Transcript Smiths Venners lære

1
SMITHS VENNER
(Brunstad Christian Church)
FORNEKTER
JESU SYNDFRIHET
av
Jon Kjølberg
2
Innholdsfortegnelse
(Alle sanger er skrevet av forfatter)
Forord ........................................................................................................................................ 3
sang: Takk, Frelser, fra gjørmen du løftet meg opp……………………………………………5
J.O. SMITHS AVVIKENDE KRISTOLOGI ……………………………………….………...6
Bruddet med Barratt og Norquelle …………………………………………………………….6
J.O. Smiths nye lære om Jesu kamp mot eget kjød ………………………….………………...8
Aslaksens hefte "Kristus åpenbart i kjød" ……………………………………………………10
Jesu frelsesverk - var det å beseire lyster i eget kjød? ……………………………………….11
Hvordan noen har advart mot denne kristologien ……………………………………………12
sang: Jeg vil prise Jesu godhet ……………………………………………………………….14
HVA SKJEDDE DA «ORDET BLE KJØD»?……………………………..………………...15
Julen budskap: Barnet som var Herre og Gud ……………………………………………….15
Var han virkelig født som "det hellige"? …………………………………………...……..…16
Gjorde Jesus-barnet Maria uren? ……………………………………………….………...….19
Menneskesønnen som er steget ned fra himmelen …………………………………………..19
Hvordan Jesus "uttømte seg selv" - hans dype selvfornedrelse ……………………………..22
Gud ble bare et menneske og dette menneske ble Gud igjen? ………………………………25
sang: Livet i Kristus ……………….. ………………………………………………………..26
HELLIG, USKYLDIG, UBESMITTET, SKILT FRA SYNDERE......................................... 27
Det underfulle barnet som vokste i visdom .............................................................................. 27
Han ble prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd ................................................................ 28
Han var gudommelig fri fra synd – både bevisst og ubevisst ………………………………..29
Hvorfor ba han i Getsemane: "Skje ikke min vilje"? ………………………………………...31
sang: De tyngste skritt …..……………………………………………………….…………...34
JESU FULLBRAKTE FRELSESVERK ................................................................................. 35
Han ble av Gud «gjort til synd for oss» ................................................................................... 35
Guds Lam som bærer verdens synd og Jes 53 ......................................................................... 36
Hva er gudsfryktens hemmelighet? ………………….……………………………………….38
sang: Halleluja! Hvilken Frelser ……………………………………………………………..40
JESUS VAR GUD ÅPENBART I KJØD ................................................................................ 41
Paradoksene: Sann Gud og sant menneske .......................................... ………………………41
Han gjorde seg selv til Gud ...................................................................................................... 44
Han kalte seg med Guds navn: JEG ER ................................................................................... 45
Han lot seg tilbe........................................................................................................................ 47
sang: Min gode styrmann …………………………………………………………………….49
KONKLUSJON ……………………………………………………………………………...50
Jeg lovpriser Jesus som syndfritt menneske og sann Gud!…………………...........................50
Anbefalte bøker om Jesus som frelser og om
helligjørelsen……………………………….…51
Kilder ...................................................................................................................................... 513
3
FORORD
«O, du Guds Sønn, jeg elsker ditt navn!
Du tok meg fra verden ut.
Du åpnet for meg den port som er trang,
Og Satans makt tok slutt.
Kor:
Nu min tørst jeg slukke skal
Av livskildens klare vann.
Det strømmer nu inn i hjerte og sinn,
Fra deg min frelser sann.»
Slik lyder en fin sang i det trossamfunn som på folkemunne heter Smiths Venner. De har
tidligere kalt seg Den Kristelige Menighet, men tok i 2011 navnet Brunstad Christian Church
- heretter forkortet til BCC. Lokalt i Norge brukes nå også navnet Brunstad Kristelige
Menighet. Da jeg i min ungdomstid for omkring 40 år siden ble kjent med denne menighet,
opplevet jeg et alvor og engasjement som gjorde et dypt og positivt inntrykk på meg, men den
loviske forkynnelsen ble snart en tung byrde.
I dag synes jeg det er triste at dette samfunn ved sin spesielle lære om Jesu jordeliv
og hans frelsesverk, markerer så klar avstand til vanlig evangelisk forkynnelse, at det er
vanlig å kalle dem for en sekt. De vil nemlig ikke godta den allmenne tro gjennom 2000 år i
praktisk talt hele kristenheten, at Jesus på jorden var sann Gud og sant menneske, og
dermed totalt ubesmittet av arvesynden – altså vår iboende synd. Derfor ønsker jeg med dette
skriv å vise at Bibelens budskap ikke er til å misforstå: Jesus var et syndfritt menneske og
faktisk «Gud åpenbart i kjød» (1 Tim 3,16).
Midt på 1990-tallet ble min interesse for BCC igjen vekket for en stund, ved å lese boken
«Korsets vei», - som er journalist Kjell Arne Bratlis rosende beskrivelse av dem. Derfor
begynte jeg på nytt å lese i Skjulte Skatter (BCCs månedsblad) og gikk sporadisk på deres
møter i et par år fra 1998. Jeg ønsket å finne ut hvorfor denne forsamlingens lære grep meg så
sterkt i min ungdom, og om jeg kanskje ville tilbake til et liv der? Men Gud være takk, nå
demret det endelig for meg at det «veldige lys» som Johan Oscar Smith (grunnlegger av BCC)
hevdet at han fikk om Jesu jordeliv og frelsesverk, måtte være i strid med Guds ord. Jeg ble så
begeistret da jeg fant at Bibelen utvetydig lærer oss at Jesus i sitt jordeliv, var fullt ut Gud og
fullt ut menneske!
Jeg kjente at det nå ble viktig for meg å hjelpe andre ved å lage dette skriv, slik jeg selv
engang hadde stor nytte av å lese det Alf Gjøsund skrev på sitt eget nettsted, som het
forlosning.com, hvor man før debatterte BCCs lære. Det var her at mitt skriv første gang ble
lagt ut, i 2003. Nå i 2014 er dette skriv blitt revidert og utvidet. Også denne gang er mitt
hovedanliggende å gi leserne en sunn og bibelsk forståelse av en del viktige vers for
kristologien i BCC, slik som Rom 8,3 og 2 Kor 5,21. Mitt ønske er altså å peke på det sanne
bilde av Jesus, og jeg bruker derfor et tydelig språk, når jeg avviser læren om at Jesus «hadde
synd i kjødet». Men det betyr ikke at jeg bærer nag til mennesker i dette trossamfunn, jeg
forsøker bare å hjelpe flere til å se vår Frelsers guddommelige storhet:
«… mange av leserne har så uhyre vanskelig for å skjelne mellom sak og personer.
Feller vi en hard dom over saken, - i dette tilfelle læren – ser mange det som vi
dømmer personen. Og dermed så reagerer de så sterkt at de ikke vil høre på det som
sies. Jeg vil derfor gjerne be leserne om å gjøre et ærlig forsøk på å innse denne
4
forskjell. Mine tunge ord i denne bok gjelder ikke personene, men den lære de fører.
Deres forhold til Gud har jeg så visst ingen ting med å dømme. Mange av dem er
sikkert like gode mennesker som noen annen, og jeg vil gjerne også tro at de fleste
av dem hører Herren til, og at deres hjerte er rett for ham.» (Adolf Bjerkreim)
Min erfaring er at et rett syn på Jesus er en døråpner til den frelsesvisshet og glede, som vi
mottar ved tro på hans fullbrakte frelsesverk. Og da blir det naturlig å rekke ut en vennlig
hånd til alle Guds barn på jorden – slik kolosserne gjorde, noe Paulus roste dem for: «den
kjærlighet dere har til alle de hellige» (Kol 1,4). Ja, tenk om BCC virkelig hadde tatt til hjertet
den korreks som Jesus Kristus selv ga dem direkte fra himmelen gjennom noen nær-dødenopplevelser som gamle Tøgard hadde på 1970-tallet. Han fortalte - full av salighet - på møter i
Oslo, med Sigurd Bratlie tilstede, at han flere ganger hadde vært i himmelen etter noen
hjerteinfarkt og derigjennom fått et så inderlig forhold til Salme 23, som han stadig leste fra
talestolen. I himmelen hadde han samtalt med Jesus og hadde da spurt om hva han mente om
Menigheten? (Når folk i BCC bruker ordet Menigheten, er det dessverre bare som et navn på
sitt eget trossamfunn.) Men Jesus hadde da bestemt avvist at det er noe som heter Menigheten,
for hans menighet er alle mennesker rundt omkring på jorden, som har ham som Herre i sitt
hjerte!
Da Steinar Moe i 2002 utga boken «Hva lærer Smiths Venner?», var det dessverre uten «å
vurdere menighetens selvforståelse ut fra en oppsatt sannhetsnorm» og «med hovedvekt på
menighetens egen selvforståelse av kristendom». Også når han skrev et kapittel om
kristologien i BCC, var det uten å ta Guds ord som utgangspunkt! Men om Gud skal kunne gi
oss en riktig kunnskap om sin Sønn, så må vi bygge på Bibelen alene. Jeg oppfordrer derfor
dere lesere til virkelig å prøve deres Kristus-forståelse mot de mange bibelvers, som jeg
gjengir i dette skriv. For det er i sannhet massevis av skriftsteder som omtaler Jesus som et
syndfritt menneske og sann Gud!
Vanligvis siterer jeg fra Bibelen Guds Ord av 1997, men noen ganger bruker jeg Norsk
Bibel 88/07. Egentlig har Bibelen Guds Ord stor forbokstav i personlige pronomen som viser
til Jesus/Gud (dvs Jeg, Meg, Mitt, Mine, osv), men dette har jeg tillatt meg å fjerne. Der det
forekommer uthevet skrift i sitater, er dette som regel gjort av meg. En kilde jeg benytter mye
er Sveinung Lærums bok: «Jesus – den syndfrie», og her har jeg tatt meg den frihet å forsiktig
redigere og språklig fornye teksten. Noen steder hvor Lærum skrev at BCC lærer at Jesus
hadde «syndig kjød», har jeg forandret dette til «synd i kjødet», for å gi et korrekt bilde av
deres lære i dag, for de har sluttet å bruke ordene «syndig kjød» om Jesus.
Du vil snart se at jeg har funnet mange vektige bibelske argumenter for den vanlige tro på
Jesu guddommelige natur. Og det at noen i uforstand hevder at vår Frelser hadde iboende
synd, kan gjør oss enda mer takknemlig for at Jesus selv var så krystallklar når han ofte
snakket om sin likhet med Faderen! Ja, hans motstandere anklaget ham jo nettopp derfor
«for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud»! (Joh 10,33).
Jon Kjølberg, 2014
5
TAKK, FRELSER, FRA GJØRMEN
DU LØFTET MEG OPP
Tekst og melodi: Jon Kjølberg, 2014
(Kan også synges til ”Jeg skulle ei sørge”)
Takk, Frelser, fra gjørmen du løftet meg opp
og føttene satte på fjell
Så la du i munnen en lovsang til deg
som reddet min villfarne sjel
Nå lykk´lig jeg vokser i kjennskap og tro
på alt du i Bib´len har sagt
:/: Jeg priser ditt kors hvor jeg døde med deg
til frihet fra ondskapens makt! :/:
Takk, Herre, du åpnet til samfunn med Gud
den nye og levende vei
Her herlig ditt blod løser lenker og bånd
og binder meg kjærlig til deg
Så hjelp meg å dufte din godhet blant folk
til ære for deg på hvert sted
:/: Jeg priser din Ånd som fornyer mitt sinn
til rettferd og glede og fred! :/:
Takk, Hyrde, for omsorg ufattelig stor
som følger meg daglig i alt
Det smelter min kulde og gir meg din nød
for dem som i snarene falt
Så hjelp meg å bringe dem framtid og håp
ved tro på din kjærlighet stor
:/: Jeg priser deg for evangeliets kraft
til frelse for hver den som tror! :/:
Takk, Brudgom, jeg vet du skal hente meg hjem
til staden med strålende prakt
Der tilber jeg deg som ble slaktet for meg
og troner med herlighetsmakt
Da jubler jeg i myriadenes kor
med dem du har smykket til brud:
:/: Jeg priser deg, Lammet, som gjennom ditt blod
ga evig forløsning fra Gud! :/:
6
J.O. SMITHS AVVIKENDE KRISTOLOGI
I dette første hovedavsnittet vil jeg gi leserne en kort innføring i den kristologi som Johan
Oscar Smith er opphavsmann til, gjengi hvordan enkelte har advart mot denne lære, og
berøre årsakene til at jeg valgte å ta avstand fra denne særmerkte forståelse av Jesu kjød og
hans frelsesverk.
Bruddet med Barratt og Nordquelle
Pinsevennene og De Frie Evangeliske Forsamlinger og Brunstad Christian Church var nye
bevegelser i det kristne landskap i Norge i begynnelsen av det forrige århundre. Det var
Thomas Ball Barratt, Erik Andersen Nordquelle og Johan Oscar Smith som grunnla disse tre
trossamfunn. De kjempet for et alternativ til det statskirkelige system og vanekristendom.
Både J.O. Smith og Nordquelle hadde allerede opplevd å bli åndsdøpt, da metodistpastoren
Barratt i 1906 fikk sin åndsdåp under et opphold i USA, og begynte å forkynne om åndsdåpen
da han kom hjem til Norge. Da begynte disse tre et begrenset samarbeide, ved bl.a. å
arrangere noen felles stevner i Oslo. Men dette varte bare fram til 1910 – 1911, for Barratt
startet i 1910 med egen møtevirksomhet i et lokale han leide i Møllergata 38 i Oslo. Dette var
både Smith og Norquelle svært kritiske til og det ble splittelse mellom dem og Barratt. Smith
så på Barratts nye forsamling som bare et kjødelig partivesen og menneskeverk.
Smith begynte i 1912 å utgi bladet Skjulte Skatter, og markerte med dette at han ville stå
teologisk og organisatorisk uavhengig av andre bevegelser. Bladet har helt fra starten av vært
kritisk til andre trossamfunn, skjønt i de første tiår av bladets historie hendte det at Smith ga
plass til stoff av enkelte utenlandske helliggjørelsesforkynnere. Dette var forkynnere som
støttet hans egen forståelse, at vi kan seire over synden ved å ta opp vårt kors og følge Jesus,
selv om de naturligvis ikke delte hans spesielle forståelse av at Jesus frelsesverk var å beseire
lyster i eget kjød. Det er imidlertid verdt å merke seg at han dessverre også anbefalte å lese
selvbiografien til den svært sære mystikeren (eller kjetteren?) Madame Jeanne Guyon. Hun
beskrev detaljert og dystert hvordan hennes store og sykelige sjelekvaler og legemlige smerter
skulle ha hensatt henne i en eksepsjonelt nær og overnaturlig forbindelse med Jesus.
Riktignok anbefalte Smith å «skille nøttene fra hamsen» (skallet) når vi leser i Guyons bok.
I 1913 advarte Skjulte Skatter slik mot Barratts virksomhet: «I stedet for Åndssamfunn ved
vandring i lyset, vil man nu danne kjødelig allianse basert på Åndsdåpen og tungemålsgaven.»
Og Smith gjorde narr av Barratt ved å skrive: «Vi har hørt mer end nok om verdensvekkelser», en uttalelse som det i ettertid er pussig å tenke på, når vi vet at den verdensvide
pinsevekkelsen til nå har berørt omkring en halv milliard mennesker!
I 1916 ordnet Barratt sin forsamling i Møllergata 38 til en av Norges første pinsemenigheter, og avstanden mellom pinsebevegelsen og kretsen rundt J.O. Smith, bare tiltok
gjennom 1920- og 1930-årene. I 1937 skrev så pinsevennen Sveinung H. Lærum heftet «Jesus
– den syndfrie», som klart og tydelig tar avstand fra Smiths spesielle lære om Jesus. Smiths
nære medarbeider, Elias Aslaksen, svarte tre år senere på dette, ved å utgi heftet «Kristus
åpenbart i kjød», for å forsvare læren om at Jesus kjempet mot eget kjød. Og det var denne
Aslaksen som tok over ledelsen, da Smith døde i 1943.
Dessverre skal Barratt og Norquelle i begynnelsen ha hatt en gal forståelse av hva vi
mottar i åndsdåpen. Da lærte de visst at den gir oss momentan hellighet/syndfrihet, altså slik
at vi er ferdig med helliggjørelsen og ikke lenger trenger å leve i en daglig selvfornektelse av
kjødet, slik vi leser i Gal 5, 16-18. De skal derfor ha mistolket Rom 6,6 og trodde at
7
syndelegemet ble tilintetgjort i åndsdåpen, slik at de var renset for all iboende synd. Men
denne misforståelsen ble de snart tvunget til å revurdere, når de så at åndsdøpte mennesker
kunne leve i åpenbare synder. Så om vi leser Barratts bok «Helliggjørelses nådeverk», finner
vi bare en sunn og bibelsk forkynnelse om de to naturer som står hverandre imot, slik at vi
ved Ånden må fornekte oss selv, for at Jesus skal være Herre i vårt hjerte (Gal 5,16-18). Ikke
desto mindre kunne jeg på 1970-tallet i BCC høre kritikk av pinsebevegelsen, som om de
fremdeles skulle lære at åndsdåpen gir momentan syndfrihet. Det var merkelig.
I Skjulte Skatter gjorde Smith det tydelig at han distanserte seg klart fra Barratts og
Norquelles lære om åndsdåpen, som han kalte «den falsk helliggjørelsesbevegelsen som
baserer seg på erfaringer», altså opplevelser i Ånden. Bladet la vekt på en praktisk og aktiv
helliggjørelse: «Helliggjørelse betegner den skrittvise fordømmelse av synden i kjødet,
derved at vi frivillig erkjenner dommen av Guds lys, som han lar skinne inn over og inn i
våre gjerninger, etter at de er utført.» Disse ord om kan jeg støtte, for de ligner på Heb 4,1213, hvor det står at Guds ord er virkekraftig og skarpe, og dømmer hjertets skjulte tanker og
planer. Men det tragiske er jo at Smith mente at også Jesus måtte vandre på en slik
helliggjørelsesvei, og fordømme, fornekte og tilintetgjøre egen lyst og egenvilje.
La oss derfor se på noe Lærum skrev i sitt hefte «Jesus – den syndfrie». Her kommer noen
tanker han gjorde seg, etter å ha undersøkt kristologien i BCC:
«At Jesus Kristus var absolutt syndfri under sitt jordiske liv har vært den kristne tros
hovedartikkel helt fra kirkens grunnleggelse. Hele den kristne læres tempelbygning
hviler på denne grunnvoll. Nedbrytes den, så faller hele bygningen sammen. Hvis ikke
Jesus var fullkommen syndfri, så var han ikke Gud åpenbart i kjød. Da kunne han
ikke tilveiebringe noen forsoning for syndere eller oppstå fra de døde. Da hadde vi
ingen yppersteprest eller midler i himmelen. Da var vår tro intet og Bibelen usann. Da
var hele kristendommen et gigantisk bedrag. For Skriftens samstemmige og utvetydige
vitnesbyrd er at Jesus var absolutt syndfri i ordets fulleste betydning. De som bestemt
påstår, og de som bare insinuerer i forsiktige ordelag, at Jesus hadde synd, har hele
Guds ords samstemmige vitnesbyrd mot seg. Det finnes ikke fnugg av bevis for noe
slik i hele Skriften. Av ikke noe skriftsted kan man dra en slutning som støtter en slik
villfarende påstand.»
Lærum var altså svært urolig for at den bibelske grunnvoll for vår Kristus-forståelse, skulle
nedbrytes! For meg består hjørnesteinene i denne grunnvoll av følgende skriftsteder, som jeg i
mitt skriv vil komme tilbake til, for å vise hvordan læren fra J.O. Smith formørker disse
herlige sannheter om Jesus:
1) Han var fullkomment syndfri, for Paulus skrev at Jesus: «ikke visste av synd» (2 Kor
5,21).
2) Han hadde samme guddommelige natur som Faderen, for han sa: «Jeg og Faderen er
ett» (Joh 10,30) og «Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.» (Joh 12,45)
3) Han var både fullt ut Gud og fullt ut menneske, for Paulus beskrev ham slik: «Gud
åpenbart i kjød» (1 Tim 3,16).
4) Bibelen skildrer syv ganger (etter krybben og før oppstandelse) da han i sitt liv på
jorden ble tilbedt. Han viste oss at han var sann Gud ved å godkjenne disse tilbedelser.
5) Når det står at Gud ved Jesus «fordømte synden i kjødet» (Rom 8,3), og at han av Gud
ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21), betyr ikke dette at Jesus i sitt liv på jorden
hadde vår synd iboende i sitt eget kjød, men at han tok på seg vår syndeskyld og villig
på korset tok vredesdommen vi egentlig fortjener. Og som vårt stedfortredende
offerlam, måtte vår Frelser være fullkomment syndfri!
