Transcript VG Magasinet 27.04.08 (pdf)

Kultur
I skyggen av
Hans største rival var storebror Gustav
Vigeland. Få vet at Emanuel også var
Norges fremste glassmaler og kirkekunstner. I år er det 60 år siden han døde.
Gustav
– Emanuel så på Gustav som et lysende forbilde. I fravær av en far, som
Storebror Gustav var
berømt og fikk sin
Vigelandspark. Lillebror Emanuel ble
stilt i skyggen. Da
deres veier dramatisk skiltes i 1902,
begynte rivaliseringen for alvor.
ret er 1902. 27 år gamle
Emanuel Vigeland er
nervøs, spent og forventningsfull. Han skal
åpne sin første separatutstilling i Oslos fremste kunstgalleri,
Wang. Mest av alt er han spent på
hva storebroren vil mene. Storebroren som han ser mest opp til
av alle.
Et stort publikum kom, kritikerne
kom – og Gustav Vigeland. Men
anerkjennelsen Emanuel forventet
fra sin bror, uteble. Dagen han
trodde ville bli et av livets høydepunkter, ble en av de mest dramatiske. For ordene Gustav formidlet
til en opprømt lillebror, resulterte i
et alvorlig og ugjenkallelig søskenbrudd:
Å
«Og da han (Emanuel) saa
holdt utstilling, synes jeg flere av
de ting var litt for nær mine
arbeider, og jeg sa det til ham.
Da var det slutt.»
Storebror Gustav var ikke den
eneste som påpekte likheten.
Kritikerne gjorde det også.
Kunsthistoriker Tone Klev Furnes, som har skrevet bok om
Gustav og Emanuel Vigeland,
mener det er lett å forstå at uttalelsene fra storebroren og pressen var vanskelig å fordøye for
Emanuel:
– Han var nok svært vàr og
sår. Da skulle det ikke mye til for
å feiltolke den annens uttalelser.
Emanuel så på Gustav som et
lysende forbilde. I fravær av en
far, som drakk under deres oppvekst, søkte han en sterk bror.
En påvirkning fra broren kunne
også ha vært omtalt som positiv –
slik det ofte gjøres når kunstnere
gjensidig påvirker hverandre. Men
det kan ha vært mangelen på
anerkjennelse og oppmuntring fra
broren som ble uoverkommelig for
Emanuel.
Da Gustav Vigeland døde i
1943, var det uten å forsone seg
med sin bror.
Til tross for at Emanuel så opp
til sin storebror, konkurrerte han
med ham hele livet. Også i konkurransen om å etterlate et monument over seg selv, kom lillebroren
til kort.
Mens Gustav med Oslo kommunes hjelp fikk reist både Vigelandsmuseet og Vigelandsparken
som mastodontiske minnesmerker, brukte Emanuel 20 år av sitt
liv, ved egen hjelp og et rundhåndet, privat bidrag, på å reise et
8
FAMILIEN VIGELAND: Her er Gustav og Emanuel Vigeland avbildet på fanget til sin far, Elesæus Thorsen. Emanuel sitter til høyre. Brødrene fikk et traumatisk forhold til faren, som var meget streng og pietistisk.
privat mausoleum i sin egen hage
på Slemdal i Oslo.
Mens utlendinger strømmer til
Vigelandsparken i tusentall, ligger
Tomba Emanuelle, som Emanuels
museum kalles, som en relativt
godt bevart hemmelighet. Utilgjengeligheten er like stor som uvitenheten om den lille perlen av freskomalerier bygningen inneholder.
Å gå inn i museet fortoner seg
som en åpenbaring. Den spesialdesignede smijernsporten er lav;
man må ærbødig bøye hodet for
å komme inn i kunstnerens store
livsverk. Det er ikke uten grunn,
som vi skal komme tilbake til.
– Dette er et sted man husker,
som gjør inntrykk på alle, enten
man liker det eller ikke. I motsetning til Vigelandsparken, der turistene kommer i busslaster, er Tomba Emanuelle et sted man må
finne selv eller bli tatt med til, fordi
det ikke reklameres for. Det gjør
opplevelsen spesiell. Dessuten blir
folk overrasket over beliggenheten, der det ruver blant villaer
med store haver. Mausoleet er et
unikt rom med få paralleller. Mørket, akustikken og det neddempede lyset forsterker kunstopplevelsen, sier Kjartan Hauglid, museets
intendant.
Det var seks års forskjell mellom brødrene Vigeland, som ble
født i Mandal. Gustav var født i
1869 og Emanuel i 1875. Opprinnelig bar de etternavnet Thorsen etter sin far, men de forandret
det til Vigeland, stedet der deres
kjærlige morfar hadde et småbruk
vest for Mandal.
Navneendringen har sin naturlige, men tragiske forklaring:
Faren, Elesæus, var en pietistisk,
hard og underkuende mann som
brødrene hadde et angstfylt
forhold til. Brødrene led hele livet
under mangelen på kjærlighet fra
sin far. Dette sies å være
grunnen til at begge hadde et
sterkt behov for å markere seg
og for å bli sett.
