nåden; sannheten gjør oss til treller, dommen forferder
oss og avhold virker pinlig. «Gå bort for denne gang.» Vi får heller sende bud etter en som kan lover oss
frihet, det får ikke hjelpe om han selv er forgjengelighetens trell, bare han kan forkynne oss fred, fred;
frihet, nåde og kjærlighet.
Også det gamle Efraim var et slikt villesel, der gikk sine egne veier og «tinget på elskov». Hos. 8, 9.
Som lovløs for Efraim omkring og søkte kjærlighet, den han ikke skulle ha oppvakt, før den selv begjærte
det; han søkte forbindelser, hvor Herren ønsket atskillelse. Han søkte å tilegne seg det i livet, der kunne
smake hans kjød og unngikk varlig kors og trengsler. Det ville være trelldom for Efraim å komme inn
under Åndens lover, å få bissel i munnen og tømmer over ryggen. Nei, da var det bedre å farte omkring i
friheten og drømme om elskov. For man er jo kommet inn i det forjettede land og har passert dødens
Jordan. Nå kan man vel saktens ete av landets frukter og fryde seg der på Gilgalhøyden.
Men hør, Efraim, hva Herren sier: All deres ondskap er i Gilgal, ja der har jeg fattet hat til dem; for
deres idretters ondskaps skyld vil jeg drive dem ut av mitt hus; jeg vil ikke elske dem mer, alle deres
førere er opprørere. Hos. 9, 15.
Neppe skulle noen tro at en flokk villesler behøvde noen fører; dog, de har sine de også; men
Herren treffer det rette navn, han kaller dem «opprørere». De roser seg av frihet og lover andre frihet,
derfor tinger de på forhånd på elskov og søker med omhu å holde både seg selv og den flokk de fører
langt borte fra ordet om rettferd, avhold og dom. De har ved øvelse fått en viss ferdighet til å dyppe sin
store kalkkost i det de selv kaller kjærlighet, nåde og frihet, og så maler de over sannhet, rettferd, avhold
og dom. Og jo mer de maler over dette, desto mer fryder de seg, og villeslene jubler alle sammen over
deres føreres dyktighet.
Vi har hørt meget om sildigregnet; mon det ikke nå snart skulle styrtregne, så kalken, der dårer
folket, kunne gå all forgjengelighetens gang. Hvor saltet skulle det ikke smake om den gamle sannhet
atter kunne få hevd, atter kunne få makt til å trenge gjennom kalken, denne nemlig, at tiden er der nu, at
dommen skal begynne med Guds hus, med oss. 1. Pet. 4, 17.
Hva skal jeg gjøre med deg, Efraim? Hva skal jeg gjøre med deg, Juda? Eders kjærlighet er jo som
en morgen sky og som duggen, der årle går bort. Hos. 6, 4.
46 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
En meget flyktig kjærlighet. Kanskje det er derfor de taler så meget om den; men den er og blir
dessverre borte. Rettferdighetens sol drev skyen og duggen bort, og Efraims kjærlighet forsvant. Hadde
Efraim i sitt hjertes innerste hatt kjærlighet til sannheten, ville han ha frydet seg i rettferdighetens sollys;
men nå fordamper det hele, og Efraim fnyser av vrede over de krefter, der får hans elskov til å fordunste.
Tross alt dette må ingen gå i rette og ingen refse. Hos. 4, 4; for da blir de alle hete og fortærer sine
dommere. Hos. 7, 7.
Men Efraim er blitt som en enfoldig due, 7, 11; hans førere har holdt ham nede i uvitenhet, for at
han skal være desto lettere å lede. Endog grå hår er strødd på Efraim; men han vet det ikke. Hos. 7, 9.
Fremmede fortærer hans kraft; men han skjønner det ikke. Han tror å vinne den fremmede og vet ikke,
at den fremmede vinner ham.
Så står da Efraim igjen med bekjennelsen om en veldig kraft som forlengst er fortært, blottet for
Guds kunnskap rede til å stride mot den sannhet og det lys, som burde ha gitt ham styrke og livsmot.
Efraims herlighet skal fly bort som en fugl; ingen fødsel og intet fruktsommeligt moder liv og ingen
unnfangelse. Ja selv om de oppføder sine barn, vil jeg dog gjøre dem barnløse, så intet menneske blir til
overs; for ve dem, når jeg viker fra dem. Hos. 9, 11, 12.
Stå opp og strid, Efraim, rust deg til hellig krig. Gid du hadde rett, at vi kunne gi deg medhold; for vi
formår intet mot sannheten. Men henger du ved ditt frafall, og forbyr din ære deg å vende om, da skal
sverd fare om i Efraims steder og tilintetgjøre hans bommer og fortære — for deres råds skyld. Hos. 11,
6.
Lenge har Efraims ledere næret sitt folk med kjødelige vittigheter, og løftene om frihet har brakt
Efraim til å juble. Men med jubelen tar det ende, når rettferdighetens sol kaster sine stråler over
villeslenes frihet, morgenskyen forsvinner og duggen blir borte. Efraims elskov finnes ikke mer.
Hvor blir der da av Efraims førere? Jo de er forskrekket, de svare ikke mer; ordene er blitt borte for
dem. Job. 32, 15.
Har du ord, Efraim, så svar meg, tal! for jeg vil gjerne erklære deg rettferdig. Job. 32, 32.
Men kan du ikke svare, da legg hånd på din munn og erkjenn i ditt hjerte, at du har talt om det, du
ikke forsto, om det der var deg for underlig, om det du ikke skjønte.
Vær med å bygge muren
Og det skjedde, da de hørte loven, utskilte de alle fremmede folk fra Israel. Neh. 13, 3.
Utskiller du, kjære sjel, alle fremmede fra Israel, hører du lovens ord, Guds hellige bud i ditt hjertes
innerste. Får Ånden tolke for deg hellige ting og har du fattet kjærlighet til denne røst, så du alltid for å
kunne høre den skiller ut fra deg alle, hvis tale og omgjengelse kun er med naturen. Der råder dyp fred i
det hørende øres hjerte; men han brammer ikke av sin fred; for han vet, at Guds rike ikke er til å peke på.
Det blomstrer i det skjulte og næres der av lønnlige ofre. Tomme tønner ramler mest, heter et ordspråk,
således ramler også de religiøse tomtønner fryktelig. Alt skal henge utenpå, alt er beregnet på å vises
frem for et religiøst skuelystent publikum. Døper man seg, så gjør man et nummer av det, så endog
vanhellige mennesker må undre seg over så megen dårskap. De fremmede folk i Israel søker man å
knytte seg til med alle mulige slags rep og bånd, og ingen må tro eller tvile på, at man ikke av hjertet
søker allianse og forbund både med de fremmede i Israel og med innbyggerne av Gibeon, der narret
både Josva og Israels eldste med sin allianse og fredstilbud. Josv. 9, 3 og flg. Lovens ord i hjertets kjød
tavler er blitt en pest. Åndens røst i menigheten er trelldom. Men store ord om sin egen person og
verdighet svelges av det uøvde publikum til å skille mellom hellig og vanhellig, som om det skulle være
ord talt av Herrens munn.
47 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Og på den fire og tyvende dag i denne måned forsamlet Israels barn seg i faste og sekk og med
jord på seg. Og Israels avkom skilte seg fra alle fremmede; og de sto og bekjente sine synder og sine
fedres misgjerninger. Og de sto på sin plass og leste i Herrens, sin Guds, lovbok en fjerdedel av dagen, og
en fjerdedel avla de bekjennelser og tilba Herren sin Gud. Neh. 9, 1 og flg.
Skal det åndelige Israel komme ut av alt det uføre som det nå befinner seg i, så ville det være såre
gagnlig, om man tok det gamle Israel som eksempel i dette stykke. Skill deg fra alle fremmede, kle deg i
åndelig sekk og aske og grem deg over din elendighet, stå stille hvor du er og les og grunn i Herren din
Guds lov og avlegg bekjennelse om all din dårskap, at du har latt deg lede av blinde veiledere.
Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Bli med å bygge muren; men kast først utover
muren alle dine fiender; de som roser seg av sin frihet og dog kun er religiøse løsgjengere.
De som bygget på muren, de bar byrdene, idet de lesset på seg, — med sin ene hånd arbeidet de
på verket, og med den annen holdt de sitt våpen. Neh. 4, 17.
Du har kanskje hittil ikke hatt forstand eller øyne opplatt for, at du skal bære byrder og mure med
den ene hånd og føre sverdet med den annen. Du er naturligvis som de øvrige «løsgjengere» opplært til
å drive dagen hen med å spotte dem som arbeider på muren. Men vokt deg nu, at ikke muren imidlertid
blir så høy, at du ikke kan komme over den og inn i staden.
Bygningsmennene var om gjordet, hver med sitt sverd om sine lender, og bygget, v. 18.
Du er antagelig opplært til, at det kun er lederen som skal bygge; mens du kun skal sitte stille og
nyte hygge. Lederen skal føre sverdet, men du skal gjemme deg bak hans rygg. Det gamle Israel fikk vite
av noe annet, de måtte bygge og føre sverdet alle som en.
Prestene bygget fåreporten, fiskeporten bygget av Senaàs barn; ved siden av dem istandsatte
Meremot, og ved siden av ham istandsatte Tekoiterne; men de ansete blant dem bøyde ikke sin nakke til
arbeidet for sin Herre. Neh. 3, 5. Disse siste nøt sin «frihet», likesom vår tids ansete; men de bøyer ikke
sin nakke for sin Herre.
Og det skjedde, da alle våre fiender hørte det (at muren var ferdig), og alle folkene trint om oss så
det, da sank de såre i sine egne øyne, og de innså, at dette var gjort av vår Gud. Neh. 6. 16.
Hold kun ut, kjære sjel, du som har bøyet din nakke til å bære byrder, du som murer med din ene
hånd og fører sverdet med den annen. Det kommer en dag, da muren er ferdig. På den samme dag skal
våre motstandere synke i sine egne øyne og erkjenne, at verket var av Gud.
Tål en liten stund motstand og hån av dem som sier at man skal oppgi å bygge muren, Neh. 4, 11
og 12; for muren hever seg allerede. La deg ikke skremme av de religiøse ledere og la deg heller ikke
lokke av dem; for de er som forretningsfolk av samme bransje, de tåler ikke å bo sammen i samme hus;
og dette er vitnesbyrdet mot dem, at de søker sitt eget og ikke hva som hører Herren til, han som sa, at
de alle skulle være ett, likesom Faderen og Sønnen er ett, Joh. 17, 22.
Snublestener
Herren styrer eders hjerter til å elske Gud og til å vente på Kristus med tålmodighet. 2. Tess. 3, 5.
Massene har aldri vært på Herrens side og vi kan heller ikke vente det heretter. Bli ikke redd eller
utålmodig, når du blir henvist til å ransake dine egne veier; men elsk Herren og vent på ham med
tålmodighet. Gud har aldri ført sine redskaper i herlighet og triumf her nede; men han har lutret dem i
fornedrelsens ovn; han har skilt dem ut fra mengden for selv å kunne behandle dem. Når så Gud har fått
brutt dem ned, har han sendt dem sine ærender.
Men vi byder eder, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn, at I skal dra eder tilbake fra enhver broder
som vandrer utilbørlig og ikke etter den lærdom, som de fikk av oss, vers 6.
48 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Paulus var en mester, når det gjaldt åndelig oppfostring. Han satte dem en lærdom som ryggstøtte
og veiledning, og dernest ber han dem fjerne seg fra alle, som ikke vandrer etter denne lærdom.
Atskillelse helliger; man hører bedre, og ser mer. Vær ikke redd for atskillelse; for mengdens trygghet gir
kun hvile for kjødets fryktaktighet; men den som stoler på Herren er bedre enn ti tusen. Eller hva kan
mengden gjøre til vår frelse eller vårt evige vel? Sto ikke Kristus der og trådte persekaret alene, og ved
ham alene er frelse å få. Var ikke Paulus en eneste ildfakkel, der ved Herrens mektige arm ble slynget ut
til de rå og ugudelige og formørkede hedninger? Josef var foraktet av sine egne; men Gud brakte frelse
ved denne enes forkastelse, og han styrte det så, at den ringeste ble den ypperste. Moses var ikke noe
fremfor sine med brødre, men Herren underviste ham, så han ble det folks store anfører for hvis åsyn
han flydde hen i ensomheten.
Opp fra jorden kommer sannheten og ned fra himmelen rettferdigheten, og disse to kysses.
Således kommer også Herrens vitner opp fra det lille, det uanselige. Under motstand vokser de opp; men
da Herren har lagt sin sed og livsspire i dem, så vokser de fryktløs opp og bryter sin bane gjennom det
som synes å være noe og som derfor av all makt søker å hevde den stilling de selv tror er noe, skjønt det
er intet.
Når skyen er over teltet, la oss da som Israels barn være stille og ta vare på det som Herren vil ha
varetatt. 4. Moseb. 9, 19. Det haster ikke å bryte opp; vis troskap i mulmet; for Herren har sagt at han
også vil bo der 2. Krøn. 6,1. Når så skyen hever seg, kan du atter bryte opp og gjøre din gjerning i lyset. Er
vi ikke tro, når skyen hviler over teltet, gjør vi ikke da vår gjerning og tar vare på hva Herren vil ha tatt
vare med hensyn til vår egen beredelse, så vil vi heller ikke utvise troskap, når skyen hever seg, når
vekkelse kommer, og når det gjelder å føre andre frem mot det forjettede land.
Kjære sjel, vær fornøyet med å være stille, ligg som den urokkelige anstøtssten i Sion, så de med
høye øyne kan snuble over deg og knuses ved å falle på deg. Det haster ikke, hver den som tror haster
ikke. La bare de religiøse utstillere vise frem all sin herlighet, alt det som skal føres hen til Babel; forbli du
i din stilling, hard som sten og stille som en sten.
Gud skal fri deg ut om du tar vare på hva han vil ha varetatt; la mengden fare. Om det faller tusen
ved din høyre side og titusen ved din venstre, gjør du kun din tjeneste i stillhet for Herren; og de som er
forrest i rekken, når det gjelder å vise frem sin religiøsitet, skal du bli vitne til også skal være forrest i
rekken blant de som drager av gårde til Babel.
1914
Dobbelt frelse
Rom. 5, 10
Syndenes forlatelse er ikke den hele frelse. Det er stort for en synder i Jesu navn å kunne si seg fri
fra syndens fordømmelse; men det ligger en frelse av en dypere art bakom denne frelse, en frelse der
krever bevisste ofre, en frelse ved egoismens hengiven i døden.
Det fullkomne er alltid å være meddelende. Gud lar det regne over onde og gode og lar sin sol
skinne over rettferdige og urettferdige. Jesus var fattig; men han var alltid den, som hadde fullt opp å gi.
Den verdslige formue tar slutt, når man øser meget ut av den, men Guds rikdommer tar aldri slutt. Jo
mer man øser ut av dem, desto mer skjenker Gud i. For nå å bli alltid givende vesener, må Gud frelse oss
mere enn fra våre gjorte synder; han må frelse oss fra vårt syndige «Jeg», fra det som søker sitt eget. For
49 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
å komme dette til livs må Gud inn i det sentrale i menneskets liv. Det sjelen klynger seg til, må tas fra
den.
Syndenes forlatelse er karets rensning utenpå, befrielse fra lovens dom og Guds vrede. Men
dermed er ikke karet beredt og nyttig til all god gjerning. Der må skje en indre rensning før alt kan sies å
være rent. Det er denne renselse man kan kalle for den annen frelse. Syndenes forlatelse søker man for
syndebyrdens skyld; man ønsker befrielse fra Guds dom og vrede. Den indre renselse søkes, fordi man
har lært å elske Gud og ønsker å bli delaktig i hans natur.
Syndenes forlatelse gir ikke kraft til å leve et Gud velbehagelig liv.
Guds vilje praktisert og gjennomført ved Guds kraft i det daglige liv blir til indre renselse og
helliggjørelse.
En sjelisk gudsdyrkelse fører ikke til målet; men å tjene Gud i vår ånd vil føre dit. For sjelen står i
forbindelse med synden i legemet og kan således aldri tjene til Guds velbehag. Derfor uttømte Jesus sin
sjel inntil døden. Den første Adam ble til en levende sjel. Denne første Adams levende sjel har Kristus
ofret på Golgata og er selv som den annen Adam — blitt en levendegjørende Ånd.
Kristus vårt liv, heter det. Den Hellige Ånd skjenker oss oppstandelseskraften, og i denne kraft
befinner seg alt hva der tilhører legeme, sjel og ånd i det oppstandne liv.
Denne indre døds prosess, den annen frelse, opphever til fulle den annen død, og man dør døden i
Kristi legeme. Ilden fortærer og bortrenser indre syndige tilbøyeligheter, og den guddommelige natur
bryter seg frem gjennom ruinene. Det var ved Guds kunnskap om legemet at Peter kunne fortelle, at den
første jord forgikk ved vann; mens den jord som nå er, oppbevares ved det samme ord til ilden. Er vi
renset på legemet med rent vann (syndernes forlatelse), så oppbevares vi deretter til ilden. Den kommer
etter meg, hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse, han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Ilden
åpenbarer seg ikke som en søt følelse, men som en rensende og fortærende kraft, idet den arbeider og
gjør sin gjerning med sjelen i samfunnet med Kristus i hans lidelser.
Samfunnet med Kristus i hans lidelser utdyper samfunnet og den innbyrdes kjærlighet lemmene
seg imellom; idet man i fortrolighet kan nyte sammen den Guds kunnskap og visdom Gud ved sin
uendelige godhet har nedlagt i legemet, og hvor til ingen har adgang uten ved selv å bli splittet etter
kjødet, så forhenget for det allerhelligste kan vike avveien for den nye Guds skapning, som har rett til —
ut av det gamle — å gå inn i det nye, — det aller helligste.
Du skal kalle hans navn Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Han åpenbares for sitt
folk med syndenes forlatelse, men for sin menighet (legemet) har han beredt ennå en frelse, nemlig
frelsen ved hans liv d.e.: frelse ved ilden. Skal vi ha en rik inngang i Guds rike, så la oss ta imot hva vi kan
få av Gud. Intet er for godt å vrake for å beholde denne frelse. Gud skal gi oss kraft til lønn for utholdte
strabaser, og gi oss liv til bytte for død. Selg døden for livet, avmakt for kraft og uvitenhet for Guds
kunnskap. Trekk av det gamle og ifør det nye; for dette sømmer seg for Kristi brud.
Trøst de mismodige
1. Tes. 5, 15
Mismot kommer som følge av tvil og vantro. Man legger ikke alt på Herrens alter. Den mismodige
er alt på vei til å bli hale, skjønt det var Guds mening å gjøre ham til hode.
Dog, Herren vil vise deg vei ut av denne elendige tilstand, dersom du vil lyde hans røst. For han
krever av deg, at du renser ut den gamle surdeig, d. v. s. gamle læresetninger, der strider mot den Hellige
Ånds undervisning, og at hjertet blir løst fra jordiske avguder.
50 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Og det skal skje, dersom du hører Herrens din Guds røst, så du tar vare på å holde alle hans bud,
som jeg byder deg i dag, da skal Herren din Gud sette deg høyest over alle folkene på jorden. 5 Mos, 28,
1.
Det folk der blir satt høyest over alle folkene på jorden går ikke til grunne av mismot. Det er tvert
om et hjertejublende folk, selv om ikke jubelen legges utenpå til beskuelse.
Folkene på jorden skulle se, at du er kaldt med Herrens navn, og de skulle frykte for deg, v. 10.
Ingen frykter en mismodig mann eller kvinne; men for den seirende har man respekt. Dette er en
lov i åndens verden.
Noen vil si: Dette gjaldt jo Israel i den gamle pakt og vedrører ikke oss.
Er loven en skygge av virkeligheten, og den regel holdt stikk i skyggen, at når man hørte Herrens
røst og gjorde deretter, ble man overvettes velsignet, hvor meget mer gjelder da ikke samme regel i det
fullkomne, som kastet skyggen. Eller sier ikke selv den nye pakt: I dag, om I hører hans røst, da forherd
ikke eders hjerter. Hebr. 4, 7.
Herrens røst arbeider alltid på hjertets løsrivelse fra dets avguder, og det smaker ikke alltid så
godt, derfor har Herren funnet det påkrevd å gi formaning til ikke å forherde hjertet.
Når man unndrar seg Herrens røst og klynger seg til jorden og de ting der hører den til, da sniker
mismotet seg som en farsott inn over sinnet likeså sikkert som rust i jernet og møll i de gamle klær.
Men ikke vil Gud at noen skal være mismodig. Er allikevel noen «innenfor» blitt mismodig, da bli
ikke mistrøstig. Ta på ny fatt, så vil de siste gjerninger bli mer fullkomne enn de første.
For Herren vil gjøre deg til hode og ikke til hale, og du skal alltid være ovenpå, og du skal ikke være
under, når du hører Herrens din Guds bud, som jeg byder deg i dag å ta vare på og holde. 5. Mos. 28, 13.
Testamentet er trådt i kraft
Kristus opprettet et testamente. Han er nå død og testamentet er virksomt. For et testamente
kommer først til å gjelde etter døden, da det aldri har kraft, så lenge den lever, som opprettet det. Hebr.
9, 17.
Dette testamente skjuler store rikdommer, skatter som er av evig og vektig verdi.
Vi som er hedninger etter kjødet, er blitt av Abrahams barn, Rom. 2, 28, 29, og er som sådanne
blitt delaktige i barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten, løftene og fedrene, Rom.
9, 4 og 5.
Når «legemet» — før døden — kunne avkaste en så herlig skygge, hvor meget mer herlig er da
ikke innholdet i det som kastet skyggen.
Vi er ved Kristi død innsatt i det legeme, som kastet fra seg en så velsignet skygge. Testamentet gir
oss adgang til alle de himmelske skatter, Moses så på berget for av dem å gjøre en avbildning. Men vi
bærer disse herlige ting i leirkar, for at den overvettes kraft skal være av Gud og ikke av oss. Dog, vi har
håp om ved Kristi oppstandelse fra de døde også å bli oppreist med ham og få et forherliget legeme, viss
glans og kraft skal stå i forhold til de indre herligheter. Da skal leirkaret være borte, og vi være hjem-me
hos Herren for evig.
Til dette rike mål formanes vi å forarbeide vår saliggjørelse med frykt og beven. For vel kan vårt
ytre (legemet) tilsynelatende ikke lide noe ved et lettferdig liv og levnet; men ånden i vårt indre lider
derved og herligheten i evigheten blir mindre — og kanskje lider man skade på sin sjel.
Testamentets herligheter meddeles ved den Hellige Ånd, og åpenbares kun i ånd; men gir håp
også for legemet, at det skal bli likedannet med hans herlighets legeme.
Testamentet betinger troskap, avholdenhet for at dens innehaver skal få tømt dens rikdommers
herlige skatter.
51 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Er du med å tømme innholdet av testamentet? Elsker du din sjel så meget? Han som ga oss det,
ønsker vi skal benytte det.
En for en
Ene ble vi født til verden, ene må vi vandre, ene må vi dø og ene skal vi svare for våre gjerninger.
Ene var vida Gud kalte oss, og ene skal vi utvikles.
Jesus tok seg av en for en. Det hendte undertiden han talte til mengden; men da ville de enten
gjøre ham til sin forsørger eller gjøre ham til konge, hvilket ikke var Guds hensikt med Kristus.
To disipler hørte Johannes si: «Se der Guds lam», og de sto straks opp og fulgte Jesus. Da vendte
Jesus seg om, og da han så dem følge etter seg, sa han til dem: Hva søker I? De sa til ham: Mester! hvor
har du ditt herberge? Han sa til dem: Kom og se! Joh. 1, 35 og flg. Dagen etter traff han Filip. Og Jesus sa
til ham: Følg meg. Filip traff Natanael og førte ham til Jesus osv.
Har vi fått noe av Kristi kjærlighet, vil vi ha interesse for den enkelte. Ånden overbeviser hver og en
om synd, rettferdighet og dom. Paulus for-mante hver og en med tårer for å fremstille hvert menneske
fullkommen i Kristus Jesus.
Makter vi ikke å føre en sjel frem i Kristus, hvor meget mindre da mengden. Jeg har hørt
predikanter si, at de ikke liker seg uten at de kan få tale for store forsamlinger. Selv Mesteren for alle lot
seg nøye med den ene sjel og var tilfreds med en intim samtale med Johannes. Det er noe stort i
mennesket som ikke er tilfreds uten store forsamlinger, og dette store må brytes ned. Den som har det
på den måte duger ikke til å føre noen frem til et dypere liv i Kristus; for til den ende får man opplære
hver og en til ene å trede sitt eget persekar. Ene må vi tåle Kristi lidelser, ene dannes til å ligne ham i
hans død og ene oppstå, en til solens glans, en til månens glans og en til stjernenes glans.
Ene ble Adam skapt, ene syndet han og ene kalte Herren på ham og sa: Adam, hvor er du. La oss —
som Guds medarbeidere — også lære å si til den enkelte: Adam, hvor er du. Det er noe nøysomt, men til
gjengjeld velsignet å arbeide med den enkelte sjel. Man innarbeider en fortrolighet og et samfunn som
enn ikke evigheten kan sønderrive. La oss stå i Kristi sted og formane den ene i Kristi sted: la deg forlike
med Gud.
Hva frukter har man av å reise fra sted til sted og predike, når man aldri spør etter eller
interesserer seg for den enkelte? Mon ikke de mange består av en for en. Paulus sender hilsener til
menigheten i Rom og nevner ikke alene personenes navn, men også deres egenskaper. Føbe var menighetens tjenerinne i Kenkreæ; hun skulle man motta i Herren. Priska og Akvilas var hans medarbeidere.
De hadde våget livet for Paulus. Maria hadde arbeidet meget for romermenigheten. Andronikus og
Junias var hans medfanger og hadde et godt navn blant apostlene. Amplias var elsket i Herren, Urbanus
medarbeider og Stakys elsket. Apelles var prøvet i Kristus. Rom. 16.
Alt dette beviser, at Paulus var omsorgsfull for hver og en, og nettopp heri lå hans veldige styrke.
Nå til dags har man en leder i en menighet; men en vakker dag gir menigheten ham sitt reisepass
uten å tenke mer på den sak. En annen kan likeså godt predike, be og oppgi en sang, og det er jo det
vesentligste.
Man kan være sikker på, at Paulus ikke så ganske lett lot seg avskjedige. Selv om de ga ham
avskjed, ville kjærligheten gjøre, at han allikevel ikke forlot dem. Han hadde innarbeidet et samfunn i
Kristus Jesus som ikke lot seg avskjære av menneskevilje.
Hadde Paulus innskrenket all sin virksomhet til kun å tale fra en prekestol nå og da, ville han
visselig ikke hatt det inngående kjennskap til hver og en.
Selv djevelen har lært den kunst å arbeide med den enkelte; men mange Guds barn synes det er
for smått og for dårlig. Må Gud fri oss fra hovmod. Hva har ikke den ene Paulus formådd å utrette? Og
52 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
var ikke David bedre enn tusener? Kunne ikke den ene Samson slå og drepe 3000 filistre, og kan ikke den
ene Jesus Kristus frelse og bære all verdens synd. Det lønner seg altså best å arbeide med den enkelte.
Kjærlighet
Er det kjærlighet at et menneske gjør sin tunge glatt og sitt åsyn lysende, at man gir løfter som
aldri blir holdt, og at man smigrer sin neste i hans åsyn?
Denne kjærlighet fallbydes fort vekk og har stor omsetning. Kjødet vederkveges av hykleri og
smiger, og man svelger de største dumheter bare det er kraftig krydret med kjødelig sødme.
Dersom nå dette bare gjaldt ute i det man kaller «verden» var det ikke mer enn man kunne vente.
Men dessverre råder dette hykleri i så sterk grad innen de kristnes leir, at de med troende som ikke er
besmittet av samme ånd regnes for harde, ukjærlige og ubarmhjertige.
Man danner seg i sitt kjødelige sinn forut fattede meninger om hvordan kjærligheten bør arte seg,
når den skal være virksom, og deretter handler man. Etter disse begreper må kjærligheten kun vise seg
kjælende, søt, ettergivende, og i alle sine omskiftninger aldri gjøre annet enn å tekkes mennesket.
Ugudelige mennesker har den samme oppfatning, hvorfor de også sier at Gud er ukjærlig og hard,
som ikke i ett og alt skikker seg etter deres formeninger om kjærlighet.
Det er lett forståelig, at den ovennevnte kjærlighet kun går i retning av «spar deg selv», om hvilken
kjærlighet Jesus sier: Vik bak meg satan.
Guds Ånd ransaker selv Guds dybder, og i denne ånd har vi ved Guds nåde fått kunnskap om, at
kjærligheten til Gud ligger bakom alt det man ovenfor trodde var kjærlighet. Denne kjærlighet er så dyp,
at den skyver foran seg som offer alt det man trodde skulle pleies og kjæles for. Gud har på denne måte
gitt oss anledning til å prøve oss selv, om vi er villig til å ofre oss selv og derved bevise, at vi er i besittelse
av kjærlighet til Gud.
Den beste vin er alltid gjemt tilslutt, og etter at mennesket i sin dårlighet har talt to ganger, ja tre,
da er det at Gud spør mennesket, hvor var du, da jeg grunnfestet jorden? Omgjord dine lender som en
mann, så vil jeg spørre deg, og du skal lære meg. Job. 38.
Selv en mann som Job, som talte så fyrster tidde og motstandere la hånd på sin munn, medga å ha
talt om det han ikke forsto, om det som var ham forunderlig, om det han ikke skjønte. Og dog var han
ikke behandlet av noe annet enn kjærligheten selv.
Vi lever her nede høyst en ca. 70 år og har på den tid rikelig anledning til å fornekte de kjødelige
lyster som strider mot sjelen og derved i praksis bevise om vi har kjærlighet.
For Gud har så stor kjærlighet til oss, at han på bekostning av vårt selvliv vil skjenke oss et
guddommelig liv — et evig liv —, med Guds natur. Det formørkede menneske kan neppe tenke seg dette
og ser kun på det nærværende for å trekke alle mulige slags fordeler ut av omgivelsene til dette liv. Alt
som kommer på tvers av behagelige beregninger er av det onde, selv om det er regnet med evige verdier
for øye.
Det er noe som heter «Gudsfryktens hemmelighet» og som kun fås ved gudsfrykt. I disse
hemmeligheter gjemmes kunnskap om Guds evige og oppofrende kjærlighet, og har man smakt kun en
dråpe av denne kjærlighet vil den virke så kraftig, at man til evig tid forkaster alt hva mennesket tror er
kjærlighet.
For denne kjærlighet er intet offer for stort; man forstår Guds vilje. Ingen hindring kan stenge ens
løp, og ingen sammensvergelse gjøre oss motløs. For Herren er med oss, og hva er et menneske, at vi
skulle frykte for ham. Har vi lært å sette livet til, så faller frykten for den som vil ta det bort. Det er denne
tro som har overvunnet verden, og det er denne kjærlighet som har beseiret alt som heter «spar deg
selv».
53 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
De tre korsfestede
Og da de var komne til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både Jesus og
ugjerningsmennene, den ene på hans høyre og den annen på hans venstre side. Luk 23, 33.
Det var ikke noen tilfeldighet, at Jesus skulle korsfestes sammen med to røvere; for Esaias sier:
Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til
døden og ble regnet blant overtredere, og han bar dog manges synd og for overtredere bad han.
Den 1.
Den ene av ugjerningsmennene som hang der spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg
selv og oss.
Denne røver representerer verden, som ønsker å frelses uten å gi dommen medhold. Er du
Messias, da ta bort dommen, slipp deg selv og oss løs, og vis hva du duger. Er du kristen, da skal du også
tekkes meg og tilfredsstille mine krav. Er du Messias, så dra opp til Jerusalem på høytiden og fremstill
deg for folket; kast deg ned fra templets tinner, og byd steiner å bli brød. La din ære og ditt pund komme
tilsyne, at man virkelig kan se og forstå, at Messias er kommet i vår midte.
En sådan Messias vil verden ha, og de vil engang få sitt begjær tilfredsstillet i antikrist. Kristi misjon
var det imidlertid ikke å slippe verden løs, å gjøre tegn og undere for dyrets åsyn og høste dets bifall. Han
kom for å korsfeste verden og bringe den i døden, for at hver den som dør med ham skal få livet.
Røveren hang der korsfestet. Han kunne spotte; men dødsdømt var han, og korsets nagler holdt
trofast sitt bytte. Således er også verden korsfestet; for er en korsfestet for alle, da regner vi at alle er
korsfestet, og er en død for alle, da er de alle døde. Åndens overbevisning om dom, fordi denne verdens
fyrste er dømt, er de nagler, som den ugudelige aldri kan få revet ut av sitt hjerte. Visstnok kan verden —
som røveren — søke å frelse sitt liv, men det skal ikke lykkes, den skal miste det.
Den 2.
Men den annen svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud! du som dog er
under samme dom? Og vi med rette, for vi får igjen hva våre gjerninger har forskylt; men denne har ikke
gjort noe galt.
Den første røver ville frelses uten dom, den annen derimot ville lide ut for sine onde gjerninger
etter kjødet for at han i evigheten kunne være befridd fra dem. Han la sin syndebyrde over på ham, som
bar all verdens synd og fikk tilsagn om å få være med Jesus i Paradis.
Den første røver hadde synden i seg og hvilende på seg, den annen likeså; men den siste ble ved
erkjennelse og dom kvitt sin syndebyrde. Der var ingen fordømmelse for ham mer. Han fikk renselse for
hva han dømte. Dog, synden i seg ble han ikke kvitt. Han representerer de folk, der blir renset fra sine
synder og som ikke har noe større begjær.
Den 3. korsfestede
Dette var ingen annen enn Jesus selv. Den første røver rettet sin hån mot ham, men han svarte
ikke. Derimot svarte den annen røver. Således har Gud den dag i dag frelste røvere, som kan svare
verden på alle deres spørsmål om Jesus og tilbakedrive deres påstander og avvende deres spott, Men
han selv svarer dem ikke et ord. Derimot svarer han den annen røver med ed: sannelig, i dag skal du få
være med meg i paradis.
Jesus bar ikke alene synden på seg opp på treet; men han bar den også i seg. Han ble gjort til synd
for oss. Gud fordømte synden i hans kjød, Rom. 8, 3. Og da dette verk var fullbrakt, oppga han ånden.
Det var loven umulig å dømme synden i kjødet, fordi all synd mennesket begår er utenfor legemet. Men
54 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
nå gjorde Gud det som var loven umulig; han dømte synden i Kristi kjød. Enhver som nå vil frelses fra
synden i seg, han ta daglig sitt kors opp. Røveren ble frelst fra sine ugjerninger; men ble ikke delaktig i
guddommelig natur. Jesus påtok seg ikke englenatur; men Abrahams sed. Dette gjorde han for å komme
synden i legemet til livs og i stedet for synd plante der inne hele guddommens fylde, som nå bor legemlig
i ham.
Dommen over synden i naturen, den gamle adamitiske, er ingen fordømmelse, ettersom den
finner sted innen legemet; men det er om denne frelse Peter sier: Og blir den rettferdige vanskelig frelst,
1. Pet. 4, 13. Der er en legemlig vekst og en legemlig frelse og legemlig dom, for at enhver skal få igjen
etter hva som er skjedd ved legemet.
Gud gjør alt dobbelt. Han gir ytre frelse ved Jesus Kristus, og han gir ytre og indre frelse ved den
samme person.
Men Kristi korses fiender motstår den indre frelse og slår seg som røveren tilfreds med syndernes
forlatelse.
Ikke så med Kristi brud. Hun vil delaktiggjøres i hans hellighet og har beregnet omkostningene.
Hun er kjød av hans kjød og ben av hans ben; hun er villig til ikke bare å dele gleden med sin brudgom;
men er villig til å lide og dø med ham — ikke bare fra lovens forbannelse, men fra den adamitiske natur i
hans legeme.
Veien til sønnen
Den fullkomne åndens overbevisning er av Faderen og imøtegår synderen på alle hans veier. Alt
peker i retning av Sønnen, soneofferet. Faderen drar ikke til seg selv, men til sønnen, og sønnen drar
heller ikke til seg selv, men til Faderen.
Ingen kan komme til meg, uten at Faderen har dratt ham. Hver den som hører av Faderen og
lærer, han kommer til meg. Johs. 6, 44 og 45.
All evangelisk forkynnelse er Faderens dragelse til sønnen. Noen tenker å komme til Faderen uten
gjennom Sønnen; men Sønnen danner selv veien til Faderen, og annen vei til ham finnes ikke.
Synderen lar seg dra til Sønnen og finner i ham soning for sine synder og renselse fra en ond
samvittighet. Slår han seg nå til ro med dette, så blir han stående der. Han ser opp til Jesus, som Israel så
opp til kobberslangen og ble frelst. Enten man bærer dagens byrde og hete, eller man som røveren
kommer i den 11. time så er lønnen den samme; for man er kun blitt enig om en penning: syndernes
forlatelse. I denne stilling befinner de fleste kristne seg, enten de nå er døpt med Ånden eller ikke.
Veien til Faderen.
Ingen kommer inn på denne vei uten først å ha gått igjennom døren. Jesus sier: Jeg er døren, den
som går inn gjennom meg, han blir frelst. Johs. 10, 9. I døren mottar man først syndernes forlatelse,
dernest åndens dåp, og så er man rustet til å gå på veien. Men dessverre sier de aller fleste kristne, at
Jesus har gått veien for oss og så slipper vi. De blir dermed stående i døråpningen og hindrer endog
andre som vil gjennom.
Det første man møter på veien til Faderen er Åndens krav til lydighet. Da dette krav fører til lidelse
etter kjødet, vender man seg heller bort etter Satans fristelser, han som lover frihet uten lydighet og
kors. Hermed har vi to partier. Noen går veien i lydighet og kommer inn i Kristi lidelsessamfunn; andre
hater lidelser og kors og vender seg bort etter Satan, idet de tror på en frihet basert på Satans løfter i
stedet for på Guds.
Dette er årsaken til den pågående åndelige kamp i våre dager.
55 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
En leder innen de mest moderne fries rekker ble av en frelst, men skyldbetynget kvinne spurt om,
hva hun skulle gjøre med en gjenstand hun hadde stjålet, før hun ble omvendt. Jeg må vel levere den
tilbake, sa hun. Men vet du hva hun fikk til svar?
«Du vil vel ikke hjelpe Gud med frelsen?»
Når slike blinde veiledere, der selv roser seg av å være så rene, at de gjerne skulle vise frem sitt
hjerte gjennom vindusglass, taler så formørket til en samvittighetstynget sjel, hvordan skal da folk finne
frem. Stikk imot Åndens overbevisning preker de som Satan ulydighet mot Gud, og sådan ulydighet som
hjertet på forhånd etter sine kjødelige tilbøyeligheter attrår. Hvorledes kan disse mennesker være Guds
medarbeidere? Av hat til lidelser, lydighet og kors går de selv ikke på veien til Faderen og hindrer endog
andre å gå den.
Men Gud være takk, med deres fremgang skal det være forbi; for ære være Gud, han har i sin
store nåde latt sitt sanne lys opplyse veien så kraftig, at deres dårskap er blottet endog til advarsel og
varsko.
Jesus er veien.
Han slipper ingen feig sjel inn på denne vei. Det er kun de Åndens lovbundne som vandrer på den.
De som er villig til daglig å ta opp sitt kors og følge etter ham; for kun disse er hans disipler og får hans
kunnskap. Også disse får frihet; men kun ved sannhets åpenbarelse; idet det virksomme håp i troens
lydighet omskaper alle lidelser og trengsler i kjødet til en glede, som er så meget større enn deres glede i
kjødelig frihet, som Guds barns glede er større enn verdens. Paulus sier i smaken av disse herligheter: For
vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, 2 Kor.
4, 17.
Men hvorledes virker trengselen på slike mennesker, som sier at lydighet er trelldom og trengsel
mangel på syn? Det kan ikke virke annet enn fortvilelse. Men så ærlig er man nok ikke, at man fortviler,
man søker heller ny trøst i en ny løgn.
Tross alle disse kamper innad og utad, så fører allikevel veien gjennom Sønnen til Faderen, d. v. s.
til fullkommenheten.
Salig hver sjel som finner frem og hjem.
Åndens lov frigjør fra syndens og dødens lov
Syndens og dødens lov har sitt sete i lemmene. Åndens lov, som gir liv i Kristus Jesus, har frigjort
meg fra syndens og dødens lov.
Lovens lys kunne ikke gjennomskinne legemet og kaste sitt lys inn der hvor syndens og dødens lov
har sitt gjemme; for lovens lys var kun for de ytre synder, som var frukt av den indre syndens og dødens
lov.
Det som var umulig for loven, det gjorde Gud, da han sendte sin sønn som et syndoffer og
fordømte synden i kjødet.
Guds dom over synden i lemmene er nå fullbyrdet i Kristus Jesus. Himlenes rike er kommet inn i
oss, og Kristi Ånd vil ved vår lydighet bane seg vei til de hittil ukjente felter i vårt legeme, nemlig til de
steder hvor syndens og dødens lov har sitt virkefelt. Guds Ånd treder i forbindelse med vannet og blodet
(Kristi død i vårt kjød) og får derved litt etter litt tilintetgjort syndens og dødens lov; idet den lov Ånden
har i seg selv levendegjør vår menneskelige ånd, som før var lovbundet av syndens og dødens lov.
Syndens lov og dødens lov er to forskjellige lover og virker på hver sin måte.
Syndens lov gjør stadig sine krav gjeldende for bevisstheten. Følger vi lydig etter, fører den sitt
bytte hen i dødens lov. Så lenge syndens lov behersker mennesket og det ennå ikke er overgitt i dødens
lov er samvittigheten våken, og mennesket blir av Ånden overbevist om synd. Men ved å synde om igjen
56 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
vil dødens lov gjøre samvittigheten død, og man synder uten bebreidelse fra samvittigheten. Syndens lov
fører den ugudelige videre inn på hittil ukjente felter. Man synder også der, og dødens lov virker atter
drepende på samvittigheten, så til slutt blir mennesket død i synder og overtredelser.
Åndens lov arbeider den motsatte vei. Den kaster sitt lys over synd man tidligere gjorde uten
samvittighet. Den henter synden frem av dødens lovs jernhånd og bringer den frem for samvittighetens
lys. Vi gir Guds Ånd medhold, dømmer synden og avstår fra den. Neste gang blir en ny synd trukket frem
for bevisstheten, også den får sin dom osv., og sådan blir vi levendegjort.
Denne prosess foregår etter hvert og kan ikke som syndenes forlatelse finne sted i et øyeblikk.
Det er alvorlig å leve, man er selv årsak til sin egen frelse eller fordømmelse. Gud har fastsatt lover
for enhver ting, og fra disse viker han ikke; for han gjør ikke forskjell på folk.
Det er vi som lever, som alltid hengis i Kristi død for at også Kristi liv skal åpenbares i vårt dødelige
kjød.
Jesu Kristi gjenkomst
Vi hører ofte i våre dager, at Jesus kommer snart. Ja, han sier selv at han kommer snart; men snart
og snart er to forskjellige ting. Der er noe som skal gå forut for Kristi komme, nemlig frafallet.
Apostelen sier at man ikke skal la seg dåre eller forville i sinnet angående Jesu gjenkomst. Man kan
nemlig slippe alt, glemme å ruste seg til kamp mot ondskapens makter og kun hengi seg til å vente Jesu
gjenkomst. Satan finner leilighet til å drive sitt spill i denne mot ham uårvåkne tilstand, og dette kaller
Paulus for å være dåret, endog så skjønt det ved første øyekast ser ut.
Hverken ved noen ånd, eller ved noe brev eller ved noen lære skal vi la oss dåre. 2. Tes. 2. For først
må frafallet komme og syndens menneske åpenbares.
Noen sier å syndens menneske, eller som han også kalles antikrist, er paven. Dersom det var
paven, måtte vi hatt mange antikrister. Forøvrig nekter ikke paven Kristus å være kommet i kjød, som
antikrist vil gjøre. Antikrist skal sette seg i Guds tempel og utgi seg for å være Gud. Paven derimot
strekker seg ikke lenger enn til å si seg å være St. Peters etterfølger.
Urettferdighetens hemmeligheter ytret seg kraftig allerede i apostlenes dager, hvor meget mer da
nu.
Det kommer en dag, da man forkaster det bestandige offer (Guds lam), Dan. 12, 2. Men forkaster
man Kristus som offer da forkaster man og skyver fra seg den Hellige Ånd, han som taler fra himmelen
om dette lam.
Man har drevet det så langt, at man som inskripsjon i sin fane har skrevet: Bort med Bibelen. Hvor
lenge mon det lar vente på seg at man skriver: Bort med Kristus.
Det er dette frafall vi har å vente på. Lovløshetens hemmeligheter tiltar daglig, og
hemmelighetene i lovløsheten er så store, at selv lovens håndhevere (politiet) ikke kan få bukt med ting
og saker som strider stikk mot loven.
Gud gir dem hen til et sinn som intet duger, så de får åpenbarelser i villfarelsen, og den som
strekker seg mest ytterlig er den mest ansete og hopens profet.
Nå gjør man fort vekk som i Noas dager, man tar til ekte og gir til ekte i fleng. Noen skiller seg og
gifter seg på ny med myndighetenes tillatelse. Men hvor myndighetene henter denne rett fra, sies det
ikke noe om. Staten begynner å se mellom fingrene med urettferdigheten, og tilslutt får den hevd.
Prestene tvistes om Kristi guddom, og ungsosialistene vil ha kristendommen bort da den står deres
program imot. Folket der gjerne vil leve etter sine kjødelige lyster, vakler mellom alt det de ser, hører og
leser. Og så er det mest smakfullt å være kvitt så meget av loven som mulig.
57 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
All denne lovløshet baner vei for antikrist, likesom Johannes i Elias ånd og kraft banet vei for
Kristus. Satans største mesterverk er å fremstille en Kristus, men det vil si en sådan Kristus som
mennesket etter kjødet tenker og ønsker han skal være.
Når den, som nå holder igjen ryddes av veien, da skal den urettferdige åpenbares. Det er Kristus
som holder igjen, det bestandige offer. Vi ser jødefolket, hvor forferdelig det gikk dem, da de forkastet
sitt fra Gud sendte offer. Hedningene er nå i ferd med å forkaste offeret, og nettopp det danner terreng
for lovløshet. Selv de kristne roper på mest mulig frihet og er som oftest så sterkt grepet av tidsånden, at
de hater sannheten, fordi den sprudler av evige lover.
Det er disse ting vi har å gi akt på og ruste oss mot, idet vi vet, at jo mer Kristus blir forkastet som
offer, desto mer nærmer hans komme seg.
Vi ser tydelig, at mange er allerede dåret, når det gjelder Kristi gjenkomst; for de vil intet høre om
renselse og helliggjørelse; men bare om Kristi gjenkomst; idet de nærer et lønnlig håp om å slippe mest
mulig lett inn i herligheten, så overgangen fra den jordiske herlighet til den himmelske ikke skal
forstyrres av sykdoms og døds gjenvordigheter.
Vår basis for herlighet med Kristus i hans åpenbarelse skal imidlertid hvile på død i Kristi legeme.
Ikke på noe i det blå; for alt må ha sin grunn å stå på.
Tro og håp
Når noen taler kan man enten tro eller tvile. Ånden taler til oss fra himmelen sitt veiledende språk.
Om noen unndrar seg, har Faderen ikke behag i ham. Ånden krever at hans tale blir hørt og etterfulgt.
Uten tro er gjerningen død. Men hvorledes kan man tro uten noen har talt? Gjerningen stadfester troen.
Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse
ham? Jak. 2, 14. Når troen har gjerning kan den altså frelse.
Når lysten har unnfanget føder den synd; når synden er fullkommet føder den død.
Omvendt kan vi si: Når troen har unnfanget føder den gjerning, når gjerningen er fullkommet
føder den liv. Dette liv har håp. Troen avlet gjerning og gjerningen liv. For den ugudelige er intet håp.
Men Kristus Jesus er vårt håp 1. Tim. 1, 1. For den rettferdige økes håpet ved troens gjerninger, idet
rettferdigheten vokser og frelser mennesket ut av håpløsheten inn i herlighetshåpet Kristus Jesus, som
ikke gjør til skamme.
Troen virksom ved gjerninger nærer håpet for hvis skyld man gjerne ofrer, da man vet å finne
hundrede fold herligheter igjen i det evige liv.
Ånden settes ved troens gjerninger i forbindelse med vannet og blodet i legemet. Synden i kjødet
blir fordømt bevisst, og vår ånd fries ut fra syndens og dødens lov. Rettferdighetslivet vokser og håpet
om herlighet tiltar.
Troen trenger dypere inn i legemet og trekker frem for bevisstheten synd, som ennå ikke har vært
fremme for samvittighetens domstol; også denne dømmes i kjødet ved Åndens lys, og rettferdigheten
trenger inn på lønnlige steder. Urettferdigheter av alle slags innenfor legemet blottes, drepes og må vike
for den sanne israelitt i hvem der ikke er svik.
Landet ryddes ved troens lydighet, idet de mest hemmelighetsfulle fiender må frem for lyset og
dommen.
Paulus fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans
navns ære, blant hvilke også I er kalt. Rom, 1, 5 og 6.
Hvor mange predikanter i våre dager har satt seg som mål å virke troens lydighet?
Troens lydighet er ikke bare å tro på Jesus i sin alminnelighet. Det er å tro til renselse og
helliggjørelse. Det er å ta den enkelte sjel for seg og instruere ham nøye om veiene i Kristus Jesus. Det er
58 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
å overtale ham til å lyde Åndens røst i hans indre. Men til dette arbeide kreves en stor gjensidig
fortrolighet; for sjelen må åpne seg og fortelle sine indre affærer, og så må Herrens tjener arbeide hånd i
hånd med den Hellige Ånd. Dette er Guds medarbeideres gjerning.
Det er ganske lett å klyve opp på en prekestol og derfra holde en tale og så reise hjem igjen. En
sådan predikant har jo ikke det minste kjennskap til den enkelte tilhører. Han har jo ikke formant en
eneste en av dem med tårer, og har ikke i ringeste grad søkt å virke troens lydighet i det enkelte individ.
Mennesket må fanges inn under Kristi lydighet. Man må ved Guds nåde imøtegå alle deres utveier
og stenge hver port med sannhetens tve-eggede sverd. Dette er å virke troens lydighet. Når så lydighet
er oppnådd vokser håpet om herlighet hos Gud, og sjelen finner seg tilrette og fryder seg i sin nye stilling.
Til denne gjerning var Paulus kaldt, og ikke alene ham; men enhver som vil se lønn av sin gjerning.
Denne virksomhet ligger meget lavt; men det er dog gull og sølv og kostelige steiner. Man foretrekker
dessverre helst å bygge med tre, høy og strå; for det er noe som bygger opp og synes stort i menneskets
øyne. Dog, dagen kommer med ild for å prøve enhvers gjerning.
Herrens bud
Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for meg! Salme 119, 19.
Det er under følelsen av, at man kun er en gjest på jorden, at vi har lyst til Herrens bud. Fattig i
ånden blant rike og mette i ånden ønsker man seg langt bort. De rike og mektige fører alltid et overflødig
vertskap på fete og margfulle retter; derom taler man og derom synges. Jeg har forsøkt å ete av disse
retter; men dessverre funnet, at det er idel tomhet og bedrag. Det er luft, tomme talemåter, innbilninger
og drømmer om herligheter som ikke eksisterer. Det er løfter om frihet under syndens trelldom, skryt av
rikdom i fattigdom, blindhet og nakenhet. Åp. 3, 17.
Herrens bud kaller man trelldom og tilnærmelser til verden frihet. Men hva sa den mann, der
behaget Herrens hjerte:
La meg vandre i det frie; for jeg spør etter dine befalinger. Salme 119, 45. Jeg forlyster meg ved
dine bud som jeg elsker.
Når vi er kommet der hen, at vi forlyster oss i Herrens bud, da er hans bud ikke lenger trelldom;
men for den som forlyster seg i pengegjerrighet og i denne verdens goder etter kjødet, for ham er
Herrens bud trelldom og verdslighet frihet.
Dine bud gjør meg visere enn mine fiender; for til evig tid eier jeg dem, v. 98.
Den pågåenhet og inntrengen i Guds vilje og lover, som avføder visdom, er ombyttet med
flegmatisk og motbydelig overfladisk snakk om en hel masse forjettelser og løfter man tror seg å ha
mottatt uten å oppfylde en eneste betingelse.
Man tror seg å kunne motta alt det som finnes i Kristus uten å drikke kalken med ham, idet der
sies: Kristus måtte lide i sine kjøds dager; men vi skal bare nyte. Kristus var alltid årvåken for å finne Guds
vilje for å vi skal slippe å anstrenge oss det minste. Nei, han er blitt veien for at vi skal følge ham etter, og
på denne vei slipper man å sove seg frem under søte drømmerier.
Hele «bevegelsen» er sovnet inn i drømmer om frihet. Kristi kors tjener kun til å forstyrre. Deres
fremgang finnes ikke mer, fordi de har forkastet Herrens bud. Verdensvekkelsen eksisterer ikke mer.
Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere; for jeg grunder på dine vitnesbyrd, v. 99.
Ja, salig er den mann som har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt. Han skal
være lik et tre plantet ved vannbekker, som gir sin frukt i sin tid og hvis blader ikke visner, og til alt hva
han gjør, skal han ha lykke, Salme 1, 2. 3.
59 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Veien til visdom, klokskap og lykke ligger altså deri, at man grunder på Herrens befalinger. Til
motsetning ligger veien til frafall deri, at man natt og dag er årvåken for å finne veien friere, bredere og
mere bekvem.
Et barn med lyst til gudsfrykt forstår dette. Men mange av dem som roser seg av Åndens dåp og
nådegaver kan ikke fatte disse enkle sannheter. Deres øyne er tilklinet og deres ledere spør mere etter
hva de har i pungen enn etter hva de har i hjertet.
Dog, de oppriktige av hjertet, for dem skal der oppgå lys; og den rettferdige skal fries fra
dødsrikets vold.
Han er vår fred
Ef. 2, 14
Alle ønsker fred. Selv den som kjemper gjør det for å få fred. Verden higer etter fred, men søker
den ikke i overensstemmelse med en god samvittighet, men søker og finner den ved å døde
samvittigheten. Som skrevet står: Kjødets attrå er død, d.v.s. fred i døden. Kristus gir oss en fred, han gir
oss sin fred, ikke som verden gir, gir han oss. Kristi fred mottas ved å ville det samme som Gud vil, og å
utrette det han virket å ville.
Der skal en viljesakt til fra vår side for å komme inn i Guds vilje. Man får ta seg sammen, som det
sies, og overvinne kjødets attrå ved bevisst å la Gud virke i seg både å ville og å utrette.
Gud fratar oss ikke på denne måte vår frie vilje, men styrker den, så vi blir seierherre over det i
vårt kjød, der ellers ville bringe oss inn under syndens og dødens lov, d. v. s. dødsfreden.
Dødsfreden er ikke evig. Selv om samvittigheten kan dødes, og man selv dør hen i synder og
overtredelser, så gjør man intet annet i realitet enn at man opphoper seg vrede på Guds hevns og
åpenbarelses dag.
Etter at man er kommet til Kristus begås ofte den store feil, at man søker en dypere fred ved
granskning av bøker og skrifter. Kristi fred finnes ikke der. Han er vår fred. I ransaker skriftene for i dem å
finne livet og til meg ville I ikke komme for å motta livet.
Livet og freden er i ham. Og han åpenbares i oss ved viljenes sammensmeltning. Han overbeviser
oss først om fordelene ved å ville det samme som han vil, og om tapet ved å ville lyde kjødets attrå.
Annet har et menneske ikke å velge mellom — uten så skulle være, at han hengir seg som en bold i
satans og onde ånders tjeneste.
Ved nå å bruke forstanden, er det gitt mennesket makt ved Ånden til å hæve sin individualitet opp
fra synd og død til rettferdighet, fred og glede i den Helligånd.
Man undergår forandring i selve tilstanden og overgår fra å være et lavere vesen til å bli et høyere.
Disse lover er gitt for alle og kan fritt avbenyttes. Kristi blod tilintetgjør synden i kjødet.
Han er vår fred. Dette «Han» gir til kjenne en person — et liv. Dette liv og dermed denne fred skal
åpenbares i vårt dødelige kjød. Han kom for å gjøre Guds vilje. Overalt hvor han kommer inn i et legeme
vil han følge den samme lov, nemlig: Gjøre Guds vilje. Enhver som gjør denne vilje har fred med Gud; og
denne fred kalles Kristi fred, fordi vi kun ved ham kan gjøre denne vilje.
Nå vil noen si: Hva er da Guds vilje? Jo, det som ligger deg rett for hånden å gjøre. Det er Guds vilje
å fjerne all urettferdighet, å ydmyke seg, å forlate og be om forlatelse. Når så disse begynnelsesgrunner i
Guds vilje er nøyaktig utført, kan det bli tale om å få vite mer av Guds vilje. Men før dette er utført er
Gud utilgjengelig.
Urettferdigheter av alle slags hindrer freden å virke. Fjern disse og freden kommer av seg selv.
Åndens sans er liv og fred; og om hans (Kristi) liv vitner skriftene.
60 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Jeg ser en annen lov i mine lemmer
Har du sett en annen lov i dine lemmer? Eller er du blant dem som allerede her på jorden tror deg
å være lik englene. Paulus tjente Guds lov med sitt sinn, men så en annen lov i sine lemmer. Rom. 7, 23.
Denne lov i lem-mene, som strider mot loven i vårt sinn, er oss medfødt. Den ligger i men-neskenaturen
og vi blir den ikke kvitt så lenge vi er til huse i legemet. Det er ingen fordømmelse for den som har denne
lov i sine lemmer, når den ikke får virke. Men lever man etter den, vil fordømmelsen komme.
Vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer
skal tjene synden, Rom. 6, 6. Syndelegemet skal bli til intet; loven i lemmene skal ved lydighet mot
Kristus litt etter hvert bringes til å opphøre. Men så lenge kjødet eksisterer, er det ikke Guds lov lydig, ja,
kan ikke engang være det. Hva vi kan gjøre er å døde legemets gjerninger ved Ånden, Rom. 8, 13, og da
skal vi leve. Disse gjerninger baner seg vei frem til overflaten, og vi makter ikke å holde dem tilbake,
ettersom loven i lemmene tar loven i vårt sinn til fange. Men hva er nå å gjøre? Jo, vi får døde dem.
Kjødet kan ikke være Guds lov lydig; og det kan bevises at man endog etter å ha fått Guds Ånd er befengt
med meget som ikke god-kjennes av Ånden.
Noen vil kalle dette for trelldom. Dersom jeg ikke dødet legemets gjerninger, da ville jeg snart
være en syndens trell, men ved å døde den er jeg fri og skal leve. Man kan leve i den første nåderus og
innbille seg at loven i lemmene er borte. Nåden smaker så fortreffelig og er så overveldende at man
finner intet hos seg selv å dømme. Dette kommer ikke derav at man er blitt så fullkommen; det er kun
Guds nåde. Når Gud en dag trekker nåden tilbake, så kommer tørrheten og som oftest frafallet. Alt dette
beviser at nåden var ikke noe personlig eie. Gud hadde utløst den på grunn av Kristi offer; men han tar
den tilbake når han vil; især når han skjønner at mennesket bare fråtser i nåden og gjør den til nytelse.
Paulus hadde også nåde; men Guds nåde mot ham var ikke forgjeves. Derimot synes Guds nåde mot
mange i våre dager å ha vært ganske forgjeves. Hele forsamlinger jubler i vekkelsestidene i nåden; men
så snart Gud krever lydighet til gjengjeld, da svikter man. Det går bra så lenge Gud gir; men når han
krever noe, da er det forbi med jubelen, og som oftest er det da loven i lemmene som begynner å røre
på seg; den lov man under nådens overvettes jubel trodde for evig å være kvitt. Læren om at man var
kvitt loven i lemmene får også dødsstøtet; men på grunn av falske læreres hykleri holder man på
galskapen endog lenge etter at man har begynt å tjene både syndens og dødens lover.
Har vi en annen lov i lemmene, så la oss se den i øynene og oppta lovmessig kamp mot den. Alt
lenge har man innbilt seg å være kvitt den. Men så lenge mennesket kan falle i snart den ene synd og
snart i den andre, så tør vi med Paulus slå fast at det er loven i lemmene som er virksom.
Hva er så å gjøre? Jo, vi må døde legemets gjerninger ved Ånden.
Men nå kommer spørsmålet. Hva er legemets gjerninger? Ja, siden de skal dødes ved Ånden, så
kan det ikke være gode gjerninger; de har sin rot i kjødet; men det er til gjengjeld aldeles ikke det samme
som kjødets gjerninger. Hva står det om kjødets gjerninger? Jo, de er åpenbare, så som utukt, urenhet,
skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom osv., osv. Gal. 5, 19. Tror noen at disse gjerninger kan dødes ved
Ånden? Nei, de mennesker som gjør slike gjerninger har ikke fått Guds Ånd og kan da selvfølgelig ikke
døde dem ved Ånden. De som gjør slikt skal ikke arve Guds rike, v. 21; men de som døder legemets
gjerninger ved Ånden har jo allerede arvet Guds rike; for de har Ånden og skal leve.
Når man nå ikke lyder de syndige begjærligheter og døder legemets gjerninger ved Ånden, da vil
syndelegemet omsider gå til grunne. Synden i kjødet får sin dom. Det var i kjødet at loven ikke maktet å
komme synden til livs; men nå har Gud fordømt synden i Kristi kjød, Rom. 8, 3, og han er nå ved Kristi
blod i ferd med å fordømme den i vårt kjød. Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød.
Gjennom dette banet han en vei ved å fortrenge syndens lov i lemmene og isteden plantet han hele
61 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
guddommens fylde i legemet. Denne fylde holder nå på å fylle oss, og av den har vi alle fått nåde over
nåde.
Den Hellige Ånd og Ordet
Og I ble etterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot Ordet under megen trengsel med glede i
den Hellige Ånd. 1. Tes. 1, 6.
Herren og apostlene tok imot Ordet under trengsel i den Hellige Ånd. Ordet og den Hellige Ånd er
altså to forskjellige ting. Der er mange i våre dager som har mottatt den Hellige Ånd, men som ikke
mottar Ordet i den samme Ånd.
Det heter om Ordet, at det ble kjød og bodde iblant oss, Joh. 1, 14; men aldri heter det om Ånden,
at den ble kjød. Det ord Gud sender kan kun mottas og forstås i den Hellige Ånd. Ordet er kjød og ben i
den åndelige bygning vi tid etter annen ved åpenbarelser av Guds sannhet har mottatt i Ånden. Ånden er
ikke den nye skapning; men Ordet født av vann og ånd er vårt liv i Kristus.
Om noen har fått den Hellige Ånd, så bør han ikke være tilfreds med det; for Ånden kan utslukkes.
Derimot skal vi i denne Ånd erkjenne Ordet; og det blir oss til personlig liv.
Ånden herliggjør ikke seg selv; den taler ikke et eneste ord om seg selv. Derimot taler han hva han
hører; for han skal ta av mitt og kunngjøre eder, Johs 16, 14. Ånden mottar Ordet og bærer det frem for
oss. Tar vi da ikke mot Ordet, vil Ånden ikke kunne gagne oss noe.
Det kan lite hjelpe, om vi for 8 à 10 år siden mottok Ånden og senere ikke har mottatt det Ord for
hvis skyld Ånden ble sendt. Mange farer vill i dette stykke og slår seg til ro med Ånden. Guds Ånd er
imidlertid ikke tilfreds med å være ørkesløs; for dens attrå er liv og fred. Men veien til liv og fred går
gjennom vann og blod, Johs. 5, 8. Enhver som har Guds vitnesbyrd i seg har en bevisst eller underbevisst
følelse av det.
Ordet ble kjød. Dette kjød var den kvinnens sed som knuste slangens hode, idet det ble ofret i
kraft av en evig Ånd. Gud oppreiste imidlertid Kristus i kraft av en evig pakts blod, Hebr. 13, 20. Denne
pakt er evig; og Ånden frembærer det evige liv (Ordet) på grunn av paktens blod.
Ånden er i seg selv ikke paktens blod; men den vitner om dette blod og vil ikke vite av noe annet.
Ånden kan ikke avføde noen frukt uten dette offer; og vårt liv er forgjeves om vi ikke i Ånden mottar det
Ord Ånden taler.
Menighetens engler og menighetene
Skriv da hva du så, både det som er, og det som heretter skal skje.
Hemmeligheten med de syv stjerner, som du så i min høyre hånd, og de syv gull-lysestaker! De syv
stjerner er engler for de syv menigheter, og de syv lysestaker er syv menigheter. (Åp. 1, 19 og 20).
De syv stjerner i hans høyre hånd er altså engler for de syv menig-heter, og de syv gull-lysestaker
er de syv menigheter.
Kristus vandrer midt i mellom lysestakene og styrer menighetene ved sine stjerner (engler), som
han holder i sin høyre hånd. Disse engler har han gitt makt i menigheten, og han gjør dem ansvarlig for
sine gjerninger.
Han sier til menighetens engel i Efesus: Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeide og ditt tålmod,
og at du ikke kan tåle det onde, og du har prøvd dem som sier de er apostler og ikke er det, og du har
funnet at de er løgnere, og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke
blitt trett.
62 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Men jeg har i mot deg, at du har forlatt din første kjærlighet, (Åp. 2. kap.)
Denne engel hadde gjort et stort og godt arbeide, han hadde prøvd de som sa seg å være apostler
og fant at de var løgnere. Han bar meget for Kristi navns skyld og var ikke blitt trett.
Men han hadde mistet sin første kjærlighet.
Den glødende kjærlighet, som makter å dra til Kristus og som smelter sammen alt og alle; denne
kjærlighets makt hadde han forlatt. Han hadde dermed også tapt noe av sin makt i menigheten.
Kom derfor i hu, hva du er falt i fra, og omvend deg og gjør de første gjerninger, hvis ikke kommer
jeg over deg og vil flytte din lysestake fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg.
Kom i hu hva du er falt i fra. Ja, når du det kommer i hu, da går det lettere å omvende seg. Dette
var en omvendelse innen frelsen; han gjorde gjerninger også nå; men han skulle vende om og gjøre de
første gjerninger. Den første smittende kjærlighets glød gjorde gjerningene mere fullkomne enn den
senere mer kaldt beregnende måte å arbeide på.
Men hvis ikke du omvender deg, da kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra sitt sted.
Dersom den inntrådte kjølighet skulle vedvare, ville engelens makt over menigheten avta;
menigheten selv ville bli som sin engel, og den kunne ikke forbli stående helt fremme i lyset, hvor
mesteren vandret mellom lysestakene.
Den første kjærlighet ytrer seg ikke bare som kjærlighet; den virker som et brennende hat mot alt
hykleri og falsk lærdom; den forsvarer med nidkjærhet den ærlige sjel og holder ikke sitt sverd fra blod.
Intet kan holde stand mot den i kamp for sannhet og rett; for kjærligheten gleder seg ved sannhet, og for
dens skyld ferdes den på øde steder og gjør åpenbaringer under sannhetens Ånds veiledning.
Til menighetens engel i Smyrna: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom — men du er rik — og
spotten fra dem som sier, de er jøder, og ikke er det, men er Satans synagoge.
En menighet fattig og i trengsel blir ikke meget påaktet, især av dem som sitter i den rikes skygge,
og tror seg selv å være jøder. De spotter enn i dag fattigdommen og beundrer verdslig storhet, især når
denne har et religiøst anstrøk. Men Herren sier: Du er rik; og dette vitnesbyrd oppveier ti tusen gange
spotten fra dem som kaller seg jøder, men er Satans synagoge.
Til menighetens engel i Pergamum: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone, og du holder
fast ved mitt navn, og du fornektet ikke min tro i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble
ihjelslått hos eder, der hvor Satan bor.
Men jeg har noen få ting imot deg: at du har noen der, som holder fast ved Bileams lære, han som
lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avguds-offer og drive hor; således har du noen, som i
like måte holder fast ved Nikolaitternes lære.
Du bor hvor Satan har sin trone. D.v.s. du bor hvor ugudeligheten sitter i høysetet, hvor dårskapen
blir verdsatt, og hvor den rettferdige sjel må ængstes natt og dag over alle de ugudeligheter han ser og
hører. En dog Antipas ble slått i hjel av disse ugudelige mennesker, og turen sto for døren til
menighetens engel; men han holdt fast ved Kristi tro. Dette var såre rosverdig.
Dog, han hadde innen menigheten noen, som holdt fast ved Bileams lære. Disse mennesker skulle
han satt stopper for og fravristet dem deres falske lære eller advart mot dem og holdt dem utenfor. Han
var ikke våken her. Og hvor megen elendighet avstedkommer ikke falsk lære i liv og levnet. Vi har sett
nok av det i våre dager. Frihetslæren har strekt seg langt ut i synden. Det er derfor såre nødvendig
øyeblikkelig — uten barmhjertighet å oppta kampen mot djevelske lærdommer eller sådan undervisning,
som ikke fører til gudsfrykt. Den som ikke har Kristi lære har ikke Gud. En menighetens engel som ikke
våker over læren er ikke å unnskylde, selv om han for øvrigt har mange gode dyder. Bileam underviste
for rikdom og ære, han ga Balak det råd, at dersom han fikk Israel til å drive hor og ete avgudsoffer, da
63 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ville han seire over dem, (4. Mos. 25, 1 flg. 31, 16). Menighetens engel hadde makt fra Gud til å utrydde
denne lære av menigheten; men han unnlot av fredshensyn eller feighet å stride mod dem; og dette var
Gud imot. Gud elsker aldeles ikke fred, når Satan i denne fred får utklekke sine planer.
Omvend deg! men hvis ikke, da kommer jeg snart over deg og vil stride mot dem med min munns
sverd.
Det heter ikke om menighetens engel, at han hørte Bileams lære og Nikolaitternes lære; men
allikevel måtte han omvende seg. Han hadde stilltiende latt disse ting passere, og ble på den måte deres
beskytter. Fra dette trengte han en grundig omvendelse. Når nå ikke menighetens engel ville stride, så
ville Herren selv komme over ham, d.v.s. gjøre ham udyktig til å forsvare de personer, som førte den
falske lære; og så ville Herren oppvekke andre personer til å stride mot dem.
Til menighetens engel i Tyratira: Jeg vet dine gjerninger og din kjærlighet og tjeneste og tro og
tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første.
Men jeg har imot deg, at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier, at hun er en profetinne, og
hun lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avguds-offer.
Denne menighets engel hadde kjærlighet, tjeneste, tro og tålmodighet; ja hadde endog øket
antallet av sine gjerninger.
Dog, han lot kvinnen Jesabel råde. Hun nedbrøt hva han bygget opp, og det tillot han. Hvor mange
menigheter har ikke vært hjemsøkt av en eller annen kvinne — en Jesabel — som gjerne ville råde. Og
har da menighetens engel tillatt henne å styre med i noe, har hun snart tatt roret fra ham, og han har
senere ikke maktet å få styrelsen igjen.
Var det ikke bedre at en mann med kjærlighet, tjeneste, tro og gode gjerninger førte et fast og
urokkeligt styre, mot at han i svakhet gir etter for en kvinne hvis gjerninger består i å føre sjelene på
avveie? Visstnok kalte hun seg selv for profetinne; men slike profetinner — likesinnete med Jesabel —
bør straks sønderhugges med Åndens sverd, så de ikke får tid og ro på seg innen menigheten å føde sine
barn. De er og blir så dødens bytte allikevel. (Åp. 2, 23).
Til menighetens engel i Sardes: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av å leve, og du er død.
Bli våken, og styrk det annet som var på vei til å dø, for jeg har ikke funnet dine gjerninger
fullkomne for min Gud.
Denne engel var sløv; han hadde interesser på jorden, som svekket hans åndelige liv like til døden;
men enda hadde han navn av å leve og gjøre sin tjeneste som menighetens engel. Dog, hans gjerninger
var ikke fullkomne for Gud; for er livet utdødd, da er gjerningene døde. Bli våken! Dette tilkjennegir, at
en åndelig død tilstand i synden ikke var inntrådt; han var bare død som en Herrens tjener. Hans
gjerninger som menighetens engel var udugelige. I denne forstand var han død; men allikevel holdt man
ham for å være den rette mann og å være dyktig til sin gjerning. Ingen av de andre i menigheten kunne
avløse ham. Gud hadde satt ham i sin stilling og nådegavene og sitt kall angrer Gud ikke. Derfor taler han
heller ikke til noen annen enn til menighetens engel og ber ham å bli våken; for ingen hadde makt til å
styrke de andre som han. Skjønt nå engelen for menigheten var så udugelig, hadde han dog noen få
personer i Sardes, som ikke hadde smittet sine klær. Deres kledning var ren; men de kunne ikke
overdrages en menighets engels bestilling, de hadde ikke kall fra Gud til dette. Men de var rene og skulle
få vandre med Herren i hvite klær.
Til menighetens engel i Filadelfia: Jeg vet om dine gjerninger; se jeg har satt foran deg en åpnet
dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke og har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet
mitt navn.
64 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Du har liten styrke, men har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Dette ord og
dette navn har merkelige evner til å bevare. Selv om styrken er liten er dog navnet sterkt og ordet evig.
Dette var det også som bandt menigheten sammen. Det var ikke godt for falske lærdommer å få innpass,
når engelen for menigheten holdt fast ved hans ord. Selv om styrken var liten hadde ordet han holdt fast
ved makt til å utskille det urene. Det var meget rosverdig. Gud ville da også ære ham for dette, idet han
ville la noen av Satans synagoge komme, slike som sa de var jøder, men ikke var det. Disse mennesker
ville nok forsøke seg med alle sine kunstgrep mod denne menighetsengel, der hadde så liten styrke; for
de var ikke for intet av Satans synagoge. Men fordi han holdt fast ved Herrens ord og ikke fornektet hans
navn skulle de ikke få overmannet ham. Gud skulle endog gjøre det så, at han fikk bukt med dem i en så
sterk grad, at de skulle falle ned for hans føtter og erkjenne at Gud elsket ham.
Hold fast på det du har for at ingen skal ta din krone.
Til menighetens engel i Laodikea: Jeg vet om dine gjerninger, at du er hverken kall eller varm; gid
du var kall eller varm! Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke, at du er ussel og
ynkelig og fattig og blind og naken.
Denne engel var hverken kall eller varm, så Herren ville spy ham ut av sin munn.
Han sa seg selv å være rik og å ha overflod og visste ikke om sin fattigdom, blindhet, og at han var
naken. Nåden hadde engang badet ham så grundig, at han trodde selv rik. Han levde på disse herlige
minner langt ut i fattigdommen. i stedet for å gi akt på Herrens røst i dag, så vendte han atter og atter
tilbake til de gamle minner om omvendelse og Åndens dåp. Han glemte å leve av Herrens ord i dag, og
han dro hele forsamlingen inn i fortidsminnene, hvor man følte seg rik og mektig. Men i dag var
fattigdommen den rådende; nakenhetens skam begynte å stikke frem.
Hva han trengte var gull glødet i ild. Hittil hadde ilden vært ham en skrekk; han ventet alt uten
offer, uten lidelsessamfunn med Kristus, uten møye. Men Herren ga ham et godt råd, nemlig å kjøpe gull
glødet i ild.
Man sier, at denne menighets engels tilstand passer godt på menigheten i vår tid. Skjønt jeg ikke
tror det minste på all denne oppsatte og utstu-derte «lære» etter all menneskelig vis, især når man røper
uklarhet i de enkleste for livet nødvendige sannheter, så skal jeg medgi, at det for en gangs skyld passer
utmerket. For aldri har den nakne følt seg så påkledd som nettopp nå, aldri har man i sin fattigdom trodd
seg rik som nå. Uten ild, uten lidelse og uten offer roser man seg av veldig åndsfylde og makt. Så det
passer utmerket på vår tid. Uten kjennskap til de mest nødvendige enkle sannheter ransaker man ting
som de mest fullkomne i Kristus må erkjenne ikke å ha fått innsikt i. Man reiser omkring med de mest
selv bevisste miner og taler om ting, man aldri har sett, forfengelig oppblåst av sitt kjødelige sinn. De skal
få rett; de lever i Laodikea, og Herren står utenfor og banker. (Åp. 3, 20).
Offer, ild og herlighet
Og da Salomo hadde endt sin bønn falt ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og
slaktofferne, og Herrens herlighet fylte huset.
Og prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus; for Herrens herlighet fylte Herrens hus. 2. Krøn. 7, 1.
2.
Når ilden har fortært offeret kommer herligheten. Men prestene kunne ikke gå inn i Herrens
herlighet, da de ikke var delaktig i ilden. Legg merke til, at dette var Herrens (Kristi) herlighet; den
herlighet han hadde hos sin fader før verden var. For at denne herlighet skulle bli åpenbar for
menneskene måtte brennofferet og slaktofferet først fortæres av ilden.
65 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Ikke engang prestene, langt mindre folket turde nærme seg herligheten; for deres offer,
syndelegemet, var ikke fortært av ilden.
Dersom vi lider med ham skal vi herliggjøres med ham; men unndrar vi oss lidelsen har Herrens
sjel ikke behag i oss. Dette behag er i dypeste forstand Herrens herlighet. Et menneskes behag i et annet
menneske er vedkommende herlighet utøst over det samme menneske; og kjærlighet vekker
gjenkjærlighet.
Hvor noen lider med Kristus bevises kjærlighet til Kristus. Men om noen unndrar seg har min sjel
ikke behag i ham.
Hvor mange prester må ikke i våre dager holde seg utenfor Herrens herlighet; man kvir seg for å la
ilden fortære offeret. Enhver av oss har noe å ofre, og er først offeret på alteret vil Gud ikke spare på
ilden. Herlighet uten personlig offer blir aldri av lang varighet; og dog kan man særlig under vekkelser
høre tale om megen herlighet. Men denne herlighet er ikke en personlig eiendom uten et personlig
offer; det var kun nådens herlighet, hvilken Gud fratar mennesket, når han vil. Den personlige herlighet
derimot er rettferdighetens tilegnede herlighet mottatt ved et fortært offer. Denne herlighet blir aldri
fratatt oss.
Vi er konger og prester for Gud; måtte ikke vi som den gamle pakts prester bli stående utenfor, når
Herrens herlighet fyller huset. Hans hus er vi, og det er umulig å fyldes med hans herlighet uten at ilden
først har fortært sitt offer. Men av disse ofre er der mange, hvorfor der er anledning for oss å gå fra
herlighet til herlighet.
1915
Herrens tjenere; menighetstjenerne!
Også disse skal først prøves; deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige, 1. Tim. 3. 10.
De skal tjene i menigheten, — ikke herske og ville la seg betjene. De skal ha troens hemmelighet i
en god samvittighet og styre vel sine barn og sine egne hus.
Fordum lot man seg gjerne kalle Rabbi, Rabbi, men nå vil man helst hete pastor, pastor for derved
å betegne, at man står et hode høyere enn sine medbrødre. Et kurs ved en eller annen religiøs anstalt
berettiger til denne ettertraktede tittel.
Men hva sier skriften: I skal ikke ville la eder kalle lærere, for en er eders lærer, Kristus, men I er
alle brødre. Det er det samme, som han vil si: I skal ikke ville la eder kalle pastor.
Menigheten, der er hans legeme, består av mange lemmer. Alle disse har sine særlige
eiendommeligheter og må behandles hver og en på sin egen måte. Det er ikke nok med en preken nå og
da til den hele forsamling, hver og en må formanes, rettledes, bæres og hjelpes over og gjennom
vanskeligheter. Paulus formante hver og en med tårer. De lemmer på legemet, som synes å være de
ringeste, skal tillegges større ære, så der kan være likelighet.
Men hva gjøres som oftest i våre dager? De lemmer, som har mest av denne verdens gods, mest
verdslig visdom, (den kjødelige, verdslige og djevelske) og den høyeste verdslige rang, disse lemmer blir
æret og satt pris på fremfor de fattige stakker, hvis kjød visstnok blir aktet som fyll i tallrekkene, men
som aldri blir verdsatt som mennesker og personligheter, av hvem Herren kunne gjøre et ærens kar —
kanskje fremfor denne verdens rikmenn. I vanærer den fattige. Er det ikke de rike, som underkuer eder
og som drar eder for domstolene? Jak. 2, 5. Men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser
eder som lovbrytere. V. 9. Intet under at alt som heter frihet er borte.
66 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
En menighets tjener har først og fremst å hjelpe de fortrykte, å sprenge åkets bånd og slippe den
fangne fri. Men for å kunne gjøre det, må han vite, hvordan det står til med hver især, denne tjeneste
krever igjen ydmykhet, likestillethet og kunnskap om enhvers trang. Har man fått denne kunnskap og
denne tjeneste, vil tittelen pastor, pastor nærmest bli en vemmelse og en heft, man snarest gjør det av
med.
Peter! elsker du meg? Ja, Herre. Fø mine lam. Peter! elsker du meg? Ja, Herre. Våkt mine får.
Peter! elsker du meg? Ja, Herre, du vet jeg elsker deg. Fød mine får.
I kjærlighet til Kristus fikk Peter en større og større tjeneste, men der ble stillet det krav til ham, at
han gjorde det av kjærlighet til Kristus. Lammene skulle fødes, fårene voktes og tilsist fødes. De skulle
ikke alle behandles på samme måte.
Men det er kun i kjærligheten, man kan finne ut, hvordan hver og en skal behandles.
Egenkjærligheten finner kun de rikeste og mest ansete; og for selv å være noe for å kunne vinne noe er
det nødvendig å være pastor, pastor, akkurat som man fordum var rabbi, rabbi.
Men slike «rabbinere» har menigheten såre liten bruk for; derimot har «rabbinerne» megen bruk
for menigheten.
Den, som skal opplæres i Guds kunnskap, må behandles med mål for øye. Målet må aldri tapes
avsyne under de mange brytninger og vanskeligheter. Alt som opphøyer seg mot Guds kunnskap, må
brytes ned; men som oftest krever arbeidet med dette slangens list og duens enfold. Dog, dersom det
evige kjærlighets bånd er blitt knyttet, tåler man gjerne å bli brutt ned; især når vedkommende tjener
forstår å sette noe bedre inn i stedet.
Guds vitnesbyrd
Den som har tatt imot hans vitnesbyrd, han har stadfestet, at Gud er sanndru, Joh. 3, 33.
Når mennesket vitner, da er det ikke alltid Guds vitnesbyrd; for der blir ofte talt om ting man ikke
skjønner, og man taler som oftest ikke rett om Gud, Joh. 42, 3 og 7. Men Jesus sier til Nikodemus:
Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler det vi vet, og vi vitner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt
vitnesbyrd, Joh. 3, 11.
Den som taler i menigheten, han tale som Guds ord. Han skal tale det han vet og vitne det han har
sett, da blir det en tale som Guds ord. Ingen formår å gjendrive det; for det er sannhetens selv.
Sannhetens ånd, som verden ikke kan motta, vil sammen med vannet og blodet danne
vitnesbyrdet i oss. Den som tror har dette vitnesbyrd i seg selv. Den som taler Guds ord, taler ut fra dette
vitnesbyrd i den Hellige Ånd.
Mennesket kan også tale etter Åndens overbevisning om synd, rettferdighet og om dom. De ord
som faller etter denne overbevisning er ikke som Guds ord, ettersom mennesket ikke har vannets og
blodets vitnesbyrd i seg selv. Dog er sådan tale den mest alminnelige i vår tid. Derfor er den også svak og
kraftesløs. Man ser ikke noe etter de masser av ord som blir talt. Der finnes ganske ofte ikke en mann
bak ordene i hvem Ånden, vannet og blodet vitner. Man forkynner sitt eget vitnesbyrd om Gud istedetfor Guds vitnesbyrd. Av denne grunn kommer ordene tomme tilbake; Guds ord derimot kommer aldri
tomt tilbake.
Det har så lite å si hva et menneske tror eller vitner om Gud i sin egen menneskelige ånd. Vi
trenger Guds vitnesbyrd og Guds ord.
Johannes vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, Åp. 1, 1. For Jesu vitnesbyrd og Guds ords
skyld var de halshugget, Åp. 20, 4.
Han (Kristus) er den som kom med vann og blod og Ånden vitner, fordi Ånden er sannheten.
67 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Dette er Kristi vitnesbyrd. Den som taler i menigheten, han fremføre et slikt vitnesbyrd. Det vil da
bak ordene være en mann ombærende Kristi død i sitt dødelige legeme. Guds rikes kraft vil komme
tilsyne, og ordene skal gjøre sin virkning.
Ånden kan vitne for ethvert menneske. Ut fra dette kan man holde en prediken. Men den som tar
imot vitnesbyrdet, kun han alene har stad-festet at Gud er sanndru. Vi trenger menn som har stadfestet
at Gud er sanndru. La slike komme til orde; for menneskemeninger om Gud er ver-den forlengst trett av.
Ta standpunkt
Josva befalte Israels barn, likesom Moses tidligere, at de ikke måtte røre ved det bannlyste gods.
Men Akan så blant byttet en kostelig babylonisk kappe og to hundrede sekel sølv og en gulltunge, som
veide femti sekel. Han fikk lyst til dem, tok dem og skjulte dem i jorden i sitt telt, sølvet underst. Josv. 6,
18 og 7, 21.
Akan ville visselig ha seiret, om han hadde grunnet mer på Herrens befaling og tatt standpunkt på
Guds side mot bannlyst gods. Men da han så tingene, fikk han lyst til dem, fordi han på forhånd ikke
hadde seiret over lysten i sitt hjerte.
Herren talte til Josva og sa: Ingen skal holde stand for ditt åsyn alle ditt livs dager; likesom jeg var
med Moses, vil jeg være med deg; jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg. Vær frimodig og sterk. Josv.
1,5. — Josva trodde Gud og tok standpunkt for ham, så endog hele folket tilsvor Josva troskap, idet de
sa:
«Alt, hva du har befalt oss, vil vi gjøre, og til alt, hvortil du sender oss, vil vi gå. Aldeles som vi adlød
Moses, vil vi adlyde deg; kun at Herren din Gud må være med deg, likesom han var med Moses.»
Josva fikk folket med seg, fordi han hadde tatt standpunkt i sitt hjerte for Gud, selv om hele folket
skulle stå ham imot. Hadde Saul tatt et slikt standpunkt, ville han aldri ha fryktet for folket, når det av
begjærlighet overtrådte Herrens bud og tok av det bannlyste gods. 1. Sam. 15, 34. Denne frykt ble hans
fall både fra Gud og kongeverdigheten.
Skjøgen Rahab og enken Ruth tok standpunkt for Guds folk og ble — skjønt de var av hedningenes
ætt — innlemmet blant jødefolket enda i det slektsledd, hvorfra den Herre Jesus Kristus skulle fødes.
Også vi må ta standpunkt; for vi er kommet til de siste dager, hvorom apostelen Paulus profeterer:
«Men dette skal du vite, at i de siste dager skal der komme vanskelige tider. Menneskene skal
være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, ulydige mot foreldre, utakknemlige osv., som
har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra.» 2. Tim. 3.
Vi skal ta standpunkt for Gud mot dette skinn av gudsfrykt, så vi vender oss bort fra det: for
sådanne ligner Jannes og Jambres, når de motstår sannheten og ved sitt gjøglespill bedrar alle som kan
bedras. Men for de oppriktige av hjertet skal det oppgå lys og Herrens kunnskap, så man i tide kan
gjennomskue falskheten og finne nåde til betimelig hjelp. Ta standpunkt med ham utenfor leiren. Ta
standpunkt for å høre, hva Ånden taler i me-nigheten. Ta standpunkt: Død for synd, men levende for Gud
i Jesus Kristus. Rom 6, 11.
Rom. 7, 4
Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til,
nemlig ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. Rom. 7, 4.
Etter at vi er døde fra loven, skal vi høre en annen til. Hvem tilhørte vi da før den tid? Vi tilhørte
oss selv; for vi var i kjødet, og de syndige lyster, som vaktes ved loven, virket således i våre lemmer at vi
bar frukt for døden, v. 5. Men nå er vi ikke lenger våre egne; vi er kommet inn i Kristi legeme og tilhører
68 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ham, som er død og oppstanden for oss. Om vi nå ved legemet er død fra loven, så er vi dog ikke død i
Kristi legeme. Men vi vet at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli
til intet, så vi ikke mer skal tjene synden, Rom. 6, 6. Syndelegemet går til grunne etter at vi er kommet i
Kristi legeme, etter at vi er løst fra loven og etter at det gamle menneske er korsfestet med ham. Vi
følger livets Ånds lover innen legemet og vokser legemets vekst i dette. Da vi var i kjødet, virket den
mosaiske lov, den ytre lov; men i Kristi legeme virker Åndens lov. Den mosaiske lov fordømte det gamle
menneske, mens Åndens lov fordømmer synden i kjødet.
Vi skulle døpes med den Hellige Ånd; men det er ikke nok å døpes i Ånden; det stilles krav til oss i
den samme Ånd. Disse krav er Åndens lov og levendegjørende kraft. Åndens dåp er en nådens dåp; men
når kravene blir tilfredsstilt blir det en rettferds dåp. Mellom denne nåde og rettferdighet hersker ilden,
den ild hvormed Kristus ble døpt. Kravet ligger altså i ilden, som fortærer synden i kjødet. Vi fødes på ny
ved vann og Ånd; men etter at vi er født på ny, forbinder Ånden seg med det tredje vitne: dvs. blodet, 1.
Joh. 5, 7 og 8, hvilket er vitnesbyrd om offer for Ånden; idet Jesus ofret seg i kraft av en evig Ånd, og ble
oppreist ved en evig pakts blod. Hebr. 13, 20.
Når vi nå er født av vann og Ånd, men samtidig er født ovenfra med uforkrenkelig sed ved Guds
ord som lever og blir evindelig, da viser dette at ordet allerede var kjød i den nye fødsel; for ordet ble
kjød og tok bolig iblant oss. Da nå synden bor i kjødet endog etter den nye fødsel, og vi fremdeles mottar
ordet i den Hellige Ånd, så viser dette, at det kjød som er ord i ham ved erkjennelse i ånden skal bli kjød i
oss. For et ord er ord før det blir fullbyrdet; men når det er fullbyrdet, da er det fullbrakt. Dog var ordet å
betrakte og regne som ord før det ble fullbrakt, etter som Guds forutviten i sannhetens Ånd lot vitne i de
hellige profeter om Kristi lidelse og død og derpå følgende herlighet, idet han regner med ting som ikke
er som om de var.
Således er også vårt kjød i gjenfødelsen gjennomtrengt av syndens lov. Men Gud har uttalt ordet
om at kvinnens sed skal knuse slangens hode, så dette ord er å regne som kjød innen det er skjedd, fordi
det er fullbrakt i Kristus, og fordi Kristi troskap var så fullkommen at Gud forut kunne uttale ord og vitne i
sannhets Ånd, som om verket allerede var fullbrakt. Vår troskap i ånden gjør oss delaktig i Kristi
herligheter; men om noen er utro, så er dog Kristus tro, og ved denne troskap er allerede syndens
legeme tilintetgjort i ham, og menneskets utroskap skader mest ham selv, om det ikke tilintetgjøres hos
ham ved Kristi verk.
Ved troens lydighet — som Paulus var valgt til apostel for å utvirke Rom. 1, 5 — vil man motta
ordet i den Hellige Ånd, 1. Tes. 1, 6 og komme inn i den mest fullkomne tjeneste i Ånden. For når vi
kommer der hen at Gud kan åpenbare for oss sin vilje, og vi kan fatte den ved troen, da er vi kommet i et
meget bevegelig og fullkomment forhold til ham. Gud kan da tale til oss på gaten, på verkstedet, i
forsamlingen osv. og han kan få utført sin vilje ved et frivillig redskap i kjød; noe som den mosaiske lov
ikke kunne føre mennesket til. Et menneske i denne tro — og lydighets tilstand kan også gjøre regning
med å bli bønnhørt; for han gjør Guds vilje og er velbehagelig for ham. Den som ikke gjør hans vilje,
stiller seg utenfor det rike, hvori Gud hersker og hans vilje skjer. Helliggjørelse er derfor en omdannelse
etter Guds vilje, hvorved Herrens lover trenger inn i dypet av vårt åndsliv og omdanner vår tilstand etter
Sønnens bilde. Om Kristi lidelser smerter kjødet, så er de dog såre gagnlige som forløpere for den død
som gir plass for livet — det evige. Herrens veier er underlige, og hvem kan fatte dem uten det behager
ham å åpenbare dem. Men den som har hans bud og holder dem, han er den som elsker Jesus Kristus;
men den som elsker ham, skal også elskes av Faderen, og Kristus vil åpenbare seg for ham. Joh. 14, 21.
Denne åpenbarelse skjer i sannhetens Ånd, den Ånd som tar av hans og forkynner oss.
Har derfor noen fått Guds Ånd, da vær Ånden hørig og lydig, så vil den åpenbare for deg Kristi
hemmeligheter; for Ånden ransaker alle ting — også dybdene i Gud.
69 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Er Kristus kommet i kjød?
På dette skal I kjenne Guds Ånd; hver ånd som bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød, er av
Gud, 1. Joh. 4, 2. For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner Jesus Kristus å være
kommet i kjød; dette er forføreren og antikristen, 2. Joh. 7.
Det er meget alminnelig i våre dager, at endog de som sier seg selv å være troende fornekter at
Kristus er kommet i kjød. De sier han hadde et kjød som engler, som Adam før fallet, guddommelig kjød
osv. Alle disse påstander fornekter Kristus å være kommet i kjød.
Ettersom da barna har del i kjød og blod, fikk han også i like måte del deri, for at han ved døden
kunne gjøre den til intet, som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for
døden var i trelldom all sin livstid, Hebr. 2, 14 og 15.
Dersom Kristi kjød var som Adams før fallet kunne ikke djevelen bli gjort til intet ved døden; for
død og djevel var for Adam før fallet ukjente ting. Heller ikke hadde han frykt for døden, så han av den
grunn var i trelldom og trengte til utfrielse.
Kristus påtok seg heller ikke englenatur; for engler tar han seg ikke av, men Abrahams ætt tar han
seg av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast
yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder; for derved at han selv har lidt, idet han ble
fristet, kan han komme dem til hjelp, som blir fristet, Hebr. 2,16,17 og 18.
I alle ting måtte han bli sine brødre lik. Hvorledes er nå disse hans brødre, hva slags kjød har de?
Har de englekjød? Nei, de har syndig kjød og intet annet. Trengte englene til befrielse fra trelldom på
grunn av frykt for døden? Nei, men Abrahams ætt trengte til befrielse.
Av hvilken grunn er det da, at man ikke bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød? Jo, det
kommer utelukkende derav, at man er fiender av Kristi kors og av likedannelsen med ham i hans kjød og i
hans død. Fil. 3, 10 og 19.
Led Adam før fallet noen lidelse da han ble fristet? Nei, han ga jo etter for fristelsen; og den som
synder lider ikke i det han blir fristet; for mennesket vil heller synde enn å lide, Job. 36, 21. Men Kristus
led idet han ble fristet, fordi han motsto lysten i sitt eget kjød. For enhver fristes, når han drages og
lokkes av sin egen lyst. Jak. 1, 14.
Noen sier, at Kristus ikke hadde et kjød hvori lysten kunne drage og lokke. Ja, hadde han ikke det,
så hadde han heller ikke kjød og blod som oss, og hadde han ikke kjød og blod som oss, da ble han heller
ikke fristet som oss, og kan ikke heller være noen yppersteprest for oss med kjennskap og medynk for
oss i våre fristelser.
Nettopp heri stikker den antikristelige ånd, man bekjenner ikke Kristus å være kommet i kjød. Man
gjør derved hele Kristi verk, hans lidelse, død og yppersteprestelige tjeneste til intet. Og denne ånd
råder, og det kraftig — ikke minst innen de såkalte frie forsamlinger. De såkalte ledere er stokk sten
blinde for disse kostelige sannheter, og er der en mot-stander kraftig besmurt av antikristelig Ånd, så skal
han straks søke utred-ning og nøyere forklaring hos slike veiledere, som visstnok har den ytre an-seelse,
men hvis hjelp som rådgiver i indre anliggender vedrørende saker og ting der henhører under gudsfrykt
er lik null.
For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han
sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, Rom. 8, 3.
Gud fordømte synden i kjødet. I hvis kjød ble synden fordømt? Var det i Olsens, Hansens og
Pedersens kjød? Nei, det var i Kristi kjød.
Kristus hersket over synden i kjødet, idet han alltid la sin vilje under Guds vilje. Ikke som jeg vil,
men som du vil. Derved kom han til livs det som gjorde kjødet maktesløs og for hvis skyld loven ble gjort
umulig.
70 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Men hvorledes er det med mennesket etter kjødet, hersker det over synden? Nei, synden hersker
over mennesket. Hvem er da herre, enten den som hersker, eller den som blir behersket? Naturligvis den
som hersker. Men nå hersket Kristus over synden i kjødet, for det var for syndens skyld Gud hadde sendt
ham, Rom. 8, 3, og nettopp derfor kan han nå befri oss fra dødens velde og djevelens makt, så endog
lovens krav blir oppfylt i oss, som vandrer etter ånden. Kristus hersker over synden i kjødet, over døden
og all djevelens velde. Dette er frukten av at Kristus kom i kjød; og for oss som tror, er disse Kristi
hemmeligheter en rik kilde til trøst og befrielse fra alt, som vi fordum var fanget under.
Er gudsfrykt en vei til vinning?
Jeg hører noen har innsneket seg som gjør krav på å bli tilfredsstillet etter kjødet. Når de har
mottatt lærdomsformen, så tror de dermed at de har rett til å stille krav.
Kristi lære arter seg ikke sådan; far ikke vill. Vi har intet å kreve av andre; det er, hvis man gjør det,
kun det gamle menneske som er ute. Vi er ikke kjødets skyldnere på noen måte. Kristi liv og lære går ut
på å gi og ofre, la oss følge ham i dette. Mangler du penger til å reise hit eller dit, da bli hjemme. Virker
Gud, at en broder eller søster skal gi deg en hjelp, da vær Gud takknemlig; men fremsett aldri krav på å
bli hjulpet, fordi du har lær-domsformen, når du ikke er den lydig, Rom. 6, 17. Gud prøver sitt folk på
mange måter for å opplære oss i mangehånde visdom; og lider noen etter Guds vilje, da vær tålmodig og
overlat alt i hans hånd; for hos den Herre Herre er det utgang fra alt, ja endog fra døden.
Ber noen deg til middag, da vær takknemlig for det; men blir du ikke buden, så vis Kristi sinnelag
og vær som om du var innbuden — Gud takknemlig for alt. Det gamle menneske har vi intet bruk for; på
korset med det; Rom. 6, 6. Er du tjener hos noen, da gjør deg ikke selv til herre; for ikke av visdom gjør
du det. Har noen en tjener, da vis et gudfryktig sinnelag, og gi ikke avkall på den sømmelige orden, som
er tekkelig for Gud og mennesker. Ved bruk og i omgang skal det i lengden vise seg om det er Kristi lære
vi praktiserer, eller om det er kjødet som vil gjøre innhøstninger på Guds aker. Om noen derfor stiller
kjødelige krav, da blotter han seg selv og stiller seg utenfor lydighet mot den lærdomsform vi ved Guds
nåde har forkynt i dette blad og på annen måte i skrift og tale.
Ved troens lydighet vil all innbyrdes trang bli avhjulpet. Derfor må enhver av oss høre etter hva
ånden har å si i menigheten; og virker Gud til å hjelpe en broder eller søster, så har vi straks å lyde
Herrens befaling. På denne måte vil Guds ære vokse og få fremgang.
Vår bestrebelse er ikke å vinne massene; men å opplære den enkelte til gudsfrykt; og kunne vi på
denne måte vinne de store masser, da være Gud ære for det.
Angående de helliges forhold til militærtjenesten
Redegjørelse og vitnesbyrd av krigsmenn
Deler fullt ut hr. Elias Aslaksens forståelse av de helliges krigstjeneste, og vil etter hans ønske
tilføye ytterligere: David lot folket telle; men dette mishaget Gud, og han sendte sin engel som slo i hjel
blant folket, 2. Sam. 24, 17. Når nå Herren bruker sine engler til å utføre sine dommer blant
menneskenes barn, formener jeg ham i like måte kan bruke mennesker til samme gjerning. Hovedsaken
er ikke hvem der utfører dommen; men at den blir utført.
Er det Guds vilje å slå ned folket, da kommer det ikke an på om det er engler eller mennesker som
utfører dommen, men at hans vilje skjer. Gud skrider ikke uten grunn til slike domshandlinger; og hadde
vi — som han — øyne som ildsluer, at vi kunne se inn i alle menneskets forhold, ville vi få se
avskyeligheter som enn ikke kan nevnes. Under slike omstendigheter ville man kanskje lettere forstå at
71 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
krig snarere var en velsignelse enn en forbannelse. I Tyskland sto før krigens begynnelse kirker og
bedehusene nesten tomme for folk; men etter krigens begynnelse er de overfylt; et bevis for at Herrens
straffedommer virker.
Gud har politiet til straff for den enkelte, og han har krigshære til straff for nasjonene. På grunn av
krig går et rike til grunne og et annet oppstår; men jorden og dens fylde tilhører Herren; og han gjør med
sitt hva han vil. Han utdrev ved krig de ugudelige kananitter og lot Israel få deres land. Herren lot ild og
svovel regne ned over Sodoma og drepte derved de ugudelige.
Et menneske i kjødet, Rom. 7, 5 har en sans som ikke tekkes Gud. Således har man også vrang
forståelse av Gud selv. Og i denne forståelse kan man ikke begripe at Gud, som er kjærlighet, kan utøve
sine dommer ved krig, hunger og pest. Men likesom kjødets sanser er i fiendskap mot Gud, så er også
Åndens sans i fiendskap mot kjød. Disse to står hverandre imot. Men når nå kjødets sans driver
menneskene hen i så ryggesløse ugudeligheter at det blir til vemmelse og avsky både for Gud og
mennesker, kan man da undre seg over, at en kjærlig og god Gud og Fader lar slikt ustraffet passere.
Man taler om forsvarsvenner og forsvarsfiender; men jeg må spørre: Hvem er større
forsvarsfiende enn den ugudelige? Og hvem er bedre vern for fedrelandet enn de gudfryktige? Hadde
det vært 10 rettferdige i So-doma hadde staden blitt spart. Og, for de ugudeliges skyld ble Babel og
Jerusalem ødelagt, og Ninive ble forkynt ødeleggelse for folkets ugudelighets skyld; men de omvendte
seg i sekk og aske og staden ble spart.
Noen vil kanskje si at krig var tillatt i det gamle testamente, men er forbutt i det nye. Hertil kan
kun sies at Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Forøvrig lever de aller fleste mennesker i den
gamle pakt; for loven er gitt for overtredere, og som sådanne bekjenner man seg å være, idet man daglig
synder; og synd er overtredelse fra loven. Det må skje en død til forløsning fra de synder der er begått
under den første pakt, før man kan sies å være kommet inn i den nye. Så av den årsak skulle man da
være faste nok på gammeltestamentlig grunn, og således stå på like fot med krigsheltene Josva, Samson,
Jefta, Gideon og David.
Men skulle en her eller der virkelig ha gått med Kristus inn i hans død og således fått del og lodd i
det nye testamente, og enda være i tvil om hvorvidt det er rett å delta i krig eller ikke, så les om en mann
i det nye testamente, høvedsmannen Kornelius, ved den hær-avdeling som kaltes den italiske, Ap.gj. 10.
Han var en from og gudfryktig krigsmann; han fryktede Gud med hele sitt hus og ga mange almisser til
folket og ba alltid til Gud. Peter ga ham dette vitnesbyrd: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell
på folk, men blant ethvert folkeslag tar han i mot den som frykter ham og gjør rettferdighet, Ap.gj. 10, 34
og 35.
Kornelius, som var krigsmann, gjorde altså rettferdighet, og ble som sådan mottatt av Gud og døpt
med den Hellige Ånd.
Gud har innesluttet alt under synd for at han kan forbarme seg over alle. Direkte eller indirekte
berøres alle av krigen, idet man enten personlig kjemper eller betaler avgift til krigsutgifter ved skatt, toll
og dsl. Man kan altså ikke på noen måte komme helt fri for krigen og dens følger, derimot kan man godt
la være å synde.
Dersom det var synd å gjøre krigstjeneste, da ville Ånden overbevise om denne synd; men nå
besegler Gud en krigsmann, Kornelius, med den Hellige Ånd. Og ikke bare Kornelius, men også mange
andre gudfryktige stridsmenn har Gud beseglet med den Hellige Ånd. Dette beviser at det ikke er synd å
være krigsmann; for neppe besegler Gud en synder med sin gode Ånd; men synden ligger i lysten. Derfor,
dn som kjemper, bør kjempe rettferdig, så han lar seg nøye med sin del og ikke tilvender seg noe med
svik. Når han det gjør, så vil Gud velsigne krigsmannen og være med ham både i krig og fred; for han er
en fredens mann selv om han gjør krigstjeneste for å få fred.
Torpedojageren «Valkyrien» i mars 1915.
72 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Dom i menigheten
Dømmer ikke også I bare dem som er innenfor? Men dem som er utenfor skal Gud dømme. Støt
dog den onde ut fra eder! 1. Kor. 5, 12 og 13.
Over alt hvor en åndelig menighet blomstrer frem, vil der «innenfor» være meget å rette og
dømme. Men trangen til å dømme er en av de synder, man fra verden tar med seg — en av de synder,
som henger så fast ved og som dog må rykkes opp med rot. Så snart Gud gir mennesket av sitt lys, prøver
man å utfinne andres dårskaper i dette lys og dømmer så deretter. Denne dom blir som oftest både hard
og urettferdig, fordi man i dette lys ennå ikke er kommet i besittelse av den salvelse som vet alt, (1. Joh.
2, 20).
Lyset er ikke gitt oss til dom for andre; men for oss selv. For, dersom vi vandrer i lyset likesom han
er i lyset, da har vi samfunn med hverandre og Kristi, Guds sønns blod renser oss fra all synd. Når synden
er bortrenset ved vandring i lys, da først er vi i besittelse av den salvelse som vet alt.
Altså, i det første lys vet vi ikke alt og kan derfor kun i dette lys dømme oss selv og ikke andre.
Derfor sier skriften: Til skam for eder sier jeg det. Så finnes der da ikke noen vis mann i blant eder,
ikke en eneste en, som kan skille tretten for sin broder. 1. Kor. 6, 5.
Der trenges en vis mann til å dømme «innenfor». Korintierne var rike i alle måter på tro og på tale
og på kunnskap og på all iver, 2. Kor. 8, 7; men til skam for dem måtte Paulus si, at det ikke fantes en
eneste vis mann blant dem, som kunne dømme innenfor og skille tretten for sin broder.
Det er med i kjødet en viss trang til å ville dømme innenfor, så snart man får lys og kunnskap; men
denne dom er av ingen verdi, fordi den ikke er en dom etter salvelsen. Dommen i lyset tar ikke med seg
nåden; men den som dømmer etter salvelsen har dømt seg først selv, så han vet hva dom vil si, og
hvordan den føles, så han kan ha medynk, hvilket den ukyndige ikke kan være i besittelse av, fordi han
ikke selv er prøvet.
I lyset og i kunnskapen vet man ikke alt, fordi det ennå er synd å rense bort; men i salvelsen vet
man alt og kan derfor avsi en rettferdig dom — ledsaget av den nåde, som alltid følger Kristi dommer.
For hos den Herre, Herre er utgang fra døden. Men dømmer man kun etter lys, da gis ikke rom for
utgang, fordi kjødet med syndens lov i lemmene er med i dommen og gjør den urettferdig.
Baktal ikke hverandre, brødre! den som baktaler en broder eller dømmer sin broder, han baktaler
loven og dømmer loven; men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. Jak. 4,
11.
Dette er også en måte å dømme på, idet man bagtaler sin broder og derved kommer inn under
lovens dom og må renses ved syndernes forlatelse. Trangen til å dømme forurenser i dette tilfelle
personen selv, og den tilsiktede dom «innenfor» uteblir.
Var det sådan i korintiernes dager, at de tross sin rikdom på tale, kunnskap og iver dog manglet
visdom til å dømme innenfor, så kan vi være forvisset om, at det samme gjelder i dag. Tenk på dette når
du vil dømme, at ikke din dom skal falle tilbake på ditt eget hode.
Der er mange læremestre i Kristus; men ikke mange fedre, 1. Kor. 4, 15. Disse læremestre vil nok
gjerne være med i dommen; men jeg tror å ha skriftenes medhold og Guds vitnesbyrd ytterligere
stadfestet, når jeg drister meg til å uttale: Vent med dommen til du selv har avlet åndelige barn — og
utøv den så først på disse, før du går videre.
73 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Indre og ytre renselse
Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, for at det også kan bli rent utvendig.
Matt. 23, 26.
Fariseerne satte pris på å synes rettferdige utvendig, mens det indre var fullt av hykleri og
urettferdighet. Men Herren utroper sitt ve over sådan renhet.
Også blant oss kan det gå an å anta lærdomsformen og iaktta en ytre renselse, mens hjertet på
langt nær står i et rett forhold til Gud. Hva hjelper det å pille av fjærer og brystnåler, å møblere sin stue
med trestoler uten puter og bruke bord uten tepper, når hjertet ikke er rett for Herren. Det er bare den
blinde fariseisme som er ute igjen.
Men gi det som er inneni til almisse og se, da er alt rent for eder. Luk. 11, 41.
Når det indre blir rent, så er det ytre rent; for for den rene er alt rent; men for den urene og
besmittede er intet rent. Derfor dømmer han etter det ytre og tror derav å kunne kikke inn i det indre;
men en sådan dom blir til større ære for fariseerne enn for de rene av hjertet.
Der er en sømmelighet som bør iakttas av alle som bekjenner seg til gudsfrykt; men denne
sømmelighet er av Gud og ikke foreskrevet ved trykk av mennesker utenfra. Det er en sømmelighet
virket innenfra etter frihetens lover.
Likeså vil jeg at kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære, ikke med fletninger
og gull eller kostelig kledebon; men som det sømmer seg for kvinner der bekjenner seg gudsfrykt med
gode gjerninger. 1. Tim. 2, 9.
Dersom en kvinne iakttar disse foreskrevne regler for Herrens skyld, for å være et mønster og for å
pryde Kristi lære, da er hun på rett spor. Men iakttar hun det kun for å bli ansett innen menigheten, eller
for derved å kunne peke fingre og tale ondt om andre, som tar saken på annen måte, da er hennes
måtehold verre enn pyntesyke.
Rens først fatet og begeret innvendig for at det også kan bli rent utvendig!
Herlighetens tjeneste
Der er frelse ved Kristi liv, etter at vi er blitt forlikte ved hans død, Rom. 5, 10. Denne frelse ved liv
er åpenbaring av de evige og vektige livs-krefter, der frem av døden bryter seg vei mot det fullkomne —
Faderen.
Fordømmelsens tjeneste skjedde i herlighet; for kun det herlige mak-tet å domfelle det
forgjengelige og kaste en glans over Mose åsyn. Men denne herlighetsglans forsvant ved domfellelsen av
synden i kjødet; idet herligheten trengte dypere inn i leirkaret for å fortrenge det, som sto i disharmoni
mot dets natur og vesen.
Gud gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for ånd; for
bokstaven slår i hjel, men ånden gjør levende. 2. Kor. 3, 6.