8
Det triste er at kristologien fra J.O. Smith bortforklarer eller fordunkler disse sentrale
sannheter: Han lærte at Jesus ikke var Gud på jorden, men ble født med en syndig
egenvilje/lyst i sitt kjød. Smith forsikret at Jesus likevel var skyldfri, for selv om han hadde
synd, så gjorde han aldri synd. Tross synden i kjødet klarte han ved Ånden å seire i alle
fristelser. Men når mange advarte Smith mot å forkynne slik, anklaget han dem for ikke å
være oppriktige kristne. Men Guds ord (f.eks Rom 7) gir oss slett ikke holdepunkter til å tro at
det ville vært mulig for en Jesus med synd i kjødet, å leve et syndfritt liv lik Faderen (Joh
5,19-20), slik at han «bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer» (Heb 9,14). Og i så
fall kunne han jo ikke sone våre synder og være vår Frelser!
Men slike tankekors streifer dessverre sjelden den vanlige mann og kvinne i BCC. Dette
trossamfunn har tvert imot en temmelig høyttravende selvbevissthet, og regner seg faktisk
som de eneste på jorden som virkelig har «fått lys» over «gudsfryktens hemmelighet» (1 Tim
3,16): at Jesus ble ikledd det samme kjød som oss. Derfor opplever de seg selv som bortimot
de eneste sanne og oppriktige kristne. Så en svært alvorlige følge av denne vranglæren, er
altså at BCC i stolthet ser ned på og fordømmer alle andre kristne! Dermed klarer de ikke å
forstå at Gud alvorlig har befalt oss om å elske alle de mange millioner Jesu brødre - alle
som tror på Jesus og som har ham som Herre i sitt liv: «Og dette budet har vi fra ham at den
som elsker Gud, skal også elske sin bror» 1 Joh 4, 21.
J.O. Smiths nye lære om Jesus kamp mot eget kjød
BCCs opphavsmann, Johan Oscar Smith (1871-1943), ble født i Fredrikstad og bosatte seg
senere i Horten. Han var, med få unntak, svært kritisk og refsende mot hele den etablerte
kristendom. Han valgte heller å gå alene, enn å ha samfunn med andre som ikke mottok og
etterlevde hans egen lære om helliggjørelse, ved å etterfølge Jesu kamp mot eget kjød. La oss
se hvordan Smiths barnebarn, Sigurd Johan Bratlie, som nå er redaktør for bladet Skjulte
Skatter, har skildret sin bestefar:
«Ved sin omvendelse til Gud i 1898 ble han sterkt grepet av Jesus Kristus og det liv
han hadde levd, og han kjente et sterkt kall til å komme inn i Guds ledelse med sitt liv.
I år 1900 ble han døpt med den Hellige Ånd, og fra den stund ble Skriftene langt mer
levende for ham. Det sto klart for ham at Jesus under sitt liv her på jorden ble fristet
som oss, da han for syndens skyld ble født som et menneske, men siden han var fylt
med den Hellige Ånd fra mors liv av, seiret Jesus i alle fristelser, slik at han aldri
forsyndet seg, verken i tanker, ord eller gjerninger. For J.O. Smith ble denne
forståelsen av realiteten i Jesu fristelser nøkkelen til å tro på seier i alle fristelser, og
han begynte å forkynne det han selv levde og trodde på.» (Fra boken «Dette tror vi»)
Smith hadde nok gode intensjoner, men hans teologiske ballast baserte seg nesten bare på
selvstudier av Bibelen (i norsk oversettelse av 1930), så derfor tragisk misforsto han mange
skriftsteder om Jesus. Dermed ble sannhet og løgn blandet på en ganske snedig måte i Smiths
tanker. Mange forsøkte å rettlede ham, men i stor selvsikkerhet avfeide han alltid dette som
motstand mot sannheten og et bevis på at få var oppriktig interessert i å ta opp sitt kors og
etterfølge Jesus. Dermed fastholdt han livet ut en falsk kristologi, og gjennom sin stilling i
marinen, kunne han reise mye rundt i Norge med sin særegne forkynnelse. Med sine alvorlige
formaninger til gudsfrykt, kunne Smith virke svært overbevisende for søkende mennesker,
9
som var ubefestet i Guds ord, men lengtet etter helliggjørelse. La oss nå lese hvordan han selv
presenterte sin nye lære om Jesus, i en traktat:
«Vi tror at da barna hadde del i kjød og blod, at da også han nødvendigvis måtte få del
deri, om han overhode skulle kunne komme oss til hjelp i vår nød og frelse oss ut fra
vårt fall; for det var jo ikke engler han tok seg av, men mennesker, Abrahams sæd.
Hebr. 2,14-15.
Vi tror at Jesus i sitt kjøds dager ble fristet som oss, etter som han for syndens
skyld hadde iført seg menneskekjød. Men vi tror at han under alle prøvelser seiret,
fordi han ikke hadde en jordisk far, men var unnfanget av den Hellig-Ånd. I Åndens
kraft kunne han da seire i allehånde fristelser så fullstendig at det ikke fantes svik i
hans munn, ei heller kunne noen overbevise ham om synd. Hebr. 4,15. Joh. 6,38.
Vi tror at Jesus vant sin store seier ved å lide etter kjødet, hvori han jo var kommet
av Davids ætt. Rom. 1,3. Hebr. 2,10. Vi tror han led tvers gjennom kjødet. Rom. 8,3.
Derved fikk han laget en ny og levende vei gjennom forhenget, som er han kjød. Dette
verk begynte så snart Jesus lærte å skille mellom godt og ondt, og var fullendt på
Golgata kors, da han utbrøt: «Det er fullbrakt!» Da revnet forhenget mellom det
hellige og det aller helligste fra øverst til nederst. Det var laget en vei igjennom kjødet
like fram til Faderen. Selvfornektelsens vei, korsets vei, lidelsens vei, dødens vei.
Vi tror at frelste syndere har adgang til å vandre på denne vei, Mesterens vei; men
at kun et ringe antall kristne gjør det, fordi de fleste er fiender av Kristi kors og Kristi
lidelser.» (fra J.O. Smiths traktat «Hva vi tror».)
BCC mener at de i denne læren finner «nøkkelen til et seirende kristenliv», for her er det
snakk om å etterfølge en Jesus som beveget seg helt nede på vårt plan:
«Motto: Samme kraft til å overvinne samme vanskelighet. Samme ånd til å overvinne
samme kjød.» (Elias Aslaksen i «Kristus åpenbart i kjød».)
Det er maktpåliggende for meg å vise at den kamp som Jesus kjempet, slett ikke var identisk
med vår kamp: Ånden mot kjødet (Gal 5,17). For all kjødets attrå ser Gud faktisk på som et
reelt fiendskap mot ham! (Rom 8,7). All synden i kjødet måtte derfor rammes av Guds
vredes-dom på korset! (Rom 8,3) Men Guds lam kunne ikke stedfortredende ta denne
dommen/straffen for oss, om han ikke i dypet av sin sjel og sitt kjød var fullkomment
ubesmittet av iboende synd! (Heb 7,26)
Altså var Jesu kamp på ingen måte lettere enn vår kamp. Menneskesønnen steg ned fra
himmelen til vår syndefulle jord og han ble prøvd i alt på samme måte som oss, men uten
synd, og slik beseiret han alle onde makter – de fikk aldri innpass. (Joh 14,30) Og han led
ufattelig store kvaler på korset, når han tok straffen for oss alle og ble knust og slaktet som
vårt offerlam. Så den kamp Jesus måtte kjempe, var selvfølgelig av en langt alvorligere og
mye tyngre art enn våre største utfordringer som kristne!
Det stemmer at vi trenger en klarere forståelse av, og vilje til, å etterfølge Jesus. Dette er et
viktig tema i NT, men i BCC blir slik forkynnelse blandet sammen med sterke formaninger til
å korsfeste og kjempe mot lyster i kjødet, på en måte som resulterer i mye strev i egen styrke,
selvhat og krampeaktive bønnemøter – kanskje aldri uten å kunne hvile i troen på den nåde
som Gud tilbyr oss i Gal 2,19-21: å være korsfestet med Kristus gjennom tro. Paulus skriver
nemlig at bare ved troen på Jesu seier og fullbrakte frelsesverk på korset, kan vi frigjøres
fra vårt syndige ego – og «dø» slik at Kristus kan leve i oss! Ja, bare denne Guds
uforskyldte nåde har kraft til å reise oss opp til et nytt liv, så vi av hjertet kan være lydige
mot Guds vilje!
10
Aslaksens hefte «Kristus åpenbart i kjød»
Denne særegne læren om Jesus blir omtalt i de fleste av BCCs skrifter, men blir bredest
presentert i Elias Aslaksens hefte «Kristus åpenbart i kjød» (se 1 Joh 4,2), utgitt 1940. Elias
Aslaksen (1888-1976) var bosatt det meste av livet på Hønefoss, og ledet menigheten fra 1943
til sin død i 1976. Jeg husker ham som en glimrende folketaler, med en egen evne til å
engasjere og formane tilhørerne gjennom slagferdige argumenter, ofte ved å sette ting veldig
på spissen.
I «Kristus åpenbart i kjød» skildrer han en Jesus ribbet for sin guddom og sin fullkomne
enhet med Faderen. At Gud «fordømte synden i kjødet» (Rom 8,3) er det sentrale tema, og
utlegges slik:
«Jesu Kristi motto var å gjøre Faderens vilje. Hele sitt liv fornektet han trofast –
mange ganger under svære kamper – den menneskelige vilje som han frivillig hadde
påtatt seg for vår skyld, for å døde den. Dette var fordømmelsen av synden i kjødet.»
Her ser vi et typisk eksempel på hvordan BCC tar noen ord fra Bibelen fullstendig ut fra sin
sammenheng, gir dem et helt nytt innhold og bruker dem som «bevis» for at deres lære har
grunnlag i Bibelen. For de siterte ordene, «fordømmelsen av synden i kjødet» i Rom 8,3, taler
jo egentlig om hvordan Gud på korset dømte og straffet all vår synd – altså skyld - da Jesus
frivillig tok straffen i vårt sted, slik Jesaia profeterer om Messias stedfortredende lidelser i Jes
kap. 53.
La oss nå se hvordan Aslaksen på samme måte forvrenger ordene «hans kjød» i Heb 10,19
til å bli identisk med vårt syndige kjød, slik at dette kjød utgjorde en skillevegg mellom ham
og Faderen! Og han knytter dette opp mot påstanden at Rom 8,3 taler om en fordømmelse av
iboende synd hos Jesus:
«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, slik leser
vi i Heb 10,19. I tempelet var det et forheng mellom det Hellige og det Aller Helligste.
Dette forheng var en skillevegg. 2. Mos. 26,33. Det som skiller mellom oss og Gud,
det er synden. Es. 59,2. Når da skriften sier at forhenget var Jesu kjød, sies det
dermed tydelig at Jesus hadde vår synd i sitt kjød. Og dette stemmer jo fullkomment
med det som står i Rom. 8,3, at Gud fordømte synden i Kristi kjød. Han kunne jo
ikke fordømme den der, hvis den ikke var der.
At Jesus ble fullendt, det vil si at all synd i kjødet ble fordømt, så det ikke fantes
mer igjen. Idet Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» revnet derfor det synlige forheng i
tempelet i to stykker, fra øverst til nederst, ja for å tilkjennegi at det ikke nå fantes
noen skillevegg lenger, men at veien var banet og innvidd helt inn i helligdommen,
revnet endog klippene og gravene ble åpnet! Matt. 27,51. For et verk!!!
Veien er banet gjennom Jesu kjød, ved fordømmelse av synden i kjødet, ved
fornektelse og dødelse av den menneskelige egenvilje. Altså, så lenge Jesus var her i
sitt kjøds dager, helt til han selv var fullendt, og verket var fullbrakt, var det hans kjød
som var skilleveggen som stengte veien til helligdommen, fordi han for vår skyld bar
vår synd i sitt kjød.»
Her skriver altså Aslaksen at Jesus hele livet var atskilt fra Faderen med en skillevegg av
iboende synd, som han gradvis tilintetgjorde, slik at det først tilslutt på korset ikke lenger var
noe som skilte mellom ham og Faderen. Tenk derfor nøye etter hvordan en slik kristologi
11
kolliderer fullstendig med Bibelens lære om Jesus i følgende bibelvers, som slett ikke bare
beskriver Jesus da han på korset var fullendt som vår yppersteprest (Heb 5,9), slik det er
vanlig å argumentere i BCC:
• «Dere vet at han er åpenbart for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den
som blir i ham, synder ikke.» (1 Joh 3,5)
• «Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full
av nåde og sannhet» (Joh 1,14)
• «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.» (Kol 1,19)
• «For det han (Faderen) gjør, det gjør Sønnen likeså. For Faderen elsker Sønnen, og viser
ham alt det han selv gjør.» (Joh 5, 19-20)
Jesu frelsesverk – var det å beseire lyster i eget kjød?
At Jesus led og døde for våre synders skyld, og at vi derfor kan rettferdiggjøres ved tro, har en
påfallende beskjeden plass i BCC. Verre er det at mange av de vers som omhandler Jesu
stedfortredende lidelser, blir tolket som en beskrivelse av kamp mot iboende synd. Johan
Oscar Smith mente nemlig at denne «innsikt» var nøkkelen til forståelsen av hele
frelsesverket. Ordet om korset tolket han som et indre kors i Jesus, hvorfra hans «selvlivs
blod» fløt, da syndenaturen ble dødet. Denne indre ofrings- og korsfestelsesprosess, varte
livet gjennom, og slik tok Jesus det endelige oppgjør med kjødet (syndens rot) i seg selv. En
rekke ord og uttrykk som hen speiler på forsoningsverket (kors, offer, blod, Kristi lidelser,
osv.), tolket Smith dermed som uttrykk for en prosess Jesus gjennomgikk for å vinne tilbake
sin guddommelighet.
La oss derfor kort se på hvordan Smith skildret frelsesverket i Skjulte Skatter, det blad han
selv var redaktør for. At dette ble skrevet allerede på 1930-tallet, gjør ikke ordene mindre
betydningsfulle i dag, for gamle årganger publiseres på nytt, og leses med stor ærefrykt.
«Aldri tilfredsstillet han seg selv ved å leve etter lystene i kroppen, aldri levde han seg
selv. Derfor vant han sitt legeme ut av Satans klør. Men han måtte føre sitt legeme
helt inn i døden, for så hardt hang synden ved kroppen. Men der, i Kristi død, ble
legemet skilt fra synden, så Gud kunne oppreise ham i kraft av en evig pakts blod.»
(September 1933, i stykket: «Hvilke krefter leder deg.»)
En lignende beskrivelse av Jesu frelsesverk finner vi i dette utdrag fra et referat fra
menighetens påskestevne i 1935:
«Han praktiserte verket i seg selv, idet han frigjorde og utløste seg selv i kraft av en
evig ånd gjennom alle fristelser fra sitt kjød. Og da ånden var helt fri og sjelen uttømt
til døden, var verket fullbrakt.» (Skjulte Skatter, mai 1935, fra tale av Karl Pedersen.)
En slik Jesu «selv-frelse» stemmer ikke med Guds ord, og skaper et vrengebilde av vår
Frelser. Når Jesus kjempet og led på jorden i forakt og prøvelser, angsten i Getsemane og
lidelsen på korset, var det ikke for å redde seg selv, for selv å frigjøres fra «Satans klør» og
bli «skilt fra synden» i eget legeme! Nei, Bibelen sier at klart at det alt sammen var for vår
skyld:
• Jesus «led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at han skulle
føre oss fram til Gud» (1 Pet 3,18). Altså, det var bare snakk om stedfortredende
12
lidelser, fordi vi trengte en uskyldig som var villig til å lide i vårt sted, så vi kunne få nåde
til samfunn med den hellige Gud.
Det Gud tilintetgjorde på korset, var slett ikke personlig synd/natur hos Jesu, men vår skyld:
• «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk imot oss.
Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol 2,13-14).
Mange av de vers som beskriver den kjærlighet som drev Jesus til stedfortredende å lide som
vårt sonoffer, får altså ikke sitt rette innhold i BCC. Jeg har sett mange eksempler (inkludert
hos meg selv) på at det er vanskelig å få en trygg frelsesvisshet, når man ikke får høre
forkynt et klart og forløsende bilde av hvorfor vår frelser led: «Han som elsket meg og ga
seg selv for meg» (Gal 2,20) og «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.» (Jes 53,5)
Når frelsen blir «å lykkes med å etterfølge Jesu tilintetgjørelse av kjødet», prøver man med
selvoppofrende, selvmartrende lidelser å finne fred med Gud. Nei, vi kan alene frigjøres fra
synden ved troen på Jesu fullbrakte frelsesverk (Rom 6), vokse som kristne ved Guds
ufortjente nåde (2 Pet 3,18), og således vinne «mer enn seier ved ham som elsket oss.» (Rom
8,37).
Hvordan noen har advart mot denne kristologien
Alf Gjøsund vokste opp i en familie i BCC, tok avstand da han ble voksen, er i dag tilsluttet
Norsk Luthersk Misjonssamband. Jeg kan anbefale hans interessante bok «Seier likevel»,
hvor han forteller om sitt dramatiske og opprivende brudd med BCC. Gjøsund var tidligere
redaktør for Forløsning, et debattforum som fantes på Internett og satte et kritisk søkelys på
BCC. Der ga han ga denne beskrivelsen av deres syn på Jesus:
«Smiths Venner aksepterer ikke læren om at Jesus er «fullkommen Gud og
fullkomment menneske». Man mener at han ikke var Gud da han var på jorden, men
derimot et menneske med et kjød som mennesket etter syndefallet. Andre ord som
brukes synonymt med «kjød» er «syndelegeme» eller «natur». Man kan også ganske
enkelt si at Jesus «hadde synd». Ved å kjempe mot, og seire over, de lystene Jesus
hadde i sitt kjød, vant Jesus gjennom sitt jordeliv tilbake sin guddommelighet. Man
mener ikke at denne iboende synden medfører skyld. Den forrige verdenslederen,
Sigurd Bratlie, mente «synd i kjødet» også innebar at Jesus gjorde ubevisste synder,
men dette er ikke gjort til offisiell lære i trossamfunnet.»
Den kjente forkynner Carl Fr. Wisløff omtalte BCC slik, i sin bok «Kristne kirkesamfunn»:
«Smiths Venner hever at Jesus hadde del i det falne menneskes syndige natur. Jesus
hadde synd i kjødet, han hadde en egenvilje som måtte overvinnes. Men Jesus gjorde
aldri synd, han var ren i tanker, ord og gjerninger. Synd er bare det som er bevisst –
små barn har ikke synd. Som Jesus seiret over synden, slik skal vi også seire over den.
Smiths Venner stiller seg ved sin lære om Jesu kjød utenfor den alminnelige kristne
tro.»
I boken «Hvem tror hva» skildrer I. Welle og H. E. Andersen ganske bra den Kristusforkynnelse som er vanlig i BCC. Her kommer et lite sammendrag fra boken:
13
«Det lyder sang:
Nå kan alle synder snart avlegges, en, to, tre, og alle andre med…
Som sangen antyder, er hovedlæren konsentrert om seier over synden. Kraften til
denne seier ligger i tro på at også Jesus hadde synd i sitt kjød. Når han, tross synd i
sitt kjød, seiret over den, da kan vi greie det samme. Kristi seier i livet overskygger
Golgata-seieren, ja, den er egentlig bare endemålet for Kristi seier over synden i seg
selv.
Kristi betydning for oss ligger altså i eksempelet han ga. Han går foran og roper:
«Du greier det om du vil. Det er samme materie i oss to. Jeg seiret fullkomment, så nå
skal du kunne det samme.» Fordi han er vårt forbilde, måtte han også være oss lik i det
å eie arvesynden og syndig kjøds lyst. Men han overvant dette og fordømte synden i
kjødet, idet han ved sitt liv virkelig maktet å gjøre det gode. Evangeliet er at Kristus
var den første som greide det «mesterverk» å leve seirende under loven med synd i
kjødet.»
Adolf Bjerkreim skrev i 1946 boken «Kristus åpenbart i kjød. Et oppgjør med
Smithsvennenes lære.» Han advarte slik mot denne læren:
«For besnærende er den. Først fordi at Smiths-vennene gjør bruk av en så rik
henvisning til bibelsteder, og forklarer dem på en så listig måte at ubefestede kristne
vanskelig kan unngå å rives med. Dernest fordi de drar sterkt tilfelts mot synd og
stiller et stort etisk krav til de kristnes liv. Talen om et seirende liv inntar en
dominerende plass. Hos våkne og ærlige kristne finner dette gjenklang, og de kan
vanskelig få seg til å tro at det bak en så alvorlig forkynnelse kan skjule seg noe
galt.»