Når øynene venner seg til
mørket i Emanuel-mausoleet, er
det så en kan se og kjenne intensiteten i den kjærligheten og
lidelsen Emanuel maner frem med
sine pensler.
Enkelte har fremhevet freskene
som sterkt erotiske og frastøtende,
andre blir revet med av styrken i
livssyklusen han forteller.
Kunsthistoriker Tone Klev Furnes ser ikke freskene som rent
erotiske skildringer:
– De skildrer hans kunstneriske
program, livsløpet fra vugge til
grav. Emanuel var en troende. Det
ser man i freskene. Selv har han
skrevet i sin skissebok: «Ligesom
vaaren folder seg ut og begynder
et nyt liv ligesaa begynder den
unge modne kvinde at føle læng-
drakk under deres oppvekst, søkte han en sterk bror.
BARNDOMSHJEMMET: Barndomshjemmet i Mandal er i dag
åpent for omvisning, inventaret er delvis beholdt, delvis restaurert etter
tidens ånd. Bysten som kunsthistoriker Tone Klev Furnes står ved er av
Emanuel og utført av storebroren, like før bruddet mellom dem.
Tone Klev Furnes, kunsthistoriker
STJERNE: Den ser ut som en lysende stjerne, lampen Emanuel Vigeland designet for Trefoldighetskirken i Oslo. Øverst opp mot taket står en
engel med spredte vinger og vender seg mot alteret.
HOVEDVERK: Oscarskyrkan i Stockholm regnes som Emanuel Vigelands hovedverk, hva angår glassmalerier i kirker. Dette oppdraget fikk han av
datidens svenske erkebiskop. Og så verdifulle er glassmaleriene for kirken, at de under de under 2. verdenskrig ble demontert og oppbevart i kjelleren.
selen efter en mand for ogsaa at
kunne frembringe et liv. Det er jo
bare for å frembringe liv at man
lever.»
– Gustav hadde en vanskeligere personlighet, han var enerådende, kontrollerende og herskesyk, sier Furnes. – Og han var
stormannsgal, det kan man jo se
av parken og museet. Det samme
var jo også Emanuel, om enn i
mindre målestokk.
Det var ikke bare bruddet med
storebror Gustav som gikk hardt
inn på Emanuel. Et annet nederlag kom også til å prege hans liv
og kunstretning. I forbindelse
med Universitetets 100-årsjubileum i 1911 skulle den nye festsalen utsmykkes. Derfor ble det
utlyst en konkurranse som Emanuel Vigeland nedla mye arbeid i.
Den ble en personlig stor nedtur
for ham; ikke bare måtte han se
seg slått av sin konkurrent Edvard Munch, men han mottok
også negativ kritikk for sitt eget
utkast.
– Nederlaget i aulaen tok svært
hardt på Emanuel, forteller seniorkurator Nils Messel ved Nasjonalmuseet i Oslo. – Kritikken var
sterk, men uten tvil var Munchs
utkast det beste.
Muligens som et utslag av
nederlaget viet Emanuel mer og
mer av sin tid til glassmalerier,
spesielt i kirker. Det ble hans
dominerende uttrykksform i årene
som fulgte. Han fikk en rekke
oppdrag i kirker i Norge og Sverige. Hans hovedverk utenfor Norge
er Oscarskyrkan i Stockholm.
Om Emanuel levde i skyggen
av sin bror generelt, nøt han stor
anerkjennelse som kirkekunstner
og glassmaler. Han er unisont
fremhevet som en av Norges
fremste og mest betydningsfulle
innen glassmaleri i kirker.
Begge brødrene ønsket å sette
ettertrykkelig spor etter seg. Men
Gustav lå alltid et hestehode
foran: I 1919 foreslo han for kommunen å gi kommunen alle skulpturene han eide, og originalmodellene, mot å få et nytt atelier hvor
hele hans produksjon kunne bli
bevart for fremtiden. Et palasslignende bygg i nyklassisistisk stil
oppført på Frogner, offisielt kalt
Gustav Vigelands atelier og museum, der han også fikk en stor
leilighet.
I 1931 ga bystyret også grønt
lys for Vigelandsparken. Fra sitt
hjem på Slemdal fulgte Emanuel
nøye med på det monumentale
livsverk storebroren reiste.
Også Emanuel ville ha en
prangende bauta, et museum han
kunne fylle med glassmalerier,
fresker, skulpturer og tidlige malerier. Da han i 1926 plutselig
mottok 100 000 kroner fra en
anonym velgjører, kunne han
realisere drømmen: Planleggingen
og utbyggingen av det som skulle
bli hans livsverk og hovedbeskjeftigelse i 20 år, fra 1927 til
1947, Tomba Emanuelle.
Siden 1948 har det vært hans
gravkammer, og på samme måte
som urnen av storebror Gustav er
trygt forvart i tårnet på Vigelandsmuseet, er lillebrorens urne
plassert i en nisje over døren.