Åndens tjenere, en ny pakts tjenere, Guds medarbeidere; en tjeneste innen legemet dvs:
menigheten. Hvilken skjønn tjeneste; men hvilken motstand får den ikke. Synden i kjødet reiser seg
mektig mot de nye livskrefter som blir forkynt, og man tror seg å være ved sin fulle rett, når man søker å
bevare sitt liv i denne verden. Ingen vil dø, ingen vil avstå fra noe, alt er bra som det er. Herlighetens
tjeneste blir foraktet, fordi man ikke kan fatte den etter all kjødets sans; men de som mottar
herlighetslivet, de forstår og vet, hva krefter og salighet dette liv innebær. I dette liv åpenbares
kjærligheten til Gud og nesten. Det gamle avkledes, og det nye menneske iføres. Men alt dette er
gudfryktighetens hemmeligheter, som åpenbares i ånden. Men Gud utdeler den Hellige Ånd etter sin
vilje, Hebr. 2, 4. Gud ser, hvem der har et rett hjerte for ham, hvem der vil noe. De som da streber
74 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
alvorlig for hans gode ånd til veiledning og til granskning av herligheter i lyset. Derfor, den som har skal
gis. Den evige arv får man først etter at en død har funnet sted til forløsning fra de synder, som er begått
under den første pakt, Hebr. 9, 15. Men nå har han gjort oss dyktig til de helliges arvedel i lyset; ja ikke
bare det, men han har også gitt oss forlikelsens tjeneste, Rom. 5,11. Herlighetens tjeneste er ikke en
tjeneste til forløsning fra de synder, som er begått under den første pakt. Nei, denne tjeneste kalles
dødens tjeneste. Herlighetens tjeneste er en tjeneste hånd i hånd med den annen Adam, som er blitt til
en levendegjørende ånd. Det er en tjeneste i frihetens fullkomne lov, en tjeneste med utildekket åsyn,
fordi alt blir ved. Det er en midlertjeneste ved Sønnen til Faderen, han som er det fullkomne vesen,
hvorimot alt det delte og stykkevise higer og attrår.
Noe mer om militærtjenesten
Vitnesbyrdene angående de helliges forhold til militærtjenesten i S. S. nr. 6 ser ut til å ha vakt
atskillig bestyrtelse rundt omkring; men ikke en eneste en har kommet med en virkelig saklig utredning
om spørsmålet. Og det kommer vel av, at de intet har av virkelig verdi å sette imot. Endog «Det gode
budskap» av hvem man burde vente noe mer har under «dag for dag» gitt sin uvitenhet tilkjenne i dette
spørsmål.
Men saken er, at man innen de frie forsamlinger arbeider hånd i hånd med lovløsheten; for
friheten har strakt seg utover sine grenser endog til kjødet. Man står på verksteder og andre
arbeidssteder og innsuger sosialisme, går derfra på møtene og gjennomsyrer de religiøse møter med den
samme ånd. Politi og militær er til hinder for de lovløse, derfor gjelder det å få ryddet disse makter
avveien, så antikrist lettere kan komme frem. Og så tror man innen de frie forsamlinger å arbeide for
Gud ved å trekke i samme åk som den antikristelige ånd. Men de hater korset, derfor gir Gud dem hen til
et sinn som intet duger. Vi trenger sannhet i våre dager. Lenge nok har man latt seg dåre av religiøse
komikere, som pleier sitt kjød med folkets latter og bifall. Deres skrøner er råtnet, man har hørt dem
altfor ofte. Vi trenger saltet kost; vi trenger noe å leve av. Men det som blir servert er salt, der har mistet
sin kraft og som duger hverken til jord eller gjødning. Derfor driver man også om som religiøse vrak, der
hverken har mål eller med for sin tro. De har alle hoppet over i Rom. kap. 8 og er blitt frigjort fra både
loven og korset. De svever som villfarne stjerner omkring i verdensrommet, og kaller åndens lover for
trelldom. Det ville være fælt for deres frihet, om de skulle gjøre sin simple plikt, å gjøre hva landets lover
påbyr om verneplikt. Man kysser bibelen i folkemassens nærvær for å vise hvor man elsker den, og tvert
imot bibelens lære prediker man ulydighet mot landets lover. Så vidt jeg kan lese heter det i Rom. kap.
13:
Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud; men de som
er, de er innsatt av Gud, så den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning i mot; men de som
står i mot, skal få sin dom — osv. — — — for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt
er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som
gjør hva ondt er.
Den samme Gud der sier, at den som griper til sverd skal omkomme ved sverd, han sier også, at
øvrigheten ikke bærer sverdet forgjeves. Og godt er det, at den ikke bærer sverdet forgjeves, ellers ville
vi snart bli plyndret og jaget fra hus og hjem av alle disse havesyke mennesker, som streber etter frihet
for kjødet. Det eneste der holder dem tilbake fra lovløse gjerninger er politi og militær. De har en skrekk
for sverdet; intet under at de raser mot det. Vi tar derfor ikke i betenkning et eneste øyeblikk å opptre
som Guds tjenere når og hvor det måtte vise seg nødvendig i lovlydighet mot øvrigheten.
75 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Politiet bærer sverd og køller; mon man også skulle rydde dem avveien. At folk, som prediker for
andre er så blinde og nærsynt, det for-undrer meg; men det kommer vel derav, at de for lenge siden har
glemt renselsen fra sine forrige synder, 2. Pet. 1, 9.
Å hate sin broder og dømme sin broder, det ser man mellom fingrene med; skjønt disse er likeså
store manndrapere. Å omgi seg selv med alt mulig av denne verdens luksus og herlighet ser man
gjennom fingrene med; men ting man ikke har forstått og heller ikke ser ut til å kunne forstå, peker man
fingre til og taler ondt om.
I det gamle testamente het det: Du skal ikke slå i hjel, Matt. 5, 21, 2. Mos. 20, 13, og allikevel sier
Herren til Saul: Gå nå hen og slå Amalek, og slå alt hva hans er, med bann og du skal ikke spare ham; men
du skal drepe både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen.
Noen vil si: Ja, i det gamle testamente var det tillatt å slå i hjel. Nei! det var ikke tillatt; for budet
lød: Du skal ikke slå i hjel, og allikevel byder den samme Gud: Du skal slå amalekiterne. Kanskje noen av
dem, der har sterk tro på sin egen autoritet og som kysser bibelen for alles øyne, vil utrede dette nøyere
for meg.
Men jeg tror de frie forsamlinger i Norge alt forlengst er avreist til Babel; for det går rundt for dem.
Forvirring er inntrådt. De prediker død og lever i luksus; de prediker hånt om verdslig lærdom og kaver
med å få sine sønner frem i verden.
Pakk sammen den slags teorier; for det tåler ikke lyset. Fortsett å skyte piler ut i mørket; men vend
deg aldri mot lyset med dine piler; det skal ikke gagne deg.
Når noen gjør oss personlig fortred etter kjødet, da skal vi vende det annet kinn til og ikke hevne
oss; men hva har det med krig å gjøre. Man har da ikke personlig hat til noen man kjemper med. Og er
ikke mitt legeme likeså utsatt som en motstanders. Eller tror noen at den råttenskap der går for seg i fred
er til større velsignelse enn krigen. Herren har mange midler til å straffe nasjonene, og vær ikke tåpelig å
ville ta disse midler ut av hans hånd.
Tukt bringer visdom og trengsel tålmodighet; men lovløs frihet gjør mennesket tøylesløst. Og det
er slike tøylesløse mennesker som nettopp kunne trenge en solid tvangstrøye.
Sannheten gjør oss sunde i troen, korset lærer oss lovlydighet. For endog Kristus tok i lydighet mot
øvrigheten sitt eget kors og bar det for å bli korsfestet. Alt hva der heter kjød har å lystre øvrigheten, og
om noen besmurt av sosialistisk åndsretning raser imot tvang for kjødet, så gjør ikke det Guds bud til
intet.
Når øvrigheten vil forbyde oss å predike Kristus, da er det en helt annen sak, i sådanne tilfelle skal
man lyde Gud mer enn mennesker. En broder hadde av religiøse grunner nektet å gjøre militærtjeneste,
men fikk senere ond samvittighet og meldte seg til tjeneste. Noen kommer fra moen etter noen dagers
arrest tilbake til møtene og opptrer som martyrer og helter for sine bedrifter som militær-nektere. Der
skal ikke meget lys til å forstå, at en hel del av dem kun har pleiet sitt eget kjød og æresyke.
Jo, jeg må si, de gjør et godt arbeide disse predikanter, og de har allerede høstet mange frukter av
sitt arbeide, for det viser seg, at det ble moderne å nekte militærtjeneste i de frie forsamlinger akkurat
på samme tid som det ble moderne innen sosialismen. Vi forstår kildene for deres tro og gjerning.
Gå ut ifra dem I mitt folk og rør ikke ved noe urent. Babel lar seg ikke lege, Jer. 51, 9. Babels
veldige har hørt opp å stride; de sitter i borgene, deres kraft er forsvunnet; de er blitt til kvinner, Jer. 51,
30.
Slik går det Babels veldige. De havner tilslutt i en borg eller villa, mister sin kraft og blir til kvinner.
Paulus ble to ganger reddet av krigsfolk. Hopen ville drepe ham; men krigsfolket bar ham, Ap. gj.
21, 35. To hundrede stridsmenn, sytti hestefolk og to hundrede skyttere frelste Paulus fra de 40 mann,
som hadde svoret på ikke å ville ete eller drikke før de hadde drept Paulus, Ap. gj. 23, 23.
76 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Krigsfolket opptrådte her som Guds tjenere; og man burde takke Gud for disse stridsmenns
gjerninger; for hadde alle disse vært militærnektere hadde man antagelig ikke nå hatt flere av Paulus`
brev.
Jeg vil ikke forherlige krigen; men vil heller ikke fordømme de menn som gjør krigstjeneste. For jeg
tror blant de falne krigere å treffe mange, hvis glans i evigheten vil langt overstråle deres, som prediker
lovløshet og falsk frihet.
Synden i kjødet
Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, for at og I kan ha samfunn med oss; men vårt
samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.
Og dette skriver vi, for at eders glede kan være fullkommen. 1. Joh. 1, 3 og 4.
Der skal troskap til for kun å fortelle hva man har sett og hørt i ånden. Enhver som gjør det har
samfunn innbyrdes og med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Løgn blir utelukket og gleden blir
fullkommen.
All denne utroskap og løgn i syn og hørsel avstedkommer mangehånde lære, der hverken bringer
samfunn eller glede. Men den som er Kristi disippel og gjør Guds vilje, vil lære av hva han hører, ser og
forstår. Troskap i forkynnelsen herav fører til samfunn og glede.
Ikke alt hva man hører og ser bringer samfunn; men det man hører og ser i omgangen med Kristi
Ånd.
Hva så da Johannes, at vi kunne ha samfunn med ham? Han så, at han hadde synd i sitt kjød, og
dersom han sa, at han ikke hadde synd, ville han bedra seg selv, og sannhet ville ikke være i ham.
Vi er langt på vei, når vi sammen med Johannes ser synden i vårt kjød.
Paulus så også i Åndens lys synd i sitt kjød; for han ber, at den ikke må herske i vårt dødelige
legeme, Rom. 6, 12. Heri hadde Johannes og Paulus samfunn.
Når nå synden eksisterer i legemet, selv om den ikke hersker, hvor-ledes skal vi bli den kvitt?
Paulus gir en anvisning idet han minner oss om, at det gamle men-neske er korsfestet med ham,
for å syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden. Rom. 6, 6.
Synden eller syndelegemet skal ikke herske; det gamle menneske er korsfestet, og synden i
legemet eller syndelegemet går til grunne.
Under denne tilintetgjørelse eller likedannelse med Kristus i hans død, Fil. 3, 10, ser vi og hører
meget av Guds rikes hemmeligheter; for det er en splittelse av forhenget til det allerhelligste. Når man
skal fortelle andre, hva man hører og ser, blir det i form av korsets ord, Guds kraft, hvis misjon det er å
bryte gjennom kjødet til disse evige og herlige skatte. Samsyn i disse ting bringer samfunn og fullkommen
glede.
Kristus er nå ved tidenes ende åpenbart for å ta bort synden med sitt offer. Ved sitt offer tok han
bort synden i kjødet, Hebr. 9, 26; han led døden etter kjødet, men ble levendegjort i Ånden. Stor er
denne gudsfryktens hemmelighet, han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler,
forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.
Ved gudsfrykt får man kikke inn i Kristi hemmeligheter og får derved se og høre ting, som samfunn
og fullkommen glede.
Johannes sier: Se det Guds lam, som bærer all verdens synd. Det er nå vitterlig, at all synd som er i
verden ikke bare er utenfor legemet; men at den også er til huse i legemet. Jakob sier: Hvorfra kommer
all ufreden, og hvorfra kommer all striden i blant eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders
lemmer? Jak. 4, 1. La ikke synden herske i eders dødelige lem-mer, så I lyder dets lyster. Vi ser at synden
bor i legemet. Når nå Jesus bar all verdens synd, bar han da den synd vi har i legemet utenpå sitt
77 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
legeme? Eller er det så at Gud fordømte synden utenpå kjødet? I Rom. 8, 3 heter det, at Gud fordømte
synden i kjødet.
Vi slutter herav, at Jesus, det Guds lam bar vår synd både i og utenfor sitt legeme; for han ble
endog regnet blant overtredere, og som sådan kan han frelse lovovertredere. Våre gjørlige eller gjorte
synder, som er en frukt av, at synden i legemet har hersket, ble lagt på ham; mens den nedarvede synd i
kjødet ble opptatt i hans kjød for å bli dømt i kjød.
Gud være lov ved Jesus Kristus, som frelser oss fra synden både i og utenfor legemet. Han er blitt
oss til visdom fra Gud, rettferdiggjørelse, helliggjørelse og forløsning. Ånden, vannet og blodet vitner om
disse ting. Dersom all verdens synd bare ble lagt utenpå Jesu legeme, som man lærer, hvordan kan da
blodet rense? Hvordan kan blodet vitne? Når blodet både renser og vitner, da beviser det, at synden har
vært i lemmene sammen med blodet. Vet I ikke, at eders legemer er Kristi lemmer. Når nå synden bor i
legemet og mitt legeme er lem på Kristi legeme, så viser det jo at han har synden i sitt kjød. Det er ikke
bare i herligheten vi skal forenes med ham; vi skal først forenes med ham i fornedrelsen og lide sammen
med ham for der etter å herliggjøres med ham. Jesus, Guds Sønn, ga avkall på sin ver-dighet og iførte seg
Abrahams sed, idet han ble sine brødre lik i alle ting. Deretter fornedret han seg atter, i det han ble lydig
inntil døden, ja korsets død. I denne fornedrelse har vi å følge ham for å bli meddelaktig i hans herlighet.
Også eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag i de onde gjerninger, eder har
han nå forlikt i hans kjøds legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for
sitt åsyn. Kol. 1, 21 og 22.
Når han nå har forlikt oss i sitt kjøds legeme ved døden og vi fremdeles hengis stadig i denne død i
hans kjøds legeme, så beviser jo det til fulle, at synden i kjødet får sin dom og død sammen med dom og
død over synden i Kristi kjød.
Var disse sannheter til å fatte med hode, hadde man forstått det for lang tid siden; men nå skal det
forstås i Ånden, og det er da det kniper, nettopp fordi man er kjødelig og treg til å fatte.
Det forgjengelige legeme under Guds Ånds —
eller syndens drift
Skriftene taler om:
1. Syndens legeme, Rom. 6, 6.
2. Kjødets legeme, Kol. 2, 1.
3. Dødens legeme, Rom. 7, 27.
Ad 1. Syndens legeme er den iboende synd i forbindelse med legemet. Denne synd er å betrakte
som død, når den ikke får sinnet med på sine krav. Det gamle menneske er korsfestet med ham for at
syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden. Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt
på grunn av synd; men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom. 8, 10. Drivkraften er den Hellige Ånd,
som fører oss stikk motsatt lystene i legemet. Legemet blir derved dødt, da det ikke får sine syndige krav
tilfredsstilt. Det blir et offer for Åndens krav og går til grunne. Kristus bar seg selv frem som et Gud
velbehagelig offer i kraft av en evig Ånd, Hebr. 9, 14.
Syndens legeme er dog ikke ganske uvirksomt. Hvor vi mangler kunnskap, lys og ikke er
levendegjort, står vår menneskeånd i forbindelse med synden og forårsaker noe som skriften kaller
legemets gjerninger. Disse gjerninger fremkommer mot vår bedre vilje og mot vårt bedre sinn, som
tjener Guds lov, hvorfor de også må dødes ved den Hellige Ånd etter at de er fremkommet. Rom. 8, 13.
Det er om disse gjerninger Paulus sier: Men nå er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i
meg, Rom. 7, 17. Når nå jeg har gjort det, hvorfor kan man da si at ikke jeg har gjort det, men synden
78 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
som bor i meg? Jo, det kommer derav at mitt sinn ikke var med på det; men synden i lemmene tok meg,
dvs. min kjødelighet til fange og tvang meg til å gjøre ting som jeg i realiteten hater. For det som er født
av kjød kan ikke engang være Guds lov lydig.
Etter at vi nå er født på ny og har fått Guds Ånd til pant, strider Ånden imot kjødet og kjødet imot
Ånden. Kjødet får overtak hvor min menneskelige ånd ennå ikke er levendegjort, og det fremkommer
legemets gjerninger; men til gjengjeld får Ånden revansje ved at vi døder disse gjerninger ved Ånden, så
snart de er fremkommet. Kunnskaps lys kommer derved vårt sinn til gode, samtidig som vi alltid holdes
nede etter kjødet ved dom, lidelser og død. Når vi da har fått lys over en sådan legemets gjerning, vil den
for fremtiden tilhøre det gamle menneske og sammen med det være korsfestet på forbannelsens tre for
omsider å dø i Kristi legeme sammen med ham.
Det er ingen fordømmelse for legemets gjerninger, og Paulus takker endog Gud ved Jesus Kristus
vår Herre, for at han tjener Guds lov med sinnet, men syndens lov med kjødet, Rom. 7, 25. Det kan ikke
annerledes være; for kjød er kjød, så lenge det eksisterer.
Dog, det er håp om at syndelegemet skal gå til grunne, når det gamle menneske er korsfestet. Hva
er da det gamle menneske, vil noen spørre. Det er det menneske som levde etter sine lyster i kjødet,
endog det visste bedre. Nå er vi korsfestet for alt vi forstår er synd; men hvor vi mangler lys,
fremkommer ennå synd; dog blir vi ikke dømt for denne, fordi vi ikke ennå ser den. Men også disse
skjulte synder blir ved Åndens lys over legemets gjerning dratt frem for vårt sinns blikk og må da dødes
ved Ånden for at vi skal leve.
Ad 2. Kjødets legeme er det legeme som fremstiller seg som redskap for synden i legemet. Synden
hersker. De gjerninger som fremkommer her-ved kalles kjødets gjerninger i motsetning til legemets
gjerninger. Sinnet tjener syndens lov, mens det ved legemets gjerninger tjente Guds lov. Kjø-dets
gjerninger er derfor åpenbare, såsom: Utukt, urenhet, skamløshet, av-gudsdyrkelse, trolldom, fiendskap,
kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt. De som gjør
slikt skal ikke arve Guds rike. Gal. 5, 19 og flg. Disse gjerninger kan ikke dødes ved Ånden; for den som
gjør slikt har ikke arvet Guds rike. Han tjener syndens lov med sitt sinn og lysten unnfanger, føder synd
og død. For kjødets gjerninger må avtvettelse (renselse) finne sted, syndenes forlatelse. Kjødets forhud
må bortskjæres. Kjødets legeme må avkledes ved Kristi omskjærelse og begraves med ham i dåpen, Kol.
2, 11 og 12.
Kjødets legeme gjør kjødets gjerninger, som er overtredelse av loven. Derfor virker også lovens
forbannelse, og vedkommende blir overbevist om synd, fordi han ikke tror på ham. Et menneske består
av legeme, sjel og ånd. Det gamle menneske er det menneske hvis sinnelag er forbundet med synden i
kjødet og som betjener seg av kjødets legeme. Det nye menneske tjener Guds lov med sinnet og
fremstiller sitt legeme som et Gud velbehagelig offer, og som rettferdighetens redskap. Nå skal og kan
det gamle menneske avføres og det nye menneske iføres, hvilket vil si det samme som at synden i kjødet
får sin dom og død i Kristi kjøds legeme, og man får oppstandelseskraft nok til å bruke sitt legemes
lemmer til rettferdighet så langt man eier lys og liv.
Nettopp i dette åpenbares den sanne frihet for ånden; og kjødet, som Kristi trell, holdes på plass
og får ikke rose seg av sin frihet.
Ad 3. Dødens legeme er det legeme som er underkastet forkrenkelighetens lover på grunn av
synden som bor i det, enten det nå er fremstilt som rettferdighetens redskap eller det benyttes i syndens
tjeneste. Dø skal dette legeme i alle tilfeller. Hvis man opplever Kristi gjenkomst, skal det oppslukes av
livet; det skal avkledes etter Guds vilje. Det er av jord, jordisk og er som alt annet i naturen underkastet
forkrenkelighetens lover. Hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå; ja ikke
79 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
bare den, men også vi, som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder
etter vårt barnekår, nemlig vårt legemes forløsning, Rom. 8, 22 og 23; 2. Kor. 5, 2. Så lenge vi er til huse i
legemet er vi borte fra Herren; men når vi vandrer bort fra legemet, er vi hjemme hos Herren. Vi skal
forvandles i et øyeblikk ved den siste basun. Dette forgjengelige skal ikledes uforgjengelighet og dette
dødelige ikledes udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er
ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din
brodd? Død, hvor er din seier, 1. Kor. 15, 52—56.
Når man da på oppstandelsens morgen er ikledd det uforgjengelige legeme, skal man slippe mer å
sukke som Paulus: Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme. Det dødelige er oppslukt av livet og alle
lærdommer om syndens legeme, kjødets legeme og dødens legeme forsvinner i stråleglans av
herlighetslegemet. Dog, så lenge vi er tilhuse i denne bolig er det nødvendig å ha disse Kristi lærdommer
for at man kan lære å sette alt på sin rette plass, og for at man kan beseire synden så herlighetslegemet
kan bli desto herligere. For i de dødes oppstandelse vil en ha solens glans, en annen månens glans, en
annen stjernenes glans. La oss beflitte oss på å få en slik inngang i Guds evige rike.
Fremkomsten av syndens menneske
og det Guds menneske
Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og
han kan ikke kjenne det; for det dømmes åndelig, 1. Kor. 2, 14.
Det som hører Guds Ånd til vil til enhver tid stride mot synden i kjødet og derfor ikke smake
naturmennesket. Derimot vil det som hører synden til alltid smake det naturlige menneske. Synden byr
på nytelse, mens Guds Ånd byr på lidelse for kjødet. Dog vil synden opphope dom etter hvert kjødets
nytelse, mens Guds Ånd opphoper kraft og håp om herlighet, etter hver lidelse. Intet under at det
naturlige menneske ikke tar imot det som hører Guds Ånd til.
Guds Ånd krever spaltning mellom sjel og ånd; synden byr på fastere forbindelse. Når lysten har
unnfanget føder den synd, når synden er fullkommet, føder den død. Begjærlighet er det krav synden i
kjødet stiller til naturmennesket. Når sinnet går med på dette krav, da har lysten unnfanget og føder
synd. Over denne nyfødte synd hviler Guds dom i samvittigheten. Det samme sinn som ga etter for
lysten føler nå dommen. Men dommen i samvittigheten blir, hvis den ikke straks taes til følge, og
mennesket lar seg tukte til omvendelse, tilsynelatende borte. Man dør i overtredelser og synder. Synden
er fullkommen, når dommen i samvittigheten ikke blir mottatt, og død inntrer. Naturmennesket følger
syndens og dødens lov. Samme synd gjør mennesket om igjen uten Guds dom i sam-vittigheten.
Samvittigheten er lammet for samme synd og uimottagelig for dom. Neste gang går mennesket et skritt
videre i synd og ugudelighet. Samvittigheten er våken for denne nye synd, og man føler seg fordømt.
Dersom man nå igjen ikke tar hensyn til dom i samvittigheten, vil man atter avslappes også for denne
synd og kan senere utføre den uten dom i samvittigheten. Synden er fullkommen og har født død.
Når er synden fullkommen vil noen spørre? Synden er fullkommen, når den etter å være gjort og
tuktet i samvittigheten, enda ikke får brakt mennesket til å vende om fra sin synd. Søker mennesket å
komme bort endog fra tukten i samvittigheten, da fødes død. I denne død er man følel-sesløs, og der
inntrer en slags fred — en dødsfred fra samvittighetskvaler. Men om man nå har fått fred for
samvittigheten i denne tilstand, så har man dog ikke fått fred med Gud. Om samvittighetsdommen er
borte, så er dog Guds dom ikke borte. For at samvittigheten skal virke, kreves det noe hos oss, som ennå
ikke har smakt på den gjørlige synd. Men Guds dom vil virke på et menneske med en død samvittighet,
når man på hin dag skal gjøre regnskap for ham, som står ferdig til å dømme både levende og døde.
80 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Etter hvert som da synden får råde vil mennesket overgå i syndens og dødens lov. Dødsfreden
inntrer i samvittigheten, og man opphoper seg vrede på Guds doms åpenbarelses dag. På denne måte
fører lysten mennesket alltid videre ut i synd og død; og satans billede kommer litt etter hvert tilsyne.
Naturmennesket, som ikke mottok hva der hørte Guds Ånd til går over fra å være naturmenneske
til å bli et syndens menneske. Dette vil finne sted til fullkommenhet hos antikrist, som derfor også er den
eneste, der blir kalt for syndens menneske, 2. Tes. 2, 3. Naturmennesket delvis paret med syndens
menneske kalles det gamle menneske; men det gamle menneske forderves ved de lokkende lyster.
Derfor er all synd i verden på grunn av begjærlighet.
Til motsetning av disse elendige tilstander vil den, som er født av vann og ånd gå den stikk
motsatte vei. Lysten vil også friste ham; men han velger heller å lide enn å synde. Følgen derav blir, at
synden i kjødet får en knekk. Synden i kjødet mister makten på dette punkt og kommer neste gang
tilsyne på en annen måte. Også nå velger man å lide, synden i kjødet får atter en knekk og Kristi død
trenger dypere og dypere inn i åndslivet. Man fristes ikke lenger hvor man før ble fristet. Synden er død
på de felter, hvor lysten gang på gang ikke er blitt tilfredsstillet. Naturmennesket går til grunne og Guds
menneske kommer til syne etter hvert som lysten blir fornektet og man lider i kjødet; for den som har
lidt i kjødet har gjort seg ferdig med synden, 1. Pet. 4, 1.
La oss derfor velge å lide i kjødet for å bli ferdig med synden.
1916
Faderen og Sønnen
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg drar ham, og jeg skal oppreise ham
på den ytterste dag, Joh. 6, 44. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg, v. 45.
Faderens dragelse til Sønnen er nådedragelse, overbevisningsdra-gelse, et fingerpek på det Guds
lam, som bærer verdens synd. Frelsen ligger ikke i dragelsen; men denne fører hen til ham som kan
frelse, Jesus Kristus. Han er den som kom med vann og blod; han kom med selve frelsen. I dragelsen er
hverken vann eller blod; men Guds nidkjære attrå etter den ånd han lot bo i oss, hvilken kun kan frigjøres
ved ham, som kom med vannet og blodet.
Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen således skal også den som
eter meg, leve med meg, v. 57.
Sønnen levde ved Faderen; hans mat var å gjøre sin Faders vilje. Faderen åpenbares utenfor
legemet, ettersom han er Fader for legemet. Men han åpenbarte sin vilje for Sønnen, som levde ved
Faderen. Sønnen tok opp i sitt legeme Faderens vilje og dermed Faderen, så han kunne si: Den som har
sett meg har sett Faderen. Om nå Faderen er i Sønnen og Sønnen i Faderen, så er dog Faderen også
utenfor Sønnen, mens Sønnen aldri kan komme utenfor Faderen. Derfor kan Sønnen underkaste seg
Faderen, men Faderen aldri underkaste seg Sønnen. Faderen har frembrakt ikke alene Sønnen, men også
det som skal tjene til Sønnens forherligelse d.v.s. alt det, der kan påkalle ham som Fader enten bevisst
eller ubevisst. Faderens gjerning er det også å samle Sønnens fiender, som befinner seg utenfor legemet
til en skammel for hans føtter. Fordi Faderens vilje ved Sønnen er innplantet i kjød, kan vi leve ved
Sønnen. Likesom Sønnen alltid må finnes i Faderen må vi finnes i Sønnen; for han overgår all erkjennelse.
Utenfor Sønnen formår vi intet. Men Faderen formår meget utenfor Sønnen, idet han formår å samle
makter og myndigheter for hans føtter. Dog, denne ytre makt ville Faderen ikke på grunn av sin
rettferdighet kunne vise Sønnen, om ikke Sønnen allerede i sitt kjøds dager ved lydighet mot Faderen
81 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
hadde beseiret de makter, som nå senere bringes til en fotskammel for hans føtter. Faderens ytre makt
beror altså på den indre lydighet. Ingen kommer til Faderen uten ved Sønnen, og ingen kjenner Faderen
uten Sønnen, og den hvem Sønnen vil åpenbare ham. Å komme til Faderen er å komme til det fullkomne,
komme til innsikt i Guds kjærlige handlemåte under oppdragelse av Sønnens liv til oppbyggelse av det
indre menneske, og til kunnskap om den herlighet Faderen bereder sine elskelige ved å samle som nek for
ilden alle Kristi fiender.
Den som eter Sønnen skal leve ved ham. Jo mer konsentrert vi blir i ham, desto mer tilfreds, hvor vi
enn befinner oss. Den ugudelige har ingen Guds bolig i seg selv, derfor søker han tilfredsstillelse utad.
Men da frelsen ikke er åpenbart utad, men i Kristi kjød, så vil Faderens dragelse mot dette senter alltid
virke på det utadvendte menneske. Først når man blir innadvendt vil Sønnens liv åpenbares for vårt indre
blikk og dermed kommer den tilfredshet man forgjeves søkte i det ytre. Endog kjødet fortæres under
Åndens higen mot det sentrale.
Dog, Faderens dragelse til Sønnen har også sitt offer som rettferdig bakgrunn. Hvis ikke så var ville
Faderen (den rettferdige) ikke kunne arbeide utenfra og innover. Da alt som heter offer finnes i Kristus
Jesus, så finner man også dette offer i ham. Etter Kristi oppstandelse sendtes Faderens forjettelse, den
Hellige Ånd, til jorden. Denne Ånd var nå mettet med Kristi offerblod, ettersom Sønnen hadde ofret seg i
kraft av en evig Ånd. Med dette offer som bakgrunn kan Faderen dra til Sønnen og overbevise verden om
synd, rettferdighet og om dom. Likesom ingen kommer til Sønnen uten ved Faderen, så kommer heller
ingen til Faderen uten ved Sønnen.
Ingen kjenner Faderen uten Sønnen. Dette kommer av, at Kristus selv var ofret; han hadde ingen
forløper, han var selv forløperen; han gikk ikke inn med fremmed blod, men ved sitt eget blod og fant en
evig forløsning. Ingen kjente Faderen før Sønnen. Han var den første. Nå kan de hvem Sønnen åpenbarer
Faderen lære å kjenne ham. Sønnen åpenbart i kjød er Faderens uttrykte billede. Den som ser Sønnen
ser Faderen, og den som har Sønnen har også Faderen.
Ussel, ynkelig, fattig, blind og naken
Du vet ikke, at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, Åp. 3, 17.
Sannheten frigjør, selv om den går meg imot. Vi bør vite om at vi er ussel, ynkelig, fattig, blind og
naken. Det ser ut til, at denne viten mangler i høyeste grad i vår tid. Derimot vet man inderlig godt om, at
man er rik, har overflod og fattes intet. Om dette kappes man å vitne; og den ene søker å overgå den
annen i rikdom og herlighet. Hvorledes all denne rikdom og herlighet er oppnådd uten lidelser i Kristi
samfunn er meg umulig å fatte i den Hellige Ånd; dog ved å granske dårskapen kan jeg forstå det.
Ta nåden bort for et øyeblikk, og nakenhet, fattigdom og blindhet er der i all sin heslighet. Har Gud
aldri fått vist deg ditt nakne billede, så er det fordi du ikke har tålt å se det. Men du er ikke bedre, fordi
du ikke tåler å se det, tvert om bare mer uvitende. I nådens overflod tror man seg rik og mektig; men
kunnskap om fattigdom mangler. Av den grunn mangler også den salighet som på en særskilt måte er
tildelt de fattige i Ånden. Nåden er flyktig; den kommer og går etter Guds vilje; for den er ikke vår
rettmessige eiendom. Derfor kan man i nåden godt tro seg rik og enda ikke vite om sin fattigdom.
Under store vekkelser, hvor nåden virker mektig, tror man seg evig vel bevart og ferdig til å gå inn i
de evige boliger til de fullendte rettferdige ånder. Hvilket bedrag. Når Gud etter vekkelsen tar nåden
bort, splittes man i utallige partier, taler ondt om hverandre, søker egen ros og ære, og det hele ender i
bare elendighet. Hadde man hatt kunnskap om sin fattigdom midt i nådens herlighet ville man benyttet
nåden for å vinne rettferdighetens herlighet, som så langt overgår nådens herlighet som det man
erverver seg overgår det man låner.
82 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Salig derfor den som kjenner sin fattigdom, sin usselhet og sin blindhet og nakenhet. Han roser seg
ikke av sin rikdom, av det han tykkes seg å ha. Kjærlighet til sannheten er ham dyrebarere enn
rikdommen, selv om denne sannhet omfatter fattigdom, usselhet, blindhet og nakenhet.
Kjærlighet til sannheten elsker mer å få vite sine skjulte synder enn å få høre en masse ord, der
streber med å dekke over råttenskapen.
Det er vår sak å kjenne vår nakenhet og blindhet; og så blir det Guds sak å frelse og skjenke
herligheter. Men når Gud skjenker herligheter, så blir det oss til tap, om vi går opp i disse og glemmer vår
nakenhet, blindhet og fattigdom.
En gjerrig mann har rikdom for øye; men den gavmilde søker fattigdommen.
Salig er de fattige i ånden; for himmerikes rike er deres.
Prøv åndene!
I elskede! Tro ikke enhver ånd; men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er
gått ut i verden.
På dette kjenner I Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød er av
Gud;
Og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud, og dette er antikrists ånd, som I har hørt
kommer, og den er allerede nå i verden. 1. Joh. 1—3.
Vi anbefales å prøve åndene; for mange falske profeter er gått ut i verden. Når nå Johannes ber
oss gjøre det, så anser han oss istandsatt dertil og gir en grei anvisning:
På dette kjenner I Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød er av
Gud.
Hvorfor er da hver ånd, som bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød av Gud?
Jo, det kommer av, at vedkommende har vært så gudfryktig, at han ved korset har fått lære noe av
Kristi lidelser i kjød og derfor med trygghet kan bekjenne Kristus å være kommet i kjød.
Gudsfryktens hemmeligheter åpenbares ikke fiender av Kristi kors. Men de som smaker det kan
vitne om, at han er kommet i kjød. Og slike ånder vet vi med bestemthet er av Gud.
For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjød;
dette er forføreren og antikristen. 2. Joh. 7.
Disse forførere er ikke verden i sin alminnelighet; for den forfører ikke noen i spørsmål om
hvorvidt Kristus er kommet i kjød eller ikke. Det er folk som har særskilt interesse av å fornekte Kristus å
være kommet i kjød. De får derved forført de ubefestede bort fra korset og ordet om korset, som er en
Guds kraft. De forkynner derfor en Jesus som ikke er kommet i kjød, som ikke ble sine brødre lik i alle
ting og som ikke i førte seg Abrahams sed. Det forkynnes en Jesus med englekjød eller noe lignende; en
Jesus som ikke er prøvd i likhet med oss. Og grunnen til at man vil ha en sådan Jesus er den, at man da
slipper å delta i Jesu lidelser.
Den som motarbeider Kristus kommet i kjød er forføreren og antikrist. Fiendskapet mot Kristi kors
og lidelser er hovedårsaken til, at man nekter Kristus å være kommet i kjød.
Etter kjødet er Jesus kommet av Davids ætt; men etter hellighets ånd er han godtgjort å være
Guds veldige Sønn. Rom. 1, 3 og 4.
Man nekter at Jesus er kommet av Davids ætt, og at han er Davids sønn. D.v.s., man nekter, at han
er kommet i kjød. Det er vitterlig, at hverken Abraham, Juda eller David fra hvem Jesus stammer etter
kjødet hadde englekjød eller englenatur. Men hadde ikke disse hans fedre etter kjødet englenatur, så
hadde heller ikke Jesus det, han som ble gjort lite ringere enn engler, og som i sin ferd ble funnet som et
menneske. Fil. 2, 8.
83 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det var som menneske han fornedret seg selv så han ble lydig inntil døden, ja korsets død, v. 8.
Man kan ikke forundre seg over, at disse forførere ikke vil ha Jesus som et menneske, som fornedrer seg
og er lydig; for den lære ville da øyeblikkelig innfinne seg; at var han som mester nødsaget til å fornedre
seg og være lydig for å vinne herligheten, så må vi i like måte være det.
Noen tror å gjøre Jesus stor ved å ikle ham englenatur, skjønt der uttrykkelig står skrevet: For
engler tar han seg jo ikke av. Hebr. 2, 16. Men vi gjør ham til hva han er, når vi tror han tar seg av
Abrahams ætt. Det var som menneskesønn han sa: Skje ikke min vilje.
Vil vi ha kjennskap til Kristi lære, får vi i praksis lære disse fire ord: Skje ikke min vilje.
Har man så først lært disse fire ord, vil det snart vise seg å være en stor trøst, at Jesus ble åpenbart
i kjød og rettferdiggjort i ånd.
Men disse sannheter hører til gudfryktighetens hemmeligheter, som disse falske profeter er så
fjernt fra, som Østen er fra Vesten.
Intet å undres over at de raser, og reiser langveis fra for å drepe denne Kristi lære; for Herodes
sinnelag og frykten for å miste religiøs verdighet har forlengst gjort sitt inntog i hjertet. Det ytre religiøse
skinn følger Saul lenge etter at han er avsatt; men det er og blir allikevel David som er konge.
Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at antikristen kommer, så er det og nå komne
mange antikrister; derav skjønner vi, at det er den siste time.
De er gått ut fra oss; men de var ikke av oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men
det skulle bli åpenbart, at ikke alle er av oss. 1. Johs. 2, 18 og 19.
Dersom den antikristelige ånd var verdens ånd i sin alminnelighet, kunne apostelen ikke si: De er
gått ut fra oss. Den antikristelige ånd er mer bitter enn verdens ånd forøvrig. Disse mennesker har vært
blant de troende og har forherdet seg ved korsets lære og derfor blitt deres verste fiender. Ingen hatet
David mer enn Saul; han var syk av avind. Når noen da er kommet høyt opp på den religiøse æres tinner
og plutselig befinner seg undergravet av Kristi lære om å gå nedad, så tennes fiendskapets glød, og man
raser mot den ånd som bekjenner Kristus å være kommet i kjød. Det er David etter kjødet som atter
forfølges av den avindsyke Saul.
Dog, vi finner det rett med Johannes å si:
La det bli i eder, som I hørte fra begynnelsen! Og I, den salvelse som I fikk av ham, den blir i eder,
og I trenger ikke til at noen skal lære eder.
Dette skrives for deres skyld som er gått ut som forførere, v. 26.
Den som tror at Jesus er Guds Sønn seirer over verden. Han er den som kom med vann og blod; for
de er tre som vitner:
Ånden og vannet og blodet, og disse tre går ut på ett, Johs. 5, 7 og 8.
Så lenge kun Ånden meddeler sin nåde, og man føler seg som hensatt i himmelen, da er alt vel, og
da kan de være hos oss. Men når Ånden krever å komme i forbindelse med de to andre vitner: vannet og
blodet, da innfinner Kristi lidelser og kors seg og med disse ting fiendskapet. Det var godt og vel alt
sammen, så lenge man badet seg i Åndens nåde; men så snart rettferdskravet kom i Ånden, da fikk det
være slutt.
Vi har sett eksempler på, at menn har avansert opp til store religiøse størrelser så lenge nådens
jubel hvilte over forsamlingene; men at disse samme menn er blitt de verste fiender, når det gjaldt å ofre
seg selv i lydighet ved den samme Ånd.
Åndens dåp er det herlige resultat av Kristi lidelser og død. I denne kan man fryde seg. Men når
kravet om selv personlig å lide med ham for å bli delaktig i hans herlighet kommer, da fødes en Saul.
Man vil gjerne bade seg i Åndens vitnesbyrd; men hater vannet og blodet. M.a.o. man nekter
Kristus å være kommet i kjød. Man vil bare ha ham i herlighet for seg selv, uten Kristi lidelser og kunne
dele herligheten med ham.
84 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Djevelske ånder kan godt følge med så lenge der kun er tale om ånd; men kom så med de to neste
vitner: vann og blod, da viser de seg snart å være, hva de i sannhet er. De kan endog tale meget om Kristi
kors og Kristi lidelser, om hans vann og hans blod, bare ikke kravet kommer til dem selv, at de skal
forenes med vannet og blodet.
Har du en ånd som hater personlig berøring med Kristi lidelser, med vann og blod, så er du en
fiende av Kristus, selv om du for år og dager siden jublet i den nåde som ble deg budt forgjeves.
Det er for disse sannheters skyld, at religiøse ledere raser mot oss understøttet av en hel hop Kristi
kors fiender. Men deres galskap skal bli åpenbar. Vi vil med Luther si: De ord de skal vel late stå og utakk
dertil have.
Gud har vedkjent seg sin egen lære, og mange fryder seg nå, at de aktes verdige til å lide for
Kristus og med Kristus. De som skiller seg ut som motstandere klager til sine religiøse veiledere, som i
sannhet aldri har veiledet dem; men som i alle dager har melet sin egen kake. Disse kommer da nå som
verdige forsvarere og skal legge sitt ord i vektskålen. Men det skal være vitterlig at de selv så vel som
deres ord, for år og dag tilbake allerede er prøvet og funnet for lett.
Gud har ikke bruk for tjenere, som tjener seg selv, ei heller har Guds menighet bruk for dem.
Prøv åndene om de er av Gud; for mange falske profeter er gått ut i verden.
Trellkvinnen og den frie kvinne
Der er jo skrevet, at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie kvinne,
Gal. 4, 22.
Men trellkvinnens sønn er født etter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. I dette ligger en
dypere mening under.
Herren hadde sagt til Abraham: Elieser skal ikke arve deg, men den som skal utgå fra ditt liv, han
skal arve deg, 1. Mos. 15, 4. Abraham trodde dette, og det ble regnet ham til rettferdighet. Men tiden
gikk og Abraham ble 85 år gammel; men fikk ennå ingen sønn. Sara ble utålmodig og kom på den tanke,
at alt måtte da gå naturlig for seg. Skulle Abrahams avkom bli tallrik som stjernene på himmelen, måtte
han få seg en hustru, hvis morsliv ikke var tillukket og som ikke var utover den alder da kvinner pleier å
føde. Hun begynte å rådføre seg med sin menneskelige forstand; hun ville at Guds løfter skulle gå i
oppfyllelse på Abraham; men hadde ikke ro i sin ånd til å bie, inntil Herrens tid kom. Hun ville påskynde
utførelsen av Herrens vilje selv om det skulle skje ved å la Abraham få sin trellkvinne til hustru; det hun
under andre omstendigheter sist av alt ville tillate. Sara tjente i dette Guds lov på menneskelig vis, og det
ble også av hennes trellkvinne født med Saras vilje en sønn etter kjødet.
Et menneske som på naturlig måte gjør sitt beste for å behage Gud avføder gjerninger etter
kjødet. Man vet Guds vilje (lov) og gjør den på sitt vis, på en naturlig og menneskelig måte.
Disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom; dette er Hagar.
For Hagar er berget Sinai i Arabien og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine
barn.
Loven ble gitt på Sinai; dette er Hagar. Denne lov føder barn til trelldom. Den krever hellighet og
renhet av det naturlige menneske, som derved nødvendigvis på grunn av sin ubevisste fordervelse må
komme i trelldom.
Da Hagar så hun ble fruktsommelig ble hennes frue ringeaktet av henne, 1. Mos. 16, 4. Det går
fremdeles sådan for seg. Når lovtrellen avler barn, blir han stolt og ringeakter den sjel som bier på
Herrens løfter, fordi han synes ufruktbar i hans øyne. Hagar svarer ikke alene til Sinai; men også til det
Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn.
85 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hvem er så Hagars barn i våre dager; hvem er det jordiske Jerusalems barn, hvem treller etter
loven?
Enhver som griper etter løftene uten å bie på den Herre, som virker i oss til å ville og utrette, er
Hagars barn. Deres gjerninger er frukt av trelldom og har intet med troens lydighet å bestille. De tilhører
alle det Jerusalem som nå er i trelldom med sine barn. Da Sara ble ringeaktet av sin trellkvinne for den
gjerning hun trodde var av Gud, ble hennes øyne opplatt, og hun forsto at det var menneskeverk. Straks
gikk hun til Abraham og sa: Den urett jeg lider er din skyld; jeg ga min trellkvinne i din favn, og nu, da hun
ser hun er fruktsommelig, er jeg ringeaktet av henne; Herren skal dømme mellom meg og deg.
Etter dette forstår vi, at Abraham og Sara var blitt enige om, at han skulle ta trellkvinnen tilekte.
Abraham sa: Se, din trellkvinne er i din hånd; gjør med henne hva deg synes godt! Og Sara ydmyket
henne så hun fløy fra hennes åsyn.
Nå var det oppgått lys for Sara, så hun forsto at trellkvinnens sønn ikke kunne være den som Gud
hadde lovt, ellers var hun ikke blitt ringeaktet for sin handlemåte. Hun vendte atter sitt åsyn mot den
forjettelse Herren hadde gitt og ventet i håpet på den sønn, som skulle komme av henne selv. I dette håp
fikk hun sådan kraft at hun ydmyket trellkvinnen i den grad, at hun flydde for sin frues åsyn.
Har vi gjort en gjerning etter Saras første måte å handle på, vil det omsider bli klart for oss, at den
avfødte gjerning kun var en trellkvinnes sønn. Dette merkes derved, at selve gjerningen ikke brakte den
fred og glede som en troens gjerning ville ha brakt oss. I forbitrelse over den skammelige feiltagelse
vender vi atter vårt åsyn mot Guds løfter, blir styrket i troen og tuktet etter kjødet, så man hater
trellkvinnen (seg selv) og hennes sønn (den gjerning man gjorde for å tekkes Gud).
I sær i den første tid, før man har en øvet sans til å skille lovgjerninger ut fra troens gjerninger,
kjemper Sara og Hagar om makten. Hagar har flest gjerninger, men Sara lever i håpet på å få fullbyrde en
troens gjerning; og bare håpet på dette gjør henne så sterk, at hun ydmyker Hagar med alle sine
gjerninger. Hagar flydde for sin frues åsyn. Herrens engel fant henne og sa: Gå tilbake til din frue og
ydmyk deg under hennes hånd!
Om vi etter den første skuffelse blir så forbitret, at vi jager langt fra oss trellkvinnen og hennes
sønn, så er det dog etter Herrens befaling hun vender tilbake til huset med beskjed om å ydmyke seg
under Sara, den frie kvinne.
Disse to pakter kjemper om makten den første tid etter vår omvendelse; for det som er gammelt
og foreldet er nær ved å forsvinne. Vi treffer mennesker innen de frie forsamlinger som kjemper med
Hagar hele sitt liv. De tror alt er trelldom og alle er treller som ikke fører denne dødskamp. Dog, Sara fikk
ydmyket Hagar og tenkte ikke å få noe mer ut av henne. Hun gjorde seg ferdig med den sak og holdt
senere Hagar alltid ydmyket. Således også vi; ved troens gjerninger holder vi kjødet på den plass det skal
være og taler nå ikke mer om kampen med Hagar; men strider troens gode strid for å oppnå løftene.
De fleste kristne er Hagars barn og kommer aldri forbi henne. Derfor heter det: Trellkvinnens barn
er langt fler enn hennes, som har mannen, nemlig Sara, Gal. 4, 27. De kan endog få åndens dåp; for det
heter: Endog over mine trelle og trellkvinner vil jeg i de siste dager utgyde av min ånd, Ap. gj. 2, 18.
Men selv om ånden er utgytt over dem, så er de lett å kjenne; for de kan ikke fornekte sin egen
natur; de kjemper og søker makt etter kjødet.
De skriver og taler som naturmennesket gjør det, og ikke som det Guds menneske. Alt dreier seg
om deres egen person. De skriver om hustru og barn, som om andres frelse skulle avhenge av deres
familieforhold. De priser naturen, fjell, dal, innsjøer. De føder sitt folk med fortellinger om hvorledes de
selv pleier kjødet på sine reiser, og lovpriser i skrift og tale dem som med sine midler er med på å hjelpe
til.
86 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Guds menighet, som ved troens gjerninger søker forjettelsen, er deres svorne fiende; for de tror
seg å ha alt i sin egen mor Hagar og hater derfor Sara, som synes ufruktbar i deres øyne. Hendes barn
forfølger de for selv å bli ved arven og herlighetene.
Dog, det skal mislykkes. La Hagar og hennes barn, som er i stort flertall, kun rose seg av sine store
forsamlinger, store pastor og prestetitler. La dem prise det jordiske Jerusalem ved naturbeskrivelser og
reiseskildringer. Hadde de vært av det Jerusalem her oventil ville herlighetene her neden til fordunkles i
den grad, å man snarest mulig holdt opp med å lover og prise skapningen over skaperen.
Det naturlige menneske kan ikke være Guds lov lydig. Hva hjelper åndens dåp og profetisk tale, når
man atter fortrøster seg til Hagar og det jordiske Jerusalem. Hva gagner Ånden, når man ikke lyder den;
men ved allianse og forbindelser av enhver tenkelig art søker man å tekkes det folk hvis lover kommer
direkte fra Sinai? Sant er dette ord: Også over mine treller og trellkvinner vil jeg i de siste dager utgyte av
min ånd.
Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor, Gal. 4, 26.
Den som har sitt borgerskap i det nye Jerusalem lovpriser aldri det jordiske Jerusalem. Åndens
sans vil forbyde ham det. Hva han hører og ser der oppe er så meget mer verd. Han går som en kvinne
tilhyllet ved sine medbrødres hjorder og spør: Fortell meg dog, du som min sjel elsker: Hvor vokter du
hjorden? Hvor lar du den hvile om middagen? Høys. 1, 7.
Han spør etter ham som vokter hjorden og etter hjorden. Men har du noensinne hørt eller sett, at
Herrens hjorder ligger Hagars barn på hjertet? Herrens hjorder fødes her ovenfra, og dør om de ikke får
sin næring fra det himmelske Jerusalem. Reiseskildringer og beskrivelser av jordisk herlighet er dem som
steiner for brød, og de dør av sult om de kun skulle leve på en hel del religiøst kjødelig snakk om
herligheter, som for deres indre liv forlengst ikke er herlighet mot den herlighet som åpenbares for dem
fra det nye Jerusalem.
Derfor, gå aldri til sprukne brønner for å hente vann. Søk aldri trøst hos de religiøse masser av
Hagars barn; de er født til å være dine fiender. Gjør deg fortrolig med den tanke, så blir du aldri skuffet.
Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak, Gal. 4, 28. Løftene opp-fylles ikke ved menneskelig
strev; de oppfylles i ham og av ham som lovet. Hagar er her neden fra og streber oppover mot Sinai;
løftets barn er født ovenfra med uforkrenkelig sed ved Guds ord, som lever og blir evindelig. Hagars
herlighet finnes innen det jordiske Jerusalem; derfor ser vi dem med begjerlighet gripe de jordiske goder;
mens løftets barn blir sent tomhendet bort i den håpets kraft, som venter på den stad som har de faste
grunnvoller, og som Gud er begynner og skaper til.
Da Sara så, at Hagars sønn ikke var arvingen, fikk hun ved tro kraft til å grunnlegge en ætt, og det
til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som ga løftet, Hebr. 11, 11.
Løftets barn setter sin tillit til forjettelser, som ligger langt utenfor naturmenneskets rekkevidde;
og de oppnår løftene ved tro. Hagars barn måler seg med seg selv og ligner seg med seg selv og kan ikke
fatte, hvorledes man kan nå frem til noe uten ved egen styrke. De forsøker derfor heller ikke å oppnå
større herligheter enn de, som kan tilfredsstille deres natur og som alt finnes innen det Jerusalem som
nå er. Man skal derfor ikke undres over at de er henrykt over en bil tur, et prektigt lokale, en skjønn
sommeraften osv. osv.
87 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
La deg derfor ikke dåre av deres mangehånde lovprisning av naturen og de jordiske herligheter. Vi har de
himmelske herligheter for øye; de herligheter som blir stående når himmel og jord forgår. Derfor,
dersom vi forsaker de synlige ting og ikke har dem for øye, men fester vårt blikk på de usynlige, de evige
og uforgjengelige, da skal vi visstnok få lov til å lide med Kristus etter kjødet; men vi skal til gjengjeld bli
herliggjort med ham!
Torpedojager «Valkyrien»,
Haugsholmen 16—3 16.
Hilsen fra Ålesund
Når man leser flere av de religiøse bladers uttalelser om det verk Herren i de siste dager har gjort i
Ålesund, så skulle man nærmest tro, at det var satan som hadde gjort et mesterverk der oppe. Folk høyst
uvitende om de sanne forhold løper av gårde med sladderhistorier om hva det skal ha vært lært og talt,
og på denne grunnvoll bygger de så sine uttalelser og utkaster sine dommer.
Det er undertegnede som har vært i Ålesund; og hva jeg har lært og talt på landlovstimene er
åpenbart for Gud og menneskers åsyn. Er det noe galt skjedd, så får de som føler å ha med saken å gjøre
henvende seg til meg, så skal jeg ved den Guds nåde som til dags dato ikke har sviktet, søke å gi svar. Det
er en lett sak å slynge ut vrengebilleder av den lærdom som hører til gudsfrykt og få godtroende
mennesker til å tro noe farlig er i gjære. Men på en saklig måte med visdom og innsikt å gjendrive hva
det er lest og talt, det har de gode blader med sine referenter til denne dag ikke maktet. Heller ikke skal
løgn og avind råde bot på deres uvitenhet og udugelighet i tjenestegjerningen.
Kan glede de mange kjære venner med, at Gud har gjort store ting i Ålesund. Forsamlingen i
Ystenæs er sprengt. Str. Gunda Willersund som i 6 år har arbeidet i forsamlingen er med en hel del yngre
krefter blitt utelukket, fordi de ikke kunne la seg beherske av mennesker, som vel neppe noensinne har
hatt forstand på hva som hører Ånden til. Denne del av forsamlingen har nå nærmest sluttet seg til
«Korsets seir»s og «Det gode budskap»s retning; men da disse blader tross samme lære fører forskjellige
sangbøker og redigeres av personer som ikke kan arbeide sammen, er vel den stakkers forsamling likeså
ille faren nå som før.
Etter atskillelsen har vi hatt mange velsignede møter. Vennene har lært å elske hverandre i ånden
og å oppbygges på sin aller helligste tro. Visstnok har vi ikke hatt lokale; men Gud har oppvakt en broder,
dykker Brune til å hjelpe til med hus til søndagsmøtene. Likeså har vennene innbyrdes tross sin
fattigdom, dog vist sig rike på hjelp i alle måter. Derfor ser vi fremtiden i møte med håp til den Gud, som
har sagt: I skal utelukkes av synagogene og I skal hates av alle for mitt navns skyld.
«Det gode budskap» inneholder en uttalelse om, at det av oss i Ålesund skal være sagt, at da Jesu
blod rant ut, så rant synden ut. Jeg har spurt vennene der oppe, om noen har hørt en slik uttalelse; men
de kjenner ikke til at noe slikt har vært uttalt. Det kan på de mange bibeltimer som har vært avholdt i
Ålesund visstnok være falt mange uttrykk som en og annen beredvillig motstander kunne løpe av gårde
og gjøre effekt med; men at personer som gir sig av med å reise og skrive reiseskildringer om sine
bedrifter i det gode budskaps tjeneste gir sig av med offentlig å svelge og utbasunere sådanne
uvederheftigheter, tjener dem til liten ære.
Hva lærdommene angår, at de skal være uhyre farlige, så vil jeg bare henvise til bladet «Skjulte
Skatter», som vil svare for seg selv. Man skremmer gjerne småbarn med en bussemann; men folk som
tenker og ikke lar sig trekke etter ørene av all slags overfladiskhet skremmes ikke av trusler om å vokte
seg, der hvor man nettopp bør grave dypt. Uvitenheten innen deres egne forsamlinger taler nok om,
hvordan tilstanden blant hyrdene arter seg. Sant er det, at de fleste vet intet av Gud.
88 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Trelldom og frihet
Er det trelldom å tjene Gud i hans Ånd, da må det være frihet å følge kjødets lyst. Vil du ikke følge
denne lyst, men bevare det skinn av gudsfrykt, som uten kraft er så alminnelig i våre dager, da bør du se
til å finne deg en plass innen en eller annen av de religiøse forsamlinger — være seg frie eller bundne —
hvor man ikke tar det så nøye med din åndelige tilstand bare det ytre skinn er i orden.
For vår egen del har vi sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og har ikke tenkt å forfalske Guds
ord for vinnings skyld. Enhver har frihet til å gjøre og late som han vil; men vit at deretter kommer
dommen. Guds vilje er vår frihet, om det enn er trelldom og død for kjødet. Troens lydighet er vår
inngang og utgang av alle de hindringer som ved Guds kraft blir over-vunnet. Men er troens lydighet
trelldom, da må vantro og ulydighet være frihet. Dog, Guds menighet har intet bruk for denne frihet, og
hvor den praktiseres, hersker døden.
Vi lever i en av gudsfryktens skinn og kraftløshet så gjennomsyret tid, at det kan være påkrevd å
holde seg våken.
Det er en fornektelse som er til mettelse for kjødet. Men de kjødelige kan ikke tekkes Gud. Noen
vil si: Jeg avlegger alt unødvendig. Vel, avlegg du det; men vit samtidig, at det du synes er unødvendig,
synes en annen er nødvendig, hvorfor han også beholder det. Mål derfor ikke en annen etter hva du selv
har avlagt. Og den som ikke avlegger rose seg ikke av sin større frihet mot den som avlegger.
Hva man på menneskelig vis avlegger eller beholder har så allikevel for Gud ingen betydning med
mindre han gir sin vilje til kjenne i saken.
Dog, det er godt å være sømmelig i klær og i bruk av denne verdens ting for at motstanderne ikke
skal ha noe ondt å si, når de ser vår gode ferd.
Den annen Adam
Der har i den senere tid med fynd og klem vært skrevet om, at Jesu kjød var som Adams kjød før
fallet. For likegyldige mennesker er dette spørsmål av liten betydning; men for folk som bekjenner seg til
gudsfrykt er det en livssak.
Hebr. 2, 14. Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, for at han
ved døden kunne gjøre den til intet, som hadde dødens velde, det er djevelen.
Hvorfor fikk Jesus del i blod og kjød? Jo, for at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde
dødens velde, det er djevelen.
Nå vil vi spørre, hadde djevelen velde i Adam før fallet? Og kjente Adam før fallet til døden?
Han måtte i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast
yppersteprest, Hebr. 2, 17.
Dersom han skulle gjøres lik med Adam før fallet, måtte der høyst stått «broder lik», ettersom
Adam kun kan forekomme i entall; men nå står der skrevet «brødre lik».
Han skulle utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. Derfor kom han i kjød.
Men var Adam før fallet i trelldom av frykt for døden?
Eder har han nå forlikt i hans kjøds legeme ved døden, Kol. 1, 22.
Kan noen forlikelse finne sted i et kjød som er forlikt? Eller kan død finne sted i Adam før fallet, da
døden ennå ikke eksisterte?
Ved sitt kjød avskaffet han den lov, som kom med bud og forskrifter, Ef. 2, 15.
Legg merke til: Ved sitt kjød.
89 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hadde Adam før fallet bud og forskrifter, så de kunne avskaffes ved hans kjød? Ble der sagt til
Adam før fallet: Hedre din far og din mor for at dine dager må bli mange i det land, Herren din Gud gir
deg? 2. Mos. 20, 12.
Eller ble det sagt til ham: Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes
hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike, eller hans okse eller hans asen eller noe av det som hører
din neste til? V. 17.
Da tidens fylde kom utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, Gal. 4, 4.
Var nå Adam før fallet født under loven? Eller kunne der ved hans kjød finne sted en frikjøpelse for
dem som var under loven?
Han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.
Kristi kjød var et forheng, som måtte splittes for å gi plass for den nye og levende vei.
Tror noen at Adam før fallet hadde et kjød, hvor igjennom det måtte banes en ny og levende vei?
Er det vanskelig å forstå dette?
Jo, det er meget vanskelig for alt kjød å begripe Kristus åpenbart i kjød. Det er ikke meget
vanskelig; men rett og slet umulig, hvorfor skriftene også sier:
Stor er den gudsfryktens hemmelighet, Kristus åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, 1. Tim. 3, 16.
Kristus åpenbart i kjød er en hemmelighet som kun åpenbares de gudfryktige; men Adam
åpenbart i kjød er ingen hemmelighet; for ham har vi sett og hørt mer enn nok av. Og hans forståelse av
Kristus åpenbart i kjød er helt forkastelig.
Et stort og vesentlig avsnitt i bibelen er skjult for dette folkets lærere, som forkynner, at Kristi kjød
var som Adams kjød før fallet, og kun deres eget kjød forblinder deres egne øyne. Ved litt mer gudsfrykt
ville de forstå hemmeligheten og glede seg i den.
Intet skriftord er gitt til egen tydning; men de hellige Guds menn talte drevne av den Hellige Ånd.
Fordrag derfor at også disse skriftord blir tydet; for hva det er talt og skrevet ved den Hellige Ånd må
igjen løses og tolkes i og ved den samme Ånd.
Hvem er du, Herre?
Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger, Ap. gj. 22, 8. Mon ikke mange i våre dager forfølger
den samme Jesus? De vanærer dem som tror på ham, som for hans skyld har tatt sitt kors opp og som for
hans skyld er gått utenfor leiren. Treffer du en broder eller søster som har større lys enn du, da spør som
Saulus fra Tarsus: hvem er du, Herre? Vær ikke en dåre, å kjempe mot det som du ikke makter å
overvinne. Det skal falle deg hardt å stampe mot brodden.
De som var med meg, så lyset men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke, v. 9.
Mange er med i disse dager; de fryder seg over lyset, men hører ikke røsten. Deres ører er
tilstoppet for Ånden og åpne for motstandernes heslige skrik. Skill deg av med de folk som tjener ved
teltet og et av det alter, som disse ikke har rett til å ete av.
Du spør, hvem tjener ved teltet? Disse som hele sitt liv streber med å holde seg ren for loven og
som ikke kommer til enden med avtvettelse på legemet med rent vann — legemets renhet.
Det alter vi har rett til å ete av befinner seg innenfor legemet, og det vi eter er hans kjød og blod,
som sannelig er mat og drikke.
Innen leiren gjør man telttjeneste; men utenfor leiren, hvor man får bære hans vanære, blir man
begunstiget med den rett å ete hans kjød og blod av et alter, som de ikke har rett å ete av som
tjenstegjør ved teltet, Hebr. 13.
Kom derfor utenfor leiren og bry deg ikke om deres vanære, deres hyl og skrik. For utenfor leiren
finner du ham, Jesus. Der hører du hans røst. Inne i leiren hos det folk som gjør telttjeneste, vil du aldri få
90 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
høre hans røst. Men, som skrevet er: Mine får høre min røst, og de følger meg. Hvor hen følger de?
Utenfor leiren. Veien vite I.
Du føler deg tiltrukket av lyset og gleder deg i det; men du hører ennå ikke røsten av ham som
taler. Hvorav kommer det?
Jo, du hører nok røster, men det er buldret av alle de som gjør telttjeneste. Ditt hjerte er ennå ikke
kommet til ro. Du har ennå mange interesser innenfor leiren. Du har mange venner blant dem som gjør
telttjeneste, og det faller deg vanskelig å tåle deres vanære: du hører på hva de sier.
Følgen av dette er, at du, skjønt du ser det herlige lys, ennå ikke hører hans røst. Du vakler i
dommen; din fasthet i Kristus svikter. Røsten av dem som gjør tjeneste ved teltet forstyrrer deg.
Hva er så å gjøre?
Vær fornøyd med din skjebne. Slå deg til ro med Kristi vanære og akt den for din største rikdom, så
vil du snart høre røsten av ham som taler fra himmelen. Bli ferdig med bulderet fra leiren. Med dette: Så
sier han, så sier hun, så sier de på misjonshuset, så i metodistkirken og på bedehuset. Bli ferdig med alt
dette, så vil du få høre hva han sier, og da kan du gå ut og rope fra takene, hva han har hvisket i øret i
kammeret. Da kan du si: Så sier han, Kristus, så sier Ånden til menigheten.
Dette er visdoms og åpenbarelses ånd; og nå kan du selv forstå, hvorfor du ennå ikke har denne
ånd, tross du har vært døpt med Ånden for mange år siden.
Hører du en stille røst i Ånden, da spør som Saulus: Hvor er du, Herre? For Herren bor i Ånden, i
det stille og i det skjulte. Hans røst høres under vanæren, utenfor leiren. Der trøster han de sørgende i
Sion. For det av kjødet — for Kristi skyld vanærede er Sions berg; og det for kjødet ærede er Basans berg,
et berg med mange tinner, som ser skjevt til det berg, som Gud finner behag å bo på, og hvor han skal bo
evindelig, Salme 67, 16.
Leve og herske
Hvor døden hersker fortrenges livet; men hvor man hersker i livet ved den ene Jesus Kristus
fortrenges døden.
Således skal I akte eder som døde for synden; men levende for Gud i Kristus Jesus, Rom. 6, 11. Vi
har i S.S. talt meget om døden, at den skal være virksom i oss, at vi skal være død for synden. Er da
denne død virksom, kan vi med rette tale om å anse oss som levende i Kristus Jesus.
Hva følger blir av å anse seg som levende må forstås i forbindelse med å herske.
De som har fått nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom skal leve og herske ved den ene
Jesus Kristus, Rom. 5, 17.
Et menneske kommer ikke til sin rett, før han er modnet til å kunne leve og herske.
Hva vil det si å leve og herske?
Enhver av oss er omringet av synd og ugudelighet på alle kanter. Kan du være seierherre, da lever
du og hersker.
Religiøse hyklere og fariseere søker å snikmyrde deg fra alle kanter. Kan du slå dem med åndens
sverd og blotte deres falskhet, da lever du og hersker.
Korah reiser seg av avind innen din egen midte, står du da i forbindelse med Gud så jorden revner
og oppsluker dem, da lever du og hersker.
Såkalte dannede mennesker søker å overromple og dåre deg. Dersom du lever og hersker vet du
selv hvilken mottagelse du bør gi enhver.
Står du i Guds råd, da er du skikket til å leve og herske. Du blir selv-stendig og av sådanne er der
rom for mange; for det bør oss alle å vokse opp til hodet, Kristus. Men står du i forbindelse med hodet,
91 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
da behøver du ikke å søke mellommann for å høre hva Ånden sier i menigheten. Du kan ved denne røst
selv leve og herske.
Men har du ikke tillit til deg selv og tør du ikke forlate deg på Kristi åpenbarelser, da forsøk aldri å
herske. Sirak sier: I alt hva du gjør, stol på deg selv! for også det er å holde budene, Sir. 32, 23.
Ved å leve og herske i Kristus Jesus seirer du over deg selv, korsets fiender og all satans makt,
sålangt Gud har fått opplyse deg.
Men det kreves troskap. Litt unnfallenhet her og litt ettergivenhet der, enten av høflighetshensyn
eller feighet, duger ikke.
Når flertallet innen Guds menighet begynner å leve og herske kan man forvente den store offensiv
som skal beseire all motstand av Kristi kors. Den løsslupne falske frihetslære som råder og holdes ved like
ved falske læreres hykleri skal få dødsstøtet; og Kristi kraft og evangelium skal atter komme til sin rett.
Dersom du lever ved Kristus, da øv deg i tro også til å herske ved ham.
Derfor sier skriften: Dersom I lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden, Gal. 5, 25, hvilket vil si det
samme som å gå frem i Ånden. Men har noen kunnet gå frem i Ånden uten motstand? Nei! Derfor må
nødvendigvis den som går frem i Ånden hersker ved Jesus Kristus.
Dersom vi hersker ved Jesus Kristus blir følgen den, at menigheten vokser opp til manns
modenhet, Ef. 4, 11 og flg. Men vil noen herske etter kjødet, da kaster han herlighet om sin egen person,
om sitt eget blad og alt hva der kommer i berøring med selvet.
Samfunnet i Guds menighet er grunnlagt på Kristi død og vandring i lys så døden blir virksom.
Hvor Kristi død hersker i menigheten vil også livet herske. I sådanne menigheter velger man ikke
hyrder, evangelister, profeter og lærere; for Gud har allerede ansatt dem.
Nå derimot sier man det er «bibelsk» å skrape sammen flest mulig i en ministerialbok, og deretter
ansette på menneskelig vis personer, som Gud for manges vedkommende aldri har ansatt.
Den som hersker ved Kristus Jesus finner aldri på slik dårskap. Gud selv har dannet seg sin
menighet. Vi har ingen som helst rett til å utelukke noen fra menigheten ved å lage en menighet. At man
pålegger sine får å stå på god fot med andre menigheter gjør ikke galskapen god igjen.
Vi har synagoger mer enn nok om man nå ikke skal lage flere av dem. Men den som kan lage noe
og ansette noen blir jo selv stor og det er vel det som veier mest. Man slipper under megen beklagelse
den ene synagoge og setter samtidig foten inn i en ny.
Og slikt kaller man å gå til ham utenfor leiren.
Nei, utenfor leiren er det for meget bryderi å passe på fårene. Men blir de først under tilstrekkelig
oppsyn puttet inn i en synagoge, da er de fint der under lås og lukke.
Og slikt kaller man frihet.
Det skulle ikke forundre meg om fler ennå begynte å lage sammen noen såkalte «bibelske»
menigheter. Der finnes fullt opp av «religiøse løs-gjengere», som aldeles ikke ennå er moden for friheten
utenfor leiren. Hva korset ikke får gjøre, får nå de nyansatte menighetsvoktere søke å greie.
Vi ser der er mange som søker å leve og herske i disse dager; men om de alle hersker ved den ene
Jesus Kristus er et annet spørsmål.
Der er nemlig noen som søker å herske over menighetene, og som aldri har fremstilt seg som et
etterfølgelsesverdig eksempel, så de i sannhet kunne si: Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Kristus.
Man kan se predikanter fort vekk opptre blant Kristi menighet i en by; blant frie venner i en annen
og blant fri misjon i den tredje; alt ettersom fordelene er best og mest.
Er det å leve og herske?
For meg ser det ut, som det er Bileams villfarelse som hersker; han løp også etter vinning og ære.
Gud har fremstillet en menighet i Kristi blod. Slutt med å lage menighet. Han har ansatt noen til
apostler, noen til profeter, lærere osv.
92 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
La oss være befridd fra å lage en hyrde og lærer. Og be Gud frelse deg fra å kalle slikt mørke
«bibelsk».
Ordet «bibelsk» er svært moderne som slagord. Det er beregnet på å gjøre et dobbeltslag. Først å
trykke ned motstanderen som er sant og rett; «bibelsk.» Også denne og deretter sette seg selv opp i
høyde med alt dårskap skal vi ved Guds nåde herske over ved den ene Jesus Kristus, han som verner om
sin ære og ikke deler den med kjød av noen som helst art. Enten kjødet er opplært i en synagoge, så det
har fått navn av pastor, eller det er opplært til krig, så det heter krigsmann, er like galt for Gud. Vi har
kun en som er c: Gud er; men vi er alle brødre.
Noen gir seg selv skussmål og navn for «predikant», andre for «evangelist» og atter andre for
«pastor».
Slik ser det ut når kjødet hersker og folk er forblinnet nok til å bite på. Og sådan dårskap kaller man
«bibelsk». Må Gud frelse sitt folk fra denne såkalte bibel.
Man trøster seg til å være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, Rom. 2, 19 og tvers
i mot alt som er bibelsk vil man gjerne la seg kalle pastor, gjerne predikant, gjerne evangelist.
Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn. Men nå er det «bibelsk» å lage
samfunn og bryte samfunn uten hensyn til denne vandring i lyset. Bare det ytre hellighets skinn er i
orden og navnet notert i boken, så er alt i orden. Ja, det er endog «bibelsk».
Guds folk går fra den ene galskap til den annen, og noen står til rors som aldri har gjort annet enn
grunnstøtninger all sin levetid.
Men nå sist av alt ser det da ut som om «Bevegelsen» har rent seg så grundig fast på en boe, at de
finner det utilrådelig å forsøke fartøyet trukket av grunnen. De har derfor nå bestemt seg for å bygge og
bo på dette skjær; for det er allikevel tryggest. Det var fælt under seilasen: mulm, mørke og
undervannsskjær, dårlig kjennskap til farvannet, storm på storm.
Men nå er alt stille. Nå kan man leve i fred og dyrke telttjenesten innen leiren. Der utenfor var det
umulig. Nå kan man da få hvile ut etter strabasene.
Ja, jeg vil tilråde: Gi deg aldri ut på slik seilas uten å gjøre opp bestikket i forveien, uten å gjøre deg
kjent med farvannet. Det er farlig der utenfor leiren.
Men vokt deg også innenfor leiren; hvilen er nok søt; men det er allikevel «bibelsk», at det
menneske som forviller seg fra klokskaps vei, skal hvile i dødningers forsamling, Ord. 21, 16.
Det er farlig uten kors, uten å tåle vanæren å begi seg utenfor leiren.
Kristus led døden i kjødet
DET hersker atskillig uklarhet om hvorvidt synden ble fordømt i Kristi kjød. Da denne sannhet av
skriften er benevnt for «en stor gudfryktighets hemmelighet» og mottas som trøst for de i Kristi
lidelsessamfunn meddelaktige, kan man ikke vente, at disse sannheter kan forstås med hodet, selv om
det er godt begavet av naturen. Kristus må troes i verden, og ved denne tro forstås og kjennes hans
lidelser og død samt herligheten deretter.
Det er et troens ord, som vi forkynner. Selv om nå ikke mange forstår dette, så er heller ikke troen
alles sak. Men ved den Hellige Ånd, som er mottatt i tro, er også disse sannheter oss åpenbart; og fordi vi
tror, taler vi. Om nå noen er vantro, så gjør ikke det vår tro til intet; for likesom troen overvinner verden,
vil den også overvinne vanskeligheter innen menigheten fremkommet ved vantro.
Døden har ikke mer makt over Jesus, Rom. 6, 9. Tilkjennegir ikke det, at døden engang hadde makt
over ham.
Kristus led døden i kjødet; men ble levendegjort i Ånden, 1. Pet. 3, 18. Hvorledes kunne Jesus lide
døden i kjødet, dersom han ikke i sitt kjød hadde opptatt den første Adam for hvis skyld døden var
93 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
begynt å herske? Som skrevet er: Alle dør i Adam, 1. Kor. 15, 22. Kristus måtte nødvendigvis åpenbares i
kjød for å få tilintetgjort den som hadde dødens velde i kjødet, djevelen.
Der må gjøres forskjell på død og død. Kristi død er virket ved den Hellige Ånd; den død han led i
kjødet, er en for stadig herskende død i alt kjød, der ved den samme ånd er Åndens fader lydig. Denne
død er kjødets tilintetgjørelse.
Der finnes en annen død fremkommet ved djevelens vilje i den første Adam.
Denne død er ved Kristi død tilintetgjort i den annen Adam, så liv og uforkrenkelighet er kommet
frem for lyset.
Dette velsignede verk i kjød måtte Jesus utføre i kraft av en evig Ånd som menneskesønn; for det
var kvinnens sed, som knuste slangens hode.
Ved lydighet mot Guds Ånd vil disse sannheter, der aldri blir forstått av det naturlige menneske, bli
åpenbart i Ånden. For blir du selv nedbrutt etter kjødet og du derved lider og finner ut i Ånden, at dette
er Kristi lidelse, vil det være ganske lettfattelig, at også han ble brutt ned og måtte lide på samme måte,
for at Faderens vilje skulle fullbringes i ham.
Men lever du som naturlig menneske, det være så pent liv det være vil, skal disse sannheter alltid
være skjult for deg. Har du engang fått syndernes forlatelse, men ikke etter den tid levd etter Guds vilje,
du vil aldri fatte det. Din protest vil være åpenbarelse av din egen uvitenhet, ulydighet og vantro.
Mannen skal forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.
Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og menigheten, Ef. 5, 31 og 32.
Det er en stor hemmelighet, at Kristus og menigheten skal være et kjød. Har du undersøkt hvordan
ditt eget kjød er? Dersom du har det, så vit, at han som ble gjort til ett kjød med deg, hadde det samme
kjød; hvis ikke, måtte det hete to eller flere kjød.
Men det er en stor hemmelighet, sier skriften. Om nå du ved din vantro ikke er meddelaktig i
denne hemmelighet, tror du derved å gjøre troens og gudsfryktens hemmelighet til intet? Forsøk kun!
din egen elendighet skal grundig bli avslørt, idet du strider mot disse evige sannheter, som alltid ut av
mulmet vil velde over deg som en uovervinnelig livs kraft og bryte ned ditt hovmod og din stamping mot
brodden.
Du vil si: Jeg vil gjerne fatte det, om jeg bare kunne; men dessverre har all min søken etter å nå
disse sannheter vært forgjeves.
Ja, det har vært forgjeves og fortsetter alltid å være forgjeves, fordi du søker å forstå dette ved din
kløktige ransakning av skriftene.
Hvorledes kunne det være en stor gudsfryktens hemmelighet, dersom gløgge hoder kunne finne ut
av det uten gudsfrykt?
Vi har eksempler nok på, at folk høyst ulærde etter kjødet er rike på Guds visdom; de er i
besittelse av en åndelig lettfattelighet og intelligens, som alene er meddelt dem ovenfra ved Ånden. Men
vi ser også, at folk som tykkes seg å vite noe i denne verden, gjør de mest hårreisende åndelige
dumheter, er trege til å fatte og dårlig utrustet etter Ånden. Og hva er årsaken? Gjør Gud forskjell på
folk?
Nei, han gjør ikke forskjell på folk; men folket selv gjør forskjell. Og jo mer man synes å rage opp i
verdslig visdom, desto vanskeligere er det å slippe denne for å vinne Guds visdom. Men den som er fattig
i Ånden og intet har er glad han får noe. Av den grunn blir ofte de siste de første og de første de siste.
Men hvem har skylden? Ransak deg selv.
94 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vesentlig utdrag av bibelsamtale i Ålesund
14. juli
Mon ikke visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre? På toppen av høye ved veien, i huse
ved stier står hun; ved siden av portene ved stadens utgang, i inngangen gjennom portene roper hun
høyt:
Til eder, I menn roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn. Lær kløkt, I uerfarne, og lærer
forstand, I uforstandige.
Når visdommen lar sin røst høre ved veien, i husene og portene, hvorfor er det da så få som finner
den? Når den roper, hvorfor blir den ikke hørt?
Roper visdommen? Nei, men dårskapen roper, og jo høyere den roper desto mere roper
visdommen sitt varsko, for at dårskapen skal bli hørt og sett som dårskap.
Du ser på gaten den stolte mann og kvinne; visdommen hvisker i ditt øre: så skal du ikke være.
Du ser en brautende beruset; visdommen sier: dette er galskap.
Du hører den uerfarne taler, som om kun han vet det; visdommen åpenbarer i ditt hjerte at det er
oppblåsthet.
Over alt hvor dårskap og galskap viser seg eller lar sin røst høre, der taler også visdommen sitt
mektige og advarende sprok.
Og så spør man: hvorledes skal jeg få visdom? Ikke av visdom spør du om det; for visdommens røst
taler til deg om galskapen; dersom du lar deg tukte og lyder dens røst, da har du visdom.
Hør! for fyrstelige ord taler jeg, og jeg opplater mine lepper med rettvishet. Alle mine munns ord
er i rettferd, der er intet fordreiet eller forvent i dem. De er alle sammen likefremme for den forstandige
og rette for dem, som finner kunnskap.
Visdommen taler naturlig og i renhet. Det som er fordreiet blir ved den åpenbart som fordreiet, og
det forvente blir ved det likefremme belyst å være forvent. Av den grunn blir visdommen av dårskapen
holdt for å være vrang. Men om nå visdommen ved å være seg selv — naturlig og likefrem — blotter det
unaturlige og forvente; mon den derfor er vrang?
Tar imot min tilrettevisning i stedet for sølv og imot kunnskap fremfor utsøkt gull.
Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og kjennskap til kloke råd finner jeg.
Visdommen er i seg selv klok, da den er full av overbevisning, og ved å grave i sine gjemmer vet
den av erfaring å finne gode råd for det som ennå ikke er utført.
Ved meg regjerer konger og fastsetter fyrster hva rett er. Kongene har sitt råd. Når bestemmelser
må tas i det ene og annet, spør kongen sitt råd. Det enkleste og mest vise råd tar han til følge, om han er
en forstandig regent.
På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier for å gi dem som elsker meg sann rikdom til arv
og fylle deres forrådskamre.
Kristus, som er Guds visdom, vandret midt på rettens stier. Da hans tid etter Guds vilje nærmet
seg, vendte han sitt åsyn mot Jerusalem. Han sto for Pilatus som en Seierherre over sin dødsdommer, ja
over selve døden. Han fryktet ikke for ham som kunne slå hans legeme i hjel. Han opplot ikke sin munn
med smigrende tale, skjønt Pilatus hadde god lyst til å slippe ham fri. Midt i denne fristelse bøyde han
seg for den makt som var gitt Pilatus ovenfra. Han vandret inn i døden midt på rettens stier. Og dette
gjorde han, for at hver den som vil følge ham skal få sann rikdom til arv og fylte forrådskamre.
Jakob sier, at dersom noen av eder fattes visdom, da be han derom til Gud, han som gir alle villig
og uten onde ord, og den skal gis ham.
Men han be i tro uten å tvile.
95 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Du har kanskje ofte bedt Gud om visdom; men jo mer du har bedt, desto mer har du fått se av din
egen og andres dårskap. Vi må forstå, at det er visdommen, som arbeider på denne måte.
Ta deg en tur langs Storgaten en aften og se forfengeligheten, hvorledes man pynter seg ut; se
galskapen. Er det vanskelig å forstå. Du sier: Jeg ser bare galskap! Vel, se den i øynene, vær ikke redd;
men ta imot tilrettevisning og følg den.
Hvorledes kunne Gud åpenbare visdom uten ved galskap? Kan noen si det?
Dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte seg rikelig til hans ære, hvorfor blir jeg da enda
dømt som en synder? Rom. 3, 7.
Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo velving over av-grunnen. Da han festet skyene
oventil, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte havets grense, så vannene ikke overskrider dets
bredd — — —, da var jeg hos ham en kunster, og jeg var hans lyst dag for dag, lekte alltid for hans åsyn.
Kristus, Guds visdom; ved ham og til ham er alle ting skapte. Når nå alt og alle er skapt ved ham, så
har han skapt det naturlig; alt unaturlig og påtatt er av en fader djevelen, og er tilføyet etter at
visdommen hadde godkjent alt for å være såre godt.
Ikke nok dermed å vi er skapt ved ham; vi er også skapt til ham.
Vend tilbake I menneskenes barn; vend om og la deg lede på rettvises stier. Si til visdommen: du er
min søster, og forstanden skal du kalle din kjenning.
Da vil du atter ved ham bindes til ham.
Dårskap og galskap utslettes som en tåke, og dets sted finnes ikke mer.
Herrens veier er rette; men mennesket søker mange kunster. Vis-dommens ånd bringer dårskap til
å bli kjent som dårskap. Når da denne visdommens fiende ligger der blottet og utspendt, er atter
visdommen seg selv — naturlig og ren, som en skapende makt, som gjør alt såre godt.
Min lyst hadde jeg i menneskenes barn. Og nu, barn, hører meg! Salig er de, som tar vare på mine
veier.
Spør nå aldri mer: hvorledes skal jeg få visdom, hva er kjennetegnet for at jeg har visdom?
Kjenner du dårskapen, og makter du å følge dens veier tilbake til hjertets forfengelige råd, da er
det ved Guds visdom du kan gjøre det. Når Gud åpner dine øyne for galskapen, da si ikke til ham: Jeg har
bedt om visdom, og du lar meg finne galskap. Et åpent øye og øre for det onde virker Guds hat i hjertet;
når dette hat er fullkommen, fødes død over dårskapen, og visdommen blir seirende tilbake. All makt og
velde skal ved den bli tilintetgjort; så hva det er skapt ved visdom atter skal bringes tilbake til visdom for
evindelig å bli styrt av den.
Salig er det menneske, som hører meg, så han våker ved mine dører dag for dag, så han voktet
mine dørstolper.
Man vil gjerne være salig. Vil du bli det, da våk dag for dag etter visdom; hengi ditt hjerte til
forstanden. Øv deg, når du også går på gaten, når du er i ditt hjem eller hvor som helst, i å finne og
fastslå dårskap som idel galskap.
Men glem her under ikke å stemple din egen dårskap; for visdoms begynnelse er å lære sin egen
dårlighet å kjenne.
Ta deg derfor i vare for den lærdom som sier, at visdom er kjennskap til egen godhet, hellighet,
dugelighet og verdighet.
Visdommen er i seg selv god, hellig, dugelig og verdig, derfor skyver den til side all verdighet, som
har sin rot og sitt sete i kjødet, for at den ved seg selv kan skape Guds godhet, hellighet, dugelighet og
verdighet.
Men den som forfeiler meg, skader sitt liv; alle de som hater meg, elsker døden.
96 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Du kan kanskje bli frelst som gjennom ild ved å forfeile visdommen. Ditt byggverk blir av høy,
halm, tre og strå, som ikke tåler ilden. Men du vil aldri få regjere med Kristus, han som styrer alt med
visdom. Å hate visdom er å elske døden; for et slikt menneske vil ikke tillate at Kristus regjerer over ham.
Vise arver ære, men dårer får skam til del. Ordspr. 3, 35.
Det skjulte skal åpenbares
Intet er skjult, uten at det skal åpenbares, ei heller blir noe dulgt, uten for å komme for dagen,
Mark. 4, 22.
Et menneske som går fra mørket over i lyset vil erfare, at ovenstående er sannhet; og de som
forblir i mørket vil ved det endelige oppgjør få vite at det er sant.
Det som blir skjult, blir det for å komme for dagen.
Den dag det skjulte kommer for dagen blir Gud forherliget og hans dommer prist.
Hvorfor skal nå det dulgte frem i dagslyset? Var det ikke best at det forble dulgt i all evighet?
Det dulgte befinner seg innenfor overtredelsene, for hvis skyld Kristus er død. Det befinner seg
innenfor Guds dom over Kristus som offerlam. Når da fullt dagslys kastes over alt hvorfra Kristi blod har
makt til å rense, vil det dulgte komme frem i lyset som synd, og den som har dulgt saken får bære sin
dom og skam både i forhold til Gud og i forhold til de mennesker for hvem han har dulgt tingene.
Om ikke det menneske som dulgte saken tjener på det, så blir dog Guds makt åpenbar, i det han
viser seg som den der formår å stille det skjulte til skue. Hans hjertelag blir også åpenbart, i det han ved
Kristus hadde lagt frelse tilrette for det skjulte; men at mennesket elsket mørket mer enn lyset og derfor
innhyllet sin synd som dulgt i mørke, inntil Gud ved dagslyset brøt mørkets lover og hentet frem av dets
gjemmer all ondskap, som gjennom tidene har forvoldt så megen lidelse og gremmelse over de uskyldige
vesener, som har vært gjenstand for all den ondskap som har vært dulgt.
Derfor, har du noe dulgt så la det komme frem nu; for tiden er der at dommen begynner med
Guds hus. Intet dulgt kommer frem uten lidelser; men disse lidelser må du ikke kalle Kristi lidelser, men
heller renselseslidelser. Dersom du vil kalle dem Kristi lidelser, så forstå, at det er hans lidelser for å
erverve seg legemet og ikke hans lidelser i legemet til helliggjørelse. Dersom du lider over at din broder
har noe dulgt for deg, da er det din kjærlighet til ham som lider, fordi den ikke finner full og hel gjenklang
i hjertet hos den som har noe å dølge. Dette blir hos deg Kristi lidelse; men om din broder renser seg, så
er hans lidelse rensningslidelse.
Gjennom tidene har det dulgte blitt så meget, at man skulle tro der ikke var mørke nok til å skjule
det i.
Tenk da hvilken kraft det er i lyset, som tross mørkets fiendskap, tross trangen til å skjule allikevel
formår å kaste lys inn i alt dette fiendskap, og ikke nok med lys, men også hente alt det dulgte frem og
dømme det.
Denne overvettes makt over satan og hans mørke er noe av den makt han viste på Kristus, da han
reiste ham opp fra det døde og satte ham ved sin høyre hånd i himlene, Ef. 1,18-23.
Det skjulte er skjult ved legemet og har sitt utspring i legemet ved hvis begjærlighet det ble utført.
Men ved korset blir det dulgte brakt frem i dagslyset. Mørkets fyrste mister sin makt, for dagslyset tåler
han ikke. I lyset blir så det dulgte dømt og dødet ved Kristi blod.
Hva er så å gjøre? La det dulgte komme opp i dagen, og Kristi blod skal rense deg fra all synd.
Men, sier du, skal da alt dulgt opp i lyset og for hvem skal jeg åpenbare det?
Her til kan svares, at Gud selv skal utse seg offeret og den person som skal slakte offeret. Alt skjer
ved Åndens virkninger. Om du er hørsom og lydig, vil du skjønne det. Men kom aldri som trell frem med
dine ofre, for du har livet skjult bakom offeret. Ditt liv skal være i offeret, om du er en ekte sønn.
97 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Etter at du har renset deg, vil visdommens Ånd komme til deg, som også Sirak sier. Med lyset
kommer seier over mørket, dets fyrste og barn. I dette ligger oppstandelseskraften.
I dette lys og i denne oppstandelseskraft kan du gå inn i de neste lidelser, det er Kristi lidelser. Her
under får synden i kjødet sin dom. Disse lidelser er ikke renselse fra gjorte synder, men renselse fra den
iboende synd eller syndelegeme.
Den iboende synd er ikke fremkommet ved min personlige synd; den er nedarvet fra fedrene.
Derfor kan den ikke sies å være dulgt, for alle tør bekjenne, at syndens lov befinner seg i deres lemmer.
Unntagelser herfra er noen villfarne mennesker, som tror seg å være ferdig med all synd i kjødet, og det
til tross for at de synder daglig.
Derfor er det ingen fordømmelse for arvesynden. Enhver skal få etter sine gjerninger. Arvesynden
er den synd som ligger på lur ved døren; til meg er dens attrå, men vi skal herske over den. En synd man
hersker over er min trell, Kristi trell; men hersker synden over meg da er jeg syndens trell.
Tenk på dette. Vær så modig at du tør tenke. Gå nå ikke til forstan-deren og be ham tenke for deg,
for som oftest er du hans levebrød, og dine bånd og ditt mørke er hans inntekt. Når ulven kommer flyr
leiesvennen. I din åndelige nød kan han ikke hjelpe deg.
La oss så mange Gud har gitt nåde dertil, være med og løse de bundne og sette de fangne i frihet.
De fleste bundne og fangne bevoktes av leie-svennene. Vil du befri dem, kommer du først i kamp med
fangevokterne, men de er ikke så farlige som de gir skinn av å være. Et Guds ord kan dem binde.
Ha salt i eder selv og hold fred med hverandre
Gud har i den senere tid gjort underlige ting i vår midte, i det han har latt sitt ord få rik inngang på
flere steder. Han har selv lagt til menigheten dem som har latt seg frelse. Når nå antallet vokser fra dag
til dag, blir pliktene for de som har vært med fra først av større og større. Der kreves av dem som er med
i arbeidet at de ikke bare er med i det ytre skinn; men at de legger hele sitt hjerte i saken til Guds rikes
fremme. Søker vi alle Guds ære, skal alt gå klart og greit; og det må gjøres nu om Guds verk skal lykkes.
Det må erindres, at vi er ett legeme, og at indre stridigheter ikke tåles i legemet; det forplanter seg
som gift til det hele legeme. Vi har nå hørt og sett så meget av Guds velsignede kunnskap, at påminnelser
som disse skulle være overflødige; men ikke desto mindre viser de seg nødvendig.
Vårt samfunn er i Ånden og den er fintfølende. Kommer det en splint i vårt legeme, vil den verke
ut av seg selv, om den ikke straks fjernes; således vil all ondskap få sin dom og verke ut av det åndens
legeme, hvori vi er inn-satt.
Men hvorfor da ikke heller alle som en bidra sitt til at legemet er sunt, så det ene lem kan tjene og
glede det annet.
Vi har nå i tidens løp fått føle så megen åndelig smerte på grunn av ondskap, som har villet råde, at
det heretter ikke vil bli tålt innenfor det område Gud ved sin Ånd har gitt virkefelt.
Det skal bemerkes, at vi ikke har dannet noen ny menighet; vårt samfunn eksisterer kun i åndens
kjærlighet, derfor har vi heller ikke noe å holde på, når ikke alt av seg selv ved den indre hjelp Gud gir, vil
funksjonere til Guds ære og menighetens gagn.
Jesus spurte engang sine disipler: Vil også I gå bort? Peter svarte: Hvorhen skulle vi gå, Herre, du
har jo det evige livs ord.
Hvorhen skal vi gå, om vi vender oss bort fra så stor en nåde. Betenk dette i ditt hjerte.
Menighetstjenerne skal være verdige, ikke tvetungete, ikke tilbøyelige til mye vin, ikke lystne etter
ussel vinning, sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet. 1. Tim. 3, 8 og 9.
98 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
***
Tankekorn
1.
Det gis to slags fred:
1)
2)
Fred fordi man seirer over vanskelighetene.
Fred fordi man lar vanskelighetene ligge uten å løse dem.
Den første fred er Kristi fred; den annen fred er av verden.
2.
Det er mere håp for den som befinner seg i mulmet enn for den som lever i mørket.
3.
Dine ord skal aktes ringe, om du ikke forstår å holde ditt legeme i trelldom.
4.
Når du tror deg vel bevart i venners flokk, da skal man legge merke til deg.
5.
Fortell ikke Guds ord som en fortelling. Før det inn i hjertene som sverd ved Guds kraft.
6.
Den rette hvile finnes ved å våke.
7.
Som å bygge en bygning, hvor hver sten løper sin vei, er å bygge med utro mennesker en Guds
bolig.
8.
Vent med å høste fruktene av ditt arbeide til høsten kommer.
9.
Falne planer åpenbarer hjertets forfengelighet.
10.
Bedre en trofast sjel, hvis hjerte henger ved Herren, enn tusener jeg kan forbinde til mitt kjød.
11.
La den gudfryktige styre, så forsvinner forvirringen av seg selv.
12.
Å sette sitt håp til en utro sjel er som å fange fuglen med sin hånd.
13.
Mot dårskapen roper visdommen sitt varsko.
14.
Hjerternes råd skal ikke kunne skjules i det lange løp.
15.
Skjul ikke vellevnet under dette: Jeg frykter for tæring; for ved visdom skal du styre.
16.
Når hjertet legges i jordiske skatte, mister det evnen til å støtte dem som søker de himmelske.
17. Hjertets frafall går forut for det ytre fall. Det siste sees av mengden; men det første kjennes av din
broder.
18.
Den som utvider sitt hjerte, utvider sine teltpeler.
99 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Kvinnens stilling i menigheten
Likesom i alle de helliges menigheter skal eders kvinner tie i menig-hetsforsamlingene; for det
tillates dem ikke å tale; men de skal underordne seg, som også loven sier, 1. Kor. 13, 34.
De skal ikke tale, men underordne seg. Se motsetningen: tale og underordne seg.
Men hver kvinne som ber eller taler profetisk uten noe på hodet, vanærer sitt hode, 1. Kor. 11, 5.
Paulus går ut fra, at en kvinne kan be og tale profetisk. Men hvorledes kan noen tale profetisk og
samtidig tie? Den som taler profetisk taler for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst, 1. Kor.
14, 3 og 4. Den som taler profetisk oppbygger menigheten.
Vi ser atter og atter at bokstaven slår i hjel; det er Ånden som gjør levende. Men vi er blitt tjenere
for Ånd og ikke for bokstav.
Hva er så Ånden i disse bokstavens motsætninger?
Hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode vanærer sitt hode; men mannen er
kvinnens hode, likesom Kristus er hode for menigheten. Derfor bør kvinnen ha et undergivenhetstegn på
sitt hode for englenes skyld.
Kvinnen er av mannen og er til for mannens skyld, likesom menigheten er av mannen, Kristus, og
er til for hans skyld.
Kvinnen som den svakere del skal derfor underordne seg mannen, likesom menigheten
underordner seg Kristus. Dette billede skal beholdes klart og tydelig, så vi alltid skal minnes, at Kristus er
hodet.
Dersom da kvinnen ber eller taler profetisk, skal hun tildekke sitt hode med undergivenhetstegn.
Hun skal derved midt under det hun taler gi tilkjenne, at hun inntar den stilling hun bør innta, som en
kvinne der forstår sin plass og som i sin tale ikke har tenkt seg utover sitt mål, så hun skulle være
mannens lærer eller herre. Med all undergivenhet taler hun profetisk, menigheten til oppbyggelse.
Utover det oppbyggende, formanende og trøstende i en profetisk tale, skal hun ikke strekke seg,
men tie. Hun skal ikke fremføre en tale, hvori hun vil være herre eller lærer for mannen; hun skal på de
felter tie og underordne seg. Ikke fordi hun er mindre enn mannen i Kristus; men fordi hun som
representant for menigheten ikke skal sette seg opp mot sitt hode.
Nå hender det ganske ofte, at kvinnen er mer åndelig enn de til-stedeværende menn. Når hun da
etter sitt lys holder en profetisk tale kan kanskje mannen lære meget av den. Hun blir jo da allikevel en
lærer for mannen. Hva skal man si om dette? Jo, hun får ha lov og frihet til å tale etter sitt lys så langt
hun rekke kan; kun skal hun i sin ånd være ren for den tanke å ville være mannens herre. Mannen på sin
side får i slike tilfeller ikke være altfor engstelig, at kvinnen går hans ære for nær; at han er kjødelig er
hans egen skyld. At man er født mann gjør ingen til profet eller åndelig, når man ikke vandrer i Ånden.
Paulus anbefalte Føbe, som var menighetens tjenerinne i Kenkreæ, at de skulle ta imot henne i
Herren, som det sømmer seg for de hellige, og går henne til hånde i alt, hvori hun måtte trenge til eder;
for hun har også gått mange til hånde, ja meg selv.
Denne Føbe var ute på reise til Rom, og Paulus anbefaler, at man der tok imot henne i Herren som
den hun var, nemlig menighetens tjenerinne i Kenkreæ.
Paulus ber hilse ekteparet og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, Rom. 16, 14.
Mannen har alle rettigheter, derfor skal man unne kvinnen den innskrenkede rett og den ære hun
tilkommer. Det er rettferdighet.
Mangel på kunnskap har gjort, at man har tjent etter bokstaven og pekt på denne i den grad, at
kvinnen er blitt gjort til større trell enn den hun er etter skriftene. Vi får lære oss til å være tjenere for
ånd og ikke for bokstav. Vil noen holde seg til bokstaven, da er han selv en trell og gjør andre til treller.
100 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Men Guds vilje og mening er det ikke, at vi skal være tjenere for bokstav. David åt til liv av de skuebrød
hvorom bokstaven dømte til døden, om noen åt derav. Han forsto seg på Åndens tjeneste.
Hva er så å gjøre? Jo, kvinnen har i all sin ferd og tale å vise ær-bødighet for mannen og ikke sette
seg opp som hode og lærer for ham. Mannen har å dømme seg selv, om han under en kvinnes profetiske
tale føler seg dømt. Han kan ikke i selvforsvar for sitt kjød gripe til så elendige midler som dette: Du er
kvinne, du skal ikke tale til dom for meg. For taler alle profetisk og noen ugudelige kommer inn, vil han
bli dømt av alle og tilrettevist av alle.
Fedre i Kristus og læremestre
Kunnskapen er blitt stor innen vår midte, Gud være lov; men dessverre må det sies, at
fedresinnelaget fattes de fleste. Paulus sier: Om I og har ti tusen læremestre i Kristus, så har I dog ikke
mange fedre, 1 Kor. 4, 15.
Vi har alle kunnskap. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger; om noen tykkes seg å
kjenne noe, han har aldri kjent noe således som man bør kjenne det, 1. Kor. 8, 1—2.
Det går an å bruke kunnskapen til mettelse for kjødet, være klok og rik. «Uten oss er I blitt herrer»,
sier Paulus.
Kristus kom for å frelse menneskesjeler. Har vi fått noe av Gud, da skal det benyttes til frelse av
sjeler. En oppvisning av kunnskap til kjødets oppblåsthet frelser ingen. Kunnskapen er i seg selv kun en
form, om den er uten kjærlighet. Derfor kalles den også for en lærdoms form. Kunnskapen er avstumpet
og ikke fullkommen, da man kun forstår stykkevis og taler stykkevis. Skal den bli fullkommen, må den
fylles med fedresinnets kjærlighet til menneskesjeler. Kunnskapen må være det middel hvormed vi i
kjærlighet vinner frem til målet, sjelenes frelse. Hvor mange har du vunnet for Kristus med din
kunnskap? Har du ingen vunnet, men derimot gleder deg over at du har beseiret mange, så er jeg redd
for at du kan stilles i klasse med de ti tusen læremestre.
Det går godt an å si: Der står skrevet så og så, og mot dette anser jeg hvert menneske som en
løgner. Det er godt og vel; men forstår du da også hva du leser? Intet skriftord er gitt til egen tydning;
men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. Det må nå løses igjen og tydes ved den
samme Ånd. Likesom en fader æres av Gud fremfor barnet, vil den stykkevise kunnskap hos
læremestrene, når det kommer til kraften bli frarøvet dem og innsatt og gjort bruk av i fedrenes visdoms
lange linjer. For det som er stykkevis forgår, når det fullkomne kommer. Bli derfor ikke oppblåst av det
som til syvende og sist skal tjene som ledd i det hele; men be Gud om det sinn som er med på å frelse
menneskesjeler; kanskje da Gud vil gjøre deg fruktbar, så du omsider kan bli en av de få fedre.
Det går galt, når man bare tenker på sin egen person og sin egen lille forsamling. Denne lille
forsamling kan ofte delvis være forbundet ved kjennskap etter kjødet, ytre form osv. Det har vist seg
gang på gang, at blant dem man skulle tro var vokst frem til små peler i Guds forsamling, er det folk så
blottet for fedresinnelagets omsorg, at de gjør de mest hårreisende dumheter i sin tjeneste for
menneskesjelers frelse. Det viser seg gang på gang at læremestrene er ute i stedet for fedrene.
En læremester kan vel dosere sin lærdom; men når timen er omme, føler han ikke mer ansvar for
barnet; han er fri, og er glad for det.
Barnets far derimot er ikke glad når barnet går; men når det kommer. Alle dets byrder søker han å
lette, dets vekst og fremgang er hans hjertens glede. Sin egen kunnskap akter han for intet, om barnet
kun vil tilegne seg dygtighet; for fedrene samler ikke til seg selv, men til barna. Det gjensidige forhold
mellom faderen og barnet knyttes sammen i kjærlighet. Har du noen sådanne barn? Hvis du det har, da
slår du ikke din sønn med din kunnskap og går bort og fryder deg over, at du fikk tatt ham ordentlig
avdage.
101 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Likesom kjærligheten bør bli rikere og rikere på kunnskap og skjønnsomhet for at man skal være
uten anstøt, Filip. 1. 9; så bør også kunn-skapen fylles med kjærlighet til Gud og menneskesjeler, om man
vil unngå den ting å støte an.
Der var noen som gjorde seg til av å være vise; men så ble de dårer, Rom. 1, 22. Således har
dårskapen lett for å komme tilsyne, når man i sin kunnskap tykkes seg å vite noe.
Johannes kom for å vende barnas hjerter til fedrene og fedrenes hjerter til barna.
Men tidsånden, som sniker seg inn i Guds forsamling, søker å splitte dette gode forhold og sette
opp ned på tingene, så barna påtar seg fedremyndighet, og fedrene som synes svake i Kristus, skal vike
for barnas styrke. Dog, hva sier skriften: I derimot er sterke; dette ber vi om, at I må bli fullkomne, 2. Kor.
13, 9.
Da nå dette er således, og på ingen måte kan forandres, så la oss beflitte oss på å samle til Kristus.
Det er ulven, som kommer for å atsprede.
Det fullkomne sinnelag som var i Kristus, det være og i eder.
Ofre din Isak
Kristi død virket av en evig Ånd er alltid virksom så lenge kjød eksisterer. Ånden døper til ett
legeme og virker senere død i det samme legeme. Åndens virkninger til død i Kristi legeme var så skjult
for disiplene, at de ikke kunne fatte det, når han talte om det. Åndens gjerning i Kristus var ennå ikke
fullbrakt, så den kunne virke på andre. Det var gagnlig han gikk bort, så Talsmannen kunne frigjøres fra
Kristi kjød og bli sendt for å vitne om det offer som var brakt til verdens forlikelse og frelse.
Jesus led, idet han ble fristet, og han led når disiplene ikke forsto ham. Han var selve offeret og
kunne ikke trøstes av naturlige vesener; Gud måtte sende engler for å trøste ham. Der var ingen forløper
før ham; han var selv forløperen; derfor var ingen dyktig til å vise ham veien; han selv ble veien.
Veien er nå banet og lagt; ofrene, blodet, ilden, trøsten og herligheten ligger i legemet rede for
dem som vil følge etter.
Paulus kunne under sin offertjeneste glede seg over å bli forstått, og det er straks en stor
forrettighet. Han sier: Om jeg og blir ofret, når jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer,
så gleder jeg meg og gleder meg sammen med eder alle; i like måte gled og I eder sammen med meg.
Filip. 2, 17.
Paulus levde sitt liv i Kristi legeme, han sier: Å leve er meg Kristus. I dette legeme fant han alt som
hører til liv og gudsfrykt. Her var Kristi trengsler rikelig; men også trøsten. Han var en Åndens tjener; men
den Ånd han tjente for tok alltid av det som hørte Kristus til. Når han da ble ofret, i det han gjorde
altertjeneste for andre, så kunne han glede seg over hver den som ble meddelaktig med ham i
herligheten innen det samme legeme, hvor i han gjorde sin tjeneste for Ånden.
Dette var ikke Jesus forunt. Han led tålmodig for den glede han hadde for seg og så hen til sin
bortgang, da Talsmannen kunne komme til å tale om det, som man ikke kunne begripe i hans kjøds
dager.
Vi kan glede oss sammen i Åndens samfunn; Jesus derimot kunne ikke glede seg i Åndens samfunn
med noe menneske; for den Hellige Ånd var ennå ikke sendt fra Faderen. Dette økte hans lidelse og
påskynnet ønsket om hans bortgang.
Da han nå i sitt kjøds dager har opprettholdt samfunnet med Faderen uten oss, så krever han til
gjengjeld at vi oppgir alt samfunn av kjødelig art for å vinne det samfunn han har med sin Fader. Derfor
sier Johannes: Det som vi har sett og hørt det forkynner vi og eder, for at og I kan ha samfunn med oss;
men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver jeg for at eders
glede kan være fullkommen. Johs. 1, 3.
102 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vil noen derfor ha en fullkommen glede, må han gi slipp på alt samfunn av kjødelig art for å vinne
samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.
Dette samfunn vinnes ved troens lydighet og forbinder oss med evige krefter til den Fader, som i
de tilkommende tider har lovet å utvise sin rikdom av godhet på oss i Jesus Kristus.
Om vi da ofres under vår altertjeneste og bringer andres tro frem som offer, så er det for å gå opp
som lem i hans legeme og til hans ære, han som i sin tid skal si: Her er jeg og de barn du har gitt meg. For
har Kristus frembrakt all denne herlighet uten oss, og allikevel gjort oss delaktig deri, da tilkommer han
også all vår ære, som skrevet står: Vår ros er utelukket. Ved hvilken lov? Ved troens lov! Rom. 3, 27. Men
den rettferdige: Ved tro skal han leve.
Paulus frembar andres tro som offer. Han søkte i sitt arbeide å fremstille en ren jomfru for Kristus.
Han forbant ikke noen til sitt eget kjød, men sa: hvem er Paulus, hvem er Kefas? Dette er å frembære
andres tro som offer. De man vinner for Kristus skal man la gå til Kristus og ikke ved alle mulige bånd
forbinde dem til seg selv for vinnings skyld.
Man skal få føle hva Paulus mener med å ofres, når man ofrer til Kristus de man vinner for ham.
Men det man ofrer her skal man finne igjen i oppstandelsen. Derfor sier apostelen: Hvem er vel vår ære
og hederskrans, mon ikke I på vår Herre Jesu Kristi dag?
Innen legemet ofres man selv, og man ofrer det som vinnes, — alt dette gjøres for å Kristi liv skal
åpenbares i vårt dødelige kjød. Abraham fikk Isak ved sin tro; men ved tro ofret han igjen sin Isak for at
alle kjødelige forbindelser, der er timelige, skulle brytes og de evige forbindelser bli knyttet. Og som en
der er oppreist fra de døde fikk han ham igjen — ikke lenger som en timelig sønn, men som en evig, om
hvem der ble sagt: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Hebr. 11, 18.
Dersom man ofrer sin vundne Isak, blir han vel bevart i legemet, som er menigheten, ved den
innbyrdes hjelp Gud gir. Men blir han ikke ofret, har man meget strev med å lage menigheter og gjerder
for å holde ham bunden. Isak er født til frihet og kan ikke trives som en fange under voktere innen en
kjødelig selvlagd menighet. Derfor ser vi også at mange av dem rømmer, når de blir overbevist om noe
bedre. Deres voktere står tilbake stumme av forferdelse og undres på hvordan det vil gå, når de slippes
løs fra deres tomme form og kjødelige beskyttelse, men det går bra. Bare la Isak fare. Vi er døpt med en
Ånd til å være ett legeme (menighet). Noen annen menighet har ikke Gud dannet; derimot har
menneskene dannet en hel del andre menigheter, hvor de vundne «Isaker» er atskilt i partier og merket
med navn ettersom de er vunnet av det ene eller annet parti etter kjødet.
Vi forstår det må mer til av dette: Ofres selv og ofre de man vinner.
Noen vil si: Ja, men skal vi da ikke ta vare på de man vinner i Herren? Skal man bare la dem fare sin
egen vei?
Nei, men vi skal tjene vår Herre og Mester på en sådan måte, at han på hin dag vil kunne si: Jeg var
syk, og du besøkte meg; jeg var naken, og du kledde meg; jeg var i fengsel, og du kom til meg. For det er
Kristuslivet som skal betjenes. Men da dette liv er åndelig, kan det ikke betjenes av kjødelig velmenthet.
Du må ofre din innvundne Isak for å kunne tjene ham med evige verdier. Som ofret kan du si deg fri fra
alle og gjøre deg til tjener for alle. Men er du ikke ofret, tjener du kun de du selv har vunnet og som du
anser for dine med all den bjørnetjeneste kjød kan prestere.
Dersom du kjenner deg igjen i dette speil, da gå ikke hen og glem hvordan du ser ut; men slipp din
Isak og gjør deg fri fra alle; kanskje da Gud kan forbarme seg over deg og i sin tid dyktiggjøre deg til sin
tjeneste. For som det nå er forbinder og binder du med ditt religiøst omsorgsfulle strev mange sjeler til
din egen person i stedet for å knytte dem til Kristus.
103 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Død for loven og død i Kristi legeme
Der må gjøres forskjell på å være død for loven og å være død i Kristi legeme. Loven er til for
overtredere; men ved Kristi legeme er vi død fra loven. Rom. 7, 4.