Sveinung Lærum advarte mot kristologien i BCC i sin bok «Jesus – den syndfrie»:
«I vårt land finnes det en retning av forførte mennesker som har gjort det til sin
spesialitet å bevise at Jesus hadde synd i kjødet. Denne læres talsmenn hevder at de
som tror på Jesu absolutte syndfrihet, fornekter dermed hans sanne menneskelighet
– akkurat som om hans menneskelighet og hans syndfrihet står i strid med
hverandre. Ja, man har til og med gått så langt i uforstand at man freidig har beskyldt
dem for å ha Antikrists ånd, som ikke tror at Jesus Kristus hadde synd i kjødet! Alle
sanne kristne tror imidlertid fullt og fast på at «Ordet ble kjød», at Jesus ble et virkelig
menneske, men ikke at han kom med synd i kjødet.
Retter man et klart og direkte spørsmål til denne læres tilhengere, om de tror at
Jesus hadde synd i kjødet, er svaret som regel unnvikende og uklart, idet de påstår at
man er ikke i stand til å fatte det allikevel, siden dette er en stor hemmelighet som
bare de selv er innviet i. De lar det således skinne igjennom at de er mer benådet og
mer opplyst enn andre kristne.
De sier: «Han var ikke syndig, ikke uren – ikke på noen som helst måte.» Slik
forsøker de å renvaske seg fra den alvorlige stigma deres lære har gitt dem, og på den
måten forsøker de å vinne den enfoldiges tiltro. Men studerer man deres skrifter nøye,
eller man har anledning til å høre deres forkynnelse, skinner det allikevel igjennom at
de tror og lærer fullt og fast at Jesus hadde synd i kjødet. De tror at Jesus hadde synd,
men at han aldri gjorde synd, og henviser til forskjellige ting i Jesu liv som skulle
stadfeste dette. Men det er absolutt umulig å finne bevis i Guds ord for noe slik.
14
JEG VIL PRISE JESU GODHET
Tekst og melodi: Jon Kjølberg 2014
(Kan også synges til: «Hvilken venn vi har i Jesus»)
Jeg vil prise Jesu godhet
Og opphøye deg hver dag
For du viser slik en omsorg
Når jeg går med deg i lag
Du min dyrebare frelser
Fridde meg fra mørket ut
Og din ufortjente nåde
Ga meg barnekår hos Gud
Takk, du styrker meg i motgang
Med din Ånd av håp og mot
Så jeg aldri frykter mørket
For du lyser for min fot
Ja, bevar du mine tanker
I din lære, sunn og sann
Så jeg ledes trygt mot himm´len
Under livets pil´grimsgang
Når jeg kjenner sorg og uro
Og jeg ingen utvei ser
Kan jeg legge all bekymring
Framfor tronen mens jeg ber
Du forstår meg og du trøster
Og gjør angsten om til tro
Ingen makt kan mer meg skille
Fra din kjærlighet så god
Glad jeg hører Jesu stemme:
«Du er dyrebar for meg
Ja, jeg ga mitt liv på korset
For jeg elsker nettopp deg!
:/: Ikke frykt, for jeg er med deg
Intet ondt deg skade kan
Til jeg løfter deg til himm´len
Og en evig jubelsang» :/:
15
HVA SKJEDDE DA «ORDET BLE KJØD»?
Jeg ønsker å skildre det bilde av vår Frelser, som BCC ikke kunne vise meg. Og vi starter i
dette hovedavsnittet med det som «skjedde i de dager» (Luk 2,1) da Menneskesønnen steg ned
fra himmelen og ble født i en stall. Hvordan skal denne dype sannhet forstås? Gud være takk
for at Jesu komme til jorden – inkarnasjonen (kjødpåtagelsen) - er omtalt mange steder, og på
mange måter, ikke minst av Jesus selv!
Julen budskap: Barnet som var Herre og Gud
Vi kjenner kanskje alle til de vers som omtaler Jesu fødsel, og som er grunnlaget for vår
julefeiring:
Elisabeth ble fyllt med Den Hellige Ånd da hun traff Maria, og ropte med
høy røst: «min Herres mor». (Luk 1,43)
Jesus ble altså tiltalt som Herre, mens han var et foster! Det samme navnet brukte David om
Jesus hos Faderen: «Herren sa til min Herre» (Sal 110,1). Dette lærer oss at da Jesus ble
unnfanget som et menneske, hadde han ikke gitt avkall på å være Gud. Paulus skriver at
«ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd» (1 Kor 12,3) og dette betyr
nettopp å bekjenne at Jesus er Gud, og at Gud er blitt dette menneske Jesus Kristus.
•
Engelen sa: «For i dag er det født dere en frelser, som er Messias Herren - i Davids by.»
(Luk 2,11)
Engelen forkynner «en stor glede», nemlig at Herren var født. Engelen sier altså ikke at barnet
én gang skal bli Herren, men at det er Herren, og gjør ham identisk med Gud selv.
•
«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet
Immanuel – det betyr: Med oss er Gud.» (Matt 1,23. Se: Jes 7,14)
Ordet Immanuel viser til Kristi guddommelighet, Gud, og til inkarnasjonen, med oss. Og
Norsk Studiebibel skriver:
«Barnet som skal bli født, bringer Gud til sitt folk. Slik Jesaja bruker ordet for Gud
(el), kan ikke dette navnet brukes om noen som ikke selv er Gud. Barnet er en
guddommelig sønn og i ham skal Guds nærvær i absolutt mening åpenbares.»
•
«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og
han skal få navnet Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.» (Jes 9,6)
Hva slags barn og sønn var det Jesaja profeterte om? Var det et menneske som etter sin død
skulle bli kalt Gud? Nei da, han skulle her på jorden ha navnet (dvs være) Mektig Gud og
Evig Far!
•
•
«For vi så hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham … de
falt ned og tilba det.» (Matt 2,2 og 11)
16
Og vi husker at Jesus sa: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Matt
4,10). Altså: Matteus beskriver vismennenes tilbedelse for å fortelle oss at det nyfødte barnet
var Gud åpenbart i kjød!
I sangen «O jul med din glede», som er tatt med i BCCs barnesangbok, synger vi: «I
Østerlands vise, I tre stjerne-menn». Matteus kalte disse menn to ganger for «vise», for de
visste at Jesus-barnet var «jødenes Konge», og de tilba ham. Vismennene ante nok at dette
barnet måtte komme fra Gud selv. Men hvilken glede er det for oss å synge om at disse menn
hadde visdom, hvis vi ikke kan glede oss over at de tilba barnet?
Den gamle og kjent julesang «Adeste fideles» skildrer julefeiringens kjerne:
Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare!
Å, kom nå med lovsang til Betlehem!
Kom for å se ham, kongen i en krybbe!
Kor: Kom, tilbe ham, Guds under!
Kom, tilbe ham, Guds under!
Kom, tilbe ham, Guds under:
Vår Herre Krist!
Gud, evig Gud og lys av lys det er han!
Til oss er han kommet som bror i dag.
Sann Gud av opphav, født før alle tider.
Var han virkelig født som «det hellige»?
Lukas skrev ned det viktige budskap som engelen ga til Maria, da hun skulle føde Messias:
• «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og kraften fra Den Høyeste skal overskygge deg.
Derfor skal også det hellige som blir født av deg, kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)
Hvorfor sa engelen til Maria at hun skulle føde et hellig menneske? Jo, fordi det var helt
umulig for Den Hellige Ånd å forene seg med synden i Maria og overføre den til Guds Sønn.
Jesus var altså ikke bare fylt og ledet av Ånden fra unnfangelsen av, slik også BCC lærer,
men han var i sannhet guddommelig av natur. Men hvorfor sa engelen det hellige og ikke den
hellige? Jo, det viser at engelen talte om det hellige legeme/kjød som Jesus ble ikledd!
Jesus er «kommet av Davids ætt etter kjødet» (Rom 1,3), men ved at han ble unnfanget av
Ånden, fikk han ikke del i synd:
• Herrens engel sa til Josef: «det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun
skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres
synder.» (Matt 1,20-21)
Unnfangelsen ved Den Hellige Ånd var helt avgjørende, for bare på den måten kunne han
unngå å bli preget av arvesynden. Ikke desto mindre var Kristus virkelig «kommet i kjød» (1
Joh 4,2), og var et sant menneske. «Derfor måtte han bli gjort lik sine brødre i alle ting» (Heb
2,17). Men hva betyr det så at han kom «i syndig kjøds lignelse» (Rom 8,3)? Dette uttrykk
forklarer Norsk Studiebibel for oss:
«Paulus bruker her et uttrykk som krever at det omhyggelig blir satt vakt om Kristi
syndfrihet. Når han i 1 Tim 3,16 skriver om Kristi kjødpåtagelse, heter det: «Gud
17
åpenbart i kjød.» Han skriver altså ikke: åpenbart i kjøds lignelse. Det ville ha vært
vranglære, for det hadde vært å dra i tvil realiteten i Kristi kjød. Men her i Rom 8,3 er
en annen formulering nødvendig, for her er det tale om syndig kjød. Apostelen kan
ikke si at Kristus, han som ikke visste av synd, 2 Kor 5,21, kom i syndig kjød. Derfor
føyer han her til ordet «lignelse» (gr.: homoiomati).
Det ligger noe mer i at han kom i syndig kjøds lignelse, enn at han kom i kjød, for det
understreker at det var den falne og syndige menneskeslekt han gjorde seg til ett med, for å bli
dens stedfortredende sonoffer, ved Guds vredesdom på korset over all «synden i kjødet». Men
nettopp på dette viktige punktet om Jesu syndfrie kjød, tar BCC avstand fra den vanlige
forståelsen av Jesus. Og for å begrunne sitt syn, henviser de ofte til Heb 2,14:
”Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han
ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen” (Norsk
Bibel).
Aslaksen argumenterer slik ut fra dette verset:
”Han kom i kjød – i kjødet – ikke i et eller annet særegent kjød. Om han hadde ikledd
seg et særegent kjød og blod, ulikt vårt, og slik seiret – det ville ha vært som intet å
regne mot det storartede mesterstykke som han nu virkelig har utført … Var han som
Adam før fallet, ja, da ble han til frelse for alle slike. Men jeg har ingen slike truffet på
min vei.” (Aslaksens traktat: ”Jesus Kristus, Guds enbårne sønn fra evighet av, i sitt
kjøds dager.”)
•
Aslaksen skrev at Jesus ikke var som Adam før syndefallet, men at han fikk et kjød med
arvesynd! For ellers hadde han hatt et «særegent kjød» og hans frelsesverk ville ikke ha
kunnet være til hjelpe for oss! Men hvem vil påstå at Adam før fallet ikke var et sant
menneske? På samme måte var også Jesus både et syndfritt og et sant menneske, ellers hadde
han selv trengt en Frelser, for arvesynden fører til døden for alle: «likesom synden kom inn i
verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden» (Rom 5,12). Så Jesus fikk del i kjød
og blod som oss – han ble et sant menneske. Men samtidig var han og Faderen ett, altså av
samme syndfrie natur! Bare derfor kunne han frivillig gi sitt liv på korset, for oss.
La oss se hvordan Lærum avviser Aslaksens påstander om Heb 2,14:
«Her kan man da se at disse mennesker fornekter at Jesus var som Adam før fallet.
Altså vil man gjøre ham til en Adam etter fallet, med syndens natur i seg. Alle
ortodokse kristne tror derimot fullt og fast at Jesus var ren og ubesmittet som Adam
før fallet. Adam før fallet var oss lik i alle ting – dog uten synd. Slik var også Jesus –
han ble oss lik i alle ting – dog uten synd. Men den forskjell er til stede mellom disse
to, at mens den første Adam var skapt og bare var et menneske, så var den siste
Adam fra all evighet, og mer enn et menneske – han var Gud.
Vi tror at Jesus hadde et «særegent» kjød, forskjellig fra vårt, i den forstand at det
var absolutt ingen synd som noensinne besmittet hans kjød. Men vi tror også at han
ikke var forskjellig fra oss eller hadde et særegent kjød, i den forstand at han hadde en
virkelig menneskelig natur, kjød og blod som oss.
«Kjød og blod» er i Skriften et uttrykk for menneskets natur. Og fordi barna –
Abrahams ætt – var ikledd kjød og blod, måtte også han ikles kjød og blod, dvs bli et
sant menneske, for å lide forsoningsdøden for oss. Men Jesu kjød og blod var aldri
besmittet med synd, som barna var, for hans legeme var laget av Gud (Heb 10,5),
18
likesom Adams, og likeså ubesmittet av synd som han var før fallet. Hans rene,
syndfrie Ånd sørget for at hans legeme stadig var ubesmittet av synd igjennom alle
fristelser. Det er virkelig sant hva salmisten synger i den gamle, vakre julesalmen: «I
kjød og blod er han oss lik. I synden er han oss ulik, halleluja! Halleluja!»
Han ble oss lik i alle ting – men uten synd. Derfor kunne han bli vår trofaste og
miskunnelige yppersteprest som gjennom sitt rene kjød og blod kunne forsone vår
synd. I Jesu blod har vi nå frimodighet til å gå inn i helligdommen, gjennom
forhenget – det er hans kjød (ikke vårt kjød, som man falskelig påstår) som ble
sønderrevet for oss på Golgata. (Heb 10,20) Nå er veien til helligdommen åpnet – en
ny og levende vei – for hver og en som vil. Han har fullendt sitt løp og vunnet en
evig seier for oss, da han «fant en evig forløsning» (Heb 9,12) for oss, halleluja!»
Men etter BCCs lære var det mulig for Jesus å ha synd uten å gjøre synd. De lærer at Jesus
arvet iboende synd fra Maria, uten at han ble preget av arvesynden. Derfor skrev Aslaksen:
«Jesus hadde del i den natur som var fordervet. Han hadde kjød som oss, egenvilje
som oss. Jesus hadde synd, men gjorde ikke synd, derfor er han ikke syndig.»
Dette er en kristologi som er sjokkerende! Denne logikk må jeg helt avvise, for det å ha synd
uten å gjøre synd, kan ikke brukes om Jesus. Riktignok skriver Johannes i sitt brev, at vi
kristne som ikke gjør synd, fremdeles har synd (1 Joh 1,8 og 3,6). Men det blir helt feil å
overføre slike begreper på Jesus, noe Alf Gjøsund forklarer:
«Her har Smiths Venners ledere forsøkt å skille mellom iboende og aktiv synd. De
hevder at Jesus ble prøvd i å ha synd, dog uten å gjøre synd. Mot denne tanken er det
flere innvendinger. For det første er ikke en slik todeling dekkende for hva Bibelen
sier om synd. Det å unnlate å gjøre det gode er for eksempel ikke å gjøre synd. Det er
likevel synd som kvalifiserer til fortapelse (Matt 25,41-46). Vi kunne også nevne
begjæret som overhodet ikke forutsetter noen aktiv handling, mange nøyer seg med
å kalle det en «fristelse». I følge Bibelen er det imidlertid et lovbrudd (Rom 7,7).
Dette, sammen med Bibelens klare ord om at syndeskylden er en arv (Rom 5,18-19),
viser at skillet mellom å ha og å gjøre synd overser vesentlige dybder i syndsbegrepet.
Det man imidlertid ofte mener med todelingen er å skille mellom det gamle og det
nye menneske. Alle troende har nemlig et kjød som det ikke bor noe godt i, og et indre
menneske som med glede slutter seg til Guds lov. Feilen oppstår når man prøver å
tolke Jesus inn i en slik kjød/ånd inndeling. Denne todeling gjelder kun for
mennesker som har fått et nytt sinn i gjenfødelsen (se Rom 8,10), og Jesus måtte
selvsagt ikke fødes på ny. Altså, når teksten sier at Jesus ikke ble prøvd i synd, er
den iboende synd ikke unntatt!»
Selv om BCC ikke lærer at Jesus måtte fødes på ny, så forkynner de altså at han hadde en
kjød/ånd inndeling i likhet med de som har omvendt seg og «ved Ånden tar livet av legemets
gjerninger» (Rom 8,13). Dette viser at BCC har en grunn syndsforståelse, som gir en feil
forståelse både av Jesu natur og arvesynden! For hva det vil si å ha synd, ser vi klart i Rom
7,14-25: Paulus sier at «det onde jeg ikke vil, det gjør jeg» og «jeg ser en annen lov i
lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn». Og han avslutter med å si: «dette
dødens legeme»! Disse vers beskriver til fulle hvilke fatale konsekvenser det får, om vi tror at
Jesus hadde iboende synd. Kjære leser, ser du ikke nå hvordan dette strider mot Jesu mange
klare vitnesbyrd om egen syndfrihet? - f.eks. når han indirekte omtaler seg selv med følgende
ord: «Den av dere som er uten synd» (Joh 8,7).
19
Gjorde Jesus-barnet Maria uren?
•
Luk 2,22-24: «Da nå dagene for Marias renselse etter Moseloven var over, tok de ham
med til Jerusalem for å framstille ham for Herren, slik det er skrevet i Herrens lov:
«Enhver av mannskjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren», og for å bære
fram et offer etter det som er sagt i Herrens lov: «Et par turtelduer eller to unge duer».
BCCs lære om at Jesus hadde synd i kjødet, fører til en tragisk misoppfatning av denne
Marias renselse. Moseloven sier: «Hvis en kvinne er blitt med barn og har født en gutt, skal
hun være uren i sju dager» (3 Mos 12,2). Da Maria fødte Jesus, hadde hun en normal fødsel
(det var jo unnfangelsen som var et under) og hun fikk et guttebarn, derfor regnet Moseloven
Maria som uren. For Jesus ble «født av en kvinne, født under loven» (Gal 4,4). Men Moses
skrev ikke at kvinnen skal regnes for uren etter fødselen, fordi barnet har arvesynd. Tvert
imot skrev han jo: «Enhver av mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren.»
Allikevel omtaler Aslaksen Marias renselse som om den skulle bevise det stikk motsatte:
«Tenk – at det blev frembåret syndoffer for Maria, fordi hun fødte Guds Sønn til
verden! … Han fikk del i Jomfru Marias kjød og blod: Han fikk «i like måte del deri»
Hebr. 2,14. Og derved tok han vår ætt og vår synd på sig. Og således blir det da
allikevel mening i Marias renselse, hvor meningsløst det enn kan se ut.» (Aslaksens
hefte «Kristus åpenbart i kjød»)
Her burde Aslaksen ha innsett at det er ikke Guds ord som ser meningsløse ut, men bare våre
egne feiltolkninger. Skulle Skriften være selvmotsigende? Skulle Bibelen lære oss at det
måtte gjøres soning (pga iboende synd) for vårt fullkomne sonoffer – Jesus?! Skulle
virkelig Guds Sønn ha brakt skyld over Maria?! Nei, dette er virkelig vranglære
Menneskesønnen som er steget ned fra himmelen
Jesus likte å kalle seg selv for Menneskesønnen, og han proklamerte ofte at han var kommet
ned fra himmelen til denne verden med sin Fars hellighet, visdom og frelsermakt. Det hendte
når jeg satt på møter i BCC, at tanken streifet meg: «Har de som forkynner her, sett det fulle
og sanne innholdet i Jesu mange og mektige selv-vitnesbyrd, spesielt i Johannes
evangelium?» For mange slike vers utelukker enhver tanke om at Jesus kunne ha blitt
unnfanget med synd i kjødet.
Når det står: «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik», betyr ikke det at han ble «avhelliget» og ikledd et kjød med synd. For da måtte Jesus ha blitt lik alle andre mennesker som
preges mye eller lite av arvesynden og derfor trenger en Frelser og Forsoner, nettopp slik
Paulus konkluderer i sitt kapittel om kjødet i Rom 7! Nei, Menneskesønnens liv på jorden
startet med en hellig «arv» fra Faderen, da han steg ned fra himmelen. Og hans tanker, ord og
gjerninger ble alltid styrt fullkomment av det han så og hørte fra Faderen. Og bare slik kan vi
forstå hans mange, sterke selv-vitnesbyrd om å leve et gudommelig liv:
•
Jesus sa til Nikodemus: «Og ingen er steget opp til himmelen, uten han som er steget ned
fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.» (Joh 3,13)
20
Den skriftlærde Nikodemus visste med en gang at Jesus, med å kalle seg selv for
Menneskesønnen, hevdet at han var det himmelske menneske som Messias-profetien i Daniel
7,13-14 taler om. Jesus snakket stadig om seg selv (i tredje person) som Menneskesønnen,
for jødene hadde nemlig så mange forventninger av jordisk og politisk karakter knyttet til
navnet Messias. Her kommer et lite sammendrag av hva Illustrert Norsk Bibelleksikon
skriver om denne Jesu egentlige selvbetegnelse:
«I den dogmatiske kirkelige tenkning har gjerne Menneskesønnen blitt uttrykk for Kristi
menneskelige natur. Men i lys av tittelens apokalyptiske betydning er den ikke en vesensbetegnelse for Kristi menneskelighet, men en uhyre høy embets-betegnelse, som sier at
han har et embete som er altavgjørende for menneskenes framtid. Menneskesønnen er en
preeksistent guddommelig skikkelse, som ved dagenes ende skal fullbyrde verdensdommen og verdensforløsningen. Han er arving til det evige messianske kongevelde, slik
Danielsbokens kapitel 7 forteller. Men Kristus kalles Menneskesønnen også fordi han fra
begynnelsen – som Guds sanne bilde – har stått modell ved det første menneskes skapelse,
og at han således er menneskehetens prototyp og urbilde. Så Menneskesønnen er en
enestående høyhetstittel, selv om denne Menneskesønnen levde på jorden som Herrens
tjener i den dypeste fornedrelse.»