Av INGER-LISE KLEPPE, MARTE
VIKE ARNESEN (foto),
JAN JOHANNESSEN (foto),
ROGER NEUMANN (foto) og
NICOLAI PREBENSEN (foto)
epost: [email protected]
[email protected]
[email protected]
[email protected]
[email protected]
9
– Det er jo bare for å frembringe liv at man lever
Emanuel Vigeland
PROVOSERENDE:
Mange blir fascinert, andre blir
provosert av
Emanuel Vigelands frescomalerier i hans
mausoleum på
Slemdal i Oslo.
Museet er en
godt bevart hemmelighet for folk
flest, og siden det
bare er åpent på
søndager, er
tilgjengeligheten
deretter.
FARGERIKT: Dette er et av
glassmaleriene i Borgestad kirke i
Skien. Emanuel Vigeland har satt
mange spor etter seg, ikke bare i
norske kirker, men også i svenske
og danske.
Emanuel Vigelands
viktigste arbeider
Fresker, lysekrone og glassmaleri i
Vålerenga kirke
Glassmaleri og altertavle i freske, Vaterland småkirke
Malerier til altertavler i Holm kirke og
Rødven kirke, Møre og Romsdal
Fresker, lysekrone og glassmalerier i
Vår Frelsers kirke, senere Oslo domkirke.
Fresker, glassmalerier og lysutstyr til
Det gamle kapell, Vestre Gravlund
Glassmalerier i Kråkerøy kirke ved
Fredrikstad
Glassmalerier, prekestol, alter, altertavle, lysutstyr i Bryn kirke, Bærum.
Kalkmalerier i vestibyle og forhall i
Universitetsbiblioteket.
Glassmalerier og altertavle i Uranienborg kirke
Glassmaleri i Grefsenåsen kapell
Freske i Paulus menighetshus, Oslo
Glassmalerier i Fredrikstad domkirke
Glassmalerier i Olberg kirke, Krødsherad
Glassmalerier i Borgestad kirke,
Porsgrunn
Fontenegruppen Jomfruen og enhjørningen i Nygårdsparken, Bergen
Kalk- og glassmalerier i Nordlandets
kirke, Kristiansund
Mosaikk, glassmalerier og altertavle i
Gjerpen kirke i Skien
Glassmaleri til rosevinduet i Olavshallen, Akershus slott
Lysekrone m.m i Immanuelskirken,
Halden
Lysekroner, vegglamper i selve domkirken, samt glassmalerier i Bispekapellet i Stavanger domkirke
Lysekrone i Trefoldighetskirken, Oslo
Glassmalerier i trappeoppgangen til
Kunstindustrimuseet, Oslo
Glassmalerier i Århus domkirke, Danmark
Glassmalerier i Vor Frue kirke, Kalunborg
Glassmalerier i Lund domkirke
Glassmalerier i Aurland kirke
Glassmalerier i Oscarskyrkan i Stockholm, som anses som hans kirkelige
hovedverk
10
SELVPORTRETT: Unge Emanuel
Vigeland ble ansett som en av datidens store portrettmalere.
ALLSIDIG: Emanuel Vigeland var en
allsidig kirkekunstner, noe man ser
eksempler på i Gjerpen kirke i Skien,
der han har laget både altertavlen og
selve alteret, som er utskåret, med
blant annet vakre engler i hvert av
hjørnene.
Konkurranse skaper kunst
Rivalisering mellom store mestere har alltid
vært en stor drivkraft i
kunsthistorien. Den har
vært grunnleggende for
skaperkraften.
– Ja, selvfølgelig har den vært det.
Slik man så den utspinne seg mellom
Emanuel Vigeland og Edvard Munch
da de konkurrerte om å få smykke ut
Universitetets gamle aula, har store
mestere til alle tider konkurrert om å
utsmykke, det være seg kirker eller
rådhus. Konkurransen var et viktig
element, sier Frode Haverkamp, konstituert leder for samling og utstilling
ved det nye Nasjonalmuseet.
Rivalisering i malerkunstens verden er et kjent fenomen. Og har ikke
de store mestere konkurrert seg
imellom, kan det være at mesenene
har konkurrert med hverandre om å
ha de beste i sin «stall».
At Emanuel Vigeland tapte konkurransen mot Edvard Munch, var et
stort nederlag for ham, men det sies
at det var enda vanskeligere å svelge
for Edvard Munch at Gustav Vigeland
ble tilgodesett med både Vigelandspark og -museum.
Det danske brødreparet Asger
Jorn (1914–1973) og lillebroren Jørgen Nash (1920–2004) knivet med
hverandre nesten på lik linje med
Gustav og Emanuel Vigeland.
Asger Jorn betegnes som en av
etterkrigstidens største danske kunstnere, mens lillebroren var en mer utagerende rebell, også han kunstner.
De italienske barokkmalerne Michelangelo Caravaggio og Giovanni
Baglione hadde begge stor innflytelse
på italiensk kunst, mens Leonardo da
Vinci (1452–1519) knivet med den
guddommelige Michelangelo (1475–
1564). Rembrandt forsøkte å overgå
Rubens, og alle samtidige prøvde å
bli større enn Tizian.