Når du har fått dine synder tilgitt, og du vil leve livet, vil du finne at du kommer til kort. Om du gjør
ditt beste, strekker det ikke til. Du må atter og atter vende deg til Guds Lam som bar all verdens synd for
å få tilgivelse for dine synder. Det er med deg som med folket under den gamle pakt, de fikk tilgivelse
ved ofring, idet blodet av okser og bukker og asken av en kvige helliget til kjødets renhet. Således får du
tilgivelse ved Jesu blod, ved å se opp til det ofrede Guds Lam.
Under denne tilstand har du ennå ikke kjennskap til din egen udugelighet, din fordervede natur.
Du lover gang på gang bedring og vet ikke at du ikke kan bli bedre. Men er du oppriktig, vil du ved å
tenke deg om finne ut at det ikke er noe fullkomment liv dette å synde daglig. Du vil da ved loven komme
til det resultat, at du må dø fra loven. Er du da ved Kristi legeme død fra loven, så er du også ved det
samme legeme korsfestet med ham.
Du var tidligere ikke korsfestet, derfor syndet du daglig og måtte daglig ha syndenes forlatelse;
men nå er du frigjort fra loven, så du tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Rom.
7, 6. Korsets nagler vil hindre deg fra å synde, du er kommet inn i legemet; for vi er ved én Ånd døpt til å
være ett legeme.
Om du nå er død for loven, så er du dog ikke død i legemet. I legemet skjer en stadig hengivelse i
Kristi død; døden er virksom i oss; du dannes til å ligne ham i hans død. Filp. 3,10. Under denne dannelse
fremkommer den skrøpelighet hvori Guds kraft åpenbares.
Den som lever under loven har intet med troen å gjøre; derfor heter det:
Men før troen kom ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares.
Gal. 3, 23. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort ved tro; men
etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.
Troen har avløst loven. Korsets nagler har avløst lovens tukt. Vi er død for loven ved Kristi legeme
og skal nå hengis til død innen legemet — ved tro.
1917
Rom. 7
Eller vet I ikke, brødre, jeg taler jo til slike som kjenner loven — at loven hersker over mennesket så
lenge det lever.
Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann, så lenge han lever; men dersom mannen dør,
er hun løst fra loven om mannen, v. 1 og 2.
Man er et stykke på vei til forståelse av Rom. 7, når man vet, at det i hele kapittelet tales til slike,
som kjenner loven. Loven er til for overtredere, og det finnes ikke én rettferdig, ingen som gjør godt, så
man skulle tro der var fullt opp av dem som kjenner loven. Det er dog ikke så; for kjødets forhud hindrer
den hellige, rettferdige lov å virke som lov på en i synd og overtredelser død samvittighet. Først etter at
man har fått forlatt sine synder og ved Kristi omskjærelse har fått avført kjødets syndige legeme, blir
samvittigheten så vidt våken, at loven kan virke som lov. Det er til slike mennesker, som ved loven søker
å bevare sin renhet, at Paulus taler om en videregående frelse. Ja, ikke bare til dem, men også til de som
104 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
er løst fra loven, og med hvem loven har gjort sin gjerning; for når man først er løst fra loven, kjenner
man dens gjerning og sanne mening.
Skjønt vi nå er løst fra loven, er dog den gifte kvinne bundet ved loven til sin mann, så lenge han
lever. Hvorledes kan man være bundet ved loven og enda være løst fra den? Jo, derved at man gir loven
sitt bifall. Når man lærer å elske den hellige og rettferdige lov, da virker den ikke lenger som lov, men
som liflige bånd som knytter oss sammen i kjærlighet. Loven kom til for syndens skyld. Ta synden bort og
loven vil ikke lenger være din motstander men din ektemann.
Når mannen dør, er hun fri fra loven om mannen, så hun ikke blir en horkvinne, om hun ekter en
annen mann, v. 3.
Om vi vandrer aldri så rettferdig etter åndens drift, blir vi ikke løst fra lovens ånd; men fra dens
bokstav og forbannelse. Forbannelsen kommer, når en kvinne, mens mannen lever ekter en annen
mann. Men lovens krav oppfylles, dersom kvinnen forblir hos sin mann så lenge han lever. Lovens krav
blir oppfylt i oss, når vi ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden, Rom. 8, 4. Løsningen fra loven består
altså deri at dens krav oppfylles, at Hans lov blir min lyst.
Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, nemlig
Ham, som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud, v. 4.
Vi er døde fra loven ved Kristi legeme; legg merke til: Ved Kristi legeme. Lovens forbannelse er nå
borte; men dens krav står like fullt ved makt. Bokstaven er borte; men ånden i bokstaven lever og
hersker. Denne ånd er Kristi ånd, hvormed vi er døpt til ett legeme. Det gamle menneske blir korsfestet
med Ham, Rom. 6, 6. Ved korset blir overtredelsene borte og dermed også forbannelsen. Men i stedet
for forbannelse får man ved korset lidelser, Kristi lidelser; Han som ofret seg i kraft av en evig ånd.
Samfunn med Kristus på korset gjør oss delaktig med Kristus i Hans lidelser; så den sanne forløsning fra
lovens forbannelse alltid blir ledsaget av kors og lidelsessamfunn. Nå hører vi en annen til; for så mange
som drives av Guds Ånd, disse er Guds barn. Åndens drift og lovens krav arbeider begge i samme retning
på vår helliggjørelse, som er frukt for Gud.
Ånden har ikke tatt bolig i oss for å tekkes oss med søte følelser; men for å drive oss i retning av
lovens krav, i retning av paktens blod, til det som var loven umulig på grunn av kjødets skrøpelighet.
Ånden kommer under dette arbeide til å stå kjødet imot, og det blir med oss som med vår forløper
Kristus: vi får lide døden etter kjødet, men blir levendegjort etter Ånden. Dette er Kristi lidelsessamfunn,
som er skjult for mengden, Kristi korses fiender.
Synden var — under lovens forbannelse — utenfor legemet; men nå får den sin dom i legemet; og
det som var loven umulig blir nå ved Kristi legeme mulig.
For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer, at vi bar
frukt for døden, v. 5.
Da vi var i kjødet! Er vi ikke da også nå i kjødet? Vi er visstnok til huse i legemet, men vårt sinn er i
Ånden. Men I er ikke i kjødet, Rom. 8, 9, men i Ånden. Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster. Hele
vårt sinn og all vår tanke var i kjødet; og alt vårt strev gikk ut på å pleie og tilfredsstille det. Da nå kjødets
sans er i fiendskap mot Gud, kom vi under lovens forbannelse. Men nå er vi ikke lenger i kjødet, ei heller
under forbannelsen, ei heller i fiendskap med Gud. Da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som bor i
lemmene, så vi bar frukt for døden. Men nu, da vi er overført fra døden til livet, fra satans makt til Gud,
fra kjødet til Ånden, er vi kommet under påvirkning av Ånden som er liv og fred.
Men nå er vi løst fra loven, idet vi er døde fra det vi var fangne under, så vi tjener i Åndens nye
vesen og ikke i bokstavens gamle vesen, v. 6.
Vi er nå løst fra loven, idet vi er død fra det vi var fangne under. Hva var vi fanget under? Jo,
lystene i kjødet, som gjorde loven virksom; for uten lov er synden død. Vi var treller under mangehånde
lyster, og loven ble derved virksom med likeså mange forbannelser. For den er et lys fra Gud nettopp for
105 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
å peke på overtredelsene. Men nå er vi død fra det vi var fanget under. Vi kunne ikke komme oss klar
synden uten ved en hel og full selvoppgivelse (død); da fridde Gud oss ved sin elskelige Sønns liv, han
som løste dødens veer og brakte liv og uforkrenkelighet for dagen. Ved hans liv er vi nå overført i hans
elskelige Sønns rike, et rike som består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da vi var i kjødet
tjente vi etter bokstavens gamle vesen; men nå tjener vi Gud i Åndens nye vesen.
Hva skal vi da si? er loven synd? langt fra! Men jeg kjenner ikke synden uten ved loven; for lysten
kjente jeg ikke, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære, v. 7.
Loven er hellig, rettferdig og god; men all synd er av djevelen. Der er et svelgende dyp mellom lov
og synd; men da loven forfølger synden i alle dens forgreninger kommer Paulus på den tanke at
mennesket kunne blande sammen lov og synd. Han spør derfor: Er loven synd? langt derifra! Alle
mennesker har begjær, dette regnes ikke for synd. Men loven sier: Du skal ikke begjære! Det er forskjell
på å ha begjær og å begjære. Når mennesket begjærer settes sinnet i virksomhet; mens begjæret i kjødet
er dødt og kan høyst virke som fristelse uten sinnets medvirken. Ved å motstå denne fristelse seirer man
i Åndens kraft; men får begjæret overhånd, så det må sies at man begjærer, da er man straks
lovovertreder og under forbannelsen. Hadde ikke loven sagt: Du skal ikke begjære! Da hadde man ikke
hatt kjennskap til lysten. Vi ser herav, at loven er et lys, som opplyser og setter bud for de syndige lyster.
Den som overtreder budet, handler mot bedre overbevisning og får føle lovens tukt og forbannelse.
Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i meg; for uten lov er synden
død, v. 8.
Ved budet blir synden i kjødet egget til begjær. Budet var påferde overalt, og om det ikke sa: Du
skal ikke! så sa det: Du skal! Synden i kjødet kom i svingninger, og ved budet og for budets skyld ble der
virket alskens begjær. Synd ble synd, hvor man tidligere ikke visste av synd — om enn skjønt, det var fullt
opp av den; for budet kom og synden ble levende.
Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, ble synden levende igjen, v. 9.
Enhver kjenner seg selv her. Det var tider i vårt liv, da vi levde uten lov, samvittigheten var død, og
synden ble ikke av oss regnet for synd. Men da budet kom, ble synden levende. Jesus taler om den fred
som verden gir. Og det er nettopp denne fred — uten lov. Man liker ikke det hellige bud, fordi det gjør
synden levende. Man blir urolig, verdens fred forsvinner. Man ønsker å leve uten lov, så synden kan
være død og ikke levende.
Jeg derimot døde; og budet som var til liv, det ble funnet å være meg til død, v. 10.
Paulus hørte på budet, han ga nøye akt på det; han søkte å leve etter det. Han søkte ikke på en
overfladisk måte å frigjøre seg fra det, men tok saken grundig. Gud lot budene strømme inn på ham, og
jo mer de kom til ham, desto mer ble synden levende. Apostelen resonnerte: hvorav kommer dette?
Budet er gitt til liv; for den som gjør de ting skal leve derved. Men for meg blir synden ved budet
overvettes syndig. Hvorav kommer det? Jeg søker jo av all kraft å leve Gud til behag, og jo mer jeg søker
å oppfylle mine plikter, desto verre blir det med meg! Under dette har dog Gud gjort sin gjerning, skjønt
det ser fortvilet ut. Apostelens «jeg» begynner å løsne fra kjødet; for han finner ut, at det er der synden
må ha sitt sete. Han oppgir sitt strev med å holde loven og erklærer for Gud, at han ikke makter å
komme frem ad den vei. Han dør. For synden tok anledning av budet og dåret og drepte ham ved det.
Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt, v. 12.
Ved det hellige, rettferdige og gode bud har nå Paulus gjort en meget viktig oppdagelse; han har
funnet syndens lov i lemmene. Ikke mange har funnet denne lov, skjønt der tales så greit og bestemt om
den.
Men ved å gi nøye akt på budet, skal man ved å leve etter det, finne denne syndens lov i kjødet.
Har man først oppdaget syndens lov i legemet, kjødet, lemmene, eller hva man vil kalle det forgjengelige
legeme, da er man på god vei til å oppta kampen mot synden i kjødet. Før var den utenfor legemet og ble
106 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
bekjempet ved loven; men nå finner vi synden i legemet og skal bekjempe den ved Åndens drift i Guds
kraft. Det som var loven umulig, blir nå mulig for den som tror, fordi Kristus fordømte synden i kjødet og
derved banet en ny og levende vei gjennom forhenget, som er hans kjød, Rom. 8, 3. Budet, som er hellig,
rettferdig og godt, gjorde synden levende for meg, så jeg fikk se den sitte fast i kjødet og kunne derfor ta
avstand fra dette ved å flytte over i Ånden, Rom. 7, 3 og 8, 9. Ved nå å befinnes i Ånden — ser vi i dens
lys — syndens lov i kjødet; men da vi var i kjødet, kunne vi ikke se syndens lov, fordi vi selv var tatt til
fange under den.
Er da det som er godt, blitt meg til død? Langt derifra! Men det var synden, for at den skulle vise
seg som synd, idet den voldte meg døden ved det som er godt — for å synden skulle bli overvettes syndig
ved budet, v. 13.
Det var ikke det gode bud som ble ham til død, men synden, som ble levende, og overfor hvilken
han følte seg aldeles maktesløs. Synden ble ved budet overvettes syndig, og Paulus vendte seg med
avsky fra sitt eget kjød, hvorom han tidligere ikke hadde hatt så slette tanker.
Nå hadde han lært den lekse: I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. Han valgte derfor å ta bolig i
Ånden.
For jeg vet, at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden, v. 14.
Mitt «jeg» som naturmenneske er kjødelig solgt under synden. «Jeg’et» formår ikke å frigjøre seg
for synden i lemmene. Selv om man i lovens lys ser Guds vilje, er dog syndens lov i lemmene sterkere, og
man blir tatt til fange som en solgt slave under dens lover.
For hva jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil, men det som jeg hater, det gjør jeg, v.
15.
Viljen er god, fordi loven er god; men å gjøre godt makter man ikke. Noen tror at etter at man har
fått Åndens dåp, da makter man å gjøre godt. Nei! Man må drives av Ånden til å gjøre Guds gjerning.
Ingen kan gjøre godt, for ingen er god, enn ikke en, Rom. 3, 12. Om noen prøver på å gjøre godt, da gjør
han ting han ikke vet, ting han hater. Men om noen drives av Ånden, liksom vår Herre Jesus Kristus, da
blir det Gud som virker til å ville og å utrette, uten min kjødelige vilje.
Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vitner jeg jo med loven, at den er god, v. 16.
Nå gir mennesket loven medhold; den er god, men hvorfor kan man da ikke gjøre det gode, blir
det neste spørsmål? Nei, fordi man fremdeles er kjødelig solgt under synden. Skal da dette forhold alltid
vedbli å eksistere? Ja, kun skal du få lys over, at det er så og ikke kan være annerledes. Du gjør stadig det
du ikke vil, det du hater, d.v.s. dersom du er våken og edru. Lar du deg rive med av søte følelser, som
tilfellet er i den første tid etter Åndens dåp eller den såkalte «frigjørelse», da kan du nok selv tro og
innbille andre også, at alt hva du gjør er «vel gjort». Men den som er edru vil snart finne ut noe ganske
annet. Man gjør en hel masse ting som aldri har vært diktert av den Hellige Ånd — ting man burde hate
— om man var våken.
Men nå er det ikke mer jeg som gjør det; men synden som bor i meg, v. 17.
Synden bor i meg, sier Paulus. Det var en stor erkjennelse. De fleste har nok ondt for å fordøye
denne sannhet, etter at de har mottatt den Hellige Ånd. I meg, det er i mitt kjød bor intet godt; for
synden bor der. Men om den nå bor der, så skal vi dog ikke la den herske, så vi lyder dens lyster, Rom. 6,
12. Nei, sier noen, her mener Paulus en annen tilstand, han mener før frelsen; han mener før Åndens
dåp, da vi ennå var under loven! Nei, han mener nettopp det han sier; det som var umulig for loven på
grunn av kjødets skrøpelighet, det blir nå mulig ved den Hellige Ånd og Guds kraft. Synden i kjødet skal
nå fordømmes.
Det er nå ikke lenger jeg som gjør det; men synden som bor i meg. Det er klart, at når jeg mot min
beste vilje gjør ting jeg må hate, da kan jeg ikke lastes eller fordømmes for det; for det er ikke jeg som
gjør det — d.v.s. mitt sinns jeg — men synden som bor i meg. Av denne grunn er det heller ingen
107 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
fordømmelse fra Guds side. Men om der ingen fordømmelse er, så skal man vel vokte seg for å komme
på den tanke, at det ikke er noe; for det bor fremdeles intet godt i kjødet.
For jeg vet, at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode
makter jeg ikke, v. 18.
Paulus forherliger ikke synden; men han har så megen kjærlighet til sannheten, at han tør
bekjenne, at i ham, i hans kjød, bor intet godt. Det han hadde av godt var en god vilje; men å gjøre godt
maktet han ikke. Vet ikke om noen annen makter det. Ja, sier noen, hvorledes kan man da være ren av
hjertet, når synden bor i meg? Ja, det er kanskje en av gudsfryktens hemmeligheter. Gud ser ikke til
synden i ditt kjød, men til din beredvillighet, ditt gode sinnelag. Salig er den mann hvem Herren ikke vil
tilregne overtredelser og i hvis ånd der ikke er svik. En sådan mann er ren av hjertet. Overtredelser var
nok tilstede; men Herren vil ikke tilregne dem, fordi ånden var fri for svik.
Men om Gud nå ikke tilregner overtredelsene, så er det en falsk innbilning, om noen tror at
overtredelser ikke eksisterer. Men eksisterer overtredelser — uten fordømmelse — da må det jo finnes
synd i meg — synd som jeg tross min redeligste vilje ikke makter å holde tilbake. Disse gjerninger kaller
bibelen «legemets gjerninger», og de skal dødes ved Ånden, Rom. 8, 13. Det er folk som har fått Guds
Ånd, som kan døde disse gjerninger ved Ånden; men skal de dødes ved Ånden, da kan vi være forvisset
om, at de ikke er fremdrevet av Ånden.
For jeg gjør ikke det gode som jeg vil; men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg, v. 19.
Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i meg, v.
20.
Har vi fått kunnskap om, at synden som bor i meg gjør de gjerninger jeg ikke vil, de jeg hater, da
har vi anledning til å døde disse ved Ånden, så snart vi får lys over dem. Men har man ikke denne
kunnskap, da gjør man allikevel fullt opp av slike gjerninger — uten å døde dem. Hva er så best, enten å
ha kunnskap om synden i kjødet og døde legemets gjerninger, eller å lukke øynene godt igjen for det
redselsfulle uttrykk «synd» og allikevel gjøre fullt opp av legemets gjerninger og ikke døde disse, fordi
man helst ynder å ha en lære for seg selv om at det ikke eksisterer synd i kjødet. Å ha synd er en ting, å
gjøre synd noe annet.
Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden, v.
21.
Har du funnet denne lov for deg? Ikke mange finner denne lov; man må gi nøye akt på seg selv i
Åndens lys for å finne den. Men om noen ikke har funnet den, mon den derfor ikke eksisterer? Jo, den er
der, vær ganske sikker: Om du vil gjøre det gode, så ligger det onde deg for hånden. Eller er det så, at du
aldri støter an i din tale og i din ferd? Sannheten frigjør. Er det sant, at i meg, i mitt kjød, bor intet godt,
da skal også denne sannhet frigjøre. Dåren sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud! Mon Gud derfor ikke er til?
Om du sier: Synden bor ikke i meg! Mon den derfor ikke bor der? Jo, den bor der; det vitner skriften om,
og ikke alene den, men også de utallige gjerninger, som aldeles ikke er Åndens frukt. Jeg mener her ikke
verden; men jeg mener deg, du som har fått Ånden.
Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer,
som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer, v. 22
og 23.
Dette Guds ord er liketil og enkelt; men mennesket søker mange kunster. Vi har lyst til Guds lov
etter det innvortes menneske; men så kommer syndens lov i lemmene og strider mot loven i sinnet.
Syndens lov tar meg til fange og jeg tvinges til å gjøre det jeg ikke vil, det jeg hater. Hva er så å gjøre? Jo,
vi får døde denne gjerning ved Ånden; for Gud hater den og jeg hater den, så vi er enig om det. Han
dømmer meg etter mitt sinns lov og ikke etter syndens lov i mine lemmer. For er redebonhet for hånden,
er enhver velbehagelig for Gud etter det han har og ikke etter hva han ikke har.
108 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? v. 24.
Når det er så elendig fatt, utroper apostelen: Hvem skal utfri meg fra dette dødens legeme? Men får han
noe svar på det? Nei! han får lov til å bære på sitt legeme, hvori syndens lov befinner seg, så lenge han
lever. Og det får vi også — tross all falsk lære om at Rom. 7 gjelder lovtrellen og Rom. 8 den frigjorte sjel.
Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens
lov med mitt kjød, v. 25.
At apostelen takker Gud for at han tjener Guds lov med sitt sinn, det kan lett forstås; vanskeligere
er det vel å forstå, at han takker Gud for at han tjener syndens lov med sitt kjød. Men når vi betenker, at
kjødet ikke engang kan være Guds lov lydig, og Gud ikke ønsker å ha noen kjødelig gudstjeneste, så vil vi
forstå, at Paulus kan takke Gud for at det er som det er.
Legg merke til at Paulus tjener syndens lov med sitt kjød — ikke med sitt sinn. Det er et underlig
skille her, som kun kan fattes i Ånden. Ånden er villig, men kjødet skrøpelig.
Noen har forvrengt dette skriftsted der hen, at de kan tjene synden så meget de ønsker; men det
er ikke apostelens mening. Slike mennesker tjener syndens lov med sitt sinn. Men det gjorde ikke Paulus;
han tjente Guds lov med sinnet. Syndens begjærlighet i legemet var korsfestet hos ham på de felter, hvor
han hadde nådd frem til lys. Lysten ble der satt stopper for i sinnets lov. Derimot på felter, hvor han ennå
var kjødelig, ble han tatt til fange under syndens lov i lemmene, så han gjorde det han hatet. Den
derimot som synder med vilje, han gjør ikke det han hater; for sinnet er med. Når lysten har unnfanget,
føder den synd. Unnfangelse skjer, når lysten får sinnet til å samtykke, og da avfødes synd. Denne slags
synd gjorde ikke Paulus. Derimot tjente han syndens lov med sitt kjød.
Da nå dette er således og ikke kan være annerledes, så er der ingen fordømmelse for dem som er i
Kristus Jesus, Rom. 8, v. 1.
Mellom Rom. 7 og Rom. 8 er ingen bratt overgang. Tvert imot begynner Rom. 8, v. 1 med en
følgesetning. I den tyske oversettelse begynner vers 1: Nettopp derfor (Eben darom) gis det nå ingen
fordømmelse for den som er i Jesus Kristus. Og den engelske: Det er derfor (There is therefore) nå ingen
fordømmelse osv.
Spranget mellom Rom. 7 og Rom. 8 eksisterer ikke i bibelen; men vel i den overfladiske såkalte
«frigjørelseslære», hvor man kommer lettest fra det ved å sette en strek over hele Rom. 7 og la det passe
på den såkalte «lovtrell». Derved får man tildekket fiendskapet mot korset, egen udugelighet og mangel
på den Guds kunnskap der fører mennesket gjennom lidelser etter kjødet frem til liv og fred i Ånden.
For nå å få løsning på Rom. 7, må man ta med noen vers av Rom. 8.
For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov, v. 2.
Livets Ånds lov har frigjort mitt sinn fra syndens lov i lemmene, så jeg settes i stand til å tjene Guds
lov med sinnet. Dog tjener jeg fremdeles — tross denne frigjørelse — syndens lov med kjødet, Rom. 8,
13.
Gud kunne frigjøre meg fra syndens og dødens lov av den årsak som finnes i neste vers:
For det som var umulig for loven idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han
sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, v. 3.
Synden i kjødet holdt krampaktig fast ved sinnet så lenge man var under loven; for loven er et lys
utenfor legemet for å dømme synlige gjerninger, der alle med unntagelse av skjørlevnet er utenfor
legemet. Nå sendte Gud sin Sønn, og fordømte synden i kjødet, d.v.s. inneni kjødet. Herved skjedde en
frelse, idet mitt sinn ble løsrevet fra syndens lov i lemmene, så jeg endog i legemet kan hate og dømme
gjerninger utført av legemet. Vi settes i stand til — som vår Herre og Mester — å lide døden etter kjødet
og å bli levendegjort etter Ånden. Under loven kunne man ikke lide døden etter kjødet, for da søkte man
etter kjødet av all kraft å tekkes Gud. For kjødet vil heller trelle og leve enn lide og dø. Kristus har nå
trengt inn i legemets kjød og fordømt synden i dette. Herved har han banet oss en ny og levende vei
109 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
gjennom forhenget, det er hans kjød. Vi som lever hengis nå stadig i døden for Jesu skyld, at hans liv skal
åpenbares i vårt dødelige kjød. Men skal hans liv åpenbares i vårt dødelige kjød, da må synden
fordømmes i det samme kjød. For Kristi liv fortrenger synden i kjødet, og vi frelses ved Hans liv, Rom. 5,
10.
To sanser
Åndens sans er liv og fred; men kjødets sans er død.
Disse to makter står hverandre imot. Kjødet gjør sin rett gjeldende og vil ha sin vilje gjennomført,
og ånden trer frem for oss med uutsigelige sukk etter Guds vilje.
Vi skal nå som vår Herre og Mester lide døden etter kjødet og levendegjøres etter Ånden. Under
denne prosess finner mennesket etter kjødet på de mest utenkelige utflukter.
i stedet for å utdrive tjenestekvinnen og hennes sønn begynner man atter å trelle under loven. Det
smaker bedre for kjødet å leve som trell enn å dø som en forbannet ting på korset. Man innretter seg
derfor på en måte i selvlagede menigheter etter et ideal, man etter kjødets sans tror seg å være Åndens
form for gudsfrykt. Dog, man treffer dets skinn, men ikke gudsfrykten selv. Ånden danner seg en form,
men når et menneske i kjødet vil danne denne form uten Ånd, da er formen intet, fordi dens innhold kun
er død. Gud har lyst til ånd og sannhet og ikke til døde former.
Hvorfor vil man da heller trelle under den døde bokstav enn gå veien som den er banet og lagt? Jo,
fordi man er fiender av Kristi kors, det kors som bringer død over kjødet. Ordet om korset er jødene en
forargelse og grekerne en dårlighet; men for dem som tror er det en Guds kraft.
Ånden strider mot kjødet og vil ha det anbrakt på sin rette plass: korset. Først da får man liv og
fred. Men da blir det også slutt med trelldommen. i stedet for trelldom trer da lidelser etter kjødet.
Galaterne var begynt på denne lovvei; og det ligger nær for mennesket å gjøre det samme gjennom alle
tider.
Kjødet har også en annen utvei for å få beholde livet. Man går i vei med en frihet ut over alle
grenser og lover andre frihet midt i sin fordervelses trelldom. Man slår «lovtrellen» og peker fingre til alt
og alle som ikke vil driste seg ut i den samme tilsynelatende attråverdige frihet. Men enden på dette er
død, fordi det kun er kjødets sans. Fiendskapet mot korset er atter ute.
Disse to retninger gjør seg sterkt gjeldende i våre dager. Noen velger å være «trell», andre igjen en
«lovløs frihet». Begge unnviker korset.
Dog, Gud har banet oss en ny og levende vei igjennom forhenget, det er hans kjød. På denne vei
får man lide døden etter kjødet; men blir til gjengjeld levendegjort etter Ånden. Men dessverre er det
kun få som finner denne lange vei til livet.
Sannhet vokser opp av jorden
Pilatus spurte engang: Hva er sannhet? men Jesus ga ham av gode grunner intet svar. Man turde
forvente — som noen tror — at sannheten skulle vokse på de store religiøse høyder, der hvor anseelsen
er størst. Dog, det er ikke så.
Sanndruhet skal vokse opp av jorden, og rettferdighet skue ned fra himmelen. Salme 85, 12.
Fra det lave vokser sannhet opp, fra den ringe og fortrykte. Verdens stormenn gir ikke akt på
dette; men det er en der oppe som er rettferdig, han skuer ut fra himmelen for å gi sannheten medhold.
Vår tids predikanter har altfor høye øyne til å kunne se ned i det lave og bli var den sannhet som
gror opp av jorden. Den rettferdige ser nedover, derfor har han også kunnskap om den ringes sak; men
den oppblåste; den som vil være noe, han ser opp til verdslig og religiøs anseelse.
110 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Gud er rettferdig; han skuer ned fra himmelen for kraftig å støtte den, hvis hjerte er helt med ham.
Johannes hadde ingen større glede enn denne at hans barn vandrer i sannheten 3. Joh. v. 4., d.v.s.
vandret i det lave — i det Gud lot vokse opp av jorden.
Likesom der ligger et dekke over alt herlig, således også over sannhet. Når derfor ånden skal
veilede oss til all sannhet, blir det dens gjerning ved overbevisning å bringe oss ned i det lave, hvor
sannheten vokser frem. Den finnes lett av et sønderknust hjerte og en sønderbrutt ånd; men aldri av
oppblåsthet.
De unnkomne av Judas hus som er blitt tilbake skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt
oventil, 2. Kong. 19, 30.
Jo dypere ned desto høyere opp. Den forstandige graver dypt og legger sin grunnvoll på klippen.
Når da grunnvollen er lagt på den solide klippe, kan han bygge i høyden høyere enn de hvis grunnvoll
ligger i sanden.
Du som er nyomvendt, ha det ikke travelt med å ville komme opp; men gjør deg umak med å grave
dypt, så vil Gud i sin tid la deg komme opp.
Vi ser mange predikanter i våre dager rake høyt opp; men de faller bort den ene etter den annen,
fordi de ikke fra begynnelsen grov dypt.
Paulus omstyrtet tankeberegninger og enhver høyde som satte seg opp mot kunnskapen om Gud.
Det kunne han gjøre, fordi han hadde dype røtter nedentil.
Seier innen tildelt område
Vi derimot vil ikke rose oss over all måte, men etter målet av det område Gud har tildelt oss som
mål, nemlig det å nå frem like til eder, 2. Kor. 10, 13.
Når man bryter seg frem ut over det område som er tildelt som mål, da er hemmelig selvtillit og
skjult egenkjærlighet som oftest årsaken. Man nærer hemmelige tanker om at man er utvalgt til noe
ekstraordinært, så det mål og det område man er tildelt synes for snevert. De personer som synes å stå
hindrende i veien for, at de selviske tanker realiseres, må ryddes avveien og brytes ned. Man må ut —
langt ut, hen til det land kjødet anviser. Man tar derfor mot til seg og i tillit til den kraft man finner hos
seg selv, går man løs. Men så snart man kommer utenfor sitt mål, er Guds lys og kraft borte.
Paulus sier: For vi strekker oss ikke utover vårt mål, som om vi ikke var nådd frem til eder — vi er
jo komne like til eder med Kristi evangelium, v. 14.
Innen vårt mål har vi rett til å komme svært langt; men vi har ikke rett til å strekke oss ut over vårt
mål. All sådan overskridelse har sin rot i kjødet og virker utad som oppblåsthet.
Den slags kraftanstrengelse fører aldri til seier, men beviser kun, at man gir etter for kjødelig trang
til å legge alen på alen til sin vekst for i en fart, og nå frem til og forbi mennesker, som ved sin
møysommelige sneglegang innen sitt eget område, dog av Gud har makt til å sette en stopper for den
slags hopp ut i det blå. Gud tillater ikke den slags seier i sin menighet, og det vil alltid være spilt møye å
forsøke seg ad den vei, selv om kreftene og selvtilliten synes lovende.
Vi får holde oss hver på den plass Gud har anvist oss i legemet, og så får vi der i tålmod vokse
legemets vekst.
Utbrudd fra tildelt mål og område vil resultere i nederlag. Men Gud har ikke bestemt oss til
nederlag, men til seier. Derfor, Gud være takk, som alltid gir oss seier ved Jesus Kristus.
111 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Guds rike fremmes ved arbeide
Min Fader arbeider inntil nu; også jeg arbeider, Joh. 5, 17.
Det er Guds vilje å gjøre oss til sine medarbeidere. Kan satan få gjort den troende motløs og
uvirksom, er han godt på vei til å få gjort ham til en motstander av Guds gjerning. Den troende arbeider
er mørkets makters verste fiende. Guds arbeid er direkte aksjon mot fiendens hær. Det første derfor
Satan søker er å få satt en stopper for arbeidet. Får han først stanset det, så går han senere videre.
Noen vil spørre: Hvorledes skal jeg arbeide? Med hvem skal jeg begynne? Hvorhen skal jeg reise?
Av hvem skal jeg utsendes?
Du skal arbeide med det, som ligger deg rett for hånden, og begynne med den du treffer på din
vei. Alt vil falle naturlig. En arbeider, som vil og kan arbeide, tar seg godt ut overalt, og hvor han enn
reiser arbeider han, da det påhviler ham som en nødvendighet. Er arbeidstrangen sterk, spør man ikke
etter den som skal utsende; for trangen til arbeide driver en avsted.
Dersom du venter til noen sender deg, da er det fordi du vil ha noen å falle tilbake på, både
økonomisk og med hensyn til dine feilgrep. En arbeider som drives av indre trang trenger ikke å bli
utsendt av mennesker. Dette er det fullkomne; men ikke alle har den drivende trang i seg selv. Noen må
drives avsted for å bli driftig.
Paulus sier om seg selv: Jeg har arbeidet mer enn de alle, dog ikke jeg; men Guds nåde som er med
meg, 1. Kor. 15, 10.
Der er altfor mange tilskuere blant de kristne; og det er disse som går over til å bli kritikere og
dommere etter kjødet. Den som arbeider øker sin ferdighet i arbeidet, finner ut bedre og heldigere måte
å arbeide på, han øker sitt pund og sin formue.
Noen feiltolkere sier vi må sitte stille, inntil Gud virker i oss å ville og utrette. Gud har holdt på å
virke «å ville» i deg i årevis; men du vil ikke, derfor blir det aldri å «utrette». Gud tar oss ikke til arbeide
«uten vår vilje». Skulle han det gjøre, kunne han like godt bruke stokk og sten. Om han bruker meg «uten
min vilje», da er jeg maskin, og det blir ikke til frukt for meg.
Satan arbeider mot det mål å få ryddet bort vår vilje, så han kan få et legeme å bo i. Gud derimot
søker å styrke viljen, så den blir seirende over satan i kjød. Dette er den kvinnens sed, som skal knuse
slangens hode. Arbeid derfor så lenge det er dag; natten kommer, da ingen kan arbeide.
Vennene på vestlandet må arbeide. Ta fatt på det som ligger for-hånden. Vær ingen til byrde;
utelukk på den måte de svikefulle arbeidere. Markene er hvite til høsten. Venner på sør- og østlandet må
arbeide; deigen må gjennomsyres. Gud arbeider med; det er det beste av alt.
Satan er på ferde alle vegne for å lamme og frembringe passivitet; han gjør religiøse tilskuere og
kritikere i fleng. Vårt arbeide blir det da sam-men med Kristus å ødelegge djevelens gjerninger ved aktiv
offensiv. Den onde og late arbeider graver sitt pund ned i jorden; men den villige tjener blir ofte
benyttet, nettopp fordi han er villig.
Noen sitter og venter og venter år og dager på at Gud som et frem-farende veldig vær skal løfte
dem opp av slumren og drive dem inn i arbeidet. Denne forventning er av satan. Mens du venter er
arbeidet i full gang. Min Fader arbeider inntil nu, og jeg arbeider; men vi er hans medarbeidere.
For da vi var hos eder, bød vi jo eder dette, at hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete, 2.
Tes. 3, 10.
Men først det naturlige, deretter det åndelige.
112 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hva er kjærlighet?
Det sentrale i egenkjærligheten er «Jeg», «Meg» og «Mitt». Man står der som edderkoppen midt i
sin vev med alle tråder i hånden. Alt dreier seg om meg selv. «Jeg» er konge; «Jeg» er Gud. «Jeg» må
elskes, æres og tilbes — ellers opptennes «min» vrede. «Jeg» har intet å gi bort uten fullt vederlag på en
annen kant; men «jeg» har bruk for alt og har rett til alt.
Egenkjærlighetens kraftretninger peker overalt i sirkelen mot «Jeg». Intet strømmer i motsatt
retning — utover til andre.
Guds kjærlighet lar sin sol skinne over rettferdige og urettferdige; han lar det regne over onde og
gode. All godhet strømmer utover — intet er for godt å gi bort. Likesom solen skinner uegennyttig og
frembringer alt, hva vi behøver av føde og klær, fremstråler også Guds kjærlighet og meddeler oss alt
som hører til liv og gudsfrykt.
Egenkjærligheten fostrer én person — «Jeg» —; men da denne person alltid vil være objekt for
egenkjærligheten, blir personen selv underordnet egenkjærlighet; og da egenkjærligheten alltid
utelukker og avsondrer sanselig, vil denne person — dette «Jeg» — snart være bytte for
egenkjærlighetens kvelende makt — som er satan selv. Egenkjærligheten omslutter sitt offer og dreper
det med en fryktelig død.
Guds kjærlighet er ved den Hellige Ånd utøst i våre hjerter. Denne kjærlighet gjør oss til
parthavere av seg selv, så vi blir selv herrer og vil alle vegne finne personer å la godheten virke på. Guds
kjærlighet gjør oss virksomme over et stort felt — den ganske verden; mens egenkjærligheten kun finner
en eneste person «Jeg», og endog denne mishandler og dreper den.
Derfor, da Guds kjærlighet er meddelsom og skaper liv og glede, hvor den får virke, så er den også
ettertraktet og elsket, mens egenkjærligheten hates alle vegne.
Kristus fór opp til det høye og ga menneskene gaver. Skal vi ha gaver å gi bort, må vi fare så vidt
høyt opp over jordens grus, at vi kan få overblikk over den nød som hersker blant menneskenes barn. Da
nå disse gaver utdeles uten erstatning, vil de forbause ved sin uegennytte, så endog de mest
egenkjærlige må kunne skimte en kjærlighet — langt borte — oppe i det høye, som er av en hel annen
natur enn den kjærlighet, hvori de tilbringer sin tilværelse. Derfor heter det, at det er Guds godhet, som
leder oss til omvendelse. Vi blir gjenstand for en kjærlighet utenfor oss selv — en kjærlighet høyt
opphøyet over vår egenkjærlighet. Denne kjærlighet virker velgjørende; man beundrer den og vender
seg mot den for å eie den, likesom bladene på en vindusplante vender seg mot solen. Dette er sann
omvendelse. Når man da som planten blir stående under rettferdighetens sols påvirkninger, vil man
snart begynne å blomstre og utstråle en yndig duft. Man har allerede fått noe å gi bort. Guds kjærlighet
har nedlagt i oss noe av sin egen natur. Man glemmer egenkjærligheten og finner glede i å bli stående i
lyset og meddele, hva der ved dets virkninger måtte fremspire fra oss.
En rik mann i verden — om han er god — kan gjøre meget godt, han kan glede mange. Den som
har samlet seg rikdommer i Gud kan på samme måte ta av hva han har, og gjøre mange lykkelige. Er der
rikdom i overflod, kan han beverte sine venner uten frykt for å rage opp. Kan da de jordiske skatter gjøre
lykkelig i det timelige, hvor må da ikke de himmelske skatter være mer verdifulle, som gjør oss evig
lykkelig.
Du finner Guds kjærlighet ved å gripes av den. Du får den for intet, og du vil kunne meddele av
dens frukter for intet.
113 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Verdens herrer i tidens mørke
Ulykkene mangfoldiggjøres, når den ugudelige får makten. Hvor satan setter seg fast i kjød og ved
dette fører herskerstaven, blir det i lengden uutholdelig.
Et enkelt parti innen et stort folk kan være så besatt av satan og føre et så grusomt styre, at Gud
må sende krigshære mot samme land for å gjøre ende på det vanstyre landets egne innbyggere burde
tatt kampen opp mot.
Det er verdens herrer som regjerer i denne tids mørke. Guds folk har i alle dager hatt kamp mot
slikt skrekkvelde, slikt overmot og selvopphøyelse. Hva slike verdens herrer kan utrette av djevelskap,
når de har roret i sin hånd er utrolig. Selv innbyggerne av alle verdens galehus har siden verdens skapelse
ikke kunnet prestere så megen ulykke som disse verdens herremenn har kunnet forårsake på 3 á 4 år.
Gud sendte sine hærer opp mot Jerusalem, når folkets ugudelighet var fullmoden; således gjør han den
dag i dag. Er kongen og regjeringen ugudelig, drar de hele folket inn i samme åndsretning. Derfor må Gud
tukte det hele folk, inntil de tvinges til å gi slipp på de tyranner som regjerer det.
Når en regjering er besatt av satan, vil hans egenskaper gjøre utslag gjennom samme. Selv fra
offisielt hold vil utøves voldshandlinger, mord og løgn. Lov og rett vil ubarmhjertig tredes under føtter
som noe der vil hindre de indre rådslagninger; kun vil man beholde retten, hvor man selv kan tjene på
det.
Ved menneskelige midler tukter Gud et menneske og en nasjon. Derfor bruker Gud krigshære for å
tvinge fyrster og regenter til lydighet. Han straffer hovmodet og bringer Kristi fiender til en skammel for
hans føtter. Man må ikke bare se på krigens grusomme side; men også se det hele i sammenheng med
det evige for øye; for da forstår man lettere Guds handlemåte, han som styrer med de evige verdier.
Tenk om hovmodet fikk seire, Tenk om satan i kjød fikk makten, hvordan ville det hele ende? Vi kan
takke Gud for, at han sender sine krigshærer opp i mot disse verdens herrer, som søker å knuse de små
og heve seg selv. Vi lever nå engang i verden og ikke i et himmelrike — selv om vi er satt der etter Ånden.
Derfor må vi regne med det man kan regne med i verden.
Jeg hørte forleden en predikant i Bergen på en oppblåst måte uttalte: Nå får snart Norge krig, og
da skal alle nordmennene ut og slåss; men da er det godt ikke å være nordmann, men himmelborger
o.s.v.
Jeg er redd for, å gjør man ikke sin plikt som nordmann, da gjør man det heller ikke som
himmelborger. For er man ikke tro i det fremmede, hvem vil da gi en noe selv å eie? Og er man ikke tro i
den urette mammon, hvem vil da betro ham den sanne? Man kan gjøre effekt med kløktige fabler til en
tid; men i lengden skal folket vemmes ved det og lengte etter det ekte. Derfor er sann visdom levedyktig;
mens en kløktig fabel neppe lever mere enn åtte dager.
Må Gud frelse sitt folk fra dårskap og utdrive arbeidere som kan tale Guds ord til folket med alvor
og rettsinn. Alle gudfryktige menn ned gjennom tidene — de som har satt merker etter seg — har
formant hver og en til troskap innen sin stand og sitt kall. De har forstått seg på livets alvor, at levetiden
er kort, og de har selv benyttet tiden i øvelse i gudsfrykt og formant andre til det samme. Men til
gjengjeld har det i alle dager sneket seg inn svikefulle arbeidere; noen av disse satt som skamflekker i de
helliges forsamling under kjærlighetsmåltidene og foret seg selv. Judas 12. Disse er det som er fulle av
religiøse vitser og spott. Judas 14 og 15. Kom til dem med korsets ord, og de spotter deg midt i ansiktet
og søker derved bifall hos sine tilhørere. At slike ting ikke har noe med sann kristendom å gjøre, burde
man nå våkne opp for.
Fra Sion utgår lov; det forstår vi derav, at selv om man er forarget over sannheten når den
kommer, så blir den allikevel mottatt og forkynt etter års og dags forløp.
114 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
En stor del av de kristne i Norge har i mange år levde i en såkalt frihet, som litt etter hvert har
utartet til flåseri. Dog Gud være takk, han har begynt å knesette galskapen og viser den åpenlyst til skue;
så nå mange har begynt å spørre etter det gode gamle korsets ord, som er en kraft til saliggjørelse for oss
som tror.
Her i Vardø, hvor vi nå befinner oss, har det ikke vært synderlig forkynt av den falske frihet, og det
kommer vel av at det er for langt nord, for kaldt og for ubehageligt for kjødet.
Gud være takk, nå begynner også her noen venner å få se lys i Guds lys, så de allerede elsker
hverandre i ånden, og samles om undervisningen, bønnene og brødsbrytelsen.
Skal verden få fred må de styrende ydmyke seg; for de ydmyke gir Gud nåde. Men vil de ikke
ydmyke seg, da skal Gud vite å ydmyke dem på sin måte. Men mange menneskeliv kunne jo spares om
de selv kledde seg i sekk og aske.
De første frukter ansees som forhud
Det hender til stadighet, at de mest gudfryktige blant brødrene, når de for første gang selv skal
tjene i menigheten, de da gjør en hel del feilgrep, som for lange tider virker uro og forstyrrelser. De har
gjort sitt beste på sitt vis; men deres beste var mindre fullkommet. Gud har i sin store nåde og visdom
også forutsett dette, og han har i 3. Moseb. 19, 23 gitt oss undervisning om hvorledes dette forholder
seg.
«Og når I kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skulle I anse deres frukt som
forhud; I tre år skulle de ansees av eder som uomskårne, man skal ikke ete derav, og i det fjerde år skal
all deres frukt være helliget til gledesfest for Herren, og i det femte år må I ete av deres frukt, — for at
det de bærer kan forøkes for eder; jeg er Herren eders Gud.»
De hadde plantet gode trær, og et godt tre kan ikke bære onde frukter; men allikevel skulle
frukten i de tre første år ansees som forhud, og trærne selv ansees som uomskårne. Hva mening har Gud
med det? Landet var, før Israel inntok det, bebodd av mange ugudelige folkeslag. Jorden hadde gjennom mange slekter avkastet korn og most til disse ugudelige. Når derfor nå Israel plantet trær i den
selvsamme jordbunn ville disse trække næring av de ugudeliges skarn, som var Herren en vemmelse. Tre
år skulle rinne hen over deres hoder, før Gud tillot noen å ete av frukten.
Et ugudelig menneske blir frelst; lenge har han båret frukt for døden; men nå forandrer han liv og
levnet. Han blir nidkjær for Gud og begynner å tjene. Hans første frukter i tjenesten bringer visselig
glede; men de må ikke ansees for annet enn forhud. Det hender at flere brødre tørner opp i hver-andres
arbeide, og der blir rivninger. De er alle nidkjære for Gud; men frukten av deres arbeide i de første år skal
ikke spises — den skal ansees som forhud. Deres jordbunn har i alle dager båret onde frukter, derfor
makter de ikke med en gang å frembringe noe spiselig. De er visselig i seg selv gode trær; men deres
første frukter i tjenesten fører ikke til fullkomment resultat.
I tre år skulle Israel se deres trær bære frukt uten å kunne ete der av. Det var en svær
tålmodighetsprøve. Om treet selv kunne tenke som et menneske, ville det få små tanker om seg selv, når
de så at dets frukt år etter annet ikke engang var verd å spise. Gud gjør det så også med sine tjenere, for
at de skal få små tanker om seg selv, og for at de skal lære å bære åk i sin ungdom.
Vi kan kun stå stille og si til alt Guds verk og all hans gjerning:
Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! — Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men
syndens lov med mitt kjød. Rom. 7, 25.
115 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Herskelysten innen vår egen midte
Innen vår egen midte på de forskjellige steder har der forefalt uordener i den senere tid, på grunn
av at personer har kastet seg inn i andres tjeneste i den tro å gjøre det så meget bedre. Det kan enn dog
til en tid se ut som om sådanne har retten på sin side, og de får som regel flere med seg — og
partikampen begynner.
Fordi man farer vill, når man ikke har Guds kunnskap, så kommer også disse villfarelser av mangel
på Guds lys. Der er nok av Korah i hver eneste en av oss til å gjøre opprør, dersom vi ikke inneslutter også
hans makt sammen med de øvrige makter og myndigheter som ble overvunnet, beseiret og ført frem
med triumf ved Gud på korset. Slipp herskelysten løs, og du vil få se Korah i sin sanne skikkelse. Men
denne person, hvor som helst han åpenbares i kjød — er for hundreder av år siden dømt til undergang.
Fra eldgammel tid av utvalgte Gud personer til de forskjellige gjøre-mål. Peter sier: Brødre! I vet, at
allerede for lenge siden gjorde Gud det valg iblant eder, at ved min munn skulle hedningene få høre
evangeliets ord og komme til troen, Ap. gj. 15, 7.
Herren sier til Ananias: Gå avsted! for han (Saulus) er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn
frem både for hedninger og konger og Israels barn, Ap. gj. 9, 15.
Vi ser at Gud gjør valg blant brødrene til de forskjellige gjerninger. Den derfor som med makt
setter seg ut over denne Guds utvelgelse for selv å plassere seg i utvalgtes sted, påtar seg å stride mot
Gud selv, han som best vet, hvorledes enhver skal anvendes.
Det ligger nær til, når man er blitt opplyst, da i dette lys å stille seg kritisk overfor sin broders
arbeide. Man kan bak ryggen hans opparbeide en hel opinion, og når antallet av misfornøyde stiger, tror
man tiden er inne til å bryte ut til åpen kamp, likesom Korah i sin tid tok med seg 250 av de fornemste
menn på menighetsmøtene, sto opp mot Moses og sa: Det får nå være nok; for den hele menighet er alle
sammen hellige, og Herren er midt iblant dem; hvorfor opphøyer I Eder over Herrens forsamling?
Nå ville Korah og hans menn styre. Nå skulle de i en fart vite å få Israel ut av den hete ørkensand.
Nå skulle der bli orden og fart i tingene. Men da Guds dom falt i saken åpnet jorden seg og oppslukte
Korah og alle de folk som hørte ham til og alt godset, og de fór levende ned i dødsriket, 4. Mos. 16, 32.
Og en ild fra Herren fór ut og fortærte de 250 menn.
Judas sier: Ve dem; for de er gått Kains vei og for vinnings skyld kastet seg inn i Bileams forvillelse
og er gått under ved Korahs gjenstridighet, v. 11.
Når lyset kommer inn i menigheten, vil en hel hop bli opplyst, som ikke i livserfaring er nådd opp til
den høyde lyset skinner hos dem. Synden i kjødet har derfor lett for å gjøre seg gjeldende, idet man i
kraft av sitt lys trenger inn i andres gjøremål og skal rette og ordne på tingene. I kjødet er krefter nok til å
hevde, at hvis man ikke får sin vilje igjennom, er man rede til å sette alt på spissen. Lyset skinner klart;
men lidelsen i kjødet er ikke fullkommet, så man har gjort seg ferdig med synden. Legeme, sjel og ånd
har ikke holdt skritt med opplysningen; derfor betenker man seg ikke et øyeblikk på å kaste seg over
endog personer, som har vært redskap til å forkynne dem Guds ord.
Eller som Md. Guion sier: «Det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Ånden. Disse
tre utgjør ett. For å kunne tjene rett i menigheten må disse tre personer ettgjøres også i vårt legeme.»
Herved fremkommer den sanne omsorg, den faderlige omsorg. For man har selv lidt i kjødet. Men
hvor lyset er kommet inn og ikke lidelsen er blitt fullbyrdet, blir man om man vil styre og lede, kun
oppblåst i sitt kjødelige sinn. Derfor heter det: Etter at I ble opplyste utholdt I store prøvelser i lidelser.
Dette er hemmeligheten. Man skal ikke herske i det første lys; men la seg selv beherske av lyset til å tåle
store lidelser i kjødet. Når disse er fullendt i troskap, kan du komme dem til hjelp som fristes, fordi du
selv har lidt i kjødet.
116 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Guds rettferdighet forbyr at slike herskelystne personer kommer til makten, derfor ser vi også at
de ingen vei kommer med sine opprør, uten så er at de stempler seg selv som oppviglere med hvem man
må holde øye.
Menighetenes engler i Lilleasien hadde visselig mange feil og var belastet med megen
skrøpelighet; men ikke en eneste av dem ble avsatt for sin udugelighet. Nådegavene og sitt kall angrer
Gud ikke. Den derfor som vil påta seg å avsette, hva Gud har innsatt, han påtar seg et arbeide som ikke
vil lykkes.
Skal vi ha seier utad, må enhver beflitte seg på å ha seier innad; for Gud gjør ikke forskjell på folk.
Ingen må stole på sin rettferdighet; det blir lite grunnlag på oppgjørsdagen. Det er arbeide nok å utføre
både innen Guds menighet og ved å dra syndere til Kristus, uten at man skal anvende sine krefter og sin
tid på å pønse på, hvorledes man skal få komme til makten. Først får man finne seg i fornedrelsen, og
deretter bie inntil Gud opphøyer; for ikke den som ærer seg selv holder prøve; men den hvem Gud ærer.
Hvorledes bør man arbeide?
Målet med alt åndelig arbeide er først å få frelst mennesket fra syndens trelldom, dernest fra
lovens trelldom og mennesketrelldom og tilslutt fra seg selv.
Gud har opprettet en ny pakt med mennesket, og denne pakt er i Kristi blod, 1. Kor. 11, 25. Dette
blod frelser fra synden, lovtrelldom, mennesketrelldom og selvliv.
Guds Ånd arbeider for å løse mennesket fra ovennevnte ting. Som Guds medarbeidere, som
tjenere for Ånd — ikke for bokstav og som tjenere for en ny pakt, bør vi vite, hvorledes det bør arbeides.
På ethvert møte bør det utføres et arbeide. Vi holder ikke møte bare for møtets skyld; men for å drive
sjelen i retning av paktens blod, til mere gudsfrykt, til frigjørelse fra alt som binder. Der er fullt opp av
prester for folket, hvis vesentligste tjeneste er å holde møte for møtets skyld. Dette er ikke vår tjeneste.
Vi har å kaste lys over det gamle menneske; se det korsfestet med Kristus. Bryte ned all høyde som setter
seg opp mot kunnskapen om Gud; løse de bundne og sette de plagede i frihet.
Ofte har vi vært vitne til å se folk gråte på grunn av en hardhendt behandling; men vi har også hatt
den glede å se de samme mennesker juble av fryd etter å være løst. Når en mann går til doktoren, så kan
han ikke foreskrive ham hvorledes han bør behandles. Ennå mindre kan noen begi seg til en åndens
tjener og fortelle ham, hvorledes han skal behandle ham. Heller ikke skal en åndens tjener la seg
foreskrive råd av den mann som er bundet på hender og føtter. Vedkommende Åndens tjener får selv
gjøre seg opp sin mening og handle deretter. Like så litt som man kan lese og studere seg inn i
himmerikes rike, kan man ved studie løse en bunden menneskeånd. Den som selv er bunden kan ikke
løse en annen av båndene. Den som taler i menigheten skal tale som Guds ord; all tale om Guds ord er til
liten gagn for dem som hører på det. Å tale om å bruke sverdet er en ting; men å bruke sverdet er noe
ganske annet. Vi har ikke en ny lære å «fortelle» folk; men vi har å bringe dem det Guds ord, som er
skarpere enn noe tveegget sverd. Blir det mottatt, så ter det seg selv virksomt i dem som tror. All lære
kan mottas på menneskelig måte, og det er ganske behagelig å lære fra seg en hel del ting, som folk ikke
har hørt før. Men vi har sett resultatene; de som mottar lærdommene på den måte er og forblir like
kjødelige, og den som har undervist på en sådan måte har vært blind eller utro i Ånden. Men hva sier
Paulus?
Min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis,
for at eders tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft. 1. Kor. 2, 4.
Guds kraft må til for å bortrydde alle hjertets avguder og astartebilleder. Man bør ikke være redd
for å ta fat og bryte opp Grunnen, så der kan legges en solid grunnvoll. Jeg la grunnvollen, sier apostelen,
som en vis byggmester. Det merkes snart om der er lagt en solid grunnvoll. Et slikt menneske skal ikke så
117 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
snart rystes og løpe bort. Når noen synes synd i seg selv og gråter over ikke å bli spart, da bør man ikke ta
hensyn til slike tårer. Guds kraft og Guds visdom er oss mere dyrebar.
Jeremias ble satt over folkene og over rikene til å opprykke og til å nedrive og til å ødelegge og til å
nedbryte, til å bygge og til å plante. Jerm. 1, 10.
Det hjelper lite å så på den harde landevei eller borte i en skog. Det må opprykkes og nedbrytes,
pløyes og harves, før man sår sæden. Visstnok er det så, at mennesket ikke synes om å bli opprykket og
nedbrutt; men er de først kommet igjennom, så forstår de å sette pris på denne behandlingsmåtte. For
hva der senere blir sådd gror på en oppdyrket mark og i et vakkert og godt hjerte.
Syndens lov i lemmene
Jeg ser en annen lov i mine lemmer. Rom. 7, 23. Både den troende og den vantro har syndens lov i
sine lemmer; forskjellen ligger i det at den troende skal og kan herske over synden, mens den vantro
lever etter den.
Jakob sier: Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder; er det ikke av
eders lyster, som fører krig i eders lemmer? Jak. 4, 1. Gud sier til Kain: Men har du ikke godt i sinne, da
ligger synden på lur ved døren, og til deg er dens attrå; men du skal herske over den, 1. Mos. 4, 7.
Når syndens lov i lemmene råder, fremkommer «det gamle menneske»; men når man drives av
Guds Ånd, fremkommer «det nye menneske», hvor i lovens krav oppfylles. Rom. 8, 4.
By ikke eders lemmer frem for synden som urettferdighetens våpen; men by eder frem for Gud
som de som av døde er blitt levende og eders lemmer som rettferdighets våpen for Gud, Rom. 6, 13.
Enten må man by seg frem for synden og bli et våpen for urettferdigheten; eller også får man by
sine lemmer frem for Gud og være et våpen for rettferdigheten. Enten det ene eller også det andre. Byr
man seg frem for Gud som rettferdighets våpen, beseirer man lysten i lemmene; man seirer over synden.
Men byr man seg frem for synden, da ligger man under for synden og kommer som lovovertreder under
forbannelsen. Lyder vi Gud får vi lide i kjødet; men lyder vi synden får vi lide i samvittigheten. Lidelsen i
kjødet får ende; men lidelsen i samvittigheten opphører aldri. Den som har lidt i kjødet har gjort seg
ferdig med synden; men den som på grunn av lovovertredelser lider i samvittigheten blir aldri ferdig med
synden.
Når det nå er så at vi har en annen lov i våre lemmer, da la oss gi akt på oss selv, så ikke denne lov
blir den drivende kraft.
Enten blir våre lemmer urettferdighetens våpen, eller også rettferdighetens våpen. Hva bruker du
dine lemmer til? Tenk, «et våpen». Her er ingen mellomvei, ingen nøytralitet. Det er alvor i saken fra
Guds side. Må det bli det også fra vår side, for det er Guds syn på saken, som vi skal dømmes etter.
1918
Er lystene i lemmene borte?
«Det gode budskap» for 1. januar 1918 inneholder en hel rettsak vedrørende redaktøren for
«Korsets Seir». Vi skal ikke blande oss inn i deres stridigheter, men kun minne om deres lærdommer,
som synes å stem-me svært lite med hva de praktiserer.
Begge disse redaktører lærer, at de er ferdig med romerbrevets 7. kapittel; begge er de hoppet
over i rom 8, hvor frihet og fullkommenhet råder.
118 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det vanskelige hender allikevel, at de midt i dette, Rom. 8. kapittel, dømmer hverandre for å ha
handlet ukristelig.
Hos begge er syndens lov i lemmene uttatt; dette dødens legeme er begge befridd fra; ingen av
dem tjener syndens lov med sitt kjød; ingen gjør det som er hat verd. Alt hva de gjør er vel gjort; det er
såre godt; og dog hender det vidunderlige, at den ene av dem kan dømmes for å handle ukristelig. Har
han nå hoppet tilbake i Rom. 7 igjen? Merkelig at ikke denne deres lære kan stemme; og dog har de
snart forpestet hele landet med disse dumheter, hvorav den ene synes å slå den annen i svime.
Skriften sier: Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all stri-den iblant eder? Er det ikke
av eder lyster, som fører krig i eders lemmer? Jak. 4, 1.
Skulle det allikevel være så, at disse to redaktører har noe som kan kalles «lyster i lemmene»?
Ja, man kan fristes til å tro det, skjønt de jo lærer vidt og bredt at de er ferdig med den slags. Eller
tror noen at Guds Ånd handler ukristelig? Nei, det er nok det eldgamle kjød, som er ute og går.
Jeg synes nå det var på tide at det gikk rundt for dem, i alle fall må det gjøre det for sundt
tenkende mennesker. Noe må være galt.
Redaktøren for «Det gode budskap» kommer visstnok ren og vasket ut av sin egen artikkel; men
han har dog ikke skammet seg for å blotte sin broder offentlig og stemple ham som en der handler
ukristelig.
Vi har ofte i S. S. påpekt de feilaktige fortolkninger av skriftene de nevnte blader gir seg av med;
dette har vi gjort og gjør vi fremdeles for at folk skal ta seg i vare; men slikt trekke frem i et blad en
broder hvem man påstår å elske og å be for, det finner vi mindre kristelig. Det er minst likeså ukristelig å
forvrenge sannheten og gi seg av med å lære i det vide og brede, ting man ikke har forstand på.
Det er på tide nu, at begge disse redaktører blir så bibelske, som de sier seg å være; at de
erkjenner, at de som Paulus, tjener syndens lov med sitt kjød. Man skulle jo tjene Guds lov med sitt sinn;
men etter dommen i D. g. b., så skulle man ha tjent syndens lov endog med sinnet, hvilket er forkastelig.
Det blir nok til syvende og sist stående dette: For jeg gjør ikke det gode som jeg vil: men det onde
som jeg ikke vil, det gjør jeg. Rom. 7, 19.
Om man har hoppet fra dette skriftsted i lære, så viser det seg, at man lever midt oppe i det.
Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
Rom. 7, 20.
Tenk der bor synd i meg, og det så meget, at man kan handle ukristelig. Hvem kan nå finne frihet i
dette? En ugudelig mann gjør ikke det han hater: men det gjør den troende, hvor han ennå ikke har lys.
Nettopp derfor er der ingen fordømmelse for ham.
Vi vil anbefale de to redaktører, der tross samme lære, dog ikke kan komme overens, at de tar for
seg romerbrevets 6. kapittel og grunder nøye på det. Likeså vil vi anbefale, at de offentlig erkjenner, at
de har gitt seg av med ting, som var dem for svære, ting de ikke skjønte!
Gud sa ikke, at vi skulle bli tilsendt en hel del predikanter, som skulle veilede oss til hele
sannheten; men han ville sende sin Ånd til det arbeide. Av denne Ånd har også vi fått, og vi tror, derfor
taler vi.
Det kan være meget å si på redaktøren av Korsets Seir; men Gud har dog brukt ham som sitt vitne
til mange synderes frelse. Denne ære skal ikke fratas ham.
Vi mener derfor det er usømmelig slik offentlig å dra frem denne bro-der. Har han gjort noe som
er last verd, da burde man ha oppgjort dette innen den nærmeste venneflokk. Falske lærdommer
derimot er man forpliktet til å knuse, både i de engere kretser og offentlig, hvor de påtreffes. Neppe tror
vi redaktøren av Korsets Seir hadde gjort hva nå D. g. b. har gjort. Barmhjertighet roser seg mot
dommen.
119 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Gi arbeideren hans lønn!
Og nå I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder!
Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders åkre, den skriker, og høstfolkenes rop
er komne inn for den Herre Sebaots ører. Jak. 5, 1 og 4.
Nå har verden penger og mat nok til å holde millioner av krigsfolk og hester på slagmarken i årevis;
men før krigen var det så fattig og smått, at strevsomme, ordentlige arbeidsfolk i massevis måtte se sine
barn sykne hen i tæring på grunn av underernæring.
Rike folk, stat og kommune lønnet sine arbeidere så smålig, at mange bra foreldre måtte vende
skillingen mange gange, før de slapp den fra seg. Når det sedvanlige dagsarbeidet var over, og de kunne
trenge hvile, måtte de se seg om etter andre jobber for ikke å gå til grunne av sult og sorg.
Men nå er da pengene kommet frem. Krigsguden krever milliardene, og folket ofrer. Den lønn,
som er forholdt arbeiderne i fredstid, kommer plut-selig frem i dagslyset. Smykker av alle slags legges på
alteret. Vi hadde visselig sluppet denne verdensulykke om denne Verdens Herrer ikke hadde forholdt
arbeiderne deres lønn. Der er rikdom nok i verden, der er korn og most nok, der er klær i massevis, om
hver og en får hva hans arbeide virkelig er verd. Men forfengelighet, havesyke, gjerrighet, fylleri og
fråtseri for-blinner mennesket i den grad, at de stjeler maten ut av munnen på den fattige og hans barn
for at deres egne gullringer skal bli tykkere, klærne finere og mer moderne, sigarene mer ekte, plassene
på teatre og varieteer mer do-minerende. Men nå er hevnens dager kommet, og de kommer i langt
sterkere grad. Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett, eders gull og sølv er rustet bort, og
rusten skal være til vitnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild: I har samlet skatter i de siste
dager. I har levd i vellevnet på jorden og etter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen! I har
domfelt og drept den rettferdige; ingen gjør motstand mot eder. Jak. 5.
Rasjoneringen skal visselig ikke forferde den fattige; for neppe har han fått så store rasjoner under
fredelige forhold; de dager, da rikfolkene gjødde sine hjerter på slaktedagene. De visste nok å finne
ribben og det fete på side og bog, og de visste hva de burde gi sine arbeidere. Men nå er snart tiden inne
til å gråte og jamre seg. Slaktedagene blir færre, arbeiderne krever mer for sine gjøremål, krigsskatter og
andre skatter sitter som rust på gullet og tærer det bort for deres øyne. Sønderriv nå eders klær og
oppløft klageskrik.
Abels blod ropte fra jorden om hevn; nå skriker arbeidernes lønn, den lønn de skulle hatt i fredens
dager, da de høstet eders åkre. De mange sukk fra bekymrete mødre og trette og urettferdig behandlete
fedre er steget opp for den Herre Sebaots ører.
Deres bønner og deres barns skrik er hørt av alt kjøds Gud, og nå er han våknet for å gjengjelde.
Kan man forundre seg over at massene murrer under århundreders trykk og underkuelse? Nå
kommer de opp av jorden som ville horder og krever sin rett. De krever hevn over fedrenes mishandling;
de har sett sin mor gråte i fortvilelse under kampen for å skaffe sine det høyst nødvendige. De satt der i
barneårene som tause vitner, og de så hvordan rikmennene og deres barn boltret seg i alle livets goder.
Kan man forundre seg over at det vekkes hat i deres indre over en sådan urettferdig behandling. Enn i
våre dager hersker urettferdigheten i den grad, at man burde skamme seg. Gå ombord i en hvilken som
helst dampbåt, og du vil finne at omtrent hele båten er beregnet på dem, som kan betale best. Det er
levnet noen huller forut blant tønner og melsekker til de folk, som har mindre å betale med. Noe er
forbedret i den senere tid; men på langt nær ikke som det burde gjøres.
Det er gått i blodet på folk, at det over alt skal være en skrikende forskjell på de som har penger og
på de som lite og intet har. Denne urettferdighet blir betraktet som rettferdighet; og en følge av dette
blir at alle og enhver gripes av pengegriskhet: for penger gir ære, plass og verdighet, selv om man
innvendig er hul og tom som en gammel råtten eik.
120 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Under slike forhold ligger det rett for hånden for naturmennesket å ta seg selv til rette og mene
seg å stå på sin gode rett. Men skriftene sier noe annet:
Vær da tålmodig, brødre, til Herren kommer! Jak. 5, 7.
Hevnen hører Herren til, og den kommer; vi skal være tålmodig og ikke dele samfunn med dem,
som vil snu opp ned på tingene for i egen kraft å skaffe seg rett.
Når Herren skaffer oss rett, da gjør han det så meget mer grundig, enn om vi selv skulle gjøre det.
Derfor overlot også vår elskede Herre Jesus Kristus all dom over sine fiender til ham som dømmer
rettferdig.
Menighetstjenere!
Vår dugelighet er av Gud, som gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for
bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår i hjel; men Ånden gjør levende. 2. Kor. 3, 5 og 6.
Legg merke til: tjener for en ny pakt, for Ånd. Den nye pakt er i hans blod. 1. Kor. 11, 25.
Når kunnskapen blir mangfoldig og allsidig, er det ikke godt å oppta kampen mot den. Man har lett
for å seire og ta til fange menneskesjele, som gjerne vil ha noe mer enn det, de er i besittelse av. Der
kreves nå stor troskap i Ånden for å tjene rett. Det er en lett sak å betvinge mennesket med sin
kunnskap, så de nødes til å si ja, ja, ja, da de intet har å sette imot; men det er endda ikke sikkert, man
har vært tjener for en ny pakt; tjener for Ånd. Det går an med visdoms overtalende ord å beseire
mennesker; men deres tro på Gud blir derved bare grunnet på menneskers visdom og ikke på Guds kraft.
Jeg er redd for, at der rundt om i forsamlingerne sitter en hel tropp vunnet ved menneskers visdom. Var
de alle vunnet ved Guds kraft, ville der være mere ånd og liv og fart i møtene.
Den annen Adam er blitt til en levendegjørende Ånd; hans tjenere skal vi være. Vi må sørge for at
de vi arbeider med blir levende. Den nye pakts blod løser menneskeånden fra synden i kjødet, og den
annen Adam gjør den levende.
Jeg har vært vitne til, at man har slynget veldige sannheter med kraft ut i luften; men det er ikke
luften som skal frelses; det er som oftest gått over hodet på hver eneste tilhører. Vi skal trenge inn på
menneskeånden og være Guds medarbeidere; for Ånden fra himmelen attrår med nidkjærhet den
menneskeånd han lot bo i oss. Her kan vi være tjenere for en ny pakt, for her trengs blodet. I
tjenesteanliggender måtte Paulus si, at han ikke hadde noen så likesinnet som Timoteus; for de søkte alle
sitt eget. Hvorledes kan man søke sitt eget i tjenesten? Består det bare i å søke verdslig vinning? Nei, ikke
bare det. Man kan godkjenne mennesker, som blir overvunnet av meg selv etter kjødet uten å være
overvunnet av paktens blod og ånden. Men har jeg da vært tjener for en ny pakt og for Ånd? Nei, jeg har
søkt min egen ære. Når man da godkjenner mennesker, som har underkastet seg og mottatt læren etter
all menneskelig vis, vil man få om seg en tropp, som vil bli til brodder i ens sider senere hen i livet. De har
aldri vært ført inn i paktens blod, og det er vedkommende tjeners feil, at han har godkjent dem. Det er
både lett og behagelig, ja det vekker endog beundring hos tilhørerne, når man sitter der og underviser
om en hel masse ting, som de ikke har hørt tidligere. Men er det troskap? Paulus aktet seg ikke å vite noe
iblant dem uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Vi taler visdom blant de fullkomne; men når man taler
visdom blant ufullkomne, da blir det bare visdoms overtalende ord, og fruktene blir deretter.
Likesom Paulus formante hver enkelt med tårer, kan vi være forvisset om, at han søkte i åndens
kraft å føre hver enkelt inn i den nye pakts blod. Han kunne formane hver enkelt, og det beviser, at han
nøye kjente hver enkelt, og han visste hvor hver og en hadde sine svakheter, hvor hver og en gjerne ville
unndra seg paktens blod. Tjener du som han? Eller slår du deg til ro som en «prest for folket?» Du kan
ikke betjene massene, uten så er at de enkelte blir til masser. Den enkelte trenger din tjeneste. Den
enkelte trenger til å bli ført inn i paktens blod. Her sitter på møtene en hel del mennesker, der er som
121 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
stumme hunder, som ikke kan gjø. Hvem vet, hva der bor i slike mennesker; de åpner jo aldri sin munn.
Hva slags formaning skal man formane sådanne med uten dette: Åpne din munn, så vi kan få erfare hvor
du befinner deg! Det er bedre å betjene et menneske med den nye pakts blod og med ånd enn å vinne
tusener ved visdoms overtalende ord. Er du en sådan stum hund, så se til å åpne din munn, så Herren
kan fylde den.
Vi lever i de siste dager. Verden har bruk for deg. Guds menighet har bruk for deg; men ingen har
bruk for stumme hunder. De hører hjemme i dødningers forsamlinger. Stå opp fra de døde du som sover,
og Kristus skal lyse for deg.
Fremmed ild
Moses og Aron gikk inn i sammenkomstens telt, og de gikk ut og velsignede folket. Da åpenbarte
Herrens herlighet seg for hele folket, og der utgikk ild fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og
fettstykkene på alteret; og hele folket så det, og de oppløftet fryderop og falt ned på sitt ansikt, 3. Mos.
9, 23 og 24.
Straks deretter tok Arons sønner Nadab og Abihu hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse derpå:
og de brakte fremmed ild for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem.
Da utgikk det ild fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.
Da sa Moses til Aron: Dette er hva Herren har talt, da han sa: På dem som står meg nær, vil jeg vise
meg hellig, og for alt folkets åsyn vil jeg for-herlige meg. Og Aron tidde, 3. Mos. 10, 1—3.
Ilden ligger i Ånden. Herrens Ånd sender Herrens ild; men en frem-med ånd sender fremmed ild.
Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, han, hvis sko jeg ikke er verdig å bære; han skal
døpe eder med den Hellige Ånd og ild, Mat. 3, 11.
Moses og Aron hadde de rette beveggrunner; folkets ve og vel lå dem på hjertet. Når de ofret for
seg selv og folket gjorde de det med ren hu; for at Herrens velbehag måtte hvile over dem alle. Når da
Herren sendte sin ild og fortærte offeret, da godkjente han den Ånd, hvori der var ofret; og folket
oppløftede et fryderop og falt på sitt ansikt.
Nå ville Arons sønner gjøre noe lignende; de la alt til rette på alteret; men Herrens ild kom ikke, og
så tok de fremmed ild. De så hvorledes folket gledet seg, da Moses og Arons offer ble fortært av Herrens
ild; nå skulle også de få i stand en glede for folket. Ånden i dette var fremmed for Herren, og derfor ble
også ilden fremmed.
Det samme gjentar seg i den nye pakt. Man skal gjøre etter noe Herren har godkjent og vedtatt.
Ofrene legges til rette på alteret; men Herrens ild uteblir, og så sender man fremmed ild over ofret. Men
det går nå som før, at ild fra Herren fortærer sådanne personer. De møter en ugjennomtrengelig ildmur,
som de ikke kan komme igjennom. I nidkjærhet søker man å finne ting som skal ofres hos sin broder.
Man legger alt til rette på alteret og venter at Gud skal godkjenne dette offer med sin ild; han godtar det
ikke; og selv om man sender fremmed ild over det, skal det bare bli til den ofrendes egen skade.
Og Moses kalte på Misael og Elzafan sønner av Usiel, Arons farbror, og han sa til dem: Kom frem,
bær eders brødre ut fra helligdommen, utenfor leiren, 3. Mos. 10, 4.
Det er ikke godt å forbli i helligdommen, etter at man har benyttet fremmed ild; Arons sønner ble
båret ut derfra av sine brødre. Herren viser seg hellig på dem som står ham nær. Han forherliger seg for
folkets åsyn.
Blir du nidkjær over noen eller noe, da undersøk om Herrens Ånd fremdriver din nidkjærhet. For
nidkjærheten er selve ildkaret. Er motivene rene og ånden i saken ren, da kan du forvente Herrens ild.
122 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Men er du nidkjær uten å ha Guds ånd på din side, da vil visselig de ofre du skaffer til veie, og den ild du
benytter falle tilbake på deg selv.
Søk aldri å etterligne som Nadab og Abihu eller som Jannes og Jambres. All sådan etterligning er av
Satan.
I Makkabeeren Judas dager falt noen av prestene i kampen, i det de ville utføre heltegjerninger og
lettsindig dro ut i kamp. Makkab. 1. bok, 5, 67.
Makkabeeren Judas kjempet i en rett ånd for å befri sitt folk fra hedningenes åk. Men da prestene
så at Herren var med Judas, og alt folket holdt seg til ham og hadde tillit til ham, da oppkom det en tanke
i deres hjerte, at de også ville gjøre heltegjerninger og bli ansett.
Forskjellen var allikevel den, at Gud ga Judas ære og anseelse; mens prestene søkte sin egen ære,
og så falt de. Herrens Ånd og ild var med Judas; mens noen av prestene dro avsted i sin egen ånd og
benyttet fremmed ild.
I den gamle pakt fikk ikke Gud sin Ånd inn i kjød, derfor kom heller ikke hans ild over kjød. Men nu,
da Ånden er kommet, kan ilden ut fra den samme Ånd fortære ofret i kjødet. Er du Guds offerprest, da
fremtving de åndelige ofre ved Guds Ånd, at også Herrens ild kan fortære ofret.
Kristus og flertallet
Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud:
og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle hans navn Jesus. Han skal være
stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans Fader Davids trone, og han skal være
konge over Jakobs hus evindelig, og der skal ikke være ende på hans kongedømme. Luk. 1, 30—33.
Kristi rike er et kongerike til motsetning av vår tids demokratisk styrte folkeriker. Kristus selv er en
fyrste full av kraft og Guds visdom; hans ordre er lov, og han spør ikke hva folket synes om dette og hint.
Flertallet er ikke det bestemmende for ham; for Gud gir folkeferd hen i hans sted; han vet selv hva der
bor i mennesket, enten de er få eller mange.
Den demokratiske verdslige ånd vil også gjøre seg gjeldende i Guds menighet. Når flertallet sier så
og så, da er det riktig. Dog, et hørende øre veier meget mer i vektskålen enn flertallet av de døve. Mon
ikke en David var bedre enn ti tusen? Eller kan ikke en som hører ham som taler fra himmelen fortelle
meget mer, enn masser av dem som intet hører? Vi har ikke bruk for folkestyre i Guds menighet; men vi
bør alle hellige Kristus som Herre i vårt hjerte; for i ham bor alle visdommens og kunnskapens skatter.
Den demokratiske ånd man drar med seg fra verden inn i Guds forsamling, bør man be Gud frelse seg fra.
Rens ut den gamle surdeig og bli en ny deig. Vår Frelses høvding har ordet i sin makt; han taler fra
himmelen; og den som har øre å høre med, han hører hva ånden sier i menigheten. Han innsetter i sin
menighet apostler, evangelister, profeter, hyrder og lærere; har da Kristus innsatt dem, så står de der,
selv om flertallet vil utvotere dem. Heller ikke kan flertallet avsette noen som menighetstjener. Kristus
har overhode ikke bruk for flertallet; for flertallet var ikke med ham den gang han trådte persekaret
alene. Kom derfor aldri og si at flertallet sier så og så, derfor er det riktig; for sannheten er at flertallet lar
seg bevege nær sagt av ethvert vindpust. Derfor kan man gjerne få tilhengere, om man så enn forkynner
at Himmerikes rike ligger i Utah.
Et to tredjedel flertall kan forandre verdslige lover; derfor er dyrets tall et mennesketall — seks
hundrede og seks og seksti, Åp. 13, 18; men for Gud gjelder ikke massene; for han sier om den ene Jesus
Kristus: Dette er min sønn den elskede i hvem jeg har velbehag, hør ham.
123 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Utenfor leiren
La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren, Hebr. 13, 13. Moseloven påbød, at man skulle sende
enhver spedalsk, enhver som har flod og enhver som er uren ved lik ut av leiren, 4. Mos. 5, 2.
Både mann og kvinne skulle I sende ut; utenfor leiren skulle I sende dem, for at de ikke skulle gjøre
deres leir, i hvis midte jeg bor, urene, v. 3.
Når nå Gud bor midt i leiren, hvorledes kan det da sies til oss at vi skal gå til ham utenfor leiren,
bærende hans vanære? Innen leiren skulle alle være rene; men utenfor leiren var de spedalske; de som
hadde flod og var urene ved lik. Skal vi nå gjøre oss urene som de oven nevnte for å komme til ham
utenfor leiren? Nei jeg tror det ikke. Vi behøver ikke å gjøre oss urene; for et sterkere lys vil fortelle oss,
at vi alltid har vært urene i Guds lys, selv da vi gikk for å være rene og anså oss selv som rene innenfor
leiren. Innenfor leiren krever Gud ikke større renhet av oss, enn hva som kan forventes av et
naturmenneske, som gjør sitt beste for å holde loven.
Når Guds Ånd tar bolig i hjertet, vil man ved å stille seg i dens lys få se sin egen urenhet i kjødet.
Man vil få øye på den syndens lov i lemmene for hvis skyld det var umulig for mennesket å oppfylle
lovens krav. I dette Guds rene lys blir man uren og anser seg ikke selv for bedre enn den som er spedalsk
eller som en som har flod eller har rørt ved lik. Man ser og føler seg så elendig i dette skarpe Herrens lys,
at man med glede går til ham utenfor leiren. De som ennå befinner seg innenfor leiren, anser seg selv og
hverandre for langt renere og bedre enn den mann, som i Guds lys begynner å fortelle om syndens lov i
lemmene. De som i Jesu tid levde innenfor leiren, anså seg selv for langt renere enn Jesus, derfor måtte
han lide som en ugjerningsmann utenfor porten, og de som befant seg innenfor fant det ganske riktig at
han tok bolig blant alle de urene, som de selv hadde støtt ut av sin egen midte.
Det samme hender den dag i dag. Innenfor leiren tror man seg å være langt renere, enn den mann
som går til ham utenfor leiren. For Gud er innen leiren, og man har det så godt og dør så lykkelig. Dog,
det er å merke, at der hvor nåden ikke blir forgjeves, vil Åndens drift føre oss ut av leiren for å lide med
Jesus utenfor. Men likesom naturmennesket ikke fatter, hva som hører Guds Ånd til, vil det uten å
gremme seg være med av hele sitt hjerte på å vanære den person, som begir seg utenfor leiren. Det er
synd og mørke nok i hver eneste en innenfor leiren til å kunne gjøre det, ja endog anse det for riktig å
gjøre det. Man må ha stått atskillig i Guds lys og betraktet sin egen dårskap for å kunne forstå skillet
mellom «leiren», og «utenfor leiren».
Når Gud er i leiren, så er han der ikke for å forbli der; men for å drive ut av leiren så mange som er
skikket til Guds rike, så mange som er utvalgt til å få del i Guds natur. Ros deg derfor ikke av å være
innenfor leiren i det midlertidige, og oppløft ikke din røst til vanære mot den, som går ut til ham utenfor
leiren — til det elendige. For den du betrakter for uren er langt ærligere enn deg, du som ikke ser din
urenhet og av den grunn anser deg for ren. Aldri har jeg hørt eller sett at uvitenhet og mørke renser
noen. Men daglig ser og hører man urene mennesker i sin uvitenhet og sitt mørke lovprise sine dyder og
sin renhet. Vel er ingen for uren til å bli frelst, men når man i sin urenhet sier seg å være ren, da forblir
man i sin synd; for når det lys som er i mennesket er mørke, hvor stort blir da ikke mørket. I dette siste
lys forherliges alt kjød, om det enn i Guds lys er som gress på marken.
Oksen som skulle ofres skulle være uten lyde, så den for den saks skyld godt kunne måle seg med
de lyteløse innen leiren; men allikevel skulle dens kjød og dens hud og skam oppbrennes utenfor leiren
med ild. 2. Mos. 29, 14.
Den ild Herren kom for å sende virker aldri innen leiren; men utenfor tærer den på selvlivet på
synden i kjødet. Ilden gjøres virksom på dem som erkjenner å ha noe som bør og skal oppbrennes. Men
hvor man ikke finner noe å ofre til ilden blir den overflødig.
124 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vi skal også være lyteløse, før vi kan gå til ham utenfor leiren. Derfor ser vi også, at leirens beste
krefter, de som søker mere lys, de går en for en til ham utenfor leiren. Som regel får enhver av dem et
vanærende ord slengt etter seg som avskjedshilsen.
Flokken der utenfor begynner nå å økes, og samfunnet i ånden styrkes fra dag til dag. Men det
spares heller ikke på vanære. Dog da denne virker fortreffelig sammen med ilden til å fortære offeret,
bør vi i våre lidelser sammen med ham være tålmodig, da vår forløsning stunder til.
Jesus alene eller Jeg alene
Ser du en mann, som er vis i sine egne øyne, — det er mer håp for dåren enn for ham, Ord. 26, 12.
Det ligger til mennesket å innbille seg å være noe mer enn det han virkelig er; og hvor han er, er
han som regel ikke; men han befinner seg i fantasien på et ganske annet herlig sted, derfor blir det så
plagsomt å være hvor han er.
Dette gjelder ikke bare de ugudelige, som oftest er kristne mennesker dåret av det samme. Det er
så altfor lite å tale til et enkelt menneske om Gud; man må ha et stort lokale og en masse mennesker; for
i fantasien drømmer man om store vekkelser og man synes å se seg selv som en Billy Sunday foran
tusener av mennesker. Slike drømmere blir aldri noe Guds redskap. Om de menn Herren har brukt i
verden fortalte deg sin livs skjebne, så skulle du se, at de omtrent var kjemisk rene for drømmerier. Det
er de mest fattige i ånden Gud kan bruke, sådanne som er hvor de er, og neppe anser seg dugelige til å
utføre de ringeste tjenester. Dersom du tviler på dette, så les om Moses og Jeremias. Judas taler om
noen som går i drømme, gjør kjødet urent, ringakter herredømme, spotter høye makter, Jud. 8.
I sine drømmre svever de så høyt, at endog herredømme og høye makter ligger for dem så lavt, at
det kun er spott verd.
Vi har fullt opp av predikanter, som i fantasien svever meget høyt. De forstår seg på alt mellom
himmel og hav. Derfor kaster de også - om ikke direkte, så dog indirekte en glorie over sin egen person,
så man etter prediken ser predikanten som malt for øynene. Kristus kan man neppe øyne. Der ropes:
Jesus alene; men når man skal se seg om finner man som oftest ingen annen enn predikanten alene.
Religiøse blader glir ut i samme spor. Jeg trodde et kristelig blad var bestemt til å oppbygge,
nedbryte og utøve Guds gjerning og vilje. Men nå er man så opptatt med seg «selv alene» i stedet for
som de sier med munnen «Jesus alene», at tusener av mennesker skal lese om deres mange reiser hit og
dit! Fornylig skrev et blads redaktør om, at hans bestefar var en av Eidsvollsmennene i 1814. Jeg trodde
at folk som sier seg å ha med «Jesus alene» å gjøre var såpass frelst, at de ikke hang ved slektregistre,
som de jødiske fablere. Hva frelse og oppbyggelse er det i å høre om våre beste-foreldres bedrifter?
Hadde denne bestefar vært en alminnelig arbeidsmann, var han neppe blitt nevnt med et ord, selv om
han hadde vært gud-fryktig og kunne ha vært verd mange ord.
Predikantene i vårt land trenger øyensalve, så de kan se. Dårskapen løper av gårde med dem.
Verdslig glans er attråverdig; bestefarens glans skal lyse over sønnesønn eller dattersønn. Verdslig glans
må man ha, selv om det skal letes etter den langt ned i slektregistret. Er dette frihet? Mon det ikke er
den gamle jødetrelldom opp igjen?
Stumhet
Mon I virkelig ved eders stumhet taler hva rettferdig er, dømmer hva rett er, I menneskebarn?
Salme 58, 1.
Stumhet skjuler et hav av ondskap. Stumhet på møtene er tegn på slapphet. Det er som regel så at
den som har minst å si på møtene, har mest å si når det gjelder tomt snakk utenfor møtene. I porten
125 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
lukker ikke dåren sin munn opp. Dersom du elsker Guds rike, dersom du har alle dine kilder i ham, vår
elskede Herre Jesus da si et ord om hva han har gjort for deg og i deg. Vi er hverandres lemmer, og vi har
bruk for alle lemmene. Visne og døde lemmer har ingen bruk for. Noen tenker som så, at det er best jeg
tier stille, for her er så mange andre til stede som kan si noe av så meget mere verd. Det er feilagtig. Det
er ingen til stede, som kan si det du har å si. Kun du kan si det, og unnlater du å si det, da går menigheten
glipp av den tjeneste du kunne gi den. Årsaken til megen taushet er hemmelig stolthet. Skal man si noe
skal det være så utmerket, hvis ikke foretrekker man taushet. Men kom bort i kjøkkener og stuer, i
ganger og på gater, da kan du tro de stumme har fått mæle.
Kvinnene især har ondt for å finne det sømmelige og rette. Enten preker de så meget at selv
krigsfolk er nær ved å ta benene fat, eller så er de stumme hele året igjennom. Når de tildekker sitt hode
kan de jo be og profetere. I dette har de skriftene på sin side. Kun skal de ikke opptre som lærere, ei
heller skal de sitte på møtene og slynge ut en masse spørsmål; for som oftest er det ikke så meget om å
gjøre å få disse spørsmål besvart, som det er å få være med og preke meget. Derfor sier skriften, at de
skal spørre sine egne menn hjemme. Guds visdom vil avklare alle disse vanskeligheter og til enhver tid
tilkjennegi, hva som er sømmelig, både for Gud og mennes-ker.
Derfor: Åpne din munn og Gud skal fylle den.
Yppersteprestelig og prestelig tjeneste
Der oppstår en annen prest etter Melkisedeks vis, som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov,
men ifølge et uforgjængelig livs kraft; for han får det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks
vis, Hebr. 7, 15—17.
Denne Melkisedek var konge i Salem, den høyeste Guds prest. Når hans navn utlegges, er han
rettferds konge, men der nest også Salems konge, det er freds konge.
Melkisedek fremsto en gang i historien; før møtet med Abraham er han ikke nevnt, ei heller
senere. Han blir derfor uten dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir
prest for alltid.
Men se hvor stor han er, denne hvem patriarken Abraham ga tiende. De av Levi barn som mottar
prestedømmet har et bud om å ta tiende etter loven av folket, skjønt disse er kommet av Abrahams
lend; så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde
løftene. Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høyere.
Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende; for Levi var ennå i sin fars lend, den
gang Melkisedek møtte Abraham.
Nå har vi fått en yppersteprest som nevnes etter Melkisedeks vis og ikke etter Arons vis. Men skjer
det en forandring av prestedømmet, da skjer der nødvendigvis en forandring av loven. Og skjer det
omskiftelse av ypper-stepresten, da skjer det nødvendigvis også en omskiftelse av prestene. Prestene
skulle etter loven velges av Levi stamme; men nå er vår ypper-steprest utvalgt etter Melkisedek — en
person, som ikke var i slekt med Abraham, og som sto langt høyere enn Abraham og hans avkom etter
kjødet.
Vår yppersteprest Jesus Kristus levde sitt liv her på jorden i et legeme, som stammet fra Abraham.
Men han var av Juda stamme — som ikke var tildelt noe presteembe. Etter kjødet måtte Jesus gi tiende
til Levi; for han var født under loven; og som Abrahams ætling var han sammen med Abra-ham delaktig i
Melkisedeks velsignelse.
Vi ser, at Jesus etter kjødet kan ikke gagne oss mer enn et annet menneske, som nedstammer fra
Abraham. Derfor sier Paulus: Om vi har kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke mer således.
126 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Melkisedek velsignet ham som hadde løftene, v. 6. Abraham hadde løftene. I disse løfter finner vi
Jesus Kristus; men vi finner ham aldri i Abra-ham etter kjødet. Derfor sier Jesus: Før Abraham er jeg. Gud
lovte sin sønn gjennom Abraham; men ingen kan lover bort noe uten å ha hva man lover. Altså var Jesus
før Abraham.
Moseloven kom til for at synden skulle bli kjent og for overtredelsenes skyld. Prestedømmet etter
loven var derfor et prestedømme i forbindelse med synd — overtredelser.
Men nå har Jesus Kristus fått en så meget bedre prestetjeneste, som det og er en bedre pakt han
er mellommann for, da den er grunnlagt på bedre løfter, Hebr. 8, 6.
Når nå prestedømmet i den gamle pakt var beregnet på overtredelser, gjørlige synder, og Jesus
Kristus hadde fått en bedre prestetjeneste og en bedre pakt å være tjener for, så slutter vi herav, at han
ikke er yppersteprest for folk som gjør synd; for er han det, da er han jo yppersteprest etter et kjødelig
buds lov. Men nå er han blitt yppersteprest ifølge et uforgjengelig livs kraft, Hebr. 7, 16.
Vi ser herav, at når Jesus Kristus betjener oss, så gjør han det ifølge et uforgjengelig livs kraft.
Denne uforgjengelige livs kraft omskaper oss til et Guds menneske, idet den tærer og tilintetgjør min
vilje etter kjødet, så det forgjengelige blir oppslukt av livet.
For syndere er Jesus blitt et slaktoffer; men for de troende er han mellommann for en bedre pakt,
idet synden i kjødet ved det uforgjengelige livs kraft får sin fordømmelse, Rom. 8, 3. Denne fordømmelse
i Guds lys bifallt av meg selv i Jesus Kristus, er den mest fullkomne og fullendte dom over mitt selvliv.
Den Mosaiske lov kunne ikke nå innenfor mitt kjøds forheng; men det uforgjengelige livs kraft når
innenfor til selve syndens rot, arvesynden.
Den første pakt har jordiske løfter, mens den siste og bedre pakt har himmelske. Forskjellen finner
vi i den forskjell, det er mellom Abraham og Melkisedek. Melkisedek er rettferds konge og freds konge.
Den siste — og bedre pakt er en rettferds pakt og en freds pakt. Til denne går vi inn ved en mellommann,
Jesus Kristus. Mellommannen er ikke bare for en, men for mange. Gud derimot er en. Til ham fører all
mellommannstjeneste.
Så er det allikevel for oss bare en Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og en Herre, Jesus
Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham. Dog, den kunnskap er ikke hos alle. 1. Kor. 8, 6 og 7.
Alle ting er av Faderen, og vi til ham; men alle ting er til ved Sønnen, og vi ved ham.
Mellommannstjenesten skjer ved Sønnen, men til Faderen, ham til hvem vi i Sønnen formidles. Derfor
kan ingen komme til Faderen uten ved Sønnen. Dette er Sønnens yppersteprestelige tjeneste.
Nå ble den første pakt innviet ved blod; derfor er den annen og bedre pakt også innviet ved blod.
Den første pakt ble innviet med blodet av kalver og bukker; men den annen pakt med Jesu dyrebare
blod.
Derfor heter det: Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med
hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd, 1. Joh. 1, 7.
Den renselse her tales om er ikke en renselse fra gjørlige synder; for renselsen foregår på en som
vandrer i lyset. Når det ikke er gjørlige synder, da må det være synden i kjødet, den som er nedarvet fra
fedrene. Den gudfryktige vil forstå dette; men den ugudelige og synderen forstår intet.
Her kommer vi et skritt lenger enn lovens lys. Livsens lys skinner inn i legemet og dømmer hjertets
skjulte tanker og råd. Vi har til enhver tid å gi denne dom medhold, og da vil Kristi blod rense oss fra all
synd.
Den renselse som foregår i det indre skjulte vesen ved «vandring i lys» er Kristi
mellommannstjeneste eller yppersteprestelige tjeneste.
Nå sier Paulus, at Gud har gjort ham dugelig til å være tjener for en ny pakt, ikke for bokstav, men
for ånd; for bokstaven slår i hjel; men Ånden gjør levende, 2. Kor. 3, 2.
127 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Kristus er yppersteprest, da hele Guds verk er fullbrakt i ham; men nå kommer prestene etter
ham.
I den gamle pakt var det kun en yppersteprest, men mange prester, likeså i den nye. Men både
ypperstepresten og prestene i den gamle pakt døde, fordi de var innsatt ifølge et kjødelig buds lov. I den
nye pakt derimot blir yppersteprestetjenesten og prestetjenesten evig, fordi de tjenende selv er blitt
levendegjort og gjør sin tjeneste i det uforgjengelige livs kraft. Jesus ofret seg i kraft av en evig ånd. Den
tjeneste ånden utførte i ham kalles rettferdighetstjeneste, og den er rik på herlighet, 2. Kor. 3, 8. Så
meget som ånden har fått virke i oss til å ville og utrette, så meget kan vi atter betjene andre i den
samme ånd. Men åndens tjeneste, som både er en yppersteprestelig- og prestelig tjeneste, fører alltid
mennesket inn i paktens blod, det blod som renser oss, når vi vandrer i lyset. Men hver den som blir ført
inn i den evige pakts blod blir oppreist og satt i det himmelske — Jesus først — dernest vi som elsker
ham i uforgjengelighet.
Mine barn! dette skriver jeg til eder, for at I ikke skal synde; og om noen synder, da har vi en
talsmann hos faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare
for våre, men og for hele verdens, 1. Joh. 2, 1 og 2.
Johannes skriver for at vi ikke skal synde; men om så skulle hende, at noen synder, da har vi en
talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. En sådan overilelse av synd, som her nevnes,
bortrenses ikke ved Kristi yppersteprestelige tjeneste; for vedkommende har ikke vandret i lyset, så
blodet kunne rense. Jesus må derfor opptre som talsmann, og den rettferdige for Faderen og i kraft av
sin lidelse og død, den som også er sked for hele verden, få sonet denne synd. Denne tjeneste er ikke en
mellommannstjeneste hvorved mennesket nærmer seg Faderen; men en tjeneste der nødvendigvis må
utføres for at ikke Faderen skal forkaste vedkommende.
Han er en mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som var lovet, etter at
en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, Hebr. 9, 15. Herav
fremgår det tydelig, at man først får del i den evige arv som var lovt — etter at en død har funnet sted til
forløsning fra overtredelsene under den første pakt. Eller m.a.o.; man blir først delaktig i løftets arv etter
at man har fått tilgivelse for sine synder. De helliges arvedel ligger i lyset, og en ugudelig mann, som
kjenner trykket av syndebyrden, er ikke skikket til å motta noen arv i lyset.
Derimot
får
den
person arv i lyset som vandrer i lyset.
Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og
foreldes, er nær ved å bli borte, Hebr. 8, 13.
Når vi nå går inn i den nye pakt og de større herligheter, må vi med Gud dømme det første som
gammelt og foreldet. For det gamle er forbi-ganget og alt er blitt nytt. Men dømmer man det gamle som
foreldet for den som ennå lever i det gamle, blir det strid; for han kjenner det gamle som nytt, og det nye
for oss eksisterer ikke for ham, skjønt det er overvettes rikt på herlighet. Men over alt herlig ligger et
dekke. Over den nye pakts herlig-heter ligger et dekke av korsets ord og Kristi lidelsessamfunn; dette er
år-saken til, at man ikke blir delaktig i de helliges arvedel i lyset; for de fleste er Kristi korses fiender. Så
lenge det tales om løfter og herligheter, da jubles det høyt; men så snart det stilles krav til
vedkommende menneske om å leve gudelig og viselig og rettferdig i denne verden, da kommer
hjertehatet frem. Det er trelldom, sies det; for skulle vedkommende avlegge alle sine urett-ferdigheter,
ville det for ham bli en stor trelldom. Derimot er det frihet å få leve et slurvet liv og nyte en masse løfter.
Disse nytes da også kun i inn-bilningen; for den sjel som har mottatt sin arv i lyset, ransaker hans hjerte
og nyrer og finner og beviser, at det hele kun er hulhet og tomhet.
Må da vi ikke la oss avskrekke av det dekke som hviler over herlighetene; men la oss som tro Kristi
disipler hver dag ta korset opp og følge etter ham. Rådspør deg ikke med kjød og blod, når du kjenner
Guds vilje. Men er du i tvil, da betro deg til de eldre.
128 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Et lite glimt av gudfryktighetens hemmelighet
Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød,
rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt i blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet. 1. Tim. 3,
16.
Der finnes en hemmelighet, som kun åpenbares de gudfryktige, derfor kalles den for gudsfryktens
hemmelighet. Det er ikke bare en hemmelighet i sin alminnelighet; men det er en stor hemmelighet.
Enhver som blir delaktig i denne må si det samme. Man kan fortelle om denne hemmelighet med den
største veltalenhet og overbevisning, og den blir ikke trodd, om vedkommende ikke er tilstrekkelig
gudfryktig. Hvori består så denne hemmelighet, der er så rik på herlighet?
1. Han som ble åpenbart i kjød
Har du tenkt grundig over, hva det vil si, at Jesus ble åpenbart i kjød? Har du tenkt over hva kjød er
for noe? Dersom du ikke forstår denne hemmelighet, kan du ikke verdsette Kristi verk, som det bør
verdsettes. Jo, sier du, jeg tror han er født av jomfru Maria for over 1900 år siden. Det er ingen
hemmelighet — langt mindre stor hemmelighet. Det er nærmest en viten, som ikke har noe med troen å
bestille.
Den gudfryktige vil daglig ta sitt kors opp og følge Jesus. Under sin vandring på denne korsvei vil
han oppdage motstand mot åndens ledelse i sitt eget kjød. Han vil finne ut, at ånden strider mot kjødet
og kjødet mot ånden. Dette kjød volder ham meget besvær og megen gremmelse. Men en dag finner
han en grundig trøst, idet det blir klart for hans indre blikk, at Kristus også er åpenbart i kjød. Han hadde
de samme prøvelser og de samme fristelser som oss; han fikk kraft av Faderen til å seire, og vi vet, at nå
skal vi i Jesus Kristus få mer enn kraft til å seire. Derfor heter de lidelser som oppstår i mitt kjød ved å
drives av ånden for Kristi lidelser; den død som inntrer i mitt kjød kalles Kristi død. Er ikke dette en
hemmelighet? Forhør deg blant all verdens teologer, om de har greie på dette. Spør religiøse mennesker, som lever sitt liv og trives så utmerket i en eller annen forsamling. De har ikke det minste klarhet
over Kristus åpenbart i kjød. Men spør du en gudfryktig mann, som kanskje ikke har anseelse for
gudsfrykt blant reli-giøse mennesker; men som dog vet, hva det vil si å drives av Ånden, hos ham vil du
finne svar — han være etter kjødet, hva han være vil.
Noen religiøse mennesker etter kjødet, men ugudelige etter ånden, vil ha Jesus i et kjød, som er
som Adam før fallet. De sier også, at Jesus bar korset, og så slipper vi. En følge av dette må bli, at Jesus
var lydig, og så slipper vi. Jesus blir salig, og så slipper vi.
Legg linjalen på deres egne ord og se enden på dem fører til fortapelse.
Men nå sier skriftene: Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri,
for at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. For engler tar
han seg jo ikke av; men Abrahams ætt tar han seg av. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at
han kunne bli en trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv
har lidt, i det han ble fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet, Hebr. 2.
Herav fremgår tydelig, at han i alle ting ble sine brødre lik, og at han som sådan ble fristet og led,
idet han ble fristet.
Nå heter det i Hebr. 4, 15 at han ble prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Enhver som vil lese
dette 4. kapittel med ettertanke vil forstå, at skjønt Jesus var som en av oss og ble fristet som oss, så
besto han prøven, så han ikke gjorde synd; for det var ikke svik i hans munn.
Synden fikk i Jesus Kristus sin dom i selve kjødet, Rom. 8, 3. Gud sendte sin sønn i syndig kjøds
lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Den som nå vil leve i ånden og vandre i ånden
vil få fordømt synden i sitt eget kjød. Derfor gikk Jesus foran og led døden etter kjødet, men ble gjort
129 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
levende etter ånden. De som følger ham på korsets vei blir også levendegjort etter ånden; for den annen
Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Derfor hører det med til gudsfryktens hemmelighet:
2. Rettferdiggjort i Ånd
Legg merke til: Åpenbart i kjød. Det heter ikke rettferdiggjort i kjød. Derimot er han rettferdiggjort
i ånd. Hyklerne og fariseerne ville være rettferdige etter kjødet for menneskene, så de kunne nyte deres
ros. Men om Jesus heter det bare, at han ble åpenbart i kjød. Vi er også åpenbart og åpenbare i kjød;
men fordi vi ikke skal rettferdiggjøres i kjød, søker vi ikke å ta oss godt ut etter kjødet. Derimot legger vi
vinn på å være ham velbehagelige, Gud, hvem vi tjener i vår ånd ved Jesus Kristus vår Herre.
Spør man etter kristne, så finner man som regel mennesker, der gjør seg megen umak med å
fremstille et religiøst kjød. Setter man deres kjød til side for å få forbindelse med dem etter ånden, finner
man nesten alltid, at de etter ånden er fiender. Men Guds ord sier: Er Kristus i eder, da er vel legemet
dødt på grunn av synd; men ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Så kjenner vi da heretter ingen mer etter
kjødet, om vi enn har kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham dog nå ikke mer således. Det er derfor
elendighet, fattigdom, nakenhet og blindhet å fremstille sitt religiøse kjød som grunnlag for samfunn.
Rettferdiggjort i ånd klinger ganske annerledes; i døden med kjødet. Det er Guds Ånd som tar av hva som
tilhører Kristus og meddeler oss. Ånden lager ikke et religiøst kjød; men den gjør vår menneskeånd
levende. Ånden står i fiendskap til kjødet og lar vi oss drive av ånden, fremkommer det tredje vitne:
blodet. Dette er det paktens blod i kraft av hvilket Gud oppreiste fårenes store hyrde og tilsynsmann, vår
Herre Jesus, opp fra de døde, Hebr. 13, 20. Han frembar i sine kjøds dager med sterk skrik, tårer, bønner
og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, Hebr. 5, 7.
Ser du, han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Derfor er hele Kristi person en hemmelighet fremstått
ved gudsfrykt. Han lærte, skjønt han var sønn, lydighet av det han led. Døden kunne ikke holde ham; for
ved sin egen død gjorde han den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. David talte fremsynt
om Mesias’s oppstandelse, at han ikke ble forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse, Ap. gj.
2, 31. Det tilhører Kristi hem-meligheter. Det var om disse ting han bad med sterke skrik og nødrop og
ble bønnhørt på grunn av sin gudsfrykt. Denne verdens fyrste hadde ingen del i ham, derfor maktet han
ikke å holde ham fangen i dødsriket. Derimot hadde Jesus tilintetgjort Satan innenom sitt kjøds område
ved sitt eget blod, så Faderen i kraft av denne evige pakts blod kunne oppreise ham fra de døde.
3. Sett av engler
Det skjedde, mens kvinnene ved graven sto rådville, da sto to menn hos dem i skinnende klær, og
da de ble forferdet og bøyde sitt ansikt til jorden sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blant de
døde? Han er ikke her; men han er oppstanden, Luk. 24, 5 og 6.
Ånden vitnet for de gamle profeter om Kristi lidelser og død, samt herligheten deretter. Dette
begjærte endog englene å skue inn i. Hadde Jesus iført seg englenatur ville de også ha forstått det; men
nå iførte han seg Abrahams ætt. Av den grunn kan Abrahams ætt, hans ætt etter troen fatte Kristi verk
ved tro, så snart de blir delaktig i de av profetene omtalte Kristi lidelser. Guds mangfoldige visdom skal
nå ved menigheten bli kunngjort for fyrstedømmer og makter i himmelen. Englene befinner seg i
himmelen, og de ser hvorledes Kristus etter sin lidelse er blitt opphøyet. De ser også, hvorledes hans
etterfølgere ved lidelser går inn i herligheten. De ser og forstår alt uten-fra; mens menigheten er selve
verket.
4. Forkynt iblant folkeslag
Er det ikke en hemmelig kraft som driver alle disse titusener av men-nesker ut på misjonsmarkene,
hvor en masse av dem gleder seg borte fra alt hva de har kjært ved å tjene den Herre Jesus med det lys
130 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
de har. Men før dem hos hedningene har allerede vært en annen talsmann, som har holdt sin prediken
der inne i samvittigheten. Kristi hemmelighet kan nemlig virke, uten at den eller de personer den virker
igjennom er bevisst delaktig i den. Jo mer man med sin forstand kan omfatte og begripe Kristus, desto
mer må man beundre den Guds visdom, som er utfoldet fra Guds side for å skape noe så herlig som
Kristus og menigheten. Kristi kjærlighet tvinger oss til å predike dette evangelium blant folkeslag.
5. Trodd i verden
Åndens overbevisning er så klar og grei, at man er nødsaget til å tro. Vil man ikke tro annet, så
tvinges man til å tro, at man er fordømt, fordi man ikke tror. Også dette er en tro, virket av Guds Ånd.
Mange er de som har latt seg overbevise. Disse har Kristi tro og tror på Kristus. At Kristus kan tros i
verden er en hemmelighet. Var han et alminnelig menneske ville han ikke ha kunnet sende en Ånd til å
vitne om seg. Men nå er forskjellen den mellom Kristi religion og andre religioner, at Kristus har sendt
utover hele verden Sannhetens Ånd, en Ånd som vitner om ham, om alt det han har talt — en Ånd som
overbeviser hver den som ikke tror på ham om synd, fordi han ikke tror. Hvem annen religionsstifter har
maktet å sende en så kraftig Ånd til verden for å vitne om seg? Nei, ingen har maktet det. Derfor er det
en gudsfryktens hemmelighet, at Kristus blir trodd i verden.
6. Opptatt i herlighet
Kan man undres over, at en rettferdig og sannhetselskende Fader tok sin elskelige Sønn til seg i
herligheten, etter at han på en så skjendig måte var blitt mishandlet og korsfestet av ugudelige menn,
som var tilskynnet dertil av avindsyke religiøse mennesker. Sønnen hadde i sitt kjøds dager oppfylt alle
Faderens krav i den grad, så endog en røst fra himlen vitnet om, at denne er min Sønn den elskelige, hør
ham. Herligheten lå deri, at Faderen seiret over Satans makt i kjød, så på korset triumferte Kristus over
fyrstedømmer og makter. Faderen beviste, at han hadde krefter og visdom nok til å drive Satan ut av
mennesket; og hva kan vel være større herlighet — ett med Faderen. Derfor heter han også Herlighetens
Herre. Men det skal gudsfrykt til for å forstå denne herlighet, som er så vidt forskjellig fra den herlighet
sølv og gull byr på, som Ånd er forskjellig fra materie. Ettersom vi nå i våre kjøds dager lider med ham, så
skal vi herliggjøres med ham.
Glem ikke å komme sammen
Her på Horten har vi i sommer hatt et par små bibelkonferanser, i det venner fra Brevik,
Sandefjord, Drøbak osv. har kommet her til søndag morgen og reist igjen om aften samme dag. De har
tatt med niste og brent kaffe, så har vi leiet Godtemplarlosjen med tilhørende kjøkken.
Vi er alle som en enig om, at disse to sammenkomster har vært oss til stor velsignelse og gagn ikke minst for de mange unge fra Drøbak. Det ville være kjært om vennene, som bor nær hverandre på
andre steder av landet, kunne gjøre noe lignende nå og da, når der gis anledning. Det styrker samfunnet,
og det innbyrdes forhold og tjenesten kommer de mange til hjelp. Hjelp til å fremme Guds rike på alle
måter. Må Gud velsigne vennene på hvert sted. Husk dem der langt nord i Finmarken i eders bønner.
Send dem av og til et brev og vent ikke noe igjen. Jeg har selv sett hvordan de gleder seg, når posten
kommer. Br. Ole P. Strømme, Østervågen, Vardø, vil med glede lese eders brev på møtene, om noen nå
og da sender sådanne til ham. Men I må ikke vente at han skal makte å besvare alle disse.
Hilsen i Kristi kjærlighet.
131 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Husholdere
Ethvert menneske som i mer eller mindre grad er blitt opplyst av Gud kan i dette lys finne en
masse feil hos enhver nybegynner på Guds veier. I dette lys kan man peke fingre og tale ondt, eller man
kan hjelpe. Man kan overøse nybegynneren med en masse sannheter, i det der i en fart skal rettes på alt
mulig; og man kan endog bli tilfredsstillet etter kjødet, idet man nyter æren for å være en kar, som ikke
er redd for å si folk sannheten. Slike «heltegjerninger» kan synes glimrende, og slike fryktløse personer
«fryktelige». Men i det lange løp faller sådanne bedrifter igjennom. Og hvorfor? Jo, fordi det ikke blir
husholdrert med sannheten. Bak den kunnskap å si folk sannheten etter det forråd man har, ligger nemlig
evige og vektige verdier etter det forråd man ennå ikke er i besittelse av; men som dog eksisterer i
legemet. Vil man derfor unngå å bli beskjemmet, bør man føre husholdning over den sannhet man
innehar og utdele den med skjønn-somhet og stor nåde. For ikke har noen fått lys, for i dette å være
voldsmenn og herremenn.
Men Gud gir lys for at vi skal kunne herske sammen.
Således akte man oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter, 1. Kor. 4, 1.