•
Døperen Johannes sa: «Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden,
er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle.» (Joh 3,31)
«For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.»
(Joh 5,26)
Alle mennesker er avhengig av at Skaperen gir dem liv, men Sønnen er unntaket. Han er ikke
underlagt dødens lov pga den guddommelige natur som Faderen hadde gitt Sønnen! Dette var
jo forutsetningen for at Jesus frivillig kunne gi sitt liv i vårt sted på korset: «Derfor elsker
Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til, for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men
jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen»
(Joh 10,17-18).
•
Jesus omtaler seg selv: «For Guds brød er det (dvs han) som kommer ned fra himmelen
og gir verden liv.» (Joh 6,33)
Nettopp fordi det liv som fra evighet hadde vært i ham (Joh 1,4), ble med ham til verden.
•
«Han sa til dem (folkemengden i tempelet): «Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av
denne verden, jeg er ikke av denne verden.» (Joh 8,23)
Jesus sier her at han er det eneste menneske som er ovenfra, og derfor er syndfri. Mens alle vi
frelste «var av naturen vredens barn» (Ef 2,3).
•
• «Ham som Faderen har helliget og sendt til verden.» (Joh 10,36)
Dette er viktige ord! De kan bare forstås slik: Jesus sier at hans hellige liv på jorden har sitt
opphav i en hellighet han hadde i himmelen, og som han fikk med seg til denne verden!
Det er selvfølgelig derfor Jesus bruker dette argument i den pågående diskusjon i tempelet
med jøder som ønsker å steine ham for gudsbespottelse:
•
«For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse, fordi du som er et
menneske, gjør deg selv til Gud.» (Joh 10,33)
21
Jesus legitimerer altså sin fulle rett til å gjøre seg selv til Gud (!) gjennom å kalle seg Guds
Sønn, love evig liv til de som hører hans røst og hevde at han er ett med Faderen (se 10,2836). Her ser vi altså svart på hvit at når Jesus kaller seg Guds Sønn, er det nettopp for å
forkynne for oss at han er Gud, og intet mindre! Kjære leser, ser du det ikke nå???
«For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.
Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden.» (Joh 16,27-28)
Hele 5 ganger i Johannes evangelium sier Jesus at han er «utgått» fra Gud/Faderen (se Joh
8,42; 13,3 og 17,8). Dette er selvfølgelig noe bare han har gjort. Hvorfor er så viktig for Jesus
å understreke at han er «utgått» fra Gud? Jo, nettopp fordi denne unike fødsel er grunnen til
hans gudommelige hellighet, fulle troverdighet, og likhet med Faderen!
•
«Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme
dannet du for meg.» (Heb 10,5)
Apostelen skriver at Gud dannet et legeme for sin Sønn, for at han på jorden skulle «gjøre din
vilje, Gud.» (10,7) Vi kan da vel ikke få oss til å tro at Gud laget synd i dette legemet/kjødet
for sin Sønn?! Nei, apostelen har jo tidligere i sitt skriv understreket at Jesus i alle fristelser og
prøvelser, var «uten synd». (4,15) Vår hellige yppersteprest ble altså ikke – lik oss - prøvd i
det å ha synd! Og så jubler apostelen ut sin store glede over at Jesus ikke hadde synd i kjødet:
«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne
nåde til hjelp i rette tid.» (4,16)
•
«Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir
liv … Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av
himmelen.» (1 Kor 15,45 og 47)
Når Paulus skriver om det første mennesket og det andre mennesket, får han fram
motsetningen mellom den syndige natur alle arver fra Adam, og det nye liv alle får fra
Kristus. Jesu var altså av himmelsk opphav, upåvirket av den jordiske arv (arvesynden), som
alle andre mennesker har fra Adam. «Det andre mennesket er av himmelen», og ble dermed
født med det evige livs kraft i sin ånd og sitt vesen, selv om han ble livgivende i full
betydning, først når frelsesverket var fullbrakt, og han sendte disiplene Den Hellige Ånd.
•
Adolf Bjerkreim skriver slik om Jesus som andre / det nye menneske:
«Som sant menneske var Jesus frambrakt ved en ny guddommelig skaperakt og var
derfor uten synd i enhver form. Av denne grunn er det da også at han kalles det «annet
menneske».
Hvorfor var ikke Eva det annet menneske? Ganske enkelt fordi hun var presis lik
det første menneske, Adam. Hun var tatt av ham og hadde samme kjød og natur som
han. Og slik er det med alle som er kommet fra Adam. Derfor er hele slekten identisk
med «det første menneske». Ikke en eneste av de millioner som er født inn i verden,
har vist seg å være forskjellig fra Adam.
Men da Gud-mennesket Jesus steg inn i verden, ble dette forhold forandret. Da ble
her et nytt menneske på jorden, og Gud sier: «Det første menneske var av jorden
jordisk, det annet menneske er av himmelen.» Når Gud kaller Jesus «det annet
menneske», så er dette nettopp fordi han er det første menneske etter Adam som i sitt
kjød og i sin natur har vist seg å være forskjellig fra Adam og hans barn. Han var
den første som helt igjennom var hellig og som Gud kunne se på med fullt velbehag.
22
Smith-vennenes lære om synd i Kristi kjød, gjør ham lik med det første menneske.
Og dette er intet mindre enn en vanærelse av Guds Sønns opphøyde person.»
Her vil jeg tilføye at BCC selvfølgelig ikke har noe ønske om å vanære Jesus. De forstår
simpelthen ikke bedre, og slik var det også med meg når jeg var helt innforstått med denne
lære og forsvarte den i min ungdomstid.
Hvordan Jesus «uttømte seg selv» - hans dype selvfornedrelse
•
«han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det ikke for et røvet bytte å være
Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i
menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han
seg selv og ble lydig til døden - ja, til døden på korset.» (Fil 2,6-10)
Noen har uttrykt Jesu kjødpåtagelse slik: «Han sluttet ikke å være Gud, men han begynte å
være menneske.» Det er dette faktum Paulus beskriver her. Men Sigurd Bratlie bruker derimot
versene ovenfor til inntekt for at Jesus forlot sin guddom når «Ordet ble kjød», altså at han ble
bare et menneske med Den Hellige Ånd. Og i sin bok «Så stor en frelse» skrev han derfor slik
om Jesu selvuttømming:
«Det er mange selvlagde religiøse uttrykk som ikke står i Bibelen. Ett av dem er:
«Han er sann Gud og sant menneske.» Det går jo ikke an, for da behøvde han ikke å
vandre i tro, men han er «troens opphavsmann og fullender.» På en annen måte kan en
si det er sant, for Gud sendte sin Sønn. Da Sønnen ble sendt, så var det hans ånd som
ble sendt, og da tok han ikke med seg hele Guds fylde, slik som han hadde hos
Faderen. Nei, han gav avkall på å være Gud lik, eller som det står i andre oversettelser:
«Han uttømte seg selv.» Da hans ånd ble født inn i et menneskelegeme, var den
uttømt. Det står da om ham at han «etter kjødet er kommet av Davids ætt.» Rom. 1,14.»
Sigurd Bratlie var nesten på hvert møte opptatt av å forkynne «Kristus åpenbart i kjød» som
grunnvold for all vekst og seier i kristenlivet. Han elsket å krysskoble bibelvers og forkynte ut
fra stor personlig styrke. Men her ser vi at han framstiller Jesus på en gal måte. Han er kalt
troens opphavsmann og fullender (Heb 12,2) fordi «han som begynte en god gjerning i dere,
vil fullføre den» (Fil 1,6). Dessuten betyr dette at han som hadde gitt jødene troen på GT, var
så kommet til jorden og oppfylte alle messias-profetier (Luk 24,25-27) og hele den Guds lov
til punkt og prikke, som var umulig for oss som er maktesløse ved kjødet (Matt 5,17 og Rom
8,3 og Heb 10,7). Men han forlot ikke sin guddom slik at han var Guds Sønn, bare i den
innskrenkede betydning at han kom ned med Sønnens uttømte ånd. For da hadde han ikke
virkelig blitt født som «det hellige», slik engelen forkynte.
La oss nå se på hvordan Adolf Bjerkreim forklarer Jesu selvuttømming:
«Her skal vi for det første huske på at når Jesus hadde gitt avkall på å være Gud lik, så
står det ikke at han hadde gitt avkall på å være Gud. Av sammenhengen framgår det
klart at det å være «Gud lik» betyr ikke i denne forbindelse å være lik Gud med
hensyn til vesen, men lik ham med hensyn til skikkelse. I den engelske bibel står det:
23
«Han, som da han var i Guds form, ikke aktet det for et rov å være Gud lik.» I
grunnteksten sies det å stå: «Han som var i Guds væreform».
Med Guds skikkelse eller væreform menes den ytre synlige framtreden av Gud
som Gud i makt og herlighet. Å tre fram i denne maktskikkelse ga Jesus avkall på.
Hadde han steget inn i verden i åpenbar makt og guddoms-herlighet, hadde ingen vært
i tvil om hvorvidt han var Gud. Men slik kom han ikke. Det gav han avkall på. Og så
kom han i en fattig og ringe tjeners skikkelse, og i menneskers lignelse, med to
hender, to føtter, to øyne, to ører, nese og munn og hår på hodet, slik som vi, uten
bram, uten makt og uten herlighet. «Og i sin ferd ble han funnet som et menneske».
Han åt og drakk, hungret og tørstet, sov og våkte, og var bundet av tid og rom som alle
oss andre.
Det Jesus således gav avkall på var ikke å være Gud, men på Guds skikkelse. Og
dette er hva Fil. 2,6 taler om.»
Jeg vil også sitere hvordan Lundes Bibelleksikon forklarer Jesu selvuttømming:
«I Fil 2,7 står det at da Jesus Kristus, Guds Sønn, ble menneske «uttømte han seg
selv». Dette betyr ikke at han uttømte seg for sin guddommelighet, men at han gav
avkall på sin privilegerte stilling, den herlighet han hadde i preeksistensen. Derfor er
verset i Norsk Bibel oversatt slik: «han gav avkall på det (å være Gud lik) og tok på
seg en tjeners skikkelse.» Han forlot den herlighet han hadde hos Faderen før verden
ble til, Joh 17,5. Denne selvuttømming beskrives i 2 Kor 8,9 slik at han ble «fattig da
han var rik» for vår skyld.
Før han ble menneske, var han «i Guds skikkelse», et uttrykk som bare kan forstås
slik at han var en evig guddomsperson. Men «han holdt det ikke for et røvet bytte å
være Gud lik», det var ikke noe han for enhver pris måtte beholde. Tvert imot:
Jesus gav av sin guddommelige majestet ved sin inntreden i menneskeverdenen,
men han opphørte ikke av den grunn å være Gud. I Joh 17,5 ber han Faderen om å
få igjen den herlighet som han hadde før verden ble skapt, men han ber ikke om å få
igjen sin guddom, for den hadde han aldri forlatt. Bare fordi han samtidig er Gud
og menneske, kunne han bli Forsoneren. Sin guddommelige majestet har han alltid
hatt, men i sin fornedrelsesstand uttømte han den, og av den grunn tiltok han
virkelig i alder, visdom og yndest hos Gud og mennesker.
Han viste ikke alltid denne majestet, men bare når det passet ham, inntil han etter sin
oppstandelse helt og holdent la av sin tjenerskikkelse, men ikke menneskenaturen. Da
ble han innsatt til fullt og helt å bruke, åpenbare og vise den guddommelige natur.
Han gikk altså inn til sin herlighet, slik at han nå ikke bare som Gud, men også som et
menneske vet alt, kan alt og er nærværende i hele skapelsen. Ved at han uttømte seg
selv, gav han oss et forbilde i ydmykhet og lydighet, Heb 5,8.»
For de av dere som ønsker å lese mer om betydningen av Fil 2, 5-8, kommer her et
sammendrag av hva Illustrert Norsk Bibelleksikon skriver om Jesu selvfornedrelse:
«Læren om Kristi selvfornedrelse – den såkalte kenoselæren - har sitt nytestamentlige
hovedsted i Fil 2,5-8. Læren om kenosen (gr. kénósis) har sitt navn fra det greske verb
kenoún, som betyr: gjøre tom, uttømme, forringe. Ordet kan brukes i betydning av å
gi avkall på godt omdømme, navn eller rykte. I Septuaginta (gresk GT) er ordet brukt i
bokstavelig mening om å tømme ut vann, og andre steder i figurlig betydning. Ordet
24
blir i NT alltid brukt i denne overførte og billedlige betydning. Slik må også ordet
forstås i Fil 2,7, dette fremgår for øvrig av den måte hvorpå det sies at han «uttømte»
seg selv, nemlig ved at han tok en tjeners skikkelse. Meningen er tydeligvis at han
forringet seg selv, fornedret seg selv ved å komme i en tjeners skikkelse. Det han
oppga, var å fremtre i sin guddommelige majestet. Det han ga avkall på, var livet i
guddomsherligheten, som han byttet med et liv i fornedrelse.
I Fil 2, 5-8 minner apostelen først om den høye stand som danner bakgrunnen for
fornedrelsen: Han var i Guds skikkelse, han var Gud lik. I sin guddommelige
skikkelse eller væremåte (gr. morfé) hadde han Guds herlighet, og etter hans
guddommelige byrd og vesen tilkom det ham ære og herlighet, et liv som i alle deler
sto i motsetning til det fornedrelsens liv og den vanærens død som ble hans. Han som
eide den guddommelige herlighet, så det ikke som sitt mål å framtre i denne herlighet.
Tvert imot tok han en tjeners skikkelse på seg og kom i menneskers lignelse.
Når det står «Ordet ble kjød» forteller dette om en forandring i denne evige
guddomspersonens væreform (gr. morfé). Det taler om virkeligheten av den
menneskelighet han iførte seg, og det taler om den svakhet og avhengighet som
uttrykkes ved selve ordet kjød, og som han nå skulle kjenne av erfaring. Det som først
og fremst gjorde dette til en fornedrelsesakt, var at han lot seg sende «i syndig kjøds
lignelse», Rom 8,3. Han kom ikke i «syndig kjød», han var i sin menneskenatur uten
iboende synd, men han kom i lignelse av syndig kjød ved at han gikk inn i og gjorde
seg til ett med den falne og syndige slekt.
Når Fil 2,8 taler om Kristi selvfornedrelse, sikter det til hele Kristi liv fra krybbe til
grav, dette liv som sto i slik motsetning til det han etter sitt guddommelige vesen
hadde krav på, og som hele tiden var en frivillig og stedfortredende vei i selvoppofrende kjærlighet. Han som var rik, ble fattig, 2 Kor 8,9. Til slutt ble han som ikke
visste av synd, «gjort til synd», 2 Kor 5,21. Til dette føyer seg Jesu egne ord:
«Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv
til en løsepenge for mange» Matt 20,28. Sitt fulle mål nådde Kristi fornedrelse på
Golgata, der Kristi gudsforlatthet under lovens forbannelse og hans død er selve dypet
av fornedrelse, Matt 27,46 og Gal 3,13.
Samtidig som Skriften taler om en herlighet som Jesus lot etter seg da han ble
menneske, forteller den også at han hadde en herlighet som kom til syne i hans
fornedrelsesliv, Joh 1,14 og 2,11 og Matt 17,1 osv. Johannes skriver om den herlighet
som en enbåren sønn har fra sin far, altså den uavkortede arv, Guds fulle herlighet, alt
hva Faderen har, Joh 16,15. Ordet «enbåren» innebærer at Jesus er alt det Gud er,
og at han alene er det! Nettopp fordi han er «avglansen av hans herlighet og
avbildet av hans vesen» Heb 1,3, kan han forklare den Gud som ingen har sett, Joh
1,18. I Sønnen er Guds vesens herlighet åpenbart som en nådes-herlighet og
åpenbarings-herlighet, «full av nåde og sannhet».
Når Jesus ble et menneske, skjedde ikke det på bekostning av hans guddommelighet. Han sluttet ikke å være Gud, men han begynte å være menneske. Han
tapte ikke sin guddommelige natur, men han fikk også del i menneskelig natur. Og
disse to naturer forente seg i en personlighet. Vi kan aldri gjøre oss noe håp om å fatte
dette mysterium, men ikke desto mindre ser vi klart av Skriften at Kristus ble
menneske, ikke ved å legge av seg sin guddom, men ved å påta seg menneskelig kjød
og natur. Så inkarnasjonens hensikt var ikke bare sann menneskelighet, men Gudmennesket. Bare i Gud-mennesket erkjennes fullt ut Guds og menneskets vesen.
Denne Jesu enestående stilling fremgår klarest av hans ord om seg selv, han er seg
bevisst en viten og makt som er langt ut over det menneskelige. Han påberoper seg et
kjennskap til de himmelske ting som bare den kan ha som er «steget ned fra
25
himmelen», Joh 3,12-13. Det er ikke som et åndsutrustet menneske han er den eneste
som kjenner Gud og den eneste som kan gjøre Gud kjent, Matt 11,27, men som den
enbårne Sønn, «som er i Faderens skjød», Joh 1,18, og som derfor kunne proklamere
at alt var ham overgitt av Faderen, Matt 11,27 og Joh 3,35 og 13,3.»
Gud ble bare et menneske og dette mennesket ble Gud igjen?
I sin bok «Bruden og Skjøgen» fremstiller Sigurd Bratlie inkarnasjonen helt galt. Han påstår
faktisk at Jesus ikke var sann Gud på jorden, men likevel ble Gud igjen da han døde på korset:
«Gud ble menneske og mennesket ble Gud.»
Med dette mener han at Jesus først ga avkall på å være Gud, og så som et vanlig menneske
gjennomgikk en bli-lik-Gud-igjen-prosess, hvor Ordet gradvis ble (eller erstattet) kjød. Jesus
fikk gradvis guddommelig natur, i det han fornektet og tilintetgjorde sin syndige egenvilje
(natur), etter hvert som Faderen kunngjorde ham all sin vilje. Dermed kan BCC ikke forklare
hvorfor Jesus lot seg tilbe (før oppstandelsen), men når han var «fullendt» på korset, tror
man at han gjennom selvfornektelse er blitt forvandlet til Gud som alle skal tilbe! Men
denne læren er selvfølgelig langt fra hva Bibelen lærer oss, - ja, svært langt! Bibelen gir oss
ingen grunn til å tro at vi nå tilber en Frelser som en gang bare var et menneske!
En pålitelig kilde har fortalt meg, at han et par ganger hørte at Sigurd Bratlie sa – etter at
noen kraftig hadde tilbakevist hans lære om at Jesus ikke var Gud på jorden – at Jesus hadde
nok også da en slags forbindelse med sin guddom. Skal tro om Bratlie fikk en anelse av at han
befant seg på usikker grunn? Siden Bratlies teologisk ballast helt fra ungdomsårene var fra
J.O. Smith og Aslaksen, var det vanskelig for ham å forstå konsekvensene av å skrive at
mennesket ble Gud.
Jesu vokste, riktig nok, gradvis i visdom gjennom livet. Men Johannes skildrer ingen gradvis
prosess, da Gud ble et menneske:
• «Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud … Og Ordet ble kjød og tok bolig i
blant oss. Og vi så hans herlighet». (Joh 1,1-2 og 14)
Vi ser at når Gud/Ordet/Menneskesønnen «tok bolig», så var det denne guddomspersonen
som ble kjød – altså et menneske, selv om dette under over alle undere, ikke er mulig å fatte
for vår menneskelige forstand.
Bibelverket forklarer inkarnasjonen i Joh 1,14 slik:
«Og ordet ble menneske». Enklere og sterkere kan ikke selve grunndraget i den kristne
tro formuleres. Her skarpstilles den sannhet som er bærende for alle de sentrale ledd i
troen. Inkarnasjonen, slik den her formuleres, er utgangspunktet for vår forståelse
av hvem Jesus var. I denne setningen presiseres en fundamental sannhet når det
gjelder forståelsen av det at Jesus kom og ble menneske av kjøtt og blod, for her
fastholdes hans fulle guddommelighet samtidig som det sies at han helt og holdent
er menneske. Dette er igjen en helt nødvendig forutsetning for å forstå hans gjerning
som forsoner og frelser, og på grunn av dette blir hans oppstandelse vendepunktet i
historien med følger for alle mennesker i tid og evighet. Altså: Han er helt ut
guddommelig og helt ut menneske. Når det gjeller hans menneskelighet, er det bare
et unntak fra oss: Han er uten synd, Heb 4,15.»
26
LIVET I KRISTUS
Tekst og melodi: Jon Kjølberg, 2014
Livet i Kristus er rikt nok for alle
Allting ble nytt, da jeg hørte deg kalle
Og da jeg kjente din godhet så mild
Ble det min lengsel å be «som du vil!»
Livet i Kristus meg leder til hvile
Så ved din fot jeg får lytte så stille
Ja, må du Mester i hjertet mitt bo
Så jeg kan vokse i kjennskap og tro
Livet i Kristus meg gir en ny lovsang Som trøster sjelen og styrker i motgang
For kun av korset jeg rose meg vil
Hvor død for verden jeg hører deg til
Livet i Kristus er skatten jeg eier
Nåden er rik nok og hersker til seier
Livets Ånds lovers forvandlende makt
Ikler meg rettferd og glede og kraft
27
HELLIG, USKYLDIG, UBESMITTET, SKILT FRA
SYNDERE
Selv om Jesus var sann Gud på jorden, vet vi også at han var et sant menneske, som vokste i
visdom fra barnsben av og møtte gjennom livet reell fristelse, lidelse og kamp. Men han levde
et syndfritt liv, og var i alle forhold på jorden ”hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere”
(Heb 7,26). Det er disse ting jeg berører i følgende kapitler.
Det underfulle barnet som vokste i visdom
Det er interessant å lese hvordan Lukas beskriver det underfulle barnet, som vi så Jesaja
profeterte om (Jes 9,6):
• «Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over svarene hans.» (Luk
2,47)
• «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Luk
2,49)
Dette verset kan også oversettes slik: «Visste dere ikke at jeg må være opptatt med min
Fars gjerninger?» Vi bør merke oss at disse første ord av Jesus som vi kan lese i
evangeliene, viser oss at han allerede som barn var fullt klar over at Gud var hans Far, og
han kjenner at han «må» være i sin Fars tempel! Jesus er forundret over sine foreldres
bekymringer for ham, fordi han hadde prioritert å være i sin Fars hus.
• «Men de forsto ikke det ord han talte til dem.» (Luk 2,50)
Hans foreldre kunne slett ikke forstå Jesu unike samfunn med Faderen. (Andre eksempler på
uforstand i Jesu familie ser vi i Mark 3,20-21 og Joh 7,5.)
Denne fortellingen i Lukas viser oss altså hvem Jesus «slektet på». Barnet viste sin Fars
herlighet, så alle undret seg. Og Maria lærte noe viktig om Jesu storhet: «Hans mor tok vare
på alle disse ordene i sitt hjerte» (Luk 2,51).
Jesu liv var en læreprosess da Faderen «viser ham alt det han selv gjør» (Joh 5,20). Men
når BCC skal forklare Jesu personlige vekst, kobler de dette sammen med forestillingen om at
Jesus gradvis tilintetgjorde sin onde natur/kjød. De mener at Rom 6,6 viser at Jesus gradvis
tilintetgjorde sitt syndelegeme. Slike tanker avviser Alf Gjøsund:
«Et annet bibelsitat mange i Smiths Venner bruker for å belegge at Jesus skal ha hatt
iboende synd, er utsagnet om at han «gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud
og mennesker.» (Luk 2,52) Resonnementet er at det er ikke mulig med en utvikling i
det gode, uten at det samtidig finner sted «en død» over noe ondt. Ser vi nærmere på
påstanden, som antakelig er mer basert på ens egen opplevelse av helliggjørelsesprosessen, ser vi at den ikke holder. Vel går vår helliggjørelse på bekostning av den
onde natur – men å si at denne naturen er en forutsetning for vekst er å sette det
hele på hodet. Vår onde natur er først og fremst et hinder, noe som hemmer
vekstprosessen. Uten en ond natur ville det virkelig vært vekst hos mennesket.
At Jesus gikk fram i alder, visdom og velvilje hos Gud og mennesker, er for øvrig
ikke kontroversielt blant kristne i det hele tatt. For eksempel skrev den kjente
indremisjonshøvdingen, professor Ole Hallesby, følgende om denne veksten: «I Jesus
ser vi den normale utvikling for et menneske. Slik skulle vi alle ha vokset opp, hvis
28
ikke synden hadde gjennomtrengt vårt menneskevesen og gjort vår utvikling så
abnorm som den nu er hos oss alle. Jesus vokser opp fra barnlig uskyld til den fullt
selververvede hellighet, der er vunnet gjennom fristelse.» Dette kunne altså Hallesby
mene, og samtidig blankt avvise ideen om at Jesus hadde synd i kjødet. Ingen ting i
Bibelens utsagn om Jesu fristelser satte ham på tanken at det kunne vært iboende synd
inne i bildet.»
Prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd
«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet,
men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.» (Heb 4,15)
Dette vers blir ofte sitert av forkynnere i BCC, for de mener at ordene «i likhet med oss», er et
bevis for at Jesus ble fristet fra synden i eget kjød. Man klarer faktisk ikke å se at en slik
tolkning, kommer i direkte konflikt med de påfølgende ord: «men uten synd». Det er nyttig å
lese hvordan Lærum avviser BCCs tolkning av dette verset:
•
«Her står det uttrykkelig at han var uten synd ved sitt første komme, da han ble prøvd i
alle ting. Man har villet fordreie meningen av dette ord ved å påstå at det er feilaktig
oversatt. Man har hevdet at det istedenfor «men uten synd» burde ha stått: «men
uten å synde». Men grunnteksten medgir slett ikke en slik oversettelse. For der
forekommer substantivet synd, og ikke verbet å synde. At Jesus levde uten å synde er
sant, som vi har sett, men det er ikke hele sannheten. Versets mening er i virkeligheten
dette: Han ble fristet i alle ting likesom vi blir, men skilt fra synd. Bare derfor kunne
han si: «Denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i meg.»
Satan fristet Kristus i ørkenen, men hver fristelse mislyktes liksom en pil preller av
mot en stålplate. Han var uten synd. Han led idet han ble fristet. (New International
Version: «Because he himself suffered when he was tempted, he is able to help those
who are being tempted», Heb 2,18). Selve fristelsens nærvær var for ham så
motbydelig at det forårsaket de verste lidelser. Det er i alminnelighet det stikk
motsatte med oss. Synd er i våre øyne innbydende og forlokkende. Den fremstilles for
oss som noe tiltrekkende og gledelig. Vår fordervede natur svarer til fristelsen utenfra.
Men det var aldri slik med ham. Han led når synd i hvilken som helst form ble
fremstilt for ham, for han var absolutt fri for all innvortes tendens til synd.
Så Jesu fristelser er intet argument som beviser at han hadde synd. De beviser tvert
imot hans absolutte syndfrihet. Den avgjørende måten han tilbakeviser enhver satanisk
fristelse på, viser med all tydelighet at han var fri for synd.
De som hevder den ulogiske påstand at fristelse forutsetter synd hos den fristede,
for at han overhode kan fristes, må gi oss en konsekvent forklaring på hvorledes
englene ble fristet, og Adam og Eva ble fristet. Hadde disse skapninger kanskje synd
også før sitt fall? Hvis så er tilfelle, måtte Gud være syndens opphav og selv være
ansvarlig for den.
Som et sant, syndfritt menneske kunne Jesus fristes. Tilknytningspunktene dertil lå
i hans menneskelighet, og disse hadde Gud selv gitt ham. Fristelsene hadde
tilknytningspunkter hos ham som et fritt moralsk vesen. Men synden fikk aldri fotfeste
i ham. Han var uten synd.»
29
Han var gudommelig fri fra synd – både bevisst og ubevisst
Ole Theodor Moe skrev denne kjente sangen:
Jesus, det eneste, helligste, reneste
Navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet
Fylde av nåde og sannhet og makt!
Du er den eneste, helligste, reneste
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene, fri meg fra farene
Ta meg til sist i din herlighet inn!
En alvorlig følge av å tro at Jesus hadde synd i kjødet, er at da blir det nærliggende å tro at
han måtte gjøre ubevisste synder. Elias Aslaksen hevdet en slik oppfatning i originalutgaven
av «Kristus åpenbart i kjød». Sigurd Bratlie fjernet dette etter Aslaksen død, og ville ikke at
det skulle være offisiell lære i menigheten. Ikke desto mindre kunne han visst på tomannshånd
hevde et slikt syn. Men i dag er det Kåre Smith (et barnebarn av J.O. Smith) som leder BCC,
og dessverre er nå Aslaksens påstander om ubevisst synd, satt tilbake i «Kristus åpenbart i
kjød». Disse bygger på en grov misforståelse av Jesu ord i Luk 18,18-19:
•
«Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Jesus sa
til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud!»
Aslaksen skriver at Jesus her nektet «mannen å kalle ham god … Fordi han for vår skyld
hadde fått del i samme kjød som oss, og fordi Gud ikke var ferdig med å fordømme all synd i
dette kjød, derfor ville han ikke la seg kalle god. … Så lenge Jesus vandret omkring her nede,
i sitt kjøds dager, var det i dypeste og sanneste forstand bare én som var god, og det var
Faderen.»
Det er imidlertid ikke behov for så mye kjennskap til Bibelen, for å forstå hva Jesus
egentlig mente her. Jesu spørsmål til rådsherren skulle få ham til å forstå at Jesus slett ikke var
lik de mange andre skriftlærde blant jødene på den tid, som ble kalt «gode mester» og hadde
disipler. Han ville gi rådsherren mulighet til å anerkjenne ham som den han virkelig var: den
éne guddommelig gode - nemlig Gud selv! For øvrig var Jesus alltid tindrende klar på at han
var like guddommelig god som Faderen:
«For det han (Faderen) gjør, det gjør Sønnen likeså. For Faderen elsker Sønnen, og
viser ham alt det han selv gjør.» (Joh 5,19-20)
Hans innsikt og gjerninger var fullkomment lik Faderens innsikt og gjerninger. Og ingen av
oss tror jo at Faderen gjør ubevisst synd! Kontrasten blir svært stor til oss som har et kjød som
det ikke bor noe godt i: Rom 7,14-25. Men om Jesus ikke hadde vært lik Faderen, og derfor
hadde gjort ubevisst synd, hadde han ikke kunnet sone andres synd, for hver ubevisst synd
medfører skyld:
• «Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!» (Sal 19,13)
•
At Jesus skulle ha syndet ubevisst, blir skarpt avvist som blasfemi av Zac Poonen, en
predikant og menighetsleder i Christian Fellowship Centre i India (www.cfcindia.com), som
30
for mange år siden hadde et nært samarbeid med Sigurd Bratlie og BCC. For meg var det en
stor hjelp å lese noe Poonen har skrevet:
«De som godtar slik lære, må tro at Jesus også brakte en geit som sonoffer til presten
for sine ubevisste synder – for det var loven for synder som var gjort av vanvare (3
Mos 4,27-29)!!! I så fall ofret ikke Kristus seg selv «uten lyte for Gud» (se Heb 9,14)!!
Dette er vranglære!»
Apostlene bruker klare ord og uttrykk for å forsikre oss om at Jesus var guddommelig
rettferdig og syndfri. Disse sterke vers beskriver hele Jesu liv på jorden, og slett ikke bare
Jesus «etter at Han var blitt fullendt» (Heb 5,9), altså bare på korset eller i himmelen, slik jeg
har hørt det har blitt hevdet i BCC:
• «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt
fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et
lam uten lyte eller flekk.» (1 Pet 1,18-19)
• «Og dere vet at Han ble åpenbart for å ta bort syndene våre, og i Ham er det ikke synd.»
(1 Joh 3,5)
Når BCC hevder at Jesus måtte prøves i det å ha iboende synd, for å kunne bli en medlidende
yppersteprest og forløper for oss, så er dette å sette saken helt på hodet! For den bibelske
gleden er tvert imot å takke og lovprise vår yppersteprest, nettopp pga hans syndfrihet: «For
en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere.» (Heb 7,26)
Så går vi over til å lese hva Jesus sa om seg selv. De som ikke klart kan bekjenne at han var
uten ubevisst synd, har aldri innsett rekkevidden av hans mektige vitnesbyrd om seg selv! Les
nøye, og tenk over hvilket samlet inntrykk disse ord gir. (Husk også de kruttsterke ord som
Jesus sa om seg selv i Joh 5,19-20, som jeg siterer like ovenfor.)
• «Som Faderen kjenner meg, slik kjenner også jeg Faderen.» (Joh 10,15)
Også her utelukkes all ubevisst synd.
• Jesus omtaler seg selv: «Han er sannferdig, og i ham er det ingen urettferdighet.» (Joh
7,18)
Verken bevisst eller ubevisst urettferdighet. Ingen!
«Den syndfrie blant dere skal kaste stein på henne først.» (Joh 8,7) Norsk Bibel: «Den av
dere som er uten synd».
Det er ingen tvil om at Jesus her indirekte beskriver seg selv! Og alene den syndfrie kunne
gjøre «djevelens gjerninger til intet» (1 Joh 3,8).
•
«Faderen har ikke latt meg bli igjen alene, for jeg gjør alltid det som behager ham.»
(Joh 8,29)
Dette stemmer jo med Faderens vitnesbyrd om sin Sønn: «Du er min Sønn, den elskede. I deg
har jeg velbehag» (Luk 3,22). Dette Faderens velbehag var absolutt, han sa ikke dette på tross
av noe som helst.
•
• «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?» (Joh 8,46)
• «denne verdens fyrste kommer, og han har ingen ting i meg.» (Joh 14,30)
Lærum forklarer disse to versene slik:
31
«Jesus var tydeligvis ikke seg bevisst å ha det minste av synd i seg, ellers kunne han
ikke tale slik og være ærlig. Hadde han hatt synd i kjødet, så hadde virkelig verdens
fyrste hatt noe i ham. Han utfordrer sine bitreste fiender nettopp på dette punkt – hans
forhold til synden – og vil liksom si: Forsøk å overbevise meg om at jeg har synd.
Hadde de kunnet, hadde de nok ikke vært sene til å gjøre det. Men ingen – verken
hans venner eller hans fiender, ja, ikke engang Satan eller hans himmelske Far
kunne overbevise ham om synd, verken i kjødet eller i ånden.
Den gamle pakts yppersteprester hadde synd og skrøpelighet, og de måtte frambære
offer for sine egne synder og deretter for folkets. Men Jesus bekjente aldri noen
skrøpelighet hos seg selv eller frambar noe offer for personlig synd, noe han
nødvendigvis måtte ha gjort hvis han hadde hatt synd i kjødet. Men han frambar seg
selv som et feilfritt offer for oss, syndfritt, uskyldig, absolutt ubesmittet og
velbehagelig for Gud. En slik yppersteprest måtte vi ha, om vi skulle bli frelst. Gud
krevde offer uten lyte i den gamle pakt. Dette var et bilde på Jesu absolutte syndfrie
fullkommenhet.»
Takk og lov! Med slike klare ord vet vi at Guds lam virkelig er verdig vår evige tilbedelse,
fordi han «ved en evig Ånd bar seg selv fram uten feil for Gud / bar seg selv fram for Gud
som et lyteløst offer» (Heb 9,14). Faderen kunne gjøre «hans sjel til skyldoffer» (Jes 53,10),
og reiste ham så opp fra de døde, nettopp fordi han hadde levd et guddommelig liv. Ja, ved
oppstandelsen ble han «godtgjort å være Guds veldige Sønn» (Rom 1,4), dvs vi fikk et
ugjendrivelig bevis for Jesu gudommelige syndfrihet!
Hvorfor ba han i Getsemane: «Skje ikke min vilje»?
Hva er det Jesu sjelekamp i Getsemane dreier seg om? Jo, den viser at det var en ufattelig
tung byrde som ble lagt på Jesu skuldre, da han mottok det smertens beger han skulle drikke
for å lide for våre synders skyld, for Jesus var et sant menneske som kunne kjenne angst og
lidelse. Men i BCC er man først og fremst opptatt av Jesu bønner: «Far, om du vil, så la dette
beger gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje (skje ikke min vilje), bare din» (Luk 22,42).
Og det er underlig hvordan man får dette til å skulle bevise at han måtte kjempe mot en
egenvilje som sto i opposisjon til Faderens vilje. Men dette er selvfølgelig helt å misforstå
Jesu bønner i Getsemane.
Når han tre ganger ba om det er var mulig å slippe å drikke dette fryktelige smertens beger,
viste det derimot at han visste at han med full rett kunne spørre Faderen om å slippe dette! selv om Faderen drøyde med å svare – for han hadde jo kommet helt frivillig til jorden for å
frelse oss. Dernest ser vi hans fullkomne villighet ved at han hver gang tilføyer at han, om
dette var nødvendig for vår frelse, var fullt beredt til å lide for å sone all verdens synd. Men
likevel misforsto Aslaksen Jesu bønner:
«Å utbryte i sterke skrik og nødrop, å kjempe så svetten faller som blodsdråper, for å
bli frelst fra å gjøre sin egen vilje, å bli frelst fra å synde, og så ha det slik at man
ingen egenvilje har, at man i det hele tatt ikke kunne falle, det henger ikke i minste
måte sammen. Det er totalt meningsløst!» (Aslaksens hefte «Kristus åpenbart i kjød»)
Disse ord gir oss et vrengebilde av vår Frelser! Hvis Jesus hadde en ond natur som presset slik
på at han måtte kjempe veldig for ikke å synde, var Jesus like uren som oss! Og da kunne han
slett ikke være en frelser som led en stedfortredende død for oss syndere. Men hva var det
32
Jesu kamp i Getsemane egentlig dreide seg om? Jo, evangeliene skildrer at det som rystet
Jesu indre, var verken fristelse eller kamp mot egenvilje, men en dyp bedrøvelse og angst
pga den fryktelige fysiske og sjelelige pine som nå lå foran ham:
«jeg har en dåp å døpes med, og hvor jeg gruer meg til den er blitt fullført!» (Luk
12,50)
• «Fordi han var i dyp angst, ba han enda mer inntrengende» (Luk 22,44)
• «Nå er min sjel forferdet, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time? Nei, nettopp
derfor er jeg kommet til denne time.» (Joh 12,27)
Vi ser tydelig at Jesus er forferdet, fordi han gruet seg til «denne time», denne «dåp» og
«dette beger» han nå mottar fra sin Far - han skulle nå som «smertens mann» bli «knust for
våre misgjerninger» (Jes 53,3 og 5). Så Getsemane lærer oss hvor mye det kostet Jesus å lide
for hver og én av oss, og hvor høyt og hellig han elsket oss, da han frivillig gikk hvert skritt til
korset!
•
Jeg er glad for at Alf Gjøsund har gitt meg en grei forklaring på Jesu bønner: «skje ikke min
vilje, men din»:
«Det synes å være riktig og bibelsk å skille mellom kjødelig/ond lyst og naturlig lyst.
Den kjødelige/onde lysten er lysten som er kommet inn i menneskets natur på grunn
av fallet. Men det finnes også en naturlig lyst som er lagt ned i skaperverket. Denne
lysten er en del av skaperverket, av det sant menneskelige, og handler om at det gode
Gud har skapt appellerer til oss. Noen ganger kommer imidlertid dette i strid med
Guds vilje. I Eden ser vi det hos Eva, som så at treet var godt å ete av, og at det var en
lyst for øynene (noe det faktisk var). Samtidig hadde hun ikke tillatelse der og da. Men
det var den naturlige lysten/behovet djevelen tok utgangspunkt i når han fristet henne.
På samme måte kan det ha vært med Jesus hele livet. Han må ha hatt både fysiske
og psykiske behov som var rene og gode i seg selv. De hørte ganske enkelt med til det
å være et menneske. Men noen ganger kom de i strid med hans kall. Vi vet at sulten
ble et utgangspunkt for djevelen, når han fristet ham. På samme måte er det sterkt
naturstridig for et menneske å dø -- døden er jo ifølge skriften et fremmedelement i
skaperverket. Særlig følbart måtte dette ha vært for Jesus, som ikke hadde dødens og
syndefallets krefter i seg selv, slik vi har. Han fortjente ikke å dø, han skulle ikke dø.
Livsinstinktet er sterkt hos oss, hvor sterkt må det ikke ha vært hos Jesus. Men dette
livsbehovet var alltid i Guds hender. Han kunne alltid -- ikke bare i Getsemane -- si:
Skje ikke min vilje. Men din. Det var et uttrykk for at hans jordiske behov var overgitt
i Guds hender. Han lærte lydighet av det han led.
Og da har vi bare snakket om Jesu menneskelige behov. Samtidig var han ett med
Gud, og da står vi ovenfor det som kanskje er universets største paradoks. Han som
var ett med Gud skulle oppleve Guds dom og bli forbannet av ham på korset. Ved å
si «skje ikke min vilje, men din» gav Jesus det største offer det overhodet er mulig å
gi. Våre små fornektelser, hvor store de enn må føles, blir fullstendig ubetydelige,
sammenlignet med dette enorme offer som Jesus gav her.»
Det er også lærerikt å lese hvordan Lærum skildrer Jesu sjelekamp i Getsemane:
«Jesu kamp i Getsemane har man gjort et stort nummer av for å «bevise» at Jesus
hadde synd i kjødet. I hans bønn forsøker man å finne støtte for en gjenstridig
egenvilje hos ham, som ikke ville gå Guds vei. Man har spurt: «Hva var det for en
33
vilje som Jesus hadde, den som var mot Guds vilje og som ikke skulle skje? Den som
han fornektet, så den ikke skjedde? Hvor hadde han fått den fra?» (fra en traktat av
Aslaksen).