Dette ønske ville jeg gjerne kunne bli anvendt av de yngre på alle de eldre, som har arbeidet
meget i Herren; for du må ikke tro, at det er blindhet som gjør, at ikke alltid de eldre retter hos andre det
du ville ha rettet i en fart. En menighetstjener skal gjøre regnskap, derfor må han føre regnskap med
hver eneste en. Når modenheten i livet kommer, ramler det du ville ha plukket vekk ved din kjødelige
iver for fremme av sannheten. Den åndelige tjener står nemlig i forbindelse med den andens åndsliv. Et
tak i dette er aldeles påkrevd, for at man skal kunne få utføre noen tjeneste. Noen kommer som et
fremfarende veldig vær og skal ordne og rette alt og alle; men fordi de ikke har makt med hjertene
forblir det død tjeneste og virvelvind. Luften blir oppfylt av støv og smuss. Når stormen har lagt seg blir
det atter menighetstjenernes sak å oppta arbeidet; dermed er også de arme sjeler mest tjent og mest
tilfreds.
Forøvrig kreves det av husholdere, at de må finnes tro.
Denne troskap må utvises for ham som har overlatt oss husholdningen. Den som er gjenstand for
husholdning er ikke blitt overlatt det verv å føre tilsyn med at husholderen gjør sin plikt. Om noen gjør
slikt, da kaller man ham i verden for «nesevis»; men i det åndelige språk kalles han for «oppblåst».
All tjeneste i Guds rike er grunnlagt på husholdning, og uten husholdning er man ingen tjener. Har
du en husholdning, da ta vare på den; men har du ingen husholdning, da treng ikke inn i en annens
husholdning for å husholdere. Du vil der ta deg ut som en nattugle i et spurverede. Lag selv noe av intet;
for det er nok å ta av. Hele verden er ditt sogn.
Om Gud skulle «si oss sannheten», så mistet vi både mot og mål. Men nå er han så viselig, at han
gir åpenbarelser (sannhets lys) til alt det som er gagnlig, d.v.s. han gir oss lys i så store porsjoner som vi
tåler det og det kan gagne oss. Nå er vi barn av denne forstandige Fader, som vil at vi skal bli fullkomne,
som han selv er fullkommen. Mot dette mål bør vi strebe; for det er veien til det fullkomne; og så får
enhver nå så langt han bare kan.
Men for meg har det lite å si å dømmes av eder eller av en menneskelig domstol; ja, jeg dømmer
meg ikke engang selv. 1. Kor. 4, 3.
Dersom Paulus ikke hadde vært utsatt for en masse tilrettevisninger av alle slag, av folk han selv
hadde innen sin husholdning å opplære, da ville aldri ovenstående skriftsted være fremkommet. Men nå
var de blitt kloke i Kristus, v. 10. Paulus hadde meget å lære av dem, trodde de om seg selv. Han burde
gjøre det så og så. Han viste for stor overbærenhet mot den og den person; han var altfor svak til å greie
så mange mennesker og så mange menigheter. Her måtte de sterke få hånd i hanke med, ellers ville
arken ramle av lasset.
132 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Ta du det ganske rolig. Har Gud gitt en mann et embete, så har han også gitt forstand til å forvalte
det, sier selve verden, og de har vel sett det av erfaring. Hvor meget mer i åndens verden.
Bruk evner og krefter til noe mer nyttig; det er nok av arbeide. Men vil noen absolutt greie opp i
en annens husholdning, da får han gjøre det; men likesom en flis verker ut, når den er kommet inn i
legemet, således skal han verke ut og kastes bort. Har du arbeidslyst, så prøv deg på annen måte.
Husholderen regner med tiden; alt må inntreffe i rette tid og på rette måte. Den som blir betjent
skal kunne føle og forstå det samme. Når man skal male et hus og har laget malingen ferdig i en balje, så
tar man ikke den og slår oppetter veggen. Man tar en mindre pøs, fyller den fra baljen, så tar man en
kost og stryker malingen godt ut; for at malingen i baljen skal rekke til for hele huset. Dette er å
husholdere. Mon når man skal lære den kunst?
Under åndelige kriger derimot, er fremgangsmåten en annen; men man kjemper ikke med de man
har i husholdningen.
Hva tjenesten angikk kunne korintierne ikke dømme Paulus; han kunne ikke engang dømme seg
selv. All sådan dom får vi la stå hen til Herren kommer, han som skal åpenbare hjertenes råd. Da skal
enhver få sin ros av Gud. Når alt kommer til alt, da er det etter hjertets råd Gud fatter sin dom. Men tror
du å fatte hjertets råd når du dømmer? Nei, det kan alene Gud.
Det begynner nå innen menighetene å bli atskillig lys. Vokt deg, at du ikke i dette lys føler deg
overvettes sterk, så du blir oppblåst, at bitre røtter skyter opp og mange derved besmittes. For den som
tenker seg å vite noe, han har ennå aldri visst noe, således som man bør vite det. Men enhver bør tenke
om seg selv som han bør tenke, d.v.s. etter den verdi og den makt, som er gitt ham av Gud. Gjør man
det, da kan det ikke bli splid innen legemet, hvor det ene lem er satt til å hjelpe det annet.
Først ild, siden salt
For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt, Mark. 9, 49.
Jesus sier, at enhver skal saltes med ild. Dette gjelder både troende og ugudelige. Den som tror, lar
ilden virke på seg til utskillelse av offeret; mens den ugudelige beholder sitt onde øye, sin onde fot og sin
onde hånd. Nettopp derfor vil deres orm ikke dø og ilden ikke utslukkes.
Vi kan spørre: hva er ild, og hva er salt? Ilden opptennes, når Guds vilje brytes med egenviljen om
frigivelse av offeret. Denne ild fortsetter, inntil man gir Guds vilje rett og lar Gud få, hva han krever.
Saltet blir så mitt samtykke til, at Gud får hva han forlangte.
Ilden kommer ovenfra; men salt har man hos seg selv.
Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv og
hold fred med hverandre!
Salt er en god ting d.v.s., det er godt å kunne bestemme seg for å lyde Gud; det er godt å gi Gud,
hva Guds er; det er godt ved Ånden og ilden å utskille det åndelige offer og salte det med min enighet.
Taper mennesket evnen til å bestemme seg, da har han mistet all sin kraft og blir nedtrådd av
mennesker. Ondt og godt, rettferd og urett ligger for oss; vår evne til å velge det gode og forkaste det
onde er det salt, som ikke må tape sin kraft.
Ha salt i eder selv og hold fred med hverandre; Mark. 9, 50.
Man salter ikke et får, mens det gresser på marken. Det må først utskilles som offer, slaktes, og
deretter kan man partere fåret i stykker og salte det.
Når ilden har virket så lenge, at offeret er utskilt fra synden i kjødet, så «jeg» etter kjødet slipper
det, da først kan det slaktes og saltes. For den som har lidt i kjødet er ferdig med synden.
Hvorfor heter det: hold fred med hverandre? Jo, jeg kan bryte ubarmhjertig inn i en annens liv og
utta hos ham offer, han ikke er i stand til å bringe, fordi ilden ennå ikke tilstrekkelig har fått bearbeide
133 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ham. Jeg kan tydelig se offeret han burde bringe; men jeg må ha saltet hos meg selv; for vil jeg fravriste
ham offeret med makt; da blir det strid og ufred, fordi han ennå ikke har krefter til å utlevere det.
Nå kan noen si: Ja, men han får finne seg i å høre sannheten, og han får være så snill å lystre
øyeblikkelig det blir pekt på. Ja, slik burde det være. Men er du selv fiks ferdig til å slippe alt, øyeblikkelig
noe blir pekt på?? Nei, du trenger kanskje hele året under en kraftig ild for å slippe dine egenheter. Men
det er din utålmodighet som øyeblikkelig avkrever andre deres offer. Ha salt i eder selv og hold fred med
andre. Vi skulle akte vår Guds langmodighet for en frelse. Mon ikke også vi ved å komme i besittelse av
den samme Guds langmodighet kunne frelse mange fler? Vårt arbeid blir da å opptenne
overbevisningens ild og bie tålmodig på offeret.
Og nu, I rike!
(Jak. 5)
Vi er kommet til de siste dager, og dommen over rikmennene har alt begynt å virke. «I har samlet
skatte i de siste dager», Jak. 5, 3. Hvor farlig det er å samle skatter i denne opprørte tid. Må Gud frelse
sitt folk fra havesyke. Det er visselig ikke vanskelig å samle skatter i denne tid; men det skal ikke bli til
velsignelse. Man kan ikke opphope rikdom uten å skade den fattige på en eller annen måte. Enten griper
man for dypt i hans lønn, eller også forholder man ham hans lønn.
Den ugudelige verden har ikke forstand på å be Gud om sin rett; men Gud, som er en rettferdig
Fader, han hater urett og straffer den som gjør urett.
Se den lønn I har forholdt arbeiderne, som har skåret eders åkrer, den skriker, og høstfolkenes rop
er kommet inn for den herre Sebaots ører, Joh. 5, 4.
Den urettferdige lønnsfordeling skriker til Gud; likesom høstfolkenes sukk og rop har nådd den
Herre Sebaots ører. Nå er hevnens dager kommet; nå er der rust på sølvet og gullet. Eders rikdom er
råtnet og eders klær er blitt møllet.
Hva har så rikmennene gjort med den lønn de forholdt arbeiderne? Jo, de har levd i vellevnet på
jorden og etter sine lyster; de har gjødd sine hjerter på slaktedagen.
Men nu, sier Jakob, gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder, I rike.
Folkene reiser seg i Rusland og Tyskland, og der brer seg videre til andre land. Øksen ligger ved
roten av stormennenes høye tre og gjør kraftige innhugg. Guds dommer er kommet nær til, og vi må se
på det hele med stor forundring.
Hva skal så vi gjøre i denne tid? Skal vi ta parti på den ene eller andre side?
Nei!! Vær da tålmodig, brødre, til Herren kommer! V. 7.
Vi trenger tålmod i disse dager. Grip aldri inn i Herrens dommer. Vi kan se på det og lære derav;
men gjør deg ikke delaktig på noen kant. Tvinges du til å ta standpunkt, da håndhev rettferdighet. Vår
forventning står til Herren. Den ene regjering styrtes etter den annen, ministre går og kommer, konger
og fyrster blir avsatt og innsatt. Midt i dette kaos venter vi på Herren, som skal komme og ta styret i sin
hånd. Vi vet og er forvisset om, at alle andre regjeringer omsider skal falle. Kun Kristus og hans utvalgte
kan styre rett, derfor blir også hans rike et evig rike.
134 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
1919
Hva man ikke bør gjøre og være
Du bør ikke være prekesyk; for det er en sykdom som plager andre mer enn deg selv. Sykdommen
ytrer seg gjerne derved, at det kribler i kroppen, når det er utsikt til å få tale. Den syke selv begir seg da
som oftest hen til plattformen, endog før siste vers i sangen er til ende. Når han taler, er han mer salig
ved å høre sin egen stemme, enn han noensinne er i sin taushet. Forlenges talen blir smerten i
forsamlingen nesten uutholdelig, og dog er den talende selv så lykkelig i sitt eget snakk, at han ikke øyner
forsamlingens fortvilede stilling. Er du prekesyk, da be Gud frelse deg fra denne elendighet.
Har du fått noen kunnskap, da te deg ikke som: Vi alene vite; for også det er oppblåsthet, som
omsider blottes som dårskap. Den som tykkes seg å vite noe har ennå aldri visst noe, således som man
bør vite det.
Du bør ikke se deg engstelig om etter ære; for ikke den som ærer seg selv holder prøve; men den
hvem Gud ærer.
Når du roser en broder, da ransak deg selv, at du ikke gjør det for så meget grundigere å kunne
dadle en annen.
Vær nøyaktig med inntekt og utgift, så ikke den siste overstiger den første, og du derved vanærer
Guds navn og hans menighet.
Trakt ikke i det åpenbare etter å bli ansett i menigheten; men i det skjulte er det din rett og plikt å
gjøre det.
Kommer du inn i en fremmed forsamling, da sett deg nederst; for er du førstemann av dem, da er
du hva du er, og kan godt tåle å sitte nederst. Det er bedre å bli flyttet opp enn ned — om ikke så meget
for deg selv, så dog for andres skyld.
Den som i ett og alt bare tar hensyn til seg selv og sin egen behagelighet forminsker sin
venneflokk; men den som tjener andre og bærer andres byrder øker antallet av sine venner.
Tal ikke bare fra plattform og prekestol; øv deg i å vinne en for en.
Store menn er blitt store ved å være nøye i det små. Tenk derfor ikke på å bli stor bare ved det
store, når du er unøyaktig i det minste. De små rever ødelegger vingården. Mange, som ville gjøre
heltegjerninger, falt som dårer.
Søk ikke fred med den, som ikke selv har fred! men har du fred, da trakt etter å overbringe ham
denne. For som oftest er kamp en langt større fred enn den fred, man blott kaller fred. Også dette er å
stride troens gode strid.
Predikanter, som setter mer pris på kvantiteten enn på kvaliteten hos de han prediker for, har mer
omsorg for sitt eget levebrød enn for Guds rikes fremme. I dette bør det være forskjell på deg og dem.
Bruk mer omsorg til å dekke deg, enn til å ville være fremme: for det sjeldne er mer ettertraktet og
verdifullt enn det som finnes alle vegne. En prest for Gud søker Guds ære: men en prest for folket søker
folkets ære.
Til vennene
Når nå vår kjære broder Aksel Smith er gått foran oss hjem til Gud, da gjelder det for oss som er
igjen å utfylle hans tomme plass så vidt gjørlig. Med ett hjerte og en sjel må vi nå ta fatt i arbeidet. Aksel
har etterlatt seg en hel del utrykte skrifter, så han vil vitne for oss, om hva han har sett og hørt i lange
135 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
tider fremover. Han har bl.a. skrevet om de fire trinn i frelsen: 1) syndenes forlatelse, 2) Åndens dåp, 3)
Kristi lidelsessamfunn og 4) autoritetsstadiet.
Gud har velsignet arbeidet rundt om i landet, og det vil han fremdeles gjøre, når vi holder oss i det
lave. Av naturen har mennesket lett for å være stor og få i stand noe stort. Det skal ikke være så blant
oss. Korsets kraft forbyr det. La oss fortsette med undervisningen, formaningen, brødsbrytelsen,
samfunnet og bønnene. Om noen finner noe særskilt godt, da skriv det ned og send det til S S.; men
forvent ikke at bladet skal kunne innta alt som blir sendt. Vi arbeider i en bestemt retning, mot et
bestemt mål, nemlig mot dette: Troens lydighet. Alt hva der skal inntas i S. S. må samarbeide med oss
mot dette mål. Aksel la oss på hjertet å ta i mot lærdommene som hører til gudsfrykt. De holder, sa han.
Vi vil på det kraftigste støtte disse hans siste uttalelser til bladets lesere. Guds ord må åpenbares, om det
skal bli levende. Jesu Ord var ånd og liv; det samme kan de bli for oss, når vi er lydig mot troen. Vi gleder
oss i samfunnet med brødrene i den Hellige Ånd. Dette samfunn er kommet i stand ved de lærdommer
som hører til gudsfrykt. Ved å vandre i lys og være lydig mot den lærdoms form, hvortil vi er overgitt, må
samfunnet styrkes. Troskap i det små gjør urokkelig og fast. Det store fremkommer som resultat av en
mængde troskap i det små. Søk aldri å lage noe stort i en fart, det er og blir høy, halm og strå. Aksel sa
disse visdomsord en av de siste dager i sitt liv: «Gjør en mann av ham, men gjør det langsomt.» Vi hadde
nemlig drøftet, hvorvidt man skulle bruke en broder til dette eller hint arbeide. Vi er sene og trege når
det gjelder Guds rikes arbeide, derfor går det så langsomt fremover. Alle stridigheter må legges ned. Den
som vil være størst, han må bøye seg dypest ned for derfra å løftes opp — som en tjener for alle.
Gjenstridighet er trolldomssynd. De yngre må være de eldre lydig i Herrens frykt, som også skriftene
vitner om. Da Jesus visste, at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han var gått ut fra Gud og gikk til
Gud, så står han opp fra måltidet og legger klærne av seg og tar et linklede og binder om seg. Deretter
slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet, som han
var ombundet med, Joh. 13, 3 og flg. Jesus hadde kraft til å gå ned, fordi han i seg selv var stor, og ved å
gå ned ble han ennå større. Han sto opp fra måltidet, d.v.s. han tenkte ikke på seg selv i det han tjente.
Han la klærne av seg, hvilket viser oss at han ikke ville dupere de han tjente med sitt store forsprang i
gode gjerninger. Derimot tok han og bant om seg et linklede, hvormed han tørket disiplenes føtter.
Derved viser han dem, at alt står til disiplenes disposisjon, både han selv og det han har. Så slår han vann
i et fat og begynte å tørke deres føtter. Er det noe vi trenger, så er det å få sinnelag, vilje og kraft til å
tørke hverandres føtter. Dette gjøres derved, at vi gjerne tilgir, om noen har klagemål mot noen. Gjerne
taler vel om hverandre, tar alt opp i den beste mening. Kappes om å hedre hverandre. Kjærligheten, som
den åpenbarer seg i ånd og sannhet, skjuler en mangfoldighet av synder.
La oss møtes i dette sinn, i denne ydmykhet, i denne tro, troskap og kjærlighet, så vil de
kommende dager bli til frelse for syndere og til åpenbarelse av Guds herlighet for hans barn.
I januar 1912 begynte Aksel sitt virke i S. S. og akkurat 7 år på måneden, fikk han være med. I
denne tid var han en trofast medarbeider til å tolke de grunnleggende sannheter i frelsen. Det blir ikke
mulig for oss å erstatte ham; men jeg vet — og er Gud inderlig takknemlig for — at det er menn og
kvinner iblant oss, som i de forløpne år har vist et så ypperlig sinnelag, at den trøst de gir, veier tungt i
vektskålen. Disse høyt elskede venner er jeg forvisset om nå vil gjøre mest mulig ut av sitt liv til Guds ære
og menighetens gagn. Dertil vil Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre, hjelpe oss alle for sitt navn skyld.
Tanker
Guds kraft finnes alltid bakom de krefter som står den i veien. De krefter som står Gud i mot, vil
ved sin streben etter ytre glans alltid befinne seg på overflaten, mens Guds kraft som en stille
uovervinnelig kraft står igjen med realitetene, når motkreftene på ytterflaten har larmet fra seg. Jo nær136 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
mere vi kan komme Guds stillhet, desto større Guds kraft og hvile. Streben etter å komme frem ved
menneskelige bestrebelser er skritt tilbake; men et stille og hørsomt øre kan finne frem blant larmens
barn. Talerstolen er attrå-verdig hvor uroen i ånden er stor. Bedre derfor å høre få ord av en vismann på
et gatehjørne.
Slår du fast noe, da slå det ikke fast i noe som faller. Megen myndighet synes være sterk, og dog
finner man mest av den i kjødets svakhet. Om den blottes, roper dens eiermann om nåde og kjærlighet i
steden for dom. Hvor finner man så vei til fred, når kjød skal forsvares og bevises nåde og kjær-lighet
langt inn i galskapen? Mon ikke doms og fortærelses ånd ville være en legedom for jubelen i Babel. Hvor
finner man Guds lys i dette religiøse dags-lys, hvor selvbevisstheten om lys i det mørke som råder
grenser til myndig-het?
Tro og lyde vil skaffe deg lys og fiender. Det vil vise deg en banet vei hvorpå alt og alle er veid og
funnet for lett, som ikke ved samme lydighet og tro har tilegnet seg Guds lys og Guds kraft. Satan raser
både gjennom venner og fiender, men opp på veien tør han ei. Har du kjent hans anslag? Jo mere Gud
bruker et menneske, desto kraftigere blir de sataniske angrep. Men hans angrep er kun basert på en sans
som hører mennesket til, derfor vil man ved å være stille for Åndens sans stå rustet til Herrens kriger,
enda når motstanderen har brukt opp sine siste krefter.
Når jeg er skrøpelig, er jeg sterk. Det er forbundet med stor selvover-vinnelse å tie like overfor sin
motstander, når man har de rette svar, men ikke den rette tid. Også denne troskap blir lønnet med død
for ens eget kjød, mens motstanderen beruser seg i glede over sin seier, som er likeså falsk som det kjød
hvori gleden er til huse. Men når tiden er inne ligger svaret for hånden. I dette øyeblikk forsvinner innbilt
glede, og kraft viser seg atter å være kraft — uten kjødets medvirken.
Hva som lages til av glede og jubel på de mange forjettelser — uten først å ha gjort Guds vilje og
oppfylt betingelsen for å tilegne seg forjettelsene — er som glede over de vakre såpebobler, hvis
tilværelse vekker en glede som brister sammen med boblen. Det kalles for forstyrrelse av freden, når
man fremviser såpebobler for hva de er. Man ønsker ikke å høre sannheten om såpeboblen — at den
brister — og dog brister den for alles øyne; men i glede og håp om at neste boble skal leve evindelig,
fortsettes jubelen. Også dette er forfengelighet og higen etter vind. Den derimot som gjør Guds vilje, han
blir evindelig.
Hvilket samfunn kan det ikke tilveiebringes på søte ord og smigrende tale, sørgelig bare at sladder,
baktalelse og urettferdighet skal bringe denne skjønne såpeboble til å eksplodere. En ny boble må lages.
Et annet lokale og andre omstendigheter vil gjøre underverker. Nye predikanter, nytt publikum, ny
boble. Hvor herlig den lyser i alle regnbuens farger, der den svever fritt omkring. Jubelen er grenseløs.
Hadde bare ikke den stygge fluen satt seg på dens vakre overflate; men nå kom dette, og boblen er
dessverre ikke mer, gleden er borte.
Vi formanes til å glede oss i Herren alltid; men denne glede i såpe-boblen ble dessverre meget
kortvarig. Men når Guds folk skal våkne så vidt at de begynner å øyne litt av sannheten? Den som sier
sannheten er en freds-forstyrrer og domsbasun. Søvnen er søt; drømmene gleder og styrker. Man har
frykt for å våkne opp i den rene virkelighet. Folk som kan forlenge søvnen og gjøre drømmene lysere og
flere ansees som Herrens profeter. «Ja, sannelig I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.» Job
12, 2. Deres åndsfedre gjorde ypperlig tjeneste for Ba`al. For så vidt er det intet nytt under solen, bare
har de forskjellige folk forskjellige guder. Sannheten om disse ting skal også erkjennes om den skal
frigjøre. Men når man lever i det og ikke har kraft til å komme ut av det, så er det fordi man ikke tør høre
om det og erkjenne sannheten som den er.
Pilatus spurte engang: Hva er sannhet? men han fikk intet svar. Av hvilken grunn? Periferien innen
Kristi husholdning rakk ikke så langt ut i overflaten, at han kunne gi svar på slike spørsmål. Den som
137 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
elsker sannhet, vil finne den. Men den tåles ikke, fordi den blotter og forkaster løgnen og setter alt på
plass i sin nakne virkelighet.
Når «jeget» i kjødet raser, får man høre om mannens styrke. Etter at «jeget» er innesluttet i
ånden, kan man også få høre vitnesbyrd om dets uhyre kraft, kun er «jeget» i ånden litt vanskeligere å
finne og få slått fast som «jeg», fordi det slår om seg med en masse skriftsteder. Derfor: Død over
«jeget» enten det befinner seg i kjødet eller i ånden. Om noen roser seg, da rose han seg av sin
skrøpelighet, for frem av den veller Guds kraft.
Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Herrens
kunnskaps og frykts Ånd. «Jeget» kjenner ikke til frykt, og det føler seg ren, seierrik og sterk midt i de
største tåpeligheter. I dette lys, som er mørke, kan «jeg» utføre atskillige heltegjerninger ved målløs
berserkergang i en åker, hvor det ikke har hatt møye. Også dette er åndsfortærelse sett i sannhetens lys.
Frykts Ånd føler seg frem i kunnskapen, for at visdoms Ånd skal finne en verdig og banet vei. Men hvor
frykts Ånd er borte, vil visdoms Ånd ikke la seg se. Føl deg frem i frykts Ånd, før du bruker dine krefter, og
vil du føre krig, da har du dobbelt grunn til å gjøre det.
Mange har sett på sine krefter og fått nederlag, men Abraham så på kraftesløsheten i sitt legeme
og på Saras utdødde morsliv, ble sterk i troen og seiret. Krig åpner øynene for ting man ikke før visste.
Fremtidige ting
Vi lever i en tid, da alt går sin oppløsning i møte. Ingen vet lenger, hva neste måned eller neste år
vil bringe. Alt beveger seg som på en vulkan. Lovløsheten sniker seg som en farsott inn over nasjonene.
Vil noen bli stor og ansett mann, må han følge med og tale deres sak, som har flertallet. Folkene vil styre;
og jo mer brutalt man kan bryte med det gamle, desto mer aroma. Sosialismen banet vei, og
syndikalister og bolsjeviker går videre utover i det blå. Dyret i mennesket krever sin rett, og hvem kan
tilfredsstille dette glupske uhyre. Det er jo nettopp dette syndelegeme, der skal dø; og nå taler man om
dets rett. Kan man da undre seg over at blodbad; hunger, ørkesløshet og all slags røveri fritt får herske.
Den antikristelige ånd begynner allerede å ta makten. Derfor vil de også ha vekk kristendommen, den
står dem i veien.
I 2. Tes. 2. kap. heter det: Vi ber eder, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme og vår
samling med ham, at I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller skremme, hverken ved noen
ånd eller ved noen tale eller ved noe brev, likesom det skulle være fra oss, som om Herrens dag sto for
døren.
La ingen dåre eder på noen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares,
fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller helligdom, så han
setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud.
Her står det tydelig, at frafallet først må komme, og syndens menneske (antikrist) åpenbares, før vi
samles til Kristus. Vi har vel alle hørt predikanter tale om, at Kristus kan komme hva øyeblikk det skal
være for å hente sin brud. Paulus sier ikke så; men han ber oss gi akt på frafallet. Dette frafall foregår nå
med kjempeskritt. De siste generasjoner har gått langt dypere inn i frafallet enn deres fedre. Dette viser
at hedningenes tider snart er inne. Da jødene forkastet sin Messias kom straffen hard og rammende over
dem, skjønt de var Guds utvalgte folk og Abrahams barn etter kjødet. Hvor meget verre straff vil ikke
vederfares hedningene, når de forkaster sin frelser. De vil bli gitt hen til et sinn som intet duger, fordi de
ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelste, 2. Tes. 2, 10. I dette sinn, som intet duger,
vil Satans makt ta styring og lede ved sin profet antikrist, folkene ut i den reneste elendighet.
138 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Man er nå i ferd med å støpe et fredsrike, som skal hete nasjonenes liga. Verdens mest ansete
menn legger sine hoder i bløt for riktig å få i stand en evig fred; og dog regner ikke disse herremenn i all
sin viten med, at Satan går løs. Kristus skal etter disse fredseksperimenter i sin tid starte et virkelig
fredsrike på jord. Dette rike kalles i skriftene for det 1000 årige rike, men han er så fornuftig og så sterk,
at han først lar Satan binde, Åp. 20, 2. Satan gir folkene kraft til oppviglerier, like så visst som Gud gir sitt
folk kraft til å stå Satan imot. Å regne med fred, når Satan er løs, er det rene vanvidd. Det burde de store
herrer og statsmenn vite.
Vårt signal på Kristi komme er lovløshetens anmarsj og antikrists åpenbarelse. Antikrist er en
profet, hvor i gjennom Satan taler til folkene, som i Bibelen betegnes med «dyret». Han skal gjøre tegn
for dyret og få folkene til å tro på seg, Åp. 19, 20. Antikrist er en person, som kommer i sin tid. Likesom
Kristi ånd i de gamle profeter vitnet forut om Kristi lidelser og død og derpå følgende herlighet, således
vil også antikrists ånd vitne forut om antikrist. Johannes taler om denne ånd, som allerede begynte sitt
virke i hans dager, 1. Joh. 4, 3. I så mange hundrede år har den antikristelige ånd virket på folkene for å
berede jordbunn til antikrist komme i kjød. Om antikrist var kommet i de dager apostlene levde, ville han
intet kunne utrette, ettersom omtrent hele verden da lå nede i hedenskap og uvitenhet. Men nu, når
verden har hørt og har forkastet sannheten, kan han åpenbares. Han kan da tale hånt om Kristus og hans
evangelium, fordi folkene vil forstå ham så inderlig vel. De er gitt hen til et sinn som intet duger, og de vil
fryde seg, når de hører en så stor og mektig profet taler. Når han da dertil gjør store tegn, så han enda
får ild til å falle ned fra himlen, vil jubelen stå i taket. Over all denne hyldest fra folkets side, blir antikrist
så oppblåst, at han tror seg selv å være Gud. Men, når han soler seg i all sin herlighet, skal hans verdige
mot-stander, Kristus, åpenbares, og han skal fortære ham med sin munns ånde. 2. Tes. 2, 8.
Antikrists regjering blir et skrekkelig styre; for antikrist fremstår etter Satans kraftige virksomhet,
med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt,
fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelste.
Vi ser, at antikrist fremstår for dem som går fortapt. Vi som tror på Kristi åpenbarelse skal få se
antikrist åpenbart. Når det skjer, da kan vi forvente Kristi komme for å hente sin brud. Mens vi er borte
og får vår lønn, vil antikrist regjere på jorden. Men når så Kristus kommer tilbake med alle sine hellige for
selv å ta styret over verdensrikene i de 1000 år, da skal han fortære antikrist med sin munns ånde.
Når den tid kommer, har folkene endelig fått lære, at de ikke kan styre seg selv. Da blir de ord av
Jesus sanne: Uten meg kan I slett intet gjøre.
Så spredt som folkene nå står, vil ikke en mann kunne få en så kolossal makt, som den antikrist vil
få. Det er derfor nødvendig, at folkene allierer seg til et stort fellesrike. I spissen for dette verdensrike vil
til syvende og sist antikrist kunne dominere sine skarer. Især når dette verdens-forbund i forveien er blitt
tilstrekkelig bearbeidet av syndikalismeånden. Antikrist vil da formå å samle alle om seg, og de mest
tvilende må bøye seg, når han griper til tegn og under.
Godt for oss å vite, at vi da skal være hjemme hos vår kjære Herre Jesus Kristus, ham som vi har
elsket under forfølgelse og spott. Og godt er det å vite, at vi sammen med Kristus skal beseire vår
arvefiende djevelen, hva enten han åpenbares som profet eller i ånd.
Faderen sier til Sønnen: Sett deg ved min høyre hånd, inntil jeg får lagt alle dine fiender til en
skammel for dine føtter. Det er nå Faderens arbeide og samle Kristi fiender til en eneste blokk for å
dømme denne; og aldri vil dette lykkes bedre, enn når de allierer seg til en skammel for hans føtter.
Det neste vi kan forvente i en nær fremtid er jødenes tilbakevenden til sitt eget land. For jeg vil
ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet — for at I ikke skal tykkes eder selv kloke —
at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal
hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde
ugudelighet fra Jakob, Rom. 11, 25-27.
139 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det lider nå mot den tid, at fylden av hedningene er kommet inn. Der blir prediket meget i disse
dager; men kun få blir frelste. Blant de som kaller seg troende fornekter de fleste hans kors og hans
kraft. Tilstandene er så elendig, som de vel kan bli. Predikantene driver forretning med kristendommen,
så de har hver sine lokaler og hver sine forsamlinger. Det er brød det gjelder mer enn sann gudsfrykt. I de
siste dager skulle man velge seg lærere i hopetall, ettersom det klør dem i ørene. Der spørres ikke etter
sannhet og rett, men etter den hyggeligste og den mest begavede i underholdning. Den tid er inne, da
man utelukkes av synagogene og hates av alle mennesker for Kristi navn skyld. Mon ikke under alt dette
hedningenes fylde snart er inne?
La oss lukke våre øyne opp og se ved Åndens lys inn i de fremtidige ting; for det er de hellige som
får åpenbarelser innen legemet og om de ting som skal skje ved legemet. Visstnok hører vi av og til
vidløftige foredrag om endens tid; men jeg har ingen som helst tro på at folk som ikke engang forstår de
mest elementære sannheter for gudsfrykt skulle bli åpenbart en hel del ting om de siste tider. Ettersom
vi nærmer oss det endelige, ser vi profetiene går i oppfyllelse en for en, likesom sjømannen finner seg til
rette, når han seiler mot en fremmed havn. Han finner fyrene som står avmerket på kartet; han finner
koster og landkjenning av forskjellig art. Likeså har Gud latt oss få vite forskjellige ting om fremtiden, for
at når det kommer, vi da kan være frimodige og sette all vår lit til ham, som har kunnet si oss alt dette
mange hundre år i forveien. Men ikke gir Gud oss lys for å tilfredsstille vår nysgjerrighet og vår
vitebegjærlighet. Åndens åpenbarelser gis til det som er gagnlig.
Må da vi, som har tatt mot kjærlighet til sannheten, befinnes våkne både i bønn, undervisning og i
de fremtidige ting.
1920
Et godt tre bærer gode frukter
Noen har for skikk med det samme de blir frelst å dra ut som pre-dikant. Jeg vet ikke om det er
ulyst til kroppslig arbeide eller nidkjærhet uten kunnskap som driver dem av gårde. Kanskje begge deler.
Man bør kunne kreve av en som lever av å forkynne Guds Ord, at han kan komme de troende til
hjelp på de steder, hvor han kommer. Kan han det, da er han en arbeider, som er sin lønn verd. Dessuten
bør han kunne predike Ordet for syndere.
Jeg traff engang i Vardø en ca. 17 årig gutt, som hadde gitt seg avsted fra Sørlandet for å virke i
Finmarken. Han var aldeles uvitende om Guds veier — dog var han frelst. Han søkte opp de troende, som
av bare medynk med ham lot ham få hva han trengte for ikke å fryse og sulte i hjel.
Slike predikanter har jo ikke skutt dype røtter nedover, så de av den grunn skulle ha betingelse for
å bære frukt oventil. Blir en eller annen frelst ved dem, så faller de som regel likeså fort i fra grunnet
mangel på modermelk. Disse predikanter kunne selv trenge noen til å gi seg melk, og nå vil de sette barn
inn i Åndens verden uten engang å ha vokst frem til å ha bryster — enn si melk. Men de troende de
treffer på er som regel av samme slags, så det går på en måte med mange etterdønninger.
En gartner sa engang, at et godt tre bærer aldri frukt de første år. Treet må ha tid på seg til å skyte
røtter nedentil.
Noen predikanter har så travelt, at de bare farter omkring halvt åndsfraværende for å virke alle
vegne. De har ikke tid til å grunne på Herrens Ord natt og dag. De skal bare bære frukt og se etter frukt i
det ustanselige. Å spørre etter de indre veier, å befeste sine røtter nedad regnes for idel tidsspille.
140 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det må ikke være så med oss. Gi deg god tid. Grav dypt; få rotfeste. Deretter kan du arbeide
utover, så du går inn og går ut for å finne føde.
I mange år har vi nå holdt på med å grave i dybden; og det er rett. Forsøk nå å nå synderen, så det
innen menigheten kan fødes åndelige barn, som igjen kan opplæres.
Spill ikke tid og krefter på ørkenvandrerne, som går rundt, rundt i den hete sand. De fleste av dem
er besmurt med gjenstridighet, som er blitt dem til den rene trolldomssynd. La dem få sine
reglementerte 40 år; de gir seg ikke med mindre.
Men gå du inn i forjettelsens land og ta med deg ungdommen. Skyt røtter nedad, gi deg god tid og
gjør deg umak, så vil i sin tid fruktene oppad bugne frem som i en Herrens have — våre motstandere til
stor forferdelse. De vil si: Merkelig, at disse vrangledere og forførere har sådan fremgang. Disse folk som
vi spådde død og undergang i deres spede barndom.
Ja slik skal det gå. Herren har selv sagt, at hver den som slår eder i hjel skal mene han derved gjør
Gud en dyrkelse. En merkverdig forståelse av å dyrke Gud. Mon slike rotløse trær kan bære god frukt
oventil? Jeg tror det ikke.
«Det opplyste menneske» og «det Guds menneske»
Men kommer de forrige dager i hu, da l, etter at I var blitt opplyste, utholdt en stor kamp under
lidelser. Heb. 10, 32.
Legg merke til: Etter at I var blitt opplyste. Hvorledes har du båret deg ad «etter at du var blitt
opplyst?» Har du benyttet lyset til å øve deg i gudsfrykt. Så du i dette lys for den saks skyld har utholdt
store kamper og lidelser? Eller har du i dette lys vært en herremann og dommer, der mer har pekt fingre
på andres feil enn på dine egne?
Kanskje har du mottatt alt ditt lys gjennom andre mennesker, og du eier ikke en eneste lysstripe
uten det du har mottatt av dem, og dog roser du deg og sier, at du alt for lenge siden er ferdig med
mennesker.
Da Jesus befant seg i menneskers skikkelse, da var vel også han opplyst; men hva gjorde han? Jo,
han fortsatte å fornedre seg og å være lydig.
Er du blitt opplyst, da ta deg i vare for å bli oppblåst; for kanskje soler du deg og gleder deg i
andres lys. Vær ydmyk, hold deg gjerne til det lave; for det står til Gud å opphøye. Drøm ikke om å få
sitte ved Frelserens høyre eller venstre side i herligheten; for de som oppnår den største verdighet i Guds
rike skal si: Herre! Når så vi deg hungrig og ga deg mat, eller tørstig og ga deg drikke? Når så vi deg
fremmed og tok deg til oss, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?
Mat. 25, 37 og 38. Vær derfor ikke hovmodig i alt ditt lys, men frykt.
Da vi var i verden viste vi vårt fordervede sinnelag i de onde gjer-ninger. Etter at vi nå er blitt
opplyst skulle vi fatte et annet sinn. Dog merker vi dessverre, at et slett sinnelag kan følge med
mennesket lenge etter at det er blitt opplyst.
Vi kan derfor slå fast, at det er forskjell på «det opplyste menneske» og på det «Guds menneske».
«Det Guds Mennesket» vokser i lyset og gjør bruk av lyset. Sinnelaget fornyes og det fornedrer seg
selv og er lydig helt inntil korsets død, likesom Jesus.
«Det opplyste Mennesket» står for valg. Enten kan det fryde seg i lyset og slå om seg til mættelse
for sitt kjød. så det er herremann — uten oss, eller det kan ydmyke seg og vandre korsets vei. Vi ser ofte
at det opplyste menneske kommer ut i stort mørke. Hva kommer det av? Jo, det var kun opplyst. Der var
ennå ikke skjedd noen hjerteforandring til det bedre. Lyset var ennå ikke blitt liv i vedkommende. Hvor
lyset er blitt liv kommer man ikke så hurtig bort i mørke.
141 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Den som tykkes seg å vite noe, han har aldri visst noe således som man bør vite det. Sol deg derfor
ikke i alt ditt lys, så du i dette opptrer som en Israels dommer, før du har dømt deg selv. Dommen fra et
opplyst menneske er hard og ubarmhjertig; den virker som slag i ansiktet; mens dom fra det Guds
menneske skjer med formaning og under tårer.
Himmerikes rike begynner det øyeblikk et menneske blir opplyst; men les selv hva dette rike lignes
med. Matt. 18, 23 og flg. Kongen ville holde regnskap med sine tjenere. En ble ført frem, som var skyldig
ti tusen talenter. Men da han ikke hadde noe å betale med bød hans herre, at han og hans hustru og
barn og alt det han hadde skulle selges, og at gjelden dermed skulle betales. Derfor kastet tjeneren seg
ned på sitt ansikt for ham og sa: Herre, vær langmodig mot meg og jeg vil betale deg det alt sammen.
Da ynkedes denne tjeners herre inderlig over ham, ga ham løs og etterga ham gjelden.
Men den samme tjener gikk ut og fant en av sine medtjenere, som var ham hundre denarer
skyldig, og han grep fatt på ham og ville kvele ham og sa: Betal meg det du er skyldig!
Da falt hans medtjener ned for hans føtter og ba ham og sa: Vær langmodig med meg, og jeg vil
betale deg det alt sammen!
Men han ville ikke, men gikk hen og kastet ham i fengsel, inntil han betalte det han var skyldig.
Hva sier nå Herren til ham? Du onde tjener! All din gjeld ettergav jeg, fordi du ba meg. Burde ikke
også du ha forbarmet deg over din medtjener, likesom jeg har forbarmet meg over deg?
Og hans Herre ble vred og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var
skyldig.
Således skal også min himmelske Far gjøre mot eder, om I ikke av eders hjerter forlater hver sin
broder hans skyld.
Denne tjener var opplyst, og han visste hvorledes han burde handle; men hans sinnelag var det
gamle og ubøyelige. Derfor ble han overgitt til «dem som pine». Er du opplyst, da vær snart velvillig mot
din motstander, mens du er med ham på veien, for at ikke motstanderen skal overgi deg til dommeren,
og dommeren overgi deg til tjeneren, og du kastes i fengsel!
Sannelig sier jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra, før enn du betaler den siste øre. Mat. 5,
25.
La oss da nå erindre, at «det opplyste menneske» ikke er det samme som «det Gud menneske».
«Det opplyste menneske» kan bli overgitt til «dem som piner», og det kan kastes i fengsel; men «det
Guds menneske» vandrer på veien gjennom forhenget. Det går dypere ned og er lydig mot Guds
befalinger; det ringakter vanæren for den herlighet som åpenbares på det.
Ordet
Men Ordet som de hørte ble dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med
dem som hørte det. Hebr. 4, 2.
Johannes sier: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i
begynnelsen hos Gud.
Ordet mottas ved hørelsen og må smelte sammen ved tro med dem som hører det — om det skal
bli oss til noen nytte. Ordet tilintetgjør forut-fattede meninger og ikke meninger. Det kaster lys over
vrangforestillinger og trenger inn i vårt mørke og ubevisste vesen. Hvor det før var tomhet, torner og
tistler gir Ordet liv og fruktbar mark.
Man kan høre Ordet gjennom et gudfryktig menneske eller gjennom Guds Ånd direkte. Nå kan de
aller færreste mennesker tro Ordet kun ved Åndens røst alene. Man har som regel vondt for å tro det,
selv om det kommer gjennom både 3 og 4 mennesker — foruten Åndens vitnesbyrd i deres eget hjerte.
Dette er vantro og hindrer Ordets sammensmeltning med vedkommende person.
142 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Ordet kalles også for «Han». Han var i begynnelsen hos Gud. Johs. 1, 2.
Hvor Ordet blir erkjent og mottatt åpenbares «Han», nemlig Kristus, som bor på grunn av troen i
våre hjerter.
Denne «Han» er ikke bare som Kristus i evighet, før verden var — en Kristus uten oss. Nei, det er
en Kristus sammensmeltet med vår person. Vi er blitt en Ånd med ham, ett liv med ham. Vi er
sammensmeltet til en person med ham ved tro. Der i består vår frelse.
Synd og vantro er drevet ut av vår menneskeånd, vårt sinn og vår bevisthet. Vi er ikke lenger i
kjødet, men i Ånden, så fremt Guds Ånd bor i oss. Rom. 8, 8 og 9. Rom. 7, 5.
Dette er tilfelle sålangt Ordet ved tro er trengt inn i vår bevissthet. Men Kristus overgår all
erkjennelse, så han blir «en vei» å vandre på, «et brød» å ete av all vår livstid.
Han er blitt til en levendegjørende Ånd. For å kunne bli det, måtte han til veier bringe en død i
legemet. Blod måtte flyte for å bortrense all synd.
Både synd «utenfor legemet» og synd «i legemet».
I ham (i ordet) var liv, og livet var menneskenes lys. Joh. 1, 4.
Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke i mot det. Vers 5.
Hvor ordet trenger inn blir det liv og lys. Død og mørke forsvinner.
Stå aldri Ordet i mot. Dette herlige livgivende og opplysende Ord. Men stå Satan i mot, så skal han
fly fra eder.
Bønn med takksigelse
Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse. Kol. 4, 1.
Det er velsignet å be til Gud. Det er godt å trenge seg inn til hans hjerte. Omgang med Gud i bønn
utvider synet og øker kjærlighet og omsorg. Man får over seg noen av Guds egenskaper og tanker om
menneskenes barn. Jo mer man ber, desto mer vil man be, og jo mer man ber, desto mer får man. De
sanne tilbedere tilber Gud i ånd og i sannhet.
Vi formanes til å våke i bønnen med takksigelse. Her griper troen hva man ber om og takksigelsen
kommer, fordi vi vet, at vi har allerede det vi har bedt om. Denne øvelse i bønn og årvåkenhet med
takksigelse bringer salighets frukter. Man lærer å elske sjelene, fordi Faderen elsker dem, han ved hvis
bryst man hviler i bønn.
Jesus ber: Fader! jeg vil, at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg være hos meg, for at
de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du har elsket meg, før verdens grunnvoll ble lagt. Joh.
17, 24.
Det samme sinnelag vil være i oss, når vi ved Guds nåde får sjeler fra Faderen å ta vare. Vi ønsker
og ber at de skal få være hos oss og bli bevart i åndens samfunn sammen med oss. Åndens uutsigelige
sukk trekker under vår bønn til Gud disse sjeler frem for vår bevissthet, og vi ber for dem, at de må bli
delaktig i den samme herlighet, som Faderen har åpenbart oss ved sin elskede sønn Jesus Kristus.
Frem, frem og atter frem på livets veier er sjelens dypeste begjær i bønn. Frem, frem med alle
disse sjeler Gud har gitt oss. Langt vekk fra Egypt og dens trelldom — helt frem til Faderhjertet. Gud
hører disse bønner, og Ånden fra Faderen drar med sine usynlige bånd de sjeler som blir bedt for — først
til Sønnen og siden i Sønnen frem til Faderen.
Dersom vi ber om noe etter Guds vilje, da vet vi, at vi har de ting vi har bedt om. Men nå vet vi at
Guds vilje er vår helliggjørelse, derfor vet vi at vi har hva vi har bedt om.
La oss be til Gud om de minste ting — i ånden. Han skal høre våre bønner og øke vår tro til
takksigelse i bønnen. Dette blir bønn og bønnhørelse; seier i bønnen. Denne seier øker livsverdien. Den
øker interessen for Guds rikes arbeide, og den øker fruktene av vårt arbeide og av vårt liv.
143 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Visdoms og åpenbarelses Ånd
Den som bevarer innsikt skal finne godt. Ord. 19, 8. Tenk, bevare innsikt. Det er å vandre i lyset
den stund vi har lyset, for at vi kan bli lysets barn. Josefs føtter ble plaget med lenker, hans sjel kom i
jern, inntil den tid da Herrens ord beviste hans uskyld. Salme 105, 19. Ingen får visdom uten først å være
prøvd og uten å ha bevisst troskap i prøven. Visdommens Ånd skal føre deg både i ild og vann, inntil den
kan betro seg til deg og åpenbare deg sine hemmeligheter. Siden skal den gå med deg på de like veier.
Visdommens Ånd nærmer seg alltid mennesket med tukt. Dette er årsaken til at den ikke blir mottatt.
Den kan ikke smigre. Den vil selv være herre og leder, hvilket den også med rette har krav på å være. Vil
vi da komme i besittelse av visdommens Ånd, så la oss bøye vår nakke under dens halsjern. La den føre
vår sjel i jern, inntil Herrens ord inntreffer og setter oss fri. Den har sin lyst til menneskenes barn, og ved
den kan vi opplæres til regenter — uten betaling. Visdom og tukt foraktes av dårer, derfor forblir de også
i sin dårskap. Det går an å vende øret til visdommen og bøye hjertet til forstanden. Ord. 2,2. Det kommer
an på oss selv.
Jeg er forvisset om, at det er med de fleste av vennene som omtalt i Efes. 1. kapittel. De har hørt
og har mottatt sannhets ord; de har tro; de er beseglet med den Hellige Ånd; de har kjærlighet til alle de
hellige. Dog, ett fattes: Visdoms og åpenbarelses Ånd. Hva er så å gjøre? Jo, be Gud om det. Bøy hjertet
etter forstanden, bevar innsikten, hold på lyset og vandre i det. Bevar tukten, slipp den ikke; for det er
visdom i den. Skallet er hardt; men kjernen er søt. Se og hør, forkast og velg. Fatt kjærlighet til
visdommen; for det blir så allikevel kun gjenkjærlighet. Den elsker mens den tukter, viss ikke så var ville
den ikke tukte; men den tukter med håp. Visdoms Ånd finnes ved dørterskelen til ditt hus, men den sees
ikke av høye øyne, som snubler i den. Den er i kjelleren og på loftet, på gatene. Den taler i menneskets
indre til overbevisning om alt hva rett er. Enda den ugudelige har ingen unnskyldning; for det viser seg at
han vet hva rett er, når han har fordel av retten. Hvor meget mer skulle da ikke de troende høre og
forstå. Men vantro hindrer, og hva er vantro annet enn tilsidesettelse av tukten for å slippe billigere fra
det etter kjødet. La oss nå da alle som en søke å finne denne visdoms og åpenbarelses Ånd, en lærer til
rettferdighet. Den gjør levende, likesom den selv er levende.
Taushet på møtene
Hvortil all den taushet på møtene? Har vi intet fått av Gud? Har han ikke frelst oss, og har han ikke
åpenbart oss herlige sannheter. Jo visselig, og enda sitter man taus. Det må være stolthet, man tør ikke si
noe, fordi man er redd for, at det ikke skal virke som man ønsker det. La stå til. Ingen kan vitne som du.
Alle trenger å høre nettopp ditt vitnesbyrd. Man lider ved din taushet. Åpne munnen, og Herren skal fylle
den. Satan kan ta anledning av din taushet og hviske til deg at det er ikke så nøye i det daglige liv, for du
fører jo ingen bekjennelse. Beskjem Satan; reis deg og vitne om hva Gud har gjort for deg; det ville glede
dine brødre og søstre.
På korset og ved foten av korset
«Ved korsets fot hos Jesus, der er så godt å stå» blir der sunget i en sang. La så være at det er godt
å stå der; men det må innrømmes, at det er store graders forskjell på å stå ved foten av korset og på å
være korsfestet.
Da vi jo vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, forat syndelegemet skulle bli
til intet, så vi ikke mer skal tjene synden. Rom. 6, 6.
144 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Apostelen visste, at det gamle menneske ble korsfestet med Kristus. Dog treffer vi kristne i
hopetal, som ikke vet det minste om dette. De lar seg nøye med å sitte ved foten av korset. Derfor også
all den kjødelige frihet. De som hører Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.
Men det får man ikke gjort ved foten av korset. De som korsfestet ham sto også ved foten av korset. Det
bringer ingen smerte i kjødet å stå der. Men når man blir korsfestet sammen med Jesus, da får man
kjenne samfunn med ham i hans lidelser.
Frelse ved Kristi liv
Der er en frelse å oppnå etter at vi er frelst. I Rom. 5, 10 heter det: For dersom vi, da vi var fiender
ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, skal vi så meget mer etter at vi ble forlikt bli frelst ved hans liv.
Den første frelse består i tilgivelse for utførte synder. Den annen frelse kommer ved vandring i
troens lydighet; for det heter: Vandre i lyset den stund I har lyset, for at I kan bli lysets barn. I lyset er liv
og i lyset var liv, og livet er menneskets lys. Å være lysets barn er det samme som å være livets barn.
Jesus Kristus er en fyrste i lyset, han er livets fyrste, likeså er Satan mørkets fyrste, han har dødens velde.
Frelsen ved Kristi liv består nå deri at han ved sin Ånd og ved sitt lys og liv gjør oss levende. Med
nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men desto større er den nåde han gir. Etter hvert som
lyset tiltar forsvinner mørket. Med lyset kommer liv, og når mørket forsvinner går døden med, likeså blir
han til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. En fullendt frelse ved Kristi liv hadde ikke
apostelen Paulus oppnådd; men han jaget etter det. Fil. 3, 12. Også vi bør jage fremad mot dette mål i
denne frelse. Et uendelig stort mål innen frihetens fullkomne lov.
I den første frelse er Jesus blitt vårt syndoffer. I den annen frelse er han vår yppersteprest og
talsmann. Han er mellommann for en ny pakt — etter at en død har funnet sted til forløsning fra de
synder som er begått under den første pakt. Hebr. 9, 15.
Peter omtaler også frelsen ved Kristi liv i første brev 4. kap. og 17. vers: For tiden er der, at
dommen skal begynne fra Guds hus; men begynner den først med oss, hva ende vil det så få med dem
som ikke tror Guds evangelium. Og dersom den rettferdige vanskelig frelses, hvor vil det da bli av den
ugudelige og synderen?
Dommen begynner først over Guds hus, det er oss. Dette er dommen, at lyset er kommet til
verden. Altså består dommen deri, at Gud kaster lys over oss. Dette bevirker dom. I dette lys må vi sette
alt i rette skikk, da først er vi tro i lyset og blir lysets barn. Nettopp fordi lyset bringer dom, derfor er lyset
foraktet. Dersom alt var i den skjønneste orden i menneskehjertet, da ville lyset bringe en uendelig
glede, og man ville rose seg i lyset. Men nå er vi onde av naturen, vi er idel mørke og har gjort en masse
mørkets gjerninger, som må bortrenses ved lys og dom, derfor blir det bedrøvelse i stedet for glede. Den
rike yngling gikk bedrøvet bort, og det gjør de fleste i dag, når Ordets lys treffer deres hjerter. Derfor, da
Skriften har forutsett dette sier den: I dag, dersom du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte.
Dersom man nå ikke forherder sitt hjerte, hva vil da skje? Jo, man vil gå fra lys til lys. Man lærer å
forstå, at dommen vender om til rettferdighet, dette forårsaker, at man ikke blir så redd for å dømme
seg selv og gi lyset rett. Dette kan man så meget mere gjøre, ettersom den stadige vandring i lys til
overflod overbeviser meg om all min elendighet etter kjødet. Dette medfører et sterkt hat til selvlivet, og
man består igjen derved den prøve Kristus krever av den som vil være hans disippel. Herlighetene vil
tilta; for lidelsene i kjødet holder mørke og ondskap nede. Arven i lyset kommer frem for vår bevissthet.
Brodersamfunnet vokser og blir inderligere. Blodet renser bort all synd, og tilnærmelsene til Faderen blir
større enn noensinne før. Tjenesten i ånden blir mer verdifull, og de som hater oss og forkaster vårt navn
som noe ondt blir fler og fler. Jesus ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Vandring i lyset er sann gudsfrykt,
derfor er sansynligheten for bønnhørelse desto større. Alt dette tilhører frelsen ved Kristi liv, og denne
145 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
frelse kan først virke etter at en død har funnet sted til forløsning fra de synder som var begått under
den første pakt.
Er Kristus delt?
Det gjorde meg inderlig godt å lese broder E. Aslaksens stykke «To slags partier» i nærværende
blad. Les det om igjen og du skal ha gagn derav. Vi trenger i disse partisinnede dager nå og da et kraftig
sverd over snakkerne, et sverd, hvis hugg makter å trøste de sørgende i Sion. Hvorledes skal alle disse
partier møtes i det ene legeme, Kristus? Et parti møtes med sin vanndåp, et annet med sin åndsdåp og
tungetale, et tredje med sin usedvanlige riktige måte å samles på, et fjerde med tørklebedekkede
kvinner, et femte med sine store kirker og store pastorer, et sjette med sin lære om tusenårsriket o.s.v.
o.s.v. Alle disse har et lem for stort, og ingen av dem skal komme frem til Herrens bord for å frembære
sin Guds mat. 3. Mos. 21, 18. Det er intet lem for stort på Kristi legeme; men så har det også fått sin
skjønne skikkelse ved korset.
På korset drepes fiendskapet
På korset tilintetgjøres partier. Ikke bare på korset for 1900 år siden, men på korset i dag, nå i
1920. Ethvert religiøst blad og enhver religiøs sekt har sin egen helt og sin egen martyr. La denne helt og
martyr lide ut med Kristus på korset, så finner vi ham igjen som en ny skapning, der hverken er helt eller
martyr. Det gamle menneske har svære bedrifter å rose seg av, ikke minst, når det blir religiøst. Det vet å
fortelle om alle sine gode gjerninger, på hvilke der ikke er tall; om all vekkelse, hvori det har vært sjelen,
den første og den siste; om alle den har ført ned i dåpens vann. m. m. m.
La korset drepe alt dette.
Skildringer om religiøs hygge og vellevnet spekker de religiøse blader, de strutter av
reisebeskrivelser, hvor helten soler seg i sin egen belysning. Om Guds lys skulle kastes inn i alt dette
mørke så er jeg redd for, at helten kom i skyggen. Men alle disse sier seg å være i Kristus.
Er jeg nå blitt eders fiende ved å si eder sannheten? Om den ble tatt til følge, skulle den nå som i
gamle dager, frigjøre. Dog, det er intet nytt under solen; de gamle kalkstrykere legger seg som får ned i
dødsriket og deres barn og barnebarn gjør trolig sin tjeneste over sine fedres graver. Alltid står de rede til
å korsfeste en Messias og rope utløsning for en Barrabas.
La korset drepe disse kalkstrykere; la plaskregn spyle av veggen, så vi får se den i all sin heslighet;
la dom og fortærelsesånd belyse den, så vil dommen vende om til rettferdighet. Vi trenger saltet mat i
disse endens dager; vi trenger sannhet og ikke løgn. Er det vanskelig å forstå dette, at alle disse mot
hverandre stående religiøse partier intet har å bestille med Kristi legeme, hvor alt virker i harmonisk
enhet? Småbarn i 10 à 12 års alderen bør kunne forstå det. Dersom mine armer erklærte benene krig, og
dersom øynene intet ville vite av hørselen, og dersom kroppen ikke ville adlyde hode, hvordan ville et
slikt legeme kunne bestå? Akkurat sådan er det fatt med alle disse partier, der alle sier seg å være
lemmer på Kristi legeme.
Når derimot hvert enkelt individ renser seg i sannhetens lydighet, når enhver tar opp sitt kors, når
alle fornekter seg selv og lever Kristus, da fremvokser enhet, broderkjærlighet, tålmodighet,
langmodighet, gavmildhet osv.; partier opphører. Dette er Kristi legeme, og hver person er et lem på
dette legeme. Er det vanskelig å fatte dette? Det burde være kristedommens barnelærdom; men det er
blitt til mystikk. Hva er grunnen? Mangel på gudsfrykt! Kom aldri og fortell, at det er noe annet. Ånden
vitner granngivelig derom, og vi skal vitne derom. Slapp, dorsk, urettferdig religiøsitet forpester hele
verden. Gid du var kald eller varm; men fordi du er lunken, vil jeg utspy deg av min munn.
Åp. 3, 15 og 16.
146 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
1921
I har ikke, fordi I ikke ber
Jak. 4, 2
Vi må be mer enn hittil. Her på Horten har vi hatt bønnemøter siden nyttår, og Gud har velsignet
oss på en forunderlig måte. Hvor mennesker er samlet vil det oppstå mangehånde vanskeligheter; men
ved bønn til Gud løses og oppløses alt ondt. Hjertene blir bløte og nådens og bønnens ånd griper hver
især. Vi har på mange måter sett og erfart Guds bønnhørelse. Han har åpnet vei, hvor der ingen vei var.
De ydmyke sjeler er blitt fylt med Guds Ånds kraft. Gud lar seg ikke bevege til bønnhørelse kun ved en
sermoniell bønn ved begynnelsen og slutten av møtet. Vi må trenge inn på Gud i samdrektighet. Når det
først er blitt liv innen vår egen midte, kan den livgivende strøm nå utover til andre.
Tror det ville virke gagnlig om vennene rundt om begynte bønnemøter. Vi har nå i en rekke av år
hatt bibeltimer, så de fleste har megen Guds kunnskap. De vet mer enn de fleste troende. Men nå trengs
bønn. Treng inn på Gud om liv i forsamlingen, om vekkelse for syndere. Alle tings ende nærmer seg; vær
derfor sindige og edrue til bønner. 1. Pet. 4, 7. Be om noe bestemt, det som ligger rett for hånden. Tillat
ikke at en og annen beruser seg i følelser og forstyrer hele møtet. Om en nybegynner gjør dette, så får
man tåle ham; men de eldre bør være edru og sindige. La oss undersøke om vi får hva vi ber om. Gjenta
ikke de samme ord i bønnen. La den være kort; be heller flere ganger. Det er alle mulige forhindringer
blant Guds folk. Syn-den har herjet og slått dype røtter og vaner. Når den ugudelige blir omvendt og
kommer frem til lyset, kan han fortelle om de mest utrolige synder han har ligget under for. Alle disse
lyster i kjødet river og sliter for å gjøre seg gjeldende på ny. Bønn til Gud i forbindelse med sann
opplysning er derfor det beste middel mot alt dette onde. Synden ligger på lur ved døren, til deg er dens
attrå; men du skal herske over den.
Se derfor til, at lyset i deg ikke er mørke
Lukas 11, 35
Dersom man ikke straks fatter kjærlighet til sannheten og bøyer seg for den, vil det lys man
forfekter og mener seg å ha, bli mørke. Jo mer man kjemper for dette sitt tilsynelatende lys, desto
mørkere blir det. Ens ærgjerrighet og seierstrang blander seg inn, og man kjemper undertiden årevis i
belg mørke for å vinne en seier man aldri kan nå.
Her gjelder dette formanings ord til oss alle: Se til, at lyset i deg ikke er mørke.
Er øyet friskt, da blir hele legemet lyst. Men er det sykt, da er hele legemet mørkt.
Legemet er menigheten. Dersom nå ditt øye er sykt, da blir hele menigheten mørk. Du finner bare
feil og mangler hos alle unntatt hos deg selv. Er øyet friskt, da blir hele menigheten lys. Kjærligheten vil
skjule en mangfoldighet av synder, og selv for den mest elendige nærer man håp og tro.
Hvordan ser du nå? Er legemet lyst, eller er det mørkt?
147 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Den sterkes fred
Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, da blir hans eiendom i fred. Lukas 11, 21.
Ingen bevarer fred midt i sin galskap så lenge som den sterke. Man unngår ham i det lengste. Den
sterke kan tro hans fred er guddommelig, fordi han ikke blir overmannet. Alle bøyer unna for ham, og
tankene hos ham hever ham ennå høyere.
Men så kommer en sterkere enn ham, han overvinner den sterke og fratar ham den rustning,
hvortil han satte sin lit. Lukas 11, 22.
Nå har ikke den sterke lenger fred på grunn av sin styrke.
Undersøk derfor om din fred er din egen styrkes fred, eller om du i sannhet har funnet Guds fred,
som ikke skal fratas deg
En vei å vandre
De fleste mennesker må i dødsøyeblikket domfelle og fordømme alle sine livsgjerninger. Ja, de er
så syndige, at der må bes om tilgivelse for dem. Man slipper da som naken inn i frelsen.
Kun en av tusen av kristne kan si som Paulus: Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet bevart
troen. Forhør deg med kristne bekjennere, og du skal finne at slike ting som «løp» og «vei» er noe
aldeles ukjent for dem. Jesus er «Veien» - en vei å vandre på. Han er «Sannheten». Man kjenner ham
mest og best som «nåde». Dog, hans navn er «Sannheten» - ikke «Nåde». Allikevel har han fullt opp av
nåde hos seg for å gi til den som vil la seg frelse ved sannhet. Man kan motta nåde forgjeves om ikke
erkjennelse av sannheten følger etter. Kristus er full av nåde og sannhet; men kun sannheten frigjør.
Jeg har hørt en predikant som forkynner, at man skal bare se på Jesus, så blir man ham lik. Tror
ikke man blir noen stjerne ved å sitte stille og stirre på en stjerne. Men får Kristus ved sin Ånd virke i oss
til å ville og utrette, da vil man bli forvandlet etter hans billede fra herlighet til herlighet. Det blir en vei å
vandre, et løp å fullføre. Vår vilje må bøyes for å bli lik Jesus. Det hjelper ellers ikke hva man ser, og hvor
lenge man ser.
La oss holde oss til sannheten, og den skal frigjøre oss fra synden og fra selvlivet. Ja, den skal
frigjøre oss fra religiøse eventyrere og deres eventyr. Visdommen skal være vår tro ledsager i dette liv, og
ved den skal vi få herske med Kristus i det kommende.
Hvor er de tro og kloke tjenere?
Således akte man oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter. 1. Kor. 4, 1
Hvem i våre dager kan si seg å være husholder over Kristi hemmeligheter? Hvem kan si: Etterfølg
meg, som jeg har etterfulgt Kristus? Finnes det noen, da har et sådant krav på å bli hørt; han er skikket
som tjener i den levende Guds menighet.
Forøvrig kreves av husholdere, at de må finnes tro.
Jeg er sikker på at er det noe vår tid mangler, så er det husholdere over Guds hemmeligheter. For
å være husholdere over Guds hemmeligheter, må man selv være i besittelse av disse. Gud betror ikke
sine hemmeligheter til hvem som helst. Selv et menneske betror ikke enhver sine hemmeligheter. Skal
man nå være husholder over disse, så må man være i besittelse av en hel del av dem, så man kan gi ut til
den person som har behov for det og i den tid det trenges.
Jesus sier: Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker. Hvem er
da den tro og kloke tjener, som hans husbonde har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i
148 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
rette tid? Salig er den tjener som hans husbonde finner å gjøre så, når han kommer. Sannelig sier jeg
eder: Han skal sette ham over alt det han eier. Mat. 24, 44-47.
Her tar Jesus sikte på de siste dager. Det må vel sies, at vi er kommet til de siste dager; men
hvorledes er det med husholdningen over Kristi hemmeligheter? Predikantene — så godt som alle over
hode — prediker for syndere, fordi de intet har å gi Guds barn. De vet ikke engang om, at det eksisterer
noe som heter Kristi hemmeligheter uten så er, at de pr. bokstav har lest noe der om. Det hele ligger
nede i en sørgelig forfatning. Men det går an å være prest, pastor, predikant eller hva annet navn man vil
sette på det i dødningers forsamling. Ord. 21,16. Men det skal lite hjelpe, hva man har vært, når Kristus
åpenbares, dersom man ikke har vært en tro husholder over Guds hemmeligheter. Om man blir frelst —
uten å være dette — så får man ingen lønn for sin gjerning. Det har kun vært et levebrød, hvorfor man
allerede har fått sin lønn, akkurat som en skomaker og smed får sin lønn for sitt arbeide.
Vi vil ikke bebreide noen for ikke å eie Guds hemmeligheter uten å henvise til, hvordan man skal
finne dem. Les 1. Tim. 3, 16:
Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød,
rettferdiggjort i ånd, sett av engler osv. Hemmeligheten kalles gudsfryktens hemmelighet. Det er altså
anledning til ved gudsfrykt å få Kristi hemmeligheter. Det første hemmeligheten går ut på er: Kristus
åpenbart i kjød. Kun ved gudsfrykt åpenbares Kris-tuslivet i kjød. Vi har vel alle sett religiøse mennesker
innen alle partier, som ved sin ferd, sin påkledning og hele sitt vesen, kanskje med en pipe i munnen,
ligger så nær an verden, at det er langtfra, at Kristus åpenbart i kjød kommer tilsyne i slike personer. Så
har vi sett en av de få, en av de tusener, hvori Kristus har fått sin skikkelse mer enn sedvanlig. Skal man
tale om dypere åndelige ting, da må man gå til de sist nevnte. Her må man ikke ta feil; for noen har ved
årelangt hykleri ervervet seg en maske, som lett kan bedra. Kristi kunnskap skal stråle ut fra en sådan
person. Han har hva han har ved lydighet og troskap. Det ble en dag en trøst for ham, at også Jesus
måtte fornekte og fornedre seg selv. Han fant sin trofaste Frelser som sin like-stillet i fornedrelsen, i
lydigheten, i selvfornektelsen. Tenk hvor stort. Dette er Kristus åpenbart i kjød. Hvor har den storslagne
predikant Jesus? Jo, hundreder av mil over skyene. Den gudfryktige og fattige har ham ved sin høyre
hånd åpenbart i kjød. Han står ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans
sjel. Salme 109, 31.
Teologiske skoler kan altså ikke bringe en sjel kunnskap om Kristi hemmeligheter, ikke veltalenhet
og predikekunst. Alene gudsfrykt.
De som skal være husholdere over Kristi hemmeligheter må altså være gudfryktige folk. Det er
forøvrig ganske klart, at Gud ikke setter andre til å gi sine husfolk føde i rette tid. Det er Guds folk som
trenger mat. Syndere trenger tilgivelse. Mange er de som prediker for syndere, men hvor mange gir
mat??
Da den tid var inne for meg at jeg trengte mat, fikk jeg slag og hugg. Der fantes ikke en eneste,
som ga meg åndelig næring. Jeg så meg rundt, som en fattig forsulten ungdom, om det dog ikke var en
eneste, som forsto meg, men nei, ingen. Predikantene var de verste til å jage meg bort. Men Gud være
takk, han forlot meg ikke. Han førte meg gjennom ild og vann for at jeg skulle rense meg. Etter dette
begynte Guds Ånd sitt opplysningsarbeid i mitt indre vesen; og det varte ikke mer enn ca. to måneder,
før enn jeg var blitt som en fremmed for min mors barn. Det var ikke lengre rom for meg i predikantenes
hjerte og forsamling. Men det gikk med meg som den blindfødte; der ute på gaten traff han Jesus. Der
utenfor alt partivesen traff også jeg ham daglig. Intet under derfor, når det står skrevet: La oss derfor gå
til ham utenfor leiren. Sant er det at han ikke forlater oss faderløse, selv om vi ikke kan ære mennesker i
kjød som våre åndelige fedre.
Vil du lære av Ånden, så skikk din sjel til prøvelser, hør og adlyd. Bli rolig i din ånd. La ære og
vanære suse deg om ørene, som om det ikke vedkommer deg. Ta daglig ditt kors opp, og har du erkjent
149 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
en sannhet, da forsvar den med sverdet. Gjør ikke forskjell på folk, og sett ikke din lit til prest og
predikant. De fleste av dem lar seg leie for en sum penger. Din sjels frelse er vel mer verd enn deres
forretninger i sjelers omsorg.
Salig er hver den, som i Jesu Kristi tilkommelse befinnes å gi Herrens disipler mat i rette tid. Vi
trenger mat og ikke lange predikener. Vi trenger får som kan gi melk; vi trenger predikanter som kan gi
åndelig verdier til Guds folk. Bort med disse «dag for dag» historier. Hva kommer det Guds folk ved,
hvorledes predikanten fråtser i folks uvitenhet «dag for dag». Var de litt opplyst av Gud, ville de sette
slike høye herremenn på siste benk og be dem omvende seg fra alt sitt overmot. Men det skal til
massenes store forundring skje en dag, at mange av de som er av de første skal bli av de siste.
Tiden er der nå, at dommen skal begynne fra Guds hus; for det står skrevet: Døm I dem som er
innenfor, de utenfor skal Gud dømme.
Er du frelst fra synden, da er du som regel prisgitt vilkårligheter, hvis du ikke selv har øre å høre
med; for predikanten vet selv intet om frelsen ved Kristi liv, Rom. 5,10, og det var da skam å forlange, at
han skal kunne gi andre det han ikke har selv.
Når du nå reiser rundt og prediker og lovpriser alle de nye og prektige lokaler du kommer inn i, og
du forherliger alle som tar imot deg, og du fråtser i selvforherligelse, fordi massene i sin blinde
autoritetstro stoler på deg, da vit, at verdien av den næring du gir lammene skal bestemme din virkelige
storhet på hin dag. Allerede nå har mange fått øynene opp for, hva som er mat, og hva som er historier.
De forstår deg, når du praler og når du setter forsamlingens lattermuskler i bevegelse for å nyte dens
dakapo til kjødets mettelse. Gud være takk, frelsesvognen ruller, og fler og fler blir det av den skare, som
i de siste dager lutrer seg selv og renser seg selv. For disse folk skal predikantens drøvtyggede morskaper
være som agner for ilden. De kjenner til noe tyngre, noe bedre, noe som veier i vektskålen.
Hvem som har øre, han høre, hva Ånden sier til menigheten.
Hva Livets Ånds lov utretter
For Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2.
Her er tre lover: 1) Livets Ånds lov, 2) syndens lov og 3) dødens lov. Livets Ånds lov er den
sterkeste; for den makter å frigjøre meg fra syndens og dødens lov.
Syndens lov tvinger den ugudelige til å synde. Lystene i kroppen stiller sine krav og sinnet adlyder
lysten. Lysten unnfanger og føder synd. Så snart et menneske har syndet melder dommen seg; dersom
man da ikke retter seg etter Guds dom, men avslår den, vil man få en død samvittighet for denne synd.
Synden blir fullkommen, og man gripes av dødens lov. Man er død i overtredelser og synder.
Vi ser den ugudelige gjør sine synder, som om det skulle være en hverdagslig ting — uten
samvittighetsskrupler. Kun når han går et skritt videre ut i synden melder samvittigheten seg. Mottar han
heller ikke tukt for denne synd, vil han trenge dypere inn i døden. Han går stadig videre i ugudelighet.
Her er det å merke, at sinnet (viljen) alltid er med og godkjenner ugudeligheten, og nettopp derfor
kommer fordømmelsen.
Det legeme som syndet ved syndens og dødens lov kalles «kjødets legeme». Kol. 2, 11.
Det avskjæres ved Kristi omskjærelse og blir begravet med ham i dåpen. Dette kjødets legeme blir
også kalt forhud. Fjernelse av forhuden var det gamle Israels omskjærelse, mens hjertets omskjærelse
gjelder for den nye pakts Israel.
Livets Ånds lov virker overbevisende på sinnet. Dersom man hører og adlyder den, vil man bli ført
til Kristus, omskjærelsens tjener. Han vil omskjære hjertet og befri oss fra kjødets legeme (det legeme
som fremstilte seg som syndens redskap). Syndens lov vil opphøre å virke; for man tjener Guds lov med
150 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
sinnet. Rom. 7, 25. Som følge herav vil fordømmelsen på sinnet forsvinne; for sinnet er i Kristus Jesus.
Det blir sant som skrevet er:
Så er der da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Rom. 8, 1.
Men nå tar man storlig feil, dersom man herav slutter, at syndens lov i lemmene er uttatt, hvilket
jeg vet om mange lærer. Synden ligger fremdeles på lur ved døren (i lemmene); men jeg har fått kraft til
å herske over den. Nettopp derfor er det ingen fordømmelse. Det øyeblikk vi slipper synden løs, vil
fordømmelsen komme igjen. Derfor heter det: Synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne
osv. Hebr. 10, 26.
Ved Livets Ånds lov skal vi holde kjødet med dets lyster og begjær korsfestet. Likesom vi ved
denne lov seiret over syndens og dødens lov første gang, så skal vi fortsettende holde lystene i kjødet
nede ved den samme lov. D.v.s. fly fordervelsen i verden som kommer av lysten. 2. Pet. 1, 4.
Livets Ånds lov trenger inn på — og fortrenger lystene i lemmene mer og mer. Sant blir det i vårt
liv, som det var sant for Israel, da de kom inn i landet: De ble ledet til sine fiender. Livets Ånds lov leder
oss til forder-velsen i vårt eget kjød; vi fordømmer den og forener oss mer og mer med Livets Ånds lov.
På den måte blir det sant i oss, hva som ble sant i Jesus Kristus: Synden ble fordømt i kjødet, før den kom
til utførelse. Se Rom. 8, 3. Det blir da ingen fordømmelse under denne prosess, tvert om er det all ære
verd, at man heller velger å lide i kjødet enn å synde. På denne måte trenger Livets Ånds lov dypere og
dypere inn i legemet. Man går fra lys til lys, fra kraft til kraft, fra herlighet til herlighet. Men det fordres
troskap i alt dette lys og i all denne dom. På denne måte banes veien gjennom forhenget, hans kjød og
hele guddommens fylde tar mer og mer bolig i vårt legeme. Hvor skjønt, hvor herlig, hvor velsignet. At vi
fattige menneskebarn er gjen-stand for et så inngående arbeide og en så inngående kjærlighet. Må vi til
gjengjeld vise et ydmykt sinnelag og være tro mot denne Livets Ånds lov, at vi kan bli til ære for Kristus
på hin dag.
Forstå skriftene
Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Luk. 24, 45.
Det blir til stadighet sagt av oss alle: Her står så, Lukas sier så, Paulus så. Forstår vi da, hva vi leser?
Har Herren fått opplatt vår forstand?
Filip ble av Herrens engel sendt ned på den vei som går fra Jerusalem til Gasa. Denne vei er øde.
Her traff han en hoffmann som satt på en vogn og leste av profeten Esaias. Filip sier til ham: Skjønner du
hva du leser? Han svarte: Hvorledes skulle jeg vel kunne det, uten at noen veileder meg? Og han bad Filip
stige opp og sette seg hos ham. Ap. gj. 8, 31.
Ikke bare veien fra Jerusalem til Gasa var øde; men det var øde og tomt i hoffmannens hjerte; for
han skjønte ikke, hva han leste. Men etter at Filip hadde utlagt frelsens vei for ham, drog han sin vei med
glede.
De skriftlærde får skriftene inn i hode, mens hjertet er like kaldt. Når Gud opplater vår forstand, så
vi virkelig skjønner hva vi leser, da går det oss som disiplene, de sa til hverandre: Brente ikke våre hjerter
i oss, da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?
De sørgende i Sion skal trøstes
Gud sier om Messias: Du min tjener, du er Israel på hvem jeg vil åpenbare min herlighet. Hertil
svarer Messias: Og jeg, jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min
kraft; dog, min rett er hos Herren og min lønn hos min Gud. Es. 49, 3 og 4.
151 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vi kan spørre, hvem ga Sønnen rett, da han vandret her nede? Hvem forsto ham? Hvem trådte
persekaret sammen med ham? Hvem trøstet ham, når han alle vegne fant motsigelse? Det måtte se ut i
hans øyne som om han forgjeves hadde arbeidet seg trett og til ingen nytte fortært sin kraft.
Skal vi følge vår Mester og ikke tale mennesker til behag, men til deres frelse, mon vi ikke også da
skal få føle noe av det samme? Jo, visselig. Forgjeves kan man arbeide seg trett. De mest soleklare
sannheter blir avvist. Det smaker ikke. Til ingen nytte fortærer man sin kraft. Sion sier: Herren har forlatt
meg, og Herren har glemt meg. Men er det nå virkelig så, at Mes-sias hadde arbeidet forgjeves? Nei,
hans rett var hos Herren. Så sier Herren: I den behagelige tid bønnhører jeg deg og på frelsens dag
hjelper jeg deg, og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for at du skal bringe landet på
fote, utskifte øde arvelodder. Vers 8.
Hvor mange øde arvelodder ligger det ikke på de indre veier. Messias tok disse i besittelse da han
tilsynelatende forgjeves ødet sin kraft. Nå utskifter han disse arvelodder til sine utvalgte, de som følger
Lammet hvor det går. Til disse arvelodder når intet rivende dyr; for landet ligger innenfor forhenget. Alle
som øver vederstyggeligheter og løgn må holde til utenfor. De kommer ikke engang til forhenget — enn
si til de helliges arvelodd i lyset — innenfor. Hvem kommer, hvem kalles? Si til de bundne: Gå ut! Til dem
som er i mørket: Kom frem for lyset! På veiene skulle de gresse, og på alle bare høyder skal det være
gressgang for dem. Vers 9.
Den som virkelig føler seg bundet, til ham sies der: Gå ut! Og til den som virkelig tynges av mørke:
Kom frem for lyset! På veiene skulle de gresse. Under vandringen treffer man på næring. Skjønt denne
vei er trang og få finner den, så ser vi dog at Messias har gått foran og etterlatt rikelig næring på veien.
Det er fullt opp av bare høyder, som nesten ikke har vært betrådt av mennesker, men rikelig næring for
alle som kommer dit. Messias har etterlatt depoter for proviant på denne nye og levende vei.
De skulle ikke hungre og ikke tørste, og hverken det glødende sandhav eller solen skal skade dem;
for deres forbarmer skal føre dem og lede dem til vannkilder, og jeg vil gjøre alle mine berg til veier, og
mine banede veier skulle forhøyes. Vers 10 og 11.
Isak var flink til å grave brønner og finne vannkilder; men filisternes og Gerars hyrder stjal
brønnene fra ham. 1. Mos. 26, 18. Her innenfor finnes ingen Gerars hyrder, ingen filister; de er alle
tilhope døde under av dette herlige Kanaan. Her får man beholde sine kilder for seg selv; man får drikke
vann av sin egen brønn. Herren selv skal lede oss til disse herlige vannkilder. Det glødende sandhav og
solen skal ikke brenne oss mer. Rettferdighetens sol har underveis til dette land brent opp alt av høy, tre
og strå. Gull, sølv og kostbare steiner roser seg i dens herlige stråleglans. Føttene, som var såre og
forbrent i den hete sand, har fått legedom. De store berg, de svære vanskeligheter er blitt til veier.
Messias har gått foran og har brutt ned og gjort vei.
Vi kan undres på, at han beredte oss et så herlig land, og at ingen ville være med ham, da han i sitt
kjøds dager inntok dette velsignede land. Men skriftene blir oppfylt, som sier, at det kommer en fra en
stad og en fra et folk til Sion. Kun noen få i hver menneskealder kommer inn i dette land. I tusenvis taler
de om det; men kun få når frem.
Nå inntreffer Herrens bønnhørelse; for se, disse komme langt borte fra, og se disse kommer fra
norden og fra vesten, og disse fra Sinims land. Vers 12.
Juble, I himler og fryd deg, du jord! I berg, utbryt i frydesang! For Herren trøster sitt folk, og over
sine elendige forbarmer han seg.
Denne jord og disse berg — bak forhenget — har ligget øde fra eldgamle tider. Nå kommer de fra
nord og vest og fra Sinims land. Nå er det noen som har elsket korset og som elsker det. Nå er det noen
som akter Kristi vanære for den største rikdom. Alle disse av alle slekter, i alle tider kommer for å ta
dette velsignede land i eie. Disse skal herliggjøres med Messias; for de har lidt med ham. All motstand er
152 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
brutt; fyrstedømmer og makter er beseiret på korset. Korset forbyr verdslighet og ondskap adgang til
dette land. Kun kors og kjærlighet til sannhet gir adgang.
Dine barn kommer i hast; de som nedbrøt deg og ødela deg; de skulle dra ut fra deg. Oppløft dine
øyne trint omkring og se! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Så sant jeg lever, sier Herren,
du skal iføre deg dem alle sammen som en prydelse og binde dem om deg som en brud. Vers 17 og 18.
Nå får Messias lønn for møysommelig arbeide. Alle som har samlet med ham på de indre veier får
også nå sin lønn og sin glede sammen med — og i sin dyrebare frelser. Disse er lemmer på hans legeme.
De er kjød av hans kjød og ben av hans ben; for de er bruden.
For dine ruiner og dine øde steder og ditt nedbrutte land, — sannelig, nå skal du være for trang for
innbyggerne, og dine ødeleggere skulle være langt bort. Ennå skulle barna fra din barnløshets dager si for
dine ører: Stedet er meg for trangt; flytt deg for meg, for at jeg kan få bo. Vers 19 og 20.
Noen vil si: Ha, ha, du tar storlig feil; for alt dette sikter til jødefolkets samling til sitt land — Israels
land, som nå er frigjort fra tyrkernes vold.
Det er sant, det er et land, som kan sees og tas på, som kan betredes med våre føtter, et land hvis
grenser kan bestemmes. Men likeså sikkert, som dette land eksisterer, finnes der også et motsvarende
«himmelsk Kanaan.» Der er et Jerusalem her neden til; men der er også et Jerusalem her oven til. Vi taler
om det Jerusalem og det Kanaan her oven til; for det er vår mor og vårt land, så får de som har interesser
for det land som ligger mellom det Døde hav og Middelhavet tale om det som faller best i smak for seg.
Likesom Israels land har ligget nedbrutt, så har også vårt himmelske Kanaan ligget øde og
ubebodd. Men nå skal det befolkes. Alle de, som har søkt det som er oventil, skal befolke det. Dette land
var barnløs, da Jesus fra Nasaret trengte inn i det. Men nå skal stedet bli for trangt. Grensene må
utvides. Hans ødeleggere skal være langt borte. De som hadde avsky for Messias i hans fornedrelse skal
være langt borte. Jfr. vers 7. De som foraktet veien til dette herlige land skal ikke få se det. Veien gikk
gjennom fornedrelse, derfor ble den ikke tålt, og derfor blir den ikke ansett for noe. Salige er de fattige i
ånden; for himmerikes rike er deres. De rike og mektige og mette steiler og snubler på denne vei; de når
aldri frem.
Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, landflyktig og
forskutt. Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var jo enslig tilbake. Hvor var da disse? Vers 21.
Jo, dette er Herrens lønn. Fordi hans sjel har hatt møye skal han se det, skal han mettes; derved at
de erkjenne ham, skal den Rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal
han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel
til døden og ble regnet blant overtredere, og han bar dog manges synd, og for overtredere ba han. Es.
53,11 og 12.
Enhver som på disse indre veier uttømmer sin sjel til døden vil i Kristus få de mange til del og få
sterke til bytte. Ham tilhører vi alle; men i ham tilhører vi hverandre i det fedre forhold og barne forhold
Gud har satt oss.
Det er godt å søke sin rett hos Herren. Om det er trangt og møyefullt, om man sår med tårer, om
vi vekker folks avsky, om vi er barnløse, om vi forgjeves arbeider oss trett, så vit, at Messias måtte gå
denne vei foran oss. Se hans veldige lønn for trofast arbeide. La deg trøste ved dette om alt ser
trøstesløst ut.
Konger skulle være dine forfedre, og deres fyrstinner dine ammer; på sitt ansikt skulle de kaste seg
til jorden for deg og dine føtters støv skulle de slikke, og du skal kjenne, at jeg er Herren, og at de som
bier etter meg ikke skulle bli tilskamme. Vers 23.
Sirak sier om Esaias: Med mektig ånd så han de siste ting og trøstet de sørgende i Sion. Zir. 48, 32.
Vær stille, vær innadvendt, bi på Herren og forvent din lønn fra ham. Gjør din gjerning for hans
åsyn og velsignelsen kan ikke utebli. Vokt deg for å blåse i basun om alle dine gjerninger. Gud skal ha
153 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
æren for det han virker i oss; så blir det Guds sak om han vil ære oss; for det er bare den Gud ærer som
holder prøve. Se deg ikke blind på nådegavene; for livet er ikke i dem, men i giveren. Vit, at et
fullkommet liv er propp fullt av nåde og gaver. La oss derfor søke mer av det fullkomne, trenge inn i Guds
rike med makt.
Hos den forstandige holder visdommen seg stille; men dårskapen er en støyende kvinne. Megen
støy, små virkninger. Alle ting er blitt til ved Guds ord, og uten det er enn ikke en eneste ting blitt til av
alt det som er til. Ordet kommer til oss i stillhet og omskaper oss fra et syndig, naturlig menneske til å bli
et Guds menneske. Hvilket stort arbeide, men så stille det går for seg. La oss lære å bli stille. Spar ordene;
for de er som oftest skarn. Tal når ånden driver, og avslutt din tale når ånden slutter å drive. All tørrhet
vil da forsvinne. Det er ikke alt hva vi vet menneskene trenger; men de lever av hvert ord som utgår av
Guds munn. Ti stille med læresetninger, når Guds ånd ikke driver; men kjenner vi Åndens salvelse og
drift, da la oss ta frem det vi har både nytt og gammelt.
Sinnets renhet
En broder skrev forleden til meg og spurte om forskjellige ting vedrørende sitt åndelige liv. Da jeg
tror han mente det oppriktig og mange har det som han, så tror jeg det kan være gagnlig å drøfte saken
nærmere. Han meddelte,
1) at han ikke hadde varig fred.
2) at satan undertiden satte inn på ham, så hans sinn kom i opprør, og han ble sint.
Dersom man ligger under for synd, da skal man bekjenne den for de man har tillit til. Deretter skal
man be og oppta kampen mot denne synd. Plei ikke med ditt sinn og dine tanker den synd du har mest
tilbøyelighet for. Jag tanker på slike ting fra deg med full bevissthet. Stå satan i mot fast i troen, så skal
han fly fra deg. At du blir sint er bare hovmod. Du synes noen går din ære for nær. Regn ut og betenk
hvor meget Jesus måtte lide av hån og spott. Du har vel ikke mer rett til ære enn ham. Ingen av oss har
det. Vi har ikke rett til å bli sint. Den som har små tanker om seg selv synes det er rett at han blir satt til
side. Men den hovmodige farer frem og blir vred, når noe hindrer hans løp.
En mann har engang skrevet i en lærebok for ungdom følgende visdoms ord:
«Den som er sint, han ser ut som gal i den roliges øyne.»
Det er lystene i lemmene som rører på seg, når sinnet kommer i opprør. Når satan holder foredrag
for deg om din krenkede ære, da hør ikke på ham. Du har ingen ære om du vil etterfølge apostelen som
sier, at han var æreløs. Gud gir ikke noe menneske sin ære. Men Gud ærer den som holder prøve. Dog
holder ikke den prøve, som like til vrede har omsorg for sin ære.
Vi bærer alle på synden i kjødet. La ikke denne influere på sinnet. For vi skal tjene Guds lov med
vårt sinn. Rom. 7, 25.
Den ugudelige tjener synden og lystene med sitt sinn. Derfor er der ingen fred for den ugudelige.
Men vi skal bevisst jage onde tanker og kjødelig vinning og lyst langt bort fra oss. Når vi det gjør, da
kommer freden som floden. Satan makter ikke å få oss sint lenger. Men man må våke og be; for vår
motstander Djevelen går omkring som en brølende løve — søkende hvem han kan oppsluke. Man kan si
om en sint mann, at han er oppslukt av Satan.
Vær derfor edru og våk. Hold sinnet rent.
154 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Slangebitt før og nå
Patent på «den reine læra»
Under overskriften «Falske lærdommer» har «Misjonæren» for 10. juni d. å. oppregnet en del
personers navn, som etter bladets formening skulle komme med de av apostlene nevnte falske
lærdommer. Sist i rekken av disse falske profeter kommer da brødrene Smith, hvorfor det kan være av
interesse å se litt nærmere på den sak. Bladet skriver bl. a.:
«Originos fremsto i det tredje århundre, Arius i det fjerde århundre. Så fremstod den dyktige og
yndede predikant Edvard Irving i London (1822) og forkynte den samme lære at Jesus hadde en syndig
natur. Da han også forkynte Jesu snare gjenkomst og gjenoppvåknen av nådegavene (flere begynte
nemlig å tale i tunger og profetere), skaffet dette ham megen tillit blant folket, så det i London var syv
irvingianske menigheter. Men av den skotske synode ble han i 1833 utstøtt, fordi han lærte at Jesus
hadde en syndig natur.
Her i landet følger den samme anskuelse med de moderne teologer, og blant «pinsevennene»
fremtrådte brødrene Smith for noen år siden med forkynnelsen av den samme ubibelske lære. Et
særkjenne for deres tilhen-gere er, at de forsøker å snike seg inn blant de frie vennegrupper med sin
falske lære og avstedkommer rivninger og splittelser. Samtidig er de ivrige forsvarere av krigsvesenet.
«På deres frukt skal I kjenne dem.» Da «smithianerne» også har tungetale, er det så meget lettere for de
frie venner å bli ført vill av dem.»
Så langt Misjonæren, hvis redaktør C. M. Seehus, om han ikke selv er forfatter av denne artikkel,
dog har samtykket til dens opptakelse i bladet, hvorfor vi tillater oss å gjøre ham ansvarlig for hva deri er
nedskrevet.
Må uvilkårlig i denne forbindelse tenke på Paulus, som da han var reddet fra havets farer fikk
berget seg inn på øen Malta. De innfødte viste ham atskillig menneskekjærlighet; de tente opp en ild og
tok seg av alle sammen, da det begynte å regne og var kaldt. Ap. gj. 28, 1 og 2.
Sådan er det også ute i forsamlingene. Så lenge de får lov til selv å kaste ved på ilden, da viser de
menneskekjærlighet. Så lenge man vil varme seg ved deres ild og ved deres tale, da er alt vel. Men så tok
Paulus kvister og kastet på ilden, da krøp en orm ut på grunn av heten og bet seg fast i hans hånd. Når
man er kommet så vidt til sjels år og alder, at man selv kan sanke kvister til ilden, da kommer ormen ut
og biter seg fast. For kun de ledende skal tenke, tale og holde ilden vedlike. Det katolske mørke og
presteskap skal råde, hvis ikke kommer ormen og biter. Denne gang har den bitt seg fast i brødrene
Smith, som tør driste seg til å tenke selv, og som tør tillate seg å høre etter Åndens røst og selv ransake
sin Bibel. De har selv begynt å kaste tørr kvist på ilden, og det tåles ikke. Nå står da alle rundt omkring og
undrer seg på, hvordan det vel til slutt skal gå disse mennesker, som tør oppta kampen mot hele det frie
pavevelde, og som har den giftige slange hengende ved seg.
Alle spår død og undergang; for det er jo en alminnelig kjent sak at pinselederne har patent på
«den reine læra». Vi var jo som forbrytere reddet fra havet; men den hevnende rettferdighet lot en giftig
slange møte oss. Når vi nå tross alt dette ryster ormen av oss i ilden; mon de da som hedningene skulle
komme på andre tanker og tro at vi var Guder??
Enigheten mellom de frie forsamlinger og pinsevennene er visstnok også temmelig mager; for
forleden så jeg en av hovedlederne for de frie forsamlinger rase i sin avis over, at en skomaker hadde
vært på Horten og ut fra den gamle menighet, som sang av Schibbolet, hadde han startet en
pinsemenighet, som sang av Maran Ata. Skomakeren ble rådet til å holde seg til sin lest; for den frie
leders større hevd på verdighet tillot ikke ham å vende om til malerkosten. Når nå den nye
pinsemenighet var dannet ble der naturligvis etter bibelsk mønster ansatt eldste. En av disse traff jeg en
aften på gaten. Han var oppriktig nok til å si meg, at han visste hverken ut eller inn; for han hadde intet å
155 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
gi forsamlingen og var dog allikevel valgt som eldste. Jeg bad ham da å komme hjem av og til, så kunne vi
sammen gå igjennom bibelske spørsmål, som han igjen kunne meddele sine pinsevenner. Hertil svarte
han takk; men han kom ikke; han forlot derimot pinsefolket og lever for seg selv i stillhet. Det viser seg
altså at for å få i stand noe, så halvt om halvt tvinger man folk til å påta seg stillinger de med seg selv
føler de ikke er modne for å bære. Men så har man jo glimrende seire å rapportere om. Kjødet lever
lenge på dette: høy, halm og strå.
For noen år siden kunne skuespillerinnene spasere rett fra teatret til talerstolen. Der ble skrevet
vegger opp og vegger ned om disse skue-spillerinners bedrifter. Det var som om de kastet en yndig glans
over hele Guds rike, og at de gjorde Gud en stor velgjerning ved å omvende seg. Den verdslige dannelse
og sjarme, som i pinseledernes øyne synes å fattes Guds rike, ble på en kraftig måte tilført menigheten
ved disse skuespillerinner. De gudfryktige tjenestepiker, som i årrekker hadde tjent Gud, hadde etter
pinse-ledernes mening meget å lære ved disse skuespillerinners føtter. Enn i dag er pinselederne blinde
for dette skuespill.
Men hva nytter det å si noe. De er jo alle så «bibelske» og de har alle «den reine læra». Kun det, at
de mangler øyensalve, så de kan se humbugen. Men, la festene gå rundt, la det skinnende klædebon få
hedersplassen, hold øye med at verdslig dannelse og store stillinger ikke blir satt til side for gudsfrykt,
fattigdom og ydmykhet; for alt må være «bibelsk» og formentlig ha sin rot i Jak. 2, 2.??? Kommer noen
på kant med dette, så slå dem ned med slagordet «falsk lære». Men hold I frem i samme spor og hat
dem som refser i porten, så antar jeg I seirer tilslutt, selv om livet styrer motsatt kurs av «den reine læra
— —???»
Vi skal ikke beklage, at Gud fra ungdommen av har opplært våre hender til krig, og det skal ikke
falle oss vanskelig å seile opp i pinseledernes dødvinkler, hvorav der er så mange. For så vidt ynder vi å
tale om krig; likesom vi også holder for rett å lyde den øvrighet, som er innsatt av Gud og som ikke bærer
sverdet forgjeves. Rom. 13. Tidsåndens forherligelse av militærnektere innen de frie forsamlinger skal
ikke forføre oss til å kaste våpen; for meg forekommer det mer effektivt å kjempe med blanke sverd, enn
som «Misjonæren» nå å kaste smuss. Dog, vi skal vaske oss rene med vann og ikke for den slags
bagateller erklære «Misjonæren» krig. Men vil den ha krig, da må den legge an sin krigsførsel på en hel
annen måte. For meg forekommer det, at «Misjonæren» ikke engang har kunnskap om
begynnelsesgrunnene for krigsførsel. Hvorledes skal den da som Skriften sier kunne kjempe rettelig. Det
gives ærlighet og dyd selv under krig; men dette kan man jo ikke lære, før man har lært å kjempe.
Så lenge disse «smithianerne», som Misjonæren kaller dem, synger og spiller for Saul, da er det
som om den onde ånd viker fra ham; men når Saul rykker ut til krig, og de snart «sniker» seg over ham
fra den ene kant og snart fra den annen, da opptennes Sauls vrede; for snart tar de hans vannkrukke og
snart skjærer de store stykker av hans kappe og vinker seierstrålende over til ham. De skal være farlige i
krig og vanker om hvor det treffer seg. 1. Sam. 23, 13 og 22. De skal ha en særlig evne til å fange de frie
og pinsevennene, ja selv deres ledere skal vanskelig kunne klare seg for dem; for her forleden hendte det
uhørte, at selv Seehus i Skien ba en av dem sette seg midt opp i hans egen broderflokk, og det måtte jo
være å innbyde ulven til selskap med lammene. Gi derfor nøye akt og se vel etter alle de smutthuller,
hvori de gjemmer seg, og hvor de ferdes; for de skal være meget slu, og du ser det går an for den aller
beste å bli narret av dem.
Kan godt forstå at det er kjedelig, når noen begynner å undervise i menigheten; for det russiske
mulm og mørke gir lederen fotfeste og rotfeste i menigheten. Når derimot lyset begynner å skinne for
den enkelte, da er det som om lederne vakler på sine grunnvoller; for det blir åpenbart, at deres påtagne
apostell, profet, lærer, hyrde og evangelistverdighet ikke i praksis duger noe innenfor menigheten. Det
eneste de kan er å innby syndere til om-vendelse. Er de først omvendte, da vet de intet mer. Det er
punktum der.
156 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
For nå å redde seg selv og det hele ut fra alle farlige båer og skjær, gir de noen intetsigende får,
som de kan stole på, titler av eldste, hyrder og lærere, så er jo alt «bibelsk» og i full harmoni med «den
reine læra». Ve den som forstyrrer dette gode forhold, ham skal ormen bite. Hadde vi levd på Ludvig den
fjortendes tid hadde vi sikkert forlengst sittet i det beryktede fengsel Bastillen. Den gang var det kun en
pave; men nå i dette religionsfrihetens århundrede dukker småpavene opp i hopetal, og sinnelaget tar
de som oftest med seg fra sin kjødsfrende i Rom. Den som våger å si dem sannheten er kjætter. Kun
mangler makten til å brenne og slå i hjel.
«Misjonæren» får tilgi, at vi tillater oss å tro og lære «Kristus åpenbart i kjød.» Vi tror også, at han
var mer enn en statue, som er uten følelse. Vi tror han led, idet han ble fristet. Vi tror også han seiret, så
han aldri gjorde synd. Vi tror derfor romerne 8. 3, at Gud sendte sin Sønn for syndens skyld, og at han
fordømte synden i sin Sønns kjød derved at Jesus alltid sa «nei» til sin egenvilje. Vi tror han led døden
etter kjødet og ble levendegjort etter ånden. Men den løgn «Misjonæren» offentlig vil påføre oss, at vi
lærer at Jesus hadde «syndig natur», den returnerer vi «Misjonæren», som mindre heldig servert.
«Syndig natur» og «å synde» hører sammen. Men å ha synd i kjød og ikke la den herske er en hel annen
sak.
Jeg er vel vitende om at pinselederne tror, at Jesus bare lignet et menneske. At han ikke kom til
jorden på annen måte enn i en skikkelse, som etter ytre gestalt lignet syndig kjød. Dog sier Skriften å
synden ble fordømt i dette kjød, enten det nå lignet syndig kjød eller var det. Dette spørsmål er av liten
interesse for naturmennesket; men skal man skifte natur og motta Guds natur; da kreves lydighet mot
Ånden. Herved oppstår lidelser i kjød; synden i kjødet skal fordømmes. Ved en sådan leilighet kommer
kunnskapen om Kristi lidelser oss til hjelp og til trøst. Men «de frie» har ikke bruk for noe av dette. Det er
trelldom å lyde Gud. Kjødet vil ikke lystre og lide. En lettere lære er mer behagelig og mer «bibelsk».
Merkelig at de folk som kommer til oss fra de frie forsamlinger er så forsultne og trellbundne, at de alle
som en vitner om, at tross sitt skryt av frihet har de ikke engang hatt seier over alminnelige synder.
Det er en lett sak å «bløffe» med slagordet «bibelsk lære» og i kraft herav og i motsetning hertil
sette stemplet «falske lærere» og «falsk lære» på sine brødre, som etter evne også beflitter seg på å leve
for Gud med en ren samvittighet. Forstår godt at det ikke er så liketil å skaffe avvekslende stoff til et så
vidt stort blad, som utkommer så ofte. «Misjonæren» hadde forleden et pent stykke om redaktørens
bestefar. Nå kunne det jo skrive litt om tante og onkel, likesom vi jo har fått vite en hel del om «vår kjære
sønn», hvis bedrifter og kamper mot Bergens prestevelde skal være aldeles storartet. Så har bladet jo en
korrespondent i København, som soler seg i glansen av forhenværende skuespillere og som nyter
saligheten av samværet med grevens døtre. Rekker ikke alt dette stoff til, da gjør ennå en lystreise og
besku daler og fjell, nyt naturen, hør lerken synger osv. osv. Tenker nok ekstrakten av dette
sammensurium vil opp blandet med en rik fantasi være et utmerket fødemiddel for nyfrelste, som jo skal
leve av den åndelige uforfalskede melk. De som trenger hardere føde kan vel fordøye det uten nærmere
forklaring. Kanskje slikt «vrøvl» følger hakk i hæl den «bibelske, reine læra»?
Sørgelig bare, at ikke disse brødrene Smith kan ti stille med seg. At virkelig trykke- og
skrivekunsten også står til deres disposisjon, så dårskapen, som jo burde sitte på de store høyder skal bli
trukket slik frem i lyset på en så krass måte.
«Vill i troen» er fornylig utkommet i annet opplag og anbefales på det beste til alle Misjonærens
lesere, pinsevenner og frie venner. De av dem som ennå ikke er hoppet tilbake til Rom. 7. kapittel kan
der få anvisning på, at det går an å komme dit i lære, hvor de hver dag lever sitt liv.
Kjære «Misjonær», har du ord, så svar meg, tal! for jeg vil gjerne erklære deg rettferdig. Hvis ikke,
så hør du på meg! Ti, og jeg vil lære deg visdom. Job. 33, 32 og 33.
157 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Forstår vi er fremmede svenner for «Misjonæren», men hvem er du, at du dømmer en fremmed
svenn, han står og faller for sin egen herre; dog, han skal bli stående; for Herren er mektig til å holde
ham oppe. Rom. 14, 4.
«Misjonæren» og dens forbundsfeller hater visstnok krig og våpen; men nå da sosialistene
begynner å begripe, at de ingen vei kommer med avbrutte geværer, så er det som «Misjonæren» også
kommer på andre tanker. For det er nå så at ingen fiende i landet overgir seg godvillig; de må alle tas
med krig. Josva 11, 19. Det er vel også derfor nå bladet har gjort sin første start.
Nå er det så, at man på ansøkning kan bli opptatt i pinsemenigheten. Man må da erkjenne og
godkjenne en hel del regler, som pinselederne har funnet for godt å oppsette. I Hebr. 12, 23 heter det, at
vi er kommet til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Når vi nå
er kommet dit og er oppskrevet der, hvordan kan da pinselederne la trykke skjemaer for ansøkninger om
opptakelse? Den som søker om opptakelse erkjenner jo dermed, at han i forveien ikke er opptatt, og
etter dette skulle pinsemenigheten kun bestå av medlemmer som ikke er opptatt, annet enn av
mennesker. Jeg tillater meg å spørre, hvem har gitt pinselederne fullmakt, så de kan herske over sine
brødre, så man må søke dem om å bli opptatt? Hvor i Bibelen står dette skrevet? Der skal atskillig
overmot og oppblåsthet til for å til rane seg en slik pavelig myndighet. Og i kraft av all denne galskap
drister de seg til fra sin høye pidestall å peke ut over Guds folk og si: Du har den «reine læra»; men du
har «den falske læra». Pakk sammen eders teorier. Trekk i sekk og strø aske på eders hoder, gå og gjem
eder alle tilhope i en krok, inntil doms- og fortærelses ånd har brænt opp denne eders «reine lære.»
Pinselederne har naturligvis blant alt annet stort også hatt et stort hus i bunnen av sitt hjerte. I
anledning herav reiste da også selve stifteren av pinsemenigheten for endel år siden til Amerika for å
tolke sitt hjertens ønske og tigge penger til dette «store hus». Men amerikanerne, der er vant ved
tiggerier lot ham ikke få synderlig, så det hele ble en fiasko. I sin nød herover ydmyket han seg, og Gud
velsignet ham med Åndens dåp. Men røttene til «det store hus» ble aldri opprykket, så nå er den samme
mann ute igjen med sitt stor tiggeri. Det er som om Guds rike skulle bestå av penger, mange penger, av
hus, store hus. Tror Guds rike var mer tjent med, at det hele gikk overstyr igjen, slik som det gjorde i
Amerika. Eller har I aldri lest: Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann. Job. 33, 29.
Når vi nå ikke tillates å stå innenfor de frie forsamlinger i vårt land og undervise om Guds vei, så
får I finne eder i, at vi nå og da sier et ord her utenfra. I Esaias 54, 17 heter det: Intet våpen som dannes
imot deg skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfeldt; dette er Herrens
tjeneres arv og deres rettferdighet fra meg, sier Herren.
Dersom nå «Misjonæren» og lederne for «pinsefolket» og «de frie» virkelig er Herrens tjenere, da
sørg for å få denne vår lære domfeldt ad overbevisningens vei. Hvis I ikke makter det, går jeg ut fra at I
ikke er noen Herrens tjenere for oss. Vi skal ikke rose oss utover det mål Gud har gitt oss; men i hans
kraft og ved hans visdom tør vi driste oss til å si, at I skal få en hard tørn med det I kaller for «falsk lære»
om I skulle ha lyst til å stampe mot denne brodd. På dette skal I kjenne, at eders tjeneste for Gud mot oss
er verre enn intet.
Skulle I tross alt allikevel ha lyst til å rykke ut mot oss til krig, da løp ikke, som «Misjonæren» nå
har gjort, av gårde i kjødet. Vent til I hører lyden av fottrinn på bakkatrærnes topper; det er død og
undergang å stikke nesen frem før den tid. 2. Sam. 5, 24.
Forstår godt at hvilen kan være søt i dødningers forsamlinger (Ord. 21, 16), og at man kan sove
trygt på den «reine lære»; men selv om drømmene og fantasiene kan være storslagne, så er dog slaget
tapt den dag man våkner.
Så tilslutt en hjertelig hilsen med Job 12, 2.
158 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Romerne 6. kapittel
Vet I ikke, at vi, så mange som er døpte til Kristus Jesus, er døpte til hans død? v. 3.
Det blir ganske ofte talt på en overfladisk måte om å «ta dåp». Det å la seg døpe er ingen
overfladisk sak. Vet I ikke, sier apostelen, at vi døpes til Kristi død. Død for synden. Likesom Gud fordum
lot den ugudelige verden gå under ved vann, og han frelste Noah over vannet, således begraver vi i
dåpen den person som lever i ugudelighet, for at den person som står opp skal leve et nytt liv. Den
ugudelige blir under vannet, og den rettferdige kom-mer over vannet. Synden i kjødet blir ikke uttatt ved
dåpen; for det er ingen renselse fra kjødets urenhet, 1. Peter 3, 21., men man inngår en pakt med Gud
om ikke å vandre etter og adlyde synden i kjødet. Dette blir en god sam-vittighets pakt.
Vi er omskårne med en omskjærelse, som ikke er gjort med hender, ved av førelsen av kjødets
synlige legeme, ved Kristi omskjærelse, idet vi er begravet med ham i dåpen. Kol. 2, 11 og 12. Kjødets
syndige legeme er her det legeme, som fremstillet seg til syndens tjeneste. Dette er avført ved Kristi
omskjærelse og begravet under vann. Det legeme som opp står av vannet skal nå ledes og drives av den
Hellige Ånd. Under denne drift blir lovens krav oppfylt. Men da synden i kjødet ennå ikke er tilintetgjort,
vil man få kjenne samfunnet med Kristus i hans lidelser under denne kamp. Åndens drift går alltid mot
kjødets lyster.
For dersom vi er blitt forenet med ham i likhet med hans død, da skal vi og være det i likhet med
hans oppstandelse. V. 5.
Dersom vi er døde med Kristus, da tror vi at vi og skal leve med ham. Så mange som er døpt til
Kristus har iført seg Kristus. Dette er først en tilstand, deretter et liv. Hva hjelper det å la seg døpe og
deretter vandre det gamle liv? Det var jo bedre da ikke å være døpt. Vi skal leve med ham i den Hellige
Ånd, i oppstandelseslivet og oppstandelseskraften. Den død det her er tale om er ikke den endelige død
innen legemet, hvorved syndelegemet er blitt til intet; men det er en død over syndige gjerninger, så vi
lever et nytt levnet.
I det vi vet dette, at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndens legeme skal bli
tilintetgjort, for at vi ikke lenger skulle tjene syn-den. V. 6.
Hva er det gamle menneske? Jo, det er det menneske som lever etter sine lyster. Dette er
korsfestet. Vi selv må holde det på korset — i Guds kraft. Gud holder det ikke korsfestet uten min vilje.
Jeg vet og kjenner Guds lov og vilje og har i hans kraft å rette meg deretter. Derved blir det gamle
menneske korsfestet. Det skal ikke sitte nede ved foten av korset, det skal korsfestes med ham. På denne
måte blir synden i kjødet avskåret fra å råde. Sikkerhetsventilen her ligger i mitt eget sinn. Synden i
kjødet kommer herved i en klemstilling. Vi lider døden etter kjødet, men blir levendegjort etter Ånden
likesom vår dyrebare Herre Jesus Kristus. Syndelegemet blir til intet, og man mister mer og mer makten
til å tjene synden.
Altså herske da ikke synden i eders dødelige legeme, så I er den lydige i dets begjæringer. V. 12.
Her ser vi, at synden fremdeles bor i vårt dødelige legeme; men det er ingen fordømmelse for den;
kun når vi lyder dens lyster, kommer dommen og fordømmelsen.
Gud sier til Kain: Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og til deg er dens
attrå; men du skal herske over den. 1. Mos. 4, 7.
Et menneske døpt med den Hellige Ånd har fått kraft til å herske over synden, d.v.s. syndige
gjerninger. Derimot blir ikke synden i kjødet uttatt ved Åndens dåp. Men lever og vandrer vi i Ånden, da
vil synden i kjødet litt etter litt miste makten. Kristi vitnesbyrd: Ånden, vannet og blodet vil trenge dypere
og dypere inn i vårt liv og vesen.
159 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Fremstill ei heller eders lemmer for synden til urettferdighets redskaper, men fremstill eder selv
for Gud som den som fra døde er blitt levende, og eders lemmer for Gud til rettferdighets redskaper! V.
l3.
Når vi her pålegges å fremstille våre lemmer som rettferdighetens redskaper, så har vi kraft og
nåde fra Gud til å gjøre så. Det må gjøres i full bevissthet og i full årvåkenhet fra dag til dag.
Når vi formanes til ikke å fremstille våre lemmer for synden til tjeneste, da ligger jo klart heri, at
synden er der, bare den får et redskap å virke gjennom. To krefter står til rådighet: synden og Guds kraft.
Den ene fører til liv, den annen til død. For hvem av disse to krefter fremstiller du dine lemmer? Guds
Ånd er levende og gjør vår menneskeånd levende. Gjerninger utført ved dens ledelse er levedyktige. La
oss derfor betrakte oss som levende, fordi vi er oppreist med ham og gjort levende med ham.
Vet I ikke, at hvem I fremstiller eder selv til lydighet som tjenere, dens tjenere er I, hvem I adlyde,
enten syndens til død eller lydighetens til rettferdighet. V. 16.
Fallet kom inn i verden ved ulydighet; nå drives fallet ut av verden ved lydighet. I Kristus har vi
både nåde og kraft. Det hjelper ikke å ha en riktig lære, når livet ikke leves ut i troen ved lydighet.
Fariseerne hadde en lære så uklanderlig, at Jesus kunne si: Gjør hva de sier, men gjør ikke etter deres
gjerninger. Et menneske kan ha mange lærebegreper; men Skriften sier, at livet er menneskets lys. Joh.
1, 4. Altså hjelper det ikke hva man leser og lærer, når ikke livet følger med. Livet er menneskets lys. Av
den grunn kan vi se fattige, ulærde mennesker har større lys enn store teologer. Livet og lyset er så
enkelt, at det fremkaller forargelse hos det folk, som ved sin religiøse viden vil ta seg godt ut i kjødet.
Derfor er dette enfoldige Kristusliv blitt til en anstødssten, en forargelsens klippe. Ordet om korset er
Jødene en forargelse og grekere en dårlighet, men for oss som tror er det en Guds kraft.
Men Gud være takk, at I har vært syndens tjenere, men er nå av hjertet blitt den lærdoms form
lydig, hvilken I er hengivne. V. 17.
Ethvert liv danner seg en form, etterdi man er begrænset. Da nå lærdommene i Ånden
fremkommer ved livet som livslærdomme, så antar også lærdommene former. Apostelen takker Gud for,
at romerne var blitt disse lærdomsforme lydige. De hadde ikke selv levde livet ut til en form; men
apostelen hadde levd det ut og funnet formen, hvoretter romerne kunne forme sitt liv. Livets
lærdomsform fører til gudsfrykt — død over selvliv.
Men idet I er blitt frigjorte fra synden, er I blitt rettferdighetens tjenere. V. 18.
Synden gjør et menneske til slave. Man kan ikke med sin beste vilje frigjøre seg fra dens
fangarmer. Den tvinger et menneske til å gjøre samme synd om igjen og opp igjen. Synden hersker i
døden. Rom. 5, 21. Vi må overføres fra død til liv for å bli frigjort fra synden. Døden er et rike hvor i Satan
har makt; det er et mørkets rike, hvor man gjør mørkets gjerninger. Overførselen fra død til liv, fra mørke
til lys, fra Satans makt til Gud frigjør samtidig fra synden. Det setter oss i stand til å bli rettferdighetens
tjenere, idet nå lyset skinner inn i mørket og spreder dette. Hvor rettferdighetens tjenere kaster lys over
mørket, og mørket finner sin forsvarer, der blir forargelse. Mennesket elsker mer mørket enn lyset; for
deres gjerninger er onde. Dog, det er tåpelig å forsvare mørket mot lyset. Man må derved trenge seg
dypere inn i mørket for å kunne skjule seg. Hvor langt man enn trenger seg inn i mørket, så har dog
Kristus banet vei og adgang der til, så hans dommer vil man ikke kunne unnfly. Han er menneskenes
sønn, derfor skal han være menneskenes dommer. Det tilhører rettferdighetens tjeneste å finne ethvert
menneske på det sted, hvor han befinner seg. Men for den urettferdige å føle seg behandlet av en
rettferdighetens tjener er høyst ubehagelig, så lenge han ennå befinner seg i sitt kjøds velmakt. Men for
den som har en sønderknust ånd er det til frelse.
Jeg taler etter menneskelig vis på grunn av eders kjøds skrøpelighet; for likesom I har fremstillet
eders lemmer som urenhets og urettferdighets tjenere til urettferdighet, så fremstill nå eders lemmer
som rettferdighets tjenere til helliggjørelse. V. 19.
160 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Apostelen taler her på menneskelig vis på grunn av kjødets skrøpelighet. Men vi ser — tross det —
at mange kristne i våre dager allikevel ikke forstår dette. Det er livet apostelen vil ha frem.
Lærdomsformen gagner intet, om den ikke blir utfylt av livet. Tenk hvor enkelt og liketil: Fremstill nå
eders lemmer som rettferdighetens redskaper til helliggjørelse. Kan noen ta feil av dette? Er det ikke sagt
på menneskelig vis? Etter dette må altså apostelen for å kunne tolke Guds visdom uttalte seg på «ikke
menneskelig vis». I slike tilfeller ville han gjøre bruk av ord som den Hellige Ånd lærer, og ikke av ord som
menneskelig visdom lærer. Rettferdighetens tjeneste fører til helliggjørelse; for Guds vilje er vår
helliggjørelse. Ikke at vi blir helliggjort plutselig; men helliggjørelsen går frem med hver lydighets gjerning
— med rettferdighets tjeneste.
For syndens sold er døden; men Guds nådegave er et evig liv i Kristus Jesus vår Herre. V. 23.
Gjør du synd, da vil du dø. Du vil komme inn i mørke, hvor Satan har makt. Hele dette dødsrike skal
engang kastes i ildsjøen, Åp. 20,14, fly derfor ut fra det. Er du kommet ut, da søk ikke mer derinn. Kjødets
lyster drar til dødsriket; men Åndens sans drar oss til liv og fred, fordi åndens sans er liv og fred.
Nå er vi i verden og er under påvirkning av to makter, den onde og den gode. Vi kan velge hva vi
vil; men lønnen blir etter valget. Velger du synden, da er det til død, men velger du rettferdigheten, da er
det til liv. Dette valg står hver dag åpent for oss alle.
Fattigdom i ånden
Salige er de fattige i ånden; for himmerikes rike er deres. Mat. 5, 3.
Vår tids mennesker utmerker seg ved alt annet enn fattigdom i ånden. Derfor er det så uhyre få,
som er skikket for Guds rike.
Men vit dette, at i de siste dager skulle vanskelige tider forestå! for menneskene skulle være
egenkjærlige, pengegjerrige, stortalende, hovmodige, bespottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige,
vanhellige, ukjærlige, uforlikelige, baktalere, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, forrædere,
fremfusende, oppblåste, som mere elsker vellyst enn de elsker Gud, som har gudsfryktens skinn, men
fornekter dens kraft. Fly disse! 2. Tim. 3.
Kjenner du disse mennesker? Flyr du dem? Eller er du en av dem, så du anser gudsfryktens skinn
som den eneste sanne gudsfrykt? Loth engstes i sin rettferdige sjel over all den ugudelighet, han så og
hørte. Man kan også nå ha grunn til å engstes. Lovløsheten griner oss i møte alle veier. Intet er hellig og
rent. Selv de som skulle og burde vite bedre kaller korsets og selvfornektelsens vei for trelldom og
ubibelsk lære. Hva skal man da vente seg av alle de andre?
Er du fattig i ånden, da bevar denne fattigdom; treng deg inn i den; for overhyrdens røst kan kun
høres i åndens fattigdom.
Fly dem som har gudsfryktens skinn, men fornekter dens kraft. Søk rettferdighet, hungrer og
tørster etter den, så skal du finne den. Ikke alle som prater om rettferdighet er født av Gud, men alle
som gjør rettferdighet. Gjør du rettferdighet? La oss ransake oss selv om vi gjør rettferdighet. Er det en
glede for deg å gjøre rettferdighet, eller er det sorg og trelldom? Vi har ikke møter for møtets skyld, men
for at hva som blir sagt skal forbedre det daglige liv. Vi skriver ikke i dette blad bare for å fylle det med
stoff; men for at man derved skal lære noe, og det daglige liv forbedres og helliggjøres.
Strid troens gode strid, og du vil finne dine motstandere — ikke minst blant de religiøse. Der fant
Jesus sine motstandere, likeså Luther. Er du redd for kamp, da er du ikke skikket for Guds rike; for Satans
redskaper drar avgårde med alle, som ikke tør stride troens gode strid. Vi formanes til å gripe åndens
sverd; men den feige rådes til å stikke åndens sverd i balgen. Denne strid sømmer seg midt i åndens
fattigdom; for himmerikes rike består ikke i ord, men i kraft.
161 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Kristi menighet og Herrens folk
Giv akt på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet! For lov skal utgå fra meg, og min
rett vil jeg fastsette til et lys for folkeslag. Es. 51, 4.
Herrens folk skal gi akt på ham; men menigheten skal vende øret til ham. Legg merke til
forskjellen. For lov skal utgå fra ham, nemlig til hans folk; men i menigheten vil han fastsette sin rett til et
lys for folkeslag. Menigheten er hans legeme, del av ham selv; men Herrens folk, som lever ved den lov
som utgår fra ham tilhører ikke legemet som legeme, men vel som eiendom. Du skal kalle hans navn
Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Dette er min pakt med dem, at jeg borttar deres
synder. Rom. 11, 27.
Menigheten er ikke blott gitt en pakt til bortaelse av synden, som er utenfor legemet, en pakt til
kjødets renhet; den er gitt en pakt til borttaelse endog av synden i kjødet — en pakt til fjernelse og frelse
fra syndelegemet, d. e. syndens rot. Rom. 6, 6. Herrens folk frelses fra kjødets besmittelse og urenhet;
menigheten derimot frelses endog fra åndens besmittelse og urenhet. Herrens folk frelses ved Jesu død;
menigheten frelses ved hans liv. Rom. 5, 10. Herrens folk har fått tilgivelse for synden; menigheten er
døpt med en ånd til å være ett legeme. Herrens folk er frelst fra Egypten og Farao; menigheten er frelst
fra ørkenen og trelldommen. Den er kommet over Jordan og inn i landet.
Herrens folk ser opp til Jesus på korset, som Israel så opp til kobber-slangen; menigheten er
korsfestet med ham. Menigheten hører og ledes ved hørselen, Herrens folk ved lov utenfra. Menigheten
har loven i seg selv, den er kjød av hans kjød og ben av hans ben. Den er bruden. Ef. 5, 30.
Det forhold vi personlig inntar til Kristus avgjør, hvorvidt vi er av hans folk eller av menigheten. En
og samme mann kan være far til en, bror til en annen, venn av en tredje, herre for en fjerde osv. Således
også med Kristus. Er han din ektefelle, eller er han din venn? Er han din herre, og du hans lovlydige trell?
Eller er du hans frigivne, så hans lover er din lyst?
Det er vanskelig både å tale og skrive klart om dette forhold, så det er anledninger i hundredevis til
å forvrenge, hva som skrives om disse ting; men sikkert er det, at det er forskjell — om man bare kunne
klare å gjøre forskjell.
Menigheten har foran seg en vei, en ny og levende gjennom forhenget, hans kjød. Herrens folk har
foran seg Jesus som syndoffer. Menigheten er vasket på legemet med rent vann og renses videre på de
indre veier — innen legemet — fra den nedarvede synd i kjødet. Herrens folk gjør telttjeneste og renses
fra den iboende synds frukter uten derfor å få tilintetgjort syndelegemet.
Å innbille seg at man er av bruden er en ting, å være det noe helt annet. Bruden følger Lammet
hvor det går; gjennom ild og vann, gjennom lidelser og trengsler. Åndens dåp er en sann nytelse; men
ilddåpen, hvem og hvor mange tåler den? Ånden gir nåde til å tåle ilden. Ildens dåp er rett-ferdighetens
dåp; mens Åndens dåp kan sies å være en nådens dåp. Derfor kan Åndens dåp komme i en akt, i ett nu;
mens derimot ilden virker som en prosess. Ilden virker som lidelsessamfunn og borttærer syndelegemet,
den nedarvede synd i kjødet.
Brudens beredelse foregår innenfor legemet. Derfor er den skjult, og man kan ikke peke, se her
eller se der. Det kommer an på personlig lydighet og skjulte ofre. Det går ikke an å lage en synlig
menighet av bruden, så man kan si: se her er den. Den som følger Lammet, hvor det går finnes
innimellom over alt. Om man søker å samle dem under den rette lærdoms form, så viser det seg, at man
også der har flere slags folk. Kun ganske få følger sin brudgom. Det skal vise seg på hin dag, at mange
bedrar seg selv ved å tro seg å ha den rette lære og å stå i den rette menighet. På den dag vil det spørres
etter livet; hvorledes har du og jeg levd? For livet er menneskets lys. Ikke læresetninger overlevert av
andre. Lærdomsformen er god som pekepinn; men livet som fyller formen er noe ganske annet
verdifullt. På hin dag vil det ikke spørres etter formen, men etter livet i formen.
162 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Om denne frelse har profetene gransket og ransaket, de, som har spådd om den nåde, som skulle
bli eder til del idet de ransaket til hvilken eller hvordan en tid Kristi Ånd som var i dem hen viste, da han
forut vitnet om Kristi lidelser og der på følgende herlighet. 1. Pet. 10 og 11.
Legg merke til «om denne frelse». Det var ikke syndenes forlatelse; for den kunne de få i den
gamle pakt. Men det var en frelse hvortil der trengtes nåde, en frelse som ennå ikke var åpenbart. Nåden
hersker ved rettferdighet. Rom. 5, 21. Kristus hadde ennå ikke banet vei gjennom sitt kjød, derfor kunne
han ikke sende nåde til at andre gikk en vei, han selv ikke hadde gått. Men så snart Kristus hadde gått
veien, sendte Faderen den Hellige Ånd, som var oss lovt. Vi fikk da nåde og kraft til å følge Lammet på de
indre veier, vi fikk nåde til å tåle samfunnet med ham i hans lidelser, og vi fikk nåde til å tåle samfunnet
med ham ved døden i hans kjøds legeme. Kol. 1, 22. Alt dette for at vi skulle kunne fremstilles hellige,
ulastelige og ustraffelige for hans åsyn.
Dette er menighetens frelse ved hans liv, etter at en død har funnet sted fra overtredelsene under
den første pakt. For denne pakt er Jesus blitt formidler og yppersteprest. Bak dette forheng ligger arven;
de helliges arvedel i lyset. Bak forhenget oppholder bruden seg; derfor er hun skjult. Vil man finne
henne, så ser man bare et forheng.
Trelldom og frihet
For noen år siden var det alminnelig å legge store byrder på de som ville søke Gud. Det ble holdt
for en vanskelig sak å bli frelst. Man måtte da først forbedre seg i alle måter, gå med bøyet hode og se
sørgmodig ut. Det ble føyet regel til regel og lagt bud til bud, så man segnet under byrden.
Nå er man kommet til motsetningen. Nær sagt alt hva man gjør i retning av gudsfrykt kalles for
trelldom. Det tales nå kun om frihet, og man lover frihet. Kom til oss, her er frihet. Midt i et forkomment
syndefullt liv påberoper man seg Kristi frihet. Når synden blir altfor påtagelig, glir man ut i den forståelse,
at alle må bli frelst; for andre synder jo ikke verre enn jeg selv, og er jeg frelst, så må andre også være
det, bare de får se det. Slik resonnerer man og sådan taler man.
Det er sant hva det står i en sang.
Du skal intet gjøre for å frelse få;
nei blott Ordet høre, hvile deg derpå.
Ingen angerens smerte, lege kan ditt hjerte;
nei, men Ordet sier:
Legt ved Jesu sår.
For å bli frelst kan man intet gjøre. For frelsen er til veier brakt på Golgata. Men som frelst har man
meget å gjøre; for Gud virker i oss både å ville og å utrette. Vi skal vandre i de gjerninger Gud har lagt
ferdig for oss. Fra morgen til aften må nødvendigvis ethvert menneske utrette noe. Enten godt eller
ondt. Enten vandre i Ånden eller i kjødet. En vandring i Ånden vil gå i motsatt retning av en vandring i
kjødet. Lovens krav vil bli oppfylt.
Når nå noen «fri», «fri» kristen, måler sitt eget liv med vandring i Ånden, blir det trelldom for ham,
og uten videre kaller han enhver person, som beflitter seg på gudsfrykt for en «lovtrell».
Hans egen frihet blir da kun en utilladelig frihet i kjødet. En frihet han må frelses fra den dag han
våkner av sitt åndelige rus. Jeg kjenner mange slike «frie», som har endt i kjødet med all sin frihet.
På fruktene skal I kjenne treet. Prøv dem, når de kaller deg «lovtrell». Du skal kanskje finne at nær
sagt hundre prosent av dem, er lovbrytere midt i sitt skryt av frihet.
163 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Intet menneske på den hele jord kan få brakt sitt kjød i frihet og dertil eie Guds velbehag over seg.
De som hører Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Legemet må holdes i trelldom,
om vi skal være hans disipler. En hver kristen må — — om han vil følge sin mester — — lide døden etter
kjødet for å bli gjort levende etter ånden. Denne kunnskap er dessverre ikke alles, og dog ligger heri den
sanne guddommelige frihet.
Til Jordan etter bjelker
Det hendte engang at profetenes disipler sa til Elisa: Se, det sted, hvor vi sitter for ditt åsyn, er oss
for trangt.
La oss gå til Jordan og derfra ta hver sin bjelke, for at vi kunne bygge oss et sted, hvor vi kunne
sitte!
Og han sa: Gå! 2. Kong. 6, 1.
Her på Horten er nå også stedet hvor vi sitter blitt oss for trangt. Gud har velsignet arbeidet og lagt
til menigheten, så vi knapt har pusterom i det sted hvor vi sitter. Vi har derfor nå kjøpt tomt, og vi er alle
som en underveis til Jordan etter bjelker.
Må Gud gi lykke og nåde. Han har velsignet oss rikelig med åndelige goder, er det da noe stort om
vi gir av det timelige? Der ved Jordan (død) finnes ingen gjerrig. Trærne er som skapt til tempelbruk.
En av dem sa til Elisa: Føy oss dog i å gå med dine tjenere! Og han sa: Ja, jeg vil gå med.
Nå følte de seg trygge; for selv Elisa ble med dem. Det var pantet på at Gud var med og ville
velsigne arbeidet.
Da paktens ark skulle bygges talte Herren til Moses og sa: Si til Israels barn, at de skal gi meg en
gave; av hver mann, hvis hjerte driver ham dertil, skal I gi gaven til meg. Og dette er den gave I skal ta av
dem: Gull og sølv og kobber osv. Men kun av de menn, hvis hjerte drev dem der til.
Her på Horten ser det ut som om både menn og kvinner har hjerter som driver dem. For synderlig
drift utenfra har de ikke fått. Vi er forresten ingen yndere av den slags drift.
Skulle det rundt omkring finnes folk, hvis hjerte driver ham til å være med på å bygge huset, da
være det langt fra oss å forby dette.
Husene hvori vi nå i over 20 år har hatt møter blir for små; og under stevner er det aldeles påkrevd
å ha hus; for det viser seg, at det er vanskelig å få leid passende lokale.
Her er mur tvang, så der skal ikke så mange bjelker til som mursten. Men ved Jordan finnes alt
mulig.
«Skjulte Skatter»s
tiende årgang utløper med dette nummer. Vi er Gud takknemlig for disse ti svundne år. Det er nå
tre år siden min kjære broder Aksel gikk hjem til Gud; men ennå taler han til oss ved sine etterlatte
skrifter — et kraftig bevis for at han var sterkt grepet av kjærlighet til Gud, til sjelene og til arbeidet.
I de første år ble det gjort flittige forsøk på å få avlivet bladet. Hele distrikter sa det opp, etter at
predikantene hadde tordnet løs mot det. For sannhetene, som sto i bladet, måtte ikke se dagens lys. —
Dog, Gud var med, og da nytter det ikke for mennesker å være mot. Visstnok er abon-nentantallet ikke
så stort, men i tillit til Gud og det arbeide han har gitt oss på det religiøse marked, fortsetter vi videre
med å opprykke og plante — alt etter som Gud gir nåde.
Med takk for det år som svant, ønskes alle vennene et velsignet nytt år.
164 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
1922
Menigheten
Vesentlig utdrag av samtaler på Horten
18. des. 1921
Lutheranerne oppstykker landet i sogn, setter i hvert sogn en prest. Folkene i sognet kalles
menighet, hva enten de er tyver, røvere, horkarler eller mordere. Skriften sier, at slike ikke skal arve
Guds rike. Gal. 5, 19.—21.
Lekfolket danner menigheter i massevis på omvendelse til Gud. Er de engang kommet inn i en
menighet, så forblir de der gjerne lenge etter at alle kjennemerker på Gudslivet har forlatt mennesket.
Bare gudsfryktens skinn er til stede, så er det ikke så nøye om man fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5.
Kristus er menighetens hode, Ef. 5, 23, og menigheten er hans legeme. Menigheten underordner
seg under Kristus. Ef. 5, 24.
Likesom Kristus er levende, så må også menigheten være levende. Alle ordrer utgår fra hodet til
hvert enkelt lem. Menigheten er altså en levende organisme. Den som er åndelig død kan ikke tilhøre
menigheten, like så litt som et dødt øye eller et hvilket som helst annet dødt lem kan vedbli og stå i
forbindelse med det øvrige legeme.
Korintierne var gjort rike i Kristus på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vitnesbyrd var
blitt rotfestet i dem, så det ikke manglet dem noen nådegaver. 1. Kor. 1, 4—7. Men allikevel kunne
apostelen ikke tale til dem som til åndelige, men som til kjødelige, som til små barn i Kristus. 1. Kor. 3, 1
og flg. Beviset på at de var kjødelige var dette, at en sa han tilhørte Paulus, en annen sa seg å tilhøre
Apollos. Paulus plantet og Apollos vannet; den som plantet var intet, og den som vannet var intet; men
Gud som ga vekst.
Akkurat samme historien opp igjen i våre dager. En holder seg til pastor N. N., en annen til
predikant N. N. og en tredje til forstander N. N. Er man ikke da kjødelig? Man velger seg lærere i hopetal,
ettersom det klør i ørene. 2. Tim. 4, 3.
Man skriver seg inn i menigheten og skriver seg ut av menigheten som av en avholdsforening. Mon
den som er lem på Kristi legeme kan rive seg løs for så en tid deretter å sette seg på plass igjen? Eller kan
man hugge av et ben den ene måned og så en annen måned sette det på plass igjen? Det er noe slikt
man tenker seg å gjøre, når man løper inn og ut av en menighet, eller hva verre er, man tenker ikke.
Så vidt jeg kan skjønne driver lederne atskillig pengespekulasjon i alt dette virvar. Sender Gud en
vekkelse, så tilegner et enkelt parti seg vek-kelsen som sin. Om denne vekkelse hopper og danser man
som Israel om gullkalven — lenge etter vekkelsens opphør. Det skrives og tales og agite-res, og beviset
på at nettopp vårt parti er det rette, som Gud vedkjenner seg, er dette at vekkelsen kom til oss og er vår.
På denne vekkelse kan man så lage menigheter og tjene penger.
Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten. Det står intet om, at man måtte innlegge
ansøkning til Peter, Jakob og Johannes om å bli opptatt i menigheten. Hadde Herren lagt til menigheten,
så tror jeg apostlene tok seg i vare for å motta ansøkninger om opptakelse. Men i våre dager skammer
man seg ikke for å motta søknader om opptakelse i menig-heten, og man skammer seg ikke for å innvilge
slike søknader. Det står nå bare igjen at man må betale en viss sum penger for å bli opptatt. Hvem vet
hvor det hele ender, når styrelsen er så slett.
Tilhører vi Kristus, da tilhører vi menigheten enten de vil ha oss inn i sin menighet eller ikke.
Menigheten er kjøpt med Kristi blod — uten søknad fra vår side til mennesker, som selv trenger frelse.
165 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Meningen med menighetslivet er dette, at Jesus i menigheten skal få dannet oss og få fremstillet
sin menighet uten plett eller rynke. Ef. 5, 27. Den enkelte skal der få sin åndelige utdannelse derved, at
de forskjellige nåde-gaver kommer i virksomhet. Man har ikke rett til å utelukke den av menigheten, hvis
tjeneste det er å holde det rent. Pengespekulasjoner og egeninteresse går som oftest av med seieren, og
det hender som skrevet står: I skal utelukkes av synagogene, og I skal hates av alle mennesker for mitt
navns skyld. Det blir da intet annet tilbake enn å gå til ham utenfor leiren bærende hans vanære. For det
blir nær sagt alltid så, at den som vil renhet og gudsfrykt, han blir vanæret som hard og umedgjørlig. Han
gjør dem få ved sin nidkjærhet, som Esaias, og det tåles ikke. Massene har pengene, derfor bort med
profeten, bort med sannheten, la oss få mynten — for ikke å si de 30 sølvpenger.
Hva er det så å gjøre? Skal vi ikke skrive oss inn i noen menighet? Nei! Vi er døpt med en Ånd til å
være et legeme, det er menigheten. Kol. 1, 24. 1. Kor. 12, 13.
Har Gud skrevet oss inn i livsens bok, så bør vi ikke la mennesker skrive oss inn med penn og blekk
i sin bok. Er du ikke innskrevet i livsens bok, og har Herren ikke lagt deg til menigheten, så blir du
ingenlunde lagt til menig-heten derved, at du lar deg innskrive i en eller annen menighet her på jorden.
Hvor to eller tre er forsamlet i Herrens navn, der er menigheten, og der vil Herren være midt iblant
oss. Men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet; for det
er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Joh. 4, 23. En samling av sådanne tilbedere danner menigheten, og
blant dem har han satt apostler, hyrder, evangelister og lærere. Det finnes nådegaver til å tale med
tunger, tyde tunger, profetere, helbrede, hjelpe, styre osv.
Bli ikke mennesketrell; for du er dyrt kjøpt.
Jesus alene
Ved første øyekast ser det så skjønt ut dette «Jesus alene». Man finner det på veggene i de frie
lokaler og i deres blader som uttrykk for, at det er et folk som er frigjort fra mennesker.
Men kom nå Jesus til verden for å frigjøre seg fra mennesker? Kom han ikke for å dele deres nød
og hjelpe dem ut av vanskelighetene? Han var aldri seg selv nok. Han elsket menneskene og ga sitt liv for
dem. Men i dette «Jesus alene» kan man skjule så meget under en from maske. Blir man fornærmet kan
man gå bort og trøste seg med at man har Jesus alene; for menneskene bare skuffer og skader meg.
Jesus ber til sin fader og sier: Og jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skulle
være ett, likesom vi er ett Joh. 17, 22.
Dersom nå Johannes hadde sagt til Peter: Jeg bryr meg ikke om hva du sier Peter; for jeg har Jesus
alene. Var da Jesu bønn blitt oppfylt?
Jesus som hode for legemet (menigheten) holder det hele legeme sammen, understøtter det og
sammenføyer det med ledd og leddbånd, så det vokser den vekst Gud gir. Kol. 2,19. Dersom armene sa
til bena: Jeg har ikke behov for eder, for vi har Jesus alene, hvordan ville det så gå med legemet?
Hver for oss må vi ha forbindelse med Jesus Kristus; men vi kan aldri få en «Jesus alene»; for
legemet er sammensatt av de mange. Vil man ha en Jesus alene så er det, fordi man er forbitret på
sammensmeltningen og den ild, som fortærer fiendskapet innen menigheten, så den kan vokse legemets
vekst. Derfor atskiller man seg sanselig for å få noe for seg selv, for derved å slippe den tukt som et
sammensmeltende menighets liv gir.
Den hele bygning blir sammenføyet og vokser opp til et hellig tempel i Herren, i hvem også I blir
med, oppbygget til en Guds bolig i Ånden. Ef. 2, 21 og 22. Hver sten i bygningen står i forbindelse med
den nærmest liggende og vokser sin vekst etter hvert enkelt lems tilmålte virksomhet. En sten kan ikke
rive seg løs av bygningen, fordi den ikke kan fordra de andre steiner og si som så: Jeg har nok med «Jesus
alene».
166 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
På Jesus tid var det bygningsmenn, som forkastet ham som ble gjort til en hovedhjørnesten og en
snublesten og en anstøtsklippe. 1. Pet. 2, 7. Også vår tids bygningsmenn forkaster ham som
hovedhjørnestenen i bygningen. De vil ha Jesus alene — uten å være en hovedhjørnesten i en åndelig
bygning. Nettopp derfor blir han dem til en forargelsens klippe og en snublesten.
Det er ham som ga oss apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, for at de hellige kunne
bli fullkommengjort til tjenestegjerningen, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i
tro på Guds sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet og til aldersmålet for Kristi fylde. Ef. 4, 11—
13.
Når man nå ikke vil vite av alle disse tjenere i menigheten, men bare vil ha «Jesus alene»,
hvorledes kan man da vokse frem til manns modenhet i Kristus? Når noen vil undervise i menigheten blir
han anmodet om å tie; for de har mere enn nok med Jesus alene. Vil en hyrde ta seg av lammene, blir
han advart mot det; for de har hver for seg nok med Jesus alene.
Gadd riktig vite om ikke Satan alene har laget dette vakre dekke og derved dåret manges sinn; for
meg forekommer det både for kort og for smalt, dårskapen kan det ikke skjule, selv om det lovprises
meget av vår tids bygningsmenn.
Når Gud legger et dekke over det herlige, da er det både langt nok og bredt nok.
Esau og Jakob
Det er gjerne så, at når man får utdrevet trellkvinnen og hennes sønn, da tror man at alt som
skader er borte. Nå lever Abraham, Sara og Isak i fred og ro. Dog, i Isaks lend slumrer en Esau og en
Jakob. Isak er et forbillede på Kristus, Esaunaturen kom ikke tilsyne i hans kjød; for han var ene — og
synden ble fordømt i hans kjød. Rom 8, 3. Men det er ikke godt for mannen å være alene; Isak søkte en
brud. Elieser, et billede på den Hellige Ånd, dro til et fjerntliggende land, Mesopotamia, for å hente en
kvinne og han fant Rebekka. Således er nå Guds Ånd ute for å finne en brud til vår himmelske Isak.
Rebekka ble fruktsommelig og barna støtte sammen i hennes liv. Vi er nå Kristi brud, og det støter to
barn sammen i vårt liv, nemlig kjød og ånd. Esau er billedlig talt kjødet og Jakob det nye liv — Ånden.
Tiden kom da Rebekka skulle føde. Esau kom først frem, deretter Jakob som holdt i Esaus hæl.
Esau ble en jeger, men Jakob holdt seg ved teltet. Kjødet er alltid ute og farter det har aldri ro. Jakob
derimot har Marias sinn og kan sitte rolig ved Jesu føtter. Kun for å tilfredsstille en øyeblikkets lyst solgte
Esau sin førstefødselsrett; mens Jakob ga akt på fremtiden og arvet velsignelsen både for seg og sine.
Således gjør kjødet, det selger for en syndig lyst alt som heter fremtid og ære. Men det kom igjen. Da
Esau søkte velsignelsen oppløftet han sin røst og gråt. Men Isak, hans far sa til ham: Se, uten jordens
fedme skal din bolig være og uten himmelens dugg fra oven. Og ved ditt sverd skal du leve, og din bror
skal du tjene; men det skal skje når du blir ustyrlig, da skal du bryte hans åk av din nakke. 1. Mos. 27, 40.
Er det ikke så, at Jakobs åk hviler på Esaus nakke? Vi er etter kjødet Kristi treller. Men når kjødet
slår seg løs da bryter det Kristi åk — det som er så gagnlig å bære.
Så sier Herren: Esau har jeg hatet, og jeg har gjort hans berg til en ørken og hans arv til bolig for
ørkenens sjakaler. Når Edom (Esaus etter-kommere) sier: Vi er knust men vi skal atter ombygge ruinene,
da sier Herren, Hærskarenes Gud: De skal bygge; men jeg skal nedrive, og man skal kalle dem
ugudelighets land og det folk på hvilket Herren er vrede inntil evig tid. Mal. 1, 3. og 4.
La derfor ikke kjødet gjøre prestetjeneste for Gud; for om vi bygger river Herren ned. Kjødet skal
ikke arve velsignelse; for Herren er vred på det inntil evig tid.
Men Jakob er velsignet med himmelens dugg og jordens fedme. Folk skal tjene ham og folkeferd
falle til fote for ham. Han skal være herre over sine brødre — også over Esau. Velsignede arvelodd. La oss
gripe den, om det så skal være med list.
167 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hellig hat
Kan man hate i den Hellige Ånd? Ja, med en grundighet så sterk som selve døden. Hatet går ikke ut
over mennesket, men over synden og de lærdommer som fører ut i synd samt over selvlivet.
Kristi lære kan ikke grunnlegges på følelser. Det føles velsignet å få tilgivelse for sin synd. Det føles
herlig å få den Hellige Ånd som sin leder og talsmann; men det føles mindre behageligt, når Ånden leder
oss til våre fiender, til vårt selvliv og til kors og lydighetsgjerninger. Så lenge Gud gir da jubler man, likeså
når det tales om alt det Gud lover oss; men aldri så snart Gud krever noe da blir man gjerne sur og
mismodig, og skulle noen vitne om troens lydighet da blir han vist døren og kalt «lovtrell». Man hater
altså rettferdige trosgjerninger, man hater død over selvliv samt all lærdom som hører til gudsfrykt.
Dette hat er ikke noe hellig hat, derfor blir også frafallene mange, og allikevel forundrer man seg over at
frafallene kommer.
Det hellige hat går ut over synd og selvliv. Det går ut over falsk lære, over fiendskap mot korset,
over legemets gjerninger, ja man hater endog den av kjødet besmittede kjortel.
Dersom hatet ble mer effektivt blant de troende, så skulle Guds navn bli mindre bespottet blant de
ugudelige. Men når evangelistene driver lærerne ut av menigheten og selv påtar seg å være
«altmuligmann», da går det som det nå fortiden viser seg å gå. Gud lar seg ikke spotte.
Det var en tid, da man blåste i basun om, at ilden brenner i Skien, så falt ilden i Sarpsborg, så ble
de ilddøpte her, så der.
Den som virkelig blir truffet av Guds ild lar ikke blåse for seg i basun. Stille og skamfull over seg
selv lider han ut — han ønsker ingen innblanning i sitt hjertets anliggender. Han hater seg selv med et
guddommelig hellig hat, han sørger over seg selv. Å blåse i basun om hans ilddåp ville være som å danse i
en begravelse. Men saken er den, at man ikke vet hva ilddåp er for noe, man tror nærmest det er et
pluss til alle andre herligheter og nytelser. Skriften sier, at dersom vi lider med ham, da skal vi
herliggjøres med ham. Dersom vi som Jesus lider, når vi blir fristet, da kan der være tale om å seire. Men
mennesket vil heller synde enn å lide.
Det viser seg, at synden ligger på lur ved døren, og til oss er dens attrå. Hvor forfengelig og dumt
da å innbille seg selv og andre at synden er uttatt av kjødet. Nei, den er ikke uttatt, så den lære som sier
oss at den er uttatt er av Satan og den fører folk i fordervelse. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer
vi oss selv og sannheten er ikke i oss. 1. Joh. 1, 8. Ikke mange av eder bli lærere, fordi I skal ha større
ansvar. Det er ikke de som faller vi kjemper imot; for det er en ærlig sak å la de frafalne komme seg opp
igjen; vi vil heller be for dem og elske dem; men det er de ledere som tykkes seg å stå, og som gir seg av
med å være lærere for Guds folk og som påtar seg å danne menigheter og advarer mot korsets vei og
korsets ord; det er mot disse vi vil rette et alvorsord.
Jeg vet, at i mitt kjød bor intet godt, enten man er døpt med Ånden eller ikke. Tvert om bor det en
syndens lov i lemmene, og er vi ikke våkne, så kan den drive oss ut i alle mulige slags synder. Rom. 7, 23,
Jakob 1, 14, Jakob 4, 1.
Vil anbefale å lese litt mer om synden i kjødet og ikke lukke øynene for de sannheter som
omhandler disse høyst alvorlige ting.
Kanskje det til syvende og sist er den største kjærlighet, som pådrar seg fiender ved å si
sannheten.
168 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Guds Ord atskiller
Det er ikke så ganske liketil å skille mellom «det gamle menneske» og «det Guds menneske»,
mellom «kjødets legeme», «dødens legeme» og «syndens legeme», mellom «kjødets gjerninger», «døde
gjerninger», «legemets gjerninger» og «Guds gjerninger.»
Dog bør erindres, at når det tales om mennesket, da menes legeme, sjel og ånd; men når der tales
om legeme, da menes det kun legeme.
Den ugudelige kalles «det gamle menneske», som gjør «kjødets gjerninger» (Gal. 5, 19.) med
«kjødets legeme».
Nå er det gamle menneske korsfestet (Rom. 6, 6.) Derved opphører kjødets gjerninger, og kjødets
legeme blir avkledd ved Kristi omskjærelse (Kol. 2, 11 og Kol. 3, 9.)
Etter at vi nå har fått syndenes forlatelse og er blitt døpt med den Hellige Ånd, forblir tilbake:
«syndens legeme» og «legemets gjerninger» samt «dødens legeme».
Skal vi være oppriktige, så må vi erkjenne, at det selv hos oss, som er døpt med Ånden, dog finnes
ting, som må dømmes og dødes ved Ånden. Det som fremdriver disse ting — mot vår vilje — kalles
syndelegemet, og de gjerninger som fremkommer kalles legemets gjerninger.
Det er disse legemets gjerninger Paulus omtaler i romerbrevets 7. kapittel, når han sier han gjør
det han hater, samt takker Gud for — at når det nå ikke kan være annerledes — han da får tjene Guds
lov med sitt sinn og syndens lov med sitt kjød. Rom. 7, 25.
Mangel på sann forståelse gjør, at man henfører tilstanden forklart i Rom. 7. kapittel til et
menneskes tilstand under lovtrelldom. Dog, dette er feil.
Disse legemets gjerninger, som vi hater, må dødes ved Ånden, Rom. 8,13, så skal vi leve.
Der må gjøres et skarpt skille mellom kjødets gjerninger som utføres av den ugudelige, og
legemets gjerninger, som utføres av den gudfryktige — mot hans bedre vitende og vilje.
Syndelegemet er altså synden i vårt ubevisste vesen, medfødt og nedarvet fra fedrene. Der er
ingen fordømmelse for dette. Ei heller er der fordømmelse for legemets gjerninger, når de dødes ved
Ånden. Men vi selv må døde dem. Ikke som der ofte blir sagt, at Ånden døder legemets gjerninger. Gud
trenger vår medvirken, og vi trenger hans kraft under alt helliggjørelsesarbeidet.
Et «dødens legeme» kaller apostelen det legeme vi nå bærer, det kjød og blod som vårt legeme
består av. Rom. 7, 24.
«Det Guds menneske» kalles det menneske, som drives av Guds Ånd til å gjøre Guds gjerninger —
tross strid mellom kjød og Ånd. 2 Tim. 3, 17 og Åp. 2, 26.
Slå opp disse henvisninger og grunn nøye på det.
Har de hellige synd?
Svar til «Korsets seier» av 24. april 1922
«Korsets Seier» mener nei! Det var før rettferdiggjørelsen man hadde synd; men etter at man er
frelst, da har man ikke synd mer — kun er legemet avsvekket fra den tid man hadde synd. Apostelen Joh.
1. brev og 1. kapittel mener bladet blir feilaktig fortolket.
Dersom vi sier vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 1. Joh. 1,8. Legg
merke til «har synd», dette er nåtid. Det står ikke «hadde synd». Dersom det var bare dette skriftsted
som omtalte synden i kjødet, da kunne det tas feil av, om man forøvrig er blottet for all åndelig sans;
men nå har vi skriftsteder i massevis, som beviser at selv om man er aldri så hellig, så er synden
fremdeles i kjødet. Renselsen består ikke deri, at vi blir kvitt synden i kjødet, men at vi blir kvitt synden i
sinnet, så vi kan tjene Guds lov med vårt sinn. Rom. 7, 25. Den som driver hor tjener syndens lov med sitt
sinn, og deri ligger synden og fordømmelsen. Om synden var forblitt i kjødet og ikke fått influere på
sinnet, da var man forblitt uten fordømmelse.
169 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
«K. S» spør, hvor det blir av synden, når vi vandrer i lyset og Kristi blod renser fra «all synd», hvor
meget blir da tilbake? 1. Joh. 1, 7. Dette skulle være bevis for at all synd blir uttatt av kjødet.
Legg merke til at det her er tale om å vandre i lyset. Lyset vil felle dom over mangt og meget i vårt
liv som vi må rense bort. Dette vil Kristi blod gjøre, om vi vandrer i lyset og er tro mot lyset. Bevissthet
om synd vil bli fjernet fra sinnet, men ikke fra kjødet. Om en tid vil det oppgå større lys, og da vil større
felter av mitt selvliv bli opplyst. Også over dette vil Kristi blod rense. På denne måte blir det mening i å gå
fra lys til lys, fra kraft til kraft, inntil vi sees for Gud på Sion. Vi blir renset fra all bevissthet om synd.
Etter «K. S.»s fortolkning skulle den som vandrer i lyset i dag — bli fri fra all synd i dag. Om han da
vandrer i lyset i morgen, så skulle Kristi blod ikke mer kunne rense, fordi all synd ble renset bort i går. Vi
forstår hvor sådan lære peker hen. Og dog er den naturligvis sann og bibelsk. Gud være takk at vi selv har
bibler — og Ånden som tolk og lærer til rettferdighet.
Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men Ånden er liv på grunn av
rettferdighet. Rom. 8, 10. Hva vil dette si? Jo at man ikke skal leve etter synden i kjødet, etter lystene i
legemet, men la oss ledes og drives av den Hellige Ånd. Salomo lot seg overvelde av lystene i legemet, og
vi har vel alle kjennskap til at det går an — selv om man er åndsdøpt. Eller er det bare svekkelsen i
legemet som drar av gårde med en som synder? Mon det ikke er synden selv? Vær ikke redd for å nevne
alt med rette navn. Dersom vi sier vi ikke har synd, da dårer vi oss selv; men vi vil ikke at «K. S.» skal la
seg dåre, derfor skriver vi dette.
Det er ikke legemets frelse som nå pågår, men åndens. Derfor er legemet dødt uten ånd. Jak. 2,
26. Gud attrår med nidkjærhet den ånd han lot bo i oss. Jak. 4, 5. Hva legemets frelse angår, da forventer
vi fra himlen den Herre Jesus Kristus som Frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses legeme, så
det blir likt hans herlighets legeme. Fil. 3, 20. Dette vil først finne sted i Kristi gjenkomst.
Men så lenge vi er til huse i legemet er vi borte fra Herren, fordi synden bor i kjødet; men vandrer
vi bort fra legemet, da er vi hjemme hos Herren.
Vi skal akte oss som døde for synden, men levende for Gud. Rom. 6. 11. Dersom synden ikke var i
kjødet, da behøvde vi ikke å akte oss som død for den. La ikke synden herske i eders dødelige legeme, så
I lyder dets lyster. Vi kan ikke hindre at synden bor i legemet; men kan hindre den i å herske. Synden kan
intet gjøre uten mitt samtykke. Her kommer sinnets lov og her virker korset for hver den som står imot
fristelsen.
For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød bor intet godt. Derfor, om vi gjør det vi hater mot vår vilje,
da er det ikke mer jeg som gjør det men synden som bor i meg. Her sier apostelen igjen at synden bor i
ham. Nå vil naturligvis «K. S.» si at det gjør aldri det som det bør og må hate. Sørgelig dårlig erkjennelse
av det lys man burde vandre i. Jo, hver eneste en av oss gjør en masse ting vi med rette bør hate. Den
som vandrer i lyset hater det også, derfor renser Kristi blod fra all synd, d. v. s. bevissthet om synd.
Paulus sier: Jeg ser en annen lov i mine lemmer. Rom. 7,23. Gid «K. S.» så denne lov. Jakob så den
også; for han spør: Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av
eders lyster, som fører krig i eders lemmer? Jak. 4,1. Eksisterer disse lyster nå ikke mer? Skal det
åpenbares ennå flere dårskaper før man får opplatte øyne? Skal pinsevennene splittes til atomer, før «K.
S.» får øye på syndens lov i lemmene. Har Åndens dåp og tungemålgaven gått «K. S.» så til hode at det er
stokk blind for alle de sannheter Ånden veileder til. Vet ikke «K. S.», at Åndens dåp bare er begynnelsen,
og at det er Ånden som skal veilede oss til hele sannheten? Joh. 16, 13. Man blir da ikke fullt utdannet
samme dag man får læreren inn i klasseværelset. Men det ser ut — etter alle disse år — at «K. S.» er
meget glad i læreren, men nekter bestemt å motta denne lærers undervisning. Men er man da glad i
læreren??
Gud sier til Kain, at synden ligger på lur ved døren, og at dens attrå var til ham; men at han skulle
herske over den. 1. Mos. 4, 7.
170 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Mon nå synden har sluttet å ligge på lur ved døren? Eller ligger den på lur utenfor legemet for ved
leilighet å trenge inn i det avsvekkede legeme? Antar «K S.» vil ha det sådan. Skulle det være slik, da har
visselig det avsvekkede legeme ofte husbesøk; for vi har bestandig funnet denne besværlige gjest å være
tilstede — ikke bare hos oss selv — også hos pinsevennene, ja hos selve redaktøren av «K. S.», for han
begir seg ofte utenfor sine tilmålte grenser og gir seg av med å forklare ting han på ingen måte har
klarhet i. Dette er bevis nok for at det avsvekkede legeme har husbesøk av synden.
Enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. Vi behøver ikke å gå utenfor oss selv for å
finne det som drager og lokker. Men just denne dragelse og lokkelse er synden bunnet i kjødet. Etterkom
vi lysten skjedde det fall — gjørlig synd. Det må gjøres forskjell på å ha synd og å gjøre synd. Det er ingen
fordømmelse for å ha synd; men for å gjøre synd.
Bruden sier i Høysangen 1. kapittel: Sort er jeg, men yndig, som Kedars telte, som Salomos
telttepper. Tenk sort, dog yndig. Ikke som «K. S.» sier «avsvekket». Solen hadde brent henne. Er ikke
dette til trøst og glede for oss alle: Sort, dog yndig. Dette var bruden selv. Hun bar skatten i leirkar, under
et sort dekke.
Salig den mann hvem Herren ikke vil tilregne synd — og i hvis ånd der ikke er svik. Dersom vi er fri
for svik i ånden, da vil Gud ikke tilregne oss synd. Men kom ikke og si at vi ikke har synd. Enn ikke
himmelen er ren i Guds øyne, den trenger også forlikelse ved Kristi blod.
For sin død, den døde Kristus en gang for synden; men sitt liv, det lever han for Gud. Rom. 6, 10.
Virket nå denne død for synden bare i Jesus selv? Apostelen Paulus bar alltid Jesu død med seg i
legemet. 2. Kor. 4, 10. Men bar han Jesu død med seg i legemet, så var det vel fordi han hadde synd i
legemet, etter som Jesus døde sin død for synden. Dette gjorde han for at Jesu liv skulle åpenbares i hans
dødelige kjød. «K. S.» behøver ikke ombære Jesu død fordi synden allerede er uttatt. Det er kun tilbake
et avsvekket legeme. Det må være kommet lenger enn apostelen Paulus, som stadig ble hengitt i døden.
Hvor blir det av den nye og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød, når synden er uttatt?
Landet som Israels barn drog inn i var fullt av fiender. Men etter «K. S.»s teorier skulle det kun være
ramponert og avsvekket fra de dager de bodde der. Men er det bibelsk?
«K. S.» benytter til stadighet uttrykket «under blodet». Det høres vakkert ut; men det er dog bare
uttrykk som menneskelig visdom lærer. Ånden lærer aldri noe så ubestemt og avslappet. Tenk etter
hvem som vil, og I skal finne at det er meningsløst. Man stiller seg da vel ikke under blodet, som under et
vannfall? Blodet virker jo i det indre vesen, det er selve Kristi død. Man kan ikke stille seg under dette
uten å ha Jesus for seg; den som har Jesus i seg bærer også hans død og dermed hans blod i seg. Den
som stiller seg «under noe», han beviser jo derved at han lever. Men vi skal dø, om vi vil leve.
«K. S.» henviser til Adam og Eva før fallet som et fullgodt bevis for at det går an å være ren helt
igjennom og enda falle i synd.
La oss betrakte det litt nærmere. Gud hadde sagt til mennesket, at det fritt kunne ete av alle trær i
haven; men av treet til kunnskap om godt og ondt skulle det ikke ete. 1. Mos. 2,16. Så kom slangen og sa:
Har Gud virkelig sagt, at I ikke skal ete av noe tre i haven. 1. Mos. 3, 1. Legg merke til at slangen forvirrer
Eva ved å si «noe tre». Hertil svarer kvinnen: Vi kan ete av frukten på trærne i haven, men om det tres
frukt som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa
slan-gen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det skal eders øyne
opplates, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt.
Nå begynte kvinnen å tvile på Gud og å tro på Satan. Synden var allerede plantet i henne før hun
tok av frukten på treet. Hun var lik den mann som så på en kvinne for å begjære henne. Synden var
allerede fullbyrdet i hjertet. Kvinnen trodde mer på Satan enn på Gud. Dette var vantro og vantro er
synd. Så begynte kvinnen å se på treet, og hun fant at det var godt å ete av at det var en lyst for øynene,
og at det var godt å få forstand av. Alt dette skjedde før hun tok av treet og åt av frukten, nettopp fordi
171 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
synden allerede var plantet i henne. Hvorledes kan da «K. S.» si at hun var ren?? Var det ikke synden i
hennes legeme som ga henne kraft til å ta av frukten på treet og ete? Jo, visselig. Satan var gått sin vei,
da hun tok av treet. Det han hadde plantet i henne var kraft nok til å synde. Hun ble draget og lokket av
sin egen lyst, — den som var innplantet av slangen.
«K. S.» henviser til 1. Tes. 5, 23: Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennom, og gid
eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne og ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!
Dette skriftsted skulle atter være bevis for at legemet skulle være uten synd. Vet ikke «K. S.», at
det å være helliget ikke er det samme som å være hellig. En vantro mann kan jo være helliget på grunn
av sin troende hustru; men er han hellig for det? Nei, han er langt annet enn hellig, han er kanskje en
drukkenbolt. Å være helliget helt igjennom, vil altså ikke si det samme som å være hellig helt igjennom;
men helt igjennom å stå til disposisjon for det som kan gjøre meg hellig.
Legeme, sjel og ånd skulle bevares fullkomment ulastelige. D.v.s. bevares i den tilstand at der ikke
var noe å laste på det. Men derfra til hellighet er vel et svært sprang. Når vi til enhver tid fremstiller vårt
legeme som et Gud velbehagelig offer, da er vi fullkomne ulastelige; for det er vår åndelige gudsdyrkelse.
Men var legemet uten synd, da kunne det vel ikke være tale om å fremstille det som offer.
De som hører Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer; og vi vet at
forbannet er hver den som henger på et tre.
Dersom vi nå henger på et tre (er korsfestet etter kjødet) og er forbannet, hvordan kan man så
være forbannet uten å ha synd? Det avsvekkede legeme er vel ikke forbannet. Når synden er borte fra
det, så skulle det være såre godt; for Gud sa om alt det han hadde skapt at det var såre godt. Men er nå
dette kjød såre godt?? Hva erfaring har «K. S.» gjort på dette felt?? Men til Satan sa Gud at han skulle
være forbannet; han sa det ikke til det avsvekkede legeme. Hvor forøvrig står det i Bibelen om et
avsvekket legeme? Dette uttrykk har vel nærmest sine røtter i den menneskelige fantasi.
Tenk om «K. S.» ville være enig med oss, så det erkjente synden i kjødet, hvor meget godt skulle vi
da ikke kunne dele sammen; for hans kjød er sannelig mat og hans blod er sannelig drikke. Men nå sier
«K. S.», at det ikke har synd, derfor må vi tro Skriften som sier at det bedrar seg selv og sannheten er ikke
i det.
«K. S.» ønsker ikke å bli holdt for et blad som lærer «syndefrihet», og det kan vi godt forstå. Men
når nå bladet lærer at man hverken gjør synd eller har synd, da må vi uvegerlig tro at det lærer
«syndefrihet», selv om det tror på et avsvekket legeme, som tidligere sto i syndens tjeneste.
Vi har sett hans stjerne i østen
Og han førte meg hen til porten, den port, som vendte mot øst. Og se, Israels Guds herlighet kom
fra østen, og lyden av den var som lyden av store vann, og jorden lyste av hans herlighet. Ez. 43.
Guds herlighet kommer alltid fra øst, som solen kommer fra øst med liv og varme, således kommer
også åndenes fader frem med sin kjærlighet, sitt liv og lys fra øst. Frihetens fullkomne lov kommer opp i
øst. Salig hver den som skuer inn i den. Hvorfor er øst den retning som gir håp? Jo, fordi nattens mulm og
mørke må vike for den oppadgående sol i øst. Vekteren bier på morgenen; han bier på lys fra øst. Mens
han bier håper han at det skal komme, det lys og det liv som skal skaffe ham avløsning.
Vårt mørke oppklares av lys fra østen. Da Jesus ble født kom noen vise fra Østerland og sa: Hvor er
den Jødenes konge, som nå er født; for vi har sett hans stjerne i østen og er kommet for å tilbe ham.
Mat. 2, 2. Lykkelig hver sjel som får øye på denne stjerne i øst; om de forstår og tror, skal det bli dem til
visdom, som det ble de vise fra østen til visdom.
Og Herrens herlighet drog inn i huset via veien gjennom den port, som vendte mot øst. V. 4.
172 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Dersom vårt sinn er opptatt av forventning på morgenen, likesom vekteren, da skal Herrens
herlighet dra inn i vårt hjerte gjennom denne håpets port. Hvor godt under alle vanskeligheter å ha sitt
åsyn rettet mot ham, hvorfra hjelpen kommer. Å forlate seg på mennesker er som å vende sin
forventning mot vest; for så sier Herren:
Forbannet er den mann, som forlater seg på mennesker og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte
viker fra Herren.
Han skal bli som en hjelpeløs mann på den øde mark og ikke se at det kommer noe godt; men han
skal bo på forbrente steder i ørkenen, i et saltland som ikke er bebodd.
Velsignet er den mann, som forlater seg på Herren, og hvis tillit Herren er.
Han skal bli som et tre, som er plantet ved vann og skyter ut sine røtter ved en strøm, og som ikke
frykter når det kommer hete, men hvis blad er grønt, og som ikke sørger i tørkens år og ikke holder opp å
bære frukt. Jer. 17, 5 og flg.
Det er ikke det samme, hvor man vender seg på nødens dag. Vender man seg til mennesker, da
skal sjelen bli tørr og vansmekte. Man skal felle tårer og ingen gir akt. Den oppgående sol kan kun vende
oss ryggen, likesom vi vender den ryggen ved å gjøre forhåpninger mot vest. Men vender vi oss til
Herren, mot øst, da drar hans herlighet inn gjennom våre porter, og hans fotspor drypper av fedme. Da
er våre røtter plantet ved den livgivende kilde, og våre blader bader seg i solens lys! vi bærer frukt i sin
tid — velsignede og nærende frukter.
Derfor kjære sjel, innta en riktig stilling til din store Frelser og hjelper. Uten ham kan vi slett intet
gjøre.
Og Ånden løftet meg opp og førte meg inn i den indre forgård, og se, Herrens herlighet fylte huset.
V. 5.
Er det ikke så at når vi vender oss innover, når vi trenger med makt inn i Guds rike, da fyller
Herrens herlighet huset. Vi trenger denne Guds Ånds fylde i vårt indre vesen for å kunne glede oss i hans
sannhet, hans dommer og hans lidelser og død. Herlige oppstandelseskraft. Salig hver sjel som i denne
lar seg lede og drive til all sannhet. Han skal bli en fremmed for sin mors barn, han skal bli miskjent og
misforstått av sine medbrødre; men han skal være kjent av Faderen og Sønnen, som vil komme til ham
og åpenbare seg for ham. Han skal av Ånden bli løftet opp og ført inn, nettopp fordi han setter alt inn på
å ville frem i Guds rike.
Her tenker du å sole deg, her tenker du å bade deg i Guds lys du Kristi korsets fiende, men jeg skal
si deg at disse herligheter kun gjelder for dem som elsker Herrens dommer, for dem som daglig tar opp
sitt kors. Disse kan vitne om herlighetene med fynd og klem på en saltet og smakfull måte. Den som bare
søker Guds herligheter og som flittig unndrar seg dom og sannhet, han ligner en mann som bare vil nyte
og aldri arbeide. Han blir til slutt fattig og ender i fordervelse.
Har på min vei gjennom livet truffet mange som har samlet om seg selv en skare sjeler og som har
næret dem med forjettelser uten betingelser og uten kors; men det er gått dem alle som Jeremias
nevner i 17. kapittel:
«Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer, og det for å gi enhver etter hans vei, etter hans
gjerningers frukt.
Lik en åkerhøne som samler unger, som den ikke har utklekket, er den som erhverver rikdom men
ikke med rett; midt i sine dager skal han forlate den, og på sitt siste skal han være en dåre.»
Har vi ikke gang på gang sett, at hyrdene har ervervet seg rikdom, dog ikke med rett. De har grepet
herlighetene uten å betale prisen, de har latt sine kyllinger få del i de samme lettkjøpte skatter. Men er
det ikke sant, har vi ikke sett det gang på gang, at de midt i sine dager har måttet forlate rikdommen, og
er de ikke på det siste blitt dårer??? Jo, Guds Ord står fast.
173 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Kjære sjel, betal prisen. Kjøp (betal det) gull glødet i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du
kan kle deg i dem. Åp. 3, 18. Si ikke at du er rik og har overflod og fattes intet, når du ikke har betalt
omkostningene; for du er uten å vite det da ussel, ynkelig, fattig, blind og naken. Åp. 3, 17.
Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennom porten komme inn
i staden. Åp. 22, 14.
De som kommer inn ser lyset
Ingen som tenner et lys setter det i kjelleren eller under en skjeppe, men i staken, for at de som
kommer inn skal se skinnet av det. Luk. 11,33.
Nå er lyset tent i våre hjerter. Enhver som kommer inn der, vil se skinnet av det. Den som tar imot
eder mottar meg, sier Jesus. Det er altså umulig å se det lys Gud har gitt oss uten å motta oss. De må
komme innenfor; for av leirkaret lyser det ikke noe. Den overvettes kraft bæres i leirkar, for at ikke rosen
skal være av oss. I lyset er livet; men leirkarets vegger hindrer lysets skinn utover. Legemet blir på denne
måte lysets og livets dekke; for over alt herlig ligger det et dekke. De så på det ytre og sa: Er ikke denne
tømmermannen Josefs sønn? Peter derimot fikk kikke innenfor forhenget, da han sa: Du er Kristus, den
levende Guds sønn. Dette har ikke kjød og blod åpenbart deg, sa Jesus til ham. Kjød og blod ser på det
ytre; men Gud ser på det som er innenfor. Rens det som er innenfor, se da er alt rent for eder.
Ditt øye er legemets lys. V. 34. Når forstanden er opplyst, og lyset skinner klart der inne, vil øyet,
som er legemets lys, stå til det indre lysets tjeneste og våke over legemet, så det bevares i hellighet og
renhet.
Se derfor til, at lyset i deg ikke er mørke V. 35. Når det lys man tror seg å ha er mørke, da blir selv
øyets lys betjent av en formørket forstand, og legemet har ingen garanti for beskyttelse. Kun i lyset
ovenfra kan man bevare legeme, sjel og ånd i en ubesmittet og hellig tilstand.
Det åndelige øye beskuer også legemet og ser etter om det skulle vedhenge legemet noe som
tilhører synden i kjødet. Hvis så er tilfellet, må dette fjernes ved selverkjennelse og dom.
Dersom altså hele ditt legeme er lyst og ikke har noen del som er mørk, da først blir det rett lyst
helt igjennom, som når lyset lyser på deg med strålende skinn; V. 36.
Når du lar øyet fare over din fortid, og du finner, at ingen av de synder du tidligere lå under for
kleber ved deg; men at du med Paulus kan si: Vel vet jeg intet med meg selv, da er ditt legeme lyst, som
når lyset skinner på deg med strålende skinn. I dette lys finner man ingen mørke pletter. Skulle noen
sådan finnes, da må de bortrenses ved erkjennelse og bekjennelse i Kristi blod.
Når det som er inneni oss er rent, da er også alt det ytre rent. Når motivene er rene, blir også
gjerningene rene, selv om de ikke er fullkomne.
Hvorledes man bør ferdes i menigheten
(i SS også i sept. 1967)
Menigheten vokser nå til, og det viser seg hvor vanskelig det er å ferdes i Guds hus, som er den
levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. 1. Tim. 3, 15.
Især stilles det store krav til menighetstjenerne. De skal være verdige, ikke tvetungete, ikke
tilbøyelige til megen vin, ikke lystne etter ussel vinning.
Tenk bare på dette, at de skal være verdige. Hvor meget ligger ikke i dette lille ord. De skal ikke
være tvetungete. D.v.s. man skal kunne stole på hva de sier. Det tilhører forøvrig verdighet ikke å være
tvetunget. I sydlandene hvor det brukes vin til maten, kunne det hende at noen ble tilbøyelige til megen
174 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
vin. Dette passer ikke for en verdig menighetstjener, som bør kunne styre sine tilbøyeligheter i alle
retninger.
Han skal ikke være lysten etter ussel vinning. Hvor mange ødelegger ikke seg selv i denne last, som
i verden ikke ansees som en last men heller som en ære. Lysten etter ussel vinning opptar all tiden, så
man neppe får anledning til å grunne i Herrens lov. Sirak sier at visdom fåes ved beleilig fritid. Hvorledes
kan den bli vis, som har det travelt med sin jordiske gjerning natt som dag. Han skal ikke spørres etter i
porten, ei heller i de vises råd.
De skal ha troens hemmelighet i en ren samvittighet. Det vil ikke si mindre enn at de skal ha en
indre overbevisning om at alt hva de sier og gjør er rett for Guds åsyn. Det ligger meget gjemt i dette lille
vers. Skal samvittigheten bevares ren i tjenesten, må man være forberedt på å kunne lide ondt. En må
venne seg til å anse Kristi vanære for heder og anseelse. Det onde kan ikke overvinnes av det onde, men
det kan overvinnes av det gode. En djevel kan ikke utdrive en djevel.
Det er ikke nok for en menighetstjener at lærdomsformen er riktig. Også om fariseerne kunne
Jesus si at man skulle gjøre hva de sa, men ikke gjøre etter deres gjerninger. Paulus roser Timoteus, fordi
han hadde etterfulgt ham i lære, d.v.s., han hadde etterfulgt læren han hadde vandret i den. På den
måte lærte han å kjenne den lærdom som var av Gud. 2. Tim. 3, 10. Derfor tilføyer han: «Min ferd».
Følger vi læren, så blir det en apostolisk ferd i menigheten. «Du har etterfulgt mitt forsett.» Hvilke edle
motiver hadde ikke Paulus, og disse hadde Timoteus etterfulgt. Vi kan av dette skjønne hvor nøye
apostelen fulgte med i alt.
«Du har etterfulgt min tro.» Hvor urokkelig inntil døden var ikke apostelens tro, og hvor faste og
stålsatte ble ikke alle hans gjerninger i denne tro. Hvilken fasthet kom det ikke frem under hans ferd i
menigheten. Hvor stort var ikke Guds velbehag over det hele.
«Du har etterfulgt min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet.» Hvem kan si seg ren i
dette? Hvem kan si: Jeg har etterfulgt apostelen i langmodighet, kjærlighet og tålmod? Det kreves meget
av en Herrens tjener i hans ferd i den levende Guds menighet. Kjærligheten er langmodig den tåler alt.
Elsker vi Guds menighet, da tåler vi alt for dens trivsels skyld. Kjærligheten håper alt. Man håper å få noe
ut av den mest vrangvillige og forkrøplete. Av den grunn kan man vise tålmod og langmodighet. Setter
man hardt mot hardt og stiller krav om lydighet, fordi man er tjener, da blir man nærmest en herre og
hersker. Ikke via den vei skal man ferdes i Guds hus, men således at man blir mønster for hjorden. 1. Pet.
5, 3.
«Du har etterfulgt meg i forfølgelser og lidelser.» Hvilket guddommelig liv medfører ikke denne
ferd. Hvor skulle ikke menighetene blomstre og trives om dette guddommelige sinnelag fikk råde. Når
menighetstjenerne går frem etter denne rettesnor, da vil de ganske naturlig bli aktet og æret innen
menigheten. Det gode forhold må først utvises fra menighetstjenernes side, så vil de bli mønster, og hele
menigheten vil følge etter på en ganske naturlig og liketil måte. Vi ser av Israels historie at var kongene
ugudelige, så dro de folket etter seg, men var de gudfryktige, så dro de hele folket i samme retning.
Menighetstjenerne skal først prøves om de er tro, deretter skal de tjene i menigheten, om de er
ulastelige. En kan ikke betrakte en yngre broder som menighetstjener i bibelsk forstand, fordi han har
talegaver og kan bruke skriftsteder. Han skal først være prøvd, og han skal med troskap ha bestått sin
prøve. Det er en feil når de eldre av vennene — uten å prøve — straks forlater seg på hva en yngre
uprøvet Herrens tjener har å påby og råde til. Enhver må tenke og prøve det som sies. Når så enhver lar
Kristi fred og kjærlighet råde, da skal det gå godt enten man står i stilling som Guds medarbeider eller
man er Guds akerland.
175 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Gamle og nye bud
Det er en alminnelig antagelse, at man i en særlig grad er gjenstand for Guds kjærlighet, når man
blir overøst med nådegaver. Dog blir denne kjærlighet kun utvist fra Guds side og ikke fra vår. Gud har
ingen garanti for at vi elsker ham uten i dette, at vi holder hans bud. Vi ser ofte under vekkelser sjeler
veldig overøst med nådegaver, og man skulle tro slike rikt benådede sjeler hadde en stor gjenkjærlighet
til Gud. Men når år og dager glir hen over livet, viser det seg som oftest, at nettopp disse sjeler snubler i
de minste lydighetsgjerninger. De var begeistret så lenge de ble overøst med gaver, så lenge der ikke ble
stilt krav til dem. Men aldri så snart Gud krevde av dem en liten lydighetsgjerning, da sank de sammen i
dyp motløshet og forsakthet. Er dette den prøvede tro, som er mer kostelig enn gull? Nei! Derfor sier
apostelen: Men den som holder hans Ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. 1. Joh.
2, 4.
Kjærligheten er ikke fullkommen, når den kun er å finne hos den ene part. Den må være gjensidig,
om den skal kunne sies å være fullkommen. Først da kan det sies at vi er i ham og han i oss.
Kjærlighetsbudet er et gammelt bud, så lenge det kun er sannhet i ham; men holder vi hans bud,
da vil det gamle bud bli til et nytt bud som blir sant i oss, likesom det er sant i ham. Denne gjensidige
kjærlighet vil fordrive mørket, og det sanne lys vil skinne i sin fulle kraft. Det profetiske ord er som et lys,
som skinner på et mørkt sted. Dette er det hellige bud. Når vi holder hans bud vil dette mørke sted i
hjertet bli opplyst. Det som var lyst og sant i ham vil bli lys og sannhet i oss. Ved fortsatt å gi akt på de
hellige bud vil dagen bryte frem og morgenstjernen gå opp i våre hjerter.
Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi eder, for at I kan ha samfunn med oss; men vårt
samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.
Og dette skriver vi, for at eders glede kan være fullkommen. 1. Joh. 1, 3 og 4.
Det er umulig å ha samfunn med Faderen og Sønnen uten ved å holde hans bud. Gleden blir uten
dette heller ikke fullkommen. Hvor man bedrar seg selv, når man lever sitt liv ubekymret hen — uten å
spørre etter Guds vilje med seg. Men lever sitt liv i stadig tilbakeblikk over de dager, da man ble frelst, da
man fikk åndens dåp, da man fikk tungemålsgaven. Apostelen glemte det som var bak og jagde etter det
som lå foran ham. Skal vi ha fremgang i Guds rike i de dager som kommer, da spør etter Guds bud, kjenn
hans vilje, ofre deg i kraft av en evig ånd. Du vil på denne måte blomstre som en Herrens have, og de
som anså ditt liv som idel trelldom skal sukke i stum forbauselse, når de ser at dette allikevel — mot alle
deres formodninger — var Guds vei, den de hadde bespottet.
Den som kommer ovenfra er over alle
Joh. 3, 31
Jesus kom ovenfra og er derfor over alle. Men også vi har meget å lære av dette. Når forviklinger
og meningsforskjell oppstår, da føles det befriende og forfriskende, når en broder kommer med et
budskap ovenfra.
Den som er av jorden er av jorden og taler av jorden.
Hvordan er nå vår tale? Er den av jorden eller er den ovenfra? Velsignet er hver den som kommer i
Herrens navn! Kunne Gud få frelst oss fra all denne tale av jorden, og grundig få opplært oss i den tale
som kommer ovenfra, hvor meget ondt skulle vi da ikke slippe å høre.
Når man går fra møte med en kritisk ånd og prater løst og fast om sine medbrødre, mon slik tale
kommer ovenfra? Nei, den er jordisk, sanselig og djevelsk. Kjærligheten tåler alt, den kritiserer ikke alt,
dog kan ingen få sagt sannheten så ømt og medlidende som kjærligheten. Den som tjener sine
176 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
medbrødre i kjærlighet, han kommer ovenfra derfor blir han over alle, han blir den største fordi han
makter å tjene alle. Å betjene alle er ikke det samme som å herske over alle — uten så er, at denne
herskerstav blir ført i sannhet, rettferdighet og kjærlighet. Et slik yndig velde kan man gjerne underkaste
seg, og enda føle seg fri som fuglen; for dette åk er Kristi åk, og det er liflig å bære.
Kommer noen med sitt budskap fra jorden, da føles det så trykkende tungt og klamt, selv om det
er sjelisk religiøsitet. De ord jeg taler er ånd og liv, sa Jesus. Det er slike ord en død verden og en død
kristendom trenger.
Hvor må vi ikke be Herren sende oss vitner med budskap ovenfra, vitner der kan tale ord som den
Hellige Ånd lærer, så vi kan fries fra alle de ord som verdslig visdom lærer. De kristne i våre dager trenger
først og fremst slike vitner. De trenger vitner, som er befridd fra seg selv, vitner som kommer ovenfra
med ånd og liv; for det er en kjensgjerning, at vår tids kristne er meget jordbundne. De allierer seg med
verdslige avholdsfolk, med sosialister og kommunister. Her under siver kraften av Gud ut av deres liv, så
de tenker som verden og taler som verden. Når da noen taler ovenfra, virker det anstøt; for man har
vennet seg til jorden og den tale som er av jorden.
Derfor, fly all forbindelse med verden. Vær som en øy i havet; lev som den som er omskåret i
hjertet; kapp alle broforbindelser og rettrettganger. Glem det som er bak, endog din faders hus, og jag
etter det som ligger foran. Søk de ting som er oventil; for de er evige og vektige.
Jesus vitnet det han hadde sett og hørt hos sin Fader, og ingen mottok hans vitnesbyrd. Joh. 3, 32.
Ja, det var den gang, da var folk så lite opplyste, da ville de ikke motta hans vitnesbyrd, vil noen si.
Men nu, nå mottar vi alle med glede hans vitnesbyrd, fordi det kommer ovenfra. Nei, hans vitnesbyrd blir
ikke mottatt med glede, ei heller de han sender; men de blir mottatt nå som den gang. Det som er av
jorden blir dømt av det vitnesbyrd her oven fra, derfor hater man det, fordi man elsker verden og de ting
som er i verden — ved siden av litt religiøsitet.
Derfor, den som vandrer i Guds lys, han ser denne verdens lys og tar seg i vare. Herav lærer vi, at
det skal en vandring til — i lys. Det hjelper ikke å bli frelst og så siden vandre i mørke.
Den som Gud har utsendt, han taler Guds ord; men de som løper avsted med et budskap for
levebrødets skyld, de har ennå aldri forstått hva det vil si å være utsendt av Gud, og hva det vil si å tale
Guds Ord — tross all religiøs pen tale om Gud.
Salvelse
Og I har salvelse av den Hellige og vet alt. 1. Joh. 2, 20.
Salve er sammensatt av forskjellige bestanddeler. Den består av Ånd, vann og blod, hvilket er Guds
vitnesbyrd. 1. Joh. 5, 7 og 8. Salven inneholder også Kristi lidelser, håp, tro, beskjedenhet, kunnskap; den
vet alt; den er Guds visdom. Den som forblir i salvelsen slår seg ikke løs i uendelig jubel over et eller
annet han hører; for han vet, at motsetningen kommer i neste øyeblikk. Det er i salvelsen en dyp stille
fred, der er kjærlighet blandet med omsorg og smerte.
Og I, den salvelse som I fikk av ham, den blir i eder og I trenger ikke til at noen skal lære eder; men
som hans salvelse lærer eder alt, så er det og sannhet og ikke løgn; og bli i ham som den lærte eder! 1.
Joh. 2, 27.
Når du hører en prediken, som stemmer med salvelsen i ditt indre vesen, da gleder du deg; men
hører du noe som bringer deg smerte, da er det salvelsen som ikke kan motta det som blir sagt.
Den som elsker sin broder, han blir i lyset og i salvelsen; men den som hater sin broder, han er i
mørket.
177 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Utdrag av bibeltime avholdt i Kristiania
28. desember 1921
Matt. 5, 1—16.
«Og da han så folket gikk han opp på berget, og da han hadde satt seg, kom hans disipler til ham»,
v. 1.
Disiplene gikk til Jesus, ikke Jesus til disiplene. Jesus hadde ikke noe å lære av dem; men disiplene
hadde noe å lære av ham. Slik skal det være blant oss også. Disiplene var Jesus nærmest. Det var de som
skulle lære andre, hva de hadde lært av ham. Først disiplene, så folket.
«Og han opplot sin munn, lærte dem og sa: «Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er
deres.» v. 23.
Jesu ord er konsentrert og enkle. Slik er visdommen konsentrert og enkel. Der kan sies meget om
denne såkalte bergprediken. Men skal vi si det enkelt, da må vi bruke Jesu egne ord.
Fattig i ånden kan man være i alle stillinger i livet. La oss f. eks. ta billedet av en kunstmaler. Han er
ivrig i sitt kall, strever for å finne det rette farger, får kritikk for sine arbeider, drømmer om at når han en
gang får det til, da skal han bli en berømt mann, da skal pengene strømme inn, og der skal bli velstand i
huset. Men han finner at intet av alt dette kan tilfredsstille ham. Tilslutt blir han så lutende lei det hele,
at han vender seg fra det og til Jesus Kristus, som alene er den som fullkommen formår å tilfredstille. Han
er fattig i ånden. Slik kan det også være med en kunstner i musikk, eller han behøver jo ikke en gang
være kunstner, eller med en tjenestepike eller en i hvilken som helst livs stilling.
Slik som vi mottok Kristus Jesus, slik skal vi vandre i ham. La oss tenke etter hver især, hvordan det
var med oss, da vi kom til troen. Jeg for min del var lei av livet. Jeg syntes alt var stygt. Husene var stygge,
trærne var stygge, musikken var stygg. Jeg hadde lyst til å gå bort og be dem tie stille når jeg hørte
musikken spille. Men da jeg kom til troen, ble alt vakkert. Husene ble pene, trærne ble pene, musikken
ble pen. Vi skal vedbli å være fattig i ånden bestandig. Når vi vedblir å være fattig i ånden da blir vi
skrøpelige. Når vi vedblir å være fattige i ånden, da blir vi delaktig i oppstandelseskraften. Når Jesus er
veien, da går det ikke an å sette seg på en stol på denne vei, vel tilfreds med det vi har fått. Stanser vi
opp for og beundrer det vi har fått, da er vi ikke lenger fattig i ånden. Vi er hovmodige. Mange stanser
ved syndenes forlatelse og er fornøyd med det. Kom ikke til dem og si at det gis noe mer. Vi alene vite.
Den som er fattig i ånden er ikke én, som avgjør alle saker i en fart. Det er én som lar seg gjerne si.
«Salige er de som sørger; for de skal trøstes.» v. 4.
Hvem er det som sørger. Jo det er den, som bærer andre i sitt hjerte, ikke så snille og gode som de
er, men nettopp slik som de er. Han ser at den er slik og den slik og tenker: Hvordan skal jeg få sagt deg,
at du ikke har seier der, hvordan skal jeg få hjulpet deg ut av dette. En mor, som har en sønn som
drikker, bærer ham i sitt hjerte. Hun står ved vinduet og ser etter ham og venter til langt på natt. Når han
så endelig kommer, er han drukken eller har kamerater med, eller der er noe annet i veien med ham.
Hun bærer ham i sitt hjerte, slik som han er med alle de feil han har. Hun bærer ham og sørger. Så en dag
kommer en predikant til byen, og gutten hennes blir omvendt. Da blir hun trøstet. Det står ikke noe om
at den som ikke sørger blir trøstet, men den som sørger. Det blir utfrielse for sjelene, frelse og seier, da
blir hun trøstet.
«Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden.» v. 5.
Mannen Moses var såre saktmodig, mer enn alle mennesker på jorden. 4. Mos. 12, 3. Hvordan var
Moses blitt saktmodig? Til ham kom alle som hadde lidt urett og klaget sin nød for ham. Den ene kom og
fortalte, at den og den hadde gjort det og det mot ham, og den annen at én hadde vært slik og slik mot
ham. Og Moses hørte på alle disse klager. Når nå én gjorde ham noe ondt, så tenkte han. Skal jeg si noe
da blir jeg jo lik den og den. Han har så meget å klage over og hun har så meget, skal nå jeg også klage
178 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
blir jeg ikke bedre enn de andre. Og han tidde stille. Moses var et hoved over alt folket. Dessuten, hvem
skulle Moses ha beklaget seg for? for Aron? Han var ikke befestet, han fikk folket til å danse for
gullkalven så de ble tøylesløse. For Mirjam? Hun falt for oppsetsighet og ble straffet med spedalskhet.
De saktmodige skal arve jorden; men om de fattige i ånden står det at himlenes rike er deres. Det
er altså noe annet å arve jorden. Når menneskene ser én er saktmodig, kommer de til ham og fortelller,
at den og den har vært slik og slik mot meg. Menneskene går til ham for å få dom i sine saker. Den
saktmodige blir satt til dommer eller fyrste over mennesket. Han arver jorden; for hva er jorden annet
enn menneskene. Det er ikke trærne heller ikke dyrene.
«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes.» v. 6.
Menneskene vet ikke hva rettferdighet er. Rettferdighet er det samme som sannhet. At én betaler
sin gjeld, det er rettferdig. Det er det første. Når en begår en dårskap da å lide for den, det er rettferdig.
Når én synder å bære følgene av sin synd uten å klage, det er rettferdig. I omgang med menneskene å
komme ut med det man har, si hva man mener det er rettferdig. Å sette alt og alle på sin rette plass det
er rettferdig. Si til den som stikker seg frem, sett deg derned og til den som holder seg tilbake, kom du
høyere opp. Å være overfor hvert menneske slik som det tilkommer ham, det er rettferdig. En som
hungrer og tørster etter rettferdighet, skal bli mettet, og det har noe å si å bli mettet med rettferdighet.
«Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet.» v. 7.
Den som vet, at han selv har noe å kjempe med, han er barmhjertig med andre i deres synd. Når
en slik kommer i knipe, da sier menneskene. Denne har vært barmhjertig, la oss vise ham barmhjertighet
igjen. Gud gjør det slik. Vi skal være barmhjertig mot dyr. Vi skal være barmhjertig mot alt, som lider og
har det ondt.
«Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.» v. 8.
Den rene av hjertet kan sammenlignes med et fotografiapparat. Jo renere hjerte, desto bedre
apparat. Når én kommer til ham og fortelller om vanskeligheter, som han er kommet opp i da avsetter
det han hører seg i ham som i et fotografiapparat, og han fortelller den annen hva han ville gjøre for å bli
fri. Den annen hører på det og blir løst. Der er ingen som har slik makt til å løse sjeler, som den rene av
hjertet, men heller ingen som kan binde og surre menneskene inn som han. Jesus sa til de menn som
hadde ført til ham kvinnen grepet i hor: Den som er ren kaste den første sten; men der var ingen ren. De
lusket ut alle sammen den ene etter den annen. Hadde der vært en ren, da kunne han kastet den første
sten, som han var blitt befalt.
«Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.» v. 9.
Dette kan man ikke forstå uten å være fattig i ånden. La oss se på det motsatte — larmens barn. Vi
har alle vært sammen med slike mennesker — støyende og larmende —. Å, nå kommer sirkus N. N. til
byen! Nå trekker det opp til uvær! Nå tordner og lyner det! Nå er det hendt! Nå skal det skje! — Men
den fredsommelige — om taket faller ned over ham han sier ingen ting. Om det elektriske lys slukner,
han er stille. Om han har en verkebyll på kinnet, han gjør ikke noe bråk av det. Han har en fred i hjertet,
som over veier og er sterkere enn alt det ytre som hender omkring ham. Når menneskene ser en slik
mann, som er stille under alle forhold tenker de: Denne må være et Guds barn.
«I er verdens lys. En by, som ligger på et berg kan ikke skjules; man tenner heller ikke et lys og
setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for alle i huset.» v. 14, 15.
Man må være inne i huset for å se lyset. De som er på gaten ser ikke det lys som er i dette værelse.
For å kunne se lyset i en annen, må jeg være i hans hjerte. Om du går i menigheten, stille og ikke åpner
din munn, da ser ikke jeg noe lys i ditt hjerte; men begynner du å tale og åpne deg, da ser jeg det lys som
er i deg. Om en utenforstående, én av verden snakker med oss, han ser ikke lyset, som er i vårt hjerte.
Man må være i huset for å se lyset.
179 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
«La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders
Fader i himmelen.» v. 16.
Lyset i oss kan ikke de andre se men de ser gjerningene. De ser den er rettferdig, den er
barmhjertig, den er saktmodig, og de priser vår Fader i himmelen.
1923
Ved jordens lavere deler
Jesus for ned til jordens lavere deler. Derfra for han opp — langt over alle himler for å fylle alt. Ef.
4, 8—10.
Man kan spørre: Har også jorden høyere deler? Jo visselig, har den lavere deler så har den også
høyere. Det ligger til Satan å ville opp — høyt opp. Vi kan med trygghet si, at de fleste mennesker aldri
har vært nede ved jordens lavere deler. Om de økonomisk sett har vært der, så har de dog i ånden
befunnet seg høyere oppe. Men å være i det lave både med kroppen og sinnet er noe helt annet. Det
står til Gud å opphøye kun at vi følger Jesus ned i det lave. Der nede seiret han over fyrstedømmer og
makter. Født i en stall og lagt i en krybbe langt borte fra Herodes palasser fødtes denne Guds fyrste og
menneskenes frelser i det lave og uanseelige. Senere i livet sier han om seg selv: Revene har huler og
fuglene reder; men menneskenes sønn har ikke det hvor til han kan helle sitt hode. Når så Jesus sier: Følg
du meg, da mener han ned i det lave. Et menneskets storhet består ikke der i, at det kan bevege seg
oppover i høyden; for det gjør alle ugudelige men deri at det kan gå ned.
Trenger vi nå i menigheten å gå etter Jesus ned i det lave? Ja. Alle vil frem til talerstolen, den
vinker og lokker de mest kjødelige; men å gjøre sin tjeneste for Gud på siste benk, i vedskuret eller under
rengjøring av lokalet det smaker mindre. Dersom vi er tro i det lille, da blir vi satt over mer, det er en
gylden regel i Guds rikes arbeide. Man samler seg gjerne om den sjel som har noe å gi, enten han nå
befinner seg øverst eller nederst i salen. Da nå Jesus befant seg ved jordens lavere deler i sine kjøds
dager, så søker nå Ånden å finne hans etterfølgere der nede. Derfor veileder han dem til all sannhet;
mens der oppe ved jordens høyere egne ikke finnes noe av det som heter visdoms og åpenbarelses Ånd.
Moody begynte sin løpebane i Guds rikes arbeide med å leie en benk i kirken. Han dro deretter ut
på gater og vertshus og fikk unge menn trukket med seg inn, så hans benk ble full. Han måtte snart leie
fire benker som også ble fulle. Vi vet hvorledes han senere selv tidlig om søndags morgen gjorde et leid
lokale ferdig til møte. Han rullet ut ølfat, feiet gulvet og tørket støv, så alt kunne være ferdig til møtets
begynnelse.
General Booth gikk også ned i det lave, til bermen av folket i London; men se hvorledes Gud
velsignet ham. Det er mange som stuper seg for et øyeblikk ned i det lave, men de kommer likeså fort
opp igjen, som den der går på hodet i kaldt vann. Gud trenger folk som vil leve og dø i det lave, som er så
inn for livet i det lave, at de på oppstandelsens morgen forundret spør: Når så vi deg naken og kledte
deg, når så vi deg hungrig og ga deg å ete, når var du i fengsel og vi besøkte deg?
Jesus Kristus og apostlene danner grunnvollen hvor på vi bygger. Grunnvollen ligger alltid lavest
nede men den bærer hele bygningen. La oss derfor kappes om å hedre hverandre det vil si å gå under
hverandre. Her møter vi den sanne enhet og den sanne broderkjær-lighet. I denne ånd finnes intet
rivende dyr, ingen sønderrevne, for alt ånder av Kristi kjærlighet.
Det er slike menigheter vår tid trenger.
180 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hvorfor vi bør beholde julehøytiden
Ser gjennom blader og skrifter, at mange troende gjør tilsprang til å ville forkaste julehøytiden og
anser juletreet som noe syndig avguderi. Om man beholdt dette for seg selv da var det sin sak; men nå
domfeller man andre troende for ikke å gjøre det samme og her i strider man mot Guds Ord, som tilsier
enhver så megen frihet at de ikke skal la seg dømme i spørsmål om høytid. Kol. 2, 16. Man skal ikke la seg
på føre slike bud: Ta ikke! smak ikke, rør ikke! Kol. 2, 21. Om nå julen og juletreet er avgudsdyrkelse for
noen, da er det jo rett for disse å bli frelst fra avgudene, men for oss som har fått (Skrivefeil er rettet
opp, se nr. 7-8. Red. anm.) kunnskap om at en avgud er intet i denne verden, vil det være den rene
dårskap å motta våre bud fra av-gudsdyrkere. Var avguderiet så uskyldig som julen og den pyntede
granbusk, da var vi langt på vei mot det fullkomne. Men nå har avguderiet dessverre langt dypere røtter i
hjertebunnen. Avguderiet i hjertet utarter til sykdom og kalles bl. a. for havesyke, pyntesyke,
kranglesyke, syke av ond lyst og brynde. Dette er avguderi, og det florerer i høy grad lenge etter at man
har sluttet både med jul, påske og pinse. Ja, det trives endog utmerket der, hvor man forlengst ikke tåler
å se et juletre.
Hva er julen uten Kristi fødsel, hva er påsken uten Kristi lidelse og død og hva er pinsen uten den
Hellige Ånds sendelse til jorden? Om nå noen vil forkaste julen hvorfor ikke da med det samme også
forkaste påske og pinse?
Det kommer opp i det mørkeste Russland et parti, hvis tilhengere forkaster kristendommen
overhode. Disse har i år feiret sin første verdslige jul med folkefester, dans, teaterforestillinger og taler
mot de kristne og deres jul. Er det med disse folk visse kristne i vårt land vil gjøre felles sak, da må vi si
Judas er oss temmelig nær inn på livet. Vær ikke med på å berede vei for antikrist ved å søke å fjerne alt
som minner om vår dyrebare Frelser. Ennå er det mange som skal frelses. For disse kan det være godt å
ha særskilte høytider, som minner om at det finnes en verdens frelser, en Jesus Kristus hvis blod renser
fra all synd. La oss ikke få julen avløst av midtvinterfester med maskerader og andre ugudelige
tilstelninger.
Noen vil si: I tar vare på dager, måneder, tider og år; jeg frykter for eder osv. Gal. 4, 10 og 11. Nei
frykt ikke, men frykt for å forvrenge skriftene. Dersom jeg lovisk tar vare på dager og tider, som galaterne
for derved å tekkes Gud og for derved å bli frelst, da har man grunn til å frykte. Men dersom man nå i
disse dager ikke har sine øyne åpne for motstanderne, som vil forkaste Kristus og alt som minner om
ham, da har man dobbelt grunn til å frykte for at så stort mørke skal råde blant de kristne.
Vi lever i en tid, da hedningenes fylde snarest er inne — en tid, da selv hedningene er overmette
av alle taler og prediken om Jesus Kristus. Jeg mener derfor man med nebb og klør bør holde fast ved alt
som minner om vår dyrebare Mester.
Det er kanskje så, at noen har sett seg forarget på all bakning, slaktning og all annen tilstelning til
julen så det gir årsak til å forkaste julehøytiden. Dersom nå disse høyst ærede var så helt igjennom
avholdne, hva mat og drikke angår, så de sedvanligvis levde i faste og bønn da kunne de kanskje ha et
fnugg av rett for sin påstand; men nå er det dessverre så at de som forkaster julen er gjerne de første til
å meske seg med alle julens goder. Så dette er fra hjertebunden ikke årsak til forkastelsen av julen. Der
imot er det i verden en stor ære å gjøre nye oppfinnelser, så også innen enkelte kristnes leire. Tenk å
kunne være oppfinner av forkastelsen av julen. Hvilken ære? Hvor blir ikke kjødet mettet ved det? Man
får heller la julekosten fare for denne nytelse!
La eder derfor ikke dømme av bud og regler om høytid eller ikke høytid. Det kan vel ha skinn av
visdom, når man på menneskelig vis forfekter sin påstand, men det er aldeles ingen ære verd. I mangel
av de vesentlige sannheter gir man seg av med det uvæsentlige, for derved å dekke over sitt manglende
kjennskap til livets sanne verdier. Vil noen holde en dag hellig fremfor en annen, han gjøre det. Vil en
181 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
annen holde alle dager like hellige, han gjøre det. Alt dette kan man godt praktisere i sitt hjerte for Gud
og enda beholde de sedvanlige høytider. Gud lot Moses få en hel del bud om høytider; og det er godt, at
også vi har noen av dem; for på disse gives anledning til å besøke hverandre og avholde stevner.
Selv verden bindes, og fastholdes av julens alvor og hellige glede. Det måtte være fælt å slippe
hele denne bande løs — la oss si juleaften og første juledag, dager der ellers holdes noenlunde i ære.
La oss be Gud om visdom i alle ting; for siver det ut at de kristne er likegyldige med julen, da tar
snart den verdslige lovgivning initiativet til å forkaste den. Deretter kommer turen til påske og pinse.
Tenk derfor over hva du taler og skriver om. Ansvaret følger i helene på dine ord og dine gjerninger. Skal
du absolutt være «finnpåmaker», da øv deg med mere materielle ting; for Kains etterkommere skal være
særskilt begavet når det gjelder oppfinnelser.
La ikke den ugudeliges misbruk forføre deg til forkastelse av julen; for den ugudelige trenger inn
over alt og gjør misbruk. Judas misbrukte nattverden, og det samme gjør en masse ugudelige mennesker
med religiøst skinn i dag. De falske profeter profeterte løgn, hyrdene røktet seg selv og klippet ullen av
fårene. Samme historien gjentar seg daglig. For den som er ren vil høytidene være rene. Men tar man
vare på høytider på lovisk vis for derved å oppnå noe ved egen rettferdighet, da forkaster man i samme
grad Kristus. Dog, Guds kunnskap kommer oss til hjelp, så vi ad den vei og for den saks skyld ikke ønsker
å beholde julen. Men vi ønsker å beholde den som et bindeledd til minne om ham, som ga sitt liv for oss
da vi ennå var syndere. La oss holde igjen, så lenge vi ennå ikke er ryddet av veien, og la oss bruke vår
makt, forinnen de helliges makt blir ganske knust — ikke bare for vår egen skyld men for deres skyld som
i fremtiden skal frelses.
Et ord til lettsindige låntagere
Livets ånds lover innen menigheten treffer på vanskeligheter i det uendelige. De hellige bud
strekker seg såre vidt, de berører all vår gjøren og laten. Årvåkenheten er på langt nær blitt herre over
søvnen. I sær volder pengeafferer vanskeligheter. Sorgløst låner man penger, sorgløst setter man dem
overstyr, gjerne låner man bort til andre av det man selv har lånt. Det er som om oppgjørsdagen er langt
borte. Dog, for den som vil leve det indre liv, det skjulte liv med Kristus i Gud skal det vise seg, at
oppgjørsdagen er såre nær; for Guds dommer hviler alltid over hans hus.
Hvorledes kan man være en Guds husholder over hans hemmeligheter, når man ikke engang kan
styre noen hundre kroner — en oppgave endog mange ugudelige kan klare? Sirak formaner oss til ikke å
gå i borgen for vår neste over vår formue. Er noen hungrig og tørst, da gi ham mat og drikke; men ingen
er forpliktet til å låne bort og gi bort det man ikke selv eier. Skal man så låne av andre for å kunne låne
bort, da setter man disse i knipen om det går galt.
Er der noen innen menigheten man tror har noen skillinger, da er det mange som står klar til å
låne. i stedet for å be Gud om hjelp går man til ved-kommende. Kanskje det kan være en nybegynner på
de indre veier, så man kunne ha all grunn til å behandle en sådan sjel varlig, så er man allikevel så
opptatt med seg selv og sine pengeafferer, at man ikke tar hensyn. Her trengs visdom. Det kommer en
dag da det skal betales, og har man lovet noe da vær snar, så lovene i Guds rike kan bli nøyaktig
overholdt. Gudsfrykt er ikke en vei til vinning. Brødrene har ingensomhelst forpliktelse på seg til å
tilfredsstille alle dine økonomiske krav; for de vandrer i frihet og handler i frihet med alt hva Gud har
betrodd dem. Har en fått jordisk rikdom, så er det en gave fra Gud han selv skal forvalte, den skal ikke
forvaltes av andre. Forvalter han dette sitt pund rett da får han lønn; men gir han det bort til havesyke
mennesker, som ikke har lært å være tro over det de er betrodd, da får han bare forargelse av det.
Annerledes er det, om en har denne verdens gods og ser sin broder lide mangel, og han da lukker
sitt hjerte for ham. Som regel venter man ikke så lenge med å låne, at det blir anledning til å se noen lide
182 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
mangel. Dette er feilen. Man krever og sier som så: Er du kristen da skal du hjelpe meg. Dette er ikke
Kristi bud, men menneskebud. Kristi bud kommer alltid innenfra, de kommer fra roten og ikke fra toppen
av treet. Det er velsignet å hjelpe, og det er saligere å gi enn å ta; men det skal også være sagt, at det
skal visdom til å gi. Fullt opp av smigrere følger den rike og gavmilde i helene; mens den rettferdige blues
og heller holder seg borte og lider mangel. Derfor, vil du gjøre noe godt da se til hvem du gjør godt, så du
kan ha glede der av. En ting man må utskille fra gaver er almisser. Disse siste bør man alltid utdele med
rund hånd; for det tilhører rettferdighet ikke å vende seg bort fra den som ber om det høyst nødvendige
til livets opphold.
Ærens uvisnelige krans
Denne krans ligger ferdig til de eldste som blir mønster for hjorden. Mønster for hjorden blir den
som er som en broder blant brødre; for respekt kjennskap til brødrene og kjærlighet til dem vinnes ikke
fra talerstolen, men midt nede i fåreflokken. Ærens uvisnelige krans er for dem, som av hjertet i ånd og
sannhet kan si: Etterfølg meg som jeg etterfølger Kristus. Revene har huler og fuglene reder; men
Menneskesønnen hadde ikke det hvor til han kunne helle sitt hode. Følg ham etter med dette sinnelag.
Elske menneskesjelene mer enn fete kall, mer enn ussel vinning, mer enn ære og makt. Kjærligheten blir
til slutt den største makt, omsorgen den beste hyrdestav. Alle trenger hjelp, men det er få hjelpere. Den
som yter tjeneste i det lille vil til ta der i; den som krever blir tørr og dømmesyk.
Kransen flettes med de menneskesjeler man har hjulpet frem på veien. Disse er vår hederskrans
på hin dag, som Paulus sier: For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I
det for vår Herre Jesu åsyn i hans komme? I er jo vår ære og vår glede. 1. Tes 2, 19 og 20.
Det er derfor ikke likegyldig hvordan man behandler menneskesjeler. Har Gud satt noen til hyrde
eller forstander i en menighet, da er det ikke å betrakte som en levevei en livsstilling; for det er kampen
om slike ting som har dannet så mange partier. Man har søkt sitt eget og ikke hva som tilhører Kristus
menighetens beste. Disse har alt fått sin lønn. Peter formaner oss til å gå frem på en hel annen måte for
å få ærens uvisnelige krans.
Tjener for ånd
En åndens tjener vil samarbeide med Guds Ånd og motarbeider hva den vil ha fjernet. Han vil i
Ånden ransake personer og forhold og alltid befinne seg der hvor dom og avgjørelser finner sted. Han
kjenner ingen etter kjødet, men alle gjennom hodet Jesus Kristus. Slektskap og vennskap vil derfor
opphøre å spille noen rolle i åndelige avgjørelser; for hva som er kjød vil for ham være kjød enten det
finnes hos en nær beslektet eller ikke, som skrevet står: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på
sitt hjemsted og i sitt hus. Mat. 13, 57. Han tror ikke for den og dens tale skyld; han ransaker selv
hvordan alt står seg for Gud — og ut derfra handler og taler han. For ham gjelder ikke flertallets
bestemmelser og syn på tingene, når Åndens vitnesbyrd er borte. Herren selv virker i hjertene til å gi
ham, hva han trenger til livets opphold, så han føler seg fri i sin gjerning og blir ikke givernes trell. Han
behøver ikke å lage menigheter for å få mange til å underholde seg; han foretrekker heller å lide ondt
med evangeliet og lar det være nok med den oppskrivning, som har funnet sted deroppe i Livsens bok.
Fri fra alle gjør han seg til tjener for alle. Forfengelighet er ham en vederstyggelighet, og dyrker noen
denne avgud i det skjulte innen menigheten, så er det dog ikke skjult for ham. Løfter anser han for
lettsindighet og smigrerier preller av til vanære for den som kommer med slikt. Han lar ikke blåse i basun
for seg om hvor han ferdes, og hva han gjør. Han fører ingen dagbok, ettersom han alltid lever under
følelsen av Herrens nærhet, og det vil være ham en vemmelse å gi seg selv skussmål. Han kjenner
183 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
menighetenes svakhet og er sparsom med å utdele ros. Han lar seg ikke dåre av den rike, ettersom han
ikke har bruk for hans penger, han beundrer ikke den lærde, fordi han vet, at denne verdens visdom er
dårskap for Gud. Han antar ikke navnet pastor, ettersom han har kunnskap om at alle, som er overført
fra mørket til Guds underfulle lys er konger og prester for Gud. Han forholder seg som en broder blant
brødre og elsker å være skjult. Han synes treg når andre synes det bør handles, men handler når man
ikke har anelse om at noe galt er på ferde. Han er ubegripelig, elsket og fryktet. Hvor han setter grensen
er det livsfarlig å gå videre; den som ikke tror vil få erfare. Visdom er hans kjæreste eie, og ved råds og
styrkes Ånd omstyrter han festningsverker, som setter seg opp mot kunnskapen om Gud. Han er såre
ringe i egne øyne, derfor blir hans nærvær skrøpelig og hans tale ringaktet. Pastorer og teologer kan ikke
øyne ham, og i deres nærvær er han en vemmelse, hvilket han selv også har følelsen av — en snublesten.
Han har ikke adgang til dødningers forsamlinger, ettersom sannheten der forlengst har snublet på
tingstedet. Han ferdes om hvor det treffer seg — utenfor leiren —, og har der et alter å ete av som de
ikke har rett til å ete av som gjør tjeneste ved teltet. De som hører ham blir alle i mer eller mindre grad
lik ham selv. Han er for sine motstandere som leviatan, mot hvis panser bueskytterens piler preller av, og
hver den som står opp imot ham får han domfelt. Dette er åndens tjeneres beskikkede del fra Herren og
hans arv fra ham. Han er fortrolig med motstand og vel kjent med Kristi lidelser. Han gir akt på tiden, og
er skjult i den allmektiges hånd på den onde dag; men går like mot Jerusalem, når ånden vitner om at
bånd og trengsler venter ham der. Verdens herrer som regjerer i denne tids mørke, har lagt seg over
ham med sin fulle tyngde og selv funnet ut at de var for lette. Hans hender er opplært til krig, han er
farlig for ulven og leiesvennen; men han er en god venn og beskytter for de oppriktige av hjertet. Han ser
meget og sier lite, derfor er hans taushet som oftest det mest virksomme foredrag. Han elsker
ensomhet, men blir etterjaget av tilhørere. Han er som et åtsel, som trekker ørnene til seg. Han lyser ikke
for mange i sin samtid, fordi de fleste lar seg dåre av det som i deres tid ansees for lyst og stort; men
langt inn i fremtiden vil han lyse som en fiksstjerne mot sin samtids mørke himmelvelving. Han er mer
verd enn ti tusen, og ved hans bortgang blir det følbart at et lys er sluknet. Dog, det lever og skal leve
evindelig.
Hvem er tjener for ånd, og hvem vil bli det??
Satan i Guds menighet
Satan betyr anklager eller motstander. I verden har han makt, men i Guds menighet søker han å
vinne makt. Han opptrer alltid som anklager og motstander. Gir man Satan rom, så er det anledninger i
hundretall å få noe å anklage sine brødre for. Brødrene skal ikke dømmes, fordømmes og knuses innen
menigheten, men Satan. Han er mørkets fyrste og holder sitt spill gående gjerne årevis innen en og
samme menighet. Man kjemper mot hverandre og dømmer hverandre, fordi Satan har fått rom i hjertet.
Hvor det i en menighet ikke er mer enn 3 à 4 brødre samlet, så kan man være forvisset om, at Satan før
eller senere besøker denne lille flokk. Der hvor det er me-nigheter på flere hundre driver Satan på med å
splitte og danne partier. De står gruppevis mot hverandre. Spenningen kan bli seig og hard, da man tror
seg å ha rett på begge sider, men når kampen har nådd sin høyde og man er i ferd med å skilles, når
begeret er fullt til randen, da vil man, om man forblir på korset bemerke at det er Satan som har vært
anfører i krigen. Han beseires ikke ved det, at den ene står den annen imot, men ved at man i troskap
mot Ånden forblir på korset etter som det er på korset at Kristus seiret over fyrstedømmer og makter og
førte dem frem i triumf ved ham. Man kan gå ut fra, at enhver som anklager har gitt djevelen Rom. De
andre vil heller lide urettferdig, ettersom det gir nåde fra Gud. Judas Iskariot møtte Jesus i Getsemane
hage, men selv om Satan var fart i ham så tiltaler Jesus ham med: Venn. Kvinnen som var grepet i hor og
hadde fullt opp av anklagere om seg ble av Frelseren benådet, idet han sa: Heller ikke jeg fordømmer
184 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
deg, gå bort og synd ikke mer. Han var ikke kommet for å forderve menneskesjelene, men for å frelse
dem. Satans oppgave derimot er det å splitte, myrde og ødelegge. Den som under alle forhold søker fred
skal snart overvinne Satan. Derfor heter det: Men Fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders
føtter. Rom. 16, 20.
For hvem vil Satan bli knust under føtter? For dem som ikke anklager, for dem som heller lider
urett, for dem som i troskap mot Ånden holder sitt kjød korsfestet. Disse vil oppdage Satan i menigheten
og vil oppta bevisst kamp mot ham. Bare det at man får øynene opp for, at det er Satan som er
anklageren i menigheten gjør at han mister sin makt; for han tåler ikke lyset. På denne måte knuses
Satan under våre føtter.
Begynn å praktisere dette innen menighetene. Slutt med å anklage hverandre. Slutt med å gi
djevelen rom og med å høre på hans foredrag så vil Satan forsvinne. Stå ham i mot fast i troen, så skal
han fly fra dere. Satan kom også til Jesus; men han hadde ingen del i ham. Satan får del og lodd i oss,
dersom vi ligger under for synd. Men nå har vi fått kraft av Gud til å seire over synden og Satans makt.
Som oftest lager man en fiende av en gudfryktig bror, fordi man har hørt så og så om ham. Uten å
undersøke saken er man blitt hans motstander og anklager. Hva er dette uten Satan. Det åpenbare er for
menneskene, men det skjulte for Gud. 5. Mos. 29, 29. Men nå dømmer og fordømmer man fort vekk
etter rykter og onde tanker og mistenker det som er skjult — og som dog er bare for Herren. Det er kun
det åpenbare vi har rett til å dømme, og det skal i menigheten dømmes av den som er vis og forstandig.
Derfor heter det: Kjødets gjerninger er åpenbare. Gal. 5, 19. Er det ingen vis og forstandig i blant eder, så
han kan dømme osv. Men nå er saken den at de som dømmer, fordømmer og anklager er de mest
kjødelige i forsam-lingen. De vise og forstandige tier stille. Dette beviser igjen at Satan utvelger sine
redskaper blant dem som står ham nærmest. Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus, de
har satt sine egne tegn opp til tegn. Salme 74, 4.
Asaf hørte brølet av motstandere av slike som hadde gitt Satan Rom. De satte opp sine egne tegn
til tegn for å bevise hvor ekte de var, hvor gud-dommelige ting de hadde for seg for at man skulle tro
dem.
Er det ikke likedan i dag. Falske profetinner, giftelystne mennesker, profeterer smigrerier for
mennene og volder splid mellom ektefeller. Man roser seg av sine mangeslags gaver og setter disse opp
til tegn. Likeså gjør de falske profeter. De brøler midt i Guds menighet, og alltid tar de sikte på den sjel
hvis oppgave det er i sannhet å vokte både lammene og fårene. Han skal knuses. Dog, med brølet av
motstanderne tar det en ende, når deres egne tegn blir til tegn mot dem selv, og deres gjerninger blir
åpenbare. Da er det godt å ha en vis og forstandig blant seg til å dømme blant restene av fårene — en
murbrudds tilmurer.
Et ord til evangelister og selvbestaltede lærere
Romernes tro på Gud var navnkundig i hele verden. Rom. 1, 8. Apostelen skrev visselig ikke annet
til dem enn hva de skjønte og forsto, og dog er brevet til romerne en gåte for våre dagers kristne. Dette
beviser, at de kristne i Rom sto på et mer utviklet trinn i kristenlivet enn våre dagers kristne.
De kjente til synden i kjødet; for apostelen formaner dem til ikke å la synden herske i deres
dødelige legemer, så de lød dets lyster. Rom. 6, 12. De var gitt kraft over synden, hvis ikke da var en
sådan formaning uten betydning.
Når vi frigjøres fra synden og trår inn i rettferdighetens tjeneste, så uttas ikke dermed synden i
kjødet. Synden i kjødet kan også kalles lysten i kjødet, derfor heter det: Enhver fristes, når han drages og
lokkes av sin egen lyst. Derfor skal vi anse oss som døde for lysten eller synden og anse oss som levende
for Gud.
185 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Da vi var i kjødet virket de syndige lyster. Rom. 7. 5. Dette tilkjennegir at vi ikke lenger er i kjødet,
derfor heter det: Men I er ikke lenger i kjødet, men i Ånden såfremt Guds Ånd bor i eder. Rom. 8, 9.
Det er denne overflytten fra kjød til ånd som gjør, at mange Guds barn tror seg å ha mistet synden
i kjødet eller å være overflyttet fra romerbrevets syvende til dets åttende kapittel. Dog, synden er like
fullt i kjødet. Derfor skal vi anse oss som døde for den.
Under helliggjørelsen, hvilken finner sted etter at vi er døpt med Ånden, leder Gud oss til våre
fiender, og disse er vårt brød.
Kanaan var full av fiender da Israel dro over Jordan. Sådan er vårt kjød også fullt av fiender etter at
vi ved loven er død fra loven. Det er fremdeles intet godt i vårt kjød. Nå er den nye og levende vei banet
gjennom forhenget, det er hans kjød, derfor går nødvendigvis den samme vei gjennom vårt kjød. På
denne vei møter vi et utall av fiender, som alle skal beseires i kraft av en evig ånd. Her er offere nok og
her er brød nok. Kristus gikk foran på denne vei, og Gud fordømte synden i hans kjød, for at lovens krav
skal bli oppfylt i oss når vi vandrer i Ånden og ikke etter kjødet; for kjødets sans er død men Åndens sans
er liv og fred.
Vi har rikelig bevismateriell for, at synden bor i oss etter at vi er døpt med den Hellige Ånd; for der
er skjedd frafall i massevis på grunn av at man har gitt etter for lysten i kjødet. Synden i kjødet har fått
råde, og man er falt i åpenbare synder. Det eneste som kan frelse oss og bevare oss er dette at vi forblir
på korset. De som hører Kristus til har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Denne korsfestelse er
en trosstilling, som opphører det øyeblikk man lar lystene råde.
All splid, trette og uenighet kommer derav, at man lar lystene i lemmene råde. Jak. 4, 1. Alle
åpenbare synder, som kalles kjødets gjerninger, Gal. 5, 19, kommer frem derved at man gir etter for
lysten i kjødet.
Jeg er forvisset om at mange sjeler er falt ut i synd, nettopp fordi de trodde synden var uttatt av
deres kjød. De sluttet med å våke og be; lysten derimot var fullt ut årvåken, og så falt man. Ikke mange
bli lærere, fordi dere skal ha større ansvar. Tenk hvilket ansvar de har, som fører folk inn i slike falske
søvndyssende lærdommer som dette at synden blir uttatt av kjødet ved Åndens dåp.
Synes livets skole må tilsi at det må formanes strengt til ikke å la synden i kjødet få herske, så man
lyder dets lyster.
Aron og hans sønner skulle bære skylden for overtredelse mot deres presteembede mot fremmed
inngrep. Således trenges det også i vår tid til menn som kan holde alle disse selvbestaltede religiøse
lærere i ørene, så de blir satt på sin rette plass.
Da Usias var blitt mektig, ble hans hjerte hovmodig, så han handlet ille og han forbrøt seg mot
Herren, sin Gud, og gikk inn i Herrens helligdom for at brenne røkelse på røkelsesalteret.
Men Asarja, presten, gikk inn etter ham og med ham åtti Herrens prester, modige menn. Og de
trådte opp imot kong Usias og sa til ham: Det tilkommer ikke deg, Usias, å brenne røkelse for Herren
men prestene, Arons sønner som er helliget til å brenne røkelse. Gå ut av helligdommen! For du har vært
ulydig, og det blir deg ikke til ære for Gud Herren.
Da ble Usias vred, og spedalskheten brøt frem i hans panne osv. 2. Krøn. 26, 16 og flg.
Kong Usias var ikke alene blitt mektig, men også egenmektig. Arons sønner var for ham så
ubetydelige små. Således går det som oftest evangelisten, når Herren gjør ham stor ved vekkelser.
Hyrdene, lærerne, profetene blir så små at de ikke engang eksisterer. Evangelisten påtar seg å klare alle
bestillinger. Han trenger som Usias frem og utover sine grenser; han trenger inn i andres bestilling og
påtar seg å være lærer og blir kun en falsk lærer, ettersom Gud aldri har ansatt ham som annet enn
evangelist. Hele menigheten blir et konkursbo, frafallene blir mangfoldige, spedalskheten bryter frem
alle vegne — og dog sover man de trygges søvn ventende på neste vekkelse, hvor de selv for annen gang
skal stråle som dens midtpunkt. Forfengeligheters forfengelighet. Alt sammen er forfengelighet. Kun
186 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Guds Ord blir stående som sier: Og Gud satte i menigheten for det første apostler, for det annet
profeter, for det tredje lærere osv. De er satt der til de helliges fullkomne beredelse, inntil vi alle når
frem til enhet i tro. Gud har satt i menigheten de forskjellige tjenere, og de ber ikke noe menneske pent
om å få utføre og fullføre sin gjerning. De gammeltestamentlige profeter fikk ikke noen pen medfart av
sin samtids religiøse mennesker, og jeg tror enhver som vil stå for Guds åsyn og gjøre prestetjeneste for
ham vil få erfare det samme i vår nytestamentlige såkalte opplyste tid, da mørket sies å være lys og lyset
mørke.