Disse spørsmål synes meg ikke være umulig å besvare. Man behøver ikke å sukke
så dypt og ønske seg en Salomos visdom for å få klarhet i dette. Og det burde være
langt fra enhver å hoppe på den konklusjon at dette beviser at Jesus hadde synd å
kjempe med. Det er jo klart at som et fritt, moralsk vesen, som karakteriseres av
forstand, fri vilje og samvittighet, hadde Jesus sin egen personlige vilje i Getsemane,
så vel som på korset og under hele sin jordiske vandring, den som han fremdeles
besitter i herligheten. Men når det påstås at denne hans vilje var «mot Guds vilje»,
da er det å påstå litt for meget og gå ut over det som skrevet er. Dette er jo nettopp å
gjøre ham til en synder og ikke noe mindre.
Jesus fornektet aldri sin egen vilje, som om den skulle være i opposisjon mot Guds
vilje. Når Jesus sier at han ikke kom for å gjøre sin vilje, men Faderens, så må man
ikke forstå det slik at det var noen disharmoni mellom deres viljer. Han og Faderen
var ett. Ett i vilje, ett i ånd, ett i alt – en fullkommen sammensmeltning. Men tanken
er naturligvis at han kom for å utføre den vilje som opprinnelig var Faderens fra
evighet av, og ikke hans påfunn i tiden. Med andre ord var det Guds evige plan han
skulle realisere. Han kom til verden som en Guds ambassadør med Guds budskap.
Likesom en jordisk ambassadør drar til et fremmed land med sin regjerings budskap
og med full rett kan si: «Jeg er kommet hit til landet, ikke for å gjøre min vilje, men
min regjerings vilje, som har sendt meg.» (Sml. Joh 5,30) Han uttrykker seg slik for å
gi tilkjenne at det er hans regjering i hjemlandet som står bak hans misjon og dikterer
hans budskap.
Jesus bifalt alltid med fullt hjerte hva hans Fader bestemte, og ville alltid hva han
ville, uten knurr og tvil. Han fornektet aldri noe i sitt syndfrie vesen, men han
fornektet alltid synd, verdslighet og alt satanisk vesen, idet han sa et avgjort og evig
nei til det. Så langt fra at han hadde en gjenstridig egenvilje i sin sjelekamp i hagen,
så er det nettopp det motsatte som kommer så skjønt fram. Her har vi et eksempel på
en bøyet, hellig vilje, som er fullkomment underkastet Guds vilje, tross de ubeskriveligste kvaler. Han sier jo uttrykkelig: «Men la ikke min vilje skje, bare din». Hele hans
lyst (Sal 40,9), ja, hans daglige mat (Joh. 4,34), var å gjøre Guds vilje. Kunne en, om
hvem det uttrykkelig sies at det var hans store lyst å gjøre Guds vilje – kunne en slik
ha en ubøyet, gjenstridig egenvilje? Selve tanken er formastelig og grenser til
blasfemi. Hvis det var tilfelle at han virkelig hadde en gjenstridig egenvilje, da hadde
han jo et urent hjerte, for viljens sete er i ånden.»
I sin bok siterer Lærum følgende ord om Getsemane, skrevet av en som het Godet:
«Aldri har en menneskelig munn uttalt et dypere og helligere lydighetens ord enn Jesu
bønn i Getsemane hage. Enkelte tar anstøt av: «Far! Er det mulig, så la denne kalk
gå meg forbi!» Men her har vi først og fremst et likefremt uttrykk for en naturlig
følelse. Jesus er dog virkelig et menneske. Han måtte likeså mye som oss vike tilbake
for den legemlige og åndelige lidelse og smerte. Men han lar naturen, som har
grunn til å skjelve, bøye seg under lydighetens åk, og har dermed etterlatt oss et
eksempel på lydighet, som er så mye mer fullkomment, jo smerteligere lidelsen var.
Jo mer naturen strider imot, desto mer trer helligheten fram.»
34
DE TYNGSTE SKRITT
Tekst og melodi: Jon Kjølberg 2014
De tyngste skritt på denne jord med piskeslag og sår
Er Jesu skritt til Golgata, til syndens straff så hård
Du ville sone all min skyld og slepte deg av sted
Ja, kjærligheten drev deg fram for meg å skjenke fred
Det er så stort å vite at du kom til jord for meg!
For Via Dolorosa gå, som åpnet frelsens vei
På korset led du i mitt sted og «fullbrakt!» ropte ut
Da døde jeg med deg fra synd, som skilte meg fra Gud
Jeg var fordømt, men lever nå i kraft av nåden stor
Som hersker til rettferdighet, for du i hjertet bor
Ditt dyre blod har kjøpt meg fri til rettferd, glede, fred
Og er mitt pass til himm´lens skjønne, lyse, salig´ sted
35
JESU FULLBRAKTE FRELSESVERK
At Jesus ofret seg for oss på korset og stedfortredende led for oss alle, blir mildest talt uklart,
om vi tror at Jesus stadig hadde en kamp mot synd i eget kjød. For Jesu syndfrihet og
guddommelighet var helt nødvendig, for at han som Guds Lam skulle kunne bære våre synder
og ta straffen som vårt syndoffer, etter han var gjort til synd for oss.
Han ble av Gud «gjort til synd for oss»
«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli
rettferdige for Gud». (2 Kor 5,21)
Det er trist å lese hvordan Aslaksen i heftet «Kristus åpenbart i kjød» forklarer dette sentrale
verset. Han skriver at alle andre kristne på jorden siden apostlenes dager har misforstått
hvordan Kristus ble gjort til synd for oss. Bare i BCC har man forstått «gudsfryktens
hemmelighet» (1 Tim 3,16), nemlig at Jesus ble født med iboende synd:
•
«Hvor og når var det han ikke visste av synd? Hos Faderen, før han gav avkall på å
være Gud lik. Når ble han gjort til synd? Da han ikledde seg kjød av Davids ætt, i
like måte som oss.
Dette viser også Joh. 1,29 på det aller tydeligste: «Se der Guds lam, som bærer
verdens synd!» Dette var jo lenge før han kom til Golgata. Og det stemmer også med
1. Pet. 2,24: «Han som bar våre synder i sin kropp (svensk overs.) opp på treet.» Han
bar altså synden før han kom på treet!
Den tanke og tale at vår synd ble lagt på Kristus mens han hang på treet, har
intet grunnlag i skriften. Fordi man ikke har forstått gudsfryktens store
hemmelighet, har man forsøkt å finne en forklaring, og så har man da ifølge sin frie
fantasi tenkt seg til noe sådant som at vår synd liksom plutselig ble lagt på Kristus
mens han hang på korset, samtidig som man nok må bekjenne at det er et stort
mysterium.
Nettopp fordi det ikke var slik, derfor står det ikke et ord i Bibelen om noe slikt.
Det er fri fantasi som man har grepet til på grunn av manglende forståelse. –
Når Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» da var både hans eget løp og hans verk
fullendt, da var han ferdig med det som han hadde holdt på med hele tiden, da var all
synd i kjødet fordømt, veien inn til helligdommen var banet, all verdens synd ble
sonet for oss urettferdige og skyldige.»
Lærum belyser 2 Kor 5,21 på en god måte, og avviser helt Aslaksens tolkning:
«Han visste ikke av synd». Dette ord erklærer at Jesus er absolutt ren og ubesmittet
for personlig synd. Han hadde ingen kunnskap eller erkjennelse av egen synd. Dette
hadde ikke vært sant hvis han hadde hatt synd i kjødet. Da hadde han sannelig visst av
det, og måttet erkjent det, om han var ærlig, og da kunne han ikke ha blitt gjort til synd
for oss. Det faktum at Gud gjorde ham til synd (dvs til et syndoffer, da synd og
syndoffer har samme ord på det hebraiske og greske grunnspråket) beviser at han ikke
hadde synd. For syndofferet måtte være rent og usmittet.
Tidspunktet da han ble gjort til synd for oss – eller syndoffer for oss – var da han
hang på korset, ikke før. Der ble han en forbannelse for oss, som vår stedfortredende
syndoffer: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en
36
forbannelse for oss. For det står skrevet: «Forbannet er hver den som henger på et
tre.» (Gal 3,13) Der alene bar han vår synd på seg, for at vi i ham skulle bli rettferdige
for Gud. Dette ord kan man derfor slett ikke utlegge slik at Jesus ble gjort til synd for
oss fra det øyeblikk han ble menneske. Syndebukken i ørkenen ble gjort til synd, eller
syndoffer, for israelittene i det øyeblikk den ble framstilt for ypperstepresten, og ved
syndsbekjennelsen og håndspåleggelsen ble folkets synd overført til den, og så ble den
slaktet.
Paulus skriver at Jesus ble «gjort til synd for oss». I begge originalspråkene som
de to testamenter er skrevet i (hebraisk og gresk), er - som nevnt - det samme ord brukt
for synd og syndoffer, så vi kan forstå dette uttrykk slik: Han ble gjort til syndoffer.
Og det er nettopp det vi leser i Jes 53: «Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle
han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans
hånd.» Hvor forferdelig alvorlig! Han som loven ikke hadde noe som helst krav på,
uttømte sin sjel i døden i synderes sted.
«Ham som ikke visste av synd», betyr at han aldri gjorde synd, og i dette står han
atskilt fra alle andre mennesker. For det er skrevet: «alle har syndet og står uten ære
for Gud». Men vår velsignede Herre hadde aldri noe å omvende seg fra. Han tok aldri
tilbake et ord av det han sa. Han bekjente aldri det minste feilgrep. Han ba aldri om
unnskyldning for noen ting. Vår Herre var fullkommen gjennom alle livets erfaringer.
Han var den syndfrie. Og enda var han et sant menneske, men han var mer enn et
menneske. Han var Gud åpenbart i kjød og derfor absolutt uten synd.
Guds ord lærer ikke bare at han aldri ble bekjent med synd ved ulydighet i tanker,
ord eller gjerninger. Men han visste ikke av synd i den forstand at han aldri var
besmittet av en innvortes tendens til synd. Han var fra inkarnasjonens øyeblikk den
absolutt hellige. Engelen sa til den velsignede jomfrumor: «Det hellige som fødes av
deg, skal kalles Guds Sønn.» I Adam før fallet ser vi den uskyldige menneskehet. I alle
hans barn siden ser vi den falne menneskehet. Men i Jesus Kristus ser vi den hellige
menneskehet.»
Guds Lam som bærer verdens synd og Jes 53
At Gud gjorde Jesus til synd for oss, og at han bar våre synder, har sitt forbilde mange steder
i den gamle pakt. Ekstra tydelig ser vi det når Herren talte til Moses at ypperstepresten (Aron)
skulle legge folkets synder på syndebukken, på den store forsoningsdagen én gang i året:
•
«Men den bukken loddet falt på for å være syndebukk, skal stilles levende fram for
Herrens åsyn. Det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen som
syndebukk. … Aron skal trykke begge hendene sine mot hodet til den levende bukken.
Over den skal han bekjenne alle Israels barns misgjerninger og alle deres
overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på hodet til bukken, og så skal
han sende den ut i ørkenen med en mann som står klar.» (3 Mos 16,10.21-22)
Døperen Johannes kjente, som alle skriftlærde jøder, til de mange påbud fra Moses om soning
av synd ved stadige dyreofringer, slik de fremdeles pågikk i tempelet på Jesu tid. Og han
hadde lest nøye profetiene i Jesaia 53 om at Messias skulle komme og bli det endelige
skyldoffer for verdens synd, og ta straffen for oss alle, som Herrens lidende tjener. Derfor
presenterte han Jesus for det jødiske folk ved å si i Joh 1,29:
37
•
•
•
•
«Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» (Bibelselskapet 1930 og 78)
«som bærer bort verdens synd» (Bibelselskapet 2011 og Norsk Bibel 88/07)
«som tar bort verdens synd» (Svenska Folkbibeln)
«who takes away the sin of the world» (New International Version)
Men BCC har tragisk misforstått det bibelske begrepet å bære synd, så la oss se hvordan
Adolf Bjerkreim forklarer oss dette:
«Å bære synd har i Bibelen bare én betydning, nemlig å dø på grunn av tilregnet
synd. Det ser vi bl. a. av 3. Mos. 16, hvor det tales om et offer, - en bukk som bar
folkets synd.
Hvorledes forsto en jøde det at et uskyldig dyr bar synd? Han kunne umulig
oppfatte det som at dyret hadde opptatt synden i sitt kjød, og således hadde synd. Nei,
når presten hadde lagt sine hender på dyrets hode og bekjent folkets synd over det,
visste enhver jøde at nå må dette dyr før eller senere gi sitt liv for våre synder. Nå
kunne det ikke lenger dø en naturlig død, ved sykdom, ulykke eller alderdom. Døden
ville ramme det som følge av Guds dom over fremmed synd.
Dette var å «bære synd». Og noen annen betydning har det heller ikke for Kristi
vedkommende. Når døperen sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!», var det
ingen av hans tilhørere som forsto ham slik at Jesus hadde all verdens synd i sitt
legemlige kjød. Dette å «bære synd» oppfattet de slik som de kjente begrepet fra sin
egen syndoffertjeneste.
Skulle de ha sagt noe den dagen til Johannes, ville de ha spurt ham: «Du vil altså si
oss at dette mennesket engang skal gi sitt liv som følge av Guds dom over verdens
synd? Og Johannes ville ha svart: «Ja, det er nøyaktig det jeg vil ha sagt. Den mann vil
dere aldri få se dø en naturlig død som andre mennesker. Men en gang blir dere vitne
til at en grufull død rammer ham, fordi Gud legger straffen for verdens synd på ham.»
For dette er å bære synd i bibelsk mening. Eller slik som det er gjengitt på
nynorsk: «Sjå det Guds lam som tek bort verdi si synd.» For dette er nøyaktig hva
Kristus gjorde. Heb. 9,26 sier at han ble «åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta
synden bort ved sitt offer». Men dette betyr sjølsagt synd i form av skyld.
I kap. 10 sies det at «det er umulig at blod av bukker og okser kan bortta synder».
Men hva de mange dyrs blod ikke kunne, det maktet Kristi blod. Og nettopp derfor sa
han på Golgata: «Det er fullbrakt!»
Å påta seg en annens synd er ikke å ta den opp i sitt kjød, men å påta seg straffen
for dennes synd. Og dette er den eneste mening i hvilken Bibelen sier at Kristus påtok
seg våre synder. Det er derfor ikke bare grov villfarelse, men en indirekte fornektelse
av Kristi stedfortredende død, å fable om at Jesus ble gjort til synd ved å oppta
synden i sitt kjød, og av den grunn bar synden så lenge han var på jorden.»
Også Peter skrev om at Jesus bar våre synder:
• «Han som bar våre synder på sitt eget legeme opp på treet» (1 Pet 2,24)
Når man i BCC forkynner ut fra dette verset, sier man at treet var et indre kors i ham selv,
som i hele hans liv skulle ha «dødet synden i kjødet». Men Lærum skriver:
«Dette ord anvendes for å vise at Jesus hadde synd i kjødet under hele sitt jordiske liv.
Men dette skriftsted kan ikke fordreies og mistolkes til å bety at Jesus hadde personlig
synd i sitt kjød. For legg merke til at det står at han bar «våre» synder på sitt legeme
(ikke sine egne). Det var på korstreet i sin dødslidelse han bar våre synder som vår
38
stedfortredende «syndebukk» – noe som også tydelig framgår av den mosaiske lovs
forbilder.»
Døperen Johannes utpekte altså Jesus i begynnelsen av hans offentlige gjerning, som Guds
offerlam for verdens synd. Men først da Jesus i Getsemane omkring tre år senere full av angst
tok imot Faderens «beger» (Joh 18,11), ble han rammet av den stedfortredende vredesdom,
slik vi ser det så tydelig beskrevet i Jesaia 53. Dette kapittel forklarer nøye hva det vil si at
Guds lidende tjener tok dommen og straffen av verdens synd, som vår stedfortreder:
• «han ble såret for våre overtredelser» (v. 5).
• «knust for våre misgjerninger» (v. 5).
• «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred» (v. 5).
• «ved hans sår har vi fått legedom» (v. 5)
• «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (v. 6).
• «lik et lam som føres bort for å slaktes» (v. 7)
• «så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham» (v. 8).
• «du gjør hans sjel til et skyldoffer» (v. 10)
• «deres misgjerninger skal han bære» (v. 11).
• «han som bar manges synd» (v. 12).
Det er nettopp denne samme fordømmelse og soning av synd i kjødet, som Paulus skriver
om i Rom 8,3!
Hva er gudsfryktens hemmelighet?
Jeg kan aldri glemme den iver og levende interesse for Guds ord jeg opplevde i BCC. Det
roser jeg dem for! Men det er trist å se hvordan de vrangtolker Guds ord, og forkynner «en
annen Jesus som vi ikke har forkynt» (2 Kor 11,4). Det er tragisk at de fordunkler realitetene
i den stedfortredende forbannelse som rammet Jesus på korset, for våre synders skyld! Dette
har tragiske konsekvenser for forståelsen av Jesus og hele hans frelsesverk, og gjør det
vanskelig å få en trygg frelsesvisshet.
En god del av J.O. Smiths lære om etterfølgelse av Jesu og vår helliggjørelse, er imidlertid
tanker han delte med andre hellighetsforkynnere, som av og til fikk komme til orde i tidlige
årganger av hans blad Skjulte Skatter. Og mange av Smiths konklusjoner om hvordan en
kristen menighet skal fungere når det gjelder dåp, tungetale, brødsbrytelse, osv. har
likhetstrekk med andre hellighetsbevegelser. Men den særegne «gudsfryktens hemmelighet»,
er Smith alene om å ha tenkt ut, og den kommer selvfølgelig ikke fra Gud! For skrev virkelig
apostlene så hemmelighetsfullt, innviklet og utilgjengelig, at alle misforstår de grunnleggende
sannheter om Guds Sønn?
«Men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss selv til hvert menneskes
samvittighet for Guds åsyn.» (2 Kor 4,2)
• «forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om
hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i
Gud». (Ef 3,8-9)
Denne hemmelighet om Jesus var altså ikke lenger skjult etter at NT var ferdig skrevet! Jeg
har lest at seriøse misjonsforskere regner med at det i dag finnes omkring 500 millioner
aktive, bibeltro, evangeliske kristne på jorden. Hva har så apostlene lagt «åpent fram» for å
•
39
«opplyse alle» disse mennesker om «gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød»? (1
Tim 3,16) Jo, praktisk talt hele kristenheten har i nå 2000 år alltid vært enige om at bare Jesus
som sann Gud og sant menneske, kunne sone en stedfortredende død for våre synder:
«Det var en teologisk nødvendighet at det endegyldige offer for våre synder, var et
virkelig menneske. Det innlysende problemet var imidlertid at ethvert menneske må
dø for sine egne synder, så ingen kunne fungere som stedfortreder for andre. Hva var
så løsningen? Gud den allmektige måtte gjøre selv, det ingen annen kunne (Rom
8,3). Han ble et menneske, et virkelig menneske, for å kunne oppfylle sitt eget krav:
Et fullkomment menneske. Bare på den måten kunne det oppnås forsoning. Det var
altså en teologisk nødvendighet at det endegyldige offer var Gud selv; ingen annen
ville nytte.
Spørsmålet om Jesu guddommelighet er derfor ikke bare en teologisk spissfindighet. Det er selve grunnlaget for messiansk tro. Hvis ikke Messias var Gud, ville
det ikke ha blitt noen forsoning! Hvis ikke Messias også var Abrahams, Isaks og
Jakobs Gud – kommet som et virkelig menneske – så var vi alle i våre synder. Å tro på
en forsonende Messias som er mindre enn Gud, er ikke mer virkningsfullt enn å sette
sin lit til dyreofringer eller våre egne gjerninger.» (lett bearbeidet utdrag fra en artikkel
i Misjonsblad for Israel.)
Jeg håper at ikke denne hemmelighet fremdeles er skjult for deg, kjære leser, at det var Gud
selv som led for vår skyld:
• «Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere
som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som han kjøpte med sitt eget blod.»
(Apg 20,28)
40
HALLELUJA! HVILKEN FRELSER
(Halleluja! What a Saviour / Man of Sorrows)
Tekst: Philip P. Bliss / n. tekst Jon Kjølberg
Melodi: Philip P. Bliss
Smertens mann, ja, hvilket navn
For Guds Sønn led spott og savn
Til hver håpløs synders gavn
Halleluja! Hvilken Frelser
De til korset naglet Ham
Og Guds feilfri offerlam
Sonet ved sitt blod vår skam
Halleluja! Hvilken Frelser
Vi fordømt og hjelp´løs ble
Han tok straffen i vårt sted
Ved Hans sår har vi fått fred
Halleluja! Hvilken Frelser
«Det er fullbrakt!» høyt Han sa
Og sitt liv for alle ga
Nå Han hylles i Guds stad
Halleluja! Hvilken Frelser
Når Han kommer, Kongen kjær
Vi forløste bor Ham nær
Og på ny vi synger der:
Halleluja! Hvilken Frelser
41
JESUS VAR GUD ÅPENBART I KJØD
I dette siste hovedavsnittet skal vi studere viktige vers som viser at Jesus var Gud, kommet i
kjød. Dette er en trosdimensjon som, naturlig nok, er skjult for dem som fornekter at han
beholdt sin posisjon som Gud, da han ble født på jorden. Men Jesus omtalte mange ganger
seg selv helt på linje med Faderen, og han lot seg tilbe! Vi må ta slike vers helt bokstavelig,
og tro at han var sann Gud. Samtidig må vi fastholde at Jesus var et sant menneske, som ble
korsfestet i skrøpelighet og var helt avhengig av sin Far i alt.
Paradoksene: Sann Gud og sant menneske
•
•
«Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh 14,9)
«Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen og han bærer alle ting
ved sin krafts ord.» (Heb 1,3)
«Johannes´ evangelium slår fast Jesu Kristi guddom og hans evige enhet med Faderen.
Mer enn i noen annen bok blir hans guddommelige sønneforhold framhevet her. I dette
evangeliet ser vi at barnet i Betlehem var «den enbårne» (1,14). Det er overveldende
beviser.
Det hadde allerede oppstått falske lærere som fornektet at Jesus Kristus var Guds
Sønn, kommet i kjød. Johannes skrev derfor for å understreke disse fakta. Han kom
med vitnesbyrd og skrev om ord og gjerninger som Jesus gjorde, som åpenbarte hans
guddommelige makt og herlighet.
Jesus var Guds Sønn før han kom i kjød og bodde iblant oss. Han ble det han ikke
tidligere hadde vært – et menneske, men sluttet ikke med å være Gud. Han var
Gudmennesket. Han bodde i et tabernakel av kjød i denne verden i 33 år. Uttrykket
«inkarnasjon» er dannet av to latinske ord, in og caro, som betyr «kjød». Kristus var
altså Gud i kjødet.
«Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har
forklart ham» (Joh 1,18). Vi mennesker kan ikke se Gud, men Paulus skrev: «Han er et
bilde av den usynlige Gud» (Kol 1,15). Jesus er altså Gud i menneskelig skikkelse.»
(fra Hva handler Bibelen om?)
«På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i
kjød, er av Gud.» (1 Joh 4,2)
Legg merke til hvordan den gode engelske studiebibelen Spirit-Filled Life Bible kommenterer
dette verset:
“The Holy Spirit testifies to and glorifies Jesus. Therefore, a confession proclaiming
the truth that Jesus is the incarnate Christ, is of God, and testifies to both His full
humanity as our Savior-Redeemer and His full deity as Lord and Sovereign King.”
•
Dette stemmer med den gamle apostelen Paulus´ mektige ord til den unge Timoteus:
• 1 Tim 3,16: «Og det skal bekjennes, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud
åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant hedningefolk, trodd i
verden, opptatt i herlighet.» (1 Tom 3,16) New King James Version: “God was manifested
in the flesh”.
42
Dette verset handler ikke (slik en ivrig broder i BCC ville lære meg) bare om at Faderen var i
Jesu hjerte (slik vi leser i Joh 14,10 og 2 Kor 5,19), på samme måten som Paulus sier at
«Kristus lever i meg» (Gal 2,20). Nei, verset er en sterk proklamasjon av at Jesus var både
Gud og menneske – altså Gud manifestert i en menneskelig skikkelse. Den tidlige kirke
kalte Jesus Gud-mennesket for å beskrive dette. Det er dette Paulus kaller en stor
hemmelighet – noe som dessverre mange ikke kan tro! Jesu liv i kjødet er virkelig
uutgrunnelig, men ikke desto mindre har vi mange klare bibelvers å bygge vår tro på.
Illustrert Norsk Bibelleksikon forklarer på en fin måte hvordan Jesus, som sann Gud og sant
menneske, skaper mange paradokser for vår begrensede forstand:
«Når Skriften skildrer Jesus i «hans kjøds dager», Heb 5,7, går to linjer side om
side: Hans guddommelighet og hans menneskelighet, hans herlighet og hans
ringhet. Han er samtidig den guddommelige allmakts åpenbaring og dens
selvfornedrelse. Han er Gud, Matt 1,23; Joh 1,1; 20,28; men han er også menneske,
8,40. Han taler som han eier den allesteds nærværelse som bare Gud har, Matt 18,20,
jf. 2 Mos 20,24; han er endog i himmelen samtidig som han er på jorden, Joh 3,13;
likevel vandrer han møysommelig fra sted til sted med sine disipler. Han gjør
maktgjerninger: tilgir synder, Mark 2,5-10; Luk 7,48; utfører de mektigste under, Matt
11,5; og likevel sitter han trett etter reisen ved Jakobs brønn, Joh 4,6. Han metter
tusener på en overnaturlig måte, Matt 14,15 f.; men når han selv blir hungrig, leter han
forgjeves etter frukt på et fikentre, Mark 11,12 f. Han er den allvitende; ikke bare har
han den guddommelige evnen til å kjenne menneskers hjerter, Mark 2,8; Luk 9,47 f.;
Joh 2,24-25; 6,64, jf. 1 Kong 8,39; men han sier om seg selv at han er den eneste som
kjenner Gud, Matt 11,27. Likevel heter det at han «gikk fram i visdom», Luk 2,52; han
spør og får opplysning på menneskelig vis, Joh 11,34; og han sier at han kjenner ikke
gjenkomstens dag, Mark 11,32. Denne liste over Kristus-paradokser kunne uten
vanskelighet forlenges, og det er Gud-mennesket disse skriftsteder tegner for oss.»
Også Aksel Valen-Sendstad har, i den danske boken «Kristen troslære», omtalt den
paradoksale tosidighet i Jesu person:
«Jesus siger, at han er Davids søn (menneske), men samtidig er han også Davids Herre
(Gud) (Matt. 22,45). Han er den første og den sidste (Gud), var død og er blevet
levende (menneske) (Åb. 1,17-18). Han er det troværdige og sanddru vidne
(menneske), som er Guds skaberværks ophav (Gud) (Åb. 3,14). Han kaldes Marias søn
(menneske) og den Højestes Søn (Gud) (Luk. 1,31-32). Han er Guds Søn (Gud), som
ifølge sin kødelige herkomst er af Davids slægt (menneske) (Rom. 1,3; 9,5). Han kom
efter Johannes Døberen (menneske) og var alligevel før ham (Gud) (Joh. 1,30). Han
var endnu ikke halvtreds år gammel (menneske) og var alligevel før Abraham (Gud)
(Joh. 8,57-58).
Jesu tale er gennemgående præget af udtrykket «Sandelig, sandelig siger jeg jer».
Denne formel har en klar reference til Guds ed (Hebr. 6,13-18) og udtrykker, at Jesus
(Gud) ikke har noget højere sandhedsvidne end sig selv. Han taler med andre ord
indholdsmæssigt som Gud og situationsmæssigt som menneske. Hans ord er derfor
som menneskets ord og Guds ord ét og det samme, de er ånd og liv (Joh. 6,63). Han
taler som menneske og kræver at blive adlydt og elsket som Gud (Matt. 10,37).
Bibelen åbenbarer Jesus Kristus som den, der i sin person forener almagt (Joh.
5,21) og afmagt (Mark. 6,5), evighed og tidsbundethed (1 Joh. 1,1-2; Joh. 20),
allestedsnærvær og stedbundethed (Joh. 3,13).
43
Det, som kort sagt kendetegner Bibelens tale om Jesu Kristi person, er en
gennemført paradoksal tosidighed i omtale af ham. Denne tosidighed har sin
tydelige årsag i, at hans person er Gud og menneske, forenet på underfuld og
hemmelighedsfuld måde.
Det guddommelige og det menneskelige i Jesu Kristi person adskilles aldrig i det
bibelske vidnesbyrd. Men der skelnes mellem de to sider. Jesu Kristi guddommelighed
og menneskelighed blandes aldrig sådan, at han bliver noget tredie, som hverken er
sand Gud eller sandt menneske, så han bliver en slags undergud eller en slags
overmenneske.»
Paulus forkynte at Kristus var «Guds kraft» og «herlighetens Herre» (1 Kor 1,24; 2,8), men
samtidig ble han «korsfestet i skrøpelighet» (2 Kor 13,4). Dette forteller oss at han frivillig
påtok seg skrøpelighet, da han for vår skyld, lot seg korsfeste. Jesu skrøpelighet i «hans kjøds
dager» betyr også at han måtte hente sin kraft i bønn, og at han var fullstendig avhengig av sin
Far:
• «Jeg kan ikke gjøre noe ut fra meg selv» (Joh 5,30)
• «Faderen, som blir i meg, han gjør gjerningene» (Joh 14,10).
• «Jeg lever ved Faderen» (Joh 6,57).
Det var Faderen som hadde gitt ham hans herlighet (Joh 17,22), og som hadde
• «gitt alt i hans hånd» (Joh 3,35; sml. 17,4)
• «gitt Sønnen å ha liv i seg selv» (Joh 5,26).
Aksel Valen-Sendstad forklarer Jesu avhengighet av Faderen:
«Han er i sit jordiske liv meddelt almagt (Joh. 3,35; 5,21; 13,3). Samtidig har han
begrænset magt (Joh. 5,19-30; 19,11; Luk. 22,43). Han er i sit jordiske liv meddelt
alvidenhed (Joh. 2,25; 3,11-13; 4,18.39; Matt. 12,40; 20,18-19; 21,2 ff.; 26,2.24.45).
Samtidig har han en begrænset viden (Luk. 2,52; Mark. 13,32). Jesus er i sit jordiske
liv meddelt allestedsnærvær (Joh. 1,49; 3,13). Samtidig har han et nærvær, som er
begrænset til de steder, hvor han færdes.
Når vi her vælger at tale om meddelt almagt, alvidenhed og allestedsnærvær, er
det for at understrege, at den sande menneskelighed ikke har disse egenskaber i sig
selv uden at de meddeles/gives af Gud (Joh. 3,35; 17,2).
Det, som kendetegner Jesus som tjener og underordnet Faderen, er, at meddelelsen
af guddomsherlighed til hans menneskelige natur altid er i Faderens hånd. På den
måde er Jesus tjener. Han ejer og har guddomsherlighed som den evige Søn, men han
brugte den aldrig og åbenbarede den aldrig, undtagen efter Faderens vilje for at tjene
mennesket (Joh. 13,13 ff.; Matt. 8,16-17; Joh. 5,19-20).»
Det fantastiske ved Jesus er at han, tross sin guddommelige status, tok «på seg en tjeners
skikkelse» (Fil 2,7) og levde «saktmodig og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29). Han fornedret
ikke seg selv for å gjenvinne sin guddom, slik BCC lærer. Nei, han gjordet det på tross av sin
guddommelige status, og alene for å vise oss Guds vesen, lære våre kår å kjenne, og sone all
vår synd på korset. Ved Guds Sønns frivillige og dype fornedrelse til lavstatus, forakt, lidelse
og menneskelige prøvelser – men ikke ved å ha synd i kjødet! – lærte han å bli (han ble
fullendt som) «en barmhjertig og trofast Yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud» (Heb
2,17). Troen på at Jesus var sann Gud på jorden, gjør at vi på rett måte ser storheten i at han
«steg ned til jordens lavere deler» (Ef 4,9).
44
Til slutt tar vi med en fin beskrivelse av Jesus som sann Gud og sant menneske:
«I Jesus ble Gud ikke bare sant menneske, men han åpenbarte også hvordan det er
meningen at vi mennesker skal leve. Han ble lik oss i alle ting, men med ett unntak –
han var uten synd. Som et menneske uten synd ble han således et sant menneske i
dypere forstand enn oss. Han åpenbarte altså menneskets egentlige vesen fra Guds
skaperhånd og menneskets bestemmelse etter Guds vilje. I ham var menneskets
gudbilledlikhet uskadet, ikke ødelagt av et syndefall.» (Arne Redse)
Han gjorde seg selv til Gud
Johannes skriver: «Hver den som bekjenner at Jesu er Guds Sønn – Gud blir i ham og han i
Gud» (1 Joh 4,15). Derfor er det avgjørende å vite hva det egentlig betyr at han kalte seg
Guds Sønn. Dette har BCC uklare begreper om. La oss derfor vende tilbake til noen viktige
vers i Johannes evangelium, hvor vi tidligere har sett hva Jesus mente med å kalle seg Guds
Sønn:
• «Jeg og Faderen, Vi er ett. … Jødene svarte Ham og sa: «For en god gjerning steiner vi
deg ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør deg selv til
Gud.» Jesus svarte dem: «Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: Dere er guder?
Hvis han kaller dem guder, dem som Guds ord kom til – og skriften kan ikke gjøres
ugyldig -, kan dere da si om ham som Faderen helliget og sendte til verden: Du taler
gudsbespottelig, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» (Joh 10,30.33-36)
Jesus avviser ikke jødenes oppfatning, om at han – ved å kalle seg Guds Sønn – gjorde krav
på å være Gud! Tvert imot sier Jesus, at fordi Faderen «helliget og utsendt (ham) til
verden», har han full rett til å si dette, for han gjør de samme gjerninger som sin Far (v.
37-38). Og Jesus forklarer sin rett til å kalle seg Gud, ved å vise til at Skriften skildrer en svak
gudslikhet hos alle mennesker: Vi kalles «guder», for vi er skapt i Guds bilde, og vi har - på
tross av syndefallet - noe fra Gud i oss (bl.a samvittigheten). Hvor mye mer skulle så ikke
han, som fra evighet har vært i full harmoni med Faderen, og som nå er steget ned fra
himmelen full av Guds hellighet, kunne gjøre krav på å være Gud?
«Men Jesus svarte dem: ”Min Far arbeider fortsatt, også jeg arbeider.” Derfor forsøkte
jødene enda mer å få ham drept, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også sa at Gud var
hans Far, og gjorde seg selv lik Gud.» (Joh 5,17-18)
Bibelverket kommenterer dette vers slik:
•
«Når Jesus argumenterer på denne måten, gjør han seg lik Gud. Dette ble senere det
store anklagepunktet mot ham, 10,33; Matt 26,63-66. Deres reaksjon hadde klar
gammeltestamentlig bakgrunn. Ingen er lik Gud, Jes 40,25, Gud er i himmelen og vi
på jorden, Fork 5,1, og her må det ikke skje noe sammenblanding. Syndefallets
tragedie gikk ut på at mennesket ble fristet til å gjøre seg lik Gud, 1 Mos 3,5, og
Antikrist skal nettopp opptre som den som gjør seg selv til Gud, 2 Tess 2,4. Det å
bryte sabbatsbudet er temmelig uvesentlig i forhold til Jesu begrunnelse for å bryte
det. Han kaller Gud sin Far, og understreker dermed også sin spesielle stilling og
autoritet. Fariseernes reaksjon er klar: Dette er blasfemi som måtte føre til død.»
45
Det 5. kapittel i Johannes evangelium er viktig for vår tro på Jesu guddommelighet. Her
proklamerer Jesus 7 sentrale likheter mellom seg og Faderen:
1) Lik i gjerning: v. 19.
2) Lik i kunnskap: v. 20.
3) Lik i makt til å oppreise døde: v. 21.
4) Lik i domsmyndighet: v. 22.
5) Lik i ære: v. 23.
6) Lik i makt til å gi evig liv: v. 24.
7) Lik i guddommelig selveksistens: v. 26.
La oss så ta for oss et knippe av Jesu vitnesbyrd om seg selv, hvor han suverent plasserte seg
selv på den plassen som tilkommer Gud alene:
• «Den som tror på meg, har evig liv» (Joh 6,47).
• «Kom til meg» (Matt 11,28).
• «lær av meg» (Matt 11,29).
• «Men jeg sier dere» (Matt 5,22).
• «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet» (Joh 15,10).
• «hvis dere gjør alt det jeg befaler dere» (Joh 15,14).
• «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil» (Joh 15,7).
• «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv» (Joh 6,54).
• «For jeg kom … for å frelse verden» (Joh 12,47).
• «Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder» (Mark 2,10).
Kunne Jesus si slike ting om seg selv hvis han ikke var Gud? Kunne han bruke slike ord hvis
han hadde synd i kjødet (eller gjorde ubevisst synd)? Det ville vært blasfemi og vranglære!
Når Jesus sa: «Jeg er den gode hyrde», betydde det at han virkelig var den Herren/Gud vi
leser om i Salme 23. Og når han talte om seg selv med de kjente ordene «Jeg er veien,
sannheten og livet», var det for å gjøre det klart at bare han var et guddommelig menneske:
«Jesus er den levende sannheten om Gud. Han har liv i seg selv (Joh 5,26) og er
livgiveren (Joh 3,16; 6,33; 10,28; 11,25). Han har livets lys (Joh 8,14) og livets ord
(Joh 6,68). Jesus er sannheten i motsetning til all løgn og til det som er falskt. Sannhet
er virkelighet, i motsetning til det som bare er tilsynelatende. Sannhet er Guds vesen,
og det er nødvendig å kjenne Gud for å vite hva sannhet er. Bare gjennom Jesu
åpenbaring kan mennesker kjenne sannheten. Han er den fulle åpenbaring av Faderens
evige vesen, hans makt og kjærlighet: Gud åpenbart i kjød.» (et sammendrag fra Norsk
Studiebibel)
Han kalte seg med Guds navn: JEG ER
I Johannes Evangelium omtaler Jesus flere ganger seg selv med Guds navn «Jeg er», eller
som det står på gresk: «ego eimi». Dette er den greske oversettelsen av JAHVE, Guds navn på
hebraisk. Dette navnet tillot ikke jødene seg å uttale, så de sa Adonaj, dvs Herren, i stedet.
Jesus brukte ordene «ego eimi» om seg selv, for å tilkjennegi at han var den «JEG ER» som
hadde åpenbart seg for Moses:
«Gud sa til Moses: ”JEG ER DEN JEG ER.” Og han sa: ”Dette skal du si til Israels barn:
JEG ER har sendt meg til dere.» (2 Mos 3,14)
• «For dersom dere ikke tror at Jeg er den Jeg er, skal dere dø i deres synder.» (Joh 8,24)
46
• «Når dere opphøyer Menneskesønnen, da skal dere vite at Jeg er den Jeg er». (Joh 8,28)
Jesus sier her at han er Gud, men at jødene først skal sanne dette etter hans oppstandelse!
• «Sannelig, sannelig sier jeg dere: JEG ER før Abraham ble til.» (Joh 8,58)
Det siste verset forklares slik i to studiebibler:
«I ett uttrykk fremhever Jesus sin evige preeksistens og sin absolutte guddommelighet.
Abraham, som alle andre dødelige, ble til på et gitt tidspunkt. Guds Sønn, forskjellig fra
alle andre dødelige, har aldri hatt noen begynnelse. Han er evig, han er Gud. Dette blir
klart uttrykt når Jesus bruker ordene «JEG ER» om seg selv. På denne måten hevder Jesus
at han er den for alltid eksisterende, selveksisterende Gud. Denne gangen forsto de jødiske
lederne at Jesus gjorde krav på å være Gud. De “tok da opp steiner” for å steine ham for
blasfemi. (Bibelen Ressurs)
“The claim of Jesus to be eternal was a claim to be divine. Thus, in the eyes of Jews he
was guilty of blasphemy, a sin punishable by stoning. This and related passages in this
Gospel are devastatingly powerful in refuting the presumptuous notions of sceptics who
say Jesus never claimed to be very God incarnate.” (Spirit-Filled Life Bible)
Jesus sier til disiplene: «Nå forteller jeg dere dette før det skjer, slik at dere, når det går i
oppfyllelse, kan tro at ”Jeg er”. (Joh 13,19. Sml. Joh 20,28)
• «Igjen spurte ypperstepresten Ham og sa til Ham: ”Er du Kristus, Sønn av Den
Velsignede?” Jesus sa: ”Jeg er. Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens
høyre hånd og komme med himmelens skyer.” Da flerret ypperstepresten sine klær og
sa: ”Hva skal vi nå med flere vitner? Dere har hørt gudsbespottelsen!» (Mark 14,61-64)
• «Jesus sa til dem (som kom for å ta ham til fange): ”Jeg er ... Idet Han sa til dem: ”Jeg
er”, trakk de seg tilbake og falt til jorden.» (Joh 18,5-6)
Spirit-Filled Life Bible kommenterer det siste verset:
“On the surface these words simply identified Jesus in terms of His Galilean
hometown. Just as the other “I am” sayings in John, however, this one also revealed
Jesus as God. This explains the impact of His words on the troops, who are
involuntarily smitten by this momentary unleashing of His inherent power as God.”