Apostler
Ser av det danske evangeliebladet, at man i England har apostler, og at Danmark også nå har fått
sin apostel. Jeg tviler ikke på, at det i menigheten er apostler, men hvorvidt det er rett å la seg kalle
apostel er en hel annen sak. Jeg tror man gjør rett i å være taus om hva man er eller ikke er. Når prøvene
kommer er det godt ikke å ha sagt for meget om seg selv. Jesus ville ikke la seg kalle Messias. Om noen
forsto at han var Mssias, da sa han selv at kjød og blod ikke hadde åpenbart det.
Det stilles store krav til en apostel. Paulus sier, at det ser ut som om Gud har fremstillet oss
apostler som de ringeste, som dødsdømte. De arbeidet møysommelig med sine egne hender; de ble
forbannet, men velsignet. Deres oppgave var ikke bare å predike til syndenes forlatelse; de var
menighetens grunnvoll og støtte. Enhver vanskelig sak innen menigheten skulle apostlene klare, så der
skjedde rett og fyllest til alle sider. Alle høyder som satte seg opp mot Guds kunnskap skulle de bryte
ned. De skulle være som greker for grekere og som jøde for jøder.
Jeg tviler ikke på at de av vår tids apostler som har valgt å la seg kalle apostler kan predike til
syndenes forlatelse. Men jeg tviler på at de alle har lys, når det gjelder det dypere liv i Gud. Tror ikke de
alle kan uttale seg klart om syndens lov, dødens lov, åndens lov, om kjødets gjerninger, legemets
gjerninger og døde gjerninger; om det gamle menneske og syndens menneske; om kjødets legeme,
dødens legeme og syndens legeme.
De gamle apostler kunne uttale seg klart om alle disse lover. Men så visste de også om hva det
ville si å lide i kjødet. De kjente til å predike for intet og lide mangel. Vet ikke om vår tids apostler kjenner
til det. Vil de være hin tids apostler like i alt, da bør de også være dem like i noe av det som kan kalles
prøver i kjødet.
Tror det er apostler i menigheten i dag for Gud har satt dem der. Vi trenger ikke bare de
hensovede apostler, vi trenger dem i menigheten i dag. Så lenge ikke menigheten er hensovet så lenge
lever i og med menigheten apostler, profeter, hyrder, evangelister og lærere. De er satt der til de helliges
fullkomne beredelse til tjenestegjerningen, inntil vi alle vokser opp til hodet, til aldersmålet for Kristi
fylde og til enhet i tro.
Likesom menigheten er skjult så er også dens tjenere skjulte. De som har trang til å bli åpenbare
vet neppe hva en apostels gjerning byr på. De forstår ikke ansvaret og de plikter som følger med. Enhver
vil bli prøvd etter det han roser seg av. Det er derfor godt ikke å ha sagt for meget om seg selv.
Hvilen
For vi går inn til hvilen, vi som er komne til troen. Hebr. 4, 3.
Det må gjøres forskjell på fred og hvile. Rettferdiggjort ved troen på hans blod har vi fred med
Gud. Ut herfra skal vi gå inn til hvilen.
Hvilen begynner, når vi ved loven dør fra loven; men den fortsetter og utdypes ved den stadige
vandring i tro.
187 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Til en begynnelse gir Gud oss megen kunnskap og styrke. Nåden er rik over oss, og vi tror virkelig å
eie hva nåden virker og yter. Dette gjør oss sterke og herlige i Kristus; vi blir æret i ham. Vi begynner så
smått i all hemmelighet å beundre oss selv, i det vi måler oss med andre, som ikke vet så meget og ikke
eier denne kraft. Gud som forstår, at det er fare på ferde trekker nå tilbake fra oss noe av sin nåde. Vår
styrke forsvinner, kunnskapen hjelper oss ikke lenger. Atter er vi helt avhengig av Gud og hans nåde. Vi
blir ribbet for alle støtter og tilflukts steder. Smerten griper oss midt i freden. Det kjennes ut som om vi
er hensatt i en skrustikke, hvor Gud selv setter til og bestemmer hvor meget vi tåler. Her får hovmodet et
knekk; man lærer ikke mer å stole på seg selv. Det er Gud som står ved roret.
Dette er hva apostelen omtaler, når han sier til korintierne: I er sterke i Kristus, vi svake, I hedrede,
vi æreløse. Guds bestemmelse og mål med oss er at vi skal dø med Kristus. Han er død for oss men nå
skal vi dø med ham. Så lenge vi er sterke og hedret er vi langt borte fra døden. Men når svakhet og
hjelpeløshet inntrer da mister man styrke, ære og selvtillit. Kristi død blir virksom i oss likesom den
tidligere var virksom for oss. Man nærmer seg det tredje vitne: blodet. Her går vi inn til hvilen, vi som er
komne til troen. Fred med Gud hadde vi i vår fulle styrke; men nå begynner hvilen.
Sådan handler Gud med et menneske to, ja tre ganger for å fjerne hovmodet fra mannen, og for at
mennesket skal la sin gjerning fare. Her fremkommer Guds gjerninger, Guds fred og Guds hvile.
Til abonnentene
Atter er et år rullet inn i evigheten. Det kommer aldri mer tilbake. Hvorledes har vi nå benyttet det
år som svant? Har Kristus fått mer sin skikkelse i oss? Det er alvorlig å leve; for man skal leve slik at man
dør mens man lever. Kristus bereder nå sin brud. La oss derfor være årvåkne til bønn. Har i dette
nummer tatt opp meget om bønn. Gud selv, som styrer alle ting har lagt disse stykker til rette for oss og
jeg er forvisset om at vi skal lære noe av det. Molinos sto i sin tid — som vi har lest om — som leder av
bønnekrets både i Spania, Frankrike og Italia. Han led og døde for sin tros skyld. Vi gjør vel i å legge oss
på hjertet, hva han skriver om bønn.
«Bønnens uutsigelige sukk» er av en tysk doktor i teologi, Johannes Müller, som ennå er i live. Vi
forstår av hans skrifter at det er en Guds mann, som forstår hva det vil si å høre hva Ånden sier til
menigheten. Likesom man nå i juletiden knekker harde nøtter, så kan det være noe i hans stykke, som er
svært å forstå. Men les det kun opp igjen og om igjen flere ganger, og du vil forstå, at det er søt marg
innenfor skallet. Nettopp passende julekost.
En velsignet julehøytid ønskes hver især av bladets lesere. Takk for det år som svant, og Guds rike
velsignelse over det som kommer.
1924
Det åndelige tyngdepunkt
Mat. 6, 21, For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.
Det er en kjensgjerning, at en større magnet tiltrekker en mindre. Jordmag-netismen innstiller
kompassnålen på nord og syd. Et stort isberg vil i stille vær trekke et nærliggende skip til seg osv.
Tyngdepunktet lå i jorden og i isberget, derfor måtte de lettere gjenstander gi etter for de tyngre.
Himmellegemene står også i et innbyrdes magnetisk forhold til hverandre, således at de lettere må følge
de tyngre i deres baner.
188 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Skatten er det åndelige tyngdepunkt. Hjertet vil alltid være hos den. Ligger skatten utenfor deg
selv, vil du bevege deg om den. Men ligger den i deg selv da kan du ikke foruroliges av ting utenfor deg,
men du er tilfreds med all din skjebne hva enten det er i nød, fattigdom og trengsler eller det er i
overflod.
Den pengegjerriges tyngdepunkt ligger utenfor ham selv — i pengene. Når da dette tyngdepunkt
er gjenstand for alle mulige slags omskiftelser, så følger den pengekjære med som en ball for alt slags
hell og uhell. Alle hans tanker går ut på å samle til seg selv. Om det var mulig å få skatten anbrakt så
konkret den er inn i hjertet, så gjorde han det. Alle dragelser, og motivet for alle hans handlinger er
penger og atter penger.
Den forfengelige har sitt tyngdepunkt i moten. Når moten forandres følger han etter. Alt stort
gleder hans hjerte. Det som ser umoderne, tarvelig og enkelt ut er ham nærmest en vemmelse. Alle
magnetiske kraftlinjer pe-ker i retning av forfengelighet.
Likeså med fråtseren, drankeren, den ærgjerrige og horkaren. Tyngdepunktet ligger utenfor dem
selv, og de dras uvilkårlig mot sitt tyngdepunkt — utover; for hvor skatten er, der vil også hjertet være.
Visdom er en skatt, et tyngdepunkt, en magnetisk pol, som også trek-ker inn til seg selv. Kristus er
Guds visdom, og han trekker alle til seg. Hans dragende makt har alle mennesker kjent. Den gjerrige,
hovmodige, fråtseren, drankeren, den ærgjerrige og horkaren kjenner alle til, at visdommens magnetiske
tyngdelov drar på dem for å løse dem fra den tyngdelov, hvortil de er bundet, nemlig syndens og dødens
lov. De som tror og lar seg løse får visdommen til tyngdelov for seg, og de blir bundne av den —
lovbundet for Kristus. Den som blir grepet av visdommen skal forminske sine bestillinger, og han vil rense
seg selv. Visdom fås ved beleilig hvile, og tukt bringer visdom. Hjertets omskjærelse skjer derved, at man
løses fra alle tyngdelover utenfor seg selv ved den tyngdelov som nå finnes i hjertets innerste. Herved
vokser menneskets stabilitet og menneskeverd både for Gud og mennesker. Lysten til visdom utløser
hjertets tilbøyeligheter i alle andre retninger. Kris-tus, Guds visdom, bor på grunn av troen i våre hjerter.
Tyngdepunktet ligger ikke mer utenfor oss selv, men i oss selv. Salomo fikk, fordi han valgte visdom,
både rikdom og et langt liv. Sirak sier, at alle gode ting kom til ham på grunn av visdommen. Og det er
også klart, da jo alle ting er skapt ved den og til den. Alle ting konsentrerer seg om visdommen, ved den
styrer regenter, og alle Kristi fiender blir ved den lagt som en skammel for hans føtter. Vil du derfor
komme til å dele herlighetene med visdommen, da gjør den til tyngdepunkt i ditt liv.
Visdommen klær liljene på marken, som står i dag og visner i morgen så herlig, at enn ikke Salomo
i all sin herlighet var kledt som en av dem. Himmelens fugler hverken sår eller samler i lade, dog før vår
himmelske Fader dem.
Alt jag etter vinning er vantro, man har tyngdepunktet utenfor seg selv. I visdoms tyngdepunkt er
all bekymring borte, alt er blikk stille, der er hvile; men jo lenger man kommer fra det, jo flere
bekymringer, større uro og flere bevegelser.
Det er ombord i ethvert fartøy et tenkt punkt, som heter Sentrum Gra-vitatis. Dette punkt er
stillestående under enhver av skipets bevegelser, hva enten det er under setning (duvning) eller
slingring. Vil du mest mulig unngå sjøsyke, da søk så nær dette punkt som mulig. Det følger skipets
bevegelser i sjøen, men er stillestående for skipet selv.
Således også i åndelig henseende. Vil du komme bort fra de store bevegelser, der skaffer deg uro
og sykdom i sinnet, da søk hen til sentrum, hvor du finner Guds hvile. Dette sentrum er i deg selv i
forening med Jesus Kristus. Likesom skipet løftes og svinges av bølgene, så vil også vi løftes og slynges av
skjebne og begivenheter, men Sentrum Gravitatis hviler trygt og rolig, mens skipet forøvrig maser og
stamper i sjøen.
Vi kan tenke oss, at likesom all tyngde møtes i dette sentrum, så må også alle kraftlinjer gå ut fra
— og komme tilbake til det. Det blir da et stillestående kraftpunkt, der holder det hele sammen i sin
189 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
usynlige hånd. Således holder også visdommen alle ting i sin usynlige hånd. Men jo lenger et menneske
er borte fra den, desto større blir bevegelsene. Det blir skuffelser, forargelser, fornærmelser og mange
andre uhørte ting i hopetal. Alt dette opphører ved sentrum.
Herlige sentrum: Guds visdom og kraft. Salig er hver den som kom-mer til denne tyngdelovs hvile,
hver den som har alle sine kilder i ham. Han skal få alle andre ting i tilgift.
Vårt tyngdepunkt skal være der, hvor Kristus har sitt. Dette er i dypeste forstand hvile.
Hvor har du ditt tyngdepunkt? I hvilken retning peker ditt hjertes mag-netiske kraftlinjer??
Hvem er du gift med?
«Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever, men dersom mannen dør,
er hun løst fra loven om mannen.» Rom. 7, 2.
Nå er spørsmålet: Hvem er du gift med? Så lenge du lever ved dine egne gjerninger er du lovens
hustru. Alle tror seg naturligvis å være frigjort. De har ikke anelse om at de er treller under loven. En
mann blir frelst — syndebyrden har tynget ham lenge. Han leser i Skriften hva som kreves av den som er
frelst. Er han slapp og slår seg til ro i et eller annet kirkesamfunn, så forblir han en trellkvinnens sønn alle
sine levedager — uten å vite om det. Han lærer aldri å kjenne loven til bunns selv om han er gift med
den. An-nerledes er det med den urolige og søkende sjel. Han gir seg ikke før han har funnet hvile. Han
treller også, men han treller grundig. Han gir seg ikke, han vil oppfylle loven og han vil vandre i renhet og
med en god samvittighet for han vet hva det vil si å leve i synden og være slave av den. Jo mer han
strever desto mer forlanges det av ham. Det ser mørkt ut. Han griper fatt på ny men alltid kommer han
til kort. Alt dette kommer av at han fremdeles er i kjødet og ennå ikke har fått lys over at det i hans kjød
ikke bor noe godt.
Han kan en hel del skriftsteder om at hans kjød er fordervet, men så lenge han ikke har opplevd en
frigjørelse fra kjødet, så lever han i det likeså naturlig som fisken i vannet. Han er gift med loven tross all
kunnskap om frigjørelse. Den som gjør forskjell på folk, er ikke gift med Kristus men med loven. Den som
lyver er gift med loven som sier: Du skal ikke lyve. Den som låner av sin neste og ikke betaler tilbake
elsker seg selv høyere enn sin neste. Han er gift med loven som sier: Du skal elske din neste som deg
selv. Den som gjør en masse gode gjerninger men ikke makter å holde det skjult for mennesker, men lar
det komme frem ved passende anledninger, han har ikke gjort sine gjerninger for Kristus. Hadde han
gjort det da hadde han ikke fått ære eller søkt ære hos mennesker. Men nå får han ære fordi han lar det
komme frem, og han kommer da inn under disse ord av Kristus: Hvorledes kan I tro, I som tar ære av
hverandre? Men troen har ingenting med loven å gjøre. Den som ikke kan tro holder fortsatt på med
loven. Han er gift med den. Han tjener ikke i åndens nye vesen, men i bokstavens gamle vesen.
Når Guds Ord tales og folket hører på det, da kan de samme ord være bokstaver for noen og til
ånd og liv for andre. Det kommer an på i hvilken stilling til Kristus den enkelte befinner seg.
Når noen ved loven er død fra loven og har ektet en annen mann — Kristus — da er hun en
horkvinne, likesom galaterne, om hun igjen holder seg til loven. Mannen — Kristus — lever, og så lenge
mannen lever skal man ikke ekte en annen. Det er å drive hor. Etter som nå mannen — Kristus — ikke
kan dø så vil heller ikke hans hustru dø. Hvis så kunne skje, ville livet ikke være evig. Men nå er livet evig
både for mannen — Kristus — og for hans brud. «Det er det evige liv å kjenne deg og den du utsendte
Jesus Kristus.» Joh. 17, 3.
190 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Ilddåpen
Vi hørte for en del år siden: nå faller ilden i Skien, nå faller den i Porsgrunn osv. Hva mente man
egentlig med dette? Jo, man mente intet annet enn at vekkelsen brøt løs i Skien og Porsgrunn. Men var
det riktig å si ilden falt? Nei! Johannes døperen sier: Jeg døper med vann; men den kommer som er
sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse, han skal døpe eder med den Hellige Ånd og
ild. Luk. 3, 16.
Nå er det dem som tror og påstår, at ilden kun er bestemt som dom over ugudelige — og ikke blir
å anvende på de troende.
Man må uvilkårlig spør: Hva vil det si å være troende? Den som har fått tilgivelse for all sin synd
sies å være troende, han er renset i Jesu blod. Dette skjer som regel i et øyeblikk. Men nå skal denne sjel
begynne å vandre i den renhet han fikk ved syndsforlatelsen, og da viser det seg at han ikke makter det.
Han går inn i et eller annet parti, strider for det og er dermed tatt til fange av djevelen og gjør kjødets
gjerninger. Ikke bare det; men han har hos seg en hel levning av ondskap en masse uvaner å avlegge.
Han trenger Guds kraft for å kunne leve livet. Han ber og Guds Ånd blir gitt ham. Nå heter det at lovens
krav skal fullføres i oss, når vi ikke vandrer etter kjødet men etter Ånden. Guds Ånd begynner å drive oss
og det blir ild for kjødet. Her døpes vi først med Ånd og siden ved lydighet mot Ånden, med ild.
Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud. 5. Mos. 4, 24. Dersom vi har hans bud og
holder dem, da vil både Faderen og Sønnen komme til oss og ta bo hos oss. Men nå er Faderen en
fortærende ild, en nidkjær Gud, som virker som en tærende ild på vårt kjød. Den som ikke alene er døpt
med Ånd, men som er den lydig, vil si ja og amen til dette; for han har opplevd og kjent ilden. Når Jesus
vendte sitt åsyn for å gå mot Jerusalem for der å lide og dø, da gikk han ved Åndens ledelse inn i ilden.
Peter ville spare ham for denne ild; men Jesus sa: Vik bak meg satan for du sanser ikke hva Guds er, men
kun hva menneskets er. Dette er også grunnen til at man aldri hører tale om denne ild dåp fra
prekestolene. Herrens ild tåles ikke, fordi ofret ikke er utskilt i hjertets dyp. Hvert offer skal saltes med
ild. Den som fremstiller sitt legeme som et Gud velbehagelig offer vil meget tidlig komme i berøring med
ilden. Det er nok igjen av syndelegemet i enhver av oss, som kan tjene som råmateriale for ilden. Rom. 6,
6. Men forskjellen på oss og den ugudelige er at vi frivillig tar imot ilden til liv, mens den ugudelige uten
sin vilje blir utsatt for ilden til død.
Alt det som tåler ilden skal I la gå gjennom ilden; men alt det som ikke tåler ilden skal I la gå
gjennom vann. 4. Mos. 31, 23.
Mon der ikke er mange troende i våre dager som vet meget om hva det vil si å bli renset ved vann;
men som hverken vet eller vil vite av å bli renset ved ild?
De dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper
brennes opp utenfor leiren. Hebr. 13, 11. Utenfor leiren brennes kroppen. La oss gå til ham utenfor
leiren, så skal vi aldri være i tvil om at ilden er for den troende; for tiden er der nu at dommen skal
begynne med Guds hus — med oss. Der — utenfor — har vi et alter å ete av som de ikke har rett til å ete
som tjener ved teltet. Da man som regel befinner seg inne i leiren, så er vel dette også grunnen til at de
ikke kjenner til den ild som fortærer det offer som befinner seg utenfor leiren.
Tar vi oss nå en tur innom de kristnes leirer og undersøker tilstandene; mon vi da ikke finner
meget som ikke tåler ilden, men som ikke desto mindre burde oppbrennes? Hvorledes hensetter ikke
predikantene undertiden sine tilhørere inn under den lov, som hverken den Hellige Ånd eller apostlene
bebyrder disiplene med, nemlig å skattlegge dem for tiende. Hvor i det nye testamente er det tale om å
gi tiende? Mon dette også tilhører “hele sannheten”, “den bibelske lære”, “det fulle evangelium” osv.,
eller noen av de andre fraser man slår om seg med. Apostlene påla ikke brødrene av
hedningemenighetene andre byrder enn disse nødvendige ting, at de holdt seg fra horeri, det kvalte og
191 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
blod. Tiende nevnte de intet om. Det nye testamente krever ikke bare tiendeparten det krever alt, ja
selve livet. Det man har er man kun satt over som husholder; for vi er ikke våre egne — langt mindre er
det vi tilsynelatende eier vårt eget. De da som bebyrder sine tilhørere med tiende fører dem inn under
det levitiske prestedømme; men vårt prestedømme er ikke etter Aron, men etter Melkisedek. Når man
da i forsamlinger, hvis ledere kaller seg pastorer, apostler og predikanter m.m. henger opp kasser påmalt
“Herrens Tiende”, eller man mottar den på annen måte, så ligger jo grangivelig deri et overgrep mot
brødrene. Man stiller også seg selv på like fot med de levitiske prester — tross det er over 1900 år siden
den slags prester ble satt ut av betraktning. Mon dette er bibelsk? Hebr. 7, 5. og flg.
Dog, vil man ondet til livs, så får man kikke inn i menneskehjertet. Her finner man havesyke og all
annen syke, som ilden vil fortære, om den bare ble tålt. Jesus hadde ikke det, hvor til han kunne helle sitt
hode; han fikk vis-selig ingen tiende av noen. Men undersøk nå disse som tar tiende, og du vil antagelig
finne bløte puter i massevis å helle hodet til. Ja, ikke bare det, du vil finne mange andre ting som beviser
at hjertet er så langt fra ilden som østen er fra vesten.
Og allikevel roper den ene høyere enn den annen; Her er hele sann-heten! Her er det bibelsk! Her
er det fulle evangelium! M.a.o.: Her er Kristus! Vi advares i skriftene mot å løpe etter slike røster. Lukas
17, 23.
Ve den som holder sitt sverd fra blod; for her er meget kjød.
Hvorfor forfølger du meg?
Jødene ventet en Messias som var stor og mektig — en fyrste som kunne befri dem fra alle deres
fiender. De ble derfor såre forarget over at Messias kom i sådan fattigdom og skrøpelighet. Vel så de alle
hans gjerninger, men fordi han ingen anseelse hadde, så fikk de ingen lyst til ham. Tvert om — de hatet
ham og korsfestet ham.
Vi lever nøyaktig det samme opp igjen i våre dager. Predikanter med navn etter Luther, Wesley,
Booth, Pinsevenner av A og venner av B raser mot Kristus åpenbart i kjød. De forventer ham som en stor
fyrste, og kan ikke øyne ham åpenbart i kjød. Dog sa det himmelske syn til Saulus av Tarsus: Hvorfor
forfølger du meg? Nå forfølger disse store herrer i sin blindhet ham ved gang på gang offentlig og i det
skjulte å advare mot: Kristus åpenbart i kjød. De advarer mot gudsfryktens hemmeligheter, mens de selv
trekker ugudelige mennesker inn i sine lokaler for å underholde seg med deres sang og musikk. De
tretter seg i mellom, men blir som Herodes og Pilatus skjønt enige om å forfølge hver den, som drister
seg til å fremstille sitt legeme som et Gud velbehagelige offer. Og allikevel hører man den gamle historie
opp igjen: Hadde vi levde på våre fedres tid, da hadde vi ikke forfulgt Jesus. Men nå forfølger de ham
allikevel både i ord og gjerning ved å advare og spotte ham overalt, hvor han blir åpenbart i kjød. De
venter fremdeles som sine fedre kun å se ham som en stor fyrste; de kan ikke fordra ham i det lave som
offerlam. De slår fremdeles profetene i hjel og bygger deres gravsteder og mener fremdeles derved å
gjøre Gud en dyrkelse. De religiøse blader kappes i skjønn enighet om å spotte og bespotte hvor som
helst Kristus åpenbares i kjød. Alt dette beviser hvor stort mørket er. Dette å leve i Guds vilje er
fremdeles en hemmelighet, som krever fremdeles offer, og dette offer blir fremdeles foraktet. Man
kjenner kun Jesus som Guds Sønn og forkaster ham som Menneskesønn og det var jo allikevel som
Menneskesønn han måtte lide for oss. Hver den som ved lydighet forenes med Jesus i hans
lidelsessamfunn blir fremdeles betraktet som en farlig person, en vrangleder og forfører. Dog, dager skal
komme da de skal få se de selvsamme foraktede dele herligheten med Kristus. Mon de da vil prise sin
egen lære, hvori det hverken krevdes offer eller blod. Vår tids kristne ligner sine brødre fariseerne: De
roser seg av Ånden, ilden, veden og kniven; kun må man spør: Hvor er offeret? Jo, sies der: Jesus er ofret.
192 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Ja, det er ofret for deg; men hvor er ditt offer i ham, hvor er din etterfølgelse? Vi merker overfloden av
ord, men savner kraften.
Livet er menneskenes lys
Hvorfor har Gud skapt oss, hvorfor ble vi født? Var det for å ete, drikke og leke, eller var det for å
samle jordiske skatter? Hvorfor sendte han sin Sønn? Var det for at vi skulle bli pene religiøse
mennesker? Var det ikke nok av dem før i verden?
Gud har skapt oss som frie levende vesener og satt oss under prøver, for at vi ved personlige
viljesytringer i frihet skulle få anledning til å velge hvem vi ville tjene, enten Gud eller vårt eget kjød.
Kjødets sans er død, men Åndens sans er liv og fred. Han gir sin vilje til kjenne, men samtidig fremsetter
også kjødet sin vilje og sine krav. Vi står fritt og kan selv velge hvem vi vil tjene. Gud har gjort alt så
viselig, og valget har han lagt i vår egen hånd. Vi ser hva massene velger, de velger tilfredsstillelser for
kjødet i alle retninger. Hermed begynner man som lite barn og fortsetter like til døden. Kun en og annen
velger å følge Åndens drift og sans — stikk motsatt kjødet. En slik sjel blir miskjent og hatet av verden, og
han blir en vemmelse for den religiøse verden. Dog, han er elsket og æret av Gud, og de som følger
Kristus på hans korsets vei vil forstå ham og elske ham. Det er en alminnelig tanke ute i verden, at Kristi
evangelium kun er noe som passer på dødsleiet, derfor oppsetter man også dermed i håp om å få et “lyst
øyeblikk” på det siste. Det er som om Gud er de dødes Gud at han særlig interesserer seg for slike
elendige i alle slags synder utlevede kadavrer. Ungdommen og kreftene derimot passer utmerket for
synden og Satan. Forfengeligheters forfengelighet!! Blir man da omvendt til Gud etter syv lange
betenkeligheter, så har Gud et svare strev med å få oss til å gi opp én for én av alle disse syndevaner,
som henger så fast ved oss. Som regel driver man det ikke lenger i gudsfrykt enn til nå og da å gå i en
eller annen kirke eller bedehus for å høre en prediken. Forøvrig trekker man på alle sine syndevaner og
går som i jord til knærne, som om kristenlivet var noe fra Satan selv. Ungdommen blir så redd den slags
kristendom, at de flyr langt bort fra den.
Hva sier nå apostelen om sin kristendom? Jo, etterfølg meg, som jeg etterfølger Kristus. Det er mål
å sette seg og mål å oppnå i Kristus. Det passer utmerket for ungdommen. Det er ikke nødvendig å slite
en menneskealder for å gjøre seg ferdig med tobakken. Kapp den bort med et raskt kutt; for det er
hundreder av andre ting som står for tur til å bortskjæres. Dette er helliggjørelsens vei, den som blir
hatet av alle korsfiender. Her får man kraft, her trives ungdommen; for her kan man sette seg høye mål
for dette liv og for det tilkommende.
Er du en som ved ditt eksempel kaster vanære over livet i Kristus, da ta deg sammen og vend om.
Man går ikke til himlen med tobakkspipen i den ene munnviken og en tobakksbus i den annen.
Kristenlivet blir for deg en begravelsesgang, der kaster vanære over Kristi navn.
Kristi kors er gagnlig, og hans byrde er lett. Kristenlivet er et solid, helskåret og reelt liv. Vil du
finne solide folk, da søk dem på korsets vei. Det å tale om kors er ikke kors, men prat. Kors finner man
ved å leve selvfornektende. Livet skal være vår lære og læren vårt liv. Du kan finne store begavede
kunstnere med umoralsk vandel. Du kan også finne begavede predikanter, som ikke vet hva Kristi kors er
for noe i ånd og sannhet. Nådegavene er ikke livet, men kun en gave som kan benyttes av livet, enten
dette nå er i kjødet eller i Ånden. Vil du ha fremtid og håp, da følg Kristus; men sett deg ikke til å sove i et
eller annet lokale. Tro ikke at kristelig hygge er kristendom. Kun troens lydighet er av sann og varig verdi.
Annet blir ikke tatt i betraktning.
Vi har ved Guds nåde prediket kors for ungdommen, det som eldre kristne flyr bort fra. Nå under
påskestevnet var det megen ungdom møtt frem, og det er deres lyst å samles til disse stevner. Når de av
en eller annen grunn hindres fra å komme sammen, da sørger de. Ungdommen bryr seg ikke om smiger
193 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
slik som de eldre. Man kan tale rent ut sin mening til dem, og det er som det skal være. Lykkelig hver
den, som fra ungdommen av kommer inn på denne salige korsets vei!
Kan glede vennene med, at tross motstand fra alle kanter brer disse sannheter om korsets vei seg
med en utrolig fart. Man samtaler der om til langt på natt, og det ser ut som iveren blir større og større.
Også i Amerika har man ved br. Johan Lohne fått høre disse sannheter, og det er gått der som her i
landet: De skriker opp om en farlig lære; men ingen vet hvori faren består. Formodentlig er de vrede
over å bli vekket opp av søvnen. Det er så lett å sove i det evangelium at Jesus har gjort alt, og at det er
trelldom å følge ham etter. Dette evangelium har her i landet brakt død og fordømmelse over mange
sjeler, og fremdeles holder man på å rekruttere sjeler til denne falske frihet. Den har sine veldige
talsmenn i pelskledde reisepredikanter, som farter rundt i landet og eter og drikker og preker, og som
fyller sine blader med sitt vrøvl og sine reisehistorier.
Vil formane enhver som selv vandrer korsets vei til å predike i tide og utide, så folket kan få
øynene opp for alt det vanhellige tomme snakk om guddommelige ting. Lys i den tid du lever, og gjør det
ved å blotte dårskapen, hvor den åpenbares i en lysets engels skikkelse. Jesus kjempet hele sitt liv med
de mennesker som ved hele sin ferd laget et vrengebillede av Guds sannheter.
Benytt tiden, overbevis én for én. Jeg har hørt og sett folk, som ikke ville ta seg av den ene fordi
det var for lite; de ville ha store forsamlinger, og dog er de blitt frafalne, så de ikke engang kunne
rettlede én. Og jeg har sett folk som har gledet seg ved en eneste sjel, som over en kostelig perle som er
blitt leder og fører for massene.
Forøvrig er det ikke dette å bli noe som er av verdi; men heller det å få andre til å bli noe, d.v.s. for
Gud og menigheten. For dette bør vi stride; for andres frelse er vår lønn og hederskrans på hin dag.
Himlenes rike er lik surdeigen. Ikke alt blir gjennomsyret med en gang; men det kommer litt etter litt. Det
er som når sneballen ruller i kram sne. Man får ikke en stor ball ved første omdreining, men ved stadig at
rulle sneballen rundt vil den bli stor. Vær derfor tålmodig; for tålmodighet fører til fullkommen gjerning.
En utålmodig mann etterlater seg kun en hel del halvgjorte gjerninger. Men for Gud duger ikke den slags.
Han vil vi skal være fullkomne og hele.
Livet er menneskenes lys. Ingen har mer lys enn det han har levd — selv om teoriene er
mangfoldige. Man kan ikke på en bibelskole gi elevene lys, derimot kan man gi dem en porsjon av den
kunnskap som oppblåser. Jesus ga sine disipler undervisning i livets skole, ved natt som ved dag, på land
og på sjø. Dette var den rette bibelskole. Hva man forøvrig som naturlig menneske kan fatte av skriftene
blir kun opptatt i sansene likedan som hi-storie, geografi, matematikk og språk.
Guds menighet trenger menn og kvinner gjennomtrengt av “livsens lys”.
Sannheten baner seg sin egen vei
Sannheten er en makt som bryter seg frem. Det er krefter i den til å omvelte som i selve naturen.
Visstnok kan den til en tid skjules ved løgn og bedrag, men før eller senere bryter den atter frem og
trykker løgnen til side. Løgnen blir da ved sannheten ennå hesligere.
Nå sier Jesus om seg selv: Jeg er veien, sannheten og livet.
Løgnen har i århundreder hatt det travelt med å få tilintetgjort Jesus av Nasaret og hans frelsende
kraft, men atter og atter har sannheten brutt seg frem, og alltid bar den legedom og frigjørelse i sitt
skjød. De som har hatt moralsk mot nok til å stille seg som tolk for sannheten har hver i sin tid blitt sin
tids profeter. De har som oftest måttet bøte med sitt liv for sannhetens skyld; men når en tid er gått hen
har det vist seg at de allikevel hadde rett, og de står der som lysende stjerner på sin samtids mørke
himmel. Fedrene slo dem i hjel, men barna bygger deres gravsteder. Den kraft hvormed sannheten slo
igjennom mørket ble forhatt, men det lys som kom frem derav blir elsket. På den måte blir de
sannhetstro verdens lys.
194 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Ved sannheten regjerer regenter og stadfester fyrster hva rett er. Men allikevel forkaster man den
personifiserte sannhet, Jesus Kristus. Man har i århundreder forkastet Jesus som konge, og dog bryter
han seg gjennom løgnens makt, så han i dag er nærmere til å bryte igjennom og ta kongeverdigheten
enn noen gang tidligere. Alle andre regenters styre glir omsider ut i sanden. Folkene gjør opprør, de
innsetter og avsetter etter for godt befinnende; men når fredsfyrsten bryter seg igjennom til makten, da
får vi en fyrste som skal herske ved et evig livs kraft. Han mottar ikke sin verdighet av mennesker,
ettersom de forlengst har forkastet ham; men han mottar sitt kongerike fra Faderen og hans rike er et
evig rike. Alle andre riker går sikkert og jevnt sin undergang i møte. De kan blomstre en tid og fortrøste
seg til sitt sverd, men så kommer deres endelikt, fordi de ikke valgte å ha Jesus Kristus til Herre og konge
i sine hjerter. Jesus er hjertenes konge. Om hvem annen konge kan dette sies? Han er prøvd i det lave og
er vel kjent i det høye. Han skal dømme den ringe med rett, og rettferdigheten skal ha fremgang ved
hans hånd.
Denne velsignede konge, som engang ble korsfestet med overskriften på tre språk over sitt hode;
Jesus av Nasaret, jødenes konge, han er i sannhet konge og vi har av hjertet valgt ham som vår konge
både for tiden og evigheten. Han er sannheten og hvem makt kan hindre, at han bryter igjennom til den
verdighet hvortil han ble født.
Det er denne Messias vi nå venter skal komme igjen. Og vi kan se konkursbo etter konkursbo i
landenes regjeringer. De makter ikke ved sine lover og bestemmelser å binde folkene sammen.
Lovløsheten er alt virksom, og de utallige bestemmelser er blitt papirfyll som ikke blir aktet. Enhver lever
omtrent som han selv vil. Kun for de aller verste forbrytelser kan en og annen lov ennå stå ved makt.
Men når han, Fredsfyrsten, kommer da skal han slå ned alt som bringer ufred. Og det kan han gjøre,
ettersom han selv er fylt med Guds visdom og kraft. Ingen ugudelig kan sprenge ham i luften; for han har
seiret over døden og han har tilintetgjort ham som hadde dødens velde, det er djevelen.
En sådan konge er i anmarsj. Alle borgere av hans rike gjør seg rede i disse dager. De lutrer og
renser seg selv for å tekkes ham, som er en hater av all urettferdighet. For han oppretter et rettferdig
rike, og ingen urett kan bestå for ham, som har øyne som ildsluer.
Akte seg død for synden, men levende for Gud
For sin død, den døde han en gang for synden, men sitt liv det lever han for Gud.
Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Rom. 6,
10—11.
Hva er synd? Jo, det er lovovertredelse. Den derfor, som akter seg død for synden, han er også død
fra loven. Dette er en aktiv trosstilling, som enhver fra synden og loven frigjort sjel må innta.
La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster.
Tidligere hersket synden over oss; men nå skal vi herske over den. Gud sier til Kain: Er det ikke så,
at dersom du har godt i sinne, da kan du oppløfte ditt åsyn? Men har du ikke godt i sinne, da ligger
synden på lur ved døren og til deg er dens attrå; men du skal herske over den. 1. Mos. 4, 7.
Så snart man ikke har godt i sinne lurer synden på en anledning. Men nå skal vi alltid ha godt i
sinne, ettersom det samme sinn som var i Kristus også skal være i oss. På denne måte vil vi alltid seire
over synden, i det vi akter oss som død for den. Liv er korrespondanse, død vil si at all forbindelse er
avbrutt. All forbindelse med synden avbrutt; dette er å være død for den.
Byd heller ikke eders lemmer frem for synden som urettferdighets våpen, men byd eder frem for
Gud som den som av døde er blitt levende og eders lemmer som rettferdighets våpen for Gud! Rom. 6,
13.
195 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Likesom vi nå tidligere fremstilte våre lemmer for synden så skal vi nå frembyde dem til
rettferdighetens tjeneste.
Hva vil så det si å fremstille sitt legeme i rettferdighetens tjeneste? Jo, alltid være rede til all god
gjerning og tale. Bruke legemet i Herrens tjeneste i den daglige gjerning under erverv av livets
fornødenheter, så vi ikke faller noen til byrde, men heller kan ha noe å gi. Fremstille seg villig til tjeneste
med de gaver og evner Gud gir både på møter og utenfor disse. Under denne tjeneste blir man alltid
“overvinner”, alltid den seirende, idet synden tredes under våre føtter. Dette er i ånd og sannhet virkelig
frihet. Dersom da Sønnen får frigjort eder, skulle I være virkelig fri. Virkelig fri blir man først som alles
tjener; for under denne tjeneste må alle syndens ytringer tilveggs. Derfor sier Jesus så visdomsfullt: Den
som vil være størst blant eder, han skal være eders tjener. Også menneskesønnen kom ikke for å la seg
betjene men for å tjene.
Vet I ikke at når I byder eder frem for noen som tjener til lydighet, da er I også tjener under den
som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydighet til rettferdighet. V. 6.
Når en ledig arbeider på torget fremstiller seg til tjeneste for noen, da er han blitt dens tjener, som
antar ham i sitt arbeide. Således står også vi ledig på torget (åndelig talt). Dersom da synden kommer og
byr meg tjeneste hos seg og jeg følger den, da blir jeg en urettferdighetens tjener og utgangen er død.
Men nå skal jeg akte meg som død for synden, så om den tilbyr meg å tjene seg, så er jeg døv, blind og
følelsesløs, ja hva verre er: Jeg er død.
Men om jeg står ledig på torget og rettferdigheten tilbyr meg tjeneste hos seg og jeg da følger
den, så er den blitt min herre. Frukten av å tjene rettferdigheten blir helliggjørelse, men utgangen er et
evig liv.
Her ser vi de to slags tjenester, og resultatene de fører til: Syndens tjeneste fører til død, og
rettferdighetens tjeneste til evig liv.
Lenger fremme på helliggjørelsens vei blir skillet mellom rettferdighetens tjeneste og
urettferdighetens tjeneste meget utdypet. Meget av det man i begynnelsen anser som rett, godt og
tillatelig blir etterhånden å stille over på urettferdighetens side. F. eks. dette å kaste seg med all sin kraft
og alle sine evner over jordiske gjøremål, så dette hindrer at legemet blir fremstillt til Guds tjeneste.
Verdslig utdannelse stjeler en masse kraft og tid. Loviske gjerninger hindrer også rettferdighetens
tjeneste. Omsorg for slekt og venner mer enn for Guds rikes arbeide og menighetens oppbyggelse.
Arbeide i tide og utide for å tjene penger. Alt dette hindrer rettferdighetens tjeneste, og den som vil
være åndelig får treffe sitt valg. For den som vet å gjøre godt og ikke gjør det, for han er det synd.
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette (jordiske til livets nødtørft) i tilgift.
Alt som på noen måte vil hindre meg i å utføre rettferdighetens tjeneste, er synd for meg.
De sterke skal bære
Vi som er sterke er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag.
Rom. 15, 1.
Hvor ofte blir det ikke syndet mot dette. Den sterke setter som regel sin ære i å være sterk. Tenk
om kjærligheten var så stor at han med sin styrke bar de svakes skrøpeligheter. Hvem har ikke syndet i
dette og vært med på å føre sjeler — for hvem Kristus er død — hen til fortvilelsens avgrunn. Det er så
lett med sin kunnskap og sin styrke å avvise en sjel, sette ham i bakgrunnen, for så selv å bli fremhevet.
Dette er ikke Kristi sinnelag. Han utslukker ikke den rykende veke og han knekker ikke det brustne rør.
Med rett og rettferdighet tar han seg av den ringe og fattige i ånden. Der skal atskillig til av visdoms ånd,
råds og styrkes ånd, samt forstands ånd for med sin styrke å kunne bære de svake. All ekte kristendom
fører hen imot det mål å kunne bære byrder. Dette er å bli gjort til en støtte i Guds tempel. Vår styrke
196 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
skal ikke måles etter hvor mange vi kan jage fra oss, men etter hvor mange vi er i stand til å bære. Ikke
bare er de gode, men også de vrangsinnede. For det å tjene de gode er lett, derimot er det verre å tjene
de vrange; men også disse skal man kunne betjene hvis man vil være alles tjener. Den er størst som kan
betjene alle. Skal vi ha del i hverandre, da må vi la oss betjene av hverandre og tjene andre. Det å bære
skrøpeligheter er å være nådig og barmhjertig. Skrøpelighetene vil ved denne nåde litt etter litt forsvinne
og sjelen vil bli sterk og når omsider frem til å bære andres skrøpeligheter. Sett deg derfor ikke til
dommer over din broders skrøpeligheter, men bær dem frem for dommeren. Dette er å bære og tåle og
være tålmodig.
Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha et sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbillede. Rom. 15,
5.
Sauls sinnelag
David flyktet for Saul og unnkom til Adullams hule, hvor han fikk besøk av sin far og mor samt av
sine brødre.
Og hver mann som var i nød, som var trykket av gjeld, som var bitter i sinn samlet seg til David, og
han ble høvedsmann for dem; og der var hos ham omtrent fire hundrede mann. 1. Sam. 22, 1 og 2.
Og David drog derfra til Mispa i Moab. Profeten Gadd sa da til David: «du skal ikke bli på
berghøyden; gå bort og dra til Judas land.»
Saul var en frafallen fyrste hvis hele hus var dømt til undergang. David var allerede salvet til konge
i hans sted; men tiden var ennå ikke kommet, da han skulle overta kongeverdigheten etter Saul. David
ble jagd ut av landet men Herren ga tilkjenne at han skulle dra tilbake til Judas land.
Således er det i våre dager mange frafalne, som driver Guds utvalgte ut av helligdommen — tross
det at dommen over dem selv alt er virksom. Det var av avind at Saul forfulgte David, for det var kommet
ham for øre, at Israels døtre ved dansene hadde sunget: Saul har slått sine tusener, men David sine
titusener. 1. Sam. 18, 6 og 7. Men det er ikke de ugudelige og avindsyke som skal få beholde landet,
derfor sier profeten Gadd til David, at han skulle dra tilbake til Israels land.
Saul sier til sin sønn Jonatan: For i alle dager Isais sønn lever på jorden, skal du og ditt
kongedømme ikke stå fast. Send derfor bud og hent ham til meg, for han er dødsens. 1. Sam. 20, 31.
David hadde intet ondt gjort, men bare det at Herren var med ham var nok til Saul hatet ham til
døden.
Det samme var tilfelle med Jesus. Hin tids religiøse skriftlærde så Gud var med ham, derfor
oppvaktes deres avind.
Vi kan herav lære at det å være religiøs ikke er det samme som å ha Gud på sin side; for man kan
være religiøs og enda være manndraper og Guds fiende.
Sauls sinnelag og de skriftlærde og fariseernes sinnelag lever fremdeles — alle har de
gudfryktighetens skinn, men mangler kraft. De har intet kjennskap til Kristi vanære som er den største
rikdom og man må ha atskillig av Davids ånd og sinnelag for å merke Sauls ånd i dem. For det er Davids
ånd og sinnelag de hater. Det er folk av dette sinnelag som skal utelukkes av synagogene.
Ingen kjenner Saul bedre enn David, og ingen vet bedre enn Saul hvor farlig David er. Jonatan
vitner om dette, når han sier til David: Frykt ikke! For min fader Sauls hånd skal ikke finne deg, og du skal
regjere over Israel, og jeg skal være den annen nest etter deg; også Saul, min fader vet om dette. 1. Sam.
23, 17.
Saul hadde en anelse om, at David skulle bli konge over Israel, likesom Josefs brødre ante, at Josef
skulle komme til å herske over dem.
Det er denne anelse som vekker avind hos folk med Sauls sinnelag.
197 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
1925
Stor er den gudsfryktens hemmelighet
Dog, visdom taler vi blant de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller
denne verdens herrer, de som forgår. 1. Kor. 2, 6.
Vi bør derfor hvor som helst og når som helst iaktta hva som skrevet står:
Således akte man oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter! Forøvrig kreves
det av husholdere, at de må finnes tro. 1. Kor. 4, 1 og 2.
Det er ikke gitt enhver predikant å være husholder over Kristi hem-meligheter. Som regel stikker
hemmelighetene ikke dypere enn til å synde og få nåde. Men som enhver må bekjenne: Stor er den
gudsfryktens hemme-lighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd osv. 1. Tim. 3, 16. Med
disse hemmeligheter må det drives husholdning.
Legg merke til, at det er “gudsfryktens hemmeligheter”. D.v.s. man tilegner seg disse
hemmeligheter ved personlig gudsfrykt. Man får det ikke ved å reise rundt og predike, ikke ved høy
verdslig dannelse og utdannelse, ikke ved verdslig eller religiøs rang og tittel, ikke ved allehånde religiøse
tiggerier til “Guds sak”, som det så vakkert heter. Ei heller får man det på teologiske skoler eller på
bibelkurser, selv om de som underviser kalles professorer, apostler, pastorer eller eldste.
Kristi hemmeligheter åpenbares for jøde som greker, trell og fri, fattig og rik, mann som kvinne kun
ved personlig gudsfrykt.
Man forteller ikke sine hemmeligheter til hvem som helst, det gjør hel-ler ikke Kristus.
I alle tidsaldre har de personer som personlig har ofret seg for å gjøre Guds vilje, av sin samtids
religiøse blitt holdt for kjettere. Når århundreder er henrullet og avstanden er blitt passe stor, er de blitt
opphøyet til helgener. Fedrene slår i hjel og barna bygger gravsteder. Men Jesus selv har jo forutsagt, at
den tid skal komme, da hver den som slår eder i hjel skal mene å gjøre Gud en dyrkelse. Dette skal de
gjøre, fordi de hverken kjenner Faderen eller Sønnen. Joh. 16, 2 og 3.
Når man nå reiser om tillands og tilvanns og advarer på det mest alvorlige mot de mest
gudfryktige, da forstår vi tiden er nær. Og det gjør de, fordi de hverken kjenner Faderen eller Sønnen.
Forrest i rekken av disse velmenende bakvaskere går da predikanter, som mer tjener seg selv som
religiøse tiggere, enn de tjener vår Herre Jesu Kristi evangelium. Jesus hadde ikke det, hvortil han kunne
helle sitt hode; men disse har bruk for alt mellom himmel og jord — helt fra en knappenål til huser og
automobiler. Alt til Guds sak. Intet av alt dette er deres egen sak. Det ville jo være formastelig bare å
tenke noe slikt. Enkelte av dem lever og bor som landets høyeste embetsmenn; men alt sammen er
naturligvis Guds sak.
Siden man nå manøvrerer så smukt med “Guds sak”, da la oss se, hva som i sannhet er hans sak:
Når Jesus ber: Komme ditt rike, og når han sier: mitt rike er ikke av denne verden, da må enhver
med sunn dømmekraft kunne forstå, at “Guds sak” eller om man vil “Kristi sak” er først og fremst dette,
at hans rike må komme.
Hvordan har det seg nå med Guds rike, siden det er dette rike Jesus ber skal komme? Jo, Guds rike
består ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Rom. 14, 17. Den som
heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker, v. 18.
Heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! Guds rike er inneni eder. Luk. 17, 21.
Vi skjønner herav, at Guds rike består ikke deri, at man legger hus til hus, at man tigger sammen
alt slags løsøre til disse huser, og at man har svære bekymringer for mat og drikke til alt det man finner
198 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
på og setter igang. Guds rike er inneni oss, mens villaer og automobiler er utenfor oss, såfremt Guds rike
er i oss.
Men klær Gud således gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da
ikke meget mere kle eder, I lite troende. Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva
skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter; for eders himmelske
Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i
tilgift! Math. 6, 30-33.
Dette, at vi skal få hva vi trenger til livets opphold, er et løfte Gud selv gir til hver den som først og
fremst søker Guds rike.
Hvorav kommer da alt dette tiggeri til Guds sak? Jo simpelt hen derav, at man ikke først og fremst
søker Guds rike, at man ikke synes det Gud gir strekker til. Man skal ha det fint og elegant, og det har
ikke Gud lovt noen i tilgift. Så gjør man da som hedningene, man trakter etter de ting som er her nedentil
og blir på den måte høyst fremmed for de ting her oventil, som hører Guds rike til. Og tross det, at man
befinner seg i en så elendig tilstand er man oppblåst nok til å opptre som blindes veiledere og deres lys
som er i mørke, så man tror seg å ha det rette grep på tingene, når man gir seg av med å dømme om, hva
som er ren lære og hva som ikke er ren lære.
Og alt hva I ber om med tro i eders bønn det skal I få. Math. 21, 22.
Jeg tviler ikke på at man ber, men man har ingen tro på at Gud vil gi alt det man ber om, fordi det
skal fortæres i menneskelige lyster. Og så får man intet av Gud, men man må for enhver pris ha det, og
så er det intet annet tilbake enn å sette igang stortiggeri til Guds sak. Aldri har jeg lest noe sted i
skriftene, at når man vil ha noe etter Guds vilje, man da skal rope og be mennesker om hjelp både i skrift
og i tale. Denne praksis kommer ikke ovenfra, ei heller er den bibelsk, hvorfor den heller ikke kan
forsvares. Den er som man sier ikke vaskeekte, men i bunn og grunn falsk. Men folk som lever i slike ting
til langt oppover begge ørene burde ta seg noe mer nyttig fore enn å opptre som lærere. De burde selv
først og fremst ta seg en grundig undervisning i Åndens skole.
I makkabeeren Judas dager var der noen prester som lik Judas gikk i krig for å gjøre heltegjerninger
og bli berømte, men de falt i krigen, fordi motivene var uholdbare. Likeså var det blant Israel en hel hop
falne, og da man ransaket årsaken til dette mannefall, så viste det seg at de alle bar avguder med seg.
Således er også havesyke en slem avgud å ta med seg på slagmarken. Så lenge man dyrker denne
gud bør man holde seg hjemme og beregne inntekt og utgift og spekulere på hvordan det hele videre
fremover skal bal-lansere økonomisk.
Må Gud frelse sitt folk fra denne trelldom og dette avguderi.
Israel bar med seg i ørkenen Moloks telt og Remfans stjerne. Ap. gj. 7, 43. Derfor kom de ikke inn i
det forjettede land. Således går også en masse Guds folk i dag omkring i ørken og trelldom, fordi de
belaster seg med byrder, som skriftene påbyr å avlegge. Hebr. 12, 1. Men alt er naturligvis “Guds sak” og
“bibelsk”.
Revene har huler og himmelens fugler reder, men Menneskesønnen hadde ikke det hvortil han
kunne helle sitt hode. Vi er vel ikke større enn han. Han er gitt oss som et eksempel vel verd å etterfølge.
Vi som bor her på den 60. breddegrad trenger visstnok et varmt hus, men når vi har det samt mat og
klær, da skal vi også dermed la oss nøye. De som mottar offer og gaver, likesom de levittiske prester, bør
se til å innrette seg som de folk, der yter dem sin tiende og gave. Hebr. 10, 8. For det er en
kjennsgjerning, at for det meste er det fattigfolk, som gir penger til Guds sak.
Den som refser i porten er i alle dager blitt forhatt; for man tror seg å være ved sin gode rett, når
man behandler både fåret og ullen, som om de var skapt for hyrdenes skyld. Man utnytter folk med
skrøpelig samvittighet og holder botsprekener for dem, at de må ta dypt i pungen til Guds sak. Kjære sjel,
199 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ta deg en tur bak kulissene og undersøk, hvordan hyrdene som oftest benytter tienden og de gaver du gir
til Guds sak. Få salvet dine øyne med øyensalve!!!
Men nå er tiden da dommen skal begynne med Guds hus — med oss. 1. Pet. 4, 17. Dette er
dommen at lyset er kommet til verden. Det som ikke tåler lyset hører hjemme i mørket, hvor mørkets
fyrste har makten. Man må derfor ikke forundre seg over at kjødet raser, når det blir kastet lys over det
som holder hele forretningen sammen. Også i gamle dager ropte man “Stor er efesernes Diana”, når
apostelen kom på kant med tryllekunstnernes levebrød. Ap. gj. 23—32.
Enhver roper: Se her er Jesus. Lukas 21, 8! vi har bibelens Jesus! Underforstått betyr dette intet
annet enn: Ved “vår Jesus” skal forretningen trives og blomstre.
De har oppgjort seg et ideal av Jesus i sin egen kjødelige innbilning, og med dette må den virkelige
Jesus ikke kollidere. De har en Jesus i hvis kjød synden ikke ble fordømt. Rom. 8, 3. De har en Jesus som
aldri sa: Skje ikke min vilje. For den Jesus de dyrker i sin fantasi hadde selv etter kjødet ingen annen vilje
enn Guds vilje. Jeg antar disse herremenn — uten oss — vil kunne gi en grei redegjørelse for hvorledes
følgende skriftsteder skal tolkes: Joh. 5, 30. Joh. 6, 38. Matt. 26, 42. De har altså en Jesus som ikke ble
sine brødre lik i alle ting. Hebr. 2, 14, en Jesus som ikke er prøvd i likhet med oss i alle ting, dog uten
synd, d.v.s. uten å gjøre synd, idet han ble prøvet. Hebr. 4, 15. Det passer dårlig med deres lære, når det
heter, at Jesus etter kjødet er kommet av Davids ætt. Rom. 1, 3, at han ga avkall på å være Gud lik og tok
en tjeners skikkelse på seg, Filp. 2, 7, at han, da han i sin ferd var funnet som et menneske, da fornedret
seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død, Filp. 2, 8.
Når jeg kaster en sten i vannet og siden roper ut: Nei, se hvor lydig den sten var, da må vel alle
omkringstående si: den mann er gal. Når det heter om Jesus, at han lærte lydighet av det han led, da må
vel folk med litt forstand i hode og hjerte forstå, at han ved lydighet overvant seg selv etter kjødet. Men
dette er en stor gåte for alle som dyrker fantasiens Jesus og som driver religiøse forretninger. Derimot er
det ganske klart — selv for de dårer som ved lydighet mot Ånden — følger etter i Jesu fotspor.
Når de nå ikke engang forstår begynnelsesgrunnene og barnelærdommene i Kristus, hvorledes skal
de da kunne forstå ting som:
For vi er jo alle døpt med en ånd til å være ett legeme. Rom. 12, 13. Men nå er det mange lemmer,
men ett legeme. 1. Kor. 12, 20. Eder har han nå forlikt i hans kjøds legeme ved døden. Kol. 1, 22. Ved
Jesu blod har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen, hvortil han har innviet oss en ny og levende vei
gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 19 og 20. Alltid ombærende Jesu død med oss i legemet,
for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10.
Jesu Sirak sier: Den skriftlærdes visdom vinnes ved beleilig fritid, og den som ikke er tynget med
forretninger blir vis.
Hvorledes kan den bli vis som styrer plogen og roser seg av sin piggstav, som driver okser og sysler
med deres arbeide, og hvis tale dreier seg om unge stuter? Hans tanker går ut på å legge furer, og hans
stadige omsorg gjelder for til kviger. Kap. 38.
Man må samtidig spørre, hvorledes kan den bli vis, hvis tanker og sinn natt som dag er opptatt
med hus og automobiler, og er bekymret for hvor-ledes det skal strømme tilstrekkelig inn med
levnetsmidler av alle mulige slags? Etter at man er kommet til troen skulle man gå inn til hvilen. Hebr. 4,
3, men i stedet for dette, så går man inn i et oppslitende kav for utkomme — det Gud har lovt oss i tilgift.
Men er nå det også bibelsk? Eller er det frihet? Man roser seg av begge deler, men det er høyst ubibelsk,
og føler man seg fri i denne trelldom, så må det være etter kjødet.
Personlig har jeg intet imot pengevekslerne og duekremmerne Matt. 21, 12, når de bare holder
seg på sin plass — utenfor; for de utenfor skal Gud dømme; men annerledes stiller saken seg, når de
trenger inn i Guds tempel og fallbyr sine varer under ropet: Kom her, hør her, for her er bibelens Jesus!!!
Den som har en gnist av Jesu sinnelag må da bli nidkjær, og man må ikke forundre seg over, at de
200 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
omstøter border og stoler og med pisken driver slike kramkarer på dør. For det er skrevet: Nidkjærhet
for ditt hus (og hans hus er vi) har fortært meg — og videre: For hva har vel jeg med å dømme dem som
er utenfor? dømmer ikke også I bare dem som er innenfor? 1. Kor. 5, 12; men dem som er utenfor skal
Gud dømme.
Men det er jo så, massene er uvitende om Guds vei og vil gjerne ha noen til å herske over seg. Det
faller derfor ikke vanskelig for religiøse herremenn, som anser seg selv dyktige til å være Israels voktere,
å gripe anledningene når der forøvrig er utsikt til vinning og kallet kan ansees fett.
Man må uvilkårlig spørre: Hvor skal man finne ærlighet og oppriktighet? Hvor skal man finne
uegennyttige Ordets forkynnere? Hvor skal man finne Åndens samfunn? Finnes det noen hvorom det kan
sies: Se hvor de elsker hverandre???
Jesu gjenkomst er nær. Mon han skal finne troen på jorden, når han kommer. Tror sikkert han vil
finne meget oppslitende arbeide, velgjørenhetsanstalter og atskillig sammenrasket husgeråd — alt til
“Guds sak”; men — mon han vil finne troen???
Helbredelse
Hvorav kommer det, at man en gang kan be til Gud, og den syke blir helbredet og en annen gang
ikke? De fleste troende har vel sett Guds makt til å helbrede og mange er selv blitt helbredet; men det er
tilfeller da man intet makter. Hvorav kommer det? Det er jo folk iblant oss som nærmest gir seg ut for å
være eksperter når det gjelder helbredelse ved tro og bønn; men det er en kjennsgjerning, at en masse
mennesker går bort fra dem like så syke som de kom. En og annen blir visstnok helbredet; men det skjer
overalt blant de troende hele landet rundt. Virkelig innsikt i hemmelighetene til helbredelse eller ikke
helbredelse eksisterer ikke. Alle må de telle som på knappene: Skal, skal ikke, skal, skal ikke. Kanskje det
lykkes, kanskje ikke. Den innsikt som kan bruke autoritet er helt og holdent borte.
Når det kreves tro for å bli helbredet, så må man spørre; hva er tro? Når Gud har bestemt at den
syke skal taes hjem, at hans dager her på jorden er endt, kan det da nytte å tro noe annet enn det Gud
tror? Kan det da nytte å be om liv? Nei, man vil visselig be forgjeves. Vedkommende dør tross alle våre
bønner. Men når Ånden ransaker alle ting, skulle man da ikke i Ånden kunne spore Guds vilje med den
syke? Jo, visselig, men det skal et fint organ (mottakelsesapparat) til for å kunne oppta i sin bevissthet
slike fine Åndens fornemmelser. Man er som oftest tykkhudet nok til ikke å merke Åndens vitnesbyrd, så
man fortsetter å be på lykke og fromme.
Så meget galt gjør man visselig ikke med dette; men så meget riktig gjør man heller ikke.
Undertiden legger Gud sykdom på et menneske for å dra sjelen til seg og fjerne den fra verden. Å
be for en sådan sykdom vil da være å be mot Guds vilje.
Vi har også sett underlige helbredelser, idet folk er blitt helbredet for tæring, magesår, brokk
m.m.; men vi har også ofte fått erfare, at vi intet har maktet — tross vår bønn. Det kan ikke nytte å si det
annerledes enn det er. Undertiden er helbredelsen kommet straks til andre tider senere.
Det blir ofte henvist til Esaias 53, hvor det heter: Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og
våre piner har han båret. Dette blir tydet derhen, at når han har båret våre sykdommer og piner, så skal
vi hverken ha sykdom eller piner, hvis noen har det så blir han holdt for å være vantro. Dette er i bunn og
grunn en feilagtig fortolkning. Foruten vår sykdom bar også Jesus vår synd med sitt legeme opp på treet,
men allikevel er der en masse synd i verden. Der er sykdom og synd i massevis, både blant verdslige
mennesker og blant de religiøse. Mange av de hellige har hatt et skrøpelig legeme, og som oftest har
dette bidratt til, at de er kommet langt frem i åndelig henseende. Det heter i Sirak, at Salomo ble
overveldet av sitt legeme og syndet. Dersom Salomo hadde hatt stadige sykdommer å trekkes med, så vil
201 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
jeg anta han var blitt spart for den ting at inngå ekteskap med en hel del hedenske kvinner, som
forlokket ham til å dyrke avgudene.
Det står i Esaias 53, 10 om Jesus: Men Herren behaget å knuse ham, han slo ham med sykdom; når
hans sjel brakte skyldofferet skulle han se sed, leve lenge, og Herrens vilje ha fremgang ved hans hånd.
Når nå selv Mesteren ble slått med sykdom for å bringe skyldofferet, da kan heller ikke vi vente en
lettere behandling når vårt skyldoffer skal bringes. Ikke at jeg tror sykdom er nødvendig, men om Gud
ser det tjenlig for vår åndelige utvikling, da må vi ikke forbauses derover. Md. Guion var syk hele livet
igjennom, Chatarina Booth og Finney var også meget syke, og dog er de kjente som gudfryktige
mennesker, som hjalp mange til rette i åndelige spørsmål. Sirak sier fremdeles, at man skal ære en lege
for hans kunst skyld; for Herren har skapt ham, og du kan få bruk for ham ved en beleilig tid. Dette å
forkaste Herren som sin lege og bare bruke legene er selvfølgelig aldeles galt; men det er også galt over
hals og hode å forkaste legene da Gud har gitt dem forstand på mange ting, som vi i alminnelighet ikke
har forstand på. Det er eksempler på at folk som har foraktet legene i sitt hjerte, ikke er blitt bønnhørt av
Gud i sin sykdom, men er blitt friske når de har søkt lege. Gud tar først og fremst sikte på den indre
helbredelse.
En har nådegave til å helbrede ved den samme ånd. 1. Kor. 12, 9. D. v. s., der finnes mennesker for
hvem dette å helbrede ligger nær for hånden. De har en særskilt tro for dette, og denne tro ligger i
Ånden, derfor kan helbredelse også lykkes for dem. Dog, tro fra Gud kan ikke stride mot Guds vilje og
visdom. Ingen nådegave og tro kan helbrede en Job, før Guds time slår og sykdommen har fått utrette
hva Gud hadde satt seg fore. Forsøker man på det, da er mennesket ute med sine eksperimenter. Der er
sykdom til straff for overtredelser, og der er sykdom som hjelper til, at man avholder seg fra synden. Skal
den som har nådegave til å helbrede være moden i sin gjerning, bør han ha innsikt nok til å kunne
samarbeide med Gud i det enkelte tilfelle. Når man ber for den syke uten resultat, da er det visselig på
grunn av, at man arbeider for seg selv — uten å være i forbindelse med den allmektige Gud.
Der blir ofte sagt: Jesus helbredet alle som kom til ham. Underforstått vil man da si: Derfor skal
også alle som kommer til meg bli helbredet. Men nå er saken den, at likeså sikkert er det, at alle som
kommer til oss ikke blir helbredet, likegyldig om vi har nådegave dertil eller ikke. Hvorav kommer nå det?
Jo, derav at Jesus var lydhør for Faderens stemme. Han gjorde intet uten sin Faders vilje; for han vitner
selv, at han intet kunne gjøre av seg selv. Denne urokkelige troskap i de minste detaljer gjorde, at ingen
syk kom i hans vei uten sådanne som Faderen ville helbrede. For Sønnen gjorde alt for å ære Faderen,
derfor gjorde Faderen alt for å ære Sønnen. Jesus var i Nasaret når han skulle være der, og i Jerusalem,
når Faderen ville ha ham der. Han ble således ledet til de personer i hvilke Gud ville gjøre sin gjerning —
enten til frelse eller forherdelse.
I gamle dager løp predikantene avgårde uten å være sendt. Det er intet nytt under solen heller i så
måte. Gadd derfor vite, om ikke mange av misjonærene i Kina og India hadde gjort mer nytte for seg på
sin fars bondegård. Deres reiselyst ut til misjonsmarken og så straks deretter hjem igjen, og så ut igjen
vitner sterkt om det. Når man nå er så lite finfølende for Guds vilje og ledelse, så er det ikke å vente man
skal kunne samarbeide med Gud under legemets helbredelse i forbindelse med sjelens frelse. For dette
arbeide har intet å gjøre med reiselyst og pengetiggerier for tilfredsstillelse av disse lyster, selv om Gud
også på sin egen måte kan få noe ut av dette — uten å kunne samarbeide med dem deri. Når livet er av
denne beskaffenhet og øret så tungt og tregt til å høre, så blir det også som det kan med helbredelser
ved bønn. Men allikevel får den syke skylden for å være vantro, når han ikke straks blir frisk. Om man
selv skulle være udugelig faller en ikke engang i tanke.
Litt mer av Åndens frukter i forbindelse med bønn om helbredelse ville gi bønnen mer tyngde og
kraft. Dette ville igjen virke gagnlig på den syke; for en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.
Kommer mennesket først til hvile i Gud så forstår man, at legemets helbredelse ikke er det første. Derfor
202 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
heter det: Søk først Guds rike, så skal I få alt annet i tilgift. Guds rike består ikke i legemets helbredelse,
men i fred og glede i den Hellige Ånd. Hva er så å gjøre? Jo, først og fremst søke å få mennesket frelst, så
blir legemets helbredelse nr. 2. Skal helbredelse gå foran, da må det være grunnet menneskelig svakhet,
men alltid må sjelens frelse være målet for det hele. Vår tro som har overvunnet verden er sterk nok til
også å bære en sykdom etter Guds vilje og til vårt eget gagn. Men kan du bli fri, da velg heller det. Dog
bør man avholde seg fra menneskelige kunster når man ber om helbredelse; for Gud er en ånd, og de
som tilber ham bør tilbe ham i ånd og sannhet.
Det som nå frelser oss i sitt motbillede, Dåpen
I Noah dager var menneskenes ondskap stor på jorden, og Herren angret å ha skapt mennesket, og
han bedrøves derover i sitt hjerte. 1. Mos. 6, 7. Og Herren bestemte seg for å utrydde menneskene som
han hadde skapt, av jordens overflate, så vel mennesker som kveg og kryp og himmelens fugler. Men
Noah fant nåde for Herrens øyne.
Da sa Gud til Noah: Alt kjøds ende er kommen for mitt åsyn; for jorden er fylt med vold av dem, og
se jeg vil forderve dem tillikemed jorden.
Gjør deg en ark av gofertre og gjør kamre i arken og bek til innentil og utentil med bek. Og Noah
gjorde det aldeles som Gud hadde befalt ham.
Og Herren sa til Noah: Gå inn i arken du og hele ditt hus; for deg har jeg sett rettferdig for mitt
åsyn i denne slekt. Og Herren befalte at av kveg og himmelens fugler samt av ville dyr og markens kryp
skulle par om par gå inn i arken for å holde sed i live.
Og så sendte Gud vannflommen i førti dager over jorden, og vannet vokst og løftet arken, så den
fløt hen over jordens overflate. Og vannet tok overhånd og vokste 15 alen over bergene, så de skjultes
og alt levende døde.
Nå sier Peter: den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager ble åtte sjeler frelst ved vann,
det som nå frelser oss i sitt motbillede, dåpen. 1. Pet. 3, 20 og 21.
De ugudelige i Noahs dager døde i vannet; men den rettferdige Noah ble frelst ved arken, som fløt
over vannene.
Arken er et forbillede på Kristus. Vårt ugudelige vesen kjødets legeme, som ble avkledt ved Kristi
omskjærelse, ble ved dåpen begravd i vannet akkurat som de ugudelige i Noahs dager. Kol. 2, 11 og 12.
Når vi etter å være begravet med Kristus og etter å være oppreist med ham ved troen på Guds kraft, som
oppreiste ham fra de døde, så er vi gått inn i den store Frelsesark, Kristus, som flyter hen over vandene,
oppreist ved Guds kraft. Likesom Noah fant nåde for Guds øyne iblant sin slekt, så har enhver slekt noen
rettferdige som Gud finner verdige til å gå inn i hans ark. De ugudelige er i døden, under dommen i
vannet, som er et forbillede på dom; mens de rettferdige befinner seg oppreist fra de døde i arken
Kristus Jesus. Derfor skal vi vandre et nytt levnet og ikke skikke oss like med denne verden. For hva har
vel Noah å gjøre med de som ligger i vannet utenfor arken? Han har nok å gjøre innenfor. De utenfor var
under Guds dom. Så mange som er døpte til Kristus har iført seg Kristus. Vi er ved dåpen gått inn under
den samme dom som de ugudelige; men da vi frivillig har dømt oss selv så blir vi ikke fordømt sammen
med verden. Dette er den fullendte dom over alt kjød. Herfra er vi oppreist med Kristus og har iført oss
Kristus, idet vi er blitt lemmer på hans legeme — ved tro. Dåpen er ikke noen renselse fra kjødets
urenhet. Syndelegemet eller syndenaturen, eller om man vil, “syndens rot” blir ikke uttatt ved dåpen;
men det menneske som levde etter synden i kjødet blir begravet. På oppstandelsens grunn kommer da
frem et menneske, som visstnok har syndens rot i seg, men som ikke lever etter denne. Guds ånd og
Guds kraft tar ledelsen, og under denne blir han bevart fra å synde. Dette liv er ved dåpen (begravelsen
av det gamle) en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Legg merke
203 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
til at vi er oppreist fra de døde. Derfor er vår tro den seier som har overvunnet verden; for vi har seiret i
ham ved tro, og vi er oppreist fra de døde. Det er altså to hovedslags mennesker i verden. Det er de døde
i synder og overtredelser, og det er de mennesker som er oppreist fra disse døde og som er blitt levende
i Kristus Jesus. I det ytre kan man ikke se forskjell. De er så like at i Kristi gjenkomst skal to male ved en
kvern, den ene skal tas med og den annen lates tilbake; to skal ligge i en seng, den ene tas med og den
annen lates tilbake, og dog hadde ingen anelse om, hvem som skal tas med og hvem lates tilbake. Men
saken er, at den ene var oppreist med Kristus og den annen ikke. Den ene som ble igjen var av de døde,
den annen var oppreist fra de døde. Over denne oppreisning har Gud lagt et dekke, og dette dekke er
intet annet enn vårt kjøds legeme. Den ene ligner den annen, og den ene synes å være like god som den
annen. Jesus levde hele sitt liv som en som var oppreist fra de døde, og enda syntes fariseerne seg å
være langt bedre enn ham. De kjente ham kun etter kjødet og holdt ham for å være en gallileer, Josefs
og Marias sønn. De øynet ikke som Peter, at han var “Guds Messias”; for dette kunne ikke kjød og blod
åpenbare. De som levde sammen med Noah holdt selvfølgelig også ham for en ikke ganske normal
mann, som kunne holde på å bygge denne ark i flere hundre år. Dog, de forsto ikke at han var en av de
oppreiste. Vannene kunne ikke begrave ham.
Salige er de “oppreiste med Kristus”, de som befinner seg i “Frelsesarken” over dommens vann. De
har gitt Gud rett i hans dom, og de har begravet det gamle menneske ved dåpen i de vann, der i Noah
dager gikk 15 alen over de høyeste berg. Ingen kan frelse seg selv fra disse vann; for i det gamle
menneske eksisterer det ikke noen oppstandelses kraft, — det må bukke under. Kun troen på Guds kraft,
som oppreiste Kristus fra de døde, makter å holde oss i live. Likesom Noah tok med seg par om par inn i
arken for å holde sed i live, så har også Kristus liv i seg selv for å holde alle som er oppreist med ham i
live. For i ham og ved ham lever og røres vi. Derfor skal vi heretter ikke la oss dømme for nymåne og
sabbat; for legemet hører Kristus til. Likesom Noah, når han gikk ut av arken og steg i land på den nye
jord, kunne sies å være en representant for menneskeslekten fra tiden før syndefloden, således er også
Kristus den første, som nådde frem til oppstandelsen fra de døde, etter at han hadde løst dødens veer og
gjort den til intet som hadde dødens velde, djevelen. De som er døde i synder og overtredelser kan nå
vekkes opp sammen med Kristus, så de blir overført fra døden til livet. Fordi Kristus trådte persekaret
alene og brøt seg vei frem igjennom alle dommens vann til oppstandelsen fra de døde, så kan han med
rette kalles “Menneskesønnen”. Dette navn elsket Jesus, og det har en ærefull klang i deres hjerter som
har fått et glimt av ham som sådan.
Likesom Gud hadde bestemt det i Noahs dager, at den som ville berge sitt liv måtte høre og adlyde
ham, så har han nå i disse dager bestemt det samme for Kristus. Hver den som hører og lyder ham skal
leve; han kommer på oppstandelsens grunn, og det er ikke mer noen fordømmelse for ham.
De som er oppreiste med Kristus skal, selv om de dør dog leve. De hensover i Kristus — i hans
legeme, men skal oppstå med forherligede legemer i hans gjenkomst.
De andre døde, som er utenfor Frelsesarken, skal Gud dømme. Om disse sa Jesus: Forlat dem; for
de vet ikke hva de gjør. Dette sinnelag bør også vi ha.
Som oppreist med Kristus fra de døde blir vi forfulgt av de døde, fordi vi er av en annen ånd. Dette
har Jesus forutsagt, når han sier: I verden skal I ha trengsler, men i meg fred. Frykt ikke; for jeg har
overvunnet verden.
Er I oppreiste med Kristus, da søk det som er oven til, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Kol.
3, 1. I er jo døde, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.
Ja, i sannhet er det skjult; for over alt herlig ligger det et dekke. Men når Kristus åpenbares, da skal
også I åpenbares med ham i herlighet.
204 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det gamle menneske og loven
Gud ga Abraham arven ved et løfte. I hans ætt, det er Kristus, skulle alle jordens slekter velsignes.
Loven som ble gitt 430 år etter Abraham kunne ikke gjøre løftet til intet. Loven gir ikke noe løfte, den
fører derimot mennesket inn under dommen ved sine hellige krav, som ikke noensinne kan oppfylles av
det naturlige menneske, selv om det setter godviljen til. Loven er nyttig for den som bruker den på en
rett måte. Den som viser seg slapp under loven blir aldri kvitt den. Men den som med makt trenger seg
frem vil snart merke, at loven er god, men at det er noe hos meg selv som ikke er som det skal være.
Loven vil avsløre den falne natur, så det blir sant som skrevet står: Loven er blitt vår tuktemester til
Kristus. Vårt gamle menneske kan ikke holde en hellig og rettferdig lov, den falne natur må korsfestes og
dø. Denne død ble tilveiebrakt av Kristus på den måte, at han i førte seg kjød og blod som barna, men i
lydighet mot Faderen adlød han aldri de krav som kom fra legemet. Derved ble hans legeme et offer,
hvori lovens krav ble fullbyrdet. Det er denne prosess som til stadighet gjentar seg i de sjeler som
vandrer på helliggjørelsens vei. Legemet blir fremstilt som et levende og Gud velbehagelig offer. Kravene
fra legemets lyster (synden i kjødet) blir fornektet under Guds ånds drift og veiledning. Her under
oppstår det lidelser i kjødet, men for ånden oppruller arvens herlighet og betydning. Her blir man ved tro
delaktig i Abrahams forjettelser.
Men før troen kom ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares.
Gal. 3, 23. Denne innestengsel begrenset overtredelsene og ga oss anledning til å betrakte loven, og man
fant dens krav rimelige og rettferdige, og man fikk anledning til å se på seg selv og fant ut, at et fordervet
menneske sto like over for en hellig og rettferdig lov. Det var intet annet å gjøre enn å vende seg til
Kristus for å få løsning på gåten. Og her fant man, at så mange som hører Jesus Kristus til, de har
korsfestet kjødet med dets lyster og begjeringer. Ved hans korsfestelse er vi korsfestet og ved hans død
er vi døde. Ja ikke bare det, men vi er også begravet med ham ved dåpen, hvor i vi også er oppreist med
ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde. Kol. 2, 12.
Altså, ved tro på Guds kraft er vi oppreist med ham. I dåpen iførte vi oss ved tro Kristus Jesus for
nå som oppreiste å vandre i et nytt levnet. Vi bærer som — oppreiste — på et kjød som ikke skal arve
Guds rike, men som skal forvandles ved Jesu gjenkomst eller hensove i Kristus om vi ikke opplever hans
gjenkomst. Det er dette legeme, som skal fremstilles som et Gud velbehagelig offer. Det er i dette kjød
vi kan ha samfunn med Kristus i hans lidelser, og det er i dette kjød vi har anledning til å vokse legemets
vekst og iføre oss Guds natur. Troskapen i dette legeme skal avgjøre vår lønn i evigheten; for enhver skal
få igjen etter det som er skjedd ved legemet enten godt eller ondt.
Som oppreist med Kristus er vi løst fra loven, men lovbundet for Kristus i hans legeme.
Guds menighet og menneskemenighet
Guds Ord omtaler ikke menigheten som en samling mennesker, som samles nå og da som
tilhørere om en eller annen person. Menigheten er sammensatt av individer, som alle er lemmer på Kristi
legeme. Alle har hverandres behov likesom øyne, ører, armer og ben har bruk for hverandre på legemet,
og det ringeste og mest uanselige lem tillegges størst ære. Lemmelivet kommer til syne hvor
kjærligheten og Åndssamfunnet får råde og hvor lemmene er levende. Menigheten er kjød av hans kjød
og ben av hans ben: for vi er alle døpte med en ånd til å være ett legeme, d.e. menig-heten. Den er
korsfestet etter kjødet men gjort levende etter ånden. Den er oppskrevet i himmelen, men gjør sin
gjerning på jorden. Lemmene tjener som apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere til de hellige
gjøres fullkomne i tjenestegjerning. På denne måte blir det liv i menigheten, ved den innbyrdes hjelp og
ved hvert enkelt lems tilmålte virksomhet. Der blir likevekt og enhet innen menigheten, det vokser frem
205 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
som et levende organisme, hvor Guds Ord predikes med Ånd og liv, og hvor kors og død blir forkynt over
alt kjød og kjødelighet.
Med henblikk på ovenstående vil man forstå hvor galt det er, når en enkelt mann skal påta seg å
oppdra en menighet — uten den innbyrdes hjelp. Det tar seg ut som når kapteinen på et stort skip går
ombord i sitt skip og selv vil være styrmann, maskinist, matros, fyrbøter og kokk. Det er jo den innbyrdes
hjelp som gjør ham til kaptein ombord. Blir denne fornektet, så kommer han ikke av flekken. Sådan blir
også menigheten å anse for en dødningeforsamling hvor ikke apostler, profeter, hyrder, evangelister og
lærere får trede i virksomhet. Å føre protokoll over en sådan for-samling gjør den ikke bedre, men heller
mer innbilsk. Det er livet i forsam-lingen som gjør den verdifull. Tar man det bort, da hjelper hverken innskrivning eller ikke innskrivning. Bibelsk mønster på en død menighet er som å ikle en død mann nye
klær.
I menigheten skal hvert enkelt lem fremstille sine legemer som et levende Gud velbehagelig offer;
dette er dens åndelige gudsdyrkelse. Når man nå pynter ut sine legemer for å tekkes mennesker, da er
dette et dårlig materiell å lage menighet av. Menigheten er Kristi legeme, og det skal fremstilles hellig og
ulastelig.
Dersom lederne for menighetene lot være å strides om hvorvidt man skal innskrive menighetene
eller ikke, men heller sørget for, at Åndens sverd ikke ble holdt borte fra blod, da tror jeg at de som
virkelig tilhører den menighet som er oppskrevet i himmelen, ville komme til syne av seg selv, og korsets
fiender ville litt etter litt pusle ut.
Men dette ble kanskje en for hard påkjenning?
1926
Tro og forstand
Mange indre konflikter blant Guds folk kunne unngås, hvis vi kunne skille mellom en vandring i tro
og en vandring etter forstanden.
Ved tro ofret Abraham Isak, den gang han ble fristet; ja sin enbårne ofret han som hadde fått løftene.
Hebr. 11, 17.
Abraham ble fristet den gang han ofret sin sønn. Forstanden plaget ham; for det var jo denne Isak
der skulle bli til et folk som havets sand og himmelens stjerner, og nå skulle han ofres. Om Abraham
hadde fartet om og rådført seg med kjød og blod, d.v.s. mennesker som dømmer etter forstanden, da
var han visselig blitt fraplukket all sin tro, og Isak var ikke blitt ofret. Men nå beholdt Abraham saken for
seg selv og realiserte sin tro ved gjerninger.
Alltid er der konflikt mellom forstand og tro. Når man innen menigheten skal handle i en eller
annen retning, da håndhever forstanden og forstandsmennesket det ene og troen og trosmennesket det
annet. Men alltid bærer det den vei at troen seirer over forstanden. Derfor sier Skriften: Vår tro er den
seier som har overvunnet verden. Hva er så å gjøre? Jo, vi må i enhver sak, før vi påstår og håndhever
noe, ransake oss selv, om vi er i troen eller om vi bare bruker forstanden uten å være i troen. Gideon,
Baruk, Samson, Jefta, David, Samuel og profetene seiret ved tro over kongeriker, håndhevet
rettferdighet, oppnådde løfter, stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft, fikk styrke etter sykdom, ble
veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.
Elisabeth sier om Maria: Salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av
Herren. Luk. 1, 15.
206 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Den som vandrer i tro, han vandrer i forstandens mørke, men når gjerningene er utført ved tro, da
blir forstanden opplyst. Troen tilegner seg Guds forstand og setter egen forstand til side. Dog er det å
merke, at man kan ikke være uforstandig og ikke vandre etter forstanden, så lenge man ikke har troen
levende for seg. Men det øyeblikk troen melder seg, blir forstanden oss kun en fristelse, som den ble for
Abraham. Hva er så å gjøre innen en menighet, hvor både forstanden og troen vil råde. Jo, der blir krig;
men her har vi Guds ord for, at vi skal stride troens gode strid. Denne kamp skal vi ikke unndra oss av pur
beskjedenhet for forstanden; for vi har løfter om å seire ved tro og ikke ved vår forstand.
Georges Müllers forstand kunne ikke ha underholdt flere tusen barn, men ved tro kunne han klare
det.
Herren har sagt han vil bo i mulmet. Hvilket mulm? Jo, forstandens mulm. Når vårt lys blir som
mulmet, da først kan Herrens lys skinne for oss. Da Egyptens herlighet og hoffets herlighet ble som mulm
for Moses, da nektet han med glede å kalles Faraos datters sønn. Det var tro. Sara så på sitt utlevde
legeme og hennes forstand ble som mulmet, men i dette mørke skinnet troens lys for henne. Maria
kjente ikke til mann og allikevel skulle hun føde en sønn. Hendes forstand sto stille, den ble som mulmet,
men Herren bodde i dette mulm.
Vær derfor, kjære sjel, ikke snar med din forstands påstander; for den som tror haster ikke, og den
som søker troen bier på Herren og handler ikke straks etter forstanden. Jesu brødre rådet ham til å dra
opp til Jerusalem til høytiden, men Jesus sa: Dra I opp til denne høytid; for eders tid er alltid for-hånden,
men min tid er ennå ikke kommet. De vandret etter sin forstand, og den var alltid rede til å si hva rett var
i deres øyne. Jesus derimot vandret i tro, og hans time falt ikke alltid over ett med forstandens time.
Dette må praktiseres til bunns for å kunne bli forstått. Derfor er Gud trofast, når han gir troens
barn Abrahams forjettelser til eie. Dette er Isak, hvis mor Sara er det Jerusalem som er der oventil.
Forstandens barn ned-stammer fra Ismael, hvis mor Hagar er det Jerusalem her nedentil. Man må derfor
ikke undres over at forstandens barn forfølger troens barn, og at Ismael kivdes med Isak om
eiendomsretten til det forjettede land. Dog, hva sier skriften? Trellkvinnens sønn skal ingenlunde arve
med den frie kvinnes sønn. D.v.s. de som stoler mer på menneskeforstanden enn på Guds forstand, de
skal ikke arve. Men de som ved tro søker Guds forstand og setter sin egen til side, de skal arve.
Her lever to hovedslags kristne i verden. Det er forstands kristne og troens kristne. Ismael og Isak.
Til hvilken av disse regner du din kristendom? Er du meget fornuftig? Vet du alltid hva rett er? Eller er du
av dem som alltid er tvilende, men ikke fortvilende, som alltid bier og speider, inntil troen griper det
usynlige.
Det synes kjekt og ærefullt til enhver tid å vite god beskjed om alle mulige ting. Men troens mann
må bie på Herren, siden kan han, når mørket er blitt tilstrekkelig stort, favne Guds lys over saken. Dette
skjer for at dette skriftens ord skal bli sant:
Gud gir ikke noen sin ære, og uten meg kan I aldeles intet gjøre.
Blir synden i kjødet uttatt ved åndens dåp
Romernes tro var navnkundig i hele verden, Rom. 1, 8, men allikevel finner Paulus det nødvendig å
skrive: La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme. Rom. 6, 12. Dersom synden var uttatt av
det dødelige legeme, ville apostelens formaning om ikke å la den herske være ganske overflødig. Når
man lærer at synden ikke lenger eksisterer i legemet, da faller det av seg selv at man ikke behøver å våke
over den. Herav kommer masse fra fallene. Men Jesus sier: En ting sier jeg til eder alle: Våk!
Når man våker over, at synden i kjødet ikke får herske, da er man korsfestet med ham. Vi har fått
kraft dertil ved den Helligånd, så ingen behøver å trelle med dette. Synden i kjødet (som også kalles
syndelegemet). Rom. 6, 6, vil her under bli til intet. Når synden i kjødet ikke får næring, da dør den. Det
207 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
liv vi har fått i Gud vokser seg her under sterkt og opptar plassen. Under denne helliggjørelsesprosess blir
det sant: Vi som lever hengis stadig i døden for Jesus skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt
dødelige kjød.
Det er ingen fordømmelse for dette å ha synd i sitt kjød, for det er nedarvet, men det er
fordømmelse for å gjøre synd, d.v.s. la synden i kjødet herske.
Synden ligger på lur ved døren, til deg er dens attrå, men du skal herske over den. 1. Mos. 4, 7.
Dersom vi vandrer i lyset (Legg merke til, at i lyset vandrer kun de hellige) likesom han er i lyset, da
har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7.
Hvilken synd skal det være tale om å bli renset fra, når man vandrer i lyset? Det kan umulig være
syndige gjerninger, som er kalt kjødets gjer-ninger Gal. 5, 19. For horkarer og mordere kan ikke sies å
vandre i lyset. Dersom noen vil grunne på Herrens lover, Salme 1, da skal han finne ut, at det er den
iboende synd, eller syndelegemet, som hentæres ved blodets ren-sende makt, når man vandrer i lyset.
Satan mister all sin makt; for han er kun fyrste for dem som vandrer i mørket.
Nå sier Johannes videre: Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv og sannheten er
ikke i oss, 1. Joh. 1, 8.
Er det ikke nettopp det alle gjør, som sier at synden er uttatt ved åndens dåp. De dårer seg selv.
Personlig har jeg for år og dager tilbake kjempet ut så mange kamper med mennesker som har forsvart
denne lære, så jeg flere enn en gang følte meg syk, ja dødstrett, både til kropp og sjel. Men jeg har også
vært vitne til, at en hel hop av dem er falt i hor, drikk, bedragerier av alle slags og skilsmisse. Ja, enkelte
er endog havnet på sinn syke anstaltene til byrde for samfunnet.
Når det heter, at enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen begjærlighet, da må vi forstå,
at det eksisterer noe som heter begjærlighet i vårt kjød, og at det går an med sin frie vilje å tilfredsstille
dette begjær, men at det også går an å stå lysten imot. Når nå mennesker, som sier og lærer at synden er
uttatt av sitt kjød, allikevel faller i hor, da beviser jo det, at lysten har vært der allikevel. For det er vel
soleklart for enhver, at man først må se på en kvinne for å begjære henne, før man bedriver hor med
henne. Er dette vanskelig å forstå??? Ak og ve, at ledere av Guds folk skal være så tungnemme til å fatte.
Kjødet strider mot ånden og ånden strider mot kjødet, for at vi ikke skulle gjøre hva vi vil. Her har
vi det samme igjen. Hva er det å stride troens gode strid uten dette å stille seg som lydhør og villig for
ånden og så stride troens kamp mot sitt eget kjød. Noen sier, og de som gikk hen og syndet sa alle som
en: Det er trelldom!!! Jeg for min del priser Gud for denne trelldom, om den skal kalles så; for den har
bevart meg gjennom mangehånde fristelser like inntil dette nu. For min egen del har jeg et penere navn
på denne uavlatelige kamp mellom kjød og ånd. Jeg kaller den for «troens gode strid» og vil råde enhver
til å kalle det med samme navn; for det er skriftsmessig. 1. Tim. 6, 12.
Korintierne var en Guds menighet som var gjort rik på alt, på all lære og all kunnskap, og der
fattedes dem ikke på noen nådegave 1. Kor. 1. kap. Men allikevel hadde de saker mot hverandre, og de
gikk så langt, at de overga til verdslige domstoler, til vantro mennesker, å skaffe seg rett. 1. Kor. 6, 7. De
fant seg, på ingen måte med glede i at man frarøvet dem deres gods. Hva var grunnen??? Selvfølgelig
synden i kjødet, havesyken!!! Er det van-skelig å forstå dette ??? Hva lærer man på vår tids bibelskoler
om slike ting??? Tilhører det, det ufattelige, det mystiske??? Jeg for min del tror det tilhører barnelæren.
Ja endog ute i verden forstår man greit og klart, at den mann og kvinne som lever åpenbart etter sine
lyster i kjødet ikke har noe med Kristus å bestille.
Den som påtar seg det vanskelige verv å stå i spissen for en eller annen kristelig flokk for å gjøre
menighetstjeneste og være menighetens tjener, han bør først selv være prøvet. 1. Tim. 3, 10. Likeså bør
han være dyktig til ved personlig disippelforhold å iaktta disse Jesu siste ord:
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den
Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde det jeg har befalt eder. Mat. 28, 19 og 20.
208 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Når man selv iakttar å holde det Jesus befaler og dernest lærer andre det samme, da vil vi med
rette si om en sådan: Velsignet være den som kommer i Herrens navn.
Visdom og dårskap
Når man for første gang treffer en mann, hvem kan si om han er en dåre eller om han er vis? Det
mest sannsynlige er, at han er et gjennomsnittsmenneske. Dåren kjennes snart på sin snakksalighet, han
skynder seg med å få tømt sitt hjerte; for han tror selv, at alt det han bærer i sitt skjød er gull som enhver
må motta. Intet menneske er i seg selv en dåre, men man blir en dåre, fordi man lar seg dåre.
Selvbeundring er en slagen vei til dårskap, derfor er det den første vei til visdom å lære sin egen dårlighet
å kjenne. Visdom blir altså dette å kjenne dårskap som idel galskap. Man gjennomsyres av det man
beundrer, enten det nå er av visdom eller dårskap, og etter dette får man navn av å være vis eller en
dåre. Visdommen ferdes i det skjulte og må oppletes, derfor er den lite kjent og påaktet. Dårskapen
opplater sin munn på enhver høyde, og det er nok av dem som beundrer den. Visdommen synes svak og
forkastelig i verdens øyne, fordi den nødvendigvis kun finnes i forbindelse med gudsfrykt. Derfor, da en
hel hær omringet en stad kunne en vis og fattig mann redde den, tross ikke en eneste hadde lagt merke
til denne mann.
Guds kunnskap er ikke det samme som visdom, men opplevd troskap i Guds lys og kunnskap er
visdom. Gudsfrykt fører altså til visdom. Visdom-men er mor til den fagre kjærlighet. Visdommen elsker
alt og alle, fordi den er alle tings opphav. Derfor er også Jesus kaldt «Ordet», ved hvem og til hvem alt er
skapt. Han er også kaldt Kristus, Guds visdom. Visdommen gjør alle ting rett, fordi den vet rett tid og
sted. Dårskapen vet hverken tid eller sted. Visdommen må søkes, og finnes lettelig av dem som søker
den. Motsetningen av dårskap er visdom; og da dårskapen lar seg både høre og se alle vegne, taler
visdommen sitt skjulte språk og blotter dårskapen som idel galskap. Noen sier, hvorledes? Det blir din
egen sak å finne ut!
Sirak sier at visdommens ånd er fin, lettbevegelig, ren. Den ransaker alt og går fra slekt til slekt
over i hellige og rene sjeler. Den som søker visdom skal forminske sine bestillinger; for den er langt borte
fra havesyke og vinnes ved beleilig fritid.
Men dersom noen av eder mangler visdom, da be han derom til Gud, han som gir alle villig og uten
onde ord, og den skal gis ham. Jakob 1, 5.
Herren har sagt han vil bo i mulmet
2. Krøn. 6, 1
Israels barns sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende, når de
leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbart, at den oppheves i Kristus. 2. Kor. 3, 14.
Legg merke til, at fordi sinnet var forherdet ble dekket liggende. Sinnets forherdelse snører hjertet
sammen og utelukker Guds åpenbarelser, men et åpent sinn og et åpent hjerte følges ad. Når det
omvender seg blir dekket borttatt.
Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det
samme billede fra herlighet til herlighet som av Herrens Ånd.
Med utildekket åsyn menes her et åpent hjerte og et mottagelig sinn. Vi skuer Herrens herlighet
og blir forvandlet. Ikke forandret, men forvandlet. Merk forskjellen. Forvandlingen skjer derved, at man
lar seg belyse av Guds lys i Kristi åsyn. Kristus vil nemlig ikke ha herligheten for seg selv, han vil at den
herlighet som Faderen ga ham også skal komme over oss.
209 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Forvandling til likhet med hans billede skjer allerede nu. Et ordspråk sier: Si meg hvem du omgås,
så skal jeg si deg hvem du er lik. Har vi omgang med Jesus Kristus i det daglige liv, og skuer man til
stadighet inn i hans åsyn, da blir vi ham lik. Til motsetning vil den ugudelige, som stadig omgås sine
likesinnede blir mer og mer lik ham fra hvem all ugudelighet har sitt utspring.
Derfor, da vi har denne tjeneste, ettersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet. 2. Kor. 4, 1.
Hvilken tjeneste mener apostelen her? Jo, han mener tjeneste for ånd og for en ny pakt. Han var
tjener for den lov som var innskrevet i hjerte og sinn. Derfor kom han til hedningene for å virke i dem
troens lydighet, d.v.s. lydighet mot de lover som allerede var innskrevet i deres hjerter. Rom. 1, 5 og 16,
26.
Når man hører Guds Ord blir det til ingen nytte, dersom det ikke smelter sammen med troen i
hjertet. Beviset for at ordet smelter sammen med troen ligger deri, at man gjør hva man tror. Dette er
troens lydighet; for troen er død uten gjerninger. Når Ordet blir trodd ter det seg virksomt, og ved denne
virksomhet skjer forvandlingen etter Guds Sønns billede fra herlighet til herlighet. Når man hører Guds
Ord og ikke gjør deretter, da får man visstnok som i et speil se et billede av seg selv med alle mangler,
men man glemmer straks hvordan man ser ut. Av denne grunn kan det ikke skje noen forvandling, og
Ordet ter seg ikke virksom.
Hva er nå mest lønnsomt enten å høre Ordet gang på gang og ikke gjøre deretter eller å høre og
gjøre? Som regel kommer man ikke lenger enn til å høre Ordet, da man er redd for å komme frem i lyset
med alle onde gjerninger. Gud begynner nemlig ikke å forvandle et menneske etter Sønnens billede, før
han grundig har fått renset oss fra fordums synder. Disse må da frem i dagslyset, ettersom vi er dagens
barn. Men frem til lyset vil de ikke komme, fordi deres gjerninger er onde, og så blir man gående der og
høre; for man har jo trang til det, men det blir aldri noe av å gjøre. En følge av dette er at man forblir i
døden og i mørket; men når man blir gammel møtegjenger får man et ytre skinn og et religiøst anstrøk,
som ikke er annet enn den gamle surdeig fariseerne i gamle dager var besjelet av. Det varer heller ikke
lenge, før man er interessert i den religiøse organisasjon, og som sådan er man straks med i styret. Hva
vil dette si? Jo, gamle Adam er med i styret. Kommer det da virkelig frelste sjeler inn i en slik forsamling,
så kommer de rett i armene på tyver og røvere. Kan man undres over at ikke Gud kan velsigne og legge
medlemmer til en slik menighet, hvis styre står der fullt rustet med alle kjødets kjennemerker. Nyfrelste
mennesker er henvist til å dø midt i menighetens kalde favntak; for den minste guddommelige livsgnist
blir betraktet som opprør mot menighetens eldste. Man forfølger Kristuslivet med likeså stor nidkjærhet
som hin tids fariseere, og det gjelder nå som den gang, at Kristuslivet er forbryteren, men de selv er de
sanne rettroende, som har følelsen av ansvar for at den riktige lære blir rett forvaltet. Mørke, mørke,
mørke!!! Ja gid dette deres lys ville bli belg mørke for dem, kanskje de da kunne reddes ved Guds lys i
mørket.
Men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke
forfalsker vi Guds Ord.
Hvem farer frem på snikveier, hvem bruker list og hvem forfalsker Guds Ord uten de som prediker
Guds Ord uten å være født ovenfra ved Guds Ord, og som hater lyset, fordi deres gjerninger er onde.
Ordet om korset virker på dem som et rødt klede for en okse. Man hater lys, kors og lidelser, fordi man
ikke vil slippe det som doms- og fortærelses Ånd vitner om skal renses bort. Bare noen få ord talt i Guds
lys virker ubehagelig. Det vitner om noe gammelt uoppgjort der nede i hjertebunnen, og det er som om
all religiøs «hygge» blir borte, når noe minner om dette. Dog, Jesus kom ikke med «hygge», men han
kom for å «bygge» oss opp til en Guds bolig i Ånden.
Den som skal forvandles etter Sønnens billede må være kommet til Sions berg og den levende
Guds stad, det himmelske Jerusalem og til eng-lenes mange tusen, til høytidsskaren, og menigheten av
de førstefødte, som er oppskrevne i himmelen og til dommeren som er alles Gud, og til åndene av de
210 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
fullendte rettferdige, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler
bedre enn Abels. Hebr. 12, 22 og flg.
Ingen kommer dit uten å være født ovenfra ved Guds Ord som lever og blir evindelig. Kun disse
kan høre ham som taler fra himlen.
For Gud som bød at lys skulle skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre
hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss.
Hvorfor står det, at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss? Jo,
fordi Kristus er mellommannen, og han gir oss lys porsjonsvis, så vi kan være i stand til å gå fra lys til lys.
Ingen kan se inn i Guds åsyn, derfor måtte Moses se ham bakfra. Den som har synder og uoppgjorte ting
på samvittigheten kan ikke se inn i Kristi åsyn, han har vanskelig nok for å se et menneske i øynene. Når
man da ikke kan se Kristus i hans åsyn, så kan heller ikke kunnskapen om Guds herlighet stråle frem fra
et slikt menneske. Dette er kjennemerket på de som står for Kristi åsyn og de som ikke står der.
Gud bød at lys skulle skinne frem fra mørket. Mon han ikke byder det samme i dag. Det er en
kjensgjerning, at hver den som ber Gud om lys, han kommer i mørke. Hvorfor det? Jo, fordi det lys man
tror seg å ha, er ikke annet enn mørke. Lyset skinner i mørket, og mørket tar ikke imot det. Hvor-for?
Fordi man tror at mørket er lys. Hvor stort er da ikke mørket. Når derfor det lys vi har i oss blir hva det i
sannhet er, nemlig mørke, da tenner Gud sitt lys i dette mørke; for Herren har sagt han vil bo i mulmet.
Veien til Guds lys ligger derfor gjennom mørket. En sønderknust og sønderbrutt ånd skal Gud ikke
forakte. En sådan sjel er i det mørke hvor Gud selv vil bli hans lys. Salige er de fattige i ånden; for
himlenes rike er deres. Disse har mistet sin rikdom og troen på sitt eget lys, det er blitt mørkt for dem,
derfor er de salige i det lys himlenes rike kaster inn i deres formørkede sjel.
Lærde teologer som tror seg å ha fått lys ved sine studier har dette til rest å komme inn i mørke for
å få lys. Egyptens visdom er mørke, mens der er lyst i Gosen. Naturmennesket fatter ikke det som hører
Guds ånd til — ikke engang når det studerer til prest. De skriftlærde og fariseerne hadde viktige
konferanser med Herodes, han som sto Jesubarnet etter livet, om hvor Jesus etter skriftene skulle fødes.
Mens hyrdene på marken og de vise fra Østerland ved åpenbarelser fant frem til krybben hvor Jesus lå,
sto de skriftlærde i hver sin synagoge og prediket Moses og profetene etter den døde bokstav — uten å
finne frem til den frelser Moses og profetene vitnet om. De holdt seg til de store, og det var naturligvis
en stor ære for dem å få en intim konferanse med Herodes. Simeon og Anna konfererte med helt andre
krefter, og de fant frem. Var ikke hin tids skriftlærde i belg mørke? Og allikevel trodde de seg å være i
lyset. Mon de skriftlærde har forbedret seg siden hine dager?
Vi lærer herav, at Gud i sin visdom byder lys skinne frem av mørke. Det lys som ikke skinner frem
fra mørket er ikke Guds lys, men kun et innbilt lys — er irrlys. På denne måte har Gud satt grenser for sitt
lys, så ingen kan finne frem til det uten ved selverkjennelse, ydmykhet og fattigdom i ånden. Derfor, ber
du til Gud om lys, da kommer du først i mørke. Det er i dette mørke Gud gjør sjelen ydmyk og fattig, så
den modnes for å kunne motta Guds lys. Alt i naturen modnes også i mørke, bare tenk på de lange
høstkvelder og netter, da korn og frukter modnes.
Når en predikant taler ut av sitt eget lys over Guds Ord, så godt han formår, da blir det ikke
evangelium, men lov. Evangeliet fordrer full oppgivelse for å kunne virke. Det skinner kun i mørke og
frem fra mørke.
Av samme grunn kan høyt lærde teologer tumle og famle slik — selv med begynnelsesgrundene i
Guds Ord, at de som ansees som ulærde, men har fått Guds lys, gruer seg for å høre på dem. Der
eksisterer ikke klare linjer i noe av det de presterer. Apostelen Paulus sier om korintierne, at de var
småbarn i Kristus, når der var tretter iblant dem. Vi er vel noksom vitner til tretter innen den teologiske
verden i våre dager. Verdslige aviser bærer uenigheten ut over det ganske land, ja endog til utlandet.
Man tretter om hellige ting for dyrets (verdens) åsyn. Vitner dette om forståelse av Guds mørke og Guds
211 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
lys? Nei. Man er midt i sitt teologiske lys i belg mørke. Det er likeså mørkt som den gang Herodes etter
hin tids teologers anvisninger famlet seg frem i mørke for å drepe Jesubarnet.
Johannes så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde
syv hoder og ti horn. Og kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelsteiner og perler;
hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes
panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon den store, mor til skjøgene og til stygghetene på
jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod, og av Jesu vitners blod, og jeg undret meg storlig,
da jeg så henne. Åp. 17.
Hvem er denne kvinne uten den umåtelige store hær av uomvendte, statsunderstøttede prester?
Ved en kvinne smykket i purpur og skarlagen forstår man noe tiltrekkende og hemmelig. Hun hadde et
gullbeger i sin hånd fylt med hennes horeriers urenhet. D.v.s. at hun alltid har fungert som prest for det
dyr hvorpå hun sitter og hvorfra hun henter alt til sitt livs opphold. Kvinnen var drukken av de helliges
blod. Hun foreslo og dyret slo i hjel.
Helt fra gammel tid hadde verden en prestestand på sin side i den store hop av falske profeter, der
var medvirkende til at Guds profeter ble slått i hjel. På Jesu tid hadde verden en prestestand som av
avind grep Guds Messias og fikk ham korsfestet ved romerske soldaters hender. I den romersk katolske
kirke har man ansett det som sin plikt å utrydde hver den som hadde en gnist av Guds lys i sin barm. Selv
her i vårt land trodde man å gjøre Gud en tjeneste ved å få uskadeliggjort Hans Nielsen Hauge. Nå i vår
tid sitter prestestanden så løst i dyrets sadel, at de har full møye med å holde seg fast. Dersom de følte
seg trygge der som i gamle dager, da skulle de virkelig troende nok ennå engang få føle Satans gloende
pile fra den kant.
Alt dette kommer av, at man tror seg å være i lys, og det er dog mørke. Johannes døper kom for å
lyse for dem som satt i mørke og dødsskygge. Luk. 1, 79. Gud har fridd oss ut av mørkets makt, og han
har satt oss over i sin elskede Sønns rike. Vi har derfor intet samfunn med verdens herrer som regjerer i
denne tids mørke, vi har tvert om kamp imot dem, selv om de er teologer og tror seg å ha lys.
Guds rike er ikke av denne verden og underholdes heller ikke av denne verden. Verden
underholder en skjøge.
Døm selv hva rett er
Troens lydighet er det rette grunnlag for virkelig frihet. Ingen kan fortsette å leve i virkelig frihet
uten å leve i lydighet mot troen.
Nå er det en frihet fra lovens forbannelse, idet man oppgir sitt eget strev med å bli helliggjort etter
lovens krav. Man får øynene opp for, at det gamle menneske med sine beste gjerninger er dømt og
fordømt til døden på korsets tre. Det er en stor lettelse å få syn for dette og hvile ut etter kanskje mange
års slit og slep som lovtrell. Loven er blitt vår tuktemester til Kristus. Det gamle menneske var nede av
korset og gjorde store anstrengelser for å tekkes Gud. Men det ble av lovens hellige krav drevet til
korset. Nå heter det: Den rettferdige, ved tro skal han leve. Tro på Kristus og hans fullbrakte verk for oss
setter oss i stand til, at Guds verk kan bli fullbrakt i oss. Tro uten gjerninger er død. En synder må tro på
Jesu gjerninger for seg, og den som er frelst må tro og la Guds gjerninger bli fullbrakt i seg. Der må gjøres
forskjell på hva som gjøres for meg og det som gjøres i meg. Det som gjøres for meg er nåde, men det
som gjøres i meg er rettferdighet. Nåden er ikke det endelige, men nåden skal opptukte meg til
rettferdighet. Først når vi oppnår rettferdighet kan vi med apostelen Paulus si: Hans nåde mot meg har
ikke vært forgjeves.
Nå blir som oftest Guds nådesverk mot sjelen betraktet som virkelig frihet. Det står intet sted at
nåden frigjør, men at sannheten frigjør. Jesus kom med nåde og sannhet. Altså kan der ikke være tale om
212 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
virkelig frihet uten ved sannhet. Nåden kan benåde en forbryter, men den tar ikke bort dommen over
ham. Han er og forblir en benådet forbryter. Sannheten derimot tar livet av forbryteren, og han blir i
oppstandelseskraften virkelig fri. Den som mister sitt liv, han finner livet. D.v.s. den som tåler å høre hvor
heslig han er, han mister tilliten til seg selv og blir helt og holdent avhengig av Kristus. Sannheten frigjør
ham fra “seg selv”. Det må gjøres forskjell på en frigjørelse fra lovens forbannelse og på å være frigjort
fra seg selv. Frigjørelsen fra “selvet” er en langvarig prosess, som vel ingen levende skapning uten Jesus
Kristus helt og fullt er blitt frigjort fra. Vi løses under helliggjørelsen ved Kristi lidelser og død mer og mer
fra oss selv, men da Kristus overgår all erkjennelse, så er målet langt borte for vår fullendelse, selv om vi
løper av alle krefter og glemmer alt det som er bak.
Loven er et lys utenfor legemet for å dømme synden utenfor legemet. Himlenes rikes lys er inneni
oss og vil dømme og fordømme synden i kjødet. Herved blir det sant: Det som var loven umulig osv. det
gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i
kjødet. Åndens lov har frigjort meg fra syndens og dødens lov — i Jesus Kristus. Legemet er dødt på
grunn av synd, og ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Legemet kan på denne måte ved Guds kraft bli
fremstilt som et levende Gud velbehagelig offer. Dette er vår åndelige gudsdyrkelse.
Frelsen ved Jesu liv forutsetter at vi er frelst ved hans død; for han døde for våre synder, men er
oppreist og lever for vår rettferdiggjørelse. Les Rom. 5, 10.
Dersom vi lever i Ånden og vandrer i Ånden, da lever vi i frihetens fullkomne lov. Nå går det an å se
tilbake til den tid man ble frigjort fra lovens forbannelse og tro seg fremdeles hensatt i denne frihet uten
noensinne å ha tatt det så nøye med troens lydighet. Nettopp heri bedrar man seg selv. Så snart man er
ulydig mot troen, er man atter undergitt en trelldoms ånd til frykt. Frihet og lydighet går hånd i hånd; for
der hvor Guds Ånd er der er frihet, selv om man lider døden etter kjødet.
Kunnskapen om frihet gjør meg ikke fri, friheten må oppleves. Friheten i Ånden slipper aldri kjødet
løs, det er og må være på korset. Hvor man gir kjødet frihet ender det alltid ute i synd og ugudelighet.
Der kan ikke samtidig være frihet både for ånd og kjød, ettersom disse to står hverandre imot. Skal Guds
ånd regjerer i våre hjerter, og er Kristus helliget som herre der inne, da må kjødet knebles og korsfestes
på forbannelsens tre; men er til motsetning kjødet herre, da må Guds ånd vike og Satan og hans
åndsmakter tar da styring. Litt halte til begge sider gjør lunken og sløv, og det ender gjerne med, at man
blir en fiende av Kristi kors og en fiende av de Guds redskaper som forkynner Ordet om korset. Dersom
man under slike omstendigheter tror seg å eie Kristi frihet, da bedrar man seg selv.
Den idelige forkynnelse om synd og nåde er intet annet enn å opplære folk til ikke å ta det så nøye,
for det er jo nåde å få inntil sytti ganger syv ganger på en dag. Det blir å stampe “på stedet marsj”. Jesus
er veien, sannheten og livet, man kommer ikke frem på veien, man kommer ikke til sannheten og ikke til
livet, man kommer ikke forbi dette å synde og få nåde. På dette program lever man hele livet til ende
uten noensinne å komme frem til Kristi frihet, til sannhet og et virkelig liv i Kristus Jesus. Noah var en
“rettferdighets prediker”; men det må vel sies om de fleste forkynnere, at de ikke er rettferdighets
forkynnere, men “nådens forkynnere”. Det skal nemlig predikes rettferdighet; for det er å tale som Guds
ord. Når folket da får se seg selv i dette speil, da får man øye på sine mangler, trenger inn på Gud og får
først da den nåde som opptukter til rettferdighet. Når lys blir kastet inn i mørket, da blir det Guds dom i
hjertene, da blir det skrik og nødrop, bedrøvelse etter Gud og spørsmål om hva skal vi gjøre.
Her får man et alter å ete av som de ikke har rett til, som tjener ved teltet. Det å tjene ved teltet er
den idelige tjeneste med å synde og få nåde. Vi kan gjerne kalle den for “en sytti ganger syv tjeneste”.
Guds folk kaster bort sin kostbare tid ved bare å holde på med dette. Vi skal jo den resterende del av vår
levetid leve etter Guds vilje og ikke etter menneskelige lyster. Gjør vi det, da vandrer vi i lyset og får
kjenne lysets dommer i vårt indre vesen, da renser Jesu Kristi Guds sønns blod oss fra all synd, d.v.s. den
synd som er i kjødet, og da har vi samfunn med hverandre. Ingen må tro, at den som vandrer i lyset
213 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
samtidig lever i synd, så Kristi blod skulle rense bort bevisste gjørlige synder. Det er ute i mørket man
gjør mørkets gjerninger. Men disse som vandrer i lyset lider med Kristus under lysets dommer, de renser
seg etter lysets krav og går på denne måte fra lys til lys, fra kraft til kraft. Her har vi samfunn med
hverandre; for kun her er de helliges samfunn. Man får aldri samfunn bare ved å synde og få nåde. Det er
i rettferdigheten, i sannheten og lyset vi har samfunn. Om en mann har gjort meg meget ondt, og han
ber meg om tilgivelse, og jeg tilgir ham endog av hjertet, så kan vi allikevel ikke ha fortrolig samfunn, før
han ved sitt liv har bevisst, at han virkelig har omvendt seg. Nå er det i massevis av predikanter, som er
så fortumlet i sitt virke og sitt mørke, at de tror for ramme alvor, at det er noe galt fatt når en mann i
Guds kraft begynner å få seier over synden. Det tilhører i deres øyne den “gode gamle rene lære” å
synde daglig, og så hver kveld få nåde for alle uhumskheter. Kan man undre seg over at tobakkspipen i
tide og utide henger i munnen, og at alle slags urettferdigheter trives utmerket under dette såkalte
“nådens dekke”; for når kvelden kommer kaster man jo all sin ondskap i “nådens hav”. Hvor blir det så av
de helliges rettferdige gjerninger, som er det fine kostelige lin, som bruden skulle iføre seg? Man sier jo
selv, at det er forkastelig alt hva man har gjort, og at samvittigheten fordømmer. Det må da være en
skitten kledning, ettersom det er skitne gjerninger, som hver eneste kveld trenger en vask.
Den som vandrer i lyset vasker seg ikke bare hver kveld, hver eneste gjerning dagen lang blir
vasket i dommens lys, ved Jesu blod. Han har ikke opphopet en hel storvask som skal renses i nådens
hav, han renser sine klær i blodet. Jesus kom nemlig ikke bare med vannet, han kom også med blodet.
Vannet er for det ytre, blodet for det indre.
Mange skulle rense seg hvite og lutre seg, og ugudelige skulle handle ugudelig, og ingen ugudelig
skal forstå det; men de forstandige skal forstå det. Dan. 12, 10.
Om disse ord har vært forseglet inntil i dag, så bryt nå seglet så vil du forstå det. Seglet brytes på
den måte, at man renser seg selv fra all kjødets og åndens besmittelse og fullender sin helliggjørelse i
Gudsfrykt, d.v.s.: at man resten av sitt liv lever i troens lydighet etter Guds vilje.
Guds ild
Døperen Johannes sier: Jeg døper eder med vann til omvendelse, men han som kommer etter meg
er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og
ild. Mat. 3, 11.
Vi lærer herav at vann var nok til omvendelse. Det skjer en ytre renselse ved vannet. En
ankerkjetting som hives opp fra en leiret bunn blir ren ved å spyles med vann og skrubbes. Også
Johannes brukte skrubberen på mange av sadduseerne og fariseerne, når de kom for å døpes av ham,
idet han sa til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?
Dette er den frelse som de fleste kristne i dag har mottatt. Også Apollos var veltalende og sterk i
skriftene, han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden talte og lærte han grundig om
Jesus, endog han bare kjente Johannes’ dåp. Ap.gj. 18, 24 og 25.
Skriften kaller denne omvendelse for “bare” Johannes’ dåp. Han er den som kom med vann og
blod, Jesus Kristus; ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. 1. Joh. 5, 6. Atter igjen får vi høre,
at Jesus ikke “bare” kom med vannet.
La oss igjen tenke på ankerkjettingen. Skjønt den er vasket med vann og skrubbet ren, så er det
allikevel atskillig rust og urenhet på den. Men tar man kjettingen og legger den på en stor sterk jernrist
og gjør opp en kraftig ild under den, da løsner all rust og alt det som vannet ikke makter å fjerne.
Kjettingen blir renset ved ild.
Således må det ild til for å fjerne den synd som henger særlig fast ved oss. Men nå er det ikke alle
som tåler ilden, og så lar man seg kun rense med vann og lar det være nok. Også Moses hadde syn for
214 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
dette, idet han undervist av Herren sier: Alt det som tåler ilden, skulle I la gå igjennom ilden så blir det
rent; dog må det renses med renselsesvannet. Men alt det, som ikke tåler ilden, skulle I la gå gjennom
vann. 4. Mos. 31, 23.
Peter taler til noen, som visselig kjente til dåpen med vann til omvendelse, men som ennå ikke var
fortrolig med ilden: I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om
det hendte eder noe underlig. 1. Pet. 4, 12. Under ilden får man en prøve på, om sjelen vil stå imot
synden like til blodet, og Herren sier: Dersom noen unndrar seg har min sjel ikke behag i ham.
Det er ikke tale om å kunne bli et åndelig menneske uten ved ilden. Derfor sier Paulus til
korintierne: Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som åndelige, men bare som til kjødelige, som til
småbarn i Kristus. Det var tretter og avind iblant dem. Ilden hadde ikke fått fjernet dette smuss. 1. Kor. 3,
1.
Vi har eksempler på, at det er mange som tror noe underlig er kommet over seg, når Guds ild
kommer. Man vrir seg i smerte, tåler neppe å se folk, blir vrantne og gretne, så man skulle tro ilden
gjorde dem ennå mer syndige. Dette kommer av, at de ikke har kraft nok til å bære smerten hos seg selv,
hvilket man selvfølgelig skulle og burde gjøre. Men så en vakker dag løsner rustkakene og smusset
forsvinner ved ildens hete, og man smiler atter som en sol og ville for alt ikke ha unnvært ilden. Dog har
man følelse av skam over ikke å ha tålt ilden bedre enn man gjorde. Og det med rette. For det står
skrevet: Syndere bever på Sion, skjelvet har grepet vanhellige. Hvem kan bo ved fortærende ild? Hvem
kan bo ved evige bål? Jo, den som vandrer i rettferdighet og taler hva rett er, som forakter vinning av
undertrykkelser, som ryster sine hender, så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å
høre blodråd, og som lukker sine øyne for ikke å se på ondt. Es. 33, 14 og 15.
Vår Gud er en fortærende ild. Frykter man ilden, så er det fordi man elsker synden og seg selv mer
enn Gud. De gamle profeter gjorde tjeneste ved Guds ild. Elias sa til Ba'als profeter og til folket, at de
skulle slakte to okser og legge den ene på deres eget alter for Ba'al, men han ville ta den annen okse og
legge på Herrens alter. Ba'als profeter ropte på sin Gud fra morgen like til middag, og de hinket omkring
alteret og ropte: O, Ba'al, svar oss! Men det var ingen røst og ingen som svarte. Da sa Elias, at folket
skulle trede nær til ham, og han istandsatte Herrens nedbrutte alter og la veden til rette og hugget oksen
i stykker og la den på veden. Og han fylte fire krukker med vann og øste det utover brennofferet og over
veden inntil tre ganger, så vannet fylte graven omkring alteret.
Da trådte Elias frem og ba til Herren, og Herrens ild fortærte brenn-offeret og veden og steinene
og støvet; og vannet som var i grøften oppslikket den. Og alt folket falt ned på sitt ansikt og sa: Herren,
han er Gud! Herren, han er Gud! 1. Kong. 18, 24 og flg.
Den som er tro mot Gud i det lys han har, han vil komme inn i Guds ild. Når ilden lyser på avstand,
da kan man fryde og varme seg i dette lys; men når man kommer inn i ilden, da fortæres både offeret og
de bånd som bandt det til alteret. Gud bruker ofte mennesker for å binde oss fast til alteret; men når
ilden faller, da fortæres båndene sammen med vår egen urenhet. Det heter at vi skulle ha salt hos oss
selv og holde fred med hverandre. Men man kan vel også gjerne si: Ha ilden hos deg selv, likesom det er
din egen urenhet den skal fortære, og la ikke ildens smerte gå ut over andre.
Visdom og tjeneste
Kjøp visdom, og for all din eiendom kjøp forstand! Opphøy den, så skal den opphøye deg! Den skal
ære deg, når du favner den. Ord. 4, 7 og 8.
Vi trenger visdom i all vår ferd både ute blant ugudelige og innen Guds forsamling. Vi trenger
visdom innen familielivet og under sjelearbeidet.
215 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
For å kunne ferdes i visdom trenger vi nåde over vårt liv. Vi må be Gud om nåde til hjelp i rette tid.
Vi trenger nåde over vårt vitnesbyrd og over alle våre gjerninger. Grunnlaget for at Gud kan gi nåde er
den, at Jesus Kristus ved sin oppstandelse tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet frem for
lyset ved evangeliet. 2. Tim. 1, 10.
Når alt hos oss skjer i kjærlighet, da er i grunnen visdommen tilfredsstilt — selv om denne
kjærlighet kan bli rikere på skjønnsomhet. Visdommen som helhet kan aldri fattes av oss mennesker, den
må derfor oppdeles i en masse bud. Disse hellige bud bærer i seg visdoms ånd. Hold derfor budene, så
blir du vis. Loven er nå innskrevet i hjertets kjødtavler, følg den og vær tro mot samvittigheten, så vil
visdommen gjøre sitt inntog.
Vær ikke selvklok og selvgod. Legg deg aldri inn i andres arbeide. Når Gud har gitt et menneske en
sjel å arbeide med, da la disse to i fred. Kom ikke du imellom som en tredjemann. Vær ikke lik Jannes og
Jambres rede til å gjøre etter hva andre gjør før deg. Finn ut din egen gjerning i Kristus og befest ditt eget
kall i ham. Vær ikke en av dem som trenger seg inn i en annens tjeneste. Jesus kom med nåde og
sannhet. Når du har for deg en sjel som lengter etter mer av Gud, da forbered deg først selv, før du
betjener ham. Vi trenger stor nåde selv, før vi meddeler Guds sannheter til andre. Djevelen kan også si
sannheter, men det skal da kun tjene til å gjøre ondt. Når Jesus sier en sannhet, da gir han oss den i stor
nåde, og da virker den frigjørende. Sannhet sagt i en satanisk ånd virker kun smerte og forargelse.
Vil vi derfor betjene en sjel, da la oss væpne oss for Guds åsyn med stor nåde. Ta aldri på en sjel
med kalde fingre, det avskrekker kun. Når Jesus ble opphøyet ville han dra alle til seg.
La oss derfor være med på å dra til ham alle de sjeler som Gud leder i vår vei.
Det går altfor mange iblant oss og pusler med seg selv og sine gjenvordigheter, og som
tilsynelatende aldri blir ferdig med det. La oss arbeide med andre mens gikten fortærer våre egne ben.
Paulus ble selv ofret, idet han gjorde altertjeneste for andre. Filp. 2, 17. Man glemmer seg selv og sitt,
aldri bedre enn når man gjør tjeneste for andre. Jeg så fornylig på veggen hos en av vennene: “Frelst for
å tjene”. Dette er naturlig og normalt; for Jesus kom ikke for å bli betjent, men for å tjene. Åndelig
sykdom kan ha sin rot i mange ting. Først og fremst i hemmelige synder. Dernest kan man bli forsakt og
mismodig under Herrens tukt, man kommer i mørke og slipper troen. Under alt må troen bevares.
Jeremias sier: “Jeg er den mann som har sett elendighet ved hans vredes ris. Meg har han ført i mørke og
ikke i lys. Om jeg enn ropte og skrek, lukket han til for min bønn. På mørke steder lot han meg bo, som
de for lenge siden døde. Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer”.
Tross alt dette, så sier allikevel denne profet: “Herrens miskunnhet er det, at det ikke er forbi med
oss; for hans barmhjertighet har ennå ikke ende. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor”.
Klagesangen 3, 22—23.
Vi må herav lære å holde ut i mørke, idet vi vet at Gud ikke kan eller vil slippe oss. Ingen hellig
mann eller kvinne har noensinne sluppet fri fra dette Guds mørke. Selv Jesus ropte i sin siste nød: Min
Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Dog, troen holdt, han overlot sin ånd i Faderens hender,
tiltross for, at han tilsynelatende hadde forlatt ham. På denne måte ble Jesus troens fullender. Slipp ikke
troen, når du er i mørke og mulm. Herren kommer igjen — full av barmhjertighet.
Så kan grunnen til at man mister ballansen være den at man ikke står Satan imot fast i troen, så
han derved flyr fra oss. Han opptreder som anklager over en eller annen ting. Man legger øret til, og
fluen blir snart til en elefant, ja den blir så stor som berg, og tilslutt er tanken beskjeftiget med dette natt
som dag, så søvnen flyr, og man blir nervøs og arbeidsudyktig. Alt dette kommer av, at man ikke opptar
kampen mot ondskapens åndehær under himmelrommet, disse makter som Jesus beseiret på korset og
la under sine føtter ved sin oppstandelse. Ef. 6, 12 og 1, 21. Ved tro seirer vi også over disse makter; for
vår tro er den seier som har overvunnet verden. Vi er overført fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud.
Satan har ikke makt over oss, når vi forblir i Jesus Kristus. Satan er mørkets fyrste, så når vi kommer inn i
216 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
mørke, da kan det se ut som om man igjen er kommet inn under Satans makt. Men det er man ikke. Når
den troende sjel kommer i mørke, da er det for at vi skal lære oss selv grundig å kjenne. Gud tar fra oss
for en tid sitt lys og sin nåde, så vi blir igjen med vår egen heslighet som synes oss verre enn døden. Han
belyser oss med sitt lys. Under dette bever man og forferdes, men Gud lar igjen sitt lys skinne inn i Kristi
åsyn og lar sin nåde komme over oss. Da har vi i mørket lært en lekse vi nødig ville unnvære. Bli derfor
ikke forsagt under Herrens tukt; for hvem er vel den sønn Herren ikke refser.
Noen sjeler jamrer seg meget under tukten og i mørket, andre bærer det stille og rolig for seg selv,
så neppe noen merker det.
For den oppriktige skal det oppgå lys i mørket. Dette kan hende gang på gang, ettersom vi på veien
føres frem fra lys til lys — og ettersom Gud alltid lar sitt lys stråle frem fra mørket.
Vår tids avguderi
Mine barn! vokt eder for avgudene. 1. Johs. 5, 21.
Hedningene har guder av tre og sten; men det er ikke bare disse synlige ting, der i seg selv er så
verdiløse, som bringer så megen elendighet med seg. Saken er, at avguderi setter menneskene i
forbindelse med onde ånder og mørkets makter. Disse har kun det ene mål, nemlig å forderve
menneskesjeler. Jeg talte nylig med en misjonær fra India som fortalte atskillig om, hvorledes
avgudsprestene sto i direkte forbindelse med onde ånder, at de tilba dem av frykt, fordi de var onde. De
visste at Gud var god, derfor mente de det var unødigvendig å be til ham, for han ville så allikevel ikke
gjøre dem noe ondt.
All fordervelse i verden kommer av lysten. Lysten ligger ved fallet gjemt i hvert eneste menneske;
for enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. De onde ånder får næring når mennesket
følger sin lyst. Avguderi og synd hører derfor nøye sammen, og det er en seier for onde åndsmakter når
de får mennesket til å synde. Derfor heter det, at vi har ikke kamp mot kjød og blod, men mot
ondskapens åndehær under himmelrommet.
Når Johannes formaner mot avgudene, så mener han ikke bare disse av tre og sten, men mot
havesyke, hor, vellevnet osv., som alt er avgudsdyrkelse.
Fråtserens gane er kostbar, han vraker mat som er god og nærende, når den ikke tilfredsstiller
hans smak. Han ser seg om alle vegne etter det lekre og henter langveis fra det som kan kildre hans
smak. Han spiser ikke for å leve, men lever for å spise og tilfredsstille sin buk. Sin tid øder han med
omsorg for buken og sine dager henlever han i vellevnet. Han får ikke tid til å dyrke den levende Gud.
Hedningenes avgudsofre var også beregnet på vellevnet; for de som gjorde prestetjeneste mesket seg
med det, og de godtroende hedninger mente dermed å gjøre en velgjerning.
Drankeren lever også for å tilfredsstille buken. Men jo mer han drikker, desto mer skriker lysten i
ham etter mer. Han ofrer all sin fortjeneste og får til vederlag en kropp som blir aldeles udyktig til
arbeide. Hans hustru tæres hen i arbeid og slit for sine små, barna blir fillete og nakne, men lysten krever
mer og mer. Der blir skilsmisse, og sosialkontoret må overta ansvaret for hans familie, men lysten krever
sitt. Mannen mister arbeid og må tigge sitt brød, men den orm som ikke skal dø blir aldri tilfredsstilt. Den
krever både kropp og sjel. Alt må på avgudens alter. Av slike finnes det i tusener rundt om i vårt land og i
andre land. Der trengs visselig et kraftig varsko: Mine barn! Vokt eder for avgudene! Denne avguds alter
styrtes ved å innskrenke seg til det høyst nødvendige.
Den havesyke har ikke tid til å dyrke den levende Gud. Han har bruk for alt mellom himmel og jord
fra det minste kabelgarn og spiker til de flotteste villaer og biler. Han farter om alle vegne og ser seg
rastløs om etter fortjeneste. Aldri finner han noen beleilig hvile, da Gud i stillhet kan tale til ham. De
mest ytterliggående sparer på det høyst nødvendige for å få desto mer i banken, og ganske ofte kan man
i avisene lese om rike tiggere, som er omkommet av hunger i sine filler. Havesyken er en ond åndsmakt,
som tar livet av den person, som dyrker den.
217 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Man kan vel med rette si, at alt som vender sinn og tanker bort fra den levende Gud er
avgudsdyrkelse.
Vår tids sport krever både kropp og sjel og tid. Sporten dyrkes som en avgud. Fotballspillerne
tenker og taler om fotball døgnet rundt. Under de store fotballkamper, når tilskuerne flokkes om banen i
tusenvis, da er selv eldre folk så ivrig med i spillet, at tross det at de bare er tilskuere, så spenner de
hverandre uvilkårlig i leggene, når spillets stilling er kritisk. Ingen har tid til å ofre noen tid på å tenke på
sitt evige vel, nei de skal sparke fotball.
Det er mer nødvendig for dem å få vite hvilket fotballag som er gått av med seieren, enn å få høre
om den frelse, hver eneste en av dem mer enn alt annet så nødvendig trenger.
Mine barn! Vokt eder for denne avgud! Løp heller for å vinne en uforgjengelig krans.
Barna lærer så smått og pent å dyrke en gud. Det er så uskyldig. All synd har jo i sin begynnelse så
uskyldige blå øyne. De skal bare gå på danseskole. Men nå er saken den, at på denne “uskyldige”
danseskole får man inn i teskjeer av livets storaktighet. De små får sine øyne opplatte for fine toaletter,
pen gang og fine manerer. Man begynner å beundre det store og fine og se ned på det alminnelige med
en viss forakt. Dette er avguderiets a.b.c., og er man riktig flink kommer man snart videre på den
oppstukne bane. Hva danselæreren underviser i utad, det holder sjelefienden sitt stille foredrag om
innad i menneskesjelen. Han fortelller at man er noe og blir noe, og at man må lære å gjøre forskjell på
folk, så man blir litt overlegen mot lavtstående og beundrere av alt som stort er.
Mine barn! Vokt eder for denne avgud.
Skinn og virkelighet
Så snart det forkynnes hvorledes gudslivet arter seg i sin utvikling, begynner man straks å
modellere seg inn etter disse ytre tilsynekomster for et virkelig liv på en menneskelig måte. Noen er
flinke til å få innpasset sitt ytre vesen og liv, så det straks står fullt av beundrere rundt om for å iaktta
dette helgenbilledet.
Dog, det er og forblir hykleri. Når Guds rike kommer inn i hjerte og sinn, da forsvinner all unatur og
tilpyntet kristendom. Man blir naturlig, fast, urokkelig og ubekymret. Helligheten blir ikke lagt uten på,
hvorfor anseelsen heller ikke blir så stor, som når man spiller komedie med sin kristendom. Hyklet
fromhet tåler ikke å bli rystet, da mister man både mot og ballanse. Jeg tror man som regel ikke hykler
bevisst, dog hykleri er hykleri, hvordan man enn vender det. Ser man noe særskilt fromt, søtt og yndig,
gjerne i forbindelse med menneskelig dannelse og fine manerer, da er man ikke langt borte fra hykleri.
Satan har en fin smak, når det gjelder å sette menneskelig glans over noe. Og hvor mange lar seg vel ikke
dåre av denne fromhet, og nettopp derved får hykleriet næring. Man liker å bli beundret og æret. Jesus
hadde ingen anseelse, så man kunne ha lyst til ham. Sann gudsfrykt finner man hos et tjenende vesen, og
ikke hos den man beundrer for alle de gode ord vedkommende har å si om seg selv både direkte og
inndirekte. Sann gudsfrykt skjuler sin fromhet, mens hykleriet må stille seg til skue for mennesker i en
eller annen form. Den gudfryktige forventer sin lønn av Gud, men hykleren av mennesker. Hykleren
brammer av sitt kjød, den gudfryktige skammer seg over det.
Men innen vår lille venneflokk finnes det vel ikke det minste grann av hykleri? Jo, dessverre — i
massevis. La oss derfor legge vinn på å være som vi er innenfra og ut etter. Slutt med å beundre hykleri.
Kan du ikke se det så be Gud om opplatte øyne.
218 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
1927
Kamp mot ondskapens åndehær
Ofte kan man høre om mennesker i mindre godt lune, at de har på seg «ulvehammen». Mordere
kan for retten forklare, at de ikke var seg selv da ugjerningen skjedde. Saul var plaget av en ond ånd, som
for en tid vek fra ham når David spilte på harpen, men til andre tider fikk den Saul til å kaste spydet etter
ham og forfølge ham. Djevelen kommer ikke for annet enn å myrde, stjele og ødelegge.
Nå sier Paulus, at vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot
verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12.
Enhver som har beflittet seg på å ville etterfølge Kristus, har i større eller mindre grad kjennskap til
at vi virkelig har kamp mot en ondskapens åndehær og mot verdens herrer i dette mørke. Da Jesus ble
grepet for å korsfestes sa han: Dette er eders time og mørkets makt. Nå heter det at vi er overført fra
mørke til lys, fra Satans makt til Gud. Nettopp derfor har vi også denne kamp, hvortil man trenger Guds
fulle rustning. Allerbest alt synes såre vel, så kommer et uvær av ondskap farende fra en eller annen
kant, fra en eller annen person som Satan har fått bruke som sitt redskap. Hans anslag er oss ikke
ubekjent sier apostelen, og vi må vel kunne si det samme. Uværet kommer i form av ond mistanke,
herskesyke, sjalusi eller av ondt øye til en eller annen. Så lenge denne storm varer får man som
sjømannen trekke sydvesten hardt ned på hode og surre oljetrøyen hardt om livet, samle sine krefter i
Gud og stå imot Satan fast i troen, så skal han fly fra oss. Fryktelige uvær. Åndsmaktene i luften fører krig
mot de hellige. Gud skal gjemme oss i sin hytte på den onde dag. Hans hytte består deri at man skjuler
seg i klippen Kristus til stormen er over, at man bier i bønn på Herren til stormen er ridd av.
Vi har kamp mot myndigheter i ondskapens rike. Har du aldri vært utsatt for at man i ondskap og
med myndighet har anfalt deg. Hvorfra har mennesket denne myndighet uten fra ondskapens åndehær?
Verdens herrer synes ikke det er nok at du gjør din tjeneste nøyaktig for dem de vil ha overtaket over din
ånd. Får de ikke det, da hjelper det ikke hvor punktlig du ellers gjør alle ting. Nå er den ånd som er i oss
sterkere enn den ånd som er i dem. Denne styrke kan de ikke fordra, og så begynner kampen hvori
verdens herrer alltid taper slaget, hvis vi er tro og holder på vår verdighet i Kristus Jesus. Følgen av dette
blir igjen at man blir isolert, verdens herrer vil ikke ha noe med slike sjeler å gjøre. De liker best folk som
kan smigre og hykle for dem. Disse kommer frem i høye stillinger og blir omsider selv verdens herrer,
som krever samme fremgangsmåte av sine underordnede. En sjel hvorom det må sies: Sannelig, det er
ikke svik i ham, kommer neppe frem i denne verden hvor verdens herrer har makten.
Over alt herlig ligger det et dekke. Det Gud synes er herlig har aldri noen anseelse i verden. Derfor
hadde heller ikke Jesus noen anseelse at man kunne ha lyst til ham. Dog, Faderen hadde sin lyst i ham;
for han gir ham det vitnesbyrd i vitners nærvær: Dette er min sønn, den elskelige i hvem jeg har
velbehag. Verdens anseelse får sin glans fra ondskapens myndigheter. Det var disse som hindret Daniels
bønner. Dog, de slo igjennom til slutt; engelen sier til ham: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du
vendte ditt hjerte til å få innsikt og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord hørt og jeg er kommet
på dine ord. Men Persias rikes fyrste sto meg imot i en og tyve dager, og se, Mikael, en av de fornemste
fyrster kom for å hjelpe meg, og jeg fikk overhånd der hos kongen av Persia.
Da Daniel hengav sitt hjerte til å få innsikt og ydmyke seg, da ble hans bønner hørt; men det var
store fyrster å overvinne i himmelrommet blant ondskapens åndehær, før den endelige seier nådde frem
til Daniel. Også vi må bie på Herren og være vedholdende i bønn om vi skal nå frem til den endelige seier.
Når vi ber for en synder fengslet i Satans garn, da må Gud på en eller annen måte gripe inn i ondskapens
åndeverden og utfri denne sjel. Dette kan kreve tid, men ved bønn og tro holder vi Guds arbeid med
219 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
sjelen ved like, inntil han til slutt er løs og fri. Gud er ikke sen til å høre; for fra den første dag var Daniels
bønner hørt, og fra den første dag satte Gud igang arbeidet, som førte til Daniels bønnhørelse. Gud gjør
alt etter visse lover, derfor tar det tid. Men Daniel hadde hengitt seg til å søke innsikt, derfor forsto han,
at han ville bli bønnhørt, når han bare var tålmodig og vedholdende i bønn.
Det er mange i dag som har vendt seg til Gud for å få tilgivelse for sine synder, og de har fått hva
de søkte; men hvor få er det ikke igjen av disse som har hengitt sitt hjerte til å få innsikt, så deres bønner
i tjenesten for Gud kan bli hørt, så de kan forstå hva som hindrer deres bønner, og hva som må fjernes
for at sjelene skal kunne bli løst.
Det skal kraft til for å være overmodig og stolt. Denne kraft får mennesket fra ondskapens
åndehær. Likeså får man derfra kraft til å slå i hjel, drive hor, lyve, avgi falsk vitnesbyrd osv. Det er
makter og myndigheter vi har kamp imot. Hvor ondt er det ikke, når disse makter ved en eller annen
uårvåken sjel slipper inn i den levende Guds menighet. Det er som å slippe en orm i en maurtue. Alt
konsentrerer seg om dette onde, inntil det igjen er drevet på dør. Derfor formanes enhver av oss til
dette: Gi ikke djevelen rom! Ef. 4, 27.
Nå for Jesus ned til jordens lavere deler. Der kom han i berøring med ondskapens åndehær, som
drev mennesket til å korsfeste ham. Men han seiret i sin ånd over alle makter og myndigheter, og han
førte dem frem med triumf på korset. Han brøt igjennom og for opp over alle himler for å fylle alt. Ef. 4.
9 og 10. På korset kan også vi seire over ånds-maktene, men uten kors kan det aldri være tale om å seire.
Apostelen formaner oss til i denne livets største kamp å iføre oss Guds fulle rustning: Ombundet om
lendene med sannhet, ikledd rettferdighetens brynje, ombundne om føttene til kamp for fredens
evangelium, troens skjold, frelsens hjelm og åndens sverd. Samtidig med dette kreves en stadig
vedvarende årvåkenhet i bønn for egen person og alle de hellige. Kun således rustet kan der være tale
om seier.
Vi har i Guds menighet et stadig slit med nederlag på nær sagt alle fronter, fordi hverken
rustningen ei heller årvåkenheten i bønn er i den orden som det skal være. Onde ånder griner oss i møte
fra nær sagt alle kanter. Gid muren ble hel, gid der var mange murbrudds tilmurere. Det er nok av dem
som roper høyt om hvor mange huller det er i muren, hvor Satan kan komme igjennom, men hvor mange
er det som sørger over det og som stadig er i sving med å mure igjen? Kom her, se der, surrer om ørene
alle vegne. Br. N. N. har sagt så og så og str. N. N. gjør så og så. Det er nærmest en glede å finne noe å
peke på. Man er skadefro. Dette er på ingen måte Kristi sinnelag. Han sier: salige er de som nå sørger; for
de skal trøstes. Sørger over de dårlige tilstander hos den enkelte så vel som hos menigheten som helhet.
Disse skal trøstes. Gid mange av oss ble delaktig i denne sorg og i denne trøst.
Hva jeg har sett, hørt og forstått
1)
2)
3)
4)
5)
6)
7)
8)
9)
At folk som av all makt vil være menneskefiskere virke på dem som fugleskremsel på fuglene.
At Gud utslukker alt lys, før han tenner sitt eget.
At trofaste sjeler er lettere å snuble omkull i enn å velte omkull.
At hver den som tykkes seg å vite noe ennå fråtser i uvitenhet.
At Guds åpenbarelser gjør ende på all tvist.
At det går an å legge sjelisk styrke i åndelig tale til plage for tilhørerne.
At den sjel som frykter Kristi vanære aldri kan oppnå og bli Guds medarbeider.
At Gud er trofast i de minste detaljer til det ytterste.
At virkelige Herrens tjenere er de personer man aller sikrest og hurtigst kan stange av seg hornene
på.
10) At et menneske intet duger utenfor sitt kall.
220 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
11)
12)
13)
14)
15)
16)
17)
18)
19)
20)
21)
22)
23)
24)
25)
26)
27)
28)
29)
30)
31)
32)
33)
34)
35)
36)
37)
38)
39)
40)
41)
42)
43)
44)
45)
46)
At innbilt styrke ikke er Guds kraft og at virkelig svakhet er ster-kere.
At et menneskes beste gjerninger er til hinder, når Åndens ledelse er borte.
At Kristus er død for alle, men at kun få dør med ham.
At sjeler som synder daglig unnlater daglig å ta opp sitt kors.
At jo mer ansvar, desto forsiktigere må man være med sine ord.
At det alle vegne er rik anledning til å fornedre seg.
At en Herrens tjener som tildekker seg, er nærmere ham som er i lønndom og ser i lønndom enn
den som streber med å gjøre seg gjeldende.
At Gud haster med å få ryddet av veien enhver som haster med å fremstille seg.
At myndighet blir tildelt av Herren.
At Jannes og Jambres enn i dag gjør seg gjeldende midt i menig-heten ved sitt etteraperi.
At synet er sløvt, ørene tunge og følelsene slappe, når man ikke av seg selv kan finne frem etter
Åndens virkninger.
At Gud som oftest benytter de personer mest som det advares mest imot.
At man ikke kan skrive og tale når man selv vil.
At man ikke skal fortelle alt hva man vet.
At Gud arbeider sterkere i det skjulte enn i det åpenbare.
At sannheten kommer opp av jorden og at snublesteinen i Sion ligger ved jordens lavere deler.
At enhver Ordets forkynner er begrenset av sitt personlige lys.
At helvete begynner når fullt dagslys kastes inn over all synd som er skjult i mørket.
At alt blir snudd opp ned på den dag den skjulte rettferdighet gis septeret i hånd.
At alle mennesker som ikke omvender seg til Gud er dummere enn dyrene.
At fromt kjød er en vemmelse og en sønderknust ånd en fryd.
At mennesket som regel står sannheten imot av frykt for men-nesker og sin egen ære, stikk i mot
indre overbevisning.
Predikanter å være løver på talerstolen, men som stumme hunder på tomannshånd.
Jesus leve i enkelthet og under forakt, og mange av de som preker om ham i herlighet og ære.
At omtrent samtlige Ordets forkynnere befinner seg for høyt oppe, og at de snubler på den
anstøtsstein som ligger rett for foten.
At den synd som ved vaner langsomt er trengt inn i kjødet også krever år og dager for helt å kunne
beseires.
At forkynnelse av kors over alt kjød fører til frihet, mens forkynnelse av frihet fører til syndens
trelldom.
At begjærlighet etter penger og en hullet pung følges ad.
At hvert menneske ved sitt liv innrisser i tiden en uutslettelig karakteristikk av seg selv.
At alle Guds godheter er forvart i hans forrådskamre til de av hjertet ydmyke og saktmodige.
At fordervelsens spirer, gjærer i den frodigste sed.
At alle verdslige, rettferdige lover byr den rettferdige, den fulle frihet.
At alt som hender er en følge av det som allerede er passert.
At de fleste innen Guds menigheter mer lever under forkynnelsens bud enn under dens ånd.
At samfunnet med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus er Ån-dens intime frihet, men at når dette
skal forkynnes, det da blir til tusener av hellige bud, som av uinnviede overtredere blir holdt for
trelldom.
At det er sundt og gagnlig for et menneske å trelle under hellige bud inntil disse blir til en hellig
natur — og frihet.
221 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
47) At et menneske innen sin lyshorisont kan være en Guds tjener, men at samme person blir en
Satans tjener det øyeblikk han dømmer i ting hans øye ikke har sett, hans øre ikke har hørt og hans
forstand ikke har fattet.
48) At virkelige Guds tjenere blir strenge mot synden, milde mot synderen, langmodige før dommen,
rammende i den.
49) Syndere underarbeidet av Guds overbevisende kraft, og rettferdige underarbeidet av syndige
lyster, synderen til frelse og den rettferdige til fall.
50) At oppblåste predikanter er siste sort skuespillere.
51) At gudfryktige Ordets tjenere er de mest nyttige mennesker på jorden, og at ugudelige Ordets
forkynnere er kristendommens pest.
52) At hvert menneske nå og da bør ta opp sin gudsfrykt til revisjon.
53) At man trenger øvelse i å finne frem alle de utmerkede men-nesker som lever i det skjulte.
54) At man kan skryte opp en nyfrelst til hans fall.
55) Hungrige sjeler få steiner for brød.
56) Predikanter er fastere bundet til sin lønn enn til sin tjeneste.
57) Predikanter forlater ubarmhjertig de nyfrelste som strutsen sine egg.
58) To ulike naturer arbeider bedre sammen enn to like.
59) Guds folk ligger under for verdslig storhet.
60) At husfreden kan ødelegge Kristi fred og Kristi fred ødelegge husfreden.
61) At mennesket selv lager i stand den dom hvoretter han skal døm-mes.
62) Glede å være til sorg og sorg til glede.
63) Hovmod løper sin fordervelse i møte.
64) Store forsamlinger og små frukter.
65) Tusener å være som én og én som tusener.
66) At de aller fleste prester er prester for det gamle mennesket, og at de lever derved.
67) At det åndelige gull er likeså skjult som det naturlige, og at begge deler finnes kun av den som
bevisst graver etter det.
68) At man må være forberedt på skuffelser, hvis man konfererer med konens mann.
69) Folk som ønsket å være alene med sin Gud bli omgitt av mennesker alle vegne, og de som ønsket å
vinne massene bli alene.
70) At kraftige «hallelujarop» kan lyde i alle mulige dybder helt opp i overflaten og over denne.
71) Ringere mennesker i all uvitenhet velsigner de ypperligere.
72) Religiøst samfunn blir ilagt mulkt av verdslig domstol.
73) At ikke alltid et ekteskap uten rivninger gir det største åndelige utbytte.
74) At når Guds folk og avholdsfolket trekker i samme åk, det da ser det verre ut enn når okse og asen
trekker sammen.
75) At det er den sikreste vei til oppblåsthet og åndelig uvitenhet stadig å høre Guds Ord og aldri gjøre
deretter.
76) At vrimleren, gnageren og slikkeren er på ferde alle vegne hvor inntektene blir store.
77) At selvangivelsen ikke alene burde påbyde skatteyteren å oppgi fortjeneste og formue etter ære
og samvittighet, men at formannskap og kommune burde tilbyde skattyteren samme forsikring
ved forbruk av de be-trodde midler.
78) At alle forsikringer på ære og samvittighet blant ugudelige men-nesker ikke er å stole på.
79) At jo mer lys, desto mer smerte og mer forvissning om at Guds rike ikke er av denne verden.
80) At en eneste gudfryktig mann kan sette skrekk i en hel religiøs forsamling.
81) At det er en lett sak å være leder for uvitende sjeler, men at det er vanskelig å hjelpe de opplyste.
222 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
82) At Jesus og hans disipler heller ikke blir tålt i våre dager, tross det at det tales så meget fordelaktig
om dem.
83) At den gamle natur tar seg dårlig ut som kristen, men at den tar seg godt ut på korset.
84) At en kristen med pipe i munnen ikke lever et korsfestet Kris-tusliv.
85) At den rettferdige hates, fordi har ser, hører og forstår.
86) At teologiske skoler blir overflødige, hvor man har den Hellige Ånds opplysning og ledelse.
87) At den lærde må bli som den ulærde, før han kan ta imot Guds rike.
88) At sann kristendom ikke er noe feigt kryperi, men et liv uten frykt og uten skrømt.
89) At visdommen finnes bakom tuktens ris.
90) At den praktiske rettferdighet hos bekjennende kristne som regel på langt nær ikke tåler å bli
prøvet.
91) At enfold og list kan fange en brølende løve.
92) Sangforeninger synger tøv til sin egen ære, og ikke musikalske mennesker synger Sions sanger til
Herrens pris.
93) At man slås om lederstillinger der hvor der ingen leder er.
94) At man stikk i mot Guds Ord ektevier fraskilte og på den måte tillater horeri.
95) At prestestanden må gå lavere ned for å finne det folk de egentlig er ansatt som prest for.
96) At Jesus når alle, fordi han går ned til alle.
97) At rangsforskjell opphører på forbannelsens tre — d. e. korsfestet med Kristus.
98) At det gamle menneske med all sin lærdom og dannelse er ubrukelig i Guds tjeneste.
99) At enhver som underviser i Guds Ord bør kunne si: Etterfølg meg, som jeg etterfølger Kristus.
100) At når sinnet er i kjødet, er man kjødelig, når det er i sjelen, er man sjelisk, og når det er i ånden, er
man åndelig.
101) At mange år gjør ikke vis
hvis ikke Åndens tukt og ris
får virke med i hver en sak
og holde oss ved rette lag.
At mangen ungdom døden fant
før livets morgen helt opprant,
fordi der manglet i hans hjem
den pekepinn som viser frem.
At mangen mandom levde slik
at alt hans hus ble fullt av svik,
og synden som en veldig flom
i slektledd ut fra mannen kom.
At ingen lever helt seg selv
at alt her under himmel hvelv
avhenger helt av jegets «nu»,
det lager himmel eller gru.
At Satan med i spillet er,
at Jesus også selv er der,
223 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
hvor saken skal for retten stå,
deg selv de begge venter på.
Si ikke ansvar har jeg ei,
da blir du narr på all din vei,
og som en dåre dine barn
vil passe godt for Satans garn.
Og skulle det vel hende slik,
at en av dem Guds rettferd fikk,
han minnes deg med skrekk og gru,
slik lage kan det jeg og du.
Hermed avsluttes hundre og en,
det spilles må av hver og en,
som livets spill vil vinne
og evig livet finne.
Sjel og ånd
Hebr. 4, 12
Utarbeidet av J. O. S.
De kristnes uvitenhet om forskjellen mellom sjel og ånd er meget alminnelig. Årsaken til dette må
stikke deri, at man som regel ved «personlig liv» ikke utvikles i ånden der hen, at kunnskapen om
spaltning mellom sjel og ånd blir en livsnødvendighet for videre fremgang. Man lar seg nøye med å være
«sjelisk» kristen og når da aldri frem til å bli «åndelig» kristen. Fra prekestolene, hvor man som regel
mest tar sikte på «syndere», får den «troende» ingen videregående undervisning om de ting, som kan
kaste lys inn i bevisstheten om en sådan spaltning. Likeså blir som oftest «sjel» og «ånd» benyttet om
hverandre på både rett og urett plass, så tilhørerne får et forvirret begrep om det hele. Man kommer
nærmest til det resultat at sjel og ånd må være ett og samme.
Mrs. Penn Lewis skriver: «Naturligvis» kjenner elever som leser gresk de forskjellige ord i
originalspråket, som omhandler ånd pneuma, sjel psyke og kjød sarx». Da disse ord ganske ofte
forekommer i den senere betraktning over dette emne, så gjør man vel i å erindre seg disse benevnelser
fra originalspråket.
Trangen etter Guds kunnskap er nok til stede hos mange troende, men Satan gjør det vanskelig for
dem, og ved ikke å tro og stole på åndens vitnesbyrd, gir de som oftest tapt allerede i begynnelsen av sin
åndelige løpebane. Det er derfor nødvendig, at Skriftens lærdommer om forskjellen mellom sjel og ånd
blir brakt så klart som mulig — innen rekkevidden av de yngste troendes fatteevne.
«Den Hellige Ånd skal undervise eder om alle ting» Johs. 14, 26. Man kan trygt stole på Åndens
undervisning. Den vil undervise hørsomme disipler, så de ved personlig erfaring settes i stand til å skille
mellom «sjel» og «ånd» — uten å kunne gresk. Den av Ånden opplyste forstand vil gripe og fastholde
Ordet, inntil man ut av den skrevne bokstav har fått sugd den åndelige forsikring. Men det naturlige
(sjeliske) menneske kan ikke fatte de ting som hører Guds Ånd til, da det kun gis ved åpenbarelser til
hver den som tror.
224 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Sjelen (psyke) og dens funksjon
Hva er «sjelen» til forskjell fra «ånden», og hva er dens funksjon? Sjelen står mellom ånden og
legemet, for direkte forbindelse mellom ånd og kjød er umulig. Deres forbindelse kan kun tilveiebringes
ved et medium, og dette medium er sjelen. «Sjelen» er den møteplass hvor legeme og ånd forenes,
skriver dr. Andrew Murray. Skjønt «sjelen» ved legemets sanser står i forbindelse med den ytre verden,
så står den dog ved ånden i forbindelse med åndens verden.
G. H. Pember forklarer dette således: «Legemet kan vi kalle «sansenes bevissthet», sjelen
«selvbevisstheten» og ånden «Guds bevisstheten». Atter sier han: «Legemet gir oss bruk av de fem
sanser, sjelen gir forstand og hjelp for hvert øyeblikk for de følelser som kommer fra sansene, mens
ånden er den høyere del ved hvilken vi kommer i direkte forbindelse med Gud, og ved hvilken vi kan
begripe og tilbe ham».
Dr. Andrew Murray er enig i dette, når han skriver: «Gavene med hvilke sjelen var utstyrt, når
mennesket ble til en «levende sjel», var «bevisst selvbestemmelse» eller «sinn og vilje». Men dette er
igjen bare form og kar i hvilket åndens liv kan mottas».
Pember skriver igjen om menneskets skapelse, og om hvorledes den tredelte tilværelse ble
formet: «Først dannet Gud det sanseløse kar, og dernest blåste han inn i det «en levende ånd» (1. Mos.
2, 7. Originalt i plural), og dette må referere til den kjennsgjerning, at Guds innåndning frembrakte et
tofoldig liv — det sanselige (i betydning tilhørende sansene) og det åndelige .....». Han tilføyer videre:
«Det er mulig, at meningen med bruken av «plural» i forbindelse med «livets ånde» er den, at Guds
innblåsning fremkalte ånden, men samtidig fremkom «sjelen» ved åndens virkninger på legemet.»
Vi ser, at alle disse skribenter praktisk talt definerer «sjelen» som sete for personligheten (viljen og
forstanden), stående mellom ånden med sin åpning mot den åndelige verden, og mot legemet med
åpning for den ytre verden. Sjelen har således makt til å velge hvilken av disse skal beherske eller
kontrollere det hele menneske.
Menneskets fall
Men ak, mennesket falt, og etter en tids forløp kunne resultatet sees som det er beskrevet av
Herren selv i hans ord: Hver eneste hjertes tanke var idelig ondskap 1. Mos. 6, 5. Fallet kom først til syne
i sjelens forstand; for det ble sagt til Eva, at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det 1.
Mos. 3, 6. Slangens innskytelse ble ikke gjort til karet av ler, eller det ytre menneske, for legemet var da
aldeles behersket av ånden. Men det ble rettet til forstanden og grunnlagt på et tillatelig ønske om å
avansere frem i kunnskap og makt i et ukjent kongerike av en annen verden. «Du skal bli lik Gud», sa
Slangen. Han sa ikke at hun skulle bli lik en av markens dyr, som var skapt av Gud. Det var «kunnskapen»
som fristet og antagelig den samme kunnskap som Gud mente å gi i sin tid. Men hun grep den før tiden
og uten Guds vilje.
Apostelen Paulus' ord i 1. Kor. 1, 19 er derfor meget betydningsfulle i forbindelse med denne side
av fallet. For «ordet om korset», sier han, «er Guds kraft til å ødelegge de vises visdom». Siden synden
fant vei til forstanden kommer frelsen ved korset, som ødelegger den «falne visdom» ved den samme
mottagelighet for dets budskap. For forkynnelsen om «Kristus korsfestet» er for menneskers visdom en
dårskap 1. Kor. 1, 18—25. Således har Gud i sin visdom tilveiebrakt frelse på en måte som deler med
årsaken til at fallet kom. Derfor sier apostelen: «Dersom noen iblant eder synes å være vis, han bli en
dåre, for at han kan bli vis; for denne verdens visdom er dårskap for Gud». 1. Kor. 3, 18 og 19.
Dessuten falt Eva ved å samtykke til den samme fristelse som hadde forårsaket Satans fall, for han
sa: «Jeg vil bli den høyeste lik». Es. 14, 13, 14. Fristeren visste å tiltrekke seg Evas oppmerksomhet, idet
han forestilte for henne noe høyere enn det hun selv eide; for hun var begrenset av et legeme gjort av
225 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
støv, men hun hadde en sjel som var i stand til å sette pris på kunnskap og vekst gjennom den høyere del
av den tredelte tilværelse.
Den fulle dybde av fallet ser vi ikke før enn etter års forløp, da beretningen om den tilstand
menneskeheten var sunket ned til viste, at veien nedover gikk med hurtige skritt. Kunnskapen om godt
og ondt, som men-nesket mottok i Edens have, senket mennesket ned i «kjødet», så dets del i den
tredelte natur som den hadde felles med den dyriske skapning, vant overhånd.
Da var det at Gud så ned på den falne menneskehet og sa: «Min Ånd skal ikke dømme blant
menneskene til evig tid, for sin villfarelses skyld er det kjød». 1. Mos. 6, 3. Og så er det; for ikke alene har
«døden hersket» over den falne Adam, men hvert eneste menneske er født til å ligne den første Adam
og er av jord — jordisk, og er under kjødets herredømme i stedet for under Ånden. Sjelen, som er et
billede av «ham selv» (se Lukas 9, 23) er blitt til en slave av kjødet og det jordiske liv, i stedet for en
tjener for ånd.
Menneskeånden som ble betjent av Gud er falt og gjort fremmed for hans liv (Ef. 4, 18) «uten
Gud», atskilt fra Kristus (Ef. 2, 12) og udugelig til å etterfølge ham.
Legemet med sin begjærlighet og smak behersker sjelen og gjør den til slave. Menneskeånden er
«død for Gud» og «i mørke», men forblir allikevel i full virksomhet i sinnet og legemet. I enkelte tilfeller
er ånden hos det falne menneske så sterk i sin virksomhet, at den tross sin formørkede tilstand
behersker både sjel og legeme. Et slikt menneske kan sies å være «åndelig i sansene», idet han eier mer
ånd enn andre, som er sjeliske eller kjødelige. Dette er de som søker samkvem med åndeverdenen borte
fra Guds den Hellige Ånd og blir i stand til å utøve en «hemmelighetsfull makt», sådan som spiritismen,
som er gitt makt ved sataniske midler. For hvis ikke menneskeånden er gjenfødt og har fått Guds Ånds
iboen, så er den overensstemmende med den falne ånd av Satan og blir regjert av fyrsten for
åndsmaktene i luften, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Ef. 2, 2—3.
Vi ser derfor, at menneskets falne ånd, forlatt av Gud ved fallet, sank ned så å si i «sjelens kar», og
«sjelen» sank igjen ned i kjødets legeme — under hva apostelen Paulus kaller «kjødets makt», så at i den
uomvendte vil «sjelen» snart komme tilsyne i forstanden, snart i det sanselige — og snart i begge deler,
idet den uvilkårligt svinger hvor hen den blir styrt. Dette er hva Juda ønsker å få frem i vers 19, som
skulle hete: «Disse er de som atskiller seg, mennesker regjert av sjelen, som ikke har ånd».
Fausset omtaler dette således: «I den trefoldige atskillelse i menneskets tilværelse er det Guds
fremtidige plan, at «ånden» skal være først og regjere sjelen som står som mellomledd mellom legemet
og ånden. Men i det naturlige menneske er ånden sunket ned i undergivenhet for den dyriske sjel, som
er jordisk i sine motiver og mål. Den «kjødelige» synker ennå lavere; for, for dem er kjødet (det laveste
element) det høyeste styre».
I gjenfødelsen blir den formørkede og falne «menneskeånd» igjen levende og fornyet. Dette er
meningen med Jesu ord til Nikodemus, når han sier: «Du må fødes påny». Hans religiøse kunnskap hjalp
ham ikke, da den kun var forstandsmessig. Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet. Joh. 6,
63.
Korset og fallet hører nøye sammen, det ene som botemiddel for det annet. Ved Jesu død på
korset ble synden gjort til intet, så Gud kunne tilgi synderen og anvise ham en vei ut av fallet med dets
følger. Denne vei er «Korsets vei», som igjen er «Guds vei» — banet gjennom forhenget, kjødet.
Menneskets tredelte natur kan på denne «vei» igjen bli forenet i Gud, idet Guds Ånd leder
menneskeånden, den opplyste menneskeånd leder igjen sjelen, så legemet blir fremstilt som et redskap i
rettferdighetens tjeneste.
226 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Den kjødelige kristne
Men jeg brødre kunne ikke tale til eder som til åndelige, men som til kjødelige, som til småbarn i
Kristus. 1. Kor. 3, 1.
Gall sier, at «sjelen» drar sin livskraft enten fra Ånden (den høyere part) eller fra kjødet (den lavere
part).
I det gjenfødte menneske, d.v.s. en som har fått sin ånd fornyet eller brakt til liv ved Guds Ånds
berøring med menneskets falne ånd, er sjelen enten under ledelse her nedenfra (fra kjødet, det dyriske
liv), eller ovenfra ved Åndens liv.
Man kan derfor oppdele de kristne i tre klasser, nemlig: 1) det åndelige menneske, 2) det sjeliske
menneske og 3) det kjødelige menneske.
Ordet brukt i 1. Kor. 3, 1 er ikke psyke (sjel) men sarkikos (kjødelig), som er adjektivet til ordet
benyttet i Rom 8, 7 hvor det er skrevet, at den som er kjødelig (sarx) sinnet står i fiendskap til Gud. Det er
ikke sagt at «psyke» eller sjelisk liv er i fiendskap til Gud, men det kjødelige sinn. Det er sant, at det
naturlige eller «sjeliske menneske» ikke kan motta eller forstå åndelige ting (1. Kor. 2, 14), men han sier
ikke at han er i fiendskap, nettopp fordi han er sjelisk. Og jeg (c: det naturlige, sjeliske menneske, kan
ikke motta fra Gud, så jeg altså) kan ikke tale til eder som til åndelige om de dypere ting i Gud, men jeg
må tale til eder som til mennesker i kjødet, skriver Paulus til korintierne. For skjønt de var igjenfødt og «i
Kristus», så var de allikevel så behersket av kjødet, at han ennå ikke kunne tale til dem annet enn som til
kjødelige.
Dette ble bevist ved deres avind og strid, som var åpenbarelse av kjødets gjerninger, for han
skriver til galaterne: «Kjødets gjerninger er åpenbare, så som: utukt, urenhet, skamløshet,
avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord,
drikk, svir og annet slikt». (Gal. 5, 19—21). Tilsynekomsten av en eneste av disse her nevnte gjerninger
hos den troende viser, at han i en viss grad lar seg lede av «sarkikos:» eller det kjødelige liv, som finner
vei gjennom sjelen eller personligheten, så det blir avind og strid. Et slikt menneske er ikke engang
«sjelisk» (rent naturlig), men et menneske som vandrer etter kjødet, og det tiltross for at hans ånd kan
være brakt til liv. Og de som vandrer således «i kjødet» kan ikke behage Gud.
Apostelens beskrivelse av korintierne som «carnal» eller kjødelige, at de ennå var «småbarn i
Kristus» — viser klart, at småbarn i Kristus sedvanlig er under ledelse av kjødet, eller de er «i kjødet» i
begynnelsen av sitt åndelige liv. I sin omvendelse er de visselig «i Kristus» — brakt til liv ved hans liv og
plantet i ham ved hans ånd, som det er skrevet i Joh. 3, 16, at hver den som tror på Ham skal ha evig liv,
— men disse «småbarn i Kristus», som visstnok har livsforbindelse med ham ved en levende tro, har
ennå ikke fattet stort av det som korset krever av dem under likedannelsen med Kristus i hans død på
korset, for at også Kristi liv skal komme tilsyne i samme grad som døden er virksom.
Det ser ut av apostelens tale, at han laster korintierne, fordi de ennå er barn, for barnetilstanden
behøver ikke å være av lang varighet. Kfr. Hebr. 5, 11—14. Åndens gjenfødelse som kommer ved Guds
Ånds innblåsning i vår ånd ved ganske enkelt å tro på Guds Sønns fyllestgjørende offer på korset, skulle
straks etterfølges av synderens død med Frelseren (Rom. 6, 1—13), hvilket ville befri mennesket fra et liv
etter «kjødet», det som de kristne i Korint åpenbart ennå ikke kjente til.
Kjennetegnet på «carnal» (kjødelige) kristne — småbarn i Kristus — er klarlig beskrevet av
apostelen, og ved disse kjennetegn kan enhver kristen i vår tid dømme hos seg selv, hvorvidt han ennå er
kjødelig.
227 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Befrielsen på korset
«De som tilhører Jesus Kristus har korsfestet kjødet». (Gal. 5, 24). Med disse ord avslutter
apostelen beskrivelsen av «kjødets gjerninger» i sitt brev til galaterne, og til motsetning omtaler han
«Åndens frukter», som det åndelige menneske skulle frembringe derved, at den Hellige Ånd fikk bo og
virke i hans liv.
«Småbarn» i Kristus, som ennå er kjødelige, trenger til en dypere forståelse av meningen med
korset. For Guds hensikt med «det gamle menneske» er, at det ble korsfestet med ham, så de som er i
Kristus «har korsfestet kjødet» med dets lyster og begjær. Det samme kors som for den uomvendte var
det sted hvorpå synden ble tilgitt, og syndebyrden ble tatt bort ved Lammets blod, er den samme plass,
hvor også den «kjødelige» kristne, som er et «barn» i Kristus — tross sin omvendelse for mange år siden
— må motta befrielse fra kjødets herredømme, så de kan vandre etter Ånden og ikke etter kjødet, for så
i sin tid å bli «åndelige» og fullvoksne menn i Kristus.
Rom. 6. kapittel taler klart om frigjørelse ved Kristi kors, og dette kapittel bør alle som ennå ikke
har seier over kjødets gjerninger og som derfor er småbarn i Kristus, kjenne nøye; for det viser på en klar
måte basis for befrielse, og til dette er det også i Gal. 5, 24 gjort en kort hentydning.
Alene ved tilegnelse av «død med Kristus» og ved dødelse av legemets gjerninger. (Rom. 8, 13 og
Kol. 3, 5) kan den troende leve, vandre og handle i og ved Ånden og således bli et åndelig menneske. For
da «vi var i kjødet» virket synden således i våre lemmer, at vi bar frukt for døden, skriver Paulus til
romerne. Men nå er vi fri fra loven, idet vi er døde. (Rom. 7, 5 og 6).
I likhet med syndefullt kjød (Rom. 8, 3) hang Guds Sønn på treet som et «offer for synd». Og fordi
han døde for synden, så har Gud på denne måte hos alt kjød fordømt et syndefullt liv. Den som tror
befinner seg visstnok ennå i kjødet (2. Kor. 10, 3), idet han ennå er i sitt fysiske legeme, men han anser
seg som «død for synd» og vandrer ikke lenger «etter kjødets herredømme», men etter Ånden. Vi er
frikjøpt fra lovens forbannelse, idet Kristus ble en forbannelse for oss. Vi har skilt oss ut fra det som er
forbannet; for vi har fått Abrahams forjettelse ved tro, idet den Helligånd er kommet over oss. (Gal. 3, 13
og 14). Vi er ikke lenger i kjødet (det som er forbannet), men i Ånden, (Abrahams forjettelse, Rom. 8, 9
og Rom. 7, 5). Abrahams forjettelse gjaldt et liv, ved tro «i den Hellige ånd». Men tro har med den
opphøyede Kristus å gjøre og ikke med det gamle menneske. Et liv etter Ånden vil derfor nødvendigvis
sette kjødet ut av funksjon etter egne lyster og ta legemet til fange og omgjøre det til redskap for
rettferdighet. Da dette er imot alt kjøds natur (etter fallet), så blir kjødet satt i trelleforhold til ånden.
Derfor er vi etter kjødet «Kristi treller». Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Kjød og blod skal ikke
arve Guds rike. Men da vi nå ikke lenger er «i kjødet», men «i Ånden», så befinner vi oss i «full frihet» og
medgir med glede «kjødets korsfestelse» for all synd. Jesus er «veien» også her; for også han led døden
etter kjødet, men ble gjort levende etter Ånden. Vi dør med ham etter kjødet på korset, og vi lever med
ham etter Ånden. (2. Kor. 4, 11. Jak. 4, 5).
Når altså Gud sendte sin Sønn til verden for å frelse fortapte syndere, så ga han oss med ham «død
over det gamle menneske og synden» og «liv og fred over det nye menneske.» Dette er en dobbelt gave,
hvor den ene dekker den annen.
Grunnet Guds Sønns verk på korset på Golgata ved hvilket synderen, for hvem han døde, ble
identifisert med ham som døde for ham, er den gjenkjøpte og gjenfødte troende kaldt til å «regne seg»
eller anse seg selv som «død for synd», fordi vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Gud kan da
ved sin Hellige Ånd som bor i ham få utført sin hensikt, nemlig få tilintetgjort «syndelegemet», som er
hele innholdet av synd i det falne menneske. Dette skjer på den måte, at den troende for sin del til
stadighet og med troskap avslår synden, så den aldri får herske over ham. (Rom. 6, 6, 11, 13). Det er som
«barn i Kristus» at man får erfare at «kjødet» opphører med å ha ledelsen og kontrollen, og det er som
«barn» vi oppreises til forening med vår oppstandne Frelser og blir levende for Gud i Jesus Kristus.
228 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
«Barn i Kristus» som forstår dette, kjenner også den fulle mening med å bli gjort «levende i Kristus
Jesus». Og når han vandrer etter Ånden og ved Ånden, så opphører han med å fullføre kjødets
gjerninger. For heretter vil hans ånd, som har Guds Ånd boende i seg, ta ledelsen over hele hans
tilværelse. Hermed menes ikke at han ikke ennå engang kan komme bort i dette å vandre «etter kjødet»,
men det gjelder så lenge han med sitt sinn er opptatt med åndelige ting og fortsettende regner seg som
«død for synd» og døder legemets gjerninger ved Ånden (Rom. 8, 13) og vandrer et nytt levnet.
Det sjeliske menneske
Men det naturlige menneske (sjeliske menneske) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, .......
fordi det dømmes åndelig. 1. Kor. 2, 14.
Kristne som er kommet i den tilstand, at de har fått kunnskap om korset og opphører med å
vandre «etter kjødet», tror nå å være «åndelige» troende, helt fornyet og ledet av Guds Ånd. Men nå
kommer den største lekse, sier dr. Andrew Murray — leksen om faren for «sjelens ublu aktivitet» med
dens sinns kraft og vilje — den største fare som «menigheten eller den enkelte person har å frykte».
Den troende som er blitt oppvakt i sin ånd, er født av Ånden, og Guds Ånd bor i hans ånd. Han har
fått åpenbarelser om korset, som har vist ham veien til seier over et liv etter kjødet, og han vandrer nå et
nytt levnet og har seier over åpenbare «kjødets gjerninger». Men på dette trinn må det gjøres et
spørsmål, et spørsmål til sjelen selv (personligheten): Hvorfra får forstanden og følelsene sin aktivitet?
Hvilken kraft besjeler mannens gjerninger, når han er frelst fra «kjødets gjerninger»? Er han ledet av
åndens liv som kommer ovenfra — fra den oppstandne Herre og Frelser — den annen Adam, den
Levendegjørende Ånd? Eller er han besjelet av det prinsipp for liv som kommer fra de lavere regioner,
det falne liv, den første Adam?
Vi har allerede omtalt den troendes seier, når han i tro har grepet «død for synd i Kristus Jesus»,
og hvorledes han blir en «åndelig mann» — helt helliget, når han avstår fra å vandre «etter kjødet». Men
om man er blitt frigjort fra å være under kjødets herredømme, eller å leve et liv «etter kjødet», så er ikke
dermed ment, at man opphører med å være sjelisk — eller opphører å vandre et naturlig liv. For «død for
synd» og «kjødets korsfestelse» er bare ett trinn i Guds Ånds arbeide med det gjenløste menneske. Han
kan opphøre å være «sarkikos» — eller kjødelig og ennå være «psykisk» — eller sjelisk, d.v.s. leve i en
sjelisk atmosfære i stedet for i Ånden eller i en Gudsbevisst atmosfære.
For å forstå dette klart må vi omtale hva som er beviset for, at en kristen kan være «sjelisk», når
han opphører med å være «carnal» eller leve «etter kjødet».
Vi har sett at sjelen omfatter forstand og følelser så vel som den sentrale personlighet, som gjør
den til sete for selvbevisstheten. Den troende kan være helt befridd fra åpenbare «kjødets gjerninger»
som omtalt i Gal. 5, 19—21, mens hans forstand og følelser ennå er satt i svingninger ved «psyke» eller
«det dyriske sjelsliv». Han er ennå ikke fornyet og helt besjelet av den Hellige Ånds arbeid i den
gjenfødte menneskelige ånd. Den sjeliske kristne er derfor en, hvis forstand og følelser ennå er ledet av
det første adamitiske liv og ikke av den livgivende Kristi Ånd. (1. Kor. 15, 45), som bringer forstand og
følelser under full kontroll hos de troende, som vandrer etter Ånden. Den Hellige Ånd kan bo i hans ånd
og sette ham i stand til å «døde legemets gjerninger» endog hans forstand og følelser er «sjeliske».
Hvis vi f. eks. tar spørsmålet rent forstandsmessig, så vil apostelen Jakob på en klar måte vise oss
forskjellen mellom den himmelske og den sjeliske — eller den naturlige visdom. Han skriver, at den
visdom som ikke kommer «ovenfra» er jordisk, sjelisk (psykisk), naturlig (dyrisk) trettekjær, den fører til
avind og splittelser. Mens den visdom som er «ovenfra», den som kommer ved Guds Ånd, som tar bolig i
menneskets ånd, er kjennemerket ved renhet, fred, rimelighet, barmhjertighet og gode frukter. Den rene
himmelske visdom er uten tilsetning av noe element fra det sjeliske liv, som er plassen for selvbevissthet,
særmeninger og selvsyn. Den forårsaker derfor fred i stedet for strid og fiendskap.
229 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
I lyset av det som er omtalt fra Jakob kan vi tydelig se Guds menighets tilstand og forstå hvorfor
den er splittet i partier. Ofte er «kjødets gjerninger» — avind og strid — årsaken til splittelse i partier
(Gal. 5, 19, 20) innen forsamlinger av bekjennende kristne, men årsaken kan også være den, at det
forstandsmessige og sjeliske får råde. Man kan ganske ofte se «sjelisk visdom» behandle guddommelige
sannheter på en slik måte, at den letter arbeidet for demoniske ånder med å splitte Kristi etterfølgere.
Pember bemerker at forstanden ikke bare er feilbar, men den er den mest farefulle av alle gaver,
hvis den ikke blir ledet av den Hellige Ånd. For blant de kristne er man tilbøyelig til å ville rive til seg
guddommelige sannheter, og da vil Skriften gjøre oppmerksom på at det «sjeliske» menneske, og det
innbefatter også den troende så langt som han er sjelisk, kan ikke motta åndelige ting fordi det kun kan
forstås åndelig.
Enn videre er det det sjeliske element i lærere og bekjennere av helliggjørelse, som som oftest er
årsaken til splid og uenighet. Det kan visselig være kjærlighet i hjertet til de som «utskiller» seg, men
meningsforskjellen splitter allikevel på grunn av den demoniske kraft som arbeider på det sjeliske
element i den troende, idet den alltid legger en overdreven vekt på det som skiller — og alltid i
«sannhetens navn». I stedet for å forherlige broderskapet drives nidkjære troende til innbyrdes kamp
«for sannheten» og under navn av å være «vitner for Gud». Oppofrende troende tror å søke andres
velsignelse, når de som fariseerne reiser omkring «til lands og til vanns» for å lage en menighet. (Mat. 23,
15).
Det er altså det sjeliske element i de kristne som er påholdende, når det gjelder å få andre til «å se
sannheten», som man kaller det, men det er opp igjen å «gi tiende av mynt, anis og karve» osv., mens
man ikke iakttar vektigere ting i loven, hvilket i evangeliet er «Kristi lov», som i Ånden skaper enhet
mellom de troende, så de kan vokse opp til «enhet i troen» Ef. 4, 3—13.
Kort sagt, når onde overnaturlige krefter arbeider på sjelslivet, så er det denne makt som
forårsaker uenighet og splittelse blant bekjennende og endog sanne Guds barn. «Disse er de som
utskiller seg, mennesker ledet av sjelslivet», sier Judas (v. 19). «Utskiller seg selv» og «gjør utskillelse»,
idet de er overmodig opptatt av seg selv, som de, som har større hellighet, mer visdom og en spesiell
lære, som ikke andre har make til. Fauset sier at disse er dyrisk sjelet.
Det er alltid kjennemerket på sjelisk liv, når man utskiller seg, som de som har større hellighet.
Jesus sier: Velsignet er du når menneskene hater deg, og når de støter deg ut ...... for Menneskesønnens
skyld. (Luk. 6, 22). Apostelen Paulus sier på spørsmålet om utskillelse: «La enhver forbli i den stand, hvori
han er kaldt», forbli deri med Gud. Gud selv vil ved sin nærværelse som lys «utskille» de som vandrer i
lyset og de som forblir i mørket. Som oftest vil de som vandrer i mørket enten støte ut de som forblir i
lyset, eller også vil de selv bli brakt til lys. Mennesket kan bli «ledet av sjelen», enn også når de har
Ånden, og disse «sjeliske» vil alltid «utskille seg selv» og «gjør utskillelse» i den grad de er «sjeliske» og
ikke «åndelige».
En annen side av det «sjeliske liv» er følelsene, som kommer fra legemets sanser. Også her kan
den kristne bli svunget av det sjeliske og tro at alt er «åndelig». Pember sier at «kunnskapen om bibelsk
psykologi (sjelelære) gjør til intet ideen om, at den Hellige Ånds innflytelse kan settes i virksomhet ved
hjelp av sansene».
Dog er det hensikten med mange kirkers gudstjeneste, at de vil gripe Ånden med sine sanser. Ja,
det samme er endog tilfellet med mange misjonsmøter hvor evangeliet er forkynt. Pembers ord om
dette er illustrerende, han sier: «Praktfulle bygninger, englelignende klær, maleriske seremonier for øye
med søt duft, for lukten og henrivende musikk for øret kan visstnok fortrylle menneskets bevissthet med
den mest behagelige sensasjon, men det gjennomtrenger bare sjelen, .... vår ånd .... mottar ikke inntrykk
fra sansene, men alene fra Ånden». Han vil altså påpeke, at vår tilværelse fra Guds side regnes i
rekkefølgen: ånd, sjel og legeme, fordi Guds innflytelse først berører vår ånd. Deretter legger den beslag
230 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
på følelser og forstand, og til slutt begynner den å tøyle legemet. Fra Satans standpunkt er det motsatt.
Han berører først de jordiske sanser, deretter det sjeliske for så tilslutt gjennom ånden å gjøre
mennesket demonisk — om det er mulig.
Hvor alvorlig er ikke dette, og hvor tydelig viser det ikke, at menig-hetene kun er fylt med
«navnekristne», som ikke viser tegn til at Kristus lever og virker i dem. Hvor bedrøvelig er det ikke, at
omtrent samtlige av disse tilbedere av Kristus, i sin ånd viser å ha et ubevisst skrik etter Gud, hvilket i
tusener av tilfeller aldri blir tilfredsstillet, fordi deres sjelsliv som regel kun blir fylt med forstandsmessig,
sjelisk utleggelse av sannhetens bokstav, eller også blir deres sanseliv tilfredsstillet med stimulerende
musikk under de såkalte «rolige stunder» uten at mennesket noensinne blir ledet til virkelig bønn til Gud
i ånd og sannhet, det som alene blir godkjent av ham.
Er så all denne innflytelse verdiløs? Aldeles ikke. Men det vil ikke frelse sjelen. Dog kan det
forberede sjelen og bringe ham innen rekkevidden av sannhetens ord som oppleses av skriftene fra
prekestolene. Man vil her under gjøre vel i å merke seg disse Jesu ord: Gjør hva de sier, men gjør ikke
etter deres gjerninger (hvis de da ikke lever og vandrer i ånden).
Dog, å søke Gud via denne vei er alvorlig farefullt, ettersom den kirke-lige kultus (gudsdyrkelse)
gjennom sansene kun trenger frem til sjelen og ikke når frem til ånden med Guds gjenfødende kraft. Den
er derfor bedragelig og gir mennesket «et skinn av gudsfrykt uten kraft», og den bringer Kristi åndelige
religion ned på samme nivå som hedningenes filosofi og kultus. Herfra drar religiøse mennesker — som
bare er «sjeliske» — Guds Sønn ned på siden av Muhammed og Konfusius og diskuterer kristendom som
«en av religionene» tilhørende denne verden, i stedet for å bringe mennesket til å se hen til menighetens
første dager, hvorledes Guds ånd på pinsefestens dag kom med veldig kraft over forsamlingen, som med
kraft frembar vitnesbyrd om Jesus Guds Sønn, som er den eneste Frelser for den fortapte verden. Og
hvorledes profetene århundreder før Kristi fødsel klart og tydelig vitnet om ham, ingen profet gjorde det
for stifterne av de øvrige verdensreligioner.
Også under misjonsvirksomheten er sansene og de sjeliske følelser skyld i at en stor prosent av
«omvendte» ikke holder stand på prøvens dag, når de flyktige følelser de har mottatt, forsvinner. Dette
er også grunnen til at mange misjonærer blir overdrevet hurtig utmattet og undertiden «nedbrutt». En
korrespondent skriver: «Er det ikke det virksomme sjeliske — eller naturlige menneske — som med all
sin glød, følelse, stemning og energi under tale offentlig som privat, som blir nervøs og utmattet? Og er
det ikke mulig for Ånden å opplive sannheten uten ved å anspenne legemet eller tynge det til tårer? Eller
fremføre Guds sannhet uten «stimulans», eller for Gud å utøse sin kraft i de ord du taler til andre — ikke
ved deg så meget, men ved ditt vitnesbyrd etter at det har forlatt dine lepper og trenger inn i en annens
sinn? Det ser ut som om man på denne måte kunne få utført mer arbeide og med langt mindre besvær,
hvis min formodning er sann».
Et menneske kan av naturen ha en «brennende sjel» og ved denne brennende sjel sette de sjeliske
følelser i bevegelse hos andre. Men deres tro og visdom står da under innflytelse av det menneske som
har satt dem i bevegelse og ikke under kraften fra Gud. Vi kan nå se hva Andrew Murray mener, når han
sier at den største fare for menigheten eller den enkelte person er «sjelens umåtelige aktivitet med dens
kraft fra sinn og vilje». De gamle kvekere brukte å kalle dette for «menneskeverk», og det er også tydelig
ytelse av menneskelig energi i Guds tjeneste, i stedet for at mennesket i ånden skulle søke samarbeide
med den Hellige Ånd, som er gitt ham som en gave fra den oppstandne Guds sønn.
Vi finner forstandsmennesker, hvis ånd ennå ikke er gjenfødt, gjøre inngrep og ta endelige
bestemmelser for udødelige sjeler, likeså sterke viljemennesker øver innflytelse over deres vilje, og
bydende personer hersker over andres liv og samvittighet. Det er derfor en snare å søke mennesker
dratt til Gud ved musikalske underholdninger, musikkøvelser, opplesninger og andre populære ting, som
alt sammen er utslag av forskjellige «sjeliske» variasjoner hos mennesker, som påtar seg å hjelpe andre.
231 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Sådanne mennesker kan være gjenfødt, men de er «ledet av sjelen», og kjenner ikke Guds Ånd boende i
sin ånd som en drivende kraft, når det gjelder å frembære Guds budskap til frelse for mennesket.
Men det er en annen gren av kristne, hvis antall er meget færre enn de over omtalte, som kjenner
til at Guds Ånd bor i dem, men som allikevel er sjeliske i en langt mindre grad. Disse er de som
sammenblander «sjel» og «ånd» i sin religiøse erfaring og som ikke er tilfreds uten de alltid kjenner Guds
Ånds nærværelse hos seg innen selvbevissthetens begrensning. En følge av dette er, at skjønt Guds Ånd
bor i dem, så faller de ofte ned i det «sjeliske liv», fordi de ikke forstår det åndelige liv og
menneskeåndens samarbeid med Gud.
«Sjelen omfatter ikke alene forstand og følelser, men av skriftene kan sees, at sjelen er sete for
personligheten i sin hengivenhet, glede og sorg» etc. Det er således skrevet: «Min sjel er såre bedrøvet»
(Mat. 26, 38). «Min sjel opphøyer Herren» (Luk. 1, 46).
«Nå er min sjel forferdet» (Joh. 12, 27). «Vær tålmodige, så skal I vinne eders sjeler» (Luk. 21, 19).
«Led pine i sin rettferdige sjel» (2. Pet. 2, 8). «Forlokker ubefestede sjeler» (2. Pet. 2, 14).
Det er derfor klart, at de individuelle særegenheter finnes i sjelen likesåvel som i legemets
physikalske disposisjoner. Og denne sjelens «form» eller «kar», om vi kan kalle det så, kan enten fylles
med glede, kjærlighet, sorg eller tålmodighet fra den annen Adams hellige åndelige liv, som blir utøst i
sjelens kar, eller også kan det fylles med en sjelisk eller sanselig glede som kommer inn i sjelens kar fra
det lavere liv hos den første Adam. I siste tilfelle er den troende — selv om den Hellige Ånd bor i ham —
allikevel «sjelisk» i den grad det dyriske sjelsliv har spillerom innen alle variasjoner av sjelens
mottagelighet. Han kan klynge seg til en sjelisk glede og leve innen dens følelsers begrensning — i sete
for hans selvbevissthet — og ikke i ånden, som er plassen for Guds bevisstheten — og således være blant
de troende som alltid søker åndelige «erfaringer» i sansebevisstheten i stedet for alene innen den rene
Guds bevissthet, den gjenfødte menneskeånd.
La oss med dette for øye se hvorledes de onde ånder arbeider på det sjeliske liv i alle dets
utviklingstrinn.
Sjelen og mørkets makt
Hvis du i ditt hjerte har en bitter følelse av fiendskap eller avind, da tal ikke skrytende og
utfordrende ord mot sannheten. Dette er ikke den visdom som kommer ovenfra, men den er fra jorden,
fra den uåndelige natur (gresk: physikal) og fra de onde ånder. Jak. 3, 14, 15.
I den sedvanlige oversettelse heter teksten: Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk,
sanselig (naturlig, gresk: tilhører sjelen), djevelsk (i margina engelsk overs: demonisk). Dette har vi
tidligere omtalt, men nevner det igjen for å overbevise om forbindelsen mellom de onde makter og det
dyriske sjelsliv. Vi refererer ikke her til «kjødets gjerninger», men til menneskets forstand, sjelen. Og
Ordets tekst viser at onde ånder arbeider på den sjeliske part av mennesket, likeså sikkert som de gjør
det på hans kjødelige natur.
Det er overraskende å se sannheten bli brukt så likefrem og dog vite, at all bitter følelse av
fiendskap og avind i forbindelse med å ville gjøre seg gjeldende eller bli ansett som den som eier
kunnskap, er ansporet av onde ånder, som arbeider på det sjeliske liv, og som har sitt utspring — som
Fausset skriver — fra helvete.
Dette er meget lite forstått av mange sanne Guds barn. De har kjennskap til satanisk innflytelse
når det gjelder store synder, og når «kjødets gjerninger» kommer frem i dagslyset, men ikke når det
gjelder å finne hans arbeide innen den høyeste del av våre dagers sivilisasjon. Bakom denne ligger
uvilligheten til å undersøke Guds Ords stilling angånde fallet og menneskets ytterste nedsenkning i
fordervelse og død, så at endog alle dets hjertes tanker (indre oppfatning) ble sett av Gud som «idelig
232 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ondskap». Og bakom denne totale fordervelse står igjen Slangens gift, som skaffer seg adgang gjennom
den åpning man holder for «visdom».
For å utestenge den ondes makt er det nødvendig for det gjenfødte rnenneskes fornyelse og
fremgang, at ethvert element av det falne liv blir holdt utenfor all aktivitet, enten den er kjødelig eller
sjelisk. For jo mer et menneske blir «åndelig», desto mer og mer blir han forenet i en aktuell åndelig
forbindelse med Herlighetens Herre, og desto mer og mer unnflyr han de onde ånders makt, så han blir
utrustet til å bedømme dem og kjempe imot dem. Men det må først klart forstås, at «fallet» var
resultatet av den falne erkeengel, Satans, løgn, og når det lykkes for Satan, så drakk den falne
menneskehet en gift, som gjennomtrengte hele dens tilværelse. Dette gir Satan makt og adgang til hele
den tredelte natur; for da den falne menneskeånd er «død for Gud», så står den åpen for hele den
djevelske verden av mørkets ånder som blir regjert av mørkets fyrste. Sjeler med sin forstand, fantasi,
tanker, vilje og hengivelse er ledet av livet fra den første Adam, som er falt og fordervet, og legem og sjel
er derfor i alle deler mottagelig for Slangens gift. Derfor sier Johannes like ut, at «hele verden ligger i det
onde». (1. Joh. 5, 19)
Det falne menneske må derfor ikke bare bli gjenløst ved Guds Sønn livsblod, men det hele må
overføres fra mørkets makt til Guds Sønns rike, så hver eneste del av hans tilværelse blir satt i bevegelse
fra hans ånd, som ved Guds Ånd daglig mer og mer blir fornyet og frelst ut fra syndens makt og det
dyriske sjelsliv. Hvis den første skapning var «fryktfull og underfullt dannet», da må i sannhet den
gjenfødte skapning som har vært nedsunket i den dyriske sjel og til det dyriske kjød og igjen løftet opp i
Åndens rike til å kunne beherske både sjel og legeme, være et underfullt verk, som kun den treenige Gud
kan fullføre. Faderen gir Sønnen, Sønnen gir sitt liv, og Guds Ånd gir seg selv for med tålmod og
kjærlighet å utføre den treenige Guds vilje.
At mørkets fyrste motstår hvert eneste fottrinn mennesket skal utfries av syndens trelldom, er lett
å forstå, og det er nødvendig at vi klart kjenner til ethvert element i den falne skapning, som står åpen
for hans makt.
At han fullstendig kontrollerer det ugjenfødte menneske er klarlig vist i Ef. 2, 2—3, hvor apostelen
sier at «vredens barn» gjør kjødets og tankenes vilje, d.v.s., at det sjeliske liv er helt i hans makt. Når da
menneskets ånd er blitt brakt til liv og er utfridd fra syndens makt, er det sjeliske element i det fysiske
legeme åpen for den onde makt.
F. eks.:
1. Først i det sjeliske liv, hvor den sjeliske visdom blir «demonisk», når onde ånder bruker den til å
fullføre sine planer. Fienden kan reise en indre fordom eller oppvekke en fiks idé — uten at mennesket
engang merker det, — og i det kritiske øyeblikk bruker han det til å forstyrre Guds verk. Dette fiendens
arbeide i den troendes sinn, mens hjerte og ånd kan være sant for Gud, er den mest alvorlige virkelighet i
Guds menighet i dag. For gjennom de forskjellige idéer hos ellers gode mennesker blir Guds Ånds arbeide
som oftest hindret mer enn ved verdens vantro og hat. Og atter kan fienden innen rekkevidden av
sjelens følelsesliv reise det naturlige liv sådan, at Guds Ånds dype arbeide enten blir kvalt eller rystet, og
hans stemme kan ikke høres.
2. I det fysiske legeme kan fienden arbeide på nervesystemet og gjøre bruk av den dyriske
magnetisme, hvilken er så uatskillelig tilknyttet den menneskelige sammensetning — så vel som mange
andre ting, som står åpen for den onde makt i tilknytning til «kjødets gjerninger», og det som sedvanlig
kalles for synd.
Disse ting i det menneskelige legeme stiller døren vidt åpen for onde ånds makter, og det skal fra
den troendes side søkes skarpt etter Guds lys for å forstå sin kompliserte tilværelse, så han kan forstå seg
selv og vite å vandre ydmyk og i avhengighet av den oppreiste Herres beskyttelse for den onde — en
beskyttelse som alene kan virke, når mennesket ser hen til Jesu blod og stilltiende adlyder det skrevne
233 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ord, idet han stiller seg åpen for all den sannhet som kan gi ham lys over den grunn, hvorpå han mulig
kan gi fienden anledning til å gjøre sine angrep, eller får adgang til sinn eller legeme.
For mørkets makt er meget dyktig til å arbeide jevnsides med «naturen» eller forestille dens
tilstand enten i temperament eller under forstyrrelser av de sedvanlige legemlige funksjoner eller
sammensetninger, og de våker og venter på noe fysisk eller åndelig illebefinnende, som kan tjene som
dekke eller unnskyldning for deres arbeide.
Hvorledes «sjel» og «ånd» blir delt
Guds Ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det
kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12.
Disse merkelige ord i Hebr. 4, 12 gjør et klart skille mellom sjel og ånd og viser nødvendigheten av
å skille det ene fra det annet. Det viser også de midler hvorved dette blir gjort, så den troende i sannhet
må bli et «åndelig menneske», som lever i samfunn med Gud i ånden (1. Pet. 4, 6). Pember uttaler med
hensyn til dette, at apostelen her «henholder seg til Guds Ord, kraften til å skille, og at det oppdeler
menneskets tilværelse i ånd, sjel og legeme, nettopp sådan som prestene i den gamle pakt flådde og
oppdelte de dyr som var bestemt til brennoffer».
Fausset skriver: «Guds Ord er levende og kraftig, energisk kraftigvirkende (gresk), det trenger
igjennom, så det endog skiller den dyriske sjel fra ånden, som er den høyere del hos mennesket, ja det
trenger igjennom endog til å dele mellom sjel og ånd, ledemot og marg ..., idet det skiller mellom det
som kommer fra ånden og det som kommer fra kjødet og det dyriske i mennesket, det skiller ånden fra
sjelen».
Disse ord viser hvor tankevekkende og fylt med lærdom dette «skille» er for den troende, hvis
øyne er åpent for faren for at sjelslivet skal beherske ham i stedet for Guds Ånd, som virker fritt i vår
menneskeånd.
Dette spørsmål reiser seg da straks i den troende som akter å bli en åndelig mann: «Hva skal jeg
gjøre?»
Hvorledes kan jeg under min vandring og tjeneste finne ut hva som tilhører det sjeliske dyreliv? Vi
har en yppersteprest som er gått igjennom himlene, han for hvis åsyn alle ting er blottet og utspent
(Hebr. 4, 13), han vil utføre sin prestetjeneste i vårt indre, så han med sitt tveeggede skarpe sverd i Ordet
skiller sjel og ånd. Ja, han trenger så dypt inn i hjertets skjulte tanker og råd, så han endog holder dom
der inne og rettleder, hvor man ønsker å bli undervist.
Vår yppersteprest, som selv ble til et menneske, for at han kunne være en «barmhjertig og
trofast» yppersteprest (Hebr. 2, 17), er medfølsom, når det gjelder våre fysiske og moralske svakheter
(Hebr. 4, 15). Han er den eneste som for vår bevissthet kan ta offerkniven og tålmodig «utskille» det
sjeliske liv fra sine gamle forbindelser, som det ved tanker og følelser er så gjennomtrengt av i den første
Adam, og stille en frigjort sjel til disposisjon og tjeneste for ånden i den Annen Adam. Hvilket veldig
verk!!
Korsets virkninger på sjelisk hengivenhet
Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv
(psyke), skal miste det, og den som mister sitt liv (psyke, sjelsliv) for min skyld skal finne det. Matt. 10,
38, 39.
Disse ord benyttet Jesus ved en anledning, da han sendte de tolv ut i sitt navn. Han sier til dem, at
«et menneskets fiender skal være hans egne husfolk», og viser derved, at det første skritt i etterfølgelsen
av ham på korsets vei vil bety et «sverd» i deres familieliv, da det å være forbundet til Kristus ikke er
ensbetydende med å være forbundet med familien. «Sverdet», som deler mellom det sjeliske og det
234 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
åndelige, kommer til å virke mellom den kjente Guds vilje og viljen hos familiens elskede. Da gjelder det
for den troende å ta opp sitt kors, gjøre Guds vilje, bli korsfestet og følge Herren tiltross for at det
forårsaker «uenighet» med far eller mor, eller «egne husfolk».
Det var sådan med Kristus selv. Han som sa: «Ær din far og mor», han sier også: «Hvem er min mor
og mine brødre»?
Når man tar korset på denne måte og velger å lyde Kristus fremfor å nyte familiær hengivelse, da
betyr det for de naturlige følelser sådanne lidelser, at den sjeliske hengivenhet i sannhet forsvinner, og
den rensede menneske«sjel» vil med hensyn til hengivenhet, stå åpen for Guds kjærlighet i ånden.
Herved vil den troende ikke lenger elske sin kjære familie for seg selv, men for Gud — og i — og gjennom
Gud.
Det lavere liv er ombyttet med et høyere. «Sjelen» som personlighet er den samme, men den er
nå ved ånden gjennom Kristi ånd ledet av den annen Adam og ikke bare av det dyriske sjelsliv fra den
første Adam. (Se 1. Kor. 15, 45—48).
I Lukas evangelium er sverdets gjennomtrengende kraft i forbindelse med sjelens hengivenhet
ennå mer klart fremlagt; for Herren bruker ordet «å hate» og sier: «Om noen kommer til meg og ikke
hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min
disippel. Luk. 14, 26. Her nevnes igjen «liv» (psyke), det dyriske sjelsliv. Matteus velger ordene: «elsker
mer enn meg», men Lukas bruker uttrykk som beskriver den stilling som den helt gudfryktige etterfølger
av Kristus inntar til det sjeliske dyreliv med alle sine gjennomtrengende hengivenheter, en stilling som
nødvendigvis må inntas for å arve renhet. En sådan troende må «hate sitt eget liv» (psyke) i dets
forbindelser til familie og slektskap, så han kan få sin «sjel» utskilt fra ånden i denne henseende, så han
kan «hate» og «miste» sitt sjelsliv og finne det høyere og renere liv i Kristus, det liv som gjennomtrenger
de fine slektskapsbånd, som både er forordnet og æret av Gud selv derved, at også hans egen Sønn som
menneske ble satt inn i et slekt-skapsforhold til menneskene i denne verden.
Korset og sjeliske selvinteresser
Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den
som vil berge sitt liv (sjel) skal miste det, men den som mister sitt liv (sjel) for min skyld skal finne det.
(Matt. 16, 24—26).
Under et lignende tilfelle senere, da det gjaldt Frelseren selv, sier Peter: «Spar deg selv!» Men
Herren lot ham vite, at ville noen følge etter ham, da ville det hete: «Fornekt deg selv». Her er det
dyriske sjelsliv summert opp i det ene ord «selv», når det viser seg under noensomhelst form av
«selvinteresse», «å spare seg selv», «å krympe seg selv for lidelser» osv., kort sagt, alt hva som kan bidra
til å «berge sitt liv» heller enn å gå rett frem i guddommelig kraft for at sjelen kan bli uttømt.
Valget av «korsets vei» for Kristi skyld betyr intet mindre enn å gå med på å miste sitt dyriske
sjelsliv for å finne Kristi guddommelige liv.
I Lukas 9, 23 heter det «hver dag ta sitt kors opp», hvilket viser at korset i forbindelse med
sjelslivets uttømmelse trenges daglig. Dette må dog skilles skarpt ut fra det kors, som er nevnt i Rom. 6.
kapittel og andre steder, hvor død over det gamle menneske må oppfattes som en virkelig
kjennsgjerning, som for den troende blir sann, når han regner seg som «død for synd» og «levende for
Gud» i Kristus Jesus.
Korset og sjelens grådighet etter jordiske ting
Kom Loths hustru i hu. Den som søker å frelse sitt liv (sjel) skal miste det, men den som mister sitt
liv (sjel) skal frelse det. Luk. 17, 32 — 33.
235 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Her finner vi igjen de samme kraftige ord gjentatt av Jesus i forbindelse med egen interessen og
det naturlige instinkt av selv beskyttelse og selv grådighet etter jordiske eiendeler. Kom «Loths hustru i
hu», sier Herren, når han påpeker den naturlige tendens hos det dyriske sjelsliv til i farens stund å vende
tilbake for og «frelse godset» og ikke la det fare.
Loven for å bli forenet med det høyere åndelige liv er å «miste» for å bli «forenet». Det sjeliske liv
søker jordiske skatter, men disse må man renonsere på. Og delingen mellom «sjel og ånd» i denne
forbindelse vil finne sted, når man får smak på de evige skatter og inntar stilling i henhold hertil. Det er
skrevet om noen, som i en sterk trengselsperiode, «fant seg med glede i, at deres gods ble røvet». Hebr.
10, 34.
Denne stilling til «jordiske eiendeler», åpenbarer som oftest en større Guds nåde enn under
ofringen av selve livet.
Har man først fått smake den himmelske gave og inntar stilling til de ting som er her ovenfra, da vil
jordiske eiendeler tape sin verdi og kan lett forsakes.
Guds barns overdrevne interesse for «huser» og «gods» gjør, at man forsømmer Guds rike. Man
inntar åpenbart en sjelisk stilling som intet har med åndslivet å bestille. Denne fasthengen eller
begjærlighet etter jordiske ting må vår himmelske yppersteprest avskjære, så det kan bli et «skille
mellom sjel og ånd». Man blir på denne måte ved Kristi blod løst fra jordiske ting og tilknyttet de
himmelske. Herved går disse ord i oppfyllelse: «For du er død, og ditt liv er skjult med Kristus i Gud». Kol.
3, 1—4.
Korset og sjelisk selv kjærlighet
«Den som elsker sitt liv (sjel) mister det, og den som hater sitt liv (psyke, sjelsliv) i denne verden
skal bevare det til evig liv». Joh. 12, 25.
Her ser vi meget tydelig forskjellen mellom det dyriske sjelsliv og det høyere liv i ånden —
åpenbart i og gjennom sjelens personlighet. Det dyriske sjelsliv er her oppsummert i ordet «selv
kjærlighet», — den som «elsker sin sjel,» — hvilket ganske enkelt betyr «seg selv». Vi har sett det sjeliske
liv gjennomtrenge familiehengivenheten og åpenbart i «selv barmhjertighet», «selv beskyttelse»,
«selvgrådighet etter jordiske ting», — kort sagt: summert opp i «min familie», «mitt gods», «meg selv»,
med «selv kjærlighet» i — og gjennom det hele.
Alt dette betyr tap — evig tap, sier Mesteren, fordi det alt sammen kommer frem fra et liv i den
første Adam, blir åpenbart i sjelens personlighet og hindrer at «sjelen» kan bli behersket av det åndelige
liv, så det rene guddommelige liv fra den annen Adam — Herren fra himmelen — kan komme til
utfoldelse.
Er det synd å beholde det? Ja, når lyset kommer og vi ser sannheten. I en dypere forstand er det
synd, skjønt ukjent synd. For alt liv i den første Adam, det naturlige menneske er helt igjennom blitt
forgiftet av synd. Og endog i dem som har grepet «død for synd», som omtalt i Rom. 6, og som
selvfølgelig har hørt opp med å «vandre etter kjødet» i åpenbare «kjødets gjerninger» gjennomtrenger
denne gift tilbøyelighetene og kommer tilsyne i selvkjærlighet, selvbarmhjertighet, selvgrådighet og
andre former for «selv sentrert». Dette må kalles synd, ennskjønt det i mindre synlig grad arbeider seg
frem gjennom forstand, følelser og tilbøyeligheter.
Veien til frihet.
For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv, at en er død for alle, derfor
er de alle døde, og han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham
som er død og oppstanden for dem. 2. Kor. 5, 14 og 15.
236 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Arbeidet med å skille sjel og ånd blir utført av Herren selv ved hans Ånds dommer gjennom Ordet,
det som et levende skarpt sverd trenger igjennom menneskets innerste og mest lønnlige tilværelse.
Men mennesket for sin del har også noe å gjøre. Guds Ånd kan ikke få fullført sin gjerning uten den
troendes samtykke og samarbeide. Kort sagt er betingelsen for samarbeide fra menneskets side
følgende:
1. Den troende trenger å se nødvendigheten av å skille mellom sjel og ånd, og når offeret er lagt
på alteret, da helt å samtykke i at verket blir utført.
2. Den troendes vilje må alltid være på Guds side, når han under livets forskjellige omstendigheter
foretar dette «skille».
3. Grunnen for korset må alltid sees i lyset av Rom. 6, 1—14. Da den troende regner seg selv som
«virkelig død for synden» (Rom. 6, 11) og i praksis «ikke lar synden herske» i sitt dødelige legeme, og
således finner kjødet med dets lyster korsfestet (Gal. 5, 25), så må han nå regne seg som virkelig død i en
langt finere grad for det dyriske sjelsliv, som innbefatter alt det som kan rommes innen forståelsen av
«selv» eller «egennytte».
4. Når den troende oppfyller disse betingelser, må han i sitt praktiske liv la sitt lys skinne, ha rene
hensikter og tro, så han alltid er trofast mot alt det som blir vist ham i Guds den Hellige Ånd, idet han
avslår det onde sjeliske livs alltid vel overveide påtrengenhet og velger å åpne seg selv for det høyere liv i
Jesu Kristi Ånd.
5. Den troende må i alle ting «vandre etter Ånden». For å kunne skille ut hva som er ånd og hva
som er sjel, så må han følge den ene og avslå den annen. For å forstå Åndens lov må han vandre i den, så
han i sannhet kan bli en «åndelig mann».
Hvis den troende oppfyller alle disse betingelser, vil han finne at han i sannhet blir en «ny
skapning». For korset, som et åndens sverd er av den himmelske yppersteprest blitt ført med sådan
visdom og kraft, at det har delt mellom sjel og ånd. Det har forfulgt det dyriske sjelsliv til marg og ben, til
den mest tilbaketrukne kilde i sjelens aktive liv, og til margen av dens tilbøyeligheter. Ja, det har endog
skilt det sjeliske liv i sinn og følelser, så man kan kjenne hva som kommer fra sjelen og hva som kommer
fra Ånden. Nå kan den troende i ånden vandre mer glad og lett i samklang med det skrevne Ord, og i tillit
til Gud ta opp det «daglige kors», som ligger i hans vei. Grepet av et alltid større lys over virkeligheten av
å være død med Jesus på korset, vil ånden hos mennesket alltid bli mer og mer skilt fra sjelen og bli
forenet i vesen med den oppstandne Herre, den annen Adam, som er en livgivende Ånd, så vi blir til «én
ånd» med ham. Og Menneskeånden vil på denne måte bli en kanal, hvor i gjennom Kristi Ånd kan
strømme ut til den trengende verden.
Den åndelige (pneumatikos) kristne
Den som er åndelig (pneumatikos) dømmer alle ting. 1. Kor. 2, 15. Men fredens Gud hellige eder
ganske og aldeles. og gid eders ånd (pneuma) og sjel (psyke) og legeme (soma) må befinnes fullkommen
og ulastelig ..... 1. Tes. 5, 23.
Her ser vi igjen menneskets tredelte natur. Det er merkelig, hvorledes den orden hvori dette er
nevnt i brevet til tessalonikerne ofte hos Guds folk blir nevnt i en motsatt orden, når de ber om å bli
helliget til legem, sjel og ånd. Dette er bevis for, at den troende ganske ubevisst misforstår den falne
skapnings stilling, inntil han blir opplyst av Guds Ånd, som fører menneskeånden hen på den plass, hvor
den kan kontrollere både tanker og annen virksomhet hos mennesket.
Apostelen gir i sin bønn for tessalonikerne et forstandig billede av en «åndelig» troende; for han
kunne ikke be annerledes for de han hadde vunnet for Kristus, enn at de måtte bli helliget helt og
aldeles, nettopp som han skriver til kolossenserne, at han arbeidet for å fremstille hvert menneske
fullkommen og fullvoksen i Kristus. De ord han bruker betyr: «Nå til full modenhet». Jeg ber til Gud, sier
237 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
han, at hele eders ånd og sjel og legeme må bevares «ulastelig» eller «hele». Helliget ganske og aldeles
betyr kort sagt:
1. Med hensyn til ånden: Den Treenige Gud, som er en ånd, tar bolig i menneskeånden, som på
grunn av Guds Sønns verk blir gjenfødt og gjort levende ved den Hellige Ånd.
2. Med hensyn til sjelen: Den Treenige Gud har tatt bolig i menneskeånden, som åpenbarer seg i
sjelens kar eller menneskets personlighet med vilje i full samklang med Guds vilje. Forstanden er blitt
fornyet og opplyst ved den Hellige Ånd, følelsene er kommet under full kontroll og behandling av
mennesket, som igjen er under Åndens ledelse.
3. Med hensyn til legemet: Den Treenige Gud bor i ånden og åpenbarer seg ved tilgang til sjelen, så
han derved holder legemet under full kontroll, 1. Kor. 9, 27, så hvert lem lyder hurtig, når det gjelder å
stille seg frem som «våpen for rettferdighet». Rom. 6, 13. Dette gjør at det ytterste av mennesket
(legemet) i sannhet blir helliget ved den Hellige Ånd.
Dette er den «åndelig» troende, som er vokst opp til «full modenhet» og som er blitt helliget til
ånd, sjel og legeme, og som derfor trenger til å bli bevart hel og ulastelig — ikke feilfri — med fredens
Gud boende i det sentrale dyp av sin tilværelse.
Hvorledes det sjeliske menneske blir åndelig
Men hvorledes — må vi spørre — kan en troende komme bort fra den «sjeliske» tilstand, så han
blir et aktiv «åndelig» menneske? «Den åndelige» er et menneske, som er kjent blant sine medvandrere
som én i hvem Ånden har sin ledelse», skriver Fausset. Og med denne «Åndens drift» menes ikke at Guds
Ånd bare behersker kjødet eller det sjeliske menneske, men den gjenfødte menneske ånd er gjort
sterkere enn sjel og legeme, så den hersker over begge deler, idet den er styrket ved Guds iboende ånd i
henhold til Paulus` bønn for efeserne, at de må bli styrket med makt ved hans ånd i det innvortes
menneske».
En «åndelig mann» er et menneske som «vandrer etter Ånden» og hvis sinn forstår Ånden.
Menneskeånden vil på denne måte samarbeide med den Hellige Ånd, så den livgivende ånd fra den
annen Adam blir i stand til å frigjøre og fullt besjele, sjelens anlegg, d.v.s. sinn, forestillelsesevne,
omtanke og dømmekraft. Legemets lemmer (Rom. 8, 11) vil komme under Åndens ledelse, så Gud ved
dem vil åpenbare sin fulle og høyeste vilje.
For at dette skal kunne skje må den troende ikke alene gripe den negative side av Guds deling som
nevnt i Hebr. 4, 12, utskillelse av sjelen fra Ånden, men den positive side omtalt i 1. Tess. 5, 23, hvor
Fredens Gud «helliger» det hele derved, at han tar menneskeånden i besittelse og arbeider gjennom
den, så sjel og legeme fullbyrder hver sin funksjon.
«Den som er forenet med Herren er én ånd med ham» skriver apostelen. (1. Kor. 6, 17). Når vi
altså er døde fra loven ved Kristi legeme, så er det for at vi skal bli forenet med en annen, han som ble
oppreist fra de døde. Rom. 7, 4. Her ser vi tydelig foreningen med Kristus i ånden, hvilket er hensikten
med — eller resultatet av korset. Denne forening med den oppreiste og oppfarne Herre kan altså foregå i
ånden og kommer ikke i stand, før enn ånden hos den troende er blitt frigjort (skilt) fra sjelens hylster.
For — som Stockmayer bemerker — kan den oppstandne Herre ikke sies å være brudgom av sjelen; for
— sjelen menneskets personlighet — kan kun være det kar gjennom hvilket Herren åpenbarer sitt liv,
som i forening med den troendes ånd frembringer «frukt for Gud».
Den «åndelige» mann er derfor et menneske i hvem Guds ord har fått kløve sjel og ånd, så ånden
er blitt befridd fra sammenfletningen med sjelen. Eller som Bromley skriver i 1774: «Menneskeånden er
løsrevet og oppreist fra sjelens favntak og er blitt forenet med Herren i vesen — ånd med ånd — en ånd,
så sjel og legeme heretter må tjene som kravs middel for å gi uttrykk for Herrens eget liv, hans vilje og
kjærlighet, gjennom den troende».
238 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
I lys av dette blir motsetningene mellom gjerninger «etter kjødet» og «frukter av Ånden», som
omtalt i Gal. 5, 18—24, meget slående, og enhver vil ut herfra hos seg selv kunne dømme, hvorvidt
motivene for hans gjerninger stammer fra det dyriske sjelsliv i den første Adam eller fra Åndens liv i den
annen Adam.
Lovene for et åndelig liv
Det er på dette trinn av stor betydning at den troende kjenner Åndens lover, og hvorledes han skal
vandre etter Ånden, hvis han ikke skal gå glipp av å samarbeide med den Hellige Ånd og derved gi
forførende satans ånder anledning til å etterligne det sanne åndelige liv. For disse ånder trenger innenfor
sjelens sfære, hvor man neppe bemerker deres arbeid som uekte, og man kan igjen drages ned i det
sjeliske.
Det åndelige menneske med sin ånd frigjort eller «skilt» fra sjelen, er en som vandrer etter — eller
er drevet av Ånden og ikke av sin sjel eller sitt legeme. Men dette betyr ikke at han jo ikke igjen kan bli
fanget i sjelslivet, hvis han på grunn av uvitenhet går glipp av Åndens lov, så Ånden får drive ham. Han
må lære av erfaring å skille mellom hva som er av Ånden, sjelen eller legemet, hvorledes han skal kunne
holde sin ånd fri og åpen for Guds Ånd, og hvilken tilstand hans ånd nødvendigvis må være i for
fortsettende å kunne samarbeide med den Hellige Ånd. Han trenger å bli i stand til å merke og stå rustet
likeoverfor onde ånders angrep på hans ånd, når de i lysets englers skikkelse tilsynelatende samarbeider
med Guds Ånd. Han må da kunne skille dem ut fra sin ånd og trykke den ned i sjelen og videre ut samme
vei som de kom inn. For deres hensikt er fra sjelen å motstå Guds Ånds arbeide i menneskeånden, så
denne blir lammet og passiv.
Skal den troende vandre i Ånden må han vite hva som er av Ånden og hva Ånden krever for ikke å
bli kvalt. Man føler f. eks. en tyngde trykke sin ånd, men man arbeider videre under dette trykk uten å gi
synderlig akt på det. Arbeidet synes hardt, men man gir seg ikke tid til å undersøke hva årsaken kan
være, inntil vekten blir aldeles uutholdelig, og han blir nødt til å stanse og utgrunne, hva som er i veien,
— om han selv skulle være skyld i, at noe fra først av er gitt anledning til å klebe ved hans ånd. Han
bringer denne «tyngde» i en kort bønn frem for Gud, kaster av seg alt fiendens trykk, og han er igjen fri.
Han må bli i stand til å forstå sin ånd og straks bemerke, når den er ute av samarbeide med den
Hellige Ånd, og da straks avslå alle angrep som vil dra hans ånd ut av likevekten og samfunnet med Gud.
Han må kjenne når hans ånd blir berørt av onde ånders gift ved innsprøytning av f. eks. mismot,
forsakthet, besveringer, knurr, finne feil, anstøt, bitterhet, føle seg såret, sjalusi etc., som alt er direkte
utslag av fienden mot menneskeånden. Han skal motstå alt mismot, tyngsel og knurr som er innsprøytet
i hans ånd, for et seirende liv og en befridd ånd betyr glede (Gal. 5, 22). Når disse ovennevnte ting
berører menneskeånden, så er dette ikke åpenbare «kjødets gjerninger», ettersom den troende kjenner
et liv etter ånden; men det vil snart kunne nå ned til kjødets sfære, hvis det ikke ble bemerket og
imøtegått med skarpe avslag og motstand.
Han må kjenne når hans ånd inntar den rette stilling, så han ved den kan ha ledelsen over både sjel
og legeme. Og han må forstå, når hans ånd under kritiske konflikter befinner seg ute av likevekt, og
hvorledes han da igjen skal kunne innta en rett og målbevisst stilling. For bedre å kunne skille mellom
åndens forskjellige tilstander, så må den troende kunne gjøre forskjell på menneskeåndens tre
forskjellige hovedstillinger, nemlig:
1. En trykket ånd.
2. Ånden i sin rette stilling i full likevekt og under uforstyrret kontroll.
3. Ånden dratt ut av sin «stilling», når den er overspent eller jaget, eller under «flukt».
239 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Når et menneske vandrer etter Ånden og forstår at hans ånd er i en av disse stillinger, så vet han å
kunne «løfte» og «kontrollere» den med en beroligende viljesakt, hvis den er dratt ut av stilling ved
overilelse eller drevet på flukt av åndelige fiender.
Ånden kan sammenlignes med det elektriske lys. Hvis menneskeånden er i kontakt med Guds Ånd,
er den full av lys, men utenfor ham er alt mørke. Ånden hos mennesket er elastisk. Når den er bundet
eller presset eller betynget, da opphører den så å si å virke eller å være livets kraftkilde eller oppkom.
Dersom et menneske føler seg trykket, så bør han finne ut hva det er som trykker ham. Hvis man spør
ham: «Føler du trykk fra legemet?» så vil han sannsynligvis svare «nei», men at han føler indre bånd. Og
hva er så disse bånd eller trykk? Er det ikke ånden som er bundet eller trykket ? For menneskeånden kan
sammenpresses eller utvides, gå opp eller ned, inn eller ut av sin plass, være bundet eller fri.
Med lys over disse ting kan man selv regulere, ettersom jo profeters ånder er profeten lydig. Man
har fått makt til å fjerne uroen, når man først vet hva som forstyrrer, og på den måte kan man som nevnt
i Hebr. 4, 3 ved tro «gå inn til hvilen».
Menneskeåndens «mange muligheter» vil først bli kjent, når den under sin forbindelse med Kristus
ved øvelser er gjort sterk i den Hellige Ånd til å motstå mørkets makt, som jo også er uvitenhetens makt.
Under ledelse av Guds Ånds lys og under den annen Adams levendegjørende utvikling vil den skride frem
til å føre full kontroll med sjel og legeme, idet Kristus er helliget som Herre i hjertet.
Det åndelige menneske er «fullvokst» i Kristus
Det åndelige menneske er altså av apostelen beskrevet som «fullvokst» i Kristus, og i 1. brev til
korintierne har vi en sterk motsetning mellom den åndelige og den kjødelige troende. Carnal — eller
kjødelig troende kan alene ernæres ved «melk» det enkleste i evangeliet, mens det «full voksne» eller
«åndelige» menneske kan motta de «dypere ting i Gud», ting som ikke engang kan tales om med ord
som menneskelig visdom lærer, men med ord som den Hellige Ånd lærer, idet åndelige ting (ting likeså
naturlige, som materielle ting på jorden) omtales av åndelige mennesker med åndelige ord. 1. Kor. 2, 10
og 13.
Apostelen sier tydelig, at det «sjeliske» menneske kan ikke motta «åndelige ting», like så litt som
de kjødelige «småbarn i Kristus» (1. Kor. 2, 14); for, for den sjeliske forstand og visdom synes åndelige
ting ikke å være annet enn dårskap. Kun åndelige mennesker kan utskille åndelige ting og prøve det,
akkurat som man prøver materielle ting. Det åndelige menneske prøver alle ting, for han er ved Ånden i
stand til å trenge igjennom like frem til kilden og motivene for alle ting, og han vil skue igjennom
sansenes slør hen til de åndelige virkeligheter, som ligger bakom alle ting. Derimot kan det sjeliske
menneske ikke bruke annet enn sin naturlige forstand. Han kan ikke trenge videre frem enn han av
forstanden er istandsatt, og han vil av den årsak dømme alt innen den «naturlige» sfære og ikke kunne
nå videre frem.
Den åndelige mann er moden i forståelse, skriver apostelen, og hvis vi nøyaktig undersøker alle
apostelens hentydninger om den «åndelige» og «fullvoksne» mann, så vil vi finne at deling (skille)
mellom sjel og ånd hos den troende er betingelsen for å nå det trinn, hvor man kan kalles «åndelig» eller
«fullvoksen». For det «fullmodne» stadiet er igjen og igjen forbundet med kunnskap, lærdom og dette å
kunne utskille åndelige ting. Alt dette har å gjøre med sjelen, som trenger renselse for sjelslivet, så
forstanden eller den mentale del må bli i stand til å motta åndelig visdom, som er et av kjennetegnene
på et åndelig menneske.
Vi taler visdom blant de «fullvoksne» (1. Kor. 2, 6). Vær ikke barn i forstand, men vær i forstand
fullvoksne (1. Kor. 14, 20). Og lærer hvert menneske i all visdom, så vi kan fremstille hvert menneske
fullkommen (det samme greske ord er brukt om fullkommen eller fullvoksen i Kol. 1, 28). Fast føde er for
de fullmodne, for den som ved bruken har fått sine sanser oppøvet til å skille (Hebr. 5, 14). La oss derfor,
240 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
så mange som er fullkomne (samme greske ord som «fullvoksne» i 1. Kor. 2, 6.) være således sinnet (Fil.