•
Tilslutt bør vi ta med oss de syv mest velkjente «Jeg er» - proklamasjoner i Johannes
Evangelium, som også hen speiler til Guds navn, Jahve:
1) «Jeg er livets brød» (6,48).
2) «Jeg er verdens lys» (8,12).
3) «Jeg er døren inn til fårene» (10,9).
4) «Jeg er den gode hyrde» (10,11).
5) «Jeg er oppstandelsen og livet» (11,25).
6) «Jeg er veien, sannheten og livet» (14,6).
7) «Jeg er det sanne vintre» (15,5).
Bibelverket oppsumerer hva vi kan lære av at Jesus kalte seg «Jeg er»:
«Jødene forsto meget godt at Jesus med slike ord ga seg selv ut for å være Gud.
Derfor sto de så spørrende overfor ham. Enten måtte han altså være Gud, og det var
han, eller så måtte han være en gudsbespotter. Jesus var en minst like stor gåte for
sin samtid, som han er for mange mennesker i dag. Han som åpenbarte seg for Moses
som Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, han som ga loven på Sinai, han er det
som selv er blitt mennesket Jesus Kristus.»
47
Han lot seg tilbe
Jesus viser oss tydelig sin guddommelige opphøydhet, ved å la seg tilbe! Og for folk i BCC
er det verd å merke seg de syv ganger han gjør dette før sin død! Illustrert Norsk
Bibelleksikon skriver at evangeliene, i første rekke Matteus evangelium, forteller om
mennesker som falt ned for Jesus i tilbedelse av ham som Guds Sønn, og at grunnteksten på
samtlige steder har ordet proskynein, som betyr: å kaste seg i støvet (for noen), eller: å tilbe.
Ordet proskynein brukes først om vismennene, Matt 2,11, så de syv gangene som jeg siterer
nedenfor, og – etter oppstandelsen – om kvinnene ved graven, Matt 28,9, og så om disiplene,
28,17; Luk 24,52. Måtte så BCC legge seg på hjertet at Jesus lar seg tilbe både før og etter
hans ord: «Det er fullbrakt»! Dette viser at Jesus alltid har vært sann Gud, ja, han er jo i går
(på jorden) og i dag den samme.
«Og se, en spedalsk kom og kastet seg ned for ham og sa: ”Herre, hvis du vil kan du
gjøre meg ren.» (Matt 8,2)
• «se, da kom en forstander og kastet seg ned for ham og sa: ”Min datter er nettopp død,
men kom og legg hånden Din på henne, og hun skal leve.» (Matt 9,18)
• «De som var i båten, kom da og tilba ham og sa: ”Sannelig, du er Guds Sønn.» (Matt
14,33)
Her ser vi hvordan disiplene reagerte, da de i sannhet så at Jesus var Guds Sønn. De hadde
nettopp sett at han gikk på vannet, og erkjente hans guddommelige storhet!
•
«Da kom hun (en kanaaneisk kvinne) og tilba ham og sa: ”Herre, hjelp meg! … Da
svarte Jesus og sa til henne: ”Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!» (Matt
15,25.28)
• «Da kom mor til Sebedeus-sønnene til ham med sønnene sine. Hun knelte ned for å be
ham om noe. Han sa til henne: ”Hva vil du?” Hun sa til Ham: ”Si at disse to sønnene
mine kan få sitte, den ene ved din høyre side og den andre ved din venstre side i ditt
rike.» (Matt 20,20-21)
• «Da han (en demonbesatt) så Jesus langt borte fra, sprang han bort og kastet seg ned for
ham. Og han ropte med høy røst og sa : ”Hva har jeg med Deg å gjøre, Jesus, Sønn av
Den Høyeste Gud?» (Mark 5,6-7)
Her ser vi at demonene måtte erkjenne Jesu guddom!
•
«Jesus fikk høre at de hadde kastet ham (den blindfødte) ut. Og da han hadde funnet ham,
sa han til ham: ”Tror du på Guds Sønn? … Da sa han: ”Herre, jeg tror!” Og han tilba
ham. Jesus sa: ”Til dom er jeg kommet inn i denne verden, så de som ikke ser, skal få
se, og de som ser, skal blindes.” Noen av fariseerne som var med ham, hørte da disse ord
og sa til ham: ”Er vi også blinde?» (Joh 9,35.38-41)
Dette siste skriftstedet viser med all tydelighet hvilke mennesker som i sannhet så at Jesus var
Guds Sønn: Det var de som trodde dette og tilba ham! Jesus roste den blindfødte som tilba
ham, for å ha blitt virkelig seende, mens fariseerne som avviste hans guddom, kalte han for
åndelig blinde!
•
Det er soleklart at Jesus ved sin oppførsel «gjorde seg selv lik Gud». Og vi vet at djevelens
onde lyst er å la seg tilbe: «Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg» (Matt
4,9). Altså, hvis ikke Jesu var Gud, hvordan kan vi da forsvare at han godkjente at
mennesker tilba ham??? Hvis vi ikke tror på hans guddom, er det nemlig bare en alternativ
måte å tolke disse skriftsteder på: Jesu oppførsel var et skuespill ut fra ond lyst, og de som
48
tilba ham, gjorde det simpelthen fordi de ikke visste bedre! En slik hykler og gudsbespotter
hadde ikke vært mye å tro på! Jeg mener selvfølgelig ikke at noen i BCC tenker slik om Jesus,
men at de er blinde for den sprengkraft som ligger i disse versene der Jesus lar seg tilbe! Ser
du nå hvor totalt meningsløst det er å påstå at Jesus ikke var Gud på jorden? Måtte nå folk i
BCC forstå at det verken er farlig eller dumt å lytte til den lære om Jesu guddom, som vi
kristne har fastholdt gjennom 2000 års bibelstudier?
Guds Sønn stoppet ingen mennesker i å tilbe ham, slik Peter nektet å la seg tilbe av Kornelius
i Apg 10,25-26. Har du lagt merke til at Peter, som jo hadde sett at Jesus lot seg tilbe, nektet å
la seg tilbe ved å si: «Stå opp! Jeg er selv bare et menneske.»? I tillegg har vi fortellingen om
engelen som kontant stoppet Johannes i å tilbe ham:
• «Og da jeg hørte og så, falt jeg ned for å tilbe foran føttene på engelen som viste meg alt
dette. Da sa han til meg: ”Se til at du ikke gjør det! For jeg er en medtjener sammen med
deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du
tilbe.» (Åp 22,8-9)
Jesus er «den førstefødte av mange brødre» (Rom 8,29), men samtidig er han – og var han på
jorden – mye mer enn en bror eller en mektig engel. Derfor skal alle frelste mennesker og
engler sammen tilbe Gud og Lammet i all evighet: Åp 21,22.
Dersom BCCs spesielle tolkning av vers som «fordømte synden i kjødet» og «Det er
fullbrakt» og «forhenget i tempelet revnet i to» (Matt 27,51) - da måtte Jesus ha stoppet all
tilbedelse før sin død, med å si: «Vent med å tilbe meg til jeg er blitt lik Faderen – vent til jeg
har blitt Gud igjen!» Allikevel skriver Aslaksen slik om sin egen forståelse av Kristus:
«Kristus blir ved dette lys meget, meget større for oss!» Enhver som er tilfreds i dette «lys» er
enten uvitende om, eller neglisjerer, en hel bråte med skriftsteder!
Det er svært tankevekkende og trist å lese noe Zac Poonen har skrevet:
«Da jeg spurte Sigurd Bratlie hvordan Jesus kunne akseptere tilbedelse på jorden –
som er opptegnet syv ganger i evangeliene – hvis han bare var et menneske, uttrykte
Bratlie overraskelse over at evangeliene virkelig bekreftet dette. Jeg viste ham
versene, men han ville ikke endre sitt standpunkt. Dette betyr at hvis noen av Smiths
Venner hadde møtt Kristus da han var på jorden, ville de ikke ha tilbedt ham, slik
apostlene gjorde. De ville bare hilst på ham, siden det er synd å tilbe et menneske!!»
Så hvordan leser folk i BCC sin Bibel? Det er tragisk at så mange oppriktige og ivrige kristne
mennesker er så grepet og hektet av dette bilde av Jesus, som J.O. Smith har malt for deres
øyne, at Bibelens klare lære om Jesu guddom ikke formår å gjøre inntrykk! Hva skal så
kunne overbevise dem?? La oss be om at Gud i sin barmhjertighet må åpne mange øyne, som
på dette område nå er blinde.
49
MIN GODE STYRMANN
Tekst og melodi: Jon Kjølberg, 2014
Jeg er på pil´grimsreise mot mitt hjem
Som er det himmelske Jerusalem
:/: Min gode styrmann er i båten med
Og styrer trygt mot dette skjønne sted :/:
Jeg stille merker at han står ved ror
En mesterhjerne helt ufatt´lig stor
:/: Han er allmektig, men óg øm og mild
Og for mitt liv han kun det beste vil :/:
Han eier draftet med hvert skumle skjær
Ja, tidens båer – både fjernt og nær
:/: Og finner beste leden for min sjel
Som modner hjertet imot livets kveld :/:
Når stormen fyller meg med hjelp´løshet
Han trøster med sin store kjærlighet
:/: Og gir meg håp om snart å komme hjem
Til evig fest hos seg i himmelen :/:
50
KONKLUSJON
Tilslutt kommer jeg med en konklusjon på mitt skriv, så et tillegg hvor jeg anbefaler noen
bøker, og så en liste over de kilder jeg har benyttet.
Jeg lovpriser Jesus som syndfritt menneske og sann Gud!
Det er mitt håp og min bønn at mitt skriv kan gi et klart svar på dette viktige spørsmål: Var
Jesus både Gud og menneske på jorden, og dermed også et syndfritt menneske? Det har blitt
tindrende klart for meg at Bibelens samlede budskap er at Jesus var både guddommelig og
menneskelig. Denne gudsfryktens hemmelighet må bli «forkynt blant hedningefolk, trodd i
verden» (1 Tim 3,16). De som skrev NT opplevde aldri denne hemmelighet som motstridende
eller forvirrende. Tvert imot var det et trygt fundament for deres frelsesvisshet, at alene den
syndfrie Menneskesønnen som steg ned fra himmelen, kunne åpne vår adgang til Faderen.
For det som gjør oss evig salige er ikke å kjempe mot synden til vårt eget selvlivs blod flyter
(en vrangtolkning av Heb 12,4 og 1 Pet 4,1 osv.), men ved enkel tro å ta imot Jesu seier, han
som «løste oss fra våre synder med sitt blod» (Åp 1,5). Jesus ropte «det er fullbrakt!», derfor
har vi «i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen» (Heb 10,19). Ja, verdig er alene
Lammet! som «med sitt eget blod gikk inn i helligdommen én gang for alle, og kjøpte oss
fri for evig»! (Heb 9,12 i Bibel 2011)
Da jeg i min ungdomstid forlot BCC, lurte jeg lenge på hvilke kristne jeg nå kunne stole på
og ha samfunn med? Jeg fikk virkelig erfare at det tar lang tid - for de som engang har vært
knyttet til en sekt - å lære å tro på Ordet alene. Lenge etterpå kjenner man seg tankestyrt av
mektige og karismatiske autoriteters ord, som stolt hevder at de har monopol på all innsikt i
kristologien. Jeg hadde blitt innprentet at alle andre forsamlinger bare hadde «religiøse»
mennesker, som aldri kunne få et sant liv i Gud. (Vel, det stemmer dessverre at det finnes
falske forkynnere som lærer folk at homofili, samboerskap og abort ikke er synd, og at det
ikke finnes et helvete.) Men ved Guds store nåde har jeg opplevd det som en sann hjelp for
mitt kristenliv, å begynne å lytte regelmessig til evangelisk forkynnelse, på møter og via
kristen TV, Internett og radio. Spesielt sterkt vil jeg anbefale den gode oppbyggelse og sang
vi finner på p7.no, norea.no, pottemakerenshus.no og radio10.no! Og jeg har erfart at alle
bibellesere må ha en god studiebibel, f.eks. Bibelen Ressurs eller Biblex - Hermons store
bibelhåndbok.
Jeg takker Gud som har latt meg bli kjent med mange hjertevarme og ekte kristne, som
evner å se og løfte opp sin neste. Jeg kjenner meg i dag mest på bølgelengde med
Evangeliesalen Berøa (Pinsebevegelsen) og Misjonssalen (Misjonssambandet), og går mest på
møter hos dem. Og jeg takker Gud som sakte, men sikkert, har veiledet meg til en sund
forståelse av Jesus og frelsesverket! At det får mange ting i Bibelen til «å falle på plass»,
håper jeg at dette skriv bekrefter for deg, kjære leser. Ja, Jesus har i sannhet blitt langt større
for meg! Og det har blitt naturlig å elske alle kristne. Måtte Gud hjelpe oss alle å forstå at han
har befalt oss å elske «inderlig som søsken» (Rom 12,10), de mange millioner kristne rundt
på vår jord!
KONKLUSJONEN på mitt skriv er at hvis vi forsøker å tolke «Kristus kommet i kjød»,
uten å tro «Gud åpenbart i kjød», kommer vi straks på kant med Bibelen – ja, vi forkynner
en annen Jesus! Dette viser hvor farlig det er å ikke ta bokstavelig de mange sterke ord om
Jesu syndfrihet, for hans frelsesverk og vår egen frelsesvisshet avhenger av hans
guddommelige hellighet og renhet – enten vi forstår det eller ikke! Mitt håp er derfor at
mange av dere lesere gjør som jødene i Berøa, som «gransket i Skriftene hver dag for å finne
51
ut om det var slik» (Apg 17,11). Lykke til med en slik granskning! Og start gjerne med
Johannes evangelium, som gir oss det beste nærbilde av Jesus som SYNDFRITT
MENNESKE OG SANN GUD.
Hvis du ønsker å spørre meg om noe eller ønsker å kommentere mitt skriv, så er du
velkommen til å send en epost til [email protected]. La oss ikke krangle, men konstruktiv
kritikk mottas med takk. Dersom du ønsker det, kan du gratis få tilsendt dette skriv i posten.
Jon Kjølberg, Oslo 2014
Anbefalte bøker om Jesus som frelser og om helliggjørelsen
Det finnes heldigvis svært mange sunne bøker OM JESUS SOM VÅR FRELSER – om ham
som vår hyrde i hverdagen, om hans liv på jorden og hans fullbrakte frelsesverk for oss:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
«Jesus – verdens midtpunkt» i Barratts utvalgte verker på Rex/Hermon Forlag
«Jeg vet på hvem jeg tror» av Carl Fr. Wisløff på Lunde Forlag
«Forargeligt – Kristi kors og opstandelse» av danske D.A. Carson på Forlagsgruppen
Lohse
«Han ga sitt liv» av John Piper på Hermon Forlag
«Guds forundelige nåde» av Max Lucado på Hermon Forlag
«Et år med Jesus» - andakter om hele Jesu liv av Asbjørn Nordgård på Sambåndet Forlag
«Is Jesus Christ God?» er en grundig artikkel på nettstedet Evidence for God:
http://www.godandscience.org/doctrine/was_jesus_god.html
«Korset – universets sentrum» av Lyder Engh kan leses på nettstedet De Gamle Stier
«The Cross: God´s Way of Salvation» av Martyn Lloyd-Jones
«Det er fullbrakt» - 40 andakter om Jesu ord på korset av Hans Erik Nissen
Evangeliesenterets nettbutikk (butikk.estv.no) har 500 DVDer med taler av gode pinseforkynnere som David Østby, Terje Berg, Svein Nordvik, Terje Rygh, osv.
Så kommer en liste med noen norske bøker om HELLIGGJØRELSEN:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
«Målrettet liv» av Rich Warren på Hermon Forlag
«Kristus i dere» av A.B. Simpson på Hermon Forlag
«En visjon av hellighet» av Derek Prince. Hans bøker kan kjøpes på derekprince.no
«Autoriteten og kraften i Guds ord» av Derek Prince
«Hans Nielsen Hauge og Åndens kraft» av Jan Halvorsen
«Helliggjørelsens nådeverk» i Barratts utvalgte verker på Rex/Hermon Forlag
«Bruden reiser seg - Dyp og inderlig vandring med Jesus» av Håvard og Carina Sand på
Prokla-Media
«Lammets vei eller den skjulte Kristus» av Lyder Engh leses på nettstedet De Gamle Stier
«Mer lik Jesus – forandringen du lengter etter» av Rick Warren på Hermon Forlag
«Lengter du etter mer av Jesus?» av David Wilkerson på Hermon Forlag
«Følg Meg. Kalt til å dø – kalt til å leve» av David Platt på Lunde Forlag
«Veien i Lammets spor» av H. Steinberger på Lutherstiftelsens Forlag
«Et lykkelig liv» av Hannah P. Smith på Ansgar Forlag
52
•
•
•
«Det normale kristenliv» (Romerbrevet 1-8) av Watchman Nee på Agape Forlag og
Hermon Forlag. Hans bøker kan leses på Living Stream Ministry
«Veien til full kraft» av R.A. Torrey på Nytt Livs Lys Forlag
«Det är fullbordat. Hur du får en bestående seger över synd» av David Wilkerson på
Sjöbergs Förlag
Så kommer en liste med noen engelske bøker om HELLIGGJØRELSEN:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Bøker av mange kjente og ukjente forkynnere kan leses på nettstedet
www.worldinvisible.com
«Discipleship» av David Watson
«Cross of Christ» av A.B. Simpson.
«The Self Life and the Christ Life» av A.B. Simpson
«Victory Over Sin and Self» av David Wilkerson
«Truths about the victorious life» av Zac Poonen. Hans bøker kan leses på cfcindia.com
«Exchanging our Self-life for Christ´s life» av Zac Poonen
«The Way Into the Holiest» (om Hebreerbrevet) av F.B. Meyer
«How to Succeed in the Christian Life» av R.A. Torrey
Her kan du søke etter og kjøpe brukte bøker på nettet:
http://www.pilgrimen.no/antikvariatet
Du kan kjøpe nye eller brukte engelske bøker her:
http://www.amazon.com/books-used-books-textbooks
53
Kilder
LITTERATUR OM BRUNSTAD CHRISTIAN CHURCH:
Sveinung Lærum: JESUS – DEN SYNDFRIE, Filadelfiaforlaget 1937.
Adolf Bjerkreim: KRISTUS ÅPENBART I KJØD. ET OPPGJØR MED SMITHS-VENNENES
LÆRE, Sambåndets forlag 1946.
Ivar Welle og Håkon E. Andersen: HVEM TROR HVA, Indremisjonsforlaget 1953.
Artikler av Alf Gjøsund og Zac Ponnen, de fleste fra Gjøsunds tidligere nettsted
FORLØSNING.
Carl Fr. Wisløff: KRISTNE KIRKESAMFUNN, Luther forlag 1974.
En biografi av Asbjørn Froholt om Erik Andersen Nordquelle, på nettstedet De Gamle Stier.
LITTERATUR FRA BRUNSTAD CHRISTIAN CHURCH:
Johan Oskar Smith: HVA TROR VI (traktat).
Elias Aslaksen: KRISTUS ÅPENBART I KJØD, Skjulte Skatters Forlag.
Elias Aslaksen: JESUS KRISTUS, GUDS ENBÅRNE SØNN FRA EVIGHET AV, I SITT KJØDS
DAGER.
Sigurd Bratlie: SÅ STOR EN FRELSE, Skjulte Skatters Forlag 1982.
Sigurd Johan Bratlies artikkel i: DETTE TROR VI, 37 norske trossamfunn og livssynsorganisasjoner presenterer seg selv, red. Rigmor Heistø, Libretto forlag 1997.
Artikler i SKJULTE SKATTER (bladet), Skjulte Skatters Forlag, september 1933/mai 1935.
BIBELTEKST:
BIBELEN GUDS ORD, Bibelforlaget 1997/2007.
NORSK BIBEL, Norsk Bibel A/S 1988/2007.
(BIBEL 2011, Bibelselskapet 2011)
TROSLÆRE OG BIBELKOMMENTARER:
LUNDES BIBELLEKSIKON, Lunde forlag 1996.
ILLUSTRERT NORSK BIBELLEKSIKON, red. Thoralf Gilbrant, 1965/69.
BIBELVERKET, en bibelkommentar på Luther forlag.
HVA HANDLER BIBELEN OM?, bibelhåndbok av Henrietta Mears på Hermon Forlag 2004.
NORSK STUDIEBIBEL, Bibelforlaget 1998, som bruker Norsk Bibel – 88.
BIBELEN RESSURS, vår grundigste ettbinds studiebibel, som bruker Norsk Bibel - 88/07.
SPIRIT-FILLED LIFE BIBLE, Thomas Nelson Publishers 1991. Studiebibel m/New King
James Version.
KRISTEN TROSLÆRE, av Aksel Valen-Sendstad, Lohses forlag 1990.
MISJONSBLAD FOR ISRAEL, utgitt av Den Norske Israelsmisjon, nr 1/2003.
MENNESKET I GUDS VERDEN, av Arne Redse, Fagbokforlaget 1999.