3, 15), eller «modne i forståelse», «fullkomne» i motsetning til «barn», skriver apostelen. For
kolossenserne ber han, at de må bli «fylt med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand»
(Kol. 1, 9). Og det er den «åndelige» mann som blir bedt om å hjelpe den broder som er blitt overlistet av
synd; for han alene kan utøve himmelsk visdom, som med full troskap kreves for å kunne skille synden ut
fra det guddommelige standpunkt, idet han inderlig elsker den villfarne broder.
Atter skriver apostelen til efeserne: «Til vi alle når frem til enhet i troen og til kjennskap til Guds
Sønn, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde». (Ef. 4, 13).
Enhet i troen, hvilket skulle karakterisere Kristi legeme på jorden i dets fulle skikkelse, kan ikke
åpenbares før hvert individuelt lem når frem til et fullmodent stade og blir «åndelige» mennesker. Og
atter igjen kan ikke disse lemmer bli «åndelige», før de griper atskillelsen mellom sjel og ånd, så ånden
helt og fullt blir forenet med den oppreiste Kristus Jesus, og sjelens kar med sin forstand og andre
intellektuelle egenskaper blir fylt og ledet av Ånden fra en Gudsbevisst sfære, og ikke fra et lavere liv av
den første Adam.
Det åndelige menneske er «gjort perfekt i kjærlighet»
Ordet «perfekt» eller «komplett», hvilket vil si «fullvoksen» i 1. Kor. 2, 6, er som oftest hos Paulus
forenet med sinn eller kunnskap, mens det hos apostelen Johannes er nevnt i forbindelse med
kjærlighet. Han taler om de troende, som er «gjort perfekt i kjærlighet» (1. Joh. 4, 18) og forteller
hvorledes den perfekte kjærlighet kaster frykten ut, og hvorledes den gir «frimodighet på dommens
dag». Johannes's brever viser derfor den «åndelige» mann å være én, hvis sjels hengivenhet er fylt med
Guds kjærlighet, og det i den grad helt fylt, at kjærligheten igjen strømmer ut fra ham. Gud bor i oss, og
hans kjærlighet er blitt fullkommen i oss, skriver apostelen. D.v.s., at sjelens kar er fylt så helt med
guddommelig kjærlighet, så det etter sitt mål og sin evne til å motta er «komplett» med Guds kjærlighet,
og i denne kjærlighets fylde finnes det ikke plass eller rom for det som kan kalles «frykt».
Men Johannes`s språk betyr mer enn det at den guddommelige kjærlighet som bor i den troende,
kan gjennomstrømme sjelens kar. Han beskriver et virkelig liv i ånden hos den åndelige mann, hva som
menes med å leve og vandre i en Gudsbevisst sfære. «Gud er kjærlighet», skriver han, og den som forblir
i kjærlighet, han forblir i Gud (1. Joh. 4, 16). Den «åndelige» mann, som lever og vandrer i Åndens
kjærlighet, er således «forblivende i Gud». Hvis «frykt» eller «hat» kommer inn, så er han steget ned i
sjelens sfære og har tillatt noe element av det dyriske sjelsliv er eller lignende ved angrep fra onde ånder
å få virke, han har således tapt samarbeide med Gud i sin ånd. For igjen å få opprettet en guddommelig
forbindelse må han straks gå til korset og underkaste det sjeliske element dets strenge krav. Dersom
forseelsen kan kalles synd, må han be om renselse i blodet i henhold til 1. Johs. 1, 7 og samtidig motstå
mørkets makt og igjen iføre seg «Guds fulle rustning» for i denne å kunne seire.
Den åndelige mann er «gjort til ett» med alle troende
Den «åndelige mann» er gjort til ett i ånden med andre i Kristus. Ordet «perfekt» brukt i 1. Kor. 2,
6 ble også brukt av vår Herre Jesus i hans yppersteprestelige bønn for å gi uttrykk for den enhet som skal
råde mellom hans disipler, det som lå som en byrde på hans hjerte like fra den stund han rettet sitt åsyn
for å gå til Jerusalem og på korset gjøre en slik enhet mulig. «Som du, Fader, er i meg, og jeg i deg, at de
også må være ett i oss. Jeg i dem og du i meg, så de kan være fullkomne til ett» (Joh.17, 21—23). Den
fulle enhet som består mellom Faderen og Sønnen— den rene, fulle enhet, ånd med ånd, — er den
troendes enhet, den ene med den annen i Gud. Herrens utsagn i denne henseende er ikke til å misforstå.
Han sier: «At de må være ett, likesom vi er ett». Dette vil igjen si, at Faderen og Sønnen bor ved den
Hellige Ånd i den troendes ånd i perfekt — eller komplett — enhet. Og hermed menes nødvendigvis igjen
241 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
den samme enhet i ånden med andre troende. Den «åndelige» mann er derfor ikke bare ett med Kristus i
Gud, som er kjærlighet, men han finner den samme enhet ved den samme Gud boende også i andre.
Derfor kan han ikke fullt og helt være i Gud, hvis han i noen grad tillater det dyriske sjelsliv å råde, dette
som kommer tilsyne i splittelser, partier og partiskhet. (Jak. 3, 17, og Gal. 5, 20).
Den åndelige mann «vandrer i lyset»
Det er om den «åndelige» mann at apostelen Johannes skriver: «Hvis vi vandrer i lyset likesom han
er i lyset, så har vi samfunn med hverandre og Jesus, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1. Joh. 1,
7). Kun den mann kan vandre i lyset, som lever i en gudsbevisst sfære, hvor Gud bor i hans ånd. En
nedstigning i sjelens sfære og det formørkede kar vil fordunkle lyset.
Den troende som forblir i Gud, som er lyset, han lever og vandrer i lyset, og i dette lys har han
samfunn med Gud og finner samfunn med andre mennesker som vandrer i det samme lys. Under denne
vandring vil all ukjent synd som kommer frem for vår bevissthet ved det dommens lys hvori vi vandrer,
bli dømt, og Jesu blod renser på denne måte fra all synd.
Gud er lys, og der er aldeles intet mørke i ham. Den som elsker, han forblir i kjærligheten og i lyset.
Dette er oppstandelseslivet, eller livet skjult med Kristus i Gud, som apostelen Paulus omtaler. Jesus
nevnte dette i sine farvelord til disiplene på salen i Jerusalem, og det ble brakt til virkelig erfaring på
pinsefestens dag, da Jesus var forherliget og sendte sin ånd, som løftet deres ånd opp og ut over sjelens
sfære — opp til åndelig enhet med ham selv. Når han forblir i oss og vi i ham, da vil verden tro. De så
enheten hos den åndsfyldte disippelskare, som ved den iboende kjærlighet var fryktløse. De så dem
vandre i slikt lys at syndig selvinteresse, slik som den åpenbarte seg hos Ananias ikke kunne tåles iblant
dem.
I lyset av dette og hva det betyr for Kristus og hans menighet, at alle lemmer på hans legeme blir
«åndelige» og tilpasset eller fullkommengjort på sin plass i forening med Kristus som det oppstandne
hode for menigheten, vil det forstås, at klarhet over skille mellom sjel og ånd ikke noksom kan
verdsettes. For når man har hørt opp med å leve «etter kjødet» — i sansebevisstheten — vil man kunne
vokse opp til en fullvoksen «åndelig» mann, en mann som er i stand til å forstå Guds Ånd, og som kan
skille og undersøke åndelige ting. For han vil da være en mann som er helt helliget og hvis ånd er helt
frigjort fra både sjelens og legemets herredømme, idet den Treenige Gud har tatt bo hos ham (Johs. 14,
23). Og i det han vandrer således, jager han alltid mot fullendelsen (Fil. 3, 15 og 16).
Hvor lang tid behøves mellom det første skritt i den nye fødsel og til det fullvoksne trinn i
Kristuslivet, i betydning av at ånden er frigjort og satt i forbindelse med vår oppstandne Frelser, Jesus
Kristus, som har fullt herredømme over sjel og legeme? Ja, hvor lang tid det kan vare, kan vi ikke
nøyaktig si, men av apostelens brev til korintierne og av hebreerbrevet forstår vi, at de ble lastet for å ha
brukt for lang tid i barnetilstanden; for ennå var de kjødelige og trengte til melk for sitt svake åndelige liv,
når de etter tiden skulle ha vært lærere, som skulle ha ledet andre til fullmodenhet. Barnetilstanden kan
øyensynlig bli forlenget eller gjort kortere, og trenger ikke å bli målt etter sedvanlig tidsregning.
Sannsynligheten taler for, at det kommer an på hvor hurtig den troende kan gripe sannheten, og hvor
rask han er til å overgi seg selv, når Guds kunnskap har overbevist ham. I alle tilfeller går det klart frem av
hebreerbrevet, at den troendes stilling har meget å si, når det gjelder hans fremgang. Når han skriver til
dem at de var trege til å høre, og at de atter trengte til å lære evangeliets begynnelsesgrunner, så sier
han: «La oss gå forbi begynnelseslæren om Kristus og strebe fremad mot det fullkomne» (Hebr. 4, 1).
Dette er omtrent de samme ord som Paulus bruker til filipenserne i 3. kapittel, hvor han forteller om sin
egen iver, når det gjelder å strebe fremad.
242 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Veien til visdom
Visdom kan ikke fåes uten i Åndens fattigdom. Man må føle behov for den. Fattig i ånden er den,
som ser sine feilgrep og lar seg tukte. Han leter etter noe han ennå ikke eier. Han er misfornøyd med seg
selv. Der er en skrikende trang i ham etter sann tilfredsstillelse etter sannhet, ja etter Gud selv. En sådan
sjel er fattig i ånden, og himmelens rike hører ham til. Han søker Gud, og Gud søker ham. Også vi bør lete
blant menneskene etter den fattige i ånden, for de er sjeldne perler.
Herrens frykt er visdoms begynnelse. Ord. 9, 10. Frykt for Herren tilkjennegir, at man er i føling
med ham. Herren nærmer seg oss ved tuktens ris; for hans renhet kan ikke forene seg med alle våre
urenheter, derfor nærmer han seg oss ved tukt. Den fattige i ånden lar seg tukte, for han kan ikke annet
enn la seg overbevise av det som er bedre enn det han selv eier. Han hører på tilrettevisning og blir vis.
Ord. 8, 33. Guds kunnskap bryter ved sin tukts ris seg vei til hans indre vesen og blir ved erkjennelse
endel av mannen selv. Han blir vis. Man kan lese seg til vitenskap, men må tuktes til visdom. Det går an å
være vitenskapsmann uten å være vismann. Men for vitenskapsmannen gjelder mer enn for noen dette:
Den som tykkes seg å vite noe, han har ennå aldri visst noe slik som man bør vite det. Verdslig vitenskap
og ugudelighet kan godt forenes i en og samme person. Og likesom de ikke brød seg om å eie Gud i
kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige. Rom. 1, 28.
Vitenskapen har sitt sete i hode, visdommen i hjertet. Vitenskap og visdom kan finnes hos
vitenskapsmannen, dersom han setter visdommen på sin plass foran vitenskapen. Han vil da se Gud i sin
viten, og det er visdom.
Ingen kan straks få visdom. Gud sender først sin kunnskap. Er man tro mot den, — da blir man vis.
Kunnskap er de lysstråler, som skinner ut fra lyset, det er ikke lyset selv. Men visdommen er selve lyset.
Alt hva som var en vinning aktet Paulus for tap, fordi kunnskapen om Kristus var så meget mer verd. Filp.
3, 7. Kunnskap til vinning er altså ikke Kristi kunnskap, og dog går all lærdom her i verden ut på å vinne
kunnskap til vinning. Dette må tilsidesettes, hvis man vil eie Guds kunnskap. Jesu Kristi rike er ikke av
denne verden. Vi trenger kunnskap som ikke er av denne verden for å kunne gjøre nytte for oss i den
tilkommende. Derfor heter det at den forstandige har visdommen for sine øyne. Ord. 17, 24. For han vet
at visdommen skal bære krone og septer evindelig. Derimot heter det om dåren i samme vers, at hans
øyne er ved jordens ende. D.v.s. dersom han er i Amerika, så er hans sinn og tanker i Norge, og er han i
Norge, da er han med sinn og tanker andre steder i verden. Han er altså ikke tilstede der hvor han
virkelig er med sitt legeme, hans øyne er ved jordens ende. Dette gjør urolig og fredløs. Sann fred og
hvile består deri, at man i sinn og tanker finner seg tilfreds hvor man er, nettopp sådan man har det, idet
man vet og tror, at det er nettopp slik Gud vil det skal være. Guds kunnskap har tukten med seg, inntil
man i visdommen finner den fullkomne hvile, den hvile som de går inn til som er kommet til troen. Hebr.
4, 3.
Veien til visdom er gjennom Guds kunnskap åpenbart for så mange, som alltid bevarer seg selv i
åndens fattigdom — med troskap. Så snart man tykkes seg å vite noe, da har man ennå aldri visst noe,
slik som man bør vite det. Visdommen lar seg altså ikke benytte som en briljant, som skaffer sin
eiermann ytre glans. Den gir ære men på guddommelig vis. Visdommens ånd bor kun i rene hjerter,
derfor må hver den som vil ha visdom rense seg selv. Handler man mot dens lover, da trekker den seg
bort og overlater mennesket til sitt eget fall. Man må følge Guds lover for å få visdom, og man må leve i
disse for å beholde den. Når et menneske er nådd der hen at han har oppnådd visdom fra Gud, da er en
sådan sjel vel kjent i tuktens skole. Du kan tale med ham derom, og du skal få forstandige svar.
Kunnskap til vinning kan også være av religiøs art. Også denne må aktes for tap, da det på langt
nær ikke er Guds kunnskap og aldeles ikke fører til Gud visdom. Man kan ad den vei studere til prest,
men prest for Gud blir man ikke uten så er, at man blir overført til hans underfulle lys. Dette underfulle
243 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
lys gjør til intet alt det menneskelige lys man fikk på presteskolen. Derfor er hver den prest — uten
presteskole, som lever i dette underfulle lys og går frem deri. Guds vismenn må derfor letes etter i hans
underfulle lys, det som gjør alt annet lys til intet. Men gjør det alt annet lys til intet, da er det naturlig, at
de som har ofret år og penger på sitt lys, blir de verste motstandere av prester i Guds underfulle lys.
Nettopp dette er tegnet, og man kan dra selv samme slutninger fra Jesu liv og apostlene etter ham og
profetene før ham. De som tykkes seg å vite noe ble forarget og fulle av avind over dette guddommelige
og underfulle lys.
Derfor heter det, at de som vil leve gudelig i denne verden skal bli forfulgt. Alt kommer fra livet
som leves, og ikke fra det man leser seg til; for livet er menneskets lys.
Bort med dumhetene
Heng deg ikke på noe menneske, og la ingen henge etter deg. Lev enkelt og umiddelbart. Still ikke
krav hverken til mennesker eller til livet. Vær tilbakeholden og lev i det skjulte, så vil du spare deg selv
for mange ergrelser og sorger. Gjør deg ikke møye med å være ansett for åndelig i menigheten; for det er
nok av dem som merker det og som tar motforholdsregler. Vær sådan at andre må skyve deg frem, for
dette er å bli tilsagt: Venn, sett deg høyere opp. Unnse deg for å tilrettevise noen i dens nærvær som
kanskje har mer visdom enn du selv. Roper du «amen» eller «halleluja» i en forsamling, da sørg for, at
det også er så meget ånd og liv i det, at andre kan få lyst til å rope sammen med deg. Bruk ikke for sterke
uttrykk i dine vitnesbyrd, og vær ikke mer nidkjær over andre enn over deg selv. Forsøk å skille mellom å
vitne, undervise og holde foredrag, når du står opp for å vitne. Legg deg ikke til predikanttoner, når du
taler. Ingen kunster og geberder, hverken med hode eller armer slår an i en åndelig forsamling. Alt slikt
er for det ytre menneske. Kiv ikke om Guds Ord; for hos den forstandige holder visdommen seg stille.
1928
Troen
Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. Hebr. 11, 1.
Troen er den hånd som griper evige verdier, verdier likeså synlige for troens øye, som naturlige
verdier er det for det naturlige. Troen seirer over verden og de ting som er i verden. Troen griper Guds
forstand og setter ikke lit til menneskeforstanden. Troen bringer synlige ting frem fra det usynlige. Ved
tro tåler man spott og hån fra mennesker, som dømmer som mennesker. Troen finner ikke hvile i det
skapte, den hviler kun i ham som er troens begynner og fullender, Jesus Kristus. Troen bærer over død og
grav, som skrevet står: I tro døde alle disse, uten at de hadde oppnådd løftene, men de så dem langt
borte (bakom døden) og hilste dem og bekjente, at de var fremmede og utlendinger på jorden. Hebr. 11,
13. Ved tro dro Abraham ut til det sted han skulle få til arv, og han drog ut — uten å vite hvor hen han
kom. Han fikk endog landet ved tro, så oppholdt han seg deri som fremmed og utlending. Den
himmelske tro fører til et himmelsk fedreland, og hver den som har denne tro blir nødvendigvis fremmed
på jorden. Troen løser fra alle jordiske bånd, men knytter desto inderligere de evige. Troen har intet
kjært bak seg, som den må se tilbake til som Loths hustru. Troen tilfredsstilles kun av Skaperen selv.
Dette er beviset for at vi er Guds barn. Troen forlater Egypten (verden) og Farao (Satan) uten å frykte
hans vrede. Troen velger å lide ondt med Guds folk fremfor å eie syndens timelige nytelse. Troen akter
Kristi vanære for den største rikdom. Troen seirer ikke alene over verden, den seirer over lystene i
244 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
legemet og legemet selv, som blir som et offer for troens lydighet. Troen har feste i håpets anker, som er
kastet innenfor forhenget — bakom kjødet, fornuften, det sanselige. Troen finner intet for seg i
mennesket men i den Hellige Ånd. Troen hører hva Ånden sier til menigheten; troen har salvede øyne,
den griper gull glødet i ild. Uten tro er det umulig å behage Gud; men ved tro ransaker vi i Ånden selv de
dypere ting i Gud. For troen lukker Gud opp sitt eget hjerte, ja endog sine hemmeligheter. Guds ord må
tros, hvert eneste ett av dem; for først da blir det levende og ter seg virksomt i oss. Det man ikke tror
eller har forstand på, får man la ligge inntil vi ved tro kan gripe det; for vi går fra tro til tro.
Dette er det troens Ord vi forkynner.
Leve og herske
For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får
nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Rom. 5, 17.
Her tales om noen som skal leve og herske ved nåden. Under mot-sigelser, trengsel og trykk av alle
slag, da skal nåden være sterkere, så man alltid lever og hersker. Jesus var en hersker i gudsfrykt. Men
hvem er vel den mann og kvinne som når skoen trykker, da har søkt nåde i rette tid, så man kan herske i
nåde og gudsfrykt over vanskelighetene? Her bryter gudsfryktens praktiske seier seg frem til overflaten,
så enhver kan se og ta på den. Hjertets ydmykhet og saktmodighet blir åpenbar, mens lidelsene i kjødet
skjules. Dette er den gudsfrykt som smitter, som gir lyst til å etterjage; for i den er der kraft.
Hvem vil stille seg i gapet?
Og jeg søkte blant dem efter en mann, som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn
til vern for landet, for at jeg ikke skulle ødelegge det, men jeg fant ingen. Esek. 22, 30.
I alle dager når frafallet var stort, søkte Gud etter en mann som kunne stille seg i gapet. Når
profeter, prester, hyrder og fyrster vente seg hver til sin egen vinning, da ble sannhet og rett latt i
stikken. Hvem var da rede til å stå i gapet, så ødeleggeren ikke fikk herje folket? Men legg merke til, at
den mann som skulle stille seg i gapet måtte først mure opp en mur. Han måtte bygge opp en mur av
sannhet og rett i sitt eget liv, før han kunne stille seg i gapet for andre. Hva er så "gapet?" Jo, det er det
sluk, den port eller den åpning hvor igjennom Satan uhindret sender sine ødeleggende åndsmakter for å
herje Guds forsamlinger. Det er den port hvor igjennom enhver uhindret og uten minste motsigelse kan
få søke sitt eget. Den som vil stille seg i dette gap, han får både prest, profet, hyrde og folk mot seg.
Abraham stilte seg i gapet, så Lot ble spart. Josef sto i gapet for sine brødre for å holde et helt folk i live.
Moses sto i gapet for Israel mot Farao og hele Egypten. Josva og Kaleb sto i gapet for Israel og ble de
eneste to, der kom inn i landet av sin slekt. David sto i gapet mot Goliath, som spottet Herrens
slagordener. Jeremias sto i gapet da Israel ble bortført til Babel. Daniel sto i gapet, da han tre ganger om
dagen åpnet sine vinduer mot Jerusalem og ba til Jehova — tross kongens forbud. Johannes døperen sto
i gapet mot sin tids ormeyngel, som kom til ham for å bli frelst fra den kommende vrede. Jesus sto i
gapet for en hel verden, som kan bli frelst ved ham — om de dog bare ville. Siden de dager har Gud i
frafallstider lett etter en mann som kunne stille seg i gapet, og han har gjennom middelalderen og den
nyere tid funnet både menn og kvinner som har vært villige.
Alle disse er blitt spottet av sine samtidige, og aller verst av sin samtids religiøse. Alle har de først
måttet bygge opp en mur, og mot denne mur har man så rettet sitt sværeste skyts og sine kraftigste
dommer og beskyldninger.
Prestene gjør som regel ikke forskjell på hellig og vanhellig, de lærer ikke folket å gjøre forskjell på
urent og rent, de sover i sin polstrede seng og hever sin lønn. Folket drives som dyr av onde åndsmakter
245 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
etter verdens løp og prestene driver samme vei. Vi lever som i Noah dager, det gis til ekte og det tas til
ekte, man skiller seg og gifter seg fort vekk. Og dette blir tillatt, så ekteskapene rystes og barna lider.
Ondskapen er stor på jorden. Hvem vil stille seg i gapet mot dette omseggripende onde? Visstnok
kommer der nå og da en protestartikkel, men den kraft som kjennetegner en mann stående i gapet
fattes. Sporten er drevet ut i avgudsdyrkelse, så i Amerika dør årlig ca. 7000 unge menn som følge av
lemlestelser etter sporten. Skulle noen rope litt høyere enn sedvanlig på et møte under vekkelser, da er
avisene påferde og skal ha det hele inn i sunnere spor. Men aldri har jeg sett de vil ha fjernet denne
ugudelighet, som krever både kropp og sjel. Vi har i hopetal av prester for folket, men hvem tør stå i
gapet? Hvem har sin egen trosmur i orden? Alle tier, de er som stumme hunder som ikke kan gjø.
Når det gjelder Guds forsamlinger, da er ikke vandring i Guds lys gjenstand og grunnvoll for
samfunn. Medlemsantallet og inntektene er det fornemste. Det er dette som gjør kallet "fett". Sann
gudsfrykt er nærmest et hinder i dette religiøse forretningsliv, hvor det er best at medlemmene er mest
mulig blinde for alt som foregår. Hvem tør her stille seg i gapet? Mon ikke en sådan enn i dag ville bli
utstøtt med overveldende flertall? Den kraft og saft menighetene skulle ha i Kristus Jesus ligger nå i
finansene og det hyggelige og kameratslige samvær. Ve den som ved sann gudsfrykt for-styrrer dette
gode forhold. Aftenunderholdninger med religiøst skinn, hvor selv ugudelige mennesker blir invitert for å
avgi sitt nummer, er god næring for vår tids kjødelige kristne. Korsets ord ville virke som en bombe fra
himmelen i all denne hygge, og man ville visselig hyle i kor: Ut med denne fredsforstyrrer, ut med Jesus
Kristus, ut med apostlene! Ja slik blir det, selv om man ikke mente det sådan. Hvem har da adgang? Jo,
alle de som sier fred, fred, alle falske apostler, hyrder og lærere. Alle smigrere selv om de er ugudelige i
det åpenbare. For slike har man fest og hygge. Hvem vil stille seg i gapet i denne nedrevne mur? Man
skulle tro at han (Jesus Kristus) som kan gjøre en hel evighet rik på herlighet ikke makter å underholde en
kort aftenstund. Hvem har skylden, Jesus eller de som skulle være hans tjenere? Eller er det så at vår tids
kristendom er bortført til Babel, siden det ikke finnes legedom for den.
En Herre, en tro, en dåp, en Gud alles fader. En mening, ett legeme, ett samfunn. Hvor finner man
det? På korset! På korset!
På korset med aftenunderholdninger, mange meninger, med hyggen og finansene. Først da kan vi
hellige Kristus som Herre i våre hjerter, så det blir en tro og ett håp. Gud har ikke kalt noen til å forrette
prestetjeneste for det gamle menneske Rom. 6, 6. Det skal ikke underholdes og stimuleres, det skal
korsfestes med Kristus, så de herligheter Jesus Kristus har på lager kan bli skjenket oss i Ånden, og ikke
som man nå tenker og strever med å få det til å bli en herlighet for kjødet. For vi dømmer dette at er en
død for alle, da er de alle døde. Men de døde trenger ikke underholdning, men liv. Det trengte Lasarus,
og vår tids døde er vel ikke bedre enn han ...?
Men man vet jo så meget, og derfor må man vel ha rett? Salomo ba ikke om vitenskap, men om
visdom til å styre hans store folk. Vitenskap kan kjøpes for penger og vitenskapsmenn lar seg leie for en
lønn, men visdom fåes ikke for gull. Jakob henviser de som fattes visdom til Gud, som gjerne gir uten å
bebreide. De tre fra Østerland som fulgte stjernen og fant Jesus, de var alle vismenn. De var menn som
kunne motta åpenbarelser fra Gud. Det var som vismenn de fant frem og ikke som astronomer og vitenskapsmenn.
Der er mange huller i muren. Hvem vil stille seg i en av åpningene og bli en murbrudds tilmurer?
Hvem er dyktig til å bruke både sverd og murskje? La oss lære av Nehemias, 4, 21. Det er ikke så
vanskelig i oppstandelseskraften; for i denne kraft er allerede det gamle menneske beseiret.
246 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det gamle menneske
Da vi jo vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Rom. 6. 6.
Ved tro visste apostelen dette. Når vi tror syndenes forlatelse, da har vi tilgivelse, og når vi tror at
det gamle menneske ble korsfestet med ham, da tror vi ikke mer enn vi bør tro. Når det gamle menneske
ferdes om nede av korset, da er det i vantro og selvgodhet. Man tror bedre om seg selv enn Gud tror. Av
samme grunn kan det gamle menneske lage menighet, ta tiende og holde hele forsamlingen nede i
uvitenhet til egen fordel. Det gamle menneske kan opptre som den argeste katolikk og som den mest
nidkjære protestant. Det kan vitne og be samt lede møter av hvilken som helst art, — ja selv
enhetsmøter. Det gamle menneske kan inneha alle geistlige stillinger fra biskop til klokker, emissær og
predikant. Det kan tåle all slags forkynnelse, bare det slipper å høre om sin egen korsfestelse. Ordet om
korset vekker dets vel begrunnede harme. Og dog hører det hjemme der. Det er forbannet på
forbannelsens tre. Hva som helst — bare ikke korset. Det ynder tale om frihet og at Jesus har gjort alt, så
det kan slippe fri. Jesus led og ble prøvd istedet for meg mener det gamle menneske. Derfor liker det å
høre om herlighetene i tusenårsriket, om frigjørelse fra kors og trengsler og om løfter uten betingelser.
Det teller løfter og fortier betingelser og formaninger. Det trives utmerket innen alle religiøse gjøremål
og påtar seg et hvilket som helst verv — helst det mest anseede. Det fråtser i fattigfolks kollekt og tiende
og svelger grådig gaver av alle slag. Det holder øye med korsets forkynnere som manndraperne gjorde
det med blodhevneren, og det søker å berge sitt liv ved gudfryktighets skinn uten kraft. Det er ivrig
beskjeftiget med å innskrive medlemmer eller å se seg forarget på dem som gjør det. Det bukker dypt for
rikdom, personsanseelse og ære og overser fattigdom og den ringes sak. Det reiser og nyter, eter og
drikker, idet alltid krake søker make. Det tar seg godt ut i kjødet og beundrer ethvert bidrag i den
retning. Er det riktig heldig og oppnår en religiøs toppstilling som leder eller iverksetter av velgjørende
virksomhet, da utfolder det en makeløs evne til å kunne skrape sammen penger. Ja det preker sådan, at
enhver må få den oppfatning, at sann gudsfrykt er et pengespørsmål.
Jo, jeg takker! La oss få det gamle menneske på korset, så blir vi også fritatt for dets himling med
øynene, pengetiggeriet og hele uvesenet. Det var det gamle menneske som forfulgte profetene og slo
dem i hjel, ja det korsfestet av avind endog herlighetens Herre. Det var det gamle menneske som sa: Så
snart pengene på kistebunnen klinger, da sjelen utav skjærsilden springer. Den samme ånd behersker
det gamle menneske i dag, kun har det valgt andre metoder for pengeinnsamlingene. Peter hadde ikke
sølv og gull, men han hadde Guds kraft. Mesteren selv hadde ikke det han kunne helle sitt hode til. Men
det gamle menneske hviler seg på elfenbens senger og oppdikter sanger som David, og vil gjerne gjøre
heltegjerninger. Men opp på korset med det, så blir det slutt på alle dets meritter.
Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, hvorved verden er blitt
korsfestet for meg og jeg for verden; for hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny
skapning.
Og så mange som går frem etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds
Israel! Gal. 6, 14—16.
Jesus som yppersteprest
For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å
frembære både gaver og slaktoffer for synder. Hebr. 5, 1.
Det må skilles mellom Jesus som sonoffer for våre synder og Jesus som yppersteprest eller
mellommann for en ny pakt. Den ugudelige trenger Jesus som sonoffer for synd, mens den frelste
trenger ham som yppersteprest og talsmann.
247 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
For nå å kunne bli sonoffer og yppersteprest måtte Jesus få del i kjød og blod i likhet med de barn
han skulle frelse. Hebr 2, 14. For engler tar han seg ikke av men Abrahams ætt. 2, 16. Jesus måtte gå ned
i menneskelige kår for å kunne frelse mennesker. Derfor heter det også: Av seg selv ga Jesus avkall på å
være Gud lik og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd
var funnet som et menneske, fornedret han seg selv så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Filp. 2,
7 og 8.
På jorden var der yppersteprester som var blitt det ifølge et kjødelig buds lov. Da nå disse var
dødelige mennesker, ble det mange av dem. Men Jesus, som var unnfanget av den Hellige Ånd hadde fra
fødselen "et uforgjengelig livs kraft" i seg selv. Dette liv hadde ikke tidligere vært i kjød. Derfor kom Jesus
med himlenes rike i seg selv. Selv Johannes døperen, som var den største født av kvinner hadde ikke
dette rike i seg selv; for den minste i himlenes rike var større enn ham.
Det evige livs kraft (Hebr. 7, 16) var i og med Kristus for første gang kommet i kjød. D.v.s. åpenbart
i et menneskelig legeme. Så lenge Jesus levde her på jorden var han den eneste som hadde himlenes rike
i seg selv. Derfor kunne han si: Himlenes rike er kommet nær. Ved hjelp av "det evige livs kraft" opptok
nå Jesus kampen mot de fristelser som kom fra det kjød han frivillig hadde iført seg. Han sa alltid "nei" til
sitt eget og "ja" til det guddommelige. Krefter til å kunne gjøre det bar han i seg selv. Men det var som
oftest tunge og svære kamper; for det var med sterke skrik og tårer han frembar bønner og nødrop til
ham som kunne frelse ham fra døden. Han kjempet nemlig i sitt kjøds dager mot alle krav fra det
menneskelige kjød og vant en så grundig seier, at endog hans kjød kunne legge seg til hvile med håp. Ap.
gj. 2, 26. Hans sjel ble ikke forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Jesus er altså den
eneste som har vunnet en fullkommen seier over alle krav fra kjødet, over alle fristelser og all synd.
Dette var mulig for ham ved det evige livs kraft.
Jesus bar på arven i seg selv. Denne arv skulle overlates barna, men først etter hans død ble
testamenter gyldig, ettersom det ingen gyldighet hadde mens han levde. Derfor var det gagnlig at Jesus
gikk bort, så Talsmannen, den Hellige Ånd, kunne komme. Og på pinsefestens dag sendte han Ånden så
kraftig, at han kom som et fremfarende veldig vær og fylte hele huset hvor disiplene var forsamlet. Ap.
gj. 2, 2.
I Jesu kjøds dager hadde Jesus denne ånd i seg selv, og han ofret seg i kraft av en evig ånd. Han
gikk igjennom prøvelser og lidelser av alle slag. Hebr. 4, 15. Jesus måtte iføre seg kjød og blod for å
kunne bli fristet og prøvd i likhet med oss og for å kunne komme oss til hjelp i våre prøver. Skriftene
vitner nok derom. Hebr. 2, 16—18. Filip. 2, 6—8. Rom. 8, 3. Hebr. 10, 5. Det var i hans kjøds dager her
nede på jorden at Jesus ble dannet til yppersteprest etter Melkisedeks vis. Det var lidelsene som gjorde
ham fullendt. Jesus led idet han ble fristet. Men enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen
begjærlighet, den som kommer fra kjødet. Men nå er saken den, at Jesus overvant seg selv i kraft av en
evig ånd. Han led døden etter kjødet hele livet igjennom. Han fremstilte sitt legeme som et levende og
Gud velbehagelig offer, det vi nå også formanes til å gjøre. Rom. 12, 1. Om Jesu dannelse til
yppersteprest er meget å si, sier forfatteren av hebreerbrevet, som også er svært å utlegge, fordi I er
blitt trege til å høre. Hebr. 5, 11—14. Hemmeligheten "Kristus, åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd og
sett av engler" etter oppstandelsen berører på det mest intime Jesu dannelse til yppersteprest. Men
likesom enhver yppersteprest taes iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud,
Hebr. 5, 1, så var det også nødvendig at vår himmelske yppersteprest ble tatt blant mennesker. Men
dersom man ikke er iført kjød og blod som et menneske, da er man overhodet intet menneske. Og
dersom man ikke kan fristes, da er man intet menneske. Men Gud være lovet, vi har en yppersteprest
som er prøvd i alt, d.v.s. i alle mulige slags fristelser, uten synd. D.v.s. han beseiret sin egenvilje og
fristelser fra det kjød han hadde iført seg så fullstendig og så rent, at han var uten synd eller lyte i alle
248 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
måter under fristelsen. Dette kan ikke alltid sies om oss under våre fristelser, derfor er det særskilt nevnt
for Jesu vedkommende.
Loven innsetter til yppersteprester mennesker, som har skrøpelighet, men edens ord, som kom
etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet. Derved settes et eldre bud ut av
kraft. Hebr. 7, 18 og 28.
Når det sies "som er blitt fullendt", da må man skjønne, at det var en tid i Jesu kjøds dager, da han
ikke var fullendt. Derfor heter det også, at det behaget Gud ved lidelser å fullende vår frelses høvding.
Av samme årsak sies det også til oss, at dersom vi lider med ham, da skal vi også herliggjøres med
ham. Lidelsen kommer uvegerlig, når vi innretter vårt liv etter Guds ord. Når vi praktiserer gudsfrykt med
nøysomhet, velger å lide i stedet for å synde i alle former for fristelse, da lider vi med ham. Under disse
så inngående prøver på gudsfrykt er Jesus vår trofaste yppersteprest og talsmann.
Om noen ikke forstår disse velsignede sannheter, så er de dog for hver den som tror like kostbare
og verdifulle. Og for meg er disse Guds ord om Jesus som yppersteprest og talsmann blitt til uvurderlig
nytte, trøst og velsignelse.
Men saken er, at Jesus som yppersteprest kan først tre i virksomhet, etter at en død har funnet
sted fra de synder som er begått under den første pakt. Hebr. 9, 15. Først da får vi smake den evige arv
som var oss lovet. Men så lenge man ennå ikke har erkjent seg død med Kristus, da kan man heller ikke
gripe hans liv. Men hans Ord er Ånd og liv.
Årsaken til at Jesus som yppersteprest er så lite kjent kommer derav, at man for det meste bare
har bruk for Jesus som sonoffer for synder, de man daglig lever i og må be om tilgivelse for, men et liv
"korsfestet med Kristus" vil åpenbare ham som yppersteprest. Alt kommer av det liv vi lever; for livet er
menneskets lys.
Stå imot lysten i legemet
La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster. Rom, 6, 12.
Synden (eller lysten) ligger skjult i legemet. Den oppflammes under fristelser, men skal ikke herske.
Så — snart lysten melder seg skal vi akte oss som døde for synden. Rom. 6, 11. På denne måte kan man
alltid leve et seirende liv. Enhver fristes, når han drages og lokkes av sin egen lyst. Jak. 1, 14. Men det å
fristes er ingen synd; for Peter sier: Derover fryder I eder, om I enn nå — når så skal være — har sorg en
liten stund ved alle hånde fristelser, for at eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det
forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Pet.
1, 6 og 7.
Enhver som ser på en kvinne for å begjære henne har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.
Legg merke til "for å begjære henne". Loven har sagt: Du skal ikke begjære; men denne mann så på en
kvinne for å begjære. Han samtykket til lysten i lemmene i stedet for å akte seg som død for denne lyst.
Han tjente syndens lov med sitt sinn, og nettopp derfor ble det hor i hjertet. Apostelen Paulus sier, at
han tjener Guds lov med sitt sinn. Rom. 7, 25.
Jakob spør: Hvorfra kommer all ufreden og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av
eders lyster, som fører krig i eders lemmer? Jak. 4, 1. Når lystene i lemmene kan føre krig, så det endog
er splid og strid innen forsamlingene, da er det fordi man ikke anser seg som død for disse lyster. Man
må møte synden med motstand på dens aller første stadie, og det gjør man ved å stå lysten imot. Dette
maktet man ikke under loven, fordi loven først virket etter at synden var kommet tilsyne. Men det som
var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig
kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3.
249 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Altså gikk Guds verk i Kristus dypere enn loven, ja dette verk trengte inn i selve legemet og
fordømte selve lysten (eller synden i kjødet). Derfor sier Jesus: Du har hørt det er sagt til de gamle: Du
skal ikke drive hor! Men jeg sier eder, at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne har allerede
drevet hor med henne i sitt hjerte. Jesus kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, og det gjorde han
derved, at enhver fristelse som meldte seg ble beseiret i kraft av den evige Ånd som han bar i seg. På
denne måte led han døden etter kjødet, og han led idet han ble fristet, men han ble til gjengjeld gjort
levende etter Ånden.
Under denne gudfryktighets øvelse, når man strider troens gode strid mot lysten i lemmene, da er
Jesus Kristus blitt en trofast yppersteprest, fordi han selv er prøvd og derfor kan komme oss til hjelp.
All denne kamp og all denne seier utfolder seg i det liv, som etter kjødet er korsfestet med Kristus.
For ingen annen blir til ett kjød med ham i vanæren og ei heller i herligheten. Men denne hemmelighet
er stor — brudgom og brud — Kristus og menigheten — ett kjød.
Når våkner Farao?
Og det skjedde, da to år var omme, drømte Farao, og se, han sto ved floden.
Og se, der sto opp av floden 7 kyr, vakre av utseende og fete og de gresset i flodgresset.
Og se, det oppsteg etter disse syv, andre kyr av floden stygge av utseende og magre på kjøtt, og de
sto hos de andre kyr på bredden av floden.
Og de kyr, som var stygge av utseende og magre på kjøtt åt opp de syv kyr som var vakre av
utseende og fete. Da våknet Farao. 1. Mos. 41, 1—4.
På Jesu tid var fariseerne og de skriftlærde noen vakre kyr i menneskenes øyne, og ikke minst i
Faraos øyne (onde åndsmakter). Jesus hadde ingen skikkelse så man kunne ha lyst til ham, heller ikke
hans disipler. De var som stygge og magre kyr. Den katolske kirke og statskirkene er vel også vakre kyr,
fete av utseende, som ser med forakt på de magre kyr "kjetterne" og "de sekteriske". Farao gleder seg
ved alt dette, og han sover og drømmer videre. Men når så de syv magre, stygge kyr oppeter de syv
vakre og fete, da våkner Farao. Dette går igjen i kristenheten opp igjennom alle år. Når Gud sender en
vekkelse, da oppstår det straks av floden syv vakre kyr, fete av utseende. De fråtser i Guds nåde og blir
mektige og rike.
De ser med forakt på de syv magre kyr, som gir akt på ordet om tålmod, nøysomhet, lydighet osv.
Det er alt sammen trelldom for de fete kyr. Men så hender det en vakker dag når Guds time slår, at de
stygge magre kyr man på det strengeste har advart mot, eter opp de syv vakre og fete kyr; men da
våkner også Farao. Merkelig at han ikke fortsetter å sove. Kanskje står meget på spill for hans sak.
Også i våre dager er de syv fete og vakre kyr kommet til sin ende. Det er ikke mer flodgress, og
krybben er tom. Nå er gode råd dyre. De magre kyr har vennet seg til avmagringskur, så for dem faller
det ikke så vanskelig. De har tatt mot formaning og latt seg advare i tide. De har samlet olje på sine kar.
Når Gud trekker sin nåde tilbake, da blir det smått stell over hele linjen, både for de fete kyr og de
magre. Da gjelder det ikke å ha fråtset i de gode tider, så man intet har i de dårlige.
Den rike rose seg derfor ikke av sin rikdom, for om nærmeste hjørne står de fattige ferdig til å ete
hans gods. Den som er begavet og høyt ansett i åndelig henseende rose seg ikke mot den mindre
begavede. For enhver gjelder det ikke å la nåden bli forgjeves.
Likesom katolikkene bruker ordet "kjetter", således bruker vår statskirke ordet "sekterisk", når
noen finner for godt å dyrke Gud utenfor statskirken. Mon Gud er avhengig av statskirken? Eller er han
avhengig av noe annet parti? Er det ikke menneskene Gud elsker, og er det ikke for dem Jesus Kristus
døde. Han døde vel ikke for institusjoner og menneskeverk. Derfor bort med alt dette dumme snakk om
"kjetter" og "sekterisk". Det viser bare at vedkommende som skriver og taler sådan både er kjetter og
250 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
sekterisk selv. La kjærligheten råde, så elsker man menneskene for deres egen skyld. Det gjør ihvertfall
Gud. Om vi kunne gjøre det samme, så ville atskillig av hans sinnelag strømme gjennom oss.
Men tror noen seg å være vakker, fet og glinsende, da husk på at der står syv stygge magre kyr klar
til å ete dem opp. Dette er forordnet av Gud selv, og det hjelper ikke om Farao våkner og protesterer.
Hvem i våre dager synes noe stort om fariseerne og de skriftlærde? Mon ikke hin tids magre kyr
har spist dem opp; for man roser jo Jesus og apostlene fremfor dem.
For ca. 100 år siden hadde vi en av de magre kyr her i landet, Hans Nilsen Hauge. De fete kyr søkte
nok å ete ham opp, men hvor er disse i dag? Mon ikke Hans Nilsen Hauge har spist dem opp, så det bare
er vanære igjen av dem, men Hauge selv lyser som en liten sol.
Se til at ikke du selv befinner deg blant de fete glinsende kyr, så du forakter de stygge og magre.
For det kunne da hende du selv ble den mørke bakgrunn, som skal gjøre deres lys så meget mer
strålende.
For det er intet nytt under solen.
Tålmodigheten som seierherre
Tålmodigheten ser hen til enden av saken og lar seg ikke rokke av det midlertidige. Vi har mange
billeder på utålmodighet, men dessverre få på tålmodighet. Når Enok vandret med Gud, så var det en
stor prøve på tålmodighet. Han kunne umulig vandre med Gud uten å bli hånet av den onde verden, og
han kunne umulig fortsettende vandre med Gud uten å gå igjennom livets skole i alle de detaljer som et
menneske kan komme ut for i fristelser av alle slags. Over alt dette vant han seier, han besto etter at ha
overvunnet alt, han vandret fremdeles med Gud, og var ikke mer; for Gud tok ham til seg.
Noah var en rettferdig og ustraffelig mann blant sine samtidige. Noah vandret med Gud. 1. Mos. 6,
9. Han bygget arken på Guds befaling, og i alle de år han bygget på den, prediket han både i ord og i
gjerning dom over de ugudelige. Men det tok tid med å få fullført dette langsiktige arbeide, og
vannflommen lot vente på seg. De ugudelige hadde rik anledning til å spotte og spy ut all sin galde. Selv
de som var med på å trekke frem tømmer og arbeidet på arken var antagelig leide folk, som lot sine hån
falle titt og jevnt, især når de så den klare himmel og alt gikk sin jevne gang. Under alt dette vandret
Noah med Gud. Han sto i pakt med tålmodets Gud. 1. Mos. 6, 18. Og se, om han ikke vant en
guddommelig seier over hele den gamle verden. Litt utålmodighet ville ha ødelagt det hele.
Josef ble hatet av sine brødre, da han fortalte dem sine to drømmer: 1) Se, vi bant kornbånd midt
på marken, og se, mitt kornbånd reiste seg opp og ble også stående; og se eders kornbånd sto rundt
omkring og bøyde seg for mitt kornbånd. Da sa hans brødre til ham: Skulle du regjere over oss, og skulle
du herske over oss? Og de hatet ham ennå mer for hans drømmer og hans ord. Og han drømte ennå en
drøm, og fortalte den til sine brødre: 2) Se solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg.
For alt dette bar hans brødre avind til ham, men hans Fader bevarte saken.
Disse to drømmer var som levende vann for Josef i all hans trengsel i de senere år. Da han var
kastet i brønnen forsto han av drømmene at nå begynner lidelsene som skal føre meg frem til den makt
Gud har lovt. Da han ble solgt av de midianittiske kjøpmenn og led underveis til Egypten erindret han
drømmene og var tålmodig. I Potifars hus fikk Josef en minnelse om den kommende herlighet, idet han
ble satt over hele hans hus. Men Josef kjente Gud, og han forsto, at skulle han få den verdighet som var
lovet ham i drømmene, da måtte det være på renhetens og gudfryktighetens vei. Når derfor Potifars
hustru fristet ham, da løp han vekk fra den midlertidige herlighet, da Satan selv var midt i den. Han ble
kastet i fengsel, men biet tålmodig på Herrens time. Forstanderen for fengselet ga alle fangene i
fengselet i Josefs hånd, og fengselets forstander så ikke etter noe som helst, som han hadde under sine
hender, fordi Herren var med ham, og hva han gjorde ga Herren lykke til. All denne lykke midt i ulykken
251 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
var fra Herren og varslet Josef om at drømmene hjemme hos hans far og hans brødre ennå sto ved makt.
Tålmodig gjennomlevde han all denne fornedrelse for så omsider å bli fremstilt for Farao som en løser og
tyder av alle hans drømmer, når alle tegnsutleggerne og de vise sto maktesløse. Med et eneste slag ble
han gjort til den høvding i hele Egyptens land etter Farao. Og det merkelige er at Faraos drømme sto i
harmoni og forbindelse med Josefs egne drømmer, de han hadde som ung gutt. Mens han nå underla
seg hele Egypten og kjøpte inn alt kornet, og da hungeren kom, og han solgte det ut, inntil de solgte seg
selv som treller til Farao, da levde Josef i stadig erindring om sine ungdoms drømmer, og han ventet
tålmodig på den dag, da hungeren skulle drive hans brødre frem for hans åsyn, og de skulle bukke seg for
ham. Det var ingen stolt ærgjerrighet, men en guddommelig åpenbarelse han ventet skulle gå i
oppfyllelse. Og da han hadde biet tålmodig kom den time, da hans brødre kom for å kjøpe korn, han bad
dem inn og de bøyde seg og falt ned for ham. 1. Mos. 43, 27. Men Josef var ikke den brutale herre, at
han skulle hevne seg. Han var ledet av tålmodets Gud og forsto, at han var ført ad underlige veier for å
holde et helt folk i live. Dog Josef var en Herrens tjener, han ga seg ikke til kjenne, før Juda som
representant for hele slekten hadde gjort grundig rede for seg selv og for hele huset og satt seg selv i
gapet for å utfri Benjamin, så ikke deres gamle far skulle føres med sorg i graven. Da kunne Josef ikke
holde seg lenger, han drev alle fremmede ut og brast i lydelig gråt, da han ga seg til kjenne for sine
brødre.
Josef vandret med Gud og ble ved sin utholdenhet og tålmod frelser for hele sin slekt.
Kains utålmodighet gjorde ham til brodermorder. Esau hadde ikke tid til å vente, de røde linser
grep ham, og han solgte sin førstefødselsrett. Josefs brødre var utålmodige med Josef, og de ble hans
treller.
Folkets utålmodighet drev Moses til å slå klippen i stedet for å tale til den. Som følge herav fikk
Moses ikke komme inn i det forjettede land. David som jo ellers var mannen etter Guds hjerte, ble
utålmodig i sin fristelse og syndet mot Urias hustru. De fleste Israels konger var utålmodige, når det
gjaldt å tjene Herren, og de vendte seg til de kjødelige lyster og avgudene. Herved ødela de både seg selv
og folket.
Tro og tålmodighet går hånd i hånd. For den herlighet Jesus hadde for seg led han tålmodig.
Tålmodighet fører til hvile i Gud og til fullkommen gjerning. Utålmodighet er hovmod, inngripen i Guds
langmodighet, idet man glemmer sine egne synder.
Menighetens engel i Filadelfia fikk godt skussmål for å ha tatt vare på Guds ord om tålmodighet.
Derfor fikk han også forjettelse om å bli utfridd fra den prøvelsens stund som skal komme over hele
jorderiket for å prøve alle dem som bor på jorden. Åp. 3, 10.
Derfor, dersom vi forstår at det lønner seg å være tålmodig, og at det fører oss til evig
herredømme med Kristus, da la oss øve oss i tålmodighet.
Men hvilken makeløs stor tålmodighet har ikke Gud, at han lar sin sol gå opp over onde og gode.
Mennesker som benytter dag og natt i synd stikk motsatt Guds lover, metter han med godt. Ugudelige
forlystelsessteder, hvor man håner Guds visdom ved alle mulige slags overtredelser, like så falske
religioner, de helliges forfølgelse, alt blir tålmodig sett på og tålt. Natt og dag står hans armer åpne for et
gjenstridig folk. Og hvor takknemlig kan ikke vi være, at Gud hadde tålmodighet med oss i all vår
uvitenhet, vantro og vanart. Selv nu, etter at vi er kommet til troen, hvor megen uviselighet må han ikke
tåle, og hvor mange dumheter må han ikke se på, selv hos de mest gudfryktige.
Jo, vi har all grunn til å øve oss i tålmod.
252 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Kampprisen
La ingen frarøve eder kampprisen ved ydmykhet og engledyrkelse. Kol. 2, 18.
Man kan neppe overvære et møte, ikke tale med en person, ikke gjøre et stykke arbeide uten å
vinne eller tape en kamppris. I Guds lys er det stadig nok av mørke å kjempe imot. Kjødet trekker med
seg uvaner og verdslighet lenge etter at man er kommet til troen på Kristus. Et menneske med anseelse
for sin lærdom, dannelse eller rikdom blir sett opp til fremfor andre fattige sjeler. Her taper massevis av
kristne kampprisen. Denne synd herjer innen hver eneste forsamling og bringer dom og død med seg.
Man er så langt borte fra å vinne kampprisen som østen er fra vesten. Forsøk på å vinne den ville bli
holdt for ukristelig og ukjærlighet, og ende med utkastelse. I lukkede kretser utvelger man seg en broder
eller søster med en sterk menneskeånd og med kjødelig anseelse og driver så engledyrkelse med dem.
D.v.s. man beundrer og oppvarter dem på alle mulige måter fremfor noen annen. Det ser ut som om
noen ikke kan leve uten en sådan "engel", og det ser ut som om noen ikke kan trives uten å bli dyrket. Alt
dette er og forblir kjød, selv om det har et moderlig eller faderlig skjær av religiøsitet over seg. Man
holder kjød for sin arm, hjertet viker fra Herren, og man har en "engel" som sitt hode i stedet for Kristus.
Kampprisen er tapt.
Uten kamppris heller ikke en prøvet tro. 1. Pet. 1, 7. Gud sender prøvene for å prøve vår tro og vår
troskap. Skal vi bli dyktige menighetstjenere, da må vi vinne prisen. Gud har gitt lys og kraft nok til å
vinne den. Men helder hjerte og sinn til kjødelige fordeler, da vinner man aldri kampprisen. Derfor sier
Jesus med ettertrykk: En ting sier jeg eder alle, våk!
Å sole seg i andres anseelse er tap av kamppris. Jesus hadde ingen anseelse, så man kunne ha lyst
til ham. Her sies det jo med rene ord, at mennesker har lyst til ansete personer, og det er med dem man
driver engledyrkelse. Ute i verden er personsanseelse rent påtagelig. Det hender at butikkbetjeningen får
ordre av sin sjef til å løpe fra sine kunder og ekspedere først og fremst folk med anseelse. For dem
bukker og skraper man, tar frem det beste i hele butikken, og det merkelige er, at de får som regel
varene endog billigere enn folk uten anseelse. Derfor blir det med rette sagt, at skal man ut og handle og
få noe billig og godt, da må man kle seg i sin fineste drakt. Å, hvor disse herrer kjøpmenn, som tar så
mange ved nesen selv blir tatt i nesen. Alt dette har man arvet fra fedrene og sleper på det år og dag
etter at man er blitt frelst fra det aller verste. Noen er endog så opphengt i persons anseelse at de steiler
ved et eller annet mindre lærd uttrykk, selv om talen helt igjennom er åndelig. For å kunne tilfredsstille
slike kjødelig kresne vesener må man minst ha studert til prest.
Det må bli en vanesak for oss å vinne kampprisen. Hertil hører også dette, at man overlater til
Guds styrelse alt det man selv ønsker som menneske skulle gå i lås. Oppta kampen mot den kjødelige uro
i sin egen kropp. Hvile i Guds ledelse av alle ting. Gud gir anledning i massevis til å vinne kampprisen og
bli seierherre, men som oftest bøyer man sin nakke til trelleåket og blir hale i stedet for hode. Man blir
udugelig i Herrens tjeneste. Menneskefrykt frarøver hele året rundt ellers gudfryktige sjeler kampprisen.
En sladreaktig tunge har hele ryggen full av stjålne kamppriser. En munn som elsker søtsaker svelger
kampprisen og lar buken dra avgårde med seg. Ingen av disse vandrer på den nye og levende vei
gjennom kjødet. Tenk, vi skal gjennom kjødet, gjennom de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. Her er
veien lagt og her er kampprisene også lagt ferdig for oss.
Forsøk å vinne kampprisen, kjære sjel. Er det litt vanskelig til å begynne med, så vil det snart bli en
vanesak. Man blir innstilt på å vinne den. En usigelig god vane, som gir glede i hjerte og marg i benene,
og som bærer hjem en masse gode frukter. Søk ikke å komme bort fra alt og alle med en kjødelig fred,
men skjerp ditt åsyn og skill det edle ut fra det uedle. Det vil det kunne sies om deg som Gud sa om
Jeremias: Til en prøver har jeg satt deg i blant mitt folk. Jerm. 6, 27.
253 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Det store enhetsmøte
Der var et stort fiendskap mellom jøder og hedninger. Jødene trodde seg nemlig å være så meget
bedre enn hedningene, fordi Gud hadde utvalgt dette folk fremfor andre folkeferd. Men var de nå i bunn
og grunn bedre? Ak nei! Stefanus sier om dem: I harde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står
alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre således også I. Hvem av profetene forfulgte ikke eders
fedre? og de drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt
og myrdet. Ap. gj. 7, 51 og 52. Likeså sier Paulus i Rom. 3. kap.: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en.
Loven ble føyet til for overtredelsenes skyld.
Enten det nå var jøder eller hedninger, så hadde de da et kjød, som var i fiendskap mot Gud å dra
med.
For nå å få en ende på dette fiendskap som var mellom jødefolket og hedningene, og for å få gjort
en basis for fred folkene imellom og de enkelte individer imellom, så måtte Kristus Jesus iføre seg kjød og
blod. Se Hebr. 2, 14. Dette kjød ble naglet til korset, og ved dette sitt kjød avskaffet han den lov, som
kom med bud og forskrifter. Budene og forskriftene var jo gitt for det kjød som var i fiendskap mot Gud
og som ikke kunne være Guds lov lydig. Det er da klart, at når dette kjød ble korsfestet, da bortfalt
budene og forskriftene av seg selv. Likeså bortfalt den ære jødene påberopte seg fremfor hedningene,
når de kunne rose seg av å ha fått en sådan lov. På den måte kunne både jøder og hedninger — uten å
ha noe å rose seg av den ene frem for den annen — forlikes i en ånd med hverandre i Gud på korset,
hvor fiendskapet ble drept. Nå ble det fred for de som var langt borte og for de som var nær ved. Ef. 2,
15 og flg.
Anvendt i praksis i vår tid vil dette si, at alle kristne kan forlikes og komme til enhet i samme ånd
med Gud og med hverandre, når kjødet holdes på korset. Er det ikke kjødet som danner partier? Og er
ikke partier av Djevelen? Jo, visselig. Altså "på korset" med alt kjød, og så forsvinner partiene — istene og
anene. La oss møte til det store enhetsstevne "på korset med alt kjød." Da kommer freden som floden
over hver eneste en, enten vi har vært langt borte, eller vi var nær ved.
Til frihet har Kristus kalt oss, men d.v.s. til en frihet med et korsfestet kjød. Når det er tale om
frihet — uten å være korsfestet med ham, så er det selvbedrag. For kjødet kan ikke være Guds lov lydig.
Når det derfor formanes til å bli stående i friheten, så vi ikke atter lar oss legge under trelldoms åk, Gal.
5, 1, så menes hermed, at vi skal fortsette i troskap å forbli på korset og akte oss som død for synden og
levende for Gud. Med kjødet i denne korsfestede stilling med ham blir vi til ett kjød med ham. Derfor skal
mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er
stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. Ef. 5, 31 og 32. Herav fremgår at bruden er ett
kjød med Kristus, og at dette kjød er på korset. Bruden lider derfor også korsfestelsen her i verden,
hvilket også stemmer med: Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og
begjæringer. Gal. 5, 24.
Ut fra dette kors kan vi leve i Ånden og vandre i Ånden. Gal. 5, 25. Og i denne ene Ånd har vi
adgang til Faderen. Ef. 2, 18. Derfor heter det også om Jesus, at han led døden etter kjødet, men ble gjort
levende etter Ånden. Men fordi han selv har lidt i kjødet, idet han ble fristet, kan han komme dem til
hjelp som blir fristet. Hebr. 2, 18.
Enten vi nå er jøde eller greker, sort eller hvit, fattig eller rik, katolikk eller protestant, så kan vi alle
komme til full enhet med Kristus på korset; for der drepes fiendskapet. Her kan vi møtes i en Ånd og i ett
legeme. Her er det ikke tale om stor, større og størst; for den aller største blir alles tjener og den største
blir som den minste. Til dette enhetsmøte innbys enhver som er trett av seg selv og sitt kjød, og som er
trett av å være en trell under andres kjød. Herlige frihet.
254 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Den som seirer
Ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Åp. 3, 12.
Det går altså an å seire. Ved seier forstås en urokkelig fastholden på det som i hvert eneste tilfelle
er rett, godt og sant. Men når vi nå lever i en ond verden, og vi selv fristes av det onde, så blir seieren
kostbar nok for den som vil vinne seiersprisen. Det går an, men kun under stor årvåkenhet, bønn og
ydmykhet. Når den seirende skal bli til en støtte i Guds tempel, så vil det si til en støtte for de troende,
som jo er Guds tempel. Han skal aldri mer gå ut derfra. Nei, det er ved troskap man blir en støtte og det
er ved fortsettende troskap man vedblir å være en støtte, og som sådan kan man ikke gå ut derfra. Når
noen vil lokke deg ut av din faste stilling, da sier du "nei". Når ditt eget kjød drager og lokker, da sier du
atter "nei". På den måte lever du et seirende liv. Når noe ukjent og nytt møter oss, da gjelder det å våke
og be i en særskilt grad. For med nye forhold i livet kommer også nye fristelser.
Den som seirer skal sitte med Jesus på hans trone. V. 21. Seier fører til kongeverdighet, og det er
jo også rimelig. Når vi ser ut over menneskemassene, så er de omtrent alle merket med syndens
stempel. De bærer ikke preg av å seire over synden. Synden i sine fineste forgreninger strekker seg såre
vidt. Den lever og hersker i kongers palasser og i spillernes hytter. Den sniker seg inn hos dommerne og
de høyt stående autoriteter. Den som vil våke over synden og urettferdigheten på dens slibrige bane skal
endog bli forhatt, nettopp fordi han opptar kampen mot synden, når den vil trenge seg inn på ham.
Derfor har Jesus, han som er "Rettferds konge" — utlovet en stor belønning til hver den som seirer.
Også innen Guds forsamlinger sniker synden seg inn ved persons anseelse og all slags uredelighet i
handel og vandel. Gamle syndige uvaner følger med, så det er langt frem til å leve et seirende liv, et liv
som har tronen til belønning.
Men det er mulig for den som har fått lys over sin egen udugelighet, så han bier til Gud gir ham råd
ved sitt øye, ved sitt syn på saken. På korset seiret Jesus over fyrstedømmer og makter. Dette er også vår
seiersplass. Akte seg som død for synden og levende for Gud. Verden ligger under for syndens makt,
fordi den ikke vil vite av korset. Ta korset opp og følg etter i Jesu fotspor, så vil seieren komme. Og med
seier følger seiersglede, en glede som sømmer seg de hellige. Ved seier forstås, at Guds gjerninger
kommer frem ved vårt legeme. Det er de rene hellige gjerninger som Gud har virket i oss ved sin Hellige
Ånd. Disse skal den seirende bli gitt å iføre seg. Åp. 19, 8. Men ikke nok med det; for i Åp. 21, 7 heter det,
at den som seirer skal arve alle ting. Det lønner seg å si nei til synden og ja til Åndens stemme. Hvem som
har øre å høre med, han høre hva Ånden sier til menighetene.
En sådan stadig seier vil føre til det som apostelen Paulus omtaler i 1. Tes. 5, 23: Men han selv:
Fredens Gud, hellige eder helt igjennom. For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse.
De troende i alminnelighet legger altfor liten vekt på helliggjørelsen. Derfor er gleden på langt nær
det som den burde være; men er det brist i gleden, så er det også brist i den kraft som skal gi seier,
ettersom gleden i Gud er vår styrke. Når vi derfor arbeider på vår helliggjørelse med frykt og beven og
samtidig søker å vinne mennesker, da utfører vi en dobbelt gjerning, fører en dobbelt kamp, og ettersom
kampen er dobbel, blir man en tvekjemper. Det var Jesus. For når han gikk ut av verden med seier over
Satan og mørkets makt, så etterlot han sine disipler, som seierspris, og disse forsatte kampen i
Mesterens spor.
Se jeg kommer snart, og min lønn er med meg, til å gi enhver igjen, ettersom han gjerning er. Åp.
22, 12.
255 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Rikdom
Vil du bli rik, da vær forberedt på å nedlegge på "rikdomsalteret" et liv i hardt arbeide.
Rettferdsfølelse og din ære må ofres. Din helbred, søvn og samvittighet, ditt gode navn og rykte, ja også
din sjel kreves av deg. Men under alt dette gjennomstinger du deg selv med mange smerter, og du gjør
deg forhatt, fordi du tilbakeholder det som skulle glede andre. Gud er rik, han eier himmel og jord, men
han har gitt bort alt sammen til oss, idet han sier: Alle ting er eders. Ingen kan med rette si at dette og
hint er mitt, det tilhører meg. Selv om vi har skjøte på vår eiendom, så er vi dog kun forvalter over de
midler Gud har betrodd oss. Og vi er utro husholdere, hvis vi har denne verdens gods og ser vår broder
lide mangel på det nødvendige og ikke hjelper ham. Snart må vi forlate rikdommen og overlate den til
andre. Hva har vi da igjen for alt strev eller rikdom? Vi har samlet i haug, men andre bruker det.
Arvingene gleder seg til vår dødsdag. Der hvor skatten er vil også hjertet være. Og så går man inn i
evigheten med hjertet fylt av kjærlighet til det gull andre skal forbruke. Er ikke også dette
forfengeligheters forfengelighet?
La oss derfor ikke ha dette synlige for øye, men må vi heller beflitte oss på å samle oss skatter der
hvor møll og rust ikke tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler. Evige og verdifulle skatter. Glem
derfor ikke å gi og gjøre godt; for sådanne ofre behager Gud og frelser oss fra gjerrighetsånden, som
endog er i stand til å drepe ved sult, slike ofre som har penger nok til å underholde en hel
landsbybefolkning. Og hvor kujonaktig blir ikke den gjerrige? Rent menneskelig sett blir han en dåre;
men han blir da rik, og midt i sin rikdom er han ynkelig fattig, så han visselig ville fryde seg om han kunne
få enkens skjerv.
Derfor oppta kampen i tide mot jag etter rikdom og mot gjerrighetsånden; for disse to laster er
nær beslektet.
1929
Frigjørelse fra synden
Det er en alminnelig mening, at det ikke går an å bli frigjort fra synden i dette liv. Dog sier skriften:
Men nå da I er frigjorte fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse og til
utgang et evig liv. Rom. 6, 22. Frigjørelse fra synd i denne forstand vil si at vi er frigjort fra syndens makt.
Synden skal ikke lenger herske over oss. Rom. 6, 12.
Den fra fallet nedarvede synd ligger riktignok i våre lemmer, men vi skal ikke lyde dens lyster, for vi
er blitt tjenere for den vi lyder, enten for synden til død eller for rettferdigheten til liv og fred. Det er
altså to krefter i vårt dødelige kjød. Jeg mener her i den gjenfødte sjel. Det er «nådens og
rettferdighetsgavens» overvettes rikdom, og det er «den annen lov i mine lemmer», Rom. 5, 17 og Rom.
7, 23.
Nå kommer det da an på meg selv, hvem jeg vil tjene. Det hele ligger i viljen. Vi kan ikke unngå
fristelser, men vi behøver ikke å lyde fristelsen. Enhver fristes, idet han drages av sin egen lyst. Jak. 1, 14.
Den lyst man kan drages av, det er jo synden i kjødet. Men så står det et lite ord: deretter, når lysten har
unnfanget, føder den synd. V. 15. Vi har fått makt av Gud til å seire i fristelsen, så dette «deretter» ikke
behøver å føre oss ut i gjørlig synd. Når et menneske fristes, da må han selv adlyde fristelsen om det skal
føre oss til synd. Men det vil vi nå ikke lenger. Vi vil nå tvert om tjene Guds lov med vårt sinn. Rom. 7, 25.
256 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Men nå sier Paulus i samme vers at han tjener syndens lov med sitt kjød. Han tjener altså på
samme tid Guds lov med sinnet og syndens lov med kjødet. Hvorledes skal nå det forstås?
Jo, ved å se nøkternt på saken, så vil vi forstå det ganske klart av det praktiske liv. Tenk på den
mest åndelige mann du kjenner her i verden. Han streber av alle livets krefter for å være Gud lydig, og
han har også oppnådd store resultater. Dog, ved nærmere berøring med ham vil du finne atskillige ting
hos ham, som tilhører livet i denne verden, og som på ingen måte stammer fra den Hellige Ånd og det
nye liv. Det kommer altså gjerninger frem fra denne gudfryktige manns liv, som stammer fra hans kjød.
Han tjener altså syndens lov med sitt kjød, skjønt han av hele sitt sinn tjener Guds lov. Hva skal vi så kalle
disse gjerninger, som fremkommer fra hans kjød? Jo, Skriften gir løsning. Når han får se noe hos seg selv
som ikke er fremdrevet ved den Hellige Ånd, så skal han døde (d.v.s. dømme) disse gjerninger, fordi de er
fremdrevet av en «annen lov i hans lemmer» Rom. 8, 13.
Når for eksempel en ellers gudfryktig predikant fyller sitt blad med reiseskildringer, da vil vi alle
forstå at det er kjødet som er i aktivitet. Eller når en predikant bruker kjødelige våpen og driver på dør
folk, som sier ham imot, da forstår vi det er kjødet som er i tjeneste. Begge disse kan visstnok mene det
bra i sitt sinn, men loven i lemmene drar av gårde med dem. Dersom nå disse predikanter dømte sine
legemets gjerninger, da ville de omsider bli frelst fra dem. Men blir de beholdt, da er det stagnasjon i
livet. Man er og forblir småbarn i Kristus — tross både alder og store menigheter.
Det er altså to slags frigjørelse fra synd. Den første frigjørelse er frigjørelsen fra syndens og dødens
lov. Rom. 8, 2. Den annen frigjørelse, som også er fullkommengjørelse, er frigjørelsen og veksten ut fra
syndens lov i lemmene. Den første frigjørelse er også omtalt i Kol. 2, 11, hvor det heter at vi er avkledt
«kjødets legeme» (det legeme som gjorde synd og tjente synden) ved Kristi omskjærelse. Den annen
frigjørelse, som skjer litt etter litt, er omtalt i Fil. 3, 7—16. Denne frigjørelse er også en frigjørelse i
retning av det fullendte. Dette hadde ikke Paulus ennå grepet. Han tjente ennå syndens lov med sitt
kjød, tross det at sinnet av all makt var innstilt på å tjene Guds lov.
Saken er nemlig den at kjødet hverken er eller kan være Guds lov lydig. Så lenge det finnes den
minste gnist av kjød hos oss, så vil det få utslag i en eller annen retning. F. eks. i stadig velvære, vellevnet,
alltid reise på første plass, ta inn på kostbare hoteller, fråtse i fattigfolks kollekter osv. osv. Alt er og
forblir kjød, som må dømmes, om man vil leve. Gud gjør nemlig ikke forskjell på folk.
Hva er så å gjøre? Jo vi får våke over oss selv og søke å gripe oss selv i våre egne utslag av kjødet,
og så fordømme dette og rette på det, så livet kan bli mer fullkomment en annen gang. På den måte vil vi
gå fra lys til lys og fra kraft til kraft. Hvorfor vet man intet om Gud? Nei, fordi man pleier kjødet, som er
selve forhenget, som skiller oss fra Gud. Riv ned dette kjød, så er adgangen til Faderen åpen. Men
massene liker også å stulle og stelle pent med kjødet, og følgen blir den at man helst vil ha en predikant
som gjør det samme, så han endog kan forsvare kjødet. Men er det å gjøre tjeneste ved forhenget
(kjødet)? eller er det å gjøre tjeneste ved ildofferalteret? Nei, det er å være prest for folket og ikke for
Gud. Av folket får man derfor også sin lønn, så man kan pleie sitt kjød både under reiser og etter,
ettersom det passer.
Av samme årsak blir man fiender av korset og korsets ord. Man vil ha Kristus og kjødet i god
behold samtidig, og man forstår ikke at det er krig mellom kjød og ånd. Og den som vil være tjener for
Ånd, han må nødvendigvis komme i strid med enhver som forsvarer kjødet, i hvem og hos hvem dette
kjød enn måtte befinne seg. Dannet kjød og udannet kjød spiller ingen rolle for Gud, på korset med det,
for det er forbannet. Siden det nå gjelder kun en ny skapning i Kristus Jesus, så mener vi å være på den
riktige side og i Åndens tjeneste, når vi drar sverdet mot alt kjødelig vesen, som gir seg skinn av
gudsfrykt, og som dårer folks hu. For de som har fått tjeneste i helligdommen, bærer skylden for all synd
mot helligdommen og deres egen prestetjeneste. 4. Mos. 18, 1.
257 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Når man derfor år etter år fortsetter med å gjøre påtagelige legemets gjerninger, og ikke døder
disse ved Ånden, da forstår vi at gamle predikanter og såkalte ledere, fortsettende kan være barn i
Kristus. De taler som barn, skriver som barn og utfører barnestreker midt i sin egen forsamling, som de
på ingen måte makter å føre frem til hodet, Kristus. De går med andre ord aldri inn i et dypere liv, og
frelses aldri fra den annen lov i lemmene, som Paulus sier han så. Men disse erkjenner åpent og ærlig, at
de ikke engang ser en sådan lov. Og hvorledes skal de da bli frelst fra den?
Befeste kall og utvelgelse
Derfor, brødre, legg enn mer vinn på å gjøre eders kall og utvelgelse fast. 2. Pet. 1, 10.
Ethvert menneske har sitt spesielle kall og sin særskilte utvelgelse. Likesom det er mange lemmer
på det samme legeme, således er det også mange kall innen det samme legeme. Men alle kan de vokse
opp til hodet — Kristus. En tjenestegutt på landet kan likeså snart vokse opp til hodet som en biskop i
byen, og en tjenestepike likeså hurtig som husfruen. Det kommer bare an på troens lydighet. Men nå
gjelder det å få klare linjer ad hvilken vei vi skal kunne få befestet vårt kall og vår utvelgelse. Vi må vel
alle være enig i, at Jesus også i dette stykke var Mesteren, av hvem vi har å lære.
"La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som da han var i Guds skikkelse ikke
aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg,
idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg
selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det
navn, som er over alt navn." Filp. 2, 5—9.
Veien til befestelse av kall og utvelgelse går altså gjennom selvfornedrelse. I hvilken stand og
stilling man enn befinner seg, så går det an å fornedre seg. Alt streb oppover tjener altså til å ødelegge
Guds verk. Det er ikke farlig å bli sunget ned på et møte, slik som den bedende misjonær John Nelson
Hyde ble det av uforstandige mennesker. Han bare tidde, denne Guds mann og når flere ble nidkjære
over at han ble behandlet så dårligt, da bare unnskyldte han det de hadde gjort mot ham. Heller ikke er
det noe å trakte etter å bli leder av en forsamling, dersom jeg på beste måte kan befeste mitt kall og min
utvelgelse ved å sitte nederst. Vår sak er det å gå lavt ned. Guds sak blir det i sin tid å opphøye. Alle Guds
tjenere har forstått hemmeligheten ved å gå ned. Paulus sier: "Men hva som var meg en vinning, det har
jeg for Kristi skyld aktet for tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, Min
Herre, er så meget mer verd." Filp. 3, 7 og 8. Hermed slår apostelen fast, at all annen kunnskap var til
hinder for kunnskapen om Kristus Jesus. Hvor klosset høres det da ikke ut, når man fra talerstolen så
smukt og innflettende får fortalt sine tilhørere om alle sine eksamener. Vi trenger eksamen i å lyde og
tro, i å gå ned, i å glemme det som er bak. Når Gud så omsider opphøyer, da skjer det på hans egen
underlige måte for å gjøre de som tykkes seg å være noe, til skamme. Dette gjør han gjennom alle tider
og alle slekter. Jesu mor var ringe i sine egne øyne, og hun hadde også lagt merke til Guds vei med de
hovmodige. Dette kan vi se av hennes egne uttalelser: "Herren har sett til sin tjenerinnes ringhet; for se
fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Han gjorde et veldig verk med sin arm, han atspredte dem som
var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte stormenn fra deres høyseter og opphøyede de små;
hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender". Lukas 1. kap.
Atter bevis på, at kall og utvelgelse går gjennom selvfornedrelse. "Han leder de saktmodige i det som rett
er, og lærer de saktmodige sin vei". Salme 25, 9. "Ydmykhet går forut for ære". Ord. 15, 33. Jesus gikk
helt ned til jordens lavere deler. Nettopp derfor prises hans navn blant de mest forkomne, for hans
velsignede ånd er virksom blant dem.
258 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hebr. 12, 3. Gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere (D.v.s. av folkets
høvdinger, deres yppersteprest og prester samt alle de andre, som hørte på disse sine ledere, eller
rettere sagt villedere).
Hvor dette Kristus liv åpenbares i kjød, må det igjen lide motsigelse av syndere. Men også dette
medvirker til å befeste kall og utvelgelse; for tiden kommer, da Herren vender opp og ned, og ned opp,
så det ansete blir ringeaktet og det ringetaktede ansett. Så de med forferdelse ser hen til ham som de
har gjennomstunget.
"Guds vei" — "helliggjørelse"
Ingen blir helliggjort uten ved å gi nøye akt på seg selv. Selvstudie i Åndens lys bringer kunnskap
om meg selv og om Gud. Har vi først fått et grundig kjennskap til oss selv, da har vi senere i livet lettere
for å bevare oss rene og ustraffelige for Guds åsyn. Paulus har studert sin egen person og har gitt en
ypperlig fremstilling av seg selv i forhold til Guds lover i Rom. 7. kapittel. Derfor er også dette kapittel
selve grunnvollen for helliggjørelseslæren.
Han skriver i nevnte kapittel til de som "kjenner loven". Hvor meget får han ikke sagt her bare med
få ord. Kjenner loven! Den som er under loven kjenner ikke loven; for han kjenner ikke dens hensikt. Man
må altså ved loven være løst fra loven for å kjenne loven. Rom. 7. kapittel gjelder derfor frigjorte sjeler,
som en tid av sitt liv var under loven, men som nå er løst fra den. Rom. 7. 4.
Mens vi var under loven var vi bundne til loven. Men nå er vi ved Kristi legeme løst fra loven, for at
vi kan bære frukt for Gud.
Under loven eksisterer altså ingen helliggjørelse. Vi må inn i "Kristi legeme" for å bli likedannet
med Sønnens billede.
Loven er da vel ikke synd, siden jeg ikke kan bli helliggjort ved den? Nei, langt derfra, den er hellig,
rettferdig og god. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Jeg kjente ikke min fordervede natur uten
å forsøke å holde en hellig lov. Loven brakte meg altså kunnskap om min totale fordervelse. Men
nettopp denne åpenbarelse om total fordervelse — det er Kristi død. Han som ikke visste av synd ble
gjort til synd for oss. Der henger vi nå på korset — på forbannelsens tre — sammen med ham.
Denne trosstilling blir å beholde under hele helliggjørelses-prosessen.
Nå er vi ferdig med oss selv og med loven. Vi vet at i oss selv bor det intet godt.
Tvert om bor det meget ondt i oss selv. Det er alt dette onde, som nå under helliggjørelsen skal
dø og bli til intet — innen legemet — på korset.
Vi må lære å forstå forskjellen mellom å være død fra loven ved Kristi legeme og å ha oppnådd død
innen selve legemet. Rom. 7, 4. og Filp. 3, 10.
Hele helliggjørelses-prosessen ligger mellom disse to slags død.
Den første død fra loven er en tilregnet død for Jesu skyld. Den annen død i Kristi legeme er en
tilegnet død ved lydighet og troskap mot den Hellige Ånd.
Alt det som nå foregår mellom den her nevnte første og annen død, gjelder det da å granske
nøyere i den Hellige Ånd, i skriftenes lys og i praktisk liv.
Nå står vi da fullt rustet med den Hellige Ånd som iboende kraft og med et kjød, hvori det ikke bor
noe godt. Så får vi da se å karre oss frem så godt vi kan. Hvor Jesus gikk hen, vet vi, og veien vet vi. Veien
han gikk var tvers igjennom det kjød, hvori der ikke var noe godt. Det var forhenget som skilte fra Gud.
Nå vet vi veien. På denne vei treffer vi alle våre fiender, men de er vårt brød. Der er altså mye mat på
denne nye og levende vei. Og vi vet, at Jesus ga sitt kjød for verdens liv, og at hans kjød er "sannelig
mat."
259 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Betlehem, hvor Jesus ble født, betyr brødhuset. Men vi kan også si, at Jesu legeme er selve
brødhuset.
Hvorfor da så kummerlig lite og dårlig åndelig ernæring?
Jo, det kommer derav, at man ikke slakter og eter. Slakt og et! sa det himmelske syn til Peter. Man
bruker ikke Åndens sverd!
Man er forsiktig for ikke å støte den rike grosserer, som er til så stor velsignelse i økonomisk
henseende for menigheten. Og den fine fru med gullarmbånd er jo som kjærligheten selv; for hva skulle
vel kvinnemisjonen kunne utrette uten hennes verdifulle støtte. Og så alle de andre, som jo så lett kunne
ta anstøt og gå over til en annen forsamling.
Ak og ve! Kjød opp og kjød i mente! Våkn opp sverd, hugg til høyre og hugg til venstre, la oss få
noe å leve av; for Herrens sverd er fullt av blod. Esaias 34, 6. På en slik slaktedag kan man gjøre sitt hjerte
tilfreds. Salme 149, 6. Jer. 48, 10. Matt. 10, 34.
Bort med kjødelig forsiktighet! Sverd over snakkerne! og sverd over hver den som holder sitt sverd
tilbake fra blod for et levebrøds skyld, for ussel vinnings skyld.
Hva er så tørrhet og treghet i forsamlingen? Jo, man slakter for lite og eter for lite. Så sitter det da
rundt om på krakkene noen åndelig forkrøplete skapninger, som alle lider av underernæring.
Nå har vi hatt en god slaktedag på lokalet, nå lever vi, for vi har fått mat, og så går vi hjem igjen og
grunner i gullgruven, Rom. 7.
For hva jeg gjør, vet jeg ikke. V. 15. Et underlig punkt. Vet jeg ikke hva jeg gjør? Jo, du vet hva du
gjør etter din egen forstand; men den duger jo ikke ifølge Guds forstand. Du vet ikke hva du gjør, om
utfallet blir godt i Guds øyne eller ondt. Ja sier noen, når jeg besøker en syk, da vet jeg å ha gjort godt.
Langt derifra. Den syke kan kanskje ikke fordra ditt nærvær, og en bedre enn du må stå og vente til du
finner behag i å gå. Og så går du hjem med følelsen av å ha gjort noe godt. Men var det da virkelig godt?
Slik kan vi fortsette å gå i detaljer. Den vise Paulus sier: Jeg vet ikke hva jeg gjør, og ingen bør anse seg
bedre enn ham. Abraham dro ut i tro uten å vite hvorhen han kom.
For jeg gjør ikke det som jeg vil, men det som jeg hater, det gjør jeg.
Det er kun våkne mennesker som finner visdommen i dette. Det som jeg hater, det gjør jeg. Tross
Åndens dåp, tross tungetale, tross profetisk gave. Det jeg hater, det gjør jeg.
F. eks.: Bestem deg for hva du vil. Velg en av de beste gjerninger du vet. Beflitt deg på å gjøre det
så godt du kan, og så omsorgsfullt du formår. Når denne gjerning så er utført, og du kommer hjem og
tenker etter i ditt hjerte, vil du finne at den kunne ha vært utført ganske annerledes. Du traff mennesker
som du hadde unødig samtale med. Mannen du skulle tale med var ikke i humør, så du selv ble noe
nedstemt. Tiden var ikke rett valgt osv. osv. Meningen var god, men du hater det du fikk utført, for det
rakk ikke frem slik som du hadde tenkt det, og så var det ingen som satte pris på det du gjorde. Du finner
hos deg selv at det klebet så meget av ditt eget "jeg" ved det. Det blir verre og verre jo mer du tenker på
det. Det eneste som hjelper er å glemme det som er bak og jage videre mot det som er foran.
Men noe har du lært ved dette. Du har lært at dine beste gjerninger er som et besmittet klestykke.
Du har lært å hate deg selv og dømme deg selv. Du har også lært hva det vil si "ikke å være lovløs for
Gud, men lovbundet for Kristus." 1. Kor. 9, 21. Du har lært at Guds lys over dine gjerninger er der, for at
du ytterligere skal renses og gå inn i en dypere erkjennelse og forståelse. Døden er virksom i deg for at
livet skal komme frem.
Er det da så farlig å gjøre det man hater? Akk nei! Men det er farlig ikke å være såpass våken at
man kan øyne å ha gjort noe, som ikke kunne ha vært gjort langt bedre.
Dette var den ene gode helliggjørelseslekse, og neste gang vi gjør noe vi hater, så er vi mer
avpusset enn første gang.
260 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Hvor lenge skal jeg så holde på med å gjøre det jeg hater? Jo, så lenge det er en gnist av liv i deg.
For på denne måte mister vi livet. For så lenge det finnes noe igjen av synden i mitt kjød, så lenge vil noe
av denne synd klebe ved mine gjerninger.
Ingen tør vel påstå, at det var bedre å ha det slik at alt det vi gjorde var såre vel gjort, plettfritt,
lyteløst, rent guddommelig osv. Hvis så var, da antar jeg vedkommende snart tok sete sammen med
Satan i det ytterste Norden.
Rom. 7, det som de frie forsamlinger og pinsefolket nærmest lar tilhøre lovtrellen, det er for oss en
gullgruve til å få forstand av. Håper de ovennevnte kjære venner snart også får øynene opp for det, og
går til erkjennelse av sin skammelige feiltagelse.
En annen lov i lemmene
Tenk Paulus så en annen lov i sine lemmer. Når man strides i forsamlingene, så er den annen lov
virksom. Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av eders
lyster, som fører krig i eders lemmer? Jak. 4. 1. Tenk at også Jakob så denne lov. Og de han skrev til — ja,
jeg tviler på at de så denne lov. Jakob måtte jo undervise dem om den. Antar de roste seg av Åndens dåp
og tellet nådegavene og sine rene lærebegreper på sine 10 fingrer. Men allikevel førte lystene krig i deres
lemmer.
Hva er så å gjøre
Jo, hvor jeg strider mot denne lov av all min kraft og enda blir tatt til fange under syndens lov som
er i mine lemmer, nettopp der er min åndelige begrensning. Det er mitt kjød. Jeg gjør det jeg hater, en
"legemets gjerning" kommer frem. Hva slags gjerning er så det? Jo, det er en gjerning som synden i ditt
kjød har tvunget deg til å gjøre, fordi du ennå ikke var moden nok og sterk nok og åndelig nok til å kunne
holde den tilbake. Ja, men er ikke det en alminnelig synd, som nevnt i Gal. 5, 19, nemlig kjødets gjerning?
Nei, for jeg tjente Guds lov med mitt sinn, og det gjør ikke de som gjør kjødets gjerninger. Men hva skal
jeg nå gjøre for å bli kvitt denne "legemets gjerning"? Jo, den skal dødes ved Ånden, så skal jeg leve.
Rom. 8, 13. Nå er jeg atter fri som fuglen; men hver gang jeg gjør noe som jeg ikke ville ha gjort, da må
jeg døde det. På den måte blir jeg mer og mer varsom, mer og mer skarp overfor synden og mer og mer
helliggjort. Synden i lemmene, eller "syndelegemet" Rom. 6, 6 blir mer og mer gjort til intet. All bevisst
synd er vi korsfestet for, men den ubevisste henger igjen i våre lemmer. For det er som forløste fra
synden vi er trådt i rettferdighetens tjeneste og har vår frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22.
Vi må da si med Paulus: Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!
Dødens legeme er det legeme som skal dø. I dette legeme bor synden. Selv om den ikke får herske
over meg hva åpenbare synder angår, så makter vi dog ikke å seire der hvor vi er kjødelige. Følgen blir
da, at vi må gi de eksisterende forhold medhold og si:
Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre! — Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men
syndens lov med mitt kjød. Rom. 7, 25.
Og nå vil jeg spørre: Er det noen mann her i denne verden, som kan drive det til mer enn å tjene
Guds lov med sitt sinn? Alle må vel si: Nei, til mer kan man ikke drive det.
Og så vil jeg atter spørre: Finnes der noen mann i hele verden, som kan tjene Guds lov med sitt
kjød? Ethvert fornuftig menneske må svare "nei".
261 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Vi tjener altså Guds lov med vårt sinn, og syndens lov med vårt kjød. Dette er det ingen tvil om.
Det var to i Rebekkas liv, og de støtte mot hverandre. Den ene var elsket og den annen hatet, endog før
de var født. Isak hadde løftene, men allikevel måtte en Esau utskilles fra hans liv.
Er det da noe underlig, om en Esau blir utskilt fra vårt liv? Vi er vel ikke for gode til det!
Vanskeligheter er til for å overvinnes!
Det merkelige er, at når jeg tjener Guds lov med mitt sinn, da er det ingen fordømmelse — selv om
jeg naturnødvendig må tjene syndens lov med mitt kjød.
For Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2.
Går det da an å være frigjort fra syndens og dødens lov og enda bære på en "annen lov" i sine
lemmer? Ja det er nettopp det som går an. Vi kan si som billedet, at Noah ble frelst fra syndens lov og
dødens lov, da han fulgte arkens oppdrift. Men han var aldeles ikke frelst fra "den annen lov" i sine
lemmer. Han tok med seg sin falne natur og plantet den på den nye jord.
For å forstå må vi gå i detaljer — tilbake til enheten — og spørre: Hva er syndens lov, den vi er
fridd fra? Jo, enhver fristes, idet han drages og lokkes av sin egen lyst, deretter, når lysten har unnfanget
(i mitt sinn), da føder den synd. Sinnet har da tjent syndens lov. Det er vi fridd fra; for vi tjener jo Guds
lov med sinnet. Og så videre: Når synden er fullmoden føder den død. Disse to lover er vi frigjort fra.
Hvilke ting har vi da å dra med, etter at vi er løst fra loven og har fått Ånden, som var oss lovet? Jo,
vi har:
1. Syndelegemet, som skal bli til intet. D.v.s. synden i vårt dødelige legeme, eller "den annen lov" i
lemmene. Dette er ved troskap gjenstand for tilintetgjørelse ved Åndens kraft. Rom. 6, 6—12 og 14. Filip.
3, 10.
2. Dødens legeme, som vi bærer på her i livet og som vi først blir fridd fra, når vi forlater denne hytte.
3. Legemets gjerninger, som er ufrivillige gjerninger fremkommet grunnet synden i kjødet. Rom. 8, 13.
4. "Det elendige menneske", som må trekkes med alt dette. Rom. 7, 24.
Men hva får vi så igjen, under den prosess som foregår med oss, når vi går denne nedad stigende
"dødens vei?"
Jo:
1. Et nytt menneske, Kol. 3, 10 med guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.
2. Tro og troens lydighet. Rom. 1, 5.
3. Frigjørelse fra lovens tuktemesterskap. Gal. 3, 25.
4. Sønnekår og Sønneånd. Gal. 4, 6.
5. Som bosted det nye Jerusalem, og til selskapskrets høytidsskaren og de fullendte rettferdiges ånder.
Hebr. 12, 22 og flg.
6. Broderkjærlighet. 2. Peter 1, 7. Og kjærlighet til alle.
7. Full forståelse av nødvendigheten av å lide sammen med Kristus. Rom. 8, 17—18. 1. Pet. 4, 1—2.
8. Regentverdighet sammen med Kristus på hans trone. Åp. 3, 21.
Da Paulus var i Efesus traff han noen troende, som ikke engang hadde hørt at den Hellige Ånd var
kommet. Ap. gj. 19. Da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med
tunger og profetiske ord.
Disse menn var i alt omkring tolv.
262 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Siden gikk han inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem
og overbeviste dem om det som hører Guds rike til. Men da noen forherdet seg og ikke ville tro og "talte
ille om Guds vei", da skilte han disiplene fra dem og holdt daglig samtaler i Tyranus’ skole.
Vi ser herav at når Paulus riktig skulle utvikle "Guds vei", da for-herdet mengden seg der inne i
synagogen, og Paulus måtte skille disiplene fra dem.
Akkurat det samme i dag. Man vil gjerne høre om Åndsdåp og tungetale, om hva Gud i Kristus har
gjort "for oss"; men så snart det blir tale om hva Gud skal gjøre "i oss", da snører man hjertene sammen.
For Paulus forkynte troens lydighet. Det ble stilt krav til disiplene, og det tåltes ikke. Rom. 1, 5. 15, 18 og
16, 26. Og så talte de ille om Guds vei.
Hvordan taler man i dag ille om Guds vei?
Man kaller den for lovtrelldom, fordi det forekommer krav om lydig-het mot den Hellige Ånd på
denne vei.
Hva hjelp er det for et menneske om han blir døpt med den Hellige Ånd, og taler i tunger på
nesten hvert møte, hvis han ikke lyder Ånden? Ånden er hos de aller fleste satt i bann. Og taler noen i
Ånden, så det går imot kjødet, da blir han "sunget ned". Det religiøse forretningsvesen må først og
fremst tas hensyn til. Dette er å tale ille, synge ille og handle ille mot "Guds vei", og de vitner som
stevner frem på denne vei.
Har man det på den måte, da tal i tunger så veggene revner, be gjerne så ild faller ned fra
himmelen. Skriv helliggjørelseslære vegger opp og vegger ned. Du er på avveier og forblir å være på
avveier. Gud er ikke med deg og med din fremgang er det forbi.
Derfor, la oss ransake oss selv, om vi i ånd og sannhet befinner oss på "Guds vei", og at vi går frem
på den.
For Gud gjør ikke forskjell på folk, og det er meget alminnelig at sann-heten vokser opp av jorden.
Salme 85, 12.
Oppstandelseskraften
Hvem kan vel til fulle fatte hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten
av hans veldige kraft, som han viste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin
høyre hånd i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom og ethvert navn som
nevnes, ikke bare i denne verden men også i den tilkommende. Ef. 1, 19 og flg.
Det står om Noahs ark, at Gud ved den fordømte verden. Alle ugudelige druknet i vannet, mens
Noah og hans hus ble frelst i arken. Hebr. 11, 7. På samme tid som Noah og hans hus ble frelst, gikk de
ugudelige til grunne.
Nå er Kristus oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når vi finnes i ham, da er vi i den frelsesark, som
Gud har beredt for sitt folk. Likesom Gud ved Noahs ark fordømte verden, således er nå alle de
mennesker under fordømmelsen, som ikke er gått inn i Kristus Jesus. Derfor heter det også i Rom. 8, 1, at
det ingen fordømmelse er for dem, som er i Kristus Jesus. De er gått inn i arken og er nå frigjort fra
syndens og dødens lov. Men likesom Noah og hans hus tok med seg sitt kjød og blod inn i arken, således
har også vi tatt med oss kjød og blod inn i Kristus. Derfor heter det: Eller vet I ikke, at eders legeme er
Kristi lemmer. Barna ble delaktig i kjød og blod, derfor fikk han i like måte del deri. Hebr. 2, 14. Noah gikk
altså inn i arken med en annen lov i sine lemmer, som stred mot loven i hans sinn. Rom. 7, 23. For frelsen
i arken var ikke en renselse fra kjødets urenhet. Derfor er heller ikke dåpen (motbilledet) noen frelse fra
kjødets urenhet.
263 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Dog, der er en frelse fra den annen lov i lemmene, eller om man vil kalle det: fra kjødets urenhet.
Denne frelse foregår meget langsomt. Under det at det gamle menneske holdes ved tro på korset, så blir
syndelegemet (den annen lov i lemmene) tilintetgjort. Dette skjer etter at vi er døpt med en Ånd til å
være ett legeme med ham. For det som var umulig for loven, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i
syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Legg merke til, at Gud sendte sin
Sønn for syndens skyld, og at han fordømte synden i kjødet. Synden fikk sin dom og straff i kjødet. Lyster
og begjæringer ble drept i kjødet. De fikk aldri råde og herske, men ble fornektet og dødet. Dette verk
gjorde Gud i Kristus, idet Jesus ofret seg i kraft av en evig Ånd og led døden i kjødet. Derfor ble han også
gjort levende i Ånden. På denne måte ble en ny og levende vei banet gjennom forhenget, hans kjød. Alt i
kraft av en evig Ånd.
Nå er den annen Adam blitt til en levendegjørende Ånd, og med nidkjærhet attrår han den ånd
han lot bo i oss (vår menneskeånd) Jak. 4, 5. Denne vår ånd vil han gjøre levende. Dette er frelsen ved
hans liv, kfr. Rom. 5, 10, og denne frelse skjer, etter at vi er kommet inn i arken, inn i Kristi legeme. Etter
at Gud har forlikt oss med seg selv ved sin Sønns død.
Denne frelse skjer i oppstandelseskraften, med troens lydighet, ved vandring i lyset, likesom han
er i lyset; for da renser Kristi blod oss fra all synd. Den synd her tales om, er den iboende synd, den
passive. For den som vandrer i lyset kan ikke synde, så han gjør mørkets gjerninger. Synden i legemet blir
altså gjort til intet i Kristi lidelses samfunn derved, at vi stadig hengis i hans død, for at Jesu liv skal
åpenbares i vårt dødelige kjød. Rom. 6, 6 og 2 Kor. 4, 11. Paulus slapp alt for å vinne Kristus, så han
kunne få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelse, idet han ble gjort
lik med ham i hans død, Filp. 3.
Oppstandelseskraften krever, at vi slipper alt på jorden. Noah — kunne ikke henge ved noe i den
gamle verden. Hans hjerte og sinn måtte være løst, helt og holdent. Under bygningen av arken som tok
en såre lang tid, ble han også mer og mer løst fra den. Av den grunn måtte det så lang tid til for å få
arken ferdig. Men da den endelig var ferdig, da var også Noah ferdig med den gamle verden. På samme
tid var også den gamle verdens synder fullmodne, og Guds langmodighet hadde stått sin prøve.
Nå er også vi kommet inn i arken, hvor vi bygges opp sammen med de andre til en Guds bolig i
Ånden. Under dette arbeid løses vi mer og mer fra verden og dens lyst. Og når hele arken (Kristi legeme)
er ferdig bygget, da løftes vi opp i skyene for å bli Kristus lik og for å se ham, som han er.
Hva gjorde denne verdens høvdinger med herlighetens Herre? Jo, de forfulgte ham og naglet ham
til forbannelsens tre. I all sin visdom, så var dette deres visdom, at de i Kristus Jesus så en farlig mann,
enn skjønt han utelukkende gjorde godt alle vegne.
Når nå Gud oppreiste ham fra de døde, da har han samtidig fordømt verden ved ham, akkurat som
han ved arken fordømte den gamle verden. Fariseernes ord gikk i oppfyllelse: Det siste er blitt verre enn
det første; for Kristus er oppstanden. Gud mottok ham som verden forkastet. Dermed har verden også
forkastet seg selv. Nå har da også Gud lagt alt under synd, for at all frelse og all forbannelse ene og alene
finnes i hans Sønn Jesus Kristus.
Men i oppstandelseskraften ligger håp. Derfor heter det, at endog skapningen lenges og stunder
etter Guds barns åpenbarelse. Rom. 8, 19. Kraften av hans oppstandelse forplanter seg endog til
skapningen. Herav forstår vi, hvor uendelig kraftig denne hans oppstandelseskraft virker. Endog vi som
har Åndens førstegrøde sukker med oss selv, idet vi stunder til legemets forløsning.
Oppstandelseskraften virker stille og dragende på hele naturen. Jesus sier: Når jeg blir opphøyet,
vil jeg dra alle til meg. Samtidig overbeviser den verden om synd, rettferdighet og om dom. Om synd,
fordi de ikke tror på ham, om rettferdighet, fordi Kristus er oppstanden og er gått til sin Fader, om dom,
fordi denne verdens fyrste er dømt. Verdens fyrste er den ånd som er virksom i vantroens barn, nettopp
derfor kjenner de den samme dom som hviler over verdens fyrste. Men i Kristus og hans Ånd er der
264 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
ingen fordømmelse; for han er oppreist til vår rettferdiggjørelse. Derfor vitner Guds Ånd med vår ånd, at
vi er Guds barn, for vi overbevises om rettferdighet, fordi vi er oppreist med ham og satt i det himmelske
i Kristus Jesus.
Han er satt over all makt og myndighet og herredom, og ethvert navn som nevnes, ikke bare i
denne verden, men også i den tilkommende. Og Gud har gitt ham som hode for menigheten, som er
hans legeme. Satan gjorde sitt aller beste for å holde Jesus nede i døden og dødsriket. Endog romerske
soldater ble satt til å passe på hans grav. Men intet hjalp. Oppstandelseskraften veltet den store sten
bort, og Jesus sto opp fra de døde. Han ble ikke forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse.
Dødens veer kunne ikke holde ham nede i dødsriket, men Gud oppreiste ham og gjorde ham både til
Herre og Messias, den Jesus som Jødene korsfestet. Ap gj. 2.
I denne oppstandelseskraft finner man "de helliges samfunn", hvor vi vokser opp til en Guds bolig i
Ånden. Ved dannelsen av dette samfunn er da også alt annet samfunn satt ut av betraktning. De døde
kan ha samfunn så lenge egeninteressen kan tjene på det; men "de helliges samfunn" er hevet over alt
dette, fordi det blomstrer i oppstandelseskraften.
Kristi legeme kan ikke oppstykkes i partier. Når derfor partier eksisterer og dannes, da skjer det i
vantro. Hyrdene samler fårene om seg selv og sin egen person for å danne en levevei. Guds Ord sier, at
når vi har mat og klær skal vi dermed la oss nøye. Og dette har Gud lovt; for når vi først og fremst søker
Guds rike og hans rettferdighet, da skal vi få alt det annet i tilgift. Partier, partisinn og partiånd er ikke i
ham. Det skiller Guds folk og er av djevelen. Derfor må vi alltid holde oss rene for den slags. Vil andre
innlemme og utelukke noen fra sitt parti, så får det bli deres egen sak. Skriften gir ikke noen myndighet
til å danne partier. Også over sådan myndighet er Kristus hevet. Den menighet Kristus har laget, er
levende, det er en levende Guds menighet, hvor han er hode og vi lemmene. Men den menighet
menneskene danner er teatralsk. Man innsetter apostler, hyrder og lærere, som kanskje aldri noensinne
har hatt en sådan stilling i Kristi legeme. Deres uvitenhet i Guds kunnskap er borgen for det. Det er
teater, man leker menighet. Men det er jo så med småbarn, de leker, småpiker med dukker og gutter
med trehester. Men Guds menighet er ingen lek. Den er en levende virkelighet.
Den første kjærlighet. Guds råd i hjertedypet
Jeg har imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Åp. 2, 4
Hva er den første kjærlighet? Mon det ikke er, at man gjerne hører sin elskedes røst? Gjerne gjør
etter den elskedes vilje, og med glede står i den elskedes hemmelige råd? Hva skulle ellers være den
første kjærlighet?
Menighetens engel i Efesus hadde forlatt den første kjærlighet. Han sto ikke lenger i den høyestes
råd, og han gledet seg ikke som tidligere ved å høre sin brudgoms røst. Som følge derav var heller ikke
hans siste gjerninger som de første. Hvis han holdt ved på denne måte og ikke vendt om, da ville Gud
flytte hans lysestake fra dens sted. Jesus befant seg midt imellom de syv gull-lysestaker. Åp. 1, 13. Det vil
si, at lysestaken, menigheten, sto på sin plass for Kristi åsyn. Hvis nå menighetens engel ikke ville vende
om og gjøre de første gjerninger, da ville Gud flytte hans lysestake bort fra sitt åsyn, så en annen engel
og en annen menighet, som var bedre kunne innta plassen sammen med de seks andre lysestaker.
Mon det ikke også i dag er menigheter og menighets engler, som engang sto for Kristi åsyn, men
som nå har fått sin lysestake flyttet, fordi de ikke hørte Åndens røst i hjertedypet. Andre
menighetsengler og andre menigheter er rykket opp på deres plass, og så står man igjen med noen golde
erindringer om den herlighet og det lys man engang hadde, idet man fører krig og er hatefull og avindsyk
på den menighet, som har inntatt deres plass. Sauls hat til David gjentar seg; for det er intet nytt under
solen.
265 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Menighetens engel i Efesus hadde mange gode sider; men han var etterhånden gått mer opp i
menigheten enn i Jesus Kristus selv. Dette ligger snublende nær, ettersom menigheten ikke alltid er så
åndelig som den burde være. Av samme årsak spurte Jesus Peter, før han ga ham sitt embete som
hyrden i menigheten: Elsker du meg mer enn disse? Enhver menighetens tjener bør i sitt hjerte kunne
svare: Ja, Herre, du vet jeg elsker deg mer enn disse. Hvis ikke kan øret bli tunghørt for Jesu Kristi
stemme og åpent for menighetens krav, og følgen blir, at Jesus blir stående utenfor menigheten, som
han sto utenfor døren og banket i menigheten i Laodikea. Åp. 3, 20.
Når menighetens engel (forsvarer, talsmann, forstander) forlater den første kjærlighet, da blir han
grepet av noe annet enn kjærlighet til Kristus. Den religiøse forretning går ham til hode, og dermed
følger persons anseelse, storaktighet i levnet osv. Yteevnen kommer i forgrunnen. Personsanseelsen
ender som oftest i det sørgelige, at man midt i menigheten får et fattigkvarter og et kvarter for
storfolket. Man får et Øst-London og et West-End; En sådan lysestake (menighet) er flyttet, og
fordervelsen kommer hakk i hel i form av misunnelse, avind, trette osv. Man har sluppet forderveren inn
i menigheten. Manasse eter Efraim, og Efraim Manasse; begge tilsammen er de mot Juda. Man biter til
høyre og hungrer, og eter til venstre og blir ikke mett. Es. 9, 20, 21. Forbindelsen ved den Hellige Ånd er
avbrutt, der er intet syn (guddommelig åpenbaring), og folket blir tøylesløst. Ord. 29, 18. Og ved ord lar
en trell seg ikke tukte. Vers 19. Det hele er i et Babels forvirring, og Babel kan ikke leges. Man har forlatt
den første kjærlighet og sitter igjen med nådegavene, mens Ånds-åpenbarelser og guddommelig syn
forlengst er borte.
Derfor vend om og gjør de første gjerninger, før lysestaken blir flyttet, for da er der intet håp om
noensinne for en slik menighet å komme helt frem i lyset. Den enkelte kan reddes ved å forlate den
menighet, hvis stake er flyttet, for igjen å slutte seg til den menighet, som står i den første kjærlighet.
Vi må gå helt tilbake til den enkle begynnelse, når vi skal vende om til den første kjærlighet, og vi
beviser vår første kjærlighet derved, at vi holder hans bud. Men for å holde hans bud må vi høre hans
røst. Troen kommer jo ved hørelsen. Vi må derfor tilbake til kjærligheten til brudgommens røst — Guds
Ord — i hjertets råd. For Guds Ord dømmer over hjertets skjulte tanker og råd. Hebr. 4, 12. Her har vi
anledning til i den spede begynnelse å dømme våre tanker og vårt råd, så Guds tanker og hans råd kan få
inngang i vårt hjerte. Troskap mot Guds røst i hjertets innerste er den guddommelige livåre, som fører
kraft og lys frem til Guds menighet. Brudd her er død og undergang. Her er alteret og her er dommeren
og dommen. Fra dette alter strømmer velsignelsens dobbeltbekk ut til folket og bringer med seg liv og
åndelig vederkvegelse. Den første kjærlighets frukter forplanter seg til hele menigheten. Derfor er det en
livsbetingelse for menigheten å ha åpne ører for hva Ånden sier til menigheten.
I Job heter det: Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der innsuget visdom? Job. 15, 8.
Dersom en menighet mangler representanter i dette aller høyeste råd, da er den dødsdømt, hvor
finansielt storartet den enn kan blomstre, og hvor tallrik på medlemmer den enn måtte være.
David lover Herren, som ga ham råd. Salme 16, 7. For Herrens råd står fast evindelig. Salme 33, 11.
Det nytter ikke å stride mot Herrens råd, og heller ikke skal man noensinne få overtaket over de Herrens
vitner, som mottar sine ordrer fra hans velsignede råd.
Et liv levd i Guds rådslutning er et liv levd i den første kjærlighet. For du leder meg ved ditt råd, og
deretter opptar du meg i herlighet. Salme 73, 24. Vi forstår herav, at det er de mennesker som lar seg
lede av Guds råd, som blir opptatt i herlighet. Gud er såre forferdelig i de helliges hemmelige råd, og
fryktelig for alle de som er omkring ham. Salme 89, 8.
Når man derfor lar alt Guds råd fare og ikke vil vite av hans tilrettevisning, så vil også Herren le av
dem i deres ulykke, og han vil spotte, når det kommer som man frykter. Ord. 1, 24 og flg.
Det er mange tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal få fremgang. Ord. 19, 21.
266 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Av alt dette forstår vi, at frafall fra Herrens råd er frafall fra den første kjærlighet. Dette kommer
ingen mann forbi, ei heller noen menighet. Åndens lover står evindelig fast, og kjennskap til disse
kommer ved hørsomhet og troens lydighet. Å stole på en vekkelse som gikk over land og by for mange år
siden, at man den gang var velsignet, er bedrag hvis man ikke nettopp nå i dag hører Guds røst og står i
hans hemmelige råd. For Kristus lever for alltid å trede frem for oss, for alltid å tale til oss, og for alltid å
veilede oss til all sannhet.
Apostelen Paulus holdt ikke noe tilbake, men forkynte menigheten i Efesus hele Guds råd. Ap. gj.
20, 27.
Etter denne skala bør enhver Guds tjener måle seg, om han er i den tilstand at han kan holde
prøve. Hvis han det er, da vil han også være dyktig til å kunne si: "Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt
Kristus."
Guds menigheter sukker etter sådanne tjenere.
Religiøse bedragere
Det er meget alminnelig i våre dager å låne penger og ikke betale tilbake, likeså å borge mat og
klær og late som om intet var hendt — ikke betale.
Hva sier nå Skriften om slike mennesker? Den ugudelige låner og betaler ikke. Salme 37, 21. Slike
mennesker er altså ugudelige. Og hva kommer det den ugudelige ved å ta Herrens Ord i sin munn. I Guds
forsamling, hvor lyset og dommen blir kastet inn over urettferdige forhold, skal han ikke kunne bli
stående. Som oftest blir man satt i gjeld, fordi man lever over evne. Men: Bedre er det lille, som den
rettferdige har, enn mange ugudeliges meget gods. Salme 37, 16.
Guds rike består først og fremst i rettferdighet. Har du fra dine ugudelige dager gammel uoppgjort
gjeld, da klem på med avbetaling — om det så kun blir en krone om uken. Kast deg ned for den du har
vært urettferdig mot og be ydmykelig om tilgivelse, og vis for fremtiden et gudfryktig sinnelag. Hvis ikke,
da hold deg langt borte fra å vitne om Gud; for ditt vitnesbyrd er bare til forargelse. Vi har hørt mer enn
nok om det. Juda, vers 4. Man bekjenner Gud med sin munn og fornekter ham i gjerning og sannhet.
Disse er skamplettene i Guds forsamling. Men la Ordet om rettferd, avhold og dom lyde om deres ører i
det uendelige, så vil der omsider bli et skille, så enhver kommer på den plass han rettelig hører hjemme.
Ingen kan tjene to herrer
Det er en vandring etter kjødet, og det er en vandring etter Ånden. De som er etter kjødet, attrår
det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. Kjødets attrå er
død, men Åndens attrå er liv og fred. Det går an å være i kjødet, Rom. 7, 5, og det går an å være i Ånden,
Rom. 8, 9. Nå kommer det an på oss selv. Er vi i kjødet, eller er vi i Ånden? Lever vi etter kjødets lyster,
eller lever vi i den Hellige Ånd? Vi står ikke i gjeld til kjødet, så vi skulle leve etter det. Rom 8, 12. Dersom
vi lever i Ånden og vandrer i Ånden, da er kjødet med dets lyster satt ut av betraktning, det er korsfestet.
Men lever vi etter kjødet og dets lyster, da trår vi samvittigheten under føtter og han som taler fra
himmelen blir ikke hørt. Hvor er nå øret vendt? Til krav fra lysten i kjødet, eller mot ham som taler fra
himmelen og mot samvittigheten? Her er det enten eller. Ingen kan tjene to herrer. Han vil enten elske
den ene og hate den annen, eller holde seg til den ene og forakte den annen. Hvem er nå din Herre?
Kristus eller Belial? Hvem elsker du mest? Hvem holder du deg til? Disse spørsmål er avgjørende for
evigheten. Gi deg selv et oppriktig svar. Har du inntil i dag levd etter kjødet og gjort kjødets og tankenes
vilje, da vend om og sett en stopper for alle krav fra kjødets side, og åpne ditt hjerte og dine ører for
267 | © COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY | brunstad.org
Stykker og referater av Johan O. Smith
fra Skjulte Skatter 1912 – 1982
Guds kall og Guds røst. For tjener for noen må man nødvendigvis være. Enten må man tjene synden og
urettferdigheten til død, eller også må man tjene rettferdigheten til liv og fred. Noen mellomting
eksisterer ikke. Enten må døden herske eller også nåden og rettferdigheten. Rom. 5, 17